Einar Steensnæs (KrF) (ordfører for saken):

       Det er slett ikke første gang Stortinget behandler spørsmålet om bankkrisens årsaker og forløp. I april 1994 la Regjeringen fram en stortingsmelding om saken som ble debattert her i Stortinget i oktober samme år. Forut for behandlingen i finanskomiteen ble det gjennomført en omfattende høringsrunde i komiteen. Senere har Stortinget også behandlet et forslag om å gi tidligere bankaksjonærer en kompensasjon for det tapet en mente aksjeeierne hadde lidt som følge av at aksjekapitalen ble nedskrevet til null. Forslaget ble behandlet i Stortinget i juni i fjor og forkastet. Det samme ble et forslag om å nedsette et granskingsutvalg for å gjennomgå bankkrisen på ny.

       Det forslaget som nå skal behandles, om å nedsette « en uavhengig granskingskommisjon for å gjennomføre en gransking av alle forhold i forbindelse med den såkalte bankkrisen », ble fremsatt 29. oktober 1996, altså bare noen måneder etter at Stortinget hadde forkastet et lignende forslag. Det at et slikt forslag ble fremsatt, må nok ses på bakgrunn av en oppblussing av debatten omkring bankkrisen som fant sted tidlig samme høst, og som ble gitt særlig stor spalteplass i Aftenposten. Blant annet uttalte professor Preben Munthe, som i 1991 fikk i oppdrag av Finansdepartementet å lede et utvalg som skulle utrede bankkrisens årsaker, i et intervju i Aftenposten 10. oktober 1996 følgende:

       « Vi fikk tildelt et mandat av Finansdepartementet som vi aksepterte. Utredningen ble skrevet på et tidspunkt, før vi hadde oversikt over bankkrisens fulle bredde, vi var hardt presset på tid og konklusjonene ble bestemt av situasjonen vi var i. »

       Professor Munthe konkluderte med at det er et klart behov for å undersøke bakgrunnen for bankkrisen nærmere, og viste særlig til at det vil være behov for å se nærmere på regelverket for tapsavsetningene og hvordan dette regelverket ble praktisert. Professor Munthe mente at de offentlige myndigheters rolle og ansvar forut for og under bankkrisen var for lite belyst. Her har han fått følge av andre fagpersoner som f.eks professor Tore Jørgen Hanisch.

       Men også bankenes egen rolle under bankkrisen ble dratt mer inn i søkelyset. Professor Munthe sier i samme intervju til Aftenposten:

       « Vi fikk entydige innspill fra bankene og bankforeningene om at reglene og avsetningen som ble gjort var realistiske. Den historien gikk vi på. »

       Det er ingen tvil om at denne debatten, der flere betydningsfulle fagpersoner tok del - en debatt som for øvrig går stadig videre - har skapt et inntrykk av at ikke alle forhold ved bankkrisen likevel var tilstrekkelig belyst, til tross for alle de tidligere rundene med undersøkelser, vurderinger, høringer og debatter. Denne uklarheten eller tvilen omkring grundighet eller tilstrekkelighet ved tidligere undersøkelser og granskinger skapte etter hvert en ny forståelse for at det kunne være nødvendig med enda en ny gransking av bankkrisen, til tross altså for alle de tidligere rundene.

       Etter behandlingen i finanskomiteen er i hvert fall resultatet - og det tror jeg er meget verdifullt og en styrke for arbeidet i granskingsutvalget - at det står en tilnærmet enstemmig komite bak forslaget om en ny gransking og forslaget til mandat og sammensetning av det foreslåtte granskingsutvalget. Bare RV står utenom tilrådingen på dette punkt.

       Både i premissene og i selve mandatutformingen er det lagt betydelig vekt på at dette granskingsutvalget skal få arbeide på et fritt og uavhengig grunnlag og uten bindinger i forhold til tidligere undersøkelser. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke utvalget vil kunne nyttiggjøre seg den informasjon og innsikt og de dokumenter og vurderinger som tidligere undersøkelser har frembrakt. Det betyr bare at utvalget ikke er bundet av noen slike konklusjoner, men velger selv fritt på hvilke skuldre de vil stå i sitt videre arbeid med saken.

       Granskingsutvalget har likevel fått satt en kurs for hvilke forhold og tema som skal underkastes en særlig oppmerksomhet. Det er for det første de offentlige myndigheters rolle og ansvar konkretisert bl.a til hvordan avgjørelser og ansvar ble fordelt mellom Norges Bank, Kredittilsynet, Finansdepartementet og Statens Banksikringsfond. Dernest skal utvalget også tilsvarende vurdere bankenes og bankenes sikringsfonds disposisjoner forut for og under bankkrisen. På den måten vil utvalget konkret gå inn i viktige problemstillinger som betydningsfulle fagpersoner mener ikke tidligere er blitt tilfredsstillende belyst. For øvrig vil selvfølgelig granskingsutvalget kunne følge de spor de selv måtte ønske. Men både tiden og de tilgjengelige ressursene vil jo sette naturlige begrensninger for hvor dypt og hvor bredt det vil være mulig å gå i de ulike problemstillingene. Mye av det konglomerat av problemstillinger som reiser seg i kjølvannet av en slik bankkrise, vil selvfølgelig kalle på oppmerksomhet både fra forskere i historisk og økonomisk/bankfaglig miljø. Det vil sikkert også komme flere forskningsrapporter om bankkrisens mange sider i tiden som kommer, og det tror jeg er bra, for det kan by på nyttig lærdom og innsikt. Men det er altså ikke et slikt forskningsoppdrag i ordinær forstand som granskingsutvalget i dag får fra Stortinget.

       Utvalget vil få en vid, åpen adgang til så vel skriftlige som muntlige kilder for nødvendig informasjonsinnhenting. Dette er meget viktig. I det mandatet som er utformet, er det bare satt begrensninger i forhold til det som må kunne anses som taushetsbelagte opplysninger ut fra helt nødvendige personvernmessige forhold. Det er også tatt forbehold i forhold til Regjeringens strengt interne arbeidsdokumenter, herunder R-notater. Jeg forutsetter at fortolkningen om de strengt interne arbeidsdokumenter blir begrenset til nettopp den type dokumenter. For øvrig forutsetter flertallet at alle offentlige myndigheter legger til rette for at dette utvalget kan få tilgang til all nødvendig informasjon, om nødvendig også ved å frita nåværende eller tidligere tjenestemenn for taushetsplikt.

       Det er nok mange og forskjelligartede forventninger som er blitt skapt ved at Stortinget nå oppnevner et slikt nytt utvalg som skal gå gjennom bankkrisen på ny. Debatten er allerede i gang om hvilke partier som førte den mest forstandige, respektive den mest løsslupne økonomiske politikken på 1980-tallet. Den debatten får nå løpe i sitt eget spor og fra dertil egnede talerstoler.

       Hovedpoenget med å nedsette et granskingsutvalg er likevel å gi alle berørte parter i bankkrisen nødvendig innsikt, lærdom og kunnskap som - om mulig - kan bidra til at vi kan unngå tilsvarende kriser i fremtiden. Det må tross alt være det viktigste ved den nye gjennomgangen.

       Komiteen har vært enig om at det skulle settes strenge faglige krav til medlemmene i granskingsutvalget. Det er ingen hemmelighet at nettopp arbeidet med å finne fram til en egnet sammensetning av utvalget har tatt tid, mye tid. Men resultatet er blitt meget bra. Jeg vektlegger også at utvalget er sammensatt slik at den praktiske erfaringen i de økonomiske/bankfaglige miljøene også er godt representert i utvalget. Jeg er spesielt glad for at professor Eivind Smith ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo sa seg villig til å lede utvalgets arbeid. Professor Smith nyter stor faglig respekt og anerkjennelse og har også bred erfaring fra tidligere offentlige utredninger. Dermed er ledelsen av dette viktige arbeidet lagt i gode hender.

       Forholdet til tidligere bankaksjonærer har stått sentralt i debatten omkring en ny gjennomgang av bankkrisen, og forslagsstillerne går mer enn langt i å antyde at bankkrisen var fiktiv, og at tidligere bankaksjonærer burde få erstatning for de tap de har lidt. Hele komiteen er enig i at det er naturlig at forholdet til tidligere bankaksjonærer bør være med i det granskingsoppdraget som utvalget nå får, men samtidig er det viktig å understreke at det nå ikke bør skapes urealistiske forventninger til erstatninger som det siden kan vise seg ikke å være grunnlag for. Men forholdet til de tidligere bankaksjonærene skal altså utvalget se nærmere på. Det er naturlig og nødvendig ut fra den uro og den usikkerhet som hele tiden har fulgt i kjølvannet av bankkrisen. Jeg legger en samlet komite til grunn for en slik forståelse, selv om det bare er Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen som har funnet det formålstjenlig å uttrykke dette eksplisitt i egen merknad.

       Arbeiderpartiet har lagt inn en egen merknad der de understreker at nedsettelsen av denne type utvalg normalt ikke tillegges Stortinget. Det er det for så vidt ikke vanskelig å slutte seg til. Alene erfaringene fra det møysommelige arbeidet med å finne egnede medlemmer til utvalget tilsier at dette bør Stortinget ha en forholdsvis høy terskel for. Men av og til, f.eks når mulighetene for å innhente nye vurderinger eller synspunkter fra Regjeringen synes uttømt, kan det være nødvendig at Stortinget tar et slikt initiativ. I dette tilfellet har en slik oppnevning av en komite fra Stortingets side fått bred politisk tilslutning.

       Både SV og RV har lagt inn merknader som går på forholdet til privatkunder i bankene som fikk store gjeldsproblemer fordi de ikke fikk avskrevet sine låneforpliktelser, slik det i hvert fall ble gjort i forhold til deler av næringslivet. Dette er en viktig problematikk som heller ikke avvises av flertallet. Men det ville nok fullstendig sprenge rammen for hva det foreslåtte granskingsutvalget kunne makte å ta inn av slike omfattende tilleggsoppgaver, med de ressurser og innenfor den tid som står til disposisjon. Men utvalget får nå i oppdrag å se på bankenes disposisjoner og håndteringer i forhold til bankkrisen. Det ligger klart uttrykt i mandatet. På dette grunnlaget vil det også være mulig å vurdere senere hen om den aktuelle problemstillingen knyttet til privatkundenes situasjon, bør følges nærmere opp.

       Ett område vil jeg peke på. Da bankkrisen startet og var i ferd med å bli et faktum, sa alle regnskapsfolk, fagfolk og revisorer at aksjekapitalen i disse bankene var brukt opp. Sett i forhold til lovgivningen på dette området, skal aksjekapitalen da nedskrives til null. Det ble også gjort for de aksjonærene som var i bankene. Når komiteens medlemmer bl.a fra Kristelig Folkeparti sier at den granskingen som nå skal skje, også skal gjelde erstatningsspørsmål, eventuelt erstatning eller tilbakeføring av aksjer til tidligere aksjonærer, finner jeg grunn til å spørre: Hva mener saksordfører er forskjellen på bankaksjonærer og aksjonærer i et hvilket som helst annet selskap der aksjekapitalen er oppbrukt og aksjekapitalen derigjennom i henhold til lovgivningen skulle og skal nedskrives til null?

