Sak nr. 7
Innstilling fra sosialkomiteen om 1) handlingsplan for eldreomsorgen (Trygghet - respekt - kvalitet) og 2) forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Børre Rønningen og Magnar Sortåsløkken om en femårsplan for innføring av enerom på sykehjem ved statlig fullfinansiering av investeringskostnadene, og innføring av et eget driftstilskudd til formålet lagt inn i inntektssystemet (Innst.S.nr.294 (1996-1997), jf. St.meld.nr.50 (1996-1997) og Dok.nr.8:46 (1996-1997))

TALERE:

       Ansgar Gabrielsen (H) : St.meld.nr.50 (1996-1997), eldremeldingen, inneholder ikke de grep som må anses som nødvendige for å nå de mål som er beskrevet i den samme meldingen. Den prosessen som har funnet sted i sosialkomiteen, resulterte i en innstilling som i større grad vil muliggjøre en oppfyllelse av de målsettingene vi har innenfor eldreomsorgen. Det var i komiteen bred enighet om at satsingen fra Regjeringens side på ingen måte var tilstrekkelig.

       Derfor er det gledelig at en tilnærmet enstemmig komite går inn for å heve investeringstilskuddet fra dagens 150.000 kr til 375.000 kr ved bygging av sykehjemsplasser og fra 100.000 kr til 175.000 kr ved bygging av omsorgsplasser. Dette er satser som også Arbeiderpartiet nå har sluttet seg til, selv om det virket som om de svelget kameler mothårs. Det som har undret meg aller mest i den prosessen som førte frem til et forlik om satsene, var nettopp Arbeiderpartiets intense motvilje mot å gjøre det som for alle andre ble sett på som helt nødvendig. Men når kamelene først var svelget, var det ikke måte på behovet for å få solgt dette budskapet.

       Komitelederen gikk nærmest ut på direkten på TV, før komiteen hadde fått en skikkelig redegjørelse for Arbeiderpartiets standpunkt til de andre partienes forslag, og prøvde faktisk å selge dette resultatet som en seier for nettopp Arbeiderpartiet. Det vi så på TV2 den samme kvelden, er vel det det nærmeste Stortinget har vært håndgemeng som jeg vet om. Når man vet med hvilken tålmodighet og intensitet man har jobbet med nettopp Arbeiderpartiet for å få dem til å lande på et sånt standpunkt, nemlig et for de eldre fornuftig standpunkt, så er det vel overflødig å si at stemningen i komiteen var relativt forgiftet. Under det tidspress som oppstod på grunn av sendrektighet i Regjeringen med hensyn til avlevering av meldingen, og med den beskrevne atmosfære i komiteen, ble innstillingen vi i dag behandler, avgitt. Til tross for dette greide komiteen å komme fram til en innstilling med vesentlige forbedringer. Men selv med disse forbedringene er det med spenning jeg imøteser de årlige rapporter fra Regjeringen om i hvilken grad kommunene har maktet å utføre det vi i greie vendinger i dag uttrykker håp om at de skal utføre.

       Det som for Høyre var det aller viktigste, var å heve beløpet som skulle gå til investeringsstøtte, nettopp for å få et resultat som vi kan være bekjent av. Jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at statsråden har ment at den sats som foreslås i eldremeldingen, skulle være tilstrekkelig til å få kommunene til å oppta de store lån som er nødvendig for å realisere ønsket om økt utbygging i eldreomsorgen. Det Regjeringen i overveiende grad har gjort, er nettopp å overlevere til kommunene byrden med å finansiere med låneopptak. Når det attpåtil er sånn at Regjeringen har tenkt at de økte kapitalkostnadene som disse kommunene får, ikke skal kompenseres fullt ut, i det minste i noen år, tror jeg rett og slett at man lurer flere enn seg selv med den såkalte satsingen.

       Nå har jeg forstått det slik at Regjeringen ikke i detalj har tenkt ut hvordan det skal gjøres i praksis med dekning av de forhøyede kapitalkostnader i forbindelse med låneopptak for å oppfylle det som ligger i meldingen. Siden dette ikke er spikret endelig fast, og siden dette vil komme i forbindelse med budsjettet for 1998, vil jeg komme med noen kommentarer til nettopp dette.

       Av meldingen på side 52 fremgår det at låneopptaket for kommunene i 1998 vil tilsvare rentekostnader på 250 mill. kr. Det ser videre ut til at dette beløpet skal tilføres ved reell styrking av de frie inntekter. Dette vil ha som konsekvens at alle kommuner får relativt likt, basert på visse kriterier, altså at de kommuner som nå satser på å bygge ut innenfor eldreomsorgen, ikke får dekket sine merkostnader fullt ut i planperioden. Hvordan henger dette sammen med statsrådens og for den saks skyld statsministerens utsagn om at de kommuner som nå satser på eldreutbygging, skal få dekket sine merkostnader? Jeg tror rett og slett at statsråden må se på dette på nytt i forbindelse med den endelige regel- utforming.

       I meldingen er skjæringspunktet når det gjelder forhøyede tilskudd, satt til 1. januar 1997. De som har fått tilsagnsbrev etter dette tidspunktet, vil få de forhøyede satsene. Dette innebærer selvfølgelig at de som har fått tilsagnsbrev før 1. januar 1997, ikke vil få de forhøyede satsene. Jeg må uttrykke undring over at Regjeringen ikke har tenkt gjennom den situasjonen som selvfølgelig ville oppstå for de kommunene som har vært pliktoppfyllende når det gjelder nettopp eldresatsing.

       Komiteen har imidlertid drøftet dette, og av det beriktigede forslaget som er utdelt i salen, fremgår det at Regjeringen i forbindelse med budsjettet for 1998 bes komme med en vurdering av hvordan man skal kunne bøte på de helt urimelige utslag som vil bli resultatet om man fulgte Regjeringens anbefaling i meldingen.

       Hvorvidt en slik kompensasjon skal gis i form av økt investeringsstøtte eller en spesiell ordning med hensyn til drift, må Regjeringen vurdere frem mot budsjettfremleggingen og -budsjettbehandlingen til høsten. Det har allerede strømmet på med meget gode eksempler på hvor urimelig dette kan bli hvis man ikke gjør noe. Det kanskje aller beste eksempelet på urimelighet er så langt det som er mottatt fra Sula kommune. Slike utslag burde Regjeringen har forutsett og drøftet i meldingen. At kommunene nå skulle være fristet til å foreta alle slags krumspring i forbindelse med dette skjæringspunktet og sågar være inne på tanken om å selge allerede nyoppførte sykehjem for så å bygge nye for å få høye refusjoner, ville føre til uverdige tilstander som vi må ta høyde for å unngå.

       Høyre vil ha en overgangsordning som ivaretar en viss rettferdighet kommunene imellom, og er en ordning hvor pengene går til å skaffe nødvendige nye plasser. Det er i dette skjæringspunktet Regjeringen må vurdere størrelsen på den skjønnspott som Stortinget i dag ber Regjeringen om å fremlegge forslag om i forbindelse med budsjettet.

       Et annet hovedspørsmål er hvorvidt Regjeringens estimerte behov for antall heldøgns pleieplasser er i overensstemmelse med det som virkelig er behovet. Det er selvfølgelig ikke mulig å ha noen eksakt oppfatning av hva som er behovet, men komiteen mer enn antyder at det tallet Regjeringen opererer med, ikke er tilstrekkelig. Dekningsgraden som er anslått, på 25 %, tror jeg foreløpig kan være i snaueste laget. Det er nemlig en viktig forutsetning at hjemmetjenestene skal være nærmest fullt utbygd. Det er i hvert fall ikke tilfellet i Kommune-Norge i dag.

       Jeg har i forbindelse med behandlingen av denne meldingen vært på besøk i noen sykehjem, og for meg synes det som om terskelen for å komme inn på et syke-hjem i hvert fall er høy nok. Jeg tror man gjør en general-tabbe i forhold til eldreomsorgen hvis man innbiller seg at alt kan løses ved utbygging av hjemmetjenester. For mange eldre vil trygghet være et viktig stikkord. Mange opplever det som særdeles utrygt å skulle se fremtiden i møte delvis sengeliggende i en leilighet eller i et hus, selv med omfattende hjemmetjenester. Det er imidlertid viktig at vi tilrettelegger for en differensiert eldreomsorg, hvor også sykehjem fremdeles har en sentral plass. Stikkord i fremtiden når det gjelder eldreomsorgen, tror jeg vil være fleksibilitet og valgmulighet i trygge omgivelser.

       Høyre er i forbindelse med de kommende budsjetter villig til å gjøre det som er nødvendig for at vi skal ha en eldreomsorg i dette land, både hva angår institusjonsomsorg og hjemmetjenester som vi kan være bekjent av. Om det skulle vise seg at det fremtidige behovet blir større enn det Regjeringen har lagt opp til i meldingen, og det som fremgår av innstillingen, er vi beredt til å gjøre det som gjøres må. Eldreomsorg er nemlig en av våre aller viktigste oppgaver, ja, jeg rangerer den sågar foran en generell heving av pensjonene. Det er først når man er villig til å foreta prioriteringer at man kan oppnå de mål man setter seg.

       I innstillingen har komiteen også drøftet omsorgslønn. Jeg tror at omsorgslønn i mange tilfeller kan være en vel egnet ordning innenfor eldreomsorgen. Jeg har selv vært med og innført dette i egen kommune. Det spørsmålet som dukket opp i forbindelse med behandlingen av eldremeldingen i komiteen, var hvordan en omsorgslønn skulle finansieres. Skal det være som nå, at det er en del av kommunens frie valg innenfor rammen om man skal ha det eller ei, eller skal man gå inn for en refusjonsordning fra staten? I utgangspunktet skulle man tro at hvis kommunene finner at omsorgslønn er en hensiktsmessig måte å løse deler av oppgavene innenfor eldreomsorgen på, ja, så gjør de det. På den annen side har utviklingen i bruken av omsorgslønn ikke vært av et slikt omfang som man skulle tro at det hadde vært behov for. En av årsakene til dette kan være finansieringsformen.

       Når det gjelder omsorgslønn, ser Høyre imidlertid at en statlig medfinansiering kan være egnet, og vi fremmer derfor forslag hvor vi ber Regjeringen utrede og fremme forslag om statlig delfinansiering av omsorgslønn - uten at vi nødvendigvis tar stilling til om prosent-andelen skal være 20, 50 eller 70. Det får vi komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av et eksakt forslag. Jeg håper og tror at dette forslaget vil kunne bli vedtatt her i dag.

       I innstillingens VIII ber Stortinget Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge frem en vurdering av ulike modeller for finansiering av sykehjemsplasser, etter idé av en tilsvarende modell innenfor barnehageområdet, hvor man har et driftstilskudd.

       Jeg vil si det slik at hvis vi ikke får en måloppnåelse gjennom det vi gjør i forbindelse med behandlingen av eldremeldingen, er Høyre for sin del beredt til å vurdere de forslag, de ideer og det som måtte ligge på bordet, for å oppnå en slik ordning. Vi er også villig til i siste instans å gå inn for den ordning som måtte komme som et resultat av en slik vurdering.

       Jeg vil med dette ta opp de forslag vi har fremmet i innstillingen.

       Alle har vi visst og vet at det er helt nødvendig å gjøre noe med situasjonen for de eldre, særlig de eldre som har behov for pleie og omsorg. Mange har det veldig bra, men det er for mange som har mangelfullt tilbud, eller ikke tilbud i det hele tatt. Det kan ikke aksepteres.

       Dette har vært og er situasjonen for mange eldre i velferdsstaten Norge:

       Dette har med kapasitet og med ressurser å gjøre.

       Etter min vurdering burde det være en klar rettighet for den enkelte å få et enerom på institusjon om en sjøl ønsker det, og det ønsker de fleste av de 15.000 som fortsatt bor på flersengsrom. Denne retten må lovfestes.

       Alt dette har med livskvalitet å gjøre, og ingen av oss i denne salen, eller andre, ville ha akseptert en slik situasjon.

       Dette var også utgangspunktet for det forslaget, Dok.nr.8:46, som Kristin Halvorsen, Børre Rønningen og jeg sjøl fremmet i februar i år, om en femårsplan for innføring av enerom på sjukehjem ved statlig fullfinansiering av investeringskostnadene, og innføring av et eget driftstilskudd til formålet, lagt inn i inntektssystemet.

       For oss var det viktig å få satt eldrepolitikken skikkelig på dagsorden med konkrete forslag, men vi har hele tida sagt at vi var villig til å drøfte andre alternative muligheter og løsninger, men noe måtte gjøres.

       Og etter at vi la inn vårt forslag, begynte det å skje saker og ting. Vårt forslag betydde forresten at vi skulle bygge 7.000 nye eneromsplasser, og 1.000 plasser skulle realiseres ved ombygging av gamle institusjoner - altså til sammen 8.000 plasser - og vi hadde en femårsplan for denne utbygginga. Videre skulle vi få et driftstilskudd øremerket inn i et rammetilskudd.

       De fleste innså at noe måtte gjøres, samtidig som også de fleste innså at det kunne bli svært vanskelig å få forståelse for at dette temaet igjen skulle bli en av hovedsakene i en kommende valgkamp. Det må være slutt med at politikerne driver rundt og kaster sjukehjemsplasser etter de eldre i forbindelse med valgkamper. Det er nødvendig - troverdigheten står på spill.

       For i løpet av denne ettervinteren og våren skjedde det noe som for politikernes skyld var gledelig. Flere partier gikk ut og sa at nå måtte partiene prøve å bli enige om et felles løft for de eldre. Saken skulle løftes vekk fra kommende valgkamp, partiene skulle gjøre et forsøk på å lage et felles opplegg for eldrepolitikken - løfte i flokk - og ha dette ferdigbehandlet før Stortinget skulle ta sommerferie. Dette hadde selvfølgelig SVs fulle støtte. Tanken var god, og vi hadde anbefalt det samme sjøl flere ganger tidligere.

       I mellomtiden hadde også Regjeringas bebudede stortingsmelding om eldrepolitikk kommet. Arbeidet som etter hvert ble satt i gang, tok utgangspunkt i Regjeringas dokument og det dokumentet som SV hadde lagt fram. Alle var innstilt på å prøve å få til et samarbeid, inkludert regjeringspartiet. Unntaket var Fremskrittspartiet, som stilte seg på sidelinja helt fra starten.

       Resultatet som vi nå legger fram, har klare forbedringer på helt avgjørende områder, som f.eks store økninger i investeringstilskuddet - fra Regjeringas 250.000 kr til nå 375.000 kr til bygging av sjukehjem - og fra Regjeringas 125.000 kr til 175.000 kr til bygging av omsorgsboliger. Det vil få en helt avgjørende betydning for utbyggingstakten i tida framover. Tilbakemeldingene fra kommunene tyder helt klart på at grunnlaget nå er lagt rent finansielt, at dette nå skal være på plass.

