Kristin Krohn Devold (H) (ordfører for saken):

       Alle partier på Stortinget har merket behovet for å sette forbrukersikkerhet i sentrum for debatten om hva vi skal spise.

       Økt bekymring både blant politikere og folk flest om nye produksjonsmetoder, konserveringsmetoder, tilsetningsstoffer og smittestoffer krever at forbrukerne får økt innflytelse over hva de spiser - og hva de velger bort. Det krever kunnskap. Og for å gi forbrukerne kunnskap må vi vite noe om maten. Dette krever økt forskning, økt satsing på utvikling, økt satsing på kontroll, økt satsing på internasjonalt regelverk og økt satsing på informasjon.

       Vi må også innse at forbrukerne ikke er en ensartet gruppe. Vi har forskjellig politisk ståsted, vi ønsker å gjøre ulike etiske veivalg, vi har ulik grad av skepsis til nye produksjonsmetoder, vi har ulik vurdering av andre lands regimer knyttet til ønske om boikott, og vi har ulik smak.

       Myndighetene har et klart ansvar for at maten er helsemessig trygg. Det er hevet over tvil. Men i tillegg vil økt vektlegging av forbrukernes rettigheter bety å legge til rette for at vi kan foreta ulike valg begrunnet i etikk, smak, ønske om økologiske produksjonsmetoder, dyrevennlig produksjon - eller ønske om å boikotte visse regimer. Dette betyr også at forbrukere seg imellom, og politikere seg imellom, må respektere at vi kan velge ulikt. Og der ekspertene strides, bør ingen ha som mål å tvinge sine verdier og vurderinger ned over hodet på alle andre.

       Jeg synes at politikere som vil forby alt det de selv ikke liker - der det ikke finnes klare helsemessige begrunnelser for det - opptrer udemokratisk og i strid med forbrukernes interesser.

       I alle land vil det dessuten være krefter som av proteksjonistiske hensyn ønsker å begrense importen. Slike interesser finnes i Europa - og i Norge. Dersom disse kreftene skulle få økt innflytelse internasjonalt, ville det være negativt for internasjonal handel og dramatisk for alle lands velferdsutvikling. Ikke minst ville det være dramatisk for Norge. Vi er et lite land som eksporterer mer enn noen, og vi eksporterer i særdeleshet mat - dobbelt så mye som det vi importerer. Norge har solgt fisk og kjøpt andre matvarer helt siden vikingtiden. Det har vært grunnlaget for velstand og utvikling i store deler av landet vårt.

       Og det var for å motvirke proteksjonistiske krefter at EØS ble opprettet, for å sikre like og rettferdige handelsvilkår landene imellom. Derfor ble WTO, Verdens Handelsorganisasjon, opprettet - for å hindre enkeltlands proteksjonistiske tiltak mot andre. Både EØS og WTO har selvsagt unntak for handel som innebærer helsefare, men de krever dokumentasjon på at så er tilfellet.

       Og der Norge som nasjon er skeptisk til matvarer, der skal vi frembringe dokumentasjon. Det krever økt forskning, også den uavhengige, og større satsing på risikoanalyser, nye virkemidler på tilsynsområdet, stikkprøver og kvalitetskontroll.

       Kunnskap er det nye ordet - også for matvarehandelen. Vi trenger det til forhandlinger i internasjonale fora. Vi trenger det for å gi forbrukerne reell mulighet til å ta informerte og individuelle valg

       Noen prøver å fremstille det som at norsk mat er « trygg » og utenlandsk mat er « farlig ». Slik er det selvsagt ikke. Vann er en viktig innsatsfaktor i all matvareproduksjon, og norsk vannkvalitet er flere steder påvist å ligge under EU-kravet. Det er ikke lenge siden norske forbrukere ble syke av å spise norsk fisk på McDonald's, skrapesyke i Rogaland gjorde i fjor norske forbrukere redd for å spise fårekjøtt, og hvert år handler norske forbrukere mat for milliardbeløp over grensen i både Sverige og Danmark - og lever godt med det.

       Vi reiser mer, og en av de største gledene ved å reise er jo nettopp å kunne unne seg rimelige måltider på spennende restauranter i det øvrige Europa. Italiensk pasta, franske snegler i hvitløk, østerriksk eisbein, spansk paella - ja, den som bare var interrailer igjen! De fleste nordmenn, enten de er pakketurister eller interrailere, kommer svært så helskinnet gjennom dette - og de reiser igjen og igjen.

       Oslo har fått et hav av spennende nye utenlandske restauranter. Nye landsmenn fra fjerne strøk har betydd et udiskutabelt pluss for matvaretilbudet, ikke minst ved de mange spennende matvare- og krydderbutikkene i Oslo indre øst. Jeg ville ikke vært dem foruten. Men alt dette er også internasjonal matvarehandel.

       Det har vært en helhetlig linje i norsk utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden, og Høyre og Arbeiderpartiet har stått sammen om denne linjen. Innenrikspolitisk har de samme partiene vært fykende uenig om både mål og virkemidler, basert på ulik vektlegging av « kollektivet » mot « individet », ulik holdning til « fordeling » opp mot « belønning etter innsats ». Her har de borgerlige partiene stått Høyre mye nærmere.

       Men grunnen til at Høyre og Arbeiderpartiet har stått sammen om det utenrikspolitiske, er at vi har vært enig om hva som trygger Norge, nemlig internasjonalt samarbeid. Og vi har vært enig om hva vi faktisk lever av, hva som trygger velferden vår, nemlig eksport. Et lite land med en eksportøkonomi må ha en slik langsiktig og stabil linje i utenrikspolitikken. Derfor står vi urokkelig fast på både EØS og WTO. Det er uaktuell politikk å svekke Norges posisjon her, og jeg vil legge til: Det er uaktuelt å innsette en regjering som vil bryte denne utenrikspolitiske linjen.

       At Senterpartiet og SV fremmer forslag om å opprettholde norske regler, også hvis de skulle være i strid med WTO, det er en utmeldingssøknad. Og Kristelig Folkeparti har et forslag som ligger tett innpå.

       At Kristelig Folkeparti støtter Senterpartiet og SV i to forslag om at vi skal vedta å legge ned veto i EØS, før vi har forhandlet for å oppnå det vi ønsker, det er useriøst. Hvem forhandler med en part som på forhånd har nedlagt veto mot alt annet enn sitt eget ståsted? Hvem gidder å kaste bort tid på det? Hvis dette forslaget skulle bli vedtatt, vil det svekke våre ellers gode muligheter til faktisk å oppnå noe. Det er et spark til EØS-avtalen, det er å gjøre forhandlinger bortkastet, og jeg skjønner godt at EØS-motstanderne Senterpartiet og SV går inn for det - men Kristelig Folkeparti? Skal dette bli den nye norske utenrikspolitiske linjen? Det er i hvert fall en ny spiker i kisten til mellompartienes regjeringsplaner, i den grad den kisten ikke er spikret igjen for lenge siden.

       Flertallet fremmer flere forslag i innstillingen som jeg herved tar opp, og som viser hva vi vil med matpolitikken innenfor en internasjonal ramme.

       SV og Senterpartiet fremmer et forslag om skjerpet kvalitetskontroll på importert mat. Det vil være i strid med EØS-avtalen å diskriminere importert mat i forhold til norskprodusert mat. Derfor fremmer flertallet forslag om skjerpet kvalitetskontroll både av norskprodusert og importert mat, og det vil gi enda bedre trygghet for forbrukerne.

       Videre har Næringsmiddeltilsynets vitenskapelige komite i en rapport vurdert overgangen fra grensekontroll til kontroll hos produsent og importør, og de har understreket hvilke tiltak som ved en slik omlegging må styrkes.

       Flertallet fremmer derfor forslag basert på denne komiteens rapport, og ber om at anbefalingene fremlegges for Stortinget i sammenheng med den varslede EØS-proposisjonen om grensekontrollen. I tillegg sier flertallet at tilstrekkelige midler må avsettes til kontroll og oppfølging, og Regjeringen må komme tilbake til dette allerede i høstens statsbudsjett.

       Flertallet ber også om:

       Komiteen sier også at økt satsing på risikoanalyser som redskap må til dersom vi ønsker å dokumentere særegne gunstige forhold i Norge overfor internasjonale fora. Dette krever også tilstrekkelige budsjettmidler allerede til høsten.

       Videre vil komiteen ha økt forskningsinnsats knyttet til matvaretrygghet, økt forbrukerorientert forskning og styrking av den uavhengige forskningen.

       For genmodifiserte produkter har Norge allerede en streng lov som gjør at alle organismer er forbudt hvis de ikke er spesifikt godkjente av Miljøverndepartementet. Videre har Stortinget vedtatt obligatorisk merking av alle genmodifiserte produkter som omsettes i Norge, slik at forbrukere som vil reservere seg, kan gjøre det.

       Flertallet fremmer derfor forslag om å lage et regelverk i tråd med dette, utformet på en slik måte at det kan etterleves. Dette siste er viktig.

       Når jeg først er inne på dette forslaget, som er innstillingens V, må jeg få rette en feil i forslaget. Det skal stå « i tråd med Stortingets vedtak 31.10.95 » - det skal ikke stå « i tråd med Stortingets vedtak i Innst.S.nr.272 ». Dette var klart da vi avgav innstillingen, så det må ha sneket seg inn ved en inkurie.

       Erik Solheim fremsatte 7. mai et forslag i Stortinget om å forby genmanipulerte produkter med gener som koder for antibiotikaresistens. Jeg husker han var skeptisk til å oversende forslaget til næringskomiteen og uttrykte liten tiltro til bl.a. Høyres vilje til å ville gjøre noe i praksis. Jeg håper representanten Solheim kan gi oss den anerkjennelsen at han innrømmer at det faktisk nyttet. Forslaget blir fremsatt på vegne av en enstemmig komite etter en meget klar anbefaling fra bl.a. Statens helsetilsyn.

       I tråd med målsetningen om lavest mulig antibiotikabruk foreslår flertallet dessuten å få vurdert konsekvensene av et forbud mot fôr-antibiotika, med unntak for sykdomstilfeller.

       Jeg vil benytte anledningen til å gi litt honnør til SV. De har til tross for sin WTO- og EØS-skepsis en helt annen teknologioptimisme enn f.eks. Senterpartiet, og de har stort sett signalisert subsidiær stemmegivning til flertallets forslag - i de tilfeller vi ikke allerede står sammen. Senterpartiet har på den annen side gjennom merknader og forslag markert seg som Stortingets klart mest ytterliggående parti.

       Når det gjelder spørsmålet om tilsetningsstoffer og barnemat, har Norge et annet utgangspunkt enn EU. Flertallet er enig med høringsinstansene og Regjeringen i at her må vi forhandle om å opprettholde nasjonale bestemmelser. Vi er glad for signaler om at dette ut fra en faglig vurdering bør kunne skje innenfor EØS-avtalen. Vi ber Regjeringen om at den når resultatet av disse forhandlingene er klare, kommer tilbake til Stortinget med eventuelle handlingsalternativer.

       En vurdering av hvordan mindretallets vetoforslag i dag - hvis de hadde blitt vedtatt - ville påvirket forhandlingsprosessen negativt, har jeg gitt tidligere i innlegget. Men en skal ikke ha drevet mye med forhandlinger for å skjønne det!

       Hele komiteen ønsker å opprettholde Norges og Europas forbud mot vekstfremmende midler, eller hormoner. Flertallet har tillit til at Norge og EU sammen vil kjøre denne saken overfor WTO i alle de rundene som systemet åpner for. Flertallet er optimistisk til at en slik linje vil vinne frem. I tillegg peker vi på at Norge og EU i alle fall kan samarbeide om merkeregler som uavhengig av WTO kan sikre importørenes og forbrukernes rett til å velge bort hormonkjøtt.

       Mindretallet fremmer derimot forslag som pålegger Regjeringen å ikke bry seg om en eventuell fremtidig negativ avgjørelse i WTO. Foruten å undergrave Norges stilling i WTO vil disse forslagene undergrave norsk forhandlingsstyrke. Her er det klare paralleller til vetoforslagene overfor EØS. Også her viser Senterpartiet og Kristelig Folkeparti at de er mer opptatt av demonstrasjon enn av resultat, og også her er det et skritt bort fra internasjonal forhandlingslinje.

       I Norge er det forbudt med bestråling av mat utenom krydder. At krydder kommer i en særstilling, skyldes at tradisjonell bakteriedrepende behandling kan ødelegge produktet eller gi fare for forgiftning, og vi har erfaring med sykdom knyttet til pepper som ikke var bestrålt. Flertallet fremmer derfor forslag om at forbudet, med unntak for krydder og tørre smaksgivere, opprettholdes.

       Flertallets innstilling og forslag innebærer en klarere linje i matpolitikken:

       Disse forpliktelsene vil bety kroner og øre på forsknings- og kontrollsiden, det vil bety økt behov for samarbeid med våre kompetente miljøer, og det vil bety økt innsats for å få gjennomslag i de internasjonale fora vi er helt avhengig av.

       Jeg anbefaler innstillingen og samtlige av innstillingens flertallsforslag.

       Eg la òg merke til at representanten Krohn Devold likar å eta spennande mat i utlandet og gjerne vil ha det same her i landet. Men eg håpar at representanten òg er klar over at me kan få meir spennande mat enn me kanskje set pris på. For dersom ikkje Stortinget brukar sin vetorett og seier nei til matsminkedirektivet frå EU, vil me kunna få meir enn 80 nye tilsetjingsstoff i maten, og me veit ikkje kva desse går ut på. Tilsetjingsstoff vert tillate i større mengder enn i dag, og det vil vera lov å bruka kunstige tilsetjingstoff i langt fleire matvarer.

       Krohn Devold er så redd forhandlingane om dette at me må for all del ikkje gå og leggja ned veto - Senterpartiet driv bl.a med demonstrasjonspolitikk, dersom me prøver på det. Skal me vera sikre på at me ikkje får inn stoff me ikkje vil ha, må me leggja ned veto. Me har moglegheitene. I EU-landet Danmark er dei atskillig meir skeptiske til dette enn kva me er i Noreg. Og så skal ikkje me leggja ned veto her?

