Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Einar Steensnæs til finansministeren:
« Det har i den seinere tid foregått en betydelig restrukturering og konsolidering av finansvirksomheten i våre nordiske naboland. Enkelte banker har revidert sine målsettinger og satser nå på ekspansjon over landegrensene så vel på privatkundemarkedet som på bedriftskundemarkedet.
Hvilken betydning mener Regjeringen dette kan ha for norsk finansnæring og næringsutvikling for øvrig, og hvilken strategi har Regjeringen for å møte utfordringene som kommer gjennom de internasjonale finansmarkedene? »

TALERE:

       Einar Steensnæs (KrF) : Strukturpolitikken er full av mange gode spørsmål, men dessverre mangler det ofte tilsvarende gode svar. Det dreier seg ofte om strukturpolitiske vanskelige valg, som avisen Nationen i en tidligere debatt karakteriserte som et valg mellom pest og kolera.

       Stortinget har med jevne mellomrom diskutert strukturpolitikk. Men strukturen og rammebetingelsene i de internasjonale finansmarkedene endrer seg raskt. Dette har også betydning for utviklingen av norsk finansnæring. Derfor er det god grunn til å se nærmere på den situasjonen som nå har oppstått på grunn av en betydelig restrukturering og konsolidering av finansvirksomheten i våre nordiske naboland. Det er dessverre et gjennomgående trekk at strukturpolitikken blir liggende etter den mer dynamiske utviklingen i finansmarkedene, slik at retningslinjene blir utilstrekkelige og lite tilpasset de aktuelle utfordringene som disse endringene skaper.

       I våre nordiske naboland har mange banker revidert sine målsettinger og satser nå på ekspansjon over landegrensene så vel på privatkundemarkedet som på bedriftskundemarkedet. Dette representerer en betydelig utfordring for norsk finansnæring og for norsk næringsutvikling for øvrig. Det har stor betydning å beholde viktige beslutninger om strategiske valg innenfor finans- og næringsutvikling i Norge og ikke overlate dette til finansmiljøer i Stockholm, København eller London.

       Det blir gjerne fokusert på at det samlede finansmarkedet i Norge, regnet etter det finansinstitusjonene forvalter, er vesentlig mindre her i landet enn i våre naboland når en måler i forhold til BNP. Fra finans- og bankfaglig hold kommer det uttalelser i media om at en også i Norge bør få en sterkere konsentrasjon av finansmiljøene for å møte utfordringene fra nordiske og europeiske banker som ser Norge som en interessant mulighet for ekspansjon. Det er særlig vist til at mens mange store norske bedrifter har fått økt omsetning, har forvaltningskapitalen, særlig i de største bankene, blitt redusert, bl.a som følge av bankkrisen. Dermed vil norske banker ikke kunne holde tritt med utviklingen i norsk næringsliv, særlig når det gjelder de store « dynamoene » i næringslivet.

       Stortinget har nå åpnet for at det kan dannes finanskonsern ved at f.eks bank- og forsikringsselskap går sammen eller at en bank oppretter et forsikringsselskap innenfor sitt konsern og dermed få en sterkere finansiell styrke. Men selv om de to største norske bankene skulle gå sammen til én bank, ville denne likevel ikke utgjøre noen bank av betydelig størrelse verken i nordisk eller europeisk målestokk. I forhold til tyske banker ville den være en dverg. Det vil neppe være mulig med så omfattende strukturendringer og konsolideringer i norsk finansvirksomhet å bygge opp våre finansieringsinstitusjoner slik at de kan betjene de største norske selskapene, som f.eks. Hydro og Kværner. Disse selskapene har alltid benyttet utenlandske banker for en stor del til å finansiere sine prosjekter. Slik vil det også være for fremtiden, og det kan neppe være noe mål i seg selv å bygge opp norske finansinstitusjoner til å bli så store at de kan betjene de største bedriftene fullt ut.

       Men den viktigste innvendingen mot å åpne for en slik betydelig restrukturering og sammenslåing ligger i hensynet til konkurransen på det interne, norske finansmarkedet. En slik konkurranse er helt nødvendig for at bankene kan bli drevet mest mulig effektivt og rasjonelt, og for at kundene kan få banktjenester til en mest mulig konkurransedyktig pris. Noen vil hevde at en slik konkurranse kan bli tilfredsstillende ved at utenlandske banker og forsikringsselskaper etter hvert vil etablere seg på det norske markedet. Det norske finansmarked vil nok etter hvert få et sterkere islett av internasjonale finansieringsselskap, men det er likevel usikkert om dette vil representere en reell konkurranse for en norsk finansinstitusjon på alle typer tjenester og markeder. En slik utvikling er lite ønskelig og er i strid med de retningslinjer som Stortinget tidligere har trukket opp.

       Etter Kristelig Folkepartis mening tilsier ikke den seinere utviklingen i det nordiske finansmarkedet noen vesentlige endringer i strukturpolitikken. Det er fremdeles ikke aktuelt med sammenslåing av de større bankene. Nødvendig konsolidering og vekst i banknæringen må skje ved at bankene forbedrer sin egen forvaltning av egenkapitalen med bedre avkastning, større effektivitet og bedre evne til å følge bevegelsene i kapitalmarkedet. På den annen side bør regjering og storting følge opp næringen med konkurransedyktige rammevilkår som kan gi bankene våre en tilfredsstillende lønnsomhet og en god soliditet.

