TALERE:
Harald Ellefsen (H) (ordfører for saken):
Jeg vil henvise til at denne innstilling gjelder forslag som i første rekke går ut på å pålegge Regjeringen å fremme forslag om å begrense adgangen til egenhandel for verdipapirforetak og deres ansatte, og at det er knyttet til pålegg til Regjeringen om å legge fram forslag til endringer i lov om verdipapirhandel. Etter at dokumentforslaget ble fremlagt, har det skjedd mye, bl.a har Regjeringen lagt fram et omfattende lovforslag når det gjelder lov om verdipapirhandel, og det reiser seg også en rekke andre problemstillinger knyttet til spørsmålet. Disse kommer vi i sin helhet tilbake til i Odelstinget i dag, hvor det bl.a er fremmet forslag dels i tråd med det som ligger i dokumentforslaget. Jeg nøyer meg med å henvise til innstillingen og først og fremst flertallets merknader der, og kommer tilbake med ytterligere merknader omkring dette i Odelstinget.
Eilef A Meland (SV) : For å gi en bakgrunnsbeskrivelse til det foreliggende dokumentforslag må vi ta et tilbakeblikk på behandlingen av verdipapirhandelloven i mai 1996. I Ot.prp.nr.15 (1995-1996) foreslo Regjeringen å liberalisere både foretakenes og de ansattes adgang til å handle i verdipapirer. Senterpartiet, SV og RV stemte mot lovendringene med tilhørende omfattende merknader som betonte både den økonomiske risiko og dessuten faren for sammenblanding av roller og interesser. Vi fryktet at de nye bestemmelsene i § 4-5 og § 4-6 ville undergrave uavhengigheten til foretakene og de ansatte og legge grunnlag for papirtransaksjoner for egen vinning.
Det var liten offentlig oppmerksomhet og debatt om den reviderte verdipapirloven, som trådte i kraft ved årsskiftet. En av de få som trakk opp noen viktige historiske perspektiver, var journalisten Alf R. Jacobsen i artikkelen « Når synd blir dyd ». Han avsluttet sin gjennomgang av den liberaliserte adgang til utfoldelse av grådighet med følgende bedømmelse:
« Derfor vil det komme nye spekulasjonsbølger, nye krakk og nye skandaler, som den nye verdipapirloven oppmuntrer til. I så fall må forslagsstillerne ikke klage. Å bøye seg så langt for markedets ubønnhørlighet som AP-regjeringen gjør i dag, er ikke bare tvang. Det er et ideologisk valg. »
I februar innledet Dagens Næringsliv en rekke avslørende artikler om den kulturelle tilstand blant fondsforvaltere og meglere. I løpet av noen uker ble tre finansskandaler opprullet og ubønnhørlig belyst i media.
Meglerhuset Platou R. S. Securities kom i søkelyset i forbindelse med aksjeutvidelsen i Norwegian Applied Technology, forkortet NAT. Det skjedde en forfordeling av billige aksjer, med lukrative utsikter til berikelse for ansatte og deres nærstående. En utstrakt egenhandel fortrengte tildeling til over 1.000 kunder som derved ikke fikk aksjer de hadde tegnet seg for. Den såkalte NAT-skandalen fikk også konsekvenser for Storebrand SPAR, hvor tilsvarende forhold ble påvist. Ansatte foretok private disposisjoner for å oppnå raske fortjenester i konkurranse med aksjefond som Storebrand SPAR hadde ansvaret for å forvalte. Ledelsen i Storebrand innrømmet de kritikkverdige forhold og innførte nye internregler med forbud mot ansattes egenhandel. Det skulle altså ikke herske tvil om at selskapets omdømme skulle være intakt i forvaltningen av kundenes midler.
