Sak nr. 1
Hans Majestet Kongens tale til det 142. Storting ved dets åpning og melding om Noregs rikes tilstand og styring

Sak nr. 2
Regjeringens erklæring i Stortingets møte 21. oktober 1997

TALERE:

       Kristin Halvorsen (SV) (fra salen):

       Jeg prøvde å få oppmerksomhet før det ble klubbet, men det er mulig jeg var litt for beskjeden.

       Kristin Halvorsen (SV) (fra salen):

       Ja, jeg har et forslag til ordning av debatten.

       Thorbjørn Jagland (A) : Det viktigste av alt for Arbeiderpartiet i opposisjon, som det var i regjeringsposisjon, vil være å trygge arbeidsplassene og presse arbeidsledigheten ytterligere tilbake.

       Vi vil fortsette å gjenta det vi sa i Stortinget i juni, og som var vårt hovedbudskap i valgkampen: Norge har kommet til et vendepunkt. Hvis vi ikke evner å føre en ansvarlig økonomisk politikk nå, legger vi grunnlaget for økende arbeidsledighet senere.

       De andre partiene kjørte sin valgkamp på store offentlige utgifter og på nye skattelettelser. Dette er etter vår oppfatning det verste som kan skje Norge nå. Vi kan ikke gi gass her når det er sterk oppgang på praktisk talt alle områder. Dette gjorde vi i 1984-85, og vi hadde like store oljeinntekter da som nå, men vi fikk en dyp økonomisk krise. Tusener ble arbeidsledige.

       Arbeiderpartiet vant ikke fram med sitt syn i valgkampen. Derfor er det naturlig at de andre partiene tar over ansvaret. De partiene som vil bruke mer oljepenger eller gi skattelettelser til de rike, må få prøve seg. De må fra regjeringskontorene få mulighet til å begrunne hvorfor dette er klokt for Norge. Men vi må også ha lov til å håpe på at alt ser annerledes ut for dem når de selv sitter med ansvaret: at ansvaret siger inn over dem, og at Norge blir befridd fra den utrolige overbudspolitikken som utspant seg særlig det siste året her i Stortinget og i valgkampen nylig.

       Hvis Arbeiderpartiet hadde fortsatt i regjeringsposisjon, ville sentrumspartiene, SV og Fremskrittspartiet fortsatt å presse på for stadig økende offentlige utgifter og mer bruk av oljepenger. Samtidig ville Høyre ha fortsatt å presse på for lavere og mer «rettferdige» skatter.

       Det er blitt sagt at Arbeiderpartiet kunne fortsatt å styre med vekslende støtte fra sentrum og Høyre, noen ganger også med Fremskrittspartiets hjelp. Dette er ikke riktig. Det riktige er at disse partiene ville ha fortsatt der de sluttet: å presse oss fra hver sin kant til å føre en politikk vi ikke kan stå ansvarlig for. Arbeiderpartiet vil ikke administrere Norge inn i renteoppgang, prisstigning og ny økning i arbeidsledigheten.

       Jeg vil si med en gang at Arbeiderpartiet vil være

       De tre regjeringspartiene skal på flere områder administrere en politikk de er svært uenige i, og de har forandret standpunkt i mange sentrale spørsmål der de angrep arbeiderpartiregjeringen hardest. Dette går fram av regjeringserklæringen. Når det f.eks gjelder Kyoto-forhandlingene, har de så langt overtatt arbeiderpartiregjeringens forhandlingsopplegg, som de sterkt kritiserte her i Stortinget.

       Også når det gjelder reduksjoner i norske utslipp, later de til å ha endret standpunkt. I sentrumspartienes innstilling til langtidsprogrammet i vår het det at norske CO₂ -utslipp skal bringes ned til 1989-nivå innen år 2005. I Voksenåsen-erklæringen er dette endret til at utslipp av CO₂ og andre klimagasser skal bringes ned til 1989-nivå innen år 2005. Å inkludere også andre klimagasser har Arbeiderpartiet stått på lenge og blitt kritisert for. Nå later sentrumsregjeringen til å komme etter. Regjeringen skal få vår støtte her, og jeg vil legge til at jeg tror vi alle må innstille oss på å skape en bred politisk enighet for å få til de nødvendige og upopulære tiltak for å legge om samfunnet i bærekraftig retning, dvs. populær retning. Men vi kan ikke, slik vi gjorde de siste årene, stå og krangle om disse tingene for å hente kortsiktige popularitetsgevinster for de enkelte partiene. Det vil ikke Arbeiderpartiet gi seg inn på. Vi hadde for mye av det i forrige periode.

       Det er i den økonomiske politikken og i fordelingspolitikken Regjeringen må belage seg på størst problemer. I den økonomiske politikken står den nye Regjeringen overfor både et moralsk problem og et økonomisk problem. Det moralske problemet består i at de tre regjeringspartiene i juni i år foreslo å plusse på statsbudsjettet for i år med 8 milliarder kr på årsbasis. Kontantstøtte til småbarnsforeldre var ikke med her, så det kommer i tillegg. Hvis disse partiene skal beholde sin troverdighet, må de jo plusse på alt dette på neste års statsbudsjett. Men gjør de det, får de et stort økonomisk problem.

       Arbeiderpartiet mener at påplussingene fra i vår, pluss alle løftene i regjeringserklæringen, ikke er ansvarlig politikk. Hvis Regjeringen ikke er villig til å føre en ansvarlig budsjettpolitikk, blir den nemlig nødt til å oppgi stabile valutakurser. Den overlater da ansvaret til Norges Bank ved å la kursene flyte og rentene gå opp. På den måten holder man prisstigningen i sjakk, men industrien utkonkurreres. Og det vil føre til at Norge ikke lenger er noe annerledesland. Vi har nemlig vært annerledes, fordi vi ikke har overlatt en vesentlig del av styringen til sentralbanken, slik mange andre land har gjort. Det som skjer når vi sier ja til alt, er at markedskreftene tar over styringen - enten ved at prisene stiger eller ved at man prøver å holde prisene i sjakk ved å la rentene øke. Dette er en urettferdig politikk fordi det velter byrdene over på dem som har minst fra før. Og det verste av alt er at arbeidsplassene kommer i fare. Når arbeidsplassene i eksportindustrien ryker, blir Norge mer oljeavhengig, og det er framtidige generasjoner som må betale regningen. Derfor vil jeg si at det viktigste av alt for Norge nå, det er å sikre stabile valutakurser og lave renter.

       Regjeringen kan snakke om verdier, den kan sette ned så mange verdikommisjoner den vil, men det har ingen mening hvis den ikke selv har mot til å forklare folk at man ikke kan få alt til alle på en gang. Dette er den viktigste moralske forpliktelsen en regjering har. Svikter den her, vil det gå ut over den viktigste verdien i vårt samfunn: retten til arbeid for alle, retten til å delta i samfunnet for alle på en fullverdig måte.

       Arbeiderpartiets verdigrunnlag er frihet for alle, likhet og solidaritet i samfunnet. Derfor vil vi vise ansvar, det er den viktigste nødvendighet i vår tid:

       Mer bruk av oljepenger nå undergraver alle disse målene - og jeg vil si: Hvis sentrumsregjeringen vil gi seg over til Fremskrittspartiets uansvarlige frieri til folket med oljemilliardene, blir det deres valg. Hvis Høyre vil gjøre det samme, påvirker ikke det vår holdning.

       Det går ingen lettvint vei til arbeid, velferd og rettferdig fordeling. Arbeiderpartiet vil ikke være med på å pumpe flere oljemilliarder inn i økonomien. Arbeiderpartiet vil fortsette å være ansvarlige i opposisjon, som vi var i posisjon.

       Vi vil også fortsette å stå for modernisering av samfunnet. Det går ingen vei tilbake. Veien går framover. Jeg er glad for at vi finner lite igjen av Senterpartiets gamle talemåter i regjeringserklæringen. Men dette er ikke nok. Regjeringen må evne å ta tak i de virkelige utfordringene som den teknologiske utviklingen skaper.

       Fellesdokumentet fra Voksenåsen og regjeringserklæringen er fulle av løfter om kontantstøtte, økte pensjoner og også skattelettelser. Regjeringspartiene har ikke klart å gjøre noen valg. På ett område gis det imidlertid ikke noe løfte, nemlig det aller viktigste: satsing på etter- og videreutdanning for alle. Det er dette som er viktig for at folk i Norge skal kunne møte den teknologiske utvikling, for at vi skal kunne skape flere, trygge og mer interessante arbeidsplasser. Det står i regjeringserklæringen at det skal skrives en stortingsmelding om dette. Regjeringen burde ha signalisert en klar forpliktelse til at den vil bidra til et trepartssamarbeid for å få på plass en bred etter- og videreutdanningsreform.

       Dette haster. Partene i arbeidslivet har sagt at de vil drøfte spørsmålet ved inntektsoppgjøret i 1998. Jeg ber om at Regjeringen bekrefter at den bebudede stortingsmeldingen blir klar slik at Stortinget kan ta stilling til den før inntektsoppgjøret starter i begynnelsen av februar.

       Dette handler om vår framtid som moderne industrinasjon, og det handler om livskvalitet. Hvis Regjeringen vil at Norge skal komme i bakleksa internasjonalt, kan den bruke pengene på økte kontantutbetalinger, trygder og skattelettelser i stedet for det alle andre land satser på nå: muligheten til å lære mer, og lære hele livet. Vi lever i et kunnskapssamfunn. Vi må derfor satse på den menneskelige faktor, den menneskelige arbeidskraft og den menneskelige skaperevne.

       Da er utdanning vesentlig. Dessuten må vi gjøre arbeidslivet og hverdagslivet lettere for folk. Det må bli lettere å kombinere arbeid og familieliv. Her har vi gjort mye i Norge. Vi har den høyeste fødselsrate og den høyeste yrkesdeltakelse i Europa - noe som skulle tyde på at folk klarer å kombinere arbeid og familieliv.

       Likevel føler mange - og med rette særlig unge familier - mangel på tid som et stort problem. Derfor må vi forbedre permisjonsordningene, både ved å gjøre tidskontoordningen bedre og ved å gi fedre egen opptjeningsrett til foreldrepermisjon når mor er i utdanning eller i yrkeslivet.

       Samtidig må vi nå målet om full barnehagedekning innen år 2000. Det vil gi en trygghet og stabilitet for ungene som de fleste dagmammaordninger aldri vil kunne gi - og det vil gi likeverdighet ungene imellom. Kontantstøtte har vi - og det skal vi fortsatt ha - gjennom barnetrygden. Den når alle. Vi bevilger 12 milliarder kr i året til dette, og det er den høyeste kontantstøtteordningen i verden.

       De borgerlige partienes forslag om en kontantstøtte som skal forbeholdes en spesiell gruppe, vil Arbeiderpartiet ikke støtte. De borgerlige partiene kaller det et rettferdighetsprinsipp når barnefamilier som ikke bruker barnehagene, skal få kontantstøtte. Hva da med dem som ikke bruker skolefritidsordningen, og dem som lærer ungene sine å spille piano selv, uten hjelp fra de kommunale musikkskolene? Hva med eldre som kjøper seg en hjemmehjelpstjeneste privat i stedet for å benytte det offentlige tilbudet? Skal også de få kontantutbetaling som kompensasjon for at de ikke bruker en offentlig tjeneste?

       Så vidt jeg forstår, skal det ikke være noe annet grunnlag for å få pengene utbetalt enn at man ikke bruker barnehageplass. Hvilken garanti finnes det for at foreldre kjøper tid for pengene? Kontantstøtten gir også mulighet til å kjøpe dagmamma- eller praktikantløsninger framfor barnehageplass. Her legges det opp til mange usunne tilpasninger og et dagmamma-marked som ingen vil være tjent med. Vi er tjent med å bygge videre ut de ordningene som går til alle mennesker i dette land - og framfor alt til barna i dette land.

       Innretningen på pensjonssystemet som Regjeringen legger opp til, vil ha den samme skjeve fordelingsvirkning. Arbeiderpartiet har sagt hva som er vår store oppgave i denne perioden: Det skal tas et kjempeløft i eldreomsorgen. Vi vil ha gode omsorgs- og tjenestetilbud slik at alle kan være trygge og kan legge nye gode år til livet etter pensjonsalder.

       Vi vil også løfte pensjonene til de pensjonistene som har minst å rutte med. Dette problemet er ikke så enkelt å løse som Regjeringen, SV og Fremskrittspartiet legger opp til. En minstepensjonist lever ikke alltid på bare minstepensjon. Etter reglene i folketrygden er det i dag om lag 347.000 minstepensjonister, men bare 80.000 - 100.000 av disse har bare minstepensjon å leve av.

       Derfor vil vi målrette støtten til dem som lever bare på minstepensjon. Og vi vil slå ring om prinsippene i folketrygden.

       Folketrygden bygger på to hovedpilarer: Folk skal få igjen en pensjon i tråd med hva de har betalt inn. Samtidig skal alle være sikret en grunnpensjon, dvs. en minstepensjon, uavhengig av om de har betalt inn noe. Det som nå foreslås, er at man i virkeligheten vil gjøre 70.000 - kanskje flere - til minstepensjonister. En kvinne som gjennom hele sitt yrkesaktive liv jobber tre av ukas fem dager i butikk og tjener 134.000 kr pr. år, vil f.eks ende opp som minstepensjonist. Alt hun har betalt inn gjennom sine år i arbeidslivet, vil ikke bety noen ting. En slik utvikling i folketrygden er grunnleggende gal.

       Jeg måtte gå så konkret inn på disse to forholdene. Dette er virkelig verdidebatt, fordi det rører ved selve det solidariske grunnlaget i velferdssamfunnet vårt.

       Forslagene om kontantstøtte og økte pensjoner har det ved seg at det blir mindre attraktivt å jobbe og betale inn til folketrygden. Men samtidig skal utbetalingene fra velferdssystemet økes med mange, mange milliarder kroner. Begge forslagene vil på årsbasis bety økte utbetalinger på 6-7 milliarder kr i første omgang. Noen må betale dette, selvfølgelig. Og når Regjeringen samtidig lar være å satse på en bred etter- og videreutdanningsreform som vil sikre verdiskapingen, blir det særdeles lite framtidsrettet.

       Staten må etter vår oppfatning sette pengene inn på tiltak for at folk skal kunne jobbe. Vi må være med på den teknologiske utviklingen, bl.a ved å la folk få mulighet til utdanning og videreutdanning.

       Vi må også satse på å være med i den internasjonale utvikling. Få land i verden er mer avhengig av dette enn Norge. Derfor vil jeg advare Regjeringen mot å være uforsiktig i sin omgang med EØS-avtalen. Vi må også være med i Schengen-samarbeidet, som setter Norge i stand til å delta i et europeisk samarbeid mot kriminalitet og narkotikatrafikk.

       Vi må nå ikke undervurdere at Norge befinner seg i utkanten av europeisk politikk. Derfor må vi ta alle muligheter i bruk for å få til et europeisk samarbeid der vi er med. Arbeiderpartiet vil være påpasselig overfor ethvert eksperiment som kan gjøre vår situasjon enda vanskeligere her. Vi må ha en sterk Europa-orientering, og vi må ville det alle sammen. Det vil Norge tjene på - ja, vi vil ikke bare tjene på det, vi er helt avhengig av at det skjer.

       Det å være menneske i vår tid er å sette seg selv inn i en større sammenheng enn det ens eget ego tilsier. Vi må opptre slik nå at samfunnet ikke deles mellom dem som har og dem som ikke har arbeid. Det var det hele solidaritetsalternativet gikk ut på. Hvis vi mister av syne solidariteten mellom dem som har og dem som ikke har arbeid eller kan risikere å bli arbeidsledige - oppgir vi det meste av det som er grunnlaget for velferden vår i samfunnet. Vi må opptre slik nå at framtidige generasjoner ikke blir enda mer avhengig av olje- og gassinntektene enn det vi er. Det er et moralsk spørsmål for oss som lever nå. Vi må opptre slik nå at vi som lever i Norge, ikke øker vårt forbruk utover alle grenser og på bekostning av bærekraften på vår felles klode.

       Derfor vil jeg si at den kjøpefesten som det synes som - om man skal bygge på uttalelser i valgkampen og etter valget - Regjeringen planlegger ved å bruke enda mer oljepenger, er meningsløs og usolidarisk overfor dem som lever nå, overfor dem som skal leve i framtida, og overfor vår felles klode. De ekstra godene vi i det rike Norge har behov for, må vi kunne skaffe oss uten mer bruk av disse pengene - vi bruker allerede mye i dag. Vi kan klare det ved å produsere mer, ved å få mer ut av vår viktigste ressurs: den menneskelige kunnskap og arbeidskraft. Og vi må fordele bedre.

       Dette er det viktigste moralske budskap i vår tid. Verken Norge eller kloden tåler mer av denne «mer til alt-politikken». Vi er nødt til å sette fordelingen i høysetet. Da må vi bygge videre på solidaritetsalternativet, som er solidaritet mellom dem som har og dem som ikke har arbeid eller kan komme til å bli arbeidsledige, og solidaritet mellom dem som lever nå, og dem som skal vokse opp i framtida og forvalte velferden vår videre. Arbeiderpartiet kan ikke være med på noe som vil bryte dette alternativet ned.

       Thorbjørn Jagland har frivillig overlatt regjeringsmakten til andre fordi Arbeiderpartiet ikke oppnådde 36,9 % ved det siste stortingsvalget. I begynnelsen av sitt innlegg redegjorde han for den politiske situasjonen slik han så den på vårparten, hvor det var umulig for Arbeiderpartiet å ha ansvar. Den politiske situasjonen i så måte har ikke endret seg ved dette stortingsvalget. Og da er mitt klare spørsmål, som jeg forventer et - for en gangs skyld - klart svar på: Er det slik å forstå at Arbeiderpartiet i denne fireårsperiode, som bygger på et valgresultat dårligere enn 36,9 %, ikke vil søke eller påta seg regjeringsansvar hvis en vanskelige situasjon skulle oppstå?

       Thorbjørn Jagland gjentok nå at det viktigste for Arbeiderpartiet - han brukte riktignok ikke mange ordene på det - var et kjempeløft for de eldre. Han har også sagt utenfor dette hus at eldreomsorgspakken fra i vår var dette århundrets største sosialpolitiske løft, som var fullfinansiert. Det andre spørsmålet mitt er da: Hvor i statsbudsjettet som regjeringen Jagland har lagt frem - et budsjett hvor det er en relativt moderat økning når det gjelder eldreomsorgen - finner vi finansieringen? Hvor finner vi en fjerdepart av de 30 milliarder, som ble lovet i valgkampen av Arbeiderpartiet? Det er kun mulig å finne 2 milliarder, som er langt mindre enn en fjerdepart. Hvor er fullfinansieringen som Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet skryter av utenfor dette hus?

Thorbjørn Jagland (A) : Det er ikke riktig som Carl I Hagen sier, at Arbeiderpartiet alltid har søkt makt. Nei, vi har søkt makt når det har vært grunnlag for det her i denne sal, og vi har etter flere valg gjort det som vi gjorde nå, fordi det ikke var politisk grunnlag for å kunne styre på den måten som vi mente var riktig. Det betyr ikke at alle andre standpunkter er satt til side, men vi må kunne stå for det vi mener er riktig. Det er jo slik det må være i politikken. Hvis man hele tiden snur seg rundt alt etter som hva som passer, blir politikken meningsløs, og folk tror ikke på oss lenger. Vi må kunne stå for det vi mener er riktig, og hvis vi ikke får flertall for det - vel, så må andre overta. Det er det som nå skjer. Og det er helt riktig som Carl I Hagen sier, den politiske situasjonen har ikke endret seg. Det var det som var ille for oss, for det som skjedde her i Stortinget i vår, kunne vi ikke gå videre med. Man fikk vedtatt skattelettelser som vi ikke kan stå for i den nåværende situasjon, og vi kunne heller ikke ha stått for det i en annen situasjon. Disse famøse milliardene til rederne og lettelsen for selvstendig næringsdrivende som tjener opp mot 1 mill. kr, kunne ikke vi stå for, og vi kunne ikke stå for videre at vi ble presset fra skanse til skanse og til å bringe landet inn i en ny vanskelig økonomisk situasjon på nøyaktig samme måte som det skjedde i 1984-85.

       Spørsmålet var: Hva skjer utover i stortingsperioden? Det er jo tegn til bedring nå ved at den nye regjering faktisk er i ferd med å endre standpunkt på en rekke områder fordi man har fått ansvar. Og kanskje det var det som måtte til for at virkeligheten skal synke mer ned i flere partier i denne sal. Jeg tror ikke vi kunne fortsette slik det var, og jeg tror at kanskje det at flere bringes inn i ansvar, vil føre til at den politiske situasjonen blir annerledes og bedre.

Einar Steensnæs (KrF) : Mindretallsregjeringer har de senere årene snarere vært regelen enn unntaket i norsk parlamentarisme. Det setter bestemte krav til samarbeidsforholdene i Stortinget, der flere partier er nødt til å inngå i forlik for å unngå usikkerhet omkring den økonomiske politikken. Og jeg lyttet med stor interesse til representanten Jaglands innlegg, særlig det som gjelder den rolle som Arbeiderpartiet ønsker å spille i Stortinget i opposisjon.

       Det er kjent at sentrumspartiene ved flere anledninger har inngått i kompromiss og forlik med Arbeiderpartiet. Selv om vi har måttet tåle ubehagelige kompromisser også, har vi oppnådd betydelige resultater, ikke minst når det gjelder tjenestetilbudene i kommunene og rammene for kommuneøkonomien.

       Nå la representanten Jagland stor vekt på stabiliteten i økonomien, at den måtte beholdes. Kanskje er noe av det viktigste bidraget som sentrumspartiene har inngått i når det gjelder disse forlik, den stabilitet som derigjennom har blitt signalisert ut, og som har vært så viktig for tilliten og styringen av norsk økonomi. Nå nærmer vi oss viktige budsjettforhandlinger med også nye budsjettrutiner som setter økte krav til samarbeidsvilje. Og mitt spørsmål til representanten Jagland er: Vil Arbeiderpartiet i opposisjon på tilsvarende måte som sentrumspartiene har inngått i konstruktive kompromiss og samarbeidsløsninger, være med og bidra til slike omforente løsninger i budsjettbehandlingen, eller er det fremlagte budsjettet og de rammer og det innhold som fins der, ufravikelige posisjoner for Arbeiderpartiet? Eller kan det tenkes andre innretninger og andre prioriteringer som Arbeiderpartiet er villig til å forhandle om?

Thorbjørn Jagland (A) : Som jeg sa, vil Arbeiderpartiet være helt kompromissløst når det gjelder krav til ansvarlighet i økonomisk politikk. Vi vil ikke en gang til bidra til at landet kommer inn i den samme situasjonen som vi hadde på midten av 1980-tallet. Det samme gjelder kravet til fordelingspolitikken. Men innenfor de rammene vil vi være med på å finne konstruktive løsninger. Det tilsier jo situasjonen. Men jeg har lyst til å legge til, siden Steensnæs nå har en beskrivelse av hva som har skjedd her i Stortinget i de siste - la oss si - to-tre årene, at sist gang Arbeiderpartiet prøvde å få i stand et bredt kompromiss om statsbudsjettet, sa nåværende statsminister Kjell Magne Bondevik til meg at dette kan vi bare gjøre hvis vi får gjennomslag for kontantstøtteordning til småbarnsforeldrene, dette er et ultimatum. Dermed ble det ikke noe kompromiss i det hele tatt - det ble ikke noen løsning. Det var siste gang vi forsøkte oss på det. Og så i fjor høst prøvde vi å ha samtale med Senterpartiet. Da skrev Senterpartiet et brev til Arbeiderpartiet der de stilte som krav for å inngå drøfting om statsbudsjettet at tempoet i oljevirksomheten skulle settes ned. Det kunne ikke vi være med på. Men det var et ultimatum fra Senterpartiet, og vi hadde et møte som varte bare noen få minutter.

       Jeg må derfor bare minne om historien her, at det har ikke vært så enkelt for Arbeiderpartiet å finne løsninger, og vi har ofte måttet baute oss fram fra sak til sak og finne løsninger med forskjellige partier. Men til slutt så går jo ikke det lenger, særlig ikke når vi så hva vi opplevde i vår her i Stortinget på den siste dagen, noe som jeg synes var helt utrolig at man kunne foreta seg rett foran et valg. Det skal bli morsomt å se om man kommer tilbake til disse forslagene, men jeg kan si det med én gang: Arbeiderpartiet kan ikke være med på å dekke inn alle de overbudene. Det går ikke.

Jan Petersen (H) : Thorbjørn Jagland har en tendens til å etterlate seg atskillig forvirring når han er på talerstolen, og jeg må si at når han nå går tilbake til behandlingen av budsjettet i fjor, minnes jeg at da han var ferdig med budsjettet, så var han jo mer enn fornøyd med det resultatet som den gangen var oppnådd. Jeg har sitatene klare hvis ikke den tidligere statsministeren er klar over det, at da, som statsminister, var han meget godt fornøyd med det kompromisset han nådde frem til.

       La meg imidlertid begynne med å bekrefte at Thorbjørn Jagland har helt rett når han sier at Høyres skattepolitikk går ut på å få lavere og mer rettferdige skatter. Jeg er ikke helt sikker på om det stod dette i manuskriptet hans, men her har åpenbart underbevisstheten korrigert manuskriptet! Han har helt rett: Vi er bekymret for de skatteøkninger som den tidligere arbeiderpartiregjeringen fremla, som nettopp vil gå ut over vanlige nordmenn, ikke minst barnefamilier.

       Ellers må jeg si at jeg undrer meg over å høre den tidligere statsminister. Han har jo kastet kortene, men når vi hører hvordan han nå betrakter den nye regjeringen, ja, så anser han regjeringsmakt omtrent som et slags gigantisk voksenopplæringsprosjekt: Bare de får sittet i regjeringskontorene noen måneder, ja, så vil de forstå at Arbeiderpartiet egentlig har hatt rett hele tiden! Men hvis det var så uansvarlig, så er det i hvert fall uansvarlig i en situasjon hvor han ville hatt bedre arbeidsmuligheter enn i forrige stortingsperiode, å vike spesielt på den måten han gjorde. Realiteten er at Thorbjørn Jagland vek sete, og det man først og fremst vil huske ham for, er at han er sentrumsregjeringens far.

       Han var veldig opptatt av perioden 1984-1985, og da har jeg lyst til å stille ham et spørsmål, for den tiden husker vi jo for Arbeiderpartiets monumentale uansvarlighet: Betyr dette at han nå en rekke ganger har kommet tilbake til denne perioden, at han nå endelig har tatt selvkritikk på den monumentale uansvarligheten som Arbeiderpartiet viste forrige gang de var i langvarig opposisjon?

Thorbjørn Jagland (A) : Hvis det var slik at det finnes et felles ansvar mellom partiene for det som skjedde i 1984-1985, så la oss ta et felles ansvar for at det ikke skal skje igjen! Det er det Arbeiderpartiet sier. Vi må ikke manøvrere landet inn i samme situasjon, og jeg har inntrykk av at man nå faktisk er på en enda verre glidebane, hvis man skal ta hensyn til det som er sagt før valget, i valgkampen og det som faktisk har kommet etter valget også. Det kommer Arbeiderpartiet ikke til å ville være med på. Vi får ta vår historieskrivning på forskjellige måter i og for seg, men la oss da bare si at det som skjedde, var galt. Vi bygde opp et forbruk her i landet som ikke kunne holde når oljeinntektene ble redusert kraftig. Det kan skje igjen. Hva skal man da si til småbarnsforeldre som har fått kontantstøtte? Hva skal man da si til pensjonistene? Hva skal man da si til alle dem som er avhengig av velferdsordningene? Skal vi igjen si det samme som det vi måtte si den gang, da vi nemlig måtte begynne å redusere og arbeidsledigheten økte?

       I denne situasjonen er vi veldig opptatt av at vi ikke kan gi gass ved å gi disse store skattelettelser som Høyre vil, og som de andre partiene var med på i Stortinget før ferien. I en situasjon da vi faktisk må stramme inn økonomien, skal vi ikke gi skattelettelser. Da er vi faktisk nødt til å gjøre det arbeiderpartiregjeringen har foreslått nå. Da må vi stramme inn ved å ta inn noe av det private forbruket. At Høyre ikke vil være med på det, forteller jo bare historien om Høyre: Man vil gi skattelettelser i enhver situasjon. Det er det som er uansvarlig, og det kan ikke Arbeiderpartiet være med på.

       Det rareste med dette er jo forklaringen på 36,9 %. Arbeiderpartiet har vist en utrolig pragmatisme når det gjelder alle andre områder i samfunnet enn partiet. Det høres ut som om 36,9 % er rent arbeiderpartiflertall. Arbeiderpartiet har ikke hatt rent flertall i denne salen siden valget i 1957. Vil Arbeiderpartiet bruke tiden sin i opposisjon til å nyorientere seg litt og ikke fremdeles drømme tilbake til 1957?

Thorbjørn Jagland (A) : Jeg får si takk for de ordene!

       Når det gjelder etter- og videreutdanning, tror jeg at man skal lete lenge etter en person som har snakket mer om det enn meg, og som gjorde det konsekvent i valgkampen, men det bedrøvet meg veldig at de partiene som nå har dannet regjering, ofte harselerte over det. Men der skal nok SV og Arbeiderpartiet stå sammen, fordi det er en viktig sak for folk i Norge, og det blir en viktig sak for å få lønnsoppgjørene til våren i havn.

       Det er riktig at Arbeiderpartiet har vist en utrolig pragmatisme, og det skal vi fortsette å gjøre på den måten at vi vil prøve å få gjennom mest mulig av vår politikk, men vi har aldri styrt uten å ha et politisk grunnlag for å kunne gjøre det, og det tror jeg faktisk er veldig viktig at enhver regjering legger seg litt på hjertet, for ellers blir det ingen mening til slutt med regjeringsmakt. Derfor måtte vi sette en strek, og derfor måtte vi be folket om et råd, og det fikk vi. Det kan ikke være galt å engasjere folket direkte i et valg og høre hva folket mener om hva slags kurs som skal føres her i landet. Jeg viser til hva nåværende statsminister Kjell Magne Bondevik sa etter valget i 1993 her i denne sal: Arbeiderpartiet har fått økt oppslutning, Arbeiderpartiet bør derfor fortsette å styre.

       Det er jo slik at hvis man får økt oppslutning, får man større politisk styrke. Hvis man får mindre politisk oppslutning etter å ha lagt fram et klart budskap i en valgkamp, får man mindre styrke til å styre. Det hadde vært tilfellet i denne sal. Og det som jeg opplevde særlig på vårparten, men som var en glidende overgang til en mer og mer vanskelig situasjon, hadde blitt mye vanskeligere her til høsten. Derfor er det bedre å skape klarhet i den politiske situasjonen, slik som det nå har skjedd.

       Nå har Thorbjørn Jagland begrunnet sin avgang med det som skjedde i Stortinget på vårparten. Men det merkverdige er at istedenfor å stille kabinettspørsmål ved budsjettbehandlingen på vårparten i Stortinget, som ville være det korrekte i et parlamentarisk styresett, lot han det være. Han var den første som ikke stod på de parlamentariske styringsprinsipper. I stedet for å stille kabinettspørsmål i Stortinget i forbindelse med en sak, som han den gang og i ettertid har sagt var den avgjørende, stilte han det overfor Arbeiderpartiets potensielle velgere og sa at dersom man ikke fikk 36, 9 %, ville man gå av, og det er gjennomført.

       Når man så ser fremover, er det åpenbart for enhver at tallet 36,9 ikke har noen betydning. Hadde Arbeiderpartiet fått 37,0 %, hadde situasjonen i denne sal og arbeiderpartiregjeringens muligheter til å styre vært nøyaktig de samme. De samme partiene, de samme ansiktene og de samme partiprogrammene ville vært her. Det skulle vært interessant om vi kunne få et klart svar på det spørsmålet jeg stilte Arbeiderpartiets leder i min replikk: Betyr dette 36,9-tallet og det at man må ha flertall for Arbeiderpartiets politikk i denne sal, at Arbeiderpartiet ikke vil søke eller påta seg regjeringsmakt i denne fireårsperioden? Det er også merkverdig at vi ikke har fått noen klare signaler om hvorledes landets største parti vil forholde seg til den nye regjeringen, som det har ansvar for ble dannet.

       De øvrige partier har uttalt i forbindelse med regjeringen Bondeviks tiltredelse - og jeg vil gjerne gjenta det her for vårt vedkommende - at slik situasjonen er i Stortinget, kreves det at alle partier prøver og er villig til å inngå kompromisser og finne løsninger på vanskelige situasjoner. Slik vi ser det, er det for øyeblikket på en måte tre blokker i norsk politikk. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er den ene, regjeringspartiene den andre, og i hvert fall i enkelte saker er Fremskrittspartiet og Høyre den tredje. Ingen av disse blokkene vil kunne få flertall i denne perioden, og da er det nødvendig at man prøver å arbeide konstruktivt for å finne løsninger som også kan være i landets interesse. Da kan man ikke bare snakke om og drømme seg tilbake til fremtiden, som det ser ut som Arbeiderpartiet gjør - de vil gjerne ha fortiden til å bli fremtiden.

       Vi vil møte den nye regjering på en konstruktiv måte. Vi er fornøyd med regjeringserklæringen i den forstand at den klargjør Regjeringens politikk. Tidligere har vi ikke visst helt hvor Kristelig Folkeparti ville vinne frem, hvor Venstre ville vinne frem, eller hvor Senterpartiet ville vinne frem. Regjeringserklæringen og dokumentet fra Voksenåsen gir oss en god innsikt i hvilken politikk den samlede regjering vil stå for.

       Det er elementer i denne politikken som Fremskrittspartiet hilser velkommen, og vi vil i hovedsak bidra til å finne praktiske løsninger. Det gjelder spesielt varselet om å øke innkjøp av utstyr fra utlandet til helsevesenet, til utdanningsinstitusjoner og til forskningsinstitusjoner - men særlig til helsevesenet, som var et av våre viktigste krav også i valgkampen. Det er meningsløst at et av verdens rikeste land har dårlig utstyr når det produseres og uten å medføre noe som helst inflasjonspress stort sett kan kjøpes fra utlandet. Det har den nye Regjeringen fulgt opp i erklæringen fra Voksenåsen, og vi ser frem til at det så snart som mulig blir gjort til virkelighet. Vi hilser velkommen synet på barnefamiliene, prinsippet om kontantstøtte og økning av minstepensjonene. Vi er noe skuffet over at det ikke kom noe tidligere. Jeg synes vi har vært enige i valgkampen om at vi skulle fremme et forslag om det allerede i høst for neste års budsjettbehandling. Dette blir jo et tema til drøftelse når budsjettbehandlingen kommer i gang. Dette er elementer vi hilser velkommen.

       Vi er dypt uenige i at man ikke vil modernisere landbrukspolitikken og fiskeripolitikken. Vi ser ingen grunn til å se på nytt på en del ting i forbindelse med energiloven og når det gjelder teletjenester og posttjenester, hvor moderniseringen har kommet i gang. Der er vi skeptiske, og det som bør gjøres der, er en ytterligere modernisering ved at Telenor f.eks blir et børsnotert selskap og får innhente kapital også via børsen. På dette området vil altså ikke Fremskrittspartiet i utgangspunktet være særlig positive. Men der regner jeg med at den nye Regjeringen har basert seg på å få støtte fra Arbeiderpartiet - hvis da Arbeiderpartiet stiller seg slik at de overhodet er villig til å ta medansvar og bidra til konstruktive løsninger.

       Det er også visse signaler innenfor kriminalitetspolitikken som vi er meget spent på om vil bli fulgt opp i praksis fra den nye Regjeringen. Økte straffer, særlig for gjentatte grove tyverier og hverdagskriminalitet, har vært en av våre viktigste saker i valgkampen. Der er det visse forsiktige positive signaler fra den nye Regjeringen.

       Det er varslet noen nye signaler også når det gjelder flyktningpolitikken. Der tar jeg det som en ren selvfølge at Regjeringen vet den ikke kan regne med noen støtte fra Fremskrittspartiet til en ytterligere liberalisering utover det Jagland-regjeringen allerede har gjennomført. Også der må man henvende seg andre steder for å få flertall, men det er jeg overbevist om at Regjeringen er fullt på det rene med.

       Vi skulle imidlertid ønske at Regjeringen hadde vært langt mer offensiv når det gjaldt helsevesen og eldreomsorg. Budsjettet fra den avgåtte regjering er en gedigen skuffelse. Det var jo en del mennesker som trodde på at man skulle få et kjempeløft. Dette kjempeløftet er ikke med i budsjettet. Det er ikke hittil kommet noe forslag om å innføre statlig driftstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger. Jeg håper regjeringen Bondevik vil finne rom for det og i hvert fall varsle klart at det vil være intensjonen, og at når de praktiske tingene er utredet og utarbeidet, vil Regjeringen komme tilbake med en ordning slik at vi får det samme statlige driftstilskudd innenfor eldreomsorgen som vi har til barnehager, noe som delvis også er begrunnelsen for kontantstøtten. Det er ingen grunn til at ikke vi fra statlig hold må komme langt mer på banen med statlige driftstilskudd og påse at de eldre i vårt samfunn har en tryggere og verdigere alderdom enn det de har altfor mange steder, selv om det selvsagt også er en del positivt. Vi vil være meget spent på budsjettforslaget fra regjeringen Bondevik, men når vi har de tre blokkene, er det vår holdning at vi vil bidra på de områder der det er naturlig å forvente at Regjeringen vil henvende seg til bl.a oss. Vi vil prøve å finne fornuftige, praktiske løsninger, slik at vi kan ha en stabil styring i det norske samfunn, og slik at kursen legges en del om fra Arbeiderpartiets kurs, særlig når det gjelder prioritering av helsevesen og eldreomsorg, kriminalitetsbekjempelse og de praktiske tingene her.

       Hvis Regjeringen viser smidighet og forhandlingsvilje, evne til å inngå kompromisser og praktiske, pragmatiske løsninger, tror jeg regjeringen Bondevik kan sitte en stund og skape stabile styringsformer, men på en del områder vil jeg også gjøre det klinkende klart at man ikke kan påregne at Fremskrittspartiet vil fravike sine helt sentrale prinsipper. Regjeringen bør derfor når den legger saker frem for Stortinget, gjøre seg opp en mening på forhånd om i hvilken retning den forventer å kunne hente sin støtte fra sak til sak.

       Noe av det viktigste vi var enige om, var at vi trengte et skifte, men nå får vi også høre at det skal arbeides konstruktivt for å sikre landets interesser. Jeg tenker her på prioriteringene innenfor helse, omsorg og familie og bl.a en bedre organisering av helsevesenet, som vi er enige om, for å redusere helsekøene, og også valgfrihet for familier, som faktisk 65 % av befolkningen er enig i. Men jeg vil også gjerne minne om at det må være en sammenheng mellom det som overføres til kommuneøkonomien og det løft som er nødvendig for å kunne sette eldre og helse først. Vi hørte at Arbeiderpartiet sa dette i valgkampen, og vi så det nede på Youngstorget: eldre og helse først. Men nå hørte vi Thorbjørn Jagland si at en stabil kronekurs og lav inflasjon er viktigere. I juni var det tidspunktet som fikk Thorbjørn Jagland til å føle seg uvel, men nå ser det ut til at det er selve saken. Jeg vil gjerne spørre Carl I Hagen om han er villig til å se på behovet for også å sikre kommuneøkonomien, som nå er svekket i det fremlagte budsjettforslag.

       Solidariteten med de svakeste må også gå utover landegrensene, og her er det mulig at vi er litt uenige. Norge som et av verdens rikeste land må se seg råd til å opprettholde en bistand til de aller fattigste, og dette er ikke inflasjonsdrivende. Vi har nå sett lenge hvordan Arbeiderpartiet har sikret kronekursen ved å la helsekøene vokse og la pasienter ligge i korridorer på våre sykehus, men det er altså ikke inflasjonsdrivende å hjelpe de fattigste av de fattige, opprettholde bistanden og kanskje heller øke den, og det å hjelpe de fattige (presidenten klubber) må være et varemerke for en kulturnasjon.

       Så vil jeg også minne om at representanten Carl I Hagen sa at Bondevik...

       Vi ønsker å styrke eldreomsorgen, men vi har dessverre opplevd altfor mange ganger at når kommuner har fått bedre råd, bygger de kulturhus, nye rådhus og setter i gang andre tiltak som ikke dreier seg om eldreomsorg. Jeg vil gjerne minne om at det er stor forskjell på eldreomsorg i Norge. Det er noen kommuner som har en veldig god eldreomsorg fordi de har gitt avkall på andre ting. Det ville være galt nesten å belønne økonomisk de kommuner som ikke har satset på eldreomsorg, og det er derfor vi vil skille ut bevilgningene til eldreomsorg fra staten, slik at de går øremerket direkte til eldreomsorgen - øremerket hele det økonomiske ansvaret. Noen bruker gamle og syke for å få penger til kommunene, mens de bruker pengene til helt andre ting. Her må det derfor være en organisatorisk endring av dimensjoner som skal til.

       Når det gjelder kronekursen, har vi det syn at det ville vært en viktigere målsetting for penge- og kredittpolitikken å sørge for lav inflasjon i Norge. Vi vil ha en inflasjonsstyrt penge- og kredittpolitikk med mer makt til en uavhengig sentralbank.

       Når det gjelder bistanden, kommer vi tilbake til den. Vi vil ha en frivillig bistand. Når det norske folk skal hjelpe mennesker i nød - «de fattige», som Rise nevnte - bør hver enkelt borger selv avgjøre hvor mye og til hvem man ønsker å gi. Vi vil altså redusere politikernes makt over folks egne vurderinger på dette området. Dessuten har bistanden gitt også en god del negative resultater, men vi er for nød- og katastrofehjelp i statens regi.

Per-Kristian Foss (H) : La meg først si at det var mye fornuft å høre i Carl I Hagens hovedinnlegg, i analysene av Arbeiderpartiets maktvegring og historisk oppsiktsvekkende avgang. Der står vi i grunnen på det samme grunnlag. Og jeg vil legge til nettopp det ulogiske i at Arbeiderpartiet begrunnet sin avgang i en prosentoppslutning i valg, men nå hevder at det dreier seg om det parlamentariske grunnlag her i denne sal. Det er ikke sammenheng i det hele tatt i Arbeiderpartiets egne forklaringer.

       Det jeg savnet i representanten Hagens innlegg, var kanskje en viss konsentrasjon om den verdidebatt mange nå har omtalt og omfavnet. Jeg tror regjeringen Bondevik gjorde et meget klokt valg ved å sette denne debatten høyere på dagsordenen - ikke fordi det finnes enkle løsninger bare ved å gå tilbake i tid og si at alt må være som før, når man står overfor et samfunn med nye utfordringer og et annerledes samfunn, men fordi verdier fra den kristen-humanistiske tradisjon, som vi står felles om, og fra kulturarven fortsatt har mye å gi stilt overfor også et flerkulturelt samfunn. Toleransen settes på prøve. Fasthet i brytningstid blir vanskelig for mange som skal møte virkelighetens verdidebatt.

       Representanten Hagens bidrag i valgkampen var et sitat som han mente å tolke slik at et etnisk renset samfunn var et mindre konfliktfylt samfunn, ja sågar et konfliktløst samfunn, et sitat han mente Jo Benkow stod for. Jo Benkow står for det motsatte.

       Jeg vil gjerne utfordre representanten Hagen nettopp med utgangspunkt i den kommende verdidebatten til å utdype sitt syn på hvordan han vil møte verdidebatten i det samfunnet som preges av brytende kulturer.

Carl I Hagen (Frp) : Det sitatet fra Jo Benkows bok som jeg nevnte i valgkampen, lyder etter hukommelsen slik: Rasismen i et samfunn vokser med kvadratet av minoritetene. Han sa også et par andre steder at hvis minoritetene ikke var store, var det også større grad av et harmonisk samfunn. Jeg nevnte aldri og forsøkte aldri å si at Jo Benkow og jeg delte synspunkter når det gjaldt asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken. Jeg nevnte Benkows lov, som den ble omtalt, som en observasjon - en observasjon - og den vet vi alle er riktig. Hvis minoriteter vokser og blir større og større uten at man samtidig aktivt tilpasser seg samme levemåte og samme normer og verdier som de øvrige, er grunnlaget og mulighetene for konflikter mellom ulike befolkningsgrupper større. Det er ganske enkelt en observasjon som vi også bør være klar over når vi drøfter asyl- og flyktningpolitikken - at man kan se de mulige langsiktige negative virkninger. Det er i tråd med kristen og humanistisk tradisjon å tenke lite grann lenger enn bare til neste år og to år frem i tiden.

       Vi har sagt at skal vi unngå de konflikter som Benkows lov sier muligens kan oppstå - i hvert fall vokser mulighetene for det - bør vi ha en integreringspolitikk som er langt mer aktiv. Vi har f.eks konkret fremmet forslag om at innvandrere som vil bli norske statsborgere, først bør vise at de kan norsk skriftlig og muntlig. Når jeg forteller utlendinger om dette, skjønner de ingenting av at ikke det har vært gjennomført for lenge siden, fordi det har vært gjennomført i de aller fleste andre land.

