Sak nr. 1
Finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1998 i Stortingets møte 13. oktober 1997, og finansministerens redegjørelse om endringer i forslaget til statsbudsjett for 1998 i Stortingets møte 7. november 1997

       Dette kunne ha vært unngått hvis Regjeringen hadde vært villig til å drøfte de store kontantoverføringene som man nå legger inn. Det er dette som skaper problemer, at man vil gjennomføre store reformer som overhodet ikke er utredet, som vil koste 8-10 milliarder kr på årsbasis hvert år framover, og som man ikke kjenner fordelingsvirkningen av, annet enn at kontantstøtten også skal gå til dem som har kjempestore inntekter. Vi kjenner ikke virkningene av tilleggspensjonen - vil de bli nullet ut? Denne blinde utdelingen av penger burde vært unngått og er ikke riktig i en tid da vi har behov for å satse stort på eldreomsorg, etterutdanning for voksne, ny miljøteknologi. Og når vi kommer til at Regjeringen skal sette opp neste års statsbudsjett, melder jo problemet seg når man skal ta hensyn til 8-10 milliarder kr. Da må man ikke bare snakke om skatte- og avgiftsøkninger, men da må man også snakke om å skjære ned på de offentlige tjenestene for å få plass til disse kontantoverføringene og for å holde utgiftsveksten innenfor forsvarlige rammer.

       Jeg vil spørre statsministeren om det ikke ville være fornuftig om man tok en gjennomdrøfting av dette før man iallfall gikk videre til neste årskull med kontantoverføringer, slik at man fikk dette ordentlig utredet og fikk se konsekvensene av hva man gjør.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : For det første er jeg overrasket over at Arbeiderpartiets leder har en så upresis omgang med økonomiske fakta. Jeg sa i mitt innlegg at det er et upresist bilde å operere med 5 nye oljemilliarder inn i økonomien, når Jagland vet at en del av dette er en overskridelse på Kårstø-anlegget som Jagland selv etterlot seg, og når han vet at en del av dette er endret skatte- og avgiftsanslag, som alltid justeres mellom ulike budsjettdokumenter. Jeg forventer en noe mer presis omgang med fakta.

       Så er det store reformer som Arbeiderpartiet plutselig har blitt så betenkt på. Det sier Arbeiderpartiets leder, som for kort tid tilbake kjørte gjennom en 6-åringsreform som det er mange gode argumenter for, men som har påført stat og kommuner milliarder kroner i utgifter både i investeringer og i drift! Da var det ingen slik bekymring hos Thorbjørn Jagland - tvert imot. Vi har også hørt om andre reformer som skal gjennomføres - «koste hva det koste vil». Var det uttrykk for den økonomiske nøkternheten som Arbeiderpartiet nå maner til? Og så er det kontantstøtten som er det store problemet, og Jagland gjør det til et spørsmål om rettferdighet og til et spørsmål om å betale store overføringer til folk med kjempehøye inntekter.

       Har Arbeiderpartiet stilt spørsmål om vi skal betale barnetrygd til folk med kjempestore inntekter? Det har jeg aldri hørt en bekymring for. Kontantstøtten skal altså gå til dem som ikke får offentlig støtte gjennom barnehageplasser. Hvorfor spør ikke da representanten Jagland om vi skal betale barnehagestøtte på over 60.000 kr til dem med kjempehøye inntekter? For det er jo det vi gjør - 36.000 kr i statsstøtte og ca 30.000 kr i kommunal støtte. Dette henger ikke i hop. Det er faktisk et spørsmål om å innføre større rettferdighet, at de som i dag velger en annen omsorgsform og ikke har den støtten de andre har, skal få noe av den støtten. Det er jo fordelings- og utjamningspolitikk.

Carl I Hagen (Frp) : Statsministeren sa at det var en rekke saker som sentrumsregjeringen og Kristelig Folkeparti var uenig med Fremskrittspartiet i, og det er helt korrekt. Han nevnte bl.a alkoholpolitikken. Derfor er det jo for oss en ekstra liten bonus ved det endrede regjeringsopplegget at alkoholavgiftene, med særlig vekt på brennevin og vin, ble redusert med 100 mill. kr under det Jagland-regjeringen foreslo. Det var for oss en bonus å vinne den lille seieren.

       Så er jeg for så vidt glad for at statsministeren oppklarte den misforståelse og uklarhet som ble skapt i replikkordskiftet etter innlegget til finansministeren i går, og bekreftet helt utvetydig at den forståelse som er inngått mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet, bygger på hele 1998, og at skatter og avgifter er en integrert del av den avtalen for hele 1998. Dermed skulle den misforståelsen som ble skapt i går, være oppklart. Jeg er spesielt tilfreds med at statsministeren understreker at dersom det skulle skje noe helt uventet og eksepsjonelt i utlandet, så kommer det ikke på tale å fremme forslag til Stortinget før man har hatt

       drøftelser med Fremskrittspartiet og Høyre. Det er også en betryggende situasjon at Regjeringen før den går til Stortinget, vil føre slike samtaler.

       Så har jeg et spørsmål til statsministeren til slutt: Jeg forstår at han av en eller annen grunn er engstelig for kjøpefesten. Hvorfor er det ikke positivt at vanlige mennesker i dette landet nå har fått bedre råd og kanskje kan bytte ut en gammel bil, kjøpe seg nytt TV, ny vaskemaskin og forskjellige ting? Er ikke formålet med det vi driver med, at folk skal få det bedre i dette landet? Det kan da være ålreit at en gang er det fire - fem arbeidsgivere som konkurrerer om én arbeidstaker, i forhold til den situasjonen som Arbeiderpartiet skapte, hvor det var fire - fem arbeidstakere som konkurrerte om den ene ledige jobben.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Først kan jeg bekrefte det Fremskrittspartiets leder sa, at vi er fykende uenige om en del spørsmål. Men jeg vil gi honnør til de partier som på tross av slike avstander viser det ansvar som er nødvendig i forbindelse med Stortingets nye budsjettreform, og er villig til å stemme subsidiært for et opplegg som ligger ganske langt fra ens eget, for å bidra til at Stortinget i det hele tatt vedtar et budsjett. Det er et ansvar ikke bare og ikke først og fremst for en regjering, men det er et ansvar for landets parlament. Det ansvaret viser andre partier, og det setter vi pris på.

       Når det så gjelder alkoholpolitikken, som vi også er fykende uenige om, og de justeringer som der skjer av avgiftene på brennevin, får jeg vel si uten forhåpentligvis å tusjere hr. Hagen at i denne sammenheng legger jeg faktisk noe større vekt på at Avholdsfolkets Landsråd har anbefalt at en bør dempe avgiftene på disse alkoholvarene noe, fordi det har blitt en uheldig vridning mellom alkoholavgiftene. (Munterhet i salen) Men hvis det gleder hr. Hagen, så gleder det også meg!

       Så til den såkalte kjøpefesten. Hvorfor er det ikke positivt at folk kan få byttet ut litt gamle artikler og kjøpe seg nytt? Jo, selvsagt er det positivt, og jeg skal ikke være noen gledesdreper, aller minst like før jul. Men Hagen var inne på noe på slutten av replikken, at alle skal få det bedre - og det er jo poenget. Problemet er at hvis det private forbruket stiger for raskt, vil det presse økonomien på en måte som gjør at alle ikke får det bedre, tvert imot kan alle etter hvert få det dårligere. Det er derfor det må vises moderasjon, for det private forbruket har økt med mellom 11 og 12 % de siste tre år - det offentlige med mellom 4 og 5 %. Det er en del forklaringer på denne økningen av det private forbruket som jeg er fullstendig klar over, men det er grenser for hvor mye vi kan presse økonomien gjennom privat forbruk. Det er dette vi maner til en realisme omkring, ikke å ta fra folk gleden ved å få kjøpe noe nytt.

Jan Petersen (H) : Jeg er glad for at statsministeren la død finansministerens uheldige uttalelser fra i går kveld, og bekrefter at de forslag det stemmes over senere i dag, skal gjelde for hele 1998, og at det ikke er planer om endringer. Hvis det skulle oppstå en krise, et slags sprekkalternativ, vil altså Regjeringen komme tilbake med forslag etter å ha konsultert dem de har inngått en forståelse med. Men jeg vil gjerne understreke at skulle slike situasjoner oppstå, må man selvsagt ikke begrense seg til å vurdere skatte- og avgiftssiden; ikke minst en omprøving av utgiftssiden av budsjettet er i så fall viktig.

       Så til debatten om det private forbruk. Jeg er enig med statsministeren i at moderasjon og sparing er viktig, og derfor står vi sammen om sparestimulerende tiltak. Men når jeg lytter til representanter for regjeringspartiene, får jeg inntrykk av at de er ute etter noe mer enn dette. Det virker - det fikk jeg inntrykk av da jeg hørte finansministeren i går - som om man nærmest forbereder grunnlaget for nye skatteøkninger, og det vil i så fall møte motstand fra Høyre. Det virket som om Regjeringen ønsker å tappe en helt uuttømmelig ressurs i det norske folk, nemlig vår dårlige samvittighet, og i grunnen har satt det gamle ordtaket på hodet og lever etter prinsippet «aldri så godt, så er det galt for noe» - vi skal føle litt dårlig samvittighet ved det vi gjør. Men hvis vi nå ser tallene for det private forbruk, er det faktisk slik at økningene i 1996 og 1997 var høyere enn det de etter prognosene blir i 1998. Derfor vil jeg advare statsministeren mot å forfølge dette som et grunnlag for nye skatter - det øker motstanden fra Høyres side.

       Så til sist et spørsmål. Jeg har lagt merke til at både finansministeren i går og ikke minst Senterpartiets nye generalsekretær i dag gir andre signaler når det gjelder kompromisset, enn det jeg liker. Jeg ser at den nye generalsekretæren vil at man skal protestere mot det vedtaket som ennå ikke er fattet. Det betyr altså at det sendes flere signaler fra Regjeringens side. Spørsmålet er: Står nå egentlig de tre regjeringspartiene bak det som blir vedtatt senere i kveld?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder det private forbruket: Vi er for så vidt vant med at Høyre og partiene til høyre for sentrum ikke har den samme bekymring som sentrumspartiene har, hvis veksten i det private forbruket skyter fart. Det har vel med litt ulikt syn på balansen i økonomien å gjøre. Det som overrasker meg mer, er at sosialdemokratiet - Arbeiderpartiet - så ensidig har fokusert på det offentlige forbruket og behovet for å begrense det, og vært så lite opptatt av behovet for å begrense det private forbruket. For det offentlige forbruket er jo det som har med velferdsgodene å gjøre.

       Det er riktig som representanten Petersen var inne på, at hvis en ser 1997 så langt under ett, er det foreløpig ikke noe alarmerende tall i forhold til de foregående år, da forbruksveksten var ganske sterk. Vi fikk tall for varehandelomsetningen i oktober som kan være alarmerende. Jeg er enig i at det er for tidlig å konkludere på om én måneds statistikk gir uttrykk for en varig tendens, men grunnen til at vi går ut med appeller og formaninger er jo nettopp å forsøke å medvirke til å forebygge slik at dette ikke skal skyte fart. Klarer vi det og sparetiltakene virker, noe vi tror, selv om vi ikke nå kan

       konstatere i hvilket omfang, kan vi holde også det private forbruket under nødvendig kontroll.

       Hvis det skulle oppstå en sprekk, som Jan Petersen kalte det, vil det i tilfelle være av grunner som ligger utenfor budsjettet. Det kan være internasjonale forhold vi i dag ikke har oversikten over. Det er f.eks de som nå ikke utelukker at den penge- og valutakrisen som fins i Asia, kan forplante seg til Europa og til Norge. Det kan være ting som har med inntektsoppgjøret å gjøre. Det kan også være ting som har med bankenes utlån å gjøre. Da må enhver ansvarlig regjering ha rett til å vurdere situasjonen og komme til Stortinget. Men sentrumsregjeringen skal være en avtalepartner til å stole på. Derfor gjør vi selvsagt ikke ting som griper inn i avtaler, uten å drøfte det med avtalepartnerne. Det forholder vi oss til nå, det har vi også forholdt oss til når vi fra Stortingets side har inngått avtaler f.eks med arbeiderpartiregjeringer.

Grete Knudsen (A) : Jeg konstaterer at statsministeren er innforstått med hvem som er skattevennene, og de binder også Regjeringen til masten - ikke flyktig, men minst for hele 1998. I et svar til representanten Jagland understreket også statsministeren at kontantstøtten skal fortsette utover 1998, og man vet hvem som støtter og gir flertall for den reformen.

       Men Bondevik har ellers snakket svært varmt for verdier og gitt inntrykk av at verdiene står spesielt han for, men ikke andre, og spesielt står ikke Arbeiderpartiet for verdier. Flere av Regjeringens medlemmer har fulgt Bondeviks invitt på dette området - eller den avstand som man med dette lager - opp i debatter her i Stortinget. Denne regjeringen ser bl.a ikke arbeid som en verdi i seg selv, og det kan synes som om Bondevik i utgangspunktet har en mening om hva verdier er, i forkant av verdikommisjonen.

       Verdier, kultur og moral er viktige begrep i vår tid for alle som vil en bedre hverdag. Det handler ikke minst om økt forståelse av mangfold, og da må man også forstå andres ståsted. For hvis noen i utgangspunktet mener at andre er mindreverdige, handler man også ut fra det. Verdikampen i vår tid står nettopp på dette kulturelle området - om å akseptere og forstå med hjertet også andres ståsted. Og da er ikke det utgangspunktet som statsministeren har hatt ved flere anledninger i denne salen, det riktige utgangspunktet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Hvem som er «skattevennene», snakket representanten Knudsen om. Jeg får da minne om at når det gjelder personskatteopplegget for 1998, vil det som nå blir vedtatt, være om lag på linje med det Grete Knudsens egen regjering foreslo. Der forskjellen ligger, er noe på bedriftsbeskatning, og bedriftsbeskatningen er viktig for å skape og trygge arbeidsplassene - det har med sysselsetting å gjøre. Det beklager vi at Arbeiderpartiet ikke har tatt nok innover seg, i og med at de fremmet en del næringsfiendtlige skatteforslag i sitt budsjettopplegg, som vi reverserer en del av. Det er forskjellen. Det er ikke spørsmål om å ta fra fattige og gi til rike, som Arbeiderpartiet av og til helt fortegnet fremstiller det - det partiet som har styrt i de årene vi har hatt økende forskjeller i Norge.

       Så er det kontantstøtten igjen. Det er jo varslet i regjeringserklæringen at vi faser den gradvis inn med første kull fra 1. august 1998, og annet kull fra 1. januar 1999 - det vil altså komme i 1999-budsjettet. Men det kan da ikke være slik at Arbeiderpartiet vil melde seg ut av alle framtidige budsjettbehandlinger og all framtidig budsjettinnflytelse fordi det er vedtatt en reform partiet er imot? Tenk om partiene på Stortinget skulle oppført seg slik at vi meldte oss ut fordi det en gang ble vedtatt noe vi var imot! Det tror jeg ikke vil være Arbeiderpartiets holdning. Jeg har også i en TV-debatt i forrige uke oppfattet Thorbjørn Jagland slik at Arbeiderpartiet vil være innstilt på å drøfte og medvirke til budsjetter, selv om det skulle ha blitt vedtatt ting tidligere år de ikke er for.

       Så skjønner jeg ikke hvor representanten Grete Knudsen har det fra at ikke Regjeringen ser arbeid som er verdi. I erklæringsdebatten hadde vi ganske mye debatt om verdispørsmål. Jeg husker bl.a at jeg selv kommenterte et innlegg fra Tom Thoresen fra Arbeiderpartiet, hvor jeg nettopp understreket at arbeid er en viktig verdi. Men det vi etterlyser, er også en større debatt om immaterielle spørsmål - det er det åpenbart en klangbunn for i det norske folk. Det ønsker vi å invitere til. Det betyr ikke at vi ser ned på en verdi som arbeid og sysselsetting. Tvert imot, det er en grunnpilar i denne regjerings politikk.

Kristin Halvorsen (SV) : Vi har kommet i den merkelige situasjon at den regjeringen som har inntatt regjeringskontorene fordi den ønsker en debatt om mer moral og verdi, har knyttet det store spenningsmomentet i debatten om neste års statsbudsjett til hva slags statsmannskunst statsminister Bondevik kunne legge for dagen når det gjaldt avgiftene i 1998. Det er det hele pressekorpset er opptatt av, det er det alle er opptatt av. Og hvorfor det? Fordi man har stilt seg i en sånn situasjon at det er Høyre og Fremskrittspartiet som har innflytelse over neste års statsbudsjett. Det betyr altså at mens Bondevik i det ene øyeblikk skal berolige alle som ligger våkne om natten i skrekk for økte avgifter, skal han i neste øyeblikk ha en stor verdikommisjon som skal passe på at vi ikke henfaller til grådighetskultur.

       Denne regjeringen har gitt Høyre og Fremskrittspartiet innflytelse over neste års statsbudsjett på den måten at lavere bilavgifter og alkoholavgifter har blitt viktigere enn solidaritet med den tredje verden og miljø. På disse to områdene er det nå ingen forskjell mellom regjeringen Bondevik og regjeringen Jagland.

       «Money talks», er det noe som heter, altså penger snakker. Og det gjør de i forbindelse med et budsjett.

       Det er én sak som har gjort at Regjeringen har malt seg inn i dette hjørnet, og det er kontantstøtten. Nå fikk vi i hele går høre at dette bare dreier seg om et «teknisk samarbeid». Men i dag varsler altså statsminister Bondevik at endringer i statsbudsjettet for neste år skal

       foretas etter at Fremskrittspartiet og Høyre har vært innkalt på rommet og kunnet ordne og trikse litt før Regjeringen legger fram sine egne forslag. Alt dette skyldes at Regjeringen har satt prinsippet om kontantstøtte over alle andre ting - over solidaritet, over miljø.

       Jeg har utfordret både Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringen til å sette noen kjepphester på båsen når det gjelder kontantstøtten, for det vil ha virkninger for den største reformen for småbarnsfamiliene inn i neste årtusen, men også for hvilke allianser vi skal ha i politikken de neste fire årene. Tar statsministeren den utfordringen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Kristin Halvorsen skal ha det at hun i den senere tid har vist vilje og evne til nyanser i debatten, f.eks om familiepolitikken, nyanser som Arbeiderpartiet ikke har evnet å se. Men nå må jeg nok si at i denne replikken falt Kristin Halvorsen tilbake til velkjent SV-retorikk, som på flere punkt var direkte misvisende. Hun får seg f.eks til å si at vi går inn for lavere alkoholavgifter - for øvrig i tråd med anbefaling fra Avholdsfolkets Landsråd - og lavere bilavgifter, fordi det er viktigere enn bistand og miljø. Jeg må minne Stortinget om at det miljøbudsjettet og det bistandsbudsjettet som nå kommer til å bli vedtatt, er sterkere enn Jagland-regjeringens budsjett. Så jeg synes en også fra SVs side skal vise noe rettferdighet i framstillingen og ikke en slik desinformasjon som det vi nå fikk eksempel på. Jeg synes det er glimrende at vi med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre faktisk får, riktignok en ganske beskjeden, men en viss økning av bistandsbudsjettet, og en større økning av miljøinnsatsen. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det.

       Så gjør Kristin Halvorsen det til et stort poeng at hvis det må komme endringer på grunn av uforutsette økonomiske faktorer, skal vi drøfte det med Fremskrittspartiet og Høyre. Det som jeg sa i mitt innlegg, er at i den grad det berører avtaler, skal vi selvsagt drøfte det med avtalepartnerne. For meg er det en selvsagt ting. Denne Regjeringen skal være en avtalepartner til å stole på. Vi inngår da ikke avtaler med noen, og så bare bryter vi dem uten å ha drøftet det med dem det gjelder. Hvis forutsetningene endres og vi må drøfte endringer, ja så er det en selvsagt ting at det drøftes med dem det er avtalt med. Det vil jeg også tro at Sosialistisk Venstreparti vil ha som en ledetråd hvis de inngår avtaler, at de er til å stole på og ikke bryter dem uten drøfting.

       Så må jeg til slutt si, siden det har vært snakk om manglende innlevelse og toleranse, som Grete Knudsen var inne på, at i regjeringserklæringen står det at «åndsfrihet, toleranse og mangfold vil være retningsgivende» for denne regjering. Jeg godtar ikke en beskyldning om at denne regjering står for intoleranse.

       For å ta det første først: uro for situasjonen. Det er altså lagt fram et statsbudsjett som ikke hadde flertall i Stortinget. For å skape dette flertall har Regjeringen valgt å forhandle fram en forståelse med Høyre og Fremskrittspartiet. Selv om det ikke foreligger et omforent opplegg, foreligger det en avtale om subsidiær stemmegiving - det er selvsagt et politisk resultat og ikke et teknisk samarbeid, slik noen søkte å framstille det som i går. Så svarer Regjeringen og regjeringspartienes representanter i Stortinget på det: Ja, men dette var nødvendig fordi Arbeiderpartiet ikke ville samarbeide. Det er med respekt å melde en noe spesiell framstilling. Når regjeringspartiene kommer til Stortinget med sine egne flaggsaker som ultimatum i forkant av en forhandling, og så får alle andre brikker drysse ned som det passer etter hvert, da er dette ikke et utgangspunkt for forhandlinger og samtaler med sikte på å søke vekselende støtte i hele Stortinget. Da har man foretatt en politisk prioritering før man er villig til å snakke om sammenhengen og bredden i politikken, i fordelingspolitikken og i hva dette landet samlet sett kan tåle i økonomien. Man velger altså ut særlig et av partienes standard hjertesaker og sier at det skal på plass, så får det andre gå som det vil. Det gjelder det politiske selskapet, men det gjelder også det økonomiske resultatet. Dette er selvfølgelig - som alt annet som foregår i Stortinget - et politisk valg.

       Jeg ser at noen finner dette valget noe ubekvemt. Men jeg tror også at det danner et mønster, det danner et mønster sannsynligvis fordi det var den og de sakene, særlig kontantstøtten, som gjorde dette valget nødvendig for Regjeringen, men nødvendig bare i den betydningen at det var dette som skulle til for å få oppfylt den saken. Skal den bygges videre ut, har man dels pådratt seg en underliggende utgiftsvekst som vil sette nesten alle andre prioriteringer til side når vi kommer fram til virkeligheten på neste års budsjett, men man vil også få så formidable utgifter at man antakelig må hente støtte for det hos de samme partiene ved budsjettkorsveiene framover, og de samme politiske støttepartiene vil ha skattelette som sitt svar og sitt krav. Da er vi tilbake i en klassisk borgerlig regjerings- og flertallssituasjon i Stortinget, nemlig at det inngås et kompromiss mellom sterk utgiftsvekst for ens egne hjertesaker på den ene side og skattelettelser på den annen side. Det har ført oss galt av sted hver eneste gang det har vært prøvd. Alle tegn tyder på at det er dette mønstret som nå er i ferd med å etablere seg på nytt. Og jeg skjønner selvfølgelig utmerket godt at de to høyrepartiene griper denne sjansen begjærlig - selv om det er oppstått en viss konkurranse mellom dem på det verbale plan om hvem som fikk til mest - fordi de tvinger den nye sentrumsregjeringen til å være mer høyreorientert enn den selv ønsker å være. Men sentrumsregjeringen finner seg også i å bli drevet i den retningen.

       Jeg tror at noe av det farligste i den underliggende veksten som vi står overfor nå, består i følgende tankegang hos regjeringspartiene: Vi har jo ikke hatt så lang tid på oss. Derfor er det budsjettet vi legger fram nå, ikke så veldig profilert i forhold til Arbeiderpartiets budsjett, men det skal vi få til neste gang. Da tror jeg nok de ulike partiene i Regjeringen, kanskje særlig Senterpartiet, bør undersøke sine valgløfter og prisen for dem og se på hva som allerede er tatt ut på neste års budsjett i underliggende vekst for de reformene stortingsflertallet vedtar nå, og hvor prislappen blir vesentlig høyere til neste år enn den vil bli i år. I en slik situasjon har man frivillig sluppet opp i økonomien. Da tror jeg man skal være litt forsiktig med å si det finansministeren sa i går, nemlig at det kan være en fare for overoppheting, det kan være en fare for at vi må foreta tilstramminger. Finansministeren sa han trodde det ikke, men han så at det kunne ligge faremomenter der, og så resonnerte han videre rundt det og sa at i så fall er skatten måten å gjøre det på. Ja, det kan så menn hende. Men hvis man ser disse faresignalene, er tidspunktet for å gjøre det nå - tidspunktet for å gjøre noe med fordelingspolitikken, tidspunktet for å gjøre noe med det private forbruket er nå som vi vedtar neste års statsbudsjett. Jeg synes nok det var noe dristig av finansministeren i går å si at hvis dette inntreffer, er det nærmest partene i arbeidslivet som har ansvaret for det. Jeg tror det er en farlig forestilling at hvis det skulle bli nødvendig med skattetilstramminger på grunn av det private forbruket utover våren, er det partene i arbeidslivet som har ansvaret for det. Hvis man ikke har mer tro på sin egen finanspolitikk og det ansvar vi har her i salen, bør man antakelig justere sine oppfatninger om dette.

       Derfor vil jeg spørre representanten Thoresen: Når han ikke vil komme med en utstrakt hånd og være med i denne diskusjonen videre, gjelder alt som Arbeiderpartiet har sagt i denne salen og denne diskusjonen, ut året, (presidenten klubber) eller er Arbeiderpartiet villig til også å diskutere med Fremskrittspartiet for å finne løsninger på de utfordringene vi står overfor? Disse to partiene har tross alt flertall i denne salen.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Det var to ord i representanten Thoresen sitt innlegg som eg beit meg merke i. Det eine var «samarbeid», og det andre var «uro». For å ta dette med samarbeid først: Kristeleg Folkeparti var sterkt usamd i 6-åringsreforma. Då den vart vedteken, var Kristeleg Folkeparti samarbeidsvillig for å skaffa midlar til å gjennomføra den.

       Så til dette med uro: Sentrumspartia sitt budsjettframlegg skapar ikkje uro etter mitt syn. Det skapar ikkje uro utafor dette huset, og det skapar heller ikkje stor uro i dette huset, bortsett frå hos somme representantar. Det er eit nøkternt opplegg for neste år, og vi er samde med Arbeidarpartiet og Høgre i at ein stabil kronekurs vil støtta opp under inntektspolitikken, og Regjeringa vil gjennomføra eit inntektspolitisk samarbeid. Det står i erklæringa, og det er sagt frå denne talarstolen.

       Så seier Thoresen at ein med dette opplegget set ein del ting i fare. Då er spørsmålet til Arbeidarpartiet: På kva område meiner Arbeidarpartiet at dette er uansvarleg? Når det gjeld personskatt og avgift, er avstanden til Arbeidarpartiet liten. Vi har same sats på formuesskatten, vi har same innslagspunkt for toppskatten, vi har same sats på trygdeavgifta, berre for å nemna noko. Kan Tom Thoresen forklara kva uroa over at ein set ting i fare med dette opplegget, går ut på?

       Valgnatten proklamerte Arbeiderpartiets leder det som en historisk seier at man oppnådde 35 %, og den seieren feiret man ved å gi fra seg regjeringsmakten. Etterpå har han fortalt at Arbeiderpartiet nok påvirker samfunnsutviklingen sterkest i de fasene hvor man er utenfor regjeringskontorene. Det gjør at man må ha visse forventninger når det gjelder i hvilken retning Arbeiderpartiet nå ønsker å påvirke norsk samfunnsutvikling. Mitt spørsmål til Tom Thoresen er dette: Har Arbeiderpartiet noen visjon for det norske samfunn bortsett fra nei til kontantstøtte?

Tom Thoresen (A) : Det er alltid interessant å høre en polemiker tale om pragmatisme.

       Da det ble klart at sentrumsalternativet var det mest sannsynlige regjeringsalternativet etter valget, sa Høyres leder, Jan Petersen, at i så fall skal vi felle dem på tiltredelseserklæringen. Han var den eneste leder av de større partier som sa det. I dag er Høyre og Jan Petersen samarbeidspartnere i budsjettet med den regjering som etter Petersens første utsagn skulle felles på tiltredelseserklæringen. Da statsbudsjettet ble lagt fram fra den nye regjeringens side, sa Per-Kristian Foss at man kan diskutere stramheten. Jan Petersen konkretiserte det til at det må være minst like stramt som Arbeiderpartiets budsjett. I dag ser vi en svekkelse på 5 milliarder kr.

       Jeg vet ikke om representanten Inge Lønning finner forbilder i Høyre for en polemisk diskusjon rundt Arbeiderpartiets linje, men vi prøver altså å tenke noe mer langsiktig også inn i en ny rolle som opposisjonsparti. Og da er ikke kontantstøtte svaret på alle spørsmål. Det er ikke engang svaret på noen spørsmål. Kanskje det ikke er svar på et eneste spørsmål.

       Men det merkverdige i sammenligningen med den situasjonen er at man glemmer et par fundamentale forskjeller. Når arbeiderpartiregjeringen satte i gang innstramningspolitikken som førte til gjeldsofferkrisen, og når arbeiderpartiregjeringen satte i gang innstramming som skapte problemer for vanlige folk og næringslivet og arbeidsledigheten skjøt opp i 180.000, skyldtes det at statsbudsjettet den gang var gjort opp med underskudd etter at alle oljeinntektene var tatt med. Dersom man den gangen skulle ha gjort noe annerledes når det f.eks gjaldt skatte- og avgiftslettelser, som jeg skal komme tilbake til, hadde ikke staten råd til det. Det er det nye i situasjonen i dag som er fundamentalt annerledes.

       Det sies at dersom det blir et press i økonomien, som for enkelte arbeidstakere kanskje medfører økt lønn, kan det bli en økning i inflasjonen, for hvis man får økt lønn, må noen kanskje sette opp sine priser litt. Da blir det økt prisstigning. Da er jo ikke det noe vanskelig for myndighetene å møte - det kan man gjøre gjennom å sette ned noen avgifter! Vi vil ha et ganske solid, et enormt, overskudd i statsbudsjettet i de nærmeste årene. Og når det var mulig å øke underskuddene i en motkonjunkturpolitikk tidligere, kan det jo ikke være noe problem å regulere inflasjonen gjennom avgiftslettelser. Vi har aldri kunnet gjøre det før. Av og til hører jeg i debatter:«Hvis det var så enkelt, Hagen, hvorfor gjør ikke da andre land dette?» Men det er ingen andre land som har en slik bunnsolid økonomisk situasjon, det er ingen andre land som har et overskudd i sitt statsbudsjett på ca- jeg vet ikke om jeg regner helt riktig - 4-5 % sett i forhold til Maastricht-kriteriene. Alle andre land i Europa sliter med å dempe sitt underskudd, de sliter for å møte underskuddskriteriene i Maastricht-traktaten. Så Norge har en unik mulighet til å sørge for at befolkningen får det bedre. Og det må da vel være formålet for oss politikere å gjøre forholdene bedre for befolkningen i landet?

       Det advares mot kjøpefest fordi folk i dette land bruker to-tre hundredeler mer enn de gjorde for et år siden, det er en vekst i privat forbruk på kanskje 3-4 % - tre-fire hundredeler - i forhold til det som var for et år siden. Og så skulle det være et stort problem! Kan man ikke heller glede seg over at vanlige mennesker i dette landet har fått bedre økonomi, at de har redusert, betalt ned på, sin gjeld - noen har selvsagt skaffet seg gjeld fordi de har sett seg råd til å skaffe seg en bedre bolig, kanskje bytte ut en gammel bil, og så vidt jeg ser av rapportene, er det nå en økning i kjøp av elektriske artikler. De aller fleste av disse elektriske artiklene er jo produsert i utlandet, så det har ikke noe med inflasjonspress å gjøre. Denne svartmalingen er det ingen grunn til - hvis man da ikke har den holdningen at man alltid skal lete etter noe som er galt og noe som er farlig, og komme med skremsler om hva som kan skje om 15 år!

       Vi syns det er gledelig at vanlige folk har fått bedre økonomi, at de kan fornye møbler, kanskje gi barna litt bedre utstyr, bytte ut klær eller bytte ut den ti år gamle vaskemaskinen.

       Og så skulle altså ikke landet, som er på topp når det gjelder økonomisk solidaritet, ha råd til å øke minstepensjonen, som reelt sett er dårligere enn den er i land som Danmark og Sverige, som ikke har god økonomi! Så skulle vi ikke kunne ta det rettferdighetsløftet det er å likestille alle familier når det gjelder økonomisk bidrag til pass av barn, enten de gjør det selv eller overlater det til andre - altså et rettferdighetsspørsmål om likebehandling! Jeg syns det er merkverdig.

       Fremskrittspartiet står langt fra regjeringspartiene i budsjettene. Vi har foreslått å redusere skatter og avgifter med rundt 28 milliarder kr. Vi har redusert unødvendige utgifter i statsbudsjettet med netto 20 milliarder kr, og vi har plusset på til politiet og til rettsapparatet, til helsevesenet og til eldreomsorgen. Men vi har funnet at når vi ikke får støtte fra andre partier til et sånt fornuftig budsjettopplegg som vi har laget, som ville bedret situasjonen på mange områder, må vi i hvert fall bidra til at det som blir sluttresultatet, blir minst mulig ille. Og denne gangen foreligger det et budsjettforslag fra Jagland-regjeringen, som var sammenligningsgrunnlag, og for oss var formålet å bidra til at skattene og avgiftene kom under det Jagland-regjeringen foreslo, og som ville være bunnplanken som Bondevik eventuelt kunne gå til. Det lyktes - pluss noen påplusninger - og vi har fått et budsjett. Her er jeg helt enig med statsministeren: Etter at Regjeringen i realiteten har sendt sitt budsjettforslag til Stortinget, er det Stortinget som organ, alle partier i denne sal, som har ansvaret for at landet får et budsjett. Det er i Stortinget det er til behandling. Og når så det største partiet melder seg ut med hensyn til å ta ansvar og jenke seg og bidra, må andre tre til.

       Fremskrittspartiet er ikke glad for det budsjettet som foreligger fra regjeringspartiene selv i endret versjon, men for at landet skal få et budsjett, har vi lovet vår subsidiære tilslutning til det. Etter at statsministeren har avklart at den avtalen, eller den forståelsen, vi har, er holdbar og til å stole på, vil vi stemme subsidiært for det endrede opplegget fra regjeringspartiene, og bidra til å berge økningen for minstepensjonistene og til å redde skatterefusjonen for sjøfolk. Vi har fått redusert bilavgiftene, vi har fått redusert alkoholavgiften, og vi har fått styrket helsesektoren.

       I sum er det ikke et godt budsjett, men det er det beste av de foreliggende alternativer som kan få flertall. Og da har vi funnet at vi skal opptre ansvarlig.

       Men dette endrer ikke noe på den politiske situasjonen! Arbeiderpartiet prøver å fremmane hva de selv mener er gamle spøkelser. Det er det ikke noe grunnlag for. Så fort budsjettbehandlingen denne gangen er over, vil det dessverre være mange saker hvor Regjeringen vil være sikret flertall fra Arbeiderpartiets side. Regjeringen vil måtte styre med vekselvis støtte. Vi vet at i Regjeringen er det dessverre tendenser til en oppmyking av innvandrings- og flyktningpolitikken. Den kommer vi til å bekjempe. Der er det Arbeiderpartiet som må være støttepartiet for Regjeringen. Så det er ingen endret politisk situasjon, bortsett fra at etter at Arbeiderpartiet frivillig og unødvendig gav fra seg regjeringsmakten, har de ikke kommet helt over sjokket og prøver å mane frem spøkelser som ikke hører hjemme i virkelighetens verden.

       Men det er også en side ved debatten i går som det er grunn til å spørre representanten Hagen om: Glemte Hagen å stille spørsmål om garantier, at det ikke skulle bli skatte- og avgiftsøkninger etter at dagens budsjett var vedtatt? Var det noe Hagen ikke tok med seg i forhandlingene med sentrumsregjeringen? Eller er det slik som Høyre har hevdet, nemlig at Carl I Hagen gjorde en svært dårlig jobb, for han hadde sånn hastverk i de forhandlingene at Høyre måtte inn og rette opp de ting han tydeligvis ikke klarte å få gjennomslag for - eller glemte han en rekke ting? Og en ting til: Hagen har her nå synliggjort alle de fordeler dette budsjettet bringer fram, men jeg vil gjerne også høre ham si at det har vært nødvendig for Fremskrittspartiet å øke skatten til pensjonister, for det er også en del av det budsjettet som Hagen nå er inne i.

Carl I Hagen (Frp) : Statsminister Bondevik varslet i sin regjeringserklæring at Regjeringen ville basere seg på samarbeid med de ulike partier i Stortinget fra sak til sak. Det er det som er skjedd etter at vi har fått en budsjettrevisjon som gjør budsjettbehandlingen til én sak. Og dette er et samarbeid i den ene saken, men det er ikke et samarbeid i tradisjonell forstand, noe Arbeiderpartiet behendig glemmer å si. Det er ikke et budsjettopplegg hvor Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene er forslagsstillere. Det er regjeringspartiene som har endret Bondevik-regjeringens budsjettforslag på en del områder etter samtaler med Høyre og oss, som gjør at vi etter at våre egne budsjetter er nedstemt, subsidiært vil stemme for det endrede opplegget. Det er noe helt annet. Så her er det et samarbeid i en enkeltsak som heter statsbudsjettet for 1998, og det er ikke innledet noe som helst mer samarbeid. Men vi føler et helt annet forhold til regjeringspartiene når det gjelder dette med likebehandling av barnefamilier og sosial profil og endring av forskjellene i samfunnet ved å øke minstepensjonen med 1.000 kr, enn Arbeiderpartiet, som har gått imot å gjøre i praksis det de retorisk later som de er for.

       Når det gjelder forhandlingene, har jeg lyst til å si: kjære vene! Da vi forhandlet med sentrumspartiene, visste vi jo at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke hadde flertall. Vi var nødt til å ha med Høyre. Etter at de meldte seg ut, fremforhandlet vi 2,5 milliarder i endringer, og så lot vi det være igjen to ting. Toppskatten og 0,2 % på trygdeavgiften lot vi være igjen fordi vi visste at det ville Høyre akseptere når de fikk tilbud om det, og så fikk vi også Høyre på plass, selv om de måtte gå imot alt det de tidligere hadde sagt som absolutter om balanse og økning av minstepensjonen.

Einar Steensnæs (KrF) : I sine særmerknader viser Fremskrittspartiet til at «norsk økonomi fortsatt er i sterk oppgangskonjunktur», som det heter, og det argumenteres for større skattereduksjoner og avgiftsreduksjoner - i størrelsesorden 28 milliarder kr, som Hagen nå nettopp gjorde rede for. Samtidig mener Fremskrittspartiet at det vil være mulig å bruke enda mer, betydelig mer, av oljepengene enn hva de øvrige partiene på Stortinget tør å bruke. Likevel mener da Fremskrittspartiet og representanten Hagen at det ville være mulig å bevare stabiliteten i økonomien.

       Jeg tror veldig få, både politikere og sosialøkonomer og andre som har innsikt i disse forholdene, klarer å følge Hagen i dette resonnementet, selv med Hagens overbevisningskunst. Jeg er selvfølgelig enig med representanten Hagen i at dette rike landet kan og bør ha råd til å gi våre minstepensjonister 1.000 kr mer pr. måned, som de virkelig fortjener. Det skulle bare mangle! Og heldigvis har vi fått hjelp av bl.a. Hagens parti til å få dette på plass. Vi er også glad for at vi har kunnet gå inn i en budsjettforståelse bl.a med Fremskrittspartiet som sikrer at vi nå får gjennomført den viktige valgfriheten og opprettet den økonomiske rettferdigheten i forhold til omsorgsform i og med gjennomføring av kontantstøtten. Men Hagens parti, som er landets nest største parti, kan ikke unndra seg det ansvaret å svare på hvordan de vil kunne møte uforutsette problemer i økonomien, forstyrrelser og uregelmessigheter. Hagens svar er så langt bare dette: flere skatte- og avgiftslettelser. Og så vil han kutte i u-hjelpen. Men det er det ingen hjelp i, for det å kutte i u-hjelpen har ingen betydning av særlig størrelse for den innenlandske økonomien.

       Mitt spørsmål til representanten Hagen er: Hvordan vil Fremskrittspartiet som et ansvarlig parti svare på de utfordringene som ligger i den økonomiske politikken for det tilfellet at stabiliteten vil kunne rokkes?

Carl I Hagen (Frp) : Det er selvsagt riktig at kuttet i u-hjelpen ikke har den samme direkte krone for krone-virkning for den makroøkonomiske situasjonen her hjemme, men en radikal nedskjæring av norsk u-hjelp ville jo bringe hjem en god del høykvalifisert arbeidskraft som nå jobber rundt omkring i verden, og som kunne fylle de jobbene som man eventuelt ønsker skal fylles her hjemme. Man sier at det er mangel på kvalifisert arbeidskraft. Jeg går ut fra at en del av de NORAD-tilsatte kommer under kategorien kvalifisert arbeidskraft.

       Stabiliteten i norsk økonomi: Hva er det som skal skape ustabilitet? Vi er klar over de økonomiske sammenhenger. Dersom folk får en del høyere lønn fordi det er mangel på arbeidskraft og noen jobber blir borte, så vil virkningen være økt import. Det at vi kan kjøpe ting ute som vi selv produserte her, men som man ikke lenger kan konkurrere på, det vil gi økt import. Det kan da ikke være noe problem så lenge vi har full sysselsetting. Hvis prisene skulle øke, som jeg sa, hvorfor skulle vi ikke da kunne sette ned noen avgifter? Vi så jo det nettopp: Skatte- og avgiftsskjerpelsen som Bondevik foreslo, medførte at YS sa at det ville påvirke lønnskravene, og LO signaliserte det samme. Det er jo en innrømmelse fra fagbevegelsen at dersom vi reduserer avgiftene, så vil de kunne redusere sine lønnskrav. Jeg går ut fra at fagbevegelsen er såpass logisk at hvis de sier at skatte- og avgiftsøkninger medfører at de vil kompensere det med høyere lønnskrav, så vil de med en reduksjon i avgiftene, som vi har foreslått med 2 kr i bensinavgiftslettelse, dieselavgiftslettelse, alkoholavgiftslettelse, investeringsavgiftslettelse og en del andre, dokumentavgift, arveavgift osv., kunne redusere sine lønnskrav, som motvirker økt prisstigning. Man har ikke tatt innover seg at Norge har en mulighet til å redusere på avgifter som virker direkte på prisene. Ingen andre land har mulighet til det, for de har ikke vår økonomiske situasjon.

Kristin Krohn Devold (H) : Den om at Fremskrittspartiet valgte å legge igjen noe som Høyre kunne forhandle om, er søt, men den er for tjukk! Det holdt for meg å studere smilebåndene i presselosjen! Jeg har ikke tenkt å kommentere det utover det.

       Representanten Hagen har i noen timer lyktes i å plassere seg selv i rampelyset som skattyternes forsvarer. La oss være litt «large»: Det trengte han etter weekendforliket med sentrum, som gav 1 milliard kr mer i skatteøkning - i toppskatt og trygdeavgift - enn Arbeiderpartiets forslag.

       Det er ikke så rart heller at en regjering som tviholder på å være blokkuavhengig, slik sentrumsregjeringen gjør, og som er dårlig til å finne alternative utgiftskutt av betydning, velger invitasjoner til skatteøkninger hver gang de har lyst til å finne på noe nytt. At en så dreven politiker som Carl I Hagen forbauses over dette, det forbauser meg mer. Men behovet for rampelys forstår jeg godt.

       En alvorlig slagside ved Fremskrittspartiet-sentrum-«dealen» var at bl.a kontantstøtten skulle betales med økt trygdeavgift og toppskatt for vanlige yrkesaktive kvinner. Vi i Høyre er for fleksibilitet, men vi er ikke for en finansiering som gjør at de som jobber, skal betale dem som velger annerledes. Dette sammen med Fremskrittspartiets forslag om å fjerne full lønn under svangerskapspermisjonen for kvinner i jobb gir en yrkesfiendtlig kvinneprofil.

       Fridtjof Frank Gundersen sa i Aftenposten den 22. august og Inger-Marie Ytterhorn sa i Bergensavisen den 1. september at lønn under svangerskapspermisjon skal ned til rundt 100.000 kr, og da er det ingen av de jentene jeg kjenner, som har råd til å få barn. Dette opplegget gjør at vi får en helt annen debatt enn den om kvinnen hjem til kjøkkenbenken med kontantstøtten. Jeg vil be Carl I Hagen svare på det konkrete: Skal han rasere lønnen under svangerskapspermisjonen for yrkesaktive kvinner?

Carl I Hagen (Frp) : Jeg må si det er litt av et sannhetsvitne representanten Krohn Devold påpeker når hun bruker ansiktsuttrykk i presselosjen som et slags bevis for at hun skulle ha rett. Det er jo en yrkesgruppe som konkurrerer med vår bransje om å ha minst tillit i dette land! Jeg synes ikke noe særlig om at det skulle være noe slags sannhetsbevis. Men vi kan altså tenke en del trekk av gangen i Fremskrittspartiet, og det var slik da vi diskuterte utformingen av våre krav og ønsker, at det var helt klart for oss at vi ikke behøvde å røre toppskatten, for den må Høyre få gjennomslag for for overhodet å være med på dette. Høyre har jo som sitt hovedprinsipp å sørge for skattelettelser for dem med høye inntekter, mens Fremskrittspartiets profil er å sikre skattelettelser for dem med lave inntekter. Vi fikk fjernet 0,2 % av økningen i forslaget om økt trygdeavgift, og Høyre fikk gjort det samme. I tillegg fikk vi altså fjernet over det dobbelte beløp på andre områder, noe som Høyre senere skryter av er en grunn til at de vil gi subsidiær tilslutning.

       For øvrig har vi i vårt opplegg foreslått ca 9 milliarder kr i skattelettelse ved å gi det samme kronebeløp i skattelettelse for alle. Alle familier skulle få 6.000 kr mindre skatt i 1998. Det er en sosial profil, og det er forskjellen på Høyre og Fremskrittspartiet. Vi har en sosial profil i vår skattepolitikk og annen politikk, mens Høyre bare tenker på dem som ligger på de høyeste inntektene.

       Så snakkes det om behov for rampelys. Hva slags argumentasjon er det når vi politikere prøver å gjøre vår jobb? Jeg har aldri brukt sånne karakteristikker om Høyre. Det er enkelte i Høyre også som av og til prøver å komme i mediene uten at vi kritiserer dem for det, for det er en del av jobben vår.

       Vi har aldri foreslått å fjerne svangerskapspermisjonen. Hvor står det i vårt budsjettalternativ? Det hadde vært meget interessant om Høyre kunne påvise det. Det vi har sagt, er at vi skal gi den samme økonomiske støtte til kvinner som føder barn, enten de arbeider i hjemmet eller arbeider utenfor hjemmet. Det er et rettferdighetskrav om den samme økonomiske overføring. Men jeg skulle ønske Høyre nå snart kunne slutte med å spre feilaktige opplysninger om Fremskrittspartiet, selv om jeg vet at det er deres kjæreste hobby for tiden!

Karin Andersen (SV) : Jeg har en ubehagelig følelse av å ha hørt regissøren tale. Jeg tror dessverre vi ser en stueren vinner og mange tapere, og jeg antar at dette er ubehagelig for statsministeren, som hører på hvordan Hagen nå forteller hvordan han har kommet i posisjon og bestemt viktige sider i dette budsjettet. Hagen har også vært ute og raslet siste døgn, og da har han selvfølgelig raslet på grunn av skatter og avgifter, og ikke hvilke som helst, går jeg ut i fra. Det har vært oppe i debatten i dag at alkoholavgiften er redusert med 100 mill. kr, og det er selvfølgelig en stor seier for Fremskrittspartiet. Men samtidig er det en annen skatt som Fremskrittspartiet i hvert fall noen ganger har vært litt patent på, som de nå har glemt, og det er egenandelene. Egenandelene, skatt på sjukdom eller avgift på sjukdom, har økt med 23 % dette år - 622 mill. kr skatt hvis du er sjuk. Det ser ikke ut til å plage verken Fremskrittspartiet eller noen andre.

       Så snakker man om sliterne, og jeg kjenner ganske mange av disse sliterne. De bor avsides, de er avhengig av at vegen blir brøytet, at bussen går, at hjemmehjelpen kommer og at telefonen ikke er for dyr. Så leser jeg videre hva Fremskrittspartiet skal gjøre for disse sliterne. Jo, de skal få 12.000 kr i året, og vi syns det er bra at Fremskrittspartiet har hatt ryggrad til å stå på det. Men resten skal de visst få ordne med sjøl, for ellers skal alle kommunale tjenester finansieres uten fordelingsprofil og uten distriktsprofil, og det betyr, tror jeg, at disse minstepensjonistene som jeg kjenner i utkantene, også blir nødt til å flytte til Oslo. Mitt spørsmål til Hagen er: Er alkoholavgiften viktigere for sliterne enn sjukdomsskatten, som de nå må betale?

Carl I Hagen (Frp) : Jeg lurer på hvor representanten Andersen har det fra at egenandeler på sykdom har vært noe tema i drøftelsene? Det som har vært temaet i drøftelsene, er en del navngitte ting, og deretter er det beløpene for den enkelte ramme. Og vi står fritt til å forhandle med Arbeiderpartiet og SV i sosialkomiteen når det gjelder egenandeler, så lenge sluttsummen på hele rammen som sosialkomiteen har, er identisk med det som blir vedtatt i kveld. Det er vi innstilt på å prøve å få til. For etter vedtakene i kveld må også Arbeiderpartiets og SVs forslag i den enkelte komite i sum være identisk med vedtaket for den rammen her i kveld. Og det er masse som kan gjøres med budsjettene i alle komiteer. Vår forpliktelse er at hvis vi inngår et slags forlik eller vil stemme for en annen ramme enn det som sentrumspartiene står for, skal de tingene som står i oversikten om forståelsen mellom regjeringspartiene og oss og Høyre, være inkludert. Der står det ingen ting om egenandeler. Det står om påplussinger til noen øremerkede ting, som å øke mammografiundersøkelsene til fire nye fylker, det står 20 mill. kr i økning utover det som var på kapitlet og posten. Men under de kapitler og poster som ikke er berørt av forliket, eller av forståelsen, og det er de aller fleste, kan Arbeiderpartiet og SV komme på banen i fullt monn for å bidra til positive endringer. Jeg kan med en gang si at vi vil svært gjerne prøve å forhandle for å få hindret økning av egenandelene så lenge sluttsummen - og det må være alles forslag - blir det som Stortinget vedtar i dag.

