Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Den 8. desember 1994 vedtok Stortinget ei omorganisering av statens eigarinteresser i korn-, mjøl- og kraftfôrmarknaden. Statens Kornforretning blei i den samanhengen den 1. januar 1995 omdanna til eit statleg heileigd aksjeselskap, og fekk namnet Statkorn Holding AS.

       Som ein lekk i omdanninga overtok Statkorn Holding AS heile råvarelageret av korn pr. 1. januar 1995 som vederlag for delar av aksjane.

       Stortinget hadde tidlegare gjort vedtak om å opprette ei marknadsordning for korn frå 1992 og samstundes innføre ei ordning med prisutjamning på matkorn og ei kraftfôravgift på fôrkorn og kraftfôr. Innføringa av den nye marknadsordninga for korn blei utsett, og slik sett blei det gjort ei avtale mellom Statkorn Holding AS og Statens Kornforretning om disponering av mjøl- og kornvarebehaldninga i perioden 1. januar 1995 - 30. juni 1995. Den 30. juni 1995 blei det så gjort ei avrekning mellom partane som slo fast dei same prinsippa og prisane som var lagde til grunn for varelagerets verdi pr. 1. januar 1995.

       Sjølv om Stortinget vedtok overgangsreglar, regulerte desse ikkje forholdet vedkomande prisutjamning på korn til kraftfôr eigd og bokført som varelager den 30. juni 1995. I og med at toll på import avløyste kraftfôravgifta, blei det ikkje lagt avgift på salet av korn til kraftfôr som låg på lager den 30. juni 1995, korkje i form av kraftfôravgift eller toll. På denne bakgrunnen har Riksrevisjonen etterlyst ei grunngjeving for kvifor dette salet skulle fritakast for prisutjamning. Riksrevisjonen hevdar at Statkorn Holding AS dermed fekk ein monaleg økonomisk fordel.

       Landbruksdepartementet hevdar på si side at opningsbalansen til Statkorn Holding AS pr. 1. januar 1995 blei utarbeidd i tråd med stortingsvedtaket av 8. desember 1994, der Stortinget fastsette verdien av råvarelageret av korn til tilnærma gjennomsnittleg bokført verdi i Statens Kornforretnings rekneskap. Ved innføring av ny marknadsordning for korn blei det heller ikkje knytt vilkår til råvarelageret om at det skulle rek- nast med utjamningsavgifter.

       Likevel meiner Riksrevisjonen at Statkorn Holding AS har hatt ein klar økonomisk fordel i og med at selskapet har motteke og vidareselt korn til kraftfôr utan at det er betalt korkje kraftfôravgift eller toll - med andre ord at selskapet overtok kornlageret til verdsmarknadspris, medan andre aktørar i marknaden i tillegg til verdsmarknadsprisen måtte betale toll.

       Dette kunne eg vel vere samd i, hadde det ikkje vore for at det ved etableringa var knytt stor uvisse til verdien av kornlageret på grunn av svinn, ukurans og verdifall, likeins på grunn av at Noreg har forpliktingar i høve til WTO. For Statkorn Holding AS betydde det at kornet ikkje kunne eksporterast, og kornbehaldninga kunne derfor berre reduserast dersom dette kunne erstatte import. I og med at dette kunne ta lang tid, ville det truleg påføre selskapet store utgifter både når det galdt kapital- og lagringskostnader. Dette blei Stortinget orientert om i St.prp.nr.1 Tl.08 (1994-1995), og Stortinget slutta seg til det. Stortinget vedtok også prinsippet for verdivurderinga av varelageret.

       Da det av praktiske årsaker ikkje var mogleg å gjennomføre heile den nye marknadsordninga for korn før 1. juli 1995, blei det laga ei interimsordning med delar av tidlegare gjeldande marknadsordning. Dette medførte at ordninga med prisnedskriving og kraftfôravgift for norsk korn blei vidareført, og at kraftfôravgifta blei halden ved lag for råvarer som det ikkje var lagt toll på. Med andre ord blei det betalt kraftfôravgift for det kvantumet som blei omsett i perioden 1. januar - 1. juli 1995, i samsvar med marknadsordninga som blei etablert i 1992.

       Eit anna moment er at Stortinget fastsette eit utbyttekrav frå selskapet på 230 mill. kr i 1996-terminen, slik at heile fortenesta ved lagernedbygginga frå 1995-rekneskapen blei attendeført statskassa. Når det galdt kapitaliseringa av Statkorn Holding AS, blei det lagt til grunn at all realisert meirinntekt som eit resultat av lågt rekneskapsførde behaldningsverdiar skulle inntektsførast statskassa gjennom auka utbytte. Dette hadde Stortinget ingen merknader til.

       Sett på denne bakgrunnen kunne det etter komiteens fleirtal si meining nok sjå ut som at selskapet i utgangspunktet kunne få ein økonomisk fordel i høve til sine konkurrentar, men at Stortingets utbyttekrav og det faktum at det blei betalt kraftfôravgift for omsett kvantum første halvår 1995, gjorde at ein slik fordel etter fleirtalets meining aldri blei realisert. Mindretalet i komiteen har ei anna oppfatning av dette spørsmålet, og eg reknar med at dei sjølve vil framføre sitt syn.