       Når det gjelder innvandrings-, flyktning- og asylpolitikken, har vi ingen problemer med å finne godt belegg for de kristne og humanistiske verdier i vår politikk på dette området.

Jens Stoltenberg (A) : Tidligere var Fremskrittspartiet et parti for reduksjon av offentlige utgifter og sterk nedsettelse av skatter og avgifter. Nå er partiet mer og mer et parti for sterk nedsettelse av skatter og avgifter, men ikke lenger sterk nedsettelse av de offentlige utgiftene. Det fører til at det er få andre partier som har en mer uansvarlig økonomisk politikk enn nettopp Fremskrittspartiet. Ønsker man store offentlige utgifter, må man

       også ta ansvaret og begynne med å forsvare et høyt skattenivå. Det er ikke Fremskrittspartiet villig til, og da ender det ut i uansvarlighet.

       Så sier Fremskrittspartiet klarere enn noe annet parti at problemer med press og prisstigning og andre problemer i økonomien som følger av for svake budsjetter, skal ikke budsjettpolitikken ta seg av, men det skal Norges Bank ta seg av. Det betyr i klartekst økte renter for å dempe virkningene av de altfor store bevilgningene over de offentlige budsjettene. Og så vet Carl I Hagen like godt som alle vi andre at når rentene settes opp, rammer det alle med gjeld, barnefamilier og unge i etableringsfasen. Men det rammer også norsk industri, for når rentene settes opp, øker verdien av den norske kronen. Det blir dyrere å selge norske varer i utlandet. Det er egentlig rart at et parti som er så opptatt av privat næringsliv, norsk industri og private bedrifter, står for en politikk som så dramatisk vil ramme nettopp de små bedriftene gjennom økt kronekurs og gjennom svekket konkurranseevne.

       Mitt spørsmål til Carl I Hagen er: Hvor mange prosentpoeng bør rentene settes opp for å gjøre alle hans offentlige utgifter forsvarlige?

Presidenten: Et lite hjertesukk: Valgkampen er over. Det er ikke nødvendig å fortsette med eventyrfortellingene. Jens Stoltenberg sier at Fremskrittspartiet var et parti for reduksjon av skatter og avgifter og offentlige inngrep og reduksjon av de offentlige utgifter, men det er en ren eventyrfortelling at vi ikke er det lenger.

       Mye av kritikken mot Fremskrittspartiet i valgkampen gikk jo på at vi også reduserte en del offentlige utgifter. Vi fikk grovt med kjeft fordi vi ønsket å stramme inn på sykelønnsordningen. Vi har fått grovt med kjeft fordi vi har ønsket å redusere på u-landsbudsjettene. Vi har fått grovt med kjeft fordi vi ønsker reduserte subsidier til selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen innen landbruket. Vi har fått grovt med kjeft fordi vi har redusert arbeidsmarkedstiltakene, vil fjerne næringsfond og kutte ut SND.

       Vi har fortsatt i våre budsjettalternativer betydelige nedskjæringer. Og vi har en mer logisk politikk enn Arbeiderpartiet, som på nytt advarer mot presstendenser i økonomien og overoppheting, men pøser på med subsidier til nettopp å etterspørre arbeidskraft i mange sektorer hvor det ikke egentlig er grunnlag for det.

       Når det gjelder press og pris, går ikke vi på at akkurat den kronebalansen som Jens Stoltenberg har lagt frem i sitt budsjett, er den eneste ansvarlige, og særlig ikke nå når vi har et betydelig overskudd i statsøkonomien på over 70 milliarder kr. Vi har et betydelig overskudd i vår handelsbalanse med utlandet. Vi har en økonomisk handlefrihet som ingen andre land har, og så later man som man ikke har det. En ting har vi i hvert fall lært: Sånt som rente skal ikke fastsettes av politikere. Det var det som medførte krisen i midten av 1980-årene. Det var det lånefinansierte forbruket som eksploderte, og det er i ferd med å skje en gang til. Vi ønsker, som de aller fleste land, inkludert Tony Blair i Storbritannia, at sentralbanken skal få ansvaret for penge- og kredittpolitikken på dette området.

       Ola D Gløtvold (Sp) : Carl I Hagen har gitt uttrykk for relativt klare og konstruktive holdninger til den nye regjeringen og til den parlamentariske situasjonen etter valget, men det er ingen tvil om at det er stor avstand mellom sentrumsregjeringens politikk og Carl I Hagens fremskrittspartipolitikk. Allikevel er det på enkelte viktige områder sammenfallende mål, bl.a når det gjelder å styrke og bedre minstepensjonistenes økonomiske kår, styrke omsorgslønnsordningen bl.a med større statlig deltakelse i finansieringen, og når det gjelder å bedre helsevesenet med både kvalitative og kvantitative tiltak gjennom bl.a å tilføre både personellmessige og økonomiske ressurser, herunder også det å fornye og bedre det medisinsk-tekniske utstyret, noe som Hagen selv var inne på i dag.

       Konkrete saker viser at det er felles mål av stor betydning, og spørsmålet blir da: Vil Hagen vise romslighet overfor sentrumsregjeringen, slik at vi kan få fram og eventuelt få gjennomført disse sakene? Vil Fremskrittspartiet gi sentrumsregjeringen tid og rom til å realisere sin politikk, inkludert de saker som vi har felles mål på? Carl I Hagen har ofte klare analyser og liker å være analytiker, men han ombestemmer seg fort når det gjelder politisk handling. Derfor kunne det være interessant her og nå i dag å få høre hvor lang tid han vil gi denne sentrumsregjeringen, og hvor lang tid han anser som nødvendig for sentrumsregjeringen for å få gjennomført disse sakene, inkludert det som vi har felles mål på.

Carl I Hagen (Frp) : Først en anmodning til replikanten om at når man kommer med klare påstander, bør man dokumentere dem eller i hvert fall gi noen eksempler. Det ble hevdet at jeg ombestemmer meg fort. Det er flere som har prøvd å skape den myten. Det skulle være interessant om noen kunne komme med en god del eksempler fra Stortingets arbeid når det gjelder det, før man fremfører en slik påstand.

       Regjeringen vil selv suverent, tror jeg, avgjøre hvor lenge den sitter. En mindretallsregjering vil måtte akseptere kompromissløsninger og direkte nederlag i Stortinget. Så lenge alle de tre regjeringspartiene, alle sammen - det betyr at de fleste av oss tenker på Senterpartiet - har den vurdering at de er mer tjent med å sitte i regjering enn å være i opposisjon, vil Regjeringen sitte. Det er ingen såkalte største eller store saker som er farlig for den sittende regjering. Det er summen av mange små nederlag. Det blir nøyaktig det Thorbjørn Jagland i ettertid prøver å innbille folk var grunnen til at han gikk av, nemlig mange av disse små tingene, gang etter gang lide nederlag og så til slutt få et stortingsvedtak som han ikke var enig i, men som han ikke hadde mot til å si fra i Stortinget at han ikke ville akseptere. Det blir summen av mange små saker, og hvis man greier å bære det fordi man også er opptatt av det man

       (Hagen)

       får gjennom i Stortinget, og av det man får gjennom av forskrifter og andre ting som ikke har noe med Stortinget å gjøre, så lenge de tre regjeringspartiene i sum er mer fornøyd med å være i regjering, inkludert å gjennomføre vedtak den er uenig i, vil den kunne sitte. Men det vil være situasjoner hvor vi også helt klart vil være blant de partier som fatter et vedtak Regjeringen er uenig i. Men vi skal være romslige, særlig til å begynne med. Tiden og det rom Regjeringen har, avgjør den selv gjennom sin opptreden overfor Stortinget.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er ikke vanskelig for folk å se at Carl I Hagen trives i rollen som den nasjonale brobygger og den store statsmann, så lenge det varer, for jeg tror han har en selektiv hukommelse selv også. Det er selvfølgelig visse andre som også er preget av det innimellom. Men det var ikke før Hagen fikk følelsen av - og Hagen kjenner jo folkedypet - at nå var folk i ferd med å bli ganske positive til Bondevik, at han sa at han ønsket en Bondevik-regjering velkommen, for helt inntil da sa Hagen på alle gater og streder at han foretrakk en arbeiderpartiregjering. Det kan belegges hvis bare madame Halvorsen får funnet fram sitatene fra avisene. Så Hagens hukommelse er noe selektiv.

       Men det er egentlig noe annet som er veldig alvorlig, og det irriterte meg også gjennom hele valgkampen at Arbeiderpartiet ikke stod oppreist og tok opp, nemlig å utfordre Fremskrittspartiet på verdispørsmål. Det er klart at når Hagen flyr rundt i valgkampen og siterer Benkow, er det fordi han tror at Hagen og Benkow er enig i spørsmålet om minoriteter? Nei, nei, nei. Det er punkt 1 for å lage et haraball, og punkt 2 for å prøve å få legitimert sine egne holdninger i et bredere lag av folket. Har han noe belegg for det han sier, faglig, saklig, historisk sett? Nei. Hvis konflikten i det gamle Jugoslavia skulle forklares på noen som helst slags vis, er altså det historien om at folk fra forskjellige folkegrupper har klart å leve sammen i hundrevis av år - ikke i full harmoni, selvsagt med konflikter. Men det er jo i det øyeblikket at noen sier at hvis ikke alle er like, hvis ikke alle tror det samme, hvis ikke alle mener på prikk det samme, at det blir konflikter. Hvis man har folk som har det som oppgave i en verdidebatt, river Hagen ned og bygger ikke opp det vi er avhengig av å få til her i landet.

Carl I Hagen (Frp) : Fru Halvorsen sa at jeg skulle ha endret syn når det gjelder regjeringsspørsmålet. Det har jeg ikke. Vi fikk aldri noe valg. Det jeg svarte hele tiden under valgkampen på et slikt spørsmål, var: Hvis vi skulle få spørsmål fra Stortingets president om et råd, og valget står mellom - og her er ordene viktige - en senterpartidominert såkalt sentrumsregjering og en arbeiderpartiregjering, foretrekker vi en arbeiderpartiregjering. Det valget har vi ikke blitt stilt overfor, og det hadde heller ikke vært noe problem, for den sittende regjering er ikke en senterpartidominert såkalt sentrumsregjering. Det er i tilfelle en Kristelig Folkeparti-dominert regjering. Det er helt klart at summen av innholdet i Regjeringens erklæring er flyttet over til å ligge mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og oss på den andre siden. Det jeg svarte på under valgkampen, gjaldt en senterpartidominert regjering. Den har vi ikke fått. Senterpartiet har gitt seg på en del områder, selv om det fremdeles er litt for mye igjen av den litt gammelmodige, sosialistiske drømmetenkningen på enkelte områder. Men i sum er det ikke det. Jeg sa også hele tiden arbeiderpartiregjering, jeg sa ikke Jagland-regjering. Så vi har stått helt fast på nøyaktig disse ordene hele tiden, og dem har vi ment.

       Så til verdispørsmålet. Jeg har brukt Benkows lov utelukkende som et eksempel på at selv de som har et annet syn enn Fremskrittspartiet på en del spørsmål innenfor flyktning-, asyl- og innvandringspolitikken, står for den samme observasjon, og den bekreftet jo i realiteten Kristin Halvorsen. Hun sa «selvsagt med konflikter», fordi det var forskjellige befolkningsgrupper, men det eksploderte ikke før mye senere. Det er det grunnlaget vi vil prøve å redusere.

       Men det kunne selvfølgelig være en spennende oppgave å gå gjennom den betydelige justeringen av retorikken i de politiske kommentarene som har vært merkbare både i avisspaltene og i det politiske miljøet når det gjelder sentrumsalternativet - fra behandlingen av langtidsprogrammet i Stortinget i juni og fram til regjeringsdannelsen i forrige uke. Det har for mange blitt en ganske kraftig tilpasning til den politiske virkeligheten. Sentrumsalternativet var et mulig alternativ og ble en realitet. Da statsminister Jagland annonserte at arbeiderpartiregjeringen ville gå av, tok sentrumspartiene et politisk ansvar for den situasjonen som var oppstått. Et viktig arbeid på Voksenåsen med å bygge en politisk plattform for en sentrumsregjering, startet opp. Under ledelse av Kjell Magne Bondeviks lyktes det ikke bare å utforme et politisk dokument med en klar sentrumsprofil for viktige målsettinger for videre utvikling av velferdssamfunnet. De tre partiene Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fant også sammen i en konstruktiv, positiv og åpen dialog preget av entusiasme og vilje til samarbeid som gjennom presse, radio og fjernsyn skapte forventninger og optimisme også utenfor egne velgerrekker.

       Mange har vært opptatt av at det er sunt, ja nødvendig for demokratiet at det av og til luftes ut i regjeringskontorene - at nye hender griper ned i departementsskuffene, at friske øyne ser kritisk på de gamle etablerte ordningene når viktige samfunnsoppgaver skal løses, at det snus på gamle steiner mens andre lempes ut. Og det er et tent korps av inspirerte, kreative og arbeidsvillige politikere som nå har tatt fatt på dette arbeidet i regje-

       ringskontorene. Da må det være lov til å være forventningsfull.

       Regjeringserklæringen går inn i helt konkrete problemstillinger og tegner en klar politisk sentrumsprofil av de prioriteringer og oppgaver som den nye regjeringen vil ta fatt på: Nedsetting av en verdikommisjon, innføring av kontantstøtte, økning av minstepensjonen, gjennomgang av inntektskriteriene for kommunesektoren, større åpenhet i forvaltningen, økt verdiskaping i små og mellomstore bedrifter, bedre vilkår for de frivillige organisasjonene, en handlingsplan for psykiatrien, fornyelse og skjerpet oppmerksomhet i miljøpolitikken og en gjennomgang og analyse når det gjelder de økte økonomiske forskjellene i samfunnet - bare for å nevne noe.

       Kristelig Folkeparti er svært godt fornøyd med det preg vi har fått satt på regjeringserklæringen på viktige områder.

       Regjeringserklæringen rammes inn av en sterk politisk understrekning og vektlegging av behovet for en bred verdimessig og etisk mobilisering for å snu en rekke negative trekk ved samfunnsutviklingen. Politikk dreier seg naturlig nok mye om behovet for mer penger, større ressurser, flere stillinger og nye lovvedtak. Utvilsomt er dette også viktige virkemidler for å nå de mange gode og forstandige målsettinger for samfunnsutviklingen som det gjerne har vært bred politisk enighet om. Men det er farlig dersom den politiske oppmerksomhetshorisonten ikke når lenger enn til det som kan telles i kroner og øre, i antall lovvedtak eller antall stillinger, uansett hvor nødvendige disse måtte være. Det er grupper i samfunnet som ikke har fått del i den betydelige velferdsveksten som har kommet de fleste av oss til gode de senere årene. Dette bør vi gjøre noe med. Samtidig er det er også klare tretthetstegn å spore hos velgere, som har gått lei av en politisk endimensjonal debatt som utelukkende dreier seg om mer skattelette, mer til forbruk og enda flere materielle velferdsgoder. Mange har i stedet begynt å etterspørre mer varme, mer nestekjærlighet og medmenneskelighet og sterkere solidariske holdninger i forhold til de hovedtemaene som vanligvis preger den løpende politiske debatten. Dette er løfterikt. Den nye sentrumsregjeringen ønsker å møte dette klare behovet for større politisk oppmerksomhet når det gjelder ideologisk og verdibasert debatt og prioriteringer som kan styrke fellesskapet og legge økt vekt på den medmenneskelige omsorgen og det ansvaret vi hver for oss har for å skape et varmere, mer inkluderende samfunn.

       Berge Furre skildrer i sin samtidshistorie om vårt eget århundre de håp og forventninger som preget landet vårt på vei fra et førindustrielt samfunn på slutten av det forrige århundre med store klasseforskjeller, sosial og materiell nød, barnearbeid og analfabetisme i brede lag av folket. I det nye århundre vokser det fram en ny arbeidsdag med nasjonal selvstendighet, industrireising, folkeopplysning og arbeiderstyre. Den sosialdemokratiske orden, som Berge Furre kaller perioden fra 1950-1970, setter kronen på verket med etableringen av velferdsstaten. Begeistringen, optimismen og troen på framskrittet var stor i oppbyggingsårene etter den 2. verdenskrig. I dag kan vi konstatere at det var god grunn til å være håpefulle. Mange drømmer og forventninger om et bedre samfunn har blitt innfridd - og vel så det - i hvert fall når det gjelder materielle kår. Materiell nød, slik vi kjenner den fra begynnelsen av dette århundre, er heldigvis borte. Reallønnsutviklingen har vært betydelig for store deler av arbeidsstyrken, arbeidsledigheten er redusert, det satses betydelige ressurser på et skolesystem der all ungdom nå skal være sikret en treårig videregående opplæring etter en tiårig grunnskole.

       Men samtidig som mange av disse store samfunnsmessige problemer er løst, oppstår det nye - ikke minst når det gjelder barnas oppvekstvilkår. Altfor mange barn og unge sklir ut og får et håpløst alkohol- og narkotikaproblem som setter dem utenfor yrkesutdanning og viktige sosiale relasjoner i familie og venneflokk. De blir samfunnstapere, som etter hvert vises igjen i kriminalstatistikken og på sosialbudsjettene.

       Det er også et trist faktum at selvmordsfrekvensen for ungdom helt ned i ungdomsskolealder har vært økende helt fram til 1994, da hjelpeapparatet for alvor ble mobilisert for å forebygge denne utviklingen. Det er vel grunn til å anta at denne triste statistikken reflekterer noe av den kulde, egosentrisitet og materialisme som dessverre har satt et sterkt preg både på oppvekstmiljøet og på samfunnsutviklingen. «Vi har alt, men det er også alt vi har,» sier Ole Paus, og det treffer.

       Det finnes ingen enkle, lettvinte grep som bringer oss over på et mer positivt og konstruktivt spor. Det er vel også grunn til å advare mot en sterk forenklet og idylliserende beskrivelse av de sosiale forhold og oppvekstmiljøet før den materielle veksten skjøt fart for alvor. Men det er viktig at det nå gis en politisk oppmerksomhet i forhold til disse grunnleggende problemstillingene for å kunne mobilisere alle positive krefter i samfunnet i et håp om å kunne snu de negative og nedbrytende utviklingstrekkene.

       Sentrumsregjeringens initiativ til å oppnevne en bredt sammensatt kommisjon for å vurdere disse spørsmålene er et viktig signal. Håpet er at dette også kan føre til praktiske, målrettede tiltak som inkluderer privat så vel som offentlig sektor - skoleverket, kulturinstitusjonene, de frivillige organisasjonene, velforeningene, idretten, menighetene og ikke minst selvfølgelig hjemmene. Målet er en bred ansvarsmobilisering framfor økende ansvarsfraskrivelse.

       Familiepolitikken står sentralt i sentrumsregjeringens erklæring. Mer og mer kommer det til syne et behov for en familiepolitikk som tar hensyn til ulike behov i barnefamiliene når det gjelder valg av omsorgsløsninger. Familiepolitikken har altfor lenge ligget brakk i et tilstivnet mønster som en arv fra en sosialdemokratisk tradisjon der alle forventes å gjøre de samme valg og være fornøyd med de samme tilbudene. Men dette stemmer jo ikke med de behovene som er ute blant barnefamiliene. Kristelig Folkeparti har for lengst merket en klar protest blant småbarnsforeldre mot denne tendens til ensretting i støttetiltakene, og vi synes det er forunderlig at ikke Arbeiderpartiet har merket det samme. For langt inne i Arbeiderpartiets egne velgerrekker er det stor forståelse og oppslutning om kontantstøtten. Det viser flere undersøkelser som er foretatt.

       Det er en stigende styrke i et krav som reises - ikke minst blant småbarnsforeldrene: Vi trenger en familiepolitisk reform som kan gi flere valgmuligheter, større økonomisk rettferdighet med hensyn til offentlig støtte når det gjelder valg av omsorgsform, som kan frigjøre og utløse verdifulle ressurser i form av mer tid til barna etter barnas og foreldrenes eget behov. En slik valgfrihet vil kreve tilrettelegging og omstilling på flere områder, f.eks når det gjelder arbeidstidsordninger, ulike omsorgstilbud og selvfølgelig også når det gjelder barnefamilienes økonomi.

       Men det er et viktig signal og et skritt i riktig retning når sentrumsregjeringen nå så entydig og klart følger opp forpliktelsene fra Voksenåsen med hensyn til innføring av en kontantstøtte til familier uten barnehageplass. Samtidig understreker Regjeringen at det ikke er snakk om å ta midler fra barnehagene for å finansiere denne nye ordningen. Tvert imot slås det fast at målsettingen om full barnehagedekning innen år 2000 står fast. Ja, det er jo faktisk slik at ved å innføre en ordning med kontantstøtte kan denne målsettingen nås raskere enn det Arbeiderpartiet legger opp til. Vi inviterer derfor alle partier i Stortinget til å vurdere dette forslaget nærmere og til å samarbeide om løsninger som vi vet mange barnefamilier nå går og venter på og sterkt ønsker seg.

       Et annet viktig forslag fra sentrumspartiene som følges opp fra behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, gjelder økningen i minstepensjonen med 1.000 kr pr. måned fra 1. mai neste år. Det er tankevekkende at mens enkelte grupper av lønnstakere har kunnet ta ut en lønnsøkning på et par hundre tusen, er det fremdeles pensjonister i dette landet som må klare seg med under 70.000 kr pr. år. Det kan ikke stemme med en solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk. Vi er selvfølgelig klar over at forslaget på 1.000 kr pr. måned på ingen måte retter opp de grunnleggende skjevhetene i lønnsutviklingen for minstepensjonistene i forhold til en gjennomsnittlig lønnsutvikling for arbeidstakerne. Men dette er likevel et viktig skritt i riktig retning - et skritt som jeg håper et stortingsflertall vil gå sammen med oss.

       Sentrumsregjeringen vil også gå målrettet og dypere inn i problemstillingen med de økende forskjeller i økonomiske levevilkår i samfunnet og belyse dette gjennom en egen melding til Stortinget. Dette kan være et viktig bidrag for å gi fordelingspolitikken en bedre innretning. For øvrig vil jeg vise til at sentrumsregjeringen også lover å bedre støtteordningene for aleneforsørgere og for andre økonomisk svakstilte grupper som ledd i den samme politiske målsettingen.

       Denne solidariske holdningen, viljen til å bekjempe økonomisk urettferdighet og arbeidet med å gi alle rimelige levevilkår må også gjelde for vårt engasjement i det internasjonale samfunnet. Her møter vi betydelige utfordringer med helt andre dimensjoner enn dem vi kjenner fra vårt eget land, der Norge, som et av verdens rikeste land, skal være med og gi sitt bidrag. Her varsler sentrumsregjeringen et viktig og sterkt engasjement. Det gjelder både den konkrete forpliktelsen til å trappe opp bistanden til u-landene til den igjen når 1 % av BNI og det varslede initiativ med sikte på ettergivelse av en tyngende gjeld som mange u-land sliter med.

       Regjeringserklæringen er preget av en klar vilje til å prioritere tiltak og innsatsområder som vil stimulere til verdiskaping og sysselsetting, som vil satse på utdanning og forskning, som vil vektlegge en god helse- og omsorgspolitikk og styrke det kommunale tjenestetilbudet. Selvsagt må disse oppgavene tas i en rekkefølge som kan få plass innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Valget står selvsagt ikke mellom å bryte valgløfter eller å hengi seg til en uansvarlig økonomisk politikk, slik det er blitt hevdet. På selvstendig grunnlag vil den nye sentrumsregjeringen vurdere bæreevnen i økonomien og sørge for at vi beholder den ønskede stabilitet både når det gjelder rente, valuta, lønninger og priser.

       Jeg vil gjerne avslutningsvis understreke den åpne invitasjonen til et konstruktivt samarbeid i Stortinget som statsministeren gav i sin tiltredelsestale her sist tirsdag. Det tjener det politiske miljøet i Stortinget til ære at skiftende mindretallsregjeringer har kunnet gjennomføre sin oppgave uten de bråe kast og uten den usikkerhet og ustabilitet som lett kunne følge av en slik parlamentarisk situasjon.

       Sentrumspartiene ønsker å signalisere en åpen holdning og vilje til dialog med alle partier som ser verdien av at en slik samarbeidsholdning og en slik parlamentarisk praksis videreføres.

       Sentrumspartiene har også gjort økning av minstepensjonen med 12.000 kr til en av sine fanesaker, og så langt tyder alt på at dette skal deles ut uavhengig av hvilke andre inntekter de berørte måtte ha - altså alle skal få 12.000 kr i overføring fra staten enten vedkommende lever i en husholdning med rundt 70.000 kr i inntekt eller i en husholdning med 250.000 kr i inntekt, hvilket er tilfellet for mange av de berørte.

       Mitt første spørsmål til representanten Steensnæs blir da: Ser Kristelig Folkeparti ingen fordelingspolitiske betenkeligheter med å overføre 12.000 kr til husholdninger med mer enn 250.000 kr i inntekt, samtidig som mange unge familier i dag må klare seg med langt mindre enn det?

       Og i tillegg: Ser representanten Steensnæs og Kristelig Folkeparti ingen betenkeligheter i at svært mange kvinner som i dag arbeider deltid innenfor helse- og omsorgssektoren, og som vi trenger flere av, med et slikt vedtak i realiteten kommer til å miste hele verdien av opptjente rettigheter til tilleggspensjon?

Einar Steensnæs (KrF) : Når det gjelder den innledende merknad til representanten Solberg om den uansvarlighet som angivelig skulle ligge i sentrumspartienes erklæring, vil jeg vise til at vi hver for oss systematisk har presentert for Stortinget alternative budsjettforslag som har vist en god balanse mellom de utgifter som vi ønsker å utrede for å bedre tjenestetilbudet i befolkningen, og den inndekning som vi mener er nødvendig for at økonomien skal ha bærekraft til dette.

       Så spør representanten Solberg om jeg ikke har fordelingspolitiske betenkeligheter med at vårt forslag om 1.000 kr pr. måned til minstepensjonistene skal gjelde alle uten behovsprøving. Da vil jeg være fristet til å returnere spørsmålet til representanten Solberg, som jo som sosialminister har stått bak en ordning der minstepensjonen ikke er behovsprøvd i dag. Minstepensjonen har vært delt ut til alle som en minimumsytelse fra samfunnet, uansett hva slags inntekter en måtte ha ved siden av. Alle skal fra samfunnets side være sikret en minstepensjon. Det er den ordningen og den solidariske erkjennelse sentrumsregjeringen bygger videre på, med den forståelse at de som bare lever av minstepensjonen, har hatt en uakseptabel utvikling i realinntekt i forhold til andre inntektsgrupper, som har fått mye mer. Derfor er dette et nødvendig løft, og det er et løft som vi mener nasjonen skal ha råd til.

John I Alvheim (Frp) : I Voksenåsen-dokumentet står følgende:

       «En sentrumsregjering vil legge vekt på økt kapasitet og redusert ventetid for behandling i sykehusene. Det skal gjelde så vel for pasienter med somatiske lidelser som for pasienter med psykiske lidelser.»

       Det forekommer meg at jeg har hørt denne type uttalelser tidligere, ja opptil flere ganger fra ulike regjeringer, uten at kapasiteten er blitt økt eller at ventetiden er blitt redusert. Det har snarere gått den motsatte vei. Det første jeg da kunne tenke meg å spørre representanten Steensnæs om, er følgende: Vil den siterte uttalelsen i dokumentet bety at dere når dere skal legge fram en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet, vil ta hensyn til det dere selv har sagt, eller er dette også en floskel fra denne regjering?

       Sykehusene har i dag en viss mangel på helsepersonell, men så langt har ingen tidligere regjeringer - stort sett arbeiderpartiregjeringer - vært villig til å tillate privat utleie av helsepersonell, noe som kunne ha avhjulpet personellmangelen særlig på pleiesiden ganske betydelig på relativt kort tid. Mitt siste spørsmål til representanten Steensnæs er da om den nye regjeringen, som Kristelig Folkeparti har en relativt stor påvirkning på, vil se mer positivt på privat utleie av helsepersonell og godkjenne slik utleie etter søknad fra seriøse firmaer.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg tillater meg først bare å fullføre min replikk til representanten Alvheim. Jeg rakk ikke å svare på dette med utleie av helsepersonell i privat sammenheng for å løse behovet i helsesektoren. Jeg tror den nye regjeringen vil kunne se med friske øyne på alle konstruktive bidrag og løsninger, også utradisjonelle, som ikke er brukt. Men et tiltak som er varslet, er å øke utdanningskapasiteten i vårt system for å tilføre helsevesenet nødvendig personell. I mellomtiden kan det være aktuelt å undersøke mer utradisjonelle løsninger, også den som representanten Alvheim nevner i denne sammenheng.

       Så til representanten Petersen: Det er en merkverdighet at partiene i valgkampen systematisk prioriterer helse og eldre først. Både Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, sentrumspartiene og Høyre har brukt valgkampen til nettopp å fremheve at dette er det viktigste. Da burde det være mulig å finne fram til løsninger som ville samle Stortinget i et flertallsvedtak for å gå løs på disse oppgavene. Der det vel har buttet litt imot, er når det gjelder selve de praktiske grepene og finansieringen. Der er partiene uenig seg imellom eller har nyanserte oppfatninger med hensyn til hvordan dette skal skje. Men jeg ser med en viss optimisme på muligheten for at vi kan gå inn i konstruktive dialoger og på den måten finne fram til løsninger som samler Stortinget om viktige tiltak for å løse dette. Og så er det selvfølgelig som representanten Petersen nevner, et spørsmål om prioritering. Når alle partiene setter dette øverst på den politiske dagsorden, burde det være mulig å finne fram til positive konklusjoner.

Rune E Kristiansen (A) : Etter å ha lest Voksenåsen-erklæringen - hvis man kan kalle den det - skjønner man at det absolutt er behov for å øke utdanningskapasiteten i norsk helsevesen.

       Arbeiderpartiet har ment og mener fortsatt at arbeidstidsreduksjoner er noe som finner sted i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Her velger regjeringen Bondevik en helt ny kurs. De ønsker å gå direkte inn med lovendringer som vil medføre betydelige arbeidstidsreduksjoner. Regjeringen Bondevik ønsker gjennom lovendring å sidestille turnusarbeid med helkontinuerlig skiftarbeid - altså en arbeidstidsreduksjon på 2,5 timer innenfor områder som helsevesen, transport, varehandel, hotell, restaurant etc. Da tror jeg faktisk at utdanningskapasiteten må økes betydelig.

       Spørsmålet mitt til Steensnæs blir: Vil lovforslaget fra Regjeringen komme før inntektsoppgjøret 1998, for det har en absolutt betydning i den sammenheng? Og har representanten Steensnæs noen oversikt over kostnadene og hva en slik arbeidstidsreduksjon vil ha å si for Norge i den situasjon vi nå befinner oss i, med akutt mangel på arbeidskraft på en rekke områder?

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg må si at jeg er litt forundret over at representanten Rune E Kristiansen tar opp dette temaet, som jeg oppfatter som en helt klar utfordring til Arbeiderpartiet, og som jeg for min del hadde håpet at Arbeiderpartiet kunne gå i tenkeboksen for å gjennomdrøfte. Vi vet at dette er et tema som mange av Arbeiderpartiets egne velgere og fagorganiserte er opptatt av. Dette er et rettferdskrav i forhold til svært mange kvinner i belastende omsorgsyrker som går i turnusarbeid, som med hensyn til belastning og i forhold til vurdering av arbeidstid stort sett må kunne sidestilles med helkontinuerlig skiftarbeid.

       Dette har sentrumspartiene vært meget opptatt av. Vi er klar over at det er kostnader forbundet med dette. Det må man også få lov til å sette inn i en større økonomisk sammenheng. Man må også tenke gjennom hvordan dette skal gjennomføres. Men det er viktig at målsettingen kommer med på den politiske dagsorden. Det har vært med spenning og forventning at vi har sett fram til hvordan Arbeiderpartiet har tenkt å møte denne utfordringen, og jeg er skuffet over at representanten Rune E Kristiansen allerede nå varsler at Arbeiderpartiet vil motsette seg en så viktig reform som omfatter så mange arbeidstakere, særlig kvinnelige arbeidstakere i belastende omsorgsyrker.

       Når det så gjelder de mer konkrete spørsmål som representanten Kristiansen utfordrer meg på, tror jeg at jeg vil henvise til Regjeringens egne medlemmer. Jeg vil minne representanten Kristiansen på at regjeringserklæringen er en erklæring som gjelder for perioden, og hvordan Regjeringen vil dosere gjennomføringstakten, får Regjeringen vurdere sammen med de andre prioriteringer og kostnadskrevende tiltak som den også har lovet å følge opp.

Hallgeir H Langeland (SV) : Prøv alt, men hald fast på det gode. Denne anbefalinga finn me i ei ikkje ukjend skrift. Det verkar som om ein med erklæringa frå Regjeringa prøver å få til alt, for det er utvilsamt mykje positivt. Spørsmålet blir kva Regjeringa til slutt vil halda fast på som det gode.

       Etter lengre tids arbeidarpartistyre er det i dag ingen som får større subsidiar frå staten enn aksjespekulantar, nullskattytarar og reiarar, og me i SV lurar på om dette vil halda fram. I erklæringa frå Regjeringa blei det sagt at me måtte få ei brei verdimessig, samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytande utviklingstrekk. Det skal bli gjort noko med grådigheitskulturen gjennom «en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra», for å bruka statsministerens eigne ord.

       Det høyrest positivt ut. Dette må jo bety at saksordføraren for reiarane sitt skatteamnesti vil medverka til at reiarane skal behandlast likt med vanlege folk. Det er vel ikkje å forventa at det er mogleg å skapa ei ansvarsmobilisering «nedenfra» dersom grådigheita går fri på toppen.

       Spørsmålet blir altså: Vil Kristeleg Folkeparti gjera sitt til at reiarane si grådigheit blir avgrensa, gjennom ei oppheving av skatteamnestiet?

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg ble ganske forventningsfull da representanten Hallgeir Langeland begynte med et bibelsitat, med Pauli ord om å prøve alt, men holde fast på det gode. Men da jeg hørte fortsettelsen, så falt jo den tilbake til mer tradisjonelle problemstillinger.

       Nå har representanten Hallgeir Langeland aldri forstått forskjellen på det å innrømme rederiene rimelige konkurransevilkår som er internasjonalt holdbare, og det å innrømme skattelette til private lønnstakere og andre. Det er jo litt skuffende, for Hallgeir Langeland skulle vite bedre, han som kommer fra et sted i landet hvor nettopp skipsfart og maritim næring er så viktig for sysselsetting og verdiskaping. Jeg vil minne representanten Langeland om at her har vi faktisk fagbevegelsen med oss. Våre kontakter med fagbevegelsen har overbevist oss om at dette er viktig for å sikre virksomheten ikke bare om bord i skipene, men også i de mange virksomheter langs kysten vår som inkluderer inntil 70.000 arbeidsplasser.

       Vi vet at skipsfarten i dag lever under helt spesielle konkurranse- og rammevilkår som ikke andre næringer har. Og den kapitalen som rederne forvalter, er flyttbar. Det betyr at vi egentlig har valget mellom å beholde denne verdiskapingen og disse arbeidsplassene hos oss eller å akseptere en utflytting. Det siste ville være en ulykke for de gode og viktige maritime tradisjonene vi har i dette landet, og det vil også sannsynligvis føre til et betydelig tap av norske arbeidsplasser både om bord og i land. Det er dette vi har vært opptatt av - ikke uten videre å innrømme mer penger til dem som allerede har de feite lommebøkene, men å sikre sysselsettingen i maritim virksomhet.

       Så vil jeg si til Langeland: Vi har bestemte forventninger til at det skal skje en innflagging av skip til norsk register som følge av disse gunstige skattevilkårene. Der kan jeg love Langeland at vi vil følge med og om nødvendig foreta de justeringer som er nødvendig for at dette skal skje.

       Presidenten: Replikkordskiftet er nå omme.

       Jan Petersen (H) : Etter en regjeringsavgang som tidligere statsminister Jagland selv har betegnet som historisk og nødvendig, har vi fått en regjering med et svært smalt parlamentarisk grunnlag. Det stiller krav både til regjering og til opposisjon, og Høyre vil møte den nye regjeringen med en åpen og konstruktiv holdning.

       Dersom Thorbjørn Jaglands avgang kan kalles historisk, skyldes det alene at den var et historisk høydepunkt i en merkverdig politisk opptreden. Det er svært bemerkelsesverdig at et parti - uten foranledning i Stortinget eller i sitt parlamentariske grunnlag - simpelthen gir opp og kaster kortene. Det var det Jagland gjorde. Dermed banet han veien for det mange av oss mente var umulig. Jagland kan muligens bli historisk, men da som sentrumsregjeringens far.

       Avgangen var avgjort ikke nødvendiggjort av valgresultatet. Etter fjorårets store slag om budsjettet var den tidligere statsminister meget fornøyd med kompromisset med sentrumspartiene. Valgresultatet gav i tillegg Arbeiderpartiet bedre arbeidsmuligheter enn tidligere, med flere kombinasjonsmuligheter og potensielle flertallskonstellasjoner enn før valget. 36,9 var et komplett irrelevant tall. Situasjonen i Stortinget med 36,9 % ville vært nøyaktig den samme som etter valgresultatet på 35 %. Men etter å ha tapt to mandater i Stortinget, overlot Jagland regjeringsmakten til en konstellasjon som tapte fire mandater. Sannheten er at Arbeiderpartiet lider av idéløshet og styringstretthet.

       Vi savner ikke arbeiderpartiregjeringen. Den trengte avløsning. Den ledet Norge i gal retning på viktige områder. Arbeiderpartiets styringsambisjoner i små og store forhold førte til at ressursene og oppmerksomheten ble spredt på for mange områder. Det ble hverken nok ressurser eller nok oppmerksomhet til de aller viktigste oppgavene. Det ble gjort for lite for å få norsk helsevesen, eldreomsorg og psykiatri til å fungere skikkelig, og det ble gjort for lite for å bekjempe kriminaliteten og bygge ut infrastrukturen i landet. Arbeiderpartiet maktet aldri å gjøre det viktigste først.

       Arbeiderpartiregjeringen forstod seg heller aldri på valgfrihetssamfunnet. Den nektet å følge opp kravet om å bryte opp de tunge maktkonsentrasjoner i skjæringspunktet mellom parti, stat, tunge organisasjoner og fagbevegelse. Den satset for lite på enkeltmennesket, familiene, bedriftene og lokalsamfunnet. Arbeiderpartiets påståtte næringsvennlighet ble avsannet gjennom den valgkampdemagogien regjeringen Jagland satte i gang, og fikk sin siste spiker gjennom de omkamper med Stortingets ikke-sosialistiske flertall som ble innledet ved arbeiderpartiregjeringens siste forslag til statsbudsjett. Ny kurs var nødvendig.

       Jeg innrømmer villig at jeg ikke var blant dem som levnet sentrum særlig mange sjanser før valget. Utfallene mot Høyre fra senterpartihold var krasse den gangen. Nå er det ikke slik lenger. Den nye regjeringen viser ikke veien til annerledeslandet. Flere av de signaler den nye regjeringen sender ut, finner Høyre hjemme.

       Regjeringen har et så svakt parlamentarisk grunnlag at den kan komme til å leve farlig i forhold til Stortinget. Men etter å ha sett erklæringen på tirsdag, slår det meg at den nye regjeringen ikke minst kan komme til å få problemer med seg selv og sine mange løfter, som skaper forventninger i mange kretser. En fare er at den nye regjeringen kan gjøre samme feil som den gamle, som ikke greide å bestemme seg for hva som er viktigst med sikte på å løse dette først. Statsminister Bondeviks erklæring preges av en stor mengde uprioriterte løfter. Men det vil nettopp være Bondevik-regjeringens evne til omprioriteringer som vil avgjøre om den blir en handlekraftig regjering.

       En annen fare er at den nye regjeringen vil prøve seg i øvelsen «tilløp uten hopp». Allerede i sine første dager definerer den nye regjeringen en rekke problemer som den ikke har noen løsning på. Jeg registrerer eksempelvis at den nye finansministeren mener at vi har et for stort innslag av utenlandsk eierskap i Norge. Men Restad vil ikke gjøre noe konkret med det! Tvert imot er det eneste konkrete signalet som er avsendt fra regjeringshold, et varsel om økt kapitalbeskatning - noe som vil motvirke økt norsk eierskap.

       Regjeringen sitter med nøkkelen til egen suksess. De signalene vi har sett når det gjelder praktiseringen av EØS-avtalen, forhandlinger om Schengen-samarbeidet og klimaforhandlingene i Kyoto, viser at Regjeringen nok har innsett dette.

       Men det er heller ikke tvil om at Regjeringen på disse områdene vil følges med den ytterste årvåkenhet, og ikke minst med en understrekning av at for Norge er det avgjørende viktig at vi kommer med inngrep i de beslutningsprosesser som er i området nær oss selv. Mye av Norges fremtid ligger jo nettopp i mange av de beslutningene som fattes på det europeiske plan, og det er derfor nødvendig at Norge har inngrep i disse prosessene.

       I motsetning til hva Gro Harlem Brundtland gjorde da hun dannet regjering i 1990, har statsministeren etter at han fikk det formelle oppdraget ikke vært i kontakt med partiene i Stortinget. Dermed sender han nok en gang ut signalet om at den nye regjering skal være uavhengig av blokkene. Jeg går ut fra at han forstår at det også betyr at blokkene fra tid til annen kan finne ut at de vil være uavhengig av Regjeringen.

       Jeg legger ikke skjul på at Høyre - ut fra våre standarder - har gjort et meget dårlig valg. Stortinget har nå tre jevnstore, mellomstore partier. Høyre ble nr. to av disse tre i folket, men valgordningen gjorde at vi ble det tredje målt i antall representanter her i huset.

       Vi vil altså møte Regjeringen med en åpen holdning og søke å finne frem til felles løsninger på basis av vårt program. For Høyre og våre velgere er det gjennomføringen av programmet til beste for landet som er det sentrale. Det er den politikk våre velgere gav sin tilslutning.

       Vi har lagt bak oss en ganske nærsynt valgkamp hvor bruken av oljemilliardene stod mer sentralt enn å diskutere de utfordringer det nye årtusen stiller oss overfor.

       Den nye regjeringen har i sin erklæring varslet at den vil sette ned en verdikommisjon. Det er et spennende forslag for det nye årtusen, fordi samfunnet trenger et solid verdikompass. Men et slikt forslag kan også bli et slag i luften dersom ikke forslaget blir fylt med innhold. Høyre vil delta i en debatt om hvilken retning arbeidet i en slik kommisjon bør få.

       Det norske samfunn trenger ikke mer maktbruk fra politikerne. Vi må passe oss slik at vi ikke beveger oss over i moralisme og verdimessig ensretting som munner ut i en rekke nye symbollover med moralske formålsparagrafer. Men det vi trenger, er en stimulering av enkeltmenneskets verdifundament.

       Høyre deler det utgangspunkt at verdiene må ta utgangspunkt i en opprustning av etikk og normer hos den enkelte, basert på det kristne kulturgrunnlag, men med toleranse og humanitet overfor et bredt spekter av livssyn og oppfatninger.

       En nasjons styrke vil aldri være å finne i dens ensretting og likhet, men alltid i dens mangfold og frihet - og dens evne til å leve med mangfoldet.

       Høyre er tilfreds med at den nye regjeringen - i langt større grad enn Arbeiderpartiets avtroppende - setter familien som en sentral basis for samfunnet.

       Familiene, spesielt småbarnsfamiliene, trenger mer tid for å kunne styrke sin omsorgsrolle. En romsligere økonomi kan redusere behovet for å jobbe overtid i kampen mot regningsbunkene. Det som av altfor mange politikere stemples negativt som privat forbruk, er for tusenvis av barnefamilier et helt nødvendig armslag for å kunne tilpasse seg sin hverdag. Den nye regjeringens varslede initiativ om kontantstøtte er ett positivt bidrag i så måte. Det positive er jo i tillegg at Senterpartiet nå åpenbart må ha kommet på andre tanker. Kontantstøtte er også Høyres sak. Gjennom kontantstøtte og skattelette åpner samfunnet for at familiene får valgfrihet når det gjelder omsorgen for sine barn. I dag eksisterer denne valgfriheten bare for dem som har aller best familieøkonomi.

       Men vi vil også utfordre Regjeringen til å tenke i samme bane og unngå økte avgifter og høyere skattetrykk, fordi dette raskt kan nulle ut alt det positive kontantstøtten fører med seg.

       Statsminister Bondevik har kritisert sin forgjenger for en materialistisk tilnærming. Høyre er tilfreds med en endring på dette området og en ansvarsmobilisering nedenfra ved hjelp av tillit til enkeltmennesket. Men nettopp derfor forventer Høyre også at den nye regjeringen legger bort noen av ambisjonene, som fører til stadig større utgifter over offentlige budsjetter. Det å fri til velgerne ved å love større offentlige bevilgninger er på mange måter et signal om materialisme. Og det er ikke antimaterialisme å skjule hva politiske veivalg koster.

       En verdiopprustning må ta utgangspunkt i oppvoksende generasjoner. I tillegg til familien vil norsk skole stå overfor enorme utfordringer i å formidle normer og etikk. Høyres ønske om å skape verdens beste skole var ikke et valgkampløfte vi datostemplet den 15. september. Vi vil derfor følge den nye utdanningsministeren med argusøyne og arbeide for at Stortingets flertall setter høyere krav til kvalitet i skolen. Og våre krav til kvalitet gjaldt både kunnskap og verdikompass.