       For øvrig er kanskje ikke dette med alkoholavgiftene det mest avgjørende, men det er ganske mange i Hedmark og Oppland og en del andre steder som syns det hadde vært greit at det var en litt lavere pris på kjøpebrennevinet, slik at de ikke behøvde å lage det selv.

Vidar Bjørnstad (A) : For Arbeiderpartiet har det viktigste ved budsjettet vært å bevare tryggheten i norsk økonomi, som også vil bety trygghet for folk flest. Vi ønsker å unngå et opplegg som kan gi høyere renter, og som kan bidra til at priskarusellen kommer i gang igjen, for vi vet hvilke grupper som ville bli mest lidende hvis det skulle skje, og vi ville hindre at den skulle sette sysselsettingen i fare.

       Det hevdes fra enkelte partier, og særlig fra Kristelig Folkeparti, at de vant valget på verdier. Ja, det kan godt være, men det var høyst materielle verdier. Det var mer penger til store grupper. Det bekreftet jo også statsministeren da han sa at han hadde fått gjennomslag for de viktige valgkampsakene. Og Fremskrittspartiet har vært fødselshjelper for disse sakene, finansiert ved mer bruk av oljepenger, for å skape et opplegg som Arbeiderpartiet, men også Regjeringen selv er litt skeptisk til. Men Fremskrittspartiet har fått godt betalt, og mitt inntrykk er at de har fått en form for veto for en del forslag fra Regjeringen i 1998, og jeg kunne godt tenke meg å spørre Hagen: På hvilke områder føler han at regjeringspartiene nå bør konsultere Fremskrittspartiet før de går til Stortinget?

       I går, i et spørsmål til parlamentarisk leder Thorbjørn Jagland, fikk jeg inntrykk av at Hagen mente det var en motsetning mellom å bekjempe overopphetingen i norsk økonomi og bekjempe arbeidsledigheten. Jeg vil da spørre: Hvis det er sånn at det er en motsetning, hva har Hagen valgt? Mitt inntrykk er at han ikke har valgt noen ting, men at det politiske spillet var viktigst.

Carl I Hagen (Frp) : Det som er viktigst for Fremskrittspartiet i budsjettbehandlingen, går jeg ut fra er det samme som er viktigst for de øvrige partier, nemlig å presentere sin egen politikk i form av et helhetlig budsjettopplegg. Det har vært vårt formål, og dernest har det vært vårt formål subsidiært å bidra til at vi får en økning i minstepensjonen på 1.000 kr måneden. Vi foreslo i vårt primæropplegg at den skulle gjelde fra 1. januar - subsidiært gir vi støtte til at den i hvert fall gjennomføres fra 1. mai i forbindelse med trygdeoppgjøret. Det er det som har vært det viktigste.

       Det jeg har påpekt, er at Arbeiderpartiet ikke kan si at de både skal arbeide for økt sysselsetting og samtidig mot overoppheting. Det henger ikke på greip! Overoppheting betyr at det er overfull sysselsetting. Hvis de skal arbeide imot presset i økonomien, vil jo det nettopp gå ut over målet om å redusere arbeidsledigheten. Her må de velge ett av målene. For oss er det å sørge for at vi har en situasjon hvor arbeidsledigheten er lavest mulig, og hvor det blir en økt forbedring for folk flest i dette land. Det er derfor vi har gitt skatte- og avgiftslettelser som bedrer situasjonen for vanlige mennesker.

       Så er det jo sånn at vi sier at inflasjonen er det viktigste å bekjempe, og derfor bør penge- og kredittpolitikken og økonomisk politikk innrettes med den hovedmålsettingen å holde lavest mulig inflasjon. Det har Norge en unik mulighet til å kunne gjøre som ingen andre land har, fordi vi kan påvirke inflasjonen ved å redusere avgiftene. Norge er det eneste landet som har råd til det. Så vi har valgt - og her skiller vi oss fra de øvrige partier - og vil ha en annen innretning av den økonomiske helhetspolitikken når det gjelder forholdet mellom penge- og kredittpolitikken og finanspolitikken. Og som vi har sett i mange andre saker i ettertid: Når alle mener det motsatte av Fremskrittspartiet, da er vi meget trygg på at det er vi som har rett.

       Forsøksordningen med fastlege i fire kommuner har vist at pasientene har vært veldig godt fornøyd med ordningen, og de fleste legene føler også at de får gitt bedre hjelp til sine pasienter. Det viser seg at fastlegeordningen oppleves som særlig verdifull for eldre mennesker, for dem som har psykiske lidelser og for barnefamiliene. Jeg håper at en fra Regjeringens side kan klargjøre at reformen ikke blir utsatt, og at helseministeren ikke bøyer av for særinteresser. Planlegging og iverksetting må gjennomføres i tråd med den forrige regjerings forutsetninger for å skape større trygghet for den enkelte.

       Arbeiderpartiet fremhever spesielt at det er nødvendig med en oppfølging av Utkant-Norge for å sikre en bedre og mer stabil legedekning. Situasjonen er ikke god nok i dag, og Regjeringen må vurdere nye og kraftige tiltak. Et av de viktigste fordelingsspørsmål er å sikre likeverdig tilgang på helsetjenester uavhengig av hvor du bor i landet og din sosiale status.

       Derfor er det også svært viktig at ny avtalepolitikk for spesialister blir gjennomført, slik Stortinget har vedtatt. Det er nødvendig med offentlig styring for å nå målet om en bedre fordeling av de knappe spesialisthelsetjenestene. Her er det også ønskelig at Regjeringen klargjør om Stortingets vedtak blir fulgt som forutsatt. Her savnet vi en god nok distriktsprofil i Kristelig Folkepartis argumentasjon ved forrige korsvei. Veldig viktige deler av våre helsetjenester skjer rundt omkring i våre lokalsamfunn.

       Kommunene står overfor en storstilt utbygging av eldreomsorgen som arbeiderpartiregjeringen la opp til og fikk bred støtte for i Stortinget. Satsingen beløper seg til 30 milliarder kr over fire år, og innebærer alt fra nødvendig hjelp i eget hjem til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Tanken bak reformen er at alle våre eldre skal få oppleve en trygg og verdig alderdom.

       Mennesker med psykiske lidelser har for lenge vært forsømt på alle nivåer. Her må det nå tas et krafttak i flere år framover.

       Ny viten, teknologi og medisin gjør det stadig mulig å hjelpe flere som blir rammet av sjukdom. Jeg vil særlig fremheve at tilbudet til dem som blir rammet av kreft, må bli bedre. Mangelen på strålekapasitet har vært uverdig.

       Både eldre og omsorgs- og helsesektoren vil kreve store biter av den kaken som heter norsk økonomi. Derfor er det meget bekymringsfullt med de store kontantutbetalingene regjeringen Bondevik legger opp til i årene framover. Her er det stor fare for å forskreve seg når en vil gi alt godt til alle på en gang.

       Jeg vil til slutt minne om at det er ikke nok å bevilge penger til eldreomsorg og helse. Det vi først og fremst trenger, er folk. Det er derfor oppsiktsvekkende at det punktet Bondevik-regjeringen faktisk skjærer ned på, er handlingsplan for helse- og omsorgspersonell. Det er jo nettopp det å skaffe nok personell til å utføre disse livsviktige oppgavene som er selve nøkkelspørsmålet for å nå våre mål i helse- og sosialpolitikken.

Jan Petersen (H) : Debatten i dag har inneholdt ganske mange uttalelser som påkaller en del randbemerkninger fra min side, ikke minst for å se tingene i riktig perspektiv. Noe av det som ble nevnt, var min holdning til sentrumsregjeringen, som Tom Thoresen var så vennlig å minne om, og jeg må bare få lov å repetere at Høyre har ønsket å møte den nye regjering på en åpen måte. Så kan man stille spørsmålet: Hvorfor har vi endt med denne holdningen? Jo, det er simpelthen fordi en rekke av de synspunkter som det ble gitt uttrykk for før valget, har vi heldigvis ikke funnet igjen etter valget.

       Jeg vil bl.a minne om at en av de viktigste tingene som ble sagt av en av de tre deltakerne i regjeringskonstellasjonen, var at Høyre ikke skulle ha noen innflytelse på norsk politikk, og at det allerede ble drevet nok høyrepolitikk som det gjorde i arbeiderpartiregjeringen, om det ikke skulle drives enda mer høyrepolitikk ved at Høyre skulle få innflytelse. Og så ble det sagt ting om vårt forhold til Europa som ville skapt problemer for landet i praksis. Men nå har det heldigvis gått slik at de tre regjeringspartiene ikke har forfulgt de standpunktene om Europa som vi kunne frykte, snarere tvert imot: Det har vist seg mulig å oppnå en bred enighet om å håndtere viktige norske interesser, slik vi f.eks greide å håndtere forholdet til Kyst-Norge, som er avhengig av at vi har en god veterinæravtale. Og denne budsjettbehandlingen vi nå er inne i, viser nettopp at Høyre har fått innflytelse ved at vi har fått endret skatteprofilen. Det er slik at dette budsjettet - om det ikke er tilfredsstillende på mange områder, det innrømmer jeg gjerne - allikevel har en del områder med det jeg vil kalle et klart høyrestempel.

       Lars Gunnar Lie spurte i går retorisk om det er høyrepolitikk å innføre kontantstøtte. Ja, det er det, for det er et viktig spørsmål på høyre-venstre-aksen det å gi enkeltmennesket og familien mer handlefrihet og valgfrihet i forhold til de offentlige beslutninger. Så mitt svar er ja, det er høyrepolitikk, det er riktig høyrepolitikk, og vi er stolte av å kunne si det. Og på den bakgrunn er det lett å møte den nye regjeringen med en åpen holdning.

       Nå la jeg vitterlig merke til at statsministeren i dag morges ikke besvarte mitt spørsmål om det nå begynner å rykke i tøylene allerede etter 42 dager. Det er ganske oppsiktsvekkende at når de tre regjeringspartiene legger frem et revidert forslag, sitt eget forslag, til votering senere i dag, så går den nye generalsekretæren i Senterpartiet ut og sier at man skal protestere mot dette egne forslaget som fremlegges. Det var derfor jeg reiste spørsmålet om hvor mange tunger man taler med. Står nå partiene bak dette, eller står de ikke bak det? Jeg ser at Johan J Jakobsen er på talerlisten umiddelbart etter meg, så han vil ha en rimelig mulighet for å avklare akkurat dette spørsmålet. Det er vel dette vi på løvebakkespråket kaller dobbeltkommunikasjon, for å si det sånn, men det er klart at det går jo ikke at man allerede etter 42 dager begynner å rykke i tøylene på den måten som her er nevnt.

       Så må jeg si noen ord om skatter og avgifter, fordi skatte- og avgiftsprofilen er blitt bedre. Den er ennå ikke tilfredsstillende, og her er det mye rot i begrepsbruken. Jeg la merke til at endog statsministeren snakket om at vi fikk lavere alkoholavgifter. Jeg holdt på å si: Hadde det enda vært så vel! Men poenget er at avgiftene øker ikke fullt så mye som det Arbeiderpartiet foreslo at de skulle gjøre, og så fremstilles det som lavere avgifter! Nei, også på det området blir det en økning for den enkelte, og det er ikke minst Fremskrittspartiet med på. Det er en del av resultatet av forhandlingene mellom Fremskrittspartiet og mellompartiene at vi får økte alkoholavgifter.

       Nå skjønner jeg det slik at det i går ble hengt opp et portrett av Anders Lange i det rommet som er Fremskrittspartiets grupperom. Jeg regner med at det portrettet ble opphengt med nedslåtte øyne når altså en av effektene av samarbeidet nettopp er at vi får økte alkoholavgifter. Det hadde Anders Lange neppe sett muligheten av at Fremskrittspartiet skulle være med på. Men det har de altså vært med på, og det får vi bare registrere.

       Så skjønner jeg at Carl I Hagens forsvarslinje nå overfor det at de gjorde en for dårlig forhandlingsjobb på vegne av skattyterne forrige helg, er at de egentlig hadde tenkt å la en liten bit være åpen for Høyre. Hvis vi skal ta dette på alvor og samtidig ta i betraktning at Carl I Hagen i forrige uke var så veldig opptatt av at man ikke skulle være arrogant, må jeg si at hvis man virkelig har lagt det opp på denne måten, er dette tidenes arroganse. Men det ville det være helt urimelig å beskylde ham for, så stor vekt som han i forrige uke la på at man skulle oppføre seg på en annen måte.

       Når denne forklaringen er relativt lite troverdig - jeg sier det rett ut - så er det fordi dette ikke på noen måte var første forsvarslinje. Jeg vil minne om at første forsvarslinje fra Fremskrittspartiet for å bortforklare dette og at vi hadde gjort en bedre jobb, var et frontalt personangrep på Per-Kristian Foss. Og når han ikke var fornøyd med det, tok Hagen like godt med seg hele Høyre i samme omgangen i forrige tirsdags VG, hvor vi beskyldes for å være et parti som driver «fanteri». Det brukes også en del andre ord i samme omgangen, altså om Høyre sånn i sin alminnelighet. At det blir overskrifter av slikt, er det ikke noen tvil om, og det var måten man forsøkte å ta mediebildet på for å skjule at her hadde Høyre gjort en bedre jobb. Jeg lette lenge for å forsøke å finne begrunnelsen for dette utfallet fra Carl I Hagens side, men det eneste han faktisk greier å gi som en sentral begrunnelse, er at hans kone også sier det.

       Det er en svakhet til i dette resonnementet. Da det først ble fremført, hadde man dessverre glemt å fortelle en del av sine medlemmer om denne geniale strategien, for Fridtjof Frank Gundersen, som er en de tunge medlemmer av Fremskrittspartiets gruppe, sa etterpå om forliket at regjeringspartiene slapp for lett. Man hadde faktisk glemt å informere sin egen gruppe om denne geniale strategien, og i all beskjedenhet: Jeg tror ikke så allverdens mye på den! Og da er vi ved et sentralt problem og en liten anmodning til Carl I Hagen: Kan ikke også Carl I Hagen fra tid til annen være litt generøs overfor Høyre? Kunne man ikke rett og slett si ja, flott, gratulerer! - og så latt det være med det og ikke begynt med alle de andre tingene, først skjelle oss ut og så etterpå snu og si at egentlig hadde man tenkt å gjøre det sånn hele tiden? Det er ikke spesielt troverdig. Litt mer generøsitet tror jeg faktisk ville kle norsk politikk også når det gjelder Fremskrittspartiets omtale av Høyre.

       Ellers må jeg dessverre si at han bekrefter at Kristin Krohn Devold hadde rett i sin replikk til ham i sted når det gjaldt spørsmålet om svangerskapspermisjoner. Hun sa ikke at Fremskrittspartiet skulle fjerne dem; hun sa at Fremskrittspartiet ville rasere ordningen, og det bekreftet på mange måter Carl I Hagen når han sa at man skulle ha dette like beløpet, som i realiteten gjør at en god del yrkeskvinner vil bli slått ut og ikke har muligheten, og det er derfor et anslag mot yrkeskvinner. At de ikke har fremmet forslaget nå, er for så vidt på siden av poenget, for vi regner med at når de sa dette en rekke ganger før valget, er det selvsagt med den hensikt at man skal gjennomføre det også. Noe annet ville vært forunderlig og en anklage mot Fremskrittspartiet som jeg synes er helt urimelig å fremføre fra denne talerstolen. Så det holder heller ikke.

       Oppsummert: Fremskrittspartiet gjorde en for dårlig jobb på skattesiden, men de er ikke generøse nok til å gratulere Høyre med at vi gjorde en bedre jobb.

       Så bare et par ting i forbindelse med neste års budsjett, for det er ikke noen tvil om at det ikke blir lett å sette sammen. Da har jeg lyst til å gi et par beskjeder:

       Den ene er at en i det budsjettet må ta sikte på å gjøre en bedre jobb når det gjelder det offentliges viktigste oppgaver, som kampen mot kriminaliteten, helsevesenet, skolen og veisektoren. Det er utrolig at de løftene alle de ikke-sosialistiske partiene gav før valget om veier, ikke har fått mer utslag i dette budsjettet. Men det forliket som Fremskrittspartiet og mellompartiene inngikk, bandt altfor mye til at vi kunne ha ambisjoner om å snu alt sammen i vår siste forhandlingsrunde. Her må det gjøres en bedre jobb.

       Den andre er at jeg vil advare Regjeringen mot å skrive ut regningen til skattyterne. Det ønsket vi ikke for 1998-budsjettet, det ønsker vi ikke for 1999-budsjettet heller. Men da reiser spørsmålet seg: Hvordan skal man skaffe ressurser til disse oppgavene, som må prioriteres høyere? Da må den nye regjering gå inn i det som er ett av dens svakeste områder i Voksenåsen-erklæringen, nemlig nå å sørge for vesentlig mer privatisering, delprivatisering, tjenesteutsetting, modernisering og konkurranse. Poenget med det er at det rydder ressurser til de aller viktigste oppgavene. Hvis ikke den nye regjeringen er villig til å snu på dette området og rett og slett oppføre seg mer moderne, ja da vil den ikke finne ressurser til de oppgavene vi må løse i det norske samfunn.

       Men da den nye regjeringens budsjett ble lagt fram, ble det også en ganske betydelig debatt om budsjettet var stramt nok. Her sa Jan Petersen, etter hva jeg oppfattet, ganske klart at det budsjettet vi skulle vedta, måtte være minst like stramt som det regjeringen Jagland hadde lagt fram. Høyre bidrar nå gjennom dette forliket aktivt til at budsjettet svekkes vesentlig. Debatten mellom Høyre og Fremskrittspartiet om hvem som har klart å få til mest når det gjelder skatteletter, er en kamp jeg ikke sympatiserer med og derfor heller ikke vil legge meg videre opp i. Men det faktiske resultat er altså at Høyre ved dels å si ulike ting ved ulike anledninger, dels ved å opptre som de har gjort nå, har bidratt til at budsjettet svekkes vesentlig.

Jan Petersen (H) : Jeg synes det er hyggelig at min forklaring på nyorienteringen er rimelig akseptert av Tom Thoresen. Den er for så vidt ikke ny av dagen - jeg har fremført den ved en del anledninger før. Det har nemlig hendt at noen har stilt dette spørsmålet før, så jeg har hatt anledning til å svare på det et par ganger før også. Men det er greit å få gjentatt det.

       Jeg har lyst til bare å legge til at jeg tror det er godt for fleksibiliteten og muligheten for å finne løsninger i norsk politikk at folk har et rimelig avslappet forhold til hva de sa før valget, slik enkelte representanter for sentrumspartiene har hatt. Hva det betyr for folks holdning til politikken og tiltro til hva som blir sagt, er en annen side av saken. Det er noe vi heller får filosofere over ved andre anledninger. Men det er ikke helt uproblematisk at vi er så fleksible som vi ofte er i forhold til egne uttalelser. Det har jeg lyst til å si.

       Så når det gjelder selve budsjettet. Jeg legger ikke et øyeblikk skjul på - det gjelder for så vidt Høyre, og det gjelder Fremskrittspartiets forutsetninger for deltakelsen her - at vi har egne budsjetter som gir svaret på det som er problemet. Den problemstillingen vi nå står overfor, er ikke et budsjettforlik. Men i andre runde, når vårt eget forslag er falt, står vi i valget mellom to andre budsjetter. Da får vi altså et revidert forslag fra de tre regjeringspartiene som etter vårt syn samlet sett er brukbart nok til å stemme for det. Det burde selvfølgelig ha vært strammere, men det har en del viktige ting ved seg som Arbeiderpartiets forslag ikke hadde. Blant annet har det ikke disse bedriftsfiendtlige holdningene og forslagene i seg som arbeiderpartiregjeringens forslag hadde. Det blir totalt sett bedre når det gjelder skattyterne, slik at det er bedre tilpasset lønnsoppgjøret, og det er midt inne i den problemstillingen som Tom Thoresen er ute etter.

       Det er ikke så stor forskjell mellom disse to forslagene at man av den grunn kan si - som var det uttrykket jeg brukte i går, og vi har fått bekreftet av teologen etterpå at uttrykket mitt fra i går holdt - at det er spørsmål om «forskjellen mellom himmel og helvete». Det er en realitet at disse to forslagene ligger relativt nær hverandre. De har bl.a den samme underliggende utgiftsveksten. Så jeg tror dette holder meget godt sammenlignet med Arbeiderpartiets forslag.

       Det som gjorde at noen av oss fant grunn til å si fra, var at da regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hadde forhandlet ferdig, gikk Per-Kristian Foss ut på fjernsynet med følgende konkrete, feilaktige påstand:

«Men det som ligger i bordet nå fra Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, det innebærer en skatteskjerpelse selv i forhold til Jagland-regjeringens forslag. Det kan ikke vi være med på. Den samlede skatte- og avgiftsskjerpelsen i forhold til Jagland som allerede inneholdt skjerpelser, er på halvannen milliard kr. Det går i gal retning.»

       Det er ordrett det Per-Kristian Foss sa denne kvelden. Det er feil. Vi reduserte skatter og avgifter samlet med 2 330 mill. kr i forhold til Bondevik-regjeringen, som igjen hadde plusset på 2 040 mill. kr i forhold til Jagland-regjeringen. Vi lå 290 mill. kr samlet under Jagland-regjeringen. Per-Kristian Foss gikk ut og sa at vi egentlig hadde økt med 1,5 milliarder kr. Dette er samlet, det er ikke for folk flest. Det er ikke på den skatten eller den avgiften. Det er summen, den samlede skatte- og avgiftsskjerpelse i forhold til Jagland-regjeringen Per-Kristian Foss snakket om. Vi eksploderte over å høre slike feilaktige påstander spredd og også over den generelle opptreden, en opptreden som Per-Kristian Foss senere har beklaget. Det synes vi er veldig fint. Det har vi tatt til etterretning, og vi har et utmerket forhold. Det er ryddet av veien. Vi hadde ryddet dette av veien, men en del av disse påstander skyldes konkrete, feilaktige påstander fra Per-Kristian Foss en meget viktig kveld da noe skulle presenteres. Han spredde dem, og enkelte i Fremskrittspartiets gruppe gikk faktisk også på det. Det er senere også rettet opp.

Jan Petersen (H) : Jeg registrerer med glede at også Carl I Hagen gjerne ville være litt hyggelig når det gjelder Høyres resultater i budsjettforhandlingene. Det setter jeg pris på. Jeg bare konstaterer at han greier å holde enkelte av sine uttalelser noe mer hemmelig enn en del andre. Dette er vel en av dem som kanskje ikke fikk den videste publisiteten, for å si det litt forsiktig. Men jeg er helt sikker på at det har vært fremført på den måten som Hagen sier. Det ble for så vidt overskygget av en del andre elementer i hans budskap, og jeg setter stor pris på at han nå ikke forsøker å gjenta de generelle oppgjør han hadde med Høyre som parti og ikke minst med vår moral som han hadde i VG den 18. november, men at han er tilbake til den diskusjonen han hadde med Per-Kristian Foss. Jeg er også meget tilfreds med at han ikke forsøker å gjenta det.

       Da er vi inne på spørsmålet om skatteskjerpelsene. Carl I Hagen forsøker nå å skjule det faktum at folk vil oppleve skatteøkninger, men nordmenn vi møter ute, vil oppleve dette gjennom trygdeavgiften, de vil oppleve det gjennom toppskatten og gjennom avgifter. Det kan da ikke være særlig tvil om at det er tilfelle. Det har vi også forbedret, og det er også alle sammen enige om. Det var egentlig det ønsket vi hadde, å gjøre det bedre for folk flest på dette området. Vi synes ikke dette er tilfredsstillende nok, og jeg synes at vi skulle akseptere at vi kom på gal side av Jagland i en del viktige skattepolitiske spørsmål, og det var ikke hensiktsmessig. Når Hagen også er enig i resultatet, synes jeg at han burde kunne akseptere det. Men i forhold til det som var mitt hovedpoeng, nemlig hans strategi for å unngå å sette lys på hva vi hadde gjort, har han lagt ned våpnene når det gjelder dette VG-intervjuet, og det er jeg fornøyd med.

Carl I Hagen (Frp)
(fra salen):

       Jeg ber om ordet til en åpenbar misforståelse.

       Det må være en åpenbar misforståelse som må oppklares - det er enkelte som sitter hjemme og ser på - når Jan Petersen uttalte at man vil merke en økning i trygdeavgiften. Det blir ingen økning i trygdeavgiften, for Høyre forhandlet bort en 0,2 % økning, og vi forhandlet bort en 0,2 % økning, altså nøyaktig det samme bidraget. Derfor kan vi berolige befolkningen: Det blir ingen økning i trygdeavgiften for noen. Det hadde ikke Jagland foreslått, og det som Bondevik foreslo, har Høyre og vi fjernet. Det blir ingen økning i trygdeavgiften, takket være Høyre og Fremskrittspartiet, for å være litt generøs.

       Men litt tilbake til dette med skattelette for privatpersonar og stramheit i budsjettet. Eg får litt problem med å få dette til å hanga saman, for å få både-og kan verta eit problem. Ein kan sjølvsagt seia at her kan ein skjera ned på offentlege utgifter, offentlege overføringar. For eksempel kan kommuneøkonomi høyrast veldig upersonleg ut, og me tenkjer kanskje i første omgang at kommuneøkonomi dreier seg om lønn til kommunale byråkratar og bygg som det ikkje er behov for, men kommuneøkonomien dreier seg faktisk om sjukehus, om eldreomsorg, om skulebygg - med andre ord om kvardagen for den vanlege nordmann. Det er ikkje sikkert at berre auka privatisering vil skapa den store tryggleiken, spesielt for dei verkeleg svakaste gruppene. Det ville vore interessant om representanten Petersen kunne forklara litt nærmare korleis Høgre så sterkt kan fokusera både på skattelette for privatpersonar og på eit stramt budsjett.

       Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Petersen (H) : Jeg håper ikke dette er representativt for holdningen i regjeringspartiene, for det viser en total mangel på fantasi, en fantasi som jeg tror man vil kunne få meget god nytte av når 1999-budsjettet skal settes opp. Det ligger jo nå et ganske betydelig nytt utgiftspress i dette budsjettet, ikke minst ved at vi skal ha en helårsvirkning for to tunge reformer. Jeg tror at regjeringspartiene må ta innover seg at hvis de ikke nå er villig til å sette i gang både omdisponering av offentlige utgifter - og det betyr at noe må det skjæres ned på - og modernisering av offentlig forvaltning, vil det ikke være mulig å få gjennomført disse reformene og andre viktige, tunge tiltak som regjeringspartiene også mener bør gjennomføres. Det er behov for nytenkning, og den nytenkningen hørte jeg nå dessverre ikke det fnugg av i denne replikken, og det bekymrer meg. Men jeg tror Regjeringen vil bli tvunget til å følge Høyres anvisning på en del av disse områdene hvis en skal imøtekomme alle de ønskene og forventningene som den selv har skapt gjennom denne valgkampen.

       Dessverre er det nok slik at dette budsjettets profil ikke er skattelettelser. Oppgaven har dessverre måttet begrense seg til å hindre de skadelige skatteskjerpelsene som lå inne i betydelig omfang. Jeg må bare varsle med én gang at det vil vi komme til å fortsette med også senere, fordi den type skatte- og avgiftsøkninger som lå inne i de tidlige budsjettforslag, ikke minst fra Jagland, men også fra Bondeviks side, vil være skatte- og avgiftsøkninger som vil være med på å gjøre lønnsoppgjøret enda vanskeligere, og som følgelig vil presse norsk økonomi enda mer, og som vil bety enda større problemer når det gjelder de oppgavene som vi ønsker å få gjennomført. Så ja, med omdisponeringer, ved å være nøkterne når det gjelder andre utgifter, ved å være villig til å si nei til noe for å få frem de viktigste tingene, er det mulig også å holde skattetrykket i sjakk, og jeg skulle ønske at de nye regjeringspartiene nå viste mer oppfinnsomhet på dette området.

Morten Lund (Sp) : Det er mye som forandres i norsk politikk, men det er én ting som står fast: Det som Høyre får gjennomført av sin politikk, skjer ved hjelp av vikar, og uten at Høyre er glad for det. Høyre vil ha en ikke-sosialistisk regjering i Norge, men de misliker det sterkt når det skjer. Høyres leder snakket om å felle sentrumsregjeringen før den fikk prøvd seg. Nå har Høyre sikret at Regjeringen får fortsette, og Høyre har fått litt gjennomslag for sin politikk. Men er de fornøyd? Lang ifra. I radioen i går sa Per-Kristian Foss at neste gang stemmer de ikke for et sånt opplegg, ikke engang subsidiært. Det ble ikke sagt før valget, det ble sagt i går. Med andre ord sa Per-Kristian Foss: Velkommen tilbake, Jagland. Jeg vil da spørre Petersen: Er en Jagland-regjering fortsatt Høyres favorittvikar?

       Det som plager Høyre i Stortinget, er at folk ikke får beholde mer av pengene sine selv til enda mer privat forbruk. Høyres skattelette vil gi mye mindre inntekter til Høyre-ordførere som trenger mye mer i sine kommuner for å beholde dagens tjenestetilbud. Jeg vet om mange av de ordførerne. Den økonomiske sulteforingen av kommunene som Høyre har skapt flertall for, fører bl.a til økt lønnspress. Det synes jeg Høyre skal tenke litt på. Moderasjonslinjen taper når folk blir så misfornøyd med situasjonen sin. Når tempokravet blir så stort som i kommunene nå, ønsker de ikke moderasjon lenger. Da går effektiviteten ned, og da går sykefraværet opp, og det er kostbart for samfunnet vårt.

       En annen effekt av sparepolitikken er at våre lokale folkevalgte taper tillit. De må kutte, mens vi på Stortinget vedtar forbedringer, og befolkningen blir misfornøyd. Høyre har som mål at flere av dagens offentlige tjenester skal overlates til enkeltmenneskenes ansvar og til markedet. Jeg vil stille følgende spørsmål: Er det Høyres fremste mål å få mer lokal misnøye for å få prøvd ut sine teorier om privatisering av kommunesektoren, slik at folk skal kunne smake på det som Høyre kaller et moderne samfunn?

Jan Petersen (H) : Jeg er redd for at flere av de poengene som Morten Lund fremførte, skjønte jeg simpelthen ikke. Men jeg tror jeg skal gi litt av bakgrunnen for hva vi ønsker. Vår hovedbekymring med den norske offentlige sektor er at vi ikke greier å gjøre en god jobb når det gjelder de aller viktigste oppgavene. Det gjelder helse, det gjelder skolen, kampen mot kriminaliteten, veibyggingen. Når vi ikke greier å gjøre en god nok jobb på disse områdene på tross av at vi har en svært stor offentlig sektor, er det fordi vi binder opp penger og midler i en foreldet måte å løse problemet på, i foreldet administrasjon og mangel på konkurranse og midler, mangel på effektivisering. Så kan man si at vi får ta prisen ved å ha det litt hyggeligere ved å la være å stille så store krav til oss selv når det gjelder gjennomføringen av det hele. Det er bare det at de som da må betale prisen - og det snakker Senterpartiet aldri om - er de som står i sykehuskø, det er de psykiatriske pasientene, det er ofrene for trafikkulykker fordi veinettet er for dårlig.

       Nettopp fordi ikke minst Senterpartiet mangler vilje til å ta disse valgene, vil de også stå med et betydelig ansvar for disse uløste problemene. Det eneste svaret Senterpartiets har, er at man skal bevilge noe mer. Det kan man gjøre hvis man sitter i opposisjon, men når man sitter i regjering, som Senterpartiet gjør, da er man nødt til å forholde seg til de reelle sammenhengene i samfunnet. Det er det jeg vil oppfordre Senterpartiet til å gjøre, for Voksenåsen-erklæringen på dette området er altfor dårlig. Da nytter det ikke bare å være en grossist i misnøye, som vi ofte ser fra Senterpartiets side, da må løsningene også finnes.

       Når det gjelder Jagland-regjeringen, var det et høyst forunderlig spørsmål - ikke minst på bakgrunn av den replikkveksling som var mellom Jagland og meg i går. Men jeg kan gjerne si det for tredje gang denne høsten: Vi savner ikke Jagland-regjeringen på noen som helst måte. Vi har forventninger til den nye regjeringen, men vi forventer at den fører en skikkelig ikke-sosialistisk politikk. Med det dobbeltspillet som Senterpartiet nå er i ferd med å innlede, må vi utstede de klareste advarsler på dette området.

Marit Nybakk (A) : I gårsdagens debatt var Høyres finanspolitiske talsmann, Per-Kristian Foss, opptatt av at Arbeiderpartiet hadde gått inn i en frivillig klostertilværelse. Høyre har tydeligvis vært så redd for å havne i et ufrivillig sølibat at de i grunnen har svelget det meste for å komme inn i et trekantforhold med regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. I dag er Høyre Bondevik-regjeringens beste støttespiller når det gjelder å sikre Kristelig Folkepartis og i tillegg Fremskrittspartiets hjertesaker, og dessuten bruke 5 milliarder kr mer av oljefondet enn Jagland-regjeringen. Så har Bondevik på sin side sikret lavere bilavgifter på dyre biler, skattelette for de rike, nedskjæring av voksenopplæringen og økt skatt for pendlerne.

       Jeg har et spørsmål til Jan Petersen. Gjennom mange år i fagbevegelsen har jeg truffet mange av de virkelige sliterne i vårt samfunn. Når alle minstepensjonister får 1.000 kr mer i måneden, betyr det at alle de jentene som har jobbet hele sitt liv, noen fra de var 16 år, ikke får igjen noe som helst for de pensjonspoengene de har opparbeidet seg, og alt de gjennom 40 - 50 år har betalt til folketrygden. De blir altså stående likt med minstepensjonistene. Jeg vil spørre Jan Petersen: Er det rettferdig å nulle ut tilleggspensjonen for dem som har vært vanlige arbeidstakere i vårt land, og som har vært med på å bygge samfunnet vårt? Er det dette som er Høyres valgfrihet for kvinner? Skal det ikke lønne seg å ha arbeid i vårt samfunn? Er det slik man premierer alle dem som har betalt for å få pensjonspoeng?

       Nå er heller ikke dette reviderte sentrumsforslaget noe vi støtter med spesiell entusiasme, fordi det hefter en rekke svakheter ved dette alternativet. Det legger jeg ikke skjul på. Et par av de tingene som er viktig med det, er nettopp at det totalt sett gir en bedre skatteprofil enn Jagland-regjeringens budsjettforslag gjorde - samlet for næringslivet, for enkeltmennesket og vanlige nordmenn - og det gir gjennomføring av et par viktige Høyre-saker, hvorav kontantstøtten er én.

       Det er ikke noen nyhet at spørsmålet om 1.000 kr til minstepensjonistene ikke er inne i vårt primære budsjettforslag som vi stemmer for i dag, men jeg må i hvert fall forsvare den siste runden av voteringen ved å understreke at ingen stilles i noen dårligere situasjon med det forslaget som blir vedtatt. At det finnes en rekke motforestillinger, får så være. De deler jeg på mange måter. Men jeg synes det er helt urimelig ikke å understreke at ingen kommer i noen dårligere situasjon, som enkelte kunne få inntrykk av etter å ha hørt på Marit Nybakk.

       Forhåpentligvis vil erfaringene fra høstens budsjettprosess bidra til at også Arbeiderpartiet og SV vil se seg tjent med en mer smidig og konstruktiv innstilling til budsjettsamarbeidet i Stortinget. SVs leder traff utvilsomt spikeren på hodet da hun til Aftenposten søndag sa følgende:

       «- De som står utenfor flertallskonstellasjonen, har ekstremt lite de skal ha sagt, enten det er Aps 65 representanter eller SVs 9».

       Arbeiderpartiet og SV har altså ifølge SVs leder «ekstremt lite de skal ha sagt». Klarere kan ikke SVs og Arbeiderpartiets maktesløshet uttrykkes!

       Da sentrumsregjeringen tiltrådte, ble det understreket at den skulle være blokkuavhengig, og at alle partier i Stortinget skulle behandles likt. Mot denne bakgrunn har sentrumspartiene hatt drøftelser med alle partier i Stortinget for å undersøke mulighetene for å skaffe flertall for hovedlinjene i budsjettet.

       Årets budsjettprosess kan være et nærmere studium verdt. Når Arbeiderpartiet lager et stort nummer av at sentrum fant en løsning sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, underslår partiet at det faktisk var Arbeiderpartiet som først ble invitert til reelle forhandlinger med sentrumspartiene. Men ved å kreve at sentrumspartiene måtte forlate kontantstøtten som prinsipp før Arbeiderpartiet overhodet kunne gå inn i forhandlinger, plasserte Stortingets største parti seg definitivt på sidelinjen. Da kan ikke Arbeiderpartiet i ettertid kritisere sentrum for å finne løsninger i Stortinget med andre partier. Den nye budsjettreformen forutsetter jo at så skjer! Alternativet er budsjettkaos og budsjettkrise. Det har vi unngått, fordi partier som har et flertall i Stortinget, har vist ansvarlighet.

       Sentrumsregjeringens parlamentariske grunnlag er 42 representanter. Sentrum kan altså ikke tvinge sine saker gjennom i Stortinget, en er avhengig av å forhandle seg fram til løsninger som kan få flertall. Det har Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjort. Det har selvsagt hatt sin pris, noe annet ville stride mot de politiske tyngdelovene.

       Sentrums begrensede handlingsrom tatt i betraktning, må vi imidlertid så langt kunne si oss tilfreds med resultatet.

       Nå skal en ikke ta resultatet av behandlingen i fagkomiteene for gitt, men så langt må en kunne hevde at viktige elementer i sentrumsregjeringens budsjett ser ut til å få flertall i Stortinget. Det gjelder først og fremst det økonomiske håndslaget til minstepensjonistene og småbarnsfamiliene, men også Helse-Norge, næringslivet og ungdom under utdanning har grunn til å hilse forbedringene i forhold til Jagland-regjeringens budsjettalternativ velkommen.

       Jeg tviler på om Arbeiderpartiet i fullt alvor tror på sine egne påstander om sentrumspartienes økonomiske uansvarlighet. Var det virkelig slik at den avtroppende regjering nærmest stod på stupet, og at de endringer som flertallet i Stortinget har gått inn for, skal bikke norsk økonomi ned i avgrunnen?

       Dagens Næringslivs karakteristikk «finjustert ansvarlighet» er nok en langt mer treffende omtale av det endelige 1998-budsjettet enn de dommedagsprofetier Thorbjørn Jagland kom med i gårsdagens debatt.

       Å hevde, slik mange av Arbeiderpartiets og SVs talere har gjort i debatten, at budsjettforståelsen mellom sentrum og Fremskrittspartiet/Høyre nærmest markerer et nytt politisk landskap, en tilbakevending til toblokkmønsteret, er en meningsløs påstand.

       Fremskrittspartiet/Høyre har valgt å gi subsidiær støtte til et modifisert sentrumsopplegg, et opplegg som de samme partiene i debatten faktisk har distansert seg sterkt fra. Det budsjett som får flertall gjennom en slik subsidiær støtte, ligger utvilsomt nærmere Arbeiderpartiets budsjett enn primærforslagene til Fremskrittspartiet og Høyre. Det er nok å vise til Fremskrittspartiets budsjettforslag, som bl.a forutsetter 28 milliarder kr i skatte- og avgiftslette!

Trond Giske (A) : Det ble aldri noen reelle budsjettforhandlinger mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet. Vi ble presentert for to krav: mer til minstepensjonister og kontantstøtte. Da vi ikke kunne være med på kontantstøtten, valgte sentrumspartiene en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Den eneste grunnen til at det ikke ble en avtale mellom sentrum og Arbeiderpartiet, var kontantstøtten, og det var sentrum som valgte å bryte.

       Jeg tror sentrum og Arbeiderpartiet hadde kunnet bli enige om mange av de andre sakene. Jeg tror at vi skulle ha blitt enige om å gi mer til de pensjonistene som har minst. Jeg tror vi skulle blitt enige om å sikre pressestøtten mot nedskjæringer. Jeg tror vi skulle blitt enige om mer til kommunesektoren. Jeg tror vi skulle blitt enige om en sterkere miljøsatsing, og jeg tror vi skulle ha unngått skattelette og mer til økt privat forbruk når det er det stikk motsatte som kreves. Vi kunne også ha unngått at Fremskrittspartiet ble tatt inn i varmen, den legitimeringen som forliket nå innebærer. Alt dette kunne vi klart dersom sentrum hadde vært villig til å legge kontantstøtten til side.

       I trontaledebatten for to år siden sa Johan J Jakobsen følgende:

«Hvis vi ser på den sentrumspolitiske plattformen det har vært snakk om, er det iallfall min oppfatning at det er vanskelig å se den realisert med mer høyrepolitikk. Det må nødvendigvis være mindre høyrepolitikk hvis den skal realiseres.»

       Nå to år senere har Senterpartiet inngått et historisk forlik med nettopp Høyre og Fremskrittspartiet om Norges statsbudsjett for 1998 ene og alene fordi sentrum ikke kunne legge bort forslaget om kontantstøtte.

       Mitt spørsmål til Jakobsen er følgende: Var virkelig kontantstøtten så viktig for Senterpartiet at man ikke kunne legge den til side for å sikre alle de andre sakene som partiet hadde fått inn i sitt forslag til statsbudsjett? Var virkelig kontantstøtten så mye viktigere enn alle de andre sakene, bistand, kommunesektor, samferdsel, postkontor og det som man måtte skjære ned på for å få et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skjønner at debuten i finanskomiteen har vært en frustrerende opplevelse for den lovende og fremadstormende Trond Giske. For å gjenta det Kristin Halvorsen har sagt om SVs og Arbeiderpartiets rolle: En har hatt ekstremt lite å si. Og det skyldes jo faktisk at Arbeiderpartiet overhodet ikke var villig til å diskutere et opplegg, et samarbeid, før sentrumspartiene nærmest hadde avsverget kontantstøtten som prinsipp. Jeg viser til Aftenpostens intervju med

       Hill-Marta Solberg, hvor hun klart gav uttrykk for at det var en forutsetning at prinsippet om kontantstøtte måtte forlates av sentrumspartiene før en overhodet kunne gå inn i en diskusjon. Og nå markerer Trond Giske nærmest en ny forhandlingsvilje: Vi skulle nok ha blitt enig om det meste. Men faktum er jo at bevilgningene til kontantstøtten pr. i dag står som et beløp på 760 mill. kr på ymseposten. Arbeiderpartiet var ikke engang villig til å utsette det spørsmålet til detaljene i ordningen skal utformes på bakgrunn av en egen proposisjon, Arbeiderpartiet krevde faktisk - som jeg sa - at sentrumspartiene nærmest skulle avsverge kontantstøtten som prinsipp. Og det ville være klart i overkant å forlange at et så viktig element i sentrumsregjeringens budsjett nærmest skulle forlates på prinsipielt grunnlag for å få til en avtale, når det faktisk var et flertall i Stortinget som var villig til å gå for denne reformen.

Per Erik Monsen (Frp) : Alle kan vel være enig om at den siste tiden har vært politisk turbulent, og at det har skjedd ting som kanskje ingen hadde forventet før valget.

       Jeg har lyst til å stille to spørsmål. Både i politiske kretser og blant politiske kommentatorer er det og har det vært en oppfatning at Senterpartiet i de senere årene har foretatt en forholdsvis lang vandring ut til venstre, i mange saker kanskje helt ut til SV. Det som har skjedd den siste tiden, har vel også fått mange til å tro at Senterpartiet nå er på vei tilbake til den borgerlige fold. Samarbeidet om regjering og ikke minst det som har skjedd nå, med samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet om en forståelse når det gjelder budsjettet, tyder vel på at Senterpartiet har forlatt noen av de holdningene og standpunktene de har hatt de siste årene. Mitt spørsmål blir da: Er det også den interne oppfatning i Senterpartiet at de nå er på vei tilbake der de var tidligere, altså tilbake til den borgerlige side i politikken?

       Så har jeg et spørsmål til, og det går på noe som også er en ganske allmenn oppfatning, nemlig at vi er på vei inn i en om ikke overoppheting, så i hvert fall oppheting av økonomien. Og i det ligger jo at det er mangel på arbeidskraft, det er ikke mangel på arbeidsplasser som etter hvert nå er problemet. Jeg vet at Johan J Jakobsen ved flere anledninger har bekreftet at vi kan ha et landbruk som produserer samme mengde mat med et vesentlig lavere antall arbeidsplasser. Kunne Senterpartiet nå i denne situasjonen tenke seg at vi fikk en strukturrasjonalisering i landbruket som gjorde at vi kunne frigjøre ganske store arbeidskraftressurser til andre deler av næringslivet?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg kan forsikre representanten Monsen om at Senterpartiet står på den faste, sikre senterpartigrunn og sentrumsgrunn som ligger nedfelt i partiets program, og som etter vår oppfatning langt på vei er videreført i det fellesdokumentet som sentrumspartiene utarbeidet på Voksenåsen, og som er grunnlaget for den sentrumsregjeringen vi nå har. Jeg må minne om at i en lang periode stod faktisk Senterpartiet alene om et regjeringsalternativ med et rent sentrum. Og til tross for at vi - det skal innrømmes - gjorde et heller dårlig valg, har vi faktisk oppnådd at vårt sentrumsalternativ nå er realisert , og det faktisk også med en viss suksess, om jeg får lov til å si det. Og da å påstå, når Senterpartiet har oppnådd det mål, det regjeringsalternativ vi har jobbet for i fire år, at det skulle bety at Senterpartiet var tilbake til det Monsen vel oppfatter som en bred borgerlig fold, det syns jeg er ganske urimelig og ganske meningsløst.

       Når det så gjelder norsk landbruk, er det vel ikke overraskende at Fremskrittspartiets representant har en noe annen holdning til det enn Senterpartiet. Det er helt riktig at vi i Norge, hvis vi satset på et industrialisert landbruk, kunne redusere antall sysselsatte og opprettholde den samme produksjonen. Men i Senterpartiet ser vi også på primærnæringene som viktige basisnæringer for den spredte og stabile bosettingen ikke minst i distriktene. Det er et miljøspørsmål også. Så jeg må nok dessverre skuffe representanten Monsen når han ber meg nærmest uttrykke støtte til en landbrukspolitikk som Fremskrittspartiet så langt stort sett har stått alene om.

Inge Lønning (H) : Politisk retorikk er en interessant øvelse og en vanskelig øvelse. Senterpartiet har i ganske mange år kjørt en selvstendighetslinje og har vært svært opptatt av selvstendighetsretorikk. Samtidig har man ved enhver given anledning erklært at høyre-venstre-aksen i norsk politikk ikke lenger eksisterer. Allikevel eksisterer der et sentrum, uten at det er helt klart hva man da er sentrum i forhold til. Nå er denne retorikken erstattet med en ny form for retorikk som heter blokkuavhengig og blokkuavhengighet. Så vidt jeg kan forstå, er den eneste blokk i denne sal i øyeblikket den som består av de tre regjeringspartiene. Derfor har jeg litt problemer med å forstå hva denne blokkuavhengighet egentlig består i når det gjelder konkret politisk innhold.

       Nå har jeg registrert i dagens aviser at Senterpartiets nye generalsekretær, tidligere stortingsrepresentant Lundteigen, har gått ut med en oppfordring om bred mobilisering mot det statsbudsjett som formodentlig kommer til å bli vedtatt i aften i denne sal. Betyr det at det eksisterer en slags intern blokkuavhengighet i Regjeringen? Det vil jeg svært gjerne ha et svar på.

Johan J Jakobsen (Sp) : Når representanten Inge Lønning snakker om politisk retorikk, bør vi lytte, for da er det en ekspert som uttaler seg. Selvstendighetslinjen - jeg beklager å måtte si det, men det virker som Inge Lønning er en av de siste som har oppfattet at den selvstendighetslinjen som Senterpartiet har stått for, har vært en blokkuavhengig linje. Det var også det som lå i mitt svar til representanten Monsen i forrige replikkrunde.

       Vi har aldri i Senterpartiet benektet at det finnes en venstre-høyre-akse i det politiske landskapet, men vårt poeng er at det er ikke den eneste, slik Inge Lønnings parti tydeligvis mener. Det er flere konfliktlinjer, og de

       går delvis på kryss og tvers, og det er det som er situasjonen i dagens storting ved at vi har tre tyngdepunkter. Jeg ser godt at både Høyre og Arbeiderpartiet så inderlig gjerne ønsker seg tilbake til det gamle mønsteret, det oversiktlige mønsteret hvor vi hadde en såkalt sosialistisk leir og en såkalt borgerlig leir. Sentrumsregjeringen som er etablert, er jo det beste beviset på at dette ikke lenger er noen realitet.

       Når det gjelder det som er referert om Per Olaf Lundteigen fra Inge Lønnings side, bygger det også på en misforståelse, for jeg oppfattet Per Olaf Lundteigen dit hen at han for det første formidler en utålmodighet i vårt ordførersjikt - og det skal vi ta vare på - og han anbefaler ordførerne å engasjere seg i budsjettprosessen. Men det som var feil i det Inge Lønning sa, var nemlig at Per Olaf Lundteigen snakker om 1999-budsjettet, og ikke om det budsjett som representanten Lønning nå refererer til.

Erik Solheim (SV) : Jeg har hatt mye kjennskap til og samarbeid med Senterpartiet i mange år, og jeg trodde jeg visste hva som var Senterpartiets hjertesaker. Bortsett fra EU, trodde jeg det var distriktene, kommunene, helsevesenet, miljøet og bistand til den tredje verden. Alle forstår at når et budsjett er laget av et annet parti og en ny regjering overtar, er det begrenset hvilke forandringer man kan gjennomføre i budsjettprosessen. Men nettopp derfor sier de forandringene som er gjort, så veldig mye om hva denne regjeringen synes er viktigst. Denne regjeringen har prioritert kontantstøtten, som Senterpartiet var imot, og som det ikke er flertall for i Stortinget, foran alt dette andre. De har prioritert kontantstøtte foran den tredje verden, foran miljøet, foran kommunene, foran distriktene, foran alle de områdene der det hadde vært mulig å foreta små skritt i en riktig retning hvis Senterpartiet hadde inngått i et sentrum-venstre-samarbeid i stedet for et sentrum-høyre-samarbeid.

