Sak nr. 1
Finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1998 i Stortingets møte 13. oktober 1997, og finansministerens redegjørelse om endringer i forslaget til statsbudsjett for 1998 i Stortingets møte 7. november 1997

       Lars Gunnar Lie (KrF)
(leiar for komiteen):

       Eg vil starta med å gje ros til mine medrepresentantar i finanskomiteen for godt arbeid, både fagleg og politisk. Vidare vil eg takka våre sekretærar, som har utført sine oppgåver på ein imponerande måte.

       Landet har fått ei ny regjering - ei sentrumsregjering. Stortinget har innført eit nytt budsjettsystem. Tida komiteen har hatt til disposisjon, var kort. Det seier seg sjølv at komiteen har hatt mange og store utfordringar å takla før vi i dag kan debattera ei tilråding som det vil vera eit fleirtal bak.

       Eg vil seia meg glad for at det vart mogleg å få til eit opplegg i finansinnstillinga som sikrar landet eit ansvarleg, nøkternt budsjett å styra etter. Det ansvaret som Framstegspartiet og Høgre har synt - trass i at avstanden til deira prinsipale standpunkt er svært stor - står det respekt av.

       Noreg har ei sentrumsregjering, ei blokkuavhengig regjering. No vil også denne regjeringa få eit budsjett som har fått preg av sentrumspartia sin politikk. At dette er eit sentrumsbudsjett, kan illustrerast ved at skatte- og avgiftsopplegget på den eine sida har element frå arbeidarpartiregjeringa sitt framlegg, og at budsjettframlegget på den andre sida har rammevilkår for næringslivet som går i retning av det Framstegspartiet og Høgre har som målsetjingar.

       Delar av opposisjonen har både i innstillinga og i media kritisert dette budsjettframlegget for at det ikkje tek omsyn til at vi har eit aukande press i norsk økonomi, eit press som gjev seg til kjenne ved mangel på arbeidskraft i fleire bransjar, auka privat forbruk og store låneopptak som går til forbruk. Dette er presstendensar som regjeringspartia - og Regjeringa - tek på alvor. Difor er det oppfordra til sparing både frå statsministeren og finansministeren, og difor er det også i budsjettet lagt inn sparestimulerande tiltak. I tillegg til dette meiner vi at eit spreitt sal av staten sine aksjar i dei store bankane vil medverka til å dempa presset. Vi har også peika på at Regjeringa må ha stor merksemd på presset i økonomien og eventuelt koma med tiltak dersom det er naudsynt. Budsjettframlegget har i seg sjølv ein innstrammingseffekt på 0,25 % av bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Noreg. Den underliggjande reelle utgiftsveksten frå 1997 til 1998 er rekna med å vera 2,25 % - det same som i tilleggsproposisjonen frå Regjeringa. Det er ein lågare vekst enn veksten i fastlandsøkonomien, der ein har rekna med 3 %

       Noreg er eit rikt land som får store inntekter frå olje og gass. Desse verdiane må forvaltast på ein god og forsvarleg måte. Det har vore ei viss merksemd omkring dei nye retningslinene for forvaltinga av Statens petroleumsfond i det siste. Den nye forskrifta som regjeringa Jagland vedtok, har tilslutnad frå eit breitt fleirtal i Stortinget. Det var difor liten grunn for regjeringa Bondevik til å gjera det til tema i tilleggsproposisjonen.

       Sentrumspartia vektla omsynet til miljø og menneskerettar sterkare enn stortingsfleirtalet under handsaminga av revidert nasjonalbudsjett. Denne vektlegginga står framleis ved lag. Men eg kan ikkje sjå at mangel på konkrete framlegg på dette punktet er god nok grunn til å trekkja tilbake heile forskrifta. Det ville skapa ei vesentleg forseinking av framdrifta i forvaltinga av desse viktige verdiane for landet vårt.

       Dei nye retningslinene for petroleumsfondet bør vidareførast, og etter sentrumspartia si meining supplerast med rammer som tek høgde for omsynet til miljø og menneskerettar. Slike rammer må formast med stor klokskap. For det først må slike rammer vera definerte så eintydig og så langsiktig at det ikkje kan oppstå tvil om tolkinga i den konkrete forvaltinga. Det er ein føresetnad at rammene vert sette slik at dei ikkje er i strid med fornuftige prinsipp for kapitalforvalting. Det må vurderast korleis slike rammer kan setjast utan at dei svekkjer høvet til å spreia investeringane gjennom små eigarpostar i ei lang rad enkeltselskap for å minimera den samla risikoen. Dette arbeidet er i gang i Finansdepartementet, slik at omsynet til miljø og menneskerettar kan kombinerast med god forvalting.

       Ein tidlegare leiar av finanskomiteen starta ofte innlegga i budsjettdebattane om lag slik: Regjeringa har fått gjennomslag på alle dei vesentlege områda i sitt budsjettframlegg. Eg vil nøya meg med å seia at den innstillinga vi i dag handsamar, inneheld gjennomslag på viktige - svært viktige - område for regjeringa Bondevik. For å nemna nokre:

       1.000 kr pr. månad i auke til minstepensjonistane med verknad frå 1. mai neste år. Minstepensjonistane er dei som har vore med på å byggja opp denne velferdsstaten vi i dag er stolte av. Dei har måtta klara seg med lite, og det er difor ikkje meir enn rett og rimeleg at vi gjev dei dette handslaget. Det har vore hevda at å auka minstepensjonen med 1.000 kr pr. månad er eit framlegg som ikkje er godt nok målretta. Til det vil eg seia at over 80 % av om lag 300.000 minstepensjonistar er kvinner som ikkje har hatt høve til å leggja noko til side av eiga inntekt med tanke på alderdomen. Og det er berre ca halvparten av desse minstepensjonistane som har meir enn 5.000 kr året i tilleggsinntekt. Eg kan ikkje sjå at det er rett å bruka dei eldre si nøysemd mot dei.

       Den andre saka eg kort vil nemna, er den familiepolitiske reforma som ligg i innføring av kontantstøtte frå 1. august neste år. Det er ei reform som vil skapa større rettferd mellom heimearbeidande og utearbeidande småbarnsforeldre. Andre talarar frå regjeringspartia vil gå grundigare inn på denne reforma.

       Det tredje området eg vil peika på, er kommuneøkonomien, og i den samanhengen vil eg ta fram den auka satsinga som kjem på helse- og omsorgssektoren. I høve til det Regjeringa la fram, har regjeringspartia her på Stortinget i den forståing vi har med Framstegspartiet og Høgre, auka dette området med 100 mill. kr. Av dette er det 40 mill. kr til sjukehusutstyr. Mange vil nok seia at dette er for lite. Eg vil karakterisera det som eit steg i rett lei. Kommunane og fylkeskommunane er hjørnesteinar i velferdssamfunnet vårt. Kjerneoppgåver som grunnskule, vidaregåande utdaning, kollektivtrafikk osv. høyrer alle heime i kommuneforvaltinga. Det er difor avgjerande at kommunane og fylka har midlar til å løysa desse sentrale samfunnsoppgåvene.

       I alt vert kommuneøkonomien styrkt med i overkant av 700 mill. kr samanlikna med det opphavlege budsjettframlegget frå regjeringa Jagland. Sjølv om ein held anslagsendringane utanfor dette reknestykket, er det klårt at kommunesektoren kjem merkbart betre ut i sentrumsregjeringa sitt framlegg. Sidan sjukehussektoren er så høgt prioritert i framlegget frå sentrum, vil det naturleg fylgja at fylka får ein relativt sett høgare inntektsauke enn primærkommunane, sjølv om òg desse får ein viss auke i framlegget.

       Det fjerde området eg vil ta fram, gjeld rammevilkåra for næringslivet. Når ein samanliknar budsjetta frå sentrumspartia og Arbeidarpartiet, må ein stilla seg fylgjande spørsmål: Ville Arbeidarpartiet koma med dei same framlegg om forverra vilkår for næringslivet om dei tok mål av seg til å vera med i eit budsjettfleirtal? Eg meiner svaret er nei. Det var eit opplegg for å markera opposisjon.

       Sentrumspartia ser ingen god grunn til å endra på dei vedtaka Stortinget gjorde som forbetrar delingsmodellen. Dei endringane som vart gjorde, har betra vilkåra for aktive eigarar og familieverksemder over heile landet. Desse verksemdene, som er små eller mellomstore, utgjer ryggraden i næringslivet i store delar av landet vårt. Velferdssamfunnet generelt og Distrikts-Noreg spesielt er avhengig av eit nettverk av småverksemder med aktive eigarar. Ved å visa attende det meste av dei forverringane i vilkåra for næringslivet som regjeringa Jagland la opp til, har vi no ei tilråding frå finanskomiteen som næringslivet bør vera tilfreds med. Eg meiner dette er eit betre grunnlag for trygging av arbeidsplassar og grunnlag for eit lønsoppgjer med solidaritetsprofil.

       Skatte- og avgiftssidene ved budsjettet vil andre talarar gå nærare inn på i sine innlegg.

       Eg vil tilrå innstillinga.

Berit Brørby Larsen (A) : Sentrumspartiene har fått økte utgifter. Høyre og Fremskrittspartiet har fått skattelette. Til sammen utgjør dette et sterkt svekket budsjett i forhold til hva Arbeiderpartiet la fram. Det borgerlige flertallets budsjett innfrir på langt nær alle de valgløftene de gav velgerne - heldigvis, kan man si, for norsk økonomi. Med dette flertallets budsjett dobles utgiftsveksten, mange flere milliarder oljekroner tas fra generasjonene etter oss, og bremsene som alle sier det er nødvendig å ha på - den såkalte innstrammingseffekten - er omtrent fjernet. Med andre ord, det er langt mellom ord og handling for regjeringen Bondevik.

       Budsjettet vil øke de offentlige utgiftene og det private forbruket samtidig. Og det som kanskje er aller verst, er at representanten Lie og hans kollegaer er bekymret for dette - for det private forbruket og den kjøpefesten vi nå opplever. Men man gjør ingenting med det. Det eneste - underlig nok - før dette budsjettet vedtas, er å advare mot sin egen lettsindighet og varsle innstramninger. Mitt spørsmål blir derfor til representanten Lie: Når kommer innstrammingen? Hvem blir rammet? Og i og med at det borgerlige flertallet også har lagt en varm arm rundt skulderen på de rike, kan en frykte at det er vanlige folk som igjen må betale regningen. Stemmer det?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg forstår at Arbeidarpartiet har trong for å svekkja tilliten til regjeringa Bondevik, men det er ikkje grunnlag for dei påstandane som representanten Brørby Larsen kom med no. Vi har hatt leiinga av landet i ein månads tid og har fått gjennomslag for ein god del av dei sakene vi sette på dagsordenen. Tilliten til norsk økonomi og økonomistyring er stor. Det syner reaksjonane i marknaden etter at budsjettet var lagt fram og etter den budsjettforståinga som er inngått.

       Eg har lyst til å peika på leiaren i Dagens Næringsliv torsdag 20. november, der det står som overskrift: «Finjustert ansvarlighet». Det er nokså dekkjande for det Arbeidarpartiet her prøver å laga krisemaksimering av. Avstanden økonomisk mellom regjeringa Jagland sitt opplegg og det som no vil få fleirtal her, er relativt liten i den store samanhengen. Det er eit ansvarleg og nøkternt budsjett som er lagt fram.

Kenneth Svendsen (Frp) : Lie berørte i liten grad de avgiftsøkningene som er kommet. Organisert kriminalitet er et av de største og stadig mer omseggripende problemene vi har i Norge i dag. Fremskrittspartiet ser klart at en kraftig økning av avgiftene på brennevin, vin, øl, tobakk og sigaretter, vil stimulere til økt smugling og hjemmebrenning. Med en slik politikk vil derfor mer og mer av dette salget overføres fra de lovlige og kontrollerbare omsetningsleddene til de ulovlige og ukontrollerbare salgsleddene. Ser ikke Kristelig Folkeparti faren ved en slik utvikling?

       En annen effekt av en politikk som gir økte avgifter for befolkningen, er faren for lønnsøkning og dermed prispress. YS har allerede signalisert økt lønnskrav med bakgrunn i avgiftsøkningen til regjeringen Bondevik og regjeringen Jagland.

       Er ikke Kristelig Folkeparti redd for økte lønnskrav og dermed prispress som følge av disse avgiftsøkningene?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg vil gje representanten Svendsen rett i at det heile tida vil vera ein balansegang mellom kva avgiftsnivå ein kan ha, og faren for auka smugling, faren for ei negativ utvikling på dette området.

       Samtidig vil eg også peike på at vi i forståing også med Framstegspartiet aukar løyvingane til politiet og dermed er med på å demma opp mot dette. Elles syner jo røynsler frå mange land at det ikkje berre er avgiftsauken som er det store spørsmålet når det gjeld smugling og illegal verksemd i desse samanhengane.

       Når det gjeld faren for auka lønskrav i tilknyting til dei avgiftene som no ligg inne, kan eg ikkje sjå at det vil vera grunnlag for det i og med det skatte- og avgiftsopplegget som det no ser ut til å vera fleirtal for.

Per-Kristian Foss (H) : Lyttende til og møtende en så mild og god mann som Lars Gunnar Lie, blir man jo selv mildt stemt og har i grunnen lyst til å ønske god jul! (Munterhet i salen) Men spørsmålet er om dette holder som styringsvirkemiddel i den økonomiske politikken. Jeg har også lyst til å berøre det tema den nye regjeringen har fokusert mest på, nemlig god moral.

       Er det god moral i valgkampen å love pensjonistene generelt ikke å røre deres spesielle gunstige skatteforhold for deretter å gjøre det motsatte, altså å endre særfradraget?

       Er det god moral i dag å formane vanlige folk som forbrukere til å bruke mindre, men selv som stat bruke mer? Gir det god signaleffekt, og er det god moral?

       Og mitt tredje tema: Det er åpenbart at det er et verdifellesskap - det har i alle fall gjort seg gjeldende i budsjettforhandlingene i Stortinget - mellom sentrum og Fremskrittspartiet i synet på norsk økonomi. De sier begge at tar du den, så tar du den. Norsk økonomi tåler noen milliarder ekstra i forbruk i dag, i en høykonjunktur. Fremskrittspartiet har gått lengst i dette med å konkretisere det, til 8-10 milliarder kr. Og mitt spørsmål er i grunnen: På det samme verdifellesskapet og moralens grunn, føler Kristelig Folkeparti seg vel i dette fellesskapet?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg er freista til å starta med å takka for god helsing!

       Det er klårt at presset i økonomien dreiar seg om både offentleg og privat forbruk. Når Høgre hevdar at det ikkje er det private forbruket som er ute av lage, men det offentlege forbruket, har eg eigentleg lyst til å stilla representanten Foss eit spørsmål motsett veg: Om vi ser på statistikken frå 1994-97, har det private konsumet auka med 11,5 %, medan det offentlege konsumet har auka med 4,5 % i same tid. Samstundes ber vi om at det offentlege skal ta på seg store oppgåver, t.d., som vi no er samde om, auka minstepensjon, skulereformer osb.. Er det ikkje klårt at skal vi ha styring med dette, må vi ha ei demping både i det private og det offentlege forbruket?

Trond Giske (A) : Budsjettforhandlingene mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet kom aldri i gang. Da Arbeiderpartiet avviste kontantstøtten, valgte representanten Lie å gå til Høyre og Fremskrittspartiet.

       Etter år med angrep på Arbeiderpartiet for at vi ikke har tatt oppgjøret med Fremskrittspartiet sterkt nok, tok det Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre nøyaktig 31 dager i regjering før man inngikk et forlik med samme parti.

       Men det har kostet. I forhold til det budsjettet Bondevik la fram, har det blitt kutt i kommunesektoren, kutt i samferdselssektoren, kutt i Postverket, kutt i tiltakene for ungdom og kutt i bistanden til fattige land. Borte var målet om mer til miljø, borte var målet om mer til de fattige, borte var kravet om en mer rettferdig fordeling - kanskje viktigst - borte var sentrumspartienes klare motstand mot Fremskrittspartiet.

       Etter valget for to år siden mente Kristelig Folkeparti at Fremskrittspartiet og de holdningene som de representerte, var spedalske. Nå er alt forandret. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har selv inngått et budsjettforlik med det partiet de selv mente fikk stemmer ved å spille på fremmedfrykt og rasisme. Og jeg lurer på: Når var det at Kristelig Folkeparti skiftet syn på Fremskrittspartiet? Var det da Fremskrittspartiets Vidar Kleppe i sommer mente at bosnierne burde komme seg ut av Norge? Var det da Fremskrittspartiets Einar Lonstad mente at innvandrerne kun burde ha to barn? Eller var det da Fremskrittspartiets Øystein Hedstrøm sendte et gratulasjonstelegram til Dansk Folkeparti, det fremmedfiendtlige høyrepartiet i Danmark?

       I en kronikk i Dagbladet fire dager før valget skrev Kjell Magne Bondevik følgende:

       «Fremskrittspartiet representerer en trussel mot Norges sterke tradisjoner for internasjonal solidaritet. Derfor vil jeg markere avstand til et menneskesyn som står i kontrast til den sterke nestekjærlighetstanken ...».

       Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har med høstens historiske forlik med Fremskrittspartiet brakt dette menneskesynets talsmenn inn i varmen.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg har lyst til å spørja representanten Giske om vi skal ha ein sakleg debatt, eller om det er ein slagordsdebatt vi skal ha i tilknyting til budsjettet.

       Det er ikkje noka politisk semje mellom Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet. Vi har fått subsidiær støtte frå Framstegspartiet til å få igjennom dette budsjettet. Avstanden politisk mellom desse to partia har ikkje vorte mindre, men Framstegspartiet har sett ansvaret for å få eit budsjett å styra landet etter, og det gav eg dei ros for i mitt første innlegg.

       Når representanten Giske reknar opp det eine området før og det andre etter som er vorte svekt, er det ikkje dekning for det. Mellom anna er bistandsbudsjettet framleis 20 mill. kr høgare i det budsjettframlegget som vi har her, enn i det som Arbeidarpartiet la fram.

Øystein Djupedal (SV) : La meg følge opp litt foregående replikant. Sentrumspartiene prøver nå å skape inntrykk av at dette er et teknisk samarbeid mellom sentrum, Fremskrittspartiet og Høyre. Det er ikke riktig. Dette er et politisk samarbeid. Det er det samarbeidet som nå har gjort Fremskrittspartiet stuerent, og alt annet er bare tøv, for selv om det er en subsidiær stemmegivning som vi her er vitne til, er realiteten at dette er et politisk samarbeid.

       La meg utfordre komiteens leder på et spørsmål som er helt avgjørende for denne regjeringen, nemlig spørsmålet om en verdikommisjon. Det skal altså bli flere verdier - og viktige verdier - i norsk politikk, og det ønsker vi i SV hjertelig velkommen. Det er positivt. Samtidig har også den samme regjeringen sagt at den skal bekjempe grådighetskulturen. Hvis man nå ser på hva som har skjedd gjennom budsjettforliket, ser man at de som sitter øverst ved bordet, får skattelettelser. Det er redere, rikfolk og aksjonærer som nå får skattelette, mens vanlige folk ikke skal få skattelette. Samtidig ser vi at de samme menneskene rykker fra på alle parametere. «Økte lønna med 62 prosent», står det f.eks i Verdens Gang om næringslivsledere i Norge. Dette er en klassisk Ole Brumm-politikk, for å bruke et begrep vi i SV kjenner godt. Her får næringslivsledere skattelette fra storting og regjering samtidig som de rykker fra.

       Min utfordring til komiteens leder er: Hvis verdikommisjonen skal ha noen faktisk verdi, hvis det ikke skal bli en verdiløs verdikommisjon, hvordan tenker den nye regjeringen seg at den skal begrense grådighetskulturen hos disse lederne? Det første signalet fra den nye regjeringen er at de skal få skattelette og fortsatte skattefordeler, slik at de kan være grådige og berike seg selv. I tillegg rykker de også fra. Hvilke tiltak og ikke bare fromme ønsker - det har jeg tenkt å utfordre komiteens leder på - har de tenkt å iverksette for å sørge for at det blir en større grad av verdi i det norske samfunn?

Lars Gunnar Lie (KrF) : For å ta det siste spørsmålet frå representanten Djupedal viser eg til den meldinga som det er varsla skal koma til våren.

       Det vert ikkje sanning om det vert gjentatt og gjentatt at det er noko annan enn teknisk samarbeid mellom sentrumspartia og Høgre og Framstegspartiet i dette budsjettopplegget. Det er eit teknisk samarbeid. Det er ikkje noko anna. Det er subsidiær støtte frå desse partia.

       Elles synest det som om representanten Djupedal heller ikkje greier å skilja mellom verksemd og privatpersonar. Igjen kjem ein med skattlegginga av reiarlag, som om det er reiarar som skal ha skattelette. Det er det ikkje. Når det gjeld skatteopplegget, er det om lag det same som Regjeringa Jagland la fram. Med andre ord: Det er eit ryddig opplegg. Det er eit nøkternt budsjett vi skal handsama i desse dagane.

       For første gang på mange år har det borgerlige flertallet på Stortinget blitt enig om et budsjettforlik. Dette forliket er preget av to ting: For det første har Høyre og Fremskrittspartiet fått gjennomslag for sine krav om lavere skatt. For det andre har sentrumspartiene fått gjennomslag for en kraftig vekst i statens utgifter. Med Regjeringen Bondevik vil vi med andre ord få et sterkt svekket budsjett til neste år.

       At sentrumspartiene har funnet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i budsjettbehandlingen, skjønner vi også når Bondevik-regjeringens beskjedne økninger til u-hjelp, klimatiltak, etablererstipend og primærkommunenes økonomi gjennom forliket fjernes med et pennestrøk eller endog foreslås redusert i forhold til Arbeiderpartiets opplegg. Tilskuddet til omstrukturering i Posten skal reduseres kraftig. Alt dette bl.a for å innfri store skattelettelser til aksjeeiere, rederier og næringsdrivende med de høyeste inntektene - samt for også å kunne bruke 50 mill. kr for å gjøre luksusbiler billigere! Man må kunne spørre seg: Er dette den nye sosiale profilen til Regjeringen Bondevik?

       For Arbeiderpartiet har den viktigste oppgaven i norsk politikk på 1990-tallet vært å bekjempe arbeidsledigheten. Dette har i høyeste grad vært en kamp for verdier. Solidaritetsalternativet har hatt oppslutning i store deler av vårt arbeidsliv, især i fagbevegelsen. På mange måter kan vi si at gjennomføringen av solidaritetsalternativet har vært en av de største verdimessige mobiliseringer på flere tiår.

       Arbeid gir egenverd, utviklingsmuligheter og fellesskap, i tillegg til inntekt og sosial trygghet. Arbeid har også vist seg å være det beste virkemidlet for å skape likestilling mellom kvinner og menn og for å bekjempe sosiale forskjeller i samfunnet. Det er derfor kampen mot arbeidsledigheten har vært, og fortsatt vil være, viktigste sak for Arbeiderpartiet. Framfor alt vil denne kampen være viktig for å lykkes i fordelingspolitikken. Og vi vil stille store krav til fordelingspolitikken. Skal vi klare å bevare oppslutningen om moderate og solidariske inntektsoppgjør, må den økonomiske politikken sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling.

       Politikken må være fremtidsrettet, den må peke inn i en ny tid, en tid hvor ikke minst utfordringene i arbeids- og næringsliv er store.

       Skal vi klare å opprettholde et allsidig og konkurransedyktig næringsliv, må innsatsen særlig rettes inn på etter- og videreutdanning. I årene som kommer, vil ungdomskullene bli mindre, nyrekrutteringen til arbeidsmarkedet vil bli lavere. Derfor er det ekstra viktig å satse mer på dem som allerede er i arbeidslivet.

       En etter- og videreutdanningsreform vil gi den enkelte arbeidstaker økt kompetanse og nye muligheter. Framtiden vil kreve at arbeidstakere kan møte nye utfordringer som ofte betinger økt kompetanse. En etter- og videreutdanningsreform vil også være avgjørende for bedriftenes evne til omstilling.

       I Arbeiderpartiets skatteopplegg er det lagt stor vekt på en skatteprofil som skal skape utjevning, ikke minst ved at de som har mest, skal bidra mer. Arbeiderpartiet har derfor foreslått å oppheve de gunstige skattereglene for rederiene, vi foreslår skjerpet formuesbeskatning for aksjeeiere og innstramninger i delingsmodellen, slik at lønnstakere og næringsdrivende behandles mer likt.

       Dessverre reverserer budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet det meste av dette. Og de går lenger - de gir lettelser tilsvarende nærmere 1 milliard kr til dem som har mest.

       Bondevik-regjeringen har sagt at den ønsker mindre skatt på arbeid og mer skatt på kapital. Det den gjør, er å gi de rike, aksjeeiere og næringsdrivende med de høyeste inntektene, skattelette. Skatten for lønnstakere holdes om lag uendret, eller som i tilfellet for pendlerne, den økes.

       Det mest alvorlige er at sentrumspartiene, i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, vil føre en økonomisk politikk som vil øke faren for pris- og kostnadsvekst - igjen, det stikk motsatte av hva regjeringen Bondevik sier. Resultatet blir at det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet settes i fare.

       I sin innstilling fra finanskomiteen om statsbudsjettet skriver sentrumspartiene følgende:

       «Det er no større fare enn nokon gong tidlegare i denne konjunkturepoken for at den store forbruksveksten skal starta ein ny runde med pris- og kostnadsvekst.»

       Da blir det naturlige spørsmålet: Hva gjør regjeringen Bondevik og sentrumspartiene for å redusere denne faren?

       Det kan se ut som de lukker øynene og toer sine hender. Samarbeidet med Fremskrittspartiet og Høyre har gitt et budsjettforslag som kraftig øker bruken av oljepenger. Utgiftsveksten vil dobles i forhold til Jagland-regjeringens forslag, det gis store skattelettelser, men bare til de rike, det private forbruk vil øke, og prisene stiger.

       Dette er det stikk motsatte av hva Bondevik-regjeringen har sagt at den ønsker. Sentrumspartiene har sagt at de ønsker å føre en ansvarlig politikk. Med dette budsjettopplegget står vi derimot i fare for å gjenta mange av feilene fra 1980-årene.

       Å sikre arbeid og god fordeling er og blir sentralt for Arbeiderpartiet. Og vi har oppnådd mye. Sysselsettingen har økt kraftig, arbeidsledigheten har gått ned, prisveksten er lav, og de fleste får mer igjen for pengene sine.

       Dette må vi trygge gjennom en ansvarlig budsjettpolitikk. Presset i norsk økonomi er stort, og på enkelte sektorer oppleves knapphet på arbeidskraft. Faren for prisvekst og renteøkning er stor. Arbeiderpartiets budsjettopplegg er derfor stramt - det skal bidra til å kjøle ned en het økonomi. Men vårt budsjettopplegg gir likevel rom for betydelige satsinger. Innenfor en ansvarlig helhet har vi prioritert eldre og helse og videre utbygging av barnehager. Vi har også foreslått forbedringer i botilskuddsordningen for pensjonister og andre med lave inntekter.

       Gjennomføringen av eldreplanen vil i løpet av de neste fire årene innebære at denne sektoren styrkes med rundt 30 milliarder kr - et formidabelt løft på et område der alle har sett nødvendigheten av å gjøre mer. Vi skal bygge sykehjem og omsorgsboliger, og vi skal ansette 12.000 flere i sektoren. Dette er etter Arbeiderpartiets mening det viktigste vi kan gjøre for de eldre, og Stortinget har samlet seg bak denne satsingen. Nå blir det avgjørende at ikke økte kontantutbetalinger gjør det umulig å gjennomføre videre utbygging av tjenester - enten det er til de eldre, det er til barna eller til dem som trenger et bedre helsetilbud.

       I de budsjettforhandlinger som er gjennomført i forbindelse med finanskomiteens arbeid med finansinnstillingen, ble det åpenbart at regjeringen Bondevik satte hjertesakene foran alt annet. Det er godt for dem som berøres av hjertesakene, men det er helheten som lider! Forhandlingsresultatet bærer bud om det. Og regjeringen Bondevik visste hvor det var mulig å finne tilslutning til hjertesakene, nemlig hos Fremskrittspartiet og Høyre.

       Sist fredag sa finansminister Restad fra denne talerstol at det ikke ble mulig å finne løsning med Arbeiderpartiet på grunn av at vi ikke ville gi mer til minstepensjonistene. Siden jeg var til stede i samtlige møter med sentrumspartiene, mener jeg å ha førstehåndskunnskap om hvordan disse forløp. Det var tvert imot slik at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet nok skulle funnet en løsning på hvordan minstepensjonene skal forbedres, her var det ingen prinsipiell uenighet.

       Også Arbeiderpartiet vil gi mer til minstepensjonistene, men vi mener det er dårlig fordelingspolitikk å se totalt bort fra det faktum at det er svært store forskjeller mellom hvilke inntekter minstepensjonistene faktisk har i dag. Her mener vi Regjeringen burde tatt seg tid til å finne fram til en mer målrettet måte å hjelpe dem som virkelig har lite å leve av.

       Derimot var sentrumspartiene klar på at kontantstøtten måtte ligge fast. Jeg har forståelse for at finansminister Restad ikke hadde kontantstøtten som første valg. For her er det slik at Senterpartiet og Arbeiderpartiet for inntil få måneder siden var helt enige - enige om at kontantstøtten slik Kristelig Folkeparti vil ha den, er en urettferdig ordning. Senest 29. juli 1997 slo Senterpartiets talskvinne i barnesaker, tidligere stortingsrepresentant og nåværende statssekretær Rita Roaldsen, fast at bak kontantstøtten lå en usolidarisk tankegang, og at den representerte et tilbakeskritt for kvinners rett til yrkesdeltakelse. I sin kronikk i VG avsluttet hun slik:

       «Vårt velferdssamfunn bygger på offentlige tilbud innen skole, helse og sykehjem. Hvis Staten skulle begynne å betale dem som ikke benytter seg av offentlige tilbud, ville vi få en håpløs situasjon.»

       «La oss si at jeg klarer meg uten sykehjemsplass, skal jeg da ha betalt av det offentlige det en sykehjemsplass koster?»

       Jeg slutter meg helt til disse synspunkter fra Senterpartiets tidligere barnepolitiske talskvinne. Forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet er at vi har holdt fast ved vår prinsipielle holdning, mens Senterpartiet har gitt den på båten. Dette er dog først og fremst et problem for Senterpartiet.

       Arbeiderpartiet mener det er viktig med videre utbygging av tilbud til barnefamiliene. Gjennom forbedringer av ordningen med foreldrepermisjon og tidskontoordninger, samt videre utbygging av barnehager, kan småbarnsforeldre få mer tid sammen med barna, samtidig som de opprettholder en tilknytning til arbeidslivet.

       Det er verdt å merke seg at både når det gjelder den utforming Regjeringen velger for å gi mer til minstepensjonistene, og når det gjelder kontantstøtten, er det først i ettertid virkningene skal belyses. To store reformer som begge griper inn i dagens velferdsordninger, innføres uten at Regjeringen har funnet det nødvendig å drøfte nærmere hvilke utslag det vil gi. Men en ting vet vi sikkert - reformene vil kreve store uttellinger over statsbudsjettene i årene fremover.

       Det er grunn til å spørre seg hvordan Regjeringen tenker seg den videre finansiering når kontantstøtten er fullt utbygd. Den kan umulig la seg videreføre slik det har startet, i kombinasjon med Høyres og Fremskrittspartiets krav om og gjennomslag for betydelige skattelettelser. Vi vet med andre ord ikke hvem som skal betale for sentrumspartienes løfter og hjertesaker. Men det er grunn til å vente store omfordelinger og nedskjæringer når regningen skal gjøres opp i årene fremover. Vi ser allerede at Regjeringen sender ut slike signaler.

       Det er ingen stor politisk kunst å bruke mer penger, enten de deles ut i kontante ytelser eller i form av skattelette. Selv i rike Norge gir slikt politisk gevinst - i det minste på kort sikt.

       Vi opplever den sterkeste økonomiske vekst på mange tiår, og få i denne salen bestrider behovet for å holde igjen i den økonomiske politikken. Men kanskje ligger den politiske kunst denne høsten i at Regjeringen også har fått Høyre på glattisen når det gjelder å bruke mer. Høyre som var kritisk til Arbeiderpartiets budsjett fordi innstramningen ikke var sterk nok, inngår nå et budsjettforlik der innstramningen i budsjettet nærmest er fjernet, og der utgiftsveksten er det dobbelte av hva Arbeiderpartiet foreslo. Men for Høyre ble åpenbart symbolet i 1 milliard kr i ekstra skattelette mer tungtveiende enn helhet og ansvarlighet. Så gjenstår det å se hva det vil bringe av politisk gevinst for Høyre.

       Bondevik har vært dypt bekymret for den sterke økningen vi har i det private forbruk, men Regjeringen inngår et forlik som er en kraftig stimulans nettopp til privat forbruk. Dette ble i Dagens Næringsliv i går karakterisert som å helle bensin på bålet. Når forbruk, lønninger og priser går i været, vet vi hvem som rammes hardest - de som i utgangspunktet har minst å klare seg med.

       Når en uansvarlig løftepolitikk skal settes ut i livet, får vi slike resultater. Det kan ikke Arbeiderpartiet være med på.

       Situasjonen krever av oss at vi greier å sette betydelige deler av de ekstrainntektene som i dag pumpes opp fra norsk sokkel, til side for fremtidige generasjoner. Oljeressursene skal ikke bare brukes av dem som oppdaget dem. Våre barnebarn og deres barn skal også få glede av oljeinntektene, og vi må sette av midler til å møte fremtidige velferdskostnader. Hvis vi ikke gjør dette, må vi om noen år skjære kraftig ned på andre velferdstilbud. Da vil vi tape deler av det som vi i dag har vunnet. Jeg tviler på om det er noen som egentlig ønsker det.

       Men den sterke svekkelsen av statsbudsjettet til neste år som det borgerlige flertallet i Stortinget står bak, vil gjøre det vanskeligere å videreføre de siste årenes gode økonomiske utvikling.

       Alternativet til å dempe presset i økonomien gjennom statsbudsjettet er å bruke pengepolitikken. I dag ville det bety økt rente og høyere kronekurs. Dette vil ramme industrien og andre konkurranseutsatte bedrifter. Mange av disse bedriftene er avgjørende for bosettingen ikke minst i distriktene. Det er særlig de små og mellomstore bedriftene som er sårbare for svingninger i kronekursen. En sterkere krone vil føre til redusert eksport og økt import. Vi ville bli mer oljeavhengig. Også dette er en utvikling stikk i strid med hva regjeringen Bondevik sier den vil.

       Virkningen av sentrumspartienes budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet skaper etter Arbeiderpartiets mening usikkerhet ved om vi vil klare å holde stabil kronekurs slik som flertallet ønsker. Dyre løfter kan sette stabiliteten i norsk økonomi i fare. Da må vi kanskje begynne forfra igjen, slik vi måtte på slutten av 1980-tallet.

       Det er noen lyspunkter i Regjeringens skatteopplegg som fortjener å bli nevnt. Jeg er tilfreds med at sentrumspartiene har falt ned på Arbeiderpartiets forslag når det gjelder å justere innslagspunktet for toppskatten. Nå vil 60.000 færre lønnstakere med middels inntekter betale toppskatt til neste år.

       Jeg er også tilfreds med at sentrumspartiene følger Arbeiderpartiet et godt stykke på vei i å legge om formuesskatten. Denne har i lang tid vært innrettet på en måte som har straffet folk som har spart i bank, og tatt meget pent på de rike som har sine formuer plassert i aksjer.

       Men to viktige forskjeller gjenstår nå mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i formuesskatten, og i begge tilfeller har sentrum valgt feil side i fordelingspolitikken. For det første innebærer regjeringen Bondeviks opplegg, som støttes av Høyre og Fremskrittspartiet, høyere formuesskatt for banksparere enn Arbeiderpartiets forslag. Dette vil særlig ramme pensjonister som i all hovedsak putter sine sparepenger i banken. For det andre foreslår Arbeiderpartiet å fjerne de såkalte aksjerabattene på alle typer aksjer. Sentrumspartiene derimot, i samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre, ønsker forsatt å begunstige dem som plasserer formuen i denne type aksjer, og foreslår en aksjerabatt på 35 %

       Med forliket mellom Bondevik og høyrepartiene skal fortsatt de rike som har formuen i aksjer, begunstiges, mens pensjonister og lønnstakere som sparer i bank, skal skattlegges fullt ut. I forhold til Arbeiderpartiets opplegg gir Bondevik, i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, en skattelette på 220 mill. kr til aksjeeiere på denne måten.

       Arbeiderpartiet har også foreslått å oppheve AMS-ordningen. Ikke noe tyder på at AMS bidrar til å øke den samlede sparingen. Penger flyttes isteden fra en høyrentekonto til en AMS-konto for å oppnå skattefordelen ved denne form for sparing. Den eneste sikre effekten av AMS er at skatteletten gir økt privat konsum.

       La meg få avslutte med noen oppsummerende betraktninger.

       Jeg har i dette innlegget prøvd å få fram hvordan regjeringen Bondevik i sitt samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet legger hovedkursen i norsk politikk atskillige hakk over i retning høyre. Vi har nå i realiteten en regjering som gjennomfører en borgerlig politikk støttet av et borgerlig flertall på Stortinget. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har gjort seg avhengig av Fremskrittspartiets støtte.

       La meg også få skyte inn at jeg i dag med undring har hørt på at statsministeren har forsøkt å bebreide Arbeiderpartiet for den retning budsjettet tar. Det er da en særegenhet at Regjeringen kommer til Stortinget og har som første mål å få gjennomført sine hjertesaker, og så beklager seg over hva det koster, og til overmål forsøker å ansvarliggjøre det partiet som verken har bidratt til å dra opp utgiftene eller å dele ut skattelette. Nei, Regjeringen må ta ansvar for det den faktisk gjør - ikke for hva den hadde tenkt eller hadde ønsket seg.

       Dette opplegget harmoniserer egentlig veldig dårlig med det som tidligere var statsministerens egen analyse på Kristelig Folkepartis landsmøte denne våren. Der uttalte Bondevik at det ville være umulig for Kristelig Folkeparti å gjøre seg avhengig av Fremskrittspartiet, at da svikter de sitt ansvar i arbeidet for de svakstilte, i u-hjelpen, i alkoholpolitikken og i kampen for en bedre økonomisk utjamning.

       Likeledes må statsråd og senterpartileder Anne Enger Lahnstein ha møtt seg selv i døra de siste ukene. I valgkampen skrev hun et innlegg kalt «Oppgjør med Fremskrittspartiet», der hun slo fast at

«Senterpartiet i mange år har sett på Fremskrittspartiets politikk som den største trusselen mot våre verdier og mål».

       I sin landsmøtetale i mars kalte hun det å kjempe for mindre forskjeller «et spørsmål om moral».

       Da må jeg spørre: Hva er tilbake av regjeringen Bondeviks fordelingspolitiske opplegg? Hva er tilbake av kampen for mindre forskjeller? Svaret har vi fått i budsjettforliket med Fremskrittspartiet og Høyre. Helheten er ofret for hjertesakene. Fordelingspolitikken og kampen for mindre forskjeller er ofret for skattelette til dem som har mest fra før. Moralen overlater jeg til andre å lete etter!

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Dersom eg høyrde rett, kom representanten Solberg i skade for å gje litt gale opplysningar i starten av sitt innlegg når ho sa at både stipenddelen og bistanden var lågare. Det er jo ikkje rett. Stipenddelen blir på 30 %

       Men så var representanten Solberg mykje oppteken av fordelingspolitikken og vridinga i det politiske landskap som ein synest å sjå i dette. Då er mine spørsmål følgjande: Er det dårleg fordelingspolitikk å gje minstepensjonistane betre kår? Er det ei høgredreiing å betra situasjonen for småbarnsforeldra? Er det ei høgredreiing i norsk politikk å styrkja miljøinnsatsen eller for den sakas skuld kommunesektoren? Er det ei høgredreiing å tilbakevisa dei næringsfiendtlege tiltaka frå Arbeidarpartiet? Har ikkje Arbeidarpartiet som målsetjing å gje næringslivet vilkår som gjer at det vert fleire arbeidsplassar?

Hill-Marta Solberg (A) : Kanskje vi først kan få en liten oppklaring av om det er jeg som har uttrykt meg feil, eller om det er representanten Lie som har hørt feil. Stipendandelen ble overhodet ikke nevnt i mitt innlegg, så det er nok slik at representanten Lie har kommet til å høre litt galt!

       Vi hadde en debatt i Stortinget sist fredag om skatteopplegget. Også i den debatten, på samme måte som i dag, ønsket sentrumspartiene å få fram at hele deres fordelingspolitiske profil ivaretas ikke minst gjennom det de gjør for minstepensjonistene. Jeg satt igjen med den fornemmelsen at det kan summeres opp slik, det sentrumspartiene sier: Svaret er 1.000 kr til minstepensjonistene, hva var spørsmålet? Det vil da ikke kunne være slik at uansett hvordan helheten i budsjettet har blitt, så skal man forsvare det med at man gir 1.000 kr til minstepensjonistene. Vi har fra Arbeiderpartiets side vært veldig tydelig på at det er viktig å hjelpe de minstepensjonistene som har lite å leve av. Men vi mener, som jeg sa i mitt innlegg, at det ikke er god fordelingspolitikk å se helt bort fra hvilke inntektsforhold de faktisk har i sin husholdning.

       Når det gjelder vilkårene for næringslivet i dag, har næringslivet aldri hatt bedre rammevilkår enn det har i dag. Det er selvfølgelig et resultat av en økonomisk politikk som har gitt oss lave priser, lave renter og dermed lave kostnader for vårt næringsliv. Nå står regjeringen Bondevik i fare for å gjøre den fundamentale tabben at den bidrar til at pris- og lønnsveksten skrus opp, og at den dermed rammer nettopp næringslivet mye, mye hardere og på en helt annen og fundamental måte enn det skatteopplegget fra Arbeiderpartiet ville gjøre.

Per-Kristian Foss (H) : Det får være grenser for vrengebilde av et budsjett å snakke om at Bondevik-regjeringen med det justerte opplegget, som ventelig vedtas i Stortinget, gjennomfører betydelige skattelettelser i forhold til de rike og næringslivet. Det er å sette det fullstendig på hodet. Først foreslår man en kraftig skatteskjerpelse, så reduserer man den bitte lite grann, og så sier man at det er en lettelse. Jeg tror man skal tenke seg litt om, for det må være en sammenheng mellom politisk retorikk og virkelighet for folk flest. Folk flest og bedriftene opplever det som en skatteskjerpelse, dessverre - ikke som en skattelettelse.

       Så må Arbeiderpartiet snart ta et oppgjør med sin egen fortid. Arbeiderpartiet har forsvart nåværende formueskatt og såkalte skatterabatter i forhold til bedriftene i mange år. Det var en del av skatteforliket i 1991. I kjølvannet av det ble det vedtatt med Arbeiderpartiets stemmer, fordi vi har erkjent at små og mellomstore bedrifter, særlig de familieeide, ikke kan leve med 100 % verdsetting som grunnlag for formueskatt. Det vil jo føre til det motsatte av det Arbeiderpartiet gang på gang har kritisert, nemlig at utbyttet er for stort - det tas ut for store utbytter. En slik skatteskjerpelse vil føre til at det må tas ut enda større utbytter. Jeg synes derfor Arbeiderpartiet bør justere seg til virkeligheten i sin skatteargumentasjon, og særlig gjelder det overfor bedriftene. Det de nå angriper i sin nyvunne politiske retorikk, er saker som Arbeiderpartiet har forsvart gjennom de fleste år på 1990-tallet.

       Så til dette om hvem som har samarbeidet med hvem: Bondevik har nok noe rett i at Arbeiderpartiet har en vesentlig skyld i at det ble et forlik eller en enighet om subsidiær stemmegivning mellom Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum. Jeg kan vel si at det var ikke med lyst, heller ikke med begjær at disse partiene kom til høyresiden. Skatteskjerpelsene som lå i Bondeviks budsjett, var heller ikke akkurat noen invitt til samarbeid med Høyre. Men fordi man ble totalt avvist i Arbeiderpartiet, kom man til høyresiden.

Hill-Marta Solberg (A) : La meg først si når det gjelder næringsbeskatningen, at ikke minst de partiene som nå ønsker å gi skattelette i den retning, ofte kommer i skade for å fremstille det slik at vi i Norge har et skattenivå i forhold til vårt næringsliv som er i ferd med å frata det sine konkurransemuligheter. Det er helt feil. Det er faktisk slik at det nivået som vi har i Norge på beskatning av næringslivet, ikke på noen måte er hardere enn det som deres handelspartnere har. Med andre ord: Det er ikke slik at skattenivået i Norge i forhold til næringslivet er et hinder for våre bedrifter til å konkurrere ute. Arbeiderpartiets opplegg for beskatning av næringslivet er derfor på ingen måte noen trussel mot deres konkurransekraft.

       Jeg skjønner jo at representanten Foss på vegne av Høyre har et stort behov for å få fram hvorfor Høyre fant det nødvendig å være med på dette skatteforliket. Det er naturligvis fordi det eneste som var mulig for Høyre å få til her, var en skattereduksjon - Fremskrittspartiet fikk ca 2,5 milliarder kr og Høyre fikk dradd til med 1 milliard til. Det er riktig som Foss sier - og det var også med i mitt innlegg - at skatteletten totalt sett er ca 1 milliard kr i forhold til Arbeiderpartiets opplegg. Jeg har på ingen måte vist til hva som i utgangspunktet var Bondeviks skatteforslag, men hva som var regjeringen Jaglands skatteforslag.

       Det er mulig at det verken var med lyst eller begjær man forhandlet mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Men for oss som beskuet det hele, så det ut som om det var med betydelig temperament, i hvert fall i den perioden Høyre stod på gangen og sentrumspartiene fant det betimelig først å få en avtale med Fremskrittspartiet.

Jørgen Holte (Sp) : Gjennom heile budsjettinnstillinga gir Arbeidarpartiet tilsvar til sentrumspartia og sentrumsregjeringa om at det stort sett står for det mest uansvarlege Arbeidarpartiet nokon gang har opplevd.

       Innlegget til representanten Hill-Marta Solberg var gjenkjenneleg i så måte. Inntrykket gav få lyspunkt om at Arbeidarpartiet ser særleg lyst på det justerte sentrumsopplegget, som har fått subsidiær støtte frå Framstegspartiet og Høgre, og legg dessverre igjen eit inntrykk av ein framtidspessimisme som kler eit sosialdemokrati dårleg. Budsjettsystemet her på Stortinget vil like fullt ende opp med at Arbeidarpartiet må halde seg til dei rammene som blir vedtatt, og vil sikkert bruke kvar einaste krone som er kritisert foreslått brukt.

       All denne kritikken frå Arbeidarpartiet om ansvarsløyse blir både komisk og retorisk, spesielt når ein på fagleg hald oppfattar det justerte sentrumsalternativet for finjustert ansvarlegheit.

       Arbeidarpartiet synleggjer til tider eit ekko frå ei tid tidlegare på 1990-tallet, der Arbeidarpartiet og partileiar Jagland uttalte at noko gale ville skje med Noreg om folk ikkje gjorde som Arbeidarpartiet ville. I nyare tid vil alle huske det retoriske desimalkravet til folk om 36,9 %. Eg føler at retorikken i Arbeidarpartiet har tatt overhand, og dei politiske løysingane kjem i etterhand, ja, dei er nærmast fråverande. Mitt spørsmål blir: Er dette den nye opposisjonslina, eller kan ein forvente eit meir løysingsorientert arbeidarparti når retorikken si tid er omme?

Hill-Marta Solberg (A) : Representanten Holte ønsket å gjøre et vesen og et nummer av at Arbeiderpartiet har funnet fram en retorikk. Det er vel ganske åpenbart for alle hvem som har behov for å legge bort sin retorikk. Og hvis de ikke har gjort det i løpet av de siste ukene, tror jeg de selv vil støte på ganske store problemer i tiden framover. Da tenker jeg selvfølgelig på de partiene som har brukt de månedene vi har bak oss, til å love mer til alt og alle - som selvfølgelig også har fått til noe i dette budsjettet, men der utrolig mye gjenstår. Problemet er bare at det som sentrumsregjeringen har fått til, drar på seg så store kostnader at de andre løftene helst ikke bør nevnes mer.

       Arbeiderpartiet har sagt - og det gjentar jeg gjerne i dag - at vi skal være et konstruktivt parti i Stortinget. Vi skal bidra konstruktivt i arbeidet både i budsjettsammenheng og i andre saker, men da legger vi til grunn at det må foregå innenfor en ansvarlig helhet, der man ivaretar en god fordelingspolitikk.

       På begge disse to områdene har dessverre sentrumsregjeringen skuffet.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg er enig i mange av Hill-Marta Solbergs beskrivelser av sentrumsregjeringens politikk, kanskje særlig den som dreier seg om fordelingspolitikken. Jeg er enig i beskrivelsen av det de la fram, men også av forliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum. Situasjonen er at Høyre og Fremskrittspartiet har større innflytelse over den politikken som blir ført, enn det de trengte å ha. Hovedansvaret for det ligger på sentrum, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at Arbeiderpartiet også har noe av det ansvaret.

       Vi er kommet i en paradoksal situasjon. I replikkordskiftet med Per-Kristian Foss syntes jeg Hill-Marta Solberg hørtes ut som meg selv i mange år i mange replikkordskifter om den norske skattepolitikken. Vi har altså kommet i den situasjonen at Arbeiderpartiet i opposisjon har tatt et skritt til venstre på en del områder og kommet SV i møte, særlig når det gjelder skattepolitikken, men at de har stilt seg sånn i Stortinget at resultatet av den politikken som blir gjennomført, og det som folk flest vil merke, er mer høyrepolitikk og større innflytelse fra Høyre og Fremskrittspartiet.

       Nå har jeg prøvd å bryte isen litt på denne prinsippdebatten om kontantstøtte, for det er blitt sagt før her i dag både fra Arbeiderpartiet og fra sentrum at det er et prinsipp å innføre en kontantstøtte, og prinsippet er Kristelig Folkepartis form for kontantstøtte. Hvis Arbeiderpartiet og SV på en måte ikke kommer inn i den diskusjonen, blir det gjennomført en form for kontantstøtte som særlig truer barnehagene for de yngste barna. Derfor vil jeg gi følgende utfordring til Arbeiderpartiet: Er det ikke sånn at både Arbeiderpartiet og SV har et ansvar for å påvirke den politikken som faktisk blir gjennomført? Er det ikke sånn at hvis man legger prinsippene noe til side, går det an å påvirke en politikk slik at situasjonen for småbarnsfamiliene blir bedre enn alternativet? Hvis noen er såret over karakteristikker som jeg har brukt i debatten, ber jeg gjerne om unnskyldning for det, for det var faktisk ikke meningen å såre noen, men å få debatten over i et spor som var konstruktivt.

Siv Jensen (Frp) : Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag til fastsettelse av rammer for bevilgninger over statsbudsjettet for 1998.

