Sak nr. 1
Barne- og familieministerens likestillingspolitiske redegjørelse i Stortingets møte 6. mai 1997

TALERE:

       Jon Olav Alstad (A) : På tampen av en stortingsperiode kan det være greit å stoppe opp litt og se seg litt rundt. Da vil en fort oppdage at det for enkelte grupper har foregått en stille revolusjon de siste årene. Først og fremst tenker jeg på småbarnsfamilienes hverdag, som er grunnleggende forandret. Permisjonsordninger som i dag tas som en selvfølge, var utenkelige da de borgerlige hadde regjeringsmakt - og det er faktisk ikke lenger siden enn at til og med jeg godt husker det. Det oppleves som ganske utrolig når vi går tilbake og ser hvordan permisjonstiden er blitt utvidet de siste årene, og når en tar opp at det for bare noen få år siden var 18 ukers svangerskapspermisjon, vil vel de fleste ungdommer og småbarnsforeldre i dag stusse over at det var mulig å få unger med såpass kort svangerskapspermisjon.

       Menn er ofte definert som mektige og privilegerte i tradisjonell analyse. De jobber, de får betaling, og de har familien som rekreasjon og passer ungene etter lystprinsippet. Det er en framstilling av menn som ikke passer lenger. Derfor er det kanskje på tide å gi oss syndsforlatelse for de siste 2.000 års misgjerninger og komme et skritt videre i debatten. Skal vi oppnå ikke bare formell, men også reell likestilling, må alle ta del i arbeidet for å utvikle et samfunn med likestilling. Da er det trekk ved utviklingen som bekymrer meg. Vi opplever at enkelte unger vokser opp og kanskje konfirmeres uten skikkelig kontakt med menn. Jeg tror forbilder er viktig, også for å skape sin egen identitet. Unger er avhengig av å finne den gjennom kontakt med begge kjønn. Det betyr mye for de holdningene og kjønnsrollene ungene tar med seg inn i voksenlivet og viderefører til sine unger. Dersom unger vokser opp og bare møter det ene kjønnet, stort sett kvinner, i omsorgsyrkene, vil holdningene påvirkes av dette. Dersom de også kommer hjem og opplever at mor vasker mens far leser, vil det ytterligere bidra til å forsterke dette. Derfor er det likestillingspolitikk også å ta et oppgjør med de kontantstøtteordningene som lanseres fra de konservative. Backlashet i likestillingen vil komme når neste generasjon skal drive arbeidet videre med de samme tradisjonelle forestillingene om rolledeling. Det er en utfordring og en oppgave som vi har makt til å løse, dersom vi vil løse den. Men det krever at vi snart kommer litt videre i likestillingsdiskusjonen.

       Verden har forandret seg de siste 30 årene. Det er ikke nok å gjøre det samme i dag som enkelte politikere lærte seg på bøllekurs i starten av 1970-tallet. Drar vi en liten tur til utlandet, vil de fleste kvinner og menn oppleve en helt annen verden. Prestisje, statusjag og karriere blir tvangstrøyer som tar tiden og er livet for mange menn. Jeg tror vi har lagt til rette for en hverdag for norske menn og kvinner som vil gjøre det vanskelig å reversere gjennom tiltak som f.eks kontantstøtteordningen. Vi er i ferd med å lage en helt ny samfunnsmodell der kvinner og menn deler jobb og deler omsorgen. Men da må vi også trekke med mennene, og det er heller ingen andre land som i like stor grad som Norge har klart å sette mannsrollen på dagsordenen. Skal vi kunne komme videre med likestillinga, må mennene inn og ta en større del av ansvaret i omsorgsarbeidet. Det er en rettighet vi har, og som vi vil kreve. Tidskontoen er et av virkemidlene for å bedre på dette, og som vil gi muligheter for å realisere 6-timersdagen. Vi har også fått fedrepermisjon på fire uker. Etter selv å ha opplevd betydningen av dette, er det en ting som står klart for meg: Dette er ordninger vi må utvide og videreutvikle. I starten av denne perioden, da fedrepermisjonen var ganske ny, fikk vi stadig høre, først og fremst fra de konservative, at dette var mislykkede ordninger. I dag er dette etablerte ordninger som ingen vil våge å reversere. For vi menn har vist at dette vil vi ha, og vi vil ha mer av det.

       Nå er det fortsatt muligheter for å bedre disse ordningene. Arbeiderpartiet vil ha en selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre. Dette er nødvendig for å kunne gi flere muligheten til å ta dette i bruk. I langtidsprogrammet er det allerede varslet at dette vil skje.

       På denne måten, gjennom grunnleggende forandringer i kjønnsrollene, vil vi ha mulighet til å komme videre i likestillingsarbeidet. Da kan vi, slik som likestillingsministeren påpekte i sin redegjørelse, innta nye arenaer. Da er det styrerommene, bedriftsledelsene og finansmiljøene som står for tur. Stadig nye kamper må utkjempes mot stadig nye motkrefter. Vi må ta i bruk nye metoder for å klare dette, men vi vet at til slutt vil vi vinne, for her er det ingen vei tilbake. De største truslene mot en sånn utvikling er jo godt representert her i salen også - enten det er de konservatives kamp for kontantstøtte og reversering av kjønnsrollene, eller det er venstresidens romantisering av en kamp som langt på vei er ferdigspilt, men uten evne til å ta i bruk nye virkemidler for å vinne neste kamp. Che Guevara og Castro måtte bruke våpen den gang de førte sin revolusjon, men det er mange år siden. Revolusjoner skjer i dag på en fredeligere måte. Noe annet blir heller ikke akseptert av folket, som alle revolusjonære er avhengig av for å lykkes. Det er på tide at også vi oppdager det.

       Han tala også om at dei konservative vil reversera kjønnsrollene, og at kanskje nokon drøymer seg tilbake til tidlegare tiders samlivsformer med far som er i løna arbeid og som sit og les, og mor som er heime og vaskar. Ikkje noko er meir misvisande. Innføring av kontantstøtte tyder kort og godt at familiane får ein konkret sjanse til å innretta seg etter eigne ønske og behov og får betre tid og meir omsorg i viktige utviklingsår for barna og mindre kostnader, t.d. lægre klesbudsjett, mindre transport og ikkje minst mindre trong for kjøp av bil nummer to.

       Alstad kjem frå eit fylke med spreidd busetting, Nord-Trøndelag. Eg går ut frå at stordelen av folket der, som i Hedmark t.d., bur ute på bygdene og er avhengig av privat transport, avhengig av bil bl.a for å måtta nytta eit barnehagetilbod dersom det ikkje var noko alternativ til det. Så eg vil rett og slett spørja: Også ut frå ein reint praktisk og økonomisk synsstad frå barnefamiliane si side må det vel då vera betre å kunna velja ei løysing for barneomsorg ut frå familiens behov og økonomi enn t.d. å måtta investera i ein bil nummer to?

Jon Olav Alstad (A) : Representanten Berg var inne på at vi kjører hardt mot kontantstøtte. Nå har Arbeiderpartiet vært pådriver for å utvikle en modell der vi i Norge bruker i kontantoverføringer 12 milliarder kr gjennom barnetrygden, mens vi bruker 4 milliarder kr til å utvikle et tjenestetilbud som barnehager. Hvis vi skal ha valgfrihet i dette landet, er vi avhengig av at foreldrene har en reell mulighet til å velge hvor de skal være - om de ønsker å være yrkesaktive eller om de ønsker å være hjemme. Det reelle valget får vi ikke med den modellen som Høyre presenterer. Det vil heller ikke fordelingspolitisk være noe godt virkemiddel, i og med at det ikke er snakk om de helt store overføringene som et resultat av de forslagene som er gjennomført.

       Representanten Berg var også inne på at et av de store problemene er at kvinnene flytter, og at det skulle være et argument for kontantstøtte og for valgfrihet. Ja, vi i distriktene sliter med at kvinnene våre flytter ut, flytter til andre deler av landet, mer tettbebygde strøk. Årsaken til det er ikke at de ikke har et tilbud om å få lov til å gå hjemme, f.eks på gården. Hovedårsaken er først og fremst at det mangler tjenestetilbud og arbeidstilbud til kvinnene der jeg kommer fra. De ønsker å gå ut i jobb. De ønsker et bedre tjenestetilbud enn vi klarer å gi dem. Det får de andre steder i landet, og da flytter de dit. Det er hovedutfordringen når vi snakker om dette.

       Så er det jo greit i en likestillingsdebatt å ha med seg forholdet til likelønn, for det som viser seg, er jo at når kvinnene har vært ute av yrkeslivet i en periode, eller har valgt deltid, sakker de akterut i lønnsutviklingen i mange år etterpå. Det må også være et hovedproblem i forhold til den kontantstøttemodellen som Høyre lanserer, som det kan være greit å ha med seg når vi diskuterer likestilling og et av våre store uløste problemer fortsatt - likelønn.

Jorunn Hageler (SV) : Representanten Alstad framhevet betydningen av menns deltakelse i omsorgsarbeid, og jeg er helt enig i det, selvfølgelig. Representanten skrøt også av permisjonsordninger som vi har fått de siste åra, og det er det grunn til å gjøre.

       SV har i mange år kjempa for fedrenes selvstendige rettigheter til permisjon i forbindelse med fødsel, og at det ikke skal være slik som nå, at fedrene er avhengig av mødrenes deltakelse i arbeidslivet.

       Representanten Alstad sa at Arbeiderpartiet vil ha selvstendige rettigheter for fedrene, og at det står i langtidsprogrammet. Denne saka er jo overmoden. SV har etter hvert fått med Senterpartiet, og nå hører vi altså verbalt at Arbeiderpartiet også er med. Da er det vel grunn til å støtte det forslaget som ligger på bordet i dag, som nettopp handler om fedrenes selvstendige rettigheter til permisjon? Jeg vil derfor spørre om Arbeiderpartiets gruppe vil støtte det forslaget i dag.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg fikk beskjed om å takke pent for de fine ordene om Arbeiderpartiets likestillingspolitikk og spesielt i forhold til menns deltakelse og omsorgspermisjoner. Tusen takk for det!

       Det har ikke alltid vært med SVs fulle støtte at vi har fått gjennom rettigheter for menn. Det seneste virkemidlet vi tok i bruk, var muligheten til positivt å kunne særbehandle menn i visse omsorgsyrker der de var underrepresentert - ikke minst innenfor barnehager. SV kjempet imot med nebb og klør. Vi lover at vi fortsatt skal prøve å utvikle en politikk som sørger for at ungene kommer i kontakt med begge kjønn. Vi tror det er viktig for likestillingen i framtida, selv om vi er nødt til å oppleve, slik som vi gjorde nå, at SV kommer etterpå og skryter av det, men går imot når vi kommer med forslagene. Det er greit.

       Jeg har også oppdaget at det har utviklet seg en viss teknikk hos enkelte av SVs stortingsrepresentanter, at når Arbeiderpartiets representanter eller statsråder på en eller annen måte gir uttrykk for noe, dukker dette opp som et Dok.nr.8-forslag eller på annen måte i Stortinget. Det står ganske klart i Regjeringens langtidsprogram - det står ikke ganske klart, det står helt klart - at fedres rett til selvstendig opptjening er en sak det jobbes med, som utredes, og som vi ønsker å få gjennomført. Derfor ser jeg heller ingen grunn til å være med på et løp for ren markerings del.

Solveig Sollie (KrF) : Representanten Alstad var opptatt av at likestillingspolitikken var sentral hos Arbeiderpartiet, og det kan jeg slutte meg til.

