Tore A Liltved (H) (ordfører for saken):

       Komiteen har i denne innstillingen diskutert de mål og prinsipper som bør ligge til grunn for vårt forhold til innvandrere og flyktninger. Komiteen er enstemmig i at målet må være å føre en politikk som integrerer innvandrere og flyktninger hurtigst mulig i vårt samfunn. Prinsippet for dette skal være at alle i Norge, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Utfordringen for komiteen var å finne praktiske løsninger som kan gi tilfredsstillende resultater. Komiteen mener innstillingen langt på vei gir svarene på utfordringen.

       Det har lenge vært kjent at innvandrere og flyktninger som ikke kan snakke og gjøre seg forståelig på norsk, stiller langt bak i ledighetskøen og har store problemer med å finne seg til rette i det norske samfunn. Selv om Regjeringen gang på gang er utfordret på dette området, har det skortet på viljen og evnen til å handle.

       Etter hvert har flere innvandrere stått frem og utvetydig sagt at forutsetningen for arbeid og integrering er kunnskaper i norsk. I meldingen har Regjeringen forbedret sitt tilbud ved å foreslå modulbasert norskopplæring, men den foreslår ikke at opplæringen skal være nivåbasert. Komiteen mener det er på høy tid å gå bort fra timebasert undervisning, fordi denne bare i svært liten grad kan ta hensyn til elevens utgangspunkt for å lære norsk. Noen er analfabeter, noen har omtrent ikke skolegang, mens andre har solid utdannelse og kjenner flere språk. Med en nivåbasert norskundervisning basert på moduler kan undervisningen individualiseres i forhold til elevenes utgangspunkt. Det er bra.

       Høyre går likevel lenger enn de andre partiene når det gjelder å respektere innvandrerne og flyktningene ved å stille krav. Vi mener norskundervisningen må være pliktig. Innvandrere og flyktninger skylder seg selv og det norske samfunn å påta seg den plikten, og vi skylder disse å stille krav. Høyre ber derfor Regjeringen om å sørge for at det etableres en obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag for nyankomne flyktninger og innvandrere, og at denne opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve. Dessverre får vi heller ikke denne gang flertall for å pålegge innvandrere og flyktninger obligatorisk norskundervisning bl.a fordi Arbeiderpartiet svikter sitt eget partiprogram. Men Høyre får flertall for sitt gjentatte krav om at norskundervisningen skal avsluttes med en prøve. Dette vil være med på å kvalitetssikre opplæringen og gi trygghet både til elevene og til myndighetene om at målet er nådd. Jeg skal ikke annet enn sånn en passant nevne med hvilken kraft og intensitet Arbeiderpartiet og andre motarbeidet Høyres krav om prøver bare for kort tid siden.

       Jeg stiller meg også undrende til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som ivrer etter at undervisning i norsk med samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere, inkludert flyktninger og asylsøkere, må starte så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst. Unntatt Arbeiderpartiet står komiteen samlet bak dette forslaget. Men hvorfor går ikke disse partiene sammen med Høyre i kravet om at denne undervisningen skal være obligatorisk? Vi vet at mange som kommer og midlertidig bor i asylmottak, ikke følger undervisningen som tilbys. Sannelig - det er ikke lett å forstå hva disse partiene egentlig vil.

       Høyre foreslår, som tidligere, å fjerne statlig finansiering av morsmålsundervisningen. Denne bør etter Høyres mening være innvandrernes eget ansvar.

       Komiteen er også enig i at det fra nå av må bli fart i godkjennelse og ekvivalering av den utdannelse og/eller den realkompetanse den enkelte innvandrer og flyktning har. Det er ikke mindre enn en skam at Regjeringen ennå ikke har vist handlekraft på dette området. I årevis kan innvandrere og flyktninger ha gått arbeidsløse eller tatt arbeid langt under sin kompetanse, fordi Regjeringen har vært fullstendig likegyldig i forhold til å få fastsatt deres utdannelse og kompetanse. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiets sommel og inkompetanse når det gjelder både norskopplæring og godkjennelse av innvandrere og flyktningers utdannelse, har vært og er medvirkende til at langt flere enn nødvendig har blitt avhengig av sosialstøtte og dermed blitt stigmatisert. På denne måte har Arbeiderpartiet skuffet kull til intoleranse og meningsløse fordommer. Jeg forutsetter at Regjeringen nå er i stand til å sette ut i livet de vedtak Stortinget i dag gjør.

       Komiteen har i innstillingen understreket at behandlingstiden for saker vedrørende godkjenning av utenlandsk kompetanse fortrinnsvis skal være maksimum seks måneder. Det er også viktig at Regjeringen snarest vurderer en utstrakt ordning med fagbrev etter § 20 for de innvandrere som har den nødvendige praksis. For disse må det gis mulighet til å gå rett inn i en testsituasjon. Det må også vurderes hvordan innvandrere og flyktninger som har realkompetanse, enten teoretisk eller praktisk, kan få testet denne uten at det blir satt unødige, formelle hindre.

       Arbeidsledigheten blant innvandrere og flyktninger er heldigvis for nedadgående, men likevel tre til fire ganger så høy som blant norske arbeidstakere. Samtidig skriker næringslivet etter arbeidskraft. Det er rosverdig at NHO, HSH og LO bl.a driver aktiv rekruttering av arbeidskraft gjennom fadderordningene, og det bør snart gå opp for bedriftene som mangler arbeidskraft, at det blant innvandrere og flyktninger finnes både høyt utdannede personer og faglig dyktig arbeidskraft. Det som er virkelig sørgelig, er at det offentlige arbeidsmonopolet ikke engang makter å tilføre bedriftene et etterspurt antall innvandrere og flyktninger til fadderordningene. Dette burde få noen og hver til å stille seg spørsmålet: Hva begrunner monopoliseringen av retten til å formidle ledig arbeidskraft? Vi er enstemmige om at det å ha et arbeid er av vesentlig betydning - essensielt - for integrering og aksept, men straks Høyre ønsker å gi de arbeidsledige et alternativ til den offentlige arbeidsformidling, slås døra igjen. Jeg vil minne om Karl Glads uttrykte ønske for å få flere innvandrere og flyktninger i arbeid: Opphev det offentlige arbeidsformidlingsmonopolet! Høyre tar konsekvensen av dette gjennom sitt forslag i innstillingen.

       Komiteen mener departementet bør arbeide hardere med å få til kombinasjoner arbeid - språkopplæring. Det synes klart at innvandrere og flyktninger har stort utbytte av den vekselvirkning og kombinasjon arbeid - språkopplæring innebærer. Språket blir funksjonelt, og i samtaler med arbeidskamerater kommer øvelse. I Næringslivets Ukeavis fredag den 30. mai står det om en bedriftsleder som fikk høre at hvis bedriften stilte med en praksisplass, skulle arbeidskontorene gi støtte til såkalt jobbrelatert norskundervisning. Også her sviktet arbeidskontoret. Arbeidsgiveren som ansatte en kvinne fra Romania, fikk nemlig etter opprettelsen av praksisplassen beskjed om selv å kontakte et språkinstitutt og fortelle om behovet. Det er slik at en må undre seg over hva arbeidskontorene egentlig driver med. Ikke kan de skaffe rekrutter til fadderordningen, og ikke følger de opp sine egne løfter til arbeidsgivere om norskkurs. Jeg spør derfor statsråd Opseth direkte: Er arbeidsministeren fornøyd med arbeidskontorenes innsats på dette feltet?

       Jeg har merket meg at den svenske sosialdemokratiske statsminister refser Norge for at vi har en for restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikk. Det er jeg ikke enig i. At det av og til gjøres dumme og firkantede beslutninger om utvisning, skaper berettiget harme. Det betyr at UDI og Justisdepartementet må skjerpe seg i sitt arbeid, men ikke at vi bør forlate vår restriktive politikk.

       Det er lett å generalisere ut fra enkeltstående hendinger. Dette gjelder ikke minst når mediene slår opp at en innvandrer har begått en forbrytelse. Ofte blir denne forbrytelsen tillagt en hel gruppe eller menneskers etnisitet. Dette er selvsagt urimelig og urettferdig. Dersom en nordmann begår en forbrytelse, blir denne selvsagt ikke tillagt alle nordmenn, men det individet som begikk den.

       Men det viser hvor viktig det er å forhindre kriminelle i å komme inn i landet og å ha en streng utsendelsespraksis for dem som ikke holder seg til loven. Høyre og Arbeiderpartiet sier derfor i innstillingen at kontrollmyndighetenes virksomhet er viktig av mange grunner, som f.eks å sørge for at innvandring skjer på lovlig vis, og at oppholdstillatelse blir gitt på reelt grunnlag. Høyre og Kristelig Folkeparti mener det bør settes inn mer metodisk arbeid for å få stoppet den illegale innvandringen. Illegal innvandring medfører økt kriminalitet og bidrar dessverre til intoleranse overfor det store flertall av lovlydige innvandrere. Høyre og Kristelig Folkeparti foreslår derfor at Stortinget ber Regjeringen om å sette inn mer metodisk arbeid for å få kartlagt og stoppet den illegale innvandringen til Norge, samtidig som det internasjonale engasjement på dette feltet bør styrkes. Det bør nevnes at også Senterpartiet har et lignende forslag.

       Konklusjon: Det er ingen tvil om at gjennomføring av innstillingens flertallsmerknader og forslag vil resultere i mer integrert og bedre hverdag for innvandrere og flyktninger. Det vil vi alle være tjent med. Det er viktig å understreke at et vellykket resultat må avhenge av innsats og ansvar fra innvandrerne og flyktningene selv.

       På vegne av Høyre fremmer jeg de forslag Høyre står alene om og det forslag Høyre står sammen med Kristelig Folkeparti om.

       Marit Nybakk (A) : Arbeiderpartiet og Høyre er enige om - etter det jeg kan se fra denne innstillingen, og etter å ha hørt på representanten Liltved - at det skal gis skikkelig norskundervisning til minoritetsspråklige elever i norsk skole. Imidlertid er vi uenige om ett punkt. Etter åtte år i kirke- og utdanningskomiteen er det ikke overraskende for meg å konstatere at Høyre nå ber Regjeringen om å fjerne statlig finansiering av morsmålsundervisningen. Liltved sier også fra denne talerstolen at det får innvandrerne greie å ordne selv. Det var noe slikt representanten gav uttrykk for.

       Jeg vet ikke om representanten Liltved har vært hos sine partifeller i Oslo rådhus og spurt hva de mener om dette. Ser ikke representanten Liltved at hvis vi skal sikre at barn med en annen språklig bakgrunn enn norsk skal kunne bli funksjonsdyktige i skole og arbeidsliv og lære seg norsk, bør vi tilrettelegge undervisningen for den enkelte elev for tospråklig undervisning basert på tospråklig fagundervisning?

       Mener representanten Liltved at f.eks. Oslo kommune må gå inn og finansiere hele denne undervisningen selv, et undervisningsopplegg som det har vært tverrpolitisk enighet om i Oslo, faktisk fra SV til Høyre og Fremskrittspartiet? En undervisning som jeg har fulgt ved et par skoler og som jeg synes ser veldig spennende ut, er at man setter sammen små grupper av barn og har en time med norsk med litt ulik bakgrunn og så en time med morsmålsundervisning knyttet til de enkelte fagene. Er det virkelig slik at Høyre mener at det ikke skal gis statlig støtte til morsmålsundervisning i det hele tatt?

Tore A Liltved (H) : Som forslaget i innstillingen sier, mener Høyre akkurat det Marit Nybakk nevnte, at det ikke skal gis statlige investeringsmidler til morsmålsundervisning. Som representanten Nybakk sikkert vet, er det stor uenighet blant forskerne om dette egentlig er et gode eller ei. Også innvandrere har uttalt at de ønsker at det først og fremst skal bli undervist i norsk, og ikke ha morsmålsundervisning, som de sier at de selv kan ta seg av. Derfor foreslår også Høyre at det skal bevilges 30 mill. kr til innvandrernes egne organisasjoner, slik at de kan få hjelp til å undervise barna sine i morsmålet.

       Nå har jo også Arbeiderpartiet for så vidt renonsert litt på sine tidligere krav, for nå vil de gi morsmålsundervisning i de første fire årene i grunnskolen, og at det så er delvis og kanskje absolutt slutt. Så også der har det vært en endring. Men vi står fast på det vi sier.

       Subsidiært vil vi nok stemme for et forslag fra representanten Ellen Chr Christiansen, som går ut på at en skal gjøre en del undersøkelser når det gjelder morsmålsundervisning eller ikke.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Aller først: Når det gjelder dette med morsmålsundervisning, er det jo litt inte-ressant å høre representanten Liltved her omtale den delen av språkopplæringen i Norge som lite verdt. I andre sammenhenger er vi opptatt av internasjonalisering, og jeg har oppfattet Høyre som et av de partiene som i hvert fall har pratet mest om behovet for at innbyggerne i Norge kan mest mulig språk. At representanten Liltved til de grader nedvurderer viktigheten av at vi også har en del mennesker i Norge som kan andre språk enn norsk, engelsk og tysk, forundrer meg. At han faktisk ikke ser at det kan være et konkurransefortrinn og en fordel for Norge at en del av innvandrerbefolkningen har en funksjonell tospråklighet i forhold til deres eget opprinnelige språk, synes jeg er veldig rart å være vitne til her. I tillegg kan morsmålsundervisning være en nødvendig forutsetning for at f.eks en sju år gammel gutt kan tilegne seg fagkunnskap i skolen i Norge.

       Jeg har lyst til å gå litt videre på det som Liltved var inne på omkring pliktig norskundervisning, som jo kan virke veldig greit når en hører på representanten Liltved. Jeg har lyst til å utfordre representanten litt mer i forhold til hvordan dette skal fungere i praksis, for nå har Høyre gått inn på et opplegg med nivåbasert undervisning. Og i forbindelse med kombinasjonen av nivåbasert undervisning og undervisningsplikt kan en spørre hva som vil skje når den som ifølge Høyre har plikt til å motta undervisning, ikke oppnår et ønsket nivå. Hvordan ønsker Høyre å håndtere det spørsmålet? Hvilke sanksjonsmuligheter ser Høyre for seg for dem som ikke benytter seg av tilbudet, eventuelt ikke når det nivået som Høyre er opptatt av? Ser ikke Høyre at det faktisk er en måte å avspore hele debatten på, fordi situasjonen i dag er den at vi ikke har et tilbud? Det er tilbudet som mangler. Hvis vi klarer å gi et tilbud, vil vi komme veldig langt i forhold til å få et språknivå også hos innvandrerbefolkningen som er mye bedre enn det er i dag.