       Fremskrittspartiet har en grunnleggende tro på og respekt for enkeltmenneskets egenart og retten til å bestemme over eget liv. Det er i dag en sterk ubalanse mellom offentlig og privat sektor i Norge. Fremskrittspartiet vil derfor arbeide for å redusere statens innflytelse over enkeltindividet og arbeide for å konsentrere statens virksomhet rundt dens kjerneoppgaver. Fremskrittspartiet tror faktisk at folk flest er i stand til å treffe gode beslutninger på egne vegne, og at de derfor ikke trenger politikere til å bestemme for seg. Offentlige kjerneoppgaver bør etter vår mening særlig være helsevesen, eldreomsorg, utdanning, forsvar, politi og rettsvesen. Med en slik avgrensning kan altså staten slutte å blande seg inn i kulturlivet, TV-produksjon, gruvedrift, bankvirksomhet, vaskerivirksomhet, veibygging - ja listen er uendelig lang. I tillegg til at statens aktivitet og omfang bør reduseres, er det et stort behov for nøytralitet i skatte- og avgiftssystemet og i bruken av tvangsinnkrevende midler. En reduksjon i skattenivået vil bidra til økt verdiskaping, større valgfrihet for familien og økt velferd i det norske samfunn.

       Fremskrittspartiet er skeptisk til en for sterk bruk av statsbudsjettet for å jevne ut de økonomiske konjunkturer. Et generelt problem med finanspolitisk motkonjunkturpolitikk er at det etter flere år med ekspansive budsjetter kan være vanskelig å redusere de offentlige utgiftene når økonomien går over i en vekstfase. Den endelige effekt blir dermed kun å øke de offentlige budsjettene.

       Fremskrittspartiet mener at Regjeringen ikke i sterk nok grad reduserer de offentlige utgiftene og vil derfor vektlegge at offentlig sektor i tiden fremover må konsentrere seg om færre oppgaver. En styrking av kjerneoppgavene og en svekkelse av de områder der private kan gjøre det billigere og bedre, vil overføre innsatsen fra offentlig til privat sektor og være langt mer verdiskapende for Norge. Bedriftenes og enkeltmenneskenes økonomiske situasjon kan styrkes ved skatte- og avgiftslettelser, og statlig eierskap bør avvikles ved privatisering, konkurranseutsetting og en kraftig slanking av offentlig byråkrati.

       Fremskrittspartiet er selvfølgelig helt enig i at det er nødvendig med en fornuftig finanspolitikk. Og det er selvfølgelig helt nødvendig å ta i bruk en rekke virkemidler for å motvirke lønns- og prisvekst, særlig så lenge vi ikke legger om pengepolitikken. Et særdeles viktig virkemiddel i så henseende er nettopp skatte- og avgiftslettelser, som i seg selv er inflasjonsdempende fordi de øker folks reallønn og dermed demper behovet for nominell lønnsvekst. Hvorfor skal det norske folk betale skatt og avgift på hver eneste ting de foretar seg? Hvorfor skal bensinprisen i et oljeproduserende land som Norge være blant de høyeste i Europa? Fremskrittspartiet skjønner det rett og slett ikke og har derfor foreslått å redusere bensinavgiften med 2 kr pr. liter. Fremskrittspartiet har foreslått å redusere bilavgiftene, herunder årsavgiften, med 200 mill. kr, engangsavgiften med 1,5 milliard, dieselavgiften med 900 mill., vi vil redusere alkoholavgiftene med 1 milliard, tobakksavgiftene med en halv milliard, vi vil redusere dokumentavgiften, investeringsavgiften og arbeidsgiveravgiften - ja i det hele tatt vil vi gi avgiftslettelser på 13,5 mill. kr.

       På skattesiden foreslår vi en generell skattelette med likt kronebeløp til alle arbeidstakere på 3.000 kr i klasse 1 og 6.000 i klasse 2. Vi foreslår å innføre ektefelledelt beskatning og øke fradraget for legitimert pass av barn. Vi vil ikke redusere særfradraget for eldre, som både Jagland-regjeringen og Bondevik-regjeringen har foreslått, vi vil redusere og på sikt avvikle formuesskatten, som er en urettferdig dobbeltbeskatning når det gjelder allerede beskattet lønnsinntekt. Vi vil redusere boligskatten og arveavgiften, og vi vil øke mulighetene for aksjesparing med skattefradrag - AMS.

       I sum har altså Fremskrittspartiet funnet rom for å gi over 28 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser.

       I vårt budsjettopplegg vil private investeringer og forbruk øke på bekostning av offentlig sektor, og således ikke komme på toppen av en stor offentlig sektor. Og de som måtte hevde at Fremskrittspartiet blåser opp nasjonaløkonomien uforsvarlig, bør gå hjem og lese lekser. Budsjettbalansen er ikke en hellig ku og bør heller ikke være det.

       Fremskrittspartiets budsjett har også en klar næringsprofil, idet reduksjoner i en rekke skatter og avgifter inngår. Dessuten lettes skatte- og avgiftstrykket for næringsdrivende som rammes av delingsmodellen. Vi forutsetter en klarere prioritering av oppgaver staten bør beskjeftige seg med. Norsk økonomi er god, men det er altså ikke takket være vår avgåtte arbeiderpartiregjering, det er takket være norske skattebetalere og norsk næringsliv, det er de som har sørget for denne høykonjunkturen. Og jeg tror de aller fleste forventer seg noe mer tilbake enn økning i skatter og avgifter og symbolske påplussinger til kreti og pleti, som på ingen måte vil løse de hovedutfordringene vi står overfor. Det er på tide med et krafttak i helsevesenet, i eldreomsorgen og i justissektoren, og vi har derfor økt disse bevilgningene radikalt. Jeg merker meg i den forbindelse at Arbeiderpartiet i sine budsjettmerknader gir uttrykk for at kampen for et tryggere samfunn og mot kriminalitet er et viktig innsatsområde som må videreføres. Igjen ser vi mange ord og ingen handling fra Arbeiderpartiet. Det er faktisk ikke slik at bare man snakker nok om et problem, så blir det borte av seg selv. Arbeiderpartiet skriver at risikoen for å bli tatt for lovbrudd må økes, og straffen må stå i forhold til lovbruddet. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Det er ikke vanskelig å være enig i dette, men det går i stå for Arbeiderpartiet når de ikke skjønner at dette koster penger. Og de pengene kan de altså ikke avsette på grunn av sin hellige budsjettbalanse, og fordi Arbeiderpartiet må bruke masse skattepenger på tiltak som egentlig ikke er topprioritet for noen. Jeg viser til vårt budsjettopplegg som er et «supermarked» av ansvarlige nedskjæringsforslag innenfor f.eks statlig byråkrati, kutt i overføring til diktaturer, kutt i u-hjelpsmidler og kutt i norsk matproduksjon. Det er også paradoksalt at i en tid hvor det faktisk er mangel på arbeidskraft i en rekke sektorer, skal det offentlige drive å overføre milliarder av kroner gjennom SND. Her har vi også kuttet.

       På denne måten er det fullt ut mulig å prioritere de oppgaver dette landet er sulteforet på. Toppen av kransekaken fant jeg i følgende merknad fra Arbeiderpartiet:

«Disse medlemmer peker på at en sterk og effektiv offentlig sektor er et nødvendig fundament for å kunne videreutvikle velferdssamfunnet og sikre sysselsettingen i hele landet.»

       Er det dette Arbeiderpartiet mener når de snakker så varmt om behovet for å styrke Fastlands-Norge? For Fremskrittspartiet er det faktisk viktigere å styrke mulighetene for reell verdiskaping i Norge. Den skjer ikke i offentlig sektor. Dagens offentlige sektor blir holdt i live gjennom stadig sterkere og mer urettferdige skatte- og avgiftssystemer, og dette i en situasjon hvor det altså er mangel på arbeidskraft i en rekke sektorer. Fremskrittspartiet hevder ikke at offentlige byråkrater er udugelige, tvert imot kunne vi tenke oss at denne verdifulle arbeidskraften ble overført til verdiskapende sektorer og til områder hvor det er skrikende behov for arbeidskraft.

       Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet mener at en økning i minstepensjonen, innføring av kontantstøtte og økt stipendandel for studentene vil føre til økt privat forbruk. Samtidig uttrykker det samme partiet en rørende verbal omtanke for svakere stilte og en bekymring over at forskjellene i Norge øker.

       I valgkampen hørte vi fra de samme representantene hvor viktig det var å sikre studentene en bedre hverdag, og ikke minst klarte vi ikke å unngå de store bannerne på Youngstorvet med slagordet: Helse og eldre først. Nå har vi fått nok et bevis på at valgkampløfter slutter å gjelde bare valget er over. Arbeiderpartiet er så ensidig opptatt av å forsvare fastkurspolitikk, solidaritetsalternativet og egen argumentasjon i forhold til den hellige budsjettbalansen at de ikke evner å prioritere selv de områdene de i ord mener er de viktigste.

       Fremskrittspartiet har tenkt å følge opp de løftene vi gav i valgkampen, og derfor er det helt avgjørende for oss at minstepensjonistene nå får de 1.000 kronene ekstra i måneden.

       Det er stor forskjell mellom Fremskrittspartiets alternative budsjett og det statsbudsjettet som nå blir vedtatt med vår subsidiære tilslutning. Fremskrittspartiet beklager at det ikke er mulig å få flertall for større skatte- og avgiftslettelser, og at stortingsflertallet ikke viser større evne til klart å prioritere de områder hvor det offentlige virkelig har et ansvar. Men Fremskrittspartiet er også opptatt av å bidra til at landet får et ansvarlig budsjett. Budsjettforliket er altså langt fra perfekt sett med Fremskrittspartiets øyne, men det er noen skritt i riktig retning. Alternativet hadde vært enda høyere skatter og avgifter, og vi hadde heller ikke fått på plass minstepensjonen. Den tusenlappen er ikke akkurat noe som folk blir rike av. Vi hadde heller ikke fått kontantstøtteordningen, som tross alt vil øke familienes valgfrihet betydelig.

       Fremskrittspartiet satte også som krav i budsjettforhandlingene at skatterefusjonsordningen for norske sjøfolk skulle videreføres. Det har vi greidd, og det er vi glad for. Bilavgiftene går ned, og særlig for større biler, som igjen er et viktig bidrag overfor barnefamiliene. Vi har altså ikke løpt fra våre mål om nedsettelse av skatter og avgifter, men vi har forsøkt å gjøre det beste ut av en situasjon som ellers ville blitt til det verre for folk flest. Nå skal det også sies at det ikke akkurat kryr av partier på Stortinget som faktisk er enig i at skatte- og avgiftsnivået er for høyt. En reduksjon krever flertall, og det har ikke Fremskrittspartiet alene. Men Fremskrittspartiet har vist at vi tar ansvar, og vi er beredt til å ta mer ansvar. Vi har påvirket Bondevik-regjeringen i en slik retning at det er mulig for oss å gi vår subsidiære tilslutning til budsjettrammene, og vi har bidratt til at landet ikke får en ny regjeringskrise.

       Vektleggingen av fastkurspolitikken har ført til at Norges Bank ved flere anledninger har måttet justere renten ned for å holde en stabil kronekurs. Nedjustering av rentenivået er selvsagt et uegnet virkemiddel for å hindre overoppheting av økonomien. Det lave rentenivået har ført til økt lånefinansiert etterspørsel. Fastholdelse av fastkurspolitikken vil kunne føre til ytterligere rentenedsettelser, som etter hvert vil kunne føre til at myndighetene mister kontrollen med den innenlandske penge- og kredittilførselen. Fastkurspolitikken kan kjøre Norge inn i en situasjon hvor pengepolitikken blir ustabil, og hvor økt inflasjon kan bli resultatet. Ingen land har over tid kunnet føre en vellykket fastkurspolitikk. Flere og flere vestlige industrialiserte land lar nå de penge- og kredittpolitiske virkemidlene være rettet inn mot prisstabilitet som mål, og det lykkes de med.

       I brev av 3. november 1997 skrev Norges Bank til Finansdepartementet følgende:

«... det pengepolitiske styringssystemet er under press. Norges Bank tilrår at retningslinjene for pengepolitikken justeres slik at det blir større fleksibilitet i utøvelsen av pengepolitikken. En slik omlegging av pengepolitikken til et mål rettet direkte inn mot en stabil økonomisk utvikling, forankret i mål om lav og stabil prisstigning, et såkalt inflasjonsmål, er et alternativ i dagens situasjon. Med et inflasjonsmål vil det være lettere å bruke pengepolitikken til å motvirke sjokk som norsk økonomi er utsatt for gjennom ulike konjunkturfaser. I et slikt system vil valutakursen skifte status fra å være det operative mål til å være en viktig indikator for pengepolitikken. Lav og stabil prisstigning er en forutsetning for å oppnå de overordnede målene i den økonomiske politikken. En overgang til inflasjonsmål for pengepolitikken vil derfor kunne være hensiktsmessig i en situasjon der forventninger og realappresiering ellers ville slå ut i økt prisstigning og en generelt ustabil økonomisk utvikling.»

       Dette er sterke ord fra sentralbanken, og det overrasker meg at verken finansministeren eller de øvrige partier representert i denne sal, vier dette større interesse.

       Det er også viktig å påpeke at privat kapitaloppbygging i Norge i de siste ti årene har falt gjennomsnittlig 0,4 % hvert år. Nivået for private investeringer var ved utgangen av 1996 ca 4 % lavere enn i 1987. Norge ligger på jumboplass sammenlignet med øvrige OECD-land. Veksten i norsk økonomi har i samme periode vært dominert av offentlig forbruk. Mens private investeringer og privat innenlandsk etterspørsel altså oppnår bunnotering i forhold til OECD-landene, får norsk offentlig forbruk topplassering.

       Fastkurspolitikken gir finanspolitikken oppgaver i dag som finanspolitikken ikke kan løse. Så har vi statsministerens advarsler i media om ikke å bruke for mye penger til jul. Det er verken finanspolitikk eller pengepolitikk, men det er et varsel om at Regjeringen ikke riktig tror på hva den selv holder på med.

       Og som Trygve Hegnar skriver i dagens utgave av Finansavisen:

«Alle de som er kommet i arbeid, må jo få lov til å bruke litt mer penger enn det de hadde uten arbeid. Uten at man kaller det kjøpefest, mener vi.»

       Jeg er helt enig med Trygve Hegnar i at det er helt OK at det private forbruket i Norge går noe opp. Det som er Regjeringens og denne salens ansvar, er å begrense den offentlige forbruksveksten. Der ligger vår hovedutfordring.

       Dag Terje Andersen (A) : Dette med å prioritere, som representanten Jensen var inne på, er jo nettopp det vi har gjort gjennom vårt budsjettforslag, der den satsingen på 30 milliarder kr over fire år for eldre som vi alle sammen var enige om før sommeren, faktisk er tatt inn og dekket innenfor ansvarlige rammer. Det er nettopp det som er å prioritere.

       Ellers registrerer jeg at sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har fått mye felles etter hvert. Det de kanskje først og fremst har felles, er at de prøver å innbille alle oss andre at de egentlig ikke har noe felles. Men de står nå faktisk sammen om et budsjettvedtak i Stortinget når denne debatten blir avsluttet, der de har flyttet på den fordelingspolitikken som Arbeiderpartiet la inn i sitt budsjett, der de i kompromisset er enige om at de som har små pensjoner, kanskje bør betale litt mer skatt, mens delingsmodellen gjør at de som har høye inntekter, får redusert sin skatt, der de er enige om at pendlerne bør betale mer skatt, mens de er enige om at rederne må ha skattelette i forhold til Jagland-regjeringens forslag. Og det er ikke riktig, som det ble sagt fra talerstolen i stad, at rederne ikke får skattelette. En reder vil etter en tiårsperiode kunne hente ut - med redusert skatt på 15 mill. kr - effekten av de skattelettene som rederiet har fått. Det er altså rederen som til slutt henter ut den gevinsten, men slik er fordelingspolitikken.

       Så er det en kuriositet at Fremskrittspartiet er med på å øke tobakksavgiften osv. mer enn det Jagland-regjeringen forslo - beklagelig nok også 20 % opp på snusen. Men det får vi vel skrive på kontoen for at en må bli enig når en er uenig.

       Men det er ett punkt som jeg vil spørre representanten Siv Jensen om, og det gjelder samferdsel. Her reiste Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre rundt i valgkampen og fortalte at de hadde enormt mye mer penger til samferdsel enn vi hadde, bl.a til E18 i Vestfold. Da må jeg spørre: Hvordan kan det ha seg at de partiene som nå har en budsjettavtale, ikke engang ble enige om det som de alle var enige om før valget? Det blir nemlig ikke noe mer penger til E18 i Vestfold.

Siv Jensen (Frp) : I motsetning til Arbeiderpartiet har Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett foreslått å øke bevilgningene til veisektoren med 1,5 milliarder kr, så hvis vi blir beskyldt for ikke å prioritere samferdselssektoren, må du gå hjem og lese lekser en gang til, representant Andersen.

       Det at vi har gått med på å øke tobakksavgiftene, er noe av det som gjør at vi holder oss litt for nesa når vi stemmer subsidiært for dette budsjettforliket. Men vi har altså klart å redusere alkoholavgiftene med 100 milliarder kr i forhold til det Jagland-regjeringen la på. Å begynne å snakke om delingsmodellen og beskatning av redere - det er jo ikke slik det er! Det vi har gjort, er å prøve å skjerme rederiene fra en forverring i beskatningen, og vi har forsøkt å skjerme næringslivet fra en forverring i beskatningen. Det er mulig at Arbeiderpartiet tror at dette landet kan leve og ånde uten næringsliv, men det tror altså ikke Fremskrittspartiet. Vi må styrke næringslivet, og den eneste måten å gjøre det på er å endre skatte- og avgiftsnivået i dette land.

       Det er svært tilfredsstillande å ha eit konstruktivt samarbeid om saker der ein er einig. Det forlanger folk av oss folkevalde - med rette, synest eg. Men det bør ikkje tildekkja det faktum at Framstegspartiet og sentrum sine vegar skilst på viktige felt, og eit slikt område er landbrukspolitikken eller kuttet i norsk matproduksjon, som Siv Jensen kalte det.

       Eg vil prøva å forenkla problemstillinga, for det enkle klarar ofte tanken. Spørsmålet til Siv Jensen er då: Når ho et eit egg til frukost eller kjøt til middag, som ho eventuelt føretrekkjer, er det vel viktig for henne at kjøtet ikkje inneheld ein liten dose kugalskap, og at egget ikkje har litt salmonella i seg? Korleis har Framstegspartiet og Siv Jensen tenkt at ein skal kunna sikra rein mat i norske kjøkken dersom vi legg ned heile landbruket, slik Framstegspartiet primært vil? Kuttar ein landbruksbudsjettet med nærare 7 milliardar kr, betyr det naturlegvis at matprodusentane i Noreg forsvinn. Siv Jensen er vel merksam på dei enorme problema som ein har i Europa med bakteriar, hormonar og tilsetjingsstoff i maten? Skal rein mat berre vera for dei aller rikaste i Framstegsparti-samfunnet?

Siv Jensen (Frp) : Nei, jeg har ikke veldig lyst til å få kugalskap - hvis representanten Apelthun Sæle var bekymret for det.

       Jeg vil minne om at representanten Johan J Jakobsen for en stund siden bekreftet i denne sal at man kunne opprettholde det samme produksjonsnivået i landbruket med 50.000 færre sysselsatte. Og i en situasjon hvor vi altså har behov for å frigjøre arbeidskraft, synes Fremskrittspartiet at det er en grei måte å gjøre det på.

       En annen ting som for Fremskrittspartiet er viktigere, er å få konkurranse i landbrukssektoren. Det må jo være slik at det viktigste for oss er å få rimeligere matvarer for sluttbruker, altså for forbruker som daglig går og kjøper eggene i butikken. Det er mye viktigere enn at vi skal opprettholde et kunstig nivå på sysselsettingen i landbrukssektoren.

Børge Brende (H) : Det å slippe frem damene har man iallfall lært i løpet av noen få uker her på Stortinget. Det er viktig!

       Representanten Jensen var inne på landbruket. Jeg kan ikke fri meg fra å sitere fra et intervju hun gav i Dagbladet i sommer, hvor hun sa:

«Åja, det blir ikke færre bønder med Frp's politikk.»

       Jeg merket meg nå at hun tok til orde for at det skulle bli 50.000 færre bønder, men det er åpenbart etter valget. På en slik måte har Siv Jensen i dag kommet med en ny målestokk for oppfyllelse av valgløfter. Representanten sa at Fremskrittspartiet har tenkt å følge opp de løftene de gav i valgkampen. Da lovte de skatte- og avgiftslettelser på 30 milliarder kr. Det har de også gjort i sitt alternative budsjett, men i det forlik som Fremskrittspartiet inngikk med sentrumspartiene, la man f.eks opp til en skatteskjerpelse i forhold til det Arbeiderpartiet foreslo for vanlige lønnsmottakere, på 1 milliard kr. Hvordan det harmonerer med den lovnaden, har jeg vanskeligheter med å se.

       Flere representanter i Fremskrittspartiet har reagert på dette. Fridtjof Frank Gundersen valgte å stemme imot, og representanten Sandberg uttalte til Adresseavisen:

«Indirekte er jeg enig med Per-Kristian Foss som sier at Fremskrittspartiet var villig til å gå inn for økte skatter gjennom den subsidiære stemmegivningen.»

       Jeg lurer på om representanten Jensen kan kommentere det. Det virker ganske tilforlatelig når representanten Jensen sier at vi skal gi 30 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser. Og så skal vi kutte 20 milliarder kr, men samtidig skal vi satse mer på eldre og syke. Jeg tror de fleste avslører at det ikke er mulig å gjøre begge deler på en gang, og det tror jeg vil bli avslørt i løpet av perioden.

Siv Jensen (Frp) : Jeg konstaterer at representanten Brende har fått en god oppdragelse i barndommen, og det er veldig hyggelig.

       Først og fremst til forliket mellom Fremskrittspartiet, Høyre og sentrum: Ja, det er helt riktig, men vi måtte la det være igjen noe til Høyre. Det var viktigere for Fremskrittspartiet at det ble flertall for et ansvarlig budsjett i denne sal enn at vi skulle komme til Stortinget og ikke ha et budsjett for landet. Jeg tør minne representanten Brende om at Fremskrittspartiet i sin forhandlingsrunde oppnådde lettelser på 2,3 milliarder kr, og at det er et ganske mye høyere tall enn det Høyre oppnådde, på 1 milliard kr.

Jørgen Holte (Sp) : Fyrst vil eg ha sagt at det skal tene til representanten Siv Jensen si ære at ho på vegner av Framstegspartiet har vist ei konstruktiv og pragmatisk holdning under sonderingane og budsjettforhandlingane om subsidiær støtte til eit justert sentrumsopplegg. Men det er grunn til å få sagt at det er stor - svært stor - avstand mellom Senterpartiet og Framstegspartiet sitt syn på saker og viktige samfunnsmål og på budsjettprioriteringar.

       Framstegspartiet og Senterpartiet har likevel det til felles at vi erkjenner at vi har hatt og kjem til å ha mindretalsregjeringar som må støtte seg til vekslande fleirtal her i Stortinget. At det i Stortinget er tre tyngdepunkt - sentrum er no lys levande, trass i at mange som sit i denne salen, før valet meinte at dette ikkje ville bli tilfellet, og er no i regjeringsposisjon - er ei felles røyndomsoppfatning.

       Framstegspartiet har lagt fram eit alternativt budsjett med 28 milliardar kr i skattelette og 20 milliardar kr i kutt. Framstegspartiet har tidlegare uttalt at vedtak som Stortinget gjer, må verke motiverande, for å sitere representanten Carl I Hagen. Om verknadene av tiltaka blir slik, står att å sjå.

       Vi i Senterpartiet er opptatt av distriktsutvikling, busettingsmønster og utvikling av næringsverksemd også i Distrikts-Noreg. Og mitt spørsmål til Siv Jensen blir: Kva for konsekvensar vil Framstegspartiet sitt budsjett ha for busettingsmønsteret, utbygging av samferdsel i distrikta og ulike næringar i Distrikts-Noreg?

Siv Jensen (Frp) : Med så mye ros som jeg fikk av representanten Holte, måtte jeg prøve å ta meg sammen for ikke å rødme der jeg satt.

       Representanten påpeker at det er stor avstand mellom Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Ja, det håper jeg virkelig at det er! I motsetning til Senterpartiet tror altså Fremskrittspartiet på Distrikts-Norge. Vi tror faktisk at det er mulig for folk i distriktene å skape arbeidsplasser, å utvide antall arbeidsplasser og å vokse. Men vi tror på den frie muligheten til å gjøre det, i motsetning til Senterpartiet, som til enhver tid må styre dette ved å blande seg bort i alt gjennom subsidier, støtteordninger og reguleringer.

Erik Dalheim (A) : Det undrer meg at et parti som snakker så mye om vanlige folk på fortauet utenfor Stortinget, kan stå for en politikk som er så stikk motsatt vanlige folks interesser. Fremskrittspartiets alternative budsjett har fortsatt, riktignok noe bortgjemt, overskriften reduksjon av skatter og avgifter og offentlig inngrep. Men skatte- og avgiftsreduksjoner omtales og ufarliggjøres nå som en slags omfordeling fra offentlig til privat sektor. Det må da være nødvendig å få presisert hvem i privat sektor som først og fremst vil få mer. Vil vanlige folk tjene på at progresjon i inntektsskatten fjernes? Vil vanlige folk tjene på at formuesskatten fjernes? Vil vanlige folk tjene på at eiendomsskatten fjernes? Bare disse postene vil svekke velferdsstaten med 20 milliarder kr, og det er i hvert fall ikke skattelette til vanlige folk, det er skattelette til de rike og de rikeste av de rike.

       I en slik sammenheng kan vi også registrere at Fremskrittspartiet har brukt kreftene sine i forhold til sentrumsregjeringen for å få på plass store avgiftslettelser bl.a på biler - ikke på vanlige, miljøvennlige biler, men på de store, de som koster fra en halv million og oppover. Det kan derfor være naturlig å spørre Siv Jensen også: Ser Fremskrittspartiet samarbeidet med Bondevik & Co som starten på ytterligere skattelette til de rike og gjennomføring av Fremskrittspartiets program?

Siv Jensen (Frp) : Representanten Dalheim tar feil når han hevder at Fremskrittspartiet ikke lenger er opptatt av vanlige folks interesser. Vi har i vårt alternative budsjett gitt skattelettelser for 9 milliarder kr på vanlige folks lønnsinntekter. Vi har altså ikke på dette tidspunkt funnet grunn til å røre toppskatten, for det er lønnsmottakerne med lave og midlere inntekter som faktisk straffes av dagens skatte- og avgiftsnivå. I tillegg har altså Fremskrittspartiet redusert bensinavgiften med 2 kr pr liter. Det er nettopp fordi vanlige folk kjører bil, og bensinen er ikke akkurat rimelig i dette landet.

       Representanten Dalheim var veldig opptatt av de vanlige, miljøvennlige bilene. Jeg lurer på om ikke representanten har vært litt for lenge på Stortinget og litt for lite ute i gatene. Du må gå ut og ta deg en titt på bilparken! Bilparken er i dag blant Europas dårligste. Det er ikke miljøvennlige biler i Norge. Og nettopp ved å redusere engangsavgiften, redusere bilavgiftene, får vanlige folk råd til å kjøpe seg rimeligere biler. Da gir vi også et viktig miljøbidrag til samfunnet.

Erik Dalheim (A)
(fra salen):

       President! En åpenbar misforståelse!

       Erik Dalheim (A) : Representanten Siv Jensen kan være sikker på at Erik Dalheim ofte er ute i gatene og snakker med folk, og jeg ser også på biler - som mange ofte gjør. Jeg kan gjøre representanten Siv Jensen kjent med at virkeligheten ikke er slik det kommer til uttrykk fra representanten, at vi har en dårlig bilpark. Det er ikke tilfellet. Det å sammenlikne vår bilpark og si at den kanskje er den dårligste bilparken i Europa, er ikke riktig. Slike biler blir avskiltet i dette landet.

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg skal ikke blande meg bort i hvem som ser på hvilke biler, men jeg kan understreke at representanten Dalheim har greie på det. Jeg ser også av og til på biler, men jeg har begrenset tro på fordelingseffekten av å sette ned avgiften med 1 mill. kr på Mercedes 600 - enten det er SL eller SEL. Jeg vet ikke forskjellen, men dyre er'em lell! Og noe særlig populært blant folk flest, som det heter, blir det vel knapt nok selv etter avgiftsreduksjonen, som jeg for øvrig tar imot med takk på vegne av dem som måtte ha råd. (Latter i salen.)

       Det er stor avstand mellom Høyres budsjettalternativ og det justerte sentrumsopplegget som ventelig blir vedtatt av Stortinget i morgen. Høyres alternativ ville gitt lavere utgiftsvekst, sterkere dosering av de sparestimulerende tiltakene og et langt mer moderat skatte- og avgiftsopplegg. Med vårt budsjett ville det vært lettere å leve av egen inntekt, og det ville også vært rom for økt offentlig innsats på en del viktige områder som f.eks samferdsel, utdanning, helse, justis og forskning. Men også Høyres alternativ inneholder den sterke satsingen på kontantstøtte til barnefamiliene, som er en del av de positive forslagene som kommer fra sentrumsregjeringen, og som det nå blir flertall for. Det skyldes ikke budsjettsamarbeidet i Stortinget, men det skyldes at Senterpartiet i regjering har godtatt en kontantstøtte de i opposisjon gikk imot. Høyres budsjettalternativ ville også fungert i den høykonjunkturen landet står midt oppe i. Med en underliggende utgiftsvekst lik null og vesentlig lavere skattebelastning for lønnstakerne ville også forholdene ligget vel til rette for et moderat lønnsoppgjør og fortsatt kontrollert prisstigningstakt.

       Forbruksveksten har vært mye i fokus, og særlig brakt i fokus av Regjeringen og statsministeren selv, ikke på basis av faktiske tall for forbruksutviklingen, men på basis av ferske tall for detaljhandelsutviklingen. Det er ikke et godt grunnlag. Jeg synes også at sentrumsregjeringen overfokuserer i sin analyse og sin vrede på veksten i privat forbruk. Det fremstår mer som en avledningsmanøver for å få oppmerksomheten vekk fra manglende evne til selv å kontrollere veksten i offentlig forbruk - ja, rett og slett å prioritere innenfor rammen av et statsbudsjett. Det er ikke noen imponerende øvelse

       den nye regjeringen har foretatt i sine første uker, når man er bekymret for overoppheting av økonomien, og så i eget budsjett bare makter å kutte utgiftene med litt over 1 promille. Deretter finansierer man så økte offentlige utgifter ved å skrive ut nye skatter og avgifter. Bondevik-regjeringens overfokusering på privat forbruk er uten grunnlag i de faktiske tall for utviklingen. Privat forbruk og investeringer i Norge har utviklet seg slik prognosene i statsbudsjettet forrige høst viste. Årsaken til at veksten i norsk økonomi er blitt vesentlig sterkere enn planlagt, er det offentlige konsumet. Selv bidro de nåværende regjeringspartiene i vesentlig grad til dette gjennom budsjettforliket med arbeiderpartiregjeringen i fjor høst. Det er også verdt å nevne at den private forbruksveksten holder seg til de opprinnelige prognosene, til tross for vesentlig oppjusterte tall på sysselsettingsveksten.

       For da å forlate dette makroøkonomiske bildet av tallstørrelser og heller hente bilder fra førjulstidens virkelighet i gatene - eller kanskje helst i supermarkedene: Det burde ikke overraske verken statsminister eller finansminister at julesalget i år når nye høyder; det gjør det alltid i oppgangstider. Det er lykkeligvis over 60.000 nordmenn som nå har jobb, men som i fjor stod arbeidsløse. Jeg ønsker dem lykke til med julehandelen!

       Til de mange som har hatt fast jobb lenge, og som begynner å kunne glede seg over redusert gjeld og romsligere økonomi, vil jeg si: Benytt de mange gode sparetilbudene med skattefordeler, ikke bare fordi det er god moral å legge litt penger til side, men fordi det også lønner seg for deg økonomisk! Det kommer dårligere tider etter dette. Men jeg holder med dem som klager på formuesskatten og peker på at regjeringspolitikerne her bedriver en form for dobbeltmoral. På den ene siden oppfordrer statsminister Bondevik deg til å spare penger i banken, men samtidig foreslår han så høy formuesskatt at du i realiteten ikke har noe økonomisk igjen for den type sparing. Det er bl.a en av grunnene til at Høyre mener formuesskatten må fjernes.

       Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at for mange pensjonister blir også nå banksparing vanskeligere på grunn av økningen i minstepensjonene. Dette er en sidevirkning som bl.a. Pensjonistforbundet har gjort oss oppmerksom på. Regjeringen har intet svar. Jeg utfordret finanskomiteens leder i et replikkordskifte tidligere i dag, uten å få svar. Realiteten er at det nå blir mindre rom for sparing også for minstepensjonister. De når raskere høy skatt på renteinntektene selv med små, beskjedne bankinnskudd. Det henger ikke i hop å gjøre dette med den ene hånden, og med den andre hånden oppfordre til økt sparing bl.a i forhold til våre pensjonister, som er en av våre viktigste grupper når det gjelder å spare, ikke minst i bank.

       Jagland-regjeringens budsjett, som vi opprinnelig baserte oss på, representerte et brudd etter Høyres syn med den brede enighet om langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for Fastlands-Norges næringsliv som ble lagt ved Stortingets behandling av skattereformen i 1991. De såkalte rabatter i grunnlaget for formuesskatten som ble vedtatt i kjølvannet av skattereformen, var det den gang bred enighet om, men i den nye arbeiderparti-retorikken fremstår dette som årsaker til alt vondt og skjevt i samfunnet. AMS-ordningen er blitt en suksess som spareform og som privat kapitalkilde. Uten entusiasme - det skal innrømmes - har Arbeiderpartiet levd med denne lille skattelettelsen på hele 1990-tallet, men nå i 1998-budsjettet ble det en kampsak å fjerne denne lille gleden for folk flest. Mens Stortingets flertall på ulike måter ønsket å begrense norske bedrifters utgifter til sykelønn, svarte mindretallsregjeringen Jagland med å gå motsatt vei: Over 1 milliarder kr i utgifter skulle veltes over på bedriftene. Det ble på den måten tydelig for Høyre at Arbeiderpartiet under Jagland og Arbeiderpartiet etter valget varslet en klar kursomlegging i retning av en mer aggressiv og negativ holdning til norsk verdiskaping, privateide bedrifter og norsk kapitaldannelse. For Høyre er et budsjettsamarbeid på slike premisser uaktuelt. Arbeiderpartiets stadig hardere motstand mot at alle barnefamilier får den samme økonomiske valgfrihet uavhengig av omsorgsform, altså en kontantstøtteordning, er også en hindring for praktisk budsjettsamarbeid med Høyre.

       I praksis har Arbeiderpartiet etter Jagland-regjeringens frivillige avgang gått inn i et like frivillig sølibat. Den politiske klostertilværelsen synes imidlertid mer tidsbestemt enn genuint verdimessig begrunnet. I tillegg kommer den holdning som alltid har preget Arbeiderpartiet, som har vært gjentatt i salen i dag og blir gjentatt i replikkordskiftet etter mitt innlegg - ventelig: Bare vår budsjettbalanse - altså Arbeiderpartiets - er på desimalen den eneste riktige. Riktignok har Arbeiderpartiet jevnlig hver høst i regjeringstiden gjennom budsjettforlik med sentrum justert også balansen. Men denne høsten var det tydelig at verken justering eller forlik var en del av arbeiderpartigruppens vokabular her i Stortinget.

       Når Høyre nå bidrar til å sikre flertall for et budsjett for 1998, så tar vi vår del av ansvaret for at landet trenger et budsjett, og at noen må bidra til det i den nye regjeringssituasjonen. Det justerte sentrumsopplegget er blitt mer ekspansivt enn Høyre hadde ønsket. Men i kombinasjon med økte sparestimulanser og lavere økninger i skatter og avgifter er det til å leve med. Den budsjettløsning Høyre medvirker til, har bare i svært begrenset grad bidratt til økt offentlig utgiftsvekst.

       Lettelsene i forhold til foreslåtte skatter og avgifter bidrar også positivt i økonomien: Prispresset blir dempet og det legger et bedre grunnlag for moderate lønnsoppgjør i 1998 - og det er viktig.

       Det hadde vært ønskelig at skatte- og avgiftslettelsene hadde vært dekket inn ved reduserte statsutgifter på mindre prioriterte områder. Bare delvis følges dette opp. Det burde være mulig å komme lenger på en utgiftsside på nær 450 milliarder kr. Bare en halv prosent i utgiftskutt gir eksempelvis over 2 milliarder kr i virkning. Men den politiske viljen til fornuftigere balanse har ikke vært til stede verken i sentrumspartiene eller i Fremskrittspartiet.

       Stilt overfor utgiftsalliansen Fremskrittspartiet - sentrum kunne Høyre bare delvis bidra til inndekning. Jeg registrerer med interesse at vern om statsbudsjettets utgiftsside i realiteten var den overordnede verdi både for regjeringspartiene og for Fremskrittspartiet.

       Historisk sett er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende når det gjelder sentrumspartiene. Fremskrittspartiets rolle derimot som utgiftsdrivende parti er av nyere dato. I realiteten går Fremskrittspartiet lenger enn selv sentrum, og uttaler at norsk økonomi uten problemer tåler både 8, 10 og 12 milliarder kr mer i offentlig forbruk i dagens høykonjunktur. En slik politikk ført i virkelighetens verden, ikke bare i retorikkens verden, ville med overveldende sannsynlighet ført til sammenbrudd i fastkurspolitikken. Men da har Fremskrittspartiets overbud også en pris - for folk flest og for norske bedrifter i Fastlands-Norge. Prisen er høyere rente og økt valutakurs. Da ville raskt gleden ved nye offentlige milliarder blitt borte i økte renteutgifter. Paradoksalt nok: En slik politikk ville også automatisk ført til press for ytterligere økte statsutgifter, bl.a for å kompensere for renteøkningen. Det er sannelig litt av et paradoks for et parti som ble dannet til bekjempelse av offentlige utgifter!

       Jeg skal ikke trette forsamlingen med detaljer fra noen dagers intense budsjettforhandlinger, men bare dette: Høyre var fornøyd med de lettelser i skatter og avgifter som ble et resultat av forhandlingene der bare sentrum og Fremskrittspartiet deltok. Alle lettelser samsvarte godt med de krav Høyre la frem på et tidlig tidspunkt i forhandlingene. At partiene ikke maktet å dekke lettelsene ved kutt, overrasket ikke.

       Det som derimot både skuffet og overrasket, var at Fremskrittspartiet anbefalte et budsjettopplegg som fortsatt inneholdt skatteskjerpelser for folk flest. Toppskatten rammet flere enn selv Jagland-regjeringens forslag, og bruttoskatteøkningen lå fortsatt igjen med 0,2 %. For Høyre var det avgjørende at denne skatteskjerpelsen ble fjernet. Jeg registrerer nå i ettertid at versjonen er forandret. Den gang het det at det var «en løgn» - jeg gjengir et sitat fra pressen, president - at det lå en skatteskjerpelse i det anbefalte opplegget fra Fremskrittspartiet. Nå heter det at dette var en bevisst gjerning, det var lagt der med et slags overlegg slik at Høyre også skulle ha noe å gjøre. Denne strategien er interessant. Men det interessante var om den strategien også hadde nådd Fremskrittspartiets egen gruppe - som åpenbart ikke forstod den, med fremtredende representanter som hr. Fridtjof Frank Gundersen i spissen. Å forandre forklaring i ettertid hører jo også til politikkens små teknikker, og noen er bedre i det enn andre.

       Den virkelige prøven for Bondevik-regjeringen blir budsjettopplegget for 1999 - altså neste høst. Med kontantstøtten og minstepensjonsøkningen legger Regjeringen seg på et betydelig høyere offentlig overføringsnivå enn hittidige budsjetter. Utover dette har regjeringspartiene samlet og hver for seg gitt milliardløfter på en rekke områder. Det er nok å nevne u-hjelp, kommuneoverføringer, distriktspolitikk og sosiale utjevningstiltak. Og listen kan forlenges utover dette. Dette henger rett og slett ikke sammen. Regjeringens største problem er å prioritere. Evnen til å si nei til offentlige utgifter er også en dyd.

       Høyres beskjed til sentrumsregjeringen med sikte på budsjettbehandlingen høsten 1998 er klar:

       Jeg tillater meg å ta opp de forslag der Høyre er forslagsstiller alene eller sammen med andre partier.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Grete Knudsen (A) : I en tidligere replikkveksling i dag med representanten Lie var Per-Kristian Foss inne på moral og hevdet at Kristelig Folkeparti hadde latt seg fange inn i et samboerforhold med Fremskrittspartiet. Men slik andre av oss ser det, er jo også Høyre med - i dette trekantforholdet.

       Høyre har vært stødig i den økonomiske politikken. Nå holder de stand bare i ord. Det synes som om Høyre nå ikke helt finner seg selv og vil nærmere Fremskrittspartiet samtidig som de også vil følge Bondevik med reformer som ingen aner konsekvensene av. Realiteten er at Høyre derved slipper bremsen, trår på gassen og forlater en ansvarlig linje. Slik løper egentlig Høyre etter Fremskrittspartiet og bidrar til at representanten Hagen fremstår som statsmannen. Hagen har nemlig hatt regien i forhold til Bondevik - Bondevik har jo nå opplevd, slik han hevder, å se en helt annen ansvarlig Hagen enn noen gang før - men han har også hatt regien i forhold til Høyre. Da er det kanskje betimelig å spørre om hvor Høyre befinner seg. Det er ikke nok at Per-Kristian Foss her på slutten av sitt innlegg rasler med sablene for 1999-budsjettet når vi har erfart at Høyre likevel følger med på ferden.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg registrerer i ettertid at Høyres økonomiske linje nå betegnes som «ansvarlig». Det tar jeg med meg. Det vil den fortsatt være enten det er et trekant- eller femkantsamarbeid.

       Så til Hagen og regien. Jeg vet ikke om det var noe gjennomgående trekk i mitt innlegg slik det faktisk ble holdt, men det var ikke akkurat studert på forhånd, at det var et slags forsøk på å gå nærmere Fremskrittspartiet. Jeg mener faktisk at jeg skisserte en del skillelinjer mellom Høyre og Fremskrittspartiet - ikke minst i den økonomiske politikken. Men problemet er at når sentrum nærmer seg Fremskrittspartiet i det syn at det i grunnen bare er å skrive ut nye sjekker til skattebetalerne eller å trekke på oljefondet, er det altså fire av fem samarbeidende partier som mener dette. Om den regien er Bondeviks eller Hagens, skal jeg overlate til historien å bedømme. Men vi advarer mot den form for budsjettmessig uansvarlighet, og vi har gitt vårt bidrag for å holde igjen.

       Men så må jeg også få minne om at Arbeiderpartiet også selv har vært en del av budsjettforliket, og her sammenlikner man altså med en budsjettbalanse man selv har lagt frem og ikke forhandlet med noen om. Da blir den ren og rank. Men Arbeiderpartiet har aldri fått sin balanse ren og rank gjennom i Stortinget. I fjor måtte man gi 5 milliarder kr. Det er mer enn volumet av det nåværende budsjettsamarbeidet, iallfall gjennom subsidiær stemmegivning. Og inndekningen Arbeiderpartiet hadde i fjor på 5 milliarder kr i økte offentlige overføringer, var langt fra reell. Der var det mange formuesengangsoppløsninger og mye av det som i politisk språkbruk - uten at det skal være personlig ment - er kalt «Harry-penger» av Arbeiderpartiet.

Per Erik Monsen (Frp) : Jeg skal først prøve å rette opp det jeg oppfatter som en åpenbar misforståelse.

       Når det gjelder Bondeviks forslag til budsjett, er det økt med 2,04 milliarder kr i forhold til Jaglands opplegg. Resultatet av den forståelsen som kom mellom Fremskrittspartiet og sentrumspartiene, reduserte samlet skatter og avgifter med 2,3 milliarder kr. Det vil da si at resultatet var bedre enn det Jagland hadde lagt fram, når vi ser skatter og avgifter under ett. At det lå igjen noen godbiter til Høyre, anså vi som helt nødvendig.

       Høyre legger i sitt alternative statsbudsjett vekt på generasjonsregnskapet, altså at oljepengene i noen grad blir overført til våre barn og barnebarn gjennom avsetning til et oljefond. Dette er det bred enighet om. Men Fremskrittspartiet mener at det ikke er den eneste veien vi bør gå. Investeringer i Fastlands-Norge, utbygging av skoler, sykehus, omsorgstilbud og ikke minst utbygging av en god infrastruktur er også ting som vil være med på å styrke balansen i generasjonsregnskapet. Er Høyre enig i at det ikke bare er kjøp av aksjer i utlandet som bør vektlegges i generasjonsregnskapet?

Per-Kristian Foss (H) : Den såkalt åpenbare misforståelsen er ingen misforståelse. Men jeg synes kanskje at dette burde vært tatt internt i Fremskrittspartiets gruppe fremfor å bry et helt folk med det, fordi misforståelsen jo åpenbart går langt inn i Fremskrittspartiets egen gruppe. Jeg bare peker på at Fridtjof Frank Gundersen til avisene uttalte at for hans del var det uakseptabelt å ligge på gal side av en arbeiderpartiregjering i spørsmålet om skatter. Og Per Sandberg, som også er et medlem av den samme gruppen, sier til Adresseavisen den 19. november:

«Indirekte er jeg enig med Per-Kristian Foss som sier at Fremskrittspartiet var villig til å gå inn for økte skatter gjennom den subsidiære stemmegivningen.»

       Så ta det der internt! Det jeg sa, var at i forhold til dagens nivå har Fremskrittspartiet gått med på skatteskjerpelse «for folk flest». Understrekningen er min her og nå, men sitatet er riktig. Det betyr at man ikke kan ta til inntekt f.eks overføringer til rederiene og si at det er en skattelettelse for folk flest. Man kan heller ikke ta til inntekt at man letter skattene på bedriftene og si at det er en lettelse for folk flest. Det som stod igjen, var en økning av bruttoskattene og en toppskatt som skulle betales av flere enn Jagland-regjeringen hadde foreslått. Så enkelt er det faktisk, og vi behøver ikke dra noen nye runder om dette. Nå er det løst, og kanskje vi skulle glede oss over det sånn før jul.

       Så til generasjonsansvarlighet. Jeg er ikke uenig i at oljepenger skal brukes til investeringer i Fastlands-Norge. Men det er ikke investeringer Fremskrittspartiet prioriterer, de øker forbruket. Men samtidig må vi legge noe til side, og det vi legger til side, må være såpass at vi ikke skyver en formidabel skattebombe videre til neste generasjon. Vi skal huske på at oljeinntekter er tapping av en formue, og vi må forvalte det deretter: med ansvarlighet.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det er no fleire signal om at det private forbruket aukar. Dei aller fleste er einige om at ein for sterk privat forbruksauke kan øydeleggja den gode tilstanden i norsk økonomi. No finst det fleire vegar å gå for å demma opp mot ei slik utvikling. På den eine sida har me det som kan kallast for frivillige eller positive tiltak, eg tenkjer då bl.a på sparestimulerande tiltak, men òg på andre grep som fører med seg at det private forbruket går ned. På den andre sida har me ulike regulerande tiltak som myndigheitene kan setja i verk for å inndra kjøpekraft, og her tenkjer eg i første rekkje på skatteskjerping og avgiftsauke. Men skattepolitikk har òg med fordeling og med prioritering å gjera. Gjennom skattepolitikken kan me fordela midlar frå sterke til svake grupper, og me kan prioritera bl.a mellom å gje betre vilkår for næringslivet eller gje generelle skattelettar til oss private forbrukarar.

       Høgre markerer seg sterkt som eit parti som set skattelette høgt. Det gjekk òg fram av representanten Foss sitt innlegg. For meg er det likevel litt uklart kva som er Høgre si linje når det gjeld prioritering mellom privat skattelette og betre vilkår for næringslivet. Eg ber derfor representanten Foss om å forklara litt nærmare korleis Høgre, nett i den situasjonen me no er inne i med stigande privat forbruk, ser på prioritering mellom skattelette for privatpersonar og betra vilkår for næringslivet.

Per-Kristian Foss (H) : Først til forbruksveksten: Det er ikke bare rykter om dette, vi har jo også en del tall. Tallene i tilleggsproposisjonen fra Finansdepartementet - altså den nåværende ledelse - viser at veksten i det private konsumet anslås i 1997 å bli 3,2 %. Det er vel så nøyaktig som prognosene fra i fjor høst viste, som overhodet mulig. Det er lavere, betydelig lavere enn veksten var i fjor, altså i 1996, så dette går i riktig retning. Folk flest innretter seg mye mer fornuftig enn politikere oftest tror. En del ting i økonomien justerer seg faktisk selv. Så sier man at det private forbruket har vokst mye de siste fire årene. Det skulle også bare mangle når så mange tusen nye er kommet i jobb. Jeg har lyst til å si til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som har brukt dette argumentet, at de har sannelig aldri gjort noe for å dempe denne utviklingen i forbruket som man nå er så bekymret for. Så det man sier og gjør, må henge litt sammen.

       Så til skattepolitikken. Jeg tror det er viktig å se skattepolitikken i sammenheng. Vi er i alle fall en sterk motstander av - og det er det det nå dreier seg om - å skjerpe belastningen på små og mellomstore bedrifter. Øker man aksjeskatten på eierne, må eierne ta ut mer i utbytte, det svekker bedriftens kapitalgrunnlag og det svekker bedriftens motstandsdyktighet i dårlige tider - og etter gode tider kommer dårlige tider, forhåpentligvis ikke så dårlig som ved siste konjunkturnedgang, men det kommer vanskeligere tider. En skatteskjerpelse for folk flest betyr også en skatteskjerpelse på lønnstakerne, og en skatteskjerpelse på lønnstakerne vil etter hvert bli veltet over på bedriftene i form av økte lønnsutgifter. Det er faktisk sammenheng både i økonomien og i politikken - forhåpentligvis i politikken.

Øystein Djupedal (SV) : Det var særlig to forhold som var spesielt interessante i Per-Kristian Foss' innlegg. Det ene var at hvis man skal inngå budsjettforlik på nytt, skal skattene altså ikke økes, som Per-Kristian Foss uttrykte det. Det betyr at linjen fra i år må videreføres, for her skal kontantstøtten og økning i minstepensjonen utbetales for fullt fra 1999, og det vil bety at kommuneøkonomi, u-hjelp, miljøvernbudsjett eller andre budsjett må beskjæres hvis den samme alliansen skal bestå, og den må jo bestå hvis kontantstøtte og økning i minstepensjonen skal betales fullt ut. Det var det ene interessante.

       Det andre interessante er at Per-Kristian Foss' innlegg bekreftet til overmål at dette ikke er et teknisk samarbeid, men et politisk samarbeid. Hovedargumentet fra sentrumsregjeringen pulveriseres gjennom Per-Kristian Foss' innlegg.