       Det skal ikke underslås at det er takket være en nærmest samlet opposisjon at dette har vært mulig å få til. Arbeiderpartiet nektet å akseptere disse tallene så lenge som overhodet mulig. Det var med et nødskrik vi fikk med Arbeiderpartiet til slutt; de gav altså etter. Jeg vil legge til for SVs del: Vi hadde ikke noe mer å gå på i denne situasjonen. Hadde ikke Arbeiderpartiet gitt etter og akseptert de tallene som til slutt ble lagt fram, ja, så hadde SV valgt å kjøre et annet løp enn det som nå ble resultatet.

       Videre er det viktig at komiteen i forslag

       « ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge frem en vurdering av ulike modeller for øremerkede tilskudd som skal sikre alle kommuner midler til drift av alders- og sykehjemsplasser, herunder et generelt driftstilskudd beregnet i forhold til antall eldre over 80 år, og et direkte driftstilskudd til drift av alders- og sykehjemsplasser etter modell av dagens barnehage-tilskudd ».

       Også de kommuner som allerede har startet ombygging av eksisterende institusjoner til enerom, må få tilskudd i tråd med de nye satsene. Dette er det viktig å få slått fast.

       For kommunene er det viktig å vite at de er sikret tilskudd til driften. Det er ofte de økte driftsutgiftene ved å ta i bruk utvidede og nye tilbud som gjør at kommunene i mange tilfeller er tilbakeholdne. Men med økte investeringstilskudd og øremerkede tilskudd til drift vil situasjonen bli en annen.

       En annen viktig bit er at en god eldrepolitikk ikke lar seg gjennomføre uten et godt kvalifisert personell. Her må vi ikke la oss friste av lettvinte løsninger, vi må stille krav til kvalitet. En nylig framlagt rapport, « Kvinner i omsorgsyrker », konkluderer med at vi har ganske stor arbeidskraftreserve å ta av. Det er 25.000 hjelpepleiere og 10.000 sjukepleiere som i dag ikke er aktive yrkesutøvere.

       Jeg vil også vise til II i forslag til vedtak, hvor det heter:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at alle som har behov for 24-timers pleie, skal ha rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass dersom en selv ønsker det. »

       Dette er et gammelt SV-forslag som nå i dag kommer til å bli vedtatt. I tillegg slår komiteen fast at retten til enerom skal lovfestes innen år 2003. Også dette er i tråd med hva SV har sagt svært mange ganger. Krav til å lovfeste minstestandarder på kvalitet og kvantitet på tjenester blir det neste som må komme.

       Komiteen mener at det anslaget som Regjeringa har lagt til grunn når det gjelder behov for heldøgns pleieplasser, er for lavt. Forventet økning av gruppen eldre over 80 år og at det er stor mangel på heldøgns pleieplasser i dag med lange ventelister, gjør at komiteen mener at det er et merbehov på ca 5.000 plasser de nærmeste ti årene. Regjeringa må komme tilbake til Stortinget med hvordan dette kan innarbeides etter første fireårsperiode.

       Når det gjelder utbygging av enerom og det forslaget SV fremmet i Dok.nr.8:46 i februar i år, er dette langt på vei ivaretatt i St.meld.nr.50. Regjeringas forslag går ikke fullt så langt som SVs forslag, verken når det gjelder antall eller finansiering, men målet er det samme, og det har blitt ytterligere forsterket gjennom dagens innstilling, slik at SV kan akseptere dette. Det er viktig at en enstemmig komite går inn for dette nå. Forslaget i St.meld.nr.50 er på 6.000 nye plasser over en fireårsperiode fra 1998, og det er snakk om 1 200 nye plasser i 1998, i tråd med det SV har foreslått.

       Eldrepolitikken må legges opp slik at den enkelte bruker av pleie- og omsorgstjenesten kan få det tilbudet som er best mulig tilpasset den enkelte. Mange ønsker å bo i egen bolig eller avvikle den for å flytte til en enklere servicebolig eller omsorgsbolig. Hjemmetjenesten må bygges ut, slik at det blir mulig for den enkelte å bo i egen bolig lengst mulig. Andre igjen vil ha behov for en institusjonsplass. Det er dette vi aldri må glemme, tilbudet skal være tilpasset den enkeltes ønsker og behov, ikke slik at den enkelte, den eldre, skal tilpasses tilbudet, slik som det dessverre er tendens til i dag.

       Jeg regner med at det vil bli en ny giv og fart i utbyggingen av pleie- og omsorgstjenestene for de eldre i kommunene etter dette, og det er det også virkelig behov for.

       Jeg håper også at vi nå kan få oppleve en valgkamp uten kasting av sjukehjemsplasser etter de eldre - det har de eldre opplevd mange, mange nok ganger. Nå må det være slutt!

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : I innlegget mitt i dag vil eg ikkje bruka tid på å beskriva kor elendig eldreomsorga er, noko som vi både har vore vitne til mange gonger, og som vi til og med har vore med på mange gonger. Eldreomsorga i dag er variert, noko er bra, noko er dårleg, men samla sett treng vi ei solid satsing.

       Då Arbeidarpartiet fyrst lanserte eldrepakka si og Regjeringa seinare la fram eldremeldinga, var opposisjonen i utgangspunktet ganske positiv til den satsinga vi trudde ville skje. Men då tala kom på bordet, vart vi så mykje meir skuffa nokre av oss. Kristeleg Folkeparti meinte at dette lett kunne bli ei reform som Stortinget vedtok, men som kommunane ikkje hadde råd til å setta ut i livet. Derfor er eg i dag svært glad for at eit stort fleirtal her på Stortinget står bak den satsinga som vi no skal gjera for eldreomsorga.

       I mange år har alle peikt på at eldreomsorga måtte betrast. Vi har prata, vi har foreslått og vi har vorte nedstemde i tur og orden. Slikt skapar politikarforakt. Ei samla storsatsing syner at vi også kan få til noko - når vi vil noko.

       Det er viktig for Kristeleg Folkeparti at ein del store endringar til Regjeringa si melding får gjennomslag i Stortinget. Heving av investeringstilskotet slik at kommunane får ei betre starthjelp i utbyggingsfasen, er ei slik endring. I tillegg er det òg viktig for oss at vi får sikra kommunane driftstilskot etter at sjølve utbyggingsfasen er over.

       Eit anna moment som er viktig for Kristeleg Folkeparti, er kor mange omsorgsbustader og sjukeheimsplassar som er nødvendig. Vi er usikre på om Regjeringa sine forslag er gode nok. Vi trur det trengst fleire plassar. Difor er eg glad for at fleirtalet seier at ein trur behovet kan bli større, og nemner eit meirbehov på ca 5.000 plassar for heildøgnspleie utover denne perioden. Vi ber også Regjeringa koma tilbake til Stortinget med dette.

       På mange måtar har sosialkomiteen klart å laga ei innstilling som syner at det går an å samarbeida om viktige, påtrengjande oppgåver, dersom vi vil. Vi har vist at det går an å jenka seg etter kvarandre, slik at vi får eit resultat som fleirtalet kan stå bak.

       Dei ulike partia hadde svært ulike innfallsvinklar i utgangspunktet. Fleire av oss ynskte å ha eit større investeringstilskot, og eitt parti - SV - hadde til og med forslag om at staten skulle ta heile investeringa i kommunane. Når vi likevel har klart å sameina oss så godt som vi har gjort, syner det vilje til samarbeid, noko eg vonar blir lagt merke til. Alle har gitt noko, og dei einaste som ikkje har ynskt å vera med oss i dette arbeidet, er Framstegspartiet, som vil køyra sitt eige løp og ikkje får nokon ting vedtatt.

       Stortingsmeldinga slår fast at Regjeringa skal legga til rette for at alle som har trong for 24-timars pleie, skal ha rett til heildøgns pleie- og omsorgsplassar, dersom dei ynskjer det sjølve. I tillegg har vi heva investeringstilskotet ganske mykje i forhold til nivået i dag: 375.000 kr pr. sjukeheimsplass, og 175.000 kr pr. omsorgsbustad vil kommunane få i åra framover. I tillegg skal staten ha ansvaret for kapitalkostnadene med dei låneopptaka som kommunane må gjera for å setta i verk denne utbygginga. Dette er ei god og stor satsing på å betre eldreomsorga. Eg vonar at kommunane tar utfordringa ut frå dei føresetnadene dei får i dag.

       Dersom det syner seg at det likevel ikkje vert bygd nok sjukeheimsplassar og omsorgsbustader, meiner eg at vi må vurdera stimuleringstilskota på nytt. Vi må nemleg få bygd ut ei god eldreomsorg i landet vårt.

       Det er òg heilt klårt at ein del kommunar kjem i ein svært uheldig situasjon etter at eldremeldinga vert vedtatt. Dei har rett og slett investert for tidleg. Ein del av desse sjukeheimane og omsorgsbustadene har ein ikkje eingong flytta inn i og tatt i bruk. Difor er det svært viktig at den skjønnspotten som Regjeringa skal legga inn i statsbudsjettet for 1998, tar høgd for desse ulike kommunane sin situasjon. Eg kan nemna eit døme frå Sula kommune, der dei skal opna ein sjukeheim i september dette året - om dei har råd. Dei har fått 120.000 kr pr. sjukeheimsplass i investeringstilskot, og dei har snudd og vendt på kvar tusenlapp i kommunebudsjettet for å kunna klara denne investeringa. Så opplever dei at dei tapar fullstendig. Dei tok dei sterke signala frå sentralt hald, frå oss i denne salen, på alvor, og dei sette i gang. Dei starta altså litt for tidleg, og tapar 12-13 mill. kr, fordi dei ikkje venta med investeringane. Eg ber departementet, og spesielt statsråden, om å ta spesielt omsyn til slike tilfelle. Vi må ikkje legga opp politikken slik at dei som gjer jobben sin, blir straffa, og dei som bruker midlane på andre og av og til kanskje mindre viktige oppgåver, får full pott i statleg støtte.

       Debatten rundt einerom har vore høglydt i det siste. Ved satsinga i dag går vi også inn for at alle som ynskjer det, skal ha einerom innan år 2003. Det er Regjeringa sitt opplegg, og det har vi slutta oss til. Men vi må ikkje gløyma at eldreomsorg er meir enn einerom, noko også innstillinga understrekar. Vi treng ei kjede av omsorgstilbod til dei eldre: sjukeheimsplassar, omsorgs-bustader og heimetenester. Tryggleiksavdelingar der dei eldre kan koma inn på kort varsel, dersom dei treng det, er noko alle kommunar bør gi tilbod om. Behovet kan oppstå f.eks etter eit sjukehusopphald der ein er blitt skrive ut for tidleg, eller at ein kjenner seg utrygg i sitt eige husvære. Dei eldre må ha tryggleik for at det er ei ledig seng til dei ved ein av institusjonane i kommunen, slik m.a. Bærum har innført for fleire år sidan. Dette fører til at dei eldre vel å bli buande heime lenger. Dei tør dette fordi dei veit at om dei har trong for eit opphald for kortare eller lengre tid, står døra open.

       Kapasiteten på tilbodet må aukast. Vi må utdanna meir helsepersonell, og tenestene bør vera fleksible, slik som òg innstillinga syner.

       Eg vil òg peika på dei ulike støtte- og betalingsordningane som eksisterer i eldreomsorga. Dei eldre må ikkje oppleva at dei f.eks kan tapa pengar på å bu i omsorgsbustad kontra sjukeheim, eller omvendt. Vi må ha så lik betalingsordning som mogleg, slik at betalingsordningane ikkje blir avgjerande for kva slags bustads-type den eldre får eller tar, eller for kva kommunane prioriterer å bygga.

       Kristeleg Folkeparti har i mange år kjempa for omsorgsløn for dei som vel å ta seg av sine eldre og pleietrengjande sjølve. Vi veit at det blir utført langt fleire årsverk i omsorgssektoren enn det som det blir gitt omsorgsløn for. Det er mange kommunar som anten gir eit dårleg tilbod eller ingenting til dei som søkjer omsorgsløn. Kristeleg Folkeparti meiner at dersom staten tar på seg 50 % av kommunane sine utgifter til omsorgsløn, vil fleire kommunar gje omsorgsløn til fleire. Vi har derfor fremma forslag om dette. Vi er glade for at Høgre fremmar eit forslag, som rett nok ikkje går så langt som vi ynskjer, men likevel, dei ber om betre ordningar, der staten medverkar til delfinansiering av kommunen si omsorgsløn. Dette vil vi sjølvsagt gjerne støtta subsidiært om vårt eige forslag fell.

       Ei anna sak som mindretalet fremmar i dag, er tilbod om tryggleiksalarmar. Det er også eit verktøy som fører til at eldre kan bu heime lenger enn dei elles ville gjort, iallfall om dei fungerer slik som dei skal fungera. Dei bør få tryggleik for at dei kan kalla på hjelp om dei treng det. Kristeleg Folkeparti meiner at tryggleiksalarmar skal vera eit gratis tilbod og skal kunna utleverast frå hjelpemiddelsentralen, og at folketrygda skal dekka utgiftene. Eg trur dette er ei god investering.

       Vi fremmar også på nytt kravet om å få eit eldreombod. Det er ei gamal sak som har vore fremma før. Vi meiner faktisk at dei eldre bør få ein talsmann eller talskvinne som tar opp deira rettar, slik kvinnene og borna har hatt det i mange år gjennom likestillingsombodet og barneombodet.

       Dette krafttaket som blir gjort i eldreomsorga no, er på sin plass, men kjem i seinaste laget. Vi har lenge etterlyst ei større satsing. Hadde vi ikkje investert no, ville vi fått ein katastrofe om nokre få år når eldrebølgja er på topp.

       Men dette er jo eigentleg berre eit fyrste steg. Alle prognosar syner at vi om 20 - 30 år får ei ny eldrebølgje som er langt større enn den fyrste og kortsiktige. Dette må vi ta høgd for i den vidare planlegginga, slik at vi kan få ei god eldreomsorg i Noreg.

John Alvheim (Frp) : Takket være Fremskrittspartiets nitide arbeid over flere år for å få en verdig eldreomsorg i Norge, og takket være Carl I Hagens forslag under trontaledebatten sist høst, har nå Stortinget til behandling for første gang en omfattende melding om nåværende og fremtidig eldreomsorg.

       Det kontinuerlige eldreopprør en har hatt siden 1990-91, har ved behandlingen av den foreliggende melding endelig nådd frem til regjering og storting. Men det er likevel betimelig å spørre: Hvorfor har verken Regjeringen eller Stortingets flertall gjort noe med situasjonen i eldreomsorgen tidligere, men først kommet på banen nå foran et stortingsvalg?

       Etter min vurdering har Regjeringen gjort et rimelig godt arbeid med meldingen, men etter mitt skjønn fremstilles likevel omsorgen totalt sett i Norge for positivt i forhold til virkeligheten. Mange tusen eldre, syke og deres pårørende vil nok ikke kjenne seg igjen i beskrivelsen av en god eldreomsorg overalt.

