Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Terje Sandkjær til olje- og energiministeren:
« De fleste kraftkrevende prosessindustribedrifter i de to Agder-fylkene har hittil vært avskåret fra Statkraft-kontrakter som sikrer bedriftene leveranser av kraft til langsiktige og forutsigbare priser. Dagens situasjon på kraftmarkedet er svært problematisk for disse bedriftene.
Hva vil statsråden foreta seg for at også kraftkrevende prosessindustri på Sørlandet kan komme på linje med store deler av tilsvarende industri i landet ellers med hensyn til pris og leveringsbetingelser på elektrisk kraft? »

TALERE:

       Terje Sandkjær (Sp) : Utbyggingen av vår vannkraft og Norges fastlandsindustri har gått hand i hand siden vannkraftepoken gjorde sitt inntog i landet vårt for ca 100 år siden. Utbyggingen og utviklingen f.eks i Grenlandsområdet i Telemark er kanskje det beste eksemplet i så måte.

       I Agder var situasjonen den samme. Utbyggingen av Elkem Fiskaa Verk og behovene der like etter første verdenskrig var den direkte årsak til at Vest-Agder Energiverk - VAE - kunne sette i gang utbyggingen av Skjerka, VAEs største kraftverk. I Aust-Agder var det i første rekke behovene til Arendal Smelteverk og aluminiumsverket i Eydehavn som var drivkraften bak utbyggingen av vannkraften.

       Utbyggingen av Lista og Øye Smelteverk var den siste etableringen av nye verk her i landet. Dette skjedde midt på 1970-tallet, og markerer i så måte et tidsskille. Det har vært foretatt store vannkraftutbygginger også etter 1970-årene, men da uten at de har vært direkte knyttet til større industriutbygging, bl.a fordi transportteknikken for elektrisk kraft har blitt kraftig utviklet. Elektrisk kraft har i større grad blitt en handelsvare.

       Sammenlignet med andre land i Vest-Europa er industrisysselsettingen svært lav i Norge. Mange politiske markeringer har hatt videreutvikling av fastlandsindustrien som tema. Det gjelder de fleste politiske partier. Den kraftintensive industrien representerer et særlig viktig område. Selv om den ikke står for mer enn 6-7 % av industrisysselsettingen vår, representerer den hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn og dermed også et betydelig politisk ansvar.

       Kompetansemessig og kvalitetsmessig er norsk kraftkrevende industri i verdenstoppen. Samtidig er det slik at både kunder og konkurrenter i svært stor grad befinner seg i utlandet. Det er en kjensgjerning at det er prisnivået for energien som innsatsfaktor som er avgjørende for at mange av disse bedriftene fortsatt er lokalisert i Norge.

       Som jeg allerede har pekt på, er det i Norge god tradisjon for å bruke våre rike vannkraftressurser til å skape arbeidsplasser og til å bygge landet. Energiloven av 1990 åpner for en friere omsetning av kraft. Behandlingen av Statkrafts industrikontrakter i Stortinget i 1991 viste imidlertid at det fortsatt er politisk vilje til bevisst bruk av denne områdefordelen vår, nemlig ved å kunne gi langsiktige kontrakter til faste priser til kraftkrevende industri og treforedlingsindustri. Derfor må en del av vår kraftproduksjon holdes utenom fri flyt-regimet, slik at den kan brukes som et direkte industripolitisk virkemiddel i kampen om lokalisering og opprettholdelse av arbeidsplasser og virksomheter.

       I den anledning er det interessant å registrere at Ministerrådet i EU i desember 1996 vedtok rådsdirektiv 96/92/EF om felles regler for det interne elektrisitetsmarkedet. Det gis her mulighet for en gradvis åpning av markedet over tid. 22 % av de nasjonale markedene skal åpnes i 1999, og fra år 2003 åpnes 33 % av markedet. Fram til direktivet skal vurderes på nytt i år 2006, kan en altså slå fast at i EU er 2/3 av kraften holdt unna fri flyt-regimet, samtidig som det omtalte direktivet gir nasjonale styresmakter anledning til å pålegge selskapene spesielle samfunnsoppgaver.

       Selv om energisituasjonen i Norge ikke uten videre kan sammenlignes med EUs, kan dette gi oss en nyttig påminnelse om at andre kanskje er flinkere enn vi til å husholdere fornuftig med kraftressursene. At det denne gangen gjelder EU, gjør ikke situasjonen mindre interessant.

       Da vil jeg gå nærmere inn på forholdene i Agder-fylkene. Aust-Agder og Vest-Agder er tunge industrifylker, med opp mot 20 % av sysselsettingen innen industri. Tilsvarende gjennomsnittstall for landet er snaue 15 %. Statistikk viser at andelen sysselsatte innen kraftkrevende industri står for hele 24 % av industrisysselsettingen. I Vest-Agder er denne andelen oppe i hele 30 %, så vi snakker om en landsdel med helt spesielle forhold innen industri og arbeidsliv. Dette gjør landsdelen desto mer sårbar og behovet for en bevisst kraftpolitikk desto mer påtrengende.

       Et annet kriterium for å vurdere den kraftintensive industris relative betydning er brutto produksjonsverdi for disse bransjene. Med bakgrunn i tilgjengelig statistikk synes det som om kraftintensiv industri på Sørlandet står for hele 55 % av brutto produksjonsverdi innen industrien på Sørlandet, mens sysselsettingsandelen altså er 24 %. Både sysselsettings- og produksjonsverdiandelen for kraftintensiv industri i Agder er dermed en kraftig understreking av betydningen av disse næringene i industribildet i landsdelen.

       Totalt har landsdelen ca 4.000 arbeidsplasser direkte i kraftkrevende industri. Summerer vi direkte og indirekte sysselsetting, når vi opp i hele 8.000-9.000 arbeidsplasser. Dermed ser vi at bortimot 20.000 mennesker er avhengig av den kraftintensive industrien i Agder.

       Kraftproduksjonen i Agder-fylkene er ca 15.000 GWh, hvorav vel halvparten leveres ut av landsdelen. Agder-fylkene har altså et betydelig kraftoverskudd. Av egenforbruket går snaut halvparten til kraftintensiv industri, slik at betydelige kraftmengder videreforedles på smelteverkene og andre kraftkrevende industribedrifter på Sørlandet.

       Agder har en rekke storforbrukere av kraft, og problemet med at gamle kontrakter ebber ut, er i ferd med å bli påtrengende. Falconbridge Nikkelverk A/S har f.eks et årlig kraftbehov på 600 GWh. Deres lokale avtale med Kristiansand Energiverk på 200 GWh løper ut allerede 31. desember 1997. For dem som måtte være opptatt av subsidieelementet ved å gi « billig » strøm til næringslivet, kan det være interessant at denne storforbrukeren av kraft, med sine 660 årsverk, har en verdiskaping tilsvarende ca 1 kr pr. kWh.

       Tinfos Jernverk A/S Øye Smelteverk har et årlig kraftbehov på 530 GWh. Verket vurderer utvidelse med en ovn dersom det kan skaffes langsiktig avtale til akseptabel pris. En ny ovn vil øke kraftbehovet med 250 GWh pr. år. Et betydelig antall arbeidsplasser står på spill.

