Grete Knudsen (A) (komiteens leder): Sentrumspartienes ønske om ny kurs har i utdanningspolitikken så langt konkretisert seg ved et samboerskap med Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden og Arbeiderpartiet og SV på den andre. I dette forholdet kan det synes som om Senterpartiet har trukket det korteste strået ved at de få endringene som har skjedd under komitebehandlingen, i første rekke har tilgodesett typiske kjernesaker for Kristelig Folkeparti.

       I løpet av debatten forventes for øvrig at Bondevik-regjeringen gjør rede for fremtidige utdanningspolitiske visjoner og prioriteringer i og med at dette budsjettet begrenses til en markering av privatskolene, økt stipendandel, som ikke var studentenes første valg, samt økte bevilgninger til kirkelige formål.

       Det gledelige som har skjedd gjennom komiteprosessen, er at Regjeringen vil legge frem en lovproposisjon om skolefritidsordningen og at våre universiteter og høyskoler nå vil få en like stor fleksibilitet til å etablere etter- og videreutdanningskurs som private har i dag. Nevnes bør også at komiteen øker etterutdanningsbevilgninger for lærere med 7 mill. kroner utover Bondevik-regjeringens forslag. Så langt selve komiteprosessen.

       Det går ingen vei tilbake til den gamle skolen. Utdanningseksplosjonen er et faktum. Tilgangen til vårt utdanningssystem er demokratisert. Både i grunnskolen og i den videregående skole er utfordringen å skape en skole der alle får opplæring ut fra egne forutsetninger.

       Går vi forbi tusenårsskiftet, vil vi se at krav til utdanning og evne til omstilling kommer til å øke radikalt. Vi vil alle møte dette kravet. Myndighetene har derfor et særskilt ansvar for å sette de svakstilte i stand til å møte fremtidens krav.

       En av de sikreste spådommene vi kan gjøre om fremtiden, er at begrepet « livslang læring » vil få et helt annet og konkret innhold for de fleste av oss. I samsvar med dette må vi skape flere og bedre veier for å imøtekomme etterspørsel etter utdanning gjennom hele livet. Dette vil kreve større fleksibilitet i utdanningssystemet. Vi må rive gjerdene som i dag er til stede, for det må være en god hovedregel å imøtekomme folks ønske om utdanning.

       Samtidig opplever vi at flere yrkesgrupper er opptatt av å reise utdanningsmessige gjerder rundt sin egen profesjon. Og ser vi på det generelle problemet her, er det neppe tvil om at vi trenger en debatt om de kompetanseregler som er bygd opp i utdanning, og også de kompetanseregler som eksisterer i arbeidslivet. Det må være hevet over tvil at svært mange mennesker kjenner disse kravene som en urimelig tvangstrøye for egen utvikling. Slike formelle krav spør heller ikke om motivasjon. Arbeiderpartiet har i sin innstilling lagt en strategi for etter- og videreutdanningsreformen, som vi vet kommer for fullt, og den kommer raskt.

       Det som er avgjørende viktig, er å føre dagens utdanningspolitikk over i et fremtidig perspektiv og gjøre den mindre fortidspreget.

       Jeg er nokså sikker på at en av de store utfordringene i tiden som kommer, vil ligge i å bryte ned barrierene mellom utdanning og arbeidsliv. Arbeiderpartiet har i innstillingen vektlagt nettopp etterutdanning, videre utstyr til høyskoler og universitet, forskning og IT samt elev- og studentvelferd. I utdanningspolitikken kan vi ikke tillate oss hvileskjær.

       Arbeiderpartiet forutsetter at Bondevik-regjeringen viderefører det arbeidet som har vært gjort for at alle yrkesgrupper og folk fra alle samfunnslag skal kunne kjenne at utdanningssystemet har noe å gi dem. Det er i dette perspektivet vi må se på både kompetanseregler og vurderingsformer.

       Skolen for alle - enhetsskolen - trenger å blankpusses. Regjeringen Bondevik har i sin markering for neste års budsjett fremhevet privatskolene - selv om det er lite, er det en markering.

       Det er fremdeles en viktig oppgave å arbeide for likhet og å videreføre arbeidet for medlevelse og solidaritet mellom grupper og enkeltpersoner. Bak slike ofte forslitte målsettinger ligger det dype realiteter og utfordringer. Vi finner grunn til i en periode der mye går i retning av økt individualisering og privatisering, å gi uttrykk for hvor alvorlige utfordringene er.