       Det kan være greit å dele vurderingen av den norske bankstrukturen i to hoveddeler, nemlig statsbanksystemet på den ene siden og de banker som tradisjonelt er blitt betegnet som private, på den andre siden.

       Når det gjelder statsbanksystemet, har det allerede skjedd en betydelig omstrukturering i de seinere årene. SND har blitt opprettet gjennom en sammenslåing av Industribanken, Industrifondet, Småbedriftsfondet og DU. Senere er også Statens Fiskarbank blitt lagt inn i SND.

       Når det gjelder de gjenværende statlige bankene, som Kommunalbanken, Husbanken, Landbruksbanken, Lånekassen og Postbanken, har deres rolle og funksjon vært gjenstand for en del debatt. På grunn av renteutviklingen de senere årene har det vært vanskelig for statsbankene å operere i markedet med de relativt gunstige tilbudene som gis kundene gjennom de private bankene og andre finansieringsinstitusjoner. Dette har bl.a vært merkbart i Husbanken og Lånekassen de seinere årene.

       Også mange kommuner, særlig de større, benytter i større grad andre finansieringsløsninger enn dem som tradisjonelt blir tilbudt kommunene gjennom Kommunalbanken. En slik utvikling kan ha flere positive sider.

       Blant de heleide statsbankene står Postbanken i en særstilling som en personkundebank med en rent kommersiell funksjon. Det som setter Postbanken i en særstilling, er det store kjøp av tjenester i postnettet som er en viktig del av grunnlaget for dagens desentraliserte posttjenestetilbud. Postbanken har et betydelig problem knyttet til kapitalstrukturen med en stor innlånsportefølje som har en betydelig ubalanse i forhold til en mer beskjeden utlånsportefølje. Det gjør Postbanken svært eksponert for renterisiko. Som kjent har Stortinget bedt Regjeringen om å komme med forslag til hvordan Postbankens behov for en balansert løsning som reduserer renterisikoen, kan dekkes innenfor den samlede statlige bankportefølje. Dette aktualiserer spørsmålet om å få vurdert den samlede portefølje innen statsbanksystemet med tanke på omstrukturering og forenklinger som kan gi en bedre total utnyttelse av de samlede ressurser og dermed effektivisere og forbedre tjenestetilbudet i alle deler av landet.

       Når det gjelder de såkalt private bankene, forretningsbanker og sparebanker, er det viktig at det finnes alternative konkurrerende finansmiljøer plassert på ulike steder i Norge som dermed kan bidra til å sikre kundene best mulig kostnadseffektive banktjenester. I krisetider har det vist seg at utenlandske banker gjerne foretar mer kortsiktige, kritiske vurderinger av prosjektenes lønnsomhet enn det som næringslivet mange ganger har bruk for. Noe av dette så en f.eks da den norske skipsfartskrisen utviklet seg.

       Etter det jeg kan se, står ikke valget mellom pest og kolera i strukturpolitikken, dvs. enten et fortsatt nasjonalt eierskap innen finansnæringen gjennom maktkonsentrasjon eller utenlandsk styring og dominans. For 20 år siden hadde vi i dette landet 28 norskeide forretningsbanker og 384 sparebanker. I 1995 var det 14 norskeide forretningsbanker og 133 sparebanker. Dette illustrerer at det har vært mulig å beholde den nødvendige konkurransen i markedet, samtidig som innslaget av utenlandske banker har vært beskjedent.

       Utviklingen bærer umiskjennelige tegn på økt konsentrasjon. I 1986 hadde de tre største institusjonene innen bank og forsikring en markedsandel på vel 46 %. I 1995 var denne markedsandelen steget til 53 %. Avstanden mellom forvaltningskapitalen i de tre største bankene sammenlignet med total omsetning i de ti største industriselskapene, viser også en stadig økende sprik. Norsk banknæring har i dag en lav grad av konsentrasjon sammenlignet med andre land. Prisene er også lave sammenlignet med andre land. Dette viser at næringen har en tilfredsstillende konkurranse, og at behovet for strukturpolitiske endringer ikke synes særlig presserende eller påkrevd.

       I henhold til EØS-avtalen skal nasjonalt eierskap forsvares gjennom ikke-diskriminerende tiltak. I denne sammenheng er praktiseringen av eierbegrensningsregelen i finansieringsvirksomhetsloven viktig. Den såkalte 10 %-regelen har sikret et spredt eierskap og hindret en uønsket maktkonsentrasjon i det lille norske finansmarkedet. Eierbegrensningsregelen vil også i fremtiden være viktig for å opprettholde en nødvendig konkurranse i det norske finansmarkedet. Ingenting tilsier at det på det nåværende tidspunkt vil være aktuelt å tillate noen form for sammenslåing av de største bankene. Dersom utviklingen krever vekst og konsolidering, bør dette som nevnt skje ved at bankene forbedrer sin egen forvaltning slik at kapitalen gir bedre avkastning, og gjennom nødvendige konkurransedyktige rammevilkår.

