Sak nr. 6
Innstilling fra utenrikskomiteen om FN - på terskelen til et nytt århundre. Om reform av De forente nasjoner (Innst.S.nr.29 (1997-1998), jf. St.meld.nr.43 (1996-1997) og redegjørelse av utenriksministeren i Stortingets møte 6. november 1997)

TALERE:

       Marit Nybakk (A)
(ordfører for saken):

       De forente nasjoner ble stiftet i kjølvannet av de rykende ruinene fra annen verdenskrig. Drivkraften bak FN-pakten, som ble undertegnet i San Francisco den 24. juni 1945, var en visjon om en verden der krig mellom nasjoner kunne

       forebygges og forhindres ved kollektiv handling, og ikke minst et ønske om å unngå de feil som førte til verdenskrigen: politiske feil, økonomisk depresjon og sosial uro.

       Allerede da pakten trådte i kraft den 24. oktober samme år, hadde forutsetningene endret seg dramatisk. Den 6. august eksploderte den første atombomben over Hiroshima, noe som også preget FNs første generalforsamling i Westminster i London i januar 1946.

       Men det var også en annen dimensjon som preget generalforsamlingen i London, en debatt om hvordan FN kunne bidra til en avkolonisering og en utviklingsprosess for å etablere nye selvstendige stater i Afrika og Asia. Og ved siden av arbeidet med fred, konfliktløsning og flyktningbistand har det første halve hundreåret i FNs historie også vært preget av et mer langsiktig arbeid for utvikling og rettferdighet.

       Verdensorganisasjonen har opplevd seirer og nederlag. Avkoloniseringen og avviklingen av apartheidregimet i Sør-Afrika representerer viktige hjørnesteiner i FNs arbeid. På minussiden ligger vel trolig de uttallige og resultatløse UNCTAD-konferansene om en ny økonomisk verdensorden.

       Men FNs jevne arbeid for en bærekraftig utvikling, utdanning og helse står det respekt av. Og utfordringene er enorme: Verdens helseorganisasjon står overfor utfordringer som nesten synes uoverkommelige: Bekjempelse av den grusomme omskjæringen av kvinner, kampen mot aids og den nye oppblomstringen av gamle sykdommer i det tidligere Sovjetsamveldet, sykdommer verdenssamfunnet nærmest hadde overvunnet - bare for å nevne noen eksempler.

       Mens forventet levealder i verden økte fra 46 år i 1960 til 63 år i 1990, barnedødeligheten ble halvert og store deler av Asia og Afrika opplever vekst og økt levestandard, har gjennomsnittlig levealder for menn i Russland sunket til 58 år og de sentralasiatiske landene fra det tidligere Sovjetunionen hatt en levestandardsenkning som savner sidestykke i FNs historie.

       Den økende internasjonaliseringen, som i dag skjer på de fleste områder, øker forståelsen for felles behov og ikke minst globale løsninger. FN er fortsatt det viktigste instrumentet for globalt samarbeid, og komiteen deler også Regjeringens vurdering av at FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Men på terskelen til et nytt århundre må både FN og medlemslandene erkjenne at de globale utfordringene er helt annerledes enn da FN-pakten ble undertegnet.

       FN-pakten bygde på prinsippet om å håndtere konflikter mellom stater. I dag er nesten ingen av de mer enn 40 militære konfliktene i verden konflikter mellom stater. De fleste konfliktene oppstår innenfor den enkelte stats territorium eller innenfor regioner der konfliktlinjene ikke nødvendigvis følger landegrensene. Derfor har komiteen lagt vekt på viktigheten av at FN-pakten ikke må være til hinder for at det internasjonale samfunnet griper inn ved interne konflikter, krenking av menneskerettigheter eller ved store økonomiske og sosiale problemer. Interne og regionale konflikter rammer i stor grad sivilbefolkningen, og både antall flyktninger og antall « displaced persons » øker. FNs evne til å forebygge voldelige konflikter, reagere raskt på krisesituasjoner og arbeide for økonomisk og sosial utvikling må styrkes.

       Denne ukens Kyoto-konferanse minner oss om miljøproblemer som vokser raskere enn vi greier å løse dem. Økonomiske forskjeller øker, både mellom land og internt i flere land. Endrede maktstrukturer, regionalisering og globalisering av økonomi og handel stiller nye krav til verdensorganisasjonen. Behovet for strukturelle reformer har lenge vært påtrengende.

Gro Harlem Brundtland skrev i en kronikk i Aftenposten i januar i år:

       « Hvis FNs charter hadde vært skrevet i dag, ville det sett annerledes ut. Både hovedorganene og særorganisasjonene ville sett forskjellige ut både med hensyn til oppbygging, ansvarsområde og finansiering. »

       De nordiske land har spilt en viktig rolle i å få framdrift i en reformprosess i FN-systemet. Den 12. november behandlet generalforsamlingen generalsekretærens reformprogram fra juli i år, en reformpakke den norske regjeringen støtter fullt ut.

       Blant tiltakene er integrasjon av FNs aktiviteter på landnivå, felles rammeverk for utviklingsaktiviteter og samordning på hovedkvarternivå gjennom FNs utviklingsgruppe. Dette har Norden lenge vært opptatt av. Et langsiktig mål er å samle fond, programmer og eventuelt særorganisasjoner i en bistandsorganisasjon. Komiteen tror at dette vil kunne spare FN for kostnader, og pengene kan i stedet pløyes inn i prosjekter.

       Også Sikkerhetsrådets sammensetning avspeiler maktforholdene fra 1945. Derfor er komiteen enig med Regjeringen i at den må endres. Vi slutter oss til Regjeringens forslag om å utvide rådet med fem nye, faste plasser, én til Tyskland, én til Japan og tre plasser som fordeles mellom Asia, Afrika og Latin-Amerika, naturligvis i tillegg til et begrenset antall nye ikke faste plasser.

       SV går i sin merknad inn for å gi en fast plass til India. Komiteens flertall kommenterer ikke dette, men det ville kanskje ikke være unaturlig at India - med sin store befolkningsandel - hadde en fast plass i Sikkerhetsrådet.

       Komiteen mener også at FNs rolle som normgiver både kan og bør videreutvikles. FNs arbeid med å utforme globale regelverk utgjør en viktig del av organisasjonens arbeid, fra regler og standarder for vei-, sjø- og lufttransport til konvensjoner knyttet til menneskerettigheter.

       Fra norsk side har man i reformarbeidet særlig engasjert seg for å sikre FNs økonomiske grunnlag ved sterke oppfordringer om å betale utestående restanser, vurdering av incentiver og sanksjoner for å sikre en langt større betalingsdisiplin samt ved reform av selve betalingskanalene. Det er viktig at FN blir mindre avhengig av ett land, og sterkt beklagelig at store nasjoner holder kontingenten tilbake. Det blir også viktig å få til et system der nyrike land betaler mer og fattige land mindre enn i dag. Ellers kan det være nødvendig å finne nye kilder for tilleggsfinansiering.

       Til slutt: Dersom FN skal overleve og styrke sin stilling, må organisasjonen gis handlerom, muligheter og autoritet til å gjennomføre sitt arbeid. Og reformarbeidet må intensiveres. Bare gjennom klare mål, en fleksibel organisasjonsstruktur, en forutsigbar organisering og en styrking av generalsekretærens arbeidsfelt, kan FN gå inn i et nytt århundre som et aktivt redskap for de fattige, de marginaliserte og de hjemløse, som konfliktløser og ved å utvikle en framtidsrettet internasjonal rettsorden.

Dag Danielsen (Frp) : Jeg vil få begynne med å referere Fremskrittspartiets alternative forslag i denne saken:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for endring i stemmerettsreglene i FNs Hovedforsamling slik at i alle saker som medfører økonomiske virkninger for et FN-budsjett, knyttes det enkelte medlemslands stemmevekt til størrelsen på medlemslandets andel av den totale innbetalte kontingent. »

       Bakgrunnen for dette forslaget er at vi mener at det bør reflekteres via stemmeretten hvem som betaler og bærer den finansielle byrden for å opprettholde FN-systemet.

       En av de viktigste årsakene til at vi har denne debatten om FN-reformen i dag, er at man i FN har hatt en manglende evne til å sette tæring etter næring. En del av medlemslandene i FN har vært vel vitende om at regningen for festen må dekkes av andre. Og det har ført til at på enkelte områder har man opplevd en viss tendens til organisatorisk elefantsyke og til dels sløsing. Dette mener Fremskrittspartiet kan bedres vesentlig ved at hvem som betaler, og størrelsen på bidraget reflekteres ved stemmegivningen i FN.

