Sak nr. 1
Hans Majestet Kongens tale til det 142. Storting ved dets åpning og melding om Noregs rikes tilstand og styring

sak nr. 2
Regjeringens erklæring i Stortingets møte 21. oktober 1997

       Jeg har ikke noe spørsmål til statsministeren, men to punkter som jeg tror det ville være klokt av statsministeren å ta med seg. Det ene er at det viktigste av alt for Arbeiderpartiet er å trygge arbeidsplassene og presse arbeidsledigheten ytterligere tilbake. Skal vi klare det, må vi fortsatt holde stabile valutakurser og lave renter. Da må vi føre en ansvarlig økonomisk politikk uten mer bruk av oljepenger.

       Det andre er at det er forskjell på fordelingspolitikk og utdelingspolitikk. Selv om Norge akkurat nå har mye penger, vil det være direkte umoralsk å innbille folk at vi både kan gi skattelettelser til de rike, hjelpe dem som er dårligst stilt, og dele ut kontantutbetalinger i størrelsesorden 6-8 milliarder kr i året. Dette vil før eller siden sprekke. Samfunnets verdigrunnlag er bygd på alles rett til arbeid og rettferdig fordeling. Ingen av disse verdiene trygges hvis vi ikke er i stand til å gjøre valg. Skal vi ha noe håp om å finne løsning på statsbudsjettet for 1998, må Regjeringen legge merke til dette og ikke komme med sånne flåsete bemerkninger som statsministeren har i Dagbladet i dag, at jeg i går bare var opptatt av økonomi og ikke verdier. Arbeidsledighet er det verste som finnes i et samfunn, den er nedbrytende for det enkelte mennesket og for samfunnet, og det mest nedbrytende i politikken er å ikke holde ord og ikke gjøre noen valg i det hele tatt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Thorbjørn Jagland sa at jeg har fremstilt det som om det er uvanlig at en regjering frivillig går av etter valg. Det lurer jeg på hvor Jagland har fra. Jeg har ikke sagt det, verken i dag eller tidligere. Men jeg har konstatert det faktum at Jagland frivillig satte et mål som han måtte oppnå for å fortsette, nemlig 36,9 %, og derfor frivillig gikk av.

       Jeg har ikke sagt at Arbeiderpartiet skal ha ansvar for en ny regjering. Det ville nok være for mye å forvente. Men det jeg har understreket, er at når arbeiderpartiregjeringen frivillig har gått av, så har dette partiet som andre, men ikke minst som det største partiet, ansvar for at vi får ryddige og gode arbeidsforhold her i Stortinget når det ikke ligger til rette for en flertallsregjering. Dette er det også folk i hans egen partipresse som mener. Jeg får sitere fra den avisen som kanskje står ham aller nærmest, nemlig avisen Fremtiden i Drammen. Det er redaktør Egil Knudsen som sier følgende den 18. oktober:

       «Selvsagt må Arbeiderpartiet i opposisjon stå fram med sitt politiske alternativ, men det er heller ikke et stort opposisjonspartis oppgave å gjøre samfunnet umulig å styre. Spesielt ikke når det selv har valgt å tre til side på bakgrunn av valgresultatet.»

       Meget kloke ord fra Drammen og Buskerud.

       Så er jeg enig med Thorbjørn Jagland i at det er forskjell på utdeling og fordeling, og denne Regjeringen er opptatt av en rettferdig fordeling. Det er derfor det bekymrer oss at forskjellene har økt i Norge de siste ti år, for øvrig de ti år vi har hatt nesten sammenhengende arbeiderpartistyre. Derfor vil Regjeringen ta tak i dette, analysere det og fremme forslag for å søke å motvirke en slik utvikling.

       Når det gjelder verdidebatten, må jeg si at slik den foregikk her i salen i går, utmerket nok Arbeiderpartiet seg ved ensidig å knytte den til spørsmålet om økonomisk ansvarlighet. Det er en viktig verdi, men jeg tror det er dypere dimensjoner og dypere strømninger i det norske folk nå som en gjør klokt i å lytte til og ta opp i verdidebatten.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg merket meg med interesse og tilfredshet at statsministeren poengterte den sterke utlånsveksten på 101 milliarder kr de siste tolv måneder. Etterspørselsvirkningen i makroøkonomisk forstand er jo selvsagt relativt lik når det er økt etterspørsel, enten den kommer fra lånefinansiert etterspørsel eller på annen måte. Det er merkverdig at enkelte da hefter seg opp i relativt små beløp som skyldes finanspolitikken, når det er en slik økt etterspørsel som er lånefinansiert.

       Så er det også slik at vi kommer mot et viktig lønnsoppgjør, hvor de fagorganiserte medlemmer i fagbevegelsen selvsagt først og fremst er interessert i å trygge sine arbeidsplasser. Grunnlaget for lønnsoppgjørene vil som regel være forskjellige faktorer, men den kanskje aller viktigste er inflasjonsforventninger og inflasjonens størrelse. Dess lavere inflasjon, dess større mulighet for moderate lønnsoppgjør i tråd med solidaritetsalternativet.

       Da vil jeg gjerne spørre statsministeren om han når han skal lage sitt budsjett, ikke også bør vurdere noen reduksjoner i avgiftene som kan bidra til å redusere prisstigningen, i stedet for avgiftsøkninger som nettopp øker prisstigningen og setter lønnsoppgjørene i fare. Alle fagorganiserte har en fordel av lav prisstigning. Det er langt viktigere for alle i dette land enn valutakurs og eventuelle renter, for det omfatter nettopp hele befolkningen. Vil derfor også Regjeringen vurdere å gjøre inflasjonsmål til den viktigste bærebjelke for den økonomiske politikk, i likhet med det flere andre land i den senere tid har gjort?

       Jan Petersen (H) : Jeg la merke til at også statsministeren i likhet med svært mange andre har forsøkt å finne ut av det rasjonelle handlingsmønsteret ved arbeiderpartiregjeringens avgang. Det tror jeg sant å si vi kan glemme. Det er ikke mulig å finne. Det tror jeg må være konklusjonen på disse to dagers debatt.

       Jeg lyttet med stor interesse til det statsministeren sa da han bekreftet behovet for og ønsket om bred enighet om norsk utenrikspolitikk. Jeg vil for mitt vedkommende bekrefte dette tilbake igjen, men det betyr også at den nye regjeringen må ha et meget nært konsultasjonsforhold til Stortinget når det gjelder de viktige utenrikspolitiske veivalg.

       En av de aller største utfordringer vi står overfor, er nettopp faren for at Norge blir marginalisert i forhold til de viktige og tunge politiske beslutningsprosessene.

       Jeg har lyst til å minne statsministeren om at når det gjelder Schengen-samarbeidet, har Stortinget allerede tatt stilling til de konstitusjonelle forhold. Hvis det derfor er ytterligere ting man skal ta stilling til, er det det som foranlediges av Amsterdam-erklæringen og intet annet.

       Så til mitt spørsmål. Et område hvor jeg synes Regjeringen viser en usikkerhet, er i forhold til de kravene som globaliseringen og det moderne samfunn stiller oss overfor. Det virker som om de møter dette med en slags ny variant av «vi vet det, men vi liker det ikke». Realiteten er jo at det som sies om samferdsel, om privatisering, om statlige eierandeler og ikke minst om desentralisering, hvor man mest snakker om desentralisering til kollektiv makt, tyder på at det er atskillelig nostalgi i den nye regjeringen. Mitt spørsmål er simpelthen: Hvis ikke Regjeringen nå er villig til i større grad å modernisere, omorganisere, privatisere, ser ikke statsministeren da at han i virkeligheten sørger for at ressurser som kunne vært brukt til høyt prioriterte formål som helse, som pensjonister, isteden brukes til å holde i live gammeldagse og foreldete strukturer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig med representanten og Høyres leder Jan Petersen i at en regjering bør holde nær kontakt med Stortinget i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det har vi jo organer til i dette hus, og det vil denne regjering benytte seg av, og i særdeleshet er det viktig når vi har en mindretallsregjering. Det er vår klare intensjon.

       Når det gjelder Schengen, sier Petersen at Stortinget har tatt stilling til de konstitusjonelle spørsmål. Men det er jo en viktig forandring vi nå står overfor, nemlig at Schengen-samarbeidet skal integreres i EU, både i søyle III, men også i søyle I - altså den overnasjonale. Det er klart at det reiser en del spørsmål som en regjering plikter å utrede. Og det tror jeg alle vil være tjent med den dagen det skal treffes et endelig standpunkt til en eventuell Schengen II-avtale, at vi vet at standpunktene da er basert på trygge, konstitusjonelle forhold.

       Dertil kommer at den forrige regjerings proposisjon om den inngåtte Schengen-avtale ble utsatt for betydelig kritikk av folkerettslærde, også jurister som var positive til Schengen-avtalen, fordi proposisjonens omtale av konstitusjonelle spørsmål var svært begrenset. Vi tar sikte på en grundig utredning, slik at vi kan unngå en slik debatt og usikkerhet på det grunnlag.

       Når det så gjelder viktige infrastrukturtjenester i samfunnet, tror ikke jeg det er nok bare å la utviklingen gå sin gang. Omorganisering og modernisering er riktig og nødvendig. Men Petersen sa liksom i samme slengen også «privatisering», og det innebærer ikke alltid en fornuftig omorganisering eller modernisering - desto mindre når det gjelder viktige tjenester som post og tele, som skal være likeverdig tjenestetilbud for alle i bygd og by i dette landet; da kan vi ikke legge rent bedriftsøkonomiske hensyn til grunn.

Kristin Halvorsen (SV) : Regjeringen har foreslått å nedsette en verdikommisjon. Det syns vi i SV er spennende, og det er mottatt med forventninger i mange miljøer. Fra SVs side syns vi det er særlig to viktige verdidebatter som må være med. Den ene er hvordan vi i en verden som stadig blir mindre, der ulike kulturer, religioner og livssyn kommer tettere på hverandre, kan sørge for å møte dette med åpenhet, med nysgjerrighet, med toleranse, med ønske om å lære av hverandre og utfordre våre egne fordommer istedenfor å trekke oss tilbake og dyrke våre egne fordommer.

       Alle som kjenner Odd Børretzens vise om hans bestemor som bodde på Vestlandet og brukte flere døgn på å komme til Grorud, og som var veldig redd for svensker, men det gjorde ikke så mye, for hun traff aldri noen svensker, alle de skjønner hva jeg mener.

       Det andre er: Hvordan kan vi i en global økonomi der troen på markedsideologien sprer seg ikke bare til den arenaen der salg av varer og tjenester foregår, men også til alle andre samfunnsområder, utfordres av verdisyn som setter hensyn til miljø, som setter hensyn til å bekjempe fattigdom foran spekulasjonsøkonomi, grådighetskultur og ønsket om mest mulig kortsiktig gevinst? I den verdidebatten har SV noe å bidra med. Det vil også mange andre partier ha. Den største utfordringen vil jo være hvordan en kan sikre at en verdidebatt blir noe som folk flest vil være med på, at det ikke blir en eksklusiv debatt for beleste kvinner og menn der vi andre ikke tør å åpne kjeften fordi vi ikke er så godt skolert. Derfor har SV lagt inn et forslag i dag som jeg gjerne vil utfordre statsministeren til å svare på. Vil statsministeren invitere Stortinget til en diskusjon om kommisjonens mandat og arbeidsform før arbeidet går i gang? Vi andre har også noe å bidra med!

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg får si til SVs leder at jeg var - som jeg av og til sier - glad for det spørsmålet, for det gir meg anledning til å si noe som jeg ikke fikk tid til på slutten av mitt innlegg, men som også er svar på representanten Halvorsens replikk.

       Jeg tror at noe av oppgaven for en slik verdikommisjon blir å drøfte hvordan vi kan levendegjøre og styrke verdier i vår egen kulturarv, vår kristne og nasjonale, og kombinere det med en åpenhet og en toleranse overfor de kulturer vi har fått flere representanter for i Norge - fremmede kulturer. Derfor tror jeg f.eks at det kan være en idé å ha med en representant for innvandrergruppene i en slik verdikommisjon.

       Regjeringens intensjon er for øvrig at denne kommisjonen skal være bredt sammensatt så vel politisk og faglig som livssynsmessig. Jeg noterte meg Høyres ønske i går om bredde i forbindelse med kommisjonens arbeid, og jeg noterte meg representanten Kristin Halvorsens signaler om viktigheten av å ta opp barnas situasjon, miljø for barna, holdningsdannelser for barna og at verdier og moral selvsagt også gjelder det økonomiske liv. Det trengs mange steder bedre økonomisk moral i dette samfunnet.

       Jeg tror at skal folk kjenne seg vel, trengs mer enn materielle goder. Manges problem og behov har en langt dypere dimensjon. Visjonen for meg er et samfunn av mennesker som tar vare på hverandre, har fotfeste i etiske normer og livsverdier og på et slikt grunnlag tåler og tar en frisk debatt med mennesker av andre oppfatninger og på denne måten skaper en etisk og verdimessig bevisstgjøring. Det ønsker denne regjering.

       Derfor er jeg også positiv til intensjonen i SVs forslag, og vil mer enn gjerne invitere Stortinget til en bred debatt om opplegget for et slikt kommisjonsarbeid. I hvilken form vi skal gjøre det, får vi komme tilbake til og gjerne også drøfte med forslagsstilleren. Jeg ser for meg at prosessen i en slik verdikommisjon skal være åpen, f.eks med seminarer og drøftinger rundt omkring i landet så flest mulig kan trekkes inn så det ikke blir en lukket prosess.

Thorbjørn Jagland (A) : Det virker på meg som om de andre partiene i denne sal nærmest er sorgfulle over at Arbeiderpartiet gikk av. Det rimer jo ikke med hvordan man opptrådte her i denne salen før valget, og i hvert fall ikke med hva man sa i valgkampen.

       Vi skal være med på å finne løsninger, så jeg er helt enig i det som står i avisen Fremtiden i Buskerud - jeg håper at statsministeren fortsetter å lese den - men vi kan ikke være med på noe vi er helt imot og som vi sa fra i valgkampen om at vi er imot. Der må Regjeringen finne løsninger sammen med de partiene som er for det Regjeringen går inn for.

       Vi vil fortsette en familiepolitikk som bygger på ordninger, dvs. barnetrygden, foreldrepermisjonen og barnehager, som går til alle barn. Det er Fremskrittspartiet og Høyre som er enig i den nye regjeringens opplegg for kontantstøtte som forbeholdes noen enkelte barnefamilier.

       Vi må bygge på retten til arbeid, og vi må bygge på rettferdig fordeling. Det er de svakeste som rammes hvis politikerne ikke kan gjøre noen valg. De kan ikke klare seg med bare ord. Jeg håper Regjeringen nå vil legge alle kort på bordet, slik at vi får fram hva som er Regjeringens egentlige prioriteringer og klare valg i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet. Det sies i korridorene at kontantstøtte til enkelte småbarnsforeldre ikke skal komme før i revidert nasjonalbudsjett fordi ordningen ikke skal gjelde før fra 1. august. Jeg vil her vise til bevilgningsreglementets § 4 der det står:

       «Budsjettet skal omfatte samtlige statsutgifter og statsinntekter i budsjetterminen, så langt de kan forutses når budsjettet blir endelig vedtatt.»

       Hvis man prøver seg på noe lureri her, har man ikke lagt grunnlaget for en ordentlig behandling av statsbudsjettet der vi kan gjøre de klare valg som denne salen faktisk er nødt til å gjøre. Jeg ber om at Regjeringen legger alt på bordet slik at vi kan få en ordentlig politisk debatt om hvilke prioriteringer vi skal foreta i fordelingspolitikken og som har virkning for sysselsettingspolitikken vår.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det preger i hvert fall ikke sentrumspartiene at vi skulle være «sorgfulle» over at Arbeiderpartiet gikk av! Det har vært mye entusiasme og glede rundt denne regjeringsdannelsen, så det er i hvert fall ikke en dekkende beskrivelse av vår situasjon. Og jeg har inntrykk av at den gleden går ganske langt utover i folket. Jeg tror mange syns det var sunt og befriende å få et skifte.

       Så sier Arbeiderpartiets leder at de ikke kan være med på ting de er helt imot, men så enkelt er jo ikke dette. Thorbjørn Jagland inviterte meg til opp til flere budsjettdrøftinger i forrige periode, og jeg stilte opp, og jeg var villig til å gi og ta. Jeg var villig til å gå bort fra en del av Kristelig Folkepartis primære prioriteringer for å være med og gi landet et ansvarlig budsjett. Og jeg må forvente en tilsvarende holdning om vi nå har byttet roller. Det er ikke noe mer vi forventer, men det forventer vi.

       Så til kontantstøtten. Arbeiderpartiet sier at den skal forbeholdes noen få familier. Men det er jo Arbeiderpartiet som vil forbeholde støtten til noen familier. Det er jo det som er dagens system. For i tillegg til barnetrygden, som går til alle, får de som har en barnehageplass, vel 60.000 kr i offentlige subsidier. Og det syns jeg det er bra de får, slik at prisene kan holdes nede. Men de som ikke har barnehageplass, får ikke noe av dette. Det er jo dagens system som forbeholdes noen. Vi vil altså at statsstøtten som går til barnehager, også skal kunne gå til dem som ikke vil eller ikke får barnehageplass. Det er jo vi som vil ha utjamning og rettferdighet her!

       Så sier representanten Jagland at «det sies i korridorene» at dette ikke skal tas opp før i revidert nasjonalbudsjett. Jeg vil vel anbefale Jagland å høre på hva som sies fra Stortingets talerstol og ikke i korridorene. Og fra Stortingets talerstol sa i går barne- og familieministeren klart at pengene selvsagt skal legges inn i tilleggsproposisjonen. Det plikter vi ifølge bevilgningsreglementet. Men vi har også sagt at siden dette er en omfattende nyordning i familiepolitikken, må det legges fram som egen sak for Stortinget. Men pengene legges inn i tilleggsproposisjonen. Utformingen av ordningen utover det vi har sagt i erklæringen, kommer som egen sak.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne fremme det forslaget som er omdelt på plassene og som heter forslag nr. 1 til dagens debatt. Men jeg tror på bakgrunn av statsministerens svar på min replikk i stad at det umiddelbart kan gjøres om til et oversendelsesforslag, slik at innledningen endres til: «Det henstilles til Regjeringen å invitere Stortinget ....» Takk!

Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på reglementsmessig måte.

       Jens Stoltenberg (A) : Arbeiderpartiets politikk bygger på grunnleggende verdier som solidaritet, likeverd og vern av miljøet. Men politikken vår gjør mer enn å bygge på verdier, den handler om å omgjøre disse verdiene til virkelighet, om å forandre hverdagen slik at den blir mer i samsvar med våre verdier. Da trenger vi virkemidler, da trenger vi gjerninger for å virkeliggjøre verdiene.

       Når vi er opptatt av å holde orden i økonomien, er det ikke fordi orden i økonomien er noen verdi i seg selv. Budsjettbalanse, prisstigning og overskudd på statsbudsjettet er bare økonomiske virkemidler uten verdi i seg selv. Men disse økonomiske virkemidler, disse økonomiske størrelsene, er viktige fordi de sier noe om vår evne til å virkeliggjøre mer grunnleggende og viktige verdier.

       Arbeid til alle er en verdi som vi bare kan få dersom vi lykkes i å holde orden i økonomien. Sterke velferdsordninger som gir et tryggere og varmere samfunn, er en verdi vi bare kan få med en sterk økonomi som gir inntekter til å betale velferden. Derfor må vi mestre harde økonomiske realiteter for å sikre myke verdier.

       Solidaritet og omsorg for hverandre er viktige verdier for Arbeiderpartiet. Spesielt har vi vært opptatt av at foreldre skal ha tid og mulighet til omsorg og nærhet til sine barn. Derfor er det lenge siden Arbeiderpartiet foreslo og fikk flertall for kontantstøtte til barnefamiliene. Det skjedde i 1947. Da kalte vi kontantstøtten for barnetrygd. I de senere årene har vi vært mest opptatt av å bygge ut kontantstøtte til de familiene som har de minste barna. Fødselspenger til hjemmearbeidende er økt kraftig, og foreldrepermisjonen, som også er en kontantstøtteordning, er økt fra 16 uker til ett år de siste årene med arbeiderpartistyring.

       Vi bruker på statsbudsjettet 20 milliarder kr til ulike kontantstøtteordninger til barnefamilier, og så bruker vi 4 milliarder kr til statsstøtte til barnehager. Det er bra. Begge deler er viktig, og det er ikke slik at vi ikke bruker penger på kontantstøtte. Vi bruker om lag fem ganger så mye penger over statsbudsjettet til kontantstøtte til barn og barnefamilier som vi gjør på barnehager.

       Utbygging av foreldrepermisjon har gitt foreldre mer tid og barn mer omsorg og trygghet. Politiske handlinger har på denne måten virkeliggjort viktige verdier.

       I mange av våre naboland går antallet barnefødsler ned. I Norge går antallet fødsler pr. kvinne opp. Samtidig øker den kvinnelige yrkesdeltakelsen. Vi vet ikke sikkert hvorfor norske kvinner føder flere barn og samtidig tar mer utdanning og er mer yrkesaktive enn kvinner i andre industriland. Men vi vet at høyere barnetrygd, lengre foreldrepermisjon og økt barnehagedekning har gjort det lettere å kombinere arbeid og familie.

       Denne politikken vil Arbeiderpartiet videreføre. Derfor har vi foreslått at foreldrepermisjonen skal kunne tas ut i 70 uker istedenfor ett år, og at fedre skal tjene opp egne rettigheter til permisjon. Dette vil innebære økt kontantstøtte til barnefamilier og økte muligheter til at foreldre er hjemme med barna sine når de er små.

       Arbeiderpartiet er ikke mot kontantstøtte til barnefamilier. Det vi er mot, er at støtten skal knyttes til at barna ikke går i barnehage. Denne helt spesielle formen for kontantstøtte vil innebære at mange vil tape på å gå ut i arbeid, og det vil først og fremst gjelde kvinner, og at vi med offentlige penger stimulerer dagmammaordninger på bekostning av barnehageutbygging. Det vil barna tape på.

       Foreldre som er i arbeid, og som har barna i barnehage, betaler til dels svært høye egenandeler for barnehageplasser. I tillegg betaler de skatt. Jeg tror foreldre med barn i barnehage ikke helt ut forstår at det skal være så urettferdig at staten gir driftstilskudd og statsstøtte til barnehagene.

       Å ta vare på naturen og miljøet vårt er en viktig verdi for Arbeiderpartiet. Faren for global oppvarming er en av de viktigste truslene mot vårt miljø, og derfor må vi få ned utslippene av klimagasser. I disse dager pågår det viktige internasjonale forhandlinger om en ny klimaavtale, en avtale som skal sikre lavere utslipp av klimagasser.

       Den avgåtte arbeiderpartiregjeringen utformet et omfattende og krevende mandat for disse forhandlingene. Vi gikk inn for konkrete, bindende krav til utslippsreduksjoner, og vi gikk inn for en avtale som kunne gi oss størst mulig reduksjoner til lavest mulig kostnader. Bare på denne måten kan vi få en internasjonal avtale som er god nok til å sikre store nok reduksjoner i utslippene av klimagasser. Blant annet gikk arbeiderpartiregjeringen inn for i sitt mandat:

       Dette forhandlingsopplegget ble sterkt kritisert av en lang rekke representanter for mellompartiene både i og utenfor stortingssalen. Jeg er derfor glad for at sentrumspartiene nå har snudd, og at Regjeringen Bondevik nå står på det forhandlingsmandatet den avgåtte arbeiderpartiregjeringen utformet. Jeg er også glad for at sentrumspartiene og Bondevik-regjeringen nå tar med

       alle klimagasser i sin klimapolitikk og sine klimamålsettinger, mens de så sent som i går bare knyttet målsettingen til CO₂-utslipp og kritiserte oss for å ta med alle klimagassene. Det er gledelig at Regjeringen så raskt har justert sine standpunkter.

       Vi står midt oppe i krevende og viktige forhandlinger for å få til en internasjonal klimaavtale. Det er viktig at den norske regjeringen har klare holdninger, og at Regjeringen er en pådriver i disse forhandlingene. Usikkerhet og uklarhet om det norske forhandlingsmandatet kan svekke mulighetene til å få til en avtale. Den usikkerheten som er skapt om det norske forhandlingsmandatet, bør derfor ryddes av veien. Det kan Regjeringen gjøre ved på nytt å understreke at den står på det opprinnelige forhandlingsopplegget.

       Rettferdig fordeling av goder og byrder er en verdi Arbeiderpartiet mener bør prege samfunnsutviklingen. Det er en viktig verdi for oss.

       Dagens system for beskatning av formue er ikke rettferdig. Derfor vil Arbeiderpartiet endre dette systemet.

       De som plasserer formuen sin i aksjer, får opptil 70 % avslag i formuesskatten. De som setter sparepengene i banken, får ikke noen skattefordeler i det hele tatt. Samtidig vet vi at de som har store formuer, plasserer mye penger i aksjer, mens de som har lite sparepenger, plasserer pengene i banken. Denne forskjellen henger nok sammen med at de som har mye formue, har råd til å ta sjansen på å plassere pengene i aksjer, der kursene kan svinge mye, mens de som bare har litt oppsparte penger, ikke kan ta den risikoen, og derfor må plassere pengene sine i banken.

       Resultatet av dagens system for beskatning av formuer er at en pensjonist med lav inntekt, kanskje en minstepensjonist, med gjeldfri leilighet og 50.000 kr i banken betaler formuesskatt, mens en som har 10 mill. kr i aksjeformue og en belånt villa et sted i landet, altså gjeld på boligen sin, kommer ut med null formuesskatt. En pensjonist med litt opptjente sparepenger i banken betaler altså formuesskatt, en med stor aksjeformue betaler ingenting.

       Dette er ikke rettferdig. Arbeiderpartiet har derfor foreslått å øke fribeløpene og senke satsene i formuesskatten. Samtidig fjerner vi skatterabattene til de med de store aksjeformuene. Høyere fribeløp og lavere satser i formuesskatten betyr lavere skatt på oppsparte penger. Det vil fremme sparing, og det tar jeg som en selvfølge at Bondevik-regjeringen vil støtte når den er så opptatt av å fremme sparing, og at den ikke vil ha høyere sats på sparing enn det arbeiderpartiregjeringen har foreslått.

       Derimot er jeg litt usikker på om sentrumsregjeringen vil støtte vårt forslag om å fjerne skattefordelen til dem med stor aksjeformue. Hvis sentrumspartiene går sammen med Høyre og Fremskrittspartiet for å sikre disse skatterabattene, betyr det at vi fortsatt vil ha et system som gjør det mulig for dem med mange millioner i aksjer å betale null i formuesskatt. Det vil være urettferdig.

       Hvis de borgerlige partiene opprettholder dette hullet i skattesystemet, betyr det at de opprettholder en av de største og mest alvorlige urettferdighetene i vårt skattesystem, og de opprettholder et hull som de med store formuer og store inntekter er blitt stadig flinkere til å benytte seg av. Hvis Arbeiderpartiet skal kritiseres for noe, må det være at vi ikke har tettet dette hullet før, ikke at vi nå foreslår å tette det.

       I Dagbladet kunne vi forleden få en interessant innføring i enkelte bibeltekster. Blant annet ble vi minnet om at det i Jakobs brev står skrevet at liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger! Det er gode ord. Verdier må vi ha, men de må styre våre handlinger. I motsatt fall vil vi oppleve at troen er død uten gjerninger. Man kan ikke bare snakke om rettferdighet. Man må gjøre noe for det. Hvis ikke blir det ikke samsvar mellom tro og gjerning, og det er ikke bra.

       Siden Stoltenberg og Arbeiderpartiet har sånt behov for å sette penger på bok, har jeg en idé om hvordan man kan finne midler. Det tidligere Norman-utvalget kom til den konklusjon at potensialet for besparelser innenfor offentlig sektor ved å innføre konkurranse var betydelig, ja helt opptil 20 milliarder kr på kort sikt og opptil 100 milliarder kr på lang sikt. Det vil si at ved å gjøre noe som skjer alle andre steder enn i det offentlige, nemlig å konkurrere, vil en spare det offentlige for betydelige beløp. Erfaringer fra Norge og andre land viser at utvalgets konklusjon er riktig. Erfaringene viser i tillegg og har som behagelig bivirkning at servicenivået på tjenestene stiger.

       Jeg kan glede representanten Stoltenberg med at dette heller ikke er inflasjonsdrivende. Det er penger som kan saltes ned til fremtidige generasjoner, eller man kan bruke dem til andre gode formål. Men spørsmålet blir da: Siden Stoltenberg og Arbeiderpartiet skylder på inflasjon hver gang penger skal brukes, vil da Stoltenberg og Arbeiderpartiet være med Fremskrittspartiet og starte med konkurranseutsetting i offentlig sektor, slik at frie midler kan fremskaffes, midler som fritt kan brukes uten å være inflasjonsdrivende? Fremskrittspartiet vil kunne være med på å starte i det små.

Jens Stoltenberg (A) : Replikanten sammenlignet meg med Onkel Skrue. Det er en sammenligning jeg har

       hørt før, og som jeg har tatt sterkt avstand fra en lang rekke ganger. Jeg leser Donald hver torsdag. Da kommer det i posten - sønnen min abonnerer på det. Jeg er godt kjent med Onkel Skrue, og han er minst like ufordragelig i dag som han var i min barndom. Han er gjerrig, han er vemmelig mot Onkel Donald og nevøene, og han ønsker ikke å bruke penger. Jeg er ikke tilhenger av Onkel Skrue og er uenig i det han står for.

       Det er viktige forskjeller mellom Onkel Skrue og den tidligere finansministeren. Den viktigste forskjellen er at mens han badet i og forvaltet sine egne penger, forvaltet regjeringen våre felles sparepenger. Det er forskjell på oljepenger og andre penger, bl.a fordi oljepengene skyldes at vi tapper og reduserer en del av vår nasjonalformue, nemlig den oljen vi har i bakken. Det vi prøver, er å omplassere formuen fra olje i bakken til penger i banken. Et av paradoksene i Norge er at de partiene som er minst for å tjene oljepenger, er mest for å bruke dem. Et annet paradoks er at de som er mest bekymret for det private forbruket, foreslår tiltak og økt bruk av penger som kommer til å føre til nettopp økt privat forbruk. Regjeringen har foreslått 1 % utgiftsvekst på statsbudsjettet. Det er 4 milliarder kr. Bare i løpet av det innlegget vi hørte fra statsministeren tidligere i dag, brukte man mer enn det dobbelte. En dobling av utgiftsveksten er uansvarlig politikk. Vi har en inndragning på 7 milliarder kr. Igjen: Bare de to forslagene som er kommet om økte kontantutbetalinger, halverer den inndragningen og er også uansvarlig politikk. Det kan ikke Arbeiderpartiet være med på.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Trontaledebatten så langt har langt på veg fra Arbeiderpartiets side vært preget av sentrumspartienes såkalte overbud og økonomiske uansvarlighet. Under henvisning til valgkampen og regjeringsdokumentet fra de tre partiene gjentar representanten Jens Stoltenberg sin tvil om den nye regjeringens vilje og evne til budsjettansvarlighet og bekrefter nok en gang den holdningen som Arbeiderpartiet har til sin egen politikk som den eneste rette og ansvarlige på alle områder til enhver tid. Jens Stoltenberg sier selvfølgelig ingen ting om at hans eget parti i valgkampinnspurten selv åpnet statskassen til fordel for saker Arbeiderpartiet stemte mot bare noen uker tidligere etter forslag fra bl.a. Kristelig Folkeparti. Men Kristelig Folkeparti og sentrum er uansvarlige. Arbeiderpartiet er ansvarlig.

       Jeg har to konkrete spørsmål til representanten Jens Stoltenberg i forbindelse med budsjettet. Arbeiderpartiet har bebudet eldre og helse som sak nr. 1. Det er Kristelig Folkeparti enig i, men overraskelsen var stor da det ikke gjenspeilet seg i det budsjettforslag som Jagland-regjeringen la fram for en kort tid tilbake. Så langt jeg har kunnet registrere, er det avsatt kun 2 av 30 milliarder kr i budsjettforslaget for 1998, og jeg vil stille Jens Stoltenberg følgende spørsmål: Hvor i budsjettet kan vi uvitende nye representanter finne de resterende milliarder som skal til for å virkeliggjøre eldrereformen til 30 milliarder kr? Det er et konkret spørsmål.

       Når Arbeiderpartiet har avvist forslag om økt minstepensjon på 1.000 kr i måneden, har de gjort det ut fra en interessant betraktning og en interessant begrunnelse, nemlig at det skal behovsprøves. Da er mitt konkrete spørsmål nr. 2 til Jens Stoltenberg: Vil Arbeiderpartiet i framtiden legge til grunn den samme prinsipielle tenkning på andre overføringsordninger, f.eks når det gjelder barnetrygden?

Jens Stoltenberg (A) : Det er helt riktig at jeg har karakterisert det økonomiske opplegget som mellompartiene la fram i vår, og som ville svekke budsjettet med om lag 8 milliarder kr, som uansvarlig. Men jeg har nå bestemt meg for å vente med å karakterisere mellompartienes økonomiske opplegg til jeg ser det nye opplegget. Det får vi om noen uker, og da får vi se hva vi sier. Det har litt mer historisk interesse det jeg mente i juni. Man har på andre områder vist en uvanlig gledelig og god evne til å justere standpunktene etter at man kom i regjeringsposisjon, så jeg håper i det lengste at det også gjelder den økonomiske politikken. Men når budsjettet kommer, skal vi diskutere det.

       Så er det litt forvirring. Når vi ser på hvordan budsjettet påvirker økonomien, om det bremser eller kjøler, eller om det gir gass og heter opp økonomien, er det ikke overskuddet på budsjettet som er det interessante. Det kommer til å svinge opp og ned med oljepriser og momsinntekter. Det kan bli 74 milliarder kr. Det kan bli 90 milliarder kr. Det kan bli 60 milliarder kr. Sannheten er at i dag har egentlig ingen noen sikker antakelse om hva det overskuddet til slutt blir. Men det vi vet noe om, er hvor mye penger staten pumper inn i økonomien. Det vet vi. Det er et mye tryggere og sikrere tall enn det overskudd som kommer til å justeres opp med mange milliarder eller ned mange milliarder i løpet av året som kommer. Det vi har sagt, er at det er forsvarlig å øke utgiftene, pumpe inn 4 milliarder kr, 1 % utgiftsvekst. Så sier noen: Vet dere at det er nøyaktig der grensen går? Nei, men der har vi satt grensen. Så har vi altså nå fått forslag om pensjoner og kontantstøtte som beløper seg til nesten 4 milliarder kr. Hvis det er det eneste man gjør fra mellompartienes side i budsjettet, har man doblet utgiftsveksten, doblet det antall kroner man pumper inn, og halvert hele oppbremsingen som vi la inn, på 7 milliarder kr. Det er ikke en liten justering. Det er ikke en liten nyanse i forhold til vårt opplegg, men det er et annet finanspolitisk opplegg. Det er det vi har advart mot. Så kan det hende (presidenten klubber) at de er villig til å kutte, men de kuttene venter vi på å se med glede.

Inge Lønning (H) : Jeg registrerer med interesse at entusiasmen for den slags verdier som ikke kan telles med kuleramme, brer seg, og at den nå også har nådd den nylig avgåtte finansminister. Man kunne fristes til å minne om at det i tillegg til Jakob også finnes andre apostler. Apostelen Paulus sier i 1. Kor. kap. 14 at «jeg taler mer i tunger enn noen av dere». Jeg hadde inntrykk av at det var det Jens Stoltenberg forsøkte seg på -

       med et visst hell. Det innebærer en revisjon av bildet av Det norske hus som regjeringen Jagland la frem i sitt langtidsprogram i vår. Der het det nemlig at grunnmuren i Det norske hus er den materielle verdiskaping, og de immaterielle verdiene la man for sikkerhets skyld på taket. Nå hørte jeg at representanten Stoltenberg sa at Arbeiderpartiet vil legge immaterielle verdier i grunnmuren. Da må jeg ønske til lykke med ombyggingsprosessen, det synes jeg er et betydelig fremskritt.

       Jeg registrerte derimot med bekymring at den avgåtte finansminister følger opp Arbeiderpartiets voldsomme angrep på tanken om kontantstøtte til småbarnsfamilier. Det er en aggresjon som jeg har vanskelig for å forstå, for kontantstøtten innebærer jo egentlig bare økt valgfrihet. Hvis det er slik at småbarnsfamiliene i dette landet alle sammen ønsker en barnehageplass, er det ingenting å bekymre seg for, for da kommer ingen til å bruke det nye tilbudet. Hvis det derimot er slik at en del småbarnsfamilier anser det som en bedre måte å innrette livet sitt på, hvorfor i all videste verden er man da så opptatt av å hindre dem i å ta i bruk den muligheten? Det er jo ikke uten videre gitt at det gode norske samfunn i det neste årtusen er et samfunn hvor alle fødes direkte inn i en barnehageplass og dør på et enerom.

