Lars Gunnar Lie (KrF) (ordførar for saka)

       : Proposisjonen og innstillinga frå komiteen om reindriftsavtalen 1997-98 gjev etter mitt syn ei god oversikt over situasjonen for reindriftsnæringa og dei problemområda styresmaktene i samarbeid med næringsutøvarane må ta stilling til. Som det vil gå fram av innstillinga, er det også i år stor tilslutnad til den avtalen som er framforhandla, og det er derfor ikkje grunnlag for omfattande debatt på avtaletilrådinga. Derimot er det noko ulikt syn på delar av avtalen og dei endringane som er gjorde i høve til tidlegare år. Eg vil gå litt inn på det, men først vil eg seia nokre ord om arbeidet med innstillinga.

       Komiteen har også i år hatt Norske Reindriftsamers Landsforbund, Sametingets Råd og departementet til høyring. Vidare har komiteen praktisert ordninga med at innstillinga frå komiteen først er avgjeven etter at Sametinget har uttala seg. Som saksordførar hadde eg gleda av å vere til stades og høyra debatten i Sametinget om avtalen. Hovudinntrykket frå den debatten kan summerast opp i følgjande:

       Eg meiner det er rett frå denne talarstolen å gje uttrykk for at eg har tillit til at næringsutøvarane har gjort kva som stod i deira makt for å unngå at dyr lei på grunn av mangel på mat. Diverre vart det i denne vanskelege tida gjeve uttrykk for mistillit til næringsutøvarane, og det bør ikkje stå uimotsagt. Alle bør merkja seg at reindrift er ei form for hausting av naturressursar i marginale område i utmark. Det har som konsekvens at denne næringa er svært sårbar for endringar i naturen, t.d. kan endringar i vertilhøva gje store utslag. Og situasjonen i vår var at store delar av beiteområda var tilfrosne, med dei konsekvensane at det vart vanskeleg for reinsdyra å finna mat. Ulike tiltak vart sette i verk, både frå reindriftsforvaltinga og utøvarane i næringa. Dette var medlemene i Sametinget opptekne av skulle koma fram, og dei samla seg også om ei utsegn der Sametinget bad om ei ekstraløyving for å kunna møta den vanskelege situasjonen og gje tryggleik for dei som var hardast råka.

       Eg vil i denne samanhengen syna til at fleirtalet i komiteen har omtala dette i innstillinga og ber om at det frå departementet si side vert arbeidd med å finna gode måtar å møta slike situasjonar på, og at Stortinget vert orientert om kva tiltak som kan vera aktuelle å setja i verk, og om naudsynt koma med framlegg om økonomisk medverknad.

       Eg vil no omtala nokre element i avtalen. Det er gjort relativt store endringar i tilskotsystemet, endringar som eit klårt fleirtal i komiteen stør - alle unnateke Høgre og Framstegspartiet. Dei viktigaste endringane er at det vert sett eit øvre tak på 600 dyr pr. driftseining for å få produksjonstilskot, og at ein for Troms innfører ei ordning med kr 75.000 pr. eining under føresetnad av at minimum 800 kg kjøt er levert til godkjent slakteri.

       I debatten på Sametinget var det nokre talarar som gav uttrykk for at eit øvre tak på 600 dyr pr. driftseining for å få utbetalt produksjonstilskot kunne vera i minste laget for dei familiane som hadde fleire medlemer som var aktivt med i drifta. Eg meiner forhandlingspartane kom fram til ordningar som bør prøvast ut og eventuelt justerast om det syner seg at ein ikkje har treft « innertiar ». Det er for meg viktig at dette er forhandlingstema, og at det ikkje er fastlåst, korkje opp eller ned, ein gong for alltid. Eit mindretal i komiteen er usamd i dette, og eg reknar med at det vert grunngjeve.

       Fornying og generasjonsovergangar i næringa er viktige tema som er vigde merksemd både i proposisjonen og i innstillinga. Eg meiner det er svært positivt at partane er samde om å setja ned ei arbeidsgruppe for å vurdera tiltak som kan lette generasjonsovergangar i næringa. Heile tida må ein ha for auga at fornying og generasjonsskifte må vera slik at det totale reintalet vert tilpassa beitegrunnlaget i dei ulike distrikta.

       Dei to viktigaste styringselementa for denne næringa ligg i reindriftsavtalen og reindriftslova. Eg meiner det er særs viktig at styresmaktene skil klårt mellom dei verkemidla som er heimla i lov, og dei verkemidla som er framforhandla på frivillig grunnlag. Dette er det viktig å understreke ut frå integriteten til forhandlingsinstituttet og av omsyn til tillit mellom næringsutøvarane og styresmaktene. Eg vil også peika på at det i denne innstillinga er gjeve tilslutnad til ekstraløyving på grunn av radioaktivitet i kjøtet som skuldast ulukka i Tsjernobyl.

       Til sist vil eg kort omtala situasjonen for reindrifta i Nord-Trøndelag, som er i store vanskar på grunn av svært store tap som skuldast rovdyr. Det har vore hevda at nær halvparten av einskilde driftseiningar er teken av rovdyr. Dette medfører krise, og eg vil be departementet setja i verk tiltak straks på dette området.

       Reindrift er ei interessant og spennande næring som betyr svært mykje for samisk kultur, ja for dei delane av landet der den vert utøvd.

       Med dette vil eg tilrå innstillinga.

