Ansgar Gabrielsen (H) (ordfører for saken): Forslaget fra representanten Alvheim om å be Regjeringen fremme forslag om at det ikke lenger skal være tillatt for kommunene å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie, har komiteen enstemmig sluttet opp om, og vi ber Regjeringen gjøre de nødvendige endringene for å etterkomme forslaget.

       Enkelte vil kanskje hevde at det er overraskende at komiteen enstemmig innstiller på å avvikle kommunenes adgang til å kreve egenandel, en rett kommunene har hatt siden 1991. Det ble den gangen satt en begrensning for kommunenes anledning til å ta egenandeler, basert på hvilke inntekter folk måtte ha. Mitt syn på dette - og jeg antar det også er komiteens syn - er at helsetilbudet bør være preget av likhet og likeverd. Den økonomiske siden av sykdom bør fra statens side behandles likt, uansett hvor en måtte bo i landet. Det er også en av grunnene til at Stortinget to eller tre ganger har avvist Regjeringens forslag om at transportkostnadene knyttet til hjemmesykepleie skal være et statlig anliggende, være hjemlet i folketrygdloven og refunderes deretter. Det samme prinsippet bør gjelde for hjemmesykepleien.

       Nå sondrer vi i forslaget mellom sykepleie og hjemmehjelptjeneste. Dette gjelder hjemmesykepleiedelen. Nå er det imidlertid nettopp kommet en NOU om finansiering av brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenestene, og statsråden har i brev til komiteen sagt at hele problemkomplekset knyttet til egenandelene samlet vil bli lagt fram for Stortinget. Hvorvidt dette vil komme så raskt at det vil bli samkjørt med det forslaget som vi i dag behandler, gjenstår det for så vidt å se.

       Det har vært en ganske stor grad av forskjellsbehandling i kommunene når det gjelder egenandelene, fra dem som ikke tar noe, til dem som tar relativt mye. Vi har hatt enkelteksempler der egenandelen har vært på både 10.000 kr og 15.000 kr. Det er åpenbart at når sterkt pleietrengende personer får egenandel i de størrelsene, bør Stortinget reagere. Jeg innrømmer vel egentlig at det som ble gjort i 1991, kanskje ikke var det rette for den delen som gjelder hjemmesykepleie. Når Stortinget i dag enstemmig vedtar at vi skal avvikle denne muligheten, mener jeg det er et vedtak som dette landet absolutt har råd til, og som er denne nasjonen verdig.

Mimmi Bæivi (A) : Under behandlingen av velferdsmeldingen sa komiteen at det offentlige har et ansvar for å sikre hjelp og omsorg til alle, og vi understreket da at de med dårligst betalingsevne skulle skjermes. Dette står Arbeiderpartiet selvfølgelig fremdeles på. Men et flertall sa også at framtidens behov for pleie- og omsorgstjenester kan gi nye måter å organisere og finansiere tjenestene på, og at mange av framtidens pensjonister vil ha økonomisk handlefrihet til å kunne kjøpe tjenester.

       Nå har vi fått en NOU som gjennomgår egenbetalingsordningene, og som bl.a skisserer forslag til løsninger som vil dekke det økte tjenestebehovet vi vil få med flere eldre. Utvalget har også gjennomført en samlet analyse av fordeler og ulemper ved de ulike alternative modellene for finansiering og brukerbetaling, noe vi forventer skal bli behandlet her i Stortinget senere.

       Brukerne av pleie- og omsorgstjenesten har som oftest forskjellige og sammensatte behov. De tjenestetilbudene vi har i dag, viser også at det finnes både varierte og fleksible tilbud. Jeg kan her nevne f.eks abonnementsordningen. Det er en ordning som virker slik at brukerbetaling ikke er avhengig av forbruk. En timesatsordning og kombinasjonsordninger som også innehar skjerming av dem med lave inntekter, er også viktig. Ut fra målet om en samordning av de ulike kommunale tjenestene, viser eksemplene ovenfor at det kan skape praktiske problemer i gjennomføringen av vedtaket.

       Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at brukerbetaling og egenandeler utformes på en slik måte at det ikke kan utelukke noen fra å søke nødvendig hjelp og støtte.