Einar Steensnæs (KrF) : Representanten Olsen viser til media, og at media på en måte har medvirket til at denne saken kom opp.

       Jeg legger for min del større vekt på at betydelige fagpersoner gjennom media har pekt på svakheter ved tidligere gjennomgang. Ja, sågar den som ledet den forrige gjennomgang av bankkrisen, nemlig professor Preben Munthe, har gitt uttrykk for at han ser nødvendigheten av den gjennomgangen. Jeg legger altså vekt på de faglige uttalelser som er kommet om dette. Når representanten Olsen sier at en ny gjennomgang burde være unødvendig, er jeg uenig i det. Jeg synes den er nødvendig, og konstaterer også med tilfredshet at Arbeiderpartiet har sluttet seg til forslaget om en ny gjennomgang.

       Jeg vil ikke gå inn på de enkelte premisser og forutsetninger og det som skal være tema for den nye gjennomgangen for Bankkriseutvalget. Det synes jeg ikke er riktig. Jeg synes heller ikke det skal legges føringer i Stortinget for hva de skal kunne komme fram til, eller tvil og tro om hva det er mulig å konkludere med i forhold til tidligere gjennomganger. Men jeg vil peke på at den norske bankkrisen kom tidlig, slik at de løsninger som en valgte å bruke her i Norge, kanskje ikke uten videre var de mest hensiktsmessige eller de beste. Jeg viser til at da Sverige fikk en tilsvarende krise, kunne de trekke på erfaringer fra hvordan Norge hadde løst dette problemet, og de løste det som kjent ved en statlig garanti til bankene som gjorde at bankaksjonærene fikk beholde sine eiendeler i bankene. Jeg knytter slike forhold til dette, at også tidligere bankaksjonærers forhold og konsekvensen av en nedskriving til null skal gjennomgås av dette utvalget.

Eilef A Meland (SV) : Det er riktig som Steensnæs sier, at det er blitt skapt en offentlig tvil om hvorvidt bankkrisen er skikkelig gransket, og at det forsterket denne tvilen og kravet om ny gransking da Preben Munthe, som ledet utvalget som avgav innstilling i 1992, tok til orde for en ny gjennomgang av bankkrisen. Der er vi enig.

       Det jeg vil sette søkelyset på, er at Kristelig Folkeparti og Steensnæs selv har hatt ulike synspunkter underveis i behandlingen av denne saken. Jeg vil gå tilbake et år i tid og sitere hans innlegg fra debatten som var knyttet til et forslag fra Fridtjof Frank Gundersen om å yte kompensasjon til tidligere aksjonærer, eller det hovedspørsmålet som han berører i sitt innlegg. I den debatten sa Steensnæs følgende:

       « I den vurdering Kristelig Folkeparti har lagt til grunn for sine konklusjoner, har vi måttet konstatere at den nedskriving av aksjekapitalen som fant sted høsten 1991, har skjedd i samsvar med vedtatte regnskapsforskrifter. »

       Spørsmålet er altså igjen: Er Steensnæs i dag i tvil om sitt eget utsagn for ett år siden, nemlig at man fulgte regnskapsforskriftene som gjaldt på det tidspunkt? Dette må følges opp med å si at Steensnæs i den samme debatten konstaterte at en « måtte akseptere at aksjekapitalen helt og fullt var tapt. »

       Er Steensnæs i dag i tvil om at aksjekapitalen fullt og helt var tapt? Og hva innebærer uttrykket at « det nå ikke bør skapes urealistiske forventninger »? Hva er realistiske forventninger i forhold til dette utvalgets mandat?

Einar Steensnæs (KrF) : Representanten Meland vil ha det til at jeg har ulike synspunkter på bankkrisen som sådan. Det har jeg ikke. Jeg har ikke andre synspunkter med hensyn til nedskriving av aksjekapitalen i forhold til regnskapsforskriftene, når det gjelder den saklige vurdering av det som ble gjort i håndteringen av bankkrisen. Der jeg har forandret standpunkt, er når det gjelder behovet for å gjennomgå bankkrisen på nytt. Men også der tok jeg forbehold i den debatten som representanten Meland er så vennlig å sitere meg fra, for der sa jeg at Kristelig Folkeparti hadde vært villig til å nedsette en uavhengig kommisjon « dersom det kunne være berettiget tvil om at alle forhold i denne saken var tilstrekkelig belyst. »

       Den gang - den 21. juni 1996 - var jeg kommet til den konklusjon at alle forhold var tilfredsstillende belyst. Etterpå, i oktober 1996, kom altså både professor Munthe og professor Hanisch og påpekte forhold ved bankkrisen som gjorde at jeg - sammen med mange andre - forandret standpunkt med hensyn til nødvendigheten av å gå igjennom dette en gang til. Men jeg har ikke forandret synspunkt på det saklige innhold. Jeg har det samme grunnlag for å vurdere selve innholdet og håndteringen av bankkrisen, og avventer derfor det nye utvalget for å se om det er grunnlag for å forandre den saklige tilslutningen til de grep som ble gjort.

Eilef A Meland (SV) : På bakgrunn av dette svaret er det grunn til å be om en presisering. Det går nettopp på det jeg siterte fra debatten i fjor, da vi gjennomgikk et tilsvarende forslag som var rettet utelukkende mot kompensasjon til tidligere aksjonærer. Og jeg siterer en gang til:

       « I den vurdering Kristelig Folkeparti har lagt til grunn for sine konklusjoner, har vi måttet konstatere at den nedskriving av aksjekapitalen som fant sted høsten 1991, har skjedd i samsvar med de vedtatte regnskapsforskrifter. »

       Er det slik at svaret fra Steensnæs nå bekrefter at han i dag mener det samme, så er det en meget viktig opplysning i denne debatten. Jeg oppfatter det slik at han gjorde det - og vil gjerne ha bekreftet at han gjorde det.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg har som sagt i min forrige replikkrunde med representanten Meland, ikke grunnlag for å trekke andre konklusjoner om disse saklige forhold enn dem jeg trakk i juni. Men når vi nå setter ned et nytt granskingsutvalg, finner jeg det helt uaktuelt på en måte å fastholde standpunkter og forutsette at de standpunktene også kan fastholdes etter en ny gjennomgang. Hvis den nye gjennomgangen bringer fram nye opplysninger som gir grunnlag for andre konklusjoner, er jeg selvfølgelig åpen for å gjøre det. Men jeg viser til det professor Munthe selv sa i en artikkel i Aftenposten den 14. oktober 1996:

       « Nå er det neppe noen som hevder at bankkrisen skyldtes reglene for tapsavsetninger. Det var langt mer fundamentale rystelser i samfunnsøkonomien som skapte krisen. Spørsmålet er « bare » om reglene for tapsavsetninger skjerpet krisen eller ikke. »

       Det er i grunnen i kjølvannet av den type problemstillinger at forholdet til også tidligere bankaksjonærer kan bli trukket inn.

       Den innstilling som nå legges fram, inviterer Stortinget til å fatte vedtak om en ny gjennomgang av den bankkrisen vi hadde for noen år siden.

       Det ble av enkelte fremstilt som om Arbeiderpartiet egentlig ville motsette seg en slik gjennomgang. Det er ikke riktig. Da dette forslaget kom opp, så Arbeider partiet på det med stor interesse ut fra følgende resonnement: Den forrige utredningen - altså professor Munthes utredning - kom svært tidlig. Den kom i realiteten før krisen var kommet til sin avslutning. Det er den ene siden av dette.

       Det andre vi så på med interesse, var: Kan en kvalifisert gjennomgang i dag - når krisen er kommet noe på avstand - gi oss en systematisk viten om hvilke forhold som totalt sett skapte situasjonen, slik at vi kan få kunnskaper og erfaringer for å hindre at en slik situasjon oppstår igjen?

       Og endelig: Andre land har senere hatt liknende situasjoner, og spørsmålet er: Hva kan vi lære av de erfaringene de gjorde?

       Selv om det nå er betydelig enighet bak den innstillingen som legges fram, ligger det divergens i argumentasjonen som fører fram til komiteens konklusjoner og innstilling. Vi for vår del ønsker en gjennomgang for å få en grundig erfaringsbakgrunn. Andre kan ønske den samme gjennomgangen i forvissning om at den vil avdekke feil og mangler ved myndighetenes håndtering.

       Etter mitt beste skjønn ble krisen håndtert både profesjonelt og effektivt av myndighetene og med en bred politisk oppslutning. Det finansielle systemet ble ivaretatt, tilliten til norsk økonomi ble raskt gjenreist, strukturen i systemet ble i det alt vesentlige opprettholdt, og tapet av arbeidsplasser ble betydelig mindre enn det var grunn til å frykte.

       Et av de sentrale debattemaene i ettertid har vært om tapsforskriftene var for stramme i sin utforming eller om praktiseringen av disse forskriftene var for streng. Nå var det i og for seg bankene selv som bidrog sterkest til forskriftenes utforming og innhold, og da ut fra tradisjonelt godt bankhåndverk. Når det gjelder praktiseringen, vet vi i dag at selv om kun de konstaterte tapene var tatt inn i regnskapene, ville to av bankene vært konkurs i 1991 og egenkapitalen i den tredje vært negativ i løpet av 1992.

       Uansett hvilke holdninger eller meninger man har til krisens forløp og hvordan den ble håndtert, er det nå enighet om en ny gjennomgang, og at det ikke skal legges beskrankninger på det arbeidet som skal gjøres.

       Det har også vært svært viktig for komiteen, som saksordføreren redegjorde for, å foreslå en sammensetning av komiteen som sikrer høy kompetanse, og en sammensetning med en integritet som sikrer at rapporten som vil bli forelagt Stortinget, vil være et dokument som kan danne grunnlag for den endelige avslutningen av bankkrisen.

       Jeg vil bare spørre representanten Engebretsen: Kunne det tenkes at forløpet av bankkrisen ville blitt annerledes dersom myndighetene, dvs. Regjeringen, hadde lagt andre kriterier til grunn for løsning av bankkrisen, f.eks om tapsforskriftene hadde fått en annen praktisering, eller om staten hadde valgt andre løsninger, f.eks en garanti, i stedet for å skrive aksjekapitalen ned til null? Jeg tror det er viktig når en setter ned et nytt granskingsutvalg, at en er villig til å ta den type problemstillinger inn i en totalt ny gjennomgang, at en ikke forutsetter at den nye gjennomgangen skal føres langs velkjente spor, men at også dette granskingsutvalget kan få prøve noen av de innvendinger og noen av de spørsmål som ikke bare stilles fra tidligere bankaksjonærer, men som også kommer fra faglig kompetent hold.