       Jeg vil gjerne tilføye at utenlandsk eierkapital ikke uten videre er til skade for norske interesser eller for norsk finansnæring. Tvert imot, det er mange eksempler på at utenlandsk eierkapital har vært både nødvendig og viktig for å utvikle norske nøkkelbedrifter. Dette kan selvfølgelig også gjelde finansinstitusjoner.

       Når det gjelder sparebankene, er de omgitt av et regelverk som gjør dem betydelig mindre til gjenstand for utenlandske kjøperinteresser. Den økende grad av samarbeidskonstellasjoner i sparebankstrukturen som en har sett stadig mer av i den senere tid, tror jeg er fornuftige, gode ordninger som kan sikre at sparebankene får utvikle seg i takt med utviklingen på finansmarkedet.

       I tråd med mitt syn legger jeg på vegne av Kristelig Folkeparti fram de to forslagene som er omdelt i salen.

       Større konsentrasjon i finansnæringen har vært en tendens i de fleste EØS-land. En oversikt fra Bank for International Settlements over utviklingen fra 1980 til 1995 viser at de største bankene i elleve undersøkte EØS-land i løpet av perioden fikk en betydelig større andel av banknæringens samlede forvaltningskapital. Antallet banker er redusert i alle undersøkte EØS-land, bortsett fra Belgia. Norge, Sverige og Finland har hatt den største prosentvise nedgangen i antallet banker. Av de undersøkte EØS-landene har bare Finland hatt større reduksjoner i personalkostnader i prosent av totale inntekter enn Norge. Også i Sverige har det vært betydelige reduksjoner i personalkostnadene målt på denne måten.

       I Norge har det i den senere tid vært foretatt flere større fusjoner, oppkjøp og etableringer. Blant annet har DnB kjøpt Vital Forsikring, Kreditkassen har kjøpt Norske Liv og Storebrand, og Gjensidige har startet egen bank. Nye og tettere samarbeidsformer utvikler seg i sparebanksektoren. I Sverige er de største sparebankene fusjonert og omdannet til en forretningsbank under navnet Sparebanken Sverige. Sparebanken Sverige og Foreningsbanken har for øvrig nylig meldt om fusjon. I tillegg har Svenska Handelsbanken og kredittforetaket Stadshypotek besluttet å fusjonere. Det finske bankmarkedet er sterkt konsentrert og består i hovedsak av tre bankgrupper som til sammen har en markedsandel av innskudd og lån på over 90 %. Noe av den samme utviklingen ser vi i Danmark - den seneste store fusjonen i Danmark var da Bikuben og GiroBank i 1995 ble slått sammen til BG-Bank.

       Jeg er ikke i tvil om at internasjonal konkurranse vil påvirke utviklingen av finansmarkedsstrukturen også i fortsettelsen. Gjennom gjensidige internasjonale avtaler har vi forpliktet oss til at utlendinger skal få tilby sine tjenester på norske markeder, i likhet med at vi skal få tilby våre tjenester på andre lands markeder. Dette har vi gjort fordi vi alt i alt drar fordel av denne typen internasjonal konkurranse. Konkurranse i den finansielle tjenesteytingen gir billigere finanstjenester for husholdningene og for bedriftene. Skal vårt øvrige næringsliv forbli konkurransedyktig, må det ha tilgang på like gode og like billige finanstjenester som konkurrentene i andre land. Å beskytte finansnæringen mot internasjonal konkurranse vil derfor gi skadevirkninger som langt overstiger eventuelle, mulige gevinster.

       Avtaleverket sikrer at konkurransen skjer på tilnærmet like vilkår. Konkurransen mellom institusjoner innenfor EØS-området finner sted innenfor et felles regelverk. I enkelte tilfeller må det felles regelverket regnes som fullt harmonisert, dvs. at det ikke er adgang til å gi strengere nasjonale regler enn det som følger av EØS-reglene. I tilfeller hvor det er etablert såkalte minimumsstandarder, vil nasjonale myndigheter ha adgang til å gi ytterligere nasjonale regler. Minimumsstandardene innebærer at visse grunnleggende rammebetingelser er oppfylt uavhengig av institusjonens hjemland. I tillegg er det felles konkurranseregler.

       En forutsetning for å klare seg i konkurransen er å være minst like effektiv som konkurrentene, de være seg innenlandske eller utenlandske. Myndighetene, eierne og de ansatte ser ut til å ha felles interesse i at de norske finansinstitusjonene skal klare seg i denne konkurransen som handler om å kunne tilby de beste og de billigste tjenestene.

       Man må ha klart for seg hvordan arbeidsdelingen er mellom de ulike instansene. Forretningsmessige beslutninger og initiativer er finansinstitusjonenes eget ansvar. Myndighetenes ansvar er begrenset til å fastsette generelle rammebetingelser og til å foreta konsesjonsbehandling i etablerings- og oppkjøpssaker. Det følger av denne arbeidsdelingen at finansnæringen selv må ta på seg å finne fram til de beste driftsmetodene. Jeg kan ikke se noen grunn til at den norske finansnæringen ikke skulle være i stand til å møte denne utfordringen. De viktigste innsatsfaktorene, en godt kvalifisert arbeidsstyrke og risikovillig kapital, er tilgjengelig for videreutvikling av den norske finansnæringen.

