Sak nr. 12
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om kunstnerne (Innst.S.nr.271 (1996-1997), jf. St.meld.nr.47 (1996-1997))

TALERE:

       Grethe Fossli (A) (ordfører for saken): Jeg vil starte med et sitat fra Norges Kunstnerråds melding til Stortinget om stortingsmeldingen om kunstnerne:

       « Stortingsmeldingen er utarbeidet etter to hovedretninger: Den ene er å legge forholdene til rette slik at kunstnerne kan fylle sin egentlige rolle som skapende mennesker. Den andre er å øke tilgjengeligheten til kunstopplevelser av høy kvalitet. »

       Jeg tror de fleste i komiteen er enig i at dette er målene med vår kunstnerpolitikk. For å få dette til har staten et ansvar for å skape en del rammevilkår som gjør det mulig for kunstnerne å være yrkesaktive. Dette må vi gjøre i erkjennelsen av at markedet alene ikke er tilstrekkelig for å sikre et mangfold i kunsten, og selvfølgelig også i erkjennelsen av at staten gjennom sine bevilgninger heller ikke kan være alene om å sikre mangfoldet.

       Det er når vi skal diskutere disse rammevilkårene, at det oppstår uenighet. Noen partier har mer penger enn andre, og noen prioriterer litt annerledes enn departementet og andre, men vi kan konstatere at det ikke er stor uenighet om hovedlinjene. På mange områder er flertallet enig med Regjeringen. Det gjelder bl.a gjennomgangen av den såkalte samhandlingsmodellen, som inneholder to elementer: regelverksavtalen av 1978 og innstillingsretten til hvem som skal få statens stipend og garantiinntekter. Komiteen sier i den forbindelse at en regner med at Stortinget holdes orientert om dette arbeidet.

       Det er også flertall i komiteen for å sette inn ekstra tiltak for unge, nyutdannede kunstnere, selv om noen av komiteens medlemmer hadde sett at departementet var kommet lenger i arbeidet med denne aspirantordningen de foreslår opprettet. Fra Arbeiderpartiets side synes vi det er greit at en slik aspirantordning ikke er ferdig utarbeidet. Her bør kunstnerorganisasjonene og unge kunstnere bli med og diskutere hvordan en slik ordning kan utformes, slik statsråden nå er i gang med.

       Når det gjelder garantiinntektene, er det ikke uenighet om at disse er viktige, og det ser ut til at det også er enighet i komiteen om at en bør gjennomgå disse med tanke på en samordning, og at dette skal skje i samarbeid med kunstnerorganisasjonene, slik Regjeringen varsler i meldingen. Uenigheten i komiteen finner en imidlertid når det gjelder omfanget av garantiinntektene.

       Regjeringen foreslår i meldingen at en skal se nærmere på de statlige stipendene, og i den forbindelse foreslås det å vurdere å knytte arbeidsstipendene til samme lønnsstige som garantiinntektene. Det foreslås også å prioritere arbeidsstipendet og stipendordningene for nyutdannede kunstnere. Departementet mener også at en hvert år kan foreta fordelingen av stipendrammene til de ulike kunstnerorganisasjonene på litt friere grunnlag enn i dag, og dette er vi enig i.

       For å kunne foreta disse prioriteringene mener departementet det er nødvendig gradvis å avvikle ordningen med stipend til eldre fortjente kunstnere. I dag er det 281 personer som hvert år får tildelt 20.000 kr gjennom denne ordningen.

       I retningslinjene for dette stipendet heter det bl.a at stipendet normalt skal gis til kunstnere over 60 år som ikke har fast arbeid med lønn, eller som er med i annen fast, statlig støtteordning. Det er kunstnerorganisasjonene som fastlegger kriteriene for tildeling og foreslår kandidater. Stipendene blir ikke kunngjort.

       Allerede i 1975 ble det fremmet forslag om å legge ned denne ordningen. Vi kan forstå at det umiddelbart er vanskelig å akseptere at en foreslår å fjerne denne ordningen, dvs. at en ikke skal ta inn nye i ordningen. Men det er en realitet at fra og med år 2007 vil alle ha 40 års opptjeningstid i forhold til tilleggspensjon i folke-

       trygden, og det burde da ikke være nødvendig å ha en særordning for kunstnere i forhold til andre yrkesgrupper. Her ser det ut til at flertallet i komiteen ikke deler departementets syn i denne saken, de foreslår å fortsette ordningen som i dag.

       Komiteen er også svært opptatt av de frie sceniske gruppenes vilkår. De senere års utvikling av slike grupper og den gode kvalitet det er på mye av det de gjør, samt de spennende sceniske uttrykksformer de utvikler, gjør at flertallet i komiteen er enig i at en skal prioritere disse i årene framover.

       Vi har også omtalt Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillingene i innstillingen. Årsaken til dette er at de nå er i gang med å planlegge for samlokaliseringen, en prosess som vi i komiteen følger med på, og som vi ønsker dem lykke til med. I denne sammenheng er det viktig at de får ta med seg den kompetanse de tre hver for seg har opparbeidet seg som formidlere. Samtidig skal de i forbindelse med den prosessen en samlokalisering er, utvikle nye nettverk og nye og bedre metoder for formidling, men de skal også videreutvikle seg selv som egne institusjoner, samtidig som de videreutvikler samarbeid med andre, både nasjonale og regionale.

       Våre nye landsmenn er også omtalt i meldingen. Det er nok ennå slik at det er relativt få kunstnere med innvandrerbakgrunn som gjør seg gjeldende i norsk kulturliv. Det kan være flere årsaker til dette. Muligens er manglende kontakt med resten av kunstnermiljøet en av årsakene, en annen kan være at de representerer et kunstuttrykk som har vanskeligheter med å bli anerkjent i den europeiske tradisjon og dermed ikke blir stilt ut der publikum er. Da får vi som publikum ingen kunnskaper om denne kunsten. Vi må derfor sette inn spesielle tiltak for å endre på dette, noe som departementet varsler i meldingen, og som støttes av flertallet i komiteen.

       Barn og unge er en viktig målgruppe for den kunstner-politikken som føres. De skal ha mulighet til å bli kjent med kunsten, samtidig som de skal utvikle sine egne aktiviteter på dette området. Her har både staten og kommunene et felles ansvar.

       Så over til en sak som det har vært en del diskusjon om, nemlig at departementet vurderer å samle flere fond under hatten Statens kunstfond. De fondene det er snakk om, er Bildende Kunstneres Hjelpefond, Fond For Utøvende Kunstnere, Norsk Kassettavgiftsfond og Det norske komponistfond. Det var reaksjoner på navnet fordi de fire fondene det er snakk om, i stor grad finansieres av avgifter på omsetning av kunsten - både billedkunst, musikk og offentlig fremføring, dvs. avgifter på kunstnerens produkter. Derfor mener noen at det ikke skal hete Statens kunstfond. Komiteen støtter dette og ber departementet finne fram til et mer dekkende navn.

       Jeg oppfatter det slik at komiteen ikke vender tommelen ned for forslaget om en slik administrativ samordning. Imidlertid vil det være behov for å gjøre en grundig vurdering sammen med kunstnerorganisasjonene og fondene, slik også departementet legger opp til.

