Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til miljøvernministeren:
« I føremålsparagrafen til genteknologilova heiter det: « Denne lov har til formål å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. » Forskinga innan dette området har høgt tempo, nye produkt vert utvikla og søkt godkjende svært raskt. Det er behov for forsking som uavhengig av produktutvikling kan gå djupare inn i etiske, miljø- og helsemessige langtidsverknader på dette viktige området.
Vil statsråden ta politiske initiativ for å sikra slik uavhengig, samfunnsgagnleg forsking? »

TALERE:

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Bakgrunnen for å ta opp denne saka er at det etter Senterpartiet sitt syn er grunn til å stilla spørsmålet om vi i dag i Noreg har dei reiskapar som skal til for å sikra at intensjonen i formålsparagrafen i gen- og bioteknologilova kan oppfyllast.

       Lova har sterke formuleringar:

       « ... sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. »

       Det er store forventningar til bruk av genteknologi innan t.d. medisin, landbruk og havbruk. Det er òg store økonomiske interesser knytte til dette området. Søknader om godkjenning av nye produkt ligg, ettersom eg forstår, i kø i Miljøverndepartementet. Det føregår forsking og produktutvikling både i offentlege og private laboratorium. Ei oversikt frå Folkehelsa frå i fjor fortel om i alle fall 60 prosjekt knytte til bruk av genmodifiserte organismar.

       Utviklinga går fortare enn dei fleste, både forskarar og styresmakter, kunne sjå på førehand. Meldinga om Dolly, denne klona sauen, medfører ulike reaksjonar. Forskarar står fram og fortel at kloning er ein enkel teknikk. Det første klona mennesket kan òg vera undervegs, heiter det.

       Det er grunn til å stoppa opp, grunn til noko ettertanke. Kva for etikk er det som ligg i botnen i vårt land? Korleis blir etiske problemstillingar ivaretekne? Med tilvising til alle dei kjemikalia som er påførte vårt økosystem frå 1950-talet, og dei langtidsskadeverknadene som mange no slit med, er vi nok føre var? Veit vi nok til å la produktutviklinga akselerera?

       Bioteknologinemda er hjå oss tildelt det enorme ansvaret det er å vera kontrollinstans. Eg meiner det er grunn for å etterlysa fleire kritiske aktørar. I 1994 var det t.d. brei semje om å avvisa marknadsføring og utsetjing av ein genmodifisert oljeraps. Grunngjevinga var tredelt. Det var usikkerheit omkring dei økologiske langtidsverknadene, dei helsemessige konsekvensane for dyr og menneske var ikkje avklara, og det kunne vera fare for auka bruk av plantevernmiddel. Rapsen frå Plant Genetic Systems var ei viktig prinsipiell sak. Når søknaden vart avvist, var grunngjevinga òg i tråd med § 10 i genteknologilova, som seier klart:

       « Utsetting av genmodifiserte organismer kan bare godkjennes når det ikke foreligger fare for miljø- og helsemessige skadevirkninger. Ved avgjørelsen skal det dessuten legges vesentlig vekt på om utsettingen har samfunnsmessig nytteverdi og er egnet til å fremme en bærekraftig utvikling. »

       Ein sentral person i Bioteknologinemnda, professor Wenche Blix Gundersen, har ikkje motførestellingar i desse dagar til ein annan genraps. Det er ein raps som er avvist i Danmark. Blix Gundersen tek til orde for tillating i Noreg. Om spreiing av antibiotikaresistens seier ho til Stavanger Aftenblad 30. januar i år:

       « Jeg tror ikke at utvikling og bruk av slike produkter vil få uheldige konsekvenser for verken mennesker eller natur ».

       Har vi i dag kunnskap som kan fortelja meir enn i 1994 om uheldige konsekvensar, om kva risiko som er knytt til genmodifisering?

       Eg blir ikkje roa når Blix Gundersen, som så mange andre forskarar, må bruka ordet « tru » i staden for « veit » om eit område der det etter mitt syn er avgjerande å vita kor sannsynleg ei hending er, multiplisert med dei konsekvensene det vil medføra om denne hendinga inntreffer. Vi veit at i denne salen har det vore ulik innfallsvinkel til og usemje omkring kor strengt lovverk vi skal ha her i Noreg. Eg synest at vi her uavhengig av det må kunna setja søkjelyset på om vi pr. dato kan gjera noko meir for å vera føre var i lys av det lovverket som er vedteke.

       Professor Terje Traavik har teke til orde for motekspertise. Han uttalar til fleire medium at han ikkje trur at forskarar som er involverte i utvikling og produksjon av genmateriale, er i stand til å vurdera skadeverknadene. Han ber forskarar og styresmakter vera meir merksame på horisontal genoverføring, manipulert arvestoff som vandrar på tvers av artsgrensene frå virus via bakteriar og insekt og er årsak til sjukdom og død hos dyr og menneske. Han viser korleis nake arvestoff - DNA - frå vaksinar, genterapi og laboratorium kan koma på avvegar. Påstanden hans er at det kan bli årsak til større fylgjer enn Tsjernobyl.

       I høyringane til Ot.prp.nr.8 (1992-1993) om lov om gen- og bioteknologi har fleire instansar peika på manglande konkretisering av kva « en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte » eigentleg inneber. Departementet seier bl.a i høve til det lovverket dei tilrår:

       « Samtidig bør det legges til grunn at det å fremskaffe økt viten og innsikt i biologiske systemer kan sies å være et gode i seg selv. »

       Det som har kome fram ikkje minst frå forskarhald på den korte tida sidan lova vart vedteken, gjev grunn til å understreka og fylgja opp nettopp det eg siterte - auka viten og innsikt - eit gode i seg sjølv.