Kjell Engebretsen (A) : Det saksordføreren nå tok opp, var for så vidt forhold som var aktuelle da krisen allerede var en realitet. Det vi kanskje var mest opptatt av, var å se på forløpet til krisen. Men det er sikkert riktig som saksordføreren sa, at hvis styresmaktene hadde gjort andre grep til visse tider, kunne resultatet ha blitt annerledes. Det er stor sannsynlighet for at det ville blitt annerledes. Spørsmålet er bare om resultatet ville blitt bedre. Etter all sannsynlighet ville det ha gått verre, ser det ut til i ettertid. Men det er jo en av de tingene denne komiteen skal hjelpe oss med å få et godt grep om.

       Når det gjelder akkurat det med tapsforskriftene, er jeg enig med Steensnæs i at det er vanskelig å ha denne debatten gående. Vi har så mye å ivareta at vi gjentar vel oss selv en del på disse punktene, som vi har debattert så mye. Men utgangspunktet er nok for oss alle at dette utvalget går til sitt arbeid uten bindinger og uten beskrankninger i det hele tatt, og så får vi se om jeg har rett i at den måten krisen ble taklet på av myndighetene, var svært god. Vi ser naturligvis med spenning fram til komiteens rapport.

       Bankkrisen har vært gjenstand for mange undersøkelser og vurderinger, og den har vært behandlet i Stortinget flere ganger. Likevel blir det ikke ro om saken. Stadig dukker bankkrisen opp i den offentlige debatt, bl.a i media. Det må bety at man ikke føler seg trygg på at alle sider ved saken har vært godt nok belyst, og at det fortsatt finnes viktige, ubesvarte spørsmål i tilknytning til bankkrisen.

       Et eksempel på offentlig framførte synspunkter på at noe fortsatt kan være uavklart, at det finnes ubesvarte spørsmål knyttet til bankkrisen, er et intervju i Aftenposten den 10. oktober 1996, som også saksordføreren siterte fra. Der uttalte professor Preben Munthe, som fra 1991 ledet et utvalg som skulle utrede årsakene til bankkrisen, at

       « det i dag er et klart behov for å undersøke bakgrunnen for bankkrisen nærmere ».

       I en artikkel i Aftenposten fire dager senere utdypet Munthe sine synspunkter.

       Slike synspunkter og uttalelser fra en av dem som best har satt seg inn i bankkrisen, gjør selvsagt inntrykk, og har for meg vært et viktig moment i spørsmålet om hvorvidt bankkrisen nok en gang bør granskes. Dette sammen med en rekke andre innspill og momenter har medført at jeg mener det nå er riktig med et nytt granskingsutvalg. Ikke minst for å kunne trekke mest mulig lærdom av bankkrisen slik at man står best mulig rustet til å håndtere en eventuell ny krisesituasjon, må det være fornuftig å foreta nok en gransking av bankkrisens mange sider.

       Dette har også finanskomiteen samlet seg om og foreslår nå at det nedsettes et granskingsutvalg på fem medlemmer for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet til bankkrisen. Komiteen foreslår en sammensetning av granskingsutvalget som skulle borge for at all nødvendig kompetanse er representert der. Utvalget bør derfor kunne foreta en best mulig gransking, slik at alle relevante opplysninger nå kommer fram, og slik at det kan settes et endelig punktum for saken.

       Utvalgets mandat er så romslig formulert at ingen forhold knyttet til bankkrisen skulle være unntatt fra mulig gransking. Det utvalget finner hensiktsmessig å undersøke, har det altså mandat til å undersøke. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra SV og RV, understreker dette i innstillingen ved å si at

       « utvalgets mandat er utformet med sikte på at denne gjennomgangen av bankkrisen skal skje på et fritt, uavhengig grunnlag og uten noen form for forhåndskonklusjoner eller bindinger i forhold til tidligere undersøkelser ».

       Jeg presiserer at det fra Senterpartiets side selvsagt ikke er gjort noe unntak fra et slikt åpent mandat. Det betyr at alt som kan tenkes å være av interesse, kan undersøkes av granskingsutvalget - intet nevnt, intet glemt. Derfor har Senterpartiet ikke sett det riktig å trekke fram noe enkelt element eller spørsmål spesielt, slik enkelte andre partier har gjort i innstillingen på side 7, høyre spalte, øverst.

       Siden det nå iverksettes en ny - og forhåpentligvis siste - gransking, finner jeg det ikke riktig å komme inn på realitetene omkring bankkrisen. Det ville også være betenkelig i forhold til forutsetningen om at utredningen skal skje på fritt og uavhengig grunnlag og uten noen forhåndskonklusjoner eller bindinger. Det bør derfor fra Stortingets side ikke legges noen føringer på utvalgets arbeid utover selve mandatet som nå vil bli vedtatt. Realitetene i saken får vi komme tilbake til om et års tid, når granskingsutvalgets innstilling foreligger.

Per-Kristian Foss (H) : Når flere talere i denne debatten bruker uttrykket « ny gransking », er det en tilsnikelse eller i beste fall en unøyaktighet. Dette er granskingen. Det er nettopp det som er poenget i og med at lederen av det forrige utvalget mener - og jeg understreker det - at hans utvalg aldri fikk den innsikt som en granskingskommisjon nå kan få. Dette er granskingen av bankkrisen.

       Flere talere har også understreket at alle sider ved saken skal granskes - for å sitere regjeringspartiets første talsmann - « uten bindinger og uten beskrankninger ». Det har jeg lyst til å slutte meg til. Dette skal skje på et absolutt fritt grunnlag. Intet arkiv skal være lukket for denne kommisjonen.

       Det har også fra Arbeiderpartiets talsmann vært sagt at det ikke er normalt av Stortinget å nedsette granskingskommisjoner. Det slutter jeg meg til. Det er heller ikke normalt med bankkriser i Norge. Men det som er blitt normalt, er at sittende arbeiderpartiregjeringer gjør hva de kan for å tildekke historien, og hva de kan for å stoppe åpenhet om den nære historie, derfor må Stortinget gjøre dette. Normalt burde dette vært gjort av Regjeringen selv. Det skjer bare ikke i Norge - med den sittende regjering.

       Jeg har lyst til å utfordre finansministeren til å følge opp sin forgjenger. I en debatt nylig fremkom det også temaer som har en viss berøring med dette, nemlig om et departement faktisk kan la uavhengige forskere gå inn i sine arkiver og skrive om den nære historie. Det inviterte tidligere finansminister Skauge uavhengige forskere og historikere til å gjøre. Det ble skrevet ett bind. Bind nummer to av Finansdepartementets historie ble stoppet av den foregående finansminister. Men jeg registrerte at etter at tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen var gått av, tok han til orde for at man kanskje burde se på dette spørsmålet på nytt - etter hvert. Rimelig upresist! Men kanskje den nåværende finansminister har en noe mer presis oppfatning av om han våger å la historikere slippe til for å skrive et bind to av Finansdepartementets historie. Jeg utfordrer ham til å svare på det, ikke minst fordi denne regjeringen har kommet til ved bl.a å love å praktisere betydelig åpenhet om seg selv og om forvaltningen. Jeg vet ikke om Finansdepartementet er unntaket fra den regelen - jeg ser med spenning frem til svaret.

       Det ble også stilt spørsmål om hva nå egentlig forskjellen er på banker og andre aksjeselskaper. Vel, det burde kanskje være unødvendig å svare på det i en debatt med en relativt begrenset deltakelse av medlemmer fra finanskomiteen, men det er elementært å peke på:

       I dette tilfellet ble lovgivningen hva gjaldt nedskrivningen av aksjene, endret mens spillet var i gang. Eller for å si det på en annen måte, mer presist: Etter at aksjonærene hadde satt sine eiere inn i banken, ble reglene endret ved en særlov.

       Det er også verdt å minne om at tapsberegningsmetodene er spesielle for denne næringen.

       Nå er dette et av de temaer som også skal granskes. Tiden vil vise om det er grunnlag for rettslig kritikk, eller om det er grunnlag for å si at dette bare var en subjektiv politisk avgjørelse. Jeg mener avgjørelsen var gal, men det er rettmessig å fatte gale avgjørelser. Det er iallfall flertallets rett å gjøre det. Men det er ikke så lettvint som representanten Bjørnar Olsen hevdet i debatten den 21. juni i fjor. Han sa:

       « Jeg synes det er drøyt å hevde at dette stortingsvedtaket var et prinsipielt tvilsomt vedtak. »

       Det er ikke slik at flertallet har ubetinget rett til å ta enhver avgjørelse som griper inn i bl.a privatrettslige forhold. Så heller ikke dette er spørsmål som er hevet over gransking og ettertidens vurderinger.

       Jeg skal ikke spekulere ytterligere i hva som kan komme frem. Men jeg tror det kan være interessant foruten å se på de rettslige spørsmål og de politiske spørsmål, som jeg har belyst, også - kanskje med sikte på lærdom for fremtiden - å se på aktørenes opptreden. Jeg må få lov å hitsette et høyst personlig inntrykk jeg har etter å ha fulgt dette gjennom noen år: Man får det inntrykk at bankenes administrative ledelse på det tidspunkt da krisen meldte seg med full tyngde, nok mer opptrådte som administrativ ledelse enn ut fra et ønske om å beskytte aksjonærene. Det er en interessant observasjon. Hvis det kan gås nærmere etter i sømmene, kan det kanskje gi oss visse lærdommer i Norge om eiernes innflytelse i banker og andre aksjeselskaper av denne type.

       Grunnen til denne nye gjennomgang, som vil få form av en gransking, er det vi nettopp har vært inne på, i første rekke Preben Munthes uttalelser i ettertid, ikke minst hans uttalelser i en TV-debatt i TV2, i Holmgang, denne uken, hvor han meget sterkt pekte på at de løsninger man valgte i Norge, var svært særnorske, og at praktiseringen i forhold til andre lands var meget spesiell. Eller for å gjengi hans oppfatning om tapsavsetningene: Vi var mer katolske enn paven selv når det gjaldt disse tapsavsetningene. - Det kom fra en person som i hvert fall har gått dypt inn i dette, men som mener at verken han eller hans utvalg fikk anledning til å gå tilstrekkelig inn i materialet.

       Dette er en gledens dag for Høyre og også for Fremskrittspartiet - jeg får nesten ta med det. Fremskrittspartiet har vært en pådriver, og vi har vært en pådriver for å få denne granskingen i gang. I fjorårets debatt ble det raljert over vårt forslag, som ikke fikk flertall. Nå får det det. Jeg synes det er grunn til i særlig grad å rette en takk til Kristelig Folkeparti som i forrige debatt var i tvil, men ikke lot tvilen komme tiltalte til gode. Tiltalte er i denne sammenheng de som hadde tapt muligheten til å gå inn i en ny gransking. Nå har partiet snudd. Det synes jeg er et ærlig og redelig standpunkt, og det er godt begrunnet av sakens ordfører, representanten Steensnæs.

