Astrid Marie Nistad (A) (ordførar for saka):

       Statens nærings- og distriktsutviklingsfond - SND - vart skipa gjennom ein fusjon av Distriktenes utbyggingsfond, Industrifondet, Småbedriftsfondet og Den Norske Industribank. I tillegg vart det tillagt ei heilt ny eigenkapitalordning. Omorganiseringa skjedde frå 1. januar 1993, men Industribanken vart først innfusjonert 1. mars 1993. SND vart ein samla organisasjon frå april 1993.

       Bakgrunnen var at Stortinget gjennom handsaminga av Ot.prp.nr.57 (1991-1992), Om lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, omorganiserte og forenkla store delar av det offentlege næringsretta verkemiddelapparatet.

       Regjeringa sitt forslag var å legge grunnlaget for ei bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsam næringsutvikling så vel i distrikta som i sentrale strøk. Alle andre parti enn Arbeidarpartiet hadde ulike andre modellar for korleis ein skulle organisere statlege verkemiddel, men Høgre støtta Regjeringa sitt forslag subsidiært i Odelstinget.

       Med denne bakgrunnen fekk SND ein svært vanskeleg start, då alle parti på Stortinget målte resultat etter eigne forslag i staden for etter den vedtekne målsettinga og organisasjonsmodellen. Eg har tidlegare uttalt på vegner av Arbeidarpartiet at eg har vore imponert over kor fort den nye organisasjonen vart operativ etter ei samanslåing av fleire ulike forvaltningskulturar, i tillegg til nybrottsarbeidet med at ein ny eigenkapitaldivisjon skulle samordnast.

       Å endre på og også lage heilt nye strukturar i veletablerte institusjonar er og vil vere eit vanskeleg arbeid, men - som sagt - den prøven bestod SND sin administrasjon med direktør Tønne med glans. Kritikken som har hagla over SND, har vore usakleg sett i forhold til det mandatet Stortinget sitt fleirtal vedtok. Dette er slått fast i evalueringsrapporten frå Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, « Fire gode år med SND? ». Fleirtalet i næringskomiteen, Arbeidarpartiet og Høgre, har også slutta seg til dette. SND har følgt opp dei måla som Stortinget la fast i tidlegare vedtak.

       Næringskomiteen, med unnatak av Framstegspartiet, slår også fast at SND framleis skal arbeide for å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsam næringsutvikling både i distrikta og i resten av landet. SND får eit særleg ansvar for å medverke til utbygging, modernisering, vidareutvikling og omstilling av norsk næringsliv. Arbeidet med produkt- og kompetanseoppbygging og nyetablering må få full merksemd i åra som kjem, i tillegg til at det må byggast opp kompetanse på marknadssida nasjonalt som internasjonalt.

       SND har i dag eit stort spekter av verkemiddel å sette inn overfor næringslivet. SND har ei nøkkelrolle å spele i myndigheitene si satsing i distriktspolitikken, overfor små og mellomstore bedrifter og i den spesielle satsinga på kvinner og på kvinner som etablerarar av eiga verksemd.

       Med alle dei verkemidla som i dag er tilgjengelege for norsk næringsliv, er det viktig at næringslivet får ei dør å gå til, og at ein på ein og same plass kan få råd om etablering, kompetanse- og bedriftsutvikling, design og marknadskunnskap, forskningsresultat og forskningskontraktar. Fleirtalet i komiteen er difor godt nøgd med at Nord-Trøndelag-modellen er vorten følgt opp av så mange fylke som elleve, fordi den lokale forankringa fører til at næringslivet ute i distrikta er nært til dei statlege ordningane som er oppretta. SND skal vere lett å nå for alle typar bedrifter, frå dei minste og til dei største, til dei som ikkje har etablert seg enno, og til bedrifter i dei aller fleste bransjar i alle delar av landet. SND kan ikkje velje vekk grupper eller bransjar på grunn av økonomisk risiko.

       Men sjølv om SND er til for bedrifter i heile landet, har SND frå Stortinget si side ei prioritert oppgåve mot små og mellomstore bedrifter og næringsverksemd i distrikta. SND får eit særleg ansvar for å ta vare på distrikta si særstilling med å utvikle næringsgrunnlaget og sikre hovudtrekka i busetnadsmønsteret. Men dette skal skje i eit nært samarbeid med lokale politikarar, som får ansvar for å utvikle ein regional næringspolitikk gjennom kommunale og regionale planar. Det er desse planane som vert det politiske styringsverktøyet som vil utløyse statlege verkemiddel. Dette samspelet vil gje langt større myndigheit til det lokale sjølvstyret, samstundes som det stiller store krav til det politiske miljøet på lokalplanet.

       I dag har vi mange og viktige statlege verkemiddel. Vi må få utløyst kreativiteten ute mellom folk, vi må oppmuntre i staden for å svartmale. Ein samla komite med unnatak av Framstegspartiet ser verdien i å satse m.a. på kvinnene i nærings- og distriktspolitikken.

       Kvifor er det viktig med kvinnelege arbeidsplassar og kvinneetablerte selskap? Kvinner har ofte eit anna syn på verda enn menn. Dei ser andre moglegheiter og andre behov enn menn. Dei utgjer eit mangfald som må trekkast inn i norsk næringspolitikk.

       I dag tek svært mange kvinner høgare utdanning og er difor ein viktig arbeidskraftressurs for norsk næringsliv. Det må difor leggast til rette slik at dei også kan utvikle sin eigen arbeidsplass. Arbeid må kunne kombinerast med barn, og det må vere tilfredsstillande ordningar for barnepass, då dette elles stoppar svært mange kvinner i den tidlegaste arbeidsfasen.

       Eg er glad for at eit fleirtal i komiteen, Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV, har bedt om at det vert sett i gang eit prosjekt for å sjå på kvinna sin plass i norsk næringsliv og deira vilkår for etablering av eigne tiltak, med spesiell merksemd på dei distriktspolitiske utfordringane kvinna står overfor. Dette er viktig for at vi kan utforme verkemiddel som kan bøte på den mangelen vi i dag ser er til stades.

       Det same fleirtalet er også samd om at det vert prioritert og øyremerkt midlar frå Nettverkskreditt spesielt for kvinner. Men eg er heller ikkje overraska over at Høgre og Framstegspartiet ikkje er med på desse merknadene.

       Mest merksemd har likevel grunnfinansieringsordninga fått i arbeidet med innstillinga. Under høyringane i komiteen har alle som har vareteke brukarane av denne finansieringsordninga, forsvart ho. Ikkje minst frå NHO og TBL var det sterke ønske om at denne ordninga måtte halde fram.

       Av den grunn er det påfallande at det har vore så vanskeleg for Senterpartiet å vere med på ordninga, ei ordning som i høgste grad har vore til nytte for distrikta og ulike næringar som har det til felles at dei er distriktsnæringar. Med dagens innstilling kan vi trygt seie at vi har fått ei lågrisikolåneordning som famnar vidare og vil plukke opp alle som har vanskar i den private finansmarknaden.

       Eg er difor glad for at både Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV her vil følgje Arbeidarpartiet og gå inn for at denne ordninga minst må ha ei låneramme som dei seinare års grunnfinansieringsordning. At SND i enkelte bransjar eller distrikt også kan tilby 1. prioritets pantelån, er bra i dei tilfelle næringane ikkje kan få finansiering som er konkurransedyktig i marknaden.

       Integreringa av Fiskarbanken i SND frå 1997 er ein viktig milepæl for fiskerinæringa. At ei av våre viktigaste næringar både når det gjeld fangstleddet og bearbeidingssida no er integrert i SND, har eg store forventningar til. Dette vil gje næringa det lyftet som skal til for at den kan verte lønsam og effektiv og drive med full sysselsetting gjennom heile året både i fangstleddet og på bearbeidingssida. Dette krev kompetanse i SND ikkje minst når det gjeld fangstleddet, då næringa står overfor store utfordringar med utskifting av ein for gamal flåte.

       Vi har hatt ein debatt om organiseringa av såkornfondet. Eg er glad for at komiteen ikkje har låst seg i dette spørsmålet. Her er det to partar som i samråd skal finne den beste organisatoriske løysinga for at både statleg og privat kapital kan sende såkorn ut over heile landet. Komiteen ventar at Regjeringa legg fram organisasjonsmodellen i samband med statsbudsjettet for 1998.

       Eigenkapitalordninga har vore omdiskutert heilt frå starten i 1993. Enkelte politiske parti har til tider kome med til dels stor kritikk mot praktiseringa av ordninga. Her har Senterpartiet vore i fremste rekke.

       Evalueringsrapporten om SND har ikkje gitt grunnlag for å kritisere utøvinga av habiliteten i eigenkapitaldivisjonen og dei andre ulike ordningane i SND. Like fullt har Regjeringa funne å vilje skilje eigenkapitalordninga ut som eiga juridisk eining eigd av SND. Dette er komiteen samd i, men understrekar at omorganiseringa ikkje må skje før ein har funne fram til ansvarsforholda rundt denne ordninga.

       Invest in Norway vart oppretta i 1994. Bakgrunnen var å ha eit mottaksapparat for utanlandske investorar og i tillegg sette i gong fleire programområde i samarbeid med fylkeskommunane. Det har vore stor interesse for å få etablert ny aktivitet, og også å styrkje eksisterande bedrifter gjennom utanlandske investeringar. Dette tilfører norsk næringsliv marknadsdelar, teknologi eller annan kompetanse, og slik gjev dei bidrag til verdiskapinga i Noreg. Dette er viktige og framtidsretta ordningar. Difor er det underleg at Senterpartiet og SV vil ha avvikla Invest in Norway.

       SND kjem styrkt ut av evalueringa og vil i framtida verte eit sterkt organ for utvikling av norsk næringsliv. Institusjonen treng ro, og etter dagens innstilling er det heller ingen grunn til store åtak på SND, same kva parti vi tilhøyrer. Dette er vi frå Arbeidarpartiet svært glade for, for utfordringa er å legge grunnlaget for eit robust næringsliv over heile landet som maktar den internasjonale konkurransen. Berre slik sikrar vi sysselsettinga og veksten i samfunnet.

Unn Aarrestad (Sp) : Senterpartiet er glad for at denne meldinga endeleg kom til Stortinget etter mange etterlysingar.

       Me vil ha ein næringspolitikk som byggjer på fordelen Noreg har med rik tilgang på ressursar over heile landet. I dette må det statlege verkemiddelapparatet hjelpa til. Då trengst det nærleik til verkemiddelapparatet og enkle prosedyrar for kontakt og sakshandsaming. Derfor må SND desentralisera sine verkemiddel til fylka for å koma nærare dei det gjeld, og brukast saman med fylkeskommunale verkemiddel.

       Det trengst også å styrkja sysselsettinga i distrikta for å ta vare på busettingsmønsteret. Dette har i tillegg ei samfunnsøkonomisk side. Statleg støtte bør i fyrste rekkje gå til småbedrifter i distrikta for å skapa nye arbeidsplassar og halda oppe nåverande sysselsetting. Det vil koma heile landet til gode.

       Meldinga me handsamar her, er laga m.a. med bakgrunn i ein rapport frå SNF etter oppdrag frå Næringsdepartementet. I mandatet stod det m.a. at evalueringa skulle skje med utgangspunkt i mål og retningsliner som vart trekte opp då SND vart etablert. Det inkluderer både nærings- og distriktspolitiske målsetjingar.

       Rapporten gir ei positiv vurdering av SND og samansmeltinga av dei fire tidlegare institusjonane. Dette fann SNF ut etter å ha snakka med tilsette i departement og i SND, altså ikkje brukarane, som jo er dei SND er til for. Det er altså ikkje utan grunn at Kommunaldepartementet er svært kritisk til SNF-rapporten når det gjeld distiktspolitikken, som er for svak eller bortimot fråverande.

       I Nationen den 20. februar vart det sitert frå eit brev frå kommunalminister Opseth:

       « Den har ikke på en seriøs måte tatt utgangspunkt i at SND både har en næringspolitisk og distriktspolitisk rolle. SNDs funksjon i distriktspolitikken, og det at SND opererer i et land som har ulike regionale utfordringer, er knapt behandlet ... »

       Dette heiter det i brevet til stiftelsen i Bergen, og dette er sterk kost.

       Det var ei konkret vurdering av heile resultatet i SND me ville ha, ikkje berre delar av det. Derfor var det fint at Kommunaldepartementet sa frå. Senterpartiet meiner at SNF sin rapport « Fire gode år med SND? » ikkje viser sanninga om SND.

       Saksordførar Nistad går i ei pressemelding den 12. juni ut med følgjande:

       « Den massive kritikken frå dei borgarlege partia, og spesielt Senterpartiet, er forstumma på bakgrunn av evalueringa av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning og Regjeringens stortingsmelding om SND. »

       Då må eg seia at representanten Nistad har ikkje følgt mykje med. Det må vera ei ønskepressemelding Nistad gjekk ut med. Tvert om står det i innstillinga at Senterpartiet ikkje deler synet at SND har oppfylt dei måla Stortinget sette. Me i Senterpartiet er elles glade for at ordninga med BU-midlane skal halda fram etter nåverande modell og ikkje under SND. BU-midlane er baserte på småskalabedrifter og er langt meir differensierte enn SND sine støtteordningar.

       Likeins er me glade for at det nå er fleirtal for at den reine grunnfinansieringsordninga i form av 1. prioritets pantelån i SND vert avvikla og erstatta med ei lågrisikoordning som vil vera eit 2. prioritetslån mellom nåverande grunnfinansieringsordning og gjeldande risikolåneordning. Dette hadde departementet valt å oversjå då meldinga vart laga, trass i at eit klart fleirtal i Stortinget hadde gått inn for dette.

       Komitefleirtalet understrekar nå behovet for eit godt samarbeid mellom SND og dei andre finansinstitusjonane, der målet er eit konstruktivt samspel mellom desse partane. Ei endring i grunnfinansieringsordninga vil derfor koma heile næringslivet til gode og utnytta SND-midlane på ein betre måte. Dette samarbeidsmålet er også ein av dei viktigaste grunnane for å fjerna den nåverande grunnfinansieringsordninga, at konkurransen mellom SND og bankane dermed vert redusert.

       Det kan likevel oppstå nokre unntakstilfelle når det gjeld enkelte bransjar og geografiske område, der det kan vera vanskeleg å få fullgode finansieringstilbod på anna vis. Det er likevel grunn til å understreka at fullfinansiering frå SND skal vera unntaket og ikkje hovudregelen. Dersom SND vel å utnytta dette til å gi eit generelt finansieringstilbod, vil det mykje truleg svekkja dei samarbeidsmåla som ein samla komite står bak.

       SND har ofte vore skulda for å vera for lite fleksibel i høve til søkjarane. Her var det ikkje konseptet frå søkjaren som var viktig, men at føremålet kom inn under dei spesielle rammene for lån og tilskot som SND hadde. Slik kan ingen andre finansinstitusjonar opptre, utan omsyn til føremålsparagrafar. Derfor reknar me nå med at avvikling og omlegging av grunnfinansieringsordninga vil vera positiv òg på dette feltet.

