Etter hvert som nye elektroniske veier åpnes på stadig flere områder, kan man ikke se bort fra at det oppstår en del uønsket bruk av opplysninger fra skattelistene. Det synes imidlertid å være vanskelig å verge seg mot dette uten å anfekte prinsippet om størst mulig åpenhet også i forhold til skattelistene. Her er det imidlertid nødvendig å følge godt med, slik at tilløp til rent misbruk av skattelistene kan avverges. Jeg forutsetter at departementet holder et våkent øye med utviklingen og treffer tiltak hvis det skulle bli nødvendig.

       Det er viktig at den informasjon som gis i skattelistene, er korrekt. Siden klager hvert år fører til en rekke endringer i ligningen, må det presiseres at de tall som legges fram i skattelisten om høsten, er foreløpige og kan komme til å bli endret. Kravet til skattelistenes korrekthet berører også spørsmålet om hvordan skatt på aksjeutbytte framstilles i skattelistene. Selskapets overskudd skattlegges i dag med 28 % skatt, som betales av selskapet. Hvorvidt eieren lar resten av overskuddet blir stående i bedriften, eller om han tar det ut som utbytte, influerer ikke på skatten. Det betales altså ikke noe skatt av selve utbyttet. Som følge av den såkalte godtgjørelsesmetoden oppgis likevel den skatten selskapet har betalt, også i oppgaven over eierens betalte skatter i skattelistene. For uinnvidde kan derfor skattelistene gi det feilaktige bildet at eieren har betalt skatt av sitt utbytte utover den skatten selskapet har betalt. På denne bakgrunn har et flertall i finanskomiteen anmodet Regjeringen om å vurdere hensiktsmessigheten av en slik misvisende framstilling i skattelistene. Vurderingen og eventuelle forslag til endringer forutsettes forelagt Stortinget på hensiktsmessig måte.

       SV og RV har i innstillingen varslet et forslag der det allerede nå konkluderes med at det skal skje endringer i regelverket som medfører at betalt selskapsskatt oppgis i skattelistene som om det er betalt av eieren. Jeg ser det som høyst sannsynlig at regelverket må endres slik, men siden Senterpartiet er en del av det flertallet som ber Regjeringen vurdere nettopp dette spørsmålet, ser jeg det ikke som riktig allerede nå å trekke den endelige konklusjonen ved å stemme for SVs og RVs forslag, nr. 2.

Eilef A Meland (SV) : Åpenhet og offentlighet om inntekts- og formuesforhold i likningssammenheng har vært en lang og solid tradisjon. Helt fra 1863 har hovedtallene vært offentlig tilgjengelige, for å sikre innsyn i skattesystemets virkemåte og resultatmessige utslag. Historisk har det også vist seg at de utlagte skattelistene har avdekket skjevheter og urimeligheter som i neste omgang har dannet grunnlag for samfunnsdebatter. Som et eksempel kan det nevnes at den offentlige og konkrete belysning av rentefradragets verdi for ulike inntektstakere var en viktig bakgrunnsfaktor for skattesystemendringene i 1991.

       For SV har det ikke vært aktuelt å begrense offentliggjøringen av skattelistene. Det gir et tilfang av informasjon om inntekts- og skattemessige forhold som er viktig i den samfunnsmessige debatt. Slik blir nullskattyterne fremstilt som en konsekvens av en skattereform som burde reformeres. Vi er ikke tjent med at virkningene av et urettferdig skattesystem blir tilslørt eller hemmeligholdt.

       Dette forhindrer ikke at SV er klart kritisk til det akselererende innslag av kjendisorientering og kommersialisering av skattelisteopplysningene gjennom videresalg. Problemet er imidlertid at innføring av et forbud gir ingen løsning. Fullstendig hemmeligholdelse ville gitt grunnlag for spekulasjon og formidling av selektive og forvrengte tallstørrelser uten at allmennheten kunne kontrollere om opplysningene var korrekte.

       Det er tillatt med masseutlevering av listene, enten som papirutskrift eller på maskinlesbart medium. Her går en vesentlig del av uenigheten i komiteen. Noen forfekter det standpunkt at offentlighet fortsatt skal praktiseres, men uten at det gis mulighet for massedistribusjon av skattelistene. Man skal da blokkere for antatt misbruk ved å begrense tilgangen, slik at moderne hjelpemidler skal ekskluderes. Dette er uholdbart, fordi det opereres i forhold til offentlighet som om moderne hjelpemidler ikke finnes. Likevel foreslås det at utvalgte interessenter skal nyte godt av en online-forbindelse og tilknytning til databasene for skattelistene.

