Anne Enger Lahnstein (Sp) : La meg først ta opp det utsettelsesforslaget som er formulert fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, og som er trykt på side 22 i innstillingen. Det lyder slik:

       « Stortinget utsetter behandlingen av samarbeidsavtalen om Schengen inntil Stortinget har fått det nødvendige beslutningsgrunnlag for behandling av saken. »

       Det er, ærlig talt, en noe uvirkelig situasjon dette at vi i dag - den 9. juni 1997 - er bedt om å behandle og gi samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtalen med Schengen. Mange har spurt seg: Hvorfor haster dette? Og jeg kan ikke se at det finnes ett eneste godt argument for å behandle denne saken nå. Tvert imot er det sterkt begrunnet å utsette avtalen til vi har fått bedre grunnlag når det gjelder lovendring, bedre grunnlag når det gjelder tilleggsopplysninger om forholdet til EU, og vi trenger bedre grunnlag når det gjelder kostnader ved denne avtalen. Det mest påfallende er at dette presses gjennom i Stortinget nå én uke før EUs regjeringskonferanse i Amsterdam tar stilling til om Schengen-avtalen skal inkorporeres i EU. Således vil den avtalen som man eventuelt i dag gir samtykke til å ratifisere, ikke lenger være gyldig om en uke. Det kommer i tillegg til at Eksekutivkomiteen i Schengen altså har slått fast at denne avtalen - hvis den da gjelder lenger enn en uke - i hvert fall ikke kan tre i kraft før i 1999 eller 2000.

       Vi vet også at våre nordiske naboland Sverige, Finland og Danmark utsetter behandlingen av denne saken. I Danmark har man sågar i et internt notat i det danske justisdepartementet pekt på - og det er fra den 13. mai - at i sin ytterste konsekvens vil regjeringskonferansens beslutning kunne føre til at Danmark må trekke seg ut av så vel Schengen-samarbeidet som den nordiske passunionen. I utgangspunktet brukte jo Regjeringen og stortingsflertallet, eller Schengen-kameratene, som jeg velger å kalle den - Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - den nordiske passfriheten som et argument for Schengen-avtalen. Det som nå kommer fram, viser at det faktisk er slik at hvis vi vedtar Schengen-avtalen nå og gir vårt samtykke, vil det kunne være en trussel nettopp mot den nordiske passunionen. De nordiske statsministrene har jo klart slått fast at man prioriterer den nordiske passunionen foran Schengen-spørsmålene.

       Proposisjonen er, som jeg nevner, svært tynn. Spesielt gjelder det det viktige spørsmålet om Schengen og forholdet til Grunnloven og de konstitusjonelle spørsmålene. Vi har jo i de siste ukene sett en veldig interessant diskusjon mellom de statsrettslærde nettopp om konstitusjonen, om Grunnloven, og forholdet til Schengen. Det er i den sammenheng bl.a sagt av Eivind Smith at EØS representerer « en konstitusjonell katastrofe », og

       man har pekt på at det som nå foregår, er en konstruksjonsbygging - nærmest for å unngå at Grunnlovens intensjon om suverenitet og selvstendighet blir ivaretatt.

       For meg er det helt utålelig at stortingsflertallet velger å overse de demokratiske spilleregler som er nedfelt i Grunnloven. Og ikke nok med det, men man presser altså dette gjennom uten en skikkelig utredning. I forrige uke diskuterte Stortinget spørsmålet knyttet til om vi kunne få en grunnleggende betenkning om de konstitusjonelle forhold, om Grunnloven og denne Schengen-avtalen. Også her slo Schengen-kameratene til. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stemte ned et forslag om å få en uavhengig betenkning i forhold til Grunnloven, til tross for at den ene statsrettslærde etter den andre står fram og er betenkt over det som nå skjer. Det er spørsmål om hvor langt man kan gå i suverenitetsavståelse uten at det kommer i konflikt med Grunnloven, og der strides de lærde. Men de strides! Derfor burde det være en opplagt ting at Stortinget bad om og fikk en mer uavhengig betenkning.

       Det er også slik at man har diskutert lovendringer som er nødvendig i forhold til ratifikasjonstidspunktet, og jeg kan ikke se det annerledes enn at det stortingsflertallet her gjør, er å endre en vanlig og godt innarbeidet statsrettslig praksis som går på at lovendringene skal være klargjort - og i hovedsak også gjennomført - før ratifikasjon. Her har vi ikke engang fått en oversikt over hvilke lover det er nødvendig å endre før man skulle tiltre avtalen.

       Så ser jeg at stortingsflertallet koser seg litt over å kunne utøve denne maktarroganse her i dag, for det kommer jo til å skje at man igjen nedstemmer et forslag - et vel begrunnet forslag - om utsettelse. Jeg tror at folk reagerer kraftig på det. Hvis man også ser på tidsaspektet i dette, finnes det ingen god begrunnelse. Altså: Om en uke endres høyst sannsynlig en helt grunnleggende forutsetning for denne avtalen som det i dag gis samtykke til, og i tillegg er det altså slik at avtalen først kan tre i kraft i 1999 eller 2000.

       Jeg må nevne at vi fra Senterpartiets side bad om å få det juridiske materialet som lovavdelingen i Justisdepartementet hadde utarbeidet, og som ble bekreftet i forbindelse med høringene i forbindelse med Schengen-avtalen. Men det ble altså avvist. Så vi har fått en litt skrøpelig side i en proposisjon om forholdet til Grunnloven og de konstitusjonelle spørsmål, og det holder ikke.

       Nå regner jeg med at de som kommer etter meg, vil si at her har vi stilt 300 spørsmål, og fått svar, og vi har hatt ti timer med høringer, og fått svar. Men det hjelper lite å stille mange spørsmål når svarene er sprikende og til dels ikke gitt. Det hjelper heller ikke å ha lange høringer når det vi får fram i høringene, bare bekrefter uenigheten og usikkerheten om de spørsmål vi her skal forholde oss til. Jeg synes stortingsflertallet hadde stått seg på å avvente behandlingen av denne saken.

       Jeg kan nå nevne at i Sverige og Finland utsetter man behandlingen av avtalen. Og ikke nok med det, man vil også bruke kvalifisert flertall nettopp fordi den myndighetsutøvelse som gis til fremmed politi på svensk og finsk jord, anses for å være så omfattende at det krever kvalifisert flertall. I Norge har man altså bare valgt å si at dette er en vanlig folkerettslig avtale. Man har valgt å overse spørsmål knyttet til suverenitetsavståelse. Man har valgt å overse også dette med samtykke før eller etter lovendringene har kommet, og man har valgt å overse vårt åpenbare behov for å vite hvordan dette skal gjennomføres og hvor mye det vil koste.

       Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er et ledd i en strategi for å få presset gjennom mest mulig EU-tilpasning i dette storting, og at man ønsker å unngå at dette skal bli en debatt i valgkampen i 1997. Da vil jeg minne om folkeavstemningen den 28. november 1994. Det var det samme flertallet før og etter - selvfølgelig. Men i november 1994 sa det norske folk i en folkeavstemning med en deltakelse på 89,9 % nei til norsk medlemskap i Den europeiske union. Det må være grenser for EU-tilpasning som en følge av denne folkeavstemningen og den klare meldingen fra det norske folk. Og det må være slik at respekten for Grunnloven og de demokratiske spilleregler går foran det taktiske hensynet; stortingsflertallet vedtar dette nå - en uke før EUs regjeringskonferanse, som tar et meget viktig skritt i retning av å inkorporere dette i EU. Det må være lov å si at saken bør utsettes.

       Jeg vil hevde at Stortinget sjelden blir forelagt saker som er blitt gjenstand for en så grundig behandling. Spørsmålet om vi skal inngå en samarbeidsavtale med Schengen har vært gjenstand for flere store debatter i Stortinget de siste to og et halvt årene. Avtalen var ferdigbehandlet for et halvt år siden, og Regjeringen la fram proposisjonen i mars. Og som Lahnstein viste til, har komiteen holdt åpne høringer i to dager, der ikke minst kritiske synspunkter på avtalen har fått komme fram. Departementet har besvart 271 skriftlige spørsmål under komiteens behandling. Blant de spørsmålene som har vært stilt, er: Hvor mange sluser i hver kategori vil det bli i passasjermottaket på Gardermoen? Hvor ofte skal overnattingssteder sende inn oversikt over utenlandske overnattingsgjester? Hvor lang behandlingstid vil det være for søknader om standardvisum til Schengen-området? Og kanskje et av de mer interessante spørsmålene: Hvilke spørsmål behandles i underkomiteen for asylspørsmål?

       Komiteen har fått oversendt alle vedtak, forordninger, statutter og konvensjoner den har bedt om. Departementet har gitt oversikt over alle lovvedtak som blir nødvendige. Der tok Lahnstein feil. Og man må nesten spørre: Hvilket beslutningsgrunnlag er det mindretallet savner?

       Hvis mindretallet virkelig føler at vi har for dårlig grunnlag til å ta standpunkt, er naturligvis det et sterkt argument for utsettelse.

       I fellesuttalelsen som de tre sentrumspartiene kom med den 20. mai - « Sentrumsalternativet - Vilje til ansvar » som det ble døpt, står det imidlertid at sentrumspartiene går imot Schengen-avtalen. Det står ikke at de tre partiene ikke vil ta standpunkt til avtalen inntil det er foretatt flere utredninger. Det står ikke at de ikke vil ta standpunkt inntil EU har avsluttet sin regjeringskonferanse. Nei, det står at de er imot avtalen fram til utløpet av 2001, som jo er tidsperioden for neste stortingsperiode, helt uavhengig av ytterligere utredninger og opplysninger. Hvis Stortinget ikke vet nok til å ta standpunkt til avtalen her i dag, så kan ikke de tre partiene ha gjort det da de skrev disse merknadene for flere uker siden. Det må da være skjedd på såkalt utilstrekkelig beslutningsgrunnlag, og det er naturligvis da fristende å spørre om det er flere tilfeller i denne felleserklæringen der det gjør seg gjeldende, ja sågar om det kanskje gjør seg gjeldende for hele sentrumsalternativet som sådant.

       Når mindretallet mener vi skulle vente til etter EUs regjeringskonferanse er ferdig, ville det jo vært interessant å få avklart om disse partiene vil gå inn for avtalen hvis regjeringskonferansen vedtar å innlemme Schengen-samarbeidet i EU, eller det er hvis konferansen ikke gjør det at de eventuelt vil gå inn for avtalen. For hvis man er imot avtalen i begge tilfeller, kan ikke det være noe argument for utsettelse.

       Nå skriver mindretallet i begrunnelsen at dersom Schengen-samarbeidet blir innlemmet i EU, så vil en samarbeidsavtale eller assosiering, som man kaller det, komme i konflikt med det norske folks ønske om å stå utenfor EU, og representanten Lahnstein understreket også det.

       Som en av dem som arbeidet aktivt mot norsk medlemskap i EU, må jeg få protestere mot en slik fremstilling. Folkeavstemningen gjaldt hvorvidt Norge skulle bli medlem av Den europeiske union, ikke om vi skulle ha samarbeidsavtaler med EU eller en gruppe EU-land. Mange av oss som var imot medlemskap, understreket at vi var for et nært internasjonalt samarbeid og ikke minst med de andre landene i Europa. Det ville virkelig vært absurd om vi ikke skulle kunne samarbeide med andre land på områder der dette er til nytte og gjensidig fordel og i Norges interesse, fordi disse landene har etablert en politisk union vi ikke ønsker å bli medlem av. Man kan selvsagt være imot det konkrete innhold i et samarbeid som avtalen med Schengen, her kan vi ha ulike vurderinger, men det er min påstand at den form for internasjonalt samarbeid som samarbeidsavtalen representerer, er i samsvar med resultatet av folkeavstemningen, ikke i motstrid til den.

       Hvis regjeringskonferansen og den etterfølgende behandling i medlemslandene skulle føre til at hele Schengen-samarbeidet blir innlemmet i EU i løpet av 1999, vil den avtalen vi behandler i dag, aldri tre i kraft, og da kan vel ingen skade være skjedd. Det er likevel viktig at Stortinget behandler avtalen, fordi Regjeringen da må vite om Stortinget ønsker at det skal forhandles med EU om en slik avtale, og om Stortinget ønsker at den skal bygge på de prinsipper som er nedfelt i den foreliggende avtalen. Under enhver omstendighet må en avtale med EU legges fram for Stortinget hvis det lykkes å komme fram til enighet i forhandlingene. Og Stortinget vil da, på det tidspunkt, få ta standpunkt til en slik ny avtale på helt fritt og selvstendig grunnlag.

       Begrunnelsen om at samarbeidsavtalen skulle stride mot Grunnloven, er tidligere avvist av Stortinget. Flertallet har gått nøye inn på grunnlovsspørsmålene i innstillingen, og jeg kommer tilbake til dem i mitt hovedinnlegg. Vi avviser at avtalen strider mot Grunnloven på alle de punkter som har vært anført. Jeg har ikke sett at den grundige gjennomgang vi har gjort i innstillingen, har vært omtalt noe sted etter at innstillingen ble fremlagt for over en uke siden, heller ikke i de presseorganer som har vært mest opptatt av grunnlovssiden. Man kunne jo ta det som et tegn på at også de som tidligere har vært i tvil på dette punkt, nå er kommet til at det er lite hold i argumentene om at samarbeidsavtalen og godkjennelsen av den kommer i konflikt med Grunnloven.