       Senterpartiet er oppteke av å styrkja arbeidsplassane i distrikta. SND må medverka meir til at dette skjer. Til nå har ikkje sysselsetjingseffekten i SND vore som venta. I siste budsjettet frå Kommunaldepartementet syner det seg at SND greidde å etablera 2 300 arbeidsplassar i 1995 til ein gjennomsnittleg kostnad på 400.000 - 500.000 kr pr. arbeidsplass. Til samanlikning kan ein visa til at forgjengaren, Distriktenes Utbyggingsfond, i åra 1986 - 1991 medverka til å skapa 70.000 arbeidsplassar til ein gjennomsnittleg kostnad på 100.000 kr pr. plass ifylgje budsjettet for 1993-94. Det er altså Regjeringa sine eigne tal eg brukar. Om tala ikkje heilt kan samanliknast, så syner dei klårt skilnaden. Det er dette Arbeidarpartiet nå har så store problem med å innrømma.

       Me veit at dei fleste bedriftene som vert etablerte, er små, 80 % har under fem tilsette og berre 0,5 % har over 100 tilsette. I samsvar med dette fremjar me forslag om å setja av til eigne tilskotsordningar for småbedrifter i distrikta.

       Senterpartiet har fleire gonger uttala seg kritisk til eigenkapitaldivisjonen, men ikkje av prinsipielle grunnar. Me har særleg vore skeptiske til den samanblandinga som lett kan skje der staten kan vera deleigar i ei verksemd i kraft av investeringar frå eigenkapitalordninga. Samstundes har SND handsama søknader om andre verkemiddel, som lån og tilskot.

       Når evalueringa syner at SND « i all hovedsak innen dette området har gjort en tilfredsstillende innsats », ligg det ein tvil i formuleringa om dette er godt nok. Her ligg også faren i det psykologiske, der nabobedrifta eller ein konkurrerande bedrift trur at her kan det vera ei samanblanding. Dette må SND halda seg heilt klar av. Derfor er ein eit stykke på veg når ein nå vil skilja dette ut som ei eiga juridisk eining. Styret bør, etter vårt forslag, oppnemnast etter forslag frå Regjeringa og ikkje direkte av sitjande SND-styre.

       Det syner seg elles i Brønnøysundregistra og etter det som òg er offentleggjort i Sunnmørsposten 20. september 1996, at leiande personar innan eigenkapitaldivisjonen sit som faste medlemer eller varamedlemer i opp til tolv ulike konkurrerande bedriftsstyre innan same bransje samstundes. Undersøkinga Sunnmørsposten gjorde, avdekte at tre personar i SND sin eigenkapitaldivisjon åleine sit med bortimot fullt innsyn i norsk fiskeindustri. Dette er òg eit område styret i SND må gjera noko med, då det verkar klart uheldig. Her er det ikkje berre spørsmål om inhabilitet. Det lyser klart i dagen!

       Eigenkapitaldivisjonen har dessutan gått inn med tunge aksjepostar i verksemder som ikkje burde ha trong for statlege midlar. Det kan vera nok å nemna Norway Seafoods og Steen & Strøm. Dette vil igjen lett kunna gjera det vanskelegare for mindre verksemder som konkurrerer i same bransje, samstundes med at ein sentraliserer næringar som eigenkapitaldivisjonen er tungt inne i. Senterpartiet har med bakgrunn i dette eit forslag om å endra vedtektene nettopp for å unngå at dette skjer.

       Stortinget vedtok i 1995 å be Regjeringa leggja fram eit forslag som sikrar at offentlegheitslova vart gjort gjeldande for SND, altså for vel to år sidan. Dette forslaget har vore etterlyst i mange omgangar, nå sist på høyring i næringskomiteen. Då var svaret at det skulle koma til hausten, men truleg ikkje før til neste vår.

       Bakgrunnen for forslaget var at det kom spørsmål om korleis SND hadde nytta 900 mill. kr til næringsmiddelindustrien. Kva er det som skal skjulast i SND? Det kan i alle fall vera grunn til å vera mistenksam når dette vert så vanskeleg. Eg vonar for SND og Regjeringa si skuld at dette vert ordna opp i fort.

       Til slutt vil eg ta opp forslaga Senterpartiet er forslagsstillar og medforslagsstillar til, og det forslaget frå Senterpartiet som er delt ut i salen.

       La meg straks si at Høyre mener at SND i det store og hele så langt har oppnådd gode resultater i forhold til de målsettinger som den har arbeidet etter. Men som med så mye annet, kan det gjøres bedre. Derfor er et krav fra Høyre om forbedringer ikke å oppfatte som en generell kritikk mot SND eller dets ansatte. I så måte står vi langt fra den forrige taleren fra Senterpartiet.

       Utgangspunktet for at vi nå evaluerer SND er opposisjonens krav om å få en melding. Regjeringen ønsket det ikke, og den ventet så lenge som mulig før den ble lagt frem. Men resultatet har vi nå. Det er selvsagt nyttig å lese Regjeringens stortingsmelding som ligger til grunn for næringskomiteens innstilling, men Arbeiderpartiet og Regjeringens troverdighet er dessverre svekket i denne saken. Den siste tids debatt mellom statsråd Opseth og direktør Torgeir Reve i Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, SNF, omkring Regjeringens håndtering av objektive forskningsrapporter om SND, må være ubehagelig for Regjeringen, og tilliten til stortingsmeldingen er ikke akkurat styrket.

       For Høyres vedkommende har vi lagt stor vekt på og brukt som noe av det viktigste bakgrunnsmaterialet for vår evaluering av SND, nettopp SNFs evaluering av SND, « Fire gode år med SND? ». Men også Henriksen-utvalgets og andre synspunkter er interessante å ta med. Blant annet har Sparebankforeningen, Bankforeningen og HSH kommet med kritiske og konstruktive innspill som er vel verd å lytte til. Høringsrunden i komiteen klargjorde at det er ulike syn og ulike behov for SND og SNDs virkemidler.

       Høyre mener SND så langt i hovedsak har oppfylt de målene Stortinget har satt. Vi mener mye av den kritikken som bl.a. Senterpartiet og andre har kommet med, er å rette « baker for smed ». De har nemlig unnlatt å ta utgangspunkt i de rammebetingelser SND ble tildelt gjennom vedtak i Stortinget ved opprettelsen og senere ved ulike budsjettbehandlinger. For eksempel er avkastningskravet på egenkapitaldivisjonen den direkte årsaken til at SND har måttet spre sine engasjement også på lønnsomme bedrifter lokalisert i sterkt urbaniserte strøk. Men saklig sett kan ikke Senterpartiet kritisere SND og direktør Tore Tønne for at de på en vellykket måte oppfyller kravene fra Stortinget. At Høyre var og er imot egenkapitalordningen, gir selvsagt heller ikke oss grunn til å kritisere at SND har dyktige fondsforvaltere som sikrer en avkastning i tråd med Stortingets krav.

       Høyre slutter seg til hovedkonklusjonen i SNF-rapporten om at SND er en veldrevet og kompetent organisasjon. Vi er fornøyd med det og vil i fortsettelsen legge til grunn at målet med virkemidlene som formidles gjennom SND, skal være:

       Imidlertid mener Høyre at Stortinget i større grad må bruke SND som et virkemiddel med en fleksibilitet som til enhver tid er tilpasset den distriktspolitiske virkelighet SND skal arbeide i. Og virkeligheten er ikke en generell kapitaltørke, snarere tvert imot. Nå er den store utfordringen å dreie SNDs virksomhet fra å skulle avhjelpe en situasjon med markedssvikt i kredittmarkedet, som det var da vi opprettet SND, til å rette økt oppmerksomhet mot markedssvikt i kompetansemarkedet, som kjennetegner situasjonen nå. Det synes ikke Høyre at verken Regjeringen eller flertallet i næringskomiteen tar innover seg i tilstrekkelig grad.

       Høyres begrunnelse for dette synet er bl.a at kapitalmarkedene er blitt betydelig mer effektive i løpet av den tiden SND har eksistert, mens kapitalknappheten samtidig har forsvunnet. Kompetansemarkedene derimot er fortsatt meget ineffektive, samtidig som kompetanse er blitt bedriftenes viktigste konkurransefortrinn. Det er en virkelighetsbeskrivelse som lett lar seg dokumentere for den som vil se.

       Høyre mener også at det er svært viktig at SND ikke selv driver konsulentrettet utviklingsvirksomhet i konkurranse med private kompetansebedrifter, men derimot kjøper kompetanse i de miljøer hvor den allerede finnes. SNDs rolle bør altså være nettverksbyggerens - kobleren som kobler ulike miljøer og kompetansesentra med nyskapere og de som har behov for det. Det understrekes også sterkt av SNF.

       Av alle de faser en bedrift går igjennom i sin utvikling, er det særlig i nyskapings- og kommersialiseringsfasen at offentlige virkemidler er viktige bidrag for å realisere gode prosjekter. Nyskaping og kommersialisering er de vanskeligste fasene i bedriftens liv. Derfor bør SND i økende grad konsentrere sine virkemidler til disse fasene.

       Her vil direkte tilskudd være det sterkeste virkemiddelet, dernest kan « gjødsling » skje ved ansvarlige lån, f.eks ved såkornkapitalmodellen, hvor 1 statlig krone utløser 1 privat krone. Virkemidler innrettet mot disse fasene av bedriftenes liv bør etter Høyres mening styrkes. Dette har Høyre også tatt konsekvensen av, og det er i disse tidlige fasene vi vil legge den største innsatsen for å styrke det mangfoldige småbedriftslivet. Det er også begrunnelsen for Høyres kritikk mot at Regjeringen har trenert såkornkapitalordningen. Den skulle ha vært behandlet samtidig med SND-saken, og det hadde Regjeringen hatt tid til hvis den hadde villet.

       For bedrifter i konsolideringsfasen, altså senere i livsfasen, vil det være mindre behov for kapital fra SND enn det var da vi opprettet fondet. Grunnfinansieringsordningen er et virkemiddel som i første rekke knytter seg til denne konsolideringsfasen. I motsetning til bl.a. Senterpartiet mener Høyre det samme som i høst, nemlig at grunnfinansieringsordningen bør avskaffes med unntak for fiskebåtfinansieringen. Høyre fastholder sitt standpunkt om at dette er et tilbud som i all hovedsak kan ivaretas tilfredsstillende av det ordinære bankmarkedet, og går derfor inn for at ordningen avvikles. Høyre vil i stedet konsentrere SNDs innsats der den trengs mest, som jeg sa tidligere, nemlig i idé-, utviklings- og kommersialiseringsfasene i bedriftenes liv. Høyre går derfor inn for å styrke SND nettopp på disse områdene gjennom tilskudds- og risikolåneordninger.

       Høyre liker dårlig at flertallet nå konstruerer en ny låneordning, og desto mer fordi den er uklar på mange punkter. Jeg forstår godt de som spør om man kan tolke flertallet entydig. Det er all mulig grunn til å stille et slikt spørsmål. Selv er jeg i tvil, fordi Arbeiderpartiets og Senterpartiets representanter den senere tiden har uttalt seg om ordningen på ganske forskjellige måter. Det blir derfor ikke enkelt for Regjeringen og SND å oppfylle de målsettinger som det nye Arbeiderpartiet pluss Senterpartiflertallet mener de er enige om.

       Det er en ganske utrolig konstellasjon vi i dag opplever stiller seg bak SND og lavrisikoordningen. Senterpartiet har forlatt den samlede borgerlige enigheten vi hadde i budsjettbehandlingen i desember, og fremstår nærmest som en fugl føniks i en troika bestående av den tidligere sterkt SND-kritiske senterpartirepresentanten Aarrestad, som i månedsvis har ført en nærmest personlig vendetta mot direktør Tønne og hans stab i SND, og påsatt SND-styremedlem fra Senterpartiet, kollega Peter Angelsen, som må ha erklært tillit til den samme SND-administrasjonen, og Arbeiderpartiets saksordfører Astrid Marie Nistad, som ved flere anledninger har vist sin holdning til SND, senest ved at hun som den eneste av Stortingets 165 representanter stemte mot at SND skulle underlegges offentlighetsloven. I sannhet har motsetningene funnet hverandre, og da blir vi i Høyre betenkt og på vakt.

       Høyre ser det som et skritt i riktig retning at Regjeringen ikke får Stortinget, ei heller sitt eget parti, med på å videreføre grunnfinansieringsordningen slik de opprinnelig ønsket. Men for oss som har fulgt debatten de siste månedene, er det likevel noe uforståelig, for å si det forsiktig, at representantene Nistad og Aarrestad nå står samlet bak de samme merknader og forslag. Når vi hører de to representantenes innlegg her i dag, blir det ikke enklere å forstå at den nye lavrisikoordningen som nå skal erstatte grunnfinansieringsordningen, er en forbedring. Men så er jo også da utgangspunktet beskrevet som en slags mellomting mellom grunnfinansieringslån og risikolån med avgrensninger som det ikke er lett å få øye på. Grunnfinansieringsordningen er jo nettopp kjennetegnet ved lav risiko, og lav risiko på toppfinansiering er det i alle fall aldri noe problem å finansiere utenfor SND. Derfor er det mildt sagt uklart hvordan denne lavfinansieringsordningen skal innrettes.

       Jeg frykter for at denne nye ordningen vil bidra til usikkerhet og dårligere samarbeidsforhold i arbeidet med å finne de gode løsningene for småbedriftene. Private banker vil vanskelig kunne vite hva slags lån og prioritet de her forholder seg til, med den følge at de trekker seg istedenfor å trå til på klare vilkår. Jeg forutsetter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet bringer langt mer klarhet i denne ordningen, slik at ikke usikkerhet og rot er det som oppleves som resultat av Stortingets SND-behandling. Distriktsbedriftene, og da først og fremst små og mellomstore bedrifter, blir fort taperne i en slik situasjon hvis man ikke får klarhet.

       Høyre vil på sin side understreke behovet for et nært og konstruktivt samarbeid mellom SND og de private kredittinstitusjonene. Det gir hver av aktørene mulighet til å utnytte egen spesialkompetanse innenfor en total samarbeidsramme. I praksis burde det bety at de private institusjonene yter ordinær kreditt, mens SND sørger for risikolån og tilskudd. På den måten vil SND bli en fullverdig supplering i kredittmarkedet, og også skape det beste samarbeidsgrunnlaget for å få til nyetableringer og videreutvikling i næringslivet.

       Fra banknæringens side er det blitt påpekt at samarbeidsgrunnlaget blir svekket ved at SND også skal operere som en konkurrent om ordinære 1. prioritetslån. Jeg er redd for at den nye lavrisikoordningen i stor grad vil bli oppfattet som en videreføring av SNDs konkurransevridende operasjoner i kredittmarkedet med kombinasjonen lån, egenkapital og tilskudd. Selvsagt kan det være vanskelig konkret å påvise at kombinasjonen i enkeltsaker er konkurransevridende, men poenget er at selve kombinasjonen har et innebygd incitament som kan være utslagsgivende for låntakeren ved valg av ordinær finansieringskilde. Dette er forhold som Høyre vil advare mot også med den nye ordningen. Senterpartiet så dette klart i høst, nå ser de det dessverre ikke.

       Til slutt skal jeg bare understreke et par moment. Når rammene for SNDs ulike virkemidler ses under ett, har de landsdekkende ordningene fått en mer sentral plass. Høyre mener dette er en riktig utvikling, og understreker at dette ikke nødvendigvis betyr nedprioritering av næringsutvikling i perifere områder. Bedriftene i disse områdene omfattes jo også av de landsdekkende ordningene.

