Rita H Roaldsen (Sp) (ordfører for saken): Den saken vi behandler nå, er igjen et privat forslag fra Høyre angående Reform 94. Høyre foreslår i dokumentet å innføre et alternativt, mer praktisk rettet løp i videregående skole innenfor rammen av lov om fagopplæring. Forslagsstillerne begrunner forslaget i for høye teorikrav for enkelte elever på yrkesfaglig studieretning.

       Som saksordfører vil jeg gjøre rede for komiteens innstilling. Flertallet i komiteen mener at tidspunktet for å gjøre omfattende endringer i forhold til reformen, ikke er det rette. Våren 1998 vil et helt kull reformelever ha gått gjennom reformen. Vi vil da få bedre oversikt slik at vi kan vurdere eventuelle endringer som må gjøres. Komiteen har også tidligere bedt om å få en samlet evaluering av reformen forelagt Stortinget til behandling, og da vil vi, som sagt, ta stilling til eventuelle endringer i reformen.

       Endringer i reformen som får store konsekvenser for elever, lærere og fylker, må være gjennomarbeidet og drøftet. Hvis ikke, vil det skape en usikker og lite forutsigbar situasjon både for lærere og elever.

       Komiteen viser til at 98 % av alle elever som går ut av grunnskolen, søker videregående. Det betyr at videregående opplæring rommer hele bredden og variasjonen innenfor ungdomskullene, fra de mest teoretiske til dem som lærer best gjennom praktisk arbeid. Det stilles derfor store krav til undervisningen, den skal kunne tilpasses alle elever og gi alle elever en god undervisning. Reformen gir bl.a elever på yrkesfaglig studieretning en mulighet til å bygge på utdanningen slik at de får studiekompetanse. Kravene til yrkesteori er også økt som følge av økte krav i arbeidslivet. Dette har medført at teorimengden er blitt større på grunnkurs og VK I. Mange elever som velger yrkesfaglig utdanning nettopp for å slippe teori, er ofte skolelei og ønsker å gjøre noe helt annet. Da blir møtet med den teoretiske delen av undervisningen ofte en bøyg som får en del til å droppe ut av skolen. Det er positivt at disse elevene blir fanget opp av oppfølgingstjenesten og får et tilbud om skole eller utplassering i arbeidslivet eller kombinasjonsløsninger. Problemet er at det er for mange elever som kommer inn under oppfølgingstjenesten. Strykprosenten på de yrkesfaglige studieretninger er også for høy, spesielt innenfor enkelte studieretninger som mekaniske fag.

       Komiteen har derfor foreslått syv punkter som vi ber Regjeringen vurdere for å praksisrette undervisningen på de yrkesfaglige studieretningene, og vi mener at justeringene må komme senest i forbindelse med evalueringen av reformen. Jeg skal her kort gi en begrunnelse for de ulike punktene, hvorfor vi mener at de bør vurderes.

       Punkt en er å praksisrette undervisningen i de allmenne og yrkesteoretiske fagene. Dette kan gjøres både gjennom endring i fagplanene og gjennom metodisk og pedagogisk tilrettelegging av undervisningen.

       Punkt to er å gi elevene mulighet til å utsette eller å velge bort deler av de allmennteoretiske fagene på grunnkurs og VK I. Disse fagene kan eventuelt tas som moduler senere i utdanningen. De elever som derved får ledige timer, kan få utplassering i arbeidslivet. Da kan vi oppnå at elever som ellers kanskje ville ha strøket i enkelte fag - som faktisk veldig mange gjør i dag - og dermed hadde måttet stille seg bakerst i køen om en lærlingplass, kanskje ville fått et fortrinn til lærlingplass ved at de allerede har fått en fot i arbeidslivet. Utplassering i arbeidslivet i løpet av grunnkurs og VK I er også viktig og kan være med på å aktivisere ungdommene til selv å skaffe seg en lærlingplass. Flere skoler arbeider også med slike forsøk for å styrke kontakten mellom arbeidsliv og skole.