       Dessuten skulle innføringen av brukerbetaling for hjemmesykepleie motvirke uønsket vridning av etterspørsel etter hjemmesykepleie, som i motsetning til hjemmehjelp hadde vært gratis. Erfaringene viser at tjenestebehovene ikke har endret karakter ved innføring av egenbetaling.

       En entydig og klar avgrensning av hva som er hjemmesykepleierens eller hjemmehjelpens ansvar, vil det ikke være enkelt å foreta. I lov om sosiale tjenester er det en definisjon av hva de sosiale tjenestene skal dekke. Blant annet er praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller annet én av oppgavene. I debatten rundt egenbetalingsspørsmålet har det vært fokusert på at slike tjenester bør være unntatt fra egenbetaling. Dette er også en viktig intensjon å ta med når ordningen med egenbetaling for hjemmesykepleie skal endres, noe som tilsier at det vil være nødvendig å justere egenbetalingsforskriftene etter sosialtjenesteloven.

       Egenbetaling for hjemmesykepleie er nå innført i to tredeler av kommunene, men synes i liten grad å ha hatt betydning for kommunenes inntekter. De fleste av hjemmesykepleiebrukerne har allerede hjemmehjelp og betaler dermed for abonnement for denne tjenesten. Dermed øker ikke betalingen når de også får hjemmesykepleie.

       Arbeiderpartiet sier med dette ja til forslaget i Dok.nr.8:52.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det er gledelig at denne saken nå endelig får en skikkelig løsning, for fra 1991 og til nå har den delvis vært på ville veier. I denne stortingsperioden åpnet et flertall her i Stortinget først for at kommunene skulle få kreve egenbetaling, uten at det ble satt spesielle rammer eller betingelser. Resultatet ble ganske fort store forskjeller kommunene imellom og og-

       så store utgiftsforskjeller mellom pensjonistene og brukerne av hjemmesykepleien.

       I neste runde skulle en rette opp dette og gjøre det delvis godt igjen ved å sette et tak på satsene, noe som resulterte i en egenandel på 50 kr pr. måned for dem med minst betalingsevne. Det var kanskje heller ingen god løsning, for det gav igjen store utslag i forhold til kommuneøkonomien.

       Senterpartiet har i sosialkomiteen ved behandlingen av denne saken i denne perioden prøvd å få til en forutsigbar og mer sosial ordning, idet vi har tatt opp forslaget fra Kleppe II-utvalget, der det var klare begrensninger og differensieringer, som spesielt skulle skjerme dem med liten betalingsevne.

       Det er en god løsning for brukerne av hjemmesykepleietjenestene som blir vedtatt her i dag med stort flertall - forhåpentligvis enstemmighet. Men løsningen er ikke fullgod før vi får på plass en økonomisk kompensasjon og oppdekking fra statens side til kommunene. Vi ønsker at denne ordningen med skatt på sykdom, som denne egenbetalingen ofte har blitt kalt, skal opphøre. Vi ønsker likebehandling av alle, uansett om de trenger hjelp hjemme eller på institusjon, og vi ønsker likhet for alle uansett hvor de bor i landet. Men for dem som skal ha denne hjemmesykepleien, er det viktig at den kan gis like vel i hjemmet, til dem som bor der, som til dem som er på institusjon.

       Åpen omsorg bør fortsatt ha prioritet. Det skaper større trivsel og større menneskeverd. Det minsker også presset på institusjonene.

       Den verste situasjonsbeskrivelsen i forhold til dette med hjemmesykepleie, er at de som ønsker en institusjonsplass, og som absolutt skulle hatt det, men ikke får det, må betale for den sykepleietjenesten som de absolutt er avhengig av. Hadde de fått en sykehjemsplass, med større trygghet og omsorgstilsyn 24 timer i døgnet, hadde de sluppet å betale for sykepleietjenesten slik det har vært til nå.

       Stortingsflertallet har ved flere anledninger, som vel også saksordføreren var inne på, sagt nei til Regjeringens forslag om å legge finansieringen av hjemmesykepleiens transportkostnader inn i kommunens rammetilskudd. Vi har sagt nei til dette, også bl.a med utgangspunkt i at vi ønsker likebehandling og et mest mulig likeverdig tilbud til alle, uansett kommuneøkonomi og hvordan de geografiske og kostnadsmessige forholdene er.