       Hunsfos Fabrikker, inkludert datterselskapet Norsk Wallboard, har et eksternt kraftbehov på 590 GWh. Bedriften brukte i 1996 olje tilsvarende 300 GWh, da dette var den rimeligste løsningen for bedriften.

       La meg så ta for meg selskapet Norton A/S noe mer i detalj, med bedriftene Norton-Lillesand og Norton Arendal Smelteverk. Selskapet eies av det franske industrikonsernet Saint Gobain og produserer silisiumkarbid. 500 ansatte har sitt arbeid her, og omsetningen er rundt 650 mill. kr. Historisk sett har over 90 % av kraftbehovet vært dekket av kontrakter på 25 - 50 års varighet med regionale kraftselskap. I 1996 falt dekningsgraden til 57 %. Innen år 2002 vil denne suksessivt falle til kun å dekke 17 % av selskapets behov.

       Under rådende markedsregime med fri omsetning av kraft er det utenkelig for selskapet å kunne kompensere med nye langtidskontrakter. Til det ligger markedsprisen på kraft alt for høyt.

       Norton bruker årlig ca 550 GWh. Det betyr at 1 øre høyere kraftpris påfører selskapet en årlig merkostnad på 5,5 mill. kr. Energikostnadene utgjør hele 36,1 % av totale variable produksjonskostnader. I driftsåret fra 1995 til 1996 økte energikostnadene med 20 mill. kr. Uten kontroll med dette for selskapet desidert viktigste kostnadselementet er grunnlaget tapt for en målrettet og forutsigbar planlegging og drift av denne type virksomheter.

       Konsekvensene av dereguleringen av energimarkedet er dermed i ferd med å bli plagsomt iøynefallende for slike bedrifter lokalisert i et område uten tilgang på statskraft. Eksemplet Norton er svært illustrativt, idet selskapet importerer 100 % av sine råmaterialer og er lokalisert i Aust-Agder av den eneste grunn at det var tilgang på energi til akseptabel pris. Å overse dette faktum er å leke politisk blindebukk, og det kan få alvorligere konsekvenser enn vi liker.

       Utviklingen de siste par årene har dramatisk aktualisert spørsmålet om industrikraft. Derfor fremmer vi i dag et nytt forslag tilsvarende det som ble nedstemt i energidebatten i 1995. For å illustrere hva som har skjedd og hvor fort det har gått, kan jeg vise til hverdagen for Owens-Corning Fiberglas Norway AS i Birkenes. Den tilhører det verdensomspennende selskapet Owens Corning, har 110 årsverk og en årsomsetning på ca 150 mill. kr. Mens selskapets bedrift i England i 1994 måtte betale 128 % mer for strømmen enn bedriften på Birkeland, er forskjellen bare 31 % i 1997. Tilsvarende er det for selskapets bedrifter f.eks i Belgia og Frankrike. Eksemplet med Owens Corning demonstrerer altså at vår viktigste områdefordel er i ferd med å nulles ut i løpet av to-tre år.

       Årsaken til at sørlandsindustrien ikke fikk billig kraft fra staten var at det var overskudd av kraft i regionen da industrien ble utviklet. Gjennom Stortingets behandling av St.prp.nr.104 (1990-1991) ble deler av kraftkrevende industri gitt langsiktige og stabile rammebetingelser ved at Statkrafts kontrakter med industrien ble fornyet. I Agder-fylkene er det kun én bedrift med slik avtale, nemlig Elkem Aluminium Lista. I forhold til omfanget av kraftkrevende industri i denne landsdelen er dette et åpenbart misforhold. Forklaringen synes å være at det i en landsdel med så stor kraftproduksjon skulle ligge godt til rette for storforbrukerne av energi å tegne gunstige kontrakter direkte med kraftprodusentene. Virkeligheten for industrien er nå at krafttilgangen, som var et fortrinn i Agder, er i ferd med å bli en konkurranseulempe.

Statsråd Ranveig Frøiland : På landsbasis dekkjer statskraftkontraktar om lag halvdelen av kraftforbruket i den kraftkrevjande industrien og i treforedlingsindustrien. I Agder-fylka dekkjer Statkraft ein noko mindre del av kraftforbruket i denne industrien, men ikkje vesentleg mindre.

       Det har alltid vore stor skilnad mellom bedriftene når det gjeld krafttilgangen, som varierer mellom eigenkraft, statskraftkontraktar, andre kontraktar - i hovudsak med lokale e-verk - og spotkraft. Slike skilnader mellom bedriftene har vi både i Agder-fylka og i landet elles. I Agder er det tradisjonelt berre Lista Aluminumverk som har hatt statskraft. Korleis bedriftene dekkjer sitt kraftbehov, er i stor grad historisk gjeve og heng m.a. saman med kven som i si tid stod for kraftutbyggingar rundt om i landet.

       I Agder-fylka har dei lokale e-verka tradisjonelt hatt god tilgang på elektrisk kraft. Industrien har relativt lite eigenprodusert kraft, og kraftbehovet har vore dekt med langsiktige leveringsavtalar lokalt. Lokale styresmakter tok eit ansvar for kraftleveransane, og bedriftene trong derfor i mindre grad statskraftkontrakter. I andre distrikt er det òg treforedlingsbedrifter og kraftintensive bedrifter med kraft frå lokale e-verk.

       I andre regionar har det i større grad vore staten eller industrien sjølv som har stått for kraftutbygging i samband med industrietablering. Eit døme på det siste er Norsk Hydro, som har mykje eigenkraft fordi selskapet opp gjennom åra har teke på seg store utbyggingsoppgåver sjølv.

       Det er òg store variasjonar i vilkåra i ulike typar statskraftkontraktar, både når det gjeld pris, og når det gjeld lengde. Prisvilkåra i statskraftkontraktane varierer frå 4,6 øre pr. kWh i dei rimelegaste og eldste kontraktane, til 16,3 øre pr. kWh i nyare og dyrare kontraktar. Lengda til statskraftkontraktane varierer frå 15 år eller mindre i dei nyaste kontraktane og opp til 60 år for den eldste.

       Dei store skilnadene heng i hovudsak saman med når kontraktane vart inngått. Av bedriftene med statskraftkontraktar er det mange som berre har dei dyraste kontraktane, medan andre bedrifter i stor utstrekning er dekte opp med dei eldste og rimelegaste kontraktane. Elkem sitt aluminiumsverk på Lista er eit døme på det siste.

       Kor stor del av bedrifta sitt forbruk som vert dekt med statskraft, varierer òg frå bedrift til bedrift. Nokre er meir avhengige enn andre av å kjøpe kraft på elbørsen.

       Eg vil understreka at ein ved handsaminga av St.prp.nr.104 og fornyinga av kontraktar i 1991 var klar over dei store skilnadene i kraftoppdekkinga i industrien, som eg har vore inne på. Stortinget vedtok den gongen likevel berre å forlengje eksisterande statskraftkontraktar som gjekk ut fire år seinare, utan innskrenking eller utviding av ordninga. Det var med andre ord stor semje om at statskraft ikkje skulle erstatta andre kraftkontraktar.