       Generelt ellers er det i store hovedtrekk enighet om FNs sentrale betydning og plassering i norsk utenrikspolitikk. Uenigheten om FN i norsk politisk debatt går først og fremst på omfanget av FN og omfanget av FNs arbeidsområder så vel som FNs mandat. For Fremskrittspartiet er det grunnleggende at FN er den eneste organisasjonen med et globalt perspektiv, med global oppslutning og et tilstrekkelig bredt ansvarsområde til å håndtere nye problemer og utfordringer i verdenssamfunnet. Vi vil derfor understreke at det er nødvendig med en slik organisasjon for å styrke respekten for internasjonal lov og rett basert på grunnleggende menneskerettigheter og fredelig samhandling nasjonene imellom. Således ser vi det som positivt at det i meldingen tas til orde for opprettelse av en internasjonal FN-domstol.

       Vi vil videre vektlegge betydningen av å opprettholde et sterkt FN, særlig på grunn av posisjonen som den eneste betydelige politiske organisasjonen med et tilnærmet universelt medlemskap. Men i den forbindelse vil vi også understreke at Norge bør ta konsekvensen av dette og arbeide aktivt for at Taiwan eller, som det også heter, « Republikken Kina », får medlemskap i FN.

       Vi ser det også som positivt at det i meldingen foreslås at organisasjonen involveres i kampen mot internasjonal kriminalitet, men vil også fremheve at dette må begrenses til internasjonale områder hvor nasjonalstatens ressurser og mandatområde ikke strekker til. Sentrale områder for kriminalitetsbekjempelse vil være, som det nevnes i meldingen, internasjonal terrorisme, narkotikasmugling, hvitvasking av penger og våpensmugling, men også internasjonal menneskesmugling. Vi vil imidlertid understreke at dersom FN skal være en hensiktsmessig organisasjon som skal klare å løse de grunnleggende oppgaver organisasjonen bør løse, bør det ikke være en form for verdensregjering. Den sentrale aktør i internasjonal politikk er og bør fremdeles være nasjonalstaten. Dette er ikke minst viktig av demokratiske grunner og legitimitetsgrunner, fordi de politiske representanter i demokratiske stater kan stilles til ansvar for sine velgere. Dessuten utgjør nasjonalstaten av så vel emosjonelle, økonomiske og historiske som størrelsesmessige grunner en hensiktsmessig beslutningsarena. Den sentrale drivkraften i verdenssamfunnet er derfor nasjonalstatens sentrale interesser. Dette ble senest også understreket av statssekretær Haga i et innlegg om Norges forhold til EU i Dagbladet i går.

       FNs rolle bør etter Fremskrittspartiets mening være å arbeide for å sikre og påvirke at nasjonalstatens sentrale interesser i størst mulig grad baseres på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, respekt for internasjonal lov og rett, stabilitet og styrking av demokratiet og grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter. FN er derfor en komplementær organisasjon som skal fylle det beslutningsmessige tomrommet som er oppstått som følge av globaliseringen, og som ikke i tilstrekkelig grad kan fylles av nasjonalstaten.

       Vi vil imidlertid henlede oppmerksomheten på en innebygd interessekonflikt som har ligget latent i meldingen. På den ene siden vil Regjeringen arbeide for å styrke utviklingslandenes posisjon i Sikkerhetsrådet, slik at rådet blir mer representativt og legitimiteten høynes. Samtidig skal Japan og Tyskland sikres fast plass. Det vil etter Fremskrittspartiets mening ganske sikkert styrke kravet fra andre land om fast plass, f.eks. India, Egypt, Brasil og Tyrkia. Fremskrittspartiet har merket seg at man samtidig anser det som viktig å styrke FNs evne til å reagere raskt i forhold til kriser og konflikter som bryter ut. Jeg vil derfor understreke at en utvidelse av Sikkerhetsrådet, og særlig med land med vetorett, vil kunne føre til en ytterligere svekkelse av FNs og - hva verre er - også NATOs mulighet til å reagere. Problemet er at ved å legge ansvaret på FN vil manglende enighet i FN og den derav følgende handlingslammelse kunne føre til at verken NATO eller andre stater vil reagere. Derfor vil Fremskrittspartiet peke på at et passivisert FN i en slik situasjon paradoksalt nok kan føre til friere spillerom for dem som går til krigshandlinger og krenker menneskerettigheter, slik som f.eks i Bosnia.

       Videre vil vi trekke fram en ting i meldingen som vi ikke kan slutte opp om, om at FN skal gis en slags form for beskatningsrett. Det er diskutert om man skal vurdere muligheten for innføring av nye former for internasjonale avgifter, som avgifter på flyreiser, bruk av ikke fornybar energi og valutatransaksjoner. Av prinsipielle grunner er Fremskrittspartiet meget skeptisk til at overnasjonale organisasjoner gis beskatningsrett over norske borgere.

       Til slutt vil jeg understreke at vi er positiv til at det nå ser ut til å skje en omfattende reform av FN-systemet. Vi mener at det er påkrevd med effektivisering, reduksjon av kostnader og organisasjonsmessig strukturering som f.eks., som det nevnes i meldingen, sammenslåing av organisasjonene på det økonomiske og sosiale området. Jeg vil også understreke at det at Norges totale bidrag til FN-systemet for 1995 utgjorde totalt 4,1 milliarder kr, og som gjorde at Norge var den tiende største bidragsyteren i organisasjonen, ikke står i forhold til Norges plass og størrelse som nasjon i verdenssamfunnet. Selv om Norge tillegger FN som organisasjon stor betydning, er dette etter Fremskrittspartiets mening et for stort bidrag.

Einar Steensnæs (KrF) : Det finnes ingen som for alvor stiller spørsmål om FNs berettigelse og betydning, men det stilles med rette en rekke kritiske spørsmål om måten denne store verdensorganisasjonen fungerer på. Slike kritiske spørsmål er, når de stilles i en konstruktiv sammenheng, viktige for at FN kan tilpasses de utfordringene som et verdenssamfunn i sterk utvikling stiller organisasjonen overfor.

       Det norske engasjementet i FN er stort og viktig for oss som har et sterkt engasjement for internasjonal solidaritet, og som også ønsker å ha et sterkt engasjement i kampen for menneskeverd og menneskerettigheter. FN har vært og er fremdeles et betydningsfullt verktøy for gjennomføring av sentrale målsettinger i norsk utenrikspolitikk og vårt viktigste instrument for globalt samarbeid, som komiteen samstemmig uttaler.

       Oppgavene for FN er mange og blir stadig flere. « Globalisering » er et begrep som stadig mer preger også FNs oppgaver, og etter hvert skjønner vi at globaliseringen bringer oss utfordringer på svært mange områder. Økende internasjonal handel og bevegelse av kapital, kommunikasjon er noen stikkord.

       Globaliseringen gir oss også nye grenseoverskridende problemer knyttet til fordeling, fattigdom og miljø. 80 % av jordens befolkning lever i utviklingsland. Fattigdomsproblemene er enorme, og bare en liten del av jordens befolkning har fått del i den økonomiske vekst og velstandsøkning vi har sett de seneste årene. Økende globalisering kan forsterke fattigdomskløften dersom ikke kapitalbevegelsene og markedskreftene korrigeres gjennom politiske tiltak og prioriteringer.

       Fra Kristelig Folkepartis side er vi opptatt av å styrke FNs rolle når det gjelder miljø og utvikling, og vi vil sterkt understreke at det er en sammenheng mellom disse to områdene. Vi er også svært opptatt av at fattigdomsorienteringen i bistanden blir styrket. Vi er videre beredt til å opprettholde betydelige frivillige bidrag av vår bistand gjennom FN-systemet. Det har vist seg å være vellykket. Der er vi trygg på at forvaltningen er god.

       Den pågående reformprosessen har kastet lys over forholdet mellom de forventninger som rettes mot organisasjonen på den ene siden, og dens evne til å leve opp til disse forventningene på den annen side. Det er klart for alle at FN ikke blir et bedre og mer effektivt redskap for fredsbygging enn det medlemslandene gjør den til. En forutsigbar finansiering av FNs aktiviteter er selvfølgelig en viktig forutsetning for at organisasjonen skal fungere, og dette må sikres både ved å etablere nødvendige kilder for tilleggsfinansiering og ved å sørge for at alle land følger opp sin andel i finansieringen i tråd med den vedtatte byrdefordelingen landene imellom.

       Fra norsk side har vi vært aktive støttespillere, både i reformprosessen og rent økonomisk. At forventningene er høye, må ses som positivt, fordi det henger sammen med og gir muligheter for faktisk gjennomslag og gjennombrudd når det gjelder de utfordringene organisasjonen møter. Derfor blir den mye omtalte « krisen » i organisasjonen noe paradoksal.