       Når vi skal diskutere hvordan vi skal videreføre likhetsidealet i utdanningen, må vi aktivt involvere de som har sitt daglige arbeid i skolen, til innsats for de samme interessene og for det samme målet.

       Likhet er et godt eksempel på en komplisert målsetting. Den kan ikke nås alene ved organisatoriske grep, men må skje i klasserommet hver eneste dag. Det betyr at så vel vi politikere som lærere må være mindre redd for det som er nytt, og må prøve ut alternativer. Da vil det ikke bli ro i betydningen stillstand, men i betydningen kreativ arbeidsro, som det å kunne inngå i prosesser, men også foreta justeringer underveis.

       Den viktigste enkeltfaktor som kjennetegner Norge internasjonalt, er nettopp de sosiale relasjonene i vårt land. Et samfunn preget av likhet - der en skole for alle er selve symbolet - gir et godt grunnlag for å motvirke aggresjon, konflikter og fremmedgjøring.

       I en slik sammenheng ser Arbeiderpartiet også forslaget om en egen skole for muslimske barn. De og vi trenger hverandre, trenger å være nær hverandre, for slik å forstå gjennom å møtes. Det er å håpe at den debatten som Kristelig Folkepartis Ungdom har tatt initiativet til, vil få tilslutning i regjeringskontorene. Skolen, enhetsskolen, gir oss muligheter både for kunnskap, innsikt og holdninger som et flerkulturelt Norge trenger til - et møtested.

       Jeg vil for øvrig komme tilbake med et eget innlegg om Kirken, folkekirken. Så vil jeg til slutt på vegne av Arbeiderpartiet ta opp de forslag som er tatt inn i innstillingen.

       Ursula Evje (Frp) : Arbeiderpartiet har snart reformert hele den oppvoksende slekt, og nå er det faktisk de voksnes tur.

       Representanten Knudsen sa at barrierene mellom utdanning og arbeidsliv skal brytes - skal, det er et meget sterkt ord. Dette arbeidet er bare såvidt begynt, men vi aner nok en gang konturene av et meget kostbart satsingsområde. Behovet er nok ganske sikkert til stede. Vi kan bare henvise til lærerne og den etterutdanning som disse offentlig ansatte har blitt tilgodesett med. Jeg vil kort nevne at ved innføring av Reform 97 gis de visstnok to dager etterutdanning pr. år i tre år, altså totalt seks dager til å oppdatere sine kunnskaper og lære å bruke den nye læreplanen og de retningslinjene som følger med denne.

       I denne forbindelse har jeg lenge fundert på om etterutdanningsreformen skal være tvungen for alle. Hvem skal vurdere alles behov? Og - ikke minst - hvem skal betale for denne satsingen?

Grete Knudsen (A) : Først til Reform 97. Det var svært gledelig at det ved landsmøtet til Norsk Lærerlag viste seg å være en meget stor oppslutning om den re-

       formen nettopp fra dem som daglig møter utfordringene i skolestuen.

       Ja, reformene vil Arbeiderpartiet legge til rette for skal fortsette, for når det gjelder etter- og videreutdanning, vet vi i et komplisert samfunn at de som blir løpt forbi, vil være de som har minst utdanning. Samtidig vet vi at de bedriftene som ikke jevnlig skolerer sine arbeidstakere, vil også bli løpt forbi. Det er jo ikke for ingenting at både Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon i denne sammenheng har det samme målet. Og vi vet at dette vil komme på dagsordenen allerede ved det kommende lønnsoppgjøret; det har begge organisasjonene signalisert. Samtidig er det klart at spesielt myndighetene vil ha et ansvar for dem som ikke har den grunnleggende utdanningen, f.eks til videregående opplæring, eller som er utenfor et arbeidsforhold. I etter- og videreutdanningsreformen må det være et trepartssamarbeid, og i så måte signaliserer Arbeiderpartiet gjennom denne innstillingen at vi mener at myndighetene skal ta sin del slik at dette blir et reelt tilbud til alle.