       Utenlandske konkurrenter kan komme inn i det norske markedet på to måter. De kan velge å etablere seg her, eventuelt kjøpe opp en eksisterende norsk finansinstitusjon. Alternativt kan de tilby sine tjenester fra sine hjemland. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft, har foreløpig 15 utenlandske kredittinstitusjoner, hvorav fem banker, meldt om filialetablering i Norge. 40 utenlandske institusjoner har meldt om grenseoverskridende virksomhet her i landet. Statistikk fra Norges Bank viser at filialer og datterselskaper av utenlandske banker har en beskjeden, men voksende utlånsandel i det norske markedet. Andelen har økt fra vel 1 % ved utgangen av 1989 til vel 3 % ved utgangen av tredje kvartal 1996. Den svenske Handelsbanken, som har 13 kontorer i Norge, står alene for over halvparten av disse utlånene.

       At norske bedrifter har et direkte kundeforhold til utenlandske finansinstitusjoner, er ikke noe nytt fenomen. Statistikk fra Norges Bank viser at norske foretak i perioden fra 1975 i betydelig grad har finansiert sin virksomhet gjennom låneopptak i utlandet. I perioden fra 1975 til 1984 var om lag 45 % av kredittilførselen til norske foretak fra utenlandske kilder. Andelen av kreditt fra utlandet ble imidlertid sterkt redusert mellom 1984 og 1987, og har senere ikke vært i nærheten av nivået i toppårene mellom 1975 og 1984.

       De største norske finanskonsernene er relativt beskjedne i størrelse, også i nordisk sammenheng. Jeg har merket meg at enkelte har ytret ønske om at det dannes større enheter i norsk finansnæring, slik at disse effektivt kan ta opp konkurransen fra større utenlandske institusjoner. Finansinstitusjonene kan gjennom sine styrende organer best vurdere hvilke grep som må gjøres for å styrke konkurransekraft og inntjening i institusjonene. Finansdepartementet kommer inn i bildet som konsesjonsmyndighet. Departementet vil som konsesjonsmyndighet ta stilling til konkrete saker først når de blir aktuelle, og vurderingene vil gjenspeile de hensyn som konsesjonsbehandlingen skal ivareta.

       Finansdepartementet forholder seg til spørsmål om eventuelle utenlandske oppkjøp på en tilsvarende måte. Erverv må skje innenfor rammen av norsk finanslovgivning. En eventuell konsesjonssak vil bli vurdert i forhold til den generelle retningslinjen om tilstrekkelig konkurranse og soliditet.

       Jeg er enig med statsråden på et viktig punkt, og det gjelder forholdet til norske banker. Jeg tror ikke det er tjenlig på en måte å stille i utsikt særbehandling med hensyn til rammevilkår for at norske banker skal kunne ha nødvendig styrke og gjennomslag i markedet. Det ville antakelig være den dårligste hjelpen vi kunne gi bankene i et internasjonalt finansmarked, som bl.a gjennom EØS-avtalen er eksponert for utenlandsk konkurranse.

       Jeg har også den tiltro til den norske finansnæring, på samme måte som statsråden, at norske banker vil kunne tåle denne konkurransen og vil foreta de tilpasninger som er nødvendig for å kunne bli konkurransedyktig.

       Strukturpolitikken må underordnes hensynet til viktige samfunnsforhold. Der hvor tjenestetilbudet eller det å utvikle næringslivet tilsier et desentralisert mønster av finanstjenester, må slike hensyn overordnes hensynet til bestemte strukturtiltak. Effektiviteten skal først og fremst oppnås gjennom konkurranse, og soliditeten skal sikres ved at finansinstitusjonene selv sørger for en best mulig avkastning av den kapital som de har til forvaltning.

       Klare symptomer på manglende konkurranse i finansnæringen er f.eks høy konsentrasjon, høye priser og høy lønnsomhet. Noen av disse kjennetegnene vil kanskje folk flest mene at de ser i norsk finansnæring i dag, men jeg tror det er riktig å innrømme at skal vi sikre oppslutningen om et nasjonalt eierskap i bank og forsikring, må vi også tillate at denne næringen får styrket sin egenkapital for på den måten å kunne stå sterkere i de stormbøyene som denne næringen ganske sikkert også i framtiden vil gå inn i.

       Helt til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten på eierstrukturen i de børsnoterte finansinstitusjonene. At andelen av norske private investorer går ned, mens utlendingenes andel øker, burde påkalle oppmerksomhet, og jeg vil håpe at en, når det er aktuelt å selge ned ytterligere statlige andeler i de store bankene, finner en strategi som sikrer den norske eierandelen bedre enn hva tilfellet var forrige gang dette skjedde.

Statsråd Jens Stoltenberg : Interpellanten har tatt opp viktige spørsmål og spørsmål som det er nyttig å ha en løpende drøfting av, fordi virkeligheten endrer seg, og det skjer store endringer i rammebetingelsene for finansnæringen gjennom de faktorene jeg pekte på, bl.a knyttet til teknologi og økt internasjonal konkurranse. Da er det viktig, slik interpellanten legger opp til, at en løpende fokuserer på de strukturendringene.

