Haakon Blankenborg (A) (leiar for komiteen og ordførar for saka):

       Det er ein samrøystes komite som sluttar seg til at Norge lèt seg binde av denne protokollen, og det er etter at saka har vore til uttale i forsvarskomiteen. Det er berre eit par år sidan Stortinget hadde ei liknande sak til drøfting, og ein også den gong samrøystes komite rådde då Regjeringa til å arbeide for « et internasjonalt totalforbud mot produksjon, lagring, salg, kjøp og bruk av antipersonellminer, inkludert såkalte sektorminer som anvendes som antipersonellminer », som det heitte. Vidare sa Stortinget då at Regjeringa måtte arbeide aktivt for ein så restriktiv revisjon av den omtalte konvensjonen om inhumane våpen som mogleg, og eg vil slå fast at Regjeringa har følgt opp dette og arbeidd svært aktivt for å nå fram til ein så restriktiv revisjon som råd, og at siktemålet er eit totalforbod, slik som det vart lagt opp til i den nemnde innstillinga.

       Den protokollen vi no lèt oss binde av, er på ingen måte fullgod i høve til dei måla vi sette oss, men det er eit viktig steg på vegen. I denne samanhengen vil eg berre slå fast at dei same måla står fast, og at vi føreset at Regjeringa arbeider vidare i den same retninga, mot dei same måla, også etter at denne protokollen er handsama her i Stortinget. I dette ligg naturlegvis det vanskelege dilemmaet at ein må vege det å arbeide for eit best mogleg innhald i protokollen mot det å få ein størst mogleg oppslutnad frå land som det er viktig å ha med i denne reguleringa.

       Vi ser at det blir eit større og større engasjement for denne saka om landminer eller antipersonellminer, av heilt naturlege grunnar, fordi det er noko som rammar vilkårleg og sivilpersoner i mange konflikter.

       Det er positivt at engasjementet for denne saka er stor i f.eks. USA, der vi no ser at 57 senatorer har kasta seg inn i eit arbeid for meir omfattande restriksjonar på dette området, og at 160 medlemer av Representantanes Hus også har gått inn i eit støttearbeid for denne Canada-prosessen som er nemnt i proposisjonen. Slik er det i fleire land.

       Debatten er naturlegvis prega av dei omstillingane som eventuelt må skje i høve til eige forsvar, men vi føreset då at dette er eit arbeid som går føre seg i kvart enkelt land, og at ein maktar dei nødvendige omstillingane på ein måte som tilfredsstiller også omsynet til eige forsvar. Den omstillinga er, slik det går fram av proposisjonen, gjennomført her i landet, og med den bakgrunnen vil eg berre rå Stortinget til å slutte seg til denne innstillinga om at vi lèt oss binde av protokollen som skal leggje sterke restriksjonar på bruk av antipersonellminer.

Kaci Kullmann Five (H) : Miner skiller seg fra andre våpen. De er alltid i krig, og de stopper ikke å krige selv om partene har inngått fred. De skiller ikke en soldatstøvel fra en barnefot, de rammer vilkårlig - og mange år etter at konfliktene er over.

       Den internasjonale oppmerksomheten omkring antipersonellminer er derfor heldigvis økende. Det er å håpe at det er mulig ved hjelp av press fra en rekke land å få forhandlet frem et så restriktivt regelverk som mulig, et regelverk som er kontrollerbart i regi av FN-konvensjonen om inhumane våpen, og at regelverket når frem til de land hvor befolkningen rammes sterkest av dette onde. Det finnes om lag 100 millioner udetonerte antipersonellminer spredd rundt i land, hovedsakelig i den tredje verden. Hver dag går minst 50 mennesker på antipersonellminer, og 90 % av disse er sivile og av disse igjen svært mange barn. Miner utgjør altså en trussel mot de enkelte sivile, mot økonomisk og sosial utvikling, og de er i tillegg en trussel mot fredsbevarende operasjoner. Disse tallene viser i klartekst behovet for et sterkere internasjonalt arbeid for å komme antipersonellminer til livs. FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen utgjør rammen for det internasjonale arbeidet med å avgrense bruken av disse minene, og konvensjonen er det viktigste instrumentet vi har, selv om den altså fortsatt er utilstrekkelig.

       Vi ønsker en forpliktende avtale om totalforbud mot produksjon, eksport og bruk av alle antipersonellminer. Dette har vist seg vanskelig å komme frem til. Men det har altså nå lyktes å komme frem til en revidert avtaleprotokoll som innebærer et generelt forbud mot bruk av antipersonellminer, som ikke kan oppdages, som har lang levetid, og som er plassert utenfor regulerte minefelt. Det er denne protokollen Stortinget skal gi sitt samtykke til i dag, og det er disse minene som gjør størst skade. Derfor ser jeg dette som et skritt i riktig retning.