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Knudsen ville blankpusse idealene for enhetsskolen, og også i Arbeiderpartiets generelle merknad legges det stor vekt på enhetsskolen. Kristelig Folkeparti er også enig i den vektleggingen, ikke minst fordi skolen slik blir en møteplass for barn og unge med ulik sosial og kulturell bakgrunn og med ulike evner.

       Arbeiderpartiet har vist stor vilje og evne til å reformere utdanningssystemet. En del av disse reformene har Kristelig Folkeparti støttet, og andre har vi vært uenig i. Imidlertid er vi nå enige om at det er viktig å sikre kvaliteten på reformene.

       Når Arbeiderpartiet i sin generelle merknad imidlertid hevder at også barnehagen er en del av utdanningsløpet, må jeg få be om en klargjøring. Ut fra forlengelsen av argumentasjonen om enhetsskolen kan det være naturlig å tro at det er et mål for Arbeiderpartiet å gjøre barnehagen obligatorisk, for bare slik kan en gi alle barn like muligheter. Men dette får jeg ikke helt til å stemme og harmonere med Arbeiderpartiets definisjon av full barnehagedekning - visstnok 75 % dekning av barnekullet.

       Også Kristelig Folkeparti ser på barnehagen som et tilrettelagt pedagogisk tilbud, men vi ser det ikke som en del av et organisert utdanningsløp. Kan representanten Knudsen klargjøre hvilke konsekvenser det har for barnehagetilbudet og partiets småbarnspolitikk å innlemme barnehagen i utdanningsløpet?

Grete Knudsen (A) : Det er noe representanten Lyngstad glemte å ta med, nemlig kontantstøtten. Fordi det for svært mange barn betyr mye både å være sammen med andre barn og å få den lærdom og læring det gir, har vi nettopp valgt å markere barnehagens store betydning, og det er fordi Bondevik-regjeringen fremmer som sitt viktigste område kontantstøtte, og det vil, slik Arbeiderpartiet ser det, føre til at noen, det kan enten være innvandrerfamilier eller vanskeligstilte familier ellers, ser muligheten til å få noen ekstra kroner og dermed ikke tar i bruk et slikt viktig tilbud. Derfor har vi satt inn også barnehagene i denne sammenhengen.

       Når det gjelder enhetsskolen, håper vi at Bondevik-regjeringen vil følge opp på kvalitetssiden og markere her i debatten i dag at den ikke bare vil være tilskuer til etter- og videreutdanningsreformen og til slutt bli dratt med som en aktør, men være en aktiv aktør der en også vet hvilke premisser den vil legge til grunn for videre- og etterutdanningen.

Inge Lønning (H) : Det har vært gitt forskjellige forklaringer på hvorfor Arbeiderpartiet frivillig forlot regjeringskontorene og gikk i opposisjon. Den seneste forklaringen er den at man erfaringsmessig har større innflytelse på samfunnets utvikling på den måten.

       Det som i hvert fall kan konstateres, er at Arbeiderpartiet har fått bedre råd i opposisjon enn man hadde i regjeringsposisjon. Jeg nevner som et interessant eksempel at regjeringen Jagland ikke hadde funnet åpning for noen økning når det gjelder opptrappingsplanen for Den Norske Sjømannsmisjon. Etter at Bondevik-regjeringen hadde plusset på 3 mill., er Arbeiderpartiet med på å høyne budet med ytterligere 1 mill. Det synes jeg er lovende når det gjelder fremtiden i opposisjon.

       Så til det hovedpoeng som representanten Knudsen la vekt på da hun presenterte Arbeiderpartiets utdanningspolitikk, nemlig stikkordet « likhet ». Det er et stikkord som er viktig i vår politiske tradisjon, men det er et stikkord som sjelden står særlig godt alene, og jeg savnet i representanten Knudsens innlegg det andre av de to hovedstikkordene fra den franske revolusjon, nemlig stikkordet « frihet ». Hvis enhetsskolen skal være et virkelig godt og samlende tilbud i fremtiden for alle norske barn, kan ikke virkemidlet være å innskrenke valgfriheten mest mulig. Da må virkemidlet være å gjøre enhetsskolen så god at folk frivillig velger den. Derfor har jeg store problemer med å forstå Arbeiderpartiets standpunkt til en muslimsk grunnskole. Jeg deler ønskeligheten av at også den gruppen ser seg tjent med å ha sine barn i enhetsskolen, men jeg deler ikke den oppfatning at man skal nekte dem enhver valgmulighet for på den måten å tvinge dem til å delta i det norske enhetsskoleopplegget.

