| |
TALERE:
Tore A Liltved (H) : Jeg vil på vegne av Høyre sette fram det forslag som er omdelt, og oppfordrer de partiene som mener at dette er riktig, å stemme for det når vi kommer til avstemmingen.
Presidenten:
Tore A Liltved har tatt opp det forslaget han refererte til.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Odelstinget behandlet dette lovforslaget 20. mai. Siden jeg ikke er medlem av Odelstinget, men er sterkt opptatt av organisasjonsfriheten, vil jeg benytte denne anledning til å komme med noen bemerkninger. Lovforslaget om organisasjonsfrihet ble fremsatt for første gang av stortingsrepresentantene Berte Rognerud og Steel Groos i l959. Dette lovforslaget ble senere vurdert i større sammenheng av Arbeidsrettsrådet gjennom en innstilling om organisasjonsrett, organisasjonstvang og organisasjonsmonopol i norsk arbeidsliv, som senere ble avgitt 20. januar 1966. Det tok altså seks år. Denne innstilling ble senere grunnlaget for en stortingsmelding i 1975. Da hadde det gått ni nye år, dvs. til sammen 15 år.
Stortingsmeldingen inntok det samme standpunkt som innstillingen fra Arbeidsrettsrådet, dvs. at det ikke forelå behov for en egen lov om organisasjonsfrihet.
Neste gang lovforslaget om organisasjonsfrihet ble fremmet, var i 1983. Det ble fremmet av meg.
Kommunalkomiteen med Thorbjørn Berntsen som saksordfører anbefalte at lovforslaget ble oversendt Regjeringen til utredning og uttalelse. Komiteen viste til at det hadde gått lang tid siden Arbeidsrettsrådet avga innstilling om dette spørsmålet, og den mente at det ville være hensiktsmessig om arbeidslivets organisasjoner på nytt fikk anledning til å uttale seg om spørsmålet. Spørsmålet om organisasjonsfriheten ble vurdert av Arbeidsrettsrådet i 1992. Rådet fant at rettstilstanden stort sett var tilfredsstillende, og at det ikke var behov for en lovregulering på dette området. Nå har vi altså fått en innstilling fra Arbeidsrettsrådet om prinsippene for arbeidstvistlov. Den inneholder ingen vurdering av spørsmålet om organisasjonsfrihet.
Lovforslaget ble fremmet på nytt i 1997, denne gang av Carl I Hagen - dvs. 38 år efter at det ble fremmet første gang. Denne gang ble det fra Kristelig Folkepartis og Senterpartiets side uttrykt sympati for forslaget, men Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil ikke stemme for forslaget. De mener at saken vil være best tjent med at den blir utredet før lovforslag fremmes i Stortinget. De ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer reell organisasjonsfrihet for norske arbeidstagere. Høyre støtter forslaget, selv om regjeringen Willoch ikke la to pinner i kors for å få det frem for Stortinget den gang muligheten var til stede. Senterpartiets Morten Lund uttalte i debatten at han tror en setning i arbeidsmiljøloven vil være nok til å realisere organisasjonsretten. Likevel skal altså saken på ny utsettes på ubestemt tid.
La meg først se litt på Arbeidsrettsrådet. Dette råd har to medlemmer fra LO og to fra NHO. I Hovedavtalen mellom NHO og LO har man tatt inn klausuler som anses å sikre organisasjonsfriheten. Dermed er NHO tilfreds. Det er imidlertid en rekke arbeidsgivere som ikke er tilsluttet NHO, og her gjelder selvsagt ikke Hovedavtalen. Her står LO fritt når det gjelder å kreve organisasjonstilhørighet. Disse arbeidsgivere og arbeidstagere er ikke representert i Arbeidsrettsrådet. Det er grunn til å merke seg at LO i dag representerer 30 % av norske arbeidstagere. Likevel er det bare LO som er representert i Arbeidsrettsrådet, som derfor ikke er representativt for norske arbeidstagere. Og selv i forholdet mellom LO og NHO er ikke organisasjonsfriheten en reell individuell rett. Det er således ikke mulig for en enkelt arbeidstager å påberope seg Hovedavtalen ved en norsk domstol. Han er helt avhengig av at NHO påberoper seg klausulen i forhold til LO.