       Nettopp fordi det er store og grunnleggende endringer knyttet til bl.a teknologi og de internasjonale rammevilkårene gjennom EØS-avtalen, la Regjeringen høsten 1995 i nasjonalbudsjettet for 1996 fram en omfattende analyse av strukturpolitikken, som ble drøftet av Stortinget i 1996. Den analysen bygde på grundige analyser og vurderinger gjort av Norges Bank og grundige analyser og vurderinger gjort av Kredittilsynet. I tråd med det som der ble lagt fram og drøftet av Stortinget, praktiserer Regjeringen de retningslinjene som nå gjelder for strukturpolitikken. Det er dem jeg viste til i slutten av mitt innlegg, om at man må vurdere de konkrete sakene, der man veier to hensyn mot hverandre: hensynet til konkurranse og hensynet til soliditet. Noe mer presist om de enkelte spørsmålene som har vært oppe, er det ikke mulig å si før man eventuelt har konkrete saker å forholde seg til. Det er i tråd med det som Stortinget etter en veldig grundig redegjørelse i nasjonalbudsjettet for 1996 drøftet, og er det grunnlaget Regjeringen har for sin strukturpolitikk.

       Et av mine poenger er at det er to måter utlendinger kan komme inn i det norske finansmarkedet på. Den ene er ved å kjøpe eller etablere institusjoner i Norge. Den andre er - og det er det full adgang til - at utlendinger har filialer i Norge og har virksomheter som er mer lønnsomme enn de norske. Vi kan i og for seg beholde norsk eierskap i norske institusjoner - og det er vi alle enige om at vi skal bidra til, nasjonalt eierskap - men hvis vi ikke sørger for at de institusjonene også er konkurransedyktige i forhold til de utenlandske filialene, vil stadig mer av tjenestene gis av utlendingene, og da er det en mager trøst at vi har beholdt nasjonalt eierskap. Vi må også sikre konkurransekraft for at det nasjonale eierskapet skal ha noen mening.

       At det går fort, er interpellanten selv et aldeles strålende eksempel på. For 38 dager siden - og selv med den farten vi har i dag er ikke det all verdens lang tid - stod det følgende i pressen:

       « Kristelig Folkeparti vil ha en ny politisk debatt om strukturen i banknæringen. Økonomisk talsmann Einar Steensnæs er åpen for en fusjon mellom DnB og Kredittkassen. »

       I dag, altså 38 dager senere, legger han fram et forslag her i salen hvor det bl.a heter:

       « Det er ikke aktuelt å tillate noen sammenslåing av de største bankene. »

       De største bankene er nettopp DnB og Kreditkassen.

       Kristelig Folkeparti har tidligere understreket at det er Regjeringen som har konsesjonsmyndighet. Ved det forslaget som interpellanten legger fram her i dag, foregriper han faktisk en slik konsesjonsbehandling gjennom å gå imot fremtidige fusjoner av de største bankene. Men for å gjøre interpellanten rett vil jeg også ta et sitat til, fra samme artikkel:

       « men vi innser nå at det er en utvikling i finansmarkedet som er svært dynamisk og at vi til enhver tid må revidere vår finanspolitikk og strukturpolitikk etter behovene i næringslivet, sier Steensnæs. »

       Jeg tror at det nok er den holdningen vi bør innta når det gjelder bank- og finansmarkedet, hvor soliditet og konkurranseevne må være grunnelementene. Langtgående og vidtrekkende vedtak uten forutgående meget grundige analyser og utredninger innen dette området tror jeg ikke Stortinget bør gi seg i kast med, og det tror jeg heller ikke at interpellanten mener at man bør gjøre.

Gudmund Restad (Sp) : I løpet av de siste årene har det skjedd store forandringer innen finansmarkedene. Tidligere tiders relativt strenge reguleringer er avløst av en fri flyt-politikk. Finanstransaksjoner kan nå gå uhindret over landegrensene.

       Skjerpet konkurranse fra utlandet også på finansmarkedene måtte man kunne forutsette at så vel EU-tilhengerne som de som stemte for EØS-avtalen, var innforstått med ville komme. Ja, for mange var det vel et selvstendig poeng at konkurransen skulle øke. Situasjonen som er oppstått, burde derfor verken være overraskende eller by på spesielle bekymringer for dem som ønsket en tettest mulig tilknytning til EU.

       Nå unngikk vi heldigvis EU-medlemskapet, men EØS-avtalen legger sterke begrensninger på Norges mulighet til å ta hånd om situasjonen. Før kunne vi f.eks sørge for norsk eierskap i våre finansinstitusjoner ved at det i lovverket fantes en spesiell eierbegrensningsregel for utlendinger. Utenlandske eiere kunne ikke til sammen eie mer enn en tredel av aksjene i en norsk finansinstitusjon. Med EØS-avtalen ble det ulovlig å ha en slik særregel. Den eneste begrensningen i dag er den generelle 10 %-regelen, som gjelder både nordmenn og utlendinger. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 fastslår at « Ingen kan eie mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i en finansinstitusjon ».