       For Kristelig Folkeparti er aktiv støtte, både til den pågående reformprosessen og til generalsekretær Kofi Annans fornyelsesprogram, en selvfølge. På den måten er det håp og muligheter for en samordning og effektivisering for å stå best mulig rustet til aktivt å møte de mange utfordringer som organisasjonen står overfor.

       Globaliseringen har ikke minst en viktig betydning for de internasjonale kapitalstrømmene, for mulighetene i utviklingslandene til å bygge opp en bærekraftig økonomi og for arbeidet med en global, sosial og økonomisk utjevning, som er så sterkt forbundet med freds- og sikkerhetsarbeidet. Derfor er det positivt og viktig at det nå rettes økende oppmerksomhet mot FNs rolle når det gjelder spørsmål knyttet til globaliseringen av økonomien. Spørsmålet om et økonomisk sikkerhetsråd er reist, og Kristelig Folkeparti er for sin del positiv til at en slik løsning bringes inn i debatten, for at FN bedre kan tilpasses utfordringen som verdenssamfunnets viktigste organisasjon for fredsbygging, stabilitet, demokrati og sikring av fundamentale menneskerettigheter.

       Nettopp derfor mener vi at vi må arbeide for et FN som er i stand til å løse oppgavene innen konfliktløsning, preventivt diplomati og å bistå den fattige del av verden med hjelp til å skape utvikling. Skal FN klare disse oppgavene på en måte som gir organisasjonen troverdighet og relevans for medlemslandene, må organisasjonen bli bedre til å utnytte sine ressurser. Ressurssløsing, for stor spredning av ressursene og ineffektivitet er problemer som sliter på FNs troverdighet og støtten til FN i mange av medlemslandene.

       Det var denne delen av diskusjonen om FN Høyre ønsket å fokusere på da vi i forbindelse med behandlingen av bistandsmeldingen våren 1996 bad om en egen melding om FN og reformbehovet i FN-systemet. Behovet for FN kan vi raskt enes om. Spørsmål vi allikevel må stille oss, er om vi følger opp de bevilgningene vi årlig sender til FN, om våre bidrag brukes på en fornuftig måte. Bidrar vårt FN-engasjement og bevilgninger til å skape utvikling i fattige land, til å forhindre krig og brudd på menneskerettighetene? Det er slike spørsmål Høyre ønsket å fokusere på i større grad da vi sammen med stortingsflertallet bad om en egen FN-melding i bistandsdebatten i juni 1996.

       Høyre fulgte opp i budsjettdebatten i fjor og presiserte at FN-meldingen burde inneholde en bred gjennomgang av FN-systemet brutt ned på enkeltinstitusjoner, og vurderinger av reformbehovet i disse. Høyre mener at Stortinget har behov for en utførlig gjennomgang av FN-systemet for å vurdere den norske bistanden gjennom FN.

       Bevilgningene til FN beløper seg til rundt 4 milliarder kr pr. år, dersom vi tar med rubbel og bit - deriblant fredsoperasjoner. Også denne siden av FN burde nok vært evaluert grundigere. Norges deltakelse i UNIFIL i Sør-Libanon burde evalueres i forhold til hva UNIFIL-styrken oppnår, og hva den har mulighet til å oppnå i forhold til sitt mandat. Høyre mener UNIFIL-styrkens nytte i et område som er fullstendig kontrollert av den ene av partene, har blitt stadig mindre de senere år. Fredsprosessen i Midtøsten har etter Høyres syn ikke bidratt til å gi den norske tilstedeværelsen i UNIFIL-styrken mer verdi.

       Det er ikke bare UNIFIL som burde vært evaluert og diskutert grundigere i Stortinget. Det er nok å nevne en stor, tung FN-institusjon som UNDP, altså FNs utviklingsprogram. Brukes ressursene på en tilfredsstillende måte i UNDP?

       Stortinget bevilger i 1998-budsjettet 590 mill. kr til UNDP. Vet Stortinget hva disse pengene bevilges til? Vet vi om pengene bidrar til å skape utvikling der de blir brukt? Er det kanskje noe vi kunne ha gjort for å bidra til at resultatene av de pengene som bevilges, blir større? Er programmene for dårlig koordinert?

       Det er selvfølgelig ikke uten grunn jeg nevner UNDP. Vi antar at det kan gjøres mye for å forbedre ressursbruken i nettopp denne institusjonen og resultatene av de prosjekter UNDP har ansvar for. Høyre foreslo i 1998-budsjettet å kutte nettopp i bevilgningene til UNDP. Vi mener det ikke lar seg forsvare å bruke så mye penger uten at vi forbedrer institusjonen og resultatene. For å oppnå det trenger vi først et utgangspunkt gjennom en grundig vurdering av institusjonen, hvilke resultatmål den skal nå, hva den faktisk oppnår, og hva som kan forbedres. Det er behov for at Stortinget går grundigere inn i problemstillingene, og at Regjeringen følger opp overfor UNDP og bidrar aktivt til at organisasjonen blir bedre. Det samme kan gjelde for andre institusjoner.

       Høyre sa under den foreløpige behandlingen av FN-meldingen i juni at meldingen fra Regjeringen ikke tilfredsstiller Stortingets behov. Regjeringen redegjør i FN-meldingen for ulike reformforsøk i FN gjennom initiativ i generalforsamlingen, bl.a. Carlsson-initiativet, men uten å bryte diskusjonen om reformbehovet ned på de enkelte FN-institusjonene. Meldingen gir et svært overflatisk innsyn i FN-systemet.

       Utenriksminister Vollebæks redegjørelse i november gav ikke noe nytt. Med så få dager i statsrådstolen hadde vi heller ikke ventet noe mer. Det hadde kanskje vært mer formålstjenlig om Regjeringen hadde ventet med å komme med innspill til den hadde tenkt seg om og funnet noe mer substansielt å komme med. Som en liten digresjon vil jeg advare mot en for utstrakt bruk av redegjørelser. Det kan fort bli inflasjon i denne typen redegjørelser, og da er det bedre at Regjeringen legger saker frem for Stortinget når den har noe å komme med av substans.

       Til tross for en overflatisk melding er det gledelig at det er flere i komiteen som er enig med Høyre i at Stortinget har behov for en grundigere gjennomgang av FN-systemet.

       Høyre har fått bred oppslutning om sitt ønske om å be Regjeringen i forbindelse med neste års melding om generalforsamlingen i FN redegjøre mer i detalj for reformbehovet i FN-institusjonene og hva Norge ønsker de ulike FN-institusjonene skal oppnå. Jeg vil i den forbindelse vise spesielt til erfaringene fra Danmark, der Folketinget har hatt en grundig gjennomgang av de ulike institusjonene i FN og gitt klare styringssignaler til Regjeringen knyttet til de danske bevilgningene til FN.

       La meg til slutt si noen ord om finansieringen av FN. Høyre er av den oppfatning at det er medlemslandenes bidrag som bør utgjøre FNs finansieringskilde. Derfor mener Høyre det er uholdbart at enkeltland holder tilbake store midler over lang tid. USAs tilbakeholding av de beløp landet er forpliktet til å betale, kan allikevel ha virket positivt på kort sikt for å presse frem reformer. Nå er allikevel tiden inne til å betale det landet skylder FN. Det er nødvendig for at FN skal komme videre.

       Høyre har imidlertid ikke tro på muligheten til å innføre globale avgifter på valutatransaksjoner som skal gå til FN. Det kan synes svært urealistisk å komme frem til globale avgifter. Heller ikke regionalt i EU har man - for den saks skyld - innført felles skatter og avgifter. Om Norge, som ikke engang ønsker medlemskap i EU, skal kjempe for globale avgifter til FN, vil nok det ta seg noe underlig ut. Vil man ha overnasjonalitet globalt, men ikke regionalt? Dessuten: Mener man at slike avgifter skal erstatte medlemslandenes innbetalinger, eller er det et ønske om å øke FNs budsjett? Dersom sistnevnte er tilfelle, burde vi i det minste sørge for å følge opp FN og de midler vi gir til FN, på en bedre måte enn det vi i dag gjør.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg går ut fra at utenriksministeren tar det unødvendige verbale leggsparket fra siste taler med stor sinnsro. Jeg synes det var helt ubegrunnet i forhold til det saken faktisk dreier seg om.