       Det har skjedd mye på de senere år når det gjelder likestillingspolitikk. Vi har vært opptatt av det mange, og vi trenger kanskje ikke å slå hverandre i hodet med at den ene er flinkere enn den andre. Men det er ett område som jeg undrer meg veldig over. Den 20. mars 1997 var det en debatt her i Stortinget, hvor det var et forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om endringer i arbeidsmiljøloven, slik at det ikke lenger skal være to timers forskjell i ukentlig arbeidstid for to arbeidstakergrupper som ellers har dokumentert samme arbeidsbelastning. Den ene gruppen er skiftarbeidere i industrien, den andre turnusarbeidere i helsevesenet. Den ene er en mannsdominert yrkesgruppe, i den andre er det overvekt av kvinner. Det var ikke én kvinnelig representant fra Arbeiderpartiet som tok del i denne debatten, og det kan en jo undre seg litt over. Jeg vil spørre representanten Alstad: Ser ikke Arbeiderpartiet at dette faktisk er dårlig likestillingspolitikk - å ikke være villig til å endre arbeidsmiljøloven slik at det kan bli lik arbeidstid i timer for menn og kvinner i yrker som er like hardt belastende?

Jon Olav Alstad (A) : Representanten Sollie tok tak i en del av et veldig sentralt spørsmål som omhandler dette med likelønn, og som er et av de feltene innenfor likestillingskampen der vi fortsatt har en vei igjen å gå.

       Jeg kan jo starte med at jeg også fikk beskjed om å takke for rosen i denne sammenhengen. Jeg ble kanskje litt mer skeptisk når det var Kristelig Folkeparti som kom med den rosen, enn jeg var i stad da det var SV som framførte den.

       Men spørsmålet om turnus kontra skiftarbeid er først og fremst et spørsmål som engasjerer innenfor det som er fagorganisasjonenes felt, og også er forhandlingsspørsmål i denne saken. Kristelig Folkeparti har tidligere hatt en tradisjon for å stå sammen med oss; f.eks gjaldt det likelønnsforslaget som var oppe i fjor; der vi erkjente at tariffspørsmål først og fremst er en sak mellom organisasjonene og et ansvarsforhold i organisasjonene. Det fritar ikke oss fra å sende ut signaler om hva vi ønsker i denne sammenhengen.

       Jeg vil også minne om at det nylig er lagt fram en egen innstilling om en arbeidstidsutredning som skal danne et grunnlag for bedre å kunne oppfylle likestillingsloven § 5 om at likt arbeid av lik verdi skal lønnes likt. Vi får se resultatet av det arbeidet, og da har jeg et håp om at vi har kommet enda lenger i forhold til å oppfylle målene våre om full likelønn.

Arne Haukvik (Uav) : Det er ikkje det at eg trur at det norske samfunnet er idealsamfunnet på alle område. Me har sikkert mykje å lære av mange andre kulturar og grupper. Men det er ei gruppe i Noreg som eg synest veldig synd på, og det er unge innvandrarkvinner, der, for å ta ei side, familien bestemmer kven kvinnene skal gifte seg med når dei blir sånn passeleg vaksne. Familien ser det som si ære at den unge kvinna skal gifte seg med den mannen familien peikar ut. Vi har ein familie i Arendal nå der ei jente gikk til høgsterett i Pakistan og fekk medhald i at ho kunne velje den ho sjølv ville. Dessverre døydde bestemor hennar, slik at ho nærmast blei narra til å reise til Pakistan - og seinare har ingen sett henne.

       Det er klart at da må ein begynne å lure. Skulle familien ta hemn fordi ho ikkje ville lyde familien? Eg tillèt meg å spørje regjeringspartiet: Kva har dei tenkt å gjere for at unge innvandrarkvinner skal få likestilling når det gjeld å finne seg ein ektemake, utan at dei dermed risikerer livet sitt?

Jon Olav Alstad (A) : Arbeiderpartiet blir ofte beskyldt for å være reguleringskåte, men så reguleringskåte at vi går inn og bestemmer hvem som skal gifte seg med hvem, er vi ennå ikke blitt.

       Men det er en veldig viktig problemstilling representanten Haukvik tar opp, at unge kvinner risikerer å bli ufrivillig gift, at det er enkelte grupper der familien kanskje ikke gir sine døtre den valgfriheten som vi i Norge har tradisjon for å gi dem. Jeg er helt enig i at det å gifte bort unge kvinner mot deres vilje ikke er noen heldig løsning, og det skal vi alltids være med og sende ut sterke signaler om. Når dette skjer i Norge - vanligvis skjer det jo helt andre steder - tror jeg det er viktig for oss å være med på å stimulere til frigjøring for disse innvandringsjentene som et virkemiddel til å gjøre dem mer selvstendige slik at de kan ta mer del i den tradisjonelle likestillingen som vi er vant med. Det er en av de viktige utfordringene vi har i årene framover, nå når vi langt på vei har oppnådd formell likestilling for jentene i Norge, at vi også tar tak i denne gruppen og er med på å føre kampen også der.

Jorunn Hageler (SV) : I sitt forrige svar til meg rettet representanten Alstad et voldsomt angrep mot SV. Jeg må si det forundrer meg. Jeg gav jo ros til Regjeringen for det som er oppnådd på permisjonsområdet. Det er helt klart at jeg gjorde det, for SV har vært pådriver i dette arbeidet og selvfølgelig hele tiden vært med på de vedtakene som er gjort med flertall her i salen.

       Representanten Alstad angrep SV fordi vi ikke var med på å svekke likestillingsloven. SV er selvfølgelig enig i at det skal flere menn inn i omsorgsyrker, men vi hadde ingen tro på at måten å gjøre det på, var å svekke likestillingsloven. Vi syns det er mye viktigere å øke statusen i disse yrkene, å bedre lønnsvilkårene og arbeidsvilkårene, og at det er veien å gå.

       For mange år siden ble det vedtatt her i Stortinget at vi skulle få en plan for utdanning av førskolelærere. Denne har vi venta på og spurt etter og aldri fått se. Vet representanten Alstad når vi kan regne med å få denne planen på bordet?

Jon Olav Alstad (A) : Representanten Hageler syntes tydeligvis jeg var litt urettferdig mot SV. Ja, det er mulig jeg var det. SV har jo tradisjonelt vært en veldig sterk og god støttespiller når det gjelder likestillingsarbeidet.

       Jeg var i hovedinnlegget mitt inne på at vi kan risikere at backlashet i likestillingskampen kommer for fullt når neste generasjon skal begynne å drive dette arbeidet videre. Det er bare å se på den spørreundersøkelsen som ble gjort på BI blant en del mannlige studentene der, hvilke holdninger som er hos en del.

       Jeg sa også at det krever at vi snart kommer litt lenger i likestillingsdiskusjonen. Verden har forandret seg de siste 30 årene. Det er ikke i dag nok å gjøre det det var nok å gjøre på 1970-tallet. Vi må utvikle virkemidlene til også å ta innover oss at verden har forandret seg, sånn at vi kan komme litt videre i retning av full likestilling. Jeg tror at for å komme litt videre i retning av reell likestilling må en involvere mennene på en helt annen måte. Vi må være med og få dem til å ta ansvar. Enten det gjelder likelønn, der de ofte sitter som beslutningstakere, det gjelder seksualisert vold, der de ofte er utøvere, eller det gjelder andre områder, er mennene noe av nøkkelen for å komme videre i likestillingskampen. Likestillingsloven svekkes ikke når vi går inn og vedtar å utvide i tråd med det som ble vedtatt i 1978, da loven kom. Det ble jo den gang også sagt at det var en lov som omhandlet begge kjønnene for å fremme likestilling mellom kjønnene. Dette med positiv særbehandling av menn er et viktig grep for å kunne gi neste generasjon et innblikk i at menn også kan ta del i omsorgsarbeid og ikke bare være karriere- og statusjegere. Det tror jeg er noe av nøkkelen framover. Statusheving for å nå likelønn er ikke noe vi kan sitte her i huset og vedta eller tenke ut selv. Vi må gjøre inngrep som gjør at vi når det målet, og det har Arbeiderpartiet vært med på å gjøre.

       Fokus i likestillingspolitikken skiftar sjølvsagt i takt med tida. Frå tida med kvinnesakskvinner og raudstrømper på 1970-talet er mangfaldet større og engasjementet på mange måtar breiare no på 1990-talet. Men engasjementet er kanskje ikkje like sterkt, og vi arbeider ofte med eit og same mål ut frå fleire grunngjevingar. For eksempel er det å medverke til meir tid for samvere mellom fedrar og barn eit viktig bidrag til likestilling i familien, men det er òg eit sjølvstendig mål å betre kontakten mellom far og barn.

       Det er fleire viktige arenaer for det vidare likestillingspolitiske arbeidet.

       Då er det naturleg for meg å ta utgangspunkt i heimearenaen. I St.meld.nr.70 (1991-1992), Likestillingspolitikk for 1990-åra, vart det slått fast at ein god familiepolitikk er god likestillingspolitikk. For å oppnå eit samfunn med likestilling var føresetnadene at småbarnsforeldre måtte sikrast gode rettar i arbeidslivet og ein økonomisk situasjon som gjorde det mogleg å bruke tilstrekkeleg tid til barneomsorg og familieliv. For å oppnå dette peika meldinga på behovet for eit godt utbygt barnehagetilbod, romslege permisjonsordningar og overføringar som gav småbarnsfamiliane god økonomi.

       Når det gjeld barnehagetilbodet, har Senterpartiet i fleire år hatt eit felles politisk mål saman med dei fleste andre partia om full behovsdekning innan år 2000. Men mål må etter vår meining vere knytte til verkemiddel, og der har Arbeidarpartiet svikta. Det er alvorleg ut frå fleire synsvinklar.

       Det er framleis ikkje nok barnehageplassar til alle som ynskjer det, og foreldrebetalinga har auka. I likestillingsperspektiv er det også alvorleg at Regjeringa i den siste budsjettbehandlinga ikkje medverka til å auke det statlege tilskotet til barnehagane for å nå Stortinget sitt eige mål om 40 % statleg finansiering. Framleis er det slik at barnehagen er ein typisk kvinnearbeidsplass, og når førskolelærarane for ein gongs skuld fekk eit godt lønsoppgjer, vert ansvaret velta over på dei som driv barnehagane, enten dei er private eller kommunale.

       I fyrste omgang er det arbeidsgivaren som får svi, sjølv om staten i prinsippet skal dekkje 40 % av barnehageutgiftene. Deretter får foreldra svi i form av auka barnehageutgifter. Dette kan ikkje vere god likestillingspolitikk.

       Eg vil be statsråd Brustad gjere greie for det arbeidet som er gjort så langt i det utvalet som departementet har nedsett for å vurdere tiltak for å nå målet om full behovsdekking av barnehageplassar innan år 2000.

       Det ville forundre meg mykje om ikkje det vesentlegaste verkemidlet her er auka statleg medverknad. I Senterpartiet vil vi gå føre og har programfesta 50 % statsstøtte til barnehagane.

       Det skulle berre mangle om vi ikkje skulle ha rørt oss i det likestillingspolitiske landskapet dei siste ti-tjue åra. Ved sida av at likestillinga og det kvinnepolitiske engasjementet har gått hand i hand, har vi no vakna i forhold til mannsrolla og kva den har å seie for det vidare arbeidet for likestilling.

       Senterpartiet vil gi fedrar rett til permisjon, uavhengig av om mor har vore i jobb eller har vore heimearbeidande. Fedrar som tek ut permisjon, må kunne gjere dette utan inntektstap. Derfor må alle fedrar få sjølvstendige rettar i folketrygda, basert på eigen stillings- storleik og løn.

       Tid er eit gode det er knapt med for småbarnsforeldre. Det har både eg sjølv og alle andre som har barn, fått erfare. Senterpartiet meiner at det å gi småbarnsforeldre rett til fleksibel og redusert arbeidstid kan medverke til meir samvere mellom barn og foreldre.

       Så vil eg sette fram forslag nr. 1.