       Professor Traavik, som arbeider ved Institutt for medisinsk biologi i Tromsø, har teke til orde for eit nasjonalt kompetansesenter som uavhengig av næringsinteresser og andre interesser, uavhengig av utvikling av einskildprodukt, blir gjeve moglegheit til forsking på langtidsverknader. Eg har sans for initiativet hans. Eg trur det er rett å leggja til rette for fleire kritiske røyster. Frå Senterpartiets side vil vi i dag oppfordre statsråden til ein innsats for å få etablert alternativ forsking. Vårt forslag er eit konkret skritt for å gje interesserte miljø høve til å koma i gang på eit område der det etter vårt syn hastar med å koma vidare. Vi har valt formuleringa « program ». Vi meiner at det kan vera ei konkretisering som gjev moglegheit for fleire til å melda si interesse og til å konkretisera korleis dette kan gjerast. Vi kunne sjølvsagt gått vidare og trekt i gang ein debatt om eit senter. Vi ser at det ikkje minst frå dei ulike involverte departementa kan liggja ein del utgreiings- og oppfylgjingsarbeid her som gjer at vi ikkje ynskjer nokon debatt om f.eks lokalisering i denne omgangen.

       Så har vi i dag fremma forslaga nr. 4 og 5 - dei er ei oppfylging av problemstillingene som eit breitt fleirtal for om lag eitt år sidan i denne salen uttrykte ynske om å få på plass. Genteknologilova regulerer ikkje bruk av nake DNA. Det finst heller ikkje reglar for korleis laboratoria skal kunna behandla DNA, altså arvestoff. Dette er situasjonen både i nasjonal og internasjonal samanheng. Det er grunnleggjande viktig å vera føre var òg her.

       Til slutt vil eg ta opp dei forslaga som eg har referert til.

       Bioteknologi basert på genteknologi startet først i USA. Senere har Europa og Asia kommet etter. I den industrialiserte delen av verden regner man med at omsetningen innen bioteknologi vil flerdobles og bli ca 350 milliarder NOK i løpet av de neste ti årene. USA forventes å stå for ca halvparten av denne store omsetningen.

       I Norge var bioteknologisk forskning nasjonalt satsingsområde i perioden 1986-91. Satsingen bidrog til å bygge opp et mottakerapparat i forskningsmiljøene for den betydelige viten som var under etablering i utlandet, og stimulerte samtidig til egen kompetanseutvikling.

       I 1993 vedtok Stortinget genteknologiloven, som i tillegg til å ivareta sikkerhet for helse og miljø også stiller krav til etisk, samfunnsnyttig og bærekraftig bruk av genteknologi.

       Geneteknologilovens krav til risikovurdering av genmodifiserte organismer som settes ut i naturen, tilsvarer i dag EUs regler. Industrien og forskningsmiljøene er selv ansvarlig for å frambringe datagrunnlaget for risikovurderingen, mens vurderingen av dataene gjøres av myndighetene. Dette er samme system som bl.a på legemiddel- og kjemikalieområdet. Det er utviklet systemer og standarder som sikrer at myndighetene kan stole på den informasjon som legges fram av industrien, f.eks spesielle godkjenningssystemer for laboratorier.

       Det vil likevel alltid være behov for forskningsmiljøer med spisskompetanse innenfor feltet som er uavhengige av industrien, og som myndighetene kan støtte seg på i vurderingen av industriens data. Slike forskningsmiljøer har Miljøverndepartementet bidratt til å bygge opp gjennom forskningsprogrammet « Miljøvirkninger av bioteknologi », som i perioden 1992-97 har mottatt ca 18 mill. kr over departementets budsjett.

       Programmet har i løpet av seksårsperioden bygd opp verdifull kompetanse som myndighetene har stor nytte av. Det gjelder både i vurderingen av risiko for helse og miljø av søknader etter genteknologiloven og til å foreta faglige utredninger. Disse forskningsmiljøene er i stor grad offentlig finansiert og uavhengig av næringsutviklingen.

       Strategien for å ivareta og utvikle denne verdifulle kompetansen i tiden framover er todelt. For det første må forskning omkring risiko for helse og miljø integreres i de store næringsrettede bioteknologisatsingene, slik Forskningsrådet legger opp til i sin strategi for bioteknologi. Strategien legger til grunn at etisk analyse og vurderinger av helse- og miljøkonsekvenser må inngå som en integrert del av utviklingen av produkter og ved bruken av bioteknologiske metoder.

       For det andre vil det planlagte forskningsprogrammet om biologisk mangfold også ivareta forskning på miljøvirkninger av bioteknologi.

       Forsknings- og utviklingsaktiviteten i Norge på dette området har vært lav i forhold til en rekke EU-land, som Frankrike, England og Belgia, og land som USA, Canada og Japan.

       Når det gjelder grunnforskning, er resultatene og den praktiske nytten av slik forskning ikke gitt på forhånd. Genteknologiloven gir oss ikke muligheten til å styre grunnforskningen i noen særlig grad, og det er heller ikke ønskelig. En konsekvens av dette er at det hviler et stort ansvar på forskerne selv for å holde seg innenfor etisk akseptable grenser.

       Til den anvendte eller næringsrettede forskningen kan vi stille krav om etikk, samfunnsnytte og bærekraft. Det er etablert et velutbygd system av organer som kan vurdere etiske og samfunnsmessige spørsmål knyttet til moderne bioteknologi. Det dreier seg her i første rekke om tre nasjonale forskningsetiske komiteer, oppnevnt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og den tidligere nevnte regjeringsoppnevnte Bioteknologinemnda. Disse organene har rådgivnings- og informasjonsoppgaver overfor forskerne, forvaltningen og allmennheten, og i den forbindelse lager de utredninger og arrangerer konferanser og seminarer. Som eksempler kan nevnes den internasjonale konferansen om genmodifiserte organismer - bærekraft og samfunnsnytte, avholdt i 1995, og lekfolkskonferansen om genmodifisert mat som ble arrangert høsten 1996.

       Det finnes allerede i dag uavhengige forskningsmiljøer som er spesielt opptatt av å vurdere etiske spørsmål ved bio- og genteknologi. Eksempler på slike miljøer er Senter for Medisinsk etikk og Senter for teknologi og menneskelige verdier ved Universitetet i Oslo, Senter for Vitskapsteori ved Universitetet i Bergen og Senter for bygdeforskning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Disse forskningsmiljøene er alle offentlig finansiert.

       For øvrig har Norges forskningsråd et eget tverrfaglig forskningsprogram for rekruttering og kompetanseoppbygging innen etikk. Dette programmet, som finansieres fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, startet i 1990 og går over ti år. Etikkprogrammet har som mål å styrke vår evne til å møte etiske utfordringer knyttet til bl.a bruk av ny teknologi, og bioteknologi er ett av de områdene det har vært satset spesielt på.