       Det jeg skal utfordre Per-Kristian Foss på, er følgende: Nå har det vært så populært i dag med åpenbare misforståelser, men den mest åpenbare misforståelsen må jo være Per-Kristian Foss' forsøk på å si at man ønsker skattelette for pensjonister. For gjennom det forliket som Høyre og Fremskrittspartiet nå er med på sammen med sentrumspartiene, vil norske pensjonister få økt skatt. Høyre er med - riktignok sannsynligvis motstrebende - på at særfradraget reduseres, man er også med på at bunnfradraget reduseres, man er for økt egenbetaling i helsevesenet med hele 600 mill. kr, og man er også for økt egenbetaling i institusjonene. Totalt betyr det at Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene sammen har en økt beskatning på pensjonistene, og ikke det motsatte, som man kanskje kunne få inntrykk av når man hørte Per-Kristian Foss' innlegg. Realiteten i budsjettforliket er at Høyre nok har svelget flere kameler enn de har satt pris på. Men mange pensjonister - og la meg understreke at det er for minstepensjonistene at pensjonen går opp, og det er positivt - får altså økt skatt med Høyres velsignelse.

Per-Kristian Foss (H) : Nei, det gis ikke skatteskjerpelse til pensjonister med Høyres velsignelse. Vi angriper dette. Jeg tok det opp i min replikk til regjeringspartiet. Jeg mener det faktisk sett er et brudd på de løfter som ble avgitt både fra Arbeiderpartiet og fra Kristelig Folkeparti om ikke å røre pensjonistbeskatningen når man nå setter ned særfradraget. Høyre er dypt uenig i det. Vi har kjempet for en justering av særfradraget - ikke å la det gradvis få mindre verdi, men å inflasjonsjustere det hvert år de senere årene. Nå er dette forlatt av et stort flertall og har sågar også ført til at man reduserer særfradraget. Vi er dypt uenig i det, og vil kjempe for å få tingene på plass igjen.

       I helhetsbildet hører det med at beskatningen av mindre formuer blir bedre etter dette. Men det er bare en del av bildet. Vi har i det vi stemmer subsidiært for, iallfall oppnådd at nedsettelsen av formuesskattesatsen beholdes og at den foreslåtte oppjusteringen av ligningsverdien på boliger - som ikke minst rammer pensjonister, fordi mange av dem både betaler fordelsskatt av egen bolig og formuesskatt i og med at de har nedbetalte boliger - halveres i forhold til Jagland-regjeringens forslag. Etter vårt opplegg skulle den vært null, men 5 % er sannelig bedre enn den foreslåtte 10 pst-økningen.

       Jeg har aldri brukt uttrykket at det å stemme for et subsidiært budsjett, eller justert sentrumsopplegg, er et teknisk samarbeid. Men jeg har vel også sagt det slik på Høyres vegne at det er ikke med noen entusiasme vi anbefaler det, for det er mye i det justerte sentrumsopplegget som er i strid med Høyres politikk. Men det er bedre enn alternativet, som har vært å stemme for Jagland-regjeringens opplegg.

Grethe G Fossum (A) : Høyre har forhandlet seg fram til en subsidiær støtte til den nye borgerlige sentrumsregjeringen som har resultert i økt overføring til privat forbruk uten målstyring, en svekkelse av ytringsfriheten gjennom reduksjon av pressestøtten og en reduksjon av statlig byggevirksomhet, som i de siste ti årene har vært nødvendig for nettopp å utvikle statlig virksomhet i Distrikts-Norge. Noen av disse tingene er kjent Høyre-politikk, og jeg burde vel ta av meg hatten for hva forhandlerne i Høyre har fått regjeringen Bondevik til å være med på.

       Representanten Foss har i dag prøvd å reise en debatt om verdier og moral, og har bl.a tatt opp spørsmålet: Hvem har sagt nei til hvem, og hva har det ført til? Men spørsmålet må jo heller være: Hvilket ansvar har den som sier ja? La meg få lov til å minne om at det faktisk er Høyre som har sagt ja til at denne regjeringen skal få fortsette, selv om det ikke blir gjort med lyst og begjær, slik representanten Foss nevnte i et tidligere replikkordskifte. Føler ikke representanten Foss at Høyre er ansvarlig, i hvert fall moralsk, for en økning av de statlige utgiftene - noe de alltid har vært imot før? Og føler de seg ikke moralsk ansvarlig for å skrive ut sjekker til skattebetalerne uten at man egentlig vet hvordan pengene skal brukes? Er det ikke på tide at Høyre tar et moralsk ansvar for det de gjør, og ser at det de sier, faktisk blir litt uvesentlig? Og er ikke representanten Foss enig med meg i at man lar regjeringen Bondevik faktisk få lov til å gjennomføre sine forsetter nettopp fordi denne regjeringen fører en bedre Høyre-politikk enn en arbeiderpartiregjering noen gang ville være villig til å gjøre?

Per-Kristian Foss (H) : Det er vel egentlig en akutt erindringsforskyvning, eller kanskje et forsøk på å melde seg inn i korttidsminneforeningen, når representanten Fossum hevder at det er Høyre som har gitt denne regjering sitt ja. Denne regjerings fødselshjelper, ja denne regjerings far - han er riktignok ikke i salen nå - er jo tidligere statsminister Jagland, som gjennom sin meningsløse og parlamentarisk komplett uforståelige strategi - uforståelig til og med for hans egne partisekretærer - går av etter et valg hvor han har gjort det bedre enn de som etterpå overlates å danne regjering. Det er jo dette misfoster av parlamentarisk og politisk strategisk tenkning som har resultert i at denne regjering nå sitter her. Vi har ikke sagt noe ja til den. De har ikke bedt om et ja heller, de har sagt at de er blokkuavhengig, og vi har svart at det er vi også, altså vi i de andre blokkene, og vi akter også av og til å stemme deretter. Så vi har ikke vært noen fødselshjelper for denne regjering. Men vi har sørget for at dersom det er mulig - og det har vært mulig i dette budsjettopplegget - å ta bort en del av de verste utslagene av sentrumsutgiftskåt..., unnskyld -utgiftslyst og -skatteøkningslyst - ja, da har vi oppnådd noe. Det er ikke vårt budsjett, det er langt fra vårt budsjett. Jeg tar ansvaret for det vi gjør, men faktisk ikke mer.

       Når representanten Fossum får seg til å si at 15 millioner kr. i redusert pressestøtte betyr svekket ytringsfrihet, tror jeg man skal gå tilbake og tenke litt over bruken av begrepene. Jeg anbefaler en liten samtale på kammerset med representanten Reiulf Steen - han er arbeiderpartimedlem forsatt, etter det jeg vet, og FAFO-medarbeider. Han har tatt til orde for i ytringsfrihetens navn å fjerne pressestøtten. Kanskje man skulle ta et lite internseminar om begrepsbruk og evnen til å overfokusere ting i Arbeiderpartiet. Jeg tror Arbeiderpartiet har godt av den tenkepausen de nå har varslet at man går inn i. Lykke til!

       Jørgen Holte (Sp) : Senterpartiet vil føre ein økonomisk politikk som legg til rette for ei langsiktig økologisk forsvarleg ressursforvaltning og arbeid til alle.

       Senterpartiet vil vidare sikre og utforme eit godt velferdssamfunn som kan gi den enkelte tryggleik og moglegheiter for livsutvikling, sikre dei gamle ein verdig alderdom og dei sjuke og pleietrengande eit trygt omsorgstilbod. Dette betyr at det må vere rom for ein stor offentleg sektor i norsk økonomi.

       Senterpartiet er tilfreds med å ha fått gjennomslag for viktige fordelingspolitiske saker, m.a. auka minstepensjon og auka kontantoverføring til barnefamiliane, slik sentrumsregjeringa fremma forslag om i tillegget til statsbudsjettet for 1998.

       Bondevik seier til Aftenposten i dag at han «forbeholder seg» retten til å koma attende med naudsynte innstrammingar dersom forbruksveksten ikkje flatar ut. Det må bety at Bondevik ser at det er ein del signal i hans eige budsjett som tilseier at forbruksveksten og kjøpefesten kan verta stor. Då er det i beste fall dobbeltmoral når Regjeringa i dag legg opp til to store reformer som aukar det private forbruket, og som kan koma til store utbetalingar - i 8-9 milliardar kroner-klassen - i åra som kjem. Då vil eg spørja Senterpartiet: Kven er det som no skal få innstrammingar når reiarlaga skal vernast? Er det igjen vanlege folk som må ta denne skatteskjerpinga?

       Så har eg lyst til å retta endå eit spørsmål til representanten Holte, når han seier at det vert svakare vekst - på 2 milliardar kr - i oljesektoren. Det er ikkje svakare vekst det er lagt opp til, for det har faktisk Regjeringa svart på spørsmål om. Det er utsetjing av investeringar. Ein brukar altså investeringsmidlar til drift i år, og det betyr berre at ein utset investeringar til neste år. Det er ikkje politiske vedtak om å utsetja og redusera tempoet, men det er heilt klare signal om at det er praktiske ting som gjer at ein må utsetja oppstarting.

Jørgen Holte (Sp) : For å ta siste spørsmålet frå representanten Ranveig Frøiland først, der ho påstod at svakare utgiftsvekst når det gjeld oljeinvesteringar i 1998, er å utsetje eit problem. Saka er faktisk at skyv vi på investeringane, skyv vi også på ein aktivitet som gjer at det har verknader på den totale utgiftsveksten. Der er ein samanheng i det, som eg faktisk trur representanten Frøiland er einig i når ho får tenkt seg om, i tillegg til det andre som Frøiland var opptatt av: moral. Ja, er det for Arbeidarpartiet dårleg moral å syte for det næringslivet som vi treng, med aktive eigarar som vil satse kapital og arbeidskraft for å legge til rette for at folk kan vakne og gå til eit arbeid? Er det dårleg moral? Er det dårleg moral at vi syter for gjennom eit budsjettopplegg å sjå til at minstepensjonistane får 1.000 kr ekstra pr. månad? Det er nærmast ufatteleg at slike forslag blir framstilte som dårleg moral.

       Så til spørsmålet om skatteskjerping. Ja, regjeringa Bondevik valde å finansiere ein del av desse tiltaka med å auke med 0,4 prosentpoeng. Det har vi ikkje fått tilslutning til. Arbeidarpartiet valde å ikkje vere med på samtalar om budsjettet i det heile, men vi har likevel fått eit budsjett.

Kenneth Svendsen (Frp) : Senterpartiet ynder å fremstille seg som distriktenes representant. I årets budsjett økte overføringene til kommuner og fylkeskommuner. Så lenge disse pengene går til å bedre forholdene når det gjelder eldreomsorgen og skoletilbudet, og ikke til kulturhus og rådhus, er dette bra. Og hadde disse midlene kommet som en følge av effektivisering i form av konkurranseutsettelse, hadde det vært enda bedre. Men når denne økningen kommer på bakgrunn av at avgiftene for den samme befolkningen øker kraftig, bidrar dette ikke til å sikre bosettingen, som Senterpartiet ønsker.

       De største problemene for distriktene er avstandskostnader - avstanden mellom produsent og marked, og mellom sentrale produsenter og forbrukerne ute i distriktene.

       I årets budsjett fortsetter økningen i bensin- og dieselavgiften. Det vil i realiteten si at kostnadene for befolkningen generelt og for befolkningen i Distrikts-Norge spesielt fortsetter å øke. Fremskrittspartiet har i budsjettet foreslått en reduksjon i avgiftene på 2 kr pr. liter bensin og 1 kr pr. liter diesel. Dette vil legge forholdene til rette for næringsutvikling og befolkningsvekst i Distrikts-Norge.

       Er Senterpartiet enig i at et sånt forslag vil minske avstandskostnadene og dermed bedre muligheten for å leve og virke i Distrikts-Norge?

Jørgen Holte (Sp) : Ja, det er faktisk rett det som representanten Kenneth Svendsen seier, men vi ikkje berre yndar å framstille oss som distrikta sine representantar, vi er det faktisk - kanskje mykje meir enn det Kenneth Svendsen og Framstegspartiet kunne ha tenkt seg. Og ved å lese deira alternative budsjett trur eg ein vil finne at avstanden på akkurat dette området er svært stor mellom Senterpartiet og Framstegspartiet.

       Det er rett at vi prioriterer distriktsnæringar. Det er rett at vi legg vekt på å ruste opp fylkesvegane i distrikta, t.d. få bort flaskehalsane, og ruste opp det som har med rassikring å gjere. Det er rett at vi ser verdien av at vi har oppegåande, gode primærnæringar, slik at vi kan ta vare på busettinga i distrikta.

       Det høyrest ut som om representanten Kenneth Svendsen, som eit ledd i å utjamne eller redusere kostnadene når det gjeld avstand, kunne tenke seg å støtte vårt forslag slik det er varsla i regjeringserklæringa, om likare bensinprisar over heile landet. Og dersom så er tilfellet, vil altså denne regjeringa - sentrumsregjeringa - lukkast i endå ei viktig sak som var nedfelt i hundredagarserklæringa, i tillegg til det vi i denne runden har makta å få til.

Kjellaug Nakkim (H) : Høyre var også innstilt på å gi mer til minstepensjonistene. Men med de store inntektsforskjellene som er mellom minstepensjonistene, ønsket Høyre at man skulle målrette dette langt mer enn det Regjeringen, som ønsker å gi til alle, har lagt opp til.

       Nå er det slik at sentrumspartiene siden i vår har ført en høy fane når det gjelder minstepensjonene. En tusenlapp i måneden er et rimelig håndslag, sa finanskomiteens leder. Og jeg tror at de aller fleste har oppfattet det slik at minstepensjonistene skulle få tusenlappen i tillegg til det de har pr. i dag. Nå vet vi at denne skal inngå i G-reguleringen.

       En annen sak er at nå når skattebegrensningsreglene ikke er blitt endret, blir slingringsmonnet for inntekter utover minstepensjonen borte. I år er det slik at man kan ha noen kroner i banken og ha en liten kapitalinntekt, og ha en alminnelig, nedbetalt bolig, uten at man blir straffet med en skatteprosent på 55 utover minstepensjonen.

       Vi vet at 40 % av minstepensjonistene har mindre enn 5.000 kr i tilleggsinntekt. Nå vil disse bli beskattet fordi man ikke endrer skattebegrensningsreglene fra første krone utover minstepensjonen. Og det jeg vil spørre representanten Holte om, er: Tror han ikke at disse minstepensjonistene vil føle seg litt lurt fordi det hele tiden har vært hevdet at de skulle få tusenlappen i tillegg? Vil de føle det slik som det heter i den gamle barnereglen: «juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort»?

Jørgen Holte (Sp) : Eg forstår det no slik på representanten Kjellaug Nakkim at Høgre ikkje er så nølande i si omsorg overfor minstepensjonistane som vi fekk inntrykk av gjennom heile valkampen, og faktisk ei god stund her i Stortinget under budsjettbehandlinga. Eg er faktisk glad for at Høgre no sluttar opp om at einslege som har greidd seg på under 70.000 kr, no på årsbasis får ei justering på 12.000 kr ekstra.

       Eg er også glad for at Høgre gir si subsidiære tilslutning til sentrumspartia sitt forslag om at minstepensjonistar som er ektepar og som må leve av under 120.000 kr, får eit tilsvarande lyft.

       Eg trur ikkje det er nokon av minstepensjonistane som føler seg lurt. Sentrumspartia på Stortinget har fått gjennomslag for det forslaget sentrumsregjeringa har fremja, og det er 12.000 kr pr. månad, inklusiv justeringa av grunnstønaden, slik det står i proposisjonen.

Inge Myrvoll (SV) : Sentrum har invitert til bords. De hadde ikke gått gjennom gjestelista før de erklærte seg som vertskap og måtte ta til takke med dem som kom, gjester vi ikke skulle tru tilhørte Senterpartiets nærmeste vennekrets. Hagen stilte tidlig opp, så ut til å trives og viste en tekkelig beskjedenhet. Han vet at neste høst vil sentrum sannsynligvis måtte invitere han igjen. Da tar han kontroll over menyen, tar regien. Men Petersen og Foss har i år surmult litt over at det ble restemat på dem; de ventet for lenge i garderoben, for de ville ikke ha med sjekkheftet inn og betale for serveringa.

       Representanten Holte var jo så stolt over de merkesakene han hadde fått igjennom. Det skifter fort: fra å være mot kontantstøtte og så for å få til dette sentrumsalternativet er det plutselig blitt en merkesak. Det får man si er hamskifte.

       Men ellers klaget representanten Holte over den knappe tida. Men jøss, i fjor hadde Senterpartiet tid til å lage alternativt budsjett - og i forfjor og årene før det. Jeg går ut fra at det var seriøse budsjetter. I fjor hadde Senterpartiet 4,5 milliarder i påplussing til kommuner og fylkeskommuner, de hadde 2 milliarder, knapt, til utdanning, 400 millioner til jernbane, masse penger til rassikring, fylkesveger, fiskerihavner, farleder - de hadde penger til det meste. Veldig mye var SV enig i, men vi hadde ikke like mye penger. Senterpartiet har ofte usannsynlig mye penger. Men i år har de lite eller ingenting, alt skal komme i 1999.

       Men hvordan har dere tenkt å få gjestene, Jan Petersen og Carl I Hagen, med på alle gode formål - med på distriktspolitikken, en bedre kommuneøkonomi, en bedre fordelingspolitikk, en bedre miljøpolitikk? Hvorledes skal dere få de gjestene til å betale regninga? Ser ikke Senterpartiet at Hagen, med sitt bredeste smil, ikke bare vil spise ved samme bord, men sette sitt preg på gjestestua? Han er i ferd med å male sentrum inn i et hjørne i stua, et hjørne hvor Senterpartiet må føle seg usannsynlig uvel. Kjenner dere malingslukta? Ser dere blåfargen? Har dere en rømningsveg, eller har dere tenkt å sitte i den kroken der til dere er innemalt?

Jørgen Holte (Sp) : La meg først få rette opp ei eventuell mistyding når det galdt den førre replikken - om 12.000 kr pr. månad. Det skulle sjølvsagt vere 12.000 kr pr. år. Meir har korkje Regjeringa eller sentrumspartia her i Stortinget lovt.

       Til representanten Inge Myrvoll må eg seie at overskrifta her jo oser av at SV har stelt seg slik at dei har liten, ja faktisk ingen påverknad. Det er klart at ein kan rusle rundt her i Stortinget under debattane og vere eit slags politisk overskjønn, men politikk dreier seg faktisk om å bruke sitt skjønn når det trengst, med sikte på å få til ei løysing. Det er det som vi ser som vårt oppdrag i forhold til dei som har valt oss.

       Det er rett at Senterpartiet også for 1997 fekk gjennomslag for saker som vi den gongen prioriterte. Kommuneøkonomien, nemnde Inge Myrvoll. Det er rett, det. For 1998 har vi faktisk fått gjennomslag for merkesaker som vi lovde å starte opp med i hundredagarserklæringa, som var varsla i regjeringserklæringa, som faktisk til ein viss grad var datostempla 1998. Vi er faktisk i ferd med, på grunn av at vi bruker vårt skjønn, å få gjennomslag for merkesaker vi ha r bestemt oss for. Det synest eg ikkje er så verst når ein skal drive politisk arbeid. Og at SV no har svinga frå den eine sida til den andre i ei leiting etter kvar dei er, synest eg får vere SV si sak å rydde opp i.

Tore Nordtun (A) : Jeg skal ikke framstå som noe overskjønn, som Jørgen Holte bemerket i stad, men jeg må jo få lov å komme med et visst skjønn.

       Når Jørgen Holte framstiller det som at sosialdemokratiet har vært så brutalt overfor næringslivet, nærmest ødelagt norsk næringsliv og kommuneøkonomien, da må jeg utøve et visst skjønn og spørre: Hvilken planet befinner Jørgen Holte seg på? Han vet at næringslivet aldri har gått så godt som nå. Aldri har vi hatt så høy sysselsetting i Norge, og nesten aldri har kommuneøkonomien vært så god og kommunene jobba så godt med å få bygd opp vårt velferdssamfunn.

       Så må jeg få lov også å utøve et visst skjønn. Jeg vil nevne, selv om vi ikke kommer fra samme fylket, at i fylket hvor Jørgen Holte kommer fra, skrev daværende stortingsrepresentant Gudmund Restad i Romsdals Budstikke den 2. juli - og jeg skal sitere et par sterke setninger:

«Fylkesveginvesteringene må flerdobles.»

Bevilgningene til fylkesveger «må snarest økes radikalt».

       Den 7. september 1997 sa lederen i Senterpartiet at 3,5 milliarder kr måtte skytes inn i kommuneøkonomien. Før budsjettbehandlingen lovet kommunalministeren 1 milliard kr ekstra. Så kom resultatet etter forhandlingene: 3,2 milliarder kr i skattelettelse! Kom ikke her og fortell at dette ikke går ut over kommuneøkonomien!

       Jeg utviser òg et visst skjønn i argumentasjonen når det gjelder Senterpartiet, og jeg må si at de har kommet til virkeligheten i dag, for Jørgen Holte innleder med å si at Senterpartiet vil utforme et godt velferdssamfunn, og det betyr at vi må ha en betydelig offentlig sektor osv. osv. Men det man gjør i budsjettbehandlingen, er det stikk motsatte av dette og hva man sa før valget. Da syns jeg at Jørgen Holte bør ha litt ydmykhet overfor virkelighetens verden og de alternative budsjettene som Arbeiderpartiet opererer med.

Jørgen Holte (Sp) : Når det gjeld skjønn og kva for ein planet vi eventuelt måtte vere på, er vel kanskje ikkje dette plassen for å utveksle likskapstrekk mellom Tore Nordtun og Jørgen Holte. Eg trur vi er rimeleg trygge begge to på at vi er der vi er.

       Tore Nordtun seier at næringslivet går så godt at Arbeidarpartiet av den grunn finn ut at vi må gjere noko med det. Sett at konjunkturane i framtida ikkje skulle bli slik som dei er i dag. Då må ein syte for å rykkje ut i dag, med den verknaden det får framover for tiltak det offentlege og næringslivet fram til nå har samverka om. Eg tenkjer på endringane i delingsmodellen, eg tenkjer på det som har med det maritime miljøet å gjere. Om verfta sine ordrebøker er fulle for 1998, så er det ikkje sikkert at dei same ordrebøkene er fulle i år 2.000. Det er litt viktig når ein reiser krav om at ein sit på det gode skjønn, at dei vedtaka ein gjer her, faktisk har stor verknad framover. Det må ein jo sjølvsagt ha tenkt gjennom.

       Eg må seie at når kommuneøkonomien er så god som Tore Nordtun gir uttrykk for, ja, så er det på grunn av at Senterpartiet i fjor taua Regjeringa gjennom 20 møte her i Stortinget, slik at vi fekk på plass 5 milliardar kr til kommuneøkonomien. Vi gler oss faktisk i lag med Tore Nordtun for at vi lukkast i det.

       Virkelighetsoppfatningen av alle de merkesaker Senterpartiet åpenbart selv mener de har vunnet, kan være litt forskjellig.

       Den nye regjeringen gikk til valg på slagordet: Ny kurs for Norge! Et annet slagord har vært at landet ikke trenger mer høyrepolitikk, noe jeg er hjertens enig i. Men budsjettforliket som i dag vedtas mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre, varsler en ny kurs, men det er en ny kurs til høyre. Slagordet om at landet ikke trenger mer høyrepolitikk, er åpenbart lagt i skuffen for en periode. Faren er jo at det er lagt i skuffen for hele fireårsperioden.

       Sentrumspartiene har gjennom budsjettsamarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet gjort Hagen og Fremskrittspartiet stuerene. På toppen av alt har de løpt fra de fleste løfter de har gitt, senest i regjeringserklæringen. Det er Høyre og Fremskrittspartiet som har bestemt inntektene i dette budsjettet. Det gjør at alle de satsingsområdene som SV og sentrum har vært enige om når det gjelder en bedre kommuneøkonomi, en bærekraftig miljøpolitikk, satsing på skolen og ikke minst en rettferdig fordeling av godene, ikke følges opp.

       Det må være et tankekors for en regjering utgått av sentrum at de lar Fremskrittspartiet og Høyre i så stor grad bestemme vilkårene for forliket. I valget var det mindre enn 1/3 av velgerne som ønsket at Høyre og Fremskrittspartiet skulle få innflytelse i politikken - med større forskjeller som resultat. Det har de altså nå fått med sentrums støtte.

       Det er interessant også gjennom dagens debatt til overmål å få bekreftet at det sentrum har latt som, nemlig at dette var et teknisk samarbeid, ikke et politisk, nå er torpedert. Fra de alliansepartnerne sentrum har hatt, er det nå understreket at dette selvfølgelig er et politisk samarbeid. Det vil bli spennende å se forlengelsen av dette til neste budsjett, og om det også i flere år framover vil være det samme.

       Dette er, som sagt, det første budsjettet i denne perioden. Forliket peker jo også framover, ikke minst med tanke på at fra neste år skal minstepensjonen og også kontantstøtten betales fullt ut. Når man hører Per-Kristian Foss i dag, skjønner man at de økte utgiftene ikke skal dekkes inn med større skatteinndragelse. Det må bety at man kan se for seg at u-hjelpsbudsjettet, miljøvernbudsjettet eller kanskje kommuneøkonomien vil bli barbert til neste år - sannsynligvis med sentrums støtte. Det er det denne alliansen dreier seg om. Det er ikke omfordeling, men utdeling vi her snakker om.

       Så er spørsmålet: Er det mer høyrepolitikk landet trenger ved inngangen til det nye årtusen? Trenger landet en politikk som ikke har som ambisjon å løse de store utfordringene vi står overfor? Vi er kanskje den første generasjon noensinne som faktisk har muligheten - den økonomiske muligheten, den økonomiske handlefriheten - til å løse de store utfordringene vi står overfor. Vi har faktisk så mye penger at det har blitt et problem. Det er også et tankekors. Men istedenfor å prøve å bidra til å løse problemer her hjemme, eller prøve å løse problemer internasjonalt, legges pengene ut til spekulasjon på de internasjonale børsene med kun ett mål for øye: størst mulig fortjeneste. Regjeringen bruker dessverre ikke den økonomiske handlefriheten man har, til å gå i riktig retning.

       Regjeringen har sagt at de ønsker å vektlegge verdier. Det er jeg enig i, og verdikommisjonen kan bli spennende. Hvilke verdier er det vi skal satse på ved inngangen til det nye årtusen? Hvis man ser på dette budsjettet, er det egosamfunnet som kommer godt ut, og ikke fellesskapssamfunnet som Senterpartiet og sentrumsregjeringen har snakket om. I dette budsjettet er det mer materialisme, mer privat forbruk - det er altså ikke de verdiene vi ønsker at et samfunn skal bygges på, som er målsettingen i budsjettet. Tvert imot, grådighetskulturen vil neste år få svært gode kår gjennom det skatteopplegget som her er lagt, og med de alliansepartnerne Regjeringen har. Men skal Regjeringen bli troverdig, må det være sammenheng mellom liv og lære. Regjeringens første budsjett er dessverre et skritt i feil retning. Det er et budsjett som gir større forskjeller mellom folk, det har ingen miljøprofil, ingen satsing på utdanning og heller ingen satsing på solidaritet. Det er særlig på disse tre områdene SV mener det trengs en snuoperasjon. De tre områdene der SV og sentrumspartiene i forrige periode og også i sentrumserklæringen har vært enige, er solidaritet, barn og unge, og ikke minst en ansvarlig miljøpolitikk. På alle disse tre områdene peker kompasset dessverre i helt feil retning.

       Hva skal til for å skape et mer solidarisk samfunn? Først og fremst må man gjenreise det prinsippet sentrum egentlig er enige om: at man må skatte etter evne - et prinsipp som dessverre er forlatt. Det prinsippet betyr at de som sitter øverst ved bordet, skal betale mer, og de som sitter nederst ved bordet, skal betale mindre. De skatteforslag som er vedtatt, har en helt motsatt profil. Det er fortsatt rederiene som har skattefritak, det gir lettelser til aksjonærene, det er ikke minst næringslivet som får lettelser. Det gir på toppen av alt skatteskjerpelse for pensjonister og de med lav lønn. Det er altså en helt omvendt fordelingsprofil i dette opplegget i forhold til hva en kunne ha forventet at sentrum ville ha lagt fram.

       Gjennom hele 1990-tallet har forskjellene i Norge økt. Det er en erkjennelse som også står i Regjeringens egen erklæring. Men det er altså aksjonærene og de med høyest inntekt som stikker av fra resten og tar en stadig større del av verdiskapingen. Moderasjonslinjen som angivelig skal ha vært så bra, har gjort at de 10 % rikeste rykker fra på alle bauger og kanter og stikker av med 60 % av all formue, bare for å nevne et tall. Dette skjer takket være gunstige skatteregler og manglende vilje til omfordeling. Og det er dessverre det sentrumsregjeringen nå står for. Det er ikke lenger siden enn i selve regjeringserklæringen at man mente det motsatte. Det er trist å oppleve at det bare er SV som står igjen med en solidarisk, rettferdig skattepolitikk.

       Fortsatt har mer enn 100.000 nordmenn ikke fast arbeid. Det er kanskje en av de tingene som har vært minst i fokus i denne budsjettdebatten. En arbeidsledig er en arbeidsledig for mye. Men så opplever vi at sentrumspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet omfordeler en hel milliard av de pengene som skulle ha gått til kvalifisering for de arbeidsledige. Man fant en ubrukt milliard, men istedenfor å bruke den milliarden på dem som har bruk for kvalifisering for å komme inn på arbeidsmarkedet, tar man den milliarden og salderer budsjettet med. Det skulle man ikke trodd om en sentrumsregjering.

       Dette budsjettet vil også videreføre det som dessverre er blitt mønsteret, at man skattlegger sykdom mer enn før. Det betyr at de som benytter seg av helsevesenet og av institusjonsplasser, skal betale større egenandeler. Det er ikke et solidarisk samfunn verdig. Det er også galt at særfradraget for alder reduseres, slik at de med lave inntekter, de som er pensjonister, må betale mer skatt. Men la det også være sagt at minstepensjonistene nå får sin tusenlapp. Det er SV enig i. Det er et skritt i riktig retning. Men det blir paradoksalt når man gir minstepensjonistene en økning på en tusenlapp samtidig som man drar mer penger inn gjennom skatteskjerpelse og økt egenbetaling for de samme menneskene. SV hadde ønsket det helt motsatt.

       Forskjells-Norge er spesielt synlig i kommunene, og her har kanskje sentrumsregjeringen sviktet mest. Man trekker inn 4,5 milliarder kr fra norske kommuner i de frie inntektene - de pengene som skal skape velferd i norske kommuner. Dette er penger kommunene skal bruke til barnehager, skoler, brøyte veier for - de pengene vi rett og slett skal lage velferdssamfunnet av. I tillegg er skatteopplegget fra sentrum slik at man tar ytterligere en halv milliard i de frie inntektene. Det betyr at norske kommuner neste år får 5 milliarder kr mindre i frie inntekter til å skape velferd for.

       Det skal riktignok sies at de øremerkede tilskuddene på enkelte områder øker. Mye av det er positivt, men det er altså de frie inntektene kommunene disponerer, som gir gode oppvekstvilkår for barn og unge, for å nevne et område.

       Den andre store utfordringen er å skape et økologisk bærekraftig samfunn. Alle vet at vi er nødt til å legge om vårt forbruk, forurense mindre og ikke minst, vi må skape et samfunn i økologisk balanse. I det budsjettet som nå blir vedtatt, er det ingen tegn til at Regjeringen tar det på alvor. Tvert imot vil det private forbruket øke mer enn noensinne, og 20 mill. kr ekstra til enøktiltak kan vel knapt kalles annet enn skuebrød.

       Det budsjettet burde har gjort, var å forberede de viktige forhandlingene som skal foregå i Kyoto. I en eller annen form vil Norge bli pålagt redusert utslipp av klimagasser. Det betyr at vi blir nødt til å redusere vårt oljeutvinningstempo. Det må medføre økt forskning på alternativ energi, og ikke minst investeringer i det samme.

       Regjeringen sier at de skal komme tilbake til de spørsmålene. Det ser vi fram til med forventning. Men det burde ha vært noen signal om at denne regjeringen tar miljøpolitikk på alvor. Det samme gjelder grønn skatt, som jo sentrum og vi har vært enige om. Det er også et spørsmål som skyves ut i tid. Men det er klart at forberedelsene til en grønn skatt kan gjøres i det første budsjettet, om ikke annet for å gi et signal.

       Når det gjelder jernbanen, som også er et viktig miljøpolitisk satsingsområde, løper sentrum og også stortingsflertallet fra alle sine løfter. I jernbaneplanen som ble vedtatt relativt nylig, er det en ambisiøs satsing på krengetog. Og skal vi ha krengetog, må vi også ha en skinnegang som kan ta imot krengetog. Men så langt er det investert bare 70 mill. kr av en totalregning på over 1,6 milliarder kr. Det betyr at skal krengetogene settes inn på de viktigste strekningene her i Sør-Norge etter den tempoplanen som Stortinget faktisk har vedtatt, må det neste budsjettet fra regjeringen Bondevik inneholde en satsing på minimum 700 mill. kr. En ambisiøs satsing på jernbane ligger også i det sentrumsregjeringen har sagt, og vi forventer jo at den står ved sine løfter.

       Den tredje store utfordringen inn i det neste århundret blir å satse på kunnskapssamfunnet. Det betyr at vi må satse på barn og unge, vi må satse på skoler og på trygge levevilkår for de minste. To tredjedeler av vår nasjonalformue er mennesker - det vi har i hendene, og det vi har mellom ørene. Det betyr at hver investering vi gjør i ungene våre, er investeringer hvor vi får tifold igjen.

       Det er enkelte som har latt seg forlede til å tro at våre pensjoner skal betales av oljefondet. Mer feilaktig kan det ikke bli! Våre pensjoner skal betales av arbeid, arbeid og atter arbeid. Oljeformuen kommer aldri til å betale noen pensjoner. Det betyr at vi må investere i det som skaffer arbeid, i det som skaffer avkastning på lang sikt, og det er kunnskap. Det betyr at SV i dette budsjettet har lagt opp en ambisiøs satsing nettopp for å møte det nye kunnskapssamfunnet med trygge oppvekstvilkår og gode skoler for ungene våre. Det er knapt et felt i budsjettet der det er større sprik mellom liv og lære enn det som gjelder utdanning. Statsråd Lilletun, som i forrige periode var leder i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen - og som jeg hadde gleden av å samarbeide med - har lovt seg bort på nesten alle områder. Det eneste som her har vekst, er privatskolene. Det må være et paradoks, og jeg vil håpe at den nye regjeringen tar det signalet veldig alvorlig, for det er barn og unge som er framtida. Barn og unge - for å si det veldig kort - er viktigere enn oljen.

       Gjennom de siste årene er det dokumentert urovekkende store forskjeller i det utdanningstilbudet ungene våre mottar. Den kanskje aller største utfordringen er å sørge for at vi har et likeverdig skoletilbud fra Kirkenes til Lillesand. Det betyr at uansett hvor vi bor, skal vi være trygge på at ungene våre har lærebøker som er oppdaterte, har skolebygninger der de ikke får astma, der de har et tett og godt læringsmiljø som gjør at ungene blir trygge og også læringsvillige. For SV er barn og unge det viktigste vi må satse på. Gjennom hele vårt budsjett har vi satt det i fokus, rett og slett fordi det er framtida, det er det viktigste.

       La meg også trekke fram at SV ønsker at lærerne skal få etterutdanning. Vi har lagt fram en ambisiøs plan om 12 ukers etterutdanning for alle landets lærere. Og grunnen til det er åpenbar. Vi står kanskje foran en stor etterutdanningsreform, men noen må gå foran, og lærerne er den yrkesgruppen som må gå foran. Lærerne er landets viktigste yrkesgruppe og har bruk for den påfyll av kunnskap som er nødvendig for å møte det kunnskapssamfunnet vi går inn i.

       Vi staker i SVs alternative budsjett opp en vei som er mer solidarisk og mer rettferdig, hvor vi tar miljøansvar og miljøpolitikk alvorlig og ikke minst setter det viktigste i fokus, nemlig barn og unge. Den økonomiske handlefriheten vi har, må vi bruke til å skape et solidarisk samfunn fram mot det neste årtusen. For det er det vi gjør i dag, som legger grunnlaget for om vi faktisk kan se framtida lyst i møte. Dessverre har Regjeringen på mange av disse feltene gått seg vill, men vi skal komme tilbake og utfordre Regjeringen på det vi egentlig er enige om.

       Avslutningsvis vil jeg ta opp de forslag som SV enten er alene eller sammen med andre om i innstillingen.

       Asmund Kristoffersen (A) : Arbeiderpartiet og SV har hatt og har sammenfallende syn omkring mange viktige områder for folk flest, f.eks behovet for offentlige tjenester, når det gjelder unge og eldre, slik det nå gikk fram av Djupedals innlegg.

       Det hjelper ikke hvor mye penger folk har i sin egen lommebok når en blir syk og trenger sykehus, når en blir gammel og trenger omsorg og sykehjem, eller når foreldre trenger barnehageplass.

       Nå har det borgerlige flertall i Stortinget sørget for en meget urettferdig ordning for barnefamiliene - kontantstøtte, som skal gå til foreldre som ikke benytter seg av barnehageplass - for rike og for fattige. Jeg er meget bekymret for langtidsvirkningene av en slik ordning. Vi risikerer å få en nedbygging av barnehageplasser, som vi har kjempet for og fått bygd opp over mange år. Arbeiderpartiet ønsker ytterligere forbedringer i permisjonsordningene for småbarnsforeldrene. Jeg har med meget stor undring sett at partileder Kristin Halvorsen kom med et utspill omkring kontantstøtteordninger som også skulle bli SV-politikk. Skal virkelig SV gå inn på slike meget urettferdige ordninger, bygd på Fremskrittspartiets og Høyres og nå også sentrumsregjeringens ideologiske grunnlag?

Øystein Djupedal (SV) : Det spørsmålet representanten Kristoffersen tar opp, er veldig viktig. Det er helt riktig at SV ikke er for kontantstøtte i den modellen som stortingsflertallet har vedtatt. Det er det som er utgangspunktet. Skal vi akseptere at Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum sammen skal bestemme en kontantstøtteordning som ikke er god, som tvert imot er dypt urettferdig, og som vil slå beina under barnehagene i Norge? Vi kan velge å stå på utsiden og si at de vedtar en ordning som ikke er god. Det som vi prøver nå, er å vise hvorfor den kontantstøtteordningen er urettferdig. Hvis flertallet her i salen virkelig har så mange milliarder de har lyst til å bruke på småbarnsforeldre, sier vi ja vel, men da må vi bruke dem på en måte som er rettferdig, og da må vi bruke dem på en måte som ikke bare treffer dem som ikke har ungene sine i barnehagen, da må vi treffe alle småbarnsforeldre.

       Det er mange måter å tenke seg hvordan man kan gjøre kontantstøtten mer målrettet på. Vi har jo i dag - bare for å ha sagt det - ulike kontantstøttemodeller som både SV og Arbeiderpartiet er enige om, som går på barnetrygd, og som går på muligheten til å være hjemme når ungene er små. Men bare tenk på den muligheten å ha en kontantstøttemodell som gir mye større grad av frihet for hver enkelt forelder, muligheten til å være hjemme når ungene begynner på skolen - bare tenk på all den kritikk som med rette har vært reist mot 6-åringsreformen, alle utrygge foreldre som lurer på om 6-åringene har det bra på skolen. Tenk hvis man gjennom en kontantstøttemodell hadde åpnet for større grad av frihet for en av foreldrene til å være hjemme og ta imot poden når han kom fra skolen, istedenfor - slik som i dag - at mange kvinner velger å gå ned til deltid rett og slett for å ha muligheten for å være hjemme sammen med ungene i den viktige fasen da de går fra barnehage eller en annen tilværelse og inn i det organiserte skolesystem. Det er SVs utgangspunkt for hvorfor vi ønsker en offensiv debatt om kontantstøtte på et annet spor enn det sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet ønsker.

Siv Jensen (Frp) : Representanten Djupedal kom med kraftige angrep på det som defineres som «de rike» i SVs øyne. Disse «de rike» er også næringsdrivende, arbeidsgivere, verdiskapere. Slik jeg har forstått SVs alternative budsjett, er det stadig viktigere for SV å øke den offentlige sektor, og det er stadig viktigere for SV å legge hinder i veien for et verdiskapende næringsliv i Norge. Og mitt første spørsmål til representanten Djupedal er: Hvordan har SV tenkt å sikre et verdiskapende næringsliv i Norge i fremtiden, parallelt med at SV ønsker å skru til skatte- og avgiftsskruen ytterligere for næringslivet?

       Videre sa representanten Djupedal at vi nå hadde muligheten til å bruke vår økonomiske handlefrihet. Parallelt med dette vil SV redusere oljeutvinningen og bruken av oljepenger. Samtidig gis det uttrykk for at «de rike» skal betale mer i skatt, og da blir mitt spørsmål til Djupedal: Hvor mye mer skatt skal «de rike» måtte betale før SV blir fornøyd?

Øystein Djupedal (SV) : SV er enig med Fremskrittspartiet i at vi skal ha et oppegående næringsliv. Vi er enig i at vi skal ha et næringsliv som er velfungerende, selvfølgelig er vi det. Og i SVs alternative budsjett har vi en rekke tiltak som er målrettet mot næringslivet, ikke minst mot de små og mellomstore bedriftene. La meg bare ta én reform. SV tar i hele budsjettet til orde for et arbeidsgiverfritak for de bedriftene som sender sine ansatte på kompetansegivende etterutdanning. Er det noe småbedriftene har bruk for, er det ikke skattelette, men det er å ha en arbeidsstokk som har kompetanse til å møte de nye utfordringene som arbeidslivet stiller. Jeg har selv vært ansatt i hele mitt voksne liv i en slik type bedrift, og jeg vet utmerket godt som offsettrykker at man har bruk for påfyll av kunnskap hele tiden, ikke bare den gangen man tok svennebrevet. Det er også en måte å møte det nye kunnskapssamfunnet på.

       Vi har også masse penger til forskning og til utviklingskontrakter for å møte næringslivets behov. Men så er det selvfølgelig helt riktig at vi ønsker et skattesystem som er solidarisk, som gjør at næringslivet også skal bidra til det fellesskapet som de høster godt av. For det fins vel ingenting som næringslivet høster mer av enn et velfungerende velferdssamfunn med skoler, med sykehus, med veier og hva det ellers måtte være.

       I Fremskrittspartiets samfunn vet jeg ikke hvem som skal betale det. Fremskrittspartiet legger fram et forslag om avgifts- og skattelettelser på 30 milliarder kr. Tretti milliarder - er det næringslivet som skal betale de 30 milliarder kr? Hvem er det som skal ha ungene sine på skolen? Jo, det er også næringslivet. Hvem er det som skal ha sykehusplasser? Jo, det er også næringslivet. Det må altså fins en viss konsistens i det vi gjør. Vi har aldri sagt at vi skal gi generelle skattelettelser, det har vi ikke sagt, men vi sier at vi vil gi skattelettelser for å møte et nytt kunnskapssamfunn, og der er SVs forslag langt mer treffsikkert, målrettet og ikke minst riktig enn Fremskrittspartiets.

Modulf Aukan (KrF) : Eg vil ta utgangspunkt i det SV seier om nærings- og energipolitikken. Det er mange trekk som er like i det som SV og Kristeleg Folkeparti seier på dette området.

       SV er heilt på line med Regjeringa sitt syn om å satsa på alternativ energiproduksjon. Kristeleg Folkeparti ønskjer at Noreg skal rykkja opp minst ein divisjon på dette området, frå å vera ein sinke internasjonalt til å koma på offensiven og gå føre med eit godt eksempel. Dette gjeld både vindkraft, bioenergi og enøksatsing, for å nemna nokre område. Dette er vi einige om. Men når det gjeld handteringa av dei som skal skapa omskiftet i Noreg, gründerane, oppfinnarane, dei som på eige initiativ og med eige pågangsmot skapar både tekniske løysingar og arbeidsplassar, har dei dårlege vilkår i SV-land. Spørsmåla vert: Kan vi venta ei revurdert haldning til desse som er villige til å satsa på nyskaping og utvikling i Noreg? Kan Regjeringa venta støtte frå SV når det gjeld å betra dei økonomiske forholda for familiebedriftene? Og kva med samferdselssektoren? Skal heile Noreg takast i bruk, slik Regjeringa seier, vil det framleis verta behov for vegbygging i Noreg. Vil SV stilla opp for det?

Øystein Djupedal (SV) : Jeg skal innrømme følgende: Det er få ting som imponerer meg mer enn mennesker som er i stand til å skape sin egen arbeidsplass. Det skal jeg hjertelig innrømme. Jeg er veldig imponert over mennesker som har en idé, en visjon eller et eller annet og går ut og skaper sin egen arbeidsplass og vekst og liv rundt seg. Jeg syns det er kjempeflott - kjempeflott - og jeg har ingenting imot det. Det er heller ingenting i vårt skatte- og avgiftsopplegg som skulle gjøre det vanskelig for dem. Tvert imot er det jo sentrumsregjeringen som nå beskjærer etablererstipendet og ikke SV. Vi går den motsatte veien og gir stimulans til den typen bedrifter som skapes rundt en idé eller rundt en visjon. Jeg må bare si at jeg er kjempeimponert over de mennesker som lykkes med det.

       Så til alternativ energi, som representanten Aukan var så vidt inne på. Man kan vel ikke med en viss grad av troverdighet si at det ligger noen satsing på alternativ energi i dette budsjettet. Det ligger 20 mill. kr ekstra. Vårt naboland Sverige har akkurat startet et forskningsprogram for å få opp bruken av biobrensel, vindkraft og alternativ energi. De legger 9 milliarder kr i potten til forskning og utvikling for å få ned bruken av atomkraft, selvfølgelig, men også av fossilt brensel. Vi har nesten ikke forskning på alternativ energi i Norge, vi har nesten ikke tilskuddsordninger som gjør at vi kan få en omlegging av vårt energiforbruk i mer miljøvennlig retning.

       Representanten sa at han ønsker at vi skal opp en divisjon. Vi må jo opp mange divisjoner, for vi er ikke i nærheten av elitedivisjonen. Vi befinner oss i tredje eller fjerde divisjon, eller det er mulig at vi befinner oss i bedriftsserien - hva vet jeg? Men vi har ambisjon om å gå opp i eliteserien, det er helt riktig. SV har i dag et forslag om 1 milliard kr som en forsiktig satsing på forskning på alternativ energi. Vi har også forslag om økt tilskudd til dem som faktisk gjør noe med det og legger om forbruket i en mer miljøvennlig retning.

       Jeg vil rette utfordringen tilbake igjen: Jeg håper at sentrumsregjeringen faktisk er mer alvorlig i de spørsmålene enn det dette budsjettet viser.

Børge Brende (H) : Representanten Djupedal sa i sitt hovedinnlegg at det ikke er oljefondet som skal redde folketrygden og pensjonistene, men «arbeid, arbeid og atter arbeid». I sin svarreplikk til representanten Jensen tok han den litt tøffe tonen og uttalte at man må forvente en «viss konsistens» i det man gjør her i salen og i komiteen.

       I forhold til arbeid er vi i den situasjon at 40 % av næringslivet nå ikke får tak i den kvalifiserte arbeidskraften som det trenger i henhold til nasjonalbudsjettet. I SVs program og budsjett foreslås følgende tiltak for å bøte på mangelen på arbeidskraft:

       Jeg lurer på om representanten Djupedal kan si noe om følgene av disse reformene for vårens lønnsoppgjør og lønnskravene, hvis man plutselig reduserer arbeidstiden fra 8 til 6 timer, hvilke følger det får for helsekøene å gjennomføre SVs program - det er SVs program jeg her har sitert - og også hvilke følger det får for det som er representanten Djupedals hovedpoeng, «arbeid, arbeid og atter arbeid». Hvilke følger får det for pensjonene i fremtiden og folketrygden hvis vi skal gjennomføre alle disse løftene? De er nok best egnet for et parti som ikke har vært med i noen budsjettforhandlinger i det hele tatt. Og det er da det eneste.

Øystein Djupedal (SV) : Det er få ting som gleder meg så mye som at Høyre-folk leser SVs program. Det kan man jo bli klok av. Men det hørtes ikke ut som om Børge Brende hadde tatt synlig lærdom av det som står der.

       La meg bare starte med det som har vært utgangspunktet for mye av den debatten som har gått i salen i dag, nemlig kontantstøtte. Hva er kontantstøtte egentlig? Kontantstøtte er en eller annen form for mulighet til å være hjemme, uansett om man nå er for eller mot det. SV har vært positiv til og prøvd å finne løsninger som er mer fleksible for foreldre. Våre mange forslag om deling av arbeid går akkurat i den samme retningen, nemlig at livet har mange faser, og at vi er i mange faser som mennesker, som gjør at vi har ulike behov. Kanskje jobber vi kortere i noen perioder, lenger i andre perioder.

       Dette er ikke noen SV-oppfinnelse. Det er sånn det er i mange deler av Europa. Det vi ønsker, er at dette skal være styrt av myndighetene, og at det ikke bare skal være sånn at arbeidsgiverne hiver folk inn og ut alt etter eget forgodtbefinnende.

       Når vi har tatt til orde for mange arbeidstidsreformer, er det for to ting: Det ene er å gi folk fritid, frihet, mulighet til å være sammen med familien. Det andre er selvfølgelig å få de mange inn som er utenfor arbeidsmarkedet. For det fins ikke noe mer urettferdig enn at mange, mange ikke har fast arbeid. Vår løsning på det er en kombinasjon av to forhold: å kvalifisere de ukvalifiserte gjennom en etterutdanningsreform eller gjennom arbeidsmarkedstiltak og å dele arbeidet på flere av oss.

       Så siterte representanten Brende meg på at pensjonene skal betales av arbeid. Ja, det er riktig. Hvis man går inn i den forrige regjeringens langtidsprogram og dens egne tabeller, vil en se at i midten av neste århundre er oljeformuen knapt synlig. Men det er én søyle som vokser og vokser, og det er verdien av folk, verdien av arbeid - verdien av både det jeg er, og det Børge Brende er.

Anneliese Dørum (A) : SV har gitt og gir uklare signaler når det gjelder kontantstøtten. Gjennom lederen sin har de gått hardt ut mot voksne arbeiderpartidamer, som jeg tror hun uttrykte det, som ikke lenger har små barn. Underforstått - det er vi som har påvirket partiet til å gå imot kontantstøtte. Da får man jo inntrykk av at SV er for kontantstøtte.

       Jeg må innrømme at jeg tilhører den utskjelte gruppen. Jeg har til og med barnebarn. Det foreldrene til mine barnebarn - sammen med mange andre - ønsker seg, er bl.a mer tid sammen med barna uten å miste kontakten med arbeidslivet. De trenger gode, trygge og billige barnehageplasser. De trenger fleksible ordninger i arbeidslivet, ikke bare mens barna er under skolepliktig alder, men også videre oppover.

