Marit Lefdal (A) (ordførar for saka):

       På bakgrunn av Erling Folkvord sitt forslag i Dok.nr.8:25 legg kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen fram ei samrøystes innstilling som støttar forslaget.

       Lovfesta rett til vidaregåande opplæring gjeld all ungdom mellom 16 og 19 år. Dette gjeld òg for dei høyrselshemma. Stortinget lovfestar i dag retten for høyrselshemma til å velje vidaregåande opplæring på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø eller med bruk av tolk i eit norskspråkleg miljø.

       Høyrselshemma er i ein spesiell situasjon. Dei har behov for å få opplæring på sitt eige språk og i sitt eige språk, og å ha høve til å vere i eit språkmiljø og ein kultur som fremjar sosial utvikling og sjølvstende. Med høyrselshemma meiner vi dei som på grunn av nedsett høyrsel ikkje kan nyttiggjere seg talespråket som naturleg kommunikasjonsmiddel, og som har teiknspråk som sitt førstespråk. Teiknspråket er i dag å oppfatte som eit fullverdig språk på linje med norsk og samisk.

       Ved høyringa som var i februar på denne saka, har brukarorganisasjonar, fag- og interesseorganisasjonar gjeve støtte til forslaget og kome til komiteen med verdfulle og nyttige innspel til denne saka, likså om blinde elevar sin rett til opplæring og tilgjenge til - eller mangel på - lærebøker/læremiddel på punktskrift.

       Frå 1. juli 1997 får høyrselshemma elevar med teiknspråk som førstespråk rett til grunnskuleopplæring i og på teiknspråk. Eg viser til § 2-4 i forskrift for grunnskulen.

       I samband med Reform 97 vert det innført eigne obligatoriske læreplanar i teiknspråk som førstespråk og norsk for døve. Det er vidare utvikla og sett i gang opplæring for lærarar og kurs for foreldre med døve barn. Det vil i første halvår 1997 verte utgreidd kva konsekvensar teiknspråkparagrafen vil få for vidaregåande opplæring, m.a. i høve til læreplanar og kva status teiknspråk vil få.

       Det er allereie i dag tre ulike organiseringsmodellar for vidaregåande opplæring på teiknspråk:

       Det er i gang eit systematisk arbeid med å etablere ytterlegare teiknspråklege miljø/knutepunktskular ved ordinære fylkeskommunale vidaregåande skular i samarbeid med styret for landsdekkjande statlege spesialpedagogiske kompetansesentra. Talet på knutepunktskular blir truleg avgrensa til fire-fem på landsplan. Her føreset eg at departementet følgjer nøye med, slik at kompetansen ikkje blir spreidd så mykje at den blir forringa.

       For å gje høyrselshemma ein reell rett til opplæring er det avgjerande at tolketenesta fungerer og er godt tilgjengeleg for brukarar. Det vil etter komiteen si meining vere nødvendig å ruste opp og utvikle tolkeutdanninga, slik at denne tenesta kan fungere tilfredsstillande. Komiteen ber difor departementet fremje forslag til opprusting av tolkeutdanninga i forslag til statsbudsjett for 1998.

Svein Ludvigsen (H) : Høyre er svært fornøyd med at det er en samlet komite som nå vil sikre hørselshemmet ungdom en lovfestet rett til å velge videregående opplæring på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller videregående opplæring med bruk av tolk i et norskspråklig miljø.

       En naturlig konsekvens av det er at tolkeutdanningen må styrkes betraktelig, slik saksordfører sa. Allerede nå er behovet stort, og enda større vil det bli med dagens vedtak. Kvaliteten på tolketjenesten trenger også å forbedres, og det er godt at Regjeringen i oktober i forbindelse med statsbudsjettet for neste år må komme med et forslag om hvordan dette skal løses.