       Så langt har vi ikke mottatt norske søknader om markedsføring av genmodifiserte produkter, men gjennom EU-systemet har vi hittil mottatt 18 søknader, hvorav åtte produkter er godkjent i EU. Det er forventet at søknadsmengden fra EU vil øke sterkt i tiden framover. Spørsmålet om hvordan man skal stille seg til de enkelte konkrete produktene som er godkjent i EU, eller som det er søkt godkjenning for, er nå til nærmere vurdering i EFTA.

       Den internasjonale utviklingen på genteknologiområdet når i nær framtid fram til Norge enten vi vil eller ikke. Genteknologisk fremstilte ingredienser vil inngå i en rekke produkter, og så lenge vi er avhengig av å importere mat og råvarer fra f.eks. EU og USA, vil vi ikke kunne melde oss ut av denne utviklingen. Vi vil måtte akseptere produkter som er godkjent i bl.a. EU og USA, dersom de ikke representerer en spesiell risiko for norsk økologi eller helse og samtidig er etisk og samfunnsmessig forsvarlig. Informasjon til publikum er nødvendig, bl.a gjennom merking av genmodifisert mat.

       Den beste strategien for å påvirke i den retning vi ønsker, er å arbeide internasjonalt i fora som EU, OECD og FN for å sikre at helse- og miljøspørsmål ivaretas tilfredsstillende i den internasjonale regelutviklingen. Videre kan vi jobbe for å fase ut egenskaper vi ikke ønsker i produktene, som f.eks gener som gir motstandsdyktighet mot antibiotika. Dette er en strategi som har vært vellykket på andre områder, f.eks for ozonnedbrytende stoffer.

       Norsk bioteknologisk forskning er i hovedsak offentlig finansiert, nærmere 70 %. I USA, Canada, Japan og EU, som ligger lengst framme på dette feltet, er næringsrettet forskning i stor grad finansiert av frø-, kjemikalie- og legemiddelindustrien, og det er disse som har satt dagsordenen for forskning og utvikling.

       Norge har, med stor grad av offentlig finansiering av bioteknologiforskningen, en unik mulighet til å legge premisser for næringsutvikling basert på genteknologi og til å styre forskningen mot samfunnsnyttige og bærekraftige produkter. Produkter som både er nyttige og tilfredsstiller kravene til sikkerhet for helse og miljø, vil ha et langt bedre markedspotensial enn de som hittil har kommet på markedet.

       Her må vi ta lærdom av den forbrukerskepsis som har oppstått omkring mange av de markedsførte produktene. Dersom ikke forskningen og industrien sammen klarer å bringe fram produkter det er aksept for i befolkningen, vil ikke potensialet i næringen være så stort som man til nå har antatt, med andre ord kan de risikere å spille seg selv utover sidelinjen.

       Forskningsrådet ferdigstiller i nær framtid en strategi for bioteknologi. Jeg har store forhåpninger til at nettopp denne strategien legger grunnlaget for samfunnsnyttig og etisk forsvarlig forskning i tråd med den politikk Regjeringen står for, og som Stortinget sluttet seg til gjennom behandlingen av St.meld.nr.36 (1990-1991). Her sies det bl.a.:

       « Regjeringens hovedsynspunkt er at all samfunnsnyttig bruk av moderne bioteknologi både kan forsvares og bør stimuleres dersom den er forankret i verdigrunnlaget i vårt samfunn, og ikke representerer en trussel mot helse, økologisk balanse eller miljø. »

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Statsråden har no levert eit forsvar for den forskinga som har gått føre seg så langt. Eg merka meg at han meiner eit auka internasjonalt engasjement er vegen å gå. Eg er einig i at det er viktig, men eg vil nok òg peika på at Noreg her har eit unikt utgangspunkt i forhold til mange andre land fordi vi ikkje til denne tida har vore så involverte i og hatt eit så stort påtrykk frå store multinasjonale selskap med økonomiske interesser innanfor området genteknologi. Vi har derfor ein spesiell sjanse til å påverka omverda med våre resultat dersom det er vilje til å vektleggja dette.

       Eg er òg einig i det som her er sagt om å byggja på den forbrukarskepsisen som no er, særleg i forhold til genmodifisert mat, men eg merkar meg jo at statsråden trekkjer inn at det er EU sine direktiv som skal vera overordna òg på det området.

       Eg vil vektleggja det som er sagt om kva etiske holdningar som skal liggja i botnen. Eg vil spørja om statsråden verkeleg meiner at vi i dag har gode nok system, om det ikkje er grunn til å ta det på alvor når forskarar som sjølve er på innsida av dette miljøet, understrekar at det dei held på med, er utilstrekkeleg både i forhold til etikken som ligg i botnen, og i forhold til langtidsverknadene. Skulle vi ikkje då vera villige til å tøya oss noko for å byggja opp ytterlegare korrektiv til dei korrektiva som finst? Ville det ikkje vera nyttig med ei analyseforsking på kva etikken gjer med oss i forhold til dette feltet? Ville det ikkje vera nyttig å få avklåra strategiar for korleis vi vil ta vare på dei etiske grunnholdningane som lovverket vårt er bygd på? Og når det her etter kvart blir snakk om stadig fleire produkt, ville det ikkje då vera nyttig med program som på ein betre måte enn i dag tek vare på dei omsyna?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Representanten Meltveit Kleppa sa at jeg hadde levert et innlegg som forsvarte den forskning som har foregått. Det gjorde jeg vel i og for seg ikke. Jeg bare gikk gjennom hva slags forskning som foregår, og la hovedvekten på å få fram at den forskning som representanten er opptatt av, i Norge i all hovedsak er offentlig finansiert, og understreket at jeg syns også det var viktig at den var offentlig finansiert. Så gikk jeg gjennom det som foregår av forskning, og hvilke universiteter og miljøer i Norge som arbeider med den forskningen. Og så å si alle de jeg nevnte i mitt innlegg, driver også forskning omkring de etiske spørsmål, som jeg mener er veldig viktig, og som Stortinget har understreket, og som er et av de viktige vilkårene som ligger i genteknologiloven.