Jens Stoltenberg (A) : Det er åpenbare forskjeller mellom de verdiene som kan telles med kuleramme, og de som ikke kan telles med kuleramme. Men det jeg prøvde å si i finanstalen min for noen dager siden og i mitt innlegg i dag, er at veldig mange av de verdiene som ikke kan telles med kuleramme, ikke alle, men veldig mange av de verdiene vi kaller de myke verdier og de egentlige verdiene, er det ofte lettere å nå dersom vi også har litt mer av de verdiene som kan telles med kuleramme. Representanten Lønning avsluttet sitt innlegg nettopp med det poenget. Alle sier at man er opptatt av omsorg, nærhet, varme, familie, tid. Det er en god verdi som ikke kan telles med kuleramme. Men hvordan skal vi få den verdien? Jo, vi skal bevilge mer til barnefamiliene. Det er en verdi som kan telles med kuleramme. Det er nettopp den sammenhengen mellom de harde økonomiske verdier og de myke ikke-økonomiske verdier som vi har vært opptatt av å få fram, og vi skammer oss ikke over at vi er opptatt av å ha orden i økonomien, slik at vi bl.a kan få penger til å bevilge 20 milliarder kr i kontantstøtte til barnefamiliene.

       Vi har ikke lagt opp til at man skal ha et samfunn der barn fødes inn i en barnehageplass, tvert imot. Da de borgerlige sist satt med regjeringsansvaret, økte ikke foreldrepermisjonen med én eneste dag. De borgerlige satt i seks år og økte ikke foreldrepermisjonen med én eneste dag. Så kom Arbeiderpartiet, og vi økte permisjonen fra daværende 16 uker til ett år. Ingen annen enkeltreform har gitt flere foreldre mulighet til å være hjemme med barna sine når de er nyfødt, enn den reformen som Arbeiderpartiet drev igjennom, dels med motstand fra Høyre. Så når Høyre nå kommer og sier at de er opptatt av at foreldre skal være hjemme med barna sine, er det altså noe forvirrende og noe underlig når det var Arbeiderpartiet som måtte drive gjennom de økonomiske reformene som muliggjør den nærhet, den mykhet og den varme det er at foreldre nettopp er hjemme med barna sine.

Annelise Høegh (H) (fra salen):

       Er det mulig å få ordet til en åpenbar misforståelse?

       Det gjaldt en åpenbar misforståelse.

       Per-Kristian Foss (H) : Siden presidenten har markert at oppklaringen av Stoltenbergs misforståelse må finne sted innenfor taletiden, får jeg benytte min anledning og bare minne Stoltenberg om - det var jo før hans tid i Stortinget, på 1980-tallet - at blant de mange overbud Arbeiderpartiet den gangen fremmet, var ikke svangerskapspermisjonen med i det hele tatt. Det ble heller ikke fremmet av Regjeringen. Der har han rett. Når det gjelder utvidelse av svangerskapspermisjonen, som ble fremmet senere på 1980-tallet, var det faktisk enighet mellom de her angjeldende partier, som også inkluderte Høyre.

       Jeg er enig i at behovet for en verdidebatt, slik Bondevik-regjeringen har tatt til orde for, er til stede, og tiden er vel egentlig overmoden. Det er ikke minst endringer i det tradisjonelle familiemønsteret og i samlivsformer de senere tiår som har stilt en del verdier på prøve og gjort en verdidebatt nødvendig på nytt. Også fri adgang til internasjonale informasjonsnettverk, f.eks. Internett, stiller nye krav til individuelt ansvar der kontroll ikke lenger er mulig. Og ikke minst: Norge er i løpet av få år blitt et flerkulturelt samfunn. Det innebærer ikke å forkaste tradisjonelle verdier basert på den kristenhumanistiske tradisjon, men det utfordrer oss som enkeltpersoner og samfunn til å prøve våre toleransebegreper i praksis. Det blir mer utfordrende i et samfunn preget av mangfold når det gjelder livssyn, religion, levemåter og oppfatninger. Men det er også grunn til å styre unna en del fallgruver i arbeidet for en sterkere verdimessig bevisstgjøring.

       For det første: Dette må ikke komme ovenfra med en hevet pekefinger.

       For det andre: Statlige holdningskampanjer med moraliserende budskap har en slem tendens til å virke mot sin hensikt, kanskje ikke minst blant yngre mennesker i samfunnet.

       Og for det tredje: Verdidebatten må ikke føre til ensretting og stigmatisering av annerledes tenkende. Det er åpenbart behov for, slik også statsministeren nå bekreftet langt på vei, at det slippes mange stemmer til i den offentlige verdikommisjonen.

       Det er på mange måter også et paradoks at regjeringen Bondevik i sine mange tiltredelsesintervjuer og erklæringer fremstår med et ikke-materialistisk budskap, men samtidig erklærer vilje til å bruke mer penger. Det er også åpenbart at det er når det gjelder synet på pengebruk og rammene for dette i samfunnet, sentrumsregjeringen får sine sterkeste kollisjoner med Stortinget. Da er det verdt å minne om at dette ikke først og fremst er en detaljdiskusjon og revisorbetraktninger om noen promiller eller noen prosenter av nasjonaløkonomien. Det dreier seg i det lange løp om hva slags samfunn vi skal ha i år og i generasjoner fremover. Jeg skal ta noen eksempler:

       Størrelsen på offentlig sektor avgjør hva slags spillerom det blir igjen for den andre sektoren i samfunnet, nemlig den private sektor. Hva er dette - avkledd statsbudsjetterminologi? Jo, det dreier seg om oss som familier, om bedrifter, om frivillige organisasjoner.

       For det andre: Et velferdssamfunn som gir inntrykk av altomfattende ansvar og ubegrenset vekstmulighet, fremmer ikke ansvarsfølelse hos den enkelte. Andre samfunn meget nær oss har støtt på problemer når man har trodd på velferdsstatens ubegrensede vekstmuligheter. Det fører til en kollisjon, innstramningene blir meget, meget smertefulle, jf. hva som bl.a har skjedd i det svenske samfunnet.

       For det tredje: Norges sterke økonomi i dag, som vi alle gleder oss over, er i vesentlig grad basert på tapping av en oljeformue - en ikke-gjenvinnbar formue. I størst mulig grad bør vi derfor omplassere formuen, ikke forbruke den og overlate gjeldsbyrden i folketrygden til våre etterkommere. Det er god samfunnsmoral å ha en økonomi i god generasjonsmessig balanse.

       Kravet om mer politisk styring og sterkere korreksjoner av markedet er en del av den politiske basis for Bondevik-regjeringen. Det gjelder ikke minst Senterpartiet, hvis sterkeste kritikkpunkt i det forrige storting, både i forhold til Arbeiderpartiet og Høyre, nettopp var behovet for å ta i bruk sterkere korreksjonsmekanismer i forhold til markedet og å gi den offentlige sektor en sterkere plass i hele økonomien.

       Når det gjelder valget i disse spørsmålene, altså valget av graden av styring og valget av virkemiddel, er det åpenbart at partiene i koalisjonen tradisjonelt har vært uenige. Voksenåsen-dokumentet gir heller ingen klare inntrykk av entydig styringsfilosofi. En del spørsmål skal utredes, men allerede etter åtte dager spriker uttalelser fra enkeltstatsråder på en måte som vitner om noe som jeg karakteriserer som en naiv styringsoppfatning. Dette vil bli et av Regjeringens hovedproblemer. Jeg skal ta et par eksempler også her:

       Statsministeren uttalte i dag at utlånsveksten er for stor. Det har finansministeren uttalt tidligere. Derfor sier kommunalministeren at det bør lånes ut mer og til en billigere pris, og det bør skje gjennom Husbanken basert på offentlige subsidier. Dette henger rett og slett ikke sammen. Dette er to motstridende oppfatninger, to motstridende analyser, og det ene virkemiddelet vil slå den annen analyse i hjel. Her er det behov for at statsministeren avklarer sin egen holdning eller Regjeringens holdning.

       I sitt innlegg i dag synes jeg statsministeren hadde et uklart forhold til behovet for stramhet i finanspolitikken. Han går riktignok ikke så langt som Carl I Hagen når det gjelder dagens utgave av liberalisme. Historikerne vil vel snu seg i sin grav - men dagens utgave av liberalisme er følgende resonnement: Fordi privat utlånsvekst er så sterk, kan også det offentlige bruke mer penger. Det er et resonnement hvis logiske innhold jeg ikke skal kommentere ytterligere her nå, men det vil vi få mange anledninger til å komme tilbake til.

       Jeg registrerer at statsministeren ikke står på dette resonnementet, men han er et skritt i den retning når hans analyse går ut på å si at hovedproblemet i økonomien i dag er den sterke utlånsveksten. Og så legger han til at dette understreker behovet for økt sparing. Det er jeg enig med statsministeren i. Men dette kan ikke erstatte behovet for fortsatt stramhet i finanspolitikken. Jeg er enig i at investeringer i utstyr kan være noe mindre inflasjonsdrivende enn forbruk - og jeg understreker: noe mindre inflasjonsdrivende. For det er ikke slik at anskaffelse av PC-er i norske skoler utelukkende skjer utenlands uten vekst i behovet for brukerstøtte - for å være meget konkret - i det norske skoleverk. Jeg antar statsministeren som stortingsrepresentant også har erfart at brukerstøtte kan være nødvendig, og at det ikke skjer gjennom utenlandsk utstyr. Så her er det snakk om en kombinasjon. Men jeg er enig i at investeringer er bedre enn forbruk. Men logikken er da bristende hvis man sier at man i tillegg til å investere i utstyr, også kan øke forbruket. Det er denne mangelen på vilje til valg som bekymrer meg i statsministerens analyse av økonomien.

       Men det er også et par andre områder hvor jeg synes Regjeringen trenger å konsolidere seg og ikke komme med så sterkt sprikende uttalelser. Jeg har registrert at Regjeringen er bekymret for utenlandsk kapital, idet den ser det sterke innslaget av utenlandsk kapital på eiersiden i norsk næringsliv som skadelig. Det er en oppfatning jeg ikke deler. Hvis jeg kan tolke dette meget velvillig og positivt, vil jeg si at det understreker behovet for å styrke norsk eierskap i alle deler av norsk næringsliv, ikke bare børsen, men også den store underskogen av familieeide små og mellomstore bedrifter. Men i en slik situasjon er det også viktig at vi stiller norske finansinstitusjoner på lik linje med andre konkurrerende finansinstitusjoner når det gjelder frihet. I dag foregår det i Norden og i Europa en sammensmelting av ulike typer finansinstitusjoner, og vi ser en utvikling i retning av at de store blir større. I denne utviklingen må også norske finansinstitusjoner kunne følge med. Hvis vi låses fast på grunn av at staten insisterer på å eie 33 1/3 % og ikke vil delta i utvidelse av kapitalen, ja så innebærer det at norske finansinstitusjoner taper i konkurransen med svenske og danske - altså de utenlandske tar markedsandeler blant norske bedrifter. Dette enkle resonnement får meg bare til å si at det er vel og bra å ha den gode intensjonen at norske bør bli sterkere og utenlandske svakere, men hvis man med slike virkemidler oppnår det motsatte, da bør man tenke seg om. Økonomisk politikk er nemlig noe mer enn deklarasjoner og tro, det er også et klokt valg av virkemidler, og virkemiddelbruken bør stå i sammenheng med målsetningene.

       Representanten Per-Kristian Foss var i sitt innlegg som sedvanlig opptatt av å legge forholdene best mulig til rette for næringslivet. Arbeiderpartiet er også opptatt av dette. Vi er dessuten bekymret for det økende problemet som norske bedrifter har med å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Skal vi løse dette problemet og samtidig holde arbeidsledigheten lav, trenger vi en etterutdanningsreform, en etterutdanningsreform hvor alle arbeidstakere får mulighet til å ta mer utdanning, ikke bare de som allerede har høyskole- og universitetsutdannelse. Høyre ynder å heise utdanningsfanen høyt. Men hvor er Høyre hver gang det gjennomføres en ny utdanningsreform? Jo, da plasserer de seg på gjerdet og nekter å være med. Nå har Høyre en gyllen mulighet til å hoppe ned fra gjerdet og delta aktivt i utformingen av etterutdanningsreformen. Jeg har derfor lyst til å invitere Høyre til å delta og tillater meg derfor å spørre Per-Kristian Foss om Høyre er villig til å være med og bevilge penger til en utdanningsreform, så vi får på plass dette trekantsamarbeidet mellom staten, arbeidstakerne og arbeidsgiverne om etterutdanningsreformen. Det er jo allerede kjent at Per-Kristian Foss' venner i næringslivet er for dette, og hvorfor skal da Høyre være en sinke her?

Per-Kristian Foss (H) : Representanten Gjul sa at jeg var noe upresis i beskrivelsen av historien. Det er ikke korrekt. Jeg omtalte alle forslag på 1980-tallet hvor det var bred enighet, og det er korrekt at på ett punkt ved siste utvidelse av svangerskapspermisjonen var bl.a. Høyre og Kristelig Folkeparti uenig når det gjelder tempoet. Det er nemlig slik at vi legger oss på sinne det som finansministre gjerne formaner Stortinget om, at forslag skal ha rimelig inndekning, og vi må finne tidspunkter, timing, som gjør at dette er mulig.

       Så til kvalifisert arbeidskraft og utdanningsreform. Høyre befinner seg absolutt ikke på gjerdet. Vi har faktisk lagt frem, i motsetning til Arbeiderpartiet så vidt jeg har oppfattet, en egen utredning om våre hovedsynspunkter på etterutdanning. De atskiller seg fra Arbeiderpartiets. Vi er uenig i standardreformen til Arbeiderpartiet, der alle skal tvinges inn i den samme pålagte «fri med lønn for pålagt etterutdanning». Vi er av den oppfatning at behovet for etterutdanning er åpenbart. Men samfunnets innsats må springe ut av den enkeltes behov og den enkelte bedrifts behov. Det vil variere fra bransje til bransje. Vi har bl.a som et ledd i det lansert en idé om at den enkelte kan opparbeide seg rettigheter til utdanning gjennom en spareordning der man à la det man i dag kan spare i aksjer med et visst skattefradrag, kan bygge opp sin egen konto for etterutdanning. Det vil sikre individualitet. Vel, dette er en av mange ideer som vi kan bringe til torgs i debatten om etterutdanning. Debatten om måten vi skal organisere det på, må iallfall tas før man nå lover bevilgninger til såkalt trepartsamarbeid. Jeg er opptatt av at etterutdanning løftes høyt. Jeg må kanskje understreke at de private bedriftene jo har satset langt sterkere på etterutdanning enn det offentlige som arbeidsgiver har gjort. Og skulle jeg tillate meg å peke ut ett område hvor jeg faktisk mener behovet for etterutdanning er stort, så er det i det offentlige selv, særlig innenfor skoleverket. Dette løftet Høyre også inn i sitt budsjettalternativ for 1997.

Siv Jensen (Frp) : Først til en upresishet fra representanten Foss - eller kanskje det faktisk var et bevisst forsøk på å omskrive sannheten. Han beskyldte Fremskrittspartiets partiformann Carl I Hagen for å si ja takk både til økt utlånsvekst og økt offentlig forbruk, og det vet representanten Foss ikke er korrekt. Det er Ole Brumm-politikk - ja takk, begge deler - og det er ikke Fremskrittspartiet tilhenger av. Representanten Foss er meget klar over at Fremskrittspartiet mer enn noen er flink til å prioritere de områdene i politikken vi trenger å prioritere, og det betyr at man altså må kutte andre steder.

       Representanten Foss sa videre at utstyr kjøpt i utlandet er noe mindre inflasjonsdrivende, men han kom ikke med noen klare antydninger om hvorvidt Høyre synes dette er en god idé. Og jeg vil gjerne utfordre representanten Foss på dette. Jeg håper at også Høyre er enig i at utstyr kjøpt i utlandet i seg selv ikke er inflasjonsdrivende, og at det ved f.eks å komme inn på sykehusene vil føre til en effektivitetsforbedring og bedre arbeidsforhold for de ansatte på våre sykehus.

       Siste spørsmål til representanten Foss: Han snakket innledningsvis om holdningskampanjer, og jeg håper at Høyre fortsatt er opptatt av holdningskampanjer, eksempelvis i forhold til alkoholpolitiske spørsmål. Jeg håper at Høyre fortsatt mener det er viktig å ta til orde for holdningskampanjer fremfor forbruk.

Per-Kristian Foss (H) : La meg starte med å bekrefte at jeg synes investeringer i moderne utstyr innenfor politi, rettsvesen for den saks skyld, helsevesen og skoleverk er meget gode ideer, og det var faktisk noe av det Høyre og Fremskrittspartiet var felles om å lasere som ideer i valgkampen - ikke akkurat koordinert, men iallfall sa vi omtrent det samme. Men da må man ikke samtidig argumentere for at vi også må ha mer forbruk. Det var mitt poeng. Investeringer er i dag fornuftigere enn forbruk, særlig forbruk som varig bringer offentlige utgiftsbehov flere milliarder opp. Det budskapet er også til Fremskrittspartiet. Jeg har ikke misforstått Carl I Hagen, og jeg har ikke sitert ham galt. Carl I Hagen drev valgkamp på å fortelle at norsk økonomi tåler noen milliarder mer. Mer enn hva da? Mer enn arbeiderpartiregjeringen hadde foreslått. Jeg har ikke hørt Carl I Hagen så langt i denne sal tale for annet enn mer over folketrygden, og mer over folketrygden til helse, til eldre og til alle gode formål. Og det vil han tvinge gjennom uansett om inndekningen får flertall eller ei, etter det jeg har forstått. Har jeg forstått ham galt, ville intet glede meg mer. Men det gjenstår å se hvem som har rett i dette.

       Holdningskampanjer: Mitt poeng var egentlig bare å si at jeg tror storsamfunnet skal være varsomt med å ty til moralske pekefingerkampanjer, kanskje særlig overfor ungdom, og vi har en del erfaring med at denne type kampanjer ofte har virket litt mot sin hensikt. Det er bare et lite tankekors. Jeg tror nok at vi fortsatt trenger holdningskampanjer på enkelte områder. Men vi skal være varsomme og se på om effekten ikke av og til mer kan være en oppblåsing av reklamebudsjetter enn faktisk effekt på folks adferd.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Når det gjeld det representanten Per-Kristian Foss sa om verdidebatt og verdikommisjon, deler eg fullt ut hans syn, og eg tek det som ei støtte til regjeringa Bondevik om å nedsetja ein slik kommisjon.

       Statsminister Kjell Magne Bondevik sa i erklæringa frå den nye regjeringa tysdag at sentrumsregjeringa vil arbeida for ei samfunnsutvikling som skal pregast av ansvarleg miljø- og ressursforvalting. I dette ligg det både ansvarleg forvalting av naturressursane og god forvalting av dei økonomiske ressursane landet disponerer. Statsministeren sa også at velferdssamfunnet føreset ein sunn økonomi der det totale offentlege og private forbruket innanlands må vera på eit nivå som gjer at økonomien ikkje går varm.

       I debatten i går vart det frå fleire talarar understreka det naudsynte i å ha eit ansvarleg budsjett for 1998, og representanten Per-Kristian Foss la også i sitt innlegg stor vekt på ansvar. Eg er samd i det. Skal vi lukkast i det, må dei ulike partia i Stortinget medverka konstruktivt. Å ta ansvar betyr også at vi er med på å gje tillit til vårt politiske system. Kristeleg Folkeparti har i mange år under skiftande regjeringar vore med og teke slikt ansvar, gjeve stabilitet i den økonomiske styringa av landet. Og mitt spørsmål til representanten Foss vert då: På kva måte vil Høgre vera med og ta ansvar i den komande budsjettbehandlinga her i Stortinget?

Per-Kristian Foss (H) : Erfaringen fra slike samtaler som har funnet sted når budsjettkompromisser skal gjøres opp, er vel at noen må holde litt igjen på utgiftssiden. Det er kanskje ikke det mest populære på kort sikt, men klokt på lang sikt. Det er iallfall ansvarlig miljø- og ressursforvaltning. Og mitt inntrykk er vel - for å si det meget forsiktig - at det ikke har vært Kristelig Folkepartis typiske rolle i slike forhandlinger, om jeg har forstått referatene som har vært gitt i Stortingets åpne møter, rett. Men de referatene har selvfølgelig vært gitt med en hovedtyngde av representanter for daværende regjeringsparti, så det er mulig jeg tar feil. Tiden vil vise om regjeringsrollen har ført til endringer her. Men det er nødvendig at noen også holder litt igjen på utgiftssiden på kort sikt, for det er nemlig slik at det ofte er for sent å gjøre noe når inflasjonen har kommet i gang. Og da kan man jo snakke om fordelingspolitikk! Men inflasjon er grunnleggende sett urettferdig. Det er den skjeveste fordelingspolitikk som overhodet kan føres, og den er tung å dra i gang når denne inflasjonsspiralen først er kommet i siget. Det er det langsiktige. Det er ikke lenger enn et par år, men det er langt frem når man sitter i hektiske budsjettforhandlinger en natt.

       Høyre skal bidra med sitt. Vi vil legge frem våre egne alternative budsjettforslag, slik at de også kan inspirere Regjeringen i dens arbeid. Jeg har lagt ut to viktige invitasjoner. Den ene er: Øk de sparestimulerende tiltakene i budsjettet. Det er klokt. Men gjør ikke det for å åpne for mer offentlig forbruk - gjør det allikevel. Det er viktig, og det er en riktig retning å gå. Bruk de innarbeidede, gode og populære skattestimulerte spareordningene som folk flest har blitt vant til å bruke. Det er ikke riktig som Stoltenberg sier, at det bare er rikfolk som i dag sparer i AMS. Det gjør vi alle - stadig flere. Det er klokt for samfunnet, og det er bra for eierskapet i Norge.

       Den nye regjeringa sier den er kritisk til den økende materialismen og til det økende forbruket. Nettopp derfor er det merkelig at den satser på å øke det private forbruket gjennom utdeling av kontanter i en størrelsesorden vi sjelden har sett maken til. For oss i Arbeiderpartiet er det viktigere å bygge ut tjenester og fellesgoder som kan øke velferden. For oss er det også viktig å innrette ordningene slik at det blir mest til dem som har de største behovene.

       Det er viktig at småbarnsforeldre får flere valgmuligheter og bedre tid til å være sammen med barna sine. Jeg vil ta sterkt avstand fra den påstand som barneminister Svarstad Haugland serverte her fra talerstolen i går da hun sa:

       «Eg håpar det ikkje er umoralen som står tilbake for det som denne regjeringa vil fremma i forhold til å gi barnefamiliane noko større valfridom enn det Arbeidarpartiet nokon gong har vore villig til å gi dei.»

       Dette er i beste fall en forvrengning av sannheten, for barnefamiliene har aldri hatt så mange valgmuligheter som de har i dag. Og hvem er det som har gått i spissen for alle de gode velferdsordningene som vi har i dag? Vi har allerede gjort mye på dette området. Vi har bl.a utvidet fødselspermisjonen til ett år, noe for øvrig Kristelig Folkeparti var imot. Vi har også foreslått at den nå skal kunne strekkes til ett år og fire måneder, og det blir spennende å se om den nye regjeringa følger opp det.

       Vi har innført tidskontoordning og en egen fedrekvote. Sammen med barnehager for alle som ønsker det, er det disse ordningene vi ønsker å bygge videre på og utvikle. Vi mener den nye kontantstøtteordninga ikke ivaretar behovet for valgfrihet og bedre tid på en god måte. Det er ikke utjevning, og det er ikke rettferdighet. Og hvorfor er det ikke det? Jeg forstår det slik at det bare er de som ikke benytter seg av et barnehagetilbud, som skal få kontantstøtte. På den måten blir det innført et helt nytt prinsipp i Norge, nemlig at en skal få betalt for ikke å benytte seg av et velferdstilbud. Jeg må spørre den nye sentrumsregjeringa om dette også skal gjelde på andre områder. Hva f.eks med skolefritidsordninga? Skal det samme gjelde her? Det er jo også omsorg for barn.

       Sentrumsregjeringa vil heller ikke legge seg opp i hva kontantstøtten blir brukt til, fordi den har tillit til foreldrene - underforstått at vi andre ikke skulle ha tillit til foreldrene. Men det er ikke det som er poenget i denne saken, for her er det noen foreldre som skal få støtte ved å avstå fra et barnehagetilbud. Dersom denne kontantstøtten blir brukt til å betale en dagmamma eller en praktikant, gir vel ikke det foreldrene mer tid sammen med sine barn? Vi kan tvert imot oppleve at staten betaler for en oppblomstring av «svarte» dagmammaer og på den måten også undergraver barnehagetilbudet. Jeg vil minne om at den nye sentrumsregjeringa må hente støtte for sitt forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne salen, partier som har sagt klart fra at de vil redusere driftstilskuddet til barnehager. Jeg må også si at jeg er redd for hvilke barn som vil bli rammet av denne nye ordninga, hvilke barn som først ramler ut av barnehagen. Vi vet at barnehager er det beste forebyggende barnevern vi har for barn i førskolealder.

       For å øke valgfriheten og gi småbarnsforeldre mer tid vil vi forbedre de permisjonsordningene vi har, vi vil fullføre barnehageutbygginga, vi vil gjøre åpningstidene mer fleksible, og vi vil også arbeide for at 3-5-åringer i første omgang skal få noen timer gratis barnehage per dag eller per uke. Det er slike ordninger som gir småbarnsforeldre en virkelig valgfrihet, og som vil gjøre det lettere å kombinere yrkes- og familieliv.

       For oss er det også viktig at småbarnsperioden ikke først og fremst blir et kvinneansvar. Vi vet at kvinner som oftest tjener mindre enn menn, derfor tror jeg ikke vi vil oppleve noen kø av fedre som vil benytte seg av denne nye kontantstøtteordninga. I stedet må vi legge til rette for at småbarnsforeldre sammen tar ansvaret også i denne perioden. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at begge foreldre får glede av samværet med barna. Fedrekvoten har vært en suksess i så måte. Før vi innførte den - det var også motstand mot det - var det bare 4 % av fedrene som tok ut noen som helst slags foreldrepermisjon. Nå er det nesten 80 %. Det er en suksess, og det er en politikk vi må bygge videre på.

       Også i distriktene vil en satsing på full barnehagedekning være en lønnsom investering for kommunene. Det vil gjøre det mer fristende for både kvinner og menn å bosette seg i distriktskommunene. Kommunene får også på denne måten flere skatteinntekter.

       Jeg har lagt merke til at den nye regjeringa har heist distriktsfanen høyt. Det synes jeg er gledelig, men det har ikke vært så mye snakk om det i denne debatten.

       Arbeiderpartiet vil arbeide for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret samt å bidra til levedyktige regioner i alle deler av landet vårt.

       Det er et ambisiøst mål, bl.a fordi vi selvfølgelig ikke kan vedta hvor folk skal bo, og vi kan heller ikke knipse med fingrene og vedta bedriftsetableringer etter behov - slik noen later til å tro. Innenfor disse begrensningene bør vi likevel bruke de politiske virkemidlene vi har for å legge forholdene til rette for at folk skal synes det er interessant å bosette seg i Distrikts-Norge.

       I begynnelsen av 1990-årene hadde vi en god og stabil befolkningsutvikling i alle fylker. I løpet av de to siste årene har vi likevel sett at en del fylker der folketallet gjennom lang tid har vært stabilt, nå også sliter med fraflytting.

       Vi vet at alderssammensetninga i en del kommuner i stor grad preges av underskudd på kvinner og ungdom. Sammensetninga er nå så skjev i en del kommuner at folketallet vil gå ned selv om alle blir boende i kommunene.

       For å opprettholde bosettingsmønsteret er det altså ikke nok å snu flyttestrømmen, distriktene er også avhengig av tilflytting.

       Senterpartiets mål for distriktspolitikken er å opprettholde folketallet i alle landets kommuner. Jeg tror dessverre ikke at dette er særlig realistisk. Derfor er jeg glad for at den nye regjeringa har adoptert Arbeiderpartiets mål for distriktspolitikken i stedet for å tviholde på en illusjon om at befolkningsutviklinga kan snus gjennom politiske vedtak.

       Regjeringa Jagland fulgte i sitt forslag til statsbudsjett opp regionalmeldinga og lanserte en egen politikk for utkantkommuner med stor nedgang i folketallet. Blant annet gjelder dette støtte til pilotprosjekter i enkeltkommuner slik at nye ideer og forslag kan komme fra kommunene sjøl. Jeg vil oppfordre den nye regjeringa til å fortsette denne satsinga, som er meget godt mottatt i de aktuelle kommunene.

       En av de viktigste utfordringene i distriktspolitikken er å minske kvinneunderskuddet. Uten kvinner stopper Bygde-Norge - bokstavelig talt. Vi må derfor arbeide videre for mer varierte arbeidsmuligheter, gode offentlige tilbud og en sterk offentlig sektor, og i enda større grad ta i bruk den teknologiske utviklinga og de muligheter som ligger der. Det er viktig å satse på kvinner som vil etablere seg i distriktene, de som ønsker å skape sin egen arbeidsplass. Her må både etableringstilskudd, kommunale næringsfond, bygdeutviklingsmidler og et nettverk av andre i samme situasjon brukes aktivt.

       For at vi skal få til dette tror jeg vi må kaste av oss det svartsynet og den elendighetsbeskrivelsen som noen partier driver på med om dagen. Det fører ikke til at folk synes det er fristende å bosette seg i distriktskommunene.

       Vi er avhengig av distrikter som vil noe og som ser mulighetene der disse er å finne. Vi er også avhengig av at distriktene markedsfører seg sjøl og det de har å by på. For distriktene har mye å by på, ikke minst gode og trygge oppvekstvilkår for kommende generasjoner, men da bør kommunene få positiv støtte fra oss, bl.a slik at forsøkene med pilotkommuner opprettholdes.

       Arbeiderpartiet har ført en politikk overfor kommunene som i økende grad har gjort kommunene til statlige filialer der de stort sett bare står for iverksettelse av pålegg fra storting og regjering. Det har bidratt til å kneble det kommunale sjølstyre, det har bidratt til å hindre en friest mulig oppblomstring i de norske kommunene. Det er ikke lett å drive kommunepolitikk, ikke minst med de statlige rammeoverføringene som jeg anser som en slags sosialhjelp til kommunene i dag. Det vil bli mange grunnleggende velferdsbehov som ikke blir dekket slik de burde i kommunene. Det bidrar til at kommunene blir lite attraktive å bo i, og folk flytter. Vi får dårlig rekruttering til lokalpolitikken. Vi opplever liten interesse for å stille på valglister, og i budsjettider går det stort sett ut på å klage til storting og regjering for å få mer penger. Så er spørsmålet: Hva må gjøres? Vi må øke det kommunale selvstyret, og det kan gjøres bl.a ved at kommunene får beholde mer av sine egne skatteinntekter.

       Jeg vil konkret få lov til å spørre: Hvorfor har Arbeiderpartiet så imot at det blir et behovsstyrt finansieringssystem i kommunene, et statlig stykkprisfinansieringssystem som sikrer grunnleggende velferdsgoder til barn, unge, syke og pleietrengende?

Sylvia Brustad (A) : Jeg er ikke enig med representanten Andersen i at vi har kneblet det kommunale sjølstyret. For Arbeiderpartiet er det i hvert fall slik at vi har en felles politikk uavhengig av om vi er i regjering, i storting eller i kommunene. Det betyr når vi har vedtatt det vi har vedtatt f.eks når det gjelder barnehager eller eldreomsorg, skal det selvfølgelig gjennomføres på alle nivåer. Det er riktig at det er en del ting vi bruker øremerkede midler til, bl.a til barnehager og eldreomsorg, men også til sjukehussektoren - noe det har vært ganske brei enighet om her i Stortinget. Det mener jeg er en helt riktig prioritering og en riktig måte å bruke penger på, og som jeg også oppfatter at det er brei enighet om.

       Når det gjelder rammeoverføringer til kommunene, hadde kommunene, også i det forslaget regjeringa Jagland la fram for neste år, fått en vekst både i frie inntekter og også i øremerkede tilskudd. Det er altså ikke slik at vi ønsker at kommunene ikke skal ha penger, og det er heller ikke slik at vi ønsker at det bare er de kommuner som har mest fra før, som skal få noe mer penger, og det har vi heller ikke lagt opp til i det budsjettforslaget som ligger her i Stortinget nå.

       Et annet poeng som representanten Andersen tok opp som jeg mener er viktig, og som vi må ta på alvor, er interessen for lokalpolitikken. Jeg tror ikke det henger sammen med det representanten Andersen var opptatt av, men jeg tror bl.a det henger sammen med at møtetidene i kommunestyrene ofte legges på tider av døgnet hvor bl.a en del kvinner med barn synes det er vanskelig å møte. Det går an å se på det. Det går an å se på ulike barnepassordninger. Det går også an å se på den bunken papirer som blir sendt ut både til kommunestyrerepresentanter og fylkestingsrepresentanter, som jeg er overbevist om kan gjøres mye fortere. Når det går an å sitte i en regjering og vedta viktige saker for hele landet ut fra to A4-ark, går det også an å gjøre det i et kommunestyre. En kan videre innhente mer informasjon om saker som en er spesielt opptatt av. Det er en utfordring til kommunepolitikere i hele landet, som jeg mener vi bør ta på alvor.

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Sylvia Brustad var opptatt av distriktspolitikken, og i trontalen heter det:

       «Målet for distrikts- og regionalpolitikken skal fortsatt være å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og utvikle robuste regioner i alle deler av landet.

       Kommuner og fylkeskommuner skal ha en inntektsutvikling som bidrar til likeverdige levekår over hele landet.»

       I debatten både i går og i dag har Arbeiderpartiet understreket nødvendigheten av en ansvarlig økonomisk politikk. Kristelig Folkeparti vil føre en ansvarlig økonomisk politikk fra regjeringsposisjon.

       Den nordnorske landsdel er preget av fraflytting. Mange kommuner melder nå at regjeringen Jaglands budsjettframlegg vil føre til en reduksjon og nedleggelse av både helse- og skoletilbud. Tromsø kommune mangler flere titalls millioner kr for å opprettholde dagens helse- og skoletilbud. Tromsø er samtidig en av de kommuner i landet som har størst vekst i aldersgruppen 0-15 år.

       Jeg vil spørre representanten Brustad: Er det en slik utvikling i Kommune-Norge Arbeiderpartiet ønsker ved sin formulering om at «Kommuner og fylkeskommuner skal ha en inntektsutvikling som bidrar til likeverdige levekår over hele landet»? Innebærer likeverdsbegrepet at kommunene skal ha en økonomi som gjør det mulig å unngå at elevene må gå på skolen i skift? Inntektssystemet oppleves ikke rettferdig i fraflyttingskommunene. Vil Arbeiderpartiet bidra til et kommunalt inntektssystem og en ny kurs som kan gi robuste regioner også i de områder som er preget av fraflytting?

Sylvia Brustad (A) : Arbeiderpartiet er opptatt av å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. En bit for å få til det, er selvfølgelig at kommunene har penger til å gjøre de oppgaver de er satt til å løse. Vi mener at det budsjettforslaget regjeringa Jagland la fram, er et budsjett for å ivareta dette. Og jeg tror også en skal huske på at verken når det gjelder distriktspolitikk eller når det gjelder en del andre områder, er det ikke penger som løser alt. Jeg vil også si at jeg syns dette er ganske interessant etter at jeg kom inn i kommunalkomiteen - og jeg tror kanskje de som har vært med i denne komiteen før, har opplevd mer storm fra kommunene enn det vi så langt har opplevd i år når det gjelder budsjettet for neste år. Det syns jeg også er ganske talende for den mottakelse budsjettet har fått. Det er nemlig slik at de fleste kommuner, i hvert fall ut fra de reaksjoner vi har fått så langt, er godt fornøyd med det budsjettet som ligger på bordet. Skal vi ha en ansvarlig økonomisk politikk, må den selvfølgelig også gjelde for kommunesektoren, og så må vi si at noe som vi er nødt til å gjøre fra Stortingets side, er viktig også i kommunene. Vi kan ikke drive med alt på en gang, og vi har bl.a fra vår side sagt at eldreomsorg, sjukehus og barnehager er noe av det vi vil prioritere først.

       Så sa representanten Østberg at inntektssystemet ikke oppleves rettferdig i fraflyttingskommuner. Ja, der tror jeg i hvert fall at bildet er noe forskjellig. Jeg er også fra et fylke der det er kommuner som er typiske fraflyttingskommuner. Det er mange kommuner der som er godt fornøyd med det opplegget som ligger der, og som også er godt fornøyd med den økte innsatsen mot fraflytting og økt innsats med penger nettopp fokusert mot disse kommunene. Min egen hjemkommune, Engerdal, var bl.a en av de kommunene som var så heldig å bli trukket ut som en av de pilotkommunene. Og som sagt, jeg håper den nye regjeringa - og vi skulle gjerne ha fått bekreftet det - vil opprettholde det som gjør at kommunene sjøl kan komme med nye ideer og nye initiativ. Det er den måten vi greier å få folk til å bli boende i distriktene og å flytte dit - ikke ved at vi vedtar det her i Stortinget.

Erna Solberg (H) : Jeg tror de fleste småbarnsforeldre nå må belage seg på at 1. august neste år kommer egentlig dommedag. Det er jo det vi har hørt nå i løpet av to dager. 1. august neste år går verden under for småbarnsforeldre, fordi de kommer til å få muligheten til å velge mellom barnehage eller kontantstøtte og organisere sin egen hverdag.

       Mangel på tiltro til småbarnsforeldres evne til å organisere seg i Arbeiderpartiet er helt uforståelig. Det er nemlig slik at flesteparten av småbarnsforeldre faktisk i dag må organisere seg fordi det ikke er fullt utbygde barnehager. At de plutselig skulle få bedre mulighet neste år til å betale for enkelte ordninger, bidrar kanskje til å øke etterspørselen etter private barnehagetilbud eller andre ting, men skulle altså gjøre situasjonen verre for småbarnsforeldrene. Den historien må det etter hvert bare være Arbeiderpartiet som tror på. Det er åpenbart ikke slik at småbarnsforeldrene tror på det, det kan vi lese ut fra meningsmåling på meningsmåling. De tror faktisk at de klarer å løse arbeidsdelingen i hjemmet ved å snakke sammen. De tror faktisk at de er i stand til å organisere barnehagetilsynet sitt slik at det passer deres situasjon best.