       Når det gjelder De forente nasjoner, har de i hele etterkrigstiden stått sentralt i Norges internasjonale engasjement. Og for alle dem som har levd under krig eller trussel om krig, har FN representert håpet om en bedre og fredeligere verden. Men også for den fattige del av verden og for tilbakestående grupper har FNs innsats skapt forventninger om større rettferdighet og håp for fremtiden.

       Siden verdensorganisasjonen ble dannet, har utfordringene for FN endret seg radikalt. Forutsetningene for FNs arbeid har endret seg, og behovet for reformer er i dag påtrengende. De grunnleggende problemer knyttet til bl.a miljø, fattigdom, sult og ulike konflikter reiser fundamentale spørsmål om hvordan FN skal organiseres, og hvilke oppgaver som skal prioriteres for å gjøre verdensorganisasjonen til et effektivt redskap i arbeidet for fred og global utjevning.

       Det er mot denne bakgrunnen en må se arbeidet for å reformere FN slik at FN-systemet kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte de utfordringene verdenssamfunnet står overfor. Av de dokumenter og den redegjørelse som ligger til grunn for denne debatten, går det klart fram at Norge støtter arbeidet med en ny reform av De forente nasjoner. Også Norge har tidligere vært gitt viktige oppgaver når det gjelder effektiviseringen av FN, bl.a var tidligere FN-ambassadør Tom Vraalsen leder for den « øksekomite » som hadde som siktemål å slanke FN-byråkratiet og effektivisere FN slik at de begrensede ressursene i større grad kunne gå til organisasjonens prioriterte oppgaver.

       I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringen er det gitt føringer med hensyn til hva som er målet med systemreformen i FN. En ønsker en klarere presisering av FNs hovedoppgaver, organisasjonen må bli mer resultatorientert og handlekraftig, organisasjonsstrukturen bør rasjonaliseres, og en bør fjerne unødig byråkrati og derigjennom sikre en mer effektiv ressursbruk. Det er bred tilslutning til en slik reformstrategi, til at Regjeringens sterke FN-engasjement skal videreføres og styrkes, og at Norges betydelige frivillige bidrag til FN-systemet skal opprettholdes. Når Regjeringen og komiteen dessuten slutter seg til den reformpakke FNs generalsekretær la fram i juli i år, er det ikke grunnlag for noen omfattende debatt om den foreliggende innstilling. Saksordføreren har presentert komiteens syn på FN og FN-reformen på en ryddig måte som understreker den brede politiske oppslutningen i Stortinget om Norges sterke FN-engasjement. Jeg viser i den forbindelse til saksordførerens innlegg.

       FNs økonomiske situasjon har vært omtalt som krisepreget. Skal FN kunne fungere etter forutsetningene, er det grunnleggende viktig at en kan komme fram til en mer langsiktig finansieringsordning for verdensorganisasjonen. FN kan i lengden ikke leve fra hånd til munn. Et stort ansvar ligger på de land som ikke har oppfylt sine økonomiske forpliktelser. Å bruke manglende innbetaling som et pressmiddel for å få endret organisasjonen tjener USA til liten ære. En må forutsette at Regjeringen fortsatt vil legge press på de land som bidrar til FNs økonomiske problemer gjennom manglende oppfylling av sine økonomiske forpliktelser.

       Ellers er det interessant å merke seg at en samlet komite - unntatt Fremskrittspartiet - ikke avviser at f.eks avgift på valutatransaksjoner og internasjonale flyreiser nå vurderes som positive tiltak for å kunne gi FN et mer stabilt finansieringsgrunnlag. Det betyr at den norske regjering med stor frimodighet kan arbeide for dette i de aktuelle internasjonale fora.

Erik Solheim (SV) : At det er begrenset temperatur i denne debatten, skyldes at det - med unntak av Fremskrittspartiet - er bred enighet i Stortinget både om Kofi Annans forslag til reform for FN, om Regjeringens linje og om det saksordføreren har sagt. Derfor blir det heller ikke den knallharde debatt som i og for seg temaets viktighet burde tilsi. Det er et utrolig viktig tema vi diskuterer.

       Jeg har ikke så mye å tilføye. Jeg skal bare kommentere et par-tre punkter. For det første vil jeg be utenriksministeren merke seg noen setninger som står i innstillingen, hvor en enstemmig komite går inn for at Norge arbeider for en « nordisk » standard når det gjelder lønnsnivået i FN. Det tror jeg er et nokså viktig punkt fordi FN kommer i vanry hvis det skapes et inntrykk av at FN er et sted hvor man pensjonerer ubrukelige politikere eller embetsmenn fra sitt eget land, og hvor lønnsnivået ligger på et helt urimelig høyt nivå i forhold til de sakene man skal arbeide med. Det er utrolig viktig at FN blir et sted hvor kompetente mennesker har normal lønn - for å si det på den måten - og jeg ber om at det arbeides for det.

       Det er selvsagt også et paradoks at den generalsekretæren i FN som legger fram de forslagene som vi nå slutter opp om, i virkeligheten ble innsatt av USA i bunn og grunn mot hele verdens vilje. Det må sies å være noe av det mer fornuftige USA har gjort i de senere år.

       Det eneste konkrete forslaget som fremmes i dagens debatt, er et meget merkelig forslag. Det har ikke vært kommentert av noen andre, selvfølgelig fordi det er på siden av hva Stortinget ellers går inn for. Men la meg knytte et par kommentarer til ideen om at stemmeretten skulle være knyttet til økonomisk innbetaling - det som ligger under dette - og som i virkeligheten er uttrykk for et ganske interessant menneskesyn som sier veldig mye om den politiske ideologien hos dem som fremmer det. Det sies at det dreier seg om det som gjelder FNs økonomiske utbetalinger, men det gjør jo nesten alle spørsmål som behandles i FN - nesten alt har økonomiske konsekvenser. Man må anta at Fremskrittspartiet ikke mener dette skal gjøres gjeldende bare for FN. Hvorfor bør ikke stemmeretten i NATO være knyttet til hvor mange penger man bidrar med til militærbudsjettet i NATO? Hvis Norge en gang skulle bli medlem av EU, går jeg ut fra at Fremskrittspartiet vil ivre for en tilslutning til en tysk linje, som da kunne gå ut på at stemmeretten i EU skulle være knyttet til hvor mye man bidrar med til EUs felleskasse. Og siden dette er knyttet til økonomisk utbetaling, hvorfor ikke knytte det til skatteinnbetaling i Norge? De som betaler mest skatt, bidrar jo mest til den felleskassen som vi alle nyter godt av når vi skal på sykehus, på skole o.l. Når jeg nevner den ideen, er det fordi dette ikke er nytt. Det har eksistert en stemmerett knyttet til økonomi og eiendom. Det eksisterte i Norge inntil vi fikk alminnelig stemmerett. I tyske delstater - jeg tror det gjaldt i Preussen - hadde man i forrige århundre stemmer avhengig av hvor mye eiendom og rikdom man hadde. Noen hadde altså 50 stemmer og andre hadde én, og sånn ble man telt opp. Jeg skal ikke si om det var i Preussen, det gjaldt iallfall noen tyske delstater. I det hele tatt er altså ikke disse ideene nye. Men hvis man foretar en konsekvent gjennomtenkning av dette, vil man finne at det iallfall er uttrykk for et interessant menneskesyn og økonomisk syn - som ikke jeg deler, men som kan skape mange morsomme debatter i årene framover.

       Så til det ene anliggendet jeg har, nemlig sammensetningen av Sikkerhetsrådet, og det er faktisk et nokså viktig anliggende. Dagens sammensetning av Sikkerhetsrådet avspeiler for det første den maktpolitiske situasjonen i verden i 1945, hvor land som England og Frankrike var verdensmakter, store koloniriker, de hadde en økonomisk, politisk og befolkningsmessig styrke som gjorde dem til naturlige stormakter i verden. Vi vet alle at det ikke er tilfellet i dag. England og Frankrike er i dag mellomstore europeiske makter. Verken militært, økonomisk eller politisk har de en slik slagkraft som de hadde i 1945. Det er helt opplagt at sammensetningen av Sikkerhetsrådet må tilpasses en ny internasjonal situasjon.

       Men det er også en ting til de fem som er i Sikkerhetsrådet, har felles: De er tilfeldigvis verdens fem eneste erklærte atommakter. Og det er dessverre en meget god propaganda for å bli atommakt. Vi kan si at det burde virke motsatt, men det virker ikke slik på land som ligger i nærheten av å bli det. Når man ser at det å ha atomvåpen er knyttet så nært sammen med det å sitte i FNs sikkerhetsråd, bidrar det til at land tenker som så at kanskje ville vi også vært nærmere en slik status hvis vi skaffet oss atomvåpen. Dette er en helt sentral del av den indiske debatten om atomvåpen. Og den går ikke etter norske linjer, det er ikke slik at den indiske regjering presses av en fredsopposisjon som er mot at India skal skaffe seg atomvåpen. Det er tvert imot slik at den indiske regjering presses av en aktivistisk opposisjon som mener at India bør skaffe seg atomvåpen, og et folkeflertall som antakeligvis er enig med denne opposisjonen. I hvert fall fins det meningsmålinger i India med et slikt resultat - nå kan man selvsagt ta dem med en klype salt.