       Når enkelte forskere hevder at den etiske dimensjonen ikke er tilstrekkelig ivaretatt innenfor genteknologiforskningen, skal vi ta den slags uttalelser på alvor. Nå er det jo andre forskere som mener det stikk motsatte, og denne kampen om bevilgninger fra de ulike forskningsprofesjonenes side er jo ikke ny. Men jeg avviser ikke problemstillingen om at man framover kanskje bør legge større vekt på den etiske siden av forskningen i denne sammenhengen, og det er jo nettopp det dette forskningsprogrammet til Forskningsrådet har som formål framover.

       Når det gjelder EU, er reglene i dag slik at dersom et genmodifisert produkt er godkjent i ett land innenfor EU, er det automatisk godkjent i hele EU-området og da også i EØS-området. Som jeg nevnte i mitt innlegg, har Norge der en sak gående med EFTA og EFTAs overvåkingsorgan ESA med sikte på å få en ekstra sikring, som vi mener vi vil være tjent med i forhold til dette systemet, og det spørsmålet vil være avklart i løpet av forholdsvis kort tid. Så jeg synes vi på en måte har et rimelig grep på det, men det er et komplisert spørsmål og et komplisert område, og jeg er enig i det representanten Kleppa sier i sin interpellasjon, at her går utviklingen veldig fort, og det er en stor oppgave å forsøke å holde tritt med det som skjer på området.

Inger Lise Husøy (A) : Landbruk og fiskeoppdrett skal være bærekraftig, og forbrukerne må sikres forsvarlig produsert mat. Det krever kvalitetssystemer som kontrollerer produksjonsprosessen fra jord til bord. Målet er å opprettholde god dyrehelse og som et ledd i dette fastholde totalforbudet mot veksthormoner, redusere bruken av antibiotika og annen medisinering og redusere bruken av plantevernmidler. Fisk og kjøttavfall som skal brukes til dyrefôr, må behandles slik at smittestoff ikke overføres.

       Næringskomiteen har en sak om dette til behandling nå, hvor all fôrproduksjon er foreslått underlagt offentlig kontroll. Senterpartiet er bekymret for at maten de får, ikke er ren nok, men jeg er spent på om de virkelig er for offentlig kontroll av fôret. Ønsker Senterpartiet en beskyttelse av forbrukerens rett til ren mat, eller er det først og fremst beskyttelse av den norske bonden de ønsker?

       Arbeiderpartiet har programfestet at alle genmodifiserte næringsmidler skal merkes. Siden det foregår utstrakt handel med matvarer på tvers av landegrensene, er dette et område hvor internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler er avgjørende.

       Genteknologien representerer store muligheter innenfor bl.a medisin og landbruk, som flere har vært inne på. Samtidig vet vi at den representerer en potensiell risiko for helse og miljø, og at den utfordrer de etiske grensene som gjelder i samfunnet. Vi er alle opptatt av å unngå å svekke det genetiske mangfoldet, og jeg synes det er viktig at vi unngår - som jeg går ut fra også er interpellantens intensjon - den samme utviklingen som vi har hatt fram til i dag innenfor det medisinske området, hvor store, kapitalsterke, multinasjonale legemiddelselskaper har fått altfor stor makt. Det var jo også statsråden inne på i sitt innlegg. Jeg synes det er fornuftig å ha etiske kjøreregler for hvor grensene skal gå. Kloning av dyr er et grotesk eksempel på hva som ikke er ønskelig. Modifisering av gener for å få bedre tilpassede produkter kan imidlertid også være et framskritt, men vi synes vi trenger en mer nyansert debatt om bruk av genteknologi enn vi har hatt til i dag.

       På grunn av den massive forbrukerskepsisen vil det trolig bli en markedsfordel for norsk genfri matproduksjon. Jeg tror det her er veldig viktig å spille på lag med bevisste forbrukere, og at vi gjør vårt ytterste for å ha bevisste og godt informerte forbrukere. De kan gjøre en meget viktig jobb, men det forutsetter saklig informasjon og ikke skremselspropaganda.

Jørgen Holte (Sp) : Bio- og genteknologien opnar for store nyvinningar innanfor humanmedisin og veterinærmedisin, industri, primærnæringar og renseteknologi.

       På den andre sida reiser også bio- og genteknologien nye problem fordi denne teknikken gjer det mogleg å framstille nye organismar som lett kan bringe det naturskapte ut av balanse. Stilt overfor spørsmålet om kvar grensene skal gå, risikerer ein at desse blir pressa og flytta i undring over oppnådde resultat. Eventuelle langsiktige skadeverknader blir lite omtalte og heller ikkje gitt svar på. Dei som reiser slike motførestellingar, blir dessverre ofte framstilte og slått i bakken som framtidspessimistar.

       Eg skal ikkje knekke den beundringa miljøet innanfor bio- og genforsking har av eigen prestasjon når det gjeld utvikling av produkt. Men fordi mange av dei produkta og dei moglegheitene vi blir møtte med, er så tett opp til å bringe det naturskapte ut av balanse, må denne teknologien overstyrast av etiske normer med basis i vår humanistiske kulturarv.

       Interpellanten fokuser på ei konsekvensside som bio- og genteknologien så langt har lite forsking rundt og derfor også få trygge svar på.

       Enkelte miljø reiser no ein meir kritisk debatt om behovet for meir føre var-forsking, og det er rosverdig. Bio- og genteknologien opnar for mange moglegheiter. Ved hjelp av denne teknikken kan ein over tid få fram organismar med gen som går på tvers av artsgrensene.

       Vil vi ei slik utvikling? I så tilfelle: I kva grad vil vi det, og kva slags konsekvensar fører slike framstillingar til?

       Arbeidet med regulering av genteknologi i m.a. USA har blitt retningsgivande for det som skjer i både Europa og Japan. Det vi ser, er at dei normative grensene blir flytta etter som det er økonomisk tenleg.