       Stortingsvedtaket i dag går ut på at staten tar ansvaret for gratis hjemmesykepleie for alle. Men da må vi også ta ansvar for økonomien, få den på plass og ut til kommunene. Hvis vi ikke gjør det, skyver vi disse kostnadene over på kommunene. Det er en håpløs politikk som skaper et økonomisk uføre, og i siste omgang muligheten for et dårligere tjenestetilbud. Det må ikke dette resultere i! Vi må få på plass de pengene som skal kompensere dette.

       Jeg håper også, som saksordføreren var inne på når det gjelder henvisningen til Brukerbetalingsutvalget, at vi i neste omgang kan se på hjemmehjelpstjenestene, og at de som trenger disse tjenestene, bl.a funksjonshemmede, syke og eldre, kan få den samme ordningen.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Endelig: En enstemmig komite går i Innst.S.nr.191 inn for å fjerne den urettferdige egenandelen for hjemmesjukepleie som flertallet på Stortinget innførte med virkning fra 1991. Flertallet bestod av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. De samme partiene er altså nå med på å fjerne denne egenandelen.

       Sosialistisk Venstreparti har fra første stund gått imot forslaget om å innføre egenandel for hjemmesjukepleie. Det er en ekstra skatt på sjukdom, som er helt urimelig og usosial. SV har i senere budsjetter lagt inn ekstra penger for å kompensere bortfall av kommunenes inntekter av egenandeler til hjemmesjukepleien, men har selvfølgelig blitt nedstemt når det gjelder alle disse forslagene. Jeg er selvfølgelig glad for at et samlet storting nå vil avvikle ordningen, med de samme argumentene som SV har brukt hele tida for å gå imot ordningen.

       Kommunene er ikke nødt til å ta egenandel for denne tjenesten, men vi vet alle - i hvert fall her i salen - at i en presset økonomisk situasjon tar de aller fleste kommunene egenandeler når de får muligheten til det, og særlig når det samtidig strammes inn på overføringene ellers. Mange kommuner har innført abonnementsordninger i forbindelse med dette.

       I 1986 utgjorde kommunenes inntekter av egenbetaling 750 mill. kr. I 1993 og 1994 var tallet steget til 2,1 milliarder kr. Nå er tallet selvfølgelig enda høyere. Jeg har det ikke foran meg akkurat her, men jeg vet at tallet har steget ytterligere.

       Det er også stor forskjell fra kommune til kommune, store forskjeller innafor samme fylke - noen kommuner tar ingen egenandel. Ellers er det altså store variasjoner. Den enkeltes livskvalitet vil være helt avhengig av i hvilken kommune vedkommende bor, og det er et tankekors! Situasjonen er så vanskelig at eldre sjuke som har et sterkt behov for pleie og omsorg, ikke kan etterspørre denne tjenesten fordi de ikke har råd til å etterspørre den. Vi får et underforbruk istedenfor, som svært mange i denne salen liker å prate om at det er, et overforbruk av tjenesten.

       I tillegg er det egenandel for medisiner, legebesøk og transport. Taket på frikort er hevet og er nå på 1 290 kr. Egenandelene rammer de samme gruppene som vi her snakker om, også i forhold til hjemmesjukepleie.

       For Sosialistisk Venstreparti strir slik skatt på sjukdom mot de grunnleggende prinsippene i velferdsstaten. Nødvendige medisiner, pleie og omsorgstjeneste skal betales av alle over skatteseddelen, ikke som skatteøkning for den som blir sjuk og pleietrengende. Det er usolidarisk.

       Jeg er glad for det vedtaket som blir fattet her i Stortinget i dag. Det er en seier for Sosialistisk Venstreparti og for Fremskrittspartiet, som hele tiden har gått imot dette med egenandel for hjemmesjukepleie.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : I dag vil Stortinget retta opp ein feil som vi gjorde for nokre år sidan. Det førre innlegget viste at det var delte meiningar den gongen, medan vi altså i dag står samla. Eg er ikkje flau for å seia at det går an å gjera feil òg i denne saka, men vi bør då retta dei opp igjen når vi oppdagar det. Kristeleg Folkeparti, som støtta omlegginga i 1991, var usikker på om vedtaket den gongen var rett. Praksis rundt omkring i kommunane har vel vist at dette vedtaket fekk ein del uheldige verknader.

