Magnar Sortåsløkken (SV) (ordfører for saken): Det er et faktum at tilbudet til MBD-pasientene i Norge - særlig de voksne - er for dårlig, slik representanten Alvheim påpeker i Dok.nr.8:40.

       Hva er det som gjør at noen lider av hyperaktivitet eller MBD? Hvordan får en det? Kan en vokse det av seg, og finnes det gode og sikre måter å diagnostisere på?

       Ut fra de opplysninger jeg har fått om saken, er det mye som tyder på at det er svært vanskelig å stille diagnosen. Ingen medisinske tester kan slå fast om en person har MBD. Det er som regel ut fra en beskrivelse av barnet som uredd, en som tar sjanser, er bråkete og ofte ikke hører etter, at en kan antyde at barnet lider av hyperaktivitet. Atferdsmønsteret tilsier dette. En slik diagnose skal kunne stilles i 4 -årsalderen på grunnlag av observasjoner, sies det.

       For ca 30-50 % av disse vil symptomene vedvare inn i voksen alder, og dette vil kunne disponere for psykiske problemer, misbruk og kriminalitet. For denne gruppen er det også nødvendig at en har et behandlingstilbud. Voksenpsykiatrien i Norge har i liten grad hatt tilbud til denne gruppen, og det er store geografiske forskjeller på de tilbud som gis. Tilbudet er mangelfullt, og mange faller utenom.

       Å bygge opp et kompetansesenter innenfor dette området synes helt nødvendig. Et slikt senter, som skal være et lærested hvor det skal drives forskning og utvikles metoder og kompetanse for diagnostisering og behandling, skal selvfølgelig komme den fylkeskommunale voksenpsykiatrien til gode i neste omgang.

       Sosialkomiteen er glad for at et viktig arbeid på dette området er satt i gang, og vil i den forbindelse vise til det svarbrev komiteen fikk fra Sosial- og helsedepartementet, datert 18. mars d.å. En enstemmig komite - inkludert forslagsstilleren, representanten Alvheim - står bak Innst.S.nr.152 og et forslag der vi ber Regjeringa i det videre arbeidet med å sikre best mulig kompetanse for diagnostisering og behandling av MBD-pasienter vurdere å knytte dette opp til et regionsykehus, slik forslagsstilleren i utgangspunktet foreslo.

       Med dette vil jeg anbefale den enstemmige innstillingen, som vi mener vil styrke MBD-pasientenes tilbud på litt sikt. Og det er helt nødvendig - det trengs!

John Alvheim (Frp) : La meg innledningsvis få si meg glad for de positive merknader og innstillingen som sosialkomiteen har gitt til mitt Dok.nr.8-forslag. Innstillingen er et håndslag til en forsømt pasientgruppe, kanskje ikke så stor, men som i alle år har vært misforstått og misoppfattet - med de problemer dette har medført for den enkelte og ikke minst for familien.

       La meg også få lov til å takke MBD-foreningen med overlege Liv Hundevadt ved Nic. Waals Institutt i spissen for at de har vært behjelpelige ved utarbeidelsen av mitt forslag.

       MBD-pasienten som barn og skolebarn kan best sammenlignes med Emil i Lønneberget, som vi husker fra tv-serien, og som vi sikkert alle hadde mye glede av å se. Emil gjorde det meste galt, men uten vond vilje. Etter det kjennskap jeg de seneste år har fått til MBD-barn og deres foreldre, kan jeg forsikre om at livet for dem har vært ganske fortvilende og komplisert, og at både barn og foreldre av skole- og nærmiljø er blitt betraktet som både dumme, ondskapsfulle, asosiale og det som verre er.

       Ubehandlede MBD-skolebarn har hatt en ulykkelig skolegang, vært ekstreme mobbeofre og åpenbare skoletapere - dette på grunn av at deres lidelse gir seg utslag i hyperaktivitet og manglende konsentrasjon i skolesituasjonen. Ubehandlede MBD-pasienter har også hatt en ulykkelig ungdom med varierende sosialmønster, fra total passivitet og utstøting til aggresjon og rusmiddelmisbruk.

       Takket være utenlandsk forskning, særlig i USA, har man også i Norge de seneste år kommet i gang med diagnostisering og behandling av MBD-barn utført av barnepsykiatrien. For voksenpsykiatrien har diagnostisering og behandling av voksne MBD-pasienter nærmest vært totalt fraværende, og det har faktisk vært bortimot ulovlig å behandle voksne MBD-pasienter med sentralstimulerende midler.

       Mørketallene når det gjelder antallet MBD-pasienter, både blant voksne og barn, er så langt meget store, men utenlandsk forskning fastslår med noen grad av troverdighet at pasienter med MBD-problemer utgjør fra en 1/2 til 1 1/2 % av den norske befolkning. Det vedtaket Stortinget gjør i dag, er i utgangspunktet en sterk anmodning fra et samlet storting til departementet om å utrede saken om et kompetansesenter for forskning og behandling av MBD-pasienter, og det er Stortingets uttrykkelige forutsetning at departementet prioriterer arbeidet med å få etablert et slikt kompetansesenter.

       Noen vil vel stille et berettiget spørsmål om det er riktig å pålegge vårt kriserammede og utilstrekkelige helsevesen enda flere nye oppgaver. På det spørsmålet vil jeg personlig svare at solidaritet i handling og ikke bare i ord også må omfatte våre ulykkelige MBD-pasienter og deres familie og nærmiljø.

       Jeg har forstått det slik at Statens helsetilsyn langt på vei har ferdigutredet spørsmålet om å tillate behandling av diagnostiserte MBD-pasienter med sentralstimulerende midler, og jeg håper at denne behandlingen kommer i gang så snart som mulig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se 2905)