       Før valget - og det var det Jan Petersen var innom i sitt innlegg - hadde Senterpartiet en retorikk som Høyre ikke likte. Nå snakker de på en måte som Høyre liker ganske godt. Det er påtakelig av et parti som så lenge snakket om hvordan den markedsliberalistiske alliansen av Høyre og Arbeiderpartiet kjørte dette landet i grøfta. Jeg mente hele tiden at dette var overdrevet, men nå hører vi ikke lenger noe om det. Nå hører vi hylling av Høyres og Fremskrittspartiets samfunnsansvar. Man har stilt seg i en posisjon som er slik at det Høyre man ikke ville ha mer høyrepolitikk fra, er den fremste samarbeidspartner, bortsett fra det Fremskrittspartiet som man tidligere mente var spedalsk. Man kan vel si at det i hvert fall krever fordomsfrihet å hoppe rett til sengs med de spedalske.

       Men mitt spørsmål er i all korthet til Johan J Jakobsen: Når vil Senterpartiet begynne å bevege seg inn på det som er det eneste som kan realisere Senterpartiets hjertesaker, nemlig et sentrum-venstre-samarbeid i norsk politikk i stedet for et stadig tettere og nå mer fasttømret samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet?

Johan J Jakobsen (Sp) : SVs Hanna Kvanmo skapte i sin tid begrepet «å vandre i skyggenes dal». Jeg opplever replikken fra den tidligere leder i SV som et pip fra nettopp denne dalen. For det er oppsiktsvekkende at SV i en situasjon hvor vi har fått en sentrumsregjering som på så mange grunnleggende områder fører en politikk som SV burde ønske velkommen, har anlagt en så aggressiv linje mot denne regjeringen. Og særlig blir dette oppsiktsvekkende når SV ifølge partiets nye leder nå skal utfordre Arbeiderpartiet som regjeringsparti. En skal presse Arbeiderpartiet. En skal ikke lenger si seg fornøyd med smuler fra Arbeiderpartiets bord. Nei, en skal inn i en regjering. Men samtidig illustreres det, slik Erik Solheim nå gjorde, at dette partiet ikke er modent for å inngå samarbeid med noe parti, fordi det angriper ethvert kompromiss, selv om det går i riktig retning, som et stort svik.

       Jeg tar skarpt avstand fra det Erik Solheim sa om at det budsjett som Senterpartiet som medlem av sentrumsregjeringen nå har fremlagt, ikke prioriterer bistand, distrikt, ressursforvaltning og miljø. På nær sagt alle områder - og i enda sterkere grad når en tar med dette med minstepensjonistene - har jo denne regjeringen markert en bedre profil sett fra SVs side, enn det Arbeiderpartiet har gjort. En kan si at skrittene ikke er så veldig lange, men de går i riktig retning. Da blir det mer enn underlig at SV i denne situasjon velger å snu ryggen til sentrum og oppfordrer Senterpartiet nærmest til å inngå et såkalt sentrum-venstre-samarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Det høres egentlig ganske eiendommelig ut. Også sett fra SVs side burde det gjøre det.

Torstein Rudihagen (A) : Representanten Jakobsen poengterte at dei hadde lykkast med å danne ei sentrumsregjering, og så la han til «med en viss suksess». Den suksessen må i så fall målast etter kva for gjennomslag Senterpartiet får for sin politikk, i alle fall for Senterpartiet sitt vedkomande.

       Det bringar meg over på kommuneøkonomien. Representanten Jakobsen og mange i Senterpartiet har i mange år vore varme talsmenn for ein betre kommuneøkonomi. Og det kan høyrast bra ut med tanke på dei aukande mengdene pålagde oppgåver og med tanke på reformer som kommunane skal gjennomføre. Dessutan veit vi alle at kommunen sin handlefridom er enormt viktig når det gjeld næringsutvikling, eller stimulans av kulturaktivitetar, som eit verkemiddel for å behalde busettingsstrukturen i landet - også for å behalde eit godt lokaldemokrati. Dette er vi derfor gjerne einige om. Det har òg lege i botnen i den kommuneøkonomiske politikken som regjeringa Jagland førte. Men du store all verda, kor mykje har ikkje Senterpartiet - både i denne salen og i valkampen -kritisert Arbeidarpartiet sitt kommuneøkonomiske opplegg! Den 7. september førespegla Senterpartiet 3,5 milliardar kr meir til kommunesektoren. Før budsjettet vart det også lovt ein auke på

       1 milliard kr av kommunalministeren. Det vart sanneleg skapt store forventingar til ei regjering der Senterpartiet var med.

       Med bakgrunn i det som nå ligg føre, må eg spørje representanten Jakobsen om han nå likevel meiner at regjeringa Jagland har hatt eit svært så godt opplegg for kommuneøkonomien. Dersom det ikkje er slik, ser eg gjerne at representanten Jakobsen på ein ærleg måte forklarer kva som måtte vere så mykje betre med det kommuneøkonomiske opplegget som nå ligg føre. Dersom ein begynner å rekne på dette, ser det tvert imot, når alt kjem til alt, nesten ut som primærkommunane kjem dårlegare ut. Men det er kanskje eit middel for å halde på utolmodet til ordførarane, slik representanten Jakobsen var inne på.

Johan J Jakobsen (Sp) : Tidligere ordfører for Arbeiderpartiet, Rudihagen, er en av de representantene som vi i Senterpartiet har sett fram til å få på Stortinget - la det være sagt - fordi vi har sett at Rudihagen nettopp står for en del grunnholdninger som ligger nær opp til det Senterpartiet har ment. Og egentlig skuffet ikke representanten Rudihagen nå, for hans replikk kan egentlig ikke tolkes på noen annen måte enn som en drepende kritikk av det budsjettforslag hans eget partis regjering la fram. For når Rudihagen står her på Stortingets talerstol og etterlyser mer penger til kommunene, etter at den nye regjeringen har lagt inn 3/4 milliarder kr mer enn hans egen regjering gjorde, vil jeg måtte tolke det positivt. Vi har fått en ordfører fra Gudbrandsdalen som akter å stå på for kommunesektoren, og som ikke bare sier seg misfornøyd med det Senterpartiet har bidratt med gjennom den sittende regjering, men også er villig til å ta - iallfall indirekte - et oppgjør med sitt eget parti, som har lagt seg på et vesentlig lavere nivå.

       Så spør Rudihagen om ikke Arbeiderpartiets opplegg var bra, om det ikke er det som ligger i sentrumsregjeringens budsjett. Da må jeg først minne om at vi fikk et nivåløft i fjor, som også representanten Rudihagen nå nevnte, på 5 milliarder kr. Det innebar en vesentlig forbedring av økonomien for Kommune-Norge i forhold til det Arbeiderpartiet la seg på. Opplegget for Arbeiderpartiet i år var vesentlig bedre, det er helt riktig som representanten Rudihagen sier. Det var et vesentlig bedre opplegg, men vi mente for vår del at det på viktige områder var viktig å legge inn en styrking. Det har skjedd på helsesektoren, på omsorgssektoren, og det skal bli spennende, mot den bakgrunn, mot den siste replikken, å følge Rudihagen og faktisk samarbeide med Rudihagen senere i denne perioden.

       Finansdebattens første dag brakte for øvrig en kanskje lite oppsiktsvekkende nyhet. Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Carl I Hagen, gjorde det klart at dersom det forholdt seg slik at Regjeringen planla å komme tilbake med skatteøkninger i løpet av året, var situasjonen så alvorlig at han ville ha et møte mellom statsministeren og de parlamentariske ledere, for som han sa, han og Høyre - ville ikke medvirke til et budsjettforlik som hadde gyldighet i noen måneder, for så å oppleve at Regjeringen måtte henvende seg annetsteds for å få endret budsjettet.

       Selv om dette har fått sin foreløpige avklaring gjennom statsministerens innlegg i dag tidlig, demonstrerer dette mer enn noe annet hvor skjørt det borgerlige flertallets budsjettopplegg er. Det iboende problem er like uløst. Carl I Hagen og Høyre forutsetter selvsagt at Regjeringens budsjettmessige samarbeidspartnere, Høyre og Fremskrittspartiet, løpende skal konsulteres om det blir behov for denne type justeringer.

       Finansministeren bedyrer at det ikke er noe i budsjettopplegget som medfører fare for innstramminger. Finanspolitikken er, så vidt jeg skjønner, blitt en teknisk foreteelse. Det er faren for at lønnsoppgjøret til våren skal sprenge ansvarlige rammer, som kan aktualisere skatteøkninger.

       Jeg kan ikke skjønne annet enn at finansministeren her innfører det omvendte solidaritetsalternativet - om jeg kan misbruke et så fint ord. Hvordan må fagbevegelsen se dette? Om det økonomiske opplegget fra landets regjering ikke er betryggende, fordi det søker å forene sentrumspartienes utgifter med høyrepartienes behov for skattereduksjoner med skjev sosial profil, kan man ikke bebreide lønnstakerne at de forsøker å gardere seg mot stigende priser og renter. Dermed kan vi igjen være inne i en ond sirkel. Solidaritetsalternativet kjennetegnes jo nettopp av det motsatte. Fordi lønnstakerne har tillit til at det er styring i økonomien, kan en redusere lønnskravene i forvissning om at en sunn økonomi gir lav prisstigning, lave renter, gir spillerom for sosiale reformer og flere arbeidsplasser som ikke bygger på sandgrunn. Jeg minner om at arbeidsledigheten var rekordlav i 1986 - 30.000 så vidt jeg husker - selv om vi hadde store problemer. For mange av disse arbeidsplassene hadde bygd seg opp innen eiendomsmegling, varehandel og oppblåste finansinstitusjoner. Priser og renter toppet seg, statens oljeinntekter var kraftig redusert og gjelden tårnhøy, og Arbeiderpartiet måtte overta. Denne historien må vi ikke la få gjenta seg, og den gjentar seg sjelden i detalj i historisk sammenheng.

       Jeg tror at selv om regjeringen Bondevik ikke ønsker en slik utvikling, har den ikke tilstrekkelig virkelighetsforståelse til å takle situasjonen. Og jeg syns det som har vært sagt, ikke minst den noe lettvinte omgang med store, viktige realiteter som bruk av oljefondet, tyder på at denne mistanken er begrunnet.

Kristin Halvorsen (SV) : Det var egentlig en oppsiktsvekkende runde vi fikk høre her i stad mellom Erik Solheim og Senterpartiets parlamentariske leder, Johan J Jakobsen. I SV har vi vært klar over at vi har vært i nærheten av noen av Senterpartiets ømme punkter når det gjelder å påpeke at det budsjettforliket de har inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, faktisk har noen politiske kostnader. Men at det var åpne sår, og at vi nærmest ikke måtte være i nærheten av saltbøssa før skrikene kom høye og meget bombastiske, var mer enn vi hadde forventet. Alle andre som har hatt øyne og ører åpne i løpet av de siste ukene, har jo tvert imot konstatert at SV har prøvd å holde en nyansert holdning til et sentrum. Når Arbeiderpartiet nektet å snakke med dem, ville vi. Når Arbeiderpartiet tok brudd på prinsippet om kontantstøtte, har vi vært åpne for å diskutere det. Men det Jakobsen gjør når vi prøver å si at dette faktisk har betydd at noen av Senterpartiets hjertesaker har blitt nedprioritert, er å skrike så det høres helt opp til Slottet. Vi er ikke bare på jakt etter ømme punkter, men også åpne sår.

       I hele går fikk vi her i salen høre at samarbeidet mellom sentrum og Høyre og Fremskrittspartiet, var et teknisk samarbeid. Lars Gunnar Lie sa: «Det er eit teknisk samarbeid. Det er ikkje noko anna.» Per-Kristian Foss sa at han mente at han aldri hadde brukt uttrykket «teknisk samarbeid» om dette, det var et politisk samarbeid. Det vi fikk høre i dag fra statsminister Kjell Magne Bondevik, bekrefter Høyres og SVs versjon fra i går. Den avtalen som sentrumspartiene har gjort med Høyre og Fremskrittspartiet, betyr at Regjeringen vil konsultere disse partiene dersom det blir foreslått endringer som berører de punktene de nå har blitt enige om. Det berører mange punkter som f.eks skatt, aksjerabatter, skatterabatter, AMS, 80-prosentregelen, rederskatt og så videre. Det berører mange avgifter. Listen er meget lang. Jeg fant den fram og telte opp hvor mange punkter den inneholder. 56 punkter inneholder de endringene som sentrumspartiene har gjort etter avtaler eller forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Sannheten er at Fremskrittspartiet og Høyre har tegnet et årsabonnement på sentrumsregjeringen. Det som har vært sagt om at denne regjeringen er blokkuavhengig, er ikke sant.

       Så sa Hagen her i stad, han er jo en luring - hvis presidenten mener det er et utenomparlamentarisk uttrykk, får jeg be om et annet forslag til beskrivelse - at budsjettet er en enkeltsak, så i alle andre saker står Høyre og Fremskrittspartiet helt fritt. Når ble budsjettet en enkeltsak? Veldig mange saker som vi har med å gjøre på Stortinget, har med penger å gjøre. Nesten alle stortingsmeldinger har betydning for budsjettene. Nesten alle lovsaker betyr at det må flyttes på noen kroner. Hagen snakker selvsagt mot bedre vitende når han prøver både å glise av at han er inne i varmen, og å skape litt avstand, slik at han kan komme tilbake senere. Det er klart at denne formen for avtale med Høyre og Fremskrittspartiet har, særlig etter det nye budsjettsystemet, politiske føringer.

       I Voksenåsen-erklæringen klarte ikke sentrum å prioritere hva som var hjertesakene. De delte ut i hytt og pine - til foreldre med barn i skolen, til kommunene, til alle som er opptatt av miljø og solidaritet osv. Men i budsjettet har de klart å prioritere. Det betyr at det er tre saker som er viktigere enn alt annet. Det er næringslivsstøtten, minstepensjonen og prinsippet om kontantstøtten. Når det gjelder minstepensjonen, er det en sak SV har vært enig med dem om, men vi har ikke ment at det ikke skulle være klart hvem som skulle betale. Som det eneste partiet foreslo vi i vår hvordan minstepensjonene skulle dekkes inn, nemlig hvordan vi skulle ta fra de rikeste.

       Hva er det så som har lidd? Vi kan se på hva de har fått til - det står svart på hvitt, det trenger ikke å være en hemmelighet for noen. Er det en stor seier for solidaritet med den tredje verden at man klarer å oppnå 20,7 mill. kr mer enn Jagland-regjeringen på et budsjett som er på 10 milliarder kr? Det er ikke engang promiller. Er det en stor seier for miljøkampen om man klarer å inngå et forlik som sikrer 31 mill. kr mer i tilskudd til miljø pluss noen lånemidler? Det er ikke noen stor seier for miljøkampen - i hvert fall har aldri Senterpartiet nøyd seg med så lite før! Og jeg kan gå videre: Jeg kan nevne skoler, kommuneøkonomi - de frie inntektene i kommunene er på 559 mill. kr mindre enn i Jagland-regjeringens budsjett.

       Og siden hr. Jakobsen hadde så stor glede av et sitat som jeg sikkert kommer til å slite med mye framover, kan vi jo bare snu det. Hvis det er slik at de som ikke er med i flertallet som bestemmer dette, har ekstremt lite de skulle ha sagt, betyr jo det at de som er med, har ekstremt mye de skulle ha sagt! Det ansvaret må Jakobsen tore å ta. Hva betyr det for de vedtak som Stortinget har gjort?

       La meg nevne to: I Hardanger sitter det mange desillusjonerte folk - og det har de god grunn til å være - for Stortinget har vedtatt at når de ikke fikk bro, så skulle de få rassikring. Det er det et vedtak om, og Bondevik har mange ganger tidligere i stortingssalen sagt at stortingsvedtak skal følges opp, men Regjeringen gjør ikke det. Det gis smuler til folk i Hardanger. Det samme gjelder krengetog på jernbanen. Der har også Stortinget vedtatt rammer som har medført at NSB har bestilt krengetog, men de vet at de ikke kan oppfylle avtalen. Det er heller ikke en avtale som denne regjeringen syns er viktig.

       Når ingen andre saker har nådd opp i noe særlig omfang, er det fordi spørsmålet om kontantstøtte ble gjort til en prinsippsak. Det er en sak det i utgangspunktet ikke er flertall for i Stortinget - og nå snakker jeg om Kristelig Folkepartis form for kontantstøtte. Senterpartiet er mer enig med SV og Arbeiderpartiet enn med Kristelig Folkeparti i denne saken. Så her har Kristelig Folkeparti først forhandlet med sentrumspartiene - overbevist Senterpartiet om at denne saken måtte de ha gjenomslag for. Så har de gått til Stortinget og forhandlet med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er gjort til en prinsippsak fra Arbeiderpartiets side - kontantstøtte kan man ikke godta. I går var tonene fra sentrum helt annerledes overfor meg, for da tillot jeg meg å herje litt med Arbeiderpartiet når det gjelder hvorfor i all verden de har gjort dette til en prinsippsak, som gjør at tiltakene for småbarnsforeldrene blir dårligere enn de ellers kunne vært, og at Høyre og Fremskrittspartiet vil ha betydelig innflytelse på politikken framover. I dag hadde statsminister Bondeviks pipe fått en annen lyd. Men SV står fast ved at vi ønsker å komme i dialog med sentrumsregjeringen om hvordan kontantstøtten skal utformes.

       La meg til slutt ta opp noen punkter som gjelder dette. Jeg har mange bekjente og kolleger i Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. De har slåss for at barn skulle ha et skikkelig barnehagetilbud. De har ment at barnehage var et godt tilbud til barn. Den måten Kristelig Folkepartis kontantstøtte kommer til å bli gjennomført på, betyr at det for enhver familie blir mye billigere å velge en dagmamma, en praktikant, en au pair, eller andre private løsninger i omsorgen for barna. 40.000 kr kan være nettoforskjellen i en årsutgift for en barnefamilie. Det trodde ikke jeg var poenget når man snakket om kontantstøtte. I SV har vi sans for at foreldre ønsker mer tid sammen med egne barn. Men at man skal lage en ordning som subsidierer dagmammaer, praktikanter og au pairer i stedet for å benytte en barnehageplass, det er å gå motsatt vei av det vi har vært opptatt av i løpet av det siste. Det betyr mindre innsyn i de tilbudene som barna får. Det betyr mer usikkerhet om hvorvidt barna har det bra - det kan ikke være poenget. Så er det sånn at hvis man innfører en kontantstøtte som knytter foreldre og barn sammen i tid, vil veldig mange foreldre ønske et annet tidspunkt enn når barnet er ett år eller to år, for når den tiden kan tas ut.

       Jeg har en 6-åring som har skolestart neste år. Det er mange foreldre som ønsker litt mer tid til å kunne følge opp en seksåring som kommer hjem fra skolen. Jeg har en tiåring som mistet skolefritidstilbudet fordi han liksom er så stor at han skal kunne klare seg selv. Det er en unge som godt kunne trenge foreldre som fulgte ham opp litt mer, særlig fordi vi bor midt i en stor by.

       Kristelig Folkepartis form for kontantstøtte hindrer disse valgmulighetene som mange barnefamilier ønsker. Min utfordring til sentrum og til Arbeiderpartiet er: La oss knytte kontantstøtte til tid, la oss gjøre det på en sånn måte at småbarnsforeldre kan bestemme hvilket tidsrom i barnets liv det er viktigst å ta seg av det. Da har vi nemlig lagd en reform som vil gi mye mer valgfrihet for småbarnsforeldre som ønsker mer tid sammen med barna sine.

       Arbeiderpartiets innvending mot kontantstøtte er først og fremst konsekvensene av og urettferdigheten i det forslaget som nå er i ferd med å bli vedtatt. Det er bl.a å sette hjemmearbeidende opp mot yrkesaktive. Vi i Arbeiderpartiet kan ikke overse det på den måten som SV gjør. Det er ikke prinsipper, men resultater Arbeiderpartiet er redd for.

       Debatten dreier seg altså om et forslag som vi synes slår veldig galt ut når en tenker på fordelingspolitikken. Alternativet er permisjonsordninger etter den modellen vi har i dag, og de bør utvides. Det fins ingen tredje vei. Men hvorfor har SV snudd i denne saken? En av de gode sidene ved SV har nettopp vært at vi kunne stole på dem i fordelingspolitikken, og nå skjærer Kristin Halvorsen helt ut. Er behovet for egenmarkering så desperat at man flørter med de borgerlige partiene for å komme på banen?

       Representanten Halvorsen sa i går at hun ville bryte isen. Det eneste representanten bryter med i sitt utspill, er SVs fordelingspolitikk. SV legger nå til rette for at unge mødres tilknytning til arbeidslivet glipper, at innvandrerbarn tas ut av barnehager. Jeg må bare spørre: Er partiet på vei bort fra den kompromissløse fordelingslinjen som har vært SVs fanesak?

Kristin Halvorsen (SV) : Ja, nå holdt jeg nesten på å kalle presidenten for en luring - og det var positivt ment, så det passerer vel.

       Jeg har én oppfordring til representantene fra Arbeiderpartiet, og det er at de setter seg ned og tenker seg litt om. Det vedtas nå en reform som i budsjettåret 1999 kanskje kommer til å koste 3,7 milliarder kr. Er det sånn at Arbeiderpartiet vil være uten påvirkning på hvordan dette skjer? Det vil i hvert fall ikke vi i SV, for det er en farlig ting som kan skje hvis ikke vi som er opptatt av barnehager og tid, blander oss bort i denne debatten. Det er at barnehagene prises som et ekstremt luksusgode for småbarnsforeldre. Det er ikke sånn at 40.000 kr netto for en familie er noe man liksom pusler med - det er mye penger! Vi ønsker å forsvare barnehagene før småbarnsplassene nedlegges, før de private barnehagene går konkurs, for da har nemlig ikke småbarnsforeldre noen særlig valgmulighet. Og så er det altså sånn - tror jeg - at de som har argumentert for kontantstøtte, har truffet bedre enn oss den tidsklemma som veldig mange småbarnsforeldre er i.

       Det kom en statistikk fra Statistisk sentralbyrå for et par dager siden som viser at nå bestemmer arbeidsgiverne mer over folks jobbinnhold og arbeidstid. Ergo er det sånn at flere blir bestemt over av arbeidsgiveren, samtidig som flere ønsker mer fleksibilitet for at de skal kunne ta hensyn til barna sine. Det går an å utforme en kontantstøtte på en sånn måte at man knytter det til den tiden foreldre ønsker å være sammen med barna sine, enten barnet er ett år, to år, seks år eller ti år. Det gjelder en kontantstøtte og det gjelder fødselspermisjonen også. Det er en videreutvikling av måten å tenke på. Vi har her en mulighet til å komme inn og faktisk diskutere virkemidlet, men da er det flere enn oss som må sette noen av prinsippene sine litt til side for å finne løsninger som er bra for småbarnsforeldre - og det er god fordelingspolitikk.

Kenneth Svendsen (Frp) : Som Kristin Halvorsen ganske riktig bemerket, var skattenivået for næringslivet en viktig bit for Fremskrittspartiet i budsjettforhandlingene. Det er derfor hyggelig at SV ved flere anledninger i går og i dag har slått fast at partiet har et positivt syn på arbeidsgivere og næringsdrivende, for det er med respekt å melde ikke det inntrykket som har bredt seg om SVs syn på arbeidsgiverne.

       Problemet oppstår når det er avstand mellom det man ønsker, og det man gjør. Som sagt hevder SV at de ønsker flere private arbeidsgivere. For å nå dette målet foreslår de altså en kraftig skjerpelse av skattene for arbeidsgivere og næringsdrivende. Jeg nevner skjerpelse av delingsmodellen, som vil føre til at småbedriftseiere som jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes, får mer skatt. En forunderlig strategi for å skaffe flere arbeidsgivere! Det virkelige resultatet vil jo være færre arbeidsgivere.

       SV ønsker videre å ta de rike - og så nevner de spesielt rederne. Denne gruppen skal få en kraftig skatteskjerpelse. Også dette synes jeg er en forunderlig strategi for å nå målet om flere redere. Hvis SV skulle få viljen sin, ville det virkelige resultat være at det blir

       færre redere. De flagger ut, og norske sjøfolk mister arbeidet og arbeidsgiveren. Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen er: Hvilke andre forslag enn dem jeg har nevnt, har SV som vil stimulere til at flere arbeidsgivere og redere etablerer seg i Norge?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har på følelsen at når man diskuterer næringspolitikk med Fremskrittspartiet, må man 50 år tilbake eller kanskje enda lenger for å se at den næringspolitikken som Fremskrittspartiet holder fram som den veldig effektive, har virkning. For der er det bare én ting som gjelder, og det er lavest mulig skatte- og avgiftsnivå. Sånn fungerer ikke et moderne Norge i 1997!

       Hva er viktigst for næringslivet nå? Hva er det som stenger mest for næringslivet nå? Veldig mange bedrifter stenges av at de ikke har folk med den rette kompetansen. De mangler arbeidskraft som kan det bedriften trenger for å kunne ekspandere. Og hva er det man gjør da? Prioriterer man da å gi ut 28 milliarder kr i skattelette og skjære ned offentlige utgifter med 20 milliarder kr? Nei, da sier man: Hør her, det fins noen flaskehalser som er veldig dumme for næringslivet, og det er i utdanningssystemet. Det er lagt opp sånn at en masse ungdommer nå sitter og tar eksamen på nytt og på nytt fordi de samler poeng for å komme inn på utdanninger som næringslivet trenger flere med. År etter år samler de studielån, ordner og greier, biter negler - og i den andre enden står næringslivet og roper. Dette er ikke næringspolitikk for Fremskrittspartiet, det er noen ufyselige offentlige utgifter. Det er næringspolitikk!

       Det er ikke sånn at SV skatter i hjel næringslivet. Norge har et helt moderat skattenivå for næringslivet. Det vi har vært opptatt av - og der har Fremskrittspartiet for så vidt i prinsippet vært i nærheten av oss - er at man burde hatt et annet skattesystem for bedriftene som i mye større grad skattla dem som tok verdier ut, og som i mindre grad skattla dem som lot verdier være i bedriftene. Det har vi fått mye skryt for rundt omkring i Småbedrifts-Norge. På samme måte tenker vi når det gjelder forskning, når det gjelder alternativ energi, når det gjelder masse andre områder som vi syns at næringslivet burde bli stimulert til å holde på med.

       Dette er god næringspolitikk inn i år 2000 - så får Fremskrittspartiet heller holde på i litt tidligere tiår!

Ola T Lånke (KrF) : Kristin Halvorsen er en interessant debattant, og hun går ikke av veien for å finne nye løsninger.

       Nå er også SV inne på tanken om å gå inn for kontantstøtte. Jeg har lyst til å utfordre SV litt på det. Jeg tror de har problem med å velge strategi, for de prøver å splitte opp sentrum - de prøver å trykke Senterpartiet til sitt bryst, og sier at det er deres kontantstøttemodell som er nærmere SVs, mens Kristelig Folkepartis er helt uakseptabel. Jeg har ikke registrert at det er noen uenighet. I Voksenåsen-dokumentet står det ganske klart hva disse partiene går inn for. Jeg tror det ville være en bedre øvelse om man la vekk den strategien og heller gikk inn i en dialog om hvordan vi skal utforme den - det synes jeg ville være positivt.

       For oss har innføring av kontantstøtte først og fremst vært et spørsmål om likhet og om å yte rettferdighet overfor dem som velger én barnepassform i forhold til dem som velger en annen. Det som slår meg når jeg hører på SV, er at de vil gi milliarder, som de sier, til foreldre med barn som går i barnehagen, i tillegg til de foreldre som velger å være hjemme. Jeg vil spørre Kristin Halvorsen: Er dette rettferdig? I debatten i går sa hennes kollega Øystein Djupedal at sentrumspartienes kontantstøtteopplegg er dypt urettferdig. Er det mer rettferdig både å gi til dem som vil være hjemme, og å legge på penger til dem som allerede har og ønsker å ha en heltidsplass, så de får i pose og sekk? Er det mer rettferdig?

Kristin Halvorsen (SV) : Vi ønsker dialog med Kristelig Folkeparti om hvordan kontantstøtten skal utformes, for jeg tror faktisk det er sånn at det er en del ting de ikke har tenkt på. Da må vi på en måte begynne å finne ut av hva rettferdighet er. Har Kristelig Folkeparti virkelig tenkt over at man innfører en rettferdighet som betyr at man sparer 40.000 kr i året på å ha en dagmamma istedenfor en barnehageplass? Dette er jo ikke en kontantstøtte som knyttes til om man faktisk er hjemme, om tiden faktisk brukes på barna. Dette er et rettferdighetsprinsipp som knytter seg til om man har en barnehageplass eller ikke. Jeg tror ikke de som er hjemmeværende, vil synes det er rettferdig å motta kontantstøtte dersom de har plass i huset sitt til å ha en praktikant boende i kjelleren, eller har en au pair eller en dagmamma. Mange kan ha gode dagmammaløsninger, men veldig mange har strevd i flere år. De har vært usikre på om barnet har hatt det godt hos dagmammaen, det har vært sykdom hos dagmammaen som har gjort at de har strukket seg langt. De har ønsket et barnehagetilbud fordi det er et stabilt, godt tilbud til barna. Den urettferdigheten tror jeg faktisk ikke Kristelig Folkeparti har tenkt på. For sånn jeg kjenner damer fra Kristelig Folkeparti, har de vært opptatt av at barna skal ha det best mulig.

       Jeg har vært med og satt i gang en privat barnehage fordi vi ønsket et best mulig tilbud til barna våre, og nå vet jeg at private barnehager rundt om i det ganske land kan vente seg konkurs på grunn av dette forslaget. Skulle jeg da lene meg tilbake og si: Mine prinsipper hindrer meg i å diskutere dette med Kristelig Folkeparti. Nei, jeg tror dere er tilsnakkende. Hvis vi forstår dere og alle småbarnsforeldre som har hatt sansen for dette, rett på det punktet har mange behov for tid, og det er behov for å gi familiene litt mer økonomisk romslighet, slik at man kan velge enten å være helt hjemme i lengre perioder enn nå eller å redusere arbeidstiden. Men det må skje ut fra barnas behov. Det er mitt engasjement i denne saken.

Trond Helleland (H) : Mange har uttrykt overraskelse over at SV nå lefler med tanken om kontantstøtte. Personlig er jeg ikke overrasket. Jeg har lest SVs program, og SV har en lang rekke med forslag til arbeidstidsreformer og reformer som går på barn og barns oppvekstvilkår. Felles for disse reformene er to ting: De koster svært mye, og de er universelle, dvs. at de skal gjelde alle. Derfor er kontantstøtten som nå er foreslått, egentlig en imøtekommelse av mange av SVs krav og ønsker, fordi reformen gjelder alle og er rettet inn mot en gruppe som har et klart behov. Så når SV i sitt program utdyper dette om grunnleggende forhold i velferdsstaten, går det nettopp på dette med universalprinsippet. Her har vi altså en reform som er universell, som gjelder alle i en gruppe. Jeg skjønner at SV nå er på glid: Vi skal stemme imot, men vil gjerne være med og definere innholdet i kontantstøtten.

       Så sier Kristin Halvorsen at kontantstøtte gjør det 40.000 kr billigere å velge dagmamma enn å velge barnehage. Det var vel litt hardt tatt i, for da må altså dagmammaen betale 4.000 kr for å få lov å passe barna. Men jeg skjønner poenget hennes. Hun mener altså at foreldrene vil velge den dårligste og billigste løsningen for sine barn. Der skiller vi lag. I Høyre tror vi nemlig at foreldrene er opptatt av å velge den beste løsningen for sine egne barn, og jeg har ikke den bekymringen at så mange da vil velge seg vekk fra barnehager, som ofte gir et veldig godt tilbud. Men det er altså der skillelinjene går, mellom dem som tror at foreldrene og familien selv gjør de beste valgene for sine barn, og dem som tror på at det offentliges tilbud, eller det offentliges barnehager, er det absolutt beste.

       Jeg vil utfordre Kristin Halvorsen på følgende: Når vil SV gå inn for kontantstøtten? Og når vil de legge vekk alle de andre arbeidstidsreformene som vi nå ikke har råd til?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg hadde ikke trodd at jeg måtte belære en Høyre-representant om hva som er markedsøkonomi. Men la oss ta et meget lite kurs nå - 1 minutt:

       I alle andre områder av økonomien er det sånn at man priser høyt det man ønsker folk skal bruke mindre av. Derfor har vi tobakksavgifter, alkoholavgifter og en masse andre avgifter - i håp om å få oss til å leve sunnere. Men når det gjelder barnefamiliene, er det på en måte en helt annen moral som skal gjelde, for de skal ha englevinger og være så opptatt av hva som er barns beste at selv om en barnehageplass koster dem 40.000 kr mer i året, velger de selvsagt det! Tull og sprøyt - gå hjem og les en gang til i Høyres program om hvordan markedsøkonomien fungerer!

       Hvordan oppstår 40.000 kr i forskjell? Jo, det er fordi logikken i det som er Kristelig Folkepartis kontantstøtte, er som følger: Alle som ikke har barnehageplass, mottar kontantstøtte. Det er ikke knyttet til om man faktisk er hjemme med barnet sitt - alle får det. Det betyr at hvis en bruker kontantstøtten til å betale en dagmamma, kommer en ut i null. Hvis en bruker en barnehageplass, mister en først kontantstøtten, og deretter skal en ut med det som er oppholdsbetaling for barnehageplassen. For veldig mange barnehageplasser er det 3 500 kr-4.000 kr for småbarn.

       Dette kan man umulig ha tenkt igjennom. For det kan ikke være sånn at man gjør dette til et moralsk spørsmål overfor småbarnsforeldre. Dette er ekstremt mange penger. Dette er det som kan avgjøre om en familie har råd til å reise på ferie, om en familie har råd til å kjøpe seg en ny, litt sikrere bil. Er det umoralske valg? Det er det slett ikke. Jeg - og det gjelder sikkert veldig mange andre småbarnsforeldre - ville strukket meg langt for å prøve å finne en løsning som gjorde at jeg sparte 40.000 kr pr. år. Det må være det som er meningen, i hvert fall ville det vært meningen hvis det gjaldt tobakk, alkohol eller noe annet. Men jeg har altså oppfattet det slik at man syns barnehager er et gode for barn, og da kan en ikke stelle seg slik at en priser det som om det skulle være noe skadelig. Hvis man skal bidra med like mye til statskassen som en barnehageplass koster, må man altså røyke 40 sigaretter pr. dag og drikke 50 flasker vin i måneden. Det er forholdsvis dårlig politikk for barn.

Sverre Myrli (A) : I utallige debattmøter sist valgkamp ble vi fra mange av SV sine debattanter presentert for et nytt begrep. Vi ble nemlig beskyldt for å tilhøre «HAFrp»-partiet - altså «Høyre-Arbeiderpartiet-Fremskrittspartiet»-partiet. Poenget var å framstille det som om Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var det samme. Det var så mange av SV sine debattanter som brukte begrepet, at det tydeligvis var et begrep som var innlært på et av partiet sine debattreningskurs. Et annet poeng for SV sine debattanter var å framstille det som om valget ikke hadde noe med regjeringsvalg å gjøre, bare med valg av politisk kurs, som om det er noen motsetning i det.

       Arbeiderpartiet ble altså under valgkampen beskyldt for å samarbeide for mye med andre partier av SV, som etter valget har beskyldt det samme partiet for nærmest å være arrogant og for ikke å ville samarbeide nok med andre partier fordi en altså satte foten ned og ikke ville bli tvunget til å gjennomføre borgerlig politikk.

       Spørsmålet mitt til Kristin Halvorsen blir derfor om hun er enig med mange av de SV-erne som før valget mente det ikke spiller noen rolle hvem som har regjeringsmakt, og synes hun nå i så fall at det kanskje ikke spiller noen rolle at vi har fått ei regjering, som Per-Kristian Foss i går så godt sa det, som har inngått et «verdifellesskap» med Fremskrittspartiet?

       Så til slutt om kontantstøttedebatten. Jeg er noe forundret over det løpet Kristin Halvorsen og SV nå legger opp. Begrepet «tidsklemma», som Kristin Halvorsen brukte, var som tatt ut av Arbeiderpartiets program og de ordningene som er innført, og som vi ønsker å videreføre. Her er SV og Arbeiderpartiet helt enige. Hvis Kristin Halvorsen ikke hadde ropt fullt så høyt, hadde hun kanskje hørt hva Arbeiderpartiets representanter har sagt her i salen tidligere i høst og ikke minst i debatten de to siste dagene. Her er Arbeiderpartiet og SV nemlig enige.

Kristin Halvorsen (SV) : Hva er forskjellen på Arbeiderpartiets og SVs tilnærming i kontantstøttedebatten? Det ene er at Arbeiderpartiet ikke skjønner at de allerede har tapt. Det er et flertall som kommer til å innføre en form for kontantstøtte, og spørsmålet er om det går an å få dratt det i en sånn retning at småbarnsforeldrene vil være tjent med det. For meg virker det som om Arbeiderpartiet nærmest koser seg over at det nå blir innført en ordning som Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene kan gå sammen om, og så kan vi andre stå og peke nese. Disse barna og småbarnsforeldrene betyr mye mer for meg enn som så. Jeg vet hva småbarnsforeldrene ønsker seg, og jeg vet at de ikke har følt seg hjemme i den debatten som har vært om kontantstøtten. Da må vi gjøre et forsøk, og det er det SV prøver på.

       Det andre gjelder dette begrepet, som jeg ikke har hørt før, og jeg tør ikke gjenta det heller, for da tror jeg det høres ut som jeg snøvler. Det er klart at Arbeiderpartiet har fått beskjed når de har ført en politikk som Høyre og Fremskrittspartiet har støttet, der SV har vært uenig. Når Arbeiderpartiet har inngått en allianse i Stortinget med Høyre og Fremskrittspartiet for å bygge gasskraftverk, har ikke vi sittet og sagt: Dette var trist. Da har vi ropt og skreket det høyeste vi kunne. Det kommer vi også til å gjøre på veldig mange andre områder.

       Det som er situasjonen nå, er at Stortinget har et nytt budsjettsystem som gjør at politikken med litt støtte her og litt støtte der, som Arbeiderpartiet har bedrevet så langt, ikke lenger er mulig. Dermed har man også fått en situasjon hvor sentrum - dels for egen kjøl og dels tvunget - har inngått et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Det syns vi er dårlig. Vårt mål er at Høyre og Fremskrittspartiet skal ha minst mulig innflytelse - for deres politikk fører til økte forskjeller. Vi har aldri ment at det er likegyldig hva slags regjering Norge har, men at det stortingsflertallet som kan gi en best mulig fordelingspolitikk og en mest mulig radikal politikk, bør brukes. Stortingsflertallet kan fremdeles brukes til det sånn som Stortinget ser ut nå, men det er opp til Arbeiderpartiet.

       For det første: Hvor ble det av de arbeidsledige? Man kan selvfølgelig løse mange oppgaver hvis man bruker 5 milliarder kr mer enn Arbeiderpartiet fant forsvarlig. Problemet er at budsjettforliket øker risikoen for at norsk økonomi kommer ut av kontroll, med økende pris- og kostnadsvekst. Forliket øker risikoen for økt arbeidsledighet. Forliket øker risikoen for økt rente.

       Statsministeren har selv holdt åpent for at det kan bli behov for en økonomisk innstramming i løpet av året. Hvilket ansvar viser en statsminister som da med vidåpne øyne stiller seg bak et budsjett som øker presset i økonomien, og som han vet øker risikoen for økt arbeidsledighet og høyere rente? Statsministeren gambler med økt ledighet og økt rente. Høyre er de som sterkest har kritisert at det ikke gjøres mer for å dempe presset i økonomien. Nå gir de selv mer gass.

       For det andre: Hvor ble det av løftene? Vi har i årevis hørt hvordan Senterpartiet og Kristelig Folkeparti skulle rette opp skjevhetene i samfunnet. Lovnadene var mange. Nå fikk Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mulighet til å sette sin politikk ut i livet. De som trodde på løftene, sitter skuffet tilbake.

       Lederen i Lærerlaget sier at budsjettet er på grensen til det umoralske. Løftene om økt skolesatsing er forsvunnet som dugg for solen.

       I vår skulle Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre øke veibevilgningene de neste fire år med 5,3 milliarder kr. Nå er de enige om et budsjett hvor de øker bevilgningene med 10 millioner kr. Kanskje Bondeviks verdikommisjon også bør diskutere hva som er politisk moral?

       På den annen side er det unektelig noe nytt å se Høyre og Fremskrittspartiet stemme for økt seteavgift på fly, økt tobakksavgift, økt mineralvannavgift i forhold til Arbeiderpartiets opplegg. Høyre og Fremskrittspartiet stemmer for økte boligtakster, økt likningsverdi for aksjer og økt arbeidsgiveransvar i syketrygden.

       For det tredje: Hvor ble det av prinsippene? Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ville ha annen kurs enn Arbeiderpartiets. De staket ut en annen kurs sammen med Fremskrittspartiet - ikke i et teknisk samarbeid. De brukte Fremskrittspartiet i et spill for å tvinge Høyre med på et opplegg Høyre visste var galt.

       Kristelig Folkepartis leder har advart sine partifeller mot å ha noe med Fremskrittspartiet å gjøre. Nå lever Regjeringen på Fremskrittspartiets nåde. Carl I Hagen skal sågar forhåndsklarere eventuelle nye forslag før de fremmes for Stortinget. Slikt er ikke teknikk - det er politikk. Det er politisk avhengighet.

       For det fjerde: Hvor ble det av fordelingspolitikken? Kritikken mot Forskjells-Norge er borte. Nå skaper Kristelig Folkeparti og Senterpartiet økte forskjeller i forhold til arbeiderpartiregjeringens opplegg. Rederen slipper å betale vanlig skatt, i motsetning til det Arbeiderpartiet foreslo. Næringsdrivende med 800.000 - 900.000 kr i inntekt fra arbeid slipper å betale vanlig skatt, i motsetning til det Arbeiderpartiet foreslo. Millionærene og milliardærene slipper å betale formuesskatt som vanlige folk, i motsetning til det Arbeiderpartiet foreslo. De kan fortsatt legge eiendelene sine i ikke-børsnoterte aksjeselskaper og få klekkelig skatterabatt. De kan fortsatt konstruere en lav lønnsinntekt og slippe mesteparten av den skatten de ellers skulle betalt. Men Senterpartiet og Fremskrittspartiet går sammen om å øke skatten for pendlere. Alt dette går Arbeiderpartiet imot.

       Hvor ble det av framtida? Kristelig Folkeparti taler om forvalteransvaret. Vår generasjon har fått en stor oljerikdom. Det vil være betydelig enklere å mestre framtidas pensjonsforpliktelser hvis vi legger til side halvdelen av den veksten vi nå har i oljeinntektene. Men Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre går sammen om å øke bruken av oljepengene med 5 milliarder kr. Høyre snakker ganske riktig om at den største utfordringen for norsk økonomi er det høye overføringsnivået. Deres svar er å øke overføringene. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti snakker om at det største problemet er det høye private forbruket. Hva er deres svar? Jo, de øker det private forbruket.

       Spørsmålene er mange. Svarene er andre enn dem vi hadde forventet.

Øystein Hedstrøm (Frp) : I budsjettforliket med Regjeringen lyktes det for Fremskrittspartiet og Høyre å få videreført refusjonsordningen for norske sjøfolk. Arbeiderpartiet har lenge tatt til orde for å avvikle denne ordningen. Men det kom som et sjokk på oss i Fremskrittspartiet at Bondevik-regjeringen i sitt opprinnelige budsjettforslag gikk inn for å fjerne ordningen i sin helhet. Dette er nemlig på tvers av det Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har sagt og gjort og gitt uttrykk for i merknader og forslag ved budsjettbehandlingen i næringskomiteen og ved behandlingen av den maritime meldingen. Man var enig om at systemet og nivået ved å støtte opp om en fast refusjonsprosent på 20, skulle ligge fast. Jeg er derfor glad for at Regjeringen er kommet på andre tanker, og at ordningen er på plass igjen. Nærings- og handelsministeren ville ellers ha mistet all troverdighet som partner i næringspolitikken. Norske sjøfolk kunne ikke ha tillit til en regjering som så ettertrykkelig ville kaste dem over bord.

       Refusjonsordningen ble innført våren 1994 for å styrke sysselsettingen av norske sjøfolk. Årsaken var at mange arbeidsplasser stod i fare. Ordningen kom i stand som følge av en samarbeidsavtale mellom myndighetene, rederinæringen og norske sjøfolk. Avtalen gikk ut på at alle parter skulle yte betydelige bidrag. Rederiene stilte med 100 mill. kr i utgangspunktet til rekrutteringstiltak og garanterte for 300 lærlingplasser etter Reform 94. Fra sjømannsorganisasjonenes side frafalt man bl.a lønnsregulering og utsatte avtalen om tilleggspensjonsordning. Resultatet av dette samarbeidet har vært svært tilfredsstillende. Refusjonsordningen har stort sett fungert og har så langt gitt en sysselsettingsgevinst på mer enn 3.000 norske arbeidsplasser. De fleste er helt nye arbeidsplasser, men det er også over 1.000 stillinger som ellers ville blitt erstattet med utenlandske sjøfolk.

       Bakgrunnen for at refusjonsordningen ble innført, var erkjennelsen av at norske sjøfolk hadde pådratt seg et kraftig konkurransehandikap, ikke bare i forhold til fjernere strøk, men også i forhold til våre nærmeste konkurrenter i Vest-Europa. Det er grundig dokumentert av Econ at myndighetene i Danmark, Nederland og Storbritannia har rause økonomiske ordninger for sine sjøfolk. Og i skipsfarten har vi kanskje det mest internasjonale og mest åpne arbeidsmarked som finnes. Det ideelle ville vært om dette var et marked fritt for selektive ordninger, men virkeligheten i dag fortoner seg annerledes.

       Går vi noen år tilbake i tid, var det slik at mange unge dyktige mennesker langs hele kysten gikk til sjøs fordi det ikke fantes tilstrekkelig med andre arbeidsmuligheter. Slik er det ikke lenger. I årene som kommer, er det mye som tyder på at skipsfartsnæringen må konkurrere mye hardere om dyktig ungdom enn før. Derfor er det viktig at vi ikke skaper usikkerhet om refusjonsordningens langsiktighet. Det er ikke mulig å tenke seg Norge som en ledende skipsfartsnasjon i årene fremover uten et tilstrekkelig antall av våre egne som behersker håndverket. Da er det nødvendig å utjevne en del av forskjellene i lønnskostnader mellom norske sjøfolk på den ene siden og f.eks indere og filippinere på den annen. Når vi vet at den norske maritime kompetansen på norske skip i dag hovedsakelig består av 50-åringer, og at rekrutteringen fra yngre årsklasser har vært tynn, er det helt nødvendig å foreta seg noe før kompetansen går tapt.

       Så avslutningsvis vil jeg gjenta: Stortinget og Regjeringen må se alvoret i situasjonen og bidra slik at vårt land, med norsk skipsfart med norsk mannskap og norske offiserer, skal være en ledende sjøfartsnasjon i framtiden. Det er greit at Regjeringen går gjennom ordningen, men Fremskrittspartiet vil følge utviklingen med argusøyne og være aktivt med i arbeidet for å videreføre ordningen.

Einar Steensnæs (KrF) : Den første viktige etappen i en ny og spennende budsjettprosess er nå i ferd med å passere gjennom denne salen, og det er ikke til å legge skjul på at det har knyttet seg atskillig usikkerhet til denne prosessen. Det skal ikke trekkes noen endelige konklusjoner nå. Vi skal for det første gjennom flere budsjettrunder i fagkomiteene som sikkert vil by på noen utfordringer. Dernest bør vi også gi oss tid til å oppsummere inntrykk og erfaringer. Men vi kan allerede nå konstatere at det har lykkes å finne en løsning, slik at regjeringen Bondevik etter behandlingen av budsjettforslaget her i Stortinget vil kunne arbeide etter et budsjett som har en klar sentrumsprofil. Den nye regjeringen har fått gjennomslag for viktige politisk høyt profilerte sentrumssaker. Regjeringen Bondevik er kommet godt i gang med sitt politiske arbeid.

       Jeg vil likevel understreke at det nye budsjettsystemet setter betydelige krav til en konstruktiv samarbeidsvilje her i Stortinget så lenge vi har mindretallsregjeringer uten et avklart parlamentarisk flertallsgrunnlag. Det er en virkelighet som Stortinget må forholde seg til en god stund ennå, vil jeg tro.

       Det er all grunn til å gi ros til opposisjonspartiene for ryddighet og vilje til å finne løsninger selv i de mest tøffe forhandlingsrundene. At Arbeiderpartiet hadde så sterke ideologiske sperrer i kontantstøttesaken at det aldri ble aktuelt å se nærmere på andre viktige sider ved budsjettet, synes jeg for min del var beklagelig. Jeg har liten sans for at Arbeiderpartiet nå forsøker å bortforklare sine låste posisjoner ved å skape kunstig avstand mellom de to budsjettforslagene fra henholdsvis regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik. Det er ikke troverdig å klistre merkelappen «ansvarlig og stramt» på det ene forslaget og «ekspansivt og uansvarlig» på det andre. Det samsvarer ikke med de økonomiske realitetene.

       Jeg konstaterer likevel med en viss interesse at det i etterkant av disse budsjettrundene har oppstått en debatt både om Arbeiderpartiets holdning til samarbeid her i huset, om regjeringssamarbeid og om synet på kontantstøtten. Det pågår altså en viktig debatt ved siden av denne budsjettdebatten, og jeg håper for min del at landets største parti tar denne viktige debatten og er i stand til å fornye både sin samarbeidspolitikk og sin familiepolitikk i tråd med de signaler som kommer utenfra, bl.a fra barnefamiliene og fra dem som ønsker et konstruktivt samarbeid her i Stortinget.

       Regjeringen får støtte for sine viktigste forslag gjennom subsidiær støtte fra henholdsvis Fremskrittspartiet og Høyre. En slik løsning for et samlet budsjettframlegg er noe nytt i forhold til tidligere fremforhandlede flertallsløsninger, men det er en naturlig løsning så lenge de budsjettmessige og politiske prioriteringene var så vidt forskjellige. Sentrumspartiene har ikke prioritert nye skattelettelser. Vi har først og fremst prioritert noen viktige løft, som kontantstøtte, økt minstepensjon, et bedre omsorgstilbud, fjerning av helsekøene og et styrket utdanningstilbud. Da må kommuneøkonomien styrkes, for det er der disse tjenestene blir finansiert i forhold til innbyggerne.