       Det er uverdig at enkelte av oss må betala for å få hjelp til dei mest daglegdagse gjeremåla som vi tar som sjølvsagt at dei aller fleste av oss klarar utan noka hjelp, og som er nødvendige for å kunna fungera i fellesskapet i samfunnet. Vi ønskjer alle at flest mogleg skal få lov å bu heime så lenge dei ønskjer det, og då er vi nøydde til å legga til rette for at dei som treng ekstra støtte og hjelp, skal få det utan at dei skal måtta betala for dei mest daglegdagse tenestene.

       Frå Kristeleg Folkeparti si side vil eg legga til at vi kjem tilbake til den totale eigendelsproblematikken ved seinare høve. Blant anna har vi no fått Brukarbetalingsutvalet si innstilling, som òg skal handsamast i tur og orden. Kristeleg Folkeparti er villig til å sjå på m.a. inntektsgrunnlaget på nytt når det gjeld utrekning av kor store eigendelane skal vera. Skal vi ta utgangspunkt i brukaren eller i familien si samla inntekt? Bør taket på inntekter for frie tenester hevast noko? Dette er berre nokre spørsmål eg stiller. Eg har ikkje nokon konklusjon i dag, men det er spørsmål som vi i Kristeleg Folkeparti jobbar med. Førebels stiller vi oss spørsmål, og vi kjem tilbake til konklusjonane ved seinare høve.

       Eg er sjølvsagt samd i det andre har sagt i saka, at kommunane må få kompensasjon for dei meirutgiftene som Stortinget pålegg dei i dag. Ein del kommunar har utarbeidd gode abonnementsordningar for tenester på denne sektoren. Vi må hjelpa kommunane når dei no må legga om rutinane og legga om tenestetilbodet slik at det er innretta etter dei vedtaka vi gjer. Vi veit òg at somme kommunar har fått ein del ekstrainntekter på grunn av eigenbetaling for heimesjukepleie, og dei må vi dekka inn frå sentralt hald. Eg er glad for at det er eit samla storting - i alle fall ein samla komite - som er innstilt på å støtta forslaget som er lagt på bordet. Eg vonar inderleg at òg det vidare arbeidet med eigenbetalingsproblematikken vil føra til at dette vert til beste for dei menneska som treng desse tenestene.

John Alvheim (Frp) : Jeg må ærlig innrømme at det kom som en overraskelse på meg at det skulle bli en enstemmig innstilling for å fjerne egenbetaling for hjemmesykepleie - da med tanke på historikken. Da ordningen med egenbetaling for hjemmesykepleie ble innført fra 1991 etter forslag fra Syse-regjeringen, var det bare Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet som stemte mot denne egenbetalingen. Jeg og Fremskrittspartiet har hele tiden betraktet egenbetaling for hjemmesykepleie som ekstra skatt på sykdom og uførhet. Men av og til er det slik at det kommer noe positivt ut av et forestående stortingsvalg.

       Det burde ikke være vanskelig å forstå at det føles som svært urettferdig at syke og uføre nå i flere år har måttet betale for å få hjelp til å komme seg opp av sengen, besøke toalettet samt betale for nødvendig assistanse til personlig hygiene. Urettferdig har også mange pårørende følt det at de i tillegg til å yte gratis omsorg for sine nærmeste i år og tiår, og dermed har spart samfunnet for uante millionbeløp årlig i institusjonsomsorg, de siste årene også har måttet betale egenandeler for den medisinske hjelp de trenger for at den syke og uføre fortsatt skal kunne bo hjemme og ha en tilnærmelsesvis god livssituasjon. Egenbetaling for hjemmesykepleie har også vært dypt urettferdig fordi det ytes gratis pleie og omsorg ved våre sykehus og offentlige institusjoner. Det går så absolutt en tålegrense for hva familie og pårørende med hjemmeomsorg kan akseptere før de sier nei og overlater det hele og fulle ansvar for pleie og omsorg til det offentlige. Skulle så skje, ville imidlertid hele vårt omsorgsapparat på meget kort tid bryte totalt sammen, idet det antas at hjemmeomsorgen i dag i penger og ressurser representerer omtrent det samme som det offentlige bruker på omsorg i offentlige institusjoner og foretak.