       La meg endelig til slutt kommentere påstanden om at når flertallet ønsker å behandle denne saken i dag, er det fordi man ikke ønsker at den skal komme opp i valgkampen, eller at folk flest ikke skal få anledning til å sette seg inn i den. Dersom Stortinget i dag skulle godkjenne samarbeidsavtalen og Regjeringen deretter ratifiserer den, vil et eventuelt annet flertall på Stortinget til høsten kunne si opp avtalen før den er trådt i kraft. Det fins overhodet intet problem med å si opp avtalen hvis et flertall til høsten skulle ønske det. Og det står ethvert parti fritt å ta avtalen opp i valgkampen, ja til å gjøre den til en hovedsak - om man skulle ønske det.

       Når det gjelder folks innsikt i hva avtalen handler om, er det vel gjennom komitebehandlingen, de åpne høringene, som har vært overført i fjernsynet og dessuten er stenografisk gjengitt i innstillingen, alle de mange spørsmålene departementet har fått og besvart, og debatten her at folk virkelig får mulighet til å sette seg inn i saken. Hvis vi hadde gjort som Senterpartiet ønsket, overhodet ikke behandlet saken i vår, ville folk ikke fått denne muligheten til å få vite hva Schengen-avtalen, samarbeidsavtalen mellom Norge og Schengen-landene, dreier seg om.

       Og hvis det er slik at Arbeiderpartiet og de andre partiene frykter folkets Schengen-dom, slik representanten Lahnstein hevdet, og at det vil bli vanskelig å føre en valgkamp for å forsvare denne avtalen, må nettopp det at avtalen behandles her i dag, skape den mest optimistiske stemning i mindretallets valgkampsentraler.

       Denne avtalen er ikke blitt presset fram til behandling. Behandlingen i dag vil være avslutningen på et usedvanlig grundig forarbeid og helt i samsvar med Stortingets normale saksbehandlingsprosedyrer. Det er etter mitt syn ikke lagt fram noen holdbare argumenter for utsettelse, og forslaget bør derfor avvises.

Kaci Kullmann Five (H) : La meg først få understreke et av Hallvard Bakkes poenger, nemlig det faktum at « Nei til Schengen »-partiene allerede har tatt standpunkt i denne saken og har gitt tindrende klart uttrykk for at de er imot avtalen uten noen forbehold. De sier nei, men mener altså nå at de ikke har godt nok grunnlag for dette nei. Det siste kan jeg i og for seg være enig med dem i. Hvis det hadde vært noe håp i det hele tatt om at nei-partiene skulle snu i dette, kunne man kanskje sett litt annerledes på det, men det har vi ikke et sekund fått inntrykk av under behandlingen og under den offentlige debatt.

       Høyre vil altså ikke støtte utsettelsesforslaget. Vi mener Stortinget i dag har det nødvendige beslutningsgrunnlag for behandlingen av saken og for å gi sitt samtykke til ratifikasjon.

       Anne Enger Lahnstein hevdet i sted at det var « utålelig » at stortingsflertallet velger å overse de demokratiske spilleregler. Dette er meget sterke ord mot stortingsflertallet. Jeg må spørre: Hva slags påstand er dette? Hvis ikke denne Schengen-avtalen har vært behandlet på en demokratisk måte i dette stortinget, da kjenner jeg neppe en eneste sak som har vært demokratisk behandlet i dette stortinget. Nei, Lahnsteins påstand er simpelthen aldeles urimelig - vi vet hva vi skal ta stilling til.

       Innstillingen som ligger på Stortingets bord, inkluderer over 300 spørsmål - og svar - til departementet. To dagers åpne høringer er referert ord for ord i innstillingen. I tillegg har det vært en bred offentlig debatt om saken. Det har vært redegjort for Schengen-forhandlingene underveis med derpå følgende debatter her i denne sal en rekke ganger. At dette ikke har ført til noen folkereisning mot Schengen, som særlig Senterpartiet hadde drømt om skulle redde noen galluppoeng, kan ikke hindre Stortinget i å behandle denne saken. Partiene vil dessuten stå fritt til å ta opp saken så mye de måtte ønske i den kommende valgkampen. Og dersom « Nei til Schengen »-partiene skulle få flertall i Stortinget etter valget - hvilket ikke så veldig mye tyder på - står det dem altså helt fritt å trekke Norge ut av avtalen.

       I innstillingen sier mindretallet at saken må utsettes til resultatet av IGC, altså EUs regjeringskonferanse, foreligger. Også på dette punktet er jeg uenig. Det er riktig at vi i dag ikke vet hva EU vil komme frem til på sitt toppmøte. Det er sannsynlig at Schengen-samarbeidet på en eller annen måte vil bli integrert i EU, men det er ikke lett å si når dette kan skje og hvordan. Det er sterkt ulike syn i EU på om hele eller deler av samarbeidet skal inn i søyle I eller i søyle III i Maastricht-traktaten. Det har faktisk stor betydning, for søyle I har flertallsbeslutninger, mens søyle III er et mellomstatlig samarbeid der beslutningene fattes ved enstemmighet. Den siste løsningen er altså meget nær dagens Schengen-samarbeid.

       Løsningene i regjeringskonferansen må for øvrig ha tilslutning fra alle deltakerland. Både Danmark og Storbritannia har hittil vært skeptisk til å integrere Schengen i EU, for å si det forsiktig hva gjelder Danmarks vedkommende. Sverige har lagt frem et forslag i forhandlingene der de sier at de bare kan akseptere en løsning av disse spørsmålene som er akseptabel for Norge og Island. Vi har med andre ord effektive talsmenn for løsninger vi kan leve med, i selve regjeringskonferansen, og det er min sann ikke på så mange andre områder vi har det.

       Sverige vet for øvrig at hvis Norge går ut, må de overta full yttergrensekontroll etter den nye høye standarden Schengen krever, langs Kjølen, og at dette nærmest er umulig å gjennomføre. Dette gjør Sverige til en god alliert for Norge i spørsmålet om videreutvikling av Schengen-samarbeidet. Sverige, ja faktisk alle Schengen-landene, har altså en egeninteresse i at man finner en løsning i EUs regjeringskonferanse som gjør det mulig for Island og Norge å følge med. En eventuell endring i EUs samarbeidsform vil altså måtte ratifiseres av alle medlemsland. I noen land vil dette antakelig kreve folkeavstemning.

