Inger Lise Husøy (A) (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om hvorvidt det britiske selskapet Rio Tinto Zinc skulle ha søkt om konsesjon da selskapet i 1989 ervervet BP Minerals Development Limited, som eier 50 % av Norzink i Odda. Forslagsstillerne er fra RV, SV og Senterpartiet. SV og Senterpartiet står bak mindretallsinnstillingen. Det er et bredt og solid flertall som avviser forslaget.

       Jeg vil minne om at Rio Tinto Zinc, som eier Norzink, er underlagt konsesjonsvilkårene som gjelder for bedriften, selv om de ved kjøp av BP ikke var forpliktet til å søke konsesjon. Poenget i denne saken er at Rio Tinto Zinc i sin tid kjøpte BP Minerals - hele selskapet - som igjen eide Norzink. Aksjeposten fulgte med på kjøpet, altså var det et indirekte utenlandsk erverv. Derfor er det ikke grunnlag for at Rio Tinto Zinc skulle søke konsesjon. Statsrådens tolkning av konsesjonsloven kan dokumenteres tilbake til 1938. Dette er kjent for forslagsstillerne gjennom komitebehandlingen.

       Det er heller ikke grunnlag for å sammenlikne situasjonen da Svenske Bolidens aksjer ble overført til Boliden Mineral AB - et annet selskap i samme konsern.

       Dette konsesjonsspørsmålet har vært tatt opp i Stortinget flere ganger. Det dette Dok.nr.8-forslaget dreier seg om, er tilbakevist av statsråden hver gang. Det er gitt utfyllende svar. Statsråden har vist til at forslagsstillerne i beste fall har misforstått hva konsesjonsloven og konsesjonsvilkårene sier. Når disse fakta ikke godtas av forslagsstillerne, dreier det seg om å gjøre politikk av saken - eller koke suppe på en spiker, om man vil. Jeg tror imidlertid ikke at de scorer et eneste poeng verken i Odda eller andre steder med en slik framgangsmåte. Saken er for lengst utdebattert her i Stortinget, og slik sett står forslaget fram som useriøst. Det gjør ikke saken bedre at forslagsstillerne gjør dette mot bedre vitende.

       Jeg ser heller ingen grunn til å argumentere mot mindretallsinnstillingen utover det jeg nå har sagt. Flertallsinnstillingen taler for seg og støtter seg til departementets mangeårige lovfortolkning.

       Det kan godt være at det er mye å si om Rio Tinto Zinc og måten de driver bedriften i Norge som i mange andre land på, men det er ikke det denne saken dreier seg om i dag.

       Rio Tinto Zinc skal følge norske lover, både aksjeloven og arbeidsmiljøloven. Det har vært mye uro ved bedriften, og det er derfor synd at noen velger å fokusere på en lovfortolkning uten rot i virkeligheten, og på den måten svekker oppmerksomheten om det som har vært de virkelig store problemene i Odda-bedriften.

       På denne bakgrunn anbefaler jeg flertallsinnstillingen.

Unn Aarrestad (Sp) : Dette er ei viktig sak både prinsipielt og for Odda-samfunnet. Her er det spørsmål om ein meir aktiv kontroll med og eventuell styring av sjølve eigarskapen i forhold til norske naturressursar for å sikra at me får « slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet ». Dette siste står i formålsparagrafen i konsesjonslova av 1974. Dette er viktig for forståing og praktisering av lovverket, noko departementet og andre forvaltningsorgan sjølvsagt pliktar å retta seg etter.

       Med bakgrunn i dette er det oppsiktsvekkjande at Næringsdepartementet har trudd at ein fritt kunne innsnevra eit slikt lovverk i praksis. Konsesjonsreglane i lova av 1974 har eit anna og vidare siktemål enn berre om selskapet opphøyrer å vera norsk. Lovendringane i 1969 og 1974 vart gjorde nettopp for at ein skulle skjerpa og effektivisera kontrollen for å sikra samfunnsmessig forsvarlege eigarforhold.

       Derfor verkar brevet frå Næringsdepartementet av 8. april 1997 til næringskomiteen svært lettvint. Det einaste som her vart trekt fram, er at Næringsdepartementet har opptredd i tråd med den såkalla tolkinga på to tidlegare tidspunkt - i 1937 og i 1965. Men dette var før lovendringane i 1969 og 1974, som altså galdt ved konsesjonsbehandlinga i 1989.

       Jusprofessor Carl August Fleischer skreiv i eit brev av 25. april i år med kommentarar til Næringsdepartementet si fortolking av konsesjonslovgjevinga:

       « Det er videre klart at situasjonen nå, eller i 1989 (RTZ's erverv av BP Minerals Development) er en annen enn da de to uttalelser av 1937 og 1965 ble fremlagt. »

       Dette har nok Grete Knudsen forstått lite av då ho i brev til næringskomiteen skreiv:

       « Det har imidlertid vært sikker tolking at industrikonsesjonsloven ikke omfatter utenlandske selskapers indirekte erverv av norske aksjeposter. Justisdepartementets lovavdeling har fastslått denne tolkingen for § 37 både i 1937 og 1965. Med innføringen av § 39 a andre ledd ble det ikke gjort noen realitetsendringer på dette punktet, og § 39 a andre ledd har alltid vært forstått på denne bakgrunn. »

       Men den regelen som galdt då, gjekk berre på dei indirekte erverva i § 37. Denne galdt berre for utlendingar sine oppkjøp i eit selskap, om ikkje minst 80 % av kapitalen skulle vera norsk.

