Sak nr. 6
Innstilling fra kommunalkomiteen om 1) oppfølging av samordning av de statlige bostøtteordningene, 2) forslag fra stortingsrepresentantene Eva Lian og Ola T Lånke om å endre regelverket for den nye samordnede bostøtteordningen slik at minstepensjonister og de som trenger det mest ikke faller utenfor ordningen eller ikke får den bostøtte de har behov for og 3) forslag fra stortingsrepresentant John Alvheim om at ingen enkeltpersoner eller grupper får redusert sin bostøtte i forhold til de ytelser de oppebar før samordningen av Kommunal- og arbeidsdepartementets og Sosial- og helsedepartementets bostøtteordninger ble vedtatt (Innst.S.nr.291 (1996-1997), jf. St.prp.nr.80 (1996-1997), Dok.nr.8:82 (1996-1997) og Dok.nr.8:86 (1996-1997))

TALERE:

       Anneliese Dørum (A) (ordfører for saken):

       Allerede i januar i år, da Stortinget behandlet samordningen av bostøtteordningene, varslet kommunalministeren at han ville foreta en gjennomgang av ordningen etter utbetalingen i 1. termin. I denne proposisjonen er det foreslått en del forbedringer i ordningen, og jeg er glad for at flertallet støtter forslagene. Den er nå forbedret med 130 mill. kr.

       Med de endringer som blir vedtatt i dag, vil vi få en god og rettferdig bostøtteordning. Det er særlig de med de laveste inntektene og høyeste boutgiftene, de som trenger det mest, som får nyte godt av regelverksforbedringene. Med økningen i dekningsprosenten og boutgiftstaket kan denne gruppen få opp til 7.000 kr mer i bostøtte pr. år.

       De som har tapt på omleggingen, vil få dette kompensert gjennom en årlig overgangsordning. Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV, har ønsket å forbedre denne noe i forhold til forslaget fra Regjeringen.

       Den nye bostøtteordningen fører til lik behandling av minstepensjonister og trygdede og andre som kommer inn under ordningen. Vi får en mer rettferdig fordeling av bostøttemidlene. Samordningen har medvirket til at vi nå får et standardisert regelverk som gir det samme støttebeløpet uavhengig av hvor i landet man bor, uavhengig av hvilken kommune man bor i. Det gjør det mye lettere for oss politikere å ta stilling til hvor høy denne støtten bør være. Det er mulig den bør være høyere enn det vi i dag vedtar. Dette vil bli en diskusjon ved den årlige behandlingen av statsbudsjettet.

       Det som har forbauset meg mest med denne saken, er at enkelte stortingsrepresentanter har uttalt at de følte seg lurt da det ble kjent at mange fikk bostøtten redusert betraktelig. Det er etter mitt skjønn uredelig å komme med slike påstander. Enten snakker de usant, eller så har de ikke gjort leksa si, dvs. lest St.prp.nr.19, da vi behandlet samordningen av bostøtteordningene for vel et halvt år siden. I proposisjonen ble det redegjort for at 61 % av botilskuddsmottakerne ville få en reduksjon i støtten som følge av samordningen, og at 12 % ville få en reduksjon på over 5.000 kr. Det ble sagt klart fra om omfordelingseffektene, og det fremgikk der at særlig de som fikk støtte fra begge ordningene samtidig, ville få en stor reduksjon i støtten.

       Vi kunne imidlertid ikke vite hvor store reduksjoner de enkelte fikk.

       Resultatet av utbetalingene i 1. termin viser at de som har fått den store reduksjonen i støtten, i hovedsak er nettopp de som har fått støtte fra begge ordningene samtidig, og de som har særlig høye boutgifter og eventuelt høye formuer. Dette er helt i tråd med den beskrivelsen som ble gitt i proposisjonen.

       Men vi hadde ikke ventet en reduksjon i den størrelsesorden som vi nå har fått avdekket. Det har sammenheng med at dekningsprosenten av departementet ble satt til 60 i stedet for 70, og at det ikke fantes god nok statistikk om Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning, som ble utbetalt av kommunene.

       Stortinget hadde sluttet seg til at selve beregningsrutinene og satsene i regelverket til den nye bostøtteordningen skulle fastsettes av departementet og tilpasses den bevilgning som Stortinget fastsatte ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Stortinget var altså ukjent med at dekningsprosenten ble satt såpass lavt som 60, men det var for å sikre seg at man holdt seg innenfor den rammen som Stortinget hadde bevilget. Dette førte til at bostøtten ble redusert mer og for langt flere enn antatt

       Det var heller ikke mulig for komiteen å vite at kommunene hadde så ulik praksis når det gjaldt å følge de statlige retningslinjene for tildeling av den botilskuddsordningen de hadde ansvaret for. Noen kommuner har akseptert høyere boutgifter enn det som ble fastlagt i retningslinjene. Departementet har mottatt og gjennomgått eksempler på at botilskuddet har dekket 42.000 kr av boutgifter på 53.000 kr, eller omtrent 75 % av boutgiftene. Dersom kommunen hadde fulgt de statlige retningslinjene, skulle støtten ha dekket 45 % av utgiftene med en slik kombinasjon av inntekter og boutgifter.

       Undersøkelser viser også at den samlede støtten for enkelte kunne komme opp i 80.000 kr i året, fordi de fikk bostøtte både fra Husbankens bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskudd. Til sammenligning er gjennomsnittet for både utbetalt botilskudd og utbetalt bostøtte i 1996 omtrent 12.000 kr. Det var altså store forskjeller i landet og store forskjeller mellom minstepensjonistene.

       Høyre har ønsket å skåre et poeng når det gjelder selve overgangsordningen, og har påstått at flertallet tar 1 500 kr fra minstepensjonistene. Dette er ikke riktig.

       Flertallet går inn for at de som har fått redusert bostøtten med mer enn 1 500 kr i forhold til hva de fikk i 1996, vil få dette fullt ut kompensert gjennom overgangsordningen i år. Høyre tror tydeligvis at da må alle tape 1 500 kr. Men det er ikke slik ordningen virker. De glemmer at alle nyter godt av forbedringene i bostøtten som nå vedtas. Det betyr at alle vil få mer, og at det kun er pensjonister med svært lave boutgifter og i utgangspunktet lav bostøtte som vil få noe mindre kompensasjon.

       En regner ut tapet i bostøtte ved å se på hva et hushold fikk i fjor, og trekker så fra bostøtten de fikk i år. Ta et eksempel: La oss si at et hushold har fått redusert støtten med 2.000 kr. Dette vil da komme inn under overgangsordningen. Økt dekningsprosent og boutgifts-tak gir kanskje et tillegg på 1.000 kr, lavt regnet. Det innebærer at husholdet får dekket 1.000 kr av reduksjonen gjennom overgangsordningen. Tapet blir altså beregnet før en tar med forbedringene i bostøtteordningen. Det såkalte gulvet på 1 500 kr skal ikke trekkes fra når en regner ut kompensasjonen.

       La oss så ta et hushold som kommer under den grensen. Hvis et slikt hushold har fått redusert bostøtten med 1 400 kr i forhold til 1996, vil det ikke komme inn under overgangsordningen, men vil få kompensert deler av eller hele tapet i form av de regelverksforbedringer som er lagt inn. Denne forbedringen vil i gjennomsnitt øke bostøtten med 1 650 kr for alle de 77 300 husholdene som mottar bostøtte.

       Dette innebærer at opp mot 30.000 hushold vil få reduksjonen i bostøtten fullt ut kompensert. De resterende, ca 10.000, de som har tapt mindre enn 1 500 kr som følge av samordningen, vil få reduksjonen delvis kompensert.

       Konklusjonen er at dette er en meget god overgangsordning, som vi ikke har noen grunn til å skamme oss over.

