Sak nr. 5
Innstilling fra kommunalkomiteen om kommuneøkonomien 1998 m.v. (Innst.S.nr.284 (1996-1997), jf. St.prp.nr.61 (1996-1997))

TALERE:

       Rolf Terje Klungland (A) (ordfører for saken):

       Arbeiderpartiet vil gjennom sin politikk for kommunesektoren søke å videreutvikle vårt velferdssamfunn. Dette innebærer at vi har en overordnet målsetting om å jobbe for et samfunn som fremmer deltakelse, rettferdig fordeling, trygghet gjennom fellesskapsløsninger og innflytelse og frihet for den enkelte. Gjennom forskjellige flertallsvedtak i Stortinget har vi oppnådd å være hoved-arkitekten for det velferdssamfunnet vi har i dag.

       Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for de mest sentrale velferdsoppgavene i det norske samfunnet. Dette er kostnadskrevende oppgaver som de fleste har store forventninger til. Det er derfor viktig at vi gjør det vi kan for at kommunene og fylkene settes i stand til å gjennomføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Kommuneøkonomiopplegget for 1997 er et viktig bidrag for å få dette til. Det innebærer at vi kan fortsette den velferdsutviklingen som alle ser behov for.

       Selv om kommunesektoren fikk økt sine overføringer i år, ble budsjettprosessen likevel tung for mange. Det er uholdbart at kommunene først skal få vite rammene på sine inntekter sent i desember når budsjettåret starter i januar. Det er jo for å kunne gi kommunene forutsigbare rammer at vi behandler kommuneøkonomiproposisjonen allerede i mai.

       Kommuneøkonomiproposisjonen er en melding til kommunene om hvilken utvikling de kan vente seg i det kommende år. Kanskje den nye budsjettbehandlingen som kommer til høsten, vil bedre situasjonen noe, men det må allikevel være et tankekors for enkelte partier at kommunene faktisk ikke vet hva som blir resultatet før etter høstens budsjettbehandling. Regjeringen har lagt fram en proposisjon der rammene er fastsatt, og der det varsles en lik vekst i skatt og rammeoverføringer - det gis altså klare signaler til Kommune-Norge. Vil Regjeringen få flertall for dette, eller vil de skatterike kommunene fortsette sin formidable vekst på bekostning av de skattesvake?

       Virksomheten til kommuner og fylkeskommuner finansieres i hovedsak av skatter og overføringer. Mer enn 72 % av de statlige overføringene eller 128 milliarder kr går til kommunesektoren gjennom inntektssys-temet som rammetilskudd uten øremerking. Dette er et viktig bidrag for et levende lokaldemokrati. Samtidig er det en utfordring for det offentlige at alle får de samme mulighetene til et godt liv og en positiv egenutvikling uavhengig av bosted.

       En av de store utfordringene i dagens Velferds-Norge er de store forskjellene i kommunenes tjenestetilbud. Dette kan være lokalt begrunnet, men det er ingen tvil om at kommuner og fylker også har hatt forskjellige muligheter til å utvikle likeverdige tjenestetilbud ut fra det tidligere inntektssystemets skjevfordeling.

       Arbeiderpartiet ønsker ikke at omleggingen av inntektssystemet skal føre til en nedbygging av grunnleggende velferdstilbud. Vi legger derfor opp til en ekstraordinær skjønnspott og et regionaltilskudd, som dekker opp alle de kommunene som ellers ville fått en reduksjon på grunn av omleggingen. For fylkeskommunene er denne utfordringen tatt vare på ved at ingen fylker taper mer enn maks 60 kr pr. innbygger. Da vi behandlet omleggingen av inntektssystemet for et år siden, hevdet våre politiske motstandere at kompensasjonen bare ville gjelde for 1997. Når vi nå sier at Arbeiderpartiet vil kompensere hele overgangsperioden, hevder de samme at den såkalte tapsbomben vil komme når overgangsperioden er omme. Jeg lurer på om dette er en vikarierende argumentasjon. Kanskje ønsker en med dette å slippe å gå inn på våre merknader om kompensasjon i hele perioden.

       Den beste inntektsgarantien norske kommuner og fylker kan ha, er at Arbeiderpartiet fortsetter i regjering. Vår oppgave i regjering og på Stortinget er å gjennomføre partiets politikk. Landsstyret i Arbeiderpartiet har fattet vedtak om at vi skal sikre likeverdige, grunnleggende tjenestetilbud over hele landet, uten at dette tilbudet svekkes der det fra før av er godt. Det betyr simpelthen økte overføringer til kommunesektoren. Dette vedtaket ligger selvsagt til grunn for vår politikk uansett overgang eller ikke. Det handler om å gi kommunesektoren langsiktige rammebetingelser. Det ser dessverre ut som om opposisjonen bare er opptatt av dette i festtaler og når det ikke får noen konsekvenser for den politikken som føres.

       De andre partiene har gjennom denne debatten fortsatt mulighet til å vise kommunesektoren denne velvilje. Dersom de ikke gjør det, viser de for all verden at det for dem er viktigere å kritisere enn å oppnå politiske resultater.

       Kommunesektoren får nye viktige oppgaver å ta hånd om i 1998, bl.a eldresatsingen og Reform 97. Arbeiderpartiet har derfor lagt opp til en kraftig vekst i de kommunale og fylkeskommunale inntektene. Veksten til neste år vil bli på omtrent 3,5 milliarder kr. Dette gir en vekst over to år på 8,5 milliarder.

       Som et ansvarlig parti kan ikke Arbeiderpartiet vinne overbudskonkurransen. Vi opererer med to ord som ser ut til å forbli fremmedord for store deler av opposisjonen - det ene er « inndekning », det andre er « prioritering ». Noen har alltid flere milliarder enn vi har. Men etter de signaler jeg har fått, begynner faktisk velgerne å skjønne dette.

       Jeg tror kommunene stort sett er fornøyd med vår satsing på å bygge ut velferdsstaten, noe også kommunal-komiteens besøk i forskjellige kommuner kan stå som et bevis for. Som eksempel kan en nevne komiteens tur til Sogn og Fjordane i april i år. De største problemene i dette fylket var å få fatt i arbeidskraft. Selvsagt faller ikke dette i god smak hos våre motstandere. Frustrasjonen vokste seg så stor at stortingsrepresentant fra Senterpartiet, Morten Lund, uttalte følgende til Sogn Dagblad:

       « Framstillingane av dei kommunane vi vitjar, er jamt over positive. Kvifor fortel dei ikkje om det negative no når dei har sjansen. »

       Svaret fra ordføreren i det samme intervjuet var følgende:

       « Eg fekk no sagt det eg skulle, og det er at vi treng meir kraft. Vi har ikkje nokon grunn til å gremjast over økonomien vår. »

       Ja, slik er den kommunale økonomien, og slik vil Arbeiderpartiet at den skal være.

       Kommuneøkonomien har aldri vært bedre enn i dag. La meg til slutt vise til at inntektene til kommunesektoren har økt betydelig de siste årene. Fra 1988 til 1996 økte inntektene reelt med over 30 milliarder kr. Renteutgiftene har gått ned til under 3 %. Bare i 1996 gikk renteutgiftene ned med 400 millioner kr. Nettogjelden målt i forhold til inntektene har gått ned. Ingen annen sektor har hatt større vekst i sysselsettingen. Fra 1988 til 1996 økte sysselsettingen med over 100.000 personer. Bare i 1996 økte sysselsettingen med nesten 10 500 personer. Det er faktisk nesten 30 flere ansatte hver eneste dag hele året - hverdag som helg.

       Nivået på de kommunale investeringene har også tatt seg kraftig opp i denne stortingsperioden. Hva betyr så dette? Jo, det betyr at det er riktig at kommunesektoren går så det suser; det gjør den fordi Arbeiderpartiet har styringen på norsk økonomi. En renteøkning på 1 % vil bety en økt utgift for kommunene på ca 500 mill. kr. Derfor er det avgjørende med fortsatt stø kurs i den økonomiske politikken, og derfor er det av stor betydning for kommunesektoren at Arbeiderpartiet sitter i førersetet.

       I løpet av de snart fire årene jeg nå har vært stortingsrepresentant, er det faktisk fjerde gang jeg er med på å behandle Regjeringens forslag til rammer for kommunesektoren for det påfølgende år. Det er fjerde gang - av fire mulige - at Arbeiderpartiet og Høyre står sammen om å sikre flertall for Regjeringens forslag. Arbeiderpartiregjeringens forslag til rammer er så godt, mener Høyre, at de ikke har noe forslag til andre rammer. Dette er et glimrende eksempel på at når det gjelder de lange linjene i norsk politikk, står Arbeiderpartiet og Høyre sammen. Nok en gang, i nok en sak, blir dette tydelig dokumentert.

       Regjeringens forslag får altså støtte fra Høyre, og innebærer at kommunesektorens inntekter i 1998 øker med 2 % - ca 3,5 milliarder kr. Isolert sett kan dette virke som en brukbar vekst. Når tallene brytes ned, ser vi imidlertid at alt er øremerket til finansiering av reformer og oppgaver som allerede er vedtatt, eller til den mye omtalte handlingsplanen for eldre. Veksten på 700 mill. kr i frie inntekter går i sin helhet til å dekke deler av eldrepakken, som vi skal vedta senere i dag, og til å gi kompensasjon til Rattsø-taperne.

       Dermed blir det ingen økning som lokale folkevalgte kan bruke der de selv mener at skoen trykker mest. Og skoen trykker mange steder ute i kommuner og fylkeskommuner. Trang kommunal økonomi over lang tid har ført til at det er de akutte oppgavene som er blitt løst, mens en rekke andre oppgaver er blitt skjøvet ut i tid og står uløst. Dette gjelder særlig oppgaver innen teknisk sektor. Nye forskrifter utløser krav om klimaanlegg i en rekke skoler og barnehager, og det er et meget stort behov for rehabilitering av skolebygg. Samtidig krever nye forskrifter og miljøkrav utskifting av gammelt ledningsnett innen vann- og avløpssektoren. Selv om dette skal finansieres ved avgifter, vet vi at kommunene må forskuttere, og det er en grense for hvor høyt avgiftene kan settes.

       Et annet forhold er at det skjer en volumvekst som det ikke kompenseres for fullt ut. Antallet skolebarn og eldre øker. Det vil f.eks være 10.000 flere barn i grunnskolen neste år. Vi vet også at utskrivning fra sykehusene skjer mye raskere enn før, noe som gir økende press på kommunenes omsorgssektor. Skolehverdagen rundt om i kommunene viser behov for sterkere voksentetthet på grunn av økende konsentrasjonsproblemer, atferdsvansker og faktisk en del mistrivsel blant barn og unge. I tillegg foregår det nedleggelse av fylkeskommunale langtidsinstitusjoner, noe som også stiller nye krav til kommunene.

       Og sist, men ikke minst: Dersom kommunene skal ha mulighet til å følge opp Regjeringens målsetting om full barnehagedekning innen år 2000, må kommunene ha frie midler å sette inn, ellers blir denne målsettingen helt umulig å oppfylle.

       All erfaring tilsier at å reparere blir mye dyrere enn å forebygge, og det gjør meg både forundret og trist å oppleve at Arbeiderpartiet på Stortinget ikke lenger står vakt om fellesskapssektoren på samme måte som jeg opplevde at Arbeiderpartiets representanter gjorde lokalt.