       Et annet fremskritt ved den reviderte landmineprotokollen av 3. mai 1996 er at forbudet utvides til også å omfatte interne konflikter. Dette var en stor mangel ved konvensjonen av 1980. Jeg vil imidlertid igjen peke på at mye fortsatt gjenstår, og at det f.eks fortsatt mangler tilfredsstillende kontrollordninger.

       Det norske forsvaret har utfaset alle antipersonellminer. På spørsmål fra Høyre om landmineprotokollen får konsekvenser for Forsvarets struktur og elementer i denne strukturen, svarer utenriksministeren i brev:

       « Tiltredelse av protokollen har derfor ingen ytterlige konsekvenser for Forsvaret i den forstand at det ikke vil ha noen følger for nye operative konsepter og doktriner at Norge binder seg til den reviderte landmineprotokollen. »

       Forsvarsministeren på sin side har bekreftet i brev til forsvarskomiteen av 11. juni at samtykke til den reviderte protokollen heller ikke vil få konsekvenser for dagens struktur og operative konsepter. Tiltredelse av protokollen har derfor ingen ytterligere konsekvenser for Forsvaret i den forstand at det ikke kreves nye tiltak.

       En viktig del av forsvaret av Norge er sektorvirkende miner, som brukes til å minelegge større felt der stridsvogner og andre kjøretøyer kan rykke frem. Høyre legger til grunn at forbudet ikke gjelder slike sektorminer som er lagt i overvåkte minefelt og utløses ved fjernstyring, og jeg mener vi har fått det klart bekreftet gjennom behandlingen.

       Høyre anbefaler på dette grunnlag at Norge slutter seg til landmineprotokollen og selvfølgelig protokollen om blindende laservåpen. Høyre så det som viktig at Stortinget fattet denne beslutningen raskt, slik at Norge kan være en pådriver i de forestående internasjonale forhandlingene og videreføre arbeidet med sikte på et totalforbud mot antipersonellminer.

Marit Arnstad (Sp) : Da Stortinget våren 1995 bad Regjeringen om å arbeide for et totalforbud mot bruk av landminer, så var det svært positivt. Det var også positivt at en den gangen klarte å samle en enstemmig komite bak det ønsket.

       Bruk av antipersonellminer er et meget stort humanitært problem, ikke minst i den tredje verden. Minene rammer i stor grad sivilbefolkningen, og mange tusen mennesker drepes eller lemlestes hvert år av denne typen våpen.

       Arbeidet for et totalforbud mot bruk av slike miner nådde ikke fram under revisjonskonferansen om landmineprotokollen, som vi i dag behandler. Derimot fortsetter arbeidet på mange andre felt, og mange enkeltland har også hver for seg forbudt omsetning og bruk av antipersonellminer. Norge la høsten 1955 ned et nasjonalt forbud mot bruk av denne typen miner.

       Ut fra den tidligere behandlingen i Stortinget av spørsmålet om antipersonellminer burde utgangspunktet i dagens sak være greit. Resultatet fra revisjonskonferansen går ikke så langt som den uttalte norske holdningen på dette område, både når det gjelder vår egen bruk av miner, og i spørsmålet om å arbeide for et internasjonalt forbud.

       Senterpartiet er av den oppfatning at det er riktig og nødvendig at Stortinget samtykker i å la seg binde av den protokollen vi i dag behandler. Det er også viktig at det arbeides offensivt for et regelverk som går lenger enn det protokollen tar til orde for, fordi et internasjonalt totalforbud vil være den eneste troverdige løsningen på de enorme humanitære problem som bruken av antipersonellminer representerer.

       Det er verdt å merke seg at de humanitære organisasjonene ikke var helt fornøyd med resultatet av revisjonskonferansen. Norsk Folkehjelps representanter mener revisjonen ikke går langt nok, og viser til at den bl.a åpner for at såkalte smarte miner fortsatt kan brukes, og at den angir lange overgangsperioder for utfasing av en del minetyper. Det må også nevnes at de humanitære organisasjonene ved avslutningen av revisjonskonferansen i fjor vår ikke sa seg fornøyd med den norske regjeringens profil i arbeidet. De mente at Norge hadde valgt en for defensiv holdning og kunne hatt en høyere profil enn det som faktisk var tilfellet. Slike synspunkt bør en merke seg i det videre arbeidet for å få etablert et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer.

       Høsten 1966 ble de siste antipersonellminene fra det norske forsvaret destruert. Vi har også fått klarlagt at antipersonellminer ikke skal kunne brukes som bl.a tennere av stridsvognsminer. Det er viktig.