Sigrun Eng (A) : Reindriftsavtalen for 1997-98 har, som i åra før, som overordna mål å legge til rette for ei næring som utnyttar ca 40 % av landets areal til beite - ei næring som er lita i nasjonal målestokk, men som betyr mykje i lokal samanheng, særleg i samiske område, både økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt.

       Fleirtalet i komiteen, alle utanom Framstegspartiet, meiner vi skal halde fram med dei same overordna måla. Men for å nå dei bør verkemidla settast inn og bruken av pengar vere slik at det stimulerer næringsutøvarane til å vere lagspelarar. Nå skal det samstundes seiast at samarbeidet mellom departementet og NRL er svært positivt. Den dialogen som er, viser at reindriftsadministrasjonen og lokale aktørar stort sett ser kor viktig det er å følgje utviklinga og gjere dei rette grepa. På sikt bør òg Sametinget trekkjast meir aktivt inn i arbeidet med utforminga av ei berekraftig reindrift.

       I denne stortingsperioden, som vi nå står på tampen av, har vi fått ein revisjon av reindriftslova. Den legg føringar for å bruke kraftigare lut for å nå våre politiske mål enn dei årlege avtalene gjer. Det er dessverre nødvendig å minne om det.

       Vektselektering, flokkstrukturering, slaktetidspunkt, tilskot opp til ei grense på 600 dyr i vårflokken - dette er verkemiddel som, alle på sin måte, har vore viktige bidrag for å få ein betre økologisk balanse. Likevel er det område som har store problem, og ein bør kanskje vurdere ved seinare avtalar om dyretalet på telletidspunktet bør reduserast enda meir. Arbeidarpartiet er i alle fall innstilt på det.

       Eg finn det nødvendig å minne om dei såra og dei skadane som motorisert ferdsel gjer, særleg på barmark. Ny teknologi og nye driftsmåtar der den menneskelege ressursen blir mindre nødvendig, kan vere ei utfordring.

       Den samiske kulturen er avhengig av ein viss storleik for å vere levedyktig - særleg i sørsamiske område med tap av rein grunna rovvilt som har gjort store innhogg i flokkane, der inntektsreduksjon har blitt resultatet. Det skapar frustrasjon og utryggleik blant utøvarane.

       Eg vil be Miljøverndepartementet vere spesielt merksam på dette tilhøvet og vurdere både større uttak av rovdyr og erstatning for rovdyrtap i desse områda i Nord-Trøndelag.

       Vi har i vår i delar av Finnmark sett tilløp til krise grunna den harde vinteren og reinens kondisjon. Men eg reknar med at Landbruksdepartementet vil legge til rette for ordningar som gjer at dei mest skadelidne kjem over krisa. I så måte er eg glad for det initiativet som landbruksministeren har teke til ein konferanse om dyrevern og tapsførebygging i Tromsø nå ut på sommaren.

Syver Berge (Sp) : Reindrift er ei næring som er med på å byggje opp under landets mangfald når det gjeld å nytte ut dei naturgjevne ressursane.

       Reindrifta er ei samansett næring knytt til tradisjonar der samisk kultur har sitt rotfeste. Derfor er det ikkje rett berre å vurdere næringa ut frå ei rasjonell drift for å produsere mest mogleg kjøtt. Ein må prioritere driftsopplegg som i størst mogleg grad tek omsyn til tradisjonar og kulturverdiar som er knytte til næringa.

       Reinpolitikken må ein sjå i samepolitisk samanheng. Sametinget vil no få eit utvida ansvar i forvaltinga av reindriftsnæringa gjennom oppnemningsmyndigheit til næringa sitt styringsorgan. Ut frå dette er det viktig at Sametinget samordnar sine reinpolitiske synspunkt ved å byggje opp reinfagleg kompetanse. Eg meiner at Sametinget er på rett veg når dei no er i ferd med å utarbeide Sametingets reindriftsplan.

       Den økonomiske utviklinga i næringa er ikkje god. Etter totalrekneskapen for reindriftsnæringa har lønnsemda i næringa gått ned etter 1985. Reindriftsnæringa sin situasjon er prega av vanskane som er skapte av lengre tids auke av reintalet, med overavverking når det gjeld beitegrunnlaget. I tillegg har ein fått auka vanskar med rovviltet.

       Senterpartiet er tilfreds med at årets avtale har vist vilje til styrking av fordelingsprofilen. Dette er viktig for å halde oppe sysselsetjinga i næringa. Reindriftsavtalen skal vere ein reiskap for at næringa skal nå dei måla som samfunnet ynskjer. Det er viktig at dei økonomiske verkemidla som blir brukte i samband med reindriftsavtalen, verkar slik at dei stimulerer til ei reindrift som ein kan forsvare ut frå økologisk berekraft. Ut frå dette må det visast ekstra omtanke for dei områda som i dag har for stor beitebelastning. Sjølv om reintalet no har gått ned i dei områda der nedbeitinga har vore størst, slik at reindrifta held på å kome i balanse med beitegrunnlaget att, vil det ta tid før kvaliteten på beita blir oppbygd slik at produksjonen kan aukast.