       Høyre mener videre at det er positivt at egenkapitalordningen skilles ut fra SND som en egen juridisk enhet. Vi har tidligere understreket det prinsipielt uheldige i at en og samme statlige « hånd » både eier deler av en bedrift og tildeler lån og tilskudd til den samme bedriften. Høyre er enig i at egenkapitalordningen målrettes mer mot små og mellomstore bedrifter ved at ordningen rettes inn mot unoterte og mindre selskaper, og erkjenner at det vil være dyrere å gå inn i mange små bedrifter enn i få store, ikke minst av oppfølgingshensyn.

       SNDs eierandel i bedriftene er i gjennomsnitt 20 %, men eierandelen er i noen tilfeller over 35 %. Fra vårt ståsted mener vi at et nivå på 20 % kan aksepteres, men SND bør unngå å gå inn i private bedrifter med eierandeler over 30 %. Staten innehar i dag en altfor dominerende eierrolle i norsk næringsliv totalt sett, og dette å skulle nærme seg 30 % og over det, åpner for en farlig rollemiks mellom politikk og butikk. Det er derfor viktig å forhindre at staten gjennom SND oppnår reell styringsrett også over en stor del av Småbedrifts-Norge. Denne type statlig dominans er allerede altfor utbredt i dagens Norge, og verre blir det om SMB-bedriftene også skal bli statsdominert.

       Helt til slutt vil jeg bare understreke at fra Høyres side ser vi på SND som et virkemiddel til å bidra til at den fremtidige verdiskapingen i Norge skal bygge på foretaksomhet og innsatsvilje i et mangfold av små og store bedrifter spredt over det ganske land. SND må utvikles til å bidra til at driftige mennesker kan være med på å skape verdier, slik at bosettingsmønsteret kan opprettholdes, og at en robust bosetting kan utvikle seg ved hjelp av et sterkt distriktspolitisk virkemiddel. Men vi ønsker - og det ligger til grunn for de standpunkt og de merknader vi har - at vi vil vri de distriktspolitiske virkemidlene, inklusiv SND, bort fra selektive tiltak der politikere eller byråkrater plukker ut enkeltbedrifter og bransjer, og over mot generelle forbedringer i rammevilkårene rettet mot bedrifter og enkeltpersoner. Men virkemidlene skal være, også SNDs virkemidler, lønnsomhetsorientert og profesjonelt administrert.

Reidar Johansen (SV) : Siden det ikke er ordinære replikkrunder, har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til representanten Ludvigsens innlegg. Han var litt forundret når deler av Senterpartiets fraksjon og deler av Arbeiderpartiets fraksjon med diametralt motsatt syn på deler av SND, nå har nådd hverandres standpunkt. Med et litt annet utgangspunkt er kanskje dette et eksempel på det Marx kaller at motsetningene som har stått så sterkt mot hverandre, er nå gått opp i en enhet på et høyere nivå. Det er mulig at representanten for Høyre ikke helt føler seg hjemme i den beskrivelsen, og det er til og med mulig at den løysinga vi nå ser for oss når det gjelder deler av SNDs virkemidler, er bedre enn de som var.

       Et annet forhold ved Høyres representants innlegg er hans skepsis til SNDs deltakelse i næringslivet generelt, spesielt fordi etter Høyres syn må staten i sin virkemiddelbruk for all del ikke bruke konkurranse som virkemiddel. Alle andre skal få konkurrere, men ikke staten i denne sammenheng.

       Er SND et uekte eller ekte barn av Arbeiderpartiet? Et litt provoserende og uærbødig spørsmål kan kanskje være et godt utgangspunkt for en debatt om SNDs videre vekst og utvikling. SND har nå gått inn i sitt fjerde eller femte leveår. Organisasjonen skal på et vis nå over i et nytt trinn, den skal begynne i 0. klasse og skal utvikles videre og gå inn i ei ny tid med kanskje ei ny form.

       SV har hatt sin tilnærming til hvordan det statlige virkemiddelapparatet overfor næringslivet i Distrikts-Norge skulle se ut. Vår visjon har vært preget av to hovedmålsettinger. For det første at brukerne skulle ha et lett tilgjengelig og oversiktlig virkemiddelapparat. Brukeren, entreprenøren, skulle få tilgang til alle ulike virkemiddel på ett sted. Han eller hun skulle i hvert fall slippe å springe rundt fra kontor til kontor, og aller helst slippe å få motstridende signaler fra de ulike kontorene. Han eller hun skulle så langt det var mulig, få bistand og praktisk hjelp til å bringe sitt prosjekt inn i en form som var gangbar. Han eller hun skulle få all mulig bistand og praktisk hjelp til å bringe prosjektet inn i virkemiddelapparatet.

       For det andre skulle virkemiddelapparatet etter SVs syn ligge nærmest mulig brukeren. Alle virkemidlene - lån, tilskott, garantier og eventuelt medeierskap - skulle tilbys lokalt. Det burde ikke være nødvendig å la et prosjekt som er nøye vurdert i utgangspunktet, gå gjennom et ukjent tall ulike nivå før endelig godkjenning eller avslag forelå. Avgjørelsene burde i størst mulig grad kunne skje lokalt.

       Vår modell hette regionale utviklingsselskap. Vi kjenner noe igjen av vår modell i den tenkinga som ligger bak St.meld.nr.51. Men på vesentlige punkt er det store avvik fra hvordan vi kunne ha ønsket oss virkemiddelapparatet. Skal jeg koke uenigheten ned til ett punkt, må det være i hvilken grad vurderinger, avgjørelser og fordeling skal skje lokalt eller sentralt. SV ønsker som sagt langt sterkere desentralisering av virkemidler og prosesser enn det Regjeringa til nå har vært villig til å gå på.

       Skal jeg konkretisere mer hva vi kunne ha ønsket oss av riktig utvikling av virkemiddelapparatet, er det følgende:

       Den andel tilskott som til slutt skal inn i det enkelte prosjekt, bør etter SVs syn reelt ligge på det høyeste nivået som gjelder innenfor de ulike soner. Vi synes det er uheldig og gir feil signal når de faktisk innvilgede tilskottene bare i unntakstilfeller når opp på det maksimalnivå som gjelder. Dette bør være regelen og ikke unntaket.

       Vi synes at de respektive prosentsatser hva angår ulike tilskottstyper, bør vurderes økt betydelig i de soner hvor en registrerer at folketallet går sterkt ned. Tiltakene gjennom virkemiddelapparatet må være presise, målrettede og sterke. Da må for det første tilskottsformen brukes fullt ut og eventuelt økes.

       Det samme gjelder for så vidt de ulike låneformene og garantiene, og det gjelder kanskje særlig risiko for tap. I virkemiddelbransjen er den fremste oppgaven å ta risiko. Det må gjenspeile seg i de tapsfond som bygges opp. SV er i dag med på å stille forslag om å øke avsetningene til tapsfond til 35 %. Det er etter vårt syn nødvendig. Men det er òg nødvendig å vurdere om en ikke bør differensiere tapsavsetningenes størrelse etter type prosjekt, distriktspolitisk sone, distriktspolitisk effekt osv. osv. Jeg kan - til tross for at Senterpartiet her er medforslagsstiller - minne Senterpartiet om at de ved behandlinga av konkrete budsjettopplegg i denne perioden har bidratt til å senke avsetningene til tapsfondet og på den måten redusert risikoen. Det er bra at Senterpartiet også i dette spørsmålet har snudd og støtter SV.

       Vår kritikk av hvordan grunnfinansieringsordninga og egenkapitaldivisjonen har fungert, står fast. Men vi har aldri hatt de prinsipielle innvendingene mot at staten skulle ha hand om denne type virkemiddel. Vi kan bare vise til flertallsmerknaden, hvor alle utenom Høyre og Fremskrittspartiet understreker at virkemidlene ikke må bli brukt i strukturpolitisk sammenheng hvor konsekvensene vil være ytterligere sentralisering av norsk næringsliv og bosetting. Dette flertallet peker i denne sammenheng særlig på egenkapitalordninga og grunnfinansieringsordninga. SV har gjennom denne merknaden fått full tilslutning fra et bredt flertall i sin kritikk av SND. Vi hadde imidlertid gjerne sett at Regjeringa hadde fulgt opp med en sterkere desentralisering av virkemidlene. Det er etter vårt syn bare på den måten en kan skape et sterkest mulig bolverk mot sentralisering og strukturendringer.

       Grunnfinansieringsordninga som sådan er etter vårt syn videreført gjennom en ikke ubetydelig omvei til den nye lågrisikoordninga. Omveien bestod som kjent i at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet utrettelig har ført en kamp mot ordninga - for øvrig mest av hensyn til det norske bankvesen. I budsjettsammenheng før jul var det et flertall bestående av disse for å avvikle ordninga. Dette flertallet har gradvis smuldret opp, og gjennom ei ekstrabevilgning til SNDs grunnfinansieringsordning ble føringene på den såkalt nye ordninga lagt. Etter SVs syn er det i realiteten den samme ordninga - om enn i noe annen form og ordlyd, og til og med kanskje litt bedre på enkelte områder - som blir videreført. Det er den samme divisjonen i SND som skal forvalte ordninga. Den nye ordninga er muligens et fikenblad for Senterpartiet i forhold til det kjøret de har vært med på overfor ordninga. For SV må det gjerne være et fikenblad - fikenbladets form og innhold er det samme som i den tidligere ordninga. For oss har praktiseringa av ordninga vært det sentrale i vår kritikk. Den kritikken har vi fått brei oppslutning om.

       SV har tydelig gitt til kjenne sitt syn når det gjelder på hvilket nivå virkemiddelapparatet helst burde ligge: mest mulig desentralisert. På ett punkt ser vi imidlertid behov for et sterkt statlig og sentralt beliggende virkemiddel. Dette gjelder i forhold til de situasjoner som oppstår i ulike lokalsamfunn når hjørnesteinsbedrifter o.a. beslutter å redusere, avvikle eller flagge ut. Fra SVs side ser vi sjølsagt at av og til er bestemte typer produksjon nådd et punkt hvor det er umulig å føre dem videre. I andre tilfeller er det mer eller mindre ensidige bedriftsøkonomiske vurderinger og behov for/krav om maksimal fortjeneste som er de reelle beveggrunnene for den enkelte bedrifts nedlegging/utflagging. Imidlertid er konsekvensene for lokalsamfunn og ansatte de samme. I slike tilfeller bør det sentrale virkemiddelapparatet utvikle et system som etter nøye vurdering og planlegging raskest mulig kan rykke inn for å bistå i de nødvendige omstilling, videreføring av produksjon, kompetanseoppbygging, medeierskap osv. osv. Vi har jo hatt utallige konsesjonsdebatter. Innholdet i det til enhver tid gjeldende konsesjonsregelverk blir imidlertid ofte utfordret av situasjoner med få eller ingen handlingsalternativer. Etter SVs oppfatning bør det være en prioritert målsetting at SND i det videre arbeidet kan bidra til å bygge opp et apparat som på denne måten reelt kan utgjøre et alternativ i forhold til de situasjoner hvor bedriftsnedlegging synes å være den eneste løsninga. Derfor fremmer vi forslag om et statlig omstillings- og strukturfond.

       Statens Fiskarbank ble - mot SV sine stemmer - slått sammen med SND. Fiskeflåten skal nå få tilgang til de samme virkemidler som SND for øvrig rår over. SV har i ulike sammenhenger fremmet forslag til andre måter å bidra til finansieringa av fornyelsen av fiskeflåten på, og vi vil i denne sammenheng sterkt advare mot at den nye finansieringsordninga for fiskeflåten blir brukt til det jeg vil kalle et uvettig investeringspress i deler av denne fiskeflåten. Det gjelder særlig de fartøyer som har mulighet for ombordproduksjon.

       SV var imot at Invest in Norway ble opprettet i 1994. I denne sammenheng og i denne sak får vi nå også støtte fra Senterpartiet. Det er bra, og vi vil komme tilbake til en del av de andre elementene i våre forslag ved et senere innlegg.

       Jeg vil ta opp de forslag vi står alene om, og de vi er medforslagsstillere til.

       Lars Gunnar Lie (KrF) : Kristeleg Folkeparti meiner at distriktspolitiske og næringspolitiske målsetjingar kan sameinast. Kristeleg Folkeparti ser på det statlege verkemiddelapparatet som ein sentral og viktig medspelar for å utvikla eit næringsliv som er verdiskapande, som nyttar naturressursane på ein for naturen berekraftig måte, og som er ein sentral medverkar for å nå målsetjinga om å halda ved lag desentralisert busetnad i landet.

       Eg vil i dette innlegget ta opp to sider ved verkemiddelapparatet. Den eine er sjølve organiseringa, og den andre er kva verkemiddelapparatet skal innehalda.

       For å ta organiseringa først: Kristeleg Folkeparti hadde eit anna opplegg for organiseringa av SND då det vart skipa, enn det som vart resultatet. Vi tek til etterretning at utviklinga har gått i ei lei som har ført til at den såkalla Nord-Trøndelagsmodellen stadig vert mønster for fleire og fleire fylke. SND skal etter vår meining ha eit nært samarbeid med fylkeskommunen og dei lokale finansinstitusjonane. Det er viktig å utvikla enkle prosedyrar for sakshandsaming, og fylka sine næringsplanar, som også vert stadfesta ved kgl. resolusjon, skal leggjast til grunn for arbeidet. Dette er viktig ut frå målsetjinga om at vi ønskjer samsvar mellom det som SND-kontora skal leggja til grunn, og den næringsutviklinga ein ønskjer i fylka. Dette betyr ikkje ein rigorøs plan, men at hovudretningslinene som er nedfelte, skal leggjast til grunn i arbeidet ved SND-kontoret. Vidare ser eg det som sentralt og viktig at den einskilde fylkeskommune forhandlar seg fram til avtaleordningar med SND som er mest mogleg tilpassa fylka sine behov. Kristeleg Folkeparti vil leggja bak seg diskusjonen kring organiseringa av SND og la den organisasjonsmodellen som no fleirtalet av fylka har slutta seg til, få fungera nokre år før ein igjen evaluerer dette. Samstundes vil eg gje uttrykk for at det vil vera heilt naturleg at departementet fylgjer utviklinga og ser om det er naudsynt å gjera endringar i sjølve organiseringa.

       Så til det andre hovudområdet: innhaldet i det SND skal tilby. Eg har ved ulike høve reist kritikk mot SND desse fire åra det har eksistert m.a. for at sakshandsaminga har vore for sentralisert, og at viljen til å ta risiko ikkje har vore stor nok. Det siste skuldast m.a. at eg har vore usamd i dei avkastingskrav departementet har stilt til SND-organisasjonen, og kanskje i mindre grad ein kritikk mot sjølve organisasjonen. Når det gjeld dei ulike elementa i SND, vil eg konsentrera meg om nokre få. For dei som ikkje vert omtala, syner eg til innstillinga og for så vidt til meldinga, for det er svært mykje positivt i meldinga når det gjeld fleire av dei ordningane som SND administrerer.