       Jeg må beklage at Høyres Arild Lund lot TV2s misvisende framstilling av bostøtten stå uimotsagt, og at han tvert imot forsterket den. Det har skremt mange pensjonister i Norge. Men de har altså ingen grunn til å engste seg. Vi har nå fått en meget god ordning.

       Jeg vil anbefale flertallets innstilling.

Eva Lian (Sp) : Senterpartiet, sammen med Kristelig Folkeparti og SV, støttet samordningen av Kommunal- og arbeidsdepartementets bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning i Innst.S.nr.99 (1996-1997). Vår forutsetning var at samordningen ikke måtte føre til at de som trenger bostøtten mest, ville falle utenfor ordningen eller ikke få den bostøtten de har behov for. Dette understreket vi sterkt. I Senterpartiet la vi også vekt på at samtlige høringsinstanser gikk inn for en samordning, ikke minst at Norsk Pensjonistforbund hadde endret standpunkt fra å være negativ til samordningen til å bli positiv.

       I stortingsdebatten 23. januar i år understreket vi vårt klare mål for samordningen, nemlig at de med lave inntekter og høye, men nøkterne boutgifter skulle få mer i støtte. Det framgikk klart av St.prp.nr.19 at samordningen ville bety en omfordeling til fordel for denne gruppen. Jeg siterer:

       « Samordningsforslaget fører til en sterkere konsentrasjon av støtte mot de med kombinasjon av høye, men nøkterne boutgifter og lave inntekter. »

       Det kan vanskelig forstås annerledes enn at nettopp minstepensjonister i kommunale omsorgsboliger ville komme bedre ut med en samordning. Samtidig mente Senterpartiet at den øvre grensen for boutgifter, det såkalte boutgiftstaket, var satt for lavt, særlig for enpersonshusholdninger. Derfor stemte vi for Kristelig Folkepartis forslag om samme boutgiftstak for en- og topersonshusholdninger.

       Dessuten presiserte vi at boligavgrensningen i § 2 måtte endres, slik at en god, nøktern bolig som ikke er finansiert i Husbanken eller Landbruksbanken, også kan gi bostøtte til personen som bor i boligen dersom vedkommendes inntektssituasjon og boutgifter ellers kvalifiserer for bostøtte.

       Dette var for øvrig Høyres hovedgrunn for å stemme mot samordningen, ikke at de var så bekymret for minstepensjonistene, slik de gjerne framstiller det nå. Jeg siterer Høyres Arild Lund fra debatten 23. januar:

       « ... mens vi fra Høyres side vil stemme imot dette forslaget - ikke fordi vi er imot en samordning av de to ordningene ut fra en administrativ og rasjonell begrunnelse, men fordi vi mener at ordningene, når de nå skal samordnes, burde vært gjennomgått på et fritt grunnlag og omarbeidet slik at alle fikk like muligheter for å gjøre seg nytte av ordningen.

       Slik det nå er, og også blir med den nye ordningen, vil kriteriet om finansieringskilde bli opprettholdt. I dagens situasjon hvor Husbanken er én av mange finansieringskilder ved leilighets- og huskjøp, er en binding til Husbanken som finansieringskilde som kriterium for å søke bostøtte totalt foreldet ... Hvis man ikke ser seg i stand til å utvide ordningen av økonomiske grunner, bør man foreslå rettferdige ordninger som gir mindre til hver søker. »

       Her ligger hunden begravet: Hadde Høyre villet, hadde de fått flertall for en bostøtteordning uavhengig av finansieringskilde, slik de var opptatt av. Men Høyre ville ikke legge penger i potten, og da valgte de den enkleste vei, nemlig å stemme mot. Det er politisk taktikkeri, slik jeg vurderer det, men jeg skal la det ligge.

       Da vi i Senterpartiet så virkningen av departementets regelverk med bl.a. 60 % dekningsgrad, som det ikke stod noe om i det dokumentet Stortinget hadde behandlet, men som departementet sendte ut rundskriv om med bakgrunn i den bevilgningen som var til disposisjon, og som ville ført til et mindreforbruk på ca 270 mill. kr dersom dekningsgrad og boutgiftstak skulle vært videreført ut året, fremmet vi 7. mai sammen med Kristelig Folkeparti et eget forslag i Stortinget, Dok.nr.8:82, for å sørge for at Stortinget snarest kunne få rettet opp urimelighetene. Vel en uke senere fremmet Fremskrittspartiet et tilsvarende forslag. Departementet kom så med en ny sak, St.prp.nr.80, den 8. juni. Det er disse tre sakene vi behandler samlet i dag.

       Som det går fram av innstillingen, har Senterpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og SV foreslått følgende:

       Når det gjelder boutgiftstaket, ønsket Senterpartiet i utgangspunktet å heve dette noe utover Regjeringens forslag. Vi støtter imidlertid det som ligger i proposisjonen, og vil komme tilbake til det spørsmålet i forbindelse med saken om likt boutgiftstak for en- og topersonshusholdninger når den tid kommer. Senterpartiet er glad for at alle forbedringene som nå foreslås, gis med tilbakevirkende kraft for 1997, noe også Regjeringen går inn for i sine forbedringsforslag. Det er vi fornøyd med, selv om det selvfølgelig bare skulle mangle.

       Så til spørsmålet om overgangsordning eller kompensasjon for dem som har fått reduksjoner, til dels drastiske, i bostøtten for 1997. Regjeringen foreslår i proposisjonen at det skal gis 80 % kompensasjon for 1997 til de søkerne som har fått en reduksjon i bostøtten på 6.000 kr eller mer. Den økte bostøtten som følger av forbedringene i dekningsgrad fra 60 til 70 % og en høyere øvre grense for boutgiftene, kommer uansett til alle, også til dem med reduksjoner under 6.000 kr, som for øvrig også saksordføreren var inne på i sitt innlegg. Som det går fram av innstillingen, foreslår Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti 100 % kompensasjon i 1997 for alle med reduksjoner på 1 500 kr eller mer, 90 % kompensasjon i 1998, 80 % i 1999, 70 % i år 2000 og 60 % i år 2001. Deretter skal 60 % videreføres. Høyre foreslo opprinnelig 100 % i 1997 og en nedtrapping til 0 i løpet av fem år. Som det går fram av innstillingen, har Høyre annektert flertallets forslag, slik at de også nå har 10 % nedtrapping til 60 %. Senterpartiet har merket seg dette, og jeg vil følge debatten nøye og vurdere hvordan vi skal stemme til slutt i kveld.

       Da blir det interessant å se bostøtteordningen i sammenheng med den saken som skal behandles senere i dag, nemlig trygdeoppgjøret for 1997, dvs. grunnbeløpet i folketrygden med eventuelle endringer i særtillegget. I Innst.S.nr.293 har Arbeiderpartiet og Høyre ingen forslag, men viser til revidert nasjonalbudsjett som skal behandles i morgen. Hva har så Arbeiderpartiet og Høyre tenkt å gjøre i morgen? Jo, øke særtillegget med 110 mill. kr, fra 3 875.000.000 kr til 3 985.000.000 kr. Hva betyr så det for den enkelte pensjonist? Jo, 700 kr mer i året, 2 kr mer om dagen. Du verden, en hel kopp kaffe. Det var virkelig gavmildt! Alle andre partier i denne salen, unntatt disse to såkalte hovedmotstanderne i norsk politikk, går inn for 1.000 kr i måneden.

       I tillegg støtter Høyre Regjeringens opplegg for bostøtte med en dekningsgrad på 70 %, mens de, hvis de virkelig var opptatt av minstepensjonistenes levekår, burde støttet forslaget fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti om en dekningsgrad på 80 %. Men det har ikke Høyre råd til, for det blir jo inflasjon av slikt.

       Uansett kompensasjon for redusert bostøtte i 1997 er problemet for minstepensjonistene at Høyre og Arbeiderpartiet sammen sikrer flertall for en minimal økning i særtillegget i minstepensjonen med 700 kr pr. år, mens alle de øvrige partiene på Stortinget foreslår 1.000 kr pr. måned, dvs. 12.000 kr i året. Det burde si sitt om hvem som er smålige, og hvem som ivaretar dem som har minst å rutte med i samfunnet vårt.