       Jeg har gjentatte ganger sagt at Arbeiderpartiet åpenbart ikke kjenner hverdagen til småbarnsfamilier og til kvinner i dette landet, for det er ikke mulig å utvikle et barnehagetilbud som møter de fleksible behov som veldig mange i vårt samfunn trenger, fordi arbeidstidene og arbeidsordningene er ulike. Jeg synes egentlig at Arbeiderpartiet nå burde sette seg ned - og ikke gå så høyt på banen i denne saken - og vente å se hvordan verden utvikler seg neste år. De vil kanskje bli positivt overrasket over at dette mestrer folk - de er voksne nok til det.

       Jeg tror egentlig at det grunnleggende motargumentet fra Arbeiderpartiet ikke er alle disse praktiske tingene de har snakket om, men det er det som Jagland sa i går, som en liten bisetning - likheten mellom barn. Det er rett og slett Arbeiderpartiets panikk for at det faktisk ikke er slik at man skal bli tatt hånd om fra ettårsalderen av det offentlige innenfor et offentlig styrt likeverdig tilbud - les: sosialdemokratisk tilbud - men at foreldrene faktisk har fått større ansvar for å velge oppdragelsesform. Der er det frykten ligger, og det er Sylvia Brustad den fremste eksponenten for. Kanskje de kan bli glade neste høst, ved å oppdage at det er en rekke småbarnsforeldre som makter å ta det ansvaret og organisere seg uten at likestillingen renner ut på veien.

Sylvia Brustad (A) : Jeg vil nok tro og mene at jeg kjenner hverdagen til småbarnsforeldre minst like godt som representanten Solberg. Det jeg opplever, er at de fleste småbarnsforeldre roper på en trygg og god barnehageplass som de har råd til å betale for, men med en mer fleksibel åpningstid, og det er mer tid til å være sammen med barna sine mens de er små. Det har vi langt på veg lagt til rette for gjennom foreldrepermisjon, tidskonto osv., det ønsker vi å utvikle videre.

       Den kontantstøtteordning som den nye sentrumsregjeringa med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet nå ønsker å innføre, er jo et helt nytt prinsipp, nemlig at en skal få betalt for at en ikke benytter seg av et barnehagetilbud. Ergo - hvis jeg fikk et barn, skulle jeg få 36.000 kr, pluss at jeg sparte om lag 36.000 kr ved ikke å benytte meg av en barnehageplass, altså at jeg satt igjen med 70.000-80.000 kr jeg kunne bruke til en praktikant eller dagmamma. Er det rettferdig? Jeg har ikke bruk for de pengene! Er det rettferdig at enslige forsørgere som ikke har noe annet alternativ enn barnehage som har et trygt og godt omsorgstilbud, må betale for det og tape de pengene som den nye sentrumsregjeringa skal gi til dem som er så snille å ikke benytte seg av et barnehagetilbud? Jeg mener også ganske alvorlig at en bør ha litt fokus på hvilke barn som kan ramle ut av barnehagen når en innfører den type kontantstøtteordninger. Jeg er redd for at en del av de barna som i dag blir fanget opp i barnehagen fordi det er et godt forebyggende barnevern, ikke lenger vil befinne seg i barnehagen fordi de pengene er brukt til noe annet, og at de barna ikke får den hjelpen de har bruk for, tidlig nok. Det er noe jeg synes den nye sentrumsregjeringa bør tenke seg om ganske nøye på, for det er et ganske alvorlig problem. Hvis en er opptatt av rettferdighet, så gjør en det ikke på den måten at en betaler folk for å ikke benytte seg av et velferdsgode. Det er ikke den måten vi innfører rettferdighet på. Og hvis en er opptatt av at ikke alle får barnehageplass, da får en først og fremst være med på å bygge ut det, og det vet jeg at verken Høyre eller Fremskrittspartiet er spesielt interessert i. Det er de partiene sentrumsregjeringa trenger støtte fra i dette stortinget.

       La meg minne om at det er 25 år siden forrige EU-kamp, og det er 25 år siden dannelsen av Korvald-regjeringen basert på de tre sentrumspartiene. Men etter kun et års tid med sentrumsregjering så vi hvordan sterke krefter den gangen førte politikken tilbake til det gamle samarbeidsmønsteret.

       På 1990-tallet er det politiske landskapet endret. Nye forsøk på å presse norsk politikk inn i de to tradisjonelle blokkene vil ikke lykkes. Senterpartiet har i en årrekke, ut fra vår politiske analyse, arbeidet for å styrke sentrum som et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. La meg i den sammenheng vise til bruddet med blokktenkningen etter regjeringsskiftet i 1990 og vår blokkuavhengige linje i hele den perioden som fulgte. For oss har det vært sakenes innhold som har vært avgjørende for valg av samarbeidsmønstre. Spørsmålet er ikke hvem vi samarbeider med, men hva vi samarbeider om.

       En slik tenkning har vist det sterke politiske fellesskapet og de tette politiske bånd som finnes mellom sentrumspartiene. Det har vært en stor glede å synliggjøre dette ved å forme ut sentrumsregjeringens politiske grunnlag. Og som regjeringserklæringen viser: Det er en politikk for en ny kurs - bevisst og målrettet verdipolitikk, et rikt kulturliv, større åpenhet i forvaltningen, økt satsing på sosial og geografisk utjamning her hjemme og internasjonalt, en mer langsiktig forvaltning av oljeressursene, større valgfrihet for barnefamiliene og verdiskaping i hele landet.

       Sentrumsregjeringens parlamentariske grunnlag er de tre partienes stortingsgrupper. Regjeringen er blokkuavhengig og skal forholde seg på samme måte til alle partiene på Stortinget.

       Dette er en videreføring av Senterpartiets tenkning. Vi tapte valget i 1997. Vår styrke her er nå den samme som i perioden 1989-93. Til tross for dette kan vi altså glede oss over å ha realisert en viktig del av vår politiske strategi ved deltakelse i en sentrumsregjering.

       Bakgrunnen for regjeringsdannelsen er spesiell. Det er verken valgresultatet i seg selv eller en regjeringsstorm som har ført fram til skiftet. Nei, bakgrunnen er som kjent at arbeiderpartiregjeringen valgte å søke avskjed fordi oppslutningen ved valget for partiet ble på vel 35 % og ikke over 36,9 %. I denne situasjonen var det kun ett mulig realistisk regjeringsalternativ, nemlig sentrum.

       Debatten så langt har vist at de politiske fronter ikke er klare. Det bør gi handlingsrom til å finne gode løsninger, noe som vil stille krav til alle partiene på Stortinget - og selvsagt til Regjeringen. Norge har stor handlefrihet. Vi har solid økonomi. Jeg oppfatter krav fra folk ganske entydig: Vi må styrke fellesskapet slik at vi kan gi et bedre tilbud til dem som trenger omsorg og helsetjenester. Vi må ha råd til en bedre skole til alle. Vi må tenke langsiktig og bruke hele landet. Vi må sørge for å gi våre barn og unge de beste forutsetninger for å møte framtida.

       Barna og de unge - ja hvilken ballast gir vi dem, hvilke muligheter til å takle morgendagens utfordringer? Vår tid er preget av raske endringer og store omskiftninger. Vår innsikt er begrenset. Vi kan ikke forutse framtida. Vi kan ikke velge for dem. Vi må innse at kunnskap, verdiforankring og evne til å tenke selv og ta ansvar vil være avgjørende.

       Verdidebatt og ønske om en samfunnsetisk mobilisering er møtt med interesse. Vi må bygge på den kristne og humanistiske kulturarv. Det enkelte menneskes likeverd og like retter samt ærefrykt for livet og naturen er bærende elementer.

       Kulturpolitikken og kulturlivet må være åpne for mangfoldet. Det er mangfold og åpenhet som kan gi liv og utvikling. Det skal blomstre i hele landet. Noen påstår at uforanderlighet kan sikre fred og harmoni. Jeg tror heller det fører til stagnasjon og forvitring.

       Dette betyr selvsagt ikke at vi skal tone ned betydningen av tradisjon og grunnleggende verdier. Vi må verdsette at vi i vårt stadig mer flerkulturelle samfunn har mange slags kulturarver å ta vare på. Også i møte med disse ulike sett av nedarvede tradisjoner er mangfoldet positivt og fruktbart.

       Vi trenger røtter og vinger! Vi må bevare, videreutvikle og sprenge grenser. Bare det kan gi oss robusthet og ryggrad som enkeltmennesker og som samfunn til å møte de endringer vi står overfor, og det ukjente som ligger i framtida.

       Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til tre replikker.

       Trond Giske (A) : Kulturministeren kom ikke så veldig mye inn på kultur, derfor skal jeg heller ikke replisere om kultur.

       Derimot har Senterpartiet de siste åra presentert seg selv som den fremste forsvareren av folkets nei. De har sagt nei til Schengen, nei til EØS og nei til den mest vidtgående delen av EUs unionsplaner, Den økonomiske og monetære union og en felles valuta. Men etter valget er det nye toner. Nå er det ja til å forhandle fram en Schengen-avtale, ja til EØS, og man åpner for å knytte Norge til EUs felles valuta, euroen. Dette dreier seg ikke om fastkurspolitikken eller europeisk valutas plass i en slik beregning - om de sakene er det bred enighet. Dette dreier seg om norsk tilknytning til en felles EU-valuta. I Dagsavisen i går sier statsministeren at han ikke utelukker en slik tilknytning, og i dag sier visestatsministeren at også hun støtter en utredning om norsk eurotilknytning. Men det må jo bety at man ikke utelukker en slik tilknytning; det er jo liten vits i å utrede noe som man er prinsipielt imot. Jakobsen viste i går til noen fellesmerknader i forbindelse med langtidsprogrammet, men statsministeren sier altså noe annet i dag. La meg minne om hva Lahnstein selv har sagt om en tilknytning til euro for bare to måneder siden:

       «Det betyr at Norge frivillig bøyer nakken for finansmarkedene i Tyskland ... I realiteten blir norsk økonomi underlagt styringen til sentralbanken i EU, som verken skal eller kan ta hensyn til norske interesser og norske forhold.»

       Det er forskjell på Senterpartiet i opposisjon og Senterpartiet i regjering. Det siste Senterpartiet i regjering gjorde sist, var å knytte den norske krona til ECU. Nå er de i gang igjen. Når de varsler en ny kurs, er det ikke mange som kunne vente at det skulle være en ny kurs i forhold til det Senterpartiet stod for, istedenfor en ny kurs i forhold til det Arbeiderpartiet stod for. Mitt spørsmål til visestatsministeren er: Kan visestatsminister Lahnstein i motsetning til statsministeren utelukke at Regjeringen vil gå inn for å knytte den norske krona til euroen? Noe annet enn en klar utelukkelse vil være et fundamentalt brudd med det Senterpartiet tidligere har stått for.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Dette var jo litt av en tirade. Nå har jeg samarbeidet godt med Giske, som var et fremtredende medlem av SME i forrige periode, og jeg håper inderlig at vi kan fortsette i samarbeid, for denne regjeringen bygger jo i utgangspunktet på at partiene sier nei til Schengen. Senterpartiet er, som Giske påpekte, mot EØS-avtalen, og Regjeringen vil bruke mulighetene som ligger der - bl.a er vetoretten nevnt i dokumentet.

       Når det gjelder euroen, er det klart at vi i Senterpartiet har meget klare holdninger til den. Det har også de tre partiene, seinest uttrykt i forbindelse med innstillingen til langtidsprogrammet i vår, hvor man sa at det ikke skulle være en ensidig tilknytning til euro. Ellers har jeg altså ikke sagt at man skal gå inn for å utrede norsk tilknytning til euroen. Det som står i Voksenåsen-dokumentet, er at man selvfølgelig skal foreta en vurdering av konsekvenser for norsk økonomi dersom og når det gjennomføres en felles valuta i EU. Det har konsekvenser for Norge uansett, og det er klart vi må vite hva dette innebærer, og hva det betyr. Og så får vi vurdere hvordan vi håndterer situasjonen da.

       Jeg syns det er hyggelig å kunne peke på at denne regjeringen jo står for en videreføring av mange av de sakene vi - og nå tenker jeg på Giske - stod sammen om i EU-kampen. Det er nedfelt at man skal respektere og bygge på folkets nei, og jeg håper, som sagt, at vi her skal kunne finne fram til allianser som gjør det mulig å ivareta folkets nei til EU på en god måte, innenfor de begrensninger som stortingsflertallet, som jo Giske og hans parti er en viktig del av, legger.

Ursula Evje (Frp) : Jeg merket meg at statsråden snakket om en lang rekke andre ting enn kultur. Og det kan jeg for så vidt godt forstå, for kultur er et vanskelig begrep for de fleste, og vi lar oss ofte forlede til å tro at begrepet har en viss statisk betydning, i hvert fall når vi snakker om norsk kultur. Men en levende nasjon er en nasjon i stadig utvikling og forandring, og dette gjenspeiler nasjonens kultur. Norskættede amerikanere tror de holder norsk kultur i hevd, og det gjør de jo på en måte. Det er bare det at deres type norsk kultur nærmest har holdt seg uforandret gjennom alle de år som har gått, mens vi forandrer oss daglig her hjemme på berget på grunn av påvirkning utenfra. Forsøk å forestille dere, i hvert fall dere som er gamle nok, en neger i bunad på Karl Johan for 40 år siden, hvor vi tok toget fra Voss til Bergen fordi vi hadde hørt at det var en neger der!

       Jeg hører at Regjeringen er opptatt av en ny opera. Og det er vel ingenting som engasjerer nordmenn mer enn byggingen av offentlige bygg, både når det gjelder arkitektonisk utforming, plassering og ikke minst kostnader. Jeg er imidlertid mest opptatt av den aktiviteten som foregår inne i de offentlige bygg, og jeg vil derfor spørre statsråden om hun vil arbeide for at det blir lagt bedre til rette for en ballettaktivitet vesentlig større enn det den er i dette landet.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Når det gjelder opera, har vi altså bebudet en melding om det, slik at vi kan sette i gang bygging innen denne stortingsperiodens utløp. Når det så gjelder mine forhåpninger om at det skal bli mer ballettdans, kan jeg si at det synes jeg høres hyggelig ut, men jeg kan ikke gå inn på hva det måtte bety for budsjettet.

       Ellers er jeg jo enig i at kultur kan oppfattes som et vanskelig begrep, og at mange oppfatter kultur som statisk. Jeg er ikke av dem. Tvert imot er jeg meget opptatt av det dynamiske i kulturen, og jeg tror at nettopp i en tid hvor vi skal sette verdier på dagsordenen, og hvor vi må spørre oss hva slags samfunn vi egentlig ønsker å skape, blir kultur og kulturpolitikken helt vesentlig.

       Ettersom jeg, i likhet med statsministeren, ikke fikk avsluttet mitt innlegg i stad, vil jeg benytte anledningen til å ta avslutningen - for jeg syns nemlig den er ganske god:

       Vi trenger røtter, og vi trenger vinger - både bevare, videreutvikle og sprenge grenser! Bare dette kan gi oss robusthet og ryggrad som enkeltmennesker og samfunn i møte med endringer og det ukjente. En sterkere vektlegging av hva kultur betyr for oss alle - som drivkraft og identitetsbasis - er også det beste bolverk mot stadig økende materialisme og kommersialisering. Vi vil legge stor vekt på aktivitet, deltakelse og engasjement. Vi vil legge vekt på profesjonalitet og kvalitet og understreke kunstens egenverdi. Det er grunnleggende for å sikre vårt demokrati, og det er grunnleggende for å skape et godt samfunn med plass til alle.

Inge Lønning (H) : Jeg må innrømme at jeg følte meg en smule forvirret under den første del av dette replikkordskiftet. Det hørtes mindre ut som et replikkordskifte om kulturpolitikk enn et kameratslig samvær mellom EU-opposisjonen i Arbeiderpartiet og EØS-opposisjonen i den nye regjering.

       Jeg har registrert at en del aviser, bl.a. Nationen, som står kulturministeren forholdsvis nær, har uttrykt bekymring over at Kulturdepartementet i høyere grad skal bli et sysselsettingstiltak for partisekretariatet enn et kulturdepartement. Det er en bekymring jeg ikke deler. Jeg vil anta at rekrutteringen har med det utvidede kulturbegrepet å gjøre. Men det kunne være interessant om kulturministeren ville forsikre Stortinget at det for hennes vedkommende er kulturpolitikken som kommer til å være jobb nr. 1 i de nærmeste år.

       Det er nærliggende å spørre hvor det er blitt av det nye politiske landskap som Senterpartiet har talt så mye om. I debatten om langtidsprogrammet så sent som den 3. juni i år, avsluttet representanten Lahnstein med å si at det Senterpartiet gikk til valg på, var en invitasjon til velgerne om å gi sin tilslutning til denne helt nye forståelse av det politiske landskap. Nå hørte jeg setningen i kulturministerens innlegg - ganske kort og bramfri: «Vi tapte valget.» Derfor vil det være interessant å høre hvorledes kulturministeren tolker valgresultatet på dette punkt.

Statsråd Anne Enger Lahnstein (Sp) : La meg ta spørsmålet om jobb nr. 1 først. Jeg merket meg at Inge Lønning spurte om kulturpolitikken ble jobb nr. 1 i de «nærmeste år». Jeg tolker det som om Lønning i hvert fall gir den nye regjeringen noen år - for det var vel ikke meg som partileder Inge Lønning uttalte seg om. Jeg kan ikke se noen motsetning mellom å være partileder og leder av et departementet. Jeg er veldig glad for at jeg fikk ansvaret for Kulturdepartementet. Jeg synes det er en kjempestor utfordring nettopp i en tid hvor vi er nødt til å sette andre verdier enn de rent materialistiske på dagsordenen. Jeg skal forsikre om at vi skal stå på for å få fram saker som gjør at vi kan drøfte bredt hvordan vi i fellesskap kan skape et blomstrende kulturliv i hele landet.

       Jeg merket meg forresten at Inge Lønning også brukte uttrykket «EØS-opposisjonen» i Regjeringen. Det uttrykket liker jeg ikke. Regjeringen er enig om en politikk. Når det gjelder det politiske landskapet og tolkningen av valgresultatet, er det sikkert mange som kommer til å tolke det. Vi i Senterpartiet tapte valget, det er helt klart og vi er ikke fornøyde med det. På den annen side er min tolkning at nettopp det at vi viste ryggrad til å stå imot de sterke kreftene som på 1970-tallet førte til at Korvald-regjeringen i løpet av kort tid gikk over i historien og vi var tilbake i det gamle tradisjonelle blokkmønstret, det betalte vi en pris for. Men nå får vi altså muligheten til å vise i praksis hvordan en sentrumsregjering kan arbeide også i Stortinget. Jeg er optimistisk fordi jeg tror at realitetene i det nye politiske landskapet er at vi ser at her er det tre tyngdepunkt, og sentrum har nå fått sjansen til å vise hvordan vi kan styre landet.

       Jeg vil så langt hevde at prisen ikke er uinteressant, men det essensielle er hva slags samfunn vi skal ha, hvilke verdier vi ivaretar og hvilken framtid vi skal skape. Man blir stundom fristet til å si at økonomene er vår tids guruer, og i ondskapsfulle stunder har jeg tenkt tanken - om en tok alle økonomene og la dem etter hverandre rundt ekvator, var det slett ingen dum idé. Men sannsynligvis løste det ingen problemer. Sannsynligvis traff de spikeren bedre på hodet, økonomene som i høst hadde en konferanse i Bodø. Der ble det hevda at i politikken ble økonomene brukt som begrunnelse for politiske vegvalg av politikere som var for feige til å ta politiske valg. Politikere som gjerne gjemmer seg bak regnestykker og slik framstiller en uønska utvikling som naturnødvendig, som en lovmessighet. Så det er kanskje vi som bør ta «blame»'n og ikke økonomene.

       Jeg vil følge opp det statsminister Bondevik sa om at flyttestrømmen i Norge fra nord nå er sterkere enn noensinne siden 1969, og at den nye regjeringa skal føre en mer aktiv distriktspolitikk. For flyttestrømmen er et resultat av politiske valg - eller mangelen på evne til å ta politiske valg, hvor en overlater utviklinga til markedsdynamikken. Sjøl om jeg vil knytte mye av det jeg sier, til landsdelen nordpå, trur jeg mange på Vestlandet eller indre deler av Østlandet vil kjenne seg igjen.

       Det er ikke lenger bare han Edvard, han som bodde aleine ute på neset i utbygda, som tar fram hammeren og spikrer igjen døra for å få seg jobb på fabrikk. Jeg kommer sjøl fra et lokalsamfunn som er bygd opp av slike Edvard-er og hans venner som i 1950- og 1960-tallet spikret igjen døra og dro og fikk seg jobb. Nå har dattera, Edvarda, gjort seg ferdig med høgskolen, og det er ikke jobb til henne nordpå - heller ikke i de regionale sentra, som statsministeren har påpekt. Og etter høgskoletida kan hun ikke tenke seg å begynne på «fileten» eller sitte heime med kontantstøtte. For det er den nye avstandsuavhengige teknologien hun er utdanna til å bruke. Hun ender kanskje i Nord-Norges største by - Oslo. Det er bare synd at den ligger så langt sørpå.

       Nå kan nok noen etter gårsdagens fotballkamp si - og da vil jeg gjerne gratulere Tromsø selv om jeg satte liten pris på det målet på overtid - at det kanskje ikke er rart at folk flytter fra snøen, og vi kan ikke tvinge folk til å bo i distriktene. Nå tror jeg ikke at været er hovedårsaken, sjøl om Halvdan Sivertsen nok kan ha rett i at romantikken og erotikken kan ha kummerlige kår når vi lever med stillongs med strekk, neglebit og selbuvotta halve året. Landsdelen har mange andre kvaliteter og ressurser, men vi ikke bare kan leve på storslåtthet, rein luft og kjærlighet.

       Da ledigheta var på topp i landet, var flyttestrømmen på bunn, og været var ikke så forskjellig fra nå, men det var ikke lett å få jobb sørpå heller den gang. Alle får ta sine individuelle valg, men summen av disse valgene avgjøres av samfunnsmessige forhold, ikke minst av tilbudet på arbeidsplasser.

       Sjølsagt skal vi også opprettholde og kjempe for våre tradisjonelle næringer. Vi skal ha en fiskeripolitikk basert på kystflåten, og ikke på nedbygging av mottaksanlegg i lokalsamfunnene og transport av ubearbeidet fisk sørover. Sjølsagt er det viktig at vi satser på våre reine arktiske jordbruksprodukter, produsert under karrige kår. For en rekke lokalsamfunn vil vår kraftkrevende industri være fundamentet framover. Men skal Distrikts-Norge - og det gjelder ikke bare den nordlige landsdel - utvikle livskraft, må den nye tids arbeidsplasser også komme der. Det er det som vil gi landsdelen og lokalsamfunnene allsidighet som vil gjøre at vår utdannede ungdom vil bli der eller vende tilbake.

       Den 3. februar i år sa daværende statsminister Jagland:

       «Jeg ser at den nye teknologien vi har nå og kan få, vil være til veldig gavn for mange mennesker i landet, stort sett fordi den nye teknologien gjør det mulig å etablere arbeidsplasser ute i distriktene uavhengig av markeder og avstander.»

       Så rett, så rett. Men Arbeiderpartiet har manglet evnen til handling. Ingen har som sjølve motoren i ny teknologi i Norge, Telenor, sentralisert arbeidsplassene. Og nå skal man huske at i dagens Telenor er det flere arbeidsplasser enn da de startet omstillinga. Men i distriktene er det flere tusen færre. I Vadsø er det igjen 27 av de 90 arbeidsplassene de hadde for fem år sia, på Leknes er det igjen 24 av de 122 de hadde - lista er veldig lang. Dette har skjedd de siste fem år, til tross for at Stortinget har vedtatt at Telenor skal nytte den nye teknologien til å desentralisere. Stort sett forsvinner arbeidsplassene enten sørover eller - i beste fall - til Bodø og Tromsø.

       Statsminister Bondevik sa tidligere i dag at den nye teknologien skal brukes for en mer offensiv distriktspolitikk. Det er omtrent det samme som Jagland har sagt mange ganger før.

       Altså: Vår avgåtte regjering har ikke maktet å følge opp Stortingets vedtak vedrørende statens egen motor, Telenor. Nå lover regjeringa Bondevik å gjennomgå Telenor. Men de må passe seg slik at ikke kua dør mens gresset gror, for det er nye storstilte sentraliseringsplaner på gang i Telenor - og sentraliseringa skjer raskt.

       Eller Posten: Det må ei omstrukturering til - det er jeg helt enig i. Men hvorfor ei omstrukturering skal føre til at det blir hundrevis av ledige jobber her nede som man har problem med å få folk til, mens jobbene forsvinner som dugg for sola - vi har sol av og til - ute i distriktene, er ikke åpenbart. Jeg er ikke sikker på at det er god bedriftsøkonomi heller at all aktiviteten skal skje der husleiene er størst og arbeidsgiveravgifta på topp. God samfunnsøkonomi er det iallfall ikke. Det er dyrere å flytte folk enn å flytte arbeidsplasser. I tillegg lager vi pressproblem i storbyene - boligkøer, høge boligpriser, store investeringer i infrastruktur, sosiale problem osv.

       Hva med den postservicen som vi gang på gang har vedtatt ikke skal bli dårligere sjøl om postkontorene forsvinner?

       For eksempel sa stortingsflertallet ja til å utvide forsøk med offentlige servicekontor i fjor vår - en ny måte å organisere offentlig virksomhet på hvor Posten skal være en bit av det hele. Det må være en oppgave for den nye regjeringa å få satt dette ut i livet, ikke minst ettersom det var et felles forslag fra Kristelig Folkeparti og SV som fikk flertall her i salen.

       Hvorfor kan ikke brukerne gå én plass og få en rekke offentlige tjenester - post, bibliotek, enkle trygde- og likningstjenester, kommunale tjenester? Hvorfor ikke gi kundene bedre og mer tilgjengelige tjenester på en billigere måte? Hvorfor ikke lage offentlige spleiselag? Det er en god måte å bruke offentlige midler på, og det er god politikk overfor kundene. Og dette er noe som kan fungere like godt i bysamfunn som i Distrikts-Norge. Dette er en stor oppgave for statsråd Løwer, som må få de forskjellige departementene til å dra sammen.

       Løsninga ligger ikke i å bevare samfunnet som det er, eller vende tilbake til fortida. Løsninga ligger ikke i å bygge ned. Løsninga ligger i nye organisasjonsformer, mot og vilje til å bryte ned skranker, slik at vi kan møte den nye tid.

       Sjøl kommer jeg fra et ensidig industristed som har gjennomgått harde omstillinger. Vi har fortsatt industri som et fundament. Men vi har mange bein å stå på. Vi fikk en del av nasjonalbiblioteket, som nå besøkes av kollegaer fra store deler av verden. Det skjer mye spennende der, ja i Mo i Rana sitter de og formidler billetter til kulturarrangement i heile landet, og mye mer. Det kan skje en rekke ting fra hvor som helst med den nye teknologien. Alle de dystre spådommene om hvor umulig det var å få det til, hvor umulig det var å få kompetanse, har slått feil, og det gav samfunnet vårt livskraft, det gav arbeidsplasser. Men det gjorde noe mer: Vi ble allsidige. Vi fikk nye yrkesgrupper med en annen type kompetanse. Ikke minst kom flere kvinner i jobb. Jeg har merket meg at det i erklæringa fra Voksenåsen står følgende:

       «En vellykket distriktspolitikk forutsetter at distriktene blir attraktive som bosted for kvinner, ikke minst unge velutdannede kvinner.»

       Med andre ord: Det fins en rekke tiltak som kan gjøres for å få liv i Distrikts-Norge, ved å bygge både på det som er tradisjon, og på den nye teknologien. Her har den avgåtte regjeringa ikke evnet å forme framtida. Og før vi skal diskutere erfaringene fra de feil som er gjort, må vi gjøre som Mark Twain sier: «Vi må konsentrere oss om framtida, det er der vi skal være resten av livet.» Det er der de kommende generasjoner skal være. Og dette er en veldig viktig verdikamp.

       Representanten Myrvoll er SVs samferdselspolitiske talsmann, og i samband med Stortingets behandling av samferdselsplanane i juni i år foreslo Myrvoll ein kraftig auke i investeringane, og då særleg i investeringane til jernbanens kjøreveg. SVs framlegg bar bod om ein auke i den økonomiske ramma til NSB på i alt 18 milliardar kr i tiårsperioden og derav vel 7 milliardar kr dei første fire åra.

       Vidare vil SV og representanten Myrvoll auke minstepensjonane med 1.000 kr pr. månad, noko som vil koste om lag 5 milliardar kr på årsbasis.

       I tillegg vil nok dette føre til krav om uttelling for alle dei som allereie har opptent litt tilleggspensjon.

       SV er eit ja-parti, dei seier ja til alle gode formål. Det er vel og bra. Men korleis alt dette skal finansierast, er eit anna spørsmål. Mitt spørsmål til representanten Myrvoll blir då: Betyr dette at SV i sitt alternative budsjett vil auke skatter og avgifter monaleg, eller er det slik at forslaget om kutt i forsvarsbudsjettet skal takast opp igjen, slik at Forsvaret eigentleg berre vil bestå av heimevernteneste, eller er det slik at SV vil bruke meir av framtidas midlar?

Inge Myrvoll (SV) : Dette var jo minst 30 spørsmål å svare på. Men jeg skal ikke legge fram SVs alternative budsjett. Det får Oppebøen Hansen snart se, og der vil han altså se at vår balanse ikke er så ille. Men nå tror jo ikke jeg, som Arbeiderpartiet, at vi liksom går på Besseggen og med et lite steg til side for Arbeiderpartiets rute detter ned i den store avgrunnen. Det tror jeg ikke, jeg tror en faktisk kan bruke litt penger til å investere i framtida på utdanning og miljø, og jernbanesatsinga vår er en del av miljøsatsinga vår. På den andre side har jo også Arbeiderpartiet en historie - hvis de hadde fulgt SVs eksempel og gått mot Oslofjord-forbindelsen, Trekantsambandet og en del andre prosjekter som ikke jeg syns er noe særlig miljøvennlig og bra, hadde vi faktisk også kunnet spare inn litt penger.

       For øvrig har jo SV også i valgkampen understreket at det er viktig hvorledes vi bruker pengene. Ikke minst gjorde vår representant Ballo det veldig klart hvorledes vi kunne bruke midlene på helsesektoren på en mye bedre måte. Og når jeg snakker om dette med offentlig servicekontorer, er det en strategi for å omorganisere offentlig virksomhet til å være mer kundevennlig, men kanskje også lage spleiselag hvor man deler på rekninga for de tjenester man yter. Det fins mange måter å bruke midlene mer fornuftig på. Men det er heller ikke sånn at Arbeiderpartiets balanse er en hellig balanse, som ikke kan røres med en krone før man er i en katastrofe.

       Og for øvrig er det jo sånn at SV faktisk har en forsvarspolitisk strategi som ikke er så enkel som han sier. Men vi må ta ting etter hvert som vi får budsjettdebattene framover, for det er umulig å ta det i én replikk.

       Arbeiderpartiets problem har jo egentlig vært at de ikke evner å inngå i et politisk samarbeid med andre, hvor man kan finne ut hvorledes man skal skape et bedre samfunn og bruke midlene på en riktig måte. De kjører bare sitt polemiske løp og vil stå der i all ensomhet, og jeg lurer på når den dagen kommer at Arbeiderpartiet erkjenner: Vi kommer aldri mer i reint flertall, nå må vi prøve å utvikle et politisk forhold til andre folk i denne salen og i dette samfunnet.

Dagrun Pedersen (KrF) : Jeg er glad for at SV og Inge Myrvoll har så mye bra distriktspolitikk, og jeg er sikker på at vår regjering ser fram til å samarbeide konstruktivt - det er blitt et populært ord, har jeg skjønt - om å bedre vilkårene i distriktspolitikken.

       Men kan vi vente like positive tendenser når det gjelder rammevilkårene for små og mellomstore bedrifter? En ting er å gi levekår for store bedrifter, men små og mellomstore bedrifter er ofte hjørnesteinen i små lokalsamfunn. De står for en stadig økende andel av den totale sysselsettingen, selv om vilkårene har vært ganske vanskelige. Noe har vi fått bedret på, men det er mye igjen.

       Regjeringen Bondevik vil arbeide for at aktivt eierskap skal være attraktivt. En leder med eierinteresser har et annet engasjement enn en ansatt leder som skaper økonomiske verdier for andre. Regjeringen vil også arbeide for at summen av arveavgift og dokumentavgift reduseres, sånn at det blir mulig for en datter å overta bedriften etter sin mor.

       Dette er noen av de tiltakene som Bondevik-regjeringen ønsker å arbeide for, og da lurer jeg på om SV kommer til å støtte Bondevik-regjeringen i de gode distriktspolitiske tiltakene - for det er det det er - og bedre vilkårene for små og mellomstore bedrifter.

Inge Myrvoll (SV) : Det er svært viktig å huske at vi også har en del motorer i Distrikts-Norge av store bedrifter som er veldig viktige. I hvert fall i det fylket jeg kommer fra, er det sånn at en del av de store bedriftene faktisk er det viktigste kundegrunnlaget for de små og mellomstore bedriftene, som er leverandører til de store. Vi må få med oss denne helheten i produksjonen.

       Det som har vært viktig for oss, er å ha en skattemodell hvor det er sånn at det eiere tar ut til eget forbruk, skal skattes som om det var lønn. Det som går inn i bedriften, bør da ikke beskattes, det å investere for å utvikle en produksjon. Vi har stått på uttaksmodellen, og er ikke en del av dem som er ansvarlig for den delingsmodellen som Stortinget har vedtatt. Jeg har faktisk også møtt en del bedriftsledere - det er ikke så mange som har studert SVs skattemodell, det skal jeg vedgå - men jeg har møtt dem som har sett på den, som antakeligvis stemte Høyre, og som sa at egentlig var SVs skattemodell for bedrifter bedre enn Høyres. Og det satte jeg veldig pris på. Jeg skulle gjerne hatt stemmene også, men de satt nok lenger inne. For oss er det viktig at vi har et levende næringsliv. Men det er ikke viktig for oss at vi gir rammevilkår for eierne som gjør at de kan ta ut store inntekter, uten at fellesskapet skal få en del av det i skatteinntekter. For oss er en form for likhetstankegang også en viktig bit av vår politikk overfor bedriftseierne. Men vi er veldig opptatt av bedriftenes levevilkår.

Ole Johs Brunæs (H) : Jeg har stor respekt for mye av det representanten Myrvoll står for, men hans konservering av det bestående vil føre til at det bestående forvitrer. Like det eller ikke, men innen samferdselssektoren er monopolenes tid forbi. Folk bruker de tilbud de er best tjent med, og om de ikke er der, vil det oppstå nye. Det er konkurranse på alle felt, det er full konkurranse mellom transportformene, og det er full konkurranse innen IT-sektoren. Telenor har fått konkurranse på hjemmemarkedet, sterk sådan, og den vil øke. Telenors utfordringer og rolle har gjennomgått store endringer, noe selskapet har innsett og innrettet seg på.

       Betingelsene for selskapets evne til å overleve er at det får handlingsfrihet til å utvikle seg, etablere seg i nye markeder, inngå allianser og ikke minst skaffe seg helt nødvendig kapital. Telenor kan fortsatt være et lokomotiv i norsk næringsliv, og denne betydningen kan øke. Det kan få stor betydning for norsk sysselsetting dersom bedriften får arbeidsbetingelser som bringer den videre. Her gjelder det å forandre for å bevare en av våre mest interessante bedrifter.

       Vil Inge Myrvoll gi Telenor arbeidsbetingelser som gjør det mulig for selskapet å overleve og utvikle seg videre? Vil Myrvoll gi selskapet mulighet til å hente inn kapital - her dreier det seg om flere milliarder kroner - ute i markedet, eller skal staten skyte inn disse milliardene? Og de vil ikke bare komme i én omgang, men de vil komme i to og de vil komme i flere.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg føler meg ikke som noen konservator som skal bevare fortida sånn som den har vært eller sånn som den er nå. Men jeg tror heller ikke at løsninga til Høyre når de sier at vi har ikke noe samfunnsmessig ansvar, dette overlater vi til markedet, er noen god løsning. Det betyr at en rekke av de verdiene som vi vil legge til grunn for det samfunnet vi skal skape, vil bli underminert. Markedet er blindt i sin logikk, og resultatet av markedets dynamikk gir ikke noe godt samfunn å leve i. Derfor er det veldig viktig at vi lager de rette rammebetingelser.

       Når det gjelder Telenor, har vi gitt dem veldig mye arbeidsro, og SV har vært med på det. I telepolitikken er faktisk Kristelig Folkeparti det partiet som vi har stått nærmest, for vi har følt at Senterpartiet har vært litt konserverende på det området i forhold til ny teknologi og det som vi er nødt til å møte av framtid.