       Da jeg hørte Øystein Djupedals svar til Asmund Kristoffersen i stad, hadde jeg inntrykk av at vi er helt enige. Da skjønner jeg ikke hvorfor lederen i SV skjeller ut oss arbeiderpartikvinner. Kontantstøtte gir ingen god løsning på disse problemene som jeg her har nevnt. Selv om det kan være godt å spe på familieøkonomien med vel 30 00 kr i året, løser det ikke disse problemene. Derfor vil jeg ha Djupedals bekreftelse på at Arbeiderpartiet og SV har de samme oppfatningene når det gjelder kontantstøtten, og også når det gjelder bruk av disse midlene, som vi ønsker en annen bruk av enn den kontantstøtten som flertallet ønsker.

Øystein Djupedal (SV) : Som representanten Dørum sikkert har sett, sitter jeg sammen med partileder Halvorsen bortpå benken, og jeg skal overbringe en unnskyldning, hvis noen har følt seg støtt av det hun sa.

       Men husk på hva Kristin Halvorsen og SV sier. Vi er i utgangspunktet enig med Arbeiderpartiet i at det finnes mange mer fleksible og bedre løsninger i de fasene da barna er små. Det er vi enige om. Det kan ikke være fnugg av tvil om at SV synes barnehager er fornuftig. Men det flertallet her på Stortinget er i ferd med å vedta, vil slå føttene under barnehagene. Da kan vi velge å stå på sidelinjen og si at vi har et bedre opplegg. Men jeg tror ikke at sentrumspartiene, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, har skjønt konsekvensen av hva en kontantstøtte kan føre til på lengre sikt. Jeg tror at småbarnsforeldre, som jeg selv er, har bruk for en helt annen grad av fleksibilitet enn en kontantstøttemodell som er helt skjematisk og dypt urettferdig i sin natur, nemlig ved at vi som har barnehageplass, ikke skal få, men de som har dagmamma, au pair eller praktikant eller hva man har, kommer bedre ut. Det som da er viktig, er å ta utgangspunkt i hvordan småbarnsforeldre har det, og hvilke løsninger småbarnsforeldrene ønsker, og så legge bort en del av de politiske kjepphestene som mange av oss har ridd, og si at nå blir det dessverre flertall for en løsning der det skal brukes mange milliarder i økt barneomsorg. Da sier SV at vi vil være med og holde en hånd på rattet for å få de pengene best brukt. Det tror jeg også representanten Dørum kan være enig i.

       La det også være sagt at når man snakker om barneomsorg og fleksibilitet, er noe av det aller viktigste det som ble berørt i den forrige replikken, nemlig muligheten til fleksibel arbeidstid. Her ønsker SV mulighet til deling av arbeid og til i større grad å kunne trikse til etter livets mange faser. Det er ikke sånn at det bestandig er best å være hjemme bare mens barna er ett til to år eller to til tre år. Mange, mange foreldre ønsker å være hjemme i andre faser av barnas liv, kanskje til og med når de begynner på videregående skole, som også er en stor overgang for mange, fordi man går rett fra den trygge ungdomsskolen inn i den store, ukjente videregående skolen, der det stilles helt andre krav enn i barneskolen. Det ønsker SV å være med og diskutere og legge premissene for.

       Arbeiderpartiet har ved hjelp av skiftende konstellasjoner klart å holde begge hender på rattet i en periode hvor statens oljeinntekter har gjort det mulig å samle stadig mer makt på stadig færre hender. Allerede ved denne første korsveien har det lyktes for sentrumsregjeringen å bøye av fra den kursen Arbeiderpartiet har styrt etter - utvidet statskontroll, uttynnet mangfold i samfunnslivet og mindre spillerom for individet.

       Denne kursen har vist seg særlig tydelig i den tidligere regjeringens næringspolitikk. Staten er blitt en dominerende eier i næringslivet. I mange spørsmål har det ført til at politikerne har sittet på alle sider av bordet - som eiere, konsesjonstildelere og kontrollører. Dette har ført til en betenkelig sammenblanding av roller og brudd med gode maktfordelingsprinsipper. Det kollektive eierskap som Arbeiderpartiets politikk har bygd opp under, har heller ikke gitt makten til det man i gamle dager kalte proletariatet. Nei, makten er havnet hos de store konsernene.

       Er det fordi det er lettere å kontrollere korporasjoner enn et mangfold av individer og aktive eiere? Jeg foretrekker i det lengste å tro at dette ikke er tankegangen som ligger bak.

       Men hvorfor har da Arbeiderpartiet i forbindelse med det statsbudsjettet vi har til behandling, forsøkt å stramme inn f.eks delingsmodellen igjen? Og hvorfor ble småbedrifters verdifastsettelse forsøkt sidestilt med børsnoterte selskaper? Lar denne bevisste tilstrammingspolitikken overfor familiebedrifter og småbedrifter seg forene med smilekampanjen overfor småbedriftene, den såkalte Etablererkampanjen? Er det denne næringsfiendtlig politikken som gjør at Næringslivets Hovedorganisasjon før valget hevdet at de heller ønsket Arbeiderpartiet enn sentrum?

       Sentrumspartiene har i sitt budsjettopplegg klart å slå tilbake hovedtyngden av disse angrepene, inklusive tre av de fem ekstra sykelønnsdagene som var Arbeiderpartiets avskjedsgave til næringslivet. For oss i Venstre har dette vært avgjørende, fordi vi trenger nyskaping og flere ben å stå på ved siden av olje, gass og våre tradisjonelle eksportindustrier.

       Ved siden av omstruktureringen av eierskapet i næringslivet har Arbeiderpartiet også satt i verk betydelige reformer i det sivile. Mye er godt tenkt, men tar i praksis for lite hensyn til enkeltmenneskers talenter og ønsker. Det gjelder skolestart for seksåringer og en videregående skole uten angrefrist for 16-åringer. Et av de viktige velferdsgodene i vår tid er barnehageplasser, men har vi hittil tenkt nok på å imøtekomme foreldres behov for å være med og utforme og oppleve barnas hverdag og oppdragelse?

       Etter Venstres syn har Arbeiderpartiets reformpolitikk i for stor grad vært tilpasset sosialdemokratiske standardtanker om det gode liv.

       Nå har Arbeiderpartiet annonsert en etterutdanningsreform som skal gjennomføres, koste hva den koste vil - en reform som jeg for så vidt håper at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kan få mye godt ut av, når og hvis vi samarbeider om den.

       Det er nyttig å ha dette som bakgrunn når vi nå må høre på Arbeiderpartiets kritikk av de reformene som ligger inne i sentrumsregjeringens budsjettforslag. Arbeiderpartiets virkelighetsoppfatning er slik at når andre partier gjennomfører reformer, kalles det å dele ut penger, og når Arbeiderpartiet gjennomfører reformer, er det derimot den gamle arbeidshesten som bygger stein på stein. Hvordan kan det vokse godt samarbeid av slike tanker?

       La meg i all vennskapelighet sitere Nordahl Rolfsen:

«Fola, fola Blakken! Nå er Blakken god og trett;

...

Han skal hilse deg fra far: i morgen skal du hvile.»

       - I fire år, kanskje?

       Familiepolitikken er altså et av de områdene hvor sentrumsregjeringen bryter en av arbeiderpartilinjene. Ikke overraskende har også kontantstøtten vært den saken som har fått Regjeringens motstandere mest aktivt på banen her i Stortinget.

       Men når f.eks. Kristin Halvorsen refser arbeiderpartidamene for unyansert kritikk av kontantstøtte, mener jeg man har grunn til å lytte. Vi bør også lytte til de innvendinger som hun kommer med om kontantstøtten. For det er tydelig at mange av dagens unge mødre besitter en erfaring som på merkelig vis har gått mange arbeiderpartiveteraner hus forbi. Denne erfaringen handler om hverdagen til barn og småbarnsforeldre. I slitet med å få økonomien til å henge sammen tærer en dårlig samvittighet, fordi barn blir sendt til barnehagen før dagen gryr, og hentes hjem igjen etter at det er blitt mørkt. Faktisk er det slik at mange barn må være lenger «på jobb» enn foreldrene.

       Kontantstøtte er ikke den endelige eller eneste løsning, men det er en utstrakt hånd til mange som ønsker seg en mindre tøff hverdag. Og saken er langt fra ferdigbehandlet slik den ligger nå. Det er spørsmål om hvordan innretningen kan bli best mulig, det er spørsmål om hvor mange årsklasser den bør omfatte.

       I erklæringen fra Voksenåsen blir det slått fast at ordningen må evalueres når den fra og med januar 1999 er trappet opp til å omfatte barn mellom 1 og 3 år.

       Det er mange som er overrasket over at forslaget om 1.000 kr ekstra i måneden til minstepensjonistene er kommet helskinnet gjennom behandlingen i finanskomiteen. Jeg oppfatter det slik at det blir en smule pinlig for Arbeiderpartiet å stå på sidelinjen når dette løftet for mange av de fattigste i landet blir vedtatt av Stortinget.

       Argumentene som føres fram mot denne reformen, er ulike. Jeg har f.eks møtt spørsmålet om ikke dette er sløsing med penger, siden også rike enker i Holmenkollåsen får nyte godt av pensjonshevingen. Da må jeg få stille motspørsmålet: Hva med den minstepensjonen vi har i dag? Sendes ikke også den til mange mennesker som strengt tatt ikke har så stor bruk for den? Ja, er det ikke faktisk slik i dette landet at vi også spanderer gratis helsetjeneste på alle, uansett om de egentlig kan betale for seg eller ikke?

       Dette er nemlig prinsippet om de universelle ordningene, og det er faktisk ryggraden i velferdsordningene våre. Vi i Venstre er tilhengere av dette prinsippet.

       En av Venstres fremste ambisjoner er å sette noen tydelige Venstre-preg på miljøpolitikken i Norge. Derfor var det ikke uventet at miljøbudsjettet var styrket da sentrumsregjeringen la fram sin tilleggsproposisjon til statsbudsjettet. Et av de viktige og helt nødvendige grepene var at vi plukket opp og betalte den regningen som så å si lå igjen på bordet etter den forrige regjeringen vedrørende kapitalbehovet til Norsk Avfallshåndtering. Med denne kapitalutvidelsen i orden begynner en av de viktigste faktorene i det norske avfallssystemet å komme på plass.

       For Venstre handler kjernen i miljøpolitikken likevel om å få endret hovedkursen for utviklingen i mer miljøvennlig retning. Politikernes oppgave er bl.a å endre rammevilkårene for næringslivet, slik at den økonomiske aktiviteten ikke ødelegger livsgrunnlaget. At dette omfattende reformarbeidet ikke i særlig grad har kunnet gjøre seg gjeldende i det foreliggende forslag til statsbudsjett, kan vel knapt noen undres over. Det vil jo vise seg siden.

       Men det som det er grunn til å glede seg over, er at med dette budsjettet i havn, har sentrumsregjeringen kommet seg forbi den første store hindringen. Det åpner for at Venstre får beholde en hånd på rattet i den viktige prosessen som starter når anbefalingene fra Grønn skattekommisjon skal følges opp. Det arbeidet tillater jeg meg å ha store forventninger til.

       Kursen fra den forrige regjeringen er bøyd av. I denne omgang har det viktige vært å få budsjettet gjennom i Stortinget med et resultat som viser at mannskapet på brua er skiftet ut, og på en slik måte at vaktskiftet ikke har satt balansen i økonomien i fare. Det har lyktes.

       Lodve Solholm hadde her igjen teke over presidentplassen.

Gunnar Halvorsen (A) : Det er sjelden jeg blir overrasket over Venstre. Men når representanten Johansen sier at de er godt fornøyd, da sier jeg: Ja vel. For Venstre ønsker jo å fremstille seg som et parti for småbedriftene, og mange trodde på det - iallfall før valget.

       Når jeg nå hører på Johansen, tenker jeg på beskrivelsen av en politiker som jeg hørte en gang. Det var en som før valget lovte mer penger til veibygging, men som etter valget satte opp parkometer. For det var ikke måte på hva Venstre lovte småbedriftene før valget - det gikk på delingsmodellen, arveavgiften, dokumentavgiften, arbeidsmiljøloven, senking av formuesskatten, arbeidsgiveravgiften osv. Men etter valget er det meste glemt. Regjeringen og Venstre har et økonomisk opplegg som driver opp kostnadsnivået i småbedriftene, og hvordan lønnsoppgjøret blir til våren, uroer mange. Småbedriftene er de som er mest avhengige av valutaen, renten og økonomisk ro.

       Jeg stiller følgende spørsmål: Er budsjettet godt etter Venstres syn? Hvis svaret er ja, er det greit. Da har vi fått greie på Venstres småbedriftspolitikk. Men da må ikke Venstre i disse moraltider si at de er et parti for småbedriftene.

       I Næringslivets Ukeavis fredag 14. november står det følgende: «Troverdighetsproblem» - sier de om Sponheim. - «Er Lars Sponheim småbedriftenes venn og forsvarer, eller bare en festtaler?»

Terje Johansen (V) : Representanten Halvorsen spør om Venstre er partiet for småbedriftene. Det enkle svaret på det er ja. Så spør han: Er vi fornøyd med det budsjettet som er lagt fram med tanke på småbedriftene? Svaret på det er ja - særlig sett i forhold til Jagland-regjeringens alternativ. Jeg tror det er ca 2 milliarder kr vi har måttet bruke for å gjendrive de anslagene som Jagland-regjeringen la opp til i sitt budsjett. Vi har vært nødt til å bruke så mye penger rett og slett for å komme à jour igjen. Men det vi har lovet via næringsminister Sponheim, er at vi i løpet av våren skal komme tilbake med en handlingsplan for næringslivet. Der vil vi ta opp noen av de sakene som vi ikke fikk rom for å gjøre noe med i denne omgang.

       Når jeg hører Arbeiderpartiet på den ene siden, for ikke å snakke om Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden, skildre Venstre og sentrumsregjeringen bl.a når det gjelder næringspolitikken, må jeg si at det tydeliggjør sentrumsposisjonen, fordi det er ingen av dem som er fornøyd. Det viser at vi må ha truffet sånn noenlunde midt på treet, der hvor sentrum hører hjemme.

Kenneth Svendsen (Frp) : Venstre har over lang tid prøvd å gi inntrykk av at de er småbedriftenes beste venn. Vi husker vel alle Venstres valgkamp, der de lovet forbedringer i delingsmodellen. Det var ikke måte på hvor bra det skulle bli å være privat næringsdrivende i små og mellomstore bedrifter dersom Venstre kom i posisjon. Hva gjør så Venstre når de kommer i regjeringsposisjon? Jo, de skjerper delingsmodellen, slik at fradragene for disse bedriftseierne blir mindre og skattene øker.

       Hva gjør de videre? Jo, de vil fjerne kombinertbilen - en typisk bil for små bedrifter. De ønsker å videreføre kjøretøydefinisjonen som skjerper kravene til varebiler. Som om ikke dette skulle være nok, innfører de en ny avgift som kalles seteavgift - en videreføring av passasjeravgiften for flyreiser. Passasjerene må dermed betale en høyere pris fordi de også må betale for de tomme setene. Dette er enda en skjerping for bedriftene, da det i stor utstrekning er næringslivet som benytter seg av slike reiser.

       Det var Fremskrittspartiet som i forliket fikk lettet skatten i forbindelse med delingsmodellen med 80 mill. kr for småbedriftseierne - på tross av Venstre. Det var Fremskrittspartiet som fikk gjennomslag for at kombinertbilen og varebilen skulle beholdes - på tross av Venstre. Det var Fremskrittspartiet som fikk seteavgiften ned med 80 mill. kr - på tross av Venstre. Er det ikke slik at det i realiteten er Fremskrittspartiet som har reddet småbedriftene fra Venstres avgiftspåslag?

Terje Johansen (V) : «På tross av Venstre» ble gjentatt flere ganger av representanten Svendsen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Det er ikke på tross av Venstre at vi har kommet fram til det som Fremskrittspartiet nå vil stemme for. Det er faktisk sammen med Venstre. Når han nå ramser opp alle de anslagene som Venstre skulle ha gjort mot småbedriftene, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen.

       Han har rett i én ting: Vi har ikke klart å forbedre delingsmodellen utover det som flertallet i Stortinget gjorde i fjor, men det er jo fordi vi har måttet gjendrive det som Arbeiderpartiet har lagt opp til. Men jeg kan gå litt lenger, fordi Venstre har en ambisjon om å fjerne hele delingsmodellen. Vi mener den er et makkverk, som ikke har ført til noe annet enn en diskriminering av aktive eiere. Den har ikke ført til noen betydelige inntekter, iallfall ikke inntekter som overstiger det det koster å håndheve den. Men dette skal vi finne ut av, og vi trenger litt mer tid enn fire uker i nattens mulm og mørke i finanskomiteen.

       Den 25. april uttalte Lars Sponheim til Arbeiderbladet:

       «Senterpartiet kan glemme økt toppskatt dersom partiet skal regjere sammen med Venstre.»

       Nå regjerer Venstre sammen med Senterpartiet. Vi har fått en skatte- og avgiftsskjerpelse i forslaget til budsjett som Arbeiderpartiet aldri har tort å foreslå, og toppskatten skjerpes i forhold til Jagland-regjeringens budsjett. I valgkampen turnerte jeg mye sammen med Terje Johansen. Dersom jeg på et av møtene hadde sagt at ledere i små og mellomstore bedrifter måtte belage seg på et verre opplegg med Venstre i regjeringsposisjon i 1998 enn det de hadde med Jagland-regjeringen i 1997, ja, da tror jeg at Terje Johansen ville fått pustebesvær.

       Høyre og Fremskrittspartiet har maktet å dra Bondevik-regjeringens budsjett i riktig retning, og Høyre vil gjerne fortsette å gjøre det. Men kan vi regne med Venstres støtte? Er det blitt så gjevt å sitte i regjeringskontorene at Venstre er villig til å la Senterpartiet fortsette å styre skatte- og avgiftspolitikken? Hvor kommer Venstre til å plassere seg når Senterpartiets krav om økt toppskatt og økt skatt for bedriftene gjennom økt nettoskatt vil gi seg utslag i neste budsjett? Kan vi regne med Venstre, eller vil de fortsette å gi etter?

Terje Johansen (V) : Representanten Sanner spør: Hvor er det blitt av Venstre? Det er å svare på det at vi sitter med en hånd på rattet, bl.a i Regjeringen, og vi har vært i stand til å gjøre skatteforholdene og alle de forholdene som Sanner nå etterlyser, bedre for næringslivet, for småbedriftene, enn om regjeringen Jagland hadde fått lov til å fortsette. Det er det korte og enkle svaret.

       At Sponheim skal ha sagt at man skal glemme toppskatten, tviler jeg på. Men jeg husker godt hva jeg har sagt. Jeg har sagt at det blir aldri noe tredje trinn på toppskatten med Venstre i posisjon, og det er det da heller ikke blitt.

       Hva slags opplegg kan Høyre forvente seg i tiden som kommer, med Venstre i regjeringskontorene? Det har jeg berørt i mitt innlegg. Vi tar nå fortrøstningsfullt fatt på arbeidet med å forsøke å lage et nytt skattesystem i Norge hvor vi bevisst vil gå inn for å senke skatten på arbeidsinntekter, personinntekter, men det vi gir ut med den ene hånden, vil vi ta igjen med den andre ved hjelp av miljøavgifter. Og der er vi nok forskjellig fra Høyre.

       Om vi klarer alt dette i løpet av vårsesjonen, tillater jeg meg å tvile på. Men jeg tror, som jeg har nevnt i mitt innlegg, at vi har begynt på en ny vei, vi har penset utviklingen over i noen nye spor. Og så håper jeg at Høyre fortsetter å hjelpe til sammen med Venstre å dra utviklingen i den retningen vi er enige om.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg slutter aldri å undre meg over Venstre og Terje Johansen. Representanten Johansen fortsetter med en politisk retorikk som om dette er en fortsettelse av valgkampen, og det er det faktisk ikke. Det har skjedd ganske mye etter at vi var ferdig med valgkampen.

       Han bruker det bilde at Venstre har fått en hånd på rattet, og at vi nå har en kursendring. Da burde han merke seg det komiteens leder, Lars Gunnar Lie, sa, at dette skatteopplegget er om lag det samme som Arbeiderpartiets, og det er et ryddig opplegg. Så det er altså den store endringen, den store vrien, som Venstre nå tar æren for.

       Venstre har fremstilt seg som småbedriftenes venn. Hva ligger i dette budsjettet når det gjelder småbedriftene? Det ligger overhodet ingenting når det gjelder tiltak rettet mot småbedriftene verken i Bondevik-regjeringens opprinnelige forslag eller i den innstillingen som Terje Johansen og Venstre har vært med på. Vi har fått en utvidelse av arbeidsgiverperioden. Det betyr at arbeidsgiverne nå skal betale en større del av kostnadene med sykefraværet. Det er en utvidelse fra dagens ordning med to uker til to uker og én dag.

       Den skattejusteringen som foreligger når det gjelder formuesbeskatning og endringene i forhold til Jagland-regjeringens budsjettforslag, er først og fremst rettet inn mot dem som mottar utbytte. Den er ikke rettet inn mot bedriftene. Det er ikke bedriftene som oppnår en skattemessig fordel, men de som mottar utbytte, som da får noe skattelette i forhold til det opprinnelige forslaget. Dette kan bety at utbyttet blir litt mindre, men det er i beste fall. Det er det eneste vi kan si er rettet inn mot småbedriftene. Mitt spørsmål til Venstre er: Venstre har nå først vist kortene i forhold til små og mellomstore bedrifter. Hva blir det neste fra Venstres side?

       Vidare understrekar dei følgjande:

       «En fortsatt sterk forbruksvekst er ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig utvikling.»

       Dette er vel og bra. Men det budsjettet som Regjeringa har lagt fram og det kompromisset som me no har fått, fører til auka utgiftsvekst, faktisk ei dobling i forhold til det regjeringa Jagland la opp til. I tillegg har ein redusert skattane. Dette vil føra til ein endå større vekst i det private forbruket - tvert imot det som er ønsket etter Voksenåsen-erklæringa. Og då må det vera lov å spørja seg: Korleis heng dette saman? Det ville vera naturleg at erklæringa frå Voksenåsen blei følgd opp i budsjettet med ei omlegging som gjekk ut på å redusera det private forbruket. Men det motsette skjer altså. Og då må det vera lov å spørja: Når dette ikkje skjer i samband med budsjettet, kva tid vil denne omlegginga koma, og korleis vil det skje? Eller er dette nok eit eksempel på ei politisk utfordring som ein skyv fram i tid ved å seia at dette skal me løysa gjennom ei melding til Stortinget?

Terje Johansen (V) : Det er riktig at jeg i mitt innlegg snakket mye om Arbeiderpartiet. Og det har sin naturlige forklaring. Det er de som har preget den utviklingen som vi nå står overfor, og Venstre og sentrumsregjeringen har hatt knapt fire uker på seg til å gjøre noen mindre justeringer - det er det vi har fått til. Men det var en årsak til at vi gikk til Arbeiderpartiet som det første partiet og bad om forhandlinger, for vi følte at vårt opplegg, slik som finansministeren la det fram, faktisk lå nærmest Arbeiderpartiet. Men Arbeiderpartiet valgte å si nei til forhandlinger på ideologisk grunnlag fordi de ikke kunne være med på dette håndslaget til småbarnsfamiliene.

       Hva har vi så klart å få til i denne korte perioden? Jeg har nevnt det. At det skulle føre til at vi får en enda sterkere forbruksvekst enn Arbeiderpartiet hadde lagt opp til, gjenstår å se. Etter min oppfatning er det mange forhold som kommer til å påvirke forbruksveksten i tiden som kommer, bl.a annet dette budsjettet, men jeg tillegger ikke det så stor vekt som jeg tillegger en rekke andre faktorer i utlandet som kommer til å påvirke oss. Jeg tror at Norge nå er inne i en periode hvor vi balanserer på en knivsegg. Jeg tror ikke vi har tippet over, men den regjeringen som nå sitter, kommer iallfall til å passe på i hver sving fremover, og vi kommer tilbake til eventuelle tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett dersom veksten skulle bli så stor som statsministeren frykter. Jeg vil minne om at vi legger opp til en sparepakke for å trekke inn noe av dette private forbruket.

       Nå er de borgerlige partiene her i Stortinget blitt enige om neste års statsbudsjett. Høyre og Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for sine krav om lavere skatter. Mellompartiene har fått gjennomslag for en kraftig vekst i statens utgifter. Landet har fått et sterkt svekket statsbudsjett der utgiftene øker og inntektene går ned.

       Dette er en risikabel politikk. I innstillingen fra finanskomiteen om statsbudsjettet skriver mellompartiene:

       «Det er no større fare enn nokon gong tidlegare i denne konjunkturepoken for at den store forbruksveksten skal starta ein ny runde med pris- og kostnadsvekst.»

       Det er kloke ord. Men denne faren møter de borgerlige partiene og det borgerlige stortingsflertallet ved å vedta et budsjett som øker veksten både i det offentlige og i det private forbruket. Så hvis de virkelig mente at faren var større enn noen gang, er det pussig at de bidrar til å øke denne faren ytterligere i stedet for å redusere den. De vedtar et budsjett som øker faren for at vi gjentar feilene fra 1980-årene.

       Det er mange forskjellige mål på i hvilken grad et statsbudsjett påvirker presset i en økonomi. Felles for alle de sentrale målene er at de viser at det borgerlige budsjettet som nå blir vedtatt, gir et høyere press og større risiko for at vi mister kontrollen, enn det budsjettopplegget Arbeiderpartiet la fram. Et av de viktigste målene på i hvilken grad et statsbudsjett bidrar til å øke presset, er veksten i statens utgifter. Det borgerlige budsjettforliket innebærer at statens utgifter øker med om lag 8 milliarder kr, eller 2,25 % fra 1997 til 1998. Det er mer enn dobbelt så mye som veksten Arbeiderpartiet la opp til.

       Høyre mente da Arbeiderpartiet la fram sitt budsjettforslag, at vår vekst på 1 % var urovekkende høy. Høyres svar på denne uroen er å stemme for et budsjettforslag som har mer enn dobbelt så stor vekst som den veksten Høyre mente var urovekkende høy. Det er vanskelig å forstå.

       Det er også vanskelig å forstå hvordan Fremskrittspartiet som har bygd hele sitt parti og hele sin eksistens på kamp mot høye avgifter, i morgen stemmer for høyere avgifter på alkohol, tobakk og andre varer enn vi kunne ha fått dersom de hadde stemt for Arbeiderpartiets opplegg.

       Så de borgerlige partiene, som er urolige for høye statlige utgifter og høye avgifter, stemmer altså for høyere avgifter og høyere utgifter enn det vi hadde fått hvis de hadde stemt for Arbeiderpartiets opplegg.

       Det at Høyre stemmer for det borgerlige budsjettforliket i morgen, innebærer at Høyre har et historisk ansvar for en politikk som kan undergrave stabiliteten i norsk økonomi, og dermed den viktigste rammebetingelsen for norske bedrifter. Det mest bedriftsfiendtlige vi nå kan gjøre, er å vedta et budsjett som øker risikoen for at vi på ny mister kontrollen med priser og kostnader i landet vårt.

       Utgiftene øker, men inntektene reduseres i det borgerlige budsjettforliket. Reduserte skatter fører til at det private forbruket øker enda sterkere. Dette øker presset i norsk økonomi. Økte utgifter og lavere skatter fører til at nesten hele innstrammingen som lå i Arbeiderpartiets budsjettforslag, fjernes. Innstrammingen målt ved endringen i det såkalte olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet anslås nå til om lag 0,25 % av nasjonalproduktet. Dette er farlig nær null.

       Vi er med andre ord nær en situasjon der budsjettpolitikken overhodet ikke bidrar til å dempe presset i økonomien. Siste gang vi var i en slik situasjon, var i 1984/1985. Den gang gikk det galt. Det tok nesten ti år å få orden i norsk økonomi etter det siste «frisleppet». Dessverre ser det ikke ut til at dette har gjort særlig inntrykk på det borgerlige stortingsflertallet.

       Lavere skatter og økte utgifter innebærer at underskuddet utenom olje øker fra 12,2 milliarder kr i Jagland-regjeringens budsjettforslag til 19,6 milliarder kr i det borgerlige budsjettforliket. Det betyr at bruken av oljeinntekter øker med 7,4 milliarder kr, og at avsetningen på oljefondet reduseres tilsvarende. Selv om vi korrigerer for rent regnskapsmessige forhold knyttet til avviklingen av Statens varekrigsforsikring, som utgjør 2,3 milliarder kr, innebærer dette med andre ord en kraftig økning i bruken av oljeinntekter i norsk økonomi.

       Sentrumspartiene er bekymret for at det private forbruket vokser for sterkt. Likevel stemmer de for skatteletter og økte overføringer som vil gi enda sterkere vekst i det private forbruket. Det er ikke samsvar mellom ord og handling i sentrumspartienes politikk. Sentrumspartiene snakker om behovet for mer rettferdig fordeling. Likevel stemmer de for skattelette for dem som har store aksjeformuer, lavere skatt for dem med høye inntekter fra næringsvirksomhet og null skatt for rederier. I forhold til Arbeiderpartiets forslag øker de skatten for dem med litt sparepenger i banken og de øker skatten for pendlere. Samlet vil dette øke forskjellene i Norge. Det er ikke samsvar mellom ord og handling i sentrumspartienes politikk.

       Alle de borgerlige partiene er urolig for at vi skal få for høye kostnader og ny prisstigning i Norge. Likevel legger de fram et budsjett der de oppjusterer konsumprisveksten for neste år i forhold til det som ligger i Arbeiderpartiets budsjett. De borgerlige partiene vedtar et økonomisk opplegg som innebærer økt fart i norsk økonomi. Samtidig varsler statsminister Bondevik at det kan komme innstramminger til våren. Dette er en litt underlig politikk. Det er i morgen vi vedtar statsbudsjettet for neste år. Dersom farten i norsk økonomi skal reduseres, bør vi gjøre det nå - ikke vente til farten er blitt enda høyere og så begynne å bremse en gang til våren. Det er bedre med en jevn oppbremsing enn å bråbremse. Det er bedre med en forutsigbar økonomisk politikk, enn en stopp og gå-politikk der vi først øker farten for så å bremse enda kraftigere.

       Ingen vet nøyaktig hvor grensen mellom ansvarlig og uansvarlig økonomisk politikk går. Vi vet ikke nøyaktig hvor mye statens utgifter kan vokse før det går galt. Økonomisk politikk handler om å håndtere usikkerhet. Likevel har vi viktige holdepunkter for hva som er ansvarlig økonomisk politikk. Vi vet av både våre egne og andre lands erfaringer at det ofte er i oppgangstider vi gjør de feilene som bringer ny nedgang. Vi vet at oppgangen i norsk økonomi er sterk og har vart lenge. Da nærmer vi oss grensen for hva økonomien tåler. Akkurat hvor grensen går, vet vi ikke før det er for sent. Derfor bør vi bremse nå, slik at vi øker sjansene for fortsatt jevn vekst i stedet for at prisstigning og kostnader igjen skyter fart.

       Usikkerheten om hvor mye norsk økonomi tåler, kan enten brukes som et argument for å ta sjanser, fordi det selvfølgelig kan være at vi overvurderer faresignalene, at kjøpefesten ikke er i ferd med å ta av. Eller så kan usikkerheten brukes som et argument for å være forsiktig og for å være på den sikre siden. Når mye står på spill, bør vi ikke ta sjanser. Det vet vi er et godt råd.

       En sjåfør som foran en skarp sving er usikker på om farten er for stor, bør ikke øke farten og ta sjansen på at svingen likevel ikke var så veldig skarp. Men det er dessverre noe liknende det borgerlige stortingsflertallet nå gjør. De sier at det er «større fare enn nokon gong tidlegare» for at veksten blir for sterk. Likevel dobler de veksten i statens utgifter, bruker vesentlig mer oljeinntekter og fjerner så godt som hele innstrammingen som lå i arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag. Dette er mer enn små justeringer av vår budsjettpolitikk. Det er en annen finanspolitikk enn det Arbeiderpartiet foreslo. Det undergraver det solidaritetsalternativet som de siste årene har gitt oss en sterk vekst i fastlandsøkonomien, lav prisstigning og framfor alt synkende ledighet.

       Det er ikke riktig. Det var Jagland-regjeringen som økte alkoholavgiftene - ikke Bondevik-regjeringen. Og gjennom den subsidiære avtalen vi har fått til, har alkoholavgiftene gått ned i forhold til det av Jagland fremlagte budsjett.

       Representanten Stoltenberg var veldig opptatt av å snakke om hvor viktig det var for Arbeiderpartiet med lav ledighet. Samtidig har Arbeiderpartiets representanter hisset seg opp til de store høyder over den kjøpefesten de nå mener finner sted i privat sektor. Da blir mitt første spørsmål til representanten Stoltenberg: Glemte Arbeiderpartiet å ta høyde for at det faktisk ville komme mellom 50.000 og 60.000 nye mennesker i arbeid, noe som bidrar til økt vekst i det private forbruket, da de la fram sitt budsjett i fjor og i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i vår?

       Flere av Arbeiderpartiets representanter har også hisset seg voldsomt opp over at sentrumspartiene nå har inngått et samarbeid med Fremskrittspartiet om neste års statsbudsjett. Jeg tør minne om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet for et par år siden inngikk et budsjettsamarbeid i Oslo bystyre. Jeg kan ikke erindre at det var noen av Arbeiderpartiets representanter som da hisset seg opp til de store høyder over et slikt samarbeid. Da blir mitt neste spørsmål til representanten Stoltenberg: Er det OK når Arbeiderpartiet samarbeider med Fremskrittspartiet, men ikke fullt så OK når andre partier gjør det?

Jens Stoltenberg (A) : Først til disse åpenbare misforståelsene: Det er riktig at det lå inne en moderat avgiftsøkning i arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag, en økning på mellom 4 % og 10 % på ulike avgifter på bl.a alkohol og tobakk. De avgiftsøkningene ble kraftig plusset på av Bondevik-regjeringen - opp mot 28 % i deres forslag til budsjett. Så forhandlet de med Fremskrittspartiet, og da fikk de de avgiftsøkningene noe ned igjen. Men en rekke av avgiftsøkningene er fortsatt høyere enn det som lå i Jagland-regjeringens budsjettforslag. Summen er derfor at selv om dere har gjort økningen i Bondevik-regjeringens budsjettforslag litt mindre høy enn det som lå i Jagland-regjeringens budsjettforslag, stemmer dere for høyere avgifter på sigaretter enn det man ville fått dersom dere stemte for Arbeiderpartiets forslag. Man får altså høyere priser på brennevin ved å stemme på Fremskrittspartiet enn ved å stemme på Arbeiderpartiet. Nå har ikke jeg pleid å skryte så mye av det, men det er greit å ha orden i de faktaene når dere reiser landet rundt og sier at dere er bekymret for smugling og faktisk kunne fått lavere avgifter på brennevin og sigaretter ved å stemme for Arbeiderpartiets budsjettforslag. Det er så hyggelig for meg å kunne si det slik og derfor sa jeg det.

       Så til dette med veksten: Det har noe med å forstå at vi snakker om en balanse. Vi snakker om hvor mye økonomien kan tåle. Vi sier ikke at det bør være nullvekst i økonomien. Men vi sier at den historiske trenden i norsk økonomi er rundt 2 % vekst - kanskje 2 1/4 %. Når vi da ligger på 3 %, er det en høy vekst, og da er vi redd for at selv det som ser ut som små økninger i forhold til totalbudsjettet, kan føre til at veksten blir for sterk. Det er det åpenbart bred enighet om her i Stortinget, fordi alle partier understreker at det er fare for at veksten blir for sterk. Da er det altså slik at når man dobler utgiftsveksten og nesten fjerner innstrammingen, bidrar man vesentlig til å øke den faren. Det kan selvfølgelig hende at man har flaks, men vi liker ikke å ta den type sjanser når det som står på spill, er velferd og sysselsetting.

Siv Jensen (Frp)
(fra salen):

       En åpenbar misforståelse!

Per-Kristian Foss (H) (fra salen):

       En åpenbar misforståelse!

       Siv Jensen (Frp) : Ja, den er åpenbar, for når representanten Stoltenberg hevder at vi har gått inn for økte alkoholavgifter, er altså ikke det tilfellet! Det var arbeiderpartiregjeringen som økte avgiftene på alkohol. Det var ikke sentrumsregjeringen. Det forliket som nå har kommet i stand, har altså medført lavere alkoholavgifter og dermed rimeligere brennevin enn vi ville fått med Jagland-regjeringens budsjett.

       Litt av den samme debatteknikken benyttet representanten Stoltenberg også i sitt hovedinnlegg. Han sa at gjennom det borgerlige budsjettforliket, fjernet man omtrent hele innstramningen. Innstramningen i det opprinnelige budsjettforslaget fra regjeringen Jagland var på 0,5 % av BNP. I det budsjettkompromisset som nå ligger på bordet, er den på 0,25 % av BNP. Jeg syns ikke det er godt nok, men som alternativ hadde vi et opplegg fra Arbeiderpartiet med skatte- og avgiftsskjerpelser på 3,6 milliarder kr, som ville rammet næringslivet på en skikkelig uheldig måte. Vi hadde også et opplegg fra Arbeiderpartiet som innebar at vi stod overfor enda større utfordringer foran lønnsoppgjøret, på grunn av at de nominelle tilleggene ville ha blitt langt høyere. Det er tross alt en skattelettelse i det opplegget som nå er fremlagt, i forhold til det regjeringen Jagland stod for, på 1 milliard kr.

       Når det da fra Stoltenbergs side snakkes om det historiske ansvar Høyre nå påtar seg, må jeg si at hvis det var slik at man ikke hadde råd til noen milliarder kr økte utgifter i forhold til det Arbeiderpartiet la opp til, og at man nærmest stod ved kanten av stupet, hvorfor la man da opp til et budsjett som i utgangspunktet ikke hadde tatt høyde for det? Vi vet gjennom budsjettbehandlingen i Stortinget at det meget ofte blir påplussinger.

       Vi la altså opp til 1 % utgiftsvekst, 4 milliarder kr, og vi la opp til en innstramming på omtrent 0,75 %, opp mot 7 milliarder kr. Det er nå slik at det er mer enn en fordobling av utgiftsveksten, og det er altså en innstramming som er om lag en tredjedel av det vi opprinnelig foreslo. Det er ikke små endringer, det er vesentlige endringer i det finanspolitiske opplegget. Det er hvilken impuls statsbudsjettet gir til økonomien, som er det avgjørende, ikke hvor mye de totale utgiftene i utgangspunktet er.

       Da er vårt poeng at det å ha noe høyere formueskatter og likebehandling av ulike spareformer, er det viktigste for norske bedrifter hvis det bidrar til å sikre fortsatt stabilitet i norsk økonomi og sikre at vi fortsatt kan ha lave renter og lave priser. Det budsjettforslaget Høyre nå stemmer for, er et budsjettforslag som øker faren for høye renter og høy prisstigning, og det er langt mer alvorlig for norske bedrifter enn de justeringene Høyre har oppnådd i delingsmodellen og i formuesskatten.

Einar Steensnæs (KrF) : Arbeiderpartiet har gått ganske langt i sterke karakteristikker av uansvarlighet når det gjelder sentrumspartienes forslag til budsjettrammer. Til NRK Dagsnytt tirsdag i forrige uke sa representanten Jagland at budsjettopplegget ville sette norsk økonomi i fare. Og i Dagens Næringsliv i dag skriver den tidligere finansministeren, Jens Stoltenberg, at landet nå har fått et sterkt svekket budsjett. Stoltenberg fortsetter denne sort-hvitt-tegningen på talerstolen her i Stortinget i dag ved å hevde at Arbeiderpartiet har lagt fram et ansvarlig og et stramt budsjett, mens sentrumsregjeringens opplegg er både ekspansivt og farlig for norsk økonomi.

       Nå hørte vi hva Stoltenberg sa til representanten Brende, men jeg får likevel ikke dette til å henge i hop. Alle vet jo at skroget til dette budsjettopplegget til regjeringen Bondevik ble laget av regjeringen Jagland. Gjennom omprioriteringer, gjennom utgiftskutt og budsjettforhandlinger i Stortinget har sentrumspartiene klart å endre den politiske profilen slik at den vil få gjennomslag for klare sentrumsmarkeringer. Men utgiftsveksten er likevel innenfor promiller av utgiftsrammen i regjeringen Jaglands budsjettopplegg.

       Nå syns jeg Arbeiderpartiet skal bestemme seg for om det er uansvarlighet eller ansvarlighet i den økonomiske politikken, og vil stille spørsmålet noe skarpere enn det representanten Brende gjorde: Er det kanskje slik at Arbeiderpartiet med sitt budsjettopplegg mener det har brakt norsk økonomi så langt ut mot stupet at bare et lite skritt forover, vil bringe landets økonomi inn i en katastrofe? Mener i så fall representanten Stoltenberg at det budsjettopplegget fortjener karakteristikken ansvarlig?

Jens Stoltenberg (A) : Det denne debatten handler om, er hvorvidt den endringen de borgerlige nå vedtar, er en liten justering, et lite skritt, eller om det er en stor omlegging av den finanspolitikken arbeiderpartiregjeringen la opp til. Min påstand er at det er vesentlig mer enn en liten justering. Det avhenger selvfølgelig litt av hva man mener med lite, og hva man mener med stort og hva man sammenlikner med. Det jeg prøver å forklare, er at det ikke er budsjettets totale utgifter på 430 milliarder kr man skal sammenlikne med når man ser på budsjettsvekkelsen på 4-5 milliarder kr som de borgerlige har lagt inn. Det man må sammenlikne med, er hva slags impulser, hva slags endringer, hva slags økt vekst statsbudsjettet bidrar til. Da er det de tradisjonelle mål vi må bruke for å måle utgiftsveksten, som f.eks endring i det olje- og aktivitetskorrigerte underskuddet og endring i underskuddet utenom olje, som er det interessante. Da er det snakk om mer enn en fordobling av utgiftsveksten. Det er ikke en liten endring, det er mer enn en fordobling. Da er det snakk om å redusere innstrammingen til om lag 1/3. Det er ikke en liten endring, det er å svekke innstrammingen vesentlig - ned mot null. Da er det snakk om å øke det oljekorrigerte underskuddet fra 12,2 milliarder kr til 19,6 - selv om vi korrigerer for Varekrigsforsikringen. Det er ikke en liten endring, men en vesentlig økning i bruken av oljeinntekter. Da snakker vi om et stort skritt, en stor endring og ikke en liten justering. Arbeiderpartiets budsjettopplegg tålte små justeringer, men det tåler ikke den dramatiske svekkelsen som de borgerlige nå legger opp til i budsjettpolitikken.

Presidenten:

       Replikkordskiftet er dermed omme.

Steinar Bastesen (TF) : Etter replikkordskiftet er jeg fristet til å si skål, men jeg skal ikke gjøre det.

       Som ny i finanskomiteen og helt alene i vår gruppe må jeg innrømme at jeg ikke har hatt den største innflytelsen på arbeidet som er gjort. Jeg har allikevel vært med og skrevet noe til de forskjellige kapitler i innstillingen. Jeg har pekt på en del ting jeg har vært opptatt av.

       Først vil jeg nå peke på det faktum at årets budsjett i liten grad tar hensyn til verdiskapingen som foregår i samfunnet, og som er basert på høsting av naturressurser. Ja, jeg våger den påstand at naturressursene er basis for all velstand vi har i dette landet. Videre er det for meg et faktum at de eneste reelle verdier i samfunnet er naturressursene og menneskene som er i stand til å foredle disse. Det er derfor uforståelig at det ikke satses mer på infrastruktur, for på den måten å legge forholdene til rette for at næringslivet kan skape større verdier for samfunnet, som vi i sin tur kan få del i.

       Reduksjon i samferdselsbudsjettet, nedlegging av postkontor og den planlagte privatiseringen av elektrisitetsforsyningen er ting det vanlige mennesket ute i distriktene ikke forstår. Den eneste forklaringen vi får, er frasen om et A/S Norge. Hva er A/S Norge? Det snakkes som om det skulle være en bedrift. Selvfølgelig kan ikke Norge betraktes som et A/S. Det er selvfølgelig ikke tilfellet at dette landet er en bedrift. Det går ikke an å se på nasjonen som en bedrift. Norge er et fellesskap, og det er umulig å sette prislapp på enhver aktivitet i dette landet. Det er ikke mulig å måle alt i kroner og øre. Vi må bort fra den bedriftsøkonomiske tenkning og mer over på sosialøkonomisk tenkning. Det må være et av hovedmålene i denne stortingsperioden.

       Det virker for meg som om rådgiverne i dagens samfunn ikke er klar over at det er basisverdiene - naturressursene - som er grunnlaget for Velferds-Norge. Det blir derfor et paradoks når rammebetingelsene svekkes for basisnæringene i dette landet.

       Selv om jeg har vært alene fra mitt parti i finanskomiteen, er jeg takknemlig for den forståelse jeg har møtt i komiteen, og vil her benytte anledningen til å takke for samarbeidet vi har hatt. Jeg er videre glad for at en enstemmig komite gikk inn for at den manglende radiodekningen for sjøfarende i Barentshavet skal omtales i revidert nasjonalbudsjett for 1998. Jeg ser fram til at Regjeringen fremmer et forslag om finansiering og oppgradering av de gamle Decca-mastene på Røst og Nordkapp. De skal også planlegges for digitalradio. Videre håper jeg det er mulig å få tilslutning til forslaget mitt om å opprette et fond for søk etter omkomne på havet. Disse spørsmålene vil komme opp på et senere tidspunkt, etter at komitebehandlingen er ferdig.

       At Norge er et rikt land, er vi alle enige om. Og det er takket være våre rike naturressurser, og spesielt oljen, som jo er den største eksportnæringen foran fiskerinæringen, som jeg ikke vil unnlate å påpeke bringer landet rundt 24 milliarder kr i inntekter dette året. Det er en formidabel nettogevinst for det norske samfunn. I den forbindelse er det gledelig å kunne konstatere at det i det budsjettforslaget som er fremlagt av sentrumsregjeringen, er tatt med et kontraheringstilskudd til fornyelse av fiskeflåten. Likeså er det gledelig at det også er foreslått en kondemneringsordning for fiskefartøyer. En liknende kondemneringsordning burde vært foreslått for kystfrakteflåten, som også sårt trenger til opprusting.

       Økonomien er så god i dette landet at vi ikke kan bruke alle pengene i Norge, sies det. Vi må plassere pengene i utlandet etter spesielle retningslinjer.

       Det vi nå behandler, er de dokumenter som kanskje er viktigst for å synliggjøre - ikke bare for dem som er i Stortinget, men også for dem som har valgt oss til å være her - hva slags retning, hva slags politikk og på hva slags måte man akter å arbeide for utviklingen. Det gir meg grunn til å spørre Bastesen etter å ha sett gjennom innstillingen og hva han har sluttet seg til av ulike vedtak og prioriteringer: På hva slags måte føler nå Bastesen at han ivaretar kystbefolkningen i den innstillingen og i den politikken som det der legges opp til?

Steinar Bastesen (TF) : Jeg skal forsøke å svare på spørsmålet, og det gjør jeg enkelt i og med at jeg viser til det jeg sa til slutt i mitt innlegg, at jeg ikke har vært i stand til å lage noe budsjett i år, men jeg skal komme tilbake sterkere ved en senere anledning.

       Når jeg har sluttet meg til de forskjellige fraksjoner og de forslag som har kommet, har jeg etter fattig evne gjort det som jeg mener er til folks beste. Spesielt var det viktig for meg at det ble fremlagt et forslag fra Fiskeridepartementet om både kontraheringstilskudd til og kondemneringsordninger for fiskeflåten. Det er basisnæringen i Kyst-Norge. Og hvis en ikke har mulighet for å fornye flåten, har vi heller ikke mulighet til å få brakt på land de verdiene som er med på å skape grunnlaget for velstanden i landet. Jeg håper representanten Olsen er fornøyd med svaret.

Kari Økland (KrF) : Om ikke Tverrpolitisk Folkevalgte har den største innflytelse, er dog representanten Bastesen et friskt innslag og en viktig bidragsyter og talsmann for distriktene.

       Jeg konstaterer at Tverrpolitisk Folkevalgte og sentrumspartiene har flere felles ønsker og mål, bl.a fornyelse av fiskeflåten og styrking av sikkerheten til sjøs. Mye av verdiskapingen i landet vårt skjer i distriktene, da gjerne knyttet til våre naturressurser, f.eks fiske og landbruk. For sysselsettingen i Kyst-Norge er en konkurransedyktig fiskeflåte, en langsiktig forvaltning av fiskeressursene og et rent miljø viktige elementer. En nyere virksomhet som gir grunnlag for mange bedrifter langs kysten, er petroleumsindustrien. Men samtidig vet vi at fiskeriene og kystlinjen er ekstra sårbare overfor forurensninger som denne industrien kan medføre. Sentrumsregjeringen ønsker en jevn produksjon av olje og gass på et lavere nivå enn i dag, og ønsker ikke å tildele nye lete- eller utvinningskonsesjoner i økologisk utsatte områder. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan representanten Bastesen stiller seg til disse synspunktene. Kan sentrumsregjeringen regne med Tverrpolitisk Folkevalgtes støtte i disse spørsmålene?

Steinar Bastesen (TF) : Når det gjelder oljeutvinningen, vil jeg først si at det i realiteten ikke er noen stor konflikt mellom fiskerinæringen og oljenæringen. Jeg har latt meg intervjue i Norsk Oljerevy, og der har jeg pekt på at det er spørsmål om hva de skal betale for tomta - det er et tomtespørsmål hva de skal betale for leie av bunnen. Det avgjøres ved forhandlinger. En annen ting jeg pekte på, er at oljevernutstyret er altfor dårlig. Tre - fire meters bølger er det de kan håndtere med det lenseutstyret som de har i dag. Der må det settes inn penger, og de må investere i nødvendig lenseutstyr så de kan håndtere oljesøl.

       Når det gjelder utvinningstakten, tror jeg det må diskuteres hva som menes med det. For det er ikke sånn at det bare er å stenge igjen en kran. Når et felt er utbygd, kan ikke vi i Stortinget regulere hvor mye olje som skal komme ut av det feltet. Når de har plassert plattformen der, utvinner de så mye som mulig, med teknologi som blir forbedret år for år. Skal vi sette grense for hvor mye penger de skal få lov til å tjene på de investeringene som er gjort? Det tror jeg ikke vi har noen slags myndighet til.

       Når det gjelder nytildelinger, er det et annet spørsmål. Der må vi ha et 10-15 års perspektiv. Ved signal om at vi ikke skal dele ut flere leteblokker, vender selskapene seg til andre verdensdeler, for de stopper ikke å utvinne olje. Så det er langsiktig planlegging vi snakker om, og jeg er ikke villig til å støtte et forslag som sier at vi i Norge skal stoppe oljeutvinningen om 15 år.