       Ei ordning som eg tidlegare har peika på burde sjåast grundig på i samband med denne meldinga, er eigenkapitaldivisjonen til SND. Det har vore uheldig at eigenkapitaldivisjonen til SND er inne som eigar i verksemder som vil vera konkurrentar til andre verksemder som søkjer om stønad, eventuelt lån, frå SND. Dette habilitetsspørsmålet er drøfta i meldinga, og eg seier meg nøgd med at departementet gjer framlegg om å skilja eigenkapitaldivisjonen ut som eiga juridisk eining. Kristeleg Folkeparti meiner at det også er viktig at eigenkapitalordninga no vert meir målretta mot små og mellomstore verksemder. Det er òg viktig at den desentraliserte delen av SND, dvs. SND-kontora i fylka, kan tilby eigenkapitalordning, og eg reknar med at SND er i stand til å handtera dette på ein god måte.

       Kristeleg Folkeparti meiner at risikolån skal nyttast til modernisering, utviding, omstilling eller oppstarting av verksemder. Eg kan ikkje sjå at det er noko mål å konvertera risikolån til aksjekapital for å gje SND større del av avkastinga eller verdiskapinga i prosjekta, og går derfor imot dette slik det er nedfelt i stortingsmeldinga. Kristeleg Folkeparti har ved fleire høve teke til orde for at det vil vera meir tenleg å ta i bruk ansvarlege lån, og i innstillinga har vi, saman med Høgre, peika på to alternative former for slike lån. Slike lån vil vera ein måte å hjelpa verksemder i startfasen på. Saman med eventuelle midlar frå eit såkornfond, der både private investorar og offentlege medverkar, meiner eg slike ordningar burde prøvast ut i sterkare grad.

       Grunnfinansieringsordinga i SND har vore omstridt, og ved salderingsinnstillinga før jul gjorde eit fleirtal i Stortinget vedtak om at den skulle avviklast. Grunnen til det var at konkurranse i det private kredittmarkedet no synest å fungera tilfredsstillande, sjølv om ein nok må konstatera marknadssvikt for enkelte område i næringslivet, og i enkelte geografiske område. Konkret gjeld dette m.a. fiskerinæringa, fornying av fiskeflåten, verkstadindustrien og reiselivet. Etter grundig gjennomarbeiding av desse problemstillingane er Kristeleg Folkeparti samd i og medforslagsstillar til fleirtalsframlegget som er teke inn i innstillinga. Vi gjer framlegg om at det vert oppretta ei lågrisikoordning som erstatning for den noverande grunnfinansieringsordninga, men at det er grunnfinansieringsdivisjonen i SND som skal administrera dette saman med den attverande delen av grunnfinansieringsordninga som m.a. gjeld fiskeflåten.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Mange har hatt store forventninger til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Den nye konstruksjonen skulle gjennom et forenklet, oversiktlig og mer effektivt system bedre tilgjengeligheten til virkemidlene for brukerne. Likevel har det ikke manglet på kritikk av det politikerskapte fondet.

       Fremskrittspartiet har ikke sansen for de nærings- og distriktspolitiske virkemidler de øvrige partier står for. Vi står fast ved vårt primære syn om en avvikling av SND, fordi vi ikke har noen tro på at denne typen politiske konstruksjoner kan ha noen særlig positiv innvirkning på næringslivet rent generelt. Selv om det har skjedd visse endringer i arbeidsoppgavene siden fondet ble etablert, vil ikke det innebære noen grunnleggende endring. Den kritikk som kommer, bør derfor ikke rettes mot oss, men mot de politiske partier som støtter opp om SND.

       Det virker som om det bare er Fremskrittspartiet som mener det er noe grunnleggende galt med dagens distriktspolitikk, og som er villig til å fatte de nødvendige beslutninger for å få til en reell omlegging. Samtlige øvrige partier i vårt storting har en utbredt sans for distrikts- og næringspolitiske virkemidler. Det er et velkjent og ubestridt faktum. Det politiske flertalls ønske om å bevare distriktssamfunnene tilnærmet slik de er, medfører enorme offentlige overføringer, ikke bare gjennom SND, men også gjennom inntektsoverføringssystemet til kommunene, subsidier til landbruk, fiske, gjennom subsidierte kraftpriser og mye mer.

       Dagens høye nivå for subsidier og overføringer på kryss og tvers gjennom statsbudsjettet og samfunnet bidrar til å øke statens behov for skatteinntekter og derved til å svekke næringslivet. Derfor er det på høy tid å gjennomføre en radikal sanering av overføringsordningene, også de ordninger som vil hjelpe enkeltbedrifter på kort sikt. Vi hadde håpet at det i dag, med god tilgang på kapital og i en situasjon med fare for oppheting av norsk økonomi, ville vært flere partier enn Fremskrittspartiet som ville redusere den massive kapitalinnsprøytning som i stor utstrekning er selektive, skattefinansierte garanti-, støtte- og låneordninger.

       Det er ikke til å komme forbi: Det er uheldig når det offentlige spiller en sentral rolle i næringsutviklingen gjennom politiske prosesser som kan komme som erstatning for markedet. Vi risikerer at virksomhet som er ulønnsom på sikt, oppmuntres fremfor mer konkurransedyktige prosjekter, som har større forutsetninger for å skape et lønnsomt næringsliv i distriktene.

       Vi har tidligere pekt på andre uheldige sider ved statens virkemiddelapparat. Det finnes en rekke eksempler på at offentlig støtte til enkeltbedrifter har bidratt til at bedrifter som ikke får støtte, men er lønnsomme, blir utkonkurrert - eller bedrifter flytter produksjonen til en nabokommune eller annen kommune fordi man der får støtte. Det koster samfunnet dyrt når bedriftene på denne måten skal styres ut fra beliggenhet eller en eller annen politisk målsetting. Skadelig konkurransevridning og bedrifter som knytter til seg offentlige rådgivere, ikke fordi deres råd alltid er de beste, men fordi de sitter med nøkkelen til offentlige støtteordninger, kan tjene som eksempler på dette. Spørsmålet blir: Hvor mange konkurransedyktige arbeidsplasser har gått tapt i distriktene på grunn av denne politikken?

       Men vi skal selvfølgelig ha en distriktspolitikk. Også vi er villig til å akseptere distriktspolitiske ordninger. Men det betyr ikke at vi ønsker å videreføre et system hvor svært mange norske distriktskommuner kan behandles som et sosialt svakerestilt klientell, berettiget til skattefinansiert offentlig støtte. EUs indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital stiller krav til mer like avkastningskrav over hele Europa. Det betyr at kravene til avkastning i distriktene etter hvert er blitt tilnærmet de samme som i resten av landet og i EØS-området for øvrig. Det betyr igjen at markedsorientering og konkurransedyktighet må stå sentralt hvis vinnerbedrifter skal skapes. Derfor bør det satses på generell distriktsstøtte og personrettede tiltak der dette er tillatt etter EØS-avtalen, fremfor selektive tiltak til bestemte næringer og bedrifter. Vi må altså finne frem til mer effektive løsninger, samtidig som de distriktspolitiske ambisjonene reduseres. Skal det konkurransedyktige næringsliv få råd til å betale for alle utskeielsene i distriktene, må det gjennomføres en snuoperasjon. Det bør skje i form av gode, generelle, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser på nivå med våre naturlige konkurrenter. Det er en forutsetning for en industriekspansjon som først og fremst gjør det mulig å konkurrere med våre nærmeste handelspartnere i Europa. Et lite land med små industribedrifter som konkurrerer på de store markeder ute, kan ikke avvike vesentlig fra andre lands rammevilkår og konkurranseparametere. Det bør være et av våre hovedmål for 1990-årene.

       Ved å erstatte dagens statlige virkemidler med et mer næringsvennlig regelverk og lavere skatter og avgifter vil de statlige fondsmidlene i stor utstrekning kunne erstattes av kapital fra private investorer og finansinstitusjoner. Men en forutsetning for å få risikovillig kapital til virksomheter i distriktene er å ha en forståelse for nødvendige fortjenestemarginer. Vi har ikke et kapitalproblem i Norge - i hvert fall ikke på kort sikt - men vi har et kanaliseringsproblem. Skal kapitaltilgangen bedres, må ikke aksjer, obligasjoner og bankinnskudd beskattes høyere enn i andre land - ellers forsvinner pengene og bedriftene vil mangle kapital til omstilling og utvikling. Med andre ord: Det må bli mer lønnsomt å ta risiko og hente ut fortjeneste. Det må bli mer attraktivt og fornuftig å foreta investeringer i denne type virksomhet. Tiden er moden for å erstatte virkemiddelapparatet gjennom en dreining mot markedet og systemer som styrer seg selv, mener Fremskrittspartiet.

       Hva er det egentlig som skjer i dag? Jo, i etableringsfasen tar det offentlige tilbake minst 40 øre av hver krone som investeres i ny virksomhet, bl.a i form av arbeidsgiveravgift, personlige skatter, merverdiavgift av verdiskapingen i bedriften, investeringsavgift og høye kommunale avgifter, og det knekker svært mange bedrifter i starten. Eller sagt på en annen måte: Myndighetenes fordelingspolitikk river grunnlaget bort fra gründere og industrialister, samtidig som de samme myndigheter må tre til med offentlige fond og støttemidler for å prøve å rette på de skjevhetene de selv er med på å skape. Da har politikere og byråkrater oppnådd noe i tillegg. Man har gjort etablererne avhengig av offentlige systemer for etablererhjelp og passiv pengestøtte.

       Derfor ønsker Fremskrittspartiet et annet system. Det må bli mer attraktivt å foreta investeringer og å hente ut en fortjeneste. I stedet for det offentlige må det bli interessant for den krevende kunden, underleverandøren og miljøene rundt å ta del i virksomheter. På denne måten får vi aktivisert positive krefter i et markedssystem som satser egne penger og ikke andres.

Jan Otto Fredagsvik (A) : Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er et av våre viktigste virkemidler for å kunne holde på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utvikle gode og robuste regioner. Det er betryggende at evalueringsrapporten gir SND godt skussmål for å ha opptrådt i samsvar med de mål og retningslinjer som et flertall på Stortinget har vedtatt. Og ut fra den kjennskap til og de erfaringer med SND mange av oss har, er ikke konklusjonene i evalueringsrapporten overraskende. Den kritikken som er framsatt mot institusjonen fra partier og enkeltpersoner her i huset, er selvsagt først og fremst politisk motivert og sammenfallende med den negative beskrivelsen en gir av utviklingen i distriktene og den sittende regjerings distriktspolitikk. Jeg er ikke så sikker på at det egentlig stikker så dypt. Det har noe med politikkens vesen og det politiske spill å gjøre. Nå vil jeg selvsagt heller ikke si at all kritikk er uberettiget. Men formen må det kunne gjøres noe med!

       Det skjer svært mye positivt i distriktene - takket være kreative og positivt innstilte mennesker som ser mulighetene og som vet å utnytte de mange virkemidlene som eksisterer. Det har aldri vært slik i dette landet at utvikling har funnet sted fordi de negative kritikerne og pessimistene vant fram. Utvikling har funnet sted helst til tross for disse og mer takket være distrikter, bedrifter og enkeltpersoner som har sett muligheter som ligger i de eksisterende virkemidlene, og som ikke hele tiden ropte på andres hjelp eller som tilla andre ansvaret da ting gikk galt.

       Samhandling er blitt et mye brukt ord. Rosenborg-treneren bruker det. Næringslivsledere bruker det. Flere og flere politikere burde bruke det. Det finnes i dag rundt omkring i Distrikts-Norge store ressurser - både økonomiske og menneskelige - som ikke utnyttes godt nok fordi samhandlingen og nettverkene mangler. De kommuner og regioner som ser dette og som gjør noe med det, vil høste store gevinster. Jeg tror at både SND og ikke minst SIVA har en viktig funksjon ved få til prosesser der samhandling og nettverksoppbygging blir nøkkelbegrep, og der en sammen hever blikket og går løs på utfordringene i et langsiktig og helhetlig perspektiv. Det vil sette krav til kunnskap, evne og vilje - ikke bare fra virkemiddelapparatets side, men også fra lokale myndigheter og lokale næringslivslederes side. Virkemiddelapparatet skal stå til distriktenes disposisjon. Nå trengs initiativ fra kommuner, regioner, næringsaktører og utdanningsinstitusjoner. Tilgjengeligheten til virkemidlene skal være god. Da tenker jeg ikke minst på den enkelte brukers mulighet til å nå fram til rette instans og rette person uten å måtte banke på altfor mange dører eller å bli henvist fra den ene til den andre. Det er her jeg oppfatter at Nord-Trøndelagsmodellen i « SND-familien » har sin styrke. Tilsvarende bør det også bli på kommune- og/eller regionnivå. Også her bør en tilstrebe å bygge opp tiltaks- og næringsapparater som ivaretar det jeg tidligere har sagt om samhandling, nettverk og mulighetene til å få raske svar ved å gå gjennom én dør. En del kommuner og regioner har fått til dette. Andre har satt det på dagsordenen.

       Jeg er glad for at SND-systemet nå også står til fiskernes disposisjon. En enstemmig komite slår fast at det er behov for « fornying og oppgradering av fiskeflåten » og at det er viktig å tilstrebe en « variert flåtestruktur ». Videre understreker en samlet komite betydningen av å få fangsten ført til land for bearbeiding, og at dette gir størst sysselsettingseffekt.

       De kommunale næringsfondene blir nå også tilgjengelig for finansiering av fiskebåter. Selv om støttebeløpene her blir relativt små, vil de ofte være viktige bidrag for å få dratt i gang større prosjekter. En konsekvens av at de kommunale næringsfondenes målgrupper utvides, må selvsagt være at disse fondene styrkes. Dette legges det da også opp til fra Regjeringens og Stortingets side, og er uttrykt både i langtidsprogrammet og i regionmeldingen. De kommunale og regionale næringsfondene - som slik jeg ser det, også er å betrakte som en del av « SND-familien » - har så langt bidratt til mye nyskaping i distriktene. Det har vært et minus at fiskerne har vært avskåret fra å søke på disse midlene.

       Jeg synes saksordføreren gjennom sitt innlegg gav en god beskrivelse av de mulighetene som nå ligger i SND-systemet. Ikke minst støtter jeg vektleggingen av satsingen på kvinner i næringspolitikken. Mange utkantkommuner har kvinneunderskudd. De er på godt trøndersk « kvinnfolk-klein ». Vi vet at kvinner er oss menn langt overlegne når det gjelder kreativitet. Å gi større muligheter for kvinner gjennom SND-systemet tror jeg vil være viktig medisin for « kvinnfolk-kleine » kommuner.

Morten Lund (Sp) : Vi er i dag vitne til en rørende enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, og det er ikke overraskende. De er enige om de store linjene i politikken, og SND har blitt et nyttig redskap for den utviklingen de ønsker. Senterpartiet mener det blir for mye sentralisering av det.

       Senterpartiet vil snu flyttestrømmen. Vi tror det nytter, og vi tror det er lønnsomt for samfunnet å stoppe sentraliseringen både av hensyn til dem som bor i pressområdene med sprengte skoler, og dem som bor i utkantene med grendeskoler som trues med nedleggelse. Vi tror det blir flere og flere som vil ha en ny kurs for Norge, og som ser et sterkt senterparti og en sentrumsregjering som redskaper for å få til det.

       Det trengs en bred og omfattende politikkomlegging for å snu flyttestrømmen. En slik omlegging krever et hovedansvarlig departement for distriktsutvikling. I dag er ansvaret altfor spredt. Kommunaldepartementet har et vidt ansvarsfelt, men få virkemidler. Fagdepartementene for samferdsel, landbruk, fiskeri og næring har til nå i liten grad rapportert om virkningen av sin politikk på bosettingsmønsteret. Det skjer ikke engang i den meldingen som behandles nå, og det forteller mye.