       For oss betyr det at samtidig som vi skal gi Telenor rammer å jobbe innenfor, skal vi gi dem samfunnsmessige forpliktelser. Det er sånn at alle innbyggere, næringslivet osv. skal ha et tilbud. Derfor har det vært viktig for oss at når disse nye kommer inn på markedet, skal de ha konsesjonsvilkår som gjør at dersom de ikke oppfyller sine samfunnsmessige forpliktelser og gir et tilbud til alle, skal de være med på å betale sin del av potten for at alle skal få disse tjenestene. Med andre ord: Vi vil at den nye teknologien skal bli til gunst for alle i dette landet, men da må vi også bruke de politiske styringsredskaper som vi har tilgjengelig for at det skal skje.

       Min politikk når det gjelder Telenor og deres framtid, er veldig avhengig av at Telenor gjør den jobben de skal gjøre. En av de tingene som jeg forresten ikke likte helt i erklæringen fra Voksenåsen, var det som stod om Telenor, for det kunne se ut som om man var så opptatt av Telenors forhold til de små konkurrentene at man glemte at de farlige konkurrentene til Telenor er de store som kommer utenfra.

       Det er ingen tvil om at vårt samfunn trenger en ansvarsmobilisering og en mobilisering og en debatt om de verdier som fins i samfunnet. Her har vi alle et ansvar både individuelt og også som politikere og som representanter for politiske partier.

       Det som imidlertid er en av mine bekymringer, er at en debatt om verdier løsrevet et fokus på et verdigrunnlag uten fotfeste i de praktiske realiteter lett kan bli en forgylt ramme på veggen, en ramme som vi daglig går forbi og kanskje stopper opp ved i ærbødighet noen få sekunder, men så haster videre med vårt og våre praktiske problemer. Naturlig nok er det slik at en debatt om verdier i et samfunn, og ganske særlig en debatt om verdier i et politisk samfunn og i en politisk forsamling, må ta utgangspunkt i de politiske verdiene og i politiske valg. Mye annet tilhører den private sfære, og det skal jeg la ligge her.

       Men for å føre en fornuftig debatt om verdienes rolle i politikken må man kanskje også ha en oppfatning om politikken, og det fins mange definisjoner av den. En av de mest holdbare jeg kjenner til, er den statsvitenskapelige som sier at politikk dreier seg om fordeling av knappe ressurser, og knappe ressurser i politikken handler svært ofte om økonomi. Da snakker jeg ikke om pengerikelighet, jeg snakker om økonomi som utrykk for politiske verdier og politiske valg og med ulike opsjoner for veier og valgmuligheter. Dette er etter min oppfatning ikke det samme som å si at økonomi er harde realiteter, ideer noe annet. Og fordi de harde realitetene undertiden kan bli brysomme, tørster vi etter noe annet, nemlig verdiene og den ideologiske debatten. For meg vil disse være helt uatskillelige. Og da er spørsmålet: Hvilke verdier har vi i den økonomiske politikken?

       La meg få nevne én, som kanskje noen mener er nevnt til kjedsomhet fra Arbeiderpartiets side, men som like fullt er en av våre mest sentrale verdier: verdien av arbeid. For meg er ikke spørsmålet om arbeid, spørsmålet om full sysselsetting, ett blant mange høyt prioriterte politiske mål og arbeidsoppgaver. Det er en verdi for den samfunnsutviklingen vi ønsker til beste for samfunnet, men enda mer til beste for enkeltmennesket. Denne verdien står faktisk så sterkt i Norge og i norsk samfunnsdebatt at vi til og med har skrevet den inn i Grunnloven. I Grunnloven § 110 har vi ikke bare skrevet det, men vi har også skrevet inn en forpliktelse for landets politiske myndigheter til at de skal sørge for at folk kan skaffe seg utkomme ved sitt arbeid. Hvorfor gjør vi det? Jo, det gjør vi fordi at et menneskes identitet, et menneskes mulighet til å bidra både for seg selv og for samfunnet, er knyttet til arbeidet.

       Hva bruker vi så økonomien til? Økonomien bruker vi til å kunne oppfylle dette målet - ikke istedenfor verdier, men for å kunne oppfylle og utfylle den verdi dette har for enkeltmennesket og for samfunnet. Og da kommer noe så banalt, men også så påtrengende: vi må gjøre økonomiske og politiske valg. Arbeiderpartiet har

       vært seg dette meget bevisst, og vi har gjentatt det i de fleste større debatter vi har vært med i: et økonomisk valg som sier at dette er den verdi vi først og fremst må bruke økonomien til å sikre. Så er ikke økonomi noen eksakt vitenskap. Men verdier handler også om hvilke sjanser vi kan ta innenfor noe som ikke er en eksakt vitenskap, f.eks hvilke budsjetthåndteringer vi kan gjøre med hvilke mulige følger for sysselsetting og for å ramme enkeltmenneskene. Det er dette en debatt om verdier og økonomi handler om. Men hvis vi er enig om at dette er et førsterangs innslag i en verdidebatt, må vi også spørre om hvordan vi på andre måter i vår politiske opptreden understøtter arbeid som en verdi.

       Da er det faktisk også et verdispørsmål om vi ønsker å innrette vår folketrygd slik at belønning for arbeidsinnsats får mindre eller liten verdi når vi justerer våre pensjoner. Det kan sies mye og mye fornuftig om den politiske debatten vi har og bør ha for å sikre våre svakeste pensjonister. Men vi kan ikke holde verdien av arbeidet utenfor en debatt om hva pensjonsytelser skal dekke opp og på hvilket grunnlag. Det er kanskje også en verdidebatt, men den er komplisert fordi den tørner mot mange andre viktige og legitime økonomiske ønsker og behov.

       En regjering som på et verdigrunnlag stiller opp noen økonomiske og politiske målsettinger, og som vurderer sin stilling i forhold til sin sjanse til å kunne oppfylle dem og trekker de politiske konsekvensene både når den mener at den kan oppfylle dem og mener at den ikke kan oppfylle dem, og gjør dette valget klart i den store åpne offentlige debatt som en valgkamp er, og etterpå gjør hva den har sagt, den regjering handler etter min oppfatning ikke bare i samsvar med verdier, den handler også i samsvar med moral.

       Jeg vil stille representanten Tom Thoresen følgende spørsmål: Syns han ikke at det er av god og grunnleggende verdi at den generasjonen som har slitt i heimen, som har hatt deltidsarbeid og som har stått på dag og natt for å få endene til å møtes, skal få et løft fra Det norske storting, der også Arbeiderpartiet kan inngå i en allianse som gjør at vi får 1.000 kr ekstra i måneden til dem som har bygd dette landet?

Tom Thoresen (A) : Man skal ta alle gode ord med seg og takke for dem - det herved være gjort.

       De som bygde samfunnet «stein på stein» - ja, mange har gjort det ved sin arbeidsinnsats. Mange kvinner har gjort det i deltidsarbeid, i omsorgsyrker og kombinert det - ofte et hardt slit - med familieomsorg. I det velferdssamfunnet Arbeiderpartiet er ganske stolt av å ha i hvert fall bidratt til å bygge ut, har vi skaffet dem noen pensjonsrettigheter som er basert på deres arbeidsinnsats. Derfor kan vi ikke regulere trygdene på en hvilken som helst måte og få den verdien med oss. Disse kvinnene og disse arbeidstakerne har fått mange sosiale rettigheter bygd ut, som vi skal forsvare. De - og om noen år vi - får heldigvis stadig flere og bedre pensjonsår. Derfor satser vi på en formidabel helse- og eldreomsorg, som det heldigvis er relativt bred politisk enighet om, og som vil kreve store løft av oss. Men gi oss en anvisning på hvordan vi med de økonomiske midlene vi har, kan støtte de svakeste blant de svake. Da må man også gjennomtenke rettigheter og fordeling.

Jan Sahl (KrF) : Representanten Tom Thoresen tok opp verdidebatten, og det er prisverdig - han snakket om verdien av arbeid. Jeg har også tenkt å ta opp et verdispørsmål, nemlig verdien av å ta vare på Distrikts-Norge. Det kan se ut som om attraktiviteten til Distrikts-Norge er omvendt proporsjonal med velstandsutviklingen. I tider med stor arbeidsledighet flytter folk tilbake til sine røtter for å finne trygghet og stabilitet - de søker altså verdier i Distrikts-Norge. Men når så velstanden øker og det blir flust med arbeid, opplever folk at ulempene ved å bo i distriktene driver dem i retning av mer bynære områder.

       I sentrumsregjeringens erklæring står det:

       «Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres.»

       Det er særlig viktig nå når landet vårt flyter over av melk og honning å ta et blikk på hva som skjer i Distrikts-Norge. I en tid med god tilgang på arbeidsplasser handler det nå først og fremst om å få bukt med forskjellene i infrastrukturtilbudet. Her vil jeg spesielt nevne raseringen av posttilbudet i distriktene, og jeg vil nevne trusselen fra Telenor om dyrere tellerskritt. Videre handler det også om utdanningstilbud i distriktene, og om et rikt og variert kulturliv. Det handler også om mer risikovillig kapital til små og mellomstore bedrifter, og det handler om sykehustilbud med akuttberedskap.

       Mitt spørsmål til representanten Tom Thoresen lyder da som følger: Ser Arbeiderpartiet at det i distriktspolitikken nå er et akutt behov for en kursendring? Og hvil-

       ke tiltak vil Arbeiderpartiet fremme forslag om for å snu flyttestrømmen og ta vare på verdiene i Distrikts-Norge?

       Mitt spørsmål til representanten Thoresen er om Arbeidarpartiet no innser at det må gjennomgripande organisasjonsendringar til innanfor norsk helsevesen. Pengar er viktig - der må vi ha meir - men me må òg ha ein heilt annan måte å organisere dette på og dermed også ta i bruk dei private der dei kan gjera ein nyttig innsats i denne samanhengen. Innser Arbeidarpartiet dette no?

Tom Thoresen (A) : Jeg er enig med Ingvald Godal i at spørsmålet om hvordan vi behandler våre syke og hvilke tilbud vi gir dem, er et førsteklasses eksempel på verdiene i samfunnet. Jeg tror også at vi alle ser de mangelområder som eksisterer innenfor norsk helsevesen. Jeg tror også vi alle hver for oss er enig med Ingvald Godal i at spørsmålet om å gjøre norsk helsevesen bedre, i høyeste grad er et spørsmål om mer effektiv organisering. Det var da også derfor at tidligere helseminister Gudmund Hernes la betydelig vekt nettopp på de organisatoriske forholdene for å få sykehusene bedre. Dette er, tror jeg, en arena hvor det nok kan være uenighet om enkelte løsninger - det kommer vi antakelig meget sterkt tilbake til i budsjettsammenheng - men hvor målene og verdiene er temmelig sammenfallende. Og her tror faktisk ikke jeg at noen sitter med en sesam sesam-løsning, for medisinsk utvikling fører bl.a til at behovene er konstant voksende uansett.

       Jeg vil likevel avslutte med én ting: Det er riktig at vi som politikere har en omfattende debatt om hvordan norsk helsevesen kan bli bedre, men la oss i den debatten være så lojale mot virkeligheten at vi ikke gjør det dårligere enn det er. Det er nemlig så mange tusen mennesker - leger, sykepleiere, hjelpepleiere og andre - som arbeider og gjør en så grunnleggende god innsats for så mange mennesker i norsk helsevesen, at det også må påskjønnes.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet slutt.

       Presidenten: Årets trontaledebatt er på mange måter en debatt om den gamle regjeringens siste ord og den nye regjeringens første. Som statsråd for næring og handel i den nye regjeringen skal jeg være den første til å si meg enig i den avgåtte arbeiderpartiregjeringens formaning om at lav rente og stabil kronekurs og ansvarlig økonomisk politikk i det hele er helt grunnleggende for Norge som samfunn og velferdsstat.

       Men: Den politiske debatten blir veldig fattig om alt skal låses til så snevre rammer som dette. Det er jo så mange andre utfordringer som også er viktige. Det gjelder for eksempel hva vi som politikere kan gjøre med at svært mange mennesker føler seg små i møte med offentlige systemer og mister troen på fellesskapsløsninger. Det gjelder hvordan vi kan lage en god skole som forbereder ungene på det nye kunnskapssamfunnet, eller det dreier seg om hvordan vi som nasjon skal kombinere rollen med å være stor i internasjonal handel og samtidig pådriver i forhold til menneskerettigheter, eller hvordan vi skal møte økende fremmedfrykt og rasisme her hjemme.

       Alt dette er eksempler på viktige debatter som handler om prinsipper og verdier like mye som kroner og øre. Jeg tror en viktig årsak til at Arbeiderpartiet i årets valg ikke klarte å kopiere resultatet fra 1993, er at par-

       tiet gikk helt i vranglås i forhold til de viktige verdidebattene mange er opptatt av. Jeg tror ikke folk vil være med på å avfeie og latterliggjøre disse debattene som kretsmesterskap i moralisme, slik det en gang ble sagt før valget.

       Det er sagt mye i denne debatten så langt om årsakene til at vi fikk et regjeringsskifte. Jeg skal ikke gå videre inn på dem, men jeg tror det er viktig å få fram at konsekvensene for demokratiet er grunnleggende sunne. En ting er at det er nye folk som nå kan stikke hendene i departementsskuffene. Et slikt bytte i maktens korridorer er av og til et poeng i seg selv, og så får vi se, da, om også andre enn Arbeiderpartiets folk er i stand til å styre landet. Som leder for et parti som tror på at vettet er sånn rimelig jevnt fordelt i dette landet og at alle partier har noe å bidra med, tror jeg at det skal gå riktig bra.

       Det er også sunt at vi etter valget har fått en politisk debatt der nettopp verdier og prinsipielle spørsmål har fått en mer sentral plass. Det er gledelig at Høyre, Fremskrittspartiet og SV på en konstruktiv måte har tatt imot disse utfordringene fra Regjeringen. Jeg håper at også Arbeiderpartiet vil komme etter. Tross alt er det i en del viktige spørsmål, som synet på velferdsstaten, et betydelig fellesskap mellom sosialdemokratiets grunnholdninger og sosialliberale holdninger i Regjeringens politiske plattform. Regjeringen vil derfor hele tiden være åpen for et samarbeid fra sak til sak både til venstresiden og høyresiden i norsk politikk.

       Opposisjonspartiene har enkelte ganger pekt på at sentrumsregjeringen i noen bestemte saker har et annet syn enn flertallet i Stortinget. Det vil Regjeringen selvsagt forholde seg til. Men det er også viktig å få fram at i en rekke viktige saker har skifte av regjering ført til at Regjeringens syn nå er overensstemmende med stortingsflertallets. Dette er viktig fordi det gir muligheter for en helt annen driv på viktige politiske områder.

       Den som måtte være i tvil om betydningen av dette, kan jo bare se på hvordan stortingsflertallets ønske om mer innsyn og åpenhet i politikken og forvaltningen ble fulgt opp i forrige periode. Gang på gang gjorde stortingsflertallet - som regel var det et flertall uten Arbeiderpartiet - vedtak om mer offentlighet. Den forrige regjeringen brukte alle de fire årene i forrige stortingsperiode på ikke å gjøre noe med disse påleggene fra Stortinget. Sentrumsregjeringen har mer åpenhet som en hovedsak for sitt arbeid, og dermed vil det raskt bli gjennomført viktige endringer på dette området.

       Det samme forholdet har vi i næringspolitikken og i spørsmålet om å legge til rette for at mennesker med ideer kan skape nye arbeidsplasser. Det skjedde en rekke forbedringer i næringspolitikken i forrige periode, men det var fordi stortingsflertallet uten Arbeiderpartiet ville det slik. Det forteller mye at en av de siste tingene den forrige regjeringen gjorde, var å varsle omkamp om en rekke viktige tiltak som de siste årene er innført for å bedre forholdene for norsk næringsliv. Holdningen synes å være at siden Norge nå går så det suser, så er det igjen rom for å tyne næringslivet og særlig de små bedriftene litt ekstra, og dette er en farlig holdning. En viktig grunn til at norsk økonomi nå går så bra, er jo nettopp at det skjer nyskaping hele tiden. Uten denne tilveksten av nye ideer som omsettes i arbeidsplasser, kommer den gode utviklingen i norsk økonomi til å stoppe opp. De store, veletablerte bedriftene er viktige, men de bærer ikke landet alene. Vi trenger de små også, og det er de som er mest avhengig av at næringspolitikken oppmuntrer til nyskapning og nyetablering. Men i stedet for en slik oppmuntring fikk de små i næringslivet som sliter med å få driften til å bære seg, følgende avskjedshilsen fra den avgåtte regjering: Det skal bli vanskeligere å få tilgang på kapital til bedriften, driften skal bli dyrere gjennom utvidelse av sykelønnsansvaret og skattereglene skal skjerpes igjen.

       Presidenten: Det blir replikkordskifte.

       Grethe G Fossum (A) : Statsråden har reist en verdidebatt nå - og før også. I juni behandlet man i Stortinget et Dok.nr.8-forslag om forholdet mellom embetsmenn og politikere som kom fra representanten Sponheim. Forslaget kom veldig snart, - 14 dager - etter at Haktor Helland ble statssekretær, og det oste av mistillit til embetsverket.

       Siden daværende stortingsrepresentant Sponheim ikke fant det nødvendig å delta i debatten om sitt eget forslag, kunne det jo være interessant å få en betraktning om hva statsråd Sponheim nå mener om embetsverkets uavhengighet. Jeg forutsetter at denne Regjeringen finner gode løsninger for hvordan de skal behandle sine medarbeidere om de kanskje etter bare 14 dager, hvem vet, går fra sine stoler. Men det som det kunne være interessant å få en betraktning om, er hvordan man kan hente så mange folk fra embetsverket: en fylkesmann som sikkert har drevet med Arbeiderpartiets forferdelige landbrukspolitikk, og en utenriksminister som, stakkar, har blitt tvunget til ikke å få snakke om menneskerettigheter under et knallhardt arbeiderpartistyre. - Jeg bare understreker at dette er ironisk ment, så ingen skal tro at jeg mener det.

       Var det verdispørsmålet som daværende stortingsrepresentant Sponheim tok opp, et forsøk på å skade Arbeiderpartiet, eller var det et reelt forsøk på å så mistillit til et embetsverk som etter Arbeiderpartiets syn har gjort en meget profesjonell jobb både før, etter og under andre regjeringer?

       Statsråd Lars Sponheim: Svaret på spørsmålet er: ingen av delene. Det var verken et ønske om å skade Arbeiderpartiet eller så tvil om det dyktige og lojale embetsverket vi har. Men det var en nødvendig debatt og et nødvendig tiltak for å sikre at vi også i fortsettelsen har den nødvendige tilliten til et lojalt embetsverk, særlig når vi har stilt oss slik i dette landet at ett parti har regjert over svært lang tid. Heldigvis har det blitt et skifte nå.

       Det er helt åpenbart at de gode intensjonene og den riktige tenkningen som lå i dette forslaget, som fikk støtte fra en bred presse, og som jeg tror alle partier, også Grethe Fossums parti, mente det var nødvendig å se nærmere på, ligger til grunn for nødvendigheten av å se på regler på dette området. For i vårt konstitusjonelle system som har denne litt - skal vi si - ikke helt konsekvente maktfordeling, der embetsverket består og den politiske ledelse kommer og går, er vi helt avhengig av, og det er helt nødvendig, å ha et nøytralt og lojalt embetsverk. Derfor bes det i dette forslaget, som denne regjeringen av Stortinget er pålagt å arbeide videre med, om at det ses på ulike regler som kan gjøre at overgang fra en politisk stilling til embetsverket kanskje må skje med en karanteneperiode eller ved andre regler som gjør at det ikke hefter tvil ved vedkommende embetsverk. Det er mange som har kalt dette «lex Helland» fordi det var knyttet til den konkrete saken hvor en person i det ene øyeblikket står i en tung politisk konflikt og sekundet etterpå er en nøytral embetsmann. Embetsmannen Helland er ikke tjent med at vi setter mennesker i en sånn situasjon, og det er det dette forslaget og intensjonen går ut på. Dette kan være et problem både for regjeringer som går og regjeringer som kommer; like fullt bør vi etterstrebe å lage regler som skal fungere for oss alle og sikre at vi har et embetsverk som jeg så langt har erfart er usedvanlig dyktig, lojalt og nøytralt.

Terje Knudsen (Frp) : Jeg har lyttet til statsråden med interesse, og det kunne således være fristende å spørre statsråd Sponheim hva han vil gjøre med bensin- og dieselprisene, som Venstre gjennom sin politikk klart vil øke. Skal Sponheim her fravike sitt program eller skal de små og mellomstore bedriftene, som Venstre har snakket så meget om i valgkampen, få svi her òg? Er det dette Sponheim mener med stabile rammevilkår for småbedriftene?

       Venstre har også snakket mye om å redusere bruk av kraft, det er det som heter energiøkonomisering. Det er et viktig mål for Venstre å få i gang nettopp energiøkonomisering. For å få dette til er partiet villig til å øke kraftprisene, og det skal vel by på problemer å øke prisene på kraft og samtidig holde liv i Sauda og Odda og andre viktige industrisamfunn. Hvordan henger dette sammen?

       I det hele tatt var Sponheims innlegg påtakelig lite konkret i forhold til de mange løfter som han gav under valgkampen om å ta et virkelig løft for de små og mellomstore bedriftene. Når vil statsråden fremkomme med konkrete tiltak her?

Statsråd Lars Sponheim : Bensinpriser først. Venstre sier ikke i sitt program at vi ønsker noen isolert økning av bensinpriser. Vi ønsker et skatteskifte fra rød til grønn beskatning omtrent i tråd med de tanker som er nedfelt i Grønn skattekommisjon, og som av denne regjering, og også av den forrige regjering, er varslet som en stortingsmelding, og som det blir god anledning for Stortinget til å få en bred behandling av. Hele poenget her er jo nettopp gjennom ulik bruk av prismekanismer, skattelette og avgiftsøkning å få til en annen atferd enn man ellers ville få. Hele poenget er at det må være provenynøytralt, og det må være slik at bedriftene kommer ut av dette med tilfredsstillende tall nederst på streken. Poenget er å skifte kostnader oppe som gjør at man endrer atferd noe, og de provenyer som det er mulig å samle inn gjennom en sånn omlegging, bør gå til å redusere arbeidsgiveravgiften som småbedrifter har sagt er noe av det viktigste som kan skje for dem. Vi har også nå undersøkelser som viser at det er betydelig doble gevinster med en sånn politikk. Vi får både en bedre miljøpolitikk og vi får en bedre sysselsettingssituasjon. Jeg tror det etter hvert er i ferd med å bli en ganske bred enighet om at dette er en riktig politikk - en ganske tverrpolitisk enighet om at man må gå i en slik retning, også i næringslivet. Jeg mener for øvrig personlig at når bensinpriser nå enkelte steder i landet nærmer seg ti kroner, er det jammen nok. Jeg vet det selges flybensin av akkurat samme type for rundt to kroner, og det illustrerer hvordan vi på en måte doserer ut grønne skatter veldig skjevt.

       Så til kraftpriser. Nå er det slik at det tilligger en annen fagstatsråds ansvar. Jeg tilhører en regjering som skal ha en felles politikk på dette området, og som sier klart at den ønsker langsiktige og rimelige vilkår til industrien som trenger kraft. Det betyr ikke at næringsministeren ikke er glad for at det ser ut til at bedrifter og kraftselgere er i ferd med å komme fram til frivillige forretningsmessige avtaler. Det er næringsministeren fornøyd med, for det er det sunne og riktige i næringslivet.

Bjørn Hernæs (H) : La meg først benytte anledningen til å gratulere statsråden med sin ansvarsfulle gjerning. Dette er meget alvorlig ment, for jeg tror at i den nye regjeringen i den alminnelige velvilje var vel kanskje statsråd Sponheim den som ble møtt med størst forventning både fra mitt partis side og jeg tror også fra næringslivet. I den sammenheng er det jo helt bagatellmessig at han har oppgitt det som var målsettingen fra dag én om å utvide grunnlaget for denne regjeringen. Jeg skjønner at det tilhørte statsrådens førvalgsvisjoner. Det er sånn sett også helt uinteressant at han klarte å holde et innlegg uten, så vidt jeg kunne høre, å si et eneste ord om hva som skulle være Regjeringens næringspolitikk. Tvert imot mente jeg å høre en viss sarkasme da begrepet «kroner og øre» ble nevnt. Det var liksom ikke verdiskaping god nok. Men det er det dessverre for de 160.000 små bedriftseiere og -ledere rundt omkring i landet som ikke har noen andre verdier å leve av enn dem som de skaper i sine egne bedrifter.

       Men fortsatt i den alminnelige velvillighet: På det tidspunktet statsråden måtte finne det riktig å snakke næringspolitikk, vil jeg gjerne få lov til å spørre om vi kan regne med at han fortsatt vil støtte det vi stod sammen om før valget, som gjaldt forbudet mot midlertidige ansettelser, forbudet mot frivillig overtid, forbudet mot privat arbeidsformidling, forsøk på å hindre konkurransevridende momsregler, og ikke minst at vi må ta på alvor bedriftslederne rundt om i landet i forhold til signalene om høyere skatt på kapitalavkastningen, altså på den verdiskapingen som skjer rundt omkring i bedriftene våre. Jeg tror dette vil være interessant for f.eks. 160.000 bedriftsledere, som jeg nettopp nevnte.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg tar rimelig lett på en kritikk som går ut på at jeg brukte mine fem minutter til å snakke om det denne todagersdebatten handler om, og ikke det jeg har snakket om i fire år her på Stortingets talerstol, nemlig småbedrifter. Jeg skal love at næringsministeren kommer til å bruke veldig mye taletid til å snakke om det, det er det jeg kommer til å snakke om fra nå og utover. Men jeg synes også det er viktig å stå fram som en av dem som har spilt en viktig rolle i å bringe fram dette velkjente Voksenåsen-dokumentet, og som partileder å få lov til å være i den rollen her.

       Ellers takker jeg for de fine ord som representanten Hernæs uttrykte. Jeg er tilfreds med at det er store forventninger ikke minst i næringslivspartiet Høyre til denne nye næringsministeren. Jeg skal love at de forventningene skal jeg gjøre hva jeg kan for å innfri. Jeg tror også Høyre kanskje burde være opptatt av å skjerpe seg enda mer, slik at ikke konkurransen blir for stor for næringslivspartiet Høyre på dette området.

       Så til spørsmålene. Regjeringen og næringsministeren har allerede satt i gang et arbeid med en handlingsplan for småbedrifter. Den vil departementet bruke mye tid på framover, og Stortinget vil selvsagt få seg forelagt dette dokumentet, hvor et sett av virkemidler vil bli vurdert, og hvor vi også vil vurdere nye innspill til hvordan vi kan bedre rammevilkårene for bedrifter. Jeg tror kanskje at noe av det viktigste vi må sette i fokus, er de generelle rammevilkårene for særlig de minste bedriftene, som er i ferd med å drukne i et komplisert rammeverk på mange områder.

       I tillegg vil Regjeringen følge opp det den forrige regjering arbeidet med, nemlig en næringsmelding som skal gi grunnlag for en bred næringspolitisk debatt i Stortinget. Vi er nok ikke i stand til å bringe den så fort fram som den forrige regjering hadde lagt opp til, men det skal heller ikke ta så veldig lang tid ut på nyåret før vi vil komme med en slik næringsmelding. Jeg tror mange vil være fornøyd med at vi tar oss den ekstra tiden, for da vil det bli en atskillig bedre næringsmelding som kommer, nettopp med fokus på de små bedriftene. Og denne ministeren vil i alle fall være opptatt av småbedrifter i tillegg til reiseliv og den IT-samordning som er viktig for de små bedriftene, og som også er tillagt dette departementet.

       En viktig etisk regel er at ens handlinger skal være i tråd med det en sier og det en mener. Det er en regel som det vil være en overdrivelse å si at den nye regjeringen følger. Tvert imot, jeg tror vi aldri har hatt en regjering som uttrykker en slik vilje til å styre så til de grader på tvers av sine egne standpunkt som den nye Bondevik-regjeringen. Sentrumspartienes taburettlyst er så stor at kamelsluking blir et for svakt uttrykk. Jeg tror vi må gå til Bastesens zoologiske verden for å finne bilde på hvilken størrelse dette måltidet skal ha!

       La meg ta noen eksempler. Vi har en regjering som er imot Schengen-avtalen, men som skal forhandle fram en avtale. Vi har en næringsminister som er imot statlig eierskap i bankene, men som skal sitte med blokkerende flertall. Vi har en familieminister og en justisminister som er imot partnerskapsloven, men som skal administrere inngåelsen av flere partnerskap hvert eneste år. Vi har en helseminister som er prinsipielt imot abort, men som skal administrere mange tusen aborter hvert eneste år. Vi har en visestatsminister som er imot EØS-avtalen, men som skal bygge videre på den samme EØS-avtalen. Vi har en regjering som er imot EU, men som overlater utenrikspolitikken til en statsråd som er ja-mann - i Arbeiderpartiet hadde vi i det minste en utenriksminister som hadde vært nei-mann en gang. Og ikke minst, vi har en regjering som er imot økt privat forbruk, men som har som sine viktigste flaggsaker mer kontanter til privat forbruk.

       I trontaledebatten i fjor hadde jeg den glede å bli sitert av opptil flere representanter fra dem som nå sitter i regjering. Den nåværende familieministeren Svarstad Haugland viste til min tale på AUF-landsmøtet om at vi må få en vridning fra privat forbruksvekst over til en styrking av offentlig forbruk, omsorg for barn og eldre. Representanten Svarstad Haugland gav sin varme støtte til mitt syn.

       Det var derfor jeg med en viss forventning håpet at det på det området kanskje ble en oppfølging fra den nye sentrumsregjeringen - at de kanskje her ville følge opp sine visjoner. Men nei, i stedet for å satse på en utbygging av velferden framfor privat forbruk, er det den stikk motsatte politikken som lanseres. Vi har i trontaledebatten en diskusjon om det er forsvarlig å øke utgiftene på statsbudsjettet. Sentrumsregjeringen mener tydeligvis det.

       Den debatten skal jeg la ligge. Mitt tankekors er: Når sentrum mener at det er rom for en sånn påplussing, hvorfor skal det da absolutt gå til privat forbruk? Når sentrumspartiene foreslår en økt kontantstøtte, kunne vi ikke i stedet ha brukt de pengene på barnehager, barnevern og på velferdstiltak for barn? Det ville vært en vridning fra privat forbruk til offentlige fellesgoder.

       Når sentrumspartiene foreslår å bruke milliardbeløp på økte pensjoner, kunne vi ikke i stedet ha brukt de pengene på hjemmehjelp, sykehjem og eldreomsorg for å gi de eldre den tryggheten de fortjener? Det ville vært å vri fra privat forbruk til fellesgoder.

       Når sentrumsregjeringen vil øke stipendandelen i studiefinansieringen til 40 %, kunne vi ikke ha brukt de pengene på studieplasser, studentboliger og på å øke kvaliteten på utdanningen? Det ville også vært å vri fra privat forbruk til offentlige goder.

       Og når sentrumspartiene foreslår å gi milliardbeløp i skattelette til redere og selvstendig næringsdrivende, kunne vi ikke i stedet ha brukt de pengene på å bygge ut velferdssektoren, satse på miljøet, hjelpe dem som trenger legebehandling og sikre folk en tryggere hverdag? Det ville vært å følge opp det man sa i trontaledebatten for ett år siden om at man ville vri satsingen fra privat forbruk til fellesgoder.

       Men nei, atter en gang har sentrumspartiene en helt annen politikk når de har kommet i regjeringskontorene enn den retorikken de presenterte i opposisjon. Og jeg syns det er synd. Jeg delte nemlig Svarstad Hauglands tidligere syn om at vi måtte gjøre noe med den økende materialismen og dempe det private forbruket. Det er en god visjon. Det er en visjon om et varmere samfunn. Men min visjon om en slik omlegging vil faktisk strekke seg lenger enn til å slå ring om aksjesparing med skattefradrag. Jeg har en annen visjon om hvordan den omleggingen skal foregå.

       Arbeiderpartiet er kritisert for at vi snakker for mye om økonomi. Arbeiderpartiets visjon strekker seg langt lenger, den strekker seg til å sikre folk en trygg hverdag, til å sikre folk en god velferd og til å sikre folk arbeid. Men i bunnen av det ligger også økonomien, og jeg skulle ønske at sentrumsregjeringen kunne vært med på den visjonen.

Siv Jensen (Frp) : Det politiske grunnlaget fra Voksenåsen og tiltredelseserklæringen bærer mye positivt med seg. Men fordi det er så lite forpliktende og høyst uklart, ser jeg med spenning frem til forslagene som fremmes i tilleggsproposisjonen.

       Det er nå slått fast at sentrumsregjeringen vil videreføre den pengepolitiske kursen. Men hva vil de med finanspolitikken? På den ene side varsles det behov for en fortsatt stram finanspolitikk, på den annen side er det varslet en rekke tiltak som koster mye penger. Og så skal det spares. Sparestimulerende tiltak er tilsynelatende viktig for den nye regjeringen, men hvordan skal sparingen økes? Finansministeren har allerede rukket opptil flere ganger å uttale at han appellerer til folks sunne fornuft. Men det er ikke vanskelig for de aller fleste å forstå at sparelyst stimuleres av rentenivået, hvilket i dag ikke er imponerende sett med en sparelystens øyne. Og kan folk oppnå høyere avkastning ved å plassere pengene på annen måte enn gjennom innenlandsk banksparing, ja så gjør de det.

       Så fremkommer det videre i erklæringen at man skal etterstrebe «en tilnærming i nivået for skattlegging av arbeidsinntekt og kapitalinntekt». Dette høres tilforlatelig ut hvis man forutsetter at det betyr å redusere skattleggingen av arbeidsinntekt ned til nivået for kapitalbeskatning. Men det kan virke som om dette ikke er Regjeringens intensjon, og da er det fare på ferde.

       For å gå litt tilbake til pengepolitikken så er det grunn til å foreta en analyse av situasjonen. Norsk økonomi er i sterk vekst, og det kan være fare for en kostnads- og prisstigning. Solidaritetsalternativet henger i en tynn tråd, fordi inntektspolitikken naturlig kommer i fokus i en situasjon hvor det faktisk er mangel på arbeidskraft på en rekke områder.

       Konkurransen om arbeidskraften kan føre til at lønningene presses opp i enkelte sektorer eller geografiske områder. Norsk bruttonasjonalprodukt ligger langt over bruttonasjonalproduktet i resten av Skandinavia og Europa. Arbeidsledigheten i Norge er lavest i Europa. Kredittveksten er meget sterk, og investeringstakten er høy. Alle er enige om at det er nødvendig med en fornuftig finanspolitikk i en slik situasjon, selv om diskusjonen dreier seg om hva som er et akseptabelt nivå, men det er langt fra gitt at en stram finanspolitikk i seg selv vil kunne moderere veksten i norsk økonomi.

       Vi kan redusere faren for prisstigning ved å gi skatte- og avgiftslettelser, fordi lettelsene vil dempe kravet om nominell lønnsvekst, nettopp fordi lettelsene betyr reallønnsvekst. Men fortsetter presset på økonomien, vil skattelettelser alene bare utsette en mulig prisstigning, og det betyr at det før eller senere vil tvinge seg frem en omlegging av norsk pengepolitikk.

       Som vanlig ligger Fremskrittspartiet her noe foran resten av det politiske Norge, men det kunne være verdt ikke å gjøre dette til et omstridt politisk tema, fordi det er bedre for norsk økonomi at vi foretar kursendringene før vi står midt oppe i uføret med begge beina, for da er det så mye annet som vi i tillegg må rette opp. Nå har vi kun det ene beinet i uføret, og min anmodning til Regjeringen er derfor seriøst å vurdere en omlegging av pengepolitikken med snarlig effektuering.

       Etter flere gangers velvillig gjennomlesning av erklæringen og det politiske grunnlaget er det ikke mulig å finne noe som tar for seg konkurransestimulerende tiltak eller privatisering. Både Venstre og Kristelig Folkeparti har gitt uttrykk for positive tendenser til å tenke i den retning, men siden temaet er totalt fraværende i erklæringen, er det nok mulig å tenke seg at Senterpartiet har fått gjennomslagskraft på dette punkt.

       Fremskrittspartiet mener det er nødvendig med en vesentlig omlegging av dagens omfattende offentlige sektor. Det er ingen grunn til at offentlig sektor skal fortsette å ese ut. Det er et stort potensial for besparelser ved omfattende konkurranseutsetting og ved å redusere det offentlige planleggings- og administrasjonsbyråkrati.

       Fylkeskommunen kan nedlegges. Sykehus og andre offentlige institusjoner kan omdannes enten til selveiende stiftelser eller aksjeselskap. Landbruksnæringen og fiskerinæringen kan omdannes til normalnæringer. Utdannelsessystem og samferdselssektor bør gjennomgås. I det hele tatt er effektiviseringspotensialet enormt. Fremskrittspartiet anmoder derfor Bondevik-regjeringen om å ta en velvillig titt på Norman-utvalgets «Mot bedre vitende?».

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF) : Mange mennesker i vårt land i dag er urolig over samfunnsutviklingen med større egoisme, med individtenkning istedenfor felleskapstenkning, med grådighetskultur - bare jeg får nok, er det ikke så farlig med de andre - holdningsløshet i forhold til etikk og moral, og manglende forståelse om rett og galt. Folk er bekymret for at markedstenkning, økonomi og effektivitet helt skal ta overhånd og på en måte skyve menneskene og de menneskelige behov i bakgrunnen. Derfor er det gledelig når Regjeringen Bondevik i sin tiltredelseserklæring markerer at samfunnet skal ha et solid verdifundament og føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv, der det å være medmenneske, ta ansvar for hverandre, vise omsorg for svake og ha nærhet, tillit og trygghet er viktige elementer. Den materielle velferden må hele tiden styres i forhold til de mål og verdier som legges til grunn for samfunnet. Som stortingskandidat for Kristelig Folkeparti i valgkampen i vår og høst opplevde jeg faktisk at verdispørsmål var noe av det som var det mest brennende for folk.