       Det er ellers en del av de øvrige partiers merknader en kunne ha lyst til å kommentere. Jeg rekker ikke alt, men jeg vil til merknaden om at kunstnerbegrepet i meldingen ikke inkluderer folkekunstnere, si: Dette er ikke riktig. I kunstnermeldingen trekkes det ikke noe skille mellom kunstnere som, slik SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik uttrykker det, « arbeider ut fra røtter i folkelig tradisjon », og kunstnere som har et annet utgangspunkt for sitt arbeid. Derimot vil det være riktig å si at meldingen dreier seg om skapende og utøvende kunst på et profesjonelt nivå. En profesjonell musiker er selvsagt like mye kunstner om han spiller Bach eller folkemusikk.

       Jeg viser i den forbindelse til redegjørelsen for stipendordningene under punkt 4.4.1.1 i meldingen, der det av tabell 4.12 og 4.14 framgår at folkekunstnere er behandlet på linje med andre kunstnergrupper. Jeg kan ikke se at meldingen på noen måte legger opp til å nedprioritere denne gruppen i framtiden.

       Vi har venta på ei kunstnarmelding i fire år. Vi fekk ho ikkje i januar, då vi hadde god tid i komiteen - vi fekk ho ikkje i februar, medan vi endå hadde bra med tid - vi fekk ho heller ikkje i mars, då planlegginga i komiteen var rimeleg optimistisk - vi fekk ho ikkje i april, då vi såg korleis det tetta seg til - nei, vi fekk ho i mai, etter at ein samla komite hadde utsett ei rekke, for meg, viktige saker.

       Det er direkte ufint når enkelte representantar frå Arbeidarpartiet i denne prosessen har insinuert at fleire politiske parti, bl.a. Senterpartiet, har sabotert behandlinga av nettopp kunstnarmeldinga. Slike påstandar fell på si eiga meiningsløyse når ein les komiteen si innstilling. Det skal etter mi meining ikkje mykje energi til å skrive: « Vi er enig med departementet », eller « Vi støtter Regjeringen ».

       Senterpartiet ville noko meir og noko betre enn det denne kunstnarmeldinga gir rom for.

       Kvifor skulle Arbeidarpartiet presse igjennom ei behandling av akkurat kunstnarmeldinga? Det kunne tyde på at Regjeringa prioriterer kunstnarane som gruppe høgt. Men det finn vi få spor etter i denne meldinga.

       Det er heller slik at enkelte kunstnargrupper, og aldersgrupper innanfor kunstnargruppene, vil kome dårlegare ut dersom Regjeringa får støtte for forslaga sine, bl.a om å avskaffe stipenda til eldre, fortente kunstnarar. Det spørst om kunstnarorganisasjonene valde den beste allierte då dei unisont prisa kulturminister Turid Birkeland og den kunstnarmeldinga ho la fram. No i ettertid har pipa fått ein heilt annan lyd. Men dessverre for kunstnarane sjølve kom alle førespurnadene til komiteen for seint til at vi kunne reversere denne prosessen.

       Eg er overtydd om at kunstnarane hadde vore best tente med at alle politiske partia, ikkje berre regjeringspartiet, fekk høve til å gå grundig inn i kunstnarane sine rammevilkår og den rolla dei har i samfunnet. Kan svaret vere at Regjeringa har slikt hastverk fordi kunstnarmeldinga så å seie er « keisarens nye klede »? Eg kan i alle fall ikkje sjå denne kunstnarmeldinga som noka større politisk satsing på kunstnarane, og eg må legge til at det er avgrensa kor mange gonger ein kan bruke dei same millionane om og om igjen.

       Det er ikkje spesielt hyggeleg å sette strek for ei melding som inneheld fleire element som kunstnargrupper i framtida kan kome til å ynskje var betre usagte og ugjorde, enn at det står svart på kvitt i ei kunstnar-melding.

       Eg meiner at garantiinntekta er eit eksempel på dette. Garantiinntekta har etter mi meining ein viktig funksjon som ei sikker, om enn ikkje stor, inntektskjelde for den enkelte kunstnaren. Garantiinntekta medverkar også til at den enkelte kunstnaren kan busette seg kvar som helst i landet.

       No nyttar det ikkje for kunstnarorganisasjonane å kome i neste budsjettbehandling og foreslå at talet på garantiinntekter skal aukast. Arbeidarpartiet slår i dag fast at garantiinntektsordningsa skal bestå - på nåde - på dagens nivå, medan vi veit at Høgre vil bygge ned garantiinntektsordninga. Og Fridemokratane og Hagen sine menn her i salen stemmer stort sett heilt konsekvent mot all statleg deltaking på kunst- og kulturområdet. Så for enkelte kunstnargrupper, f.eks biletkunstnarane, blir garantiinntekta no ein slags pensjonsordning - ikkje fordi kunstnarane pensjonerer seg tidleg, men fordi dei er godt oppe i åra før det blir mogleg å få tildelt garantiinntekt. Etter mitt skjøn kan dette vere det fyrste steget på vegen til å avskaffe heile garantiinntektsordninga, for ved neste krossveg kan det vere enkelt å fastslå at garantiinntektsordninga ikkje har den verknaden som ho var tiltenkt.

       Tanken om avkorting, dvs. at kunstnarane ved hjelp av garantiinntekt skulle auke eigeninntekta si, var at garantiinntekta kunne reduserast tilsvarande for den enkelte kunstnaren og så å seie brukast om att til ein annan kunstnar.

       I utgangspunktet var det forventa at 285 garantiinntekter på sikt skulle rekke til ca 600 kunstnarar. Når det viser seg at det ikkje har vore gode nok inntektsmogleigheiter for kunstnarane, og INAS-rapporten slår fast at garantiinntekta reint kulturpolitisk har vore vellukka, er det for meg nærast fantastisk, for ikkje å seie forferdeleg, at Arbeidarpartiet og Regjeringa her trekker den konklusjonen at garantiinntektsordninga ikkje skal utvidast, men behaldast på dagens nivå.

       Det er same vanvittige argumentasjon departementet og kulturministeren har gitt uttrykk for når ei av grunngjevingane mot å halde oppe kunstfagstipendet er at desse studentane ikkje er dårlege betalarar.

       Forstå det den som vil, eg gjer det i alle fall ikkje! Det at folk er ærlege og gjer opp for seg og jobbar med alt anna enn det dei har utdanna seg for for å greie å betale studielånet, nyttar Regjeringa som eit argument for å redusere kunstfagstipendet. Dei same studentane søkjer flittig om betalingsnedsetting på grunn av lav inntekt. Det betyr ikkje anna enn meir pengar i statskassa, fordi desse studentane då må bruke lengre tid på å nedbetale låna sine. Dette illustrerer ein kunstnarpolitikk i revers.

       Det som bekymrar meg mest med denne meldinga, er at ho utruleg nok kan sjå ut til å ha som funksjon å avgrense talet på kunstnarar her i landet. Det vert sagt mykje fint i den politiske retorikken om kva vi skal bruke alle kunstnarane til i framtida. Eg kan då nemne det som vert sagt i Regjeringa sitt langtidsprogram, at estetiske fag skal få auka verdi i grunnskulen, og at møtet mellom barn og unge og kunst er eit prioritert område.