       I forbindelse med at egenandel for hjemmesykepleie ble tillatt, men ikke pålagt, stipulerte Regjeringen med en inntektsøkning for kommunene på ca 100 mill. kr. Det ble også i statsbudsjettet den gangen foretatt et kutt i overføringene på tilsvarende beløp, idet man faktisk forutsatte at de fleste kommuner ville innføre egenbetaling for hjemmesykepleie - noe man dessverre fikk rett i, for i dag er det de færreste kommuner som ikke praktiserer innkreving av egenandel.

       Når nå Stortinget gjør vedtak om å fjerne muligheten for å innkreve egenandel for hjemmesykepleie, ser i hvert fall Fremskrittspartiet det slik at inntektstapet for kommunene ved opphør av egenbetalingen må kompenseres ved at det tilleggsbevilges på rammene til kommunene ved første gitte anledning. Innstillingen har intet forslag i så måte, men jeg finner det i hvert fall logisk at når Stortinget i sin tid reduserte overføringene til kommunene på grunn av innføring av egenandeler, og disse nå blir borte, må Stortinget nå gå den motsatte veien og tilbakeføre disse pengene til kommunene, for de fleste kommuner har jo en ganske skral økonomi, så langt jeg skjønner, ut fra erfaring fra min egen kommune.

       Jeg ser for øvrig fram til et forslag fra Regjeringen på bakgrunn av NOU 1997:17 om nærmere gjennomgang av egenandelene totalt sett i forhold til både kommunehelseloven og sosialtjenesteloven. Jeg tror nok egenbetalingen må bli langt mer nyansert i forhold til det som gjelder i dag, og at man i hvert fall sørger for at mennesker som uforskyldt har fått problemer med helsen, ikke blir tilleggsbeskattet i så måte.

       Det er i innstillingen ikke lagt inn noe tidspunkt for ikrafttredelse av det vedtaket som Stortinget forhåpentligvis gjør i dag, men personlig, som forslagsstiller,

       forutsetter jeg at Regjeringen sørger for å realisere vedtaket så snart det er teknisk mulig å få det til.

       Jeg vil konkludere med følgende: Jeg antar at det norske folk setter stor pris på at det på tross av de turbulente politiske forhold i Stortinget i dag er mulig å samle seg om fornuftige forslag til beste for det folk vi i dette hus er satt til å tjene.

Erling Folkvord (RV) : Eg må først få lov til verkeleg å gratulere forslagsstillaren, John Alvheim, med at han nå truleg oppnår å få eit einstemmig storting til å vedta omtrent den same teksten som i RVs første forslag til endring av Sosialdepartementet sitt budsjett hausten 1993. Den gongen var dagens forslagsstillar blant dei som stemte imot, men i dag blir det altså eit einstemmig vedtak. Det er utmerkt. Når det gjeld kva det norske folket blir glad for, trur eg det norske folket kjem til å bli veldig glad viss dagens vedtak blir gjennomført, og det norske folket kjem til å bli endå meir glad viss den målsettinga som John Alvheim nå gav uttrykk for, skulle bli oppfylt, nemleg at personar som har fått problem med helsa, ikkje skal tilleggsskattleggast i så måte. Det ville jo vere storveges. Men dagens vedtak er altfor avgrensa til at den målsettinga til Alvheim skal bli oppfylt.

       Eg er også einig i det Alvheim sa om at det er uverdig å måtte betale for hjelp til å kome seg opp av senga. Det er så sant som det er sagt. Men det er også sånn at om dagens vedtak faktisk blir gjennomført av Regjeringa - noko eg personleg tvilar på - vil det framleis vere mange som må betale for å få hjelp til å kome opp av senga, for det er ikkje slik at all slik hjelp blir ytt av heimesjukepleiarar. Da RV hausten 1993 fremma sitt forslag om å pålegge Regjeringa å kome med ei lovendring for å fjerne adgangen til å krevje eigendelar frå brukarane av heimesjukepleie, hadde det ein mangel. Den mangelen vart retta opp i RVs forslag hausten 1994, ved at vi utvida det til å omfatte fjerning av eigendelar på heimebaserte tenester i det heile tatt. Og det er jo det ein må få vedtatt i neste etappe viss ein skal oppnå å få slutt på det som Alvheim snakkar om, nemleg det uverdige ved å måtte betale for hjelp til å kome opp av senga. Og viss ein skal få slutt på tilleggsskattlegging av dei som har fått helsetrøbbel, må vi gå enda lenger i å fjerne eigendelar. Skulle det i neste stortingsperiode, når det lakkar mot neste stortingsval, bli fleirtal for det, er det ingen ting som er betre.