Ivar Kristiansen (H) : La meg få starte med å si at jeg er godt fornøyd med at representanten Steinar Bastesen inntar et særdeles fornuftig synspunkt når det gjelder oljepolitikk. Det er på mange måter et litt merkelig forhold vi ser nå - også i dette tilfellet skal man altså reversere oljepolitikken, når man endelig har nådd fram til at vi skal ha fart på leting og utvikling i de nordlige farvann. Jeg tror det vil være nødvendig at den nye regjering snarest mulig avklarer hva de mener med «økologisk utsatte områder», sånn at ikke en hel landsdel sitter og venter på hva som skal skje i denne forbindelse. Vi trenger å komme på oljekartet også vi i nord.

       Det andre er at Steinar Bastesen på mange områder har inntatt fornuftige standpunkter, og det skal bli interessant å følge hans utvikling videre. Når det gjelder det som representanten Bastesen sier om fiskeripolitikk, tror jeg vi har en felles oppfatning og en felles målsetting om å markedsføre denne næringen bedre. Det er et paradoks at folk går rundt og tror at dette er en gjennomsubsidiert næring. Fiskeriavtalen representerer i dag 115 mill. kr i overføring til næringen. Man omsetter/eksporterer for mer enn 24 milliarder kr. Sammenlignet med en nesten hvilken som helst annen næring, kommer fiskerinæringen særdeles godt ut i det bildet som går på overføring. Jeg skal ikke sammenligne med så veldig mange andre, men det kunne være fristende å nevne landbruket i denne forbindelse.

       Jeg vil spørre representanten Bastesen: Når vi ser behovet for fornyelse av flåten, utvikling, rekruttering osv., er representanten Bastesen villig til å ta en titt på det stivbeinte omsetningslovverk vi har innenfor fiskerinæringen i dag? Jeg tenker ikke bare på råfiskloven, men også på en del ordninger som gjør at man har klare begrensninger i muligheten for å kunne utvikle denne næringen enda mer.

Steinar Bastesen (TF) : Til spørsmålet om omsetningsretten: Det er vel ikke tvil om at råfiskloven står fast. Det eneste som det har vært hamret på fra den landbaserte industriens side, er retten til å fastsette pris. Ellers er vel råfiskloven så uthulet som den kan være, og det er vel ikke så mye mer å forandre på den loven, tenker jeg.

       Når det gjelder øvrige lover, har vi programfestet at retten til å eie fiskebåter fortsatt skal være på fiskerens hånd. Her er det en grunnleggende debatt som må dras i gang: Hvem er det som skal kontrollere naturressursene? Er det lokalsamfunnene i og med at det er fiskere som står som eiere? Eller skal fiskerinæringen på børsen - er det utenlandske aksjeeiere som skal eie naturressursene utenfor kysten vår? Det er det som er alternativene. Når jeg må velge mellom to ting, er det opplagt at jeg står på det vi har programfestet - hvis det var deltakerloven representanten siktet til.

       Når det gjelder de øvrige lover i denne næringen som går på salg og omsetning av fisk, er det fritt for hvem som helst i dag å kjøpe fisk fra hvilken som helst produsent og omsette den både nasjonalt og internasjonalt. Det koster 15.000 kr å registrere seg som eksportør, og det kan hvem som helst gjøre. Så jeg kan ikke forstå at det er noen mangel på frihet i fiskerinæringen til å utfolde seg slik de sjøl vil. Det eneste det hamres på, er at fiskerne ikke skal ha lov til å fastsette prisen for de produktene de bringer på land. Jeg tror det har vært en stabiliserende faktor gjennom alle tider at en har hatt et prissystem som alle visste de hadde å forholde seg til. De øvrige landene vi konkurrerer med, har hele tiden ligget kloss oppunder den prisen Norge har operert med på verdensmarkedet, og det tror jeg har vært en fornuftig politikk.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Den i reglementet fastsette tida for føremiddagsmøtet er over. Stortingets forhandlingar held fram i kvelds- møtet kl. 18.

Møte onsdag den 26. november kl. 18 1997

Dagsorden: Sakene på dagens kart (nr. 17)

       Man fortsatte behandlingen av

       Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg vil starte med å si at den skatte- og avgiftsøkningen som ligger i budsjettet, er en trussel for økonomien. Spesielt er jeg redd for at de økninger i avgiftene som er foreslått, kommer til å føre til at lønnskravene og dermed prisstigningen vil bli langt større enn den behøver å bli. Jeg vil bare vise til at YS allerede har gitt uttrykk for et høyere lønnskrav på grunn av avgiftene. For øvrig blir det hevdet at det private forbruk har vokst kraftig, og det er riktig at det har skutt fart de siste månedene under Jaglands regjeringstid. Men det er først og fremst de offentlige utgiftene som har skutt fart, med mer penger til kommunene og fylkeskommunene, der det foregår bortimot ingen effektivisering. I tillegg har også investeringene i oljesektoren økt. For at Norge skal kunne hevde seg i konkurranse med utlandet og ha en lav arbeidsledighet er det helt nødvendig at det totale skatte- og avgiftsnivået er lavest mulig.

       For å kunne vinne konkurransen med utlandet er det flere faktorer som er avgjørende. Det er et lavt skatte- og avgiftstrykk, lite byråkrati, stabilitet i økonomien og et høyt kunnskapsnivå i befolkningen. I Norge har vi dessverre et for høyt skatte- og avgiftsnivå fordelt på noen former for skatter og et uttall av avgiftstyper. Vi har et stadig voksende og omseggripende byråkrati som i stadig sterkere grad hemmer næringsutvikling, bl.a i form av et skjemavelde. På grunn av oljeproduksjonen har vi heldigvis en stabil økonomi, som nå dessverre ser ut til å trues bl.a av økte avgifter.

       Dessverre ser det også ut til at vi er i ferd med å sakke akterut når det gjelder kunnskapsnivået. En av grunnene til dette er at flertallet ikke er villig til å følge Fremskrittspartiet bl.a ved å kjøpe moderne edb-utstyr til skolene. Flertallet er med andre ord ikke villig til å prioritere de offentlige primæroppgavene, men ønsker heller å prioritere alt mellom himmel og jord. Da må skatte- og avgiftstrykket bli høyt.

       Det har slått meg at de fleste andre partier foreslår økte avgifter på de områdene som de ønsker å ha som satsingsområder, og der de ønsker økt aktivitet. Ta f.eks seteavgiften for fly. Her ønsker altså regjeringen Bondevik, Arbeiderpartiet og SV å bruke store summer gjennom SND, overføringer til Landsdelsutvalget for Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark og andre overføringer for å stimulere til økt turisme og reiselivssatsing. Det offentlige bruker altså store summer for å få turister til å feriere i Norge, og så gjør man altså det kunststykket å avgiftsbelegge charterturer så mye at man antagelig får en vridning i turiststrømmen fra Norge og over til Sverige og Finland. Jeg er dessverre redd for at disse landene i fremtiden vil være utgangspunkt for dagsturer for turister som skal til Nordkapp eller Lofoten, og turistnæringen i Norge, som har satset med offentlig støtte fra SND og lokale næringsfond, sitter igjen som den store taperen.

       De områdene som ligger i Distrikts-Norge og er næringssvake, vil selvfølgelig rammes ekstra hardt. Det er derfor ekstra uforståelig at det er Senterpartiet i regjering som ønsker å skjerpe denne ordningen - spesielt med tanke på at Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag, der Senterpartiet har fylkesordfører både i Nordland og i Troms, har advart kraftig mot denne skjerpelsen. For ordens skyld bemerkes det at Fremskrittspartiet har gått imot ordningen og har foreslått å fjerne avgiften for flyging av passasjerer over to år, med 350 millioner for budsjettåret 1998.

       Det må være spesielt betenkelig for distriktsrepresentantene i Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre at det er Fremskrittspartiet som fikk ned seteavgiften med 80 millioner i budsjettforliket.

       Som om ikke dette skulle være et hardt nok anstøt mot turist- og reiselivsnæringen, slår flertallet til med å innføre merverdiavgift på utleiekjøretøyer, noe som vil føre til en kraftig prisstigning på utleiebiler. I sentrale strøk vil dette selvfølgelig føre til at alle bedrifter får mindre lønnsomhet, eller at produktene de leverer, stiger i pris til forbrukeren. For distriktene med lite næringsgrunnlag der de fleste av utleiebyråene har sin basis i turist- og reiselivsnæringen, vil dette i stor grad bety nedleggelse eller at utleiebilene blir flyttet fra sentra i måneder med stor turisme og flyttet tilbake når aktiviteten er laber. Dette vil påføre næringslivet i distriktene store belastninger på grunn av at det ikke vil være mulig å oppdrive leiebiler utenfor turistsesongen. Det er verdt å merke seg at også her går Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag, med de samme senterpartiordførerne, imot forslaget til sentrumsregjeringen.

       En annen avgift som tynger næringslivet, er de skyhøye dieselavgiftene. I et langstrakt land som Norge er man helt avhengig av at avgiftsnivået på diesel ligger på et slikt nivå at produktene som produseres, på en rask, effektiv og rimelig måte kan fraktes ut til markedet. Lave fraktkostnader er det eneste man kan utligne ulempene med lange avstander til markedet med. Det samme gjør seg gjeldende for de produktene som skal andre veien, fra sentrale produksjonssteder og til forbrukeren - høye fraktkostnader påfører forbrukeren urimelig høye priser.

       En annen problemstilling er at norske fraktoperatører taper i konkurransen med svenske og danske konkurrenter fordi lavere dieselpriser i konkurrerende land og store dieseltanker på bilene gjør at de ikke trenger å fylle drivstoff i Norge og derved får et fortrinn på mellom 5 og 10 kr pr. mil. Det sier seg selv at norske transportører må være særdeles dyktige for å motstå en slik konkurransevridning. Faren med en slik konkurransevridning vil kunne være at utgiftsreduksjonen for transportørene må hentes inn andre steder. Kanskje er dette en av grunnene til at kjøre- og hviletidsbestemmelsene brytes?

       Fremskrittspartiet har innsett denne problemstillingen, og har derfor foreslått en senking av dieselavgiften med 1 kr pr. liter. Det er etter Fremskrittspartiets syn helt ufattelig at et oljeproduserende land som Norge skal ha slike forbruker- og distriktsfiendtlige priser på diesel.

       En annen avgift som rammer befolkningen hardt, er den særnorske bensinavgiften. Fremskrittspartiet ser bilen som et gode og en mulighet for at folk og næringsliv kan slå seg ned og bruke hele landet. For Fremskrittspartiet er det rimelig klart at diesel- og bensinavgiftene er den største trusselen mot at næringsliv og folk kan slå seg ned der forholdene ligger til rette. Høye drivstoffpriser tvinger næringsliv og folk inn til mer sentrale strøk. Selv store selektive overføringer via SND og det tidligere DU-systemet viser at befolkningen flytter. Det nytter ikke å overføre masse penger til kommuner og fylkeskommuner hvis befolkningen påføres et så høyt avgiftsnivå at de ikke har råd til å bo der. Hvilken hensikt har det å arrangere leikarringer for ungene, fotballturneringer og svømmemesterskap når det koster så mye for folk å kjøre dit at de ikke har råd til det. Da er det bare én ting for dem å gjøre: å flytte nærmere tilbudet. Alternativet ville være at man satte ned kostnadene for å komme dit. Det nytter ikke å bygge fylkesveier hvis ingen har råd til å bruke dem. Det nytter heller ikke med et kollektivtilbud i sånne områder, bilen er faktisk det eneste alternativet. Det er rimelig klart at med bensinpriser i verdenstoppen, på nesten 10 kr literen, kan ikke folk bo desentralisert. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å sette ned bensinprisen med 2 kr pr. liter. Det er min ærbødige påstand at det er avgiftspolitikken i Norge som fører til at folk og næringsliv i stadig større grad flytter. Fremskrittspartiets budsjettforslag, med reduksjoner i skatter og avgifter på nærmere 29 milliarder kr, vil styrke næringslivet og snu flyttestrømmen ved at fraktkostnadene og derved også avstandskostnadene minker. I tillegg vil grunnlaget for prisstigning og lønnsøkninger forsvinne.

       Regjeringen Bondevik, Høyre og Fremskrittspartiet har i det budsjettet som nå er lagt frem, utsatt kutt i de aktivitetsavhengige utgiftene i et år. Det private forbruket gis enda bedre rammebetingelser i 1998, og følgelig vil presset i økonomien øke. Vi vet ikke presist når den berømmelige overopphetingen av økonomien finner sted, men det vi vet, er at når vi vet det, er det for sent. Min påstand er at budsjettet for 1999, med de grep som Regjeringen nå legger opp til, vil bli brutalt stramt. Aktiviteten må bremses så mye at det kan komme til alvorlige problemer både for arbeidstakere og industrien. Dette er også Fremskrittspartiet ansvarlig for. Og når de kritiserer budsjettet for å bidra til økt smugling, hjemmebrenning og grensehandel, må Fremskrittspartiet faktisk ta sitt delansvar for at så kan komme til å skje. Fremskrittspartiet kan ikke ...

       Jeg trodde faktisk det var en æresbevisning å gå inn for at en størst mulig del av befolkningen skal få politisk makt, og det stemmer at Fremskrittspartiet gjør det. Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet ser på det med forakt, og at Arbeiderpartiet ikke ønsker at en størst mulig del av befolkningen skal få politisk makt.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg vil gjerne få lov til å henlede oppmerksomheten på et replikkordskifte tidligere i dagens debatt, hvor representanten Svendsen var involvert.

       I et spørsmål til Jørgen Holte fra Senterpartiet viste Svendsen til bensinprisen og angrep på den bakgrunn Regjeringen for manglende vilje til distriktspolitisk satsing. Sitt engasjement for distriktene finner han selvsagt støtte for i sentrumsregjeringen, hvor også spørsmålet om bensinpriser er et diskusjonstema. Men jeg vil likevel stille han et spørsmål som han ikke fikk anledning til å svare på i stad, nemlig følgende: Vil representanten Svendsen bidra til et arbeid som kan sikre at vi kan få like bensinpriser over hele landet, selv om ikke det nødvendigvis er helt i tråd med det som er førstevalget?

       Det er ingen som er uenig i at bensinprisen har klare distriktsrelasjoner. Likevel er det grunn til å minne om at det er andre faktorer som kanskje er vel så viktige i forhold til folks valg av bosted og den fraflytting som finner sted i Distrikts-Norge. Jeg tenker ikke minst på tjenestetilbud knyttet til post- og banktjenester, helse og skole og ikke minst gode rammevilkår for primærnæringene. Og da blir mitt spørsmål nr. 2 til Svendsen: Med sitt sterke engasjement for Distrikts-Norge, med henvisning til bensinprisen, føler han seg ellers rimelig komfortabel i forhold til sitt partis holdning til distriktene bl.a når det gjelder de forhold jeg her har nevnt, eller vil han bidra til å bedre forholdene og rammevilkårene ikke minst når det gjelder primærnæringene, som kanskje er den viktigste bærende pilar i det framtidige Distrikts-Norge?

       Jeg har videre undret meg noe over seriøsiteten i budsjettforslaget når man fremsetter sånne forslag. Jeg vil også spørre representanten Svendsen: Er det mulig å foreta slike grep i løpet av kort tid? Når det gjelder avgifter, har man også fremsatt forslag om å redusere engangsavgiften på biler med hele 17,1 %, dvs. 1,5 milliarder. Hvordan tror man at markedet vil reagere på dette? Er det ikke slik at bruktbilmarkedet vil havarere totalt når man reduserer avgiften så kraftig over så kort tid? Jeg lurer på hva representanten Svendsen har som botemiddel for at ikke hele dette markedet skal bryte sammen?

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg går ut fra at det vil bli rik anledning for Høyres representant å ta replikk på representanten Siv Jensen for å få vite hva hun ønsker med landbruket, så det får hun spørre denne personen om og ikke meg.

       Det vi gjør, er å skjære ned en masse på landbruk, og vi skjærer ned en masse på kultur, men da må man også se dette i sammenheng med at vi går inn for store skattelettelser. Vi overfører disse pengene i form av skattelettelser ute i distriktene og i sentrale strøk, slik at man kan få en oppblomstring av bedrifter som kan overta etter det som landbruket og kulturen har holdt på med. Hensikten er at folk skal få pengene og kan bruke dem til det de selv ønsker å bruke dem til.

       Mange ungdommer driver og «mekker» på forskjellige biler. De får ikke fem flate øre i støtte fra det offentlige. De må betale avgift for å kjøpe bilen, og de må betale avgift for å bruke bensin. Men så er det noen som har andre interesser, de har f.eks lyst til å gå i operaen eller på forskjellige kulturarrangementer. Disse skal altså få støtte over statsbudsjettet for å gjøre det. Det mener vi er feil. Det er bedre at man får beholde midlene selv og derved kan bruke pengene til det man selv ønsker å bruke dem til.

       Når det f.eks gjeld formuesskatt, skil sentrumspartia sitt framlegg seg frå Arbeidarpartiet sitt, særleg når det gjeld rabattar på ikkje-børsnoterte selskap og i spørsmålet om skatteavgrensingsregelen.

       Dette er gjort for å gje forsvarlege moglegheiter for å byggja opp kapital. Dette gjeld eigenkapital til konsolidering og vidareutvikling av eiga bedrift, men også som risikokapital for å realisera nye bedrifter og aktivitetar. Ofte er det nett tilgangen på eigenkapital som er flaskehalsen for nyetableringar.

       Føremålet med gode vilkår for næringslivet generelt, og for små og mellomstore bedrifter spesielt, er altså å ta vare på og å skapa arbeidsplassar og busetnad, velferd og trivsel. Med andre ord: vilkår for gode og levande lokalsamfunn, både i distrikta og i pressområda.

       Sentrumspartia sitt budsjettframlegg er vesentleg betre for næringslivet enn det alternative budsjettet frå Arbeidarpartiet.

       Vidare er det naturleg å nemna regjeringa Jagland sitt framlegg om å auka arbeidsgjevaransvaret for sjukeløn med ei veke. Dette må stå noko i motsetning til solidaritetsalternativet, som skulle vera basert på at partane i arbeidslivet skulle samarbeida og gje grunnlag for moderate lønsoppgjer og ei stabil utvikling. Forslaget om å auka arbeidsgjevaransvaret med ei veke smakar ikkje særleg av samarbeid med næringslivet.

       Sentrumspartia sitt budsjettforslag er etter mi meining eit godt utgangspunkt for ei vidare positiv utvikling både i dei små og i dei mellomstore bedriftene. Eg har god tru på at Stortinget kjem til å støtta dei rammene for næringslivet som ligg i budsjettforslaget frå sentrumspartia.

       I ein replikk tidlegare i dag vart Kristeleg Folkeparti skulda for løftebrot, med den grunngjevinga at me i valkampen skulle ha lova at ingen pensjonist skulle få skatteauke. Dette må gå inn i rekkja av openberre mistydingar, som det har vore ein del av i dag.

       I velferdsmeldinga sa Kristeleg Folkeparti seg villig til å vurdera om skatten for pensjonistar med middels og høgare inntekt i større grad bør nærma seg skatten for lønstakarar med tilsvarande inntekt. Trygdeavgifta skulle stå fast, men justering av særfrådrag har Kristeleg Folkeparti vore positiv til.

       Men det er gjort andre grep òg for pensjonistane. Mange pensjonistar har opp gjennom livet lagt til sides litt pengar. Månad for månad har sparekontoen auka. Det følest trygt å ha litt pengar på bok. For desse har Regjeringa, på linje med det som regjeringa Jagland føreslo, gått inn for å heva formuestillegget i skatteavgrensingsregelen frå 120.000 til 200.000 kr, og å redusera satsen for formuestillegget frå 5 til 3 %. Alt dette for å hindra at ein relativt liten, men for dei det gjeld, svært viktig sparekapital ikkje skal verta gjenstand for skattlegging.

       På same måten verkar òg den generelle reduksjonen av formuesskattesatsen reduserande for pensjonistane sin skatt.

       Alt i alt meiner me at summen av dei forslaga som ligg føre, saman med minstepensjonsauken gjev ei utvikling som går i ei utjamnande og rettferdig retning.

       No når desse partia har fått ansvar og makt og midlar til å gjera noko for å halda lovnadene sine, må me faktisk sjå langt etter desse lovnadene. Mange veljarar må nok føla seg ført bak lyset. Mitt spørsmål til representanten Sørfonn blir kort og godt: Er det høgverdig moral å lova ein masse i valkampen og så ikkje følgja dette opp etter at valet er over?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Akselsen stiller spørsmål om me har svikta i forhold til ein del av vallovnadene våre. Då vil eg minna om at denne regjeringa byggjer på ei sentrumserklæring som skal gjelda for fireårsperioden. Og når sant skal seiast, synest eg, med tanke på det skroget som ein tok over og som ein har hatt veldig kort tid til å byggja litt om overbygningen på, at denne regjeringa har greidd ganske mykje. Her får ein sannsynlegvis gjennomslag både for meir til minstepensjonistane og for kontantstøtta.

       Når det gjeld små og mellomstore bedrifter, har denne regjeringa, og regjeringspartia, fått gjennomslag for å halda tilbake ein god del av dei næringsfiendtlege tiltaka som låg inne i forslaget til budsjett frå regjeringa Jagland. Så eg skjønar ikkje heilt problemstillingane. Eg synest at ein har kome veldig godt ut i retning av å følgja opp dei lovnadene som er gjevne i valkampen. Skal det halda fram i denne farten, er det mogleg at ein må revidera sentrumserklæringa og utvida ho ytterlegare.

Per Erik Monsen (Frp) : I budsjettinnstillingene de senere årene har jeg registrert at Kristelig Folkeparti med både styrke og klar argumentasjon har gått imot å senke skattøren for kommunene. De har hatt gode begrunnelser, som bl.a går på det lokale selvstyre, og som går på incitament for kommunene til å legge til rette for næringslivet for å øke sine egne inntekter. Dette er argumenter som Fremskrittspartiet kan stille seg fullt og helt bak.

       Mitt spørsmål blir da: Hvilke nye opplysninger eller nye vurderinger er det som gjør at Kristelig Folkeparti nå tar det motsatte standpunkt og foreslår å senke skattøren? For øvrig skjer jo dette nå for sjette gang på rad.

       Det samme ser vi når det gjelder virkningene av charteravgiften, hvordan denne slår ugunstig ut for Distrikts-Norge. Dette er da bakgrunnen for at jeg spør Kristelig Folkepartis representant om ikke han måtte mene at det fins en smertegrense også i disse spørsmålene, og om vi kan forvente at også Kristelig Folkeparti vil ta fatt i og revurdere dette. Mener han ikke at det må være et tak når det gjelder nivået for også disse avgiftene, som blir et nytt bidrag til å fjerne mulighetene for de delene av landet som er avhengig av å selge sine varer og tjenester til et marked som ligger ganske fjernt fra et beskjedent hjemmemarked? Kan vi forvente Kristelig Folkepartis bidrag i denne sammenhengen?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det kan vera nødvendig innleiingsvis å peika på at ei seteavgift for fly ikkje gjeld Nord-Noreg, det gjeld berre dei distansane der tog er eit alternativ til fly. Dette er litt viktig. Og eg forstår at Kristeleg Folkeparti er langt frå åleine i denne salen om å ønskja å setja søkjelyset litt meir på miljøet, på miljøvenlege reisemåtar, og ikkje berre fortapa seg i ein diskusjon som går isolert på avgifter.

       Når det gjeld seteavgifta og andre avgifter, blir det spurt om det finst ei smertegrense. Ja, det finst smertegrense for ulike avgifter. Samtidig er det heilt nødvendig at ein kan bruka dei verkemidla som er til rådvelde, for å regulera ein del tiltak, ikkje minst med tanke på å spara vårt etter kvart belasta miljø. Så både denne avgifta og andre avgifter vil verta vurderte opp mot dei konsekvensane dei får og dei måla ein set, sett ut frå ei total utvikling.

       Hvordan skal Regjeringen klare lønnsoppgjøret til våren, når den gjennom sin egen politikk skaper usikkerhet om hva partene har å holde seg til? Det festner seg et inntrykk av at Regjeringen nå vil dele ut skattelettelser og kontantoverføringer, la lønnsoppgjøret gå og så stramme kraftig til etterpå. Dette er å lure folk. Her blir det ingen vinnere, bare tapere.

       Vi må tilbake til 1984-85 for å finne en liknende situasjon. Da var vi også på en såkalt konjunkturoppgang, dvs. økonomien gikk for full gass. Men regjeringen klarte ikke å bremse opp; den gav i stedet gass. Nå gjør de borgerlige partiene den samme feilen om igjen. Høyre og Fremskrittspartiet får skattelettelser, mens regjeringspartiene får økte utgifter, til tross for at regjeringspartiene selv i finansinnstillingen advarer mot at forbruksveksten kan slå ut i pris- og kostnadsvekst. Da den nye regjerings statsbudsjett ble lagt fram, sa både finansminister og statsminister at det var nødvendig å øke avgifter og skatter for å finansiere økte offentlige utgifter, ellers ville norsk økonomi bli overopphetet. Men så fjernes skatteøkningen i kompromisset med Fremskrittspartiet og Høyre. Med finansministerens og statsministerens egne ord betyr det at det økonomiske opplegget de selv nå går inn for, er uansvarlig.

       Statsministeren forsøker i radioen i dag å legge ansvaret over på Arbeiderpartiet, fordi vi ikke ville være med på en budsjettavtale med Regjeringen. Regjeringen kunne fått en avtale med oss ved å sikre en ansvarlig økning i utgiftene og legge vekk de urettferdige skattelettelsene til de rike. Dette var det ikke mulig å få til. Sentrumspartiene måtte ha gjennom begge sine hjertesaker, og de koster 7-10 milliarder kr på årsbasis. Og de fører ikke til en rettferdig fordeling.

       De som nå har inngått en budsjettavtale, forsøkte før valget, mens Arbeiderpartiet satt i regjering, å presse oss til å føre det vi mener er en uansvarlig økonomisk politikk. Ja, de brukte sitt flertall her i Stortinget til å presse gjennom skattelettelser til de rike som vi var sterkt imot. Og de presset oss med alle sine overbud, som det ikke fantes noen inndekning for annet enn å bruke mer av oljepengene. Dette ble uholdbart for oss. Vi kunne ikke lenger sitte og administrere landet inn i denne retningen. Derfor gikk vi av.

       Arbeiderpartiet har tatt ansvar i mindretallsposisjon i mer enn ti år etter at de borgerlige partiene forrige gang kjørte norsk økonomi i grøfta. Landet kom på rett kjøl. Norge er i ferd med å få bukt med arbeidsledigheten. Vi kan verken fra regjeringsposisjon eller opposisjon la oss presse til å være medskyldige for at alt dette undergraves gjennom skattelettelser til de rike og uansvarlig utgiftsvekst. Derfor har Regjeringen måttet søke sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, som de i økende grad stod sammen med før valget, og som gjorde situasjonen umulig for oss. Budsjettforliket forklarer den politiske situasjon vi hadde før valget, og den som vi har nå.

       Arbeidsledigheten er skyhøy i andre europeiske land, og til dels økende. Det er ingen tilfeldighet at Norge har lav arbeidsledighet. Regjeringen tror muligens at det vil komme av seg selv at Norge fortsatt skal være en øy av lav ledighet i et hav av arbeidsledighet. Men slik er det ikke. Regjeringen burde derfor fortsette å lede an i kampen mot arbeidsledigheten og for arbeidsplassene, i stedet for som nå, å lede an i et frislepp i økonomien, som igjen vil true arbeidsplassene.

       Arbeid til alle er den viktigste verdi i vårt samfunn. Arbeidet skaper velferden. Arbeidet gir frihet for den enkelte. Dette vet vi fordi vi nylig har hatt høy arbeidsledighet og sett følgene av den. Alle familiene som ble rammet - og mange rammes fortsatt - vet hvor skadelig arbeidsledighet er.

       Familiene husker også hva høye renter førte til. Nå skal det deles ut skattelettelser, kontantstøtte og pensjoner som sprekker statsbudsjettet med flere milliarder. Men det som nå deles ut, kan fort gå tapt hvis rentene går opp og arbeidsplassene ryker. Jeg må minne om at rentenedgangen fra 1992 og framover sparte en barnefamilie med gjennomsnittlig lån for 25.000 kr i året. Hvis rentene går opp igjen, vil de tape tilsvarende. Regjeringen kan snakke så mye den vil om familiepolitikk. Det hjelper lite hvis man kjører familiene ut i et økonomisk uføre enda en gang.

       Statsministerens prøver seg nå med moralske appeller om at folk må holde igjen. Dette vil jo ikke holde når Regjeringen selv deler ut 1 milliard i skattelettelser til aksjeeiere og rike næringsdrivende, mens man legger 140 mill. kr i økte skatter på pendlerne. Rettferdig fordeling er et gode i seg selv, men også nødvendig for at folk skal kjenne at de er i samme båt og derfor vil opptre ansvarlig.

       Den politikken som de fem borgerlige partiene er blitt enige om, er utrolig kortsiktig. Ja, så kortsiktig at den knapt vil holde året ut, ifølge statsministeren og finansministeren. Men vi må nå planlegge for en lengre periode enn det. Vi må iallfall planlegge fram til år 2010, som er et viktig år for alle. 2010 er nemlig det året da verdens land skal nå mål om lavere CO₂-utslipp i henhold til klimaavtalen som blir vedtatt i Kyoto i desember. Vi vet ikke hvor ambisiøs den vil bli, men vi håper at den vil bli ambisiøs, og målet vil være år 2010. Dette vil bety at forbruket av olje og gass i verden må ned, noe som kan føre til at verdien av vår naturressurs blir mindre.

       Rundt år 2010 kommer også den virkelig store økningen i antall pensjonister, og denne økningen vil vare i flere år framover. Vi må med andre ord forberede oss på lavere inntekter, men vesentlig høyere trygdeutgifter. Da må vi styrke arbeidsplassene fram mot dette årstallet, og vi må holde sysselsettingen oppe. Nøkkelordene er da utdanning, forskning, etter- og videreutdanning. Kunnskapen vil skape framtiden og muligheten for å takle denne situasjonen. Derfor er det så galt at vi nå i denne perioden skal bygge opp kontantoverføringer på rundt 10 milliarder kr på årsbasis som vil gjøre det mindre attraktivt å arbeide, og som vil gjøre det umulig å satse på det som vil skape framtiden. Regjeringen har selv bevist dette gjennom årets budsjettforlik, da man for å berge hjertesakene må skjære ned på f.eks forskningen og havneutbyggingen. Hvordan skal det gå i årene framover når vi skal ha helårsvirkning av disse reformene, og det skal legges inn enda flere årsklasser i kontantoverføringen? Dette er ikke langsiktig politikk.

       Arbeiderpartiet skal gjerne være med på verdidebatt. Ja, vi går til og med foran nå ved å ta vare på de viktigste verdiene i vårt samfunn: arbeidsplassene og en rettferdig fordeling. Det styrker fellesskapsfølelsen, og vi stiller også opp for framtiden. Det er en verdi i seg selv. Jeg er klar over at det ikke alltid gir popularitetsgevinst her og nå. Men det blir ikke mindre moralsk nødvendig av den grunn. Arbeidsplassene, rettferdig fordeling og å tenke langsiktig er det som er den moralske plikt for en politiker i dag.

       Hva er den viktigste advarselen fra Arbeiderpartiet? Er det faren for en overoppheting av økonomien, eller er det faren for økt arbeidsledighet? I innlegget argumenterte Thorbjørn Jagland slik at det kunne virke som om han var redd for både overoppheting av økonomien, altså oversysselsetting, men litt senere i innlegget advarte han mot økt arbeidsledighet - to stikk motstridende synspunkter i samme innlegg - som følge av det justerte opplegg til budsjett som regjeringspartiene har laget, og som Fremskrittspartiet har sagt de subsidiært vil stemme for. Det er ikke noe budsjettforlik sånn som hr. Jagland omtalte det. Vi står ikke bak budsjettet, men bidrar til at det blir et budsjett - ikke sånn som hr. Jaglands parti, som vil oppføre seg slik at det ikke ville ha blitt noe budsjett i det hele tatt! Så hva er egentlig advarselen? Er det at man er redd for økt arbeidsledighet? Og hvordan kan man være redd for økt arbeidsledighet når man i realiteten advarer mot overoppheting av økonomien som medfører oversysselsetting?

       Det andre spørsmålet gjelder klimaforhandlingene. Hvorfor mener Arbeiderpartiet at vi skal ha en ambisiøs målsetting for en klimaavtale i Kyoto, når han selv sier at dess mer ambisiøs den blir, dess mindre vil verdien av våre naturressurser bli? Er det virkelig i Norges interesse å oppføre seg slik at vi bidrar til at verdien av våre naturressurser blir mindre enn det de kunne ha vært hvis vi hadde hatt en annen holdning til ønskemålet om klimaavtale? Hvorfor lar Arbeiderpartiet Norges interesser i stikken i den saken?

Thorbjørn Jagland (A) : Nå fikk vi virkelig beviset på at man ikke må løpe etter Fremskrittspartiet. Selvfølgelig er det en sammenheng mellom overoppheting av økonomien og arbeidsledighet. Det kan godt være - det kan ikke bare godt være, det er til og med helt klart - at det vil bli økt sysselsetting av å sprøyte inn 5 milliarder kr mer nå. Men dette har vi gjort en gang før. Vi fikk også en økt sysselsetting i en kortvarig periode da dette ble gjort i 1984-1985. Men det sprakk, slik at vi fikk skyhøy arbeidsledighet senere. For det er når innstrammingene kommer, når denne økonomiske politikken ikke holder, at arbeidsplassene ryker. For øvrig kan det også skje på meget kort sikt. Hvis det f.eks vil være slik, som følge av den økonomiske politikken i landet, at valutakursene plutselig fyker i været, så vil tusenvis av arbeidsplasser rundt omkring i landet - særlig i distriktene - miste sin konkurransekraft og bli slått ut. Dette er ikke en politikk vi kan stå bak. Vi er nødt til å føre en langsiktig politikk for å trygge arbeidsplassene. Det er det vi har gjort i ti år. Vi har kjempet for å forbedre konkurranseevnen siden 1988, og vi har klart det med 15 %. Nå må vi ikke bruke en kortvarig periode til å gjøre det motsatte.

       Når det gjelder hvorfor vi går inn for en ambisiøs klimaavtale i Kyoto, er det rett og slett for å være med på å berge kloden. Norge er også en del av kloden, og hvis kloden ødelegges, ødelegges også livsbetingelsene i Norge. Vi kan ikke se snevert på det, slik som Fremskrittspartiet nå gjør. Kortsiktighet i den økonomiske politikken, sneversynthet i miljøpolitikken er det verste som finnes i framtiden.

Einar Steensnæs (KrF) : Det er vel ikke mer enn hva en kunne forvente, at Arbeiderpartiet ville bruke finansdebatten til å forklare velgerne hvorfor de ikke lenger ønsker å sitte i regjeringskontorene og ønsker å styre. Og vi tar gjerne en politisk debatt om prioriteringer og innretning av budsjettet, både om kontantstøtte og minstepensjonen og om rammevilkår for næringslivet. Men det som både skuffer og forbauser meg, er at ledende arbeiderpartipolitikere driver med den slags svartmaling av situasjonen stikk i strid med alle indikatorer i økonomien, som den representanten Jagland bedrev her fra talerstolen. De forsøker også å lage en avgrunn i forskjell når det gjelder de økonomiske rammene og virkningene på nasjonaløkonomien mellom det budsjettforslaget han selv stod for, og det regjeringen Bondevik har lagt fram. Det er det med all respekt ikke noe saklig grunnlag for. Hvis det ene budsjettforslaget er stramt ansvarlig, kan ikke det andre karakteriseres som ekspansivt og uansvarlig. Det henger med all respekt ikke i hop.

       Nå er det alltid fornuftig å vise varsomhet i forhold til overoppheting og sterk forbruksvekst, og det har da også regjeringen Bondevik lagt til grunn for sitt forslag. Det er selvfølgelig også tilfredsstillende for Regjeringen å merke seg at renten fortsatt holder et stabilt lavt nivå, og at valutaen er stabil. Markedet reagerer altså positivt og med tillit til styringen av norsk økonomi, stikk i strid med det representanten Jagland her hevder. Nå bør Arbeiderpartiet justere retorikken ned noen hakk, selv om de har vanskelig for å innrømme at regjeringen Bondevik har lyktes med en god sentrumsprofil uten at dette har ført til uansvarlighet i den økonomiske politikken. Jeg er faktisk mer bekymret for uttalelser fra ledende arbeiderpartipolitikere som kan få en utilsiktet selvoppfyllende virkning ingen ønsker.

Thorbjørn Jagland (A) : Sentrumspartiene og Høyre er jo selv med på disse advarslene. Høyre sa da Arbeiderpartiet la fram sitt statsbudsjett at budsjettet var for lite stramt, og så er man plutselig med på et forlik som gjør at man må øke bruken av oljeinntektene med 5 milliarder kr. Sentrumspartiene advarer selv i sin innstilling til statsbudsjettet, og statsministeren sa da de la fram sin tilleggsproposisjon at man måtte trekke inn skatter og avgifter for å holde ansvarligheten i dette, og så fjernes plutselig disse skatte- og avgiftsøkningene gjennom en budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Dette henger jo ikke sammen.

       Vi har ikke snakket om en avgrunn, men vi har snakket om en betydelig forskjell. I alle de årene vi styrte, gjorde vi alltid opp et statsbudsjett med den balansen som ble lagt fram etter grundige analyser. I denne situasjonen, som på toppen av alt kanskje skjer på slutten av en høykonjunktur - en sterk høykonjunktur - sprekker plutselig budsjettet med 5 milliarder kr i økt bruk av oljepenger, noe vi aldri gjorde da vi tross alt ikke var på toppen av en høykonjunktur. Men på toppen av en høykonjunktur går stortingsflertallet inn og gir betydelig økt gass - i en situasjon da man egentlig burde ha bremset. Og det er dette som gjør den store forskjellen, og som vi vil advare mot, fordi man har gjort dette en gang før, og det vil ikke vi være med på.

       Vi får diskutere prioriteringer, men allerede for neste år må man altså skjære ned på forskning og havneutbygging og vesentlige ting for næringsutviklingen for å få plass til disse hjertesakene, som fører til så store uttellinger på statsbudsjettet.

Jan Petersen (H) : Det å fortrenge en påtrengende virkelighet er en vanlig menneskelig forsvarsmekanisme. Da jeg satt og lyttet til Thorbjørn Jagland, virket det nesten som om han har fortrengt det enkle faktum at det var han selv som gav opp, det var han selv som fant ut at han ønsket å gå ut av regjeringskontorene, og han gjorde det i en situasjon hvor han ville hatt bedre muligheter for å skape seg flertall, fordi han hadde flere kombinasjonsmuligheter enn han hadde i forrige stortingsperiode. Gitt at alle føler det samme ansvar for landets fremtid, kan man lure på hva som egentlig har foregått hos den tidligere statsminister. Ikke minst når premisset var at han ikke fikk sine 36,9 %, må det minnes om at han ikke vil få de 36,9 % i løpet av de fire neste år, og at han derfor har meldt seg ut. Han er, som jeg har sagt før, sentrumsregjeringens far.

       Det poenget som jeg ikke synes han tok i tilstrekkelig grad etter Steensnæs' replikk, er følgende: Hvis det er slik at det er grunn til den dommedagsprofetien, den dommedagstalen som Thorbjørn Jagland holdt, da trekker han også sitt eget budsjettforslag med i dragsuget. For realiteten er at forskjellene er ikke så store mellom de to budsjettalternativene at det i virkeligheten er forskjellen mellom himmel og helvete. Det er slik at de ligger såpass nær hverandre at hvis han har rett i sin vurdering, har budsjettforslaget han selv stod bak, presset grensen til det ytterste når det gjelder ansvarlighet og mulighet, og jeg vil gjerne spørre om det var det som skjedde.

       Men det interessante er jo at han på mange måter har meldt seg ut av prosessen, fra en ideologisk holdning til kontantstøtten, som jo er et viktig spørsmål på høyre-venstre-skalaen. Men mitt spørsmål til Thorbjørn Jagland blir det følgende: Hvis det er slik at han av ideologiske grunner ikke kan gå inn i et budsjettforslag som har kontantstøtten i seg, er det i så fall et standpunkt han vil ha i forhold til ethvert budsjettforslag som har kontantstøtte som et viktig element?

       Jeg fikk nå inntrykk av at Høyre nærmest mente at det hadde vært best at Arbeiderpartiet styrte. Han beklager nærmest at vi gikk av. Men da kunne han jo stemt for Arbeiderpartiets budsjett, ikke bidratt til å sprenge budsjettet med 5 milliarder oljekroner. Høyre sa da vi la fram vårt statsbudsjett, at det var for lite stramt. Og konklusjonen på det er at man stemmer for et opplegg som er 5 milliarder mindre stramt ved bruk av oljekroner.

       Jeg tror at Høyre bør tenke igjennom sin egen situasjon. Når har Høyre noen gang vært med på noe slikt - et verdikonservativt parti som i denne situasjonen, i en sterk høykonjunktur, bidrar til å gi gass og sprøyte mer inn i økonomien? Det tror jeg det er mange som spør seg om ute i landet.

       Når det gjelder kontantstøtten, mener jeg det gjenstår å se hva det blir til med den neste gang, når den skal evalueres. Regjeringen må også tenke igjennom situasjonen når det gjelder å få den finansiert. Nå har man store problemer med å finansiere halvårsvirkningen av det første årstrinnet, og må skjære ned på grunnleggende ting, som forskningen, for å få det til. Da spør jeg meg hvordan man skal få finansiert de to andre årstrinnene og helårsvirkningen av begge disse to store reformene. Jeg tror at når man kommer til neste korsvei, må flere enn Arbeiderpartiet delta i den debatten på en mer realistisk måte enn det vi nå ser.

Jan Petersen (H) (fra salen): President! En åpenbar misforståelse!

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skjønner godt at Thorbjørn Jagland sterkt ønsker å gjenskape de gamle skillelinjene i norsk politikk, men jeg tror ikke lenger at han vil bli bønnhørt.

       Jeg har allikevel sett at både Jagland og andre talsmenn for Arbeiderpartiet i denne debatten i dag har prøvd å beskrive denne budsjettforståelsen mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet, hvor de to høyrepartiene subsidiært støtter et modifisert sentrumsopplegg, nærmest som en politisk høyredreining. Det interessante og overraskende er jo at dette til overmål sies etter at Arbeiderpartiet selv takket nei til et tilsvarende samarbeid.

       Nå vil jeg påstå at bildet er langt mer nyansert enn det Jagland nå prøvde å beskrive. Jagland satte nå skatteletten sterkt i fokus. Men hva var det Jagland kritiserte sentrumsregjeringen for da den la fram sitt budsjett? Jo, det var særlig to tunge grep: økningen i trygdeavgiften og endringen av innslagspunktet når det gjaldt toppskatt. Hva har resultatet blitt? Jo, det er faktisk slik at de partiene som Jagland nå er så opptatt av, egentlig har gått Jagland-regjeringens ærend og brakt skatteendringene tilbake til Jagland-regjeringens utgangspunkt - og det kan vel neppe være høyredreining.

       Nå har jeg lyst til å stille statsministeren et spørsmål fordi det er skapt en viss usikkerhet og spenning omkring regjeringsskiftet i høst. I Verdens Gang i dag kommer Jagland med en ganske oppsiktsvekkende uttalelse, nemlig at det er mens Arbeiderpartiet har vært ute av regjeringskontorene at Arbeiderpartiet har hatt den sterkeste påvirkningen av samfunnsutviklingen. Betyr det at statsministeren - den forrige statsministeren - egentlig her har kastet et nytt lys over det som faktisk skjedde med hans regjering tidligere i høst?

Thorbjørn Jagland (A) : I motsetning til Petersen skjønner jeg at Jakobsen har et sterkt ønske om at jeg skulle ha fortsatt, selv om det er bare Petersen som argumenterer for at jeg skulle ha gjort det, i og med at han i hver debatt beklager at vi gikk av, mener jeg. (Munterhet i salen)

       Det er ikke vi som prøver å gjenskape gamle skillelinjer. Disse gamle skillelinjene ble gjenskapt før valget, da de partiene som nå har inngått budsjettforlik, gikk sammen i en rekke saker som vi var sterkt imot og som vi ikke kunne ta ansvar for.

       Hva har skjedd etter valget? Jo, sentrumspartiene har jo forlatt nesten alle sine tidligere standpunkter der de beskyldte oss for å stå for en høyredreining. Det gjaldt energipolitikken, miljøpolitikken, Schengen-avtalen, veterinæravtalen med EU. I en lang rekke slike saker har de nå snudd trill rundt og gått over på Arbeiderpartiets politikk. Men det er på ett område de ikke har gått over til Arbeiderpartiets politikk, men tvert imot har slått seg sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er i skattepolitikken, i fordelingspolitikken, ved at de f.eks ved denne korsveien gir 1 milliard kr i skattelettelser til de rikeste, aksjeeierne og rike næringsdrivende. Det er en høyredreining som det ikke er til å komme fra, og det skjer ikke som følge av at man er blitt tvunget til å gjøre det, for dette sto Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene sammen om også før valget. De fikk gjennom vedtak her i Stortinget fordi de hadde flertall i salen, og det var det vi ikke kunne være med på og akseptere. Dessuten har man også delvis kapitulert overfor Fremskrittspartiets syn om at man bare kan bruke oljeinntekter til å løse alle problemer. Det tror jeg ikke kommer til å gå i lengden. Det vet jeg ikke om jeg vil kalle høyredreining, men det er i alle fall en gal dreining.

Kristin Halvorsen (SV) : I SV vet vi ikke hva som i detalj har foregått når Arbeiderpartiet og sentrum har møttes på rommet. Vi vet bare at de kom ut igjen, at det var brudd, og at begrunnelsen er en prinsipiell begrunnelse rundt kontantstøtte. Vi vet at resultatet av dette er at stortingsrepresentantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, som til sammen er 48, har en betydelig innflytelse på sentrumsregjeringens politikk, mens Arbeiderpartiets 65 har like mye, eller skal vi si like lite, som SVs ni.

       Det jeg lurer på, er hva Jagland og Arbeiderpartiet har tenkt å gjøre for å få innflytelse på den politikken som skal drives i løpet av de neste fire årene. Nå er vi i en situasjon hvor sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet har vedtatt at det skal gjennomføres en kontantstøtte som Arbeiderpartiet og SV har vært imot. Men vi kan altså få den største reformen for småbarnsfamiliene nå, en reform som kommer til å skje i løpet av de nærmeste årene, uten at Arbeiderpartiet og SV har noen mulighet til å påvirke innholdet av den. Og det vil skje i en situasjon hvor de største reformene som har skjedd når det gjelder småbarn, har vært dratt i gang først av SV og så av Arbeiderpartiet. Det gjelder barnehager, og det gjelder svangerskapspermisjon. Dette er bare ett eksempel.

       Jaglands mål må vel være at det skal være minst mulig høyrepolitikk i Norge i løpet av de neste fire årene, og da lurer jeg på hvordan Jagland har tenkt eventuelt å innta regjeringskontorene, for 36,9 er ikke oppnåelig i løpet av de neste fire år. Eller hvis ikke ambisjonsnivået i Arbeiderpartiet er at de skal innta regjeringskontorene, lurer jeg på hvordan de har tenkt å forhindre at Høyre og Fremskrittspartiet skal ha betydelig innflytelse på de reformene som faktisk skal vedtas. Det kan vel ikke være slik at Jagland ønsker at beskrivelsen av faresignalene i norsk økonomi skal bli en realitet? Da skal Arbeiderpartiet gjøre et brakvalg, og målstreken settes ved 50,1, i år 2001.

Thorbjørn Jagland (A) : Jeg syns at SV denne høsten har blitt veldig pragmatisk. Det stemmer ikke med det inntrykket jeg hadde da jeg var her i Stortinget i de tre årene fra 1993 og framover. Da var det nesten umulig å få med SV på noe som helst, og dessuten ville ikke de borgerlige partiene engang tore å skrive under på en budsjettavtale der SV var med. Og SV turde det langt mindre. Så jeg syns det er interessant hvis SV nå vil gå langt i å kompromisse med andre.

       Det ville være en helt ny situasjon at SV virkelig vil være med og ta belastningen med å gå vekk fra sine saker og drøfte med andre. Det har vi gjort i ti år. Vi måtte hele tiden inngå kompromisser, særlig med sentrumspartiene, mens vi satt i regjering. Da satt SV på sidelinjen og kritiserte at vi inngikk disse kompromissene. Jeg kunne ha en bunke med avisutklipp der SV kritiserer Arbeiderpartiet for å være for kompromissvillig, administrere andres politikk, eller hva det nå het i alle disse årene. Det er vi som har stått for denne kompromissviljen, men det går selvfølgelig alltid en grense for hva man kan være med på i politikk, ellers blir ikke politikk meningsfylt i det hele tatt. Og det blir meningsløst hvis velgerne stemmer på noe man ikke vet hva er etter valget. Det var derfor ikke bare prinsipiell uenighet

       om kontantstøtten, det var om hele fordelingspolitikken. Vi var villig til å drøfte pensjonene, vi var villig til å drøfte en bred familiepolitikk der bidragene skulle gå til alle foreldre, og vi var villig til å drøfte skattepolitikken, men ikke noe av dette var det mulig å få fornuftige drøftinger om, og det er klart at da må også vi sette en strek. Jeg tror ikke SV i det hele tatt hadde vært i nærheten av å ville drøfte så mange ting som vi tross alt drøftet i de dagene.

       Høyre la i sitt alternative budsjett vekt på å redusere de kraftigste utslagene av avgiftsøkningene. Spesielt bilavgiften er det et behov for å få redusert. Bilen er et «must» for Distrikts-Norge. Spesielt er næringslivet avhengig av ikke å få ytterligere økte transportutgifter. Å redusere bilavgiftene og samtidig bygge ut veinettet er etter Høyres oppfatning det viktigste distriktspolitiske virkemidlet vi kan ta i bruk.

       Høyre foreslår derfor å redusere engangsavgiften for bil med 3,5 % reelt, dvs. at vi ønsker å reversere salderingsvedtaket fra høsten 1996. Vi vil opprettholde kombinerte biler som egen avgiftsklasse, og vi vil redusere avgiften på autodiesel. Det bør også være uendret reelt nivå på årsavgiften i forhold til i dag, da dette rammer alle.

       Istedenfor den distriktsfiendtlige passasjeravgiften på fly foreslås det nå å innføre en seteavgift på flyreiser, som er enda mer distriktsfiendtlig, og som vil belaste næringslivet i distriktene ytterligere. En kan ikke akkurat si at sentrumsregjeringens budsjettforslag er distriktsvennlig.

       Med bakgrunn i den økende smugling og ikke minst sett i forhold til den økende grensehandel har Høyre foreslått å holde avgiftene på vin og brennevin uendret i forhold til dagens avgifter. Lokkevarer som rimelig vin og brennevin og tobakk er det som frister nordmenn til å reise til Sverige for å handle, men da er det også lett å ta med seg andre varer, som kjøtt, som er langt rimeligere i Sverige enn i Norge. Men selv varer som ikke er så rimelige, tar nordmenn med seg når de kommer fra Sverige.