       De norske sektorminene som er innkjøpt av Forsvaret, ligger etter min mening på kanten av hva som vil være akseptabelt i forhold til et totalforbud. Slike sektorminer kan nemlig utstyres med en snubletråd og dermed i realiteten fungere som en antipersonellmine. Regjeringen har lagt til grunn at snubletråd ikke skal kunne brukes i forhold til denne typen miner, dvs. at de kun skal kunne utløses via fjernkontroll. Det er viktig. Men Senterpartiet hadde sett det som en fordel at en også teknisk sett hadde hindret at det var mulig å feste snubletråd til disse minene.

       Det er et bredt flertall som ønsker at protokollen skal godkjennes. Fra et mindretall har det kommet innvendinger som bl.a går på behandlingen av saken. Tatt i betraktning at revisjonskonferansen startet allerede i 1993, og at resultatet har vært klart siden mai 1996, og sett i forhold til at Stortinget hele tiden har gitt klare føringer i forhold til denne saken, er jeg en smule forundret dersom dette sakskomplekset skulle komme overraskende på det norske Forsvaret.

       Senterpartiet ser det som viktig at denne saken blir fulgt aktivt opp fra Regjeringens side. Revisjonsprotokollen er et skritt på veien, men langt fra så omfattende som det internasjonale totalforbudet som Norge har forpliktet seg til å arbeide for.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Som det er sagt av de foregående talere, drøfter vi her en protokoll for å prøve å redusere i hvert fall problemet i forhold til noe av det mest umenneskelige i våpenindustrien, miner og spesielt antipersonellminer - umenneskelig fordi det i særlig grad rammer sivile, og fordi slike miner ofte blir liggende igjen i årevis i områder etter at krig og konflikter er avsluttet, og derfor på en helt meningsløs måte rammer uforvarende barn og voksne.

       Derfor er det positivt at det gjøres et arbeid internasjonalt for å forsøke å redusere og få bukt med dette problemet, og det er positivt at vi i Norge har fått en klar holdning til dette. Jeg viser til det Dok.nr.8-forslag som ble reist i Stortinget og behandlet her i 1995, og til de konsekvenser Regjeringen trakk ved at en i vårt land ikke skal ha denne typen antipersonellminer.

       Det gjøres et ganske omfattende arbeid bl.a av frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp for å prøve å rydde opp miner og uskadeliggjøre dem i land hvor slike representerer et stort problem. Men det må i sannhet sies at det er en formidabel oppgave en står overfor, fordi det er et så stort antall miner som ligger ute, og som fortsatt en del steder blir lagt ut. Derfor må arbeidet for å få vedtatt et totalforbud mot antipersonellminer videreføres med full kraft. Den protokollen som Norge nå er invitert til å binde seg til, representerer et steg i riktig retning, men vi er et godt stykke unna det målet som Det norske storting og den norsk regjering er enige om.

       Jeg vil anbefale komiteens flertallsinnstilling. Jeg er glad for at Norge er innstilt på å la seg binde av denne protokollen - det skulle bare mangle, med den holdning Stortinget tidligere har gitt uttrykk for. Men jeg vil framfor alt oppfordre Regjeringen til å intensivere arbeidet med sikte på en klarere og bedre protokoll om et totalforbud i framtida.

Hans J Røsjorde (Frp) : Noen korte kommentarer knyttet til behandlingen av Innst.S.nr.277.

       Jeg tror vi alle sammen kan være enige om at slik antipersonellminer brukes, ikke minst i forbindelse med borgerkriger og geriljakrigføring, er det en bruk som ingen synes noe om. Derfor er det heller ikke vanskelig for Fremskrittspartiet å ha en negativ holdning til den typen bruk.

       Det som imidlertid er og kan bli et problem, er at Norge i forhold til de øvrige land i verden må basere sin videre håndtering av dette på det forhold at også i vårt land vil bruk av defensive systemer være viktig som en del av vårt forsvar og våre operative konsepter. Da vil det være usedvanlig uklokt å legge seg på en binding i forkant av hva alle andre gjør for igjen å være snill og grei i verdenssammenheng. Det vil få konsekvenser for våre egne soldater og deres sikkerhet i tilfelle et væpnet angrep på Norge. Dette er det viktig å ta hensyn til når man tenker på dette med bruk av miner og det videre forløp når det gjelder fremtidige revisjoner. Det er derfor jeg på vegne av Fremskrittspartiet har reist noen spørsmål knyttet til selve behandlingsformen. Vitterlig var det slik at da saken passerte statsråd fredag den 6. juni, var den ført opp til behandling i utenrikskomiteen mandag den 9. juni før saken var referert i Stortinget. Det er kanskje ikke uvanlig at det skjer. Men under referatsaken mandag kveld fant Stortinget grunn til å la forsvarskomiteen få uttale seg før endelig avgivelse av innstillingen, og jeg stiller meg et spørsmål: Hvis dette grunnlaget har vært klart så lenge, hvorfor i all verden hastet det da slik med nærmest å få banket dette gjennom? Vi kan alle gjøre oss noen tanker om det.