       Men kunstnarane er Regjeringa tydelegvis ikkje like villig til å prioritere. Kunstfagstipenda vert reduserte til ein uvesentleg sum. Vi skal altså ikkje oppmuntre dei unge i altfor stor grad til å ta kunstutdanning, sjølv om vi har mange utdanningsplassar for nettopp dette formålet. Når vi veit at kunststudentane i stor grad har vore rekrutterte frå det såkalla velståande lag av folket, forstår eg at Høgre går inn for å redusere kunstfagstipendet. Men at Arbeidarpartiet gjer det, det er for meg fullstendig uforståeleg. For kven har råd til å utdanne seg til eit yrke som ikkje gir deg smør på brødet, og attpåtil betyr fleire hundre tusen i studiegjeld? Eg er redd vi i dag sit att med ein kunstnarpolitikk som sannsynlegvis vil sementere ei systematisk skeiv rekruttering til kunstnar-yrket.

       Det er også uttrykkeleg uttalt - og eg siterer frå kunstnarmeldinga:

       « Som alle andre statlege verkemiddel vil også innsatsen på kunstfeltet vera del av ei total prioritering. »

       Og vidare:

       « Det vil heller aldri bli slik at den statlege innsatsen på feltet vil kunna innehalda ein automatisk økonomisk vekst etter kor stor tilveksten av kunstnarar er. »

       Det kan dessverre ikkje bety anna enn at kunstnarane går ei usikker framtid i møte. Desse signala kan vanskeleg tydast på nokon annan måte enn at kunstnarane kan gå endå magrare tider i møte dersom samfunnsøkonomien skulle forverrast, eller andre meir presserande oppgåver skulle bli aktuelle på Regjeringa sin politiske dagsorden. Då hjelper det ikkje mykje kor nøgde kunstnarorganisasjonane måtte vere med definisjon i denne meldinga av omgrepet « kunstnar » og kunsten sin funksjon i samfunnet. Kunstens autonome rolle kan kome til å bli ein sjølvoppfyllande profeti, om enn i noka anna meining enn det eg trur kunstnarorganisasjonane ynskjer seg.

       Det er også andre politiske verkemiddel i denne kunstnarmeldinga som har meir til formål å avgrense talet på kunstnarar enn å vere verkemiddel i ein offensiv kunstnarpolitikk i Noreg. Difor har Senterpartiet funne det nødvendig å understreke at ein auke av arbeidsstipend til unge kunstnarar ikkje må skje på kostnad av stipend o.a. til etablerte kunstnarar.

       Eg er av den bestemte oppfatninga at vi nødvendigvis ikkje sit att med dei beste kunstnarane og den kvalitativt beste kunsten ved å avgrense talet på kunstnarar. Det ser ut til å vera Regjeringa sitt hovudbodskap her. Eg trur det er mangfaldet og breidda som skaper moglegheitene for samarbeid mellom kunstnarane og skulen og barn og unge. Den kreative kunstnaren og einaren vert sannsynlegvis heller ikkje til i eit kulturpolitisk og kunstnerisk vakuum.

       Til slutt vil eg sette fram dei forslaga der Senterpartiet er medforslagsstillar.

       Påstanden og trugsmålet som vart nytta frå Arbeidarpartiet overfor biletkunstnarar og eit par andre grupper, var at dersom det vart ikkje-behandling i vår, ville ikkje dei utlova pengane koma til utbetaling før bortimot år 2000. Dette er sjølvsagt grunnlaust frå ende til annan. Dersom Regjeringa vil dela ut pengar til bestemte føremål, kan ho gjera det akkurat når ho vil. Dei pengane som det her er tale om, vil bli lagde inn i statsbudsjettet og ha sin verknad i kalenderåret 1998 i alle fall, fullstendig uavhengig av eit eventuelt komitearbeid i vår.

       Høgre har sitt eige opplegg for kunstnarmeldinga. Me har ikkje vilja prøvd å sy oss saman med fleirtalet og mindretalet når det gjeld formuleringar, men gjeve vårt syn og våre signal til kjenne gjennom ein lengre og samanhengande særmerknad. Høgre vil for sin del understreka kor viktig kunsten er som målestokk for kvaliteten i eit samfunn, og som kjelde for det einskilde menneskets opplevingsrikdom og livskvalitet. I ein strategi for å utvikla desse kvalitetane og verdiane er det ei rekkje faktorar som er avgjerande, både enkeltvis og i samspel. Både estetisk oppseding, kunnskap, utdanning, kunstforståing, formidling gjennom museum, galleri, media og kjøp og sal gjennom forretningar, auksjonar, lokale kunstforeiningar, utstillingar, kunstnarsentra osv. er viktig i det store perspektivet for å fremja bruk og forståing av kunst og den større bruken av kunstnarane som dei fleste av oss gjerne vil fremja.

       I dette spelet, i denne marknaden, har det offentlege sine roller som tilretteleggjar, støttespelar og katalysator. Kunst og kultur er eit fundament under vår nasjonale identitet og samtidig eit voksterfelt som treng vatning, lys og riktig gjødsling. Staten si rolle er etter vårt syn å medverka til rammevilkår som kan sikra at norsk kunst- og kulturliv kan utfalda seg i fridom og søkja sine eigne uttrykk. Anten uttrykksformene er pene og pyntelege eller meir utfordrande, eksperimentelle og grensesprengjande, ser Høgre fridomen både som eit mål og eit middel for å nå fram til det kvalitative mangfaldet.

       I ein aktiv kunstpolitikk meiner Høgre vidare at staten må ta eit hovudansvar for det ein kan kalla infrastrukturen i kulturlivet. Med det meiner me utdannings- og basisinstitusjonar for dei ulike kunstgreinene og elles føra ein kunstnarpolitikk som gjer det økonomisk og praktisk mogleg for kunstnarane å frigjera sine skapande evner og krefter til glede for eit samfunn som no heilt tydeleg treng meir immaterielle verdiar.

       Det å finna dette optimale balansepunktet for det offentlege engasjementet i kunstpolitikken, er ikkje lett. Høgre ser at vidareutviklinga av norsk kunst i stor grad er avhengig av gode arbeids- og levevilkår for kunstnarane, utan at ein derfor automatisk skal venta at staten skal syta for alle dei som ønskjer å ha kunst og kultur som leveveg. Det er vel på dette området som i handels-yrket, lærararyrket og andre yrke, at ikkje alle som prøver seg, har same talentet og same teften.

       Våre merknader til dei konkrete stønadsordningane går fram av innstillinga, og kan lesast der. Høgre har lenge varsla at me ser det som tenleg for føremålet at midlar blir vridde frå garantiinntektsordninga i retning meir langsiktige arbeidsstipend. Framlegg nr. 8, frå SV og Kristeleg Folkeparti er eit steg i den retninga, og Høgre vil derfor støtte det. Me er positive til framlegget frå departementet om eit spesielt stipend for unge, nyetablerte kunstnarar, men me er sterkt mot framlegget frå departementet om å avvikla ordninga med stipend til eldre kunstnarar som har gjort seg fortente til det, og vil såleis støtte framlegg nr. 3, frå Senterpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti og representanten Haukvik.

       Høgre viser til dei gode resultata som er oppnådde gjennom folkekunststipenda, og ettersom det er Høgre som har gjort opptakten til slike stipend og fått ordninga meir fram i budsjettmerknader og i debatt elles, er det ei glede for oss å røysta for framlegg nr. 4, frå dei tre partia.

       Når det gjeld framlegg nr. 1, frå Senterpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti og representanten Haukvik, ber Høgre om at det blir gjort om til eit oversendingsframlegg slik at me slepp å røysta mot det. Også me er for slike stipend, men kan ikkje binda oss til bestemte former eller nivå, uavhengig av budsjettarbeidet.