       Ved endringar av konsesjonslova i 1969 og 1974 hadde situasjonen i mellomtida vorte ein heilt annan. Dette var altså etter siste konsesjonsbehandlinga i 1965. Endringane då var klare nok som grunn til å ikkje la eldre vedtak vera avgjerande.

       Professor Fleischer skreiv også i brevet av 25. april 1997, som er delvis gjengitt i Klassekampen:

       « Departementet hevder her en innskrenkende fortolkning av konsesjonslovgivningen - som er egnet til å svekke dens effektivitet, i strid med det formål å sikre et forsvarlig eierskap som Stortinget har lagt til grunn ... »

       Med bakgrunn i dette vil eg påstå at Næringsdepartementet er altfor ettergivande i handhevinga av industrikonsesjonslova overfor utanlandske eigarar. Dette har også synt seg i andre saker. Det kan vera nok å nemna akkurat nå Freia Marabou.

       Jon Ivar Nålsund, statssekretær i Næringsdepartementet i 1989, sa til Bergens Tidende den 9. oktober 1996:

       « Rio Tinto Zink har tatt en råkjangs ved å drive videre uten å søke konsesjon. Det er helt vanlig at nye, utenlandske eiere ... søker konsesjon, for på den måten å være sikker på at de driver i tråd med norsk lov.

       Men norske myndigheter har ikke noe apparat til å overvåke enhver slik sak, som vi hadde mange av på det tidspunkt. »

       I Bergens Tidende den 10. oktober 1996 seier leiaren for samfunnspolitisk avdeling i LO, Knut Weum:

       « Frå LO si side har vi gong på gong teke opp med Næringsdepartementet korleis dei praktiserer industrikonsesjonslova. Vi er klart misnøgd. »

       Og vidare:

       « Når denne Norzink-saka har kome for ein dag, trur eg ... departementet prøver å kome seg unna ei ubehageleg sak der ein har forsømt seg. »

       Dette seier altså leiaren for samfunnspolitisk avdeling i LO. Slike utsegner må vera ein tankevekkjar for Arbeidarpartiet. Er det slikt saksordføraren tenkjer på når ho snakkar om å « koke suppe på en spiker »? Eg trudde ein i Arbeidarpartiet er oppteken av norske arbeidsplassar.

       Med bakgrunn i dette meiner altså mindretalet i næringskomiteen, Senterpartiet og SV, at Regjeringa si tolking av lov og gitte konsesjonsvilkår klart undergrev samfunnet sine interesser her. Tolking av lovverket må kunna gi tryggleik for norske lokalsamfunn med arbeidsplassar og utvikling der. Den norske konsesjonslovgivinga skulle nettopp sikra dette. Me veit at når ei bedrift står overfor viktige vegval, er tilhøyrsle til eigarskapen svært viktig. Nå svekkjer Regjeringa si tolking av industrikonsesjonslova på nytt vesentlege delar av dette.

       Med bakgrunn i dette vil eg ta opp mindretalsforslaget frå næringskomiteen.

       til forslagsstillerne er Høyre mest opptatt av å sikre arbeidsplasser og norsk verdiskaping. Om det er utenlandske eiere eller norske eiere, er mindre viktig så lenge det er gode og langsiktige eiere som også tjener det norske samfunnet, til fellesskapets beste.

       Jeg kan ikke forstå forslagsstillerne annerledes enn at de ville ha nektet konsesjon, med de dramatiske følgene det ville ha fått for Norzink AS og for Odda-samfunnet. Jeg er litt overrasket over at representanten Aarrestad uttaler seg slik hun gjør, for jeg har ikke oppfattet at det stod norske eiere i kø og ville overta bedriften. I så måte har vi også lagt merke til at de ansatte ved bedriften og deres fagforbund i høring med komiteen ikke hadde særlig til overs for forslaget fra SV og Senterpartiet. Med andre ord: Høyre avviser forslaget, og vi stemmer for innstillingen. Etter vår mening er SV og Senterpartiet med på å hausse opp en negativ holdning til bedriften. Jeg synes alle gode krefter nå burde bidra til samarbeid og trygging av arbeidsplassene i Odda, og det bidrar flertallet til.

Reidar Johansen (SV) : Det bør ikke forbause noen at Regjeringa har en trygg støttespiller i Høyre i denne saka og i en rekke andre konsesjonsspørsmål som Stortinget har behandlet den siste tida.