       Når det gjeld reintapet på grunn av den vanskelege beitesituasjonen i vår, som i stor grad skuldast klimatiske tilhøve som tilfrosne beiteområde, vart dette av eit slikt omfang at staten må vise ansvar. Eg meiner at ein kan trekkje den erfaringa at det hadde vore ynskjeleg om det hadde vore oppbygd ei beredskapsordning for å løyse vanskane ein står overfor når slike ekstraordinære tilhøve oppstår. Dette bør partane diskutere i avtalesamanheng. Når det gjeld dei økonomiske tapa næringa vart utsett for sist vår på grunn av store reintap, må ein kome attende til dette med løyvingsvedtak når ein får oversyn over kor store skadane er. Når det gjeld å dekkje utgifter til fôring og ekstra frakt, viser eg til løyvingsvedtak som Senterpartiet er med på i salderingsinnstillinga.

       Utanom reindriftsavtalesamanheng har ein dei økonomiske vanskane som reindriftsutøvarane i Nord-Trøndelag slit med. Senterpartiet viser til at reindrifta i Nord-Trøndelag har representert eit trygt grunnlag for det sørsamiske samfunnet i lang tid. Næringa har gjeve stabil, høg sysselsetjing, teke i vare tradisjonar og samstundes vist auka produktivitet, utan at beitegrunnlaget har vorte forringa.

       I den siste tida har inntektsgrunnlaget svikta. Tal frå reindriftsforvaltinga i Nord-Trøndelag syner at det i tidsbolken 1991-1995 har vore eit gjennomsnittleg årleg inntektsbortfall i reinbeiteområde på ca 33 %. Forklaringa på inntektsbortfallet er bl.a auka rovviltbelastning.

       Ut frå tilhøva reineigarane har kome opp i økonomisk, er det nødvendig med styrking av økonomien i dei utsette områda. Derfor viser eg til forslaget Senterpartiet er med på i innstillinga til revidert budsjett.

Dag C Weberg (H) : Jeg skal på vegne av Høyre få lov å knytte noen merknader til årets reindriftsavtale.

       Det er jo vanlig at Høyre aksepterer en undertegnet avtale når partene har blitt enige om denne, men vi har allikevel tillatt oss å legge inn noen merknader i innstillingen, slik også saksordfører gjorde oppmerksom på. Vi har lagt inn noen merknader, for vi mener at den avtalen som nå er inngått, på mange måter dramatisk bryter med det som har vært det tradisjonelle tilskuddssystemet. Vi mener det er grunn til å se nøye på virkningene av de omlegginger som nå er gjennomført, og jeg merket meg at saksordføreren jo også var åpen for at man måtte se nettopp på disse virkningene for å se om inntektsutjevningstiltakene her kanskje kunne gå så langt at det i neste omgang ville svekke andre opptrukne mål for næringen og utviklingen av denne. Jeg håper statsråden eventuelt kan bekrefte senere i debatten at departementet vil følge med på nettopp denne biten av avtalen, i og med at vi nå på en måte har gått inn i et nytt regime.

       Det er jo også en noe spesiell avtale som er inngått når det gjelder Troms. Også i Høyre er vi selvsagt klar over gjennom kontakt med dem som i første rekke har fått føle problemene der, at situasjonen i dette området har vært vanskelig. Allikevel har vi i våre merknader reist spørsmål om den ordningen man nå har kommet fram til, som innebærer at man utbetaler et fast og flatt beløp på 75.000 kr pr. enhet så sant man kan dokumentere at det er levert 800 kilo kjøtt, er en form for næringsutviklingstiltak - holdt jeg på å si - eller avviklingstiltak som vi er meget skeptiske til. For det første tror jeg det kan oppstå visse kontrollproblemer her med på hvilken måte man frembringer det nødvendige kvantum kjøtt for å kunne bli tilgodesett med 75.000 kr. Og selv om denne mengden kjøtt som skal løse ut et tilskudd, måtte være kommet på riktig måte fra en enhet, har vi altså innført et system som innebærer at støtten alene vil være godt over dobbelt så høy som den faktiske prisen på produktet. Vi er altså skeptisk til dette og regner med at det er et engangsfenomen på bakgrunn av en helt spesiell situasjon. Vi håper ikke at det varsler en ny linje i måten man ønsker å stimulere og utvikle reindriftsnæringen på. I den forbindelse viser vi for vår del også til merknadene til St.meld.nr.28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift, hvor vi nettopp understreker at det man da fra komiteens side la vekt på, var at denne næringen skulle utvikles på grunnlag av å få en økonomisk bærekraft, og at dette var en av de tre viktige hovedpilarene ved siden av økologi og hensynet til næringens kulturbærende betydning.

       Det vi har antydet og mener i våre merknader, er at den proposisjonen som vi har til behandling i dag, ikke i tilstrekkelig grad legger opp til en slik helhetlig tenkning, spesielt ikke når det gjelder valg av virkemiddelbruk. Som saksordføreren har vært inne på, har tross alt partene undertegnet, det har vært et flertall i Norske Reindriftsamers Landsforbund som har gått inn for dette, men verken i Norske Reindriftsamers Landsforbund eller på Sametinget er det noen absolutt samstemthet om at dette er en modell for avtale som det er full enighet om. Det er også med på å understreke det vi er opptatt av, at vi får en forsikring om at man fra departementets side vil følge hvordan dette nå slår ut i praksis. Vi er jo f.eks i den sammenheng opptatt av at når man setter det øvre taket på 600 dyr, noe som innebærer at tidligslakte-tilskuddene, som tidligere altså tilfalt alle, kan falle bort for deler av reindriftsnæringen og i neste omgang få en negativ virkning med hensyn til f.eks et annet mål: det å redusere dyretallet.