       Innstillingen slik den foreligger basert på det såkalte eldreforliket, hvor Fremskrittspartiet ikke er med, er i store trekk lik Regjeringens opplegg - riktignok med en ubetydelig økning av investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsboliger. Det er fra flertallets side ikke gjort noen vesentlige endringer når det gjelder driften av omsorgen i kommunene. Dette spørsmålet er dog det viktigste for å få til en tilstrekkelig satsing og utbygging av omsorgen i kommunene. Statens fremtidige og langsiktige engasjement både når det gjelder investering og drift, er etter Fremskrittspartiets mening skuffende dårlig. Det økonomiske ansvaret skyves over på kommunene, både på kort og særlig på lang sikt.

       Det var i utgangspunktet for behandlingen et reelt, solid flertall i Stortinget for en betydelig forbedring av Regjeringens forslag, både når det gjaldt investeringstilskudd og drift - forslag som Fremskrittspartiet også ville sikre flertall for. Høyre var også i utgangspunktet med på dette.

       Slik jeg ser det, var det spesielt partiet Høyre som overtok forhandlingene med Arbeiderpartiet, og for Høyre synes det å ha vært viktigere å få med Arbeiderpartiet i et forlik enn å sikre flere sykehjemsplasser, større overføring til kommunene både på investerings- og driftssiden. At Høyre ville få problemer i valgkampen uten forliket med Arbeiderpartiet, skjønner alle. Dette partiet har aldri vært noen pådriver for å bedre eldreomsorgen, så langt jeg kjenner til.

       Det kunne om Høyre hadde blitt med, ha blitt et solid flertall for 5.000 flere sykehjemsplasser, noe det etter min mening er et absolutt behov for, og investeringstilskuddet til henholdsvis sykehjem og omsorgsboliger kunne ha blitt på 450.000 kr og 200.000 kr. Og det viktigste av alt: Det kunne blitt et flertall for å sikre kommunene rimeligere driftsutgifter ved at staten gikk inn med 40 % av driftsutgiftene, tilsvarende den ordning man har for drift av barnehager.

       Fremskrittspartiet valgte selvfølgelig å stå utenfor forliket fordi vi mente og mener for det første at det var for dårlig, og for det andre at Fremskrittspartiet nå ville ha nødvendig dekning av sykehjemsplasser og likeledes gjøre noe radikalt på driftssiden. Som foreslått under trontalen, står fortsatt Fremskrittspartiet med 600.000 kr i tilskudd til sykehjem og 400.000 kr i tilskudd til omsorgsboliger, samt 200.000 kr til omgjøring og restaurering av sykehjem. Vi foreslår i innstillingen å legge om finansieringsordningen innen dagens organisering av eldreomsorgen ved å foreslå et driftstilskudd pr. seng på 200.000 kr, og legger opp til en ordning tilsvarende den man har hatt for drift av barnehager. Primært foreslår vi imidlertid en statlig fullstendig overtakelse av eldreomsorgen i videste forstand, finansiert gjennom folketrygden, og da basert på det såkalte RUG-systemet.

       Den behovsvurderingen Regjeringen bygger sitt forslag på når det gjelder antall nye sykehjemsplasser, er høyst usikker og lite tillitvekkende. Dette innrømmer da også nærmest departementet. I et brev til komitemedlem Rita Tveiten fra sosialministeren bekreftes dette med følgende sitat:

       « Behovet er anslått uavhengig av dagens dekning. »

       Departementet har således ikke ved sin fastsettelse av behovet for antall nye plasser tatt hensyn til de fem-seks tusen eldre syke som i dag venter på sykehjemsplass, og som har ventet fra måneder til år i mange ulike kommuner. Bare i de tre største byene utgjør disse ventelistene over 2.000 personer som er dokumentert og oppgitt derfra. 13 500 plasser for heldøgnsomsorg og pleie er det antall Regjeringen foreslår, hvorav en betydelig del er omsorgsboliger, som vil være uegnet for pleie og omsorg av sterkt pleietrengende og sengeliggende pasienter. Etter min mening er antallet sykehjemsplasser i meldingen svært lavt og utilstrekkelig til å dekke behovet.

       Satsingen på eldreomsorgen som Regjeringen og Arbeiderpartiet har lansert som et løft som skal fjerne omsorgskøene, er etter min mening lite troverdig, selv om mange forslag i meldingen er gode så langt de rekker. Men de rekker dessverre ikke langt nok til å løse omsorgskrisen, slik Regjeringen ønsker å gi inntrykk av.

       Det er i dag kommunene som er tillagt ansvaret for eldreomsorgen på alle omsorgsnivåer, og verken Regjeringen, departementet eller Stortingets flertall kan således diktere kommunene, verken når det gjelder utbyggingstakt eller prioritering. Til det trengs en rettighetslov. Selv om investeringstilskuddet er økt i forhold til Regjeringens opplegg, er det fortsatt driften som blir tyngende for kommunene, og som blir en avgjørende faktor for hvorvidt kommunene vil følge - eller ikke - den utbyggingstakten som ligger i innstillingen. Hadde en derimot samtidig med meldingen fått vedtatt klare pasientrettigheter for omsorgs- og pleietrengende, kunne man ha pålagt kommunene en nødvendig institusjonsutbygging og satt krav til kvalitet og brukermedvirkning.

       Det er kjent eller burde være kjent for alle i denne sal at kommunene har en inngrodd mistillit til staten, og med rette, når det gjelder å følge opp med penger til de oppgaver som kommunene pålegges å løse. Jeg nevner HVPU-reformen, hvor staten fremdeles skylder kommunene et sted mellom en og to milliarder kr. Jeg nevner den såkalte skjulte reformen, hvor kommunen nærmest over natten fikk ansvaret for langtidspsykiatrien, og hvor det ikke fulgte med en tilstrekkelig stor sjekk til investerings- og driftsmidler. Endelig kan nevnes 6-åringsreformen, som heller ikke er fullfinansiert fra statens side, slik løftet var fra den sittende regjering og fra Stortingets flertall.

       Når Regjeringen i meldingen forsøker å innbille Stortinget og andre at staten går inn og nærmest fullfinansierer både investeringsbehovet og driftsutgiftene i fire år fremover, er dette åpenbart ikke riktig. Det er kommunene som får det vesentligste økonomiske ansvar både på kort og lang sikt, særlig på lang sikt. Det er ikke investeringene som er kommunenes problem, men driftsutgiftene. Grovt kan en si det slik at kun to og et halvt års driftsutgifter utgjør mer enn alle investeringskostnadene. Dermed kan en frykte at de utbyggingsplanene for antall plasser som ligger i innstillingen, ikke vil bli realisert, og så har både Regjeringen og flertallet i Stortinget noen å skylde på når så ikke skjer.

       Fremskrittspartiets forslag til investering og drift ville kunne gitt kommunene trygghet for at fremtidige statlige overføringer til driften ville bli av en slik størrelse at kommunene kunne bygge ut og drive omsorgen på en forutsigbar måte. Det er i denne forbindelse meget interessant å registrere følgende forslag i innstillingen når det gjelder fremtidige overføringer av driftsmidler til kommunene:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge frem en vurdering av ulike modeller for øremerkede tilskudd som skal sikre alle kommuner midler til drift av alders- og sykehjemsplasser, herunder et generelt driftstilskudd beregnet i forhold til antall eldre over 80 år, og et direkte driftstilskudd til drift av alders- og sykehjemsplasser etter modell av dagens barnehagetilskudd. »

       Det siste er Fremskrittspartiets forslag, nemlig å få til et driftstilskuddsopplegg i likhet med det en i dag har for drift av barnehager, hvor staten kommer inn med en betydelig del av driftsutgiftene. Dette er en ordning som kommunene er særdeles godt fornøyd med. Det var vel for meget forlangt at sosialkomiteen ville gå direkte inn for et forslag fra Fremskrittspartiet, men det kommer nok.

       Til slutt tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

       Regjeringen har i St.meld.nr.50, Trygghet - respekt - kvalitet, lagt fram en plan for hvordan vi skal møte disse utfordringene de nærmeste årene. Når Stortinget i dag behandler denne meldingen, er det med stor glede jeg konstaterer det brede flertallet som slutter opp om Regjeringens politikk for eldreomsorgen de nærmeste årene. Det store flertallet som står bak det forliket sosial-komiteen kom fram til, har en felles og sterk motivasjon for at planen skal gjennomføres. Det kommer også til uttrykk i flertallets forslag om å endre forholdet mellom tilskudd og lån i finansieringsopplegget, slik at tilskuddene blir høyere og lånebehovet tilsvarende mindre.

       Den store enigheten som nå ligger til grunn, selv om det i dagens debatt høres ut som om det både har kostet humør og nærmest har endt i håndgemeng, er etter min oppfatning et svært viktig signal til de norske kommunene. Nå vil, og det fremgår av dagens behandling, et samlet storting ha et løft i eldreomsorgen. Den nasjonale planen er lagt; nå skal den gjennomføres.

       Meldingen legger opp til en moderne eldreomsorg, en omsorg der tjenestetilbudet skal tilpasses brukernes behov, og ikke omvendt. Skal vi skape en god eldreomsorg, må vi ta hensyn til de store forskjellene det er i behov. Da holder det ikke å bygge ut store nok sykehjem, slik at vi kan tilby alle over en viss alder et enerom. Nei, eldre har rett til å få hjelp i forhold til de behovene de har. Derfor må vi sette sammen et bredt omsorgstilbud. Stortingsmeldingen og dagens innstilling legger til rette for det.

       I dag har vi for få plasser der vi kan tilby heldøgns pleie og omsorg til dem som trenger det. Dette tilbudet ønsker vi å øke gjennom å bygge ut bemannede kollektiv for mennesker med senil demens, ved å bygge omsorgsboliger som har tilstrekkelig bemanning, og ikke minst gjennom flere sykehjemsplasser. Vi ønsker også at sykehjemmene skal ha utviklingsmuligheter, slik at de kan tilby korttidsplasser, rehabilitering, plasser for mennesker som er i terminalfasen, i tillegg til plasser for heldøgns pleie og omsorg av lengre varighet for dem som trenger det. Denne differensieringen av omsorgen, også for den gruppen som trenger betydelig pleie og omsorg, er viktig. All institusjonsforskning viser at mennesker tilpasser seg institusjonenes behov ganske fort, uansett alder. Gjennom slik tilpasning taper mange de siste egenfunksjoner. De kan være små, men de er viktige for menneskeverdet. Skal vi kunne møte den enkelte brukers behov, er det viktig at det legges en forpliktende omsorgsplan for den enkelte, der både bruker, pårørende og tjenesteyter er innforstått med hva tilbudene innebærer.

       Selv om det er de som har behov for omfattende pleie og omsorg som har vært mest i fokus i denne meldingen, er forebygging også meget viktig. Dette foregår allerede i dag på flere felter, f.eks gjennom eldresentra og utbygging av omsorgsboliger. Jeg vil ikke unnlate å fremheve den omfattende omsorg som ytes av familie og i nærmiljø. De siste tre årene er det bygd ut ca 5 400 omsorgsboliger, lettstelte, små boliger der det kan ytes betydelig omsorg og pleie, men som fortsatt er den enkeltes bolig. For ikke lenge siden hilste jeg på en gammel dame som nylig hadde flyttet fra aldershjem til omsorgsbolig. « Tenk at jeg har fått opp mine egne kjøkkengardiner igjen », sa hun - og med det gav hun uttrykk for hvordan det nye tilbudet gav tilbake både verdighet og selvstendighet.

       Komiteen ber Regjeringen om å klargjøre hvilke rettigheter beboerne har i omsorgsboliger. Jeg sier gjerne litt om det allerede i dag. Hovedprinsippet er jo at omsorgsboligen er beboerens eget hjem. Tjenester i boligen kan ytes både etter lov om sosiale tjenester og lov om kommunehelsetjenesten. Om det er den ene eller den andre eller begge lovene, avhenger av hvilket hjelpebehov beboeren har. I meldingen bebudet vi en harmonisering mellom de to lovverkene, slik at bl.a kvalitetsforskriftene for eldreomsorgen også kan forskriftshjemles i lov om sosiale tjenester. Hva slags pleiebehov som kan dekkes i en omsorgsbolig, er også avhengig av hvordan kommunen organiserer eldretjenestene. Det fins eksempler på kommuner der hjemmetjenestens base ligger i tilknytning til omsorgsboligene, og der enkelte av beboerne får heldøgns pleie og omsorg, mens andre bare nyttiggjør seg den kommunale vaktmesteren. Men det er viktig å fremholde at tilskudd til omsorgsboliger er gjort betinget av at heldøgns tilbud i de hjemmebaserte tjenestene er etablert.

       Eldreomsorgen har vært og skal fortsatt være kommunenes ansvar. Jeg er glad for å se at det er bred enighet også om dette blant partiene, med unntak av Fremskrittspartiet. Vi vet at de kommunale forskjellene vi ser innenfor eldreomsorgen i dag, henger sammen med kommunenes økonomi, med alderssammensetningen i befolkningen i de enkelte kommunene og til en viss grad også mortaliteten. Selvsagt har også de politiske prioriteringer spilt en rolle. Men den satsingen vi nå skal gjennomføre, vil sette kommunene i stand til å bygge ut en verdig eldreomsorg med de lokale tilpasningene som både er viktige og nødvendige.

       Regjeringen fant det riktig å foreslå et eget skjønns-tilskudd for å sikre at kommuner med svært dårlig dekning innen eldreomsorgen også skal komme opp på et akseptabelt nivå. Så må rettferdighet for de eldre gå først, og jeg er glad for at komiteen støtter dette.

       Komiteen uttrykker en viss bekymring for at det volum Regjeringen har lagt opp til, kan være for lite. Til det vil jeg si at behovsanalysen hviler på de best tilgjengelige data vi har, og samsvarer også med de vurderingene kommunesektoren har gjort. Men Regjeringen vil selvsagt følge utviklingen nøye, slik at vi kan korrigere underveis. Det er naturlig at vi oppsummerer nøye etter to år, når kommunenes planer for hele perioden foreligger. Selvsagt vil vi også evaluere når planperioden er over. Jeg vil, som komiteen, anta at det også etter en slik fireårig satsing vil være behov for ytterligere utbygging av eldresektoren.

       Gjennom mange møter med mange kommuner de siste årene har jeg blitt presentert for følgende: Selv om en kommune kunne makte selve utbyggingsoppgaven innen eldreomsorgen, gjenstod det største problemet: å sikre driften. I Handlingsplan for eldreomsorgen er dette tatt på alvor. Regjeringen legger opp til at staten skal gi øremerket støtte til driften av eldreomsorgen. Dette er nok det viktigste grepet vi kan gjøre for å oppnå god eldreomsorg fremover. Vi vet at det trengs mange flere hender til å klare å yte den nødvendige innsatsen. Komite-innstillingen viser bred oppslutning også om dette.