       Nettopp i en tid hvor pengene strømmer innover Norge, er det viktig at vi ikke senker kunnskapskravene. Det er kunnskap som kan gi ungdom arbeid i fremtiden. Arbeidet for en bedre skole er også en sentral del av fordelingspolitikken. Det er ikke de sterkeste som taper når skolen svikter - de klarer seg uansett. De som taper, er de som virkelig trenger skolen - de som i dag faller utenfor.

       Vi imøteser med forventning de varslede endringer på statsbudsjettet når det gjelder småbedriftene. Arbeiderpartiets siste krampetrekninger innebærer skadelige endringer. Både forslagene om større belastninger på bedriftene når det gjelder sykelønnsordningen, forverring av delingsmodellen og reversering av rederiskatten innebærer unødvendige anslag mot næringer som skal sørge for verdiskaping og arbeidsplasser og betale velferden når olje- og gassinntektene tar slutt om noen tiår.

       Norge er avhengig av å videreutvikle en sterk eksportindustri, derfor trenger vi en ansvarlig finanspolitikk og lav prisstigning. Trykker vi gassen i bånn og overlater til eksportbedriftene å ta støyten, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Vi kan ikke, som noen tror, pakke industrien ned i en eske og så ta den frem igjen når vi skulle trenge den om noen år. Bransjemiljøer og kompetanse må hele tiden holdes ved like.

       En inflasjonsdrivende politikk er også en usosial politikk. Lar vi oss lede inn i fristelsen til å spise av nasjonalformuen, er det noen som må betale regningen. Det blir pensjonister og lønnstagere, som vil oppleve at inflasjonen krymper trygdesjekken og lønningsposen. For kommunene betyr økt prisstigning mindre ressurser reelt. En slik politikk vil vi ikke være med på.

       Regjeringserklæringen har mange gode ønsker, men ikke like mange inndekningsforslag, for å si det litt forsiktig. Skal vi kunne bruke mer ressurser der det trengs mest, må vi prioritere og omstille oss. Vi må være villig til å kutte på bevilgninger til mindre viktige formål og til å modernisere gammeldagse og dyre virksomheter. Jeg er redd for at det er vel mye nostalgi i den nye regjeringen. Den vil bremse moderniseringen av Posten, Telenor og kraftsektoren, for å nevne noe. Det snakkes til og med om å reversere noe av den moderniseringen som allerede har funnet sted. Å satse på det som ikke er lønnsomt, er dårlig politikk, for det binder ressurser som kunne vært bedre brukt andre steder, og det hemmer oss og gjør oss mindre omstillingsdyktige når nye tider krever nye løsninger.

       Jeg vil berømme sentrumsregjeringen for flere gode anslag når det gjelder maktspredning og åpenhet, og også for positive signaler når det gjelder statlig eierskap, men vil igjen reise spørsmålene: Er dette nok? Er dette tilstrekkelig? Det er med den åpne, men også utålmodige holdning vi vil møte den nye regjeringen.

       Høyre har i det siste markedsført seg som et verdiparti, og det samme gikk igjen i Petersens innlegg her i dag. I valgkampen kom Høyre overraskende med et frontalangrep på Fremskrittspartiet og Carl I Hagen på et verdimessig grunnlag. De gikk faktisk så langt at de drog linjene fra Hagen og Fremskrittspartiet over på etnisk rensing - Le Pen og Nazi-Tyskland. Vi hørte imidlertid ingenting om dette da Høyre i Oslo skulle danne byråd, nettopp sammen med Fremskrittspartiet og Hagen. Vi hørte ingenting om det den gangen de skulle lage et regnskap over mennesker basert på etnisk bakgrunn. Vi hørte ingenting om det da Høyre skjøv Tetzschner ut i kulda fordi han nektet å samarbeide nettopp med Carl I Hagen. Derfor var det overraskende og gledelig at Høyre kom på banen, og det var grunn til å vente seg en ny linje fra Høyre i flyktningpolitikken.

       Før regjeringen Jagland gikk av la Arbeiderpartiet fram forslag til en oppmyking av asylkriteriene. Den nye sentrumsregjeringen har lagt seg på den samme linjen som Arbeiderpartiet - den tidligere såkalte flyktningopposisjonen. I går sa Høyres selvutnevnte innvandringspolitiske talsmann, Inge Lønning, til Aftenposten at han har «ingen motforestillinger» mot de nye kriteriene og en økning i antallet som får asyl. Det var grunn til å vente seg at vi skulle få en bred enighet om denne politikken, og at Hagen skulle bli stående alene. Men i dag sier Høyres justispolitiske talskvinne at det er utenkelig for Høyre å godta en økning i antall flyktninger. Mitt spørsmål blir da: Hva er egentlig Høyres politikk? Er det Inge Lønnings «ingen motforestillinger» som gjelder, eller er det Kristin Krohn Devolds «utenkelig» som gjelder? Det ville være fint om representanten Petersen kunne gi en avklaring på det her.

Jan Petersen (H) : Her var det relativt mange forskjellige temaer. Jeg skal forsøke å dra noen av dem, men bare kort minne om at når det gjelder innvandrings- og flyktningpolitikken, så ble dette behandlet i Stortinget ikke minst i våres, og det vi da sa og som vi gikk gjennom valgkampen på, vil vi selvsagt fortsette å hevde. Vi sa i den sammenheng at når det gjelder kriteriene for opphold på humanitært grunnlag, er det mye av det som har vært fremme, som vi ikke vil kunne akseptere, men samtidig betyr det at det gir muligheten for å kunne gjøre mer når det gjelder kvoteflyktninger. Jeg tror det er viktig å holde fast på akkurat dette at det er en sammenheng i de forskjellige elementene i vår flyktningpolitikk. Hvis det er noen spørsmål om hvor vi ønsker å legge oss der, så finner Giske veiledning i det som der ble sagt.

       Så var Giske også innom et utrolig antall temaer for øvrig, og jeg vil bare kort nevne at når jeg sier at Arbeiderpartiet styrte i gal retning, så var det fordi deres politikk var i strid med Høyres program på en rekke viktige områder. Vi har derfor aldri ønsket oss noen arbeiderpartiregjering, hverken før eller etter valget. Når jeg imidlertid konstaterte at selve valgresultatet ikke nødvendiggjorde avgangen, var det ut fra de forutsetninger som Jagland selv har trukket opp om sin mulighet for å styre. Det ville simpelthen ikke vært noen forskjell avhengig om han fikk 35 % eller 36,9 % av stemmene. Dette er en forunderlighet som jeg tror også Giske sant å si deler, i hvert fall i lukkede fora. Det er ingen logikk i dette.

       Så er jeg meget forbauset over at han greide å rote såpass mye sammen når det gjaldt holdningen til Fremskrittspartiet, for det vi har sagt om de verdimessige forskjeller her, har vi sagt hele tiden. Og det har vi dratt som en klar forskjell fordi vi på viktige områder er to forskjellige partier. Men det har altså ikke vært til hinder for at vi kan samarbeide på konkrete områder i andre sammenhenger, som vi f.eks gjorde når det gjaldt forbedringer av norsk helsepolitikk her i våres.

Jan Simonsen (Frp) : Jan Petersen sa i sitt innlegg at arbeiderpartiregjeringen ikke gjorde nok for å bekjempe kriminalitet - og det er riktig. Det kunne for så vidt også vært sagt om Høyre, for det er et faktum at Høyre i Stortinget har stemt imot flere forslag fra Fremskrittspartiet som har tatt sikte på å øke straffereaksjonene mot kriminelle.

       Så sa også Jan Petersen at det er viktig å gi småbarnsfamiliene økonomisk trygghet. Det er selvfølgelig viktig. Men det er også viktig at småbarnsfamiliene har trygghet for at deres barn ikke blir utsatt for seksuelle overgrep som kan forvandle små livsbejaende barn til nervevrak for resten av livet. Det er beklageligvis slik at gjentakelsesfaren er overhengende i forbindelse med denne typen kriminalitet. Undersøkelser fra USA som TV2 refererte til i fjor, tyder jo på at faktisk halvdelen av overgriperne begikk nye overgrep før det var gått tre dager etter at de var sluppet ut av fengselet. Det var også en gjengs oppfatning i fagmiljøene at psykiatrisk behandling har liten virkning. Derfor finnes det dessverre ingen annen løsning enn å fjerne overgriperne fra samfunnet.

       Likevel har Høyre stemt imot forslag fra Fremskrittspartiet om en firedobling av straffereaksjonene for de alvorligste tilfellene, til tross for at den strengeste straffen som er idømt i Norge, er så lav som sju år - og det for en overgriper som hadde begått 1.000 overgrep mot barn fra fem til sju år. Høyre har også stemt imot forslag fra Fremskrittspartiet om at pedofile overgripere når de er ferdige med straffen, skal få valget mellom fortsatt å bli sittende i fengsel eller å gjennomgå en frivillig ordning med kjemisk kastrering. Mitt spørsmål er: Hvordan kan Jan Petersen se småbarnsforeldrene og barnas besteforeldre inn i øynene og snakke om trygghet for småbarnsfamiliene, når han vet at Høyre i Stortinget gjennom voteringer har tatt mer hensyn til de pedofile overgriperne enn til barnas trygghet?

Jan Petersen (H) : Midtveis i replikken hadde jeg bestemt meg for å si at Jan Simonsen høres nå omtrent ut som Jens Stoltenberg når han snakker om budsjettbalansen - det er akkurat det Jan Simonsen sier, som er den eneste veien frem til å gjøre noe med disse spørsmålene. Men da Jan Simonsen kom til slutten av sin replikk, syntes jeg det ville være høyst urettferdig overfor Stoltenberg i det hele tatt å gi slike former for kombinasjoner, for jeg må nok si at jeg synes - ja jeg føler meg sikker på at til og med Jan Simonsen ved nærmere ettertanke følte - at han gikk ganske langt over streken i dette spørsmålet.

       Det er ikke slik at Jan Simonsens tut-og-kjør-kriminalpolitikk er det som når frem, og som er det eneste som når frem. Jeg tror at Høyres kombinasjon av en meget fast kriminalpolitikk, hvor vi stemmer for og har forslag om skjerpelse på flere områder, og økte bevilgninger sammen med et skikkelig fengselsvesen og sammen med skikkelig rehabilitering, er det fundamentet vi trenger for å få en forsterket kamp mot kriminaliteten. Jeg avviser blankt at Simonsens måte å gjøre det på er måten å gjøre det på; det er Høyres mer balanserte holdning som vil gjøre dette samfunnet til et bedre samfunn.

Jørgen Holte (Sp) : Representanten Jan Petersen brukte mykje av innlegget sitt til å analysere sentrumsregjeringa sin politikk og til å si kva han synest om enkeltsaker som er varsla i regjeringserklæringa. Det er i og for seg ikkje så merkverdig med bakgrunn i Petersen sine tidlegare oppfatningar av det politiske landskapet, men eg skal la det ligge.

       Situasjonen er den at sentrumsregjeringa er eit faktum. Vi har fått ei regjering som er styringsvillig, den har styringsevne, og den er styringsdyktig, men det er også ei mindretalsregjering. Og hos brukarane av politikken, dei vi er valde til å styre for, er regjeringsskiftet og regjeringserklæringa godt mottatt. Eit mål for denne sentrumsregjeringa, denne mindretalsregjeringa, er å få gjennom sakene sine i Stortinget, og sakene vil kome i tur og orden. Det kan gå på å sikre kommunane nødvendig økonomi slik at folk får det tenestetilbodet som også Jan Petersen gav uttrykk for var viktig, fremje ei god distriktsutvikling, ein god utdanningspolitikk, legge til rette for næringslivet, som krev verkemiddel gjennom budsjettpolitikken, og å føre ein forsvarleg økonomisk politikk som føreset sparing framfor økonomisk forbruk.

       Eg vil gjerne stille spørsmål til Høgre sin leiar: Kan vi rekne med eit konstruktivt og løysingsorientert Høgre, ikkje berre i enkeltsaker, men eit løysingsorientert Høgre som evner å sjå samanhengane i det faktiske politiske landskapet som vi no må rette oss etter, der det politiske sentrum no faktisk sit med initiativet i ei mindretalsregjering? Som vi veit, vil då Høgre og Petersen sitte i ei anna blokk her i Stortinget. Kan vi vente eit initiativ og eit konstruktivt Høgre her i huset?

Jan Petersen (H) : Hvis jeg nå oppfattet Holtes replikk riktig, var han ikke til stede da jeg holdt mitt innlegg. Jeg kan imidlertid vise til at jeg der sa noe om dette som Holte sikkert kunne ha nytte og glede av å lese.

       Vi vil selvfølgelig ha en åpen og konstruktiv holdning til disse spørsmålene. Ikke minst vil vi legge vekt på at den nye regjeringen orienterer seg i forhold til hva realiteten i Stortinget er, og de holdninger som er i Stortinget. Og jeg er sikker på at Holte vil være bidragsyter når det gjelder at noe av det første sentrumsregjeringen går løs på, er å sørge for å få omprioritert innenfor statsbudsjettets rammer, slik at de mange gode formålene den ønsker å gjennomføre, også kan bli gjennomført. Det vil han sikkert gjøre.

       I forhold til Apelthun Sæles innlegg var det ett nytt moment i Holtes innlegg; han nevnte ordet «sparing». Og jeg tror vi kan være enige om at på det området gikk arbeiderpartiregjeringen i riktig gal retning. Jeg tror det er helt på det rene at vi bør gjenopprette, søke å få til, ja faktisk forbedre de sparestimulerende tiltakene. Men bortsett fra det moment var Holtes replikk delvis besvart i mitt innlegg og var for øvrig ganske identisk med Apelthun Sæles replikk.

Øystein Djupedal (SV) : Etter min vurdering var det mest interessante i Høyres leders innlegg at han ikke uten videre vil akseptere de rammer som er lagt av Arbeiderpartiet i budsjettet. Fra før vet vi at sentrumsregjeringen har sagt at den ikke uten videre er hellig. Vi vet også at Carl I Hagen har sagt at for Fremskrittspartiet er heller ikke den budsjettbalansen som er gitt, uten videre hellig. Vi fra SV har også sagt det samme. Jan Petersen sier nå at den ikke er hellig. Riktignok sier han at budsjettet kanskje ikke er tilstrekkelig stramt. Men så legger han til: Det viktigste skal skje først. Og hva er da viktigst for Høyre? Han ramser opp alt fra skattelette og infrastrukturinvesteringer til skole, helse, eldre og psykiatri. Nesten samtlige politikkområder Stortinget beskjeftiger seg med er altså etter Høyres mening viktigst. Så sier han også, og det er det interessante, at budsjettrammen ikke uten videre trenger å være den samme, og det gir jo politiske muligheter. For hvis Høyre virkelig mener at det skal være mulig å ta et løft for de eldre, et løft utover det som ligger i Arbeiderpartiets budsjett, hvis det skal være mulig å løfte psykiatrien, et løft Stortinget så langt ikke har tatt, hvis det skal være mulig - som jeg og Jan Petersen faktisk er enige om, selv om innholdet er forskjellig - at vi skal skape verdens beste skole, betyr det at vi må bruke ressurser, men det betyr også at det vil være vanskelig å kombinere med en så stram budsjettramme.

       Nå har også Jan Petersen i sitt innlegg drevet harselas med Arbeiderpartiets desimalberegning knyttet til valgresultatet, så det hadde vært interessant å få et klart svar fra Høyres leder: Hvis det viktigste skal skje først, og hvis landet virkelig var på så gal kurs under Arbeiderpartiet, noe jeg delvis kan være enig i, betyr det at vi må ta et løft innenfor mange av de politikkområdene Jan Petersen ønsker, og det betyr at budsjettbalansen ikke er hellig. Betyr det også at Høyre da vil være interessert i å se på ting som SV vil foreslå i budsjettet?

Jan Petersen (H) : Representanten Djupedal har vært så lenge på Stortinget at jeg faktisk tviler på at han tror spesielt mye på det resonnementet. Det jeg sa om balansen, er ikke at det uten videre er slik at Jens Stoltenberg alltid på øren har rett, men Djupedal er fullstendig på villspor hvis han tror at det betyr at vi har noe å gi på dette området. Jeg fastholder at politikk er å velge. Politikk er å velge noe fremfor andre ting. Det betyr at når det må foretas nødvendig omprioritering på statsbudsjettet, ja så må det kuttes ned på andre ting. Dette stortinget må ta innover seg det alvor at norsk økonomi er i nærheten av et kokepunkt. Hvis man tror at fordi det ikke finnes en helt eksakt vitenskap her, er det bare å plusse på, da setter man i gang en politikk som kommer til å spise opp minstepensjoner, spise opp helsekroner og spise opp kommunale kroner. Vi vet utmerket godt at dette er tradisjonell SV-politikk - og det er greit. Det brukes penger uten å tenke på hvor det skal strammes inn. Jeg mener det meget alvorlig når jeg sier til den nye regjeringen at det er en vei den ikke kan gå. Der hvor Regjeringen foretar en prioritering, og det må den gjøre på mange områder, er det selvsagt at den må finne dekning og løsning andre steder. Det må ikke være tvil om at det er min holdning, og ærlig talt: Jeg tror heller ikke Djupdal var i tvil om det før han gikk opp på talerstolen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Johan J Jakobsen (Sp) : Det politiske bakteppet for dagens debatt er uvanlig på flere måter: Debattgrunnlaget er både en trontale fra en regjering som har gått av, og en tiltredelseserklæring fra en sentrumsregjering, som i dagens politiske situasjon har vist seg å være det eneste reelle alternativ til en regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Men regjeringsskiftet kommer ikke som et resultat av et åpenbart valgnederlag for det tidligere regjeringspartiet. Avtroppende statsminister har faktisk beskrevet valgresultatet som en seier for Arbeiderpartiet.

       Regjeringsskiftet skyldes heller ingen regjeringsstorm fra opposisjonens side. At erklæringen fra den nye sentrumsregjeringen i dag står på Stortingets dagsorden, skyldes ene og alene at regjeringen Jagland frivillig valgte å gå av fordi regjeringspartiet ikke nådde sitt mål om en oppslutning i valget på minimum 36,9 %. Mange har kritisert tidligere statsminister Thorbjørn Jagland for denne beslutningen, men samtidig står det respekt av at den avtroppende statsministeren var ordholden og tok konsekvensen av det «kabinettspørsmål» han i valgkampen stilte velgerne overfor. Og uansett: Jaglands beslutning banet veien for en ny og spennende epoke i norsk politikk.

       Et regjeringsparti som selv velger å gi fra seg regjeringsmakten uten noen forutgående regjeringsstorm fra opposisjonens side, kan selvsagt ikke nekte å ta medansvar for utviklingen i landet. Selv om det fra Arbeiderpartiet har kommet en del signaler som kan tyde på en viss ansvarsvegring, legger Senterpartiet til grunn at det største opposisjonspartiet tar sin del av ansvaret for en stabil samfunnsutvikling i en noe vanskelig parlamentarisk situasjon, en situasjon som best kan illustreres ved at det eneste realistiske alternativ til Arbeiderpartiet i dag er en sentrumsregjering med et parlamentarisk grunnlag på 42 representanter i Stortinget.

       Norsk politikk har vært rik på paradokser denne høsten. Det parti som, iallfall ifølge meningsmålingene, løftet seg 5 % gjennom valgkampen, valgte frivillig å gi fra seg regjeringsmakten, mens Senterpartiet, som gjorde et meget dårlig valg, nådde sitt mål om å få etablert en sentrumsregjering, for øvrig den første på 25 år.

       Når en regjering utgått fra Arbeiderpartiet blir avløst av en sentrumsregjering, er det en viktig, men etter manges oppfatning også en overraskende politisk begivenhet. Men den nye sentrumsregjeringen er et produkt av en lang politisk utvikling. Den markerer det endelige oppbrudd med den gamle toblokkstenkningen og etablerer sentrum som et eget politisk tyngdepunkt, uavhengig av de tradisjonelle blokkene. Vel skal det innrømmes at det var Jagland-regjeringens avgang som banet veien for den nye regjeringen, men når det først skjedde, var det kun ett aktuelt alternativ, nemlig en sentrumsregjering.

       I forbindelse med regjeringsskiftet er det gjort forsøk både på å skape myter og omskrivning av de faktiske begivenheter. Blant annet har det vært hevdet at Senterpartiets deltagelse i sentrumsregjeringen er et resultat av et politisk «linjeskifte». La meg derfor minne om at en sentrumsregjering har vært en del av Senterpartiets blokkuavhengige linje gjennom mange år. Etter å ha tatt et oppgjør med toblokkstenkningen tidlig på 1990-tallet, gikk Senterpartiet i 1993 - som det eneste parti - faktisk til valg på sentrumsalternativet. Det var altså sluttstenen på en lang prosess som ble lagt på plass den 17. oktober i år.

       Også når det gjelder tidligere regjeringsdannelser, er det gjort forsøk på å omskrive historien. Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, hevder f.eks i en artikkel i Dagsavisen Arbeiderbladet den 11. oktober dette år at Arbeiderpartiet i 1993 dannet regjering fordi Senterpartiet «foretrakk en arbeiderpartiregjering»!

       Den forhenværende statsminister prøver å skape inntrykk av at Senterpartiet, som i 1993 gikk til valg på en sentrumsregjering, og som to ganger i perioden fremmet mistillitsforslag mot regjeringen, nærmest skulle ha vært en del av arbeiderpartiregjeringens parlamentariske grunnlag!

       I sin meddelelse til Stortinget den 13. oktober i år hevdet Jagland at «det parlamentariske grunnlaget» for hans mindretallsregjering ble svekket våren 1997, at stortingsvalget ikke gav Regjeringen «et styrket politisk og parlamentarisk grunnlag», og at Regjeringen derfor måtte gå. Hvis denne omskrivningen av historien virkelig er en del av Jagland-regjeringens begrunnelse for å forlate regjeringskontorene, vil det bidra til at det for alltid vil hvile et uvirkelighetens skjær over denne politiske handlingen.

       Senterpartiet gikk til valg på mottoet: NY KURS - NYE KREFTER. «De nye kreftene» - den nye sentrumsregjeringen - har lagt fram en regjeringserklæring som på viktige punkter markerer en «ny kurs», nemlig en mer bevisst og målrettet verdipolitikk, større åpenhet i forvaltningen, økt innsats for sosial og geografisk utjamning og internasjonal solidaritet, økt valgfrihet for småbarnsfamiliene, en mer langsiktig forvaltning av oljeressursene, en oppgradering av små og mellomstore bedrifter, en sterkere satsing på energiøkonomisering og alternative energikilder og en bedre helse- og eldreomsorg.

       Stiller en arbeiderpartiregjeringens trontale opp mot sentrumsregjeringens erklæring, kan det ikke være tvil om at den nye regjeringen varsler en kursendring. Det er imidlertid knyttet stor spenning til hvordan Stortinget vil møte de nye utfordringene sentrumsregjeringen stiller de folkevalgte overfor.

       På en del områder vil nok den nye regjeringen møte politisk motbør fra de konstellasjoner i Stortinget som i forrige periode utgjorde flertallet i det vi gjerne kaller «de lange linjers politikk». Men det bør også være mulig å skape flertall for viktige deler av sentrumsregjeringens politikk. Det gjelder bl.a den varslede styrking av politikken overfor små og mellomstore bedrifter, de sparestimulerende tiltak som vil bli foreslått, tiltak for større åpenhet i forvaltningen og deler av utjamningspolitikken. Og for bare å nevne én sak: Jeg nekter i det lengste å tro at et flertall i Stortinget vil nedkjempe det varslede forslag om en økning av minstepensjonene med 1.000 kr i måneden fra 1. mai neste år.

       I Senterpartiet er vi naturlig nok spent på hvordan Arbeiderpartiet vil møte de fordelingspolitiske utfordringene fra «sentrum». Hvis det er slik Terje Rød-Larsen sier i et intervju med tidsskriftet Tidens Tegn, nemlig at Arbeiderpartiet og Høyre «av symbol-politiske årsaker» «tjener på å ha hverandre som fiender», vil det ikke være politisk uproblematisk for Arbeiderpartiet å opptre i allianse med Høyre i fordelingspolitikken.

       Til tross for en solid økonomi og stor politisk handlefrihet opplever Norge i dag den sterkeste sentraliseringen på 30 år. Det er et alvorlig faresignal når langt over halvparten av landets kommuner siste år hadde nedgang i folketallet, og at sentraliseringsbølgen nå ser ut til å forsterke seg. Denne utviklingen rammer ikke bare distriktene. Ubalansen i befolkningsutviklingen skaper også problemer i de sentrale strøk av landet. Når f.eks. Oslo og Akershus så langt på 1990-tallet har fått økt sitt folketall med over 75.000, blir det også vanskeligere å ivareta miljø og levekår for innbyggerne.

       Den nye regjeringen varsler en politisk strategi for stabil bosetting, for - som det heter i Voksenåsen-erklæringen:

       «En stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.»

       Nøkkelen til en bedre regional balanse ligger først og fremst i det som på fagspråket omtales som den «brede» distriktspolitikken. De mer spesielle distriktspolitiske virkemidlene er viktige som supplement, men det er først og fremst innsatsen på sentrale politikkområder som kommuneøkonomi, samferdsel, energi, landbruk og fiske, små og mellomstore bedrifter og den mer generelle økonomiske politikken som kan bidra til en mer balansert befolkningsutvikling i vårt land.

       Denne «brede» distriktspolitikken må samordnes bedre dersom den skal få den ønskede effekt. Derfor varsler sentrumsregjeringen at Kommunaldepartementet skal styrkes som et samordnende «distriktsutbyggingsdepartement».

       Departementet skal bl.a overvåke virkningen av ulike beslutninger på bosettings- og flyttemønsteret og påse at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for den regionale balansen i landet. Som et ledd i en mer offensiv politikk overfor de mest vanskeligstilte områdene varsler den nye regjeringen at det skal opprettes et eget budsjettkapittel med utviklingsstøtte til de kommuner som i dag opplever den største nedgang i folketallet.

       Den nye sentrumsregjeringen er møtt med både interesse og forventninger. Selv om den har et noe smalt parlamentarisk grunnlag, representerer den noe nytt og spennende i norsk politikk. Etter mange år med arbeiderpartiregjering kan det også fra et demokratisk synspunkt være sunt med «nye krefter».

       Regjeringsskiftet vil trolig bidra til å vitalisere norsk politikk og skape større interesse for de politiske prosessene.

       Den nye regjeringen er en blokkuavhengig regjering som har invitert alle partigruppene i Stortinget til et konstruktivt samarbeid. Når en ser tilbake på de prosesser og den utvikling som har ført fram til dagens situasjon, går jeg ut fra at ingen blir overrasket når jeg avslutningsvis sier at særlig vi i Senterpartiet ser fram til fortsettelsen med den største interesse og spenning.

       Mange av oss har sett dette som beroligende, og vi har lagt det i det at Regjeringen ønsker å framforhandle og legge fram for Stortinget en Schengen-avtale i samsvar med hva Regjeringen vet er stortingsflertallets oppfatning, og at Regjeringen ønsker å gjøre det uansett hva som måtte være oppfatningen til de enkelte partier i Regjeringen om dette. Det er i så fall både klokt og riktig.

       Senterpartiets leder, statsråd Anne Enger Lahnstein, sier imidlertid i et intervju med Nationen sist lørdag:

       «Men det er viktig at denne regjeringen skal ha et offensivt internasjonalt engasjement på basis av vårt felles nei til EU og til Schengen.»

       I referatet fra Senterpartiets landsstyremøte, i Nationen mandag 20. oktober, heter det:

       «Når det gjelder Schengen understreket hun at regjeringen skal behandle den saken slik at EU-motstandere og senterpartister kan si at det beste er at spørsmålet håndteres av en nei-til-Schengen-regjering.»

       Mitt spørsmål til Senterpartiets parlamentariske leder blir: Hva betyr dette?

       Dernest: Vil Senterpartiets stortingsgruppe stille seg bak at Regjeringen forhandler fram en Schengen-avtale i samsvar med stortingsflertallets syn, og vil Senterpartiets stortingsgruppe da også i Stortinget stille seg bak et slikt forhandlingsresultat?

Johan J Jakobsen (Sp) : Den nye sentrumsregjeringen er seg naturlig nok bevisst at den på samme måte som den avtroppende regjering er en mindretallsregjering og at den som en konsekvens av det må forholde seg til det som til enhver tid er flertallet i Stortinget.

       Det er gitt krystallklare signaler fra den nye regjeringen om at den akter å ta hensyn til og følge opp de klare signaler fra Stortinget som er gitt i møte med Regjeringen. Jeg har ikke registrert at det overhodet har vært noen tvil om det. Men representanter for sentrumsregjeringen har også gitt uttrykk for at det ville være en fordel om Det norske storting kjente til resultatet av den danske folkeavstemningen før Stortinget tok endelig stilling til spørsmålet. Og bakgrunnen for det er jo nettopp det Tom Thoresen også nevnte, hensynet til den nordiske passunion, noe som hele tiden har vært Senterpartiets grunnholdning når det gjelder tiltak innenfor dette feltet, nemlig det verdifulle som ligger i å kunne føre videre den nordiske passunion. I tillegg har representanter for denne regjeringen sagt at en mener det er korrekt å klargjøre bedre enn den forrige regjeringen gjorde, de konstitusjonelle spørsmål som er knyttet til denne saken.

       Når en skal gå inn i en regjering, må en, slik det er sagt tidligere i dag, vurdere om en i en konkret sak er bedre tjent med å være i regjering enn å stå utenfor. I Senterpartiet har vi, på bakgrunn av de opplysningene jeg nå har gitt om den nye regjeringens holdning, kommet til at under de rådende forhold er det bedre for Senterpartiets interesse i saken å være i regjeringsposisjon.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg tror den nye regjeringen, som er utgått fra primærnæringene, må basere seg her i Stortinget på et variert kosthold som i hvert fall ikke passer vegetarianere.

       Det er blitt sagt veldig mye godt om den erklæringen som er kommet fra den nye regjeringen, og det er veldig mange fine lovnader. Men ut fra det Senterpartiet har sagt før valget og det Senterpartiet har måttet gi i de forhandlingene som har vært mellom de tre partiene, ser vi at Senterpartiet har gitt opp sin kamp mot EØS, de har gitt opp sin kamp mot Schengen, de har gitt opp sin kamp - i hvert fall overfor Stortinget - når det gjelder gasskraftverk, oljeutvinning, oljefond, bøndenes inntekt og - ikke minst - arbeidsgiveravgiften for dem som er under 25 år. Så på en rekke områder ser vi nå, i motsetning til det vi har sett før når det gjelder Senterpartiet, at de er veldig tilpasningsdyktige bare de kommer inn i regjeringskontorene og får politisk makt. Senterpartiet har hevdet at det er Senterpartiet som har født og vært med på å dra opp den ungen som nå er blitt født i en riktig sentrumsdominert regjering.

       Senterpartiet sier også at de skal ha ny kurs, og de skal ha nye krefter. Men når vi ser på asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikken, ser vi at det er kommet signaler fra politikere utgått fra den nye regjeringen om at vi i Norge skal ha en langt mer åpen politikk. Vi ser også at enkelte til og med har uttalt at seksuell legning skal være et grunnlag for å få opphold i Norge. Da må jeg spørre Johan J Jakobsen om det er korrekt og riktig det som er blitt hevdet også fra senterpartihold på dette området?

Johan J Jakobsen (Sp) : For å ta det siste først: Personlig er jeg ikke kjent med og har aldri hørt at noen har ment at seksuell legning skal være et kriterium når en vurderer spørsmålet om oppholdstillatelse eller slike ting knyttet til vår totale asyl- og flyktningpolitikk. Men jeg understreker klart det som også står i erklæringen, nemlig at den nye sentrumsregjeringen er beredt til å øke antallet kvoteflyktninger med 500 utover det som er situasjonen i dag.

       Ellers må jeg si at Vidar Kleppes omtale av sentrumsregjeringen hadde en litt annen klang enn det vi har hørt fra hans partileder tidligere i dag, som faktisk har møtt den nye regjeringen med stor åpenhet og vilje til konstruktivt samarbeid, og som på viktige punkter faktisk har gitt denne regjeringen ros. Her kom det en rekke påstander fra Vidar Kleppe som er direkte feilaktige. Jeg kan ikke se at Senterpartiet har gitt etter på de punkter som Vidar Kleppe nå nevnte. Det er iallfall fem år siden Senterpartiet sa at partiet var beredt til, så lenge det var et klart flertall i Stortinget, å være med i en regjering på grunnlag av EØS-avtalen. Det er et kjent standpunkt.

       Når det gjelder oljeutvinningstempoet, står det klart i dokumentet fra Voksenåsen at en vil redusere oljeutvinningstempoet, og en har angitt på hvilke måter en skal oppnå det.

       Og når det gjelder inntektssituasjonen i landbruket, har faktisk en samlet regjering nå gitt uttrykk for at det inntektsgap som har oppstått mellom de som produserer mat her i landet, og andre grupper i samfunnet, skal reduseres, så jeg skjønner faktisk ikke bakgrunnen for det Kleppe nå sa. Jeg kan bare anbefale han å lese erklæringen fra Voksenåsen en gang til.

Per-Kristian Foss (H) : Det er vel ikke min jobb å replisere til replikker, men la meg si det slik at min kunnskap om Senterpartiet tilsier nok at de ikke har nedlagt våpnene fordi om de har fått sine programformuleringer inn i regjeringserklæringen. Snarere tvert imot, det er da det starter, og mer enn noe annet kjenner dette partiet begrepet «omkamper», så når det gjelder det representanten Kleppe sier om at Senterpartiet har nedlagt seg og har nedlagt sine saker, tror jeg han tar skammelig feil. Historien er full av eksempler på det. Derfor var det vel også ordet «spenning» som var det mest gjennomgående i Johan Jakobsens innlegg, i forventning til hvordan det går med denne regjering i møte med Stortinget. Det tror jeg er et veldig dekkende uttrykk. Derfor svarte han heller ikke på spørsmålet fra representanten Thoresen om hvordan man vil stille seg til Schengen-forhandlingene, og med hvilken lojalitet man vil følge opp forhandlingene. Det er mange måter å følge opp forhandlinger på, og det å si at det best gjøres av folk som er mot at det blir noe resultat, slik Senterpartiets leder har uttalt seg eller iallfall kan oppfattes, er ikke lojalitet, det er ikke forhandlinger i tråd med norske interesser, og det er ikke i tråd med Stortingets ønske. Så svarte representanten Jakobsen at Senterpartiet allikevel fant det bedre å være i regjeringsposisjon. Det var greit å vite, det var vel i og for seg heller ikke det det ble spurt om. Vi har registrert det svaret. Vi har registrert at det er i regjeringsposisjon.

       Jeg har lyst til å gjenta representanten Thoresens spørsmål, for det er nemlig et stortingsflertall som ønsker svar på det: Vil man med lojalitet stille seg bak fullføring av Schengen-forhandlingene, og hva mener man egentlig med at forhandlingene best gjøres av folk som er mot å forhandle?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skal gi Per-Kristian Foss rett på ett punkt, nemlig at Senterpartiet gir ikke opp sin politikk selv om en går inn i regjering. Det ville være ganske eiendommelig at et parti skulle gi opp sine politiske mål selv om en går inn i regjering. Faktum er, i den grad en er opptatt av konkrete resultater, at en må kunne gå inn i regjering hvis en ser at en på det grunnlag og med de samarbeidsparter en velger som partnere, oppnår mer av sitt program enn det en oppnår ved å stå utenfor.

       Når det så gjelder spørsmålet om Schengen-avtalen, mener jeg at jeg gav klart uttrykk for at mindretallsregjeringen vil videreføre de forhandlinger som Stortinget har pålagt den nye regjeringen. Og når jeg gav uttrykk for at jeg anser det som gunstig for saken at en slik forhandlingsprosess kan skje fra partier som har en noe annen oppfatning enn det Per-Kristian Foss har, så er det selvsagt ut fra et - kall det gjerne - egoistisk synspunkt. Vi er sterkt uenige. Og når vi f.eks i Senterpartiet og den nye regjeringen har sagt at vi ønsker en sterkere klargjøring av de konstitusjonelle spørsmål knyttet til den suverenitetsavståelse som ligger i Schengen-avtalen, hører det med som et godt eksempel på en holdning og en tilnærming til spørsmålet som er en annen enn den den forrige regjering hadde.

Karin Andersen (SV) : Jeg hadde faktisk med litt forventning sett fram til Johan J Jakobsens innlegg i dag, der han på en måte skulle brenne for de sakene som Senterpartiet skulle utrette i denne regjeringa. Så opplever jeg dessverre at han på en måte bare forklarer hvorfor man sitter i regjering, og ikke sier så mye om hva man har tenkt å gjøre der. Vi venter faktisk nå på de konkrete svarene på hva som skal skje. Jeg må bare innrømme at jeg tror ikke det var noen av oss som fikk hjerteklapp av de løftene som Jakobsen kom med nå. Det er en verdidebatt som har vært varslet, og jeg opplever i hvert fall ett politisk linjeskifte fra Senterpartiet i den erklæringa som er lagt fram, for der står det nemlig skatt etter evne. I forhold til det Senterpartiet har stått for før, er det et nytt prinsipp, jf. den debatten som var mellom Hallgeir Langeland og Steensnæs her før i dag, der det gikk fram at det er noen som slipper svært billig unna så fort de rasler med reisepapirene ut av landet. Hvordan har Senterpartiet tenkt å gripe dette skatt-etter-evne fatt?

       Et annet politisk linjeskifte som bekymrer meg mer, er varslet i dagsavisene i dag. Der står det faktisk at denne regjeringa ikke er helt klar på hvordan den forholder seg til den norske krona og tilknytning til euroen. Og da er mitt spørsmål til Jakobsen: Kan Jakobsen garantere at denne regjeringa ikke vil knytte den norske krona til den europeiske valutaen i den perioden den sitter med regjeringsmakt?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg synes at det er skuffende at jeg har måttet skuffe representanten Karin Andersen. Jeg mente faktisk at jeg var ganske konkret i min beskrivelse av den politikken som den nye sentrumsregjeringen har varslet i erklæringen. Jeg har også lyst til å si til SV-representanten Andersen at hvis det var områder i den nye regjeringens politikk som SV burde applaudere, var det nettopp de konkrete ting som ble sagt om åpenhet, sosial og geografisk utjamning og internasjonal solidaritet.

       Jeg vet at SV er noe mer betenkt når det gjelder økt valgfrihet for småbarnsfamiliene, men den langsiktige forvaltningen av oljeressursene og den sterkere satsing på enøk og alternative energikilder, det burde gå rett hjem hos representanten Karin Andersen. Men jeg skal love representanten at jeg skal skjerpe meg og være enda mer konkret neste gang jeg har Karin Andersen i salen.

       Når det så gjelder valutaspørsmålet - jeg tror jeg får ta det nå, så jeg er sikker på at det ikke faller ut - tar vi i Senterpartiet utgangspunkt i det de tre partiene sa om dette spørsmålet da de satt i Stortinget og skrev seg sammen når det gjaldt langtidsprogrammet. Det var da sentrumsalternativet som politisk tyngdepunkt egentlig ble skapt. I innstillingen til langtidsprogrammet sier representanter for de tre sentrumspartiene at de går inn for at det må føres en uavhengig penge- og valutapolitikk. Og så står det videre:

       «Norske kroner skal ikke ensidig knyttes til EUs felles valuta.»

       Jeg håper det i det minste var konkret nok for representanten.

Anneliese Dørum (A) : Det som har forbauset meg i denne debatten så langt, er at talere fra samtlige av de øvrige partiene her virker som de er både såra og vonbrotne og lei seg over at Arbeiderpartiet ikke lenger sitter med regjeringsmakten. Men jeg kan forsikre om at vi kommer igjen, dersom folket vil det.

       I denne omgang vil jeg ønske den nye regjeringen og de nye regjeringspartiene lykke til med jobben de skal gjøre, og også ønske velkommen til et konstruktivt samarbeid, slik som også vår parlamentariske leder gjorde.

       Noe av det mest interessante i erklæringen er at den nye regjeringen vil fortsette en økonomisk politikk som bygger på stabil kronekurs, slik som arbeiderpartiregjeringen gjorde. Det betyr at de ikke kan bruke renten til å kjøle ned økonomien, men de må bruke finanspolitikken, noe som betyr at de også må stramme inn det offentlige forbruket. Jeg håper derfor at representanten Jakobsen kan fortelle oss hvordan sentrumspartiene skal kunne holde valgløftene sine som er i mange-milliardklassen uten å pøse mer penger inn i en allerede het økonomi. Det hjelper lite f.eks å kamuflere økt forbruk ved å sette penger på fond, øremerke offentlige innkjøp fra utlandet. Penger har vi nok av, det er jo ikke det som er problemet. Problemet er at vi ikke kan pøse dem inn i en het norsk økonomi, for da vil det gå ut over folks velferd og arbeidsplassene.

       I tillegg har jeg lyst til å spørre representanten Jakobsen om hans syn på kontantstøtte. Vi i Arbeiderpartiet ønsker å bygge ut de felles velferdsordningene fremfor kontantoverføringer til enkelte grupper. Jeg vet at Senterpartiet også har hatt den holdningen, og jeg merker meg at de ifølge erklæringen nå har snudd når det gjelder kontantstøtten. Jeg vil gjerne høre hans syn på dette.

Johan J Jakobsen (Sp) : For å ta det siste først: Senterpartiet har vært krystallklar på at vi ønsker større valgfrihet for småbarnsforeldrene, og vi har satt som en klar forutsetning for den modell for kontantoverføring vi skal kunne gå inn for, at det skal skje en barnehageutbygging i tråd med det vi i Senterpartiet har sagt tidligere, nemlig at vi skal ha full barnehagedekning, og at det skal skje en økning i driftsstøtten slik at en ikke får økt foreldrebetaling. Og med det som basis har vi sagt at vi er beredt til å vurdere andre modeller enn småbarnstillegg og barnetrygd. Det er resultatet av en slik samlet vurdering som ligger i dokumentet fra Voksenåsen, og som vi i Senterpartiet er veldig godt fornøyd med, nettopp fordi det er slått så klart fast at barnehageutbyggingen skal fortsette i det tempoet som vi tidligere har sagt.

       Ellers regner jeg med at representanten Anneliese Dørum ikke regner meg og Senterpartiet blant dem som var lei seg for at arbeiderpartiregjeringen hadde gått av. Det bidrog, som jeg allerede sa i mitt første innlegg, til å bane veg for det som har vært Senterpartiets mål gjennom hele den fireårsperioden vi har bak oss.

       Når det så gjelder de løfter, som det heter, som ligger i dokumentet fra Voksenåsen, viser jeg til det som står i innledningen til dette dokumentet, nemlig følgende:

       «Den omfattende satsing på videreutvikling av velferdssamfunnet vil bli muliggjort gjennom omfordeling og målrettet bruk av den merverdi som blir skapt i det norske samfunnet i fireårsperioden.»

       Dette dreier seg altså om det som skal skje i kommende fireårsperiode.

       Og så har en gitt klart uttrykk for at sentrumsregjeringen vil gå inn for en bedret og økt sparing for på denne måten å rydde rom for noe større offentlig innsats innenfor de rammer som sentrumsregjeringen mener er ansvarlige.

       Nå er regjeringsskiftet et faktum, og en regjering som har et parlamentarisk grunnlag på 42 stortingsrepresentanter av 165, sitter nå i regjeringskvartalet. Den har en meget krevende oppgave foran seg.

       Hvordan denne «minitallsregjeringen» vil baute seg fram i Stortinget, vet vi ikke på bakgrunn av regjeringserklæringen. Det vet vi mer om når sentrumsalternativets forslag til endringer av statsbudsjettet kommer. Derfor skal jeg nå bruke tida mer på å utfordre Regjeringen på de samfunnsområdene som SV syns er viktigst framover.

       Det er positive forventninger i SV til den nye regjeringen. Det er det også i Høyre og Fremskrittspartiet, og det er det blant folk flest - litt forvirring, kanskje, fordi det kommer positive signaler f.eks både fra SV og miljøbevegelsen og fra Fremskrittspartiet på motsatt kant. Men nå har ikke Bondevik og hans «kvinnskap» og mannskap gjort så fryktelig mye for å dempe forventningene. Tvert imot, her er det delt ut billetter i hytt og pine: til næringslivet, til miljøbevegelsen, til alle dem som ønsker mer rettferdig fordeling - og til rederne - til skoleunger, til foreldre, til lærere, til fiskere, til bønder, til folk i by og folk i distrikt, til ansatte i post og tele, til Kultur-Norge, til flyktninger, til gjeldsofre og til boligløse. Om alle disse - og jeg kunne ha fortsatt den ramsa - kan løse inn billetten, gjenstår å se.

       I SV syns vi det er spennende at Bondevik-regjeringen ønsker å vektlegge verdispørsmål så sterkt. Vi syns faktisk det er befriende etter en valgkamp der hovedoppgjøret mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ble en «kalkulatordebatt» og ikke en verdidebatt.