       Slike saker gjør det ofte nødvendig å rendyrke prinsippene fullstendig forbud kontra fullstendig offentlighet. Når vi studerer de innførte merknadene i innstillingen fra dem som vil innføre forbud mot offentliggjøring, viser det seg at synspunktet ikke er rendyrket, men moderert i teksten. Til tross for forslag om forbud skal det fortsatt være adgang for likningskontorene til å legge ut protokoll for offentlig gjennomsyn. Innstillingen preges i det hele tatt av bedømmelsesusikkerhet, jakten på et opphøyd tredjestandpunkt som kan forhindre de tilstander man ikke vil ha, men samtidig beholde den offentlige tilgjengeligheten som en samfunnsmessig verdi. At aviser presenterer og selekterer opplysninger fra skattelistene som mange av oss reagerer på, kan ikke være et argument for forbud, men et argument for pressekritikk og etikk.

       I forbindelse med behandlingen av dokumentforslaget har SV og RV på ny reist spørsmålet om skattelistene gir et riktig bilde av inntekts- og skatteforhold for personer som har fått oppført aksjeutbytte i sin ligning. Forholdet er nemlig at de publiserte skattelistene oppgir betalt skatt hos aksjonæren selv om vedkommende ikke har betalt inn det oppførte beløpet. Skattelistenes opplysninger er således ikke bare misvisende, men direkte feilaktige. Stortingsflertallet avviklet det som ble betegnet som dobbelskatt, men har selv gitt regler for at den skatt som bedriften har betalt, i tillegg skal oppføres hos aksjonæren.

       Vi konstaterer med innslag av glede at flertallet, bestående av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, nå er i bevegelse på dette punktet, og vi imøteser et endelig standpunktskifte, selv om det må tas i to trinn.

       Jeg vil til slutt ta opp forslag nr. 2, som er inntatt i innstillingen.

       Etter mitt skjønn er det viktigste poenget i denne sak å stoppe den ekstreme utglidningen man har fått i offentliggjøring av sensitive personopplysninger, hvilket opplysninger om inntekts-, formues- og skatteforhold vitterlig er. I økende grad anvendes slike opplysninger som regulært underholdningsstoff i aviser, tidsskrifter, og, om man tillater det, også på tekst-TV og Internett. Opplysninger fra skattelistene sorteres og utnyttes kommersielt i målrettet markedsføring av varer og tjenester overfor særlig definerte grupper, eksempelvis personer med inntekt over et visst nivå, osv. Slikt er praktisk mulig fordi myndighetene tillater utlevering av skatteopplysninger på papirlister og til enkelte utvalgte på edb-medium. Opplysninger den enkelte skattyter har gitt myndighetene i tillit til at disse nyttes til det formål de er gitt for, nemlig korrekt beregning av skatt, blir da grovt misbrukt.

       Det altoverskyggende hensyn må være den enkelte skattyters soleklare rett til å verge seg mot offentliggjøring av private opplysninger. Det dreier seg om rett til elementært personvern. Den som ikke har noe å skjule, har heller intet å frykte, synes omkvedet å være. Men det er jo ikke slik at man nødvendigvis har noe å skjule selv om man ikke ønsker å dele alt en foretar seg, med allmennheten. Når den store majoritet ville vegret seg for å gi allmennheten online-informasjon om egne spare- og lønnskonti eller man for den saks skyld velger å trekke for gardinene foran soveromsvinduene når man legger seg om kvelden, er ikke det et uttrykk for at man ønsker å skjule kriminell aktivitet, men simpelthen fordi enkelte ting tilhører den private sfære - noe man med full rett krever å få ha for seg selv.

       Slik er det også med opplysninger om inntekt, formue og skatt. Riktignok deler vi disse informasjonene med skattemyndighetene, som med sin kompetanse bistår oss med utregningen av korrekt skatt. Men disse myndighetene har ved lov taushetsplikt, og de færreste av oss har problemer med det. Problemet oppstår først når opplysninger gitt myndighetene i fortrolighet tillates vidt kringkastet og gjort til gjenstand for allmenn folkeforlystelse.