       Ved handsaminga av St.prp.nr.104 (1990-1991) gav Stortinget departementet fullmakt til å tildela ny kraft til nye prosjekt som gjev auka kraftbehov. Innanfor denne tildelingsfullmakta vert sjølvsagt industrien på Sørlandet handsama på same måte som industrien elles i landet. Departementet har tildelt ny kraft til m.a. Lista Aluminium og Falconbridge Nikkelverk. Det er òg tildelt statskraft til prosjekt ved Øye Smelteverk og Hunsfos, men desse er ikkje gjennomført, og Statkraft sine forpliktingar er difor ikkje effektuerte. Vi har altså auka Statkraft sitt engasjement i Agder-fylka.

       Fleire bedrifter i landet har ikkje fått imøtekome sine kraftsøknader, eller dei har berre delvis fått innfridd kraftsøknaden i samband med utvidingsprosjekt. Dette har si årsak i at ny tildeling av kraft berre skal skje til prosjekt med auka kraftbehov og ikkje erstatta eksisterande krafttilgang.

       Regjeringa har forståing for at industrien har behov for mest mogleg kjende rammevilkår over tid. Eg er klar over at industrien sine kraftkontraktar, både med Statkraft og andre leverandørar, etter kvart vil gå ut, og at det er behov for ei avklaring av dei framtidige vilkåra. Når det gjeld statskraftkontraktane, har Regjeringa teke mål av seg til å avklara industrien sine framtidige kraftvilkår i god tid før dei eksisterande kontraktane går ut, og tidlegare enn ved siste fornying, i 1991. Ei slik avklaring må baserast på ei brei og grundig vurdering. Eg vil ikkje gå inn på dei enkelte tilfella no, det får vi kome tilbake til. Eg vil likevel peika på at industrien sin krafttilgang er historisk betinga. Det har vore lagt stor vekt på verdiskaping og arbeidsplassar i enkeltprosjekt og mindre vekt på likebehandling.

       Ikkje berre staten, men òg dei lokale styremaktene bør ha eit ansvar for å medverka til å halda oppe industrien i distrikta. Agder-fylka disponerer over monalege kraftressursar både gjennom eigen produksjon og gjennom konsesjonskraft.

       Generelt bør industrien ha gode moglegheiter til å få betre vilkår enn andre brukargrupper gjennom ordinære kontraktsforhandlingar. Industrien har t.d. lang brukstid, ligg ofte nær kraftkjelda og har moglegheiter for fleksibilitet i forbruket. I det nye skattesystemet for kraftselskapa er det lagt til rette for at både Statkraft og lokale enerigverk inngår langsiktige kraftkontraktar med industrien.

       Terje Sandkjær peikar på at i dagens situasjon på kraftmarknaden er det svært problematisk for bedriftene i Agder-fylka. Det er riktig at marknadsprisen i fjor var høg som følgje av lite nedbør, i snitt 25 øre/kWh. I fjor var den lenge på om lag 35 øre/kWh, men i år har jo spotprisen gått ned, og i går var den på 13,5 øre/kWh, om lag på same nivå som prisen på nytildelingar av statkraft.

       Eit av dei største problema i dagens situasjon er jo tilgangen på kraft. Dersom Senterpartiet vil vere med på å få ned prisane på kraft til industrien, burde dei støtte tiltak for å betra landets kraftbalanse, t.d. bygging av nye vasskraftverk. Gasskraftverk, som kan gjera at vi totalt får meir kraft i Noreg og i Norden, har dei vore imot.

       Eg vil minna om at situasjonen i fjor, i 1996, var den at vi importerte netto 9 TWh, og til no har vi importert rundt 2 TWh. Det viser at situasjonen er den at vi ikkje får noko meir kraft om vi gjer om på kven som skal imøtekoma industrien. Om det er det lokale e-verket eller om det er Statkraft som skal gjera det, kjem ut på eitt når det gjeld kraftbalansen. Derfor er det viktig å skaffa oss meir kraft, sånn at vi kan gjera det som er nødvendig for industrien på lang sikt.

       Eg er veldig godt kjend med at det har vore arbeidd lenge med situasjonen for industrien i Agder-fylka, og veit òg når dei ulike kontraktane går ut. Nokre går ut veldig snart, nokre har langsiktige vilkår enno. Energiforum i Vest-Agder har jo jobba med dette lenge, både overfor departementet og i forhold til arbeidet som må gjerast for å få eit nytt regime på beina når det gjeld den kraftkrevjande industrien. Men som sagt er det no viktig at vi får den tida som er nødvendig til å gå gjennom alle desse forholda. Ingen er tent med at ein seier at no skal vi ordne opp for ein og ein industri. Dette er vi nøydde til å sjå i ein langt større samanheng.

Terje Sandkjær (Sp) : Jeg og Senterpartiet vil gjerne være med og diskutere prosjekter for å bedre landets kraftbalanse, men jeg føler kanskje at det er litt på si - det er ikke nødvendigvis i sentrum av dagens debatt - så det får vi ta siden.

       Uansett vil det nok være slik at vi alltid vil utfordres på å husholdere fornuftig med den kraften vi til enhver tid disponerer. Det som er en erfaring så langt, er at kommuners og fylkers eierskap i kraftverkene i det nye kraftregimet ikke godt nok ivaretar hensynet til rammebetingelser for industrien. Derfor er det påtrengende med en ny gjennomgang av temaet industrikraft på generelt grunnlag, hvorav Agder-bedriftene vil være en del. Derfor har vi fremmet et forslag om å be Regjeringen om en melding som trekker opp retningslinjer vedrørende framtidige kontrakter osv.

       Det er ellers bred enighet om at staten har et ansvar for kraftleveranser til kraftintensiv industri, og det gleder meg for så vidt å registrere at statsråden fortsatt har den samme oppfatning. Daværende nærings- og energiminister Jens Stoltenberg sa i sin energipolitiske redegjørelse den 23. mars 1995:

       « Det er fortsatt tilstrekkelig tid til å vurdere hva som bør skje med kontraktene med industrien som begynner å løpe ut tidlig i neste tiår. Regjeringen legger stor vekt på at kraftkrevende industri og treforedling har behov for langsiktige og stabile rammer for sin virksomhet, og derfor vil vi legge opp til at det sikres også i framtiden for denne virksomheten. »

       Vel, det er gått to år, og noe har skjedd, som statsråden pekte på. Men det som har skjedd, står i forbindelse med en økning av produksjonskapasiteten når det gjelder tildeling av statskraft. Det retter ikke opp tidligere misforhold, f.eks i Agder.

       Jeg vil også minne om hva statsråd Faremo sa i debatten om statsråd Stoltenbergs redegjørelse om kraftsituasjonen i Stortinget i november i fjor:

       « Statens langsiktige kontrakter med den kraftintensive industrien og treforedlingsindustrien ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer. I 1991 fornyet vi kontrakter som utløp ved årsskiftet 1995/96 til 2010. Gjeldende Statkraft-kontrakter utløper i årene 2004 - 2011. Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid og tidligere enn ved forrige fornyelse. ... jobber med sikte på å få fram dette tidligere enn hva som har vært vanlig. »

       Ja, dette lyder lovende! Men hvor langt er man kommet? Det er opp til statsråd Frøiland å gripe stafettpinnen og føre dette løpet i mål uten nøling. Jeg synes innlegget bar preg av noe nøling, noe jeg håper kan rettes opp. For Agder-bedriftene er forholdet det at man ikke kan vente til neste tiår, for da har kontraktene allerede løpt ut. Så når Regjeringen sier at den vil legge opp til at industriens framtidige kraftvilkår skal avtales i god tid, må jeg minne om at det selvfølgelig må gjelde Agder-bedriftene, som en del av helheten - og det haster!