       Me vil leggja ned veto mot direktiv for tilsetjingsstoff i barnemat. Me veit at slike stoff kan framkalla allergi hjå små ungar, og det kan vera ei belastning for andre. Dette tykkjer me er så vesentleg at me må gå føre og seia klårt ifrå om kva me meiner. Føremålet med direktivet er å leggja forholda til rette for fri vareflyt og auka konkurranse når det gjeld matvarer innan EØS-området. Derfor skal me bruka føre var-prinsippet og vita kva me gjer, og kva me tillèt her i Noreg. Me har moglegheita, og då tykkjer eg det berre skulle mangla at me ikkje brukar den. Men me er så livande redde for å leggja ned veto mot EØS at ein skulle tru me var EU-land sjølve - det er me ikkje, så me har moglegheita.

       Og så lurar eg på: Er ikkje representanten Krohn Devold i det heile skeptisk til dei stoffa som me kan få inn, ikkje minst med tanke på borna og dei følgjene det kan få for dei dersom me ikkje seier nei til dette?

Kristin Krohn Devold (H) : Representanten Unn Aarrestad innledet med å si at vi kunne få mer spennende mat utenfra enn det vi satte pris på. Mitt poeng var å forsøke å dempe skremselslinjen mot all mat som kommer fra utlandet. Og jeg oppfatter det slik at Senterpartiet står for den skremselslinjen.

       Jeg vil også legge til at om vi endrer kontrollsystemet fra grensekontroll til kontroll hos produsent og importør, betyr ikke det at importen vil øke. Den styrer vi med andre virkemidler, bl.a tollsatsene.

       Men så til det som spørsmålet knyttet seg til, nemlig vetobruken når det gjelder matsminkedirektivet og barnematdirektivet: Jeg er fullstendig klar over at vi har adgang til å bruke veto, og jeg utelukker heller ikke at det vil kunne være situasjoner der det er riktig for Norge å bruke veto etter at alt annet er prøvd. Jeg er heller ikke uenig i at barnematdirektivet er uheldig for norske barn, og at matsminkedirektivet ikke passer for norske forhold - det sier flertallet klart og tydelig i innstillingen. Men vi påpeker ganske enkelt at ved nå å gå inn og vedta i Stortinget å legge ned veto - før vi har forhandlet om noe som vi ifølge mange av de ekspertene som har vært til høring i komiteen, med stor sannsynlighet kan oppnå likevel - ja, så ødelegger vi forhandlingsmuligheten vår, vi reduserer faktisk muligheten til å få til det vi ønsker. Det er mitt poeng, og det burde interessere representanten Aarrestad. Og kanskje nettopp det faktum at jeg har to barn, gjør at jeg er mer opptatt av resultat enn av demonstrasjon!

       Også i dag er det mange sær- og profesjonsinteresser involvert i matvarekjeden, og det kan være så som så med redeligheten overfor forbrukerne. Også i dag går hovedskillet mellom dem som vil begrense forbrukernes valgmuligheter, og dem som setter forbrukerne i sentrum. Hovedskillet går mellom dem som vil tilbake til naturalhusholdning og sjølforsyning, og dem som aksepterer og tar konsekvensen av at vi lever i et internasjonalt samfunn, vi har et flerkulturelt samfunn i Norge, og vi har økt reising blant nordmenn - og med det endringer i folks matvaner.

       Regjeringen har fått flertallet bak seg når det gjelder så vel målene og analysen av matvaresituasjonen som risikobetraktninger og bruk av virkemidler i det videre arbeidet for å sikre forbrukerne « trygg » mat. Helseskadene kommer først og fremst av livsstilen vår og sammensetningen av kostholdet. Hjerte- og karsykdommer er den hyppigste dødsårsaken i Norge. Kreft er også i stor grad kostholdsrelatert. Tradisjonelt og fettholdig norsk kosthold er det som kan være farlig. Vi kjenner ikke til at noen har dødd på grunn av tilsetningsstoffer. Forskning har slått fast at frukt og grønnsaker reduserer kreftrisikoen. Derfor er det viktig å øke produksjonen og importen av frukt og grønnsaker, ikke begrense den - ja, selv om det skulle være igjen noen rester av fremmedstoffer. Det medfører nemlig minimal risiko.

       Norge har handlet med matvarer i uminnelige tider. Gjennom økt import fra u-land kan vi gi u-landene det løftet som de trenger for å bedre forholdene i sine land. Vi må innrette verdenshandelen på de fattige landenes premisser og lage internasjonale kjøreregler som gjør at u-landene kan hevde seg i konkurransen. Dette er også i tråd med u-landenes egne ønsker. Gjensidig anerkjennelse og likebehandling er et prinsipp for at vi skal kunne stole på hverandre - på tvers av landegrensene. Slik sett betyr EØS- og WTO-avtalene mye for at vi skal få felles regelverk og felles kjøreregler.

       En av de viktigste utfordringene er å bekjempe fattigdom og bringe utviklingen på jorda i økologisk balanse, og jeg mener dette bare kan skje gjennom internasjonal samråderett. Utfordringene knyttet til fordeling og en utvikling jorda kan tåle, gjør oss avhengig av hverandre på tvers av landegrensene. Derfor trenger vi mer forpliktende globalt samarbeid. Uten overnasjonalitet og internasjonal samråderett, bl.a gjennom Verdens Handelsorganisasjon, vil de sterkeste multinasjonale selskapene prege utviklingen, ta over styringen og inntektene fra jordbruket, som da også vil gå rett i lomma på dem. I dette lys må norsk matpolitikk og matvaresikkerhet utformes.

       En eventuell økt import av dyr og matvarer vil øke smittepresset og må møtes med offensive tiltak. Alle matvarer som omsettes i Norge, importerte og norskproduserte, skal tilfredsstille norsk lovgivning. Vi vil gi forbrukerne en sterkere stilling og bedre grunnlag for å gjøre informerte og forsvarlige valg basert på innsikt.

       Regjeringen går inn for å forbedre dagens norske importkontroll fra hele EØS-området, basert på internkontroll hos importøren og et forsterket offentlig revisjonstilsyn av importvirksomheten. Vi får altså en bedre kontroll enn tidligere.

       Dersom Senterpartiet og SV hadde vunnet fram med sin proteksjonisme, ville de oppnådd én ting: å avfolke distriktene. Hvor skulle vi da gjøre av fisken vår? 50.000 arbeidsplasser i distriktene ville stått i fare med en slik politikk. Oppdrettsnæringen ville blitt borte. Skogbruket ville også tape. Og hvor store ville statssubsidiene bli med særpartienes politikk?

       Det Senterpartiet og SV og til dels Kristelig Folkeparti sier i innstillingen, er at vi i praksis skal gjøre det umulig å importere utenlandske matvarer. Det gjør de ved å stille så strenge krav at bare en oversubsidiering av landbruksnæringen blir resultatet, og forbrukerne er tilbake på 1950- og 1960-tallet når det gjelder hva vi kan få kjøpe av f.eks frukt og grønnsaker. Det er ikke noen energi- og miljøvennlig linje å dyrke f.eks tomater i drivhus i Norge. Heldigvis er det ikke flertall for en slik proteksjonisme. Heldigvis er det flertall for internasjonal samhandel og felles spilleregler som alle produsenter over hele verden skal følge. Forbrukerne ønsker seg ikke tilbake til den tiden da kålrota var Nordens « appelsin », det mest eksotiske vi kunne få tak i. Og vi kunne få tak i det, fordi det var det som passet norsk jordbruksproduksjon. Senterpartiet og SV mener det fortsatt. Det disse pessimistpartiene sier, er at vi skal være selvberget, og da vet vi jo hvor få landbruksprodukter vi skal kunne velge mellom, eller har klimatiske forutsetninger for å kunne produsere. Det alvorlige ved mindretallsinnstillingen er at disse partiene spiller helt bevisst på folks usikkerhet knyttet til importert mat. Å skremme folk fra å spise importert frukt blir viktigst i deres misforståtte kamp for norsk landbruk.

       Jeg håper at norske forbrukere og velgere avslører Senterpartiets og SVs dobbeltmoral og dårlig skjulte strategi. At det gamle bondepartiet fortsetter sin bakstreverske kamp for norsk landbruk, skjønner jeg, men at SV gjør det, som bør ha en sosialistisk tilnærming til internasjonal solidaritet - ja, det er ikke noe annet enn en ideologisk forvitring eller avskalling. Andre har pekt på hvordan ideologiene dør og skandalene overtar. Det er dette SV også står for i dag. Å spille på folks usikkerhet overfor det ukjente har aldri og kommer aldri til å bli noe varemerke for internasjonal solidaritet. Det synes jeg SV bør merke seg.

       For å kunne forklare det selvforsynte annerledes- og utenforlandet, velger de å lage skremmebilder av situasjonen, spre pessimisme, misnøye og skepsis til hva ekspertene sier og det myndighetene gjør. Det kan underbygge egen politikk, men er lite redelig overfor forbrukerne.

       Den som leser innstillingen, vil finne ut at det er flertallet som fører en realistisk og trygg matpolitikk. Vi viser at det ikke er noen motsetning i å importere fra u-land eller fra EU-land, f.eks. Sverige og Danmark, og det å sikre matvarekvalitet og forbrukertrygghet i Norge.

       Regjeringen tar utfordringene når det gjelder økt matvarehandel på alvor: Veksthormon og helseskadelige tilsetningsstoffer er forbudt. Antibiotikaresistente gener blir forbudt. Genmodifisert mat skal merkes, og barnemat skal skjermes.

       Helt til slutt bare en liten kommentar til representanten Aarrestad, som etterlyste hvorfor ikke Arbeiderpartiet hadde replikk på partiet Høyre. La meg spørre: Hvorfor i all verden skulle vi det? Høyre har støttet Regjeringens melding. Vi hadde faktisk også ønsket at Senterpartiet hadde ført en så realistisk og saklig politikk at de også kunne ha vært med på det. Men de har altså valgt en helt annen linje.

       Marit Tingelstad (Sp) : Internasjonaliseringen forandrer mye av vårt livsmønster, også våre matvaner. Likeledes er EØS- og WTO-avtalen en utfordring med hensyn til matkvalitet og helsesikkerhet. Jeg mener St.meld.nr.40 ikke tar opp i seg disse utfordringene i tilstrekkelig grad. Det virker som det mer skal være et dokument for å berolige forbrukerne enn virkelig å ta de nødvendige virkemidler i bruk.

       Regjeringen sier imidlertid at

       « all mat som omsettes i Norge skal være helsemessig trygg for forbrukerne. Den gunstige situasjonen vi har her i landet skal videreføres. »

       Dette er Senterpartiet selvsagt helt enig i. Men hvorfor tar da Regjeringen vekk viktige tiltak, som f.eks grensekontroll på det veterinære område? Det er et ubestridelig faktum at økt handel med mat og dyr fører til økt risiko for import av sykdommer og matbårne infeksjoner. Er Arbeiderpartiet og Regjeringen villig til å legge ned veto i EØS mot EU-direktivet om tilsetningsstoffer i barnemat, søtstoffer og fargestoffer - for å sikre den gunstige situasjonen, som det er sagt i meldingen? Hvis Regjeringen mener alvor med det den sier, regner jeg med at Senterpartiet får tilslutning til sitt forslag, der vi i realiteten ber om at matvarer framstilt av eller ved hjelp av genmodifiserte organismer ikke skal tillates produsert eller omsatt i Norge.

       Jeg ser at stortingsmeldingen omtaler kommunikasjon som et viktig virkemiddel, og at det skal legges større vekt på informasjon samt styrking av undervisningen i matvarekunnskap, kosthold og ernæring i skolen. Det er en bra intensjon. Men hvordan vil Arbeiderpartiet få dette til? Faktum er jo at de nevnte fagområdene er redusert totalt sett både i grunnskolen og i den videregående skolen, tross protester fra mateksperter som Ingrid Espelid Hovig og Kaare Norum. Hvilke praktiske grep vil Arbeiderpartiet gjøre for å få inn denne fagstyrkingen i skolen, slik at de unge kan lære å gjøre sine valg ut fra faglig innsikt?

Inger Lise Husøy (A) : Jeg er hjertens enig med representanten Tingelstad i at man burde ha mye mer kunnskap om matproduksjon, matkultur og matvaner i skoleverket. Det har vi også sagt i flertallsinnstillingen.

       Så er selvfølgelig hovedpoenget til Senterpartiet at det Regjeringen gjør, er ikke tilstrekkelig, og det vil aldri bli tilstrekkelig for Senterpartiet, for de har gjort denne saken til en hovedsak i valgkampen, og da må de være uenig med Regjeringen. Men jeg syns det er en god politikk en har lagt opp til.

       Når det gjelder det som ble nevnt om grensekontroll, får vi vente og se hvilke tiltak som foreslås. Regjeringen har ikke foreslått noe ennå. Saken har ikke vært behandlet, så en må jo vente og se hvilke forslag til tiltak Regjeringen kommer med. Det som står i meldingen så langt, er at tiltakene og kontrollen skal styrkes, risikoanalyser skal utvikles, og forskningen skal styrkes. Det beste hadde vært om Senterpartiet hadde vært litt mindre framtidspessimister, men da forsvant jo noe av grunnlaget for å drive opposisjonspolitikk mot Arbeiderpartiet. Det å fjerne grensekontrollen har ingen sammenheng med en eventuell økning av importen, det er en annen sak. Dessuten er det ikke sånn at f.eks karantene er det som på en måte fungerer 100 %. Men hvis en ser sammenhengen nå, skal vi faktisk gå inn fra produsentsted i et annet land og helt fram til disken, til forbrukerne, og drive undersøkelser i dag, og det er en trygg og forsterket kontroll.

Erik Solheim (SV) : Når man hørte dette innlegget, skulle man tro det var SV og Senterpartiet som styrte verden, og som så å si stod bak den gigantiske teknologiske revolusjon som denne debatten handler om. Det er aldeles utrolig å oppleve et innlegg fra Høyre som er perspektivrikt og interessant og som tar fatt i problemene, som vi kan være enig eller uenig i, og så kommer Arbeiderpartiet opp og snakker bare om SV og Senterpartiet. Det er altså ikke det denne debatten dreier seg om.

       Problemet i norsk debatt er at Senterpartiet - det skal innrømmes - går mot alt som kommer fra EU, uansett hva det måtte være, og Arbeiderpartiet svarer med ikke å stå opp og slåss for noen verdens ting annet enn at de er mot noen norske partier som konkurrerer om velgerne. Hvor er Berntsen og Hernes i dag? Det er de to som like mye eller mer enn landbruksministeren skulle ha gått ut og slåss internasjonalt for de flotte vedtakene Stortinget kommer til å fatte i dag. Dette er i all hovedsak en utmerket innstilling fra komiteen, men vi har en regjering som ikke vil noe, som ikke vil slåss for disse tingene internasjonalt, som ikke vil slåss overfor EU for å få gjennom det Stortinget nå kommer til å vedta. Det er det problemet vi burde diskutere.