       EU-direktivet om handel med genmodifiserte organismar gir uavgrensa høve til å ta patent på mikroorganismar som til dels er gitt ein brei definisjon. Det fører til at patent blir gitt på praktisk talt alle genteknologiske framstillingar. Mikroorganismar blir brukte som hjelpemiddel når ein overfører gen mellom meir høgtståande organismar, og med ein slik praksis kan vi ikkje skjerme oss mot at nokon tar patent på det vi oppfattar som rasar og sortar. Utviklinga viser at det er behov for ein ekspertise som kan gi klart svar på om det som blir utvikla, er så ufarleg som produsentane påstår.

       Eg vil til slutt oppmode statsråden om å kommentere forslag nr. 4, som representanten Meltveit Kleppa har fremma tidlegare i dag.

Dag C Weberg (H) : Det er tatt et politisk initiativ for å sikre at en uavhengig og alternativ forskning kan være med og vurdere det som i dag skjer innenfor bioteknologisk forskning generelt. Jeg syns interpellanten har gitt en begrunnelse for dette som Stortinget og i neste omgang også Regjeringen bør kunne stille seg bak.

       Selv om vi mener at norsk grunnforskning må anses både å være uavhengig og å holde et etisk nivå som gjør at de hensyn som interpellanten er opptatt av, må sies å være ivaretatt, ser vi at det er behov for og at det er riktig at slik forskning kvalitetssikres. Høyre ser det som et positivt tiltak, og jeg tror et stort flertall i dette storting ser betydningen av å få dette kvalitetssikret og på den måten også forhindre at det eventuelt skapes hysteri omkring en forskning som i dag også er til stor gavn for menneskeheten.

       Statsråden har redegjort for hva som i dag ligger innenfor dette viktige og kompliserte feltet og vel gitt en forsikring om at man fra norsk side har lagt inn de nødvendige begrensinger på utviklingen innenfor den type forskning som må anses å være i strid med både samfunnsgavnlige, humane og etiske hensyn. Som statsråden har referert til, har forskningsrådene allerede lagt inn i sitt program at innenfor bioteknologisk forskning skal 5 % av midlene nettopp brukes til den etiske kvalitetssikring. Det ser Høyre som et positivt tiltak, og jeg tror også de øvrige partier er med på å støtte dette.

       Jeg er klar over at tilsvarende skjer i andre land, og at vår skepsis til det som skjer i andre land, fra tid til annen er til stede. Men jeg tror ikke minst de senere tids oppslag omkring det som har skjedd med hensyn til f.eks kloning, gjør at den generelle oppmerksomhet omkring disse spørsmål vil presse fram endringer og krav om regler om at det legges begrensninger. Høyre vil støtte denne type begrensninger. Men siden spørsmålene vi behandler, er kompliserte, er det viktig at de også underlegges en faglig vurdering. Her har vi ulike offentlig oppnevnte råd som nettopp skal ta seg av disse hensyn, og før man fatter noe endelig vedtak her, er det viktig at disse trer i funksjon og kommer med de råd og anbefalinger som de kan gi på sitt faglige grunnlag.

Paul Chaffey (SV) : Jeg er enig med dem som sier at det er bra at dette temaet blir tatt opp, og at vi fra tid til annen har debatter i Stortinget om genteknologiske problemstillinger. Jeg er også enig med interpellanten i at behovet for uavhengig forskning på dette området er påtrengende.

       Samtidig har nok miljøvernministeren rett i sin realisme, at muligheten for at man kan få midler fra uavhengige miljøer som i størrelsesorden kan komme i nærheten av det de multinasjonale selskapene bruker på sin forskning, er liten. I tillegg er vi derfor nødt til å stille krav til de ordinære programmene og ikke minst til det offentliges mer næringsrettede forskning på dette området. Man kan ikke bare basere seg på at det er økonomisk uavhengige miljøer, for det er ingenting som tyder på at Regjeringen er villig til å bruke så mye penger på forskning.

       Vi er inne i en meget rask teknologisk utvikling på dette området som muliggjør stadig nye former for manipulering med livet selv. Og uansett om man er i posisjon eller opposisjon i denne diskusjonen, skal vi erkjenne at det ikke blir så veldig lett å styre en del av disse tingene. De økonomiske interessene her er noen av de sterkeste som fins i næringslivet verden over. Det er store multinasjonale selskaper og store investorer som står bak, som har tro på genteknologi som en mulighet for fortjeneste. Derfor er dette en global utfordring, der den nasjonale lovgivningen har begrenset effekt. Men samtidig er det ønskelig med en streng regulering, og det tror jeg mange av oss - på tvers av partigrensene - mener. Vi må prøve med de redskapene vi har også nasjonalt. Der må jeg si jeg syns Thorbjørn Berntsen var noe defensiv ved at han gav inntrykk av at vi må godta det USA og EU gjør, selv om vi ikke liker det i veldig stor skala. Det er grunn til å diskutere om det stemmer i alle tilfeller. Det må f.eks være mulig for Norge å vedta merkeordninger for produkter som avviker fra det man har f.eks i EU, hvis vi er uenig og syns man er for liberal med reglene der.

       Jeg syns også at vi skal ha som politikk i Norge at vi vil ha et forbud mot patent på liv, uavhengig av hva man gjør i EU-landene. Vi skal selvfølgelig arbeide for at andre land gjør det samme, men det er av den typen etiske valg jeg synes vi skal gjøre, selv om andre land er uenig med oss. Jeg er også enig i forslaget fra Kristelig Folkeparti om at man skal forby forsøk med kloning, uavhengig av hva man gjør i andre land.

       Jeg tar stemmeforklaringen med en gang: Vi vil støtte både forslagene fra Senterpartiet og de forslagene Kristelig Folkeparti har fremmet i dag.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Den norske genteknologiloven er den eneste i sitt slag som har som formål å sikre at genteknologisk virksomhet skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. Dette bør få en større virkning for regelverk og forskrifter og andre retningslinjer for genteknologisk virksomhet i Norge.

       Lekfolkskonferansen som vurderte bruk av genmodifisert mat i Norge, avleverte den 21. oktober i fjor en faglig sterk sluttrapport som gav klare og etter vår vurdering gode råd til oss politikere. Lekfolkspanelet understreket genteknologilovens formål og bad om en nærmere presisering av samfunnsmessig nytte og bærekraftig utvikling. Det er vi fra Kristelig Folkepartis side enig i, og jeg vil derfor be miljøvernministeren arbeide videre med dette. Lovens formål bør bli mer operativt og få konsekvenser for regelverk og forskrifter på en sterkere måte enn i dag.