       Mange ønsker at samfunnsdebatten skal dreie seg om noe mer enn regnestykker. I SV er vi opptatt av - og vi har lenge vært opptatt av - å slåss inn i den politiske debatten det som er viktig for dem som er barn og unge i dag, og som skal overta i framtida. Forgjeves prøvde jeg i valgkampen å utfordre Jagland til en verdidebatt om noe som ble kjent mens det blåste som verst, nemlig den 26. august 1997, da Dagbladet og for så vidt også flere andre aviser, slo opp at det nå skal lages et eget aksjefond rettet inn mot barn, hvor man kan sette av et minimumsbeløp på 10.000 kr, sånn at barn - helt ned til

       10-åringer - kan bli interessert i aksjemarkedet. Det skal man da gjøre på den måten at man griper fatt i det alle unger vet om, nemlig Coca-Cola og McDonald's - man legger ut aksjer fra dem, og så skal vegen til kroner i aksjefondet gå gjennom foreldrenes lommebok, selvfølgelig, men også via ungenes mas. Nå har jeg undersøkt og funnet at dette aksjefondet kommer til å bli lansert ca 1. desember, i passelig god tid før jul i tilfelle noen besteforeldre skulle ha noen kroner til overs. Da kommer vi altså til å få en millionkampanje rettet inn mot foreldre og besteforeldre for at de håpefulle små skal kaste seg inn i aksjonærenes rekker. Og lederen for dette, direktør Stig Rognstad, føler seg ikke som den store, stygge ulven. Det er hans selskap, Norse Securities, som via et datterselskap lanserer aksjefond for barn. Han sier følgende:

       «Det er sunt at barn og ungdom får kontakt med aksjemarkedet, nettopp fordi det er den viktigste drivkraften i samfunnet. Ved å kjøpe aksjer vil de lettest se hvordan vi kan skape arbeidsplasser, overskudd og nye produkter.»

       Dette kommer altså til å være en kampanje, rettet inn mot unger, som kommer til å fremme nettopp det som den nye regjeringen har vært opptatt av å bekjempe: grådighetskulturen. Dessuten skal altså våre unger - helt ned til 10-åringer - få beskjed om at det som skaper verdier i verden, det er å flytte penger. Det er ikke å gjøre leksene sine; det er litt mindre viktig. Det er heller ikke å ha respekt for vanlig fysisk arbeid eller intellektuelt arbeid eller noe som helst, oh no, her skal du inn og flytte penger og lære hvordan verdier virkelig skapes. Dette var en debatt jeg ikke lyktes med å dra opp skikkelig i valgkampen, men som jeg håper kan komme nå.

       Så er selvfølgelig den første innskytelsen fra dem som blir opptatt av dette: Er ikke dette noe som SV burde forby? Jo, tenker jeg, på vegne av alle foreldre og besteforeldre forbyr vi dette, og så er saken biff. Jeg tror ikke på det. Jeg tror rett og slett at dette er en diskusjon man må ta, dels om hvilke verdier samfunnet er tuftet på, dels om hva som skaper verdier, dels om vi nå skal få det sånn at det som alle barneforeldre og besteforeldre merker hver eneste dag, nemlig hvor utsatt ungene våre er for et gigantisk kjøpepress, nå skal toppes av å gjøre dem til små spekulanter. Det er ikke sånn lenger at en femåring bare slår seg vrang i det øyeblikket du passerer sjokoladen mot kassa for å betale på supermarkedet. Nå har en femåring klar formening om hvilken sjampo som er riktig for barn å bruke, om hva slags cornflakes som er riktig for barn å bruke, om syltetøy, om pølser, pålegg, om alt mulig, fordi det allerede er rettet så massivt inn mot unger. Det er slitsomt for dem som har råd til å være med på den karusellen, men tenk på alle dem som ikke kan! Det er 20.000 barn i Norge som lever i fattigdom, det er enda flere som sliter med dårlig råd - det er et lavt tall. Hvis man mener noe om verdidebatt, så må den nye regjeringen og alle dem som er opptatt av å delta i en samfunnsdebatt, gripe tak i nettopp det. Og vi skal slåss mot markedskampanjer og millioner av kroner. Dette er en opplæring i grådighetskultur.

       Så fikk jeg Aftenpostens aftennummer inn av døra i går - dvs. den lå ved døra da jeg kom hjem. Der var det et oppslag fra Hersleb skole i Oslo. Der er lufteanlegget aldri rengjort, og den skolen er 75 år. Vaktmesteren har nå måttet stenge lufteanlegget fordi det ikke er forsvarlig å kjøre fett og smuss og støv ut i ungenes klasserom. Det kan vi diskutere fram og tilbake, men hva slags verdier er det som formidles til unger når den virkeligheten de har rundt seg, ikke satses på? Det tror jeg er et signal om at unger ikke er viktige, om at det fysiske miljøet rundt dem ikke er viktig, og det er et signal om at unger kan finne seg i helt andre standarder enn det resten av arbeidslivet har.

       Det beste med å ha Stortinget som arbeidsplass for meg som en travel småbarnsmor - det har jeg tenkt litt over - det er at det er så reint her. De som ikke har lagt merke til det, burde gjøre det. Her er det tipp topp standard. Her går det an å se på en lampeskjerm uten å få dårlig samvittighet fordi den ikke er loet ned i støv. Her går det an å puste. Her gjøres det vedlikeholdsarbeid. Jeg sniker meg rundt om sommeren for å se hvordan disse flinke fagfolkene utfører jobben sin, og syns det er kjempespennende. Her satses det - og det skal det selvfølgelig. Jeg mener ikke at det skal sluttes med å vaske her, jeg bare sier hvor viktig et slikt signal om at det satses på en, er for trivsel, for respekt for dem man har rundt seg. Det signalet går nå ikke rundt en massevis av unger. Det må det gjøres noe med.

       25 % av ungdomsskoleelevene i 8. klasse har sagt i en undersøkelse at de mistrives. Enten mistrives de på skolen, har konflikter med foreldrene, eller de har nakke- og rygg- og skulderplager. Det er jo sånt man får hvis man er stresset. Det skal man helst få når man nærmer seg 40-årsalder. Når man får det i 8. klasse, er det fare på ferde. Hvilken norsk bedriftsleder er det som ville ha sittet uten kritikk, uten storm mot seg, hvis 25 % av de ansatte mistrivdes? Det hadde vært et «haraball» rundt på en hvilken som helst bedrift hvis det var slike tilstander blant de ansatte. Hvorfor blir ikke dette et «haraball» i den norske politiske debatten? Det må være bare fordi det dreier seg om folk uten stemmerett som vi ikke tar på alvor. Dette er folk som er stuet sammen i skoler som ikke vaskes, som har problemer som ingen tar på alvor. Og det er det signalet sier. Veldig mange av disse ungdommene - nå skal jeg ikke svartmale det, det er ikke sånn overalt, men det er et varsku - har opplevd valgkampen som et signal om at ungdom ikke betyr noe, fordi alle har kastet seg ut i kampen om de eldre velgernes gunst, uansett om det skulle være på bekostning av den oppvoksende generasjon. Veldig mange av disse ungdommene har veldig klare holdninger i forhold til livssyn, toleranse osv., og jeg har mange utfordringer til Regjeringen når det gjelder det.

       I regjeringserklæringen snakkes det konsekvent om integrering i forbindelse med minoriteter. I SV mener vi at et viktigere begrep er likestilling, fordi det retter oss inn mot at det faktisk foregår diskriminering av en del folk på bakgrunn av deres etniske opprinnelse, på bak-

       (Kristin Halvorsen)

       grunn av religion, på bakgrunn av deres hudfarge - på bakgrunn av en masse ting de ikke kan gjøre noe med. Og hvis vi tenker likestilling, er det også lettere å kjempe for andre holdninger til at hvert enkelt individ uansett bakgrunn skal ha rett til å prøve seg.

       Jeg er også spent på om de fine ordene om toleranse fra Regjeringen også kommer til å dreie seg om andre minoriteter. Tenk på de ungdommene - det er tusenvis av dem - som nå lurer på hva slags seksuell legning de egentlig har. Kommer de som er homofile, til å få et signal fra Regjeringen om at de faktisk er viktige og likeverdige med alle andre? Det har vi hørt lite om i valgkampen, lite motsatt vei også, men man har altså en regjeringssjef nå som brukte tid og energi på å gå imot en partnerskapslov som nettopp skulle bidra til likestilling, og som skulle gjøre det lettere for folk å love hverandre troskap uansett hva slags legning de hadde. Og etter SVs oppfatning er det ikke for mye troskap og for mye kjærlighet i verden. Tvert imot burde alle oppmuntres til det.

       Vi er også spent på om vi nå kan få en debatt om internasjonal solidaritet som får fram det beste i folk, og som gjør at vi i Norge ikke tror at vi er verdensmestre i alt, men som også gjør at vi kan legge solidaritet til grunn når vi ser at folk i resten av verden slåss. De sitter ikke bare passivt og venter på at vi skal sende bidrag. De slåss for å forbedre sin egen hverdag, og vi skal hjelpe dem. Det tror jeg er en utfordring til oss i SV òg om at solidaritet ikke bare er noe vi kan vedta oss bort fra over statsbudsjettet, og for øvrig kan alle vi andre la være å gjøre noe.

       Ingen vet hvor lenge Bondevik-regjeringen sitter. Alternativene til en sånn regjering er mange i matematikken. Det er f.eks en regjering av Arbeiderpartiet og Høyre, som er mulig i matematikken, men ikke i politikken. Det er et flertall av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det er også matematikk og ikke politikk. Det er et flertall av Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det er vel også matematikk og ikke så mye politikk. Det er et mulig flertall av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV dersom Bondevik-regjeringen går. Men det nye i situasjonen nå, er jo at Jagland på vegne av Arbeiderpartiet sier at slalåmkjøring, dvs. et flertall her og et flertall der, ikke er den måten Arbeiderpartiet kan tenke seg å jobbe på framover. Da må de ha et flertall for Arbeiderpartiets politikk, sier de. Hvis de skal ha et flertall for Arbeiderpartiets politikk, må de altså ha rent flertall i denne salen. Hvis ikke, må Arbeiderpartiet lære seg noe de ikke kan, og det er å respektere andre partiers synspunkter, gi andre partier innflytelse over politikken hvis de mener at de også skal ta ansvar. Det er den utfordringen som vi sender til Arbeiderpartiet hvis de mener at det skal finnes et alternativ til denne Regjeringen. Det er ikke sånn at et flertall på dette Stortinget - ikke kommer SV til å gjøre det, ikke kommer noen andre partier til å gjøre det - kommer til å ta bølgen for en politikk som ikke er deres. Det er mange sosialdemokratiske partier i Europa som har lært seg det. Arbeiderpartiet er et av de få sosialdemokratiske partiene som tror, eller i hvert fall gir inntrykk av, at ettpartistaten nærmest fins, at 1957 kan komme tilbake, at Arbeiderpartiets storhetstider kan komme igjen. Den muligheten fins ikke, heldigvis. Når Arbeiderpartiet får luftet seg ut av regjeringskontorene, er jeg spent på om det betyr at de legger vekk arrogansen og lærer seg å samarbeide med folk.

       I valgkampen så vi også at representanten Erik Solheim la fram en litt overraskende ny profil på SVs kriminalpolitikk, på enkelte områder faktisk så overraskende lik Fremskrittspartiets at den nesten kunne være til forveksling lik. Og da blir mitt neste spørsmål til representanten Halvorsen: Har SV nå lagt til side sin snillistiske kriminalpolitikk og åpnet for et konstruktivt samarbeid med Fremskrittspartiet? Og er SV-lederen enig i det syn som Erik Solheim presenterte i valgkampen?

Kristin Halvorsen (SV) : Når SV legger fram sitt alternative budsjett, skal vi helt konkret på desimalen svare for hva SVs forslag når det gjelder skatteendringer og avgiftsendringer vil medføre i kroner og øre. Det er ikke sånn at SV har økt skatter for folk flest i noe statsbudsjett, tvert imot. Vi gir ut i bunn og drar til på topp. Det er klart at mange av våre forslag har tatt utgangspunkt i nettopp det som har ført til at forskjellene i Norge har økt. Det er én grunn til at forskjellene i Norge har økt på toppen, og det er at utbetalinger av aksjeutbytte er skattefritt på mottakers hånd. Det forslaget kommer vi selvfølgelig tilbake til.

       Så når det gjelder kriminalpolitikk: Vi har ikke forandret på et eneste standpunkt, vi, i forhold til det som SV har gått inn for i justiskomiteen og i den kriminalpolitiske debatt. Men det er riktig at vektleggingen har blitt litt annerledes, og det var en utrolig seanse: Carl I Hagen grep fatt i én ting som hele Stortinget har vært opptatt av, som går på å gi «rabatt» på forbrytelser, altså at noen som f.eks utførte 30 vinningsforbrytelser, 30 innbrudd, kunne risikere å få omtrent samme straffen som om man utførte ett. Det er noe som hele Stortinget, fra SV til Fremskrittspartiet, har sagt er urimelig, ikke på den måten at vi ønsket å endre strafferammene, men

       på den måten at man ønsket å si fra til norske dommere at her må man bruke straffene og differensiere mer, for dette er urimelig. Da må vi ikke la Carl I Hagen og Fremskrittspartiet stå alene om å si det som er ren, skjær fornuft i kriminalpolitikken. Det går ikke, for da vil jo noen komme på den tanken at det bare er Fremskrittspartiet som har gått inn for det. Det er jo helt utrolig at han slapp så lett unna så lenge.

Ola T Lånke (KrF) : Også debatten i dag syns jeg har gjenspeilet ønsket om en ny kurs for landet vårt. Flere talere har berørt verdispørsmål. Den nye regjeringens ønske om å gi politikken en sterkere verdiforankring er blitt tatt godt imot, og det syns jeg lover bra for debattene framover. Jeg syns jeg merker en tydelig forandring fra forrige sesjon. Kristin Halvorsen er ikke noe unntak i så måte. Det som hun har gått i gang med, å være med og føre en debatt om verdier, syns jeg er veldig lovende. Det vil jeg gi henne honnør for og ta tak i.

       Vi vet også at på område etter område har Kristin Halvorsen og SV gitt sin varme støtte til regjeringserklæringen og det som Regjeringen står for. Det skjedde i forrige periode gjennom voteringer her i huset, og det har skjedd verbalt nå. Det gjelder på mange forskjellige områder i politikken: miljøvern, distriktspolitikk, utdanning, menneskeverd og global utjevning, for å nevne noen.

       Et av de forslagene som SV har tatt avstand fra, som jeg faktisk ikke registrerte at Kristin Halvorsen var innom, er å gi småbarnsforeldre større fleksibilitet. Men hun var innom likestilling, og dette handler også om likestilling. Det handler om å gi dem som ønsker mer tid med barna, en sjanse til det, og ikke bare favorisere dem som ønsker å være ute i arbeid.

       Så er jeg litt usikker på hvor jeg har Kristin Halvorsen og SV når det gjelder det rent parlamentariske grunnlaget. For det var hun også innom i starten av sitt innlegg. I valgkampen gikk Kristin Halvorsen sterkt ut og fridde til Thorbjørn Jagland, hun gjorde sterke tilnærmelser og ønsket et kompaniskap etter valget. Nå ser vi at hun vender seg mot sentrumsregjeringen, og det er vi selvsagt glad for. Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen blir da: Hvor vil SV plassere seg i kommende periode? Vil de være med på å være redelig, slik SV ønsker, og støtte den politikken de virkelig står for, eller vil de henge seg på Arbeiderpartiet?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg tror nesten representanten Lånke var i ferd med å beskrive meg som litt løsaktig i politikken, men jeg tar det med det gode. Det har jeg ikke store problemer med. Det er ikke sånn at vi har vært ute og fridd. Vi utfordrer. Det har vi gjort i forhold til Arbeiderpartiet, det kommer vi til å gjøre i forhold til en sentrumsregjering. Vi kommer til å utfordre regjeringen Bondevik på det som SV syns er viktigst. Og på mange områder er vi i hvert fall verbalt sett enige. Hvor mye det blir til, det får vi se.

       Jeg har lyst til å si én ting, og det er at for oss vil miljøpolitikken være en slags prøvestein på om man har en regjering eller et forretningsministerium. Det er klart at i det øyeblikket en sentrumsregjering finner seg i å administrere bygging av to nye gasskraftverk i Norge som de er imot, da har en sentrumsregjering gått over en grense som ikke bare skuffer oss, men der de nettopp må ta et oppgjør med seg selv om hvor mye de har å gjøre innenfor og utenfor regjeringskontorene.

       Så til dette med kontantstøtte. Jeg er enig i at småbarnsfamilier, og ikke bare småbarnsfamilier, men folk som har ansvar for barn, trenger mer fleksibilitet, trenger større mulighet til ikke å henge i stroppen til enhver tid, trenger mulighet til at arbeidsgiveren ikke bestemmer så mye over dem, ikke står i den ene enden og drar i mor og barna drar i den andre, og vinner mange dragkamper med mor og de fleste med far. Men jeg tror ikke at kontantstøtte er svaret. Jeg tror at å gå videre med tidskontoordning og andre arbeidstidsordninger, at man slåss for hensynet til barna på mange forskjellige arbeidsplasser, også der hvor menn dominerer, er viktigere. Derfor ville jeg, før jeg begynte å dele ut milliarder i kontantstøtte, gi fedre selvstendige rettigheter til svangerskapspermisjon. Det ville vært en riktig vei.

Siri Frost Sterri (H) : Da jeg hørte Kristin Halvorsens innlegg, må jeg innrømme at det for meg virket relativt forvirrende. Det jeg fikk ut av det, var at det er viktig at det er rent på Stortinget, da blir du ikke stresset, og at barn blir opplært i grådighetskultur hvis de læres opp til sparing. For øvrig kom hun nå med et nytt område hvor hun ville bli skuffet, det var hvis den nye regjeringen eventuelt ville bygge gasskraftverk. Videre bidrog hun med å prøve å konstruere nye regjeringskonstellasjoner.

       Jeg må innrømme at en del av de signaler som SV for tiden sender ut, er svært forvirrende. Ikke bare opplevde vi for noen timer siden at Kristin Halvorsen omfavnet Thorbjørn Jagland i forhold til hans innlegg ved åpningen av trontaledebatten, hun har også i valgkampen uttrykt støtte til en fortsatt arbeiderpartiregjering. Men samtidig ser vi i et oppslag i Stavanger Aftenblad den 20. oktober i år at han som vel må kunne kalles eksponenten for venstresiden i SV, Hallgeir Langeland, uttaler at sentrumsregjeringen har en politisk profil som ligger langt nærmere SV enn Arbeiderpartiet, og at hele SV-gruppen står bak ønsket om et positivt samarbeid med Bondevik-regjeringen. Er det slik at SV for alvor er i ferd med å overta klakørens rolle i politikken og bifalle alle forslag og utspill som er med på å øke de offentlige utgiftene, og for øvrig fristille seg helt i forhold til inndekning?

       Jeg har lyst til å be Kristin Halvorsen avklare nærmere hvilken profil SV egentlig har tenkt å innta i denne perioden, og kanskje spesielt i forhold til mulige regjeringsalternativer, uten at hun dermed trenger å bidra til å konstruere nye - hva kalte hun det - matematiske regjeringsdannelser.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg fikk en klar mistanke om at forvirringen hos representanten Siri Frost Sterri kanskje var litt større enn hos undertegnede akkurat nå. For hvis man forstår replikkvekslingen min med represen-

       tanten Thorbjørn Jagland i sted som en omfavnelse, da må jeg si jeg begynner å bli meget betenkt over hvor kalde forholdene er internt i Høyre! Mannen ville jo gjerne vært statsminister og har gitt fra seg makta. Og når jeg da sier at jeg syns han kler opposisjonsrollen, vet jeg ikke om det er en omfavnelse - ikke for meg i hvert fall. Vi har mye saftigere forhold i SV sånn sett!

       Så er det spørsmål om vi skal ha positive forventninger til regjeringen Bondevik. Vi er i den situasjonen i SV at vi vet utmerket godt hvor vi står selv. I en del av forslagene som arbeiderpartiregjeringen kom med i sitt forslag til statsbudsjett, f.eks å trekke tilbake skatteletten til rederne og når det gjelder formuesskatt av aksjer, er SV mer enig med Arbeiderpartiet. Og det er ikke så rart, for dette er gamle SV-forslag som Arbeiderpartiet har funnet å gå inn for når de visste at de skulle over i opposisjon. Fint og flott, sier SV da når noen er enig med oss!

       Når Bondevik-regjeringen er enig med oss i at vi ikke skal ha gasskraftverk i Norge - hva gjør vi da? Skal vi sette oss ned og surmule og si at nei, det var det vi som mente? Oh no, da må vi selvfølgelig si: Det er vi helt enig med den nye regjeringen i. Der skal vi gjøre hva vi kan. Og nøkkelen til å lykkes i den kampen er å få Arbeiderpartiet til å snu, og der skal vi selvfølgelig gjøre jobben fra SVs side. Det syns jeg er å forholde seg saklig, konstruktivt og utfordrende. Det er riktig at i en del verdispørsmål ligger vi nærmere Bondevik-regjeringen enn Arbeiderpartiet, dvs. det er vel ingen som har hørt Arbeiderpartiet snakke om verdier på en stund. Så vi kan kanskje sende den utfordringen videre.

Jorunn Ringstad (Sp) : Vi har fått ei sentrumsregjering. Eg er klar over at SV ei tid har hatt ein draum om ei heilt anna regjering - ei regjering der dei helst skulle vore med sjølve. SV må ha lov til å drøyme, ja, dei må til og med ha lov til å drøyme urealistiske draumar. Men realiteten er her i dag. Vi har ei sentrumsregjering, og det må SV rette seg etter.

       Ola T Lånke var i ein tidlegare replikk inne på ein del område der SV og partia som no er i sentrumsregjeringa, har samanfallande syn. I tillegg til det han nemnde, kan eg nemne ein meir human asyl- og flyktningpolitikk. I innlegget sitt og òg i svar på tidlegare replikkar svarar Kristin Halvorsen når det er snakk om korleis SV vil te seg i høve til denne regjeringa i kommande periode, at dei vil utfordre Regjeringa på dei områda som SV synest er viktigast, og det må SV ha lov til. Men eg har lyst til å be Kristin Halvorsen vere litt meir konkret. Vil det å vere utfordrande vere den viktigaste rolla for SV? Eller vil SV leggje like stor og kanskje større vekt på å vere konstruktiv slik at vi kan få igjennom ein del av dei sakene som sentrumsregjeringa og SV har samanfallande syn på, eller der vi ligg nær kvarandre? Eg har lyst til å utfordre SV: Kva vil vere hovudrolla, slik SV ser det - vil det vere å utfordre, eller vil det vere å vere konstruktiv?

Kristin Halvorsen (SV) : Når jeg bruker ordet utfordre, legger jeg i det å være konstruktivt utfordrende på konkrete saker der jeg vet at det er fellesskap mellom sentrum og SV når det gjelder hvordan man kan gå videre med disse. Det er vår grunnholdning til dette. Det betyr selvfølgelig at i det øyeblikket sentrum direkte går imot saker som de selv har slåss for sammen med SV tidligere, kommer Regjeringen til å få høre det - meget høyt og tydelig og klart! Og hvis vi begynner å få mistanke om at det er så godt å sitte på disse taburettene at man er i ferd med å gå over til å bli et forretningsministerium og ikke en regjering, da skal den nok også få høre fra oss.

       Men vi har mange konstruktive, gode forslag som sentrum allerede har luktet på, f.eks denne fondstanken - altså å bruke deler av oljefondet til et fond mer øremerket til investeringer i utstyr i skolen osv. Det var det SV som kom med første gang. Det er ikke et forslag vi har tenkt å sitte og ruge på alene. Vi syns det er kjempefint at andre begynner å tenke i den retningen. Og den måten skal vi utvikle politikken og forslag på videre, sånn at vi faktisk kan gjøre noe med det viktigste.

       Så tror jeg SV har en annen styrke som kanskje kan hjelpe. Jeg tror at vi har et bedre inntak i forhold til Arbeiderpartiet, i hvert fall i forhold til miljøer som står Arbeiderpartiet nær, f.eks fagbevegelsen. Det betyr at når det kommer opp saker som er viktige for SV og for fagbevegelsen, saker som Senterpartiet også fulgte opp da de var i opposisjon, tror jeg at SV kan ha en meget viktig rolle å spille i politiske saker. Det betyr selvfølgelig ikke at SV skal være noen løpegutt for regjeringen Bondevik. Jobben får den gjøre selv, men vi kommer til å forholde oss utfordrende og konstruktivt på de politiske områdene der det er sammenfall mellom sentrum og SV.

Erna Solberg (H) : SV ynder å fremstille seg som et av de partiene som mest av alt forsøker å sette politiske spørsmål i et kvinnepolitisk perspektiv, forsøker å analysere endringer og reformer i samfunnet basert på hvordan de slår ut for kvinners hverdag og hverdagsvalg. Derfor lurer jeg litt på hvorfor SV i debatten om økningen av minstepensjoner ikke har lagt et kvinnepolitisk perspektiv til grunn for diskusjonen eller tankene knyttet til hvordan pensjonssystemet vårt skal utvikles fremover. SV har som kjent gått inn for å øke minstepensjonene med 1.000 kr pr. måned. Det vil i praksis medføre at langt flere deltidsarbeidende kvinner ikke vil få noe igjen for den arbeidsinnsatsen de har gjort, i form av høyere pensjonsgrunnlag, for det blir ingen forskjell mellom den tilleggspensjonen de får, og det minstepensjonsnivået som vil ligge til grunn.

       Videre betyr det at den reformen som kanskje var den største reformen når det gjaldt kvinners pensjonsrettigheter, som ble gjennomført på slutten av 1980-tallet, nemlig innføring av tre pensjonspoeng for omsorgsarbeid, også spises opp av økningen av minstepensjonen.

       Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen er: Ville det ikke være naturlig å tenke seg slike grunnleggende endringer - hvor man altså flater ut hele folketrygdens pensjonssystem voldsomt gjennom en økning av minstepensjonene, uten at det skjer noen økning av utbetalingene andre steder - i en større sammenheng, i sammenheng med hvilket fremtidig pensjonssystem man skal ha, nettopp for å få frem konsekvensene det har for kvinners pensjonsrettigheter? Hadde det ikke vært riktigere å gjøre det enn bare å være med på å øke pensjonen i forbindelse med ensidig fokus på minstepensjonistenes utbetalinger?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg syns at Erna Solberg har et viktig poeng. Man kan diskutere økning av minstepensjonen ut fra forskjellige innfallsvinkler. Det er kvinnepolitikk å heve minstepensjonen, fordi det er så mange kvinner som er minstepensjonister. Men det er også et kvinnepolitisk spørsmål det som skjer når man øker minstepensjonen på en slik måte som gjør at man får - jeg tror det ble sagt tidligere her i debatten - 70.000 nye minstepensjonister, fordi det er mange av de kvinnene som har tjent opp en liten tilleggspensjon, som blir gjort til minstepensjonister. Det betyr ikke at de får mindre i kroner og øre, men det betyr at det de har trodd om pensjonsopptjening gjennom et langt arbeidsliv, ikke gir noen ekstra effekt i forhold til å ha vært f.eks helt hjemmeværende.

       Egentlig trenger vi en skikkelig gjennomgang med kvinnepolitiske øyne av hele trygdesystemet, fordi det er mange kvinner som også har jobbet, men som ikke har klart å tjene opp til å få en liten tilleggspensjon, og som allikevel ender som minstepensjonister. For mange kvinner gjelder det at man til tross for en lang innsats i arbeidslivet, ikke har fått noen generell personlig uttelling av det.

       Et system med minstepensjon av en slik størrelsesorden som vi har i Norge, er et gode fordi den sikrer en viss minsteinntekt for alle uansett, og som sådan er det viktig kvinnepolitikk også. Men jeg tror at en utfordring i det videre arbeidet nå med å heve minstepensjonen, er å se på hvordan hele trygdesystemet slår ut for kvinnene.

       Siden Venstre ble delt i to på Røros i 1972, er det etter manges syn noe som har manglet i norsk politikk. Som det eneste land i Vest-Europa har Norge siden 1972 vært foruten et liberalt sentrumsparti av en viss størrelse og med en viss innflytelse på den politiske dagsorden. Det er min påstand at dette har vært med på å destabilisere norsk politikk. Et liberalt sentrumsparti kan og bør spille en viktig rolle i å balansere stridsspørsmålene langs de politiske konfliktlinjene i norsk politikk. Det er Venstres oppgave å innta mellompartirollen både i økonomiske spørsmål, i stridstema som sorterer etter by-land-aksen og i spørsmål som best kan forklares ut fra den moralsk-etiske akse. Men det er først og fremst rollen som et liberalt parti i Norge Venstre har ambisjoner om å fylle.

       Venstre skal være partiet som kan kjennes igjen på at det setter hensynet til enkeltmennesket fremst i politikken. Når mennesker knytter nevene i avmakt mot systemet og mot det som oppleves som urettferdig og urimelig, skal Venstre være partiet som står for den romslige løsningen som er tilpasset den enkeltes behov.

       Venstre skal være partiet som tør tenke flere ganger gjennom en sak når de politiske stormkastene presser politikere til å handle raskt og uten tid til en full gjennomgang av konsekvensene av de vedtak som fattes.

       Selve kjernen i det liberale menneskesyn er at den enkelte skal ha størst mulig frihet til å forme sitt eget gode liv og sin egen hverdag. Derfor er et styrket folkestyre en hovedsak for Venstre. Vi så bl.a i høstens valg, og ikke minst ved det forrige lokalvalg, at den tradisjonelt høye valgdeltakelsen i Norge ikke er noe som vi kan regne som selvsagt. Vi må aktivt søke etter arbeidsformer med et språk og en form på politikken som kan inspirere engasjerte mennesker til å delta mer aktivt i politikk og samfunnsstyring. Når borgerne vender valget ryggen som kanal for å uttrykke sitt syn, er det en alvorlig utvikling som lett kan forsterke følelsen av avmakt og frustrasjon. Ikke minst på denne bakgrunn er det av avgjørende betydning at politikere tar på alvor sitt ansvar for å bidra til en opplyst offentlighet. Venstre ser derfor med særlig glede fram til den nye regjerings oppfølging av sine sterke viljeserklæringer om mer åpenhet og større offentlighet i forvaltningen.

       Det er bare gjennom en kvalifisert offentlig debatt vi kan få et levende demokrati. Kanskje synes enkelte at det er plagsomt med offentlighet. Kanskje er det enkelte som mener at politikk utviklet i lukkede rom er mer effektivt, mer ryddig og mindre krevende enn om alle skal impliseres. Til dette er det å si: Det er store kostnader knyttet til en større grad av åpenhet. Det er belastninger med å gi offentligheten like gode forutsetninger for å mene kvalifisert, som de som sitter på innsiden. Men man skal vite at det jammen er store kostnader forbundet med den motsatte linje også: Kostnader ved at velgernes engasjement synker, kostnader ved at den offentlige debatt funderes på et svakere grunnlag enn det debatten kan og bør funderes på.

       Venstre ser fram til den nye regjeringens arbeid med store forventninger. I hele den forrige perioden var Venstre med én representant på Stortinget sentral pådriver for å få etablert et regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet. Den nye regjeringen, utgått av Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, representerer svært mye av det Venstre mente måtte være grunnlaget for et alternativ. Nesten ti års arbeiderpartistyre er brutt, og det er tydelig for alle som vil se, at regjeringsskiftet langt på vei bærer i seg kimen til det klimaskiftet flere av oss har pekt på nødvendigheten av i en årrekke.

       Den nye regjeringen er den regjeringen som skal lede det norske samfunnet inn i et nytt årtusen. Venstre har ved gjentatte anledninger pekt på behovet for større visjoner og ambisjoner enn stabil rente og stø kurs for en regjering i et slikt tidsskille. Den nye regjeringens klare vektlegging av verdier som grunnlag for politikken vil kunne representere et slikt skifte i politikkens retorikk og i politikkens innhold.

       På terskelen til et nytt årtusen er også tiden inne for å heve blikket og skue framover. Den nye regjeringen viser med all mulig tydelighet at den både ser utfordringer og muligheter i den teknologiske revolusjon vi befinner oss midt oppe i. Ny teknologi bryter mer enn noe annet med de tilvante forestillinger om avstander, om informasjonstilgang og om forholdet mellom arbeid og kapital.

       Venstre er et teknologioptimistisk parti. Vi har tro på at teknologien gir oss muligheter til å finne helt nye løsninger på utfordringer vi bl.a står overfor innen miljøpolitikken. På samme måte må økonomiske virkemidler benyttes til å fremme en miljøvennlig utvikling. Venstre har sterk tro på at den nye regjeringen vil bli regjeringen som kommer fram med forslag om hvordan markedsøkonomiske virkemidler kan brukes til å stimulere miljøvennlighet og utvikling av ny teknologi. Det er mye miljøvennlig teknologi og mange miljøvennlige energitiltak som er økonomisk marginale innenfor dagens skatte- og avgiftssystem, som raskt kan finne sin økonomiske lønnsomhet med små endringer i avgiftssystemet. Vi kan ikke lenger akseptere at miljøvennlighet er økonomisk urasjonelt. Da går vi baklengs inn i framtiden.

       Den nye regjeringen har som mål å skape et varmere samfunn. Dette er en viktig målsetting, selv om vi vet at det er vanskelig å skape et varmere samfunn bare gjennom bevilgninger og politiske vedtak. Mange mennesker gir uttrykk for følelse av utrygghet knyttet til kriminalitet, økende rotløshet og en stadig økende informasjonsstrøm. Ikke minst overfor barn og unge er det nødvendig å arbeide langsiktig både i skolen og i hjemmet for å demme opp for de problemer dette kan føre med seg.

       Venstre knytter også store forventninger til en ny politikk overfor småbedriftene, som den nye regjeringen har sagt den skal satse på. I erklæringen som ligger til grunn for Regjeringen, står det mye som forteller om et annet og nytt syn på viktigheten av den innsatsen de mange sliterne i samfunnet legger ned for å skape verdier og for å skape en arbeidsplass for seg selv og noen få andre. Det er veldig mange mennesker i Norge som satser dristig både i form av egen kapital og egen arbeidsinnsats. Det er i disse mindre virksomhetene mye av veksten i arbeidsplasser kommer, og det er en politikk som legger til rette for disse, som er det beste bidraget til å skape grunnlaget for full sysselsetting i framtiden.

       For Venstre er det viktig at den nye regjeringen har gitt sterke signaler om at arbeidet for menneskerettigheter skal få en sentral plass i Regjeringens utenrikspolitikk. Vi kan ikke som nasjon legge til grunn at menneskerettigheter er noe som skal være forbeholdt oss som er så heldige å være født inn i den demokratiske del av verden. Menneskerettighetene må forstås som universelle, uavhengig av kultur og lokale forhold. I den senere tid har vi sett at stadig flere mennesker lever under regimer som bekjenner seg til markedsøkonomi og fri handel. Dette gir et viktig grunnlag for en forbedret levestandard for mennesker over hele verden. Samtidig er det en forutsetning for utvikling at økonomisk framgang kan gå hånd i hånd med utvikling av demokratiske rettigheter og kanaler for interessekamp.

       Det er også gledelig at den nye regjeringen tar sikte på å myke opp norsk flyktning- og asylpolitikk overfor mennesker på flukt fra forfølgelse. Retten til å søke politisk asyl er en grunnleggende menneskerett som en stadig større del av den rike verden undergraver. Norge må videreføre en flyktningpolitikk i tråd med humanistiske idealer og det kristne nestekjærlighetsbudskapet. Hvis vi mister dette av syne, mister vi som nasjon noe av oss selv.

       Venstre har kommet styrket tilbake etter høstens valg. Det er vår ambisjon at dette skal merkes i norsk politikk. Det liberale mellompartiet skal reetableres som en sentral kraft, attraktivt for verdiorienterte mennesker som har forståelse for nødvendigheten av å skape verdiene før de forbrukes. Journalisten og sosiologen Andreas Hompland skrev i jubileumsboka «Venstres hundre år»: «Å vera liberal er eit dilemma, men det er eit fruktbart dilemma.» Det er vårt håp at Venstre igjen skal bli fruktbart i norsk politikk.

       Presidenten: Det blir replikkordskifte.

       Marit Nybakk (A) : Når representanter for den nye regjeringen snakker om verdier, om solidaritet, varme, medmenneskelighet og ansvar, ja, så nikker de fleste av oss, for det har også Arbeiderpartiet alltid gjort. Og når sentrum sier at de vil videreføre arbeiderpartiregjeringens arbeid for å bekjempe grådighetskultur, svart arbeid og skatteunndragelser, så syns vi det er flott.

       Men den viktigste samfunnsetiske mobiliseringen de siste ti år har vært arbeiderpartiregjeringens nedsettelse av arbeidsledigheten. Finnes det noe mer umoralsk enn å frata et menneske jobben, en månedlig lønn og et arbeidsfellesskap å delta i hver eneste dag? De viktigste forskjellene i Norge i dag går mellom dem som har en jobb, og de gruppene som fortsatt er utenfor arbeidsfellesskapet.

       Representanten Kvassheim sa at Venstre er teknologioptimister. Arbeiderpartiet har slått fast at for å sikre de langtidsledige arbeid, for å motvirke at gårsdagens fagarbeidere blir utkonkurrert av de nye og for å sikre den nødvendige kunnskap, slik at vi får utvikling av flere arbeidsplasser og møter framtidens teknologi, trenger vi en etter- og videreutdanningsreform. Jeg vil spørre dagens debutant, ifølge Aftenposten, om Venstre vil bidra til at vi nå får en stortingsmelding som er forpliktende når det gjelder en etter- og videreutdanningsreform med lovfestet rett til etterutdanning, og om Venstre vil bidra til at denne stortingsmeldingen kommer i god tid før hovedtariffoppgjøret, slik at den ligger i bunnen for hovedtariffoppgjøret.

Gunnar Kvassheim (V) : Det framgår av Voksenåsen-erklæringen at det skal legges fram en stortingsmelding på bakgrunn av Buer-utvalgets innstilling. Svaret på spørsmålet er ja, en slik melding vil bli framlagt. Å forskottere innholdet i den vil ikke være riktig få dager etter at Regjeringen er kommet i gang med sitt arbeid. Men jeg deler representanten Nybakks syn, at etterutdanning er en viktig ressurs i et samfunn hvor vi skal sørge for at alle har arbeid.

       Men begrepet solidaritet går videre enn som så. Nybakk pekte på de langtidslediges situasjon. I valgkampen under debatten om sykelønnsordningen, hvor Venstre ble utsatt for et hardt kjør, gav vi uttrykk for at vi ønsket en omfordeling til glede og nytte for de langtidsledige som i dag er taperne med dagens ordning. Der manglet vi støtte og engasjement fra Arbeiderpartiet. Det som var tilfelle, var at de som var innenfor ordningen og som allerede hadde arbeid, var de som stod fremst i kampen for å få beholde sine privilegier. Jeg synes solidaritet er et samlebegrep for svært mye av det som sentrumspartiene har lagt fram i sin erklæring. Ikke minst er en framtidsrettet miljøpolitikk et spørsmål om å inkludere mange av dem som i dag står utenfor, i et fellesskap som bygger på de idealene som Venstre bekjenner seg til.

Kenneth Svendsen (Frp) : Sånn som jeg oppfatter sentrumsregjeringen, ser disse partiene med sterk uro på den sentralisering og nedgang i folketallet som skjer i distriktene. Det som kjennetegner Distrikts-Norge, er et lavt befolkningsgrunnlag og store avstander. Det vil si lange avstander når man skal frakte produktene som produseres av Venstres store hjertebarn, de små og mellomstore bedriftene, ut til et marked. Det er store avstander for å barn til leikarringer, fotballtrening etc., etc. Det er faktisk sånn at foreldre daglig må kjøre 50-60 km for at barna skal få delta i disse aktivitetene - enkelt og greit fordi det ikke finnes et kollektivtilbud eller er grunnlag for å skaffe et sånt. Transporten av barna skjer stort sett i gamle og etter europeisk standard biler som er både miljø- og sikkerhetsmessig dårlig og burde vært kassert. I tillegg til dette har vi et nivå på bensin- og dieselavgiften som etter mitt syn er direkte distriktsfiendtlig. Jeg tør hevde at sistnevnte er en viktig grunn til at folk flytter.

       Venstre ønsker høyere bensin- og dieselavgift, og hvis de skal følge programmet sitt, vil de være en drivkraft i Regjeringen for å få økt avgiften på drivstoff. Jeg vil stille følgende spørsmål: Vil økt pris på diesel føre til at flere små og mellomstore bedrifter vil etablere seg i distriktene, og vil de som fremdeles er igjen, få bedre vilkår? Vil økt pris på bensin være et godt virkemiddel for å snu flyttestrømmen?

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg har vært med og laget Venstres program. I den utgaven jeg var med og laget, stod det ingen ting om høyere bensinpriser. Men det har øyensynlig sneket seg inn i den utgaven som Kenneth Svendsen har fått tak i.

       Vi har sagt at bilen er et viktig virkemiddel i en god distriktspolitikk. Vi har sagt at i byområdene i Norge må vi ha en offensiv politikk for å løfte opp og få fram kollektivtransporten, og da vil det måtte legges begrensninger på den private trafikken. Vi har ikke åpnet for økte bensinpriser i den størrelsesorden og den forstand som det her refereres til.

       Når det gjelder bekymringene for distriktenes framtid og videre utvikling, deler jeg dem i en situasjon hvor det er tilbakegang i folketallet i et stort antall kommuner. Er det noe jeg er helt sikker på, er det at de i Distrikts-Norge nikker når de ser den felleserklæringen som Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet legger til grunn for sitt arbeid. Jeg tror at nettopp denne type nytenkning og vilje til satsing var det på høy tid at vi fikk. Det kan skape grunnlag for optimisme og utvikling i Distrikts-Norge hvor en nå er preget av frustrasjon.

Ansgar Gabrielsen (H) : Kvassheim sa nå i sitt svar at småbedriftene vil nikke når de ser felleserklæringen. Det jeg har registrert i dagens debatt, er at enkelte representanter, særlig statsråder fra partier som ristet på hodet i vår, nå nikker til de samme utsagnene. Det synes jeg er litt interessant.

       Kvassheim sa at mange hadde følt et savn over at Venstre ikke hadde vært til stede. Nå er det ikke så forferdelig mange, for de har hatt tilbudet. Så det er 2-3 % av folket som har følt savnet.

       Det budsjettforslaget som nå ligger på bordet, er et testament fra et parti som skrev sitt testament på sine siste dager. Det bærer det tydelig preg av. Det er kuttet på feil steder, og den dobbelkommunikasjonen vi har sett fra Arbeiderpartiet i perioden, er nå slått endelig fast, at det er de hardtslående representantene og ikke de på stiletthæler i Arbeiderpartiet som har vunnet igjennom. Men Venstre har hatt et engasjement i forrige periode med sin ene representant, ofte sammen med Høyre, i en del næringspolitiske saker, som Kvassheim var inne på. Det gjelder privat arbeidsformidling. Det gjelder engasjement i forholdet til forbudet mot frivillig overtid. Det gjelder dette med midlertidige ansettelser, og, som han selv var inne på, dette med sykelønnsordningen, der han kritiserte Arbeiderpartiet for manglende støtte i det engasjementet de hadde hatt. Nå er Kvassheim og Venstres problem at der de hadde motstand mot Arbeiderpartiet før, har de nå Senterpartiet som motstander internt i Regjeringen og synes faktisk ikke å vinne frem på en del av de områdene som nettopp var fanesakene til Venstre og som kanskje er grunnen til at både Kvassheim og andre sitter her i dag. Men det har de altså forlatt i den erklæringen som nå ligger på bordet.

       Mitt spørsmål til Kvassheim er: Bekymrer det Kvassheim at Senterpartiet har fått så stort gjennomslag nettopp på en del av de områdene hvor Venstre hadde en del merkevarer, og som faktisk var så bra at de tenderte mot Høyres forslag?

Gunnar Kvassheim (V) : Det er rett som Gabrielsen sier, at Venstres oppslutning har vært begrenset i et par tiår. Men vi kan trøste oss med at kurven iallfall peker oppover. I så måte skiller vårt parti seg litt fra Gabrielsens. Jeg håper også at Gabrielsen er tilfreds med at Venstres gjeninntreden som et større parti i norsk politikk, var av avgjørende betydning for at vi skulle få et regjeringsskifte. Akkurat den dimensjonen er det langt flere enn de som har stemt Venstre, som hilser velkommen og ser på med interesse.

       Så til spørsmålet. Den plattformen som de tre regjeringspartiene har lagt for sin politikk overfor små og mellomstore bedrifter, harmonerer meget godt med det engasjementet Lars Sponheim har stått for i fire år i dette hus og med det vi stod for i valgkampen. Det er rett at på noen områder er det ikke Venstres programformuleringer som er med, men på mange områder er det det. Jeg skal ta to av dem, der vi har funnet fram til andre formuleringer. Det gjelder dette med midlertidig ansettelse, hvor det nå er åpnet for at vi skal lage en veiledning som fører til mer fleksibel praksis og mer samsvar med intensjonene i det stortingsvedtaket som ble gjort, enn det som oppleves i Bedrifts-Norge.