       De tingene som Inger Lise Husøy nå går mot i innstillingen, er nøyaktig det samme som Arbeiderpartiet har vært med på i utenrikskomiteen, men det er godt mulig at Arbeiderpartiets medlemmer i utenrikskomiteen er mer perspektivrike, mer radikale og mer miljøvennlige enn dem som er i næringskomiteen. Det som hun har avvist her, er ord for ord det som Kirsti Kolle Grøndahl og Gro Harlem Brundtland - eller kanskje det var Thorbjørn Jagland på det tidspunktet, men det spiller ikke så veldig stor rolle - har vært med på i utenrikskomiteen. De tingene som SV her bl.a skjelles ut for, er nøyaktig det samme som helsedirektøren sier. Jeg har liten tid igjen så jeg skal ikke sitere for mye, men hun sier f.eks.: « Den kontroll- og tilsynsfunksjon det legges opp til vil neppe kunne demme opp for det økte smittepresset » som følge av en for liberalisert verdenshandel. Og hun sier: « Det er min oppfatning at meldingen i liten grad tar inn disse utfordringene. »

       Mitt spørsmål er: Hva er det Arbeiderpartiet i utenrikskomiteen har forstått, som man ikke har forstått i næringskomiteen? Og på hvilken måte er helsedirektøren helt på jordet i disse spørsmålene?

Inger Lise Husøy (A) : Det å ha høyt støynivå er muligens et poeng i en debatt. Men når representanten Erik Solheim sier at Regjeringen ikke slåss for noen verdens ting, så tror han ikke på det selv. Hvis du leser meldingen, vil du se at Regjeringen har en offensiv holdning. Du kan godt klage over mitt innlegg, men jeg blir veldig skuffet når du - du står jo for ganske mange bra ting - klarer å ta en replikk her og etterlyse Thorbjørn Berntsen. Hva slags replikk er det, da? Det kan bare forklares med at SV ikke har noen regjeringserfaring og ikke vet hvordan Regjeringen jobber, og at landbruksministeren er en utmerket mann å ha her i denne debatten.

       Når du viser til høringsuttalelser om at tiltakene for grensekontroll ikke er tilstrekkelige, så må jeg gjenta at Stortinget har ikke fått den saken, den er under arbeid i Regjeringen. Du må jo vente og se. Du må ikke være så stor pessimist. Vent og se hva som kommer! Jeg tror at Erik Solheim og andre, bortsett fra Senterpartiet, vil si at dette er bra.

       Det er med stor forundring jeg hører på representanten Husøys utlegning om internasjonal økonomi, og det er med stor forundring jeg leser de merknadene som Arbeiderpartiet har vært med på i denne innstillingen, som er helt ukritisk til det en kaller globaliseringen av økonomi og handel. Ikke bare det, men representanten Husøy harselerer også i sitt innlegg over dem som våger å problematisere spørsmålet om globalisering av økonomi og handel. Arbeiderpartiet sier at de ønsker en handelspolitikk mer på de fattige lands premisser. Det eneste virkemidlet jeg kan se at de trekker fram i innstillingen, er adgang til høyinntektslandenes markeder.

       Det fins ingen analyse av den internasjonale økonomiske utviklingen vi står overfor. Derfor er det med enda større forundring jeg ser i innstillingen at Arbeiderpartiet ikke har kunnet slutte seg til de merknadene Senterpartiet og SV har om akkurat disse spørsmålene. De merknadene problematiserer nettopp en slik utvikling, og er stort sett på linje med det Arbeiderpartiet stod sammen med oss om i bistandsinnstillingen. I forbindelse med bistandsinnstillingen fikk vi altså en analyse av den internasjonale økonomiske utviklingen, som Arbeiderpartiet i utenrikskomiteen helt og fullt sluttet seg til, men som Arbeiderpartiet i næringskomiteen velger å avvise. I stedet velger Arbeiderpartiet å holde seg til høyresidens meget tradisjonelle beskrivelse av den internasjonale utviklingen.

       Derfor vil jeg gjenta Erik Solheims spørsmål: Hva er årsaken til at Arbeiderpartiet mener én ting om globalisering av handel og økonomi i én innstilling i utenrikssammenheng, og noe helt annet i en annen innstilling i næringskomitesammenheng? Er det slik at det har skjedd vesentlige ting det siste året i internasjonal politikk som gjør at Arbeiderpartiet vurderer internasjonale forhold annerledes?

Inger Lise Husøy (A) : Jeg husker ikke ordlyden i bistandsinnstillingen. Men det som altså har skjedd det siste året, er at Arbeiderpartiet har hatt et landsmøte, og det som sies og som ligger til grunn for vår merknad, er ordrett fra partiprogrammet til Det norske Arbeiderparti fra siste landsmøte. Da har en vel bare hentet teksten vår fra forskjellige steder, og jeg tror ikke at en finner noen realitetsforskjeller der.

       Grunnen til at Arbeiderpartiet ikke kan slutte seg til SVs og Senterpartiets merknader her, er at vi syns de oser - i hvert fall den sammenheng dette er satt inn i - av en holdning der en på godt norsk sier « skitt i Norge, leve Toten ». Jeg syns den solidariteten som er Arbeiderpartiets viktigste tilnærming til globalisering av internasjonal handel, er borte. Jeg syns at det blir dominans av ønsket om å beskytte den norske bonden i forhold til denne globaliseringen.

       Selvfølgelig er det mange ting å advare mot når det gjelder globalisering - det gjør vi også - men det var altså ikke disse merknadene vi valgte å være med på i akkurat denne sammenhengen. Det må ikke sås tvil om at vi er kritiske til globaliseringen, men vi syns det er viktig å gi u-landene en reell mulighet til å videreutvikle seg økonomisk.

       Matmeldinga inneheld mange honnørord og positive enkelttiltak, og den er svært generelt utforma. Stortinget ville neppe på fritt grunnlag ha føreslått og vedteke nye matvarereglar slik denne meldinga legg opp til. Derfor er det oppsiktsvekkjande at meldinga ikkje vurderer korleis Norge eventuelt kunne nytta vetoretten i EØS-avtalen i slike spørsmål, særleg når fleire av forslaga er i strid med EU-regelverket.

       Faktum er nå at Regjeringa legg opp til ein fri flyt av matvarer utan omsyn til miljøet og forbrukarane. Det verkar som om Regjeringa, i hop med støttepartiet Høgre, er redd for å tirra EU ved å leggja ned veto mot matdirektivet som nå kjem. Arbeidarpartiet og Høgre si haldning i desse sakene har til nå vore prega av manglande vilje til å tenkja heilskap, og av at ein er ettergjeven.

       For første gongen etter krigen greier ikkje landbasert matproduksjon å halda følgje med matproduksjonen i verda. Det kan nå gå mot ein katastrofal matvaremangel i verda. Skal Noreg her ta sin del av det globale ansvaret, betyr det konkret at me må feia for eiga dør og ta betre vare på våre nasjonale jordressursar.

       Det er nå ikkje samsvar mellom naturgrunnlaget, matproduksjonen og talet på munnar som skal mettast i verda. Me må ta ansvar for å ikkje gjera situasjonen vanskelegare for dei fattigaste landa. Å satsa på størst mogleg innanlandsk produksjon til eige forbruk, er internasjonal solidaritet i praksis. Det bør representanten Husøy merka seg, òg etter landsmøtet.

       Regjeringa Jagland vel nå å neglisjera den usikre situasjonen i verdsmarknaden og vonar at det rike Noreg skal ha råd til å kjøpa mat til høgare prisar dersom det skulle oppstå ei matvarekrise. Dette er ingen haldbar strategi i lengda, og det syner klart at det ikkje er mykje vilje til å opptre solidarisk i det internasjonale samfunnet. Tidlegare statsråd Gunhild Øyangen skreiv også i sitt siste jordbruksoppgjer at « verdens matvarebehov er et spørsmål om kjøpekraft ». Så enkelt, så kynisk og egoistisk kan nokon sjå det.

       Norske forbrukarar opplever nå stor uvisse i høve til innhald og kvalitet på mat. Meiningsmålingar syner at frykten for genmodifiserte matvarer og matvarer med innhald av antibiotika, hormontilsetjingar og matsminke opptek folk.

       Dersom EØS-avtalen på det veterinære området vert vedteken, ser det ut til at me må droppa det tradisjonelle norske systemet for grensevern. I staden skal me adoptera EU sitt system, som igjen kan få store følgjer for det systemet Noreg har i høve til omverda når det gjeld både handel med levande dyr og ferske matvarer. Direktør Bodolf Hareide i Folkehelsa, som er leiar i vitskapskomiteen i Statens næringsmiddeltilsyn, sa 25. april til Nationen at

       « forslaget om å utvide EØS-avtalen til å gjelde kjøtt og levende dyr vil øke risikoen i Norge for infeksjonssmitte i mat. »

       Vareomsetjinga kan også raskt verta endra dersom nokon av dei store handelskjedene går over til å kjøpa kjøtvarer og egg frå utlandet. Liberalisering av regelverket gjer at importen truleg vil auka, og me kan ikkje skjerma oss mot det smittenivået som finst i ulike EU-land - for ikkje å gå lenger. Nå lar styresmaktene seg pressa til endringar i norsk matpolitikk ikkje fordi forbrukarane krev det, men fordi det er nødvendig av omsyn til EØS-avtalen.

       Talet på infeksjonar spreidde via kjøt, kjøtvarer og egg er nå svært låg i Noreg. Det har også samanheng med små einingar og spreidde gardsbruk her i landet. Dette er viktig å ha klart føre seg når landbrukspolitikken vert diskutert.

       For dei som likevel vert smitta i Noreg, har det synt seg at importerte kjøtvarer og egg har vore ei viktig smittekjelde.

       EØS-avtalen kan også påtvinga norske forbrukarar nye helsefarlege tilsetjingsstoff i maten dersom me ikkje legg ned veto. Dette går altså ikkje Regjeringa inn for i matmeldinga, noko som kunne sikra viktige nasjonale interesser på matområdet. Her bør det vera nok å syna til at « Nettverk for mat og miljø » med 20 underorganisasjonar og 400.000 medlemer - som korkje er bønder eller senterpartifolk nødvendigvis - har gått sterkt ut mot direktiva. Derfor har me forslag, saman med Kristeleg Folkeparti og SV, om å leggja ned veto i EØS mot EU-direktiva om tilsetjingsstoff i barnemat og matsminke.

       Verdens Handelsorganisasjon, WTO, har i dag eit regelverk for handel med mat. Dette regelverket flyttar makt frå politikarar og forbrukarar over til dei fleirnasjonale selskapa. Eitt av dei ferske eksempla på denne maktforskyvinga er den ferske førebels avgjerda i WTO, der heile Europa vert påtvinga såkalla frihandel med hormonkjøt frå USA, fordi EU sitt importforbod vart dømt som konkurransevridande. Samstundes skriv Regjeringa i matmeldinga at WTO sitt regelverk på mat må vurderast som positiv. Forstå det den som kan!

       Det er kjent at Veterinærforeninga har åtvara mot dei endringane Regjeringa har føreslått om fjerning av grensekontrollen.

       For nokre dagar sidan hevda den danske veterinærprofessoren Truls Nesbakken på debattmøte i Oslo at internkontroll ikkje var godt nok. Han peika på at Danmark kvart år importerer smitte og infeksjonar frå utlandet, sjølv om all import har dei nødvendige sertifikata. Auka import og auka konkurranse kan føra til eit ganske anna bilete enn den såkalla idyllen me ser i Noreg i dag, sa professoren, og åtvara landbruksministeren mot å opptre som ein rein handels- og fiskeriminister - ifølgje Nationen den 13. juni.

       Uavhengig av standpunkt til EU-medlemskap burde det vera mogleg å drøfta denne saka ut frå sakleg innhald og omsyn til folk si helse. Dette burde me alle kunna vera samde om.

       Folk i Europa er i dag svært opptekne av spørsmål om matkvalitet og matvaretryggleik. Denne debatten har til tider vore svært intensiv i Storbritannia, Tyskland og Belgia. Det kan nå sjå ut for at Regjeringa er meir oppteken av ei sterkare liberalisering av handelen enn å sikra folk si helse gjennom reine matvarer.

       Elles bekymrar det også helsestyresmaktene med den aukande førekomsten av resistens mot antibiotika. På grunn av feil bruk og overforbruk kan me nå oppleva at sjukdomar som tidlegare var lette å behandla, kan verta svært alvorlege. Me er heldigvis ennå betre stilte i Noreg enn i dei fleste andre land. Ei vesentleg årsak til dette er den restriktive haldninga me har hatt til bruk av antibiotika som vekstfremjar i husdyrhaldet.

       Elles skal me vera klar over at masseforbrukarsamfunnet har skapt ein enorm valfridom som ikkje fanst for 20 år sidan. Samstundes kan kvart feilval som vert teke av forbrukarane, verta ein potensiell kostnad for velferdssamfunnet. Dette er ein kostnad me bør gjera det me kan for å unngå.

       Vanleg forbrukarpolitikk byggjer stort sett på forbrukarane sine rettar. Nå er dette for enkelt og kanskje også uklokt når det gjeld matvaretryggleik. Forbrukarane skal etter Senterpartiet si meining også ha rett til å få vita opphavsland til matvarene og korleis matvarene er produserte. Dei skal ha eit val på kva dei vil kjøpa og eta.

       Elles veit me at ei god dyrehelse og minst mogleg bruk av antibiotika i aukande grad vil vera med og sikra at me har ein produksjon og produkt som forbrukarane vil vita å setja pris på. Derfor vil friske husdyr og minst mogleg medisinbruk vera eit reelt fortrinn ikkje minst for norsk matproduksjon og dermed for norske forbrukarar.

       Me veit at det er utarbeidd godkjende metodar for risikoanalysar for handel med levande dyr. Når det gjeld spreiing av smitte via matvarehandel, er det ikkje utarbeidd slike metodar. Det hastar derfor nå å få eit analyseverkty som kan nyttast for å vurdera risiko ved internasjonal handel med matvarer.

       Det er sterk mistanke om at hormonoverskot i kjøt kan takast opp i menneskekroppen og dermed påverka hormonreguleringa der. Me er også klar over at langtidsfølgjene er ukjende. Med bakgrunn i dette fremjar me saman med SV forslag om å forby import av kjøt frå hormonbehandla dyr, uavhengig av WTO.