Tore A Liltved (H) : Det er ikke slik som det kan høres ut, at Høyre forbyr noen å lære å videreutvikle sitt morsmål. Vi vil bare gjøre det på en annen måte enn flertallet.

       De nordmenn som utvandret til Amerika, fikk aldri noen opplæring spesielt i norsk, men etter mange generasjoner kan de snakke norsk fremdeles. Det viser at det går an.

       Når det gjelder sanksjoner for dem som ikke vil ha en obligatorisk norskopplæring, er det klart at det kan gjøres på mange vis. Norske barn har obligatorisk plikt til å gå på skole. Det er muligheter for å ilegge foreldrene bøter hvis barna ikke møter fram. Det kan også gjøres overfor innvandrerne. Man kan ilegge dem bøter hvis de ikke møter fram til obligatorisk norskundervisning. Men jeg tviler på at det vil bli så mange som må ilegges bøter. Jeg tror en må vise fasthet, fordi kulturelt er det veldig store forskjeller. Norge er på mange vis et snilt og godtroende samfunn. Men vi viser innvandrerne respekt ved å kreve noe av dem. Det tror jeg kommer alle til gode. Jeg tror ikke det er noe særlig problem å finne sanksjoner som kan få innvandrere som ikke møter til norskundervisning, til å forstå at dette bør de absolutt gjøre.

Børre Rønningen (SV) : Det er berre den haken ved Høgre sitt framlegg i innstillinga, der ein ber Regjeringa fjerne statleg finansiering av morsmålsundervisninga, at det er eit konkret framlegg. Det verkar no som om Høgre prøver å gå vekk frå innhaldet i det framlegget, men det ligg no der.

       Dette er heilt i strid med FNs barnekonvensjon, som slår fast at alle barn har rett til undervisning på sitt eige morsmål. Det same er slått fast av eit utval i Noreg, NOU 1995:12, som slår fast at morsmålsundervisning er ein rett, knytt både til minoritetane som gruppe, som enkeltindivid og i forhold til samfunnet som heilskap. Dette er litt viktig, for det er dei fyrste åra ein har størst moglegheit til å lære språk, særleg dei fem fyrste åra, men heilt fram til tiårsalderen kan barn lett lære fleire språk like bra som morsmålet, men morsmålet er utgangspunktet. Derfor vil eg utfordre Høgre på det. Ser ikkje dei dette?

       Er det ikkje òg slik å forstå - for å bruke Høgre og Framstegspartiet sin argumentasjon - at ved ei skikkeleg morsmålsopplæring vil rask heimsending, repatriering, bli lettare dersom folk kan sitt eige morsmål? Ser ikkje representanten Liltved det poenget?

       Til slutt vil eg spørje om Høgre framleis står ved at dei vil fjerne statleg finansiering av morsmålsundervisninga, som det står i framlegget.

Tore A Liltved (H) : Jeg trodde jeg hadde svart på dette spørsmålet før.

       Det er ingen som har sagt at innvandrerne skal fratas retten til morsmålsopplæring. Høyre sier ikke det. Vi sier bare at ansvaret for morsmålsopplæringen bør ligge hos innvandrerorganisasjonene selv. Det er noe annet. Og så sier vi at vi er villig til å bevilge penger til dette for å hjelpe innvandrerorganisasjonene med å gjennomføre morsmålsundervisningen for sine egne. Det er ikke brudd på noen konvensjoner eller lover.

       Roy N Wetterstad (Uav) : Jeg vil på vegne av representanten Ellen Chr Christiansen fremsette følgende forslag:

       Det ble sagt fra enkelte partier da meldingen ble lagt fram, at det var lite konkret og mange ord i meldingen. Jeg tror de aller fleste kan si seg enig i, etter at man har arbeidet med meldingen, at den gir et godt grunnlag for de konkrete handlinger som Regjeringen har invitert Stortinget til å ta stilling til. Jeg er også overbevist om at forskningsanalyser etc. på mange måter er tilbakelagte stadier, og at vi nå har et godt grunnlag når det gjelder innvandringspolitikk, for konkrete handlinger fra Stortingets side. Det kommer også til uttrykk i de forslag som er satt fram fra et flertall i Stortinget.

       Meldingen bygger på tre hovedbudskap:

       En av de viktigste forutsetningene for deltakelse er at vi er i stand til å bekjempe den rasisme og diskriminering som måtte finne sted i samfunnet. Derfor er det gledelig at Regjeringen har fremmet et forslag om å innarbeide en lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven § 55 A vedrørende forbud mot rasisme eller diskriminering i arbeidslivet.

       Jeg registrerer også at det kun er ett parti som foreslår å opprette et ombud for etnisk likestilling, og det er SV. Derimot er det et bredt flertall som støtter Regjeringens forslag om at man oppretter en juridisk bistandsordning for personer som er utsatt for rasisme og diskriminering, som skal være landsdekkende. Ordningen er under arbeid i nært samarbeid med innvandrerorganisasjonene.

       Retten til arbeid har fra Arbeiderpartiets side vært og er hovedpunktet i forhold til integrering og å kunne forsørge seg selv. Vi vet at ledigheten er svært høy blant voksne innvandrere og innvandrerungdom. Vi vet også at det er tre områder i samfunnet hvor folk med innvandrerbakgrunn stort sett får arbeid. Det er i hotellbransjen, rengjøringsbransjen og restaurantbransjen. Jeg sier ikke at det er noe galt å jobbe i de tre nevnte bransjer, men vi må ta innover oss at også innvandrere skal ha muligheten til å få arbeid på et langt bredere område enn de tre nevnte. Derfor har det vært viktig for komiteen å sette godkjenning av kompetanse og utdanning høyt på dagsordenen i arbeidet med meldingen. Som saksordføreren redegjorde grundig for, mener komiteen at behandlingstiden for godkjenning av utdanning og kompetanse fra utlandet settes til maksimum seks måneder. Fra Arbeiderpartiets side finner vi det også nødvendig, noe som også har fått tilslutning, at man i visse tilfeller tar i bruk særtiltak i forhold til utdanning og arbeid. Det er et virkemiddel som må tas i bruk, dersom man ønsker å få mer likebehandling enn det vi har sett fram til i dag.

       Komiteen vil også så sterkt som mulig understreke viktigheten av arbeidsmarkedstiltak. Arbeiderpartiet har ofte stått alene og argumentert for arbeidsmarkedstiltak fra denne talerstol. Ut fra de erfaringene vi har med bruken av arbeidsmarkedstiltak og samarbeid med arbeidslivets parter, er det viktig at vi har langsiktige virkemidler knyttet opp mot arbeidsmarkedsetaten.

       Jeg syns også det er gledelig at Regjeringen varsler at man aktivt vil ta i bruk rekruttering til lærlingordninger i offentlig sektor når det gjelder ungdom med innvandrerbakgrunn. Jeg syns også det er viktig å understreke at det ute i arbeidslivet pågår en betydelig innsats for å få innvandrere inn i arbeid, og også på språksiden. Jeg har registrert den ordningen SAS-hotellet har lagt opp med språkundervisning for sine ansatte. På SAS-hotellet er det 36 nasjonaliteter, og språkundervisning er en del av den daglige virksomhet, og etter de meldingene som er kommet fra både de ansatte og ledelsen, er det en ypperlig ordning som helt tydelig bør kunne brukes også av andre.

       Norskopplæring har vært og er fortsatt et tema som omtales på mange måter. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bruke så veldig mye tid på norskopplæringsdelen for voksne, for det står faktisk en nesten samlet komite bak det foreliggende forslaget til vedtak, og den uenigheten som måtte være i forhold til norskopplæring for voksne innvandrere, betegner jeg som mer eller mindre ubetydelig. Men man er i hvert fall kommet fram til en ny modell, idet man går fra timebasert til nivåbasert undervisning. Men la meg understreke at når det gjelder nivå, har man ikke under komitebehandlingen og heller ikke i innstillingen lagt fram noe annet enn at man i realiteten overlater utarbeidelsen av den nivåbaserte norskopplæringen til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og det er i første rekke med sikte på å gjøre innvandrerne funksjonsdyktige i samfunnet at vi går inn for den nivåbaserte modellen.

       Jeg finner også grunn til å nevne at vi fra Arbeiderpartiets side ser på morsmålsundervisning som et middel til å lære norsk, og derfor legger de begrensningene som det er redegjort for, at morsmålsundervisningen kun skal skje fra første til fjerde klasse i skolen.

       Det er et viktig kapittel i meldingen som saksordføreren ikke tok noe særlig tak i, og som gjelder Oslo, som jeg kjenner godt. Det dreier seg om et forslag - som er hilst med glede i Oslo - om en forsøksordning med tilbud om gratis korttidsbarnehage for alle 5-åringer i en bydel i Oslo øst. Det er viktig her også å foreta en tilsvarende vurdering når det gjelder skolefritidsordningen. Det er ingen tvil om at med gratis korttidsbarnehage vil mange innvandrerkvinner absolutt få en bedre hverdag og mulighet til å være deltakere i samfunnet på en annen måte enn i dag.

       Det er også gledelig at flertallet vil gi Regjeringen fullmakt til å utvide ordningen med integreringstilskudd for kommuner som har spesielt mange innvandrere og flyktninger, fra fem til sju år.

       Jeg syns også det er viktig å understreke det jeg hadde som et utgangspunkt, nemlig at det er bred politisk enighet i forhold til meldingen, og det er også helt grunnleggende enighet om at retten til å forsørge seg selv må være hovedbudskapet fra Stortingets behandling i dag.

       Et konkret spørsmål: Mener Arbeiderpartiets hovedtalsmann i flyktning- og innvandringspolitikken at Norge praktiserer en for streng og restriktiv linje når det gjelder mottak, slik Sveriges sosialdemokratiske statsminister har uttalt?

       Og så et annet konkret spørsmål som gjelder språkopplæring, både norsk og morsmål, som begge våre partier er opptatt av. Representanten Kristiansen kjenner jo godt til de særlige behov som er i deler av Oslo. Nå har altså Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV et forslag i innstillingen som går ut på at tilskuddet til tospråklig undervisning i grunnskoleklasser der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 30 % eller mer, skal fordobles. Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet være med på å støtte det forslaget?

Rune E Kristiansen (A) : Det er helt riktig som representanten Lian har registrert, at jeg har uttrykt glede over det brede flertallet som står bak den innstillingen vi har til behandling i dag. Og det er jo slik at ønsker man et bredt flertall, må man jenke seg både på den ene og den andre måten. Og Arbeiderpartiets utgangspunkt har vært at vi syns at innvandringspolitikk er et tema, et område som er så viktig at vi også i arbeidet i komiteen selvfølgelig har lagt veldig sterk vekt på å søke fellesskap der det er mulig. Og det har da endt med, helt riktig, 13 romertallsforslag, hvor Arbeiderpartiet da ikke er deltaker i et par av dem, noe jeg skal komme tilbake til senere.

       Når det gjelder spørsmålet - jeg oppfattet det vel riktig - om Arbeiderpartiet var enig med den svenske statsminister eller ikke, for å ta det veldig konkret, har jeg ikke behov for å uttrykke noe om det fra denne talerstol. Jeg mener at den svenske statsministeren gjerne må få uttrykke seg så mye han vil for meg om innvandringspolitikk, men jeg finner ikke noen grunn til å kommentere det her.

       Spørsmålet knyttet til forslag nr. 4 - hvorfor Arbeiderpartiet ikke er med på det: Det er rett og slett fordi vi har valgt å prioritere annerledes i andre forslag vi er med på.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Den svenske utgreiinga om forhold som gjeld kva som hemmar eller eventuelt fremmar negative holdningar i befolkninga, som kom midt på 1980-talet, viste at det som først og fremst var avgjerande for om det fekk utvikle seg rasistiske eller framandfiendtlege holdningar i eit samfunn eller ikkje, var styresmaktenes - ikkje verbale politikk - men handlingar i praksis. Der styresmaktene viste, både lokalt og sentralt, at dei var villige til å stille opp for dei som ofte blir utsette for både negative holdningar og diskriminerande handlingar, der styresmaktene viste at det var uakseptabelt gjennom å legge til rette positivt, der klarte ein å demme opp for desse holdningane. Der styresmaktene var unnvikande og førte ein praksis som signaliserte ei negativ holdning, der fekk dei svar på tiltale.

       Derfor vil eg spørje representanten Kristiansen: I forhold til den innstramminga i flyktning- og asylpolitikken og den inhumane behandlinga som mange opplever at det blir når ein skal sende folk ut av landet, koste kva det koste vil - og eit av dei siste eksempla er Gholam-saka, som no pågår i retten, og vi har hatt ganske mange eksempel på at familiar blir henta om natta eller tidleg om morgonen og transportert ut av landet, sjuke menneske og barn som absolutt hadde trengt samfunnet sitt vern - korleis trur representanten Kristiansen desse eksempla er med på anten å fremme eller hemme den typen holdningar som vi helst ikkje vil sjå så mykje av, og som fører til at Carl I Hagen og andre får blod på tann i forhold til kor farleg det er med eit fleirkulturelt samfunn?

Rune E Kristiansen (A) : Jeg kunne jo tatt utgangspunkt i at vi i arbeidet med meldingen, og slik det er lagt opp til fra komiteens side, heller ikke har behandlet innvandringsregulering eller utlendingsloven. Men jeg er av den oppfatning at jeg ikke er på linje med det Kjellbjørg Lunde gav uttrykk for om flyktning- og innvandringspolitikken i dag.

       Jeg har tidligere i andre debatter understreket at dersom Stortinget ønsker en annen flyktning- og innvandringspolitikk enn den Regjeringen bruker lovverket til, så får stortingsflertallet ta den runden. Men jeg har forståelse for utgangspunktet om holdninger som representanten Lunde tar opp, og jeg deler mange av de synspunktene representanten har gitt uttrykk for. Men min og Arbeiderpartiets oppfatning er at vi har gått offensivt ut for å bekjempe rasisme og diskriminering, bl.a gjennom det arbeid som er nedlagt i meldingen.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg kan være enig med Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann i en ting: Når det gjelder denne politikken, er det alle partie-

       ne i Stortingets sal på den ene side - med kanskje noen kosmetiske forskjeller - og så har vi Fremskrittspartiet på den andre side.

       Det er i grunnen positivt på en måte. Vi skulle selvfølgelig ønske på sikt at vi fikk mer oppslutning også i denne sal for våre synspunkter, men i valgkampen som vi nå går inn i, tydeliggjør og klargjør det for velgerne hvor Fremskrittspartiet står i forhold til de andre partiene.