       I debatten i EU har det også vært fremmet tanker om betydelige overgangstider før et EU-Schengen - hvis jeg kan kalle det det - er på plass. I en slik situasjon vil den foreliggende Schengen-avtalen tre i kraft. Hvis EU velger å integrere Schengen-avtalen, vil Norge måtte forhandle på nytt. Men det er da ingen katastrofe! Og målet må være å få til en løsning nærmest mulig den vi nå har fått. Den avtalen vi har nå, er nemlig etter Høyres vurdering en god avtale for Norge. Flertallet har derfor i innstillingen gitt Regjeringen et klart forhandlingsoppdrag dersom en ny situasjon skulle oppstå. Det heter:

       « Flertallet mener Regjeringen må gå inn i eventuelle forhandlinger om videreføring av Schengensamarbeidet så snart dette måtte bli nødvendig. »

       Dersom en slik situasjon skulle oppstå og vi må inn i nye forhandlinger, er det etter mitt syn åpenbart fordelaktig at den nåværende avtalen er behandlet av Stortinget og får bred tilslutning her, og likeledes er det fordelaktig at Regjeringen har ratifisert avtalen. Det vil simpelthen styrke Norges forhandlingsposisjon ved også å ha bidratt til å gjøre avtalen til en del av Schengens regelverk, som omtales som Schengen-acquis. Dessuten vil vår mulighet til å påvirke Schengen-samarbeidets utvikling på viktige områder, f.eks når det gjelder kontrollen av personvernet, som Høyre synes er meget viktig, styrkes med en ratifisert avtale i ryggen - for vi skal jo delta som observatører frem til avtalen trer i kraft, og da skal vi gjøre vår innflytelse gjeldende maksimalt.

       Den avtalen vi i dag har til behandling, vil kunne legge sterke føringer på en eventuell ny avtale. Det er derfor i vår nasjonale interesse å ratifisere denne avtalen vi nå har, før sommeren. Dermed skaper vi større trygghet for tilfredsstillende løsninger for Norge. Avtalen kan - og jeg gjentar det - sies opp igjen dersom et flertall i Stortinget skulle ønske dette, og det er derfor ikke noe overgrep mot folket.

       Høyre mener det er i nasjonens interesse at avtalen behandles nå, og vil derfor gå imot utsettelsesforslaget.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det heter i et gammelt ordtak at « hastverk er lastverk ». Behandlingen av den foreliggende samarbeidsavtalen med Schengen-landene kan bli et nytt eksempel på bekreftelsen av dette ordtaket. Det skjer takket være det hastverk som Regjeringen og dagens storkoalisjon - Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet - har med å kjøre saken gjennom på et grunnlag som er i ferd med å rase ut under beina på dem. Vi rekker nemlig knapt nok å lese korrekturreferatet fra denne debatten før EUs regjeringskonferanse etter all sannsynlighet vedtar å integrere Schengen-avtalen og legge den inn under EUs traktatverk. Derfor er storkollisjonen i dag i ferd med å gjøre et vedtak på et ganske sviktende grunnlag.

       Hvis en skulle bruke et bilde, kan en vel si at det som i dag skjer, best kan sammenlignes med at noen forsøker å få et kommunestyre til å vedta å bygge et hus på en sandtomt som allerede har begynt å rase ut i sjøen. Vi kan alle se at grunnen har begynt å rase ut, men fordi noen har kjempet så lenge og iherdig for å få byggeplanene ferdig, vil de ikke motta en ny og oppdatert kontroll av grunnforholdene før vedtaket blir fattet.

       Det er i slike situasjoner at alminnelig folkevett får et kommunestyre til å utsette saken og til å kreve en ny gjennomgang av sakens grunnlag. Det er også sunt, norsk folkevett som gjør at Kristelig Folkeparti i dag anmoder Stortinget om å utsette behandlingen av samarbeidsavtalen med Schengen-landene.

       Det er som en skjebnens ironi at Regjeringen la fram stortingsproposisjonen om samarbeidsavtalen med Schengen den 21. mars. Det var nemlig dagen etter at det nederlandske formannskapet i EU la frem sitt forslag om å integrere Schengen-samarbeidet i EU, på EUs regjeringskonferanse. Det skjedde altså den 20. mars. Da regjeringen Jagland dagen etter la fram stortingsproposisjonen for Stortinget, hadde med andre ord grunnen begynt å rase ut på den tomta som Norges Schengen-avtale skulle bygges på. Siden har raset tiltatt i styrke. Det synes nemlig nå ganske klart at deltakerlandene i EU vil slutte opp om forslaget om å integrere Schengen-samarbeidet i EU. Om en ukes tid avsluttes etter planen EUs regjeringskonferanse, og en del av sluttvedtaket vil etter all sannsynlighet være å integrere Schengen-samarbeidet i EU.

       Så sier sakens ordfører, Hallvard Bakke - og det lyder som et godt argument - at sentrumspartiene allerede har tatt standpunkt mot avtalen, så de trenger ingen utsettelse. Dette er bare tilsynelatende et godt argument. Det er selvsagt de som vil at Norge nå skal tiltre avtalen, og som etter all sannsynlighet i dag sørger for det, som har ansvaret for å sørge for at grunnlaget for tiltredelsen er tilfredsstillende. Vi advarer mot det, og vil ikke at en skal gå inn for en avtale på sviktende grunnlag. Det er selvsagt de som gjør det, som har ansvaret for at grunnlaget er tilfredsstillende. Så dette argumentet om at vi allerede har tatt standpunkt mot avtalen, er ikke noe argument i det hele tatt. Det er jo flertallet som er i ferd med å begå et vedtak på et sviktende grunnlag, ikke mindretallet.

       Når Kristelig Folkeparti i dag vil gå inn for en utsettelse av saken, har vi mange og gode grunner for det. Jeg skal på grunn av den korte taletiden bare kort oppsummere dem:

       For det første det jeg allerede har vært innom: EUs regjeringskonferanse vil om en ukes tid etter all sannsynlighet vedta å integrere Schengen-samarbeidet i EU. Det vil endre Stortingets beslutningsgrunnlag fordi det er bred enighet om at det ikke er den avtalen vi i dag tar standpunkt til, som da vil bli aktuell. Det må i tilfelle forhandles om en ny.

       For det annet: Sverige, Finland og Island vil alle la parlamentsbehandlingen av Schengen-avtalen vente til høsten. Men i Norge har en altså et helt annet hastverk. Den svenske regjering sendte i mai ut saken til en tre måneders høring før den til høsten vil legge den fram for Riksdagen. Det hadde vært klokt om den norske regjeringen hadde tatt seg like god tid som regjeringene i våre nordiske naboland.