       Arbeiderpartiet og SV forsøker å skape et inntrykk av at sentrumspartiene nå har innledet et slags samboerforhold til Fremskrittspartiet og Høyre, og at vi nå nærmest har gjort oss avhengig av disse to partiene ikke bare når det gjelder dette budsjettet, men for resten av perioden. Men forsøket på å rekonstruere en toblokkstenkning i norsk politikk kan en spare seg. Det er fremdeles stor politisk avstand mellom Fremskrittspartiet og sentrumspartiene, så stor at det ikke var mulig å finne fram til enighet om en flertallsløsning, slik det har vært vanlig her i Stortinget. Hvis det er slik at vi har gått inn i et samboerforhold med de to angjeldende partiene, hvordan skulle en da karakterisere de budsjettforlik som sentrumspartiene inngikk med Arbeiderpartiet i forrige periode, og hvor det ikke bare var tale om subsidiær støtte, men om en fremforhandlet flertallsløsning? Vi har aldri vært i favnen på Arbeiderpartiet, ingen har beskyldt oss for det.

       Jeg kan forstå sårheten i Arbeiderpartiet og SV ved å bli stående utenfor, men det nytter ikke å omdefinere den politiske virkeligheten for å komme over skuffelsen over å være utenfor innflytelse. Det eneste som hjelper, er selv å bidra konstruktivt når det gjelder de ulike forhandlingsmulighetene, og de kommer både i komiteene og de ulike sakene som Regjeringen vil sende til Stortinget.

       Selvsagt må særlig minstepensjonistenes kår forbedres, og Arbeiderpartiet stilte seg i budsjettsamtalene åpne for å drøfte innretningen på tillegget. Men innretningen er viktig. Det må skje på en sånn måte at vi hjelper dem som trenger det mest, og det må skje innenfor rammen av et budsjettopplegg som ikke gir nye omdreininger på priser og renter. Det vil i sin tur ramme de svakeste blant våre eldre, og det svekker verdiskapingen, og dermed kan det en nå får, lett føre til at vinninga går opp i spinninga.

       Men når pensjonene skal økes, hvorfor ikke da lytte til pensjonistenes egne representanter? Pensjonistforbundets leder har uttalt at hvis forbundet hadde fått uttale seg før regjering og storting nå bevilger 12.000 kr til hver pensjonist, ville det nok ha rådet til å øke treffsikkerheten i tillegget, slik at de virkelige minstepensjonistene fikk 1.000 kr ekstra i måneden, og ikke de med høye formuesinntekter. I en annen sammenheng har han sagt at det at 9.000 av 12.000 kr går til institusjoner for de minstepensjonister som bor i institusjoner, altså til kommunene, skulle han gjerne også ha hatt en runde på om er en fornuftig og hensiktsmessig bruk av disse pengene.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg er i grunnen helt enig med representanten Godal i at det som kanskje er det overordnede og viktigste ved budsjettbehandlingen, er å sørge for at stabiliteten i norsk økonomi bevares. Det vil si at en fortsatt kan regne med at renten blir liggende på et lavt nivå. Det er viktig, ikke minst for de lavtlønte og dem som har små inntekter. Det er viktig at vi bevarer en stabil valuta. Det er viktig for arbeidsplassene og for vår eksportrettede industri, og det er viktig at vi unngår nye omdreininger på lønns- og prisskruen. Det budsjettframlegget som regjeringen Bondevik har lagt fram, har tatt hensyn til alle disse forhold. At vi har fått to forskjellige budsjetter med to forskjellige innvinklinger og prioriteringer, skyldes ikke stor forskjell i økonomisk innretning, men forskjell i politiske prioriteringer. Det er ingen av de prioriteringer som regjeringen Bondevik har foretatt, som skulle vekke større bekymring i forhold til stabiliteten i norsk økonomi enn det budsjettframlegget som regjeringen Jagland la fram. Men det er en viktig forskjell i innvikling og prioriteringer. To av de mest synlige sakene som denne regjeringen har lagt fram, berører minstepensjonistene og dem som vil ha rett til kontantstøtte.

       Og så klager representanten Godal over at budsjettet ikke har den nødvendige innretning. Vi skal gjerne sammen med Arbeiderpartiet sørge for at pensjonistene som har særskilte behov, får det løft og den hjelp de trenger utover det som ligger i løftet for minstepensjonistene. Men den økning som minstepensjonistene får nå, er et golv for det vi mener samfunnet skal kvittere ut til alle som har bidratt til samfunnsnyttig arbeid i dette landet, hva enten de har vært hjemme i omsorgsarbeid eller vært yrkesaktive og fått inntekter gjennom lønn.

Vidar Kleppe (Frp) : Det siste som ble sagt fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, var viktig, nemlig at vi skulle være med og bidra til at de som hadde vært med og ytt i dette samfunnet, skulle få noe igjen for det. Når vi ser på prioriteringene innenfor statsbudsjettet, vil vi finne at det er mange grupper som i første fase ikke nådde opp her. Det kan vi være enige om.

       Men det er et spørsmål som ligger meg og mange andre på hjertet. Det gjelder de ca 14.000 krigsinvalide og krigsenkene som med den nye regjeringen, som skulle ha en ny kurs, nå ser ut til å miste de kuratortjenestene som de har hatt. Jeg vil spørre Kristelig Folkepartis parlamentariske leder om han syns dette er viktige verdier, om det er god moral eller umoral at den nye regjeringen og Stortinget skal gi sin velsignelse til at denne tjenesten blir fratatt disse hederskvinner og -menn som har kjempet for Norges frihet, at de skal bli så stemoderlig behandlet som de har blitt nå. Er den nye regjeringen og Kristelig Folkepartis parlamentariske leder villig til å lytte til de partiene i Stortinget som gjennom subsidiær stemmegivning har vært med på å bidra til at vi kan få innflytelse? Kan Kristelig Folkeparti love at de vil se på denne saken på nytt?

Einar Steensnæs (Krf) : Det problemet Vidar Kleppe nå tok opp her, låter for meg som et problem som en sentrumsregjering naturlig vil interessere seg for. Nå er ikke jeg innforstått med alle sidene ved denne saken, verken de bevilgningsmessige eller de saklige grunner til at disse 14.000 krigsinvalidene som representanten Kleppe refererte til, er kommet i en slik situasjon at de har blitt fratatt grunnleggende tjenester som de etter Kleppes vurdering burde hatt. Men jeg er villig til å se på dette, og vil i utgangspunktet også ha en positiv holdning til det.

       Det som er et problem, er at store grupper i dette landet gjennom de siste årene har fått økt sin reallønn ganske betydelig, ikke bare ved ganske kraftige påslag i lønningene, men også ved at renten er gått ned. Samtidig som dette skjer, ser vi at en del ubemidlede mennesker, en del mennesker som har liten lønn eller som lever på minstepensjon, er blitt hengende etter. Og det er mange som spør seg hvordan vi i dette rike landet kan tåle at disse forskjellene utvides, istedenfor det motsatte. Vi skulle være i stand til å utjevne disse inntektsforskjellene. Jeg ser Vidar Kleppes anliggende i en sånn kontekst. I den grad det her er blitt gjort urett mot en gruppe som landet absolutt har moralsk plikt til å hjelpe, er dette et naturlig engasjement for en sentrumsregjering.

Annelise Høegh (H) : Jeg synes vi lever i en merkelig tid. Vi har fått en regjering som sier at den vil være uavhengig av de såkalte blokkene i politikken, samtidig som denne regjeringen er mer avhengig av andre partier enn noen regjering på lenge. Det er merkelig at en regjering som vil legge økt vekt på etikk og moral, har som sin viktigste kjøreregel ikke å være tro mot andre enn seg selv. Er det god moral å forlange troskap av folk i familien, men ikke forlange det i politikken? Vi trenger helhet i politikken, slik at folk, pasienter, foreldre, ansatte og bedriftsledere, skal vite hva de har å holde seg til. Gir vi et klarsignal for private supplementer i helsevesenet og skattelettelser i år, skal vi også gi det til neste år.

       Det er ikke noe rart at Fremskrittspartiet med Carl I Hagen i spissen befinner seg meget vel med en såkalt blokkuavhengig regjering, for da blir han jo bare avkrevd ansvarlighet en gang imellom. Men det er grunn til å merke seg at vi nå har fått en regjering med partier her i Stortinget som setter troskap i høysetet for enkeltindivider, men som er villig til å skifte partnere i politikken når de selv ser at de har noe å tjene på det.

       Er det en slik uavhengighet av blokkene denne regjeringen og dens parlamentariske grunnlag legger opp til, eller ønsker den faktisk å skape større forutsigbarhet for pasienter som ikke vil stå i helsekø fordi de nektes å gå til private psykiatere og psykologer? Eller vil de gå til Arbeiderpartiet neste år og gjøre om det vi er blitt enige om i år? Kan vi forvente forutsigbarhet i politikken, eller skal vi vente at Regjeringen hopper snart til den ene, snart til den andre for å tilfredsstille seg selv, ikke for å tilfredsstille pasienter, arbeidstakere og andre som krever helhet og forutsigbarhet?

Einar Steensnæs (KrF) : «Vi lever i en merkelig tid», sier representanten Høegh, og det merkelige skulle da bestå i, så vidt jeg forstod, at vi har en regjering i dette landet på ikke-sosialistisk side hvor Høyre ikke er med. Ja, det er mulig at det er en merkverdighet, i hvert fall i forhold til de forventninger som Høyre hadde om et regjeringssamarbeid.

       Jeg skal ikke bruke mye tid på å utdype de politiske forutsetninger som gjorde at vi nå har en sentrumsregjering og ikke en regjering hvor Høyre deltar, men jeg har noe problem med at replikkene til Kristelig Folkeparti gjentatte ganger nå begynner med snakk om moral, og jeg skjønner jo at vårt engasjement i forhold til verdikommisjonen på en måte kan friste til at en hver gang konfronterer oss med troskap, moral osv. Men i dette tilfellet har vi ikke bare god moral, vi har også god samvittighet. Så det jeg vil be representanten Høegh merke seg, er at i den grad hun etterlyser forutsigbarhet i politikken, kan hun trygt regne med at det som er formulert inn i Regjeringens erklæring, i tiltredelseserklæringen, og det som står inne i Voksenåsen-dokumentet - som for øvrig anbefales til lesning for alle representanter - vil denne regjering stå for, det kan en regne med blir fulgt opp. Og som en viktig del av den erklæringen og det dokumentet står det å kunne sanere de meningsløse helsekøene som vi i dag har, få slutt på at folk som sliter med helseproblemer, og som kan reddes for et verdig liv, og et yrkesaktivt liv kanskje også, som også kan komme i produktivt arbeid igjen, ikke møter behandlingstilbud, men møter meningsløse køer. Det er et problem som denne regjering er svært engasjert i og vil sette ressurser og krefter inn på å kunne løse.

Øystein Djupedal (SV) : Kristelig Folkepartis parlamentariske leder startet med å si at han var overrasket over at så mange replikanter startet med å snakke om moral og verdi, og da kan jeg berolige hr. Steensnæs med at grunnen til det selvfølgelig er åpenbar. Når en regjering selv ønsker å vektlegge verdi, måles en regjering rett og slett på sammenhengen mellom liv og lære. Så enkelt er det. Det tror jeg det også står om i Skriften, hvis jeg ikke tar mye feil. Og la meg da forlenge det litt, for et av de spørsmålene som den nye regjeringen har ønsket å fokusere, er jo spørsmålet om menneskerettigheter og miljø knyttet til internasjonal handel. Vi i SV mottok med glede at Regjeringen ønsker å vektlegge menneskerettigheter sterkere enn den tidligere regjeringen; det var positivt.

       Så legger vi merke til gjennom statsbudsjettbehandlingen at Regjeringen ikke følger opp sine egne lovnader, senest fra sentrumserklæringen, men også fra revidert budsjett i vår, nemlig ved at oljefondet ikke skal ta menneskerettslige og miljømessige hensyn. Her skriver sentrum at de slutter seg til de retningslinjer som foreligger fra regjeringen Jagland. Når den debatten eksploderte forrige dagen, skjedde en vesentlig endring i Regjeringens holdning fra formiddagen til kvelden, og på kvelden var man da plutselig igjen enig i - heldigvis - at slike retningslinjer skal utarbeides.

       Da er mitt spørsmål til representanten Steensnæs: Vi kan dessverre frykte at det finnes et flertall i Stortinget som ikke ønsker at det skal tas menneskerettslige og miljømessige hensyn ved plassering av våre 50 milliarder - så langt - i internasjonale verdipapirer. Høyre, Fremskrittspartiet og også Arbeiderpartiet er negative til at det skal tas andre hensyn enn rene spekulasjons- og fortjenestehensyn. Mitt spørsmål til Steensnæs er da: Vil Regjeringen insistere på og faktisk også sette styrke og makt og vilje inn på at slike retningslinjer er viktige for Regjeringen, og at man ønsker å få det gjennom Stortinget?

Einar Steensnæs (KrF) : Aller først tror jeg jeg vil skynde meg med å oppklare det som kunne være en misforståelse, nemlig at jeg skulle ha noe imot at det blir snakket om moral og verdier fra denne talerstol. Tvert imot, jeg synes det er gledelig at det som har skjedd gjennom regjeringen Bondeviks engasjement med disse spørsmålene, har ført til at vi har fått en gryende verdidebatt i Stortinget, så det vil jeg bare oppfordre representanten Djupedal og andre representanter til å fortsette med. Det jeg reserverte meg litt imot, var den noe anklagende tonen som lå i introduksjonen av dette temaet, at det liksom skulle ligge i det at vi hadde sviktet både moral og verdi ved at vi ikke hadde gjort dette og hint. Det var det jeg reserverte meg imot.

       La meg også da med én gang gjøre det helt klart at regjeringen Bondevik akter å følge opp det som sentrumspartiene har formulert seg sammen om når det gjelder etiske retningslinjer for oljefondet. Og det står ganske klart i finansinnstillingen.

       «Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at det i det politiske grunnlaget for ei Sentrumsregjering klart er slått fast at det skal utarbeidast retningsliner for plassering av oljefondet i utlandet som sikrar at omsynet til menneskerettar og miljø vert lagt til grunn for investeringsval..»

       Dette er Regjeringens forpliktelse, dette er dens mål, og det vil den arbeide etter. En annen sak er jo at regjeringen Jagland i sitt budsjettframlegg hadde tatt noe hensyn til den kritikken og etterspørselen etter slike retningslinjer i sitt budsjettframlegg. Det har skjedd noe fra juni til oktober, bl.a at det skal være full kjennskap til plassering av fondet, at det skal være trygge etiske retningslinjer, og at det skal stilles krav om at plassering av fondet skal skje i land der Norge har nære politiske og økonomiske bånd.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Årsaken til at Arbeiderpartiet ikke lenger hadde grunnlag for å fortsette i regjeringsposisjon, var at Stortinget stadig presset på for en økonomisk politikk med økt risiko for økt ledighet og økt rente. En slik politikk kunne Arbeiderpartiet ikke stille seg bak.

       Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har i tråd med det reist land og strand rundt med løfter om hva man ville gjøre hvis man bare fikk politisk makt. Man viste sin vilje til å bevilge mer til ulike gode formål. Man gav løfter på utallige områder. Løftet om å øke bevilgningene til veiutbygging med 5,3 milliarder kr de neste fire år i forhold til arbeiderpartiregjeringens opplegg er bare ett eksempel.

       Jeg vil tro at mange av dem som ved valget gav sin stemme til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, gjorde det i tro på at disse partiene ville holde det de lovet. Nå er det åpenbart at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke gjør noe forsøk på å holde det de har sagt. De gjør ikke noe forsøk på å holde det de har lovet når vi ser bort fra pensjonen og kontantstøtten.

       Syns representanten Steensnæs at et parti som setter moral så høyt, kan gå fram på en slik måte? Syns Steensnæs det vitner om politisk moral at man lover ting man vet man ikke kan gjennomføre, og at man ikke holder det man har lovet? Jeg forstår at representanten føler det beklemmende at det stadig vises til spørsmålet om politisk moral. Men hvis man mener at moral er et så sentralt tema, som veldig mange av oss fort kan bli enige om, så må vi også ha en egen politisk moral som gjør at vi ikke lover ting som vi vet at vi ikke kan holde. Og hvis vi har lovet noe, må vi ha moral til å gjennomføre det vi faktisk har lovet. Jeg ser ikke forsøk fra Regjeringens side på å prøve å holde de løfter som folk måtte ha tiltro til da de gikk til valgurnene.

Einar Steensnæs (KrF) : Når det gjelder å hente fram moral og etikk i et engasjement her fra talerstolen, synes jeg for så vidt det var nyttig at representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen nå på en måte fikk uttrykt det jeg forsøkte å forklare representanten Djupedal i min forrige replikk.

       Denne regjeringen gjør ikke noe forsøk på å gjennomføre sin politikk og svikter velgerløftene, var det som lå i Schjøtt-Pedersens påstander her. Like etterpå nevner han kontantstøtten og økningen av minstepensjonen som unntak, og han forsøker å bagatellisere det som kanskje ble noen av de viktigste temaene i forhandlingene sentrumspartiene hadde med Arbeiderpartiet her på Stortinget, og som faktisk førte til at det låste seg, fordi sentrumspartiene stod på det de hadde lovet, nemlig at når vi kom i posisjon, skulle vi kjempe for rettferdighet for minstepensjonistene, 1.000 kr mer pr. måned, og vi skulle gjennomføre kontantstøtten. Nå anklager Schjøtt-Pedersen sentrumspartiene for å ha gjennomført disse sakene, til tross for at det var det vi lovet. Det er ikke sammenheng i den moralisering som representanten Schjøtt-Pedersen forsøker seg på fra talerstolen. Han kan ikke både anklage oss for å løpe fra løftene våre og samtidig klage over at økningen av minstepensjonen og kontantstøtten har blitt gjennomført med støtte fra de partier som var villige til å samarbeide med oss i denne sammenheng. Denne regjeringen har klart å prioritere ikke bare kontantstøtte og minstepensjonistene, vi har også klart å få mer penger til kommunene slik at de kan gi sine innbyggere det tilbud på helse, omsorg og utdanning som de så sårt trenger. Vi kom ikke så langt i mål som vi skulle ønske, men vi kom ganske mye lenger enn Arbeiderpartiet fordi vi omprioriterte, ikke fordi vi brukte så mye mer penger. Denne prioriteringen vil vi fortsette, og Schjøtt-Pedersen kan bare glede seg til statsbudsjettet 1999. Da vil disse prioriteringer bli enda tydeligere.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen)

       : Til en åpenbar misforståelse.

       Vi prioriterer alle ting, sier Schjøtt-Pedersen. Nei, vi gjør ikke det. Vi har verken prioritert 6-åringsreformen eller noen etterutdanningsreform. Vi har ikke sagt at vi skal gjennomføre dette koste hva det koste vil. Vi har tvert imot sagt at vi innenfor en ansvarlig økonomisk ramme ønsker å få plass både til økning av minstepensjonen, til kontantstøtten og til en forbedring av kommuneøkonomien. Men de andre tingene må ligge. Det er jo Arbeiderpartiet som kommer til Stortinget med den type ultimative krav til gjennomføring, koste hva det koste vil. Schjøtt-Pedersen kan like godt som jeg sette opp et reknestykke over hva Arbeiderpartiets prioriteringer vil koste det norske samfunnet gjennom de to reformene som var så dårlig forberedt at Stortinget gjentatte ganger har måttet gå inn og etterbevilge. Etterutdanningsreformen har vi ikke en gang gått løs på.

Tore Nordtun (A) : Arbeiderpartiets regjeringspolitikk hadde som mål, og gav som resultater lavere ledighet, solide statsfinanser og sterke norske bedrifter, som dermed skulle redusere vår avhengighet av usikre oljeinntekter. Det var viktige elementer i en fortsatt velferdsbygging, og velferdsbyggingen skulle være tuftet på trygghet - trygghetsfølelse i samfunnet for den enkelte og for ulike institusjoner. I det ligger det òg at vi har et større økonomisk perspektiv, når man ser hvordan den totale økonomien har utviklet seg, og det er hva man kaller press i norsk økonomi. Da er det ikke vegen å gå det vi ser kommer fram av det alternative budsjettet som vi kommer til å vedta i kveld. Lavere skatter og økte utgifter innebærer at underskuddet, når vi ser bort fra oljeinntektene, øker fra 12,2 milliarder kr i Jagland-regjeringens forslag til 19,6 milliarder kr i det borgerlige budsjettforslaget. Bruken av oljeinntektene er helt sentral, vi kan konstatere at de øker med 7,4 milliarder kr, og avsetningen til oljefondet reduseres. Man øker bruken med 5 milliarder kr. Jagland sa det ville bli brukt 5 milliarder flere oljekroner, og dette er korrekt. Det er også korrekt ifølge regjeringen Bondeviks egen tilleggsproposisjon og opplysninger i brev som stortingsgruppen for Arbeiderpartiet fikk fra finansministeren. Det er også i tråd med tilleggsproposisjonen fra regjeringen Bondevik. Konklusjonen er at til sammen er dette en økning i oljekorrigert underskudd på 5,1 milliarder kr i forhold til Jagland-regjeringens opplegg. Hva er sannheten? Jeg tror statsministeren eller andre fra Regjeringen bør gå opp på denne talerstolen i løpet av kvelden og klare opp i dette, og eventuelt òg beklage de sterke utfallene mot vår parlamentariske leder på det punktet.

       Det er òg viktig at vi ikke mister styringsgrepet, at vi er villige til å verdsette verdier. De kan nå komme under press, og da kan solidariteten og fellesskapsløsningene på nytt måtte vike plass for egoismen. Det er viktig å skape trygghet for de offentlige institusjonene, kommunene og fylkeskommunen. Det er også viktig å sikre inntektene for folketrygden og dermed tilliten framover. Det er vår viktigste oppgave å sørge for stabilitet, å sikre et solid og langsiktig grunnlag for arbeid, velferd og investeringer. Det mest bedriftsfiendtlige vi nå kan gjøre, er å vedta et budsjett som øker risikoen for at vi på nytt mister kontrollen med prisene, med kostnadene, med renteutviklingen. Det er det det står om. Og vi vet jo at resultatet av økte priser og økt rentenivå kan bli krav om lønnskompensasjon. Jeg har òg merket meg hva som er kommet fra ulikt hold fra den sittende regjering, at vi kan forvente visse ting i framtiden. Ja, hva vil skje med lønnsoppgjøret til våren når disse usikkerhetene ligger over hva man egentlig skal kreve og ikke kreve, og hvilken tillit man skal ha til de budsjettene som vi har vedtatt, og som betyr mye for folk flest?

       Det er gitt store skattelettelser. Sentrumspartiene er bekymret for det private forbruk. Det vokser sterkt, sier de. Likevel stemmer de for skattelettelse og for økte overføringer, som vil gi enda sterkere vekst i det private forbruk. Det er ikke samsvar mellom ord og handling når de nå går sammen med Høyre og Fremskrittspartiet bl.a om skattepolitikken.

       La oss ta et eksempel: Rederibeskatningen. Ja, den er blitt solid kritisert, og man sier helt klart fra, vi må ikke blande rederne opp i rederibeskatningen. Ettersom det er stort innslag av redere blant Norges rikeste personer, vil de særskilte skattereglene for skipsfartsnæringen gi uheldige fordelsvirkninger. Eksempelvis vil en reder få en samlet skattelettelse på nær 15 mill. kr dersom rederiet vedkommende eier, har et årlig overskudd på 10 mill. kr framover hvert år. Etter ti år kan han ta dette ut uten beskatning.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Terje Søviknes (Frp) : Representanten Nordtun la vekt på at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon har satset på å styrke norsk næringsliv. Dette samsvarer etter mine begreper i liten grad med det budsjettforslaget som regjeringen Jagland la fram like før den gikk av. Der bad han om omkamp på en rekke viktig tiltak rettet inn mot norsk næringsliv. Arbeiderpartiet gikk i velkjent stil til en rekke anslag mot rammevilkårene for næringslivet.

       Jeg skal gripe fatt i et område som det har vært relativt lite offentlig debatt omkring, nemlig fjerning av den fordelen som man har hatt i forhold til aksjerabatt i formuesbeskatningen. Dette har gitt seg spesielt alvorlige utslag for ikke-børsnoterte, familieeide bedrifter, bedrifter som er bygd opp gradvis av nøysomme bedriftseiere som har pløyd eventuelle overskudd tilbake igjen i bedriften for å styrke egenkapitalen.

       Forslaget fra arbeiderpartiregjeringen ville ha svekket denne utviklingen. Høyere formueskatt vil føre til behov for økt utbytte og dermed et redusert overskudd som kan pløyes tilbake igjen i bedriftene.

       Mitt spørsmål til representanten Nordtun blir derfor om det ikke bekymrer Arbeiderpartiet at de på denne måten er med på å svekke egenkapitaloppbyggingen i norsk næringsliv, en egenkapitaloppbygging som i hvert fall i små og mellomstore bedrifter allerede har lidd betraktelig, og som er rimelig svak?

Tore Nordtun (A) : Representanten Søviknes spurte om vi bekymrer oss for næringslivet, og spesielt formuesbeskatningen og uttak av bedrifter og egenkapital.

       Det vi kan konstatere, er at norsk næringsliv for tiden går meget godt. Det er stor etterspørsel etter arbeidskraft. Ledigheten går sterkt ned, og antallet arbeidsplasser øker. Det må jo egentlig være en bekreftelse på at den politikken som Arbeiderpartiet har ført, ikke akkurat har vært næringslivsfiendtlig politikk. Det har vært en politikk som de har kunnet leve med, som de har hatt tillit til og som de har kunnet bygge opp sine egne bedrifter videre på.

       Det er det vi må trekke ut av den utviklingen vi har hatt i det norske samfunnet fram til nå - de siste årene - nemlig at de har hatt tillit til norsk økonomi, hvordan vi har håndtert budsjettene våre og hva vi har lagt i dem. Dette samspillet har gitt at vi, som sagt, har hatt tryggheten i bunnen, de har kunnet satse på fremtiden.

       Helt til slutt: Når det gjelder formuesbeskatningen, er ikke vi fremmed for å foreta justeringer i formuesbeskatningen. Vi kan også til og med - og det sier vi også i innstillingen på visse punkter - senke formuesbeskatningen, og vi kan utvide formuesbeskatningsgrunnlaget og få en skikkelig beskatning av disse objektene. Det er vi villig til å se på, og det har også vært et bredt flertall i denne sal tidligere for å gå i den retning. Vi gleder oss til å ta fatt på den debatten.

Ingebrigt Sørfonn (KrF) : I innlegget sitt seier representanten Nordtun at eit av Arbeidarpartiet sine mål var sterkare norske bedrifter. I budsjettforslaget for 1998 som Jagland-regjeringa la fram, vart det m.a. lagt opp til ein del ting, m.a innføring av ei tredje sjukelønsveke for bedriftene, noko som spesielt rammar små og mellomstore bedrifter.

       Vidare vart det teke steg langt tilbake både når det galdt reiarlagsskatt, som ikkje er reiarskatt, men ein skatt på verksemder som betyr veldig mykje for distrikta og for Kyst-Noreg spesielt, og det vart teke eit langt steg tilbake når det galdt delingsmodellen, noko som treffer dei aktive eigarane.

       Eg kjenner faktisk ein god del aktive eigarar, og dei slit med å halda bedriftene sine i gang, slit med å få endane til å møtast. Her er det ikkje snakk om nokre rikingar som skal stikke vekk kapital.

       Vidare vart det òg teke eit langt steg tilbake når det galdt aksjerabatt for ikkje-børsnoterte selskap - igjen eit tiltak som er langt meir enn ei sparebøsse for overskotskapital, det er snakk om skattlegging av hardt påkravd kapital i bedrifter som me sårt har trong for i landet vårt.

       Eg trur Arbeidarpartiet står overfor eit lite folke-pedagogisk problem når det gjeld å forklara næringslivet at dette ville vera til gode for dei, og òg kanskje eit lite pedagogisk problem med å forklara delar av Stortinget at nettopp dette er god næringspolitikk.

Tore Nordtun (A) : Til representanten Sørfonn: Jeg trodde det var i våre partiers felles interesse at vi drev en skikkelig og forståelig fordelingspolitikk i vårt samfunn. Nå vil jeg igjen ta fatt i rederbeskatningen. Vi må skille mellom reder og rederi, sies det fra det hold. Ettersom det er et stort innslag av redere blant Norges rikeste personer, vil de særskilte skattereglene for skipsfartsnæringen gi uheldige fordelingsvirkninger, mener vi.

       Eksempelvis vil en reder få en samlet skattelettelse på 15 mill. kr dersom rederiselskapet vedkommende eier, har et årlig overskudd på 10 mill. kr og rederen ikke tar ut dette overskuddet som utbytte før etter ti år, i forhold til om rederiselskapet hadde blitt skattlagt på samme måte som andre bedrifter. Hvis rederen venter i 20 år med å ta ut utbytte, vil skattelettelsen være på over 100 mill. kr.

       Kan man da, slik som representanten Sørfonn fremstiller det, skille mellom reder og rederi? Etter vår oppfatning dokumenterer skatteloven på disse punktene at det kan vi ikke. Og det er ikke riktig når representanten Sørfonn trekker fram alle rederne og rederiene. Det er stor forskjell på rederiene. Jeg skal gi Sørfonn rett når det gjelder enkelte redere som seiler med en og to båter på Vestlandet og nordover, de har en annen kapital og egenkapital enn de store rederiene. Men det eksempelet jeg nå har vist til, skulle nettopp klargjøre at det ikke går an å skille reder og rederi. Jeg har vist hva som skjer med overskuddene etter ti år.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg forstår at Arbeiderpartiet nå opplever opposisjonstilværelsen som meget frustrerende, og jeg synes å merke at frustrasjonen er stigende, stadig stigende under disse to dagers finansdebatt. Men det er slik at det er Arbeiderpartiet selv som har plassert seg i den situasjonen; det er Arbeiderpartiets hang til tallmagi som har brakt dem i denne opposisjonstilværelsen. 36,9 var det magiske tallet under valgkampen, og på grunn av egen tallmagi ble Jagland da fadder til den regjeringen vi har i dag. Og vi har den samme tallmagien nå. Det er Arbeiderpartiets bruk av oljefondet som er den magiske grense for om det går bra eller om det går galt med den norske økonomien.

       Uansett om det er Jagland eller statsminister Bondevik som har rett når det gjelder de milliardene vi nå bruker, er det det å bemerke at det dreier seg om 1 % av utgiftsdelen av budsjettet. Det er det vi nå snakker om. Og er det slik at vi nå er på kanten av stupet eller ramler utfor stupet med disse fire milliardene mer? Ja, ville vi ikke også vært på kanten av stupet eller ramlet utfor stupet med det budsjettet som Arbeiderpartiet legger fram? Det vil si at vi er innenfor en opphetet økonomi, og jeg kan fra Høyres side si at vi synes det kanskje er i meste laget og ikke stramt nok, men når man må velge mellom to onder, så har vi valgt det minste.

       Til slutt vil jeg stille representanten Nordtun et helt konkret spørsmål: Hvorfor i all verden ønsker Arbeiderpartiet å forskjellsbehandle skattemessig salg av melkekvoter? Hvorfor gjør man forskjell på om man selger melkekvoten sammen med en gård, eller om man selger den separat? En melkekvote kan ikke selges mer enn en gang.

Tore Nordtun (A) : Jeg får ta melkekvotene først. Arbeiderpartiet har også her sluttet seg til de forhandlingene og den enigheten som var mellom landbruksorganisasjonene og Regjeringen på dette tidspunkt. Salg av melkekvoter er noe nytt, men det følger vanlig praksis når det gjelder den type verdier på en gård. Det var det enighet om mellom organisasjonene og den daværende sittende regjering, og sentrum har også sluttet seg til det.

       Når det så gjelder den frustrerende opposisjonstilværelsen i Arbeiderpartiet nå, som Nakkim viste til, så er vi - for å si det slik - nyss på fjorden rodde. Frustrasjon er ikke ute og går, overhodet ikke. Men det må være riktig også å påpeke det som skjedde før valget bl.a., og nå etter valget. Det må være riktig for oss å dra fram hva man sa til velgerne fra Høyre og fra sentrumspartiene, og at man gjør det stikk motsatte nå etter valget.

       Og så sier man at det er subsidiære voteringer man gjør, så man liksom kan komme klar det på den måten. Det er dette vi trekker fram nå, at det er enkelte ting vi etter valget ikke kjenner igjen fra før valget. Vi ønsker at velgerne skal kjenne igjen det Arbeiderpartiet stod for før valget, i det vi står for etter valget, og i særdeleshet i budsjettsammenheng. Budsjettet er det viktigste dokument vi vedtar i dette stortinget. Derfor er det heller ikke riktig å si at vi holder på med tallmagi og talltriksing. Jeg tror også at representanten Nakkim utmerket godt vet at tall har veldig mye med fordeling å gjøre, og når vi ser nå at fordelingen går i gal retning, når det blir mindre igjen til det offentlige på grunn av skattelettelser, påpeker vi dette, og det syns vi er riktig.

       I tillegg er Høyre opptatt av at den enkelte skal få beholde mer av sin egen inntekt. Det syns vi er viktig, for det øker familiens valgfrihet.

       Jeg vil gjerne ta litt avstand fra det som nå har blitt visa fra sentrum og Arbeiderpartiet - på det punktet er man faktisk enig - at det private forbruket fremstilles nærmest som en smittsom sykdom. For det første er det private forbruket økende fordi 60.000 mennesker har fått jobb, og det må være bra. Det er også slik at det private forbruket selvsagt øker når folk får lønnsøkninger, men samtidig er det klart at i en situasjon hvor norsk økonomi går godt, vil også lønnsmottakerne ha sin andel. Og det med privat forbruk, det kan være så mangt. Det kan være f.eks at noen velger å gå ned i 80 %-stilling, slik at man kan få mer tid til ungene sine, og bruker lønnsøkningen til bl.a det.

       Det er også et viktig element i Høyres budsjett at man skal satse mer på kvalitet i skolen. Den norske skolen er ikke god nok, og derfor legger vi inn økt rammetimetall.

       Høyres alternative budsjett innebærer en noe strammere finanspolitikk enn det som Jagland og Bondevik la opp til i sine budsjetter. Dette er i tråd med de generelle tankene rundt finanspolitikken, nemlig at i en medgangskonjunkturperiode bør man bruke finanspolitikken til å stramme inn hvis man skal beholde fastkurspolitikken.

       Nå er det kommet mange forskjellige innspill knyttet til forverringen av budsjettbalansen, som har vært det store diskusjonstema her. Arbeiderpartiet får det til å lyde som om de milliardene med oljepenger mer som nå er lagt inn i norsk økonomi, er det som kommer til å bringe landet ut i uføre. Det er selvsagt helt riktig at hvis det er slik at de milliardene det her dreier seg om, skal være det som endrer totalt den norske økonomiske situasjonen, var det budsjettet som Arbeiderpartiet etterlot seg, også meget uansvarlig.

       Det har vært mye diskusjon mellom representantene i dag om hva som egentlig ligger til grunn her. Men jeg tror Arbeiderpartiet bør merke seg følgende tall: Jag-

       land-regjeringen la 12,2 milliarder kr av oljepengene inn i statsbudsjettet. Hvis Arbeiderpartiet skulle ha fremlagt et budsjett, en tilleggsproposisjon eller tatt inn over seg det som var realiteten, måtte man også ha gjort noe med varekrigsfondet, sånn som regjeringen Bondevik gjorde, med 2,3 milliarder kr, Kårstø, som ble dyrere - vi sitter igjen med en økt pris på 0,6 milliarder kr, og endrede anslag som utgjør 0,7 milliarder kr. Det blir til sammen 15,9 milliarder kr som Arbeiderpartiet også måtte ha tatt innover seg. Da gjenstår det faktisk 3,7 milliarder kr i endring i forhold til det som også Arbeiderpartiet måtte ha gjort. Da er vi oppe i 19,6 milliarder kr. Men så er det også elementer her som Arbeiderpartiet ikke har tatt inn over seg. Blant annet er det innstramminger når det gjelder investeringer på sokkelen på 2-3 milliarder kr, som ville hatt en innstrammende effekt på 0,25 %. Da er det ikke mye forskjell igjen. Og hvis man da legger til de sparestimulerende tiltakene som også ligger inne i Bondevik-regjeringens opplegg og i budsjettforståelsen, er det faktisk en ikke-signifikant forskjell i innstrammingseffekten mellom de to budsjettene. Derfor er det veldig hult når Arbeiderpartiet fører sin argumentasjon.

       Det er like hult som når representanten Bjørn Tore Godal og Tore Nordtun uttaler i sine innlegg at det nå ligger inne skattelettelser til de rike, og at det legges opp til betydelige skattelettelser. Poenget er at Jagland-regjeringen økte skattene og avgiftene med 3,6 milliarder kr, Bondevik-regjeringen med 2,1 milliarder kr - til sammen 5,7 milliarder kr. Så øker man ikke skattene med så mye som man i utgangspunktet hadde tenkt, altså minus 3 milliarder kr, og da står man igjen med skatteskjerpelser på bortimot 3 milliarder kr til neste år. Det kan i alle fall ikke bli betydelige skattelettelser. Da får man stikke fingeren i jorda.

       Under valgkampen ble løftet til minstepensjonistene om 12.000 kr ekstra i året uttrykt i klartekst både fra regjeringspartienes og Fremskrittspartiets side. Men i regjeringsproposisjonen og i det budsjettet som er lagt fram, blir det sagt at dette beløpet må ses i sammenheng med trygdeoppgjøret. Hvorvidt det skal inngå i den generelle rammen for trygdeoppgjøret, reduksjon i de lovte 1.000 kr eller reduksjon i grunnbeløpet, er uklart. Når Regjeringen skaper tvil om forståelsen, er det ikke uvesentlig å få klarlagt hvordan partene i budsjettforliket ser på dette. Mener også Høyre at dette skal få virkninger for trygdeoppgjøret til våren? På hvilken måte? Og hvilke forutsetninger eller hvilken forståelse har Høyre lagt til grunn for budsjettforliket på dette punktet?

Børge Brende (H) : Jeg forstod det første spørsmålet fra representanten Hildeng gikk ut på mine og Høyres synspunkter knyttet til de antydningene som kom fra finansministeren i går kveld om at vi på nyåret skal få betydelige skatte- og avgiftsskjerpelser. Det er slik at statsministeren i dag tidlig plukket det ganske kraftig ned og varslet at det er ingen planer om skatte- og avgiftsskjerpelser til neste år. Det var og er selvsagt en nødvendig forutsetning for Høyres støtte til den forståelsen som vi er kommet frem til.

       Vi synes det er helt uansvarlig i dagens situasjon å gå for skatte- og avgiftsskjerpelser på 5,7 milliarder kr, som Bondevik-regjeringen opprinnelig la opp til. Det ville ha ødelagt lønnsoppgjøret til våren både på skatte- og avgiftssiden. Det er meget uansvarlig, og derfor har vi gjennom forhandlingene i Stortinget greid å redusere skatte- og avgiftsskjerpelsene ganske betydelig.

       Når det gjelder spørsmålet om minstepensjonistene og innretningen av økningen av minstepensjonen, er de spørsmålene som representanten Hildeng tok opp, besvart i den proposisjonen og den innstillingen som nå ligger på bordet. De er til og med besvart i et brev fra finansministeren, der det fastslås at reguleringen av G selvsagt er en del av beløpet på 12.000 kr. Det er den debatten som nå har vært i flere uker, og som har blitt avklart. Så jeg henviser til de innstillinger som ligger her. Men samtidig har jeg merket meg at Arbeiderpartiets viktigste kampsak nå etter valget har vært å hindre at det har blitt økninger for minstepensjonistene. Arbeiderpartiet har blitt et parti som er mest opptatt av å hindre at man får til visse endringer der. Vi var i utgangspunktet mot, og det sa vi også i valgkampen, fordi vi synes det var lite målrettet. Men jeg må si det er et paradoks at Arbeiderpartiet ikke har tatt innover seg at det subsidiært er et flertall for dette i dag.

Siv Jensen (Frp) : Representanten Børge Brende fra Høyre snakket mye om Høyres satsing på et bedre helsevesen, på skolen, og ikke minst er Høyre også opptatt av å satse på å forebygge kriminalitet. For ikke veldig mange dagene siden fremmet Fremskrittspartiet et forslag om å bruke 3,5 milliarder kr på å kjøpe nytt moderne utstyr i utlandet til politiet, til sykehusene og til skolen. Dette forslaget stemte Høyre imot, med det påskudd at disse midlene måtte vi bevilge i 1998. I Høyres alternative budsjett er det lagt inn i overkant av 100 mill. kr til dette. Det er altså 3,4 milliarder kr mindre enn det Fremskrittspartiet foreslo, og som sannsynligvis er nødvendig for å klare å fornye utstyret på alle landets skoler, på alle landets sykehus og ved alle landets politistasjoner. Jeg vil gjerne ha et svar fra representanten Brende på hvorfor Høyre ikke er opptatt av å modernisere utstyret innen disse tre sektorene.

       Videre står det i Høyres budsjett at man er skeptisk til bruk av øremerkede midler til kommunene. Fremskrittspartiet bruker øremerking nettopp fordi vi vil sikre eldreomsorgen, sikre skolene og sikre helsevesenet, slik at kommunene klarer å prioritere primæroppgavene sine. Jeg trodde også Høyre var opptatt av dette. Jeg trodde også at Høyre delte Fremskrittspartiets syn, at en del av disse oppgavene bør bli statlige ansvarsområder.

       Det vi ser rundt om i kommunene, er at Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som i mange tilfeller dominerer kommunene, prioriterer kulturbygg, nye rådhus og andre ting som ikke har noe med primæroppgavene å gjøre. Da vil jeg gjerne be representanten Brende svare på hvorfor bruk av øremerking av midler ikke er viktig.

Børge Brende (H) : Først til spørsmålet om investeringer bl.a på sykehussektoren. Det er ikke mulig i henhold til dagens EØS-reglement å si at alle investeringer på ulike sektorer som representanten Jensen nevnte, bare skal kjøpes inn i utlandet. Det må legges ut på anbud: også norske produsenter - og det antar jeg også er Jensens syn - som kan tilby den type tjenester, må få være med i den konkurransen, og da er det i hvert fall ikke garantert at de oljemilliardene ikke vil bli brukt innenlands.

       Samtidig er det slik at vi har sittet i en del forhandlinger de siste ukene, og jeg har ikke registrert at Fremskrittspartiet i noen av de forhandlingene har krevd flere milliarder i investeringer til de formålene som representanten Jensen nå nevnte. Det er vel slik også at Fremskrittspartiet har innsett at dette er beløp som var litt bortenfor hva som var og er realistisk å få gjennomført.

       Jeg har også merket meg at Fremskrittspartiet er det eneste parti i Stortinget - muligens med unntak av SV - som ikke har motforestillinger, i en situasjon hvor norsk økonomi er i ferd med å koke over, mot å tilføre mange flere oljemilliarder. Det var i utgangspunktet snakk om 8 milliarder kr i tillegg, og nå er det også snakk om investeringer i en ganske stor størrelsesorden som vi ikke kan utestenge norske produsenter fra. Vi vet at tilfører vi mer penger i den situasjonen vi er oppe i akkurat nå, når det er mangel på arbeidskraft, vil det føre til økte lønnskrav, høyere rente, og veldig mye av det positive i norsk økonomi blir da ødelagt. Det kommer til å gå ut over pensjonister og vanlige lønnsmottakere. Fremskrittspartiets budsjettforslag med de store skatte- og avgiftslettelsene som i tillegg ikke er dekt inn, ville vært en veldig alvorlig utfordring og veldig farlig for norsk økonomi, ikke minst for de gruppene som i utgangspunktet er svake.

Siv Jensen (Frp) (fra salen):

       Til en åpenbar misforståelse.

       Jeg er klar over at vi i vårt kompromiss har gått med på å redusere alkoholavgiften, og nettopp nå blir det enda viktigere å satse på alkoholforebyggende tiltak. Derfor lurer jeg på om Høyre vil være med på å ta i bruk andre tiltak. Det gjelder ikke bare pris, også andre ting kan være med. Jeg tenker da på alkoholforebyggende tiltak, holdningskampanjer osv. og ikke bare åpne kraner.

Børge Brende (H) : Jeg tror det er litt viktig å få denne debatten ned på landjorda. Meg bekjent sier også Kristelig Folkeparti at alkohol er en lovlig vare. Regjeringen Bondevik skal nå åpne 50 nye vinmonopol i den perioden som ligger foran oss. Det er jo med Bondevik-regjeringen det blir lavere spritpriser, gjennom det forliket som er inngått med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er et faktum. Jeg har til og med sett Kristelig Folkepartis leder avbildet med et glass vin i ny og ne - greit, hvis man da utviser måtehold.

       Jeg er enig i at edruskapspolitikk er faktisk viktig, for alkoholen har også skadevirkninger. Derfor har ikke Høyre hatt noe problem med å slutte seg til den målsettingen som ble satt for en del år siden. Men det må være virkemidlene vi skal diskutere, for jeg tror at vi i utgangspunktet er enige om at alkohol er en lovlig vare. Vi er ikke veldig opptatt av at vi skal ha avgifter som fører til at det blir et veldig stort svart marked og også mye smugling. Det har vi fått støtte fra regjeringen Bondeviks på også, ettersom vi har fått ned de ganske skyhøye avgiftsøkningene som regjeringen Jagland la opp til.

       Når det gjelder virkemidler, har Avholdsfolkets Landsnemnd også sagt at så høye som alkoholavgiftene er i Norge, fører det til en del ting som ikke er positivt. Derfor har man anbefalt at man ikke skulle gå på de sterke økningene som lå til grunn. Det har jeg merket meg at statsministeren også la vekt på i dag, og understreket at Kristelig Folkeparti kan innestå for den avgiftspolitikken som nå er lagt til grunn. Så når det kommer til stykke, vet jeg ikke hvor uenige vi er når det gjelder virkemidlene. Men det kan være at vi har et litt forskjellig utgangspunkt når det gjelder å vurdere hverandres politikk på det punktet.

       Når Bondevik i formiddag i en svarreplikk bruker uttrykket «immaterielle spørsmål» som en motsats til å jobbe for at folk skal ha et lønnet arbeid, må man lure på om statsministeren noen gang har snakket med folk som har mistet jobben, har opplevd nedleggelse av bedriften de var ansatt i, eller møtt ufrivillige uføretrygdede eller attføringsklienter. Det å rive folk ut av et arbeidsfellesskap, ikke lenger gi dem mulighet til å gå på jobb hver dag og ha det sosiale fellesskapet som et yrke medfører, vil jeg karakterisere som umoralsk. Men kanskje er det enda mer umoralsk, for ikke å si uanstendig, å ikke mene det er viktigst å skape arbeidsplasser og få ned arbeidsledigheten. Jeg er stygt redd for at den nye regjeringen fører en økonomisk politikk der overføringer til privat forbruk setter både pris- og rentepolitikken og sysselsettingspolitikken i fare, i tillegg til å hylle Fremskrittspartiets og Høyres samfunnsansvar ved å gå inn for lavere avgifter på dyre biler, høyere skatt for pendlere og nedskjæring av bistand og voksenopplæring - bare for å ha nevnt noen av de tingene som nå ligger inne i dette som av og til kalles forlik, av og til enighet og av og til forståelsen, har jeg forstått.

       I valgkampen reiste Kjell Magne Bondevik rundt og uttalte seg flåsete om Arbeiderpartiets forslag til en etterutdanningsreform. Han gjentok for så vidt dette i formiddag fra denne talerstolen. Men skal vi få de nyfattige, uføretrygdede 40-50-åringene, ofte jenter, inn i yrkeslivet igjen - og det har vi faktisk behov for også - trenger de kanskje å ta en fagutdanning, få en etterutdanning, få faglig ajourføring, få nye kunnskaper, få en jobb. Skal man få gjort noe med skillelinjer, må man gi folk en jobb. Det er forskjellen på de som har en jobb, og de som ikke har en jobb, som fremdeles er skilnaden i det norske samfunnet. Og dette dreier seg om verdighet, om å bygge opp folks egen integritet.

       Så kom statsministeren med en annen flåsete bemerkning om at vi fra Arbeiderpartiet subsidierer rike barnefamilier med kommunal barnehageplass. Nå har det alltid vært slik at man har hatt opptakskriterier for å komme inn i barnehage, og de har gjerne vært både sosiale og økonomiske. Dessuten er satsene gradert etter inntekt, i motsetning til kontantstøtten, som også skal gis til høyinntektsgrupper med praktikant eller hushjelp. Barnehager har dessuten en utjamnende effekt og er viktig for barna. Derfor jobber vi for å få full barnehagedekning.

       Men nå er det flertall for å bruke offentlige midler for å stimulere kvinner til å velge bort sin økonomiske uavhengighet av menn. Det kalles kontantstøtte og markedsføres under vimpelen valgfrihet.

       Under Norges første kvinnelige statsminister ble Norge fundamentalt forandret. Det ble mulig, ikke bare for den lille gruppen som har råd til praktikant, å velge både barn og jobb, og det ble mulig for menn å bli hverdagspappaer, ikke bare familieforsørgere som var godnattpappaer. Derfor vil Arbeiderpartiet fortsette å jobbe for å styrke barnefamiliene og gi barnefamiliene det de trenger mest, tid og støtte til omsorg, men ikke den kontantstøtten som ligger inne i forliket nå.

Presidenten: Presidenten vil understreke at ordet «flåsete» etter hans meining ikkje er eit parlamentarisk uttrykk. Representanten burde ha funne eit anna ord for å uttrykke si meining.

       Den i reglementet fastsette tida for formiddagsmøtet er no over. Stortinget avbryt forhandlingane, og nytt møte blir sett kl. 18.

       Gunnar Kvassheim (V) : Det manglet ikke på skeptiske kommentarer da Bondevik-regjeringen la fram sitt budsjett. Fra både høyre- og venstresiden ble det kategorisk slått fast at det ikke ville være mulig å få gjennom et budsjettopplegg med både økning av minstepensjonene og kontantstøtte. Det ble spådd en kaotisk budsjettbehandling.

       Venstre er tilfreds med at spådommen er gjort til skamme. Det er sikret flertall for et budsjett med en klar sentrumsprofil. Dessuten har arbeidet med budsjettet vist at vi har en regjering som både vil og kan styre. Det er ikke kaos som har preget budsjettbehandlingen i Stortinget, men vilje til samarbeid og evne til å velge konstruktive løsninger.