       Saksordføreren var inne på at hun var skuffet over at enkelte følte seg lurt, og at en ikke hadde gjort leksen sin. Jeg stolte på det som jeg leste i proposisjonen, og der stod det at det var 12 % som fikk en reduksjon på mer enn 5.000 kr, mens det i den proposisjonen vi har til behandling nå, viser seg at det er 56 % som har fått en reduksjon. Det er altså en forskjell på 44 %. Da visste ikke vi godt nok, verken Stortinget eller Regjeringen, hva vi gjorde, og da er jeg glad for at vi får en anledning til å rette det opp. Jeg syns ikke en behøver å være skamfull over å si at en gjør det en kan for å forbedre noe som en ikke gjorde godt nok sist.

       Så vil jeg t a opp de forslag i innstillingen som vi er medforslagsstillere til.

       Anneliese Dørum (A) : Jeg vil gjerne få rette opp en feil i innstillingen. Rettingen skyldes forholdet mellom St.prp.nr.80 og revidert nasjonalbudsjett. « Fra beløpet » i proposisjonen som er lagt til grunn i innstillingen, lyder på 1 154.000.000 kr og er ikke på 735 mill. kr som er det beløpet som i dag er bevilget på kap. 580. Årsaken til dette er at det fra Regjeringens side er fremmet forslag om en økning på 435 mill. kr i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Innstillingen om revidert nasjonalbudsjett skal som kjent ikke behandles før i morgen. Det vil derfor i vedtaket i den saken vi behandler i dag, være mest korrekt å ta utgangspunkt i den foreliggende bevilgning på 735 mill. kr.

       For ordens skyld refererer jeg hele forslaget slik vedtaket vedrørende kap. 580 skal lyde:

       Kap. 580

       post 70 Bustøtte, overslagsløyving blir

       auka med kr 130.000.000

       frå kr 735.000.000 til kr 865.000.000

       Saken vi behandler i dag, er en følge av at flertallet i denne sal ved behandlingen av St.prp.nr.19 (1996-1997) trodde de gjorde noe de ikke gjorde.

       Fra Høyres side advarte vi i Innst.S.nr.99 (1996-1997) nettopp mot de følgene av samordningen som senere har vist seg å holde stikk. Høyre gikk imot samordningen av de to gamle ordningene, fordi vi var usikre på følgene av samordningen spesielt for minstepensjonister og grupper som har lite fra før.

       Vi skrev bl.a følgende i Innst.S.nr.99:

       « Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at pensjonister prioriteres innenfor ordningene. Disse medlemmer ønsker for denne gruppen en mest mulig forutsigbar situasjon, og mener at ordningene bør finansieres ved overslagsbevilgning. Disse medlemmer ser målrettede bostøtteordninger for pensjonister som svært sentrale i de statlige drøftinger med disse grupper om grunnlaget for de løpende pensjoner. »

       Vi gav også klart uttrykk for at vi så administrative fordeler ved samordningen, men at det foreslåtte regelverk ved den daværende behandling var for lite nyansert og også ekskluderende for store grupper.

       Vi ble nedstemt ved den forrige behandlingen, og har denne gang valgt å gå inn og bidra til å rette opp de feil og skjevheter vi advarte mot.

       Vi har gjennom den nye behandling merket oss den tilfeldige og tilsynelatende ukontrollerte praktisering av tidligere regelverk som har forekommet i en del kommuner ved behandlingen av bostøtten.

       Regjeringen har i St.prp.nr.80 rettet opp en del av de åpenbare skjevheter som oppstod etter samordningen. Høyre har i Innst.S.nr.291 vært med på å gjøre systemet langt bedre for dem som trenger det. Vi savner fremdeles sluttbehandlingen av spørsmålet om å gjøre bostøtten nøytral i forhold til finansieringskilde, men her har Regjeringen lovet å komme tilbake med sine vurderinger.

       På ett punkt i behandlingen av denne sak er vi fra Høyres side svært skuffet. Det gjelder opprettingen og kompensasjonen for tap overfor dem som har kommet dårlig ut av samordningen i 1997. En rekke minstepensjonister og andre med små midler har kommet dårligere ut enn de kunne forvente. Fra Høyres side er vi opptatt av å holde disse skadesløse i 1997, slik at de gjennom en sakte nedtrapping kan tilpasse seg den nye ordningen som gir visse omfordelingseffekter.

       Når flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV, har gått imot Høyres forslag om å gi full kompensasjon for 1997, vil jeg betegne det som smålig. Det er liten hjelp i sprelske valgkamputspill om høyere pensjoner når man i neste runde tar fra de samme grupper hardt tiltrengte penger fra bostøtteordningen.

       Jeg la merke til at representanten Dørum forsøkte å forklare hva dette gikk ut på. Jeg skal prøve å gjøre det enklere. Det dreier seg om at det tas 1 500 kr fra mennesker som trenger disse pengene. Dette utgjør totalt 30 mill. kr, og det er ikke mine tall. Det er statsrådens tall, som vi har fått opplyst at vår ordning vil koste mer. Så tar vi et par enkle regnestykker og sier at det er 20.000 mennesker som taper 1 500 kr hver. Da er det 30 mill. kr. Så prøvde representanten Dørum å bagatellisere dette. Så kan vi si at det er 30.000 mennesker som taper 1.000 kr hver. Da er det også 30 mill. kr. Dette er tall jeg har fått oppgitt fra departementet for å kunne legge inn de riktige økningene i bevilgningene. Så hvem som har rett her, får jo tiden vise. Jeg håper vi denne gangen gjør riktige vedtak. Jeg har fått opplysninger til grunnlag for det jeg har foreslått, og vil selvsagt stå fast på de forslagene.

       At Arbeiderpartiet forsøker å redde sin statsråd som har fremmet en dårlig sak, får så være, men at Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti ikke klarer å ha mer enn én tanke i hodet på en gang er skuffende.

       For disse partier kan det ikke være noen annen grunn til å gå imot det beste forslaget enn at de ikke ønsker å stå sammen ned Høyre. Penger har de jo tilsynelatende nok av. Da er det ikke lenger hensynet til de svake grupper som teller, men hensynet til den kommende valgkamp som styrer standpunktene. Fra Høyres side har vi kjempet for å gjøre skadevirkningen av den samordningen vi ikke ønsket, så små som mulig. Vi har fremmet forslag som med den største selvfølgelighet burde vært fulgt opp av flere i denne sal, men de svikter.

       De grupper som først og fremst nyter godt av den ordningen vi i dag behandler, er pensjonister i alle kategorier - alders-, uføre- og etterlattepensjonister med minstepensjon eller litt mer. Dette er grupper som er vant til å klare seg med begrensede midler, og som husholderer deretter. Når flertallet med et pennestrøk innfører et bunnfradrag på 1 500 kr i reglene for kompensasjon av bortfall av forventet bostøtte, får dette betydning for en rekke mennesker. Minstepensjonister har som oftest en iboende ryddighet i økonomiske spørsmål. Det er viktig at politikerne viser en tilsvarende ryddighet. Å avkorte kompensasjonen med kr 1 500 kr er ikke ryddig. Pensjonistene har hatt grunn til å forvente noe annet gjennom de informasjoner og høringer som deres organisasjoner har hatt tilgang til.

       En siste appell til Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti i mitt siste innlegg i Stortinget: Støtt Høyres forslag. Det ligger der som det beste og ryddigste. Jeg tar selvsagt opp dette forslaget og tilleggsforslaget som er fremmet i dag, som gjelder inndekningen.