       Men eg må seie at personleg synest eg at ein del av fråsegnene i debatten i dag og det at det vert vist til NOU 1997:17, og dei saklege påpeikingane i Arbeidarpartiet sin mindretalsmerknad av problema med å avgrense heimesjukepleia mot andre hjelpeordningar, tilseier at det er stor fare for at dagens vedtak viser seg å vere eit førevalsjippo. Det er kjempebra viss det ikkje er slik, men det er stor fare for det. Eg synest det har kome mange uklåre fråsegner frå enkelte av dei som har forsvart eigendelsystemet. Alvheim og Sortåsløkken har aldri forsvart det, men det er andre talarar her som har forsvart eigendelsystemet tidlegare. Når ein av dei som har stemt for systemet, seier at saka har vore på ville vegar i denne perioden, er det tydeleg at det må vere ein form for sjølvkritikk, og at ein sjølv har kome seg ut av dei ville vegane.

       Men saka er ikkje løyst før vi har fått endra praksisen, og den er ikkje løyst før det er gitt løyvingar til kommunane som gjer at kommunane ikkje dyttar dette over på andre, eller at kommunane velg den løysinga å omdefinere kva som er heimesjukepleie og kva som er heimehjelp, slik at dei utholar innhaldet i dagens vedtak.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Dette er jo en kjent debatt. Det er ikke første gang både jeg og sikkert mange andre her deltar i den.

       Først har jeg lyst til å si at jeg synes det er ganske sjarmerende å høre på politikere fra bl.a. Senterpartiet, som vanligvis fremhever det lokale selvstyre som noen fantastiske greier som man skal satse på, og så gang på gang kommer her i salen og beklager seg over at det oppstår forskjeller mellom kommunene. For meg er det helt ubegripelig hvordan man kan tro at det lar seg forene å ha et lokalt selvstyre og samtidig tro at alle kommuner skal være klin like.

       Så til debatten om hva man skal betale for. Det er to deler av denne debatten. Jeg synes det er greitt å diskutere om man skal betale for denne type tjenester eller ikke, men det jeg reagerer på, er når høyresiden i denne salen er med på å legitimere argumentasjonen om at det å betale for en tjeneste er det samme som å betale skatt, og kaller dette skatt på sykdom. Nå er det faktisk ganske vesentlige forskjeller mellom det å betale skatt og det å betale en brukeravgift på en tjeneste. Hvis man skal følge debatten videre og si at dette er skatt på sykdom, må jo det å betale barnehageavgift være skatt på å ha barn, da må det å gå til legen og betale være skatt på helse, og da må det jo også være slik at vann- og avløpsavgiften er skatt på renslighet. Slik er det jo virkelig ikke. Det er greitt å være uenig om hva vi skal betale for eller ikke, men la oss kalle ting for det det er.

       Så blir det påstått at denne type omsorg er gratis i institusjon. Med respekt å melde, det er jo bare tøv å si noe sånt. Hvis man bor på et sykehjem i dag, er det greitt at man ikke betaler for den hjelpen man får, men man betaler ganske mye for den plassen. Og at man regner betaling for helsetjenester som iberegnet i de 75 % av grunnpensjonen og 85 % av tilleggsinntekter som man betaler inn, det synes jeg faktisk er ganske rimelig. Men å påstå at det er gratis - det er ikke slik jeg oppfatter betydningen av ordet « gratis ».