       Et eksempel er hvilke genmodifiserte produkter som skal bli tilgjengelig i Norge. Jeg savnet her en langt klarere linje fra statsrådens side mot aksept av genmodifiserte produkter til Norge, enten de kommer fra EU eller andre land. Her kan vi altså nedlegge veto, og den fighten får vi komme tilbake til.

       Et annet eksempel er kloning. En klargjøring av lovens etiske formål burde tilsi at kloning av dyr blir vurdert som etisk uakseptabelt. Nyheten om kloning av sau i Storbritannia og av ape i USA viser at forskningen i stor grad løper foran etiske retningslinjer, regelverk og forskrifter. Dette er bakgrunnen for at også den amerikanske presidenten har engasjert seg sterkt i saken. Når norske forskere så uttaler at det kan bli aktuelt å ta i bruk slik kloning også i Norge, viser det behov for en forsterkning av loven. Både en pliktetisk og til dels også en konsekvensetisk vurdering tilsier et klart nei til slik kloning av dyr og høyerestående organismer, som mennesker. Det er ikke vår oppgave som mennesker verken å lage nye dyr eller å mangfoldiggjøre like dyr i laboratoriene. Derfor fremmer Kristelig Folkeparti forslag på dette punkt i dag.

       Tidligere har vi sett eksempler på at norske forskere har foretatt eksperimenter som er etisk betenkelige, f.eks ved overføring av menneskegener til laks, med den store superlaksen som resultat, ved Universitetet i Oslo på 1980-tallet. Selv om vi i dag har et strengere regelverk og en bioteknologinemnd, er det ingen tvil om at vi i svært mange tilfeller kun med meldeplikt kommer til kort overfor forskerne. Det innebærer at vi som politikere svært ofte kommer på etterskudd. Dette er

       bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti da genteknologiloven ble behandlet, foreslo godkjenningsplikt for genteknologisk forskning. Det er fullt mulig å legge opp til godkjenningsordninger som blir praktisk håndterbare for forskningsmiljøene. Dette vil også gi en bedre garanti for at all genteknologisk virksomhet i Norge skjer i samsvar med lovens formål. Kristelig Folkeparti fremmer derfor forslag også på dette punkt i dag.

       Jeg vil med dette på vegne av Kristelig Folkeparti ta opp de forslag jeg har referert til i mitt innlegg.

       Men når det er sagt, er kanskje dette et av de områdene hvor vi som politikere har vanskeligst for å strekke til. Og det har noe med det å gjøre at det hviler et så stort ansvar på forskningsmiljøene og forskerne når det gjelder kunnskapen om disse spørsmålene. For oss som politikere er det helt umulig å ligge i forkant av dem når det gjelder disse spørsmålene, slik at når vi i Stortinget tar en etisk debatt, er det i og for seg positivt, men like viktig er det at forskningsmiljøene og de multinasjonale selskapene, som bl.a. Chaffey var inne på, og industrien går i seg selv og tar en etisk debatt med hensyn til hvor man skal trekke grensene, og hva man kan tillate og ikke tillate. Selvsagt skal vi som politikere trekke opp grenser, men allikevel er det viktig å komme med den henstillingen der også.

       Når det er sagt, tror jeg også at jeg kan slutte meg til dem som har vært her oppe og uttrykt sin skepsis i forhold til dette med kloning av dyr osv. Jeg tror det er bred politisk enighet om at noe slikt som eksperimentet med sauen Dolly i Skottland aldri ville blitt tillatt i Norge. Det kan jo virke som om dette er tillatt i Norge ifølge dette forslaget som er lagt fram av Hilde Frafjord Johnson. Men det er faktisk slik at man i dag må innhente tillatelse fra norske myndigheter for å sette i gang tilsvarende prosjekter i Norge, og jeg tror nok jeg kan garantere at slike tillatelser aldri vil bli gitt her i landet. Jeg må si at det er en utvikling vi som politikere må jobbe mot, men her strekker altså heller ikke det nasjonale lovverket til. Da må jeg også etterlyse en litt annen holdning fra bl.a. Senterpartiet til f.eks internasjonale avtaler. Jeg tror ikke vi klarer å løse alle disse problemene nasjonalt. Vi er avhengig av et sterkt internasjonalt regelverk for å kunne motvirke de sterke kreftene vi her kjemper mot.

Inga Kvalbukt (Sp) : Som politikere har vi et ansvar for å gi folket svar på deres spørsmål: Hvem kan vi stole på? Vi ser at evna, lysten og den teknologisk mulighet er langt større enn kunnskapen om konsekvenser. Forskerne har i dag inntatt rollen til den lille gutten som sitter på gulvet og plukker i stykker vekkerklokka og ikke får den sammen igjen.

       Det er viktig at forskning og formidling av resultater er uavhengig av fortjeneste og fordel av at et produkt kommer ut på markedet, eventuelt kommer i produksjon. Jeg syns virkelig at vi har eksemplet på hvordan det ikke skal være i historien om soyaen og dens inntaking av det norske marked. Først hadde vi forskning som tilsynelatende viste at dette var et veldig bra produkt, så hadde vi en kjempeinformasjonskampanje som erobret vår forståelse av at dette var bra, og så fikk vi et produkt som totalt har erobret markedet. De samme økonomiske interessene av at dette kom ut på markedet, var det som stod bak forskninga og hadde hånd om den.

       I dag har vi gått ett skritt videre. Vi har fått den genmodifiserte soyaplanten, der det bl.a er brukt jordbakterier, noe som aldri tidligere i historien har vært brukt til menneskemat. Mange forskere advarer mot konsekvensen av bruk av den. Likevel blir den nå brukt. De som har utviklet denne planten og fått produsert den, er de samme som har produksjonen av Roundup - det mest brukte ugrasmidlet som denne soyaplanten er motstandsdyktig mot. Her er det de økonomiske kreftene som hele tiden har ledet og også hatt hånd om den grunnleggende forskninga. Nå kommer denne soyaen inn i all annen soya, og markedet for soya er for lengst erobret.