       Dagens SND passer ikke i Senterpartiets opplegg for å snu flyttestrømmen. Vårt utviklingsfond for distriktene skal gi mest støtte til dem som skaper resultater i form av flere arbeidsplasser og tryggere grunnlag for bosetting. Vi vil ha et fond som gir mer til de små bedriftene, som tar nødvendig risiko, gir tidlig hjelp og raske svar. Vi vil at mer statlig hjelp til næringslivet skal gå dit det er kapitalmangel, og vi ønsker å beholde den organisering som har fungert så godt i mange fylker.

       Det forundrer og skuffer meg at Næringsdepartementet i sin evaluering ikke sier noe om hva som er oppnådd regnet i arbeidsplasser. Det sies heller ikke noe om hvor de nye arbeidsplassene er etablert i forhold til de områder der bosettingsmønsteret er mest truet. Det er merkelig at kampen mot en rådyr ledighet og sterk sentralisering ikke blir vektlagt i det som skal være en gjennomgang ut fra en samfunnsøkonomisk målsetting.

       Det er ikke rart at Kommunaldepartementet protesterte kraftig på en så bedriftsøkonomisk basert evaluering som her er lagt til grunn. Jeg synes det er underlig at SNFs forslag om at Distriktsutviklingsdivisjonen bør døpes om til Nyskapingsdivisjonen for at navnet skal passe til det som foregår, som det ble sagt, ikke har blitt fulgt opp i denne meldingen ved enten å korrigere virkemiddelbruken eller følge opp det foreslåtte navneskifte.

       Senterpartiet mener det trengs sterkere vekststimulanser i store deler av landet for å snu flyttestrømmen. SSBs statistikk som viser at sysselsettingsveksten har vært dobbelt så stor i By-Norge som i Bygde-Norge de siste fire årene, forteller at virkemidlene må forsterkes i en oppgangstid - vel å merke hvis man vil det man hevder er en målsetting. Men det er grunn til å tvile når det på fire år har vært en nedgang i distriktsutviklingstilskuddene på 23 %

       En sterkere prioritering av de minste bedriftene ville kommet distriktene til gode. En evaluering fra Nordlandsforskning og NIBR på oppdrag fra Kommunaldepartementet, viser at SND har gjort det motsatte. Mens bedrifter med under 1 mill. kr i omsetning i 1989 fikk tre av ti støttekroner, fikk de bare to av ti fem år senere. Bedrifter med under ti ansatte fikk knapt 60 % av støtten i 1994 mot over 80 % fem år tidligere. Denne rapporten viser at SND har gitt statlig støtte til bedrifter med tryggere økonomi enn det Distriktenes Utbyggingsfond gjorde. Jeg synes det er merkelig at de registreringer som her er nevnt, ikke er tatt med i stortingsmeldingen. Nevnte rapport gir for øvrig rosende omtale av fylkeskommunens rolle i virkemiddelapparatet, en rolle som Regjeringen nå vil forandre totalt.

       For at flyttestrømmen skal snus, må det skapes en ny optimisme og trygghet hos de mange enkeltpersoner som avgjør hvilken vei flyttestrømmen skal gå. Folk må få tilbake trua på at utkantene er liv laga, at de ekstra kostnadene ved å drive næring i en utkant skal kompenseres, og at offentlig service og velferdsordninger skal opprettholdes. SND må bli en medspiller for folk som vil noe.

       Jeg minnes med gru da SND kastet vrak på ideen om Viking Verftet med 350 nye arbeidsplasser på Fosen fordi man ikke fant ideen samfunnsøkonomisk god nok. Der stod folket i flere kommuner bakom med penger, der stod ledige i kø, og én familie la 70 mill. kr på bordet. Nå har denne familien kjøpt et verft i Sverige, etter å ha kjøpt skrog tilsvarende mer enn 350 årsverk årlig etter avslaget. Et slikt SND står etter min mening for distriktsnedbygging.

       La meg avslutte med et sitat fra bladet Fiskaren av 18. juni 1996, der SND-direktør Tore Tønne uttalte følgende:

       « ... de viktigste fiskeripolitiske målene er å optimalisere verdiene av ressursuttaket, og å sikte mot ei fiskerinæring som er mest mulig bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom. Dersom man i tillegg legger på målsettinger om fartøystørrelse, geografi og bosettingsmønster, da ryker det hele. »

       Et slikt SND vil ikke bidra til å snu flyttestrømmen.

Gunnar Halvorsen (A) : Etter min vurdering er det viktig å være klar over at når vi nå skal evaluere SNDs virksomhet fra etableringen i 1993 og fram til i dag, skal vi gjøre det etter den instruks som Stortinget har vedtatt, ikke etter hva enkelte representanter eller enkelte partier ønsker at SND skulle ha drevet med.

       Jeg er i tvil om det kanskje ville vært klokt å vente med meldingen om SNDs virksomhet til høsten. Da kunne SND blitt vurdert i en større sammenheng sammen med den næringspolitiske meldingen som baserer seg på Henriksen-utvalget, Småbedriftsutvalget og utredningen fra Innovasjonsutvalget. Men nå er meldingen her, og sett fra SNDs og stortingsflertallets synspunkt, må rapporten oppfattes som positiv.

       I rapporten gis SND som en helhetsvurdering god karakter. Evalueringen gir ifølge SNF ikke grunnlag for å foreslå noen omfattende reformer eller reorganisering av SND.

       Nå er det slik at Stortinget kan endre de retningslinjer som ble trukket opp i 1993, og evalueringer skal også peke framover. Jeg vil minne meg selv og andre om hvorfor vi har SND: Det er viktig å være i kapitalmarkedet og i kompetansemarkedet.

       SND har i dag ikke spesielt ansvar når det gjelder kompetanseheving, og dette må det gjøres noe med. Andre statlige ordninger, som Norges Eksportråd, Norges forskningsråd og den offentlige veiledningstjenesten, må bli en sterkere del av SND, ikke minst på det regionale nivået.

       Forsknings- og utviklingskontrakter er viktig for utvikling av nye produkter, sammen med industridesign, som blir stadig viktigere i den harde konkurransen.

       For Norge som et høykostnadsland blir utdannelse og kompetanse helt avgjørende for videre økonomisk vekst.

       Når det gjelder kapitalmarkedet, er det tradisjonelt angående tilskudd og lån de fleste har vært borti SND. Det var tidligere direktør Aune i DU som i spøk sa om pengebruken til DU: « Når fornuften går ut - da går DU inn ». I denne spøken er det allikevel en viss sannhet. Dersom det private finansmarkedet hadde tatt alle typer lån og garantier, hadde det ikke vært bruk for SND.

       For Arbeiderpartiet er SND viktig for å oppnå overordnede politiske mål som distrikts-, arbeids- og næringsutvikling.

       Jeg vil bare kort gjennomgå noen av SNDs virkemidler. Risikolåneordningen er meget viktig for nyetablering, utvidelse, omstilling og modernisering. At lånene differensieres i forskjellige risikoklasser, virker fornuftig. Det at SND nå i større grad omgjør lån til aksjekapital, kan være fornuftig, spesielt sett fra næringslivets side.

       Det er risikolåneordningen sammen med distriktsutviklingstilskuddet som er SNDs viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Tilskuddet er geografisk differensiert med A, B, C og D fra 25 % tilskudd og oppover. Min erfaring er at når SND har sydd sammen en finanspakke med disse to ordningene, er resten av finansieringen i orden. Sett fra distriktssynspunkt bør disse viktige ordningene styrkes.

       Det næringskomiteen har brukt tid på i det siste, er merkelig nok grunnfinansieringsordningen. Hele ordningen var på kun 1 milliard kr, og var ikke noen utgift for staten. Tvert imot gav ordningen et overskudd på 40 mill. kr, som bl.a ble brukt til å dekke administrasjonskostnader.

       Grunnfinansieringen er landsdekkende, og i kommuner med liten bankkonkurranse er et tilbud fra SND avgjørende for å kunne presse lokale banker. Det forundrer meg derfor stort at det er Høyre og andre borgerlige partier som har bekjempet denne konkurransen som har vært så viktig for næringslivet.

       Det er kortsiktig å bygge ned gode ordninger som fungerer. Det kan igjen bli lavkonjunkturtider, og da må apparatet være intakt.

       Den lavrisikoordningen som nå bygges opp, er interessant, og den kan bygges videre ut og tilpasses konjunkturene og de økonomiske behov og ta opp noe av grunnfinansieringsordningen.

       SND, eller nye SND, som vi nå ser konturene av, har startet en viktig desentraliseringsprosess med 120 nye arbeidsplasser i distriktene. Det blir spennende å følge samarbeidet mellom fylkene, SND og det lokale næringsliv videre.

Statsråd Grete Knudsen : SND har siden opprettelsen i 1993 vært et nasjonalt næringspolitisk kompetanse- og kraftsenter. Det er oppnådd betydelige resultater i videreutviklingen av næringslivet i alle deler av landet. SND har stått sentralt i den nærings- og distriktspolitiske debatten. Den beste garantien for sysselsetting og bosetting er lønnsomme bedrifter, ikke bedrifter som drives mot sin vilje.

       SND er et virkemiddel for den sunne næringsutvikling, kompetanseheving og nyskaping i næringslivet. Jeg er glad for at komiteen slår fast at virksomheten i perioden nettopp har vært innenfor de rammene og retningslinjene som myndighetene selv har trukket opp. Det betyr ikke at ikke SND i neste fireårsperiode skal videreføres med endringer, for tilpasninger og endringer er nødvendig i den rivende utviklingen vi opplever for våre bedrifter. Nye teknologitrender og utfordringer gjør det også nødvendig med endringer i rammebetingelsene fordi vi nettopp lever i en meget turbulent tid som får konsekvenser for våre bedrifter. Det blir mer fokusering på nettverk, design, produktutvikling og kvinnerettede tiltak. Egenkapitalordningen får nye rammebetingelser. SND vil etablere nye såkornfond og forsterke sitt arbeid med kompetanseheving, nettopp for å imøtekomme de minste bedriftene som har de mest prekære behovene.

       Altså: Vi skal videreutvikle SND som myndighetenes sentrale virkemiddel innen nærings- og distriktspolitikken. Virkemidlene skal fortsatt gi en sterk småbedrifts- og distriktsprofil. For å bevare bosettingsmønsteret er det spesielt viktig å legge til rette for at både menn og kvinner kan finne arbeid i distriktene.

       Spørsmålet om grunnfinansieringsordningen fortsatt skal være en del av SNDs virkemiddelapparat, har stått i fokus. Jeg er glad for at komiteen har påpekt at grunnfinansieringsordningen videreutvikles til en ordning hvor en tar en noe høyere risiko. Ordningen bør prioritere små og mellomstore bedrifter, bransjer og distrikter med svikt i tilbudet av lavrisikolån. En slik ordning vil trolig måtte ha en nedre grense for rentenivået, slik at ordningen ikke virker konkurransevridende i forhold til grunnfinansieringslån fra private kredittinstitusjoner. Dette brede finansielle tilbudet vil være positivt for næringslivet som helhet og for distriktene.

       Det er skapt forventninger innen fiskerinæringen i forbindelse med integreringen av Fiskarbanken i SND. Jeg er derfor glad for at komiteen vil opprettholde grunnfinansieringsordningen rettet mot fiskeflåten. Behovet for en videreføring av ordningen ligger i den høye risikoen knyttet til flåteprosjekter innen fiskerinæringen som følge av naturgitte svingninger i ressursgrunnlaget og ustabil markedssituasjon. Risikoen blir forsterket av en til dels svak egenkapitalsituasjon. Disse forholdene må ses i sammenheng med flåtens høye gjennomsnittsalder og behovet for nyinvesteringer. Det er viktig at SND overfor denne næringen har et sett av finansielle virkemidler som spenner fra grunnfinansiering til vanlige risikolån supplert med garantiordninger.

       I forbindelse med opprettelsen av SND ble det innført en egenkapitalordning som et supplement til de eksisterende og mer tradisjonelle ordningene. Som aksjonær kan SND sørge for at bedriftene tilføres kompetanse, samtidig som SND er medspiller i utvikling av bedriften. Debatten om habilitet og egenkapitalordningen har bidratt til å så tvil om SNDs rolle i flere prosjekter og forhindret SND i å ta ut effektiviseringsgevinster. Så selv om evalueringen tilbakeviser påstandene om inhabilitet, finner vi det riktig å foreta visse endringer. Jeg er glad for at det er flertall for å videreføre egenkapitalordningen innenfor rammen av en egen juridisk enhet eid av SND. Styret skal oppnevnes av styret for SND, og enheten holdes atskilt fra den øvrige virksomhet. Ordningen skal i større grad målrettes i retning av små og mellomstore bedrifter. SND skal slik fremstå som en langsiktig og stabil eier.

       Det har i løpet av våren vært ført forhandlinger med private aktører med siktemål å få på plass en hensiktsmessig organisering av såkornordningen. Jeg vil understreke at dersom ordningen skal være tilgjengelig for alle aktører og miljøer som driver med såkornprosjekter, er det nødvendig med tilstrekkelig regional forankring. Samtidig er såkornvirksomhet svært risikofylt og kompetansekrevende, slik at ordningen må ha en basis som kan ta risiko. Vilkårene for statens innskudd må tilfredsstille statens interesser og gjeldende statsstøtteregelverk. Forhandlinger med private aktører pågår fortsatt. Jeg tar sikte på at disse skal avsluttes så snart som mulig og at Stortinget kan gis en orientering om ordningen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998. Jeg noterer med tilfredshet at komiteen mener at SND er riktig instans til å stå for ordningen.

       Jeg ser etableringen av SNDs distriktskontorer som en klar styrking av arbeidet med næringsutvikling på regionalt nivå. Fylkeskommunene og SND-kontorene utgjør et sterkt miljø i arbeidet med kompetanseheving, omstilling og nyskaping. Bedriftene får dermed et bedre og mer oversiktlig tilbud og ikke minst ett sted å henvende seg. Jeg vil arbeide for en videreføring og styrking av SND ut fra en slik næringslivsforankring - bedriftene i sentrum. I første omgang er det aktuelt å la distriktskontorene bli et bindeledd mellom næringslivet og Forskningsrådet. Videre vil distriktskontorene kunne bli tillagt også andre oppgaver, bl.a informasjonsoppgavene i relasjon til Eksportrådet, og informere om det tilbudet som gis av den offentlige veiledningstjenesten. Jeg vil komme nærmere tilbake til hele dette samspillet i forbindelse med meldingen om næringspolitikken.

       For å bevare bosettingsmønstret er det spesielt viktig å legge til rette for at både menn og kvinner kan finne arbeid i distriktene. Gjennom arbeidet med SND-meldingen har Regjeringen naturlig nok derfor satt kvinner i fokus som ressurs og faktor i utviklingen av nærings- og distriktspolitikken. Flere tiltak skal settes i verk. For å tilrettelegge for kvinnelige etablerere går vi inn for at deler av SNDs utviklingstilskudd øremerkes til finansiering av nettverkskredittenheter. Ved bruken av midlene skal det foretas en klar prioritering av kvinnerettede prosjekter. Nettverkskreditt bygger på noen grunnleggende prinsipper som skiller seg fra vanlige kredittkilder. Det gjelder bl.a desentraliserte beslutninger, læring gjennom samarbeid, aktiv deltakelse og et sosialt ansvar - dette bygges inn i et nettverk. Intensjonen er at deltakere ikke skal stå alene, men gjennom arbeid, læring og ansvar kunne bygge seg et lokalt nettverk av etablerere og hjelpere som følge videre i prosessene etter at man har etablert seg.