       Som nylig avgått leder for Hørselshemmedes Landsforbund vet jeg at dette er en viktig seier for hørselshemmede mennesker, og dem finnes det innpå en halv million av i Norge, altså 10 % av Norges befolkning i alle aldersgrupper og med ulike grader av hørselshemming. På deres vegne kan jeg med glede dele ut ros til komiteen for at vi nå endelig får endringer i lovverket for videregående skole til gunst for hørselshemmet ungdom. Godord også til representanten Folkvord, som tok opp saken, når Regjeringen ennå ikke har evnet å legge fram meldingen om spesialundervisning.

       En liten begrepsavklaring kan kanskje være på sin plass omkring begrepet hørselshemmet. Det omfatter nemlig flere grupper, som f.eks døve som bruker sitt eget språk, døves eget tegnspråk. Så har vi tunghørte i alle aldersgrupper som baserer seg på hørselstekniske hjelpemidler, munnavlesning og tegn som støtte til tale. Listen kan gjøres lengre med døvblitte og med personer med tinnitus, dvs. sterk og invalidiserende øresus.

       Poenget med denne oppregningen er at hørselshemmede barn og unge har ulike behov. Derfor er det også fornuftig at komiteen i innstillingen anslår brukergruppen til å være betraktelig større enn 100 personer, slik representanten Folkvord anslår i Dok.nr.8-forslaget. Hvert år fødes ca 60 barn med hørselsnedsettelse, og hvis man tar med personer som får hørselsnedsettelse i tidlig barnealder, f.eks som følge av meningitt, vil antallet med behov for oppfølging kunne nærme seg 2.000 på videregående skole-nivå. Her er kompetansesentrene viktige dersom foreldrene velger at elevene skal gå i hjemmeskolen, for da trengs nærmere oppfølging av kompetansesentrene for hørselshemmede. Et hjertesukk i denne sammenhengen er at hørselshemmede barn oppdages altfor sent, noe som er dokumentert i flere undersøkelser, og som vi også må gjøre noe med.

       Behovet for lovfestet rett til undervisning på tegnspråk og i et tegnspråklig miljø er viktig, men vi må ikke overse at hørselshemmede elever også har behov for gode hørselstekniske hjelpemidler, små klassestørrelser og andre spesialpedagogiske tiltak. Særlig tunghørte barn som har norsk som førstespråk og som bruker tegn som støtte til tale, har bruk for spesialpedagogiske tilleggsressurser.

       Derfor er det gledelig at Stortinget også vil lovfeste retten til undervisning i videregående opplæring med bruk av tolk i et norskspråklig miljø, for nettopp på den måten får foreldrene til hørselshemmede barn større valgmulighet med hensyn til om de i ulike faser av barne- og ungdomstiden skal sende elvene på internatskole langt hjemmefra, eller om de skal ha barna i deres naturlige hjemmemiljøer. På denne måten antar jeg også at barn som bruker tegn som støtte til tale, vil kunne bruke tolketjenesten på en helt annen måte enn i dag.

       Det er derfor også riktig, fornuftig og fremsynt av komiteen å be Regjeringen oppruste tolkeutdanningen. Jeg regner det som en selvfølge at det blir fulgt opp. Pr. i dag er det for få tolker, og det er en utfordring å tilrettelegge forholdene for tolkene slik at de forblir i yrket. For bare på den måten kan dagens stortingsvedtak til fulle komme de hørselshemmede barna og ungdommene til gode.

Erling Folkvord (RV) : Det er ei gledeleg innstilling frå komiteen i denne saka. Det er jo slik at dei skolane som ligg under Vestlandet kompetansesenter, Bjørkåsen i Bergen og Kongstein i Stavanger, gradvis har utvikla seg til å bli fullverdige vidaregåande skolar for høyrselshemma, der teiknspråket er undervisningsspråk og kommunikasjonsspråk i alle samanhengar der elevane er involverte. Dei to skolane har kome så langt at dei nå har undervisning i åtte av dei 13 studieretningane som finst etter Reform 94. Dei skolane har etter kvart tilsett høyrselshemma lærarar, og så vidt eg veit, er det slik at dei to skolane i dag er dei einaste vidaregåande skolane i Noreg, der teiknspråkbrukarane er i fleirtal blant elevane, og der alle som er tilsette, er pålagde å utdanne seg i teiknspråk.