       Representanten Berge tok opp den spesielle situasjonen som har utviklet seg særlig i de sørsamiske områder, og vi er også fra vår side bekymret over at rovviltutviklingen nå er i ferd med å påføre næringsutøvere så store tap at de trues med en økonomisk ruin. I forbindelse med at vi nå har rovviltmeldingen til behandling her i huset, synes vi dette er et veldig tydelig eksempel på at når samfunnet setter opp mål for vern, understreker det også samfunnets og fellesskapets ansvar for å medvirke til at de som blir skadelidende i en slik situasjon, får et reelt oppgjør.

       Vi har i vår merknad også kommet litt inn på de positive erfaringer som er høstet de senere årene, ved at det i økende grad har vært gitt importtillatelse spesielt for levende rein for slakting og foredling ved anlegg i Finnmark. Så vidt vi har brakt i erfaring, ble det i fjor slaktet og foredlet ca 10.000 dyr. Dette er først og fremst en bekreftelse på at vi har anlegg og kompetanse som kan håndtere et økende kvantum, vi har en positiv utvikling når det gjelder markedet, og det kommer også til uttrykk i en positiv prisutvikling på produktene.

       Vi har merket oss at det ikke har vært udelt enkelt å få til avtalene om import, spesielt har det kanskje dreid seg om at klargjøringen fra departementet og myndighetenes side har tatt unødig lang tid. Det har gjort det vanskelig for dem som skal gjennomføre import, slakting og foredling, å legge opp en fornuftig plan hvor de kan tilpasse dette i forhold til den slakting som skal skje fra norsk side. Jeg håper at statsråden i løpet av debatten kan bekrefte at man fra departementets side nå er positiv til å bidra til at disse avtalene kan komme i stand på et såpass tidlig tidspunkt at det er lettere å legge det inn i en produksjonsplanlegging.

       Som jeg har vært inne på, er det positivt at vi på denne måten kan utnytte tilgang på et råstoff hvor selgerne også er positivt interessert i å få dette foredlet i Norge, ikke minst gjelder det i det økonomiske samarbeidet som vi forsøker å etablere i regionen vis-à-vis Russland, og hvor det fra russisk side er gitt tilkjenne et sterkt ønske om å knytte samarbeidsavtaler som innebærer både fellesskap om forskning og utvikling av reindriftsnæring, og at vi altså gjennom vårt apparat kan medvirke til at russerne får avsetning for deler av sin produksjon på en måte som innebærer at det økonomiske vederlaget for russisk reindriftsnæring kan styrkes. Vi ser dette som positivt og håper altså at statsråden og departementet kan medvirke til at dette kan fortsette å utvikle seg på en positiv måte.

Reidar Johansen (SV) : Jeg vil først understreke at SV i hovedsak slutter seg til innholdet i reindriftsavtalen, og kan for så vidt i den sammenheng bare vise til saksordførers innlegg, som på de fleste områdene også dekker vårt syn.

       Men det er et par tre områder jeg likevel vil dra fram spesielt, bl.a det vi viser til i merknadene om Omstillingsprogrammet. I forbindelse med situasjonen i reindrifta har Omstillingsprogrammet i Finnmark pågått et antall år, og det antydes nå at det er like før det skal stoppes. Jeg vil gjerne be statsråden redegjøre for hvordan departementet vurderer Omstillingsprogrammet, hvilket tidsperspektiv og hvilke tiltaksomfang og mål man har satt seg i det videre arbeid. Jeg syns det er viktig å få et signal om dette i denne debatten omkring reindriftsavtalen.

       Når det i avtalen er satt tak på antall dyr som betingelse for hva man skal få ut av avtalen, syns vi det er ubetinget positivt. Det er så positivt at vi egentlig tolker dette dit hen at man har lagt inn et prinsipp om et øvre tak for reindriftsenhetene. Jeg forutsetter at dette i den videre prosess, om ikke i det første året, så rimelig raskt, også vil måtte få konsekvenser i lovverket. Det vil etter vårt syn være et godt og konstruktivt bidrag til å få en bærekraftig reindrift og få en næring som gir riktige fordelingseffekter i det samiske samfunnet. Jeg vil gjerne be statsråden gå inn på begrepet « øvre tak » i reindriftsavtalesammenheng, men også « øvre tak » i et generelt reindriftsbilde.

       Så til de litt mer særlige områdene.

       I innstillingen viser et flertall til den situasjonen som har oppstått i Troms og Finnmark på grunn av de ekstreme klimatiske forhold man har hatt i vinter. Man viser òg til den situasjonen man har hatt i Nord-Trøndelag med tap på grunn av rovdyr.

       Et mindretall bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV vil komme tilbake til situasjonen i Nord-Trøndelag i behandlinga av revidert nasjonalbudsjett. Men det som gjenstår, og som det etter mitt syn er litt trist at et flertall i komiteen ikke nå fant grunn til å gjøre noe konkret med, er den situasjonen som har oppstått i Finnmark og Troms på grunn av den vinteren vi har hatt, og de konsekvenser den har hatt for reindrifta i form av direkte tap og økonomiske merkostnader for å prøve å bøte på situasjonen. La det være sagt at etter SVs syn kan det være liten tvil om at reindriftsnæringa, myndighetene og de som har hatt mulighet til å ha innflytelse på dette, har gjort det som gjøres kunne for både å skåne dyr, skåne natur og skåne næringa som sådan. Tapene har allikevel oppstått, og SV finner rimelig grunn til at man nå burde ha benyttet anledningen til å imøtekomme de ønsker og de krav som bl.a er framsatt av Sametinget, om å få en økonomisk kompensasjon gjennom reindriftsavtalen for denne situasjonen.