       For det tredje: Saken har ingen spesiell hast. Samarbeidsavtalen med Schengen-landene skal etter planen ikke settes i kraft før tidligst i 1999 eller 2000, altså om to-tre år, så Stortinget har god tid, i hvert fall kunne vi vente noen måneder.

       For det fjerde: Kongens ratifikasjon skal i alle fall vente. Det er nemlig vanlig i norsk statsrettslig praksis å vente med å ratifisere internasjonale avtaler til det er avklart hvilke lovendringer avtalen gjør nødvendig, ja det har også vært ganske vanlig å vente til disse lovendringene er gjort. Statsråden sa i høring at det ville ta tid før ratifikasjonen ville finne sted, uten at det var tatt standpunkt til akkurat når.

       For det femte er det juridisk strid om de konstitusjonelle sidene ved Schengen-avtalen. Det er strid mellom juridiske eksperter bl.a om Grunnloven gir adgang til å vedta avtalen med vanlig flertall, slik Regjeringen og stortingsflertallet vil. Men alle eksperter som var inne til høring, mente i hvert fall at de juridiske og konstitusjonelle forhold var utilfredsstillende avklart i proposisjonen, som er svært kort og mangelfull på dette punkt.

       Hallvard Bakke sa at han sjelden hadde sett en sak som var så grundig behandlet. Jeg har knapt sett noen sak av en slik dimensjon som er så overflatisk drøftet når det gjelder de konstitusjonelle spørsmål - og det mener også en rekke folkerettseksperter.

       Endelig: Det er også en rekke andre spørsmål som er uavklart. Det gjelder bl.a den nærmere fastlegging av kostnadene som vil følge av avtalen, hvilke regler som vil gjelde for yttergrensekontrollen langs kysten, hvilke tilleggsavtaler med EU avtalen forutsetter, og hvilke konsekvenser avtalen kan få for norske fiskefartøyers ferdsel ut og inn av Schengen-områdets yttergrense.

       Det er med andre ord mange og gode grunner til å utsette Stortingets vedtak i saken. Det kan knapt vises til en skikkelig god grunn for å presse den gjennom nå før sommerferien. Begivenhetene har ganske enkelt rast forbi flertallet uten at flertallet riktig har fått summet seg. Men en kan selvsagt ane en og annen årsak til at dette nå skal presses gjennom - i strid med hva de andre nordiske land gjør - nemlig at en gjerne vil ha den unna valget til høsten og unna den muligheten velgerne da har til å influere på utfallet, men dette er selvsagt ikke noen saklig god grunn til å presse gjennom vedtaket nå. Blir Schengen-samarbeidet integrert i EU, slik det meste taler for, blir altså den avtalen som foreligger i dag, uaktuell. Det er en annen det i tilfelle skal forhandles om.

       Så sier både Hallvard Bakke og Kaci Kullmann Five at det vil være så viktig for vår forhandlingsposisjon og -styrke at Stortinget gjør et slikt vedtak nå. En forhandlingsstyrke i forhold til hva? Hvilke spesielle forhandlingskrav er det Norge har stilt i de Schengen-forhandlingene som pågikk? Det har vi faktisk spurt om under høringene og fått svært få svar på. Det har vært vist til den bagasjekontrollen vi kan opprettholde. Men bagasjekontrollen er jo en konsekvens av at Norge ikke er med i EUs tollunion, så det skulle bare mangle at vi da ikke kunne opprettholde den. Det har ikke noe spesielt med forhandlingsstyrke å gjøre. Det har med konsekvensen av at folkeflertallet sa nei til EU-medlemskap, å gjøre.

       Det er også verdt å merke seg den debatten som foregår i Danmark. Som det framgår av et notat fra justisdepartementet i Danmark som ble offentliggjort i avisen Information den 20. mai, kan det hende at Danmark på grunn av sine forbehold overfor Maastricht-traktaten får problemer med å slutte seg til samarbeidet hvis det nå blir integrert i EU, ja ikke bare det, dersom Sverige slutter seg til EUs opplegg mens Danmark ikke kan gjøre det samme, ser det danske justisdepartementet faktisk for seg i sin ytterste konsekvens at Danmark vil måtte trekke seg ut av det nordiske passamarbeidet. Det er verdt å merke seg at slike spørsmål faktisk nå med fullt alvor drøftes i den danske forvaltning. Det kan være klokt, som i sjakkspill, å se flere trekk framover for å unngå å komme i en unødig vanskelig tvangssituasjon, som stortingsflertallet kan komme til å kjøre Norge inn i.

       Det er mange tunge, saklige grunner for at denne saken nå utsettes, med de nye forhold som er i ferd med å dukke opp. Jeg anbefaler derfor Kristelig Folkepartis representanter å stemme for utsettelsesforslaget i dagens innstilling.

Lisbeth Holand (SV) : Når en kommer til dette tidspunktet i debatten, er det klart en risikerer at det blir noen gjentakelser. Men jeg vil tro at det også blir litt ulike vinklinger fra de ulike talerne.

       Representanten Bakke sa at dersom resultatet på regjeringskonferansen blir slik at den avtalen som vil bli vedtatt her nå, ikke kommer til å tre i kraft, « da kan vel ingen skade være skjedd ». Nei, men hvilken skade vil være skjedd dersom vi venter til etter regjeringskonferansen med å behandle spørsmålet?

       Det er en omfattende avtale, på flere tusen sider. Men fem av partiene i Stortinget mener det er så viktige spørsmål som er uklare, at det ikke er forsvarlig å fatte avgjørelsen i dag. Avtalen skal ikke tre i kraft før tidligst om to - tre år. Selv etter å ha lyttet på innleggene her nå, har jeg ikke hørt argumenter som jeg syns har virket overbevisende på spørsmålet om hvorfor det haster sånn. Og da får jeg vise til de spørsmålene som jeg syns og som SV syns er avgjørende for å si at det ikke haster sånn, men at det er behov for en utsettelse. Det gjelder spørsmålet om lovendringer, at lovendringene bør behandles parallelt med ratifikasjonsspørsmålet. Det er vanlig praksis - ikke bare vanlig praksis, men det må jo være høyst rimelig at Stortinget skal ha oversikt over de lovendringene som er nødvendig før en tar stilling til samtykke til ratifikasjon.