       I tillegg til disse betraktninger når det gjelder Sikkerhetsrådet, kommer altså at India alene har nesten 20 % av verdens befolkning. Indias befolkning er fem ganger så stor som befolkningen i noe land som ikke sitter i Sikkerhetsrådet, så det er ikke slik som det ble nevnt av en tidligere taler her, at India så å si er på linje med Tyrkia og Egypt og Brasil. Indias befolkning er 20 ganger Egypts eller Tyrkias befolkning - det fins 20 indere for hver tyrker. Så det er klart vi snakker om to helt forskjellige divisjoner. India er også et land med økonomisk framgang, det er en kulturell stormakt, det er en historisk stormakt. Hvis man skulle vurdere verdenshistorien gjennom tidene, ville man kommet til at India eller det indiske området var det mest avanserte politisk, økonomisk og kulturelt i ulike historiske epoker. Så svært mye taler kort og godt for å vurdere India annerledes enn alle de andre land som søker plass i Sikkerhetsrådet. Det er neppe noen farbar vei for Norge å mene at Tyskland og Japan og tre land som så å si skal velges med enstemmighet fra Asia, Afrika eller Latin-Amerikas side, skulle kunne fylle Sikkerhetsrådet. Jeg har ikke tatt dissens på det i komiteen, for jeg er i og for seg ikke uenig i det, men jeg stiller meg meget, meget tvilende til om det lar seg gjennomføre i vår virkelige verden. Vi kan jo ta følgende tankeeksperiment: Sett at Europa fikk tildelt én plass i Sikkerhetsrådet og vi europeere skulle bli enig om én nasjon som skulle representere oss. Jeg tillater meg å betvile at det ville være mulig å finne fram til en slik enighet. EU kunne muligens vært representant, men vi kunne aldri på noe tidspunkt blitt enige om at Frankrike eller Tyskland eller Storbritannia eller andre skulle representere Europa i Sikkerhetsrådet. Akkurat like vanskelig kommer det til å være for Asia eller Afrika - kanskje ikke så vanskelig for Latin-Amerika.

       For å gjøre en lang historie kort: Det at saksordføreren nevner India spesielt, er positivt. Utenriksministeren hadde så vidt jeg vet India som sin første stasjon - iallfall en av de første. Når han kommer på besøk til India på nyåret en gang, vil det helt sikkert bli satt stor pris på av det indiske vertskapet om Norge er noe tydeligere i støtten til Indias kandidatur til Sikkerhetsrådet. Jeg vil anbefale at det skjer, og jeg mener at det må gå utenfor et sånt kvotesystem. Det er helt åpenbart at f.eks. India og Pakistan aldri kan bli enige om at en av dem skal representere Asia i Sikkerhetsrådet, likeså at Indonesia ikke kunne bli enig i noe slikt. Men India er i kraft av befolkning, kultur og økonomi - men særlig i kraft av befolkning - kvalifisert for en plass i Sikkerhetsrådet alene. 20 % av jordas befolkning kan ikke holdes utenfor Sikkerhetsrådet.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal ikke tvære ut denne debatten. Jeg oppfatter heller ikke Fremskrittspartiets forslag slik at man i enhver avstemning i FN skulle gradere stemmeretten etter økonomi. Men jeg oppfatter det slik at når det gjelder UNDP, UNICEF, Verdens Matvareprogram, all bistand til den tredje verden, altså kort og godt den svære, tunge delen av FNs virksomhet som dreier seg om økonomi, skulle stemmeretten graderes etter hva man betaler inn. Og da begriper ikke jeg logikken i at dette ikke f.eks skulle gjelde NATO. Det er en kjent sak at USA bidrar mye, mye mer til våpensamlingen i NATO enn vi gjør. Hvorfor i alle dager skal ikke USA da ha en tilsvarende stemmevekt i de spørsmålene? Og her kan man altså gå hele verden rundt med tilsvarende eksempler.

       Det er sagt at FN har en utilstrekkelig økonomi, og det er riktig. Samtidig ble det sagt av Fremskrittspartiet at FN har manglet evne til å sette tæring etter næring. Det er sikkert riktig i og for seg, men hovedpoenget er vel heller at vi har gitt FN utilstrekkelig næring i forhold til de oppgaver og forventninger man har knyttet til FN. Vi må nok regne med at skal FN bli et godt tjenlig organ, vil det også forutsette større økonomiske midler for FN.

       FN har nok vist seg som vårt mest egnede redskap, den mest egnede organisasjon, for de store og globale spørsmål. Men den har vist seg skrøpelig, og en del av bakgrunnen for meldingen er at tingene ikke fungerer godt nok. Det å gjøre FN til en bedre organisasjon er derfor viktig, og Regjeringen har Venstres støtte i dette arbeidet.

       Jeg vil si litt om et par konkrete spørsmål. For det første er det klart at FN har store utfordringer knyttet til interne konflikter i enkelte land, og at FN vil kunne ha behov for maktmidler for å kunne beskytte sivilbefolkning og få fram nødhjelp i de situasjoner hvor det hersker krigslignende tilstander innad i et land. Når det gjelder norsk medvirkning i slike eventuelle konflikter, er det i hvert fall Venstres oppfatning at det i så fall nettopp vil forutsette at det foreligger et FN-mandat når det er tale om bidrag utover det som følger av NATO-pakten.

       Når det gjelder oppfølging i forhold til land som har utestående kontingenter, er det et spørsmål hvor det kunne ha vært grunn til å bruke sterkere ord enn komiteen gjør. Man kan gjøre det tankeeksperiment at hvis det hadde vært et annet land enn USA som var hovedskyldneren, hadde vi også kommet til å gjøre det. Samtidig viser vel det noe av situasjonen for FN. Å tenke seg et FN uten deltakelse og oppslutning fra USA, og for så vidt også andre av stormaktene, ville samtidig være en umulig tanke. Det er vel noe med at om ikke stemmeretten er gradert verken etter økonomi eller folketall, er det ikke dermed gitt at ikke innflytelse i noen grad kan være gradert etter slike forhold.

       Men i alle fall skulle ikke det lede til noen oppslutning om de tanker som Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for her, som jeg for så vidt anser som avklart gjennom replikkvekslingen mellom Erik Solheim og Dag Danielsen, og da for ordens skyld hovedsakelig med tilslutning til Erik Solheim fra min side.

       Et par spørsmål knyttet til menneskerettigheter vil jeg også kommentere. Det kommer fram i meldingen som et viktig område for FN, og det er ganske åpenbart at det både er og skal være det. Kanskje vil jeg framheve spesielt at man må ivareta menneskerettigheter knyttet til barn, og også kvinner, ikke minst i situasjoner hvor det er tale om krigslignende tilstander og katastrofesituasjoner med nødhjelp.

       Videre har jeg lyst til å kommentere et litt mer spesielt spørsmål som går på menneskerettigheter. Jeg vil oppfordre Regjeringen til å være aktiv i arbeidet med å få etablert en permanent internasjonal straffedomstol. Det er viktig å framheve at en del handlinger er av en slik karakter at det internasjonale samfunn har rett til, og kanskje også må ha plikt til, å forfølge enkeltpersoner som står ansvarlig for slike handlinger. Man skal selvfølgelig ikke overdrive verdien og betydningen av en slik straffedomstol med hensyn til å få slutt på den type handlinger, men det er av betydning at det internasjonale rettssamfunn markerer at enkelte handlinger er av den karakter at de som står ansvarlig for handlingene, forfølges internasjonalt med straffansvar.

       Jeg vil si at det vi vet om situasjonen i Jugoslavia, både viser verdien av dette, men også begrensningene knyttet til et slikt straffansvar. Jeg vil gjerne særlig framheve at dette er en del av arbeidet innenfor FN som det også blir viktig å følge opp.

Haakon Blankenborg (A) : Eg skal få knyte ein kommentar til nokre av dei punkta som har vore framme i debatten, og som også er framme i meldinga, der det kan tyde på at det er ulike vurderingar.