       Høgre meiner dessutan at ordninga med kunstnarløn eller heidersløn til særskilt framifrå kunstnarar bør takast opp att. Heidersløn må då kunne vera like ærefull om ho vert tildelt av ei regjering som av ein organisasjon eller ei fagforeining?

       Høgre er klart mot å samla alle moglege slag statlege fondsordningar inn i eit nytt samlande Statens kunstfond. Etter vårt syn vil ei slik samordning få meir negative enn positive verknader. Dei kunstfaglege vurderingane må haldast på topp prinsipielt set, etter vårt syn. Eit samrøre av for mange interesser under same paraplyen vil kunne føra til ein serie ukunnige og tvilsame avgjerder fagleg sett. Det vesle ein kanskje kan spara i økonomisk vinst, vil lett bli meir enn dyrt gjennom gnissingar og irritasjonar mellom grupperingar som representerer interesser, fagfelt og verdiar som er inkommensurable.

       Høgre vil vidare støtta sitt eige framlegg - eg vil ta opp det - røysta for nr. 9, og me vil også røysta for I i vedtaket. Alle andre framlegg vil me røysta mot.

       Meldingas kapittel 3 inneholder etter min mening mange kloke ord om kunstens og kunstnernes plass og rolle i det norske samfunnet. For SV er det imidlertid ikke noe mål å tilstrebe en harmonimodell omkring motsetninger som ikke skal eller bør forsones når vi diskuterer kunst. Jeg tenker da f.eks på de ulike syn på kvalitet og på elite- og folkeformen.

       Jeg rekker ikke å komme inn på alle viktige områder i meldinga, men vil konsentrere meg om noen av forslagene SV har fremmet aleine eller sammen med andre.

       Jeg er glad for at Høyre vil støtte forslaget om å videre-føre stipend for eldre, fortjente kunstnere. Dermed blir det flertall, og det er gledelig. Disse statlige stipendene betyr mye for mange kunstnere som har hatt et langt aktivt virke, og som ønsker å fortsette å skape eller utøve kunst etter pensjonsalderen.

       Det er også gledelig at flertallet i komiteen foreslår å be Regjeringa om å føre en kunstnerpolitikk som tar sikte på å gi kunstnerne flere oppdrag, bl.a for å styrke den estetiske kvaliteten i det offentlige miljø. For SV har dette gjennom flere år vært et satsingsområde. En god kunstnerpolitikk betyr å styrke bruken av kunst ved å gi oppgaver og oppdrag til kunstnerne, ikke bare stipend og garantiinntekter.

       De tre temaene som har vært mest framme i media og i høringene, er spørsmålet om å opprette et kunstfond, kunststipendene og de økonomiske spørsmålene.

       Komiteens flertall vil at man skal finne et annet navn enn Statens kunstfond. Det er nødvendig å finne et annet navn hvis det blir noe av et slikt administrativt fond.

       SV er enig i at det kan være behov for en samordning av en rekke ulike eksisterende sekretariater, men meldinga antyder at det nye organet skal ha forvaltningsmessige oppgaver.

       SV vil at et kunstfond som gjennom sine tildelinger skal foreta kulturpolitiske prioriteringer, skal holdes på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter. Vi vil ikke at et eventuelt nytt faglig administrativt organ skal få direktoratstatus.

       SV er enig i at forslaget om at en samordning av de ulike kunstfondene må vurderes grundigere og i nært samarbeid med de involverte kunstfondene og kunstnerorganisasjonene.

       SV vil også at kunstfagstipendene skal opprettholdes. Vi mener at det ikke i meldinga gis noen holdbare argumenter for å redusere eller fjerne kunstfagstipendene. Det kan ikke være tvil om at stipendet har vært avgjørende for at mange unge uten velstående foreldre har våget å gå i gang med kunstutdanning.

       Dersom vi ikke får flertall for å opprettholde kunstfagstipendene, er det viktig at de foreslåtte arbeidsstipend for nyutdannede gir en reell kompensasjon både når det gjelder antall og størrelse.

       Regjeringa har i media skrytt av at det nå kommer 50 mill. kr ekstra til en rekke gode formål, men realiteten er at summen er under det halve hvis kunstfagstipendene reduseres. Da blir det ikke mye igjen til aspirantordninga, til frie sceniske grupper, til utstillingsstipend, til innkjøp av kunst, til det flerkulturelle, til IT på kunstområdet osv. Dette vil SV som vanlig komme sterkt tilbake til når budsjettet skal behandles.

       Jeg vil til slutt ta opp forslagene nr. 8, 10 og 11.

       Men med den knappe tid som var til disposisjon etter at komiteen hadde avsluttet behandlingen av mange store saker, har de ulike fraksjoner arbeidet iherdig for å få et best mulig resultat. Likevel føler jeg sterkt at innstillingen ikke er slik den kunne og burde ha vært, fordi det ikke har vært tid til å drøfte bl.a flertallskonstellasjoner i innstillingen. Men når dette er sagt, vil jeg konsentrere meg om selve innholdet i kunstnermeldingen og innstillingen til denne.

       For det første vil jeg si at samfunnet vårt hadde vært fattig dersom vi ikke hadde hatt kunstnere, og at vi kunne glede oss over deres arbeider. Kunstsmak er forskjellig, men det er ikke vanskelig å kunne glede seg over de ulike uttrykksformer innenfor kunsten. Derfor er denne saken vi nå behandler, svært viktig både for enkeltmennesket og for samfunnet. Jeg tror faktisk at kunst kan medvirke til bedre helse. Det er ikke for ingenting at ulike institusjoner satser mer på kunst i dag. En har oppdaget at kunst kan gi impulser og inspirasjon til et meningsfylt liv for alle, og kanskje ikke minst for dem som har det spesielt vanskelig. Derfor er det gledelig at det i dag blir flertall for å understreke at kunstnerne bør gis flere oppdrag for å styrke den estetiske kvaliteten i offentlig miljø.

       Men for å kunne realisere dette, trenger vi kunstnere som har mulighet til å utøve sitt yrke og få den kompetanse de føler de har behov for. Kunstfagstipendet er viktig i denne sammenheng. Kristelig Folkeparti beklager at kunstfagstipendene ble kraftig redusert i budsjettet for 1997. Kristelig Folkeparti synes det er dårlig samsvar mellom den evalueringen som departementet har gitt av kunstfagstipendenes betydning, og de konklusjoner som trekkes. Kristelig Folkeparti vil opprettholde kunstfagstipendene. Men dersom kunstfagstipendet ikke økes igjen slik vi ønsker det, er det viktig med en økning av stipendene til kunstnere i etableringsfasen. Jeg vil understreke at dette behøver ikke være unge, nyutdannede kunstnere. Kunstnere i etableringsfasen kan også være mennesker litt opp i voksen alder. De bør ikke utelukkes fra en tilskuddsordning. I denne sammenheng vil jeg også nevne aspirantordningen, som jeg ser som et viktig og godt tiltak. Jeg forutsetter at aspirantordningen klart må være tilpasset kunstnernes behov og ikke konkurrere ut mulige ordinære arbeidsplasser.

