Petter Thomassen (H) (komiteens leder og ordfører for saken): La meg først få gjøre oppmerksom på en feil i innstillingen. Det refererer seg til side 13. Der står det helt øverst i annen spalte følgende:

       « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter Kontrollutvalgets oppfatning ... »

       Det skal stå:

       « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Kontrollutvalgets oppfatning ... »

       Det er bare ytterst sjelden at hendelser i den norske statsforvaltningen eller fremleggelsen av offentlige dokumenter medfører slike rystelser som vi har vært vitne til i denne saken som Stortinget har til behandling i dag. Da Dok.nr.16 (1996-1997) fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste om Overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra tidligere DDR ble kjent i desember 1996, gav dette støtet til en rekke - etter norske forhold - dramatiske hendelser med betydelige konsekvenser både for offentlige organer og enkeltpersoner i sentrale posisjoner i statsapparatet:

       Det er to dokumenter som har ligget til grunn for kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av saken, og det er:

       Av Dok.nr.16 er det to hovedproblemstillinger som komiteen har måttet forholde seg til, og det er for det første at

       Kontrollutvalget fremfører til dels kraftig kritikk mot begge disse forhold, og sterkest er kritikken mot overvåkingspolitiets henvendelse til en fremmed stat uten norske myndigheters kjennskap, for å undersøke hva Lund-kommisjonen hadde funnet ut i Tyskland, altså en henvendelse til en fremmed stat om et norsk granskingsorgan som nettopp gransket overvåkingspolitiets virksomhet.

       Overvåkingspolitiets begrunnelse for denne henvendelsen, nemlig at man ønsket å holde seg orientert om kommisjonens arbeid, har rett og slett ikke blitt trodd av Kontrollutvalget. Heller ikke kontroll- og konstitusjonskomiteen oppfatter overvåkingspolitiets begrunnelse og etterfølgende vaklende argumentasjon som særlig overbevisende. Om det var Lund-kommisjonens arbeid i tysk sammenheng man ville holde seg orientert om, måtte det eneste naturlige være å spørre kommisjonen selv om dette. Særlig ville det være naturlig fordi overvåkingspolitiet selv har understreket gang på gang i den etterfølgende debatt og under komiteens åpne høringer om saken, at man hadde løpende og god kontakt med kommisjonen under hele dens funksjonstid.

       Når man i en slik situasjon likevel i all hemmelighet henvender seg til en fremmed stats myndigheter for å finne ut hva kommisjonen driver med, kan det knapt oppfattes som annet enn at overvåkingspolitiet enten ikke trodde at kommisjonen ville fortelle sannheten, eller så var det slik at overvåkingspolitiet ikke ønsket at kommisjonen skulle være orientert om hva overvåkingspolitiet egentlig visste om saken. Uansett hva den reelle begrunnelsen for overvåkingspolitiets fremgangsmåte enn måtte være, må det passerte avvises som uforståelig, dårlig begrunnet og som uttrykk for dårlig skjønn i et spørsmål man måtte forstå ville medføre sterke reaksjoner både fra Stortinget, Regjeringen og fra annet hold.

       Kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall støtter altså fullt ut Stortingets kontrollutvalgs sterke kritikk mot overvåkingstjenestens fremgangsmåte på dette punkt. Jeg antar at komiteens mindretall selv vil begrunne sine synspunkter på dette spørsmålet.

       Når det gjelder det generelle spørsmålet om å innhente gammelt DDR-materiale fra Stasi-arkivene, deler

       komiteen Kontrollutvalgets oppfatning om at det er naturlig at overvåkingspolitiet utviser slik interesse. Dette er naturlig av så vel historiske grunner som mer aktuelle grunner. Om overvåkingspolitiet hadde utvist slik interesse i full åpenhet overfor opinionen i Norge, ville man knapt fått motforestillinger av alvorlig art, og mystikken omkring formålet ville blitt fjernet.

       Problemet oppstod først da man gjorde undersøkelser på nærmere navngitte personer, hvorav én overfor de tyske myndigheter uttrykkelig ble benevnt som medlem av Lund-kommisjonen, nemlig Berge Furre.

       For å forhindre at misforståelser som har vært fremført i den offentlige debatt, om at Stortinget skulle ha den oppfatning at bl.a stortingsoppnevnte medlemmer av kontrollorganer skulle være vaksinert mot noen form for etterforskning eller undersøkelser fra politiets side, har kontrollkomiteen i sin innstilling slått fast følgende:

       « Komiteen vil presisere som et klart utgangspunkt at enhver borger kan bli satt under etterforskning fra Overvåkingstjenestens side. Ingen kan ha immunitet fra etterforskning på grunnlag av hvilken stilling eller verv vedkommende måtte inneha.

       Komiteen mener at vurderingen om etterforskning skal settes igang må komme ut fra en konkret vurdering i den enkelte sak. Det avgjørende er om det er mistanke mot personen eller det er « rimelig grunn » til å sette i verk etterforskning. »

       Overvåkingspolitiet har både i de åpne høringer og i skriftlig materiale flere ganger presisert at det ikke forelå noen mistanke mot Berge Furre for i denne sammenheng å ha forbrutt seg mot norsk lov eller norske interesser.

       Komiteen tar til etterretning at Stortingets kontrollutvalg kritiserer POT for at det i juni 1995 ble søkt innhentet opplysninger om Berge Furre med bl.a henvisning til hans medlemskap i Lund-kommisjonen.

       Kontrollkomiteens flertall har også funnet det på sin plass å uttrykke kritikk for den sendrektighet og manglende vilje til å gi opplysende og tilfredsstillende svar på Kontrollutvalgets spørsmål som Justisdepartementet og overvåkingspolitiet har utvist i denne saken. Dette er en problemstilling som også kontrollkomiteen er vel kjent med fra sitt eget kontrollarbeid, men da ikke spesielt i relasjon til Justisdepartementet, men også for flere departementers vedkommende.

       På dette området er det liten tvil om at Regjeringen må ta sin plikt overfor Stortinget og Stortingets organer mer alvorlig enn hittil om man ønsker å unngå unødvendige problemer i tilknytning til selve saksbehandlingen. Det saklige innhold i henvendelser fra Stortinget og dets organer kan formodentlig fra tid til annen være vanskelig nok å takle for Regjeringen, om den ikke selv gjennom nonchalanse og sendrektighet skal øke problemene ytterligere.

       Komiteens konklusjon når det gjelder det dokument Kontrollutvalget har oversendt Stortinget, Dok.nr.16 (1996-1997), er den vanlige i slike tilfeller, nemlig at det vedlegges protokollen. Av komiteens innstilling vil det for øvrig fremgå at komiteen gir Kontrollutvalget støtte i at det var nødvendig og riktig at Kontrollutvalget reagerte, undersøkte saken og rapporterte til Stortinget. Det vil også fremgå at komiteen i all hovedsak støtter den kritikk som Kontrollutvalget har fremført om overvåkingspolitiets handlemåte. Jeg regner for øvrig med at komiteens mindretall selv redegjør for sine synspunkter.

       Et annet dokument, i tillegg til Dok.nr.16, som har ligget til grunn for komiteens behandling av saken, er statsministerens redegjørelse for Stortinget den 16. desember 1996. I denne redegjørelsen brettet statsministeren ut departementsinterne forhold på en nokså uvanlig måte. Redegjørelsen bar preg av at Regjeringens sjef følte seg så hardt presset av begivenhetenes gang at han åpenbart valgte heller å si for meget enn for lite. Komiteen slår da også fast i sin innstilling bl.a følgende:

       « ...at når det gjelder statsministerens redegjørelse av 16. desember 1996 vil flertallet peke på at det er uvanlig at det fra Regjeringens side overfor Stortinget redegjøres for den interne saksbehandlingen i et departement, noe som bryter med en innarbeidet tradisjon om å omtale et departement som en helhet. Det ble imidlertid avdekket en betydelig uenighet innad i departementet på et sentralt punkt. »

       Det er altså Justisdepartementet det her dreier seg om. Dette forhold og det faktum at statsministeren også hadde henvisning til navngitte embetsmenn i departementet som til og med var uenige om sakens faktum, medførte behov for å søke faktum klarlagt. Dette søkte komiteen bl.a å oppnå gjennom åpne høringer, hvor også de nevnte embetsmenn møtte, etter at den forrige justisministeren først på prinsipielt grunnlag hadde nektet dem å møte, mens den nye justisministeren etter noen tid fant å etterkomme komiteens ønske. Dette spørsmålet løste seg altså etter hvert til Stortingets tilfredshet.

       Derimot ble ikke den departementsinterne krangel om faktum endelig avklart, hverken i høringene eller på annen måte. Det tjener Justisdepartementet til liten ære og vitner om dårlig orden i huset. Det passerte er etter min oppfatning ikke egnet til å styrke tilliten til Justisdepartementet. Det er en situasjon som ikke bør få vedvare.

       Statsministeren fant situasjonen i forbindelse med overvåkingspolitiets aktiviteter i Tyskland og de fremgangsmåter som ble anvendt, så alvorlig at han satte i gang en opprydding med betydelige konsekvenser for personer og statsorganer, som jeg tidligere har vært inne på i dette innlegget.

       At statsministeren la mer vekt på å bruke kort tid før han fikk Stortinget i tale, enn på å sikre seg at selve innholdet i redegjørelsen var holdbart også i ettertid, reflekteres også i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling.

       Et komiteflertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, har gått til det ekstraordinære, og etter forholdene nokså elskverdige skritt å tolke statsministerens utsagn om at Grete Faremo tok det konstitusjonelle ansvaret for det som hadde skjedd, som om hun tok det politiske ansvaret i stedet. Meget tyder på at det var slik det

       faktisk også var ment. Men det er sant å si lite betryggende at statsministeren og hans rådgivere til de grader tråkker i salaten at han ikke vet forskjell på disse i stortingssammenheng høyst forskjellige begreper og realiteter.

       Høyre har for sin del laget en egen merknad om disse forhold, med ganske kritiske merknader til det rot statsministeren har foranlediget, men også vi lar i denne sammenheng nåde gå for rett.

       Jeg anbefaler komiteens innstilling vedtatt.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Komiteleiar og saksordførar Petter Thomassen gav i sitt innlegg uttrykk for stor undring over og kritiserte det hastverket som prega statsministeren på det aktuelle tidspunktet, den 16. desember i fjor.

       Ei slik utsegn står i grell kontrast til det Høgres leiar og parlamentariske leiar, Jan Petersen, sa til media den 13. desember og i Stortinget umiddelbart etter statsministerens utgreiing. Der sa Petersen m.a.:

       « Jeg er tilfreds med at dette er tatt på det ytterste alvor. Jeg tar til etterretning at overvåkingssjefen har gått av, at den ansvarlige statsråd i den aktuelle perioden også har gått av, og ikke minst at den løpende etterforskning - med det manglende grunnlag - nå er stanset. »

       Allereie den 13. desember blei Petersen intervjua av NTB, der han krev at statsministeren umiddelbart må ta tak i denne saka. Etterpåklokskap synest å prege Høgre i denne saka.

       Mitt spørsmål til Petter Thomassen blir da: Er det slik at Høgre framleis står på den kritikk av statsministeren som er framført i innstillinga og her frå talarstolen, eller er det slik å forstå at det er usemje mellom Høgres fraksjon i komiteen og Høgres parlamentariske leiar på dette punktet? Var det nemleg ikkje slik at det politiske miljøet her på Stortinget forlangte ei rask avklaring og ei hurtig utgreiing av statsministeren?

Petter Thomassen (H) : Nå ble det hevdet at jeg hadde uttalt meg om statsministerens fasthet i denne saken. Det har jeg selvfølgelig ikke uttalt meg om. Derimot har jeg uttalt - det fremgår også av komiteinnstillingen - at den begrunnelse statsministeren gav overfor Stortinget for oppryddingen i egen regjering, ikke var holdbar. Nå er det slik at statsministeren trenger ikke å gi noen begrunnelse hverken overfor Stortinget eller overfor andre for hvilke motiver og hvilke grunner han har for å gjøre noe med sin egen regjering. Men poenget er at når han først gjør det i Stortinget, til og med med et forberedt manus, må Stortinget kunne forvente at det som kommer, har med de faktiske forhold å gjøre. Når vi har reagert på den sammenblandingen av begrepene som her er ute og går, har det selvfølgelig sammenheng med at hvis en statsråd tar et konstitusjonelt ansvar, må man anta og må kunne påvise at vedkommende statsråd faktisk har forbrutt seg mot en eller annen paragraf i straffeloven.

       Men som jeg prøvde å si i mitt innlegg: Her har statsministeren og rådgiverne gått helt surr i begrepene, og det må de tåle kritikk for. Men også vi er villig til å la nåde gå for rett i dette tilfellet, rett og slett fordi presset var så hardt som det var. Men jeg syns det er meget betenkelig at stortingsflertallet - eventuelt ved hjelp av statsministeren, det får vi høre senere - skal prøve å rote til veldig viktige begrep i vår statsskikk. For øvrig er det selvfølgelig slik at kritikken i innstillingen fra Høyres side på dette punkt står fast, og jeg føler meg helt overbevist om at Høyres leder, når han får ordet senere i dag, vil kunne tale utmerket godt for seg selv og avsløre at vi ikke er uenig.

Carl I Hagen (Frp) : I innstillingen er det en enstemmig komitemerknad som lyder slik:

       « Komiteen vil presisere som et klart utgangspunkt at enhver borger kan bli satt under etterforskning fra Overvåkingstjenestens side. Ingen kan ha immunitet fra etterforskning på grunnlag av hvilken stilling eller verv vedkommende måtte inneha. »

       Da vil jeg først spørre komiteens leder: Hvilken annen begrunnelse kan det ha vært for at EOS-utvalget reagerte på Berge Furres mappe og at de øvrige partier i komiteen, bortsett fra Fremskrittspartiet, har ment at dette er en stor, vanskelig og skandaløs sak, enn at Berge Furre er et kjent navn, og at han hadde et verv som medlem av en kommisjon - stikk motsatt den prinsipielle holdning som en enstemmig komite her gir uttrykk for?

       Så sa hr. Thomassen i sitt innlegg en del ting om hva som hadde skjedd og hva som var kritikkverdige forhold fra overvåkingstjenestens side. Han stilte en del spørsmål om hva grunnene kunne være til at de hadde sendt en rutinemessig henvendelse til tyske myndigheter for å få innsyn i noen arkiver som nå var blitt tilgjengelige. Mitt andre spørsmål er da: Er det ikke mulig ganske enkelt å legge til grunn de svar som er kommet fra overvåkingstjenestens side, og erklære at de er tilfredsstillende? Er det ikke en mulighet for at de svarene faktisk var tilfredsstillende, og at man kunne slått seg til tåls med det både i EOS-utvalget og i komiteen?

       Og det tredje spørsmålet: Hva annet enn forskjellsbehandling kan være grunnen til at henvendelsen vedrørende Gunnar Skaug etter hvert er stoppet, sånn at det også blir offentlig, mens det ifølge media ikke er gjort tilsvarende for Bjørn Unneberg?

Petter Thomassen (H) : Carl I Hagen var så elskverdig å sitere fra et viktig punkt i innstillingen. Men jeg syns godt han kunne ta med at når komiteen har dette utgangspunktet, burde det også fremgå at det skal kreves mistanke, eller det skal iallfall være rimelig grunn til å sette i gang etterforskning. Det er jo der problemet oppstår. Overvåkingspolitiet har både skriftlig og muntlig, på pressekonferanse og i andre konfe

       ranser, en rekke ganger presisert og bedt om å bli trodd på at det var ingen mistanke mot at Berge Furre hadde gjort noe galt mot landet, mot lovene og mot landets interesser. Da er det at problemet oppstår. Hvorfor driver man da disse aktivitetene?

       Og så kommer det resonnement som Kontrollutvalget åpenbart ikke har trodd på, og som jeg prøvde å si i mitt innlegg at kontrollkomiteen heller ikke festet særlig tillit til. Man gjorde det for å holde seg orientert om hva kommisjonen drev med i Tyskland. Det kunne man jo gjort mye enklere ved å spørre dem direkte. Det er klart at det oppstår et alvorlig problem for tilliten til overvåkingspolitiet, når Kontrollutvalget etter så langvarig arbeid og komiteen etter så langvarig arbeid faktisk ikke tror på det som blir sagt. For å si det på godt norsk: Det er det det dreier seg om. Og det er ganske ille at vi skal ha det sånn. Da er det faktisk interessant at bare Hagen har tatt mål av seg til å tro på hva som helst.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg tror at forskjellen på hr. Thomassen og meg når det gjelder å tro på hva som helst, er at jeg i de fleste sammenhenger velger å ha tillit til offentlige tjenester inntil det er klare indikasjoner på og bevis for at det ikke er grunn til å ha det. I en del sammenhenger i forvaltningen har jeg oppdaget at det ikke er grunn til det, fordi klare, konkrete og tungtveiende grunner taler imot å ha det. Men hittil har det etter min oppfatning ikke vært det når det gjelder akkurat det som er skjedd i denne saken.

       Og så snakker hr. Thomassen utelukkende om at det må være skjellig grunn til mistanke, og det er jo ikke riktig. Statsadvokaten har nettopp, som det også står i innstillingen på side 12, annen spalte midt på, gjort det klart at etterforskning er også hjemlet i hovedbestemmelsen i straffeprosessloven, nemlig § 224 første ledd. Det er jo den som brukes til å innkalle kanskje 200-300 til avhør og undersøkelser etter et drap. Og ifølge statsministeren skal vi nå begynne å ta drap litt mer alvorlig enn det Regjeringen har gjort tidligere. Da innkaller man 200-300 mennesker som man i utgangspunktet ikke har noen skjellig grunn til å mistenke, men få gjort klart at de tilhører de uskyldige, og kan tas ut av saken. Hvorfor aksepterer ikke hr. Thomassen forklaringen om å bruke § 224 i straffeprosessloven som mer enn tilstrekkelig begrunnelse for det som overvåkingspolitiet her gjorde? Jeg er på det rene med at riksadvokaten har kommet med en særlig fortolkning av § 224 i straffeprosessloven bare gjeldende denne ene saken. Han har til og med sendt ut sirkulære i ettertid for å gjøre det kjent at det er hans spesielle fortolkning, som han hittil, etter hva jeg har sett, ikke offentlig har fått dekning for hos noen andre jurister - og det gjelder altså bare denne saken. Hvorfor kunne ikke hr. Thomassen valgt å la den forklaringen som er den vanlige for all ordinær politiundersøkelse etter kriminelle handlinger, også være grunnlaget her?