       Senterpartiet vil ha et levende folkestyre, med engasjerte, aktive folkevalgte lokalt og sentralt. Da må forholdene legges til rette for dette, og kommuner og fylkes-kommuner må ha økonomisk handlefrihet.

       Senterpartiet tar konsekvensen av hvordan hverdagen ser ut i våre kommuner og fylkeskommuner, og fremmer forslag om å øke kommunesektorens inntekter med 3,5 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Dette innebærer en total økning på ca 4 %. Den økte inntektsveksten bruker vi til å ivareta fordelingen ved å foreslå et økt basistilskudd til alle kommuner på 3,5 mill. kr, samtidig som skattørene opprettholdes på dagens nivå. Vi foreslår også et eget storbytilskudd, på linje med Nord-Norge-tilskuddet, i inntektssystemet. Samtidig fremmer vi forslag som styrker fylkeskommunenes økonomi.

       Jeg har for øvrig merket meg at det er et flertall av partiene på Stortinget som sier at skattøren skal opprettholdes på samme nivå i 1998 som i 1997. Dersom Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 foreslår redusert skattøre, ber de om problemer. Jeg bare minner om situasjonen i fjor, hvor Regjeringen ikke tok dette faktum innover seg. Det førte til en svært turbulent budsjettprosess for kommuner og fylkeskommuner, som måtte holde budsjettmøter uten å vite hvilket inntektsgrunnlag de kunne regne med.

       Av proposisjonen går det fram at en stadig større del av kommunesektorens midler kommer som øremerkede tilskudd. Mange av disse øremerkede midlene krever kommunale egenandeler, noe som fører til økte forskjeller mellom kommunene, siden det først og fremst er kommuner med god økonomi som har midler til egenandeler. Nærmere 10 milliarder kr bruker kommunene for å dekke de egenandeler som diverse øremerkede tilskudd krever. Det taler sitt tydelige språk. Jeg vil for øvrig berømme departementets redegjørelse om dette i proposisjonen. Det er første gang vi har fått en slik redegjørelse, som Stortinget har bedt om, og det syns jeg er bra.

       I innstillingen på side 21 venstre spalte er det en merknad som kan føre til en fortolkningsfeil. Det gjelder første avsnitt, som begynner med ordet « komiteen ». På vegne av Senterpartiet vil jeg vise til de respektive partiers merknader og forslag i Innst.S.nr.294 (1996-1997), som omhandler handlingsplan for eldreomsorgen.

       Som det går fram av innstillingen fra sosialkomiteen, er poenget at alle kommuner skal få midler til eldreomsorgen, ikke bare de som har vært sinker, men også de som har gjort en skikkelig jobb over lengre tid og som nå har behov for midler til f.eks skole. Derfor må disse 250 millionene komme som frie midler, slik det står i St.prp.nr.61 (1996-1997). På Senterpartiets vegne vil jeg derfor understreke og presisere den fortolkning en enstemmig sosialkomite uttaler i Innst.S.nr.294 (1996-1997) side 22 venstre spalte første avsnitt.

       Fra Senterpartiets side er vi svært skuffet over at verken Arbeiderpartiet eller Høyre støtter forslag nr. 3 i innstillingen, hvor Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV foreslår at Regjeringen legger fram forslag om en statlig toppfinansiering for spesielt ressurskrevende brukere av kommunale omsorgstjenester, slik at kommunene har et øvre tak for sine driftsutgifter. Dette er et svært viktig forslag, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor Arbeiderpartiet og Høyre ikke kan støtte dette. Slik systemet er i dag, får kommuner med spesielt ressurskrevende brukere av omsorgstjenester ekstramidler over skjønnspotten i inntektssystemet. En samlet kommunalkomite har uttalt at det er et mål å redusere skjønnspotten og få et mest mulig treffsikkert system. Da ville det absolutt beste være at det ble satt et øvre tak på f.eks. 500.000 eller 800.000 kr i utgifter for en enkeltbruker pr. år, og at staten dekket det øvrige dersom personen av faglige årsaker trengte et omsorgstilbud som går utover dette taket. Slik kunne skjønnsmidler til denne gruppen utgå, og vi ville få et system som ivaretok disse brukerne på en mye bedre måte, uten at de måtte kjempe om midler som ellers kunne brukes til f.eks eldreomsorgen generelt. En slik statlig toppfinansiering ville gjelde fysisk funksjonshemmede og personer med store psykiske lidelser, både autister og psykisk utviklingshemmede, i tillegg til brukere av barnevernstjenester og rusmiddelmisbrukere. Og de fleste av oss vet at dette er personer som er meget kostnadskrevende på kommunenes budsjett. Dette må vi ta et felles ansvar for, og derfor hadde jeg håpet at vi kunne få til en utredning og et forslag som ivaretok dette. Det er gjort utredninger på det, det gjenstår å komme med forslag til Stortinget. Og jeg vil oppfordre statsråden til å se nøye på dette forslaget. Det er viktig for dem det gjelder, for da slipper de å kjempe om allerede hardt tiltrengte midler for den vanlige eldreomsorgen.

       Jeg viser for øvrig til innstillingen og fremmer med dette forslagene nr. 2 til og med 8, hvor Senterpartiet er forslagsstiller enten alene eller sammen med andre partier.

       Høyre vil gjenreise det lokale selvstyret og respekten for kommunenes egne prioriteringer. Stortinget bør be Regjeringen om å gå kritisk gjennom sin avmakts-skapende politikk overfor kommunene. Og Stortinget selv bør gjennomtenke sin egen bevilgningspraksis, som i stadig sterkere grad overfører makt fra kommunene til storting og stat. Et av de mest iøynefallende trekkene i denne utviklingen er den dramatiske økningen i bruken av såkalt øremerkede midler. Nå er det ca 100 forskjellige øremerkede tilskuddsordninger. Fra 1990 til 1997 har andelen av øremerkede tilskudd økt fra å utgjøre 17 % av de totale statlige overføringer til å utgjøre 32 %. Dette innebærer en økning i øremerkede tilskudd i perioden på ca 2 prosentpoeng hvert eneste år. Det bør være klart for enhver som mener noe med kommunal frihet og selvstendighet at en slik utvikling er et faresignal. Dersom Regjeringens og stortingsflertallets manglende tillit til de folkevalgtes evne til selv å foreta prioriteringer til innbyggernes beste, fortsetter i samme tempo, vil ansvarsforholdene mellom kommunene og sentrale myndigheter forrykkes ytterligere. Det er ingen tvil om at en slik utvikling vil påføre nærdemokratiet skade, ja, kanskje også banesår.

       Høyre ønsker en annen utvikling, men « overstyrings-partiene », som i særlig grad utgjøres av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har flertall. Det kan velgerne gjøre noe med.

       Høyre mener det er viktig å redusere de statlige bindingene og den stadig strammere statlige styringen. Vi vil gi kommunene større innflytelse over sine skatteinntekter. Høyre frykter ikke mangfold og de forskjeller som følger av ulike lokale prioriteringer, slik sosialistene, inkludert Senterpartiet, gjør. Jeg vil derfor foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen om å foreta en kritisk gjennomgang av kommunenes rammebetingelser med hensyn til kommunenes muligheter til å føre en selvstendig politikk basert på lokale prioriteringer. Stortinget ber Regjeringen orientere Stortinget om sin gjennomgang i førstkommende kommuneøkonomiproposisjon og fremme forslag som kan øke det reelle kommunale selvstyret. »

       Det er flere sider ved øremerkede tilskudd som er betenkelige. Vi vet bl.a at mange av de øremerkede tilskuddene krever kommunale egenandeler. Dette betyr i praksis at de rikeste kommunene, de med best økonomi pr. innbygger, kan utnytte øremerkede tilskudd mest. Altså har vi innført et system som i praksis bidrar til å øke forskjellene mellom rike og fattige kommuner. Det må være galt.

       Høyre har merket seg at flere partier i hvert fall verbalt er i ferd med å tilnærme seg konkurranseutsetting på en mer udogmatisk og realistisk måte.

       For oss i Høyre, som i årevis har påpekt opplagte fordeler ved større konkurranseutsetting og forbrukerinnflytelse, er dette meget tilfredsstillende. Det betyr at Høyre gjennom sin konsekvente og fremsynte politikk også på dette området har klart å vinne oppslutning.

       I Arbeiderpartiet var motstanden mot konkurranse-utsetting lenge nærmest fanatisk og uten rot i virkelighetens verden. Nå, etter at konkurranseutsetting har vist seg å kunne gi gode resultater både økonomisk og kvalitetsmessig, er Arbeiderpartiet i bevegelse - om enn en meget langsom bevegelse. Både kommunalminister Opseth og planleggingsminister Rugaas har i enkelte uttalelser stilt seg positiv til konkurranseutsetting. De er riktignok enda meget tilbakeholdende, og Kommuneforbundets mektige mann, Davidsen, synes fremdeles å ha det endelige ordet. Så lenge dette vedvarer, tar Arbeiderpartiet i realiteten mer hensyn til Kommuneforbundet enn til forbrukerne. Det i seg selv er ille. Den samme handlingslammelse og påvirkning fra organisasjonen gjør seg for øvrig gjeldende i Arbeiderpartiet i forhold til NSB. Og stadig trår Arbeiderpartiet feil på dette området. Det er nok å nevne Vegvesenet, ekspressbusser, lukkelov og « Brustadbua ». Hensynet til forbrukerne kommer i annen rekke.

       Jeg er tilhenger av fornuften og tror den alltid vil vinne frem, selv om det ofte kan ta tid. Derfor tror jeg konkurranseutsetting er kommet for å øke i omfang. Etter hvert vil bremseklossene, representert ved Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, slites ned, og forbrukerne vil bli prioritert fremfor dogmer og ufornuft. Nå må det ikke igjen oppstå den misforståelse at konkurranseutsetting nødvendigvis vil utkonkurrere kommunale tjenesteytere. Konkurranse-utsetting er et middel for kommunene for å kunne tilføre brukerne flere og bedre tjenester uten at kostnadene økes. Om tjenestene blir utført av kommunalt tilsatte og kommunale selskaper eller av private tilbydere, er helt likegyldig. Det er brukernes tarv som skal stå i sentrum. Gallup viser at mer enn 60 % av de spurte ønsker konkurranseutsetting.

       For Høyre er det viktig at kommunene gjør de viktigste tjenesteytinger først. Høyre mener skole, helse og eldreomsorg så avgjort er blant disse, og partiet har gjennom sine økonomiske prioriteringer satset sterkt nettopp på disse områdene. Gjennom sin innsats i skole-politikken har Høyre fått gjennomslag for økte bevilgninger til Reform 97, og på helse- og eldreomsorgsområdet har Høyre både initiert og støttet forslag om økt innsats. Kommunene vil f.eks nå få et mye bedre grunnlag for å finansiere utbygging av enerom på sykehjem og omsorgsboliger enn det Regjeringen la opp til.

       Høyre tar konsekvensen av at det blir flere eldre eldre, og at det om tyve år vil bli en stor økning i antall eldre. Det er derfor viktig at vi alt nå begynner en utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger samt at vi setter fart på utdannelsen av pleie- og omsorgspersonell. Dette betinger vilje til prioriteringer og en gjennomtenkt og fornuftig økonomisk politikk. Å smøre pengene utover alt, slik Senterpartiet gjør, vil føre til det motsatte av det de fleste vil ha fordel av. Men samtidig som vi fører en gjennomtenkt og fornuftig politikk, må vi nettopp unngå den inflasjon og de renteøkninger som overbudspartiene truer med å føre landet ut i. Høyres politikk er utformet med dette for øye.