       Siri Frost Sterri (H) : Inntrykket mitt så langt - og det vil sannsynligvis bli bekreftet i løpet av denne debatten - er at selv om det kan være uenighet om virkemidler, er det et bredt politisk engasjement i denne sal for et fortsatt arbeid for likestilling. Det er jeg glad for, selv om vi selvfølgelig registrerer at på et viktig område for Høyre, nemlig spørsmålet om kontantstøtte, er det fortsatt relativt skarpe toner å høre fra Arbeiderpartiet. Men la nå det ligge.

       Mitt anliggende gjelder det forslag Eli Sollied Øveraas ikke tok opp, og jeg ber henne bekrefte at hun også vil la det ligge i debatten. Årsaken til det er at vi i forbindelse med behandlingen av meldingen om studiefinansiering og studentvelferd for tre år siden fra Stortingets side avviste et forsøk fra Regjeringen på å trekke kvinnelige studenter ut av Lånekassens ordninger og plassere dem under folketrygden. Ordningen i dag, etter stortingsvedtaket, er at de får fødselspenger og får omgjort lån fra Lånekassen til stipend for hele fødselspermisjonstiden. Fødselspermisjonstiden reguleres av den tiden som gjelder for kvinner og familier for øvrig i samfunnet. Jeg tror derfor at de er bedre tjent med fortsatt å defineres som studenter og nyte godt av Lånekassens ordninger.

       Derimot merket jeg meg at Eli Sollied Øveraas hadde et sterkt engasjement for barnehager, og hvis hun ønsker å slå et slag for studentfamilier, er det stor mangel på studentbarnehageplasser. Det kunne sannelig Regjeringen få en oppfordring om.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Eg har registrert at det ligg føre forslag som vil ivareta dei kvinnene som mitt forslag, nr. 2, skulle ivareta, på ein betre måte.

       Det viktigaste for meg i denne samanhengen er at kvinner i utdanningspermisjon som blir gravide, skal unngå å kome i den situasjonen at dei må velje mellom to ting, nemleg: Skal eg avbryte svangerskapet eller skal eg avbryte utdanninga mi?

       Dei forslaga som KUF-komiteen arbeider med, og som representanten Siri Frost Sterri gjorde greie for, vil ivareta mi målsetting på ein betre måte, og det er grunnen til at forslag nr. 2 ikkje er fremma.

       Høyre kjemper for at familien skal ha valgfrihet til å kunne innrette seg som den selv synes er best. Derfor vil Høyre ha mer inntekt tilbake til familien. Det betyr bort med toppskatten, flatere skatt for alle med inntekt under 300.000 kr og direkte utbetaling i form av kontantstøtte. Med denne endringen av den økonomiske situasjonen for barnefamiliene kan man selv velge tilstedeværelse, kjøpe mer hjelp i hjemmet og spare tid, tid man kan bruke til ømhet og omtanke og til å være mer sammen med barna.

       Regjeringen ved Brustad og Arbeiderpartiet angriper forslaget om kontantstøtteordninger. Kontantstøtte betyr ifølge Brustads utsagn at når sjekken er utbetalt, opphører det offentlige ansvaret. Det er på dette punktet barne- og familieminister Brustad tar feil. Kontantstøtte gir mer trygghet og omsorg til barna. Problemet for familien er tidsklemmen, ikke mangel på offentlig ansatte som forteller hvordan du skal gi barnet grøt.

       Høyres forslag om kontantstøtte er ikke et uttrykk for prioritering av penger og materialisme. Tvert imot handler vår politikk om hvordan vi kan utvikle trygge, kreative og ansvarsfulle individer. Kontantstøtte er ikke et forsøk på å få mor tilbake til kjøkkenbenken, det er like mye et uttrykk for ønsket om at pappa skal komme hjem og ta vare på barna sine. Vi i Høyre ønsker at mor og far også i fremtiden skal ha ansvaret for barna og deres utvikling, og tar sterk avstand fra Sylvia Brustad og Arbeiderpartiets forslag om å skape et A4-liv for norske barnefamilier.

       Kvinner står utdanningsmessig sterkere i dag enn noen gang tidligere. Kvinneandelen er over 50 % både i videregående opplæring og i høyere utdanning. Imidlertid er kvinneandelen i fremtidsrettede utdanninger som realfag, tekniske fag og informatikk fortsatt lav. Faktisk har den i de senere år vært synkende. Statsråden har i sin redegjørelse gitt en riktig og god beskrivelse av situasjonen. Også flere andre statsråder, og ikke minst statsminister Jagland, har tidligere gitt en lignende beskrivelse. Alle har påpekt nødvendigheten av tiltak som er rettet mot å få jenter til å velge matematikk, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Høyre har hele tiden gitt uttrykk for at slike tiltak er viktig, og har bl.a antydet at en ekstra stipendordning kanskje er veien å gå. Nå har Regjeringen nedsatt et utvalg som skal komme med forslag som kan bedre situasjonen. Men Høyre er utålmodig i denne saken og ønsker å være en pådriver. Tiltak må settes i verk snarest mulig, da det vil ta flere år før vi kan se resultater av slike spesielle tiltak. Studietiden er lang og elevene må også være informert om slike muligheter på et tidlig tidspunkt. Det vil ha innflytelse på hvilke fagvalg de gjør i den videregående skole.

       Med dette som utgangspunkt fremmer vi i dag et forslag som, hvis det får tilslutning i denne sal, kan drive frem konkrete forslag allerede i statsbudsjettet nå til høsten. Jeg vil innstendig oppfordre til at man går inn for dette forslaget.

       Jeg vil da ta opp forslagene nr. 3 og 4, som er omdelt i salen. Når det gjelder forslag nr. 4, vil min kollega Hallgrim Berg redegjøre for dette forslaget i sitt innlegg.

       Trine Gjersøe (A) : Høyre forundrer meg til stadighet når det gjelder denne kontantstøtten. La meg komme med et enkelt regnestykke: Hvis vi går ut fra en inntekt på 200.000 kr i året, vil det utgjøre 11.000 - 12.000 kr etter at denne personen har betalt skatt. Høyres forslag går ut på at man skal gi ca 2 500 kr i kontantstøtte pr. måned. Om en av foreldrene forlater heldagsjobben og blir hjemme, vil familien få et inntektstap på 5.000 - 6.000 kr i måneden. Kostnadene til en barnehageplass på 3.000 kr og kontantstøtte på 2 500 kr vil bli fratrukket. Spørsmålet blir: Hvilke småbarnsfamilier er det som har råd til dette, og hvor blir den reelle valgmuligheten av? Mor vil bli hjemme, men far vil antakeligvis jobbe enda mer overtid enn det han gjør i dag. Hvor vil det da bli rom til den tid som man så gjerne søker og vil ha? Hvorfor er ikke Høyre villig til å kompensere hele lønnstapet, istedenfor å forsøke seg med et økonomisk narrespill?

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil først og fremst konstatere, som vi la veldig stor vekt på i budsjettdebatten, at den kontantstøtten vi foreslo å innføre i budsjettet for 1997, var en påbegynnende reform - det er ikke slik at den er ferdig utbygd. Vi poengterte sterkt at det var en påbegynnende reform. Man kan ikke klare å ta denne reformen i ett jafs, fordi man også har andre reformer på gang. Det må man ha helt klart for seg.

       Det er mange muligheter med denne kontantstøtteformen, bl.a det å kunne kjøpe tjenester til bruk i hjemmet for derved å skape tid - det er også en måte å kunne bruke kontantstøtten på. Det dreier seg hele tiden om at man skal gi valgmulighet. Samtidig ønsker vi å gi familiene skattereduksjoner, slik at de totalt sett vil komme mye bedre ut.

       Så dette med valgfrihet. Jeg har en forståelse av at Arbeiderpartiet egentlig er så firkantet i tankegangen at de ikke skjønner at familier klarer å velge til sitt eget beste. Å si at vi ønsker mor tilbake til kjøkkenbenken, er egentlig noe stort sprøyt, når man ser på de Høyre-forslag som er fremmet tidligere i denne saken. Målet er ikke å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, det er å få en god familiepolitikk som gjør at vi får en god likestillingspolitikk, ved også å kunne gi andre og mer fleksible muligheter enn å ha et barn i barnehage fra åtte til fem. Ved at flere nå kan ha hjemmekontor bl.a har man også en helt annen mulighet til å kunne ha en inntjening ved å være hjemme.

Grethe G Fossum (A) : Høyres representant Kjellaug Nakkim kommer til stadighet tilbake til to ting. Det første er at Høyre er inne i en reformperiode, ved hjelp av kontantstøtte. Den andre påstanden er at Arbeiderpartiet vil ha en A4-situasjon i landet vårt når det gjelder familiepolitikken. Ingen av delene er tilnærmet lik sannheten.

       For å ta det siste først, A4-familien: Arbeiderpartiet har lagt opp til en reell valgmulighet. Det er forskjellen mellom Høyres forslag og Arbeiderpartiets forslag. Arbeiderpartiet foreslår lengre svangerskapspermisjon, en utvidet bruk av tidskontoordningen, en vennlig og hjelpende hånd til far for at han skal være litt mer hjemme i svangerskapsperioden, og i det hele tatt en kontantstøtte på 12 milliarder kr til småbarnsfamilier, mens Høyre i sin reform vil gi 30.000 kr i året til en småbarnsfamilie som - som vi alle vet, og som Høyre også sier - er de minst bemidlede i landet vårt. Det er å kaste blår i øynene på folk og gir dem ikke valgmulighet til noe som helst. For baksiden av medaljen er nemlig at Høyre skal gi mindre i statlige overføringer til barnehagene - det snakkes det lite om. Kanskje det ville være lurt å se litt på den siden av Høyres kontantstøttepolitikk også.

       Så vil jeg avlive en myte. Det er svært få barn i dette landet som er i barnehage fra åtte til fem.

Kjellaug Nakkim (H) : Det er riktig - sannheten er at Høyre er inne i en reformperiode når det gjelder kontantstøtte. Vi har hele tiden sagt at reformen ikke er ferdig utbygd. Den er heller ikke ferdig utbygd for dem mellom ett og tre år, den er foreslått påbegynt. Det ønsker tydeligvis ikke Arbeiderpartiet å ta innover seg - det kan jeg da heller ikke hjelpe for. Men jeg tror folk generelt sett skjønner dette mye bedre enn hva Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter antakeligvis gjør. I hvert fall har vi fått ganske stor og god respons på vårt kontantstøtteforslag.

       Det at Arbeiderpartiet gir så reell valgfrihet - større enn Høyre gir - er meg en gåte. Nå er det jo slik at vi stort sett har støttet alle permisjonsutvidelser. Vi har gått inn for tidskontoordningen, og ser at det kan være tjenlige måter å bruke denne på. Men det er også slik at vi var en pådriver for at det skulle være langt lettere å kunne kjøpe hjelp og tjenester til det praktiske, daglige arbeidet i hjemmet, som det slett ikke har vært lett å få til. Det var ganske sterk motstand mot den ordningen fordi man ikke anså det for å være bra nok, eller stuerent nok, at man kjøpte slike tjenester som vinduspuss, rengjøring etc.

       Når det gjelder den økonomiske beregningen som man stadig henger seg opp i, er det slik at det stort sett er nettoen som teller for folk. Det er den som er viktig, og det er den man må ta utgangspunkt i.

       Når det gjelder måten vi finansierte småbarnsplassene på i årets budsjett, er det riktig at vi kuttet. Vi ønsket å ha et likt driftstilskudd for alle plassene, enten barna er under tre år eller over tre år. Det var utgangspunktet for en del av vår finansieringsordning i denne omgang. Men som jeg har sagt tidligere, og som jeg kan gjenta til det kjedsommelige: Vi har påbegynt en reform for kontantstøtten som vi skal bygge opp. Den er ikke ferdig, den har vi nettopp påbegynt, og man kan ikke forvente at vi skal ha gjort alt klart i løpet av ett år.