       I Innst.S.nr.99, i velferdsmeldinga, i Innst.S.nr.180 (1995-1996) og i debatten her i salen 23. januar var SV åleine og saman med andre heilt klårt for at samordninga av bustøtteordningane under Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet skulle ha som mål at dei som treng ordninga mest, får mest støtte. Fleirtalet i komiteen, Arbeidarpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, stod bak den formuleringa.

       Det galdt særleg minstepensjonistane, unge uføre og funksjonshemma. For SV var det heilt avgjerande at det i framlegget til samordning vart understreka at nyordninga skulle føre « til en sterkere konsentrasjon av støtte mot de med kombinasjon av høye, men nøkterne boutgifter og lave inntekter ».

       For SV var det også viktig at høringsinstansane som FFO og Norsk Pensjonistforbund, som i likskap med SV tidlegare hadde argumentert mot samordning, no kunne anbefale Regjeringa sitt framlegg.

       Det var elles eit viktig poeng for SV at ei samordning ville føre med seg meir oversiktlege rutinar. Mottakarane ville sleppe « å måtte gå på sosialen » for å få pengar dei objektivt sett hadde krav på, og det ville bli større likskap i praksis mellom kommunane ved at Husbanken overtok ansvaret.

       Den 1. mai i år kom dei fyrste resultata av den nye bustøtteordninga, og dei var nedslåande! Rapportane frå kommunane synte - av alle ting - at det nettopp var minstepensjonistar og personar med små tilleggspensjonar som kom dårlegast ut, stikk i strid med Stortinget og Regjeringa sine intensjonar.

       Av brev eg personleg har fått, kan eg vise til eit der det kjem fram at ein minstepensjonist med eit enkelt husvære i Porsgrunn gjekk frå ca 19.000 kr i støtte i 1996 til ca 4.000 kr i 1997. Det er ein nedgang på heile 15.000 kr! Slike utslag kunne me sjølvsagt ikkje leve med. Reaksjonane her i huset var sterke, og det utkrystalliserte seg raskt eit fleirtal som ville ha ein ny gjennomgang av bustøtteordninga. SV tok for sin del m.a. opp saka i spontanspørjetimen den 28. mai.

       Kommunalministeren skal ha ros for at han tok opp hansken og fremma ei ny innstilling 8. juni med framlegg til justeringar av bustøtteordninga, jf. St.prp.nr.80.

       Kommunalkomiteen har skjerpa framlegga noko, men hovudinnretninga er som tidlegare. Det er framleis behov for forbetringar. SV, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti er difor med i fleirtalet berre på delar av det nye framlegget.

       Regjeringa foreslo å auke dekningsgraden frå 60 % til 70 %, og får fleirtal saman med nettopp Høgre på det. Høgre vil ikkje vere med mindretalet her. SV og mellompartia går inn for ein auke til 80 %. Korleis Høgre kan få det til å vere ein vennleg tanke til minstepensjonistane, skjøner ikkje eg.

       Buutgiftstaket er den maksimale buutgifta - inklusiv straum, avgifter og forsikring - som skal dekkjast av bustøtteordninga. Her har Regjeringa ein samrøystes komite bak seg i justeringa med 5.000 kr i året. SV og mellompartia har her fått Arbeidarpartiet med på eit framlegg om å be Regjeringa kome med framlegg for å likestille ein- og topersonshushaldningar når det gjeld buutgiftstaket og om å vurdere å utvide bustøtteordninga slik at den gjeld personen og ikkje er avhengig av kor bustaden er finansiert. Høgre hengde seg på!

       Overgangsordninga er kraftig forbetra i høve til departementet sitt framlegg - frå 80 % til 100 % kompensasjon, frå 6.000 kr til 1 500 kr i botnfrådrag i 1997, med 10 % reduksjon i kompensasjon kvart år, med stopp på 60 %. Høgre hengde seg på! Høgre vil i utgangspunktet trappe ned til null i løpet av fem år. Det endrar fleirtalet på.

       Til slutt vil eg seie at SV for sin del har prøvd å medverke konstruktivt og står bak ein del av fleirtalsinnstillinga.

Ola T Lånke (KrF) : Under debatten om sammenslåingen av bostøtte- og botilskuddsordningen i Stortinget 23. januar i år hevdet Kristelige Folkeparti at det ikke var godt nok utredet hvilke konsekvenser reglene i den nye bostøtteordningen ville få. Resultatet ved utbetalingen i 1. termin i år viser at vår frykt var velbegrunnet.

       Kristelig Folkeparti reagerer derfor sterkt på statsrådens forsøk på å bortforklare de store reduksjonene i bostøtte for enkeltpersoner med at kommunene tidligere beregnet botilskuddet galt. Kristelig Folkeparti kan selvsagt ikke garantere at det ikke har forekommet beregningsfeil, men vi tror nemlig ikke at det har vært det vanlige. Det er grunn til å understreke at det etter regelverket ikke var noe til hinder for at en del mottakere ble tildelt både bostøtte og botilskudd etter daværende ordning. Regjeringens handlemåte senere synes å understreke at den ikke så de dramatiske konsekvensene den nye bostøttemodellen ville medføre.

       Kristelig Folkeparti velger å tolke Regjeringens nye forslag til forbedringer i bostøtteordningen som vi behandler her i dag, som en erkjennelse av at den foreslåtte modellen ikke var tilfredsstillende. Jeg vil også si at Kristelig Folkeparti er glad for de forbedringer Regjeringen foreslår i proposisjonen, i alle fall et stykke på vei, for vi medgir samtidig at de foreslåtte forbedringene heller ikke er fullt ut tilstrekkelige.

       Når det gjelder de konkrete forslag til endringer som er framlagt, vil Kristelig Folkeparti understreke følgende: Det er nødvendig å heve dekningsgraden fra 60 % til 80 %. En heving fra kun 60 % til 70 %, slik Regjeringen foreslår, hjelper, men det er ikke nok.

       Vi vil samtidig understreke at det i St.prp.nr.19, som ble behandlet i januar, ikke står nevnt noe om dekningsgrad i den nye modellen. På bakgrunn av departementets forslag om at bevilgningen til den nye ordningen skulle gjøres til en overslagsbevilgning, var det nok mange som tok det for gitt at regelverket ville bli utformet med 100 % dekning for differansen mellom rimelig boutgift og boutgiftstak.

       Kristelig Folkeparti er derfor positiv til Regjeringens forslag om å øke boutgiftstaket med 5.000 kr for alle. Men vi er fortsatt meget bekymret for boutgiftstaket for enpersonshusholdninger, som nå blir på kun 37 100 kr. Kristelig Folkeparti fremmet i den forrige innstillingen forslag om at en- og topersonshusholdninger må ha samme boutgiftstak. Boutgiftstaket for to personer var satt betraktelig høyere, nemlig til 50 200 kr.

       Kristelig Folkeparti er derfor tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp dette for beboere i omsorgsboliger og for uføre. Men det er en viktig grunn til å spørre: Hvorfor skal ikke dette gjelde alle som bor alene?

       Det er på denne bakgrunn positivt at en samlet komite nå fremmer forslag om at Regjeringen på nytt må gjennomgå bestemmelsen om boutgiftstaket for en- og topersonshusholdninger.

       Den gruppen bostøttemottakere som trolig har opplevd de mest dramatiske kuttene i bostøtten ved omleggingen, er de unge uføre. Dette kommer av at disse tidligere fikk beregnet bostøtte ut fra minstepensjon som inntekt, og ikke ut fra faktisk inntekt, slik de får etter samordningen. Kristelig Folkeparti foreslår at bostøtten til disse fortsatt skal beregnes slik regelverket tidligere tilsa.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig også med en god overgangsordning for dem som får redusert bostøtten som en konsekvens av samordningen. Det ble så enighet i komiteen om en bedre overgangsordning enn den Regjeringen hadde foreslått. Flertallet i komiteen, hvor Kristelig Folkeparti er med, går sammen om en ordning som gir full kompensasjon for tap utover 1 500 kr i 1997. Høyre har foreslått en modell som avviker fra flertallet ved at en gir full kompensasjon i 1997, men de kobler seg til flertallets forslag til modell for de påfølgende år. Kristelig Folkeparti har imidlertid vurdert å stemme subsidiært for Høyres forslag til bevilgning til bostøtteordningen, da dette forslaget er det som kommer nærmest det bevilgningsforslag som partiet selv står bak. Det skulle dermed også dokumentere at vi slett ikke ønsker noen avkorting av bevilgningene til minstepensjonistene, som representanten Lund synes å ville antyde.