       For oss i Senterpartiet har EØS-avtalen medført at vi har måttet innta et standpunkt til statlig eierskap i forretningsbankene som ikke har noen forankring verken i program eller ideologi. Vi er sterkt opptatt av å bevare våre største forretningsbanker i norsk eie, og kun ved at staten eier minst halvparten av aksjene i de aktuelle bankene, kan man være sikker på at utlendinger ikke får aksjemajoriteten.

       Det er klart dokumentert at norske bankaksjer er særdeles attraktive for utenlandske investorer. Eksempelvis havnet det meste av aksjene i Fokus Bank på utenlandske hender da staten avhendet sin portefølje. Det samme skjedde da staten solgte en betydelig aksjepost i Kreditkassen.

       Så noen ord om strukturen på finansmarkedet. Også den er sterkt endret. Antall finansinstitusjoner er redusert gjennom en rekke fusjoner og oppkjøp. Man har fått større enheter, og det er oppstått en del finanskonsern med både bank og forsikring i samme konsern. Troen på at størst er best har vært framtredende, særlig i en periode på 1980-tallet. Det ble snakket varmt om stordriftsfordeler, til tross for at undersøkelser viste at stordriftsfordelene i bankvirksomhet er uttømt allerede ved relativt beskjedne bankstørrelser.

       Så kom bankkrisen, som nettopp først og fremst rammet de største bankene. Mindre banker med lokal forankring og lokalkunnskap klarte seg best. Det er en erfaring vi ikke bør glemme. Når bankkrisen nå er over, kommer igjen ønsket fra de større bankene om å bli enda større. Det henvises til størrelsen på de utenlandske konkurrentene. La det derfor være klart sagt fra min side: Norske banker vil uansett være små sammenlignet med de største utenlandske bankene. Våre banker må makte konkurransen på andre grunnlag enn størrelsen, f.eks ved muligheten for nær kontakt med kundene. Det må derfor ikke komme på tale å akseptere ytterligere fusjoner mellom de største norske bankene.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg er enig med interpellanten i at utviklingen ikke tilsier noen vesentlige endringer i strukturpolitikken. Jeg er uenig med statsråden når han bruker et begrep som « tilstrekkelig konkurranse ». Det er et relativistisk, utvannet begrep. Det riktige burde vært en « effektiv konkurranse ». Det legger ambisjonen noe høyere og listen høyere, og understreker det vesentlige i strukturpolitikken, at den fremmer konkurranse. Soliditeten skal sikres gjennom vekselvirkningen mellom konkurranse og lovgivning.

       Begreper som « maktkonsentrasjon » og « maktspredning » var ikke nevnt i statsrådens innlegg. Det høres da også sjelden nevnt i en sosialdemokratisk analyse, og jeg savnet det også her. Ikke minst er det viktig å understreke at 10 %-regelen er begrunnet ut fra et ønske om maktspredning.

       Så til strukturdebatten mer konkret. Strukturpolitikken er under press. Det skjer stadig endringer. Strukturen kan ikke fryses fast for enhver fremtid. Det er min motforestilling - og det er den eneste motforestillingen jeg har - mot forslagsstillerens forslag nr. 1, første avsnitt, siste setning. Det er for bastant å slå slikt upresist fast for enhver ubegrenset fremtid.

       På den annen side har jeg lyst til å si at det viktigste nå ikke er debatten om strukturer, men debatten om lønnsomhet. Lønnsomhet er det viktigste, og det som er overlevelsesgrunnlag nr. 1. Så får strukturdiskusjonen komme deretter. Vi har hatt for mye i Norge av strukturdebatter før lønnsomhetsdebatter, og rekkefølgen her er gal. Konkurranse er, som jeg sa, det viktigste.

       Derfor er det nødvendig også i strukturdebatten å åpne - for å holde meg til langtidsprogrammets retorikk - tre « vegger », eller kanskje tre sperrer, som jeg ville kalt de.

       Den første sperren er i forhold til statsbanksystemet. Disse må også på fritt grunnlag kunne gå inn i en diskusjon om en hensiktsmessig struktur. Her er jeg enig med forslagsstilleren i forslag nr. 2.

       Punkt 2 - eller vegg nr. 2: sparebanksystemet. Der er det også utviklet banker av en størrelse som er forretningsbanklignende. Også der må det være muligheter for at sparebank kan bli AS, slik at sparebank og forretningsbank på fritt grunnlag kan vurdere hvilke muligheter man har i samarbeid. Etter dagens lovgivning kan dette bare gå én vei.

       Og som den tredje veggen som må åpnes, fordi det er en del av den samlede banknæring: Finanskonsernene dominert av forsikringsselskaper som også driver banker, altså en ren konsernmodell, må også være en del av debatten om hensiktsmessige strukturer.

       Åpner man disse tre sperrene - eller gir gjennomgang gjennom veggene - har man en samlet finansnæring å se på, og da kan fusjonsdiskusjonene eventuelt skje på fritt grunnlag.