       Det som jeg reagerte sterkest på da jeg leste denne meldingen første gang, var at man innfører stadig nye særordninger og særfordeler for innvandrerne fremfor norske borgere. De har en rekke av dem fra før, som vanlige nordmenn, Ola og Kari, reagerer på. Nå skal vi få aktiv rekruttering på arbeidsmarkedet ved å kvotere inn innvandrere i offentlige stillinger, gunstig juridisk bistand, gratis pedagogisk tilbud i barnehage til en geografisk utvalgt gruppe, og man skal vurdere særordninger gjennom Husbanken og mye, mye mer. Mange borgere i dette landet som selv ikke har fått den hjelpen de trenger, er skeptisk til dette. De har vært med på å bygge opp landet i 1950 - 1960 - 1970-årene, har hatt lengre arbeidsdager, kortere ferier, tatt seg av sine barn og sine foreldre, og i den sosialistiske velferdsstaten får en god del av dem ikke hjelp, og de synes det er urettferdig.

       Jeg vil gjerne ha noen synspunkter fra Rune Kristiansen på dette, for det kan jo nøre opp under fremmedfiendtlige holdninger å videreføre og utvide disse særordningene. Noen går faktisk så langt at de mener det er brudd på FNs rasediskrimineringskonvensjon, som Norge tiltrådte i 1970.

Rune E Kristiansen (A) : Hvor representanten Hedstrøm henter sine analyser, har jeg ikke tenkt å bruke verken tid eller tanker på. Men det som er helt sikkert, er at jeg tror alle er rimelig fornøyd med de klare skillelinjer som departementet i meldingen og det politiske flertall står bak - kontra Fremskrittspartiet. Jeg kan love at disse klare skillelinjene i innvandringspolitikken også i en valgkamp vil ha et bredt stortingsflertall bak seg.

       La meg understreke - ikke overfor Hedstrøm, for det tror jeg ikke hjelper noe særlig - at det ikke er noen særfordeler som dette flertallet har lagt opp til. Vi har sagt at på enkelte områder er det nødvendig med noen særtiltak for at man i det hele tatt skal ha en likebehandling i langt sterkere grad enn vi har i dag. Og jeg har overhodet ingen bekymringer for at de særfordelene som representanten Hedstrøm her nevner, blir oppfattet ute i befolkningen på den måten som representanten Hedstrøm uttrykker, ikke minst når det er et politisk flertall som også er villig til å møte de synspunkter som Fremskrittspartiet har uttrykt i tidligere valgkamper, med det innvandrermateriell og de vedtak som i dag vil bli sluttresultatet.

       Integrering - det å få samfunnet til å henge sammen - er imidlertid ikke noen ny utfordring. Det er en oppgave som ethvert samfunn stilles overfor til enhver tid. Tidligere tiders integrasjonsproblematikk har bl.a vært knyttet til underklassens kamp for like rettigheter og rett til en likeverdig plass i samfunnet. Kvinners kamp for likeverd og egenverd i forhold til menn er også en parallell. De seinere åra har integrasjonsspørsmålet også favnet f.eks funksjonshemmede. Funksjonshemmede er også på mange måter sett på som annerledes. Spørsmålet har vært - her som tidligere: Er de så annerledes at de ikke hører med? Eller har de også rett til å være en del av samfunnsfellesskapet?

       I dag tenker vi ofte på forholdet mellom nordmenn og mennesker av utenlandsk opprinnelse når vi snakker om integrering. Grunnproblematikken er imidlertid den samme. Alle mennesker er forskjellige. Men hvilke forskjeller vil vi regne som avgrensningskriterier mellom oss og de andre? Det fellesskapet som dannes av disse avgrensningene, er grunnlaget for hvem vi i neste omgang vil omfatte med vår solidaritet, eller hvem vi vil la være med og bestemme i vårt samfunn.

       Tre forhold kan framheves som nøkkelfaktorer for en reell integrering: språk, arbeid og nettverk. Språkfellesskap i en eller annen form vil alltid være sentralt som grunnlag for opplevd fellesskap. Gjensidig kommunikasjon gir forståelse og nærhet og danner basis for kreativitet, samspill og utvikling. En eller annen form for arbeid, adgang til å være med som reell bidragsyter, bli akseptert som likeverdig og ikke som en ekstra byrde, er også sentralt. Samtidig innebærer det solidariske, integrerte fellesskap at de som av ulike grunner ikke kan delta på vanlig måte i arbeidslivet, uansett får den hjelpen de trenger fra fellesskapet. Den siste faktoren - nettverk - er en konsekvens av kontakt.

       Dersom vi aksepterer at ikke alle er like her i landet, må vi som konsekvens akseptere at vi alltid kommer til å ha ulike minoritetsgrupper i samfunnet. Spørsmålet er da: Skal disse være en del av vårt samfunn, eller skal de være utenforgrupper som ikke regnes med? En konsekvens av utelukkelse vil være at disse heller ikke regner seg sjøl som en del av fellesskapet, med forpliktelse til å ta hensyn til medborgere og til å følge samfunnets felles spilleregler på ulike felt.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Dette var ei god melding sa representanten Riis-Johansen, men ikkje spekka med tiltak. Det var lause formuleringar. Her har komiteen gjort ein jobb.

       Eg synest meldinga og innstillinga er god lesing. Eg har leita i innstillinga og lytta interessert til representanten sitt innlegg om det var nokre nye tiltak Senterpartiet hadde foreslått i denne samanhengen som ikkje var omtalte. Så vidt eg kan forstå, er det ingen nye tiltak. Det er berre meir av det same og litt krassare formuleringar om dei same tinga som det som ligg i meldinga.

       Representanten Riis-Johansen snakka om etter- og vidareutdanning som om det stod i motsetning til spesielle tiltak for den gruppa me snakkar om, og det kan ikkje eg sjå. Me har i etter- og vidareutdanningsreforma - iallfall frå Arbeidarpartiet si side - understreka ganske sterkt at denne reforma skal omfatta alle, også dei som ikkje har grunnutdanning frå tidlegare. Det vil også gjelda innvandrarar.

       Så til noko som eg aldri kan slutta å undra meg over: Når eg høyrer på Senterpartiet og til dels Kristeleg Folkeparti i dette huset, snakkar dei veldig fint om alt ein skal gjera, både om kor mange ein skal ta imot av innvandrarar og flyktningar, og om kor mykje ein skal gjera. Når eg møter partifellane til Riis-Johansen ute i Kommune-Noreg, synest eg aldri dei står i kø for å ta imot flyktningar og innvandrarar, og dei står heller ikkje i kø for å laga gode tilbod.

       Då vil eg spørja representanten Riis-Johansen: Er representanten fornøgd med den måten senterpartiordførarane og partifellane hans rundt i Kommune-Noreg går fram i høve til å ta imot flyktningar? Om ikkje, kva gjer representanten Riis-Johansen for å få sine partifellar til å vera meir positive? Som kjent kan ikkje flyktningar bu i dette huset - dei må bu ute i Kommune-Noreg.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg skal ta det siste først: Når det gjelder senterpartiordførerne, oppfatter jeg det slik at de gjør en god jobb i forhold til dette. Den frustrasjonen jeg eventuelt har møtt i forhold til det å ta imot flyktninger og asylsøkere, har i vesentlig grad dreid seg om én ting, og det er uforutsigbarhet. Svært mange ordførere har vært veldig frustrert som følge av at det har vært en kurve her som har gjort at statlige asylmottak er blitt lagt ned og kommunene har blitt sittende igjen med kostnader fordi de ikke har fått de personene i mottakene som de hadde regnet med. Jeg har et konkret eksempel fra mitt eget fylke, fra Sauherad kommune, som tapte flere hundre tusen kroner fordi det var for raske endringer fra departementets side. Så i den grad det er motforestillinger, skyldes det i vesentlig grad frustrasjon som følge av sviktende rammebetingelser i forhold til det å gjøre en jobb når det gjelder mottaksarbeid.

       Så til videreutdanning: Jeg mener jeg ganske klart gav uttrykk for hva jeg mener er et ganske stort paradoks her. Det er at Arbeiderpartiet er det partiet som prater mest om videreutdanning, samtidig som partiet ikke vil være med på å gi norskundervisning til personer som har bodd i Norge lenger enn fem år, og som ikke vil være med på å gi grunnskoleutdanning til personer over 19 år. Hvis ikke det her er snakk om videreutdanning, og hvis ikke dette er en måte å bygge kunnskap på, så har jeg vanskelig for å forstå hvordan vi skal satse på videreutdanning i landet.

       Så til slutt til det som var det mest oppsiktsvekkende i replikken: Når representanten Starrfelt etterlyser Senterpartiets konkrete endringsforslag i innstillinga, kan jeg henvise til side 37, der står det 13 romertallsforslag, og en ikke uvesentlig del av dem er Senterpartiets forslag, som vi har jobbet med ganske lenge, og som da er endt opp i flertallsforslag som betyr en konkretisering av politikken på det området. Meldinga var en faktasamling, en analysesamling, som var bra, men uten konkrete tiltak i forhold til å bedre integreringspolitikken. På side 37 i innstillinga har vi fått inn 13 tiltak som er gode, og som gjør at vi faktisk nå får en ny og bedre integreringspolitikk.

Tore A Liltved (H) : Jeg vil først spørre Terje Riis-Johansen - for han kom inn på det i sitt svar nå: Er det slik at alle kommuner er frustrert over at de har fått for lite integreringstilskudd? Det kunne høres slik ut. Men for mange kommuner ligger det faktisk et godt motivasjonsmoment i integreringstilskuddet, for klarer de å få sine innvandrere ut i arbeid før disse fem årene er gått, kan de bruke det de har igjen, enten til å forsterke sin politikk eller på andre områder.

       Med det jeg ville spørre om, var egentlig hvorfor Senterpartiet ikke kan støtte komiteens flertall når vi ønsker å gi god informasjon til kvinner som kommer fra andre land om forbudet mot omskjæring, om forbudet mot tvangsgifting i ekteskapsloven, om de uheldige virkninger ved inngifte og om likestillingsloven. Hva er det som gjør at Senterpartiet ikke synes dette er viktig? Det må jo være veldig viktig for utenlandske kvinner å ha kjennskap til norsk lovgivning på disse områdene, for det vil hjelpe dem til integrering, og det vil hjelpe dem i hverdagen. Det mangler et svar på det fra Senterpartiet, og det vil jeg gjerne ha.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Når det gjelder frustrerte kommuner, var det et nytt område representanten Liltved tok opp nå. Det vi diskuterte i stad, var de statlige asylmottak og de problemene det skaper for kommuner som har bygd dem opp, når kapasiteten og forutsetningene blir endret.

       Men det Liltved kommer med som et nytt poeng her, er om kommunene er frustrert som følge av at de får for lite integreringstilskudd. Det er ikke tvil om at mange kommuner er det, og at mange kommuner føler at det påfører dem en kostnad å gjøre den jobben. Det er klart at i en tid med trange kommunebudsjett kan viljen være noe mindre enn den ville være ellers. Så det å utvide integreringstilskuddet fra fem til sju år er et viktig virkemiddel for å bidra til at kommunene går inn i dette, og ikke minst til at kommunene i større grad enn nå bidrar til at førstebosettinga blir endelig bosetting, og at vi ikke får en sentralisering særlig inn mot Oslo.

       Når det gjelder hvorfor Senterpartiet ikke kunne støtte merknaden om omskjæring m.m., er det et enkelt svar å gi på det: Jeg syns faktisk ikke at det er alt som hører hjemme i en stortingsmelding og en innstilling om den.

Børre Rønningen (SV) : Eg merka meg representanten Riis-Johansen sin omtale av arbeidsløyse, og eg er samd i vektlegginga av det. Men representanten landa på at det viktigaste her var arbeidsmarknadstiltak. Eg er samd i at det er veldig viktig, og det har vist seg under høyringane i komiteen og under behandlinga at det er ein dramatisk kuttsituasjon i fleire fylke knytt til slike fornuftige tiltak overfor innvandrargruppene. Blant anna i Østfold har dei eit sesamopplegg som aktivt legg til rette for både skule, opplæring og arbeidstilvenning, og det er andre fylke som er i same posisjon.

       Mi bekymringgår på at det kuttet Stortinget har gjort i tiltaka, har gjort problema endå større. Det eg er litt interessert i, i og med at Senterpartiet no vektlegg dette så sterkt, er om det er nye signal frå partiet til Regjeringa om at ein kanskje bør halde ei forsiktigare linje når det gjeld arbeidsmarknadstiltaka sitt omfang. I tillegg til det er det konstatert at arbeidsløysa blant innvandrar- og flyktninggrupper er opptil fem - seks gonger så høg som blant den alminnelege befolkninga i Noreg. I den samanheng har NHO fortenestefullt starta ein kampanje med fadderordning og tiltak knytte til norsk næringsliv og arbeidsliv. For å ta dette på alvor har SV i denne innstillinga eit framlegg om å be Regjeringa ta kontakt med partane for å lage ein handlingsplan der vi får ein prioritert plan knytt både til offentleg verksemd og privat verksemd slik at vi kjem i gang og kjem ut av situasjonen med så stor arbeidsløyse - opptil 11 % for innvandrar- og flyktninggrupper. Spørsmålet mitt er då om Senterpartiet vil støtte det forslaget, eller om dei har ei grunngjeving for ikkje å gjere det.

       Så gjør representanten Rønningen et poeng ut av at vi hadde en noe lavere bevilgning til arbeidsmarkedsetaten enn bl.a. Arbeiderpartiet og SV hadde. Jeg må si at SV egentlig også pr. definisjon er med på kuttene, for i forhold til hvilket nivå vi lå på for en del år siden, har SV også kuttet store summer i arbeidsmarkedstiltakene. De har bare gjort det litt senere enn bl.a. Senterpartiet har gjort. Det er litt vanskelig å følge det resonnementet i og med at også SV, som sagt, ligger på et mye lavere nivå i dag når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, enn hva vi gjorde for fire-fem år siden.

       Arbeidsmarkedsetatens virksomhet må tilpasses ledigheten. Jeg mener at de kuttene som er foretatt fram til nå, har vært forsvarlige. Det er ikke noe mål å kutte og kutte og ende opp med en arbeidsmarkedsetat som ikke kan gjøre jobben sin. Men samtidig er det et mål å bruke samfunnets penger på en slik måte at det stimulerer til vanlig arbeid, framfor å opprette tiltaksplasser, og i den grad vi har hatt personer i ledighetskøen som har kunnet gå inn i et vanlig arbeid, er det bedre at de har gjort det.