       Det solide verdifundamentet må få konsekvenser for politikken vi fører, og jeg vil spesielt peke på noen områder som er viktige for Kristelig Folkeparti i det videre arbeidet både i storting og regjering. Vi har fått stadig økende forskjeller mellom fattige og rike i vårt land. Dette berører mange ulike grupper og også en god del barn. Denne utviklingen ønsker vi ikke. Her må det utjevning og løfting til, slik at de økonomiske levekår for de vanskeligst stilte blir bedret. Det vil si en bedre fordeling. Her må jeg få lov til å ta en liten visitt til representanten Jaglands innlegg i debatten i går, der han sa at Arbeiderpartiet vil være knallharde nettopp i fordelingspolitikken. Litt senere i samme innlegg konkretiserte han dette med et høyt og tydelig nei til tusen kroner ekstra til minstepensjonistene, som Bondevik-regjeringen foreslår. Knallhard i fordelingspolitikken, ja. Kristelig Folkeparti ønsker derimot en mer solidarisk fordelingspolitikk, bl.a med bedre muligheter for minstepensjonister til å leve på et anstendig nivå. Vi har ansvar for solidaritet her hjemme, men fattige og forfulgtes nød angår oss også når det gjelder dem som er utenfor landets grenser. For Kristelig Folkeparti er bistand til og utvikling i fattige land et spørsmål om rettferdighet. Og våre problemer her hjemme blir små sammenlignet med den sult, nød og de ødeleggelser mange land i den fattige del av verden sliter med. Vi som bor i et av verdens rikeste land, har et stort ansvar også for større rettferdighet i verdens fattigste land.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig å følge opp Regjeringens målsetting om nettopp å sikre en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike i verdenssamfunnet, bl.a ved å utarbeide planer for å ettergi u-landsgjeld og øke bistanden til 1 % av bruttonasjonalinntekten. Men det er også viktig at barn og unge som vokser opp, lærer solidaritet og ansvar for sin neste både her hjemme og ute. Samtidig må vi være villig til å se at vår egen forbruksvekst ikke kan fortsette slik den ser ut i dag.

       Så til nære ting igjen her hjemme. Som medlem av samferdselskomiteen vil jeg peke på to områder av mange som det er viktig å gjøre noe med nå, og som er knyttet kanskje litt mer opp mot myke verdier.

       Det gjelder trafikksikkerhet, først og fremst knyttet til seksåringene og andre småskoleelever, som krever en meget godt tilrettelagt skolevei. Her er en skikkelig satsing nødvendig. Og som Kristelig Folkeparti-representant er jeg glad for regjeringserklæringens uttalelse om at

       «Norge skal være et foregangsland når det gjelder trafikksikkerhet».

       Det andre området jeg vil peke på, er behovet for atskillig bedre transporttilbud og mye større tilgjengelighet for funksjonshemmede, slik at de reelt får muligheter til å delta i samfunnet - i fritid, men også i et vanlig yrkesaktivt liv.

       Denne regjeringserklæring, i et samarbeid mellom Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, gir viktige signaler om en noe annerledes vektlegging i politikken og gir et godt utgangspunkt for å arbeide for et varmere samfunn.

Haakon Blankenborg (A) : Statsminister Bondevik la vekt på at det til vanleg har vore brei semje om utanrikspolitikken her i Stortinget. Denne tradisjonen er det viktig å ta vare på. Av og til har eg også fått inntrykk av at den nye regjeringa legg vekt på å følgje dette opp i praksis. Det gjeld for tryggingspolitikken. Og eg trur det er brei semje om å utvikle og styrkje samarbeidet med dei nordiske landa, samarbeidet med Russland og med grannelanda våre i Sentral- og Aust-Europa. Eg trur også at det framleis blir lagt opp til ei brei semje om utviklingssamarbeidet.

       Slik eg forstår omtala av dei første møta som utanriksministeren har hatt i Kina, legg Regjeringa også opp til å føre vidare dei omfattande dialogane som den førre regjeringa la opp til om menneskerettar, og som Stortinget slutta seg til.

       Det meste av dette vil vi få rikeleg høve til kome attende til i tida som kjem utover vinteren.

       Det er avgjerande at vi får til ein god dialog mellom storting og regjering, slik at det alltid er klart kva som er den norske haldninga, og slik at det er samsvar mellom haldninga til Regjeringa og det som er fleirtalet i Stortinget. Dette legg eit stort ansvar på alle partar, ikkje minst på Regjeringa. Dette samspelet skal sjølvsagt skje på grunnlag av det særlege ansvaret som Regjeringa har i utanrikspolitikken.

       Regjeringa Bondevik vil sjølvsagt utvikle samarbeidet mellom Norge og EU i tråd med det som fleirtalet i Stortinget ønskjer. Slik går det fram av regjeringserklæringa. Eg reknar med at det er ei line som gjeld for kvar enkelt medlem av Regjeringa og dei ulike partia som står bak Regjeringa. Eg reknar like eins med at dersom enkelte i Regjeringa skulle ha eit anna syn i slike spørsmål, så vil dei vite å halde på dette på ein måte som ikkje gjer det uklart kva som er norsk politikk.

       Anne Enger Lahnstein svara på to replikkar her i dag, frå Trond Giske og Inge Lønning, og desse svara var ikkje akkurat med på å klargjere ein slik situasjon. Det er t.d. uvant for meg å høyre at ein av dei mest sentrale representantane for ei regjering pratar om behovet for alliansebygging på ein måte som berre kan bli forstått som ei alliansebygging anten innanfor Regjeringa eller mot fleirtalet i Stortinget. Rett nok sa også Lahnstein seinare at alle i Regjeringa er samde om haldninga til EØS. Eg legg vekt på denne siste fråsegna og det som står i regjeringserklæringa.

       Den nye regjeringa frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil forhandle med EU for å få til ei avtale slik at Norge kan bli med i det omfattande pass- og politisamarbeidet som etter planen skal overførast frå Schengen til EU. Dette er i tråd med det som fleirtalet i Stortinget meinte i vår då avtala med Schengen-landa vart godkjend.

       Det praktiske innhaldet i samarbeidet er fastlagt gjennom den avtala som Stortinget har slutta seg til. Det som blir endra, er forhandlingsmotparten. Han blir ein annan på ein del område. Der vi før møtte Schengen-landa i ei mellomstatleg samanslutning, vil vi no møte EU. Dei same landa har med andre ord overført makt på avgrensa område til fellesskapsinstitusjonane i EU. Det vil seie at dette skjer dersom Amsterdam-avtala blir godkjend av alle landa i EU.

       Avtala frå Amsterdam med protokollar og vedlegg legg rammene for forhandlingane. Siktemålet for Regjeringa må sjølvsagt vere at den nye avtala skal gjelde frå den same dagen som Amsterdam-avtala tar til å gjelde for EU-landa.

       Vi bør leggje til grunn at den nye avtala for Norge skal vere ei mellomstatleg avtale, slik som den vi har. Det inneber at vedtak ikkje får direkte verknad i Norge utan særskilde vedtak. Det at vedtak på den andre sida av bordet skjer i eit overnasjonalt organ og ikkje i eit mellomstatleg, skulle ikkje prinsipielt sett endre situasjonen for oss. Dette er i samsvar med det som fleirtalet i Stortinget sa under behandlinga i vår.

       Statsminister Bondevik sa tidlegare i dag at overføringa frå mellomstatleg Schengen-samarbeid mellom EU-landa til overnasjonale organ i det same området skulle føre til ein nærmast grunnleggjande ny situasjon. Det har eg framleis vondt for å sjå. Det avgjerande kan ikkje vere korleis andre land gjer sine vedtak, men kva for vilkår vi får i vår avtale.

       I vår meinte Bondevik at dokumentet frå Regjeringa den gongen burde hatt ei meir omfattande drøfting av dei konstitusjonelle sidene av samarbeidet med Schengen. Det var fleire som meinte det. Men det var mindre tvil om konklusjonane. Det var så liten tvil at fleirtalet i Stortinget ikkje hadde vanskar med å godkjenne avtala med dei konstitusjonelle vurderingane som var lagde til grunn.

       Eg ser ingen grunn til at dei konstitusjonelle spørsmåla skal skape vanskar for ei ny avtale dersom vi får ei avtale etter dei linene som vart trekte opp i vår, og som eg har trekt opp også her.

       Vi kan ikkje seie sikkert når storting og regjering kan godkjenne ei ny avtale. Først må vi få ei avtale. Men eg har sett - for å sitere Johan J Jakobsen tidlegare i debatten - at «representanter for sentrumsregjeringen» har meint at ein skal vente med godkjenning til Danmark har sagt sitt om Amsterdam-avtala. Dersom vi får ei avtale i tråd med det eg har sagt tidlegare her, må godkjenninga her i landet skje ut frå kva som tener norske interesser, korleis vi best kan medverke til internasjonalt samarbeid, og korleis vi best kan medverke til eit sterkare samarbeid også i Norden.

       Den svenske Riksdagen drøfta Amsterdam-avtala for to dagar sidan. Eit overveldande fleirtal var positive til den nye avtala. Det var Socialdemokraterna, Moderaterna, og det var i minst like stor grad Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Berre Vänsterpartiet og Miljöpartiet la seg på ei anna line.

       Eg syner til kva Helena Nilsson frå Centerpartiet sa i debatten i Riksdagen:

       «Vi har också tyckt att det fristående Schengensamarbetet bør innfogas i EU med bevarande av den nordiska passfriheten. Fördraget möjliggör detta. Jag vil uppmana utrikesministern att sörja för at Norge och Island, i enlighet med fördraget, får goda villkor för sitt deltagande i denna del av samarbetet.»

       Dette innlegget er godt i samsvar med det store fleirtalet i Riksdagen frå alle dei partia som eg nemnde. Også vi bør kjenne eit ansvar for å medverke til å utvikle eit samarbeid i Norden, og eg ventar også at Regjeringa gjer det same. Ei taktisk venting er derfor ikkje eit bidrag til eit slikt tettare samarbeid.

       Både i regjeringserklæringa og i innlegget sitt i debatten her i dag understreka Kjell Magne Bondevik at EØS-avtala «danner hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU». Det er fullt i samsvar med tidlegare praksis når det i erklæringa frå Regjeringa heiter at ein

       «vil gå inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen».

       Slik sett vil det ikkje skje noka endring i den nye Regjeringa sin praksis i forhold til EØS.

       All tale om større bruk av veto er borte. Veto er den siste utvegen når alle andre utvegar er prøvde, og når avgjerande interesser står på spel. Slik har det vore, og slik skal det openbert framleis vere. Eg er glad for at statsminister Bondevik på vegner av Regjeringa og regjeringspartia no har tatt livet av den enkle omgangen med vetobruken i EØS. Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil no praktisere EØS-avtala på den same måten som Arbeidarpartiet gjorde, og som hadde brei tilslutning i Stortinget.

       Lat meg heilt til slutt berre minne om ein liten parentes, at EØS-avtala også kan ha sine sider. Den gjeld også som eit vern for norske verksemder i høve til norske styresmakter. Men eg veit, i alle fall er eg ganske sikker på, at Regjeringa har tatt omsyn til dette når ein skal etablere det fondet som skal brukast til å kjøpe inn utstyr til helsevesen, skule og politi og andre gode formål, slik at norske verksemder ikkje blir diskriminerte på ein måte som gjer at ein kjem i strid med EØS-avtala. Men dette er ein del av den praksisen som eg er ganske sikker på at Regjeringa vil følgje opp.

       Men jeg har lyst til å komme inn på noe som bl.a representanten Stoltenberg hevdet tidligere i dag. Han sa da at politikken dreier seg ikke bare om å fremme økonomiske verdier. Økonomiske verdier og en god økonomi er ikke noe mål i seg selv. Man skal virkeliggjøre mer grunnleggende verdier, og det vil si de virkelige verdier. Jeg vil gjerne overføre dette til internasjonale forhold, fordi Regjeringen har sagt i regjeringserklæringen at Regjeringen aktivt vil arbeide «for de grunnleggende menneskerettigheter i land der disse krenkes». Dette må skje gjennom politiske og diplomatiske kanaler, men det har også konsekvenser for internasjonal handel og økonomisk samarbeid. Vi har videre fått klar beskjed om at dette betyr at den nye regjeringen i sterkere grad vil vektlegge menneskerettighetene i internasjonal politikk. Jeg har ennå ikke hørt noen av Arbeiderpartiets talere kommentere dette tema. Mitt spørsmål til representanten Blankenborg er derfor: Hvordan ser Arbeiderpartiet på dette? Vil de også være med på den nyanseendringen vi ser i utenrikspolitikken i retning av i sterkere grad å vektlegge menneskerettighetene?

Haakon Blankenborg (A) : Eg trur at representanten Danielsen brukte det heilt rette uttrykket då han prata om nyansar i denne samanhengen, i alle fall inntil vi ser kva som er den praktiske politikken. Det har vore peikt på at det frå enkelte medlemmer av Regjeringa har blitt sagt at no skal menneskerettane ha forrang framfor handel. Slik har det naturlegvis vore, og det er grunnen til at ein ikkje berre frå Arbeiderpartiet si side, men gjennom brei oppslutning i Stortinget, til slutt enda opp med ein boikott av Sør-Afrika fordi den alminnelege dialogen ikkje rakk fram. Derfor har ein også sagt at det ikkje nyttar med dialog i forhold til Burma, men ein har valt å fryse den offentlege kontakten med det regimet.

       I andre samanhengar finn ein at handel og dialog går saman. Det er openbert også den lina som den nye regjeringa har lagt seg på i høve til f.eks. Kina. Ein meiner at ein kan oppnå meir gjennom dialog som ei blanding av handel og politisk dialog enn ved å halde seg ute. Det er klart at dersom ein held seg utanfor, vil ein kanskje kunne ha eit reinare samvit fordi ein ikkje går inn i dialog med regime som ein veit bryt menneskerettane. Men på den andre sida må vi også freiste å gå inn for å få dialog og for å påverke utviklinga i ei retning som gjer at ein tar omsyn til dei mest grunnleggjande menneskerettane. Derfor føler eg at Regjeringa i praksis fører vidare det som det har vore brei oppslutning om i Stortinget, ein menneskerettspolitikk som har to spor - politisk dialog og handel. Men dersom dialogen ikkje fører fram, er det klart at det er menneskerettane som står øvst. Slik har eg inntrykk av at alle parti i Stortinget har oppfatta dette dei siste åra.

       Når det gjeld gjeldslette, er det også eit spørsmål som eg oppfatta at det er brei semje om, iallfall etter kva vi såg ved behandlinga av stortingsmeldinga om samarbeidet mellom nord og sør. Enkelte vil kanskje meine at Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV gjekk inn for ein kraftigare lette i gjelda for dei fattigaste landa, bl.a gjennom bilaterale ordningar. Når vi var reserverte til slike tosidige avtaler, var det ikkje av prinsipielle grunnar, men fordi vi meiner at det mest ryddige er at slik gjeldslette foregår i fleirnasjonale organ, i multinasjonale organisasjonar, og at det ikkje blir utvikla svære, kompliserte nettverk av tosidige gjeldsletteavtaler. Men dersom ein får det til, er absolutt dette ein veg å gå - det er ikkje ei prinsipiell innvending i så måte.

       Jan Petersen (H) : Jeg fattet interesse for det Haakon Blankenborg sa om Schengen-avtalen, fordi det er jo på det rene at det er et klart stortingsflertall for Schengen-avtalen. Det er også på det rene at den nye regjering legger dette til grunn. Men samtidig har denne regjeringen sagt at den vil gjennomføre konstitusjonelle vurderinger av avtalen. Og det er på dette punktet jeg gjerne vil ha klargjort Haakon Blankenborgs vurderinger, for det er vel temmelig på det rene at vi før sommerferien hadde en debatt før Stortinget vedtok å gi samtykke til ratifisering. Usikkerheten om det konstitusjonelle fjernet Stortinget ved å ta standpunkt i saken, slik at Stortinget har gjort det klart at her er det ikke noe konstitusjonelt problem ute og går. Det som derfor eventuelt skulle utredes av den nye regjeringen, må jo være de nye problemstillingene som Amsterdam-erklæringen måtte medføre, og intet annet. Nå oppfattet jeg imidlertid Haakon Blankenborg slik at han mener at det ikke er særlig omfattende problemstillinger. Hvis det er riktig, og det er vel mye som tyder på det, er det ingen grunn for den nye regjeringen til å foreta noen vidløftige konstitusjonelle vurderinger, siden Stortinget allerede har tatt stilling i vesentlige spørsmål. Det betyr i så fall at da har den nye regjering bare noen få ting å gjøre, nemlig å komme i gang med forhandlinger så fort som mulig, og samtidig forelegge saken for Stortinget så fort som mulig uten noen flere forsinkelser. Jeg ville jo håpe og tro at det er et flertall i Stortinget som ikke har noe behov for at noen tar et returoppgjør i en sak hvor vi i Stortinget allerede før sommerferien var meget klare, nemlig at de konstitusjonelle vurderingene om det som vi fikk før sommerferien, var helt i orden, og med den riktige konklusjonen.

Haakon Blankenborg (A) : Eg er heilt einig med representanten Petersen. Det finst ingen tvil om at den avtala som vi slutta oss til i vår, er avklart konstitusjonelt, og at den var uproblematisk slik den var inngått. Eg ser heller ingen grunn til at ei endring av den indre organiseringa mellom EU-landa, frå å vere mellomstatleg organisasjon til å overføre makt til ei overnasjonal styresmakt i EU, skulle ha konsekvensar for Norge dersom avtala elles er slik som den ligg frå i vår, dvs. ei mellomstatleg avtale. Ut frå dette er det ingen grunn til å setje i gang nye utgreiingar som måtte seinke behandlinga i Stortinget. Tvert imot er det eit behov for Stortinget til å markere ein vilje til eit vedvarande nordisk samarbeid i tråd med det som var haldninga også til alle partia, unntatt to mindre parti, i den svenske riksdagen. Derfor meiner eg at Regjeringa må forhandle gjennom denne avtala så snart som råd er, og umiddelbart ta kontakt med Stortinget, slik at vi får ei klårgjering av ein ratifikasjon så tidleg som råd er, utan omsyn til eventuelle taktiske vurderingar frå Regjeringa om at ei slik avtale ikkje skulle bli vedtatt dersom andre land skulle vende tommelen ned for ei Amsterdam-avtale. Det er for det første lite sannsynleg, og det ville vere heilt i strid med det som er våre interesser. Eg reknar såleis med at vi får ein rask ratifikasjon av ei avtale når ho blir inngått, på det vilkåret at avtala blir ei avtale i samsvar med det vi kjenner frå den siste avtala, ei mellomstatleg avtale der inga avgjerd har direkte verknad for Norge utan etter særskilde vedtak i regjering eller storting.

       Jeg er enig med Steinar Hansson. Det ble like vanskelig for vanlige folk å ta ut innholdet i Jaglands retorikk som å fange en geléklump på flukt fra et barneselskap. Og i løpet av sommerferien ble fokus flyttet fra Det norske hus til «Det norske tall». Tallet var 36,9, og det ble et mål i seg selv. Senere fikk vi «Den norske tunnel». Da er det ikke rart at vanlige folk etterlyser en god, gammeldags verdidebatt. Hvorfor sitter vi egentlig her på Stortinget? Hva er det vi som politikere vil? Her har Høyre som verdikonservativt parti og mellompartiene en felles nerve - verdien av å ta seg bedre av barna som vokser opp, verdien av de private og nære ikke-statlige nettverk, verdien av gründerens arbeid i familiebedriftene, verdien av enkeltmennesket og vårt indre behov i motsetning til den ytre materialismen. Det gir et fokus nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned.

       Høyre vil at politikken skal ha et utkikkspunkt fra den enkelte næringsdrivende, ikke fra makroøkonomen, som bare snakker rente, inflasjon og valuta. Vi skal ha et utkikkspunkt fra det enkelte barn, som savner mer tid med foreldrene - ikke fra staten, representert ved Sylvia Brustad og et av hennes viktigste motargumenter mot kontantstøtten, nemlig at staten og samfunnet trenger den kvinnelige arbeidskraft. Det danner et bilde i folks hode av en slags kommunistinspirerte kvinner og menn i uniform, marsjerende mot fabrikken lojalt mot staten, mens barna ligger hjemme og skriker eller oppbevares på fellesstuer i statlig regi.

       Det er ikke tvil om at familieverdiene og kontantstøtten som Høyre har hatt i sitt program i to perioder, treffer en nerve og et behov der ute. Men Bondevik-regjeringen gjør én feil - den drar verdi-mot-økonomi-imagen for langt. Det er nærmest blitt et mål i seg selv ikke å tenke økonomisk sammenheng. Det fremstilles som at det å bry seg om verdier, er å gi blaffen i hvordan budsjettet settes sammen. Og her er på mange måter Arbeiderpartiet og Bondevik-regjeringen to ytterpunkter. Arbeiderpartiet glemte å snakke om hvilke verdier som lå bak økonomien, og Bondevik gir inntrykk av at verdiene er løsrevet fra økonomien - ja, nærmest i motsetning til Jagland. Jeg gir derfor Arbeiderpartiet full støtte på ett punkt: Når alle fagøkonomer sier at norsk økonomi er opphetet, slik at vi ikke bør bruke flere penger uten å bruke mindre til noe annet, da gjør vi klokt i å lytte til fagfolk. For det er med økonomiske fagfolk som med kjentfolk i fjellet. Hvis samtlige kjentfolk sier: ikke gå der, for der er det rasfare! - da kan ikke Kjell Magne Bondevik stille seg på raskanten og rope: Ohoi, bare følg meg! - som en slags politikkens svar på Severin Suveren.

       Politikk er også økonomi, fordi det er å velge mellom noe. Hvis ikke Bondevik får nok penger til minstepensjonistene fordi han ikke vil kutte på kommunenes landbruksavdelinger, fordi han ikke vil spare penger på å gjøre Postverket og NSB mer moderne og effektive, eller fordi han ikke tør stramme inn på sykepengene og få ned sykefraværet, da er det Bondevik som ikke vil hjelpe minstepensjonistene. Han vil ikke det nok, for han vil så mye annet først. Da er det ikke vårt ansvar, som i økonomisk politikk lytter til kjentfolk fremfor å følge Severin Suveren.

Sverre Myrli (A) : De nye regjeringspartiene har de siste månedene forespeilet oss en del ting, så også foran denne debatten. Vi skulle få en ny regjering, vi skulle få en ny politisk kurs, og vi skulle få et varmere samfunn med mer snakk om verdier. Etter halvannen dag med trontale- og regjeringserklæringsdebatt vil jeg på min egen måte oppsummere de punktene vi ble forespeilet.

       En ny regjering har vi utvilsomt fått. Men har vi fått en ny politisk kurs? Og har sentrumspartienes representanter disse to dagene dratt opp en debatt om et varmere samfunn? Jeg er i alle fall sterkt i tvil.

       Den nye kursen er for meg en fortsettelse av det vi hørte i valgkampen: mer penger til det meste. Og det er jo artig å sitte og høre på debatten, at Arbeiderpartiet blir angrepet fordi vi bruker for lite penger. Ja, vi blir faktisk beskyldt for å være for gjerrige - vi får kjeft av partier her i Stortinget fordi vi er for mye lik Onkel Skrue i stedet for Ole Brumm. Slik kan det iallfall virke.

       Statsministeren brukte til og med tidligere i dag begrepet «noen milliarder fra eller til». Arbeiderpartiet er ikke prinsipielt imot å bruke penger. Det er vel ingen som trur at det var så veldig artig å reise rundt i valgkampen og si: Nei, det forslaget vil vi ikke være med på, og det forslaget kan vi ikke være med på. Det er vel ingen som trur at vi valgte den strategien i valgkampen for å slå politisk mynt på det eller for å bli populære. Jeg skulle for egen del satt pris på om vi kunne sagt ja til de fleste forslagene. Men grunnen til at Arbeiderpartiet måtte si det slik, var at vi fryktet og frykter konsekvensene av en slik politikk. Og så sier mange, også her i debatten: Hvordan kan vi vite at det akkurat er Stoltenberg og arbeiderpartiregjeringas budsjett som holder seg innenfor tålegrensa for norsk økonomi? Hvordan veit vi at det akkurat er det beløpet? Eller som det er populært å si: Er det inflasjonsdrivende å bruke noen millioner på sjukehus, sjukehusutstyr eller skoler eller veger og jernbane eller kontantstøtte? Det er det sikkert ikke. Men problemet er ikke at det er enten sjukehusutstyr eller skoler eller veger eller kontantstøtte. Problemet er at det er forslag om sjukehus og skoler og veger og jernbane og kontantstøtte osv. Det er ei lang smørbrødliste - mer til de fleste områdene.

       La oss i alle fall være enige om ikke å føre en politikk fra dette huset hvor den nye kursen blir ny kronekurs i kongeriket, og det varmere samfunnet blir en ny overoppheting av den norske økonomien.

       Derfor har også Arbeiderpartiet så klart sagt: Vi kan ikke være med på alle forslag som nå verserer om utdeling av penger, fordi vi er redd for konsekvensene. Hvis vi slipper løs økonomien i dette landet, aner det oss at prisene stiger. Skjer det, veit vi hva som skjer eksempelvis i vårens lønnsoppgjør: store lønnskrav, og så er karusellen i gang, slik den var for 12-15 år siden. Resultatet kan være at vi får en ny rekordarbeidsløshet i Norge. Det er det Arbeiderpartiet er redd for. Det setter Arbeiderpartiet alt inn på å unngå.

       Så er jeg glad for at statsministeren i regjeringserklæringen sa:

       «Regjeringen går inn for et fortsatt sterkt offentlig engasjement innen forretningsområder hvor det forvaltes viktige nasjonale ressurser, som f.eks petroleumsvirksomhet og energiforsyningen.»

       Og han sa videre:

       «Også innen samferdselssektoren har staten, særlig gjennom NSB og Posten, viktige oppgaver.»

       Det statlig eide aksjeselskapet Telenor ble ikke nevnt med et eneste ord. Jeg håper det var en forglemmelse. Eller betyr det at den nye regjeringa har planer om å selge ut aksjer i Telenor, slik vi veit at i alle fall enkelte innenfor sentrumspartiene tidligere har tatt til orde for? Vi venter med spenning på eventuelle forslag fra Regjeringa.

Morten Lund (Sp) : Det norske hus rives, konkluderte en avis dagen etter erklæringen fra sentrumsregjeringen. Nå ja - det var vel ikke mye å rive. Jagland-regjeringens symbolprosjekt er i alle fall borte. Det ble liksom aldri noe av det. Og bra er det, synes vi i Senterpartiet.

       Det norske hus var mer et rivingsprosjekt enn et byggeprosjekt. Det var en fortsettelse av den forrige regjeringens politikk:

       Jagland-regjeringen fulgte aldri opp Stortingets vedtak fra 1995 om å synliggjøre overfor Stortinget virkningene på distriktspolitikken av omlegging på andre politikkområder. Var det blitt gjort, kunne vedtakene om Posten og Telenor blitt annerledes.

       Jagland varslet at hans regjering ville stake ut kursen inn i neste århundre ved hjelp av konkrete mål for samfunnsutviklingen. Har noen registrert slike konkrete mål utover de eksakte kravene til Oljefondets økning?

       Jagland-regjeringen lovte å være folkets tjenere, å styre sammen med befolkningen og deres valgte representanter på alle nivå. Men budsjettbalansen og tilvekst i Oljefondet ble viktigere enn å følge opp virkelighetsbeskrivelsen fra de kommuneansatte, fra ordførerne og fra brukerne av kommunale tjenester. Dialogen med folket var rett og slett bortkastet. Gudmund Hernes har nå røpet at Regjeringen vurderte å trekke seg før jul i 1996 i protest mot at resten av Stortinget hørte på folket. Stortinget plusset på det som et enstemmig landsråd i Kommunenes Sentralforbund krevde.

       Hvert år i forrige periode fikk kommunesektoren 2 - 4 milliarder kr mer i inntekter enn Regjeringens forslag, alt i form av uventet skattevekst. Hver eneste krone var ifølge Regjeringen unødvendig og sterkt skadelig for landets og kommunenes økonomi. Det mener Arbeiderpartiet også i dag. Flere ganger i denne debatten har de minnet oss på akkurat det. Vi i Senterpartiet er svært glade for de ekstra inntektene som kommunene fikk, og som enkelte år var svært nær den samme størrelse som vi hadde foreslått.

       De områdene som jeg nå har omtalt, hører til sentrumsregjeringens hjertesaker. Tidligere statsråd Opseth kalte dem for kjepphester i debatten i går. Fordi det ikke er politiske kjepphester, men hjertesaker, vil det bli en sterkere og annerledes satsing og etter hvert en annen utvikling på kommuneøkonomien, på økonomisk trygghet for matprodusentene og på et stabilt bosettingsmønster. Jeg er glad for statsministerens sterke og varme vektlegging av dette temaet og av at staten skal være på parti med distriktene og alle som ønsker likeverdige tjenestetilbud for alle innbyggerne i landet. På det viset kan det skapes trygghet og optimisme, som vil utløse et stort potensial for nyskaping og verdiskaping i hele landet. På det viset kan vi gi en lettere hverdag for de lokale folkevalgte, som er grunnmuren i vårt folkestyre. De må slippe å få skylden for manglende økonomi for tjenester som en søkkrik stat har garantert og vedtatt. De fortjener mer tillit, bedre og mer forutsigbare inntekter for å kunne hjelpe sine innbyggere.

       Den nye regjeringen vil ta makt bort fra lønnsomhetsberegnerkulturen, som har funnet ut at landingsavgiftene på Røros Lufthavn skal økes fra 400.000 kr til 4 mill. kr fordi staten har overtatt flyplassen fra kommunen, som greide å drive i balanse med den vesle inntekten den hadde. Og det er den samme kulturen som står bak forslaget om å spare penger på bekostning av sikkerheten til sjøs, bl.a ved å legge ned lyttevaktrom på Ørland og i Vadsø. Verdien av en stabil utvikling i samfunnet, respekten for det som er bygd opp i dårligere tider og den enkeltes behov for trygghet både økonomisk og sosialt vil bli sterkere vektlagt med den nye regjeringen.

       Den nye regjeringen har allerede bestemt seg for å bønnhøre ledende arbeiderpartipolitikere som KS-leder Halvdan Skard og fylkesordføreren i Finnmark. De har via Kommunal Rapport krevd at Stortinget må få revurdere sitt vedtak om det nye inntektssystemet for kommunene ut fra hensynet til å hindre at utkantene blir tappet for folk. Det sa de ikke før.

       Jeg har et håp om at mange flere i Arbeiderpartiet i opposisjon vil melde seg på i en ny kamp for distriktene og for velferdssamfunnet. Først da kan vi få en annen utvikling enn den som Høyre og Fremskrittspartiet kan feire som sine seire. Sånt var det for mye av i forrige periode. Jaglands abdisering kan føre til et større gjennomslag for det mange har regnet for sosialdemokratisk politikk. Da kan vi få stoppet privatiseringskarusellen i kommunal sektor og de meget bekymringsfulle eieroverganger i kraftsektoren som nå tvinger seg fram. Også på disse områder ønsker den nye regjeringen en utvikling som er til innbyggernes beste, men som er et tap for dem som mener Oslo Børs har for lite volum og gir for lav fortjeneste i dag.

Gunhild Øyangen (A) : Grunnlaget for ethvert politisk engasjement er en verdiforankring.

       For meg er retten til arbeid en grunnleggende verdi. Deltakelse i samfunnet er viktig både for selvfølelse, inntekt og sosial tilhørighet. Like muligheter for alle sosiale lag og for kvinner og menn i arbeidsliv og samfunnsliv er ingen selvfølge, ikke i Norge og enda mindre i de fleste andre land. I Norge er det arbeiderbevegelsen som har kjempet fram at retten til arbeid skal stå øverst på dagsordenen.

       Etter års møysommelig arbeid og prioritering har vi fått ned arbeidsledigheten og har en veldig positiv økonomisk vekst. Vi bør ikke skusle bort de gode resultatene vi har oppnådd i vårt samfunn, ved en uhemmet pengebruk som nok kan virke forlokkende en liten stund, men på kort tid kan godværspolitikken rive vekk grunnlaget for velferdsstaten og sysselsettingen.

       Jeg går ut fra at de nye regjeringsmedlemmene raskt får et mer langsiktig perspektiv på sin virksomhet enn de overbudene vi har sett på de fleste felt, selv om det vil innebære løftebrudd som må framstå som moralske dilemma for den sittende regjering.

       Som kvinne med noe livserfaring, også fra tiden før vi fikk gode svangerskapspermisjoner og gode barnehager, er jeg bekymret for at vekten legges over på ytterligere kontantoverføringer i stedet for barnehager.

       For mange barn f.eks i utkantstrøk med lang avstand til andre barn, eller barn som vokser opp i familier med problemer, kan det være avgjørende tidlig å få tilbud om barnehageplass. Dette er også et klart moralsk spørsmål - hensynet til barna som stiller svakt i utgangspunktet.

       For kvinnene er det viktig at fraværet fra arbeidslivet ikke blir for langvarig for videre yrkesdeltakelse. Jeg har i praksis i mange år sett at kvinner med lange omsorgsfravær faller gjennom ved ansettelser. Dette er en realitet. Både for kvinnen som selvstendig individ og for samfunnet som helhet er dette uheldig.

       Barn trenger kontakt med både mor og far, jevnaldrende, besteforeldre og andre gode omsorgspersoner. Barn er ikke tjent med at mor gjennom politiske føringer oppmuntres til å gå tilbake til ensomheten ved kjøkkenbenken.

       I sentrumsregjeringens politiske grunnlag fremkommer det også at Regjeringen ønsker at staten skal dekke 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn. Dette forslaget faller også inn i folden av tiltak fra den nye regjeringen om å privatisere omsorgen i hjemmene, og ingen er vel i tvil om at det innebærer å opprette det gamle kjønnsrollemønsteret.

       Vi trenger aktiv deltakelse i yrkeslivet fra så mange som mulig i årene framover. Arbeidskraftbehovet som følge av det store eldreløftet Stortinget vedtok i våres, er alene beregnet til 12.000 nye årsverk i kommende fireårsperiode. I tillegg kommer behov for flere folk både i somatikk og psykiatri. Her har Jagland-regjeringen lagt et grunnlag gjennom Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell.

       Utfordringene innen eldre- og helsepolitikken er formidable. Arbeiderpartiet har i hovedsak hatt et konstruktivt samarbeid med sentrumspartiene i disse sakene. Dette samarbeidet er vi innstilt på å videreføre innenfor rammen av en forsvarlig økonomisk helhet. Forutsetningen er at Jagland-regjeringens viktige reformer blir satt i verk med full kraft og tyngde og i tråd med de vedtak Stortinget har fattet.

       Eldremeldingen må følges opp, og Stortingets vedtak om fastlegeordning må innføres. Ny avtalepolitikk for spesialister må gjennomføres. De fem helseregionene må få den plass og det ansvar de skal ha i helsevesenet. Innsatsstyrt finansiering av sykehusene må føres videre. Staten og helseregionene må få klarere ansvar for spesialistutdanningen av leger, og funksjonsfordelingen og omorganiseringen av sykehusene må fortsette.

       Jeg er blitt stadig mer overbevist om at bedre organisering innad i sykehusene og bedre arbeidsdeling mellom sykehus kan gi betydelig produktivitetsgevinst.

       Jeg håper at den nye helseministeren utviser handlekraft ved å sette reformene ut i livet, og ikke minst har mot til å sette pasientene først. Det innebærer at profesjonenes særinteresser ofte må vike. Da må helseministeren forvente kjeft, men han skal vite at han har Stortingets støtte til å sette i verk en dynamisk utvikling og omorganisering bygd på de reformer Jagland-regeringen fremmet, og som setter pasientenes behov i sentrum.

       Kommunene får pr. i dag ca 600.000 kr fordelt over tre år - med 300.000 kr det første året, 200.000 kr det andre året og 100.000 kr det tredje året - pr. person som blir utskrevet. Jeg synes imidlertid det er underlig at den avgåtte regjeringen i sitt forslag til budsjett har lagt inn en reduksjon på dette området på 10 mill. kr sett i forhold til årets bevilgninger. Hva er årsaken til dette?

       Mitt spørsmål til representanten Øyangen blir: Synes ikke Arbeiderpartiet at dette er et område som nå må prioriteres, slik at det kan bli slutt på å plassere unge funksjonshemmede i alders- og sykehjem, og slik at de som allerede er der, kan få et annet tilbud?

Gunhild Øyangen (A) : Den problemstillingen som representanten tar opp, er viktig. Det er også en utflytting som er i full gang, og som må ses i sammenheng med rammene innenfor Husbanken.

       Jeg finner det ikke naturlig å gå nærmere inn på budsjettspørsmål nå. Til det har vi en egen debatt, og da får vi komme tilbake til det og se om vi finner gode løsninger.

Einar Holstad (KrF) : I Dagsavisen leste jeg i dag med stor undring om den forrige regjeringens omsorg for statlige topplederes økonomiske framtid.

       Jens Stoltenberg avsluttet jobben som finansminister med å gi statlige toppledere lønnsøkning. I gjennomsnitt fikk de 15 sjefene en lønnsøkning på 37.000 kr. Det er 28 400 kr mer enn gjennomsnittlig lønnsøkning for statlige ansatte i år. I et av tilfellene var lønnsøkningen på 80.000 kr. Jeg undres hvordan Arbeiderpartiet kan forklare uttrykket solidaritet i lys av en slik handling?