       På det siste punktet, som selvsagt politisk er det som er av interesse, var redegjørelsen svakest. Tiltakene fra Regjeringa skal stort sett, for å si det litt spissformulert, dreie seg om å sette ned utvalg. Det blir for tafatt og slapt etter SVs mening.

       Jeg vil gripe fatt i et område der statsråden kunne vist mye mer konkret vilje til satsing, nemlig fedrenes selvstendige rettigheter til permisjon i forbindelse med fødsel. Statsråd Brustad sa at Regjeringa ved framtidige endringer i ordningen med fødselspermisjon vil legge avgjørende vekt på å tilgodese fedrene spesielt. Flott! Men hva betyr det? Hvilken framtid snakket statsråden om?

       SV har i mange år foreslått at fedrene må få selvstendige rettigheter til permisjon i forbindelse med fødsel. Slik det er i dag, der moras deltakelse i arbeidslivet og hennes lønn er utgangspunktet, har mange fedre ikke råd til å ta permisjon.

       Mange utsagn fra Regjeringa kan tyde på at man støtter SV i dette spørsmålet. Men hvorfor kommer ikke det konkrete forslaget, hvis det er vilje til å gjøre noe? Om Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett i dag foreslår selvstendige rettigheter for fedre, vet jeg ikke, men det er mye som tyder på at denne overmodne saka skal ligge i en eller annen departemental skuff enda ei stund. Replikkvekslinga tidligere i dag kan tyde på det.

       Statsråd Brustad slo fast, for uvisst hvilken gang, at målet om full barnehagedekning innen år 2000 står fast. Dette skal nås ved felles løft mellom staten og kommunene, kunne statsråden fortelle. Dette har vi hørt før. Men skal det ha noen troverdighet, haster det med konkrete tiltak, ikke minst penger. Det er ikke lenge igjen til år 2000. Hvorfor kommer f.eks ikke planen for utdanning av førskolelærere? Vi orker ikke flere forslag om snekkere i barnehagene. Realiteten nå er at førskolelærerne flykter fra yrket, og barnehager nedlegges i stor stil. Det holder ikke lenger å skylde på kommunene. Det er Regjeringa som har satt seg som mål å oppnå full barnehagedekning. Da er det Regjeringas ansvar å nå målet.

       Når det gjelder spørsmålet om likelønn, gav statsråden partene i arbeidslivet skryt, men var vag når det gjaldt statens ansvar. Hun innrømmet at Regjeringa har et helhetlig samfunnsansvar og et ansvar som arbeidsgiver, men unnlot å være konkret på hva det innebærer. SV har foreslått å avsette midler over budsjettene til en likelønnspott, slik at staten kan være pådriver og vise ansvar på dette området. Det har ikke fått støtte fra Arbeiderpartiet. Når det kommer til konkrete tiltak, bakker regjeringspartiet ut, og vi står igjen med de fine ordene.

       Det samme gjelder spørsmålet om « tidsklemmas favntak », som statsråden kalte det. SV har ved flere anledninger foreslått at det på budsjettene avsettes midler til forsøk med 6-timersdagen, slik at vi kan høste erfaringer med hvordan en slik arbeidstidsreform virker. Det har Arbeiderpartiet stemt imot. Da står vi igjen med statsrådens fagre ønsker om at det må bli enklere å være både yrkesaktiv og omsorgsperson. Det er vanskelig for SV å forstå uviljen til Regjeringa mot å prøve ut forskjellige modeller for deling av arbeid. Manger ganger virker det som om det er umulig for Arbeiderpartiet å støtte gode forslag, rett og slett fordi partiet ikke har funnet på dem selv. Det blir for meg en nærmest barnslig tilnærming til viktige politikkområder.

       Jeg skjønner godt hvorfor statsråden var så lite konkret når det gjelder tiltak for å stoppe jenteflukten fra Distrikts-Norge. Når selve livsgrunnlaget gradvis undermineres gjennom en landbruks- og fiskeripolitikk som Regjeringa får støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet for, kan dette ikke rettes opp verken gjennom SND eller fjernundervisning. Etter SVs mening er en kraftig satsing på offentlig sektor mye viktigere for kvinner enn å gi dem muligheter til å starte egne husflidsbedrifter. Offentlig sektor er selve bærebjelken i Distrikts-Norge. Den gir kvinner arbeid og avlastning når det gjelder omsorgsoppgaver.

Solveig Sollie (KrF) : I et replikkordskifte med representanten Alstad var jeg inne på det forslaget som tidligere har vært oppe, om å endre arbeidsmiljøloven slik at det ikke skulle være en forskjell for skiftarbeidere i industrien og turnusarbeidere i helsevesenet når det gjaldt arbeidstidens lengde. I svaret snakket representanten Alstad om likelønn - det dreide ikke saken seg om i det hele tatt. Men det viser vel at denne saken er vanskelig for Arbeiderpartiet, og at de ikke har noe klart svar. Det som hadde vært naturlig, var at en hadde endret arbeidsmiljøloven slik at turnusarbeidere i helsevesenet fikk den samme arbeidstid som skiftarbeidere i industrien.

       Med fem minutters taletid er det ganske begrenset mulighet til å komme inn på alle aspekter i barne- og familieministerens likestillingspolitiske redegjørelse. Derfor har jeg valgt å plukke ut to-tre områder.

       Redegjørelsen var omfattende og grundig, men egentlig forutsigbar i forhold til problemstillingene som er kjent fra før. For Kristelig Folkeparti er likestillingspolitikk viktig i forhold til familiepolitikk. Jeg er ikke i tvil om at god likestillingspolitikk også er god familiepolitikk. Men på dette området som på mange andre områder må likestillingsaspektet settes inn i en totalramme. Det vil aldri føre noe godt med seg dersom ikke tjenesteperspektivet, forvalteransvaret og respekt er de overordnede prinsipper som skal være en overbygning over hele likestillingspolitikken og familiepolitikken.

       Når det gjelder familiepolitikken, mener Kristelig Folkeparti at Regjeringens politikk er for snever og for lite tilpasset ulike ønsker hos småbarnsforeldre i dag. Alle ønsker ikke de samme tilbudene. Det er ikke slik at alle ønsker å være i fulltids arbeid i alle faser av livet med barn i barnehage fra tidlig morgen til ut på ettermiddagen. I dag ønskes det større fleksibilitet, og mange ser det som en viktig del av likestillingen.

       Det er riktig og nødvendig å innrette politikken i forhold til det endrede samfunnsmønster, ikke minst det at jentene tar utdannelse på lik linje med det guttene gjør. Men i faser av livet er det mange som ønsker å ha større valgfrihet. Vi ønsker nettopp dette som statsråden sier i sin redegjørelse:

       « For mange i dag er utfordringen hvordan de skal komme seg ut av tidsklemmas favntak ».

       I faser av livet, spesielt i småbarnsperioden, ønsker mange å komme ut av denne « tidsklemmas favntak » og innrette seg annerledes enn det Regjeringen tror at barnefamiliene ønsker. Jeg er glad for alle de endringene som har skjedd med muligheter til permisjoner, tidskonto osv., og dette har Kristelig Folkeparti støttet hele veien. Det gir fleksibilitet, men vi ønsker enda større fleksibilitet. Derfor har Kristelig Folkeparti foreslått kontantstøtteordning som vil medvirke til større valgfrihet og fleksibilitet. Kontantstøtteordningen til Kristelig Folkeparti er dessuten ikke i konflikt med tilbud om barnehageplasser. Kristelig Folkeparti har ved flere budsjettbehandlinger bevist at vi mener alvor når vi sier at vi ønsker et skikkelig tilbud om barnehageplasser. Ved siste budsjettbehandling foreslo vi 250 mill. kr mer i statsstøtte til barnehagene enn Regjeringen gjorde. Jeg er overrasket når statsråden i sin redegjørelse sier at kontantstøttepolitikken kanskje gjør livet enklere for noen politikere, men ikke for de fleste småbarnsforeldre. Dette useriøse utsagnet synes jeg vi kunne vært spart for.

       Statsråden tar i sin redegjørelse opp kvinners og menns sykdomsbilde og ulike helseplager, og jeg synes det er bra at det blir fokusert på det. Det er særlig belastningslidelser som er fremtredende hos kvinner. En kan spørre seg hvorfor, men det er vel ikke så unaturlig å tenke at den store belastningen mange kvinner har i deler av livet, der både yrkesliv og omsorgsarbeid krever store utfordringer, er en stor belastning for mange kvinner. Når småbarnsperioden er over, kommer ofte en periode med andre forpliktelser i forhold til bl.a eldre familiemedlemmer. Det kan ikke være tvil om at tidsklemmas favntak gjør noe med oss kvinner. Det ville ikke forundre meg om det er en klar sammenheng mellom dette og deler av sykdomsbildet. Jeg er glad for at statsråden fokuserer på at både forskning og helsevesen må ta dette mer på alvor.

       Kvinnene gikk ut i arbeidslivet fra 1970-tallet av bl.a for å bli økonomisk sjølstendige. Tida har vist at kvinnene har kommet for å bli i arbeidslivet. Samtidig har de kapitalistiske lovene ført til at vi ikke lenger har noe valg. For 30 år siden kunne man betale ned bolig og fø en familie på én inntekt. I dag trengs det mellom halvannen og to inntekter for å klare det samme.

       Dette er den økonomiske virkeligheten norske familier lever i. Dersom kvinner ønsker å bryte ut av familien, har det blitt desto tøffere i dag å klare seg økonomisk. Statistikken viser at enslige forsørgere i gjennomsnitt, uansett om de er i arbeid eller ikke, har hatt langt dårligere inntektsutvikling enn alle andre. Især har boligsituasjonen for enslige forsørgere blitt ganske håpløs. Mange opplever ikke å få boliglån til tross for at de er i arbeid. Den lave kvinnelønna er det vanskelig å få en bolig på. Enslige mødre på overgangsstønad har for lengst fått full stopp i å få etableringslån fra kommunene. Erfaringene viser at de ikke er i stand til å betale. Og det blir i hvert fall ikke noe lettere nå som det stilles så mange krav til å få overgangsstønad og dermed enda mer uvisshet om framtidige inntekter. Over hele verden ser vi en feminisering av fattigdommen, og enslige kvinner med barn er blant de fattigste. Dette skjer også i lille Norge.

       Brustad undrer seg over at kvinner velger mer tradisjonelt til tross for diverse holdningskampanjer. For oss som er i arbeidslivet, er det lite å undre seg over. Vi har i Norge et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked. Et gode for kvinner som den lange fødselspermisjonen er, og som jeg er helt for, kommer fort tilbake som en bumerang. I mitt fag - Grafisk - som fortsatt er ganske mannsdominert, merker vi jenter tydelig at arbeidsgivere nå vegrer seg mer for å ansette jenter. I et arbeidsliv hvor det er så store ulikheter mellom kjønnene, vil slike goder som stort sett bare brukes av kvinner, øke diskrimineringen av kvinner i de mannsdominerte yrkene. Fleksible arbeidstidsordninger vil virke på nøyaktig samme måte.

       Brustad, er dette så vanskelig å forstå? Det skal mer til enn holdningskampanjer for å få til likestilling! Du og din regjering sitter med makta, med pengene, med de instrumentene som skal til for å gjøre noe. RV har ved flere anledninger hatt gode forslag som ville ha økt kvinners økonomiske selvstendighet. Vi har blitt nedstemt. Mange nok ganger har dere tydeliggjort for norske kvinner at dere absolutt ikke er interessert i å få til likestilling.

       Kvinners samla lønnsinntekt er 58 % av menns lønnsinntekt. Ikke bare sliter kvinner med en egen kvinnelønn, vi har også en egen kvinnetid. Kvinner gjør fortsatt langt mer husarbeid enn menn. Dette er forskjellene.