       For Venstre er det viktig at Norge kommer på offensiven i miljøpolitikken. Vi må gå fra ord til handling på områder hvor Norge de senere årene har kommet på etterskudd.

       Bondevik-regjeringen har i sitt budsjettopplegg vist større vilje enn Jagland-regjeringen til å prioritere miljøet. Samlet er det avsatt rundt 240 mill. kr mer til miljøformål. Mer midler til alternative energikilder, en styrking av viktige poster på Miljøverndepartementets budsjett og større ressurser til jernbaneformål er et resultat av sentrumsregjeringens prioriteringer. Men dette er bare et første skritt. Miljøsatsingen må bli enda kraftigere i kommende budsjett. Venstres klare ambisjon er å være en pådriver i dette arbeidet.

       Et sterkt miljøengasjement forplikter utover budsjettbehandlingen. Regjeringen har vist at den tar konsekvensen av det. Ønsket om å la miljøpolitikken få gjennomslag på flest mulig områder er også bakgrunnen for at det vil bli fremmet forslag til supplering av forskriftene som legges til grunn for plassering av midler fra oljefondet.

       Da disponering av oljefondet ble diskutert i Stortinget i vår, var Arbeiderpartiet meget tilbakeholden med å legge føringer. Jagland-regjeringens framlegg i budsjettet viser at partiet har beveget seg i riktig retning. Venstre håper derfor at det blir mulig å få et flertall til å slutte seg til forskrifter for disponering av oljefondet som kan kobles med et miljøengasjement. Erfaringen fra mange fond som har investert med miljøprofil, viser at et slikt engasjement ikke betyr at man får dårligere avkastning, snarere tvert imot.

       Det ligger i sakens natur at en mindretallsregjering ikke kan arbeide for å nå sine mål i det tempo som ideelt sett er ønskelig. Men det er mulig å gå viktige skritt i riktig retning. Det viser budsjettet vi i dag behandler. Tross kort tid til behandling av budsjettet og en tilspisset politisk situasjon er det nå flertall for et budsjett som er bedre for kommuneøkonomien, som satser mer på viktige områder innen helsepolitikken, som har en radikalt forbedret næringsprofil, og som avsetter mer til kulturen enn Jagland-regjeringen la opp til i sitt budsjett.

       For Venstre er det også tilfredsstillende at budsjettet via økt minstepensjon, innføring av kontantstøtte og heving av stipendandelen for studenter bidrar til en bedre fordelingspolitikk. Venstre registrerer at forslagene er møtt med ulike innvendinger. Noen er bekymret for kostnadene, andre over innretningen. Arbeiderpartiet har så langt valgt å være mot både innretningen og at det tas et skikkelig løft for grupper som trenger det. Venstre registrerer med interesse at arbeiderpartileder Thorbjørn Jagland nå tar til orde for å få utredet en ordning med minsteinntekt. Det må bety at skepsisen overfor de underliggende kostnader ved sentrumsregjeringens budsjettopplegg er situasjonsbetinget. Det er knapt mulig å tenke seg en ordning med minsteinntekt som ikke har en høyere pris enn de tiltakene som Arbeiderpartiet har angrepet i finansdebatten.

       Venstre ønsker at det arbeides videre med spørsmål om minsteinntekt. I Venstres prinsipprogram slås det fast at samfunnslønn eller garantert minsteinntekt er den naturlige konsekvens av prinsippene om trygghet for alle, økt rettferdighet og tilpasning til individuelle behov. De grep som gjøres i forbindelse med 1998- budsjettet, er motivert ut fra det samme ønsket om et løft for dem som trenger det mest, og et ønske om økt valgfrihet.

       På område etter område tas det i budsjettet steg som viser at sentrumsregjeringen vil og kan møte politiske utfordringer som Arbeiderpartiet i en årrekke har neglisjert.

       I budsjettet brukes et par milliarder kroner på å reversere innstrammingstiltak overfor næringslivet som Jagland-regjeringen foreslo. Det er vanskelig å tenke seg hvordan det hadde vært mulig å komme så langt uten et regjeringsskifte. Før valget sa Høyres leder at valget mellom fortsatt Jagland-regjering og en sentrumsregjering fortonet seg som valget mellom arsenikk og blåsyre. Nå begrunner Høyre valget av sentrums budsjett framfor Arbeiderpartiets budsjett med at det har en langt bedre innretning overfor næringslivet. Bak denne erkjennelsen ligger en selvkritikk fra Høyres side som det er all mulig grunn til å hilse med glede. (Presidenten klubber)

       Til slutt: Med sitt 1998-budsjett har sentrumsregjeringen vært med på å vitalisere den politiske debatten. Med sitt neste budsjett kan Bondevik-regjeringen enda tydeligere vise at det er en viktig fornying av norsk politikk som har funnet sted i kjølvannet av valget.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Venstre har i årevis snakka om openheit og demokrati, og dei har prøvd å framstå som sterke prinsipielle forsvararar av det. Det prinsippet fekk ikkje berre riper i lakken, men derimot ein kraftig frontkollisjon da Venstre gjekk i samarbeid med Høgre og Framstegspartiet. Dersom ein skal ha både openheit og demokrati, er me avhengige av aviser og mangfald. Nå opplever me eit drastisk kutt i produksjonsstøtta til pressa - ei presse som skal medverka til mangfald og til at det kjem ut aviser der det er grunnlag for det.

       I mitt eige fylke, Telemark, har eg mottatt sterke reaksjonar på dette kuttet. Enkelte går faktisk så langt at dei hevdar at lokaldemokratiet står i fare. For meg er det nesten heilt utruleg at slike utspel kjem frå ei regjering som står på for at distrikta skal få det lettare.

       Det kunne ha vore interessant å få opplyst om dette tilskottet skal vere ein salderingspost for Venstre også i framtida, når Sponheim sine kongstankar om eit breitt borgarleg samarbeid skal spikrast bak dei lukka dørene. I så fall blir dørene spikra att for mange av våre lokalaviser, nr. 2-aviser og dei riksdekkande meiningsberande avisene.

       Ei anna sak som også har mykje å seie for distrikta, er løyvingane til vaksenopplæring. Der fjernar altså Venstre og sentrumspartia glatt 20 mill. kr berre for å tilfredsstille krav frå Framstegspartiet og Høgre om skattelette til dei som har mest frå før. Kutt i vaksenopplæringa vil i størst grad gå ut over distrikta - og kva slags distriktspolitikk er nå dette? Er det dette som er den nye kursen, eller som representanten Kvassheim sjølv nemnde i sitt innlegg, at dei hadde fått til eit budsjett med rett sentrumsprofil - og da understrekar eg sentrum?

Gunnar Kvassheim (V) : I fem år har vi ventet på forskriften for en arkivlov, som er en viktig forutsetning for å kunne praktisere åpenhet og innsyn. Det har åpenbart ikke behaget arbeiderpartiregjeringen å prioritere arbeidet med denne. I to år har vi ventet på revisjon av offentlighetsloven, som heller ikke er blitt prioritert. I år etter år har vi opplevd at media og andre instanser påpeker brudd på offentlighetsloven i statsforvaltningen - styrt av Arbeiderpartiet.

       Nå har vi fått en regjering som fra dag 1 har prioritert arbeidet med større åpenhet, som vil fremme den rette forskriften for arkivloven og som vil komme med en revisjon av offentlighetsloven. Så opplever vi at en arbeiderpartirepresentant sier at på grunn av at man kutter 15 mill. kr av 260 mill. kr av pressestøtten, så går man til angrep på åpenheten i dette samfunnet. Jeg vil si det sånn at jeg tror det kuttet som det nå legges opp til når det gjelder pressestøtten, vil fremtvinge en helt nødvendig debatt om innretningen av den støtten. I dag er det slik at konsern som får betydelige beløp av pressestøtten, driver med oppkjøp av aviser rundt omkring i landet. Jeg tror det vil være slik at politikere må se at konsern som har finansiell styrke til å opptre slik på mediefronten, ikke kan være berettiget pressestøtte.

       Jeg tror at den debatten vi nå vil få, vil forhindre at vi ved en senere korsvei får et mye mer brutalt kutt i pressestøtten, fordi vi blir nødt til å foreta noen grensedragninger her. En av grensedragningene vil gå i forhold til de minste avisene, som bør få mer midler, ikke mindre. Jeg ønsker pressestøtte på et betydelig nivå også i fremtiden, så dette vil ikke bli noen salderingspost.

       Når det gjelder dette med voksenopplæringen, så går det ikke an å si at å kutte 20 mill. kr raserer ordningen. Det er en justering som det er mulig å leve godt med.

Grethe G Fossum (A) (fra salen):

       Jeg ber om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse.

       Jeg vil anbefale presidenten å prøve om det er en åpenbar misforståelse.

       Det var nok mange som ble skuffet da regjeringen Bondevik la fram sitt budsjett. Det kom tydelig til uttrykk både i pressen, blant politikere og ikke minst blant næringslivsfolk. Jeg synes Per-Kristian Foss sa det ganske betegnende da han sa at Lars Sponheim må ha vært bortreist da dette budsjettet ble laget. Det jeg kunne tenke meg å spørre om, har sammenheng med nettopp dette. Etter min oppfatning må vel Venstre nærmest ha opplevd det slik at det var Høyre og Fremskrittspartiet som raket kastanjene ut av ilden for Venstre i denne sammenhengen og sørget for at dette budsjettet ble revidert og kom i ny utgave med en atskillig bedre næringspolitisk profil.

       Mitt spørsmål blir derfor ganske enkelt: Er Venstre av den oppfatning at dette reviderte budsjettet rent næringspolitisk er bedre enn regjeringen Bondeviks opprinnelige budsjett?

Gunnar Kvassheim (V) : Mens Høyres og Fremskrittspartiets representanter mener å kunne slå fast at Venstres statsråder var bortreist da dette budsjettet ble laget, registrerer jeg med stor glede at Kristin Halvorsen i en spørretime i forrige uke sa at Venstre var vinneren i budsjettsammenheng på grunn av den sterke næringsprofilen i budsjettet.

       At Høyre og Fremskrittspartiet her forsøker å angripe et småbedriftsorientert parti som er i posisjon, er helt naturlig. De vet at Venstre har muligheter for å komme videre og utvikle en god næringspolitikk i posisjon. Representanten Monsen vet at det i det reviderte budsjettet ble gjort grep både i forhold til delingsmodellen, aksjerabatter, sykelønn og på andre områder. En reverserte vesentlige deler av de innstramningene som ble foretatt av Jagland-regjeringen, og så ble det gjort enda noen grep i forbindelse med den runden som er gått med Fremskrittspartiet. Det forbedret disse områdene ytterligere, men den siste revideringsrunden gikk litt på bekostning av stramheten i budsjettet, slik at jeg mener at både den første og den andre omgangen representerer betydelige forbedringer i forhold til Jagland-regjeringens opplegg.

Jan Tore Sanner (H) : «Se på Venstre», het det i valgkampen. Det var det også en del som gjorde. Jeg tror det er enda flere som i dag spør: Hvor er det blitt av Venstre?

       Fra i valgkampen å stå sammen med Høyre i kampen for bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter og mot skatte- og avgiftsskjerpelser for folk flest, gikk Venstre i regjering og fremmet et budsjett som i forhold til Jagland-regjeringens budsjett må være noe i nærheten av etterkrigstidens største skatte- og avgiftssjokk. Dersom noen under valgkampen hadde hevdet at ledere av små og mellomstore bedrifter ville få det verre i 1998 med Venstre i regjering enn det de hadde med Jagland i 1997, tror jeg vedkommende ikke bare ville blitt anklaget for å være arrogant og nedlatende, men faktisk også for å være ganske så uredelig.

       Av frykt for å bli assosiert med Høyre og Fremskrittspartiet opplever vi nå at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti konkurrerer om å varsle nye skatte- og avgiftsskjerpelser. Om Kristelig Folkeparti kan vente til neste år, har vi jo hørt at Senterpartiet gjerne ser at skatter og avgifter blir økt allerede i 1997.

       Mitt spørsmål er: Hva kan vi vente oss av Venstre? Vil vi se konturene av det Venstre vi lærte å kjenne i forrige stortingsperiode - et parti som slåss sammen med Høyre for bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter og mot skatte- og avgiftsskjerpelser for folk flest? Eller vil Venstre bli med på ferden og akseptere de skatte- og avgiftsskjerpelser som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti nå konkurrerer om å varsle både for folk flest og for næringslivet?

Gunnar Kvassheim (V) : I valgkampen gjorde Høyre sitt ytterste for å bagatellisere muligheten for å få til et sentrumsalternativ, en sentrumsregjering. Nå slår Høyre fast at de foretrekker å samarbeide med sentrum, fordi sentrumsalternativets budsjett har en vesentlig bedre næringsprofil. I forhold til de tiltakene som Jagland-regjeringen la opp til, ble det i det reviderte budsjettet fra Bondevik-regjeringen lagt opp til forbedringer på langt over 1 milliard kr for næringslivet. Det er betydelige grep tatt av hensyn til det andre arbeidet som ble gjort i forbindelse med budsjettet.

       Jeg vil anta at Høyre må svare ja på spørsmålet om det ikke er å foretrekke at en nå får et langvarig, stabilt styre med en sentrumsregjering framfor at Jagland-regjeringen kommer tilbake. Svaret på det spørsmålet Sanner stilte når det gjaldt forventninger til Venstre, er at en kan forvente at Venstre vil følge opp engasjementet fra forrige periode, med solid og grundig arbeid for å forbedre arbeidsvilkårene for små og mellomstore bedrifter.

Ågot Valle (SV) : Ja, det var de små og mellomstore bedriftene. Venstre har i lang tid framstilt seg som småbedriftenes beste venn. SV er også opptatt av rammevilkårene for de små og mellomstore bedriftene. Det er jo nettopp de mange små og mellomstore bedriftene som gir grunnlag for bosettinga i bygd og by - ja, arbeidsplasser der folk bor.

       Til tross for representanten Kvassheims besvergelser i den forbindelse, skulle en tro at Venstre virkelig la breisida til for å gjøre noe for småbedriftenes rammevilkår når de nå kom inn i Regjeringa og kunne påvirke. Men jeg vil påstå at Venstre må se litt beskjemmet ned og se at det er liten lysning i statsbudsjettet. Det er de store bedriftene, bl.a rederiene, som er vinnerne. Virkemidler som etablererstipend, grunnlaget for etablering av mang en solid kvinnearbeidsplass i småbedriftene, representerer taperne. 25 mill. kr kutt er det i det reviderte budsjettet.

       Hva sier så næringslivet sjøl er viktig å satse på i den knallharde internasjonale konkurransen vi har i dag? Ifølge undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå er det en økende erkjennelse av at bedrifter må satse på hodet - kompetanse, etterutdanning og videreutdanning - og mange gjør akkurat det. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er de store bedriftene som har økonomi til å satse på kompetanseutvikling, mens mange arbeidsgivere i småbedriftene ikke har råd til å sende sine ansatte på etterutdanning, sjøl om de vet at det er nødvendig for virksomheten. SV har derfor i dette budsjettet foreslått at arbeidsgivere som sender sine ansatte på kompetansegivende etterutdanning, skal slippe å betale arbeidsgiveravgift i den perioden de ansatte er under opplæring med lønn.

       Mitt spørsmål blir da: Er Venstre enig i at dette er et godt tiltak, som nettopp ville bety mye for småbedriftene og dem som jobber der? I så fall, hvorfor kan ikke Venstre en gang lukte på dette forslaget?

       Og så til en sak som næringslivet er opptatt av og bekymret for, nemlig utvidelsen av arbeidsgivers plikt til å betale sjukelønn i forhold til dagens ordning. Mener Venstre at dette er en byrde for næringslivet, eller ikke?

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg registrerer at det også i dette spørsmålet er minst to oppfatninger i SV - i spørsmålet om Venstres gjennomslag når det gjelder næringspolitikken. Ågot Valle mener vi ikke har satt spor etter oss i budsjettet. Kristin Halvorsen uttalte i Stortinget sist uke at vi var vinneren, og Kristin Halvorsen har rett. Venstre har vært med og preget dette budsjettet når det har vært gjort forbedringer i forhold til næringslivet. Det går på delingsmodellen, det går på sykelønn og det går på aksjerabatter - viktige elementer for småbedriftene.

       Det kunne være fristende å spørre SV ved en gitt anledning om de ville foretrukket, vurdert i et næringslivsperspektiv, at arbeiderpartiregjeringen hadde fortsatt? Eller er det slik at en er kritisk både til Arbeiderpartiet og sentrum, men minst kritisk til sentrum?

       Når det gjelder dette med etterutdanning, er det et viktig spørsmål. Regjeringen har bebudet at den i kjølvannet av høringsrunden når det gjelder Buer-utvalgets innstilling, vil komme tilbake til dette spørsmålet på en grundig og skikkelig måte.

Tomas Norvoll (A) : Representanten Oppebøen Hansen stilte Kvassheim et spørsmål om voksenopplæring og kuttet til studieforbundene, noe Kvassheim i stor grad unnlot å svare på. Han var så opptatt av å forklare hvorfor de skulle legge ned en masse småaviser i distriktene.

       Er ikke representanten Kvassheim klar over at når man kutter 20 mill. kr til studieforbundene, er ikke det bare en justering. Da er det et kutt på mellom 10 og 15 %. Er han ikke klar over at nesten 80 % av aktivitetene i disse forbundene er yrkesrettede kurs, og at en vesentlig del av de som går på disse kursene, er kvinner i distriktene? Mange av dem har ikke andre muligheter til å skaffe seg kompetanse. I en tid hvor samfunnet skriker etter folk som har kompetanse til å gå inn i arbeidslivet, må det være et feil signal. Det må representanten Kvassheim kunne innrømme. Kutt i den aktiviteten må være et feil signal å sende ut!

       Så en ting til: I tilleggsproposisjonen fra den nye regjeringen legger man opplegget til det såkalte Høybråten-utvalget rett inn i Utdanningsdepartementets budsjett. Høybråten-utvalget er et utvalg som fordeler penger mellom de private skolene på en annen måte enn det som har vært gjort før, og det er for så vidt greit nok. Problemet med å gjøre det i budsjettet og i tilleggsproposisjonen, er at det er så knapp tid for komiteen at vi ikke rekker å ha høringer og en forsvarlig behandling av det.

       Dette utvalget legger bl.a opp til et kutt på Toppidrettsgymnaset på 25 %, noe som vil føre til at den skolen må legges ned. Syns representanten Kvassheim og partiet Venstre at det er forsvarlig å legge inn den type saker i tilleggsproposisjonen, slik at komiteen ikke kan få til en forsvarlig behandling? Hva vil Venstre og representanten Kvassheim gjøre for å berge Topp- idrettsgymnaset fra nedleggelse, hvis dette blir vedtatt?

Gunnar Kvassheim (V) : Regjeringen valgte å legge inn i sitt budsjettdokument de føringene som følger Høybråten-utvalgets innstilling. Det betyr en omfordeling av midler mellom private skoler, som bl.a har den virkning som ble beskrevet av replikanten. Men det har også virkning i positiv retning for en del skoler som får bedre arbeidsvilkår og styrkede muligheter til å drive kvalifisert undervisning for et høyere antall elever.

       Jeg er av den formening at i den grad innføringen av Høybråten-utvalgets innstilling gir enkelte utilsiktede og sterke utslag, må vi være villig til å se på det. Jeg mener at Toppidrettsgymnaset er et slikt eksempel som jeg vil være villig til å foreta en justering av, dersom en velger å gjennomføre dette nå. Jeg forstår at komiteens flertall synes å mene at det ville være riktigere å utsette denne innføringen - at en ikke gjør dette gjeldende fra og med budsjettet for 1998. Det vil Venstre og jeg ta til etterretning.

       For å sikre seg Høyres og Fremskrittspartiets subsidiære støtte til sin hjertesak, kontantstøtten, måtte statsministeren gi avkall på diverse skatte- og avgiftsøkninger som skulle dempe den private etterspørsel. Og på direkte spørsmål svarer også statsministeren at det er vanskelig å se for seg andre tiltak enn skatte- og avgiftsøkninger i framtiden. I dag tidlig opplyste han oss om at framtiden ikke var i 1998 i hvert fall.

       På bakgrunn av et ikke målrettet tiltak for barnefamiliene ønsker regjeringen Bondevik å skattlegge og avgiftsbeskatte hele den norske befolkningen. Hjertesaken til Regjeringen, eller i hvert fall til Kristelig Folkeparti, som fikk Arbeiderpartiet til ikke å være med på noen form for budsjettsamarbeid, var så viktig at man vendte seg til høyresiden i norsk politikk. Det forundrer meg storlig at familieministeren, med en hjertesak som har så store politiske konsekvenser, faktisk ikke deltar i finansdebatten. Men debatten om kontantstøtte vil ikke bli liggende død selv om den får flertall i dette stortinget.

       Jeg har lyst til å understreke at i lys av debatten om kontantstøtte etterlyser jeg en annen debatt, som kanskje var mer fremtredende for 10-15 år siden, nemlig om barnehagene - at de var et meget godt tilbud for barn og foreldre, faktisk et av de beste barnetilbudene vi har. Med kvalitet, voksendekning og den gode utdannelsen av førskolelærere som vi har i Norge, vil jeg påstå at vi har et av verdens beste barnehagetilbud.

       Men når debatten om kontantstøtte går som høyest, har jeg inntrykk av at barnehagene er et onde som man faktisk skal straffes økonomisk for å velge. Ja, det er faktisk slik at hvis man velger bort offentlig støttede barnehager, som er et kvalitetstilbud, og velger dagmamma, så får man 3.000 kr i belønning av staten hver måned. Hvis regjeringen Bondevik har problemer med skatte- og avgiftspolitikken i dag, så skal jeg tilføye enda en økonomisk problemstilling: koblingen mellom kontantstøttens størrelse og statstilskuddet til barnehagene. Hva skjer hvis regjeringen Bondevik tilfeldigvis skulle finne ut at barnehagene skal være billigere? Jo, da måtte man bevilge like mye i kontantstøtte. Det offentlige tilskuddet til barnehagene henger nemlig sammen i kronesum med kontanttilskuddet, og enhver økning av statstilskuddet vil medføre kostnader også for kontantstøtten, som faktisk er dyr nok.

       Det kunne være interessant å få statsministerens kommentar på hvordan han ønsker, kanskje en gang i framtiden, å prioritere lavere foreldrebetaling for dem som faktisk er så idealistiske at de vil gi barna et godt barnehagetilbud.

       I replikkordskiftet i dag sammenliknet statsministeren innføring av kontantstøtte med den 10-årige grunnskolereformen. Har statsministeren glemt at det tok minst fire år fra stortingsmeldingen «... vi smaa, en Alen lange» ble diskutert her i Stortinget, til pengene ble bevilget?

       Og har han glemt at Regjeringen i kontantstøttesaken ønsker å bevilge pengene først og så bestemme retningslinjene for reformen - og alt skal gjennomføres på et halvt år? Tillat meg å si at jeg syns det tyder på enten elendig hukommelse eller en viss frekkhet - hvis jeg får lov å bruke det uttrykket - å sammenligne disse to tiltakene.

       Vi har også en annen debatt gående, en debatt som SV har trukket opp i den senere tiden. Representanten Kristin Halvorsen har etterlyst et samarbeidsvillig arbeiderparti. Jeg må spørre SV om dette er et uttrykk for at SV ville ha svart ja til kontantstøtte dersom sentrumsregjeringen hadde spurt dem om et budsjettsamarbeid. Arbeiderpartiet har prøvd å belyse ulike spørsmål ved kontantstøtten. Det man har blitt beskyldt for fra SVs side, er at det er disse «litt gamle tantene» som har en feil oppfatning av hvordan verden er. Det er tross alt ungdommene i Arbeiderpartiet som har dratt kontantstøttedebatten.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg vil konsentrera meg om tre saker som er særs viktige for Regjeringa. Det er utjamning i levekår, auka minstepensjon og ei betre eldreomsorg.

       Dei fleste i Noreg har stabile inntekter og gode levekår. Inntektsfordelinga er jamnare enn i dei fleste andre land som det er naturleg å samanlikna seg med. Men skilnadene i økonomiske levekår har auka på 1990-talet. Einskilde grupper har sakka akterut i velstandsutviklinga. Dette gjeld m.a. ein del innvandrarar, minstepensjonistar, eineforsørgjarar, langtidsledige, uføretrygda, yrkeshemma og langtids sosialklientar. Nokre av desse har det til dels svært vanskeleg økonomisk. Det er teikn som tyder på at ein del barn og barnefamiliar ikkje har tatt del i den velstandutviklinga som dei fleste av oss no har del i. Det er synlege skilnader i levekår, særleg mellom dei som har arbeid, og dei som har lita eller inga tilknyting til arbeidslivet.

       Regjeringa tek dei auka skilnadene på alvor. Vi vil leggja fram ei stortingsmelding for å få klårgjort problema i heile si breidd. I meldinga vil vi særleg leggja vekt på å kartleggja og analysera skilnader i økonomiske levekår og innpass på arbeidsmarknaden. Men fordi forskjellar på nemnde område ofte fell saman med tilgang til ressursar og fordeling av levekår på andre område òg, f.eks helsetilstand, utdanning og butilhøve, vil det vera naturleg at meldinga drøftar levekår i ei breiare tyding. Det blir særleg viktig å identifisera grupper som har dårlege levekår over lengre tid, og grupper som har dårlege levekår ut frå fleire levekårsindikasjonar.

       I meldinga tek Regjeringa òg sikte på å gjera framlegg om naudsynte tiltak som kan motverka ei utvikling mot eit samfunn med auka skilnader.

       Ein auke i minstepensjonen med 1.000 kr i månaden er ein del av Regjeringa sitt mål om å betra tilhøva for grupper som er økonomisk svakt stilte. Minstepensjonistane er ei samansett gruppe. Nokre av dei er forsørgde på anna vis. Det er likevel mange som har det vanskeleg. Dei aller fleste minstepensjonistar har små inntekter i tillegg til folketrygda.

       Auken blir sett saman av både den vanlege grunnbeløpsreguleringa frå 1. mai 1998 og ein ekstraordinær auke av særtillegget. Regjeringa vil foreslå nye satsar for særtillegget etter at reguleringa av grunnbeløpet er drøfta med pensjonistane sine organisasjonar til våren. Både minstesatsen og den ordinære satsen vil bli auka.

       Minstepensjonistar i folketrygda omfattar både pensjonistar utan tilleggspensjon og pensjonistar med tilleggspensjon som er lågare enn særtillegget. Ein auke i minstepensjonane på om lag 1.000 kr i månaden vil òg koma pensjonistar med låge tilleggspensjonar til gode. Auken vil variera ut frå kor mykje som manglar for å sikra ein samla pensjon på det nye nivået for minstepensjonen. Talet på minstepensjonistar vil, alle inkludert, auka frå 300.000 til 375.000 neste år.

       Eit løft - slik det no ser ut til at Regjeringa får fleirtal for - er rettferdig, og vil ikkje minst koma mange kvinner som har satsa på ulønt omsorgsarbeid, til gode. Nær 90 % av dei som auken får fylgjer for, er kvinner.

       Då handlingsplanen for eldreomsorga blei handsama i Stortinget, var eit stort fleirtal samd om hovudprinsippa. Sentrumsregjeringa fylgjer opp eldreforliket frå mai, det la òg Jagland-regjeringa eit grunnlag for. Det inneber mellom anna ei styrking av heile tilbodskjeda innanfor eldreomsorga, frå heimetenester og omsorgsbustadar til nye plassar med heildøgns pleie og omsorg i sjukeheimar eller liknande for dei som har det største hjelpebehovet.

       Sosial- og helsedepartementet vil fylgja utviklinga i kommunane nøye, i fyrste omgang gjennom dei kommunale handlingsplanane som kommunane skal senda fylkesmannen/fylkeslegen før dei får utbetalt driftstilskota, og òg gjennom rapportar om verksemda gjennom året. Gjennom dei årlege budsjettframlegga vil Regjeringa halda Stortinget orientert om utviklinga, og òg koma med forslag til endringar om det skulle visa seg naudsynt.

       Sentrumsregjeringa sitt 1998-budsjett vil gje ein betre kvardag for funksjonshemma og eldre. Det er mitt ynske at utarbeidinga av handlingsplan for redusert alkoholbruk og revidert handlingsplan for funksjonshemma ytterlegare skal styrkja nokre av dei mest vanskelegstilte i komande år.

       Tidligere har jo Kristelig Folkepartis Are Næss, som sitter i sosialkomiteen, varslet omkamp om stortingsflertallets klare forutsetning om femti nye polutsalg i Norge. Seriøse undersøkelser viser nå at et stadig økende antall mennesker ønsker vin i dagligvarebutikkene. Skal vi bevare Vinmonopolet som ordning, må vi minst opprette femti nye polutsalg. Statsråd Kleppa har dessverre vært veldig uklar på dette punktet - om det skal bli femti nye utsalg eller ikke - inntil dags dato. Jeg vil derfor spørre statsråd Kleppa og Senterpartiet om hun synes det er rettferdig at folk på landsbygda må kjøre mange mil for å kjøpe et par flasker rødvin til helga, mens vi her i Oslo har skjenkesteder og polutsalg på hvert hjørne. Etter mitt syn må Distrikts-Norge nå få minst femti nye polutsalg, det ville redusere hjemmebrentdrikkingen og øke salget av vin, som også helsemessig er mye bedre for folk.

       Vil statsråden gi oss full klarhet i - i stedet for de vage uttalelsene - og garantere at vi nå får femti nye polutsalg, slik et stortingsflertall har vedtatt?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Fyrste replikant frå Arbeidarpartiet er nestleiar av Stortinget sin sosialkomite. Ho tek ordet i finansdebatten, den debatten som skal leggja rammene for statsbudsjettet for neste år, og der f.eks auka midlar til helsesektoren er eit særs vesentleg spørsmål. Ho tek ordet i denne debatten og bed om femti nye vinmonopolutsal. Det er det viktigaste ho no har bruk for å få avklara. Eg kunne kanskje venta at ho i finansdebatten i spørsmålet om korleis vi brukar budsjettet det neste året, f.eks sa noko om dei sosiale og samfunnsøkonomiske kostnadene som er forbundne med alkoholbruk. Det gjorde ho ikkje. Ho kunne f.eks ha fokusert på at om nokre av dei 100.000 sengene som er opptatt av pasientar med alkoholrelaterte skadar, hadde blitt frigjorde, ville vi hatt ein annan situasjon.

       Men ho skal få svar på sitt spørsmål. Stortinget har sagt for dei komande fire-fem år: inntil 50 nye polutsal. Same dag som Stortinget debatterer finansane, feirar Vinmonopolet sitt 75-årsjubileum. Sosialministeren har vore der i dag og sagt at ho held seg til det som Stortinget har sagt. Ho vil sjå talet på nye polutsal dei neste åra i samanheng med ein varsla handlingsplan for redusert alkoholbruk, men vil om kort tid gje opning for og beskjed til Vinmonopolet sitt styre om nokre fleire vinmonopolutsal allereie i 1998, og at planlegging og utbygging kan gå føre seg.

Gunhild Øyangen (A) (fra salen):

       President! En åpenbar misforståelse!

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg er sjølv ikkje i tvil om kva spørsmål representanten Øyangen stilte.

       Ho har sjølvsagt høve til å stilla det spørsmålet ho vil. Og ho fekk svar på sitt spørsmål, så langt som eg kunne svara i dag. Men det undra meg at det ikkje er viktigare spørsmål for nestleiaren i Stortingets sosialkomite i ein slik debatt.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg håper mitt spørsmål har stor nok viktighetsgrad.

       Senterpartiet og Regjeringen har ved flere anledninger hevdet at kommunene og fylkeskommunene får for lite penger til å gi befolkningen et godt tilbud innenfor samferdsel, helse, eldreomsorg og undervisning. Samtidig stresser finansministeren fra Senterpartiet og Regjeringen faren for overoppheting og at man derfor ikke kan bruke så mye penger til disse sektorene. Overoppheting skjer, som vi vet, ved at det blir for mange arbeidsplasser og for få arbeidere. Det vil i en sånn situasjon være viktig å frigjøre arbeidskraft.

       Norman-utvalget har vist at potensialet for besparelser ved konkurranseutsetting er enormt. Det vil si: Ved å innføre konkurranse er det mulig å bedre tilbudet til kommunens og fylkeskommunens innbyggere. Ved å konkurranseutsette sånne tjenester oppnår man flere ting. Man oppnår å beholde tilbudet ved å bruke mindre penger, og de sparte midlene kan man jo bruke til å forbedre tilbudet i kommunen og fylkeskommunen - eller til andre ting for den saks skyld. Samtidig vil man gjennom effektivisering frigjøre arbeidskraft, og dermed vil faren for overoppheting avta. Regjeringen får altså oppfylt begge sine ønsker: bedre tilbud til kommunens og fylkeskommunens innbyggere, frigjøring av arbeidskraft sånn at presstendensen avtar. Mitt første spørsmål til statsråden er: Vil Regjeringen ta initiativ til at kommuner og fylkeskommuner konkurranseutsetter større deler av sin virksomhet, sånn at de nevnte mål kan nås? Er statsråden enig i at det er tilbudet til befolkningen og kvaliteten på tilbudet som er viktig, og ikke hvem som utfører oppdraget?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Regjeringa er opptatt av likeverdige levekår over heile landet - og som eit ledd i det likeverdige tilbodet når det gjeld f.eks grunnleggjande tenester innanfor velferd og omsorg. Vi trur at den beste måten å oppnå det på, er å ha ein romsleg offentleg sektor som kan ta seg av desse tilboda, med private tenester som eit supplement til dei offentlege. Vi trur òg at frivillige organisasjonar kan supplera ytterlegare i forhold til det omfanget som frivillig sektor har på dette området i dag. Det er kjent at Regjeringa kjem til å leggja fram ei stortingsmelding som gjeld dei frivillige organisasjonane sin økonomi.

       Det er òg slik at vi i dette budsjettet styrkjer frivilligheitssentralane, slik at 30 nye vil kunna bli oppretta i tillegg til Jagland sine 15 som allereie var lagde inn i budsjettet - det vil seia 220 sentralar som kan organisera ein del frivillige tilbod.

       Vi har sans for ei viss modernisering og fornying av offentleg sektor. Vi seier i Voksenåsen-erklæringa at grensa førebels bør gå ved tekniske tenester. La meg minna om alle dei kvinnene som i dag har sin arbeidsplass i offentleg sektor. Det er faktisk i seg sjølv eit godt argument for å ta vare på ein romsleg fellesskapssektor for å sikra grunntryggleiken.

Erna Solberg (H) : Forrige replikkordskifte dreide seg egentlig om noe ganske viktig. Og jeg synes Senterpartiet på mange måter unnslår seg det faktumet at når de virkelig skal velge, når de skal velge mellom svake grupper, muligheten for kommunene til å løse oppgaver for svake grupper og fagforeningsinteresser og muligheten til å effektivisere i kommunene og få ut mer penger til å bruke der, har de konsekvent de senere årene, etter den nye selvstendighetslinjen, valgt organiserte interesser fremfor kommunenes mulighet til å få frem effektivitetspotensialet. Det kjenner Magnhild Meltveit Kleppa fra behandling av tidligere budsjettinnstillinger og bl.a spørsmålet om momskompensasjon og muligheter for konkurranse.

       Nå var det egentlig ikke det jeg hadde tenkt å stille spørsmål om, jeg hadde tenkt å stille spørsmål om det som også var kjernen i innlegget til statsråden, nemlig spørsmålet om profilen på de såkalt svake gruppene, profilen på det som har vært snakket om som Forskjells-Norge.

       Det er jo sånn at Senterpartiet nå over flere år har snakket om hvor gal omleggingen av bl.a stønaden til enslige forsørgere har vært, som Arbeiderpartiet og Høyre har vært med på å ordne til i Stortinget, basert på at vi har hatt en fundamental tro på én ting, nemlig at den beste måten å utjevne forskjellen i livsvilkår på for dem som er i arbeid, og dem som ikke er i arbeid, er å sørge for å gjøre det enklest mulig for dem som ikke er i arbeid, og som kan arbeide, å komme seg ut i arbeidslivet, i stedet for å gjøre som Senterpartiet, bidra til å pasifisere dem innenfor trygdesystemet ved ikke å sørge for mekanismer som får dem ut i arbeidslivet.

       Mitt spørsmål - for det har ikke kommet et eneste ekstra øre til enslige forsørgere eller andre i dette budsjettet - er om sosialministeren vil sørge for at det opplegget som er lagt for arbeidslinjen, og den tanken om at det å være yrkesaktiv for dem som kan være det, faktisk også er det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at forskjellene blir minst mulig.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Fyrst til representanten Solberg sine innleiande merknader. Eg synest faktisk det er ein god kombinasjon å ta vare på både svake grupper som har bruk for tenester, og lågtlønte kvinner som har sitt arbeid i offentleg sektor.

       Så til spørsmålet om profilen i forhold til svake grupper og einslege forsørgjarar sin situasjon.

       I vår blei det gjort vedtak i Stortinget som skal sikra nokre av dei einslege forsørgjarane betre enn i dag. Men det er ei gruppe einslege forsørgjarar som etter den 1. januar kan oppleva ein vanskelegare kvardag, og det er dei som treng noko lengre tid med å koma seg ut i arbeid eller - fyrst - inn i utdanning. Dei har etter dei innstrammingane og omfordelingane som Arbeidarpartiet, Høgre og delvis Framstegspartiet blei einige om, faktisk ikkje overgangsstønad så lenge at dei er sikra barnet sitt frå null år og til skulealderen. Det synest eg ikkje er nokon god profil. Det meiner Regjeringa ikkje er godt nok for den gruppa av einslege forsørgjarar.

       Men i denne omgangen - med den korte tida vi har hatt til disposisjon - har vi hatt ein ting å gjera på det området, og det er å syta for at dei vedtaka som vi gjorde i mai, med dei førebuingane dei treng, blir sette i verk frå 1. januar. Så får vi klårgjera dette, slik at vi kan få fleire med oss i Stortinget på forbetringar for denne gruppa.

       Men kritikken mot Arbeiderpartiet har i disse årene ikke vært rettet mot at vi ikke har holdt våre løfter, men vi har vært kritisert for at vi har ført en økonomisk politikk som har gjort at mange gode formål ikke har hatt så rask vekst som mange har ønsket. Dette ble forsterket ved at enkelte av partiene ytterligere underbygde dette gjennom å hevde at det ikke var nødvendig med en slik stram finanspolitikk. Tvert imot ble det hevdet at vi var så rike og hadde så mye penger at det bare var å imøtekomme alle krav. På område etter område skulle sentrumspartiene gi mer. Samferdselssektoren skulle få mer, helsesektoren skulle få mer, undervisningssektoren skulle få mer, og ikke minst skulle primærkommunene få så uendelig mye mer. I tillegg til dette dukket det opp to såkalte hjertesaker, altså saker som er viktigere enn alle andre saker å få igjennom. Den ene er 12.000 kr mer til minstepensjonistene og så 36.000 kr til småbarnsforeldre som ikke har sine barn i barnehage. Dette ble fremstilt som noe helt unikt, og som i særlig grad Arbeiderpartiet satte seg imot. Arbeiderpartiet skal i sin arroganse og sitt ensidige politiske engasjement - kun knyttet opp mot finanspolitikken - ikke se behovet for at minstepensjonister trenger å få styrket sin økonomi, eller at småbarnsforeldre kan ønske å være hjemme sammen med sine barn. Man kritiserer Arbeiderpartiet kraftig for dette, og sier at dette vil man ikke være med på.

       Nå erkjenner jeg uten videre at disse ordningene er unike, kanskje ikke i sine mål, men i sine metoder. Arbeiderpartiet har for sin del utvetydig sagt at de som kun har minstepensjon å leve av, må gis en styrket økonomi, men det må skje gjennom en ordning som er atskillig mer treffsikker enn den som nå blir presentert. Når det gjelder småbarnsforeldrene, må det kunne nevnes at det er Arbeiderpartiet som har gjennomført en stadig bredere og bedre permisjonsordning, en modell som vi er innstilt på å videreføre, samtidig som vi arbeider for å nå fram til målet om full barnehagedekning. Etter vår mening er dette en atskillig bedre modell enn å innføre en ordning hvor man får betalt for ikke å bruke etablerte tjenester.

       Nå ser jeg ikke finansministeren her i salen, men om jeg kjenner han rett, sitter han sikkert og følger denne debatten intenst og vedvarende et annet sted i huset. Hvis finansministeren finner mulighet for det, ville jeg gjerne at han gav meg svar på to spørsmål før denne debatten er omme.

       For meg er det visse problemer med disse 12.000 kr til minstepensjonistene. Jeg har forstått at beløpet i sin helhet skal legges på særtillegget, hvilket er det eneste logiske for å få den effekten Regjeringen ønsker. Beløpet blir noe devaluert i og med at det skal samordnes med oppgjøret, og vi kan anta at den reelle ekstraordinære veksten kanskje vil ligge på ca 9.000 kr. Minstepensjonene vil da ligge på 81.000 kr i året, og da oppstår det ene spørsmålet: Hvordan skal pensjonistene som har tilleggspensjon, men som kommer under dette beløpet som representerer den nye minstepensjonen, kompenseres? Jeg går ut fra at det vil skje på den måten at de mister sin tilleggspensjon og går over til særtillegg.

       Mitt andre spørsmål til finansministeren er: Er kostnaden for en kompensasjon til de pensjonistene som har tilleggspensjon, men som ikke når opp til 81.000 kr i året, lagt inn i budsjettet? Jeg finner ikke dette i budsjettet, men jeg er sikker på at finansministeren kan rydde opp i dette for meg og bekrefte om det er lagt inn i budsjettet.

       Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

       Annelise Høegh (H) : Hvordan er det mulig å leve i et av verdens rikeste land og samtidig ha verdens lengste helsekøer - med en kreftomsorg som mangler både utstyr og personell og en psykiatri med brist i alle ledd? Jo, det er dessverre fordi vi ikke har vært villige til å prioritere helse høyere. Arbeiderpartiet har hatt flertall for å spre ressursene tynt utover alt og alle i stedet for å konsentrere innsatsen mer om det viktigste: helse, eldre og skole.

       Hvordan kan det ha seg at landets største parti kan si at de fortsatt setter eldre og helse først, når de nå i høst ser ut til å gjøre det til en hovedsak å ta omkamp om å gi nye legemidler til benskjøre, gamle kvinner, og samtidig etterlate seg et budsjett som fører til at færre pasienter kan få hjelp neste år?

       Komiteens nestleder, Gunnhild Øyangen, gav et svar tidligere i dag, da hun sa:

«Det er nødvendig med offentlig styring for å nå målet om en bedre fordeling av de knappe spesialisthelsetjenestene.»

       Det er altså fortsatt viktigere at folk står i offentlig kø enn at de får hjelp av det private.

       Høyre kan ikke akseptere en slik politikk, at helsevesenet fortsatt skal ha knappe ressurser. Vi mener helsevesenet trenger økte ressurser, men det trenger også i større grad reformer slik at pengene kommer flere til gode. Derfor mener vi at staten bør overta sykehusene, slik at vi slipper denne krangelen om hvem som har ansvaret for penger som ikke strekker til. Vi trenger å gi juridisk rett ved brudd på ventelistegarantien. Vi trenger å gi sykehusene økte inntekter hvis de behandler flere pasienter, ved at pengene følger pasientene. Og listen kunne gjøres enda lenger.

       Jeg håper den nye regjeringen vil gå sammen med Høyre og Fremskrittspartiet slik at det nå kan bli flertall for en ny helsepolitikk, en helsepolitikk som faktisk setter pasientene og pasientenes rettigheter og krav på behandling i høysetet.

       Jeg har merket meg at vi lever i en merkelig tid. Vi har fått en regjering som vil være uavhengig av de såkalte politiske blokkene, samtidig som denne regjeringen jo er mer avhengig av støtte fra andre partier enn noen regjering har vært på ganske lenge. Det er også merkelig at vi har fått en regjering som vil legge mer vekt på etikk og moral, og som samtidig ser ut til å ha som sin viktigste kjøreregel ikke å være tro mot noen så lenge det ikke tjener den selv, altså at den først og fremst vil være tro mot seg selv.

       Er det god moral ikke å ville binde seg til noen? Gjelder det en annen moral i politikken enn i familien? Statsministeren sa i sitt innlegg tidligere i dag at han regner med at hele opposisjonen vil stille seg åpen for samarbeid med Regjeringen. Det er i landets interesse, og det er i det enkelte partis interesse.

       Ja, kanskje er det i enkelte partiers interesse, men det er ikke i landets eller i folkets interesse, for vi trenger nemlig helhet i politikken for at folket - pasienter, foreldre, ansatte og bedriftsledere - skal vite hva de har å holde seg til, slik at hvis vi gir skattelettelser og åpner for private supplementer i helsetjenesten i år, ja så skal vi ikke få skatteøkninger og færre private supplementer i helsetjenesten neste år. Vi ønsker forutsigbarhet, og det er faktisk det motsatte av blokkuavhengighet.

       Fremskrittspartiet og Carl I Hagen kan nok befinne seg meget vel med en blokkuavhengig regjering, for da blir de bare avkrevd ansvar en gang i mellom. Men jeg synes det er verdt å merke seg at partier som setter troskap for enkeltindivider i høysetet, er villige til å skifte partnere i politikken når de bare selv har fordel av det.

Statsråd Kåre Gjønnes : Den utviklingen vi har sett med en nedgang både i antall bruk og antall årsverk i jordbruket de senere årene, er bekymringsfull. Næringen har vært gjennom en periode med stor frustrasjon, og det er alarmerende når den eldre generasjon fraråder den yngre å satse på en arbeidsplass i landbruket.

       Utvilsomt nærmer vi oss en smerteterskel, som hvis den overskrides, kan gi svært dramatiske virkninger for Distrikts-Norge. Inntektsutviklingen og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få en rekruttering til næringen som kan sikre et livskraftig landbruk.

       Sentrumsregjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger som øvrige grupper i samfunnet, og at inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år, blir redusert. Dette vil ikke skje gjennom et enkelt jordbruksoppgjør, men det blir viktig å vri utviklingen i en mer positiv retning for landbruket. Det er viktig å bedre inntektsnivået i næringen, men like viktig er dette for å bidra til å snu den negative utviklingen og pessimismen som finnes i mange utsatte bygdesamfunn. Det er viktig at en gjennom landbrukspolitikken greier å opprettholde et desentralisert småskala- jordbruk, som er et særtrekk i vårt land.

       Landbruksministeren har en klar oppfatning av at det vil være forbrukerne som kommer til å være de viktigste premissleverandørene for norsk landbruk framover. Forbrukerne etterspør trygge produkter med høy kvalitet. Det vil derfor være riktig at myndighetene bidrar gjennom regelverk og med midler, slik at disse kravene kan oppfylles. Som alle registrerer, knytter det seg i dag større oppmerksomhet til norsk matpolitikk enn på lenge. Dette henger bl.a sammen med avtalen om internasjonal handel og opplevelsen av økt risiko i tilknytning til økt import. Erfaringene fra vårt naboland om manglende etterlevelse av eksisterende regelverk innen EU-området gir grunn til bekymring. Blant annet ut fra slike forhold var det også at Regjeringen ønsket å sondere med EU mulighetene for å se på enkelte justeringer av den fremforhandlede EØS-avtalen på veterinær sektor. Etter disse sonderingene er det nå klart at EU ikke ønsker en gjenåpning av disse drøftelsene. Dette forsterker behovet for sterke nasjonale tiltak innenfor de rammer avtalen gir oss muligheter til.

       I tillegg til den styrking Jagland-regjeringen fremmet forslag om, har sentrumsregjeringen foreslått ytterligere styrking gjennom sitt budsjettforslag. Utover dette vil Regjeringen vurdere behovet for eventuelt flere tiltak i forbindelse med framleggelsen av avtalen for godkjenning i Stortinget. Det vil også være viktig å ha en dialog med EU for å sikre at EU-landene også etterlever sitt eget regelverk. En felles nordisk plattform gjennom Nordisk Råd vil være en god og hensiktsmessig måte, der de nordiske land i fellesskap påvirker de aktuelle aktørene på dette området.

       Skogressursene har stor betydning for videreutviklingen av næringslivet i Fastlands-Norge. Regjeringen vil derfor videreføre arbeidet med en stortingsmelding som allerede er i gang. I denne meldingen vil det være viktig å synliggjøre en helhetlig politikk for skogbruket og skogindustrien, der hensynet til biologisk mangfold og miljø ivaretas. Dessuten vil den distriktspolitiske betydning av skogbruksnæringen i distriktene få en sentral plass i meldingen.

       Skogkulturaktiviteten har gått betydelig ned de senere årene. Dette fører til at markas produksjonsevne utnyttes dårlig, og at framtidsskogen blir av dårlig kvalitet. I dagens debatt om klimapolitikk er det viktig å understreke den positive klimaeffekten av at skogen binder CO₂ . Regjeringen ønsker ut fra dette å styrke budsjettet på denne sektoren.

       Landbruket har i tillegg til oppgaven å forvalte jord og skog, oppgaven å produsere mat, sikre et variert kulturlandskap, verne om kulturminner samt opprettholde et biologisk mangfold. Summen av dette skal være med og gjøre landbruket til en attraktiv arbeidsplass i framtiden, noe som igjen kan bidra til å styrke bosettingen ute i et Distrikts-Norge der kraftige bjeller ringer om at det er en altfor stor pessimisme og fraflytting.

       Jeg ønsker med dette å invitere Stortinget til samarbeid om en landbrukspolitikk som styrker Distrikts-Norge.

       Jeg skal likevel ta utgangspunkt i noe som det var veldig stor uenighet om. Vi hadde en diskusjon her i januar om et tema som statsråd Gjønnes var inne på, nemlig matvaresikkerhet. Den gangen hørtes det ut som om det var stikk motsatt syn mellom sentrumspartiene og den daværende regjering. Ut fra det som ble sagt av statsråden i innledningen nå, er det jo sammenfallende syn. Det er på budsjettet bare en mindre justering, men i den samme retning som i budsjettet fra regjeringen Jagland. Vi hadde altså foreslått en kraftig satsing, en i økning på 80 mill. kr på tiltak for å sikre matkvaliteten. I debatten i januar var det statsråd Gjønnes' partifelle Are Næss som utmerket seg med de mest spenstige uttalelser om hvilke tragedier som skulle vederfares fedrelandet hvis vi gav opp det grensekontrollsystemet som vi hadde og fremdeles har. Are Næss sa den gangen:

«Egentlig er det snakk om krig.»