       Flere områder har blitt trukket frem som nødvendige for videre vekst og økt konkurransekraft. Jeg vil spesielt trekke frem industridesign, som vi ser blir en stadig viktigere konkurransefaktor. Industridesign skal integreres både i produktutvikling og markedsføring. Dette aspektet skal også innarbeides i SNDs programmer, slik at strategi for design kan bli innpasset i bedriftenes samlede strategi.

       Ny tid krever at bedriftene driver et kontinuerlig omstillings- og utviklingsarbeid. Det er også i slike perioder en legger grunnlaget for å unngå senere tilbakeslag. Vi trenger bedrifter i vekst, hvor små og mellomstore bedrifter kan utgjøre en bærebjelke innenfor entreprenørskap og nyskaping, men samtidig trengs også lokomotiver, som skal ha flere og flere av de mindre vognene bak seg. Det er jo nettopp dette samspillet som vi også ønsker å inspirere til.

       SND er myndighetenes sentrale instrument i en politikk for fremme av langsiktig omstillings- og nyskapingsevne i bedriftene. I en etableringsfase, som SND nå har gått gjennom, får naturlig nok institusjonen alles øyne på seg - får stor oppmerksomhet. Jeg er glad for å kunne konstatere at det er bred enighet om det arbeidet som SND har gjennomført i forhold til de målsettinger som denne sal satte opp for det. Jeg er også glad for at det er enighet om SNDs rolle på de områdene som skisseres fremover. Det gir gode muligheter og ro til å videreutvikle SND ytterligere i denne retning. Og jeg er glad for at komiteen vil bidra til dette - med unntak av Senterpartiets negative holdning. Og jeg som trodde at Senterpartiet med sin nærhet til jorda og landbruket hadde lært at det som skal gro, må stelles omsorgsfullt!

       SND er det organet som har hovudansvaret for å setja i verk distriktspolitikken i Noreg, og likevel er det ikkje stilt krav om at toppleiaren skal kjenna til dette området. Derimot er det eit krav at vedkomande skal ha vore toppleiar hos ein klient - eller, som dei kallar det nå, ein stor kunde - hos SND. Men det er jo slike kundar SND etter det som står i meldinga, ikkje har eller legg opp til ikkje å ha så mange av. Ein legg i SND-meldinga nå opp til meir støtte til mindre bedrifter, til kvinneretta tiltak, til distrikt og der design skal vera viktig, og dette støttar me og vonar at det skal konkretiserast meir. Så kjem då ei utlysingstekst som vitnar om det heilt motsette. Og med alle dei legitimasjonsproblema SND har hatt, fortel denne teksten om noko som gjev oss ei kjensle av at dette skal halda fram. Meiner statsråden det er i orden at leiarerfaring frå den sektoren ikkje eingong er nemnt - og langt mindre likestilt - i utlysinga, og har generalforsamlinga i SND, altså statsråd Grete Knudsen, godkjent denne utlysingsteksten, eller vil statsråden gjera noko med det?

Statsråd Grete Knudsen : I innlegget mitt gikk jeg inn på de utfordringene våre bedrifter står midt oppe i i en globaliseringssituasjon med ny teknologi som gjør at grenser faller, der små og store bedrifter i Norge skal tilpasse seg en ny situasjon. Jeg sa på slutten at jeg egentlig opplevde at Senterpartiet var på en litt annen kanal, og så kommer representanten Aarrestad fra Senterpartiet opp her og snakker om en utlysingstekst - en utlysingstekst - i en annonse etter en leder. Det er liksom en hovedsak, som tas opp her.

       For det første har vi selv vært opptatt av at et styre skal styre, og at det derfor skal være avstand fra regjeringskontorene til styret. Det har også Senterpartiet sluttet seg til. Men for å svare Senterpartiets representant: Det er absolutt et alfa og omega at den lederen som skal sitte i SNDs kontorer, kan styre en forretning og også har i hodet sitt at det er lønnsomhet det dreier seg om, for det er det beste eksemplet vi kan ha for å få kreative miljøer i hvert eneste distrikt landet over.

Svein Ludvigsen (H) : Statsråden og jeg er enige om flere forhold omkring SND, enten det nå gjelder virkemidler eller organisering eller - kunne jeg ha lyst til å føye til - utlysingstekster for ansettelser, som verken jeg eller statsråden burde bruke for mye tid på.

       Det er ikke noe overraskende at vi er enige på en rekke områder når det gjelder SND. Men derimot er det overraskende at representanten Morten Lund tidligere i dag gjorde det til et hovedpoeng. Det virkelig overraskende er ikke at representanten Morten Lund slukker

       det lille lyset som representanten Aarrestad drog opp, og at de to representantene finner hverandre i argumentasjonen, men det overraskende er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet finner hverandre når det gjelder lavrisikoordningen, og det blir enda mer overraskende når jeg hører argumentasjonen som fremføres her fra Senterpartiets side.

       Men det jeg er litt spent på å høre, er om statsråden er enig med sin kollega Opseth i Kommunaldepartementet. De siste dagers offentlige debatt om SNF-rapporten har jo gitt innsyn i en vinterkald debatt mellom statsråd Opseth og administrerende direktør Reve i SNF, som slår fast: « Vi lar oss ikke diktere » - for å sitere Dagbladet fra sist søndag. Det direktør Reve sterkt reagerer på, er det nye skillet som finansminister Stoltenberg trekker opp mellom forskning og utredning. Direktøren uttrykker velbegrunnet redsel for at politiske føringer i departementene skal styre og bestemme innholdet i forskningen. Og årsaken er nettopp, slik det fremstilles, at SNF i forbindelse med sin rapport om SND ble presset av statsråd Opseth. Mitt spørsmål blir da til statsråden, som er hovedansvarlig for SND-meldingen, hvordan hun ser på den diskusjonen - jeg holdt på å si den krangelen, men statsråder krangler vel ikke, de diskuterer - statsråd Opseth og direktør Reve er havnet opp i, og hvordan næringsministeren ser på sakens kjerne, nemlig politisk innblanding i forskning av den typen som SNFs SND-rapport inneholder.

Statsråd Grete Knudsen : For det første: Jeg er glad for at Senterpartiet er med på en fortsatt grunnfinansieringsordning som nå videreutvikles i en lavrisikoordning.

       For det andre: forskningsrapporter som bestilles fra ulike instanser. Fra mitt ståsted som nærings- og handelsminister er jeg helt avhengig av å få foretatt utredninger i ulike forskningsmiljøer, både for å få vurdere trender og også for å få se hvordan vi har utført arbeidet vårt. Det må være et ufravikelig krav at de forskningsrapportene som blir levert, leveres i den form forskerne har skrevet dem og ønsker å fremstille dem. Så må departementene, som Kommunaldepartementet har gjort i dette tilfellet, selvfølgelig ha rett til å legge frem brev og gi uttrykk for holdninger med hensyn til hva de er uenig i ved forskningsrapportene. Det er det ikke noe spesielt ved. Det kan være deler av slike rapporter vi er uenig i, men å forsøke å endre på noen av forskningsrapportene er en uting.

       Det første er debatten og det som ligger i innstillinga hva angår grunnfinansieringsordninga. Hele ordninga har jo vært gjenstand for betydelig diskusjon i snart et år. Komiteens flertall har konkludert på en bestemt måte. Det er i hvert fall hevdet fra andre talere i dagens debatt at det fortsatt hefter stor usikkerhet til dette. Jeg registrerte det statsråden sa, at dette var i realiteten en videreføring av grunnfinansieringsordninga, med visse modifikasjoner. Jeg vil gjerne be statsråden ytterligere gå inn i realitetene og si litt om departementets tolkning av det som ligger i flertallsinnstillinga. Jeg tror det er viktig for ordninga og for å bringe tilstrekkelig klarhet i den videre prosessen.

       Det andre forholdet - og det er en debatt som kanskje går litt på siden av SND, men som vi i næringslivssammenheng har kommet borti stadig vekk - er debatten om konsesjonsvilkår og i hvilken grad konsesjonsvilkårene blir oppfylt. Vi hadde en interpellasjonsdebatt for ikke så altfor lang tid siden, der i hvert fall SV hevdet at vi innser at i enkelte tilfeller vil også konsesjonsregelverket komme til kort, fordi her finnes i realiteten ingen alternativer. Det kan være at malmen i fjellet er borte, brukt opp, eller at produktene er gått ut av markedet - det er realiteter som vi må forholde oss til. Og da har i hvert fall vi for vår del i innstillinga lagt inn en del føringer på hvordan man skal organisere seg for å være forberedt, for å ha et alternativ når slike situasjoner oppstår. Jeg vil be statsråden si om departementet er villig til å vurdere å bruke SND for å bygge opp et slikt alternativ som kan rykke inn for i hvert fall å berge kompetansen og bidra til en positiv utvikling i det enkelte lokalsamfunn.

Statsråd Grete Knudsen : Til grunnfinansieringen: Her var forskningsrapporten veldig klar på at den burde fortsette, men kanskje bli mer konjunkturavhengig. Det viste seg også da vi gikk inn og vurderte nærmere de bedriftene som virkelig hadde benyttet seg av dette, at det var bedrifter som ellers ikke ville fått noe støtte og hjelp av de lokale bankene. Ordningen slik den ligger nå, opplever jeg som en konkret videreutvikling av den eksisterende ordningen, men nå til en lav risiko, der vi regner med at renter og avdragsvilkår må være gunstigere enn for risikolåneordningen. Men ellers skal rammene være på nivå med dagens grunnfinansieringsordning. Skal en ivareta komiteens ønskemål, må en kanskje legge seg ned på en rente på 5,5 % eller noe over 6 %, slik at en unngår at den konkurrerer direkte med bankenes egen grunnfinansiering. Men jeg regner med at her vil vi komme tilbake igjen i nasjonalbudsjettet og gå nærmere inn på hvilke prinsipper som vi skal legge til grunn for deres minimumsrente.

       Til slutt til dette med å sette SND i stand til å jobbe seg inn når man ser at det er bedrifter som ikke lenger klarer seg: Den rollen har jo allerede SND i dag, de er virkelig inne når det begynner å røyne på. Og jeg er enig med representanten i at dette godt kan videreutvikles.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg konstaterer at statsråden likte lite spørsmålet mitt om utlysingsteksten. Eg må jo seia at eg trur alle andre enn statsråden er opptekne av kva type leiar me får i SND. Dette er ganske vesentleg. Samtidig konstaterer eg at statsråden seier det er lønn-

       semd og forretning det dreiar seg om her, distriktspolitikk var altså ikkje nemnd. Nå skal jo Stortinget òg ha ei meining om det, og har det.

       Så var eg i innlegget mitt innom dette med offentlegheitslova og SND. Den 1. juni 1995 bad Stortinget mot ein einaste stemme Regjeringa leggja fram forslag som sikra at offentlegheitslova skulle verta gjeldande for SND, altså for over to år sidan. Me har etterlyst forslaget i mange omgangar og trudde det skulle koma i alle fall i vinter eller i vår. Så skjedde ikkje. Under ei høyring i næringskomiteen kom det fram at det kanskje kom til hausten, men truleg ikkje før til neste vår. Det er klart at då lurer me på kva det er som gjer at me ikkje får det, at det kan gå tre år. Det var veldig god grunn for at me skulle få veta kva som skjer i SND. Ikkje eingong då Stortinget løyvde 900 mill. kr til næringsmiddelindustrien, skulle me få veta korleis desse midlane var brukte av SND, då me spurde. Offenlegheitslova galdt jo ikkje for SND.

       Kva er bakgrunnen for at dette går så seint, og kva er det som gjer at det ikkje kjem fram før kanskje tre år etter vedtaket?

Statsråd Grete Knudsen : Igjen konstaterer jeg at vi snakker helt forskjellig språk. Lønnsomhet er nemlig en garanti for at distriktene utvikler seg. Derfor er det overhodet ikke noen motsetning, snarere tvert imot, mellom det å ha lønnsomme bedrifter og å føre en god distriktspolitikk. Jeg tror nemlig ikke noe på, etter alle de årene jeg har drevet med politikk, også næringspolitikk, å holde kunstig liv i bedrifter som kanskje også skal drives mot sin vilje. Det er å kaste ikke minst de ansatte blår i øynene, og det er lite kreativitet i en slik måte å tenke distriktspolitikk på. Den beste garantien for å få bedriftene til å vokse og gro er kreative miljøer og at vi hjelper dem videre både med såkornkapital og kompetanse, ut fra den klare forutsetning at disse bedriftene skal klare seg uten kunstige krykker.

       Så til offentlighetsloven. Representanten Aarrestad er kjent med at grunnen til at det har tatt tid, er at en skal se flere ting i sammenheng, og saken ligger nå hos Justisdepartementet.

       Helt til slutt: Jeg forstår at det er et folkekrav å få vite hvilken type som skal ansettes i SND. Jeg må igjen be om at representanten henvender seg til den riktige instans, som man faktisk har vedtatt skal ta seg av slike forhold.

Øystein Hedstrøm (Frp) : SND gjør en betydelig kapitalinnsats på forskjellige områder av næringslivet. Det er betydelige milliardbeløp som sirkulerer i SND-systemet. Når vi ser det på bakgrunn av den økonomiske situasjonen som Norge nå er i, og høykonjunkturene, er det slik at det ordinære banksystemet i langt større grad enn tidligere er villig til å ta risiko og låne ut penger. Mange økonomer snakker om en oppheting av norsk økonomi og også om en overoppheting på sikt.

       Jeg regner med at statsråden har vurdert denne kapitalinnsprøytningen som kommer gjennom SND, som kan bidra til negativ effekt for norsk økonomi, inflasjon og andre ting på sikt, og hva vil da skje med SND-bedriftene? Jo, vi risikerer at konkurranseevnen blir redusert. Og vil ikke da denne kapitalinnsprøytingen og disse andre virkemidlene virke mot sin hensikt, slik at det offentlige og skattebetalerne i neste omgang må trå til med nye fond og støtteordninger?

       Sjøl om mye er forandret siden den gang, er fiskerinæringen fortsatt en stor næring i norsk økonomi og viktig for bosetting og sysselsetting i mange lokalsamfunn langs kysten. Behovet for økonomiske virkemidler som kan være med på å styre utviklingen i næringen i tråd med samfunnsmessige målsettinger, er fortsatt stort. Derfor er det viktig at SND får stilt til rådighet de virkemidler som er nødvendige for å dekke det behov som er til stede for ønskelig fornying og struktur i næringen i framtida. Sjøl om det private bank- og kredittvesen er langt mer utbygd enn for 75 år siden, og har rikelig med kapital tilgjengelig, er det mange eksempler på at en ikke kan overlate til de private kredittinstitusjonene alene å finansiere næringen. Med den store interesse det nå er for oppkjøp i næringen som gir adgang til kontroll over fiskekvoter, vil det være det samme som å overlate styringen med utviklingen av næringen til kapitaleierne. Deres interesser er neppe i overensstemmelse med den utvikling av næringen mange lokalsamfunn

       langs kysten har behov for. Derfor er det viktig, som jeg nevnte, å opprettholde et statlig finansieringstilbud som kan ivareta alle disse samfunnsmessige hensyn.