       Ellers registrerer jeg med forundring at regjeringen Bondevik ønsker å øke avgiftene på alkoholfrie drikker. Dette er ikke akkurat noen invitt til ungdom om å holde seg unna alkoholholdige drikker. Melk er ikke deres alternativ i en slik sammenheng.

       Høyre foreslår igjen at avgiften på sjokolade oppheves fra 1. januar 1999. Vi foreslår også å fjerne avgiftene på kassetter og på radio- og fjernsynsmateriell. Avgifter som er vanskelige å administrere, og som gir forholdsvis minimale provenyer, eller som skaper en utilsiktet konkurransevridning, bør fjernes.

       Videre er Høyre skuffet over at sentrumspartiene sammen med Arbeiderpartiet så ensidig har sluttet seg til departementets beslutning om å legge på is en drivstoffkomponent istedenfor volum og effekt i engangsavgiften for biler. Hvis regjeringen Bondevik skal følge opp det disse partiene tidligere har ment i dette spørsmålet, må den arbeide videre med å finne en hensiktsmessig praktisk utforming av et system for beregning av avgifter som kan premiere overgang til minst mulig forurensende og mest mulig trafikksikre biler. Da vil engangsavgiften kunne ha en hensikt utover det å være bare en fiskal avgift. Høyre finner det uheldig at det gjeldende avgiftssystemet fører til at moderne bilmotorer med lavt drivstofforbruk og avanserte rensesystemer blir pålagt høyere avgifter enn sammenlignbare, mer drivstoffkrevende og forurensende biler med eldre teknologi.

       Jeg kan ikke unnlate å si noe om kontantstøtten når jeg først har ordet. Det har oppstått en merkelig debatt fra Arbeiderpartiets side når det gjelder kontantstøtten. Deres bekymring består hovedsakelig i at arbeidsmarkedet blir svekket ved at flere vil velge å være hjemme for selv å ta hånd om sine barn i de første årene. Det er slett ikke noen bekymring for småbarnforeldrenes mangel på tid. Det er likestilling og behovet for arbeidskraft som har stått i fokus. Og de har liten tiltro til den unge, moderne kvinnen som vet å ta vare på likestillingen og vet å velge selv hva som passer best.

       Høyre mener at den enkelte familie får en bedre livskvalitet dersom familiene eller den enkelte får velge det tilbudet som passer dem selv. Det er nettopp barna og småbarnsforeldrene Høyre setter i fokus når vi nå er med på å innføre kontantstøtte.

       Representanten Kjellaug Nakkim har erfaring fra samferdselskomiteen. Høyre har tidligere i samferdselskomiteen bestemt at hovedsatsingsområdet er veier, slik det fremgår av Høyres stemmegivning i forrige stortingsperiode, og ikke minst gjennom Høyres løfter i valgkampen. Ikke mindre enn 5,3 milliarder kr plusset

       Høyre på ved Stortingets behandling av Norsk veg- og vegtrafikkplan i våres. Ettersom Høyre nå har inngått budsjettforlik med Regjeringen, antar jeg at dette er en av sakene Nakkim og hennes partifeller har vært opptatt av å få gjennomslag for i budsjettet.

       Kan representanten Nakkim svare på hva som har blitt resultatet av budsjettforliket på samferdselssektoren, og om hun mener at Høyres valgløfter på veisektoren har blitt innfridd?

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg tror det er mange barnefamilier som jubler - riktignok ikke over at Ferrarien er blitt billigere. Men jeg tror de jubler over at det blir innført kontantstøtte, og jeg tror også de jubler over at man får beholde kombibilen som en egen avgiftsklasse, som slett ikke Arbeiderpartiet ville ha.

       Når det gjelder Høyres hovedsatsingsområde, har vi meget god samvittighet. Høyre foreslo i sitt alternative budsjett hele 1,3 milliarder kr til veiutbygging, i tillegg til den rammen som var. Så viser man til det inngåtte «forliket», som man kaller det. Det er egentlig ikke et forlik, men vi skal støtte subsidiært det budsjettet som foreligger. Men til representanten Faldets opplysning må jeg si at den rammen som regjeringen Bondevik har fremmet for veisektoren, er høyere enn det regjeringen Jagland fremmet. Den er faktisk blitt noe bedre. Selv om det ikke er så altfor mye å skryte av, er regjeringen Jaglands forslag mye dårligere enn hva regjeringen Bondevik har fremmet. Alt i alt tror jeg nok at når man har to onder å velge mellom, var det justerte budsjettet som Bondevik-regjeringen nå legger fram, langt bedre både for barnefamiliene og for samferdselssektoren, tross alt.

Kenneth Svendsen (Frp) : Når det gjelder økningen på 12.000 kr til minstepensjonistene, ville ikke Høyre være med på den. De begrunnet det med at en sånn ordning ikke var nok målrettet. Det ble bl.a begrunnet med at hvis en minstepensjonist var gift med en som hadde høy inntekt, skulle ikke denne minstepensjonisten få økningen, fordi han egentlig ikke hadde behov for en økning. En edel tanke - de som har minst, skal få mest.

       Når det gjelder skatt, ønsker Høyre å heve grensen for toppskatt. Det vil si at de som tjener mye, skal få mest skattelette. Fremskrittspartiet ønsker å gi et bunnfradrag i utligning av skatt på 3.000 kr i klasse 1 og 6.000 kr i klasse 2. Det vil si at alle får lik skattelette. Det er rimelig klart at 3.000 kr i skattelette for en som tjener 100.000 kr, vil være mye mer enn for en som tjener 300.000 kr. Mitt spørsmål blir: Hvorfor ønsker Høyre å målrette støtten til minstepensjonistene, sånn at de som tjener minst, skal få mest økning, men når det gjelder skatt, er det de høyeste inntektene som skal få mest skattelette? Hvor er sammenhengen?

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil si til representanten Svendsen at det alltid er sammenheng i det Høyre gjør, så også i dette budsjettforslaget vårt.

       Når vi ville ha minstepensjonen mer målrettet, var det for å hjelpe de minstepensjonistene som ikke har annet å leve av. Vi ønsket også å heve fradraget for særaldersgrensene. Vi ønsket å heve bunnfradraget for formuesbeskatningen, og vi ønsket også å heve de spesielle skattebegrensningsreglene for minstepensjonistene. Når man ser dette i sammenheng, vil man få et langt bedre fordelingspolitisk opplegg for minstepensjonistene enn det «flate» forslaget fra Fremskrittspartiet.

       Nå var det ikke bare Fremskrittspartiet som ønsket å heve bunnfradraget for den alminnelige skattebetaler. Det foreslo også Høyre, samtidig som vi foreslo å heve grensen for innslagspunktet for toppskatten. Vi ønsket å ivareta den alminnelige skatt for folk flest. Derfor er det en god sammenheng i det skattepolitiske forslaget som Høyre fremmet.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Erik Dalheim (A) : En debatt om verdier, normer i det norske samfunn, den enkelte innbyggers atferd, vil bestandig være nyttig - nyttig i hjemmet, nyttig i nærmiljøet når vi eksempelvis hører enkeltpersoner og gruppers fordømmelse av personer man ikke kjenner fordi de ikke er født her, nyttig for erkjennelsen av at det er nestekjærlighet, toleranse, respekt for hverandre og hverdagssolidariteten som er den nødvendige grunnmur i et godt samfunn.

       Regjeringen Bondevik og de partier som inngår i denne, har som en av sine hovedsaker etter valget løftet inn nødvendigheten av en verdidebatt nå. Vekk med juks og fanteri, nå må vi være ordentlige mot hverandre. Og vel og bra er det. Men det har slått meg hvilken valgkamp og hvilket valgresultat vi ville fått dersom dette hadde vært kjøreregelen for opposisjonspartiene for et halvt år siden. Da ble Arbeiderpartiet mobbet opp og ned. Vår sosiale samvittighet, det at vi er opptatt av de svake i samfunnet, ble latterliggjort, også det at vi ville sette tæring etter næring. Det at ledige hender hadde kommet i arbeid, at det var blitt orden på norsk økonomi, var en selvfølgelighet. At det nå var de eldres tur - at det fra 1. januar 1998 til disse skulle brukes mer enn 20 mill. kr mer pr. dag i gjennomsnitt hvert år i fire år, var en selvfølge. For opposisjonen var dette altfor lite. Før Stortinget gikk fra hverandre, og i valgkampen, ble løfter i «bøtter og spann» båret ut til velgerfolket. Stemmer skulle kjøpes. Overbud florerte. Milliarder på milliarder i påplussinger, ikke bare til de såkalte minstepensjonister. Det var kontantstøtte til småbarnsforeldre, mer til jernbane, mer til Posten, mer til vei, mye mer til kommuner og distrikter, mer til skole, mer til boliger, mer til frivillige organisasjoner, mer til de fattige i verden, for å nevne noe fra en lang liste, en liste som skulle vise at de fleste skulle få mer, bare de ikke stemte på Arbeiderpartiet.

       Så kom valget og ny regjering, og med det var det tilbake til den egentlige virkelighet også for disse. Resultatet er to hjertesaker på plass. Utover dette er det løftebrudd på løftebrudd med i tillegg store gaver til dem som fra før har mye, og i tillegg nå et budsjett som regjeringen tydeligvis ikke tror på. Allerede før budsjettet er vedtatt, varsles det innstramninger.

       Jeg er for en verdidebatt i det norske samfunn. Men det siste halvårs atferd fra makthungrige opposisjonspartier, nå regjeringspartier, sier noe om å feie for egen dør først.

       Så til det konkrete i dag. Jeg har på vegne av Arbeiderpartiet ansvar for avgifter - ikke så mye å flotte seg med privat i lag blant venner (munterhet i salen), men viktig for statens evne til å løse felles oppgaver.

       Bilavgifter opptar mange. Diskusjonen går bl.a på om bilenes totale avgifter står i forhold til de kostnader bilen påfører samfunnet, og om avgiftene tilrettelegger for trafikksikre og minst mulig forurensende biler. Den omlegging som ble foretatt fra 1. januar 1996, var i så måte et langt skritt i riktig retning.

       Samferdselsministeren i Bondevik-regjeringen - han som ikke har sertifikat - gikk i går ut i avisene og signaliserte at det var et mål å gi små og bensingjerrige biler avgiftslette. I morgen skal vi så fatte vedtak om at biler med pris fra en halv million kr og oppover skal få avgiftsletter med mange ganger det én av samferdselsministerens ønskebiler koster. Den bitte lille 0,8 %-lettelsen som gis i forhold til vanlige biler, går i tillegg til å gjøre tyngre biler billigere. I tillegg må Bondevik-regjeringen svelge at tunge luksusbiler med innmonterte seter på kryss og tvers i bagasjerommet skal kunne kalles minibuss med eksklusiv rett til med kun ett sete besatt å kjøre kollektivfelt på vei til jobb. Mer eksklusive personbiler skal fortsatt kalles varebiler. Kombibilen, den unødig tunge særnorske flerbruksbilen, skal fortsatt rulle videre ved hjelp av avgiftssubsidier. 350 mill. kr brukes på stimulering av en bilpark som forurenser mer, ikke mindre. Vi i Arbeiderpartiet har alle miljøbevisste med oss når vi går mot dette. Våre prioriteringer vil fortsatt gå i retning av mer miljøvennlig bilbruk. Ny motor- og materialteknologi med vektreduksjon kombinert med standardiserte utslippsnormer bør gi grunnlag for en senere justering av bilavgiftene. Vi får håpe flere tar til vettet da.

       Avgifter på drikkevarer gir store inntekter, men er naturlig nok også ment å påvirke folks atferd. Høye norske avgifter på alkohol fører klart ifølge forskning til lavere alkoholforbruk enn i land med lavere avgifter og priser. Det som nå ligger som et resultat av regjeringspartienes budsjettarbeid også her, er lite målbevisst. De avklart helsebringende mineraldrikkene som Farris, og i mitt distrikt det velsmakende Glitre, får formidable avgiftsøkninger, med brus og alkoholfritt øl på slep. Alkoholholdig øl får avgiftspåslag i tråd med Jagland-regjeringens forslag. Vin og brennevin blir billigere enn det Bondevik hadde ønsket - en avgiftspolitikk stikk i strid med det som Bondevik aksepterte på et kjerneområde før han ble statsminister.

       Emballasjeavgifter på drikkevarer er en uløst nøtt. Dagens system er ulogisk og mislikt av de fleste. Når innholdet i emballasjen og ikke typen emballasje skal bestemme avgiftens størrelse, er allerede starten gal. Forskjellige interessegrupper, jeg vil tro i Norge, har klaget dagens system inn for ESA. Regjeringen vil avvente resultatet derfra. Det vil ikke et flertall i komiteen, regjeringspartiene inkludert. Regjeringen bør nå komme til Stortinget med et system som vektlegger en ønsket avfallsminimering og et incitament for at den mest miljøvennlige emballasjetypen blir valgt. Tidspunktet for dette må være i tilknytning til Regjeringens behandling av Grønn skattekommisjon.

       Så til slutt et ønske om en snarlig oppretting av forutsetningen for at busser i rute kan kjøre på avgiftsfri diesel. Dagens system krever både løyve og eierskap i buss. Dette forhindrer at et busselskap kan utnytte det mulige effektiviseringspotensialet som ligger i å være mer smidig i forhold til eventuelt å lease en buss. Da det aldri har vært et bevisst ønske fra komiteen å forhindre dette, forutsetter et flertall at Regjeringen så snart som mulig kan komme tilbake til Stortinget med en nødvendig oppretting av dagens utilsiktede regler.

       Jeg sa innledningsvis at mye penger hentes inn til statskassa fra avgifter. Ikke alle er enige i det. Som jeg innledningsvis sa, får jeg rett og slett bare kjeft av dem jeg har nær meg i vennekretsen. Og dersom avgiften i sin form i tillegg virker ulogisk i forhold til påstått atferdsvirkning, har vi naturligvis et tilleggsproblem. De avgiftsendringer forhandlingene mellom sentrum og høyrepartiene har ført til, er i en slik sammenheng ytterligere konfliktskapende. Jeg ser med et grøss fram mot vennelaget nyttårsaften!

       Når det gjelder de små bilene, er det ikke alle som kan bruke dem. Det er en del familier som trenger litt større biler. Det kan virke ganske urimelig å gi forhandlingsresultatet skylden for håpløse norske bilavgifter.

       Arbeiderpartiet har gått kraftig ut mot kontantstøtten, som skal gi familiene en valgfrihet i omsorgstilbud for barna sine. Det blir fremstilt som om dette er penger som bare går til de rike, men allerede i dag er det en god del familier som av ulike grunner velger en annen omsorgsform for sine barn. Fremskrittspartiet mener at dette skal skje etter foreldrenes vurdering, og at det finnes gode og ikke minst legitime grunner for å velge noe annet enn barnehage. Er Arbeiderpartiet enig i en slik påstand?

Erik Dalheim (A) : Når det gjelder det å drive med overbud, altså det å være ubetenksom, må jeg innrømme at vi - riktignok ikke i en valgkamp, men i en periode i opposisjon for en god del år siden - kanskje ikke var fullt så finstemt i Arbeiderpartiet heller som vi er i dag. Men det er ikke så enkelt å være rik. Og når det gjelder løssluppenheten som vi opplever i dag, ikke bare bruken i dag av de pengene andre har betalt inn, men også bruken av de pengene som kanskje kunne være til stede i forhold til dem som skal ha ytelser fra samfunnet i morgen, føler vi i Arbeiderpartiet at det er veldig naturlig å si ifra. Det som skjer i dag, er nemlig på mange måter uansvarlig.

       Så til store biler, små biler, vanlige folk og folk som det er færre av, som har mange penger. Biler er dyrt i Norge, bevisst dyrt, og det selges veldig mange - 120.000 - 130.000 nye i året. Vi i Arbeiderpartiet føler at man også der må gjøre prioriteringer, og det er klart at den retningen som Fremskrittspartiet ønsker å bevege seg i, ikke har noe med ivaretakelse av miljøet å gjøre.

       Når det gjelder kontantstøtte, er nok de vurderingene som her kommer til uttrykk fra representanten fra Fremskrittspartiet, langt unna det Arbeiderpartiet legger til grunn. Vi ønsker en god fordeling, men den må i utgangspunktet sikre det nødvendigste til dem som har få kroner å rutte med, og det nødvendigste må også være til stede for å sikre et sosialt trygt samfunn for de mange.

       Arbeiderpartiet har gått helt i baklås når det gjelder kontantstøtten. Det er utrolig hvor mye negativt de kan se med kontantstøtten. Likestillingsaspektet har vært veldig fokusert, arbeidsmarkedsproblematikken har vært fokusert ytterligere, og det har vært uttrykt en voldsom bekymring for at kvinner i lavlønnsyrker skal bli presset hjem til kjøkkenbenken og derved utestengt fra arbeidsmarkedet senere. Det er slike påstander Arbeiderpartier kommer med. Det kunne jo tenkes at disse lavlønnskvinnene kanskje fant det mer meningsfylt å kunne ta hånd om sine barn enn å sitte i kassen på Rema eller å vaske jernbanevogner.

       Men det jeg egentlig ville stille representanten Dalheim spørsmål om, er: Hvorfor har Arbeiderpartiet en så sterk motvilje mot å endre på avgifter som har vært innført, som egentlig ikke har noen hensikt lenger, som også er vanskelig å administrere, og som lager konkurransevridninger i markedet? Da tenker jeg på sjokoladeavgiften, jeg tenker på avgiften på kassetter og på radio- og fjernsynsmateriell. Dette er blitt dokumentert gang på gang. Til og med departementet sier at dette er vanskelig å administrere og dessuten har liten provenyeffekt. Hvorfor kan man ikke være med på å be om at disse avgiftene avskaffes? Hvorfor er man også så negativt innstilt til å se mer på engangsavgiften når det gjelder bil? Her er det mange muligheter til å kunne legge inn retninger som gjør at dette vil bli langt mer miljøvennlig, og det har vært fremmet forslag om dette gang på gang uten at Arbeiderpartiet noen gang har kunnet tenke seg å rikke på noe på dette området. Det samme gjelder grunnavgiften på emballasje.

       (Kjellaug Nakkim og Erik Dalheim møtes på gulvet og blir stående og snakke sammen.)

       Bare noen ord om det med kontantstøtte og det å være i jobb. Jeg skal ikke mistenke representanten Nakkim for å være ufin, men jeg tror at spesielt for mange jenter har det vært et veldig langt skritt å ta for å kunne få en forankring i arbeidslivet, få en jobb. Det kan nok være sånn sett utenfra at noen jobber kan virke mindre betydningsfulle enn andre. Jeg har en svigerdatter som står i kassa på et supermarked, småbarnsmor, veldig opptatt av å få lov til å være i arbeid og ha barn i barnehage. Jeg tror man gjør veldig mange urett hvis man prøver å skape et bilde av at det er en annen utvikling man ønsker seg, at man ønsker å komme vekk fra samvær med andre og den sosiale tryggheten som et arbeid og en arbeidsplass gir, gi inntrykk av at det ikke har betydning for et menneskes liv, spesielt for ei jentes liv.

       Når det gjelder avgiftene, er - som jeg sa i mitt hovedinnlegg - en del av dem der rett og slett for å subbe penger inn i statskassa. Sjokoladeavgiften er det ikke noe annet å si om enn at den er der for å skaffe penger til gode formål. Når det gjelder kassettavgiften, hadde den et litt annet opphav: den skulle forsørge en del ambisiøse nye kunstnere. I dag er vel også den der bare for å subbe inn penger. Kassettavgiftene kan jeg godt bli med og snakke med noen om til neste år, men jeg tror vi får være glad for at vi får de pengene dette året.

       Når det gjelder grunnavgiften, har vi sagt at vi skal se litt på den, så jeg håper at vi kan komme tilbake til den i hvert fall i løpet av det nærmeste budsjettåret.

       Arbeidsledigheten er på vei ned. Sist uke var det registrert vel 58.200 arbeidsledige. Dette er det laveste nivået på denne tiden av året siden 1987. Dette er en gledelig utvikling. Men det må ikke få oss til å tro at jobben er gjort. Det er Regjeringens mål å få ledigheten lenger ned og holde den lav på varig basis.

       Samtidig som den gledelige utviklingen i arbeidsmarkedet fortsetter, er det trekk i norsk økonomi som er bekymringsfulle:

       Så langt har dette ikke ført til noen vesentlig økning i den alminnelige prisstigningstakten. Fra oktober i fjor til oktober i år økte konsumprisindeksen med 2,1 %. Dermed er prisstigningen igjen kommet ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Dette er gledelig.

       Den økonomiske politikken må bidra til å begrense veksten i norsk økonomi. I tilleggsproposisjonen la Regjeringen opp til en finanspolitisk innstramming på om lag 0,5 % av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge. I tillegg la vi opp til å redusere investeringene på sokkelen med bortimot 3 milliarder kr. Samlet var stramheten om lag den samme i Bondevik-regjeringens som i Jagland-regjeringens opplegg.

       Det ligger nå an til at det blir vedtatt et budsjett med en innstrammende virkning på rundt 0,25 % av BNP. Det betyr at budsjettet vil bremse den sterke oppgangen i norsk økonomi noe mindre en det Regjeringen la opp til. I denne sammenhengen legger jeg imidlertid vekt på at bedringen i de sparestimulerende ordningene bør dempe veksten i det private forbruket.

       Arbeiderpartiet har vært kritisk til det budsjettet som nå blir vedtatt. Dette er en kritikk som kommer etter at Arbeiderpartiet selv valgte ikke å øve innflytelse. Sentrumsregjeringen ønsker å behandle alle partiene på Stortinget likt. Det betyr at mulighetene for innflytelse er til stede for alle partier.

       Arbeiderpartiregjeringen valgte først frivillig å gå av. Etter det har partiet ikke vært interessert i å påvirke budsjettet gjennom Stortingets budsjettbehandling. Partiets kritikk av budsjettet rammer derfor i stor grad Arbeiderpartiet selv.

       Jeg legger stor vekt på at vi allerede nå får klarlagt rammene for budsjettet for 1998, ved at Fremskrittspartiet og Høyre subsidiært støtter et justert sentrumsopplegg. Ikke minst legger jeg vekt på at kommunene og fylkeskommunene får vite hva de har å holde seg til ved at skattørene og rammeoverføringene nå vedtas.

       De nye budsjettrutinene som Stortinget vedtok i vår, har dermed bestått sin første test. Jeg er glad for å kunne fastslå at det nå blir vedtatt et budsjett der både helheten i norsk økonomi ivaretas og der det i tillegg tas et løft på områder som denne regjeringen legger særlig stor vekt på.

       Løftet for minstepensjonistene på 1.000 kr i måneden er viktig. Jeg merker meg at særlig Arbeiderpartiet hevder at en økning i minstepensjonene er et lite målrettet tiltak. Det er jeg ikke enig i. En sterk økning i f.eks bostøtten ville bety økt behovsprøving. Det er et annet prinsipp enn det som gjelder for minstepensjonen.

       Vi har også funnet plass til å prioritere barnefamiliene. Innføringen av kontantstøtte betyr større valgfrihet for småbarnsfamiliene. Det blir lettere å være hjemmearbeidende mens barna er små. Det er i dag for mange en umulighet, fordi økonomien ikke tillater det. Det vil bli arbeidet videre med utformingen av ordningen med sikte på å legge den fram for Stortinget i løpet av våren. Regjeringen ønsker ikke å svekke barnehagetilbudet gjennom ordningen med kontantstøtte. Tvert imot ser vi dette som en helhetlig satsing, der frigjorte barnehageplasser kan benyttes av barn som i dag ikke får plass. Målet om full barnehagedekning innen år 2000 ligger fast.

       I forhold til Jagland-regjeringens forslag styrkes kommuneøkonomien nå med over 700 mill. kr i 1998. En stor del av dette går til helsesektoren, som er et prioritert område for oss. En styrking av fylkeskommunenes helsebudsjetter er samtidig et bidrag til å styrke fylkeskommunenes generelle økonomi.

       Gjennom stortingsbehandlingen av budsjettet for 1998 er det blitt enighet om viktige tiltak for næringslivet. De forslagene som stortingsflertallet samler seg om, legger til rette for en positiv utvikling for landets næringsliv. Jeg er som finansminister glad for at vi på denne måten skaper arbeidsplasser og verdier. Jeg er samtidig forundret over at enkelte konsekvent omtaler disse tiltakene som tiltak rettet inn mot rikfolk.

       Noen av utgiftsøkningene på budsjettet for 1998, særlig økningen i minstepensjonene og støtten til småbarnsfamilier, bidrar til å øke husholdningenes inntekter og dermed det private forbruket. I Regjeringens tilleggsproposisjon var det lagt opp til å motvirke dette gjennom en viss økning i skatter og avgifter. Disse forslagene får nå ikke flertall. Det private forbruket kan derfor øke noe mer neste år enn tidligere lagt til grunn. Nye tall som kom tidligere denne uken, bekrefter at det private forbruket nå vokser. De sparestimulerende tiltakene bør være et viktig bidrag til at sparingen øker, og at veksten i det private forbruket kan dempes. Aksjesparing med skattefradrag videreføres, og i tillegg utvides ordningene med boligsparing for ungdom og individuelle pensjonsavtaler.

       De siste ukene har de finansielle problemene i Asia spredt seg til Sør-Korea. Samtidig har to av de store finansinstitusjonene i Japan innstilt sin virksomhet. Vi kan ikke utelukke at de finansielle problemene i Japan kan vise seg større enn det vi hittil har sett. I så fall kan det få virkninger for den økonomiske utviklingen også i Europa.

       Jagland-regjeringen presenterte i nasjonalbudsjettet retningslinjene for Statens petroleumsfond slik de er fastsatt i forskriftene av 3. oktober 1997. Disse retningslinjene inneholder bestemmelser som går i riktig retning i forhold til de mål Bondevik-regjeringen har på dette området. Spesielt i forhold til miljø og menneskerettigheter ønsker vi imidlertid å lage klarere retningslinjer enn de som nå foreligger. Vi vil derfor komme tilbake til Stortinget i løpet av våren med forslag om supplering av retningslinjene for forvaltning av Petroleumsfondet.

       Regjeringen legger meget stor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Ingen er tjent med at norsk økonomi kommer inn i en spiral med økende pris- og kostnadsvekst. Samtidig må vi slippe å komme i en situasjon der det blir nødvendig å skjære ned på offentlige tjenester fordi det private forbruket øker for sterkt. Også her har inntektspolitikken en viktig rolle. Det er behov for fortsatt moderasjon. I denne sammenheng er økte lederlønninger på 28 % et uheldig signal.

       Norske lønnstakere har hatt en sterk reallønnsutvikling de siste årene. Også sysselsettingen er høyere enn det Sysselsettingskommisjonen regnet med. Rentenivået er lavt, og prisstigningen er fortsatt lav. Med det avgiftsopplegget Stortinget nå vedtar, kan prisstigningen neste år bli i underkant av 2,5 %. Dette bør gi grunnlag for moderate lønnsoppgjør. Selv med små tillegg vil det bli betydelig reallønnsvekst også i 1998.

       Norsk økonomi er inne i en god utvikling. Verdiskapingen øker og arbeidsledigheten synker i alle deler av landet. Men vi er nå i en kritisk fase av utviklingen. Det betyr at det må vises stor tilbakeholdenhet framover. Budsjettpolitikken for 1998 må gjennomføres etter forutsetningene.

       Dette er Regjeringens og Stortingets ansvar. Samtidig har myndighetene og partene i arbeidslivet et felles ansvar for å unngå ny pris- og kostnadsvekst.

       Vi har tidligere i dag forsøkt å rette spørsmål til finanskomiteens leder om når vi kan forvente at Regjeringen kommer tilbake med forslag som skal rette opp et budsjett de selv ikke helt tror skal holde mål. Vi fikk ikke noe svar fra Lie, og jeg prøver igjen: Kan finansminister Restad informere Stortinget og befolkningen før vi ferdigstiller behandlingen av statsbudsjettet, om hva Regjeringen har i tankene? Hvilke nedskjæringer kan vi vente? På hvilke områder skal det kuttes eller strammes inn?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg bekrefter at vi ved gjentatte anledninger har uttrykt bekymring for det økte private forbruket, og de nyeste tallene gjør ikke bekymringen mindre. Når det private forbruket i løpet av de siste tre årene har økt med 11,5 %, gir det en viss grunn til bekymring fordi vi allerede har en ganske varm økonomi.

       Det er riktig at det også har vært antydet at man kan komme i den situasjon at det blir behov for innstramninger i privat forbruk, men det er ikke først og fremst på grunn av det budsjettet vi nå legger fram. Riktignok hadde vi ønsket at man hadde forsøkt å motvirke den økte kjøpekraften til minstepensjonister og barnefamilier med en viss skatte- og avgiftsøkning. Men vi må ta til etterretning at for å få flertall for disse forslagene måtte vi som motytelse gi slipp på de skatte- og avgiftsøkninger som var foreslått.

       Men som jeg sier, er det ikke budsjettet som gir grunn til bekymring. Det er langt viktigere hva som skjer i lønnsoppgjøret til våren. Hvis man der forlater moderasjonslinjen, vil selvfølgelig faren for ytterligere økt forbruk være overhengende, og da kan man komme i den situasjon at man må vurdere tiltak. Det samme gjelder den sterke utlånsveksten fra bankene - 100 milliarder kr mer i løpet av et år - som selvfølgelig gir økt forbruk.

       Så håper vi at vi skal få en skikkelig virkning av de sparestimulerende tiltakene som er foreslått. Både AMS-ordningen, BSU- ordningen og IPA-ordningen bør friste folk til å spare noe mer og derved bruke noe mindre.

       Når det gjelder hvilke tiltak som måtte komme på tale, vil Regjeringens stø kurs-politikk, altså en pengepolitikk innrettet mot stabil kronekurs, medføre at renteøkninger ikke er aktuell politikk. Hvis det blir behov for innstramninger, noe jeg håper det ikke skal bli, er skatte- og avgiftsøkninger igjen en mulighet.

Carl I Hagen (Frp) : Nå tror jeg det blir behov for et lite møte mellom finansministeren og statsministeren og noen parlamentariske ledere her i huset.

       Fremskrittspartiet har drøftet budsjettopplegget med regjeringspartiene, og regjeringspartiene har endret på sitt budsjettopplegg, bl.a ved å redusere visse skatte- og avgiftsøkninger som var lagt inn. Vi har snakket, basert på at det endrede opplegg gjelder for 1998, ikke for januar, februar og mars 1998, men for hele 1998. Det er ikke slik at man kan få med seg Fremskrittspartiet på et budsjettforlik for å få subsidiær tilslutning i november, for så eventuelt å gå til Arbeiderpartiet i april 1998 for å få økt enkelte skatter og avgifter, når budsjettforliket var en forutsetning for at vi lovet en subsidiær tilslutning.

       Når nå finansministeren på slutten av svaret på foregående replikk sa at det kan komme på tale med skatte- og avgiftsøkninger i 1998, forutsetter jeg at det var en forsnakkelse. Jeg ber om at finansministeren bekrefter det nå, og at han i tilfelle før voteringen i morgen kveld gjør oppmerksom på om det endrede opplegget fra regjeringspartiene er noe som gjelder hele 1998 eller bare noen få måneder, når man har fått fordelen av det man ville oppnå i forliket, for så å gå et annet sted for å få det endret.

Statsråd Gudmund Restad : Nei, det var nok ikke noen forsnakkelse det jeg kom med, det var en skisse på hva som i verste fall kunne tenkes - og da gikk jeg ut fra det budsjettet som nå blir vedtatt. Som jeg sa: Jeg skulle gjerne ha sett at man kunne trekke inn litt kjøpekraft som kompensasjon for den økte kjøpekraften vi deler ut til minstepensjonistene og barnefamiliene. Men selv om vi mislyktes med det, tror jeg ikke budsjettet i seg selv vil føre til noe behov for innstramninger.

       Men jeg pekte på en del andre ting som ikke har med budsjettet å gjøre, som kan føre til et slikt behov, og det er først og fremst lønnsoppgjøret. Hvis LO nå er tilstrekkelig irritert over de sterkt økte lederlønningene og forlater moderasjonslinjen, er det helt klart at vi kan få et lønnsoppgjør som ikke er til å tåle i forhold til privat kjøpefest. Det samme vil være tilfellet hvis bankene fortsetter sin store utlånsvekst - 100 milliarder kr i løpet av et år. Det bør man ikke fortsette med. Og hvis de sparestimulerende tiltakene som vi nå har lagt på bordet, ikke virker etter sin hensikt, kan det private forbruket bli for stort, og i den situasjonen kan Regjeringen bli nødt til å vurdere tiltak.

       Da har jeg sagt at et tiltak som noen gjerne tror man bør ty til i den forbindelse, nemlig renteøkning, har Regjeringen fraskrevet seg som mulighet fordi vi ønsker å føre en pengepolitikk med sikte på en stabil kronekurs. Da står det ikke noen andre inndragningsmuligheter igjen enn skatter og avgifter hvis man vil dempe det private forbruket.

       Men jeg gjentar: Jeg tror og håper at det ikke skal bli nødvendig, og det er i alle fall ikke budsjettet som er årsaken hvis det blir nødvendig. Budsjettet som nå vedtas, skulle legge til rette for et særdeles moderat lønnsoppgjør, og det er kanskje det viktigste som skal skje nå til våren.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg må si jeg ble meget urolig over de signaler finansministeren nå gir om muligheten for å kunne øke skatter og avgifter på nytt i løpet av kort tid. Vi gikk inn for å redusere skattene og avgiftene nettopp for at man skulle kunne få et moderat lønnsoppgjør. Det var det som lå til grunn for det presset vi la imot for å få redusert trygdeavgiften, som denne regjeringen hadde foreslått skulle økes. Det var klare signaler fra LO, YS og flere fagforeninger som sa at hvis denne trygdeavgiften og de avgiftene man her hadde foreslått, ville bli stående, ville det føre til krav om økte lønninger. Jeg er i likhet med finansministeren urolig over de signaler som økte lederlønninger gir, men det kan ikke være det som er utslagsgivende for at man vil kunne få et så høyt oppgjør at man må gå til ytterligere inndragning av skatter og avgifter.

       Vi er innstilt på å støtte de sparestimulerende tiltak som Regjeringen til enhver tid vil foreslå. Men når man er urolig over en stor utlånsvekst, hvorfor har man da latt Postbanken få lov til å ta opp ansvarlige lån? Det er da vitterlig med på å skape et økt utlånspress når man gjør det på denne måten.

       Jeg vil også si at når Regjeringen er så bekymret over det private forbruket, synes jeg man kanskje burde lese den artikkelen som står i Aftenposten i dag, den 26. november, hvor man begrunner hvorfor det private forbruket har blitt noe høyere. Hvor mange flere er det ikke som har kommet i arbeid de siste tre årene, noe som har medført at man nå får et høyere privat forbruk?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg er ikke så overrasket over at skatte- og avgiftslettepartiene blir urolige ved tanken på at det kan bli nødvendig med skatte- og avgiftsøkninger. Det skulle nesten bare mangle om man ikke ble urolig av en slik tanke både i Fremskrittspartiet og i Høyre.

       Men som jeg sa: Jeg tror ikke det skal bli nødvendig hvis de sparestimulerende tiltak vi har lagt på bordet, AMS-ordningen, BSU-ordningen og IPA-ordningen, nå blir benyttet, og folk benytter anledningen til å spare noe mer og bruke noe mindre. Men det kan bli nødvendig hvis det private forbruket fortsetter å øke i samme takt som til nå - 11,5 % økning de siste tre årene, noe som selvfølgelig til en viss grad skyldes at mange nye har kommet i arbeid og mange flere kan bruke mer penger. Men det skyldes også at reallønnsforbedringen har vært langt utover det som var forutsatt i solidaritetsalternativet. Der var det forutsatt en reallønnsforbedring på 0,5 % i året, mens det i virkeligheten har blitt det tredobbelte de siste tre årene. Dette medfører selvsagt også at det private forbruket øker.

       Jeg har den tiltro til partene i arbeidslivet at de klarer å få til et moderat lønnsoppgjør. Som jeg sa: Det er ingenting i realøkonomien, verken prisstigning eller noe annet, som skulle tilsi at det ikke blir et moderat oppgjør. Men hvis det ikke blir det, må det i tilfelle være en reaksjon på at det er enkelte i samfunnet som ikke viser moderasjon. Lederlønnsøkninger på 28 % er et så uheldig signal like før et lønnsoppgjør at vi gjerne skulle sett at vi hadde vært det foruten.

Øystein Djupedal (SV) : Finansministeren avsluttet med å si at det var et svært uheldig signal å gi til partene i lønnsoppgjøret at vi har lederlønninger som bare går rett i været - med et snitt på 28 %, hvis Verdens Gang er velinformert - ifølge en artikkel nå i helgen. Samtidig har den gjennomsnittlige lønnsveksten for vanlige arbeidstakere vært på 3,9 %. Da nytter det ikke med milde formaninger og fromme ønsker og å si at vi håper partene i arbeidslivet besinner seg og får til et moderat lønnsoppgjør. Hvorfor i all verden skulle de det? Her er det altså en sammenheng. Det signalet det statsbudsjettet Stortinget nå behandler, gir, er at det er de samme menneskene som skal få skattelette som skal rykke fra også her. De skal altså få i både pose og sekk hvis de sitter øverst ved bordet. De skal altså få skattelette av Stortinget, og på toppen av alt skal de ikke oppfylle sin del av moderasjonskontrakten, eller solidaritetsalternativet, som enkelte liker å kalle det.

       Og da er mitt spørsmål til finansministeren: Fromme ønsker har denne salen og finansministre i alle år kommet med til norske næringslivsledere: Nå må de besinne seg, vise moderasjon og ansvarlighet. Det har de ikke gjort - ikke overfor finansministre før hr. Restad, og vil selvfølgelig heller ikke gjøre det overfor hr. Restad. Den samme regjering har også gjort det til en fanesak å bekjempe grådighetskultur, og ønsker å starte en debatt om hvilke verdier det norske samfunn skal være tuftet på, og grådighetskulturen er det riktig å sette i fokus. Men da er spørsmålet: Hvordan har hr. Restad tenkt å sørge for et moderat lønnsoppgjør når vi har næringslivsledere som på alle bauer og kanter stikker av med mye og på toppen av alt får skattelettelse av Stortinget? Hvorfor skal da vanlige arbeidsfolk vise moderasjon når de som sitter på den andre siden av bordet, ikke viser det?

Statsråd Gudmund Restad : Djupedal og jeg er enige om at det var et svært uheldig signal at lederlønningene har økt så kraftig som de har gjort i år. Men så fulgte Djupedal opp med spørsmålet: Hvorfor i all verden skulle partene i arbeidslivet besinne seg? Med andre ord: Hvorfor skal de ikke kunne forlate moderasjonslinjen? Svaret er ganske enkelt. Det er i deres egen interesse å bli med på moderate lønnsoppgjør. Blir det ikke moderate lønnsoppgjør, er det helt sikkert at prisstigningen tar av . Er det noe som er uheldig og gir en usosial fordelingseffekt, så er det at man får en kraftig prisstigning. Derfor er det i partenes egen interesse og i arbeidstakernes egen interesse at man får til moderate lønnsoppgjør.

       Så peker Djupedal på at finansministre alltid har advart mot høye lederlønninger, og at det aldri har hjulpet. Det kan være noe i det. Han spør videre hva vi vil gjøre med det. Vi gjorde et bitte lite forsøk i regjeringen Bondevik. Vi foreslo å justere innslagspunktet for første trinn i toppskatten noe ned i forhold til Jagland-regjeringens forslag, slik at de med høye lønninger måtte betale litt mer skatt. Men det var det ikke noe gehør for i Stortinget. Selv SV var mot et lavere innslagspunkt i toppskatten, noe som ville ha medført at det i hvert fall måtte betales litt mer skatt av de høye lederlønningene.

Dag Terje Andersen (A) : Dette begynner å bli interessant. Jeg syns egentlig det er ganske sensasjonelt at finansministeren midt under finansdebatten signaliserer at de forhandlingene som har pågått for å lage en - som det ble understreket - subsidiær budsjettløsning, kanskje allerede blir forlatt lenge før vi har kommet halvveis i det året som vi behandler budsjett for. Jeg skjønner godt reaksjonene til dem som har vært med på en avtale, når den type signaler kommer her. Jeg for min del var i grunnen lettet da Restad ble finansminister, spesielt når jeg tenker på en del av de alternativene jeg leste om. Han er kjent som en ryddig, ordentlig og nøysom mann, og er tidligere lensmann. Det er betryggende! Det var også betryggende når han i sin finanstale pekte på behovet for stramhet i økonomien for å bremse veksten i det private forbruket osv. Men vi har sett at budsjettforhandlingene har endret på det.

       Når det gjelder inndekningen av de over 5 milliarder kr mer som Regjeringen tar ut av oljefondet, kan en sette spørsmålstegn ved den. Inndekningen under forhandlingene som har skjedd, har skjedd ved utbytte fra Statoil og skyving av arbeidsmarkedstiltak fordi det er penger igjen i år. At Statsbygg-investeringer skyves, betyr ikke noen reell inndekning. Når det gjelder anslaget på Kårstø som vi har hørt så mye om, og at det lå igjen en regning på 900 mill. kr, viser det seg at det egentlig lå igjen en tilgodelapp til Regjeringen på 750 mill. kr - og nå har de funnet 165 mill. kr til.

       På en lang rekke områder er det liten reell inndekning. Derfor blir spørsmålet mitt til finansministeren: Hvis finansministeren i sitt tidligere liv som lensmann hadde registrert at et privat selskap eller en skattyter hadde ført regnskapet sitt på den måten som Stortingets budsjett nå blir saldert, ville ikke da tidligere lensmann Restad vært nødt til rett og slett å gripe inn?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg har aldri lagt skjul på at det budsjettet som blir vedtatt her i Stortinget i morgen, medfører økt bruk av oljepenger, selv om jeg vil ta avstand fra de tallene som Arbeiderpartiet opererer med. Det har vært nevnt et beløp på 7,4 milliarder kr. Nå er det redusert til vel 5 milliarder kr. Det var antakelig på grunn av de 2,3 milliarder kr i varekrigsforsikringsfondet, som er trukket fra. Men man bør redusere ytterligere. Man måtte f.eks foreta anslagsendringer. Reduserte inntekter fra skatt på 700 mill. kr måtte også en arbeiderpartiregjering om den fortsatt hadde sittet, ha tatt hensyn til. Det fører til økt behov for oljepenger. Det er riktig at det var overskridelser på Kårstø i størrelsesorden opprinnelig ca 0,9 milliarder kr på statens hånd og noe mer på private hender. Det er ikke riktig at vi har fått en tilgodelapp fra oljesektoren. Det var Regjeringens hensikt å redusere investeringene på sokkelen, i utgangspunktet med ca 1,5 milliarder kr på statens hånd, noe som ville tilsvare omtrent dobbelt så mye på private selskapers hender - altså en innstramning på sokkelen på til sammen 3,5 milliarder kr. Dette ble redusert på grunn av overskridelsene på Kårstø. Derfor sitter vi igjen med noe mindre reduksjon i sokkelinvesteringene nå.

       Så er det måten dette dekkes på. Det er påstått at vi driver med fiktiv inndekning, og jeg la merke til at Jagland tidligere her i kveld påstod - noe fritt gjengitt - at Arbeiderpartiet alltid sørget for å holde seg til en budsjettbalanse som var i tråd med grundige analyser. Det tror jeg nok er en sjanse han tar overfor et nokså nytt storting, men en del av oss har vært med her før. Så sent som i fjor høst, da Jagland-regjeringens budsjett ble plusset på med 5 milliarder kr til kommunesektoren, ble halvparten av dette dekket inn ved å angripe tre statlige fond. Realøkonomien som følge av det, var selvfølgelig akkurat den samme som om man hadde redusert overføringen til Petroleumsfondet med det samme beløpet. Så det har vært foretatt forskjellige inndekninger tidligere også.

       Skal vi klare å bevare oppslutningen om moderate og solidariske inntektsoppgjør, som også finansministeren var opptatt av, må den økonomiske politikken sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling. Politikken må være fremtidsrettet. Skal vi klare å sørge for å ha et konkurransedyktig og allsidig næringsliv, må vi føre en helhetlig politikk hvor vi ser utover det som går ned i vår egen lomme, løfter blikket og ser hvilke utfordringer som venter oss.

       Vi trenger en etter- og videreutdanningsreform som gir den enkelte arbeidstaker økt kompetanse og dermed nye muligheter, antakelig trenger vi det mye mer enn økte overføringer til privatpersoner gjennom f.eks kontantstøtte.

       Den økonomiske politikken som er ført de senere år, har gitt gode resultater. I tillegg til at sysselsettingen har økt kraftig, har arbeidsledigheten gått ned. Prisveksten er lav og rentene er lave. Dette er antakelig det viktigste for oss alle - for familiene, for kommunene og for bedriftene.

       Arbeiderpartiet tar til etterretning at sentrumspartiene har funnet sammen med Fremskrittspartiet og Høyre i et budsjett som først og fremst bærer preg av at de som ønsker økte utgifter, får økte utgifter, og de som ønsker skattelette, får skattelette. Alle har sluppet å velge. Politikk er derimot å velge.

       Budsjettopplegget sentrumspartiene og de andre borgerlige partiene har blitt enige om, har én mangel - nemlig at det ikke er utformet i et langsiktig perspektiv. Opplegget innebærer en dobling av utgiftsveksten. Mange flere milliarder oljekroner tas fra generasjonene etter oss, og bremsene alle sier det er helt nødvendig å ha på, er borte. Det bekymrer oss.

       Det bekymrer oss at allerede før vi får vedtatt regjeringen Bondeviks budsjettforlik, varsles det om innstramminger. Spørsmålet er da: Tror man ikke lenger på sitt eget budsjettforlik? Når kommer innstrammingene, og hvem skal betale regningen? Dette er spørsmål som foreløpig er uten svar. Men jeg vil tro at ikke minst lønnstakerorganisasjonene vil kreve å få vite hva det tenkes på, før de setter i gang sine forhandlingsopplegg tidlig på nyåret.

       En av våre viktigste oppgaver er å sikre arbeid og velferdsordninger for nåværende og kommende generasjoner. Vi ser at en del ting burde vært gjort helst i går, men vi som politikere må kunne ta ansvar for å prioritere og tenke mer enn ett år av gangen, ellers vil vi fort ta oss vann over hodet på vegne av oss alle.

       I flere land trekkes vår gode økonomi og våre gode erfaringer stadig fram som eksempel til etterfølgelse. Desto viktigere er det at vi nå greier å utvikle solidaritetsalternativet videre, med voksenutdanning og andre tiltak for bedre livskvalitet og arbeid til alle.

       En kunne godt ramse opp alt sentrumspartiene lovet i valgkampen, og hva de gjør nå. Det finnes et hav av sitater, men mest i iøyenfallende er nok lovnaden fra Senterpartiet om 3,5 milliarder kr mer til kommunene, hvor det ble igjen vel 700 mill. kr - og nesten ikke noe av det går til primærkommunene. Det er en ganske sterk kontrast mellom hva som er lovet, og hva som er blitt resultatet.

       Jeg har så langt i debatten hørt at det var bedre med et sentrumsopplegg for bedriftene enn det opplegget Arbeiderpartiet la fram. Hvis skattelette for de rikeste er målet, er svaret ja. Men hvis det fortsatt er viktig for næringslivet med lave priser, renter og forutsigbarhet i rammebetingelsene, ja, da er kanskje svaret et annet.

       Med solidaritetsalternativet og en ansvarlig økonomisk politikk i flere år, ikke utformet alene riktignok - et flertall i Stortinget stod bak dette - har vi klart å rydde opp i norsk økonomi.

       Det lever vi godt av alle sammen.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

       Norman-utvalget konkluderte med at det er flere titalls milliarder kroner å spare på å effektivisere og rasjonalisere i offentlig sektor, samtidig som en avgrenser de offentlige oppgavene til statens kjerneområde, nemlig helse, eldreomsorg, skole, forsvar, politi og rettsvesen.

       Mitt spørsmål til representanten blir derfor om vi nå vil se at Arbeiderpartiet i opposisjon vil bruke den tiden til en kritisk gjennomgang av offentlig virksomhet og ta fatt på den prioriteringsoppgaven som representanten var inne på - en kritisk gjennomgang av nivå, omfang og organisering av offentlig sektor. Det har det norske samfunn behov for.

Berit Brørby Larsen (A) : Til representanten Søviknes, som mente at Arbeiderpartiet burde være glad for de varslede skatte- og avgiftsøkninger: Ja, nå vet vi nå ikke hva det blir, da, om det blir, hvilket omfang, og hvem det kommer til å ramme. Rammer det dem som kan tåle skatteøkninger, så vil det i hvert fall ikke møte noe særlig motstand hos Arbeiderpartiet, hvis f.eks sentrumsregjeringen nå skulle finne på å reversere på den ene milliarden de har gitt i skattelettelse til dem som overhodet ikke trengte det.

       Så til det egentlige spørsmålet, om offentlig sektors fornyelse. Vi har en stor offentlig sektor som vi er stolte av. Vi har en stor offentlig sektor som vi bruker som en motor i vårt velferdssamfunn, og det er mye som er gjort i offentlig sektor for å fornye den. Det har vært gjort gjennom forsøkskommuner som har omorganisert sin måte å jobbe på, det har vært gjort ved at enkelte kommuner har satt ut en del arbeid til andre, og det har vært gjort ved at de ansatte i kommunene har vært villig til omstilling og også faktisk vært villig til å bytte jobb for å gjøre arbeidet i kommunen mer effektivt.

       Arbeiderpartiet mener at fornyelsen i offentlig sektor må føres videre. Den er ikke endelig i offentlig sektor, verken i kommunesektoren eller for øvrig, like lite som den er endelig og statisk i alle de bedriftene i Norge som til enhver tid må omstille seg for å møte nye krav og nye behov som befolkningen stiller.

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Berit Brørby Larsen har som andre arbeiderpartipolitikere vært opptatt av ansvarlighet, pekt på behovet for langsiktig politikk, helhetlig politikk, vært opptatt av kommunene. Så harseleres det nesten over at man har maktet å styrke kommunene med 700 mill. kr. Slik jeg ser det, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å ivareta svake grupper, som f.eks barn og eldre, å styrke kommuneøkonomien.

       Jeg vil gjerne ha representantens syn på det man kunne lese i bladet Tromsø fredag 14. november, hvor overskriften er: «LO gir Ap skylda for Tromsø-krise». Det vises til at det tidligere så arbeiderparti-tro LO i Tromsø gir Arbeiderpartiet på Stortinget det glatte lag når det gjelder de store problemene Kommune-Tromsø har. Det heter bl.a.:

«Det er en skam for hele Arbeiderbevegelsen at Arbeiderpartiet i sentrale økonomiske spørsmål faktisk plasserer seg til høyre for sentrum i norsk politikk.»