       Men jeg er her enig i - og det er jeg helt klar på - at vi framover må bruke arbeidsmarkedsetaten til å hjelpe grupper som ikke på egen hånd klarer å komme inn i arbeidslivet. Det dreier seg om innvandrere, langtidsledige og andre enkeltgrupper. Dette er helt klart. Vi skal også være klar over at vi fortsatt har et ganske høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak i Norge, og det kommer vi nok til å ha i overskuelig framtid.

       Eit slikt framlegg som ikkje får fleirtal, er SVs framlegg om å opprette eit ombod for etnisk likestilling. Faktisk får me ikkje støtte frå eit einaste parti i komiteen, trass i at erfaringane med slikt ombod, t.d. frå Sverige, er særs gode. Også i Noreg har me gode erfaringar med ombodsordningar på andre viktige område, og desse har fungert som viktige bidrag i kampen for å fremje rettar/likestilling hos grupper med spesielle behov. SV meiner at tilsvarande ordning er nødvendig for å ta vare på etniske minoritetars interesser.

       Erfaringar t.d. OMOD, Organisasjon mot offentleg diskriminering, har gjort, syner at dette også kan vere nødvendig i forhold til det offentlege - på ulikt nivå.

       Morsmålsundervisninga er kanskje det området som likevel har kome dårlegast ut både i stortingsmelding og komitebehandling. Det er litt påfallande at dei vurderingane eit praktisk talt samrøystes utval gjorde i NOU 1995:12 - Oslo kommunes representant snudde rett nok i tolvte time - om å lovfeste retten til morsmålsundervisning for det fyrste knapt nok er omtala i stortingsmeldinga, og for det andre berre har SVs primære støtte. Her kan det vere på sin plass å spørje kva som eigentleg er argumentet frå fleirtalet mot å ha lovfesta morsmålsundervisning. Det einaste som blir skrive som grunngjeving, er:

       « Det vil imidlertid være nødvendig med fleksible løsninger i forhold til språksammensetningen på den enkelte skole. »

       Og videre:

       « ... Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Kristelig Folkeparti, går derfor ikke inn for en lovfesting av morsmålsopplæring. »

       Faglege råd peikar klart på at morsmålsundervisning er avgjerande viktig, og sjølv om det ikkje er noko hovudpoeng for oss, vil også repatriering bli enklare for dei barna som beherskar morsmålet sitt. Det bør i høgste grad vere eit tankekors for dei partia, særleg på høgresida, som både er for å sende flyktningane dit dei kjem frå, snarast råd, men samtidig ikkje vil gje lovfesta rett til morsmålsopplæring! Det heng ikkje saman.

       For SV er etnisk likestilling eit nøkkelomgrep. Som overordna mål tyder det at ingen skal stillast dårlegare i samfunnet på grunn av etnisk opphav. SVs mål er eit tolerant samfunn der ulikskap i utsjånad, tru eller kulturell bakgrunn ikkje gir ulik moglegheit til arbeid, utdanning og deltaking i samfunnslivet. Både sosial og økonomisk utjamning/likskap, politisk innverknad samt juridiske rettar med omsyn til utøving av kulturell og religiøs aktivitet står sentralt i SVs eigen handlingsplan for etnisk likestilling, og eg kan godt anbefale den for fleire.

       Me veit av faglege data at arbeidsløysa mellom innvandrargruppene er bortimot 11 %, ja i periodar om lag fem gonger så stor som elles i befolkninga. Inntektsforskjellane er også store. I denne samanhengen vil eg gje ros til NHO, som gjennom ein eigen kampanje faktisk har tatt tak i desse problema og utvikla/bruka ulike ordningar, m.a. ei fadderordning, for å auke sysselsetjinga mellom etniske minoritetsgrupper. SV fremjar i tråd med dette framlegg om at Regjeringa skal ta kontakt med partane i arbeidslivet for å få til ein handlingsplan for rekruttering av innvandrarar i arbeidslivet - i privat verksemd, men òg særleg knytt til offentleg verksemd, som ikkje har nokon god posisjon på dette området.

       Så til slutt litt om arbeidsmarknadstiltaka: Eg vil berre få sagt at eit kutt på 500 mill. kr som vart gjennomført ved siste statsbudsjett, er monaleg. Det har skapt problem på ulike fylkesarbeidskontor, som sikkert òg representanten Riis-Johansen kjenner godt til etter besøk i Telemark. Eg oppfattar det då faktisk slik at Senterpartiet ved neste korsveg ikkje vil skjere ned på arbeidsmarknadstiltaka. Det synest eg var positivt.

       Eg sett fram dei framlegga som SV står bak i innstillinga.

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg registrerer at Børre Rønningen gav ros til NHO for det initiativ som der er tatt - jeg har ikke noen ytterligere kommentar til det.

       Derimot har representanten Rønningen gjentatte ganger, også her i dag, gitt uttrykk for at meldingen fra Regjeringen er veldig lite konkret, og at det har kommet en rekke forslag fra flertallet i Stortinget, som også inkluderer Arbeiderpartiet. Det blir påstått at meldingen er veldig lite konkret, og at komiteen på mange måter har gått nye veier. Det kunne være interessant om representanten Rønningen kunne konkretisere hvilke av de flertallsforslagene som tar en helt annen politisk retning enn det Regjeringens melding bygger på.

Børre Rønningen (SV) : Det skulle vel vere unødvendig å lese opp eller vise til framlegg i innstillinga, men eg kan for så vidt likevel gjere det.

       Det er to område som eg synest er veldig viktige, og som komiteen òg sterkt har understreka at er viktige. Det gjeld f.eks dette framlegget:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan for bygging av allmennyttige utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Muligheten for å kunne ta i bruk allerede eksisterende bygninger til dette formålet må vurderes ».

       Og vidare:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme de nødvendige lovendringer slik at det blir lettere for kommunene å overta andeler i borettslag som kan klausuleres til utleieboliger. »

       Dette er veldig viktige område. Så seint som i førre månad, i ein annan samanheng når me diskutererte bustadpolitikk, bad Stortinget Regjeringa kome tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett, men det har den ikkje gjort. Komiteen har faktisk greidd å få inn dette - det synest eg er flott, og eg synest det er positivt og viktig.

       Så har me gått inn på ein veldig brei diskusjon om nivåbasert norskundervisning, der Rune Kristiansen, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høgre og SV har medverka. Me har verkeleg fått til gode ting. Det som er viktig med innstillinga, er at den faktisk gir eit inntrykk av at norsk flyktning-, asyl- og innvandrarpolitikk er litt på glid. Det er slik me må tolke dei tiltaka som ligg i innstillinga. Eg er veldig fornøgd med det. Men sjølvsagt vil eg til slutt seie at SV vil gå mykje lenger, og me har framlegg som eg har omtala i innlegget mitt.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Representanten Rønningen brukte en del tid på arbeidsmarkedstiltak. Jeg har null problem med å være enig i at det er et viktig område, og at vi - som jeg også sa i mitt innlegg - må bruke en del ressurser derfra til det området vi nå snakker om. Men det som er et lite paradoks, er den voldsomme kritikken som representanten Rønningen til stadighet kommer med overfor Senterpartiet og andre partier. Vi la oss på et noe lavere nivå - 500 mill. kr lavere for inneværende år enn det SV gjorde. SV la seg vel 50 mill. kr over Arbeiderpartiets forslag. Vi har hvert år fått kritikk fra SV knyttet til arbeidsmarkedstiltakene. Det har i ettertid vist seg at ledigheten har gått ned, og at det - det er min vurdering - har vært forsvarlig å kutte tiltakene. Jeg mener at tiltakene hvert år må tilpasses det reelle ledighetsnivået. Men SV har fulgt etter. SV ligger i dag på et mye lavere nivå når det gjelder tiltaksplasser, enn f.eks. Senterpartiet gjorde for fire år siden. Men den retorikken som Børre Rønningen bruker her, blir det ikke hold i når SV også reduserer tiltaksnivået år for år, men ligger litt etter.

       Da blir spørsmålet til representanten Rønningen: Hvordan kan Rønningen forsvare å bruke den retorikken han bruker overfor bl.a. Senterpartiet, når SV ligger på et så lavt nivå i år i forhold til hva SV gjorde for fire år siden?

Børre Rønningen (SV) : Representanten Terje Riis-Johansen har heilt rett i at SV ikkje har gått så langt som mellompartia og Høgre, og heller ikkje som Regjeringa. Det har sitt utgangspunkt i at me gjer ei vurdering av den faktiske situasjonen og ser på nettopp det representanten Riis-Johansen tok opp, nemleg arbeidsløysa sitt omfang. Det må vere utgangspunktet. Det er òg den vurderinga Regjeringa gjer når den legg fram omfanget av tiltak. Men Regjeringa har mått ta fleirtalets vedtak til etterretning. Fleirtalet kutta 500 mill. kr, og det har faktisk skapt problem i Østfold, i Telemark og i ein del andre fylke knytte til oppfølging av denne viktige gruppa, og der Riis-Johansen klart understreka at arbeidsmarknadstiltaka er viktige - og kanskje det viktigaste instrumentet å bruke i denne samanhengen. Hadde me hatt den halve milliarden, hadde situasjonen vore litt annleis, men eg konstaterer at Senterpartiet vil sjå på dette i og med at dei er så positive til slike tiltak overfor desse gruppene.

       Til slutt vil eg seie, som representanten Riis-Johansen, at SV har følgt med i talet på arbeidslause, men her er det faktisk snakk om langtidsledige i alle grupper som ikkje får seg arbeid og som etter kvart blir eit slags filleproletariat, og me er nøydde til å ta høgd for å løyse problema deira. Derfor trur eg det blir viktig å ta ei gjennomdrøfting av nivået på arbeidsmarknadstiltaka med eit heilt anna faktagrunnlag og eit heilt anna utgangspunkt enn det ein har gjort tidlegare både i revidert nasjonalbudsjett og i statsbudsjettet.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg har registrert at representanten Rønningen har forsøkt seg på å lansere et nytt begrep, og jeg blir alltid litt interessert når jeg ser det. Kan det bety et forsøk på en ny ideologisk kurs, et linjeskifte eller noe i den retning, fra SVs side når de innfører begrepet « etnisk likestilling »? Så vidt jeg skjønner, tar de her et oppgjør med integreringsbegrepet, og det er jo det som er interessant i denne sammenhengen og jeg siterer:

       « Dette medlem mener at integrering slik begrepet anvendes i norsk politikk er lite fruktbar for å bedre situasjonen for minoritetene. Integrasjon forstås som en prosess som ikke tydeliggjør hvilket mål som etterstrebes. »

       Jeg har bare lyst til å be representanten Rønningen om å få litt mer utlegning av hva han egentlig legger i dette begrepet « etnisk likestilling ». Betyr det at han nå vil at alle etniske grupper som måtte være i dette land, skal likestilles og få de samme rettigheter, f.eks også muligheter for å organisere seg på linje med urbefolkningsgrupper og andre? Jeg spør først og fremst fordi jeg er interessert i å få det utdypet, ikke fordi jeg distanserer meg fra begrepet. Og mener SV at dette begrepet nå skal overta også i andre sammenhenger? Skal integreringsbegrepet bort f.eks i forhold til funksjonshemmede, som det jo er et innarbeidet begrep for?

Børre Rønningen (SV) : Det er tydeleg at representanten Lånke har sett SVs Handlingsplan for Etnisk Likestilling. Det synest eg er flott, det er jo den dialogen me skal ha i Stortinget. Men utgangspunktet vårt er at det er samfunnet rundt oss som må endre seg. Ofte seier me at me har eit fleirkulturelt samfunn, men me kan like godt seie at me har eit samfunn av fleire kulturar, og slik sett ynskjer me då likestilling mellom dei ulike gruppene i samfunnet, utan omsyn til etnisk opphav. Og det går då på at me skal sikre at alle får lik moglegheit til arbeid og utdanning og deltaking i det samfunnet me har rundt oss. Det gjeld òg at me skal ha like moglegheiter når det gjeld sosiale og økonomiske rettar, me skal ha rett til politisk aktivitet og juridiske rettar knytte opp mot kulturell og religiøs aktivitet.

       Denne tanken frå SV byggjer på og krev ein aktiv og målretta politikk for å utjamne forskjellar mellom den norske majoriteten og dei etniske minoritetane. Og slik integreringsprosessen er bruka, er det ofte av fleirtalet den blir diktert, og det er det vi ynskjer å ha eit oppgjer med i SV. Difor skal eg framleis gå i dialog med representanten Lånke på det punktet.

       St.meld.nr.17, Om innvandring og det flerkulturelle Norge, inneholder ikke så mye nytt, men gir mye verdifull kunnskap og oversikt over de mange utfordringer, planer, forsøk og tiltak som er satt i verk, eller tenkes satt i verk, for å motarbeide fremmedfrykt og fremme integrering i det norske samfunnet.

       Den store uenigheten ser vi ikke i debatten om hvilke tiltak som skal prioriteres, i motsetning til hva vi kan oppleve når vi diskuterer asylpolitikken. Det er enighet om at kunnskap i norsk språk og kunnskaper om samfunnet er avgjørende både for å kunne søke arbeid og for å kunne ta seg fram i Norge. Det er også enighet nå om at denne norskopplæringen bør være nivåbasert, slik at den tar utgangspunkt i den enkelte innvandrers forkunnskaper, og at undervisningen gis i et slikt omfang at den enkelte kan nå opp til et nærmere definert kunnskapsnivå tilpasset den enkeltes framtidsplaner.

       Når representanten Tore A Liltved viser til en uenighet mellom Høyre og Kristelig Folkeparti når det gjelder bruken av ordet « obligatorisk » i norskundervisningen, oppfatter jeg det mer som et konstruert problem fra representanten Liltveds side. Kristelig Folkeparti er med på så mange andre forslag som vil bidra til å styrke norskopplæringen for innvandrere, at vi ikke har sett det nødvendig å støtte et så omfattende forslag som det Høyre her har lagt fram, som også omhandler mye annet. Det er ingen tvil om at Kristelig Folkeparti forutsetter at alle skal være med i denne norskopplæringen, som vi også foreslår. Kristelig Folkeparti er også opptatt av at vi må få en mer effektiv godkjenningsordning når det gjelder innvandreres kompetanse, slik at deres ressurser kan bli aktivert raskere i arbeidslivet, og vi har også tidligere fremmet forslag om det i Stortinget. Samtidig må det utarbeides og iverksettes differensierte planer for å integrere innvandrere i arbeidslivet. Vi er kjent med at det gjøres mye på dette feltet, ikke minst fra organisasjonene i arbeidslivet, for å fremme integrering.