       Jeg vil i denne sammenheng vise til at Kristelig Folkeparti ønsker å heve minstepensjonen med 12.000 kr i året. Vi beklager meget sterkt at flertallet i Stortinget, bestående av Arbeiderpartiet og Høyre, kun ønsker å gi minstepensjonistene en inntektsøkning på 700 kr pr. år. Med dette som utgangspunkt er det derfor helt utrolig at Høyre går ut i media og beskylder andre partier for å være smålige som ikke gir kompensasjon i overgangsordningen fullt ut. En slik strategi kan ikke forsvares selv i et valgår. Det er å føre folk bak lyset. En kan ikke gå ut fra at alle pensjonistene selv sørger for å sette seg grundig inn i de ulike partiers syn. Det er derfor beklagelig at Høyre bruker riksmedia på denne måten, og det er grunn til å forvente at dette blir rettet opp, slik at informasjonen nå når ut om hva partiene virkelig ønsker å gi pensjonistene i støtte.

       Til slutt vil jeg bare benytte anledningen til å vise til representanten Eva Lians innlegg. På grunn av den korte tidsrammen får jeg ikke sagt noe mer om vårt syn, men jeg synes hennes innlegg var svært godt og dekkende også for det Kristelig Folkeparti står for.

John Alvheim (Frp) : Da Stortinget behandlet Innst.S.nr.99 i januar i år, var det bare Fremskrittspartiet - i tillegg til Høyre - som stemte mot forslaget til samordning av bostøtteordningene fra henholdsvis Kommunaldepartementet og Sosialdepartementet.

       Fremskrittspartiet var av praktiske grunner i utgangspunktet innstilt på å gi sin støtte til en samordning for å lette administrasjonen av ordningene, men under den klare forutsetning at ingen grupper eller enkeltpersoner skulle få mindre bostøtte enn i 1996.

       Vi ble under behandlingen i Stortinget klar over de fallgruber som lå i St.prp.nr.19, og bestemte oss for å stemme mot hele samordningen. Vi innså at det her lå altfor store muligheter for departementet til å redusere støtten til store grupper, noe vi fikk klart demonstrert da støtten kom til utbetaling i mai måned i år. Fra flere sosialkontorer fikk vi henvendelser om dramatiske reduksjoner i bostøtten og om storm på telefonene fra pensjonister som i fortvilelse henvendte seg til både sosialkontor og direkte til Husbanken.

       St.prp.nr.80 peker på at om lag 40.000 minstepensjonister har fått en reduksjon i sin bostøtte i forhold til 1996, ganske mange med dramatisk effekt.

       Hvordan skal en minstepensjonist reagere når han/hun får en økning i sine boutgifter med opptil 10.000 kr i året, når pensjonisten fra før har problemer med å dekke de faste utgiftene og utgifter til mat?

       I Innst.S.nr.291 vises det til at en som bor i omsorgsbolig, vil ha en boutgift på mellom 50.000 og 55.000 kr. Dette viser med stor tydelighet at minstepensjonene i dag ikke på noen måte er tilpasset utgiftsnivået i samfunnet. Det burde være mulig for en pensjonist å leve av sin egen pensjon uten å måtte motta støtte, og dette er Fremskrittspartiets primære mål. Når det ikke er noe flertall i Stortinget for å heve minstepensjonen til et nivå det er mulig å leve av, må Fremskrittspartiet gå inn for bostøtteordningen.

       Boutgiftstaket for en som bor i omsorgsbolig, skal etter det forslaget som nå foreligger fra Regjeringen, være 55 200 kr i året. Med en dekningsprosent på 70 vil dette gi en egenandel på minst 16 500 kr i året. Da har minstepensjonisten igjen ca 4.000 kr pr. måned til å dekke alle sine andre utgifter utover det å bo. Det er ikke lett! Og her snakker vi om omsorgsboliger, en boligtype som burde være tilpasset også minstepensjonistenes lommebok.

       Resultatet av dette opplegget vil være at et stort antall minstepensjonister som blir henvist til omsorgsboliger for omsorg og pleie, blir påtvunget sosialhjelp for i det hele tatt å eksistere.

       En annen konsekvens kan bli, slik vi kjenner minstepensjonistene, at det vil være mange av dem som ikke ønsker å flytte inn i denne type bolig. Og med den forsering av omsorgsboliger som nå skal skje utover i kommunene, kan vi risikere at omsorgsboligene blir stående tomme fordi minstepensjonistene verken ønsker eller har mulighet til å bo der uten å bli sosialklienter.

       Etter Fremskrittspartiets syn er heller ikke det forslaget som nå foreligger fra Regjeringens side, godt nok. Det vil føre til at en del minstepensjonister og unge uføre fremdeles får sin bostøtte redusert. Dette kan ikke Fremskrittspartiet godta.

       Jeg tar igjen opp vårt forslag i Dok.nr.8:86, om at ingen gruppe får redusert sin bostøtte i forhold til utbetalingen i 1996. Forslaget er rimelig likt forslaget fra Høyre, som da vil pålegge Husbanken å tilbakebetale det Husbanken urettmessig har holdt tilbake i forhold til disse minstepensjonistene. Subsidiært vil Fremskrittspartiet stemme for alle de tre ulike mindretallsforslag i innstillingen.

       Da forslaget om samordning vart behandla i Stortinget i januar, stemte Raud Valallianse mot samordningsforslaget, ikkje fordi det inneheldt berre dårlege forslag og ikkje fordi dei tidlegare ordningane var feilfrie, men fordi vi kikka litt på kva statsråden opplyste i proposisjonen om kva som kom til å bli følgjene av samordninga. Det står nokså klart i St.prp.nr.19, som vart behandla i januar, at 61 % av dei 68.000 mottakarane av tilskot frå Sosialdepartementet si bustadtilskotsordning, ville få mindre bustøtte etter dei nye reglane. Det betyr at ca 41.000 mottakarar kom til å få mindre enn dei fekk før, og dei mottakarane var alle sammen personar med inntekt under 87.000 kr i året. Det var også opplyst frå departementet at « anslagsvis 12 prosent av søkerne får en reduksjon på over 5.000 kroner og 10 prosent får en økning av støtte på over 5.000 kroner ». Det betyr at 12 % av denne fattige gruppa ville få ein reduksjon på over 5.000 kr - ei gruppe på godt og vel 8 100 personar. Det eine tilfellet som Børre Rønningen nemnde, er ein av dei. Dette vart altså opplyst til Stortinget før komiteen tok fatt på å behandle saka i vinter.

       Eg synest også det var ganske enkelt å lese ut av opplysningane i proposisjonen at det var forventa at innsparinga på butilskotsordninga ville bli rundt rekna 50 mill. kr større enn meirutgifta på Husbankens bustøtteordning.