       På denne bakgrunnen sluttar komiteen seg til Riksrevisjonens framlegg til desisjon « Kan passere », som faktisk inneheld ein kritikk av måten å gjere dette på.

       Når det gjeld saka som er omtalt i Dok.nr.1 under Forsvarsdepartementet, bygging av nytt kontorbygg i Lutvann leir, burde det for komiteen ha vore nok å vise til den kritikken som forsvarskomiteen og Stortinget framførte i debatten den 17. juni i fjor. Saka blir nemleg ikkje betre av at ein gjentar den same kritikken fleire gonger. Utover det har eg ingen kommentarar, og eg viser til komiteens framlegg til desisjon.

Edvard Grimstad (Sp) : Siden jeg er saksordfører for saker som har med Forsvarsdepartementet å gjøre, vil jeg først si noen få ord omkring byggingen av et nytt kontorbygg i Lutvann leir. Vi har fått en ganske kraftig rapport fra Riksrevisjonen om dette, og vi står her overfor en lei sak hvor det igjen har vært store overskridelser og mangelfull styring av et bygg i Forsvaret. Som sagt er saken utførlig beskrevet i Riksrevisjonens rapport, og jeg skal derfor bare nevne den ganske kort.

       Saken ble fremmet i St.prp.nr.1 (1991-1992), og da var kostnadsrammen 382 mill. kr. Så ble det godkjent en økning av dette til 392 mill. kr, altså en økning på 10 mill. kr. Men så ble prosjektets kostnadsramme økt til 505,5 mill, og senere til 512,7 mill. kr.

       Komiteen understreker enstemmig som Riksrevisjonen at det er et klart brudd på bevilgningsreglementet når en økning på 31 %, altså praktisk talt en tredjepart, i forhold til revidert forprosjekt forpliktes i inngåtte kontrakter uten at denne økningen er forelagt Stortinget. Her har det vært feil nesten overalt, og det er slik at en kan spørre om man nå er tilbake til metoden der en tegner og planlegger etter hvert som en bygger bygget, og ikke har særlig oversikt før man går i gang.

       Komiteen understreker at det er spesielt kritikkverdig at kapasiteten og kompetansen i prosjektledelsen har vært utilstrekkelig og ble feilvurdert. Det er departementets ansvar å følge opp og kontrollere at prosjektledelsen har slik kompetanse, og at det skjer en slik forvaltning av prosjektet at det er i overensstemmelse med reglement og Stortingets forutsetninger.

       Jeg kan til slutt referere fra Riksrevisjonen. Riksrevisjonen sier i sin sluttmerknad:

       « Riksrevisjonen kan igjen konstatere en større overskridelse av kostnadsrammen i ett av Forsvarets byggeprosjekter. Etter Riksrevisjonens oppfatning kan den betydelige kostnadsoverskridelsen tilskrives mangelfull planlegging og den valgte styringsordning. »

       Jeg vil også vise til at denne saken har vært forelagt forsvarskomiteen, som tidligere har behandlet saken. Det refereres i innstillingen et brev fra forsvarskomiteen om saken.

       Jeg vil så nevne litt om det hr. Oppebøen Hansen var inne på, om Statkorn Holding og manglende prisutjevning på kraftfôr.

       Den fremlagte rapport fra Riksrevisjonen er en meget sterk kritikk fra Riksrevisjonens side, og dette er også en meget alvorlig sak.

       For det første vil jeg påpeke at da Statens Kornforretning ble avviklet og bl.a. Statkorn Holding AS ble etablert, ble Stortinget meget mangelfullt orientert. Det hevdes at det var slik hast med dette at man ikke hadde tid til å utferdige de nødvendige dokumenter. Når dette var hastesak, var det selvforskyldt fra Landbruksdepartementets og den forrige statsråd i Landbruksdepartementets side, som drev fram denne endringen i korn- ordningen vår. Riksrevisjonen påpeker avgiftsfritakelse for lagerbeholdninger og konsekvensen av dette.

       Det er meget å beklage at denne saken skulle ha et slikt hastepreg som dokumentene avdekker, og at det er så mange uklarheter. Man kunne unngått en rekke kjedeligheter i ettertid hvis man hadde gitt seg bedre tid til å planlegge og gjennomføre saken. Det strides om ganske store økonomiske tall i dette selskapet - om selskapet har kunnet innkassere dette. Så vidt jeg vet, er denne restbeholdningen - og jeg burde vel også si at restbeholdningen var det beredskapslager vi hadde i norsk kornpolitikk for å sikre befolkningen og det norske samfunn korn i krisetider - nå helt avviklet. Ifølge en pressemelding fra Statkorn Holding, som jeg har sett nylig, er hele dette restlageret avviklet, og da burde det kunne dokumenteres hvilke priser det har vært avviklet til, og hvilke kvantiteter det dreier seg om. Det var heller ikke klart i det opprinnelige dokumentet hvilke kvanta det dreide seg om når det gjaldt matkorn, fôrkorn og ukurans. Det synes ganske klart at det har ligget store, skjulte reserver i overføringene fra det gamle selskapet Statens Kornforretning til det nye selskapet, og det vedrører denne saken i dag.