       Professor Stavang sa i en kronikk:

       « Når ein traktat gjer det turvande med ny lov, er det ikkje nok at Stortinget i plenum samtykker i traktatinngåinga. I slike høve er det allmennt akseptert at også lovvedtaket må vere på plass ... »

       Han sa også:

       « Det har aldri vore rekna for god folkeskikk å snu på allment aksepterte spelereglar i en akutt politisk situasjon. »

       Og det er det vi føler skjer nå. Det har vært gjort forsøk på å finne eksempler på ratifikasjoner som er gjort før de nødvendige lovendringene var foretatt. Ikke alle forsøk på å finne slike eksempler har vært like vellykket. Eksemplene fins, men det er ikke det som er den vanlige praksisen, og da må det være spesielle grunner til å fravike det som er vanlig, og selvfølgelig rimelig, fordi det er et viktig beslutningsgrunnlag for Stortinget.

       Det har gjennom høringene kommet fram sterke argument for at det er grunnlovsstridig å vedta avtalen med simpelt flertall, og det har vært reist spørsmål om det i det hele tatt er en type traktat som det etter Grunnloven er mulig å inngå. Det har vært uenighet blant dem som har vært hørt, blant ekspertene. Men det det ikke har vært uenighet om, er at spørsmålet har vært svært dårlig behandlet av Regjeringa, at det er et dårlig beslutningsgrunnlag Stortinget har fått. Det er hevdet med styrke at det ikke er grunnlag for å kunne inngå sånne avtaler. Flere områder er jo full av uklarheter. Spørsmål om personvern er avfeid med noen få linjer, der Regjeringa slår fast at den ser ingen personvernmessige problemer med inngåelse av Schengen-avtalen. Det dreier seg altså om å slutte seg til et felles europeisk dataregister med millioner av registreringer om enkeltpersoner; pr. i dag er over 500.000 personer registrert der. Lederen for Datatilsynet sier at han er skremt over framtidsperspektivene, og at han ikke har sett det har vært noen synlig vilje til å føre en kontroll med det. Det kan være et ressursspørsmål og et spørsmål om politisk vilje. Men han setter også spørsmålstegn ved om det vil være mulig.

       Neste mandag skal vi her i Stortinget diskutere Lund-kommisjonen. Vi har i Norge klart å få på bordet en rapport om hvorledes de hemmelige tjenestene har vært misbrukt i et oversiktlig og demokratisk lite land som Norge. SV syns ikke det ville vært urimelig om vi også avventet den debatten og vurderinga av på hva slags måte vi skal kunne styrke kontrollen med de tjenestene, før vi eventuelt tar stilling til om vi skal gå inn for et felles europeisk datasamarbeid om overvåking uten å ha noen forvissning om at det er en betryggende kontroll.

       Hva vil det koste å være norsk deltaker i Schengen? Statsråd Faremo gav klart svar i Stortinget i mai i fjor på et spørsmål fra Høyres representant Anders Sjaastad, som sa at

       « vi forutsetter at Regjeringen i denne proposisjonen », altså den ratifikasjonsproposisjonen som vi i dag skal behandle, « vil utgreie de økonomiske sidene ved en norsk Schengen-assosiering. »

       Statsråden var positiv. Hun svarte:

       « Og da er det klart at det er de økonomiske konsekvensene og eventuelt også lovmessige konsekvenser som vil stå helt sentralt. »

       Det sa Høyre og Arbeiderpartiet i mai i fjor. Det gjelder altså den proposisjonen vi i dag behandler. De økonomiske og lovmessige konsekvensene er ikke klarlagt i dag. Da hjelper det relativt lite at det har vært mange høringer.

       I proposisjonen, der disse spørsmålene skulle stå sentralt, står det om noe som angår kostnadene, nemlig det å skulle ha yttergrensekontroll ved norskekysten. Det står:

       « Schengen-samarbeidet har ikke kommet særlig langt i å utforme konkrete retningslinjer når det gjelder overvåking av kysten. Det er derfor for tidlig å si om Norge må føre kontroll på et annet nivå enn i dag. Når dette er et utviklingsområde i Schengen, vil Norge ha muligheter for å påvirke de endelige løsninger. »

       Men hva det koster, var det som skulle vært avklart. Det er ikke Norge som kommer til å bestemme omfang og hvordan gjennomføringen av den ytre grensekontrollen skal skje. Men Norge skal utføre den og får betale den. Er det da også slagordet « koste hva det koste vil » som skal gjelde?

       Departementet ser heller ikke noen problemer her, og bruker noen få linjer på konsekvensene for kystfisket angående passering av de ytre grensene langs kysten. Det er Eksekutivkomiteen som får myndighet til å finne fram til særlige regler for kystflåten. Ville det ikke ha vært viktig for den norske kystfiskeflåten på nærmere 20.000 båter å få vite, før ratifikasjonen, hvorledes disse reglene vil komme til å bli?

       Jeg syns jeg har vist eksempler på at det er mange gode grunner til å vente med behandlinga til høsten, slik som Sverige, Finland og Island nå gjør. Da blir jeg stående med et spørsmål: Hvorfor er det så viktig å presse dette gjennom nå? Ett spørsmål som er blitt stilt her, er: Kan det være fordi det er valg til høsten? En skulle ikke tro det, for disse partiene sier at dette er en så god avtale for landet, og da skulle en tro at det må være en god sak i valgkampen, og da skulle det ikke være noen grunn til ikke å våge å legge den fram for folket i valg. Når avtalen ikke skal tre i kraft før om flere år, hvorfor skal en da ikke la folket i valg om tre måneder ta stilling til avtalen? Kan det være at det er andre reelle hensyn som gjør at EU-tilhengerne mener at Schengen-avtalen tjener Norges interesser? EU-tilhengerne, ja-partiene, mener også at et EU-medlemskap tjener Norge. Kan det være en sammenheng her? Folkeflertallet mener ikke at det tjener Norges interesser å gå inn i EU. Kan det være derfor disse partiene ikke er villig til å utsette behandlinga til de mange uavklarte spørsmålene er vurdert grundigere?

       På regjeringskonferansen 17. juni er det helt åpent hva som vil skje. Da undres jeg på om det er en meget bestemt grunn til at vi absolutt skal behandle avtalen før regjeringskonferansen. Er det fordi vi har behov for å påvirke den konferansen? Er det for å utsette danskene for et norskesug, for å gjøre det mer sannsynlig og lettere for dansker og svensker å gå inn i en tettere integrasjon i EU? Det er iallfall i strid med det norske folkeavstemningsresultatet.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Min forgjenger på talerstolen her, Lisbeth Holand fra SV, la opp til en debatt om selve Schengen-avtalen, og jeg synes ikke at det egentlig hører hjemme i en debatt omkring et utsettelsesforslag. Jeg skal ikke følge opp den linjen. Jeg skal holde meg innenfor rammen av det vi nå diskuterer, nemlig utsettelsesforslaget. Da har jeg det i grunnen relativt enkelt. Jeg kan slutte meg helt til hva representantene Hallvard Bakke og Kaci Kullmann Five har sagt fra denne talerstolen.