       Handlingsplanen legger opp til 12.000 nye årsverk innenfor eldresektoren, og den legger opp til full statlig finansiering av de 12.000 årsverkene. La meg bemerke: ikke bare 40 %, slik Fremskrittspartiet foreslår. Til sammen handler det om økte driftsmidler på 10 milliarder kr i løpet av de fire kommende årene.

       Dette vil kreve nye tiltak for å sikre tilgang på nok personell innen pleie- og omsorgssektoren. Departementet er i gang med å utforme en plan for helse- og omsorgspersonell. Vi trenger nye omsorgsarbeidere, hjelpepleiere og sykepleiere inn i sektoren, og vi trenger å ta i bruk mer av de personellreservene som allerede fins. Jeg tenker da på de svært mange som arbeider deltid. Vi vil ta i bruk statlige virkemidler for å oppnå dette. I tillegg vil vi stimulere til at ufaglærte tar fagbrev i omsorgsarbeid etter § 20 i lov om fagopplæring i arbeidslivet eller gjennom voksenopplæring, slik at de får kompetanse og status som omsorgsarbeider eller hjelpepleier. Videre vil vi styrke videreutdanning på høgskolenivå i geriatri, eldreomsorg, psykiatri og miljøarbeid. Vi vil også etablere helsefag innenfor rammen av teknisk fagskole for personell på videregående skoles nivå. Disse tiltakene vil inngå i personellplanen som iverksettes fra 1998.

       Handlingsplanen for eldreomsorgen vil gi et betydelig løft for våre eldre. Vi skal i løpet av fire år samlet styrke sektoren med 30 milliarder kr. Likevel vil ikke alle problemer være løst i denne sektoren. Komiteen peker på det forhold at det er store kommunale forskjeller når det gjelder brukerbetaling. Dette feltet har ikke Regjeringen berørt i særlig grad i meldingen. Vi har som kjent hatt en utredning underveis, og har i vår mottatt Jensen-utvalgets innstilling, som tar opp disse spørsmålene på bred basis. De vil bli behandlet på vanlig måte, slik at Stortinget vil få anledning til å komme tilbake til det i sin helhet.

       Arbeiderpartiet vil de neste fire årene sette helse og eldre først. Da Regjeringen presenterte Handlingsplan for eldreomsorgen, falt det ulike kommentarer og karakteristikker - alt fra meget godt til bløff. Nå står et nesten samlet storting bak den eldrepolitikken som skal føres i de neste fire årene, og det er jeg som sagt svært tilfreds med. Nå må vi trekke i lag - stat og kommune. Et meget bredt flertall slik som det foreligger i Stortinget i dag, gir handlingsplanen den tyngde den trenger.

       Handlingsplanen for eldreomsorgen innebærer et langt skritt fram mot en god eldreomsorg. Det er et kvantitativt løft som legger til rette for en eldreomsorg der vi kan tilby tjenester etter brukerens behov. Og det er også et kvalitativt løft som innebærer at de som trenger og ønsker enerom på sykehjem, kan få det. Vi må også se handlingsplanen i sammenheng med kvalitetsforskriftene for eldreomsorgen som trådte i kraft fra 1. mai i år.

       Når vi har gjennomført det som Stortinget i dag vedtar, vil det være mange flere av de eldre som kan oppleve trivsel og trygghet bak egen kjøkkengardin, samtidig som de som har de tyngste omsorgs- og pleiebehovene, kan sikres en sykehjemsplass.

       Bedre hjelp til de pleietrengende krever også langt mer helsepersonell, noe som statsråden selv var inne på i innlegget sitt nå. Vi vet at arbeidsstokken i stor grad består av kvinner, som har en tung og belastende arbeidsoppgave. Og så er spørsmålet: Hvordan kan vi legge til rette for at det skal bli mer attraktivt å arbeide i dette yrket?

       Da vil jeg minne om at Senterpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å likestille turnusarbeidere i helsevesenet med skiftarbeidere i industrien når det gjelder arbeidstid. Bedre arbeidstidsordninger vil etter vår mening være et viktig tiltak for å få syke- og hjelpepleiere til å arbeide i full stilling. Vi vet at vi har en stor ressurs å gå på der.

       Men Arbeiderpartiet har ikke vært villig til å støtte at de kvinnedominerte yrkene skal få like rettigheter som de mannsdominerte yrkene. Jeg stiller meg helt uforstående til at ikke Arbeiderpartiet støtter et så rimelig krav når det gjelder de faglige rettighetene. Hva mener egentlig statsråden om dette? Er det ikke rimelig at pleie- og omsorgsarbeidere, som kanskje er det viktigste personell vi har i dag, skal få like rettigheter og like muligheter innenfor arbeidslivet som det menn i industrien har?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg mener i likhet med representanten Viken at det er en stor oppgave å sikre det personellet som trengs innenfor både omsorgssektoren og helsevesenet de nærmeste årene. Jeg vil si det slik at med en årskulltilvekst i dette landet på 50.000 har vi få å ta av. Vi har ikke råd til å la noen være utenfor arbeidslivet, og vi vil heller ikke i framtida ha råd til at så mange i disse sektorene har deltidsstilling. Da blir det for få.

       Jeg tror nok ikke svaret på utfordringene ensidig ligger i det som er representanten Vikens tanke, å likestille arbeidstidsbestemmelser mellom ulike grupper. Dette handler om helt andre ting. Her snakker vi om arbeidstakergrupper der en vesentlig del er ufaglært. Det handler om å få muligheten til faglig opplæring, til faglig videreutvikling i jobben, slik at det blir interessant og attraktivt å være omsorgsarbeider. Vi vil iverksette tiltak som skal gi mange flere muligheten til det. Vi ser også nødvendigheten av statlige tiltak for å gjøre det som egentlig er arbeidsgivers, kommunenes, rolle, nemlig å gi bedre mulighet til å drive god internopplæring.

       Så dette handler etter min oppfatning om mer enn å likestille arbeidstidsbestemmelser. Det handler også om å skape et menneskelig arbeidsmiljø, om arbeidsmiljøordninger. Da tror jeg at det er meget viktig å gå eksplisitt inn i pleie- og omsorgssektoren.

       Jeg kan også nevne at Sosial- og helsedepartementet forbereder et eget prosjekt som nettopp skal gå inn i disse yrkene, fordi vi ser at det er yrker med slitasje, det er kvinneyrker, og det er en meget høy rate både når det gjelder sykelighet og uførhet.

       Her er det mange oppgaver å gripe fatt i, og vi er i gang med det.

Ansgar Gabrielsen (H) : Statsråden begynte sitt innlegg med at hun var glad for at osv., og det er jo veldig hyggelig. Å ha med en glad statsråd å gjøre, er så mye enklere.

       På driftssiden i denne handlingsplanen ligger der to elementer. Det ene er det som går til å dekke generelle merutgifter som, ifølge handlingsplanen, skal gå over Sosial- og helsedepartementets budsjett for omsorgstjenester. Så er det 250 mill. kr som skal gå til dekking av kapitalkostnader.

       Så langt jeg kan skjønne av meldingen, er det slik at det beløpet på 250 mill. kr skal dekke renter og avdrag på låneopptaket i 1998. Det har Regjeringen, så langt jeg kan skjønne, tenkt å la bli spredd rundt på alle landets kommuner etter forskjellige kriterier, hvor f.eks antall eldre over 80 år er et av kriteriene, og så er det et par-tre tilleggskriterier. Hvordan rimer dette med utsagnet om at de kommunene som nå tar sats, skal få dekket sine merkostnader? Mitt helt konkrete spørsmål er: Vil kommuner som opptar lån for å bygge sykehjem på bakgrunn av denne eldremeldingen, få dekket merkostnaden, altså kapitalkostnadene? Vil de få mer enn om de ikke hadde bygd sykehjemmene? Så enkelt er spørsmålet mitt: Vil de få tilført mer midler fordi de bygger syke-hjem enn om de ikke hadde gjort det, av den potten på 250 mill. kr til dekking av kapitalkostnadene?

       Så til hvordan den statlige støtten er tenkt overført til kommunesektoren. Det er riktig, som Ansgar Gabrielsen understreker, at det i Regjeringens opplegg var satt av 250 mill. kr som er det vi mer presist bør kalle for kapitalkostnader, kostnader til renter og avdrag på låneopptaket.

       Så fremgår det også av stortingsmeldingen at da den ble lagt fram, var ikke alle kriteriene på plass når det gjelder hvordan driftsmidlene og kapitalkostnadene skal overføres. Det betyr at statsråden har mulighet til å gjøre nettopp det som representanten Gabrielsen la vekt på i sitt innlegg, nemlig lytte til de signalene som kommer fra Stortinget, og se på det som komiteinnstillingen gir uttrykk for. La meg også peke på at en annen komite i Stortinget, nemlig kommunalkomiteen, har avgitt innstilling, og den komiteen har pekt på behovet for å målrette de midlene direkte mot de kommunene som opptar lån. Regjeringen vil komme tilbake med mer detaljerte beskrivelser av kriteriene når statsbudsjettet for 1998 legges fram, og vi har full anledning til å ta hensyn til alle de innspill og merknader som kommer gjennom Stortingets behandling.

       Når det er sagt, vil jeg også understreke at det rokker ikke ved det faktum at det skal brukes 30 milliarder kr på eldreomsorgen, at det skal investeres for 19 milliarder kr, at det skal brukes 10 milliarder kr til drift, at det skal bygges 24 400 plasser brutto, at det skal bygges 7 200 omsorgsboliger, at det skal bli 12 030 nye årsverk - alt dette i tråd med Regjeringens opplegg. Jeg mener faktisk at det er meget godt belegg for å si at dette i all hovedsak er i tråd med Regjeringens opplegg.

       Så har man styrket investeringstilskottet og dermed gjort det kommunale lånebehovet mindre. Det kan naturligvis ha en positiv betydning i den forstand at kommunene ser lysere på å ta fatt på oppgavene. Men la meg understreke til slutt: Jeg ser også at det reiser et behov for en meget tett kostnadskontroll. Hvis vi ikke mestrer det, kan det i siste instans resultere i at vi ikke oppnår alle de plassene vi har tenkt, for en investeringsramme på 19 milliarder kr. Behovet for god kostnadsoppfølging er meget forsterket ved at Stortinget nå i dag løfter investeringstilskottet. Det håper jeg også at sosialkomiteens flertall er enig i.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg synest at statsråden i tillegg til den ramsa som ho gav i svaret til representanten Sortåsløkken, òg kunne tatt med at vi har peika på at overslaget over behovet kanskje er noko svakt frå Regjeringas side, og at vi seier at utover i den perioden kan vi trenge fleire omsorgsplassar enn det som er foreslått av Regjeringa. Eg synest òg det er viktig å streka under at vi som har vore med på å danna eit fleirtal her, føler vi har gjort ein god del forbetringar. Eg konstaterer at Framstegspartiet og Arbeidarpartiet er samde om at vi ikkje har gjort det. Men eg vil likevel krevja retten til å seia at det har vi gjort. Det har vi no skjøna på reaksjonar rundt omkring i kommunane.

       Årsaka til at eg ønskte å ta replikk, var den delen av innlegget til statsråden som framheva den innsatsen familien gjer i høve til omsorgssektoren. Eg er heilt einig med ho i at det er mange som gjer ein stor og flott innsats for sine pleietrengande rundt omkring i landet. Det er få av dei som får betaling for det. Det er berre ein brøkdel som får betalt for det arbeidet dei gjer. Derfor vil eg utfordra statsråden på standpunktet om omsorgsløn. Eg føler det er ein slags motstand i Arbeidarpartiet mot omsorgsløn. Dersom det ikkje er det - eg håpar jo at det ikkje er det - kvifor kan ikkje òg Arbeidarpartiet vera med på at staten skal ta sin del av kostnadene med omsorgsløn? Vi veit at kommunane har problem med å gje det tilbodet til innbyggarane sine som dei ynskjer. Vi veit at behova er store. Vi veit at desse avlastar storsamfunnet for mange millionar kroner i året, for dersom ikkje desse som tar seg av sine pleietrengande sjølve, hadde gjort denne innsatsen, hadde samfunnet måtta betala fullt ut i høve til den omsorga dei eldre treng, til sjukeheimsplassar eller omsorgsbustader. Det er eit godt supplement, det dei som ynskjer å trå til ekstra, gjer. Kvifor kan ikkje Arbeidarpartiet gje dei den handsrekkinga og støtta det forslaget som ligg i innstillinga i dag?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Først til behovet for sykehjemsplasser og anslagene som er gjort i stortingsmeldingen, og som så langt det er mulig for meg å lese meg fram til, også komiteen har sluttet seg til når det gjelder de fire første årene. Komiteens flertall har så gitt uttrykk for at man anser at det kan være et behov for ytterligere 5.000 plasser innenfor en tiårsperiode, altså de neste seks årene etter de første fire. Jeg syns slett ikke flertallet har tatt hardt i, på ingen måte. Det kan meget godt hende at det tallet er for lavt, at det skal bygges ytterligere 5.000 plasser i løpet av seks år. Jeg mener på ingen måte at komiteen har gått utover det som er rimelig å anta. Men for noe som ligger såpass langt fram i tid, er det selvfølgelig ikke slik at vi i dag kan sitte og gjøre sikre analyser. Det har jo med en rekke forhold i samfunnsutviklingen å gjøre, også hvordan den totale utbyggingen av sektoren faktisk kommer til å bli gjennomført de neste fire årene.

       Så til familienes innsats. Vi vet i dag at dersom nærmiljøinnsatsen og den familiebaserte omsorgen hadde brutt sammen eller blitt avviklet på kort tid, hadde vi stått overfor et dramatisk problem. Da hadde vi ikke hatt mulighet til å ta hånd om alle omsorgs- og pleieoppgavene i det offentlige systemet. Regjeringen og Arbeiderpartiet er også opptatt av at vi har et system som gjør det mulig for de familiene som har anledning til det, å kunne yte familiebasert omsorg. Derfor mener også vi at det er så viktig at vi bl.a på våre sykehjem har avlastningsplasser, slik at de familiene som yter omsorg, kan vite at når byrden blir for tung, får de avlastning.

       Så til omsorgslønn. Også Arbeiderpartiet og Regjeringen mener faktisk at bruken av omsorgslønn er for lav. Men vi er ikke kommet til den klare konklusjon at 50 % statlig toppfinansiering ordner opp i det. Vi har derimot satt i gang et arbeid for å gjennomgå regelverket for å se hva det er som gjør at omsorgslønn er så lite brukt i dag. Jeg ser jo av flere merknader i komite-innstillingen at i hvert fall deler av Stortinget også ønsker at slike vurderinger skal bli gjort.

John Alvheim (Frp) : Først en kort kommentar til sosialministerens påstand. Jeg er helt enig med sosialministeren. Det har skjedd veldig få endringer med Regjeringens eldremelding. Det er nærmest kosmetisk. Man har overhodet ikke gått inn på det vesentligste, nemlig å sørge for bedre tilføring av driftsmidler til kommunene. Så nå kan Arbeiderpartiet gå ut i valgkamp, og så kan man bruke flertallet her som alibi i den saken. Det burde flertallet tenke over, og de burde kanskje tenkt over det tidligere.