       Sandkjær har bede om å få ei oversikt over denne lange lista vi har over statskraftkontrakter. Han ser jo at det ikkje vil vera enkelt for Stortinget å gjera denne jobben med å tildela kraft til den kraftkrevjande industrien. Det vil vera nødvendig at nokon går igjennom desse tinga på førehand, og så må ein sjå til at halvparten av den porteføljen som Statkraft i dag har, går til den kraftkrevjande industrien. Stortinget har òg pålagt Statkraft å tena pengar. Det er derfor viktig at vi ser alt dette i samanheng, men det er klårt at all kraftkrevjande industri skal vurderast når ein ser igjennom dette igjen.

       Eg vil berre minna om det statsråd Faremo sa i Stortinget den 5. november 1996:

       « Regjeringen ønsker at kraft fremdeles skal være et konkurransefortrinn for norsk kraftintensiv virksomhet. »

       Og: « Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid og tidligere enn ved forrige fornyelse. »

       Enoksen hadde eit forslag i fjor haust om dette. Då svara vi skriftleg til Stortinget:

       « Det er viktig å finne frem til løsninger som på ulike måter er robuste på lang sikt. Hvilke bedrifter som eventuelt skal komme inn under nye ordninger er et av forholdene som Regjeringen må vurdere i tiden fremover. »

       Eg føler at vi er heilt i tråd med det som representanten Sandkjær peikar på i sitt forslag. Eg ser ikkje noko behov for at Stortinget igjen skal røysta over dette, for dette arbeidet er i gang i departementet.

       Eg vil òg minna om at det er enkelte bedrifter som er opptekne av å forhandla med Statkraft utanom desse regima som vi driv og lagar til, som vi har kome til Stortinget med. Så her er mykje arbeid på gang, som er i tråd med det som representanten Sandkjær ønskjer. Eg ser derfor ikkje noko behov for å røysta over det endå ein gong i Stortinget, for dette arbeidet er teke hand om i departementet.

Rolf Terje Klungland (A) : Slik jeg ser det, har denne interpellasjonen én hensikt, nemlig å score billige politiske poeng. Interpellanten prøver å komme på offensiven i et krampaktig forsøk på å framheve at det er Senterpartiet som skal sikre den kraftforedlende industrien i Agder-fylkene langsiktige rammevilkår. Jeg har aldri sett maken til mer politisk ukorrekt eller populistisk utspill i mitt liv. La meg begrunne min påstand:

       Representanten Terje Sandkjær vet utmerket godt at den problematikken som diskuteres i dag, har det vært arbeidet seriøst med over flere år. Han vet også at Regjeringen har varslet at de vil komme tilbake til Stortinget med forslag om et nytt kraftregime i forhold til denne industrien. I stedet for å gi Regjeringen arbeidsro og mulighet til å finne fram til et system som sikrer industrien rammevilkår, mener tydeligvis interpellanten at det viktigste som kan skje i denne saken, er å få fjeset sitt i avisen. Det største problemet vi i dag kan se i forhold til kraftsituasjonen, er at vi vil ha for lite kraft i framtiden. Senterpartiet er ihuga motstandere av alle forslag som legges fram for å bedre den kraftbalansen vi i dag har. Hvorfor er de det hvis de har lyst til å sikre industrien kraftkontrakter og langsiktige rammevilkår?

       Bygging av gasskraftverk kan bedre kraftbalansen i Norden slik at vi slipper den spekulasjonen som vi i den senere tid har vært utsatt for på kraftmarkedet, men Senterpartiet er ihuga motstandere av gasskraft.

       Kraftforedlende industri i Norge opererer på et internasjonalt marked. Dette betyr igjen at verden ikke vil stoppe å lage biler eller å benytte seg mindre av aluminiums- og stålkomponenter hvis vi legger ned denne industrien her i landet. For eksempel vil en nedleggelse av Øye Smelteverk, for at denne produksjonen så blir flyttet til et verk basert på kullkraft, bety en fire-femdobling av CO₂ -utslippene fra denne bedriften. Allikevel vil Senterpartiet pålegge denne industrien en avgift som ville betydd at de flyttet selv om de fikk energien gratis.

       Igjen vil jeg si: Det er en sammenheng i den politiske virkelighet. At Senterpartiets representanter ikke befinner seg i denne, har jeg forstått for lenge siden. Industrien har ett parti de kan stole på når det gjelder langsiktige rammevilkår, nemlig Arbeiderpartiet.

Sigurd Manneråk (Sp) : Jeg registrerer at representanten Klungland stort sett bruker hele sitt innlegg til å raljere over et initiativ for å sikre den industrien som hele Agder er avhengig av, og at han insinuerer at Sandkjær gjør det for å få sitt fjes i avisen. Jeg synes Klungland med sin opptreden her fortjener å få fjeset i avisen i morgen - jeg ser at Fædrelandsvennen er til stede, og jeg håper de sørger for det.

       Den kraftkrevende industri er en av bærebjelkene i det norske samfunn. I Agder kommer dette veldig sterkt til uttrykk - sterkere enn i noen annen landsdel. Vi har her prosentvis den største sysselsetting innen denne industrien. I begge Agder-fylkene dreier det seg om ca 4.000 som har sitt daglige virke direkte knyttet til disse virksomheter. Tar vi med tilknyttede virksomheter, øker tallet med flere tusen, ja nærmere 20.000 mennesker i vår landsdel er avhengig av denne industrien. For hele Agder er det derfor av stor betydning hvilke rammebetingelser denne industrien gis. Og i denne sammenheng er ingen innsatsfaktor viktigere enn energi og prisen på denne. Skal den kraftkrevende industri i vår landsdel fortsatt kunne spille en sentral rolle, må de komparative fordeler vi nå har hatt med billig energi, ivaretas. Energien må i tillegg til å leveres til konkurransedyktig pris leveres gjennom langsiktige avtaler som gir trygghet og mulighet til langsiktig planlegging og utvikling av denne industrien i landsdelen.

       Konsekvensene av deregulering av energimarkedet begynner nå å vise seg i et område der tilgangen av energi og leveranser fra Statkraft er svært begrenset. Virkningen av energiloven er derfor slik at store kraftmengder, som tidligere var et fortrinn for industrien i området, nå er i ferd med å bli en ulempe.

       I nær framtid skal en rekke avtaler om kraftleveranser til kraftkrevende industri i Agder reforhandles. Jeg forventer at Regjeringen ser betydningen og verdien av denne industrien for vår landsdel, og at følgende mål imøtekommes:

       Den kraftkrevende industrien i Agder ligger på et høyt teknologisk nivå. Det vil være dårlig ressursforvaltning på mer enn én måte ikke å trygge framtiden til denne industrien med hensyn til både investeringer, arbeidsplasser og konkurranseevne.