       Jeg registrerer for så vidt at både Regjeringa og et flertall i komiteen viser til at man skal komme tilbake til denne saken når man har fått kartlagt realitetene - men vi kjenner alle ordtaket « mens gresset gror, dør kua ». I denne situasjonen tror jeg det ville vært mer riktig og mer klokt at vi allerede nå hadde signalisert i hvor stort omfang vi burde gå inn i forhold til situasjonen.

       Jeg må få si følgende kanskje spesielt til Senterpartiet som i situasjonen i Nord-Trøndelag helt klart er beredt til å bidra i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, men som ikke kunne signalisere en lignende holdning når det gjaldt Finnmark og Nord-Troms. Det kunne ha vært et positivt utgangspunkt for å ta tak i den situasjonen.

       Avslutningsvis vil jeg bare på nytt gjenta at hovedinnholdet i avtalen har vår støtte. Vi vil særlig trekke fram de prinsippene som er slått fast når det gjelder øvre tak for den enkelte enhet i forhold til avtalemidlene. Jeg oppfatter jo dette som en del av en prosess der dette på et tidspunkt vil måtte bli slått fast - også i andre sammenhenger enn bare i reindriftsavtalesammenheng.

       Jeg tar opp det forslag som er satt fram i innstillinga av SV.

       Dag C Weberg (H) : Ganske kort - jeg merket meg at representanten Johansen var kritisk til de partier som ikke uten videre kunne gå inn på støtteordninger i forbindelse med den situasjonen som er oppstått i Finnmark, mens vi altså bl.a i denne debatten har antydet at vi kan tenke oss å være med på støtteordninger som kan bøte på den situasjonen som er oppstått i de sørsamiske områder. Dette er - og det syns jeg er viktig å understreke - fra vår side ikke noen differensiering av skade eller forhold. Vi har i denne sammenheng først og fremst forholdt oss til den faglige rådgivning som er kommet, hvor bl.a reindriftsadministrasjonen selv var - for å si det mildt - meget skeptisk til å gå inn med tunge tiltak i den situasjonen som er oppstått.

       Det var bakgrunnen for at vi nå spesielt har nevnt de sørsamiske områder som altså har en annen skadeårsak, ikke forårsaket av snø og is og den type klimatiske problemer.

       Egentlig er dette et skoleeksempel på hvordan planøkonomien fungerer. Først bestemmer politikerne at reindriften skal være et satsingsområde gjennom økte statssubsidier. Dermed skapes det et bilde av at reindrift vil gi gode muligheter og en skikkelig levestandard. Mange unge gis et fremtidshåp og satser. I neste omgang viser det seg at støtte- og reguleringsordningene ikke virker. Dette møtes med nye politiske inngrep for nedtrapping i næringen for å forsøke å bøte på de problemene politikerne selv har bidratt til å skape. Et resultat blir at unge mennesker stemmer med føttene, forlater landsbygda, forlater distriktene og dømmer i praksis norsk distriktspolitikk nord og ned.

       Et annet resultat er miljøproblemene. Forskere ved Norges geologiske undersøkelse har nå fastslått at reindriften er en større trussel mot vegetasjonen i nordområdene enn utslippene fra Nikel. Områdene som er skadet av reindrift i Finnmark, er betydelig større enn arealene som er miljøskadet rundt metallverket i Nikel. Nedbeiting forårsaket av rein har i større eller mindre grad skadet over 70 % av økosystemet på Finnmarksvidda. Når reinflokkene spiser opp eller tråkker ned vegetasjonen over store områder, kan vind og regn deretter vaske vekk jordsmonnet - og ny vegetasjon får ikke feste. Skadene er sannsynligvis irreversible i et tidsperspektiv på tiår, så hvis ikke reintallet tilpasses beitegrunnlaget, kan fortsatt overbeiting ende med ørken på Finnmarksvidda.

       Dette har Fremskrittspartiet advart mot gang på gang. Vi har hele tiden forfektet at en overgang til et markedsbasert system vil stimulere til en nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige beiteressurser. Vi vil oppnå en slanking av næringen samtidig som de gjenværende arbeidsplasser blir sikrere og mindre avhengig av offentlig støtte. Behandles denne næringen på sikt likt med annen næringsvirksomhet gjennom generelle virkemidler, og blir det offentliges ansvar redusert til en fornuftig ressursforvaltning, vil reindriftsnæringen ha positive utviklingsmuligheter for dem som fortsetter i næringen. Så nå må storsamfunnet velge, enten det subsidierte, men miljøødeleggende kaos eller det frie marked med færre aktører, men hvor beiteressursene høstes på en bærekraftig måte.

       Vi har sagt det før og vi sier det igjen: I fremtiden vil det være uholdbart for næringsutøvere i skjermede og subsidierte primærnæringer å være totalt avhengig av en uforutsigbar politisk vilje til å fortsette subsidieringen. Kun gjennom lik behandling av alle næringsveier i berørte områder vil minoritetene kunne finne frem til lønnsomme produksjoner i forskjellige bransjer. Hvis man virkelig ønsker å gi gode vilkår for alle næringsutøvere, vil dette være det eneste varige og troverdige grunnlag for bosetting. Hvis man virkelig ønsker å tilby en nasjonal minoritet gode muligheter og fremtidshåp for sin ungdom, må gode, langsiktige, forutsigbare og generelle rammebetingelser få lov til å virke i et naturlig marked. På denne måten kan vi få en utvikling bort fra et ensidig næringsreservat og mot en variasjon i arbeidstilbud og muligheter som særlig unge mennesker krever for ikke å forlate distriktene. Dette gjelder uansett språk og kulturell bakgrunn.