En samstemmig kommunalkomite uttaler at « både den positive og den negative organisasjonsfrihet i utgangspunktet anses som en del av gjeldende norsk rett, selv om den ikke er lovfestet ». Hva i all verden mener komiteen med at friheten i utgangspunktet anses som en del av norsk rett? Enten er retten til å være uorganisert norsk rett, eller så er den det ikke. Komiteen viser til at Hovedavtalen mellom LO og NHO har bestemmelser som fastslår denne friheten. Selv dette er ikke korrekt, siden den enkelte arbeidstager ikke gis noen rett med hjemmel i denne avtalen. Det er litt pussig at Høyres medlemmer i komiteen umiddelbart efter uttalelsen om at den negative organisasjonsfrihet i utgangspunktet anses som en del av norsk rett, uttaler at « organisasjons friheten ikke synes å gjelde for alle i Norge ». Forvirringen blir komplett når Arbeiderpartiets Roger Gudmundseth uttaler følgende under debatten i Odelstinget:
« Imidlertid innebærer dette også en forståelse av og en enighet om at man gjennom tariffavtaler kan ha bestemmelser om organisasjonsplikt tilsluttet bestemte forbund. Det har også vært allment praktisert og akseptert i norsk organisasjonsrett. »
At organisasjonstvang ikke er uvanlig når LO er involvert, er dessverre en kjensgjerning. Når situasjonen er slik, skyldes dette nettopp at vi ikke har en lov som sikrer organisasjonsfriheten. Det er dette vi nå ønsker å rette på.
Gudmundseth viser til en sak fra 1981 fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som fastslo at organisasjonsplikt ikke kan gjennomføres for arbeidstagere som var ansatt før organisasjonsplikten ble klausulert. Noe triumferende uttaler Gudmundseth at han gikk ut fra at også representanten Liltved hadde satt seg inn i denne rettsavgjørelsen. Det pussige er at representanten Gudmundseth ikke nevner en langt nyere avgjørelse av den samme domstol, nemlig en avgjørelse fra 30. juni 1993. I denne avgjørelse uttaler domstolen, som hadde
tidligere justitiarius i Norges Høyesterett Rolv Ryssdal som president:
« En tiltagende felles oppfatning har dannet seg på dette området også på internasjonalt nivå. Som Kommisjonen viser til, » - altså Menneskerettighetskommisjonen - « i tillegg til den ovennevnte art. 20 § 2 i FNs universelle menneskerettighetserklæring, sikrer art. 11 § 2 i fellesskapscharteret for arbeidstagernes fundamentale sosiale rettigheter vedtatt av 11 medlemsstater i EF 9. desember 1989, at enhver arbeidsgiver og enhver arbeidstager fritt skal kunne velge om vedkommende vil slutte seg til eller ikke slutte seg til en yrkesorganisasjon eller fagforening uten derved å bli utsatt for personlige eller yrkesmessige ulemper. Dertil kommer at Europarådets parlamentariske forsamling 24. september 1991 enstemmig anbefalte, blant annet, å ta inn en setning om dette i art. 5 i Det europeiske sosiale charter av 1961. Selv om det ikke er fastslått i en uttrykkelig bestemmelse, finner Komiteen av uavhengige eksperter som skal overvåke gjennomføringen av dette charteret, at den negative rett er dekket av charteret, og det har ved flere anledninger rettet kritikk mot « closed shop practices » i visse medlemsstater, særlig Island. »
Det jeg nu refererte, er altså et sitat fra denne avgjørelsen ved Menneskerettighetsdomstolen fra 1993.
Det er all grunn til å undre seg over at representanten Gudmundseth viser til en domstolsavgjørelse fra 1981 når det foreligger en klar avgjørelse fra 1993 som dreier seg akkurat om det saken virkelig gjelder. Den eneste forklaringen på at Gudmundseth ikke nevner den nyeste avgjørelsen, er at han ikke kjente til den. Og det er også ganske besynderlig, siden den er redegjort for i det Dok.nr.8- forslag fra Carl I Hagen som ligger til grunn for Stortingets behandling av denne saken. Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at Roger Gudmundseth, selv om han er sakens ordfører, ikke har lest Dok.nr.8-forslaget. Når ikke engang saksordføreren har lest forslaget, er det all grunn til at det blir gjentatt i denne salen.
Den organisasjonstvangen Arbeiderpartiet står for, er fullstendig foreldet og i strid med menneskerettighetene og dermed våre folkerettslige forpliktelser. Vi har stort hastverk med å oppfylle våre økonomiske forpliktelser rettslig sett etter EØS-avtalen. Hva er grunnen til Arbeiderpartiets motstand mot å gjøre vår lovgivning i overensstemmelse med folkeretten akkurat når det gjelder retten til å være uorganisert? Har det sammenheng med at LO er en stor finansieringskilde for Arbeiderpartiet?
Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 5.
(Votering, sjå side 3590)