       Regjeringen Bondevik ønsker å løfte fram en helt annen gruppe lønnsmottakere enn statlige toppledere. Mange minstepensjonister sliter daglig med å dekke sine primære behov. Mange av dem har hatt store økninger i sine daglige utgifter som husleie og kommunale avgifter. Denne gruppen har i liten grad mulighet til å påvirke sine inntekter. Mitt spørsmål til representanten Øyangen, som for øvrig er medlem av sosialkomiteen, blir: Vil representanten Øyangen være med på et solidarisk løft for minstepensjonistene? Invitasjon fra regjeringen Bondevik er allerede gitt.

Gunhild Øyangen (A) : Som det vil ha gått fram av debatten, er ikke de såkalte minstepensjonistene en ensartet gruppe. Det er de som bare har i underkant av 70.000 kr å leve for, og det er de som har flere hundre tusen i inntekter. Det er altså en veldig stor forskjell innad i denne gruppen.

       I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å hjelpe dem som er i en reelt vanskelig situasjon. Det er også derfor vi går inn for en betydelig bedring i bostøtteordningen, hvor vi nå legger opp til at de kommunale avgifter også skal bli sett på i grunnlaget for bostøtteordningen. Vi mener dette er langt mer målrettet for å hjelpe dem som virkelig trenger det.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg lurer på om det var en tilfeldighet, eller om det var bevisst at Gunhild Øyangen ikke nevnte noe om kreftomsorgen.

       Det har vært avdekket skremmende mangler i kreftomsorgen den siste tiden. Det er bare halvparten av de kreftsyke som får den strålebehandling de har behov for. Og manglene rammer kreftsyke mennesker hver dag. Det er alvorlig syke og døende mennesker som står på venteliste for å få livreddende, livsforlengende eller lindrende strålebehandling. Dette er uverdig. Det er et stort etterslep både når det gjelder investeringer, og når det gjelder kvalitetsforbedringer. Det er for lite ressurser til å ta hånd om det økende antall kreftsyke, og det er stor mangel på helsepersonell. Dette er en alvorlig og uakseptabel situasjon som har utviklet seg over lang tid, ja over mange år, og alle partier på Stortinget må ta ansvar for disse forholdene. Det var på den bakgrunn Høyre i forrige uke tok et initiativ overfor alle de andre partiene på Stortinget og inviterte til at vi måtte gå sammen om å løse krisen i kreftomsorgen. Alle partiene kom - unntatt Arbeiderpartiet. Er det slik at Arbeiderpartiet mener de ikke har noe medansvar for denne situasjonen? Eller er det slik at de ikke har tatt innover seg de alvorlige forholdene i kreftomsorgen?

       Mitt spørsmål til representanten Øyangen blir derfor: Tar ikke Arbeiderpartiet signalene fra fagmiljøene alvorlig? Er ikke Arbeiderpartiet villig til å samarbeide med alle oss andre for å få en snarlig løsning på de mest akutte behovene?

Gunnhild Øyangen (A) : Selvsagt tar Arbeiderpartiet kreftomsorgen på alvor. Og det er helt klart at vi her står overfor meget store utfordringer i årene framover, kanskje ikke minst på utstyrssiden. Og som representanten Sjøli også vil være kjent med, har helseministeren i Jagland-regjeringen arbeidet veldig aktivt med kreftomsorgen og med en egen plan for det arbeidet. Den vil også være bakgrunnen for Arbeiderpartiets videre arbeid med saken.

       Jeg håper selvfølgelig det skal være mulig å komme fram til et godt tverrpolitisk samarbeid i Stortinget om kreftomsorgen, slik vi prøver å få det til på de fleste områder vi arbeider med innenfor sosiale og helsemessige spørsmål. Men at en ikke møter opp på et møte kan faktisk også skyldes en kommunikasjonssvikt og er ikke utrykk for at Arbeiderpartiet ikke prioriterer kreftomsorgen, og det tror jeg representanten er vel kjent med.

       Når vi også vet at den medisinske forskning stadig gir tilbud til nye pasientgrupper, er dette en indikator på at køene snarere vil vokse enn minke. På en måte virker det som Arbeiderpartiet har gitt opp kampen for å få ned køene. Avgåtte regjerings budsjett på dette punkt kan knapt kalles for et håndslag til syke mennesker i kø, slik det ble lovet under hele valgkampen.

       For kort tid siden la adm.direktør Haugland ved Haukeland Sykehus frem en beregning som viste at dersom sykehusene i Hordaland skulle bli kvitt køene i løpet av fireårsperioden, måtte de samme sykehus bli tilført ytterligere 600 mill. kr pr. år til driften. I og med at sykehusvesenet i Hordaland står for 10 % av de samlede helseutgiftene her i landet, kan det synes som om årsbehovet er på 6 milliarder kr mer enn det de somatiske sykehus har til rådighet i dag.

       Mot denne bakgrunn kan jeg vel trygt si at en styrking av 1998-budsjettet med 700 mill. kr, slik Arbeiderpartiet har foreslått, blir altfor lite. Fremskrittspartiet vil derfor i sitt budsjett foreslå betydelige økninger i denne sektor.

       Nå kan det sies til Arbeiderpartiets forsvar at de i sitt program nøyde seg med å fremkomme med en sann flora av fagre løfter til alle gode formål. De brukte hele sin valgkamp til å ironisere over det tallmaterialet som de helt feilaktig hadde regnet ut var representativt for Fremskrittspartiets program. I Arbeiderpartiets eget program derimot fantes det ikke andre tall enn sidetallene.

       Så over til et annet tema: I dag eksisterer det ca 160.000 bedrifter i Norge. Ca. 154.000 av disse bedrifter har fra 1 til 20 ansatte. For de fleste av disse bedriftene betyr det derfor enormt mye å få endret delingsmodellen til en uttaksmodell. Delingsmodellen motvirker aktivt eierskap, og bedrifter som faller inn under delingsmodellen, blir i dag beskattet med progressive personskattesatser.

       Et annet vesentlig moment for næringslivet er å kunne foreta midlertidige ansettelser. Dette er ofte den eneste måten mange bedrifter kan utvide på til arbeidsmengden er stor nok til at de kan tilby et fast engasjement. Adgangen til midlertidige ansettelser må derfor gjeninnføres. Og parallelt med dette må lovverk og skjemavelde forenkles og reduseres.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Regjeringen har i sin tiltredelseserklæring slått fast at den vil sette pasientens behov og rettigheter i sentrum for framtidas helsepolitikk. Dette tilsier at pasientene må sikres en bedre tilgjengelighet og oppfølging enn de har i dag. Alle som har sin tjeneste i og for norsk helsevesen, vil fra denne regjering møte en utfordring om i praksis å sette pasientens interesse først.

       Regjeringen ønsker å legge stor vekt på å øke behandlingskapasiteten ved sykehusene. Innen somatisk sektor ønsker vi å oppnå dette gjennom en fortsatt satsing via innsatsstyrt finansiering som gjelder for innlagte pasienter. For å sikre god kapasitetsutnyttelse innen sykehusene er det viktig å tilstrebe finansieringsordninger som oppfordrer til dagbehandling, dagkirurgi og poliklinisk behandling. Bedring av utstyrssituasjonen ved sykehusene vil stå sentralt, som nevnt i regjeringserklæringen. Tilretteleggelse av en stor aktivitet både innen det somatiske og psykiatriske området bør være med på å redusere pasientenes ventetid for sykehusbehandling. Bedre organisering og arbeidsdeling er viktige stikkord for å sikre god utnyttelse av de ressurser vi setter inn i helsevesenet. I det hele tror jeg at forvaltningsdelen av helsepolitikken er undervurdert i vårt land. Samtidig vil jeg understreke betydningen av et aktivt forebyggende arbeid.

       Selv om de fleste pasienter får den nødvendige behandling innen rimelig tid, er ventetiden for visse pasientgrupper for lang. Mediene har omtalt flere tilfeller av pasienter med kreft som har fått store problemer i tillegg til sin kreftsykdom fordi de har ventet for lenge. Regjeringen vil følge nøye med i hvordan den nylig innførte tre måneders ventetidsgarantien virker, og sammenholde erfaringene med annen informasjon, ikke minst høringen til rapporten til Prioriteringsutvalget, det såkalte Lønning II-utvalget.

       Ett av tre mennesker får kreft i løpet av livet. 10.000 dør av kreft hvert år her i landet - mange tidlig i livet. Det er mulig å forebygge kreft, vel to av tre kreftdødsfall er knyttet til livsstil og levevaner. Regjeringen vil styrke arbeidet med å forebygge kreftutvikling. Det er først og fremst viktig at tobakkbruken reduseres og at kostholdet legges om.

       Forebyggende tiltak mot kreft vil også være gode tiltak for å forebygge hjerte- og karsykdommer. Her vil også en reduksjon av tobakkbruken stå sentralt. Passiv røyking antas å medføre flere hundre dødsfall årlig.

       I dag er det mulig å helbrede bare om lag halvparten av krefttilfellene. Arbeidet med forebygging, behandling og lindring av kreft er blant de viktigste helsepolitiske utfordringer. Etter mitt syn er det nødvendig med en satsing på dette feltet i årene framover.

       En nasjonal kreftplan vil bli lagt fram i 1998 og vil inneholde en konkretisering av de nødvendige virkemidler for at forebygging, behandling og lindring av kreft skal bli et nasjonalt satsingsområde.

       Psykisk helsevern har altfor lenge vært et for lavt prioritert område. Brukerne har samlet sett ikke fått det tilbudet de med rimelighet kan kreve. Anslag viser at 15-20 % av befolkningen til enhver tid har en eller annen form for psykisk lidelse - det være seg lettere eller mer alvorlig.

       Jeg er glad for at Stortinget ved behandlingen av psykiatrimeldingen viste en meget stor grad av samstemmighet om de viktigste utfordringene vi står overfor, hovedlinjene i den videre utviklingen av tilbudet og nødvendigheten av økt satsing. Sosialkomiteen pekte på at hensynet til brukerne må tillegges økt vekt, bl.a gjennom en styrking av samarbeidet med brukerorganisasjonene.

       Regjeringen ser dette som et godt grunnlag og som en start på en planmessig oppbygging av behandlingskapasiteten. Vi vil legge vekt på at psykiske lidelser nå må bli tatt på alvor på linje med andre lidelser. Regjeringen vil utforme en forpliktende handlingsplan med en økonomisk opptrappingsplan med utgangspunkt i Stortingets signaler, og den vil bli lagt fram for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, slik Stortinget tidligere har forutsatt.

       Også i psykiatrien er problemene i stor grad knyttet til mangel på kvalifisert personell. Regjeringen vil legge stor vekt på aktiv innsats for å sikre et tilstrekkelig antall helsepersonell på alle nivåer og i alle deler av landet. Vi vil øke utdanningskapasiteten, og vi vil etablere flere studieplasser for viktige personellgrupper.

       I helsepolitikken settes våre verdiprioriteringer virkelig på prøve. Den enkelte utfordres til personlig ansvar for egen livsstil og helse. Interessegrupper og arbeidstakerorganisasjoner utfordres til å sette brukere og pasienter i sentrum. Og vi som politikere utfordres til virkelig å prioritere liv og helse først. Det er slike verdiprioriteringer Regjeringen vil legge til grunn for sin helsepolitikk.

       Har helseministeren og Regjeringen tenkt gjennom hva en reduksjon i arbeidstiden på 2,5 timer pr. uke for alle som arbeider turnus i helsesektoren, vil medføre av økt behov for arbeidskraft? Vi vet at bare innen eldreomsorgen vil det trenges 12.000 nye årsverk i neste fireårsperiode, og i tillegg kommer økt innsats i sykehus, somatikk og psykiatri. Jeg har merket meg at statsministeren etterlyser kostnadsberegninger på etterutdanningsreformen, som er en sak mellom partene og staten. Vi mener at arbeidstidsreduksjon i helsesektoren er en sak for partene i arbeidslivet.

       Men med det utgangspunktet Kristelig Folkeparti har lagt til grunn - og da dette var en viktig sak for partiet i valgkampen - vil jeg spørre helseministeren: Er det foretatt beregninger over hvor mange nye årsverk som må skaffes til veie ved denne reformen? Og til slutt et helt konkret spørsmål: Hva vil denne reformen koste?

       Det er rimelig dokumentert at våre spesialister gjør svært mye arbeid som andre kunne gjøre like bra og kanskje bedre. Det er også rimelig dokumentert at hjelpepleiere, som det er meget god tilgang på, kunne gjøre betydelige arbeidsoppgaver som i dag utføres av sykepleiere og spesialsykepleiere, kanskje med en kortere etterutdannelse. Det er også helt sikkert dokumentert at den møtevirksomheten som foregår i våre sykehus i dag, hvor høyt spesialisert personell sitter i møter mer eller mindre hver dag, har tatt aldeles av, og her må vi også gjøre noe. Mitt spørsmål blir da til helseministeren: Vil det bli tatt kontakt med profesjonsorganisasjonen i sykehus for å se hva som kan gjøres for å bedre på arbeidsfordelingen blant de ulike profesjonene, og dermed øke behandlingskapasiteten?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Først takk til representanten Alvheim for gode og varme lykkeønskninger - dem kan jeg trenge.

       Det er et helt sentralt tema representanten tar opp. Funksjonsfordelingen i helsevesenet mellom sykehusene og ikke minst den interne arbeidsfordeling og organisering i sykehusvesenet tror jeg er et tema som må tillegges større vekt framover. Her er det gjort et meget viktig arbeid i det såkalte Steine-utvalget som jeg har til hensikt å følge opp og videreføre. Det er etablert et forum for organisasjonsutvikling i sykehus i regi av Sosial- og helsedepartementet og Kommunenes Sentralforbund som representerer de tunge arbeidsgiverne i norsk helsevesen. Dette forumet skal legge til rette for bedre organisasjonsutvikling, bl.a utvikle en strategi for arbeid med organisasjonsutvikling og ledelsesutvikling i sykehusene, følge opp utviklingsprosjekter og gi råd om fordeling av prosjektmidler, være pådriver og ta initiativ til organisasjonsutvikling i sykehus og mellom første- og annenlinjetjenesten og vurdere utviklingstiltak innenfor organisasjon/ledelse som kan implementeres i mer permanente strukturer. Det sier seg selv at som et ledd i et slikt oppfølgingsarbeid vil man måtte ha en nær kontakt med arbeidstakerorganisasjonene på feltet i tillegg til det samarbeidet som er etablert mellom arbeidsgiverne, og som jeg har store forventninger til.

Annelise Høegh (H) : Ja, jeg vil i likhet med komitelederen ønske den nye helseministeren hjertelig velkommen, ikke bare personlig, men også politisk, fordi jeg håper og tror at vi nå har fått en helseminister som ikke har tenkt å bruke tid og krefter på å hindre private supplementer i helsevesenet. Jeg håper og tror at vi nå har fått en helseminister som synes det er viktigere at pasientene blir behandlet, enn at de står i offentlig kø.

       Jeg håper også og tror at vi har fått en helseminister som vi i stor grad kan samarbeide med, fordi det er utstrakt grad av sammenfallende synspunkter mellom Høyre og Kristelig Folkeparti når det gjelder helsepolitikken. Vi erkjenner, som alle, at helsevesenet vårt trenger økte ressurser, men vi erkjenner også at for at disse økte ressursene, disse økte bevilgningene, ikke skal forsvinne inn i byråkrati, så trenger vi også reformer. Helsevesenet vårt er overmodent for reformer. Vi har stått sammen her i Stortinget - Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet - om mange viktige reformer. Jeg nevner bare i fleng den innsatsstyrte finansieringen som skal gå direkte til sykehusene, slik at pasientene får den med seg, så sykehusene får økte inntekter, ikke bare underskudd når de behandler flere. Vi har gått inn for fritt sykehusvalg i hele landet, vi har sagt nei til økte egenandeler, slik flertallet har sørget for ved å frata privatpraktiserende leger, fysioterapeuter og psykologer trygderefusjon, og vi har gått inn for en juridisk bindende ventetidsgaranti. Problemet er bare at hittil iallfall har Senterpartiet gått imot alle disse viktige tiltakene. Derfor blir mitt spørsmål til den nye helseministeren: Hva er viktigst for ham? Er det viktigst å tilfredsstille Senterpartiets motstand, eller er det viktigst å gi økte pasientrettigheter?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg kan forsikre representanten Høegh om at den invitasjon til samarbeid med alle partigrupper i Stortinget som statsministeren målbar i regjeringserklæringen, den vil også bli fulgt opp på helsepolitikkens område. Og det ser jeg fram til.

       Det er helt klart at en samlet regjering i regjeringserklæringen markerer at hensynet til pasienten skal komme først - det er det ingen tvil om, og det kommer meget klart til uttrykk. Regjeringserklæringen er også et uttrykk for en samlet prioritering av helsevesenet fra regjeringspartienes side og en videreføring av det viktige reformarbeid som er i gang. Med utgangspunkt i dette vil jeg legge opp til et konstruktivt samarbeid og en konstruktiv dialog med de ulike grupperinger, med

       sikte på å få til gode løsninger. Jeg er ganske sikker på at her er prestisjen satt atskillig til side i forhold til det å finne løsninger. Det er ingen av oss som kan slå seg på sitt bryst og si at vi har resepten på hvordan norsk helsevesen skal bli best mulig. Derfor stiller jeg som ny statsråd på dette området med en betydelig grad av ydmykhet overfor de mulige løsningsforslag som kan være aktuelle.

       Ei nødvendig omstrukturering i postnettet blir nå gjennomførd, mykje på grunn av den teknologiske utviklinga som har gjort at folk ikkje spør etter tradisjonelle skranketenester på postkontora i same grad som før. Det avgjerande er at vi sikrar eit likeverdig, landsdekkande tilbod av grunnleggande posttenester med god service og kvalitet. Mange stader er posttilbodet vorte betra, med utviding av landpostbodteneste og postfilialar på butikken. For 1998 har regjeringa Jagland lagt opp til å bruke 550 mill. kr, da i hop med Postens monopoloverskot, for å halde oppe eit samfunnspålagt tenestetilbod i postnettet utover det som er bedriftsøkonomisk lønsamt. Kan vi nå vente at nedlagde postkontor blir oppretta på nytt, da med følgje av auka statleg kjøp på kostnad av andre nødvendige tiltak eller med nye påplussingar på ramma?

       Det er òg uklart og spennande kva IT- og telepolitikk denne regjeringa vil føre. IT-utviklinga er karakterisert med sine motstridande trekk. Arbeidarpartiregjeringa har ført ein offensiv og bevisst politikk på dette området. Oppgåva er å utforme nødvendige rammevilkår for at utviklinga skal vere i samsvar med våre overordna mål, eit tryggare og meir rettferdig samfunn med arbeid til alle og auka livskvalitet for det enkelte menneske. Det er å håpe at den nye regjeringa følgjer opp dette og held fram med ein politikk der Noreg skal ligge i forkant og i første rekke mellom moderne teknologinasjonar.

       La meg òg få nemne her at vi har ein sterk og offensiv IT-industri i dette landet. Eg trur at statsråd Sponheim skal få merke den om Regjeringa, slik det er varsla i erklæringa, legg opp til at teknologien skal kjøpast i utlandet. Utgangspunktet vårt for å vere i forkant og dra nytte av teknologiutviklinga er godt. Vi har dei høgste investeringane i IT- og teleutstyr i heile verda, anten vi måler det pr. innbyggar eller i forhold til brutto nasjonalprodukt.

       Prisnivået på teletenester i Noreg er reelt sett redusert med 50 % i perioden 1989-97, og teletaksten er redusert med 70 %. Telebrukarane betalte i 1997 omkring 7 milliardar kr mindre for teletenestene samanlikna med prisane i 1989. Denne utviklinga må halde fram. Pris og kvalitet på telekommunikasjonane er eit viktig verkemiddel for å sikre næringslivet i distrikta like gode vilkår som i sentrale strøk og for deira moglegheiter til å ta del i den internasjonale konkurransen.

       Med bakgrunn i stortingsvedtaket av 18. juni i fjor blir resterande einerettar i telesektoren avvikla og erstatta med andre verkemiddel som sett i lys av teknologi- og marknadsutviklinga nå er meir eigna for å oppnå dei telepolitiske måla. Senterpartiet gjekk imot. Men gjennom denne politikkendringa er det lagt til rette for god utnytting av dei samla nettressursane - nye, betre og billegare tenester. Gjennom forskrifter og konsesjonar vil ein sikre eit landsomfattande tilbod av grunnleggande teletenester av høg kvalitet og til lågast mogleg pris. Og det er verdt å ta opp att her at om konkurransen fører til urimelege regionale ulikskapar i prisstrukturen, kan og må styresmaktene gripe inn. Det er allereie innført ei maksimalprisordning som skal sørgje for at alle i heile landet skal få ein vidare realprisnedgang over dei næraste åra, slik at alle delar av landet får nyte godt av venta kostnadsreduksjonar.

Inge Lønning (H) : I gårdsdagens debatt svarte Fremskrittspartiets leder på spørsmål fra representanten Foss at når han i valgkampen fant grunn til å reise land og strand rundt med et sitat - som han riktignok glemte å anføre som sitat - var det fordi sitatet uttrykker en observasjon. Observasjonen skal lyde slik: Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et harmonisk samfunn.

       Nå er det jo ellers helst Riksrevisjonen som har for vane å operere med saker merket «Til observasjon». Når en partileder finner grunn til å drive valgkamp på en observasjon, må en anta at det er en spesielt betydningsfull observasjon det dreier seg om.

       Representanten Hagen har naturligvis rett i at det ikke kan finnes etniske motsetninger i et samfunn hvor én folkegruppe er alene med seg selv og sin sjølråderett. Det er nesten like innlysende som den observasjon at det ikke kan finnes barnemishandling eller generasjonsmotsetninger i familier hvor det ikke finnes barn. Det interessante spørsmålet er imidlertid hvilke slutninger man trekker av den type observasjoner. Den radikale resept for å forebygge barnemishandling og generasjonsmotsetninger ville formodentlig være å anbefale sterilisering.

       Det eiendommelige ved den observasjon Fremskrittspartiets leder brukte en stor del av valgkampen til å distribuere, er at den er aldeles fri for konklusjoner i retning av praktisk politisk handling. Men hvis det skulle være riktig at bare samfunn uten etniske minoriteter er

       harmoniske, har Norge i historisk tid aldri vært et harmonisk samfunn - vil formodentlig heller aldri komme til å bli det. Sannheten er vel snarere den at samfunn uten etniske minoriteter er akkurat like sterile og har en like begrenset fremtid som familier uten barn og dermed uten generasjonsmotsetninger.

       Vekst, modning, fornyelse skapes i en kultur, som i det enkelte individs liv, gjennom mangfold, gjennom brytninger, gjennom motsetninger, gjennom ulikhet. At like barn leker best, er et av de mest innskrenkede ordtak i hele vår norske skatt av ordtak. Og det blir ikke noe bedre om man føyer til: Like voksne leker best, og like gamle leker best. Det er grunn til å tro at etnisk segregering, etnisk ensartethet og alderssegregering i et samfunns utvikling kan være to sider av samme sak, og det burde oppta dagens Norge.

       Den nye regjering har gitt prisverdig uttrykk for at den bygger på tillit til det enkelte menneske og vil styrke det personlige ansvar. Det er imidlertid viktig, dersom man skal lage praktisk politikk ut av denne grunnleggende tillit til den enkelte, at det blir et tilstrekkelig rom i samfunnet for den enkeltes vilje til å påta seg ansvar som samfunnsborger, som familiemedlem, som medlem av organisasjoner.

       Det finnes i regjeringserklæringen skritt i riktig retning. Men det finnes samtidig umåtelig mange utsagn som tyder på en overmåte sterk styringsvilje på kollektivets vegne, en sterk tro på de kollektive løsninger, som sikres gjennom paragrafer og stønadsordninger. Kanskje skulle man for en gangs skyld begynne i den motsatte enden, nemlig å spørre: Hvor mye pusterom trengs i et samfunn for at viljen til ansvar ikke skal lide kvelningsdøden fordi det offentlige overtar alt ansvar gjennom profesjonaliserte løsninger? Det er kanskje ikke uten videre riktig å tro at skatte- og avgiftslettelser er en form for almisser fra staten og kommunene til den enkelte, eller at det dreier seg om en delegering av makt som egentlig hører hjemme hos stat, fylke og kommunene. Faktisk forholder det seg jo stikk motsatt. Det er velgerne som delegerer sin makt til de folkevalgte.

       Den siste nyttårstalen Gro Harlem Brundtland holdt som statsminister, blir husket av én grunn, nemlig et retorisk spørsmål. Og det spørsmålet lød slik: Hvor er det blitt av nabokjerringa? Det er et ganske godt spørsmål. Og hvis jeg forstår den tidligere statsminister riktig, var det hun mente å spørre om: Hvor er det blitt av rollen som samfunnsborger, den som skulle være felles for alle voksne mennesker i dette land, på tvers av ulikheter i yrke, i kompetansebakgrunn og alle andre forskjeller? Det er et viktig spørsmål, og jeg håper at den nye regjering vil finne svar.

Jan Petter Rasmussen (A) : Fundamentet i dagens norske velferdssamfunn er den økonomiske politikken regjeringen Gro Harlem Brundtland og regjeringen Thorbjørn Jagland har ført. Lav rente og lav prisstigning betyr enormt for enkeltpersoner, barnefamilier, bedrifter og ikke minst for kommunene, som er den viktigste leverandøren av velferdstjenester i det norske samfunnet. Når denne politikken i tillegg har ført til at de siste ledighetstallene faktisk viser under 3 %, har det norske folk et utgangspunkt som er unikt sammenliknet med forholdene i de fleste andre land. Lav ledighet er ikke noe som kommer av seg selv, men av en bevisst politikk. Et avgjørende moment for at arbeiderpartiregjeringen har lykkes i å få ned ledigheten er det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet. Solidaritetsalternativet er i den sammenheng det bærende prinsipp både for fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.

       Derfor er det spesielt urovekkende når Bondevik-regjeringen viser en lite entusiastisk, for ikke å si passiv holdning overfor den voksen- og etterutdanningsreformen norsk arbeidsliv trenger for å møte framtidens utfordringer. For at ikke det inntektspolitiske samarbeidet skal komme i fare, må denne reformen tas på alvor også av dagens regjering. Manglende framdrift på dette feltet i kombinasjon med mer av alt-linjen, kan få store negative konsekvenser både for arbeidsgivere og arbeidstakere. Den menneskerett det er å ha et arbeid å gå til er dessuten ikke minst vesentlig i forhold til den verdidebatt Regjeringen nå legger opp til.

       Thore Aksel Nistad (Frp) : Samferdsel - som ut fra mitt ståsted i samferdselskomiteen skal være det viktigste av alt her på jorden - er egentlig en av de viktigste livsnerver i vårt samfunn. Uten gode veier og havner hadde aldri våre produkter funnet veien ut til de store markeder. Det er her kjernen til Fremskrittspartiets samferdselspolitikk ligger - det er gode kommunikasjonsårer til og fra våre markeder som vi setter i høysetet. Våre hovedmarkeder er Europa, og storparten av vår eksport og import går over Svinesund samt en del viktige havner. Livsnerven er E6 fra Svinesund mot Oslo, gode omkjøringsveier rundt Oslo og videre på våre hovedårer E6 nordover og E18 gjennom Østfold. Fra hovedveinettet, som hos Fremskrittspartiet vil ha topprioritet, vil det bli satset på ruter inn mot disse. Det vil bli lagt stor vekt på viktige byområder og eksportsteder slik at våre produkter kan komme hurtigst mulig ut til hovednettet og videre mot våre markeder i Europa.

       I statsbudsjettet for 1998 er inntekter fra bil- og bensinavgifter nå kommet opp i 31 milliarder kr, men veisektoren får ifølge Arbeiderpartiets budsjettforslag kun 9,4 milliarder kr tilbake. Dette er for Fremskrittspartiet en altfor dårlig satsing på veisektoren, da kostnadene ved satsing på de hovedårene som jeg har nevnt, vil gi store innsparinger for næringslivet i Norge. Fremskrittspartiet vil ha betraktelig mer til stamveiene og en del andre viktige riksveier. Hvilke veier som skal prioriteres utenom de forannevnte, vil vi komme til, men allerede nå vil jeg peke på Rv 4, som ligger i mitt eget fylke, som tidligere var forsøkt lagt inn under stamveinettet. Langs denne åren - Rv 4 - ligger store bedrifter som Raufoss AS, Hydro Aluminium og Mustad. Det er store eksportbedrifter med stort behov for bedre veier.

       Som det fremgår av hva jeg har sagt, er Fremskrittspartiet sterkt opptatt av å få bedret vårt dårlige veinett. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til å forsømme veisektoren på denne måten. Når vi nå også har en meget god statsøkonomi og store overskudd på vår handelsbalanse, vil Norge de neste årene ha økonomisk handlefrihet til å gjennomføre en skikkelig utbygging av vår infrastruktur.

       Jeg ser at samferdselsministeren ikke har fått tildelt taletid tidligere. Det forstår jeg, når Venstre har begrenset taletid. Jeg håper samferdselsministeren vil komme med et 3-minutters innlegg senere. Jeg vil da gjerne få svar på noen spørsmål jeg brenner for.

       Jeg lurer på om Regjeringen vil følge opp den lovnaden som sentrumspartiene og Høyre kom med i vår om å øke veibevilgningene med 5,3 milliarder kr for neste periode. Det var et meget fornuftig forslag syntes vi i Fremskrittspartiet, særlig fordi det tok sikte på å avhjelpe krisen på de store hovedveiene.

       Det kunne også være interessant å få høre litt om samferdselsministerens beredskapsplan dersom Gardermobanen ikke blir ferdig. Jeg tenker da spesielt på om E6 er tenkt utvidet, og om tilførselsveien som går fra Roa til Gardermoen, er tenkt på i denne forbindelse.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : I erklæringen fra regjeringen Bondevik kan vi lese at retten til fullverdig utdanning skal være lik for alle. Videre står det at de vil bedre de funksjonshemmedes kår og rettigheter bl.a gjennom brukermedvirkning og økt tilgjengelighet.

       I debatten har flere representanter betonet viktigheten av å videreutvikle og satse på informasjons- og kompetansesamfunnet for å være godt rustet for det kommende årtusen. Det er helt klart en viktig prioritering, men vi må ikke glemme at gruppen som ikke «henger med», kan bli større hvis det ikke er en bevisst holdning helt fra starten av i utdanningsreformene.

       I 1996 satte media søkelyset på at ca 20 % eller om lag 10.000 elever gikk ut av 9. klasse uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det var ikke noe engangsfenomen, men noe som skjedde i vår, og som har skjedd tidligere år. Og det vil skje igjen. Med andre ord er det en stor gruppe som strever med det skrevne ord og ikke får skikkelig del i den kunnskaps- og kompetanseutvikling som vi politikere prioriterer så høyt, og som det snakkes så mye om.

       Kristelig Folkeparti vil arbeide for at innsatsen i skolen med hensyn til både kartlegging og hjelp til lese- og skrivesvake elever må intensiveres. I tillegg må det bli gitt mer informasjon og skolering i skolen om problemene. Det er lærerne som bør oppdage symptomene og søke sakkyndig hjelp og få til en målrettet og tilrettelagt undervisning. Derfor er det å forvente at lese- og skrivevansker - dysleksi - nå vil bli et obligatorisk tema i all lærerutdanning. Det er det ikke i dag, til tross for at denne gruppe funksjonshemmede øker og problemstillingen har vært kjent i over 40 år. Det er fortsatt personavhengig om elever med lese- og skrivevansker blir oppdaget og får riktig diagnose og riktig behandling i dagens skole. Dette bør ikke få fortsette!

       Kristelig Folkeparti vil også arbeide for at læremidler for funksjonshemmede, bl.a de lese- og skrivesvake, må lages i tide, slik at de får samme mulighet til utdanning som andre barn og unge. I dag har ikke de lese- og skrivehemmede noen egen rett til å få innlest faglitteratur. De er avhengig av at en synshemmet har fått den innlest, og det er et begrenset utvalg.

       Mange kriseløsninger er på gang rundt om i landet, og det er mye strev, frustrasjon og fortvilelse rundt omkring. Alle partier snakker om full deltaking og likestilling - for de lesehemmede er det langt fra noen realitet i forhold til det skrevne ord.

       I en pressemelding fra Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek i forrige uke kunne vi lese at synshemmede som skal ta eksamen til våren, først får sine fagbøker på lyd etter jul - og det av økonomiske grunner.

       Manglende faglitteratur på lyd er et alvorlig utdannings- og samfunnsproblem fordi en stor gruppe elever og studenter ikke makter å henge med i fag med mye lesestoff og vil oppleve nederlag etter nederlag. Barn og unge har også en mental tålegrense som må tas mer på alvor. Enkelte finner det lettest å droppe ut av hele skolesystemet allerede i ungdomsskolen eller i løpet av de første årene i videregående skole.

       Vi er kjent med at det er en opphoping av feilbehandlede lese- og skrivehemmede i rusmiljøer, innen psykiatrien, blant arbeidsledige, blant sosialklientene og i våre fengsler. Samtidig vet vi at vi har god spesialkompetanse på området, og erfaringene er tydelige på at tidlig diagnostisering og riktig hjelp gir gode resultater, og at en unngår negative og slitsomme bivirkninger. Derfor er det god samfunnsøkonomi å gi feilbehandlede dyslektikere - lese- og skrivehemmede - en ny sjanse, slik at de kan delta i den lovpriste kompetanseheving og likestilling med arbeid for alle.

       Sentrumsregjeringen vil gjøre samfunnet bedre tilgjengelig for funksjonshemmede. Ved siden av tilgjengelighet til det skrevne ord, informasjon og kompetanse er den fysiske tilgjengelighet viktig. Funksjonshemmedes adgang til deltakelse i arbeidslivet i samsvar med sine forutsetninger er viktig for Kristelig Folkeparti. Det er viktig å se mennesket som en helhet og legge til rette for å kunne utnytte de ressurser enkeltmennesket har, til samfunnets beste.

Vidar Bjørnstad (A) : Kampen for et tryggere samfunn og mot den økende kriminaliteten er viktig for Arbeiderpartiet. Trygghet og rettssikkerhet er grunnleggende forutsetninger for at et velferdssamfunn skal kunne fungere, ja for at det skal være et velferdssamfunn. Det er verdier som krever oppfølging og handling.

       God kriminalpolitikk fordrer at søkelyset rettes både mot det ansvaret den enkelte har for egne handlinger, og mot de forhold i samfunnet som innvirker på kriminalitetsutviklingen. Vi må slå ned på kriminelle handlinger, men også motvirke og forebygge ulovlige handlinger. Et samfunn med små forskjeller basert både på omsorg for enkeltmennesket og hjelp til dem som faller utenfor, er et godt grunnlag. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, kriminalitet og vold.

       I denne sammenheng er også Arbeiderpartiets kamp mot arbeidsledigheten viktig, ikke bare for å øke verdiskapingen og slik kunne avsette flere ressurser til innsatsen mot kriminalitet og vold, men fordi arbeid har vist seg å være det beste virkemiddelet for å bekjempe sosiale forskjeller i samfunnet. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle et viktig verdispørsmål i seg selv, men også for å kunne handle i forhold til andre verdier. Sentrumsregjeringen må ikke ta sysselsettingssituasjonen for gitt, ikke svekke innsatsen på området, selv om det har fått en noe nedtonet plass i den nye regjeringens erklæring.

       Kriminelle handlinger kan i noen grad forklares, men ikke forsvares. Risikoen for oppdagelse må økes og straffen stå i forhold til lovbruddet. Kriminalitet skal ikke lønne seg! Vi trenger et synlig politi som skaper trygghet og forebygger kriminalitet. Deretter følger betydningen av rask straffesaksbehandling, herunder domsavsigelse og iverksetting av straff. I tillegg kommer det viktige arbeidet med rehabilitering og ettervern. Vi imøteser den stortingsmeldingen som ble signalisert av den forrige regjeringen, og som den nåværende nå må følge opp. Rettssikkerhet og rettsvern er en kjede hvor alle ledd krever oppfølging.

       For å sikre den enkeltes rett til trygghet er kampen mot vold avgjørende. Trygghet er mer enn frihet fra overgrep, det er også frihet fra frykt. Vi må også bygge ut hjelpen og støtten til dem som har blitt ofre for kriminalitet. Det er nødvendig å rette en spesiell oppmerksomhet mot seksualisert vold og seksuelle overgrep mot barn. Slike saker opprører oss alle.

       Kriminaliteten er ikke bare blitt mer internasjonal, men også mer kompleks, ugjennomtrengelig og profesjonell. Etterforskningsmetoder må sikre en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Internasjonalt politi- og tollsamarbeid er nødvendig. Her er Schengen-samarbeidet av stor betydning. Jeg håper at Regjeringen til tross for påholden penn viser engasjement og pågåenhet for å sikre norske interesser på dette området.

       Flyktning- og asylpolitikken har vært særlig omtalt de siste dagene. La meg her bare si at jeg er fornøyd med at Bondevik-regjeringen følger opp de endringer som Arbeiderpartiets justisminister la opp til før regjeringsskiftet for mer rettssikkerhet og liberal praksis. Så får vi drøfte nærmere tall og behovene for oppfølging og integrering. Norge må følge opp ansvaret i forhold til internasjonale forpliktelser, og jeg legger vekt på - og vi bør legge vekt på - bredest mulig enighet om norsk flyktning- og asylpolitikk.