       Jeg vil til slutt peke på at den delen av denne industrien som eier sine egne kraftverk, har den største trygghet for framtiden. Det bør derfor vurderes nærmere om det ikke vil være fornuftig å gi den kraftkrevende industrien større anledning til medeierskap i kraftverk enn hva tilfellet er i dag.

Ansgar Gabrielsen (H) : Dagens interpellasjon belyser den skjevhet det er pr. i dag med hensyn til hvilke priser den kraftkrevende industrien i de forskjellige deler av landet skal betale for den elektriske energien.

       Den kraftkrevende industrien på Sørlandet får for det alt vesentlige dekket sitt kraftbehov gjennom leveranser fra lokale kraftverk. For den kraftkrevende industrien som helhet i Norge er den lokale inndekningen i underkant av 10 %

       Den norske kraftkrevende industrien står for en egenproduksjon på ca en tredjedel av totalbehovet for elektrisk kraft, til priser som oftest er rundt 3-5 øre/kWh. Sørlandsindustrien har ikke slike muligheter.

       Den samlede norske kraftintensive industrien får godt og vel 50 % av sitt kraftbehov dekket av Statkraft. For sørlandsindustrien er statskraftkontrakter i særdeles beskjeden grad en del av kraftgrunnlaget.

       Når det i tillegg for svært mange av industribedriftene er slik at kontraktstiden er meget kort, viser det med all mulig tydelighet at sørlandsindustriens kraftsituasjon er meget spesiell. Denne spesielle situasjonen kan etter Høyres skjønn betinge spesielle tiltak fra Regjeringens side. Jeg forventer at statsråden nå går aktivt inn i den problematikken og finner løsninger som likestiller industrien i større grad enn hva tilfellet er i dag. Slike geografiske skjevheter som er oppstått, kan vi ikke leve med i framtiden. At hjørnesteinsbedrifter som Falconbridge, Hunsfos, Norton og andre sørlandsbedrifter skal komme opp i problemer på grunn av denne skjevheten, håper jeg statsråden ikke finner å kunne akseptere. Et minstekrav må være at alle aktørene innenfor kraftkrevende industri likebehandles fra statens side. Det er ikke dermed sagt at ikke lokale og regionale kraftleverandører også i framtiden skal påta seg industrikraftavtaler. Disse kontraktene vil også i framtiden utgjøre en viktig del av kraftgrunnlaget.

       En forutsetning for at industrien vår i framtiden skal kunne få elektrisk kraft til konkurransedyktige priser, er at det er ledig kraft. Interpellanten og hans parti kjemper stadig en iherdig kamp for ikke å fremskaffe denne kraften. Jeg tenker på Senterpartiets motstand mot bl.a gasskraftverk og dette partiets meget reserverte holdning til ny vannkraft. Industrien har selv gjentatte ganger pekt på behovet for å fremskaffe mer kraft, og det vil etter mitt skjønn være av helt avgjørende betydning at så skjer, for nettopp å kunne imøtekomme det helt legitime kravet sørlandsindustrien har fremmet. Den største trusselen er etter mitt skjønn nettopp Senterpartiet selv.

       Høyre har tidligere tatt opp forslag om å nedsette et hurtigarbeidende offentlig utvalg med tung representasjon fra industrien for snarest å utarbeide modeller som sikrer langsiktighet i kraftleveransene. Det jeg i det minste håper kan komme ut av denne debatten i dag, er at statsråden får øynene opp for denne situasjonen.

Jon Lilletun (KrF) : Det er ei svært viktig sak interpellanten tek opp i dag. Eg sluttar meg til den realitetsskildringa som Terje Sandkjær gav i innlegget sitt, og til forslaget hans om den vidare framdrifta.

       Det er ein samla landsdel som står bak realitetane i denne saka. Eg vil òg gi ros til representanten Blattmann frå regjeringspartiet for det arbeidet ho heile tida har gjort innafor partiet sitt for å få klargjort sentralt den urettferda som Agder er utsett for.

       På bakgrunn av den viljen til samling som har vore i Agder, er det svært skuffande å høyre representanten Klungland sitt innlegg her i dag. Han bør no gå heim og skamme seg og erkjenne at ikkje Arbeidarpartiet aleine, men eit samla politisk miljø i Agder må slåst innafor sine parti for å få ei forståing som er brei nok til at vi kan bere denne saka fram i nasjonale fora. Det er ikkje tid for å begynne å gå laus på kvarandre lokalt, i staden må ein arbeide for å vinne saka sentralt - og det er jobb nok, for dette er viktig.

       Det er « historisk betinga », sa statsråden, korleis kraft vert tildelt. Og det har ho sjølvsagt heilt rett i. Men når desse historiske føresetnadene kolliderer med eit nytt marknadssystem, der det ikkje er grunn til å tru at dei lokale leverandørane kan klare å gi langsiktige nok kontraktar, er det grunn til å endre dei, slik at Statkraft får eit likt ansvar i heile landet. Sjølvsagt kan ikkje Stortinget seie korleis det skal gjerast frå bedrift til bedrift, det må andre myndigheiter gjere. Men det som må skje, er at Stortinget viser vilje til å seie at det må verte ei meir rettferdig behandling, og at dei fylka som faktisk har mest kraftkrevjande industri, som har størst eksport per capita, iallfall må sikre seg langsiktigheit for å løyse sine problem. Kraftkontraktar går veldig snart ut for ein del av desse bedriftene, og realiteten i dag er jo at t.eks. Falconbridge har dobbelt så dyr kraft som gjennomsnittet for kraftkrevjande industri. Hunsfos Fabrikker i Vennesla står no framfor å måtte reforhandle kontraktar og er veldig usikre i forhold til det og i forhold til bedrifta sine investeringsplanar. Dei var òg i den situasjonen at dei eigde kraftverket, men på grunn av ei økonomisk krise måtte dei selje dette til VAE, og det gjer at dei står meir utrygt no enn dei ville gjort om dei ikkje hadde mått selje den gongen. Derfor synest eg nok det er eit poeng i det representanten Sandkjær sa, at sjølv om realitetsskildringa til statsråden var rimeleg grei, så får ein inntrykk av at ein skundar seg langsamt. Eg ynskjer noko meir tempo og noko meir vilje til å erkjenne at Agder er i ein spesiell situasjon som må rettast opp.

Aud Blattmann (A) : Så mange har beskrevet situasjonen i Agder at jeg har lyst til å ta en annen innfallsvinkel til denne debatten og si at av den nasjonale kraftressursen i Norge, med en middelårsproduksjon på 120 Twh, eier Statkraft 30, industrien selv eier 12, mens kommunale og fylkeskommunale e-verk eier 78 TWh.

       Vi kan stille oss spørsmålet om rimeligheten i at Statkraft skal stå ansvarlig med mer enn halvparten av sin portefølje til kraftforedlende industri, mens kommunale og fylkeskommunale verk, som i dag eier to tredjeparter av hele kraftressursen vår, ikke synes å være villig til å ta ansvar overfor den kraftforedlende industrien i det hele tatt. For produsentene i Vest-Agder har det ikke vært tilfelle fram til i dag. Så vel Kristiansand Energiverk som Vest-Agder Energiverk har fram til i dag hatt mellom 25 og 30 % av sin produksjon av energi knyttet opp mot kraftforedlende industri. For landet for øvrig står kommunale og fylkeskommunale energiprodusenter for bare 7 % av leveransene til kraftforedlende industri.