       Vi kjenner ikke konsekvensene av dette. Det er viktig at vi her får en lov som gir instrukser for forskerne og setter rammer for deres virksomhet. Det er viktig å arbeide for et internasjonalt regelverk, men vi kan ikke legge oss med hodet på puta og hvile og si at dessverre, regelverket må være internasjonalt, vi kan ikke få vårt eget regelverk. Vi skal være bjelleku i denne sammenheng. Vår praksis og våre regler kan vise vei. Om vi ikke får gjennomslag for dem i internasjonale fora til å begynne med, hjelper det litt at noen tenker rett!

Gunn Karin Gjul (A) : Modifisering eller manipulering av gener er en teknikk som utvikler seg i en rasende fart, så raskt at nasjonal lovgiving har vanskelig for å holde tritt med den. Norge er kanskje det landet i verden som har utarbeidet den beste lovgivningen på dette området, vi har satt klare etiske grenser for hva vi mener er forsvarlig på dette området - og det skal vi være stolt av! Men de siste ukers nyheter fra utenlandske forskningslaboratorier viser at dette går i en rasende fart.

       Jeg må si at den norske debatten ofte blir litt svart/hvit når det gjelder genmodifisering. Noen ser på denne teknikken som svaret på hvordan vi skal skaffe nok mat til den økende befolkningen på jorda, mens andre ser på genmodifisering som en trussel mot helse og miljø og er betenkt over at forskerne « leker Gud ».

       Arbeiderpartiet avviser ikke den nye teknologien, men vil møte disse mulighetene med en etisk grunnholdning bygd på respekt for menneskeverdet og individets rettigheter.

       Genteknologien gir oss muligheter til å helbrede sykdommer som tidligere var uhelbredelige. Bioteknologien har gitt oss insulin, hjelp i kreftforskningen og muligheter til bekjempelse av hiv-viruset. Dette er muligheter vi må ta i bruk.

       I landbruket har vi også positive erfaringer med genmanipulering av planter som resulterer i mindre bruk av sprøytemidler og større avlinger. Men samtidig er det på dette området vi i dag ser de mest skremmende trekkene. Kloning av sauer og apekatter har vist seg mulig, og dette er for de fleste av oss skremmende scenarioer.

       Vi har andre eksempler på produkter fra landbruket som er langt mer utviklet og allerede i omfattende bruk, som oljeraps med motstandsdyktighet mot sprøytemidler. Faren er stor for at arveanlegg fra rapset sprer seg til ugras, slik at også ugraset blir motstandsdyktig mot sprøytemidler. Da er vi like langt som da vi begynte.

       Felles for de fleste av oss er at vi mangler kunnskap om hva teknikken innebærer, og konsekvensene av den. I mange av tilfellene ser heller ikke forskerne konsekvensene for omgivelsene og økologien. De løser ofte ett problem, men « produserer » nye som ikke var forutsett.

       I Norge har vi slått fast prinsippet om at det er politikerne som skal styre teknikken. I dag blir grensesettingen i altfor stor grad overlatt til forskere og industri, ikke minst fordi mesteparten av slik aktivitet foregår utenfor Norges grenser.

       Jeg deler interpellantens syn på at det er behov for uavhengig, samfunnsnyttig forskning på dette området. Vi har behov for forskningsinstitusjoner i offentlig regi - uavhengig av næringsinteresser og kommersielle interesser - som driver forskning på de langsiktige virkningene av genmodifisering. Vi er heldigvis godt i gang med dette gjennom forskningsprogrammet « Miljøvirkninger av bioteknologi ». Dette programmet har bidratt til å bygge opp uavhengige forskningsmiljøer. Men alt kan gjøres bedre, og på dette området skjer det en rivende utvikling internasjonalt som krever at vi utvider kunnskapen og utvikler forskningen for å holde tritt med utviklingen.

Gunnar Breimo (A) : I likhet med de andre vil også jeg understreke at det er en veldig viktig sak vi står overfor. Vi har jo sett en del skremmende utslag som har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver av oss. Det siste er kloning av dyr. Hvordan skal vi få dette under forsvarlig kontroll? Da er det vel slik at heller ikke her fins det noen enkle patentløsninger. La meg også få si at hvis det på noe område bør ligge til rette for en tverrpolitisk enighet om tiltak, må det være på dette området. Stilt overfor denne felles utfordringen må vi samle kreftene. Dette er ingen sak som bør utnyttes til partipolitiske poeng. Derfor er jeg også glad for den tonen som har vært i denne debatten, og den litt ydmyke tilnærmelsesmåten. Det er ikke bare et spørsmål om lovverk. Tanken om å etablere en sterk motekspertise må ikke avvises, fordi så mye avhenger av den enkelte forskers og det enkelte miljøs etiske tankegang og ikke minst bevisstheten når det gjelder konsekvenser.

       Genteknologiloven hjemler krav til etisk og samfunnsmessig forsvarlig bruk av genteknologi. Det er etablerte organer som skal vurdere etiske og samfunnsmessige spørsmål knyttet til moderne bioteknologi, de tre nasjonale forskningsetiske komiteer og Bioteknologinemnda. Vi har også uavhengige forskningsmiljøer som arbeider med etiske spørsmål ved moderne bioteknologi som Senter for teknologi og menneskelige verdier ved Universitetet i Oslo. Norsk bioteknologisk forskning er finansiert med nærmere 70 % offentlige midler. Det gir oss i motsetning til USA og EU, hvor industrien er hovedfinansør, en unik mulighet til å styre forskningen mot samfunnsnyttige og bærekraftige produkter. Slike produkter vil også ha et større markedspotensial enn dem vi hittil har sett, og som har ført til stor forbrukerskepsis.

       Jeg har store forhåpninger til at Forskningsrådet sikrer at moderne bioteknologi utvikles i tråd med Regjeringens politikk, som Stortinget sluttet seg til gjennom behandlingen av St.meld.nr.36 (1990-1991).