       Det jeg skulle snakke med sosialministeren om, var at slik det nå ligger an, vil det bli et betydelig antall omsorgsboliger og et mindre antall rene sykehjemsplasser. Jeg er virkelig redd for at vi nå er inne i samme fase som vi var for 20 - 25 år siden, da noen mente og faktisk trodde på at den åpne omsorgen skulle overflødiggjøre sykehjem. Så fikk vi en utbygging av den åpne omsorg. Det var vel og bra og godt. Men så sluttet man egentlig å bygge sykehjem, og det har brakt oss opp i den situasjonen vi har nå, hvor vi har en katastrofal mangel på sykehjemsplasser. Jeg er veldig redd for at vi denne gangen satser for mye på omsorgsplasser og glemmer at vi trenger sykehjemsplasser. For mennesker med ulike sykdomsforløp som trenger tilsyn, pleie og omsorg i 24 timer i døgnet, er ikke omsorgsboligen god nok. Å gjøre den god nok blir økonomisk umulig å få til.

       Jeg vil spørre sosialministeren: Er sosialministeren enig i at man her står i fare for å gjøre det samme som man gjorde da man etablerte den åpne omsorgen?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Regjeringen har lagt ned et veldig stort arbeid i å få fram en grundig vurdering av behovet for det vi kaller heldøgns pleie og omsorg. Det skjønner jeg at også komiteen i sitt arbeid med stortingsmeldingen har vært svært opptatt av. Det er selvfølgelig et springende punkt innenfor omsorgssektoren om vi greier å ha tilstrekkelig antall plasser med heldøgns omsorg.

       Regjeringen har lagt til grunn i stortingsmeldingen - og det ser jeg at det også er tilslutning til i komiteens innstilling - at vi beregningsmessig forutsetter at ca halvparten av plassene skal være med heldøgns pleie og omsorg bygd på modellen omsorgsboliger, mens den øvrige halvparten sannsynligvis blir en mer tradisjonell sykehjemsmodell. Men her er det et vesentlig poeng: Det må foreligge en kommunal frihet til å velge de løsninger som er riktige ut fra geografiske forhold, befolkningssammensetning og andre forhold.

       La meg ta en kort illustrasjon: Mange kommuner i dette landet har hatt nedgang i folketallet gjennom noen år. Det innebærer veldig ofte at de har en eldre befolkning fra en tid da de hadde noen flere tusen innbyggere. De kommunene vil i en periode på 10 - 15 år framover ha behov for plasser til heldøgns pleie og omsorg som de igjen om 15 år ikke har det samme behovet for. Ved at slike kommuner kan velge løsningen med omsorgsbolig og bemanne dem opp som sykehjem i en del år, for så å tilpasse bemanningen på sikt, gir det en fleksibilitet som Regjeringen mener vi trenger i eldreomsorgen i årene som kommer.

       Senterpartiet foreslo på sitt landsmøte at man burde få framforhandlet et bredt forlik mellom alle partier når det gjaldt eldrepolitikken og velferds- og omsorgsoppgavene for de pleietrengende. Derfor er vi glad for det som senere kom fra Regjeringen. Vi er også glad for det brede forliket som er skapt i Stortinget i vår når det gjelder praktisk handling og prioritering overfor våre eldre.

       Dette betyr ikke at vi nå kan si at vi har gjort en jobb som gjør at vi er ferdig med eldrepolitikken for en stund - langt ifra. Vi må allerede til høsten ta fatt på en del av de løse trådene som ligger også i dagens innstilling. Spesielt gjelder dette driftsgrunnlaget for en bedre eldre-omsorg og det økonomiske grunnlaget til kommunene for å kunne realisere bl.a handlingsplanens intensjoner. Det er derfor viktig at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med mer konkrete og treffsikre ordninger, og at disse, for driftstilskuddets del, er beregnet ut fra modeller som gir en mest mulig rettferdig fordeling.

       Også i forhold til skjæringsdatoen 1. januar 1997 må det når det gjelder investeringstilskudd og betjening av kapitalkostnadene, gjøres et grundig etterarbeid om det ikke skal « skjære seg ». Det er viktig at man i forbindelse med en skjønnsvurdering her får til et opplegg som harmoniserer situasjonen for kommunene best mulig, slik at ikke de som virkelig har satset på utbygging av eldreomsorgen allerede, blir sittende igjen med uforholdsmessig store gjeldsbyrder. Dette har komiteen tatt opp, og det er viktig at det forslaget som nå er lagt fram, blir fulgt opp på en skikkelig måte av Regjeringen.

       Mange og store saker i Stortinget generelt og i sosial-komiteen spesielt denne våren har gjort at det har blitt knapp tid når det gjelder behandlingen av sakene. Knapphet på tid preger også debatten i dag.

       Eldrepolitikk og helse, omsorg og velferd for denne gruppen er uendelig mye. Tiden tillater meg ikke å komme inn på alle viktige sider ved dette. Når vi i Senter-partiet har sagt at det er de mest pleietrengende som nå trenger det første og største løftet, er det bl.a ut fra erkjennelsen av at antall sykehjemsplasser har gått dramatisk ned i forhold til dagens og framtidens behov. Det må ikke bare bli en diskusjon om ensengsrom, og slik begrense seg til et rent fysisk byggeprosjekt med kun rominndeling for « Det norske eldres hus ». Det kan bli en snever og omsorgsløs eldrepolitikk. Minst like viktig er det å ha klare mål for den omsorg, pleie og helsetjeneste de eldre skal ha.

       Pleie- og bemanningsfaktoren må opp, innholdet i forebygging, behandling og rehabilitering må få en mer bevisst og framtredende plass både i politisk og praktisk eldreomsorg. På det politiske plan må vi sørge for at geriatrien og eldreomsorgen kommer sterkere inn i utdanning og forskning. Legegeneralisten må bl.a få høyere status og mer kunnskap om geriatri og omsorg. Det samme gjelder andre faggrupper i helse- og omsorgsve-

       senet. Fagpersonell som fysioterapeuter, ergoterapeuter og logopeder må prioriteres i utdanningssystemet og også gis anledning til spesialutdannelse for forebygging, behandling og rehabilitering.

       Helsestasjonene og helsesøsterfunksjonen bør opprustes generelt, fordi det her er kompetanse og oversikt i kommunehelsetjenesten som bør utnyttes mer. Dette gjelder også for eldregruppen. En tidlig kontakt mellom eldre og helsestasjonen vil kunne være et viktig bidrag i forhold til forebygging og bedre helse i alderdommen.

       Ordningen med fastlege, om den blir en praktisk realitet, må avklares i forhold til tilsynslegeordningen ved institusjonene når fastlegepasienter blir institusjonsbeboere. Likeså er det viktig med en bedre og mer ansvarlig kommunikasjon mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten på førstelinjenivået og sykehus/spesialisthelsetjenesten på andrelinjenivået når det gjelder eldre og deres diagnose og behandlingsbehov.

       Gjennom en del av den eldredebatten som har blitt ført, kan det virke som om de eldre først og fremst er en utgiftspost. Dette er aldeles feil. Vi må alltid huske at de eldre er en av samfunnets viktigste ressurser. De har bygd dette landet slik det er i dag, og de har kunnskap og livserfaring som det er svært viktig at de kan få bruke og utvikle. De kan hjelpe både seg selv og oss yngre. Derfor er det viktig at bl.a deres arbeid blir gjort mulig både gjennom uorganisert og organisert arbeid, som f.eks innen Frisam.

       Det er også viktig at de eldre får beholde sin selvbestemmelsesrett og medinnflytelse - alt annet gjør honnørord som medbestemmelsesrett og brukermedvirkning til tomme ord. Et samfunn hvor vi glemmer egenverdet til de eldre, er et samfunn uten etikk, som vil utvikle seg til et omsorgsløst og historieløst samfunn.

Anders Hornslien (A) : Humøret til sosialkomiteen har vært mye omtalt. Jeg kan forsikre de fleste om at sosialkomiteens humør er godt. Det er samtidig - hvis jeg kan få lov til å være litt sleivete - vanskelig å finne lyspunkter i tilværelsen etter å ha hørt enkelte av partienes utlegninger i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomien i dag. Når de kommer ut i verden og ser hvordan virkeligheten reelt sett er, tipper jeg nok at vi får igjen det meste av humøret.

       Jeg synes i og for seg ikke det er noen grunn til å surmule her i dag. Jeg har først og fremst lyst til å si et par ting til representanten Alvheim. Jeg synes Fremskrittspartiet er voldsomt frekt når det framstiller seg som det store omsorgspartiet. Det er greit at de bevilger noen flere milliarder til omsorg, men det må være lov til å spørre seg hvem som i all verden skulle jobbe i de omsorgsyrkene hvis Fremskrittspartiets politikk hadde blitt realisert. Det er nemlig helt åpenbart at den politikken som Fremskrittspartiet står for bl.a når det gjelder barne-hageplasser, offentlige tjenester, det å tilrettelegge for at folk skal inn i disse arbeidsplassene, inn i en ganske tung og arbeidskrevende omsorgssektor, ikke holder mål. Man hadde aldri i livet hatt så mange kvinner ute i arbeidslivet, og det er i første rekke kvinner som er i omsorgsyrker, hvis Fremskrittspartiets politikk hadde blitt realisert eller fått fotfeste her i landet. Derfor er jeg ikke så redd for truslene om at dette forliket er noe tull og at man egentlig er litt glad for det, fordi man da mener at Fremskrittspartiet har så gode kort i valgkampen. Det tror ikke jeg så mye på, for jeg tror faktisk folk skjønner sammenhengen, og at det ikke alltid bare er snakk om penger. Vi må se sammenhenger, vi må ha folk til å pleie oss også.

       Med de meldingene som vi nå har behandlet her i Stortinget, og med de innstillingene hvor vi har gått inn for en økt satsing på alle områder innenfor helse- og omsorgssektoren, har vi en voldsom jobb å gjøre i forhold til å få nok personell. Da må det legges et løp som er realistisk, og som vi kan få til. Det er det Regjeringen har lagt opp til, og med denne komiteinnstillingen er vi på god vei.

       Jeg må få lov til å si at det er ikke lite det legges opp til i denne handlingsplanen fra Regjeringen. Det er altså snakk om 6.000 flere årsverk i hjemmetjenestene - 6.000 nye årsverk er ganske mye. Det er snakk om 7 200 flere omsorgsboliger, 6.000 nye ensengsrom, 5.000 nye plasser med heldøgns pleie og omsorg. I tillegg sier komiteen at en skal se på om det kan være behov for enda 5.000 nye etter fireårsperioden. Kanskje er det behov for flere også, det vil i hvert fall ikke jeg avskrive, det er muligheter for det. Det er snakk om 1 400 nye plasser for å utjevne kommunale forskjeller og 4 800 nye enheter for å heve den bygningsmessige standarden ved dagens institusjoner. Dette er en ganske formidabel plan. Jeg er ikke så veldig forundret, men jeg er veldig glad for at vi klarte å få til dette forliket i sosialkomiteen. Det er jo fordi handlingsplanen som Regjeringen la fram, var svært omfattende. Vi snakker om over 30 milliarder kr som skal brukes til å heve standarden i eldreomsorgen. Det er mye penger, og jeg tror ikke vi hadde klart å legge listen noe særlig høyere heller, fordi vi skal faktisk ha folk som skal sette opp disse bygningene. Vi er altså 4 millioner mennesker i dette landet, og da er det en begrenset arbeidsstyrke vi har også. Derfor tror jeg sosialkomiteen har lagt opp til det vi maksimalt kan klare innenfor fire år. Vi løfter og vi prioriterer de eldre foran veldig, veldig mange andre oppgaver. Og som sosialministeren sa her i sitt innlegg, fraviker vi til og med noen prinsipper som vi har hatt før, bl.a vet vi at vi legger opp til finansieringsordninger som helt åpenbart gjør vi at de kommunene som har satset lite på eldreomsorgen, kommer meget godt ut. Det er fordi vi sier at i denne saken synes vi at det aller, aller viktigste er at de eldre skal ha krav på en verdig alderdom med den pleien og den omsorgen som vi legger opp til gjennom komiteinnstillingen og handlingsplanen. Det aller viktigste for oss er at de eldre skal være trygge for at de skal ha en verdig og trygg alderdom.

       Til slutt må jeg si at det har vært snakk om mange sykehjemsplasser og mange institusjoner her. Det jeg er aller mest glad for med denne meldingen, er at den eldrepolitikken man nå legger opp til gjennom omsorgsboliger og andre typer tiltak istedenfor bare institusjons-

       plasser, er meget framtidsrettet. Det er nye generasjoner som skal inn i eldreomsorgen, det er nye krav, og vi kommer til å møte nye behov og ikke minst nye ønsker. Og der er meldingen god. Jeg er glad for at det i all hovedsak er full tilslutning - med unntak av Fremskrittspartiet - til det Regjeringen har lagt fram, og de endringer vi har gjort i komiteen.

Rita Tveiten (A) : Sjølv om det er seint på kvelden, vil eg uttrykkja glede over at det har vore så stor semje om eldresatsinga til Regjeringa. Sjølv om det kan høyrast annleis ut her i dag, er det sånn at satsinga frå Regjeringa er fullfinansiert i det forslaget som ligg føre.

       Men det er eit godt teikn at alle partia i sosialkomiteen meiner det er nett dei som har vore ein avgjerande faktor for at det verkeleg vert satsa på dei eldre, så utgangspunktet skulle vera det beste. Det seier seg sjølv at er det noko eldre og sjuke ikkje har, er det mykje tid til å venta på gode tenester og omsorg, så det hastar.

       Tryggleik og respekt er undertittelen på St.meld.nr.50, og er ei god oppsummering av kva det eigentleg dreiar seg om. Denne saka dreiar seg om mykje meir enn det som er sett i fokus så langt, nemleg storleiken på oppstartingstilskotet og finansieringa av sjølve utbygginga, sjølv om det er viktig nok.

       Utfordringa for både politikarar og helsepersonell er at den som treng hjelp, skal få det når han eller ho treng det. Det må til eit omfattande arbeid slik at brukarane kan ha tiltru til at hjelpa er der når ho trengst.

       I den samanhengen er styrkinga med 12.000 fleire årsverk i dei neste fire åra eit verktøy som det vert ei hovudutfordring å få på plass.

       Meldinga legg stor vekt på å skaffa eit høveleg butilbod for eldre og sjuke. Det er ikkje slik at anten greier ein seg heilt sjølv, eller så er det sjukeheimen som er alternativet. Det må leggjast til rette slik at den som føler at bustaden hans eller hennar ikkje lenger fungerer godt nok eller ligg ulagleg til, kan få tilbod om å flytta til ein alders- eller omsorgsbustad, eller om det trengst, få ein sjukeheimsplass.