       I punkt fire ønsker vi å se på § 20-ordningen. Dette er en ordning som gir voksne uten videregående opplæring en mulighet til å få fagbrev. Ordningen har fungert svært bra og har bred støtte i Stortinget. Disse voksne får fagbrev uten at de har den allmennteorien som dagens reformelever må ha. Vi stiller dermed større teoretiske krav til reformelevene for å få samme fagbrevet enn vi gjør til voksne. Komiteen ber derfor også om å få vurdert om de elever som velger fritak for en del allmennfag, kan få fagbrev etter samme teoretiske krav som voksne elever. Lov om fagopplæring er også endret slik at elever kan gå opp til fagprøve uten å ha bestått de allmennteoretiske fagene. Det må være bedre at de kan ha mulighet for å få fritak for en del av allmennfagene enn stryke - for så å gå videre.

       Komiteen har tidligere behandlet et forslag om at elevene kan velge å få hele opplæringen i bedrift som lærling. Komiteen gikk da inn for å gi en begrenset mulighet til de elever som etter sakkyndig vurdering var spesielt lite skolemotiverte, til å få full opplæring i bedrift. Flertallet i komiteen ønsker ikke å gjøre dette til en generell rett som alle kan velge. Det vil kreve flere lærlingplasser, og det er svært vanskelig i dagens situasjon. Men vi mener likevel at dette må være en reell mulighet for dem som er skoletrøtt, og åpningen må ikke være for smal. Det må være en reell mulighet for elever som ikke er motivert for å følge undervisningen på skolen, til å ta hele læretiden i bedrift. Komiteen ber derfor departementet vurdere om denne ordningen kan utvides og bli en del av tiltakene i oppfølgingstjenesten.

       Til slutt har vi tatt med et punkt om delkompetanse. Det er slik i dag at de elever som ikke klarer å fullføre hele utdanningen og dermed få et fullverdig fagbrev, kan få dokumentert hva de har gjennomgått og lært. Spørsmålet er om denne delkompetansen kan bygges ut slik at en blir en slags fagarbeider II, eller spesialarbeider som kan utføre en del av et fagområde.

       Jeg vil også trekke fram et forslag fra Lærerforbundet om å praksisrette undervisningen ved å strekke den over tre år i skole og ett år i bedrift. Jeg tror det er uheldig å utvide skoleårene, men jeg ser på ideen om et samarbeid mellom skole og arbeidsliv og en utplassering i arbeidslivet på grunnkurs og VK I som positivt og i tråd med det komiteen sier i innstillingen.

       Det viktigste med reformen er at den blir så fleksibel at den fanger opp bredden og variasjonen blant hele ungdomskullet. Dette må vi gjøre uten å skape tapere. Det beste vil også være at vi klarer å gjøre endringer i og tilpasninger av reformen innenfor hovedrammene til reformen, med to år i skole og to år i bedrift.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg ser minst to innfallsvinklar til forslaget om oppretting av eit alternativt og meir praktisk retta løp i vidaregåande skule.

       For det fyrste: Det er ikkje sikkert at alle problem skal møtast med reduserte krav.

       For det andre: Reform 94 er i det alt vesentlege vellukka så langt.

       Eg skal konsentrera meg om det fyrste.

       Eg har arbeidd med barn og unge i mange år. Som sosialarbeidar har eg møtt mange med ulike problem. Det har vore eit utfordrande og lærerikt arbeid. Då eg begynte som sosialarbeidar, hadde eg ein tendens til å tru at alle problem måtte møtast med trøyst og lindring. Etter kvart lærte eg at det for det fyrste er viktig å ta barn og unge på alvor, for det andre at det er viktig å sjå på moglegheiter og ressursar, ikkje bare problem, og for det tredje at det er viktig å ha forventningar og å stilla krav.