       Det er også verdt å sjå på korleis det vart argumentert rundt dette i Stortinget i januar. Anneliese Dørum frå Arbeidarpartiet sa at det var « viktig at den nye ordningen kunne gi økt støtte til dem som trenger det mest ». Eva Lian frå Senterpartiet sa at « samordningen ikke må føre til at de som trenger bostøtten mest, faller utenfor ordningen eller ikke får den bostøtten de har behov for ». Frå SV vart det forklart korfor dei har vore skeptiske til samordninga, men så har Pensjonistforbundet med regjeringsmoral - iallfall leiinga - sagt ja, og « Med utgangspunkt i dette og etter en samlet vurdering støtter altså Sosialistisk Venstreparti de endringene som er foreslått ». Og Ola T Lånke frå Kristeleg Folkeparti heldt eit innlegg som var ein grundig argumentasjon mot samordninga og dei følgjene den ville få, men han sa likevel: « Kristelig Folkeparti vil likevel gå med på at sammenslåingen gjennomføres nå. »

       Korfor i all verda gjekk så mange parti inn for noko som dei visste ville bety store utgiftsaukar for nokre av dei fattigaste pensjonistane? Og korfor i all verda blir dei same politikarane forbausa etterpå når det viser seg at utslaga blir sånn som Regjeringa varsla om på førehand? Eg synest det har vore ein hyklersk offentleg debatt utover våren. For meg verkar det som det er dette treffsikkerheitsargumentet som har fått så mange politikarar til å gå på forslaget om samordning - denne ideen om at det liksom skal bli enda meir treffsikkert. Eg trur at dei fattigaste pensjonistane er leie av å bli gjenstand for den slags treffsikkerheit.

       Rød Valgallianse stemte mot samordninga i vinter. Vårt standpunkt i dag går fram av forslag nr. 6, som er omdelt, og eg meiner at dei som har kome betre ut gjennom samordninga, har vore garantert at dei får behalde rettane, at ikkje dei får ein nedtur nå. For det er riktig at det var ein del som ville kome betre ut, og det gjorde også Regjeringa greie for i vinter. Og dei som har kome dårlegare ut, har vore garantert at dei minst skulle få tilbakebetalt det som vart fråtatt dei i vinter.

       RV kjem til å stemme for det nest beste, etter at eige forslag er nedstemt.

       Eg tar opp RVs forslag.

       Eg må likevel få lov å takke komiteen for at dei så raskt har handsama den proposisjonen som vi i dag drøftar. Det var heilt naudsynt for å få retta opp dei verste utslaga av St.prp.nr.19.

       Det har gått nesten eit halvt år sidan dette huset vedtok å slå saman to ulike ordningar for støtte til å dekkje buutgifter. Gjennom samordninga har vi fått ei bustøtte der støtta blir rettvist fordelt, der brukarar med like føresetnader etter noko tid får den same støtta. Gjennom handsaminga av denne proposisjonen styrkjer vi ordninga. Samstundes sikrar vi gjennom eit kompensasjonssystem dei som tidligere har fått for store stønadsbeløp fordi dei gjennom dei to tidlegare ordningane mottok meir støtte enn tilsikta.

       Eg er nøgd med at Stortinget held fast ved dei prinsippa fleirtalet slutta seg til i samband med samordninga av dei to tilskots- og støtteordningane. Det er grunn til å halde fast ved at denne samordninga var ei nødvendig opprydding i eit system der den totale støtta til ein del brukarar varierte mykje frå kommune til kommune. Det kan ikkje vere tvil om at eit regelverk som sikrar at brukarar med like føresetnader også skal ha same bustøtte, er meir rettvist enn det dei to tidlegare ordningane var i sum. Det kan heller ikkje vere særleg tvil om at vi ved å putte meir pengar inn i ordninga også får ei nødvendig nivåheving av støtta.

       Vi veit at det framleis er dei som vil hevde at vi gjerne kunne lagt endå meir pengar inn i ordninga. Vi er også kjende med at nokre har vurdert å gjere framlegg til regelendringar som ville ha ført til eit behov for tilleggsløyving på fleire hundre millionar kroner. Eg er nøgd med at det i komiteen er fleirtal for å halde fast ved samordninga, og for at Stortinget i dag sluttar seg til dei regelverkendringane departementet har gjort.

       Eg skal ikkje dvele ved dei to gamle ordningane, berre slå fast at berre 40 % av dei som kunne fått støtte frå ordningane, faktisk fekk støtte. Kommunale variasjonar i praksisen med å fastsette buutgifter og inntekter førte med seg store skilnader i støttenivået til dei som hadde rett til støtte. Med brei semje om at vi har fått eit meir rettvist system for å fordele bustøtta, er det enklare å føre ein skikkeleg debatt om kva støttenivå ein skal ha for ulike grupper av brukarar.

       Eg vonar vi kan avslutte det kapitlet i denne saka der einskildrepresentantar i harde ordelag har retta skuldingar mot departementet, og eg har håp om at vi med brei semje om regelverket også kan få ordskiftet inn på eit betre spor. Det er eit faktum at vi i samband med samordninga gjorde Stortinget kjent med at dette kunne få store utslag for brukarar som hadde fått støtte frå begge ordningane. Det er sjølvsagt ikkje godt nok når ein ikkje har hatt tilgang til materiale som gjorde det mogleg å sjå dette på førehand. Men det departementet visste ved samordninga, og som vi også gjorde Stortinget kjent med, var at det ville vere naudsynt med ein gjennomgang av ordninga når ein såg korleis samordninga ville slå ut. I samband med den første utbetalinga har vi sett at omlegginga har ført til store reduksjonar i støtta til ein del brukarar. Eg vedgår gjerne, som eg allereie har sagt, at det var fleire enn venta som fekk store reduksjonar i støtte. Reduksjonen har også for nokon vore større enn rekna med. Det rettar vi opp gjennom den saka vi i dag handsamar, ved at fleirtalet sluttar seg til eit opplegg som tek omsyn til dei som har tapt på omlegginga, samstundes med at vi held fast ved samordninga.

       I St.prp.nr.80 vart det lagt opp til at berre dei som hadde tapt på samordninga av dei to tidlegare ordningane, skulle nyta godt av overgangsordninga. Eg er glad for at fleirtalet held fast ved ei slik avgrensing, også etter at golvet blir sett ned frå 6.000 kr til 1 500 kr. Når det gjeld Høgre sitt forslag, er eg meir i tvil om kva partiet eigentleg meiner. Høgre meiner, slik eg forstår det, at alle som fekk redusert støtte ved utbetalinga i mai, skal få tapet kompensert.

       Eg vil gjerne seie til representanten Arild Lund at det kan nok vere minstepensjonistar som taper 1 500 kr. Men det rette uttrykket er at det er minstepensjonistar som taper mellom 0 og 1 500 kr, for mange av dei som ikkje har eit tap på over 1 500 kr, får kompensert gjennom ei betre ordning.

       Eg finn det rett å streke under at departementet har følgt opp intensjonane i Stortinget sitt vedtak om samordning frå januar i år. Mellom anna kjem dette til uttrykk ved at dei med lågast inntekt får relativt mest støtte og har den lågaste eigendelen. Dette kjem vidare til uttrykk ved at dei som har dei høgaste buutgiftene, som t.d. unge uføre, kan få lagt til grunn høgare buutgifter enn andre. Ein kan trygt slå fast at vi har fått ei bustøtteordning som er meir målretta mot dei som treng det mest, og som er meir rettvis for alle mottakarane.

       For Regjeringa har det vore viktig å sikre ei bustøtteordning som gir ei rettvis fordeling mellom brukarane. I den turbulensen vi opplevde etter utbetalinga i mai, har det vore sagt mykje om at det ikkje var meininga å redusere bustøtta til minstepensjonistar gjennom samordninga. Det faktiske forhold er at dei fleste av dei som er omfatta av denne ordninga, er minstepensjonistar. Det har aldri vore korkje mitt eller Regjeringa sitt mål at samordninga skulle redusere dei offentlege utgiftene til bustøtte. Det er lite tilfredsstillande når samordninga blir framstilt som eit forsøk på å ta pengar frå dei som har minst. Det dette har handla om, er å sørgje for at desse pengane blir fordelte på ein rettvis måte. Det er viktig for Arbeidarpartiet at ein minstepensjonist i éin kommune skal ha dei same rettane til støtte som ein minstepensjonist i nabokommunen. Ei tilstrekkeleg nyansert framstilling av denne saka må òg omfatte alle dei som no har fått langt betre kår. Særleg burde det vere grunn til å framheve at dei med låge inntekter og høge buutgifter får inntil 7.000 kr meir i bustøtte.