       Me meiner føre var-prinsippet må leggjast til grunn for slike spørsmål. Det må vera tryggleik for norske forbrukarar for at kjøtet skal vera fritt for vekstfremjande stoff. I dag er det opp til Regjeringa å avgjera om kunstig hormonbruk skal tillatast.

       Med bakgrunn i dette vil eg ta opp dei forslaga Senterpartiet er forslagsstillar og medforslagsstillar til i innstillinga, og dei forslaga frå Senterpartiet som er utdelte i salen.

       William Engseth (A) : Jeg syns den nedvurdering av andre nasjoners evne til å holde kvalitet på sine matvarer er skuffende. Når vi hører representanten Unn Aarrestad i salen, forbauser det meg at folk overlever i andre europeiske land. Framfor alt forbauser det meg at nordmenn tør å reise ut i så stort hopetall som vi gjør. Når det gjelder matproduksjonen hjemme, får hun det til å høres ut som vi har redusert matproduksjonen. Vi har aldri produsert mer mat enn vi gjør i dag - vi har aldri hatt større landbruksareal i produksjon, det er jo det som er realiteten. Og det kan man jo ikke benekte; det har jo heller ingen fra Senterpartiet prøvd å gjøre.

       I komiteinnstillingen påpeker Senterpartiet sammen med SV at handelen med mat mellom land er stor, og det er korrekt. Det har vært stort varebytte mellom alle land så langt vi kan lese tilbake i historien. Det har faktisk vært en forutsetning for utviklingen, særlig i de demokratiske samfunn rundt i verden. Handelssamkvem mellom land bygger fredelig sameksistens. Videre påpeker disse partiene at stortingsflertallet og Regjeringen systematisk og konsekvent arbeider for å øke handelen.

       Nå er det jo slik at vi selger matvarer for mer enn det vi kjøper for. Det er også slik at vi får solgt våre produkter til andre land fordi vi også er villig til å kjøpe fra andre land. Det er en del av det internasjonale handelssamkvem, som også vi er totalt avhengig av. Og så er det slik at handelsvirksomheten er nedfelt i avtaler, bl.a. WTO-avtalen og EØS-avtalen. De avtalene er bl.a til for at vi skal hindre økonomisk sterke land i å utnytte de fattige, og da må jeg spørre: Er det slik at Senterpartiet, i fall partiet skulle komme i regjeringsposisjon, ville bryte alle disse avtalene, ville si opp WTO-avtalen? Er det slik at de vil begrense importen, men ikke eksporten, og hva er det i tilfelle man vil begrense av importerte matvarer, og hva er det man vil begrense av det man eksporterer? Jeg kan ikke tro det er fisken.

       Det andre er det forslaget Senterpartiet har lagt fram om absolutt nei til alle former for genmodifisering. Det må f.eks bety at dersom man genmodifiserer en matvare på en slik måte at man fjerner gener som kan bidra til å gi mennesker allergier eller sykdommer, men hvor denne matvaren ellers er helt lik - man tar så å si bare ut et gen - så er Senterpartiet uenig i det. Det må også bety at dersom man f.eks gjør en plante direkte motstandsdyktig mot insektangrep, slik at man unngår å måtte sprøyte den med så mye kjemikalier som vi i dag gjør, så vil Senterpartiet også være imot det, selv om dette altså skjer på en måte som ikke skaper noen fare for at denne egenskapen skal gå ut i naturen.

       Hr. Lundteigen sa i et intervju at han mente at informasjonsteknologi var en ny mote. Senterpartiet var i sin tid imot innføring av farge-TV i Norge. Vær litt mer åpen for at ny teknologi også kan innføre en og annen fordel!

Unn Aarrestad (Sp) : Eg hadde kanskje venta meg at representanten Solheim såg litt lenger enn til fargefjernsyn og ikkje blanda i hop hummar og kanari på dette viset. Eg hadde kanskje òg rekna med at Solheim hadde konsentrert seg litt meir om både Arbeidarpartiet og Høgre enn det han gjorde. Då var han nokså fråverande.

       Me er veldig skeptiske til det som heiter genmodifiserte matvarer, og me har òg eit nytt forslag - berre så det er klart - om at dette òg må omfatta genmodifiserte innsatsvarer og fôr til landbruk og fiskeoppdrett, for me veit ikkje korleis genmodifiseringa igjen vil påverka desse produkta, og korleis det vil slå ut på folk.

       Eg trudde kanskje at SV òg var opptatt av føre var-prinsippet. Når du ikkje er sikker på noko, skal du forby det. Det hadde eg venta at representanten Solheim hadde gjort. Det er det me gjer i Senterpartiet. Me veit at me skal både samhandla og leva i hop med EU og resten av verda, men då er det merkeleg at me i Noreg ikkje skulle kunna stilla krav om korleis me vil ha det, nettopp for å ta vare på dei friske dyra og for å ta vare på den reine maten som me har. Me skal ha den fordelen, ikkje minst i forhold til andre land, og så skulle me ikkje kunna stilla sterke krav - nettopp fordi me har eit ganske anna utgangspunkt, kan me vera sterkare i krava enn andre land.

Inger Lise Husøy (A) : Først en liten saksopplysning til representanten Aarrestad. Føre var-prinsippet er ikke noen norsk oppfinnelse. Og når det gjelder å stille strenge krav, så stiller vi veldig strenge krav.

       Jeg har også en saksopplysning til Erik Solheim. Det er faktisk en tredje skillelinje mellom Senterpartiet og SV i merknadene, nemlig at Senterpartiet ikke er med på en merknad som sier at vi skal vri forbruket fra kjøtt over til fisk, mens SV faktisk er med der.

       Det er en solid sprekk i pinsevennenes - regjeringsalternativets - merknader som ligger i denne innstillingen. Det er en ting som bekymrer meg, og jeg tror også det bekymrer norske oppdrettere, og det er: Hvis vi hadde fulgt Senterpartiets og Kristelig Folkepartis linje med å legge ned veto, hvor ville da laksesaken ha stått? Hva hadde vi da oppnådd i forhandlingene med EU når 80 % av oppdrettslaksen er avhengig av EU-markedet i dag? Hvor hadde vi stått ved å kjøre vetolinjen? Jeg har også lyst til si at Senterpartiets svar er jo at de skal betale norske oppdrettere, kompensere dem, gjøre dem til « subsidieoppdrettere », og det er de ikke interessert i selv.

       Når det gjelder vetoretten, skal man stille krav, ja, men det er målet, løsningene og resultatene som er viktigst for oss. Ved å bruke vetoretten fraskriver vi oss muligheten til å påvirke de reglene som vi er imot. Vi utløser motreaksjoner, og vi hindrer oss selv i å være med i de fora og få tak i den kunnskapen og informasjonen som er viktig i de drøftelsene som foregår når man forhandler på disse områdene. Med veto har man tapt i utgangspunktet, og da blir veto et mål i seg selv - ikke ren mat.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg må jo seia at me har kunnskap nok i Noreg til å bruka føre var-prinsippet om det er aldri så norsk eller utanlandsk. Det har ingen ting med saka å gjera.

       Laksesaka vart nemnd som det einaste argumentet for EØS og det veterinære regelverket, men ingen har til nå kunna påvisa om me ville fått store vanskar for denne eksporten med ein avtale. Ingen har kunna påvisa det. For me har ikkje stilt noko krav, me har ikkje prøvd på noko vis. Og nå er Regjeringa i ferd med å forhandla om å fjerna grensekontrollen for handel med plantar, og i EØS-proposisjonen vart det sagt noko likelydande om kor avgjerande veterinærkontrollen var for norsk plantehelse. Og så seint som sist veke kunna me sjå at dei fleste importerte jordbæra inneheld gifter, og svært store delar har restverdiar som er langt over grensene for det helseskadelege. På dette området gjeld heller ingen omsyn til eksportinteresse. Ønskjer verkeleg Regjeringa og Arbeidarpartiet å fjerna denne grensekontrollen for plantar og dermed slippa friare opp for import av plantesjukdomar og det som det kan medføra? Det er òg ei side av dette som til nå har vorte lite omtala.

       Det er ikke så lett å vite hvordan man skal stille seg til ny teknologi. Historien er proppfull av eksempler på at ting som ble oppfattet som harmløse og gigantiske framskritt i samtiden, ble sett på som helt annerledes etterpå. Ingen tenkte den gangen man så filmer om DDT som ble sprøytet utover ugraset i åkeren, på at det skulle være en trussel mot sædkvaliteten til hr. Andersen og meg i 1990-årene. Ingen tenkte da KFK ble lansert som den giftfrie, den perfekte gassen, på at den kunne ødelegge ozonlaget, og svært få var i første fase kritiske til atomkraften og vurderte Tsjernobyl som en realistisk mulighet. Vi kan finne tusenvis av uttalelser fra såkalte eksperter som den gangen sa at atomkraft er helt harmløst - Tsjernobyl kan aldri komme. Alt dette taler for å legge føre var-prinsipp til grunn for politikken på dette området.

       Nå er det selvsagt fullt mulig også å finne eksempler på dommedagsprofeter som ikke har fått rett i overdrevne advarsler, og på folk som opptrer slik at de er mot enhver form for ny teknologi. Jeg nevner at i sosialistisk tenkning har det vært en endeløs debatt om dem som var mot spinnemaskinene i England i første halvdel av forrige århundre.

       Jeg må innrømme at jeg syns at når Senterpartiet i dag i for stor grad opptrer som AKP-ere gjør, så er det dumt på dette området, og jeg syns ikke Senterpartiet skal bli furtent over at jeg diskuterer Senterpartiet i replikken til dem, på samme måten som jeg diskuterer Arbeiderpartiet i replikk til Arbeiderpartiet og Høyre i replikk til Høyre. Senterpartiet burde heller svare på hvorfor man setter seg så på bakbeina mot enhver form for ny teknologi, det være seg informasjonsteknologi eller genteknologi.

       I hovedsak er det etter min mening en god innstilling fra komiteen. Jeg vil gi honnør til saksordføreren, og jeg vil gi honnør til Høyre. Jeg tror at den knipetangsmanøveren vi i noen grad har sett mellom SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og Høyre, har bidratt til å få Arbeiderpartiet til å gå lenger enn de ellers ville ha gjort. Jeg syns Stortinget i dag legger et meget godt grunnlag for vår politikk på dette området, selv om jeg selvsagt skulle ønsket at vi hadde gått lenger på noe.

       Svakheten er at Regjeringen så langt - men jeg håper det vil endre seg - ikke har vist noen vilje og kraft på dette området. Når jeg kritiserer at Hernes og Berntsen ikke er her i dag, er det ikke fordi jeg ikke skjønner at de gjerne vil bruke denne kvelden på noe annet, men fordi jeg ser det som et symptom på mangelen på kampvilje på dette området. Det er med all respekt å melde miljøvernministeren og helseministeren som i størst grad vil måtte fronte disse sakene overfor EU i EØS-sammenheng og også overfor USA og andre som har større makt enn oss på dette området.

       For så å gå på de enkelte sakene: Jeg anser det som en betydelig seier for SV at stortingsflertallet - muligens enstemmig, jeg vet ikke hva Fremskrittspartiet mener - nå går inn for et absolutt forbud mot produkter hvor det er gener som koder for antibiotikaresistens. Det er også i et større perspektiv en bitteliten seier i den årtusenlange kampen mellom mennesket og mikrobene. Jeg vil med nokså stor sikkerhet kunne si at dette ikke var Miljøverndepartementets hensikt, for så sent som 26. mai skrev Thorbjørn Berntsen i et brev til meg at bare et fåtall av de 18 sakene de til da hadde fått til behandling fra EU, kom i konflikt med kravene i genteknologiloven. Også alt vi opplevde i april, da en saksbehandler i Miljøverndepartementet gikk ut og sa det som man på det tidspunktet måtte tro var departementets politikk, iallfall korrigerte Thorbjørn Berntsen aldri denne saksbehandleren, var noe helt annet enn det stortingsflertallet i dag legger til grunn. Dette er en positiv utvikling som viser at debatt nytter. Jeg har også sett en tilsvarende tendens i EU, at det sterke presset fra forbrukerne faktisk nytter.

       Det er positivt at komiteen nå setter dette på plass, for vi har også i Norge i vår hatt skremmende eksempler, ved at norske kyllingbønder har bakterier i tarmene sine som er resistente mot et antibiotikum som heter vancomycin. Det viser at det faktisk skjer en spredning direkte fra fôret til kyllingene og til disse menneskene, og det illustrerer poenget ved det vedtaket som vi nå fatter.

       Videre er det viktig at vi følger føre var-prinsippet og setter foten absolutt ned mot all form for genmanipulering hvor det er den minste lille fare for at genendringene kan spre seg i naturen, altså utover der hvor den er ønsket. Historien er proppfull av eksempler på faren ved å introdusere en ny art i et område. Det åpenbart kjente eksemplet er kaninene som helt dramatisk endret Australias natur. Og da det hvite mennesket kom til Nord-Amerika, spredte europeisk ugras seg i en front langt foran befolkningen, og de bakteriene vi hvite tok med oss, drepte kanskje 50 millioner indianere. Det var et massemord langt større enn selv holocaust har vært i dette århundre, fordi det kom til en befolkning som ikke var forberedt på det.

       Så det ikke å ta noen form for risiko på dette området, må være et absolutt, og ingen form for genmanipulering hvor det kan være fare for at dette sprer seg til andre arter og ut i naturen, kan tillates.

       Så går stortingsflertallet inn for merking. Det forslaget som foreligger iallfall i interne skriv fra Statens næringsmiddeltilsyn er bra og positivt. Det går klart lenger enn EU-forslagene på dette området, og jeg vil anbefale at Regjeringen legger det til grunn videre. Det er eksempler på det området som i korthet kan uttrykkes slik at etter dagens EU-regler skal en genspleiset tomat merkes, mens ketchupen laget av denne tomaten, ikke skal merkes. Det norske vedtaket skjærer igjennom på dette punkt.

       Vi må selvsagt innrømme at dette er vanskelig. Vi kan ta et tenkt eksempel: Fôret til kua er genspleiset, melka kommer ut av kua, og av den melka lager man et melkepulver. Dette pulveret putter man inn i en suppepose, og til slutt er man tilbake i 0,01 % av det endelige produktet, som da inneholder noe som er genspleiset. Det er klart at vi vil komme til å gå oss inn i mange vanskelige avveininger på dette punktet, men utgangspunktet må være at genspleiset produkt skal merkes, og hvis det er ingrediens i et ferdig produkt, så skal også det merkes.