       Det som imidlertid har fått Fremskrittspartiet til å reagere, er at når man lar seg binde av slike protokoller og vi får definisjoner som er nokså hårfine, og som gitt tolkning kan få betydning for de forsvarskonsepter vi har og de operative forhold som vårt forsvar er tuftet på, er det etter Fremskrittspartiets mening nødvendig at forsvarssjefen gir en klar og utvetydig uttalelse til dette, slik at vi som stortingsrepresentanter vet hvilke konsekvenser dette har. Slik jeg har lest fremstillingen av saken, har ikke forsvarssjefen gitt noen skriftlig uttalelse til dokumentet.

       Så kan noen si at det burde være allment kjent, men jeg stiller spørsmål ved den formelle sakshåndteringen av dette. Slik jeg oppfatter håndteringen, ble det først

       samme dag, altså den 10. juni, tatt kontakt med Forsvarets overkommando som avstedkom et grunnlag for den tilbakemelding om Forsvarets syn som ble mottatt i komiteen.

       Det er nettopp dette jeg advarer mot, for jeg syns det må være greit. Det kan da ikke haste så voldsomt med å kjøre dette gjennom. Da spør jeg meg: Er det en elendig kommunikasjon mellom Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, og er det slik at Utenriksdepartementet kjører i vei med sitt uten et skikkelig tilsidesyn? Jeg vet at vi hadde et Dok.nr.8-forslag til behandling. Men allikevel stiller jeg meg spørsmålet: Er det ikke viktig at forsvarssjefen gir en uttalelse klart og tydelig? Jeg er fullstendig klar over at ministeren sitter med det formelle ansvar for dette, men dette hastverk synes meg å være utidig. Derfor har vi også tatt dette inn i våre merknader ved tilbakesendelsen. Jeg håper at man gjennom den videre behandling sørger for at man tar høyde for dette på en ryddig måte slik at det ikke oppstår eventuelle misforståelser og tvil om hvilke betydninger dette har for fremtidige og eksisterende konsepter.

Statsråd Jørgen Kosmo : Når Stortinget fattet et vedtak om at man på norsk side - ensidig og helt riktig etter min oppfatning - ikke skulle ha antipersonellminer i det norske forsvaret, fikk dette selvsagt konsekvenser for Forsvarets konsepter. Det ble øyeblikkelig satt i gang arbeid med å legge til rette slik at våre konsepter var tilpasset Stortingets vedtak. Det skulle også bare mangle. Det er jo Stortinget som bestemmer. Derfor har det ikke vært noe problem verken av formell eller praktisk karakter i forbindelse med prosessen med ratifisering av landmineprotokollen.

       Representanten Røsjorde konstruerer opp en situasjon som det egentlig er helt unødvendig å bruke tid på. Dessuten har sjefen for ingeniørregimentet deltatt i forhandlingene og utformingen av denne protokollen fra norsk side, slik at Forsvarets fremste eksperter på dette området har vært involvert i prosessen hele tiden. Så jeg må bare få si at mellom Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har det vært det beste samarbeid i hele denne prosessen. Mellom Forsvarsdepartementet og forsvarssjefen har det heller ikke vært noen knuter på tråden, og ingen har ønsket å lage mer av formalprosedyrer enn det som er absolutt nødvendig i en opplagt sak.

Hans J Røsjorde (Frp) : Selvsagt er det slik at Stortinget bestemmer. Men da kunne man kanskje forvente at det Stortinget bestemte, ble utført i en rekke andre sammenhenger. Men jeg merker meg at man har en klar forståelse av hva Stortinget betyr. Det tror jeg kan bli nyttig også i tiden som kommer.

       Så sier man at dette har skjedd i beste forståelse og det ene med det andre, og Stortinget har lagt rammene. Ja, det er greit. Men ville det ikke være nyttig for Stortinget å få en klar fremstilling og forståelse fra forsvarssjefen av hva som er konsekvensene av det man gjør? Det registrerer jeg at man altså ikke har villet bidra til. Så får man ramse opp alle de oberstløytnanter og andre mineeksperter som har vært med på dette underveis - det er greit, det er faglig ekspertise - men det det dreier seg om, er konsekvensene for vårt eget forsvar gjennom de vedtak Stortinget fatter. Her synes jeg man kunne ha bidratt på en helt annen og mer ryddig måte, og det er det som er grunnlaget for Fremskrittspartiets intervensjon.

Presidenten: : Flere har ikke bedt om ordet i denne saken, og sak 4 er ferdigbehandlet.

       (Votering, se side 4398)