       Dette står ikkje i motsetnad til trøyst og lindring, men trøyst og lindring er oftast utilstrekkeleg om ein ynskjer å stimulera barn og unge til å nytta det beste i seg sjølv. Dei kan trenga ekstra tilrettelegging, og dei kan trenga ekstra hjelp og støtte, men dei treng ikkje verta stilte overfor reduserte forventningar og krav. Eg har faktisk sett mange barn og unge som har nådd resultat mange trudde var umogleg, nettopp fordi dei vart tekne på alvor, og fordi dei fekk både forventning om og støtte til å koma vidare.

       Eg var nettopp på Stavanger tekniske fagskole i lag med ein partikollega som har arbeidd i PP-tenesta i den vidaregåande skulen. Hennar minne gjekk då til alle dei såkalla umoglege ungdommane som denne skulen hadde klart å hjelpa på rett kjøl og til eit betre liv.

       I forslag til ny opplæringslov er det foreslått at retten til tilpassa opplæring òg skal gjelda vidaregåande skule. Spesielle problem eller behov skal då møtast med tilrettelagde tilbod. Det gjev ei utfordring til skulen og læraren og til bedrifta og instruktøren om - sjølvsagt med utgangspunkt i den einskilde elev og i samarbeid med eleven - å finna fram til tiltak som gjer det mogleg for eleven å nå målet om studiekompetanse eller fagbrev innanfor normalmodellen. Komiteen peikar i innstillinga i dag på dette - det er viktig at både lærar, skule og skuleeigar er fleksible og kreative. Fleirtalet peikar vidare på at aktuelle verkemiddel kan vera meir tid, meir tilpassa opplæring og meir praktisk retta opplæring i teoretiske fag - alt sjølvsagt i samarbeid med partane i arbeidslivet.

       Høgre vil la elevar ha høve til å velja eit alternativt, meir praktisk retta løp eller eit fagbrev på nivå II etter ein forenkla modell med yrkesteori. Det trur eg lett kan verta ein lettvinn utveg, ei form for trøyst og lindring i staden for aktiv tilrettelegging for den einskilde.

       Fleirtalet avviser forslaget i denne omgang, men avviser ikkje at det er somme elevar som har problem som må møtast meir aktivt. Me har alternative tilbod i dag:

       Fleirtalet, inkludert oss i Arbeidarpartiet, er oppteke av at den vidaregåande opplæringa skal ha eit tilbod til alle, og at ingen grupper skal detta utanom, korkje formelt eller reelt, og me ser det som svært så viktig å fylgja med og eventuelt setja i gang nye tiltak for å hindra dette. Samstundes er me opptekne av at me ikkje må gje opp før me må, og at me ikkje må ta frå skulane og bedriftene det ansvaret dei har for å gje eit tilpassa og tilrettelagt tilbod til den einskilde.

       Det skal vera ei grundig evaluering i 1998. Seinast i den samanhengen vil me be departementet vurdera ulike tiltak som saksordføraren nettopp har gått gjennom. Eg skal berre nemna eit par av dei:

       - Meir praksisretta teoriopplæring.

       Bilmekanikarane treng å læra kva delane på ein bil heiter, ikkje å lesa Shakespeare. Eg har veldig sansen for den engelsklæraren eg møtte på Dalane vidaregåande skule, som tok på seg kjeledressen og gjekk i verkstaden i lag med elevane då ho skulle undervisa i engelsk.

       - Oppfylgingstenesta skal kunna rå til at ein inngår lærekontrakt med full opplæring i bedrift. Dette har den føremonen at ein vert noko mindre stempla, og den ulempa at det kan vera lett til å ty til i staden for å arbeida for tilrettelagd opplæring. I tillegg krev det lovendring. Men nå er me altså samde om at departementet skal vurdera dette nærare.

       Eg må innrømma at me i Arbeidarpartiet er noko atterhaldne i høve til å gje elevar høve til å utsetja, eventuelt redusera, opplæringa i ein del av dei ålmenne faga.