       Høyre mener det er viktig å styrke psykiatrien og viser til sine forslag i finansinnstillingen. Det er også viktig at kommunene får skikkelig kompensert for utgifter de har til de tjenester mennesker med psykisk utviklingshemning har krav på. En samlet komite går mot at vertskommunetilskuddet blir innlemmet i inntektssys-temet, og fremmer forslag om at det inntil videre videreføres i samsvar med gjeldende avtale.

       Når det gjelder å få mer presis og omforent informasjon om kommunenes økonomiske situasjon og behov i forhold til pålagte oppgaveløsninger, viser komiteen til NOU 1997:8, Om finansiering av kommunesektoren. Utvalget foreslår i den forbindelse at det etableres en prosedyre for erfaringsutveksling mellom staten og kommunene. Kommunalminister Opseth uttalte så vidt jeg husker i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 1997, at han ønsket et nærmere samarbeid med Kommunenes Sentralforbund, for om mulig å oppnå større grad av enighet om kriteriene for beregning av kommunenes bevilgningsbehov. Jeg vil derfor spørre statsråd Opseth om det har vært noen kontakt mellom departementet og Kommunenes Sentralforbund med dette som formål.

       Jeg vil peke på at det heller ikke denne gangen er flertall for å fastsette skattøren i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen. Høyre blir nok en gang stående alene om det. Det tar vi til etterretning, men vil minne om at løftebrudd ikke øker tilliten til politikerne. For et år siden lovet Senterpartiet og Kristelig Folkeparti på tro og ære at skattøren skulle fastsettes i juni. Nå bryter de dette løftet. Flere ganger har representanter fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti skrevet harmdirrende artikler i avisene og refset Arbeiderpartiet for ikke å ville fastsette skattøren i juni. Når det kommer til stykket, viker Senterpartiet og Kriste-lig Folkeparti unna. Dette er uærlig spill av Kristelig Folkeparti, men det forbauser meg ikke. Av Senterpartiet er det snaut annet å vente, uansett Eva Lians uttalelser i hennes innlegg, med tydelige, men sannsynligvis ufarlige trusler med hensyn til fastsettelse av skattøren.

       Jeg mener Arbeiderpartiet i det minste er ærlig i sin motstand mot å fastsette skattøren i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen. Dette unnskylder på ingen måte at Regjeringen glatt overser flertallsmerknaden og lar være å foreslå skattøren, slik det er forlangt. Det er heller ingen unnskyldning for Arbeiderpartiet og statsråden at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i dag, som ved budsjettbehandlingen i desember, viser at de slett ikke mener det de sier og skriver. Kommunenes Sentralforbund og Halvdan Skard bør merke seg dette. Jeg vil henvise til hans innlegg i dagens utgave av Nationen. Kommunenes Sentralforbund og den enkelte kommune vet i alle fall nå hvem de kan stole på angående fastsettelse av skattøren i kommuneøkonomi-proposisjonen.

       Flere kommuner føler at de blir straffet fordi de har satset hardt på utbygging innenfor eldreomsorgen, for fra Regjeringens side er det nemlig ikke foreslått at de skal få noen del av de nye tilskuddsordningene. Jeg vil derfor vise til forslag til vedtak i Innst.S.nr.294 (1996-1997), innstilling fra sosialkomiteen om handlingsplan for eldreomsorgen (Trygghet-respekt-kvalitet), der det står under VI:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 legge inn en skjønnspott for å kunne utjevne helt urimelige utslag ved at enkelte kommuner som nettopp er ferdig med store utbygginger innenfor eldreomsorgen, faller utenfor ordningen med forhøyede driftstilskudd. »

       Bak dette forslaget står et solid flertall i Stortinget, nemlig Høyre, Kristelig Folkeparti, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Faktisk tror jeg et enstemmig storting senere i dag vil stille seg bak forslaget, som er et klart pålegg til Regjeringen. Jeg vil ønske at vi kunne finne frem til mer rettferdige ordninger, slik at kommuner som tidlig tar signaler om nødvendige satsinger, ikke kommer dårligere ut enn kommuner som setter seg på gjerdet.

       Jeg tar herved opp Høyres forslag, nr. 9, som står i innstillingen, og det forslag som er lagt ut på representantenes plasser, nr. 12.

       Trass i ekspansivt budsjettvedtak for 1997 med volumheving på ca 5 milliardar kr og stor skatteinngang pr. dags dato, er det framleis stor uvisse med omsyn til eldrereforma og gjeldsnivået dei neste fem åra, samtidig som sjukehusreforma og andre reformer og verknadene av nytt inntektssystem kan gje oss store overraskingar i åra som kjem. Gjennomføring av Rattsø II, Om finansiering av kommunesektoren, kan også gje uforutsette fordelingsverknader i Kommune-Noreg på sikt. Taparane i Rattsø I - små distriktskommunar og delvis bykommunar - kan igjen kome i skvis.

       SV ynskjer alt no å prøve å motverke ei slik utvikling ved at me held skattøyren fast på 1997-nivå og ved innføring av eit basistilskot til alle kommunar etter skråtakmodellen - med størst sum til kommunar med 0-3.000 innbyggjarar og så nedtrapping. Samtidig ventar SV at omfanget og veksten i eigendelar blir søkt redusert - dette fordi det er ein flat ekstraskatt utan fordelingsmessige omsyn. SV er også for så vidt einig med Regjeringa i at balansen mellom skattøyre og rammeoverføring er viktig. Gjennom rammetilskotet kan staten gje ei effektiv fordeling av offentlege ressursar både mellom kommunale og andre offentlege oppgåver, mellom kommunar med ulike kostnadsbehov og mellom kommunar med ulike inntektsgrunnlag. Samtidig må ein sikre kommunar incentiv for å auke innsatsen i næringsutvikling, i tomteopparbeiding og i infrastruktur, og på skule-, barnehage- og kulturfronten for å auke inntektsgrunnlaget - og dermed må ein ha eit rimeleg nivå på skattøyren og nøye vurdere tanken om å fjerne selskapsskatten! SV har rekna ut, for sin eigen del, at kommunanes inntekter må aukast med ca 5 milli-ardar kr i 1998 for å halde tritt med utviklinga, men kjem tilbake til det i haust.

       I denne samanhengen vil eg spesielt peike på det viktige i å ta vare på skulen i lokalmiljøet som eit viktig møte- og kultursenter. I dag går det diverre for seg ei knallhard skulesentralisering i mange kommunar, same kven som har den politiske leiinga. Dette skjer ofte heilt uavhengig av kommunens økonomi og faglege kriterium. Innsparingspotensial og kostnadseffektiv skulestruktur styrer ofte meir enn omsynet til skulen som kultursenter.

       SV fremjar difor framlegg - som omdelt - med ynskje om at Regjeringa ser nærmare på kostnadsnøkkelen i inntektssystemet for å få større trefftryggleik i forhold til skulestrukturen, og slik redusere omfanget av påståtte økonomiavhengige nedleggingar. Me må stille krav når me stiller så store midlar til disposisjon som Stortinget og Regjeringa tidvis gjer overfor kommunesektoren. Det er jo slik at Regjeringa har varsla at den skal gå gjennom delar av inntektssystemet, og difor fremjar me dette framlegget.

       På grunn av fare for mistyding av kva komiteen har meint på side 21 i innstillinga om « de frie inntektene på 250 mill. kroner » knytt til eldresatsinga, vil eg slå fast at kommunalkomiteen er einig med ein samrøystes sosialkomite som i Innst.S.nr.294 (1996-1997) seier fylgjande:

       « ... og komiteen forstår Regjeringens forslag slik at kompensasjon vil bli gitt til alle kommuner, også de som har prioritert eldreomsorgen og nå har store utfordringer på andre områder. »

       I den samanhengen vil eg vise til mitt eiga fylke og Nome kommune, som har gjort ein monaleg innsats, og som då treng økonomisk utteljing frå sentrale myndigheiter.

       Til slutt set eg fram det framlegget som er omdelt på representantanes plassar.

       Det som kjennetegner situasjonen, er at det stadig kommer nye pålegg og krav til forbedringer som koster penger, reformer som krever langt større uttellinger for kommunene enn forutsatt da de ble vedtatt innført, osv. Ett av de mange eksempler i det siste er den nye forskriften for pleie- og omsorgstjenesten som er sendt ut. Det er antatt å være en viktig forskrift med tanke på å heve standarden i omsorgen for eldre og pleietrengende, men så langt synes det ikke som Regjeringen har tatt høyde for de ekstra kostnader en slik forskrift medfører.

       Et urovekkende trekk som burde bekymre alle partier i Stortinget, er det voksende underskuddet i kommunesektoren samlet sett. Situasjonen har snudd dramatisk på få år, fra overskudd til et underskudd i 1997 på nær 3 milliarder kr. Selv om det økte underskuddet i stor grad skyldes økte kapitalutgifter i forbindelse med grunnskolereformen, understreker også det at økonomien i svært mange kommuner er stram og gir lite rom for nye prioriteringer.

       I innstillingen fra komiteen har Kristelig Folkeparti sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti pekt på en rekke andre faktorer som bidrar til å forsterke presset på kommunenes og fylkeskommunenes økonomi - økning i antall eldre og skoleelever som ikke kompenseres gjennom vekst i de frie inntekter. Sykehusene har fått økt behandlingskapasitet. Det er et positivt trekk, men samtidig skjer det en raskere utskrivning fra sykehusene som stiller økte krav til kommunene. Det samme gjør nedleggelse av fylkeskommunale langtidsinstitusjoner, og ikke minst må vi nevne et lønnsoppgjør som er blitt langt dyrere enn på forhånd beregnet.

       Følgene av den stramme økonomiske situasjonen ser en i en rekke kommuner i form av nedleggelse av grende-skoler og barnehager og viktige kommunale stillinger. Så kan det se ut som Regjeringen har vist vilje til å imøte-komme kommunenes behov ved å øke kommunesektorens inntekter med 3,5 milliarder kr for 1998, hvorav 700 mill. kr skal være økning i de såkalt frie inntekter. Men det er likevel urovekkende at den andelen av de kommunale inntekter som er bundet opp i øremerkinger, er så vidt sterkt økende som den er. Også den nevnte andelen på 700 mill. kr for 1998, som skulle komme i form av frie midler, viser seg i praksis å være disponert til henholdsvis eldrereform og kompensasjon til de kommuner som har tapt på innføringen av nytt inntektssystem.

       Alle partier synes å være opptatt av å øke den kommunale handlefrihet. På denne bakgrunn er det grunn til å spørre om hvilke virkninger den økte utviklingen når det gjelde øremerkinger, har for selve inntektssystemet, og det er grunn til å be Regjeringen følge nettopp denne utviklingen nøye i tiden framover.