       Så til dette med sykelønn. Venstre gikk til valg med et meget moderat kuttforslag, hvor ønsket om å omfordele til gunst for dem som var langtidssyke, var hovedpoenget. Nå har vi fått en formulering som åpner for et samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet med sikte på reduksjon i sykefraværet - det er jo det som er hovedpoenget - og som samtidig åpner for å se på ulike utslag av dagens ordning, bl.a i forhold til de langtidssyke, som har vært et av våre hovedærend i denne debatten.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg var litt overrasket over Kvassheims svar til Svendsen. Jeg trodde faktisk at Venstre hadde gått inn for en økning av CO₂-avgiften og dermed også en økning av bensinprisene, så det vil jeg gjerne ha en liten kommentar til fra Kvassheims side.

       Regjeringserklæringen er delvis en samling av gode og fromme ønsker. Debatten så langt har vel vist at en del av de ønskene er det bred politisk enighet om. Debatten har vel også vist at det er vanskelig å få regjeringspartiene til å forplikte seg utover de generelle formuleringene som ligger i erklæringen.

       Når det gjelder miljøpolitikken, sier de at klimaspørsmålet er en av vår tids største utfordringer. De sier også at utslippene av drivhusgassene skal begrenses og på sikt reduseres. Venstres Kvassheim kommenterte ikke dette. Jeg regner med at Venstre vil sette hardt mot hardt i gasskraftverksaken, at de vil provosere Stortinget slik at de ikke påtar seg å forvalte en eventuell utbygging av to gasskraftverk.

       I andre deler av landet har man andre miljøproblemer. Jeg vil trekke fram et miljøproblem og så stille spørsmål til Kvassheim. I Oslo og Akershus eksempelvis er veitransporten årsak til mellom 60 og 70 % av utslippene av klimagassen CO₂ - mellom 60 og 70 %. Privatbilismen representerer ca 45 %. Jeg forventer og regner med at Kvassheim også mener at denne landsdelen skal ta sitt ansvar for å redusere utslippene av CO₂-gassene. Da er mitt spørsmål til Kvassheim: Kan vi regne med at Venstre vil ta i bruk forskjellige virkemidler for å få redusert privatbilismen, herunder stimuleringstiltak overfor kollektivtrafikk?

Gunnar Kvassheim (V) : Litt til om bensinavgift og CO₂-avgift. Det er rett at Venstre ønsker miljøavgifter. Det har vi på bensin. Men det er en grense for hvor høy avgift en skal legge på et produkt før det får så mange uhensiktsmessigheter knyttet til seg at det ikke er en målsetting å gå videre på dette. Det skjæringspunktet er en nær når det gjelder bensin. På andre områder er det imidlertid åpning for å gå inn med avgifter, og det er jo det som blir spennende i debatten i tilknytning til behandlingen av Grønn skattekommisjons innstilling, som Regjeringen har sagt at den skal invitere Stortinget til å bli med på.

       Representanten Reikvam var opptatt av at vi skulle provosere Stortinget når det gjelder gasskraft. Vi er mer opptatt av å berede grunnen for at stortingsflertallet kan se det som en naturlig konklusjon at de sier nei til gasskraften. Vi mener både miljøpolitiske og økonomiske argumenter dag for dag gjør at mulighetene for å få til en slik løsning øker.

       Så til dette med kollektivsatsing. Svaret er ja. Venstre vil stille opp i den viktige kampen som det er for å få til en mer miljøvennlig trafikkavvikling i byområdene i Norge.

Thomas Norvoll (A) : Sentrumspartiene snakker en masse i erklæringen sin om et varmere samfunn, om å ta et oppgjør med grådighetskulturen osv., om verdikommisjonen og gode greier. Det er for så vidt vel og bra. Men jeg må si jeg blir litt overrasket når jeg ser måten dette skal følges opp på. Det skal følges opp ved å gi mer penger til alle som ber om mer penger. En del av de pengene er veldig urettferdig fordelt, bl.a gjelder dette kontantstøtteordningen som skal gi mer til dem som har aller mest. De familiene som i dag allerede har råd til å ha moren gående hjemme, skal få seg en ekstra klatt med penger. Og alt dette skal de finansiere bl.a ved lavere oljeutvinning og skattelette til de rikeste. Vi vet at de har gitt en kjempestor skattegave til rederne og en skattegave til selvstendige næringsdrivende som tjener over 1 mill. kr. Jeg er derfor litt betenkt over den måten de snakker om verdier og et varmere samfunn på.

       Så vil jeg gjerne få følge opp det spørsmålet representanten Nybakk hadde til Kvassheim om etter- og videreutdanningsreformen, for jeg synes det blir for enkelt bare å si at det skal legges fram en melding. Jeg forventer noe mer av Venstres parlamentariske leder. Vi er avhengig av å få et åpent og klart svar på følgende: Vil denne meldingen komme så tidlig - og vil Venstres parlamentariske leder jobbe for det - at den kan ses i sammenheng med lønnsoppgjøret? Det er utrolig viktig for å få partene med på en moderat og ansvarlig lønnspolitikk. Det er avgjørende.

       Det er også viktig for oss å få et signal om Regjeringen i denne meldingen vil følge de samme linjene som vi har lagt oss på, nemlig at alle skal ha en rettighet til etter- og videreutdanning, og ikke bare noen utvalgte grupper. Jeg må få lov til å kreve et klarere svar på dette fra et parti som har åpenhet som en av sine viktigste saker.

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg vektla i mitt innlegg Venstres økte betydning i norsk politikk, men det overgår mine forventninger når representanten Norvoll sier at han og hans parti er «avhengig av» et svar fra Venstres parlamentariske leder når det gjelder behandlingen av Buer-utvalgets innstilling. Jeg har redegjort for hvordan Regjeringen vil behandle den saken, og mine intensjoner i den forbindelse ble det også redegjort for.

       Så til et annet element som ble tatt opp. Det er at vi forfordeler til de rike i samfunnet, og så går en på delingsmodellen og de endringene som ble gjort der. Dette er problemstillinger som berører spørsmål som enkelte partier i denne sal har liten forståelse for, bl.a betydningen av å ha aktive eiere som kan utvikle en arbeidsplass for seg selv og noen til. Der starter mye av den arbeidsplassutvikling som vi har i vårt land. Det vi har hatt, er en skattepolitikk som diskriminerer dem som er aktive i egen bedrift. Det har bidratt til en maktkonsentrasjon, ved at det offentlige eier en stadig økende andel i næringslivet, og at vi får kjede- og konserndannelser som overtar stadig mer av eierskapet. Dette er et demokratiproblem. Det hemmer arbeidsplassutvikling osv. I et sånt perspektiv er det helt naturlig å ende på de konklusjonene Venstre har endt på når det gjelder delingsmodellen.

       Det gjenstår å se om disse ansvarlige ordene følges opp når Regjeringen presenterer sitt økonomiske opplegg. Regjeringserklæringen er preget av en utstrakt vilje til økte satsinger, i likhet med hva som har preget sentrumspartiene det siste året - mer til alt. Det er derimot meget sparsomt - for å si det mildt - med konkrete forslag til inndekninger og kutt. Men vi får altså vente på forslaget til budsjettendringer.

       Regjeringen har sagt at den vil legge føre-var-prinsippet til grunn for sin miljøpolitikk. Det er for så vidt ikke noe nytt på miljøområdet. Jeg håper det samme prinsippet legges til grunn når det gjelder å ta vare på den gunstige utviklingen vi har hatt i norsk økonomi. Akkurat hvor grensen går for en forsvarlig budsjettpolitikk, vet vi ikke før det er for seint. Oppgangen i norsk økonomi har vært sterk og har vart i flere år. Derfor må vi holde igjen nå slik at vi ikke risikerer å sette gode tider over styr. Av bitter erfaring vet vi at det ofte er i oppgangstider vi gjør de feilene som bringer oss ny nedgang. Det må vi for enhver pris unngå. De høye oljeinntektene gjør i dag norsk politikk til en slags dans rundt gullkalven. Jeg forventer at Bondevik-regjeringen ikke vil la seg friste på dette området. Jeg kan forsikre den samme regjeringen om at Arbeiderpartiet i opposisjon i like stor grad som tidligere vil legge vekt på ansvarlighet i den økonomiske politikken, nettopp for ikke å sette gode tider over styr.

       Det har blitt allment godt mottatt at sentrumsregjeringen ønsker å sette verdier i fokus. Regjeringen peker bl.a på en «grådighetskultur» innenfor økonomi og næringsliv, skatteunndragelser og svart økonomi. Dette er områder hvor arbeiderpartiregjeringen gjennomførte en rekke tiltak og hadde en høy profil. Jeg er derfor tilfreds med at regjeringen Bondevik vil videreføre arbeidet på dette området, og avventer konkrete tiltak.

       For Arbeiderpartiet har den viktigste oppgaven i norsk politikk på 1990-tallet vært å bekjempe arbeidsledigheten. Dette har i høyeste grad vært en verdimessig og etisk utfordring med begrunnelser langt utover de mer avgrensede økonomiske spørsmålene. Solidaritetsalternativet har hatt oppslutning fra store deler av vårt arbeidsliv, især fra fagbevegelsen, og det har vært en av de største verdimessige mobiliseringer på flere tiår.

       Arbeid gir egenverd, det gir utviklingsmuligheter og fellesskap i tillegg til inntekt og sosial trygghet. Arbeid har også vist seg å være det beste virkemiddelet for å skape reell likestilling mellom kvinner og menn, og for å bekjempe sosiale forskjeller i samfunnet. Det er derfor kampen mot arbeidsledigheten har vært og fortsatt vil være jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet. For Arbeiderpartiet er altså arbeid det aller viktigste verdispørsmålet.

       De partier som utgjør det parlamentariske grunnlaget for sentrumsregjeringen, kritiserte i høye ordelag de foregående arbeiderpartiregjeringene for påstått mangel på fordelingspolitikk. Grunnlaget for en slik kritikk var etter min mening nokså tynt. Det faktiske forhold er heller at politikken på 1990-tallet har gitt langt flere en mulighet til å stå på egne bein, ikke minst gjennom en vellykket sysselsettingspolitikk.

       Det var derfor med en viss spenning jeg ventet på sentrumsregjeringens fordelingspolitiske grep. Men her var det med respekt å melde ikke så veldig mye. Det varsles en stortingsmelding om økonomiske levekår. For øvrig skal økt beskatning av inntekter på aksjeutbytte og på omsetning av aksjer utredes, og Regjeringen ønsker å begrense de høye fortjenestene i meglerbransjen. Men noen konkrete forslag varsles ikke fra sentrumsregjeringen i denne omgang.

       Det var mye lettere å være konkret da sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet i slutten av forrige stortingsperiode vedtok omfattende skattelettelser til næringsdrivende med høye inntekter og til rederiene. Samlet utgjør disse lettelsene minst 1 milliard kr. Resultatet blir økte inntektsforskjeller, det blir økt privat forbruk og en dårlig utnyttelse av landets kapital.

       Arbeiderpartiet ønsker en mer rettferdig fordelingspolitikk. Vi har alltid støttet prinsippet om skatt etter evne. Derfor vil vi foreslå å oppheve de gunstige skattereglene for rederiene. Vi vil også foreslå innstramminger i delingsmodellen, slik at lønnstakere og næringsdrivende behandles mer likt. Det er uforståelig at sentrumspartienes fordelingspolitiske retorikk ikke får annet praktisk utslag enn forslag om store skattelettelser for næringsdrivende med de høyeste inntektene.

       I Arbeiderpartiet vil vi fullføre skattereformen også når det gjelder beskatningen av formue. Vi vil likestille sparing i bank og sparing i aksjer. Gjennom å fjerne aksjerabattene kan vi senke formuesskattesatsen. Dette gir nøytralitet i beskatningen, og i forhold til dagens situasjon vil det gi banksparere en fordel. Jeg håper sentrumsregjeringen vil støtte disse forslagene fra Arbeiderpartiet. Likeledes håper jeg at sentrumsregjeringen vil støtte vårt forslag om å oppheve AMS-ordningen - en ordning som utelukkende premierer dem som allerede klarer å spare litt. Resultatet er skjevere fordeling og økt privat forbruk. Det er igjen det stikk motsatte av sentrumsregjeringens påståtte verdimessige grunnlag.

       Fordelingspolitikk dreier seg om mer enn skatt og kontantoverføringer. Minst like viktig for en god fordelingspolitikk er det å tilby offentlige tjenester som sikrer velferd, utdanning og omsorg for alle uansett inntekt og sosial status. Det er viktigere å bygge ut en god eldreomsorg enn å gi en stor, men lite treffsikker økning i minstepensjonene. I valget mellom et godt barnehagetilbud til alle og mer kontantstøtte prioriterer Arbeiderpartiet barnehager.

       Jeg registrerer med uro at sentrumsregjeringen på mange måter representerer et ideologisk skifte i synet på velferdspolitikk. Til nå har det vært bred oppslutning om en solidarisk velferdspolitikk der alle betaler skatt etter evne for at de som trenger det, skal få tilbud om utdanning, helsetjenester, eldreomsorg eller andre tjenester. Med forslaget om kontantstøtte til dem som ikke har barn i barnehage, innføres noe helt nytt i vårt samfunn, nemlig det prinsipp at en skal få økonomisk kompensasjon for ikke å benytte et velferdstilbud. Det bryter med tanken om den solidariske velferdspolitikken som har ligget til grunn for utbyggingen av det norske velferdssamfunnet gjennom flere tiår. Når jeg ser med uro på dette, er det fordi det vil kunne undergrave mulighetene for å videreføre og videreutvikle velferdsstaten som vi har stått sammen om gjennom mange tiår her i landet. Arbeiderpartiet vil derfor ikke kunne være med på en slik linje i velferdspolitikken.

       Vi vil gjøre det klart gjennom denne debatten at Arbeiderpartiet i opposisjon vil legge til grunn samme holdning til ansvarlighet i den økonomiske politikken som vi har gjort i posisjon, og vi vil legge samme vekt på rettferdig fordeling, som innebærer at vi er villig til å ta fra dem som har mye, for å kunne gi mer til dem som har lite og trenger det. Det vil ikke være et alternativ for oss å hente inn mer av ekstra oljeinntekter for å løse flere oppgaver. I dagens rike Norge må vi greie dette gjennom omfordelingspolitikk og ikke gjennom utdelingspolitikk.

       Så har jeg et direkte spørsmål: Mener Hill-Marta Solberg nå at hun som sosialminister i det fremlagte statsbudsjettet fra Arbeiderpartiet har lagt inn midler nok til å etablere denne behandlingen i alle fylker, slik som forutsatt av Stortinget da det behandlet narkotikameldingen?

       Det er selvsagt gledelig når Arbeiderpartiets leder i dag understreker at man også vil forholde seg kompromissløs i forhold til overbud og økt pengebruk. Derfor synes jeg det kunne være interessant å få en avklaring fra representanten Solberg når hun i dag i Dagsavisen går ut og sier at hun er villig til å diskutere en økning av budsjettrammen med sentrumsregjeringen, men at de ikke under noen omstendighet kan gå med på en så stor økning som Regjeringen ønsker. Da stiller jeg følgende spørsmål: Hvor stor økning kan Arbeiderpartiet gå inn for i forhandlingene?

Hill-Marta Solberg (A) : Spørreren tok utgangspunkt i en underliggende vekst i norsk økonomi.

       Jeg tror faktisk at uansett hvem som sitter i regjeringskontorene, vil noe av det første man møter i budsjettarbeidet, være at utviklingen i norsk økonomi faktisk er slik at det er en kraftig underliggende vekst, ikke minst som en følge av utviklingen når det gjelder trygdeytelsene i Norge, en utvikling der veldig mye av veksten spises opp av en underliggende vekst, uavhengig av om regjering eller storting foreslår et eneste nytt tiltak. Det innebærer at nye ting man skal gjøre, veldig ofte må finansieres på annen måte, enten gjennom kutt eller gjennom økte inntekter på annet vis.

       Det er også riktig som representanten Brende sier, at vi har funnet rom for økning på statsbudsjettet, økning på områder som er viktige for oss. Vi har funnet rom for en kraftig satsing på eldreomsorg. Vi har funnet rom for å fullføre viktige skolereformer. Vi har funnet rom for å si at vi skal ha full barnehagedekning innen 2000, for å nevne noe av det som er viktig. Men dette har vi gjort fordi vi også har vært villig til å gå til skatteøkninger og til innstramninger. Det er altså summen av innstramninger og skatteøkninger som har gitt rom innenfor et meget stramt opplegg også for styrkingen av viktige områder i budsjettet, viktige områder for Arbeiderpartiet.

       Så må jeg få si følgende: Jeg kan ikke se at det noe sted er sitert at jeg mener at Arbeiderpartiet er villig til å endre på rammen. For det er et faktum, slik vi har sagt i mange sammenhenger, at vi innenfor et ansvarlig opplegg er villig til å være med å diskutere prioriteringer. Men vi er ikke villig til å gamble på at det er mulig å sprøyte mer penger inn i norsk økonomi uten at det får de samme dramatiske virkninger som vi har opplevd tidligere. Det sies at den politiske hukommelse er særdeles kort, og den er kortere enn de fleste andre typer hukommelse. Men vi kan da ikke ha glemt at vi for få år siden stod med en dramatisk arbeidsledighet, og at unge mennesker da ikke visste hva de skulle bruke fremtiden sin til?

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er straks omme.

       Det er også varslet møte i Odelstinget etter formiddagens møte, og presidenten vil derfor foreslå at vi hever dette møtet.

Møte torsdag den 23. oktober kl. 18 1997

Dagsorden:

       Sakene på dagens kart (nr. 5)
Man fortsatte behandlingen av

       Steinar Bastesen (TF) : Når jeg nå har fått ordet, takker jeg for det! Jeg er ikke like glad for at jeg er plassert som nr. ni på talerlisten. Nå har jeg ikke TV-dekning, men har likevel en nesten full sal!

       Når jeg nå er i gang med mitt første innlegg fra Stortingets talerstol, vil jeg straks signalisere at Kystpartiet verken vil opptre som en protestorganisasjon eller som en sandpåstrøer for alskens forslag fra den til enhver tid sittende regjering. Jeg er valgt inn i nasjonalforsamlingen for på realistisk vis å ta opp saker og forhold fra en glemt kyst - for grunnen til at jeg i det hele tatt står her, finner vi i det faktum at Distrikts-Norge, med kysten i spissen, har følt seg forsømt over lang tid.

       Dog vil jeg innlede med å berømme regjeringa Bondevik for den erklæringen den har lagt fram. Fiskeriene - landets største næring basert på fornybare ressurser og landets største eksportnæring etter olje - er nevnt i den foreliggende erklæring. Og det er faktisk første gang på lenge.

       De verdiene vi har i enkeltmennesket, og i de små og store samfunnene, må vi ivareta. Vi vil verne og ta oss av dem som skaper arbeidsplasser for seg sjøl og for andre basert på naturressurser. Denne store hop er etter min mening dårlig ivaretatt i de seneste tiår. Så får heller andre ta seg av dem som sitter i byene og flytter papir. Mitt inntrykk er for øvrig at de har nok av støttespillere.

       I dette ligger det også et ansvar for å ta vare på hverandre. Det er på tide at vi snur oss bort fra det kalde samfunnet vi er havnet i, og manøvrerer oss inn i et farvann der ingen skal føle seg utenfor. Sentrumserklæringen bærer bud om at noe er på gang. Innføringen av kontantstøtte til småbarnsfamilier og økning av minstepensjonene er elementer som varsler en annen kurs. Men vi savner omsorgslønn.

       Hvorfor ikke bruke 6-åringer som et slående eksempel når manglene skal illustreres? En rekke skoler er lagt ned de siste årene, med den følge at mange unger får en lengre skolevei. Nå blir altså 6-åringer transportert til og fra skolestua. I flere områder skjer det på veldig rasfarlige veier. Ikke bare foreldrene er redde. Jeg tror at ordføreren i mange bygder sitter med hjertet i halsen hver gang han eller hun skal ut i viktige møter i Oslo. Det er vel heller ikke så hyggelig hvis det ute i våre turistmarkeder blir kjent at noen feriefolk har fått en steinblokk i hodet. Rassikring av veiene må skje hvis samfunnene skal fungere. Når vi det målet, blir også verdiene skapt - til glede for dem som teller skattekroner i dette landet.

       Dette er ikke mulig å oppnå hvis vi med samme ekspressfart som hittil skal rasere Posten på samme måte som Televerket allerede er rasert. Hvilken rett har vi til å la en rekke samfunn på kysten bli sittende igjen med bare to timers posttjeneste i uka, når ikke engang Posten sjøl aner hvilke konsekvenser dette vil få? Etter Kystpartiets mening må det være et minstekrav at det foreligger en konsekvensanalyse før i det hele tatt samferdselsministeren - som enegeneralforsamling - tar sin avgjørelse.

       Med samme grad av meningsløshet har vi fått veltende over oss de såkalte kystverneplanene. De har kommet fordi fredningsfilosofene tror at naturen blir så veldig vakker når menneskene blir jaget bort. Faktum er noe annet. Naturen er vakker bare så lenge mennesker tar seg av den og kultiverer den. Vi har flere eksempler på at det går galt når naturen skal skjøtte seg sjøl. I årtusener har vi pleiet naturen. Vi har tatt ut skadedyr for å skape balanse. Gjør vi ikke det, overlever bare de sterkeste, og vi mister mangfoldet. Vi må ikke glemme at også mennesket er en del av naturen.

       Jeg er ingenlunde enig med statsministeren når han snakker om grønne skatter. Vi skal båndlegges med avgifter en gros i håp om at vi ikke skal benytte naturlige hjelpemidler. Skal vi flytte en tømmerstokk ute i skogen, må vi nødvendigvis bruke litt diesel - hvis vi ikke skal bruke hest. Når Regjeringa snakker om grønne skatter, må de ikke glemme et sentralt poeng. Det er avgjørende å se på differensiert bruk av diesel og drivstoff for øvrig. Det er meningsløst å pøse på med grønne skatter. Det må finnes et alternativ. Bensinen er 2 kr dyrere f.eks i Tromsø og i øvrige distrikter enn i Oslo. På toppen av det hele har ikke distriktene de samme kollektivtilbudene som eksempelvis hovedstaden.

       Disse grønne skattene har kommet fordi noen har vært flinke til å bruke det forferdelige ordet føre var-prinsippet. Hadde vi vært i stand til å lese alt det spennende om Nansen og Amundsen hvis de skulle ha vært «føre var» på sine ekspedisjoner?

       Vi som er fra distriktene, tar likevel vare på naturen. Sjølvsagt gjør vi det, for vi er glad i den. Men jeg er klar over at i city-filosofien, oppstått i asfaltjungelen langt unna naturen, er det vanskelig å få med seg disse sammenhengene.

       Fire nordmenn av fem bor mindre enn fem kilometer fra fjæra. Vi må en gang for alle ta høyde for det. Enten de fleste vil eller noen ikke vil må vi ta vare på og styrke kystkulturen. Det er på høy tid at kvinners stilling styrkes med et bedre og mer mangfoldig desentraliseringstilbud. Men også andre har krav i så måte. Kystpartiet tror slett ikke det blir fordyrende om høyskolene og videregående skoler når folket i distriktene. Og dere må være enig i at en distriktsaktiv skole gir landet fornyet optimisme. Se bare på hva distriktene har forsynt storbysamfunnene med av dyktig menneskemateriell! Rett nok er ikke riktig alle disse nordlendinger. Noen kommer faktisk fra andre distrikter også.

       Tiden er inne for at vi går inn for å styrke bosettingen og kommunikasjonene. Mitt hjemfylke, Nordland, er i Arbeiderpartiets forslag til samferdselsbudsjett avspist med 92 mill. kr til utbygging til veinettet. Til sammenligning er det foreslått 120 mill. kr som ekstratiltak til byene.

       Jeg skal vise til et eksempel: På Helgeland er det en flittig oppdrettsbedrift som produserer fisk til tre trailerlaster daglig. Problemet er bare at den knøttlille ferga tar bare én trailer på sine daglige turer. Dette samfunnet, som for øvrig heter Lovund, med sine 200 mennesker, har tatt mål av seg til de neste årene å produsere 20.000 tonn til en verdi av 400 mill. kr. Men folket på Lovund aner ikke hvordan de skal få fraktet fisken bort fra øya og ut til markedene ute i verden. Kan vi hjelpe dette folket?

       Det handler om respekt for store grupper av nordmenn. Det gjør det også i stor grad når jeg begir meg inn på temaet fiskerinæring. Vi er forpliktet til å følge fisken opp som den netto største verdiskaper i landet. Og i kjølvannet av det: Det er fornybare ressurser som avgjør kystfolkets og dermed også hele landets framtid. Folk satser stort for å nå sine mål. Dessverre er det noen som satser for stort. Hvorfor i all verden har ingen fremmet forslag om å opprette fond for at vi skal få penger til å lete etter dem som ender sine liv på havet? Det kan umulig være mer inflasjonsdrivende å plassere oljemilliardene i slike fond enn å plassere dem i utlandet.

       Det handler også om å vise respekt, hvis vi setter aktive næringsutøvere i distriktene - herunder også fiskere - i stand til å finansiere arbeidsplasser som ikke er dømt til konkurs i utgangspunktet. Med tilfredsstillende tilgang på kapital og bedre transportmuligheter vil utvilsomt avkastningen komme. Ringvirkninger av dette vil sette oss bedre i stand til å ta vare på byene. For husk: Det er bygda som bygger byen.

       Jeg er tilfreds med at statsråd Peter Angelsen har gitt en bedre fiskebåtfinansiering høy prioritet. Men så vet min gode venn hva han snakker om, siden hans egne to sønner i disse dager arbeider på spreng med å finansiere en ny, større og sikrere båt. Forhåpentlig kan faren hjelpe dem. (Munterhet i salen)

       Det er respektløst av myndighetene å avvikle lyttervaktrommene på Vardø radio og Ørlandet radio neste år - til og med med basis i ny teknologi som ikke fungerer! Ingen synes å bry seg om at Vardø radio f.eks har 120.000 ekspedisjoner i året i et område hvor det befinner seg 300-400 fartøyer daglig. Dette gjelder også retten til å få lov til å lytte på noe så selvfølgelig som P1 - NRK Radio. Etter Kystpartiets mening kan ikke vi som ansvarlig nasjonalforsamling være med på å redusere sikkerheten på denne måten.

       Folk flest har vanskelig for å forstå at vi på et samlet statsbudsjett på 425 milliarder kr avspiser Fiskeridepartementet med smuler til investering - eller 1,7 milliarder kr. Forsvaret for at beløpet er så lavt, er at fiskerinæringen er så lønnsom at den ikke trenger mer av statlige midler. Jeg tillater meg da å spørre hvor mye staten bruker av investeringskroner i Olje- og energidepartementet. Det kan sannelig ikke være rare greiene, siden oljenæringen går så godt!

       I den voldsomme nedgraderingen finner vi uforståelig nok at Redningsselskapet får 10 mill. kr mindre enn i 1997. Tenk dere: For at Redningsselskapet skal holde samme nivå som i 1997, må det strikkes votter og arrangeres tombola som gir 10 mill. kr mer i kassen. Stortinget kan ikke ha hengende over seg at sikkerheten for fiskere og andre sjøfarende skal være avhengig av basar- og tombolavirksomhet.

       Jeg er glad for at den sittende regjeringa ikke vil legge fiskerinæringa åpen for børsen, slik den forrige hadde tendenser til. Det må ikke bli slik at større enheter får lov til å kjøpe opp bedrifter for å knuse samfunnene med en fiendtlig sentraliseringsbølge. I den sammenheng vil jeg nevne råfiskloven, som mange har tuklet med de siste årene. Den ble kjempet fram av fiskerne i 1938 for at fiskerne skulle få samme pris for samme produkt. Fram til i dag har råfiskloven vært en stabilisator for prisutviklingen og en garanti for bosettingen på kysten.

       Vi skal ikke glemme de unge som skal ha en meningsfull opplæring både i barne- og ungdomsskolen og når de kommer fram til fagbrev. Imidlertid får vi i disse dager signaler om at den norske skolestua er fattig. Da jeg vokste opp, klarte vi oss sjøl om vi delte viskelær og salmebøker. I dag fører f.eks innkjøpsstoppen i skolene til at ungene sitter og pugger matoppskrifter i husstelltimene, fordi man ikke har råd til å kjøpe mel og sukker så de kan lage seg pannekakerøre eller vaffelrøre, fru president! Hvordan er det vi har stelt oss?

       I debatten framover, og ikke minst når tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet foreligger, vil jeg ta dette opp - og mye mer. Inntil videre er jeg lettere forventningsfull til regjeringserklæringen. Sjøl om vi har en statsminister som er utdannet prest, kan jeg dessverre ikke være med på å gi denne regjeringen evig liv. (Munterhet i salen)

       Men representanten Bastesen, det er et par forhold jeg gjerne skulle hatt svar på fra deg. For å ta det første først, som går på kyst- og fiskerinasjonen Norge og den opptreden vi nå ser fra norsk mannskap, og sannsynligvis på norskeide båter, hva de nå foretar seg i de sydlige sonene i Antarktis - det påståtte rovfisket der, som etter min oppfatning er med på å sette både ressursbevaringsnasjonen og miljønasjonen Norge i forlegenhet, i og med at deres opptreden nå får hele verdens oppmerksomhet rettet mot seg. Mitt spørsmål til Bastesen blir, med bl.a bakgrunn i at det er tatt arrest i tråleren «Alizia Glacial»: Hvordan forholder Steinar Bastesen seg til den situasjonen som nå er oppstått i Antarktis?

       Det andre er at jeg savner Bastesens valg av side i norsk politikk, og det går på et område som sakte, men sikkert er i ferd med å knekke Kyst-Norges muligheter, nemlig et skyhøyt skatte- og avgiftsnivå som er nokså særnorsk - et avgiftsnivå som gir betydelige avstandsulemper, og som gjør det dyrt å produsere varer fra kysten som i hovedsak er rettet mot de internasjonale markeder. Vil Steinar Bastesen støtte Høyres arbeid for å kjempe mot den stadig økende avgiftskåtskap som vi også i denne salen kommer til å møte atskillig av i løpet av høstmånedene, og som kanskje er den aller største trussel for en stabil og varig bosetting i Kyst- Norge?

Steinar Bastesen (TF) : Jeg har ingen problemer med å svare på spørsmålet fra Ivar Kristiansen.

       Når det gjelder arrestasjonen av «Alizia Glacial» i Antarktis, er det jo spørsmål om hvorfor den er arrestert. Hvis den er blitt arrestert for å ha fisket innenfor den 200 mils økonomiske sonen i Australia, er det en selvfølge at båten skal svare for det gale den har gjort. Men hvis det påstås at det drives et rovfiske, et tjuvfiske og et ulovlig fiske, er spørsmålet: Hvem har laget de lovene som gir folk rett til å si det er ulovlig at lovlige og ærlige fiskere fisker på bestander i internasjonalt farvann? Det er iallfall ikke Greenpeace eller Verdens Villmarksfond som har rett til å si at dette er ulovlig. Det nytter ikke hvor kraftig miljøverngrupper kommer med påstander om at det er ulovlig det de holder på med. Vi hvalfangere har jammen fått erfare hva disse organisasjonene har prestert å si om oss. Så jeg godtar ikke at det er ulovlig fiske det som foregår, før det er en lov som sier at det er ulovlig, Ivar Kristiansen - det skal du bare merke deg. Jeg vet hva det betyr å bli kalt for tjuvfisker som driver ulovlig. Og jeg vil ikke være den første som kaster stein, for det kan være andre som trenger å sitte i glassbur - og glasset detter ned omkring dem.

       Når det gjelder skatte- og avgiftsnivået, har jeg ingen problemer med å støtte Høyre i forslag som kan bedre muligheten for å eksportere og fortsatt skape verdier til fordel for dette landet.

       Og da er det at vi i likhet med representanten Ivar Kristiansen må stille spørsmålet: Hvordan skal representanten Bastesen ta et valg av hvem som skal være alliansepartnere framover? Han sitter jo ikke på vippen, men det kan være viktig allikevel for han å finne ut hvem det er han har mest felles med.

       Nå skal jeg vedgå at jeg har nok et litt annet syn på rovfiske i en del sammenhenger enn han, og det er ikke alltid at jeg er fornøyd med hvordan folk har skjøttet naturen også langs kysten. Vi har nok noen eksempler på at ikke alt er like vel skjøttet, sjøl om kystfolket har et annet forhold til naturen enn en del av den industrien og ikke minst oljevirksomheten som foregår.

       Så mitt spørsmål til den tidligere Høyre-mann Bastesen er: Hvor føler han at han skal bygge sine allianser for å ivareta kystfolkets interesser? Det trur jeg han oppriktig ønsker. Ser han muligheten for at dels i sentrum, men dels også på venstresida, finnes de som står nærmere hans synspunkter for å få reist kystfolkets sak, enn de på høyresida i norsk politikk?

Steinar Bastesen (TF) : Jeg har ingen problemer med å svare på denne replikken og det spørsmålet.

       Jeg må si som jeg sa på et årsmøte i Nordland Fylkesfiskarlag. Vi hadde en debatt om hvalfangst, og Hanna Kvanmo var til stede der. Jeg kunne ikke dy meg for å si da jeg fikk omtrent samme spørsmålet, at jeg var villig til å alliere meg om så med han meisk sjøl for å få gjennomslag for rett til hvalfangst. Og jeg bruker det samme, kjære Inge Myrvoll: Vi er villig til å alliere oss med hvem som helst for å få gjennomslag for en bedre velferd for dem som arbeider og sliter og skaper verdier med basis i å høste inn av naturen.

       Hvis forslaget i statsbudsjettet går igjennom, slik at det blir lik prosentsats, vil denne type bil bli vesentlig dyrere. I enkelte tilfeller vil prisen bli ca fordoblet. Dette vil si at det vil bli svært vanskelig for den enkelte familie å kjøpe denne type bil. At kombinerte biler er populære, viser statistikken over førstegangsregistrerte biler, hvor det i løpet av de åtte første månedene i 1996 ble registrert 5 112 av slik type.

       En kombinert bil vil også for enkelte kunne redusere antall biler man må ha. Noen vil klare seg med kun én, da denne også er svært egnet som arbeidsbil for mange i servicenæringen.

       Hvis vi går tilbake og tenker barnefamilier - la oss si en familie på fem - vet vi at barna skal fraktes noen ganger til og fra skole, barnehage og ikke minst ulike typer arrangement i fritida. Andre ganger skal man på besøk eller tur. Alle disse transporter må foregå på en sikker måte, samt kunne frakte alt fra den enkeltes bamse til barnevogner, sykler, etc. etc. Det er da den kombinerte biltypen viser sin berettigelse i form av sine fortrinn. Jeg tror at hvis vi får den foreslåtte avgiftsøkningen, vil det økonomiske løftet bli for stort for de fleste familier. Det er her noen vil si at vi har flerbruksbilalternativet, men det er også en dyrere biltype enn dagens kombinerte.

       Kanskje vil resultatet bli at man kjøper en ny, mindre bil, og kanskje dette da vil øke antall personskader. I høst ble jeg oppringt av en lokal bilopphogger for å se på en ny, skadet småbil han hadde fått inn. Moren hadde akkurat levert sine to barn i barnehagen, og fem minutter etterpå ble hun påkjørt bakfra av en større bil. Hele bakparten på bilen var klemt inn, slik at det mellom framseteryggen og bakveggen var null plass. Hvis barna hadde sittet der, kan vi uten altfor stor fantasi skjønne hvordan dette ville gått.

       Derfor håper jeg at den foreslåtte avgiftsøkningen på kombinerte biler ikke får flertall, og Fremskrittspartiet vil gjøre sitt beste for å stoppe dette barnefamiliefiendtlige forslag.

       Jeg håper de øvrige partier, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Høyre og Venstre, som sammen med Fremskrittspartiet stoppet forslaget sist gang, vil gjøre det samme nå også.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det er med stor glede Regjeringa registrerer at vi har klart å reisa ein verdidebatt som eit resultat av det politiske grunnlaget sentrumsregjeringa har lagt fram. Å få ein grunnleggjande debatt om og ei fokusering på kva som skal vera samfunnets verdifundament, er viktig. Velferd for den einskilde er ikkje berre eit spørsmål om materiell velferd. Utviklinga i samfunnet er ikkje berre eit spørsmål om økonomisk vekst. Difor er ein verdidebatt naudsynleg, og difor er fokusering på ikkje-materielle verdiar ei fokusering på grunnleggande menneskelege behov, anten det gjeld medkjensle for andre menneske, kulturopplevingar eller medverknad. Eg ser fram til den vidare debatten om dette temaet.

       Mange innlegg i avisene dei siste vekene, m.a. frå representantar her i denne salen, har dreia seg om at ein er redd for tilbakeslag i likestillinga mellom menn og kvinner når vi tar over i regjeringskontora. Det er det ingen grunn til - tvert imot. Regjeringa vil vidareføra likestillingspolitikken, men vi vil òg utvida og utdjupa denne politikken. Dagens unge kvinner og menn ynskjer valfridom, ikkje ein politikk som er basert på at alle skal vera like og gjera det same. Vi har tillit til einskildmennesket, og vi vil legga til rette for mangfald og toleranse for det folk måtte ynske å velja. Kvinner og menn skal ha like sjansar til å delta både i arbeids- og organisasjonsliv og i familieliv. Likestilling dreier seg om meir enn å telja menn og kvinner. Det handlar òg om kvalitative verdiar og kva slags samfunn vi ynskjer. Vi ynskjer eit varmare samfunn som gjev likeverdige kår for så vel kvinnelege som mannlege verdiar og val. Familien er den grunnleggande eininga for fellesskap, verdiformidling, sosial læring og omsorg. Denne eininga må vi styrkja! Dei fleste kvinner og menn ynskjer både jobb og familieliv. Det er eit fundament for Regjeringa sin familie- og likestillingspolitikk. Men vi må ikkje setta oss i den situasjonen at det er berre arbeidslivet som tel, medan familielivet og nærmiljøet vert utarma. Kvinnene viser at dei taklar kombinasjonen av jobb og familie, og dei har ofte fleire haldepunkt i tilværet enn menn har. Men vi ser òg konturane av ei meir fleksibel mannsrolle. Dette vil vi bygga litt vidare på. Eg har stor tru på at òg fedrar vil nytta seg av den valfridommen kontantstøtta gjev til å bruka meir tid saman med borna sine.

       Det er brei støtte i folket for kontantstøtte kombinert med barnehageutbygging. Det er dette behovet Regjeringa vil imøtekoma. Regjeringa vil i samband med innføringa av kontantstøtte frå og med 1. august 1998 koma tilbake til Stortinget etter jul med ei eiga sak i høve innføringa av denne støtta. I den konkrete utforminga av kontantstøtteordninga vil det vera viktig at ein òg klarer å sikra dei mest utsette borna sine behov.

       Representanten Jagland har i dag i innlegget sitt her i Stortinget sett kontantstøtta opp mot andre sosiale ordningar som eldreomsorg og skulefritidsordning og reist spørsmålet om det er slik at personar som ikkje nyttar seg av desse ordningane, òg skal motta ei kontantoverføring frå staten. Sjølvsagt meiner ikkje Regjeringa det. For det er ikkje alle som har behov for sjukeheimsplass, det er ikkje alle som har behov for plass i skulefritidsordninga, men alle born har behov for omsorg. Difor skil kontantstøtta seg frå dei andre ordningane.

       Arbeidet for å skapa gode og trygge oppvekstvilkår for born og ungdom og arbeidet mot kriminalitet, mobbing, rus og rasisme er viktig. Regjeringa er opptatt av å styrkja dette arbeidet, og av å nytta seg av dei gruppene som i dag gjer eit viktig arbeid på desse felta. Dei frivillige organisasjonane er viktige bidragsytarar i dette arbeidet, og dei har både kompetanse og erfaring på dette feltet. Desse organisasjonane gjev òg tilbod til born og unge om ei meiningsfylt fritid. Regjeringa ser det difor som viktig at dei frivillige organisasjonane får

       betre vilkår å arbeide under. Vi vil som ein del av dette ta initiativ for å betre dei økonomiske rammevilkåra for desse organisasjonane

       Ein vellykka distriktspolitikk føreset at distrikta vert attraktive å bu i for kvinner, og ikkje minst for unge, velutdanna kvinner. Dette krev at bruk av verkemiddel i større grad må rettast inn mot eit variert tilbod av arbeidsplassar for kvinner. Men eit breitt kulturtilbod og ein god familie- og barnehagepolitikk er òg avgjerande. Regjeringa vil legga vekt på ein desentralisert likestillingspolitikk og stimulera kommunane og fylkeskommunane til å føra ein aktiv likestillingspolitikk.

       Desse og mange andre utfordringar står regjering og storting framfor. Vi treng hjelp frå ein positiv opposisjon for å få til dette, og eg ser fram til eit godt samarbeid med opposisjonen på Stortinget.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Her var det mange spørsmål frå representanten Fossum. Eg må seia at det som ligg til grunn for alle desse spørsmåla, må vera ei utruleg dårleg tru på Noreg sine kvinner og menn - på foreldra her i landet. Eg trur ikkje 36.000 kr vil tvinga verken kvinner eller menn til å vera heime eller ut i arbeid. Eg trur faktisk at dei fleste av dagens foreldre tek sine eigne val for kva dei ynskjer å gjera. Ein del foreldre ynskjer faktisk å bruka noko meir tid på borna heime enn dei har hatt høve til å gjera på grunn av mange forskjellige ting.

       Når det gjeld pensjonspoeng, vil eg berre minna representanten Fossum om at alle som er heimeverande med born - før var det med born opp til seks år, frå neste år blir det altså med born opp til åtte år - får pensjonspoeng. Det vil dei òg få med ei kontantstøtte.

       Til det siste spørsmålet, som går på umoralen, kan eg roa representanten Fossum med at pengane skal ligga inne i revidert budsjett. Proposisjonen der ein skal gå gjennom dei konkrete ordningane, kjem i eiga sak, for dette blir ei stor sak, men dei økonomiske rammevilkåra vil bli lagde inn i den tilleggsproposisjonen som skal leggast fram før jul. Eg håpar det ikkje blir oppfatta som umoral det som denne Regjeringa vil fremma i forhold til å gi barnefamiliane noko større valfridom enn det Arbeidarpartiet nokon gong har vore villig til å gi dei.

Per Ove Width (Frp) : Familiepolitikk og valgfrihet er sentralt for den nye regjeringen. Forslaget om kontantstøtte/omsorgstilskudd er et godt forslag for å fremme valgmuligheter og rettferdighet for den enkelte familie. Skal man imidlertid gi alle de samme valgmuligheter, må også andre ytelser fordeles mer rettferdig. Det er i dag stor forskjell på yrkesaktive og hjemmearbeidende mødre. De hjemmearbeidende avspises med et engangstilskudd ved fødsel på ca 32.000 kr, mens yrkesaktive mødre kan oppnå ytelser på over 200.000 kr, selv om de bare har vært i arbeid i seks måneder. Forskjellen er altså svært stor.

       Synes ikke statsråden det ville bidra til større rettferdighet og særlig valgfrihet, som Regjeringen har lagt så stor vekt på når det gjelder kontantstøtten, dersom alle fødende kvinner mottok det samme beløp fra det offentlige?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Det kan henda at dersom ein fordeler alle desse midlane på alle fødande kvinner, ville det ved første blikk verka som om ein oppnår større rettferd for alle dei fødande, men det er berre ved første blikk, for her er vi nøydde til å gå inn og sjå nærare på sakene.

       Fødselspengar er ein rett som Velferds-Noreg ynskjer å gi dei fødande kvinnene og familiane. Det er ein rett som er god. Eg trur resultatet av å legga om fødselspengeordninga og dei rettane ein har opparbeidd gjennom mange år, slik som Framstegspartiet ynskjer, for det fyrste vil vera at vi får langt fleire abortar. For kven har råd til å få born dersom ein mistar lønna si og alle rettane? For det andre vil det føra til langt færre barnefødslar fordi ein ikkje ville sjå seg råd til å få born. Det er ein god, positiv familierett som er bygd opp i landet vårt i dag - den er vel kanskje ein av dei beste - at dei som får born, har rett til fødselspengar, rett til permisjon og rett til å koma tilbake til yrkeslivet, og det er veldig viktig. Det er ein rett som eg ikkje på nokon måte vil vera med og gjera noko med. Men det eg kan vera med på, er å legga til rette for at fødselspengane skal aukast. Dei har auka litt kvart år dei siste åra, og det er vi glade for. Eg

       håper òg at vi i denne perioden skal klara å auka dei endå meir, for det er ein stor skilnad mellom desse utbetalingane. Men ein skal ikkje heilt gløyma at desse kvinnene som har bygd seg opp sine rettar i forhold til fødselspengar, òg har betalt inn ganske mykje i skattar, avgifter osv. og ved den innsatsen vore med og gjort sitt i samfunnet. Det gjer òg dei som er heimeverande, men på eit anna plan. Retten skal behaldast, retten skal bli betre, og så få vi heller jobba for å auka fødselspengane òg inn i framtida.

Trond Helleland (H) : Statsråd Svarstad Haugland får det store og tunge ansvaret å iverksette en kontantstøttereform som gir barnefamiliene valgfrihet, bedre økonomi og mer tid. Høyre vil bidra konstruktivt til at kontantstøtten skal bli en realitet.