       Til slutt vil eg takka saksordføraren for godt arbeid og konstruktivt samarbeid i saka.

Jan Tore Sanner (H) : Et viktig utgangspunkt da Reform 94 ble vedtatt, var at reformen skulle justeres underveis. Nå har vi fått høre i løpet av den foregående debatt at den justeringen som skulle foretas underveis, skal foretas etter at det første kullet har fullført etter reformen. Det betyr at man er villig til å se på at flere kull gjøres til rene prøvekluter.

       Jeg forstår saksordfører dit hen at hun har stor sans for Høyres forslag, men det er tidspunktet som er galt. Og så frykter man at dette vil få store konsekvenser. Ja, det vil få store konsekvenser dersom man åpner for et alternativt, mer praktisk rettet løp. Det vil få den konsekvens at vi får en skole for alle, at vi får en skole også for de elevene som i dag ikke mestrer de krav som er tatt inn i den nye Reform 94.

       Siden reformen ble innført, har avisene vært breddfulle av eksempler på elever som har mistet motet, og lærere med lang erfaring innenfor yrkesfagene som kan fortelle hvordan elevene møter veggen. Nå har vi også fått tallene fra forskningsrapportene, som viser at nærmere 9.000 elever har falt fra, at det er stor strykprosent. Stavanger Aftenblad kan fortelle at man frykter at bare en av fire i videregående skole vil oppnå yrkeskompetanse i løpet av fire år.

       Jeg merker meg at Oddbjørg Ausdal Starrfelt er bekymret for at man vil senke kravene. Nei, Høyre ønsker ikke noen generell senking av kravene innenfor yrkesfag. Jeg er enig i at det å stille krav, det er også å vise omsorg. Det å stille krav viser at man har respekt for andre mennesker, at man tror at de duger til noe. Men det må gå en grense for det. Det må jo også gå en grense når elevene ikke mestrer den situasjonen som de er oppe i. Og det er den situasjonen vi nå har opplevd, hvor 9.000 elever har falt ut fordi de ikke makter de kravene som er nedfelt.

       Høyres forslag bygger på erkjennelsen av at elevene ikke er like, men at de er likeverdige. Vi ønsker ikke den likhetskverna som man nå også har plassert i den videregående skole. Bransjene er ulike, fagene er ulike, elevene er ulike - da må også skoletilbudet være fleksibelt. Vår kritikk av Reform 94 er bl.a at reformen er blitt altfor A4-preget. Nå har man konstruert et normalløp med enkelte særordninger.

       I § 10 i fagopplæringsloven heter det at elever som er særlig lite skolemotiverte og vil ha særlige problemer med det ordinære løp, kan etter en sakkyndig vurdering få lov til å søke fylkeskommunen om å få full opplæring i bedrift. Det blir så spesielt at man både lager det for smalt og virker stigmatiserende.

       Vi ønsker et alternativt løp med mindre teori og mer praksis. Det betyr at man kan få en bedre veksling mellom skole og arbeid. Det kan bety at man det første året får noen uker i arbeid og noen uker på skole, slik at elevene får en nærmere kobling mellom teori og praksis. Jeg tror det er en fornuftig ordning etter at mange elever har mistet mye av skolemotivasjonen etter ni-ti år i den obligatoriske grunnskole, at man lager et løp for de elevene som kan bli utmerkede fagarbeidere, men som ikke nødvendigvis er racere i matematikk, norsk og engelsk.

       Jeg tror også at man må erkjenne at ikke alle elevene vil komme opp på det samme nivå, i hvert fall ikke i første omgang. Da mener vi at et fagbrev nivå II, hvor man får utstedt en kompetanse som f.eks spesialarbeider, er et bedre alternativ enn dagens ordning med delkompetanse, hvor man kanskje kan si at man blir delkompetent etter et à la carte-system, altså at man kan ta noen moduler uten at det gir en formell kompetanse.