       Den kraftforedlende industrien i Agder har altså fått sin kraft fra lokale verk. Kontraktene er nå i ferd med å løpe ut; de første allerede ved nyttårsskiftet. Regjeringen og de ministrene som har vært ansvarlig for denne sektoren, har gjentatte ganger i denne sal understreket betydningen av denne industrien og behovet for langsiktige rammebetingelser og konkurransedyktige priser. Det behovet har også industrien i Agder.

       Jeg ser helt klart behovet for at Statkraft framover får tilgang på mer kraft. Nettoimport av 9 TWh viser det klart. Men det synes å være vanskelig. Ikke skal vi bygge ut vanlig vannkraft og ikke skal vi bygge ut gasskraft. Det ser for meg ut som ikke noe av dette er hjertesaker for Terje Sandkjær og hans parti. Da ser jeg bare en eneste mulighet, nemlig at samtlige kommunale og fylkeskommunale verk forplikter seg til, innenfor de rammer som er trukket opp i « 104-regimet », å bidra med langsiktige avtaler til konkurransedyktige priser, eller å overføre noe av sin portefølje til Statkraft for industrielle formål. Det er som sagt ikke ulovlig. Allikevel forutsetter jeg at når et nytt regime for industrikraft nå kommer i nær framtid, vil bedriftene i Agder være med, og jeg vil be statsråden om å bekrefte dette.

       Til Terje Sandkjærs forslag har jeg bare én ting å bemerke: Energien får vi ikke fatt i gjennom stortingsmeldinger. Det er tilgang på ny kraft jeg ser som hovedproblemet.

       Bare en kort bemerkning til noe Sigurd Manneråk sa, og som forundret meg litt. Han snakket om at industrien nå burde gis større anledning til å bli medeier i kraftverk. Mener han at Statkraft skal privatiseres, eller mener han at kommunale og fylkeskommunale e-verk skal gjøres om til AS-er for dermed å selges til industrien?

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg må dessverre si at det svaret som statsråden gav interpellanten, ikke bare er skuffende med hensyn til reell vilje til å gå inn i disse problemstillingene, men det er også etter min oppfatning temmelig perspektivløst i forhold til de utfordringer vi står overfor innenfor denne sektoren i fremtiden.

       Også for to år siden sa daværende olje- og energiminister, Jens Stoltenberg, at disse forholdene skulle avklares i god tid før kontraktene utløp. Ingenting har skjedd i mellomtiden. Bedrifter legger fram investeringsplaner. Senest i går kveld fikk nordlandsbenken i et møte med industrien på Helgeland presentert investeringsplaner av betydelig omfang, der man både vil foredle produktene sine i større grad enn det man hittil har gjort, og skape mange nye arbeidsplasser. Det som er avgjørende for at slike ting skal kunne gjennomføres, er langsiktighet og nye kontrakter som gir stabile rammebetingelser i tiden framover. Det er både uro og utrygghet blant de ansatte innenfor denne bransjen, og det forstår jeg.

       Det som har skjedd i mellomtiden, er at Arbeiderpartiet med støtte fra Høyre i stadig større grad legger til rette for økt eksport av kraft, ikke videreforedling av kraften innenlands ved å skape nye arbeidsplasser innenfor industrien, innenfor næringslivet, men å eksportere dette som råvare. Alle sammen er klar over at det er lagt til rette for en omfattende eksport i mer enn 25 år fremover i tiden gjennom tre nye kabler som skal bygges, hvorav den første skal stå klar i 1998. Man har overhodet ingen industripolitikk som skal ivareta behovene og de fremtidige utfordringene i denne bransjen.

       Vi har sett at bedrifter skrinlegger investeringsplaner, og at det er bedrifter som vurderer utflytting fra landet, rett og slett fordi man mangler en industri- og energipolitikk som er til å stole på.

       Senterpartiet kritiseres så for at vi ikke vil være med på å bygge ut ny kapasitet. Dette er feil! Senterpartiet har gjentatte ganger fremmet forslag som kan gi løsninger på disse problemene, som vil kunne tilføre ny kapasitet, som vil kunne frigjøre kapasitet, uten at det har fått flertall. Jeg vil minne både statsråden og representanten fra Høyre om at både Høyre og Arbeiderpartiet la stor vekt på at planene for utbygging av gasskraftverk var knyttet til eksport. Vi kunne lese store overskrifter i avisene like før vi behandlet saken om gasskraftverk i Stortinget, at dette skulle knyttes til langsiktig eksport til Finland. Det ser det ut som man har glemt i dag. I dag snakker man ikke om eksport i det hele tatt, men om å forsyne industrien i Norge med denne kraften.

       Statsrådens og Høyres løsning er altså å bygge ut mer kapasitet. Jeg vil minne forsamlingen om at selv om vi bygger ut aldri så mye kapasitet, selv om vi bygger ut hver bekk og hver elv i dette landet, og vi slår av hver panelovn og slokker hver lampe mer eller mindre, blir det ikke en kilowattime mer til industrien hvis man fortsetter den politikken som man nå legger til rette for. Derimot blir det mer kraft å eksportere. Det er en slik politikk man legger til rette for. Det er ingen garantier for at industrien får denne kraften. Man kan gjerne peke på at de lokale e-verkene skal ivareta dette ansvaret, men når man samtidig legger opp til et skattesystem som ikke akkurat stimulerer til at de lokale e-verkene skal ta et slikt ansvar, har man ikke lagt til rette for en industripolitikk som tjener landet.

Bent Hegna (A) : I denne saken legger Senterpartiet seg paddeflat for markedskreftene i kraftmarkedet uten tanke for lokal verdiskaping eller sysselsetting. Senterpartiet stiller ikke spørsmål ved at lokale energiverk fraskriver seg sitt historiske ansvar for den lokale kraftintensive prosessindustrien. Senterpartiet aksepterer de lokale energiverkenes profittjag. For ikke å bli stilt i et dårlig lys lokalt opptrer Senterpartiet som villige løpegutter for de lokale kapitalkreftene. Senterpartiet fraskriver seg ansvaret for å finne gode løsninger lokalt. Etterpå ber de staten og Statkraft om hjelp, for så - i dette tilfellet - å sende regningen til alle andre som betaler strømregninger. Dette er heller ikke en situasjon som er spesiell for Agder-bedriftene. En rekke andre bedrifter er i samme situasjon, i Østfold, i Trøndelag og andre steder.

       Det er beklagelig hvordan prinsippløsheten brer seg i Senterpartiet. Lar Senterpartiets ledelse distriktsrepresentantene få opptre som lokale kremmere med eget kontor på Stortinget? Jeg syns denne interpellasjonen er et godt eksempel på at Senterpartiet ikke lenger tar ansvar for en nasjonal kraftpolitikk. Det er sterkt å beklage, men det henger jo godt sammen med Lundteigens uttalelser om å ville vingestekke Statkraft.