       Retten til å vite, som flertallet også går inn for, og som vi har kjempet for lenge, mot markedsformynderiet, er et positivt standpunkt fra stortingsflertallet i dag. Det er også positivt at det forslaget som foreligger fra Statens næringsmiddeltilsyn, i realiteten avviser det som til nå har vært EUs politikk, nemlig at det må være en påviselig endring av genene i selve produktet for at merking skal være nødvendig, som i praksis f.eks vil bety at soyabønner og soyamel vil måtte merkes, men ikke oljen.

       Det er også veldig positivt at stortingsflertallet nå slutter seg til det jeg hadde oppe i en interpellasjon til Hernes for ca et år siden, nemlig at vi også må få en direkte faremerking. Det betyr at når det gjelder stoffer som kan være farlig i betydelig mengde, men som man ikke generelt vil forby, så skal det være en tydelig faremerking. På produkter av typen lettbrus kan det stå: Stort daglig inntak av benzoat E211 kan medføre helseskade, særlig hos barn. Denne typen merking, hvor det er mulig for dem som ikke har doktorgraden i biokjemi å forstå hva det dreier seg om, tror jeg er ganske avgjørende. Ellers ender vi opp med merking hvor en håndfull mennesker kan forstå alle formlene og de kjemiske forkortelsene, som gjerne er så lange selv i forkortet form, mens folk flest ikke forstår dem, og vi vil få en form for informasjonsklasseskille på dette området.

       Vi kan også risikere å få et klasseskille som ligger i at økologisk produsert mat er vesentlig dyrere enn annen mat. Der er det landbruksministerens oppgave å sørge for at den økologiske produksjonen skritt for skritt blir den vanlige produksjonen i Norge. Det er greit at den starter som nisjeproduksjon, slik det i dag er, men målsettingen må selvfølgelig være at den tar en større del av det alminnelige markedet, slik det f.eks er i Østerrike, hvor 12 % av landbruket nå drives økologisk. Og vi har sett i Sverige og Danmark at f.eks motstanden mot burhøns er så stor at en stadig større andel av eggene kommer fra frittgående høner, for bare å nevne noen eksempler.

       For å oppsummere: Det er min mening at stortingsflertallet gjerne kunne gått lenger, men i hovedsak fastlegger det en fornuftig politikk for Norge gjennom denne innstillingen. Jeg vil gi honnør for det. Men svakheten og problemet er at så langt har vi ikke sett noen kampvilje fra Regjeringens side, for å sette en slik politikk ut i livet i EØS' organer, for å instruere embetsverket og rett og slett få den norske befolkning med seg i aktiv innsats på dette området.

       Men jeg har et spørsmål til representanten Solheim: Hva tror representanten kan være forklaringen på at det er Senterpartiet og SV som står sammen i et mindretall her hele vegen, særlig når det gjelder det internasjonale perspektivet? Jeg skal lese opp et par merknader. Det heter bl.a at

       « Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at handelen med mat mellom land allerede er stor », osv. i den retning.

       Og videre:

       « En politikk som satser på størst mulig innenlands produksjon til eget forbruk av mat er internasjonal solidaritet i praksis! »

       Spørsmålet mitt til Solheim er: Er det den sosialistiske, internasjonale tilnærmingen som SV står for i dag?

Erik Solheim (SV) : Det som forundrer meg, er at Arbeiderpartiet i næringskomiteen i så liten grad ser ut til å være villig til å innse det som Arbeiderpartiet er villig til å innse i utenrikskomiteen, nemlig at når det gjelder globalisering og internasjonalisering av handel, er det faktisk både fordeler og ulemper.

       Når det gjelder matvarer, er det åpenbart slik at det er den tredje verdens land som har størst interesse av en frihandel. Men hvis frihandelen når det gjelder mat, blir innført på en slik måte at det bare betyr at Norge skal importere mer mat fra USA og fra EU, har vi jo ikke vunnet noe som helst. Da er realiteten at vi hjelper ikke den tredje verden, vi utarmer norsk landsbygd, og vi bidrar til en stadig større industrialisering av jordbruket også i vårt land. Det som er mest forunderlig, er at Arbeiderpartiet ikke i det hele tatt ser faremomentene ved dette, og siden jeg nå har litt bedre tid, vil jeg gjerne få lov å sitere litt mer fra helsedirektørens syn på dette:

       « Det er en politisk oppgave å veie framtidige helseproblemer opp mot handelspolitiske målsettinger. Men som helsedirektør må jeg få uttrykke bekymring for den faren som ligger i den økte internasjonaliseringen av matvarehandelen.

       Den kontroll- og tilsynsfunksjon det legges opp til vil neppe kunne demme opp for det økte smittepresset. Det er vanskelig å se hvordan målsettingen om å videreføre den gunstige situasjonen vi har her i landet skal kunne oppfylles.

       Det er min oppfatning at meldingen i liten grad tar inn disse utfordringene. »

       Jeg kan bare si meg helt enig med helsedirektøren. Det vi faktisk i dag diskuterer, er mat. Genmanipulering er kanskje den viktigste enkeltsaken i dette. Det er altså ikke hva vi skal gjøre for den tredje verden, som er hovedtemaet i dag, og det forunderlige er at Arbeiderpartiet overhodet ikke er villig til å gå inn i en realitetsvurdering av den klare advarsel som helsedirektøren kommer med. Jeg er enig i den advarselen.

       For det første er det viktig å ha handelsregime som tek omsyn til matvaretryggleiken. For det andre er det viktig at vi har nasjonale kontrollsystem som er effektive, og som ikkje tillèt spekulasjonar i folks helse. Vidare meiner eg det er viktig å gje dei norske primærprodusentane vilkår som gjer at dei kan nyttiggjera seg dei konkurranseføremonene som vår natur gjev. Det siste punktet eg vil via merksemd, gjeld forsking. Forsking og utvikling må ha vilkår som gjer at ein kan liggja i framkant og fanga opp trongen for å sikra og dokumentera at maten er trygg, og at den er framstilt på ein måte som tek omsyn både til miljø og dei etiske verdiane vi ønskjer å leggja til grunn.

       Kristeleg Folkeparti meiner at Noreg skal byggja handelspolitikken på Verdens Handelsorganisasjon, WTO, og EØS-avtalen. Auka samhandel mellom land og tettare band mellom nasjonar vil ha konsekvensar for Noreg med den opne økonomien vi har, og med den store eksporten av fisk og fiskeprodukt frå Noreg. Frå Kristeleg Folkeparti si side vil eg understreka at handelen har mykje å seia for velstandsutviklinga både i vår del av verda og i utviklingslanda. Samstundes er det eit paradoks at matvarer vert transporterte over lange strekningar - ja, til land som produserer nettopp den type mat sjølve og i tilstrekkelege mengder.

       Kristeleg Folkeparti ser det ikkje som noka målsetjing at transport av matvarer skal auka. Det er ikkje rett at folk svelt i store delar av verda, medan vi i den industrialiserte delen av kloden fråtsar i overflod av mat. Det er naudsynt at norske styresmakter arbeider for at det innafor Komiteen for handel og miljø i WTO vert arbeidd for retten til å ha høgare matstandardar, og at miljøkostnadene vert innarbeidde i handelsregelverket. Og i Komiteen for handel og utvikling innafor WTO meiner eg at Noreg må arbeida for å styrkja verneklausulen for utviklingslanda, og at dei særordningane som utviklingslanda har, kan haldast oppe i ein overgangsperiode, eventuelt utvidast. Dette er etter Kristeleg Folkeparti sitt syn ein føresetnad for at utviklingslanda kan få gode vilkår i samband med endringane i WTO-regelverket.

       Eg meiner Regjeringa burde ha vore flinkare til å nytta dei ordningane som i samsvar med EØS- og WTO-avtalen gjev Noreg høve til å ha høgare standardar på område som gjeld helse, miljø og tryggleik. For både WTO- og EØS-avtalen gjev høve for det einskilde land til å utvikla tiltak for god matvaretryggleik.

       Kristeleg Folkeparti meiner at dei tiltaka Regjeringa i meldinga gjer framlegg om, ikkje er tilstrekkelege, men eg vil understreka det same som representanten Solheim, at det er eit godt stykke på veg, og innstillinga er svært god. Når ein tek omsyn til dei utfordringane vi møter ved at grensekontrollen fell bort, og når ein tek omsyn til den teknologiske utviklinga, er ikkje tiltaka tilstrekkelege. Den vitskapelege komiteen til Statens næringsmiddeltilsyn uttalar klårt at dei tiltaka som er skisserte frå Regjeringa si side, ikkje er gode nok. Derfor er Kristeleg Folkeparti med på framlegg om at Regjeringa skal følgja opp dei tilrådingane som SNTs vitskapelege komite har kome med.

       Eg meiner dagens ordning for kontroll med restar av plantevernmiddel i frukt og grønsaker ikkje er god nok og bør styrkjast. Dei seinaste avsløringane av salmonella i kjøt som er omsett, tyder på at heller ikkje kontrollen på det området er god nok. Dette understrekar at det er naudsynt med forsterka kontroll, og ikkje ei svekking av kontrollsystemet.

       Eg ser det som positivt at det er ein samla komite som no ber Regjeringa om å forby produksjon, import og omsetjing av alle genmanipulerte produkt som inneheld gen som er koda for antibiotikaresistens, og å arbeida for internasjonalt forbod på dette området. Dette framlegget er tidlegare sett fram av Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti. No er det ein samla komite som sluttar seg til dette, og det er bra.

       Når det gjeld tilsetjingsstoff i maten og dei direktiva som er vedtekne i EU om dette, meiner Kristeleg Folkeparti at matsminkedirektivet og direktivet om tilsetjing i barnemat og morsmjølkerstatning er så vidtgåande at Noreg må nytta høvet som ligg i EØS-avtalen, til å nedleggja veto. EU har vedteke tre direktiv om tilsetjingsstoff i matvarer. Dei omhandlar støtstoff, fargestoff og ulike andre tilsetjingsstoff. Direktiva fastset kva stoff som skal vera tillatne, og kor høge maksimumsgrensene skal vera. Fagfolk innafor næringsmiddelhygiene åtvarar mot dette.

       Bruk av vekstfremjande middel, hormon, for å betra produksjon og utbytte er forbode i Noreg og EU, og det er også nedfelt i EØS-avtalen. Det er strid i WTO mellom EU og Noreg på den eine sida og USA, Australia, Canada og New Zealand på den andre. Kristeleg Folkeparti stør dei posisjonane Noreg og EU har teke i høve til nei til bruk av den typen middel, og eg meiner at Noreg skal halda fast ved forbodet og gjera kva som er mogleg for å få dette til også etter eit eventuelt vedtak i WTO. Kristeleg Folkeparti har eige framlegg om dette. Når eg ikkje stør framlegget frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, skuldast det at eg meiner WTO-avtalen ikkje gjev høve til veto, då det er ein internasjonal, folkerettsleg avtale. Eg tek med dette opp framlegg nr. 12.

       Kristeleg Folkeparti meiner at Noreg har gode og positive naturføresetnader for å framskaffa mat av høg kvalitet, og eg meiner det er viktig å fokusera på dette også i tilknyting til trygg matvarekvalitet. Økologisk landbruk er i denne samanhengen viktig å peika på, då det medfører at ein legg opp til produksjon i tråd med naturgrunnlaget. På dette området meiner eg at meldinga er for svak. Regjeringa har i meldinga vore for lite flink til å fokusera på primærleddet i matvarekjeda. Det er derfor viktig å få ein grundig analyse av utviklinga i det norske primærproduksjonsleddet på bakgrunn av dei endringane som kjem på grunn av at importen av matvarer vil auka og kontrollsystemet vert lagt om.

       Kristeleg Folkeparti vil styrkja forskingsmiljøa ved offentlege institusjonar som har kompetanse på matkvalitet og ernæring. Dette er viktig både av omsyn til å utvikla gode merkeordningar og for å få til forsking som ligg foran den teknologiske utviklinga. Når det gjeld merking, er det svært viktig at det vert gjort på ein pedagogisk god måte som gjer den lett tilgjengeleg. Merkinga må innehalda både miljømessige, samfunnsmessige og etiske tilhøve knytta til kvar produktet kjem frå, måten det er framstilt på, om det har vore utsett for stråling og eventuelt genmodifisering. Vidare meiner eg det er positivt at økologiske produkt vert merka.

       Til slutt vil eg gje uttrykk for at det er gledeleg at det er eit breitt fleirtal i næringskomiteen som står bak innstrammingstiltak som vil gje norske forbrukarar større tryggleik for at den maten som vert tilboden i marknaden, er av ein kvalitet som sikrar forbrukarane sunn og trygg mat. Det er også viktig å merka seg at det er ein samla komite som seier at Noreg ikkje bør vera passivt avventande på vedtak og direktiv frå WTO og EØS, men innta ei aktiv pådrivarrolle og setja omsynet til forbrukarane framfor omsynet til dei internasjonale næringsinteressene. Dette er det ein samla næringskomite som seier. Denne utsegna er vel verd å merka seg også for Regjeringa.

       Jan Otto Fredagsvik (A) : President,

       det er allment kjent

       at KrF og det kristne følge

       sjelden er langt unna en høyrebølge.

       I disse tider kan en dog bli i tvil

       om hvor KrF egentlig hører til.

       « Pinsevennenes » enighet

       vet vi slår brist til stadighet,

       så representanten hr. Lars Gunnar Lie

       nok bruker mye tid

       på å unngå sprik

       og skrive merknader slik

       at vennskapet kan holde,

       han kjenner jo KrF og Kjell Magnes rolle,

       som brobygger de strever som gale

       og håper å ende i regjeringskvartalet.

       Når matkvalitet på dagsorden står,

       hr. Lie igjen problemer får.

       KrFs forhold til EØS

       gir hodebry og indre press.

       Men, uten å legge sten til byrden

       spørger jeg herved KrF-hyrden:

       Hva er viktigst for landet her -

       å være EØS- eller Senterparti-kjær?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Det var kjekt å få ein replikk på rim. Det er ikkje så ofte at det skjer i stortingssalen.

       Eg trur at til saka og til spørsmålet vil eg kort og enkelt syna til dei merknadene som er nedfelte i innstillinga frå Kristeleg Folkeparti. Det er rett å seia at eg har bruka ein god del tid på å formulera dei, slik at dei er dekkjande for det vi står for.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på i hvor stor grad han skal påtale representanten Fredagsviks replikk. Den var sannsynligvis ikke helt korrekt i henhold til norsk, tradisjonell parlamentarisk form. Presidenten vil si det på den måten.

       Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Representanten Reidar Johansen har bedt om ordet utenom tur for å fremsette forslag.

       Reidar Johansen (SV) : Som presidenten sikkert registrerte, har vi gitt ansvaret for hovedinnlegget i denne saken til Erik Solheim. Jeg beklager å måtte si at han ikke tok opp våre forslag, så jeg har den ære å ta opp SVs forslag.

       Det er viktig at forholdene legges til rette ved at norske forbrukere på sikt skal høste flere fordeler av økt konkurranse også i matvaremarkedet. I tillegg kan økt norsk småskala matproduksjon være et godt utgangspunkt for å møte utenlandsk konkurranse. Mange forbrukere er opptatt av helse, miljø og hygieneaspekter ved maten. Vi har derfor en mulighet til suksess på eksportmarkedet hvis vi klarer å markedsføre oss som et land som produserer kvalitetsmat i utkanten av Europa.

       Selv om grensekontrollen skiftes ut med andre kontrollvirkemidler, ønsker selvfølgelig vi som alle andre partier at matvareomsetningen over landegrensene skal foregå på en helsemessig trygg måte. Det som er viktig, er at det innføres ordninger som er så gode at de ikke medfører økt helserisiko.

       En forenkling av den veterinære grensekontrollen vil ivareta Norges eksportinteresser hovedsakelig på fiskerisiden, men også når det gjelder den begrensede del av landbruksproduksjonen som forsvinner ut av landet. Norske eksportører slipper en høy kontrollfrekvens ved grensene som i neste omgang kan skape problemer for arbeidsplasser og velferd i Distrikts-Norge.

       Infeksjoner forårsaket av smittestoffer i maten øker i den vestlige verden. Det siste tiår har vi f.eks hatt en økning i antall infeksjoner forårsaket av salmonellabakterier. Dette kan komme av at det er etablert et industrielt husdyrbruk med mange dyr i hver enhet i en del land. Det er utviklet en internasjonal handel med fôrvarer til dyr, og i tillegg kommer at husdyrprodukter som kjøtt og egg omsettes over landegrensene i større grad enn tidligere.

       Det vil bli en utfordring å videreføre vårt lave nivå på husdyrsykdommer og smittestoffer i mat i årene som kommer. Hyppigere og mer omfattende import gir risiko for et økt smittepress mot mennesker og dyr. Likevel mener vi det må kunne gå an å åpne grensene hvis det tas skikkelige forholdsregler.

       Vi må gjøre hva vi kan for å påvirke EUs veterinære regime som EØS-medlemmer ved å ta til orde for strenge kontrollrutiner når vi mener det er behov for det. Det er positivt at salmonellakontrollprogrammet kan videreføres. Videre vil det bli investert i en rekke nye overvåknings- og kontrollprogram som kan gi en god oversikt over situasjonen her hjemme og danne grunnlaget for å søke om tilleggsgarantier ved handel med andre land, hvis det er aktuelt. Resultatet kan like gjerne bli en kvalitativt bedre kontroll av matvareimporten avhengig av hvordan programmene følges opp. Derfor må de tilstrekkelige midler settes av for å sikre dette. Da vil den utvidede EØS-avtalen muliggjøre opprettholdelsen av en akseptabel helse- og hygienestandard i Norge.

       En kan få inntrykk av at visse grupperinger bevisst overdramatiserer mulighetene for negative helsemessige virkninger for mennesker og dyr med et mer internasjonalt regelverk. Motivet for dette kan være at man vil videreføre et proteksjonistisk regelverk for å beskytte norske landbruksvarer mot konkurranse utenfra og dermed

       med beholde de gigantiske overføringer til næringen. Ved å kritisere andre lands matproduksjon får man frem vikarierende argumenter som egentlig ikke betyr noe annet enn å videreføre et system hvor forbrukerne hindres i å gjøre et fritt valg.

       Fremskrittspartiet mener vi må bort fra gårsdagens system preget av ineffektivitet, liten valgfrihet og manglende tilpasning mellom tilbud og etterspørsel. Utviklingen mot økt konkurranse gjennom internasjonal handel, også for jordbruksvarer, vil være en fordel for folk flest. Samtidig må det være en forutsetning at forbrukerne kan stille krav til helsemessig trygghet når det gjelder maten som omsettes. Myndighetenes oppgave må være å sikre en pålitelig kontroll og overvåkning, slik at forbrukernes valgfrihet mellom norskproduserte og importerte varer kan sikres.

Sigrun Eng (A) : Det er vel ikkje ei sak det har vore stilt så mange spørsmål ved som den saka vi nå diskuterer. Er ikkje den maten vi et alle saman, fleire gonger om dagen, trygg?

       Det verserer nye, ukjende ord, og frykt for det ukjende skaper omgrepsforvirring. Ja, her kan ein bevisst eller ubevisst framskaffe mykje elende og diaré gjennom ordval, om ein vil. Dessverre er viljen til å spreie ugrunna frykt stor.

       Innstillinga fortel både i merknad og forslag kven som har skrive seg ut av den verda vi lever i. Dagens røynd er samhandel, auka reiseverksemd og internasjonalisering.

       Men lat oss konstatere fakta: Her i landet er vi trygge. Matvarekvaliteten er svært god. Vi høyrer ikkje om epidemiar av noko slag som skuldast maten vi et, anten den er produsert her i landet eller er importert. Snarare veit vi at dei aller fleste matbårne sjukdomane kjem frå folk som har vore ute og reist.

       Ny teknologi fører med seg utfordringar og moglegheiter. Vi kan ikkje, som nokre parti plar gjere, seie nei, nei til alt nytt medan ting skjer rundt oss. Da er det lurare å bruke den lina Arbeidarpartiet ønskjer å bruke, å ta stilling til utfordringane, utnytte moglegheitene, gi retningsliner, og sette grenser. Difor finn eg det på sin plass enda ein gong å bruke Stortingets talerstol for å fortelje at bruk av veksthormon og omsetting av produkt framstilte med veksthormon er forbode i Noreg.

       Når det så gjeld genmodifisering, vil eg nær sagt bruke mitt personlege resonnement for å klargjere mine synspunkt.

       All mat er bygd opp av gen. Naturen sjølv lager òg av og til synlege mutasjonar. Desse prosessane går sakte. Nokre arter blir borte, ved naturlege mutasjonar blir det danna nye - naturens genmanipulasjon om ein vil. Dette skjer gjennom naturens utveljingsprosess.

       Nå har forskinga og den teknologiske utviklinga kome så langt at vi kan gå eit stykke lenger enn til tomat og agurk, som vi har hatt som hybridar i mange år. Eg har forresten ikkje høyrt så mykje negativt om nettopp det, for alle ønskjer seg større avling og saftigare grønsaker.

       Nå kan vi bruke ny teknologi til å førebygge sjukdom og bruk av plantevernmiddel. Kva slags moglegheiter opnar seg ikkje da? Avlingane kan med ny teknologi bli monaleg auka. Globalt veit vi at gapet mellom fattig og rik veks. Det blir fleire som ikkje kan ete seg mette dagleg. Med ny teknologi og kunnskap om genmodifisering kan vi produsere meir mat og stille svolten til jordas befolkning. Den moglegheita vil ikkje eg sette meg imot, og eg vil heller ikkje seie nei til den.

       For eit par tiår sidan mottok ein norsk-amerikansk professor Nobels fredspris for at han hadde klart å dyrke fram eit risaks med fleire aks på. Problemet var berre at akset knakk, det vart for tungt. Men det som var clouet, var at han brukte arvestoff frå eit stivt aks og tukla slik at akset bar avlinga. Det var genmanipulering. Borlaug var namnet, og vi fekk omgrepet den grøne revolusjon.

       Min vørdsame påstand er: Utan å få til nye grøne revolusjonar på fleire område aukar faren for at den tidsinnstilte bomba som heiter svolt, går av. Det å kunne ete seg mett er ein menneskerett her i den vestlege verda. Vi kan så ofte vi vil seie i festtalar at vi er for ei omfordeling. Vi gjer det berre ikkje i praksis. Politisk har vi krefter mellom oss som òg vil skjere ned på bistandsbudsjettet. Det er for lite føreseieleg for verdas fattige å vere prisgitt oss rike om dei skal ha noko på fatet i morgon.

       Verdas fattige ber om å få klare seg sjølve. Vi kan vere med og legge forholda til rette gjennom kunnskap om genmodifisering og overføring av teknologi. Samstundes må vi sjølvsagt sette grenser og syte for at den nye kunnskapen ikkje fører til forureining og skade på miljøet og helsa til folk. Mat med gen som er motstandsdyktige mot antibiotika, blir nå forbode.

       Ved berre å seie nei, nei, skrive spalte opp og spalte ned i aviser og tidsskrift for å spreie frykt, edder og galle, gjer vi ein dårleg jobb.

Marit Arnstad (Sp) : Mindretallet i komiteen, Senterpartiet og SV, har på en nokså presis måte beskrevet den globaliseringen vi står overfor, også når det gjelder handelen med mat. Beskrivelsen stemmer godt overens med det som ble sagt i innstillingen til bistandsmeldingen om en globalisert økonomi. Som jeg har nevnt tidligere i dag, er det merkverdig at et flertall i utenrikskomiteen kan slutte seg til en slik analyse av den internasjonale situasjonen, mens et flertall i næringskomiteen åpenbart ikke kan slutte seg til det.

       I bistandsinnstillingen pekes det på at globalisering svekker mulighetene for en utviklingspolitikk som baserer seg på kombinasjonen av økonomisk vekst, rettferdig fordeling og bedring av levekår for de brede gruppene.

       For de fattigste landene vil integrering i verdenshandelen i seg sjøl ikke bidra til en mer rettferdig fordeling. Tvert imot kan vi oppleve at en liberalisert verdenshandel lett bidrar til å sementere urettferdighet. Vi ser signaler om det allerede i dag. De aller fattigste landene taper også når det gjelder handelen med mat. Flere av

       de afrikanske landene sør for Sahara er blitt nettoimportører av korn, og det er en direkte følge av WTO-avtalen. I de samme landene eksportrettes jordbruket og omdannes fra småskala familiejordbruk til større og industrialiserte og eksportrettede enheter. Et annet utpreget trekk internasjonalt er at noen få multinasjonale selskaper får en stadig sterkere kontroll med handelen med mat.

       Jeg er svært betenkt over den ukritiske beskrivelsen flertallet gir av frihandelens velsignelser på dette feltet. Særlig forstemmende er det at Arbeiderpartiet velger å være med på denne type merknad og helt ser bort fra betydningen av fordeling, utjamning og styring.

       Senterpartiet mener at både nasjonalt og internasjonalt er det nødvendig med en ny tenkning i matpolitikken der hensynet til langsiktighet og bærekraft overordnes ren økonomisk lønnsomhet og effektivitet. Dette kan ikke handle om noe så enkelt som spansk paella og fransk ost, mer internasjonal handel og billigere mat, det må sjølsagt handle om mulighetene for bedre fordeling, og det må også handle om hensynet til miljø og helse.

       Det er mange viktige enkeltsaker som tas opp i meldingen. Vårt forhold til EØS berører flere av disse enkeltsakene. Det gjelder både tilsetningsdirektivene og spørsmålet om veterinær grensekontroll. Dessverre er det liten vilje til å gjøre noe håndfast når det gjelder disse områdene. Å si at å varsle veto i EØS når det gjelder tilsetningsdirektivene, vil svekke vår forhandlingsposisjon, er det rene tøv. Vi har i utgangspunktet ingen forhandlingsposisjon når det gjelder disse direktivene. Vi kan enten godta dem eller ikke godta dem når de kommer på vårt bord. Men et varsel om veto fra vår side kan være en drahjelp for de land innad i EU som faktisk kjemper for strengere regler. I stedet står vi på sidelinjen og lar forbruker- og miljøorganisasjoner i EU og Sverige, Danmark og Østerrike gjøre jobben for oss, mens vi håper det beste.

       Et gledelig trekk ved meldingen er at et flertall ikke ønsker omsetning av genmodifiserte produkt som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens. Det er en viktig del av spørsmålet om genmodifiserte matvarer. Men også omsetning av andre genmodifiserte matvarer burde være unødvendig så lenge ingen kjenner de langsiktige konsekvensene verken for miljø eller helse av slike matvarer. I forhold til den debatten som har vært her i dag om teknologi og teknologioptimisme, må jeg si at vi har hatt atskillige eksempler opp gjennom historien på misforstått teknologioptimisme. Vi hadde det i 1940 - 1950-årene når det gjaldt nye sprøytemidler, når det gjaldt KFK-gasser, og vi hadde det da DDT ble innført en gang i tiden.

       Matpolitikken har vært et viktig debattema og vil bli det framover. På dette feltet er det mulig for regjering og storting å styre utviklingen i riktig retning, men da må en også være villig til å arbeide målrettet både når det gjelder eget regelverk og i forhold til internasjonale organisasjoner. Dessverre synes jeg Arbeiderpartiet og Høyre viser liten vilje til å være offensive på dette området. Men jeg må også si at jeg er litt overrasket over at SV her prøver å konstruere motsetninger mellom Senterpartiet og SV på et område som dette. I mange tilfeller har jeg opplevd SV som en konstruktiv medspiller i denne typen spørsmål, og det virker ærlig talt litt enkelt å prøve å spille på det han kalte negative holdninger til teknologi i slike sammenhenger. Jeg oppfatter det som en avsporing, og vil si som lederen i Naturvernforbundet, at dette handler ikke om frykt, men om sunn forsiktighet.

       Jeg har også lyst til å nevne til slutt at jeg synes det er et dårlig tegn i forhold til spørsmålet om å være offensiv at en på dette området ønsker å privatisere en del av kontrollen med maten. Det er ingen god begynnelse på et arbeid som er helt nødvendig for å styrke målsettingen om en ren og sunn mat.

       En stor utfordring i så måte er å skape et mer realistisk forhold til matvaretrygghet, herunder bidra til å fjerne frykt der den er ubegrunnet.

       Senterpartiet og SV framstiller internasjonal handel med mat som farlig, og det framstilles som om vi er inne i en helt ny situasjon. Det er feil. Norge har bestandig vært avhengig av internasjonal handel med matvarer. Det er nok å nevne eksport av fisk og import av korn. Norge har god selvforsyningsevne, men vi er likevel avhengig av å importere mange av matvarene våre. Takket være vår store fiskeeksport er vi nettoeksportør av mat. Denne situasjonen, sammen med vår åpne økonomi, gjør at vi er helt avhengig av internasjonale avtaler som skaper forutsigbare og rettferdige forhold. Både norske forbrukere og produsenter av mat vil være tjent med at handelen baseres på internasjonalt aksepterte kvalitets- og hygienekrav.