       For ordens skyld vil eg avslutningsvis berre legge til at den etterbetalinga som dagens vedtak vil innebere, vil bli gjennomført så snart det er praktisk mogleg.

Asmund Kristoffersen (A) : I vår velferdsstat har vi mange ordninger for å utjevne forskjeller i levestandard og gi hjelp til dem som har permanent behov for hjelp eller for en periode trenger fellesskapets hjelp. Disse ordningene ivaretas i all hovedsak i sosiallovgivingen og i trygdelovgivingen. I vårt land er retten til egen bolig sterkere enn i nesten noe annet land, og det har vært et særtrekk ved vår velferdsstat.

       Vårt hovedvirkemiddel har vært Husbankens låneordninger, kombinert med bostøtteordninger for dem som av økonomiske grunner måtte ha hjelp til å finansiere boutgiftene. Våre bostøtteordninger har vært målrettede og sosialt treffsikre.

       Det er likevel slik at det er flere grunner som talte for at det var nødvendig å samordne Kommunal- og arbeidsdepartementets bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning, noe som Stortinget gjorde vedtak om tidligere i år. Med denne nye ordningen får nå pensjonister og uføre med samme inntekter og boutgifter like mye i bostøtte fra staten og blir ikke lenger - som tidligere - utsatt for stor forskjellsbehandling fra kommune til kommune når det gjelder praktiseringen av Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordninger, noe som har skjedd noen steder og er i strid med retningslinjene.

       Erfaringene etter omleggingen har vist at det var nødvendig med den justering som nå foretas, i og med at noen hadde fått større reduksjoner i bostøttenivået enn det som var tilsiktet.

       Det er viktig at midlene til bostøtteordningen kommer dem til gode som har behov for bostøtte. Ordningen er rettet inn mot alders-, uføre- og etterlattepensjonister og barnefamilier. Jeg ser at 77 300 alders-, uføre- og etterlattepensjonister nå mottar bostøtte, og at ca 35 500 har fått økt bostøtte etter samordningen, mens 40.000 har fått reduksjon.

       Det er som nevnt registrert større reduksjoner enn det som var tilsiktet. Jeg er derfor tilfreds med at det allerede nå foretas en endring som gir bedret bostøtte. Jeg nevner for det første at boutgiftstaket blir økt med 5.000 kr for alle hushold, for det andre at dekningsprosenten økes fra 60 % til 70 %, for det tredje at disse to ordningene skal gis tilbakevirkende kraft, slik at de som har tapt på den nye ordningen, skal få dekket alle tap som er større enn 1 500 kr, og for det fjerde at overgangsordningen for dem som har fått store reduksjoner i støtte, iverksettes.

       Jeg har med glede konstatert at en ung ufør får lagt til grunn for støtte et boutgiftstak på 60 300 kr, dvs. får et hushold som ellers utgjør tre personer. Dette er bra, for en ufør trenger gjerne mer plass og får også derfor større boutgifter enn andre. På samme måte er det svært positivt at eldre som bor i omsorgsbolig, får boutgiftstaket satt som om det var to personer i boligen, dvs. et beløp på 55 200 kr.

       Jeg mener at bostøtteordningen med de justeringer som nå foretas, vil være sosialt rettferdig og treffsikker. De husholdninger som har lave inntekter, får enda bedre hjelp til å skaffe seg en god bolig og kunne bo der. Ek-sempelvis vil heving av grensen for boutgifter med 5.000 kr øke bostøtten for ca 20.000 husholdninger med ca 3 500 kr årlig.

       Økningen av dekningsprosenten fra 60 % til 70 % gjør at alle 77 300 alders-, uføre- og etterlattepensjonister som er innenfor ordningen, får økt støtte. Totalt sett betyr disse ordningene at en minstepensjonist kan få opptil 6 500 kr mer i bostøtte, en minstepensjonist i omsorgsbolig kan få opptil 7.000 kr mer, og unge uføre enda mer. Dette er solidariske ordninger som jeg synes er vår velferdsstat verdig.

       Dersom man skal ha offentlige støtteordninger, bør de etter min oppfatning være færrest mulig og enklest mulig og gis etter individuell vurdering. I så måte tror jeg nok at de bostøtteordningene som et flertall i dag velger å vedta, er et langt bedre og mer treffsikkert virkemiddel dersom man ønsker å nå bl.a minstepensjonister, enn mindretallets overbud når det gjelder økning av særtillegget som kommer opp til votering i morgen. - Så er det sagt.

       Fridemokratene har imidlertid foreslått å fjerne bostøtteordningene i de foregående statsbudsjett. Det er av den grunn at vi mener at utgifter til bolig ikke står i noen annen stilling enn utgifter til grunnleggende behov som mat og klær. Derfor mener vi også at behovet for hjelp til denne type grunnleggende behov bør ses i en sammenheng, og at bostøtteordning på like linje med hjelp til den andre typen nevnte utgifter hører hjemme på sosialbudsjettene.

       I forbindelse med sosialhjelpsutbetalinger foretas det også en skikkelig individuell vurdering av den enkeltes utgifter og behov totalt sett. Vi mener at dersom man skal gi tilskudd til bostøtte, bør det ses ut fra vedkommendes totalsituasjon og totale økonomiske muligheter.

       I denne debatten har det vært snakket om at de som til nå har fått bostøtte, fremdeles skal få det de har krav på - som om man har krav på et fast beløp. Det er i så måte viktig å presisere at det vil avhenge av hva denne sal til enhver tid vedtar hva de enkelte som søker på ordningen, har krav på. Vi vil gå imot innstillingen og samtlige forslag, ut fra den prinsipielle ordningen som jeg tidligere nevnte, om at all bostøtteordning bør avvikles, og at de med behov bør behandles og henvises til sosialkontorene. Vi håper at det hadde vært mulig allerede fra budsjettet for 1998 å følge opp et slikt forslag.

Arild Lund (H) : Bare et kort, lite innlegg på slutten av debatten: Jeg har konstatert at flere av talerne - også statsråden - var opptatt av kanskje å bagatellisere dette med kompensasjonen helt ned til 0, og ikke til 1 500 kr.

       Jeg vil gjenta det jeg sa tidligere, og kanskje også utdype eksemplet litt mer. Hvis det er slik som statsråden sier, at de som da taper her, ligger « mellom 0 og 1 500 kr », vil det i tilfelle være 60.000 personer som taper 500 kr, det vil være 30.000 personer som taper 1.000 kr, eller 20.000 personer som taper 1 500 kr - for å eksemplifisere det enda en gang. Det har betydning for mennesker som har lite fra før.

       Jeg har med glede konstatert at til tross for at man har angrepet meg for litt av hvert - hvilket jeg ikke tar så veldig tungt - har flere partier sagt at de subsidiært vil støtte vårt forslag. Jeg tror at når dette forslaget var så godt at så mange nå støtter det subsidiært, bør det kanskje bli det primære. Jeg vil derfor anmode presidenten om å se på rekkefølgen ved voteringen, slik at dette gode forslaget ikke faller på grunn av teknikk. Jeg tror det har sjanse for å bli vedtatt.

Børre Rønningen (SV) : Berre nokre vurderingar knytte til det som skjedde ved behandlinga av innstillinga den 23. januar i år. Eg merka meg den gongen at Framstegspartiet og SV i sosialkomiteen hadde ein felles merknad der dei uttrykte det same når det gjeld omlegginga. Det som skjedde i salen, var at Framstegspartiet snudde. Høgre stemte imot iallfall, etter det eg kan sjå, utan at dei har noka klar grunngjeving for det dei gjorde. Eg synest ein skal ha med det i historias vektskål.