       Rio Tinto Zinc eller RTZs kjøp av halvparten av aksjene i Norzink AS i 1989 har et innhold som vil ha stor prinsipiell betydning for hvordan en skal kunne bruke dagens konsesjonslovgivning. Den måten departementet ser ut til å ha tolket loven på i forhold til RTZs oppkjøp av Norzink, kan vise seg på vesentlig vis ytterligere å undergrave norsk konsesjonslovgivning.

       Daværende stortingsrepresentant Jørgen Kosmo uttalte i 1988:

       « Når utenlandsk kapital eller selskapsinteresser går inn med så store eierinteresser at de er i stand til indirekte å styre bedriftens disposisjoner, må vi være rimelig trygge på at intensjonene er å styrke virksomhetens næringsvirksomhet med basis i produksjon og utvikling i norsk interesse. Slik trygghet kan vi i rimelig grad skaffe oss gjennom konsesjonsbehandling. »

       Tidligere statssekretær i Næringsdepartementet, Jon Ivar Nålsund, sa til Bergens Tidende den 9. oktober 1996:

       « Rio Tinto Zinc har tatt en råkjangs ved å drive videre uten å søke konsesjon. Det er helt vanlig at nye, utenlandske eiere alltid søker konsesjon, for på den måten å være sikker på at de driver i tråd med norsk lov. »

       Carl August Fleischer gir uttrykk for nøyaktig det samme til den samme avis. Dette er den suppe og de spiker saksordføreren henviser til i sakas anledning. Etter mitt syn er tilnærminga fra saksordføreren litt lettvint. Det er greit å ha ei politisk oppfatning av saka, men å avvise tolkinger som så klart er i strid med det saksordføreren og flertallet står for, synes jeg er å fare litt lettvint med realitetene i saka.

       I brev av 8. april 1997 til Næringskomiteen sier statsråden at det har vært « sikker tolking at industrikonsesjonsloven ikke omfatter utenlandske selskapers indirekte erverv av norske aksjeposter ». I brevet medgir statsråden at en slik tolking er i konflikt med lovens ordlyd.

       Departementet tolker loven særlig innskrenkende ut fra dette brev. Det kan ikke være tvil om at det er i strid med hvordan loven var å oppfatte da aksjeoverdragelsen fant sted - og da snakker vi om 1969 og 1974. I departementets brev av 8. april er det ikke vist til noe relevant moment som eventuelt skulle kunne påvirke forståelsen og innholdet av loven. Det blir etter min oppfatning særlig ille når departementet gjennom ei slik lovfortolking faktisk svekker lovens formål. Departementet åpner gjennom ei slik lovfortolking egentlig ei brei dør i forhold til hvordan utenlandske kapitalinteresser kan kjøpe seg inn i selskap i Norge som baserer sin drift på norske naturressurser og norsk eiendom, uten å måtte bli heftet av særlige samfunnsmessige vilkår for drift.

       Det kan ikke oppfattes på annen måte enn at departementet i sin lovfortolking bruker eksempler fra 1937 og 1965 som en taktisk begrunnelse fordi en slik forsøker å få det juridiske svaret en må ha for på noen måte å kunne forsvare sin opptreden vis-à-vis RTZ. Industrikonsesjonsloven hadde på det tidspunkt RTZs aksjeerverv fant sted, et vesentlig annet innhold enn de to forhold det ble vist til i 1937 og 1965.

       Hele denne saka har et innhold som burde vekke alle som har objektive interesser for at formålet bak konsesjonslovgivinga i dette landet blir holdt i hevd. Departementet og flertallet i Stortinget kan i dag risikere å strø sand på ei konsesjonsbehandling av ei konkret sak som vil få betydelige prinsipielle konsekvenser. Et hvilket som helst utenlandsk selskap kan nå kjøpe aksjeposter som i dag er eid av utenlandske interesser, uten at det må forelegges til behandling etter den nye loven om erverv - konsesjonsloven. Dette er et betenkelig signal fra Regjeringa.

       Fra Fremskrittspartiets side må jeg få lov å hevde at forslaget slik det er fremsatt, og Senterpartiets og SVs holdning i merknadene, tyder på en sterk interesse for å fiske i rørt vann. Og det er vel kanskje det denne saken på mange måter dreier seg om. Her hadde man altså en situasjon som inspirerte til å komme med et innspill og forsøke å høste en del billige poenger i Odda-samfunnet. Det synes ikke å ha lykkes. Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti står nå sammen i et flertall, som vi ser, og det synes som om man gjennom denne konstellasjon ivaretar mer de samfunnsinteresser som synes å bekymre mindretallet.

       Mindretallet sier i sine merknader:

       « Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringas tolkning av lov og gitte konsesjonsvilkår klart undergraver samfunnets interesser. »

       Nå har vi nok litt ulike oppfatninger om hva som er samfunnets interesser i en rekke sammenhenger. Men det som må være det drivende i dette, er jo at man har forhold og et opplegg som gjør det mulig å drive næringsvirksomhet i Odda på et forsvarlig grunnlag. Det er det som opptar samfunnet, og det er det vi mener bør være grunnlaget for en sunn drift. At det er utenlandske eiere inne, bør da ikke bekymre noen så lenge man har en klar målsetting, nemlig å sørge for å ha arbeidsplasser, sørge for at driften går. Og da er det mer rammevilkårene ellers som betyr noe, enn det som mindretallet diffust sier « undergraver samfunnets interesser ». Jeg er litt i stuss om hvem som undergraver samfunnets interesser i denne sammenheng.