       Jeg er forbauset over at det bare er Fremskrittspartiet som vil redusere overføringene til samer og reindrift, når de selv sier nei til alternative arbeidsplasser og virksomheter. La meg ta et eksempel: Norges geologiske undersøkelse har brukt store beløp til kartlegging av mineralforekomster i Finnmark og sitter inn med mye viten. Selskaper som kan tenke seg å starte gruvevirksomhet på lønnsom basis, møter en vegg av samisk motstand. Denne saken kan med fordel settes inn i en større sammenheng hvor vi opplever stadig mer høylydte krav fra samene og deres organisasjoner.

       Fremskrittspartiet var imot opprettelsen av Sametinget, og senere har vi gått imot enhver myndighetsoverføring til Sametinget. Vi har hele tiden vært imot å gi eksklusive rettigheter til en minoritet, f.eks ved at bare personer av samisk avstamning kan være med i samemanntallet. Vi har eksempler på det samme ved behandlingen av reindriftsloven. Eksemplene er speilvendingsprinsippet, innskrenkninger i grunneierretten og muligheten til å ekspropriere rett til reindrift.

       Når det gjelder Samerettsutvalgets flertalls anbefaling om å opprette en Finnmark grunnforvaltning med fire medlemmer fra fylkestinget og fire medlemmer fra Sametinget, opplever vi også det som en urimelig forskjellsbehandling, eller begunstigelse, på grunn av avstamning eller etnisk opprinnelse, fordi man i spørsmålet om rettigheter til land og vann forlater prinsippet om én mann én stemme.

       Fremskrittspartiet reagerer på den generelle opphaussing som samer og samesaker har fått. Vi ønsker en utvikling i motsatt retning, hvor man etter hvert kan oppnå en mer lik behandling av alle norske borgere uavhengig av opprinnelse.

       Vi har selvfølgelig forståelse for at samene kan ha visse opparbeidede rettigheter til beiteområder, reindrift o.a. i kraft av bosetting og næringsutvikling gjennom generasjoner. Men nå virker det som om maggaismen har slått ut for fullt, og vi kan få en utvikling i Finnmark som kan gå på bekostning av det store flertall av befolkningen som ikke er samer. Det vil vi protestere imot. Det virker som om mange har glemt at Sametinget skulle være et rådgivende organ for landets myndigheter og ikke konkurrere med Stortinget.

       Fremskrittspartiet mener det er galt å begynne å imøtekomme vanlige norske statsborgere som krever særfordeler basert på sin etniske og språklige tilhørighet og kulturelle bakgrunn. Vi mener det er gal vei å gå hvis vi ønsker et samfunn i harmoni og uten konflikter.

       Hvert år bevilges betydelige beløp til reindriften, og i tillegg kommer millionoverføringer i andre sammenhenger. Er det ikke på tide at de som representerer denne minoriteten, viser moderasjon og kanskje litt takknemlighet? I stedet skjer det at ikke-samer blir beskyldt for å tilsidesette deres kultur, for å motsette seg deres hevdvunne rett til fritt å disponere vann og grunn i Finnmark, og for å utvide byer og tettsteder uten deres tillatelse. Slike synspunkter spres over hele landet, og mange sluker det hele og kan få et skjevt bilde av forholdene. Ja, det blir enda sammenliknet med amerikanernes undertrykkelse av indianerne så vel som andre skrekkeksempler på herskermentalitet.

       Man kan være fristet til å spørre om ikke den øvrige befolkning skal kunne ha mulighet til å ta til motmæle på en fordomsfri måte uten å bli stemplet. Det må være lov å spørre: Hvem var det som la grunnlaget og innførte sosiale ordninger, utbygde kommunikasjoner og helsevesen? Hvem var det som bygde opp Finnmark, særlig etter krigen, og ellers den nordlige landsdel? Var det samene eller var det den øvrige befolkningen og solidariteten i det norske samfunn? Ja, jeg bare spør.

       Fremskrittspartiet har hele tiden sagt det samme. Sær-interessegrupper må behandles likt med befolkningen ellers. Alle må erkjenne at de har soleklare plikter og ikke bare rettigheter, og vise respekt for det samfunn som møysommelig er bygd opp av flittige hender i dette landet.

       Til slutt til forslagene. Vi vil stemme imot forslaget fra SV, og vi går imot den foreslåtte økte bevilgning på post 75 samt imot bevilgning på post 82 som følge av reindriftsavtalen.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg skal motstå fristelsen til å gå løs på siste innlegg og kommentere det, selv om jeg godt kunne tenke meg å gi umiddelbart svar på ett av spørsmålene som dukket opp i representanten Hedstrøms tirade mot planøkonomi og samfunnsstyring. Han stilte spørsmålet: Hvem var det som bygde opp att Finmark etter krigen? Ja, det var nok både samer og andre finnmarkinger og nordmenn i fellesskap, men det var først og fremst den planøkonomi - som han kaller det, altså en blandingsøkonomi - som han tidligere i sitt innlegg så til de grader kritiserte. Det kan ikke være noen tvil om det.