       Jeg ble imidlertid litt forvirret under statsrådens svar på replikken fra Grethe Fossum, da hun sa at den økonomiske biten skulle legges inn i revidert nasjonalbudsjett og i tilleggsproposisjonen. Jeg regner med at det er i tilleggsproposisjonen dette blir lagt inn.

       I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringen blir det nevnt tre kriterier som vil gi økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldrene. Det første av disse lyder:

       «En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er:

       Dette er Høyre enig i.

       Men når Regjeringen nå i flere sammenhenger varsler innstramning i folks private forbruk og samtidig legger opp til en økning i de offentlige utgiftene, blir spørsmålet: Hvem er det som skal stramme inn livreima? Hvem er det som skal betale? Når jeg spør, er det ut fra en bekymring for at den bebudede kontantstøtten blir markspist av skatte- og avgiftsøkninger, prisstigning og rentepress. Jeg håper jeg tar feil, men det er en frykt som har bredt seg.

       Småbarnsfamilier flest har en trang økonomi, og kravet om å redusere privat forbruk vinner lite gehør hos tusenvis av barnefamilier som daglig kjemper mot tykkelsen på regningsbunken. Så på vegne av barnefamiliene er jeg bekymret for økte skatter og avgifter, økt offentlig forbruk, prisstigning og rentepress. Dersom dette blir resultatet av sentrumsregjeringens politikk, vil småbarnsfamiliene gå en tøff hverdag i møte, og verdien av kontantstøtten minke.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det var greitt at representanten Helleland retta opp mi forsnakking. Det er klart at eg i svaret til Grethe Fossum ville understreka at dette skulle koma i vår tilleggsproposisjon til det statsbudsjettet som allereie er lagt fram, og ikkje i revidert nasjonalbudsjett. Så er det klart.

       Når det gjeld den andre problemstillinga som representanten Helleland skisserte, er det slik i landet vårt i dag at ganske mange av oss har det veldig bra. Det er òg faktisk slik at skilnadene mellom dei som har det veldig dårleg, og dei som har det veldig bra, har vorte større. Det er noko som uroar denne regjeringa, og som vi ynskjer å gjera noko med. Vi har varsla ei stortingsmelding der ein ser på skilnadene i landet vårt. Det har Høgre tradisjonelt ikkje vore så veldig opptatt av. Men å koma med forslag om store skattelettar for alle har vore Høgre sitt varemerke. Det er ikkje Kristeleg Folkeparti sitt varemerke. Vi ynskjer å innretta økonomien til dei gruppene som treng det mest. Småbarnsfamiliane er ei av dei gruppene, og dei prøver vi å hjelpa gjennom kontantstøtta. Einslege forsørgjarar er ei anna gruppe som kjem til å få det dårlegare, faktisk på grunn av det Høgre støtta då vi handsama velferdsmeldinga. Minstepensjonistane er òg ei av dei gruppene som vi ynskjer å lyfta gjennom eit ekstra tillegg i særtillegget - det er òg ei gruppe som eigentleg har det dårleg her i samfunnet. Dersom representanten Helleland uroar seg når det gjeld dei som har det trongt, vil eg be han om å fylgja veldig nøye med når vi legg fram vår tilleggsproposisjon. Der lyftar vi akkurat dei gruppene som har det trongt, og vi ynskjer Høgre si støtte for å få lyfta opp dei som treng det. Og så trur eg ganske mange av oss andre faktisk kan klara å bera ei større økonomisk byrde enn vi gjer.

       Den nye kursen som var varslet foran valget, synes fortsatt å bygge på overbudslinjen, hvor en gjennom bruk av statskassen åpenbart vil kjøpe seg goodwill. Ved siden av at en overopphetet økonomi på sikt kan sette arbeidsplasser i fare, er det - det vil jeg peke på - ytterligere to svakheter ved Regjeringens planlagte politikk:

       Jeg og flere med meg kunne ikke la være å merke oss at en av regjeringspartienes representanter i Stortinget i en replikk til Carl I Hagens innlegg i dagens debatt uttrykte glede over at Fremskrittspartiet syntes å kunne støtte viktige deler av den nye sentrumsregjeringens politikk. Skal den nye kursen legges i retning av Fremskrittspartiet?

       Arbeiderpartiet har for denne stortingsperioden satt eldre og helse først. Jagland-regjeringens budsjett inneholder oppfølging på disse punkter. Det gjelder

       Helsepolitikken var også i den siste valgkampen et sentralt tema, hvor også sentrumspartiene skjøv de syke foran seg i sine utfall mot Arbeiderpartiet. Hva kom så i regjeringserklæringen? Jo, det var svært lite. Og det

       forstår jeg veldig godt, for som Arbeiderpartiets saksansvarlige i en rekke av de helsesaker Stortinget behandlet i vår, måtte jeg konstatere at de tre nåværende regjeringspartiene til dels var svært uenige i noen av hovedlinjene i den framtidige helsepolitikken. Det positive resultatet av dette synes å være at den nye regjeringen trolig vil bygge sin politikk på den helhetlige helsepolitikken som Jagland-regjeringen fikk vedtatt, og at Høyres og Fremskrittspartiets isolasjon i helsepolitikken vil vedvare også med den nye regjeringen.

       Jeg forventer derfor at

       Arbeiderpartiet har fremmet en rekke lover som skal gi det nødvendige juridiske grunnlaget for en helhetlig helsepolitikk bygd på de vedtatte reformene. Vi har allerede sendt lov om pasientrettigheter ut på høring. Vi har allerede lagt fram handlingsplan for helse- og omsorgspersonell. Planen inneholder bl.a forslag om økning av utdanningskapasiteten, med dekning i det framlagte budsjettet. Norsk kreftplan er lagt fram, og deler av denne er inntatt i budsjettet. Det forbauser meg at den nye regjeringen lanserer tiltak på disse områdene som om de forslag den har, er nye. Jeg velger å ta dette som støtte til det arbeiderpartiregjeringen alt har gjort. Det samme kan en også si om den varslede handlingsplanen for psykiatrien, som Stortinget allerede har gått inn for skal fremmes.

       Jeg har også merket meg at forenklede analyser og verdiløse løsningsforslag på voksende utfordringer i helsevesenet har blitt noe mer fraværende dess mer sentrumspartiene har nærmet seg regjeringskontorene.

Oddvard Nilsen (H) : Det sikreste en kan si om fremtiden, er at den vil bli annerledes enn det vi alle tror. Derfor vil evnen og viljen til omstilling være en forutsetning for å kunne løse de oppgavene som fremtiden vil gi oss. Det er derfor viktig å organisere samfunnet slik at en kan stimulere til denne helt nødvendige omstillingskraft. Når et land også forvalter en nasjonal formue som gjør det mulig å skyve alle ubehageligheter ut i tid, eller sagt mer korrekt, overlate problemene til våre barn, er denne omstillingskraften i et generasjonsperspektiv viktigere enn noen gang.

       Hva angår vilje til omstilling, har det vært bedrøvelig å registrere hvor uvillig Arbeiderpartiet har vært til dette på mange områder. En skal ikke lete lenge for å finne eksempler på det. I mange år har Høyre pekt på behovet for omstilling, eksempelvis i NSB og i Posten. Men Høyre har snakket for døve ører når det gjelder Arbeiderpartiet. Resultatet kan en lese av de to siste års budsjett. En bruker totalt nå 1,5 milliarder kr av skatteborgernes penger på kriseomstillinger i de to bedriftene - uten av folk flest føler at det har gitt noe bedre tjenester, heller stikk motsatt.

       Hadde en tatt problemene på alvor da Høyre signaliserte behovet for nødvendig omstilling, kunne midlene vært nyttet til forbedret velferd for mange eller en ytterlige forbedring av generasjonsregnskapet.

       Men manglende vilje til omstilling er Arbeiderpartiet dessverre ikke alene om. Senterpartiet, som er med i den nye regjeringen, har lenge vært Arbeiderpartiets trofaste støttespiller i systemkonservatismen. Partiet har stundom overgått Arbeiderpartiet i sin iver etter å hindre nødvendige tiltak for å møte omstillingsproblemene. Det gir ikke de beste håp for nytenkning i den nye regjeringen.

       Høyre skal imidlertid møte den nye regjeringen med åpenhet. Men det gjenstår å se om den har nødvendig vilje og kraft til gjennom omstilling og fornyelse å skape grunnlag for mer velferd og ikke bare konkurrere om å fordele det som allerede er skapt. Det siste er som kjent langt, langt lettere enn det første.

       Samfunnets evne til gjennom kontinuerlig omstilling å møte framtidens utfordringer henger nøye sammen med kvaliteten i den infrastrukturen vi bygger i vårt land. Det er årsaken til at Høyre i mange år har vært opptatt av å bygge nettopp infrastruktur i hele landet. Høyre ønsker bl.a gjennom det å skape et mulighetslandskap for nyskaping og omstilling.

       Høyre ønsker i tillegg en målrettet samferdselspolitikk, ikke en konjunkturavhengig sysselsettingspolitikk, slik Arbeiderpartiet har bedrevet i mange år.

       Fordi den økonomiske gevinsten først kan tas ut når hele transportstrekningen har gjennomgående tilfredsstillende standard, ønsker Høyre å sette mål om ferdigstillelse av transportkorridorene i vårt land. Høyre mener det er helt nødvendig å ha slike konkrete målsettinger både for å motvirke ineffektiv ressursbruk gjennom klattvis utbygging og for å få til en effektiv og ressursbesparende transport.

       Det samme krav til mål ønsker Høyre i kollektivtransporten - mål knyttet til så vel forurensningsgrad, kapasitetskrav, kvalitetskrav og kostnader. På dette området har Høyre lenge savnet kreativitet og effektiv ressursbruk, noe som selvsagt har gått ut over og gitt et dårligere kollektivtilbud enn hva en kunne oppnådd med mer effektiv ressursbruk. Gevinsten ved en effektivisering av infrastrukturen er kolossal.

       De samlede transport- og logistikkostnader i Norge er på om lag 90 - 100 milliarder kr pr. år. Dersom en hadde som mål å redusere dette med 10 pst, og fikk det til, ville samfunnet gjennom økt verdiskaping kunne realisere mange av alles gode ønsker. Høyre mener at en slik økt verdiskaping er langt bedre enn å «stjele» til egne goder fra fremtidens generasjoner. Høyre mener nettopp derfor at generasjonsregnskapet også dreier seg om verdier og bør selvsagt inngå som et vesentlig element i den verdidebatten som så mange etterspør i denne salen.

Grete Knudsen (A) : I vårt land, som i andre internasjonaliserte samfunn, snakkes det om den digitale tidsalder - kunnskapssamfunnet og informasjonssamfunnet.

       Denne situasjonen innebærer at vi blir nødt til å forholde oss til en virkelighet i hurtig omforming - politisk, økonomisk, teknologisk og menneskelig.

       Stadig færre av oss kan operere uforstyrret på beskyttede, norske arenaer. Utgangspunktet til Arbeiderpartiet er at de nye mulighetene skal utnyttes slik at det gir vekst for den enkelte, og dermed også for samfunnet.

       Over alt opplever vi nå en fremtidsverden som knyttes sammen med «bits and bytes», nettverk og kontakter på tvers som opphever betydningen av geografi - informasjonsstrømmer, kulturelle ulikheter som ikke lenger stopper ved grensen eller kan sensureres bort.

       Ved bruk av nettene er det mulig å utvikle arbeidsformer vi til nå ikke har kjent. Typisk for fremtidsrettede utdanningsinstitusjoner, bedrifter og enkeltpersoner som gjør det bra, er nettopp at de bruker de nye metodene for kommunikasjon, samarbeid og dermed også ny læring.

       Verdensveven er ikke bare den teknologien i verdenshistorien med den raskeste veksten. Den representerer et paradigmeskifte.

       Et annet sentralt utviklingstrekk er globalisering. Felles trekk ved globaliseringen er den økte kontakt og bevegelse over landegrensene av mennesker, ideer, kunnskap og tjenester.

       Et tredje utviklingstrekk er integrerte nettverk: avansert elektronikk, programvare, satellittkommunikasjon, kringkasting - informasjonstjenester som alt smelter sammen i en utvidet IT-næring, som allerede i dag utgjør bortimot 8 % av BNP i Norge. Denne utviklingen fører til at den kunnskapsbaserte informasjonsbearbeidingen står for en større del av vår verdiskaping. Kunnskap blir den viktigste faktor enten det gjelder egenutvikling, produksjon eller markedsføring, mens nettverkene blir våre virkemidler.

       Utviklingen kan vanskelig karakteriseres som annet enn en revolusjon med konsekvenser for samfunn, utdanning, bedrift og økonomi - like viktig som den industrielle revolusjon.

       Utviklingen stiller nye krav til kompetanse. Arbeidskraftbehovet er i konstant endring. Raskere omstilling og nytt arbeidsinnhold gjør livslang læring til en nødvendighet. Utdanningen kan ikke begrenses. Den må drives fram etter hvert som nye kompetansebehov oppstår. Tidligere lærte vi for livet i skolen. Nå må vi lære hele livet. Derfor vil en basisferdighet for våre barn, for unge og for voksne være evnen til å skaffe seg den nye kompetansen, sammen med evnen til å formidle seg utover nasjonale, sosiale og kulturelle grenser. Å forstå kunnskapens økte betydning er grunnleggende for å makte hverdagens krav og fremtidens hverdag. Det handler ikke minst om økt kunnskapsinnhold i produksjonen.

       Ut fra dette perspektivet blir satsing på utdanning en grunnpilar i en utviklingsstrategi for økt sysselsetting. OECD-landene gjennomlever nå en forandring av arbeidslivet som innebærer at bortimot 10 % av de minst kvalifiserende jobbene forsvinner hvert eneste år og erstattes med mer kvalifiserende jobber.

       En forutsetning for å møte denne utviklingen er fortsatt å arbeide for at flest mulig har et høyt generelt utdanningsnivå, både gjennom en vel fungerende grunnskole der også retten til 6-åringene er blitt en realitet, en utbygd videregående skole og lærlingordning og en kraftig satsing på voksenopplæring, og videre gjennom forskning, utvikling og satsing på spisskompetanse.

       Forandringstempoet i tilværelsen stiller nye krav til utdanningene. Samtidig kan også lang sammenhengende utdanningstid og økte teoretiske krav medføre risiko for frafall og bristende motivasjon. For å møte dette kreves systematisk utviklingsarbeid og dels økt nærhet mellom arbeidsliv og skole både når det gjelder form og innhold. Nye organisatoriske former for samspill og samvirke bør prøves ut.

       Samtidig må arbeidsmetodene i skolen fortsatt utvikles i retning lagarbeid, prosjektorganisering og emneovergripende studier. Den voksenopplæringsinnsatsen som nå skal gjennomføres, betyr at voksne gis rett til utdanning på egne premisser, en fleksibel utforming der utdanning skreddersys ut fra den enkeltes egen situasjon, både arbeids- og livssituasjon. Når jeg poengterer fleksibel, er det fordi utdanningen ikke nødvendigvis skal skje på heltid, men skal kunne etableres både i samarbeid med partene i arbeidslivet, i bedrift, i voksenopplæringsorganisasjon eller omliggende utdanningsinstitusjoner. Vi trenger ikke et nytt åpent universitet. Våre høyskoler og universiteter må inngå i den nye reformen ved å fortsette å åpne seg for nærmiljø og internasjonale miljøer, åpne seg for nye grupper med ulik bakgrunn. Utdanningsinstitusjonene må ha til oppgave både å tilby relevant utdanning og gi muligheter for dem som kvalifiserer seg på andre måter, til å dokumentere det de kan.

       For den enkelte arbeidstaker er det i tiden som kommer, utilstrekkelig å ha ansettelsestrygghet. Hver lønnsmottaker må også ha rett til utviklingstrygghet gjennom en utviklingsgaranti. Den som ikke får mulighet til å utvikle seg, kommer ganske raskt til å bli løpt forbi, og vi vet hvem som taper. Det er arbeidstakere med lite eller ingen utdanning som taper. Vi vet at de som i dag tar etter- og videreutdanning, er de som har utdanning fra før. Også de bedrifter som ikke forstår betydningen av å tilby sine ansatte en utviklingsgaranti, havner ubønnhørlig på etterskudd.

       Verken opposisjonen eller Regjeringen kan unngå å sette skarpt søkelys på kritisk gjennomgang av verdien av egne forslag. Den nye regjeringen har et stort ansvar for å gjøre sin del av etterutdanningsreformen og ved det markere sin del av solidaritetsalternativet. Jeg forutsetter at statsminister Bondevik, før vi er ferdige med debatten i morgen, også har konkretisert når en vil legge fram en melding om videre- og etterutdanningen og også når et eventuelt lovforslag vil fremmes i forhold til det kommende lønnsoppgjøret. Det haster, og det har mer å gjøre med verdier enn den nye regjeringen så langt har villet innse.

Grete Knudsen (A) : I forhold til de rammene som regjeringen Jagland har lagt til grunn, er det klart at man er åpen for å diskutere om det er andre ting det er viktig å vektlegge. Men når det gjelder bruk av PC, snakker jeg ikke bare om den rene teknologien, jeg snakker heller ikke bare om å få flere ingeniører eller flere teknikere, jeg snakker også om humanister og andre som vet å bruke den kunnskapen på en måte som også gjør oss mer vidsynt, og kan bruke dette som virkemidler. Men det positive er at selvfølgelig er vi med og diskuterer, men innenfor de rammene som den tidligere regjeringen har lagt til grunn.

       Anne Brit Stråtveit (KrF) : Representanten Knudsen var i sitt innlegg inne på betydningen av å satse på kompetanse og etterutdanning. Sentrumsregjeringen vil legge fram en stortingsmelding om etterutdanning på bakgrunn av Buer-utvalgets innstilling og vil vurdere de høringssvar og synspunkter som kommer fram der. Ett av de forholdene som krever gjennomtenkning, gjelder de gruppene av voksne mennesker som ikke er i lønnet arbeid og som lett kan falle utenfor en sånn reform. Det kan være med og skape større forskjeller i samfunnet enn de som er nå. Det gjelder både de langtidsledige og det gjelder dem som av ulike grunner har omsorgsarbeid i hjemmet. Det er viktig for Kristelig Folkeparti at disse gruppene ikke faller utenfor en etterutdanningsreform.

       Vi i Kristelig Folkeparti vil innføre en kontantstøtteordning. Da er det viktig for oss at de menn og kvinner som ønsker å tre ut av yrkeslivet en periode for å gjøre en viktig omsorgsjobb i hjemmet, skal kunne få del i tilbudet om etterutdanning. De må ha anledning til å oppdatere seg faglig, sånn at de kan ha trygghet for at de mestrer nye oppgaver i arbeidslivet og kan være attraktive på arbeidsmarkedet.

       Det blir viktig at en etterutdanningsreform ikke bare tar hensyn til alle dem som er i arbeid, og dette krever bred gjennomtenkning av hvordan reformen skal utformes. Hvilke tanker har representanten Knudsen gjort seg om dette? Hva vil hun gjøre for å forhindre at en etterutdanningsreform ikke er med på å skape økte forskjeller i samfunnet?

       Avslutningsvis vil jeg si at en bedre etterutdanning for lærere i grunnskolen er uhyre viktig for å få Reform 97 skikkelig på beina. Ny pedagogikk og nye fagplaner har endret lærernes rolle. Behovet for bedre kjennskap til spesialpedagogikk blant flere lærere er stort.

Grete Knudsen (A) : Det er tydelig at det er mange lærere i salen. Når etterutdanning for lærere er nevnt spesielt, kan jeg være enig i at de som andre grupper selvsagt har behov for etterutdanning. Men de er faktisk den eneste gruppen som pr. i dag har det lovfestet, mens alle andre ikke har det. Når vi nå er i en situasjon der det er enormt behov for kompetanse for folk i arbeidslivet for i grunnen å henge med, så haster det å få den reformen frem. Det haster også fordi arbeidslivets parter nok vil ta dette inn i et lønnsoppgjør, og ut fra det forventer vi at statsministeren melder fra innen utgangen av denne debatten om når meldingen kommer og når et eventuelt lovforslag vil komme, selvsagt i god tid før lønnsoppgjøret.

       Vi ser allerede i dag at det er enkelte høylønnsgrupper som henger etter og som ønsker både mer utdanning og mer av den totale samfunnskaken. Derfor haster det nå med å gi dem som ikke har hatt anledning til den opplæringen, den sjansen de burde ha for å kunne klare å henge med i samfunnsmaskineriet.

       Det ble også nevnt dem som står utenfor arbeidslivet. Selvsagt vil Arbeiderpartiet være med og diskutere en videreutvikling av den etter- og videreutdanningen, hvis det er det regjeringspartiet også nå vil tilby og invitere til.

Ansgar Gabrielsen (H) : Representanten Knudsen var inne på bl.a. IT-utdanning, og behovet for det er veldig stort. Det skyldes ikke minst den internasjonaliseringen vi ser i næringslivet i dag. Det setter oss overfor helt nye utfordringer. Representanten Knudsen var medlem av den regjeringen som kastet kortene like etter valget, og det politiske testamentet som den regjeringen gav og som daværende statsråd Knudsen gav gjennom sitt bidrag fra Nærings- og handelsdepartementets budsjett, kan vel ikke betegnes som annet enn i hvert fall veldig fiendtlig i forhold til den internasjonale næringen som skipsfarten er. Der gikk man altså inn for å avvikle refusjonsordningen for at norsk ungdom skulle få en sikker arbeidsplass i flåten. De gikk inn for at vi skulle endre beskatningen av skipsrederiene slik at vi ikke skulle ha de konkurransedyktige vilkårene som vi har i dag. I den kampen vi hadde om dette i vår, var jo faktisk LO de borgerlige partiers allierte i den saken.

       Og jeg har to helt konkrete spørsmål: Tror den tidligere statsråden, representanten Grete Knudsen, at den kursen som den regjeringen som altså kastet kortene, har anvist i dette budsjettet, ville ha økt mulighetene for å beholde flere skipsrederier i Norge? Og ville en sånn politikk ha svekket eller økt muligheten for at norsk ungdom skulle kunne få hyre på norske skip?

Grete Knudsen (A) : Når det gjelder nødvendigheten av IT-utdanning, la regjeringen Jagland om en del av utdanningen for inneværende år for å øke antallet studieplasser på det området, samtidig som vi selvfølgelig satte de områdene som er prioritert av regjeringen Jagland, nemlig de eldste - og dermed også utdanningen innenfor helse og sykepleie - først.

       Når det gjelder skipsfarten og hele den maritime næringen, la Arbeiderpartiet frem et forslag i Stortinget som ikke vant frem. Det ble da vedtatt noe annet enn det regjeringen Jagland gikk inn for. Det medførte bl.a at NOR-flåten, altså båter som går i vårt nære område og som faktisk ikke skiller seg så mye fra den vanlige norske bedrift, fikk skatteletter på samme måte som de båtene som kanskje aldri er i Norge. Dette var regjeringen Jagland uenig i, og det var også jeg uenig i. Vi fremmer da vårt opprinnelige forslag igjen. Samtidig tror jeg at når det gjelder å øke muligheten for å ha norske sjøfolk på norske båter, må vi gå igjennom den generelle utdanningspolitikken. Og den generelle utdanningspolitikken også for den maritime næringen må være slik at man når man går inn i denne næringen, ikke er prisgitt å måtte bli der, men at man kan bruke utdanningen også til oppgaver i land. Jeg tror at det er veien å gå.

       Små og mellomstore bedrifter utgjør hovedtyngden i norsk næringsliv. Det er i disse bedriftene veksten i verdiskaping og sysselsetting først og fremst vil komme de nærmeste årene. Det er derfor viktig å legge til rette for en politikk som ivaretar disse og gir dem mulighet til å utvikle seg positivt. Dette er det stikk motsatte av det regjeringen Jagland har lagt opp til i det budsjettet som man i høst har fremmet, hvor man har, som jeg sier, tatt omkamp på viktige områder, som f.eks delingsmodellen.

       Nasjonal forsknings- og utviklingskapasitet innenfor nye teknologier kombinert med kompetanseheving vil være avgjørende for å skape ny framtidsrettet næringsvirksomhet. Det er viktig å stimulere næringslivet til å utvikle egen kompetanse på disse områdene, og det offentlige må gjennom direkte støtte og utviklingskontrakter stimulere til nettverksbygging og økt teknologisk omstilling i næringslivet.

       At Regjeringen legger opp til en forsterket innsats på disse områdene, er positivt. Likeså imøteser jeg den handlingsplan som er varslet med sikte på å fremme tiltak som skal stimulere til aktivt eierskap, og som skal gjøre hverdagen enklere for småbedriftslederen i form av f.eks forenkling av skjemaveldet, for å ha nevnt noen av de tiltak som er varslet.

       Ved siden av olje- og gassvirksomheten utgjør fiskerinæringen og metallurgisk industri våre viktigste eksportnæringer. Å legge til rette for en videre utvikling av disse næringene må prioriteres av Regjeringen. Gjennomsnittsalderen på kystfiskeflåten er mer enn 30 år. Behovet for fornying er påtrengende, både for å forbedre sikkerheten om bord, skape mer attraktive arbeidsplasser og sikre rekrutteringen.

       Det er samtidig viktig å ta vare på det fortrinn som nærhet til fiskeressursene representerer. Dette innebærer at det må satses på en variert flåte med hovedvekt på kystfiskeflåten kombinert med en fiskeindustri som er fleksibel og som først og fremst består av små og mellomstore anlegg, slik at den sentralisering vi ser også innenfor fiskerinæringen, kan snus.

       Norsk vannkraft må fortsatt representere et konkurransefortrinn for norsk industri. Det fortrinn rikelig og rimelig energi representerer, må ikke skusles bort gjennom økt internasjonalisering av energisektoren. Norsk kraftintensiv industri har store investeringsprosjekter under planlegging. Felles for disse er at de vil kreve mer elektrisk kraft, samtidig som industrien naturlig nok forventer langsiktige rammebetingelser for å kunne gjennomføre disse prosjektene. Begge deler - både spørsmålet om knapphet på energi og spørsmålet om stabile rammebetingelser - må løses.

       Det er derfor nødvendig med en offensiv satsing på utvikling av nye og alternative energikilder, energiøkonomisering, opprusting av gamle kraftverk, utbygging av vindkraft - slik f.eks. Statkraft legger opp til når man nå sier at det er mulig å bygge ut kapasitet på vindkraft tilsvarende 10 % av den norske energiforsyningen. Dette er nødvendig dersom vi skal unngå å bli importør av elektrisk kraft i framtida. Også på dette området er det positivt at Regjeringen legger opp til en offensiv satsing.

       Jeg er også tilfreds med at Regjeringen slår fast at norsk landbruk skal utvikles og bidra til å oppfylle målet om trygg matproduksjon og matforsyning. Samtidig er landbruket sentralt i forhold til å opprettholde en stabil bosetting i distriktene. Det er derfor avgjørende at landbruket sikres en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet.

       Regnskapstallene for 1996 viser at gjennomsnittsinntekten for en gårdbruker i Nordland var på 96 500 kr forrige år. Timelønnen tilsvarte 51 kr og 50 øre. Dette er en fullstendig uakseptabel utvikling, og vi har et felles ansvar for å sikre en inntektsutvikling i landbruket som ivaretar hensynet til en sikker matproduksjon av høy kvalitet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Arbeiderpartiregjeringens økonomiske politikk har gitt gode resultater. De fire siste årene er arbeidsledigheten nær halvert, prisstigningen er redusert, rentenivået er mer enn halvert. Dette har bare vært mulig gjennom en konsekvent oppfølging av Arbeiderpartiets solidaritetsalternativ, en økonomisk politikk som har satt arbeid for alle som jobb nr. 1.

       En regjering har ansvaret for styringen av landet. Det betyr også at regjeringen må ha et grunnlag for å gjennomføre den politikk som den finner nødvendig og forsvarlig. Når Arbeiderpartiet sist fredag måtte overlate regjeringsansvaret til andre, skyldtes det at Arbeiderpartiets regjering ikke lenger hadde det nødvendige politiske grunnlaget i Stortinget.

       Enkelte vil hevde at vi må forvente å leve med mindretallsregjeringer i Norge. Ja, det er mulig det. Men det er stor forskjell mellom en mindretallsregjering som får gjennomslag for sin politikk, og en mindretallsregjering hvor opposisjonen aktivt søker å påføre regjeringen en annen politikk enn den regjeringen selv finner forsvarlig.

       Som tidligere leder av Stortingets finanskomite fikk jeg til fulle se følgene av opposisjonens uansvarlige spill. Senterpartiet ville øke bevilgningene til ett formål mot tilsvarende kutt et annet sted. Likeså ville Høyre øke bevilgningene til et annet formål mot å kutte samme beløp et annet sted enn Senterpartiet - og tilsvarende for Kristelig Folkeparti og SV. Vi opplevde da nærmest en auksjon i finanskomiteen, hvor resultatet i hovedsak var at Senterpartiet fikk flertall for sin utgiftsøkning mot at de stemte for utgiftsøkningene fra de andre partiene - og tilsvarende for de andre partiene. Resultatet var at mange til dels store utgiftsøkninger ble vedtatt av en samlet opposisjon, mens de knapt kunne enes om én eneste utgiftsreduksjon. Arbeiderpartiet skulle sørge for inndekningen. Dette var sjokkerende, og det var provoserende. Og det ble verre og verre - slik vi bl.a så ved budsjettbehandlingen i Stortinget i fjor høst, og slik vi så da Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk sammen om store skattelettelser for skipsrederne og store skattelettelser til næringsdrivende med 900.000 kr i inntekt.

       Arbeiderpartiet reagerer sterkt på dette fordi vi ser arbeid for alle som den aller viktigste politiske oppgaven. Når vi har «penger på bok», er det alltid fristende å bruke dem. Problemet er imidlertid at økt statlig pengebruk kan lede oss ut i ny økning i ledigheten. Norsk økonomi går for fullt. Hvis vi da pøser på med flere statlige penger, vil det føre til økt pris- og kostnadspress. Norske varer og tjenester blir dyrere å produsere. Det betyr at prisene på norske varer øker, og de blir vanskeligere å selge i konkurranse med varer fra andre land. Hvis vi selger mindre norske varer, må produksjonen reduseres. Da er det ikke behov for så mye arbeidskraft. Arbeidsledigheten vil igjen øke. Dette må vi unngå.

       Økonomien er på mange måter som et badekar. Det gjør godt å fylle i mer varmt vann. Men når karet er fullt, renner vannet over. Det gjør stor skade. I økonomien er skaden økt pris- og kostnadspress, og resultatet er økt ledighet.

       Men det er også en annen fare. Dersom vi ikke klarer å holde igjen i budsjettpolitikken, er veien kort til å bruke pengepolitikken og økt rente som brems. Men økt rente fører til økonomiske problemer for barnefamilier, for kommuner og for bedrifter. Og økes rentenivået, vil også kronekursen øke. Det betyr at det blir dyrere å selge norske varer i konkurranse med utenlandske varer. Også det vil gi økt ledighet. Og hvis konkurranseevnen svekkes gjennom økt kronekurs, hvorfor skal da lønnstakerne holde igjen i inntektsoppgjørene? Da svikter også grunnlaget for inntekter.

       Dersom vi setter kampen mot arbeidsledigheten og med det kampen for velferdssamfunnet høyest, har vi derfor ikke noe annet valg enn å bruke statsbudsjettet til å regulere temperaturen i økonomien. Det er det Arbeiderpartiet har gjort. Det er det som har ført til lavere ledighet, lavere prisstigning og lavere rente. Bondevik-regjeringens vilje til å bruke mer til alt er derfor ikke en politikk for økt velferd, det er en politikk for økt ledighet og redusert velferd.

       Man kan ikke lure seg rundt problemene. Et fond for kjøp av utstyr er til forveksling lik en budsjettpost for kjøp av utstyr. Man bruker ikke mindre penger til kontantstøtte i 1998 selv om pengene bevilges i revidert nasjonalbudsjett. Det er også i strid med både budsjettreformen og prinsippene for realistisk budsjettering. Og man reduserer ikke det private forbruket ved å gi skattelette til rederne, til næringsdrivende med 900.000 kr i inntekt og ved å bevilge mer til private utbetalingsordninger.

       Vi må ta vare på det som er vunnet. Vi må sikre lav ledighet og lav rente. Dersom Bondevik-regjeringen ønsker en annen linje og en annen politikk, må støtten hentes hos andre enn Arbeiderpartiet.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg ønsker å fokusere på et tema som har opptatt meg lenge: norske skoleelevers resultater sammenlignet med skoleelevene i andre land.

       Det har jo vært mange undersøkelser på dette feltet, og de fleste har vist at norske elever gjør det svakt i forhold til andre.

       Den siste undersøkelsen er, så vidt jeg har registrert, en internasjonal studie hvor man har sett på elevene i 50 land og deres resultater i matematikk og naturfag. Man har sett på resultatene i 2. og 3. klasse og fulgt elevene frem til 6. og 7. klasse.

       Kort fortalt var resultatene at norske elever gjorde det svakere enn gjennomsnittet, og at fremgangen innen fagene fra 3. til 6. klasse var lavere enn man burde kunne forvente - om man sammenligner med andre land. Jeg understreker her at det er snakk om en bredt anlagt undersøkelse, hvor 15.000 norske elever har deltatt.

       Jeg frykter at det ikke bare er innen realfagene at norske elever gjør det svakt. Mange signaler tyder på at de som utdannes, også er for svake i norsk språk. Man kan enkelt og greit ikke skrive sitt eget morsmål.

       Vi bruker veldig mye penger på vår utdanningssektor. Jeg tror ikke løsningen på problemene ligger i mer penger, men i en omorganisering og en justering av pengebruken.

       Kanskje må vi utvide skoledagen. Kanskje ville det være riktig å fokusere mer av skoletiden på de viktige fagene, kanskje bør vi legge mindre vekt på valgfagene og på utenomfaglige kampanjer. Jeg tror også at vi bør åpne for en større grad av konkurranse mellom skolene. Det vil kunne føre til en generell kvalitetsheving. Konkurranse kan innføres gjennom en omlegging av skolefinansieringen etter et stykkpris- eller et skolesjekksystem, et system hvor pengene følger eleven og hvor skolene må heve kvaliteten for å gjøre seg attraktive overfor elever og foreldre. Et slikt system vil naturlig nok føre til forskjeller mellom skolene, men jeg tror også det vil føre til at det generelle kvalitetsnivået heves. Noen vil selvfølgelig bemerke at et stykkprissystem vil kunne gi skjevheter i forhold til spesielle grupper. Dette er jeg til en viss grad enig i. Det er åpenbart at en slik ordning vil måtte suppleres med tiltak f.eks overfor funksjonshemmede.

       Dette var noen innspill til nye løsninger for vår skole. Det kan være at man mener at disse løsningene ikke er riktige, men man må iallfall begynne tenkningen i andre spor enn hva man til nå har gjort.

       Det er mitt håp at den nye regjeringen vil prøve å tenke nytt i skolesektoren, og at vi kan komme frem til løsninger som kan heve kvaliteten i norsk skole.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Som nyvalgt medlem i sosialkomiteen vil jeg uttrykke glede over at Regjeringen vil ha en sterkere satsing innen psykiatri og ikke minst ha en forpliktende økonomisk opptrappingsplan.

       Nyere tids forskning dokumenterer stadig tydeligere at det er sammenheng mellom tette, gode relasjoner, trygge oppvekstvilkår og god psykisk helse. Derfor er det ekstra bra at sentrumsregjeringen så tydelig prioriterer levende nærmiljø og livskraftige familier. Kristelig Folkeparti har lenge vært opptatt av at familiene skal ha mer tid til hverandre. Vi mener det er viktigere å kommunisere med levende mennesker enn bare en TV- og dataskjerm.

       Frivillige organisasjoner gir ulike aktivitetstilbud som også er helseforebyggende. Jeg håper at de tiltak som er varslet for å bedre deres økonomiske situasjon, vil få flertall i Stortinget.

       Det er bra at løftene om å heve minstepensjonen står fast. Minstepensjonens oppgave er å være et økonomisk sikkerhetsnett for dem som har lite opptjente rettigheter i folketrygden. 4/5 av dem er kvinner som har vært hjemmearbeidende.

       Handlingsplanen for styrking av eldreomsorgen som ble vedtatt i vår, er et godt redskap for å bedre eldreomsorgen. Det er imidlertid viktig at planen evalueres fortløpende i samarbeid med kommunene for å se om de foreslåtte tiltakene er tilstrekkelige for å oppnå de resultatene en ønsker. Kommunene må ha en økonomi som setter dem i stand til å møte utfordringene. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at de som har omsorg for pleietrengende familiemedlemmer, gis tilbud om omsorgslønn og avlastning. Det må legges til rette for at staten dekker 50 % av lønnen. Dette vil gi kommunene langt større mulighet til å tilby omsorgslønn til dem med tyngende omsorgsoppgaver.

       Tross relativ god helseopplysning og bedre levekår øker helsekøene. Ventelisteregistreringen synliggjør problemene. Som ett tiltak for å minske køene har helseregion 2 prøvd ut fritt sykehusvalg i et par år. Foreløpig har pasientstrømmen vært liten til andre fylkeskommuner med ledig sykehuskapasitet. Grunnen til at så få har benyttet seg av tilbudet tror jeg er dårlig markedsføring. Eldre pasienter har ikke erfaring med tekst-TV og Internett, der en kan innhente opplysninger. Jeg vil anmode den nye helseministeren om å sette i gang tiltak som sikrer pasientene en bedre informasjon om fritt sykehusvalg. Jeg er overbevist om at vi i vårt langstrakte land må koordinere bruken av helseressursene på tvers av fylkesgrenser, og at det må bli fritt sykehusvalg i hele landet. I tillegg mener jeg at en ny gruppe brukere bør få fritt valg av institusjonsplasser. Det gjelder alkoholikere og rusmisbrukere. Disse har i dag få valgmuligheter, og flere går til grunne mens de står i kø! Det er ikke velferdslandet Norge verdig.

Grethe G Fossum (A) : I det norske samfunn har det i dette århundret vært to vesentlige verdibærere. Det er Kirken og arbeiderbevegelsen. Begge to har over en tid blitt svekket, og hva dette skyldes, kan diskuteres, men mye henger nok sammen med alle de forandringene som har skjedd i menneskenes liv i løpet av det siste århundret.

       Vår felles oppgave - arbeiderbevegelsens og Kirkens - må være å utforme et verdibudskap som er tilpasset vår moderne tid, og debatten må følges av handling. Både for vanlige mennesker som lever i dette samfunnet, og også for de politikerne som snakker om verdier og moral, ligger det klare forpliktelser. I klartekst betyr det at når sentrumsregjeringen snakker om verdier, må det medføre politisk handling. Noe annet ville være umoralsk. Arbeiderbevegelsens verdier ligger godt forankret i frihet, likhet og solidaritet, og ingen skal få lov å beskylde oss for at den fanen er senket gjennom de årene som Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakten. Det har vært viktig for Arbeiderpartiet at det man har sagt i Stortinget, i valgkamp og i programmer, skal kunne spores tilbake til gjerning og handling. Jeg tror at når Regjeringens hvetebrødsdager er over, vil også denne regjeringen få oppleve at det nok er mye lettere å si halleluja enn å gjennomføre forslagene.

       Likestilling og valgfrihet har vært honnørord som har blitt brukt om Regjeringens kursendring i forhold til arbeiderpartiregjeringens. Og om jeg ikke ser det noen andre steder, ser jeg ganske klart at det har skjedd en kursendring gjennom forslag om kontantstøtte til småbarnsforeldre. Jeg tror det er første gang man får muligheten til å få betalt for en tjeneste som man ikke bruker.

       Valgfriheten med kontantstøttesystemet vi kanskje får i framtiden, knyttes gjerne til mødrenes muligheter. Svært få fedre har heist flagget og sagt at dette er noe for meg. Jeg har ikke hørt noen til nå. Tilsynelatende serveres derfor kontantstøtten som en gavepakke til dagens unge mødre. Hvorfor er det da ingen som har sett at det må betraktes som en gavepakke til den konservative, tradisjonelle mann? I sine ekteskapelige forhandlinger om hvem som skal benytte seg av kontantstøtten, er mannen utstyrt med utrolig gode forhandlingskort: Vanligvis har han høyere lønn enn sin kvinnelige partner, og heltidsjobb for menn er en kulturell selvfølgelighet. Har det ikke slått noen i denne debatten at mangelen på barnetilsyn sjelden legger noen demper på fedrenes yrkesdeltakelse, mens det for mødrene er slik at et trygt barnetilsyn til en rimelig pris øker muligheten til å greie å kombinere barn og jobb?

       Både mødre og fedre har lenge hatt anledning til å ta hver sin del av omsorgspermisjonen etter fødsel. Men det er svært få menn som har benyttet seg av denne ordningen, og slik blir det altså når kvinner og menn fritt kan velge. Og hva er det som får familieministeren f.eks til å tro at mennene kommer til å gripe sjansen denne gangen? Hva er det som får noen til å tro at løse bånd til jobben og til de krav som den stiller, skal føre til økt tid hjemme for barna for noen få tusenlapper i måneden?

       Ingen skal få overbevist meg om at satsing på kontantstøtte ikke vil gå på bekostning av utbygging av barnehager. Resultatet vil være oppblomstring av kommersielle, private barnehager, «svarte» dagmammaer og dårligere tilfeldige tilsynsløsninger. Mange barn vil dermed ikke få oppleve en offentlig barnehage etter at mor og far har forhandlet seg fram til at mor skal være hjemme. Og som om det ikke er nok, vil mor få regningen. Det er hun som på kort sikt vil tape lønnsinntekt, vil tape pensjonspoeng og i ettertid vil erfare at det heller ikke er så lett å komme inn på arbeidsmarkedet. Jeg tror at det er slik at kontantstøtten bidrar til å sementere en samfunnsform der yrkesliv, lønn og menn hører sammen, mens omsorgsarbeid og kvinner tilsynelatende hører sammen. Er dette likestilling og like valgmuligheter?

Sonja Irene Sjøli (H) : Norge er rikere enn noen gang. Aldri har staten vært rikere. Det har heller aldri vært fattet flere politiske beslutninger enn nå. Men allikevel er det store mangler på de viktigste områdene, bl.a i helsevesenet. Det er 300.000 som venter på behandling. Dette er et eksempel på at det har vært fattet en del feil beslutninger, at det er foretatt feil prioriteringer.

       Og hvorfor har vi så lange helsekøer og lang ventetid? Det er fordi vi har hatt en helseminister som har foreslått løsninger som ikke har gått langt nok i forhold til valgfrihet, ny organisering og finansiering og økte ressurser, og fordi vi har et ineffektivt system med lang ventetid , for liten frihet til å velge og for store forskjeller på kvalitet og tilgjengelighet.

       I Arbeiderpartiets Helse-Norge har det vært en kamp om å fraskrive seg ansvar: Arbeiderpartiet skylder på fylkene, fylkene skylder på Arbeiderpartiet og kommunene skylder på helseminister og fylke. Slik har det vært. Men jeg har store forventninger til den nye regjeringen og at den har den nødvendige kriseforståelse og nå tar tak i problemene.

       Kristelig Folkepartis parlamentariske leder Steensnæs sa tidligere i dag at Regjeringen nå skal tenke gjennom problemene i sin helhet. Det er bra. Men det har vel det enkelte parti i Regjeringen hatt rikelig med tid til? For dette er ikke noe nytt problem. Tvert imot, det har vart i årevis. Så det er kanskje andre problemer som trenger en gjennomdrøfting. For det er faktisk store forskjeller mellom sentrumspartiene i helsepolitikken.

       Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet er enige om det følgende, som Senterpartiet så langt har vært imot:

       Alt dette har Senterpartiet så langt vært imot. Ingen av disse standpunktene tas det klart stilling til i sentrumserklæringen fra Voksenåsen eller i tiltredelseserklæringen.

       Mitt spørsmål blir derfor: Hvem er det som skal sitte i førersetet for helsepolitikken i den nye regjeringen?

       Høyres løsning er at pasientenes rett til behandling for alvorlige tilstander må bli det avgjørende for hvordan vi finansierer og organiserer sykehusene.

       Pasientene skal ha rett til likeverdig behandling uansett hvor de måtte bo i landet. Derfor må staten eie de offentlige sykehusene, slik at vi slipper denne ansvarsfraskrivelsen mellom forvaltningsnivåene. Norge må bli ett helserike, og vi må slippe å være gjestepasienter i eget land. Det må være profesjonelle som skal lede og styre sykehusene, ikke politikerne. Sykehusene må få frihet til å organisere seg, slik at det tjener pasientene best. Offentlige og private sykehus må kunne konkurrere om å gi den best mulige behandlingen.

       Høyre vil spare pasienten for lidelser ved å gi sykmeldte rett til behandling for sykepenger. Frigjorte midler kan pløyes inn i sykehusene til økt kapasitet for dem uten sykepenger.

       Norge mangler mange typer helsepersonell. Private vil gjerne hjelpe til med å formidle f.eks leger og sykepleiere. Det er ingen grunn til - annen enn en sosialdemokratisk motvilje - å begrense privat formidling av leger.