       Dersom man sørger for at bedriften i Odda får en rikelig energitilgang - men det er det samme mindretallet ikke særlig villig til å være med på - vil åpenbart grunnlaget for å kunne gå inn med investeringer fra eiernes side være til stede. Det er å sikre rammebetingelser som gjør at man tufter driften videre på et sunt, rasjonelt og økonomisk forsvarlig grunnlag, og det burde mindretallet være mer opptatt av enn å slå disse billige mynter.

       Vi ser fra Fremskrittspartiets side ikke noen problemer med utenlandsk kapital. Poenget er at man har en sunn kapitaltilgang, og at man driver etter gjeldende regler og bestemmelser. Vi ønsker som kjent noe mindre regulering på disse områdene enn det andre deler av det flertallet som er til stede her i dag, ønsker. Det ser jeg på som uproblematisk. Vi får da være med på å legge fram rammevilkår hver ut fra våre forutsetninger. Men det å gjøre seg til talsmenn for samfunnets interesser, slik det fremgår av innstillingen, synes å være drøyt. Det er det altså andre som også mener å være, ut fra andre politiske ståsteder.

       Vi i Fremskrittspartiet er som sagt ikke redd for utenlandsk kapital. Snarere tvert imot - jeg tror vi har behov for å sørge for at vi også får kanalisert inn utenlandsk kapital.

       Utover det skal jeg ikke gå inn i en del av de ordninger som gjelder rammevilkår, og som er en del av det vi får kalle samfunnsinteressene i dette, for det tilhører på mange måter en annen debatt. Her snakker vi om hva denne saken gjelder, gjennom innstillingen. Fremskrittspartiet vil da klart understreke at vi ikke har noen problemer med å stå sammen med Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og Høyre i denne saken, og vi står fast på departementets tolkning, at Rio Tinto Zinc ikke hadde en selvstendig plikt til å søke om konsesjon ved overtakelse av aksjeposten i Norzink. Det er altså ikke grunnlag for å hevde at selskapet har brutt norsk lovgivning i samband med kjøpet av den omtalte aksjeposten. Derfor er vi enig i avvisningen av forslaget om konsesjonsbehandling.

Mai Gythfeldt (RV) : Rød Valgallianse ble i fjor høst kjent med at Rio Tinto Zinc ikke søkte konsesjon da de kjøpte halvparten av Norzink A/S. Da Rød Valgallianse tok opp saka i spørretimen den 27. november, svarte statsråd Knudsen med å hevde:

       « Det har vært en lang og sikker tolking av konsesjonsloven at den ikke omfatter eiendomsoverganger som skjer ved at et utenlandsk selskap kjøper et annet utenlandsk selskap, selv om en norsk aksjepost er et av aktivaene i selskapet. »

       Statsråden opererte altså med en lovtolking som gikk på tvers av lovens ordlyd!

       Næringsministerens brev til næringskomiteen av 8. april gjentar dette, og føyer til:

       « Justisdepartementets lovavdeling har fastslått denne tolkingen for § 37 både i 1937 og i 1965. »

       Dette er tydeligvis nok til å overbevise komiteflertallet, som er tilfreds med at « også RTZ som eier er bundet av de vilkår som påhviler Norzink ».

       Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner. To departementale lovtolkinger, fra 1937 og 1965, kan jo ikke med noen særlig fornuft brukes som argument for å oppheve innholdet i en lovbestemmelse som er vedtatt av Stortinget etter begge disse to tidspunkt. For selv statsråden er jo i sitt brev enig i at lovens ordlyd « strengt tatt » også dekker et tilfelle som det her er snakk om.

       Professor Carl August Fleischer har levert en juridisk vurdering som setter tingene nokså klart på plass. Han sier bl.a.:

       « Når det i brevet skrives som om Justisdepartementets lovavdeling virkelig kan avgjøre generelle lovspørsmål og bestemme lovers innhold ved å « fastslå » dette, uten fullmakt i vedkommende lov, er det også en formulering som - i tillegg til de elementære forutsetninger for juridisk tankegang - kommer i strid med prinsippene for maktfordeling i henhold til Grunnloven. Det er ikke opp til et departement å « fastslå » med bindende virkning hva Stortingets lovgivning går ut på. »

       Han påpeker det uholdbare i å argumentere med at « en løsning blir riktig fordi lovavdelingen har sagt det ». I det konkrete tilfellet med RTZ og Norzink påpeker Fleischer at de tidligere uttalelsene fra « justisdepartementets lovavdeling av 1937 og 1965 gjaldt altså bare en situasjon da lovens regler var andre, og reguleringen av holdingselskapstilfellene var mer begrenset enn i dag. » Han viser til at den lov som gjaldt da RTZ kjøpte halvparten av Norzink, først ble vedtatt i 1969. Da skulle det si seg sjøl at en fortolking fra 1965 av en annen og snevrere lovtekst ikke er brukbar.