       For Senterpartiet er utvikling av et godt statsbanksystem programfestet, og en viktig del av de styringsmekanismene vi mener det er nødvendig å ha for å skape et næringsliv som gir trygge og gode lokalsamfunn. I evalueringsrapporten om SND har Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning uttalt at det ofte kan være et betydelig avvik mellom de samfunnsmessige målsettinger for utvikling av næringslivet og de prioriteringer private finansinstitusjoner foretar i markedet. Når vi nå også har en situasjon der sterke krefter ønsker en sentralisering innen bankvesenet, med sammenslåing av banker og nedlegging av banker og filialer i distriktene, blir avstanden mellom næringslivet i distriktene og beslutningstakerne i bankene større. Dette kan føre til en meget uheldig nedprioritering av næringslivet i distriktene. I en slik situasjon er det innlysende at et statlig finansieringstilbud over et bredt spekter er nødvendig dersom vi skal makte å opprettholde bosettingsmønsteret.

       Jeg er derfor tilfreds med at det er et bredt flertall av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti som ønsker å opprettholde og videreutvikle lånetilbudene i SND. Jeg viser her spesielt til merknadene om opprettelse av en ny lavrisikolåneordning med lave renter og til følgende uttalelse fra flertallet:

       « Grunnfinansieringsdivisjonen i SND vert å føre vidare og skal ha som oppgåve å administrere den attverande delen av grunnfinansieringsordningen for fiskeflåten, førsteprioritets lån for utsette bransjer og bedrifter, samt den nye lågrisikolåneordningen. SND skal kunne tilby fullfinansiering i form av så vel førsteprioritet som lån mot dårlegare sikkerheit. »

       Det er nå bred enighet i Stortinget om at SND skal utvikles til den sentrale institusjon for statlige virkemidler til finansiering av næringslivet. Dersom SND skal fylle denne oppgaven, er det viktig at den gis virkemidler og nødvendige rammer for sin virksomhet i tråd med det næringslivet etterspør. Det er næringslivet som her utgjør markedet, og som fremst av alle er i stand til å vurdere om det private kredittmarkedet har tilbud som er tilfredsstillende og konkurransedyktig over hele landet og for alle bransjer. Ved behandlingen av meldingen har signalene fra næringslivet vært entydige med hensyn til at det er nødvendig med et allsidig kredittilbud fra SND.

       Det vil være i tråd med Senterpartiets syn og vår politikk å utvikle et SND som er i stand til å dekke de behov næringslivet har.

William Engseth (A) : Etter å hørt de to første representantene fra Senterpartiet, Unn Aarrestad og Morten Lund, har jeg lyst til å si at jeg reagerer på at man prøver å gjøre distriktene til sosialklienter. Jeg kommer selv fra et distrikt. Den elendighetsbeskrivelsen som de to representantene frembar her både når det gjelder virkemåten til SND og distriktspolitikken, kjenner ikke jeg meg igjen i. Hvis man skal diskutere på det nivået fra talerstolen og gjøre en utlysningstekst til et tema, kan de ikke snakke på vegne av Stortinget, da må de snakke på vegne av Senterpartiet - representanten Aarrestad nevnte at Stortinget viste en viss interesse for utlysningsteksten.

       Vi i Arbeiderpartiet påtar oss gjerne farskapet til SND. Vi tar gjerne ansvar for det. Når jeg leser rapporten og årsrapportene, forsterker det min vilje og lyst til å ta dette ansvaret. Men når sant skal sies, var vi ikke alene i Stortinget. Vi har ikke flertall, så det måtte flere partier til for å snekre sammen SND-modellen, og det var et ønske om å samordne de tidligere virkemidlene. Jeg minner representantene fra Senterpartiet om at det heter Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Det er ikke et fond som DU, som skal ta ansvaret bare for distriktsutviklingen. Det skal også være et virkemiddelapparat for resten av næringslivet. Jeg skulle ønske at de samme representanter tok seg tid til å bla litt tilbake og lese debattene i Stortinget som gjaldt det tidligere DU, og så tok litt fart og så hva de selv sa om DU, og hvordan det virket i sin tid. Jeg stod mange ganger her på talerstolen og forsvarte DU. Men det var ikke noe desentralisert apparat, så den fremstillingen er fullstendig gal. Det var Kongen i statsråd som avgjorde de store saker da. I dag har vi et styre i SND sentralt. Poenget er at det avgjøres ikke færre saker i fylkeskommuner i dag, det avgjøres flere saker der. Det er ikke færre distriktspolitiske virkemidler som avgjøres ute, men flere. Det er ikke færre bedrifter enn det var i DU-systemet, som har fått hjelp. SND er engasjert i 15.000 bedrifter.

       Jeg har også lyst til å si en ting til. Den fremstillingen av distriktspolitikken - for dette henger sammen med distriktspolitikken - kjenner jeg meg, som jeg alt har sagt, ikke igjen i. Ingen land har maktet å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i den grad som vi har gjort - og så mye har næringskomiteen reist rundt at den kan bekrefte det. Det er bare å ta seg en tur i nabolandene og se hvordan det fungerer der. Jeg tror også vi har et aldeles utmerket virkemiddelapparat. Ikke hermed sagt at alt er perfekt, jeg har tidligere sagt at selvfølgelig skal SND være under kritisk søkelys, men da må man ta utgangspunkt i den bakken man står på, og ikke sveve i en forestilling som i realiteten ikke eksisterer. Det syns jeg er for drøyt.

       Jeg minner også representantene om at vi har 3-4 % arbeidsledighet i Norge. Det er lavere arbeidsledighet enn i noe land vi kan sammenligne oss med. Alle andre land misunner oss den situasjonen. Vi har hatt svensker på besøk, og i går tyskere, og hele næringskomiteen, som var til stede der, husker hvordan de beskrev situasjonen i sitt land. De misunner oss den evnen vi har hatt til å holde arbeidsledigheten nede. Det går jeg ut fra Senterpartiet også vil ha litt av æren for, for det skal de selvfølgelig ha. De har vært med på en del vedtak i dette huset som har bidratt til den lave arbeidsledigheten. De har vært med på å bidra til et apparat som vi stadig skal søke å forbedre. Men når man fremstiller det som om omtrent alt er svart, at hele tunnellen er svart - det var ikke mange lys å se i den tunnellen som ble fremstilt av de to representantene - reagerer jeg meget sterkt. For SND dreier det seg om 15.000 bedrifter, over 2.000 søknader er behandlet i 1996.

       Når det gjelder grunnfinansieringsordningen, som er fremstilt som en unødvendighet, har over halvparten av midlene gått til småbedrifter i distriktene. Så når Senterpartiet snakker som om det ikke er småbedrifter som har fått det, er det galt. En bør gjøre seg den flid å lese beretningene. Og når man ikke tror det som står der, kan man jo tro det som revisjonen påpeker. SND har prioritert innsats i distriktene høyere enn i resten av landet, det går også fram av årsrapportene - jeg har gjort meg flid og lest årsrapportene. Også når det gjelder midler som i utgangspunktet er geografisk nøytrale, er distriktene prioritert.

       Men jeg må også minne alle dem som gjerne vil at SND skal ha stadig større oppgaver, om at da får vi i fellesskap sørge for at rammene til SND forblir som de er, for jeg føler at en del partier som gjerne vil gi SND større oppgaver, forsøker å redusere rammene i de årlige budsjettdebatter. Det henger ikke på greip.

       Når jeg føler behov for kort å kommentere dette forslaget, er det fordi det -sett sammen med enkelte av komitemerknadene - kan virke noe uklart.

       At nåværende grunnfinansieringsordning i SND, dvs. lån mot førsteprioritets pant, skal avvikles og erstattes av en lavrisikoordning, går tydelig fram av første setning i forslaget. Av merknadene går det også klart fram at den nye lavrisikoordningen skal være en mellomting mellom dagens grunnfinansiering og risikolån, og at lånevilkårene skal være betydelig gunstigere enn for nåværende risikolån.

       Av andre setning i forslaget går det fram at det skal videreføres en låneordning. Det man her sikter til, er dagens ordning for lån til fiskefartøyer etter at Fiskarbanken ble innlemmet i SND. Denne ordningen må ha en egen låneramme som årlig fastsettes av Stortinget.

       Av andre setning kan man få inntrykk av at det også skal videreføres en grunnfinansieringsordning for utsatte bransjer og distrikter. Dette kan synes å være i strid med første setning i forslaget og kan skape tvil om hvorvidt grunnfinansieringsordningen skal avvikles eller ei.

       Det man sikter til i siste del av andre setning, er de tilfellene hvor de ordinære finansinstitusjonene ikke tilbyr førsteprioritets pantelån, noe som unntaksvis forekommer i enkelte geografiske områder og i forhold til enkelte utsatte bransjer. I slike tilfeller skal SND kunne tilby også førsteprioritets pantelån. Det er imidlertid ikke meningen at dette skal skje ved en videreføring av grunnfinansieringsordningen, men at slike lån skal ytes innenfor rammen av den nye lavrisikoordningen. Rente og andre lånevilkår skal selvsagt avpasses etter den sikkerhet som er stilt. Det følger av dette at renten på slike førsteprioritetslån skal være lavere enn for lavrisikolån.

       Etter en omlegging som her skissert vil staten via SND trå til med lån der de ordinære finansinstitusjonene ikke stiller opp. Det er jo nettopp i slike situasjoner staten har en viktig oppgave, mens det å konkurrere med de private bankene om ordinære førsteprioritetslån ikke bør være en oppgave for staten.

       Når denne funksjonsfordelingen er gjennomført, vil samarbeidsklimaet mellom SND og de ordinære bankene kunne bli bedre der det ikke er bra i dag, til glede for næringslivet og dermed for hele samfunnet.

Reidar Johansen (SV) : For å si det slik: Senterpartiet har i denne perioden, med noen unntak - jeg skal ikke dra opp igjen noen skipsfartsdebatt eller rederskattdebatt - hatt en bra politisk utvikling sett fra SVs ståsted. Det synes vi er bra, og det fortjener honnør. Fra vår side skal vi i hvert fall bidra til å holde fast ved Senterpartiets politiske utvikling så langt det er mulig. Det synes jeg er viktig å få sagt.

       Samtidig må jeg få si at jeg opplever denne debatten, og en del av Senterpartiets innlegg, som - for å si det mildt - litt forvirrende. Den tradisjonelle delinga i dette stortinget har vært, som representanten Morten Lund har beskrevet helt korrekt, at Høyre og Arbeiderpartiet i hovedsak har stått sammen mot resten. Det er en riktig beskrivelse. Men i denne saken bør man være litt mer presis, for hvis man ser på innstillinga og på forslagene, vil man se at Senterpartiet i forslagene i hovedsak står enten alene, sammen med SV eller sammen med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det går også igjen i innstillinga, og det synes jeg for redelighetens skyld bør fastslås i denne debatten.

       Senterpartiet har gjennomgått en positiv utvikling, og med de standpunktene de har tatt i de konkrete spørsmålsstillingene i forhold til St.meld.nr.51, har de landet på riktig sted, for å si det slik. Derfor synes jeg at en del av innleggene fra Senterpartiet, en del av de ulike tolkningene som har fremkommet i debatten, kanskje tyder på at man ikke er helt enig med seg sjøl, og ikke er helt innforstått med hva man har vært med på.

       Jeg oppfatter statsrådens tolkning av bl.a grunnfinansieringsordninga som en de facto videreføring av dagens ordning, med en del modifikasjoner. Det bekrefter for så vidt også representanten Angelsen. Det er i og for seg positivt, og jeg må bare få si - i den grad vi snakker om Senterpartiet - at i denne saken virker det nesten som om vi snakker om « senterpartiene ». Det synes jeg kanskje borger for litt usikkerhet i det videre arbeidet omkring SND. Vi har rett nok ulike tilnærminger til hvordan virkemiddelapparatet skal være organisert, men et virkemiddelapparat må vi jo ha, og et virkemiddelapparat har vi - og det bør vi sørge for fungerer på best mulig måte.

Dag C Weberg (H) : Nå har jo komiteens leder, Ludvigsen, redegjort for komiteens arbeid med dette og SNDs første fire år. Han har vært inne på den rapporten som er lagt fram fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning. Vi har i debatten fått en del klare signaler om at man fra Stortingets side - i hvert fall fra Stortingets flertall - ser på det arbeidet som har vært utført av SND, som positivt og at det har vært en utvikling som har gått i riktig retning, og at institusjonen har arbeidet i tråd med de rammebetingelser som er satt av Stortinget.

       Nå begynner egentlig SND på en ny fireårsperiode ved behandlingen av denne stortingsmeldingen. I forbindelse med de innlegg som har vært her i dag, må jeg få bemerke at representanten Johansen fra SV var inne på at Høyre nærmest måtte ha statsskrekk. Hvordan han kunne lese det ut av våre merknader til SND, skjønner jeg ikke riktig. Fra Høyres side ser vi det slik at alle utviklede samfunn har behov for en institusjon som besitter nødvendig kompetanse, som kan koordinere arbeidet med det å få til en rasjonell virkemiddelbruk innenfor næringsutvikling. Og derfor går ikke Høyres reservasjon mot statlig engasjement i slikt arbeid verken på institusjonen SND eller på virkemiddelbruken. Det Høyre reserverer seg mot, er at man får sammenblandinger med statlig eierskap som kan forkludre rasjonelle beslutninger. Da tillater vi oss å ha merknader til det, og ber om at den type ordninger eventuelt vurderes med sikte på å unngå negative virkninger. Det tror jeg også statsråden er enig i.

       I motsetning til Senterpartiet ser vi det i Høyre ikke slik at det er negativt med en positiv næringsutvikling, heller ikke om denne kommer til å skje i områder som etter Senterpartiets kriterier ikke kvalifiserer til betegnelsen « distrikt ». Det er jo slik at Norge ikke er større enn at det som er positivt av utvikling i sentrale strøk, faktisk kan komme til - slik ser jeg det, selv om Senterpartiet måtte være av en annen oppfatning - å gavne også distriktene. Det betyr jo ikke at vi skal konsentrere all innsats mot sentrale områder. Men ut fra hva jeg har lest både av meldingen og av de rapporter som foreligger om SNDs virksomhet gjennom årsrapporter, er det jo ikke det som har vært arbeidsmetodikken, det er ikke det virkemiddelbruken har vært konsentrert om.

       Det som er et poeng for oss, er at Norge som nasjon er for liten til å spre sine ressurser personellmessig og ressursmessig eller på annen måte gjennom flere institusjoner som skal gjøre samme jobb. Det jeg ser på som viktig da, og som jeg håper kanskje statsråden kunne gi et lite svar på, er: Hvordan kommer vi videre i arbeidet med å organisere dette fylkesvis? Jeg vet at dette er noe som ligger hos SND, men jeg er også klar over at det kanskje henger noe igjen. Her er det vel et samarbeidsprosjekt mellom Næringsdepartementet og Kommunaldepartementet.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg vil tro at det ikke kan ha gått representanten Engseth hus forbi at vi i dag opplever en av de sterkeste sentraliseringene som vi noensinne har hatt i dette landet.

