Marit Tingelstad (Sp) : Jeg vil bare komme med noen korte kommentarer til Innst.S.nr.199, som gjelder overgangsregler i forbindelse med omlegging av pensjonssystemet i 1991-92. Det er en enstemmig komite som står bak innstillingen som omhandler Dok.nr.8:03 fra Riksrevisjonen, sendt Stortinget til orientering.

       Undersøkelsen som Riksrevisjonen har foretatt, belyser de problemer som kan oppstå når det skal innarbeides endringer og overgangsbestemmelser i et omfattende og komplisert regelverk. Slike endringer vil helt sikkert være aktuelle også for framtiden, så vi bør merke oss de aspektene som belyses av Riksrevisjonen i denne saken. Det er fra Riksrevisjonens side tydelig sagt fra om at når slike regelendringer skal foretas, må en sikre seg at apparatet som skal gjennomføre tiltakene, er beredt, dvs. at man har hatt tid nok til å sette seg inn i saken, at man har fått nok skolering og at de administrative rutiner er på plass. Dette har ikke vært tilfredsstillende i den angjeldende sak, slik det går fram av Dok.nr.3:08 og innstillingen vi nå har til behandling.

       Problemene som oppstod, førte til at et stort antall pensjonister i denne perioden fikk for høy eller for lav ytelse. Det er faktisk betydelige beløp vi snakker om. Jeg refererer videre til Riksrevisjonens uttalelser, nemlig at nyere anslag for innsparingene som følge av regelendringene knyttet til inntektsprøvingen av forsørgingstillegget på lang sikt er redusert fra 500 mill. kr til 250 mill. kr årlig - altså en kvart milliard kroner.

       Sosial- og helsedepartementet svarer slik i brev til Riksrevisjonen av 12. juli 1996:

       « Arbeidet med pensjonsendringene og samordningsspørsmålene, inkludert den administrative forberedelsen, skjedde under et stort tidspress. Dette medførte blant annet at det ikke ble foretatt beregninger av totalvirkningene for tjenestepensjonsordningene av løsninger og løsningsalternativer. Dette gjelder betydningen både for pensjonsordningenes totalutgifter og administrative utgifter. »

       Dette burde vært forutsett, slik at tidspunktet for ikrafttredelsen av regelendringene hadde blitt realistisk i forhold til den praktiske gjennomføringen. Jeg viser her til komitemerknadene, som understreker Regjeringens ansvar for å foreslå og Stortingets ansvar for å fastsette tidsfrister som sikrer en forsvarlig innføring av nye regler.

       Tidsintervallet fra regelverket ble vedtatt til det trådte i kraft ble svært kort, f.eks kun én dag for enkelte forskrifter. I en slik sammenheng er det grunn til å rette kritikk mot både departement og storting.

       Trygdefunksjonæren jeg møtte for en tid tilbake, hadde følt dette på kroppen. Hun spurte indignert om vi egentlig visste hva vi drev med her i huset. Spørsmålet var berettiget, det ser en når en leser Riksrevisjonens rapport. Her har ikke den høyre handa skjønt konsekvensen av hva den venstre har gjort. Jeg håper at denne saken og Riksrevisjonens fortsatte arbeid på dette området fører til at vi unngår for mange slike saker i framtiden.

       Et gammelt ordtak innebærer at vi bør lytte til den som har skoen på. Denne saken er eksempelet som beviser det motsatte - og aller viktigst: Samfunnsressurser er ikke blitt brukt slik det var tenkt.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg deler fullt ut saksordførerens synspunkter på denne saken. Jeg bad om ordet utelukkende for å understreke en setning i komiteens innstilling som vel viser noe jeg for første gang har opplevd at en enstemmig komite gjør i Stortinget, nemlig å ta selvkritikk. Det står:

       « Komiteen vil understreke ansvaret regjeringen har for å foreslå, og Stortinget for å fastsette, tidsfrister som sikrer en forsvarlig innføring av nye regler. »