       Senterpartiets snuoperasjon har vært noe mer politisk betinget - for å si det forsiktig. I debatten i fjor, den 21. juni, holdt Gudmund Restad et innlegg der han startet med å si at han sluttet seg til saksordførerens, Arbeiderpartiets talsmann, Bjørnar Olsens innlegg « i hovedsak », som det heter. Og det var vanskelig å se nyanser mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet også den gang.

       Venstre har fulgt med de to andre partiene på lasset, som vanlig. Historisk sett er det i grunnen en noe pussig opptreden fra et liberalt parti. Normalt burde dette være et område hvor et liberalt parti skulle ha all interesse av å gå inn med gransking, fordi det tilligger en liberal tradisjon i ettertid å se kritisk på forvaltningens opptreden. Dette går på maktbalanse, det går på maktforhold, og det går på åpenhet i forvaltningen. Det burde være midt i blinken for et liberalt parti med en liberal tradisjon. Jeg registrerer at det er Høyre som har overtatt den tradisjonen.

       Arbeiderpartiets talsmann sa i denne debatten at Arbeiderpartiet aldri har motsatt seg en slik ny gransking, men hele tiden har sett på dette med betydelig interesse. Det er en interessant opplysning. Jeg vet ikke når denne « betydelige interesse » oppstod. Men da temaet ble tatt opp offentlig bl.a gjennom Preben Munthes intervju og de kommentarer som fulgte fra politiske representanter etter det, var Arbeiderpartiets folk helt negative, de så ingen grunn til ny gransking. Etter hvert som tiden gikk, avtegnet det seg under arbeidet i komiteen et politisk flertall for gransking. Da meldte Arbeiderpartiets interesse seg. La meg si det slik: Det var i hvert fall i betydelig grad politisk betinget. Man ville ikke her sitte i mindretall, mens et stortingsflertall, på tross av regjeringspartiets oppfatning, nedsatte en parlamentarisk granskingskommisjon. Det er en type snuoperasjon det også. Det har lite med interesse for saken å gjøre, men det har med en politisk plassering å gjøre.

Eilef A Meland (SV) : For ca et år siden behandlet Stortinget et forslag fremsatt av Fridtjof Frank Gundersen om å nedsette et utvalg som skulle foreta en utredning med sikte på å yte kompensasjon til tidligere bankaksjonærer. I Dok.nr.8-forslaget ble det påstått at aksjekapitalen i de tre forretningsbankene Den norske Bank, Kreditkassen og Fokus Bank ikke var tapt på det tidspunkt staten måtte sikre videre drift gjennom en massiv tilførsel av kapital. For å bruke Fremskrittspartiets terminologi, måtte skattyternes penger redde det havarerte private eierskap. Det fantes ingen private investorer som ville gå inn i disse bankene.

       Finanskomiteen gjennomførte i 1996 en grundig gjennomgang for å undersøke om det kunne påvises et økonomisk grunnlag som rokket ved beslutningen om nedskrivning av aksjekapitalen. Et omfattende tallmateriale ble innhentet og vurdert av komiteen, som også avholdt høringer med de berørte parter og de private revisorfirmaer.

       Mindretallet i komiteen fant ingen holdepunkter som kunne dokumentere at aksjekapitalen ikke var tapt, men opprettholdt likevel sine verbale påstander om overgrep mot aksjonærene. Dette ble imøtegått av velrenommerte revisjonsfirmaer som foretok sine vurderinger ut fra bedriftsøkonomiske regnskapsprinsipper som både Høyre og Fremskrittspartiet bekjenner seg til i alle andre saker. I denne saken misliker de riktignok virkningene av disse prinsippene. For å underbygge flertallets standpunkt kan jeg sitere fra uttalelsen som firmaet Arthur Andersen & Co avgav når det gjaldt verdien av aksjekapitalen i Kreditkassen:

       « Konsernets bokførte beskattede og ubeskattede egenkapital pr. 30. september 1991 er tapt. Bokført egenkapital er negativ med kr 4,1 mrd. »

       Den økonomiske situasjonen i Fokus Bank ble gjennomgått av revisjonsfirmaet Coopers & Lybrand, som erklærte i sin uttalelse at det er

       « vår oppfatning at banken uten kapitaltilførsel ville være både illikvid og insuffisient. Bankens aksjer er dermed null verdt ».

       Konklusjonene var entydige og velbegrunnede, basert på økonomiske kjensgjerninger.

       Noen måneder etter at Stortinget hadde avklart og avvist grunnlaget for å gi kompensasjon til aksjonærene, tar professor Munthe til orde for en ny og bred gransking av ulike sider ved bankkrisen. Som opplyst tidligere i debatten, gjaldt dette et intervju i Aftenposten fra 1996 og senere artikler som Munthe begikk. Oppmerksomheten ble særlig rettet mot hvilken betydning tapsavskrivningene hadde hatt for bankkrisens forløp og styrke. Imidlertid avviste Preben Munthe at bankkrisen utelukkende kunne tilskrives tapsføring i regnskapene for bankene. Som han selv skriver i Aftenposten:

       « Det var langt mer fundamentale rystelser i samfunnsøkonomien som skapte krisen. »

       Hva Preben Munthes reviderte standpunkt innebar, ble etter hvert temmelig uklart, avhengig av hvilken artikkel man leste.

       Noen har i ettertid gitt inntrykk av at disse omstridte tapsforskriftene ikke var tema for den såkalte Munthe-rapporten, avgitt i 1992. Da må jeg minne om at i mandatet til Munthe-utvalget skrev departementet følgende i punkt 3:

       « Utvalget skal vurdere de offentlige tilsyns- og kontrollorganers rolle, inklusive de soliditetskrav og regnskapsregler som har vært praktisert. »

       Det er derfor god grunn til å gå kritisk gjennom det Munthe skrev i 1992 og sammenligne det med de uttalelser han nå kommer med.

       I kapittel 4 er det både gitt en beskrivelse og konkluderende bemerkninger som forholder seg til de to hovedproblemstillingene som ble reist. Ikke minst på bakgrunn av de uttalelsene som utvalgets leder, Preben Munthe, kom med høsten 1996, er det interessant å sitere fra oppsummeringsavsnittet. Bankkriseutredningen har en prinsipiell gjennomgang av tapsføring i bankene ut fra spørsmålsstillingen om de gav bedriftsøkonomisk og regnskapsmessig riktig føring av tap og tapspotensialet i bankenes utlånsmasse. Konklusjonen i Munthe-utvalgets utredning var følgende:

       « Utvalget har fra en slik innfallsvinkel ikke funnet grunnlag for å reise innvendinger mot tapsforskriftene og praktiseringen av disse. »

       På dette punkt mener utvalget at de nye forskriftene gav realistiske anslag for tap basert på rent bedriftsøkonomiske prinsipper for verdsetting av bl.a eiendommer.

       Som utvalget selv skriver:

       « De norske tapsforskriftene tar sikte på å sikre at bankene fører opp reelle verdier i sine balanser. Bare på den måten kan bankene oppfylle regnskapslovgivningens grunnleggende krav om korrekte regnskaper, som igjen er en forutsetning for at omverdenen, ansatte og bankenes tillitsvalgte skal kunne danne seg et riktig bilde av bankenes stilling. »

       Når vi leser Preben Munthes artikkel i Sparebankbladet nr. 3/1997 angriper han de prinsipielle betraktninger som Bankkriseutvalget gav sin tilslutning til. Han innrømmer at dette standpunkt ikke er i samsvar med gjeldende prinsipper for god regnskapsskikk. Imidlertid er begrunnelsen for et alternativt prinsipp for tapsavsetninger henvisning til praksis i Sverige og USA, som også ble kommentert og evaluert i Bankkriseutvalgets rapport. På side 90 finner vi de samme overveielser om tapsføring som de Munthe oppstiller i sine artikler fra 1996 og 1997. Den eneste forskjell er at han i 1992 avviste på et faglig-økonomisk grunnlag det han forfekter i dag. At det da fremsettes påstander om at utvalget i sin tid bet på bankenes og bankforeningens forklaringer om tapsavsetninger, må fortone seg som en innrømmelse av alvorlige prinsipielle feilvurderinger.

       Om utvalgets øvrige medlemmer innestår for et slikt standpunkt er uklart. I alle fall var Bankkriseutvalget klar og kategorisk i sin oppsummering når det skriver følgende i sin utredning:

       « Dette utvalget mener at det må være riktig at Norge har og praktiserer tapsforskrifter som er i samsvar med de grunnleggende prinsipper i regnskapslovgivningen. »

       Gjennom den refererte artikkel i Sparebankbladet er ikke Preben Munthe lenger enig i dette hovedsynspunkt, som var et fundament for Bankkriseutvalgets konklusjoner. Da er det nærliggende å stille spørsmålet om regnskapsføring av tap er betinget av konjunkturoppgang i økonomien som førte til tilbakeføring av avsetninger på grunn av lavere konstaterte tap på utlån av eiendomsmassen. Prinsipper kan da ikke være konjunkturavhengige?

       Innstillingen om nytt bankkriseutvalg reflekterer samfunnsinteresser, den politiske økonomi, hvor vanskelig det kan være for de borgerlige partier å akseptere det private eierskapets fallitt i bankkrisesaken. Men innstillingen viser at flertallet forsatt er immun når det gjelder å se gjeldsofrene - de privatpersoner som fikk knekt sin økonomi og ikke kunne tilbakeføre tidligere års tapsavsetninger, som bankene kunne. De tapte i nedgangen og de tapte i oppgangen. Her var det ingen generøsitet med kapitaltilførsel fra staten, men gjeldsbetingede rammer for livsførsel. I en omfattende historieskrivning om bankkrisen skal denne del av virkeligheten ekskluderes. Dette bestemmer flertallet i dag

       Jeg vil gjerne spørre representanten Meland: Når SV ikke har funnet å kunne slutte seg til merknaden om at « utvalgets mandat er utformet med sikte på at denne nye gjennomgangen av bankkrisen skal skje på et fritt, uavhengig grunnlag uten noen form for forhåndskonklusjoner eller bindinger i forhold til tidligere undersøkelser », som det heter i innstillingen, betyr det at SV ønsker at dette nye granskingsutvalget på en måte skal lese sine oppdrag gjennom bestemte filtre eller briller, at en gir forhåndsbetingelser for de konklusjoner dette nye utvalget skal trekke? Jeg synes det er viktig å få dette avklart, fordi de øvrige partiene har lagt en hel annen forståelse til grunn.