Han sa videre:

«Men Regjeringen har tydeligvis ikke forstått dette. Det er etter min mening uttrykk for en forstemmende historieløshet når Regjeringen nå går inn for å fjerne den veterinære grensekontroll mot EU-landene.»

Og han sa videre:

«De alternativ som EUs regelverk fremmer som erstatning for grensekontroll, er i det hele tatt lite betryggende, og Kristelig Folkeparti mener å ha solid faglig ryggdekning når vi sier nei til dette farlige og kostbare eksperiment med norsk dyre- og folkehelse.»

       Og spørsmålet blir da til statsråd Gjønnes: Er statsråd Gjønnes enig i de karakteristikkene som representanten Are Næss gav i januar, og som altså fraskriver løsningen som Gjønnes nå har valgt, enhver ære?

Statsråd Kåre Gjønnes : Gjennom det initiativet som regjeringen Bondevik har tatt bl.a i forhold til EU for å undersøke muligheten for å gjøre visse justeringer for å trygge kontrollen på en enda bedre måte, har Regjeringen synliggjort det engasjementet som vi har på dette området. Og det er naturligvis ikke for å tilfredsstille noen bestemte personer eller politiske partier, men for å trygge en grensekontroll som den norske forbruker har krav på. Etter å ha konstatert at det ikke er mulighet for å komme inn og se på den avtalen som er ferdigforhandlet av en annen regjering, på nytt igjen, har denne regjeringen et annet ansvar. Det er å legge til rette for at de kontrollordninger som kan brukes innenfor avtalen på en lovlig måte, blir best mulig. Dette er det da også fagstatsråden i Landbruksdepartementet vil ha som sin arbeidsoppgave etter å ha konstatert situasjonen i EU.

       Jeg har lyst til å si at med de avdekninger som er kommet i vårt naboland, er det grunn til å være bekymret. Når det også ved eksisterende regelverk innenfor et fritt marked der varene og produktene flyter, viser seg at 88 % av de prøvene som er tatt av fransk kylling, er salmonellasmittet, er det grunn til bekymring. Og det skaper naturligvis uro. Vi må sørge for at vi i Norge har et regelverk som matcher denne situasjonen, slik at vi fremdeles kan tilby trygge matvarer i forretningene til norske forbrukere.

Ansgar Gabrielsen (H) : I Nationen 12. november 1997 heter det i en overskrift at det blir ingen landbruksrevolusjon med Kåre Gjønnes.

       Det innlegget han hadde i dag, etterlater heller ikke et sånt inntrykk. Det budsjettforslaget som Bondevik-regjeringen har fremmet for Landbruksdepartementet, er jo til forveksling helt likt det fra Jagland-regjeringen.

       Statsråden var bekymret for at sysselsettingen i landbruket gikk ned, samtidig som man vel har overproduksjon på de fleste områdene innenfor landbruket. Og han sa at forbrukeren blir den viktigste premissleverandør i framtiden.

       Det er mange motstridende hensyn en landbruksminister skal ta. Han skal styrke bosettingen, som han sa, han skal få opp optimismen på bygda nå, og det er billige og gode matvarer som skal serveres. Det er mange motstridende hensyn. Det er åpenbart en vanskelig oppgave.

       Men i den artikkelen og i det intervjuet med Gjønnes den 12. november i Nationen sier statsråden følgende når han blir spurt om de endringene som er gjort i de siste fire år:

«- Eg kritiserer ikkje dei som har vore før meg. Ein del av dei snuoperasjonane som er gjennomførte, var nødvendige.»

       Når han sier at en del av de snuoperasjonene som har vært gjort i de senere år, var nødvendige, så er mitt spørsmål: Hvilke av de snuoperasjonene som Stortinget har gjort i det siste, var ikke nødvendige? Jeg kan ikke se at budsjettforslaget, ei heller uttalelser etter at statsråden tiltrådte, bærer bud om at han ønsker å gjøre noen snuoperasjoner på dette området. Det var jo ofte sånn at den forrige regjering ble beskyldt for å gå i ledtog med bl.a. Høyre i forbindelse med en del av de snuoperasjonene. Så det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om, er hvilke snuoperasjoner som er gjort som det ikke var fornuftig å gjøre. Og vil statsråden eventuelt komme til Stortinget i et forsøk på å reversere den utviklingen vi er inne i?

Statsråd Kåre Gjønnes : En fagstatsråd deltar også i et kollegium i en regjering. I denne regjeringen vil det til enhver tid være viktig å foreta en prioritering med hensyn til hvilke saker som skal legges fram fra Regjeringen til et bestemt budsjett. Statsråden, landbruksministeren, har naturligvis deltatt i denne prioriteringen, og resultatet av de endringene kjenner Stortinget i dag.

       Jeg har også lyst til å føye til at landbruksministeren er klar over at han er statsråd i en mindretallsregjering, og skal møte Stortinget med forslag for å snu utviklingen i landbruket i en mer positiv retning og få gjennomslag for disse forslagene i Stortinget. Jeg tror ikke den beste måten å gjøre det på er å starte med å kritisere andre. Min arbeidsstil vil bli å forsøke å gjøre min jobb i forhold til de forventninger som jeg har som statsråd, og i forhold til de forpliktelsene jeg føler jeg har overfor næringen og de som jobber i landbruksnæringen.

       Så til spørsmålet om hva jeg ville ha gjort på en annen måte. Jeg kan si at inntektsutviklingen i landbruket har gitt et negativt bilde av denne næringen i forhold til andre grupper i samfunnet. Dette er dokumentert gjennom mange rapporter, og det gir seg utslag i en pessimisme ute på landsbygda. Jeg har også lyst til å komme med den innrømmelsen at jeg tror at det siste landbruksoppgjøret var en mulighet til å snu denne trenden. Jeg håper på et samarbeid der vi kan fortsette å redusere inntektsgapet mellom landbruksnæringen og de andre næringene som det er naturlig å sammenligne med. Det er dette jeg har invitert Stortinget til å være med på, å nå en målsetting som ligger så klart i regjeringen Bondeviks program, som er presentert for Stortinget tidligere.

Terje Søviknes (Frp) : Statsråden var bekymret for nedgangen i antall bruk og inntektsutviklingen i næringen for øvrig.

       Fremskrittspartiet har alltid vært sterkt kritisk til de store overføringene som vi har hatt i landbruket, og som etter vårt syn bidrar til å opprettholde landbruket og matvareproduksjonen på et kunstig høyt nivå og med en lite rasjonell drift. I tider med høy arbeidsledighet kan en kanskje i det minste begrunne en slik satsing ut fra ønsket om å opprettholde sysselsettingen i landbruket. Nå er Norge i stikk motsatt situasjon - sysselsettingen er på topp, og det er stor mangel på arbeidskraft innenfor flere næringer.

       Mitt spørsmål til statsråden blir derfor om det ikke nå kanskje hadde vært på tide og fornuftig å redusere overføringene til landbruket og dermed få fart på den nødvendige rasjonaliseringsprosessen og få frigjort sårt tiltrengt arbeidskraft og overføre denne til mer lønnsomme arbeidsplasser i det øvrige næringsliv.

       Mitt andre spørsmål er for så vidt en oppfølging av det første: Er det ikke slik at man faktisk kan opprettholde en rimelig høy matvareproduksjon og en fornuftig matvareproduksjon i Norge med et langt lavere antall årsverk enn det vi har i dag? Andre har uttalt det tidligere, og den inntektsutvikling vi har sett i næringen, skulle også underbygge en sånn påstand.

Statsråd Kåre Gjønnes : Etter tidligere år her i Stortinget er jeg vel kjent med at det er ganske stor avstand mellom den landbrukspolitikken som sentrumspartiene står for, og som er grunnlag for denne regjeringen, og den landbrukspolitikken som Fremskrittspartiet ønsker å gjennomføre.

       Det å produsere mat kunne vi sikkert ha greid med en mer industrialisert landbruksproduksjon. Dette er ikke Regjeringens målsetting. Vi ønsker å ivareta et småskalajordbruk der landbruket har tilleggsoppgaver utover det å produsere mat, som går på å vedlikeholde kulturlandskap, og som går på bosetting, slik at vi kan ha et Distrikts-Norge som det er trivelig å bo i. Jeg vil uttrykke meg på den måten at det er i perioder når Norge går godt, utfordringen er ekstra stor med hensyn til å gi også de næringene som er avhengig av statlig støtte, det samme løftet, hvis ikke, vil vi kunne oppleve en ekstra stor negativ virkning i de lokalsamfunn hvor landbruket er så viktig for at vi skal kunne opprettholde bosettingen. Derfor er jeg bekymret for at hvis ikke offentlige myndigheter bruker virkemidler i forhold til landbruket i den perioden som vi nå er inne i, vil vi få en ekstra rask avvikling av mange bruk som i dag er utsatt rundt omkring i landet vårt. Dette er en politikk som sentrumsregjeringen ikke ønsker. Vi ønsker å ha et Distrikts-Norge der landbruket fremdeles er en grunnpilar for å skape sysselsetting og dermed også grunnlag for annen virksomhet i disse lokalsamfunnene. Her er det nok forskjell i tenking når det gjelder Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, og det som ligger til grunn for denne regjeringens politikk.

       Disse løftebruddene kom ikke uventet, for det ville ikke være mulig å gjennomføre de lovnader disse partiene har gitt, og samtidig holde kontroll i norsk økonomi og trygge velferdsstaten for framtidige generasjoner. Det er derfor beklagelig at flertallet i innstillingen ikke tar utfordringene og signalene på alvor og iverksetter tiltak for å møte presstendensene vi nå ser i økonomien, og prøver å begrense mulighetene for at vi igjen skal gå inn i en økonomisk situasjon som den vi hadde på 1980-tallet.

       Ved å øke bruken av oljepenger i budsjettene, slik flertallet nå gjør, vil vi bli mer og ikke mindre avhengig av fremtidige oljeinntekter, og vår generasjon overlater større utfordringer til våre etterkommere enn det vi burde. En fortsatt bruk av oljeformuen på denne måten vil føre til at vi får et offentlig tilbud til barnefamilier, pensjonister og andre der kvaliteten og kapasiteten på tjenestene vil være avhengig av statens oljeinntekter, og der variasjoner i oljepris eller kronekurs vil få dramatiske konsekvenser for det samme tilbudet. Det øker faren for at det vil være de rikeste i samfunnet som vil kunne møte slike utfordringer gjennom sin evne til å kjøpe og betale for nødvendige tjenestetilbud, mens alle de andre må bære konsekvensene av dette gjennom økte skatter og avgifter eller et redusert tilbud.

       Det er dette som nå blir flertallets og Regjeringens politikk. Det øker forskjellene mellom grupper i befolkningen og tilgodeser dem som har mest i vårt samfunn. Det er derfor belegg for å hevde at dette er høyredreining av sentrumspartiene, og det er grunn til å være oppmerksom på at det er totaliteten i den politikk finansinnstillingen inneholder, som er årsaken til at de har fått støtte fra de to andre partiene på høyresiden i norsk politikk.

       Regjeringspartiene har fremhevet betydningen av at de har fått gjennomslag for sine to hjertesaker.

       Med de store uttellingene disse sakene vil få for fremtidige budsjetter, og de konsekvenser dette vil ha for andre tilbud og tiltak, er det grunn til å spørre hvorfor de borgerlige partiene ikke har vurdert om det kunne være andre og bedre måter å anvende midlene på for å oppnå det samme og faktisk etablere et tilbud som i større grad treffer dem som trenger det mest.

       Når dette skal følges opp i kommende budsjetter, er det nærliggende å tro at det er offentlig sektor - kommunene og fylkeskommunene - som vil bli taperne i neste runde. Dette vil i så fall stå i sterk kontrast til de lovnader og forventninger som regjeringspartiene har skapt i kommunesektoren gjennom den retorikk disse partiene har brukt over lang tid og i alle debatter om dette spørsmålet her i salen, og de lovnadene disse partiene har kommet med. Så sent som i september ble det lovet milliardbeløp til kommunesektoren. Kommunalministeren lovet før budsjettbehandlingen startet, 1 milliard kr til den samme sektoren. Vi står i dag igjen med en påplussing på knapt 750 mill. kr, hvorav bare 200 mill. kr skal gå til kommunene for å styrke disse. Da skal vi være oppmerksom på at lavere likningsverdi og økte skatterabatter gjør at kommunenes inntekter svekkes med anslagsvis 173 mill. kr. De generelle skatte- og avgiftslettelsene fører til lavere skatteinngang for kommunene. Dette til sammen betyr at budsjettforliket fører til at kommunene får mindre til rådighet etter forliket enn de ville ha fått ved Arbeiderpartiets budsjettfremlegg.

       Alle de tre regjeringspartiene har fremstått med de riktige løsningene på de kommunale utfordringene og for offentlig sektor for øvrig. I spørsmål om tjenestetilbud, behandlingskapasitet og distriktsutvikling har de enkelte medlemmene i sentrumsregjeringen hatt alle de gode løsningene. Men medlemmene i sentrumsregjeringen er ikke lenger så skråsikre og ser ut til å lære noe nytt hver dag i regjering om hva utfordringene er, og hva som skal til for å møte disse.

       Gjennom finansinnstillingen erfarer vi at flertallet gjør det motsatte av det som skal til, og noe helt annet enn de samme partiene for kort tid siden mente var det som skulle til for å møte Distrikts-Norges utfordringer. Dette sender signal til Distrikts-Norge som kan forsterke sentraliseringstendensene og redusere kommunenes muligheter for å bidra til å stoppe flyttestrømmen, og de langsiktige konsekvensene av dette kan være svært alvorlige.

Inger Lise Husøy (A) : Årets budsjettforlik har mange offer. Et av dem er Norsk Medisinaldepot og de ansatte der. Det borgerlige flertall gjør noe helt utrolig når det gjelder Medisinaldepotet. De mister med dette budsjettet eksistensgrunnlaget sitt ved at budsjettkameratene pålegger bedriften et utbytte på 175 mill. kr. Det utrolige i saken er at bedriften høyst sannsynlig må låne penger på det åpne marked for å kunne betale sine eiere, altså Bondevik-regjeringen, det pålagte utbyttet. Alternativet er enda en omgang med store og dramatiske nedskjæringer og omstruktureringer. Norsk Medisinaldepot har i lengre tid vært under omstilling. Det er absolutt et betimelig spørsmål om det lenger er noen rasjonaliseringsgevinst å hente på ytterligere nedskjæringer og effektiviseringer. Utbyttekravet er et lite gjennomtenkt forslag og et strategisk feilgrep.

       Stortinget har allerede gitt departementet fullmakt til å forberede salg, helt eller delvis, av bedriften. Salgsalternativene skal forelegges Stortinget. Bakgrunnen for dette vedtaket var behovet for økt og ny egenkapital. Under budsjettforliket finner de borgerlige partiene ut det motsatte og øker kravet om utbytte ekstraordinært med hele 150 mill. kr, fra 25 mill. kr til 175 mill. kr. Dette er en fjerdedel av bedriftens egenkapital, og det betyr at budsjettkameratene fjerner eksistensgrunnlaget for bedriften ved en så stor tapping av ressursene. Allerede i dag er Medisinaldepotet inne i en tøff konkurransesituasjon, og det er høyst beklagelig at bedriften fratas muligheten til å konkurrere på like vilkår med andre aktører i markedet. Det som nå vil skje, er at aksjene vil falle, og resultatet er at staten vil gjøre et svært dårlig salg. Heldigvis skal salgsalternativene behandles i Stortinget, men det borgerlige flertallet vil antakelig selge uansett hvor lav prisen blir.

       Senterpartiet har i denne saken, som på så mange andre områder, gjort en helomvending. I regjering gjør de det motsatte av det de de siste årene her i salen har hevdet at en burde gjøre. Statsråd Meltveit Kleppa, som tidligere har vært talskvinne for legemidler, er på tynn is. Det er særlig de helsepolitiske målene Senterpartiet går fra. Både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har tidligere vært svært høyrøstet med hensyn til målet om lik tilgjengelighet og lik pris til brukerne, uavhengig av bosted. Derfor har ikke Senterpartiet villet være med på å selge Medisinaldepotet. Dette har kommet veldig klart fram i tidligere debattinnlegg, merknader og forslag før de selv kom i regjering. Det som nå skjer, tapping av egenkapitalen, er en fullstendig uakseptabel behandling av statsbedrifter. Det har vært Høyres og Fremskrittspartiets politikk i lang tid, for på den måten tvinger de statsbedriftene inn i privatiseringsprosessen. Det rare er at nå er Senterpartiet med på det, og også Kristelig Folkeparti. De følger opp den type politikk.

       Det har også vært en svært hensynsløs behandling av de ansatte som er igjen i Medisinaldepotet. De ble informert om den dramatiske vendingen gjennom media. Budsjettvedtaket vil føre til både færre arbeidsplasser, nedleggelser av distriktskontorer, og til at helsepolitiske mål ikke vil bli nådd, som lik tilgang og lik pris over hele landet. Beredskapslageret er i fare - med velsignelse fra både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Når det kommer til handling, gjelder ikke lenger de fagre ordene om distriktssatsing, men det var det noen av oss som visste fra før. De ansatte ved Medisinaldepotet må være bitre over å bli ofret på denne måten for å finansiere kontantstøtten. Der var det også mange som stemte mot medlemskap i Den europeiske union for å unngå å komme i en slik situasjon. Nå vil det gå enda verre for dem med Senterpartiet ved rattet.

Terje Søviknes (Frp) : I alle næringer er en opptatt av stabile og forutsigbare rammevilkår. Nesten uansett hvilken bedriftseier eller bedriftsleder som uttaler seg, settes stabilitet og forutsigbarhet høyest på ønskelisten, ofte fremfor mer konkrete forbedringer i rammevilkårene.

       For å overleve i næringslivet er en nødt til å planlegge med en horisont på fem-ti år, ofte lenger. Dette kommer i skarp kontrast til Stortingets årlige budsjettbehandlinger, årlige skatte- og avgiftsbehandlinger, og dermed årlige justeringer av rammevilkårene for næringslivet. Så også i denne budsjettbehandlingen. Både regjeringen Jaglands og regjeringen Bondeviks budsjettframlegg inneholder dramatiske forverringer for næringslivet. Dette kan ikke akkurat karakteriseres som stabilitet og forutsigbarhet i næringspolitikken.

       Nå er skaden heldigvis langt på vei rettet opp i det fremforhandlede kompromisset mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre-representanten Ansgar Gabrielsen hevdet i debatten i går at etter at Venstres næringsprofil mer eller mindre har druknet i regjeringssamarbeidet, er det nå kun Høyre som står på næringslivets side og har troverdighet på dette området. Representanten Gabrielsen må nok også ta med seg Fremskrittspartiet i det regnskapet. Det var tross alt Fremskrittspartiet som fremforhandlet reduksjonen i de bedriftsrelaterte skattene og avgiftene, og etter hvert sluttet Høyre seg til dette.

       Mitt poeng er at på dette området må Høyre og Fremskrittspartiet gjøre felles sak. Vi kan i fellesskap dra sentrumsregjeringen i riktig retning i næringslivspolitikken - rett og slett gjøre den jobben som Venstre tydeligvis ikke har maktet å gjøre fullt ut internt i Regjeringen.

       Jeg vil også få rette søkelyset mot en viktig næring som til stadighet må leve med ustabile rammevilkår, den maritime næringen. I år, som tidligere år, har denne næringen opplevd kraftige angrep på viktige ordninger som sikrer næringens konkurranseevne. Særlig alvorlig er angrepet på refusjonsordningen for norske sjøfolk.

       At regjeringen Jagland skulle foreslå å fjerne refusjonsordningen, var for så vidt forventet og forståelig, men at sentrumsregjeringen, som tidligere varmt har støttet ordningen, skulle skifte mening så snart de inntok regjeringskontorene, var derimot oppsiktsvekkende. Det ble også oppfattet rimelig dramatisk innen næringen. Hvordan fremtredende politikere i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne gå inn for et slikt forslag like etter at de i valgkampen hadde talt for refusjonsordningen, ja det er komplett uforståelig. Slike kuvendinger er dessverre kun egnet til å bygge opp under politikerforakten, og ingenting annet.

       Gjennom disse signalene har Regjeringen altså nå maktet å så tvil og usikkerhet i en næring som sårt trenger stabile og langsiktige rammevilkår.

       Etter at refusjonsordningen ble vedtatt i 1994 for NOR-flåten, og senere utvidet til NIS-flåten, har den fungert utmerket og gitt gode resultater. Bare i foregående år fikk en 1.000 nye norske sjøfolk på havet.

       Spesielt viktig har ordningen vært for kystflåten av norske fraktefartøyer i NOR-registeret. Denne flåten består i hovedsak av vel 300 skip som drives med svært små fortjenestemarginer. Foruten konkurranse fra utenlandsk hold konkurrerer denne næringen også med subsidierte transportnæringer både til sjøs og til lands.

       At Fremskrittspartiet og Høyre nå har fått på plass igjen en bevilgning på 200 mill. kr til ordningen, er vi selvfølgelig tilfreds med. Dette er et nytt eksempel på at disse to partiene har dratt budsjettet i en mer næringsvennlig retning. Innretningen på ordningen skal riktignok ses nærmere på under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett til våren, men jeg vil understreke verdien av den forpliktende flertallsmerknaden som vi finner i finanskomiteens innstilling, om at ordningen skal videreføres. Det vil Fremskrittspartiet selvfølgelig følge aktivt opp.

Liv Marit Moland (A) : De fleste politikere er enige om at velferdsutviklingen i Norge er positiv, og at de fleste har fått det bedre. Men et flertall på Stortinget mener også at noen grupper i samfunnet faller utenfor denne positive utviklingen, og utfordringen er å bedre situasjonen til disse gruppene.

       Jeg vil ta utgangspunkt i velferdsmeldingen som ble vedtatt av Stortinget for nesten nøyaktig to år siden. Et

       av målene i meldingen er å fange opp dem som faller utenfor, bl.a de enslige forsørgerne som har overføringer fra folketrygden som hovedinntektskilde.

       Sammenhengen mellom yrkesaktivitet og levestandard er tydelig. Derfor er det viktig å legge til rette for deltakelse i det ordinære arbeidslivet for flest mulig. Det er viktig at alle føler ansvar for eget liv. All erfaring viser at det er nær sammenheng mellom velferd og det å være i arbeid. Arbeidsfellesskap er et viktig sosialt nettverk. Derfor er det viktig å satse på arbeidslinjen og på tiltak som gjør det mulig å satse på en kombinasjon av arbeid og trygd.

       Enslige forsørgere er en sammensatt gruppe. De fleste er i arbeid eller under utdanning. Forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, innføring av skoletilbud for 6-åringer og skolefritidsordningen gjør det lettere å kombinere yrkesaktivitet og omsorg for barn.

       Arbeiderpartiet vil legge om trygdestønadene for enslige forsørgere for å stimulere til arbeid, utdanning og selvforsørging ved ulike forslag: Overgangsstønaden økes, og det foreslås ekstra småbarnstillegg i barnetrygden for barn mellom ett og tre år, økt stønad til barnetilsyn og økt støtte til utdanning.

       Sentrumsregjeringen har sammen med Høyre og Fremskrittspartiet prioritert kontantstøtte til foreldre som ikke har barn i barnehage. Dette er hva Senterpartiet sa i innstillingen til velferdsmeldingen: Senterpartiet vil at

       «Økte kontantoverføringer bør skje gjennom økt barnetrygd og småbarnstillegg.

       Hvordan vi tar vare på de svakeste i samfunnet sier mye om hvilket samfunn vi lever i.»

       De sier også at ressursene skal omfordeles til utsatte grupper som bl.a aleneforsørgere, og de understreker at det må være like muligheter for alle til å delta i arbeidslivet.

       Kristelig Folkeparti vil også i henhold til denne innstillingen prioritere bl.a enslige forsørgere, men partiet ender opp med å prioritere en ordning som sier at det må bli økonomisk mulig for en av foreldrene å være hjemme med omsorg for barna dersom de ønsker det. Er det en prioritering av enslige forsørgere eller en prioritering av kjernefamilien?

       Høyre og Fremskrittspartiet sier i innstillingen til velferdsmeldingen at de vil advare mot å utvikle trygde- og stønadsordninger slik at det ikke lønner seg å ta ordinært lønnsarbeid. Men kontantstøtte til hjemmeværende, det er ok! Det er langt mellom liv og lære. Og hva med det personlige ansvar for egen situasjon og eget liv? Fremskrittspartiet sier: Passive overføringer skal være behovsprøvd - ikke generelle overføringer til grupper.

       Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hadde sterke meninger om aleneforsørgerne i forbindelse med velferdsmeldingen. Levekårsundersøkelser viser at blant de 10 % fattigste i Norge er det en stor overrepresentasjon av enslige forsørgere og deres barn. De to partiene understreker at det er svært viktig å forbedre stønadsordningene for denne gruppen for å sikre deres økonomi og mulighet for tid til omsorg for barna.

       I tilleggsproposisjonen fra sentrumsregjeringen og Voksenåsen-erklæringen er satsingen på aleneforsørgerne totalt fraværende. Hvor har oppfølgingen av velferdsmeldingen og valgløftene tatt veien?

       Arbeiderpartiet har fulgt opp valgløftene med konkrete forslag for å bedre aleneforsørgernes situasjon. Det er god moral å holde et løfte!

Jan Sahl (KrF) : Årets finansdebatt har klart vist at det nå finnes tre tyngdepunkter i denne sal. Arbeiderpartiet har gjort iherdige forsøk på å motbevise dette faktum ved å plassere sentrum i samme bås som Høyre og Fremskrittspartiet. Det forsøket faller på sin egen urimelighet og er egentlig et taktisk spill fra Arbeiderpartiets side for å dekke over konsekvensene av at de har stilt seg utenfor innflytelse over årets budsjett på grunn av en familiepolitisk reform, kontantstøtten, som også store deler av Arbeiderpartiets velgermasse ønsker gjennomført, ifølge en meningsmåling under valgkampen. De tre partiene i sentrumsregjeringen har lang erfaring i å drive opposisjonspolitikk, og har ikke glemt at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon i forrige periode i stadig flere saker hentet flertall for sin politikk i samarbeid med Høyre og delvis også Fremskrittspartiet.

       Når nå Bondevik-regjeringen gjør det samme etter å ha blitt avvist av Arbeiderpartiet, varsles det om klimaendring, høyredreining og uansvarlighet.

       Det som skjedde i går kveld etter finansministerens innlegg, hvor representanten Carl I Hagen grep inn og krevde avklaring, viser med all tydelighet Bondevik-regjeringens plassering i sentrum som det tredje tyngdepunktet i norsk politikk.

       Fra Fremskrittspartiet og delvis også fra Høyre er det skatte- og avgiftssentrum som angripes. Men det som ikke nevnes, er at Fremskrittspartiets kutt på 28 milliarder kr i skatter og avgifter på sikt vil føre til en nedbygging av velferdsstaten og en sentralisering og utarming av Distrikts-Norge.

       Representanten Kenneth Svendsen fra Fremskrittspartiet var særlig opptatt av de negative virkninger av flyseteavgiften, men han sier ingenting om det som kom fram i valgkampen, at Fremskrittspartiet med sine kutt i overføringer ville måtte legge ned de såkalte ulønnsomme flyruter i kortbanenettet i Distrikts-Norge.

       Jeg vil bruke resten av mitt innlegg til kort å kommentere kommuneøkonomi og samferdsel i lys av det foreliggende budsjett. Jeg tok i går kontakt med en mellomstor primærkommune i Nord-Norge og bad om reaksjoner på det foreliggende budsjettforliket. I denne kommunen skulle det nå investeres for 50 millioner i 1998, og 200 millioner over en fireårsperiode. Det rådde optimisme, og de statlige overføringene til investering og drift i eldreomsorgen ble særlig kommentert som positive. Men, som det ble understreket, denne kommunen hadde tatt tidligere signaler alvorlig og gjennomført en rasjonaliseringsprosess i hele organisasjonen. La det være helt klart: Kristelig Folkeparti ønsker å ta hele

       Norge i bruk, og skal en snu flyttestrømmen som i dag går fra nord mot sør og fra distrikt mot sentrum, er det ikke sammenslåing av små kommuner og nedleggelse av fylkeskommunen som er resepten. Tvert imot, Kristelig Folkeparti ønsker å ta lokaldemokratiet i bruk og gi frihet til lokale initiativ i distriktspolitikken. Vi tror at det er de som har skoen på, som vet hvor gnagsåret sitter.

       Innenfor samferdselssektoren ønsker Kristelig Folkeparti å prioritere vedlikehold og rassikring. Både for jernbane og for veiformål er det når det gjelder vedlikeholdet, opparbeidet et stort etterslep. Og ettersom det har vært en tendens til å prioritere prosjekter og utbygginger i stedet for å ta bedre vare på eksisterende veiprosjekter, kreves det her en oppjustering.

       NSB sliter ikke bare med Romeriksporten. De sliter også med å holde sine rutetider. Vedlikeholdet av skinnegangen og signalnettet har vært forsømt. Derfor er dette også et prioritert område for sentrumsregjeringen. I tillegg er det også gledelig for en representant fra Nord-Norge å kunne konstatere at sentrumsregjeringen har funnet rom for et viktig rassikringsprosjekt på Nordlandsbanen, og ytterligere 10 millioner til Fagernes godsterminal i Narvik. Det er et framtidsrettet prosjekt det såkalte ARE-prosjektet.

       Vi tar for øvrig sikte på å øke rammene til samferdselssektoren i neste års budsjett. Dette er viktige og prioriterte områder for Kristelig Folkeparti.

Gunn Karin Gjul (A) : Det som er påfallende i denne debatten, som det var i trontaledebatten, er at mellompartiene sitt tidligere sterke engasjement for miljø og global fordeling er fullstendig fraværende. I debatt etter debatt de siste fire årene har de tordnet mot Arbeiderpartiets miljø- og energipolitikk. De store skillene i de lange linjers politikk går nettopp her, har Senterpartiet hevdet. Men idet Bondevik, Arnstad og Fjellanger passerte inngangsdøra i regjeringskontorene, fikk altså tonen en annen lyd:

-	Fra å ville redusere oljeutvinningstempoet med 10 %, sier nå Senterpartiet at de skal vurdere å skyve på noen feltutbygginger.

-	Fra å rette en flengende kritikk mot arbeiderpartiregjeringens forhandlingsstrategi i klimaforhandlingene, ser det nå ut til at de har adoptert den samme.

-	Fra å beskylde Arbeiderpartiet for å ha en grå miljøpolitikk, får de nå de samme beskyldninger rettet mot seg fra miljøbevegelsen.

       At miljøbevegelsen er skuffet, er enkelt å forstå. Spriket mellom det de lovte i opposisjon, og det de gjør i posisjon, er enorm.

       Einar Steensnæs sa til Aftenposten den 8. oktober i år:

       «Det bør ikke være slik at man er mer kjekk i opposisjon enn i posisjon.»

       Dessverre er det nettopp den fella mellompartiregjeringen har gått i.

       I fjorårets miljødebatt uttalte daværende stortingsrepresentant, nåværende statsråd, Hilde Frafjord Johnson:

       «Det er ingen tvil om hva som er salderingsposten i statsbudsjettet for 1997. Det er miljøet».

       Deretter foreslo Kristelig Folkeparti påplussinger til miljø- og enøktiltak på over 700 mill. kr. I årets budsjett mener Kristelig Folkeparti det derimot er nok med en økning på 30 mill. kr til henholdsvis miljø og enøk. Det må være lov å undres over om miljø er blitt en salderingspost for den nye regjeringen, eller om det var tidligere års påplussinger som kun var billig overbudspolitikk?

       I Voksenåsen-erklæringen sier sentrumsregjeringen at denne regjeringens verdigrunnlag vil være basert på å vektlegge mye sterkere de immaterielle verdiene. De sier at veksten i det private forbruket må reduseres, og at det må legges større vekt på miljøhensyn. De går faktisk så langt som til å si at forbruksveksten reiser store etiske utfordringer ut fra et miljø- og fordelingsperspektiv.

       Arbeiderpartiet er helt enig i at vi nå må prioritere livskvalitet foran materielle verdier. Det er viktig at vi ser på hva vi kan gjøre for å begrense den økende materialismen, det økende private forbruket og den økende egoismen. Vi erkjenner at skal vi greie å omstille til en politikk som bidrar til en bærekraftig utvikling, er vi nødt til å gjøre noe med vårt produksjons- og forbruksmønster.

       Jeg har lært at en viktig etisk regel er at det skal være samsvar mellom liv og lære. Det er en regel som vi neppe kan si at sentrumsregjeringen følger. Denne regjeringen har lagt fram et budsjett som støtter seg til et budsjettforlik hvor den samlede utgiftsveksten er dobbelt så stor som i Jagland-regjeringens opplegg. I tillegg vrir de satsingen over fra et tjenestetilbud til kontantoverføringer til privatpersoner. Dette vil føre til en langt kraftigere forbruksvekst enn det Jagland-regjeringen la opp til.

       Når man bidrar til å øke kontantoverføringer, blir resultatet økt privat forbruk. Når man gir skattelettelse på 3 milliarder kr til dem som er rikest, bidrar dette til å øke det private forbruket.

       Regjeringen gjemmer seg bak sparestimulerende tiltak, og sier at dette vil dempe forbruket. All erfaring viser at slikt ikke fungerer. Det eneste det bidrar til, er at folk flytter sparepengene sine over til andre spareformer som gir skattelette, noe som gir mer penger til den enkelte og mer privat forbruk.

       Sentrumsregjeringen kan neppe se sammenhengen i sin egen økonomiske politikk. I Aftenposten i går advarte statsminister Bondevik mot forbruksfest og bad folk om måtehold, samtidig skal Bondeviks flokk og følge her i kveld vedta et budsjett som fyrer opp under nettopp denne forbruksfesten. Det blir også bekreftet av finansminister Gudmund Restad i et brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe i ettermiddag at sentrumsregjeringens budsjettforlik vil øke det private forbruket med over 4 milliarder kr neste år.

       Johan J Jakobsen prøvde seg i fjorårets debatt med en karakteristikk av Arbeiderpartiets budsjettforslag, hvor han sa at det var det private forbruket som var den virkelige satsingen i statsbudsjettet. Da må det være lov til å spørre: Hvilken karakteristikk må han ikke da sette på årets budsjett?

Ole Johs Brunæs (H) : Vi lever i et velorganisert samfunn der den overveiende del av befolkningen lever i god økonomi og har gode kår. De som har det bra fra før og er i arbeid, er for en stor del tilsluttet organisasjoner som ivaretar medlemmenes interesser.

       I dag har vi et klart flertall av velstående mennesker, men som fortsatt kjemper for en større del av kaka. Enkelte bedriftsledere og organisasjonene tar seg av de sterkes interesser, mens et betydelig mindretall som faller utenfor, ikke har noe talerør. Vi når ikke de ca 20.000 fattige barna i Norge, vi når ikke de unge med boligmangel, vi når ikke mange av de unge under utdanning, og vi når ikke innvandrerungdom, ikke enslige forsørgere og ikke dem som ligger ute.

       Resultatet av dagens velferdspolitikk er at vi overfører midler fra 80 % av befolkningen til 80 % av befolkningen. Her bør vi sette oss ned å tenke nytt. Mens store deler av verden skjelver i økonomisk usikkerhet, sitter vi her og har det komfortabelt og har en sysselsetting som de fleste kan misunne oss. Men det er klart at med vår utadvendte økonomi, er også vi sårbare for svingningene ute i den store verden. Det må vi ta høyde for i våre fremtidige disposisjoner, og jeg kan forsikre at Høyre føler sitt ansvar på dette området.

       Hvis en prosessbedrift dimensjonerer sine rørsystemer for små, stopper prosessen. Hvis våre samferdselsårer ikke holder mål, påfører vi oss vanskeligheter i form av lange køer, dårligere miljø, forverret økonomi og dårlig sikkerhet mot ulykker og skader. Store deler av vårt næringsliv er helt avhengig av god infrastruktur, som er helt avgjørende for vår bosetting og et spredt næringsliv, et næringsliv som er der befolkningen er.

       Høyre holder sine løfter som vi stod sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om i samferdselsplanene i juni dette år. Høyres alternative budsjettforslag følger opp Stortingets flertall fra behandlingen av Norsk veg- og vegtrafikkplan for 1998-2001 til punkt og prikke.

       Jeg skal ikke legge skjul på at vi i Høyre er svært skuffet over at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke ved denne anledning står ved sine løfter.

       Vi har en rekke veiprosjekter det er særdeles lønnsomt å investere i for samfunnet, og som vil gi ulykkesreduksjoner og miljøgevinster i stort omfang. Jeg har vanskelig for å forstå flertallets vegring mot å foreta de svært viktige investeringene for å fjerne de største trafikkproppene. Vi vil så sterkt vi kan appellere til den åpenbare fornuft i å få samfunnsårene til å fungere.

       Næringslivet er fundamentet for velferd og offentlig virksomhet. Derfor er det avgjørende at næringslivet får likeverdige konkurransevilkår som i andre land. De korrektiver som under påtrykk fra Høyre nå gjøres i forhold til Jagland-regjeringens skattepolitikk overfor bedriftene, er helt nødvendige for å sikre norske bedrifters videre eksistens og utvikling.

       Jeg vil gjerne understreke at etter vårt syn er en utvidelse av sykelønnsperioden for arbeidsgivere i en tid med en uakseptabel vekst i sykefraværet, å gå i gal retning. Her er nytenkning helt nødvendig både når det gjelder sykelønnsordningene og situasjonen på arbeidsplassene.

       Forutsigbarheten for sjøfolk er meget viktig for dem som satser på utdanning og yrkeskarriere på norske skip. For utviklingen i hele vår maritime virksomhet er denne ordningen et vesentlig ledd i rekruttering av mennesker med nødvendig kompetanse. Dette er næringer der Norge vel er eneste nasjon med den brede kompetanse som vi har her til lands, og som betyr så mye for hele det maritime feltet. Derfor er det viktig at denne ordningen nå bringes videre. Jeg er glad for at regjeringspartiene her snudde, og så håper jeg vi slipper flere omkamper på dette området.

       Til slutt vil jeg minne om den betydelige økning i utenrikstrafikken vi har fra regioner rundt søndre Vestfold. Jeg vil minne finanskomiteen om ansvaret for at tolletaten fungerer som den skal, og jeg håper at det blir fulgt opp.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : I valkampen blei det stadig fokusert på og påstått at ein ikkje lenger kunne sjå forskjell på Arbeidarpartiet og Høgre. Denne påstanden er det vel fleire enn eg som har møtt og gått kraftig imot. For det er nemleg vesentlege skiljelinjer mellom desse to partia. Dette kjem tydeleg fram ikkje minst når det gjeld utdanningspolitikken. Nå opplever me i tillegg at sentrumspartia, som var dei fremste kritikarane, omfamnar Høgre og Framstegspartiet i sin iver etter å sikre eit budsjettforlik. Dette er ganske oppsiktsvekkjande med tanke på det hardkøyret og den retorikken sentrumspartia har brukt mot Arbeidarpartiet dei siste åra.

       Heile utdanningssamfunnet har vore prega av omfattande reformer dei siste ti åra. Me har fått ein ny grunnskule med skulestart for 6-åringane. Vi har fått ei likestilt allmennfagleg og yrkesfagleg vidaregåande opplæring og gitt ungdommen ein lovmessig rett til vidaregåande opplæring, Norgesnettet er etablert, og utdanningskapasiteten har fått ein markant auke. Og det er faktisk Arbeidarpartiet som har forma desse reformene, ofte under stor motstand frå andre parti på Stortinget. Nå er det likevel rett å seie at sentrumspartia og SV i all hovudsak har sett behov for desse reformene, men det har vore ein lang veg å gå.

       Arbeidarpartiet tar utgangspunkt i viktige verdiar når me utformar ny politikk. Når det gjeld skule- og utdanning, har våre verdiar og ideal om likskap og solidaritet ført til ei erkjenning av at det er nettopp gjennom like moglegheiter til å skaffe seg utdanning at det viktigaste grunnlaget for eit solidarisk samfunn blir lagt. Det er nettopp her me kan bidra til utjamning mellom menneske med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Og i eit samfunn der kunnskap og kompetanse blir stadig viktigare for arbeidstakarane, og dermed òg for næringslivets moglegheiter, står satsing på utdanning heilt sentralt, og desse reformene har faktisk medverka til ei utdanningsmessig demokratisering i vårt land.

       Men så kom altså regjeringa Bondevik med si erklæring om reformpause for kommunane. Det me nå ser, er ei prioritering av private skular, og då helst kristne skular. Løyvingane til næringslivsforsking blir reduserte med 22 mill. kr. Det er ikkje eitt ord om vilje til å prioritere ein etter- og vidareutdanningsreform i tråd med Buer-utvalets innstilling, ein reform som LO nå er veldig opptatt av i samband med vårens tariffoppgjør. Fleirtalet fjernar i tillegg i sitt budsjettforlik 20 mill. kr til vaksenopplæring. Det betyr at studiearbeidet kan rotne på rot, og dette er stikk i strid med Buer-utvalets meiningar om studieforbunda si rolle i framtida. Og - kanskje det verste - det vil sannsynleg først og fremst råke dei mindre og ideelle studieforbunda, samt Funksjonshemmedes Studieforbund. I ei replikkordveksling mellom meg og Venstres parlamentariske leiar, representanten Kvassheim, i kveld sa han at dette i alle fall ikkje uroa regjeringspartia.

       I dag har me ei regjering som snakkar varmt om behovet for ein brei verdidebatt. Etter Arbeidarpartiet si meining er aktivitet og deltaking i studietiltak ein styrke for heile vårt demokrati og eit godt bidrag òg i ein meir handfast verdidebatt. Dette kan ikkje få noka anna nemning enn trist både for demokratiet og for folks deltaking i vidare kompetanseoppbygging.

Statsråd Lars Sponheim : Etter snart to dager med debatt kan det bli mange tall å holde orden på i behandlingen av statsbudsjettet, og det er det jo lett å bli forvirret av. Men for den som har prøvd å følge den politiske debatten de siste ukene, må opposisjonens angrep på budsjettet ha vært enda mer forvirrende. Ikke før har vi hørt at denne regjeringen gjør altfor lite forandringer i budsjettet, og at den løper fra løftene sine, før den anklages for å gjøre så store forandringer at det vil føre norsk økonomi utfor stupet og ta med seg viktige velferdsordninger i fallet.

       Det påfallende med denne kritikken, som også har kommet tydelig fram under finansdebatten, er at den stort sett kommer fra Arbeiderpartiet. Det at hvilke motstridende anklager som rettes mot statsbudsjettet og resultatet av budsjettforhandlingene nærmest varierer med dagsformen, tyder på at det forrige regjeringspartiet har vondt for å forholde seg til det som nå skjer i norsk politikk.

       Desto mer gledelig er det at de andre opposisjonspartiene forholder seg mer konstruktivt til at landet har fått en ny regjering, selv om de er uenig i en del av sakene sentrumsregjeringen fremmer. Avtalen mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet om sekundær støtte til et justert sentrumsbudsjett, er det viktigste beviset på det.

       For den som vil se på det som skjer, med åpne øyne, er da følgende også ganske klart: For det første vil det nå bli vedtatt et statsbudsjett som både inneholder viktige politiske forbedringer og samtidig er ansvarlig og tar hensyn til en situasjon med press i økonomien. Fratrukket en del budsjettekniske endringer er ikke balansen vesentlig forverret. Dermed er det også vist at viktige finanspolitiske og økonomiske hensyn ikke utelukker at en samtidig virkelig kan få gjort noe med sosiale skjevheter eller ordninger som fungerer urettferdig. Det er jo dette vi alltid har fått høre fra Arbeiderpartiet, at det ikke går. Men det budsjettet som blir vedtatt, viser jo f.eks at det er mulig å gi minstepensjonistene et økonomisk løft uten å sprenge alle økonomiske rammer.

       Vel er det slik at enkelte av reformene vil koste mer i senere år. Men jeg føler meg ganske trygg på at det skal være mulig å finne rom for mye av disse økte kostnadene gjennom omdisponeringer på statsbudsjettet for øvrig.

       Jeg er godt fornøyd med at en først gjennom Regjeringens tilleggsproposisjon og så gjennom budsjettavtalene her i Stortinget har lykkes i å slå tilbake det meste av de næringsfiendtlige forslagene regjeringen Jagland la fram. Forbedringene i delingsmodellen som stortingsflertallet vedtok i vår, vil bli gjennomført. Det meste av utvidelsen av sykelønnsansvaret den forrige regjeringen ville påføre arbeidsgiverne, trekkes tilbake. Prinsippet om at det skal være en rabatt i verdifastsettelsen av aksjer i ikke-børsnoterte selskaper, blir videreført. Dette er viktig for næringslivet, ikke minst for de minste bedriftene.

       Jeg skal gjerne innrømme at det ikke er all verdens forbedringer som er gjort som kunne vært gjort i forhold til det som er situasjonen i inneværende år. Men du verden så mye bedre dette er i forhold til det den avgåtte regjeringen ville påføre næringslivet.

       Så blir det spurt om det som nå ligger i statsbudsjettet, er alt som er igjen av den nye kursen for småbedrifter og næringslivet som ble lovet i Voksenåsen-erklæringen. Svaret er: Nei, dette er bare første skritt etter den nye kursen. Framover vil Regjeringen legge fram en rekke saker for Stortinget som skritt for skritt vil gjøre det lettere å skape arbeidsplasser og drive bedrifter i dette landet. Regjeringen vil fremme en tilleggsmelding til stortingsmeldingen om eierskap i næringslivet, der privat og aktivt eierskap vil bli vektlagt. I en stortingsmelding om næringspolitikken vil hele virkemiddelapparatet bli gjennomgått og vurdert. Det vil også bli laget en egen handlingsplan for å lette hverdagen for små og mellomstore bedrifter.

       En slik grundig gjennomgang av næringspolitikken er nødvendig fordi vi står overfor store endringer i strukturen i arbeidsliv og næringsliv framover. Vi har ikke lenger rekordstor arbeidsledighet, men mangler tvert imot arbeidskraft i mange bransjer. Samtidig som nyskapingen og tilveksten av nye bedrifter er stor, trenger vi også å legge til rette for at eksisterende bedrifter får anledning til å konsolidere seg, bl.a ved å bygge opp egenkapital.

       I en slik situasjon er det helt avgjørende å ha en næringspolitikk som oppmuntrer til medeierskap og understøtter disse bedriftenes behov for fleksibilitet. Samtidig er det nødvendig å øke kapasiteten når det gjelder utdanning på områder som er viktige bl.a for næringsutvikling. Når f.eks. Stavanger-regionen alene trenger 1.000 nytilsatte med IT-kompetanse, viser det både at vi må utdanne flere og at vi må skape nye kortvarige utdanningstilbud som gjør at folk raskt kan skaffe seg den nødvendige tilleggskompetansen.

       Summen av disse tiltakene vil bringe næringspolitikken inn på en ny og bedre kurs. Når det gjelder statsbudsjettet for 1998, representerer det en god start ved at næringspolitikken er brakt tilbake på rett kurs i forhold til det opplegget for avsporing den nå avgåtte Jagland-regjeringen la fram

       Eg må vedgå at nærings- og handelsminister Sponheim gjekk relativt høgt ut frå hoppet i dagane rundt utnemninga av Regjeringa. Så får vi sjå om det blir eit mislukka hopp. I alle tilfelle må ein kunne slå fast - det gjekk fram av innlegget til statsråd Sponheim no òg - at det må vi vente med i alle fall til neste års budsjett før vi kan slå fast, for det meste av alt han sa han skulle gjere, blir no skove ut i tid.

       Men det som er det faktiske forhold, er at det viktigaste for små og mellomstore bedrifter er stabile rammevilkår, at ein har pris- og kostnadsveksten under kontroll, at renta er under kontroll, og at kronekursen er relativt stabil.

       Så er det ein debatt om kor ekspansivt regjeringa Bondevik sitt budsjett er. Det vi i alle tilfelle kan slå fast, er at det er meir ekspansivt enn Jagland-regjeringa sitt budsjett, og er nærmare den grensa der norsk økonomi kjem ut av kontroll. Føler statsråd Sponheim seg vel med å stå bak eit budsjett som kan føre til at kostnadene i norsk næringsliv kjem ut av kontroll? Det er langt viktigare for bedriftene enn nokre kroner i skattelette på ulike område, for bedriftene har store vanskar, det er dei som treng å arbeide fram eit overskot.

Statsråd Lars Sponheim : Det var på mange måter en hyggelig replikk å få dette. Jeg slår fast at representanten Opseth hadde registrert at det var stor fart i hoppet og stor høyde ut fra hoppet. Jeg har ingen stor fortid som hopper, men jeg har i hvert fall fått med meg så mye at begge deler er en forutsetning for å gjøre et godt hopp, og det er jeg overbevist om at det skal det bli.

       Så er det spørsmålet om det meste av næringslivsforbedringer blir skjøvet ut i tid. Ja, det var nå slik med denne regjeringen at vi ble invitert til bords. Det var et ferdigdekket bord, menyen var klar, og maten var laget. Det vi fikk servert, var usedvanlig dårlig for næringslivet.

       Nå er det slik at representanten Opseth var blant det kjøkkenpersonalet som hadde laget denne menyen for den nye regjeringen, og det var ikke så uten videre lett å kunne få gjort alle forbedringer på den tiden som var. Det var faktisk mer enn nok å gjøre med å gjendrive det som var uspiselig av det vi fikk servert. Det klarte vi for en stor del, og med de forbedringer som også ble gjort i Stortingets budsjettarbeid, er resultatet blitt temmelig bra. Så skal vi videre sørge for at vi skal komme enda nærmere det som er de virkelig gode rammebetingelser for næringslivet.

       Så til slutt de problemstillinger som representanten reiser, som kanskje er det viktigste av alt, nemlig at vi har kontroll med økonomien vår. Jeg skulle gjerne hatt enda større sikkerhetsmarginer til muligheten av at vi kan komme inn i en uheldig spiral, men jeg føler meg overbevist om at resultatet er blitt innenfor de nødvendige sikkerhetsmarginer. Og det er kanskje det viktigste at ikke kostnadene løper løpsk, og jeg er sikker på at Stortinget i dag gjør et vedtak som vil ivareta det.