       Imidlertid ser vi at meningene er delte i synet på nødvendigheten av morsmålsundervisning, og hvem som skal ha ansvaret for denne.

       Kristelig Folkeparti vil understreke morsmålsundervisningens betydning for at innvandrere kan utvikle sin kulturelle identitet. Hittil har morsmålsundervisningen i stor grad blitt betraktet som et nødvendig verktøy for å kunne tilegne seg norsk språk, men det er ikke tvil om at forståelsen for at gode morsmålskunnskaper har en egenverdi for den enkelte, vinner fram.

       Det er ingen grunn til å legge skjul på at arbeidet med å integrere innvandrere, ikke minst fordi samfunnet er svært komplisert, er veldig vanskelig og tidkrevende. Behovet for tilrettelegging på de ulike områder gjenspeiler i høyeste grad kompleksiteten i samfunnet. Det er helt uomtvistelig klart at dette forsterkes av en generell mangel på romslighet når det gjelder å akseptere annerledeshet. Ikke slik at denne mangel på romslighet først og fremst kommer til uttrykk i form av diskriminerende og rasistiske utfall og ytringer, men mer gjennom ulike former for utestenging. Dette skjer på arbeidsmarkedet, men det skjer også i organisasjonslivet og i mange andre sammenhenger.

       Forskning viser at ikke minst mangelen på nettverk er en avgjørende grunn til at innvandrere møter en stengt dør både på arbeidsmarkedet og ellers. Derfor er det f.eks nødvendig med effektive tiltak, slik at innvandrerne får prøve seg i arbeidslivet, får vise hva de kan og står for.

       En god integreringspolitikk forutsetter mange offentlige tiltak, men jeg vil også her helt til slutt understreke betydningen av det arbeid de frivillige organisasjonene gjør. Kristelig Folkeparti er glad for at flertallet i komiteen nå går inn for å trappe opp bevilgningene til disse, og jeg håper at det også betyr at flere organisasjoner som ønsker å arbeide på dette området, og som i dag ikke får støtte, nå kan komme inn under en støtteordning.

       Rune E Kristiansen (A) : Kristelig Folkeparti har gjentatte ganger fra talerstolen og i media uttrykt at Regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet fører en altfor lite raus flyktning- og innvandringspolitikk, og har gjentatte ganger kommet med meget kraftige angrep på Arbeiderpartiet i den sammenheng.

       Men i innstillingen er det et forslag, nr. 7, fra Høyre og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sette inn mer metodisk arbeid for å få kartlagt og stoppet den illegale innvandringen til Norge, samtidig som det internasjonale engasjementet på dette feltet styrkes. »

       Jeg begynner med det siste først: Kristelig Folkeparti har ikke noe ønske om at Norge skal være en del av Schengen-avtalen. Eller er det noe annet som ligger i den delen av forslaget?

       Så er det et spørsmål som må stilles når den typen forslag fremsettes: Mener representanten Lånke at utlendingskontrollen er for dårlig i forhold til illegal innvandring, eller at politiet og utlendingsmyndighetene ikke prioriterer oppgavene høyt nok? Og helt til slutt: Hvilke eventuelle nye tiltak ønsker representanten Lånke at utlendingsmyndighetene skal ta i bruk?

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Kristiansen tar opp et svært omfattende tema.

       Det er helt riktig at vi har kritisert Regjeringen og Arbeiderpartiet mange ganger fordi de fører en for lite raus flyktning- og asylpolitikk. Det er nettopp fordi vi ønsker å få en skikkelig håndheving av Flyktningkonvensjonen, slik at vi kan få gitt beskyttelse til dem som trenger beskyttelse i verden i dag. Men vi vet at spørsmålet om illegal innvandring er et internasjonalt tema som er oppe i mange viktige sammenhenger i internasjonale fora. Norge er også forpliktet til å ta dette på alvor, for det er et problem. Når vi går inn for å styrke kontrollen med dette, er det fordi vi ønsker å legge til rette for at vi skal få en god asyl- og flyktningpolitikk som nettopp gir opphold og beskyttelse til dem som trenger det. Jeg kan ikke se noe motsetningsforhold mellom de to tingene.

       Jeg tror at den norske utlendingskontrollen på mange områder er god, men jeg tror den kan bli bedre. Vi vet at dette også er et problem i Norge. Det er mange som kommer inn som antakelig ikke burde vært her, og det er også vanskelig å få kartlagt og få vite hvem som er her. Jeg tror aldri vi kan få et godt nok system. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti har støttet Høyre i dette. Vi har også gjort klart oppmerksom på nettopp hensynet til det internasjonale ansvar, at Norge her må være med og feie for egen dør for å kunne ta del i det nettverk av bestrebelser som gjøres for å stoppe den illegale migrasjonen verden over.

Tore A Liltved (H) : Lånke mente at han ikke kunne være med på Høyres forslag når det gjelder obligatorisk morsmålsundervisning, fordi det forslaget, som han sier, omfatter veldig mye mer. Samtidig streker Kristelig Folkeparti veldig sterkt under hvor viktig det er for innvandrere og flyktninger å lære norsk, og at det helst straks må settes i gang norskundervisning for nyankomne asylsøkere og flyktninger. Det er noe som ikke stemmer her, for hvis en mener dette så sterkt, må en også passe på at de blir med på denne opplæringen.

       Så sier representanten Lånke at det ligger i deres forslag at alle skal være med. Da blir mitt spørsmål: Hvordan vil Kristelig Folkeparti få til at alle blir med? Det en vet, er at mange i asylmottak i dag ikke tar imot tilbudet om norskundervisning. Og hvordan vil Kristelig Folkeparti få disse til å ta imot norskundervisning?

       Så vil jeg gjerne vite hva det er i Høyres forslag som er så omfattende at Kristelig Folkeparti ikke kan være med på det. Jeg kan ikke se at det skulle være noen grunn til å peke på andre momenter i forslaget. Alle disse momentene er nemlig i overensstemmelse med det Kristelig Folkeparti ellers mener.

Ola T Lånke (KrF) : Det er riktig som representanten Liltved sier, at Kristelig Folkeparti forutsetter at alle skal være med på norskopplæringen. Når vi ikke har villet bruke ordene « obligatorisk » og « plikt », men i stedet ordet « rett », har det først og fremst noe med motivasjon å gjøre. Men vi ser at alle må være med på dette, og vi mener at det ligger så mye i de forslagene vi er med på. Jeg vil sitere mindretallsforslag nr. 3:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at tilbudet om kurs i norsk med samfunnsfag skal gjelde for alle voksne innvandrere, også de som har bodd i Norge lenger enn fem år. »

       Når jeg viser til at forslaget fra Høyre er svært bredt, er det ikke minst fordi de også har med dette med en avslutningsprøve. Jeg vet fra tidligere at Høyre ikke har vært helt klar når det gjelder hvilken funksjon en eksamen i norsk skal ha for innvandrere. Jeg spør da om Høyre her mener at bestått prøve i en slik eksamen skal være en forutsetning for å kunne få være her fortsatt. Dette etterlater en del usikkerhet og er grunnen til at vi har valgt å stå bak andre forslag i denne sammenhengen.

       Vi presiserer at tilbudet skal gjelde alle, det forutsettes at alle skal få opplæring. Jeg tror at innvandrerne etter hvert selv vil skjønne at å ta imot dette tilbudet, vil gi det beste grunnlaget for å kunne få et godt liv i Norge. Det vil være vanskelig å oppleve seg som integrert og i det hele tatt være her i landet uten opplæring i norsk. Det er så selvinnlysende at vi ikke behøver å tvinge noen inn på et tidspunkt hvor det kanskje ikke er naturlig. Vi vet at mange kan være i en fase hvor det ikke er så lett å motivere seg for å lese norsk, og vi er veldig varsom med å tvinge noen akkurat den dagen det måtte være tilfellet.

       Det vi mener er et slags overordnet hovedspørsmål som Stortinget her behandler, er hva slags fremtidig samfunn vi skal ha på lang sikt. Skal vi ha det vi har hatt tidligere - et relativt homogent samfunn bygd på stor grad av likhet, hvor man nettopp prøvde å få vekk store forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper fordi det kan være konfliktskapende? I så måte har man i det norske samfunn - jeg har ikke problemer med å gi honnør til Arbeiderpartiet på dette området - fått bort de gamle klasseforskjeller. Slutten av forrige århundre og første del av dette århundre har vært preget av en slags klassekamp. Man ønsket likhet fordi det ville være mer fredelig, et bedre samfunn enn et samfunn preget av konflikter.

       Derfor er jeg meget forundret når det samme Arbeiderpartiet på en måte fremelsker kanskje nye konflikter i fremtiden ved istedenfor å kjempe for likhet og mest mulig harmoni i realiteten støtter opp om at man skal ha ulike befolkningsgrupper basert på ulik etnisk opprinnelse. Når jeg sier dette, er det fordi man, som det fremgår av integreringsmeldingen, har en strategi som går ut på at det norske samfunn og innvandrere gjensidig skal tilpasse seg hverandre. Vi syns det hadde vært langt mer naturlig å slå klinkende klart fast, som vi gjør i vårt første forslag, at de som er kommet til vårt land, får tilpasse seg våre samfunnsforhold, våre lover, regler, former for skikk og bruk osv., og fremfor alt at i Norge er det norsk som er språket. Da er det ingen grunn til å fremelske fortsatt opplæring i det språk som innvandrerne hadde i det land de kommer fra. Tvert om burde man slått fast at innvandrernes barn bør ha norsk som sitt hovedmål - om ikke morsmål, så burde det i realiteten være det - og at alle som skal bo her permanent, snarest mulig burde bruke norsk i sin dagligtale.

       I stedet for å slå dette fast og så følge opp med tiltak som f.eks obligatorisk språkopplæring og stille krav om at man må kunne norsk for å bli norsk statsborger, legger man opp til at det fortsatt skal være mulighet for bare å bruke sitt eget språk. Man skal kunne komme langt med det. Man får bosettingsområder på etnisk grunnlag, noe som det etter hvert ser ut til å bli i Oslo-området. Da legger man kimen til konflikter for fremtiden - og det på lang sikt. Vi vet at en meget stor andel av barn som begynner på skolen, er av utenlandsk opprinnelse, og fremdeles hender det at barn som er født i Norge, ikke kan norsk når de begynner på skolen. Det burde være en selvsagt plikt for foreldrene - etter vår barnelovgivning om foreldreansvar - å sørge for at barna kan norsk. Så vår hovedinnvending er at man ikke har en strategi for å få et mest mulig harmonisk samfunn.

       Et annet eksempel er at man fortsetter å gi penger til alle disse foreningene som har etnisk opprinnelse som grunnlag for medlemskap. Igjen er det slik at i stedet for å få det til å være foreninger og organisasjoner basert på vanlige formål, skal man altså ivareta særinteressene. Det er i meldingen beskrevet en lang rekke tiltak som skal gi innvandrere spesiell behandling i forhold til nordmenn. Den juridiske rådgivningen skal styrkes, nå skal Husbanken få instrukser om nye retningslinjer for spesielt å skaffe boliger, og man kommer med tiltak for å overta boliger i borettslag med sikte på å skaffe innvandrere bolig på den måten. Dette skaper konflikter fordi den norske befolkning blir irritert over denne forskjellsbehandlingen. Vi tror det er en meget uklok integreringspolitikk Regjeringen og de øvrige partier har lagt opp til, og derfor vil vi selvsagt arbeide videre for en omlegging av hele innvandrings- og integreringspolitikken, i tråd med de forslagene vi bl.a her har fremlagt.

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Aller først kunne det være interessant å høre om Hagens motstand mot å bruke enkelte virkemidler for å hjelpe en gruppe, er en generell motstand mot å hjelpe en utsatt gruppe i samfunnet, eller om det generelt gjelder alle andre områder i samfunnet, slik at en ikke skal gå inn og bidra til at grupper som f.eks har høyere arbeidsledighet enn andre grupper i samfunnet, kan hjelpes.

       Så har jeg lyst til å spørre Hagen om en konkret sak i forhold til partiets program. Der står det å lese at prinsipielt er Fremskrittspartiet for fri bevegelse av personer. Da har jeg lyst til å spørre Carl I Hagen: Hvilke tiltak har han tenkt å sette i verk for at programteksten her skal bli gjennomført? Hvilke forslag vil Carl I Hagen komme med i Stortinget for å forsøke å få programteksten om fri bevegelse av personer realisert?

       Så til en annen sak som Fremskrittspartiet tar opp i sitt program, nemlig en formulering som lyder:

       « Mennesker eksisterer som enkeltindivider og ikke som en kollektiv gruppe. Den enkelte har forstand og fri vilje og må derfor ha styringsrett over sitt eget liv. »

       Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at vi ikke skal ha kollektive grupper i det norske samfunnet. Jeg da lyst til å be Hagen utdype dette litt ut fra den innfallsvinkelen han har når han omtaler og forholder seg til innvandrerbefolkninga. Jeg har veldig vanskelig for å se at det er enkeltindividene og ikke den kollektive gruppa som er utgangspunktet for bl.a det innlegget representanten Hagen nylig holdt.

Carl I Hagen (Frp) : Det er jo nettopp Fremskrittspartiet som ikke vil omtale innvandrerne som én spesiell kollektiv gruppe. Det er derfor vi ikke ønsker særtiltak for innvandrere som gruppe. Vi har ingen problemer med å sette inn tiltak overfor dem som er spesielt utsatt. Men det å si at alle innvandrere er en svakere stilt gruppe som trenger hjelp - maken til nedvurdering av mange av de menneskene som utmerket godt greier seg selv! Det er mange innvandrere som ikke har noen problemer i det hele tatt, som selv har lært seg språket, som kanskje selv har skaffet seg en jobb, som jobber og forsørger sin familie, og som har startet sin egen butikk. Det er jo nettopp denne meldingen og den tenkningen som Riis-Johansen legger opp til, som sier at innvandrerne er en egen gruppe som skal ha særtiltak. Det er nettopp det vi ikke vil ha! Vi vil ikke at det innenfor arbeidsmarkedsetaten skal være spesielle ordninger som gjelder for innvandrere eller flyktninger. Vi vil ikke dele inn befolkningen basert på etnisk opprinnelse - alder kan brukes, det er et nøytralt, objektivt kriterium, og forskjellige andre kriterier kan brukes, men vi vil ikke ha den stigmatiseringen som Riis-Johansen legger opp til, at de fordi de er innvandrere, må ha spesielle ordninger i Husbanken, at kommunen må trå til for å skaffe dem bolig og de dermed juridisk sett får andel i borettslag og at de må ha en særlig juridisk bistand hvis de kommer i en situasjon hvor de trenger en eller annen form for rettshjelp. Vi vil ha generelle ordninger. Det vi kritiserer, er ikke innvandrerne. Vi kritiserer den innvandringspolitikken som de øvrige partier står for.