Etter at Dagens Næringsliv avdekket de graverende forhold vedrørende meglere og fondsforvalteres private handel med aksjer, reagerte Finansdepartementet ved såkalte strakstiltak. Istedenfor generell avklaring blir det foreslått selektive unntak for retten til å drive handel med aksjer på egen hånd. Kredittilsynet har utarbeidet en lovutredning på nesten 80 sider, som gir en god illustrasjon på de regel- og kontrollproblemer som tilsynsmyndighetene vil stå overfor. En rekke detaljerte bestemmelser skal overvåkes, hvor det vil oppstå grensetilfeller og transaksjoner som foretas uten at Kredittilsynet er i stand til løpende og betryggende kontroll. Som det heter i utredningen på side 63:
« Hvis departementet derimot legger vekt på at rapporteringen skal være forbundet med en aktiv kontrollfunksjon fra Kredittilsynets side vil det være nødvendig med tilføring av betydelige ressurser, for å unngå at arbeidet skal gå ut over andre viktige tilsynsoppgaver. »
For å opprettholde de ansattes muligheter til å drive private forretninger blir det utviklet et omfattende regelverk og kontrollrutiner, selv om det innrømmes at retten til egenhandel ikke har samfunnsmessig betydning. Så sterkt står den markedsøkonomiske ideologi om den privatøkonomiske fortrinnsrett med innlagte korrektiver.
Den klareste støtte til forslaget om å innføre forbud mot egenhandel i verdipapirer kommer fra Landsorganisasjonen. I sin høringsuttalelse datert den 18. mars til det utsendte forskriftsutkast om egenhandel i finansielle instrumenter gjør LO oppmerksom på at avsløringene i Storebrand allerede har ført til at selskapet har vedtatt internregler som forbyr ansattes egenhandel.
LO betrakter ikke den vikepliktsregel som departementet har foreslått i Ot.prp.nr.29, som skal behandles senere i dag, som tilstrekkelig for å unngå den slette forretningsmoral i verdipapirmarkedet.
I brevet til Finansdepartementet konkluderer LO på følgende måte:
« Vi kan ikke se at det er behov for at ansatte driver egenhandel med instrumenter som de selv skal ivareta for arbeidsgiver og kunder. Dette er å drive butikk i butikken »,
sier LO i sin uttalelse, og avslutter med følgende:
« LO vil derfor støtte et generelt lovforbud mot slik egenhandel. »
I dagens stortingsbehandling av verdipapirforetakenes og de ansattes adgang til å drive egenhandel er det opptatt to verbalforslag som markerer mindretallets standpunkt i forhold til behovet for innstramming og begrensning. De korresponderende lovforslag er innarbeidet i komiteinnstillingen om verdipapirhandelloven som det skal stemmes over i det etterfølgende odelstingsmøte.
Det gjennomgående trekk i begge innstillingene er at Arbeiderpartiet og Høyre danner flertall for videreføring av det liberaliserte regelverk som ble vedtatt i juni i fjor. Etter avsløringen av finansskandalen i Platou Securities var det ansatser til en mer restriktiv holdning også i Høyre. Dette fremgår av de politiske reaksjonene som Dagens Næringsliv innhentet, hvor bl.a partiets leder opplyste at i tillegg til innstramming av lovpraksis ville Høyre vurdere et generelt forbud mot meglernes mulighet til å handle med aksjer. Den moralske indignasjon var tydelig da Høyre-leder Jan Petersen uttalte at
« den senere tids avsløringer har vist et miljø med utstrakt grådighet kombinert med manglende etisk ballast ».
Som en allmenn iakttakelse i tiden ble denne oppadstigende forargelse ikke forent med politisk oppegående mot til gjennomskjæring av mulighetene til at ansatte skal kunne drive butikk i butikken. I Høyres polemikk mot samfunnsmessig eierskap i næringslivet brukes ofte rolleblanding med antall hatter som innarbeidet yndlingsuttrykk. Hvor er den tilsvarende bekymring for utdeling av hatter i verdipapirhandel, med åpenbare interessekonflikter nettopp mellom de ansatte og kundene?
De synspunkter som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV står sammen om, ville ha sikret uavhengighet og klar grensesetting av rolleoppsetningen på verdipapirmarkedet. At noen i bransjen har tatt sin hatt og gått, løser ikke et systemproblem.
Jeg vil til slutt ta opp de to forslag som er inntatt i innstillingen.
Presidenten: Eilef A Meland har tatt opp de to forslagene han refererte til.
Odd Holten (KrF) : Denne saken har nå
av representanten Meland vært gjennomgått på en grundig måte, og jeg vil
bare komme med noen ganske korte merknader. Vi skal jo behandle denne saken
videre også i Odelstinget.