       Skal vi få til likestilling i arbeidslivet, må vi tenke likestilling i hele samfunnet. Forutsetningen er at kvinner og menn har like lang arbeidstid, lik lønn og like omsorgsforpliktelser i hjemmet.

       En innføring av 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville umiddelbart gi langt mer lik arbeidstid for kvinner og menn. Det ville også fått positive konsekvenser for kvinnelønna. Men kanskje aller viktigst, det ville gitt kvinner en langt bedre plattform for å slåss for lik deling av omsorgs- og husarbeid i hjemmet. Hvis Stortinget i tillegg hadde bevilget en skikkelig pott for å heve kvinnelønna i det offentlige, ville vi ha kommet et langt stykke på vei. Det er ganske drøyt å si at kvinnelønna er partenes ansvar, så lenge staten sjøl er part og arbeidsgiver i forhold til mange kvinner, både direkte og indirekte via kommunene. Og sist, men ikke minst, trenger vi barnehager og flere barnehageplasser, spesielt for de minste barna. Dette er tiltak som virkelig er likestillingsstrategi.

       Men i Brustads verden drives likestillingsdebatten i Norge av menn og menns krav om omsorgsrettigheter til barn, eller - for å si det med andre ord - av « Foreningen 2 Fedre ».

       I min og de fleste kvinners verden drives kvinnekampen av kvinner i fagbevegelsen, og vi samler oss bak krav om 6-timersdag med full lønnskompensasjon, likelønn, forsvar av velferdsstaten. Det siste ikke bare fordi vi ønsker å forsvare kvinners arbeidsplasser, men også - vel så mye - fordi vi ikke ønsker på ny å få en mengde gratis omsorgsarbeid bl.a for eldre, uføre og barn dyttet over på oss. Det har de siste åra vært drevet et ganske omfattende arbeid, spesielt blant typiske kvinneforbund, for å utveksle kunnskap og samle seg om en strategi for en bedre kvinnehverdag. Dette er åpenbart en politisk bevegelse som Brustad verken vil se eller høre noe om.

       Brustad, til tross for at du og dine kvinnelige partifeller har fått politisk makt i Norge, har absolutt ikke dette ført til noe mer likestilling. Tvert imot, den markedsliberalistiske politikken din regjering fører, er tvers igjennom råtten og kvinnefiendtlig. Kvinner i Norge vil samle seg, og vi vil slåss!

       Prosjektet har faktisk ganske mange fasetter. I yrkesliv, i privatliv, i velferdsstaten, i styrerommene og i massemediene kjempes det hele tiden en kamp for å få makt. Og mitt håp er at den som vinner makten, bruker den til å få et menneskesamfunn, dvs. et likestilt samfunn. Men i en kamp vil det alltid være slik at det blir

       en taper, og taperen i dagens likestillingskamp får ikke bestandig de store overskriftene.

       I en artikkel i The Economist i september 1996 redegjøres det for at man i Amerika og i Europa vil få flere kvinner i lønnet arbeid, og at jenter gjør det mye bedre på skolen i alle skoleslag enn gutter. Vi ser den samme tendensen i Norge. Det er flere jenter på universitetene enn gutter, de er der lenger. Kvinner dominerer i de jobber det fins utviklingsmuligheter i, jobber som menn av en eller annen merkelig grunn egentlig ikke ønsker å ha.

       I framtidens arbeidsmarked vil de fleste jobbene komme i kunnskapsbasert industri, de vil komme i helse- og omsorgssektoren, i barneomsorgen, i servicebransjen og i databransjen. Dette er yrker som tiltrekker de fleste kvinner. Når kvinnene får bedre utdannelse, blir de lenger i jobbene. De er mer pålitelige arbeidskrefter og også villig til å ta jobber med lav lønn. Vi kan da gjette oss til at vi vil få en gruppe unge uutdannede menn som ikke ønsker å ta de jobbene som kommer i det fremtidige samfunnet. Og hva skjer med dem?

       Hvis en gjorde et tankeeksperiment med et bostedsområde som bestod av mange kvinner som ikke var i betalt arbeid, ville man se at det området var preget av ryddige hjem, barn som lekte og folk som snakket sammen. Men hvis man gjorde det tankeeksperimentet at dette bostedsområdet var besatt av menn uten lønnet arbeid, ville man se at mønsteret var annerledes - stedet ville være preget av uorden, uro, bråk og kanskje gjengdannelse som ville være farlig for omgivelsene.

       Dette må ikke ses i den sammenhengen at det ville være bedre at kvinner er arbeidsløse enn at menn er det. Men det som er en farlig utvikling, er om vi får en rekke unge, dårlig utdannede menn som verken har sjanse på jobbmarkedet eller er interessert i videreutdanning, altså en samfunnsutvikling som ville være til det beste for de fleste av oss.

       Hva er botemidlet mot en slik utvikling? Undersøkelser viser at gutter som vokser opp i hjem hvor det er to foreldre og får et mannsforbilde, vil utvikle seg til menn som tar ansvar, som tar utdanning, og som tar jobber som er mer ansvarsfulle. Derfor tror jeg det er viktig at foreldre, og spesielt fedre, bruker mer tid på barneomsorg, og at arbeidslivet får større forståelse for at menn også er omsorgspersoner. Farsrollen som modell for sine barn må ikke undervurderes, for barn trenger det, og spesielt guttene.

       Man kan også spørre seg om hvor mange personalsjefer som har et alternativt karriereopplegg for småbarnsfedre, slik som det kanskje er moderne med for småbarnsmødre. Det er viktig for oss at vi befolker gutters hverdag med menn. Det må flere menn inn i barnehagene og skoleverket, slik at guttene får rollefigurer å forholde seg til. Det nyeste på likestillingsområdet fikk vi høre om i dag tidlig, krisesenter for menn. Det er trist at man er nødt til å ha krisesenter, men når det er sagt, må jeg si at jeg tror det er et godt tiltak som man skal støtte opp om når det blir utredet nærmere.

       Så til slutt et lite hjertesukk: Vi behandler også medier i denne komiteen, og jeg ønsker meg flere kvinner i mediene. Når vi får byttet ut Arne Jensen og Einar Førde med to nye, superdyktige redaktører, tror jeg mediene vil få en annen profil. Definisjonen av begrepet « nyhetsverdi » vil kanskje til og med ha et kvinneperspektiv i seg. Så min oppfordring er at vi må få flere kvinner inn i både styrerommene, redaksjonene og redaktørstolene i mediene.

John Dale (Sp) : Det var ei optimistisk utgreiing statsråden gav til Stortinget for nokre dagar sidan. Me fekk inntrykk av at likestillingsarbeidet går framover på svært mange område, og at det nesten ikkje finst trugande skyer i horisonten. Kvinnene har innteke den eine bastionen etter den andre, og mannsrolla er endra. I utdanning, arbeidsliv og politikk rår det likestilling som aldri før. Det som står att etter det statsråden sa, er kampen om dei leiande stillingane i næringsliv og finansinstitusjonar.

       Eit slikt hovudinntrykk kan sikkert dokumenterast, og det står nok sin prøve også når det vert supplert med nyansar, f.eks den sterkt kjønnsdelte arbeidsmarknaden som m.a. medfører at svært mange kvinner arbeider i såkalla lågtlønnsbransjar. Kvinnenes sterke innmarsj på arbeidsmarknaden er imponerande, men samstundes står dei stadig for hovudtyngda av jobben heime. Like fullt, data tyder på at samla arbeidstid i lønt og ulønt arbeid er om lag den same for kvinner og menn, og spesielt unge fedrar har fått auga opp for verdien av å yta ein innsats utanom sitt tradisjonelle yrkesliv. Fedrepermisjonen har vorte svært populær. Kva utfordring står me då framfor i dei næraste åra?

       Statsråden blinka som sagt ut ein ny kamparena - fordelinga av kommandopostane innan det økonomiske området. Gjerne det. Men mitt inntrykk er at hovudtyngda i likestillingsarbeidet vil liggja i kontaktflata mellom betalt yrkesarbeid og omsorgsoppgåver. Det er i dette feltet, der interessene bryt mot kvarandre, der så vel kvinner som menn vert sette på prøve, at dei viktigaste utfordringane ligg. Eitt utgangspunkt er utdaning og yrkesdeltaking, eit anna oppvekstvilkår for born og ungdom, eit tredje dei eldste eldre sine stigande omsorgsbehov. Borte er mange av kvinnekampens krav til konfrontasjon. I dag vert det leita etter kompromiss som er til å leva med, og stadig fleire meiner f.eks at likestillingskrav må vika for ynsket om at omsynet til barnas beste skal stå i sentrum. Unge menneske vil sjølve vurdera sin livssituasjon, dei vil velja løysingar i tråd med eigne verdiar. Valfridom har såleis vorte eit nytt slagord, og det er interessant å merka seg at ein slik premiss vert delt av alle som tek del i debatten om barnehageutbygging og kontantstøtte.

       I dette perspektivet synest eg det er viktig å oppmuntra til smidige løysingar. Foreldrepermisjon og småbarnstillegg er gode eksempel på det. Og me er på rett veg, synest eg, når me satsar på open omsorg for dei eldre. Problemet her er at ressursane ikkje strekk til når den opne omsorga omsider må melda pass. Dette er ei

       sak som Stortinget snart skal diskutera. Poenget er at omsorgsoppgåvene stiller enorme krav framover. Sjølv med meir offentlege pengar i sikte må familiemedlemene framleis innstilla seg på å gjera ein stor innsats. Det spørsmålet som reiser seg, er korleis me kan gjera det enklare å vera både yrkesaktiv og omsorgsperson, slik statsråden var inne på i si utgreiing. Vil likestillinga halda stand når presset aukar på, eller er det grunn til å frykta at kvinner meir enn menn vil måtta ta seg av omsorgsoppgåvene?

       Svaret er ikkje enkelt. Nettopp det faktum at kvinnene tek brorparten av arbeidet heime, og at arbeidsmarknaden så tydeleg er kjønnsdelt, fortel om kor sterkt dei tradisjonelle førestellingane står. Sjølv statsråden reflekterte desse då ho i samband med barnehageutbygginga peika på behovet for fleire kvinner i lønt omsorgsarbeid. Likestillinga er nok utvilsamt komen lengst på det formelle planet. Så politikken på dette området må nok førast vidare på svært mange plan og ut frå ei erkjenning av at resultat som er oppnådde, fort kan gå til spille. Korleis tilstanden reelt sett er, veit lærarane meir om enn dei fleste. Grethe Fossum peika nettopp på kva heimemiljøet har å seia i ein slik samanheng. Det er som med demokratiet, kampane må førast stadig om att av kvar generasjon. Kanskje kan ein nærare kontakt mellom arbeidsliv og skule vera det som gjer det mogleg å vinna nye skansar. Eit opplegg som f.eks distriktsaktiv skule kan sikkert bana veg for fleire utradisjonelle yrkesval. Alt no finst det mange eksempel på at kvinner med hell etablerer og driv verksemder av ulike slag. Det me observerer her, peikar klart framover i tid.

       Skjeringspunktet mellom yrke og omsorg er ein valplass for så vel samarbeid som konfliktar. Politisk sett må det vera viktig å hindra at folk vert tvinga til det eine eller det andre.

Åse Klundelien (A) : Vi er slett ikke ferdig med arbeidet for å oppnå et samfunn med like muligheter og levekår for kvinner og menn. Representanten Dale kan ikke ha fulgt særlig godt med i statsrådens redegjørelse, hvis han tror det er bare ett punkt som gjenstår.