       Høyre er glad for at den nye regjeringen har signalisert velvilje til Høyres initiativ til å ta fatt i de enorme problemene i kreftomsorgen. Det er nødvendig med investeringer og kvalitetsforbedringer spesielt knyttet til omsorgsfunksjonene og økte ressurser for å ta hånd om det økende antall kreftsyke. I tillegg er det nødvendig snarest mulig å få besatt de ledige spesialiststillingene.

       Høyre har vilje og evne til å prioritere og har ingen problemer med å bestemme seg for hva som er det viktigste. Det å sette helseinnsatsen foran alt er å gjøre det viktigste først.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : På ett område kan vi se en ny kurs fra sentrumspartiene, og det er i familiepolitikken. Mer valgfrihet enn hva Arbeiderpartiet vil, sier den nye barne- og familieministeren. Men er det noe parti som har gitt familiene større frihet til å velge, så er det nettopp Arbeiderpartiet, med kraftige forbedringer av fødselspermisjonen, tidskonto og pappapermisjon.

       For Kristelig Folkeparti ble forslaget om kontantstøtte en vinnersak i stortingsvalget. For en småbarnsfamilie med en presset økonomi og med en stresset hverdag kan forslaget om kontantstøtte virke forlokkende. Jeg tror at kontantstøtte oppleves mer som et symbol enn som en løsning for disse kvinnene.

       Representanten Einar Steensnæs hevdet i debatten tidligere i dag at målet om full barnehagedekning står ved lag. Men ser vi på hva sentrumspartiene har gjort i de kommunene kontantstøtten har vært innført, har det vist seg at de har nedprioritert barnehageplasser når de skal sette i gang den svært kostnadskrevende reformen med kontantstøtte. Min påstand er at det ikke er økonomisk realistisk både å fullføre barnehageutbygging og å innføre kontantstøtte. Jeg tror at kontantstøtte raskt kan bli en ordning som kan komme de mest ressurssterke familiene til gode. Det vil være de familiene som likevel har råd til å ha en hjemmeværende, som vil ha størst fordel av å motta kontantstøtte.

       Jeg har selv to barn i barnehage og er blitt imponert over det pedagogiske tilbudet og den formen de norske barnehagene har fått. Barns behov er å ha god tid med mor og far, samtidig som samvær og muligheter til lek og moro med andre barn er viktig. Barnehagene dekker dette behovet hos barna, og det er et viktig supplement til foreldrenes omsorg og kjærlighet.

       Unge kvinner og barn sliter mot to faktorer; tid og penger. Når vi hører Kristelig Folkeparti argumentere kan det høres ut som Arbeiderpartiet motarbeider og er negativ til at foreldrene prioriterer å ta seg av barna sine for en periode. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Det er jo nettopp derfor Arbeiderpartiet har utvidet permisjonsordningene såpass kraftig de siste årene.

       Barnehageplass til alle som ønsker det til en pris en kan leve med, må være målet for det norske velferdssamfunnet. Gir ikke velferdsstaten oss de tilbudene vi som innbyggere etterspør, skjer det noe med folks oppslutning og holdninger til tjenestene. Solidariteten viker for et press om individuelle løsninger. Privatisering er en del av dette bildet. Kontantstøtte er en form for privatisering. Offentlige midler skal brukes til å betale foreldrene for ikke å benytte seg av offentlige velferdstilbud. Resultatet av sentrumsregjeringens kontantstøtte blir færre barnehager, ikke flere, er min påstand. Hovedargumentet for kontantstøtten er som sagt større valgfrihet, og at det er urettferdig at de som får barnehageplass, blir subsidiert med offentlige midler, mens de som velger å være hjemme, ikke får noe.

       Kjennetegnet ved det velferdssamfunnet Arbeiderpartiet vil ha, er at en skal ha tilbud til dem som har behov for omsorg eller hjelp. Barnehagene skal være for alle familiene. Målet er en god barnehage til overkommelige priser og en tidskontoordning som på sikt gjør at en skal kunne innføre kortere arbeidsdag i de årene barna er minst, og hverdagen er på det mest strevsomme. Jeg personlig mener at 6-timers arbeidsdag i en fase der barna er minst, er et mye riktigere svar enn kontantutbetalinger til noen grupper av småbarnsfamiliene.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg forventer og setter min lit til at den nye sentrumsregjeringen vil øke innsatsen i arbeidet med å styrke og fremme kommunenes stilling også vedrørende det lokale selvstyret og selvråderett.

       Når jeg bruker uttrykket «styrke det lokale selvstyret og selvråderett», ligger det implisitt i det en målsetting fra min side om i økende grad å realisere og befeste viktige lokalpolitiske prinsipper som går ut på at kommunene bør få større innflytelse over sine egne inntekter og utgifter, samt å øke friheten til å velge ulike måter å løse og organisere oppgavene i kommunene på. Samtidig er det selvsagt viktig å presisere at det grunnleggende velferdstilbud bør sikres gjennom statlige, behovsstyrte finansieringsordninger slik at dårlig kommuneøkonomi i enkelte kommuner ikke rammer viktige kommunale oppgaver som utdanning av barn og ungdom og tjenester for syke og eldre pleietrengende.

       Jeg ville se det som et fremskritt for det kommunale selvstyret dersom kommunenes skattøre ble gitt en friere stilling. Fastlåsing eller, enda verre, reduksjon av den kommunale skattøren, som begrunnes i å skulle gi økt utjevning ved at rammeoverføringene styrkes tilsvarende, høres tilforlatelig ut, men etter mitt syn er det i realiteten nok en spiker i kisten til den kommunale selvråderetten som vi i Norge liker å hylle.

       Arbeiderpartiet har ført en politikk overfor kommunene som i økende grad har gjort kommunene til statlige filialer for iverksettelse av pålegg fra storting og regjering. Finansieringsordninger som rammeoverføringer, øremerkede midler og innskrenking av de kommunale beskatningsmulighetene bidrar til å kneble det kommunale selvstyret!

       For å gjenreise det kommunale initiativ, den kommunale handlekraft og legmannspolitikernes selvaktelse trenger kommunene etter mitt syn en langt mer uavhengig rolle i forhold til staten i fremtiden, en gang staten gjerne må ha overtatt det økonomiske ansvaret for utdanning, helsevesen og eldreomsorg. Et større kommunalt ansvar ville være et viktig virkemiddel for å motivere til rekruttering, vitalisere deltakelsen i lokalpolitikken og øke det kreative mangfoldet på lokalplanet, noe som trengs for å finne nye løsninger på de mange utfordringene kommunesektoren i dag står overfor.

       Regjering og storting bør derfor føre en politikk som gjør at staten må begrense den tiltakende tvangsstyringen av kommunene som vi har i dag gjennom for sterk statlig styring og ved et uinspirerende inntektssystem som er i ferd med å gjøre kommunene til noe som minner om statlige sosialklienter. Fremskrittspartiet ser klart at intensjonen med rammefinansieringssystemet om økonomisk inntektsutjevning mellom kommunene etter hvert har skapt en demokratisk slagside ved at det kommunale engasjement, handlekraft og motivasjon forsvinner.

       Vi vet alle at budsjettider er blitt en høytid for klageytringer fra kommunehold. Klagingen på ressursmangel vitner om den passive rolle kommunene etter hvert har fått i forhold til sin egen situasjon. Kommunene har lite annet å foreta seg enn å håpe på økte statlige almisser. Derfor vil det måtte bli en hovedmålsetting å la kommunene få innrette seg best mulig etter egne forutsetninger gjennom økte muligheter til å forvalte egne skatteinntekter og økte muligheter til lokal kreativitet, gjerne gjennom stimulering til konkurranseutsettelse og privatisering.

       Som en meget viktig faktor i det norske demokratiet må det lokale selvstyret styrkes for fremtiden, slik at vi kan gjenreise det lokale folkestyret som et viktig ledd i maktspredningen i det norske samfunn.

Arne Lyngstad (KrF) : En kveld jeg skulle legge min femårige datter, spurte hun: Hvem er sjefen din, pappa? Jeg svarte at jeg hadde ingen sjef. Da sa femåringen: Men pappa, sjefen din er Kongen og Kjell Magne Bondevik!

       Ja, også småbarn har fått med seg at høstens valg førte til ny statsminister og ny regjering. Vi fikk et regjeringsskifte fordi Arbeiderpartiet ikke fikk stor nok oppslutning i valget - sitt magiske 36,9 - til tross for at Stortingets sammensetning gav Arbeiderpartiet større manøvreringsmuligheter enn tidligere. Jeg er imidlertid glad for dette regjeringsskiftet.

       Debatten i dag er noe spesiell. Stortinget har to forskjellige erklæringer til debatt. Disse har mye felles, men også en del forskjeller. Allerede i starten på de to erklæringene kan vi gjøre interessante observasjoner. Mens trontalen understreker at økonomisk og økologisk bærekraft er basis for fellesskapet, understreker Regjeringens erklæring at den ser sitt arbeid som en tjeneste for folk og land. Videre legger erklæringen stor vekt på verdi- og kulturdimensjonen som grunnlag for samfunnsutviklingen og understreker den enkeltes ansvar for å skape et varmere samfunn. Etter min mening er denne påpekning av verdi- og kulturgrunnlaget for samfunnsutviklingen helt på sin plass. Den økonomiske dimensjon er viktig for valg av virkemidler, men økonomien er et virkemiddel, ikke et mål, slik en kan få mistanke om når en hører på Arbeiderpartiets argumentasjon.

       Vårt folks etiske ballast, kulturelle identitet og moralske evne er viktig for de valg vi må foreta i det kommende årtusen. Når Kristelig Folkeparti har reist verdidebatten, er det fordi dette er et langsiktig prosjekt og det beste virkemiddel for å skape et varmere og mer menneskevennlig samfunn. De holdninger og det etiske grunnlag vi i dag formidler til hverandre, vil også ha konsekvenser for lang tid framover og påvirke samfunnet langt etter årtusenskiftet.

       Det er avgjørende at verdigrunnlaget blir kommunisert inn i sin samtid. Dialogen blir det viktige redskap både i bevisstgjøring og i kommunikasjon. I grunnskolen har vi fått et modernisert kulturfag - kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering - som nettopp understreker dialogen og bruker denne som pedagogisk virkemiddel i verdiformidlingen. Forslaget om en verdikommisjon er en utvidelse av dialogen utover skolestua, ja til å inkludere de viktige samfunnsaktører innen næringsliv, kulturliv, vitenskap og politikk. Utfordringen er selvsagt å få i gang denne dialogen også utenfor kommisjonens møterom.

       Jeg mener verdiorienteringen også er et uttrykk for å sette menneskets behov i sentrum. I vårt land er menneskets grunnleggende behov knyttet til mat, klær og bolig dekket for de aller fleste. Mer fokusering på materielle goder er ikke svaret på det moderne menneskets lengsel. Det viktige i vår tid er å ha et meningsfullt arbeid og engasjement, få bety noe for andre mennesker, ha tid for hverandre og vite at en blir sett og verdsatt som det en er. Når vi har disse menneskelige egenskaper og kvaliteter i fokus, blir det også lettere å avsløre utnytting av mennesker, ta et oppgjør med en snikende rasisme og forebygge vold og kriminalitet.

       Jeg registrerer med tilfredshet at Regjeringen legger stor vekt på utdanning og kompetanse. Dette er nettopp en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet. Utfordringen i de nærmeste år er å kvalitetssikre de reformer som er gjennomført eller er under iverksettelse i utdanningssystemet. Men grunnskolen har også store forbedringsmuligheter ved å legge forholdene bedre til rette for lokal skoleutvikling, skoleledelse og etterutdanning for lærere. Jeg mener at Regjeringens erklæring og det politiske grunnlaget denne har, på en god måte følger opp disse prioriteringene.

       Flere talere i dag har pekt på at kunnskapen blir det viktige i framtida. Dette er helt rett. Men ny kunnskap vil også stille oss overfor vanskelige valg. Det er i disse situasjonene at trygghet på verdigrunnlaget og evne til etisk refleksjon blir så avgjørende for å skape et menneskevennlig og solidarisk samfunn. Av denne grunn trenger vi verdidebatten.

Kjell Opseth (A) : Den viktigaste føresetnaden for eit rikt og harmonisk liv for den enkelte og for samkvem menneska imellom er at alle har eit arbeid å gå til. Arbeid er den viktigaste føresetnaden for at vi skal nå målet om eit solidarisk velferdssamfunn. Det er grunnlaget for at verdinormer og moralske haldningar skal utvikle seg i den retninga ein ønskjer. Historia har synt oss det.

       Arbeidarpartiet har i løpet av dei siste åra i sin regjeringsperiode ført ein politikk som har gjeve om lag 180.000 fleire eit arbeid å gå til. Talet på arbeidslause er halvert.

       Ikkje mindre gledeleg er det at 50.000 av desse arbeidsplassane har kome i industrien. Etter fleire tiår med nedgang i industrisysselsetjinga har vi på nytt fått vekst. Dette har til overmål skjedd i ei tid då industrien har vore gjennom store effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak.

       Det har vore ført ein heilskapleg politikk som har gjeve industrien, ja heile næringslivet, eit nytt vekstgrunnlag. Det er ikkje oljen å takke at det for tida går godt i norsk økonomi, nei, det er veksten i fastlandsindustrien og næringlivet som er grunnlaget.

       Skal ein ta solidaritet, verdinormer og moral på alvor, må arbeidslina i norsk politikk førast vidare. Grunnlaget for vidare vekst i fastlandsindustrien må haldast ved like og vidareutviklast.

       Ein viktig føresetnad er at ein fører ein politikk som gjev låg løns- og prisvekst, låg rente og stabil kronekurs, noko som gjev næringslivet stor konkurransekraft. Men tiltak for å vidareutvikle og modernisere industrien og sikre norsk eigarskap er også viktige for ei vidare positiv utvikling i norsk næringsliv. Regjeringa Jagland la difor fram ulike tiltak for å sikre ei slik utvikling.

       I ei tid då den teknologiske utviklinga går raskare enn nokon gong, er det viktig at næringslivet får høve til å ta ny teknologi i bruk. Forslaget om eit teknologifond på 500 mill. kr er eit viktig og heilt nødvendig verkemiddel for å påskunde bruken av ny teknologi.

       I ei tid då miljøet blir viktigare og viktigare - det gjeld så vel det ytre som det indre miljøet i bedriftene - må nye verkemiddel på plass. Det er i lys av dette ein må sjå regjeringa Jagland sitt forslag om eit miljøfond på 500 mill. kr.

       Vi veit at mange verksemder blir borte kvart einaste år. Nyskaping er difor heilt nødvendig for å halde oppe den store skogen av små og mellomstore bedrifter som vi har i landet vårt. Ein finn her motivet bak forslaget om å opprette eit såkornfond på 200 mill. kr, som saman med privat kapital i same storleik skal vere med og sikre fornyinga og moderniseringa i næringslivet.

       Samla sett vil dette leggje eit grunnlag for ei vidare positiv utvikling innan norsk næringsliv og norsk industri.

       Det same kan ein ikkje seie om sentrumspartia sitt resultat etter tre veker samanhengande drøftingar på Voksenåsen. Drøftingane gav som resultat meir til det meste, som det ofte blir når tre parti skal få innfridd sine hjartesaker. Med den framforhandla politiske plattforma innfrir sentrumspartia sin lovnad om ein ny kurs, ein kurs mot større arbeidsløyse, større ulikskap og mindre solidaritet.

       I ein situasjon med fare for press i norsk økonomi er det viktig å mobilisere fleire til eit yrkesaktivt liv. Det verste som kan skje no, er at ein innfører tiltak som tek arbeidsføre ut av dei yrkesaktive sine rekkjer.

       Forslaget om kontantstøtte vil føre til at færre finn vegen til eit yrkesaktivt liv. Det vil dessutan føre til at nokon kan bli borte frå arbeidsmarknaden. Kontantstøtte er eit gale forslag sett ut frå den einskilde si yrkeserfaring, for barna og for samfunnet. Om Noreg var eit lite land med ein liten eksport, kunne kanskje ein reduksjon i arbeidsstyrken gå bra. Men Noreg er eit lite land der industrien har ein stor eksport, ja faktisk på over 50 % av det ein produserer, og er såleis avhengig av sterk konkurransekraft mot sine utanlandske konkurrentar. Alle tiltak som aukar presset på arbeidsmarknaden, er difor særdeles alvorlege. Særleg ille blir dette dersom Regjeringa samtidig aukar aktiviteten i samfunnet på fleire område.

       Eg er difor glad for at vegen frå Voksenåsen til regjeringskvartalet var så lang at ein del av løfta er blitt borte eller tona ned på vegen. Regjeringa si erklæring ber bod om at endringsprosessen går fort. Ja, den er truleg aukande etter kvart som innsynet i dei faktiske tilhøva blir klårare og klårare.

       Men ønskjer regjeringa Bondevik arbeid til alle og ein sterk konkurransedyktig industri, må mange gode ønske setjast i karantene for lang, lang tid, og nokre politiske kjepphestar setjast på båsen for godt.

       Næringslivet sine rammevilkår går over eit breitt spekter. Det må førast ein politikk som sikrar den industrien vi har, og som legg til rette for utvikling av ny. Vår kraftforedlande industri og treforedling er viktige pilarar i vårt industrielle miljø. Dessutan er desse næringane viktige distriktsnæringar. Det å sikre denne industrien nok elektrisk kraft blir ein avgjerande prøve på sentrumsregjeringa sitt industripolitiske truverde. Nok kraft betyr i denne samanhengen bygging av gasskraft eller at større vassdrag må byggjast ut.

       Spørsmålet er om sentrumsregjeringa maktar eller har vilje til å ta standpunkt, eller om den freistar å overlate til Stortinget å ta stilling til eit så sentralt industripolitisk spørsmål. Det vil i tilfelle både industrien og Distrikts-Noreg merke seg. I alle høve vil ei slik framferd ikkje vere i samsvar med den moralske opprustinga regjeringa Bondevik ønskjer.

       Så kom han tilbake til det som er det nye arbeidsstedet, nemlig næringskomiteen, og da hører vi gamle, kjente toner. Det som er interessant, er at man i et innlegg som dette hele tiden peker på at det er Arbeiderpartiets tidligere regjeringer som har gjort det riktige til enhver tid, og det er denne fantastiske styring som har gjort at alt har gått så meget bedre. Aldri et ord, ikke et blikk ut på verden omkring og på våre handelspartnere. Er det aldri råd å oppdage at noe kanskje skjer utenom som virker inn på oss?

       Representanten Opseth var inne på et vesentlig område, nemlig det å skaffe energi. Flere enn forrige taler har merket seg at den nye regjering taler i helt andre vendinger om behovet for energi og kraft, og ikke minst gasskraft, som Stortinget allerede har sagt hva man mener om. Da kan det kanskje være greit å få en klargjøring fra forrige taler. Er det nå slik, som man kunne tolke innlegget, at Arbeiderpartiet vil stå fast på at gasskraftverk skal bygges? Hvis representanten Opseth kan bekrefte at det er Arbeiderpartiets linje fortsatt, slik det har vært, vil jeg tro at vi står foran en meget interessant utvikling i tiden som kommer. Det ville være meget klargjørende å få en utvetydig presisering på det.

Kjell Opseth (A) : Eg kan forsikre representanten Røsjorde om at eg greier å sjå både over Kjølen og lenger ned i Europa når det gjeld utviklinga i våre respektive land. Det er faktisk slik at Noreg er i ei heilt spesiell stilling, fordi vi har greidd å kombinere høg sysselsetting med låg prisstiging og låg rente. Det er det faktisk knapt nok eit einaste land i vårt nære Europa som har makta. Då må det jo vere ført ein politikk i dette landet som er annleis enn ute og betre enn den er ute. Utan hadde ikkje dette blitt resultatet. Hadde vi gjort som andre land, hadde vi sjølvsagt hatt akkurat dei same vanskane med høg arbeidsløyse som ein finn i resten av Europa.

       Så kan eg òg forsikre representanten Røsjorde om at eg veit svært godt kva gode vegar betyr for næringslivet, så det kunne vi gjerne tatt ein lang debatt om. Det er faktisk også slik at investeringar i infrastruktur er eit av dei mest effektive verkemidla vi har til å regulere bruken av offentlege midlar. Så eg er litt forundra over spørsmålet om gasskraftverk. Eg veit ikkje kor representanten Røsjorde har fått det frå at Arbeidarpartiet har gått bort frå det vedtaket som dei var med på her i Stortinget. Eg har iallfall ikkje registrert det nokon stad, og eg skulle vel vere rimeleg nær til å kunne oppfatte det i tilfelle.

Are Næss (KrF) : Regjeringen har i sine politiske grunnlagsdokumenter lagt vekt på at samfunnet må ha et solid verdifundament og bygge på medmenneskelighet, omsorg og ansvar. Disse signalene om en verdibasert politikk er blitt positivt mottatt. Riktignok påpeker representanten Opseth at et trygt økonomisk fundament er grunnlaget for at samfunnet skal være i stand til å utføre bl.a sine omsorgsoppgaver. Det er selvsagt riktig. Og det gjelder jo ikke bare for staten, men også for fylkeskommuner og kommuner og for enkeltmennesker.

       For Kristelig Folkeparti er det grunnleggende at kommunene må gis økonomisk basis for å kunne utføre sine oppgaver, bl.a innen omsorgstjenestene. Det er derfor bekymringsfullt at arbeiderpartiregjeringen foreslo å redusere kommunenes frie inntekter med ca 1 lønnsordningen fra to til tre uker. Dette siste rammer selvsagt ikke bare kommunene, men også næringslivet, og kanskje særlig små og mellomstore bedrifter, som ofte er familiebedrifter. Nettopp fordi de er små er disse spesielt sårbare for tiltak som økt sykelønnsutbetaling. Små og mellomstore bedrifter står som kjent for en vesentlig og stadig økende andel av sysselsetting og verdiskapning i Norge. Sentrumspartiene ønsker derfor å styrke disse bedriftene, for dermed å øke sysselsetting og verdiskapning, bl.a ved å bedre delingsmodellen, redusere avgiftene ved generasjonsskifte og redusere skjemaveldet. Økt verdiskapning i små og mellomstore bedrifter vil også gi økte inntekter til fellesskapet. Men Arbeiderpartiets bidrag til disse bedriftene er å pålegge dem en ekstra ukes sykelønnsutbetaling. Mener representanten Opseth at dette er god medisin for småbedriftene?

Kjell Opseth (A) : Dette ser ut til å bli ein debatt mellom naboar. Det kan jo høve bra.

       La meg få lov å slå fast at kommunesektoren på mange måtar er skjerma for dei tiltaka som ein har gjort i samband med at ein skal ha stramme økonomiske opplegg i det offentlege. Kommunesektoren får faktisk ein vekst på 1 %. Så eg kan ikkje vere samd i at kommunane har fått det så vanskeleg som somme - men langt færre enn det har vore tidlegare - no hevdar. Kommunane må som sagt også vere med på å ta ein del av den byrda det er å sørgje for at norsk økonomi er i balanse. For det er ikkje nokon det ville svi så sterkt for som kommunesektoren dersom vi skulle få renteoppgang og prisvekst igjen. Og eg er heilt sikker på at i valet mellom to onde, eit rimeleg stramt opplegg for kommunesektoren i høve til auka renter og prisar, ville dei velje det dei har fått.

       Så til spørsmålet om sjukeløn og dei små og mellomstore verksemdene. Ja, igjen er det eit spørsmål om korleis ein skal styre norsk økonomi. Med min bakgrunn som bedriftsleiar er eg iallfall heilt sikker på at det siste eg ville ha, var at vi fekk igjen verknadene etter 1984 og 1985. Da er dei små og mellomstore bedriftene i alvorleg fare, for det var dei som rauk utover på 1980-talet, då vi måtte sørgje for å få økonomien på skjenene igjen.

Oddvard Nilsen (H) : Hvis jeg noterte riktig, sa representanten Opseth innledningsvis følgende: Det viktigste er at alle har et arbeid å gå til. Ja, så sant, så sant. Det er vel ingen i denne salen som er uenig i det. Det er faktisk slik at det er noen som må skape disse arbeidsplassene, og de skapes av kreative, dyktige mennesker spredt utover hele dette landet. Det er ikke sånn som Arbeiderpartiet ynder å fremstille det, at det er Arbeiderpartiet som parti som skaper arbeidsplasser i dette landet. Litt ydmykhet her hadde vært på sin plass. For tar man ansvaret for at man får økt styrke i arbeidslivet, må man helst også ta ansvaret for det når tallene går nedover. Da minnes sikkert representanten Opseth at i begynnelsen av 1990-årene, da det virkelig var arbeidsledighet i dette land, var begrunnelsen fra det samme partiet internasjonale konjunkturer. Da fraskrev de seg ansvaret for det.

       Nå har altså Arbeiderpartiet fremlagt et budsjett som setter beinkrok for en rekke av de små og mellomstore bedriftene i dette landet. Representanten Opseth husker kanskje at for godt og vel et år siden var det noe som het Småtinget, hvor samtlige stortingsrepresentanter var til stede. Vi gikk der gjennom hva som burde gjøres for at små og mellomstore bedrifter i dette landet skulle få gode arbeidsforhold. Høyre tok det alvorlig. Vi startet vår bedriftskanal, som nå har nesten 5.000 medlemmer. Vi har i denne sal foreslått gjennomført alle de tiltak som næringslivet bad om der. Og hva gjør så Arbeiderpartiet? Jo, først skal de ha omkamp på en lang rekke områder knyttet til delingsmodellen, skatterabattsystemet og alt sammen. De setter systematisk beinkrok for dem som skaper arbeidsplassene i dette landet. Mitt litt retoriske spørsmål til representanten Kjell Opseth er følgende: Hvorfor må det være slik at Arbeiderpartiet til enhver tid skal gjøre hverdagen så utrolig mye vanskeligere enn nødvendig for små og mellomstore bedrifter og deres eiere i dette landet?

Kjell Opseth (A) : Eg vil minne representanten Oddvard Nilsen på at eg har min bakgrunn som bedriftsleiar. Eg har også vore nær innpå ei familiebedrift gjennom relativt mange år, og det er iallfall ei lita bedrift. Det har aldri vore skattesystemet som har skapt problem og gjort at desse bedriftene har hatt større eller mindre vanskar. Ei heller har storleiken på utbetalinga av sjukeløn vore avgjerande for om desse bedriftene har gått meir eller mindre dårleg. Det er konjunkturane - altså den aktivitet det er i samfunnet - som har vore heilt avgjerande. Det meiner eg framleis. Det viktigaste denne salen kan gjere for små, mellomstore og store bedrifter, er å ha økonomien i orden. Vi kan gjere akkurat kva anna vi vil, men ryk den, så ryk også bedriftene.

       Oddvard Nilsen og eg er sannsynlegvis einige om akkurat det elementet. Og greier vi å halde økonomien på plass gjennom dei komande vekene og månadene, er eg sikker på at næringslivet - dei små og mellomstore bedriftene - vil bere dei børene vi gjennom budsjettforslaget frå regjeringa Jagland har pålagt det.

       Imidlertid er dette en trontaledebatt, og jeg må få lov til å si at regjeringserklæringen som sendes ut fra Bondevik er et litt underlig manifest hvor det heter at Norge i fremtiden skal produsere mindre olje og gass samtidig som det varsles om et lavere engasjement i leting etter nye olje- og gassforekomster. Den nye regjeringen sier:

       «Det tildeles ikke nye lete- og utvinningskonsesjoner i økologisk utsatte områder.»

       I denne forbindelse er det svært mange samfunn i Norge og viktige kapital- og kunnskapsinteresser som i spenning venter på en nærmere definisjon fra Regjeringen på hva som er økologisk utsatte områder. Betyr dette eksempelvis stans i virksomheten i deler av Norskehavet og i Barentshavet? Hvis Regjeringen følger dette resonnementet, vil det bety stans i enhver planlagt lete- og utvinningsaktivitet i disse områdene - eller hva? Dette må Regjeringen snarest avklare.

       Etter Høyres oppfatning utsteder Regjeringen et par høyst uklare signaler i dette helt vitale spørsmålet for nasjonen. Det ene er at inntektene fra norsk sokkel skal bli mindre - ja, selv en beskjeden reduksjon i utvinningstempoet reduserer inntektene for statskassen med milliarder - nokså mange av dem faktisk. Det andre er at den kunnskap norske og utenlandske selskaper på norsk jord har når det gjelder leting og produksjon i økologisk utsatte områder, kan bli skuslet bort. Vi frykter at den miljø- og økologikunnskap som dette miljøet i Norge besitter, og som kanskje er den aller beste i hele verden, vil forsvinne i dragsuget av Regjeringens politikk. Det er en politikk som Høyre ikke kan gå god for.

       Høyre er videre skeptisk til de signaler som den nye regjeringen gir de mellom 70.000 og 80.000 sysselsatte i norsk olje- og oljerelatert næring. Ikke minst for den nordlige landsdelen, som i dag ser en mulighet til å komme på det norske oljekartet, er regjeringserklæringen på dette området dessverre nokså nedslående lesing.

       Jeg må også få lov til å si at for Høyre har det alltid vært god nærings- og distriktspolitikk å satse på samferdsel. Det er derfor mitt håp at de nye regjeringspartiene, som var sammen med Høyre så sent som i juni ved behandling av Norsk veg- og vegtrafikkplan, også på dette området fortsatt innestår for den samme politikk nå i oktober som de gjorde i opposisjon i juni. Likeledes håper jeg at den nye regjeringen vil redusere de nye anslagene som Jagland-regjeringen satte inn mot privatbilen. Privatbilen kan ikke erstattes i Distrikts-Norge, for dem som måtte tro det. Derfor må ikke Bondeviks budskap om prisutjevning på bensin og drivstoff være ensbetydende med høyere pris for alle. La det heller være et signal om å få redusert Europas høyeste prisnivå.

       Så til Redningsselskapet: Det er rett og slett en fornærmelse fra den forrige regjerings side å redusere bevilgningene til det betydningsfulle samfunnsarbeidet som Redningsselskapet utfører langs kysten for å sikre liv og verdier på sjøen. Dette kan ikke Høyre akseptere. Vi forventer at den nye regjeringen tar initiativ for å sikre Redningsselskapets fremtidige arbeid. Det at Arbeiderpartiet på denne måten tukler med beredskapen på kysten, er nesten ikke til å tro.

       I de aller fleste planer og erklæringer slås det fast at reiselivet er et hovedsatsingsområde. Reiselivsnæringen i Norge sysselsetter i dag rundt 125.000 mennesker, og den gir et solid bidrag til fellesskapet - et bidrag som den forrige regjeringen neppe synes så veldig mye om lenger. Sånn kan man faktisk tyde det når man ser at Jagland-regjeringen velger å foreslå å redusere NORTRAs rolle - vår viktigste markedsføringsinstitusjon i det utenlandske reiselivsmarkedet. Dette må rettes opp. Den nye regjeringen får faktisk også muligheten til å fjerne redselen for innføring av moms på tjenester. Benytt den muligheten!

Bendiks H Arnesen (A) : I trontalen og i regjeringserklæringen fra regjeringen Bondevik er det mange fellestrekk. Målet om en god fordeling av samfunnets midler og et varmere samfunn er det ingen uenighet om.

       I denne forbindelse må det være riktig å minne om det omfattende arbeid som ble igangsatt av regjeringen Jagland for å bedre tilbudene til eldre. Den satsingen, som det er enighet om, bygger på Handlingsplan for eldreomsorgen, som ble utarbeidet av regjeringen Jagland, og som i løpet av en fireårsperiode har en ramme på hele 30 milliarder kr. Dette er den største satsingen som noen gang er foreslått når det gjelder eldreomsorg.

       Fra kommunene rundt om i landet gis det nå mange tilbakemeldinger på at denne satsingen vil bidra til et godt og nødvendig løft i eldre- og helsesektoren. Det er også positive reaksjoner på at midlene i eldresektoren er øremerket. Jeg synes det er positivt at også den nye regjeringen signaliserer en satsing på eldreomsorgen.

       I helsesektoren ligger det også til rette for store satsinger. Dette gjelder ikke minst innenfor psykiatrien, hvor det er igangsatt et omfattende arbeid. Gjennom stortingsmeldingen om psykiske lidelser og tjenestetilbudene la regjeringen Jagland opp til en omfattende satsing, som også følges opp i budsjettet.

       Når det gjelder helsesektoren, synes jeg at signalene fra regjeringen Bondevik virker mindre konkrete enn det som kommer til uttrykk fra den tidligere regjeringen.

       For Arbeiderpartiet har eldre og helse den aller høyeste prioritet. Eldre og helse først er vår linje. Det hadde utvilsomt vært en styrke om også sentrumsregjeringen kunne ha gitt så klare signaler om sine prioriteringer på disse områder.

       Når det gjelder signalene i distriktspolitikken, synes jeg også at det her ligger mange felles holdninger. Det er utvilsomt behov for et felles løft for å snu den negative befolkningsutviklingen vi ser i distriktene, spesielt i Nord-Norge. Den nylig behandlede stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken bærer bud om vilje til satsing på dette området. Men også her vil det dreie seg om prioriteringer. Jeg vil advare mot en linje hvor oppgavene bare skal løses med påplussinger i de samlede rammer.

       Den største trusselen mot virksomhet og bosetting i distriktene er en situasjon hvor vi får renteøkninger, store prisstigninger og en ny økning i ledigheten. Dette er det distriktene som får merke aller sterkest.

       Jeg har merket meg at det nærmest framstilles som negativt at noen politikere er så sterkt opptatt av å holde stramme rammer for å hindre et nytt tilbakeslag i økonomien. Det må være lett å forstå at en renteøkning på noen prosent vil være sterkt ødeleggende for alle næringer og spesielt for de typiske distriktsnæringene.

       Skal det være nødvendig å prøve hvor økonomiens tålegrense går - og overtrå denne - før det blir innsett at stramme økonomiske rammer er det viktigste for samfunnet samlet sett i dagens situasjon?

Christopher Stensaker (Frp) : Kongeriket Norge står overfor store utfordringer i tiden som kommer, noe som stiller store krav til oss som skal være med på å utforme samfunnet inn i år 2000.

       Forslagene til bevilgninger til samferdselssektoren for 1998 er redusert med 10 % sammenliknet med vedtatt budsjett for 1997. Selv om reduksjonen skyldes lavere lånebehov for Oslo Lufthavn AS og NSB Gardermobanen AS, er reduksjonen på 1,6 %, og det er vel det Kjell Opseth ser som viktig for industrien. Til veiformål er det bare foreslått i alt 9 450 mill. kr. Dette er etter Fremskrittspartiets syn altfor lite når vi vet at mange veier har en slik standard at det går ut over næringslivet og befolkningen for øvrig, og ikke minst sikring av skoleveiene for 6-åringene. Det er bekymringsfullt at selv med alle de milliarder som staten får inn fra bilbruk i dette landet, sliter vi fremdeles med dårlige veier, da mesteparten av pengene går til andre sektorer. I tillegg kommer flere og flere veibommer, der inntekten i mange tilfeller går til helt andre ting enn bygging og nedbetaling av den veien den er satt opp på. Fremskrittspartiet vil at bilistene skal få igjen mer for de pengene de betaler inn til statskassen.

       Representanten Bredvold var inne på forslaget i statsbudsjettet om økt avgift på kombibiler, som vil ramme mange barnefamilier med moderat eller dårlig økonomi. Med kombibil kan de feriere med opppakning og kombinere daglige institusjons-, skole-, arbeids- og aktivitetsreiser. Familiestørrelse og familieøkonomi gir ofte bare ett alternativ til kombibilen: to brukte, mindre miljøvennlige og mindre trafikksikre personbiler. Jeg skjønner derfor godt den frustrasjon som brer seg blant norske bilister.

       Fremskrittspartiet vil følge utviklingen i samfunnet nøye og bidra til at vi får et samfunn som er godt å leve i for barn, familier, syke og gamle. For å få dette til er det viktig at man har et godt fungerende næringsliv som ikke beskattes på en slik måte at mennesker erstattes av maskiner. Det er viktig at våre barn får den opplæring som er nødvendig for å stå best mulig rustet til å møte de utfordringer konkurranse fra inn- og utland gir. Det er viktig å fjerne sykehuskøene ved å anskaffe nytt og moderne utstyr og satse på utdannelse av flere personer innen helse- og pleiesektoren, noe som også vil komme eldre og pleietrengende til gode.

       Regjeringen har nå fått nytt mannskap som skal styre skuta Norge i til dels urent politisk farvann. Her vil Fremskrittspartiet være til stede og følge kompasskursen nøye. Vårt håp er at kapteinen ikke bidrar til at mannskapet gjør mytteri, men fører oss alle til en trygg norsk havn for unge og gamle, funksjonshemmede og syke, en havn der vi løser våre problemer først, men samtidig vil bidra ved nød og katastrofer i resten av verden.

Odd Holten (KrF) : Selvros skal en visstnok lytte til, for den kommer fra hjertet. Flere arbeiderpartirepresentanter har heller ikke i denne debatten unnlatt å peke på at Arbeiderpartiet har klart det meste i sin regjeringstid, og i temmelig klare ordelag gitt signaler om at vi nå vil bevege oss inn i en dyster framtid ved hjelp av regjeringen Bondevik.

       Interessant har det vært å følge debatten så langt. Spesielt har det vært interessant igjen å få en oppdatert historiebeskrivelse fra tidligere statsminister Jagland om behovet for å gå av og gi ansvaret over til en ny regjering fra sentrum. Ser vi oss litt tilbake, har det over flere år i den forrige stortingsvalgperioden pågått et planmessig arbeid i sentrum av norsk politikk, tuftet på et samarbeid mellom Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, et samarbeid som kom klart til uttrykk i en fellesmerknad til langtidsprogrammet under overskriften «Vilje til ansvar». Sentrumspartiene tok på alvor de mange signaler fra folket om at man ønsket et nytt alternativ til regjeringen Jagland. De fleste partier og mediene behandlet dette sentrumsalternativet som dødfødt, som et luftslott uten muligheter til å kunne realiseres. Men hva har skjedd? Jo, at vi nå i dag faktisk behandler tiltredelseserklæringen fra denne nye regjeringen fra sentrumspartiene. Vi mente altså alvor når vi var villig til å gå inn og ta ansvar.

       Kristelig Folkeparti gikk til valg med den målsetting å være med på å bygge et varmere samfunn med kristne verdier. Dette bør være en sentral utfordring for oss alle. Før, under og nå etter valget synes det helt klart at store grupper i folket mer og mer gir uttrykk for ønsket om å sette verdispørsmål på den politiske og mellommenneskelige dagsorden. Alt dreier seg altså ikke bare om budsjettbalansen, renteøkning og kronens stilling, selv om dette er viktige og sentrale elementer som også Bondevik-regjeringen selvfølgelig vil være opptatt av å sikre i fremtiden. Sentrumsregjeringen ser på sitt arbeid som en tjeneste for folket, står det å lese, med dyp respekt for det enkelte mennesket, og vil føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. Jeg er svært glad for disse klare signalene. Debatten så langt har gledelig nok gitt uttrykk for viljen til en forsterket verdidebatt, en debatt som via en bredt sammensatt kommisjon må ha som mål å skape en bedre hverdag for oss alle.

       Mange uttrykker i dag bekymring for en verdimessig og moralsk forvitring av samfunnet. Rundt oss ser vi ulike utslag gjennom tiltagende vold, kriminalitet, forvitring av familiene, økende grådighet og en tiltagende svart økonomi, for bare å nevne noen områder. Det blir derfor et felles løft gjennom hjem og skole, nærmiljøene, kirke og det omfattende organisasjonslivet, inklusive NHO og LO, å gjenreise respekten for verdiene, at det er noe som er rett og noe som er galt, at det er et skille mellom mitt og ditt, og en felles målsetting må derfor være at moralen må få bedre vekstvilkår mellom oss, til beste for den enkelte og for fellesskapet.

       Torny Pedersen (A) : Hva menes egentlig med ny kurs i politikken ?

       Vi i Arbeiderpartiet trodde virkelig at alle løftene i valgkampen, spesielt fra Senterpartiet, ville gi store kursendringer i norsk politikk. Nå har Senterpartiet kommet i maktposisjon, og kursendringene har mer og mer forvitret. Trontalen innebar en stø kurs for norsk økonomi, og man har fått en regjeringserklæring der de tre partiene stort sett er enig med Arbeiderpartiet. Men så kommer alle gavesjekkene til påståtte gode enkelttiltak som går langt utover tålegrensen for stabiliteten og tryggheten i samfunnet.

       Vi skal nå inn i en verdidebatt om enkeltmennesket og samfunnets ve og vel. Hvis verdiene er respekt for enkeltmennesket, omsorg og omtanke, hva mener regjeringspartiene og de andre partiene med å bruke så mye penger til bl.a kontantstøtte?

       Jeg ser for meg at de barna som virkelig trenger en barnehageplass, et sosialt fellesskap og ikke minst et nettverk, er de som nå blir ofret for 3.000 kr i måneden. Dette er ikke omsorg og omtanke for de svake, og det gir heller ikke noe livskraftig familieliv. Hvilken ung kvinne og mann, som nettopp har fått seg en god jobb, ønsker å miste både jobb, opptjent ansiennitet og pensjonspoeng?

       Da er Arbeiderpartiets forslag om utvidede permisjonsordninger og tidskontoordninger bedre, et forslag som går på at foreldrene delvis kan være hjemme til barna er nesten tre år, der far spiller en stor rolle, og der barnehagetilbudet skal opptrappes med økt støtte til de barnehagene og de avdelingene som tar inn barn mellom ett og tre år. Dette vil gi både barn og foreldre en god start og mer tid til hverandre.

       Skulle likevel presset fra styrende makter bli så stort at kvinnen velger å være hjemme på heltid for å ta vare på barn, husstell og de sosiale forpliktelser, hvem skal da bekle alle jobbene med både stell og kjærlig omsorg for de eldre og syke? Vi vet at man i den nærmeste framtid trenger 12.000 flere i arbeid i helsesektoren. Jeg tror ikke mennene går dit.

       Nei, kvinnene skal ikke lokkes tilbake til kjøkkenbenken. Aldri i historien har så mange kvinner vært yrkesaktive, og ikke siden 1987 har så mange totalt vært i arbeid som nå. Dette er et resultat av samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og fagorganisasjonene gjennom solidaritetsalternativet. Bare den som har vært arbeidsle-

       dig, vet hva det vil si å være vraket. Det å ha et arbeid å gå til, det å delta i fellesskapet og det å føle at man er noe, er det som legger grunnlaget for gjenytelser og verdier i samfunnet. Jeg forventer at den nye regjeringen følger opp dette.

       Jeg greier ikke å se at en bred sammensatt kommisjon skal kunne legge fram en mal for hvordan enkeltmennesket skal snu sine «nedbrytende utviklingstrekk», som det heter i regjeringserklæringen. Vi i Arbeiderpartiet skal være med og diskutere verdiene - frihet, likhet og solidaritet - uten at vi pøser ut penger og uten moraliserende effekter. Penger alene har aldri reddet menneskeheten.

Dag Danielsen (Frp) : I regjeringen Kjell Magne Bondeviks tiltredelseserklæring heter det:

       «Regjeringen vil aktivt arbeide for grunnleggende menneskerettigheter i land der disse krenkes. Dette må skje gjennom politiske og diplomatiske kanaler, men har også konsekvenser for internasjonal handel og økonomisk samarbeid.»

       Dette er etter Fremskrittspartiets mening positive signaler. Desto mer positive er de sett i sammenheng med utenriksminister Vollebæks uttalelser om at han vil tale menneskerettighetenes og de forfulgtes og undertryktes sak under sitt besøk i Kina. Om nødvendig vil utenriksministeren fra Kristelig Folkeparti sette menneskerettigheter foran næringsinteresser. Jeg velger å være positiv og tror at Vollebæk vil stå ved dette på tross av de presseoppslag som har vært i dag, bl.a vedrørende hans uttalelser om at man må ha to tanker i hodet samtidig. Det er på sin plass å minne Folkerepublikken Kina om at heller ikke Norge aksepterer verken Kinas brutale undertrykkelse av det tibetanske folk, mishandlingen av opposisjonelle eller forsøkene på å forstyrre frie valg i Taiwan ved hjelp av militærmanøver. Jeg har aldri tvilt på Kristelig Folkeparti-representanters vilje til å tale det katolske Roma imot. Desto mer gledelig er det at disse representantene - nå endog i egenskap av statsråder - også taler det mektige kommunistregimet i Beijing imot, for menneskerettigheter må også gjelde dem som tråkkes på av de store og sterke i verdenssamfunnet. En sentral prøvesten på et ekte menneskerettighetsengasjement er at vi også tør å si fra der hvor våre egne interesser kan hevdes å stå på spill.

       Selv om et sentralt ankerfeste i norsk utenrikspolitikk selvsagt også må være å fremme norske handels- og næringsinteresser, samt ikke å drive ren demonstrasjonspolitikk i tide og utide, er ikke nødvendigvis det som er godt for Næringslivets Hovedorganisasjon, ensbetydende med at det er godt for Norge. Vår nasjons selvstendighet, vår nasjons ankerfeste i demokrati, menneskerettigheter og likeverd skyldes i stor grad at andre hensyn enn de rent maktpolitiske og næringsmessige har fått lov til å spille en sentral rolle historisk sett.