       Det må vera ein føresetnad at kommunen organiserer sine tenester slik at det er hjelp å få heile døgnet. Me må få fram kommunale planar som tek utgangspunkt i dei behova dei eldre og sjuke i kommunen har. Svært mange kommunar har alt eit velorganisert apparat for heimetenester av ulikt slag. Ofte er det dei same personane som arbeider i sjukeheimen, som yter tenester i heimane til dei eldre, anten det er i omsorgsbustad eller i heimehuset til den enkelte. Slik sett treng ikkje overgangen til sjukeheimen verta så dramatisk. Slike ordningar er etter mi meining døme på førebygging, slik at behovet for sjukeheimsplass ikkje kjem før tida.

       Når me veit at svært mange av oss vil verta råka av Alzheimers sjukdom eller demens i ulike gradar, kan det vera spesielt viktig at me treffer personell der me bur, som kan vera med og hjelpa oss til å hugsa vår eiga fortid. Kjennskap til familie og kva som har vore inte-ressefeltet, er vesentlege punkt. Det er utan tvil dei nære tinga som avgjer om den einskilde kjenner tryggleik eller ikkje.

       Om ein vert eldre eller sjuk, betyr ikkje det at ein ikkje veit sitt eige beste. Det er difor eitt svært viktig tiltak som vert varsla i meldinga, og det er utarbeiding av omsorgsplan for den enkelte. Dette er ein god måte å avklara kva den enkelte treng av hjelp, og kva han eller ho kan rekna med av hjelp og omsorg frå det kommunale hjelpeapparatet. I innstillinga er det lagt stor vekt på at brukaren og dei pårørande skal ta aktivt del i utforminga av slike planar, og at desse skal vurderast med jamne mellomrom. Dersom det i dette arbeidet skulle visa seg at det er ein sjukeheimsplass som er nødvendig, vel så er svaret sjukeheim.

       Frivillige organisasjonar kan yta verdfulle bidrag for å gje eldre og sjuke eit heilt tilbod. Dagane kan verta lange, og det er velkome med avbrot og hjelp til ulike praktiske oppgåver som personalet ikkje har tid til. Fleire frivillige er også pasientvener. Det er ikkje alle eldre og sjuke som har eigne pårørande i nærleiken. Då kan pasientvenen fylla eit tomrom. Eller som ein pasientven, ei frisk eldre dame med bakgrunn frå omsorgsarbeid, fortalde meg for kort tid sidan om ein av sine: Ho hugsar ikkje namnet sitt, men når me snakkar om gamle dagar, om det som var for 50 år sidan, og syng dei gamle songane, hugsar ho alt.

       Dette er ein måte å halda kontakt med det som er kjent og kjært. Her gjer òg frivilligheitssentralane ein viktig jobb, også ved at ledige hender kan gjera nytte for seg. På mange måtar er dette bilete av at me alle er i same båten; det einaste som skil, er tida som bestemmer når me er i kva slags rolle. Slik sett handlar ikkje handlingsplanen for eldreomsorga berre om dagens eldre og sjuke, men om oss alle.

       Det er grunn til å slå fast at alle må kunna få bu heime hjå seg sjølve så lenge som råd er, anten det er i heimehuset eller i ein omsorgsbustad. Det er etter mi meining ei framtidsretta ordning. Omsorgsbustadane kan organiserast slik at det vert lagt opp til samvær for dei som vil det, og kommunen sin tenestebase kan knyttast til bustadkomplekset.

       Eit viktig moment er i kva grad familien kan stilla opp og vera omsorgspersonar for sine. Det er ikkje meininga å leggja heile ansvaret på familien, men det er klart at dei nære banda som er innan familien, ikkje fullt ut kan erstattast av noko hjelpeapparat.

       Me må unngå at familien vegrar seg for å ta eit ansvar overfor sine eldre, av di dei er redde for å verta sitjande med heile ansvaret. Det må klart inngå i ein omsorgsplan at dei som kan bu heime, skal ha rett til eit heildøgnstilbod samt å få avlastningstilbod og kortare opphald i sjukeheimen dersom det er behov for det. Slik kan det verta mogeleg for svært mange å bu heima hjå seg sjølve lenge.

       Det er ikkje mangel på kunnskap og innsikt hjå dei kommunale pleie- og omsorgsavdelingane som fører til dei store presseoppslaga. Det er ressurssituasjonen som set grenser for kor stor innsatsen kan vera. Det er grunn til å minna om at dei som får hjelp i dag, får eit godt

       tilbod. Men kva skal til for at me kan seia at me verkeleg har ei god eldreomsorg? Det er ikkje nok med tilpassa bustad åleine, sjølv om det er viktig nok. Det er nødvendig at dei som har kome godt opp i åra, framleis vert respekterte og verdsette som dei erfarne menneska dei verkeleg er. Eit gamalt ord seier at du skal høyra når gamle bikkjer gøyr. Så lenge det kvar av oss har å gje, får plass i eit avgjerslegrunnlag, same kva alder ein har, kan me kjenna at me framleis er med. Dette er beste måten å hindra at eldre menneske kjenner seg utrygge og einsame og til overs.

       Hovedutfordringa frametter er at det vert råd å få fram nok personell til å yta den omsorg og pleie som meldinga legg opp til. Det ville vera ei ulukke om ein flott handlingsplan som har samla tverrpolitisk støtte, skulle stranda på at det manglar omsorgsfulle og kompetente hender.

       Først og fremst må kommunane leggja tilhøva til rette slik at fleire helsearbeidarar ser seg syn med å arbeida meir enn no. Me veit at svært mange er deltidsarbeidarar, mange av di dei ikkje har fått tilbod om heil stilling, andre av di det reint praksisk ikkje er råd å kombinera full stilling med ulike familieplikter.

       Her er utbygging av barnehagar eit viktig grep. Det trengst òg ei utvikling der foreldrebetalinga i barnehagar går monaleg ned, slik at det svarar seg å ha full stilling.

       Det er jobb nr. 1 å få eit nivå og omfang på omsorga for eldre og sjuke som dei sjølve kjenner seg nøgde med og trygge på. Regjeringa sin handlingsplan og dei vedtaka som Stortinget kjem til å gjera i dag, legg eit godt grunnlag for å oppnå dette.

       Siste melding eg fekk for nokre få dagar sidan, frå ein for lengst pensjonert stortingsrepresentant, Harry Hansen frå Bergen, var - han sa det litt meir krast enn dette, eg har nå pynta litt på det: « No får dokker holde tilbake på garantiene, og heller virkelig gjøre det dokker lover. »

       Arbeidarpartiet for sin del vil iallfall høyra etter når gamle bikkjer gøyr.

Erling Folkvord (RV) : St.meld.nr.50 er ein plan for at Noreg skal ha lengre sjukeheimskøar i slutten av planperioden enn det ein har i dag. Derfor må eg seie at eg vart storleg forundra da politikarar frå fleire parti i første omgang lét seg dupere og kommenterte St.meld.nr.50, den såkalla handlingsplanen til Regjeringa, som eit løft og ei satsing. I RV har vi prøvd å finne svar på ein del av dei spørsmåla som det ikkje er svara på i stortingsmeldinga. I samband med finanskomiteens arbeid med revidert nasjonalbudsjett har vi stilt ei lang rekkje spørsmål. Vi har bede om å få opplysingar om kor nytt personale skal hentast frå, kor dei skal utdannast, frå kva kjelder utgiftene skal dekkast osv. osv. Og svara frå departementet er mildt sagt utflytande - det er ikkje svar som er verdt det namnet.

       Eg trur det var mange som i første omgang vart positivt oppmuntra når det stod i punkt 2, 1 i stortingsmeldinga at ein skulle få 5.000 fleire plassar med heildøgns pleie og omsorg, og 1 400 fleire plassar med heildøgns pleie og omsorg i kommunane med dårlegast tilbod. Dei første fem tusen var for å halde tritt med auken i talet på eldre. Det verkar altså som at det skulle bli 6.000 fleire heildøgnsplassar i pleie og omsorg som eit nettoresultat av satsinga, men dersom ein finles meldinga, finn ein f.eks i kap. 6 ein liten fotnote der det står:

       « Det er beregningsmessig lagt til grunn ca halvparten omsorgsbolig og halvparten sykehjem. »

       Det betyr altså at det er ikkje gitt at dei 6 400 plassane i handlingsplanen skal vere sjukeheimsplassar. Og når det for berekningane er lagt til grunn ei 50-50 fordeling, kan sluttresultatet i prinsippet bli kva som helst.

       Eg synest at ordet eldreomsorg er eit av dei misbrukte orda. Eg har lyst til å sitere litt frå eit brev som dei fleste i Stortinget har fått frå aksjonskomiteen « Kamp for de eldre » i Bergen:

       « Omsorg handler om å gi av seg selv - gi mer av sin tid. Dette er fraværende i dag, og da må en ikke bruke begrepet eldreomsorg, men heller kalle det tjenester for eldre. »

       Dette er utsegn frå nokon som har greie på det. Dei tenestene som blir ytt, blir dårlegare, er eg redd for. I alle fall er det eit ekstremt gap mellom det som statsrådar og arbeidarpartitalsmenn lovde på diverse fjernsynsprogram før denne stortingsmeldinga, og det som er verkelegheita når ein finles og studerer planen deira.

       Det er naudsynt at vi nå må få laga ein verkeleg handlingsplan for å bygge ut tiltak og tenesteyting for den eldre delen av befolkninga. RV foreslår at det skal lagast ein verkeleg handlingsplan og den skal Regjeringa påleggast å legge fram til hausten. Da viser eg til det forslaget, forslag nr. 16, som RV har fremma. Eg meiner at det er naudsynt, om det skal bli noko av dette, at staten skal fullfinansiere ei sånn satsing. Sånn som den kommunale økonomien nå er, blir det ingenting av den storstilte satsinga om ikkje staten trår til. Eg synest det er skuffande med dei låge tilskottsbeløpa som sosialkomiteen har blitt einig om.

       Til slutt skal eg få lov til å ta opp RV sitt forslag. Eg meiner at det forslaget gir ei moglegheit for å få til ein verkelig handlingsplan, eller i alle fall må ein gå langt vekk frå fleirtalet si innstilling og i retning av RV sitt forslag før det er grunnlag for å snakke om ein handlingsplan.

Presidenten: Erling Folkvord har tatt opp det forslaget han refererte til.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Ellen Chr Christiansen (Uav) : Eldreomsorg er et kommunalt ansvar, men jeg har registrert at dette er et område som så vel Stortinget som Regjeringen helst vil ha direkte styring på.

       Ulike flertall ute i kommunene har valgt å prioritere forskjellig. I noen kommuner er eldreomsorgstilbudet meget bra, andre steder er det heller dårlig. Og nå, kanskje fordi det er valg i år, går Stortinget inn med direkte styring. La meg skynde meg å si med en gang at jeg tar ikke ordet for å gå imot den konkrete satsingen, ei heller for å erklære meg uenig i en del av målene i meldingen, som er meget gode. Men jeg reagerer på måten dette gjøres på. Etter min oppfatning burde de midlene staten ønsker å bruke på eldreomsorgen, fordeles til kommunene basert på objektive kriterier, f.eks basert på antall eldre over 80 år i de respektive kommuner, og legges inn som en del av rammefinansieringen.

       Jeg skjønner at argumentene fra flertallet mot å gjøre dette er at man er redd for at ikke alle kronene vil gå til eldreomsorg. Nei vel, de vil kanskje ikke det, men jeg har også lyst til å si: og så. Noen kommuner har en utmerket eldreomsorg. De har gjennom mange år satset på dette området og de har prioritert vekk andre tiltak. Det er etter min oppfatning helt urimelig at de kommunene som har gjort jobben sin, skal straffes ved ikke å få noen del av disse økte overføringene, fordi de har en god eldreomsorg. Kanskje disse kommunene også ville ha fortjent å å få noen av disse midlene, så de kunne styrke de områdene som er prioritert ned. Kanskje er det kommuner som har prioritert eldreomsorgen så høyt at de ikke har hatt råd til å satse på skolen. Er det riktig at de kommunene da ikke skal få noen glede av de midlene Stortinget nå ønsker å bevilge?

       Denne formen for finansiering er det fremste bidraget til å ødelegge motivasjonen for ansvarsbevisste kommunepolitikere. Og de har ikke Kommune-Norge råd til å miste, det er altfor få av dem allerede.

       Direkte stimulering av enkelte tiltak kan dessuten medvirke til at tilbudet skreddersys etter de statlige ordningene som gis, og ikke etter det som er kommunens behov. Dette gjelder øremerkede investeringsmidler, men enda mer øremerking av midler til ren drift. Driftstilskudd til institusjonsplasser vil kanskje føre til at man enkelte steder vrir tilbudet bort fra åpen omsorg, hvor behovene kanskje er, og over til det stedet man får statlige tilskudd.

       Og dersom trygghetsalarmene overføres til folketrygden, vil kanskje kommunene dele ut dette til eldre som egentlig har behov for hjemmetjenester, fordi det er rimeligere å gi dem et tilbud som finansieres av andre.

       Jeg tror kommunepolitikerne bedre enn oss i denne salen vet hvor behovene er størst. Men dersom man skal fortsette å øke bruken av øremerking og driftstilskudd, noe som jeg oppfatter er i en sterk motstrid til det som var intensjonen for den kommuneloven Stortinget vedtok i 1992, vil jeg anbefale Regjeringen snarest å sette i gang en revidering av kommuneloven, så i hvert fall intensjonene henger på greip.

       For å slippe å ta ordet om igjen, vil jeg gjerne gå til stemmeforklaringen.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg er glad for at vi fikk denne meldingen om eldreomsorgen. Det er nyttig å få en skikkelig gjennomgang og en debatt omkring disse problemstillingene.

       Jeg er imidlertid skuffet over at alle de øvrige partier slår fast at det fortsatt skal være slik at de eldre og eldreomsorgen ofres på kommunepolitikernes og det kommunale selvstyrets alter, for det er realiteten i det man fortsetter å gjøre. Det vil ikke være mulig for storting og regjering å sørge for en skikkelig eldreomsorg før det blir et statlig anliggende, finansiert via folketrygden og trygdekontorene, som kan ta opp i seg dem som nå sitter i kommunene og har ansvaret for administreringen av eldreomsorgen. For det er dessverre slik at når sosialminister Hill-Marta Solberg i sitt innlegg sier at de eldre har rett til et tilbud ut fra de behov de har, da fører hun den eldre del av befolkningen direkte bak lyset. Det er først i det øyeblikk man har en lovgivning à la folketrygdlovgivningen, arbeidsledighetstrygdlovgivningen og pensjonslovgivningen og et behov av den rette instans er godkjent for å foreligge, at det utløser en plikt for noen til å tilfredsstille behovet og fremskaffe finan-sene til tilbudet. Vi har hatt en domstolssak hvor noen trodde de hadde rett til sykehusoperasjon og gikk til domstolen, men de tapte for det var ingen juridisk rett. Det er først når man knytter dette juridisk til folketrygden og utbetalingsplikt til tjenesten og skaper et marked for flere aktører for å produsere tjenestene, at Hill-Marta Solberg vil ha rett i sin påstand.