Grete Knudsen (A) : Når det er slik at det er noe økte rammer når det gjelder kirke- utdannings- og forskningskomiteens budsjettområde, skyldes det den budsjettsituasjonen vi har, og når vi har fått den budsjettsituasjonen, har Arbeiderpartiet, i likhet med de andre partiene, også fylt rammen og ved det markert de utviklingslinjene som Arbeiderpartiet vil følge i fortsettelsen.

       Når det gjelder den romslige folkekirken, representerer Sjømannsmisjonen en av de markeringene vi ønsker å gjøre, for de har romslighet, en romslighet som vi synes skulle strekke seg lenger enn til Kirken i utlandet - den skulle også kommet inn i Kirken i Norge.

       Likhet, frihet - vi vil alltid være på vei i denne enhetsskolen vår, og det er mye å rette på for at hver eneste en av våre elever skal kunne få utvikle seg ut fra egne evner og anlegg. Jeg føler at dette likhetsidealet er noe i klemme når flere ønsker å lage sine egne skoler. Det er ut fra en slik helhetsbetraktning Arbeiderpartiet ser etableringen av en muslimsk skole i Oslo. Vi tror at vi som folk blir fattigere hvis noen skal være helt utenfor det fellesskapet som i neste omgang danner verdigrunnlaget for samfunnet som sådant.

       Vi har vel alle tenkt over barnas skoledag, utvikling og fremtid. Fremskrittspartiet ønsker - på grunn av til dels store mangler i det nåværende system etter vår mening - en endring. Barna og deres behov uansett funksjonsdyktighet må komme i sentrum. Foreldrene må få tilbake det handlingsrommet de har tapt i forhold til det offentlige, for det er ikke og kan ikke bli det offentliges barn.

       Fremskrittspartiet vil påpeke at en har opplæringsplikt og ikke skoleplikt i Norge. Vi mener at de foreldre som ønsker det, skal ha rett til å ta tilbake hovedansvaret, det å bestemme over sine egne barn, oppfylle det som barn trenger å få oppfylt i hverdagen, og gis økonomisk rom til å møte nettopp dette i noe som har utviklet seg til å bli rimelig barnefiendtlig. Fremskrittspartiet vil at det skal være foreldrene og ikke flertallet av representanter på Stortinget som skal bestemme hvilken type opplæring barna deres skal benytte.

       Fremskrittspartiet har prioritert noe annerledes enn flertallet. Men det er vel ikke noe revolusjonerende i seg selv. Fremskrittspartiet ønsker en vesentlig styrking av rammetimetallet, med vekt på å øke elevenes kunnskaper i basisfag. Vårt forslag styrker rammetimetallet i grunnskolen fra første til og med fjerde klassetrinn med fem timer i uken. Timene skal brukes til å øke barnas kompetanse innenfor realfag, norsk og f.eks et fag som historie eller religion. Hensikten er å sikre at alle elever kan lese, skrive og løse enkle matematiske oppgaver på en tilfredsstillende måte når de er ferdig med det fjerde klassetrinnet. Ved start andre klassetrinn kan man f.eks legge inn et nytt fag, og så fortsetter man å legge på etter hvert som kompetansen øker.

       Det forutsetter at ansvarlige departement legger fram gjennomføringsplaner for dette, som kan vedtas. Fremskrittspartiet ønsker i 1998 å bevilge 271 mill. kr til dette formålet. Det er flere grunner til at vi ønsker en slik styrking. La meg kort vise til at mange elver i videregående skole, både på allmennfag og når det gjelder fagopplæring, sliter tungt på grunn av manglende basiskunnskaper. Manglene i kunnskapene fortsetter å gjøre seg gjeldende også når det gjelder høyere utdanning. Det er mange grunner til at vi har kommet i et slikt uføre, men krav stilt til elever i grunnskolen, har vært nærmest fraværende. Det finnes mange eksempler på at retting av bl.a ortografiske feil ikke blir utført fordi eleven da vil kunne føle seg enda mer mislykket. Dette må være en misforstått form for småbarnspedagogikk. Barn må faktisk også lære å takle motgang for å få en fullverdig utvikling over tid.