       Et spørsmål som er mye gjenstand for diskusjon, er fastsettelsen av skattøren. Etter Kristelig Folkepartis oppfatning synes den nedre grensen for de kommunale og fylkeskommunale skattørene nå å være nådd. Ikke minst for å bevare de viktige incentiver for kommunene til å satse på utvikling av næringsaktivitet tror vi det er viktig at de også her ser noe igjen av satsingen i form av økte skatteinntekter. Men på bakgrunn av den fortsatt stramme økonomiske situasjon i mange kommuner har Kristelig Folkeparti kommet til at det vil være uforsvarlig å foreta en ensidig fastsettelse av skattørene på 1997-nivå uten å koble det opp mot økte overføringer i form av økning i basistilskuddet. Det må med andre ord flere friske midler til.

       I en slik sammenheng må det også være tillatt å nevne Høyre, som på den ene siden i innstillingen sier at de ønsker en robust offentlig sektor og understreker at norske kommuner må ha nok midler til å gi innbyggerne et høykvalitativt tilbud, mens de på en annen side ikke synes å vie andre viktige utfordringer i kommunene særlig oppmerksomhet. Høyre sier de er opptatt av at man skal konsentrere oppmerksomheten mer i kommunene, og ikke spre seg for mye. Partiet nevner spesielt skole, helse og eldreomsorg som viktig, samtidig forutsetter også partiet at kommunene skal drive næringsutvikling. Det er derfor grunn til å spørre: Hva er det så Høyre vil at kommunene skal forsømme? Konsekvensene må være, så langt jeg kan se, at Høyre ønsker å nedprioritere formål som f.eks gjelder kulturtiltak, kirkelig eiendom og aktivitet, samferdsel, barnehager, fritidsaktiviteter osv. Det må være legitimt å anmode partiet Høyre om å gi klar beskjed om hva de ønsker at kommunene skal la ligge.

       Helt til slutt vil jeg bare vise til de merknader og forslag vi er med på i innstillingen.

Erling Folkvord (RV) : Nå er det nokså nøyaktig to månader til 6-åringane rundt om i Noreg og skolebarn elles kjem til å møte resultata av det politiske dobbeltspelet som har vore drive rundt Reform 97.

       Gong på gong har eit stortingsfleirtal opent erklært at staten skulle dekke alle kommunane sine meirutgifter ved reforma. Gong på gong har Stortinget fatta vedtak meir diskret som betyr det motsette. Siste eksemplet på det ligg i innstillinga til revidert nasjonalbudsjett, eller i endringane på statsbudsjettet, som Stortinget skal behandle i morgon, der RV fremmer forslag om at staten fullt ut skal dekke meirkostnaden ved dei skolane som har færre enn sju 6-åringar frå hausten av. Regjeringa sitt standpunkt var at staten ikkje skulle dekke noko, mens stortingsfleirtalet sitt standpunkt blir at det skal bli gitt meir eller mindre kompensasjon, men ikkje full kompensasjon. Dette er ein måte å halde befolkninga for narr på, og ein måte som tar økonomisk strupetak på kommunane.

       RV fremmer i dag eit forslag som eg skal referere:

       « Stortinget ber Regjeringa legge fram en oversikt over hvilke beløp som må overføres til kommuner og fylkeskommuner i 1998 hvis staten fullt ut skal dekke kommunenes kostnader til lovpålagte oppgaver. »

       Det er eit forslag om at vi skal få vite kor mykje kommunane må ha dersom dei lovpålagde oppgåvene skal dekkast ved statlege tilskot. Det er ikkje eit forslag om å løyve det, for det må vi komme tilbake til når vi har faktagrunnlaget. Men ikkje minst ut frå siste talar sin argumentasjon burde det vere sjølvsagt at eit slikt forslag som dette må verte vedteke.

       RV sitt andre forslag gjeld at ein ber Regjeringa legge fram forslag til korleis ein praktisk kan gjennomføre ei statleg sanering av kommuneforvaltninga si gjeld. RV vil at Regjeringa skal gi oss ei oversikt over dei ulike typane gjeld kommunane har, og ei framstilling av korleis statleg gjeldssanering vil virke for kvar kommune. Det er også ein type faktamateriale som vi må ha på bordet. Raud Valallianse er for å bruke statlege midlar til å sanere den kommunale gjelda, men vi ber nå Regjeringa om å legge fram talmateriale slik at ein kan få vurdert korleis ein skal få det til på ein mest mogleg rettferdig måte.

       Eg kan også nemne at når Stortinget behandlar revidert nasjonalbudsjett i morgon, ligg det der eit forslag frå Raud Valallianse om det ein kan kalle den gledelege overraskinga i fjorårets statsrekneskap. Der foreslår RV at det uventa overskottet - det er på rundt 30 milliardar kr - skal settast av til eit fond som skal vere øyremerkt gjeldssaneringsformål for kommunane.

       Desse to forslaga frå RV er naudsynte for å skaffe eit faktamateriale til den konkrete debatten om kommunane sin økonomi neste år. RV vil stemme for andre forslag i dag som peiker i riktig retning. Men vi fremmer ikkje forslag om våre primære standpunkt når det gjeld korleis kommuneøkonomien skal vere neste år, det kjem vi tilbake til under behandlinga av statsbudsjettet.

       Eg tar opp dei to forslaga frå RV.

       Jeg var så heldig å komme ny inn på Stortinget i 1993. Jeg ble valgt inn i kommunalkomiteen, og ble faktisk de første årene saksordfører for kommuneøkonomiproposisjonen. Da jeg begynte å jobbe med disse tingene i 1993, tror jeg vi behandlet en kommuneøkonomi på ca 150 milliarder kr, og nå, i 1997, behandler vi en kommuneøkonomi på 180 milliarder kr, dvs. at det har vært en vekst på ca 30 milliarder kr på fire år. Allikevel sier faktisk Senterpartiet gang på gang at vi raserer Kommune-Norge.

       Det har aldri vært sånn velstand i Kommune-Norge som det er i dag. Eva Lian sier at kommunene sliter med trang økonomi og høye avgifter. Senterpartiet sier at de vil ha et « levende folkestyre » - det skal være de kommunale politikerne som skal bestemme. Samtidig går de inn for at vi skal ha en fri skattøre, og bare for liksom å dempe det så de « levende » kommunepolitikerne ikke skal bli altfor sure, putter de på et lite basistilskudd på 3,5 mill. kr til hver kommune. Det gjør de for å dempe den skjeve og urettferdige fordelingen en fri skattøre vil medføre for Kommune-Norge. Det er faktisk å snakke med to tunger!

       Jeg synes også at representanten Lians bekymring for kommunenes muligheter til å få budsjettene i havn i forhold til tidspunkt, kanskje burde tilsagt at Senterpartiet hadde sluttet seg til da vi behandlet sak nr. 1 i dag om omlegging av budsjettrutinene, og på den måten kanskje sørget for at kommunene fikk vite hvilken inntekt de vil ha ved neste korsvei.

       Jeg er også skuffet over at Kristelig Folkeparti er med på det forslaget som går på en fri skattøre.

       Klungland tok i innlegget sitt opp en av de tingene som kanskje Kommune-Norge i svært liten grad har vist oppmerksomhet, og det er den renteutviklingen vi har hatt på bakgrunn av den politikk som i hvert fall jeg føler at Arbeiderpartiet har stått for. I dag har vi kanskje en av de laveste renter i hele Europa. Vi har en rente i kommunesektoren som er under 3 %. Da jeg kom inn i 1993, som jeg viste til, var faktisk gjennomsnittsrenten betydelig høyere i Kommune-Norge. Det er klart at dette er noe kommunene også nyter godt av. Jeg er veldig glad for at på disse fire årene - selv om enkelte partier synes det ser mørkt ut - har sysselsettingen i kommunesektoren økt betydelig. Totalt arbeider det i denne sektoren i Norge i dag ca 510.000 mennesker, og det håper jeg faktisk Senterpartiet er glad for, selv om det ser svart ut fra deres synspunkt.

       Til slutt har jeg bare lyst til å si til Senterpartiet at når Eva Lian i innlegget sitt liksom fronter Arbeiderpartiet for at vi ikke er med på forslag nr. 3, synes jeg kanskje det er å sette det på hodet. For samtidig som hun ber om at vi skal være med på en toppfinansiering for tyngre brukere i kommunale omsorgstjenester uten å spesifisere hva det er for noe, går hun med på forslag nr. 4 og øker elegant skjønnsrammen til Kommune-Norge med 285 mill. kr flatt ut. Representanten Eva Lian kunne f.eks foreslått å øke skjønnspotten med 285 mill. kr for tunge omsorgstjenester i kommunene, da hadde det jo vært en sammenheng, ikke bare legge det flatt ut så det kan brukes rundt om i Kommune-Norge.

       Jeg synes vi fra Arbeiderpartiets side i hvert fall kan forsvare den kommuneøkonomien vi har hatt i disse fire årene.

Morten Lund (Sp) : Det er godt å høre at Arbeiderpartiet forsvarer den kommuneøkonomi vi har i dag - den kommuneøkonomien vi har til tross for Arbeiderpartiets og Regjeringens forslag, ikke på grunn av. Det er grunn til å tenke over hvordan situasjonen i kommuner og fylkeskommuner hadde vært om de bare hadde fått de økonomiske rammer som Regjeringen har foreslått de siste fire år, og som Arbeiderpartiet i Stortinget har forsvart med nebb og klør hele tiden.

       For året 1994 var det ikke plass eller råd til noen økning i antall ansatte, sa Regjeringen. Men i løpet av året ble det 7.000 flere årsverk fordi det var helt nødvendig. Kommunene greide dette fordi det kom inn 2-3 milliarder kr ekstra i skatt - like mye som Senterpartiet ville bevilge ekstra.

       Slik har det fortsatt. Uventet og stor skattevekst har summert seg til milliardbeløp hvert eneste år. Prognosene har blitt endret fra uke til uke. I tillegg har rentenedgangen hjulpet mye, en rentenedgang som i hvert fall ikke er en følge av vedtak i salen her.

       I 1996 økte sysselsettingen med 10 300 årsverk - ikke ett årsverk for mye i forhold til behovene. Noe skyldes skolereformene, men det meste er volum- og kvalitetsvekst i de løpende oppgavene.

       For inneværende år lyktes det endelig å overbevise Stortinget om at Regjeringens forslag måtte økes mye. Drøyt 5 milliarder kr ble plusset på. Også i år blir det en skattevekst på 2-3 milliarder kr utover Regjeringens prognose før jul. Likevel oppleves økonomien som meget stram for mange.

       I 1996 utredet halvparten av landets kommuner om skoler skulle legges ned for å spare penger. Slikt gjøres ikke i kommuner med god råd. 90 kommuner gjorde vedtak om nedlegging av skoler, men de fleste kunne avlyse eller utsette dette på grunn av de ekstra gevinstene som ble kjempet fram i Stortinget før jul.

       Det er vanskelig å forestille seg hvordan situasjonen ville vært om kommuner og fylkeskommuner bare hadde fått det Regjeringen ønsket, og hadde hatt 15-20 milliarder kr mindre til sin drift i disse fire årene, og 30.000 færre til å gjøre jobben enn det de har i dag. Det ville vært færre skoler, færre lærere, færre barnehager, lengre sykehjems- og sykehuskøer, færre musikkskoler og færre ansatte i eldreomsorgen. En kommune med 4 300 innbyggere ville antagelig hatt 10 mill. kr mindre i inntekter denne perioden. Trondheim kommune ville hatt minst 330 mill. kr mindre, og det ville vært dramatisk for den.