       Når det gjeld trygdeoppgjeret og revidert nasjonalbudsjett som skal behandlast i morgon, må eg seie at eg reagerer veldig sterkt på at det ikkje er funne ei løysing for minstepensjonistane. Et handslag på 700 kr i året er etter mi meining skammeleg, og eg synest eigentleg at Høgre her har bidratt lite til å få ei forbetring. Her hadde og har jo Høgre moglegheita til å gje eit skikkeleg handslag til minstepensjonistane ved å fylgje opp SV, mellompartia, Framstegspartiet og RV i morgon ved å gje 1.000 kr i månaden. Det hadde vore eit skikkeleg handslag.

       Eg vil spørje kven av oss her i salen som eigentleg kunne tenkje seg å kunne leve og greie seg på 5 200 kr i månaden. Eg trur det er vanskeleg. Eg vil også stille eit spørsmål om det er måten vi skal honorere våre eldste slitarar på - ved å gje dei så lite som 700 kr i året.

       Høgre har ikkje bidratt på dette punktet. Høgre har ikkje bidratt når det gjeld å forbetre sjølve bustøtteordninga i behandlinga i kommunalkomiteen, og heller ikkje når det gjeld dekningsprosent eller andre forhold som SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har tatt opp.

       Eg har lytta til debatten, og for oss i SV er det klart at trygdeoppgjeret og det som no skjer med minstepensjonistane i samband med revidert nasjonalbudsjett, vil vere med i vektskåla når vi skal vurdere røystegjeving seinare i dag - knytt til bl.a. Høgre sitt framlegg. Det er heilt klart at SV og mellompartia er dei partia i kommunalkomiteen som eigentleg har vore ute etter å få til ei skikkeleg ordning og treffe best for dei det gjeld. Difor skal SV kome tilbake i samanheng med røysteforklaringa knytt til dei ulike framlegga.

Anneliese Dørum (A) : Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti danner sammen med Arbeiderpartiet flertallet som står bak innstillingen om overgangsordninger.

       I debatten har Eva Lian og Ola T Lånke, orientert om at de vurderer å slutte seg til Høyres forslag når det gjelder dette - det gjelder muligens også SV. Mitt spørsmål til dem blir da: Er de blitt skremt til å endre standpunkt på grunn av TV2s uriktige framstilling av denne ordningen og Arild Lunds propaganda i den saken? Uansett forbauser det meg meget at man nå i dag plutselig forandrer mening. Men denne saken forsterker jo inntrykket av at Senterpartiet ikke vet hva de gjør, og ikke vet hva de vil. Da resultatet av samordningen ble klar, påstod de at de var blitt lurt.

       En annen sak: I et intervju med Økonomisk Rapport sier Eva Lian nesten direkte at departementet har lurt henne. Det gjelder saken om gjeldsordninger i de byfornyede gårdene. Der viser Økonomisk Rapport at mange har tjent mange hundre tusen kroner på denne gjeldsordningen - og det gjelder dem som ikke var opprinnelige beboere, nemlig de som flyttet inn i disse bygårdene etter byfornyelsen. Eva Lian sier at dette hadde hun ikke ment, og at det må være departementet som på den måten prøver å latterliggjøre Stortingets vedtak ved at de lurer, slik at folk får mer penger enn de skal. Men det hun burde vite, er jo at stortingsflertallet klart sa fra i innstillingen og i vedtaket om at denne gjeldsordningen skulle gjelde også nåværende beboere. Det ble til og med argumentert og vurdert om det bare skulle gjelde de opprinnelige beboere, men resultatet var at man kom fram til at det skulle gjelde alle. Det at flertallets vedtak førte til at også nye beboere fikk sanert fellesgjelden - noe de tjener grovt på - det er altså ikke departementets skyld. I ettertid, når det er blitt gjort klart, så liker ikke Eva Lian resultatet - men det er feigt å skylde på andre.

       Ellers har jeg en kommentar til Folkvord, som sier at jeg bl.a sa at økt støtte til dem som trenger det mest, skulle være resultatet av samordningen. Det har jo skjedd. Det er det som er resultatet av samordningen.

Statsråd Kjell Opseth : Eg sa i mitt hovudinnlegg at eg var ikkje heilt sikker på korleis ein skulle tolke Høgre sitt forslag, og det kjem av at eg er litt usikker på kvar Høgre og Arild Lund har henta sitt kostnadsoverslag for å gje ei tildeling på 30 mill. kr. Det har i alle fall ikkje kome frå departementet.

       Etter det vi har sett etter at vi har fått innstillinga, vil det vere ca 10.000 bustøttemottakarar som på grunn av samordninga vil ha ein reduksjon som gjer at dei kjem i gruppa under 1 500 kr. Det betyr at det i snitt vil vere eit tap på 1.000 kr pr. støttemottakar, så dei tala representanten Arild Lund hadde i sitt siste innlegg, kjenner vi såleis ikkje igjen. Eg synest det er greitt for historia si skuld at det er presisert.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg synes spesielt representanten Anneliese Dørums innlegg gjør det berettiget med en kort merknad.

       Det er ingen som er blitt « skremt » av noe som helst forslag i denne saken. Utgangspunktet for Kristelig Folke-parti - og jeg går også ut fra at det samme gjelder Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti - er at vi ønsker å få en så god bostøtteordning som mulig, som ivaretar minstepensjonistenes behov fullt ut så godt som mulig.

       Det som har dukket opp siden komiteen avgav sin innstilling, er nødvendigheten av å fremme bevilgningsforslag i henhold til denne saken her. Det foreligger to mindretallsforslag når det gjelder bevilgninger, og det er Kristelig Folkepartis, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis forslag som går lengst, og som ønsker å bevilge mest til bostøtteordningen, deretter kommer Høyres. Det er det som ligger under, og som er grunnlaget for at vi ønsker å gi vårt subsidiære votum til Høyres forslag, og som også da utløser at vi støtter Høyres forslag til overgangsordning for pensjonistene.

Eva Lian (Sp) : Det var en feil at det ikke ble fremmet bevilgningsforslag i innstillingen.

       I revidert nasjonalbudsjett som skal behandles i morgen, vises det til det som kommer i forbindelse med denne proposisjonen, derfor var det nødvendig for de partiene som har økninger utover det som lå i innstillingen, å fremme disse bevilgningsforslagene i forbindelse med denne saken. Da viser jeg til de merknadene som står i revidert nasjonalbudsjett, som viser til behandlingen i dag.

Anneliese Dørum (A) : Det at man må fremme bevilgningsforlag når man fremmer et forslag, er jo ikke noe nytt. Det er jo ikke noe nytt moment i saken, selv om det kanskje skulle vært fremmet i revidert nasjonalbudsjett. Det forandrer jo ikke sakens realiteter at man gikk inn på et forslag om en overgangsordning sammen med Arbeiderpartiet slik at man dannet et flertall for det. Det at man nå i dag blir nødt til å legge frem et bevilgningsforslag - hva har det med saken å gjøre? Jeg har ennå ikke fått svar på hvorfor flertallet her snur, eller hvorfor disse partiene forandrer standpunkt, men jeg går ut fra at de er blitt skremt.

       Jeg har lyst til å vise til det innlegget Børre Rønningen hadde, der han skulle gi minstepensjonistene både i pose og sekk - ja, i revidert budsjett. Men under høstens budsjettbehandling var ikke summene på langt nær de samme som dem som blir lagt fram nå i revidert nasjonalbudsjett. Og revidert nasjonalbudsjett er faktisk ikke en budsjettbehandling i seg selv! Jeg synes SV burde svare på dette: Hvorfor den iveren nå for å gi til minstepensjonistene, når de ikke kunne gjøre det i budsjett-behandlingen i høst? Dette gjelder for så vidt også de andre partiene som nå er med på denne galoppen og pengeutdelingen.

       Jeg tror Norges land og dette storting skal være glad for at det faktisk er noen partier igjen her som kan prioritere!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 4533 f.)