       Videre heter det:

«LO-organisasjonen krever at Ap - sammen med SV - inngår et nært samarbeid med den nye Bondevik-regjeringen for å styrke kommuneøkonomien».

       I flere kommuner og ikke minst i fylkeskommuner er det en stor fattigdom. Vedtaket i LO i Tromsø var for øvrig enstemmig.

       Mitt spørsmål blir: Vil Arbeiderpartiets ansvarlighet føre til at partiet i framtiden vil søke samarbeid for å sette kommunene som i dag sliter for å gi barna et forsvarlig skoletilbud, eldre et forsvarlig omsorgstilbud og syke og funksjonshemmede et forsvarlig hjemmesykepleietilbud, i stand til å gjøre dette?

       Da tillater jeg meg å stille representanten Brørby Larsen et par spørsmål.

       Vil ikke Arbeiderpartiets budsjett - når man tar i betraktning at man ikke ønsker utvidet inndraging av kjøpekraft via sparing, og samtidig øker avgiftsbyrdene til næringslivet - gjøre landet mer oljeavhengig en hva tilfellet er i dag? Det andre går på følgende situasjon: Hva er det som har endret seg på ett år når det gjelder resonnementet i Det norske Arbeiderparti, hvor det ikke ble ansett for å være uansvarlig da man i november i fjor registrerte at statsbudsjettet fikk en økning på et beløp som er større enn det som er tilfellet i dag? Jeg registrerer med interesse at man har skiftet holdning til hva som er ansvarlig og uansvarlig, på relativt kort tid. Dette minner meg om Trygve Bratteli, som sa at ut fra hans legning var det kun to poster i Finansdepartementet han kunne være i stand til å bekle - den ene var finansminister, den andre var vaktmester. Jeg vil tro at det ikke er behov for noen ny finansminister fra Arbeiderpartiet, på kort sikt i hvert fall.

Berit Brørby Larsen (A) : «Ansvarlighet» brukes som om det gjelder bare noen partier, og da har jeg lyst til å si til representanten følgende: Ansvarlighet ligger i hva vi har gjort. Ja, hva har Arbeiderpartiet gjort de årene vi har sittet i regjeringskontorene? Vi har ryddet opp i norsk økonomi - selvfølgelig med hjelp av et flertall her i Stortinget. Vi har fått ledigheten ned. Vi har økt antall ansatte. Vi har sørget for at kommunesektoren har vokst betydelig. Vi har gjort det mulig for næringslivet å tjene penger ved at vi har ført en økonomisk politikk som gjorde at rentene gikk ned og prisene gikk ned. Det viktigste kravet som næringslivet stilte til oss, var nemlig å føre en økonomisk politikk som gjorde at det grunnlaget lå der slik at de kunne trygge sysselsettingen og igjen få vekst. Dessuten viser det seg nå at næringslivet, selv med de gamle reglene for delingsmodellen og det formuesskatteopplegget som vi har, tjener penger så det suser. Næringslivet går bedre enn noen gang Jeg tror vi kanskje kan ta hverandre i hånden for den saks skyld, for det er flere av oss som kan dele på æren, men ansvarligheten har i hvert fall vært en fellesnevner i Arbeiderpartiets politikk gjennom mange år - som heldigvis har fått gjennomslag i Stortinget. Og ikke minst til slutt: Arbeidstakerne så seg tjent med gjennom moderate lønnsoppgjør å ta sin del av ansvaret, slik at de gode resultatene vi alle nyter godt av, kan de høste æren av.

       Helt i slutt i forhold til sparing - (presidenten klubber) - det får jeg heller komme tilbake til.

       Den forståelsen som vi kom fram til mellom sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet, gir ingen grunn til jubel fra Fremskrittspartiets side. Til det er avstanden til vårt primære forslag for stor. Eksempelvis ønsker vi et skatte- og avgiftsnivå som i runde tall er ca 28 milliarder kr lavere enn det budsjettet legger opp til. Det er også betydelige forskjeller i synet på næringsoverføringer og bistandsmidler.

       Når vi nå allikevel kan gi sentrums korrigerte opplegg vår subsidiære støtte, er det flere årsaker til det. Fremskrittspartiet har lenge ment at det er nødvendig med - og foreslått - et skikkelig løft i minstepensjonene, ja, dette hadde faktisk første prioritet da vi gikk inn i forhandlinger. At resultatet ikke ble helt slik vi ønsket, nemlig 1.000 kr ekstra i måneden fra 1. januar, er vi selvsagt lei for. Men dette standpunktet var vi alene om i Stortinget, og vi aksepterer naturligvis det som etter vårt syn er nest best, nemlig 1.000 kr i økning i forbindelse med trygdeoppgjøret i mai.

       Også kontantstøtte til barnefamiliene er et prinsipp Fremskrittspartiet støtter, selv om vårt opplegg er annerledes enn det som blir foreslått av sentrumspartiene.

       Etter vår mening er en lik statlig støtte til alle barnefamilier uansett hvilken omsorgsform de velger for sine barn, både en bedre og mer rettferdig ordning enn bare å gi denne støtten til dem som velger å ha sine barn i barnehage.

       I den til dels voldsomme kritikken som har kommet mot ordningen, særlig fra Arbeiderpartiet, er det med undring jeg har registrert at det ikke har kommet fram fnugg av tvil om at barnehage er det beste for alle barn, uansett.

       Det burde selv for den mest ihuga barnehagetilhenger være mulig å sette spørsmålstegn ved om barn som fra spedbarnsalder får nesten hele sin tid styrt av profesjonelle voksne i barnehage, skole, skolefritidsordning, organiserte fritidsaktiviteter og kommunale fritidsklubber, ikke går glipp av noe på veien. Uttrykket «statens barn» ligger snublende nær.

       For dem av oss som ikke har en slik absolutt tro på at offentlige omsorg alltid er det beste, er det viktig å gi foreldrene muligheten til å gjøre andre valg.

       Det samlede skatte- og avgiftstrykket i Norge er etter vår oppfatning altfor høyt. Regjeringen Jagland la opp til en betydelig skjerpelse, og regjeringen Bondevik skrudde til skruen enda noen omdreininger. Det korrigerte opplegget er gjennom forhandlinger blitt noe bedre enn regjeringen Jaglands forslag, men selvsagt er vi skuffet over at det ikke var mulig å nå lenger.

       Vi er også skuffet over at regjeringen Bondevik velger å opprettholde regjeringen Jaglands forslag om å senke maksimalsatsene for den kommunale og fylkeskommunale skattøren. Dette skjer nå for sjette året på rad til tross for at Kristelig Folkeparti så sent som i budsjettinnstillingen i fjor argumenterte sterkt imot.

       En slik stadig senking av skattøren fratar kommunene incitament til å påvirke sine inntekter ved å markedsføre seg overfor næringslivet, legge forholdene til rette for økt aktivitet og økt næringsvirksomhet. Resultatet blir stadig mer passive kommuner i et stadig sterkere avhengighetsforhold til staten.

       Det at kommunene får beholde en større del av sine skatteinntekter og derved får en mindre del av de samlede inntektene fra staten, vil også redusere mulighetene for distriktspolitiske vridninger i overføringene til kommunene. Disse overføringene bør ikke baseres på inntektsutjevning, men kun på ulikheter i utgiftsstrukturen, og med et strengt objektivt kriteriesystem.

       Derfor ønsker Fremskrittspartiet å redusere skjønnsmidlene, tilskudd til inntektsutjevning og Nord-Norge-tilskuddet.

       Staten pålegger kommunene oppgaver og bestemmer også i stor grad deres inntekter. Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes, samtidig som de selv stort sett løser de pålagte oppgavene. Dette har ført til at når en oppgave som er pålagt kommunene, svikter, skylder staten på kommunale prioriteringer og kommunene på for lite tilførte midler. Dette gir mulighet til ansvarsfraskrivelse fra begge parter, noe debatten om den kommunale eldreomsorgen er et godt eksempel på.

       Fremskrittspartiet mener derfor at innenfor dagens system bør staten ta det fulle økonomiske ansvar for primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Målet må være å få et tilnærmet likt og akseptabelt nivå på skole og helse- og sosiale tjenester over hele landet.

       Alle andre oppgaver derimot bør kommunene få full frihet til å løse, samtidig som de får mulighet til å påvirke sine egne inntekter gjennom økt skatteinngang og å redusere sine utgifter gjennom effektivisering og konkurranseutsetting. Da er det en viktig forutsetning at oppgaver som staten pålegger kommunene, fullt ut finansieres av staten.

       Det er viktig for Fremskrittspartiet å understreke at det opplegget vi vil gi vår subsidiære støtte, ligger langt fra Fremskrittspartiets eget budsjettopplegg, men vi må bare konstatere at vårt opplegg dessverre ikke vil få flertall i denne sal. Vi er da i en situasjon hvor vi må velge mellom to opplegg som vi er dypt uenig i.

       Gjennom forhandlinger har sentrum justert sitt opplegg i vår retning, slik at det nå er bedre enn regjeringen Jaglands budsjettforslag. For at landet skal få et ansvarlig budsjett for neste år, velger vi altså å gi vår subsidiære støtte til det som etter vår oppfatning er minst dårlig.

       Eg føler likevel nå behov for å kaste lys over eit par andre sider ved Framstegspartiet sin politikk. På nyheitene i dag høyrde vi nemleg mellom anna om utviklinga på arbeidsmarknaden, om etterspurnaden etter arbeidskraft og det nye behovet for ca 20.000 nye arbeidstakarar kvart år etter 1999, rett nok om næringslivet har den same optimismen som i dag - 20.000 nye arbeidsfolk i nær framtid.

       Med den haldninga som Framstegspartiet er kjent for, og den imagen dei har, har eg eit par spørsmål:

       Bør våre nye landsmenn, våre nye arbeidstakarar, kome frå Norden? Kan dei kome frå EU, eller må vi ta imot kvalifisert arbeidskraft frå land der det òg kan finnast mørkare hudfarge og ein framand kultur?

       Mitt andre spørsmål blir: Kvifor er Framstegspartiet så ihuga for å gi kontantstøtte? Ville det ikkje vore meir fornuftig bruk av pengane å tilrettelegge for at flest mogleg kunne få ein trygg barnehageplass, slik at dei kunne gjere ein jobb i t.d. helsevesenet, der vi veit det er eit skrikande behov for arbeidskraft?

Per Erik Monsen (Frp) : Så vidt jeg oppfattet, var det to spørsmål, og jeg skal prøve å besvare dem i rekkefølge.

       Når det gjelder behovet for arbeidskraft, er det et anslag som vi håper vil slå til. Det betyr at det går godt for næringslivet i Norge. Nå har vi akkurat hørt Jagland fortelle oss at faren tvert imot er - med det budsjettet som vi skal vedta i morgen - at vi får arbeidsledighet. Spørsmålet går altså på tvers av Jaglands tro. Siden vi i mange år hatt et fritt arbeidsmarked i Norden, og også har forpliktelser gjennom EØS-avtalen som gjør at vi er forpliktet til å ta imot arbeidskraft fra hele Europa, ser jeg ingen grunn til at de 20.000 ledige jobbene ikke kan fylles opp av arbeidstakere fra land som vi har forpliktende avtaler med.

       Spørsmål nr. 2 gikk på om ikke barnehageplasser var det beste, for da kunne foreldrene komme ut i arbeidslivet og fylle viktige funksjoner. Sett fra den synsvinkelen er det naturligvis riktig. Når jeg i mitt innlegg snakket om barnehager, sa jeg at det er ikke alltid det beste for alle barn. I valget mellom barnets tarv og å gi begge foreldrene mulighet til å gå ut i arbeidslivet i de tilfellene hvor foreldrene selv foretrekker det, velger jeg å sette barnets tarv først. Hvis foreldrene gjør den vurderingen at for deres barn er det andre former som passer best, enten det kan være praktikant, en dagmamma eller at en av foreldrene velger å være hjemme, må jeg si at barnets beste er det som er viktigst i denne sammenheng, og da får heller nødvendigheten av arbeidskraft vike i det tilfellet.

       Den nye regjeringens opplegg vil dempe vekst og forbruk i privat sektor for å opprettholde aktiviteten i offentlig sektor. Det er en moralsk utfordring for vår generasjon og for Norge at vi tilhører den 20 %-delen av verdensbefolkningen som forbruker 80 % av ressursene. Etter mitt syn vil dette verdispørsmålet være et av det viktigste samfunnsdebatt-tema i vår tid og i diskusjonen rundt mandatet til verdikommisjonen: Hvordan erstatte vekst i materiell produksjon og forbruk med en bærekraftig vekst og gi større rom for menneskelige verdier og fellesgoder i et vidt perspektiv? Og hvordan gjennomføre en slik forandring i et demokrati og ved å appellere til personlig ansvar?

       Fellesoppgaver og offentlige oppgaver står i kø, men vi må bli flinkere til å bruke den tredje sektor og gi økonomisk belønning på en hensiktsmessig måte, for her skapes det store verdier som ikke kommer fram i nasjonalbudsjettets inntektsside. Vi viser her til Korvald-utvalgets arbeid.

       Denne representant tror arbeidsbegrepet er under endring, og vil endres fra den kapitalistiske og marxistiske forståelse ved at en utvider begrepet slik at det fanger opp deler av arbeid i den tredje sektor i form av ulønna, frivillig kultur- og utviklingsarbeid, oppdrageroppgaver og omsorgsoppgaver. Til en viss grad velger denne representanten å se kontantstøtten i et slikt perspektiv.

       For å sikre en positiv utvikling i hele landet er det viktig å ha en bevisst og målrettet distriktspolitikk i regionalpolitikken. Næringslivet har fått bedre rammevilkår, og spesielt for de arbeidskrevende industriarbeidsplassene i næringsmiddelindustrien innen fiskeri og landbruk er det viktig å få beskåret forslaget om arbeidsgivernes ansvar for sjukelønn ned fra tre uker til to uker og to dager.

       Regjeringen Bondevik har satsa på å øke fornyingstakten når det gjelder den mellomstore kyst- og bankfiskeflåten ved å sette av 75 mill. kr til kontraheringstilskudd for fartøy i størrelsen 15 - 34 m.

       For å beskytte norsk matproduksjon er det av avgjørende betydning å satse på økt grensekontroll. Kommuner og fylkeskommuner har fått 700 mill. kr i økte ressurser, og det meste av dette - 550 mill. kr - går til fylkene og til helseformål.

       Kristelig Folkeparti aksepterer forslaget fra regjeringen Jagland om kutt i skattøren. Dette blir begrunnet ut fra to forhold. For det første er det hensynet til den samla balansen i økonomien som gjør det vanskelig i denne omgang å forsvare en enda sterkere økning i kommunesektorens inntekter i 1998. For det andre har økningen i kommuneforvaltningens skatteinntekter fra 1997 til 1998 økt behovet for en viss utjamning til fordel for mer skattesvake kommuner. Til tross for at en stor del av økningen i kommunesektorens inntekter i 1998 kommer i form av øremerkede overføringer, er likevel ikke andelen frie inntekter særlig endret i forhold til hva som har vært resultatet de seinere år. Likevel vil det være behov for å følge utviklinga i kommuneøkonomien nøye i tida framover for å sikre kjerneoppgavene i kommunene og finne en hensiktsmessig fordeling mellom øremerking og andelen frie inntekter.

       Sentrumspartiene har valgt å utsette omstillinga av Posten ved å kutte 200 mill. kr på 1998-budsjettet og utsette dette til 1999. Dette er distriktspolitisk positivt. Ved å senke omstillingstakten i Posten får en også sikret de ansattes rettigheter bedre og kan bruke mer tid på å kvalitetssikre de nye strukturforslagene og arbeidsmåtene. Jeg vil her spesielt nevne den omstillinga som skjer i Troms og Finnmark. Uten tvil har denne galopperende omstillinga svekket tjenestens tilgjengelighet og kvalitet.

       Flyavgiften er i prinsippet en miljøavgift, og regjeringen Jagland økte denne avgiften. Regjeringen Bondevik foreslår en omlegging av avgiften til å gjelde også tomme seter. Fortsatt skal denne avgiften kun gjelde i Sør-Norge mellom Oslo og de fire store byene og all chartertrafikk. Avgiftsomleggingen er gjort slik at den økonomisk ikke vil skille seg mye fra 1997-avgiften dersom flyselskapene på disse spesielle rutene har 90 % dekning.

       Helseavgifter, dvs. avgifter på alkohol og tobakk, er foreslått økt fordi de i større grad skal dekke samfunnets kostander. Mange sykesenger - 25 - 30 %, hvis jeg er rett opplyst - er beslaglagt av pasienter med helseskader relatert til alkoholbruk og tobakk.

       Vi støtter i hovedsak økningen i alkoholavgifter fra regjeringene Jagland og Bondevik, men sentrumspartiene har ikke fullt så høy økning på vin og brennevin. Innretningen i vårt forslag er i tråd med anbefalinger fra Avholdsfolkets Landsnemnd.

       Kristelig Folkeparti finner avgiftsopplegget tilstrekkelig og forsvarlig i budsjettet for 1998.

       Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har klart det få, om noen, for få måneder siden ville trodd var mulig, nemlig å samarbeide. Begge partiene har tatt det ansvaret som velgerne påla oss, ved begge å strekke oss meget langt for å få til konkrete resultater, som har munnet ut i et budsjettforlik som på viktige områder er til landets beste. Jeg er oppriktig glad for at vi har fått til dette, og jeg hilser også Kristelig Folkepartis varslede verdisynfokusering velkommen. Likevel må vi konstatere at vi på mange områder har stor avstand i syn på saker. Formodentlig et av Kristelig Folkepartis verdiområder er bl.a å øke bistandshjelpen dramatisk.

       Representanten talte om overføringer til kommunene og om bl.a distriktspolitikk, områder vi alle vet mangler penger. Mitt spørsmål til partiet er derfor om ikke Kristelig Folkeparti mener det er viktigere å løse de store manglene innen viktige områder her hjemme i Norge, før vi blir verdensmestere i særklasse i å gi bort penger til u-land, slik Kristelig Folkeparti vil.

Randi Karlstrøm (KrF) : Representanten Torbjørn Andersen nevner at avstanden mellom oss politisk er ganske stor, og det er riktig. Men vi kan likevel samarbeide i enkeltsaker, og det har vi gjort under denne budsjettbehandlingen.

       Til representantens konkrete spørsmål om det er viktigere å lykkes med de store oppgavene hjemme enn å hjelpe ute, vil jeg vise til mitt innlegg. Vi tilhører den del av befolkningen som på verdensbasis forbruker 80 % av ressursene. Og jeg synes det ville være skammelig av oss som en rik nasjon ikke å kunne bidra til verdenssamfunnet med om lag 1 % av BNP. Jeg håper også at de partiene som nå er sammen med sentrum om å innføre kontantstøtten og heve pensjonen til minstepensjonistene, i neste budsjett er litt mer kreativ og finner andre finansieringsmåter enn å foreslå kutt i bistandsbudsjettet og i inntektsoverføring til landbruket.

Ranveig Frøiland (A) : Eg sat og lytta til innlegget. Eg har høyrt mange rare argumentasjonar, men å kutta på omstilling i Posten med 200 millionar fordi ein ikkje har lyst til å ha den omstillinga i Posten som er naudsynt, men vil utsetja den til neste år, synest eg er den raraste, for ikkje å bruka andre, styggare omgrep. For er det slik at ein ikkje ønskjer omstilling i Posten, brukar ein sjølvsagt heller ikkje midlane som står på budsjettposten til det. Men hadde ein sagt som det var at ein ønskte å dra inn ein del midlar som ein kunna bruka til andre ting - for det er jo det som er realiteten - var ein i alle fall meir heiderleg i argumentasjonen. Men det er inga meining i å argumentera som om ein ikkje ønskjer omstilling i Posten, og derfor så drar ein inn 200 mill. kr. Eg synest det må vera ein viss moral i debatten, og det får meg òg til å stilla eit anna spørsmål.

       Kristeleg Folkeparti sin statsminister sa i Vårt Land i august i år at dei ville auka toppskatten med 17 % for dei som tener over 450.000 kr, at avgifter på alkohol og tobakk skulle aukast, og at det skulle innførast ei eiga avgift for lystbåtar. Det er greitt at ein ikkje får alt til. Men når ein står her og argumenterer, som representanten gjorde, med at avgiftene på alkohol er lågare enn i Jagland sitt forslag, synest eg det er noko som ikkje harmonerer i måten ein debatterer på. Greitt at ein seier kvifor ein gjer det og kva ein brukar pengane til, men ikkje prøv på noko anna enn det som er realitetane!

Randi Karlstrøm (KrF) : Når det gjelder Posten, må jeg bare repetere det jeg sa i sted, at det faktiske forhold er at man ønsker å redusere omstillingstakten, og det er jo fordi man ønsker å sikre at kvaliteten på tjenesteproduksjonen blir like høy som Stortinget forutsatte. Og det er jo her kritikken først og fremst har kommet fra brukerne. Jeg syns også det er riktig at de ansattes rettigheter blir sikret på en bedre måte ved at man bruker lengre tid på omstillingen. Jeg syns det finnes mange gode argumenter, uten at man dermed har sagt at omstillingen skal være annerledes.

       Når det gjelder alkoholavgiftene, er det riktig at vi går inn for en økning av dem, så jeg skjønner ikke riktig hva du sikter til. Jeg mener jeg sa at vi også øker alkoholavgiftene. Det er en forskjell i økningen, men det er en ganske stor økning i begge forslagene.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at all tale skal rettes til presidenten og ikke direkte til representantene.

       Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Ranveig Frøiland (A) : For berre å avslutta det førre replikkordskiftet: Eg synest det var interessant at Kristeleg Folkeparti kom på dette med omstillinga i Posten i forliket med Framstegspartiet og Høgre, og at ein ikkje gjorde det på eigen kjøl, for det hadde vore naturleg dersom ein ønskte å utsetja omstillinga.

       Næringslivet treng rammevilkår som ein kan føreseia. Gjennom mange år har Arbeidarpartiet i samarbeid med partane i arbeidslivet systematisk arbeidd for dette. Resultatet er no at næringslivet, både store og små bedrifter, går godt, og det gler meg. Representantar frå Regjeringa har i dag prøvt å framstilla Arbeidarpartiet som næringslivsfiendtleg. Ingen som har følgt med i dei siste åra, kan påstå noko slikt, for vi har lagt til rette for eit allsidig og godt næringsliv. Det føreseielege er låg rente, låg prisstiging og kvalifiserte arbeidsfolk.

       NHO sin hovudbodskap til finanskomiteen då vi no arbeidde med budsjettet, var eit stramt budsjett, ikkje bruk meir pengar til forbruk, for det kan setja i gang ein pris- og kostnadsvekst i samband med lønnsoppgjeret. Vi høyrde no nettopp at finansministeren er uroleg med omsyn til lønnsoppgjeret, og urolege kan sjølvsagt alle vera. Men kva gjer ein, kva har så Regjeringa gjort? Jau, gitt skattelette til reiarane. Og kom ikkje og fortel at eigarane sine økonomiske interesser skulle vera uavhengige av dei økonomiske interessene til bedriftene eller til reiarlaga for den delen. Det har samanheng med at når ein gir reiarlaga skattelette, tener òg reiarane gode pengar, og dei er blant dei rikaste i landet. Då er det ikkje rart at LO og vanlege arbeidstakarar seier at det er dei som må ta heile ansvaret for eit solidaritetsalternativ, dersom Regjeringa meiner at dei rikaste, altså reiarane, skal få meir i skattelette. Det kan føra til auka prisar og rente dersom vi ikkje får eit moderat lønnsoppgjer, og det kan igjen føra til stor arbeidsløyse.

       Frå Arbeidarpartiet si side synest vi at det er nødvendig og viktig å peika på dette etter at vi tidlegare har vore gjennom ein periode med høg arbeidsløyse, som no er under kontroll. Den viktigaste verdien vi har, er arbeidet, og Arbeidarpartiet vil gjera kva vi kan for at vi skal ha ein økonomi i dette landet som tar vare på bedriftene, og som gjer at folk kan ha eit arbeid.

       Kva er det så som trengst i arbeidslivet? Jau, det er kvalifiserte arbeidstakarar. Difor er det umåteleg viktig at vi no kjem i gang med ei etter- og vidareutdanningsreform som gjer at arbeidstakarar kan etterutdanna seg, som gjer at arbeidstakarar kan få oppdatert sine kunnskapar, for det treng både arbeidstakaren og arbeidslivet. Så er det viktig for næringslivet at ein satsar meir på forsking og utvikling. Og eg må seia at eg vart forfærd over at dei kutta som Regjeringa klarte å få til, gjekk på forsking, på det som skal vera framtida til bedriftene og næringslivet.

       Eg må seia at finansdebatten her i dag har vore ein rar debatt. I mest kvart innlegg frå representantar frå regjeringspartia har det vorte peika på at det er grunn til å bruka meir pengar, at det er moglegheit i økonomien for å gjennomføra to store nye reformer, og det gler ein seg over. Det er klart at eg forstår at ein gler seg over å få gjennom hjartesakene sine, men når ein dreg det ut av heilskapen i den økonomiske politikken, så vert det veldig rart når finansministeren seier at vi er inne i ein kritisk fase i økonomien. Og statsministeren går ut i Aftenposten i dag og seier at han vil ta atterhald med omsyn til å koma tilbake med innstrammingar. Dette seier to frå Regjeringa, samtidig som dei som høyrer til regjeringspartia i Stortinget, snakkar om å bruka meir pengar. Eg må seia at eg trur at vi ikkje har sett slutten på dette budsjettet enno, når det kjem så kraftige signal frå finansministeren om at det må strammast inn, og at ein eventuelt må koma tilbake med framlegg om skatte- og avgiftsauke.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Arbeiderpartiet har vært bekymret for overoppheting i norsk økonomi og økt arbeidsledighet. Disse to tingene er litt selvmotsigende. Overoppheting i økonomien bygger mye på økte offentlige utgifter, noe som har skutt fart i det siste, og man har heller ikke fått noen økt effektivisering. Arbeiderpartiet ønsker å stramme inn med økte skatter og avgifter også overfor næringslivet, og i sitt innlegg sa finansministeren at han åpnet for muligheten for en økning av skattene utpå nyåret. Det må selvfølgelig glede Arbeiderpartiet voldsomt. Uansett hvem disse skatteøkningene vil ramme, er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Er det slik at bare skatte- og avgiftsøkningen fra Bondevik-regjeringen er stor nok, så vil Arbeiderpartiet sørge for at denne regjeringen får overleve?

Ranveig Frøiland (A) : Vi får halda oss til det budsjettet vi jobbar med i dag, og då er det slik at Framstegspartiet har sagt at denne regjeringa sitt budsjett er ok for dei, og dei vil stemme for det. Men når Framstegspartiet prøver å framstilla det sånn at Arbeidarpartiet ikkje er oppteke av næringslivet, vil eg seia: Kor er ein hen i denne verda dersom ein ikkje ser at næringslivet går godt i dag? Det har vore lav prisstiging, lav rente, stø økonomisk kurs og orden i økonomien som gjer at næringslivet har det slik i dag. Det er ikkje veldig mange som ropar at skattelette er det viktigaste.

       NHO var på høyring i komiteen, og dei sa eit stramt budsjett er det viktigaste. Sjølvsagt vil alle ha skattelette. Eg har ikkje høyrt om nokon som ikkje vil ha det, men det går ikkje an å seia at næringslivet ikkje går bra i dag med den skatten som vi har i Noreg.

       Når det gjeld skatteauke, meiner eg at skatt alltid vil vera eit viktig fordelingsspørsmål. Det er klart at folk som tener gode pengar, og har høve til å betala skatt, skal gjera det, men det skal vera ein fordelingsverknad på det som gjer at vi tar vare på òg dei svakaste og dei vanlege skattytarane i dette landet. Derfor har eg snakka imot skattelette til reiarlaga i dag.

Børge Brende (H) : Representanten Frøiland var opptatt av fordelingsvirkningene av de eventuelle skatteendringene som ligger i budsjettet. Først vil jeg minne om at i Arbeiderpartiets opprinnelige budsjett lå det en skatteskjerpelse pr. familie på ca 1.000 kr. Jeg antar at det ikke var noe skatteskjerpelse som bare rammet de rike. Det var vel litt av tesen i representantens Frøilands innlegg.

       Ellers må jeg slutte meg til representanten Frøilands vurderinger knyttet til de eventuelle innstramningene og skatteskjerpelsene som nå varsles. Det er jo veldig lite hensiktsmessig av finansministeren - budsjettet skal vedtas i morgen - å komme og varsle ytterligere skatte- og avgiftsøkninger foran et ganske tøft lønnsoppgjør. Hvis det skal være noe som der må foretas, må man begynne å se litt på innstramningen i offentlig økonomi. Så det var et veldig lite hensiktsmessig bidrag. Så på det punktet er vi enige.

       En annen ting som jeg stusset litt over, er at regjeringen Jagland i sitt budsjett foreslo at man skulle senke særfradraget for pensjonister fra 17.600 kr til 12.000 kr. Så sier Ranveig Frøiland at dette er et skatteopplegg med en sosial profil. Arbeiderpartiet har gått ut tidligere, bl.a i valgkampen, og lovt at man ikke skulle gjøre noe med særfradraget. SV har i sine merknader til budsjettet sagt at man ikke kan godta dette opplegget, fordi det rammer også pensjonister med midlere inntekter. Statssekretær Tom Therkeldsen sa til Verdens Gang i sommer:

«Jeg kan bekrefte at det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å gjøre noe med forslaget om å øke skattene for pensjonister med midlere og høyere inntekter.»

       Hva synes representanten Frøiland om at Arbeiderpartiet går ut midt i valgkampen og lover å ikke gjøre noe med særfradraget, og så i sitt statsbudsjett som fremlegges etter valget, skjerper skatten for tusenvis av pensjonister? Er det riktig, og er det ikke et brudd på deres egne valgløfter?

Ranveig Frøiland (A) : Eg kan sjølvsagt utmerkt godt forstå at Høgre og Børge Brende er frustrerte over utsegner frå finansministeren i stad, og at det kan vera greitt å ta replikk på nokon, når ein ikkje har moglegheit til replikk på finansministeren. Eg forstår frustrasjonen, men det er i grunnen ei sak som Høgre og Framstegspartiet må ordna opp i i lag med regjeringspartia. Eg ser fram til at den avklaringa som vert etterspurt her, skal finna stad i morgon.

       Når det gjeld spørsmålet om særfrådrag for pensjonistar, var det veldig klårt sagt frå i velferdsmeldinga at ein skulle gå inn for ei tilnærming mellom lønnstakarar og pensjonistar når det gjeld å betala skatt etter den inntekta ein har, og ikkje etter alderen. Det sa Arbeidarpartiet frå i vår i lag med andre parti, og regjeringa Bondevik har lagt opp til akkurat det same på den sida, som Børge Brende skal stemma for subsidiært i morgon. Så her føler eg at vi er på lik linje, Børge Brende og eg.

       Arbeiderpartiet foreslo en hel rekke skatte- og avgiftsøkninger. I tillegg tok de opp flere bedriftsfiendtlige forslag som Stortinget tidligere har avvist. Det skal sies at Arbeiderpartiet i alle fall er konsekvent og nidkjært i sin regjeringsfiendtlighet. Hør bare her: Næringslivets kostnader til sykelønnsordningen ble foreslått økt med 50 %. Formuesskatten på aksjer skulle opp. For aksjer som ikke var på børs, som regel i små familiebedrifter, skulle formuesskatten faktisk tredobles. Delingsmodellen ble kraftig forverret, igjen skulle småbedriftene rammes. Bevilgninger til samferdsel som næringslivet trenger for å transportere varene sine, ble kuttet. AMS-ordningen skulle avskaffes, og bilavgiftene skulle opp. Skatte- og lønnsvilkårene i norsk skipsfart skulle forverres, og representanten Frøiland hørtes faktisk nesten ut som om hun var stolt av det engasjementet hun hadde for å forverre vilkårene for den maritime næringen. - Denne listen kan gjøres veldig mye lengre.

       Høyre fremmer et budsjettforslag som går i stikk motsatt retning. Høyre vil ha lettelse i sykelønnsordningen, ved bl.a å innføre en karensdag. Høyre vil ha lettelse, ikke økning, i formuesskatten, og Høyre går imot alle forverringer av delingsmodellen. Vi vil ha en storsatsing på samferdsel og er villig til å bruke 1,4 milliarder kr mer til veibygging til neste år. Vi vil ha en utvidet AMS-ordning for å oppmuntre til sparing og privat norsk eierskap. Høyre går imot avgiftsøkninger på bil og alkohol og vil i stedet ha lavere bilavgifter. Høyre vil stimulere til fortsatt vekst i skipsfartsnæringen. Vi vil beholde lønnstilskuddet til sjøfolk og går imot en økning av rederibeskatningen.

       Etter at Arbeiderpartiet hadde avlevert sin noe spesielle avskjedshilsen til næringslivet, håpet jeg inderlig at den nye regjeringen ville ordne opp. To av partiene i den nye regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre, har jo i hvert fall tidligere stått sammen med Høyre om

       flere forslag til beste for næringslivet. Skuffelsen var desto større da regjeringspartiene kom med sitt opplegg. De foreslo faktisk 2 milliarder kr mer i skatter og avgifter enn Arbeiderpartiet. De to regjeringene vi har blitt utsatt for denne høsten, foreslo til sammen historiske skatte- og avgiftsøkninger - for bedrifter og for vanlige folk.

       Angrepene mot næringslivet blir bare delvis slått tilbake. Først etter at Høyre og Fremskrittspartiet tvang Regjeringen til skatte- og avgiftslettelser, er dette budsjettet til å leve med. Vi har oppnådd en bedre løsning for næringslivet, og mindre skatt for folk flest enn det Regjeringen opprinnelig ønsket. Dette var avgjørende for Høyre da vi bestemte oss for å stemme for regjeringspartienes justerte budsjettopplegg. Alternativet var at Arbeiderpartiets næringslivsfiendtlige opplegg skulle ha blitt vedtatt.

       Sentrumspartienes justerte opplegg er altså bedre enn Arbeiderpartiets. Det er likevel radikalt dårligere enn Høyres alternative statsbudsjett. Det er derfor ikke med noen entusiasme vi gir dette vår subsidiære støtte, sannsynligvis, i morgen.

       Jeg har registrert at representanten Terje Johansen fra Venstre i Dagsavisen Arbeiderbladet 18. november i år var strålende fornøyd med den bedrede næringslivspakken som Høyre og Fremskrittspartiet tvang igjennom. Det er altså slik at Venstre og representanten Johansen går rundt og håper at den politikken deres egen regjering fører, skal bli endret av Stortinget.

       For Høyre var det også viktig å prøve, i hvert fall, å få stagget de fire utgiftskameratene - sentrumspartiene og Fremskrittspartiet. Og når finansminister Restad i et utsagn tidligere i kveld nærmest varslet skatteøkninger på nyåret, må jo det tyde på at dette budsjettet har en slik innretning at han allerede ser mulige lamper som lyser. Jeg forventer at statsministeren i sitt innlegg i morgen rydder all tvil av veien når det gjelder skatteopplegget.

       Det er en bedrøvelig sannhet at Høyre står alene igjen som vaktbikkje for rammebetingelsene for næringslivet. Den rollen er Høyre beredt til fortsatt å spille.

Dag Terje Andersen (A) : Da vi fra Arbeiderpartiets side la fram forslaget til statsbudsjett, var vår hensikt å videreføre og forbedre fordelingsprofilen i samfunnet.

       Den nåværende regjering har også snakket mye om fordeling og omfordeling, og det viktigste virkemidlet for å få det til - det tilsier all erfaring - er at vi holder folk i arbeid. Den største forskjellen mellom folk på 1990-tallet, finner vi mellom dem som har arbeid og dem som ikke har arbeid. Derfor har det vært Jagland-regjeringens - og tidligere Harlem Brundtland-regjeringens - hovedlinje i hele regjeringsperioden nettopp at hensynet til full sysselsetting skulle stå øverst på dagsordenen. Og nettopp derfor er Norge i en helt spesiell situasjon. Vi har altså, kanskje som det eneste land i Europa, klart å redusere ledigheten kraftig, samtidig som vi har unngått å få økt prisstigning. Vi har klart å holde renten nede samtidig med at ledigheten har gått ned, sysselsettingen har gått opp. Det har vi fått til, fordi vi har hatt det vi har kalt solidaritetsalternativet - en forpliktende avtale med fagbevegelsen om at den skulle sørge for moderate lønnsoppgjør av hensyn til solidaritet med dem som ikke er i arbeid, og så skulle vi sørge for å føre en skikkelig valutapolitikk og en stram finanspolitikk. Moderasjonslinjen har altså vært fagbevegelsens bidrag.

       Moderasjonslinjen har også blitt omtalt av finansministeren her i dag, men forventningen er nå at LO i hovedsak og andre yrkesorganisasjoner skal holde orden på lønnsutviklingen. De signalene som kommer fra Regjeringen, er jo dårlige i en sånn sammenheng. Moderasjon fra Regjeringens side har vi sett lite til.

       Jeg er glad for at finansministeren og andre har understreket betydningen av solidaritetsalternativet - for det har skjedd ved flere korsveger - men jeg er lite glad for det budsjettet som vi nå behandler. Jeg er altså veldig enig i det Regjeringen sier, derfor er jeg uenig i det Regjeringen gjør.

       Et viktig element i solidaritetsalternativet har vært å bruke offentlig sektor for å øke sysselsettingen når vi har skaffet oss rom for det gjennom stram politisk styring og godt samarbeid om lønnsoppgjørene. Vi har hatt en kraftig vekst i offentlig sektor når det gjelder aktivitet, ikke minst når det gjelder antall sysselsatte. Men til tross for det opplevde vi altså i valgkampen at spesielt Senterpartiet reiste land og strand rundt og lovet - ja de lovet på veldig mange områder, men ikke minst lovet de på kommunesektoren. Der skulle det bli mer penger. Eva Lian, nå politisk rådgiver for kommunalministeren, var en av dem som var friskest og lovet 3,5 milliarder kr mer til kommunesektoren, som frie inntekter, enn det Jagland-regjeringen kom til å foreslå for 1998. Og det ble bekreftet av nåværende visestatsminister Lahnstein så seint som den 7. september. Ikke mindre enn 3,5 milliarder skulle det bli. Så kom opplegget fra Regjeringen, og så var det ikke 3 milliarder. Det ble påstått at det var 745 millioner som kommunene skulle få, men når de begynte å kikke litt på de tallene, var det jo ikke det heller. Det var jo faktisk slik at det var lagt inn 130 millioner som minstepensjonistene skulle betale til kommunene, det var lagt inn i et regnestykke på 100 millioner i redusert utgift til sykelønn, og da ble det lite igjen. Og av de pengene som var igjen, ble jo de fleste solgt to ganger - både som helsesatsing og kommunesatsing. Og når en fikk gått gjennom dette, var det ca 90 millioner igjen. Mellom 90 og 100 millioner var det som primærkommunene skulle få. Primærkommunene skulle få ca 90 millioner, og da sa ikke Regjeringen noe om at de hadde lagt inn en underdekning på den ordningen som tidligere har vært betalt av staten, men som nå skal inn i rammeoverføringer, som gjelder pensjonsinnskudd for lærerne.

       Så har den borgerlige budsjettavtalen - hvis den da fremdeles eksisterer, og det skjønner jeg vi skal få avklart i løpet av morgendagen - gjort dette enda verre, fordi den fører til en skattesvikt for kommunene i tillegg

       til at de alt har et underskudd på 173 millioner pluss andre kutt. Og i tillegg er det lagt inn en prisstigning på %. Det er altså slik at med denne regjeringens forslag blir opplegget for primærkommunene betydelig dårligere enn med regjeringen Jaglands forslag.

       Det pekes på at vi ikke har hatt noen arbeidsledighet, og det er riktig. Men hva har ikke Arbeiderpartiet kostet landet ved å pøse inn arbeidsplasser i offentlig sektor? Hva har ikke det kostet? Sysselsettingen tar også Arbeiderpartiet æren for. Har de helt glemt at det er et privat næringsliv, en privat industri, som tar vare på arbeidsplassene? De tar også æren for valutastabiliteten. Har de helt glemt at det er den internasjonale konjunkturen som bestemmer valutastabiliteten; det er ikke Arbeiderpartiets politikk. Så jeg må spørre representanten Andersen: Mener han virkelig at Arbeiderpartiet skal ta den fulle og hele ære for at det har gått bra i Norge i de siste årene?

Dag Terje Andersen (A) : For det første vil jeg korrigere en påstand fra Width når han sier at det ikke har vært arbeidsledighet de siste årene. Det har det. Den har vært altfor stor. Men vi har gjort noe med det, og vi har fått den ned, og det var det som var hovedpoenget mitt. Jeg kommer ikke til å beklage, selv om jeg blir utfordret til det av Fremskrittspartiet, at vi har mange ansatte i offentlig sektor. Det trenger vi i et velferdssamfunn, og det skal vi fortsatt ha. Det er det ingen tvil om. Jeg tar gjerne imot kjeft av Width for det på et seinere tidspunkt òg, og håper det vil være grunnlag for å få kjeft for at vi har mange ansatte i offentlig sektor som tar seg av velferdsoppgavene.

       Når det gjelder privat industri, er det faktisk slik at det er første gang siden begynnelsen av 1970-tallet at vi har hatt økning i industriarbeidsplasser i Norge. Vi har hatt økning i industriarbeidsplasser. Det var vel ingen som ville trodd det var mulig når vi ser på den teknologiske utviklingen som er, og den rasjonalisering som følger av det. Men allikevel har altså stabil økonomisk styring ført til nettopp økning. Og hvorfor har det med valutakursene betydning? Jeg trodde lenge at det i grunnen var noe som stort sett interesserte økonomer inne i Oslo, dette med valutastabiliteten, som jeg har registrert at Fremskrittspartiet er imot, for øvrig angivelig - ifølge den finanspolitiske talsmann - fordi ikke alle som sitter på Stortinget, er økonomer, og derfor ikke er kvalifisert for å drive med sånt. Men jeg har skjønt at dette har noe med vanlige arbeidsplasser å gjøre. Og det vil jo faktisk si at valutastabiliteten for dem som arbeider på Norske Skog på Skogn f.eks., eller i Vefsn og støper aluminium, eller på KV og produserer bildeler, rett og slett betyr forskjellen på om de klarer eller ikke klarer å selge det de lager, til utlandet og tjene penger på det. Derfor blir det plutselig noe som ikke bare er interessant for økonomer, men for hele arbeidslivet i Norge. Og det at vi har klart å holde valutaen stabil de siste årene i Norge, ja, det er selvfølgelig på grunn av politisk styring. Tilliten til den norske økonomien bygger bl.a på politisk styring!

Einar Holstad (KrF) : Representanten Andersens forherligelse av solidaritetsalternativet i Arbeiderpartiets budsjettforslag står i et underlig lys målt opp mot sentrumspartienes påplusninger til kommunesektoren ved forrige budsjettbehandling. Det er ikke Arbeiderpartiets fortjeneste at bevilgningene til kommunesektoren har økt i de siste årene. Jeg vil peke på en effekt av for knappe økonomiske rammer i lokalforvaltningen som ikke har vært så mye fremme i debatten.

       Frie inntekter er ikke noe trylleord som automatisk løser enhver oppgave i lokalforvaltningen. Situasjonen er snarere den at lokalpolitikernes oppgave består i å fordele snart alle tilgjengelige midler til lovpålagte oppgaver. Det oppleves mange steder slik at det lokale selvstyret er i ferd med å utvikle seg til et liksom-demokrati, og at det derfor taper legitimitet som kanal for folks interesser. Stadig flere vedtak om lokale tjenester avgjøres sentralt. Vi står i fare for å skape en likegyldighet overfor denne del av vårt folkestyre. Sentrumspartiene har sett faresignalene og vil gjør noe med dem. Spørsmålet vil da være: Vil Arbeiderpartiet i framtiden bidra til å sikre kommuneøkonomien ved å støtte nødvendige tiltak, eller velger man en kurs som kan vise seg å være ødeleggende for framtidens lokaldemokrati? Kontantstøttefobien kan vise seg å bli kostbar for partiet.

Dag Terje Andersen (A) : Når det gjelder forherligelse av solidaritetsalternativet, er i hvert fall jeg overbevist om at det har hatt stor betydning for at vi har klart å få ned arbeidsledigheten samtidig som vi har hatt kontroll med prisstigningen. Det er jo det som er spesielt med resultatene her i landet.

       Når det gjelder hvem som har æren for at kommunene har bedre økonomi i år enn de hadde i fjor, er det sånn at det også i fjor ble forhandlet i Stortinget om bl.a kommuneopplegget, der vi heldigvis fikk gjennomslag for en fordelingsprofil på det som til slutt ble den totale rammen, og som var mye bedre for distriktskommunene enn det sentrumspartiene foreslo. Men det som kanskje var litt spesielt i fjor, var at vi i grunnen så det som en selvfølge, vi, at når vi hadde forhandlet med sentrumspartiene og hadde gjort en avtale, så skulle vi stå ved den avtalen. Om sentrumspartiene ser det på samme måte i forhold til dem de har forhandlet med i år, blir jo ikke avklart før i morgen, ut fra den diskusjonen som har vært her i kveld.

       Når det gjelder det lokale selvstyret, har vi også i veldig stor grad vært enig med sentrumspartiene, som nå sitter i regjering. Det håper jeg vi også skal ha en felles plattform for framover. Men realiteten er jo at de nye kronene er øremerket. Til og med de 10 mill. kr til musikkskoler som er lagt inn i rammeoverføringene til kommunene fra den nye regjeringen i forhold til Jagland-regjeringens budsjett, er øremerket. Så i den grad en skal snakke om økning av det lokale selvstyret, er i hvert fall ikke justeringen som er gjort av den nye regjeringen, noe eksempel på det. Men jeg tror fort vi kan bli enige om at kommunene både har fått større ansvar, og sånn sett er det lokale selvstyret viktigere enn noen gang, og at det nettopp bør være sånn også i framtiden.

Ivar Kristiansen (H) : Når vi hører representanten Dag Terje Andersens innlegg og tenker gjennom dette, er det i grunnen rart at ikke hele det norske folk har forstått alt Det norske Arbeiderparti har funnet opp og fått til her i verden. Da er det merkelig at man ikke galant nådde tallet 36,9 %. Uansett har man et forklaringsproblem som man må bruke atskillig tid på, men det kan vi la ligge i denne omgang.

       Det som jeg imidlertid har lyst til å spørre representanten Andersen om, er - dersom vi tenker tilbake på det som har vært uttalt om norsk skipsfart, norsk rederinæring - om representanten Andersen mener at norsk skipsfart har bedre rammebetingelser enn andre, konkurrerende skipsfartsnasjoner, eller har man ikke det? Ut fra de utsagn som flere fra Arbeiderpartiet har kommet med i debatten, syns jeg dette spørsmål fortjener et klart svar. Faktum er jo at etter at refusjonsordningen ble innført i juni 1996, har flåten under norsk kontroll økt med nær 10 %. Antall norske sjøfolk har økt med over 1.000. Norske utenriksrederiers kontrakter med norske verft er fordoblet og er i dag på ca 10 milliarder kr. Maritim virksomhet i Norge sysselsetter rundt 75.000 personer, og det er ca 50.000 på norske skip i utenrikstjeneste. Jeg skal ikke bruke tid på å snakke om behovet for å holde skipsfartsnasjonen Norge i hevd, men er det én ting som vi i hvert fall er gode på i denne nasjonen, så er det skipsfart. Det er ingenting vi kan bedre eller har kunnet bedre, og det er ingenting denne nasjonen har vært mer tuftet på enn norsk skipsfart. Det ville derfor være interessant å få en god begrunnelse for hvorfor vi nærmest skal rive bena vekk under denne næringen.

Dag Terje Andersen (A) : Når det gjelder hvem som har forstått og hvem som ikke har forstått, oppfatter ikke jeg det sånn at alle som ikke har stemt Arbeiderpartiet, ikke er enig i at solidaritetsalternativet har vært viktig. Det har bl.a nettopp den sittende regjering understreket her i dag ved finansministeren. Jeg oppfatter at han i veldig stor grad har forstått det. Det overrasket meg egentlig ikke, og jeg regner med at hans velgere og de andre regjeringspartienes velgere har forstått det - så det er nok flere som har forstått. Hvis det for øvrig er sånn at Høyre er veldig imot solidaritetsalternativet, kan jo Høyres valgresultat nettopp tyde på at en god del velgere har forstått.

       Når det gjelder norsk skipsfart, har det i flere år vært en diskusjon om hvordan vi best mulig skal kunne hjelpe næringen. Det har vært en diskusjon om rederbeskatningen, og da gjentar jeg det jeg sa tidligere i dag, at når noen påstår at det bare er rederiene og ikke rederne som får skattelette, er det faktisk feil. En reder kan etter ti år hente ut en gevinst på 15 mill. kr i redusert skatt hvis han lar kapitalen stå i selskapet så lenge. Så her er det rederne som får pengene.

       Når det gjelder å hjelpe skipsfartsnæringen, har det for vår del hele tiden vært en balansegang i forhold til om vi skulle satse på rederibeskatningen, eller om vi skulle satse på lønnstilskudd til sjøfolk. Grunnen til at vi foreslo justeringer på det i regjeringen Jaglands forslag, var at når vi hele tiden har sagt enten-eller, har det isteden blitt vedtatt i Stortinget både-og. Derfor foreslo vi i vårt budsjett å legge inn en justering.

       Jeg registrerer for øvrig at budsjettavtalen mellom de borgerlige partiene nå gir dekning bare for det første halvåret når det gjelder sjømannstilskuddet. Hvis det ikke betyr at sjømannstilskuddet skal avvikles etter et halvt år, er det faktisk ukorrekt budsjettførsel.

Presidenten:

       Replikkordskiftet er omme.

John I Alvheim (Frp) : Takket være utvist ansvarlighet og samarbeidsvilje fra Fremskrittspartiets side har vi en budsjettinnstilling til debatt som sannsynligvis vil få flertall, til tross for at finansministeren i et tidligere innlegg har skapt alvorlig usikkerhet om skatte- og avgiftspolitikken i 1998.

       Resultatet av forhandlingene er for Fremskrittspartiet til å leve med, selv om Fremskrittspartiet i sitt selvstendige alternative budsjett har en helt annen profil enn den foreliggende innstilling.

       Fremskrittspartiet er ikke fullt ut fornøyd med resultatet av forhandlingene, men partiet fikk i forhandlingene gjennomslag for å forbedre levevilkårene for minstepensjonistene - en forbedring som Fremskrittspartiet har vært opptatt av i alle år. En økning av minstepensjonen ser jeg faktisk på som en viktig del av det forebyggende helsearbeid for eldre mennesker, idet det er rimelig godt dokumentert at svært mange eldre minstepensjonister på grunn av sin dårlige økonomi lider av betydelig underernæring og feilernæring. Dette er det skrevet flere medisinske rapporter om, og det er klart at dette også kan gi alvorlige helseproblemer for den enkelte.