       Det andre alternativet er knutepunktskolane. Internt i klassen der kan miljøet vere teiknspråkleg, men dersom ein ser skolen under eitt, vil dei høyrselshemma elevane vere ein liten språkleg minoritet i massen av elevane og lærarane som høyrer.

       Det tredje alternativet er, som alt nemnt, ordinære klassar der høyrselshemma kan bli integrerte hovudsakeleg ved hjelp av tolk.

       Det som blir vedtatt i dag, vil innebere at Regjeringa må legge fram eit lovutkast som sikrer at høyrselshemma får eit høve til reelt val mellom dei tre alternativa. Det må jo seie at dei to skolane som eg nemnde først, Kongstein og Bjørkåsen, må bli sikra framtidig eksistens som statsleiande skolar som kan veljast av alle landets høyrselshemma. Det må innebere at ein kan trekke vidare dei erfaringane som er utvikla så langt ved dei skolane, og bruke dei til å betre utdanningstilbodet for høyrselshemma elles i landet.

       Knutepunktskolen er eit slags kompromiss mellom dei ulike alternativa ved at ein tilbyr eit avgrensa teiknspråkleg miljø i norskspråklege omgjevnader. For veldig mange vil det vere eit godt alternativ til integrering. Men det er viktig å vere klår over at knutepunktskolane ikkje kan erstatte eigne skolar for høyrselshemma dersom det er snakk om å ha eit fullt utvikla teiknspråkleg miljø. Eg tenkjer på slikt som elevrådsarbeid, sosiale samlingar, felles arrangement og det at personalet i skolen ikkje kan teiknspråk.

       Eg trur det er veldig viktig at vi får ei slik lovfesting som Regjeringa nå blir pålagd å utarbeide. Det er viktig for at høyrselshemma ungdom skal kunne planlegge livet sitt på lengre sikt, og at dei ikkje skal ha grunn til å vere redde for at det tilbodet dei treng, ein dag ikkje finst lenger. Det har vore mykje uro omkring denne oppgåva dei seinare åra. Eg oppfattar det slik at uttryk-

       ket « teiknspråkleg miljø » må bety ein skole der teiknspråkbrukarane er i klart fleirtal, og der teiknspråk er hovudspråket blant elevar og personalet.

       Frå RV si side meiner vi også at det er viktig at Regjeringa syter for å få inn finansieringsreglar i lovgivinga, slik at vi ikkje risikerer at den lovfesta valfridommen kan bli undergraven av at det manglar gode, likeverdige finansieringsmoglegheiter for dei tre alternativa som det skal vere mogleg å velje fritt mellom.

       Men jeg har lyst til å rette søkelyset mot et problem som jeg håper departementet ved den politiske ledelse og forlagene virkelig tar innover seg - at de ikke nå sitter og venter på en lovfestet rett til likeverdig opplæring, men virkelig løfter hodet opp av sanden og ser mulighetene i den nye teknologien. Det gjelder ikke bare de blinde, det gjelder de svaksynte, det gjelder dem med lese- og skrivevansker. Hvorfor bruker vi ikke teknologien? Hvorfor går ikke departementet inn i forhandlinger og krever at forlagene skal bruke denne teknologien? Ikke minst de som har dysleksi eller lese- og skrivevansker, trenger nettopp denne teknologien, og den skal ligge til rette når de trenger den. Det skal ikke være halvannet års bestillingstid på fagskrifter og lærebøker. Hvis vi ikke løser dette, gir vi dem jo enda et handikap, og det kan vi ikke være bekjent av i teknologiens hundreår.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

       (Votering, se side 4316)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.