       For å få gjennomført satsingen må lærernes skoleringsbehov vektlegges i langt sterkere grad enn hva som er tilfellet i dag. Som eksempel vil jeg kort nevne at lærerne er tilgodesett med to dager pr. år, og det er egentlig forferdelig lite. Vi snakker om en skolering tilsvarende seks dager fordelt på tre år.

       I tillegg vil vi om ca ti år stå overfor en meget stor utskiftning av lærere på grunn av oppnådd pensjonsalder. Summen av dette generasjonsskiftet samt det faktum at lærere utdannet på 1960-tallet som følge av reformene skal praktisere sin lærergjerning i ytterligere ti år uten etterutdanning, skaper frustrasjon. Fremskrittspartiet ønsker å tilgodese etterutdanning av lærere med i underkant av 120 mill. kr i 1998. Vi er klar over at denne summen ikke er tilstrekkelig, men en etterutdanningsplan med vekt på basisfag og en reell behovsanalyse må forelegges før ytterligere midler stilles til disposisjon. Fremskrittspartiet forutsetter at lærerne selv i samarbeid med sine organisasjoner og arbeidsgiver fremmer nødvendige planer og viser hvordan disse kan gjennomføres uten å sprenge den enkelte skoles kapasitet.

       Fremskrittspartiet hevder igjen at når staten pålegger kommunene nye eller endrede oppgaver som belaster kommunebudsjettene, må det følge med en sjekk som fullfinansierer en minimumsløsning med hensyn til pålegget. Vi husker meget godt HVPU-reformen og løftet om fullfinansiering - og takk for det.

       Fremskrittspartiet viser også til de til dels meget dårlige lærebøkene som elever i grunnskolen sliter med, og øker denne bevilgningen med 5 mill. kr i år. I tillegg viser vi til at bransjeavtalen for lærebøker gjør innkjøp av bøker unødvendig kostbare for bl.a kommunene. Bransjeavtalen regulerer kommunenes adgang til storinnkjøp direkte fra forlaget og fastsetter regler om innkjøp fra den lokale bokhandelen. Slike avtaler sikrer kun fortjeneste for bokhandleren, eller sagt med andre ord, de er et distriktspolitisk virkemiddel. Det er betimelig å spørre om hva som er viktigst for barna og deres læresituasjon: funksjonelle bøker eller bosetting og bokhandlernes inntjening.

       For å finansiere økningen av rammetimetallet og etterutdanning av lærere trekker Fremskrittspartiet bl.a.

       inn noe av bevilgningene til skolefritidsordningen og den ekstra lovpålagte kultur- og musikkskolesatsingen som skal være et tilbud for barn av spesielt interesserte foreldre fra høsten 1998. Fremskrittspartiet forutsetter at undervisning i kultur og musikk skal gis til alle barn innenfor rammetimetallet, og ikke til en engere gruppe. Fremskrittspartiet er ikke enig i den prioriteringen som den sittende - og forrige - regjering her legger opp til. Det kan ikke være skolens oppgave å lage et barnepasstilbud før og etter skoletid. En kontantstøtteordning som ikke på svært mange år kan likebehandle alle barn, må man stille et berettiget spørsmålstegn ved, på samme måte som Arbeiderpartiets kvinner finner det riktig at barn som er heldige og får en plass i barnehage, ikke - i deres øyne - er favorisert med tanke på subsidier i forhold til andre barn.

       Fremskrittspartiet er av den oppfatning at alle offentlige subsidier, f.eks til barnepass, bør fordeles med lik sum på alle barn i aldersgruppen. Dersom Fremskrittspartiets tilskudd hadde blitt utbetalt etter vår modell, ville fordelingen av ca 500 mill. kr til 105.000 barn i skolefritidsordningen ikke vært en skjevfordeling. Vi viser til at det totalt går ca 486.000 barn i den norske grunnskolen fordelt på 10 klassetrinn. Dette gir om lag 50.000 barn pr. klassetrinn og ca 200.000 barn i 1. til og med 4. klassetrinn - ikke 105.000, som proposisjonen gir tilskudd til.