       Anders Hornslien sa en masse rart om Fremskrittspartiet. Han deltar i konkurransen om eventyrfortellinger om Fremskrittspartiets politikk, og er i godt selskap med Jagland, Per-Kristian Foss og opptil flere andre. Han snakket om målsettingstallene i eldremeldingen - som om det var noe annet enn en ren drøm om målsetting. Det er jo virkemidlene som er avgjørende, og det er to virkemidler som her er aktuelle. Det ene er investeringsvirkemidlet. Der er vi glad for at Regjeringen, som først ville ha 120.000 kr, nå er presset opp til 375.000 kr. Det må i hvert fall opp i 600.000 kr for å monne. Men det andre er driftstilskuddet, ikke bare til sykehjemsdrift, men også til alle de andre elementene i kjeden for å hindre vridninger. Det er avgjørende for at vi kan få gjort noe med dette. Målsettingstallene er kun målsettingstall og kan ikke presenteres som et mål man skal nå, når man ikke har virkemidlene.

       Jeg ser frem til at den som leder Arbeiderpartiet om fire år i den nye valgkampen, vil legge all skyld på kommunene når disse måltallene ikke er nådd.

John Alvheim (Frp) : Først en kort visitt til representanten Tove Kari Viken, som sa at Fremskrittspartiet ville stå utenfor. Vi ville lefle med velgerne, ble det sagt.

       Fremskrittspartiet trenger ikke lefle med velgerne når det gjelder eldreomsorg. Partiet har særdeles stor troverdighet i denne saken - ja, så stor troverdighet at vi faktisk ligger på høyde med Arbeiderpartiet, og det er ikke dårlig! Senterpartiet ligger veldig langt nede.

       Det norske folk har registrert at det er Fremskrittspartiet som over flere år - i Stortinget og utenfor Stortinget - har vært en pådriver for å få eldreomsorgsproblematikken på dagsordenen politisk. Vi har nå lyktes i og med forslaget fra Carl I Hagen, som fikk en enstemmig tilslutning under trontaledebatten. Hvis forlikspartiene skulle tro at de ved å inngå et forlik vil kunne komme unna eldreomsorgsproblematikken i den kommende valgkamp, kan jeg forsikre at så ikke vil skje, idet Fremskrittspartiet nettopp har eldreomsorgen som nr. 1 blant sine valgkampsaker, og fordi den foreliggende innstilling ikke er god nok for å løse problemene i eldreomsorgen slik vi ville ha løst dem, og slik pasientene ville ha løst dem.

       Mange kommuner hadde pr. 1. januar 1997 under oppføring sykehjem og omsorgsboliger som vil bli tatt i bruk i løpet av 1997. Disse kommunene ønsker å bli kreditert for at de har vært i forkant og fulgt de rådene og de politiske signalene som har gått ut for å utbygge eldreomsorgen og for å utbygge enerom. Det er da helt urimelig og urettferdig at disse kommunene, som i løpet av inneværende år tar i bruk disse sykehjemsplassene og omsorgsboligene, ikke skal komme inn under den tilskuddsordningen som går på drift og investering!

       Fremskrittspartiet har et forslag om dette i innstillingen. Jeg kan nevne de to kommunene som allerede har vært nevnt - i hvert fall en - nemlig Sula kommune, og også Nome kommune i Telemark, som er i samme situasjon. Det er hyggelig å registrere at flertallspartiene, etter at man har oppdaget at Fremskrittspartiet hadde et slikt forslag i innstillingen, nå har fremmet et nytt forslag som i hvert fall ber Regjeringen fremme forslag om en skjønnspott for å ivareta de spesielle tilfellene som er kommet uheldig ut i forhold til innstillingen. Men det forslaget mener jeg ikke er godt nok. Vårt forslag ville være mye bedre for også å sikre disse kommunene en rimelig andel av investeringene.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Å kappløpe med Fremskrittspartiet f.eks i eldreomsorgen kan nok være vanskelig. Men konsekvensene av Fremskrittspartiets totale politikk vil jo være at om noen tiår fram i tida vil det aller meste av eldreomsorgen foregå i urbane strøk, f.eks rundt Oslo og andre storbyer, for distriktspolitikken henger ikke på greip. Det betyr at folk må flytte inn til de store sentra, og det er der omsorgen også vil måtte foregå.

       Det særskilte tilskuddet ved omgjøring av ensengsrom avvikles fra 1. januar 1998, bl.a fordi det ikke har vært krav til å opprettholde samme antall plasser. All kvalitetsheving i eksisterende sjukehjem må nødvendigvis føre til redusert kapasitet. Dette ser en lettest ved sjølve omgjøringen av flersengsrom til enerom. Andre kvalitetshevinger krever også mer areal enn før - nye bad, wc, dusj og nye innganger og entreer inn til eneromsplasser. Gamle bad som er for trange, skal utbedres, også av hensyn til personalet som sliter med trange bad og tunge løft. Ethvert inngrep i eksisterende sjukehjem fører isolert sett til redusert kapasitet, færre sjukehjemsplasser, men økt kvalitet.

       Med utgangspunkt i et svarbrev fra statsråden til komiteen datert den 6. juni i år, må jeg spørre, og jeg håper at statsråden kan svare seinere i dag: Er det ved utbedring av eksisterende sjukehjem, kun prosjekter som samtidig bygger nytt og opprettholder dagens kapasitet, som blir berettiget til investeringstilskudd til de rehabiliterte plassene man sitter igjen med i den gamle bygningsmassen? Det er viktig å få klarlagt dette. Det har vel vært noen uklarheter om hvorvidt man får dekket opp med det nye investeringstilskuddet i disse tilfellene. Derfor håper jeg at statsråden kan gi et svar på dette - helst i dette møtet.

       Vi er alle enige om at de eldre som vil bo hjemme, må få muligheter til det. Hvorvidt dette er mulig, vil være avhengig av de kommunale hjemmetjenestene. Hjemmehjelp, hjemmesjukepleie, vaktmesterordninger og matombringelse er viktige tjenester i så måte. Men det er også viktig at den enkelte kan føle seg trygg på å få nødvendig hjelp, og at hjelpen kan komme raskt. I den sammenheng er trygghetsalarmer viktig. Og som mindretallet foreslår i innstillinga, bør folketrygden dekke dette for dem som har behov for trygghetsalarm. Det er et viktig og nødvendig forslag.

Tove Kari Viken (Sp) (ordfører for saken): Jeg merket meg at sosialministeren sa at 5.000 nye sykehjemsplasser i løpet av neste tiårsperiode ikke var tatt for hardt i. Det var nettopp det vi også mente, at 5.000 plasser skulle vi egentlig hatt i løpet av de neste fire år. Men det var jo kul umulig å få Arbeiderpartiet med på det.

       Det som er det viktige nå, er at vi har flertall for og er enige om at vi skal ha en årlig evaluering for å se hva kommunene makter å gjøre når det gjelder utbygging. Det er der vi kan følge opp for å se om dette virkelig blir den satsingen som vi alle her ønsker det skal være.

       Jeg har lyst til å minne om en ting til, og det er at det er sykehjemsplasser flertallet har sagt at det trengs flere av. Det er bra med omsorgsboliger og et variert tilbud - det ønsker alle sammen - men det vi ser nå, ut fra det behovet som er, er at det er noe mer fellesskapsløsninger som trengs.

       Jeg merket meg også at statsråden i svar til Ansgar Gabrielsen kom inn på disse 250 mill. kr som skal gå til å betjene lån. I meldingen ligger det at det er frie midler som skal gå til alle kommunene. Det har en enstemmig komite sagt og følger opp det som ligger i meldingen.

       Så sier statsråden at hun nå vil høre på debatten, og hun vil se hva kommunalkomiteen har gjort. Jeg vil da bare minne om at det er sosialkomiteen som behandler eldremeldingen. Jeg vil også minne om at med de tilskuddssatsene vi har satt for dem som skal bygge ut heretter, vil det bli å premiere sinkene hvis ikke alle skal få de andre midlene som ligger i eldrepakken. En kan ikke gjøre det sånn at det bare er de nye utbyggingene som skal få del i disse oppleggene.

       Så har jeg lyst til å si at det var bred enighet i komiteen om hva som trengs for å få til god hjelp for dem som trenger omfattende pleie. Men på ett punkt er det ulike syn, og det er når det gjelder dette med å privatisere hjelpetilbudene. Her står Høyre og Fremskrittspartiet sammen. De ønsker en mer markedstilpasset omsorg, basert på anbudsprinsippet. Jeg håper at jeg skal slippe å oppleve at min skrøpelighet blir utlyst på anbud! Dagens markedsbesvergelser vil først og fremst ramme de mindre kommunene og de mest hjelpetrengende personene, så det er få holdepunkter for at privatisering og konkurranseutsetting gir noen økonomisk gevinst. Jeg håper at en kan satse skikkelig på at det er det offentlige som skal ha hovedansvaret for eldreomsorgen.

Anders Hornslien (A) : Jeg skal prøve å være kort, men har allikevel lyst til å si til representanten Alvheim og til Fremskrittspartiet at vi har intet ønske om å vike unna debatten om eldreomsorgen i valgkampen. Det har vi intet ønske om, fordi vi mener at den helheten som Regjeringen og komiteen har lagt opp til gjennom handlingsplanen og innstillingen, absolutt lar seg forsvare. Det er bred tverrpolitisk enighet om dette - med alle unntatt Fremskrittspartiet. Jeg tror at når vi går ut av valgkampen, kan det nok forhåpentligvis være at vi har klart å rykke fra Fremskrittspartiet på troverdighetsscoren når det gjelder eldreomsorgen.

       Og for å si det sånn: Man fremstiller det som om vi ikke tør ta debatten på alvor - det gjør vi jo. Hva er det vi har lagt inn i meldingen, og som komiteen også støtter fullstendig opp under? - Det er at med en gang denne meldingen har gått gjennom Stortinget, skal altså alle kommuner nå kartlegge sine behov i samarbeid med fylkeslegen og sende melding inn til departementet så vi kan se hva som er de nøyaktige behovene i hver enkelt kommune, og hva det må satses på. Og etter de to årene har vi sagt at vi skal evaluere, og vi har sagt at vi også skal evaluere etter fire år. Vi er altså ikke redd for virkeligheten i eldreomsorgen - tvert om; vi har nå klart å dokumentere som best mulig hva som er behovet i dag, etter alle de statistiske fakta vi i dag har på bordet, det ligger dokumentert i meldingen, og enda så sier vi: Nå skal vi ut til hver eneste kommune, kartlegge behovet, finne ut hva det er behov for av omsorg og tjenester, så får vi komme tilbake til eventuelt nye virkemidler hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Jeg tror at det flertallet som er i Stortinget i dag, kommer Fremskrittspartiet til å angre dypt på at de ikke var en del av, fordi det er en framtidsrettet eldrepolitikk og en eldreomsorgspolitikk som er rotfestet i virkeligheten, og vi er ikke redd for virkeligheten. Det synes jeg det er grunn til å slå fast.

       John Alvheim (FrP) : Først til representanten Anders Hornslien: Nå skal man kartlegge, nå skal man behovsprøve, nå skal man virkelig finne ut hva behovet er, sier Hornslien. Ja, hvorfor gjorde man ikke det før man laget meldingen? Det hadde vært mye greiere for oss gjennom den å få vite eksakt behovene. Hvorfor ble ikke det gjort? Og så kommer representanten Hornslien med det samme utsagnet - på vegne av Arbeiderpartiet, på vegne av sosialministeren, det samme som helseministeren har sagt over lang tid: Det er ikke mangel på ressurser i omsorgen, det er ikke mangel på ressurser i helsevesenet, men det er mangel på personell. Det hører vi nå igjen.

       Det er mer enn nok personell til å fylle det behovet vi her trenger, også etter Fremskrittspartiets opplegg, med 5.000 plasser utover det vi har. 70 % av hjelpepleierne går i deltidsstilling, 40 % av sykepleierne. Det skulle være nok personell å ta av.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Det er kjekt å sjå når Alvheim svingar seg opp til dei store høgder når han skal argumentera for standpunkta sine. Men sanninga i denne saka er følgjande: Hadde alle partia gjort som Framstegspartiet i denne saka; nemleg stått på sine primære standpunkt når det gjeld innstillinga til eldreomsorg, så hadde vi ikkje fått til nokon ting. Då hadde vi atter ein gong opplevd at dei eldre kom ut som taparar - for « vi foreslo », « vi diskuterte », « vi sa », « vi var best » - og dermed blir vi ikkje einige om nokon ting. Det er det som hadde vore resultatet dersom alle skulle gjort slik Framstegspartiet har gjort i denne saka, og det trur eg faktisk òg vi skal klara å få ut til det norske folk. Vi hadde ikkje oppnådd nokon ting, dei eldre hadde ikkje fått fleire plassar, dei hadde ikkje fått det betre, og vi hadde sete igjen som svarteper saman med dei eldre, fordi vi ikkje hadde klart å bli einige om noko som helst.

       Så er det ein ting til eg vil ta opp heilt på tampen av debatten, og det er forslaget frå Framstegspartiet i forhold til dei kommunane som kjem dårleg ut. Eg har lyst til å seia frå denne talarstolen at det forslaget Framstegspartiet legg på bordet i innstillinga, er faktisk meir avgrensa enn det forslaget Tove Kari Viken legg på bordet frå alle dei andre partia i dag. For det forslaget vi kjem til å vedta, gir rom for å vurdera situasjonen for dei ulike kommunane ut frå dei investeringane dei har gjort, ikkje berre siste året, ikkje berre til dei institusjonane som skal opnast i år, men òg for kommunar som har gjort investeringar og har store kostnader med dei, som kanskje har gjort at dei har forsømt mange andre oppgåver i kommunen. Og eg ønskjer å seia heilt klart: Eg opplever at det forslaget som vi kjem til å vedta, som fleirtalet står bak, er meir ope, og det er meir ope for dei ulike kommunane sine behov enn det Framstegspartiet foreslår, for det er avgrensa til berre dei få kommunane som starta på feil tidspunkt. Då kan ein ikkje vurdera den kommunale situasjonen ut frå dei kostnadene som dei totalt sett har teke på seg.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg ønsker å benytte anledningen til å svare på noen av de spørsmål som er kommet opp i siste del av denne debatten så langt.

       Representanten Sortåsløkken er opptatt av hvordan ordningen vil bli for dem som skal foreta ombygginger. La meg da understreke at i utgangspunktet, da stortingsmeldingen ble lagt fram, tror jeg nok det ble noen misforståelser kanskje også i sosialkomiteen, fordi man oppfattet det slik at tilskuddet til ombygging var borte.

       Det som er poenget, er at de 6.000 nye plassene for å skaffe enerom til dem som i dag må dele rom med noen, er fullfinansiert i Regjeringens opplegg - altså med fulle tilskudd som nybygg.