       Inntektssituasjonen for kunstnere viser store variasjoner både innenfor ulike kunstnergrupper og mellom kunstnergruppene. INAS-undersøkelsen Rapport 96:1 viser at garantiinntektsordningen er økonomisk og kunstnerisk meget vellykket. Samtidig viser denne rapporten at det er spesielt billedkunstnere og kunsthåndverkere som har blitt hengende etter i inntektsutviklingen. Med dette som bakgrunn er Kristelig Folkeparti opptatt av garantiinntektsordningen. Den må videreføres og den må spesielt tilgodese de kunstnergrupper som har det vanskeligst økonomisk. Det bør være en fordel for alle at kunstnerne kan utøve sitt yrke og ikke må livnære seg på mange ulike måter.

       Det er positivt at Regjeringen gjennom stortingsmeldingen om kunstnerne ønsker å tilgodese unge kunstnere. Men dette må ikke gå på bekostning av voksne og eldre kunstnere. Derfor vil Kristelig Folkeparti at stipend for eldre, fortjente kunstnere skal fortsette. Vi synes også det er rimelig at Regjeringen vurderer flere stipend til folkekunstnere. Jeg synes ikke at folkekunstnerne har fått sin rettmessige plass i den meldingen som vi behandler i dag. Jeg la merke til det saksordfører sa - likevel vil jeg understreke dette med folkekunstnerne. Det må ikke bli slik at folkekunstnerne, som ofte arbeider i distriktene, blir en kunstgruppe som blir stemoderlig behandlet. I en tid med sterk internasjonalisering og et samfunn som blir mer og mer flerkulturelt, er det viktig å stimulere våre folkekunstnere.

       Jeg vil også nevne viktigheten av å satse på og styrke frie sceniske grupper.

       Til slutt vil jeg bare si at den ordningen med dette kunstfondet er vi glad for skal vurderes på nytt.

Jan Simonsen (Frp) : Dette er kanskje ikke tidspunktet på døgnet til å ta opp en kunstnerdebatt med resten av Stortinget, men siden det ikke forelå noe forslag i innstillingen, har Fremskrittspartiet vært nødt til å fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag med sikte på avvikling av alle offentlige stønadsordninger for kunstnere i løpet av en fireårsperiode. »

       Dette er et moderat forslag, fordi det gir kunstnere som ikke klarer å leve av sine produkter, rimelig tid til å omstille seg til et yrke som de er i stand til å mestre bedre.

       Kunstnere må selvfølgelig vurderes som selvstendig næringsdrivende. De produserer og selger et produkt på et fritt marked. Fins det ingen kjøpere til deres produkt, har produktet heller ingen verdi, annet enn for kunstneren selv. Dersom de ikke klarer å selge sin produksjon, bør de finne på noe bedre enn å albue seg fram i kampen om skattebetalernes penger på bekostning av vanskeligstilte eldre, syke og ressurssvake grupper. Det kan ikke være skattebetalernes plikt å støtte kunstnere som maler for å dekorere sine egne kjellerlokaler. I så fall får disse kunstnere finne seg nye jobber. Enkelte kunstmalere kan sikkert med fordel søke jobb som husmalere, og så kan de bruke fritiden sin til å svinge den mindre penselen og drive med hobbyen sin uten å belaste skattebetalerne.

       Fremskrittspartiet vil bare stemme for dette forslaget og stemme mot samtlige andre forslag som foreligger. Hermed er forslaget tatt opp.

       Representanten Berg kalte det pinlig. Jeg har ikke noe ord for situasjonen annet enn at jeg registrerer at meldingen om frivillige organisasjoner ikke blir behandlet, meldingen om medieombud ikke blir behandlet, meldingen om vold i bildemedia ikke blir behandlet, åndsverkloven blir ikke behandlet og lisensinnskrevingen, som er en kurant sak, blir heller ikke behandlet.

       Denne meldingen Stortinget har til behandling i dag, har de hatt på sitt bord i to måneder. Den ble bebudet 25. april fra denne statsråden. Hva som skjedde før min tid, kan jeg dessverre ikke ta ansvaret for. 25. april - den kom dessverre to uker for sent. Planlegging er også en egenskap som kan brukes i politikken.

       Jeg syns det er trist hvis det er slik at dette skal overfokuseres og vi ikke får en debatt som Simonsen faktisk legger opp til, en debatt som i vår tid kan være mer viktig enn noen gang. I en tid preget av uro og mangfold, er ikke spørsmålet om vi klarer å behandle saken, men hvordan skal vi sørge for at den strøm av offentlige midler som går til kulturformål, går til det som skaper kreativitet, det som evner å ta imot impulser, det som evner å gi et rikt tilbud til publikum også i neste årtusen.

       Hvis det er slik at den infrastrukturen vi har bygd opp innen musikk, litteratur, scenekunst og bildekunst, ikke er god nok til å representere kvalitet i de neste tusen år, hva gjør vi da? Er det som presenteres fra landets scener, utstillingslokaler og konsertsaler spennende nok og attraktivt nok til å konkurrere med TV og Internett? Eller for å si det på en annen måte: Er fellesrommene romslige nok til at enerommene kan forlates?

       Skulle vi på noe som helst tidspunkt ved enden av disse spørsmålene være i tvil om svaret, er det grunn til å stoppe opp. Flere midler inn i statiske ordninger skaper ikke nødvendigvis noe nytt, men kan tvert imot bidra til at det bestående står så stødig at det gråner. Faren er at hvis vi ikke i tide debatterer og reformerer, risikerer vi at de statlige overføringer til kultur kanaliseres til områder som ikke representerer god nok kvalitet og kreativitet, og at det som yrer og gror i utkanten av den offentlige infrastruktur, faktisk dør hen.

       Vinneren i dette spillet er verken den sittende regjering eller den såkalte sittende opposisjon, eller - jeg holdt på å si - representanten Simonsen. Jeg ble et øyeblikk i tvil, fordi den som er vinneren, er den kommersielle internasjonale underholdningsindustrien, « plastic fantastic », og den er det mulig representanten Simonsen tilhører, i hvert fall liker deler av denne.

       Kulturelt mangfold og kunst av høy kvalitet er grunnleggende for menneskenes livskvalitet og kompetanse. Det er den vitamininnsprøytningen som skiller et kjedelig nærmiljø fra et spennende.

       Etter min mening står vi overfor et omfattende arbeid på de aller fleste felt innen kulturlivet for å nå målet om at kultur skal være det bærende element i lokalmiljøet, og den oppgaven er vi i gang med. Innen scenekunst, innen musikk, innen mediepolitikk og innen formidling er det behov for grunnleggende nytenkning. Og da er det faktisk naturlig å starte med en kunstnermelding, fordi kunst ikke oppstår av seg selv, fordi kunst ikke kan baseres på et marked alene, fordi staten er en av flere aktører i dette som handler om å sikre et kulturelt mangfold og kunst av høy kvalitet, for å sikre at det eksperimentelle får leve, og for å sikre at de nye impulsene får overleve. Men det er ikke slik, i hvert fall ikke meg bekjent, at noen yrkesgruppe i dette landet har garanti for vekst, og økonomisk vekst, inn i framtiden. Ingen har det. Heller ikke de gruppene som vanligvis står Senterpartiet nær, har det. Også kunstnerpolitikken må være en del av det totale økonomiske bildet. Kunstnerne er heller ikke en gruppe som er unntatt fra økonomiske lover. Men det er en erkjennelse at det statlige ansvaret særlig må ta hånd om de områdene som vi i dag ønsker å stimulere, nemlig det som går på nyskaping, det som går på det eksperimentelle, og det flerkulturelle i dette samfunnet.