       For det første ser eg på den utgreiinga som utanriksministeren hadde som ei oppdatering i høve til den stortingsmeldinga som var framlagd, og ikkje i og for seg som eit korrektiv til meldinga. Eg ser ingen motsetnad mellom det som vart lagt fram av regjeringa Jagland, og det som kom fram frå utanriksminister Vollebæk på vegner av regjeringa Bondevik. Dette er litt meir enn eit spel for galleriet, fordi det understrekar kor viktig det er med ei brei semje på dette området. Her har vi ei slik brei semje, som i alle fall store delar av Stortinget og no to regjeringar står bakom. Vi såg dette då hovudtrekka vart presenterte i samband med årsmeldinga om verksemda i generalforsamlinga i vår - og no gjennom hovudtalarane frå dei ulike partia - at her er det brei semje mellom dei ulike partia og med Regjeringa.

       Eg deler derfor ikkje det synspunktet som Siri Frost Sterri framførte om at meldinga ikkje tilfredsstiller Stortinget sitt behov. Det er nok da først og fremst Høgre sine behov den ikkje tilfredsstiller. Det er slik at det er fleire forhold som kunne vore tatt opp, men problemet er at anten får ein ei melding som er nokolunde oppdatert, eller så ventar ein. Her har vi fått ei melding som har gitt grunnlag for diskusjon på ein del av hovudprinsippa, og så får vi komme tilbake i andre samanhengar til dei enkelte forholda dersom Stortinget og Regjeringa skulle finne det viktig å ta opp desse i ein dialog. Komiteen har understreka i innstillinga at ein ønskjer at den årlege meldinga blir brukt til den typen oppdatering i forhold til reformprosessen i FN.

       Eg deler heller ikkje det som vart sagt av den same representanten, at ein skal vere varsam med denne typen utgreiingar. Tvert imot trur eg at denne typen utgreiingar er eit nyttig instrument for Stortinget i forhold til tidkrevjande meldingar, som har ein tendens til å bli utdaterte før dei eigentleg kan leggjast fram for Stortinget. Det er ikkje spørsmål om eit anten - eller, men når temaet først er oppe, vil eg nemne at vi gjerne ser at utgreiingar blir brukte som eit grunnlag for debatt i Stortinget. Utgreiingar kan også leggjast til grunn for innstillingar frå komiteen, slik vi ser her, og som denne FN-meldinga er eit tydeleg eksempel på.

       Blant anna har fleire i dag framheva generalsekretæren si rolle. Det er også eit av dei poenga eg berre vil nemne her i forbifarten, at ein del av reformprogrammet også må innebere ei styrking av generalsekretæren si rolle i FN - i denne samanhengen - derfor også med tilvising til generalsekretæren sitt reformprogram, som er ein del av det arbeidet som no blir følgt opp, og at Norge følgjer opp dei posisjonane som er nemnde både i meldinga, i utgreiinga og elles i andre dokument, at ein held fram t.d. med denne integrasjonen på landnivå også utover det som no ser ut til å nedfelle seg i konklusjonane i FN. Det er viktig når det gjeld dette, at ein også ser utover den formelle arbeidsdelinga i FN på dette området, slik at eventuelt også særorganisasjonar blir bakte inn i denne samordninga i FN.

       Lat meg elles i den samanhengen nemne eit forhold som så vidt er nemnt i innstillinga, og det er at når vi no arbeider for ei samordning innafor FN-systemet, er det også viktig at vi arbeider for ei samordning av dei norske posisjonane i høve til dei ulike FN-organisasjonane, slik at Norge også kan framstå med konsistent syn der, dersom det skulle vere eit problem. Det går eg ut frå at det ikkje er, men det er iallfall nemnt i denne samanhengen.

       Tryggingsrådet har vore nemnt av fleire som eit sentralt element i dei reformene som no skal kome. Tryggingsrådet er dessverre ein nøkkelinstitusjon i FN-systemet. Eg seier dessverre, fordi det bryt med det grunnleggjande likskapsprinsippet i FN. Men her ser vi også at det i nokre samanhenger er nødvendig at nokon er likare enn andre, og derfor har vi fått dette systemet. Det er viktig at Tryggingsrådet kan bli meir representativt enn det er i dag. Men i og med at vi ikkje kan starte som om vi ikkje hadde eit Tryggingsråd, har vi også balla oss inn i dei problema som først og fremst Erik Solheim, men også Marit Nybakk her har streka under, at vi ber med oss ein del arv frå oppgjeret etter den andre verdskrigen som dessverre gjer Tryggingsrådet litt mindre representativt enn det elles ville ha vore.

       Makt, så vel økonomisk, militært som i folketal, er ikkje ein uvesentleg faktor og vil heller ikkje vere det i framtida. Og det er slik at ein må unngå at dei som har makt, tar med seg makta og går og lèt FN vere tilbake utan makt. Det er ein av dei truslane som ein naturlegvis står framfor. Tryggingsrådet er med andre ord eit eksempel på at vi må ta konsekvensen av dette, men samtidig arbeide i retning av eit meir effektivt og representativt Tryggingsråd, opp mot faren for å få eit Tryggingsråd som blir meir representativt, men kanskje ikkje så stort at det kan gå ut over effektiviteten. Dette er ein balanse som må vurderast fortløpande, og derfor har vi heller ikkje frå Arbeidarpartiet si side ønskt å gi heilt klare, presise instruksjonar på kva som skal vere konklusjonen, men retninga er denne.

       Det er heilt openbert, som Erik Solheim var inne på, at India er eit land som har ein naturleg plass i Tryggingsrådet, og som framstår som eit symbol på den mangelen på representativitet som Tryggingsrådet i dag har. Dette er jo ikkje eit fenomen som berre Norge og eventuelt representantar i Stortinget står for. Eg la merke til at Klaus Kinkel gav uttrykk for akkurat det same i eit foredrag for nøyaktig eitt år sidan, i januar i fjor. Dette er derfor haldningar som framstår mange stader, og som først og fremst er eit uttrykk for ein manglande representativitet.

       Som sagt: Vi vil ikkje gå inn på detaljerte føringar for korleis arbeidet skal gå føre seg, for det er ein del av det daglege arbeidet og posisjoneringa i FN-systemet. Men la meg likevel seie at det at rotasjonsordninga skal auke i stort omfang, er ikkje eit særleg tiltalande prinsipp, men dersom det er nødvendig for å få til løysingar, er naturlegvis det ei retning som Regjeringa må følgje opp. Men i utgangspunktet er ikkje det ei heldig løysing. Om det skal vere ei utviding av Tryggingsrådet i fleire etappar, er også eit spørsmål som Regjeringa må avgjere ut frå den rådande situasjonen. Lat meg også føye til som eit lite eller stort paradoks: Om ein no skal følgje opp den linja som er nedfelt også i innstillinga, at dei ulike regionane skal kome opp med sine kandidatar - altså ein asiatisk, ein afrikansk eller ein latinamerikansk - er det for så vidt greit dersom det er ein rimeleg konsensus om dette. Men det gir også eit nokså leit inntrykk av at når ein no har fått inn dei rike og dei største landa, går det over på ei form for tvangskonsensus - om det går an å seie noko slikt - frå dei regionane som ikkje har blitt med. Derfor er ikkje dette ei god løysing, men det er mogleg at det er ei nødvendig løysing. Derfor er den også sett på dagsordenen her.

       Det siste punktet når det gjeld Tryggingsrådet, er at det naturlegvis må vere eit siktemål å utvikle nye typar A- og B-medlemer. Med det siktar eg både til vetoretten og til bruken av rotasjonsordninga. Men nok ein gong: Dette er også saker som ein må kome tilbake til ved seinare høve, men det er klart ein åtvarande finger i forhold til utviklinga at vi utviklar nye typar A-, B- og C-medlemer i FN-systemet og innafor Tryggingsrådet.

       Jesse Helms skreiv ein artikkel om FN i Foreign Affairs frå september/oktober i fjor. Han viser til at han var med dåverande FN-ambassadør Madeleine Albright til Nord-Carolina, og det er der Jesse Helms gir sine intervju. Han vart der spurd om USA burde trekkje seg ut av FN, og Jesse Helm sitt svar er, etter hans eigen artikkel: « Not yet.» No går det ein diskusjon om kor representativt hans syn er i forhold til amerikansk politikk. Men det er heilt openbert at han har mange bak seg iallfall når det gjeld haldningar, men - i denne samanhengen iallfall - ikkje når det gjeld det som måtte bli konklusjonen.