Petter Thomassen (H) : Selvfølgelig er det slik at det er langt flere enn Hagen her i Stortinget som i utgangspunktet har tillit til de offentlige tjenester så lenge noe annet ikke er bevist. Det er det normale. Men det er ikke sånn i dette tilfellet når Hagen samtidig slår fast at han har tillit til de offentlige tjenestene, men at det eneste han åpenbart ikke har tillit til, er riksadvokatens vurdering på dette punkt.

       Vi har altså fått en redegjørelse fra riksadvokaten. Han har slått klart fast at det ikke var noen rimelig grunn til etterforskning av Berge Furre. Og jeg må bare tilstå at jeg ikke kan sette mitt legmannsskjønn over hans juridiske skjønn. Men jeg registrerer - og det er for så vidt ikke så forunderlig - at det er den slags bagateller som Hagen for sitt vedkommende overhodet ikke bryr seg om.

       Men jeg har lyst til å presisere at det er jo nå ganske nøyaktig et halvt år siden Stortinget og kontroll- og konstitusjonskomiteen fikk oversendt EOS-utvalgets særskilte rapport om overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra tidligere DDR-arkiver. Og som vi alle vet, inneholdt denne rapporten oppsiktsvekkende opplysninger om at overvåkingspolitiet etterforsket Berge Furre mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Videre avdekket også rapporten at POT hadde foretatt en henvendelse til tyske myndigheter om selve kommisjonens undersøkelser i de samme arkivene. EOS-utvalget var videre svært kritisk til søkene både på Furre og på selve kommisjonen, slik også saksordføreren har redegjort for.

       Som vi alle husker, førte dette til de dramatiske desemberdagene, hvor først daværende justisminister Anne Holt og så statsminister Thorbjørn Jagland raskt sørget for at Stortinget fikk orientering om Regjeringens befatning med denne saken. Enkelte partier har i innstillingen rettet kritikk mot statsministerens redegjørelse, bl.a på bakgrunn av at navn på embetsmenn i Justisdepartementet var nevnt, og at begrepet « konstitu-sjonelt ansvar » ble brukt fra statsministerens side i forbindelse med Grete Faremos avgang som statsråd.

       Jeg vil i denne sammenheng understreke, som det også går fram av flertallsmerknadene i innstillingen, at det er uvanlig at man fra Regjeringens side overfor Stortinget redegjør for den interne saksbehandlingen i et departement. Men etter Arbeiderpartiets syn må vi ta hensyn både til at navn på embetsmenn allerede var gjengitt i EOS-utvalgets rapport, og til at statsministeren ønsket å gi Stortinget en best mulig beskrivelse av saksforholdene i departementet. Slik den politiske situasjonen var i Stortinget på dette tidspunkt, var det en riktig vurdering av statsministeren å gi Stortinget alle de relevante opplysninger som han syntes var nødvendig for å belyse saken overfor Stortinget i det aktuelle tidsrom.

       Når det gjelder bruken av begrepet « konstitusjonelt ansvar », var det etter vår og komiteflertallets oppfatning aldri noen tvil om at det var det politiske ansvar som lå i dette begrepet. Mindretallet i komiteen gjør et stort poeng av denne uttalelsen i innstillingen, noe som etter min mening er helt irrelevant i forhold til hva denne saken dreier seg om, samtidig som det gjennomskuer de bakenforliggende motiver hos dem som ønsker å vektlegge dette og bruke denne alvorlige saken i et forsøk på billig partipolitisk vinning i forhold til statsministeren. Det er derfor gledelig at et bredt flertall i komiteen ikke ser seg tjent med en slik framstilling av statsministerens redegjørelse, men tvert imot ser viktigheten av Regjeringens raske og betimelige håndtering av denne saken.

       Jeg vil også minne om, slik det framgikk av et replikkordskifte tidligere, at de parlamentariske lederne, med ett unntak, i debatten etterpå gav klart uttrykk for tilfredshet med statsministerens redegjørelse for Stortinget den 16. desember 1996.

       For Arbeiderpartiet har det i denne saken vært viktig ikke å blande seg inn i påtalemaktens vurderinger. Det er et faktum at det i denne saken er en viss uenighet mellom riksadvokaten og EOS-utvalget, men samtidig må vi huske at det ikke er påtalemaktens vurderinger som er til behandling her i dag.

       Det har derfor vært viktig å unngå at vi fra Stortingets side blander oss inn i den juridiske vurdering som påtalemakten har lagt til grunn i denne saken. Det er etter Arbeiderpartiets oppfatning svært viktig for Stortinget å ha klare skillelinjer mellom statsmaktene i en såpass spesiell sak som dette. Derfor kan bare Stortinget ta til etterretning de vurderinger som riksadvokaten har lagt til grunn, selv om disse ikke skulle være helt i samsvar med EOS-utvalgets vurderinger.

       Å gi EOS-utvalget en høyere rangering enn riksadvokaten i den juridiske vurdering i denne saken, ville etter min oppfatning være å begi seg ut på helt ville veier.

       Når det gjelder Fremskrittspartiets omfattende merknader i innstillingen, har jeg egentlig ingen ytterligere kommentarer til disse enn at jeg er bekymret både for det språklige innholdet og den etter min oppfatning snevre vurderingsevne som er lagt til grunn av partiets medlem i komiteen i denne saken.

       De forslag som Fremskrittspartiet vil sette fram formelt, vil da også måtte avvises på den bakgrunn at ingen av forslagene etter Arbeiderpartiets mening har noe for seg.

       Ellers vil jeg helt til slutt si at jeg for øvrig er på linje med flertallet i innstillingen og vil som også som saksordføreren gjorde, anbefale Stortinget nå å legge denne saken bak seg ved at EOS-utvalgets melding og statsministerenes redegjørelse vedlegges protokollen.

       Det sies også i justisministerens redegjørelse, som statsministeren leste opp, følgende:

       « Overvåkingstjenestens henvendelse til Bundesamt vedrørende Lund-kommisjonens undersøkelser, kan ikke sies å være noen påtalemessig avgjørelse. Ansvaret for tiltaket må ligge hos overvåkingssjefen. Denne tjenestehandling ligger dermed innenfor departementets ansvarsområde. »

       Og den ble benyttet til å sparke overvåkingssjefen og en statsråd, og deretter - litt etter - en ekspedisjonssjef!

       Hva mener Gunnar Skaug om riksadvokatens avgjørelse på dette punktet, hvor riksadvokaten slår fast at etter hans vurdering var dette etterforskning, som ikke hørte under departementets ansvarsområde? Regjeringen gjorde nettopp det Gunnar Skaug nå sa var viktig ikke å gjøre, blande seg direkte inn i et område som hørte under påtalemyndigheten, i henhold til riksadvokat Rieber-Mohns grundige redegjørelse, som han trengte fire måneder på å få ferdig.

Gunnar Skaug (A) : Hvis Hagen hadde gått igjennom statsministerens redegjørelse 16. desember nok en gang, ville han ha fått klart svar på de spørsmål han nå ønsker å stille meg. Men det jeg gjerne vil understreke, er at alle disse spørsmålene som en kan spekulere i - som Hagen nå reiser i et replikkordskifte - er jo spørsmål som komiteen har gjennomgått meget grundig. Og innstillingen som kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt fram, gjør det etter min oppfatning unødvendig å gå enda dypere inn i de problemstillinger som Hagen her anfører.

       Jeg ville ellers bare si at komiteflertallet jo også på flere steder i innstillingen - og jeg skulle også anta at det vil bli en av understrekningene i denne debatten - har sagt at det er viktig i en sak som denne, og muligens også andre, å holde statsmaktene fra hverandre. De konklusjoner som påtalemyndigheten har lagt til grunn, må Stortinget egentlig bare ta til etterretning og ikke blande seg opp i. Det er mitt svar til Hagen.

Carl I Hagen (Frp) : Det er helt klart at det er ikke noe problem å ta til etterretning at hele grunnlaget for statsministerens inngripen senere er overprøvd når det gjelder det juridiske, av riksadvokat Rieber-Mohn. Og dersom statsministeren hadde hatt vett til å vente til denne saken var ferdigbehandlet på normal måte både av storting og av påtalemyndigheten, hadde alt sett helt annerledes ut.

       Jeg vil gjerne få lov til å spørre Gunnar Skaug: Har han noen gang tidligere opplevd at f.eks en kritisk rapport fra Riksrevisjonen eller Sivilombudsmannen - at andre av Stortingets kontrollorganer har kommet hit til Stortinget med en meget kritisk sak - har medført at man øyeblikkelig skal ha en redegjørelse av en statsråd - for ikke å snakke om statsministeren - to dager etterpå? Har ikke det vanlige vært at saken blir sendt til en komite, og så vil den komiteen sende eventuelle spørsmål til den ansvarlige statsråd, hvis det da ikke er statsministeren, som jo nekter å svare på slike spørsmål, stille de nødvendige spørsmålene og få svar, og så avgi innstilling og ha debatten? Hva var det i realiteten som skilte denne saken formelt fra alle andre saker fra Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen, eller andre kritiske ting, og som nødvendiggjorde disse redegjørelsene?

       Ville det ikke være naturlig at landets regjering fikk en grundig behandling i hva som eventuelt var påtalemyndighetenes ansvarsområde, og hva som var departementets ansvarsområde? Hvis man selv hevder å ha troverdighet når det gjelder å holde seg unna riksadvokatembetet, ville det ikke være naturlig at man da hadde en grundig gjennomgang for å få sikkerhet for at man ikke tok feil, istedenfor å presse en konstituert riksadvokat i et møte kl. 10 søndag til å gjøre noe som han selv innrømmer er stikk i strid med all vanlig saksbehandling, og hvor altså riksadvokaten i ettertid har kommet til det resultat at det var intet grunnlag for departementet eller Regjeringen til å gjøre noe som helst i sakens anledning?

Gunnar Skaug (A) : Jeg bare konstaterer at representanten Hagen og komiteflertallet har ulike bilder av det som skjedde i desemberdagene, og jeg vil gjerne stille et spørsmål til Hagen: Har han noen gang opplevd en statsråd - for så vidt også en statsminister - som ikke til enhver tid har reagert med et svar overfor Stortinget i aktuelle saker som Stortinget har satt stort engasjement inn i?

       Jeg vil igjen fastholde at den redegjørelse som statsministeren presenterte for Stortinget, var et svar på de spørsmålene som Stortinget søkte svar på. Komiteen har i ettertid gjennom sitt arbeid med denne saken og også på bakgrunn av den melding som Stortinget fikk seg oversendt fra EOS-utvalget, etter min mening også trukket de riktige konklusjonene.

       Den 12. desember 1996 fikk Stortinget en særskilt melding fra dette kontrollutvalget. Dette var i sannhet en særskilt melding, og forhåpentligvis blir det sjelden at utvalget får saker av en slik karakter som gjør det nødvendig med slike meldinger til Stortinget. Men jeg vil jo legge til at det var helt nødvendig at utvalget avgav til Stortinget denne meldingen som vi nå skal sette sluttstreken for, og som har vært til behandling en tid i Stortingets organer.

       Om det ikke var et sjokk man fikk, så må jeg i hvert fall si at det var med meget stor forbauselse man fikk meldingen, som ble kjent den 12. desember 1996. Ekstra forbausende var et forspill til overleveringen, da Politiets overvåkingstjeneste og statsadvokaten først nektet å avgradere opplysningene. Hva dette hemmeligholdet skulle være godt for, er fortsatt en gåte for meg. Og med denne erfaringen synes jeg nok det burde foretas en prinsipiell gjennomgang av prinsippene rundt hemmelighold og offentliggjøring. Hemmelighold fører nesten alltid til unødige spekulasjoner. Hemmelighold har lett for å fordunkle sannheten, og det svekker demokratiet. Hemmelighold må bare praktiseres der det er ytterst nødvendig, og jeg tror at man må ha friske øyne for å kunne vurdere dette til enhver tid.

       Situasjonen i desember i fjor forelå som en meget betent sak. Jeg vil da ut fra dette si at det var riktig at daværende justisminister Anne Holt kom raskt på banen og sørget for nedgradering, slik at Stortinget fikk innsyn i saken. Det er jo av noen nærmest skapt et inntrykk av at Anne Holt gikk utover alle grenser da hun også senere hen skulle skaffe seg rede på om riksadvokaten hadde oppfattet hva Stortinget mente om det Kontrollutvalget hadde avdekket. Istedenfor kritikk fortjener jo den tidligere justisministeren ros for at hun skulle forsikre seg om at disse inntrykkene var nådd fram til riksadvokaten, og at han kunne ta det med i sine vurderinger. Alt tyder jo på at fungerende riksadvokat Busch hadde forstått situasjonen.

       Det innfløkte i denne saken ble ikke mindre innfløkt da statsadvokat Qvigstad og overvåkingssjef Østgaard holdt sin pressekonferanse og polemiserte sterkt mot EOS-utvalgets innstilling. De påstandene som framkom der, er vel praktisk talt i sin helhet trukket tilbake gjennom det som senere har skjedd, slik at man vel ikke skal legge altfor mye vekt på det, men det var dog et intermesso som vakte betydelig oppsikt og forbauselse i samfunnet.

       I den situasjonen som oppstod, var det helt nødvendig at Regjeringen kom på banen og at statsministeren foretok en opprydding. Etter Senterpartiets mening var det også nødvendig at justisminister Grete Faremo gikk av som statsråd og tok det politiske ansvar. Noen har hengt seg opp i at statsministeren brukte ordene « konstitusjonelle ansvar », men det at man ikke kjenner akkurat den riktige språkbruk i sånne saker, har jeg lyst til å skrive på kontoen for nybegynnerproblemer.

       Det som var saken, var to forhold: For det første hadde Politiets overvåkingstjeneste sendt forespørsler til tyske samarbeidende tjenester for å få vite hvilke dokumenter Lund-kommisjonen - Stortingets egen granskningskommisjon - hadde vært i Tyskland og fått rede på. Dette skulle de som da ble gransket, selv prøve å skaffe seg innsikt i, slik at de formodentlig kunne møte kommisjonen. Jeg må si at det er meget forbausende at dette ble gjort. Det vitner vel om litt manglende omdømme at man går ut på den måten. Og hvilket omdømme må Norge få ute når noen tjenester på den måten prøver å komme bakpå dem som skal kontrollere?

       Det er jo ganske sensasjonelt at det organet som Stortinget har satt til å gjennomføre en granskning av om det har forekommet ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere fra de hemmelige tjenester, også Politiets overvåkingstjeneste, og er ute for å samle dokumenter om dette, blir overvåket når det skal prøve å skaffe seg innsikt i det samme.

       Jeg vil allerede her gjøre det klart at verken Stortingets kontrollorgan eller komiteen har hatt eller har til formål å svekke de hemmelige tjenester på noen måte. Tvert imot tror jeg vi alle har til hensikt å prøve å styrke organenes arbeidsmåte slik at de kan operere og ha slagkraft i full overensstemmelse med norske lover og de retningslinjer som gjelder for tjenestene og de etiske regler som samfunnet legger til grunn.

       Jeg må si det er forbausende at dette kunne sendes til Tyskland for undersøkelser av overvåkingspolitiet, slik som det ble gjort den 21. januar 1994. Dette skjedde noen få dager etter at forslaget til personer som skulle gå inn i Lund-kommisjonen, var offentliggjort. Det er påfallende at denne forespørselen skulle bli sendt så få dager etter at offentliggjøringen av disse navnene var kommet.

       Man kan spekulere på om denne henvendelsen skjedde fordi Berge Furre var et navn som var foreslått i forbindelse med kommisjonen, eller om det var tilfeldigheter. Jeg finner ikke noe godt svar på dette, men synes det er grunn til å merke seg saken. Jeg har en hypotese om det som kan ha foregått, og den bygger jeg på følgende: Da vi hadde tidligere overvåkingssjef Erstad inne til høring i komiteen, som vi alle husker, snakket han om at det var « løshester » i tjenesten. Jeg lurer på om det kan ha vært noen « løshester » som har startet denne etterforskningen, eller denne henvendelsen, uten at ledelsen har hatt den nødvendige kontroll på det som har foregått, og senere har måttet stille opp og ta ansvaret for det som disse eventuelle « løshestene » måtte ha foretatt seg. Det lyder i hvert fall ikke særlig logisk at folk i en ansvarlig posisjon kunne foreta seg noe slikt.

       Jeg viser til innstillingen og til at komiteen i høy grad er enig om hva som står i innstillingen. Innstillingen viser i sin enkelthet og klarhet hva komiteen er omforent om. Det er noen få mindretall, men jeg skal ikke hefte meg særlig med det.

       Jeg har nevnt at Politiets overvåkingstjeneste prøvde å finne ut hva Lund-kommisjonen fikk av dokumenter, men det var også dette andre elementet, at de prøvde å finne ut om Berge Furre. Det er betenkelig at man når det gjelder en sak som visstnok har ligget innelåst i et skap i over 20 år og hvor det tilsynelatende ikke har foregått noen aktivitet fra vedkommendes side, skal trekke dette ut på denne måten som ble gjort her.

       Et annet interessant spørsmål er at den første henvendelsen, av 21. januar 1994 skjedde til overvåkingspolitiet i Tyskland, som riktig benevnt av statsministeren i sin redegjørelse til Stortinget i desember. Men den neste henvendelsen, av 30. juni 1995, gikk så vidt jeg har kunnet lese i dokumentene, til Bundesnachrichtendienst - BND - og så vidt jeg vet, er dette etterretningstjenesten i Tyskland. Men statsministeren sier begge henvendelser er sendt Bundesamt, som altså er overvåkingspolitiet. Det ville vært veldig greit å få vite fra statsministeren om det er tilfeldig at han blander kortene når det gjelder disse to tjenestene, eller om det er en måte å forklare det på at det var samme type henvendelse. Jeg synes det er langt mer alvorlig at når svaret fra Bundesamt er at de ikke finner noe på Berge Furre, så sender man da altså til en annen tjeneste - til etterretningstjenesten, så vidt jeg vet, BND - en forespørsel 30. juni 1995 for om mulig å finne nye opplysninger der. Jeg synes denne nidkjærheten og denne energien for å finne opplysninger om navnet Berge Furre er veldig påtagelig.

       Denne saken ble kjent etter at EOS-utvalget hadde avgitt sin rapport til Stortinget, og det ble da spørsmål om påtalemyndigheten og om anvendelse av straffeprosesslovens bestemmelser. Dette er det nøye redegjort for i innstillingen, så jeg skal ikke gå inn på de lovtekniske finesser som det der er redegjort for, men bare stille meg fullt og helt bak det som er flertallsinnstillingen fra komiteen i denne saken.

       Jeg håper med dette at hele denne kjedelige saken skal være ute av verden slik at vi kan få ro omkring slike spørsmål, og at vi må få tjenester for fremtiden som tjener det norske samfunn fullt og helt, og det har jeg forvissning om at også vil bli tilfellet.

       Hr. Grimstad sa at det var en sjokkartet og oppsiktsvekkende melding som kom til Stortinget en fredag i desember. Jeg har lyst til å spørre: Hva var det som var oppsiktsvekkende? Hva var det som var sjokkartet? Var det det at overvåkingstjenesten gjorde jobben sin og prøvde å undersøke en del tidligere saker når de nå hadde fått tilgang til mulige nye informasjoner i Stasi-arkivene og andre arkiver - at de ganske enkelt gjorde jobben sin? Var det så oppsiktsvekkende?

       Ifølge media fortsetter etterforskningen av Bjørn Unneberg, som tidligere har vært justiskomiteformann. Det er det ingen som har reagert på. Hva var det egentlig som var så oppsiktsvekkende i denne saken? Det er mitt første spørsmål.

       Og hva var det som gjorde den så betent, annet enn at man innfører en særordning hvor nåværende, kjente politikere og viktige personer i samfunnet ikke skal kunne være gjenstand for undersøkelser og henvendelser om hva de muligens kan ha gjort tidligere. Hva er det som er så betent?

       Så gir hr. Grimstad ros til statsministeren som oppfattet hva « Stortinget mente ». Jeg trodde faktisk det var slik at når det gjelder hva Stortinget mener, er det noe som fremkommer i komiteinnstillinger og debatter, og spesielt i vedtak. Stortinget hadde jo ingen mening om denne saken en halvtime etter at saken fra EOS-utvalget kom. Hva er det Grimstad mener med « Stortinget mente »? Er det hva representantene Erik Solheim, Edvard Grimstad og Jan Petersen og en del andre mennesker sier til media? Er det nå slik at det er det som viser hva Stortinget mener - enkeltstående uttalelser til media fra politikere?

Edvard Grimstad (Sp) : For det første: Hva var så oppsiktsvekkende? Personlig syntes jeg det var oppsiktsvekkende at Politiets overvåkingstjeneste sendte henvendelse med spørsmål om opplysninger om Berge Furre tre dager etter at det ble kjent at hans navn var foreslått til Lund-kommisjonen. Hadde en slik henvendelse kommet like før eller noen tid etter! Men sammenfallet i tid synes jeg er påfallende. Ønsket politiet å skaffe seg opplysninger om noen av Lund-kommisjonens medlemmer?

       En vanlig undersøkelse understreker jo komiteen i sin innstilling at vi har stor forståelse for, og også at Politiets overvåkingstjeneste ønsket å sette seg inn i hva Stasi-arkivene måtte inneholde om norske borgere og deres arbeidsmetoder. Da burde vel ikke det foregå som en etterforskning, men som en vanlig undersøkelse, ikke noe så sensasjonelt som etterforskning, slik det kom frem i denne sammenheng.

       Jeg kan jo også legge til at det er et interessant trekk i denne diskusjonen vi har hatt, og jeg refererer fra vedlegg 18, der statsadvokaten skriver et brev til riksadvokaten - det er vedlegg til riksadvokatens gjennomgang:

       « Det ble avtalt et møte på riksadvokatens kontor 4.11.96. På dette møtet deltok Busch, Østgaard, Gammelgård og undertegnede. Tema for møtet var en gjennomgang av det arbeidsnotat som EOS-utvalget hadde oversendt P.O.T. samt et utkast til svar som var utarbeidet av P.O.T. Man drøftet ganske inngående forståelsen av stprl. § 224 og begrepet « etterforskning ». Det var enighet om at det arbeid som var utført måtte ansees som etterforskning ... »

       - Det arbeidet som hittil hadde vært « undersøkelser », ble da betraktet som « etterforskning ». Jeg synes også det er ganske bemerkelsesverdig at her kommer etterpåklokskapen fullt til syne.

Carl I Hagen (Frp) : Akkurat på dette siste punktet er det faktisk slik at riksadvokaten i realiteten støtter overvåkingspolitiet, og førstestatsadvokaten og har det samme syn som meg. Riksadvokaten har jo konkludert med at dette var å anse som etterforskning, så nå skjønner jeg ikke hr. Grimstad.

       Så sier han at det skjedde tre dager etter. Det fremgår jo av alt materialet at det var grundige drøftelser mellom overvåkingspolitiets sjef Østgaard og førstestatsadvokat Qvigstad om det dilemmaet de var oppe i, at ett av navnene som det var interessant å sende henvendelser om, var Berge Furre. De visste jo at det var et problem. Men de konkluderte med at det ikke var nok grunn til å la det være fordi Berge Furre var en kjent, tidligere stortingsrepresentant og var medlem av Lund-kommisjonen. Er det slik å forstå at hr. Grimstad mener at fordi Berge Furre var medlem av Lund-kommisjonen, skulle man ikke sende henvendelser om ham som man ellers mente var forsvarlig ut fra en faglig vurdering? Er ikke det da en bekreftelse på at den enstemmige merknaden som jeg tidligere har lest opp - og som også hr. Grimstad står bak - egentlig ikke er alvorlig ment - om likebehandling av kong Salomo og Jørgen hattemaker.

       Så sa hr. Grimstad i sitt innlegg i sted at det var slik at riksadvokaten ville få anledning til å ta hensyn til hva Stortinget mente når han skulle vurdere denne saken. Er det slik å forstå at Stortingets visepresident har den oppfatning at når riksadvokaten går gjennom en sak som riksadvokaten har ansvaret for, er det viktig for riksadvokaten å kunne legge vekt på hva det politiske organ Stortinget mener? Da takker jeg i tilfelle for beviset på alle de påstander jeg har fremsatt!

Edvard Grimstad (Sp) : Nei, selvfølgelig skulle det ikke være noen særbehandling av et menneske i noen forstand fordi det var medlem av Lund-kommisjonen, men det er dette sammenfallet i tid som er det påfallende. Hadde ikke Berge Furre blitt oppnevnt som medlem av granskningskommisjonen, stiller jeg spørsmål ved om det i det hele tatt hadde blitt reist noen undersøkelser omkring dette navnet.

       Når det gjelder spørsmålet om riksadvokaten skal ta hensyn til Stortinget eller ikke, går jeg ut fra at riksadvokaten - men det kjenner jeg svært dårlig til - prøver å fange inn et fond av viten og vurderinger. Naturligvis vil det juridiske, lovtekniske, være det avgjørende for ham i vurderingen, men det må vel ligge også en rekke andre elementer i dette for å kunne forstå det samfunnet som riksadvokaten er satt til å tjene og også er et medlem av.

       Jeg går ut fra at riksadvokaten og påtalemyndigheten ikke lever i total isolasjon fra det norske samfunnet for øvrig. I så fall synes jeg det ville være et faresignal. De skal være en del av dette samfunnet og håndheve loven, som påtalemyndigheten er pålagt etter norsk lov, men deri inngår naturligvis også at riksadvokaten må prøve å orientere seg i det samfunnet han er medlem av.

       Eitt av medlemmene var Berge Furre, og mange undra seg nok då Dagbladet 24. mai i fjor hadde ein artikkel som fortalde at Berge Furre si mappe hadde vakse medan han var medlem av den stortingsoppnemnde Lund-kommisjonen. Ein artikkel med så alvorlege påstandar på eit så sensitivt område og som gjekk rett inn i det politiske grunnlaget for at kommisjonen blei nedsett, burde få nokre bjøller til å ringe for nokon kvar, særleg for den politiske leiinga i Justisdepartementet, som er øvste ansvarlege for overvakingstenesta i politiet.

       Dagbladet sine påstandar blei ettergått av EOS-utvalet og stadfesta gjennom særskilt melding til Stortinget 5. desember i fjor.

       Saka var altså den at Stortinget hadde måtta ta ansvar for at dei hemmelege tenestene blei granska og kontrollert på ein forsvarleg og demokratisk måte. Så opplever ein det utrulege at dei tenestene som er sette under parlamentarisk gransking, sjølv set i gang gransking av eit medlem av kommisjonen utan at det er sakleg grunnlag for det. Og ikkje nok med det. POT, som med god grunn etter Lund-kommisjonen sine konklusjonar blei sett under gransking, granskar også sine granskarar sitt arbeid knytt til tyske arkiv. Reaksjonane i Stortinget var høgst relevante og heilt i tråd med kor alvorleg det politiske miljøet såg på det som hadde skjedd. Mange av oss opplevde dette som undergraving av Stortinget sin autoritet, og som eit angrep på sjølve fundamentet for demokratiet, nemleg den folkevalde makta.

       Alle parti, med unntak av Carl I Hagen sitt, reagerte på same måte med vantru og forbitring. Kunne verkeleg leiinga i POT ta seg til det som kjendest som eit overgrep mot demokratiet, og kvifor hadde ikkje den øvste politiske leiinga av tenestene, justisministeren, teke hand om dette på ein meir forsvarleg måte enn at POT framleis midt på 1990-talet fekk oppføre seg som ein stat i staten? Reaksjonane frå overvakingssjefen Hans Olav Østgaard og førstestatsadvokat Lasse Qvigstad var også påfallande då sjølve innhaldet i den særskilde meldinga blei kjent.

       Måten desse aktørane hadde argumentert og tedd seg på i perioden før EOS-utvalet endeleg fekk lagt fram for Stortinget meldinga si om desse alvorlege tilhøva, kan vanskeleg tolkast annleis enn som forsøk på aktiv trenering, og også forsøk på å hindre at oppdragsgjevaren, Stortinget, fekk overlevert meldinga og såleis fekk kunnskap om dei tilhøva EOS-utvalet hadde avslørt.

       I vekevis hadde ein med formelle argument, bl.a at dette dreidde seg om graderte opplysningar, prøvd å hindre at EOS-utvalet sin drepande kritikk av både overvakingssentralen, statsadvokaten og departementet sine feilgrep i denne saka blei kjent. Dette blei også møtt med uro og sinne i Stortinget.

       Justisdepartementet sitt overordna ansvar og kritikkverdige handtering av saka, frå departementet først blei orientert av overvakingssjefen om søka i Stasi-arkiva, knytt til Berge Furre, til manglande respons på EOS-utvalet sine førespurnader i saka, tilsa at den tidlegare og ansvarlege justisministeren måtte trekke seg frå Regjeringa.

       Fleirtalet i komiteen avslutta ein av sine kritiske merknader om Justisdepartementet og overvakingspolitiet slik:

       « At man stadig må forholde seg til nye opplysninger og problemstillinger har vanskeliggjort arbeidet til Utvalget. Flertallet registrerer også angivelsen av hjemlene for Overvåkingspolitiets aktivitet i forbindelse med denne saken synes å ha blitt utvidet under sakens gang: Flertallet mener dette forholdet er kritikkverdig. »

       I samband med at POT retta sine første førespurnader om Lund-kommisjonen sin medlem Berge Furre, blei departementet orientert, og seinare også ved andre høve, som det går fram av saksdokumenta, bl.a av høyringane. Først seinare - då granskingane blei knytte opp mot åtte andre personar og statsadvokaten blei innblanda - blei det snakk om etterforsking etter straffeprosesslova.

       Problemet for POT er at dei mangla sakleg grunnlag for å sette i gang etterforsking av Berge Furre, og også av odelstingspresident Gunnar Skaug, som ein seinare er blitt kjent med at det også blei sett i gang etterforsking av.

       Det var altså ikkje « skjellig grunn til mistanke » om straffbare forhold frå Furre si side. Avkledd alle juridisk ulike måtar å bortforklare initiativet frå POT si side på, er det òg temmeleg uskjøneleg kvifor POT sette i verk først gransking og seinare etterforsking av ein mann som dei hadde saumfart i fleire tiår utan å finne noko klanderverdig ved, dersom det no ikkje var fordi han var blitt medlem av Lund-kommisjonen.

       Komiteen seier at det er naturleg at overvakingstenesta søker å orientere seg i gamalt DDR-materiale. Etter mi meining kunne generelt behov for å få innsyn i opna Stasi-arkiv blitt dekt - om dette altså måtte knytast til namn - på andre meir relevante personsøk. Eg går ut frå det. Dersom ikkje POT har personar i sine register og arkiv som det er meir aktuelt å knyte søk opp mot enn Berge Furre, må spiontrusselen mot vårt land ha vore temmeleg liten i åra som har gått.

       Det kom ikkje som noka overrasking då riksadvokaten i sin rapport konstaterte at det etter hans syn ikkje var « rimelig grunn » til å etterforske Berge Furre i 1995, og at « denne etterforskning var uskjønnsom på det grunnlag som forelå. »

       Slik denne saka hadde utvikla seg, ynskte komiteen å kjenne riksadvokaten si vurdering før vi slutthandsama meldinga og statsministeren si utgreiing for Stortinget. I tråd med prinsippa som fastlegg kva dei ulike statsmaktene har som ansvarsområde, tek ikkje Stortinget ytterlegare stilling til dei tilhøva riksadvokaten har vurdert i sin rapport, men vi har sjølvsagt lese han nøye og er klår over innhaldet.

       Stortinget blei som kjent orientert av statsministeren 16. desember 1996. Han hadde då brukt helga til å finne ut kva som hadde gått for seg i departementet og overvakingspolitiet, og kvifor EOS-utvalet hadde hatt slikt strev med å få skikkeleg svar frå Justisdepartementet då utvalet tok saka opp til gransking.

       Den nye justisminister, Holt, hadde fått ei uhyre vanskeleg sak i fanget. Eg synest ho fortener ros for at ho med ein gong forstod alvoret i saka og skaffa seg greie på om riksadvokaten hadde oppfatta kva Stortinget meinte om det Kontrollutvalet hadde avdekt. Det var sjølvsagt hennar ansvar å halde greie på at riksadvokaten hadde oppfatta situasjonen.

       Carl I Hagen har heile tida uttrykt seg som om påtalemakta her i landet nærmast skulle vere si eiga statsmakt: ein isolert satellitt svevande rundt sin eigen akse utan kontakt med andre institusjonar. Slik er ho som kjent ikkje, og det skal ho heller ikkje vere. Vi vil ikkje i vårt samfunn ha eit politi og ei påtalemakt som går på eiga hand. Påtalemakta skal og må vere ein del av den utøvande makt, og difor var det naturlegvis heilt korrekt og heilt naudsynt at statsråden forsikra seg om at ikkje riksadvokaten og hans underlagde medarbeidarar lei av rettspolitisk dauvskap - for dei som ikkje forstår nynorsk, tyder det « døvhet ».

       I vårt land har det sidan 1887 vore skikken at Regjeringa ikkje instruerer direkte. I så fall skal det skje gjennom kgl. resolusjon, og det har ikkje vore ofte i bruk, som vi veit. Eg synest dette er ei god ordning, då skjer det dersom det er naudsynt - kontrollert og ope. Men generelt har statsråden ei løpande plikt til å vurdere dei rettspolitiske haldningar som ligg til grunn for verksemda til påtalemakta. Det er det mange døme på opp gjennom tida.

       Då Hagen og ein del andre var som mest opphissa - og det held seg framleis, han får nok ei bye innimellom og vil nok ha ei langvarig i dag - prøvde ein nærmast å skape inntrykk av at diktaturet trua fordi statsråden hadde gjort si plikt og forsikra seg om at fungerande riksadvokat hadde forstått situasjonen som hadde oppstått. I samband med dette kan det vere grunn til å nemne at ein ikkje treng å gå lenger enn til Danmark før ein finn den ordninga at justisministeren instruerer direkte utan å måtte gå vegen om regjeringa. Og Danmark er eit like godt demokrati som vårt.

       At namngjevne embetsfolk blei trekte inn i forsøket på å oppklare kva som hadde gått for seg, rokka ikkje på kven som har det politiske og parlamentariske ansvaret. Konstitusjonelt og parlamentarisk « kjenner » Stortinget berre statsråden, men denne saka er altså nokså unik, noko som også forklarar kvifor statsministeren i si utgreiing for Stortinget fann grunn til å referere til dei omtalte embetsfolka, noko også komiteen fann grunn til å fylgje opp, i høyring og gjennom ei spesiell sak.

       Statsministeren hadde dårleg tid på seg. Eit samla storting hadde forlangt snarleg tilbakemelding gjennom ei utgreiing for Stortinget, og at statsministeren måtte sette skapet på plass. Kommentarane frå alle dei parlamentariske leiarane med unntak av Carl I Hagen viste at regjeringssjefen hadde brei støtte for si handtering av saka.

       Som sagt, Regjeringa har éin måte å instruere påtalemakta på, gjennom kgl. resolusjon. Det blei ikkje naudsynt å ta denne heimelen i bruk, fordi statsadvokaten sjølv stoppa etterforskinga av Furre, og overvakingssjefen tok konsekvensen av sine feilgrep og trekte seg frå stillinga si. Riksadvokat Rieber-Mohn si utgreiing stadfesta at EOS-utvalet hadde solid grunnlag for å ettergå POT i denne saka og levere eiga melding til Stortinget.

       Det er fastslått at påtalemakta ikkje kan operere i eit politisk vakuum og ta avgjersler i strid med allmenn rettskjensle, og det trur eg vi alle skal vere glade for.

       Her hadde ein ein situasjon der påtalemakta hadde utfordra den øvste folkevalde statsmakta, nemleg Stortinget, med omsyn til Stortinget sin vilje til opprydding innan dei hemmelege tenestene. På usakleg grunnlag sette POT i gang først gransking og så, med påtalemakta ved førstestatsadvokat Lasse Qvigstad si velsigning, etterforsking av ein person Stortinget hadde gjeve eit spesielt oppdrag saman med andre personar som hadde allmenn tillit, og som det ikkje var noko sakleg grunnlag for å mistenke for noko klanderverdig eller ulovleg.

       Stortinget sine reaksjonar har, slik eg opplever det, vore dei folkevalde sin protest mot at dei hemmelege tenestene, her POT, prøvde seg på å undergrave Stortinget sin vilje. Slutthandsaminga av saka viser klart: Granskinga og etterforskinga av Lund-kommisjonen sin medlem Berge Furre var grunnlaus. Overvakingspolitiet har fått seg ein alvorleg smekk. Ein del av utsegnene som kom også då riksadvokaten la fram si utgreiing, tyder på at det er nokre som enno ikkje har lært. Det synest eg er litt alvorleg, men dei skal nok måtte lære etter kvart. Stortinget sitt kontrollutval har gjort den jobben dei er sett til, å sikre demokratisk kontroll med dei hemmelege tenestene.

       Vi har no ein statsminister som har sett seg i respekt overfor desse tenestene som i så altfor lang tid har fått leve sitt eige liv. Nedsettinga av Danielsen-utvalet er også eit viktig steg på vegen til opprydding, og det trur eg er på tide, og det reknar eg med at neste storting skal få rikeleg høve til å kome tilbake til. Eg er godt tilfreds med den måten denne saka er blitt handtert på til slutt, og det er ingen grunn til for Carl I Hagen og andre å hisse seg opp og prøve å lage prinsipp på eit fullstendig skeivt grunnlag.

       Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg har fulgt en del med i denne diskusjonen og har sett at det har blitt hevdet at overvåkningspolitiet har villet skandalisere Lund-kommisjonen, og at det må ha vært et viktig motiv. Det ble for så vidt også antydet i hr. Grimstads innlegg, hvor han var så opptatt av at dette kom så like etter at denne kommisjonen var oppnevnt.

       Da vil jeg bare si at hvis overvåkningspolitiet sendte en forespørsel til Tyskland for å skandalisere Lund-kommisjonen, måtte dette være fordi overvåkningspolitiet hadde en berettiget forventning om å finne noe som var egnet til skandalisering. I så fall var da også forespørselen faglig berettiget. Men dersom overvåkningspolitiet ikke hadde noen rimelig grunn til å sende en slik forespørsel, hadde overvåkningspolitiet heller ingen grunn til tro at svaret fra Tyskland var egnet til å skandalisere noen, hverken Furre eller Lund-kommisjonen.

       Mitt spørsmål er om Kjellbjørg Lunde er enig i at det på denne bakgrunn overhodet ikke er noen grunn til å tro at siktemålet på noen måte var å ramme Lund-kommisjonen eller Berge Furre i egenskap av medlem av Lund-kommisjonen.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg kan ikkje tenkje meg at overvakingspolitiet etter alle desse åra - tiåra - med nitid registrering og overvaking og med å gå enkeltpersonar som Berge Furre etter i saumane utan å ha funne noko, hadde noka særleg stor tru på at dei skulle finne noko som eventuelt kunne hefte ved han. Men det skal som sagt ikkje så mykje til i desse sakene. Lund-kommisjonen er full av eksempel på offer som nokon har funne ut at det kunne hefte noko ved, fordi dei hadde feil politisk oppfatning. Det fekk store konsekvensar for dei i mange tilhøve - for familien, for ungane deira, og eit stempel frå samfunnet som dei som hadde ansvaret, ikkje reagerte på. Så det var ikkje sikkert at POT rekna med - og dei har ikkje lært så mykje mange av dei som framleis er i POT, at dei forstår at det no er ei heilt ny tid - at dei skulle finne tilstrekkeleg, om dei ikkje fann noko direkte, som var ulovleg, eller noko anna enn dei visste frå før. Men dei kunne lage eit lite moment av uvisse om denne personen var habil nok til å sitte i denne kommisjonen, ein person som no har fått full oppreising, dersom det no skulle vere nokon som meinte at dette var problematisk.

       Sånn er det, kan eg seie til Fridtjof Frank Gundersen. Det er mange menneske som har fått eit hefte på seg heilt grunnlaust. Det var nok dei gamaldagse tankane som enno var levande i overvakingspolitiet, då dei sette i gang dette som dei gjorde.

Carl I Hagen (Frp) : Også Kjellbjørg Lunde uttalte nå at det var klart og viktig hva Stortinget mente denne helgen i desember. Er det slik at hun, i likhet med Stortingets visepresident, nå mener at Stortingets mening om en sak er tilfeldige, offentlige medieuttalelser fra enkeltstående stortingsrepresentanter? Eller er Stortingets mening det som eventuelt fremkommer i klare flertallsmerknader i komiteinnstillinger etter en grundig saksbehandling og gjennom vedtak? Hvis man skal snakke om Stortingets mening, kan man ikke ta en tilfeldig uttalelse.

       Så står også Kjellbjørg Lunde bak denne uttalelsen:

       « Komiteen vil presisere som et klart utgangspunkt at enhver borger kan bli satt under etterforskning fra Overvåkingstjenestens side. Ingen kan ha immunitet fra etterforskning på grunnlag av hvilken stilling eller verv vedkommende måtte inneha. »

       Hvorfor omtaler hun da hele tiden Berge Furre som Lund-kommisjonens medlem? Er det fordi han var medlem av Lund-kommisjonen at Berge Furre får immunitet mot undersøkelser, henvendelser og etterforskning som overvåkingspolitiet av faglige grunner mener er naturlig? Hvorfor var hun da i tilfelle med på den enstemmige merknaden?

       Så bekreftet Kjellbjørg Lunde i realiteten mine påstander da hun sa at det selvsagt var fornuftig og riktig av justisministeren å forsikre seg om at riksadvokaten hadde forstått hva som måtte gjøres, da han ble innkalt søndag for å få beskjed om at det ble vurdert kgl. resolusjon hvis ikke etterforskningen ble stanset. Jeg takker for det beviset på min påstands berettigelse.

       Så sa også Kjellbjørg Lunde at overvåkingspolitiet hadde fått seg en « smekk », men at det fortsatt var noen som ikke hadde lært, men at hun hadde god tro på at de som ennå ikke hadde lært, ville lære. Da må jeg spørre direkte: Er det meg hun tenker på? Og hvilke trusler er det hun her antyder for å få meg til å lære noe?

Kjellbjørg Lunde (SV) : Nei, eg har iallfall ikkje nokon ambisjon om å lære Carl I Hagen noko som helst, for han lærer berre det han vil lære, og så bruker han lærdomen sin slik han finn det for godt, der han trur han har noko å hente. Sånn er det med det.

       Problemet for POT var at det ikkje fanst noko haldbart fagleg grunnlag for å ettergå Lund-kommisjonen sin medlem Berge Furre korkje som gransking eller etterforsking. Det er det som er POT sitt store feilgrep. Og det har vi no fått fastslått gjennom handsaminga av saka.

       Så er det faktisk ikkje slik at dei reaksjonane som kom frå partia her på Stortinget, etter at EOS-utvalet hadde avlevert meldinga si, er noko annleis enn det som er stadfesta i eit dokument som vi skal vedta seinare i kveld, mot røystene til Carl I Hagen og nokre frå hans parti som følgjer han. Dersom det er slik, som eg meiner, at det i ein rettsstat er nødvendig at også påtalemakta har snøring på det som er den allmenne rettskjensla, trur eg at dei aller fleste i vårt land er einig i det som eg sa her.

       Dersom vi ikkje hadde hatt ein fungerande riksadvokat på den tida som hadde vurdert det slik som han gjorde, hadde Regjeringa vore nøydd til å ta i bruk dei maktmiddel dei hadde. Det reknar eg med at dei hadde gjort. Så alvorleg var den saka. Men dei slapp det denne gongen òg, fordi dei som hadde ansvaret for dette, tok ansvaret på ein utmerkt måte, som seinare riksadvokaten sin rapport har stadfesta, og som gjorde at eg har sagt det som eg har sagt i dag.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg er eit snilt og velvillig menneske. Dersom praksis i overvakingspolitiet hadde vore slik at den haldninga hadde blitt lagt til grunn i dei sakene vi no ser omtalte i Lund-kommisjonen, dersom vi hadde hatt ei teneste som ikkje hadde gjort feil, som vi kunne stole på i eitt og alt, kunne eg gjerne gått inn på Fridtjof Frank Gundersens velvillige intensjonar. Men slik er det dessverre ikkje. Det var ikkje mykje sans for velvilje og det å ta menneskelege omsyn når ein år etter år hadde gått utover sin eigen instruks, også gjort lovbrot, i ei eller anna misforståing om at « hensikten helliger midlet », og for eit formål dei meinte det hadde for nokon som dei var på parti med. Derfor har eg sagt det eg har sagt, og det står eg for. Eg trur vi står oss på å ta det oppgjeret som er nødvendig. Det skal vi kome tilbake til den 16. juni, då vi skal behandle Lund-kommisjonen. Og så er det framleis ein veg å gå.

       Presidenten: Vi tar nå pause i forhandlingene. Nytt møte settes kl. 18.

       Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : Etter å ha lyttet til debatten i formiddag, må jeg få si at den har vært og er et sidespor i det hovedspor som er oppfølgingen av Lund-kommisjonens innstilling. La meg også minne om at Stortinget ikke har riksadvokatens utredning til behandling, selv om det kan høres slik ut etter Carl I Hagens ulike replikker. Hagen har nemlig påtatt seg å skifte sol og vind innad i påtalemyndigheten, noe også hans omfattende merknader i komiteinnstillingen viser. Vi andre må i hovedsak forholde oss til det saken gjelder, nemlig Dok.nr.16, EOS-utvalgets melding, og dessuten statsministerens redegjørelse for Stortinget 16. desember i fjor.

       Det positive ved innstillingen om EOS-utvalgets melding og statsministerens redegjørelse er at det klare flertall i komiteen følger hverandre nesten helt til døren. Spenningen knytter seg i høyeste grad til hvor langt regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, ville være med og legge premisser. Da premissene ble utbygd slik at det ble et flertall, inkludert Høyre og Kristelig Folkeparti, som trakk hovedkonklusjonene, var det nesten en stund slik at vår egen merknad indirekte ble kjøpt. I innstillingen på side 18, spalte 2, og side 19, spalte 1, ligger det så klare irettesettelser og føringer at det ikke er vanskelig å være med. Dette er viktig, men den siste nødvendige klargjøring måtte på plass, og den ligger i Kristelig Folkepartis merknad på side 20.

       Kristelig Folkeparti har ikke funnet det verken viktig eller riktig å gå inn i en persondebatt rundt navngitte personer innad i Justisdepartementet eller innad i påtalemyndigheten for deretter å dele ut karakterer til disse, slik Fremskrittspartiet gjør. Vi tar til etterretning at det er statsministerens ansvar å sette sammen sin regjering og avgjøre hvem som skal sitte der.

       Derimot påpeker Kristelig Folkeparti at det oppstår store problemer når den samme statsminister bruker uklare og delvis feilaktige begrunnelser overfor Stortinget for hvorfor en statsråd trår ut av Regjeringen, og dessuten bruker navngitte embetsmenn i sin egen regjering som henvisning til indre uenighet i et departement.

       Media har ikke vært så opptatt av de ulike merknader eller dissenser i innstillingen, men la meg peke på merknaden fra nettopp Kristelig Folkeparti på side 20, som er både kort, konsis og nødvendig for å fastholde de grenser som må være mellom embetsverk, regjering og storting også i fremtiden. Dette kan høres ut som avdelingen for selvskryt. Det verste er kanskje at det også er det, og jeg mener det jeg sier.

       Når det så gjelder EOS-utvalgets arbeid, må det understrekes at dette var deres første arbeidsår, der vi fikk et felles kontrollutvalg for både Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og sikkerhetstjenesten. At ting alt fra starten skulle gå knirkefritt, hadde vel ingen regnet med. Det viser også innstillingen. Komiteen har understreket behovet for å etablere rutiner for informasjon og kommunikasjon mellom EOS-utvalget, Justisdepartementet, Politiets overvåkingstjeneste og påtalemyndigheten i denne typen saker. Dette må man nå komme tilbake til i forbindelse med Danielsen-utvalgets rapport, som forhåpentligvis senere skal forelegges Stortinget.

       Det er også et klart flertall som støtter Kontrollutvalgets oppfatning om at henvendelsen til tyske myndigheter vedrørende granskingskommisjonen, ikke var en del av arbeidet med å etterforske om enkeltpersoner hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger, men at det var et selvstendig formål for Politiets overvåkingstjeneste å holde seg orientert om granskingskommisjonens arbeid.

       Kristelig Folkeparti er med i det flertall som mener at det naturlige hadde vært at POT henvendte seg til granskingskommisjonen selv eller Justisdepartementet dersom en ønsket opplysninger om granskingskommisjonens arbeid i Tyskland. Vi har derfor sluttet oss til Kontrollutvalgets kritikk på dette området, som angår fremgangsmåten som overvåkingspolitiet har benyttet.

       Komiteens utsagn i innstillingen om at ingen kan ha immunitet mot å bli etterforsket av Politiets overvåkingstjeneste, har stått sentralt i replikkrundene i formiddag. Stilling, status eller verv skal ikke ha innflytelse på avgjørelsen om noen blir etterforsket eller ikke. Loven er således lik for alle. Derfor er det problematiske egentlig ikke at man ettergår Berge Furre, men at man knytter ham til Lund-kommisjonen og Lund-kommisjonens arbeid og hvilke dokumenter kommisjonen har fått tilgang til.

       Noe av det som har vært vanskelig å forholde seg til, er at POT forandret svarargumentene etter hvert, kom med tilleggsopplysninger og forandret forklaring i forhold til ettergåelsen av Lund-kommisjonen. Overvåkingssjefen uttalte 11. november i fjor:

       « Når det i tillegg ble nevnt at POT generelt ønsket å holde seg orientert om kommisjonens arbeid, har dette ingen sammenheng med etterretning, etterforsking eller overvåking å gjøre, jf. ordbruken i Kontrollutvalgets siste avsnitt. Utgangspunktet er her et helt annet enn virksomhet rettet mot enkeltpersoner, nemlig det å holde seg orientert om en av de viktigste begivenhetene i POTs historie, granskingen utført av Lund-kommisjonen. »

       Da er det vanskelig å tro at henvendelsen til Tyskland bare gikk på etterforskning av Berge Furre, slik det senere ble hevdet, bl.a av riksadvokaten. For vanlige folk er det også vanskelig å fatte at statsadvokaten framholdt at det ikke var grunn til å mistenke Berge Furre for straffbare forhold, men at samme statsadvokat likevel syntes det var trist å måtte stoppe undersøkelsen.

       Brøt så EOS-utvalget sin lovpålagte taushetsplikt? I EOS-loven § 8 nr. 1 står det:

       « Opplysning om noen har vært gjenstand for overvåkingsvirksomhet eller ikke, anses som gradert hvis annet ikke blir bestemt. »

       EOS-utvalget bad om POTs syn på graderingen, og POT opprettholdt den. Saken er spesiell og kan ikke få konsekvenser for behandlingen av gradert materiale og taushetsplikten senere. Nettopp tilknytningen til Lund-kommisjonen var helt sentral for at EOS-utvalget fant å måtte avlegge rapport til Stortinget, og for å gi en tilfredsstillende forklaring var de nødt til å offentliggjøre Furres navn. At EOS-utvalget fant å måtte bryte regelen i dette tilfellet, betyr ikke at EOS-utvalget har tatt lett på eller kan ta lett på taushetsplikten eller graderingen. Akkurat det siste kommer for øvrig EOS-utvalget inn på i sin årsmelding for 1996.

       Det er viktig å holde fast ved at påtalemyndigheten skal opptre uavhengig av regjering og storting. Det har derfor vært svært uheldig at noen har sett seg tjent med å så tvil om påtalemyndighetens uavhengighet og om Regjeringens rolle i saken. Avgjørende for tilliten til påtalemyndigheten er at de fatter beslutninger som ikke skjeler til hva som er politisk gunstig. Hvis Regjeringen ønsker å instruere påtalemyndigheten om hva som bør gjøres, må dette skje klart og tydelig ved kgl. resolusjon og ikke på annen måte. Selvfølgelig skal heller ikke Stortinget falle for den samme fristelsen til instruksjon eller påvirkning.

       Har så kritikken noe mål og mening? For en som ønsker å opprettholde en overvåkingstjeneste for også å kunne opprettholde og sikre et demokratisk samfunn, har det ikke vært med glede jeg har arbeidet med saken. Det er i alle fall å håpe at Politiets overvåkingstjeneste kan ta kritikken som er reist mot dem, til etterretning uten å gå i vranglås, at de utnytter kritikken konstruktivt til å bli enda bedre enn de måtte være i dag. Vi har altså ikke noe ønske om å brekke ryggen på noen uten at opplegget til en slik brekking kommer fra tjenestene selv.

       Stortingets visepresident Edvard Grimstad gjorde et relativt stort poeng av i sitt innlegg og hevdet også under et replikkordskifte at noe av det som gjorde ham mest berørt og at han så EOS-utvalgets innstilling som litt - skal vi si - sjokkartet, var at den første forespørselen til tyske myndigheter skjedde kun tre dager etter at Berge Furres navn var offentliggjort som medlem av Lund-kommisjonen. Har Fjærvoll det samme synspunkt på dette området som Grimstad hevdet og stod for i sitt innlegg og replikkordskifte?

       Det andre gjelder det som det var veldig hyggelig å høre fra Fjærvoll, som jeg skulle ønske jeg kunne ta med en litt større grad av troverdighet enn det jeg greier, nemlig understrekingen av at instruksjon av påtalemyndigheten skal foregå i åpenhet og gjennom kgl. resolusjon. Hvordan vurderer han den relativt nøye gjennomgangen som jeg har gjort i mine særmerknader, hvor jeg bruker Tor-Aksel Buschs egen pressemelding som et relativt klart bevis for at Regjeringen i realiteten presset riksadvokaten til å gå inn og stanse en etterforskning uten at man benyttet denne åpne kgl. resolusjonen? Finner ikke Fjærvoll det litt merkverdig at i den meget detaljerte redegjørelsen fra statsministeren 16. desember, ble det famøse møtet søndag 15. desember kl. 10.00, innkalt om natten, ikke nevnt med ett eneste ord? Hadde det vært en som ønsket alle kort på bordet, ville det ikke da vært rimelig av statsministeren i sin redegjørelse å gjøre Stortinget oppmerksom på at det hadde vært et møte på søndag kl. 10.00 om morgenen, innkalt midt på natten?

Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : La meg først si at jeg lyttet oppmerksomt til det Grimstad sa i sitt innlegg tidligere i dag, men jeg har ikke grunnlag nok fra de dokumenter jeg har tilgang til, verken til å trekke konklusjoner om tidspunkt eller begrunnelse. Jeg tar til etterretning at dette har skjedd, kan ha skjedd på det tidspunkt som det er referert til, men det som er underlig - det var det jeg prøvde å si i mitt innlegg - er at begrunnelse, argumentasjon, språkbruk og henvisning har økt på og skiftet underveis i forbindelse med Politiets overvåkingstjenestes redegjørelse for bakgrunn, begrunnelse og mål. Og det gjør at man blir stående igjen med et stort spørsmålstegn.

       Når det gjelder dette med påtalemyndighet og regjering, fastholder jeg det jeg sa. Jeg har tidligere gitt uttrykk for en viss forståelse for at statsministeren hadde behov for at ting gikk raskt, når han allerede hadde signalisert overfor organer i Stortinget før helgen at det skulle være en redegjørelse mandag. Det kan forklare at det var behov for å innkalle til raske møter for å avklare ansvarsforhold, avklare hva som var etterforskning og som lå utenfor Regjeringens område etc. Jeg selv ville ikke vært glad for å bli innkalt klokken halv fire om natten for å møte neste dag - la meg bare si det, men jeg er jo ikke påtalemyndighet, og livet kan være så forskjellig for oss alle. Det kan altså finnes en tidsmessig forklaring på akkurat dette, men jeg velger foreløpig å ta statsministerens ord til troende, at det som ble utøvd i møtene, ikke var påvirkning av påtalemyndigheten, ikke var trussel, men det ble drøftet en annen mulighet, nemlig å ta i bruk kgl. resolusjon, uten trussel.

Carl I Hagen (Frp) : La meg først takke for det første meget kloke svaret til hr. Fjærvoll, idet han ikke sluttet seg til Grimstads helt feilaktige opplysninger overfor Stortinget, i og med at Berge Furres navn ikke i det hele tatt var med i henvendelsen av 21. januar 1994, men først fire måneder senere enn det Grimstad gjorde et stort poeng av i sitt innlegg. Det går frem av dokumentene, både av Dok.nr.16 og statsministerens redegjørelse, slik at hovedargumentasjonen til hr. Grimstad bygger på et feilaktig faktagrunnlag.

       Så sa hr. Fjærvoll nå at han hadde forståelse for at statsministeren - fordi han lettsindig hadde sagt at han skulle holde en redegjørelse for Stortinget i en sak som han hadde all mulig tid til å ta på normal måte - trengte å avklare en del ansvarsforhold, hva som var påtalemyndighetens ansvar og hva som eventuelt var departementets. Hva sier da hr. Fjærvoll til at noen personer kl. 10 denne søndagen, uten et eneste dokument, uten innsikt i saken, uten å spørre overvåkingssjefen og overvåkingspolitiet, uten å spørre førstestatsadvokaten, uten å konsultere et eneste papir, konkluderte med at en del av det som stod i EOS-utvalgets rapport, hørte under departementet og derved Regjeringen, noe som muliggjorde at statsministeren kunne gripe inn og bli kvitt noen folk? Er det å avklare ansvarsforholdet mellom påtalemyndighet og departement på regjeringsplan - uten noe papir, uten noen saksbearbeiding, når vår forvaltningslov sier at slike avgjørelser skal treffes basert på rapport oppover med tilrådinger? Og hva sier han når den avgjørelsen i realiteten senere er underkjent av landets riksadvokat?

       Det var statsministerens oppførsel, delvis stortingspresidenten og et par parlamentariske ledere som skulle skåre poenger på Regjeringen og si: Fy, fy, fy, har man stilt spørsmål om Berge Furre til Tyskland - som om det i seg selv skulle være noen stor sak. Det som var det store, var jo at EOS-utvalget opptrådte slik at Berge Furres navn ble offentlig kjent, og som det hele tiden hadde vært forutsatt fra overvåkingspolitiets side ikke skulle skje. For de har jo drevet sitt arbeid overfor en rekke personer etter § 224 i straffeprosessloven, kanskje for å teste sine teorier fra mange år tilbake og finne ut om det var riktig at det var en del norske borgere som i sin blåøyde naivitet forsvarte det østtyske diktatur, eller hadde en forståelse for det, eller ville ha åpen linje.

       Jeg tror det er riktig - jeg tror ikke det er noen norske som har gjort noe særlig galt, men det var en del blåøyde, naive som hadde kontakt med DDR-myndigheter og andre, men jeg tror at overvåkingspolitiet, som selvsagt i kraft av sin jobb passet på en del av dette, hadde den teorien at dette ikke var noe straffbart og ikke noe kriminelt, men at man passet på. Det er helt naturlig, når mulighetene byr seg etter at muren brast, at man sjekker om disse teoriene er riktige, for å være på den sikre siden. Det er det interessante. Politiet må ofte være på den sikre siden og altså i et par saker innkalle over et par hundre personer som de går gjennom fortellingene til for å klarere dem ut av sakene. Og det er det § 224 i straffeprosessloven dreier seg om. Det er ingen skjellig grunn til mistanke, men ganske enkelt mulighet til å foreta undersøkelser og henvendelser - helt rutinemessig.

       I stedet for å reagere slik som Fremskrittspartiet reagerte både i salen og utenfor, så ble det, vil jeg hevde, et slags hysteri. Det var da jeg savnet en statsminister som kunne ha den nødvendige sinnsro, og som kunne sette tingene på plass ved å si at vi tar saksbehandling på normal måte. Det som da skjedde, var at man først fikk justisministerens redegjørelse, noe jeg synes var unødvendig. Hun poengterte at påtalemyndigheten var uavhengig av Regjeringen. Det var jeg veldig glad for og skulle ønske hun hadde stått på det de neste 48 timene. Så kom også statsministeren og ville gi en tilleggsredegjørelse. Jeg vet ikke om det var på grunn av Erik Solheims krav om at Grete Faremo måtte gå av, eller Edvard Grimstads sterke uttalelse, men han lovet å holde en redegjørelse og sørget altså for å innkalle konstituert riksadvokat kl. 10. Hadde Regjeringen da stått fast på normal saksbehandling, som er et av rettssikkerhetens grunnleggende betingelser, nemlig at man ikke fatter overilte beslutninger hvis det ikke er noen ytre foranledning som krever det, og her var det ingen ytre foranledning, kunne Stortinget ha brukt lang tid - det var ingen ytre foranledning til at de skulle bli ferdig i løpet av noen dager. De kunne tatt den tiden.

       I stedet innkalte man riksadvokaten. Daværende riksadvokat Busch sier i sin egen pressemelding at man på møtet ble enig om at en viss del av det EOS-utvalget hadde funnet ut, hørte under departementet. Det ble senere underkjent av riksadvokaten, da han gjorde det som han allerede da skulle ha satt i gang - en grundig redegjørelse etter forvaltningsprinsippene. Han skulle ha fått uttalelsen fra overvåkingssjefen til førstestatsadvokaten, førstestatsadvokaten skulle ha sendt den videre til riksadvokaten, som skulle gå gjennom tilrådningene og fatte sin beslutning. Og det har da riksadvokat Rieber-Mohn brukt fire måneder på. Han konkluderte med at det var etterforskning, og dermed hørte det ikke under departementet. Her oppnådde man på dette møtet å presse frem en avgjørelse eller forståelse - man ble enig om, som Tor-Aksel Busch hevder - at denne del hørte under departementet. Det var en feilaktig avgjørelse. Og den avgjørelsen brukte så statsministeren i sin redegjørelse 16. desember til i realiteten å beskylde Grete Faremo for brudd på ansvarlighetsloven - som medfører straffeansvar - da han sa at det var konstitusjonelt ansvar som førte til at hun gikk av. Jeg har senere prøvd å få statsministeren til å forklare hvilken paragraf han sikter til, men for annen gang er et spørsmål fra en fraksjon i en komite nektet besvart - statsministeren har også tidligere gjort det - og det til og med i en sak som ligger i komiteen. Jeg er spent på statsministerens svar på det brevet jeg har gjengitt, om dette er en ny praksis fra Regjeringen, eller om det bare gjelder Fremskrittspartiets fraksjon, eller om det bare gjelder statsministeren når det er han som er fremsetter av sakene.

       Det er ingen som helst annen logisk forklaring på hendelsesforløpet, som er godt beskrevet i brevet fra førstestatsadvokat Lasse Qvigstad av 17. januar til riksadvokaten, som han ble bedt om å redegjøre for til riksadvokaten, enn at det for første gang ble utvist et helt uakseptabelt politisk press overfor riksadvokaten i Norge.

       Jeg synes dette at man sendte noen brev ned til Tyskland om Berge Furre og noen andre navngitt personer, er småplukk i forhold til det eklatante bruddet som jeg mener er blitt relativt godt påvist skjedde, i min komitesærmerknad. Det er også andre utenfor som har stilt spørsmålstegn ved denne kontakten med konstituert riksadvokat Busch. Enda varsommere og enda mer forsiktig må jo selvsagt en regjering være som vil stå til troende når det gjelder denne uavhengigheten, når man er under vær med at det muligens senere skal behandles søknader fra impliserte hos riksadvokaten om stilling til Høyesterett, og eventuelt senere ny riksadvokat. Det er da habilitetsproblematikken, ikke formelt, men reelt, kommer inn i bildet. Jeg synes de berørte har taklet det dårlig.

       Fjærvoll sier at vi i Stortinget ikke kan skifte sol og vind - ja, hvem i all verden er det ellers som skal utøve kontroll med Regjeringens myndighetsutøvelse, og hvem i all verden er det ellers som eventuelt skal stille spørsmålstegn ved riksadvokatembetets utførelse av sitt embete, hvis det ikke skulle være Stortinget? Det får være måte på at Stortinget melder seg ut av sine kontrollfunksjoner.

       Sentralt i hele denne saken - på tross av at komiteen sier at den ikke skal gå inn i påtalemyndighetens og riksadvokatens vurdering av saken - står også straffeprosesslovens forståelser og lovbestemmelsen om det er skjellig grunn til mistanke, som overvåkingspolitiet selv har erklært at det ikke har vært noen gang overfor Berge Furre eller de andre som er navngitt. Men § 224 i straffeprosessloven er jo den paragrafen som gir politiet adgang til å innkalle folk til å svare på spørsmål i forbindelse med etterforskningen av en straffbar handling. Da vet man ikke på forhånd om vedkommende senere hen kan være mistenkt. Men det er etter den paragrafen man innkaller 200-300 mennesker i en drapssak, og da er det forbausende at man automatisk legger til grunn én tolkning.

       Jeg synes faktisk det er helt naturlig at Stortinget også vurderer tolkningen her - det har jo også professor Andenæs sagt at vi har rett til å gjøre, som det står i Lund-kommisjonens innstilling, Stortinget må kunne lage sine lovfortolkninger. Når det da er sprikende oppfatninger av ganske graverende art, må det være naturlig at man ikke bare automatisk svelger den ene. Og særlig synes jeg det er litt merkverdig når riksadvokat Rieber-Mohn lager en kladd til sin rapport og sin avgjørelse som han sender til overvåkingssjefen og til førstestatsadvokaten ved Oslo statsadvokatembete, for at de skal komme med en uttalelse til denne - kanskje med noen motforestillinger og påpeking av en del faktiske feil o.l.

       Det høres fornuftig ut, men jeg blir mistenksom. Jeg kontaktet overvåkingssjefen og bad om å få en kopi av hennes uttalelse, og den fikk jeg, og den er på flere viktige punkter diametralt motsatt av riksadvokatens. Så spurte jeg førstestatsadvokat Qvigstad om jeg kunne få hans uttalelse, i og med at riksadvokaten selv i sin redegjørelse sa at han hadde bedt om det. Da fikk jeg svar tilbake at den kunne jeg ikke få, fordi riksadvokaten nektet ham å oversende den. Hvorfor i all verden er riksadvokaten så livredd for at det kan fremkomme andre synspunkter på hans saksfremstilling? Kanskje førstestatsadvokaten kan påpeke feil i riksadvokatens redegjørelse, som resten av komiteen legger til grunn? Kanskje det er en helt annen forståelse?

       Og enda mer merkverdig blir det når det gjelder § 224, når en god del statsadvokater og andre begynner å sette spørsmålstegn ved om vi skal følge denne nye fortolkningen i alle saker, slik at omtrent halvparten av politiets etterforskning plutselig ikke kan gjøres lenger. Nei, da sender riksadvokaten ut et nytt rundskriv til alle landets politimestre og statsadvokater og påpeker at hans forståelse av § 224 i Furre-saken bare gjelder Furre-saken. Den gjelder ikke de andre. Da er det grunn for oss til å sette noen spørsmålstegn.

       Det samme gjelder et annet moment som jeg tar opp i innstillingen: Kontaktutvalget for politimestrene som har kontakt med Justisdepartementet, skrev et meget sterkt brev og bad om svar angående sin rettsstilling, bad om å få vite hvilket stillingsvern de egentlig har, i og med at den daværende overvåkingssjef må gå på dagen når han overhodet ikke har gjort noen feil som er dokumenterbare. En ekspedisjonssjef, som er det nærmeste vi kommer landets politisjef, lederen for politiavdelingen i Justisdepartementet, mister også sin stilling og flyttes. Hvilket stillingsvern har man da? Og så får man altså ikke svar! Det er ikke mulig å få et skriftlig svar! Det er gitt et muntlig foredrag av en eller annen advokat, Jan Fougner. Jeg er spent på om jeg får svar fra justisministeren på mitt spørsmål om jeg aller nådigst kan få dette foredraget, og om Justisdepartementet stiller seg bak foredraget. Eller skal det være slik at staten og Regjeringen som arbeidsgivere har sine egne stillingsvern, også når det gjelder embetspersoner som politimestre? Men så får man ikke engang svar. Det er ikke noe rart at man begynner å bli mistenksom.

       Samtidig kan man se på et annet land med en noe lignende sak - Israel. Statsminister Netanyahu prøvde visstnok etter eget forgodtbefinnende å ansette en riksadvokat som var en god venn, og nå er det altså etterforskning i gang av statsministeren i Israel for alvorlig brudd på landets lover. Men her i Norge vil man ikke engang snakke om det som etter min oppfatning er det alvorlige i statsministerens redegjørelse, nemlig at statsministeren forteller Stortinget at han respekterer påtalemyndighetens uavhengighet, samtidig som han i praksis - det er det i hvert fall alle tegn som tyder på - gjør det stikk motsatte. Han nevner ikke engang i sin redegjørelse at det var et møte kl. 10 i departementet på søndagen med riksadvokat, justisminister og noen embetsmenn, han nevner ikke at det der ble drøftet kgl. resolusjon for å stanse en etterforskning som ingen på det møtet hadde noe saklig eller dokumentarisk grunnlag for å vurdere betydningen av i det hele tatt. Uten innsikt i det hele tatt med hensyn til hva grunnlaget var hos overvåkingspolitiet, nevnte justisministeren muligheten for å bruke kgl. resolusjon for å stanse etterforskningen, og det hører i hvert fall under riksadvokaten! Bedre dokumentasjon er det omtrent ikke mulig å finne.

       Dette aksepterer stortingsflertallet. Man aksepterer at det i en helt ordinær sak stilles spørsmål, som det gjøres i forbindelse med eldremeldingen o.l., men så får man ikke engang svar, fordi det kommer fra én fraksjon. Noen har tidligere i dag - ikke jeg - snakket om statsministeren og hans rådgivere. Vi forholder oss til statsministeren. Om han eventuelt måtte ha dårlige rådgivere, som noen har hevdet, er ikke vårt ansvar. Men jeg må jo si at når statsministeren nekter å svare på skriftlige spørsmål i forbindelse med en redegjørelse han selv har presentert for Stortinget, og som er til komitebehandling, begynner forholdet mellom statsministeren og Stortinget å bli litt dårlig.

       Jeg vil få ta opp de tre forslagene som er inntatt på slutten av min merknad i innstillingen.

       Naturligvis måtte det bli oppfattet slik når det ble kjent at Politiets overvåkingstjeneste midt under Lund-kommisjonens arbeid hadde etterspurt opplysninger i DDR-arkivene om Berge Furre, uttrykkelig presentert som medlem av den samme Lund-kommisjonen. Selvfølgelig skapte det storm da det ble kjent at overvåkingstjenesten hadde gått til et annet lands etterretningstjeneste for å skaffe seg opplysninger om kommisjonens arbeid. At forklaringen på denne eiendommelige forespørselen attpåtil skulle være et fromt ønske fra overvåkingstjenesten om å holde seg orientert om og kunne bistå Lund-kommisjonen, var kanskje ikke det man først ville ha gjettet på.

       Etter dette har riksadvokaten - åpenbart etter et tidkrevende arbeid - lagt fram sin begrunnelse for at henvendelsene om Berge Furre var å betrakte som etterforskning. Følgelig ligger det overordnede ansvaret for dette hos påtalemyndighetene og ikke hos Justisdepartementet. Venstre anerkjenner fullt ut prinsippet om påtalemaktens uavhengighet, og jeg syns derfor ikke det er riktig å argumentere mot riksadvokatens vurderinger. Men jeg konstaterer med tilfredshet at avstanden mellom et ikke-juridisk skjønn basert på sunn fornuft og riksadvokatens juridiske vurdering ikke er større enn at han stempler etterforskningen av Berge Furre som « uskjønnsom ».

       Når det gjelder henvendelsen til tyske myndigheter om Lund-kommisjonens arbeid, støtter Venstre Kon

       trollutvalgets oppfatning av at denne henvendelsen ikke var en del av etterforskningen om enkeltpersoner som hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger. Hvis man skal ta POTs begrunnelse for dette på alvor, ville det vært mer naturlig at tjenesten tok kontakt med Lund-kommisjonen eller med Justisdepartementet. I likhet med flertallet i innstillingen slutter Venstre seg derfor til Kontrollutvalgets kritikk av fremgangsmåten overvåkingspolitiet benyttet her.

       Det nye kontrollutvalget er etablert av og underlagt Stortinget ut fra en erkjennelse av at kontrollen med de hemmelige tjenestene i tidligere tider ikke har vært god nok. Når dette utvalget er i arbeid, må det kunne forventes at det får svar på sine forespørsler uten unødvendig opphold, og at alle tilgjengelige og relevante fakta legges fram for utvalget med en gang. Verken Justisdepartementet eller overvåkingspolitiet kan sies å ha oppfylt disse forventningene i denne saken. Venstre slutter seg derfor til komiteflertallets påpeking av at denne sendrektigheten er kritikkverdig.

       Så til Regjeringens håndtering av saken.

       Justisdepartementet kan belastes for tre forhold i denne saken. For det første - som allerede påpekt - at det i denne alvorlige saken tok altfor lang tid å få skikkelig svar fra departementet. Videre ble departementet på et tidlig tidspunkt orientert om at det bl.a var gjort henvendelser om Berge Furre til tyske myndigheter. Og når vi legger til grunn at overvåkingspolitiets forespørsler om hvilke dokumenter Lund-kommisjonen hadde fått se i Tyskland, ikke var etterforskning, er det også klart at det overordnede ansvaret for dette ligger hos Justisdepartementet.

       På denne bakgrunn var det etter Venstres vurdering riktig at daværende justisminister Grete Faremo tok det politiske ansvaret og gikk. Uansett står statsministeren helt fritt til å velge sitt eget mannskap, inkludert å skifte ut statsråder.

       Jeg synes ikke det er noe stort poeng å gå videre med at statsministeren i sin redegjørelse til Stortinget den 16. desember i fjor brukte et noe misvisende uttrykk, « det konstitusjonelle ansvar », fordi det framgår av redegjørelsen at det begrepet heller ikke var ment brukt i betydningen at det forelå straffbare forhold begått i embetet eller brudd på ansvarlighetsloven.

       Etter Venstres mening var det på sin plass at statsministeren kom med en rask redegjørelse til Stortinget om saken. Det var også et korrekt grep at arbeidet med en nødvendig omorganisering av den nødvendige overvåkingstjenesten straks ble satt i gang.

       Er det noe vi bør ha lært av denne saken, er det at Lund-kommisjonens granskning av overvåkingspolitiets fortid i seg selv ikke er noen garanti for at kritikkverdige ting kan skje både i nåtid og framtid. Derfor er det også bra at vi omsider har fått et kontrollutvalg som gjennom denne saken har vist at det er i stand til å ta opp saker på eget initiativ.

Erling Folkvord (RV) : RV er ikkje med i kontrollkomiteen og har ikkje hatt høve til å følgje med i komiteen sitt arbeid - naturleg nok - og har heller ikkje hatt høve til å stille spørsmål i komiteen sine høyringer for å prøve ut om våre eigne vurderingar måtte vere riktige. Det er ein reservasjon eg må ta når det gjeld det eg kan seie om saka.

       Kontrollutvalet fortener etter mi vurdering honnør for at det torde å gjere den jobben det har gjort. Det var veldig bra.

       Så til sjølve saka: Inntrykket mitt er at riksadvokaten er så lydhør for politiske signal og ønsker frå regjeringshald, at det i seg sjølv har gjort det vanskelegare å få ei full klårgjering av kva som har skjedd i denne saka. Eg trur elles det i alle høve vil vere vanskeleg å få ei slik full klårgjering.

       Eg trur det kan vere tenleg å dele hendingsgangen inn i fleire etappar, og i alle fall den første etappen har det vore lite snakk om. Tidleg i 1994 var det eit lite, men ukjent politisk og menneskeleg senter som bestemte seg for å setje inn ein motstøyt mot Lund-kommisjonen. Det omfatta sentrale folk innafor tenestene. Dei bestemte seg bl.a for å søkje i austlege arkiv etter opplysningar som dei kunne bruke mot det Lund-kommisjonen ville komme til å avsløre. Motivet var - så vidt eg har fått referert - å sverte det som Lund-kommisjonen kunne avdekkje. Motivet var ikkje å drive ordinær etterforsking. Så gjekk dette moldvarparbeidet sin gang. Ein del av verksemda vart sannsynlegvis utført av tilsette i den eine eller andre hemmelege tenesta. Eg veit ikkje om dei bekymra seg for om dette skulle sjåast på som arbeid som sorterte under påtaleinstruksen eller overvakingsinstruksen. Personleg trur eg ikkje at dei ofra det store tanken i det heile.

       Så veit vi frå den seinare del av hendingsgangen at seinast frå august 1996 var det kjent i leiinga i Justisdepartementet at saka kom til å sprekke politisk, ganske enkelt fordi utvalet til Per N. Hagen hadde begynt å stille dei spørsmåla som skulle stillast. For meg ser det ut til at dei statsrådane som var orienterte om sakskomplekset, bestemte seg ein gong seint på hausten 1996 for å lage til ein forsvarstaktikk som gjekk ut på at dette som hadde foregått, var aktivitetar som hadde sortert under påtalemakta. Eit brev som førstestatsadvokat Qvigstad skreiv i november 1996 kan tene som eit slags bevis for at det høyrde under påtalemyndigheita, for i det brevet hugsar han at han seinhausten 1995 hadde gitt ein munnleg ordre om vidare etterforsking til overvakingssjefen. Dermed kan ein seie at det som overvakingstenesta har drive med iallfall etter den tid, høyrde inn under påtalemakta.

       Daverande justisminister Anne Holt forsvarte denne linja i Stortinget fredag den 13. desember. Førstestatsadvokat Qvigstad og daverande overvakingssjef gav for så vidt sitt bidrag til samme teorien i ein pressekonferanse samme dag. Men dei tedde seg på ein slik måte og fortalde med ein slik iver og glød om det dei hadde drive med, at dei gjorde situasjonen om mogleg enda meir vanskeleg og uhandterleg for Regjeringa.

       For meg verkar det tydeleg at justisminister og statsminister skifta taktikk i løpet av fredagskvelden

       eller laurdagen - 13. og 14. desember. Det vart uråd å halde fast på argumentasjonen om at dette var berre noko som overvakingssjefen hadde sett i gang som etterforskingssak etter ordre frå overordna påtalemyndigheit. Av avisomtale går det fram at statsministeren fredag eller laurdag fekk kjennskap til at ein av medlemmene i Presidentskapet her i huset var blant dei det var drive såkalla etterforsking mot. Så vart øvste påtalemyndigheit innkalla til justisministeren på søndag, og så orienterte statsministeren Stortinget på måndag om det som i realiteten må ha vore ei avsetting av tidlegare justisminister Faremo.

       Etter mi meining viser dette at krefter i og rundt overvakingspolitiet hadde frie hender i 1994, 1995 og 1996 til å drive eit uakseptabelt moldvarparbeid mot Lund-kommisjonen. Kor tidleg det vart kjent for statsrådar eller andre sentrale arbeidarpartifolk, veit eg ikkje. Så vart det laga bortforklaringsforsøk ved å skulde på påtalemyndigheita, så havarerte det, og så har vi da på slutten fått demonstrert at riksadvokaten ikkje er uavhengig nok til å sikre full oppklaring, og det er sørgjeleg.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg er tilfreds med at kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt fram en innstilling der et bredt flertall gir en god og balansert drøfting og vurdering av alle de sentrale spørsmål i saken. Det hadde jeg da også ventet, selv om det i den offentlige debatten er blitt gjort forsøk på å snu saken på hodet. Dette har ikke ført fram. Flertallet i komiteen har holdt fast ved de prinsipielle sidene ved saken og avvist alle forsøk på avsporinger.

       Noe annet ville også vært overraskende med bakgrunn i de parlamentariske ledernes innlegg etter min redegjørelse her i Stortinget den 16. desember i fjor.

       Johan J Jakobsen sa « at overvåkingspolitiet etter Senterpartiets mening har vist ringeakt overfor Stortinget ». Han slo fast at statsministerens handlinger var « helt nødvendig »... « i dagens situasjon ».

       Kjell Magne Bondevik sa:

       « Det viser seg at overvåkingspolitiet har drevet deler av sin virksomhet på en helt uakseptabel måte. »

       Jan Petersen tok til etterretning « at den løpende etterforskning - med det manglende grunnlag - nå er stanset ».

       Jeg kunne ikke, som Jan Petersen gjorde, slå fast at etterforskningen hadde « manglende grunnlag ». Jeg måtte bare vise til at dette måtte være opp til riksadvokaten å bedømme. Det er sikker tradisjon for denne maktfordeling og at storting og regjering ikke skal blande seg opp i påtalemyndighetens arbeid og bedømmelser.

       Jeg tar nå til etterretning at riksadvokaten har kommet til at etterforskningen av Berge Furre var uskjønnsom på det grunnlag som forelå.

       Jeg tar også til etterretning at alle partier - når vi da ser bort fra Fremskrittspartiet - har pekt på at Kontrollutvalget ikke fikk den informasjon og hjelp fra Justisdepartementet og overvåkingspolitiet det var rimelig å forvente, og at informasjonen som kom til Kontrollutvalget, ikke var fyllestgjørende.

       Det var vanskelig for Kontrollutvalget å skaffe seg klare svar på de problemstillinger som ble reist. Viktige opplysninger kom beklagelig sent, og utvalget måtte forholde seg til stadig nye opplysninger.

       Et annet kritikkverdig forhold som komiteens flertall omtaler, er at angivelsen av hjemlene for overvåkingspolitiets aktivitet ble utvidet underveis i saken.

       Jeg så det slik at når Stortinget har gått til det skritt - og vi kjenner alle bakgrunnen for dette - å oppnevne et eget kontrollutvalg for de hemmelige tjenester, må det, slik også utvalget uttrykker seg, være en vesentlig side ved utvalgets oppgave « å kunne gi Stortinget tilstrekkelig orientering, ikke minst om innholdet i de opplysninger departementet fikk fra Overvåkingssjefen ».

       Jeg er også glad for å kunne registrere at et bredt flertall i komiteen støtter Kontrollutvalgets oppfatning at henvendelsen til tyske myndigheter vedrørende granskingskommisjonen ikke var en del av arbeidet med å etterforske om enkeltpersoner hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger, men at det var et selvstendig mål å holde seg orientert om granskingskommisjonens arbeid. Det er svært viktig at det blir slått fast at det naturlige hadde vært å henvende seg til granskingskommisjonen eller Justisdepartementet - ikke til utenlandsk myndighet. Her har Stortinget gjort noe viktig for å beskytte parlamentarisk granskning, skape klare linjer mellom departement og overvåkingstjeneste, og gi legitimitet til nødvendig kontroll.

       Regjering og storting har hatt én felles interesse i denne saken, nemlig å skape et troverdig grunnlag for en overvåkingstjeneste som samfunnet trenger. Derfor har det vært maktpåliggende for meg å stadfeste at overvåkingstjenesten må arbeide etter loven, at det må være skikkelige rutiner i departementet, og at Stortingets kontrollorgan må få fyllestgjørende svar på sine spørsmål. Uten at alt dette er på plass - og jeg vil understreke viktigheten av en effektiv og troverdig kontroll - kan det ikke skapes den nødvendige tillit til overvåkingstjenesten som vi alle trenger. I et slikt perspektiv er denne innstillingen svært viktig. Jeg tror vi alle gjør klokt i å legge det brede flertallet til grunn for vårt videre arbeid, og ikke legge til grunn noe som har svært liten tilslutning i denne salen. Jeg tror det er veldig viktig for framtiden å merke seg hva flertallet i denne salen mener.

       Jeg har lyst til å si til slutt: Jeg er glad for og stolt over den rolle Stortinget har spilt i denne saken. Det måtte gjøre det. Jeg er enig i det mange har sagt i debatten, at ingen skal kunne gå fri for etterforskning dersom det finnes et rettslig grunnlag for den. Jeg vil legge til: Rettssikkerheten må gjelde alle, ellers gjelder den til slutt ingen.

       Så sier statsministeren at det skal være likebehandling av alle, og at enhver skal kunne granskes dersom det finnes et rettslig grunnlag. I denne saken fremgår det av konstituert riksadvokat Tor Aksel Buschs pressemelding at det i møtet mellom justisminister og konstituert riksadvokat søndag den 15. desember ble opplyst for den konstituerte riksadvokat at man vurderte kgl. resolusjon for å stoppe etterforskingen. Hvilket grunnlag var det Regjeringen hadde den søndagen som gjorde at den ville vurdere å stoppe en etterforsking? En ting er å sette seg inn i og få underlagsmateriale og vurderingsgrunnlag, men hadde man allerede kommet så langt at man vurderte å bruke kgl. resolusjon, måtte det være Regjeringens intensjon at etterforskingen skulle stoppes. Er det i samsvar med de rettssikkerhetsprinsipper statsministeren nettopp nevnte, at han uten tilråding fra overvåkingspolitisjef, førstestatsadvokat og riksadvokat mente å ha godt nok grunnlag for å stoppe en etterforsking søndag den 15. desember? Og kan det være noen annen begrunnelse enn at statsministeren følte seg politisk presset til å gripe inn og undersøke når hans regjering konkluderte med at dette måtte vurderes?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Carl I Hagen fortsetter å påstå - nå i spørsmåls form - det som er blitt avvist hele tiden. Han spør: Hvilket grunnlag hadde vi som kunne gjøre at Regjeringen ville stoppe etterforskingen? Det var overhodet aldri på tale at Regjeringen ville stoppe noen etterforsking. Dette er blitt avvist. Dette er blitt avvist av riksadvokaten. Men hvilket grunnlag hadde vi for at denne saken måtte tas opp, og at vi også måtte gjøre det vi gjorde? Det er vel i grunnen nok å henvise til det som skrives fra Kontrollkomiteens side, der de begrunner hvorfor de måtte legge fram en særskilt melding utenom de årlige meldingene til Stortinget. De skriver:

       « Grunnen til dette er for det første at saken er av en temmelig spesiell karakter, særlig på grunn av de forsøk Overvåkingstjenesten har gjort på å innhente opplysninger om Lund-kommisjonens granskingsarbeid i Tyskland. For det annet har Justisdepartementet ikke gitt fyldestgjørende svar på Utvalgets anmodning om nærmere opplysninger vedrørende Overvåkingssjefens orientering til departementet, noe som gjør at Utvalget selv ikke kan komme videre i undersøkelsen av dette punkt i saken. »

       Dette i seg selv er jo nok til at Regjeringen måtte handle og legge fram en redegjørelse for Stortinget. Jeg er klar over at Hagen er av en helt annen oppfatning, men det er et bredt flertall i denne sal som da mente at det var nødvendig, og som nå mener at det absolutt var nødvendig.

       Jeg vil gjenta det jeg sa i mitt innlegg: Jeg tror vi alle gjør klokt i å legge til grunn det det brede flertallet i denne salen har ment og mener om denne saken. Det var ikke mulig for Regjeringen å overse at man fikk en særskilt melding til Stortinget med det innhold som her foreligger.

Petter Thomassen (H) : Jeg antar det er fornuftig at statsministeren tar såpass mye til etterretning, som han uttrykker det, fra komiteinnstillingen som han i sitt innlegg gjorde. Tross alt kan det konstateres at de viktigste hovedpunktene i denne innstillingen er det et bredt komiteflertall som står bak, trolig også et stortingsflertall.

       Men jeg synes det er å gå litt langt når statsministeren også bare tar til etterretning at kommunikasjonen mellom Kontrollutvalget og departementet har vært for dårlig. Kontrollutvalget har faktisk mer eller mindre vært forhindret i å gjøre sin jobb. Dette er et fenomen som kontrollkomiteen også kan uttale seg om, for vi har også vært plaget med flere statsråder og flere departementer i kontrollarbeidet. Jeg går ut fra at når stasministeren tar dette til etterretning, ligger det noe mer i det enn at han registrerer at sånn er det. Og jeg vil gjerne ha hans bekreftelse på at dette skal det bli en forandring på.

       Så til slutt: Det har på noen punkter underveis i diskusjonen og komitebehandlingen vært skapt litt uklarhet om hva statsministeren egentlig visste den dagen i desember, altså den 16. desember 1996, om hva som hadde foregått. Hva visste han f.eks. - og nå er jeg helt konkret - om Gunnar Skaugs stilling, altså et av Presidentskapets medlemmer? Visste han at også Gunnar Skaug var under etterforsking på det aktuelle tidspunkt?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Når det gjelder det som komiteens leder Petter Thomassen nå tar opp om at Kontrollutvalget har vært forhindret i å gjøre sitt arbeid - jeg vet ikke om det er akkurat de ordene som blir brukt, men i alle fall konstaterer jeg at nødvendig informasjon har kommet for sent og at informasjonen ikke har vært fyllestgjørende - har jeg mange ganger pekt på at det er uakseptabelt fordi jeg har oppfattet at Stortinget ønsket en skikkelig kontroll, og kontroll kan ikke utøves hvis man ikke gir ordentlig informasjon når man blir spurt. Det var en del av den helhetsvurderingen som jeg måtte ta. Jeg skulle gjerne hørt den diskusjonen vi hadde hatt her i salen hvis jeg ikke hadde gjort den helhetsvurderingen som jeg gjorde 16. desember.

       Når det gjelder spørsmålet om hva jeg visste om alt som hadde foregått, vil jeg minne om at komiteens leder sa at han vurderte å innkalle meg til åpen høring i Stortinget. Jeg svarte da at det var jeg ikke bare villig til, men svært interessert i - etter det hørte jeg ingenting. Og alle de spørsmålene kunne for så vidt vært besvart i en åpen høring. Jeg oppfatter det slik at komiteen nå har gjort jobben sin og gått gjennom alle de spørsmålene som er framkommet. Når det gjelder det konkrete spørsmålet, vil jeg ikke gå nærmere inn på det nå.

Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : Jeg faller for fristelsen. Det har vært brukt ordet « uskjønnsom » fra visse hold i denne debatten.

       Jeg har lyst til å spørre: Mener statsminister Jagland i dag at det var en « skjønnsom » bruk av ord når han brukte ordene « det konstitusjonelle ansvar » i sin redegjørelse og henviste til indre forhold og embetsmenn i et visst departementet?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Når det gjelder navngivelsen av personer i Justisdepartementet, viser jeg til komiteens innstilling. Det startet jo med at Kontrollutvalget hadde brakt dette fram, og jeg følte det nødvendig å gi en redegjørelse av det som Kontrollutvalget hadde brakt fram. Det var en veldig spesiell situasjon, og det var og er en veldig spesiell sak. Det pekes også på i kontrollkomiteens innstilling.

       Når det gjelder bruken av konstitusjonelt ansvar, vil jeg også vise til det som flertallet i komiteen sier, noe som jeg er helt enig i, og som er helt dekkende for hva jeg mente da jeg måtte gjøre en helhetsvurdering etter innleggene som de parlamentariske lederne holdt etter redegjørelsen. Etter innstillingen her i dag, og etter kjennelsen fra riksadvokaten som påpeker at etterforskningen var « uskjønnsom », tror jeg at min bedømmelse må sies å være riktig, og at redegjørelsen står seg både i dag og for all framtid.

       Som allerede nevnt i debatten, støtter komiteen, unntatt representanten Hagen, i all hovedsak Kontrollutvalget. Dette viser at utvalget gjorde rett da de satte i gang undersøkelser omkring avisoppslag om at Berge Furres mappe vokste mens han var med i Lund-kommisjonen. Dette innebar at Politiets overvåkingstjeneste hadde begynt søk på Berge Furre i Stasi-arkivene i det tidligere DDR. Som det framgår av EOS-rapporten og innstillingen, ble det spesielt rettet forespørsel om Berge Furre som medlem av granskingskommisjonen for de hemmelige tjenester. I senere brev til tyske myndigheter ble dette gjentatt, samtidig som det ble gitt uttrykk for ønske om selv å få se dokumenter som granskingskommisjonen hadde fått tilgang til.

       Dette gir klare signaler om at POT ville vite hva slags opplysninger Lund-kommisjonen hadde fått eller ville ha tak i. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn å ettergå granskingskommisjonens arbeid. Spørsmålet en må stille, er hvorfor dette skulle være så nødvendig all den tid det var Stortinget som hadde oppnevnt Lund-kommisjonen - eller var det nettopp derfor? Det ligger snublende nær å tolke dette som at POT ikke var bekvem med at Stortinget, landets lovgivende forsamling, ville ha en parlamentarisk granskingskommisjon.

       Komiteflertallet framhever imidlertid at det ikke finnes noen dokumentasjon som underbygger POTs uttalelse om at Kontrollutvalget skulle ha en arbeidshypotese om at tjenesten ønsket å skandalisere Lund-kommisjonen.

       Det er påfallende at Kontrollutvalget måtte purre på Justisdepartementet og POT for å få de opplysninger det ble bedt om. Videre er det betenkelig at EOS-utvalget har måttet forholde seg til stadig nye opplysninger og problemstillinger, slik det framgår av EOS-rapporten. Dette vanskeliggjorde arbeidet for utvalget, og det ble brukt betydelig tid for å få klargjort situasjonen.

       Jeg gjør oppmerksom på at Fremskrittspartiet ikke engang på dette punktet kan slutte seg til flertallet. Det måtte være det minste komiteen kunne samle seg hundre prosent om, for det er jo faktum som beskrives. Det er verdt å legge merke til at Arbeiderpartiet går lenger i sin tilslutning til Kontrollutvalget enn Fremskrittspartiet. Det ser ut som det fra Fremskrittspartiets side er om å gjøre å være så negativ som mulig overfor det stortingsoppnevnte utvalget. Det er vel derfor representanten Carl I Hagen vil fremme forslag om endring av oppnevning av dette utvalget i en senere sak i dag som gjelder årsmeldingen fra utvalget. Dette tar Senterpartiet til etterretning.

       Flertallet uttaler i en av sine merknader at det synes som angivelsene av hjemlene for å rette søk mot Berge Furre har blitt utvidet under sakens gang. Bergens Tidende av 15. mai dette år har et oppslag som lyder slik: « Furre-etterforsking « konstruert » i ettertid. » Ja, dette synes å være dekkende når en leser Dok.nr.16 og innstillingen.

       Etter flertallets mening hadde det vært naturlig, dersom en ønsket opplysninger om granskingskommisjonens arbeid, å henvende seg til Justisdepartementet eller granskingskommisjonen. Senterpartiet hører til flertallet som er enig i Kontrollutvalgets kritikk på dette området. Vi er også med i et annet flertall, som forutsetter at departementet og POT vil vise større samarbeidsvilje ved senere undersøkelser som måtte bli nødvendige. Senterpartiet forventer at det vil bli tilfellet etter denne saken.

       Komiteflertallet tar til etterretning at riksadvokaten sier seg uenig med Kontrollutvalget med hensyn til rettslig forståelse av straffeprosessloven § 224 og overvåkingsinstruksens § 4. Viktig er det imidlertid å merke seg riksadvokatens konklusjon om at det etter hans syn ikke var rimelig grunn til å etterforske Berge Furre i 1995, og riksadvokaten bruker uttrykket « uskjønnsom » om å etterforske på det grunnlaget som forelå.

       Det er en samlet komite som uttaler at denne saken viser at det er behov for å etablere rutiner for informasjon og kommunikasjon mellom EOS-utvalget, Justisdepartementet, POT og påtalemyndighetene.

       Vedrørende den andre delen av innstillingen, om Regjeringens håndtering/statsministerens redegjørelse, hører Senterpartiet til flertallet i innstillingen. Vi mener statsministeren gjorde de nødvendige grep under de meget spesielle rådende forhold i desember 1996. Jeg går derfor ikke nærmere inn på detaljene ved den siden av saken - jeg viser til Edvard Grimstads innlegg.

Jan Petersen (H) : Jeg skal begrense min deltagelse til noen ganske få randbemerkninger fordi denne saken nå er belyst gjennom en meget lang debatt, gjennom høringer og gjennom komiteinnstillingen. Jeg har selvfølgelig intet å legge til, hverken til komiteinnstillingen slik Høyre er med på den, til det innlegget som Petter Thomassen holdt, eller til det som både er skrevet og sagt om statsministerens deltagelse i dette.

       Når jeg allikevel tar ordet, er det for veldig kort å kommentere den replikken som Oppebøen Hansen hadde til Petter Thomassen. Han mente at det ikke var sammenheng mellom den kritikken vi retter mot statsministeren i innstillingen, og mine reaksjoner i forbindelse med statsministerens redegjørelse. Nå er jeg selvfølgelig åpen for at når alt går fort, kan det også etterpå være grunnlag for selvkritikk, og jeg tror det kan være viktig at man i viktige saker søker å holde tempoet nede, simpelthen for å få nyansene frem. Men etter å ha gått gjennom både innlegget og det som var sagt i det nevnte NTB-intervju, må jeg nok konstatere at det ikke er noen som helst motsetning mellom det jeg den gangen sa, og det Petter Thomassen nå gav uttrykk for. Jeg gav den gangen uttrykk for at det var behov for en rask reaksjon, og at statsministeren trengte å melde kort. Det som bekymret meg, var at vi skulle få det reaksjonsmønsteret vi hadde sett i Rød-Larsen-saken, hvor statsministeren nærmest trakk seg tilbake fra debatten ut fra synspunktet går det, så går det. Det ønsket jeg ikke i denne saken. Men det betyr selvfølgelig ikke at han skulle gå raskere frem enn at han selv greide å følge med i svingene, eller at han selv hadde et skikkelig grunnlag for det som ble sagt. Det ble en rekke ganger understreket at det var et behov for at statsministeren tok et selvstendig standpunkt, dvs. selv tok stilling til de faktiske forhold. Det var ikke slik som mange har forsøkt å gi inntrykk av i ettertid, at representanter i Stortinget nærmest bestilte et slags resultat. Det viktige var jo at man fikk et standpunkt som statsministeren selv innestod for, og det betød selvfølgelig at vi i ettertid også måtte vurdere - og det gav jeg også uttrykk for i debatten - det svaret som statsministeren gav, og det har altså ført frem til de kritiske merknadene som nå står i innstillingen.

       Ellers har jeg lyst til å si at jeg synes vi skal oppholde oss litt ved det faktiske forhold at EOS-utvalget som kontrollmekanisme har fungert. Det skal vi glede oss over i denne saken. Jeg tror det er helt avgjørende for tilliten til de hemmelige tjenester at vi nettopp har fungerende kontrollmekanismer på plass. At jeg i andre sammenhenger har vært kritisk til at deler av utvalget har opptrådt som politiske aktører, det har jeg lyst til igjen å bemerke, men det må ikke overskygge selve hovedpoenget, nemlig at her har kontrollmekanismen fungert.

       At det var manglende grunnlag for etterforskningen, slo han fast i den debatten. Helt uten å ha kunnet stille spørsmål til de for så vidt anklagede - og det var jo overvåkingspolitiet og deres førstestatsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter - og uten å sette seg inn i det, slo Jan Petersen den gang fast at det var « manglende grunnlag » for den løpende etterforskning, og var tilfreds med at statsministeren i realiteten på en måte hadde stanset den. Angrer han litt på noen av disse uttalelsene?

Jan Petersen (H) : Jeg oppfatter det jo ikke slik at det var statsministeren som stoppet den, men at den ble stoppet ut fra den begrunnelsen at det var et « manglende grunnlag », og det var også det jeg refererte til.

       Når det så gjelder hva jeg skulle ha sagt for øvrig i den weekenden, var altså Carl I Hagen vesentlig mer vag, og i ettertid kan man selvfølgelig ha problem med å huske hva som ble sagt. Jeg vedkjenner meg det jeg sa bl.a til pressen på det tidspunktet, jeg vedkjenner meg ikke den begrepsbruken Carl I Hagen bruker, nemlig at jeg deltok i et « hylekor ». Hvis han bl.a ser på det NTB-intervjuet som ble gitt, og som bl.a ble gjengitt i Nordlys 16. desember, vil han se at det var et intervju hvis hovedpoeng var at statsministeren nå raskt burde komme tilbake og melde kort i forhold til realiteten i dette, men hvor jeg for øvrig ikke tok stilling til mange av de påstander som var inne. Så jeg vet ikke hvilke uttalelser i dette intervjuet Carl I Hagen, hvis han husker det, egentlig sikter til. Eller improviserer han nå etter hukommelsen?

       Det har jo, som alle i denne sal er kjent med, vært gjort et betydelig arbeid rundt både granskning av og kontroll med de hemmelige tjenestene i de senere år, dels ved selve Lund-kommisjonen - det mandat og den sammensetning den har fått av Stortinget - dels ved det stortingsoppnevnte utvalget for kontroll med de hemmelige tjenestene, det såkalte EOS-utvalget, slik dette ble utredet av Skauge-utvalget. Om ikke fra ytterste høyre til ytterste venstre, det har i hvert fall over det brede politiske spektrum vært viktig dels å klarlegge de historiske fenomener som har forefunnes, dels å bygge opp tjenester, og kontroll med disse tjenester, som tilfredsstiller de politiske behov vi har i dag, herunder de legitime forsvarsbehov det norske samfunnet har i dag i forhold til hemmelige tjenester.

       Det er etter min oppfatning det saken handler om. Det er fordi det er så bred tilslutning om både at vi skal ha dyktige og funksjonelle såkalte hemmelige tjenester, og at disse må ha en folkevalgt kontroll - ikke i sine enkeltsaker, men i sin måte å utøve sin samfunnsgjerning på - at denne debatten er viktig, og derfor er det dobbelt gledelig at den favner så bredt i dagens innstilling.

       I vanskelige avgjørelser, også hos påtalemyndigheten og hos Politiets overvåkingstjeneste og i Justisdepartementet, er det ikke alltid slik at paragrafene kan være den eneste rettesnor, heller ikke slik at det alltid er et omforent skjønn om hva en paragraf tilsier i det enkelte tilfelle. Her må man antakelig skjøte på med et alminnelig samfunnsskjønn. Og det er i denne sammenheng det ble dramatisk da Stortingets kontrollorgan gjorde det klart at det hadde vært anstilt undersøkelser om Berge Furre - etter hvert ble det også kjent at det gjaldt andre personer - overfor de såkalte Stasi-arkivene i Tyskland, mens Lund-kommisjonens arbeid pågikk. Det kunne være mange gode forklaringer for det. Det skal og kan ikke være slik at enkeltpersoner, selv stortingsrepresentanter, eller noen som arbeider på oppdrag for Stortinget, har noen immunitet i fall de har gjort noe galt. Det kan også være mange grunner for en slik handlemåte, både den som måtte rette seg mot eventuelle mistanker mot vedkommende over hele spektret - jeg hadde nær sagt til man eventuelt trengte et nøkkelkort for å anstille undersøkelser der søk bare kunne gjøres på personnavn.

       Jeg har ikke her og nå lyst til å gå inn på noen nærmere vurdering av rettsgrunnlaget for dette. Her er det sikkert mulig å kunne komme fram til faglige standpunkter som står trygt innenfor de lover som de hemmelige tjenester skal operere etter. Men jeg tror at hvis man ser bort fra at dette er uskjønnsomt i forhold til en helt alminnelig samfunnsoppfatning, slik denne samfunnsoppfatningen klart kommer til uttrykk gjennom landets viktigste folkevalgte organ, organer utpekt av dette folkevalgte organ og Regjeringen, som står politisk og parlamentarisk ansvarlig overfor landets folkevalgte organ, da kan man lett komme på ville veier. Så mye om det. Vi kommer tilbake både til behandlingen av Lund-kommisjonens innstilling og til lovgivningen rundt de ulike hemmelige tjenester ved en senere korsvei.

       Avslutningsvis vil jeg for min del si at jeg oppfatter statsministerens handlemåte den 16. desember i fjor først og fremst som et uttrykk for Regjeringens eget ønske om å ta disse samfunnsmessige aspektene klart innover seg og overfor sitt arbeid. Det viste seg også straks i runden med kommentarer fra de parlamentariske lederne at dette hadde bred tilslutning i Stortinget. Dette er en normal behandlingsmåte av en politisk sak i Stortinget og har ingenting med at politikken eter seg inn på jussens domene, eller med instruksjon av ulike andre aktører i det norske samfunn å gjøre. Som sagt: Dette hadde bred tilslutning blant de parlamentariske ledere, og vi får tro at vi til en viss grad er representative for våre egne partier.

       Så kan vi selvfølgelig i forbindelse med den runden ha uttrykt oss mer eller mindre elegant. Jeg ser i referatet at jeg selv f.eks snakket om det « konstitusjonelle » ansvar. Jeg har av debatten senere forstått at noen mener at dette ordet brukt i en slik sammenheng er et meget alvorlig feilgrep. Ja, i ordets videste forstand er det det. Jeg tror nok at de fleste av oss har en bruksmåte for dette ordet som nok oftere er synonymt med parlamentarisk og politisk ansvar, som ikke er en mindre realitet i denne salen. Det gjelder i hvert fall for meg, og jeg er temmelig sikker på at det også gjelder for statsministeren.

       Så snakket Tom Thoresen om tidspresset som var. Er Tom Thoresen enig i at saken i seg selv ikke var under noe tidspress, men at det var kommentarene fra gjerne flere ledere av opposisjonspartier pluss stortingspresidenten som egentlig skapte dette tidspresset, og at det ikke var saken i seg selv som hadde skapt det?

       Så sa Tom Thoresen noe som forbauset meg. Han sa at man måtte ha en folkevalgt kontroll med disse tjenestene, men ikke i enkeltsaker. Er det ikke nettopp en enkeltsak dette folkevalgte organet kom trekkende med til Stortinget første gang det kom hit med en sak i det hele tatt? Er ikke Tom Thoresen litt forbauset over at man åpner sin kontrollvirksomhet, som ikke skal dreie seg om enkeltsaker, nettopp med en enkeltsak, som utelukkende skyldes at det her var et spesielt interessant navn. Hadde utvalget gått gjennom alle sakene med alle de andre navnene, hadde ikke denne saken eksistert som annet enn ett av områdene i EOS-utvalgets årsberetning.

Tom Thoresen (A) : For å ta det i omvendt rekkefølge: Nei, jeg er ikke forbauset over at EOS-utvalget legger dette fram etter den prosedyre det må legges fram etter. Da vi laget regelverket for det som senere er blitt kalt EOS-utvalget, utstyrte vi dette med en måte å handle på Stortingets vegne på, bl.a i forhold til en kjæremålsadgang for å undersøke hjemlene for telefonavlytting som den avlyttede og Stortinget som sådant ikke i alle tilfeller kunne få spesielt kjennskap til. Vi har utstyrt EOS-utvalget med en betryggende måte å agere på våre vegne på, men vi har også utstyrt det med en mulighet for å rapportere til Stortinget om enkeltsaker som det anses å være av stor betydning for Stortinget å få kjennskap til, gjennom egnede prosedyrer for det. Det må vel med et visst understatement kunne sies at den typen sak vi debatterer i dag, er det vel av relativt stor interesse at Stortinget fikk kjennskap til og fikk anledning til å debattere.

       Så tidspress. Det er ikke i første rekke vi som har prøvd å lage dramatiske beskrivelser av når på døgnet eventuelle informasjoner måtte komme fram. Men det som nok er riktig, og som var etterspurt og omfavnet av de parlamentariske lederne, er at Regjeringen opptrådte resolutt i en situasjon hvor Stortinget også satt og behandlet Lund-kommisjonens rapport. Da tror jeg alle vil være enige om at de viktigste brikkene måtte være på plass, og så tidlig som mulig, mens dette arbeidet pågikk.

       Så vil ikke jeg svare på vegne av statsministeren - slett ikke. Men jeg må si at jeg er noe forbauset over at en mann med Carl I Hagens erfaring ikke riktig innser at begrepet konstitusjonelt ansvar har nok noen hver av oss av og til brukt litt mer omfattende enn det som har med straffansvar å gjøre.

       Det var etter Kristelig Folkepartis mening riktig at statsministeren grep inn - og grep resolutt inn. Det var naturlig at den ansvarlige statsråd tok det ansvar hun hadde ut fra den kunnskap om denne saken Justisdepartementet hadde på de aktuelle tidspunkt. Dette var noe Kristelig Folkepartis gruppe gav uttrykk for i innlegget etter statsministerens redegjørelse 16. desember i fjor, og noe jeg står ved i dag.

       At statsministeren også handlet raskt og satte i gang et arbeid gjennom den aktuelle førjulshelga, er det etter mitt skjønn ikke grunn til å kritisere. Men det betyr ikke at alt det statsministeren deretter sa og gjorde, var perfekt. Det var ikke klokt av statsministeren gjennom den daværende justisministerens redegjørelse å redegjøre for interne forhold i Justisdepartementet og om ulike embetsmenns håndtering. Det var heller ikke riktig å bruke uttrykket konstitusjonelt ansvar om det ansvar statsråd Grete Faremo hadde. Det må statsministeren tåle å høre. Kristelig Folkeparti har derfor funnet det riktig å anføre dette i egne merknader i dagens innstilling.

       Nå sa statsministeren i et replikkordskifte nylig at hans redegjørelse vil stå seg godt for ettertiden. På disse to punktene vil den ikke stå seg godt for ettertiden. Men når Kristelig Folkeparti likevel ikke har funnet grunn til å gjøre noe mer ut av disse to kritikkverdige forhold, verken i innstillingen eller i dagens debatt, er det nettopp fordi saken er såvidt spesiell, og fordi det tross alt ble innledet og gjort et fortjenestefullt oppryddingsarbeid. Det er i denne sammenheng for oss det viktigste.

       Saken har vel vært lærerik for oss alle. Den har vært lærerik når det gjelder konstitusjonelle spørsmål. Der er det vel slik at selv vi som har vært her lenge, kan lære noe nytt fra år til år. Den har vært lærerik når det gjelder å gå opp grenser mellom statsmaktene. Og den har ikke minst vært lærerik i forhold til de hemmelige tjenestenes arbeid og i dette tilfellet overvåkingspolitiets. Det siste vil vi komme nærmere og grundigere tilbake til i debatten om Lund-kommisjonens rapport. Vi er jo ikke ferdig med dette sakskomplekset med det heller, fordi det som kjent er nedsatt et utvalg, Danielsen-utvalget, som skal gjennomgå organiseringen av de hemmelige tjenestene på den erfaringsbakgrunn vi nå har.

       Jeg ser ikke noen grunn til og har heller ikke særlig tid til å gå noe nærmere inn på dagens sak i dette innlegget. Jeg viser til det innlegg vår hovedtalsmann, Dag Jostein Fjærvoll, har holdt i debatten, og som er dekkende for Kristelig Folkepartis syn, og likeså til innstillingen der Kristelig Folkeparti er med i en samlet komitemerknad eller i fraksjonsmerknader.

       La meg bare si helt til slutt at jeg mener det er en styrke at et bredt flertall i komiteen og i Stortinget står bak de viktigste konklusjoner i denne saken, og det vil like mye og kanskje enda mer være en styrke om så skjer i saken om Lund-kommisjonens rapport.

Johan J Jakobsen (Sp) : Når Stortinget denne våren har ferdigbehandlet innstillingene fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Lund-kommisjonens rapport og den såkalte Furre-saken, er det forhåpentligvis satt sluttstrek for en viktig, men ikke udelt ærerik epoke i norsk etterkrigshistorie.

       Enkelte har vært kritisk til at Stortinget har brukt så store ressurser og så mye tid på å bringe klarhet i spørsmålet om ulovlig overvåking og irregulært samarbeid mellom de hemmelige tjenestene og politiske partier. Jeg er overbevist om at historiens dom vil være at dette har vært en helt nødvendig prosess, en nødvendig utlufting, slik at en forhåpentligvis har fått lagt bak seg den usikkerhet og mistro og de spekulasjoner som har preget debatten om de hemmelige tjenestene gjennom flere tiår.

       Når det gjelder Lund-kommisjonens rapport, skal Stortinget sluttbehandle den senere denne måneden. Men Furre-saken og Lund-kommisjonens rapport har felles kontaktpunkter. Furre-saken har sitt utspring i et oppslag i Dagbladet i mai 1996, som slo fast at Berge Furres mappe vokste hos overvåkingspolitiet under arbeidet i den kommisjon hvor Berge Furre var medlem. Kritikken mot overvåkingspolitiet fra Stortingets eget kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten har også sammenheng med Lund-kommisjonens arbeid, først og fremst knyttet til overvåkingspolitiets undersøkelser i de såkalte Stasi-arkivene i det tidligere DDR. Dramatikken omkring Regjeringens behandling av Furre-saken understreker også de tette forbindelseslinjene mellom denne saken og Lund-kommisjonens rapport.

       Da saken ble drøftet i Stortinget på grunnlag av statsminister Jaglands redegjørelse den 16. desember i fjor, ble det fra Senterpartiets side understreket at Furre-saken gikk både på forholdet mellom Stortinget og de hemmelige tjenestene, og på forholdet mellom Stortinget og Regjeringen.

       Det var nemlig Stortinget som tok affære da debatten om ulovlig overvåking av norske borgere og samrøret mellom overvåkingen og politiske partier nådde et høydepunkt høsten 1993. Det var Stortinget som nedsatte Lund-kommisjonen, og som oppnevnte et eget kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten, det såkalte EOS-utvalget. Og det var Stortingets kontrollutvalg som i en « særskilt melding » gjorde Stortinget oppmerksom på overvåkingspolitiets opptreden i Furre-saken, og som fant det nødvendig å reise « sterk kritikk » mot overvåkingspolitiets framgangsmåte i saken. Det er også Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite som har lagt fram den innstilling som i dag ligger til behandling.

       Jeg nevner Stortingets sentrale rolle i denne saken for å understreke at Stortinget gjennom oppnevningen av Lund-kommisjonen og behandlingen av Furre-saken på en overbevisende måte har demonstrert og utøvd sin konstitusjonelle kontroll med forvaltningen. I en tid hvor forholdet mellom storting og regjering er et aktuelt diskusjonstema, er det uomtvistelig at Stortinget gjennom denne stortingsperioden, bl.a gjennom kontrollen med Regjeringen og de hemmelige tjenestene, har styrket sin rolle i forhold til Regjeringen. Sett fra en demokratisk synsvinkel og ut fra maktfordelingsprinsippet bør dette registreres som en positiv utvikling.

       Som det går fram av innstillingen, dreier den foreliggende sak seg om to forhold: For det første, meldingen til Stortinget fra Stortingets kontrollutvalg om overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra det tidligere DDR, og for det andre, statsministerens redegjørelse i Stortinget den 16. desember 1996.

       Når det gjelder Kontrollutvalgets melding til Stortinget - Dok.nr.16 (1996-1997) - viser jeg til andre innlegg fra Senterpartiet og til merknadene fra en samlet komite, unntatt Fremskrittspartiet. Når det så gjelder Regjeringens håndtering av saken og statsministerens redegjørelse for Stortinget, har også Høyre skilt lag med flertallet i komiteen.

       Etter Senterpartiets mening må Stortinget i sin vurdering av statsministerens handlemåte og redegjørelse konsentrere oppmerksomheten om de mer operative grep Regjeringen gjorde i en presset situasjon, framfor å fokusere på en noe uheldig og upresis uttrykksform.

       En kan raskt bli enig om at statsministeren brøt med en innarbeidet tradisjon da han omtalte den interne saksbehandlingen i Justisdepartementet, og at begrepet konstitusjonelt ansvar var misvisende ettersom statsministeren tydelig mente politisk ansvar.

       Etter Senterpartiets mening må statsministerens redegjørelse vurderes ut fra følgende momenter:

       Jeg er ikke enig i at statsministeren utviste unødig hastverk, og at han overreagerte i en for Regjeringen delikat og vanskelig situasjon.

       Senterpartiet tar utgangspunkt i de, som jeg sa, mer operative grep som ble gjort fra Regjeringens side i en vanskelig situasjon. Jeg ser ingen grunn til å reise kritikk mot Regjeringen eller statsministeren på det grunnlaget. Jeg viser også til at det samme dag i flere aviser ble uttrykt en oppfordring til statsministeren om nettopp å vise handlekraft - jeg viser bl.a til en lederartikkel i Arbeiderbladet samme dag - og jeg viser også til at pressen på dette tidspunkt var opptatt av hvorvidt Stortinget kunne, og om statsministeren ville, akseptere den forsinkelse av prosessen og den nøling som hadde blitt avdekket i Justisdepartementet i forbindelse med Stortingets kontrollutvalgs behandling av saken.

Petter Thomassen (H) : Mot slutten av debatten føler jeg behov for et par bemerkninger til noe av det som har fremkommet i denne debatten.

       Først en liten visitt til representanten Fridtjof Frank Gundersen, som i et replikkordskifte mer enn antydet at det som lå under her, og som hadde kommet frem i debatten, var at overvåkingspolitiet hadde tatt sikte på å skandalisere Lund-kommisjonen gjennom sin undersøkelse i Tyskland. Jeg kan for min del overhodet ikke se at det fins saklig dekning for å hevde dette. De eneste som har vært inne på tanken, er faktisk overvåkingspolitiet selv. Og jeg vil tillate meg å referere et par setninger fra komiteinnstillingen. På side 13 der står det:

       « Når det gjelder Overvåkingstjenestens uttalelse om at Utvalget har hatt en arbeidshypotese om at tjenesten ønsket å skandalisere Lund-kommisjonen vil flertallet fremheve at det er ingen dokumentasjon som synes å underbygge en påstand om at Utvalget har hatt et slikt utgangspunkt. Denne påstanden blir klart imøtegått av Utvalget i brev til komiteen av 22. mai 1997. »

       Jeg synes at saken er vanskelig nok om man ikke skal omgi seg med så mange omtrentligheter som i dette tilfellet.

       Så kom representanten Carl I Hagen i skade for å slå fast i en replikk til statsministeren at stortingsflertallet aksepteter at statsministeren ikke gir svar på Carl I Hagens skriftlige spørsmål i tilknytning til en sak som er til behandling i komiteen. Dette er ikke korrekt. Riktignok var det slik at statsministeren ikke ville svare i første omgang på Carl I Hagens spørsmål. Da tok komiteen affære og sendte brev, og fikk svar fra statsministeren. At det så skjedde én gang til at Carl I Hagen var så sent ute at han både skrev og fikk svar helt på tampen av komiteens behandling av saken, berettiger overhodet ikke Carl I Hagen til å fremsette den type påstand som han nå har gjort. Heller ikke Carl I Hagen kan være interessert i at Stortinget under noen omstendighet skulle finne på å akseptere at det ikke får svar, enten det nå er fra den ene statsråden eller den andre statsråden - og heller ikke bør det gjelde statsministeren. Så her har Carl I Hagen igjen vært litt utro mot sannheten.

       Jeg registrerte at statsministeren ikke ville svare på mitt spørsmål i en tidligere replikk om han visste 16. desember 1996, da han gav sin redegjørelse for Stortinget, at også Gunnar Skaug var under etterforskning av overvåkingspolitiet i Tyskland. Han viste i den sammenheng til de åpne høringene hvor slike spørsmål kunne ha vært besvart - altså de åpne høringene som han ikke ble invitert til. Jeg registrerer nå med en viss interesse at statsministeren spiller fornærmet fordi han ikke fikk den muligheten. Nå er det slik at stortingsmøtene også er åpne, og jeg gjentar spørsmålet: Visste statsministeren dette, eller visste han det ikke? Jeg ber ham selvfølgelig ikke om å røpe statshemmeligheter; han kan nøye seg med å svare ja eller nei.

       Så til slutt: Jeg syns det er viktig på tampen av denne behandlingen å slå fast at det er bred enighet i Stortinget om at det arbeidet som Kontrollutvalget har å gjøre, er et viktig arbeid. Derfor er det også meget betydningsfullt, etter min oppfatning i alle fall, at den første saken, selv om den var så kontroversiell som den de facto var, har fått slik oppbakking og slik oppmerksomhet i Stortinget. Jeg tror at dette har stor betydning for hva som kommer til å skje i årene fremover når det gjelder tilliten til utvalgets arbeid, når det gjelder gjennomslaget og når det gjelder støtten i Stortinget. Men jeg tror det kan være klokt allikevel å basere seg på at ethvert nytt kontrollsystem og ethvert nytt kontrollutvalg bør etter noen tid, uten å føle seg fornærmet, kunne akseptere at det er nødvendig med en evaluering. Men når vi kommer til det tidspunkt, må man ha vunnet mer erfaring enn det vi har gjort hittil.

       Altså ble det kort tid etter den første henvendelsen 21. januar sendt en henvendelse til Tyskland med spesielle navn som skulle etterforskes, fordi man da hadde fått svar tilbake at man måtte søke på navn. Så er altså denne listen makulert ved en inkurie. Hvordan sånt kan oppstå i en dataalder, med lagring på data osv., er litt vanskelig å forstå, men jeg tror ikke man skal gjette mye feil ved å anta at Berge Furres navn fantes blant disse navnene som ble presentert overfor tyskerne i denne omgang. Og jeg velger å tro at så var tilfellet inntil noe annet er bevist fra politiets side. Hele fremstillingen, som jo fortsetter med henvendelsen av 30. juni 1995, hvor Berge Furre ble presentert ikke bare med navns nevnelse, men også som medlem av Lund-kommisjonen, og det som skjedde videre fremover, bekrefter denne interessen for å kunne granske rundt Berge Furres navn i arkivene, som i ettertid har vist seg ikke å inneholde noen opplysninger av interesse i så henseende.

Carl I Hagen (Frp) : Stortingets visepresident, som selv tidligere sa at han forutsatte at Berge Furres navn var sendt tre dager etter at det ble kjent at han skulle være med i Lund-kommisjonen, bekrefter nå at det ikke var riktig. Så sier han at det ble sendt en liste den 17. februar, som skal være makulert, og regner med at Berge Furres navn må ha stått der inntil det motsatte er bevist. Nå tror jeg at Edvard Grimstad - i hvert fall i denne saken - ikke på noen måte vil anse mine synspunkter som troverdige, men det ville være interessant om Edvard Grimstad i dette spørsmålet festet litt lit til riksadvokat Rieber-Mohn, for han har jo skrevet følgende i sin rapport:

       « 17. februar 1994 - Det ble utarbeidet en liste på 15 navn. Berge Furres navn var ikke på listen. Listen ble makulert, men ble funnet frem fra en PC like før jul i 1996 av en kontorfunksjonær som da kom tilbake etter lengre tids sykefravær. Listen ble overlevert representanter for tysk samarbeidende tjeneste under et besøk under OL i 1994.

       Flere av navnene på denne listen er gjentatt ved forespørselen av 28. november 1995. »

       Det står videre:

       « 30. juni 1995 - Henvendelse angående Berge Furre. »

       Jeg kan ikke se bort fra at Edvard Grimstad har en så konspiratorisk tenkning at denne funksjonæren som har vært syk, og som har funnet frem i disse edb-systemene som er vanskelig å finne, også har tatt ut Berge Furres navn. Men det er altså fra riksadvokatens side ikke tatt noen slike forbehold. Riksadvokaten slår fast at Berge Furres navn ikke var på den listen. Da faller veldig mye av grunnlaget for Edvard Grimstads kritikk på dette området og mistenkeliggjøringen av overvåkingspolitiet for å ha satt i gang ett eller annet for på en måte å ta Berge Furre og kanskje Lund-kommisjonen.

       Til slutt: Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet står alene. Jeg tror vi er på trygg grunn når det gjelder en fremtidig historiegjennomgang av denne saken. Jeg synes det er leit at personer i vårt embetsverk har mistet jobben, delvis blitt skandalisert, uten at det egentlig har fremkommet noe reelt grunnlag for det.

       Når man leser, om ikke mine synspunkter, men riksadvokatens redegjørelse i sin helhet, konkluderer han ganske klart på disse områdene. Jeg synes det er leit at et overivrig storting og en overivrig regjering med en overivrig statsminister her har kommet i skade for å påføre en del enkeltmennesker skade, og samtidig stilt en del av vårt politiske system, i hvert fall etter min oppfatning, i vanry.

Petter Thomassen (H) : Jeg lurer på om det har oppstått en liten feil her. Det var slett ikke min mening å blande meg inn i dialogen mellom Grimstad og Hagen! Jeg trodde debatten var i ferd med å ta slutt, og ville derfor på nytt utfordre statsministeren: Det må være mulig å svare på det enkle spørsmål som jeg nå har stilt to ganger. Jeg har registrert at statsministeren og Regjeringen har en holdning til åpenhet hvor man fører dialog med både den ene og den andre. Jeg tror ikke det er bortkastet om man prøver å føre litt dialog med Stortinget også. Så herved er siste mulighet i denne debatten gitt til statsministeren til å svare på spørsmål.

       Edvard Grimstad sier i en replikk til meg:

       « Personlig syntes jeg det var oppsiktsvekkende at Politiets overvåkingstjeneste sendte henvendelse med spørsmål om opplysninger om Berge Furre tre dager etter at det ble kjent at hans navn var foreslått til Lund-kommisjonen. »

       Vil det ikke da være på sin plass at Stortingets visepresident ber om unnskyldning for å ha sagt noe slikt, når han nå har innrømmet at det var den 17. februar - altså en måned senere - denne navnelisten på 15 ble utarbeidet, som riksadvokaten sier ikke inneholdt Berge Furres navn, og som er den eneste teoretiske muligheten han kan bruke som begrunnelse, mens riksadvokaten slår fast at det altså skjedde fire måneder etterpå. Denne mistenkeliggjøring av tjenesten burde Stortingets visepresident Edvard Grimstad ha holdt seg for god til, og han burde be om unnskyldning når han nå innrømmer å ha visst at riksadvokaten slo fast at det var fire måneder senere Berge Furres navn ble nevnt.

       La meg også nevne til komiteens leder i forbindelse med mine spørsmål til statsministeren: Det er riktig at spørsmålene ble forandret første gangen, da vi hadde god tid. Siste gangen var det intet komiteflertall som overhodet gjorde noe på vegne av en fraksjon for å hjelpe til å få svar fra statsministeren i dette.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg vil bare gjenta det jeg sa, at komiteens leder på ett tidspunkt sa at det kunne være nødvendig å innkalle statsministeren til åpen høring i kontrollkomiteen. Jeg sa da at jeg ikke bare var villig, men svært interessert i det. Siden hørte

       jeg ingen ting, har ikke fått noen spørsmål heller av den karakter som er reist her, og jeg finner ikke grunn til å gå inn på det som for meg framstår som fortrolige opplysninger, som jeg kan ha fått. Disse spørsmålene er heller ikke berørt i innstillingen, og, som sagt, jeg har i hele denne prosessen ikke fått noen spørsmål om det.

Erling Folkvord (RV) : Eg vil berre be om at når vi kjem til voteringa, blir den lagt opp slik at det blir høve til å røyste særskilt over forslag nr. 2 frå Framstegspartiet. Eg trur ein skal lete lenge for å finne noko i grunngjevinga til forslagsstillaren som eg er einig i, men forslaget har ein ordlyd som gjer at eg synest det er viktig å røyste for det. Dette sakskomplekset viser til overmål at det er behov for å få ei klårare lovregulering av korleis kommunikasjonen skal vere mellom regjeringsmedlemmer og påtalemakta. Det er heilt nødvendig at Regjeringa og statsrådar kan ha moglegheit til å ha ein kommunikasjon med påtalemakta i særskilde saker. Men denne saka har vist at om ein skal ivareta rettstryggleiken og samtidig behalde det som vel er ei sannsynleg regjering - vi får vel samme typen regjering som vi har hatt ei tid - er det nødvendig at dette blir lovregulert. Så RV si røysting for det lovforslaget er berre ei markering av at det her går føre seg kommunikasjon i strid med straffeprosesslovas suverenitetsføresegner når det gjeld kommunikasjon mellom regjeringsmedlemmer og riksadvokaten som øvste påtalestyresmakt, og at vi treng å få det lovregulert for å få styrka rettstryggleiken for ulike slag personar som har vore så uheldig at dei blir offer for den type samrøre.

Presidenten: Presidenten vil legge opp voteringen på en slik måte at representanten Folkvord får stemme for og mot de forslag han måtte ønske.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 3958 f.)