Eilef A Meland (SV) : Noen overveielser og synspunkter innenfor en begrenset tidsramme:

       I motsetning til representanten Foss, som er opptatt av veggene, er jeg mer opptatt av å få tak på det som er problemstillingen i interpellasjonen, for den kan være diffus. I interpellasjonen omtaler Steensnæs nye aktuelle utviklingstendenser innen finanssektoren, men avviser samtidig å utforme nye retningslinjer for strukturpolitikken. Han presiserer i innlegget og i forslagene at det ikke er aktuelt å tillate fusjoner mellom større finansielle enheter, i dette tilfellet mellom større banker. Men her mangler vi en presisering av begrepet « større enheter », og dersom forslag nr. 1 opprettholdes, hvilke banker som i tilfelle inngår i et slikt vedtak.

       SV har i de siste årene inntatt et prinsipielt standpunkt knyttet til strukturpolitikken om stordrift og enheter som er nødvendig for en tilstrekkelig og nødvendig konkurranse. Stordrift kan ha sine fordeler, men det er påvist gjennom en rekke undersøkelser at grensen for stordrift er nådd i den norske banknæring. Det vil direkte stå i motstrid til fellesmålene knyttet til konkurranse, valgfrihet og i forhold til kundenes tilbud i distriktene.

Bjørnar Olsen (A) : Det er viktig å drøfte norske bankers virksomhet, struktur og rammevilkår. Når vi gjør det i Stortinget og Stortinget inviteres til å fatte vedtak i sånne saker, synes jeg behandlingsmåten skal være litt annerledes enn den det legges opp til her.

       Fra interpellanten pekes det på at det er konkurransemessige påkjenninger fra utlandet som gjør at vi bør drøfte dette nærmere. Det er en økende grad av konkurranse fra utlandet og i utlandet i bank- og finanssektoren. Så langt klarer norske banker denne konkurransen bra på hjemmebane, synes jeg, og jeg ser at de klarer å ta nisjer i det utenlandske bank- og finansmarkedet og lykkes bra også i den konkurransen. En viktig faktor i både den innenlandske og utenlandske konkurransen som interpellanten ikke berører, er de følgene ny teknologi får for denne næringen, der både data og databehandling, fra kunde til bank og mellom disse, og helautomatiserte og delautomatiserte tjenester vil gjøre den framtidige bankvirksomheten til en større utfordring for den enkelte bank enn konkurransen bankene imellom. Derfor er bankenes egen virksomhet, de produkter bankene har og den lønnsomhet som er i den enkelte bank, viktigere enn bankenes størrelse i denne tevlingen.

       Når det så gjelder behandlingen av forslagene: Det er en tiltakende praksis i Stortinget at man ved interpellasjoner stiller konkrete forslag og får dem vedtatt, avvist eller oversendt. Disse forslagene som vi skal behandle i dag, griper inn i en meget viktig side av en meget viktig sektor og næring i det norske samfunnet. Jeg vil advare mot denne behandlingsmåten. Derfor vil jeg anmode interpellanten om å foreslå disse forslagene enten sendt over til komite her i Stortinget eller oversendt til Regjeringen for en grundigere behandling i Stortinget på et senere tidspunkt. Det er faktisk ikke mer enn ett og et halvt år siden Stortinget behandlet strukturen og innholdet i norsk bank- og finansnæring. Selv om det da ikke var noen bred enighet i disse spørsmålene, var det iallfall lagt opp til en helt annen behandlingsmåte enn den vi ser nå.

       Forslag nr. 1 er det for Arbeiderpartiet ikke aktuelt å være med og støtte. Forslag nr. 2 reiser flere spørsmål for meg enn det gir svar, nemlig: I hvor stor grad ønsker Kristelig Folkeparti f.eks å svekke Husbanken eller ytterligere å svekke SND? Eller: Ønsker man å svekke Postbanken til fordel for private banker? Forslagene vil, hvis de blir vedtatt, skape stor usikkerhet i norsk bank- og finansnæring, og jeg vil på det sterkeste advare mot at Stortinget fatter disse vedtak.

Signe Øye (A) : Slik representanten Steensnæs har uttalt seg til medier om denne saken, måtte det tolkes dithen at Kristelig Folkeparti ville ha en ny politisk struktur i banknæringen der man bl.a åpnet for en fusjon mellom DnB og Kreditkassen. Da han fremmet denne interpellasjonen, trodde nok mange at hensikten var å gi signaler om at Kristelig Folkeparti ønsket å legge en ny strategi for å møte det internasjonale finansmarkedet.

       Representanten Steensnæs uttalte bl.a til Dagens Næringsliv at

       « vi innser nå at det er en utvikling i finansmarkedet som er svært dynamisk og at vi til enhver tid må revidere vår finanspolitikk og strukturpolitikk etter behovene i næringslivet ».

       De forslagene som er fremmet her i dag, viser imidlertid at enten har representanten blitt misforstått og feilsitert i avisen, eller så har han og Kristelig Folkeparti gjort fullstendig retrett. Men det er lov, det. Men det er da det blir så merkverdig og så uansvarlig at man skal behandle en så vidtrekkende sak på denne måten. Slik Arbeiderpartiet ser det, må en sak med så store og vidtrekkende spørsmål ha en mye mer seriøs saksbehandling enn den man kan få i en times interpellasjonsdebatt - og to forslag til vedtak som har ligget ute i noen timer. Det må kalles uansvarlig.