       Det er helt korrekt at SND har opptrådt i henhold til de retningslinjer som Stortinget har trukket opp for SNDs virksomhet. Men når man ser en utvikling som den vi i dag ser, med en langt sterkere sysselsettingsvekst i sentrale strøk enn i distriktene, må selvsagt også statlige virkemidler justeres i henhold til det som skjer, hvis man virkelig har som målsetting å opprettholde en aktiv sysselsetting og bosetting i distriktene.

       Det må selvsagt være SNDs mål å medvirke til lønnsomme og varige arbeidsplasser, uansett hvor i landet det måtte være. Men når vi ser at vi har en sentralisering, er det helt opplagt at virkemiddelbruken må vris spesielt mot de områdene som er mest utsatt. Ellers vil statlige virkemidler bidra til å forsterke den sentraliseringstendensen som vi ser. Og Dag C Webergs medisin på dette området blir helt feil; det vil ytterligere forverre den situasjonen som vi i dag ser.

       Dette gjelder alle typer virkemidler innenfor SND-systemet, men det er særlig to ordninger som jeg vil peke på, som er sentrale i denne sammenheng.

       Det ene er egenkapitalordningen. Små og mellomstore bedrifter i distriktene vil ikke være i stand til å oppfylle de samme krav til avkastning som store bedrifter, og særlig store bedrifter i sentrale strøk, rett og slett fordi man har større nærhet til markedet, og bedrifter i utkantene må gjerne også etablere biproduksjoner eller bivirksomhet, rett og slett fordi man ikke har mulighet til å kjøpe inn tjenester fra underleverandører, man må stå for alt selv. Og det gjør at man vil bruke lengre tid på å nå de avkastningskrav man setter seg, og man vil kanskje ikke nå den samme høye avkastning som andre bedrifter gjør. Dette medfører at ordningen også må tilpasses i tråd med en slik utfordring dersom SND skal kunne gå inn tungt nok i småbedrifter i distriktene.

       Det andre er FoU-midler. Der tror jeg SND må ha et særlig ansvar for å medvirke til at særlig distriktene blir prioritert. Vi ser at en av de største utfordringene vi står overfor, er å få arbeidsplasser basert på kompetanse og utdanning ute i distriktene. FoU i små og mellomstore bedrifter i distriktene er sentralt både for å nå en slik målsetting om arbeidsplasser basert på kompetanse, og for å skape miljø i bedrifter og i lokalsamfunn for forskning og utvikling.

       På de to områdene vil jeg si at SND langt fra har nådd det som bør være SNDs målsetting.

       Tre minutter er veldig kort tid, men jeg vil til slutt få lov å si at jeg er glad for det flertall som er blitt når det gjelder den lavrisikoordningen og den grunnfinansieringsordningen som vi har hatt. Vi ser i dag en stadig sterkere eierkonsentrasjon (presidenten klubber) innenfor bankvesenet. Som også representanten Peter Angelsen var inne på, representerer dette en utfordring for næringslivet (presidenten klubber igjen), og SND vil også her representere et nødvendig korrektiv. Takk, president!

Astrid Marie Nistad (A) : Eg hadde ikkje tenkt å bruke meir tid i debatten her i dag, men på bakgrunn av hovudinnlegget som representanten Unn Aarrestad heldt, har eg lyst til å føye til nokre få ord.

       Eg vurderer i grunnen kritikken mot SND som den siste krampetrekninga for denne representanten, før mogelegheitene kanskje forsvinn til hausten. Å bruke talarstolen i Stortinget til å kritisere og kome med påstandar, er alvorleg, og av den grunn bør det også seiast imot.

       SNF sin rapport er bygd på det mandatet som Regjeringa forma ut, og rapporten er eit sjølvstendig produkt frå Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning. Som saksordførar for saka og på vegner av Arbeidarpartiet tek eg sterk avstand frå påstandar som vart framførte av representanten Unn Aarrestad i forhold til rapporten sin habilitet.

       I tillegg tek eg sterk avstand frå det biletet som representanten Unn Aarrestad prøvde å teikne av mangel på habilitetskrav når det gjeld SND sine ulike ordningar. Dette er det - som eg også sa i mitt hovudinnlegg - med bakgrunn i den same evalueringsrapporten frå SND heller ikkje grunnlag for. Men eg vil minne om at SND også har fått pålegg frå Stortinget om å ta samfunnsansvar. Kombinasjonen av rein forretnings og samfunnsansvar er ein smal sti å gå på i forhold til etikk og god forretningsmoral. Dette veit eg at SND sin administrasjon og direktør Tønne har hatt høgt på sin agenda kvar dag i forhold til alle tilsette i organisasjonen og deira ansvar i forhold til habilitetsspørsmål.

       SND har her utøvd sitt ansvar med bestått karakter. Vi skal vere glade for at vi har menneske som vil bruke sin arbeidskapasitet på norsk næringsliv under urimeleg kritikk frå politiske myndigheiter, kritikk som eg finn manglar noko vesentleg: habilitet og politisk skjønn - eit inntrykk som ikkje vart svekt etter Unn Aarrestad sitt hovudinnlegg her i dag. Men som saksordførar er eg glad for det alvor og den seriøsitet dei aller fleste har tatt innover seg i sine innlegg her i debatten. Og som eg slutta mitt hovudinnlegg med, trur eg at dagens innstilling vil gje SND velfortent arbeidsro. Ikkje minst vart det inntrykket forsterka under representanten Enoksen sitt innlegg her i dag.

Dag C Weberg (H) : Jeg må få si at i forhold til klokskapen i en del av de anbefalinger som har kommet fra Senterpartiet om på hvilken måte SND skal drives, syns jeg nok at partiet har fått mye oppmerksomhet i denne debatten.

       Nå er det ikke slik at innstillingen eller det som for øvrig har fremkommet i denne debatten, bærer bud om, - og det har så langt heller ikke fra statsråden vært signalisert - motvilje mot å foreta nødvendige justeringer underveis, slik som f.eks representanten Enoksen var inne på.

       Fra Høyres side må jeg si at vi deler statsrådens oppfatning av at justeringer uansett må ha som en følge at man også i fremtiden har som siktemål at det man skal bruke SND til, skal gi som resultat at vi får et næringsliv som også kan tjene penger. Jeg har oppfattet det slik at selv ikke Senterpartiet tror at man i det lange løp kan bruke offentlige midler på en næringsutvikling som alltid vil bli et underskuddsforetagende. Det betyr at måten vi bruker penger på, blir viktig. Derfor behøver vi ikke fra Høyres side delta i noen debatt om hvorvidt staten skal delta i positiv næringsutvikling eller ikke, men vi stiller altså visse krav til at målene skal føre oss til noe som er verdifullt på kort og på lang sikt. Jeg syns det er et positivt tegn på at man har kommet et skritt i denne retning at vi nå nærmer oss en realisering av det som vi har vært opptatt av å få til, dette med såkornkapital. Vi ser det som en begynnelse på en nødvendig og viktig del av SNDs virksomhet å kunne bistå nettopp i en spennende nyskapingsperiode og kunne stimulere til at nye produkter og nye idéer kan realiseres. Her har vi vel tidligere hatt en viss svakhet i det offentlige systemet, og jeg ser det som positivt at disse ting nå etter hvert begynner å komme på plass.

       Det er vel også her vi fra Høyres side ser at SND vil få en viktig rolle. Den vil være viktig fordi institusjonen med sitt nettverk og det kontaktnett den har mot store deler av norsk næringsliv, også kan være en viktig bidragsyter til å koble opp ulike typer av personer og miljøer nettopp i en slik prosess. Da tror jeg det også er viktig at vi fra Stortingets side har en positiv holdning til SND som institusjon. Det tror jeg vil bety noe for måten man innenfor SNDs vegger og i selve SND-systemet kan opparbeide en motivasjon som gjør at SND kan være den aktive bidragsyter til fremtidig verdiskaping som jeg går ut fra at selv Senterpartiet mener at de bør være. Jeg tror at en ensidig sur og i mange sammenhenger ubegrunnet kritikk har virket nesten lammende med hensyn til å nå de resultater som vi ellers kunne ha ønsket oss.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg må seia at eg tykkjer det er fint at Senterpartiet får mykje merksemd i denne debatten. Det er berre flott!

       Det er elles klart at SND skal driva både næringspolitikk og distriktspolitikk, og når me har kritisert den distriktspolitiske sida, er det grunn for det, for det står i formålsparagrafen til SND at dette er eit viktig verkeområde.

       Så var Astrid Nistad inne på habilitetskrav. Ja, det var nettopp det som var bakgrunnen for forslaget, at ein i meldinga kjem med forslag om at eigenkapitaldivisjonen skal vera ei eiga juridisk eining. Hadde det ikkje vore for dette spørsmålet, som dei var klare over sjølve, hadde me heller ikkje kome med dette forslaget. Dette er ikkje noko som berre eg og Senterpartiet har kome på - så det er klart.

       Eg er litt i tvil om statsrådane frå Arbeidarpartiet alltid er einige med kvarandre. Landbruksministeren var ikkje einig då det galdt BU-midlar i forhold til SNF-rapporten, og kommunalministeren var ikkje einig då det nettopp galdt SNDs distriktspolitiske rolle. Derfor kan ein av og til lura på om det berre er Næringsdepartementet som har den store sanninga når det gjeld næringspolitikk og distriktspolitikk i Arbeidarpartiet.

       Når Senterpartiet er veldig opptatt av at kritikken mot SND kommer fra ulikt hold, syns jeg vi skal merke oss hva som står i komiteinnstillinga, og jeg vil tillate meg å sitere flertallet - et flertall uten Høyre og Fremskrittspartiet:

       « Vidare må verkemidlane ikkje bli nytta i strukturpolitisk samanheng kor konsekvensane er ytterlegare sentralisering av norsk næringsliv og busetting.

       Dette fleirtalet meiner at dette særleg gjeld eigenkapitalordninga og grunnfinansieringsordninga. »

       Dette er også regjeringspartiet med på. Det er i hvert fall for meg et rimelig betryggende signal om at også Arbeiderpartiet har pekefingeren oppe i forhold til hvordan SND praktiserer sine virkemidler i tida som kommer.

Morten Lund (Sp) : Representanten Engseth hadde et sterkt angrep på Senterpartiet, men det som var interessant i innlegget, var at han sa at utviklingen i Norge går som Arbeiderpartiet vil. Fraflyttingen er et resultat av Arbeiderpartiets politikk.

       Så sies det at det er svartmaling det som Senterpartiet snakker om. Det er ikke vår statistikk at det i de siste 10 årene har vært 231 kommuner med folkenedgang, og at 50 av de kommunene har hatt over 10 % nedgang i folketallet - det er tall fra Regjeringen. Regjeringen sier at det er bekymringsfullt det som skjer. Og det er det vi sier også. Det er ikke vi som har funnet på at det blir færre grendeskoler og at nærbutikkene forsvinner. Det er et faktum. Og det er et faktum at det er mer fraflytting i landbrukskommuner enn i andre kommuner. Det er ikke bare senterpartiordførere som sier at Stortinget nå må få gjort noe. Det sier ordførere fra alle partier. Tidligere fiskeriminister Bolle - som ikke var fiskeriminister fra Senterpartiet, men fra Arbeiderpartiet - sa i fjor høst:

       « Man lytter ikke til kystfolket, men til markedsfanatikerne i SND. »

       Det var et av hans utsagn. Og det var NORUT Samfunnsforskning i Tromsø som etter å ha evaluert SNDs fiskerisatsing, sa at det har « ikke vært mulig å påvise stordriftsfordeler i den tradisjonelle fiskeindustrien », og de mente at det var feil det som SND foretok seg.

       Det var ikke Senterpartiet, det var SNF som sa at distriktsutviklingsdivisjonen i SND burde vært omdøpt, fordi navnet ikke passer med det som foregår der.

       Og det var Nordlandsforskning og NIBR som fant ut at de små bedriftene får mindre statlig støtte enn før.

       Det var fylkesordføreren fra Arbeiderpartiet i Sogn og Fjordane som sa at de hadde ønsket å fortsette som før, som næringspolitisk og distriktspolitisk aktør, men at de jo ble nødt til å prøve det andre som de nærmest ble pålagt. Og det var arbeiderpartiordføreren fra Flora som til kommunalkomiteen sa at dette stedet hadde vi ikke kunnet bygge opp i dag, for staten er ikke så hjelpsom som før.

       Og det er altså Kjell Opseth som har sagt om evalueringen fra SNF bl.a følgende:

       « Det tyngste distriktspolitiske virkemidlet distriktsutviklingstilskudd er kun omtalt, ikke vurdert på en tilstrekkelig grundig måte. Evalueringen kan derfor ikke fungere som et fullverdig grunnlag for en vurdering av i hvilken grad SND har oppfylt målene som ble satt da SND ble etablert. »

       Til Arbeiderpartiets påstand om at Senterpartiet svartmaler, vil jeg si følgende: Det er den som tror at flyttestrømmen kan snus, som er optimister på vegne av utkantene. Det er den som sitter i Regjeringen og sier at vi skal følge utflyttingen nøye, som sprer pessimisme.

Statsråd Grete Knudsen : Jeg er glad for at Senterpartiets representanter Restad, Enoksen og Angelsen så sterkt har støttet de lange linjene i det som SND har stått for og står for, og at Enoksen veldig klart presiserte at SND har oppfylt de målene som Stortinget har satt for dem. I tillegg har jo et stort flertall av komiteen sagt det samme.

       Jeg har fått noen spørsmål. Det var Dag C Weberg som spurte hvordan det går med regionaliseringen og distriktsprofilen, hvordan vi organiserer det for SNDs vedkommende. De fleste fylkene har nå inngått avtaler, slik at det vil bli fylkesvise kontorer - det er noen få fylker igjen, og Dag C Webergs fylke, Oppland, er vel av dem som ennå gjenstår. Jeg tror vi med denne strategien på en meget god måte greier å få til en sammenkopling mellom det som er fylkenes næringsplaner og det som er de statlige virkemidlene, ved at næringslivet da kan ha en dør å gå inn og kan få de ulike tiltakene ett sted.

       Når jeg hører på andre i Senterpartiet her i dag, som er i et stort mindretall, er det interessant at de som har vært pådrivere for å få den desentraliserte SND-modell, nettopp er senterpartibastionen Nord-Trøndelag, som er blitt en mal for mye av det som nå gjennomføres. Enoksen viste også riktig til at det er nødvendig å ha en vridning av SND til mer kompetansevirksomhet, og

       nettopp det ligger i meldingen. Vi vil også her få et møtested med forskningsrådet ute i fylkene. Jeg vil videreføre deler av Eksportrådet til å kunne bli et sted der man virkelig får både kompetanse på det som skjer lokalt, og det som skjer internasjonalt.

       Til slutt et svar til representanten Aarrestad, som sier at Regjeringens medlemmer ikke er enig med hverandre. Det er helt rett at landbruksministeren ikke ønsket at BU-midlene skulle inn under SND, men det ønsket heller ikke Regjeringen. Det var foreslått i en uavhengig rapport, men Regjeringen foreslo det ikke. Hele Regjeringen stiller seg bak den videreutviklingen av desentralisering som er lagt opp i SND-meldingen, slik at det er ingen motsetninger. Den eneste motsetningen som er kommet fram her i dag, er vel den som er innad i Senterpartiet.

Presidenten: : Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

       (Votering, se side 4399 f.)