       Vi mener også at elevene skal ha mulighet til å gå direkte i lære, men det er ikke hovedpoenget i dette forslaget. Det er at vi nå får et formelt, alternativt løp med mer praksis og mindre teori, som gjør at elevene også kan få en formell utdannelse.

       Vi merker oss at flertallet nå erkjenner problemet, men at man åpenbart er villig til å betale den pris det koster å la flere tusen elever fortsette å møte veggen, uten at man får fullført et ordinært utdanningsløp.

Jon Lilletun (KrF) (leiar for komiteen)

       : Det er eit svært viktig ærend forslagsstillarane her har. Det er heilt klart at etter at vi har fått betre system på oppfølgingstenesta som syner kor mange det er som faktisk melder seg ut av systemet, kor mange det er som ikkje får dette til, vert vi meir bevisste på det og får tydeleggjort at ein del ungdom har problem i systemet slik det er. Derfor er det heilt rett som representanten Sanner seier, at fleirtalet ser problemet - fleirtalet er samd i at her ligg det eit problem. Når ein har eit så ambisiøst mål som å ta 98 % av ungdomen inn i vidaregåande opplæring, er det klart at det kan medføre ein del problem.

       Men når ein då skal finne løysingar, er det ikkje då rimeleg at ein fyrst har evalueringa, at ein fyrst har analysar og så ser mange ting i samanheng? I høyringsprosessen er det mange som har åtvara mot dette forslaget frå Høgre, m.a. at det ikkje er godt nok definert korleis teoriundervisninga skal gjennomførast i det systemet, og dei problema som utdanningssystemet får i forhold til det. Svært mange problemstillingar er reiste, og som fleirtalet i komiteen har prøvd å vise, er det mange andre ting som må vurderast samtidig. Ein skal vurdere det i forhold til § 20, og ein skal vurdere det i forhold til ein god del andre problemstillingar enn dei som representanten Sanner akkurat no framførte. Derfor må eg seie at eg føler det er for lettvinn kritikk når representanten Sanner seier ein ofrar så og så mange tusen unge fordi ein ikkje vil ha strakstiltak. Ein del strakstiltak er innførte, men før vi får ei grundigare endring av reforma som tek vare på fleire sider, må vi altså ha meir kunnskap.

       Så snakkar representanten Sanner om denne likskapskverna som ein skal ha folk inn i. Nei, denne representanten og Kristeleg Folkeparti - eg trur heller ikkje fleirtalet - har ikkje behov for likskapskvern. Men det er ein ting som er viktig med likskap, og det er rettar - nemleg at alle unge utan omsyn til evne, til geografi og andre forhold skal ha lik rett! Og den retten ynskte altså fleirtalet å lovfeste. Det er ein viktig del av omgrepet « likskap », og det er eg faktisk stolt av at eg, på vegner av Kristeleg Folkeparti, har vore med på.

       Det er ein annan ting som òg har vore framme i debatten, nemleg det med delkompetanse. Representanten Sanner sa at det er betre med eit fagbrev II enn med ein delkompetanse. Ja, førebels veit vi ikkje riktig korleis vi klarar å utvikle delkompetansen. Vi har hatt forsøk i gang, og dei held vi på å evaluere. Det er heilt opplagt at det er ikkje nok; vi har ikkje kome langt nok der. Det som Høgre her foreslår, kan vere ei moglegheit, men det kan òg hende at omgrepet « delkompetanse » kan føre fram til ein hjelpearbeidarjobb, ein assistentjobb eller andre ting. For vi må akseptere ein ny tariff, vi må få partane i arbeidslivet - både NHO og LO - til å akseptere eit nytt nivå. Det er ein vesentleg del av dette. Eg avviser ikkje at eit fagbrev II kan vere det som er løysinga, med moglegheit til påbygging, men eg vil òg der ha ein grundigare gjennomgang av korleis vi løyser den delen. Vi kan ikkje seie at ting vil fungere betre enn dagens delkompetanseordning før vi i det heile er ferdige med forsøka og har fått utvikla den til det ein opphavleg hadde tenkt at den skulle verte. Det som ein derfor kan seie er bra med forslaget slik det er fremma, er at det på ein måte har ført debatten inn i komiteen og i salen på dette tidspunktet, og at vi har kunna gje ein del konstruktive, gode premissar for departementet sitt arbeid med evaluering. I så måte skal forslagsstillarane ha takk, men eg åtvarar igjen mot at vi for ofte driv reformarbeid utan å ha ei brei evaluering som gjev grunnlag for vedtak som kan stå lenger enn nesten tre år - som er den tida som har gått no, før dette forslaget kom.