Ingvald Godal (H) : Eit gamalt ordtak seier: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Det er òg ei klar erfaring frå dei fleste landa at når det same partiet sit med regjeringsmakta for lenge, ter makta seg på ymse måtar som ikkje er heldig. Det blir maktmisbruk og maktarroganse på forskjellige måtar som heller ikkje er ukjende i dette landet. Eg er difor heilt einig med dei som seier at eit regjeringsskifte no er veldig sunt. Her kviler eit stort ansvar på og ei utfordring til statsrådane om å trekkje ut alle skuffar og lufte ut i alle skap, slik at me no kan få den reinsingsprosessen som heilt sikkert er nødvendig etter at det same partiet har sete med makta så lenge som tilfellet er.

       Det er ei spesiell sak i denne samanhengen som eg har lyst til å nemne, og det er Gardermosaka. Det har vore sagt at dei to verste sakene i Stortinget si historie er då ein prøvde å få kongen til å abdisere i 1940, og så er det måten ein behandla storflyplassaka på. Av omsyn til ettertida, ikkje minst av omsyn til at dette huset sikkert òg i framtida skal behandle store byggesaker, kompliserte saker, trur eg det vil vera svært nyttig om ein no luftar skikkeleg ut i heile Gardermosaka, slik at me kan trekkje alle nødvendige lærdomar av den.

       Når det så gjeld den nye regjeringa, er eg heilt sikker på at der er mykje idealisme, og det er bra. Men idealisme kan av og til slå over i naivisme, og difor har eg lyst til å åtvare lite grann på eit par punkt.

       Me har høyrt mykje no om den eine prosenten i u-hjelp, men det er ikkje dette som er poenget. Den prosenten har jo inga interesse i seg sjølv, det er effekten der ute der pengane skal brukast, som har interesse. Og dersom det er slik som alle dei mange rapportar seier, at hjelpa er negativ, til og med at den av og til verkar mot sitt føremål, då tyder jo det at dess meir me hjelper, dess verre blir det der ute. Difor synest eg at denne debatten må vriast over på effekten der ute. Me må vera heilt sikre på at det me gjer, har ein klar, positiv effekt for mottakarane. Eg er veldig på vakt mot at me skal bruke utviklingshjelpa som eit pussemiddel for eigen glorie, til det er forholda der ute altfor vanskelege, og dei har det for vondt. Så lat oss få vridd litt på denne debatten.

       Det neste området som eg har lyst til å seia litt om, gjeld innvandrings- og asylpolitikken. Her er det òg svært viktig at me heile tida er klår over kva me gjer. Det er heldigvis slik at me i Europa har greidd å organisere livet her på ein skikkeleg måte. Me har fått stabile forhold, velstand, lovs orden osv. Dessverre har ikkje områda litt lenger unna greidd det same, og dermed har det vorte eit kolossalt press i retning av å koma seg frå desse vanskelege områda og til det som ser ut som Gosen for dei aller fleste. Dette har ført til ein stor internasjonal geskjeft som heiter ulovleg migrasjon. Det er faktisk millionar berre i det tidlegare Sovjetunionen som prøver å koma seg hit. Det siste talet eg såg i Dagbladet, var ca 5 millionar menneske som ventar på å bli smugla vestover. Dei betalar dyrt for det. Dei som no er i Latvia t.d., betalar 10.000 dollar for å koma seg vidare.

       Eg kan òg nemna at eg tidlegare i veka var på eit møte om dette i Bulgaria, der innanriksministeren fortalde at han ser på denne menneskesmuglinga som Bulgarias viktigaste tryggingsproblem. Dei har store problem, og i det siste har dei t.d. stengt mange trykkeri som har spesialisert seg på å trykkje falske dokument, falske pass osv. som blir brukte i denne trafikken.

       Dette gjer at me her må vera veldig grundige og stelle oss slik at me brukar ressursane på dei som treng det mest - at me verkeleg treff rett, og at me ikkje brukar dei på folk som kjem på falske papir o.l.. Dette er ein vanskeleg jobb, ein veldig vanskeleg materie og mange overflatiske medieoppslag. Dei som jobbar med desse sakene, har eit forferdeleg vanskeleg arbeid. Me må vera svært forsiktige, slik at me ikkje for å få populære overskrifter gjer denne jobben til dei som arbeider med desse sakene, endå vanskelegare.

Ranveig Frøiland (A) : Grunnen til at mange av oss er med i politisk arbeid, er ei grunnleggjande interesse for samfunnet og dermed òg for verdiar. Mine verdiar er forankra i dei sosialdemokratiske. Den viktigaste verdien for meg er retten til eit løna arbeid, og gjennom det vil eg vera med og betala skatt og yta til fellesskapet ved å byggja eit velferdssamfunn og vera med og byggja ut tenestetilbod, slik at ein kan kombinera arbeid med familieliv og organisasjonsarbeid. Så må vi vidare ha eit solidaritetssamfunn som òg tar vare på dei som av ulike grunnar ikkje kan gå i eit løna arbeid.

       No vil barne- og likestillingsministeren gjera utvida kontantstøtte til ein verdidebatt, og hennar verdiar, slik eg forstår det, er at dersom ein familie lovar ikkje å nytta tilbodet om barnehageplass, skal dei få vel 30.000 kr pr. år. I min verdidebatt legg eg vekt på borna sitt behov, og eg tar sterkt avstand frå statsministeren si utsegn i dag der han sa at kvart barn i barnehagen er subsidiert med 60.000 kr frå det offentlege. Slike utsegner fortel meg at her set ein ein materialistisk prislapp på born og går ikkje inn på kva born treng og har behov for. Barnehagetilbod er viktig for borna. Det pedagogiske tilbodet dei får der, skal vera til borna sitt beste.

       Eg er ikkje av dei som meiner at jentene sluttar i arbeid fordi om dei får rundt 30.000 kr pr. år. Det vil berre vera dei som har god økonomi frå før, som kan gjera det. Det som eg fryktar, er at mange, fordi barnehagetilbodet no har vorte så dyrt, tar barnet ut av barnehagen, lagar tilfeldige private ordningar for barnet og ikkje gir meir tid til borna. Dette seier eg ikkje fordi eg ikkje har tillit til dei mange tusenar av mødre som dette gjeld, men her vil det vera reine økonomiske vurderingar for den einskilde familie som kjem til å gjera seg gjeldande.

       Det private forbruket er for høgt. Svaret er ikkje då å gje meir pengar til kontantstøtte, meir til privat forbruk, men vi burde heller bruka desse pengane til å redusera betalinga for barnehagetilbodet.

       Eg lytta med interesse til likestillingsministeren sitt innlegg i går, og min konklusjon er at hennar og mine verdiar er heilt ulike. No vil eg nok verta møtt med at eg er parkert i 1970-åras likestillingskamp. Nei, eg tek på alvor den verkelegheita vi lever i, nemleg at kvinner føder fleire born enn nokon gong før, kvinner tar lengre og høgare utdanning, og aldri før har så mange jenter gått ut i arbeid. Det er nettopp Arbeidarpartiet sin verdidebatt når det gjeld arbeid, samstundes som ein har klart å leggja til rette tilbod som gjer at ein kan kombinera desse forholda, som har gjort det mogleg. Derfor må vi byggja vidare ut desse tilboda.

       Heile innlegget til likestillingsministeren fortalde meg at ho er oppteken av at kroner og øre skal delast likt til alle. Dette kallar ho verdiar og valfridom. For meg vert dette ein rein materialistisk debatt. Det forargar meg kor lett ho tar på verdien arbeid og opparbeidde rettar som ein får fordi ein er med og betalar inn til fellesskapet.

       Vi har hatt mange debattar i denne salen om produksjon av olje og gass. Eg treng ikkje minna Senterpartiet om kva dei har sagt om å bruka petroleumslova og redusera produksjonen no. Men eg er svært glad for at den regjeringa som har overteke, sluttar seg til Arbeidarpartiet sine mål om at nivået må styrast gjennom leite- og konsesjonspolitikken. Det er heilt grunnleggjande viktig, men då er det òg viktig å sjå på at oljekronene som ein tener opp, ikkje er lik andre kroner. Derfor må ein ha moral nok til å setja kronene i oljefondet av til dei neste generasjonane og ikkje eta dei opp no.

       Formuleringa er den same når det gjeld energipolitikk. Eg treng heller ikkje minna dei om det, alle dei her i salen som har meint at forbruket av energi skal ned. No ser eg heldigvis at formuleringane i regjeringserklæringa er at ein skal dempa veksten, for røynda har no kome såpass inn over dei som skal styra vidare, at ein må sjå kva som er realisme i det ein skriv. Så på veldig mange område er det heldigvis ikkje nokon ny kurs, men ein førar vidare den stø kursen. Berre på eitt område, som eg brukte det meste av innlegget mitt på, er det ein ny kurs, og det gjer meg uroleg, nemleg større kontantutbetalingar til private, større privat forbruk. Det er det som er urovekkjande.

       For oss er dette et tariffspørsmål. Da vi forhandlet om dette i 1986, var det utjevning av klasseskiller i de bedriftene vi arbeider i, vi kjempet for, og det var et forbundsvis oppgjør. Arbeidsgiverforeninga prøvde å samordne flere forbundsvise oppgjør, og vi ble kastet ut i en meningsløs lockout.

       Mange husker sikkert at daværende statsminister Kåre Willoch stod fram på TV-skjermen og mante oss til å arbeide mer og kreve mindre. Og da var det at Lars Skytøen reiste pekefingeren mot Willoch og bad ham ligge unna.

       Dette er et tariffspørsmål som bør løses ved forhandlingsbordet. Men det oppgjøret som skal være til våren, er et fellesoppgjør, der det faktisk forventes at Regjeringa skal gå inn og bidra med noe. Etter alle de signaler som er gitt, er det etter- og videreutdanningsreformen som vil bli sak nr. 1. Da er det tre viktige ting å ha med seg. Det ene er at det blir nedsatt et offentlig utvalg til å godkjenne realkompetansen, det andre er at det lovfestes en rett til studiepermisjon, og det tredje er den finansieringen som det er nødvendig at Regjeringen er villig til å gå inn med. Dette er en viktig videreføring av solidaritetsalternativet, som vi er nødt til å få i havn.

Signe Øye (A) : Erklæringen fra den nye regjeringen inneholder en ønskeliste fra a til å, både på utgiftssiden og på inntektssiden. Det blir det ingen ny politikk ut av. På ett punkt hadde jeg virkelig trodd at den nye regjeringen hadde en hjertesak som den ville gjøre noe med, eller der kursen ville bli lagt om, og det gjelder å få ned tallet på uønskede svangerskap.

       I regjeringserklæringen heter det:

       «Kvinner må få rådgivning og hjelp når de er i en vanskelig situasjon, og støtten til bl.a. AAN-kontorene vil bli videreført.»

       Med andre ord: Politikken gir ingen nye signaler om satsing på dette område. Regjeringen vil føre en politikk der det å forebygge abort er viktigere enn å forebygge uønskede svangerskap. Det må jeg si er en defensiv og passiv måte å få ned aborttallene på og en politikk som vil gi meget få og små resultater i forhold til dagens aborttall.

       Norge er et av de land i verden som har høyest sysselsetting. Det er den vesentligste grunnen til at vi kan bygge ut velferden her i landet, ikke oljeinntektene, som veldig mange tror. Vi har så høy sysselsetting på grunn av at jentene de siste årene er gitt mulighet til å kombinere utdanning, arbeid og små barn. Noen familier opplever at tiden ikke strekker til. Derfor vil Arbeiderpartiet fortsette å bygge ut og forbedre velferdsordningene for småbarnsforeldre, slik at det blir mulig å kunne sette barn til verden samtidig som man får benytte seg av utdanningen sin og har tilknytning til arbeidslivet mens barna er små.

       Utvidelsen til 70 uker med 60 % lønn, som ligger i Jagland-regjeringens forslag, er et skritt på veien. Men jeg mener at vi må gå videre med f.eks kortere arbeidsdager i perioder, kortere arbeidsuker og mer fleksible barnehageløsninger, for å nevne noe.

       Næringslivet kommer nå med sterke signaler om knapphet på arbeidskraft. Derfor blir det helt uakseptabelt når den nye regjeringen setter inn milliardtiltak på å betale folk for å være hjemme. Det gjelder både kontantstøtte i forbindelse med små barn, og omsorgslønn når man får gamle foreldre.

       Jenter, dere må våkne! Den nye regjeringen vil sette likestillingen i Norge tilbake med flere tiår. Det er her vi finner den nye kursen.

       Kommuner rundt omkring i landet holder nå på å få budsjettene sine i balanse. Og hva er det vi leser i avisene? Jo, de har satt barnehageplassene under lupen - ikke for å bygge ut barnehageplassene, men for å legge dem ned på grunn av signalene fra den nye regjeringen om at nå kommer kontantstøtten.

Karin Andersen (SV) : Etter to dagers debatt om hvorfor noen kom og andre gikk, har jeg følt meg som en slags tilskuer til en litt ulykkelig skilsmisse eller kanskje en forsmådd frier, om vi skal si det sånn. Men nå er vi kanskje snart ferdig med deling av boet og sorgarbeid, og de fleste har jo i sannhetens navn snakket om veldig viktige saker. Det skal også jeg prøve å gjøre. Og noe som er positivt nå, er det at jeg har følelsen av at de som nå ikke slamrer døra igjen til noen, kan få lov til å være med og diskutere viktige saker, og det er bra.

       En viktig sak for SV er likestilling, og da er vi glad for at Bondevik-regjeringa har signalisert at de mener at det er urettferdig og skeivt at arbeidsmiljøloven ikke gjør det mulig å sidestille tredelt turnus med helkontinuerlig skift. Jentene i helsesektoren jobber 1,9 timer mer i uka enn gutta i industrien. Og ingen kan vel være i tvil om at det er minst like tungt og belastende å jobbe der som å jobbe på fabrikk. Det er belastningen ved arbeidet som her er avgjørende for hvem som skal få redusert arbeidstid, og ikke om ordningen kalles det ene eller det andre eller om ordningen er lik time for time. Sjølvsagt har partene i arbeidslivet ansvar for likestilling og arbeidsmiljø, men det har da sannelig også Stortinget. Og det er trist å høre at Arbeiderpartiets Rune Kristiansen - og Reidun Gravdahl i dag - bruker debatten til å gå imot et slikt rettferdighets- og likestillingskrav. Det er så mange i Arbeiderpartiet som er enig i dette! Hvorfor i all verden skal man nå spikre seg fast i en slik gammeldags og likestillingsfiendtlig holdning?

       Offentlig sektor er nesten eneste arbeidsgiver for disse jentene i helsesektoren, og offentlig sektor er vårt ansvar. Vi er ikke bare lovgiver. Vi er faktisk også i siste instans overordnet arbeidsgiver, og da har vi plikter på flere plan. Det er gammeldags å tenke at det bare er arbeidstaker som skal komme med radikale krav og få dem innfridd. Her har jammen vi som arbeidsgiver på overordnet plan mye vi kan få gjort. Man behøver jo ikke bli Høyre-mann i hue fordi om man har et slikt ansvar!

       Ikke å ta dette ansvaret betyr at jentene i helsesektoren sjøl gjennom lønnsoppgjørene er nødt til å betale for likestilling. Andre grupper har klart det før, men da var det kanskje andre tider. Jeg ser nå konturene av en arbeidstakerside i offentlig sektor som er helt annerledes enn den var før. Man river seg løs, posisjonerer seg og signaliserer at man skal drive en tøff og grådig lønnskamp. Jeg tror vi får høre en helt annen tone og se helt andre metoder enn vi har vært vant til, og den skal være passe blåøyd som ikke tror at disse sterke gruppene som nå kommer fram, vil prøve å stikke av gårde med hele kaka på bekostning av fotfolket. Da blir det ikke mye igjen til likestilling og andre gode formål, da kan det gå både vinter og vår uten at noe skjer. Og det kan ikke vi stille oss likegyldig til.

Jan Johnsen (H) : For andre året på rad foreslår en arbeiderpartiregjering å kutte i bevilgningene til markedsføring av Norge i utlandet. NORTRAs budsjett er redusert fra 90,5 mill. kr til 83 mill. kr. Mens våre naboland Sverige og Danmark øker satsingen på reiseliv, er bevilgningene til NORTRA for 1998 foreslått redusert med 15,5 mill. kr i forhold til 1996-budsjettet. Budsjettkuttet vil gi dramatiske konsekvenser for den internasjonale markedsføringen. NORTRAs utenlandsapparat må reduseres, servicetilbudet overfor vårt internasjonale publikum vil bli svekket, og markedsføringen i enkelte markeder vil måtte kuttes helt.

       Det virker som om Arbeiderpartiet verken forstår den internasjonale konkurransesituasjonen eller hva som skal til for å videreutvikle et levedyktig og lønnsomt reiseliv.

       Norge er i ferd med å gi fra seg store inntjeningsmuligheter og mange arbeidsplasser gjennom manglende markedsføring av vårt reiselivsprodukt.

       Reiselivsnæringen i Norge står i dag for 123..000 arbeidsplasser, med en vesentlig andel i distriktene. Turistene vil i 1997 legge igjen nærmere 18 milliarder kr, noe som er på linje med eksportverdien av norske fiskeprodukter. Det er investert store summer i reiselivsnæringen over hele landet, og næringen har et stort uutnyttet potensial. En effektiv markedsføring vil hjelpe til med å utnytte dette.

       Det ambisiøse målet for norsk reiselivsnæring er 4 % flere turister til Norge frem mot år 2001. Men det er hard kamp om markedsandelene. Danmarks turistråd mottok i 1997.133 mill. kr til eksportmarkedsføring. Sveriges turistråd mottok 170 mill. kr i statlige bevilgninger.

       Reiselivsnæringen er i dag verdens største næring, og det skapes én ny arbeidsplass hvert 2

       Sentrumsregjeringen har i sin erklæring uttrykt seg klart om satsing på reiselivet. Jeg forventer derfor at regjeringen Bondevik øker bevilgningene til NORTRAs markedsføring av Norge i utlandet og kan love Høyres støtte til dette.

Ågot Valle (SV) : En taler før meg snakket om barnehager. Jeg har også registrert at nå kommer vi til tida for nedlegging av barnehager. Men det skyldes ikke bare signalene fra Regjeringa om kontantstøtte, det skyldes i aller høyeste grad også den strupinga av kommuneøkonomien som også Arbeiderpartiet har stått for. Men det er ikke det jeg skal snakke om, jeg skal snakke om fattige barn.

       For en tid siden slo lærere i Bergenskolene alarm fordi flere av elevene ikke har råd til å være med på leirskoler. Nå er det ikke leirskoletilbudet - som i parentes vi i SV gjerne vil skal være gratis - jeg vil ta opp. Det jeg vil ta opp, er det faktum at fattige barn og fattig ungdom her i landet på denne måten fratas muligheten til deltaking sammen med andre barn og unge - og dermed settes utenfor fellesskapet.

       Vi i SV har mange ganger vist at forskjellene i dette landet øker - at de 10 % fattigste skyves ut, og at de 10 % rikeste stikker fra. Vi brukte hele valgkampen til å snakke om akkurat det. Derfor er vi glade for at den nye regjeringa vil ta fatt i Forskjells-Norge. Økende forskjeller har i aller høyeste grad sammenheng med verdiene og den økonomiske politikken i et samfunn. For det er altså ikke en utvikling som kommer av seg sjøl, det er et resultat av mer makt til rå markedskrefter. Det er også et resultat av de vedtakene om innstramminger av rettighetene til de svakeste som er gjort av stortingsflertallet - i all hovedsak dreier det seg om storkoalisjonen Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet - men også sjølsagt et resultat av de gavepakkene som er gitt til de rikeste.

       200.000 er tilskuere til den kjøpefesten som de fleste ser. Minst 60.000 er kronisk fattige - altså fattige over lang tid. Av disse er 20.000 barn og unge. Mange av dem er barn av enslige forsørgere eller av sosialhjelpsmottakere, eller begge deler - og det er ofte kvinner vi her snakker om. De aller fattigste er det få eller ingen som snakker om, heller ikke i denne debatten. Faktum er at de fleste sosialhjelpsmottakerne har langt dårligere levestandard enn minstepensjonistene. Nå vil ikke vi i SV beklage at minstepensjonistene er blitt et hett tema, men vi beklager at de aller, aller fattigste er det ingen som snakker om.

       Og da er vi altså tilbake igjen til ungene som vil dra på leirskole. For hva vil det si å være fattig i Norge i dag? Det betyr ikke å sulte i hjel, de fleste har nok til mat, men det betyr at en blir isolert i et samfunn der flertallet bruker stadig mer penger på fritid og kultur. For ungene sin del betyr det ikke å ha råd til å dra med kameratene på kino og være med i fellesskapet. Vår utfordring til Regjeringen er da at de tar med disse på råd når de skal snakke om verdier.

       Morten Olsen (A) : Sentrumsregjeringens erklæring bar preg av at Regjeringen består av tre parti med gode ønsker for det meste. Det er vanskelig å unngå at veldig mange får store forventninger til den nye regjeringen etter en slik erklæring. Moral, etikk, verdier og et varmere samfunn var gjennomgangsmelodien.

       Et spørsmål som reiser seg, er om dette er saker som kan og i høyeste grad bør kjøpes for penger, slik en jo kan få et visst inntrykk av at Regjeringen ønsker. Dersom alle de gode ønskene skal oppfylles uten nødvendig inndekning, slik vi i Arbeiderpartiet frykter, kan vi komme til å få renteøkning, prisstigning og økt arbeidsledighet. Resultatet vil bli et kaldere samfunn enn vi har hatt på årtier her i landet. De som først vil merke konsekvensen av en slik politikk, er de som lite eller ingen ting har fra før. Det hjelper lite å snakke om verdier, moral og gode ønsker dersom konsekvensen av og innholdet i politikken er og blir det motsatte.

       Finansieringen av alle de gode ønsker er for de fleste fremdeles en gåte. Regjeringen kan komme til å gå skoene av seg i det kommende slaget om budsjettet for 1998. Alle de gode ønsker som forventes innfridd, og forventninger som er skapt, bidrar til å øke en eventuell fallhøyde for Regjeringen. Og jeg må si jeg undrer meg noe over debatten. Arbeiderpartiet ble angrepet for at vi har gitt fra oss regjeringsmakten fordi vi ikke får gjennomslag for vår politikk. Jeg kan forstå at det er behagelig for de øvrige partiene at Arbeiderpartiet administrerer de gode ønsker og selv må ta belastningen for de nødvendige og ubehagelige kutt, men at de på en måte forventer at dette skal kunne fortsette, selv hvor de gode ønsker tiltar i styrke - og til de grader tiltar i styrke - stiller jeg meg noe uforstående til.

       Forventningene som er skapt rundt tilleggsproposisjonene, er enorme. Hvilke saker som fylles med konkret innhold og konkrete virkemidler, gjenstår å se. In ting som virker rimelig sikkert, er at Regjeringen vanskelig får gjennomslag for finansieringen av de gode ønsker. Og det vil etter vårt syn være av det gode for landet vårt.

Marit Tingelstad (Sp) : Samfunnet trenger et solid verdifundament, og sentrumsregjeringen legger vekt på at politikken skal være fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. Grunnlaget for verdiholdninger legges først og fremst i heim, barnehage og skole.

       Senterpartiet er ikke ute etter å moralisere, men opptatt av å få satt på dagsordenen en debatt om ikke-materielle verdier. Det er gledelig at den varslede verdikommisjonen er hilst velkommen i vide kretser.

       Prinsippet om det enkelte menneskets ukrenkelige verdi uansett kjønn, religion, sosial bakgrunn, legning, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet skal legges til grunn i Regjeringens politikk.

       Dersom oppdragelse, opplæring og utdanning gjennomsyres av slike holdninger, vil mye være vunnet. Skoleverket har gjennomgått store reformer de siste årene. Nå må det brukes tid til å fordøye alt det nye. Jeg fikk følgende hilsen da jeg var på skolebesøk denne uka: «Nå må vi få arbeidsro. Hils den nye regjeringa med det.» Det er hermed gjort.

       Jeg er tilfreds med at det i regjeringserklæringen sies at det er viktig å sikre kvaliteten på reformene, og at Regjeringen vil legge vekt på å gjenopprette dialogen og samarbeidet med berørte parter for å sikre en god kvalitet på undervisningen. Det er viktig at evaluering og kontrollprosesser ikke blir så arbeidskrevende at det stjeler tid fra den viktigste oppgaven, nemlig å skape gode opplæringsmiljøer der den enkelte elev får brukt sine evner og sin kreativitet optimalt.

       Etterutdanning av lærere er en forutsetning for at skolen skal lykkes med de krevende mål som skolen er forpliktet på.

       Jeg mener grunnskolens ungdomstrinn er skoleverkets akilleshæl. Vår oppmerksomhet må derfor særlig rettes mot dette området. Elevene er i en krevende brytningstid i disse årene og derfor sårbare.

       Det er ikke lett å etterkomme kravene om omlegging til tema- og prosjektorientert undervisning, som betinger mindre grupper og ulike opplegg i forhold til tradisjonell klasseromsundervisning, uten at økte ressurser følger med.

       Skolen speiler samfunnet. De oppløsningstendenser vi ser i dag, preger mange ungdommers væremåte. Det har skjedd en betydelig atferdsendring de siste åra, og flere elever har problemer med å takle skoledagen, særlig på det sosiale området. Dette er alvorlig, først og fremst for den enkelte elev, men også for hele samfunnet.

       Ett tiltak vi kan starte med, er å senke elevtallet i klassene på ungdomstrinnet, slik at hver elev får tettere oppfølging. Dette i tillegg til styrking av rådgivings- og PP-tjenesten ville bl.a være med og sikre enhetsskolen.

       Det må legges til rette for at kompetansesentra for spesialundervisning blir nyttet etter intensjonene. Jeg regner med at den nye undervisningsministeren vil ta tak i dette viktige området så snart som mulig. Vi har ikke råd til å la den kompetansen disse institusjonene besitter, smuldre bort.

Hans J Røsjorde (Frp) : I denne debatten er det relativt få talere som har berørt noe som er vesentlig for nasjonens trygghet og sikkerhet, nemlig forsvar. Det er mulig at klimaet rundt får en del til å tenke på helt andre ting. Men forsvar bygges gjennom langsiktighet, det er vesentlig, og jeg har ikke lyst til å la denne sjansen gå fra meg til å minne om betydningen av at man selv i fredelige tider tenker på nasjonens sikkerhet.

       Når jeg nå henvender meg til medlemmer av den nye regjeringen, ser jeg kanskje først og fremst på samferdselsministeren siden forsvarsministeren ikke er til stede. Så vidt jeg har forstått, er samferdselsministeren den som ikke helt har glemt Forsvaret, og jeg skjønner det meget godt, fordi han har meget å bekjempe i sin egen posisjon om dagen.

       I årene som har gått etter at Forsvarskommisjonen v/ Willoch avgav sin innstilling, og siden vi hadde behandlingen her i Stortinget av langtidsmeldingen, St.meld.nr.16 (1992-1993), har det blitt et økende gap mellom bevilgningene og mulighetene for å opprettholde et troverdig invasjonsforsvar. Det betyr at budsjettene gradvis har vist at man har fjernet seg fra å bevilge de økonomiske midler som skulle til for å opprettholde det mål som Stortinget hadde satt seg. Derfor blir det spennende å se hva den nye regjeringen vil gjøre for å få tingene brakt gradvis tilbake på sporet. Hvis ikke, har forsvarssjefen meget klart sagt at da kan vi vinke farvel til invasjonsforsvaret, som er det Stortinget har tuftet det fremtidige forsvar på.

       Hvis jeg ser på den forrige regjeringens utsagn om Forsvaret, heter det:

       «I den kommende langtidsmelding for Forsvaret vil en politikk basert på nasjonalt invasjonsforsvar, alliert støtte, totalforsvar og alminnelig verneplikt - bli videreført.»

       «Basert på» er en formulering som jeg går ut fra vi får anledning til å komme tilbake til.

       I tiltredelseserklæringen heter det at «et troverdig invasjonsforsvar vil bli opprettholdt». Jeg legger avgjørende vekt på de ulike formuleringer, og jeg vil minne om at gjennom de siste årene har Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet sammen greid å øke bevilgningene noe for å ta igjen gapet som Arbeiderpartiet har forårsaket gjennom sine budsjettforslag. Jeg håper at denne formuleringen vil holde vann også for fremtiden, slik at det vil være mulig å snu en meget uheldig utvikling, en utvikling som går fjernt fra - og stadig fjernere fra - det som var Stortingets vedtak, og som man ikke har maktet å skape en økonomi for.

Per Ove Width (Frp) : Representanten Røsjorde var litt lei seg for at ingen hadde snakket om Forsvaret. Da gleder det ham sikkert at jeg skal si noen ord om det, jeg òg.

       Personellsituasjonen i Forsvaret i de tre nordligste fylkene har lenge vært vanskelig. Riktignok skal det ikke være antall befal som er problemet, men problemet er å skaffe folk med spesiell kompetanse. Kunnskapsnivået er for lavt, og dette går igjen ut over kvaliteten. Befal slutter ofte i stedet for å gjennomføre tjeneste i Nord-Norge, og dette medfører at annet befal må tjenestegjøre nordpå imot deres vilje. Dette skjerper ikke akkurat appetitten for en videre offiserskarriere og vil kunne svekke Forsvaret totalt. Det bør derfor etter Fremskrittspartiets mening settes i verk tiltak for å øke rekrutteringen av befal i Nord-Norge.

       Problemet er ikke nytt for Forsvaret, og derfor har en arbeidsgruppe - det såkalte Bjønnes II-utvalget - sett på ulike tiltak for å bedre søkningen til Distriktskommando Nord-Norge, som av flere grunner er verdt å se nærmere på. Utvalget har i sin anbefaling til generalinspektøren for Hæren lagt vekt på en kombinasjon av flere tiltak, noe som virker fornuftig. I anbefalingen er det lagt vekt på tiltak som boligpolitikk, besøksreiser, tiltak for pendlere osv. Fremskrittspartiet legger først og fremst stor vekt på forholdet til familien, men også forholdet til arbeids- og lokalmiljøet. Det er også viktig at befal flyttes med familien. Noen ønsker riktignok av ulike grunner å pendle, og derfor må forholdene legges bedre til rette både for dem som pendler og for dem som ønsker å være fastboende.

       Distriktskommando Nord-Norge har regnet ut at en pendler koster Forsvaret 100.000 kr mer pr. år enn en som flytter nordover med familien. Forholdene bør derfor etter Fremskrittspartiets mening - i samsvar med det Bjønnes II-utvalget sier - i større grad legges til rette for at familiene kan flytte med, bl.a av de grunner som her er pekt på. Jeg håper den nye forsvarsministeren vil gripe fatt i denne problematikken snarest.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Hildeng har i denne debatten stilt to spørsmål som eg gjerne vil svara på. Ho ville vita om Regjeringa sitt forslag om å auka minstepensjonane med 1.000 kr pr. månad frå mai neste år kan forståast som eit første steg mot eit system med flat pensjon i folketrygda. Ho spurde òg om ein med dette kan koma til å avgrensa forhandlingsretten til Pensjonistforbundet og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.

       I heile folketrygda si historie har det vore ei utvikling i retning av å heva minstepensjonane. Det skjedde då særtillegget vart innført i 1969. Særtillegget har trinnvis vorte auka seinara. Stortinget har dessutan avgrensa oppteninga av tilleggspensjonen noko, og mest på høgare inntektsnivå. Dette har gjennom åra gjeve ei utvikling i retning av eit flatare pensjonssystem, som Hildeng seier, og det har vore brei semje om dette i Stortinget.

       Regjeringa sitt forslag om å auka minstepensjonen tar sikte på å betra inntekta til dei som har dei lågaste inntektene. Dette er ein del av vår ambisjon om å betra forholda for personar som er svakt stilte økonomisk, og som har fått si disponible inntekt auka med 16.000 kr til saman i løpet av sju år. Det er god fordelingspolitikk i forhold til grupper som har 69.000 kr å leva for. Eg synest det er merkeleg at Arbeidarpartiet ikkje er einig i det. Regjeringa har ikkje planar om å foreslå avgrensa opptening av tilleggspensjon i folketrygda meir enn det som Stortinget alt har vedtatt, dersom det er det Hildeng er uroleg for. Det er likevel grunn til bekymring over den utgiftsauken vi har og kan venta oss i folketrygda. Vi ynskjer å ha ei brei og god folketrygd i framtida òg, og då er det viktig at den ikkje blir altfor tung å bera for dei som er unge no. Dette vil vi koma tilbake til når Moland-utvalet, som vart oppnemnt fordi Stortinget bad om det, legg fram si utgreiing.

       Når det gjeld det andre spørsmålet, om pensjonistorganisasjonane sine forhandlingsvilkår - no ser eg at tida går ifrå meg - er det som kjent Stortinget som fastset grunnbeløpet og særtillegget. Eg har vondt for å tru at nokon av organisasjonane vil kjenna det som eit inngrep i deira forhandlingsvilkår at dei neste år forhandlar som vanleg, men på førehand veit at det er varsla at minstepensjonistane skal gjevast eit lyft.

Øyvind Korsberg (Frp) : Mye av verdiskapingen skjer i Distrikts-Norge. For å opprettholde distriktene og verdiskapingen må forholdene tilrettelegges for dem som skaper, og for dem som ønsker å skape næringsvirksomhet. Vi i Fremskrittspartiet har som mål å bedre dagens distriktsprofil. Skal det bo folk i distriktene, må folk ha tilgang på arbeid. Vi vet at når man snakker om næringslivet i distriktene, snakker man i hovedsak om små og mellomstore bedrifter, og man snakker om familiebedrifter der eierne arbeider aktivt i egen bedrift. Familiebedrifter med aktive eiere er på mange måter ryggraden i Distrikts-Norge, men det er også disse bedriftene som skattlegges hardest gjennom delingsmodellen og et generelt høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi i Fremskrittspartiet tar sterk avstand fra dagens delingsmodell. Vi har tillit til det private næringsliv. Fremskrittspartiet tror næringslivet selv vet hvordan den kapitalen det sitter igjen med, skal forvaltes for å gi økonomisk trygghet og økt vekst og sysselsetting i privat næring. Det må også være gunstig å etablere nye bedrifter, og her vil fjerning av delingsmodellen virke meget positivt.

       Vi i Nord-Norge har gjennom år ventet på at olje- og gasseventyret skulle komme nordover. Det vi nå har registrert, er at den nye Bondevik-regjeringen ønsker å tone ned offshore-aktiviteten i Nord-Norge - hvor mye er ennå uklart.

       Som kjent går det mot vinter og mørketid i Nord-Norge. Vi i Nord-Norge trenger olje og gass, om ikke annet, for å ha lys i lampen på mørke vinterkvelder.

Statsråd Odd Einar Dørum : Flere talere har berørt Telenors og Postens stilling. Det forstår jeg. Regjeringen legger til grunn for Posten og Telenor de vedtak Stortinget har gjort, men vi legger også til grunn at det er pålagt samfunnsmessige føringer, og at vi for Telenors vedkommende står overfor en teknologi som i seg selv hjemler desentralisering. Det vil derfor være åpenbart meningsløst dersom man rasjonaliserer en virksomhet, og må gjøre det, og som en automatisk følge av det mener at alle arbeidsplasser som blir igjen, må plasseres sentralt. Det ligger i selve teknologiens vesen at disse arbeidsplassene kan plasseres andre steder, og når det i grunnlaget for Bondevik-regjeringen står at vi vil gjennomgå Telenors og Postens situasjon, så er det bl.a med bakgrunn i dette forhold.

       Når det gjelder Postens situasjon, er vi klar over det stortingsflertallet har vedtatt, det legger vi til grunn, men vi er også klar over at stortingsflertallet meget sterkt har understreket at det skal opprettholdes en fornuftig tjeneste. Det betyr at det er en utfordring også til samferdselsministeren, ikke bare til administrasjonsministeren, som det ble sagt tidligere i møtet, å finne fram til gode, praktiske løsninger som gjør at vi kan tenke annerledes om organisering av offentlig service. Jeg skal nøye meg med disse merknadene nå.

       Jeg har også merket meg representanten Oddvard Nilsens resonnementer om samferdselsprosjekter, hvor han sterkt betonet samfunnsøkonomisk lønnsomhet og målbar framrykking når de først er vedtatt. Jeg er enig med representanten Nilsen i at det er en tankegang som kan gjøres gjeldende både for veiprosjekter og kollektivprosjekter. Og jeg understreker: Det skal gjelde for begge typer prosjekter. For det er ofte slik i samferdselspolitikken at vi kan si at i Distrikts-Norge må tiltakene kjempes fram, men i By-Norge tvinger de seg fram. Det ene stedet må de kjempes fram fordi broene kan være dårlige, og det kan være dårlig stilt med muligheten for å ha et fornuftig akseltrykk, men i byene er det astma og allergi og små barn som tvinger fram tiltak. Vi må være i stand til å kunne forholde oss til begge realiteter når vi går inn for de tiltakene som er aktuelle.

       Så har jeg merket meg at representanten Thore Aksel Nistad har stilt meg en rekke spørsmål. De spørsmålene er det ikke naturlig å besvare her, fordi de knytter seg til budsjettbehandlingen. Men ett av spørsmålene handlet om en eventuell beredskapsplan for Gardermobanen dersom den ikke skulle bli ferdig i tide. Det er et spørsmål som det er altfor tidlig å si noe om, men jeg er oppmerksom på den veien gjennom Lunner kommune som han spurte om, og har den med i de resonnement jeg er nødt til å foreta.