       Og når det gjelder disse spørsmålene om programmet vårt, vil jeg be Riis-Johansen lese hele programmet, for det er programmet som helhet som er svaret på de andre spørsmålene han hadde.

Tore A Liltved (H) : For kort tid siden var det to små barn som stod i fare for å bli utvist. Fremskrittspartiet fremstod da som det milde partiet som mente at disse barna måtte få lov til å bli værende i Norge. Da vil jeg spørre Carl I Hagen: Er forslag nr. 31 et forslag om utsettelse av hjemsending? Og ville det da vært riktig å si til disse barna - og til TV og mediene - at når de blir litt større, må de reise ut av landet - « pliktig hjemreise », som det heter? Det var det ene.

       Det andre jeg vil nevne, er at det i VG i dag er et oppslag om at Hagen « aper etter Ap », som går på at det ikke er noen i Stortinget som har tatt opp forslag om obligatorisk norskopplæring. Nå vet ikke jeg om det er avisens skyld eller om det er Hagen som ikke har lest innstillingen, men faktisk har Høyre både skrevet og tatt opp forslag om at norskopplæring bør være obligatorisk. Så der er vi enige. Men jeg spør da Hagen: Var ikke Hagen klar over dette da han gikk til avisen, eller valgte han å se bort fra det?

Carl I Hagen (Frp) : Vårt forslag nr. 31 lyder slik:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et omfattende hjemsendelsesprogram for flyktninger fra land som nå er blitt trygge basert på prinsippet om pliktig hjemreise når grunnlaget for asyl eller opphold på humanitært grunnlag er bortfalt. »

       Det er en prinsipiell holdning som jeg faktisk trodde også mange andre ville være enig i. Når det kommer flyktninger til Norge som får asyl eller opphold på humanitært grunnlag - som er en ordning vi ikke ønsker, fordi vi da ikke anser at man har fulgt kriteriene til FNs konvensjon - må vel det i utgangspunktet være på kort sikt. Hvis situasjonen i hjemlandet blir slik at behovet for å ha beskyttelse er borte, må det vel være naturlig at man reiser tilbake. Men vi ber om et program for dette. Det er helt klart at den tiden som er gått siden de kom, vil være av vesentlig interesse. Hvis man kom hit som flyktning i 1956 eller 1968 og senere, og har vært her lenge, er det en helt annen problemstilling. Vi vil ha program og regelverk for dette, basert på prinsippet om pliktig hjemreise.

       Når det gjelder det første spørsmålet, om disse barna, tillot jeg meg å si at jeg var meget forundret over det som det så ut til at myndighetene la opp til. Vi har hele tiden sagt at vi forventer at vår forvaltning praktiserer regelverket med sunn fornuft - og det er da også skjedd i dette tilfellet. Men jeg vil også understreke at generelt ønsker vi i minst mulig grad å si noe om enkeltsaker. De som forvalter denne lovgivningen, har mer enn nok med problemer om ikke politikere skal komme med uttalelser om hver eneste navngitt person som får bilde i avisen.

       Til det siste: Jeg var fullt klar over forslaget fra Høyre, men det inneholder en god del flere detaljer enn bare prinsippet om obligatorisk språkopplæring.

Børre Rønningen (SV) : Av og til blir eg skremt av Framstegspartiet og Carl I Hagen, og eg spør meg ofte sjølv: Er det ei form for dobbelt bokhald? På den eine sida køyrer Framstegspartiet ei hard og restriktiv linje i asyl- og flyktningpolitikken. Samtidig, når situasjonen blir vanskeleg, opptrer til og med Carl I Hagen som statsmann i fjernsyn og aviser og seier: Høyr no her, det var jo ille dette med dei to jentene.

       Me har hatt ein episode no nyleg med Gholam-saka, knytt til den afghanske familien, der det til saman er 110 personar som eventuelt skal tvangsutkastast på eit omdiskutert grunnlag. Stortinget tar ofte tak i minstepensjonistane, der står fleire parti saman. Me skal ta tak i sjukeheimsutbygging og eineromsutbygging, dette står ofte Stortinget saman om - og det er viktig det å gjere det overfor den norske befolkninga. Men eg må spørje Carl I Hagen om ikkje han ofte føler at den prosessen som partiet hans set i gang, er farleg for det norske samfunnet. Eg vil vise til eit brev som faktisk stortingsgruppa til Framstegspartiet har sendt kommunalministeren, som går på spørsmål om registrering av diskriminering og rasistisk motiverte handlingar i det norske samfunnet, som dei har fått svar på av kommunalministeren den 11. juni i år. Det er i tråd med det som Europarådets kommisjon har påtalt, at me kanskje er litt defensive når det gjeld tiltak mot rasistiske ytringar og diskriminerande forhold i det norske samfunnet. Kva tyder då det? Tyder det at me har den doble bokhaldfasongen, der ein på den eine sida er med og nører opp under ein vanskeleg og farleg situasjon, og på den andre sida opptrer som statsmann i slike spørsmål som eg her har omtalt?

Carl I Hagen (Frp) : Børre Rønningen sa at han må spørre Carl I Hagen. Nei da, han må aldeles ikke, han kunne ha valgt å sitte stille og la det være. Det er en helt selvvalgt sak det.

       Og så sier han om disse barna at jeg har sagt at det var ille. Det har jeg aldeles ikke sagt. Jeg uttrykte forundring og forbauselse, og jeg sa at jeg ville ikke ha noen innvendinger dersom justisministeren ønsket å se spesielt på den saken. Det var det jeg sa. Jeg syns Børre Rønningen og også en del andre av og til kan være litt mer nøyaktige når de skal prøve å gi et referat av hva andre har sagt, for det er ganske stor forskjell. Det å gi uttrykk for forbauselse og undring og ikke ha noe imot at en minister ser på noe, er noe helt annet enn selv å ha konkludert om en avgjørelse. Det har nemlig ikke jeg gjort.

       Så var det en del han spurte om der jeg egentlig ikke skjønte spørsmålet, men han fikk seg til å si at Fremskrittspartiet skulle nøre opp under noen negative holdninger. Det er jo fullstendig snudd på hodet. Hele vår linje og mitt innlegg gikk jo på å prøve å begrense mulighetene for konflikt. Børre Rønningen må da ha fulgt med litt i den offentlige debatt. Og det som får en del norske til å bli irriterte og sinte, og noen rasende, det er politiske vedtak som tildeler mennesker rettigheter fordi de kommer fra andre land. Det er det som får folk til å bli sinte. Vi vil ha bort alle slike særordninger og ha lik behandling av mennesker, uavhengig av rase, religion og etnisk opprinnelse. Vi står på konvensjonen om dette. Det er flertallet - som nå også vil begynne med såkalt aktiv rekruttering fordi man ikke tør kalle det ved rett navn: positiv diskriminering - som nettopp begynner å forskjellsbehandle mennesker på en måte som vil kunne skape konflikter også i Norge.

       Så skjedde det at Stortinget den 31. oktober 1995 gjorde dette vedtaket:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram morsmålsundervisning i grunnskolen som egen sak. »

       Det vart gjort vedtak om det etter at Raud Valallianse la fram eit privat forslag i Stortinget om at retten til morsmålsopplæring må lovfestast. Eg synest det er ille at Regjeringa nå har late det gå 11/2 år utan å legge fram den saka om morsmålsundervisning som Stortinget har bede om å få på bordet.

       Det går fram av innstillinga at det i dag er eit fleirtal i Stortinget mot ei slik lovfesting, men det er eit standpunkt som fleirtalet har tatt utan å ha fått lagt fram ei utgreiing om fordelar og ulemper med morsmålsundervisning. Det står ingenting om det i denne stortingsmeldinga, og det står ingenting om det i komiteinnstillinga.

       Morsmål er det språket som ein drøymer på. Det å beherske morsmålet er ein føresetnad for å utvikle eigne tankebilete og dermed også ein føresetnad for god tileigning av eit anna språk. Derfor vil det vere fundamentet for at alle som veks opp i Noreg, skal ha tilnærma likeverdige moglegheiter til å lære seg norsk og til å bli fullverdige samfunnsdeltakarar i Noreg. Eg meiner det er viktig at Regjeringa raskt følgjer opp vedtaket frå oktober 1995 og kjem med den saka til Stortinget.

       Elles er det situasjonen i arbeidslivet, moglegheitene til å få livnære seg ved eige arbeid, som er det viktigaste for minoritetsbefolkninga i Noreg, likså vel som det er det viktigaste for oss som høyrer til majoritetsbefolkninga. RV har i dag eit forslag, nr. 49, som lyder:

       « Stortinget ber Regjeringa utarbeide en plan for rekruttering av personer fra etniske minoriteter til stillinger i statlig og kommunal virksomhet. Planen må inneholde forpliktende målsettinger om at minoritetsbefolkningas andel i befolkninga skal gjenspeiles i sammensetninga av personalet i statlig og kommunal virksomhet. »

       Sjølv bur eg i ein bydel i Oslo der det er eit høgt innslag av ulike minoritetsbefolkningar. Elevar som har foreldre som høyrer til minoritetsbefolkninga, er i klart fleirtal både på barneskolen og på ungdomsskolen i bydelen. Det vi treng, er at det også blir jobba for at dei offentlege etatane i strøket vårt skal spegle av samansettinga av befolkninga i bydelen. Det ville ha skapt betre vilkår.

       Eg har avgrensa tid, men eg vil også nemne forslag nr. 51, frå RV. Det er eit oversendingsforslag:

       « Det henstilles til Regjeringa å komme tilbake til Stortinget med lovendringsforslag som kan sikre at innvandrere bosatt i Norge sikres en anstendig minstepensjon. »

       Det er eit problem som har oppstått etter at vi fekk folketrygdlova. Da den vart innført, var butid i Noreg føresetnaden for å ha rett til full pensjon. Nå er vi i ein situasjon der mange som har levd eit yrkesaktivt liv og hatt dei siste 10-15-20 åra av det yrkesaktive livet i Noreg, går av med pensjon, men ikkje får normale pensjonsrettar som ei følgje av ein utilsikta verknad av folketrygdlova sine reglar. Dette er eit spørsmål vi treng å jobbe med. Det er nødvendig for å unngå at ein får ei spesielt fattig pensjonistbefolkning som trass i at dei har livnært seg ved eige arbeid gjennom eit langt liv, ikkje har ein pensjon som det er mogleg å leve av. I ein sånn pensjonsregel må ein også ha ein eller annan eksportklausul - for å kalle det det - som gjer at dei tilpassa pensjonsrettane gjeld så lenge vedkomande person bur i Noreg.

       Til slutt skal eg få ta opp dei forslaga frå RV som er omdelte, med unntak av forslag nr. 52, som har vorte med på grunn av ein feil. Det tar eg ikkje opp.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : For noen uker siden var jeg med i en debatt om innvandringspolitikk sammen med Folkvords kollega Jon Michelet fra Østfold. Han sa i debatten at RV ønsker 1 million innvandrere til Norge. Det står jeg på som en påle, sa han.

       Jeg har forsøkt å lete litt i RVs program. I uttalelser fra den nye lederen Aslak Sira Myhre fra landsmøtet i vinter kom det formuleringer om at man ønsker å ta imot 5.000 overføringsflyktninger og ca 20.000 andre, altså asylinnvandrere, de som får opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforeninger og andre. Dette er litt viktig for meg, for jeg skal også drive valgkamp i Folkvords valgkrets Oslo i sommer og til høsten. Og enkel hoderegning tilsier at hvis det som Myhre har sagt, stemmer, blir det snakk om 100.000 fjernkulturelle innvandrere i den perioden vi nå går inn i. I dag bor ca 45 % av innvandrerne innenfor Oslo kommunes grenser, og med disse som da kommer, blir det 45.000 nye. Jeg vil spørre Erling Folkvord om det som Myhre har uttalt, er en realitet. Hvordan skal man da få penger til boliger, arbeidsplasser, skoleplasser og bidrag til å løse alle andre sosiale problemer i den integreringsprosessen vi står overfor?

Erling Folkvord (RV) : Når eg høyrer dei hedstrømske matematikkunnskapane, må eg berre seie at eg er glad for at han er tannlege og ikkje matematikklærar i skulen.

       Det viktigaste problemet som ein må løyse for å få ei god integrering av gjerne så mange innvandrarar som Aslak Sira Myhre har snakka om, i dei kommande åra, er å motarbeide den rasistiske ideologispreiinga som Hedstrøm og hans kumpanar driv på med. Det er jo eit pluss å få fleire arbeidsføre menneske til landet, så lenge vi har uløyste oppgåver her i landet. Rett nok har vi ei regjering som gjer at vi har ei veldig høg arbeidsløyse, men det er eit pluss å få fleire arbeidsføre menneske til landet, det er eit pluss å få fleire kulturar representerte. Utveksling mellom likeverdige kulturar gjer livet mykje meir mangfaldig, meir rikt. Eg veit av eiga erfaring frå den bydelen i Oslo der eg bur, at det er eit kjempepluss for både skulemiljø og ungdomsmiljø at så mange kulturar er representerte. Så det er faktisk den rasistiske ideologispreiinga som er problemet. Dersom Noreg hadde vore i ein situasjon der landet hadde hatt ein pressa og dårleg offentleg økonomi, kunne dei opplæringstiltaka som trengst det første året etter at folk kjem til landet, vore eit problem, men sånne økonomiske problem har ikkje Noreg i dag. Difor er det føregåande talar som sjølv er svaret - det er han og hans ideologispreiing som er hovudproblemet.

       Noreg treng innvandrarane. Viktige oppgåver i samfunnet vårt er avhengige av arbeidskrafta deira. Kjende døme er Ullevål sjukehus og Oslo Sporveier her i byen, og fiskeindustrien i Finnmark. Men det er mange andre verksemder i tilsvarande situasjon. I det siste har det også vore nødvendig å drive rekrutteringskampanjar i EØS-land for å sikre oss nok arbeidskraft i helsevesenet.