       Når det så gjelder de plassene som skal ombygges for å forbedre dårlig bygningsmasse, består Regjeringens opplegg av to ting. For det første: Alle som trenger å foreta en omfattende renovering, vil få støtte som til nybygg. Dersom det er snakk om små renoveringer som f.eks det å utbedre toaletter, senke terskler osv. - mindre ting - vil man få et ombyggingstilskudd; man får da et forhøyet tilskudd, slik at det skulle være presisert.

       Representanten Viken understreker at man greier ikke å få flere med på 5.000 flere plasser de første fire årene. Jeg konstaterer at det forliket i sosialkomiteen slår fast, er det som var Regjeringens forslag til det vi skal gjennomføre, og jeg må si at det er jeg glad for, for det må være realisme i en slik plan. Vi må ikke formulere et ambisjonsnivå her som gjør at det ikke er mulig å gjennomføre dette på fire år. Jeg vil si at en av kommentarene som falt da denne meldingen ble presentert, var at dette kanskje var i meste laget når det gjaldt å ha ambisjoner. Så vi skal stå på for å gjennomføre det som ligger her.

       Så til representanten Alvheim, som understreket at eldreomsorg kommer til å bli viktig i valgkampen. Ja, det er nok jeg også overbevist om, og jeg føler at både Arbeiderpartiet og stortingsflertallet kan stå meget oppreist i den diskusjonen, for det er lagt inn en plan som er realistisk, som vi skal følge opp krone for krone, og som vi skal følge opp plass for plass.

       Det kan kanskje være tilfredsstillende å ha det høyeste budet, men i politikken må det i sannhet også være et poeng å få noe til.

       Så til skjønnsrammen i forhold til dem som har gjort jobben. Ja, en reform må alltid ha en begynnelse og en slutt, og det skaper i alle sammenhenger problemer for noen. Og jeg skjønner sosialkomiteens flertall meget godt når de vil ha en skjønnsvurdering, i særdeleshet når man høyner tilskuddet slik Stortinget gjør ved dagens behandling. Men la meg si at det er ikke mulig med de rammene som ligger her, å refinansiere all tidligere utbygging. Slik oppfatter heller ikke jeg sosialkomiteens innstilling i dag. Man skal ta hensyn til de mest urimelige utslag som man har kunnet se i den senere tid, og det vil også Regjeringen planlegge ut fra.

Tove Kari Viken (Sp) : Fremskrittspartiet er opptatt av at de har så stor troverdighet i eldreomsorgen. Men hvis en begynte å kikke dem litt i kortene og se hvor de skulle ta pengene fra, så kanskje troverdigheten raknet. Folketrygden er visst den store, utømmelige sekken staten har, og hvor alt skal kunne tas fra. Men jeg har aldri noen gang hørt at Fremskrittspartiet foreslår høyere skatter eller avgifter for å betale folketrygden - og den skal tross alt finansieres, den store potten som heter « folketrygd ». Når det gjelder kommunene, tar jo Fremskrittspartiet bort store deler av overføringene, så da har heller ikke de mye penger å sette inn til dette.

       I forhold til det vi har diskutert i dag, har det vært liten tid til å komme inn på at de fleste eldre er friske pensjonister som er en stor ressurs for samfunnet. Jeg har lyst til bare å ta med litt om det helt på tampen av debatten. Her ligger det masse kompetanse og livsvisdom, og det er mange som engasjerer seg i organisasjonslivet og i frivillig arbeid. Frivillighetssentralene organiserer og formidler hjelp. Det skapes kontakter og nytt nettverk. Ung hjelper gammel og omvendt, og de eldre hjelper hverandre. Derfor er det viktig at staten kan gå inn med større tilskudd til frivillighetssentralene, slik at en kan bygge ut dette viktige koordineringsarbeidet.

       Til slutt vil jeg også berømme eldreaksjonen i Bergen for det pågangsmot og styrke de har hatt. Det er viktig at noen tør stille opp og si fra hvor skoen trykker. Vi som politikere har også godt av å høre fra de eldre selv hva de mener er viktig, og hva som skal til for at de skal følge trygghet for alderdommen sin framover.

       I trontalen husker jeg at Fremskrittspartiet stort sett var opptatt av én ting, og det var enerom. Nå er det fulgt opp, nå ligger det inne, i tillegg til alt det andre.

       Jeg tror innerst inne at Fremskrittspartiet heller ikke er så misfornøyd med denne pakka her. Men det er klart at man ønsker å stå alene og kunne spille på å være populistisk istedenfor å ta ansvar for de eldre, og heller tjene noen prosentpoeng på gallupen. Men det tror jeg ikke står seg i lengden, og jeg tror dette stortingsflertallet kommer til å være fornøyd med seg selv når valget er over.

Carl I Hagen (Frp) : Hornslien sier at enerom « ligger inne ». Ja, det er masse preik om det, men det eneste konkrete virkemidlet er det investeringstilskuddet som tilbys kommunene for å gjøre om flersengsrom til enerom. Det er det eneste praktiske konkrete virkemiddel, og det har vi sagt er altfor lite. Man må opp i en størrelse som gjør at overstrømmende ordførere i kommunene sier: Nå kan vi sette i gang! Jeg har ikke sett noen slike ordførere. Det er masse preik i meldingen om målsetninger.

       Hill-Marta Solberg snakker om « reform ». Hva er det praktiske, konkrete innhold? - Det er en økt adgang til å låne i Husbanken - det har ikke vært noe problem hittil. Det er en økning av tilskuddene som Regjeringen opprinnelig i budsjettet gikk inn for skulle være 120.000 kr. Det ble 150.000 kr. Så foreslo Regjeringen 250.000 kr, og nå har det blitt 375.000 kr. Det er en klar bedring, men man har ingen juridiske garantier og sikkerheter for at kommunene får dette fullfinansiert. Det er først når man får en lovfestet plikt at man kan stole på det. Kommunene har dårlig erfaring med politiske løfter gjennom mange år fra statsråder som lover penger. Det går inn i rammene, så krympes rammene, og så er man like langt. Se på de reformene som John Alvheim snakket om!

       Så kommer Tove Kari Viken og lurer på hvordan vi skal finansiere dette! Ærlig talt: Jeg trodde i hvert fall at en saksordfører tok seg det bryderiet å lese merknadene til andre partier! Hvis Tove Kari Viken leser fra annen spalte nederst på side 8 og fortsetter i spalte 1 på side 9, så får hun svaret på finansieringen! Vi sier vi skal ha et system hvor premiene til folketrygden for helsedelen skal øremerkes, og premien skal justeres oppover hvis det er nødvendig. Det skal være et resultat av behovet som all annen forsikring er. Hvordan kan det ha seg at en stortingsrepresentant går på talerstolen og sier ting hun vet er gale - hvis hun hadde giddet å gjøre et minimum av en jobb? Kommuneøkonomien har vi ikke votert over ennå, det kommer senere i kveld, så hun burde vente til etter voteringen over kommuneøkonomien før hun slenger om seg med udokumenterte beskyldninger!

       Og så til disse 30 milliardene. Vi hadde tenkt oss et slikt beløp, men vi hadde jo ikke trodd at 19 av dem skulle være et lån, som statsministeren selger som om det er en gave! Hvis du tilbyr noen å låne penger, kan du ikke gå rundt å presentere det som en gave, slik som statsministeren gjør. Låneadgang er det, og hittil har det ikke vært noe særlig problem å låne penger. Det er ingen garantier for renter, det er ingen garantier for hva man putter inn i rammen - det er ikke engang målbart å finne ut hva som puttes inn i rammene. Det som Hill-Marta Solberg kaller fullfinansiering, har vi ingen garanti for er det. Først når det etableres et driftstilskudd som er fast i lovs form, har man den garantien.

Ansgar Gabrielsen (H) : En ting vil jeg for så vidt gi Hagen rett i, dette er ingen stor reform, det er en påstått endring av enkelte virkemidler for å oppnå en bedre eldreomsorg i kommunene.

       På den annen side er jeg mer villig enn representanten Hornslien var til å gi Alvheim - kanskje i særdeleshet - et poeng for at hans engasjement for en bedre eldreomsorg også avspeiler seg i forhold til meldingen og i innstillingen. En skal ikke være redd for å dele ut ros en gang i mellom. Men det som er mitt anliggende, er: Hva er egentlig den store forskjellen mellom det Fremskrittspartiet står for, og det som ligger i innstillingen? Volum, stemmebruk og mangel på innpust hos Hagen kan tyde på at det ikke er så veldig mye. For hva er tilfellet? Jo, det er med tre virkemidler vi går inn. Det er investeringstilskudd og to typer driftstilskudd. Hva ligger i Hagens og Fremskrittspartiets forslag på drift? Jo, de vil ta 200.000 kr pr. sykehjemsplass og overføre til hver kommune. Hvordan vil de finansiere det? Jo, de vil ta dagens antall sykehjemsplasser ganget med 200.000 kr og trekke ut av kommunerammen. Er ikke det et nullsumspill? Blir det mer penger av det?

       Det andre er investeringstilskuddene på 600.000 kr og 400.000 kr - er det noe annet enn et nullspill? Selvfølgelig er det ikke det, for vi diskonterer fram en del av dette lånet og gir det i et større investeringstilskudd, som Regjeringen la til 250.000 kr. Vi mener at det minst må opp til 375.000 kr. Hagen foreslår 600.000 kr. Lånebehovet blir selvfølgelig en del mindre, og behovet for å overføre driftsmidler for å finansiere lånet blir også en del mindre. Det er også et nullsumspill. Hva er da igjen? Jo, retorikken, høy stemmebruk og mangel på innpust.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Her ligger manu-skriptet igjen fra forrige taler.

       Det kan kanskje komme til å høres litt likt ut, det som jeg har tenkt å si. Jeg synes faktisk det er et poeng etter Hagens raljering å understreke at det som gjøres i denne handlingsplanen, er å ta i bruk de virkemidlene som staten har, når det kommunale systemet skal gjennomføre oppgaver. Vi bruker juridiske virkemidler, det skal bli en plikt å tilby enerom, vi bruker økonomiske virkemidler ved å øremerke kroner, og vi bruker planmessige virkemidler ved å stille krav om planlegging på denne sektoren for å kunne få til en utbygging i tråd med behov.

       Så er jeg aldeles enig med representanten Gabrielsen når han beskriver virkningen av Fremskrittspartiets opplegg. I særdeleshet når det gjelder drift, som nettopp Hagen gjør et så stort poeng av, har Fremskrittspartiet et meget dårlig opplegg.

       I den planen som vedtas i dag, ligger et opplegg for å fullfinansiere 12.000 nye årsverk i omsorgen. Man har tatt utgangspunkt i de faktiske lønnskostnader. Det har ikke Fremskrittspartiet gjort - det er en delfinansiering. Fremskrittspartiets opplegg for drift er dårlig - og vesentlig dårligere for kommunene enn det som blir vedtatt i Stortinget i dag.

Carl I Hagen (Frp) : Det som ligger i vårt opplegg, er at hver kommune som setter i verk en ny sykehjemsplass, vet at det blir dekket 200.000 kr av utgiftene til

       driften. Vi vil ikke ha noen garantier og noen grunn til å tro at disse pengene som kalles øremerket, men som ikke er det, vil komme i tiden fremover. Det vil være beregnet ut fra antall eldre over 80 år, ikke ut fra hva enkelte kommuner setter i verk av nye sykehjemsplasser. Det er ingen bindinger der. Det rare er at det virkemidlet vi foreslår, sier Regjeringen selv er det viktigste virkemiddel for å få utbygging av barnehager i dette land. Hvordan kan det være slik på to helt - omtrent - identiske sektorer? På den ene side sier Regjeringen at det statlige driftstilskuddet er det viktigste virkemiddel for å oppnå noe, og så avviser man det når det gjelder utbygging av sykehjemsplasser - Arbeiderpartiet i Stortinget har riktignok åpnet for at det bør utredes. Det er dette som er poenget.

       Gabrielsen har ikke skjønt det som ligger i vårt forslag. Vi straffer ikke de kommuner som allerede har bygd ut sykehjem, slik som Regjeringens opplegg gjør. Vi sørger for at det blir en likebehandling, og at de kommunene som allerede har bygd ut, vil få fordelen av det når det gjelder denne innstrammingen, som er et nullspill totalt sett for staten i det øyeblikk det gjennomføres. Men det gir en positivt bedre økonomi for de kommunene som har vært ute i tide, det er en slags motsatt virkning for dem som ikke har vært ute i tide, og deretter er det likebehandling når det gjelder nye sykehjemsplasser - den gulroten som er nødvendig for å få kommunene til å bygge ut. Hvis man skal spørre hvor vi skiller oss, er det klinkende klart: Vi ønsker ikke at dette skal være et kommunalt ansvar, en kommunal oppgave. Vi ønsker at enhver borger i Norge skal ha den samme rett til eldreomsorgstjenester uavhengig av hvilken kommune vedkommende bor i. Da kan det ikke være et ansvar for kommunene, for da er det avhengig av det kommunale selvstyret, og da vil det være forskjell fra kommune til kommune etter som hvordan kommunestyrene prioriterer, noe som en rekke her er klar over. Det er først når det blir et statlig anliggende, basert på en lov som gir rettigheter og en plikt for folketrygden til å betale, finansiert ved premier som fastsettes basert på det som er behovet, at vi kan oppnå det som alle her snakker om at de ønsker.

       Jeg er ikke i tvil om at vårt forslag er gjennomført om åtte år, men i mellomtiden er det veldig mange som ikke har fått det tilbudet som de eldre burde hatt lovfestet rett til, og som vi vil gi dem lovfestet rett til.

       Eg vil gjenta: Hadde alle dei partia som er her i salen, gjort som Framstegspartiet, hadde vi ikkje oppnådd nokon ting, fordi vi hadde sete og forfekta vårt eige syn og ikkje fått fleirtal for noko. Det har vi opplevd i mange andre saker før.

       Det andre poenget mitt er at hadde Framstegspartiet sitt opplegg fått fleirtal, ville kommunane gitt dårlegare tilbod når det gjeld andre oppgåver som kommunane skal ta seg av. Det systemet vi har for å sikra ei god barnehageutbygging, vil Hagen overføra til eldreomsorga. Samtidig vil han ikkje gi støtte til å driva barnehagar. Dermed vil altså kommunane totalt sett mangla pengar til denne viktige samfunnsoppgåva. Vi som sit her i denne salen, må kunne ha to tankar i hovudet på ein gong. Vi kan ikkje berre tenkja på eldreomsorga, vi må òg tenkje på skule og barnehage og på alle dei andre kommunale oppgåvene som er viktige.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 4535 f.)

       Presidenten: Presidenten vil presentera debattopplegg for sakene nr. 8, 9 og 10:

       Etter ynske frå sosialkomiteen vil presidenten føreslå at lengste taletid vert sett til 5 minutt, og at det ikkje vert gitt høve til replikkar etter det enkelte innlegg. -Det vert sett på som vedteke.