       Kvinner i en rekke yrker tjener 20 % mindre enn menn i sammenliknbare jobber. Kvinner har bare 10 % av topplederjobbene i det offentlige og 3-4 % i det private næringslivet. Kvinner rammes i større grad enn menn av omstruktureringer i arbeidslivet. Telenor er et ferskt eksempel. 10.000 kvinner oppsøker hvert år helsevesenet med skader som skyldes mishandling. Kvinner bruker nesten dobbelt så mye tid på omsorg og husarbeid som menn, også når begge er i fullt lønnet arbeid. Dette fører igjen til at barn og fedre trenger hverandre mer enn de får hverandre, ifølge Mannsrolleutvalget. Småbarnsfedre jobber mest overtid. 90 % av minstepensjonistene er kvinner. Menns forventede levealder er seks år kortere enn kvinners.

       Vi som har deltatt i likestillingsarbeidet noen år og har latt det prelle av oss som vann på gåsa å bli kalt rødstrømper, kjeftesmeller, fossiler fra 1970-åra og det som verre er, vet at det likevel har skjedd mye i løpet av de siste 20-30 åra. Jeg hadde tenkt å si at Gro Harlem Brundtlands innsats for likestilling i norsk politikk først kommer til å bli verdsatt når historikerne skal se tilbake på vår tid hevet over dagens politiske stridigheter, men i går fikk hun likestillingsprisen fra LO. Det gratulerer jeg både LO og Gro med.

Hallgrim Berg (H) : Trass i eit umåteleg langt innlegg om likestilling frå statsråd Brustad i Stortinget den 6. mai, var det ikkje eit einaste ord å høyra om eit av dei mest alarmerande problema på området i dag, nemleg den snøgt veksande industrien som heiter menneskehandel, tvangsekteskap og påfølgjande tvangsprostitusjon. Denne trafikken har auka dramatisk i heile Europa på 1990-talet. Organiserte kriminelle grupper er inne i denne lukrative geskjeften, og dei som trur at utkanten Noreg er ein uskuldsrein andedam i denne samanhengen, tek truleg mykje feil.

       Me talar her om ei form for menneskehandel og utspekulerte forretningsopplegg som grensar til moderne slaveri for mange av dei kvinnene som blir lokka til Vest-Europa med løfte og meir eller mindre fagre visjonar om ei strålande framtid. Me talar om inhumane og nedverdigande forhold. Me talar om brot på menneskerettane.

       Kvinner som handelsvare - anten dei kjem frå Aust-Europa, Søraust-Asia eller Karibia - må etter mitt syn definerast som eit samfunnsproblem anten slik trafikk er såkalla legal eller illegal, og sjølv om vedkomande kvinne i starten gav sitt personlege samtykke i form av underskrift eller kanskje proforma ekteskap.

       Det uomtvistelege poenget er at kvinner svært ofte blir nytta som rein handelsvare med det bestemte føremålet å tene pengar på dei, og at konsekvensen av opplegget svært ofte og uunngåeleg fører til tvangsprostitusjon og andre former for seksuell tvangsutnytting.

       Hersketeknikkane kan vera meir eller mindre raffinerte, men har det til felles at det blir nytta tvang, fysisk eller psykisk makt, skremsel og trugsmål. I kvart einaste tilfelle er det snakk om å skapa ein situasjon der desse importerte kvinnene blir vikla fast og blir totalt avhengige i nettverk som det er mest uråd å koma seg heilskinna ut av.

       I kjølvatnet av denne trafikken, og jamvel integrert i opplegget, blir det skapt eit økonomisk grunnlag for finansiering av og ekspansjon i andre aktivitetar, som t.d. stoffhandel og stoffmisbruk, kvitvasking av pengar og i enkelte land også våpenhandel.

       Kan Noreg gjera noko med dette? Me kan delta aktivt i det internasjonale arbeidet for å nydefinera og oppgradera kampen mot dette aukande uvesenet. Då er det viktig at me nyttar dei riktige definisjonane og dei riktige kanalane for samarbeid. Blant anna bør ein skilja klårt mellom prostitusjon og tvangsprostitusjon. Frivillig prostitusjon er ikkje ulovleg, men når organiserte interesser og smugling eller import av kvinner til ulike maskerte forhold kjem inn i reknestykket, er det straks tale om kriminalitet, menneskeforakt og tramping på menneskerettar.

       Det kan gjerast mykje her heime: Utpeiking av målgrupper og konkret innsats overfor desse gruppene er truleg meir effektivt mot uvesenet enn generell opinionsmoralisme og fordømming, for ikkje å snakka om avleiing frå saka ved normal sex på video og på kino.

       Eg viser til ti-tolv konkrete verkemiddel mot jentetrafikk og tvangsprostitusjon som nyleg vart vedtekne i ein rekommandasjon i Europarådet. Mange av desse tiltaka kan truleg vera verdfulle også i vårt land, t.d. trening av tenestefolk i ambassadar og konsulat som har med spørsmål om visa og løyve til såkalla arbeidsopphald å gjera, betring av samarbeidet mellom politiet gjennom Interpol, Europol og kanskje også Schengen, vurdering av konfiskasjon av forteneste frå brotsverk som er relaterte til tvangsprostitusjon og menneskehandel, vurdering av tilbod om opphaldsløyve til dei ofra som kjenner nettverka frå innsida, og som er villige til å stå fram og vitna i retten, osv.

       Det undrar meg då at barne- og familieministeren ikkje eingong tangerte desse nedslåande utviklingstrekka som no gjer seg stadig meir gjeldande i omfang og tyngd over heile Europa - frå det sørlegaste sør til det nordlegaste nord. Eg må difor vera så fri at eg ber statsråden kommentera den politikken - eller mangelen på politikk - som landet vårt har, eller ikkje har, på det området som her er skissert, og som Høgre stiller framlegg om i dag. Har statsråden konkrete og målretta tiltak i sikte, og i kva form vil ho eventuelt koma attende til Stortinget med dei? Vil ho ta opp sider ved dagens internasjonale menneskehandel som eiga sak?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Regjeringas mål er reell likestilling for alle. Vi vet at likestilling fram til i dag i stor grad har handlet om å bedre kvinners stilling og posisjon i samfunnet, og mye av arbeidet framover vil selvfølgelig også dreie seg om det. Samtidig er det på tide at vi retter større oppmerksomhet mot mannen som omsorgsperson, både av hensyn til barna og av hensyn til likestillinga generelt.

       Som jeg sa i redegjørelsen i forrige uke, har vi kommet langt. Det betyr selvfølgelig ikke at vi er i mål, men vi vet at kvinner har styrket sin plass i samfunnet. De har inntatt stadig nye bastioner - i utdanning, arbeidsliv og politikk. Nå står nye utfordringer for tur. Det er på tide å innta nye arenaer. Vi er nødt til å være på plass i organisasjonene, i ledelsen i arbeidslivet, i styrerommene, i finansinstitusjoner, i bedriftsledelser og også i internasjonale organisasjoner for ikke å miste makt i tida framover.

       Som jeg også sa, må mannens rolle i familien og i arbeidslivet i større grad tilpasses en ny virkelighet. Regjeringa ønsker at fedre skal ta en større del av omsorgen for barna. Fedrekvoten er innført og - vil jeg påstå - med stor suksess. I dag er det om lag 70 % av fedrene som benytter seg av den muligheten. Vi vil fra Regjeringas side følge den utviklinga nøye, og vi vil også vurdere om fedrekvoten bør utvides.

       I tillegg til å vurdere lengden på fedrekvoten vil Regjeringa - og jeg understreker det jeg har sagt tidligere fra denne talerstolen - gi fedre egne opptjeningsrettigheter i de tilfeller der mor er student eller yrkesaktiv. Vi har slått fast i Regjeringas langtidsprogram at vi innenfor disse rammene vil arbeide med sikte på å gi fedre egne opptjeningsrettigheter.

       Det siste tiåret har i stor grad vært barne- og familiepolitikkens tiår. Familiereformene har vært omfattende: fra store økninger i overføringer til kraftig bedring av tjenester og permisjoner.

       En av hovedutfordringene i dag er hvordan vi skal kunne gi folk mer tid. Vi har kommet langt gjennom ett års foreldrepermisjon, tidskontoordning og rett til ulønnet permisjon. Regjeringa ønsker å fortsette arbeidet for å gjøre det lettere å kombinere arbeid og omsorg.

       Men vi må unngå at gode familiepolitiske ordninger som utvidede permisjonsrettigheter og kontantoverføringer bidrar til å opprettholde gamle kjønnsrollemønstre. Løsninga på kampen mot klokka og for å få til mer likestilling er derfor ikke å trekke kvinner ut av arbeidsmarkedet. Løsningen er etter Arbeiderpartiets mening tvert imot å gjøre det enklere å kombinere det å være yrkesaktiv med det å ha omsorg for små barn, eller - for den saks skyld - syke foreldre. Derfor er det å gi tid, tilpasset de ulike ønsker og behov og de ulike livsfaser en bedre vei å gå enn f.eks å si at alle bør ha 6-timers normalarbeidsdag. Det er slett ikke alle som har behov for det, og det er heller ikke sikkert at det er en helt ønskelig utvikling.

       For at vi skal kunne møte framtidas krav til omstilling, likestilling og stadige krav om lønnsomhet for bedriftene, tror jeg fleksibilitet vil være et helt sentralt stikkord. Det bør som sagt justeres i tråd med de ulike livsfaser vi er i. Derfor ser jeg også med svært stor interesse på forslaget fra LO-lederen, Yngve Hågensen, under den LO-kongressen som nå pågår, om en tidskonto for arbeidstakere, som kan brukes nettopp etter individuelle behov og ønsker. Det kan være ytterligere ett bidrag for å få til økt valgfrihet. Samtidig må vi selvfølgelig fortsette med barnehageutbygginga, slik at vi når målet om full behovsdekning innen år 2000. Det trengs selvfølgelig penger, det trengs flere planer, det trengs personell, men det trengs også at vi er villig til å tenke noe utradisjonelt, uten at vi forringer kvaliteten i barnehagen.

       Det er slike løsninger vi må gå videre på i tida framover om både kvinner og menn skal sikres like rettigheter og muligheter både som yrkesaktive og som omsorgspersoner, og som etter min mening vil være avgjørende for om vi greier å få til reell likestilling for alle.

       Sjølvsagt er det positivt at vi har fått likestilling i høgare utdanning i den forstand at kvinner no tek høgare utdanning i like stor grad som menn, men det er urovekkjande at svært få kvinner vel teknisk-naturvitskaplege fag, inkludert eit fag som informatikk.

       Statsråden informerte om at det var sett ned eit utval som skal kome med forslag for å betre situasjonen på dette området. Då har eg fylgjande spørsmål til statsråden: Arbeider dette utvalet med heile gangen i utdanninga eller berre med høgare utdanning? Og har statsråden forslag til tiltak som kan auke jentene si interesse for datafag og andre teknisk-matematiske fag heilt frå grunnskulen og oppover?

       Det er berre 4 % av alle toppleiarane i NHO sine medlemsbedrifter som er kvinner. Dette er nedslåande, og det viser at vi ikkje har flytta oss eit einaste skritt på likestillinga sin veg når det gjeld kvinner i leiande stillingar i det private næringslivet. Etter det statsråden seier, er den viktigaste oppgåva til samarbeidsorganet Forum for likestilling i arbeidslivet å skape ei felles forståing for dei utfordringane vi står overfor, og diskutere tiltak og strategiar. Har statsråden forslag til konkrete tiltak som kan betre likestillinga i private bedrifter og auke kvinnedelen i styreromma?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Det er ikke enkelt å svare veldig kort på de svært omfattende spørsmål som representanten Sollied Øveraas her kom med. Men for å ta det med informasjonsteknologi og det utvalget først: Det er meninga at utvalget skal avgi sin innstilling den 1. juli i år, og det skal komme med forslag til tiltak som kan bedre situasjonen for matematikk, naturvitenskapelige og teknologiske fag i utdanninga.