I en del tilfeller har det i den
senere tid vist seg at nåværende verdipapirlov ikke har fungert godt nok.
Spesielt er dette blitt avdekket i tilknytning til foretakenes
egeninteresse. Dette er årsaken til at Kristelig Folkeparti er med på
forslaget om å be Regjeringen fremme forslag til begrensninger av
verdipapirforetaks adgang til egenhandel.
Ryddighet, åpenhet og tillit er hele
tiden viktig, slik at en unngår forfordeling hvor kundenes interesser ikke
ivaretas godt nok, men hvor vi ser at det åpenbart er meglernes
egeninteresse som har vært prioritert. Ikke minst har det med god
forretningsskikk å gjøre å skille rollene i foretaket. Alle er tjent med
ryddighet knyttet til kjøp og salg av verdipapirer. Ikke minst vil jeg tro
at dette må gjelde næringslivet, som har et betydelig behov for
kapitaltilgang via verdipapirmarkedet.
Det er også derfor Kristelig
Folkeparti har sluttet seg til forslag nr. 1, som er et forslag på vegne av
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg meiner det er på sin plass å koma med
nokre synspunkt omkring det forslaget som i dag ligg føre, sjølv om me òg
har ei sak om lovendringar i Odelstinget.
For eitt år sidan hadde Stortinget i
samband med
Innst.O.nr.48
(1995-1996) ein brei debatt om lovverk omkring handel med verdipapir.
Eigenhandel var eitt av fleire tema. Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg
Folkeparti og Venstre støtta Regjeringa i ei gedigen liberalisering, både i
forhold til eigenhandel for tilsette i verdipapirføretak og eigenhandel for
føretaka. Det fall sterke ord. Bjørnar Olsen, som var ordførar for saka,
sa bl.a.:
« For meg fremstår dette markedet som meget strengt regulert både i forhold til tidligere lovverk og også nå etter de nye lovene. »
Senterpartiet ville ha innstramming i regelverket. Vi meinte det var grunn til å stilla krav til meklaren si rolle. Vi understreka behovet for eit regelverk som sikra meklaren som ein nøytral mellommann. Vi peika på den uroa når det galdt meklaråtferd kunden hadde all grunn til å hevda dersom meklaren eller føretaket sjølv hadde eiga interesse i handelen. Vi tok i lag med SV og RV avstand frå Regjeringa si utsegn om at
« hensynet til foretakenes kunder vil være ivaretatt gjennom regler om åpenhet og innsyn fra kundens side knyttet til foretakenes egenhandel ».
Vi meinte det var ei defensiv haldning. Vi ville heller ikkje godta påstanden om at « den teknologiske utvikling » i verdipapirhandelen medførte at eigenhandel er « en naturlig utvikling », som det heitte. Fleirtalet gav på båten prinsippet om den uavhengige meklaren. Aksjesparerforeningen som representerte småspararane, gjekk imot liberaliseringa for eigenhandel. I valet mellom å ta omsyn til meklarane eller lytta til småspararane valde Arbeidarpartiet å gå inn for tiltak som gav meklarane friare hender.
Sidan 1996 har vi lært at nokre meklarar har prioritert eigne interesser, særleg i emisjonar, ved å halda til sides aksjar for seg sjølve og for gode vener i kretsen sin. Senterpartiet meiner dette illustrerer behovet for strenge reglar.