       Det er skremmende at det er så mye uforutsatte tilfeldigheter som har berget situasjonen. Det er merkelig at det store, dyktige og statlige byråkratiet i departement og på regionalt nivå ikke greier å registrere ressurs-behovet bedre i forhold til det tjenestetilbudet som Stortinget har vedtatt. Det er merkelig at Finansdepartementet er så lite treffsikkert i sine skatteprognoser. Men mest av alt er det skremmende at massive signal fra grasrota, fra politikerkolleger, kommuneansatte og brukerorganisasjoner, har hjulpet så lite på vedtakene her i Stortinget. Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet oppfatter rett og slett ikke de signalene. Så dikter man opp en virkelighet. Tidligere statsråd Berge påstod hardnakket at ordførerne vasset i penger.

       Det har vært uansvarlige overbud, ifølge saksordfører Klungland, fra dem som har ønsket å plusse på mindre enn det som har blitt resultatet. Det har vært uansvarlig. Jeg vil si det hadde vært bra om det hadde vært noe mer kunnskap om Kommune-Norge i Arbeiderpartiet. Men hvis disse endringene hadde gått i motsatt retning, hvordan hadde det gått da?

       Usikkerhetene omkring anslagene på skatteinngangen er brukt som argument for at den proposisjon vi nå behandler, må komme sent til Stortinget. Min erfaring er at usikkerheten er stor uansett - den er det i dag for inneværende år. Det er uforsvarlig med så kort behandlingstid som vi nå har. I år kom proposisjonen 13. mai. Det har vært minimal tid til offentlig debatt og kontakt med dem saken angår mest. Jeg mener Stortinget må få dette dokumentet en måned tidligere.

       Kommunesektoren er viktig for å motvirke den sterke sentraliseringen som nå skjer. Regjeringen gjør mye for å svekke kommunene som motkraft mot sentralisering. Nytt inntektssystem for kommunene vil ha en dramatisk virkning hvis det blir gjennomført, særlig for små utkantkommuner. Det siste utspillet fra undervisnings- ministeren om at små skoler ikke skal gis tilskudd til 6-åringsreformen, er et eksempel på et bittelite tiltak som skader mye der det rammer. Anslaget mot utkantene blir nå slått tilbake her i Stortinget - det skjedde også med Regjeringens storslåtte planer om å slå sammen kommuner.

       Det er urovekkende at departementet fortsatt arbeider aktivt for å få til kommunesammenslåinger, bl.a ved å tilby økonomisk og faglig hjelp for å vurdere endringer i inndelingen. Det er positivt at statsråden ikke legger skjul på at han har som mål å få til mange kommunesammenslåinger. Men det er meget beklagelig at statsråden i sitt tilbudsbrev til kommunene bruker argumenter som et solid flertall i Stortinget klart har tilbakevist. Statsrådens brev til kommunene kan forstås dit hen at han gjør dette « med bakgrunn i Stortingets vedtak », som det står. Det ville være rett å skrive « på tross av Stortingets vedtak ».

Eirin Faldet (A) : Så skjedde det igjen - lyset har gått for Senterpartiet. Jeg trodde faktisk det bare dreide seg om å skifte sikring, men det er slik at hele sikringsskapet er borte.

       Jeg tror ikke at ordførerne vasser i penger, men gjennom en stadig vurdering, analyse og reform er vi i stand til å forbedre inntektssystemet bit for bit. Selv om kommunene blir reformtrøtte, har denne prosessen ført til at vi i dag har et inntektssystem som er mer treffsikkert enn noensinne. Gjennom inntektssystemet får kommunene kompensert for de utgiftene de faktisk har, etter såkalte objektive kriterier. Med objektive målinger av kostnadene synes jeg at vi har lagt ambisjonsnivået høyt. Men nivået er både viktig og riktig hvis vi skal gi alle kommunene mulighet til å gi sine innbyggere et godt velferdstilbud.

       Jeg er veldig glad for at vi nå har fått de psykisk utviklingshemmede inn som et kriterium i inntektssystemet. Det betyr at kommunene i større grad får kompensert de reelle utgiftene de har. Det er veldig viktig at de kommunene som har flere PU-klienter enn gjennomsnittet, ikke skal lide økonomisk under dette.

       Vi må også fortsette arbeidet med å finne de reelle kostnadene som er knyttet til store avstander, spredt bebyggelse og klima. Jeg går ut fra at Regjeringen vil komme tilbake til dette. Men uansett hvor godt inntektssystemet blir, kan det ikke fange opp alt. Derfor er det viktig at vi har en skjønnspott som er tilstrekkelig til å fange opp de utgiftene som ikke kan legges inn i inntektssystemet. Vi må også ha midler til å kunne møte alle de uforutsette utgiftene som dukker opp i løpet av et år. Forutsetningene for å ha en solid skjønnspott er at midlene brukes til formål der det ligger en skjønnsmessig vurdering bak tildelingen. Vi kan ikke dele ut skjønnsmidler på et rutinemessig grunnlag. Det står en samlet kommunalkomite bak denne merknaden og denne meningen, og det er ikke første gang at kommunalkomiteen har sagt dette.

       Nå må vi være villig til å gjøre noe med det. Vi må være villig til å gi flere midler til dem som trenger det mest. I den forbindelse er jeg veldig glad for de signaler som nå kommer fra Regjeringen om at kommuner som er spesielt rammet av utflytting, skal få motvirket inntektsnedgangen gjennom skjønnstilskudd. Jeg mener dette er et veldig viktig bidrag for å vise at vi mener alvor når det gjelder både en skjønnsmessig bruk av skjønnsmidlene og en satsing på utkantområder med fraflyttingsproblemer. Som et første skritt på veien mot å utvikle en egen politikk for utkantutkantene er regional-meldingen nå fulgt opp på en god måte, og jeg ser med forventning fram til det videre arbeidet på dette området.

Statsråd Kjell Opseth : I revidert nasjonalbudsjett er overslaget for skatteinngangen i kommunesektoren i 1997 justert opp med 800 mill. kr som følgje av ei oppjustering av overslaga for sysselsetjingsveksten. Som alle no vil ha fått med seg, er overslaga ytterlegare justerte opp med 1,3 milliardar kr i 1997. Veksten for 1997 blir etter dette rekna reelt til 3,75 %, som er ein auke på 0,75 % i forhold til revidert nasjonalbudsjett. Medrekna reduserte renteutgifter blir veksten på heile 4,5 % eller mellom 7 og 7,5 milliardar kr. Veksten i skatteinntektene er ikkje ny av året. Den har faktisk kome i fleire år og som eit resultat av Regjeringas politikk, så den inntektsveksten kommunane har fått dei siste åra, er komen som eit resultat av Regjeringas politikk og ikke som eit resultat av handsaminga av kommuneøkonomien her i Stortinget, slik representanten Morten Lund prøvde å framstille det.

       For 1998 legg Regjeringa opp til ein vekst i kommune-sektoren sine inntekter på om lag 2 % eller om lag 3,5 milliardar kr. Dette er ein sterkare vekst enn det har vore lagt opp til dei seinare åra.

       Norsk økonomi går bra for tida. Veksten i sysselsetjinga blir sterkare enn tidlegare rekna med, og faren for presstendensar i einskilde sektorar aukar. Kommunesektoren står overfor mange utfordrande oppgåver dei neste åra, m.a. gjennomføringa av grunnskulereforma og utbygginga av eldreomsorga. Det er likevel særleg viktig for kommunesektoren at vi kan få til eit budsjettopplegg som ikkje medverkar til å forsterke presstendensar i norsk økonomi. Låg lønsvekst og lågt rentenivå vil kunne medverke til ei vedvarande positiv utvikling innafor denne sektoren. Dette er særleg viktig generelt, men ikkje minst er det viktig for kommunesektoren.

       Fleire har hevda at det skapar problem for kommunane sitt budsjettarbeid dersom skattøyren ikkje blir fastsett no i vår. Dette kan ikkje vere rett. Regjeringa gjev i kommuneøkonomiproposisjonen klare signal om dei viktigaste inntektskomponentane for kommunesektoren i 1998. Dei totale inntektene skal vekse med om lag 2 % eller 3,5 milliardar kr frå 1997 til 1998. Skatte-inntektene skal førast vidare på det nivået ein reknar med for 1997 i revidert nasjonalbudsjett. Rammetilskotet skal aukast med 700 mill. kr, og av dette skal 450 mill. kr gå til kommunar og fylkeskommunar som taper på omlegginga av inntektssystemet. Betre grunnlag for kommunal budsjettering er det ikkje mogleg å gje i mai året før det aktuelle budsjettåret. Ingen rådmann med

       respekt for seg sjølv kan ha problem med å lage overslag for skatteveksten for sin kommune på basis av slike signal.

       Debatten om tidspunktet for fastsetjing av skattøyre får meg til å tru at dei som ønskjer skattøyren fastsett om våren, kan ha andre motiv enn omsynet til kommunane sin budsjettinformasjon. Anten vil dei ha ei anna fordeling mellom kommunar enn Regjeringa, slik at ein sterk skattevekst skal føre til eit tilsvarande trekk i rammetilskotet, eller dei vil ha ei større totalramme enn Regjeringa, slik at ein sterk skattevekst skal føre til ein tilsvarande auke i rammetilskotet. Dette er i og for seg greit nok. Lat oss diskutere storleiken på totalramma for kommunesektoren og korleis denne skal fordelast mellom skatt og rammetilskot. Og lat oss av omsyn til kommunesektoren si budsjettering gje klare signal om dette ved handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen i juni. Men det er då ein føresetnad at skattøyren blir fastsett til hausten og tilpassa det nivået på skatteinntekter vi gjev signal om om våren.

       Opptrappinga av inntektsutjamningsordninga i inntektssystemet blir følgd opp. Regjeringa trappar opp inntektsutjamninga frå 1997 til 1998 i samsvar med det som vart varsla i fjorårets kommuneøkonomiproposisjon. Opptrappinga medverkar til å redusere inntektsskilnadene mellom skattesterke og skattesvake kommunar og fører til ein auke i det inntektsutjamnande tilskotet frå 1997 til 1998 på om lag 800 mill. kr. Det er kommunar med skatteinntekter under landsgjennomsnittet som tener på ei slik opptrapping.

       Det er tidlegare signalisert at det blir jobba vidare med fleire problemstillingar knytte til kostnadsnøklane i inntektssystemet. Departementet er i gang med å utvikle nye kriterium for busetjingsmønsteret sin innverknad på kostnadene i kommunal tenesteproduksjon. Det er i samband med dette sett ned ei rådgjevande referansegruppe med representantar frå kommunesektoren, berørte departement og fylkesmannsembeta.

       Det er samla sett av ein skjønnspott på om lag 3,1 milliardar kr. Det nye i år er at departementet varslar at ein vil sjå på problema knytte til fråflytting og nedgang i folketalet når ein skal fordele skjønnspotten.

       Eldresatsinga er den store satsinga i tida som kjem innanfor kommunal sektor. Det er ikkje særleg tvil om at oppgåvene ein står overfor når det gjeld pleie- og omsorgstenestene for dei eldre i åra som kjem, er store. Dette er oppgåver som i stor grad må løysast på kommunenivå. Derfor har Regjeringa sett det som heilt naudsynt med ei satsing som vil gjere kommunane i stand til å løyse desse oppgåvene. Eg seier meg glad for at det er oppnådd semje i Stortinget om hovudtrekka i eldremeldinga.