       Samstundes er det i overkant av 10 % av innvandrarane som er registrerte som arbeidssøkjarar. Arbeidsløysa er endå større i nokre innvandrargrupper. Den første utfordringa er å få flest mogleg av dei i arbeid så raskt råd er. Det er eit godt håp om at vi skal lukkast. Dei siste tala frå Statistisk sentralbyrå syner at arbeidsløysa blant innvandrarar er redusert meir enn i folket sett under eitt.

       I meldinga er det fleire tiltak som er retta inn mot betre bruk av arbeidskrafta til innvandrarar. Satsingsområde i meldinga er:

       Gode norskkunnskapar er ein føresetnad for å kunne delta på dei fleste område, ikkje minst i arbeidslivet. Rasisme og diskriminering er på si side ei alvorleg hindring for mange av dei som anten ikkje får nokon jobb, eller som ikkje får ein jobb der dei kan nytte eigne faglege kvalifikasjonar. Det er difor grunn til å stille seg undrande til representanten Liltvedt som seier at Regjeringa syner inkompetanse når det gjeld å ta fatt i desse utfordringane.

       Arbeid med å finne effektive løysingar på problema med godkjenning av utdanning frå utlandet har alt starta opp. Eg har merka meg at komiteen meiner at seks månader til handsaming av dei aller fleste sakene får vere nok. Det er eg samd i.

       Gode norskkunnskapar er avgjerande for kontakt, dialog og forståing. I eit fleirkulturelt samfunn, der ikkje alle har same historie og røynsler, er eit felles språk særleg viktig for å motverke at ulike grupper lever isolerte frå kvarandre med liten eller ingen kontakt. Regjeringa har difor i meldinga gjeve klart uttrykk for at opplæring i norsk med samfunnskunnskap skal styrkjast. Undervisninga skal tilpassast den einskilde sine føresetnader og utgangspunkt, og Regjeringa vil vurdere både timetalet og innhaldet i undervisninga. Eg har forståing for merknadene frå komiteen på dette punktet, men kan ikkje sjå at det er nokon særleg stor avstand mellom bodskapen i meldinga og komiteen sine merknader. På eitt punkt er eg likevel ikkje samd med fleirtalet i komiteen. Dei ressursane som blir tilgjengelege ved at nokre av kursdeltakarane raskt når det fastsette nivået i norskkunnskapar, bør kunne nyttast til betre og lengre undervisning for dei som treng det mest. Det blir ikkje lett å få dette til når fleirtalet vil at også dei som lærer norsk raskt, eller som treng eit lågare grunnlag på grunn av si yrkestilknyting, skal ha rett til like mange timar som i dag.

       Ulike undersøkingar nemnde i meldinga viser at langt frå alle med innvandrarbakgrunn meiner at rasisme og diskriminering er noko stort problem i Noreg. Det er heldigvis få erklærte rasistar her. Når rasisme og diskriminering råkar enkeltmenneske, er det likevel ei stor utfordring for samfunnet vårt. Grunnleggjande demokratiske verdiar blir sette på prøve.

       Alle har eit ansvar for å motarbeide rasisme og diskriminering. Alle - også innvandrarane - må rette søkjelyset mot seg sjølve og sine eigne haldningar. Det er vidare naudsynt at institusjonar og organisasjonar vurderer om dei gjev eit likeverdig tilbod og den same servicen til personar med innvandrarbakgrunn.

       Regjeringa vil i løpet av året leggje fram ein ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Tiltak mot diskriminering i arbeidslivet, tiltak for å heve kompetansen blant offentlege tilsette og tiltak mot rasistisk vald og trakassering vil bli prioritert.

       Regjeringa har føreslått og fått støtte av fleirtalet i komiteen til å opprette ei ny ordning som skal overvake situasjonen med omsyn til art og omfang av rasisme og diskriminering. I tillegg skal personar som treng juridisk hjelp fordi dei meiner dei har blitt utsette for diskriminering, kunne få råd. Eg trur ei slik praktisk ordning, som skal utformast i nært samarbeid med frivillige organisasjonar, klart vil styrkje rettsvernet for desse gruppene. Arbeidet er under oppstarting. Diskusjonen må no dreie seg om korleis denne delen av arbeidet mot rasisme og diskriminering best skal organiserast.

       For at vi skal nå målet om like sjansar for alle, må også innvandrarar ta sin del av ansvaret. Dei må velje strategiar og gjere prioriteringar som peiker mot deltaking og likestilling i det norske samfunnet. Eg har forståing for at flytting mellom land og verdsdelar kan vere vanskeleg og innebere store utfordringar for den enkelte som skal busetje seg og leve i eit nytt land, samstundes som kontakten med heimlandet skal haldast i hevd. Mitt utgangspunkt er at eg tek innvandrarane på alvor når dei fleste seier at dei er komne for å bli i landet, og når mange vel å bli norske statsborgarar.

       Sjølv om det er positivt med auka kulturelt mangfald, ønskjer eg ikkje eit mangfald som inneber at nokre grupper blir ståande utanfor på viktige samfunnsområde. Eg er særleg oppteken av situasjonen blant barn og ungdom med innvandrarbakgrunn. Foreldra må gje dei same sjansar som annan norsk ungdom har til å velje sjølve korleis dei vil skape si eiga framtid og styre livet sitt i Noreg. Det gjeld både jenter og gutar, unge menn og kvinner.

       Alle innbyggjarar har same rett til å hevde sine verdiar, følgje kulturelle tradisjonar og praktisere si tru, men eg vil understreke at ramma må vere norsk lov og dei grunnleggjande menneskerettane. Kulturelle og historiske tradisjonar frå heimlandet gjev ikkje fritak for å ta omsyn til dette felles grunnlaget. Dersom denne ramma blir respektert av alle, er det lettare å få brei forståing for at det i åra framover vil vere fleire måtar å vere norsk på enn tidlegare. Vi styrkjer samstundes grunnlaget for samkjensle i det fleirkulturelle samfunnet, slik at alle opplever at dei har like stor rett til å ta med seg sine verdiar og tradisjonar inn i det solidariske fellesskapet som det norske samfunnet også i framtida skal vere.

       Jeg har også lyst til å stille statsråden et konkret spørsmål som går på det som av statsministeren blir tatt fram som Regjeringas hovedsatsing ved sida av eldreomsorg, og det er voksenopplæring. Det blir for meg et paradoks, som jeg til dels har vært inne på tidligere her i dag, at ikke regjeringspartiet da går inn på å gi voksenopplæring til personer over 20 år som ikke har tilstrekkelig grunnskoleutdanning i Norge, og at de ikke går inn på å gi voksenopplæring til personer som har bodd i Norge i over fem år, og som ikke kan norsk språk.

Statsråd Kjell Opseth : Eg står fast ved det eg sa i hovudinnlegget mitt, at det er liten skilnad på meldinga og innstillinga om hovudspørsmåla. Når det gjeld f.eks bustadspørsmål, ber eg representanten Riis-Johansen lese kap. 7.2, som omhandlar desse spørsmåla. Der finn han det som det er lagt fram forslag om i II og III - kanskje sagt på ein litt annan måte, men intensjonane kan eg ikkje sjå at det er nokon skilnad på. Slik kunne eg ha gått gjennom dei fleste av desse romartalsvedtaka som det er forslag om i innstillinga.

       Så til vaksenopplæring. Ja, vi er i ferd med å setje det spørsmålet på dagsordenen, og då er det rimeleg at vi også vurderer vaksenopplæring for innvandrarar saman med det totale opplegget for vaksen- og vidareopplæring. Slik sett er vi på godt lag også på det området. Det er berre eit spørsmål: Skulle vi ta vaksen- og etterutdanning for innvandrarar ut av den store samanhengen? Det meiner eg ikkje ville vere rett. Dei vil få sin plass når vi skal gjennomføre den reforma etter kvart.

Tore A Liltved (H) : Jeg er glad for at det nå ser ut til at en er kommet så langt at det skal bli fart i å fastslå hvilken kompetanse innvandrere og flyktninger har når det gjelder arbeidslivet. Første gang jeg stilte det spørsmålet her i Stortinget, var da Einar Førde var kirke- og undervisningsminister, og han sa da at dette skulle det bli satt fart på. Så det er godt vi er kommet dit vi synes å være i dag.

       Det jeg stilte statsråd Opseth et spørsmål om i mitt innlegg tidligere, var om han var fornøyd med arbeidskontorenes innsats når det gjelder forholdet til fadderordningene og det å skaffe arbeidskraft til disse, bl.a til dem som etterlyser innvandrerarbeidskraft. Det viser seg at det svikter ganske mye, noe som er kommet fram bl.a i Næringslivets Ukeavis. Og det er synd, for når disse organisasjonene arbeider intenst for å få til ordninger som også kan tilby innvandrerne arbeid, burde det settes stor kraft på å få fram den arbeidskraften som etterlyses.

       Like ille er det, synes jeg, at denne arbeidsgiveren som ansatte en rumensk kvinne, ikke fikk hjelp til norskundervisning, slik som vedkommende var lovet. Derfor stilte jeg statsråden spørsmålet om han var fornøyd med arbeidskontorets innsats, og spørsmålet er det samme denne gangen.

Statsråd Kjell Opseth : Eg kan forsikre representanten Liltved om at eg i heile mi no nær 8 månaders lange fartstid som kommunal- og arbeidsminister har vore opptatt av at vi skulle få ei raskare godkjenning av den kompetanse som innvandrarar har på ulike område. I det heile er eg opptatt av at vi så raskt som råd er, får innvandrarar i arbeid og får utnytta den arbeidskrafta dei representerer, for vi har bruk for den arbeidskrafta. Det er det eine. For det andre blir dei langt raskare integrerte på den måten, og det er ein av grunnane til at eg er usamd med dei som seier at vi no skal ha 500 timar norskopplæring for alle utan omsyn til kva for yrke dei skal inn i, og kva for behov dei har. Vi veit at det er slik at dei ofte lærer norsk betre når dei kjem i arbeid, på arbeidsplassen, og i den grad dei kan greie seg med eit nivå som er oppnådd med mindre enn 500 timar, burde det vere i alles interesse. Så eg har litt vanskeleg for å skjøne kvifor det har vore så viktig å halde på det som eit nivå.

       Så til spørsmålet om eg er fornøgd med arbeidskontora sin innsats. Eg må berre få lov til å seie at Stortinget jo har vore med og redusert moglegheitene for at arbeidsmarknadsetaten kan gjere ein effektiv og god jobb. Rett nok blir det stadig færre arbeidslause, men dei som er igjen, er dei som er tyngst å formidle. Difor hadde det vore bra å ha noko større ressursar på dette området.

Ola T Lånke (KrF) : Vi har som kjent en rik flora av frivillige organisasjoner i Norge. Tidligere i vår kom en del organisasjoner sammen og utformet en samarbeidsavtale. Navnet var, forkortet, MOD, som står for « Mangfold og dialog ». Den samarbeidsavtalen består av et program som går ut på å få i gang samtale, dialog og engasjement blant deltakerne i disse organisasjonene.

       I vårt naboland Sverige, som komiteen besøkte i forbindelse med meldingen, fikk vi også en innføring i at frivillige lag og foreninger spiller en veldig stor rolle i integreringssammenheng, i samarbeid med de lokale og nasjonale myndigheter. Nå har komiteen skapt et flertall for en opptrapping av de offentlige bevilgningene til frivillige organisasjoner, og dette går jeg ut fra blir vedtatt i dag.

       Jeg har lyst til å spørre statsråden hvordan han ser på det arbeid som de frivillige organisasjonene i Norge gjør på dette feltet. Og videre, hvordan kan statsråden tenke seg å følge opp dette vedtaket, som nå kommer? Jeg vil stille enda et spørsmål, og det går på de organisasjonene som i dag ikke har offentlig støtte til å drive sitt arbeid. Det oppstår jo fra tid til annen nye organisasjoner, og de opplever at det er vanskelig å komme inn hvis man ikke har vært innenfor tidligere. Vil statsråden se på det og sørge for at også nye organisasjoner kan komme med i betraktningen når det gjelder å få tildelt offentlig støtte til sitt arbeid mot rasisme og fremmedfrykt?

Statsråd Kjell Opseth : Det kan ikkje herske den minste tvil om at frivillige lag og organisasjonar gjer ein god jobb i forhold til å auke integreringa. Det kan òg dokumenterast gjennom dei mange lag og organisasjonar som er etablerte nettopp med det som hovudoppgåve, og som også får støtte av det offentlege.

       Så er det spørsmål om nye lag/organisasjonar skal kome inn på denne ordninga. Det er heilt avhengig av dei løyvingane vi har til kvar tid. Dersom løyvinga ikkje aukar, blir det eit val - ein kan fordele noko mindre på dei som har støtte frå før, for å få plass til nye lag og organisasjonar. Det blir altså ei vurdering til kvar tid. Når Stortinget no ønskjer ei opptrapping på dette området, må det større ressursar til. Vi veit at det er nokre som har fleire millionar enn andre i denne salen, og slik vil det vel kanskje bli på dette området òg når vi møtest igjen og skal diskutere konkrete løyvingar.

       Jeg vil for øvrig gi ros til statsråd Opseth fordi han her har lagt fram en stortingsmelding med det utgangspunkt at alle innbyggere i Norge skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet, til å få en skolegang, til å lære seg et yrke og få en jobb. Jeg vil særlig gi ham ros fordi han har foreslått at enkelte ganger må vi ty til særtiltak for å sikre nettopp like muligheter for alle, uansett bakgrunn.

       Jeg skal først og fremst ta for meg oppvekstvilkår for barn, og jeg kommer nok til å bruke en del eksempler fra den situasjonen vi har i enkelte bydeler i Oslo, nemlig i Oslo indre øst og Søndre Nordstrand. Disse bydelene er i en særstilling i Norge med hensyn til stor konsentrasjon av familier med minoritetsspråklig bakgrunn. 27 % av alle barn i Oslo-skolen i inneværende skoleår har en minoritetsspråklig bakgrunn, og det setter Oslo i en særstilling når det gjelder de sakene vi drøfter her i dag.

       Jeg bruker bevisst ikke ordet innvandrerbakgrunn. Svært mange av de barna vi her snakker om, er født i Norge og er norske statsborgere.

       Av de i overkant av 77.000 innbyggere med minoritetsspråklig bakgrunn i Oslo by er for øvrig 20.000 under 18 år. Vår hovedutfordring er å gjøre disse ungene funksjonsdyktige i det norske samfunnet. Da er min oppfatning at det viktigste redskapet vi kan gi dem, er at de behersker norsk - skriftlig og muntlig. Jeg er glad for at meldingen er så klar på at vi tar det ansvaret.