Eit anna hovudtema i førre runde var etiske retningslinjer. Arbeidarpartiet gav i merknader og ved stemmegiving i fjor uttrykk for tillit til føretaka sin eigen disiplin og internjustis. Vi understreka at vi her har med ein fortenestedriven bransje å gjera, med høgt tempo og store pengar. Vi meinte at så sterk tru på sjølvjustis under slike forhold verkar nærast truskuldig. No har Arbeidarpartiet òg funne ut at det må vera grenser for denne sjølvjustisen. Departementet vil setja i verk forskrifter der det blir stilt krav til føretaka sine interne rutinar. Av komitefleirtalet sine merknader kan det sjå ut som om alle ynskjer å forsterka dei etiske retningslinjene og å understreka leiinga sitt spesielle ansvar for føretakskulturen. Det oppsiktsvekkjande er at det same fleirtalet vel å omtala dette ved å visa til ei høyringsfråsegn, men samstundes varslar at dei vil stemma imot eit forslag som pålegg Regjeringa å fremja forslag til reglar for leiaransvar på dette feltet. I den høyringsfråsegna frå Folketrygdfondet som det blei vist til, heiter det:
« I denne sammenheng må understrekes at kvaliteten av den etiske standard og godheten av forretningsskikken i den enkelte institusjon ikke først og fremst er et spørsmål om regelverkets omfang og utforming, men et spørsmål om ledelsesprinsipper, etiske holdninger og bedriftskultur. »
Det er grunn til å undrast over at Arbeidarpartiet lyftar dette fram utan å støtta eit forslag som har som mål å sikra at denne fråsegna frå Folketrygdfondet blir fylgd opp.
Eg har eit sitat frå journalisten Håkon Harket som eg tykkjer understrekar den situasjonen vi no er i. Han seier det slik i boka si « Kunsten å stå stille » frå 1996:
« Det har de senere år funnet sted en gjennomgripende byråkratisering av etikken i hele det norske samfunnet. Etiske regelverk later til å være det norske 1990-tallets svar på verdikrisen. Etiske regelverk skal holde det moralske gangsynet fokusert i restene av et kristenfolk. Der hvor to eller tre er samlet i sosialdemokratiets navn, finnes det også et etisk regelverk. Det betyr ikke nødvendigvis at det også finnes moralsk dømmekraft.
Tvertimot er det mye som tyder på at det er med etikk som med nasjonal identitet. Mest høyrøstet blir den påkalt idet den truer med å forsvinne. Ingen ville komme på å kalle 1990-tallet for moralens tiår, det er jo ikke den plettfrie vandel som preger oss. Det er snarere slik at når den moralske dømmekraft takker for seg, rykker det etiske byråkrati inn. »
SV skal ha ros for å ha tatt opp igjen dei same forslaga som blei fremja av mindretalet i førre runde. Det er all grunn til å halda denne debatten levande, ikkje minst i lys av NAT-saka, ei sak som illustrerte at vår uro frå den gongen var fullt ut rettkomen.
Ei side av eigenhandelen som ingen såg på førehand, var dei freistingane som kunne liggja i løypa for porteføljeforvaltarane. Sjølv om deira situasjon ikkje er regulert av verdipapirhandelloven, har dei ein nøkkelfunksjon i ein meklarkultur med mange uhumskheiter. Direktøren i Folketrygdfondet, Tore Lindholt, brukar etter vårt syn eit forståeleg og presist uttrykk når han snakkar om tilkarringskulturen. Vi meiner Folketrygdfondet bør takast på alvor når dei seier at leiinga og administrerande direktør i form av forskrift må påleggjast eit klart ansvar for god forretningsskikk. Parallellen til ein arbeidsplass der ein tilsett blir tatt fordi han forsyner seg frå rekvisitarommet eller frå kassaapparatet, er tankevekkjande. Slike saker er i utgangspunktet opplagde avskilssaker, men blir fort kompliserte dersom leiinga har gått føre med same haldninga.
Då Stortinget drøfta desse spørsmåla i fjor, veit eg at det var ein del som undra seg, særleg over Arbeidarpartiet si unnvikande haldning, med den historia som dei har. Kunne det vera kunnskapsløyse? Kunne det vera eit utslag av ukritisk aksept av departementet sine vurderingar? Eller var det trua på at marknaden fungerer best utan styring? At svaret ligg i det siste alternativet, får vi stadfesta òg i dag når dei stemmer mot dette forslaget. Det er eit anna arbeidarparti vi møter enn det f.eks. Thorbjørn Jagland i Dagbladet 18. april 1996 prøvde å gi inntrykk av. Den gongen spurde han Høgres Jan Petersen:
« Hvorfor regner ikke Høyre på hva aksjespekulanter og valutasvindlere koster Norge? »
Han har sjølv hatt høve til det i lengre tid, men han viser med støtte frå Høgre varsemd med å setja grenser.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 3612)