       Eg har merka meg at eit fleirtal i komiteen ber om at mekanismar som gjer at det ikkje løner seg for kommunane å utsetje vedtekne nasjonale reformer, blir vurderte. Fleirtalet ser det òg som viktig at det blir lagt bindingar på dei auka overføringane. Komiteen meiner at den reelle auken på 250 mill. kr i dei frie inntektene må kome dei kommunane til gode som har nytta investeringstilskotet, fordi desse får auka utgifter til finansiering av lån og avdrag.

       Eg har også registrert at sosialkomiteen har ei anna formulering på dette området, og at representanten Eva Lian no tok atterhald i forhold til merknadene i den innstillinga vi no diskuterer, om kommuneøkonomien, og det seier seg sjølv at då er dette ei problemstilling vi må kome tilbake til i samband med budsjettet til hausten.

       Så heilt til slutt nokre få ord om strukturen innafor kommunesektoren. Det er ikkje noko særleg tvil i departementet - og ikkje hos meg heller - om at kommunesamanslåing skal skje frivillig. Men det hindrar jo ikkje at det går an å leggje eit grunnlag som gjer at kommunane i større grad kan få avklart kva som er fordelar og ulemper med å slå seg saman. Difor har eg teke initiativ i ti område i landet der vi reiser spørsmålet om det er formålstenleg for folket i desse regionane at kommunane slår seg saman. Eg vil sjølvsagt på vanleg måte kome tilbake til Stortinget med resultatet av dei utgreiingane som blir gjennomførte. Kor mange og kor kan eg ikkje seie noko om til Stortinget pr. i dag, men Stortinget skal få full informasjon på dette området.

       Så er jeg også opptatt av å få et signal fra statsråden i forhold til forslaget om statlig toppfinansiering. Ville ikke en slik finansiering være en fordel for de gruppene det gjelder, og for både stat og kommune, slik at vi slapp uverdig krangling mellom de ulike grupper tunge brukere av kommunale omsorgstjenester?

       Og det siste - det var også det siste statsråden berørte i sitt innlegg - er dette med lokale initiativ, for Stortingets flertall var veldig opptatt av at initiativ til eventuell grensejustering/kommunesammenslåing skulle komme fra lokalt hold. Nå har statsråden overprøvd det med selv å ta initiativ. Det kan jo være greit å ha en geskjeftig statsråd i mange saker, men poenget er at det var den lokale befolkningen som selv skulle ta initiativ. Og jeg vil se den statsråden som, hvis det kom en søknad fra to kommuner om å utgreie dette sammen, ville si: Nei, jeg har ikke noen penger til å hjelpe dere med det. Jeg er ganske sikker på at i hvert fall statsråd Opseth ville klappet i hendene og sagt at selvfølgelig skal dere få midler til å foreta denne utgreiingen for å få fram fordeler og ulemper. Er ikke det en riktig observasjon?

Statsråd Kjell Opseth : Underskotet i kommunesektoren hadde eg nok vore meir ottefull for enn det eg faktisk er, dersom det ikkje var fordi vi veit at underskotet

       i stor grad er der fordi ein har lånefinansiert skulereforma. Som ein veit, er det spesielle ordningar for den reforma.

       Så til spørsmålet om på ein måte å setje eit tak for utgifter til ulike tenester, og så skal staten gå inn og ta det som måtte komme over det taket. Lat meg berre seie at eg føler meg ikkje sikker på at forslagsstillarane har tenkt gjennom konsekvensane av eit slikt forslag. Eg er ganske sikker på at det kunne føre til nokså sterk kostnadsdriving rundt om i tenesteproduksjonen til kommunane, medan vi burde vere opptekne av det motsette.

       Så til spørsmålet om kommunestrukturen. Eg hadde rekna med at det var relativt brei semje i denne salen om at mindre kommunar har aukande utfordringar som krev stadig større kompetanse hos dei tilsette, og så er spørsmålet: Er dei i stand til å få den kompetansen? Vi ser i mange tilfelle at det er dei ikkje. Då kan løysinga vere ei større eining.

       Så er det heilt rett at alle som skriv til meg og ber om ressursar til å sjå på ei eventuell endring i strukturen, får ja, anten det er fylkeskommunar eller kommunar.

Tore A Liltved (H) : Jeg er glad for at statsråd Opseth i forbindelse med debatten om regional- og distriktspolitikken advarte mot inflasjon. Det er dessverre en del partier her i salen som bryr seg veldig lite om det, noe som kan gå forferdelig hardt ut over kommunene og dem kommunene skal betjene.

       Jeg vil spørre om statsråden har tatt kontakt med KS for å prøve å bli mer enige om kriteriene som ligger til grunn for beregning av kommunenes utgifter når staten pålegger kommunene å gjennomføre reformer. Vi har sett en del store sprik bl.a når det gjelder Reform 94 og Reform 97, hvor Stortingets komiteer senere har måttet rette opp feil og beregninger som ikke holder stikk, og som ville ha påført kommunene utgifter, slik at de ikke ville fått full kompensasjon, som Stortinget mener de bør ha. Hva gjør Kommunaldepartementet for å få sikre beregninger for statlige reformer som kommunene pålegges å gjennomføre?

       Departementet har berørt dette etter ei oppmoding frå fleirtalet i komiteen, Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti, og har vist til at Inntektssystemutvalet, som ser på finansiering av kommunesektoren, skal kome tilbake til dette. Men det som er problemet, er at dette utvalet ikkje vil gjere noko i forhold til m.a. kommunaltekniske tenester. Lat no det liggje, det er avhengig av kva Regjeringa gjer, men det er ein stor del av brukarbetalinga. Det som bekymrar meg mest, er utviklinga når det gjeld helse- og sosialtenestene, som utgjer 25-30 % av brukarbetalinga.

       Det er varsla, som sagt, at Regjeringa vil kome tilbake til dette i budsjettet for 1998, men eg vil utfordre statsråden med omsyn til utviklinga her og veksten i brukarbetalinga. Eg vil òg spørje om han er einig med meg i at det er store fordelingsmessige og sosiale problem knytte til denne forma for flat skattlegging.

       Jeg har imidlertid lyst til å stille Opseth spørsmål på et annet område, og det gjelder forskriften som er kommet angående pleie- og omsorgsarbeidet i kommunene. Det er fra tid til annen en del forskrifter som sendes til kommunene direkte fra departementet, og det er også ulike former for prosjekter. Jeg har lyst til å spørre statsråden hvordan han ser på konsekvensene og virkningene av at departementet sender ut slike forskrifter uten at dette har vært tatt opp i budsjettsammenheng.

       Statsråd Opseth var også innom skattøren og spekulerte litt omkring hvilke motiver man hadde for å skulle fastholde skattøren. For Kristelig Folkepartis vedkommende har motivet vært at vi ønsker at kommunene skal beholde noe av incentivene for å drive næringsutvikling. Vi ønsker altså en dynamisk modell hvor også kommunene skal se igjen noe av innsatsen som de legger ned, i form av økte skatteinntekter, og at dette ikke skal bli tatt fra dem. Vi har sett en rekke eksempler på at kommunene pålegges innsparinger og at prosjekter skal utlyses på anbud, og når man får innsparinger og gevinst, blir dette tatt fra dem, de straffes altså. Jeg vil til slutt spørre statsråd Opseth: Mener han ikke at det er fornuftig at det ligger et slikt dynamisk element i inntektssystemet, slik at kommunene kan beholde incentivene for å drive verdiskaping i sin kommune?

Statsråd Kjell Opseth : Eg har litt vanskar med å sjå samanhengen i representanten Lånkes argumentasjon for ikkje å bruke skattøyren som regulator og det å ha incentiv for å skape næringsutvikling. Det vi har sett, er at det har vore ein svær vekst i skatteinntektene i kommunane, og det meste av dette har dei fått ta hand om sjølve. Ein av grunnane til at det går så godt i norsk økonomi i dag som det gjer, er at det er skapt nye arbeidsplassar, langt fleire enn nokon gong før. Faktisk har vi no vekst i sysselsetjinga i industrien, noko som vi ikkje har hatt på fleire tiår. Veksten i kommunanes inntekter er jo heilt avhengig av dette, enten overføringane kjem som rammeoverføringar, eller dei kjem som skatt. Så incentiva for kommunane når det gjeld å drive næringspolitikk, meiner eg er til stades i aller høgste grad, nesten utan omsyn til på kva måte ein fordelar ressursane totalt sett i dette landet. Det er nemleg det det dreiar seg om, og der må vi også ha kommunane med.

       Så til dei psykisk utviklingshemma. Eg er ikkje sikker på om vi har funne eit system som er treffsikkert no heller, og eg kjem til å ha det til observasjon og sjå korleis utviklinga blir. Vi håpar at det vi no har laga, er betre enn det gamle, men tida får vise kor mykje betre det er.

Morten Lund (Sp) : Statsråden sa i sitt innlegg at jeg hadde sagt at de ekstra pengene til kommunene kom som resultat av Stortingets vedtak. Det var jo det motsatte jeg sa - med unntak av det siste året, da Stortinget gjorde vedtak om 5 milliarder ekstra til kommunene. Jeg sa at det var uforutsette tilfeldigheter som har brakt de pengene i kommunekassene i form av økt skattevekst. Så sier statsråden at det er et resultat av Regjeringens politikk, at det har skjedd. Da vil jeg spørre: Hvor er denne politikken presentert? Den burde da vært presentert i Regjeringens dokumenter til Stortinget - kommuneøkonomiproposisjonen eller i andre proposisjoner - eller i stortingssalen her. Men det er det motsatte som er sagt; kommunene kan ikke få flere penger, kan ikke få flere ansatte, for da går det ut over noe. Særlig nå sist vinter, etter at pengene var bevilget, uttrykte statsråden frykt for at dette ville gi dyrere tjenester. Pengene kommer til å bli sløst bort til å redde grendeskoler, ble det sagt. Regjeringen har altså argumentert aktivt mot at kommunene skulle få disse pengene, men det har vist seg at de pengene har vært helt nødvendig. Og når vi da ser tilbake, vil vi se at de som har vært nærmest med sine forslag i forhold til det som har blitt resultatet, er Senterpartiet - de som har vært lengst unna, er Regjeringen.

       Det at det er lite forutsigbart når pengene kommer, gjør at det blir ganske lite effektivt - for å bruke det uttrykket. Her får vi ikke planlagt pengebruken ordentlig, og da blir det dyrere tjenester. Det at pengene kommer i løpet av året - og som Ola T Lånke sa, det er fra hånd til munn i mange kommuner - er lite effektivt.

       Det jeg da ønsker å få høre litt mer om, er det arbeidet som gjøres i departementet for å komme fram til en bedre virkelighetsbeskrivelse: Hva koster det å produsere tjenestene? Inntektssystemutvalget burde ha utredet hvor mye den enkelte kommune har, hvor mye kommunene trenger, og så funnet differansen som skulle ha vært tilført ekstra.