Terje Søviknes (Frp) : Statsråden var veldig opptatt av å poengtere at en hadde fått slått tilbake på de områdene der regjeringen Jagland inviterte til omkamp i forhold til næringslivstiltak. Riktignok er det korrekt at en med god hjelp fra Høyre og Fremskrittspartiet har fått slått tilbake der, men jamen har også Regjeringen innført nye tiltak som går ut over næringslivet. Jeg skal få lov til å gripe fatt i ett moment, nemlig flyseteavgiften. I sin tid ble denne for så vidt innført som en passasjeravgift ut fra miljøhensyn for på en måte å tvinge passasjerer over på tog der det var et alternativ til fly. Tiden har vist at en slik utvikling ikke har funnet sted, og at dette etter hvert må regnes som en ren fiskalavgift.

       Nå skal en utvide avgiften til også å gjelde tomme seter. Det foreslo Regjeringen, angivelig for å hindre at vi skal ha så mange halvfulle eller til dels tomme fly. Nå er det engang slik at de større flyselskapene på de aktuelle rutene som en her snakker om, faktisk har en relativt høy kabinfaktor, ca 65 % belegg, og det kan ikke bli stort høyere fordi en må drive med en del såkalt posisjonsflyging for å komme i posisjon til å foreta eventuelle flyginger der det er fullt belegg. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor hvordan en såkalt distriktsvennlig sentrumsregjering kan stå bak en så ensidig avgift som den det her er snakk om, som kun rammer næringsdrivende og private i regioner utenfor det sentrale østlandsområdet?

Statsråd Lars Sponheim : For det første må jeg gi tilslutning til det som først ble sagt i denne replikken, nemlig at det var mulig fra regjeringen Bondeviks side, men også i godt samarbeid med det som senere i kveld blir et flertall i denne sal, å slå tilbake det alt vesentlige av de næringslivsskadene som den forrige regjeringen la fram i sitt budsjettforslag. Det er faktisk slik - jeg har tallene foran meg - at om vi er litt romslige med skatte- og avgiftsreglene som er viktige for næringslivet, så kom det nær opptil 1,5 milliarder i forbedringer i budsjettforslaget, og vel 2,2 milliarder etter at det ble forlik i Stortinget. Da tar vi inn spørsmål som handler om kombibiler osv. Og alt dette var veldig viktig. Men det er også viktig å understreke at det vesentlige av å gjendrive dette ble gjort i regjeringen Bondeviks budsjettforslag.

       Det er vel også slik at det som faktisk er av type næringslivsforbedringer, kom i de bilaterale forhandlinger som var med Fremskrittspartiet. Det er det vel også i rettferdighetens navn rett å si. Så der er det grunn til å gi honnør. Det er ingen tvil om at det er blitt næringslivsforbedringer gjennom Stortingets behandling av Bondevik-regjeringens budsjett, og det er selvsagt næringsministeren glad for.

       Så var det spørsmålet om flyseteavgift. Jeg har selv vært med som stortingsrepresentant på de vedtak som førte til at vi fikk en passasjeravgift. Selv om det også hadde et snev av en ideell begrunnelse om å kunne flytte trafikk fra fly til jernbane, tror jeg nok vi må innrømme at det i all hovedsak var en ren fiskalavgift. Det forhold at passasjeravgiften nå blir omgjort til en seteavgift, gjør at man også får en klar miljøbegrunnelse. Flyselskapene får den åpenbare stimulans at det er ønskelig å øke fyllingsgraden i flyene. Man løfter så å si «break even» i flyene i forhold til hvor mange passasjerer det er lønnsomt å ha. På den måten virker en seteavgift noe i nærheten av hvordan en CO₂-skattlegging av flybensinen ville virke, som vi vet er veldig mye billigere enn bilbensinen.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg syns næringsministeren begynner å virke sliten, men så har det da også vært mye kjeft å få for næringsministeren og Venstre for den næringslivsprofilen som lå i Bondevik-regjeringens budsjett. Når det gjelder Opseths karakteristikk av det å komme høyt ut fra hoppkanten og et mislykket hopp, syns jeg det er vanskelig å se forskjell på Sponheims mislykkede hopp og Grete Knudsens antatt - for Opseth - vellykkede hopp. De er relativt like.

       Nå skal ikke jeg vri mer i næringsministerens åpne sår, som allerede blør så kraftig, og som er blitt så malt ut i så mange media i de siste to-tre ukene. Det har han greid på en utmerket måte selv.

       Men det er en stor reform på gang som går på etter- og videreutdanning. LO-lederen uttaler i dag i Dagsavisen om meldingen som er skissert skal komme til våren:

       «Denne avtalen må regjeringen skrive under på, og så får de gå til Stortinget. Vi kan ikke vente på at Stortinget skal behandle meldingen først.»

       Dette er eventuelt en noe spesiell måte å behandle denne «årtiers reform» på, en reform som skal koste hva den koste vil. Jeg antar at det LO-lederen ser for seg til våren, er at Stortinget eventuelt skal bevilge et slags første bidrag til denne reformen, som har prislappen «koste hva den koste vil».

       Jeg vil spørre næringsministeren om han syns det er en akseptabel måte å behandle denne for næringslivet viktige reformen på at partene helt og holdent avtaler dette, så skal Regjeringen skrive under, og så skal Regjeringen komme diltende til Stortinget med det ferdige dokumentet.

Statsråd Lars Sponheim : Høyres representant i næringskomiteen er veldig opptatt av å gjenta en slags historie om at det er næringsministeren som blør. Jeg forstår godt at Høyre, som ved denne anledning ikke kom inn i regjering eller i nærheten av departementskontorene, og som gjør så mye som er viktig, men som også kan være galt for næringslivet, syns det er vondt å se at det er kommet inn partier som faktisk nå kommer til å gjøre så mye bra for næringslivet. Jeg forstår godt det. Men med den mulighet vi nå har gjennom god dialog med Høyre i Stortinget til å få til enda flere forbedringer og gode tiltak for næringslivet, ser allikevel næringsministeren fram til et godt samarbeid. Det er ingen grunn til å si at næringsministeren blør på noe vis.

       Av de tiltak, de virkelige prioriteringer, som er gjort i dette budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen, har spesielt minstepensjoner og kontantstøtte fått stor oppmerksomhet. Men det andre virkelig tunge grepet som kostet penger, var nettopp å gjendrive næringslivsskadene. Det er faktisk tre områder som vant i dette budsjettet: Det var minstepensjonistene, det var barnefamiliene, og det var næringslivet, hvis vi tar de store beløpene.

       Så var det spørsmål om etter- og videreutdanningsreformen. Ja, nå er det slik at denne regjeringen er i gang med viktig arbeid på dette området også. Blant annet skal det arrangeres et Forum for verdiskaping som ledes av statsministeren, rett utpå nyåret, som har nettopp etter- og videreutdanning som tema, og hvor forarbeidet gjøres av næringslivet selv, både på eiersiden og arbeidstakersiden. Jeg opplever at begge er opptatt av at denne reformen blir innrettet på en rett måte. Næringslivet er helt avhengig av det som er i hodet på de ansatte. Det er den viktigste ressursen de har. Og de er opptatt av hvordan de kan forbedre det. Men vi kan ikke gjøre det på en måte og med en kostnad som gjør at næringslivet ikke kan bære det.

       Selvsagt at det slik at store reformer som angår statsbudsjettet og hele samfunnet, må Stortinget ha en reell beslutningsmyndighet over.

       Ja, la oss da se hva som står i finansinnstillingen. Det er nemlig den vi behandler her i dag. På innstillingens side 171 ser vi at sentrum har 68,8 milliarder kr til oljefondet. På side 168 kan vi lese at Arbeiderpartiet har 73,8 milliarder kr. Resultatet er lett å regne ut: Arbeiderpartiet setter av 5 milliarder kr mer enn det sentrum gjør.

       Men så sier statsministeren at «en del av dette er endret skatte- og avgiftsanslag som alltid justeres mellom ulike budsjettdokumenter». Dette er ikke bare upresist, det er også usant. Alle skatte- og avgiftsendringer som sentrumspartiene har lagt inn i sitt budsjett, har også Arbeiderpartiet lagt til grunn i finansinnstillingen. Vi har det samme skatte- og avgiftsanslaget som sentrum.

       Videre sier statsministeren at «en del av dette er en overskridelse på Kårstø-anlegget», en regning som «Jagland selv etterlot seg». Det er ikke bare upresist, det er også rett og slett uriktig. Alle anslagsendringene i olje- og gassektoren som sentrumspartiene har lagt inn i sitt budsjett, har også Arbeiderpartiet lagt til grunn i finansinnstillingen, også endringene på Kårstø. Faktum står igjen: Sentrum bruker 5 milliarder kr mer fra oljefondet.

       Bondevik sier at han «er overrasket over at Arbeiderpartiets leder har en så upresis omgang med økonomiske fakta. Jeg forventer en noe mer presis omgang med fakta». Når det da viser seg at det er Bondevik som farer med - for å si det mildt - unøyaktigheter, er det vel ikke for mye forlangt at statsministeren beklager det fra Stortingets talerstol.

       I tillegg tar sentrum fra statens formue på en rekke andre områder som Statoil, Telenor, Medisinaldepotet og andre steder. Det tilsvarer imidlertid det sentrum lar bli stående i Statens varekrigsforsikring, og derfor blir resultatet netto at sentrum bruker 5 milliarder kr mer enn Arbeiderpartiet. Hva gjør sentrum med alle disse pengene? Jo, de bruker dem til nye faste utgifter, 900 mill. kr til kontantstøtte, 2,1 milliarder kr til pensjoner og avlaten til Fremskrittspartiet og Høyre - 1 milliard kr i skattelette. Alt er finansiert ved å ta det fra oljefondet. Det er det som nå beskrives som statsmannskunst. Men er det statsmannskunst å finansiere fete løfter med oljepenger? Det er jo ikke vanskelig i det hele tatt. Hvem som helst kan ta 5 milliarder kr fra oljefondet og finansiere valgløftene sine med. Men hva har sentrum tenkt å gjøre til neste år, når reformene kanskje koster 8 milliarder kr? Skal man også ta det fra oljefondet?

       I to dager har vi nå hatt en debatt om Norges statsbudsjett for 1998, og hva er det den debatten har dreid seg om? Jo, den har dreid seg om hva vi bruker oljepengene til - skattelette og hvem som har æren, eventuelt skylden, for den, kontantstøtte og pensjoner, og om vi tåler å bruke mer oljepenger uten at presset i økonomien blir for høyt. Det som undrer meg i disse moralske tidene er følgende: Hvorfor diskuterer vi ikke om det er moralsk riktig å ta mer penger fra oljefondet? Det eneste vi er opptatt av, er hvorvidt bruken av oljepengene gir mer prisstigning. Mitt spørsmål er: Er det riktig å ta disse pengene, for hvem er det vi tar dem fra? Vi tar dem fra de kommende generasjonene. Oljeformuen som ble bygd opp i løpet av millioner av år, spiser vi og drikker vi, skatteletter vi og kontantstøtter vi bort fortere og fortere. Det er det som er statsmannskunsten anno 1997. Skal vi være den eneste generasjonen som nyter godt av oljerikdommen, eller skal vi dele med dem som kommer etter oss? Det er et moralsk spørsmål. 4 milliarder kr ekstra i privat forbruk neste år er sentrumsregjeringens svar. Vi tar det fra oljefondet. Ingen kommer til å klage, ikke politikerne, ikke velgerne, ikke redaktørene, ikke journalistene, fordi dem vi tar dem fra, ikke er her. Mange av dem er ikke engang født, og vi som er her, bryr oss ikke. Vi har det nemlig så altfor travelt med å bedrive statsmannskunst.

       Så til press i økonomien. Representanten brukte mye tid på å svartmale situasjonen og understreke hvor farlig det er at vi bl.a har brukt noen få ekstra milliarder, bl.a på å gi avgiftslettelser. Er representanten Giske enig i at avgiftslettelser vil få en dempende effekt på økonomien og dermed føre til et mulig mindre lønnspress foran vårens lønnsoppgjør?

Trond Giske (A) : Jeg kan forsikre representanten Jensen om at jeg deler fullt ut min fraksjonsleders bekymring for at de skatteøkningene som Bondevik-regjeringen foreslo, skulle skape problemer i forhold til lønnsoppgjøret. Når man foreslår en økning i folketrygdavgiften for alle på 0,4 %, er det helt innlysende at det kommer til å slå ut i lønnsoppgjøret.

       Like fullt er det nå med det framforhandlede forslaget med Høyre og Fremskrittspartiet en netto skattelette i forhold til Jagland-regjeringens opplegg på rundt 1 milliard kr. Men det er jo ikke likegyldig hvem som får denne skatteletten. Det som f.eks står igjen, og som kanskje forundrer mange som har stemt på Fremskrittspartiet, er at Fremskrittspartiet og Høyre nå stemmer for et skatteopplegg som faktisk gir økt skatt til pensjonister i forhold til det Jagland-regjeringen foreslo. Man har nemlig beholdt den reduksjonen i særfradraget som Jagland-regjeringen foreslo. Det skal man subsidiært stemme for, men man har ikke støttet den reduksjonen i formuesskatten som var den andre siden av Jagland-regjeringens helhetlige opplegg for skatteendringer. Dermed har Høyre og Fremskrittspartiet nå stilt seg i den situasjonen at man subsidiært stemmer for et skatteopplegg som gir økt skatt for pensjonister, økt skatt for pendlere og dermed et mer urettferdig opplegg enn det Jagland-regjeringen foreslo.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg har to spørsmål til representanten Giske. Meiner Giske at det i budsjettet er eit godt grunnlag for eit vellukka lønsoppgjer, med den skatteletten som her er føreslått?

       Det andre går på noko som vedkjem lokale spørsmål i dei fylka Giske og eg representerer. Eg vil fyrst gje ros til Arbeidarpartiet for å ha lagt fram ei regionalmelding, og ein har dermed lagt grunnlaget for ein positiv debatt om styrking av distrikta. Den sentraliseringa som har skjedd med varierande styrke i dei seinare tiåra, er uheldig for alle, og den må stoppast. Distrikta blir utarma og tappa. Sentra får pressproblem og maktar ikkje å fylla opp med sine velferdstiltak og elles leggja forholda til rette for ei heldig utvikling. Me ser ofte at rotløyse blir resultatet i lag med ustabilitet.

       Sentrumsregjeringa har lagt fram eit budsjett som tek sikte på ei ny og langsiktig satsing på ei brei styrking av distrikta både når det gjeld kommunikasjon, næring, utdanning og kultursatsing. Kan me rekna med Arbeidarpartiets støtte i engasjementet for å leggja forholda til rette for å skapa ein ny giv og optimisme i distrikta i eit breitt samarbeid mellom stat, fylke og lokalsamfunn?

Trond Giske (A) : Jeg er ikke bare sikker på at Regjeringen og regjeringspartiene kan få støtte fra Arbeiderpartiet i distriktspolitikken, jeg tror det faktisk er det eneste partiet i Stortinget der man kan finne støtte for en aktiv distriktspolitikk. Det skal bli interessant å se når Bondevik-regjeringen - nå når man har forpliktet seg til å følge skatte- og avgiftsopplegget og det økonomiske opplegget til Fremskrittspartiet og Høyre de neste tolv månedene - skal komme med denne aktive distriktspolitiske satsingen som ble lovt i valgkampen. For en av de tingene som kanskje har forundret flest av oss etter at Bondevik-regjeringens budsjett ble lagt fram, var den totale mangel på oppfølging av de enorme løftene som ble gitt i valgkampen. 3,5 milliarder kr mer i året ble lovt til kommunesektoren. Hva som nå er nettoen, om det i det hele tatt er på plussiden, strides de lærde om.

       Det andre spørsmålet var om budsjettet nå legger til rette for et godt lønnsoppgjør. Det gjenstår å se, for en av de bekymringsfulle ting som kom fram i debatten her i dag, var signalene om at etterutdanningsreformen ikke var så høyt prioritert av regjeringen Bondevik som den var av regjeringen Jagland. Det er jo nettopp det fagbevegelsen sier er det viktigste løftet vi skal gjøre, som er et solidarisk løft og også et miljø- og forbrukervennlig løft, at man nå skal ta ut mer av veksten, mer av framgangen i etterutdanning for alle, og så signaliserer man fra Regjeringen at det kanskje likevel ikke er så høyt prioritert. Det er et bekymringsfullt signal foran et viktig lønnsoppgjør.

Jan Tore Sanner (H) : Trond Giske og andre arbeiderpartirepresentanter har gjennom denne debatten rettet flere angrep mot sentrumspartiene fordi disse partiene har funnet en budsjettløsning med Høyre og Fremskrittspartiet. Særlig skal samarbeidet med Fremskrittspartiet ha vært en form for legitimering av dette partiet. Men er det noen grunn for Giske til å blåse seg sånn opp i dette spørsmålet? Er det ikke slik at Arbeiderpartiet har samarbeidet nært med Fremskrittspartiet i en rekke saker? La meg nevne holdningen til Den europeiske union, EØS, Schengen, omstrukturering i landbrukspolitikken, en rekke økonomiske spørsmål, og også spørsmålet om å bygge gasskraftverk - ett, to og kanskje flere gasskraftverk har Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet stått sammen om. La meg også minne om at Arbeiderpartiet inngikk et budsjettsamarbeid med Fremskrittspartiet i Oslo i 1995 om budsjettet for 1996. La meg nevne at Arbeiderpartiet utnevnte Fremskrittspartiet til hovedmotstander i valgkampen, uten å gripe fatt i den saken der det virkelig er grunn til å ta et oppgjør med Fremskrittspartiet, nemlig innvandringspolitikken og menneskesynet. Er ikke dette å bidra til en form for legitimering av Fremskrittspartiet?

       Jeg har ikke noe imot et samarbeid med Fremskrittspartiet. De skal behandles på lik linje med alle andre. Men er det slik at når Arbeiderpartiet samarbeider med Fremskrittspartiet, er det helt legitimt, mens et samarbeid mellom sentrum og Fremskrittspartiet er noe nær en dødssynd?

Trond Giske (A) : At Høyre ikke har noe problem med å samarbeide med Fremskrittspartiet, trenger representanten Sanner ikke bruke tiden på talerstolen i Stortinget til å fortelle meg. Vi kjenner nemlig veldig godt til det samarbeidet som Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo var klar til å gjennomføre, hvor man skulle gjennomføre et regnskap over folk, basert på etnisk bakgrunn. Det er akkurat sånne saker, sånne forslag og sånne holdninger som har gjort at jeg har ment at vi ikke burde gå inn i formelt samarbeid med Fremskrittspartiet.

       At Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet - og Høyre stort sett i de sakene som Sanner ramset opp - har stemt sammen i enkelte saker, er noe ganske annet enn å gi Carl I Hagen og Fremskrittspartiet en vetorett og en kontrollfunksjon i forhold til et statsbudsjett for hele 1998. Det som har slått meg, er at det er en enorm avstand mellom det sentrumspartienes fremste talsmann sa i valgkampen, og dagens situasjon. La meg f.eks nevne hva Bondevik sa i valgkampen om det å samarbeide med Fremskrittspartiet. Han sa at det var umulig for Kristelig Folkeparti, for da svikter de sitt ansvar i arbeidet for de svakstilte, i u-hjelpen, i alkoholpolitikken og i kampen for en bedre økonomisk utjamning. Bedre tror jeg det knapt kan sies, og bedre kan ikke situasjonen i Stortinget høsten 1997 beskrives.

       Eg vil snakke om familiepolitikken. Det er ei svært viktig sak for sentrumsregjeringa. Det å skape gode oppvekstvilkår og gi tid til familien er viktig. Da må vi ha ein allsidig familiepolitikk, som gir familiar høve til å organisere sin kvardag som det passar dei. Eit godt barnehagetilbod er her viktig. Derfor satsar sentrumsregjeringa på minst 13 500 nye barnehageplassar i løpet av 1998. Sentrumsregjeringa har som mål å få full barnehagedekking innan år 2000. Det er derfor underleg at Grethe Fossum prøver å framstille det som at vi ser på barnehagen som eit nødvendig vonde. Eg trudde oppriktig talt at representanten Fossum hadde følgt betre med i debatten. Alle som høyrer etter, har fått med seg at sentrumsregjeringa har vore og er opptatt av eit godt barnehagetilbod. Sentrumspartia har faktisk foreslått meir midlar til barnehageformål både i november i fjor og i juni i år, og Arbeidarpartiet stemte imot. Så når Grethe Fossum angrip sentrumspartia i forhold til barnehage og kontantstøtte, er det ganske utruleg, når sentrumspartia har hatt ein meir offensiv barnehagepolitikk det siste året enn Arbeidarpartiet.

       Når Arbeidarpartiet no snakkar om lågare foreldrebetaling i barnehagane, vil eg minne om at det er ikkje mange dagane sidan Arbeidarpartiet vandra ut av regjeringskorridorane utan å ha foretatt seg noko anna konkret på dette området enn å hevde at foreldrebetalinga må haldast på eit forsvarleg nivå, og det er vi heilt einige i.

       Ikkje alle har ønske om barnehageplass, og det er underleg at Arbeidarpartiet ikkje vil ta innover seg at det er mange småbarnsforeldre som ønskjer å organisere kvardagen sin på ein annan måte enn å nytte seg av heildags barnehageplass. Mange småbarnsforeldre har ulike arbeidstider og ulike behov. Då må familiane få større handlefridom, og nettopp det ønskjer sentrumsregjeringa å gi. Det er derfor gledeleg at det no blir fleirtal for å sette av midlar til kontantstøtte til småbarnsforeldre. Staten subsidierer barnehageplassane for barn under tre år med 36.000 kr. Det er derfor rettferdig at dei som ikkje ønskjer eller ikkje får barnehageplass, får ei kontantstøtte på tilsvarande beløp.

       Når kontantstøtta no får fleirtal, har Arbeidarpartiet ein stor angst for at fleire kvinner blir heimeverande, og at menn blir verande yrkesaktive. Arbeidarpartiet medverkar i alle fall ikkje til at menn skal dra nytte av kontantstøtta og bruke meir tid heime. Med sin argumentasjon mot kontantstøtte blir det argumentert på ein slik måte at det å vere heimeverande er langt frå så bra som å vere yrkesaktiv. Eg trur faktisk at mange småbarnsforeldre føler seg litt såra i forhold til Arbeidarpartiet sin argumentasjon mot kontantstøtte, fordi partiet kjempar mot at småbarnsforeldre i større grad skal få valfridom og moglegheit til å vere meir heime med små barn utover svangerskapspermisjonen og tidskontoordninga. Mange småbarnsforeldre opplever ein hektisk kvardag, og ei kontantstøtte på 36.000 kr kan medverke til at dei får organisert kvardagen sin slik at den blir mindre hektisk, og at dei får meir tid saman med barna.

       Sentrumspartia er opptatt av ein heilskapleg familiepolitikk. I måndagens utgåve av Vårt Land såg vi følgjande oppslag: «I kø for å få hjelp med ekteskapet». Etterspørselen etter samlivskurs eksploderer. I enkelte fylke er det opptil tre års ventetid for å kome med på samlivskurs. Etterspørselen er altså stor. Hovudtyngda av dei som er med på samlivskurs, er småbarnsforeldre, som ønskjer «service» på samlivet. Og det er faktisk ei investering som samfunnet har god nytte av. Det var derfor temmeleg sjokkerande at Arbeidarpartiet i sitt budsjettframlegg hadde stroke kvar einaste krone til samlivskurs.

       Samlivsbrot og kriser i parforhold skaper problem for mange familiar i dagens samfunn. Etter statistikken blir over 10.000 ekteskap med 16.000 - 17.000 barn oppløyste kvart år. Sentrumsregjeringa ønskjer ei fornya satsing på førebyggande familievern, særleg der barn er involverte. For samfunnet og ikkje minst for barna vil det vere ei god investering.

       Til slutt: Dette er ikkje snakk om å moralisere, men om å gi hjelp, og det vil samfunnet tene svært godt på.

Jon Olav Alstad (A) : Midt i de borgerliges kamelsluking kom det et utspill fra partilederen i Kristelig Folkeparti, som prøver å sette spor etter seg i likestillingsdebatten. Det har vært litt bekymring for hvordan det skal gå med likestillingsarbeidet nå når vi har fått en minister som kanskje ikke helt har fått med seg de siste års utvikling på dette området, og som i hvert fall gir inntrykk av å tro at likestillingsdebatten fortsatt er kvinnekamp. Arbeiderpartiet har i årevis prøvd å få brakt likestillingsdebatten inn i den nye familiesituasjonen og den samfunnsutviklingen som er. Og det er synd å si at vi har hatt god hjelp fra sentrum i det arbeidet, ikke minst når vi har prøvd å få til et apparat som er tilpasset at likestillingsarbeidet ikke lenger skjer i 8. mars-opptog, men faktisk på helt andre områder. Når vi har gått så langt som å kvotere mannfolk inn i arbeidet med barn og ungdom, til å ta mer del i omsorgen, har Kristelig Folkeparti og de øvrige i sentrum ikke bare strittet imot, men faktisk prøvd å hindre dette arbeidet. Derfor er jeg glad for at familieministeren i det minste har tatt seg tid til å tenke på oss i et par presseutspill den senere tiden. Det var i hvert fall noe av det positive jeg klarte å lese ut av den debatten om mannfolks grådighetskultur som ble lansert av Kristelig Folkeparti-lederen.

       Jeg innrømmer glatt at jeg denne gangen står her på talerstolen for første gang for å snakke for min egen sak. Her har nye generasjoner mannfolk kjempet i årevis for å få lov til å gjøre ting på sin måte, for vi vil også være med og ha del i våre barns oppvekst. Vi vil være med og ta ansvar for hvordan barna våre utvikler seg. Vi vil også ha muligheten til å kunne gå hjemme for å lære dem å kjenne. Vi vil aldri akseptere at vi igjen skal reduseres til å bli fødselshjelpere og bringe kvinnfolka «i uløkka», og så skal kvinnfolka få resten av moroa. Det er ikke bare et ønske, men faktisk et krav. Og det er ingen lett sak, for da utfordrer vi mannfolk kvinnerollen. Da krever vi at vi også skal ha en del av det andre kjønnets privilegier, gjerne se det som gjenytelse for de privilegier vi mannfolk har gitt fra oss. Det tror jeg også er den eneste måten å få reell likestilling på - ikke gjennom lovverket, men gjennom å endre holdninger. Og mener vi noe med at likelønn, seksualisert vold og omsorgsarbeid er tre vesentlige punkter innen likestilling, er dette veien å gå.

       Med de jentene som har vært statsråder fra Arbeiderpartiet, har vi mannfolk hatt solide støttespillere i kampen vår for å få ta større del i omsorgen og oppveksten. Det store gjennombruddet kom med pappapermisjonen. Nå har vi fått en statsråd som skal innføre kontantstøtte, og dermed frata oss mannfolk også den muligheten. For uansett alle de fine festtalene som ligger i de sentrumsforklaringene som er kommet, er det faktisk økonomien i familien som bestemmer. For da kvinnfolkene hadde 18 ukers svangerskapspermisjon, tok de ut den og gikk ut i jobb etterpå. Da vi utvidet permisjonen til ett år, tok jentene ut ett år og gikk så i jobb. Vi mannfolk ble avspist med en måned. Og nå skal det altså innføres en ordning som vil gi kvinnfolkene mulighet til å gå hjemme enda lenger, mens vi mannfolkene i realiteten blir fratatt muligheten til å ta ut den ene måneden også. For det er det som blir resultatet av dette forslaget, selv om det kan høres bedre ut i pene valg- og festtaler.

       Jeg har lyst til å gratulere sentrumsregjeringen og Kristelig Folkeparti-lederen med det første vellykte angrepet på å frata oss mannfolk opparbeidede rettigheter. Men jeg lover at vi skal komme igjen. For omsorgsarbeid når det gjelder ungene våre er ikke noe som ett kjønn har krav på, vi vil også være med på det. Så kan vi drømme om at vi en dag kommer så langt at vi som er så uheldige å være født som mannfolk, og som dermed ifølge Kristelig Folkeparti-lederen er symbolet på grådighetskulturen og det som verre er, kan kreve at den neste barne- og familieministeren faktisk er et mannfolk. Det er ikke en regjeringspost som kvinnfolk skal ha eneretten på. Så kan Kristelig Folkeparti-lederen få lov til å være vår støttespiller i den prosessen, eller hun kan velge å fortsatte og motarbeide den. Det som er sikkert, er at en dag vil også vi mannfolk komme dit, med eller uten hjelp fra statsråden.

Kenneth Svendsen (Frp) : I debatten de to siste dagene har stramhet i økonomien vært et sentralt tema. Arbeiderpartiet har beskyldt Bondevik-regjeringen for å legge forholdene til rette for økt forbruk og derved overoppheting, Høyre har advart regjeringen Bondevik mot økt forbruk og derved overoppheting, Arbeiderpartiet, Høyre og Bondevik har advart alle mot Fremskrittspartiets budsjett, som fører til økt forbruk, økte lønnskrav, overoppheting og det som verre er.

       De fleste i denne salen sier at det er behov for økt bruk av midler til helsevesenet. Før hadde vi ikke råd, nå tør vi ikke av redsel for varmgang, De fleste i denne salen ønsker å bruke mer penger på samferdsel, men de tør ikke av redsel for varmgang. Vi har et luksusproblem. Vi har pengene og behovet, men flertallet mangler viljen.

       Regjeringen Bondevik er livredd for overoppheting, og da gjør de følgende trekk: De gir minstepensjonistene 12.000 kr ekstra i året, med en bønn fra finansministeren om å spare dem. Hvis de skal spare disse 12.000 kronene, er det jo ikke et akutt behov for dem. Fremskrittspartiet ønsker å gi minstepensjonistene disse pengene fordi vi mener at minstepensjonistene har behov for dem, slik at de kan heve sin levestandard, for det fortjener de.

       Neste trekk fra regjeringen Bondevik er å innføre kontantstøtte til småbarnsforeldre som ikke bruker barnehage - etter Fremskrittspartiets syn en fornuftig bruk av midler. Men Fremskrittspartiet forventer faktisk at småbarnsforeldrene har behov for disse ekstra midlene og følgelig bruker pengene. Hvis vi ikke hadde forventet det, ville vi ikke ha styrket barnefamiliene. Sentrumsregjeringen forventer tydeligvis at småbarnsforeldrene skal sette pengene i banken.

       Fremskrittspartiet har foreslått økt innkjøp av nytt utstyr til sykehus, nye politibiler og dataanlegg til skolene. Alle disse tingene produseres i utlandet av utenlandsk arbeidskraft og fører ikke til press i norsk økonomi. Det senker faktisk presset i økonomien, fordi det i sykehussektoren vil bli en effektivisering, ganske enkelt fordi nytt utstyr frigjør arbeidskraft som kan brukes til noe annet, og for politiets del vil nye biler føre til at verkstedbedrifter frigjør ressurser fordi man under normale omstendigheter ikke trenger å sette nye biler på verkstedet så ofte som gamle. Her har vi altså behovet og pengene, og faren for overoppheting er ikke til stede. Men flertallet mangler vilje.

       Hvis det er redselen for overoppheting av økonomien som er grunnen til alle avslagene når det gjelder bruk av penger, må man jo sette seg ned og se hvordan vi kan lette på presstendensene på en slik måte at vi kan løse de oppgaver som flertallet sier det er behov for å løse, og som det er penger til.

       Da kommer jeg tilbake til noe jeg har tatt opp tidligere: Hvordan frigjøre arbeidskraft ved effektivisering og konkurranseutsetting på en slik måte at tilbudet til befolkningen blir videreført på samme nivå eller bedre? Erfaringene fra andre land og også fra Norge viser at Norman-utvalget har rett: Besparelsespotensialet er enormt - fra 15 til 35 %

       Det er ingen fornuftig grunn til at private rengjøringsbyråer ikke skal kunne konkurrere om å gjøre rent på rådhus, kulturhus, sykehjem etc., etc. Fins det en fornuftig grunn til ikke å oppfordre kommunene til å leie inn private cateringselskaper hvis de er billigere, for å frigjøre midler og arbeidskraft? Hvorfor skal ikke private kjeder kunne drive sykehjem? Dette skjer jo allerede i Norge og i Sverige. I Norge har vi bl.a privat sykehjem i Asker, noe som har ført til at kommunen har spart millioner av kroner pr. år, som kan brukes til å forbedre tilbudet til kommunens innbyggere. I Tønsberg er det to private sykehjem. Undersøkelser derfra viser at både beboere og ansatte er mer fornøyd med privat drift enn med det tidligere kommunalt drevne hjemmet. Her er det altså mulighet til å styre fri av presstendenser og overoppheting og derved løse oppgaver, men det nytter ikke hvis viljen til å løse oppgavene mangler.

       Fremskrittspartiet mener dette er en fornuftig måte å frigjøre midler og arbeidskraft på, spesielt med tanke på å fjerne presset i økonomien. NHO har advart mot press i økonomien og ut fra det advart mot å bruke mer offentlige midler, men jeg er ganske sikker på at NHO vil være enig med meg i at hvis man frigjør arbeidskraft på den måten som jeg her har skissert, vil det være mulig å bruke mer midler. Og da har vi fremdeles penger, vi har behov og vi har muligheter, men - som jeg startet med å si - flertallet mangler vilje.

Rita Tveiten (A) : I budsjettbehandlinga er det viktig å leggja til grunn at norsk næringsliv vert utfordra av ei sterk globalisering av verdsøkonomien og ei rask teknologisk utvikling. Me treng difor verkemiddel som kan gjera næringslivet konkurransedyktig, og som kan føra til ny næringsverksemd. For Arbeidarpartiet er det auka kompetanse og evne til omstilling og nyskaping i små og mellomstore verksemder som er svaret på ei slik utfordring. I den internasjonale konkurransesituasjonen er det evna til framtidsretta aktivitet som er suksessfaktor nr. 1. Det er i dette lyset Arbeidarpartiet har lagt fram eit budsjett med auka vekt på næringsretta forsking og utvikling. Ei etter- og vidareutdanningsreform må til for å sikra Noreg kompetente arbeidstakarar. Det er ein del av dei viktigaste faktorane for at norsk næringsliv skal kunna møta utfordringane i tida som ligg framfor oss.

       Dei seinare åra har Noreg oppnådd eit lågt rentenivå, redusert arbeidsløyse og auka lønsemd i næringslivet. Dette er resultat som me må ta vare på. Ettersom me har ein liten innanlandsmarknad, er me avhengige av rammevilkår som gjer at me kan få eksportert varene våre.

       For mange av dei små og mellomstore verksemdene som eg kjenner frå mitt eige område av landet, er kronekursen den konkurransefaktoren som betyr aller mest. Det hjelper ikkje om me har gode rammevilkår for å få fram dei rette produkta, om me ikkje har ein situasjon som gjer at våre varer kan seljast til ein pris som kundane kan eller vil betala.

       Alle desse momenta viser at det er mange faktorar som må trekkja i rett lei, eller sagt på ein annan måte: Det er ein heilskap som må til for at lagnaden for norsk næringsliv også frametter skal vera lys og lovande. Heilskap er hovudkravet til eit slitesterkt budsjett.

       I lys av dette vil eg nemna kontantstøtta, som eg ser som eit direkte trugsmål mot både dei små og mellomstore verksemdene og den offentlege sektoren. Sams for desse verksemdene er at dei ofte nyttar seg av kvinneleg arbeidskraft, ofte i deltidsstillingar, ofte som lågtlønte, og i mange tilfelle med lite formell utdanning. Det spørst om det vert råd for desse verksemdene og Kommune-Noreg å få kvinnene til å gå ut i løna arbeid når dei kan få 36.000 kr gonger talet på barn dei har, i året for å halda seg heime, samstundes som dei kan spara ein tilsvarande sum ved å halda barnet eller barna borte frå barnehagen om dei har eit slikt tilbod. Det skal òg nemnast at i ein del kommunar får småbarnsforeldre også kontantstøtte frå kommunen.

       Eg fryktar at ein slik faktor kan få store og alvorlege konsekvensar for verksemdene i Distrikts-Noreg når dei skal ekspandera og skapa nye verdiar. Det vil òg kunna ha stor innverknad på ny etablering av distriktsarbeidsplassar. Det kan også føra med seg at dei store satsingane i Kommune-Noreg vil få vanskar med å koma på lufta. Eg tenkjer særleg på satsinga på massiv utbygging av tilbod til eldre og sjuke, som vil krevja meir enn 12.000 fleire årsverk berre dei neste fire åra. Eg minner då om at mange av desse kvinnene som er aktuelle, jobbar gjerne i deltidsstillinger, så talet vert langt høgare. Eg vil òg nemna auka satsing på psykiatrien, som også krev personell. Slik sett er dette ein sirkel som syner at dei framtidsretta grepa me gjer for at næringslivet vårt skal kunna brødfø oss, lett kan få alvorlege skot for baugen når det til sjuande og sist ikkje er råd å by høgt nok for å rekruttera arbeidskrafta som skal skapa dei verdiane me treng for at me skal kunna byggja velferdsstaten vidare ut. Er det oljefondet som skal redda oss då? Eller er det slik at arbeidskraft må flyttast frå offentleg sektor for at verdiane skal kunna skapast før dei vert brukte? Eller er svaret auka innvandring for å få nok arbeidskraft?

       Eg fryktar at dei budsjettrammene som no ser ut til å få fleirtal, ikkje stettar kravet om heilskap og slitestyrke.

Petter Løvik (H) : I budsjettforslaget frå Jagland-regjeringa viste Arbeidarpartiet sitt sanne ansikt når det gjeld synet på småbedrifter og anna privat næringsliv. Det var på mange område ei krigserklæring mot næringslivet. Bondevik-regjeringa retta opp litt på det bedriftsretta området i forslaget sitt, men auka samtidig skattane for folk flest, noko som vil føre til sterkare lønnskrav og dermed større kostnader for bedriftene. Også Framstegspartiet aksepterte dessverre delar av desse forverringane.

       Konklusjonen er at vi i Høgre atter ein gong står igjen der vi ofte har stått, som det einaste partiet som utanom festtalane er bedriftene sin medspelar. Og det er i kvardagspolitikk og i konkrete vedtak vi viser kvar vi står.

       Regjeringspartia seier at dei er positive til småbedriftene, men viser det motsette i handling. Arbeidarpartiet seier ikkje eingong lenger at dei er positive. Haldningane skin tydeleg gjennom når Jagland & Co. snakkar om bedrifter og bedriftseigarar: Sjølvstendig næringsdrivande og aksjonærar, som dei fleste av desse er, har vorte skjellsord i Arbeidarpartiet sin retorikk.

       Høgre konstaterer dette med lite glede, og situasjonen blir ikkje betre av at sentrumspartia stadig gir signal om at dei vil nærme seg Arbeidarpartiet ved neste korsveg - koste kva det koste vil. Dei er ekstremt opptekne av å markere seg som såkalla blokkuavhengige, og eg er redd for at dei vil overkompensere forståinga med Høgre og Framstegspartiet med å gå til Arbeidarpartiet seinare berre for å markere handlefridom. Seinast i dag tidleg hadde vi den tvilsame gleda å høyre statsministeren nærast tigge Arbeidarpartiet om større samarbeidsvilje. Når slalåm vert eit mål i seg sjølv - og viktigare enn ein langsiktig kurs - vil resultatet lett bli utforkøyring. Dette vil bety auka skattar og meir reguleringar for næringsliv og befolkning. Eg har filosofert litt over kva som kan vere grunnen til at den reelle velviljen for bedriftene våre ikkje stikk djupare, og eg er redd at haldningane til næringsliv og til verdiskaping har forandra seg til det verre i samfunnet vårt.

       Karl Marx sa ein gong at religionen er opium for folket. I Noreg i dag er det kanskje på sin plass å skrive dette om til: Oljen er opium for nasjonen. Og det er grunn til å spørje: Er det slik at oljen har blitt ei sovepute - eit narkotikum som sløvar den norske folkesjela? Er vi blitt økonomisk og mentalt avhengige av oljen, slik at mange inst inne ser på anna privat næringsliv og bedriftseigarar som unødig rusk som vi godt kan klare oss utan?

       Det vert hevda at norsk velstand er basert på gudgitte nådegåver og godt sjømannsskap. Ja, sjømannsskapet har vore og vil vere viktig, og vi i Høgre vil sikre gode vilkår for denne næringa. Eg har dessutan små innvendingar mot Vårherre si fordeling av naturressursar til landet vårt.

       Men velstanden er bygd på mykje meir enn dette. Vi har over 200.000 private bedrifter i Noreg utanom landbruket. Det er i desse bedriftene, som stort sett er små familieaksjeselskap, at den største verdiskapinga skjer, og det er her vi finn dei fleste arbeidsplassane.

       Eg ser med stor glede på den verdidebatten som er i gang. Livet består av mykje meir enn kroner og øre. Men vi må ikkje verte så antimaterialistiske at vi gløymer dei haldningane og verdiane som ligg bak velstanden vår. Det er ikkje jappekultur og økonomisk lauslivnad som karakteriserer den store massen av småbedrifter, men nøysemd og beinhardt arbeid. Dette er også verdiar som det er vel verdt å dyrke. Desse bedriftene fortener vår ekte interesse og fulle støtte.

       I tillegg til lågare skattar og avgifter og mindre papirarbeid og reguleringar er det spesielt to område der vi i Stortinget kan påverke. Det eine er samferdsel. Betre vegar er avgjerande for ei positiv utvikling i næringslivet. Å krympe avstandane og skape større arbeidsmarknad er det viktigaste tiltaket i distriktspolitikken. Høgre vil foreslå eit kjempeløft på vegsektoren, men vi seier oss leie for at vi ikkje får fleirtal for dette.

       Det andre området er utdanning. Kunnskap er grunnlaget for økonomisk vekst, både i privat og offentleg sektor. Stor og relevant kunnskap i befolkninga vil vere avgjerande for om Noreg også etter årtusenskiftet skal vere i fremste rekke. Også på denne sektoren satsar Høgre sterkt. Fleire timar med basisfag i grunnskulen og sterkare satsing på etterutdanning for lærarane er sentrale element i Høgre sin skulepolitikk.

       Høgre vil også i framtida stå på for næringslivet. Og sjølv om Ibsen i si tid har sagt at «Den stærkeste mand i verden det er han, som står mest alene», håper vi å få med oss også andre parti, ikkje berre i ord, men også når kvardagen og dei harde prioriteringane møter oss.

Hill-Marta Solberg (A) : Vi har gjennom to dagers debatt opplevd at regjeringen Bondevik har vaklet i spørsmålet om hvorvidt budsjettet som blir vedtatt denne kvelden, egentlig sikrer en trygg økonomisk utvikling i 1998.

       Onsdag, det vil si i går, var finansministeren i tvil om dette ville holde, eller om det kunne bli nødvendig med innstramninger. Men så skjedde det samme som da Regjeringen hadde lagt fram sitt budsjettforslag. Hagen grep inn. Den gang da budsjettet ble lagt fram av regjeringen Bondevik, gjorde Hagen det ved å kreve at minstepensjonen skulle settes foran kontantstøtte, og dermed hadde han også grepet om Regjeringen og regien. Det han gjorde i går, var også å gripe roret og kreve at statsministeren skulle erklære finansministerens ærlige og - slik vi opplevde det her i salen - oppriktige bekymring for ugyldig. Og slik ble det! Etter at Hagen hadde talt, trodde både statsministeren og finansministeren igjen på sitt budsjett! Statsministeren var seg bevisst hvem han hadde med å gjøre. Det var tydelig da statsministeren avklarte forholdene. Han snakket hele tiden om sine avtalepartnere.

       Arbeiderpartiet hadde i grunnen stor forståelse for den bekymring som finansministeren uttrykte i går. Det ville egentlig overraske sterkt om ikke en ansvarlig person som finansminister Restad ville være urolig. Han advarer intenst mot et voksende privat forbruk, mens det i kveld blir vedtatt et budsjett med en utgiftssprekk på rundt 4 milliarder kr, og der hele utgiftssprekken går nettopp til økende privat forbruk.

       Arbeiderpartiet har i debatten vært opptatt av å få fram at de langsiktige virkningene av det budsjettet som blir vedtatt, vil øke faren for at priser, renter og lønninger går i været, med den risiko det innebærer for arbeidsplassene. Tiltak som blir igangsatt gjennom dette budsjettvedtaket, vil om et par år koste 8 -10 milliarder kr årlig. I dag vedtar et flertall i Stortinget igangsetting, men har overhodet ikke noen formening om hvordan dette skal finansieres i tiden framover. Jeg er redd for at finansministerens bekymring fra i går kan komme til å slå til, til tross for at statsministeren i dag har erklært den ugyldig.

       Det er også slik at etter Arbeiderpartiets oppfatning har statsministeren enda et behov for opprydding. Tidligere i dag anklaget statsministeren - på et etter vår oppfatning sviktende grunnlag - Arbeiderpartiets parlamentariske leder for å være både «omtrentlig og upresis» i sin omgang med tall. Utgangspunktet var at Jagland hevdet at det budsjettet som nå blir vedtatt, innebærer at det brukes 5 milliarder oljekroner mer enn det som ville vært tilfellet med Arbeiderpartiets opplegg. Statsministeren hevdet at Arbeiderpartiet ikke hadde hensyntatt anslagsendringer. Men her var nok ikke statsministeren helt oppdatert i forhold til den innstillingen som ligger til behandling, for der har nettopp Arbeiderpartiet tatt slike hensyn. Å blande Kårstø inn i dette forhold, som også ble gjort, er heller ikke relevant.

       Arbeiderpartiet er klar på at dette budsjettopplegget innebærer at det brukes rundt 5 milliarder oljekroner mer i norsk økonomi neste år enn det Arbeiderpartiet legger opp til i sin innstilling. Dette framgår av finansinnstillingen som Stortinget behandler i dag. Derfor reagerer vi når statsministeren fra Stortingets talerstol anklager Arbeiderpartiets parlamentariske leder for å være upresis og omtrentlig.

       Avslutningsvis vil jeg si at jeg antar at statsministeren i løpet av denne kvelden vil finne det både passende og nødvendig å rydde opp også i dette forholdet før denne debatten avsluttes.

Siv Jensen (Frp) : Arbeiderpartiet har i løpet av finansdebatten fått flere oppfordringer til å kommentere sitt eget samarbeid med Fremskrittspartiet. Sist kom det fra representanten Sanner fra Høyre, som jeg for øvrig har sendt Fremskrittspartiets innmeldingsblankett til.

       Men fra Arbeiderpartiets hold får vi unnvikende svar. De snakker om teknisk samarbeid, de snakker om sak til sak-samarbeid, men en budsjettavtale mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i Oslo bystyre og en budsjettavtale mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre i Stortinget innebærer ingen reelle forskjeller, uansett hvor hardt Arbeiderpartiet prøver å skjule sine spor.

       Den såkalte kjøpefesten har blitt viet mye oppmerksomhet i denne finansdebatten. Arbeiderpartiets parlamentariske nestleder, Tom Thoresen, sa at forbruksveksten raskt kunne føres inn i gamle, stygge spor. Men han unnlot behendig å nevne forskjellen mellom dagens situasjon og den på midten av 1980-tallet. Nå er norsk økonomi bunnsolid, og det er rett og slett uforståelig at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har så store vanskeligheter med å unne folk en bedre levestandard.

       Statsministeren ønsker det norske folk god jul og godt nyttår i moralens navn når han pent ber dem om å begrense julehandelen. Men hva er det vi snakker om? Ifølge Statistisk sentralbyrå dreier dette seg om 230 kr pr. person. Hvilken kjøpefest! Vi får ikke engang en olabukse for 230 kr, og så snakker man om et akselererende privat forbruk!

       Tom Thoresen viste også til det lave rentenivået i Norge. Jeg skal være den første til å være enig i at det er hyggelig at rentenivået er lavt. Det betyr rimelige lån. Det er flott! Men hvorfor nærer ikke Arbeiderpartiet den minste bekymring for den økende lånefinansieringen som finner sted i Norge. Det er dette som vil kunne bli vanskelig for dem som låner over evne, den dagen rentenivået øker mye. Den samme lave renten fører også til at banksparing blir lite lønnsomt. Derfor er det paradoksalt at Arbeiderpartiet går i bresjen for å fjerne AMS-ordningen, som faktisk er et fornuftig sparealternativ i dagens rentemarked.

       I stedet for å være så bekymret for vanlige folks økende forbruksevne, burde energien rettes inn mot den sektor som har dratt fra når det gjelder forbruks- og investeringsvekst, nemlig offentlig sektor. Offentlig sektor legger beslag på stadig mer og er langt fra inntektsbringende for staten. Når da Senterpartiet er så voldsomt opptatt av stadig å bedre kommuneøkonomien, er det forunderlig at de ikke samtidig skjeler til hvordan kommunene bruker sine midler. I forbindelse med tusenårsjubileet som vi står foran, planlegges det bygd symbolbygg i alle landets 435 kommuner. Slikt blir det milliarder av. Dette er ikke verdiskaping. Dette er bare symbolske handlinger, i en tid hvor vi bør skjele til en innstramming i offentlig sektor.

       SVs leder, Kristin Halvorsen, slo fast at grunnen til at vi hadde alkohol- og tobakksavgifter i Norge, var at det er helseskadelige produkter som befolkningen må beskyttes mot å bruke. Her slår moralens voktere til igjen så det ordentlig smeller. Men dette er ikke moral. Dette er dobbeltmoral. Det er ingen godt bevart hemmelighet at disse avgiftene er fiskale. I flere tilfeller benyttes de til å saldere budsjettene med. Hvis man trodde at avgiftene førte til redusert forbruk, burde man altså samtidig budsjettere med lavere inntekter som følge av det reduserte forbruket man tror så sterkt på. Men det gjør man ikke! Og de som måtte la seg forlede av enkle statistikker som viser lavere inntekter, glemmer å ta høyde for mørketallene - økt smugling og økt hjemmebrenning. Hva gjør en stortingsrepresentant bedre skikket til å vurdere hvor mye alkohol og tobakk den menige nordmann tåler?

       Årets finansdebatt er snart slutt, og Fremskrittspartiet jubler ikke over det fremforhandlede budsjett som vi gir vår subsidiære tilslutning. Men vi bidrar til en del forbedringer. Vi bidrar til at vi ikke får en Jagland-regjering tilbake, og vi bidrar til et helhetlig budsjett for landet.