       Det som vi synes det var grunn til å se nærmere på, var den helhetlige historiske beskrivelse av bankkrisen. Så vi har støttet at det ble nedsatt et slikt utvalg, det har det ikke hersket tvil om. Det vi har kjempet imot, er den vinkel som dette er gitt, ikke minst gjennom den selektive merknad som Kristelig Folkeparti bl.a innestår for, nemlig at aksjonærene spesielt skal kartlegges. Det vakte jo oppsikt i behandlingen da man ikke kunne gå inn i en merknad hvor alle partier erklærte at de var ubundet av hva som tidligere var sagt og gjort, men at man nå måtte ha fremhevet simpelthen at man skulle se på interessene til de tidligere aksjonærene. Derfor er det også ganske utrolig at Kristelig Folkeparti med sin politiske vinkel og profil heller ikke vil vurdere å se på bankkrisen hvor gjeldsofrene var trukket inn, noe som jeg prøvde å berøre litt på slutten av mitt innlegg.

Einar Steensnæs (KrF) : Det er ikke riktig at Kristelig Folkeparti har vært med og løftet fram spesielt spørsmål når det gjelder erstatning eller tilbakeføring av aksjer til tidligere bankaksjonærer. Dette er blitt lagt inn i en merknad hvor også dette spørsmålet skal drøftes med den samme uavhengighet og på det samme frie grunnlag som de øvrige spørsmål. Det er det som står i merknaden. Grunnen til dette er jo at dette spørsmålet har fått stor offentlig interesse, og det ville være påfallende etter Kristelig Folkepartis mening om ikke komiteen og Stortinget skulle kvittere ut at også dette var med i en total gjennomgang av bankkrisen. Det ligger ikke noe annet i det.

       For øvrig, når det gjelder forslaget fra SV om de privatkunder som gjennom bankkrisen led betydelige tap, har jeg i mitt første innlegg klart gitt uttrykk for at dette har vi forståelse for. Men innenfor den rammen og med de ressurser som dette granskingsutvalget har fått, så vi det lite hensiktsmessig og vanskelig å kunne løfte en såpass omfattende problemstilling. Jeg har både anbefalt til komiteen og sagt her i salen at den problemstilling kan løftes når en ser på hvilken måte dette nye gransk- ingsutvalget vil konkludere, om det der finnes grunnlag for å reise den problemstillingen på ny. Hvis det grunnlaget finnes, skal Kristelig Folkeparti uten nølen slutte seg til en slik gjennomgang.

Eilef A Meland (SV) : Til det første. I en innstilling hvor det står at man skal granske alle forhold ved bankkrisen, må det fortone seg som meget oppsiktsvekkende også for Kristelig Folkepartis medlemmer at de er med på følgende merknad, øverst på side 7 i innstillingen:

       « Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener at dette også gjelder spørsmålet om eventuell erstatning eller tilbakeføring av aksjer til tidligere bankaksjonærer. »

       Her skal det legges opp en helhetlig gransking, og disse partiene, som er et mindretall i komiteen, fremhever dette spesielt, og fremhever ikke andre ting som står i innstillingen. Og da må jo dette oppfattes som et klart politisk signal overfor dem som skal lage denne utredningen.

       Ellers synes jeg at svaret knyttet til gjeldskriseofrene er svakt, og det avdekker at Kristelig Folkeparti i denne sak har hatt aksjonærene som sin første interesse og ikke alle de 200.000 som på grunn av krise i økonomi, på børsen og arbeidsledigheten som landet ble rammet av, knyttet til gjeldsordningsloven kom inn i en alvorlig gjeldskrise. Jeg konstaterer at dette er ikke Kristelig Folkeparti interessert i skal inngå i dette mandatet.

       RV ønskjer at ein nå skal få undersøkt denne forskjellsbehandlinga, og at det skal vere ei av oppgåvene til den nye granskingskommisjonen. RV tok dette opp for eit par månader sidan i samband med finanskomiteen sitt arbeid, og eg har fått ein del sympatiserande, munnlege erklæringar frå fleire parti, også frå Arbeidarpartiet. Men dei kan ikkje vere med på å ta bustadlånkundane sin situasjon på alvor, dei høyrer liksom ikkje med i denne omgangen, blir det sagt, samtidig som alle er klar over at dette er den siste omgangen.

       RV sitt mindretalsforslag går ut på at det er greitt at det blir ei gransking, og det er eit greitt mandat som er laga, under den føresetnaden at vi får inn to tilleggspunkt som står på side 9 i innstillinga, nemleg at ein også skal undersøke den forskjellsbehandlinga som bustadlånkundane vart utsette for, og at utvalet skal sjå på kva som kan gjerast for å reparere den skaden som desse bustadlånkundane har vorte påførte.

       Eg tviler ikkje på at ein har hatt formell juridisk dekning for den forskjellsbehandlinga av bustadlånkundar samanlikna med meir eller mindre udugelege jappekundar som tok til seg titals og hundretals millionar. Men sjølv om ein har hatt formell dekning for forskjellsbehandlinga, er det eit faktum at den grove klassemessige forskjellsbehandlinga vart gjennomført, og det er ein urett som bør rettast opp igjen. Derfor har RV, som eg sa, laga eit tilleggsforslag til mandatet, og dersom ikkje dei tilleggspunkta kjem inn i mandatet, så meiner vi frå RV si side at denne granskinga er bortkasta. RV sitt forslag er dermed eit alternativt forslag til fleirtalet si innstilling, så dersom fleirtalet ikkje vil ta inn RV sitt forslag om tilføying i mandatet, vil ikkje RV stemme for ei gransking. For ordens skyld skal eg gjere merksam på at det er ein trykkfeil på side 9, andre spalte i innstillinga, der RV sitt forslag står to gonger med følgjande innleiing: « Flertallets forslag til pkt. 2 med følgende tilføyelse ... » Det skal stå: « Flertallets forslag med følgende tilføyelse ... », da blir det korrekt.

       Så skal eg seie litt om heile saka. Etter Raud Valallianse sitt syn er det utmerkt om ein nå set eit veldig skarpt søkelys på den lille klikken av sentrale politikarar og næringslivs- og bankleiarar som styrte bankvesenet ut i bankkrisa, og som så etterpå prøvde å berge stumpane med dei metodane dei brukte. Eg trur at ei sånn gransking, leidd av professor Smith, kan føre til at somme av dei lika som ligg igjen i skapa, kan kome ut i friluft. Etter å ha følgt finanskomiteen sitt arbeid med dette forslaget, som opphavleg er eit forslag frå Carl I Hagen, har eg ingen høge tankar om dei motiva som iallfall ein del av finanskomiteen sitt fleirtal har. Eg er heilt overtydd om at det er perspektivet fram til 15. september som gjer at ein del parti har funne det opportunt nå å gå inn for ei gransking, samtidig som dei prøver å profilere seg i media som om dei også vil hjelpe dei ulike småkårsfolka som er offer for bankkrisa, og samtidig som dei ikkje vil ha med dette punktet i mandatet fordi dei avviser RV sitt forslag. Men eit krast søkelys på dette lille toppsjiktet som gjorde dei grepa dei gjorde for å berge nokre fallerte storbankar, er i og for seg utmerkt. Det er kanskje tilfeldig, men når dette forslaget nå kjem opp på nytt igjen rett før eit val, er det vel nokon som ser seg tent med å gå inn for det.

       Nokre ord til slutt om småaksjonærane. Det er mange småaksjonærar som har tapt sparepengane sine, som dei hadde plassert i ulike bankar. Dei vart rått overkjørte. Samtidig er det ein demonstrasjon av kapitalismens råskap. Mange av dei trudde sikkert at sparepengar i form av bankaksjar er like sikkert som bankinnskot. Men sånn er ikkje kapitalismen.

       Nokre av dei som har tatt initiativ til å snakke småaksjonærane si sak, trur eg har to motiv. Det eine er at det er sørgjeleg at småaksjonærar er overkjørte og har tapt pengar. Det andre er at dei skal prøve å dekke litt til kor rått det kapitalistiske spelet eigentleg er. Dersom dei som har gjort seg til talsmenn og talskvinner for småaksjonærane, i det minste vart med på å støtte RV sitt forslag, som gjeld dei som er heilt uskyldige offer, nemleg bustadlånkundane, hadde det vore ein slags logikk i det. Men dei som berre liksom vil surfe på den uretten som er gjord mot småaksjonærane, utan eingong å ville vere med og ta eit tak for å hjelpe dei som var privatlånkundar, bustadlånkundar, og som er offer av den grunn - dei partia som tenkjer sånn og handlar sånn, er ikkje truverdige etter mitt syn.

       Eg tar til slutt opp RV sitt forslag, forslag nr. 2, som er eit alternativ til fleirtalet si innstilling.

Presidenten: Representanten Erling Folkvord har tatt opp det forslaget han refererte til.

       Eilef A Meland får ordet utanom tur for å sette fram forslag.

       Eilef A Meland (SV) : Det var en forglemmelse. Jeg vil på vegne av SV ta opp forslag nr. 1.

       Jeg var jo selv til stede i Stortinget, hvor jeg plutselig mintes denne romeren som avsluttet hver tale med: Dessuten er det min mening at Kartago bør ødelegges. Det var mellompartienes omkved og til dels Arbeiderpartiets, at de forlangte at renten skulle senkes i en situasjon hvor vi hadde dette presset på kredittmarkedet. Regjeringen løste problemet via Norges Bank ved at pengene ble pøst ut til bankene uten sikkerhet, slik at de til den lave renten kunne tilfredsstille den store etterspørselen.

       Så her ser man konflikten mellom to systemer. I det ene fører man en liberalistisk politikk, så har man et storting og en regjering som ikke vil ta konsekvensen av en liberalistisk politikk, og så får man den verste blanding av to systemer, som fører direkte ut i en krise.

       Så har vi denne historien om avskrivningsreglene etter at bankene kom ut i krisen, denne plutselige snuoperasjonen når det gjaldt renten, hvor man satte renten voldsomt opp for å bremse av hensyn til landets internasjonale økonomiske stilling - alle disse tingene og nulling av aksjene som alternativ til lån og garantier fra statens side. Alt dette er veldig interessant selvfølgelig ut fra det å lære hvordan et land bør styres. Det er meget interessant å lese for alle som ønsker å ha noe med finanspolitikk å gjøre. Men de som her ble rammet, var altså de borgere som ikke var spekulanter, men som først og fremst tenkte på å sikre sin fremtid. De satset ikke på at staten ville hjelpe dem, på at sosialvesenet ville hjelpe dem eller at de på en eller annen måte skulle utnytte offentlige ordninger, men de ville sørge for seg og sine i noe som samfunnet, staten, Stortinget - alle - oppfattet som noe som var sikkert, som var ryggmargen i et system. Og det ble altså undergravd av politisk uforstand.

       Jeg vil da bare avslutte med å si - selv om jeg i og for seg synes at det kan være interessant å lære av denne krisen - at grunnen til at jeg har engasjert meg i saken, er at jeg synes det er et veldig viktig moralsk spørsmål. Og jeg har virkelig det håp at denne kommisjonen vil finne at her er det begått så mange feil, både fra den ene og den annen politiske side, at man vil komme til en konklusjon som naturlig kan munne ut i en kompensasjon som gjør at ikke så mange mennesker og deres familier i dette land føler seg urettferdig behandlet. Det er nemlig ut fra et samfunnssynspunkt svært uheldig.