Statsråd Kjell Opseth : Eg må ærleg talt få lov til å seie at representanten Morten Lund må ha følgt dårleg med i løpet av desse åra når han ikkje har greidd å få med seg på kva område omlegginga i norsk politikk har skjedd sidan 1990 og fram til i dag, der vi faktisk har gjenvunne næringslivets konkurransekraft på ein sånn måte at vi dei siste åra for første gong på fleire tiår har fått vekst i industrisysselsetjinga. Og dersom representanten Morten Lund ikkje ser at det er ein samanheng mellom rammevilkåra for industrien og norsk økonomi og kommunane sin økonomi, har han gått glipp av noko heilt vesentleg i relativt mange år.

       Så kunne ein gjerne ønskt at ein visste noko meir om kva inntekter kommunane vil få dei komande åra. Men det som er heilt sikkert, er at det er langt betre for kommunane å få større inntekter enn ein har rekna med, enn det er å få lågare. Eg har vore med i lokalpolitikken i så mange år at eg veit at det var alltid planar for å bruke meir pengar, om dei kom, men det var langt vanskelegare å redusere aktiviteten dersom ein fekk mindre ressursar enn ein rekna med.

       Eg skjønar det slik at Morten Lund helst såg at vi hadde overslag som var heilt strokne, og at ein så måtte ta belastninga dersom det blei ein reduksjon i forhold til slike overslag. Det vil eg åtvare sterkt mot. Det er betre å vere litt konservativ på dette eine området.

       Det vi nå ser ute i Kommune-Norge, er at utgiftene til f.eks skolebygg har steget ca 50 % det siste halve året. Hvorfor har de det? Jo, selvfølgelig fordi det er mer enn nok å gjøre på anleggssektoren. Unngår en da det ved bare å spytte inn mer penger? Rogaland og Hordaland fylkeskommuner konkurrerte om de samme legene. Rogaland tilbød legene - jeg tror det var - 48.000 kr mer, og fikk dem. Betyr det at vi får en bedre helsetjeneste, eller betyr det at vi får en dyrere helsetjeneste?

       Representanten Morten Lund var inne på at rentenedgangen ikke skyldes vedtak her i salen, og det kan være et lite poeng i det. Men det er jo faktisk sånn at rentenedgangen først og fremst skyldes det faglig-politiske samarbeidet som Arbeiderpartiet har med Landsorganisasjonen, som har ført til lønnsmoderasjon, som har ført til at vi har fått ned prisene, og til at vi har fått ned renten. Men jeg har også lagt merke til - det stod vel i Dagens Næringsliv i går - at næringslivet faktisk frykter en sentrumsregjering, ja så mye at kronen allerede er i ferd med å svekkes. Og når kronen er i ferd med å svekkes, hva er det en risikerer da? Jo, da risikerer en at renten går opp. Og for kommunesektoren betyr altså 1 % rente en halv milliard kroner. Det er det vi kan regne med å ende opp med med en sentrumsregjering.

       Arbeiderpartiet har brukt offentlig sektor for å møte den lavkonjunkturen vi var inne i. Vi brukte offentlig sektor, og spesielt kommunesektoren, til å sysselsette folk for å slippe å ha for stor arbeidsledighet. Når det er oppgangskonjunktur for privatøkonomien, og det går godt i privat sektor, er det viktig at offentlig sektor ikke følger med i samme grad. Dersom den hadde gjort det, hadde vi vært i samme situasjon som Sverige, neste gang vi er inne i en lavkonjunktur. Og jeg kan ikke skjønne at de delene av opposisjonen som ikke kan prioritere eller ikke vil ha inndekning, ikke kan forstå at det faktisk er en fare for det norske velferdssamfunn. Det viktigste vi kan gjøre i Norge nå og i framtida, er å ha en stabil økonomi. Det er det beste både for kommunene og for næringslivet og for privatøkonomien.

       Jeg har merket meg at Senterpartiet faktisk ønsker en renteoppgang, og jeg syns de skulle undersøke om det er noe som folk og spesielt kommunesektoren, offentlig sektor og velferdsstaten vil være tjent med.

       Men tillat meg da å stille et spørsmål. Kommunene har de siste årene fått mange flere hundre millioner kroner ekstra hvert år. Og da må jeg få lov å spørre: Hvor er disse pengene blitt av? Er det noen som har gravd dem ned? Er det noen som har kastet dem vekk? For det er for meg uforståelig at alt er blitt så veldig mye verre samtidig som Kommune-Norge har fått mer penger. Etter min oppfatning er påstandene om for små overføringer med på å undergrave kommunepolitikernes ansvarsfølelse.

       Vi har i dette landet en meget god kommunelov. Kommunene skal ifølge denne loven være veldig frie. De representantene som folket hvert fjerde år velger til kommune- og fylkesting, skal i stor grad få lov til å bestemme hvordan politikken skal være i fylker og kommuner. Det vil være ulike flertall i de ulike kommunene, og etter min oppfatning bør faktisk de ulike flertallene få lov til å fatte egne beslutninger, uavhengig av hva denne salen her måtte mene, fordi kommunens innbyggere har krav på å få den politikken som de har stemt for i sine kommuner og fylker. Og det er heller ikke, etter min oppfatning, Stortingets rolle å overprøve velgernes dom på kommuneplan.

       Omleggingene i kommuneøkonomien i denne perioden har stadig vekk gått på lavere skattøre og mer i overføringer, og det er med på å underminere kommunenes frihet. Det er med på å fjerne deres muligheter til å foreta selvstendige valg og påvirke egne inntekter. Og det skyldes at det er altfor mange i denne sal som er opptatt av å styre lokalpolitikerne, styre over hodet på de folkets representanter ute i kommunene som faktisk er folkevalgte.

       Skjønnspotten, sammen med dette, bidrar til mer av det samme. Skjønnspotten og krisemaksimeringen fra rikspolitikere bidrar til at kommunene er mer tjent med å satse på lobbying enn å satse på egeninnsats og finne ut hvordan de kan løse problemene til beste for sine innbyggere. Dette mener vi man må gå vekk fra, og at dette kan gjøres ved at man går vekk fra skjønnspotten, at man reduserer de samlede kommunale overføringene og heller går tilbake til den skattøren som kommunene og fylkene hadde da kommuneloven ble vedtatt i 1992. Jeg tar opp forslag nr. 11, som går på det. Da vil det igjen bli opp til kommunene selv å sørge for best mulig inntekt, og de får frihet til å velge om de vil å ha lave eller høye skatter, lave eller høye avgifter.

       I desse tider der kommunalministeren gjer så godt han kan for å halda i gang debatten om kommunesamanslåing, er det viktigare enn nokon gong før å diskutera ulike former for interkommunalt samarbeid som alternativ til samanslåing. Eg tykkjer det er utruleg lettvint ikkje å ta dette området meir alvorleg. Det verkar som kommunalministeren har sett seg føre å slå saman kommunane og derfor ikkje evnar å tenkja alternativt.

       Eg har sett at departementet har gått gjennom lovgrunnlaget for interkommunalt samarbeid og ikkje funne grunn til å fremja lovendringar nå. Men enkelte gonger trengst det fagleg hjelp og økonomiske stimulansar for å koma i gang. Andre gonger er det kanskje eit regelverk som trengst for at kommunane betre skal få til eit samarbeid.

       I enkelte område av landet er dette svært viktig å få til, som f.eks i Stavanger-Nord-Jæren-området. Dette området har mange gode samarbeidsprosjekt, men når det gjeld arealplanlegging, bustadutbygging og næringsutvikling, er det vanskeleg å få skikkeleg til. Også andre stader i landet har det likeeins, med ein felles bustad- og arbeidsmarknad der jordvernet i tillegg er inne i biletet. Kommunane her er som regel store nok til å fungera godt også etter kommunalministeren sine kriterium. Derfor er ikkje samanslåing noka løysing. Derimot bør det utarbeidast eit regelverk for økonomisk fordeling ved interkommunalt samarbeid når det gjeld arealplanlegging, næringsutvikling og bustadutbygging. Dette vil alle partar tena på både økonomisk og kva gjeld ressursar når det gjeld rett bruk av jord. Då håpar eg at kommunalministeren tek initiativ til å få dette til.

       Utan omsyn til kommunestorleik og -grenser vil det alltid vera behov for interkommunalt samarbeid. Det håpar eg også at kommunalministeren forstår. Dessutan kan det vera behov for samarbeid på enkelte felt med f.eks kommunen i nord, mens det er andre samarbeidsområde som det er aktuelt å vera saman med kommunen i sør om. Så kjem dei tilfella der det er naturleg å samarbeida med alle kommunane rundt om eit prosjekt, gjerne berre over ei viss tid til oppgåva er løyst.

       Kommunesamanslåingar løyser i alle fall ikkje desse utfordringane. Derfor er det eit fullstendig blindspor når kommunalministeren nå vil løysa desse utfordringane med samanslåingar, anten han kallar det frivillig eller med tvang.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vil bare benytte anledningen til å foreta et par-tre presiseringer.

       I replikkvekslingen med statsråd Opseth var vi innom skattøren. For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at vi ikke går under en grense. Vi syns på en måte å se en nedre grense som vi ikke bør underskride, før vi tar fra kommunene incentivene. Men som jeg også sa i mitt innlegg, ønsker vi å koble dette opp mot å øke basistilskuddet på en eller annen måte. Vi har tidligere lagt fram et forslag om en skråtakmodell, som vi gjerne kunne tenke oss å innføre. Den har ikke fått flertall, men vi ser i hvert fall poenget med å foreta en utjevning, slik at det er sagt.

       Når det gjelder antall psykisk utviklingshemmede som eget kriterium, er jeg glad for at statsråden viser den åpenhet som han gjør. Jeg har lyst til å rose statsråd Opseth for at han gir uttrykk for tvil og usikkerhet, for dette er jo veldig vanskelig å kunne finne ut av. Jeg tror at en slik holdning nettopp åpner for en dialog mellom regjering og opposisjon, hvor vi kan lytte til hverandre. Jeg syns kanskje også at det burde borge for at Opseth viser åpenhet når det gjelder å imøtekomme hensynet til de tunge hjelpetrengende brukerne i kommunene, og er med på en ordning med en toppfinansiering, slik som vi foreslår. Det gjelder ikke bare psykisk utviklingshemmede, men det gjelder også andre grupper, slik at vi kan få til en bedre treffsikkerhet så lenge kriteriene ikke er gode nok.

       Til slutt: Det synes å ha oppstått en tvil eller en uklarhet om hva som er komiteens og de ulike partiers mening når det gjelder overføringene til eldreomsorgen. For ikke å bruke for mye tid skal jeg bare nøye meg med å slå fast at Kristelig Folkepartis syn er slik det er understreket i Innst.S.nr.294 (1996-1997) om handlingsplan for eldreomsorgen, at kompensasjon skal gis til alle kommuner, enten de tidligere særlig har prioritert eldreomsorgen og bygd den ut, eller de nå står foran store løft på dette området.

Børre Rønningen (SV) : Når det no blir innført eit nytt kriterium for tal på psykisk utviklingshemma busette i kommunane, inneber det at omfanget av kommunale utgifter til denne gruppa er knytt opp til om ein innbyggjar er psykisk utvklingshemma eller ikkje. Men ofte er det graden av hjelpebehov som er avgjerande, ikkje den medisinske diagnosen. Eg er glad for at statsråden no seier at han er usikker på om det nye systemet er treffsikkert, og at han vil fylgje utviklinga nøye. Komiteen har jo òg fått synspunkt frå ulike hald, bl.a frå FFO, der det blir gjort greie for at ein treng meir spesifikke overføringsordningar enn det som er foreslått, og dei saknar òg ei oppfylging av NOU 1989:17 - Autistutvalet. Dette er ting me får kome tilbake til. Eg er einig i den presiseringa som representanten Lånke gjorde på det punktet.