       En annen siden av denne overføringen som det kunne ligge store reserver i utover selve varelageret, er overføringen og verdien av bygninger. Jeg er blitt orientert om at prisfastsettelsen på en rekke bygninger - lagerbygg, kornsiloer osv. - har vært slik at det helt klart er blitt overført store verdier til det nye selskapet gjennom disse transaksjonene.

       Det må stilles spørsmål om det er riktig at staten skal bruke store midler til å gå inn på en forretningsmessig måte i et marked som fungerer bra, og som har en rekke private operatører. Når en gjør det slik, gjelder den betingelse at betingelsene i markedet er like, at ikke Stortinget gir statens egen forretning slike betingelser at de andre aktørene blir utkonkurrert. Det vil neppe være til beste for samfunnet i det store og hele og neppe til beste for dem som er avhengig av dette markedet.

       Saksordfører for denne saken, Sigvald Oppebøen Hansen, nevnte at det også dreier seg om ukurans og svinn. Når det gjelder ukurans, må jeg si at jeg gjerne skulle hatt dokumentert hvilke kvantiteter det dreier seg om, og hvordan disse lagrene har blitt omsatt. Det rapporteres nemlig fra markedet at man neppe har sett at

       disse ukurante partiene med korn har gått ut til aktører i kraftfôrmarkedet, og det er derfor ønskelig at Landbruksdepartementet kommer frem med en oversikt over både ukurans og hvordan de respektive partier fra restlageret har vært omsatt og til hvilke priser.

       Senterpartiet velger å holde seg til Riksrevisjonens sterke kritikk av de foretatte operasjoner. Jeg forventer at Statkorn Holding AS gjennom Landbruksdepartementet snarest forelegger Stortinget slike oversikter, slik at denne uklarheten og disse spørsmålene blir tatt av banen og vi vet hva det dreier seg om. Alle parter vil være tjent med at vi endelig kan få denne saken avklart.

Ragna Berget Jørgensen (A) : Jeg vil knytte noen kommentarer til saken om de ubrukte bevilgningene til Anders Jahres dødsbobehandling. Saken ble tatt ut av stortingsbehandlingen tidligere i vår for at komiteen skulle gis mer tid og anledning til å sette seg grundig inn i saken.

       Justisdepartementet fikk i 1995 en bevilgning på 50 mill. kr til fortsatt bobehandling i Anders Jahres dødsbo. I statsregnskapet for 1995 står 13,6 mill. kr av det bevilgede beløp fortsatt ubrukt. Departementets forklaring på dette har vært at midlene på boets konto, som i hovedsak var ment å dekke saksomkostninger som ikke var utbetalt da de ble utgiftsført, er tilbakeført til staten i 1996.

       Departementet angir ovenfor komiteen at kontantprinsippet ikke ble lagt til grunn i denne saken, men at man i stedet boreviderte årsregnskapet etter regnskapsprinsippet. Dette medførte at regnskapet for 1995 ikke stemmer overens med det beløp som er utbetalt av staten.

       En enstemmig kontrollkomite viser til at det i St.prp.nr.58 (1995-1996) ble opplyst at boet har tilbakeført et beløp på 13 643.195 kr, mens det i realiteten ble overført 13 089.549 kr, som utgjør en differanse på ca en halv million kroner fra boets side. Departementet har overfor kontrollkomiteen understreket at Regjeringen vil komme tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett for 1997.

       Jeg vil også understreke at dødsboets endelige regnskap først vil foreligge når boet endelig avsluttes. Departementet har i forbindelse med denne saken oversendt en oversikt over boets utbetalinger til og med 21. april 1997, altså ca et halvt år lenger enn hva Riksrevisjonen hadde oversikt over da saken ble skrevet.

       Det er også viktig å understreke at Sandefjord skifterett, som administrerer utbetalingene for boet for framtiden, kun skal foreta overføringer til boet når det er fremlagt dokumentasjon på at utgifter er pådratt og forfalt til betaling i tråd med kontantprinsippet i bevilgningsreglementets § 14. Vi er derfor enig med Riksrevisjonen i at Justisdepartementet i fremtiden må sørge for at kontantprinsippet blir fulgt i regnskapsføringen av boet.

       En samlet kontrollkomite har likevel funnet denne saken å være av en slik art at vi ønsker at Riksrevisjonen fortsatt har saken stående « Til observasjon ». Kontrollkomiteen har derfor endret Riksrevisjonens forslag til desisjon fra « Passerer » til « Til observasjon ».

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, sjå side 3523 f.)