       Hvorfor en kunstnermelding akkurat nå? Jo, fordi den kunstnerpolitikken vi i dag har, ble skapt på 1970-tallet, og fordi den i dag bidrar til å stigmatisere et kulturliv som passet i går, men som ikke passer for morgendagen. Til tross for at innsatsen har økt på omtrent alle områder innenfor de ordningene som berører kunstnere, har utviklingen blitt slik at færre har klart å livnære seg som kunstnere, bl.a fordi andelen yrkesaktive kunstnere har økt fra 1979 til 1993 med mellom 30 og 40 %. Det vi også med sikkerhet kan fastslå, er at ordningen ikke treffer unge kunstnere i tilstrekkelig grad.

       Det fins ingen strategi i kunstnermeldingen, har jeg hørt noen si. Jeg ser ingen strategi hos opposisjonen heller, men det skal jeg kanskje la ligge. Strategien er klar. Dette er en kunstnermelding som prioriterer de unge, det nyskapende og også i større grad det som skjer utenfor de offentlige institusjonene - i denne sammenheng de frie sceniske gruppene. Det er en kunstnermelding som ønsker mer fleksibilitet, og mindre fastgrodde ordninger fra 1970-tallet. Det er en kunstnermelding som sier ja til samhandling med kunstnerorganisasjonene for å oppnå en regelverksavtale som er i pakt med vår tid, og som har den fleksibiliteten som må til hvis vi skal stimulere til nyskaping.

       La meg så til slutt ta noen av de påstandene og forslagene som ligger i innstillingen: En rekke kunstner-organisasjoner er ikke hørt. - Hvem er de kunstnerorganisasjonene? Departementet har hørt 25. Jeg vil si at de fleste av dem jeg kjenner til, hører til på den lista, og jeg har selv hatt personlig møte med de aller viktigste av kunstnerorganisasjonene. Når det gjelder de man ikke finner på lista, har departementet fått en gjennomgang, sammen med Statistisk sentralbyrå, for å få fram det materialet som ligger i meldingen på undersøkelsen.

       Så sier representanten Sollied Øveraas at garantiinntektene vil bli en pensjon. Selv om man har kort tid, er kunstnermeldingen på 84 sider. På de 84 sidene står det veldig klart at garantiinntektene og regelverket rundt dem skal gjennomgås, gjennomgås for å sørge for at unge og nye slipper inn. Og hvis unge og nye slipper inn, blir det ikke en pensjon - det betyr en mer fleksibel ordning enn den vi i dag har.

       Så sier man at en spesialordning for kunst til innvandrere er eksotifisering. La meg da understreke at det er det ikke ment som. Tvert imot er denne ordningen, som skal legges til Kulturrådets virksomhet, ikke ment å være eksotifiserende på noen som helst måte. Det vil jeg tro at jeg også har gitt uttrykk for i debatten om integrering tidligere. Poenget ligger i at vi må etablere ordninger som gjør at vi er i stand til å integrere innvandrere som publikum og kunstnere på en skikkelig måte i våre institusjoner.

       Så sier representanten Jorunn Hageler: 50 mill. kr er tull, fordi noen av pengene går bort når kunstfagstipendet faller. Da må jeg få lov til å minne om at kunstfag-stipendet er falt. De pengene er borte. Det ble vedtatt av dette storting før jul. De 50 mill. kr er altså nye, friske midler. Så kan man like de nye, friske midlene mer eller mindre, men det betyr at vi nå etablerer en ny ordning for et nytt stipend for unge kunstnere i etableringsfasen, fordi det gamle kunstfagstipendet ikke fungerte i tilstrekkelig grad. Ikke fordi kunstfagstudenter kunne tilbakebetale sin gjeld, slik representanten Sollied Øveraas på en måte sier det, men fordi kunstfagstipendet ikke har bidratt til å rette opp en sosialt skjev rekruttering, fordi kunstfagstipendet har ført til overstimulering av studier i utlandet, fordi kunstfagstudentene kommer ut med forholdsmessig høyere gjeld enn andre, fordi man gjennom kunstfagstipendet ikke treffer målrettet, fordi man gjennom kunstfagstipendet har en ordning som egentlig er for å kompensere for lav inntekt. Legger man det på utdanning, får man skjevt resultat. Det vi gjør med det nye stipendet, er å treffe dem som trenger det, når de trenger det, når de er ferdig utdannede kunstnere og ønsker å etablere seg som det. Det er da man trenger denne hjelpen, og det er heller ikke slik at alle nyutdannede kunstnere trenger den.

       Alle andre forslag i denne innstillingen som har flertall, er det uproblematisk for denne statsråden å si hurra for, for alle de ligger i meldingen. At departementet skal vurdere et Statens kunstfond, sier departementet i meldingen. Det er flott, det skal vi gjøre, og vi trenger ikke å kalle det Statens kunstfond engang. Hva barnet kalles, er i grunnen ikke så farlig for meg. Klarer vi å få en bedre samordning på dette området, vil jeg si at det er en fordel.

       La meg bare få lov til å si én ting: Jeg opplever det ikke som at folkekunstnere er utelatt fra denne meldingen. At man ikke er nevnt spesielt, betyr ikke at man er glemt. Profesjonelle kunstnere er inkludert i denne meldingen, og det vil jeg tro representantene også mener at folkekunstnere er.

       Eli Sollied Øveraas (Sp) : Det er godt å høyre at departementet har hatt høve til å høyre 25 organisasjonar - det har nemleg ikkje eg.

       Så er det eit pussig samantreff at vår komite har sakene frå Planleggings- og samordningsdepartementet. Det kunne jo tyde på ei viss planlegging frå departementet når det galdt oversending av saker til komiteen, men så er dessverre ikkje tilfellet.

       Eg vil sitere følgjande frå kunstnarmeldinga:

       « Departementet tek elles sikte på å overføra løyvingane til kunstnarsentra til det generelle rammetilskotet til fylkeskommunane utifrå omsynet til at ein på regionalt nivå bør stå fritt når det gjeld å utvikla ordninga med kunstnarsentra. »

       Vi har dessverre ikkje berre gode erfaringar når Regjeringa flaggar saker under fana lokalt eller regionalt sjølvstyre. Når dei lovpålagde oppgåvene står i kø, og når Regjeringa f.eks ikkje gjev den same kompensasjonen for auke i legelønningane til fylkeskommunane som dei gjev til seg sjølve, staten, tyder det at andre « mindre presserande » oppgåver kan kome i faresonen i kvar budsjettbehandling. Stortingsfleirtalet i Innst.S.nr.115 (1992-1993) om « Kultur i tiden » understreka at finansieringa av kultursentra ikkje måtte setje sentra i fare og bad departementet vurdere nødvendige tiltak som sikrar drifta før eventuell endra finansiering vart sett i verk.

       Når ein kjenner oppgåvene til kunstnarsentra, som spenner frå formidling av arbeidsoppdrag for kunstnarane, og særleg når det gjeld utsmykking av offentlege bygg, til konsulentoppdrag osv., er eg uroa for framtida for desse sentra. Eg meiner Regjeringa her handlar mot stortingsfleirtalet sin klare tale i samband med « Kultur i tiden ».

       Kan statsråden forklare kva som er grunnen til at Regjeringa her går imot fleirtalet si innstilling til St.meld.nr.115 (1992-1993)?