       Det som har skjedd, er altså at departementet har lett fram en gammel lovtolking og nå bruker den til å utvanne et senere lovvedtak i Stortinget. Fleischer finner det uholdbart at denne « fastslåtte » lovtolkingen kan « 'sveve rundt i departementsarkivene' som en slags 'permanent ineffektiviseringsmekanisme', med 'gyldighet' for nye og gamle lovvedtak på like linje; nesten som om det var en (upublisert!) grunnlovsbe

       stemmelse man sto overfor ». Fleischer viser også til formålsbestemmelsen som ble tatt inn i konsesjonsloven av 1974, og som sier at loven skal sikre slike « eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet ».

       Fleischers konklusjon er at RTZ ikke kan « unngå konsesjonsbehandling ved å lage en selskapsrettslig konstruksjon 'som om' det er det - av norske myndigheter godtatte - BP-selskap og ikke RTZ som er blitt den reelle eier av aksjene ». Det vi står igjen med, er at RTZ prøvde å « gjøre konsesjonslovene illusoriske ved å velge den konstruksjon at man beholder et datterselskap, når både dette og aksjene i realiteten er overdradd ». Eller for å si det med tidligere statssekretær Nålsund: RTZ tok en « råkjangs »!

       Det er forstemmende at flertallet i næringskomiteen så ukritisk godtar en juridisk og konstitusjonelt uholdbar argumentasjon fra næringsministeren.

       Selv om Høyre sikkert ønsker RTZ all mulig innpass i Norge, burde det da gå an å se at det er en farlig vei å slå inn på når en godtar at departementet nærmest etter eget forgodtbefinnende kan bedrive en innsnevrende lovtolking som er direkte i strid med en nokså ny lovbestemmelse.

       Fra Rød Valgallianses side konstaterer vi at Stortinget dessverre gir etterhåndsgodkjenning til den lovstridige handlemåten som RTZ gjorde bruk av i 1989.

       RTZ er dessuten et multinasjonalt konsern som har opptrådt uvanlig hensynsløst overfor fagbevegelse, urbefolkning og miljøet i mange land. Dersom DNA-regjeringen og stortingsflertallet i dag avviser at RTZ blir underlagt konsesjonsbehandling som Norzink-eier, er dette nok et tydelig eksempel på undergraving av norsk konsesjonspolitikk og politisk styring av internasjonal storkapital.

       Eller for å si det slik Haugesund Avis skrev i går:

       « Spetakkelet om den utenlandske norzinkeieren er på mange måter et oppgjør om hvem som skal ha styring med næringsvirksomhet, og dermed utviklingen, i norske lokalsamfunn; store utenlandske eiere eller den norske stat. »

       De grep i hvert fall poenget, selv om ikke Inger Lise Husøy gjorde det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det selskapet som kontrollerer aksjeposten til Rio Tinto Zinc i Norzink A/S, må etter Senterpartiets syn søke konsesjon. Det er interessant at saksordføreren ikke gav noen konkret begrunnelse - og jeg understreker konkret begrunnelse - for hvorfor eieren ikke skulle søke en slik konsesjon. Boliden AB, som eide den andre halvparten av Norzink og overførte denne aksjeposten til Boliden Mineral AB, søkte konsesjon. Fra saksordførerens side ble det heller ikke på dette punktet gitt noen konkret begrunnelse for hvorfor Boliden, i motsetning til Rio Tinto Zinc, måtte søke konsesjon.

       Gjennom flertallets syn vil Regjeringen kunne frata både lokalsamfunnet Odda og arbeidstakerne muligheter til å gi uttrykk for sine synspunkt på ervervet av halvparten av aksjene i Norzink, en nøkkelbedrift i Odda. Regjeringens tolking av lov og gitte konsesjonsvilkår undergraver samfunnets interesser over tid, noe som flere andre også har vært inne på.

       Det er interessant at Regjeringen bruker en innsnevrende fortolking av konsesjonsloven. Etter Senterpartiets syn må det foreligge og anføres avgjørende reelle hensyn som finnes i lovforarbeidene, for at lovbestemmelsene ikke skal anvendes slik ordlyden tilsier. Næringsdepartementets begrunnelse er derimot at en har fastslått tolkingen på to tidligere tidspunkt - i 1937 og 1965. Men etter vårt syn kan departementet ikke fastslå en tolking av loven. Saken skulle vært vurdert ut fra de reelle juridiske argumenter i saken og hvordan disse faktorene skal vurderes i dagens situasjon. Det er oppsiktsvekkende at flertallet dukker ned bak departementets tolking uten å argumentere konkret, slik det etter loven skulle vært gjort.

       Odda er et lokalsamfunn som er grunnleggende avhengig av kraftforbrukende industri. Dagens og framtidens energipolitikk vil gjøre framtiden usikker for et slikt samfunn. Det er interessant at den allianse som i dag ikke ønsker en konsesjonsbehandling, er den samme alliansen som fører en energipolitikk som gjør at Odda-samfunnets strømforsyning over tid blir svært usikker - for å argumentere forsiktig.