       Det spørres her om hvorfor vi ikke ønsker å utsette saken. Det er greit å svare på det. Det er fordi vi synes det er en god avtale som er tilstrekkelig utredet. Det er akkurat derfor vi ønsker å vedta denne avtalen nå. Hvorfor i all verden skulle vi ha denne avtalen oppi budsjettbehandlingen til høsten?

       Kjell Magne Bondevik gav uttrykk for at « hastverk er lastverk ». Det er ikke alltid at et arbeid blir så mye bedre og mer vellykket jo lenger tid man bruker på det. Jeg kan ikke tenke meg et bedre eksempel på det enn utredningen omkring hovedflyplass i Norge. Den tok vel omkring 20 år, for deretter å havne i en kaotisk avstemning her i Stortinget, hvor det åpenbart ikke var noe flertall for det som ble vedtatt, og resultatet var også helt katastrofalt, nemlig at vi nå holder på å utbygge Gardermoen - men det er en annen sak.

       Så til de konstitusjonelle spørsmålene, og her er det ulike oppfatninger. Men når det gjelder Grunnloven, synes iallfall jeg det er viktig å sondre mellom de grunnlovsbestemmelser som beskytter individer og menneskerettigheter, og de grunnlovsbestemmelser som er rene saksbehandlingsregler innenfor statsmakten. Det det her egentlig er snakk om, er saksbehandlingsregler innenfor Stortinget. Vi vet at Grunnloven, som ble skrevet i 1814, ikke på noen måte reflekterer norsk statsrett i dag, og den er sterkt villedende fordi nettopp utviklingen i samfunnet og den internasjonale utvikling har skapt behov for andre løsninger som ikke er inntatt i Grunnloven, f.eks parlamentarismen. Det er klart at i slike saksbehandlingsspørsmål innenfor Grunnloven hvor det er ulike juridiske oppfatninger, er det av vesentlig betydning hva Stortinget selv mener, og det Stortinget selv mener i slike spørsmål, vil danne ny sedvanerett. Så jeg kan ikke forstå det annerledes enn at hvis man nå skulle innhente nye juridiske betenkninger i dette spørsmålet, ville den samme uenighet bestå mellom forskjellige typer statsrettslærde, som ofte også har engasjert prestisje i saken, og ville gi et nokså forvirrende og lite entydig resultat som iallfall vi som er medlemmer av Stortinget, ville ha liten forutsetning for å vurdere, for vi har tross alt ikke brukt en vesentlig del av vårt liv til å finstudere statsrettslige spørsmål. Vi er nødt til å finne frem til praktiske løsninger som gjør det noenlunde rasjonelt å arbeide i dette huset, og da syns jeg saken må være ganske klar.

       Stort mer har jeg vel ikke å si om saken, bortsett fra at det alltid vil være en eller annen regjeringskonferanse som holdes gående et eller annet sted, som planlegger nye løsninger. Det vil alltid være det. Slik er det. Og det er jo ingen som tror at denne regjeringskonferansen som de holder på med nå, og som det tyder på at det er svær uenighet om, vil være sluttstenen på uenigheten om hvor tingene skal plasseres i det europeiske samarbeidet. Så skulle vi sitte her og vente på det, som om det var en sluttsten, og at vi da endelig kunne begynne å diskutere! Det at det - som alltid - i de politiske og juridiske kretser i Danmark er en diskusjon, akkurat som her, synes jeg ikke skulle forhindre at vi nå bestemmer oss for å godta en avtale som vi synes er god.

Lars Sponheim (V) : Jeg må innrømme at jeg kom til stortingssalen i dag for å ta stilling til avtalen, si ja eller nei til avtalen, og på grunnlag av det mitt parti mener om dette, si nei til denne Schengen-avtalen som ligger til behandling i dag.

       Når vi har fått et sånt preludium til debatten som vi har fått nå med debatten om utsetting, som i realiteten tydeligvis deler salen langs de samme skillelinjene som den endelige avklaring senere i kveld vil ha, er vel det mer et uttrykk for de egentlige standpunktene i saken, kanskje, enn de mer saksbehandlingsmessige forholdene.

       Jeg syns allikevel det er verdt å merke seg etter å ha hørt denne utsettelsesdebatten, at selv de som er klar til å si ja til Schengen-avtalen, ikke har gitt uttrykk for den minste antydning til tvisyn engang om at man i saksbehandlingen her kunne ha tatt seg noe mer tid, om det kunne være grunnlag for å tenke seg om en gang til når det gjelder en del områder som det er pekt på åpenbart kunne være grunnlag for å vurdere nærmere. For dem av oss som senere vil gi uttrykk for at beslutningsgrunnlaget ikke er godt nok og ber om utsetting, er kanskje ikke problemet først og fremst de svar som kan gis på spørsmål som kan stilles i dag, men alle de svar som ikke kan gis. Noe lengre tid vil gi grunnlag for å svare på en del slike spørsmål også, ikke minst det som skjer av spennende ting i den nærmere framtid når det gjelder utviklingen i EU og EUs regjeringskonferanse, som vi vet snart vil være i gang. En konsekvens av det å si nei til Schengen-avtalen på det grunnlag vi har i dag, er at en i alle fall ber om mer tid til å kunne vurdere om det kan komme fram andre argumenter som kan kaste mer lys over dette og gi svar på spørsmål som det i dag ikke er mulig å svare på.

       Helt til slutt, og det gjelder disse vanskelige konstitusjonelle spørsmålene - det er jo vanskelig nok for dem som virkelig har greie på det, å kunne gi svar, da er det jammen vanskelig for oss som tross alt bare blir legfolk, å kunne la seg veilede i så vanskelige spørsmål - det blir mer villedning. Jeg la merke til at Arbeiderpartiets hovedtalsmann, Hallvard Bakke, sa det omtrent slik at det er lite trolig at avtalen er i strid med Grunnloven. Det er heller ikke sagt imot av noen andre talere blant dem som ikke ønsker utsetting. Det betyr at stortingsflertallet sier det er greit å sluttbehandle dette spørsmålet, selv om det hefter en usikkerhet ved hvorvidt dette er lovlig i forhold til Grunnloven eller ikke. Jeg vet ikke hva lite trolig er - er det 10 %, 20 % eller 30 %? Den usikkerheten aksepterer altså flertallet skal være grunnlag for sluttbehandling av dette. På det grunnlaget og på bakgrunn av det jeg har sagt, vil Venstre stemme for utsettelsesforslaget.