       I Oslo startet det tidligere arbeiderparti/SV-byrådet et prosjekt med gratis skolefritidsordninger i tre bydeler, der bl.a lekselesing inngikk som et aktivitetstilbud. Med det nye Høyre-byrådet og et nytt borgerlig flertall er dette tilbudet falt bort. Jeg setter derfor pris på at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti i dag støtter Regjeringens forslag om en treårig forsøksordning med gratis pedagogisk korttidstilbud i barnehage for alle femåringer i en bydel i nettopp Oslo indre øst.

       Erfaringer har vist at barn med minoritetsspråklig bakgrunn har større sjanser for å lære norsk skikkelig når de går i barnehage der de må snakke norsk. Samme erfaring har de skolene som har deltatt nettopp i prøveprosjektet med gratis heldagsskole.

       Komiteflertallet går inn for at kommunene skal ha en plikt til å gi særskilt opplæring for språklige minoriteter. Det er for øvrig et forslag som Stortinget allerede, for noen dager siden, etter et framlegg fra flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, har lovfestet i grunnskoleloven. Jeg er glad for at innstillingen her understreker tospråklig fagundervisning som et tilbud for de elever som har behov for det, altså inntil de behersker norsk godt nok, slik bl.a. Oslo kommune nå gir undervisningen.

       Morsmålsundervisning skal gis på småskoletrinnet og som tilvalgsfag i ungdomsskolen. Når morsmål fra kommunalkomiteens side også foreslås som tilvalgsfag på mellomtrinnet, tror jeg faktisk det beror på en misforståelse, fordi mellomtrinnet ikke har tilvalgsfag. Jeg antar at dette kan løses ved bruk av tospråklig undervisning eller ved bruk av tilleggstimer. Jeg forutsetter at de to berørte departementene løser dette i fellesskap.

       En del minoritetsspråklige elever har foreldre som både snakker dårlig norsk og har svak skolebakgrunn. Disse elevene vil ha behov for støtteapparat også utenfor skolen. Jeg vil nevne at man i Oslo øst har satt i gang et « prosjekt leksehjelp », som er finansiert av Barne- og familiedepartementet. Målgruppen er språklige minoriteter. Deichmanske bibliotek på Torshov tilbyr også leksehjelp for samme målgruppe.

       Til slutt: Skolen er en nøkkelinstitusjon for integrering, sier komiteflertallet. Den norske enhetsskolen skal være en møteplass for barn fra ulike miljøer, sosiale lag og etniske grupper.

Rita H Roaldsen (Sp) : Språk er som nøkler: Jo flere du har, jo flere dører kan du åpne. Å gi innvandrere det norske språk er å gi dem nøkkelen til å åpne døren inn til det norske samfunnet. Verdien av å lære norsk for å kunne delta og være aktiv innenfor ulike deler av det norske samfunnet er det bred politisk enighet om. Integrering er å kunne delta aktivt innenfor utdanning, arbeid og det sosiale liv i det landet du lever i.

       Det som i tillegg er viktig i integreringen, er å ta vare på verdien av morsmålet som nøkkelen til egen kultur, til egen identitet og til egen selvfølelse. I Nord-Norge har vi sett konsekvensene av en assimileringspolitikk, en fornorskningsprosess som gikk helt galt. Samene skulle fornorskes - bort med språket, bort med kulturen og bort med identiteten. Dette førte til utstøting i stedet for integrering. Først da samene fikk retten til å bruke sitt eget språk, ble de integrert i det norske samfunnet.

       Det er derfor viktig at det i komiteen under behandlingen av denne meldingen er flertall for å styrke språkopplæringen gjennom konkrete tiltak. Senterpartiet ser det som svært viktig at elevene får sin første lese- og skriveopplæring på morsmål. Morsmålet er også viktig for begrepsutviklingen, at barna får et språk til å tenke med. Det er viktig at elevene kan velge å få opplæring i morsmålet på mellomtrinnet. Selv om det ikke er valgfag der, må det også kunne tilrettelegges slik at de får en kontinuerlig undervisning i morsmålet sitt fra barnetrinnet til mellomtrinnet og som valgfag på ungdomsskolen.

       Senterpartiet har ikke gått inn for en lovfesting av morsmålsundervisningen. Vi mener at vi kan oppnå det samme ved å gi kommunene plikt til å gi særskilt opplæring for språklige minoriteter. Hovedprinsippet i grunnskolen om tilrettelagt undervisning for den enkelte elev må også danne utgangspunktet for undervisningen for fremmedspråklige elever. Det er derfor viktig at elevene også kan få fagopplæring på morsmålet inntil de kan ta imot undervisningen på norsk.

       Regjeringen har i meldingen lagt opp til at elevene får morsmålsopplæring de fire første årene på skolen. Hvis det vil være behov senere i skoletiden og de trenger videre opplæring i morsmål, ønsker komiteen at de også få utvidet muligheten.

       Når det gjelder voksnes rett til norskopplæring, er denne blitt betydelig styrket i innstillingen. Det er enighet om å innføre nivåbasert undervisning i norsk. De voksne har likevel krav på et minste antall kurstimer som tilsvarer dagens nivå. Det er også viktig at norskopplæringen starter så snart som mulig etter ankomst til landet.

       Både innen utdanning på videregående nivå og i høgere utdanning er innvandrere kommet bakerst i køen. Stortinget bad derfor under behandlingen av lærlingmeldingen departementet vurdere å etablere en rådgivnings-/veiledningstjeneste for bedrifter som vurderer å ta inn lærlinger med fremmedspråklig bakgrunn. Det vil også være et stort behov for å utdanne morsmålslærere både i grunnutdanningen og som videreutdanningstilbud.

       Senterpartiet mener at det må være et statlig ansvar å finansiere morsmålsopplæringen. For å styrke den er det viktig at kommunene får dekket merutgiftene. Resultatet av Høyres politikk, ikke å gi statlig tilskudd til finansiering av morsmålet, vil bety et betydelig dårligere undervisningstilbud til disse elevene, og det strider mot Høyres satsing på kvalitet i skolen.

       Senterpartiet foreslår også at det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i klasser med over 30 % fremmedspråklige dobles.

       Ved å ta vare på mangfoldet i det flerkulturelle Norge ved å legge til rette for videreutvikling av ulike etniske gruppers språk og kultur, vil vi også gi Norge nøkkelen til å kommunisere med andre nasjonaliteter i et globalt perspektiv.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg tykkjer St.meld.nr.17 og Innst.S.nr.225 er interessant og god lesing, og eg har store problem med å sjå nokon særleg motsetnad mellom desse to dokumenta.

       Både i meldinga og innstillinga vert det gripe fatt i både ressursar og problem knytte til det fleirkulturelle Noreg. I mitt arbeid som sosialarbeidar har eg erfart at det å gripa fatt i ressursar ofte er betre for å få til positiv utvikling enn berre det å hengja seg opp i problem og fokusera på problemløysing. Men me må sjølvsagt gjera begge delar.

       Det gjekk fram av ein tidlegare replikk her at det er store forskjellar særleg i mellompartia sin politikk på ulike forvaltningsnivå både når det gjeld innvandringspolitikk, og når det gjeld integreringspolitikk. For oss i Arbeidarpartiet er det viktig å ha ein samanhengande politikk, men eg vil utdjupa dette med ulikskapen litt.

       Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti kritiserer ofte og gjerne Regjeringa sin innvandringspolitikk, som elles har brei støtte i denne salen, og der ein no har føreslått ein del oppmjuking. I kommunar der mellompartia står sterkt, og det gjer dei der eg kjem frå, er det ofte motstand mot å ta imot flyktningar. Eg har høyrt dei klaga på Utlendingsdirektoratet, på Gunnar Berge og Kjell Opseth - aldri på Lahnstein og representanten Riis-Johansen.

       Når representantar frå dei sama partia her står for ein meir liberal innvandringspolitikk, burde det til kvar tid stå kommunar i kø for å ta imot fleire, ikkje færre enn det dei vert bedne om. Det har vi sett lite til. Det same gjer seg gjeldande når det gjeld tiltak overfor dei som er komne. Det sit ofte langt inne, og det er avhengig av statleg finansiering, fullt og heilt. Ein set berre i gang tiltak som fremjar integrering, der staten betaler. Eg la for nokre år sidan i min heimkommune fram tal som viste at me på kort sikt hadde eit overskot på flyktningbudsjettet, altså ein differanse mellom integreringstilskot og det me brukte av utgifter, og eg føreslo at det skulle gå på eit fond. Då fekk eg kraftig kritikk frå fleirtalet, inkludert sentrumspartia. Dei ville ikkje synleggjera overskotet, og dei ville ikkje ha pengar på fond. No, når dei same kommunestyrerepresentantane få år etterpå syter og klagar over sosialhjelpsutviklinga når det gjeld flyktningar som har vore der i meir enn fem år, og skuldar på staten, tykkjer eg at dette ikkje heng i hop. Det gjev i alle fall ikkje noka kjensle av at kommunane med mellompartia i spissen ynskjer å gå lenger i å ta imot fleire og gjera meir enn Regjeringa og Arbeidarpartiet, snarare tvert om.

       Meldinga fokuserer på storbyane og på Oslo. Det er heilt naturleg, etter mi vurdering. Me kan ikkje ha forbod for folk som kjem frå andre land, mot å flytta innafor Noreg. « Hjemstavn » vart oppheva med lov om sosial omsorg i 1965. Då ser me at i tillegg til dei byane tek imot, er det ein del som flyttar frå landsbygda og inn til byane. Det må dei ha lov til. Det fører til store konsentrasjonar av enkelte innvandrargrupper og til spesielle utfordringar som må løysast spesielt.

       Men meldinga og innstillinga peikar på tiltak som er gode og viktige i heile landet, og som eg trur vil kunna fungera både på Jæren, i Stavanger og i Oslo. Eg håpar at våre og andre sine partifellar ute i Kommune-Noreg vil fylgja opp og sjå til at dette skjer.

       To kommentarar til slutt. Som eg forstod representanten Riis-Johansen i ein replikk tidlegare i dag, er han for reduserte løyvingar til arbeidsmarknadsetaten og imot at dette skal gå ut over flyktningar og innvandrarar. Eg lurer på kven det då skal gå ut over.

       Så til dette om at meldinga er generell og lite konkret. Slik eg, med mi relativt korte erfaring i denne salen, har oppfatta dette, er det noko av forskjellen på ei stortingsmelding og ein stortingsproposisjon. I ei stortingsmelding er Stortinget invitert til å reflektera over situasjonen og drøfta ulike tiltak, til å drøfta rammer og retningsliner, ikkje til å fatta vedtak. Men det er vel kanskje for mykje forlangt å venta at dei såkalla sentrumspartia bryr seg om slikt i sin iver etter å kritisera den sitjande Regjeringa.

Eirin Faldet (A) : Jeg vil starte med å si at jeg er svært glad for at stortingsmeldingen i hovedtrekk ser ut til å gå gjennom med tverrpolitisk enighet, med unntak av noen markeringsbehov som vel ikke er til å unngå i et valgår.

       Det er i denne saken mer enn i andre saker nødvendig at vi tar et felles ansvar for å skape positive holdninger til våre medmennesker, uavhengig av hudfarge. For det er jo det det til sist dreier seg om. Vi hadde jo en istid i landet vårt mens andre nasjoner kunne bygge opp sine kulturer. Med andre ord - vi har ikke hatt tradisjon for å bry oss om andre enn oss selv, og dessverre, det kan synes som om isen ikke har smeltet ennå.

       Martin Luther King sa det slik: Menneskene frykter hverandre ofte fordi de ikke kjenner hverandre. De kjenner hverandre ikke fordi de ikke har kontakt med hverandre. - For å få kontakt med hverandre må en kunne snakke sammen. Språkundervisning er derfor helt avgjørende.

       En enstemmig komite har sagt seg enig i Regjeringens understreking av hvor viktig det er for språkutviklingen at barn med minoritetsspråk kommer i barnehage eller på annen måte kommer i språklig kontakt med norsktalende barn.

       Komiteen sier videre:

       « Det er en styrke både for den enkelte og for det norske samfunn at vi har innbyggere med kompetan-

       se innenfor ulike språk. Samtidig er det viktig at innbyggerne kan møtes og kommunisere på norsk som felles språk. »

       I den forbindelse vil jeg nevne at jeg ved flere anledninger har besøkt Innvandrerskolen i Kongsvinger. Dette er en skole etter mitt hjerte. Den underviser voksne innvandrere med henblikk på arbeidslivet. Det er viktig å understreke at innvandrere ikke er en ensartet gruppe, og norskundervisningen må nødvendigvis legges opp ut fra den enkeltes behov og basiskunnskap. Innvandrerskolen på Kongsvinger har god kontakt med arbeidskontor og næringsliv i kommunen og kan derfor legge opp norskopplæringen slik at den enkelte får opplæring tilpasset det arbeidet den enkelte skal utføre.

       Jeg er glad for at det legges opp til individbasert opplæring uten begrensning i antall timer. Vi må ikke glemme at innvandring har bidratt til et økt kulturelt mangfold som er positivt for samfunnet. Det er imidlertid en forutsetning at alle respekterer felles rammer i form av norsk lov, universelle menneskerettigheter og demokratiske spilleregler. Også her må skolen spille en aktiv rolle.

       Vi vet at innvandrerkvinner stiller bakerst i køen av arbeidssøkende. Statistikken som ble presentert på « Kvinner viser vei »-messen i Trondheim, viser at innvandrerkvinner fra den tredje verden havner bakerst i køen på arbeidsmarkedet. Innvandrere er overrepresentert i ufaglærte jobber, som det heter, selv om de gjennomsnittlig har høyere utdannelse enn nordmenn.

       For innvandrere som for andre grupper er deltagelse i arbeidslivet sentralt for å oppnå økonomisk uavhengighet og gode levekår. Det er derfor en stor utfordring å innrette politikken overfor nyankomne innvandrere slik at de raskt får mulighet til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet.

       Det er viktig å øke bruken av kombinerte norskkurs og arbeidsmarkedstiltak og dessuten forbedre rutinene for godkjenning av utenlandsk opplæring. Ordninger som hospitant- og praksisplasser er svært viktige i den sammenheng.

       Jeg er fornøyd med at Kommunaldepartementet har satt ned en gruppe som skal kartlegge problemene med å få godkjent utenlandsk utdannelse i Norge. Her må ingenting være uprøvd når det gjelder å få tatt i bruk de kunnskaper som innvandrere har med seg når de kommer til landet vårt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sak nr. 3 er dermed omme.

       (Votering, se side 4089)