       Helseproblemene knyttet til mat er i første rekke et spørsmål om kosthold. Matens innhold av fremmedstoffer og smittestoffer betyr relativt sett langt mindre. Regjeringen har et ansvar for å overvåke matvarene med hensyn til disse stoffene og legger stor vekt på det. Kontrollen med mat har aldri vært så omfattende som i dag. Våre tilsynsetater har gjennom flere år fått tilført ressurser for å møte de store forandringene i produksjon, handel og distribusjon. Matvaretryggheten for norske forbrukere har aldri vært så god som nå.

       Folk er også opptatt av andre verdier knyttet til matproduksjon, så som dyrevern og økologi. Regjeringen legger derfor opp til sterk økning i økologisk produksjon, noe Stortinget har sluttet seg til.

       Jeg er glad for at meldingen er godt mottatt. Næringskomiteen har gjort et omfattende og grundig arbeid, og det er gledelig at komiteen har vært samlet på svært mange områder. Dette sier jeg på bakgrunn av de mange spørsmål som har kommet fra Stortinget på matområdet det siste året samt diskusjonene som har gått i forbindelse med den reviderte EØS-avtalen.

       Når en samlet komite støtter Regjeringens strategi for håndteringen av matpolitikk, legger det et godt grunnlag for det videre arbeidet. En samlet komite går inn for at Norge skal ha en aktiv pådriverrolle i forhold til utforming av regelverk og vedtak i EØS/WTO-sammenheng. Alle medlemmene i komiteen støtter Regjeringen i at stabile rammebetingelser bare oppnås gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Når mindretallet er enig i strategien, forundrer det meg at representanten Ragnhild Queseth Haarstad i Nationen 11. juni hevder at Arbeiderpartiets og Høyres holdning til matspørsmålet er preget av unnfallenhet og manglende vilje til å tenke helhetlig.

       Det vil være svært viktig i tiden framover å ha felles internasjonal oppfatning og utvikling av regelverk i forbindelse med internasjonal handel. Det har vært forskjellige oppfatninger av helse-, miljø- og sikkerhetsaspektet innen EØS-landene. Dette er nå i ferd med å endre seg i norsk og nordisk retning. I en slik sammenheng vil det være uheldig å gå inn for å nedlegge veto mot et regelverk i stedet for å arbeide for å få gjennomslag for våre synspunkter. Mindretallets forslag om å nedlegge veto er heller ikke i samsvar med deres ønske om at Norge skal innta en aktiv pådriverrolle i slike sammenhenger. I hormonsaken, der Norge er på linje med EU, ser vi også betydningen av å ha et nært samarbeid med EU for å legge ekstra press på den andre parten. Liknende saker vil vi kunne få i årene framover.

       Jeg tror at det i den situasjonen som vi nå står overfor, vil være svært uklokt og ulogisk av Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti å arbeide for norsk utmeldelse av EØS. Jeg er glad for at flertallet støtter utkastet til den reviderte EØS-avtalen. Det forundrer meg imidlertid at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sier nei til denne avtalen, men samtidig understreker betydningen av å bedre de internasjonale konkurranseforholdene for fiskerinæringen. Regjeringen ønsker med den reviderte avtalen bl.a å legge forholdene bedre til rette for fiskerinæringen og på den måten styrke arbeidsplassene i distriktene. Denne gunstige ordningen for fiskerinæringen er et resultat av EØS-avtalen.

       Med de kontrolltiltakene som en legger opp til i avtalen, mener Regjeringen vi vil oppnå en forbedring av dagens system og ikke en nedbygging, som Senterpartiet hevder. Mindretallet setter fram forslag om å skjerpe kontrollen med importerte produkter. Midler til denne skjerpingen vil Senterpartiet derimot ikke være med å gi, noe behandlingen av jordbruksavtaleproposisjonen tidligere i dag har vist. Jeg håper Senterpartiet er klar over at mye av denne styrkingen av kontrolltiltakene er nasjonale tiltak som det er fornuftig å gjennomføre uavhengig av en revidert EØS-avtale.

       Når det gjelder kontrolltiltakene, er dette forelagt nasjonal ekspertise, dvs. en gruppe utgått fra SNTs vitenskapelige komite. Konklusjonen fra gruppen er at tiltakene som er foreslått for dyr og mat, er riktige, men at en bør styrke beredskapen når det gjelder mulig forekomst av smitte hos folk. Dette er naturlig, bl.a ut fra det faktum at den internasjonale reisetrafikken er sterkt økende. Bare over våre flyplasser kommer det 18.000 passasjerer til Norge fra utlandet hver dag, eller 755 i gjennomsnitt pr. time. Det er ganske klart at denne trafikken representerer en langt større trussel for folks helse enn den matimporten som skjer under regulerte forhold. Når Senterpartiet i innstillingen for øvrig refererer til hva lederen for SNTs vitenskapelige komite sa til Nationen den 25. april i år, nemlig at « forslaget om å utvide EØS-avtalen til å gjelde kjøtt og levende dyr vil øke risikoen i Norge for infeksjonssmitte i mat », er dette en ingress laget av avisredaksjonen og ikke en uttalelse fra lederen. I parentes skal det for øvrig bemerkes at de aller fleste bestemmelser om dyr og dyreprodukter i den reviderte EØS-avtalen allerede er inne i den eksisterende avtalen, noe jeg trodde Senterpartiet og SV var klar over.

       Jeg har lagt merke til at noen mener at en revidert EØS-avtale vil føre til økt import av levende dyr og animalske produkter. Som mange i denne salen vil være klar over, vil en revisjon av EØS-avtalen ikke berøre importvolumet. Slike forhold reguleres først og fremst ved tollsatsene, som er en del av WTO-avtalen.

       Jeg konstaterer at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens politikk med at mer av den maten som importeres, bør komme fra de minst utviklede landene. Det er i tråd med Regjeringens politikk.

       Meldingen omtaler en rekke områder som har vært mye i fokus i den siste tiden. Det gjelder genmodifiserte produkter, tilsettingsstoffer, barnemat, hormoner og bestråling av matvarer. Jeg konstaterer at flertallet støtter Regjeringens håndtering av disse områdene. Jeg vil imidlertid omtale ett tema, nemlig genmodifiserte produkter, litt spesielt.

       All utsetting og omsetning av levende og reproduksjonsdyktige organismer som er genmodifisert, skal være godkjent etter genteknologiloven. Produkter som skal nyttes som næringsmiddel, må også være godkjent etter næringsmiddelloven. Komiteens flertall ber i innstillingen om at Regjeringen utformer et regelverk for merking av slike produkter. Det er med tilfredshet jeg kan fortelle at første trinn i dette arbeidet, midlertidige retningslinjer for merking av genmodifiserte næringsmidler, vil være klar i løpet av svært kort tid. Vår målsetting har vært å få disse retningslinjene ferdig allerede i løpet av mai - juni, og vi regner med å ha dem klare i løpet av juni.

       Neste trinn i arbeidet vil være å få på plass en midlertidig ordning for godkjenning av genmodifiserte næringsmidler, og denne vil være på plass i høst.

       Det har vært etterlyst regler for merking av fôrvarer som er genmodifisert. Landbruksdepartementet er i gang med å utarbeide slike regler.

       Med gode godkjennings- og merkeordninger ser jeg ingen grunn til å støtte Senterpartiets forslag om å nekte import og omsetning av genmodifiserte næringsmidler. Jeg støtter derimot forslaget om å forby bruk av gener som koder for antibiotikaresistens i slike produkter. Dette standpunktet har Regjeringen hatt ved vurdering av søknader, og den hevder også det synet i internasjonale fora.

       Det var på forhånd, før meldingen ble lagt fram, knyttet stor spenning til Regjeringens standpunkt på en rekke av de områder som jeg nå har nevnt. De fleste skeptikerne ble overrasket over at Regjeringen kom fram med så klare konklusjoner som den gjorde. Meldingen viser at Regjeringen tar forbrukerne og matområdet på alvor. Vi har en aktiv strategi og er innstilt på å følge opp innholdet i meldingen etter de linjer som er trukket opp der. Jeg er glad for at Stortinget gir sin tilslutning til denne politikken, og regner med at vi skal gjøre til skamme representanten Solheims påstand om at Regjeringen eventuelt skulle være passiv i oppfølgingen.

       Så må jeg nok en gang, når statsråden kobler fisk og kjøtt og i og for seg øvrig matimport med grensekontrollen, få minne ham på at det er andre land som har klart å forhandle fram en løsning separat for fisk med de samme landa som Norge har forhandlet med, og altså fått en løsning for fisken uten at en kopler det med grensekontrollen.

       Så vetoretten: Det gis et inntrykk her av at Norge ved å bruke vetoretten nær sagt i enhver sammenheng i forhold til EØS, åpner for represalier fra EU. Og det er ikke noe nytt egentlig i Regjeringas måte å håndtere denne type spørsmål på, dvs. at vetoretten ikke blir brukt. Og da må jeg spørre statsråden om hvor i EØS-avtalen han finner hjemmel for at EU skal kunne gå til et tiltak, som ble nevnt her, i forhold til fisk som en motreaksjon, i forhold til at Norge f.eks legger ned veto på matsminke. Hvor i EØS-avtalen mener statsråden at et så drastisk tiltak er hjemlet i forhold til et veto på f.eks et område som matsminke?

Statsråd Dag Terje Andersen : Det er riktig at vi setter inn en rekke såkalte kompensatoriske tiltak, nye tiltak for å styrke kontrollen av mat og av levende dyr, og at det er en styrking både av den norske produksjonen og eventuell import. Det som imidlertid er litt spesielt, er at Senterpartiet i forbindelse med jordbruksoppgjøret tidligere i dag gikk imot det. De gikk imot en bevilgning på 39,5 mill. kr som vi alt skulle sette i gang med før vi hadde fattet vedtak om å gå over til det nye grensekontrollsystemet. Så vi er altså invitert til å være med på det som representanten Riis-Johansen spør om, og har fått nei fra Senterpartiet, senest for noen få timer siden. Det fører bl.a til at de nasjonale tiltak vi skulle sette inn for å gjøre bedre tiltak i forhold til et nasjonalt problem som med scrapie, har Senterpartiet stemt imot. Da er jeg litt forundret over å få spørsmål om hvorfor vi ikke prøver.

       Så har andre land, blir det sagt, fått egen avtale for fisk. Utgangspunktet er at vi har felles regelverk med EU for å kontrollere matproduksjon. Det regelverket gjelder også kjøttprodukter og den type produkter i forholdet mellom oss og EØS. Det gjør det ikke for Island. Derfor har selvfølgelig Island, når Island skulle inngå den samme type avtale som vi nå gjør, vært i en annen situasjon. Vi har altså felles regelverk. Island har et felles regelverk med EØS, men det gjelder altså bare for fisk. Når vi da endrer kontrollsystemene for at det regelverket skal bli fulgt opp - det er det vi gjør nå - er det naturlig at kontrollsystemet blir endret for de regler som gjelder for hvert land, altså for Islands del bare for fisk, for vår del for et bredere område.

       Og så er det klart i internasjonale handelsavtaler generelt, at i den grad vi setter inn tiltak som oppfattes som handelshindrende, betyr det at den parten som blir rammet, kan sette inn økonomiske mottiltak.

Erik Solheim (SV) : Landbruksministeren sa at Regjeringen lenge hadde planlagt et forbud mot antibiotikaresistens og at Regjeringen hadde arbeidet for dette i internasjonale fora. Det er jeg glad for å høre. Men det underlige er jo at akkurat rett etter at jeg hadde levert inn mitt forslag, fikk flere av de forskerne som jeg hadde brukt som rådgivere for det, telefoner fra kretser som står Regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe meget nær med spørsmål om hva Arbeiderpartiet burde mene i denne saken. Og det underlige er også at helsetilsynet fant det så påkrevd flere ganger å nevne at de gikk inn for dette forbudet når dette lenge hadde vært Regjeringens politikk. Men igjen, jeg er glad for å høre at Regjeringen lenge har gått inn for det.

       Så et moment til. Jeg har hevdet at problemet med denne saken ikke er det Stortinget vedtar, men Arbeiderpartiets vilje til å stå på for dette. Jeg er ikke blitt beroliget av denne debatten. Sigrun Eng brukte hele sitt innlegg til å argumentere mot den ugrunnete frykten, til å hevde at genmanipulert mat kunne løse verdens sultproblem, til å si at her i landet er vi trygge - intet mindre - til også å hevde at dette var å sammenligne med arter i naturen i sin alminnelighet, uten å nevne at en arts gjennomsnittlige levetid er 5 mill. år, mens den menneskelige tidsregning slik vi regner den, er 2.000 år og de endringene vi snakker om når det gjelder genmanipulering vil kunne komme allerede i de nærmeste 20 årene.

       Spørsmålet blir i korthet: Når Arbeiderpartiet har sånne problemer med å få selv sin egen stortingsgruppe til å opparbeide engasjement for ren mat og mot farlig genspleising - derimot er det jo ikke den minste vanskelighet å få med stortingsgruppen til å opparbeide engasjement mot SV eller Senterpartiet, det ligger virkelig i genene - hvordan skal man da virke internasjonalt overbevisende?

       Jeg vil avslutte med to spørsmål. Vil landbruksministeren sørge for at hans egen stortingsgruppe kommer på linje med Regjeringens positive holdning? Og dernest, vil han gå inn for nå virkelig å slåss for disse synspunktene i EU og EØS?

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg tror både presidenten og andre her vil være enig med meg og glede seg over at jeg kan fortelle representanten Solheim at jeg for så vidt har lite problemer med Arbeiderpartiets stortingsgruppe i det hele tatt når det gjelder uenighet på disse områdene.

       Det som gledet meg kanskje enda mer, eller som overrasket meg mer, er at jeg tydeligvis har lite problemer med Erik Solheims holdning til disse spørsmålene. Det sier jeg fordi jeg har lyst til - selv om det var til et tidligere innlegg - å gi honnør for det hovedinnlegg som Erik Solheim holdt her i stad, som klarer å bære i seg både det å diskutere muligheter, utfordringer og problemer med ny teknologi. Jeg syns det var med på å løfte debatten, og det vil jeg gjerne ha sagt.