       Jeg tror at vi når det gjelder informasjonsteknologi, er nødt til å starte tidlig. Vi vet at helt fra barn er små er det slik at gutter i større grad enn jenter liker å drive med data. Jeg tror dataspill som kan være noe mer tilpasset jenter, er et bitte lite bidrag i denne sammenhengen. Vi har fra departementets side tatt kontakt også med bransjen for å se på hva vi kan gjøre i utforming av program. Jeg tror både bransjen og samfunnet for øvrig er tjent med å ha flere kvinner med på å utvikle slike program. Vi skal se på hvordan vi kan få til noe her i fellesskap. Når det gjelder studiene, tror jeg at en på de høgskoler der vi har informasjonsteknologistudier, bør ta på alvor den kritikk som kommer fra en del jenter som har vært gjennom de studiene, eller som har sluttet. Mange jenter sier at de studiene i for stor grad er preget av såkalte hackerverdier, som er det som blir verdifullt, og som blir lagt merke til, og som blir belønnet. Det er det gutter er interessert i. Men hvis jenter gjør ting som de mener er viktige, og som absolutt også bør være viktige for samfunnet, nemlig å sette sammen dataene for å få f.eks sykehus til å fungere, blir det ifølge en del jenter som har vært igjennom dette, ikke belønnet i det hele tatt. Jeg tror disse utdanningsinstitusjonene bør ta slik kritikk på alvor. Vi må også legge opp et løp for at vi skal få flere kvinnelige lærere til å jobbe i denne bransjen. Så det finnes ikke ett enkelt svar på dette.

       Når det gjelder representanten Sollied Øveraas' andre spørsmål - jeg ser tida er i ferd med å renne ut - har vi flere ting på gang når det gjelder lederstillinger både i det offentlige og i det private, og det jobber vi videre med sammen med partene i arbeidslivet.

       Arbeiderpartiet er selvfølgelig for at småbarnsforeldre skal ha mer tid, og det brukte jeg mye tid på både i redegjørelsen og i det innlegget jeg hadde i stad. Vi mener derfor at vi isteden bør bygge videre på de permisjonsordninger vi allerede har. Det er jo også slik at en kan ta en del svangerskapspermisjon rett etter fødselen, så kan en benytte seg av tidskontoordningen, f.eks gjennom en 6-timersdag med lønnskompensasjon over en periode, og derved ha noe mer tid hjemme mens barna er små. Men det er også viktig at vi ikke lager ordninger som gjør at det bare er kvinnene som blir hjemme, for da kan gode permisjonsordninger bli et tveegget sverd, i den forstand at kvinner kan bli betraktet som mer ustabil arbeidskraft på arbeidsmarkedet enn det de er i dag. Derfor er vi også nødt til å få flere menn til å benytte seg av de gode permisjonsordninger vi har. Etter min mening er ikke løsningen å gjøre kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet dårligere. Vi øker ikke valgfriheten ved å innføre kontantstøtteordninger som går på bekostning av nettopp barnehager, slik Høyre vil.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg venter ikke at Arbeiderpartiet skal støtte SVs forslag om innføring av 6-timers normalarbeidsdag. Men hvorfor er det så stor uvilje mot å gi kommuner som vil, lov til å forsøke dette i en prøveperiode for å teste ut om det har noen positive effekter? Hvorfor er det så stor uvilje mot å avsette et mindre beløp på budsjettet, slik at kommuner kan få en støtte til dette? Er det av frykt for at resultatene skal bli så gode at vi som går inn for 6-timers arbeidsdag, faktisk skal få rett?

       Man har nettopp avsluttet et forsøk i Oslo med 6-timersdag for en mindre gruppe arbeidstakere, og så vidt jeg har forstått, er resultatene av dette forsøket gode. Så mitt spørsmål er: Vil Regjeringa foreslå støtte til forsøk med 6-timersdag i neste budsjett, eventuelt nå i revidert, eller vil man i hvert fall støtte forslag fra andre partier om forsøk med 6-timersdag og etter hvert selvfølgelig også gi midler til evaluering av slike forsøk?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Når det gjelder spørsmålet om 6-timersdag for alle, har selvfølgelig ikke Arbeiderpartiet noe imot at det blir igangsatt lokale forsøk dersom det er ønskelig. Men vi har sagt at vi mener det ikke er riktig at vi går inn med penger fra staten til slike forsøk. Vi mener, som jeg nå har sagt flere ganger, at vi i stedet er nødt til å ha ordninger som er mer tilpasset de ulike livsfaser og tilpasset de ulike ønsker og behov.

       Det å tro, slik i hvert fall noen få partier synes å gjøre, at vi skulle få en 6-timersdag for alle, mener jeg for det første er urealistisk, og jeg mener at det heller ikke er ønskelig, nettopp ut fra den begrunnelsen at vi har ulike ønsker og behov ettersom hvilken livsfase vi faktisk er i. Jeg tror også at vi må stille oss et grunnleggende spørsmål - for det er jo spørsmålet om likestilling som ofte blir brukt som et argument for at en vil ha 6-timersdag for alle - og det er: Vil en 6-timersdag for alle øke likestillinga? Jeg stiller meg veldig tvilende til det. Jeg tror at innføring av 6-timersdag ville føre til at det i stor grad ville være kvinner som var hjemme. Vi ser jo i dag hvem det er som jobber deltid. Det er i stor grad kvinner. Jeg tror vi må jobbe for - og undersøkelser viser at mange kvinner ønsker det - å arbeide noe mer. Så kan det selvfølgelig hende at en kan ha ordninger som legger til rette for at en kan jobbe mindre når en har små barn. Men hvis det var slik at vi skulle ha 6-timersdag for alle, ville jo det føre til at lønningene ville bli mindre for kvinner, og vi vet jo hva det fører til i forhold til avansement og pensjon. Så er det også slik at småbarnsfedre topper overtidsstatistikken. Er det grunn til å tro at det ville endre seg hvis det var slik at det var kvinnene som jobbet 6-timersdag? Og ville det føre til at vi fikk økt likestilling i hjemmet? Det stiller jeg meg sterkt tvilende til, både i forhold til omsorg for barn og i forhold til husarbeid for øvrig.

Solveig Sollie (KrF) : I replikkordskiftet mellom representanten Kjellaug Nakkim og statsråden uttrykte statsråden respekt for dem som velger å være hjemme. Det skulle bare mangle! Det er jo slik at det er ulike ønsker. Det er ikke alle som ønsker å innrette seg på samme måte, og en del barnefamilier ønsker faktisk nå å se livet i faser, at en ikke må gjøre akkurat det samme i alle faser av livet. Det ville virkelig være nytenkning i Arbeiderpartiet hvis også de var mer villig til å tenke på livet i faser, at en hadde ordninger for forskjellige faser av livet, og da tror jeg heller ikke at « tidsklemmas favntak » ville bli så forferdelig problematisk for så mange som det er i dag.

       Det jeg da lurer på, er: Jeg vet at noen kommuner søker om prosjektmidler til å prøve ut en kontantstøtteordning. Jeg synes det ville være best å få en statlig kontantstøtteordning. Jeg skal medgi at det ikke alltid er like vellykket med de kommunale kontantstøtteordningene. Men når det er kommuner som søker om å få prøve ut kontantstøtteordning, kunne statsråden tenke seg å være villig til å gi noen prosjektmidler til det - ved en brukerundersøkelse ville vi kunne se hva behovet er, hvilke ønsker det er - og ikke være så firkantet og si nei til absolutt alle søknader om dette?

       Jeg synes vi må komme noe lenger og tenke litt annerledes og ikke tenke at alle har de samme ønsker i hele sitt voksne liv, fordi det er ulike faser hvor vi har ulike belastninger i familielivet.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Arbeiderpartiet forsøker å legge opp til en politikk der vi tenker oss livet i faser. Vi har bl.a innført de permisjonsordninger jeg har orientert om, og staten har gått inn og støttet en del muligheter for å gå av med pensjon tidligere - for å nevne noen områder.

       Jeg vil, uansett om jeg er uenig med Kristelig Folkeparti, i hvert fall gi Kristelig Folkeparti honnør for at de - i motsetning til Høyre - har en kontantstøttemodell som ikke går direkte på bekostning av barnehager i sitt sentrale forslag til forsøk. Jeg er også glad for at representanten Sollie innrømmet at ikke alle lokale forsøksordninger har vært like vellykket. I Stavanger har vi jo et eksempel på det, hvor bl.a. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Pensjonist Partiet har inngått et samarbeid nettopp for å prøve ut en kontantstøttemodell som har ført til at folk med meget høy inntekt får 2.000 kr i måneden for bl.a å betale sin private barnehageplass. De har fjernet friinntektsplassene for foreldre med inntekt under 100.000 kr, og det har ført til en storstilt nedlegging av barnehageplasser. Dette er usosialt i forhold til dem som var så heldige i loddtrekninga å få de 2.000 kr i måneden. Dette mener jeg er en usosial ordning, det er en dårlig fordelingspolitikk. Jeg har vært på besøk i Stavanger i forbindelse med den saken flere ganger, og jeg forsøkte å spørre om det var noen mann som var på den ordninga. Det fantes visst én eller to, så vidt jeg fikk opplyst. Det er også en side av saken. Jeg mener at i den situasjonen vi nå er, er det ikke riktig å gå inn for nye kontantstøtteordninger utover det vi har gjennom barnetrygden, som for øvrig er over 12 milliarder kr i året. Nå er vi nødt til å prioritere barnehageutbygging. Arbeiderpartiet vil ikke være med på ordninger som gjør at vi svekker kvinners tilknytning til arbeidslivet, og som i tillegg fører til nedleggelse av barnehager fordi dette ikke er til fordel for barna, og spesielt ikke til fordel for de barna som har aller størst behov for å være i barnehage.

Mai Gythfeldt (RV) : Statsråden gir inntrykk av at så fort alle kvinner er i arbeid, så er det likestilling. Men det er jo ikke sånn det er. Det er store forskjeller i kvinners og menns situasjon i arbeidslivet. Det er store ulikheter, og kvinner er helt typisk annenrangs. Og det er nettopp den annenrangsrolla som gjør det viktig at vi har tiltak som får like konsekvenser for alle. Derfor tror jeg innføring av 6-timersdag med full lønnskompensasjon, selvfølgelig for alle, vil gi mer like vilkår for menn og kvinner. Og det er viktig for å få uttelling for likestillingen.

       Jeg prøvde å si i innlegget mitt at jeg tror fleksible ordninger, f.eks fleksible arbeidstidsordninger, vil kunne skjerpe kvinneundertrykkingen ytterligere og slå ut veldig forskjellig, og som jeg kjenner fra mitt eget fag, er det f.eks med på å sementere det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ytterligere. Vi opplevde det tydelig i Grafisk at kvinner blir mindre og mindre ettertraktet arbeidskraft så lenge vi har mannlige konkurrenter. Og jo flere « greier » vi får, som liksom skal være goder for oss, men som gjør oss forskjellige fra menn, og som gjør at vi velger forskjellig fra menn, jo verre forhold vil vi få og jo mindre sjanse har vi i faget. Tar du ikke våre erfaringer på alvor?

       Så til slutt: Kvinnebevegelsen har lenge sagt at enslige forsørgeres økonomiske situasjon reflekterer den økonomiske situasjonen som samfunnet tilbyr kvinner. Derfor lurer jeg på: Hvorfor nevner ikke statsråden situasjonen til enslige forsørgere? Hvorfor er ikke det å gå inn for kvinners økonomiske sjølstendighet likestillingspolitikk?

Statsråd Sylvia Brustad : Det er flere som har påpekt at det er enkeltområder som ikke ble belyst i redegjørelsen. Det har seg jo slik at i en redegjørelse på 40 minutter, som jeg tror jeg brukte, er det begrenset hva en greier å få med. Det betyr selvfølgelig ikke at ting som ikke ble nevnt der eller ikke ble belyst så mye, ikke er viktig.