       Men så til realitetene, dette med å betale for hjemmesykepleie. Jeg tror det er riktig å ha egenbetaling for hjemmesykepleie, og jeg tror det bør iberegnes i det samlede taket på hva man skal betale i året for helseutgifter. Jeg er med på at det er enkelte som har en meget vanskelig økonomi, som kanskje bør unntas fra denne betalingen. Men det jeg har lyst til å legge litt vekt på, er at jeg ikke tror flertallet helt oppnår det de ønsker ved dette vedtaket. Jeg tror hjemmetjenestene må ses i sammenheng. Hvis det blir slik som det var før, at det er lov til å ta egenandel for en hjemmetjeneste som hjemmehjelp, men ikke for hjemmesykepleie, da blir det jo opp til kommunene hvordan de definerer det. Retten til å gå på toalettet blir trukket frem. Hvilken kontroll har Stortinget med at man sender en sykepleier hjem til folk for å hjelpe dem til å stå opp om morgenen og ikke en hjemmehjelp? Kan man ikke bruke en hjemmehjelp til det og sende regningen? Jeg tror det kommer til å skje, hvis det blir på denne måten. Jeg tror at hvis Stortinget virkelig mener at man ikke skal betale for denne type grunnleggende tjenester, må man enten fjerne egenbetalingen for alle hjemmetjenester, eller så må man definere på en annen måte enn å snakke om hjemmesykepleie. Det man også kan oppleve, er at kommunene på en urasjonell måte sender flere, for da kan de iallfall ta betalt. Jeg tror også at uten betaling for hjemmesykepleie vil man få en noe større etterspørsel etter hjemmesykepleietjenester, og at enkelte leger som ønsker å være snill mot pasienter som har problemer, vil godkjenne at de skal ha hjemmesykepleie istedenfor hjemmehjelp, som kanskje er det riktige. Det kan føre til at vi bruker tjenester på et for høyt omsorgsnivå, fordi man i ren snillhet gir folk et tilbud de kanskje ikke har behov for. Jeg tror det er gjennom abonnementsordninger vi kan få mest ut av hjemmetjenestene. Jeg vil igjen utfordre flertallet her til å tenke seg om - om man virkelig oppnår det man ønsker, med dette vedtaket, eller om man kanskje skulle ha tenkt seg litt mer om når det gjelder hvordan dette kan benyttes av kommunene slik som det er formulert nå.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har bare lyst til å komme med noen korte merknader når det gjelder diskusjonen om egenbetaling for hjemmesykepleie, fordi dette er en sak som Sosialistisk Venstreparti har jobbet med i mange år. Når det gjelder historien bak denne saken, kan jeg bare vise til Magnar Sortåsløkkens innlegg.

       Dette er en sak som gir grunnlag for litt ettertanke. Jeg forstår jo den frustrasjonen som Ellen Chr Christiansen føler fordi hun føler seg i slekt med høyresiden i norsk politikk, og fordi en del av argumentasjonen som er brukt av Høyre og de andre som har stått bak innføringen av egenandel for hjemmesykepleie, krasjer med den tankegangen som ligger til grunn her. De som har kjørt dette perspektivet med skatt på sykdom, og som har vært opptatt av egenandelenes vekst, avgiftenes vekst, at det har vært en økning i et skjult skattesystem i Norge som er i milliardomfang, og som har en annen fordelingsprofil enn mer inntekts- og formuesbasert skatt, som går ut på evneprinsippet, er SV og venstresiden og Fremskrittspartiet. Det er riktig, de har vært mer opptatt av dette enn andre partier på høyresiden i Norge. Derfor er det dette som kanskje har brakt meg litt til ettertanke: Med hvilken seriøsitet er det man har behandlet denne type spørsmål fra flertallets side gjennom mange år, når ett TV-program i TV2, Holmgang, kan snu et helt stortingsflertall i en slik sak? Nå mener ikke jeg at det er feil at noen har snudd. SV mener det er fint at stortingsflertallet har snudd. Men det er til meget stor ettertanke for oss i SV når et ektepar - etter at en slik ordning har virket i seks år - setter saken på spissen, nekter å betale, nekter å pleie, er villig til å stå fram på en tøff, sterk, flott måte og slår i bordet og sier at de ikke betaler den regningen på 15.000 kr ekstra når de har klart å spare det offentlige for så mye penger så lenge. Ingen andre ville tort å sende en regning på 15.000 kr, en ekstraskatt, til et flertall av innbyggerne i en kommune. Dette kan bare skje fordi det er folk som er avhengig av pleie!