       Energiloven er ikke til hinder for at lokale energiverk kan levere på særskilte vilkår til den lokale industrien, like lite som den er til hinder for at lokale energiverk kan levere kraft til alminnelig forsyning til lavere pris lokalt enn det som kan oppnås i markedet. Det er ikke slik at energiloven tvinger lokale energiverk til å selge til høyeste pris og dermed maksimere profitten. Her må en i aller høyeste grad også vise lokalt samfunnsansvar for å sikre lokal produksjon og lokal sysselsetting. Det har vært fullt mulig før, og det vil være fullt mulig i fortsettelsen.

       Den forståelsen av energiloven som Senterpartiet her gjør seg til talsmenn for, kan raskt bli til en tung byrde for kraftintensiv industri i store deler av landet. Resultatet kan lett bli nedbygging av produksjonskapasitet og færre arbeidsplasser i prosessindustrien. Senterpartiet gikk i Tokke 1-saken sammen med Arbeiderpartiet nettopp mot ordninger som ville svekke Statkrafts kraftportefølje. Jeg vil derfor spørre representanten Sandkjær hvilke ordninger for bedriftene i Agder han ser som er i tråd med dette?

       Siden industrien åpenbart ønsker Statkraft som leverandør, må også industrien legge til grunn at kraftleverandøren må kunne arbeide under forhold som bidrar til å kunne fornye eller videreutvikle industrikontraktene. Det lar seg vanskelig forene med ønsket om nye og utvidede Statkraft-avtaler til industrien at bedrifter i den samme industrien vil strippe selskapet for kraft gjennom tvungne tilbakekjøp av dets industrikraftverk. Høyres forslag om dette er selvfølgelig ikke i tråd med Arbeiderpartiets politikk, og det er heller ikke en politikk som tjener alle bedriftene i metallurgisk industri.

       Senterpartiets og Høyres ideologiske motstander i dette spørsmålet er Arbeiderpartiet.

Eva R Finstad (H) : Det er viktig å få klarlagt de vilkår som kraftkrevende industri har behov for både når det gjelder fremtidige kraftressurser og tilgang til disse til konkurransedyktige priser.

       Kraftkrevende industri er en viktig pilar i Norges fastlandsindustri. Det er en teknologisk avansert industri, som har gjennomgått store omstillinger både når det gjelder økt energieffektivitet og miljøforbedringer. Dessuten er denne kraftkrevende industrien lokalisert i Distrikts-Norge, med stor lokal sysselsettingsbetydning.

       I 1991 fikk deler av industrien ordnet sitt kraftbehov frem til år 2010. Flere av kontraktene utløper imidlertid før år 2010, og det er derfor sterkt behov for å få avklart hvilke rammebetingelser som skal gjelde i den kraftkrevende industri.

       I god tid vil Regjeringen avklare krafttilgangen og kraftavtalene, sa statsråden i dag. Ja, den kraftkrevende industrien vil neppe være enig i at det er i god tid. At kraftkrevende industri mener at det haster med å avklare en kraftavtale, forstår jeg godt.

       Høyre har argumentert for en ordning med utsatt hjemfall så lenge kraften går til konsesjonsformålet, dvs. til industriproduksjon. Dessverre har det ikke vært mulig å få flertall for det her i Stortinget. Men Høyre mener at det aller viktigste for kraftkrevende industri er at industrien øker sin egenproduksjon og sitt eierskap innenfor kraftsektoren. Høyre fremmet i november i fjor et forslag om å sette ned et utvalg med bred sammensetting og med representanter for industrien til stede der man skulle utrede alternative modeller for langsiktig å sikre konkurransedyktige kraftleveranser i fremtiden. Dette gjelder selvsagt også Sørlandet. Utvalgets arbeid forutsattes da lagt til grunn for en politisk gjennomgang og avklaring her i Stortinget. Det er viktig å få klarlagt vilkårene snarest mulig.

       Så til Enoksen, som er ganske freidig her og sier at Høyre ikke har vært med på å skaffe kraftkrevende industri gode forhold. For det første har Senterpartiet vært med på å vedta energiloven. Høyre går inn for eksport, men går også inn for import, og har bl.a foreslått i det forslaget vi hadde i november i fjor, at industrien skulle ha tilgang til kabel for selv å kunne importere kraft. Jeg mener at det forslaget som stilles her i dag, delvis er i tråd med det forslaget som Høyre stilte i november i fjor, der man bl.a tok opp at man skulle se på rollefordelingen mellom staten og industrien når det gjelder langsiktig kraft, man skulle se på organisatoriske og konsesjonspolitiske spørsmål, man skulle se på industriens adgang til kabelforbindelsene med utlandet, fremtidig praktisering av hjemfallsretten osv. Jeg sier som en del av de andre deltagerne her, at vi har behov for en mer aktiv og raskere gjennomgang av disse problemene fra Regjeringens side.

       Representanten Enoksen var skuffet over statsrådens svar til interpellanten. Det er uforståelig. Arbeiderpartiets 110-årige historie er et sammenhengende vitnesbyrd om industrialiseringen av Norge.

       Statsråden sa at arbeidet som nå var igangsatt, var i tråd med representanten Sandkjærs forslag. Ja, Arbeiderpartiet har i alle år stått som politisk garantist for et kraftregime som har sikret industrien konkurransedyktige rammebetingelser. Dette er i Norge et gammelt politisk faktum, og det var dette poenget representanten Klungland gjorde helt klart, slik at vi skulle unngå å blande kortene i dagens debatt. En studie av Norges industrihistorie vil vise dette.

       Jeg må si at jeg er sterkt urolig for hva de borgerlige partier mener om forlengelse av industriens kraftregime slik det i dag ligger. Venstre er det partiet som har gått lengst. I siste trontaledebatt sa representanten Sponheim at dersom Venstre får mulighet til å påvirke det, vil det ikke bli delt ut noen nye billigkontrakter på kraft. En slik politikk vil bli ødeleggende for industrien i Agder og for resten av det elektrokjemiske Norge, og det er helt uvisst om flere av de borgerlige partiene også kan komme i skade for å mene dette. Venstre ønsker seg regjeringsmakt, har vi lest i pressen. Skulle de mot formodning greie dette, må vi spørre oss - med de erfaringer vi har med borgerlige regjeringer etter krigen: Hvem kan med hånden på hjertet si at de har representert gode og varige politiske alternativer også i industripolitisk sammenheng?

Gunnar Halvorsen (A) : I Norge har vi alltid hatt en såkalt kraftintensiv industri som gjennom stabil og rimelig elektrisk kraft har gitt sikre arbeidsplasser og store valutainntekter. De siste årene har den nye energiloven som Senterpartiets statsråd Eivind Reiten innførte, presset prisene oppover. At Senterpartiet også er imot videre utbygging av elkraft, som f.eks gasskraftverkene på Vestlandet, gjør at de fortrinn som norsk industri hadde gjennom billig elkraft, er blitt borte.