       Etter min oppfatning er det et problem at reformen er så pass firkantet at den tar for lite hensyn til individet, og på den måten er for lite fleksibel. Det var et ønske - og til en viss grad en erkjennelse av dette - som gjorde at Stortinget gjennomførte endringer av § 10 i 1995 nettopp for å løse problemet for enkelte elever. Men jeg tror ikke at dette løser problemet i noen særlig grad. For det man har gjort, er å gjøre det mulig for elever å gå i praksis samtidig som de skal ta teorien ved siden av. Jeg tror at for de elevene som virkelig har problemer med teori, gjør en det ikke noe enklere ved at de kan ta denne teorien for seg uten at skolene har mulighet til å lage noe særskilt opplegg for dem, enn om de hadde måttet gå det vanlige løpet. Jeg tror derfor denne ordningen er forfeilet. Jeg tror også det er farlig å lage for mange nye løp og for mange løp ved siden av hverandre. Det blir fort uoversiktlig, og det blir fort vanskelig for elevene å vite hva som er det beste for dem å velge.

       Men jeg syns også det er et problem at vi har denne § 20-ordningen hvor voksne elever kan få et fagbrev med mindre krav til teori enn for dem som går det vanlige løpet. Jeg syns det er en problemstilling som bør drøftes; om det er rimelig at det skal være på den måten, eller om man kanskje kan få en ordning også for de yngre elevene hvor man kan få et fagbrev med lavere teorikrav.

       Jeg er veldig glad for at en enstemmig komite ber om en bred vurdering for å si at vi her erkjenner problemet, og at vi ønsker å finne frem til et opplegg som ivaretar også de svakeste av elevene. For det er ikke bra nok i dag.

       Jeg har valgt ikke å fremme noen forslag. Jeg ser ingen grunn til å gjøre det, i og med at man fra komiteen som sådan har vært med på å be om en vurdering av de ulike forslagene som komiteen har nevnt. Jeg syns det ville være riktig heller å fremme forslag dersom man ikke fra departementets side tar hensyn til dem i den evalueringen som skal skje neste år. Det er, slik jeg oppfatter det, heller ikke noe fornuftig å gjøre endringer nå, hvis vi skal få en total vurdering neste år.

       Jeg vil allikevel subsidiært stemme for Høyres forslag, dersom de fremmes, ut fra den tankegang at en slik ordning vil være så pass omfattende at det ikke vil være mulig å innføre den fra førstkommende høst, men at det vil være mulig å gjennomføre den om et års tid, samtidig med at vi får evalueringen av resten av reformen.

Statsråd Reidar Sandal : Eg er tilfreds med at fleirtalet i komiteen ikkje ønskjer å endre på hovudmodellen i Reform 94. Komiteen har også understreka at å ta omsyn til ungdom med spesielle behov ikkje må føre til at status på fag- eller sveinebrevet blir svekt. Eg tolkar komitefleirtalet slik at hovudstrukturen i fagopplæringa skal liggje fast til evalueringa av reforma er fullført.

       Det er eit svært viktig mål at all ungdom får eit opplæringstilbod best mogleg tilpassa sine eigne føresetnader. Som kjent skal vidaregåande opplæring normalt føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse, dokumentert delkompetanse eller anna avslutta vidaregåande opplæring, jf. § 3 i lov om vidaregåande opplæring.