       Så til reindriftsavtalen, som denne debatten egentlig skulle handle om. Hovedmålet for reindriftspolitikken er å utvikle en reindrift som er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Reindriftsavtalen er ved siden av reindriftsloven det viktigste redskap i det arbeidet.

       Årets reindriftsavtale markerer etter mitt syn en milepæl. Det ble oppnådd enighet mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund og staten om å innføre et tak for reintallet på driftsenhetsnivå for å få rett til de direkte inntektsgivende tilskuddene. Videre var det for Troms reinbeiteområde enighet om å erstatte de ellers gjeldende ordninger med et produksjonsnøytralt driftstilskudd. Begge disse elementene representerer nyskapninger i reindriftspolitikken. Det er en oppfølging av næringskomiteens henstilling i forbindelse med behandlingen av fjorårets avtale om å se nærmere på sammenhengen mellom de økonomiske virkemidlene og inntektsfordelingen i næringen.

       Både saksordføreren, representanten Weberg og andre har vært inne på spørsmålet om tak på flokkene. Det er selvfølgelig slik at det fremdeles er en del av forhandlingene og vil være det framover, men som sagt, vi oppfatter det som et viktig virkemiddel for å følge opp Stortingets egne merknader i forbindelse med fjorårets melding og mener det er et godt virkemiddel for å få ned det totale reintallet i overbeita områder. Men vi vil selvfølgelig følge resultatet av det etter hvert som vi trekker erfaringer.

       Reindriftsforvaltningen vil, slik et flertall i komiteen ber om, følge denne utviklingen nøye, slik at vi kan høste de erfaringene vi trenger for det videre arbeidet.

       Hvis de økonomiske virkemidler ikke er tilstrekkelige for å oppnå en bedre reintallstilpasning, kan reindriftslovens bestemmelser om ressursavgift og øvrige sanksjonsmuligheter bli aktuelle for å nå målet om balansert beitebruk.

       Spesielle værforhold i Troms og Finnmark har i vinter satt næringen på en hard prøve. Også rovdyrbestanden har i en del områder gitt for store tap.

       Flere av talerne har også vært inne på disse to temaene, og det er selvfølgelig ikke slik som det blir framstilt av representanten Reidar Johansen i dagens media, at departementet - eller jeg går ut fra partiene som er representert i Stortinget - med det har sagt at det ikke skal gis erstatning for de tap som har vært i Finnmark. Det er en diskusjon om på hvilken måte erstatningen skal gis. Den vanlige prosedyren og det vanlige virkemidlet vi har, er Reindriftens Utviklingsfond, og jeg har sagt under høring i komiteen at skulle det bli behov for å fylle på med tilleggsbevilgning, vil vi eventuelt komme tilbake til det i en egen sak. Men det er nå engang slik med reindriften at oversikt over de økonomiske tap som har skjedd i denne sammenheng, først vil foreligge på et langt seinere tidspunkt. Jeg er enig med de representanter som påpeker at det kan være en fordel å vite omfanget av den økonomiske delen av skaden før en setter tiltak inn. Tiltak vil altså bli satt i verk.

       Myndighetene må bistå med råd og rettledning slik at situasjonen som vi har hatt i de to nordligste fylker i vinter, kan håndteres best mulig. Myndighetene må videre ha en rovdyrforvaltning som i de mest utsatte områdene gir mindre tap. Her har det i løpet av debatten også vært referert til andre stortingsdokumenter og diskusjon om tilleggsbevilgning i forhold til rovdyrskadene i det sørsamiske området. Nok en gang er det slik at vi innenfor det virkemiddelapparatet som Regjeringen rår over, har mulighet til å sette inn tiltak, og den type tiltak vil bli klargjort innen rimelig kort tid mellom de berørte departementer.

       Men det er også slik at næringen selv må bidra slik at en god og velordnet drift og en balansert beitebruk kan oppnås. Dyr i godt hold og god kondisjon er en viktig forutsetning for å redusere risikoen for tap på grunn av klimatiske forhold og rovdyr. En økologisk bærekraftig reindrift tror jeg også vil kunne redusere grunnlaget for slike negative medieoppslag som er blitt næringen til del i det siste, og som på mange måter svekker næringens omdømme og fører til store belastninger for næringens utøvere.

       Jeg mener at årets reindriftsavtale er et viktig bidrag for å få dette til, og jeg er derfor glad for at Stortinget gir sin tilslutning til den.

       Statsråden var inne på dette som er gjort i Troms. Vi er enig i beskrivelsen, nemlig at det er en spesielt vanskelig situasjon for reindriftsnæringen i Troms som har gjort det nødvendig å sette inn tiltak. Men jeg må spørre: Hvordan har man fra Landbruksdepartementets side tenkt seg at kontrolltiltakene skal legges opp? Uten å mistenke noen spesielt må jeg jo si at det ligger en mulighet her for at den som eventuelt ikke selv oppnår 800 kg i levert kvantum fra sin driftsenhet, selvsagt kan kjøpe dette til la meg si noenogførti kroner og oppnå full kvote på 800 kg, for å innkassere en produksjonsstøtte på 75.000 kr. Vi er skeptisk til den type virkemiddeltiltak og forutsetter at dette i så fall følges opp med de nødvendige kontrollmuligheter, slik at det ikke utvikler seg til et misbruk av en ordning som fra myndighetenes side helt klart er positivt ment.