       Videre hevder representanten Steensnæs i den samme artikkelen i Dagens Næringsliv at det er « strategisk uheldig for norske interesser » om norsk næringsliv blir stadig mer avhengig av utenlandske banker.

       Det siste er jeg enig i. Ja, det er ingen som ønsker en slik utvikling. Derfor må det være lov å spørre representanten om hans forslag nr. 1 er i overensstemmelse med det han mente for noen uker siden. Spørsmålet blir: Ønsker Steensnæs og Kristelig Folkeparti å sette en bom for all framtidig fusjonering av de store bankene?

       Slik forslagene er utformet, ville det, om disse forslagene gikk gjennom i Stortinget, være å gi Regjeringen en helt ny strukturpolitikk å forholde seg til. Hvis det er behov for omstilling i en bank, er det flere måter å gjøre det på. Banken kan fusjonere eller fisjonere, gå konkurs, man kan omdanne banken, for å nevne noen muligheter. Å sette en stopper for en av mulighetene nå må være helt feil politikk.

       Fusjon av våre forretningsbanker kan ha positive og negative sider. At våre største forretningsbanker skal fusjonere for å imøtekomme konkurransen fra de internasjonale banker, kan nok på noen måter høres besnærende ut. Jeg er redd for at vi aldri kan få så store norske enheter at vi kan konkurrere med de store bankene i utlandet. Det negative, som nok vil være en effekt innenlands, er at balansen her i landet forrykkes og vil slå ut i den konkurransen vi har i Norge i dag.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg synes dette har vært en nyttig runde.

       Denne interpellasjonen er reist på grunnlag av en debatt som dukket opp og som reiste spørsmålet om det nå var nødvendig for å beholde en solid norskeid finans-

       næring at det ble åpnet for en sammenslåing av de største bankene. Mitt forslag nr. 1 er en konstatering av at det ikke nå er aktuelt med en slik sammenslåing. Det har ingen sikker konklusjon for all fremtid, og det er i overensstemmelse med det synet jeg har når det gjelder strukturpolitikk, at her må en til enhver tid ta hensyn til den aktuelle utfordring og situasjonen på finansmarkedet, i tråd med det syn jeg også har gitt uttrykk for til Dagens Næringsliv. Men når representanten Kjell Engebretsen var så vennlig å sitere fra dette intervjuet, synes jeg nok kanskje at han kunne spandert på seg å ta med neste setning:

       « Steensnæs understreker at han ikke har tatt noe endelig standpunkt til den fremtidige strukturen i banknæringen. »

       Det betyr at den fremtidige strukturen er et spørsmål som må vurderes der og da, for så vidt i tråd med det som også finansministeren uttrykte. Men i dag mener jeg det er bra at Stortinget gir såpass klare signaler tilbake til finansnæringen med hensyn til muligheten for sammenslåing. Så langt jeg kan oppsummere denne debatten, har den fra venstre mot høyre slått fast at dette ikke er aktuelt.

       Når det så gjelder forslag nr. 1, forstår jeg det slik at det er en henstilling om at dette enten oversendes Regjeringen, som jeg ikke ser som så aktuelt, eller eventuelt å få det oversendt til komite. Jeg for min del vil være åpen for den siste løsningen.

       Jeg er enig med representanten Meland i at debatten har gitt uttrykk for at det er status quo når det gjelder retningslinjer. Regjeringen bygger i hvert fall på de retningslinjer som Stortinget behandlet i fjor. Da var det litt ulike oppfatninger, men det var i hvert fall slik at det ikke var noe flertall mot de mest sentrale punktene i de retningslinjene som Regjeringen la fram. Det Regjeringen fortsatt bygger på, er at vi skal ha de to hensynene, soliditet og konkurranse, som grunnlag for vurdering av de enkelte spørsmål som måtte dukke opp. Når det nå ikke stemmes over forslaget, innebærer det også at Stortinget eventuelt vil ta en grundigere behandling før man ønsker å gjøre noe med de retningslinjene som man bestemte seg for i fjor.

       Så er jeg enig med representanten Foss i at det er minst like viktig å se på konkurranse som på struktur. Begge deler er viktig. Men det er altså slik at selv om man sikrer en struktur for de norske bankene som skal være i overensstemmelse med de målsettinger man har, er det ikke nok dersom de bankene taper i konkurranse med de utenlandske. De utenlandske har i dag beskjeden virksomhet i Norge, men den vokser sterkt. Den svenske Handelsbanken har allerede 13 kontorer i Norge, og den totale andelen av de utenlandske filialenes utlånsandeler i det norske markedet har blitt tredoblet i løpet av få år. I tillegg vet vi at SE-Banken fra Sverige og Den danske Bank og Unibank fra Danmark har gitt uttrykk for at de nå vurderer å etablere seg i andre land i Norden, bl.a i Norge. Så vi får flere filialer av utenlandske banker, og hvis de norske bankene ikke greier å konkurrere med dem, får vi sterk utenlandsk tilstedeværelse i Norge, selv om vi formelt sett beholder dagens struktur.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten over.