       I fjor lagde Arbeiderpartiet i Agder en politisk arbeidsplan der videre utbygging av E18 og Høgskolen ble prioritert. Men også den urettferdigheten som tildeling av elenergi gjennom billige Statkraft-kontrakter er, ble satt på dagsordenen. I Aust-Agder er det ingen bedrifter som har Statkraft-kontrakter, og jeg har derfor hatt litt moro av å bruke det regelverket som ble brukt tidligere for tildeling av slike kontrakter, for på den måten å se hvor mange bedrifter som kunne hatt Statkraft-kontrakter i Aust-Agder. Kriteriene for tildeling er ikke helt 100 % klare og tildeles kun til kraftintensiv industri og til reforedling med forbruk over 100 GWh. Men det er eksempler på nyetableringer, omstillingspakker og utvidelser der det er avvik.

       Hva har vi så av kraftintensiv industri over 100 GWh i Aust-Agder? Det er vel bare smelteverket Norton, med et forbruk på 500 GWh, som ville oppfylle de tildelingskriterier som var tidligere, og dermed teoretisk sett kunne ha hatt Statkraft-kontrakt. I Aust-Agder er det altså Aust-Agder Kraftverk som leverer strøm til industrien, mens det i store deler av landet ellers er Statkraft som leverer. Arbeiderpartiet vil måtte ha en gjennomgang av tildelingskriteriene når Statkraft-kontraktene nå snart går ut. Det er også viktig at industrien som driver i internasjonal konkurranse, og som er storforbrukere, får disse rettferdige rammevilkårene. Jeg tror at staten ved Statkraft og de lokale e-verkene må finne en rettmessig og rettferdig fordeling av kraft til industri til konkurransedyktige priser over hele landet.

Terje Sandkjær (Sp) : Det er med ikke liten undring jeg har sittet og lyttet til angrep både fra høyre og venstre - med venstre mener jeg ved denne anledning Arbeiderpartiet. Det er naturlig for meg. Jeg trodde at jeg i interpellasjonen reiste en viktig sak for norsk industri, inkludert viktige bedrifter i Agder.

       Så opplever man massivt fra arbeiderpartihold utspill hvor man snakker om populisme fra Senterpartiet, hvor man snakker om å være lokale kremmere og løpegutter, hvor man snakker om at Senterpartiet fraskriver seg ansvar, og det er liksom ikke måte på. Man bør jo være fornøyd når det har vært jobbet i årevis, sies det, og alt er jo såre vel. Ja, men det er jo det som er poenget. Vi vet at det har vært jobbet lenge, men vi vil gjerne ha resultater fordi noe begynner å haste. Det forundrer meg hvis arbeiderpartirepresentanter har så dårlig kontakt med ledende industribedrifter at de ikke er klar over hvor maktpåliggende det er å få løst disse problemene. Er det virkelig slik at representanten Klungland har mistet enhver kontakt med Øye Smelteverk siden han kom på Stortinget? Det forundrer meg.

       Man snakker om at tilgang på ny kraft er løsenet her - selve hovedpoenget. Det er en interessant diskusjon, som er tøtsjet tidligere, men jeg tror ikke den treffer dagens poeng. Uansett vil vi alltid få en oppfordring til å husholdere fornuftig med den kraft vi disponerer. Hvor sterk Statkraft skal være i markedet, er en interessant diskusjon. I dag bruker Statkraft halvparten av sin produksjon til langsiktige kontrakter med industrien. Størrelsen på den kan man diskutere, men den harselasen som Arbeiderpartiet har gitt seg inn på her i dag, virker utrolig perspektivløs.

       Statsrådens gjennomgang syns jeg har vært grei og nesten tilfredsstillende. Når jeg sier nesten, er det for å understreke det poenget som bl.a. Lilletun har bakket sterkt opp, at vi har hastverk. Jeg syns ikke statsråden var klar nok på dette punktet. Det var f.eks snakk om behov for tid for å gå gjennom lister over de mange bedriftene med kontrakter. Ja, det er vi fullt innforstått med, men dette løpet har en forhistorie - man starter ikke i dag! Det er slik at det er konkret en rekke bedrif-

       ter i Agder, som jeg har påpekt, med kontrakter som løper ut fra og med i år - fra og med 1997. Da blir det sent og kjedelig hvis man skal - som det har vært hevdet fra folk før - bære havre til død hest. Det har rimelig lite poeng ved seg. Jeg forventer at statsråden kommer med et budskap om at vi raskt skal ha på bordet et framtidsrettet opplegg for et industrikraftregime der misforholdet også til Agder-bedriftene rettes opp.

Statsråd Ranveig Frøiland : Det mest oppsiktsvekkjande som eg har sete og lytta til, og som er kome fram her, er vel at Senterpartiet no vil privatisera krafta vår, men det kjem vi vel tilbake til etter kvart. Om det er Statkraft som skal privatisast eller om det er dei kommunale e-verka, fekk eg ikkje heilt klart for meg.

       Det som Aud Blattmann tok opp om det ansvar og den moglegheit kommunar og fylkeskommunar har for å gjera meir for den kraftkrevjande industrien i framtida, synest eg var veldig interessant. Det vil eg seia.

       Og så vil eg kommentera Odd Roger Enoksen sitt innlegg litt. Han seier at det er « perspektivløst », og at vi gjer « ingenting ». Altså: Stortinget har gitt departementet fullmakt til å tildela ny kraft til nye prosjekt som gir auka kraftbehov. Og sidan St.prp.nr.104 vart vedteken, har det frå departementet si side vore tildelt nesten 1 TWh til ulike industribedrifter i Noreg. Dette arbeidet går møysommeleg for seg i departementet kvar dag. Ein går inn i desse problemstillingane som folk reiser her, og som ein sjølvsagt får frå industrien i departementet òg. Eg vil seia at det må ikkje vera slik at ein føler at ein ikkje jobbar i lag, for det gjer ein faktisk i forhold til denne industrien, både i Stortinget og i departementa. Så har det vore lagt vekt på at det skal vera verdiskaping og arbeidsplassar i enkeltprosjekt som er viktige. Det har vore lagt mindre vekt på ei likebehandling, og det var òg Stortinget sin intensjon da ein vedtok St.prp.nr.104.

       Eg vil understreka endå ein gong at i det nye skattesystemet som vi har for kraftselskapa, er det lagt til rette for at både Statkraft og dei lokale energiverka kan inngå langsiktige kraftkontraktar med industrien. Vi har oppfordra lokale myndigheiter til framleis å ta eit ansvar for kraftleveransar til bedriftene i distrikta, for slik har det vore historisk, og det synest eg framleis det er viktig at vi gjer. Og når ein peikar på her at energilova omtrent skulle hindra at ein kunne selja kraft til industrien sin frå kommunale e-verk, må jo det vera heilt feil. Kommunale e-verk kan forhandla. Statkraft kan forhandla med industrien, og både Statkraft og kommunale e-verk skal jo tena pengar. Dette kan ein gjera. Eg vil òg visa til at vi ikkje har støtta Konkurransetilsynet, som ønskte å hindra e-verk i å selja billegare til eigne innbyggjarar enn til andre.

       Og så vil eg heilt til slutt gjenta at vi har sagt i fleire omgangar at vi skal koma tilbake til Stortinget i ei form med heile dette regimet når det gjeld kraftkrevjande industri. Då vil eg sjølvsagt berre understreka igjen at det skal vi gjera tidlegare enn vi gjorde ved den førre fornyinga, og det er snakk om all kraftkrevjande industri som vi har her i landet, og den er sjølvsagt Agder ein del av.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten ferdig.