       Delkompetanse som uttrykk for eit opplæringsnivå tar nettopp omsyn til at ikkje alle vil makte å nå like langt. Fleksibiliteten i Reform 94 kjem altså til uttrykk i lovverket.

       At delar av elevane i yrkesfaglege studieretningar har problem med teorifaga, er ikkje nytt i og med Reform 94. Det er heller ikkje eit spesielt problem for Noreg at enkelte elevar på yrkesfaglege studieretningar viser varierande motivasjon for opplæring i teorifag. Tvert imot synest det for tida å vere ei felles utfordring i alle dei vestlege industrilanda å få til ei styrking av teoriinnhaldet i yrkesopplæringa. For Noreg er det spesielt viktig å ha høgt kvalifiserte fagarbeidarar, slik at vi kan møte dei internasjonale utfordringane.

       Då Stortinget vedtok rammene for Reform 94, var det brei semje om at opplæringa skulle byggje på ei felles allmennfagleg plattform for å styrkje ei brei og fleksibel kompetanseoppbygging.

       Dei førebels analysane og rapportane frå forskarane som løpande evaluerer reforma, og den informasjonen departementet i tillegg har innhenta, viser:

       Eg understrekar at desse konklusjonane er førebels. Så langt tilseier altså ikkje resultata at det er behov for å endre strukturen i fagopplæringa. Eg viser elles til at

       evalueringa av Reform 94 skal leggjast fram for Stortinget som eiga sak.

       Eg vil åtvare mot at det blir oppretta ei alternativ fagprøve for såkalla teorisvake elevar. Eg er redd for å få eit eige andreklasses fagbrev, der det skal stillast lågare krav til teoretiske kunnskapar enn det som gjeld for ordinære fag- og sveinebrev. Det vil vere svært uheldig om vi skulle få to typar fagbrev i Noreg. Regjeringa ønskjer derfor ikkje å ta noko initiativ overfor partane i arbeidslivet for å leggje til rette for eit fagbrev eit nivå under det ordinære.

       Komiteen peiker på ein del moment som departementet bør vurdere nærmare. Eg vil i tråd med ønske frå fleirtalet i komiteen komme tilbake til dette når sluttrapportane frå evalueringa ligg føre. Allereie no ønskjer eg å understreke at med Reform 94 er det gjennomført ei rekkje tiltak som fører til at også lite teorimotiverte elevar får ei kvalitativt god opplæring. Det er gjort greie for dette i eit eige brev til komiteen.

       Eg er einig med fleirtalet i komiteen i at det er viktig å stimulere til praksisretting av yrkesteorien og yrkesretting av dei felles allmenne faga. Dei nye læreplanane i yrkesfaga byggjer på det grunnleggjande prinsippet at den praktiske og den teoretiske opplæringa skal integrerast. Det er vidare ein føresetnad at opplæringa i dei felles allmenne faga skal vere mest mogleg yrkesretta. Desse forholda representerer ei stor utfordring både for skulane og lærarane.

       Så konstaterer eg at det frå komiteen blir gitt uttrykk for at ein reknar med at Regjeringa i samband med evalueringa av Reform 94 legg fram vurderingane våren 1998. Dette må nok vere ei mistyding. Fristen for når dei forskingsbaserte evalueringane skal liggje føre i departementet, er våren 1999. Dette inneber at Regjeringa sitt forslag for Stortinget først kan liggje føre etter dette tidspunktet. I den samanhengen vil eg minne om at det første kullet som fullfører hovudmodellen i Reform 94, først vil ha avslutta utdanninga si våren eller sommaren 1998.

Presidenten: Representanten Sanner har tatt opp de to forslagene han refererte til.

       Flere har ikke bedt om ordet i saken, og debatten er dermed avsluttet.

       (Votering, se side 3187)

       Edvard Grimstad gjeninntok her presidentplassen.