       Likevel er USAs rolle, makt og ressursar eit sentralt tema, som Hove også var inne på i denne debatten, og eg vil ta opp dette først og fremst i samanheng med FN sin finansielle situasjon. Eg forstår at ved utgangen av 1997 kan FN skylde bortimot 800 mill. kr berre på grunn av krysslån mot dei fredsbevarande operasjonane, for å bruke ein illustrasjon på den finansielle situasjonen i FN-systemet. Og så ser det i tillegg ut til at løyvingane til dei fredsbevarande operasjonane kanskje også går ned på den andre sida. Det er i og for seg ikkje eit tema i denne debatten, men eg nemner det her også som eit eksempel på at den finansielle situasjonen ikkje ser ut til å løyse seg med det første. Om det vil eg berre seie at det er gode grunnar til å senke taket for USAs innbetaling til FN-systemet, slik det er nemnt både i innstillinga og i debatten elles. Kor stor del av gjelda USA skal betale før taket blir senka, er ikkje noko vi bør ta stilling til her, men det er ein del av dei løpande drøftingane. Det er klart at USA må betale ein del før ein kan gå inn på eit slikt forlik. Det som er det viktigaste poenget, er likevel at om ein ikkje vil rase inn i ein ny liknande økonomisk vanskeleg situasjon for FN, må ein også finne andre løysingar på inntektene for FN, utover å senke taket for USA og å få USA til å betale si gjeld. Det er ikkje tilstrekkeleg for å løyse dei langsiktige problema for FN. Eg viser også til dei andre forslaga som er nemnde her.

Utenriksminister Knut Vollebæk : St.meld.nr.43 (1996-1997), FN - på terskelen til et nytt århundre Om reform av De forente nasjoner, ble fremlagt av den forrige regjeringen under vårsesjonen. Den sittende regjering har valgt å følge opp meldingen. Når det gjelder min redegjørelse i Stortinget den 6. november i år, er jeg glad for at representanten Blankenborg i motsetning til representanten Frost Sterri har forstått intensjonen, nemlig å gi Stortinget de informasjoner som det manglet da meldingen opprinnelig ble lagt frem. Hovedpunktene står fast. Det er ingen endringer der. De forente nasjoner har en sentral plass i norsk utenrikspolitikk. Regjeringens målsetting er at Norges engasjement i FN skal videreføres og styrkes. Jeg konstaterer med tilfredshet, også på bakgrunn av utenrikskomiteens innstilling, at det fortsatt er bred enighet om hovedlinjene for norsk FN-politikk, også når det gjelder reformspørsmål. Dette gir et godt grunnlag for videreutvikling av norsk FN-politikk.

       FN er vårt eneste virkelig globale forum. Organisasjonen setter den internasjonale dagsordenen, men har langt videre oppgaver enn dette. Som saksordføreren, representanten Nybakk, understreket, arbeider FN med etablering av retningslinjer og normer for statlig samhandling. Dette gir organisasjonen en enestående stilling i verdenssamfunnet.

       FN-systemet er dessuten den viktigste rammen for globalt samarbeid om krisehåndtering og humanitær bistand, for internasjonal utvikling og faglig bistand og for arbeidet med å fremme menneskerettighetene. Særorganisasjoner, som WHO, ILO, FAO, UNESCO og ITU har viktige normative funksjoner innen globale helsespørsmål, de grunnleggende regler for arbeidslivet, jordbruk, undervisning og kultur og innen telekommunikasjoner. Dessuten arbeides det for å bistå de fattigste land med å tilpasse seg de krav som globaliseringen stiller.

       I 1990-årene har FN-systemet stått overfor et økende krav om reformer. De enkelte organisasjoner og organer i FN-systemet må - som alt internasjonalt samarbeid - tilpasse oppgaver, prioriteringer og styringssystemer til et verdenssamfunn som endrer seg meget raskt. Mange av organisasjonene, som UNDP, UNICEF, UNCTAD og UNHCR, har allerede vært gjennom ganske omfattende reformer. Generalsekretær Kofi Annans to reformpakker, som omfatter det sentrale FN-system, vil gi en ytterligere stimulans til dette arbeidet.

       Regjeringens mål er å styrke FNs evne til å løse de mange og komplekse oppgaver som organisasjonen står overfor ved terskelen til et nytt århundre. Norge bør fortsatt være en drivkraft i denne reformprosessen. Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmål ved en del av den kritikkstorm som FN blir utsatt for. Å komme frem til globale konsensusløsninger i vanskelige spørsmål hvor det er alvorlige interesse- og prioriteringskonflikter mellom landene, er ikke alltid et institusjonelt problem som kan betraktes ut fra effektivitetskrav som stilles i andre organisasjoner. Det vil ofte ta lang tid å komme frem til omforente løsninger som samler verdens nasjoner. Norges rolle bør fortsatt være å bruke FN for å finne frem til felles løsninger om viktige globale spørsmål. Dette krever at vi har klare prioriteringer, at vi bør arbeide for at FN-systemet i sterkere grad samler arbeidet omkring de viktigste spørsmål, og at vi bidrar til å bygge broer mellom de motsetninger som finnes.

       Stortingsmeldingen gir en samlet fremstilling av de utfordringer FN står overfor, og det reformarbeid som pågår. Den gir også en oversikt over Norges holdninger og bidrag til reformprosessen. Siden stortingsmeldingen ble fremlagt, har generalsekretær Kofi Annan, i juli i år, lagt frem sitt program for fornyelse og reform av FN. Fra norsk side har en aktivt støttet generalsekretærens reformforslag under drøftelsene i forbindelse med årets generalforsamling. Vi noterer med tilfredshet den helhetlige tilnærmingen med en vektlegging av det sosiale og økonomiske området og arbeidet med menneskerettigheter. En rekke av generalsekretærens forslag, nærmere bestemt de tiltak som tilhører hans eget ansvarsområde, ble enstemmig støttet gjennom en resolusjon i FNs generalforsamling 12. november i år. Norge spilte en sentral rolle i forhandlingene som ledet frem til denne resolusjonen.

       Generalsekretær Kofi Annan sa i sin tale at resolusjonen markerte et viktig øyeblikk i FNs historie, og at generalforsamlingen gjennom sin støtte til generalsekretæren hadde vist vilje og evne til å gjennomføre en « stille revolusjon » - som han kalte det - av FN. Han fremholdt at medlemslandene nå må bruke det positive resultatet som er oppnådd, i fortsettelsen av reformprosessen. En sentral utfordring er å overbevise gruppen av utviklingsland om at nettopp reform også tjener deres interesser.

       Flere representanter har vært opptatt av Sikkerhetsrådets sammensetning og størrelse. I spørsmålet om en utvidelse av Sikkerhetsrådet er det etter Regjeringens mening viktig å finne den riktige balansen mellom effektivitet og legitimitet, som flere har vært inne på. Fra nordisk side har en gitt uttrykk for at Sikkerhetsrådet kan utvides fra 15 til 23 medlemmer, hvorav fem nye faste medlemmer. Vi støtter fast medlemskap for henholdsvis Japan og Tyskland, og faste seter for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er fortsatt stor uenighet om sentrale spørsmål i denne saken, og det er usikkert når det kan oppnås enighet om en løsning. Jeg er ikke uenig med representanten Solheim som sier at det kan bli vanskelig å finne ett land som skal representere disse regionene, og jeg tar med meg både hans og representanten Blankenborgs oppfordring om å se positivt på en plass for India i Sikkerhetsrådet.

       Forslaget om etablering av et eventuelt økonomisk sikkerhetsråd forutsetter bred internasjonal oppslutning og dessuten endringer i FN-pakten. Forslaget har møtt motstand fra store industrialiserte land og utviklingsland. Gruppen av utviklingsland ønsker ikke styringsmekanismer med begrenset medlemskap. Regjeringen vil i denne sammenheng arbeide for at FNs økonomiske og sosiale råd, ECOSOC, styrkes og får mandat til å tre sammen på kort varsel for å behandle krisesituasjoner av økonomisk og humanitær karakter.

       Regjeringen legger betydelig vekt på den brede oppslutningen som finnes i Stortinget når det gjelder norsk deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner. Jeg har nok noe problem med å forstå representanten Frost Sterris negative holdning til norsk UNIFIL-engasjement. Forholdene for UNIFIL er langt fra ideelle, men FN har ment at UNIFIL har bidratt til å senke spenningen i området, og det legger Regjeringen vekt på. Fra norsk side arbeider vi aktivt for å styrke FNs evne til forebygging og rask reaksjon ved gryende konflikter og kriser. Fredsbevarende operasjoner bør etter Regjeringens mening gjennomføres under et klart FN-mandat, slik representanten Hove understreket, for å sikre både flersidig kontroll og tilstrekkelig legitimitet i slike operasjoner.