       Elles vil eg vise til det framlegget som ligg på representantane sine plassar, som går på kostnadsnøkkel for inntektssystemet knytt til skulestruktur. For det er slik at Stortinget har løyvd store midlar til kommunesektoren dei siste åra, og det er òg slik at det ligg føringar i botn for overføringane til kommunane. Rett nok er det, som fleire har vore inne på, den lokale fridomen til sjølv å prioritere som er avgjerande, men eg synest vel òg at me av og til bør sjå på om dei midlane som regjering og storting legg inn i budsjettet, blir brukte etter intensjonane. Det er jo difor me har statsbudsjettdebatt og ein gjennomgang her av kommuneøkonomiproposisjonen. Då synest eg det er alvorleg å registrere at det er ein så omfattande nedleggingsprosess knytt til små skular i grisgrendte strøk. Det er etter mi meining i strid med det reviderte inntektssystemet der me òg gjekk gjennom Agder-modellen. Eg registrerer faktisk at same kva leiing det er i kommunane, så blir det ofte ikkje argumentert med faglege forhold, men med reine innsparingsgevinstar i samband med å leggje ned skular. Eg kan vise til at kommunar i Telemark, som Kviteseid med senterpartiordførar og Fyresdal med arbeidarpartiordførar, har lagt ned skular, og det er ikkje på grunn av presserande økonomiske tilstandar. Difor håper eg at det går an å få ein gjennomgang i tråd med intensjonane i framlegget frå SV.

Eva Lian (Sp) : Bare en kort oppsummering fra min side av noe av det som har blitt sagt i debatten.

       Det gjelder forslaget om statlig toppfinansiering for spesielt ressurskrevende brukere. Statsråden sier at vi burde være opptatt av forslag som er mindre kostnadsdrivende enn det forslaget vi har lagt fram. Jeg tror at det er et lite kostnadsdrivende forslag. Det er derfor jeg syns det er viktig å få en utredning. Vi er vel også først og fremst opptatt av personene det gjelder, at vi gir dem et verdig tilbud. Det er bakgrunnen for det forslaget.

       Så må jeg også avlegge representanten Leif Lund en liten visitt. Han snakket om at det var et flertall som ønsket en fri skattøre. Det må være en total misforståelse! Det er ingen her som har snakket om en fri skattøre. Det Senterpartiet i hvert fall snakker om, er at skattøren for 1998 ikke skal reduseres i forhold til den skattøre som er i dag. Det er vidt forskjellig fra det å snakke om en fri skattøre.

       Det er også flere som har vært inne på de totale økonomiske rammene. Vi kan diskutere og være enige og uenige om dem, men det som er viktig for oss i Senterpartiet, er at de økonomiske rammene må stå i forhold til oppgavene og de tjenestene som skal ytes. Det har jeg lyst til å understreke på vegne av mitt parti.

       Representanten Leif Lund er også inne på skjønnsmidlene, at vi der foreslår å øke med 285 mill. kr, men her er det jo snakk om midler til fylkeskommunene, og jeg er opptatt av de kommunale omsorgstjenestene knyttet til dette forslaget om en statlig toppfinansiering.

       Til slutt en liten visitt til saksordføreren. Det er sant som saksordføreren var inne på i sitt innlegg, at byggekostnadene øker, og at skolebyggene i forbindelse med Reform 97 blir dyrere. Nettopp derfor ville det jo vært en stor fordel å fordele byggeaktiviteten over flere år, og det hadde jo vært mulig hvis Arbeiderpartiet ikke stod så steilt på at alle skulle inn i skolen fra 1. august nå i 1997. Hvis vi hadde kunnet fordele byggeaktiviteten over flere år, ville vi ikke fått denne kostnadsdrivingen.

       En siste ting, som også representanten Klungland var inne på, er de økte legelønningene. Nå har jeg så vidt kikket i revidert nasjonalbudsjett, og hvis det er sånn at det er viktig å begrense legelønningene for å hindre veksten i fylkeskommunale utgifter og statlige utgifter, hvorfor kan vi ikke da få til en samordning av de statlige og kommunale legelønningene, slik som Senterpartiet har foreslått i revidert nasjonalbudsjett?

Morten Lund (Sp) : Ifølge statsråd Opseth har Morten Lund gått glipp av mye vesentlig i den senere tid, og han har liten innsikt i sammenhengen mellom veksten i næringslivet og økt skatteinngang. Jeg kan da fortelle statsråden at Senterpartiet hele tiden har beskrevet dette, at får vi til det som vi foreslår, økt næringsutvikling, økt satsing på kommunal sektor, blir det færre ledige i landet. Da blir det lavere ledighetskostnader både til tiltaksarbeidsplasser og til dagpenger, da blir det mer penger å bruke til andre ting. Og vi har fått rett. Sånn som vi har beskrevet det i våre budsjettmerknader, har det også gått. Det har faktisk blitt penger til overs i forhold til det vi har bevilget til tiltaksarbeidsplasser og til dagpenger hvert eneste år. Men du verden som vi er blitt kritisert for de forslagene vi har hatt av Regjeringen, som antakelig da må ha ønsket en annen politikk av en eller annen årsak. Det skulle vært interessant å vite hvorfor.

       Når det gjelder legelønningene, som saksordføreren er så bekymret for, har vi, som Eva Lian sa, et konkret forslag som det skal stemmes over i morgen, om at staten skal koordinere legelønningene også på regionsykehusene. Da kan Arbeiderpartiet gjøre noe med det ved å stemme for det.

       Når det gjelder argumentet om at hvis det kommer noen andre til makten i Norge, går nok renten opp igjen, så har vi hørt det før. Vi hørte det i EU-kampen, men renten gikk ikke opp etter EU-avstemningen, den gikk ned. Jeg tror kanskje det kan gå sånn nå også, selv om renten er lav nok. Noen mener at hvis en ønsker å styre utviklingen i landet, er det skadelig. Og det er nok sånn at de som tjener mest på at markedskreftene har fritt spill i landet, kommer til å tape på at vi får et regjeringsskifte, for de har det veldig bra i dag.

       Når det gjelder kommunesektoren som virkemiddel i motkonjunkturpolitikk, nevnte jo Eva Lian også dette med 6-åringsreformen. Byggenæringen sier at en ikke hadde trengt å få den veldige toppen vi har fått som en følge av 6-åringsreformen. Hadde vi kunnet bygge ut dette over flere år, hadde det vært bra, og det har Senterpartiet ønsket.

       Vi har videre foreslått at offentlige byggherrer skal være med og jevne ut byggeaktiviteten. Det har vi ikke fått Arbeiderpartiet med på, men det kan vi jo ta opp på nytt.

       Så er det det evige motargumentet fra Arbeiderpartiet - det eneste de har når noen beskriver en situasjon som ikke er bra nok - at de som beskriver den situasjonen, de svartmaler. Det er det argumentet som brukes, og det får vi høre enten det gjelder kommunene, distriktspolitikken eller landbruket. Jeg skulle ønske at man heller prøvde å gå inn på dette, skaffet seg kunnskap selv, og så prøvde å forbedre politikken på de områdene.

Rolf Terje Klungland (A) : I 1989 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at 6-åringene skulle inn i skolen. Jeg vil bare minne om at vi er i 1997 i dag.

       Det fins to slags mennesker, det er de som går foran og prøver å lage løsninger, og det er de som kommer etterpå og kritiserer. Jeg er glad for at vi i Arbeiderpartiet tilhører den første gruppen.

Statsråd Kjell Opseth : Eg registrerer at representanten Morten Lund er rimeleg nøgd med at det som Senterpartiet har teke til ordet for i innstillinga om kommuneøkonomien, har slått til. Det kan eg ha forståing for. Men det som er årsaka til at det har slått til, er jo at norsk økonomi og norsk industri har utvikla seg som den har gjort. På det området seier jo Senterpartiet og den same Morten Lund at den politikken har vi fått fleirtal for saman med Høgre og Framstegspartiet. Det er gjennomgangsmelodien. Så eg synest representanten Morten Lund bør bestemme seg for om Senterpartiet har hatt påverknad på utviklinga, eller om det er sånn at dei har vore flinke til å beskrive resultatet av den politikken andre har ført. For det er jo i realiteten to vidt forskjellige ting. Eg trudde dei aller fleste var mest opptekne av å påverke utviklinga og ikkje å ta æra for at ein hadde hatt den rette skildringa av det som har skjedd.

       Så har eg skjønt at Senterpartiet synest at marknadskreftene er noko forferdeleg noko. Men eg kjenner særdeles mange av dei som er Senterpartiet sine veljarar, for det er faktisk slik at det er nokre andre som også har bakkekontakt med folket. No kan ein i denne debatten få inntrykk av at Senterpartiet meiner det stort sett er dei som har bakkekontakt, men det er nok ikkje tilfellet. Eg kjenner som sagt mange av Senterpartiet sine veljarar som i aller høgste grad drar nytte av at marknadskreftene verkar. Det gjer dei når dei skal byggje på driftsbygningen, når dei skal kjøpe landbruksmaskiner osb., så ein må som sagt velje: Er marknadskreftene noko som vi skal la fungere innanfor visse rammer, eller er dei det ikkje?

       Dei som påstår at vi ikkje har eit system der ein lar marknadskreftene fungere innanfor visse rammer, dei har heller ikkje følgt med i det som har skjedd på dette området i dei seinare åra.

       Når det gjelder kommunene, denne viktige sektoren som har ansvaret for så viktige tjenester, har vi ønsket at de pengene som kommer dit, skulle være styrt fra Stortinget. De skulle fått sine penger herifra før budsjettåret var begynt, slik at de kunne ha planlagt virksomheten sin, ny satsing på eldreomsorg f.eks. De har nå fått pengene, og de har brukt dem, men de har fått dårligere resultat ut av dem enn om de hadde fått vite om det fra Stortinget før året startet. Og vi ønsker fortsatt at det skal være slik.

       Eg ser at statsminister Jagland faktisk òg har vore ute og sagt noko av det same, at det er viktig å korrigere marknadskreftene. Han nemnde då særleg bustadsektoren og bygging av utleigebustader for ungdom f.eks., som har sakka kraftig akterut, slik at SV føler seg i alle fall i den saka i godt selskap.

Tore A Liltved (H) : Bare et kort innlegg.

       Det gjelder markedskreftene og overstyringspartiet, Senterpartiet, som tror at de kan styre alt her i verden. Det har vi sett mange eksempler på går galt. Og hvis Senterpartiet kommer til makta, vil det gå riktig galt.

       Når det gjelder f.eks. Senterpartiets holdning til slike fundamentale områder som post, NSB osv., er de bakstreverske. De tror at verden står stille, og at det ikke skal gjøres endringer selv om endringer skjer. Det betyr igjen at en kommer bakpå, at en utsetter endringer så lenge at verkebyllen blir større og større, og når det da må gripes inn, gjør det forferdelig vondt for dem det går ut over. Så jeg vil si at Senterpartiet er ikke noe dynamisk parti; det er et bakstreversk parti.

Presidenten: : Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 4531 f.).