       Når det gjelder tidspunktet i forhold til antibiotikaresistens, vet jeg at representanten Solheim hadde et spørsmål til miljøvernministeren. Det ble sagt noe sånt som at han ikke så bort fra at det kunne bli nei til de søknadene som ligger med antibiotikaresistens involvert, og han gav uttrykk for at når jeg sier det, så skal du ikke se bort fra at det blir sånn, så i hvert fall har vi så lenge vært enige om det.

       Og så var spørsmålet om vi vil slåss i internasjonale organer. Jeg tror det var det som overrasket ganske mange da Regjeringen la fram meldingen, for når det gjelder beriking, som det heter, av barnemat, når det gjelder nitrater, når det gjelder søtstoffer, og når det gjelder azofargestoffer, tror jeg faktisk de aller fleste var veldig overrasket over hvor klare våre konklusjoner var.

       Når det gjelder de genmodifiserte produktene, har Solheim her selv sagt at han er overrasket over hvor klare vi har vært. Utkastet til forskrifter ligger nå i systemet og er snart klart for markedsføring. Det skulle bevise at våre holdninger er klare. Og når vi tar de valgene i forhold til et komplisert internasjonalt regelverk, sier det også noe om at vi vil slåss, og vi skal slåss på denne måten for å få resultater, istedenfor å flagge med veto.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Som landbruksministeren vet, har Senterpartiet og Arbeiderpartiet forskjellig utgangspunkt for å diskutere veterinær grensekontroll. Utgangspunktet for mitt spørsmål i stad var at statsråden her nå og også tidligere har gjentatt at for ham er det som nå skjer når det gjelder den veterinære grensekontrollen, en forbedring. Da er mitt spørsmål: Har statsråden forsøkt å få til det han oppfatter som forbedringer, uten å ta bort det som pr. i dag fungerer? Det var spørsmålet. Jeg håper at statsråden kan svare på det nå.

       Og så det andre spørsmålet, som det heller ikke ble sagt så veldig mye om, og som handler om EØS-avtalens mulighet til å sette inn mottiltak av den størrelsesorden som statsråden her tar opp. Vi snakker altså om å bruke vetoretten i forhold til enkeltdirektiver. Vi kan snakke om barnematdirektivet, f.eks. Da bruker statsråden som argument mot å gjøre det, at konsekvensen av det f.eks kunne blitt at hele laksesaken gikk i vasken. Da er spørsmålet: Hvor i EØS-avtalen fins det hjemler for å bruke tiltak som ikke står i forhold til det tiltaket som et EØS-land har satt i verk? Det er problemstillinga.

       Svaret på det er jo at EØS-avtalen ikke hjemler den muligheten. Det skulle jeg ønske at statsråden kunne bekrefte, slik at vi ikke bruker en mulig vetorett i EØS som et argument og kobler det mot f.eks laks, og bruker det igjen som et argument for at vi ikke skal bruke vetoretten. Faktum er at manglende bruk av vetorett i EØS er et problem, fordi vi f.eks i forhold til matsminke ikke går i front og hjelper andre land innenfor systemet som kunne ha bruk for at vi sa klart fra - sjøl om statsråden i og for seg mener at vi har gjort det. Men nå håper jeg at de svarene kan komme litt klarere enn de gjorde i stad.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg skal nok en gang prøve å svare så klart jeg kan på det spørsmålet, uten at jeg kan garantere at det dermed er klargjørende for representanten Riis-Johansen.

       Det har aldri blitt nevnt fra min side at barnematdirektivet skulle ha noe som helst med lakseeksport å gjøre. Men jeg har nevnt lakseeksport i forbindelse med diskusjon om endring av den veterinære grensekontrollen, og det er noe helt annet. Her er det tydelig at representanten Riis-Johansen har sovet ganske kraftig i timen!

       Det er en realitet at hvis vi ønsker å oppnå den gunstige situasjon vi nå kan få for muligheten til å eksportere norsk laks, nok en gang, uten økt kontroll på grensen - det går ikke på volum, det går på kontrollen på grensa - kan vi ikke gå inn i internasjonale forhandlinger med det utgangspunktet at de skal akseptere alle våre forslag, og så skal ikke vi la de samme reglene gjelde den andre veien. Det er selvfølgelig aldeles håpløst. Å ikke la det regelverket gjelde inn til Norge, ville føre til at vi ville få problemer med sterkt økt frekvens på kontroll av f.eks norsk laks på grensa. Når det gjelder den nye grensekontrollen, som altså verken øker import- eller eksportvolumet, er realiteten at hvis vi gjør som Senterpartiet råder oss til, vil det være et av de alvorligste anslag mot næringspolitikken i distriktene på veldig lang tid. Men det slipper selvfølgelig de som driver i disse næringene å føle, fordi Senterpartiets forslag forhåpentligvis blir nedstemt og av den grunn heller ikke vil få anledning til å ødelegge for en av våre aller viktigste eksportnæringer. Vi skal ha systemer for kontroll inn til Norge som fortsatt vil gi oss god kontroll og bedre kontroll enn vi hadde i fjor. Det skal vi ha til neste år.

       En grunnleggende forutsetning for en god matpolitikk vil bestandig være de rammevilkår som matproduksjonen gis. Det sier seg selv at her går det ikke an å legge ensidige økonomiske krav og krav til effektivitet og størst mulig produksjon til grunn. Det kan på litt lengre sikt bli både kostbart og katastrofalt.

       I 1990 la forskere fram materiale for de britiske myndighetene som viste sammenheng mellom BSE - kugalskap - og hjernesykdommen Creutzfeldt-Jakobs, som angriper mennesker. Dette ble ikke tatt på alvor av myndighetene. På grunn av de stramme økonomiske kravene til landbruket ble det brukt for lav temperatur i behandlingen av slakteavfallet som ble brukt til kjøttbeinmjøl og tilsatt kraftfôret. Dette førte igjen til at storfe ble smittet av smittestoffet prion, enten fra sau eller annet storfe.

       Det er i dag viktig å merke seg at det ikke finnes dokumentasjon på hvor høy temperatur som skal til for å uskadeliggjøre dette smittestoffet.

       Dette er en usikkerhet forbrukerne bør slippe, derfor er det eneste naturlige og riktige nå å få et absolutt forbud mot bruk av kjøttbeinmjøl i all kraftfôrproduksjon. Vi bør også kunne gi forbrukerne sikkerhet for at farlige smittestoffer ikke kommer til landet ved import. Det er derfor svært alvorlig at Regjeringa nå ønsker å utvide EØS-avtalen ved å tilslutte seg EUs veterinære regelverk, til tross for at Regjeringa ved behandlinga av EØS-avtalen slo fast i St.prp.nr.100 (1991-1992):

       « All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse. »

       Det sa Arbeiderpartiet den gangen. Det må sies å være direkte oppsiktsvekkende at Regjeringa vurderer dette annerledes nå.

       Verdens Helseorganisasjon sier at vi nå står framfor en virkelighet med mange nye infeksjonssykdommer og gamle, kjente sykdommer vi trodde vi hadde botemiddel mot, men som nå er blitt motstandsdyktige mot antibiotika. Mange av disse infeksjonssykdommene vil være matbårne.

       Følsomme matvarer er lite egnet til å transporteres over lange avstander og på tvers av landegrenser. Mat er ikke først og fremst handelsvare, men føde. Produksjon av mat kan ikke sidestilles med annen vareproduksjon og kan følgelig ikke underlegges de samme krav til økomomi og effektivitet. Hensynet til helse, miljø og forsyningssikkerhet må være overordnet. Mat vil alltid være en livsnødvendighet.

       Regjeringa har i meldinga understreket at den har som forutsetning at all mat skal være helsemessig trygg. Det er jeg helt enig i, men kanskje vi også skal fokusere på et kosthold som kan være med å styrke immunforsvaret?

       EUs hygieneforskrifter brukes som argument for å få slutt på smør- og osteproduksjon av upasteurisert melk. Hvis vi ikke klarer å finne ordninger som gjør at slik produksjon får fortsette, fratar vi oss selv muligheten til matproduksjon som vil være positiv i forhold til folks immunforsvar.

       Folk tåler mindre og mindre omgang med alminnelige bakterier, siden de på kunstig vis skjermes mer og mer fra å komme i kontakt med dem. Et immunforsvar må aktiviseres for å bli sterkt. Inntak av gårdsprodusert smør og ost vil kunne være langt bedre for helsa enn soyamargarin som det etter hvert vil være vanskelig å ha garanti for at det ikke er genmanipulert.

       All erfaring hittil viser at naturen slår tilbake dersom vi glemmer at naturens eget sikkerhetssystem består i mangfold og variasjon.

Astrid Marie Nistad (A) : Først vil eg gjerne seie til representanten Arnstad at ho kan ikkje ha lese innstillinga riktig godt når ho peika på at Arbeidarpartiet ikkje var oppteke av å kjempe mot fattigdom og fordeling. Dersom ho les fleirtalsinnstillinga på side 9, første spalte, vil ho sjå at til og med Høgre er oppteke av det same spørsmålet.

       Med den siste tids turbulens omkring omgrepet « trygg mat » i Noreg både når det gjeld norskprodusert og importert mat, forstår eg godt at forbrukarane føler uro. Like fullt er det grunn til å sjå på kva krav som bør stillast til produksjon av mat. Det ser ut til at mange knyter uvissa til mat og dyr si helse berre til kvaliteten på importerte varer, og meiner at vi kan løyse alle pro-

       blem ved å forby eller legge store avgrensingar på importen. Så enkelt er det ikkje.

       Noreg har lange tradisjonar for handel med mat. Noreg er i dag nettoeksportør av mat, dvs. at vi eksporterer for større verdiar enn vi importerer. Fisk står for ein eksportverdi på 22,5 milliardar kr pr. år. Berre til EU-landa eksporterer vi fisk for 14 milliardar kr. I tillegg kjem eksport av landbruksvarer.

       Ved at vi er med på å utforme eit godt regelverk internasjonalt, skapar vi grunnlag for å sikre norsk eksport på matsida, også for landbruket.

       Gjennom EØS-avtala og WTO-avtala har Noreg knytt seg til eit sett av spelereglar for internasjonal handel. Felles for desse avtalane er at ein må ha eit sakleg belegg av eit visst presisjonsnivå for å kunne avgrense handelen. Andre land må ha saklege grunnar for å nekte å importere norsk mat, på same måte som Noreg må ha saklege grunnar for å nekte å importere utanlandsk mat. Saklege grunnar er t.d. skadeverknader for helse eller miljø.

       Stortinget vedtok seinhaustes 1994 at Noreg skulle slutte seg til WTO-avtala. Berre tre røysta mot. Då vil eg minne representanten Anne Enger Lahnstein, som hadde eit innlegg i jordbruksoppgjeret, om at Senterpartiet faktisk stemte for denne avtala. Som ein del av denne avtala er det reglar som regulerer kva krav eit land kan stille ved import av matvarer og levande dyr.

       WTO-avtala inneber vidare at vi har fått eit tollbasert importvern i staden for eit kvantitativt importvern for landbruksvarer. Det betyr at heile regelverket for import av dyr, animalske næringsmiddel og andre dyreprodukt må endrast.

       Enkelt sagt inneber WTO-avtala at vi ikkje kan stille strengare krav til importerte matvarer enn til våre eigne. Vi må vidare dokumentere at dei krav vi stiller, er nødvendige for å verne menneske og dyr si helse.

       I arbeidet med å utvikle standardiserte internasjonale krav støttar WTO seg til arbeidet i internasjonale organisasjonar som Codex Alimentarius, Verdas dyrehelseorganisasjon eller IPPC. EU er på same måten som Noreg bunden av WTO-avtala.

       At fersk fisk blir stoppa ved grensekontroll til EU-marknaden og vert halden attende, kan føre til at fisken ikkje når fram til marknaden som fersk fisk, og med den kvaliteten som krevst.

       Endringane i avtala medfører ikkje i seg sjølv auka handel. Endringane fører til at norsk import og eksport av matvarer og dyrehandel med EU vert enklare. Den reviderte avtala skal sikre helse- og hygieneføresegner for handel med dyr, fisk, animalske matvarer og andre dyreprodukt.

       Vi brukar større ressursar i kontroll av levande dyr og næringsmidel enn nokon gong tidlegare. Statens dyrehelsetilsyn har f.eks fått nær tredobla sine ressursar sidan 1990. Denne satsinga vil halde fram, og nye overvakings- og kontrollprogram for ei rad sjukdomar og smittestoff vil verte utvikla, både for levande dyr og næringsmiddel. Det skal utformast slik at dei på ein ikkje-diskriminerande måte gir grunnlag for trygg handel med både norske og importerte varer. Forbrukartryggleik er ei stor utfordring for norsk matproduksjon i framtida. Mange som no ytrar seg i retning av monaleg strammare import, gjer det sjølvsagt i beste meining. Eg vil våge den påstanden at aldri før har forbrukarane i Noreg kunna føle seg så trygge på maten som i dag, anten den er importert eller produsert her i landet.

       Stortingsmeldinga om matkvalitet og forbrukartryggleik og den innstillinga som fleirtalet står bak, og denne debatten, er et signal til norske forbrukarar om at dei kan ete maten utan frykt, den er av god kvalitet og trygg for helsa.

       Representanten Husøy gjorde et stort poeng av at det hadde vært en lang kamp for å få folk til å begynne å spise litt sunnere og magrere mat. Som eksempel tok hun smør og melk, og viste til at det hadde tatt 15 år å få folke til å drikke lettmelk. Hun sa rett ut at det hadde vært skjulte motiv i matdebatten. Tror representanten Husøy og de andre som forfekter dette synet, at det ikke stadig vekk er skjulte motiver? Noen av de mest skjulte motivene var vel de som lå til grunn da vår befolkning skiftet ut smør med soyamargarin. Det viste seg etterpå at de forskerne som stod bak forskningen som viste at soya var sunnere enn smør, var de samme som hadde de økonomiske interessene av produksjonen av soya, og som også hadde fortjeneste på salg av det.

       Nå når vi har fått hele Norges befolkning til å spise soya, og vi har soya i all mat, også i mye barnemat, har vi også fått den genmanipulerte soyaen. I dag er det mange forskere som faktisk mener at smør er sunnere enn soya. Og jeg har lyst til å spørre: Er det likere å skifte ut naturens eget produkt uten kunstige tilsetningsstoffer og samtidig ta inn fettinntaket i form av chips, hamburgere og majones?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.

       (Votering, se side 4406 f.)