       Departementets håndtering av konsesjonsloven forsterker usikkerheten, og storkonsern vet nå at Regjeringen vegrer seg for å følge opp konsesjonslovens ordlyd og intensjoner. Dersom loven skal følges opp, brukes en for selskapet gunstig tolking, slik representanten Unn Aarrestad refererte til i Freia-saken, som et nærliggende eksempel. Det som nå skjer, er at en legger åpent for nok et hull i konsesjonsloven, og flertallspartiene kan ikke forstås annerledes enn at en ser det som framtidsrettet å legge opp til stadig større hull i konsesjonsloven. Nålsund og Weum fra Landsorganisasjonen har hatt sterke utsagn til fordel for at Rio Tinto Zinc skulle søke konsesjon. Så når saksordfører bruker ord som « useriøst », « mot bedre vitende », « lovfortolkning uten rot i virkeligheten », ramler mange som ser behovet for at Regjeringen legger begrensninger på storkonsernenes disposisjoner og derved tar hensyn til lokalsamfunn og de ansattes syn.

       Jeg er ikke skuffet over Regjeringen, det er bare slik dagens arbeiderpartiledelse prioriterer i spørsmålet om maktfordeling.

Statsråd Grete Knudsen : Jeg tillater meg en liten merknad, for ikke bare har Senterpartiet og Rød Valgallianse identiske innlegg, men de har også den samme språkbruk.

       Jeg vil imidlertid gå rett på saken som tas opp i dokumentet, nemlig om Rio Tinto Zinc skulle ha søkt om konsesjon da selskapet gjennom sitt oppkjøp av det britiske selskapet BP Minerals også ble eier av 50 % av Odda-bedriften Norzink.

       Jeg har vært i Stortingets spørretime, som det har vært nevnt her, og besvart spørsmålet. Som jeg sa den gang, kjøpte Rio Tinto Zinc hele selskapet British Petroleum Minerals Development Limited. BP Minerals var engasjert i mineralvirksomhet over hele verden, og Norzink var et av BP-selskapets engasjementer. Når Rio Tinto Zinc overtok BP Minerals, fulgte aksjeposten i Norzink med som en del av dette kjøpet. Rio Tinto Zinc ervervet med andre ord aksjeposten i Norzink indirekte. Dersom Rio Tinto Zinc hadde kjøpt aksjene i Norzink fra BP Minerals, ville dette ervervet ha utløst en konsesjonsplikt. Dette følger både av konsesjonsloven og av konsesjonsvilkårene. I og med at Rio Tinto Zinc ikke kjøpte aksjeposten, men kjøpte hele BP-selskapet, inkludert bl.a aksjeposten i Norzink, skjedde eiendomsovergangen på en måte som ikke utløser konsesjonsplikt i vårt land.

       Det har vært en sikker tolking - og er en sikker tolking - av konsesjonsloven at den ikke omfatter eiendomsoverganger som skjer ved at utenlandsk selskap kjøper et annet utenlandsk selskap, selv om en norsk aksjepost er et av aktivaene i selskapet. Fordi dette er et stridsspørsmål i saken, synes jeg også det er nødvendig å utdype det litt nærmere.

       Det er riktig at lovverket har bestemmelser om indirekte erverv av aksjer. Dette betyr at oppkjøp av et holdingselskap utløser konsesjonsplikt dersom datterselskapet har et konsesjonspliktig forhold til fast eiendom. Loven har alltid vært forstått slik at det kun utløses konsesjonsplikt i de tilfeller der et utenlandsk selskap kjøper seg inn i et norsk selskap som igjen eier andre selskaper, og et av disse underliggende selskapene har en tilknytning til fast eiendom som igjen utløser en konsesjonsplikt. Loven har aldri vært forstått slik at den omfatter indirekte erverv som skjer ved at et utenlandsk selskap kjøper et annet utenlandsk selskap som igjen har en aksjepost i et norsk selskap. Disse tilfellene har aldri vært underlagt konsesjonsbehandling i Norge. Jeg registrerer imidlertid at mindretallet i komiteen i klare ordelag uttrykker sin uenighet på dette punktet, idet de sier at det ikke hersker noen tvil om at Rio Tinto Zincs indirekte erverv av aksjeposten i Norzink skulle vært underlagt konsesjonsbehandling.

       Andre har også hevdet dette og har henvist til at disse tilfellene skulle fanges opp av en lovendring i industrikonsesjonsloven av 1969 om indirekte kjøp av aksjer. En tilsvarende bestemmelse i den alminnelige konsesjonsloven av 1974 hevdes å ha samme rekkevidde. Det fremgår av forarbeidene både til lovendringen i industrikonsesjonsloven av 1969 og konsesjonsloven av 1974 at bestemmelsene om indirekte erverv av aksjer er en videreføring av gjeldende rett, og det har derfor ikke vært verken Regjeringens eller Stortingets mening å endre gjeldende rett med disse bestemmelsene om indirekte erverv av aksjer. Lovendringene fra 1969 og innføringen av konsesjonsloven av 1974 har derfor ikke medført en ny rettstilstand på dette området. Departementets tolking av konsesjonsloven er i overensstemmelse med gjeldende rett.