       Alle som har et minimum av kjennskap til det norske skattesystemet, vet at skattelistene har begrenset informasjonsverdi. Det som gjøres offentlig, er alminnelig inntekt, altså nettoinntekt etter fradrag, nettoformue og ilignet skatt. Gjeldens størrelse, størrelsen på gjeldsrenter og andre fradrag, den ilignede skatts fordeling på de ulike skattearter, verdivurderingen av de formuesobjekter formuen er plassert i, osv. er størrelser som er ukjente, og som vanskeliggjør en sammenligning skattytere imellom. Jeg ser at flertallet i innstillingen fremhever nettopp dette som et pre ved offentliggjøring av skatteopplysningene. Med den kjennskap man skulle tro medlemmer av finanskomiteen har til skattesystemet, burde en kunne forvente seg at den slags ikke ble anført som et kronargument. Kompleksiteten i skattesystemet og den enkelte skattyters ligningsforhold gjør sammenligning av skattytere meningsløs. Jeg tror man uten videre kan slå fast at informasjonsverdien er lik null. Underholdningsverdien, derimot, er utvilsomt stor, men den fremheves ikke av flertallet, av naturlige grunner.

       Man vil jo gjerne gi inntrykk av at motivet for ønsket om offentlighet omkring dette er noe utover et behov for å konstruere klassekonflikter, stimulere misunnelse og jantelov. Men her er vi jo inne på selve eksistensberettigelsen til flere av de partier som utgjør flertallet.

       Jeg synes for øvrig at flertallet med sin argumentasjon er farlig nær å erklære mistillit til ligningsmyndighetene. De sier i innstillingen:

       « Etter flertallets oppfatning er innsyn i skattelistene på individnivå en viktig forutsetning for tilliten til og oppslutningen om skattesystemet vårt. Det gir et stykke på vei den enkelte anledning til å kontrollere at han eller hun er lignet på samme måte som andre med samme inntekts- og formuesforhold. Innsyn i skattelistene på individnivå er også viktig med tanke på at skjevheter og urimelige utslag av skattesystemet kan avdekkes og rettes opp. »

       Dette er kort og godt latterlig. Som tidligere nevnt mangler langt de fleste skattytere innsikt i skattesystemet, og de har med det ingen forutsetninger for å kontrollere om de er lignet på noenlunde « samme måte som andre med samme inntekts- og formuesforhold ». De med innsikt mangler en rekke opplysninger som ikke er offentlige, og som hindrer dem fra å foreta slik sammenligning med noen grad av nøyaktighet.

       De eneste som har alle opplysninger, og som samtidig innehar kompetanse til å vurdere dette, er ligningsmyndighetene. Men de er da ifølge flertallet ikke tilliten verdig. Helst må de suppleres av en uinformert og klart inkompetent folkedomstol.

       Jeg blir oppgitt over flertallet, som i sin argumentasjon totalt lukker øynene for realitetene omkring offentliggjøring av skattelister, nemlig at slik informasjon i all hovedsak kun er egnet til underholdningsformål. At man ved å tillate at opplysninger som med hjemmel i lov er innsamlet til ett formål, anvendes til helt andre formål, bryter elementære personvernprinsipper. Videre bryter en slik praksis med så vel EUs direktiv om personvern som Europarådskonvensjonen om personvern.

       Justisdepartementet nedsatte i mars 1994 en arbeidsgruppe for å få vurdert forhold omkring utlevering av masseopplysninger fra skattelistene. Datatilsynets representant i denne gruppen, Guro Slettemark, stiller her i en særmerknad spørsmål ved om ikke distribusjon av skatteopplysninger til ulike og ikke definerte formål, bryter med en folkerettslig bindende konvensjon, jf. det jeg sa tidligere. Hun konkluderer videre med at

       « dersom det fremdeles skal settes likhetstegn mellom offentlighet og massedistribusjon av skattelistene (i papirbasert form eller på edb-medium), bør skatteopplysninger unntas fra offentlighet, slik tradisjonen er i en rekke andre land det er naturlig å sammenligne oss med ».

       Hun tenker her primært på Danmark, England og Tyskland, som tar personvern i denne sammenheng alvorlig.