Statsråd Turid Birkeland : Jeg syns det er interessant å få et spørsmål, særlig fra en representant fra Senterpartiet, som i hvert fall i tonen for meg høres ut som et ønske om sentralisering. Jeg for min del tror at vi på flere felter innenfor kulturpolitikken trenger å få en mye sterkere desentralisering enn vi i dag har. Og jeg merker meg med stor interesse at bl.a Senterpartiets representant er med på en mindretallsmerknad omkring de tre riksinstitusjonene, Riksteatret, Riksutstillingene og Rikskonsertene, hvor man understreker behovet for å se nærmere på deres kontakt ut.

       Jeg er helt enig i det jeg tror ligger i representanten Øveraas' spørsmål, at vi må finne fram til ordninger som sikrer at det som blir regionalt og lokalt ansvar, også får muligheten til å overleve. Det er en langt større debatt enn bare debatten om kunstnersentrene. Det er bl.a debatten omkring hvordan vi skal stoppe at kommune etter kommune konsekvent skjærer ned nettopp på kultursektoren. Det er en debatt der jeg imøteser deltakelsen til ikke minst Senterpartiets lokale politikere, for å se om deres engasjement er like stort som det representanten Øveraas her tilsynelatende legger for dagen.

Kjellaug Nakkim (H) : Det er 20 år siden Stortinget behandlet en kunstnermelding. Jeg syns at kunstnermeldingen hadde fortjent en bedre og mer inngående behandling, også i komiteen, enn den har fått. Kunstner-meldingen hadde også fortjent å bli debattert på et annet tidspunkt enn kl. 2 om natta, og med nedkuttet taletid, altså en amputert debatt. Det regner jeg med at statsråden også kan være enig i. Eller syns hun kanskje at meldingen har fått en tilfredsstillende behandling? Er hun fornøyd med innstillingen?

       Kunstnermeldingen har som sagt komiteen ventet på i hele perioden. Da kartleggingen av kunstnernes inntekter og yrkessituasjon forelå, regnet vi, i likhet med kunstnerorganisasjonene, med at den snart måtte komme. Kunstnermeldingen har tydeligvis hatt en trang fødsel i Regjeringen. Men jeg ser det også slik at regjeringen Jagland ikke hadde så veldig mange vimpler å vise til, så jeg regner med at det kanskje er noe av bakgrunnen for at man presset meldingen fram, og at den fikk en slik behandling som den nå har fått.

       Kunstnerorganisasjonene presset også på for å få meldingen behandlet, og de henviste til statsrådens uttalelser om at hvis meldingen ikke ble behandlet nå før sommerferien, ville det ta flere år før meldingen ble behandlet. Dessuten kunne heller ikke penger bli lagt inn på statsbudsjettet for 1998, siden meldingen ikke var blitt behandlet i Stortinget. Mener virkelig statsråden at det er tilfellet at man ikke da kunne legge inn penger? Eller er det slik at det ikke er så veldig enighet i Regjeringen om meldingen, slik at man da kunne velge å utsette å legge penger inn på budsjettet for 1998?

Statsråd Turid Birkeland : Fordelen med arbeiderpartiregjering er at man i hvert fall er enig innad i regjeringen, så man slipper å ha en diskusjon omkring dette der.

       Så spør Kjellaug Nakkim om statsråden er fornøyd med innstillingen. Ja, når statsråden får flertall for alle de forslag hun framlegger, kan hun ikke være lei seg! Jeg syns det i utgangspunktet er et helt all right utfall av denne saken.

       Jeg er enig med Kjellaug Nakkim i at det å ha en debatt kl. 2 om natta kanskje ikke er det kunstnerne eller komiteen kunne ønske seg. Men det kan jeg nå i hvert fall ikke ta noe ansvar for. Det tror jeg rovdyrene som gikk foran oss, har et større ansvar for i denne sammenheng.

       Nakkim sier så at Regjeringen kanskje ikke hadde så mange vimpler. Jeg håper ikke det er grunnen til at Kjellaug Nakkim forsøkte så godt hun kunne, å ta ned denne.

       Hva gjelder penger uten behandling først i Stortinget: Jeg har vært på dette stortinget en gang tidligere i livet. Det har også ført til at jeg har respekt for dette stortinget. Når man ønsker å innføre helt nye ordninger, hvilket ligger i kunstnermeldingen, mener jeg at det er en klar fordel å få presentert det for Stortinget først, slik at jeg vet om Stortinget er for en helt nytenkning omkring frie sceniske grupper, etablering av et helt nytt stipend for unge etablerte kunstnere og en ny aspirantordning. Dette syns jeg faktisk det er et poeng å få Stortingets mening om.

       Så er det selvfølgelig sånn at jeg og Regjeringen kan fremme disse forslagene også i budsjettsammenheng. Men det er en fordel å få Stortingets syn på dette før vi gjør det ved høstens budsjettbehandling. Så enkelt er det.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Ifølge INAS-rapporten om kunstnarane sine økonomiske vilkår er hovudtendensen at blant kunstnarar er det mange med låge inntekter. Kunsthandverkarar, biletkunstnarar, ballettdansarar, fotografar og koreografar ligg i sjiktet for låginntektsgruppene. Biletkunstnarane utgjer ei av dei to største kunstnargruppene og er samtidig låginntektstakarar. Kva konkret er det i denne kunstnarmeldinga statsråd Birkeland meiner vil betre inntektene til låginntekts- takarane blant kunstnarane?

       Så vil eg litt tilbake til kunstnarsentra. Eg refererte frå innstillinga til « Kultur i tiden » der departementet vart bedt om å vurdere nødvendige tiltak som sikrar drifta før eventuell endra finansiering vart iverksett. Eg vil gjenta spørsmålet mitt til statsråden. Eg fekk ikkje noko svar på det spørsmålet som eg stilte i førre replikkrunde. Kan statsråden prøve å forklare kva som er grunnen til at Regjeringa no går imot fleirtalsinnstillinga til « Kultur i tiden »?

       Statens oppgave i forhold til kunstnerne er tosidig. Den ene er at staten har innkjøpsordninger og utsmykkingsoppgaver som gir kunstnerne arbeidsoppgaver, og den andre er å gi kunstnerne økonomiske muligheter gjennom direktestøtte til enkeltkunstnerne for å utføre sin profesjonelle kunst.

       Det må aldri bli slik at den statlige innsatsen på dette feltet fører til automatikk i vekst etter hvor stor tilvekst det er av kunstnere. Det betyr ikke, slik Senterpartiet tolker det, at man prøver å avgrense antall kunstnere. Det har vært andre samfunnsformer som har prøvd å holde kontroll og avgrensning med kunstnerne. Det har ikke lykkes. Men er ikke Senterpartiet enig i at man skal ha en viss kvalitet også på kunstnerområdet, slik man har på alle de andre områdene innenfor det offentlige rom? Medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik har i en fellesmerknad sagt:

       « Flere skal altså få hjelp i etableringsfasen som kunstnere, men når de så er etablert, er staten ikke lenger like villig til å bidra for å opprettholde deres arbeidsmuligheter. »

       Det kan godt være at det skyldes tidspress at setningen ikke var spesielt godt formulert, men etter innlegget fra Senterpartiet, er jeg faktisk i tvil. Mener egentlig disse partiene at staten fortsatt skal gi hjelp og støtte til etablerte kunstnere? Da blir jeg ganske betenkt. Det er på ingen måte slik i andre livssituasjoner - når folk er etablert, klarer de seg på egen hånd. Kanskje dette kunne forklares noe nærmere?