       Det har videre blitt hevdet at konsesjonsvilkårene i BP Minerals' konsesjon for aksjene i Norzink skulle innebære en plikt for kjøperne av aksjer i BP Minerals til å søke konsesjon i Norge. Særlig en setning i vilkår nr. 2 har vært trukket frem til støtte for dette synet. Der heter det at « enhver overdragelse av aksjer til andre utenlandske rettssubjekter må godkjennes av departementet ». Løsrevet fra en sammenheng ser jeg at denne setningen kan tas til inntekt for at det kan utløses konsesjonsplikt også for overdragelse av aksjer i utenlandske selskaper. Men når denne delen av vilkår nr. 2 derimot, og som naturlig er, skal leses i sammenheng med resten av vilkåret, fremgår det at det er overdragelse av aksjer i Norzink som reguleres med den nevnte setning og ikke overdragelse av aksjer i BP Minerals. Det kan derfor ikke statueres konsesjonsplikt for Rio Tinto Zincs aksjeerverv på bakgrunn av konsesjonsvilkårene.

       Det må fastslås at Rio Tinto Zinc ikke brøt konsesjonsloven og heller ikke konsesjonsvilkårene i forbindelse med sitt indirekte erverv av aksjer i Norzink. Jeg vil imidlertid understreke at selv om Rio Tinto Zinc ikke var pliktig til å søke konsesjon - og det har jeg presisert flere ganger i dette hus - er Rio Tinto Zinc som eier av et selskap som eier halvparten av Norzink, bundet av de vilkårene som påhviler Norzink og dets eiere. Også Rio Tinto Zinc må operere innenfor de grenser som er angitt i selskapets vilkår. Siden enkelte i mindretallet her har bygd sitt innlegg på at denne saken har uante konsekvenser, vil jeg si: Det er faktisk Næringsdepartementet som er tillagt konsesjonsbestemmelsene og konsesjonsbehandling og dermed har en lang erfaring på dette området. Derfor vil jeg si, selv om det er hypotetisk, at et høyst sannsynlig utfall av en konsesjonsbehandling ved eierskiftet mellom BP Minerals og Rio Tinto Zinc ville vært at konsesjon ble gitt på nøyaktig likelydende vilkår som det de i praksis nå må holde seg til. De spørsmål som vi i dag debatterer, har derfor i beste fall en meget teoretisk interesse, all den tid realiteten både for Rio Tinto Zinc og Norzink ville vært upåvirket av om det fant sted en konsesjonsbehandling i 1989 eller ikke.

Gard Folkvord (A) : Det var det representanten Lundteigen sa, som fikk meg til å be om ordet.

       Representanten Lundteigen hevdet at Arbeiderpartiet gjør dagens og framtidas energipolitikk usikker for samfunn basert på kraftforedlende industri. Dette er så feil som det går an å bli. En studie av norsk industrihistorie vil vise at det nettopp er Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som har lagt til rette for at denne industrien kunne ha utviklet seg i de samfunn den er lokalisert til. For å vise at dette er korrekt, er jeg fristet til å sitere fra Regjeringens langtidsprogram. Her står det:

       « Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. »

       Vi leser i media at det blant partiene i sentrum er planer om å danne regjering til høsten, og Venstre skal være en av Senterpartiets samtalepartnere i så måte. Venstre har også synspunkter på kraftpolitikk og krafttilgang til industrien. Venstre har sagt i Stortinget i den anledning:

       « Hvis Venstre får mulighet til å påvirke det, vil det ikke bli delt ut noen nye billigkontrakter på kraft. Vi er av den enkle oppfatning at vi har industri fordi vi ønsker verdiskaping, og verdiskaping er det når verdien av sluttproduktet er større enn verdien av innsatsfaktorene til reelle priser. I dag har vi til dels en tvilsom verdiskaping i deler av den kraftkrevende industrien. »

       Jeg er fristet til å spørre representanten Lundteigen hvilken oppfatning han har om Venstres kraftpolitikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det er tydelig at representanten Gard Folkvord føler usikkerhet for Odda-samfunnet når vi kombinerer konsesjonslovpraksis og energipraksis. Vedkommende klamrer seg imidlertid til at det som står i Regjeringens langtidsprogram, er dekkende og fullverdig, at industrien skal gis priser på strøm til konkurrerende vilkår.

       Det som imidlertid er langt mer interessant, er summen, de rammebetingelsene som nå skjer på energiområdet, energiloven, som Arbeiderpartiet er en varm tilhenger av, den norsk-svenske kraftbørsen, som Arbeiderpartiet er en varm tilhenger av, og den utvikling som skjer når vi får de tre store kablene til kontinentet, kabler som vil transportere strøm for å dekke toppforbruket i det tyske markedet bl.a., som vil gi priser som langt overstiger priser i Norge, og som derved vil føre til at vi langt på vei får en omvendt situasjon av det vi har hatt tidligere, nemlig at vi får en konkurranseulempe på strøm, mens vi tidligere har hatt en konkurransefordel. Og dette blir ganske fullbrakt når vi ser strategiplanen til Statkraft, som sitter med de store industrikontraktene, og som nå har en ambisjon om å bli Nord-Europas ledende kraftkonsern. Her er det ikke spørsmål om å opptre som Florence Nightingale, men det er et spørsmål om å tjene penger, for det er det som er formålet, jf ledelsen i selskapet.