       Norsk politikk overfor Kina har etter Fremskrittspartiets mening i for stor grad vært preget av unnfallenhet på bekostning av sentrale og grunnleggende prinsipper som menneskerettigheter. På samme måte som det ved en rekke andre anledninger, f.eks i det tidligere juntastyrte Hellas og i en rekke tidligere kommunistiske land, har tjent og antakelig vil tjene Norges interesser i det lange løp - ikke bare moralsk, men også materielt og økonomisk - å kjempe for de undertryktes sak mot undertrykkerne og makthaverne, er jeg overbevist om at det vil tjene norske interesser moralsk så vel som økonomisk å kjempe for menneskerettighetenes og de undertryktes sak også i forhold til Folkerepublikken Kina.

       Jeg vil derfor avslutte med å gratulere den nye regjeringen med de holdningene de har gitt uttrykk for, og de signalene de har sendt, og håpe at dette vil bli fulgt opp i praktisk politikk i inneværende stortingsperiode.

Gunn Olsen (A) : Den nye regjeringa har lagt lista høyt i fokuseringen på et varmere samfunn. Det synes jeg er bra. Arbeiderpartiet er selvsagt for et varmere samfunn. Varme og verdier har alltid stått sentralt for Arbeiderpartiets politiske beslutninger.

       Sterk fokusering på verdier er krevende fordi det skaper store forventninger blant den del av befolkningen som har det vanskeligst. Blant dem som har det vanskeligst, finner vi mennesker med psykiske lidelser. Denne gruppen er dessverre økende. Og det er grunn til å være bekymret for det stadig økende antall ungdom som trenger behandling. Svært mange av de nye stoffmisbrukerne som bruker de nye narkotiske stoffene, havner som kjent i psykiatrien. Dette er en av de virkelig store utfordringer det norske samfunn og det norske helsevesen står overfor, og i stor grad handler det om barn og unges framtid.

       Psykiatrien har altfor lenge vært helsevesenets stebarn. Alle har snakket pent om den, men svært få har egentlig villet ta tak i problemområdet.

       Da Arbeiderpartiet la fram psykiatrimeldinga, skapte det store forventninger ute i landets kommuner og fylkeskommuner og ikke minst hos mennesker med psykiske lidelser. At denne meldinga nå følges opp med en forpliktende handlingsplan som Stortinget har vedtatt, vil være svært avgjørende for det psykiske helseverns framtid og for pasientene.

       Og skal vi få kvalifisert helsepersonell til å jobbe i psykiatrien i framtida, trenger denne omsorgen et økonomisk løft og ikke minst en statusheving innenfor norsk helsevesen. Det er også viktig å følge opp den nye handlingsplanen for helse- og omsorgspersonell og prosjektene for å bedre organiseringen i sykehusene. Det vil være økt etterspørsel etter helsepersonell også innenfor psykiatrien i de nærmeste årene, og disse tingene henger sammen. Jeg regner med at regjeringa Bondevik følger opp dette.

       Jeg vil også ta opp noen punkter innenfor samferdsel i mitt innlegg. Man trenger ikke å ha vært samferdselspolitiker i så veldig mange dager eller være spesielt god i geografi for å se at det er store investeringsbehov på vei og bane over store deler av dette landet.

       Det er ønskelig fra Arbeiderpartiet med en grønnere samferdselspolitikk og i større grad å vri samferdselsin-

       vesteringene fra vei til bane. Både av hensyn til person- og godstransport bør jernbanen påta seg et større volum av transporten i Norge. Jernbaneinvesteringene må ta sikte på å øke sikkerheten, punktligheten og å redusere reisetida.

       Det er selvsagt særlig i de folkerike områdene jernbanen har et potensial til å være et miljøvennlig alternativ. Det er mest å hente på nærtrafikken i tilknytning til de større byene og på intercitytrafikken. Og som et eksempel - og som en hilsen hjem - vil det være svært viktig både for Vestfold og Telemark å få en tunnel mellom Larvik og Porsgrunn - nettopp for å innfri disse målsettingene, men også med tanke på en framtidig sammenkopling mellom Sør- og Vestfoldbanen.

       Men det er også en kjensgjerning at vi fremdeles trenger utbygging av stamveinettet, og at store deler av landet trenger utbygging av riksveinettet - dette ut fra nærings- og bosettingshensyn. Da blir det viktig å prioritere veiinvesteringer som bidrar til å løse miljø-, helse- og sikkerhetsproblemer for befolkningen generelt, men også når det gjelder å tilrettelegge for næringslivets behov.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Et varmere og mer verdibevisst samfunn er som tiltredelseserklæringen sier, ikke noe man kan «vedta eller bevilge seg til». Det skapes gjennom personlig ansvarsmobilisering i et samfunn der den enkelte foretar bevisste valg. Da må valgmuligheter være til stede, og disse skapes i stor grad gjennom politiske vedtak.

       Ansvar og valgfrihet er uløselig sammenknyttet. Når storsamfunnet i økende grad påtar seg ansvar for det som før var familienes og lokalmiljøenes oppgaver, ja da avtar den enkeltes ansvarsfølelse tilsvarende, og verdivalgene forskyves fra den private til den offentlige sfære. Svært tydelig kommer dette til uttrykk i spørsmål om barneomsorg.

       Arbeiderpartiet legger opp til en politikk der ansvaret for barneoppdragelse i stadig større grad styres inn under det offentlige ansvarsområde. Og det har undret meg, når jeg har sittet her i denne sal i dag, å høre den angsten som kommer fra Arbeiderpartiet med tanken på at foreldre selv skal få lov til å velge omsorgsform for sine barn. Det verdigrunnlag som barn skal oppdras etter, den omsorgsform som skal velges, må foreldrene få bestemme, og dette skal kontantstøtten bidra til. Men verdien av den kontantstøtten som Stortinget nok kan enes om, må ikke spises opp ved at inndekning til andre gode formål legges på skatter og avgifter som kan forverre barnefamilienes økonomi.

       I så måte syns jeg nok at statsrådens svar til Trond Hellelands spørsmål gav et uheldig signal. Jeg har merket meg at flere av statsrådene har gitt uttrykk for at vi nok kan tåle høyere skattetrykk på arbeidsinntekt. I den retning ønsker ikke Høyre å gå.

       Tiltredelseserklæringen var full av gode formål, som alle er kostnadskrevende. Da er det betenkelig at det ikke på noe punkt vises til hvordan kostnadene skal dekkes inn, og heller ikke til hvordan verdiskapingen skal økes. Tvert imot varsles det en nedtrapping i letevirksomhet og utvinning på sokkelen. Dette vil ikke bare redusere oljeinntektene, men det vil også ha negative ringvirkninger for de tilknyttede maritime og industrielle arbeidsplasser. Verdier må skapes før de kan forbrukes. Da henger det ikke helt i hop når Regjeringen vil bruke mer og skape mindre. Vi ser med spenning frem til Regjeringens tilleggsproposisjon. Den kan ha positive overraskelser som ennå ikke er kjent!

       Det er bred enighet i denne sal om at det skal tas et løft for et bedre helsetilbud og bedre eldreomsorg. Jeg syns nok at Arbeiderpartiets selvskryt om at de satser 30 milliarder, rimer veldig dårlig med de 2 milliarder som er lagt inn i årets budsjett. Men løftet skal tas, det er vi enige om.

       Vi mangler helsepersonell. Det skal hentes inn fra utlandet, og da er det ingen av oss som spør hvilken religiøs eller kulturell tilknytning de har. Det er deres kompetanse som er interessant for oss. Denne åpne holdningen må også legges til grunn i vårt forhold til flyktninger og asylsøkere. Også deres kompetanse og arbeidskraft er verdifull for Norge, for det er jo ikke slik at kompetanse, arbeidskraft og arbeidslyst blir borte selv om forholdene i hjemlandet blir så vanskelige at den enkelte ikke kan bli boende der.

       Høyre er positiv til å øke antall kvoteflyktninger, og vår asylpolitikk må være i takt med de internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Vi er langt mer skeptiske til en liberalisering av å innvilge opphold på humanitært grunnlag. Her bør vi fortsatt ha en restriktiv praksis. Men vi må ha en målrettet integreringspolitikk, fundamentert på respekt for det enkelte mennesket. Flyktninger og asylsøkere er ingen homogen masse, men ulike mennesker med varierende forutsetninger for rask tilpassing til det norske samfunn. Integreringspolitikken må ha som siktemål at flest mulig av dem som får opphold i Norge, raskest mulig kommer seg ut i et normalt arbeidsliv. Bare slik kan vi motvirke den fremmedfrykt som Fremskrittspartiet dessverre annethvert år hauser opp i sin jakt på velgere. Toleranse for annerledes tenkende mennesker og toleranse for andre kulturer er verdifulle elementer i den verdidebatt som vi i Høyre ønsker velkommen.

Erling Brandsnes (A) : Den nye regjeringen har gitt Kommunaldepartementet oppgave som et distriktsutbyggingsdepartement. Det skal bli interessant å se hva dette vil gi av praktiske resultater. Videre blir det sagt at kommunene skal settes i stand til å ivareta grunnleggende velferdsoppgaver. Det siste er det lett å si seg enig i. Men det er verdt å merke seg at ved alle levekårsundersøkelser som er foretatt i 1990-årene, kommer distriktskommunene best ut. I flere fylker inntar disse kommunene førsteplassen og alle de nærmeste plassene. Det vil derfor være vanskelig å påstå at nedgangen i folketallet i distriktene skyldes dårlige kommunale tjenester. Tvert imot er det grunn til å anta at gode kommunale

       tjenester så langt har vært et fortrinn for mange distriktskommuner.

       Ingen er glad for nedgangen i folketallet ute i distriktene. Men det er ikke alltid slik - som en kan få inntrykk av - at dette skyldes en massiv flytting av folk én veg, fra distriktene til sentrale strøk. I Hedmark for eksempel, der gikk folketallet ned i første halvår i 1997, men dette skyldtes at det ble født mange færre enn antallet som døde. Det var faktisk en netto innflytting til Hedmark, men denne var ikke stor nok til å oppveie for fødselsunderskuddet. Og dette gjelder for mange både små og store kommuner i Hedmark.

       Situasjonen er altså den at mange distriktskommuner må ha en betydelig innflytting for etter hvert å ha nok personer til å ta over de arbeidsplasser som blir ledige, eller som allerede står ledige. Hvis fødselsunderskuddet fortsetter over lengre tid, vil det bli vanskelig å stabilisere folketallet i aktuelle kommuner og fylker.

       Den breie distriktspolitikken er viktig, men det er også verdt å merke seg de erfaringer som er gjort blant de 32 omstillingskommuner vi har hatt i Norge fra 1983 til 1996. Omstillingskommuner er slike kommuner som har mistet en stor og dominerende hjørnesteinsbedrift. For en del av disse kommunene har både 15 og 20 % av arbeidsplassene gått tapt. Kommunaldepartementet har gått inn med ekstra virkemidler i disse kommunene, og i ettertid har Nordlandsforskning undersøkt hvordan det har gått med nyskaping av arbeidsplasser i disse omstillingskommunene. Flere viktige konklusjoner kunne ha blitt trukket av denne forskningen. Den viktigste er imidlertid at nøkkelfaktoren for å få til nyskaping og nyutvikling er de enkeltpersoner som har ideer, vilje og evne til å realisere sine prosjekter. At disse personene også har et romslig og raust utviklingsmiljø rundt seg, betyr mye. Så må vi også innrømme at altfor mange i små oversiktlige miljøer har merket jantelovens press og gitt opp i arbeidet med å skape en arbeidsplass for seg sjøl og andre.

       Derfor kan en ensidig fokusering på rammevilkår kunne overse den aller viktigste faktoren for å få til nyutvikling og nyskaping - nemlig personer og godt miljø rundt disse. Rammevilkår er viktige, men i tillegg må en ha en mobilisering av lokalsamfunnet med positive personer i spissen. Det er nødvendig og avgjørende. Og da er vi inne på sider ved utviklingsarbeidet som ikke så lett kommer på plass med politiske vedtak, verken i regjering eller storting, men som må bearbeides og gis innhold helt lokalt.

       Det kan derfor være verdt for den nye kommunalministeren å studere nøye de erfaringer omstillingskommunene har gjort seg, både på godt og vondt. Det er disse kommunene som virkelig har hatt kniven på strupen, og som har vært helt avhengig av nyutvikling og nyskaping. Jeg tror ingen kan si at en har funnet den endelige resepten for å få en stor nok tilflytting av folk ut i distriktene som vi må ha for å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I tillegg trenger en nyskaping ikke minst for å få et allsidig næringsliv som lettere kan tilby to-inntektsfamiliene arbeid. Her må en ta imot gode ideer og forsøk med takk. I så måte kan det også være viktig å videreføre de pilotforsøkene som tidligere kommunalminister Kjell Opseth satte i gang. Etter som jeg forstår har det gitt som resultat at lokalsamfunn har mobilisert til ny innsats, og det er nettopp det som trengs. Den nye kommunalministeren bør derfor tenke seg godt om før disse forsøkene dømmes nord og ned, for så å bli stoppet.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Etter å ha hørt tiltredelseserklæringen fra regjeringen Kjell Magne Bondevik tror jeg at det skal bli fire interessante år her i Stortinget. Erklæringen viser med tydelighet at det er en erklæring som er utgått fra tre forskjellige partier, som har sine egne spesielle satsingsområder. Noe av dette er punkter som Fremskrittspartiet er enig i, mens andre punkter totalt strider mot den samfunnsutvikling som er ønskelig fra vårt ståsted.

       Den nye regjeringen har allerede varslet at den ønsker avgiftsøkninger, særlig på alkohol og tobakk. Dette er noe som også den avgåtte regjeringen har stått inne for. Virkningene av disse økningene vil nok bli at det blir enda mer lønnsomt å drive med smugling av denne type varer.

       Når det gjelder de mer positive trekkene i erklæringen, er det gledelig at Regjeringen ser ut til å stå på sitt løfte angående økningen til minstepensjonistene på 1.000 kr pr. måned.

       Eldreomsorgen er et av de viktigste områdene som det nå må satses på i Norge. Det er ikke lenger nok med fagre ord og utredning på disse feltene; nå må det også satses midler slik at tiltak kan gjennomføres. Jeg tør minne Stortinget om at alle partier har lovt det norske folk å få til en verdig eldreomsorg i Norge. Men det vil nok dessverre vise seg at dette veldig fort kan bli et definisjonsspørsmål utover i budsjettet.

       Regjeringen sa dessverre også veldig lite om hvordan man har tenkt å gripe fatt i de problemene den avgåtte regjeringen Jaglands budsjett vil medføre for de små og mellomstore bedriftene. Dette være seg både innskrenkninger i delingsmodellen samt innføring av den tredje sykepengeuken som skal dekkes av arbeidsgiver. På dette punktet forventer i hvert fall jeg at når den nye regjeringens budsjett legges fram, er dette ivaretatt på en slik måte at arbeidsplasser vil sikres. Det er viktig at små og mellomstore bedrifter får en mulighet til å bygge seg opp egenkapital og dermed sikre arbeidsplassene.

       Regjeringen Jagland har i sitt budsjettforslag lagt inn en reduksjon i posten som angår utskriving av unge fra alders- og sykehjem. Dette er en utvikling som i hvert fall jeg stiller meg undrende til. Det er i dag ca 200 mennesker under 50 år som har sitt tilhold på alders- eller sykehjem. Dette er en tilværelse som er sterkt belastende for den enkelte, men også for den enkeltes familie. Dette er et overkommelig problem dersom en virkelig ønsker å utrette noe på dette feltet, men da må man stoppe reduksjonen på 10 mill. kr som den avgåtte regjeringen har lagt opp til, når man ser det i forhold til årets bevilgning.

       Norske bilister er den gruppen i Norge som blir hardest beskattet. Dersom man går gjennom tidligere års satsing innenfor samferdsel, er det ingen sammenheng mellom det som betales inn i bil- og bensinavgifter, og det som føres tilbake til vegsektoren. Det er jo et paradoks at på enkelte vegstrekninger i mitt eget hjemfylke sendes skolebarn med buss på veger der det når som helst kan gå ras, eller at vegbanen kan rase ut. Dette er uverdig for nasjonen Norge som er blant dem som har Europas høyeste bilavgifter.

Statsråd Aud-Inger Aure : Kriminalitet kan best forebygges ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår for barn og unge. Vi vet at rusmisbruk, vold og kriminalitet er et samfunnsproblem som rammer mange, og som for den enkelte ofte er en tragedie. Kriminalitet er ofte et resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer. Det vil være Regjeringens mål på bred basis å bidra til en samfunnsutvikling som også er kriminalitetsforebyggende. Den gode mottakelsen Regjeringens ønske om å sette ned en bredt sammensatt verdikommisjon har fått, lover godt også i denne sammenheng.

       I sin tiltredelseserklæring har Regjeringen pekt på at asylretten må styrkes for dem som med rette føler seg forfulgt og ikke kan vende tilbake til sitt hjemland uten fare for liv og sikkerhet. Dessuten vil Regjeringen gjennomgå praksis når det gjelder innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening, med det viktige utgangspunkt at praktiseringen av regelverket til enhver tid skal være human og rettferdig. Jeg har merket meg at FNs høykommissær for flyktninger har hilst dette velkommen.

       Det er grunn til å understreke at også denne regjeringen anser det som nødvendig å ha et regelverk som sikrer regulering og kontroll av innvandringen til Norge. Dette innebærer at det fortsatt vil være mange som får avslag på sine søknader om asyl eller opphold i Norge. Min og Regjeringens hovedoppgave blir å ta stilling til hvor grensen bør gå mellom søkere som får innvilget søknaden, og personer som får avslag.

       En gjennomgang av disse spørsmålene reiser vanskelige spørsmål og dilemmaer, som det nødvendigvis vil måtte ta noe tid for meg og den nye regjeringen å ta stilling til. Men arbeidet er allerede igangsatt. Det samme gjelder arbeidet med etablering av den klagenemnd som Stortinget har vedtatt å opprette.

       Regjeringen fremholder også i tiltredelseserklæringen at den vil arbeide aktivt for grunnleggende menneskerettigheter i land der disse krenkes. For at dette arbeidet skal ha troverdighet er det også viktig at menneskerettighetene sikres i vårt eget land. Norge har ratifisert alle de sentrale menneskerettighetskonvensjonene og tar selvsagt disse forpliktelsene alvorlig. Likevel er ikke disse konvensjonene formelt gjort til en del av norsk rett. Regjeringen vil så snart som mulig legge fram for Odelstinget en proposisjon om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, hvor det vil bli foreslått at de sentrale menneskerettighetskonvensjonene gis lovs kraft i Norge. Dette vil være en oppfølging av intensjonene i Grunnloven § 110 c, som ble vedtatt i 1994.

       Det heter i erklæringen:

       «Regjeringen vil aktivt motvirke utviklingen i retning av større forskjeller i økonomiske levekår.»

       Parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, Steensnæs, sa tidligere i dag at en ville snu retningen fra mer materielle goder og mer til forbruk over til solidariske holdninger. Og det kommer fra samme partiet som før sommeren var med på en endring i delingsmodellen som gav store skattelettelser til næringsdrivende og ledere med de høyeste inntektene - mer til de rike. Det er god borgerlig høyrepolitikk - en skattelettelse opptil 65.000 kr for en næringsdrivende med 1 mill. kr i lønnsinntekt. Arbeiderpartiet var imot dette, og Arbeiderpartiet har også fremmet forslag om å endre det i sitt budsjettforslag. Mitt spørsmål til justisministeren er enkelt: Betyr skattelettelsene til næringsdrivende før sommeren mindre eller større forskjeller i økonomiske levekår i forhold til en vanlig lønnstaker? Betyr det mindre til materielle goder, mindre til forbruk - og var det rett og slett uttrykk for en solidarisk handling, som Steensnæs etterlyste tidligere i dag?

       Fremskrittspartiet mener det må være en høyt prioritert oppgave å bekjempe den virkelig harde kriminaliteten, herunder også narkotikaproblemet. Mitt spørsmål til statsråden er: Ønsker statsråden og Regjeringen en hardere generell straffereaksjon overfor virkelig voldsforbrytelser? Og ønsker statsråden å følge opp Fremskrittspartiets forslag vedrørende dom overfor utenlandske statsborgere: Med en straff på over tre måneder skal de automatisk utvises fra landet?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan forsikre om at kamp mot kriminalitet vil være en av Regjeringens viktige oppgaver, og da er det rimelig klart at også kamp mot narkotikakriminalitet og den internasjonale kriminaliteten i sin helhet vil være en høyt prioritert oppgave.

       Det er ingenting som opptar oss så mye som å legge grunnlaget for et trygt og lovlydig samfunn, og det vil vi forsøke å gjøre på alle måter. Det er mulig at vi ikke bare kommer til å vurdere strengere straffer, men også andre måter for oppfølging. Dette handler om kriminalomsorg, og det handler om veldig mange forskjellige ting som vi vil komme tilbake til, dels i en melding til Stortinget, og dels gjennom virkemidler som vil bli vurdert etter hvert som arbeidet nå går framover.

       Det som er et viktig poeng for meg, er at vi setter inn virkemidler på mange forskjellige felter for å oppnå dette ambisiøse målet. Og da må jeg få lov å understreke at for meg vil ikke det enkelte virkemiddel være noe sentralt mål, men jeg ønsker rett og slett bredest mulig vurdering av hva vi bør sette inn for å kunne motvirke dette. Så er det målet om å få et samfunn med mindre kriminalitet som vil bli retningsgivende for hvilke virkemidler vi velger etter hvert som vi får arbeidet videre med disse sakene.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vil benytte anledningen til å ønske vår nye justisminister lykke til med sin nye jobb. Dernest vil jeg gjerne understreke behovet for at den nye regjeringen søker støtte i stortingsflertallet hvis man satser på en vesentlig omlegging av enkelte av politikkens områder.

       Når det gjelder flyktning- og asylpolitikken, har Høyre f.eks støttet den forskyvningen fra opphold på humanitært grunnlag til innvilget asyl som den avgåtte justisministeren fra Arbeiderpartiet signaliserte. Det har vi sagt er i tråd med internasjonal praksis, og det vil ikke gi store endringer i totaltallene for innvandring til Norge. Dette er dermed i tråd med stortingsflertallet av Høyre og Arbeiderpartiet, som har nedfelt en flyktning- og asylpolitikk både i flyktningmeldingen og i integreringsmeldingen, som Stortinget har behandlet.

       Hvis den nye regjeringen ønsker vesentlige endringer i denne politikken, håper jeg det nye stortinget gis anledning til å behandle et slikt eventuelt vesentlig linjeskift. Og jeg ser til min store glede at den nye justisministeren i Aftenposten den 22. oktober ikke ser bort fra at den nye regjeringens politikk kan bety lov- og forskriftsendringer på dette området, og at Stortinget da må inn. Spørsmålet mitt er derfor: Vil Stortinget få et slikt eventuelt vesentlig linjeskift til behandling som en egen grundig forberedt sak, slik at vi slipper å vurdere eventuell støtte til eller motstand mot et linjeskift basert på meningsutvekslinger gjennom media?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det som ble sagt i mitt hovedinnlegg, er at vi skal ha en vurdering av om det er grunnlag for å foreta visse justeringer i det som er praksis i dag. Vi har også åpnet for at asylretten må styrkes. Her ligger det ikke noe dramatisk linjeskift, men det er rett og slett en oppfølging av det som har blitt påpekt fra flere, at her var det grunn til å se på en del spørsmål. Dette var et arbeid som tidligere justisminister Valla satte i gang, og som jeg og denne regjeringen med stor glede følger opp.

       Det er helt klart at hvis det blir snakk om endring i lov her, skal dette på vanlig måte fremmes for Stortinget, og en skal ha full åpenhet om prosessen fra første øyeblikk. Men vi ser ikke for oss at det skal være nødvendig med den type omlegginger. Jeg vil satse på at etter hvert som jeg setter meg inn i sakene og får en bedre oversikt, skal vi finne fram til måter å tilpasse dette på som vil være i samsvar med denne regjerings ønsker, og jeg konstaterer også den forrige regjeringens ønsker. Men Stortinget vil være en helt vesentlig del av dette arbeidet hvis det skulle innebære lovendringer, som jeg forstår representanten var opptatt av. Så her legger vi opp til et godt samarbeid, og det fra første dag.

       Sentrumspartiene vil likevel gå lenger enn det. I Voksenåsen-erklæringen skriver de:

       «Siktemålet må derfor være en jevn produksjon av olje og gass på et lavere nivå enn i dag.»

       Jeg vil tillate meg å sitere litt fra begrunnelsen de gir, fordi den samsvarer med Arbeiderpartiets analyse:

       «Avhengigheten av olje- og gassinntekter innebærer også at Norge står overfor svært store utfordringer når petroleumsinntektene etterhvert synker.»

       Det står videre:

       «Den dominerende rolle petroleumsinntektene etterhvert har fått i norsk økonomi, fører også til at Norge er svært utsatt for oljeprisendringer...».

       Helt enig. Vi står overfor store utfordringer den dagen petroleumsinntektene synker. En sterkt oljeavhengig økonomi er en sårbar økonomi. Derfor mener jeg det er innlysende at når vi pumper opp mer olje enn beregnet, når norsk økonomi går godt - da er det helt nødvendig å sette av det meste av pengene i et oljefond til framtidige generasjoner.

       Som Stortingets yngste representant føler jeg en forpliktelse overfor alle oss som tilhører den diffuse gruppa framtidige generasjoner. Det er ikke mer enn 13 år til år 2010. Da vil pensjonsutbetalingene ha økt fra 75 milliarder kr som det er nå, til 176 milliarder kr. I år 2030 - om 33 år bare - vil vi betale ut ufattelige 250 milliarder kr over folketrygden, og da har vi ikke regnet inn noen økning i alderspensjonene. Dette er en enorm utfordring. Det er en utfordring som krever at vi som tar beslutninger i dag, tar med i regnskapet den regningen som vi vet vil komme.

       For oss i Arbeiderpartiet er det en ufravikelig sammenheng mellom målet om rettferdig fordeling og ansvarlighet. I dette tilfellet krever hensynet til fordeling mellom generasjonene at vi bremser iveren etter å bruke mer til det meste i dag. Men hva er det sentrumspartiene går inn for? Jo, samtidig som de vil redusere oljeutvinningstempoet for å gjøre økonomien mindre oljeavhengig, har de gått til valg på å bruke mer oljepenger - til helsevesenet, til utdanning, til eldre og til kontantstøtte. Plutselig er det ikke lenger så mye snakk om ny kurs, men det er snakk om å bruke mer penger. Man kan si det ene eller man kan si det andre, men for meg blir det slik at sammenhengen i politikken forsvinner når man vil bruke penger man egentlig ikke vil ha tilgang til.

       Så blir det sagt: Vi skal ikke bruke alle pengene - bare litt. For overskuddet blir jo så mye større enn vi hadde regnet med. Det høres fint ut, men problemet er at det vi skal bevilge oss, er utgifter som vil øke i framtida. 1.000 kr mer til minstepensjonistene er ikke en engangsbevilgning. Kontantstøtten vil gjelde hvert år, og den skal gis til flere barnekull etter hvert. 40 % stipenddel for studenter vil bli en utgift vi må finne inndekning for hvert eneste år.

       Det kan være fristende å bevilge penger til populære formål. Men bruker vi oljepenger, ja så bruker vi penger som vil ta slutt omtrent samtidig som pensjonsforpliktelsene er på topp. Derfor må vi begrense bruken av oljepenger i dag. Det er ansvarlig, og det er rettferdig.

Sverre J Hoddevik (H) : Så langt denne hausten har Stortinget vore prega av visjonar. Avtroppande regjering sine uklare visjonar om Det norske hus vert avløyste av sentrumsregjeringa sine «beste ønske for julen og det nye år».

       Vår politiske kvardag har likevel behov for klare verkemiddel, konsekvensanalyserte verkemiddel for å nå realistiske mål.

       Vi står framfor behandlinga av neste års statsbudsjett, som dermed skal avklare noko av dette. Høgre vil vere gjenkjenneleg i denne prosessen. Vår politikk har m.a. som målsetting ein sterk, men avgrensa stat. Kjerneoppgåvene til staten må løysast betre og raskare. Dette krev ressursar og prioritering. Vilkåra for verdiskaping i næringslivet må gradvis forbetrast, og dei må vere langsiktige og føreseielege. Skatte- og avgiftstrykket må haldast under kontroll.

       Delingsmodellen må vidare forbetrast. Ikkje det motsette, som ligg i Jagland sitt budsjettframlegg. Det må skapast breiare opning for mellombels tilsetting gjennom endring av arbeidsmiljølova.

       Direkte næringsstøtte kan med fordel avløysast av forbetra generelle rammevilkår. Rammevilkår er ikkje minst infrastruktur, vegbygging og andre samferdsletiltak. Det må vere maktpåliggande å halde ved lag den prioriteringa av vegbygging som førre samferdslekomite la til grunn ved framlegget i Norsk veg- og vegtrafikkplan. Her har vi sjansen til å vise om vi verkeleg meiner noko med å ta heile landet i bruk.

       Likeins er det med skipsleia, eller farleiene, som det står i dokumenta. Forbetra merking og framkomstilhøve er viktige tiltak ved sida av hamne- og kaianlegg. Vi tek for gitt at den nye regjeringa si satsing på trafikktrygging også gjeld sjøverts.

       Særleg knyter det seg spenning til Bondevik-regjeringa si satsing på skipstunnel gjennom Stad. Så vidt vi veit, har samtlege samarbeidsparti dette anlegget programfesta i sine respektive program. I lys av den fortørninga som har vore uttrykt overfor tidlegare fiskeristatsrådar på grunn av manglande levering av dokument, forventar vi no at saka kjem raskt til Stortinget. Både noverande og førre regjering nemner behovet for fornying av kystflåten. Det er viktig at landets nest største eksportsektor får politisk merksemd. Det må likevel peikast på at brorparten av desse verdiane vert landa på kjøl over 34 m. Derfor er det viktig at ein også fokuserer på den havgåande flåten. Først då sikrar vi at vi i framtida vil ta heile landet og heile havet i bruk.

       Dette med å ta heile landet i bruk står som motstykke til utstrekt vernepraksis. Verning må ikkje finne stad utan at ein har fått grundig kjennskap til lokale forhold. Stortinget har aldri fått seg førelagt ei oversikt over omfanget av alle typar vern og dei konsekvensar dette har for distrikt, næringar og enkeltmenneske. Høgre vil ta eit slikt initiativ.

Britt Hildeng (A) : Forholdet mellom offentlig og privat forbruk, mellom tjenesteutbygging og kontantoverføringer vil prege de valgene vi stilles overfor i den videre utvikling av velferdssamfunnet.

       Arbeiderpartiet legger vekt på å sikre grunntryggheten for alle samt en rettferdig fordeling av godene. Denne målsettingen kan best oppfylles når vi har tilstrekkelige og tilgjengelige velferdstjenester som svarer til folks behov. Dette lå til grunn for den eldreplanen som ble fremmet av regjeringen Jagland i vår, og det er dette som ligger til grunn for Arbeiderpartiets utdanningspolitikk og for vår mangeårige satsing på barnehageutbygging.

       Arbeiderpartiet vil løfte dem som har det dårligst i samfunnet. Blant dem er enslige forsørgere, minstepensjonister, med lave inntekter og høye boutgifter, og vi mener at en sterkere og mer målrettet innsats vil ha større effekt for å bedre deres levekår.

       Det ligger sikkert gode intensjoner bak forslaget om å heve minstepensjonen med 1.000 kr i måneden. Men måten denne økningen gjennomføres på, kan komme til å røre ved helt grunnleggende prinsipper i selve folketrygdkonstruksjonen. Folketrygden bygger på to hovedprinsipper: Den skal sikre en økonomisk grunntrygghet for alle, samtidig som arbeidstakere gjennom innbetaling av trygdeavgifter bygger opp en tilleggspensjon. Den brede oppslutning folketrygden har, forutsetter innfrielse av begge disse prinsippene.

       Forslaget som foreligger fra Regjeringen om 1.000 kr økning i særtillegget, vil innebære at mange lavtlønte og deltidsarbeidende som gjennom hele sitt yrkesliv har betalt trygdeavgift, vil kunne komme til å få en lavere pensjon enn de som aldri har vært i lønnet arbeid eller betalt inn til trygden. Dette vil av mange bli opplevd som en urimelighet og vil kunne komme til å svekke tilliten til selve folketrygden.

       Regjeringens forslag kan også forstås som et første skritt mot et system med flat pensjon. Dersom forslaget varsler en politikk der tilleggspensjonen skal få mindre betydning i forhold til grunnpensjonen, kan vi være på vei mot et helt nytt pensjonssystem. Jeg vil sette pris på en redegjørelse fra Regjeringen om hvorvidt dette er deres intensjon.

       Det forslaget som er fremmet, er også egnet til å skape usikkerhet omkring selve trygdeoppgjøret. Det virker som om Regjeringen allerede nå har lagt begrensninger på og føringer for dette oppgjøret. Minstepensjonen skal heves med 1.000 kr, og Regjeringen understreker i sin politiske plattform at det skal skje med virkning fra det samme tidspunkt som trygdeoppgjøret.

       Er det da slik å forstå at Regjeringen mener at denne hevingen skal inngå som en del av trygdeoppgjøret? Og er Regjeringen innforstått med at den i så måte gjennom vedtak i Stortinget kan komme til å begrense Pensjonistforbundets og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons forhandlingsmuligheter? Dette er i tilfelle et helt nytt prinsipp for trygdeoppgjørene, og jeg vil be om at Regjeringen, før denne debatten tar slutt, redegjør for sine synspunkter i så måte.

Ursula Evje (Frp) : Jeg ønsker å ta utgangspunkt i noe det later til å være bred enighet om både i den avgåtte og i den nye regjering, nemlig skolereformene, den overordnede filosofi om en enhetsskole som representanten Jagland også favnet om da han i dag var inne på begrepet «livslang læring». Livslang læring er i prinsippet en helt naturlig og selvfølgelig prosess. Vi mennesker lærer fra vugge til grav enten det blir vedtatt i dette hus eller ei. Vi - de folkevalgte representanter - avgjør i stor grad rammene for innholdet i enhetsskolen, som nå står overfor en situasjon der basisfag må styrkes vesentlig, samtidig som det gis langt større valgfrihet for andre fagområder i skolen. De overordnede kvalitative mål for grunnskolen vil jeg ikke kommentere nå. Men er målene for enhetsskolen forenlig med det tiltakende problem vi ser daglig, nemlig at svært mange elever kjeder seg og derfor skaper situasjoner som vanskeliggjør undervisning for lærere og mottak av lærdom for andre elever? Vi vet at førsteklassinger til alle tider møter skolen med intense håp og ønsker om å lære å lese, skrive, regne og oppleve - få tilfredsstilt noe de ennå ikke vet hva er. Det er dette noe vi er forpliktet til å gi et meningsfylt innhold.

       Ved behandlingen av den utdanningspolitiske redegjørelsen 5. juni 1997 bad Stortinget om en grundig analyse av tilstanden i grunnskolen og de videregående skoler. Det foreligger imidlertid ikke noen slik tilstandsrapport. I henhold til opplysninger gitt av departementet, har det vært nær sagt umulig å forholde seg til rapporter i perioden fordi disse vektlegger ulike kriterier fra år til år og derfor ikke gir grunnlag for en entydig og målbar sammenstilling. Uten relevante konsekvensanalyser og forskningsbaserte gjennomganger av erfaring bygd på de år reformen har vært i drift, blir vedtak fattet på lite annet enn partiprogram og mavefølelse om at et offentlig system er uovertreffelig.

       Norge er et gjennomregulert land der all tenkelig og utenkelig virksomhet blir styrt ut fra et likhetsprinsipp. Men barn og unge mennesker er ikke i utgangspunktet like - de tenker ikke likt, de føler ikke likt og fungerer ikke likt. Derfor er det viktig å ivareta ulikheten og mangfoldet, gi spillerom for kreativitet og gleden ved å tilegne seg kunnskap.

       Asker kommune har i sitt forslag til handlingsplan tatt opp ideen om å konkurranseutsette kommunens skoler. Kan den norske skole settes ut på anbud? Det er en interessant tanke, som ikke uten videre bør kasseres fordi profesjoner kan føle seg truet. Det er tross alt brukerne som må prioriteres. Det vil nok bli påstått at en slik konkurranseutsetting av den norske skole vil føre til at god utdanning vil være avhengig av familiens økonomi. Men et slikt argument faller på sin egen urimelighet. Statens ansvar for at alle barn og unge får nødvendig skolegang og undervisning faller ikke bort fordi om skolene konkurranseutsettes. Staten har påtatt seg ansvaret for økonomien ut fra prinsippene om rettferdig beskatning. En skole for fremtiden må etter min oppfatning tuftes på variasjon og kreativitet, noe som det eksisterende system med enhetsskole vanskelig gir rom for.

       Hvordan er vi kommet i denne situasjonen at man kanskje med rette kan si at vi - den voksne generasjon - spiller rulett med unge menneskers fremtid som innsats når vi nå går inn i budsjettforhandlingene?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Arbeidarpartiet sin politikk er bygd på grunnleggjande verdiar som fridom, likskap og solidaritet. Det snakkar me ofte og gjerne om. Det er grunnlaget for vårt politiske engasjement, og det krev at me held fast på å vera ansvarlege i vår økonomiske politikk og på ein aktiv fordelingspolitikk.

       Sentrumspartia snakkar om utdeling, ikkje fordeling - meir til det meste utan at nokon skal betala noko meir.

       Regjeringserklæringa er òg heilt utan konkrete forslag som vil føra til auka inntekter for landet. Ei utsegn som «skatt etter evne» vert ikkje særleg truverdig når me ser tilbake til vårsesjonen. Då arbeidde dei no regjerande partia for å betra dei økonomiske kåra for reiarlaga og for aksjonærar som vert omfatta av delingsmodellen.

       Den nye regjeringa tek heller ikkje til orde for å skapa fleire verdiar - snarare legg dei opp til det motsette ved å ta til orde for lågare oljeutvinning og ved å auka presset i økonomien og slik medverka til auka prisar på varer og tenester, noko som fører til mindre eksport og utrygge arbeidsplassar.

       Det er interessant for dei fleste kor mange og kor sikre arbeidsplassar me har å fordela i dette landet. Å sikra dei som ynskjer det, gode og trygge arbeidsplassar, er det viktigaste me kan gjera for ei god fordeling. Det er ofte jobbane for folk flest som ryk først ved reduksjonar og nedleggingar. I den graden sjefane mistar jobben, får dei fallskjermar og/eller nye jobbar. Og i den graden dei med lengst utdanning og erfaring mistar jobben, får dei snart ein ny. Det er nok diverre oftast den tidlegare langtidsledige eller den aldrande slitaren som må gå først ved reduksjonar i talet på tilsette. Lite trykk i høve til etter- og vidareutdanningsreforma gjer fordelingsproblemet endå sterkare.

       Arbeid til alle er eit gode for den einskilde, men òg ein føresetnad for vår felles velferd. Skal velferda sikrast langsiktig, må me redusera oljeavhengnaden og ikkje gjera som Bondevik-regjeringa - å auka oljeavhengnaden.

       Den nye regjeringa lovar meir til alle gode føremål. Det er eit sjansespel som vanlege folk kan koma til å måtta betala dyrt for med t.d. større arbeidsløyse og høgare renter på lån.

       Isolert sett kan det vera gode argument for å løyva meir pengar til ulike føremål. Men eg vil peika på to område som Regjeringa neppe kan ha tenkt skikkeleg gjennom.

       Det første er auka minstepensjon til alle i form av auka særtillegg. Det er ei dyr reform fordi ho vil gjelda nær 300.000 pensjonistar same kva anna inntekt dei har, og kva formue dei har. I tillegg vil ein slik auke føra til at mange som har små tilleggspensjonar, vil få mindre inntekter enn minstepensjonistane. Det vil vera blodig urettferdig og heilt uforståeleg for mange som har betalt inn for å sikra seg slik tilleggspensjon.

       Arbeidarpartiet sitt alternativ er å målretta tiltaka betre - ved å auka bustøtta til dei som har minst, ved å auka barnetillegget for pensjonistar og ved å auka overgangsstønaden til einslege forsytarar.

       Det andre er kontantstøtte til småbarnsforeldre, som mange har snakka om før. Familiar som ikkje etterspør eller får barnehageplass, skal få eit beløp tilsvarande statsstøtta i såkalla kontantstøtte. Dette er eit heilt nytt prinsipp i Noreg. Det bryt grunnleggjande med ideen om eit solidarisk samfunn der menneske yter etter evne og får etter behov, og ein kan spørja seg kva det neste vert. Vert det å tilby private - t.d. døtrer og svigerdøtrer - 30.000 kr pr. mnd. for å stella gamle og sjuke heime i staden for å etterspørja sjukeheimsplass, eller vert det å tilby betaling for ikkje å nytta skulefritidsordninga? Dette er ny kurs mot eit mindre solidarisk samfunn.

       I tillegg er kontantstøtte eit feil tiltak:

       Arbeidarpartiet sitt alternativ for ein betre familiepolitikk er - i tillegg til å føra ein ansvarleg økonomisk politikk med auka sysselsetjing og låge renter - å betra permisjonsordningane for småbarnsforeldre, utvida tidskontoordninga, differensiera foreldrebetalinga i barnehagen etter opphaldstid og på sikt å få ei kjernetid i barnehagen som er gratis.

       Arbeidarpartiet tek slik til orde for ein framtidsretta politikk som byggjer på ansvar og fordeling.

Per Sandberg (Frp) : Det vil være vanskelig ikke å kunne si at erklæringen fra den nye regjeringen inneholder politiske signaler som Fremskrittspartiet finner positive, men mange områder henger det forsatt mange spørsmålstegn ved.

       Det kan virke som om statsministeren og den nye regjeringen har satt seg som mål å gjennomføre gjenoppbygging av Det norske hus eller kanskje enda bedre den norske familien. Bygging av Det norske hus var som kjent målet for den forrige regjeringen, med den forskjell at da var oppgaven lagt til én minister. Nå kan det derimot se ut som om alle statsrådene sammen skal stå for oppgaven. En annen vesentlig forskjell jeg tolker ut fra erklæringen, er at byggingen nå skal skje nedenfra og opp i motsetning til under den forrige regjeringen, som konsentrerte byggingen ovenfra og ned. Familien er tross alt grunnmuren i det norske samfunnet, og det er vel det Fremskrittspartiet har ment var nødvendige tiltak på et langt tidligere tidspunkt, nødvendige tiltak for å tilbakeføre den private omsorgen dit den hører hjemme, nemlig hos den norske familien, og derfra gjenskape et samfunn som er preget av «respekt for det enkelte mennesket, personlig ansvar, omsorg og omtanke», som Regjeringen sier i sin erklæring.

       En må i mye større grad begynne å fokusere på hvorfor det norske samfunnet og hvorfor den norske familien er i ferd med å gå i oppløsning, istedenfor å bruke mer og mer ressurser på å reparere de negative resultatene vi ser gro fram på grunn av en bevisst politikk.

       Dette håper jeg og tror jeg er intensjonene til den nye regjeringen når den ønsker å sette ned en kommisjon med sikte på å snu den forvitringen det norske samfunnet er inne i. Dette stiller Fremskrittspartiet seg positiv til. Jeg håper at denne kommisjonen også vil se på virkningen det høye skatte- og avgiftsnivået har for blant andre barnefamiliene.

       I resten av innlegget vil jeg komme med noen bekymringer jeg har, og som mange andre nordtrøndere nå deler med meg. Det gjelder Regjeringens syn på distriktspolitikken knyttet til Nord-Trøndelag og Innherad-regionen. Det er utnyttelsen av den norske gassproduksjonen jeg vil dra fram.

       Norske Skogindustrier og Elkem presenterer med det første et av Norges største industriprosjekter noensinne på Skogn og i Mosjøen. Henholdsvis 8 milliarder og 2 milliarder kr planlegges investert. Forutsetningen er at en får konsesjon til å bygge et gasskraftverk. Forutsetningen for at det skal bygges et gasskraftverk er Norske Skogs planer om en fjerde papirmaskin på Skogn samt en fabrikk for gjenvinning av returpapir. Selv om det fortsatt arbeides med planer om å sikre nok kraft fra Statkraft eller ved import fra utlandet, er konklusjonen både i Norske Skog og Elkem at det ikke finnes et bedre kraftprosjekt enn et gasskraftverk. Blir ikke kraftsaken løst, blir det verken en ny papirmaskin eller returpapirfabrikk. Tvert imot kan det bety starten på en nedbygging av industrien på Fiborgtangen.

       Når det gjelder konsekvensene av en nedbygging av disse lokomotivene i Distrikts-Norge, er det vel ikke nødvendig å gå i detalj. Men jeg vil avslutte med å henstille til den nye regjeringen og den nye olje- og energiministeren om ikke å neglisjere de enorme positive ringvirkningene disse industriprosjektene vil få for Midt-Norge, i hvert fall ikke neglisjere dem før planene er nøye gjennomgått. Det er for meg rett og slett et paradoks at vi som produsenter av gass i neste runde skal eksportere verdien av foredlingen og arbeidsplassene disse investeringene vil kunne bringe bl.a ute i distriktene.

Presidenten: De talere som var satt opp på dagens talerliste, har nå hatt ordet. Ingen flere har verken latt seg lokke eller true til å ta ordet i kveld.