       Edvard Grimstad hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Sigbjørn Johnsen (A) : Dette er jo en interessant debatt som en får anledning til å komme tilbake til senere. Jeg tviler på om jeg får den muligheten fra Stortingets talerstol - derfor noen betraktninger nå.

       Jeg har lyst til å starte med noe av det som Fridtjof Frank Gundersen var inne på, og det går litt på forhistorien, tidlig på 1980-tallet. Bare et par enkle opplysninger: Den daværende trepartiregjeringen, som satt fra 1983 via valget i 1985 og fram til mai 1986, hadde i første del av den perioden et rent flertall i Stortinget bak seg. Og det er klart at hvis regjeringen selv internt hadde klart å bli enig om en annen rentepolitikk, ville det ha vært flertall for det i Stortinget. I perioden etter valget i 1985 og fram til regjeringen gikk av i mai 1986, var det også flertall for en annen rentepolitikk enn det som en nå kan få inntrykk av i ettertid - kort og godt fordi Fremskrittspartiets to representanter var for en fri rentedannelse. Det betyr at de tre partiene pluss Fremskrittspartiet, dersom regjeringen hadde ønsket det og villet det, hadde hatt flertall for en annen rentepolitikk enn den som ble ført. Jeg ser derfor med fortrøstning fram til at dette utvalget og andre « skriverier » - for å bruke et slikt uttrykk - går gjennom den perioden og for så vidt setter disse ting på plass, og så får en da se om sentrale aktører klarer å bli enige om at det er den riktige historien. Men det er en annen skål.

       Så har en også vært inne på dette med Norges Banks rolle, særlig i perioden høsten 1985 og framover i 1986. Det som var det faktiske forhold, var jo at vi på grunn av rykter om devaluering - eller usikkerhet omkring en devaluering av den norske kronen - fikk en voldsom kapitalutgang som startet høsten 1985. Da hadde jo tiden vært inne til å sette opp renten for å sørge for at vi fikk en mindre kapitalutgang og kunne holde på noe av den kapitalen som forsvant. Men det kunne ikke Norges Bank gjøre, fordi det ville være i strid med det som var den rådende retningslinjen for pengepolitikken, slik det bl.a kom til uttrykk i nasjonalbudsjettet. Så sentralbanken hadde liten annen mulighet enn å finansiere bankene på det tidspunktet hvor utlandet trakk kapitalen ut. - Men det kan en også skrive om for så vidt.

       Så har det jo vært nevnt i denne diskusjonen at det som skjedde etter 1990 - i 1991 og 1992 - at det nærmest var en papirkrise. Jeg tror det er riktig fra min side bare å minne om en to-tre enkle forhold, nemlig at fram til 1990 hadde en hatt krise, men det var krise i enkeltbanker som på en måte fikk store problemer. Det startet i Nord-Norge med Sparebanken Nord-Norge, så fikk en Sunnmørsbanken og andre banker som råkte inn i problemer. Men det som var i ferd med å avtegne seg mot slutten av 1990, over årsskiftet og inn i 1991, var at en stod framfor en mulig systemkrise, der flere av de store bankene kom i problemer. Vi så at førstelinjeforsvaret brast, nemlig den kapitalen som bankene selv hadde. En måtte ty til reservene som var avsatt i henholdsvis Forretningsbankenes sikringsfond og i Sparebankenes sikringsfond. Og det vi stod framfor tidlig på året 1991, var at også dette andrelinjeforsvaret var i ferd med å briste. Vi var da nødt til å finne tiltak som kunne bygge opp under dette andrelinjeforsvaret og etablere en ny forsvarslinje. Derfor kom forslaget om å opprette Statens Bankinvesteringsfond, som ble vedtatt i mars 1991. Da kunne en gjennom Statens Banksikringsfond tilføre de to sikringsfondene inntil 4,5 milliarder kr i lån som skulle betales tilbake. Så akselererte jo utviklingen utover sensommeren og tidlig på høsten 1991. På det tidspunktet, da jeg var på årsmøte i Verdensbanken - jeg visste hva som skjedde før jeg reiste til Bangkok - var situasjonen i ferd med å bli akutt, særlig i Kreditkassen, hvor en hadde regnskapstall for tredje kvartal som viste at det var en meget dramatisk situasjon. Og vi var nødt til å gjøre ytterligere noe utover det som ble gjort i mars 1991. Hvorfor var vi nødt til å gjøre noe? Jo, fordi det det stod om, var tilliten til Norge og norsk økonomi i det hele. Norge var inne i en lavkonjunktur. Og skulle vi da på toppen av det høsten 1991 ha fått en krise i det finansielle system som ytterligere ville ha sendt Norge ned i en lavkonjunktur sterkere enn det vi så, med de følger det ville ha fått for ledighet og tilliten til norsk økonomi? Det var det som var Regjeringens bekymring høsten 1991. Det var jammen ingen papirkrise en så for seg, og det var heller ikke slik som det har vært nevnt i debatten, at en nærmest satt bak lukkede dører og planla

       en sosialisering av det norske bankvesenet. Snarere tvert imot - det som var hovedpoenget, var å bygge opp under tilliten til det finansielle system. Jeg tror at ettertida har vist at de avgjørelser en tok, var riktige, og jeg er ikke i tvil om at det som ble gjort, tåler dagens lys.

       Så syns jeg det er grunn til å stille seg også et annet spørsmål: Hvorfor var det ikke mulig på det tidspunktet å skaffe bankene privat kapital? Svaret på det er jo enkelt: Det var ingen tillit i markedet i forhold til det å kunne gå inn i bankene med ny kapital. Vi kunne ikke bare ha lent oss bakover når bankene kom til staten og bad om at vi måtte stille oss bak det finansielle system. Vi viste vilje til at staten stilte seg bak bankene og det finansielle system. Derfor blir det også litt spesielt, syns jeg, i denne diskusjonen at en bruker mye skyts mot staten. En bør også stille det spørsmålet som for så vidt Gundersen var inne på: Hva skjedde i bankene? Hva skjedde i de organene i bankene som innstilte på at regnskapene skulle godkjennes, og som hadde et ansvar for bl.a å se på at det var foretatt realistiske og skikkelige avsetninger? Jeg tenker da i første rekke på representantskapene i de enkelte banker. Hvor var de private aksjonærene - de store - da krisen kom? Jeg pratet med mange av dem, men det var ikke noen sånn overveldende vilje til å komme opp med ny kapital, selv om vi eksempelvis i forbindelse med skattereformen fristet med en spesiell gulrot ved tegning av bankaksjer.

       Så litt om tapsregler. Det er ett grunnleggende prinsipp i regnskapsretten, og det er at en skal ikke verdsette lån høyere enn det de virkelig er verdt pr. 31. desember. Det er det ene. Og det andre er at ethvert regnskap skal bygge på en forsiktig og fornuftig regnskapsførsel. De tapsreglene som gjaldt, hadde faktisk sitt utspring så langt tilbake som i 1961, men midt på 1980-tallet kom en henvendelse fra revisjonsrådet i de store bankene med spørsmål om hvordan tapsreglene var å forstå, og hvordan en skulle kunne verdsette bl.a lån. De nye tapsreglene kom i 1987, i god tid før krisen satte inn i de store bankene - riktignok var det tilløp til krise i enkeltbanker på det tidspunktet, men jeg tror det er viktig å ha det med seg. Så skjedde det en presisering av tapsreglene i 1991 i forbindelse med såkalte « soft-loan », som var det ene elementet, og det andre var verdsettelsen av eiendommer. Det var elementer som trakk litt i begge retninger, så i hvert fall etter mitt syn ville ikke det som skjedde av presisering i 1991, hatt noen spesiell innvirkning på forløpet av krisen. Det ene trakk i negativ retning - i retning av større tap - og det andre noe i den andre retningen.

       Og så kan en jo stille seg spørsmålet, slik som enkelte har gjort: Skulle en da bare ha ført konstaterte tap inn i regnskapet og for så vidt brukt det prinsippet? Da ville det ha skjedd som representanten Engebretsen var inne på i et tidligere innlegg, at da ville kapitalen fortsatt ha vært tapt, men på et noe senere tidspunkt. Men det spørsmålet en egentlig her burde stille seg, var om det å føre bare konstaterte tap ville ha vært i tråd med god regnskapsskikk, om det ville ha gitt det riktige bildet av stillingen i disse bankene både i forhold til - jeg holdt på å si - bankene selv, og ikke minst i forhold til omverdenen, og særlig kapitalmarkedet og de som hadde fundet bankene.

       En måtte også stille seg spørsmålet: Hvis en hadde valgt et slikt prinsipp, hvordan ville det ha påvirket den allmenne tilliten til norske banker, og hvordan ville det ha påvirket fundingen i disse bankene? Og jeg tror at svaret her gir seg selv. Hvis en ser på de avsetninger som er gjort netto på tap i perioden 1986-1996 i de fire største bankene, beløper det seg til - etter tall som jeg har - ca 54 milliarder kr, mens en i den samme perioden har gjenvunnet ca 11 milliarder kr. Det som jeg også tror er viktig å peke på her, er at en vet jo, når en er inne i en lavkonjunktur, at på et eller annet tidspunkt snur økonomien; det er historiens gang, det. Og for å sitere Keynes: I det lange løp er vi alle døde. Så på et eller annet tidspunkt snur det.

       Men jeg har lyst til å peke på at så sent som i 1993, i en avisartikkel i Aftenposten 6. juli 1993, var det referert til en undersøkelse av Bankforeningen, hvor de hadde foretatt en analyse av situasjonen i norske banker, og der de kom til den konklusjonen at en så for seg tap i størrelsesordenen 24-25 milliarder kr. Og det ville fortsatt være behov for en betydelig statlig kapitaltilførsel, konkluderte Bankforeningen, for at bankene skulle klare seg. Det var så sent som tidlig i 1993, og det sier på en måte litt om bedømmingen av situasjonen framover. Så snudde heldigvis norsk økonomi. Og jeg tror, og det skal jeg åpent og ærlig innrømme nå, at vi fra Finansdepartementets side ikke var i stand til på en måte å se at det skulle gå så fort og bli en så sterk vekst i økonomien som det vi har fått etter annet halvår 1993. Den veksten vi har sett i norsk økonomi i de siste fire årene, har oversteget det som var våre prognoser, og jeg tror for så vidt de flestes forventninger om hvordan det ville gå i norsk økonomi. Det skal vi bare være glad for - at vi har fått det til, fått ledigheten ned, fått renta ned og har klart å styrke norsk økonomi. Det skjedde raskere enn det vi forutså, men vi bør være glad for at det skjedde på den måten.