       Når det gjelder partiet Venstres holdning i kraftpolitikken, får de svare for seg. Senterpartiets holdning er klar: Strøm skal være et konkurransefortrinn både for innbyggere og for virksomhet. Og det er da uklokt at vi innretter strømforsyningen på en sånn måte at det er markedskreftene som skal bestemme prisene i langt større grad, og det er dessverre slik at det er Arbeiderpartiet som i dag er en varm tilhenger av å legge til rette for et slikt system. Jeg har ikke sett uttalelser fra toneangivende hold som tyder på at en vil føre en annerledes linje i den langtidsperioden vi nå står framfor.

Inger Lise Husøy (A) : Etter å ha hørt representanten Lundteigens siste innlegg undres jeg på hvilken debatt han deltok i; det kan umulig være den som står på dagsordenen her i salen. Det bekreftet det inntrykket jeg har hatt av Senterpartiets og for så vidt også av de andre partienes engasjement i denne saken. Det hele er en dekkoperasjon for å skjule den industrifiendtlige politikken som disse partiene egentlig står for, og det gjelder alt fra kraftpolitikk til motstand mot utenlandsk eierskap. Så det er faktisk flertallet som ivaretar lokalsamfunnets interesser og de ansattes interesser når det gjelder Rio Tinto Zinc i denne saken.

       Jeg klarer ikke å la være å kommentere disse kvasijuristene som nå har utfoldet seg her. Det som det er interessant å merke seg, er at de hele tiden viser til arbeiderpartipolitikere på ulike steder i samfunnet. De eneste arbeiderpartipolitikere de ikke viser til, er de politikerne som har satt seg inn i saken, nemlig Regjeringen. Det er et eiendommelig trekk ved den typen politikk som drives her.

       Så vil jeg minne representanten Lundteigen og andre om at det saken og forslaget som de har satt fram, dreier seg om, er å få eierskapet til Odda-bedriften inn i lovlige former. Svaret er rett og slett: Det er i lovlige former i dag - punktum finale!

Børre Rønningen (SV) : Nokre korte kommentarar til debatten og saka.

       Me skal hugse på at utgangspunktet her er eit ynske frå dei som har sett fram framlegget, om å få ein gjennomgang av heile sakskomplekset, med bakgrunn i at dette er ei sak som har mykje å seie for Odda-samfunnet. Det er slett ikkje slik at det berre er dei som er med på framlegget her, som har vore interesserte i det. Eg har registrert at bl.a stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland har hatt den same bekymringa som dei som står bak framlegget her i dag, og har tatt saka opp i spørjetimen tidlegare.

       Eg vil ta klar avstand frå karakteristikkar som hobbyjurist osv. Eg vil vise til at kapasitetar som Fleischer bl.a har vore inne i biletet i denne saka om Rio Tinto Zinc. Hovudspørsmålet blir om ikkje vurderinga i departementet burde og bør ta utgangspunkt i den konsesjonslovgivinga som galdt på det tidspunktet overdraginga skjedde, noko som òg er berørt i diskusjonen her. I tillegg til det bør ein òg sjå på kva som er motivet. Er motivet for overdraging og overtaking ynsket om å omgå norsk lovgiving? Eg synest det òg er eit viktig utgangspunkt for nasjonalforsamlinga å ta stilling til og vurdere.

       Eg registrerer med vonbrot at det ikkje er interesse frå eit fleirtal her for å gå grundig inn i denne materien og stille dei rette spørsmåla. Vonbrotet går òg på at dette er ei oppmoding til Regjeringa om å ta eit initiativ, og eg registrerer at Regjeringa ikkje i det heile er villig til det, og det er eit stort vonbrot.

Statsråd Grete Knudsen : Siden representanten Rønningen kanskje ikke har fulgt store deler av debatten, vil jeg gjenta det jeg sa i mitt innlegg, at Rio Tinto Zinc er bundet av norske lover, og det er gitt en konsesjonsordning for Norzink som også Rio Tinto Zinc må følge. Jeg sa også klart at det er Næringsdepartementet som er tillagt ansvaret for konsesjonsbestemmelsene, og vi har lang erfaring med det arbeidet. Men - selv om det er hypotetisk - skulle bedriften ha vært underlagt konsesjonsbestemmelsene, ville den sannsynligvis fått akkurat en likelydende konsesjonsbestemmelse som den som er gitt for Norzink, og som Rio Tinto Zinc pr. i dag like

       fullt er nødt til å følge. I så måte har debatten i dag kanskje en meget snever, bitte liten teoretisk interesse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 3227)