       Fremskrittspartiets alternative budsjett på rammeområde 16 er netto i underkant av 25 milliarder kr, og på rammeområde 17 ca 126 milliarder kr. Med disse beløpene kunne det vært mulig å redusere helsekøene, gi en langt bedre eldreomsorg, gjøre livet lettere og verdigere for ulike grupperinger med funksjonshemming, rusmisbruk og øvrige sosiale problemer som finnes i befolkningen og i enkelte grupperinger. Den foreliggende budsjettinnstilling gir dessverre ikke rom for noen vesentlig satsing på reduksjon av helsekøene, noen særlig opprustning av psykiatrien eller en forbedring av den akutte mangel på pleiepersonell som vi har i mange av våre offentlige eldreinstitusjoner, hvor pleiefaktoren mange steder er helt nede på 0,54 med en gjennomsnittsalder på pasientene på ca 82 år. Fremskrittspartiet hadde lagt inn 600 mill. kr til eldreomsorgen nettopp for å øke pleiefaktoren, slik at den ville vært tilstrekkelig og muliggjort at pasientene i våre sykehjem fikk ivaretatt sine basale menneskelige behov.

       Av de positive tingene Fremskrittspartiet oppnådde på helse- og sosialsektoren under budsjettforhandlingene, vil jeg først og fremst nevne at vi fikk økt prosentandelen for den innsatsbaserte sykehusfinansiering med 5 %, noe som vil gi en betydelig økning av behandlingstilbudene i 1998.

       Videre fikk vi 40 mill. kr til kreftomsorgen, hvorav 20 mill. kr til mammografiscreening i fire nye fylker, noe som vil redde livet til opptil flere hundre kvinner som har eller vil få brystkreft.

       Videre fikk vi økt strålebehandlingskapasiteten med 20 mill. kr. Det vil redusere ventelistene både for behandlende stråleterapi og ikke minst for lindrende stråleterapi. Begge deler er like viktig når det gjelder livskvaliteten også for dem som ikke kan helbredes.

       På psykiatrisektoren fikk vi også til en tilleggsbevilgning i forhold til budsjettfremlegget, på 40 mill. kr, hvorav 20 mill. kr til kommunepsykiatrien og 20 mill. kr til barne- og ungdomspsykiatrien - en påplussing som vi er veldig glad for. Samtlige partier her i denne sal proklamerte under valgkampen at nå skulle vi gjøre en kraftinnsats i psykiatrien, mens det i budsjettet både fra Jagland-regjeringen og Bondevik-regjeringen ikke lå an til noen særlig satsing på disse områdene.

       Fremskrittspartiet har jo en uttalt politikk når det gjelder helse og omsorg som skiller seg rimelig klart fra de øvrige partiene i denne sal, nemlig at vi prioriterer forlodds helse og omsorg. Det vil i klartekst si at det er behovene for helse og omsorg som skal styre ressurstilgangen.

Are Næss (KrF) : Jeg er glad for at regjeringen Bondevik har styrket sosial- og helsebudsjettet i forhold til arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag, og for den prioriteringen som er gjort.

       Regjeringen har ønsket å styrke det forebyggende arbeid, bedre kreftomsorgen, øke behandlingstilbudet på sykehus og styrke psykiatritilbudet. Minstepensjonen foreslås øket og tiltak for funksjonshemmede bedres samtidig som frivillige tiltak styrkes. Økningen i minstepensjonen blir tatt opp av andre talere, og jeg skal konsentrere meg om enkelte helsepolitiske tiltak.

       Det har vært diskutert om vi har en helsepersonellmangel i Norge. Det er vel neppe noen som tviler på det lenger. Kriteriet for mangel på personell og utstyr ligger ikke i antallet av det ene eller det andre, men i det faktum at vi har mangel på helsetjenester. Og det har vi i og med at vi har pasientkøer og ventelister. Da er det tvingende nødvendig å øke behandlingstilbudet. Den styrkingen av de somatiske sykehusene som sentrumsregjeringen foreslår, er nødvendig dersom det skal være mulig å opprettholde og øke aktiviteten slik at køene reduseres. Men så er det ofte slik at det ikke bare er driftsutgiftene som er flaskehalsen. Utstyret ved mange sykehus er gammeldags og lite tjenlig, til dels er det også mangel på viktig utstyr. Det er derfor riktig prioritering når økte bevilgninger på behandlingssiden følges av økte bevilgninger på utstyrssiden.

       Vi har nettopp fått en norsk kreftplan som på en utmerket måte gir oss som politikere et kunnskapsgrunnlag for å foreta de riktige prioriteringer i behandlingen av og omsorgen for en viktig pasientgruppe. Med utgangspunkt i denne kreftplanen skal Regjeringen fremme en nasjonal handlingsplan for kreftomsorg. I mellomtiden tar Regjeringen et positivt løft for kreftpasientene med økte bevilgninger til utstyr og behandling.

       Også psykiatrien blir styrket med midler til bl.a kommunene og til kompetanseoppbygging. Som en oppfølging av Stortingets vedtak i forbindelse med psykiatrimeldingen vil Regjeringen legge frem forslag til en forpliktende handlingsplan for psykiatrien og en økonomisk forpliktende opptrappingsplan. Dette er kanskje så langt det viktigste konkrete resultatet av Stortingets behandling av psykiatrimeldingen. Likevel tror jeg det viktigste resultatet av denne prosessen er at psykiske lidelser blir løftet frem i den offentlige debatt, at psykiske sykdommer blir diskutert på linje med andre sykdommer. Det er et avgjørende viktig skritt for å komme videre med å alminneliggjøre disse sykdommene. Det er fortsatt altfor mange tabuforestillinger knyttet til psykiske lidelser. Åpenhet også i helsepolitisk debatt - til og med i finanspolitisk debatt - kan hjelpe til med å bryte ned taushetsbarrierer og fordommer.

       Det er et slagord, men det er sant at det er bedre å forebygge enn å behandle. Derfor er jeg glad for at regjeringen Bondevik vektlegger dette bl.a i form av ekstra midler til Statens ernæringsråd og Statens tobakkskaderåd. I tillegg til all sykelighet som er forbundet med tobakk og alkohol, med sykefravær, ulykker, familiære og sosiale problemer osv, er det verdt å huske på at det her i landet dør ett menneske oftere enn hver time av alkohol- og/eller tobakksrelaterte sykdommer. Denne industrien tar på denne måten stadig livet av mange av sine beste kunder. Kan vi stoppe rekrutteringen, kan vi derfor forebygge et antall dødsfall som her i landet nærmer seg 10.000 pr. år.

       En fersk undersøkelse av forskjeller i sykelighet og dødelighet i elleve europeiske land viser større sosioøkonomiske helseforskjeller i Norge og Sverige enn i andre land. Undersøkelsen peker også på tilsvarende forskjeller i røykevaner. Jeg vil våge å antyde en mulig sammenheng.

       Når det gjelder alkohol, viser en ny beregning foretatt ved Høgskolen Stord/Haugesund at nordmenns alkoholbruk koster oss 70 milliarder kr årlig. Det er 60 milliarder kr mer enn de inntekter som samfunnet tar inn på alkoholen, og da oppfatter jeg det som et samfunnsproblem og ikke som et individproblem, slik enkelte andre har gitt uttrykk for. Tallene kan være diskutable, men tilsvarende resultater er fremkommet i Sverige. Det er en klar sammenheng mellom forbruk, misbruk og skadevirkninger av alkohol. Redusert alkoholforbruk vil derfor spare samfunnet for million- for ikke å si milliardutgifter. Forebygging er også her nøkkelen.

Bjarne Håkon Hanssen (A) : I lang tid har sentrumspartiene reist en massiv kritikk mot Arbeiderpartiets distriktspolitikk. Ikke minst har vi opplevd dette fra Senterpartiet.

       I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997 sa Senterpartiets medlemmer i næringskomiteen at de var «grunnleggende uenig» i daværende regjerings kurs i nærings- og strukturpolitikken. Særlig ille var statsbudsjettforslaget for 1997 i forhold til de kapitlene under Kommunaldepartementet som berørte regional- og distriktspolitikken, inkludert de ulike ordningene i SND. Derfor la Senterpartiets medlemmer i kommunalkomiteen og næringskomiteen ut på en vei der de gjennom en rekke forslag i Stortinget ønsket å heve bevilgningene til distriktspolitiske tiltak på Kommunaldepartementets budsjett med til sammen 280 mill. kr for inneværende budsjettår. Senterpartiet har gjennom sine tidligere forslag i Stortinget signalisert overfor næringspolitikerne i Distrikts-Norge at de var garantister for økte bevilgninger til distrikts- og regionalpolitikken. Derfor var det så viktig med en kommunalminister fra Senterpartiet. Nå skulle det satses på distriktspolitikk.

       Hva har så blitt igjen nå når Senterpartiet har fått regjeringsmakt? Jo, Bondevik-regjeringens forslag innebærer at Senterpartiet denne gangen går inn for å bevilge om lag 330 mill. kr mindre til de distriktspolitiske tiltakene på Kommunaldepartementets budsjett enn det man gjorde for et år siden. Forliket med Fremskrittspartiet og Høyre reduserer satsingen med ytterligere 25 mill. kr. Innsatsen på dette området blir med en kommunalminister fra Senterpartiet om lag 74 mill. kr mindre til distrikts- og regionalpolitikken i Kommunaldepartementets budsjett enn det bevilgningen er på inneværende års budsjett, og det var et budsjett Senterpartiet selv karakteriserte i svært negative ordelag.

       Ved budsjettarbeidet høsten 1997 sa Senterpartiets medlemmer i næringskomiteen:

«Regjeringens politikk på dette området har vært medvirkende til at folketallet hadde en reell nedgang i 212 kommuner i 1995.»

Nå tar man villig ansvaret for en betydelig lavere bevilgningsramme. På område etter området ser man nå at sentrumspartiene løper fra sine lovnader. Men den totale kursendring Senterpartiet tar i forhold til distrikts- og regionalpolitikken, er nesten uten sidestykke. Og her kan man ikke på noen måte si at man ikke har hatt tid nok til å gjennomføre endringene.

       Konklusjonen må være at enten har Senterpartiet ingen gjennomslagskraft i Bondevik-regjeringen, ellers så har man tidligere fremmet totalt urealistiske forslag. Overfor de velgerne i distriktene som har trodd på partiet, må i alle fall denne budsjettbehandlingen være en formidabel nedtur.

Presidenten: Den i reglementet fastsette tida for kveldsmøtet er no over.

       Presidenten vil foreslå at kveldsmøtet blir utvida med om lag ein time - og ser det som vedteke.

Bjørn Hernæs (H) : I den verdidebatten som Regjeringen Bondevik har varslet, er det én verdi det er vanskelig å få øye på, og det er den verdien som ligger i den verdiskapingen som foregår i de tusener av små og mellomstore bedrifter i vårt langstrakte land. Forventningene til den nye regjeringen var store i disse bedriftene. I en replikk til næringsministeren i trontaledebatten gav jeg uttrykk for et håp om at han på et passende tidspunkt ville presentere sin næringspolitikk. Det lå som en underliggende tanke bak dette ønsket at næringsministeren da ville presentere en politikk som tjente næringslivets interesser. Med det statsbudsjettet som foreligger, er det ikke lett å se at dette ønsket er oppfylt.

       I møter med næringslivsfolk kommer skuffelsen og oppgittheten åpent frem. Næringslivet hadde ventet at løftene fra før valget skulle komme til syne i Regjeringens budsjett. Man hadde håpet - og ventet - en oppmykning av arbeidsmiljølovens mest rigorøse bestemmelser. Man hadde ventet en slutt på forbudet mot midlertidige ansettelser, mot frivillig overtid og mot privat arbeidsformidling, og en avskaffelse av konkurransevridende momsregler. Man hadde ventet en forbedring i formuesbeskatningen, og man hadde slettes ikke ventet en forverring av verdifastsettelsen av aksjene både i børsnoterte og i ikke-børsnoterte selskaper.

       Næringslivet hadde dessuten ventet at løftene om infrastruktur, om veiinvesteringer, skulle holdes, og at bil- og dieselavgiftene ikke skulle økes. Det vi har fått på veisiden, er bevilgninger som tilsvarer 30 meter vei f.eks i Hedmark!

       Kanskje det alvorligste sett fra næringslivssynspunkt allikevel er arrogansen og det kyniske syn på næringslivet som melkeku som Regjeringens talsmenn gir uttrykk for. Da finansministeren presenterte tilleggsproposisjonen, måtte han ifølge Næringslivets Ukeavis innrømme at forslagene var en forverring, men han tilføyet: «men næringslivet vil tåle det». Vi må kunne fastslå at tidligere finansminister Erik Brofoss har fått en verdig arvtager. Brofoss sa som bekjent at det er utrolig hva folk kan tåle av skatter og avgifter når de først får vent seg til dem. Vi har nå fått en finansminister som overfører denne samme holdningen fra personer til bedriftene. Dette hadde ikke 160.000 småbedriftsledere ventet seg. Dette har de ikke fortjent fra en regjering hvis representanter før valget var fulle av løfter og gode forsetter.

       En del av de verste belastningene for næringslivet lyktes det Høyre å få fjernet gjennom den subsidiære støtten vi har lovet å gi Regjeringen. Allikevel er det langt igjen. 65 % skatterabatt for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper er selvsagt bedre enn 100 % belastning, men langt dårligere enn de 30 % som har vært normen hittil. To ekstra sykelønnsdager på bedriftene er bedre enn fem dager, men det er dårligere enn ingen dager. Som bekjent kommer disse dagene i tillegg til de to ukene som hittil har vært regelen, og som sannelig har vært tyngende nok. Og forventningene fra næringslivet på grunnlag av valgløftene var forbedringer i forhold til dagens strenge regler.

       Summa summarum: Først regjeringen Jagland og deretter regjeringen Bondevik øker først avgiftene kraftig og fremstiller det etterpå som lettelser når de verste utslagene blir fjernet, bl.a gjennom Høyres inngripen. Dette er bakgrunnen for at Høyre karakteriserer virkningene av vår subsidiære stemmegivning som bedre enn ingen, men langt fra gode nok, og derfor er vår støtte gitt uten overveldende entusiasme. Næringslivet merker seg nok at det er Høyre som står inne for løftene til næringslivet både før og etter valget.

       Som representant for et av de fylkene som har lang grense til Sverige, ser jeg på effekten på grensehandelen av de kraftige økningene av tobakk- og alkoholavgiftene som særlig bekymringsfull. «Grensehandelen vil eksplodere», skriver bransjeavisen Dagligvarehandelen i sin septemberutgave. Dette er dessverre en meget sannsynlig realitet og ikke uttrykk for pessimisme.

       Men landbruket i Hedmark gleder seg nok, i hvert fall enn så lenge. Ifølge Nationens utregninger av Johan J Jakobsens innlegg på Høyvang før valget skulle landbruket tilføres 7 milliarder kr pr. år. Det blir spennende å se. Jordbruksforhandlingene kan få en helt ny vending i forhold til det vi har opplevd de siste årene.

       Helt til slutt: Høyre har møtt denne regjeringen med åpenhet og velvilje. Jeg mener på den annen side å ha registrert at flere av Regjeringens medlemmer beholder fatningen selv når ordet borgerlig blir nevnt. Denne forvandlingen er så vidt brå at jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid, ikke bare fram til jul, men i særlig grad også i det nye året når man får litt tid på seg, når forvandlingen kunne komme så fort.

Gunnar Breimo (A) : Flere har påpekt det skrikende misforholdet mellom regjeringspartienes valgløfter og deres budsjettframlegg. Noen har betegnet budsjettet som et formidabelt mageplask. Jeg vil tilføye: på fast mark! Og den type øvelser vil som regel føre til skader.

       Men det største problemet er ikke den skade som politikere eller partier gjør på seg selv. Det verste er svekkelsen av den generelle troverdigheten til oss som politikere. Og det er en farlig utvikling. Tillit til politikerne er nemlig noe av fundamentet i ethvert demokrati.

       Når f.eks forventningene om hundrevis av millioner til veiformål i bl.a. Nordland blir møtt med en håndfull til fordeling på samtlige fylker, og kommunepolitikerne slett ikke ser noe til de milliardene de ble lovet, er det ikke jubelropene som vil gjalle mellom fjellene, men fordømmelser som rammer hele det politiske miljø. Troverdighet handler ikke bare om konkrete valgløfter. Det handler også om å si det samme i regjering som i opposisjon.

       For få dager siden sa finansministeren at vi neste år må tåle store innstramminger. Det stemmer bra med hva forrige finansminister sa, men hvordan stemmer det med det Restad og hans parti sa for noen få måneder siden? Da var Arbeiderpartiets advarsler ingenting å bry seg om.

       Jeg føler at vi vil ha en stor oppgave foran oss med å rette opp igjen den skade troverdigheten til politisk arbeid er påført gjennom det siste året.

       Jeg vil også minne om de mange harde utfall mot Arbeiderpartiet fordi vi ikke skulle ha gått langt nok for å utjevne forskjellene blant folk, og om velferdsdebatten, hvor vi fikk høre om altfor små bevilgninger til de svakeste.

       Og hva opplever vi nå? Jo, der Jagland-regjeringen la til rette for større utjevning, slår dagens regjeringspartier kontra. Det gjelder både skattlegging og konkrete bevilgninger. Det er tragisk at vi nå f.eks ser kutt i bevilgningene til barn og unge. Det hjelper lite at en av statsrådene beklager seg til Dagbladet, hvor hun skal ha sagt følgende:

       «Det var med sårt hjerte jeg måtte gjøre disse kuttene, men jeg var nødt til å bidra med utgiftsreduksjoner for at vi rikfolk skal få skattelette.»

       Statsråden skal ha ros for sin ærlighet, men jeg håper inderlig at dette ikke er tegn på den kursendringen man snakket om tidligere.

       Skal vi redusere forskjellene, må vi våge å prioritere. Da kan vi ikke dele ut milliarder til folk som ikke trenger det. De milliardene som flertallet ukritisk gir til økte pensjoner, burde vært delt mellom de pensjonistene som virkelig trenger det, og de mange som faller fullstendig utenfor eller er i ferd med å gjøre det.

       I et intervju sa statsministeren at han ikke trodde minstepensjonistene ville bidra til kjøpefesten. Også han er altså klar over at man gir penger til mange som strengt tatt ikke trenger det.

       Vi bevilger i år penger til markering av tusenårsskiftet. I den anledning vil jeg komme med en appell om et nasjonalt krafttak for å hente inn dem som i dag faller utenfor. Det er sterkt å beklage at flertallets disposisjoner vanskeliggjør det. Det er nemlig en nasjonal skamplett at mange er henvist til et liv på gata, et liv i rusmisbruk, kriminalitet og prostitusjon. Det er dessverre også slik at det ikke er noen selvfølge at de som vil ut av et slikt liv, får noe tilbud om hjelp.

       Vi opplever også at de som prøver å hjelpe, mangler ressurser for å gjøre det de kan og vil. Når f.eks en prest på egen hånd henter unge jenter ut av prostitusjon og gateliv i vår hovedstad, må det være en selvfølge at et tilbud er til stede. Da skal de ikke leve i uvisshet i flere uker.

       Men det aller viktigste er å forebygge. Og da trenger vi penger - mye penger - nettopp til den type barne- og ungdomsarbeid som nå opplever kutt.

       Feiringen av tusenårsskiftet må ikke bare bli for oss vellykkede. Men skal vi unngå det, må det et krafttak til som vi ikke tar høyde for i dette budsjettet. Målet må være at også de som i dag faller utenfor, skal føle at de tilhører det samfunnet som har råd til en storslagen markering. Også det handler om moral.

       Jeg vil også sette det krafttaket jeg snakker om, opp mot planene om en ny opera. I mine ører lyder det nemlig både uvirkelig og meningsløst å bygge ny opera til flere milliarder i dagens situasjon. Som rik kulturnasjon skal vi bygge opera, men tingene må tas i rett - for ikke å si rettferdig - rekkefølge. Først må vi få alle med oss. Og så kan vi bygge.

       På denne bakgrunn er det nesten til å gråte over at flertallet prioriterer dem som har alt, foran dem som ingenting har. Tenk om vi kunne brukt bare én av de 8-10 milliardene som nå bindes opp til pensjoner, kontantstøtte og skattelette til rikfolk, til et slikt felles krafttak! Det hadde monnet. Det ville gjort prioritering av opera mye lettere, når den tid kommer. Og vi kunne fått en skikkelig feiring av tusenårsskiftet med mindre bismak.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Unn Aarrestad (Sp) : Senterpartiet er oppteke av familien som den grunnleggjande sosiale eininga i samfunnet. Det er der grunnlaget vert lagt for den enkelte si utvikling og tryggleik.

       Ein politikk som satsar på å styrkja familien sin situasjon, vil derfor òg hjelpa til med å gjera storsamfunnet betre å leva i. Dermed vil òg den komande generasjonen verta sikra eit trygt oppvekstmiljø. I dei tilfella der heimen ikkje maktar å vareta omsorgsoppgåvene, har samfunnet eit særleg ansvar for å leggja til rette ordningar som sikrar at born og unge får dei omsorgstilboda som dei treng.

       Senterpartiet vil ha ein familiepolitikk som er med på å styrkja likestillinga i samfunnet, der menn og kvinner får reelle sjansar til å delta på lik line, både i arbeids- og organisasjonsliv og i familielivet. Me er samde med Regjeringa i at det er viktig å få innført ei kontantstøtteordning for småbarnsfamiliane for å sikra reell valfridom når det gjeld omsorgsform for borna. Reell valfridom inneber at det finst barnehagetilbod til dei som ønskjer det, samstundes som det vert økonomisk mogleg for familiar som ønskjer det, å velja andre omsorgsformer. Det mange gløymer, er at valfridom føreset at det er noko å velja mellom. Alle foreldre bør ha same sjansen til å kunna gjera dette.

       Me meiner det er viktig at barnefamiliar som ønskjer det, kan velja om ein av foreldra skal vera heime med borna nokre år. Her kan òg gunstig bustad- og studiefinansiering vera verkemiddel som hjelper til.

       Familiepolitikken skal vera med på å jamna ut skilnadene i samfunnet. Innsatsen må derfor rettast inn mot grupper som har sakka akterut i velstandsutviklinga, og målrettast mot desse. Dette inneber m.a. ei prioritering av familiar med små born og einslege forsørgjarar. Ordninga vil òg vera med på å gi ei meir rettferdig fordeling av offentlege midlar mellom dei familiane som har og dei som ikkje har barnehageplass.

       Kontantstøtte vert føreslått til dei familiane som ikkje nyttar seg av omsorgsløysingar som vert drivne med statleg driftstilskot. Ordninga er føreslått innført for 1-åringar frå 1. august neste år, med ei utviding av ordninga slik at òg 2-åringar kjem med frå 1. januar 1999.

       Det har vore kasta inn mange synspunkt i debatten om kontantstøtte. Eitt av dei er at det ville verta for lite arbeidskraft ute når den eine av foreldra skulle vera heime. Slike diskusjonar har ikkje noko som helst å gjera med kva som tener borna og familiane deira best, og høyrer heime andre stader.

       Elles kan det verka som Arbeidarpartiet etter kvart står åleine igjen på skansen av dei som vil påtvinga alle familiane ein spesiell måte å leva på. Argumentasjonen har vore firkanta. Der skal mor og far vera heiltidsarbeidande, medan borna oppheld seg mesteparten av sitt vakne liv i barnehagen under offentleg tilsyn. Samtidig skal me vera klare over at det er dei unge foreldra sjølve som gjerne ønskjer å ha eit val mellom kontantstøtte og barnehagar. Kontantstøtteordninga og administreringa av den vil verta utgreidd og lagd fram som eiga sak til våren.

       For å gjera dette til eit reelt val er det viktig å byggja ut barnehagane. Derfor står målet om full barnehagedekking innan år 2000 fast. Barnehagane skal vera ein trygg plass der borna føler dei får naudsynt vaksenkontakt og hjelp. Eit godt barnehagetilbod er viktig i utviklinga også for å kunna møta utfordringar seinare i livet.

Kjell Opseth (A) : Etter fleire tiår med nedgang i industrisysselsetjinga har vi i Noreg dei siste åra hatt vekst. Her finn vi ein av hovudgrunnane til at norsk økonomi er sterk. Betringa i norsk næringsliv si konkurransekraft er i stor grad komen etter fleire år med låg pris- og lønsvekst, låg rente og stabil kronekurs. Det er fleire som skal dele æra for dette. Fagrørsla har teke eit ansvar som det står respekt av.

       Det kan heller ikkje herske tvil om at den økonomiske politikken som er ført av ulike arbeidarpartiregjeringar, er sterkt medverkande til at næringslivet går godt, og at arbeidsløysa er sterkt redusert.

       Næringslivet si konkurransekraft er ei skjør plante som ein skal stelle varsamt dersom ho skal halde seg frisk. Det er lettare å rive ned enn å byggje opp. Eg må vedgå at det er fleire element i Bondevik-regjeringa sitt budsjettopplegg som raskt kan endre på næringslivet si konkurransekraft. Ein kan diskutere kvar grensa for eit ekspansivt budsjett går, men ein kan ikkje kome bort frå at Bondevik-regjeringa sitt budsjett utfordrar denne grensa meir enn budsjettet frå Jagland-regjeringa. Berre dette er alvorleg.

       Næringsminister Sponheim varsla ein ny vår for dei små og mellomstore bedriftene før han vart statsråd. Denne vårløysinga er det vanskeleg å finne igjen i budsjettforslaget. Noko mindre skatt for dei personleg eigde selskapa som tener godt, er det mest synlege. No er det ikkje dei bedriftene som tener godt, som er problemet. Det er å medverke til at det er liv laga for dei som slit med å få fram eit overskot eller å få etablert nye verksemder, som er hovudutfordringa. I dette arbeidet er teknologi og miljøfond samt eit halvstatleg investeringsfond langt viktigare enn skattelette for dei vellukka. Men desse fonda seier Bondevik-regjeringa nei til. Kva grunngjeving Regjeringa og statsråd Sponheim har for å gå mot å opprette desse fonda, er det vanskeleg å få tak i i budsjettframlegget. Kanskje får vi svar i dag eller i morgon. Det synest som at støtte og skattelette til reiarlagsnæringa er viktigare enn å halde oppe og fornye den store skogen av små og mellomstore bedrifter vi har, og som vi helst skulle hatt fleire av.

       Ein annan grunn til den manglande satsinga på Venstre eller statsråd Sponheim sine hjartesaker kan ein nok finne i forslaget om kontantstøtte. Det kan seiast mykje om fordelingsprofilen i dette forslaget, men det skal eg la liggje. Verre er det at kontantstøtta heilt sikkert har fleire uheldige verknader i høve til næringslivet. For det første vil mange av dei som i dag er yrkesaktive, kanskje i ei deltidsstilling på varehuset eller på sjukeheimen, bli freista til å gå ut av arbeidslivet. For det andre vil dei som kan tenkje seg å gå inn i arbeidslivet, kanskje i ei deltidsstilling, no truleg revurdere sitt standpunkt og bli heime. I ein pressa arbeidsmarknad, spesielt innan omsorg og varehandel, er dette eit gale tiltak på galast mogleg tid.

       Så to ord om forliket, eller budsjettforståinga. Same kva ein måtte kalle det, er det opplagt at no har Senterpartiet omfamna Framstegspartiet, og det er litt - for å seie det mildt - sensasjonelt i den politiske verda vi lever i, ikkje minst i høve til det som eg har opplevd i denne salen gjennom 16 år.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Finansminister Gudmund Restad sa i sin finanstale den 7. november at Regjeringen vil føre en politikk som bygger opp om et samfunn der vi alle viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for hverandre. Regjeringen starter da på en god måte med å gi innhold til nettopp disse fine ord med to store løft - 1.000 kr pr. måned til minstepensjonistene og småbarnsfamilienes nye reform.

       Økonomiske løft som krever vilje til omprioriteringer, er ikke så lett for oss produktive, effektive og arbeidsføre. Økt minstepensjon er et skritt på veien til å redusere forskjellene som er oppstått i inntekt. Det er viktig at minstepensjonen, som er et sikkerhetsnett for alle eldre, er på et slikt nivå at den sikrer minstepensjonistene en rimelig inntekt å leve av. Det argumenteres med at minstepensjonister har fått samme prosentvise tillegg som andre grupper, men det hjelper jo lite når de ligger for lavt i utgangspunktet. En dominerende oppfatning i befolkningen er at dette løftet er rettferdig. Minstepensjonistene trenger dette løftet, ikke minst når vi snakker om fordeling av milliarder av kroner i et rikt land. Det er ikke her det skal være behovsprøving. Hvert enkelt individ bør ha rett til sin egen selvstendige økonomi, og her handler det mye om dagens eldre kvinner.

       Mange av minstepensjonistene har vært hjemmearbeidende og på den måten gjort en samfunnsnyttig innsats. Mange av dem er vant med et nøysomt liv og roper derfor ikke så høyt i kampen om ressursene. Men da må man ikke bruke dette mot dem og så trekke inn uansvarligheten når det dreier seg om reformer man ikke selv har foreslått. Dette er en bevisst prioritering fra Kristelig Folkepartis side, og den er langt rimeligere enn reformer Arbeiderpartiet har foreslått uten skikkelige kostnadsberegninger. Da dette ble fremmet i vår, fikk vi høre at dette vel var valgflesk. Men nå ser man beviset på at det var noe mer. Kristelig Folkeparti vil prioritere minstepensjonistene, og har også satt dette inn i budsjettsammenheng, som vi ser.

       Når jeg i dag sitter og hører debatten om penger, tenker jeg på Arnulf Øverlands dikt «Til en misantrop»:

«En mann er fattig som er uten sorg.

Men rik er den som tar sitt brød på borg

og enda deler det med dem som trenger.

Fattig er den som teller sine penger.»

       Ja, da går tankene til en opplevelse tidligere i høst, til den internasjonale barnearbeidkonferansen som var her i Oslo, hvor parlamentarikere fra mange land var til stede. Det var store ord og mange papirer. Det var én som talte til hjertene - lille Deepak fra India, som kjenner fattigdomsproblemet på kroppen. Han avsluttet slik: Ikke glem oss når vi reiser hjem.

       Barna har reist fra det rike Norge tilbake til sine fattige hjemland, og her sitter vi og teller våre penger. For Kristelig Folkeparti er det viktig med en solidarisk sør-politikk. Vi vil støtte vektleggingen av menneskerettigheter og demokrati i bistandsarbeidet, og Regjeringen vil utarbeide en plan for ettergivelse av u-landenes gjeld. Dette er viktig, for gjeldsproblematikken er ofte det største hinderet for økonomisk og sosial utvikling. Dessuten skal det utarbeides en opptrappingsplan for gradvis økning av u-hjelpen med sikte på å nå 1 % av BNI. En premiss for denne planen er hensynet til kvalitet og effektivitet. Det er derfor merkelig å høre at når man skal hente inn penger, må man bevege seg til denne lille prosenten for å dekke inn merkostnader for hva vi skal bruke her i Norge.

       Den som besøkte en kirke sist søndag, ble utfordret av en tekst om praktisk nestekjærlighet overfor de svake, de sultne, de nakne, de fremmede og de forfulgte. For Kristelig Folkeparti er det viktig å arbeide for en økning i bistandsbudsjettet framover. Hensynet til menneskerettigheter skal ikke komme i skyggen av Norges økonomiske interesser.

Jan Johnsen (H) : Rike energiressurser er en viktig årsak til dagens Velstands-Norge. Det er derfor en forutsetning at olje- og gassressursene skal komme hele befolkningen til gode.

       Høyre forutsetter imidlertid at hensynet til et generasjonsregnskap i balanse ivaretas ved bruk og plassering av oljeinntektene. Petroleumsvirksomheten har styrket viktige deler av norsk industri, men økonomien som helhet er blitt altfor avhengig av oljeinntektene.

       For å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag i oljepolitikken er det nødvendig med et bredt og mangfoldig petroleumsmiljø med et sterkt privat innslag, hvor utenlandske og norske selskaper konkurrerer.

       For at olje- og energiressursene skal gi størst mulig samfunnsnytte, vil Høyre ha et utvinningstempo som ligger innenfor sikkerhetsmessige, miljømessige og kommersielt forsvarlige rammer. Høyre tar sterk avstand fra sentrumsregjeringens signal om at utvinningstempoet skal ned.

       Den reduksjonen som i dag ligger i budsjettet, er en følge av en forskyvning som industrien selv ønsker, og ikke som finansministeren uttalte på TV, en reduksjon som følge av en politisk kursendring. Bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større del av ressursene enn tidligere. Og det er dette som ligger bak det høye produksjonsnivået vi har i dag. Etter Høyres syn er det galt å gå til direkte inngrep i løpende produksjon. Det blir samfunnsøkonomisk meget kostbart, og vil også være i strid med en forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen. Dette synet støttes også i en forskningsrapport utarbeidet av seniorforskerne Ole Berrefjord og Per Hurum. Konklusjonen i rapporten harmonerer dårlig med Regjeringens ønske om å vri mer virksomhet over mot Fastlands-Norge gjennom lete- og konsesjonspolitikken. Rapporten støtter heller ikke teorien om at en mer forsiktig utvinning av petroleumsressursene i Norge vil forbedre det globale miljøet. Verdens samlede utslipp av klimagasser påvirkes ikke av norsk produksjonsregulering, neppe heller av større produksjonskutt. Det eneste som skjer, er at andre oljeproduserende land øker produksjonen sin tilsvarende.

       Rapporten konkluderer videre med at Norge kanskje står for den mest miljøvennlige produksjonen, og at en slik vridning faktisk vil være negativ for miljøet.

       Høyre mener at energiressursene i størst mulig grad må omsettes i et fritt marked hvor statens oppgave er å fremme tjenlig, reell konkurranse. Vi ønsker videre å delprivatisere statskraftverkene og Statoil. Og Høyre er enig med regjeringen Jagland i at utbyttepolitikken er et viktig styringsinstrument eierne har overfor Statoil.

       Verdiskaping for eierne skjer både gjennom utbetalt utbytte og verdien av selskapet. Et høyt utbytte fører til bedre finansiell disiplin ved at selskapet foretar en bedre vurdering av prioriteringer mellom ulike investeringsalternativer. De store internasjonale oljeselskapene utbetaler en utbytteandel på 50 % eller mer av resultatet etter skatt. Det er naturlig at Statoil sammenlignes med disse også når det gjelder utbyttepolitikken.

       Høyre vil fortsatt satse på vannkraft i årene fremover fordi behovet for ren, fornybar energi vil øke på det internasjonale energimarked.

       Vi vil satse mer på energiøkonomisering og satse på utnyttelse av alternative energikilder samt videre forskning på dette felt. Høyre mener at bruk av varmepumper er et sterkt undervurdert virkemiddel i enøkkampen.

       Høyre mener det er av avgjørende betydning for den kraftkrevende industrien at denne får rammebetingelser som gir rimelig forutsigbarhet, og som bidrar til å sikre leveranser av kraft på konkurransedyktige betingelser. Høyre mener det er behov for å tenke nytt i denne sammenheng og viser til en rekke forslag som Høyre tidligere har pekt på og fremsatt:

       Jeg viser for øvrig til at det siste forslaget nå ligger til behandling i Stortinget.

Signe Øye (A) : Finansinnstillingen for 1998 er i havn. Budsjettet svekkes med vel 5 milliarder kr i forhold til regjeringen Jaglands budsjett. Jeg har merket meg de økte skattelettelsene til de rikeste.

       Sentrumspartiene snakket tidligere så varmt om at bare de kom i posisjon, skulle forskjellene her i landet bli mindre. Det som nå skjer, er det stikk motsatte. Ikke engang de enslige forsørgerne, som var hovedtemaet for sentrumspartiene når det gjaldt velferdsmeldingen, har disse partiene klart å avsette en eneste ekstra krone til. I budsjettforslaget fra Bondevik var det nemlig foreslått at også de enslige forsørgerne skulle være med på å betale for valgløftene ved at disse skulle betale mer skatt- eller trygdeavgift, hvis det høres litt bedre ut. Det er tydelig at det er langt mellom ord og handling. De enslige forsørgerne er helt glemt.

       Bondevik gjentar i Aftenposten i dag at forskjellene har økt de siste årene. Javel. Men nå kan ikke Bondevik gjemme seg i skjørtene til Arbeiderpartiet lenger og klage over økte forskjeller. Nå er det han som først og fremst kan gjøre noe med fordelingspolitikken. Dette statsbudsjettet bærer ikke mye preg av det. Dette statsbudsjettet forsterker forskjellene. Men ikke nok med det. Dette statsbudsjettet legger føringer for mange statsbudsjetter framover. Det er det som er så skremmende. Når skal det bli plass til de enslige forsørgerne? Det er det grunn til å be Regjeringen om et svar på.

       Kommunene var et annet område som aldri fikk nok penger, ifølge Senterpartiet tidligere. Hvor mange ganger har vi hørt leksa om at sentrumspartiene truet Arbeiderpartiet til å være med på en økning på nesten 5 milliarder kr mer til kommunene for inneværende år? I år, når de samme partiene ikke hadde Arbeiderpartiet til å finne inndekning for seg, ble det ikke mye ekstra til kommunene. Regnestykket ligger nok nærmere minus enn pluss når det gjelder primærkommunene. Derfor må det være lov til å minne Senterpartiet om den pressemeldingen som de sendte ut den 7. september i år - som et siste grep for å få snudd de stadig synkende galluptallene. Der heter det at kommunene skal få 3,5 milliarder kr mer enn det Arbeiderpartiet foreslår. Hva har skjedd? Jo, Bondevik-regjeringen gir mindre penger til primærkommunene enn Jagland-regjeringen. Sentrumsregjeringen ligger milevis fra sitt løfte om et løft på flere milliarder til Kommune-Norge. I siste liten skjønte den nye kommunalministeren at dette ikke gikk, og hun prøvde å dempe forventningene ute i kommunene ved å love 1 milliard kr istedenfor 3,5 milliarder kr. Selv ikke det holdt til slutt. Det må være flaut. Senterpartiordførerne ute i kommunene sitter helt lamslått og er helt handlingslammet etter den omgangen med juling de nå har fått av sitt eget parti. Nå fristes de samme ordførerne til å øke skatteanslaget for å slippe kutt, men også det har forliket med Høyre og Fremskrittspartiet satt en stopper for ved at det gis skattelettelser på 3,2 milliarder - noe som selvsagt vil merkes ute i kommunene. Rundt 300 mill. kr i mindre inntekter er et rimelig anslag - sannsynligvis ligger det noe høyere. Får i tillegg dette ekspansive budsjettet konsekvenser for lønnsoppgjøret til våren, vet vi at bare 1 % lønnsøkning tilsvarer 1,1 milliard i økte utgifter for sektoren. Meldingen til Kommune-Norge fra Regjeringen burde vel være at kommunene må sette ned skatteanslaget.

       Nestlederen i Senterpartiet, ordføreren i Åmot, Åse Grønlien Østmoe, uttaler til Nationen den 25. november 1997 at hun er svært misfornøyd med statsbudsjettet og er enig i mye av den kritikken som rettes mot Regjeringens forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Videre sier hun:

       «Årets budsjett ble så dårlig som forventet. Kontantstøtten blir innført for fort, det lokale selvstyret svekkes og kommunenes inntekter reduseres.»

       Jeg skjønner godt problemet til nestlederen i Senterpartiet, for etter denne høsten er det neppe bryet verdt lenger for Senterpartiet å si at partiet ikke er tilbake i den borgerlige fløyen.

       Til slutt: Det kuttet som arbeidsmarkedsbedriftene fikk i St.prp.nr.1, viste seg å være for stort. Det har Arbeiderpartiet rettet opp i finansinnstillingen ved å komme med nye friske penger, slik at tiltaksnivået opprettholdes på 1997-nivå. Her prøver regjeringen Bondevik seg igjen på å pynte på disse tallene ved å flytte 30 mill. kr fra den ene svake gruppen til den andre. Det blir ikke flere tiltaksplasser for de svakeste av det, såpass må alle skjønne. Dette er mennesker som ønsker å jobbe istedenfor å gå på trygd. La oss gi dem en mulighet til det!

Aud Gaundal (A) : Finansminister Restad tok i sitt innlegg i kveld til orde for at det nå er LO, og dermed arbeidstakerne, som har ansvaret for at det økonomisk skal gå bra med Mor Norge. Fra den politiske kanten er dette en gjenklang av en ansvarsfraskrivelse jeg har hørt i de åra jeg har vært stortingsrepresentant. Hele den siste perioden har sentrumspartiene, og i særdeleshet Senterpartiet, vært ansvarsfri. Det het «sjølstendighetslinja».

       Jeg tror at det i verdikommisjonen bør være et kapittel om at det å ta ansvar og ikke drive med ansvarsfraskrivelse må bli et moralsk standpunkt. Det er en regjerings ansvar å få sitt budsjett og dermed sine saker igjennom i Stortinget. Alle visste at skulle Regjeringa ha sine hjertesaker gjennom, måtte de gå til høyre. Nå er ansvaret hos Regjeringa.

       I tillegg har flere vært inne på at det å love ting, enten det er i valgkamp eller her i salen, også må være en del av vår moraldebatt. Det er jeg helt enig i. Vi vet selvfølgelig at når vi i Arbeiderpartiet ikke kan love alt til alle, er det viktig at det vi lover, det holder vi. Flere partier bør egentlig jobbe etter samme mal.

       I mitt hjemfylke var det i valgkampen et tema som var særdeles hett, og det var grensekontrollen. En massiv kritikk kom fra bl.a. Senterpartiet og SV når det gjaldt reforhandlingen av den veterinære grenseavtalen med EU. Nå har den nye regjeringa akseptert avtalen og budsjettet til regjeringa Jagland er økt med 5 mill. kr - fra 505 til 510 mill. kr. Det var altså 1 % økning som skulle til for at kontrollsystemet endret seg fra å være en trussel mot folks helse til å bli et forsvarlig system.

       En kjent mann i Senterpartiet, Erik Bartnes, sa på et valgarrangement at når et problem skal løses, må en ikke bare si hva problemet er, en må si hva en ønsker og hvilke virkemidler som må brukes for å nå målet. Om Senterpartiet hadde fulgt en slik oppskrift, kunne de jo sagt fra i valgkampen at med 5 mill. mer i budsjettet var avtalen akseptabel. Jeg for min del syns dette illustrerer at det har vært for lett bare å kritisere. Når en får ansvar og er nødt til å sette seg inn i et problemkompleks og ta stilling til det, slik Senterpartiet nå har gjort, blir løsningen som daværende landbruksminister Andersen skisserte. At all den kritikken kunne rettes opp med 5 millioner er ganske utrolig.

       Et annet område hvor sentrumsregjeringen også faller ned som et skinnfell, er distriktspolitikken. I en pressemelding fra Senterpartiet het det at de nå skulle inn i regjeringskontorene for å snu flyttestrømmen fra Utkant-Norge. Så kom løsningen: Med en økning på 5 mill. kr til etablererstipend og 28 mill. kr til utkantkommunene skulle dette la seg ordne. I forliket kutter de nå med 25 millioner i etablererstipendene. Dermed står Regjeringen igjen med en økning i sin distriktssatsing på 3 mill. kr i 1998. I tillegg får folk som må pendle, en ekstra skatt på til sammen 140 mill. kr.

       Min konklusjon er: Det går ikke an for ansvarlige politikere med sentrumsregjeringen i spissen å legge ansvaret på arbeidstakerne. Budsjett og norsk økonomi er Regjeringas ansvar.

Astrid Marie Nistad (A) : På tampen av finansdebattens første dag er det naturleg å spørje om vi har fått ny politisk kurs med regjeringa Bondevik - det var ein av vallovnadene i haust frå sentrumspartia. Har vi fått betre kommune- og fylkesøkonomi? Har vi fått ein betre distrikspolitikk? Har vi fått auka løyvingar til vegsektoren? Her var det gitt lovnader i milliardklassen. Har vi fått betre kontroll med matimporten, energi- og miljøpolitikken? Her var det også gitt lovnader. Store forventningar vart skapte, men kommunane har ikkje fått meir, fylka har ikkje fått meir - ikkje til vegane, ikkje til rassikring, ikkje til hamneutbygging eller til småbedriftene. Nei, det vi har fått, er ein økonomisk politikk som heller truar distrikta, truar veksten i Fastlands-Noreg, truar stabiliteten med låg rente, truar konkurranseevna til næringslivet, truar økonomien til familiane og på sikt truar arbeidsplassane til folk.

       Vi har fått vekst i bruken av oljeinntektene - ein vekst som vil auke privat forbruk. Veksten i privat forbruk vil igjen kunne true stabiliteten i norsk økonomi.

       Regjeringa Bondevik har redusert løyvingane til forsking og utvikling. Fondet som skulle hjelpe næringslivet med ny teknologi, er totalt borte, det same er etablerarstipenda. Det er med andre ord ikkje rom for langsiktige investeringar som ville ha styrkt arbeidsplassar på lang sikt og laga økonomisk rom for auka satsing på utdaning.

       Dette kan føre til inflasjon og prisvekst, men det bryr ikkje regjeringa Bondevik seg om. Men å formane enkeltmenneske og lønstakarane om å vere nøysame og ikkje forlange lønskompensasjon til våren kan den same regjeringa, med statsministeren og finansministeren i spissen. Denne prioriteringa vil gå ut over kvardagen til folk. At det manglar pengar til auka vegbygging i distrikta i budsjettet for 1998, er ein ting, men det vil kome til å ligge endå mindre pengar i budsjettet for 1999 og år 2000. Det må bli resultatet skal kontantstøtta verte innført etter forslaget til Kristeleg Folkeparti. Skal regjeringa Bondevik overleve, med støtte frå sine nye samarbeidspartnarar, Framstegspartiet og Høgre, må dei redusere avgifter og skattar. Hjartesakene må betalast med oljeinntekter, som alle dei borgerlege partia tidlegare har sagt bør prioriterast for neste generasjon.

       Men mest sannspådd av alle er Venstre sin leiar, som no også er næringsminister, Lars Sponheim. På landsmøtet til Venstre i april i 1997 sa Sponheim at Senterpartiet ikkje får noko regjeringsskifte utan støtte frå Høgre. No sit dei på regjeringstaburettane og må finne seg i å administrere Framstegspartiet og Høgre sin politikk. Men på same landsmøtet uttalte også Sponheim at han låg vaken om nettene med tanke på kva styringsglade sosialdemokratar ville vere i stand til når dei hadde milliardar av oljekroner til disposisjon. No brukar Venstre, med Sponheim i Regjeringa, oljepengar, og Sponheim er sikkert søvnlaus. Eg går difor ut frå at det er på grunn av mangel på søvn at den same Sponheim ikkje har makta å kjempe for sine hjartesaker, for dei små og mellomstore bedriftene, for forsking og utvikling av eit framtidig næringsliv som vil kunne halde tritt med våre konkurrentar og vere i front i bruk av ny teknologi.

       Men eg har òg lyst til å sitere representanten John Dale frå Senterpartiet, som sa frå alt i 1993 at det er umogleg å føre senterpartipolitikk med EØS-avtalen. Det vil svekke dei økonomiske virkemidla, og spesielt penge- og kredittpolitikken, uttalte han. I dag sit Senterpartiet i Regjeringa og administrerer Høgre og Framstegspartiet sin politikk med hjelp av EØS-avtalen, samstundes som dei må innrømme at det vil gå ut over norsk næringsliv å seie den opp. Dei kan heller ikkje omforhandle veterinæravtalen om grensehandel. Den ville true norsk matkvalitet like opp til førre veke. Lovnaden endar opp med at Kristeleg Folkeparti og Høgre får gjennomført sine hjartesaker og gir kreftene endå meir grobotn og tvingar sentrumspartia i kne med reduserte skattar og avgifter for at Kristeleg Folkeparti skal få igjennom sine hjartesaker, som kontantstøtte til barnefamiliar og auka pensjon til alle minstepensjonistar utan omsyn til formue.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Det er ganske mange mennesker rundt omkring i landet vårt som roper på mer synlig politi, og de gjør det ut fra ønsket om trygghet i nærmiljøet og troen på at politiet er en garanti for ro, lov og orden. Men politiets oppgaver og funksjoner er selvsagt mye mer omfattende enn patruljering i gatene. Det er derfor en glede å slå fast at regjeringen Bondevik i samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre, sørger for en betydelig styrking av politiet. Det skjer også en styrking av domstolene og Fengselsvesenet, og på den måten legges det til rette for en tettere sammenheng og raskere oppfølging av etterforskning, pådømmelse og soning.

       Mye av politiets, domstolenes og Fengselsvesenets innsats går på arbeid relatert til kriminalitet begått av personer under påvirkning av rusmidler. Dette er det viktig å understreke ettersom rusproblemet koster landet utrolig mange penger. Ja, det er nødvendig, også fordi det i dette stortinget iallfall finnes én partileder som ikke betrakter problemene som alkoholbruken skaper, som et samfunnsproblem. Rusproblemet i Norge er 10 % et narkotikaproblem og 90 % et alkoholproblem. Kostnadene i penger - vi fikk oversikt over det i avisene her om dagen - antydes å være så mye som bortimot 70 milliarder kr. Nå er slike regnestykker noe avhengig av hvilket utgangspunkt man tar for beregningene, men det har i alle fall vært vanlig hos oss som har vært engasjert innenfor denne sektoren i samfunnet, å regne med at for hver krone vi har tatt inn i avgifter, har vi betalt fra 2 til 4 kr ut i reparasjonskostnader. Det er - med respekt å melde - dårlig butikk, og det forundrer meg at Høyre, som ønsker inndekning krone for krone, ikke ser denne problemstillingen.

       Det er ikke bare kostnader i form av kroner og øre. Det handler også om kostnadene ved oppløste hjem. Det handler om omsorgssvikt, barn i faresonen. Vi regner at kanskje mellom 180.000 og 230.000 barn i Norge lider på grunn av foreldres eller nære pårørendes bruk av rusmidler. Om ikke disse barna får tilstrekkelig hjelp i en tidlig fase av sin egen utvikling, vil 60 % selv komme til å utvikle et rusmiddelmisbruk, som igjen vil belaste det norske samfunnet i fremtiden.

       Det er ingen av mine venner alkoholikerne som hadde bestemt seg for å bli det. Det er riktig at ganske mange mennesker kan bruke alkohol uten at det fører til noen skader. Samtidig er det slik at hver niende person som begynner å bruke alkohol, blir avhengig og skaper problemer. Det er derfor en klar sammenheng mellom antall mennesker som bruker dette, og de skadene som samfunnet påføres. Dobler vi forbruket, firedobler vi skadene. Enkeltpersoners bruk er derfor en viktig faktor som vi er nødt til å ha for øye når vi snakker om dette. At regjeringen Bondevik vil lage en handlingsplan for å redusere alkoholbruken, må derfor hilses med glede. Det dreier seg om å ta vare på mennesker i et helhetlig samfunnsperspektiv. Det handler om å frigjøre midler til innsats, til beste for små og store i samfunnet. Det er viktig at vi ser dette ansvaret, og at vi er oss det ansvaret bevisst.