       Senterpartiet beskylder også kunstnermeldingen for å mangle strategier eller klare målsettinger. Jeg må sterkt tilbakevise det. For leser man kunstnermeldingen nøye, finner man både klare mål og strategier. Målene er: Man ønsker å samordne de statlige støtteordningene for kunstnerne. Man ønsker å gi arbeidsstipend. Man ønsker revisjon av ordninger, og man ønsker en samhandlingsmodell mellom kunstnerorganisasjoner og departement.

       Strategiene for å nå dette skal ikke bare ligge i Stortinget. Her er det departementet og kunstnerorganisasjonene i samarbeid som er nødt til å finne løsningene. En stortingsmelding om kunstnerne vil alltid bare antyde målsettingene, men de praktiske grepene finnes gjennom samarbeid mellom departement og organisasjoner, for gjennom en slik samhandling kommer de mest vellykkede løsningene fram.

       Vi har ingen dårlig kunstnerpolitikk i Norge, spesielt hvis vi sammenligner oss med andre land. Vi har et godt gjennomtenkt system som trenger modernisering. Kunstnermeldingen framstår som et grundig arbeid som bygger på omfattende utredningsmessig forarbeid, oversiktlig framstilling av kunstfeltet og foreslåtte tiltak. Dette er faktisk ikke skryt fra regjeringspartiet - det er Norsk Kulturråd som sier dette. De slutter seg også til de kunstnerpolitiske prinsippene som ligger i meldingen. Jeg synes det er et godt kvalitetstegn.

       I Norge lar vi ikke markedskreftene alene sikre vitalitet, kvalitet, variasjon og fornyelse på kunstområdet. Derfor er staten en aktiv medspiller på kunstnerområdet, både økonomisk og direkte gjennom oppdrag. Slik skal det være også i framtiden.

       Tillat meg så å komme med et aldri så lite hjertesukk til slutt. Det kan ikke være slik at kunstnerorganisasjonene ikke vet sitt eget beste. Etter kritikken fra Høyre og Senterpartiet å dømme, skulle man nesten tro det. For hvis de roser statsråden for at kunstmeldingen har vært bra, har de valgt feil samarbeidspartner. Hvis de vil ha behandlingen før sommerferien, har de ikke satt seg godt nok inn i den. Kunstnerorganisasjonene er voksne. De visste hva de gjorde, både når de har påvirket for å ha rost meldingen, og påvirket for at man skulle behandle den.

Roy N Wetterstad (Uav) : Som det fremgår av innstillingen, har ikke jeg tatt del i komiteens behandling av kunstnermeldingen, og jeg hører med til dem som reagerer kraftig på måten Arbeiderpartiet og SV

       har presset gjennom denne behandlingen på, når det var så kraftig motstand mot å ta saken i denne sesjonen.

       Stortinget bør ikke godta den type hardkjør som har vært i denne siste innspurtsperioden, ikke fordi vi ikke tåler å arbeide hardt, men fordi sakene rett og slett får en for dårlig behandling. Jeg mistenker Regjeringen for å ha det som en bevisst taktikk å strø på med saker helt på tampen av en periode. Når behandlingen blir rask og overflatisk fordi det er så mye å gjøre, har de antakelig funnet ut at de har større mulighet for å få gjennomslag. Stortingsrepresentantene er i en slik situasjon ikke skjerpede og kritiske nok, og vi bør sette foten ned i forhold til en slik behandlingsform.

       Jeg mener denne saken burde vært utgangspunktet for en omfattende debatt om hvordan kunsten best kan fremmes i vårt samfunn, hvor prinsipper og ideologi var fremtredende. Jeg står for en liberal kulturpolitikk som har som utgangspunkt at det offentlige skal spille en langt mindre dominerende rolle i forhold til kunsten og kunstnerne. Kulturen skal være fri for politisk styring. Skal vi komme dit, må utallet av statlige ordninger rettet mot kunstnere, bygges ned fordi de er styrende. Statlig fremme av kunstnerisk middelmådighet er verken viktig eller riktig. Jeg vil påstå at de virkelige talenter ikke er kommet seg frem ved hjelp av offentlige tilskudds- og støtteordninger. Statens viktigste rolle, også i forhold til kunst og kultur, bør heller være å sørge for en rettslig ramme for individenes frie valg.

       Når man i Norge forsøker å målstyre kultur, fører dette bare til stagnasjon. Politikerstyring vil underslå kulturens grensesprengende vesen. Derfor bør vi sørge for et åpent marked også på dette området, slik at folk og næringsliv kan bruke sine midler på det de selv vil benytte seg av eller støtte opp om. Den norske sosialisering og byråkratisering av kulturlivet har medført en offentlig styrt etterspørsel, hvor kunstnernes primære mål og oppgaver kommer mer og mer i bakgrunnen. Interesseorganisasjonene og pressgrupper i kunst- og kulturlivet er i ferd med å bli store pumpeverk som bruker svært mye tid og krefter på å markedsføre seg mot politiske miljøer for å suge ut mest mulig penger til det feltet de dekker. Offentlig satsing på kunst vil heller aldri kunne yte alle rettferdighet i den forstand at alle får sin del av kaken. Offentlige som private bidrag er og blir selektive, gitt på et subjektivt grunnlag. I realiteten er det derfor ingen praktisk logikk i at offentlig ansatte kulturbyråkrater eller politikere skal foreta valg på vegne av den enkelte. Man må forvente at det i et uavhengig marked finnes mennesker som er skikket til å fornye og videreutvikle felles kulturverdier. Ut fra et liberalistisk synspunkt mener vi at skapende kunst og kunst-utøvere er en del av vårt aktive åndsliv. Kunst og kultur er som sådan en vesentlig del av vår identitet og gjennomsyrer således hele samfunnet. Fordi den er allestedsnærværende, trenger den ikke politisk manipulering for å kunne videreutvikles. I praksis er en sterk offentlig satsing på kunst en undervurdering av enkeltmennesket, noe som på sikt vil gi økt fare for at folk taper respekt for kunst og kultur.

       Jeg understreker at intensjonen bak en liberalistisk kulturpolitikk ikke er å frigjøre offentlige midler slik at disse kan brukes på andre formål. En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot et mål, og målet er et fritt og selvstendig kulturliv.

       Fordi dette har vært en ikke-sak for oss, stemmer vi mot alle romertallene i innstillingen, mot alle mindretallsforslag, bortsett fra det siste, som er kommet på bordet fra Fremskrittspartiet.

       Senterpartiet ynskjer ikkje at dette forslaget blir nedstemt, og eg ber om at det blir gjort om til eit oversendingsforslag.

Statsråd Turid Birkeland : Meget kort: Jeg skal bare rette opp en feil jeg kom i skade for å si i mitt innlegg. Meldingen var ikke to uker forsinket, den var én uke forsinket. Den skulle vært fremmet den 25. april og ble fremmet 2. mai.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 12.

       (Votering, se side 4545 f.)

       Presidenten: Etter ynske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten når det gjeld debattopplegget for sakene nr. 13 og 14, føreslå at lengste taletid vert sett til 5 minutt for kvar gruppe og for statsråden, og at det ikkje vert gjeve høve til replikkar etter dei enkelte innlegga. - Det vert sett på som vedteke.