       Til slutt: I regjeringserklæringen står det at staten som grunneier har en særlig plikt til å opptre slik at man respekterer de steder man eier grunn, og at det i byene, spesielt i storbyene, betyr at man kan se boliger, næring og sosiale forhold i sammenheng. Det betyr noen grunneieraktiviteter når det gjelder mitt departement, og jeg vil foreta praktiske skritt, slik at også staten i bysammenheng kan oppføre seg som den er i byen, og at det ikke er en by uten at det også bor mennesker der.

Inge Lønning (H) : Et av de mest interessante trekk i den nye politiske situasjon etter dette valget er at Kristelig Folkeparti har lyktes i å gjennomføre en moderniseringsprosess i partiet som gjør at det ligner på de kristeligdemokratiske partier som man finner i mange andre europeiske land. Det er det grunn til å lykkønske partiet med. Det vil formodentlig komme til å understreke enda tydeligere det slektskapet som finnes mellom Høyre og Kristelig Folkeparti i tiden som kommer.

       Det er imidlertid ett særtrekk ved de kristeligdemokratiske partier i Europa, og det er at de mer enn noen andre partier har vært opptatt av å bære frem det gjensidig forpliktende politiske samarbeid mellom de europeiske land.

       Norge er jo havnet i den litt eiendommelige situasjon at vi er fullt integrert i den materialistiske del av dette samarbeidet gjennom EØS-avtalen. Norge er i praksis en passasjer på et samarbeid som bæres oppe av andre. Jeg vil gjerne uttrykke håp om at Kristelig Folkepartis moderniseringsprosess også på dette området vil avsette spor, slik at den nye regjering kommer til å føre en aktiv politikk når det gjelder Norges forpliktelser overfor Europa. Og da tenker jeg på de gjensidige politiske forpliktelser mellom alle de europeiske land.

Kari Økland (KrF) : Bosettingen i distriktene våre knytter seg i stor grad til utnyttingen av stedlige ressurser, det være seg landbruk, fiske, gruvedrift, som vi for øvrig ikke har mye igjen av, og vannkraft. Sammen med de små og mellomstore bedriftene er dette ryggraden i Distrikts-Norge. Får ryggraden en brist, vet vi alle at det ikke er lett å holde seg på beina.

       Faren er at jo færre som lever på landsbygda, desto færre har syn for de behov distriktene og næringene der har. Derfor er jeg glad for at Regjeringen sier den vil ta hele landet i bruk, og at den har som målsetting å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det gir nytt håp til mange i Distrikts-Norge.

       For landbruket er inntektsutviklingen og sosiale forhold av avgjørende betydning når det gjelder å sikre rekruttering til næringen, like ens rammeforhold som muliggjør langsiktig planlegging. Den videre håndtering av rovdyrproblematikken og barskogvernet er også av stor betydning, og jeg er glad for at Regjeringen sier at rovdyrforvaltningen må være gjenstand for løpende vurdering for å finne den fornuftige balanse mellom vern av rovdyr og bruk av utmarksbeite. La oss i størst mulig grad prøve å unngå at det blir utkantenes kamp for å overleve mot storsamfunnets verneønsker. Det er ingen tjent med.

       Avslutningsvis vil jeg rette oppmerksomheten mot et av de få gruvesamfunn som vi ennå har igjen her i landet, Bleikvassli Gruber, som nå trues av oversvømmelse. En eventuell nedleggelse vil ramme hele lokalsamfunnet. Jeg er derfor spent på hvordan den nye regjeringen vil følge opp denne spesielle saken, og jeg håper at vår nye nærings- og handelsminister vil foreta en befaring dit for å sette seg grundig inn i forholdene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ved slutten av debatten vil jeg si følgende: Regjeringen gikk til denne første stortingsdebatten i vår regjeringstid med et oppriktig ønske om et konstruktivt samarbeid med alle partigrupper. Det er fortsatt vår holdning. Opposisjonen skal ha en kritisk rolle, og kritikk er vi forberedt på. Men i sum syns jeg at det første møtet mellom Stortinget og den nye regjeringen har vært konstruktivt og tyder på at vi vil få nødvendige arbeidsmuligheter.

       Som mindretallsregjering er vi klar over at vi må søke vekslende støtte i ulike saker. Det eksisterer ikke noe flertallsgrunnlag bak denne regjering. Jeg er derfor glad for signaler som i så måte har kommet på ulike saksområder. Jeg har f.eks merket meg at Arbeiderpartiets hovedtalsmann i justispolitiske spørsmål, Vidar Bjørnstad, har stilt seg positiv til Regjeringens signaler i flyktning- og asylpolitikken, like så at sosialkomiteens nestleder, Gunhild Øyangen, har uttrykt ønske om å videreføre samarbeidet med sentrum i velferdspolitiske spørsmål.

       Representanten Stoltenberg tok opp spørsmålet om opplegget for klimaforhandlingene. Som jeg sa i mitt innlegg i morges:

       «Den norske delegasjonen arbeider i denne fasen med utgangspunkt i det eksisterende forhandlingsopplegg. Noe annet ville heller ikke vært praktisk mulig nå. Vi vil løpende vurdere mandatet i lys av utviklingen i forhandlingene og de erfaringene vi gjør.»

       Når den påbegynte forhandlingsrunden i Bonn på embetsmannsnivå er avsluttet, vil vi ha et klarere bilde av hva slags avtale det kan bli snakk om. Regjeringen vil på den bakgrunn foreta en endelig vurdering av Norges posisjoner fram mot ministerkonferansen i Kyoto i desember.

       Representanten Foss bad om en avklaring med hensyn til Regjeringens politikk for utlån fra bankene. Jeg kan ikke se at det er en motsetning mellom det Regjeringen og kommunalministeren sier om Husbankens rolle og behovet for en generell reduksjon i utlånsveksten i bankene. I Voksenåsen-erklæringen er det fastslått at Husbanken spesielt skal hjelpe folk med lav betalingsevne til å få bolig med nøktern standard og pris. Spesielt vil Regjeringen se hvordan Husbanken nå fungerer overfor ungdom, funksjonshemmede og andre som har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet. Det var dette som lå bak også kommunalministerens uttalelse. En slik politikk trenger ikke føre til en generell utlåns- og forbruksvekst, men gir dem som trenger det, bedre finansieringsmuligheter enn det de i dag står overfor.

       Det har også vært reist en del spørsmål omkring den varslede verdikommisjonen. Jeg ser at tiden er ute, og jeg får be om ordet på nytt for kort å komme tilbake til det i et nytt innlegg.

Erik Solheim (SV) : De siste 11 år har et hovedtema i norsk politikk vært bensinavgiftene i 1986. Jeg tror det er en nokså sannsynlig spådom at de neste 11 år kommer til å være dominert av debatten om 36,9. Men jeg har ikke tenkt å snakke om det, derimot om noe jeg anser som mer viktig, nemlig Regjeringens positive initiativ for å få nedsatt en verdikommisjon, og den gjenklang det har funnet i det norske folk. Den fornyede interessen rundt verdier som er kommet i forbindelse med dannelsen av denne regjeringen, er kanskje det aller mest positive enkeltelementet i regjeringsdannelsen.

       Etter min mening er det to hovedgrunner til at dette med verdier må diskuteres på en ny måte i vår tid. Den ene er globaliseringen, det at vi fra å ha et samfunn hvor vi i bunn og grunn hadde ett livssyn, har fått et samfunn også i Norge med mange konkurrerende religioner og livssyn rundt oss hver eneste dag. Det skaper et behov for å finne ut hva som er felles i disse livssynene, hva som kan danne verdigrunnlaget for det norske samfunnet inn i et nytt tusentall. Det stiller spørsmålet om å finne disse fellesnevnere akutt på dagsordenen, og det håper jeg Regjeringen vil bidra til.

       Det andre er at økonomiens forrang har tatt aldeles overhånd i vår tidsalder. Markedet som er en fortrinnlig, den beste og den suverent overlegne mekanisme når det gjelder å produsere varer og tjenester på den mest mulig rasjonelle og effektive måten, eter seg inn på alle samfunnsområder, i kulturen, i idretten, i familiepolitikken - nær sagt på alle områder. Det å diskutere hvordan denne frammarsjen, økonomismens frammarsj, kan møtes, er etter min mening det andre sentrale hovedtema for en verdikommisjon.

       Nå er ikke dette nytt. Det har allerede vært sitert mye fra Skriften i dag og mer blir det nok med vår nye statsminister, men i Matteus 6,24 står det:

       «Ingen kan tjene to herrer; ...I kan ikke tjene Gud og mammon.»

       Og denne vise innsikt kan den nye verdikommisjonen gjerne bringe med seg.

       Ellers har jeg også en del andre bibelsitater, som det nok skal bli rikelig anledning til å komme tilbake til. Men det jeg gleder meg aller mest til å høre, er når vår nye statsminister på spørsmål fra opposisjonen, velger å svare som Mesteren selv:

       «Ve eder ... I slanger! I ormeyngel!»

       Da vil vi få en debatt i Norge som det suser rundt.

       Til slutt: Statsministeren har vært inne på at en verdikommisjon ikke kan være en lukket prosess. Det vesentlige her er ikke selve den innstillingen en slik gruppe kan skrive. Det avgjørende er selve prosessen rundt den. Jeg vil derfor bringe de ideene til Regjeringen at man tenker seg dette også som en internasjonal prosess, hvor sentrale verdidebattanter fra andre land inviteres til Norge, og at man tenker seg dette som høringer, som konferanser og som mediedebatter - kort og godt: Hvordan kan man engasjere flest mulig mennesker i denne debatten? Det er det avgjørende. For ikke å sitere Skriften til slutt, men Bernstein: I dette tilfellet er veien alt, og målet relativt ubetydelig.

       Ellers tror jeg statsministeren og Regjeringen har grunn til å være tilfreds med denne erklærings- og trontaledebatten. Den har demonstrert at av de tre blokkene i norsk politikk som nå eksisterer, er det i hvert fall to stykker som er villige til å forhandle, ta ansvar og være konstruktive. Jeg tror faktisk også at statsministeren har rett i at når Arbeiderpartiet får noen uker i opposisjon, vil man også kunne forvente en noe annen holdning fra Arbeiderpartiets side enn den partileder Thorbjørn Jagland har signalisert i denne debatten.

       Jeg tror det har vært demonstrert i denne debatten at litt avslapping borte fra regjeringskontorene vil gjøre Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets ledelse godt. Det er helt åpenbart at litt mer voksenopplæring når det gjelder faget politikk og hvorledes forholdet storting-regjering er, hvorledes man uttaler seg i denne sal, og hvordan omgangsformer er, nok vil være meget fornuftig for enkelte, særlig den viktigste opposisjonsleder.

       Så slik tror jeg faktisk at Regjeringens møte med Stortinget har demonstrert at det er et flertall som vil vise den nye regjeringen litt handlingsrom og ikke være på jakt etter å lage vanskeligheter med en eneste gang. Det beste beviset på det er at det ikke foreligger et eneste forslag til votering i erklærings- og trontaledebatten. Det er første gangen i min tid. Men det er nettopp fordi man ønsker at den nye regjering, som har satt i gang fordi den foregående frivillig og totalt unødvendig trådte tilbake, må få en sjanse til å vise hva den duger til, og det vil vi først og fremst få se når tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet kommer om kort tid. Da vil det bli mer vanlig politisk arbeid og håndverk som normalt. Men jeg tror Regjeringen kan være tilfreds med opposisjonen, som har et stort flertall, i sitt første møte med Stortinget.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg er enig med Carl I Hagen i at Regjeringen har grunn til å være tilfreds. Nå tror jeg nok at man skal legge til at det skyldes vel at vi fortsatt befinner oss i en viss form for søndagsstemning. Hverdagen er noe annet. Den melder seg snart. Da er det andre tak som gjenstår.

       Hva Arbeiderpartiet gjelder, skal ikke jeg fortsette doseringen av behovet for etter- og videreutdanning, verken på opposisjonssiden eller regjeringssiden. Jeg vil bare oppsummere slik: Jagland-regjeringen har gått. Få beklager at den gikk. Ingen forstår hvorfor den gikk. Det Arbeiderpartiet åpenbart nå har behov for, er vel det som i forhandlingsspråket kalles «time out». Det betyr på godt norsk å ta seg en skikkelig pause, gjerne komme seg litt bort. I LO-kretser betyr det ofte at man tar seg en røyk og går over til nærmeste pølsebod for et bedre måltid. Det tror jeg Arbeiderpartiet vil ha godt av.

       Men vi ser jo at det begynner å komme frem visse andre tegn allerede, for en del fraksjonsledere har allerede i debatten begynt å si at de ikke er fullt så avvisende som sjefen. De er interessert i å samarbeide og inngå hestehandel med Regjeringen. Så dette vil nok ligne ting vi har sett før, med andre regjeringer som utgangspunkt.

       Jeg vil til slutt bare tilbake til Bondeviks meldinger om Regjeringens syn på utlånsveksten. Det fremstår for meg fortsatt like uklart. Hvis man vil ha utlånsveksten ned, er det lite logisk å øke utlånene, selv om det skjer i Husbankens regi. Jeg får tolke statsministeren slik at det ikke er en generell utlånsvekst i Husbankens regi han tar til orde for, men overfor særskilte grupper. Da må det være i et volum som ikke står i strid med Regjeringens generelle holdning. La meg nevne at det er behov for å dempe veksten i utlånene. Nå vil jeg legge til at jeg tror veldig mye av den dempingen skjer av seg selv, uten unødvendig inngrep. Men jeg er enig i analysen, at det er tendenser til noe for sterk vekst på utlånssiden.

       For øvrig en siste honnør til statsministeren: Hans pragmatiske holdning til norsk valutapolitikk stilt overfor en fremtidig euro hilser jeg med glede. Det er en pragmatisk holdning som står i strid med de bastante uttalelser de tre partier kom med i innstillingen til langtidsprogrammet, der man avviste ensidig tilknytning til euro. Det var - tror jeg - en unødvendig binding for å kunne ha nasjonal handlefrihet når andre land setter oss i en ny situasjon. Jeg hilser statsministerens holdning nå med glede.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Først la meg til representanten Foss bemerke at det er riktig at vi ikke tar sikte på en generell utlånsvekst i Husbanken, men å tilpasse Husbanken slik at den kan nå grupper som har et særskilt behov for å komme inn på boligmarkedet med en nøktern boligstandard og pris. Jeg nevnte slike grupper, som ungdom, funksjonshemmede og andre som i dag har vanskeligheter på boligmarkedet. Noen av disse presses jo i dag også til andre låneopptak som ofte er uholdbart dyre for dem, og som setter dem og samfunnet i en økonomisk vanskelig situasjon. Derfor trenger ikke dette bety en sterk stigning i utlånsveksten totalt sett.

       Så til det jeg egentlig hadde tenkt å si i dette forhåpentligvis siste innlegget, nemlig at Regjeringens varslede verdikommisjon jo i denne debatten har fått en positiv mottakelse. Den debatten som vi har fått her, og som jeg håper forplanter seg videre ut i samfunnet, er i seg selv verdifull.

       Nå er det andre talere enn jeg som har brakt fram opptil flere bibelsitater her i dag fra Stortingets talerstol. Selv jeg hadde ikke tenkt at dette skulle bli den reneste bibeltimen. Jeg sier også det med den baktanke at jeg er innstilt på at dette skal bli en verdikommisjon hvor verdidebatten virkelig kan brytes - synspunkter mot hverandre - og at det skal være en åpen prosess.

       Jeg lyttet også med interesse til Tom Thoresens bidrag til denne debatten i dag, hvor Arbeiderpartiets parlamentariske nestleder på en interessant måte forsøkte med en sammenbinding av økonomiske og ikke-materielle verdier. Jeg er enig med både ham og Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, i at retten til arbeid er en uhyre sentral verdi. Det var jo også noe av bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti i sin tid tok initiativet til Sysselsettingskommisjonen.

       Tom Thoresen var usikker på om ideen om en verdikommisjon er god eller dårlig. Debatten framover vil forhåpentligvis avklare det. Jeg håper at det fører til et positivt svar for hr. Thoresen.

       Vi er i hvert fall innstilt på en åpen prosess, og er derfor positive også til SVs forslag om å trekke Stortinget inn. Jeg kan tenke meg at det kunne skje slik at statsministeren ber Stortingets president om å få gi en redegjørelse for opplegget for en verdikommisjon, og at Stortinget på det grunnlaget kan drøfte opplegget, slik at vi ikke får en unødig lang prosess før kommisjonen blir nedsatt.

       Til slutt: Det er alltid spennende for en ny regjering å møte Stortinget. Regjeringen føler at den har fått en god mottakelse. Men vi vet at det kommer tøffere dager enn disse, og da kan det jo være lov til - og kanskje også bli godt å få lov til - å tenke tilbake på disse to dagene.

Einar Steensnæs (KrF) : La meg aller først bare få komme med en kort merknad til Per-Kristian Foss ettersom statsministeren ikke rakk å nevne det, når han sier at det ikke skulle være sammenheng mellom statsministerens uttalelse når det gjelder valutapolitikken, og det sentrumspartiene skrev inn i innstillingen til langtidsprogrammet: Det er en god sammenheng, fordi i innstillingen til langtidsprogrammet sier sentrumspartiene at vi ikke vil ha en «ensidig» tilknytning til en felles europeisk valuta. Det er i overensstemmelse med det som også statsministeren senere har gitt uttrykk for.

       Denne trontaledebatten har hatt forskjellige innkast med forskjellige emner, slik det bør være i en trontaledebatt som en generell politisk debatt i Stortinget. For min del har jeg vært særlig godt fornøyd med at det har vært en betydelig oppmerksomhet omkring den varslede verdikommisjonen, og med en positiv, åpen interesse for å spille inn ulike momenter og synspunkter i denne sammenheng. Jeg tror Stortinget skal få være med og trekke opp mange interessante retningslinjer for hvordan kommisjonen skal arbeide. Det er det etter de signaler Regjeringen har gitt i dag, stor åpning for.

       Ellers er det vel riktig å si at de signalene som har kommet i løpet av denne debatten om samarbeidsvilje, har vært varierende. Men gjennomgående viser debattinnleggene at opposisjonspartiene vil gi den nye regjeringen en sjanse til å vise hva den duger til, før det felles noen dom. Og slik bør det faktisk også være i overensstemmelse med det vi hadde forventet oss av en ansvarlig opposisjon. Men det er selvfølgelig slik, som flere har sagt, at når vi beveger oss over fra de mer generelle formuleringene og til de konkrete sakene i den politiske hverdagen, vil det vise seg om prøven blir bestått, om det er tilstrekkelig vilje til å søke samarbeidsløsninger og nødvendige kompromisser. Størst spenning knytter det seg selvfølgelig til fremleggelsen av den varslede tilleggsproposisjonen den 7. november, ikke bare fordi det blir en viktig konkretisering av sentrumspartienes politiske kurs, men også fordi dette blir en slags lakmustest for hvordan det skal være mulig å føre konstruktive budsjettkompromisser med den nye ordningen for budsjettbehandlingen.

       Til slutt til Inge Lønning, som rakk å gratulere Kristelig Folkeparti med en fornyelse av partiet, og jeg takker for den gratulasjonen: Når han mener å plassere oss inn i folden av europeiske kristen-demokratiske partier, så la meg bare understreke at den kontakten har vi hatt lenge og den ser vi positivt på. Men det kan ikke tolkes dithen at vi på en måte har fått avsvekket noe av det særpreget som Kristelig Folkeparti i Norge har hatt, og som det vil ha i fremtiden.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er ikke helt vanlig at en statsråd går inn på områder utover sitt område, men i statsråd Sponheims fravær og som settestatsråd for ham tar jeg likevel sjansen i denne debatten.

       Når Venstre gjennom regjeringserklæringen står bak kommisjonen som skal se på samfunnsetikk og verdier, er det fordi vi føler at det er viktig å trekke et prinsipielt skille mellom økonomi som verktøy og økonomi som ensidig verdimål på alle livets områder. Vi føler at det er et behov for å gjenreise respekten for at samfunnet består av forskjellige institusjoner, markedet i næringslivet, men også hjemmet, familien og skolen. Bare ved å forstå dynamikken i disse institusjonene og gjenreise respekten for disse institusjonene er det mulig også å føre en politikk som tar utgangspunkt i et helt samfunn. Dette er noe av det spennende ved å reise den debatten som ligger bak kommisjonen, som er kalt for verdikommisjonen, og Venstre støtter det helt og fullt. Det er også en del av en slik debatt å gjenreise respekt for kunnskap og fag og fags egenart. Jeg selv har en yrkesmessig bakgrunn hvor det etter hvert har blitt veldig mye tverrfaglig samarbeid. Men til slutt kan det bli så tverrfaglig at du taper kontakten med kjernen i det som er deg selv. Hvis man i et samfunn og i et utdanningsperspektiv taper kontakten med kjernen og stoltheten av det som gjør deg bra med en faglig bakgrunn, hva enten du er antropolog, økonom eller snekker, er det noe som går tapt i samfunnet. Denne kjernen må man være beredt til å blankpusse, for det er noe av det som også vil trekke grensene mellom det jeg vil kalle for økonomismen, der økonomien brukes som verktøy langt utenfor sitt hensiktsmessige område, og det å brukes som verktøy hvor det er livsviktig å gjøre det. En ting er å holde budsjettbalansen, men det er også livsviktig å sørge for at der er livsverdier i tillegg til budsjettbalansen. Det er dette som er noe av det spennende ved det som ligger i regjeringserklæringen, og som gjør at Venstre også føler en så stor inspirasjon til å kunne stå bak den.

       Johan J Jakobsen (Sp) : Debatten om trontalen og Regjeringens tiltredelseserklæring skal først og fremst være opposisjonens debatt. Nå har opposisjonslederen ennå ikke oppsummert debatten, men kanskje er det unødvendig, for jeg går ut fra at den ville ha omtrent følgende innhold: Arbeiderpartiets budsjettbalanse ligger fast som et hellig, fast punkt som alle bør forholde seg til.

       En oppsummering av denne debatten fra sentrum og Senterpartiets side vil måtte ha som konklusjon at den nye sentrumsregjeringen har fått en positiv mottakelse i sitt første møte med Stortinget. Det vil antakeligvis være litt dristig å hevde at det lover godt for fortsettelsen, for ikke alle innlegg har vært like oppmuntrende. Tidligere statsminister Jagland har ikke akkurat opptrådt som noen utpreget gledesspreder i denne debatten om sin egen trontale og den nye Regjeringens tiltredelseserklæring.

       Men Senterpartiet legger til grunn, som det er understreket tidligere, at alle partier, også Arbeiderpartiet, i fortsettelsen tar sin del av ansvaret for at vi skal få en fortsatt stabil utvikling i dette landet. Sentrumspartienes felles merknader til langtidsprogrammet i vår fikk mottoet «Vilje til ansvar». Erklæringen som ligger til grunn for denne debatten, markerer vilje til konstruktivt samarbeid, idet erklæringen inviterer alle partigrupperinger i Stortinget til et konstruktivt samarbeid. Senterpartiet har i lang tid hevdet at vi har fått et nytt politisk landskap hvor sentrum utgjør et tredje tyngdepunkt, og debatten over disse to dagene har til fulle vist at det nå i Stortinget omsider er en gryende forståelse for og erkjennelse av at norsk politikk er endret, at vi har en ny politisk situasjon, og at vi har et nytt politisk landskap, hvor sentrum utgjør det tredje tyngdepunktet. Det er en utvikling i debatten som vi i Senterpartiet hilser med glede.

Jan Petersen (H) : Det må vel kunne sies at den nye regjeringen har fått det vi kan kalle en myk start i Stortinget. Slik er det vel også gjerne når regjeringer presenterer seg for første gang. Det er mulig reaksjoner fra Arbeiderpartiet er unntaket, men de er vel mer et uttrykk for hva de selv har vært gjennom. Når de har fått en myk start, skyldes det også at den nye regjeringen forstår at med 42 av 165 representanter bak seg, må det jo være mykhet også fra Regjeringens side.

       Høyre har møtt den nye regjeringen med en åpen holdning. Det er sendt flere signaler som har funnet Høyre hjemme, men vi skal selvsagt følge Regjeringen med basis i det programmet og den politikken vi er valgt på. Jeg tror at den ikke minst vil få problemer med seg selv og sine mange løfter, å få dem sortert på en riktig måte. Jeg må nok si at det statsministeren har sagt om euroen, det som står i Voksenåsen-erklæringen og det visestatsministeren har sagt, ikke umiddelbart går godt i hop, så et koordineringsarbeid gjenstår.

       For Høyre vil det være viktig å ta vare på helheten i økonomien. Det er viktig å sørge for at vi nå for én gangs skyld gjør det viktigste først i norsk politikk, og at modernisering av det norske samfunn fortsetter, slik at vi er i stand til å gjøre det viktigste først. Det er viktig at norsk utenrikspolitikk bygger på den brede enigheten som vi er vant til.

       I så måte synes jeg det er positivt at Regjeringen på tross av hva vi vet om dens grunnholdning til Schengen, er villig til å gjennomføre forhandlingene. Men jeg vil bringe ikke minst statsministeren i erindring det som er sagt i Stortinget i dag, nemlig at det er en relativt enkel prosess Regjeringen skal gjennom. Det er ikke nødvendig med noen store og vidløftige konstitusjonelle vurderinger, simpelthen fordi Stortinget har kvittert ut for den debatten som gikk på vårparten. Det eneste som det eventuelt kunne være snakk om å gjøre, er det som skyldes at vi nå er i en ny situasjon i og med Amsterdam-erklæringen. Men så lenge ikke Norges situasjon vesentlig er i en annen stilling enn den var i før, er det ikke noe stort forsinkende ledd i dette. Det er ingen stor øvelse vi står foran, og jeg vil be om at statsministeren har dette i mente. Det er Stortingets forventning at vi så raskt som mulig skal få en ny avtale til behandling.

       Etter disse to dagene føler jeg meg enda mer sikker på at Regjeringen sitter med nøkkelen til sin egen suksess. Det er viljen til å lytte til Stortingets flertall som vil avgjøre hvilken suksess den kan klokke inn.

Thorbjørn Jagland (A) : Det virker nesten på meg som om Regjeringen fortsatt vil være i opposisjon - i opposisjon til opposisjonen. Det har på en måte inntrådt en merkelig forandring, som jeg tror også kan bli ganske farlig. Før var det alltid slik at regjeringen - og jeg tror det har vært sånn under hvilken som helst regjering - mante til ansvar og tilbakeholdenhet. Nå er det Regjeringen som presser på for mer og mer på alle områder, og dens ulike talsmenn her i salen har gjort det under hele debatten, mens det er opposisjonen som påpeker at dette ikke er ansvarlig. Siden dette med samarbeid påpekes som viktig, hvilket det er, må jeg minne om noen realiteter. I alle de år Arbeiderpartiet styrte, klarte vi å holde det balansepunktet som regjeringen hadde lagt fram. Det var i grunnen ikke diskusjon om det - helt til i fjor. Da begynte man å reise tvil om det. Nå begynner man å reise tvil om det, ikke bare fra opposisjonspartienes side - et av de store er jo nå Fremskrittspartiet - men Regjeringen selv reiser tvil om dette balansepunktet og presser på for å få det forandret. I en situasjon der økonomien er i enorm vekst og faren for overoppheting er stor, er det Regjeringen selv som går foran i å få balansepunktet endret. Man har lagt inn milliarder i økninger som man vet Arbeiderpartiet har vært imot. Så kommer man og sier at dette må Arbeiderpartiet være med på å ta ansvaret for. Det rimer ikke. Man må i det minste søke samarbeid med de partier som er for disse store påplussingene, og be dem være med på å dekke det inn på en eller annen måte.

       Det er en annen realitet også, og det er at Arbeiderpartiet har lagt fram et statsbudsjett som innebærer et skattegrep som er viktig for oss, og som vi la fram da vi la opp salderingsproposisjonen for 1997, nemlig forandringer i formuesskatten for aksjer. Da avviste de tre nåværende regjeringspartiene å være med på dette. Vi fikk en utsettelse av det. Vi er kommet tilbake til det nå. Det er klart det er svært viktig for Arbeiderpartiet å få dette til. Man kan bare lese Økonomisk Rapport nr. 18 for i år for å se hvor viktig det er at man da får tatt dem som virkelig har store inntekter og formuer. Så jeg tror man må komme seg ned på jorda når det gjelder spørsmål om samarbeid. Man må gå inn på det som man virkelig skal samarbeide om. Og man kan ikke forlange at det største opposisjonspartiet skal sette strek over alt man har sagt og dessuten begynne å røre ved et balansepunkt som man aldri tidligere har rørt, og det i en situasjon da økonomien nå er i ferd med å bli overopphetet.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg kan være enig med representanten Thorbjørn Jagland i at det er en litt rar situasjon. Litt av den rare situasjonen er jo at han selv i visse sammenhenger opptrer som om han fortsatt var statsminister, noe som er litt merkverdig når han selv helt alene frivillig har forlatt den posisjonen. Jeg har ikke merket noe til at Regjeringen presser på. Regjeringen har i denne debatten stort sett henvist til den tilleggsproposisjonen til budsjettet som skal komme.

       Men jeg er litt forundret når det gjelder Thorbjørn Jaglands historieskriving. Han sier at det aldri har skjedd før at balansen har vært endret med én krone. Jeg har aldri vært i Stortinget uten at Regjeringens budsjettbalanse har vært endret, og den har mange ganger med arbeiderpartiregjeringer også vært endret med noe opp mot milliardbeløp. Det var vel også slik at balansen ble endret ved 1997-budsjettforliket mellom mellompartiene og Arbeiderpartiet i fjor høst.

       Men nå synes jeg Thorbjørn Jagland absolutt høres så bastant når det gjelder denne balansen, at det skulle være interessant å høre om han kunne si at Arbeiderpartiets eventuelle medvirkning til forhandlinger og kompromisser har som en grunnleggende forutsetning at balansen som Arbeiderpartiet har kommet frem til i sitt budsjettalternativ, ikke skal endres med en eneste krone. Er vi nå i realiteten vitne til en ny 36,9 - at forutsetningen for at Arbeiderpartiet overhodet skal kunne snakke budsjett, er at balansen ikke skal endres i forhold til den helt tilfeldige balanse som Arbeiderpartiet har kommet frem til når de har summert sitt budsjettforslag? Jeg tror det kunne være veldig viktig og nyttig for alle andre i Stortinget om det på tampen av denne debatten kunne bli klarlagt om det er slik at en forutsetning for å føre samtaler med Arbeiderpartiet er at balansen ikke endres med en krone, og at en slik forutsetning i tilfelle er lagt til grunn på forhånd. For det vil jo være litt tåpelig om det føres forhandlinger og det på slutten kommer plutselig fra Thorbjørn Jagland at dette ikke er akseptabelt fordi balansen er endret med noen beløp. Så hvis det er en forutsetning for at Arbeiderpartiet skal delta, synes jeg det ville vært redelig og rimelig om det ble sagt på forhånd. Jeg tillater meg å anmode representanten Jagland om å klargjøre det for resten av Stortinget, slik at man vet hvor Arbeiderpartiet står.

       For øvrig vil jeg bemerke at når Jagland nå sa at det er en enorm vekst, og at faren for overoppheting av økonomien er stor, står det 180o i forhold til det han sa i formiddag, hvor han var mest opptatt av å øke sysselsettingen og få arbeidsledigheten ned.

Gunnar Kvassheim (V) : Etter å ha hørt trontaledebatten i to dager og ikke minst Jaglands innlegg nylig, føler jeg meg rimelig overbevist om at det nå vil bli innført en ordning hvor det sendes ut kalkulator sammen med medlemskort i Arbeiderpartiet. Den orientering mot økonomiske spørsmål som Arbeiderpartiet har vært opptatt av, er et dårlig utgangspunkt når vi inviterer til en debatt om verdier.

       Venstre er imidlertid godt fornøyd med den mottakelse som Regjeringen har fått i trontaledebatten. Det gode klima som Regjeringen og regjeringserklæringen er blitt møtt med, er fulgt opp med en konstruktiv holdning i Stortinget. Det er behov for fornyelse og nyorientering i politikken. Jeg håper at også Arbeiderpartiet vil bidra, men jeg har forståelse for at en trenger litt tid til omstilling. Men jeg vil minne om at når en får rødt kort, er det vanlig at en står over en kamp eller to, ikke hele sesongen.

       Jeg vil gjerne ta en avklarende debatt med Arbeiderpartiet på de punktene som de synes er problematiske i forhold til den nye regjeringen. Men hvis det skal bli fruktbart, er det greit å få definert problemet klart. I trontaledebatten har dette hovedpoenget med utgiftsvekst og fare for arbeidsplassene vært brakt inn i debatten på den ene siden. På den andre siden er det sagt at kontantstøtten vil bidra til at en ikke kan skaffe den tilstrekkelige arbeidskraft. Her synes det å være litt sprik i argumentasjonen. Jeg tror ikke at vi vil få en overoppheting i økonomien som skaper problemer for sysselsettingen. Og jeg tror at en god familiepolitikk basert på tillit til det enkelte mennesket vil bidra til at vi med andre virkemidler, f.eks skiftarbeid og turnus som også har vært nevnt, skal få tilstrekkelig arbeidskraft.

       Min konklusjon er at regjeringsskiftet har vitalisert den politiske debatten, og det vil øke engasjementet og interessen for politikk. Det tror jeg er en positiv effekt som en ikke skal undervurdere.

Thorbjørn Jagland (A) : Det jeg sa, er i grunnen det som står i Fremskrittspartiets program, som jeg leste opp i Trondheim, og som Carl I Hagen tydeligvis ikke var klar over stod i Fremskrittspartiets program når det gjelder ansvarlighet i den økonomiske politikken. Men Fremskrittspartiets leder har trukket opp en helt ny linje, nemlig at det i denne situasjonen skal være riktig å bruke opptil flere milliarder mer oljepenger. Det kan ikke vi være enig i. Vi kan ikke være enig i at vi i en situasjon der økonomien er i ferd med å bli overopphetet, skal trå på gassen. Da skal man stramme inn. Det er i situasjoner der arbeidsledigheten øker, vi skal trå på gassen for å få arbeidsledigheten ned. Vi kjørte med store underskudd i den perioden arbeidsledigheten var svært høy. Når vi nå er i ferd med å komme over i en annen situasjon, må vi evne å stramme inn, for ellers gjør vi samme feil som vi har gjort tidligere, å kjøre landet ut i ny arbeidsledighet.

       Det er klart at innenfor rammene går det an å diskutere forskjellige prioriteringer og forandringer. Det gjorde vi før jul. Men det ble dekket inn krone for krone. Man kan snakke om at det var inndekninger som til dels ikke holdt mål - og det ble jo også diskutert - men det var ikke slik at budsjettet sprakk. Og det er enda mindre grunn til at det er ansvarlig at det skal sprekke i den nåværende situasjon. Dette sa vi fra om i går. Dette vil Arbeiderpartiet stå på. Så kan de andre være uenige i det, men da må de ta ansvaret for den situasjonen. En kan ikke forlange at Arbeiderpartiet skal ta ansvar for noe vi mener er uansvarlig i den nåværende situasjon.

       Når Carl I Hagen sier at det ikke er noen her som har snakket om å forandre balansen, har jo Fremskrittspartiet selv snakket om det. De har snakket om å bruke 7 - 8 milliarder mer av oljepengene våre, mens det heller ikke er klarhet i hva Regjeringen mener om dette. Statsministeren har selv både utenfor og i denne salen uttalt seg slik at det kan tyde på at det er aktuelt å bruke mer oljepenger. Det er ikke Arbeiderpartiet enig i er ansvarlig i denne situasjonen. Og dette rimer godt med at man kan si at det er i ferd med å bli overoppheting av økonomien, og at arbeidsledigheten fortsatt er for høy. Faren er jo at vi nettopp får en situasjon der vi får mer og mer vekst i økonomien, mens vi ikke får bukt med arbeidsledigheten, fordi man presser mer og mer penger inn i de sektorene der det allerede er mangel på arbeidskraft, mens andre går arbeidsledige. Og dette med retten til arbeid og at vi må få dem som står i kø, inn i arbeidslivet, er jo en så sentral verdi i det norske samfunnet at Arbeiderpartiet ikke kan vike på det.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg gleder meg til finansdebatten da vi kan fortsette å diskutere økonomi. Men jeg konstaterer med en viss tilfredshet at Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, har slått fast at en forutsetning for Arbeiderpartiet er at balansen ikke endres oppover, i form av økt bruk av oljepenger, med én krone.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.

       Under debatten har Kristin Halvorsen på vegne av Sosialistisk Venstreparti satt fram et forslag som senere er omgjort til et oversendelsesforslag. Forslaget lyder i endret form:

       «Det henstilles til Regjeringen å invitere Stortinget til en bred debatt om hvordan arbeidet i den varslede verdikommisjonen skal legges opp. En slik debatt må omfatte mandatet for kommisjonen, målsettinger for arbeidet, kommisjonens sammensetning og dens arbeidsformer, herunder hvordan Regjeringen tenker seg å trekke flest mulig med i debatten.»

       Presidenten foreslår at dette forslaget blir oversendt Regjeringen uten realitetsvotering. - Det anses vedtatt.

       Presidenten vil videre foreslå at Hans Majestet Kongens tale til det 142. Storting ved dets åpning og melding om Noregs rikes tilstand og styring samt Regjeringens erklæring i Stortingets møte 21. oktober 1997 vedlegges protokollen. - Dette anses vedtatt.