       Videre skriver lederen av den interdepartementale arbeidsgruppen, Ole-Erik Homlong fra Justisdepartementet, i en særmerknad følgende:

       « Opplysninger om inntekt, formue, skattemessige fradrag og desslike er utelukkende et forhold mellom en arbeidstager og arbeidsgiver samt naturligvis et nødvendig grunnlag for skattemyndighetenes beregning av offentlige skatter, men er ellers opplysninger om personlige forhold og bør av det offentlige behandles deretter. »

       Jeg siterer dette for å anskueliggjøre at mine bemerkninger og meninger i denne sak ikke er uten støtte, selv om jeg i komiteen altså står alene. Jeg tolker flertallets unnfallenhet i denne sak som nok et tegn på Stortingets tiltagende og høyst bekymringsfulle likegyldighet i forhold til å verne om elementære personvernprinsipper.

       Jeg tar med dette opp forslag nr. 3, som er inntatt på side 4 i innstillingen.

       For det første er jeg alltid litt forbauset over at folk kan være så skråsikker på at den ene eller den andre avgjørelsen i denne saken er den absolutt riktige. Vi synes det finnes argumenter både for mer åpenhet og for mindre åpenhet, og det finnes muligheter for at vurderinger vi foretar i dag, kanskje vil endre seg om noen år. Men jeg har lyst til å si til Stephen Bråthen at det jo er sånn at det ikke blir mer åpenhet nå enn det det har vært tidligere.

       Det som for vårt vedkommende har vært avgjørende for at vi synes at vi kanskje skal se på noen av disse spørsmålene på nytt, er at vi stilles overfor helt nye medier, helt nye måter å kombinere informasjon på i en situasjon som gjør offentlighet rundt alle disse opplysningene gjennom en massedistribusjon vanskeligere å håndtere, vanskeligere å leve med i fremtiden, for en får koblinger som det i dag av praktiske hensyn ikke ville være mulig å gjennomføre. Derfor har vi sagt at vi synes det er på tide at vi diskuterer følgende spørsmål: Skal man nå tillate denne masseutleveringen av registre som faktisk gjøres av skattemyndighetene i dag? Er det så tvingende nødvendig at ganske mange skal få tilgang på og skal kunne bruke disse opplysningene kommersielt som grunnlag f.eks for sin egen markedsføring? Er det en tvingende nødvendighet i fremtiden, med tanke på den belastningen det påfører andre? For meg er det et tankekors at vi har et datatilsyn som gir tillatelse til registre på en rekke områder. Hva er det fremste kriteriet for disse registrene? Det fremste kriteriet for dem er at opplysningene ikke skal kunne brukes til andre formål enn det disse opplysningene er innsamlet for. Hvis man skal bruke dem til noe annet, skal hver enkelt av dem som har inngitt opplysningene, være klar over det og gi sitt tilsagn til det. Vi har en pågående debatt om det nye bonuskortet Trumf, hvor forbrukermyndighetene og andre påpeker at en av farene for forbrukerne i denne sammenhengen er at opplysninger om hva man har handlet, hvor mye man har handlet for, eller andre ting kan bli brukt i andre sammenhenger på markedsføringssiden. Også der får en mulighet til å verne seg mot at disse opplysningene kommer ut. Men det finnes det altså ikke mulighet til å gjøre i det eneste registeret som virkelig inneholder sensitive opplysninger, og som vi alle er forpliktet til å oppgi disse opplysningene til.

       Ligningsmyndighetenes dataregister behandles altså mye mer lemfeldig enn den reguleringen vi selv har vært med på å gjøre overfor en rekke andre opplysninger som folk gir frivillig. Derfor synes vi det er betimelig at vi nå tar en debatt om denne masseutleveringen. Det er ikke sikkert at vi kommer til å si nei til at det skal være slik. Men det kunne kanskje være en fordel om hele stortingsflertallet hadde vært med på tanken om at den debatten kanskje bør få en gjennomgang av Regjeringen som går i dybden på dette spørsmålet. Vi stiller nå helt andre krav overfor et offentlig register som først og fremst blir brukt til å få skattepenger inn, enn vi gjør overfor private personer som vi i andre sammenhenger frivillig gir opplysninger.

       For meg er det et tankekors at vi ikke er kommet lenger i personverndebatten enn det denne debatten så langt har vist. Vi trenger altså noe mer våkenhet overfor den nye typen medier og den nye muligheten vi har til å kombinere disse spørsmålene. Derfor hadde jeg håpet at flertallet hadde tenkt seg om i denne debatten og funnet ut at man kunne tillate seg å be Regjeringen om å gå i dybden på dette spørsmålet. Slik det fremstår nå, virker det som om flertallet allerede har sagt nei og er negativ i utgangspunktet.

Presidenten: : Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 2632)