       I det TV-programmet var også Anne Enger Lahnstein og Valgerd Svarstad Haugland med, og det var helt tydelig at de ikke likte seg spesielt godt, for det er ikke mulig å forsvare, det er ikke mulig å forstå, at noen enkeltpersoner skal finne seg i en slik behandling fra en kommune.

       Og så er ballet satt i gang, og standpunkter endres. Det er jo et unntak fra demokratiets vanlige spilleregler. Vanligvis er det de store, sterke organisasjonene, de som får hjelp fra Geelmuyden Kiese og har noen millioner i lommen, som når fram i forhold til opposisjonen på Stortinget. Vanligvis er det der Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er mest lydhøre. Denne gangen var det et enkelt ektepar som klarte å få Stortinget til å snu. Det er et unntak. Det er ikke en trussel mot demokratiet. Det viser at demokratiet virker som det skal. Men det jeg synes er så sprøtt, er at dette er ett av tusen eksempler som har kommet i løpet av de seks årene ordningen har virket. Jeg har hørt om funksjonshemmede som har hatt egenandeler på 40.000 kr i året for å kunne fungere og leve som vanlige mennesker. Men i det øyeblikket noen er villig til å sette en sak såpass på spissen og de får den tatt opp i beste sendetid, er det mulig å få Stortinget til å snu. Det kan ikke være noen overraskelse for stortingsflertallet at det er dette som har vært effekten av et slikt vedtak.

       Det er da jeg mener at det er viktig at en tenker seg litt om, fordi det er mange endringer i velferdsordningene som Stortinget har gjort, som slår ut for enkeltpersoner. Vi kan ta det som nå begynner å gå opp for ganske mange pensjonister og minstepensjonister, omleggingen av bostøtteordningen - tusenvis av kroner for enkeltpersoner - endringer i rammebetingelser fra en måned til en annen som man ikke er klar over, som man aldri ville oppdaget. Og så kommer eksemplene på at slik er det. Da er spørsmålet: Er det da slik at vi ikke kan regne med at stortingsflertallet behandler saker på en så seriøs måte at man ikke tar sjansen på at enkeltpersoner opplever noe slikt? Er det da slik at SV og andre som måtte være opptatt av dette, må gjøre slik som Alvheim gjorde etter denne Holmgang-debatten - han slo meg med noen timer - og legge inn et Dok.nr.8-forslag? Det er for så vidt helt greit. Men er det da slik at de som er opptatt av disse sakene, må forte seg og legge inn et forslag hver gang, og så snur stortingsflertallet etterpå?

       Et minstekrav til Stortingets måte å jobbe på, enten det gjelder egenandeler eller innstramminger i trygdeordninger, støtteordninger osv., er at man sørger for å

       dokumentere hvordan endringer virker for enkeltpersoner, slik at det ikke oppstår en masse uro, usikkerhet og urettferdighet og det blir om å gjøre for folk å rope høyt og klare å komme seg på en TV-sending, og så snur stortingsflertallet igjen. Jeg håper stortingsflertallet tenker gjennom den biten av dette, og jeg håper at man etter hvert kan få denne enkeltdelen av egenandelene inn i en større og mer prinsipiell sammenheng, fordi dette er en bit av veksten i et skjult skattesystem, som betyr at folk som har behov for helsetjenesten, i større grad må betale enn folk som har evne til å betale. Det er en sak som burde være i fronten i forbindelse med behandlingen av langtidsprogrammet, hvor det veldig klart står at man ikke har noen tro på at man kan få endret skattesystemet i noen særlig grad i tiden framover, men at mange av våre velferdstjenester må betales via økt grad av egenandeler. Det er den store prinsipielle debatten som burde komme i kjølvannet av dette.

       For øvrig burde stortingsflertallet legge seg på hjertet at man ikke kan behandle saker som har så stor innvirkning på enkeltpersoner, på en så lemfeldig måte. Når det kommer ett enkelt eksempel etter seks år, snur man. Man har ikke giddet å høre på tusenvis av tidligere eksempler og å sette seg skikkelig nok inn i saken da den ble behandlet.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 3459)