       Jeg har også lyst til å understreke at det dreier seg om en internasjonal utfordring. Det handler like mye, for ikke å si enda mer kanskje, om hva andre land gjør. Den virkeligheten kan vi heller ikke melde oss ut av. Hvis ikke andre større og tyngre forskningsmiljøer med sterkere forankring i profittkrevende industri også tar saken på alvor, hjelper det lite hva lille Norge gjør. Derfor er dette kanskje det viktigste området å påvirke bl.a. EU på. Vi må ikke trekke ned gardinen mot resten av verden - EU inkludert.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg er glad for å registrera den vilje til « føre var » som er streka under her frå alle parti, uavhengig av kva vi måtte meina om innhaldet i det lovverket som vi skal ha omkring gen- og bioteknologi.

       Det er slik at vi alle saman er opptekne både av moglegheitene og av grensene. Men så er vi då usamde om kvar grensene skal gå. Og i forhold til dei spørsmåla eg har reist i dag, er det òg registrert at det kan vera ulikt syn på om den forskinga som går føre seg i dag, er tilstrekkeleg, om det er nok uavhengig forsking. Men eg er glad for at det ser ut til å vera fleirtal for å leggja til rette for ytterlegare kritiske røyster på det området. Eg håpar at vi i den næraste tida skal få klårgjort endå meir kva argument det er som ligg i botnen, kva forhold det

       er som ligg til grunn i dei avgjerdsprosessane som vert sette i verk innanfor området genteknologi.

       Så var ikkje statsråden førebudd på, forstod eg, å kommentera våre forslag nr. 4 og 5, om behovet for eit regelverk omkring DNA. Det er altså område som vart debatterte i januar i fjor i Odelstinget, der eit breitt fleirtal streka under behovet for å få eit lovverk omkring, og der òg statsråden uttrykte seg positivt til det. Eg håpar at han no kan bruka noko av tida si avslutningsvis til å seia kvar det arbeidet står. Dersom det er slik at han enno treng noko tid, vil eg berre streka under at det hastar på dette området. Eg vil igjen visa til det som bl.a professor Traavik har peika på om farane her, dersom ein ikkje leier òg denne typen forsking inn i rett spor. Han viste f.eks til større ulykker enn Tsjernobyl.

       Så vil eg gjerne berre få seia litt til ei oppdaging som vart gjord her undervegs i forhold til mitt forslag nr. 3. Slik det forslaget står, heng det litt i lufta med punktum etter « etiske problemstillingar ». Det står faktisk ingenting om genteknologi eingong. Eg har levert inn eit forslag som eg no har høve til å retta opp her, for det har skjedd eit eller anna på vegen. Det manglar ei bisetning som skal føyast til, og det er:

       « samt langsiktige helse- og miljøverknader i samband med genteknologi og utsetjing av genmodifiserte organismar »

       Når det gjeld forslag nr. 1, som Kristeleg Folkeparti har fremma, vil eg nemna at representanten Marit Arnstad har teke opp kloning av dyr i ein interpellasjon. Og det forslaget - slik det ligg føre her - er sjølvsagt noko vi er samde i, og som vi ville ha fremma sjølve i samband med den interpellasjonen. Dersom det kjem til avstemming her, vil me sjølvsagt støtta det - og likeins forslag nr. 2.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg håper på og vil be om bitte lite grann fleksibilitet med hensyn til taletiden.

       Jeg tror det er viktig at vi fra tid til annen tar en debatt rundt disse problemstillingene, fordi utviklingen går fort på dette området, og det er veldig komplisert.

       Når det gjelder forslagene, er det min mening at de bør oversendes Regjeringen. Jeg synes at en del av forslagene er av en sånn karakter at det blir litt for enkelt å gjøre drastiske vedtak i en interpellasjonsdebatt i Stortinget, uten at det foreligger et forberedt grunnlag rundt disse veldig kompliserte problemstillingene. Jeg vil henstille til Stortinget at forslagene oversendes Regjeringen.

       Ser vi på det konkrete i forslag nr. 1, fra representanten Frafjord Johnson, er det jo slik i dag når det gjelder kloning, at det kreves en særskilt tillatelse i henhold til loven - som også nevnt av Hornslien - enten for innesluttet bruk eller for utsetting, dvs. at man kan nekte. Det er riktig som representanten Hornslien sa, at hvis det hadde blitt anmeldt en søknad om kloning av dyr i Norge, ville det blitt avslått i dag. Men om vi skal gå til neste skritt og i loven ta inn et eksplisitt forbud, synes jeg det skal forberedes sånn at vi får sett alle sider ved spørsmålene før vi treffer en beslutning, og ikke tar den rett over bordet her i stortingssalen. Jeg synes dette uansett er litt for kompliserte ting til å gjøre det på den måten.

       Når det gjelder forslag nr. 2, er det forslag om å endre genteknologiloven § 7, som innebærer at det innføres en godkjenningsordning for all genteknologisk forskning. I dag er det jo slik at det er meldeplikt ved såkalte lavere risikonivåer og godkjenningsordning ved høyere risikoer når det gjelder disse forholdene. Det forslaget som er fremsatt av fru Frafjord Johnson, går ut på at det også skal innføres en godkjenningsordning for det som det i dag er meldeplikt på. Det synes jeg også vi får ta oss tid til å få en vurdering av uten å ta det over bordet. Det kan godt tenkes at det er et forslag som er vel begrunnet. Men jeg må si at dette ble meget grundig diskutert og belyst den gang genteknologiloven var til behandling her i Stortinget.

       Bare veldig kort når det gjelder forslagene nr. 3, 4 og 5.

       Jeg har i mitt innlegg sagt i forhold til forslag nr. 3 at Forskningsrådet har etablert et program for etikkforskning, og vi har jo gjort det på den måten her i landet at vi overlater til Forskningsrådet å fordele de forskningsmidler som Stortinget bevilger. Men jeg kan klart se at Forskningsrådet bør forsterke sin forskning når det gjelder etikk. Det er signaler som Regjeringen kan videreformidle. Jeg synes at vi må overlate til de organene som vi har etablert for å ta seg av den slags spørsmål, å vurdere det, men det er mye som tyder på at etikksiden av dette bør forsterkes, og sånn sett har jeg i og for seg ikke noe imot å gi sånne signaler videre.

       Vel, president, det er enda to forslag. Jeg rekker dessverre ikke å kommentere dem - jeg vet ikke om det har noen betydning for Stortinget eller ikke?

Presidenten: Då er interpellasjonsdebatten slutt.

       (Votering over forslag, sjå side 2649 f.)