       Så til slutt: Når det gjelder Finansdepartementets historie - og nå får jeg prate ut fra mine vurderinger, så er ikke dette historieprosjektet skrinlagt. Det er utsatt etter forhandlinger mellom departementet og det instituttet på Blindern som skulle stå for bind nummer to. Hovedbegrunnelsen for å skyve på dette i tid, var at en del av de begivenheter som en antakeligvis skulle komme inn på her, også ville omhandle personer som fortsatt var i aktiv tjeneste i departementet og ellers. Det var begrunnelsen, ikke det at vi på en måte skulle skjule noe for offentligheten. Og til hr. Foss: Det som var planlagt, var at dette bindet skulle gå fram til 1990 og skulle for så vidt ikke omhandle den perioden som flere har vært inne på i denne diskusjonen, altså hva som skjedde i forbindelse med håndteringen av bankkrisen i årene 1990, 1991, 1992, 1993. Men denne historien vil omhandle en annen interessant tid, nemlig forløpet til bankkrisen, i Willoch-perioden. Jeg vil for min del ikke ha noen innvendinger mot det dersom dagens ledelse i

       Finansdepartementet kommer til at en ønsker å gå videre med dette prosjektet. Men det jeg nå sa, var begrunnelsen for at en forhandlet fram en foreløpig utsettelse av dette prosjektet.

       For øvrig er det jo slik at en ikke trenger noen ny gransking, selv om jeg er enig i at en nå gjør dette for å lære av fortidens feil. De er ganske åpenbare, og så får vi håpe at Stortinget har lært såpass mye av fortiden at en i de tre siste ukene som er igjen av denne sesjonen, i hvert fall er litt forsiktig både når det gjelder gode ønsker og gode målsettinger, ikke minst når en skal behandle langtidsprogrammet til tirsdag, men også når en skal behandle revidert nasjonalbudsjett senere. Men det synes som om lærdommen fortsatt er litt vanskelig tilgjengelig.

       Jeg tar til etterretning at tidligere finansminister ikke ofret Arbeiderpartiets økonomiske politiske historie som opposisjonsparti på 1980-tallet så mye som ett ord. Det holder jeg i grunnen med ham i. Den tror jeg bør forbigås i taushet, fordi den var en del av årsaken til problemene som oppstod.

       Jeg har bare lyst til å si en ting, og det er at jeg tror man gjorde feil på to punkter. Jeg vil utfordre tidligere finansminister på dette: Man brukte hele veien uttrykket systemkrise, som om problemene var like store og av samme omfang i samtlige banker. Det tror jeg i ettertid viste seg ikke å være riktig. Jeg tror det er viktig her å skille mellom bankene. Problemene var av ulikt omfang, men de ble forsøkt gjort likeartet, ikke minst var det selvfølgelig en kamp fra bankenes side om offentlige penger da det ble åpnet for.

       Det andre var uttrykket om at man selvfølgelig var nødt til å gjøre noe. Det er jo ingen uenighet om det. Problemet var bare, og det har ikke minst Preben Munthe påpekt, at de norske løsningene var ekstreme, mer katolske enn Paven, var vel uttrykket han selv brukte. Og mitt spørsmål til tidligere finansminister er: Hvordan kan han dokumentere at man vurderte andre løsninger parallelt, bl.a spørsmålet om statlige garantier eller statlig tilleggskapital?

Sigbjørn Johnsen (A) : Fylkesmenn - både nåværende og framtidige - kan ha noe forskjellig stil, og det kan godt hende at andre føler et større behov for å delta i den offentlige debatten om ting som egentlig skjedde, men som en ikke vil innse skjedde, enn andre kan føle. Men det kan bli interessante diskusjoner på kammerset på fylkesmannsmøtene framover, uten at jeg skal komme inn på det.

       Jeg vil ikke ha noe problem med å drøfte Arbeiderpartiets holdning og rolle i 1980-årene. Det kan godt hende at vi gjorde feil. Det skal ikke jeg stå her og si at vi ikke gjorde. Men det som jeg syns er viktig, og som for så vidt er mitt hovedpoeng, er at Kåre Willoch, som var statsminister, ikke til stadighet kan fly rundt å skylde på opposisjonen i Stortinget, selv om opposisjonen faktisk høsten 1985 fremmet forslag om å sette ned renten. Arbeiderpartiet og SV gjorde det, men forslaget ble nedstemt i Stortinget av det flertallet som stod bak regjeringen. Og det er jo det som er mitt poeng, at en statsminister som må skylde på opposisjonen, og særlig i en situasjon da regjeringen har flertall, har en dårlig sak. Det er mitt poeng.

       Det andre er at da en høsten 1991 foreslo nye tiltak, prøvde en jo bl.a å ivareta noe av det som representanten Foss nå var inne på, nemlig at disse tiltakene skulle ha en noe større bredde. Derfor opprettet en Statens Bankinvesteringsfond, som også kunne gå inn med kapital i de bankene som ikke var i krise. Derfor opprettet en ordningen med grunninnskudd i Norges Bank for på en måte å ha en større bredde av ulike tiltak, også ut fra det synspunkt at en ikke skulle forskjellsbehandle banker, noe som har vært aktuelt i diskusjonen senere.

       Ellers har en ved tidligere korsveier diskutert hvorfor en kom fram til og valgte nettopp modellen med Statens Banksikringsfond, og ikke veien med garantier, som en del andre land har gjort. Jeg tror at den måten vi har håndtert dette på i Norge, vil stå seg godt også i en internasjonal sammenheng.

Einar Steensnæs (KrF) : Det var interessant å høre den tidligere finansministeren, og ikke overraskende gav han vel en fremstilling om at det meste var gjennomført etter beste skjønn, og at det er lite å hente ved ny gjennomgang. Jeg fikk vel også et inntrykk av at de som skal lære noe av dette, først og fremst er Stortinget. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til en del av de vurderingene som representanten Johnsen gav uttrykk for. Mange av de vurderingene og de historiske linjene han trakk, er i overensstemmelse med den forståelse og de premisser også Kristelig Folkeparti har lagt til grunn.

       Når det f.eks gjelder tapsforskriftene, er jo de preget av et internasjonalt regelverk og skiller seg egentlig ikke kvalitativt ut fra tilsvarende regelverk i andre land. Derimot kan det stilles spørsmål om praktiseringen av tapsforskriftene - og det er det som gjøres. Og jeg vil spørre representanten Johnsen: Mener ikke han at praktiseringen av tapsforskriftene likevel kan diskuteres når en ser hvordan tilsvarende regelverk i andre land er blitt praktisert og hvilke konsekvenser dette førte til?

       Så spurte representanten Foss Sigbjørn Johnsen om alternative løsninger til hvordan en kunne løst bankkrisen, og jeg synes ikke representanten Johnsen svarte tilfredsstillende på det. Han sa at den løsningen Regjeringen valgte, vil stå seg godt. Vil representanten Johnsen fastholde en slik vurdering når han ser hvordan Sverige gjennom en alternativ løsning med garantier kom ut av

       denne krisen på en helt annen måte, som førte til at det private eierskapet i bankene ble beholdt og uten de store turbulenser i det politiske miljø som vi har hatt her i Norge.

Sigbjørn Johnsen (A) : For det første tror jeg det er slik at vi nok alle har noe å lære av historien. Den dagen vi ikke har noe å lære av historien - enten i denne eller i andre sammenhenger - har vi kommet for langt; så utlært blir vi aldri. Politikere bør lære, de som jobber i det finansielle systemet, bør lære, og forbrukere bør lære.

       For øvrig var Steensnæs inne på det som jeg syns er et hovedpoeng, at de norske tapsreglene i en internasjonal sammenheng står seg godt. Det er også ganske interessant å legge merke til at den drøfting som Munthe-utvalget gjorde av tapsreglene, fikk et meget godt skussmål av det fremste og mest kompetente miljø vi har i Norge i så måte, nemlig Handelshøyskolen i Bergen.

       Uansett vil det være slik at det å fastsette den virkelige verdien av et lån, til en viss grad må bygge på et skjønn, men det må hele tiden bygge på et skjønn som tar utgangspunkt i en forsiktig forretningsførsel. Og som jeg også var inne på, er det jo slik at selv om en hadde valgt en annen linje, bare å bruke begrepet « konstaterte tap », som jeg mener ville ha vært feil, for det ville ikke ha gitt et riktig bilde av situasjonen, så ville det faktum at kapitalen var tapt, ha inntruffet. Vi drøftet, i forhistorien som jeg sa, om en skulle bruke garantier eller om en skulle gå til direkte bevilgning. Jeg tror det var to hensyn som var viktige her. Det ene var at ved å gå inn med den modellen som en først valgte, med å bruke lånevarianten og yte lån til sikringsfondene i sparebanker og forretningsbanker, så ville en nå kunne ha en større mulighet for å følge opp gjennom de konkrete krav som skulle stilles til banker, og for å få til en tilpasning bl.a på kostnadssiden. Så det var en lang rekke slike forhold, og jeg tror at hvis en ser på de totale kostnader ved bankkrisen, var de ganske mye større både i Finland og Sverige enn det vi opplevde i Norge med en annen modell.

Per-Kristian Foss (H) : Det er godt mulig at Preben Munthe-utvalgets vurderinger - som Preben Munthe nå i ettertid ikke mener var tilstrekkelige - hva gjaldt tapsforskriftene, fikk gode skussmål fra Norges Handelshøyskole, men det er vel så enkelt som at der sitter den professor som faktisk utredet dette for departementet. Så det er greit å gi interne hilsener, men jeg tror Norge er et såpass lite land at man etter hvert i gransk- inger kanskje skal bringe inn noen flere enn de som selv har vært parter i arbeidet.

       Til tidligere finansminister Johnsens første innlegg vil jeg si at jeg tar til etterretning at han nå erkjenner at Arbeiderpartiets rentepolitikk fra begynnelsen av 1980-tallet var feil. Jeg tror imidlertid at han i sin analyse undervurderer litt hvilken innflytelse Arbeiderpartiet har på partier i Stortinget som de har et betydelig verdifellesskap med, selv om disse sitter i regjeringsposisjon med andre. Det er ikke en formalistisk betraktning, men det er en atferdsbetraktning, som jeg tror historien er full av.

       Når det gjelder Norges Banks rolle, så er det vel en gang slik at hvis Norges Bank var uenig i den politikk som ble trukket opp, gir loven en adgang til å bringe saken inn for Stortinget. Dette ble meg bekjent - og kilden er den daværende sjef for Norges Bank - aldri gjort, ei heller vurdert gjort.

       Den norske løsningsmåten vil stå seg godt i internasjonal sammenheng, sa den tidligere finansministeren. Mitt spørsmål var rett og slett om andre løsningsmetoder enn å inndra den private kapitalen var vurdert, hvilket ikke fremgår av noe dokument Regjeringen har avlevert. Regjeringen vurderte den private kapitalen som en hindring for løsning - ikke en forutsetning for reetablering av normale tilstander. Det er mulig at det er en rettslig holdbar fremgangsmåte, men det gir iallfall helt andre resultater enn det man oppnådde i andre land.