Erling Folkvord (RV) : RV støttar utsettingsforslaget. Godkjenning av avtalen med Schengen er ei dramatisk avgjerd. Dersom denne saka ikkje blir utsett, kan 9. juni 1997 bli ståande som ein historisk merkedag av tilnærma samme slaget som 9. april - ganske enkelt fordi eit Schengen-vedtak i dag er eit langt steg i retning av å avvikle Noreg som sjølvstendig stat. Det er i seg sjølv god grunn til å utsette avgjerda til etter valet, til alle juridiske spørsmål er avklara, og til vi veit om Europa-unionen sjølv vedtar å innlemme Schengen i det overnasjonale unionssamarbeidet. Det hastar jo heller ikkje, ganske enkelt fordi avtalen ikkje skal begynne å gjelde før i 1999 eller 2000. Og dersom regjeringskonferansen neste helg vedtar å innlemme Schengen i EU, må saka behandlast på nytt likevel.

       Eit stortingsvedtak om innlemming i Schengen - for det er jo det samarbeidsavtalen handlar om - overfører norsk avgjerdsmyndigheit til ein organisasjon som Noreg ikkje er med i. Eg meiner at det er i strid med Grunnlova. Men eg er klar over at det spørsmålet er omstridt. Å overføre norsk avgjerdsmyndigheit til ein internasjonal organisasjon som Noreg ikkje er med i, kan etter RV si vurdering berre gjennomførast etter at Grunnlova er endra. Den einaste lovlege måten å gjere det på er derfor å fremme forslag om endring av Grunnlova først. Raud Valallianse oppfordrar dei tre unionspartia til å vise såpass respekt for Grunnlova. Dette er ikkje eit syn på Grunnlova som er spesielt for Raud Valallianse eller for dei partia som er imot Schengen-avtalen. Standpunkt for eller imot Schengen er noko anna enn standpunktet til Grunnlova - om den skal respekterast.

       Eg tillèt meg å sitere litt frå professor Johs. Andenæs si utgreiing frå 1967 om forholdet mellom Grunnlova og ein eventuell assosieringsavtale med dåverande EF, som da var aktuelt. Andenæs skreiv då følgjande:

       « Forutsetningen synes å måtte være at Norge blir medlem av sammenslutningen og deltar i dens organer på linje med de øvrige medlemmer. (...) En assosieringsavtale kan, i allfall teoretisk, tenkes å føre til at Norge må godta som direkte bindende norsk rett, bestemmelser og avgjørelser av en organisasjon som det ikke er medlem av og i hvis organer det ikke er representert. Det antar jeg ligger utenfor det som Grunnloven §93 gir hjemmel for. »

       Eg synest også det kan vere grunn til å ta med korleis Lovavdelinga i Justisdepartementet beskreiv dette i forarbeida til § 93, som vart vedtatt i 1962:

       « Det synes rimelig å ta som utgangspunkt at Grunnlovens bestemmelser om rikets frihet og selvstendighet ikke er gått for nær så lenge Norge ikke kommer i et ensidig avhengighets- eller underordningsforhold til noen bestemt fremmed stat eller gruppe av stater, men deltar som likeverdig medlem i mellomfolkelige organisasjoner opprettet for å løse medlemmenes felles oppgaver. Avgjørende må være at Norge er berettiget i samme eller tilsvarende forhold som de andre medlemmer når det gjelder mulighetene for å øve innflytelse ved å delta i forberedelser, forhandlinger og avstemning. »

       Eg stiller da spørsmålet: Korfor er ei tilsvarande utgreiing frå Lovavdelinga i Justisdepartementet om forholdet mellom Schengen-avtalen og Grunnlova stempla hemmeleg?

       Hallvard Bakke argumenterte i innlegget sitt som om 271 spørsmål og svar og mange debattar gjer det unødvendig å respektere Grunnlova, eller gjer det unødvendig å få klarlagt den juridiske tvilen om kva Grunnlova betyr. Eg merka meg også at Bakke blanda saman det å ta politisk standpunkt til Schengen og spørsmålet om kva som er Grunnlovas innhold. Hans polemikk mot sentrumspartia var prega av at han meinte at når dei har tatt eit politisk standpunkt, er haldninga til Grunnlova uinteressant. Og det er faktisk ei skremmande haldning!

       Eg meiner at når fleirtalet nå seier at det er unødvendig å få utgreidd forholdet til Grunnlova og unødvendig å opptre på den måten som det har vore vanleg å opptre på i liknande situasjonar tidlegare i norsk historie, kan det best samanliknast med eit fotballag som gjer ein avtale med dommaren i pausen om å forandre spelereglane før ein tar fatt på andre omgangen. Det er ikkje ein ryddig framgangsmåte.

       Raud Valallianse er motstandar av Schengen-avtalen fordi vi politisk er ueinige i at Noreg skal skli inn i Europaunionen. Men vi er jo klare nok til å sjå at den politiske vurderinga er noko anna enn å få vurdert utover all tvil kva som er innhaldet i gjeldande norsk grunnlov. Og til professor Fridtjof Frank Grundersen, som meinte at Grunnlova av 1814 var lite aktuell i dag: Eg vil minne om at den utgreiinga frå Lovavdelinga i Justisdepartementet, som eg siterte, jo galdt forarbeida til ei grunnlovsføresegn som vart vedtatt i 1962 - altså ei føresegn som er ganske ny.

       Ut frå dette meiner Raud Valallianse at eit vedtak i dag er utan nokon som helst legalitet. Dersom eit stortingsfleirtal handlar på tvers av Grunnlova, er det eit brotsverk mot folket og mot folkesuvereniteten. Det er ekstra provokatorisk dersom stortingsfleirtalet gjer seg skuldig i eit sånt brotsverk rett før eit val. Nå har for så vidt fleirtalet gjennom denne utsettingsdebatten sagt tydeleg frå om kva formål dei har. Folket i Noreg får i dag gjennom denne debatten vite at eit fleirtal i Stortinget - som berre består av tre parti: Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet - har som formål å melde Noreg inn i Schengen i strid med Grunnlovas § 93, i strid med § 112 og etter mi vurdering for så vidt i strid med § 1, som seier at « ... Norge er et frit, selvstendigt, udeleligt og uafhændeligt Rige ».

       Når stortingsfleirtalet opptrer grunnlovsstridig og « kuppar » gjennom ei delvis avvikling av Noreg som sjølvstendig stat rett før eit val, har også folket rett og plikt til å finne seg nødvendige, høvelege og uparlamentariske metodar for å forsvare Noreg som sjølvstendig stat. Når stortingsfleirtalet krenkar folkesuvereniteten, er det einaste som kan skape balanse i framtida, at folket finn seg metodar for å ta til motmæle mot det overgrepet som stortingsfleirtalet i dag gjer seg skuldig i.

       Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte