Ragna Berget Jørgensen (A) (ordfører for saken):

       Det er gledelig at vi i denne saken har kunnet legge fram en enstemmig innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg vil på vegne av komiteen understreke viktigheten av den innsats som Sivilombudsmannen og hans stab gjør for å sørge for at Stortinget både løpende og gjennom dette dokument har et godt innsyn i de saker hvor det har blitt begått urett i forvaltningens saksbehandling. Det er også positivt at Sivilombudsmannen nå i praksis har fulgt opp komiteens oppfordring om å oversende enkeltsaker av prinsipiell karakter løpende til Stortinget. Denne praksisen innebærer at Stortinget raskt og løpende kan sette seg inn i problemstillingene og eventuelt ta sakene opp til vurdering hvis det skulle være behov for det.

       Kontrollkomiteen er også enig med Sivilombudsmannen i at det skal være større åpenhet gjennom mindre grad av anonymisering enn tidligere, selvsagt med mindre det av hensyn til klageren eller den enkelte tjenestemann skulle være nødvendig å opprette anonymitet.

       Et stort antall av klagene i dag gjelder vedtak om trygd, sosialhjelp og andre tilskudds- og støtteordninger. Det er bekymringsfullt at denne typen saker har økt såpass i omfang som Sivilombudsmannens årsmelding gir inntrykk av.

       Det er også viktig at Sivilombudsmannen har nødvendige ressurser for å følge opp saker på eget initiativ. Det er etter vår mening et viktig tiltak for å føre nødvendig tilsyn med forvaltningen i ulike saker.

       Komiteen ser også positivt på at Sivilombudsmannen ønsker å se på sin virksomhet i tilknytning til Stortingets konstitusjonelle og parlamentariske kontroll, og at man vil komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.

       Det er viktig at ombudsmannsordningen er så effektiv som mulig, og at dette kan skje gjennom endringer i organisasjonen og arbeidsordningen.

       En samlet komite er også enig med Sivilombudsmannen i at det er svært viktig å følge opp at forvaltningslovens og særlovgivningens saksbehandlingsregler blir etterlevd av forvaltningen. Jeg vil i denne sammenheng understreke at brudd på disse forhold svekker tilliten til forvaltningen, ikke bare i enkeltsaker, men også generelt. Samtidig er det viktig å understreke forvaltningens plikt til å informere partene i ulike saker om deres rettigheter i forbindelse med klageadgang og lignende.

       Det er både viktig og nødvendig at habilitetsspørsmål i saksbehandlingen må avklares så raskt som mulig. Tilbakeholdelse av opplysninger om slike forhold er etter komiteens mening helt uakseptabelt. Derfor må Sivilombudsmannen ha spesiell oppmerksomhet rettet mot saker av en slik karakter.

       Når det gjelder offentlighetsloven, er komiteen i innstillingen enig med Sivilombudsmannen i at det er bekymringsfullt at til tross for lovfestingen i mer enn 25 år, har man ikke maktet å skape en holdningsendring i forvaltningen i dette viktige spørsmålet. Komiteen ser derfor med spenning fram til at Regjeringen nå i nær framtid vil legge fram en egen melding for Stortinget om dette spørsmålet.

       Når det gjelder Sivilombudsmannens anmodning om en eventuell grunnlovfesting av offentlighetsprinsippet, vil jeg vise til at det allerede ligger inne et forslag til endring av Grunnloven på dette felt, så dette får Stortinget komme tilbake til når denne saken skal behandles i neste periode.

       Det er svært positivt at Sivilombudsmannen i sin melding er opptatt av menneskerettigheter og bevisstgjøring av forvaltningen på dette området. I denne sammenheng mener komiteen at Sivilombudsmannen har et poeng når han mener at dette i større grad bør gjenspeiles i norsk lov, og at dette bør følges opp videre.

       Når det gjelder Sivilombudsmannens anmerkning vedrørende påviste mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v., viser komiteen til at det i meldingen fremgår at de fleste sakene har blitt fulgt opp av ansvarlige forvaltningsorganer, slik at eventuelle feil og mangler har blitt rettet opp. I de saker dette ikke er gjort, forutsetter komiteen at så blir gjort i nær fremtid.

       Til slutt vil jeg gjerne gjøre oppmerksom på at Sivilombudsmannen i løpet av året har hatt mange enkeltsaker til behandling. Praksis her i Stortinget har vært at vi ikke kommenterer de enkelte sakene, og jeg har derfor valgt ikke å gjøre det i mitt innlegg.

       Så, helt til slutt, vil jeg gratulere Sivilombudsmannen, Arne Fliflet, med St. Olavs Orden, som han er blitt tildelt i dag.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg slutter meg til det saksordføreren har sagt i innlegget sitt om denne årsmeldingen fra Sivilombudsmannen. Men jeg har bare lyst til å presisere et par områder som jeg mener er svært viktige, og som denne årsmeldingen omhandler.

       Det går særlig på dette med offentlighetsprinsippet, offentlighetsloven. Jeg vil være ubeskjeden nok til å nevne at det var Senterpartiets Per Borten som i sin tid tok opp dette, og som fikk offentlighetsloven på beina, for å si det sånn. Det er da forstemmende å lese det Sivilombudsmannen skriver, at man til tross for at det er gått 25 år, ennå ikke har maktet å skape den holdningsendring i forvaltningen som innføringen av prinsippet tok sikte på, og jeg siterer fra innstillingen:

       « Komiteen vil i denne sammenheng vise til at Stortinget nå vil få oversendt en egen stortingsmelding som omhandler offentlighetsprinsippet. »

       Da sier jeg videre: Det er på tide! Senterpartiet har etterlyst denne stortingsmeldingen og har blitt lovet at den skal komme snart. Nå må det snart skje. Jeg håper at regjeringsrepresentanten som er til stede, merker seg det som nå er sagt, og det som står i innstillingen om dette, altså at vi ikke har fått forvaltningen/byråkratiet til å følge opp det lovverket som skal være en av grunnpilarene i demokratiet. Det er - hvis jeg kan få bruke uttrykket - en skam, rett og slett.

       Det andre jeg vil nevne er - som saksordføreren også gjorde - avsnittet om menneskerettighetsspørsmål. Jeg synes det er svært prisverdig at Sivilombudsmannen retter søkelyset mot dette området.

       Til slutt vil jeg nevne litt om den store internasjonale interessen som sivilombudsmannsembetet i Norge har vakt. Vi som komite har faktisk fått æren av å ta imot flere delegasjoner fra ulike land - i tillegg til at de besøker Sivilombudsmannen, så klart - og dette står også å lese i meldingen. Det viser at Norge som et lite, men velfungerende demokrati har noe å lære andre land og nasjoner om dette å være den lille manns vokter eller beskytter. Og det forplikter. Vi ser av årsmeldingen at det pekes på en rekke saksområder der enkeltmenneskets tarv trenger et ombud.

       Helt til slutt vil jeg bare si at meldingen gir en bred og god oversikt over denne institusjonens viktige arbeidsfelt. Jeg er som sagt glad for at vi har dette embetet, og at vi her kan lese om de ulike sidene ved den viktige oppgaven som Sivilombudsmannen har.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg vil også vise til saksordføraren sin gjennomgang av innstillinga og til dei merknadene vi har i fellesskap i dagens innstilling. Men når eg tar ordet, er det fordi eg vil knytte nokre merknader til noko av det som eg synest er aller viktigast i årets melding.

       Det er svært gledeleg at Sivilombodsmannen no er begynt å sende særskilde meldingar til Stortinget. Desse meldingane som vi no vil få fleire av, som Sivilombodsmannen etter det eg forstår vil sende på eige tiltak, trur eg kan bli viktige for å setje i fokus det viktige arbeidet som Sivilombodsmannen gjer. Vi treng faktisk ein meir levande debatt i det norske samfunnet omkring desse spørsmåla. Eg trur at den typen meldingar vi no er begynt å få, kan vere med på å skape ein debatt omkring viktige rettstryggleiksspørsmål og viktige manglar som vi framleis har i vårt samfunn, og også rette søkjelyset mot korleis vi kan forbetre oss både i byråkratiet og elles i forhold til eventuelle lovendringar. Så eg er svært glad for at vi no vil få fleire av desse meldingane. Men dette er jo òg eit ressursspørsmål. Vi veit at det er avgrensa ressursar også hos Sivilombodsmannen, og at vi sannsynlegvis vil kome tilbake til dette i framtidige budsjett dersom vi skal få det ut av ombodsmannens ordningar som vi alle har ei felles interesse av å få.

       Så har eg også merka meg at fleire av sakene i dag dreiar seg om enkeltmennesket sine reaksjonar på vedtak om trygder, sosialhjelp, tilskot og støtteordningar osv., og at desse klagene er aukande. Det er sjølvsagt ein naturleg konsekvens av dei innstrammingane som stortingsfleirtalet har gjort i dei rettane og ordningane som skal kome dei som i stadig større grad fell utanfor det store tryggleiksnettet, til gode. Vi har hatt fleire debattar her i Stortinget både i vår og tidlegare om konsekvensane av dei innstrammingane som blei gjorde overfor den gruppa som treng samfunnet sin solidaritet mest. Og då er det faktisk slik at mange er nøydde til å klage til Sivilombodsmannen i von om å få sin rett, for enno har ikkje denne gruppa fått sin rett. Men det er ikkje for seint å gjere om igjen ein del av dei vedtaka om innstrammingar overfor dei som på grunn av arbeidsløyse, sjukdom og andre ting, ikkje kan vere arbeidstakarar på same måten som eit fleirtal av oss er, og som blir ytterlegare straffa med innstrammingar i dei trygdene som dei skulle ha for å leve eit anstendig liv.

       Så vil eg også peike på dette som er blitt sagt om offentleglova, og som blei tatt opp av Tingelstad og saksordføraren. Eg kan berre gje mi tilslutning til det som blei sagt.

       Det siste spørsmålet eg har lyst til å knyte ein kommentar til, er dette med menneskerettsspørsmål og internasjonale konvensjonar. Då vil eg be Sivilombodsmannen om i oppfølginga av dette initiativet å vie barna sine rettar spesiell merksemd. Det er faktisk Regjeringas intensjon å samordne lovverket vårt mest mogleg med internasjonale konvensjonar som vi har ratifisert. Vi har i fleire år hatt ein debatt omkring barna sine rettar, FNs barnekonvensjon og norsk lovverk. Då har det vore slik at Redd Barna og ei rekkje organisasjonar som er opptatt av rettstryggleik og spesielt av barna sine interesser, har peika på at det er ein del barn i vårt land som ikkje blir heimla av dei paragrafane vi har for å sikre barn i vår barnelov. Det gjeld asylsøkjarbarn som ikkje blir vurderte på same måten i forhold til elementære rettar som norske barn. Det er slik at norsk utlendingslovgjeving blir vurdert å stå over den norske barnelova, med veldig skadelege konsekvensar, slik svært mange ser det, for desse barna. Derfor hadde det vore fint om Sivilombodsmannen med sin kompetanse kunne sjå på dette spørsmålet og seie noko om dette i neste årsmelding, slik at vår nye justisminister i samråd med sine kollegaer i Regjeringa kanskje kunne vise ei litt anna haldning til dette enn tidlegare justisministrar har gjort, og som vi så inderleg vel ser ut til å kunne tole. Eg vonar ikkje det er fordi det ikkje er våre eigne norske barn, men barn som er komne til Noreg fordi dei har eit ekstra behov for vern. Det var ei oppfordring til Sivilombodsmannen, og eg er spent på om han tar ho.

Erling Folkvord (RV) : Eg må seie at eg synest at Marit Tingelstad var smålåten da ho snakka om tidlegare statsminister Per Borten si rolle når det galdt å skaffe Noreg ei offentlegheitslov. Det var faktisk så ille at daverande justisminister Schweigaard Selmer la fram forslag for Kongen i statsråd om at det ikkje skulle bli nokon offentlegheitslov, og da sa statsministeren i møtet ved Kongens bord at viss det skulle vere slik, måtte han få lov til å be om å få ta dissens - og det ville sannsynlegvis ha betydd at det hadde vorte den regjeringa sin siste dag. Det var fordi statsminister Per Borten var villig til å sette saka så på spissen at det etter nokre ytterlegare rundar, som også var ganske tøffe, vart slik at vi fekk ein offentlegheitslov. Så Senterpartiet har ingen grunn til å vere smålåten når det gjeld hans innsats, men dei bør kanskje også minne statsministerkandidaten sin om at han har tøffe tak framfor seg viss han skal følgje i spora til ein tidlegare partifelle i statsministerposisjon.

       Eg har lyst til berre å kommentere eit par saker i årsmeldinga frå Sivilombodsmannen. Dette er eit saksområde der RV ikkje har vore med på noko komitearbeid. Men fleire saker i årsmeldinga er saker som RV har jobba med i lang tid. Ei av dei går på at norske kommunar beslagla fleire titals millionar kroner som ein del tusen enkeltpersonar hadde til gode på skatten ved skatteoppgjeret sommaren og hausten 1994. Oslo er ein av dei kommunane der dette vart gjennomført på ein heilt summarisk måte og på tvers av lovbestemte saksbehandlingsreglar. Beslaglegginga vart bl.a i Oslo gjennomført utan at ein gav førehandsvarsel i samsvar med § 16 i forvaltningslova. Eg synest det er veldig gledeleg at Sivilombodsmannen slår fast at departementet sitt ja til den framgangsmåten var eit brot på lova. Det er klar tale når ombodsmannen seier:

       « Lovens ordlyd forutsetter at det skal foretas en konkret vurdering av om forhåndsvarsel kan unnlates. Selv om tiden fra ligningen blir offentliggjort og frem til utbetalingen av det overskytende skattebeløp ofte kunne være knapp, var det ikke i samsvar med loven - og neppe heller nødvendig - å gjøre generelt unntak fra hovedregelen om forhåndsvarsling. »

       Det andre omstridte spørsmålet i det sakskomplekset var om sosialkontoret var pliktig til å gjere ei individuell vurdering av skattytaren sin situasjon før beslaglegging vart vedtatt gjennomført. Om dei kommunane som har gjort vedtak utan ei sånn vurdering først, seier ombodsmannen kort og klart:

       « En slik praksis er ikke i samsvar med loven. »

       Det betyr jo - viss ein brukar litt meir ujuridisk tale - at det som skjedde i mange kommunar, var beslaglegging av folks skattepengar på ein lovstridig måte, og da er det vanleg å kalle det tjuveri. Sivilombodsmannen har ikkje kompetanse til å pålegge tilbakebetaling. I mange enkeltsaker som Sivilombodsmannen har behandla, har han bede om ny behandling hos fylkesmannen eller kommunen, og det har resultert i tilbakebetaling i enkelttilfelle. Men dei aller fleste av dei som er ramma, har ikkje hatt den juridiske hjelpa rundt seg som hadde gjort det mogleg å klage heilt opp til Sivilombodsmannen. Derfor er det nødvendig viss rettferda skal bli oppfylt i denne saka, at det skjer ei samla tilbakebetaling til alle dei som har vorte ramma av denne ulovlege beslagleggingsmetoden. Det betyr at Stortinget må gjere eit vedtak om å pålegge kommunane å betale tilbake det som vart stole. Eg fremmar ikkje noko forslag i dag, men RV har allereie fremma eit sånt forslag som skal behandlast i Stortinget.

       Den andre saka eg har lyst til å nemne, gjeld rettstryggleiken i vidaste meining for gamle menneske som bur på institusjon - eller kanskje for dei som bur på institusjon generelt, men den konkrete saka gjeld eit gamalt menneske. Sivilombodsmannen skal ha honnør for å ha tatt opp denne saka, som gjeld ei kvinne som bur på ein institusjon i Vågan komune. Det var først etter Sivilombodsmannen sitt inngrep at ein uavhengig spesialist for omtrent eit år sidan gjennomførte ei vurdering av denne kvinna, ei vurdering som konkluderte med at ho var ein sosialt hjelpelaus person, men mentalt frisk og fullt ut i stand til å ta vare på eigne lommepengar. Problemet var at institusjonen i årevis hadde beslaglagt midlane hennar. Eg tok denne saka opp i Stortingets spørjetime 31. januar i fjor. Det var eit spørsmål til sosialministeren, men presidenten sa da i innleiinga at spørsmålet « vil bli svara på av helseministeren som rette vedkomande ». Eg syntest jo det var stort at vi endeleg var kome dit at rette vedkomande skulle ta seg av den saka, for det hadde jo vore eit problem i fleire år allereie. Eg har snakka med statsråd Hernes i dag tidleg og gjort han merksam på at eg kom til å ta opp denne saka i dag, slik at rette vedkomande skulle ha høve til å vere til stades og kommentere det. Eg ser at han ikkje er her no, men eg vil få nemne at eldreombodet som har jobba med denne saka i mange år, til slutt den 18. mai i fjor har klaga dei nye retningslinene i Vågan kommune inn for statsråd Hernes. Eldreombudet har ikkje fått svar på den klaga, og eldreombudet har då til slutt sendt ei klage på sein saksbehandling i Sosial- og helsedepartementet til Sivilombodsmannen, og Sivilombodsmannen skriv i sitt svar 13. mars i år - det kjem då kanskje i neste årsmelding - at han har hatt ein telefonsamtale med Sosial- og helsedepartementet, som 12. mars opplyser:

       « Saken vil nå bli prioritert, og De kan forvente et svar i løpet av april måned. »

       Så her har då Hernes sitt departement forsikra Sivilombodsmannen om at det skal ligge føre eit svar i løpet av april 1997. Eg snakka med eldreombodet i forgårs, og fekk opplyst at det framleis ikkje finst noko svar.

       Eg kan ikkje skjøne dette annleis enn at statsråd Hernes ikkje tek gamle folk sin rettstryggleik på alvor, og det trur eg har med statsråden sitt ideologiske syn å gjere. Det sa eg òg i spørjetimen i januar i fjor, og han reagerte då med å seie at det var ein så grov insinuasjon at han syntest at Presidenskapet burde gripe inn mot det. Det har ikkje Presidenskapet gjort, men no synest eg det er på tide at statsråd Hernes grip inn i denne saka for å

       sikre rettstryggleiken til gamle menneske som bur i eldreinstitusjonar.

       Eg vil berre nemne nokre av dei spørsmåla som framleis heng i lufta i denne saka. Eg siterer frå ei utgreiing frå eldreombudet. Det er spørsmål

       Dette er alvorlege skuldingar, alvorlege usvarte spørsmål, som ingen annan instans har vore villig til å gå inn i. Dette er ikkje ting som har vore til behandling hos Sivilombodsmannen, men eg vil verkeleg streke under at no er det på tide at statsråd Hernes kjem på banen. Det har no gått 15 - 16 månader og vel så det sidan han sa at han hadde saka under arbeid i departementet. Det er uakseptabelt at det ikkje blir klart opp i dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

       (Votering, se side 3959)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.