       Til slutt. Landets nåværende statsminister Thorbjørn Jagland har gitt en forklaring på bankkrisen som ingen har kommet til hittil, nemlig at det skyldes mangel på statlig eierskap og statlig representasjon. Er tidligere finansminister Johnsen enig i det?

Sigbjørn Johnsen (A) : Først nok en gang til dette med tapsføring og tapsregler. Som jeg sa, om en fra å bruke « kun konstaterte tap » hadde gått helt til den andre ytterligheten og brukt et skjønn i enda større grad enn det som var tilfellet, er det ingen tvil om at kapitalen ville ha vært tapt, men det ville ha kommet på et senere tidspunkt dersom en hadde brukt « konstaterte tap ». Da får en for så vidt la det nye utvalget se også på dette, men jeg tror at det er det som står fast.

       Så kan jeg gi representanten Per-Kristian Foss rett i at dersom det som kom fram i dette forslaget høsten 1985 var den eneste delen av Arbeiderpartiets politikk når det gjaldt renten, kan jeg for så vidt gi ham rett. Men vårt forslag stod også på et annet bein, nemlig skattesystemet, hvor vi allerede i 1979/80 gikk inn for en skatteomlegging som ville ha redusert verdien av rentefradraget betydelig. Og det var to måter å øke prisen på kreditt på. Den ene var å gjøre noe med skattesystemet i den retning som Arbeiderpartiet gikk inn for, og det andre var å sette opp renten.

       Så skal ikke jeg gå for langt inn i diskusjonen om hva som måtte ha foregått mellom sentralbanken og finansministeren i regjeringen i 1985, for det har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om. Men jeg kan jo som bisitter på sidelinjen for så vidt komme med en betraktning, og det er at da en fikk den store kapitalutgangen fra Norge høsten 1985, ville det ha bidratt, tror jeg, ganske betydelig i negativ retning dersom en hadde fått en åpen strid mellom sentralbanken og regjeringen om pengepolitikken og hvor sentralbanksjefen for å få sin vilje - for å bruke det uttrykket, hvis det var aktuelt - hadde satt sin stilling inn på å sette opp renten. Det hadde vært interessant å se hva som hadde skjedd, men poenget var at retningslinjene for pengepolitikken faktisk var slik at sentralbanken ikke hadde noe valg.

       Vi vurderte dette med garantier i forkant av framlegget om Statens Banksikringsfond, men vi kom fram til at den modellen vi valgte, ville være den beste og mest hensiktsmessige.

       Det jeg skal gjøre, er bare å svare på et konkret spørsmål jeg har fått knyttet til det historieprosjektet som representanten Johnsen omtalte og som Per-Kristian Foss spurte meg om. Spørsmålet var hvorvidt vi hadde bestemt oss for når det vil gjenopptas. Det har vi ikke bestemt oss for, slik at jeg kan ikke nå si når det historieprosjektet igjen settes i gang.

Gudmund Restad (Sp) : Jeg ble for sent oppmerksom på at det ikke ble noen replikkrunde etter representanten Foss' innlegg i sted, så det som kunne vært en replikk fra min side, må derfor nå bli et kort innlegg. Nå merket jeg meg at representanten Foss allerede har bedt om ordet, så da kan det kanskje bli et svar på replikken allikevel.

       Høyre er åpenbart mest opptatt av å slå politisk mynt på bankkrisen ved å høste sympati fra de 170.000 - 180.000 tidligere bankaksjonærer som tapte sine sparepenger. Representanten Foss gav Kristelig Folkeparti honnør for partiets standpunkt i denne saken nå. Og jeg er enig i at Kristelig Folkeparti fortjener honnør for det. Men Senterpartiet ble derimot av representanten Foss beskyldt for å ha inntatt et politisk betinget standpunkt uten at han begrunnet den påstanden nærmere. Han henviste riktignok til at jeg i debatten i juni 1996 sa i mitt korte innlegg da at jeg i all hovedsak sluttet meg til saksordfører Bjørnar Olsens innlegg, men utover det var det ingen begrunnelse for den insinuasjon eller påstand som Foss kom med.

       Men siden den gangen - i juni 1996 - har det kommet fram nye synspunkter og vurderinger fra tunge fagpersoner, bl.a fra professor Preben Munthe, slik jeg redegjorde for i mitt innlegg. Min vurdering av behovet for en gransking er derfor en annen nå enn for et år siden. Og dette er ikke et politisk betinget standpunkt, slik representanten Foss hevdet, men et resultat av en ny vurdering basert på nye opplysninger. Jeg henviste for øvrig i mitt innlegg til Steensnæs' innlegg nå i dag, som jeg også slutter meg til - altså har Kristelig Folkeparti og Senterpartiet samme begrunnelse for sine standpunkter i dag. Men representanten Foss gir altså Kristelig Folkeparti honnør, mens Senterpartiet beskyldes for å være en slags værhane som kun har politisk opportunisme som grunnlag for sitt standpunkt.

       Representanten Foss mente å kunne konstatere at Arbeiderpartiet fikk interesse for ny gransking først etter at det ble klart at det var et flertall i finanskomiteen for ny gransking. Jeg vil ikke underskrive på en slik insinuasjon, men hvis Foss' analyse av både Arbeiderpartiets og Senterpartiets standpunkt skulle være riktig, vil jeg vise til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet til sammen ville hatt flertall for å avvise en ny gransking hvis vi hadde ment at det hadde vært riktig. Derfor faller det på sin egen urimelighet når Foss beskylder Senterpartiet for å ha inntatt et politisk betinget standpunkt i denne saken.

       Senterpartiet tok sitt standpunkt på fritt grunnlag og bidrog på den måten til flertall i komiteen for ny gransking. Det må derfor ikke herske tvil om at Senterpartiet går inn for ny gransking av bankkrisen fordi vi mener det er et reelt behov for det, og ikke fordi det er politisk opportunt, slik Foss presterte å beskylde oss for.

Per-Kristian Foss (H) : Først til finansministerens historieredigering: Jeg kan iallfall registrere at det tar litt tid å bestemme seg i departementet for hva som skal opp fra arkivene, men jeg synes det råd som er gitt fra den tidligere finansminister, er verdt å følge, og skulle det være finfølelse i forhold til å la historieskrivningen omfatte også 1980-tallet, kan jeg på Høyres vegne si at det er helt ubegrunnet. Vi var selv gjennom daværende finansminister Arne Skauge initiativtaker til å få satt historieprosjektet i gang, og det ligger selvfølgelig i det

       et ønske fra vår side om at det luftes ut og legges frem, og at man ikke gjør slik denne regjeringen etter hvert har fått ord på seg for å gjøre i forhold til å redigere forskningsrapporter og slikt, men at man lar forskerne jobbe fritt og skrive på fritt grunnlag også historien frem til 1990. Jeg ønsker lykke til. Det skal iallfall ikke stå på oss hvis Regjeringen etter hvert ved egen hjelp finner å kunne bestemme seg. Hvis ikke, får vi se om vi kan bestemme oss i Stortinget etter hvert.

       Så til representanten Restad: Jeg mente nok å gi uttrykk for nyanser i synet på Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet her. Jeg mener oppriktig at Arbeiderpartiet aldri hadde gått med på denne historieskrivningen hvis det ikke etter hvert hadde avdekket seg et politisk flertall allikevel for å gjøre det.

       Når det gjelder Senterpartiets holdning, har jeg ikke brukt uttrykket « værhane » eller « opportunisme », men jeg har sagt at partiets holdning har vært preget av noe større treghet i beslutningsprosessen i retning av å gå for en gransking. Det bygger jeg bl.a på de uttalelsene partiet avgav da dette spørsmålet kom opp i media. De var svært forbeholdne. For å bruke et billedspråk: Jeg overrakte en noe større blomsterbukett til Kristelig Folkeparti, ved Steensnæs i særdeleshet, og det skyldes i og for seg hans holdning gjennom prosessen hele veien og det engasjement han har lagt i å få dette til. Så det er nyanser der, men for å si det slik: Jeg kan gjerne gi en blomsterbukett både til Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i denne anledning, selv om størrelsen og prisen på bukettene vil være noe forskjellig. Det er betinget bare ut fra denne saken, og kun det. Det som interesserer meg, er at det blir et flertall nå for det som vi stod alene om sist. Det gleder meg mer enn nok til å sende blomsterbuketter til begge parter.

Einar Steensnæs (KrF) : Vi har hatt en lang og omfattende debatt, mer grundig og omfattende enn jeg i utgangspunktet hadde sett for meg, men det har vært interessant. Selvfølgelig har en del av innleggene vært preget av forhistorien og også de forventninger som jeg tror de enkelte partier legger inn i det som skal komme ut av en ny gransking.

       Noen følelser har også kommet til overflaten, men jeg synes det er symbolsk for behandlingen av denne saken at den kan avsluttes med blomsterbuketter til dem som går sammen i enighet om mandatets utforming. Det jeg avslutningsvis følte behov for å understreke, var at det utvalget som nå skal arbeide med denne viktige saken, trygt kan se forbi alle disse polemiske utfallene, alle disse historiebeskrivelsene, stå trygt på eget grunnlag og ut fra det trekke sine egne konklusjoner. Jeg har full tillit til at utvalget - slik det er sammensatt, med de ressurspersonene en har funnet fram til - er i stand til å gjøre dette, og å gjøre det på et uavhengig grunnlag.

       Jeg vil særlig understreke et forhold som har vært lite framme i debatten, nemlig at det i mandatet er utformet et klart pålegg til utvalget om å « studere hvordan tilsvarende bankkriser er blitt håndtert i andre land ». Det står også i mandatet:

       « Det er av særlig interesse å få belyst forhold og virkemidler som kan forklare at bankkrisene i disse landene har fått et annet utfall enn i Norge. »

       Dette tror jeg er viktig også i forhold til det som har stått sentralt i debatten, nemlig om andre virkemidler og andre strategier for løsning av bankkrisen i Norge også kunne ha skapt andre forutsetninger og konklusjoner, herunder også forholdet til tidligere bankaksjonærer inkludert.

       Ellers vil jeg også gjenta det jeg sa i mitt første innlegg, om at det er uhyre viktig at alle tilgjengelige opplysninger, alt foreliggende materiale og all informasjon som utvalget skulle finne nødvendig å få til sin disposisjon for å kunne vurdere dette på en betryggende måte, nå bør gjøres tilgjengelig for utvalget. Og her er det formulert såpass klare forutsetninger for hvordan dette skal skje, at jeg for min del vil legge til grunn at utvalget ikke vil møte noen hindringer i noen del av den offentlige forvaltning når de søker informasjon for sitt arbeid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering se side 3611 f.)