       Mange land er skeptiske til inngripen i et lands indre forhold. I en tid da konflikter ikke bare foregår mellom stater, men i økende grad innenfor stater, er denne problemstillingen ytterligere aktualisert, slik representanten Nybakk pekte på i sitt innlegg. Det internasjonale samfunnet har et ansvar i forhold til trygging av menneskerettigheter og sikkerheten til mennesker i konfliktsituasjoner. Her er det viktig å skape dialog mellom nord og sør, slik at det utvikles en felles forståelse.

       Regjeringen er innstilt på å gå videre med vurderingen av forslagene om innføring av nye finansieringsmekanismer i FN, til tross for de motforestillinger som er kommet frem i denne sal. Det er i sannhetens navn ikke bare Høyre og Fremskrittspartiet som er negative, bl.a har også USA kommet med sterke motforestillinger og understreket at skattlegging og avgifter er et nasjonalt anliggende. Også utviklingslandene understreker at en slik type finansiering kan true FNs mellomstatlige karakter, og dermed underminere medlemslandenes kontroll over organisasjonens aktiviteter. Regjeringen har merket seg disse innvendingene og konstaterer at en eventuell innføring av internasjonale avgifter må ses i et langsiktig perspektiv, men det er, som representanten Blankenborg var inne på, behov for å se på nye finansieringskilder.

       Regjeringen vil oppfordre USA og andre land som skylder FN penger, til å betale sin gjeld. Dette er en klar folkerettslig forpliktelse. Regjeringen mener det er galt å holde tilbake bidrag for å øve press på FNs øvrige medlemsland. Regjeringen støtter forslaget om å senke taket på bidragsskalaen slik USA foreslår, såfremt USA betaler sine restanser. Jeg tror ikke jeg her vil gå inn på noen modifisering slik representanten Blankenborg nevnte.

       Norge har en aktiv dialog med FNs ulike organer og særorganisasjoner. Vi foretar løpende vurderinger av arbeidet i disse fora. Her støtter jeg det representanten Frost Sterri sa i sitt innlegg om betydningen av evalueringer. Evalueringer av FNs bistandsarbeid foregår kontinuerlig, ofte i samarbeid med andre land for å utnytte felles ressurser og ikke minst unngå dobbeltarbeid og overlapping. I denne sammenheng vil jeg trekke

       frem den nylig fremlagte studien av Verdens Helseorganisasjon igangsatt av Norge sammen med fem andre land, og det nordiske FN-prosjektet 1988-91.

       Generalsekretær Kofi Annan har uttalt at reform er en prosess og ikke en engangsforeteelse. Fra norsk side vil en kontinuerlig arbeide for reformer som kan styrke organisasjonen. Vi har ikke noe alternativ. Regjeringen vil holde Stortinget orientert om reformarbeidet i FN, slik flere talere har uttrykt ønske om.

Ingvald Godal (H) : Eg er einig med dei som i debatten har sagt at dette er ei veldig viktig sak og ein viktig debatt. Om me i denne verda skal kunna ha eit håp om verdsfred og verdsorden gjennom ein verdslov, er det einaste moglege at me får ein internasjonal organisasjon som FN til å ta seg av dette og administrere det. Me treng difor i høg grad eit sterkt, friskt og effektivt FN. Dessverre har me ikkje det i dag. Eg trur det er veldig dumt om me prøver å lure oss sjølve i denne samanhengen.

       Dersom me ser på det som skulle vera FN si hovudrolle, nemleg fred, så gjekk FN på sitt Waterloo i Srebrenica, der 6.000 sivile vart massakrerte i ei sone som FN hadde garantert tryggleiken for, medan FN-soldatar stod og såg på. Dette var etter at heile operasjonen i lengre tid hadde vore i miskreditt, m.a. som fylgje av omfattande rapportar om at kontingentar stal kraftig frå FN sine lager og selde på svartebørsen.

       No er det vanskeleg å sjå korleis me skal ha tillit til at FN skal kunna ta seg av ein større internasjonal fredsoperasjon. I vår del av verda har me NATO - og takk og pris for det - men i andre delar av verda er det ikkje noko alternativ til FN. Difor er dette veldig tragisk.

       Det andre problemet eg har lyst til å nemne når det gjeld FN, er at ei rekkje av FN-organisasjonane har utvikla seg til enorme, ineffektive byråkrati der det i det siste heller ikkje er ukjent at det finst korrupsjon. Så kan ein spørja: Kvifor har det gått slik? Svaret kan vera at dette er ein tendens som ligg innebygd i alle store byråkrati, men eg trur at ein hovudgrunn er mangelen på jamlege krav og jamleg kritikk. Me kan ta vårt eige land. Her har det vore slik at å kritisere FN nærast har vore gudsspotting - blasfemi. Me har vore vande med å sjå leiarane våre stå fram som farisearen som takka forsynet for at han ikkje var som andre menneske. Dei gjev 1 % av bruttonasjonalproduktet til uhjelp, og dei støttar FN meir enn alle andre - det har vore tonen her. Dei som har vilja reise ein konstruktiv kritikk, har fått veldig lite gehør - sjølv når det galdt Bosnia, der alle måtte sjå at det gjekk veldig gale.

       Eg jobba for og med FN-organisasjonar i ein tidlegare fase av karrieren min. Eg har mange kameratar som framleis er der, og dei er fortvila. Dei går så langt som å seia at det er ikkje mangel på ressursar i FN-systemet, men ressursane blir brukte så stein gale. Om dei fekk ein effektiv bruk av ressursane som er der i dag, skulle dei nådd langt og fått gjort mykje meir arbeid for dei. Desse er glade for USAs steinharde haldning. Dei seier rett ut at om ikkje USA hadde køyrt det løpet USA har køyrt, ville det ikkje blitt nokon reformer i det heile. Eg må seie at det gjorde eit sterkt inntrykk på meg då Madeleine Albrigth, som då var USA sin FN-ambassadør, for eit par år sidan var her i Oslo og snakka med oss om dette. Ho var bitter på Noreg som berre sprang rundt og sparka USA på skarpleggen fordi dei ikkje betalte kontingenten sin. Me ville i det heile ikkje vera med på eit skikkeleg effektivt kjør for å få til reformer. Verbale velviljuge frasar - ja, men eit effektivt kjør for å få reformer var me ikkje med på, og det følte eg at ho var skuffa over.

       No ser me at Kofi Annan prøver på noko. Det skal me vera glad for, og det trur eg er takk vera USA sitt press. Men eg trur òg me skal vera klar over at å få reformer gjennomførde i eit så tungt byråkrati som FN, er forferdeleg vanskeleg. Ein snakkar om at det er veldig lett å vedta ting, men å få det gjennomført i praksis rundt omkring i desse store organisasjonane, er ei enormt vanskeleg oppgåve. Dersom ikkje FN legg eit knallhardt press på for å få gjennomført dette i praksis, blir det berre med ord og velviljuge formuleringar. Eg ser det difor slik at vår hovudoppgåve i denne saka no, dersom me skal ha det FN som me alle vil ha og som me til dei grader treng, er at me har ein løpande kritisk gjennomgang av måten FN arbeider på. Ein god prøve kan vera at me fylgjer skikkeleg med i våre eigne norske bidrag og ser etter at dei blir brukte effektivt. Det kan gje oss mykje lærdom. Så må me stille krav og koordinere desse krava med andre.

       Då eg var liten - eg har den felles lagnad med statsråden at eg er presteson - lærde eg at den ein elskar, tuktar ein. Eg veit ikkje akkurat kvar det står skrive, men det står skrive ein stad. Det trur eg er veldig riktig, og eg trur det er veldig riktig i forhold til FN. Berre slik kan me få det FN me treng.

       Når det så gjeld Libanon, som statsråden var litt inne på i eit svar til Frost Sterri, vil eg berre få lov til å utdjupe Høgre sitt syn litt. Me har vore der. Me ser det slik at det mandatet NORBATT har i Libanon, er totalt meiningslaust. Dei ligg på ei isolert øy i eit israelsk kontrollert område. Når dei stridande partane har lyst til å slåst, går dei berre forbi det norske området og slæst akkurat så mykje som dei vil. Nordmennene har inga moglegheit til å påverke det. Dersom ein hadde hatt eit mandat slik det er på Golan, hadde det vore ein heilt annan situasjon. Der har ein eit belte som FN passar på skal vera tett frå begge kantar. Med eit slikt mandat kunne det òg ha vore meiningsfullt å vera i Libanon, men ikkje slik det er no. Dette kostar 300 mill. kr pr. år. Dersom eg skulle bruke det i dette området, ville eg nok ha funne heilt andre tiltak å bruke dei pengane på, som ville ha tent folket i området langt betre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 887)