       Det offentlige har et klart ansvar for infrastrukturen. Det er en kjensgjerning at mange av småbedriftene i Distrikts-Norge har en betydelig verdiskaping og er ofte også eksportrettede og transportavhengige. Mange er plassert ved en fylkesvei eller kommunal vei som har en standard som er så dårlig at den har nedsatt akseltrykk. Dette fører til omlastinger og fordyrende transport. Bedriftsledere og folk flest skjønner ikke at et av verdens rikeste land ikke har råd til en standard på veiene som er slik at produserte varer kan komme fram.

       Sentrumspartiene har bebudet en verdidebatt. Venstre mener at tiden nå er inne til en verdidebatt om det offentliges kår og om det lokale folkestyret. Lokale folkevalgte vil gjerne ha et desentralisert og godt skoletilbud. Lokale folkevalgte vil gjerne ha et vedlikehold av veier slik at trafikantene kan komme fram og næringslivet kan fungere. Lokale folkevalgte vil gjerne ta unna ventelistene for behandling ved sykehusene, slik at pasientene kan komme tilbake til arbeidsinnsats. Flere eksempler kan lett nevnes.

       Hvorfor er da situasjonen så vanskelig i Kommune-Norge når vi vet at kommunenes inntekter har økt de siste årene? Svaret er enkelt. Oppgavene som Stortinget pålegger kommunene, har langt oversteget de økonomiske midlene som er stilt til rådighet. Når ikke Stortinget evner å gi kommunene økonomisk handlefrihet, må Stortinget i hvert fall gi kommunene en reformpause.

       Venstre gir samfunnsforskerne rett i sine betraktninger. Lokaldemokratiet er på vei inn i solnedgangen. Vi har et lokaldemokrati på dødsleiet. Regjering og storting må gjennomdrøfte situasjonen. Enten må alle partier på Stortinget innse at det må radikale holdningsendringer til, eller så må en innrømme at lokaldemokratiet bare er vakre tanker om en gammel drøm.

       Tiden er inne for å tenke og handle. Når verdikommisjonen skal i arbeid, må Kommune-Norges situasjon og lokaldemokratiets kår få sin rettmessige plass og underlegges grundig vurdering. Og det vet jeg at sentrumspartiene vil gjøre.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Regjeringa Bondevik la fram ein tilleggsproposisjon til budsjettet frå regjeringa Jagland og inviterte dei ulike partia til samarbeid. Eit samarbeid om eit felles budsjettopplegg lukkast ikkje, men sentrumspartia lukkast i å få forståing for subsidiær støtte til eit budsjett som er noko endra i høve til det regjeringa Bondevik la fram.

       Eg starta denne debatten i går med å tilrå innstillingane, og ikkje noko som har føregått desse to dagane, har gjeve grunnlag for å endra den tilrådinga. Arbeidarpartiet sin strategi i debatten har tydeleg vore å stempla Regjeringa og sentrumspartia som uansvarlege. Eg vonar dette er ein overgangsfase, og at Arbeidarpartiet vil vera konstruktiv i opposisjon i tida som kjem.

       Framstegspartiet og Høgre har i debatten markert avstand til sentrumsalternativet, men samstundes syner desse partia ansvar ved å gje til kjenne subsidiær støtte. Regjeringa får fleirtal for auka minstepensjon med 1.000 kr pr månad frå 1. mai neste år, innføring av ei familiepolitisk reform frå 1. august, styrking av kommuneøkonomien, og eit budsjett med næringsprofil og meir til helse og miljø.

       Eg meiner også at desse to dagane har vore nyttige for å avklara politiske standpunkt. Ulike sider ved eit så sentralt styringsinstrument som statsbudsjettet er, har vorte belyst frå ulike sider. Dei klaraste konklusjonane eg kan dra, er fylgjande:

       Med andre ord: Det er eit solid, fornuftig vedtak Stortinget i dag vert invitert til å gjera.

       På fleire område i denne debatten har Arbeidarpartiet framført tallforståing som krev ei meir faktisk framstilling. Eg skal ta tak i innlegg som framstiller sentrum sitt opplegg i kommuneøkonomien som nærast eit tap for kommunane. Tidlegare statsråd Dag Terje Andersen gjorde eit slikt forsøk i går, ettersom han hadde gått svært nøye til verks. Det faktiske forholdet er at kommunesektoren har fått tilført 700 mill. kr meir enn i budsjettforslaget til regjeringa Jagland. Kommunane får om lag 230 mill. kr og fylkeskommunane 470 mill. kr i tillegg til det som regjeringa Jagland la fram. Det er då teke omsyn til endring i skattlegging av formue og skattlegging av bustad.

       Når det gjeld Andersen sin påstand om manglande kompensasjon for pensjonspremie for lærarane, er det faktiske forholdet dette: Kommunane får overført gjennom rammetilskot i 1998 det kommunane skal overføre til Pensjonskassa i 1998. Ein sjettedel av årspremien i 1998 skal innbetalast tidleg i 1999. Dette får kommunane overført over rammetilskotet i 1999. Som sagt: Kommunesektoren får samla sett i overkant av 700 mill. kr og ikkje knappe 90 mill. kr, slik representanten Andersen har rekna med. Det merkelege er at om så skulle bli tilfellet at sentrumregjeringa sitt opplegg vart berre 90 mill. kr, så ville Andersen likevel ha stemt imot. Dette er meir store tårer enn omsorg for kommunane.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det har blitt en diskusjon om forskjellen i merbruk av oljepenger i det budsjettopplegget som nå i kveld blir vedtatt, i forhold til det Jagland-regjeringen foreslo. Jeg sa i formiddag at det gav et misvisende bilde og var upresist når Arbeiderpartiets leder framstilte det som om vi pumper fem nye oljemilliarder inn i norsk økonomi. Vi har nemlig ikke kommet fram til et slikt tall i forholdet mellom Jagland-regjeringens opplegg og det opplegg som nå blir vedtatt.

       Jeg skal ærlig innrømme at slike regnestykker ikke er enkle. Men vi kan i beste eller verste fall, alt etter hvordan en ser det, i hvert fall ikke få differansen i oljekorrigert underskudd til å bli større enn 4,4 milliarder kr, altså i forholdet mellom Jagland-regjeringens opplegg og sluttresultatet, slik også Arbeiderpartiet har vært opptatt av i en pressemelding de i dag har sendt ut. Jeg kan gjerne gjennomgå dette regnestykket, men det vil vel føre for langt her nå fra talerstolen.

       Men det som jeg forstår kan være noe av forklaringen på denne differansen, er at oppleggene i finansinnstillingen framstår med en differanse på 5 milliarder kr. Hva som gjør at denne differansen her er endret, har jeg ikke fått noen fullgod forklaring på, selv om våre finansfolk har forsøkt å finne fram til en felles forståelse av fakta.

       La meg også føye til at vi dessuten demper aktiviteten i en av de sektorene hvor presset nå er størst, nemlig investeringer på sokkelen. Dette har klar realøkonomisk virkning, men det inngår ikke i begrepet oljekorrigert underskudd. Jeg innrømmer også gjerne at overskridelsene på Kårstø, som jeg nevnte i en replikk, ikke er presise i forhold til oljekorrigert underskudd. På tross av at dette er et landbasert anlegg, bokføres det annerledes.

       Jeg skværer gjerne opp i dette og innrømmer at det ikke alltid er enkelt for noen av oss å være helt presise i slike regnestykker.

Eirin Faldet (A) : Hverdagen kom veldig fort for Senterpartiet. Da vi behandlet distrikts- og regionalmeldingen her i Stortinget - vel å merke før valget - sa Senterpartiet at den største svakheten ved meldingen var at regjeringen Jagland ikke hadde satt opp noen forpliktende mål for folketallsutviklingen i alle kommunene, og at det ikke var avsatt midler for å iverksette tiltakene.

       I Voksenåsen-erklæringen hadde både Senterpartiet og resten av Regjeringen gått bort fra denne målsettingen og i stedet adoptert Arbeiderpartiets målsetting om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Ja, Senterpartiet fremmet til og med et forslag som lyder:

«Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å legge til rette for at folketallet kan opprettholdes i alle kommuner».

       I en pressemelding 7. september sier Senterpartiets leder at partiet vil inn i regjeringskontorene for å snu flyttestrømmen fra Nord-Norge. Partiet har også lenge etterlyst flere midler til distriktspolitikk. Ved budsjettbehandlingen for 1997- budsjettet plusset Senterpartiet på 280 mill. kr på regjeringen Jaglands budsjett. Det har kokt ned til 8 mill. kr. Fordelt på 435 kommuner vil Senterpartiets økning på distriktspolitiske tiltak i forhold til Arbeiderpartiets forslag koke ned til den kjempesummen på 18 390 kr, og dette skal altså stoppe flyttingen fra distriktene - forstå det den som kan. Senterpartiets nestleder som bor i Hedmark, skjønner det iallfall ikke, hvis hun er sitert riktig i Kommunenes Sentralforbunds egen avis Kommunal Rapport. Og fylkesrådmannen i Hedmark uttaler at det blir vanskeligere og trangere til neste år enn det var i 1997. Etter all den svartmalingen som Senterpartiet stod for når det gjaldt Distrikts-Norge, hadde jeg faktisk ventet at Senterpartiet hadde noe mer å fare med i regjering.

       Når det gjelder satsing på å etablere arbeidsplasser spesielt med henblikk på å beholde kvinnene i distriktene, er det noe underlig at Senterpartiet kunne akseptere en reduksjon til etableringsstipend som faktisk gir 20 mill. kr mindre enn det Arbeiderpartiet foreslo i sitt budsjett til dette formålet. Kan dette virkelig sies å være ny kurs? Er ikke dette en innrømmelse av at fraflytting er et vanskelig og komplekst problem, og at den nye regjeringen ikke kommer til å stake ut en kurs som fraviker mye fra den kurs Arbeiderpartiet har lagt?

       Jeg irriterte meg så grenseløst over den svartmalingen som skjedde (presidenten klubber) da vi behandlet den distriktspolitiske redegjørelsen, at nå skulle jeg ønske, i anstendighetens og moralens navn, at Senterpartiet kunne komme opp her og be om unnskyldning for det!

       Det er en selvfølge at det er lagt inn i bevilgningsforslaget et beløp som også dekker økt pensjon til de nye 75.000 minstepensjonistene.

       La meg benytte anledningen til også å kommentere gjentatte påpekninger fra flere arbeiderpartirepresentanter, nemlig at de med små tilleggspensjoner heretter ikke vil få noen glede av sine pensjonspoeng, siden disse spises opp av det økte særtillegget - de blir altså minstepensjonister. Dette er selvsagt riktig, men intet prinsipielt nytt. Også mange av dagens minstepensjonister har tjent opp noen få pensjonspoeng, men disse gir ingen tilleggspensjon, fordi særtillegget utgjør et større beløp enn det pensjonspoengene ville utgjøre. Når minstepensjonen nå fra 1. mai 1998 øker fra om lag 69.000 kr til om lag 81.000 kr, vil selvsagt de med lavere tilleggspensjon enn denne pensjonsøkningen gir, miste sin tilleggspensjon, siden økningen i særtillegget altså blir større enn tilleggspensjonen. Dermed blir vedkommende selvsagt minstepensjonist, men jeg tror at de fleste ikke vil ha noe imot dette så lenge pensjonen blir større enn før. Det er jo pengene og ikke tittelen «tilleggspensjonist» som betyr noe for de fleste pensjonistene.

Tom Thoresen (A) : Denne finansdebatten har hatt en del litt underlige sidespor. Ett av dem er denne litt sorgtyngede konstatering fra enkelte av regjeringspartienes representanter av at Arbeiderpartiet ikke er med på det budsjettopplegget som vil bli vedtatt i dag, med det fromme og kanskje også begjærlige ønske og håp at vi blir med neste gang - sist representert ved finanskomiteens leder, Lars Gunnar Lie.

       Da kan det kanskje også være nyttig å analysere litt hvorfor det er blitt slik. Det er faktisk blitt slik fordi regjeringssiden, da den kom til Stortinget og skulle ha samtaler med de ulike politiske grupperinger, fremsatte sine hjertesaker nærmest i ultimatums form før det var mulig å diskutere budsjettets helheter. Det betyr altså at innføringen av kontantstøtten var viktigere enn både budsjettbalansen, skatteopplegget og de andre tingene som man kunne ha diskutert med Arbeiderpartiet. Dette har ikke så forferdelig mye verken med lukkede dører eller med tilfeldigheter å gjøre. Dette dreier seg om politiske valg i en politisk situasjon.

       Og når man da ønsker oss velkommen til deltakelse ved senere korsveier, er jo det et spørsmål man må komme tilbake til. Men en av de tingene vi virkelig har advart mot nå, er at det ligger en rekke udetonerte bomber her som må bæres med videre til neste års budsjett, og dermed også til neste års budsjettforhandlinger. En ting er de virkningene vi meget lett kan få av en betydelig økt tæring på oljepengene. En annen ting er at det nå gjennomføres to betydelige reformer som Arbeiderpartiet ikke er enig i innretningen på, som får virkning for bare en del av året med de summene det skal gjøres opp for på det budsjettet vi skal vedta i dag. Allerede her, for å få fullårsvirkning av to viktige reformer som regjeringssiden mener er viktig, men som Arbeiderpartiet ikke er tilhenger av innretningen på, får vi en mange ganger så høy regning neste år, før det i det hele tatt er penger igjen til å prioritere andre formål. Det tror jeg også Lars Gunnar Lie bør tenke litt nærmere igjennom.

Ranveig Frøiland (A) : Finansministeren har ved fleire høve uttalt at han fann ei ubetalt rekning, og at Regjeringa hadde unngått å svekkja budsjettet med 1 milliard kr viss det ikkje hadde vore for overskridingane på Kårstø.

       Det er heilt korrekt at det ser ut til å verta ei stor overskriding på Åsgard-utbygginga på Kårstø. I St.prp.nr.1 omtalte regjeringa Jagland dette, og sa at ein ville koma attende til Stortinget med ei eiga sak når ein hadde den fullstendige oversikta over kostnadene.

       Regjeringa Bondevik har nedjustert den pårekna investeringa i olje- og gassverksemda, og vi har stilt spørsmål om kva konsekvensar desse to tilhøva får for budsjettet. Finansministeren svarer at den planlagde runden for å ordna til gassfelt for å oppfylla eksisterande gasskontraktar til Europa, er utsett til 1999. Dette er inga politisk avgjerd, men ei rein teknisk endring, altså overslagsendring.

       Forsyningsutvalet har tilrådd departementet å utsetja neste gassallokeringsrunde til slutten av neste år. På bakgrunn av at gassallokeringa er utsett, er overslaget nedjustert, samstundes som Kårstø-anlegget er oppjustert. Til saman vert dette ein reduksjon i investeringane på 750 mill. kr. Då forliket med Framstegspartiet og Høgre var ein realitet, vart det ein ytterlegare reduksjon på 165 mill. kr, altså totalt ein reduksjon på 915 mill. kr. Budsjettposten som vi her snakkar om, er ein investeringspost med overslagsløyving på rundt 25 milliardar kr.

       Når Forsyningsutvalet tilrår utsetjing, og departementet gjer det same, reknar sjølvsagt Arbeidarpartiet med at dette er så gjennomtenkt at vi godtek det. Arbeidarpartiet aksepterer dei nye overslaga og har lagt dei inn i vårt budsjettopplegg. Men vi legg dette til oljefondet og brukar dei ikkje til drift, slik regjeringa Bondevik gjer.

       Det er altså ingen grunn til å seia at regjeringa Jagland la att ei ubetalt rekning, når budsjettposten er så høg at sjølv med dei meirkostnadane på Kårstø som er lagde inn, reduserer regjeringa Bondevik budsjettposten med 915 mill. kr.

Erik Solheim (SV) : I replikkordskiftet tidligere i dag valgte Senterpartiets parlamentariske leder konsekvent å ta mannen i stedet for ballen i alle sine replikksvar. Hver gang ble den som gikk opp og kommenterte Senterpartiets politikk, diskutert, og ikke innholdet i debatten. Det er vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at det er et dekke over at Senterpartiet er dette budsjettets store taper. Og jeg skal begrunne det:

       Senterpartiets hjertesaker, slik vi har kjent dem gjennom mange år, er bortsett fra EU - distriktene, kommunene, miljøet, den tredje verden og helsevesenet. Alt dette er viktige saker som det hadde vært mulig å oppnå noe på i samarbeid med Arbeiderpartiet og SV. Det er jo slik at man bare kan gjøre små forandringer fordi et annet parti har lagt budsjettet - jeg aksepterer det. Et annet parti har lagt budsjettet, og den nye regjeringen kunne derfor bare gjøre små endringer. Nettopp i en slik situasjon er det at man må prioritere. Det er når man ikke kan få gjennomslag for alt man har på program-

       met, det virkelig kommer til syne hva man syns er viktig. Da står vi igjen med det uomtvistelige faktum at denne regjering syns tre ting er viktig: Kontantstøtten framfor alt, dernest minstepensjonen og deretter skattelette, for det er de tre områdene den har gjennomført vesentlige endringer på. Denne regjeringen syns derimot ikke at miljø, den tredje verden, kommunene, distriktene eller helsevesenet er viktig, for på ingen av disse områder har denne regjeringen gjennomført noen vesentlige endringer i forhold til det foregående budsjett.

       Man har i tillegg stilt seg i den vanskelige situasjonen at man har gitt Høyre og Fremskrittspartiet abonnement på videre budsjettforståelse. Og når man kommer til den fulle budsjettvirkning av disse reformene, er det bare med Høyre og Fremskrittspartiet man kan skape flertall for neste års budsjett. Med andre ord: Senterpartiet som skulle i regjering for å hindre høyrepolitikk i Norge, har skaffet seg en varig allianse med Høyre. Det har kommet til uttrykk i debatten. Morten Lund sa: Det Høyre nå får gjennomført, skjer ved hjelp av vikar. Hvem er den vikaren som nå gjennomfører høyrepolitikk, om ikke nettopp det partiet som skulle hindre høyrepolitikk ved å gå i regjering. Og Jan Petersen bekreftet også dette gjennom med stor begeistring flere ganger å si at et av partiene i Regjeringen sa før valget ting som gjorde det vanskelig for Høyre å støtte en sånn regjering. Men nå sier det partiet ikke dette lenger, så nå er det ikke lenger så vanskelig for Høyre å samarbeide med denne regjering. Så kan vi jo ta den morsomme gjetteleken i denne forsamlingen: Hvem er dette ene partiet som det her er snakk om?

       Igjen kjære venner i Senterpartiet: Er dere vel tilfreds med dette kompaniskapet? Burde ikke dere være i et samarbeid til venstre i en sentrum-venstre-allianse og ikke i en sentrum-høyre-allianse?

       Det kan vel skyldes at hun ikke har lest innstillingen. For hadde hun giddet å lese på side 98, ville hun sett at Høyre gjør nøyaktig hva vi i Norsk veg- og vegtrafikkplan sa vi skulle gjøre. Journalisten prøver liksom å redde henne ved å si: «Men Høyre har jo lagt inn påplussinger i sitt budsjett?» Til det svarer hun:

       «Ja, det kan de si - men det hjelper ingen verdens ting når de vet at de ikke får flertall for forslaget.»

       Vi la fram vårt alternative statsbudsjett før Bondevik-regjeringen kom med sitt alternativ, og før Fremskrittspartiet la fram sitt alternativ. Når skal det være mulig å legge fram et alternativ? Nå må Arbeiderpartiet rydde opp i sin løsmunnethet. Det er beklagelig at Opseth-

       tiden i Arbeiderpartiet når det gjelder vegbygging, er over. Hadde den ikke vært det, så hadde vi kanskje fått noe annet enn de geitestiene vi har på Sørlandet.

Inge Myrvoll (SV) : Samferdselsminister Dørum var nylig oppe på talerstolen og forklarte hva som var tanken bak de 200 mill. kr som omstillingsmidler i Postverket er redusert med, og sa at de ville komme i 1999. Dersom det er riktig, er det ikke noe problem. Det må bety at det er et signal fra sentrumsregjeringa om at de skal skifte samarbeidspartnere i 1999, for hvis man ser på hva Fremskrittspartiet og Høyre signaliserer, er det noe helt annet. Høyre sier i innstillinga at det er tilstrekkelig med midler i Postverket. Det innebærer at skal vi stole på det løftet, må også sentrum se seg om etter en annen samarbeidspartner enn Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis ikke, kan vi risikere at disse midlene ikke kommer, og det innebærer en meget hard, ny omstrukturering i Postverket.

       Dette med å stole på var statsminister Bondevik inne på i dag. Han sa at sentrumsregjeringa var til å stole på - det var i forbindelse med den avtalen som er inngått nå. Jeg vil vise til at i to spørretimer i høst har det med vedtak i Stortinget vært tema. Statsminister Bondevik sa første gang:

«Stortingsvedtak er bindende for en regjering. For meg er det en selvsagt ting at enhver regjering følger opp stortingsvedtak dersom den da ikke inviterer Stortinget til å gjøre et nytt vedtak.»

       Noen uker senere i en spørretime, i et svar på spørsmål fra Annelise Høegh, gjentar han:

«Jeg står fast ved det jeg sa i forrige spontanspørretime: Et vedtak er forpliktende.»

       Da lurer jeg på: Er dette den hele og fulle sannhet? Hvordan behandler sentrumsregjeringa et vedtak som er gjort i Stortinget? Jeg vil her vise til to eksempler, som har vært tatt fram før i dag, og som vi ikke har fått noe svar på.

       Det ble gjort et vedtak i forbindelse med rassikring i Hardanger. Dette arbeidet skulle komme i gang i 1997, og det skulle gå kontinuerlig. I fjor, da Jagland la fram et forslag på 75 mill. kr, var det for lite. Vi andre plusset på. I år, når er forslaget er på 17 mill. kr, er det tilstrekkelig. Med andre ord, man bryter dette vedtaket. Man fulgte det opp i vegplanen med at det i fire år skulle bevilges 250 mill. kr. De som bor der, har lagt ned sin aksjon, for de stolte på Stortinget. Jeg lurer på: Er sentrumsregjeringa til å stole på - følger den opp vedtak? Det samme gjelder krengetog. Det er ikke bare det at man vedtok at man skulle bevilge 1,6 milliarder i fire år. I merknaden sier man at dette bør komme litt raskt, for sporene må være på plass når togene kommer.

       Jeg lurer på om statsminister Bondevik, når han sier at vedtak er bindende, kan svare på: Hvordan vil han sette disse vedtakene ut i livet? Hvordan kan vi stole på at sentrumsregjeringa gjør det den faktisk sjøl har vært med på å vedta?

       Det blir en prøve også for Regjeringen å holde den stramhet som er igjen i budsjettet, for én ting er hva som vedtas, noe annet er etterbevilgninger. Her gjelder det å holde en fortsatt stram kurs gjennom hele 1998. Når statsministeren formaner folk flest om å «jekke seg ned» et par hundrelapper til jul, er det en formaning som jeg regner med folk flest sender tilbake til statsministeren - det venter vi også av våre statlige myndigheter. Og her er det ikke bare julehandelen det dreier seg om, det dreier seg om hele 1998. Den virkelige prøven kommer selvfølgelig når reformene - som gjelder både kontantstøtte og minstepensjonistene, skal gjennomføres i sin fulle budsjettmessige virkning, altså i 1999.

       Posisjoneringen blant regjeringspartiene for 1999 er åpenbart i full gang. Jeg leser at Senterpartiets nestleder mener at det mangler milliarder på kommunesektoren. Og jeg leser at Senterpartiets generalsekretær varsler en slags geriljakrig mot Regjeringen blant misfornøyde ordførere - jeg forstår det skal gjelde svært mange - og at dette dreier seg om å få flere milliarder ut av budsjettet for 1999.

       Men Regjeringen er ikke utsatt bare for dette press. Vi kan lese i dagens utgave av Dagsavisen Arbeiderbladet at LO-lederen er ute med korporativ tenkning - og jeg siterer:

« - Vi trenger ikke å vente på at stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning legges fram en eller gang til våren. LO og NHO må forhandle fram en rammeavtale for tre til fem år, der prinsippene for reformen fastlegges. I tillegg må det på plass noen penger med en gang. Denne avtalen må regjeringen skrive under på, og så får de gå til Stortinget.»

       Jeg vil allerede nå klart markere at denne form for uparlamentarisk tankegang - i historien gjerne også kalt læren om den korporative stat, der parlamentet settes til side - står meget fjernt fra en verdikonservativ og liberal tankegang. Jeg håper slikt tankefellesskap fra Høyres side også går inn i Regjeringen. Det er prinsipielt viktig, fordi det selvfølgelig er viktig, at parlamentet ikke settes i en tvangssituasjon. Vi vil ha til drøftelse først prinsipper og så får beløp falle på plass etter hvert, eventuelt gjennom bevilgninger eller gjennom organisasjonenes medvirkning. Dette er viktig prinsipielt. Det er faktisk viktigere prinsipielt enn det er økonomisk, selv om det også teller i et meget presset år som 1999 eller 1998.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skjønner at SVs Erik Solheim mener at jeg i et replikkordskifte med ham tidligere i dag «tok mannen istedenfor ballen», og jeg skjønner godt hva han viser til. Jeg skjønner godt at Erik Solheim og SV misliker min henvisning til Hanna Kvanmo, som i sin tid omtalte SVs vei som en vandring i skyggenes dal.

       Men egentlig har Erik Solheim lite å kritisere meg for, fordi det som var bakgrunnen for mine kommentarer, var faktisk hans egen partileders vurdering av SVs og Arbeiderpartiets rolle i Stortinget under budsjettprosessen. Kristin Halvorsen sa faktisk til Aftenposten sist søndag:

« - De som står utenfor flertallskonstellasjonen, har ekstremt lite de skal ha sagt, enten det er Aps 65 representanter eller SVs 9.»

       Det er altså SVs egen beskrivelse av sin rolle under dette budsjettarbeidet som må karakteriseres som å ha ekstremt lite en skal ha sagt. Jeg skjønner at SV har det vanskelig i denne situasjonen. Men det hjelper ikke SVs situasjon å forsøke å tegne et vrengebilde av det sentrum og Senterpartiet har gått inn for i det budsjett som på mange områder blir vedtatt ved endelig votering her i dag.

       Jeg skjønner at Erik Solheim er veldig opptatt av å peke ut Senterpartiet som en taper, og han nevnte en del av våre «hjertesaker». Jeg skal gjerne ta den listen. Når det gjelder helse, er det faktisk slik at det ligger 700 millioner ekstra der til kommunesektoren, og veldig mye av det er øremerket helse, omsorg , psykiatri, kreftbehandling osv. Når det gjelder miljøet, og en tar med støtte til kollektivtransport, ligger det faktisk en kvart milliard mer der enn det Arbeiderpartiet la inn i sitt budsjett. Overføringene til barnefamiliene har vært en senterpartisak ved alle de senere års budsjettbehandlinger. Økningen i minstepensjonen er en sak Senterpartiet reiste i forbindelse med sitt landsmøte. Jeg vet at SV ikke har noe sans for de tiltak for næringslivet som Senterpartiet har gått inn for i den nye regjeringen. Men det har jo alltid vært slik at når det gjelder næringsliv og verdiskaping, er SV mye mer opptatt av å forbruke verdier enn å bidra til å skape tilsvarende verdier.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg legger merke til at representanten Jakobsen fortsetter sin - skal vi si - fortegning av det som faktisk ligger i budsjettforliket. Det har vært populært i denne debatten å snakke om åpenbare misforståelser, og la meg få lov til å oppklare et par åpenbare misforståelser i representanten Jakobsens innlegg.

       Det er blitt sagt gjentatte ganger fra denne talerstolen at kommuneøkonomien er styrket, senest i det siste innlegget, og også statsministeren sa i sitt tidligere innlegg i dag at kommuneøkonomien er styrket. Men det hjelper ikke, for norske kommuner får vesentlig mindre penger til neste år. Det som er riktig, er at øremerkede tilskudd på enkelte områder øker, men de frie inntektene som kommunene har til å bygge skoler og barnehager og brøyte veier for eller til å sprøyte inn i bibliotekene eller til annet godt kommunene styrer med, får en nedskjæring. Det får en nedskjæring på 559 mill. kr i tillegg til beskjæring av skattøren, som også regjeringen Jagland foreslo, på 4,5 milliarder. Totalt får norske kommuner i forhold til dagens nivå over 5 milliarder mindre i frie inntekter til neste år. Det er det Senterpartiets generalsekretær og Senterpartiets nestleder har forstått når de går ut og sier at kommunene kommer svært dårlig ut. Så her må det være en såkalt åpenbar misforståelse.

       En av de andre åpenbare misforståelsene som denne debatten har tatt livet av, var forsøket på å late som om samarbeidet på borgerlig og sentrums side var et teknisk og ikke et politisk samarbeid. Den runden vi gikk her i salen i morges der statsminister Bondevik måtte opp og stå til rette for Hagen, viser med all mulig tydelighet at dette ikke er et teknisk samarbeid, men et politisk samarbeid som faktisk gjelder hele neste budsjettår. Og det nye budsjettsystemet vi nå har innført, må innebære at svært mange av de sakene som Stortinget får til behandling som får økonomiske konsekvenser, har en allianse bak seg bestående av Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet. Det betyr at det er en politisk allianse mellom sentrum mot høyre som sammen skal dreie norsk politikk til høyre. Det gjør også at Jakobsen prøver å gi inntrykk av at i det budsjettsamarbeidet som her har vært, har Senterpartiet satt sitt preg på et eller annet. Det er vel ingen som kan se en eneste sak som Senterpartiet har satt sitt preg på i dette budsjettet. Det er fullt mulig å finne igjen Kristelig Folkeparti-saker - det har jeg ingen problemer med. Jeg har heller ikke noe problem med å finne en masse næringslivsspørsmål, som Venstre sannsynligvis flagger som sine seirer - jeg ser at hr. Kvassheim nikker. Men hvor er de seirene som Senterpartiet skal ha vunnet? De har et redusert miljøbudsjett i forhold til sine egne ambisjoner, det er mindre penger til kommunene, og sånn kan vi gå hele leksa gjennom.

Kjell Engebretsen (A) : Jeg stilte tidligere i kveld et spørsmål til finansministeren som han har vært vennlig å svare på. Det det dreide seg om, var disse minstepensjonistene som har tilleggspensjon. Det at vi har 300.000 minstepensjonister, og at vi får 75.000 til, som det står i tilleggsproposisjonen, er for så vidt ikke noen nyhet. Men det jeg lurte litt på, var hvordan Regjeringen har beregnet kostnadene for disse 75.000 nye minstepensjonistene. Her har man et betydelig spenn når det gjelder økonomisk uttelling - fra 75 mill. kr som en helårsvirkning til over 820 mill. kr som en helårsvirkning. Jeg går ut fra at man på en aller annen måte har lagt seg på et gjennomsnitt her når det gjelder disse 75.000, det har jeg for min del ikke klart å finne ut av.

       Men poenget mitt er at når finansministeren har gått gjennom dette og bekrefter at pengene er lagt inn i budsjettet for å dekke dette opp, så er jeg godt fornøyd med det.

Thorbjørn Jagland (A) : Statsministeren har nå rettet opp sin feilaktige beskyldning mot meg tidligere i dag om at jeg hadde vært unøyaktig med tall når det gjelder bruk av oljepengene. Han sa at forklaringen er at forskjellen i oppleggene i finansinnstillingen er 5 milliarder, altså det tallet jeg brukte, mens statsministeren har utregninger som viser at Regjeringen bruker 4,4 milliarder mer. Det er finansinnstillingen vi diskuterer her i dag. Jeg har holdt meg til de tallene regjeringspartiene selv bruker i finansinnstillingen. Hvis statsministeren hadde lest den, hadde han ikke behøvd å beskylde meg for å være unøyaktig med tall. Jeg er tilfreds med at statsministeren retter opp den feilen han gjorde da han blandet Kårstø-utbyggingen inn i dette.

       Poenget er at det skal brukes 5 milliarder kr mer oljepenger neste år, i en tid da vi har en sterk økonomisk oppgang, og da man heller hadde hatt behov for å bremse opp. Finansministeren mente i går at denne økte bruk av oljepenger kunne føre til at det ble skatte- og avgiftsøkninger i løpet av neste år. Jeg regner med at han er redd for at det kan bli et for sterkt press i økonomien. I dag har finansministeren i et brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe bekreftet at budsjettforliket fører til en økning i det private forbruket på 4 milliarder kr. Dette er stikk i strid med den politikken Regjeringen sier den vil føre. I dag har statsministeren satt sin finansminister på plass etter press fra Fremskrittspartiet. Det må bety at han er mer redd for Fremskrittspartiet enn for et nytt frislepp i økonomien.

       Budsjettforliket blir mange steder betegnet som en bragd. Hvilken bragd er det å bruke 5 milliarder kr, kjøpe seg ut av problemene med 5 milliarder oljekroner mer? Fremskrittspartiet og Høyre får skattelettelser. Sentrumspartiene får utgiftsøkninger og sine hjertesaker igjennom. Denne statsmannskunsten betyr at man legger beslag på 8-10 milliarder kr mer på årsbasis hvis alle tre årsklassene når det gjelder kontantstøtte, skal fases inn. Dette skjer uten at tiltakene overhodet er utredet, og uten at man har fått klarlagt fordelingsvirkningene av disse tiltakene, og man har ingen formening om hvordan dette skal finansieres på lang sikt hvert eneste år framover. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet har måttet sette foten ned og ikke vil være med på dette, for vi føler ansvar for den totale velferden i samfunnet. Dette må betales på en eller måte. Det kommer til å måtte bli betalt i form av nedskjæringer på andre områder i velferden vår.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal avslutte debatten med Johan J Jakobsen om hvor mye Senterpartiet har fått ut av budsjettet. Jeg fastholder at Senterpartiet har fått svært lite ut av det, men jeg vet av erfaring at Johan J Jakobsen er langt mer utholdende enn meg i slike endeløse debatter, og jeg stopper da med det. Min vurdering er at Senterpartiet er taperen i dette budsjettet og har fått svært lite av sine hjertesaker igjennom.

       La meg heller gå videre på noe annet interessant som Johan J Jakobsen flere ganger har vært inne på i dag. Kristin Halvorsen har uttalt til Aftenposten at SV og Arbeiderpartiet har fått ekstremt lite igjennom i dette budsjettet i denne situasjonen. Det er det nye med den nye budsjettsituasjonen i Stortinget. Jeg vet ikke om vi alle sammen egentlig har tatt dette skikkelig inn over oss ennå, men den nye budsjettsituasjonen er som følger: De som tilhører det flertallet, som får budsjettet sitt igjennom, har mye mer innflytelse enn før. Hvert enkelt parti som tilhører en slik flertallskonstellasjon, er innenfor varmen og påvirker politikken. De som er utenfor den flertallskonstellasjonen, de er i opposisjon i dette huset og kan satse på å vinne neste valg, men de kan ikke påvirke budsjettet.

       Den situasjonen SV, Høyre og mange partier tidligere var i, at man kunne vinne en god del seirer når det gjelder et budsjett som man ellers var mye uenig i, er nå over. Dette vil komme mye tydeligere fram når vi skal behandle budsjettet neste gang, enn denne gangen, og nettopp derfor er det så alvorlig at sentrum har malt seg inn i et hjørne hvor Høyre og Fremskrittspartiet ser ut til å være de langsiktige alliansepartnere. Neste gang vil det nok bli en større regning å måtte betale for en slik allianse.

       Slalåm gjelder ikke lenger i Stortinget. Det som gjelder i budsjettsammenheng fra nå av, er lagtempo - sykkelritt hvor noen partier kjører et helhetlig løp sammen og selvsagt også må ta felles ansvar for det etterpå i velgernes øyne. Intet parti som har vært med på et helhetlig budsjettforlik kan i valgkampen komme etterpå og si at vi hadde ikke ansvar for styringen av landet, skyld ikke på oss, men skyld på de andre. Den tid er over, og nettopp av denne grunn er det at sentrum i dypt alvor må stille seg spørsmålet om det er til venstre eller til høyre man vil samarbeide. Hvis man i denne situasjonen velger å samarbeide til høyre, er man med på å drive norsk politikk mot høyre istedenfor å være med på å drive den noen skritt i retning venstre. Jeg ønsker et bredt samarbeid mellom sentrum, Arbeiderpartiet og SV, og jeg tror at det flertallet i Stortinget, som også representerer et flertall i folket, burde komme til uttrykk i politikken, og at vi dermed kunne holde Høyre og Fremskrittspartiet utenfor innflytelse. Jeg tror også at budsjettreformen innebærer at dette er den siste mindretallsregjering vi har i Norge, og at neste regjering, uansett hvordan den ser ut, er en flertallsregjering.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder den talldebatten vi har hatt gjennom en del av finansdebatten, skal jeg ikke nå føye noe til utover det jeg sa i mitt siste innlegg. Jeg vil bare vise til det når det gjelder forholdet mellom sluttresultatet og Jagland-regjeringens opplegg og de sluttresultatene vi kan se av finansinnstillingen.

       Det jeg ellers vil si mot slutten av debatten, er at følgende gjenstår: Hovedsakene i sentrumsregjeringens opplegg vil gå igjennom - mot manges formodning på forhånd. Det er god sentrumspolitikk fordi det er god fordelingspolitikk, når vi nå får et løft for en gruppe som har blitt liggende etter, nemlig landets minstepensjonister. De fortjener 12.000 kr mer i året. Jeg er glad for at det foreliggende forslag får flertall i Stortinget. Det er også god fordelingspolitikk å jevne ut forskjellen i støtte mellom småbarnsfamilier, uavhengig av hvilken omsorgsform de velger å ha for sine barn. Det er god fordelingspolitikk og god sentrumspolitikk når vi styrker helsebudsjettet med godt over en halv milliard kr, styrker kommuneøkonomien og styrker miljøbudsjettet og andre viktige saksområder innenfor velferdssamfunnet.

       Arbeiderpartiets leder, representanten Thorbjørn Jagland, sa at jeg har satt finansministeren på plass. Det er ikke riktig, og det var det heller ikke behov for. Jeg må gjøre Jagland oppmerksom på at finansministeren ikke sa i sitt innlegg at budsjettet etter vår vurdering kan forårsake behov for eventuelle innstrammingstiltak. Finansministeren sa det stikk motsatte, at det i tilfelle vil være andre forhold utenfor budsjettet som kan gjøre at en regjering gjennom et budsjettår må vurdere situasjonen. Vi har ikke latt oss svinebinde av Høyre og Fremskrittspartiet. Men for meg er det en selvsagt ting, som jeg sa i formiddag, at vi selvsagt holder avtaler vi har inngått med andre partier, og endres forutsetningene for dem, drøfter vi det med avtalepartnerne. Det har jeg også alltid trodd var god kutyme for Arbeiderpartiet, og jeg har opplevd det slik i forhold til avtaler inngått med Arbeiderpartiet, og det bør også gjelde for alle andre partier.

       Sentrum er et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Vi er innstilt på et sak til sak-samarbeid med alle partier i Stortinget som ønsker det. Denne budsjettavklaringen har skjedd i forhold til Høyre og Fremskrittspartiet. I andre saker kan det skje i forhold til Arbeiderpartiet - jeg ville tro at det f.eks kan være aktuelt når det gjelder miljø, distriktspolitiske spørsmål og flyktningpolitiske spørsmål, og når vi f.eks skal drøfte en handlingsplan for å redusere alkoholforbruket i det norske samfunn. Jeg håper at Arbeiderpartiet ikke prinsipielt vil være uvillig til det, men for landets og også for egne interessers skyld er jeg åpen for samarbeid der det ligger til rette for det.

Johan J Jakobsen (Sp) : Når SV har viet Senterpartiet så stor oppmerksomhet som de faktisk har gjort ved slutten av denne debatten, forventer de vel et tilsvar. Det skal vi selvsagt komme med.

       La meg først si at når det gjelder det tidligere omtalte sitatet fra Kristin Halvorsen, er det hentet fra Aftenposten søndag den 23. november i år, og Erik Solheim innrømmer jo at det er en korrekt beskrivelse av den vanskelige situasjonen SV har kommet opp i. Men det skyldes at budsjettprosessen nå har blitt «lagtempo», som han sa. Det er godt mulig, det - og noe av forklaringen ligger vel der. Men skal en være med på lagtempo, må forutsetningen være at en ikke i utgangspunktet melder seg ut av laget. Det er jo det SV har gjort i denne budsjettprosessen. Jeg fastholder at SV i frustrasjon over egen evneløshet i stor grad har valgt å bruke tiden i denne debatten til å tegne et vrengebilde av den politikk som sentrumsregjeringen står for.

       Så til dette med hvorvidt Senterpartiet har fått gjennomslag, og hvorvidt det har blitt en høyredreining: Jeg må da minne om at gjennom mange års budsjettarbeid her i Stortinget har hovedelementene i Senterpartiets alternative budsjetter vært økte overføringer til barnefamiliene - vi foreslo i fjor en fordobling av småbarnstillegget, og fikk det nedstemt - og i forbindelse med langtidsprogrammet tok vi opp spørsmålet om et markant løft for minstepensjonistene. Det har vi også fått igjennom. Vi har lagt stor vekt på helse, og det ligger en betydelig økning av bevilgningene til helse og omsorg, til psykiatri og til kreftbehandling i det budsjettet som er lagt fram av sentrumsregjeringen.

       Så har vi i Senterpartiet også hatt en forståelse for at vi ikke bare kan bruke verdier, vi må også skape verdier. Derfor var Senterpartiet med på de justeringer av næringspolitikken som skjedde i vår, som ble forsøkt reversert av Jagland-regjeringen, og som Senterpartiet, som medlem av en ny regjering, har maktet å få nærmest tilbake til utgangspunktet. Vi har samarbeidet med SV om miljøet i flere år, men har i liten grad fått noe igjennom. Nå ligger det i forhold til Jagland-regjeringens budsjett faktisk betydelige økninger i vårt budsjett også på miljøsektoren, og for meg er det ganske ubegripelig at SV i denne situasjonen nærmest har Arbeiderpartiet som sitt forbilde, som en ønsker å samarbeide tettere med, når situasjonen faktisk er den at på alle de områder som her er nevnt, ligger Arbeiderpartiets politikk, slik den er kommet til uttrykk i Jagland-regjeringens budsjett, lenger fra SV enn det budsjett som er lagt fram av sentrumsregjeringen.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg fant at jeg måtte gripe ordet fordi representanten Erik Solheim kom i skade for å gi et helt feilaktig bilde av det nye budsjettsystemet som Stortinget nå arbeider etter. Det som er riktig, er at det i og med de vedtakene som gjøres her i kveld, legges på plass helt klare føringer og forutsetninger for den videre budsjettbehandlingen i de ulike fagkomiteene. Rammene for de enkelte områdene som fagkomiteene skal behandle, fastlegges her i kveld, og ved siden av det foreligger det avtaler mellom partier som sikrer at visse fundamentale forutsetninger faller på plass når den enkelte fagkomites budsjett blir fastlagt i Stortinget.

       Men dette er bare en avgrenset del av det hver enkelt fagkomite skal arbeide med. Utover denne avtale og utover det at en fastsetter budsjettrammene, er det anledning for alle partier til å være med og påvirke på alle de områder som ennå ikke er fastlagt. Det er jo det arbeidet som nå foregår i de ulike komiteene. Og jeg vil være forbauset om ikke også SV har oppfattet at de har anledning til å være med og påvirke. Det foregår forhandlinger i ulike fagkomiteer, og jeg vet positivt at det ikke uten videre er slik at det er de partiene som i dag er enige i finansinnstillingen, som vil utgjøre flertallet i fagkomiteene som i dag forhandler. Jeg syns at SV nå skal melde seg inn i denne viktige prosessen, og ikke ut, slik som representanten Solheim gav uttrykk for.

       Så skjønner jeg selvfølgelig godt at SV har behov for å summere opp denne debatten og dette budsjettet slik Solheim gjorde - det var visst bare kontantstøtte og tillegget til minstepensjonistene og skattelette som var av betydning, ellers var det nokså puslete det som var kommet på plass. Med respekt å melde: Vi er ganske stolt og fornøyd, og - vil jeg si - positivt overrasket over hvor langt det har vært mulig å komme for sentrumspartiene når det gjelder å profilere sitt eget opplegg oppå et skrog laget av en annen regjering.

       Vi er stolt over at regjeringen Bondevik har fått denne starten og har vist at den er i stand til å styre, og lose gjennom viktige sentrumssaker i Stortinget. Og det dreier seg ikke om det ene eller det andre partis hjertesaker. Dette er gode sentrumssaker, enten det er snakk om kontantstøtte, minstepensjon eller bedre vilkår for næringslivet.

       Hvorfor nevner ikke representanten Solheim også økt stipendandel, mer til kreftbehandling og psykiatri, tryggere arbeidsplasser gjennom bedre rammebetingelser for næringslivet? Alt dette er også et resultat av den nye regjeringens prioriteringer.

       Og til slutt bare til bemerkningen når det gjelder representanten Jakobsen: Jeg vil ikke gå fullt så langt som å si det SVs tidligere leder sa tidligere, nemlig at Senterpartiet har blitt en slags Høyre-vikar, noen slik attest vil jeg ikke utstede. Men det er noe smålåtent over representanten Jakobsen nå, når han omtaler økningene på miljøvernbudsjettet i regjeringens Bondeviks forslag som betydelige økninger. Det er meget små beløp, men jeg noterer meg omtalen. Vi kan trenge den siden (munterhet i salen).

Kristin Halvorsen (SV) : Tro det eller ei - i går var jeg meget omsvermet av stortingsrepresentanter fra sentrum! Da var det nemlig Arbeiderpartiet jeg tillot meg å filleriste litt. I dag har vi hatt behov for å analysere hva sentrum og særlig Senterpartiet faktisk har fått igjennom i dette statsbudsjettet. Og da er jeg ikke like omsvermet. Tvert imot virker det som om vi ikke bare har tråkket på en øm tå, men helt salt i åpne sår. Dette er jo en sak som Senterpartiet må ta med seg hjem på kammerset og finne ut av: Hvordan har vi oppnådd det som er våre hovedprioriteringer for norsk politikk? Er det sånn at det går an å si at en påplussing på bistandsbudsjettet på 20,7 mill. kr - og hele budsjettet er på 10 milliarder - er en betydelig omlegging av norsk politikk i retning mer solidaritet med den tredje verden? Ja vel - fint! Er det sånn at de direkte bevilgningene til miljø, som er på 31 mill. kr - noen lånemidler i tillegg, kanskje noen av veimillionene kan kalles for miljø, men det er i den størrelsesorden - er en betydelig omlegging av norsk politikk i retning mer miljø? Ja vel, da har jeg misforstått ambisjonsnivået - beklager veldig! Men det syns jeg rett og slett at sentrum skal ta opp selv.

       Men det jeg ikke vil ha på SV, det er at vi helt siden Bondevik-regjeringen kom, har stått på sidelinja og bare vært opptatt av å skrike og skråle og dømme den nord og ned. Det har vi ikke gjort. Det er feil - det er helt feil! Og det er en meget dårlig hukommelse Johan J Jakobsen har hvis han ønsker å plassere SV i den båsen. For vi har nemlig prøvd å være nyansert. Vi har prøvd å si: En verdikommisjon, det syns SV er bra. Bondevik kom oss til og med i møte og sa: Vi diskuterer den gjerne i Stortinget før vi nedsetter den. Fint, har SV sagt. Vi har til og med herjet med Arbeiderpartiet og sagt at vi tror at virkningen for norsk politikk i de neste år blir dårligere sånn som de har stilt seg i budsjettforhandlingene. Det er fordi vi faktisk er opptatt av de resultatene som gjelder for folk. Det er jo også derfor vi prøver å utfordre på denne diskusjonen om kontantstøtte og ikke har sagt at vi må ha alt vårt eget vedtatt nøyaktig til punkt og prikke sånn som vi mener. Det er fordi vi er opptatt av det som er virkningen for folk flest i Norge. Og sånn som denne budsjetthøsten er blitt, er det altså sånn at Bondevik sier at på de områdene hvor det er inngått forlik nå med Høyre og Fremskrittspartiet, skal enhver justering avtales med dem på forhånd. I tillegg har det gått inn så mye prinsipper i denne kontantstøtten at den bare kan gjennomføres med flertall fra Fremskrittspartiet og Høyre. Det må bli mer Høyre-politikk enn det trengte å bli med sånne konstellasjoner i norsk politikk. Det er det som bekymrer SV.

Johan J Jakobsen (Sp) : Når jeg tok ordet nå, var det ikke bare for å kommentere Kristin Halvorsen, men også for å opplyse overfor en sikkert spent nasjonalforsamling at Rosenborg leder 2-0 over Milan (munterhet i salen).

       Men tilbake til alvoret. Jeg registrerer kort og godt at SV nekter å godta at Senterpartiet er opptatt av økte overføringer til barnefamiliene. SV nekter å godta at Senterpartiet har hatt et sterkt engasjement når det gjelder rammevilkårene for næringslivet - SV er uenig i det - men vi som regjeringsmedlem har maktet å få dette tilbake langt på vei til utgangspunktet, slik det ble vedtatt i vår. SV nekter å godta at Senterpartiet har hatt en høy profil når det gjelder minstepensjonistene, og at vi ser på dette som en viktig del i vårt engasjement mot større forskjeller i dette landet.

       Når Kristin Halvorsen nevner u-hjelpen, må det også tas med i betraktning at i det u-hjelpsbudsjett vi fikk presentert av Jagland-regjeringen, var det faktisk lagt inn 800 mill. kr i økning allerede i utgangspunktet, og da var dette et område hvor det ikke var behov for de helt store påslag. Det får så være.

       Men det som er overraskende, er jo at SV, som har kritisert Senterpartiet, til tross for at vi kan dokumentere at dette er god senterpartipolitikk fra A til Å, sier at nei, SV, de skal nå samarbeide med Arbeiderpartiet, SV skal bli regjeringsparti, SV skal presse Arbeiderpartiet, SV skal ikke lenger akseptere smulene fra Arbeiderpartiets bord.

       La meg avslutte litt respektløst: Når jeg hører Kristin Halvorsen snakke om på hvilken måte de nå skal presse Arbeiderpartiet, og hvordan de skal bli regjeringsparti sammen med Arbeiderpartiet, kan jeg ikke holde tilbake den bemerkning at dette minner meg om den lett beduggede musa i Musevisa som i et kort anfall av overmot sa hun skulle opp på kjøkkenet og forføre Hansens katt (munterhet i salen).

Øystein Djupedal (SV) : En åpenbar misforståelse!

       (Munterhet i salen)

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sakene nr. 1, 2 og 3 er dermed over. Oppklaringen om fotball får da vente til etter voteringen!

       (Votering, se neste spalte)