       Jeg tror det vil være meget fornuftig om man i alle stortingsgrupper sørget for å få formidlet at dette nå er sagt, og jeg vil også uttrykke det håp at Riksrevisjonen fortsetter sitt arbeid med å si fra, også når det er Stortinget som har seg selv å takke for problemer, ved at det fattes gjennomføringsvedtak uten å tillate den nødvendige tid for å få en ordnet gjennomføring av nye ting. Det har vært en voksende tendens i alle partigrupper til å ville ha store reformer som skal gjennomføres med en eneste gang, hvor selve planleggingen er altfor dårlig.

       Jeg skal ikke gå inn på alle de reformer som det har vært vedtak om, og som er til behandling, men jeg tror at en grundig diskusjon innad i Stortingets komiteer og grupper når det gjelder det som her er påpekt og avdekket, vil være fornuftig når man ser litt fremover. Så jeg håper at Riksrevisjonen vil fortsette å si helt klart fra dersom det er Stortinget som har fattet vedtak om reformer med for korte tidsfrister for gjennomføringen, og at de ikke bare har øye med selve forvaltningen. Ansvaret bør plasseres der det hører hjemme, og i denne saken er det regjering og storting som har ansvaret, med særlig vekt på Stortinget.

Erling Folkvord (RV) : Det er jo utmerkt at Riksrevisjonen har gjennomført ei så grundig undersøking av følgjene etter hastverksvedtaket i Stortinget hausten 1990. Så vidt eg kan skjønne, er dette ein ganske knusande dokumentasjon på at den veldige spareiveren på folketrygda sine vegner som var rådande i 1990, har fått svært alvorlege følgjer først og fremst for mottakarane

       av trygdeytingar, men også for tilsette i dei etatane det gjeld.

       Eg synest ein skal hugse på at det er eit stort tal offentlege funksjonærar som har vorte sette i eit umogleg tidspress og vorte pålagde å skulle gjennomføre ordningar som dei ikkje har noka praktisk moglegheit til å gjennomføre på riktig måte. Riksrevisjonen sin gjennomgang av det dei kallar « Kronologisk oversikt over aktiviteter ved fastsettelsen av forskrifter » er jo nærmast som å lese ein revytekst, når ein ser korleis departementet har hoppa frå det eine forslaget til det andre, frå den eine fristen til den andre, og så enda opp med å dytte gjennomføringsapparatet hovudstups uti noko som var nøydd til å gå gale. Eg håper jo at Riksrevisjonen si påpeiking vil få følgjer, og få følgjer i den meininga at slikt ikkje gjentar seg. Men eg er ikkje overtydd om at så skjer.

       Det er jo riktig at det var Stortinget som fatta vedtak om å framskunde iverksettingsdatoen til 1. mai 1991, men det er også sånn at vi i den odelstingsinnstillinga frå hausten 1990 som det handlar om, finn den pussige formuleringa:

       « Flertallet vil i samråd med departementet fremme forslag om at endringene iverksettes fra 1. mai 1991. »

       Så her eksisterte det tydelegvis eit samråd som då fekk veldig øydeleggjande følgjer.

       Eg vil be sosialministeren om å svare på eit spørsmål som framleis ikkje er avklart. Det står i rapporten frå Riksrevisjonen på side 1:

       « De fleste som har fått for lav ytelse har senere fått denne korrigert. »

       Noka meir utfyllande opplysning finst heller ikkje i innstillinga frå kontrollkomiteen, så eg vil gjerne be sosialministeren svare på: Kor lang tid går det før ho kan forsikre at alle som har fått for låg yting, har fått den korrigert? Eg vil også be om å få opplyst kva slags rentesats som vert brukt når det vert gjort etterbetaling av ytingar som har vore for låge på grunn av departementet og Stortinget sitt sparehastverk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3644)