       Når det gjelder enslige forsørgere, er det slik at det er også en sammensatt gruppe. Det er selvfølgelig folk i den gruppen som har det ganske bra, men det er også riktig at det er en del i den gruppen som ikke har det fullt så bra. Og en del av dem er blitt hengende noe etter. Det var jo også bakgrunnen for at bl.a. Arbeiderpartiet under behandlingen av velferdsmeldingen i fjor vår her i Stortinget gikk inn for å øke summen når det gjelder overgangsstønad, at vi økte tilskuddet til barnetilsyn slik at det skulle bli lettere å være i utdanning og senere komme seg i arbeid.

       Så er det riktig at den tida en kan motta overgangsstønad, ble noe redusert. Hovedregelen var 3 + 2 år, men det finnes også unntak fra denne regelen. Men jeg tror også at for enslige forsørgere - som som sagt er en sammensatt gruppe - som for resten av samfunnet, er det viktig at det legges til rette for muligheter som gjør at de kan komme seg i aktivitet, komme seg i arbeid. Jeg vet selvfølgelig at mange enslige forsørgere - og jeg kjenner mange selv - er i arbeid. Det er også slik at når en kommer i den situasjon at en blir alene med barn, kan det være viktig i en periode å ta seg av barna. Det kommer an på hvilken alder de er i. Men også for enslige forsørgere tror jeg det er særdeles viktig at en ikke blir gående uten å være i arbeid i altfor mange år, fordi da er det svært vanskelig å komme inn igjen på arbeidsmarkedet og senere bli selvforsørgende.

Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Replikkordskiftet er over.

       Arne Haukvik (Uav) : « Folk forstår ikkje korleis eg klarer alt arbeidet, men di eldre eg blir, di meir kan eg jo! », seier den 88 år gamle tekstilkunstnaren Synnøve Anker Aurdal, som er meir nyskapande enn nokon gong, og som no syner teikningar og nye teppe i Nasjonalgalleriet.

       « Eg arbeider heile tida, og om natta drøymer eg. Når eg står opp, har eg ideen inni meg. »

       Ho må få hjelp for å få det til. Ho har hatt over 60 elevar opp igjennom åra, og det kunne vore interessant å høyre: Får slike assistentar eller elevar stipend som kunne gjera at ho og andre kunstnarar kan utføre mange av dei ideane dei har? Ho seier dei står i kø, ho rekk ikkje å utføre dei. Eg har lyst til å nemne at ho har laga idéutkast til firkanta byråkratar, og eit av dei teppa heng her på Stortinget. Det får vi ta som eit lite engasjement.

       Elles etterlyser ho at fjernsynet skal ha meir kunstprogram. Og så kjem eg snart til poenget med henne, bortsett frå at ho er ein veldig flott kunstnar. Ho har fått St. Olavs Orden for den store innsatsen som kunstnar. Ho har laga Noregs gåve til 1100-års jubileet på Island, ei stor utsmykking i Håkonshallen og andre stader. No har ho jubileumsutstilling i Nasjonalgalleriet. Og kommentaren ho får frå folk som er på besøk, og særleg frå mange eldre kvinner, er: Ho er jo heldig som har Ludvig til å teikne for seg og skape fargane! Akkurat som om ho ikkje gjennom eit langt liv har bevist at ho har vore ein sjølvstendig kunstnar! Og ikkje nok med det, da ho skulle henge opp denne utstillinga, sa ho til dei som skulle hjelpe til at ho ville ha det slik og slik, men ho vart ikkje høyrd. Men da Ludvig kom og brumla, da vart det som ho ville! Men har alle kunstnarar sin eigen Ludvig? Det er spørsmålet. Det er eit døme på den tankegangen som sit igjen hos så mange, både hos kvinner og menn, og som vi må gjere noko med. Og det er mykje som her må endrast.

       Så har eg lyst til å nemne ein liten ting til, som ikkje er så liten likevel. Det er mange eldre, skilde kvinner som ofte har vore heimeverande og som no står der mest utan pensjonsordningar. Kor lenge skal vi gjere det så lettvint for mannfolka å sleppe unna pensjonsforpliktingar, og kor lenge vil Regjeringa tillate at vi stadig skal skape fleire minstepensjonistar?

       Tek vi for oss oversikta over statlege utval, styre og råd, er det berre eit fåtal kvinner som er valde som leiarar. I Forum for verdiskaping er det 26 menn og 10 kvinner - eit utval som er oppnemnt av Regjeringa. Dette bør rettast opp snarast. Berre når vi får tilnærma likskap på dette området, er det at vi vil sjå endringar i prioriteringar og strategiar som markerer ein likestilt nærings- og samfunnspolitikk.

       I dag søkjer fleire kvinner til akademisk utdanning enn menn. Dette må få utslag i at fleire kvinner får den plassen dei skal ha. Dagens kvinner krev fridom til å bruke eigne krefter og utdanning. Dette krev ei gjennomgripande endring av samfunnets oppfatning av kvinnene sin plass i arbeids- og samfunnsliv, ei gjennomgripande omorganisering av fleksibiliteten i arbeidslivet og utvida og godt sosialt utbygde omsorgstilbod for barnefamiliane.

       Ein velfungerande offentleg sektor blir stadig viktigare for næringslivet. Vi ser at med større kvinnedel i bedriftene vert det betre arbeidsmiljø og auka effektivitet i produksjonen. Ein velfungerande offentleg sektor er difor viktig for å kunne halde oppe eit godt arbeidsliv med tilgang på kvalifiserte arbeidstakarar. Difor er det viktig å ha barnehageplassar, fritidsordningar, eit godt

       helsevesen og ei god eldreomsorg. Dagens kvinner treng ikkje kontantstøtte, men rett til å skaffe seg si eiga inntekt på line med menn. Det er ikkje noko mål å trekke kvinner ut av arbeidslivet, men å legge til rette med arbeidstidsordningar som tek omsyn til småbornsperioden. I tillegg bør vi få menn som tek ansvar for born og familie. Vi vil ikkje ha eit samfunn som ikkje tek vare på kvinnene sine rettar til lik løn, lik ansiennitet og same pensjonsgrunnlag som våre menn har.

       Det må satsast på å få fram kvinner i leiande funksjonar innan næringslivet. Det må satsast på kompetanseoppbygging og nøkkelfunksjonar i landets bedrifter. Verkemiddel som staten stiller til rådvelde, må øyremerkast for kvinner og for nettverksbygging mellom kvinner. Kvinneretta prosjekt må ha klar kvinneretta prioritering, ikkje minst i distrikta.

       Distrikta si framtid er avhengig av at kvinnene vil satse og også skape sin eigen arbeidsplass. I dag ser vi forskjellsbehandling mellom kvinner og menn når det gjeld statlege verkemiddel. Menn får fleire midlar i gjennomsnitt enn kvinner i forhold til prosjekta og tiltaka dei søkjer om midlar til.

       Gjennom kunnskap vil kvinnene få styrkt sin eigen situasjon og samtidig vere med og bygge velferda for framtidige generasjonar.

Hallgrim Berg (H) : Når ein sit og høyrer på ein debatt som denne, er det ganske interessant å leggja merke til ordbruk og haldningar som gjer seg gjeldande i dei forskjellige delane av det politiske spekteret. Men eg vil nødig at det skal henga att eit inntrykk av at når det gjeld kjøkkenbenken, skal det vera så reaksjonært å skryta av kjøkkenbenken og tilsvarande progressivt å rakka ned på kjøkkenbenken. Eg reknar meg sjølv som eit ganske moderne og opplyst menneske, og eg er rett og slett glad i kjøkkenbenken. Eg likar kjøkkenbenken. Det er ikkje så svært lenge sidan den vart innmontert i norske heimar. I norsk interiørhistorie er kjøkkenbenken ei ganske ny oppfinning, som har letta arbeidet for dei fleste. Og eg synest at det må vera fint at mannfolk får sjansen til i større grad å kunna bruka ein kjøkkenbenk og laga mat dersom dei vil det, og dersom det blir lagt opp til valfridom og økonomiske ordningar frå samfunnet si side som gjer det naturleg.

       Eg las i ein statistikk her om dagen at når det galdt julemiddagen på norske bord, har pizza no segla opp til å bli den tredje mest vanlege julemiddagen her i landet. Pizza er ein såkalla « fast food ». Det er mange som trur at « fast food » tyder fast føde. Eg er i alle fall glad for at nokon tek seg tid til å villa laga mat, skikkeleg mat, framleis, og å vaska, vaska opp og vaska klede, og samtidig i større grad ha sjansen til å vera heime i lag med ungane sine i formgjevande, unge år. Eg meiner at barnehagetilbod er svært bra. Eg bruka det for mine eigne ungar. Og eg trur også at heimetilbod er svært bra. Men me må få fram i det politiske ordskiftet at desse to alternativa er likeverdige. Me må ikkje driva og skremma med kjøkkenbenken. Eg vil spørja statsråden, fordi eg ikkje fekk replikk i stad då ho rakka ned på kjøkkenbenken: Kva er det som er så skrekkeleg gale med denne kjøkkenbenken? Er det ikkje Arbeidarpartiet som eigentleg er mest fastbunde i stereotypiar ved å ha eit så einsidig og negativt syn på kjøkkenbenken?

Jon Olav Alstad (A) : Representanten Berg var svært glad i denne kjøkkenbenken, og det er greit det. Med Arbeiderpartiets politikk kan han til og med få lov til å stå framfor den på heltid hvis han tar del i permisjonsordningene som vi legger til rette for. Riktignok så må det litt mer til for å få ta del i de permisjonsordningene, som f.eks det å bli småbarnsforeldre.

       En annen ting jeg reagerer på, er denne nedrakkingen av pizzaen, som nå er den tredje mest brukte julemiddag. Den som vet hvordan en ordentlig pizza er, er fullstendig klar over at det slett ikke er noen « fast food ». Den krever innsats, og den krever kunnskap. Kort sagt krever det stor kompetanse å lage en skikkelig pizza. Det store problemet er nok at vi mannfolk ennå ikke har lært oss å steke ribbe. Det tror jeg kanskje vi også skal ta litt mer alvorlig i framtida.

       Det jeg egentlig tok ordet for, var forslagene, som jeg ikke kom inn på i innlegget mitt. Når det gjelder forslag nr. 1, fra Senterpartiet, er det i store trekk i tråd med et forslaget som Arbeiderpartiet selv har lansert gjennom langtidsprogrammet, og som vi ønsker å stå på. Nå syns ikke jeg at det er noen heldig situasjon å være med og nedstemme et slikt forslag, men vi vil gjøre det hvis ikke Senterpartiet går med på å oversende det Regjeringen, slik at vi får det vurdert i sammenheng med det arbeidet som allerede er varslet i forbindelse med langtidsprogrammet.

       Når det gjelder forslag nr. 3, fra Høyre, er det allerede er i gang et arbeid for å stimulere til at flere kvinner velger studier innenfor realfag, tekniske studier og datateknikk. Det er satt ned et utvalg - og det utvalget skal vel levere sin innstilling 1. juli 1997, altså om en og en halv måned - og det er alt satt i verk en god del tiltak, både tilleggspoeng, kvotering og egne kurs, for å stimulere til at flere kvinner velger de studieretningene. Uansett, Regjeringen er i fullt arbeid med disse forholdene, og jeg vil derfor også be om at forslag nr. 3 oversendes.

       Det samme gjelder forslag nr. 4. Det er et forslag som de fleste av oss kan være enig i, men allerede nå er det i gang et arbeid i forhold til en del av de formene for menneskehandel som foregår, først og fremst internasjonalt, og jeg vil derfor be om at Høyre også oversender det forslaget.