Statsråd Dag Terje Andersen : For å følge opp målsettingene vi har, og som vi i veldig stor grad er enige om: Vi har flere virkemidler. Det mest direkte målbare, som vi først tenker på, er vel antall dyr totalt som beiter på et begrenset grunnlag. Det andre er selvfølgelig å ha undersøkelser for å følge med på hvordan beitegrunnlaget utvikler seg. Men ikke minst er det viktig å sørge for at man når slakting foregår, registrerer kondisjon og hold til de dyr som kommer inn til slakting, fordi kondisjon og hold til de dyr som skal slaktes på høsten, kanskje sier aller mest om sunnhetstilstanden i flokken og derved om beitegrunnlaget er i tråd med det antall dyr vi har på beite. Dessuten er det er en forutsetning for det flate tilskuddet på 75.000 kr at de betingelser som tidligere var lagt inn, nemlig at det skal slaktes tidlig osv., oppfylles.

       Jeg skal være litt forsiktig med det siste spørsmålet når det gjelder de 800 kg, og representanten Webergs antydning om at en eventuelt kan jukse ved å selge kjøtt flere ganger. Jeg vil allikevel gjøre oppmerksom på at jeg forutsetter at det er de dyr som kommer inn til slakting, vi skal ha kontroll om, og er de først slaktet og delt opp, kan de ikke settes sammen til levende dyr og selges en gang til. Det vil altså være anledning til å følge med, i og med at det er lagt inn kontrollrutiner i forbindelse med at slakting faktisk skjer.

       For øvrig en kort kommentar til et spørsmål i Webergs hovedinnlegg som jeg ikke besvarte, om import fra Russland. Det er sånn at vi har bidratt til at det skulle skje, og har ikke planer om å forandre det. Men det må selvfølgelig skje på dyrevernmessig riktig måte og på riktig måte i forhold til helsetilstand på kjøtt og matvaresikkerhet, og av hensyn til de internasjonale avtaler vi har inngått.

Reidar Johansen (SV) : Det ligger vel litt i politikkens natur at når et parti som ikke tilhører de regjeringstro, fremmer et forslag, blir det stilt krav om at det skal være faglig vel begrunnet, og det skal være så og så sterkt vurdert. Det er for så vidt et ærlig standpunkt, og der vil vi nok være uenige i en rekke sammenhenger. Det skal det ikke være tvil om.

       Slik bevilgning til den type tiltak som vi snakker om her, vil uansett være overslagsbevilgning, så det er uansett først i ettertid man vil se hva dette egentlig har kostet. Fra SVs side er vi meget skeptisk til å bruke Reindriftens utviklingsfond i en sånn sammenheng som buffer. Vi ser at dette er en praktisk ordning, men prinsipielt syns vi den er uheldig. Men la nå det være. Statsråden har for så vidt understreket at han syns at vårt

       forslag ikke er faglig sterkt nok vurdert, og at vi burde ha ventet.

       Men er det da slik at Sametinget, som faktisk har bedt om et konkret tiltak gjennom et forslag nettopp fra de to største partiene i Sametinget, deriblant statsrådens eget parti, heller ikke har de faglige forutsetninger eller den nødvendige kunnskap og innsikt i situasjonen for å kunne fremme slike krav? Er det slik statsråden oppfatter Sametingets arbeid og Sametingets vedtak, at heller ikke de har den nødvendige faglige innsikt i dette spørsmålet for å kunne fremme slike forslag?

       Jeg syns det er interessant at representanten Reidar Johansen faktisk står på Stortingets talerstol og sier at det er uenighet om det bør være faglig godt grunnlag for de forslag som framsettes, og spesielt når han selv sier at det også i framtida vil være uenighet om det. Jeg kan i hvert fall forsikre om at vi fra Arbeiderpartiets side kommer til å være opptatt av grunnlaget for forslag, uavhengig av om vi møter her som regjeringsmedlemmer eller eventuelt skulle representere opposisjonen i Stortinget en gang i en forhåpentligvis meget fjern framtid.

       Når det gjelder overslagsbevilgninger, er nettopp poenget at vi har virkemidler vi kan bruke i tråd med det som det later til å være enighet om, at det vil bli nødvendig med erstatninger i området. Det er nettopp derfor, går jeg ut fra, at flertallet sier det de sier, som altså Regjeringen er enig i, at vi vil få anledning til å komme tilbake til det hvis det skulle være nødvendig å utvide rammene for bevilgningene.

       Det er ikke sånn at jeg på noen som helst måte har antydet at Sametinget ikke har faglig kompetanse til å uttale seg om reindriftsspørsmål. Utgangspunktet er altså at det er enighet om at det vil være behov for å vurdere de økonomiske konsekvensene av det som skjedde i forbindelse med beitesituasjonen i vinter. Men det vil vi først få oversikt over på et senere tidspunkt. Jeg er enig med Sametinget i at noe må skje i forhold til erstatning. Vi mener at vi må ha tallene på bordet for hvor store beløpene skal være, før vi setter inn tiltak. Men det er altså ingen uenighet om at tiltak må settes inn, og det får vi rikelig anledning til å komme tilbake til.

       For øvrig er jeg veldig fornøyd med at Sametinget og også andre har engasjert seg veldig sterkt i de faktiske tiltak, utenom de økonomiske, som ble satt inn i den aktuelle situasjon. Jeg håper at vi også i framtida kan klare å ta de faktiske tiltakene på det aktuelle tidspunktet, erstatningene når tapet er kjent.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og replikkordskiftet og debatten er dermed omme.

       (Votering, se side 4088)