       Jeg våger et bittelite spørsmål: Når flertallet en gang i fremtiden lovfester at dette landet skal ha skolefritidsordning, vil det da følge penger med til alle barn? Eller skal mindretallet bare akseptere at nesten 50 % av alle potensielle brukere ikke skal nyttiggjøre seg tilbudet?

       De minimumsrammene vi har i dag, inklusive den totale integrering av barn i den offentlige grunnskole, gir ikke et kvalitativt godt tilbud til alle - kanskje ikke til noen, egentlig, fordi systemet skaper tapere i altfor stor grad, det vil ikke gjelde bare de som fungerer dårlig. Jeg gir et eksempel: En skoletime på 45 minutter med én lærer og 20 elever gir, ut fra matematikken, læreren 2  1/4 minutt til hver enkelt elev. Hvordan noen skal få til en tilpasset undervisning for den enkelte på 2  1/4 minutt, er for meg en gåte.

       Våre barns skolegang kan godt sammenlignes med skip i konvoi under en krig: Det dårligste og mest saktegående skipet bestemmer farten for konvoien, og vi vet meget vel ut fra historien hva resultatet ofte ble. Men dette er faktisk den hverdagen som Stortinget - et flertall i denne sal - har vedtatt som god og tilfredsstillende for barna våre. Hvis vi i tillegg legger inn en variabel for oppfyllelse av pensum, blir barnas dag - og ikke minst lærernes oppfatning av egne prestasjoner - enda mer håpløs. Nettopp denne håpløsheten skaper igjen uro. Kort sagt er vi inne i en vond sirkel, og denne sirkelen må brytes.

       Barn må stelles, oppdras, vernes om og læres opp. Dette er en prosess som tar tid - mye tid og mye omtanke. Hvis vi ikke har denne tiden disponibel, eller ikke har den nødvendige omtanke, vil barna våre bli fremmede for oss, og samfunnet vil bli preget av disharmoni, omtrent på samme måten som noen oppfatter musikk komponert av vår store norske komponist Arne Nordheim. Det er barna som er vår fremtid. Uten barn og tanken på kommende slekter kollapser hele det intrikate samfunnssystemet som vi møysommelig over tid har bygd opp.

       Jeg vil også få snakke litt om IT i skolen. Behovet for utdanning innen IT er udiskutabelt, men innføring av IT som verktøy i grunnskolen og i den videregående skolen ser ikke ut til å fenge like mye. Fremskrittspartiet har i høst fremmet et Dok.nr.8-forslag om opprettelse av fond til innkjøp av IT i skoleverket, men vi ble dessverre nedstemt. I budsjettet har vi igjen tatt dette på alvor og har fremmet forslag om fondsavsetninger på drøye 50 mill. kr til dette formålet. Man tenker seg fondet tilført midler over tid, for til slutt å kunne dekke realbehovet for maskinvare, programvare og nødvendig kompetanseheving hos lærerne. I tillegg er det et ønske fra Fremskrittspartiet om styrking av tilskudd til IT-tiltak på postene 60 og 70, med 10 mill. kr på hver. Jeg vil presisere at det jeg tenker på som ligger til grunn for det økende behovet for høyere og relevant etterutdanning og tilleggsutdanning, spesielt i stillinger i helsevesenet og skoleverket, som er tydeliggjort her i dag, er realiteten i forbindelse med hjemmesykepleie i kommunene - både når det gjelder hjemmepsykiatrien og vanlig sykepleie - det er de meget lange sykehuskøene som det synes umulig å bli kvitt, og ikke minst det store behovet for nyutdannede lærere om en ti års tid.

       For å møte det økende presset som bare disse gruppene tydeliggjør, må studentpolitikken - finansieringsordninger, velferdsordninger og studentboliger -gjennomgås på ny. Fremskrittspartiet har ved denne behandlingen gått inn for å prioritere nettopp studentboliger og bedre studiefinansieringen i forhold til Regjeringens forslag med økninger på til sammen 159.500.000 kr. Økningen av finansieringsgrunnlaget for studentboliger anser vi som nødvendig fordi byggeprisene øker dramatisk når det er press i markedet, og en reell fordyring vil medføre husleieøkning for studentene i neste omgang.

       Fremskrittspartiet har også sett på behovet for en økning av stipendandelen bl.a som et ledd i gjennomføring av studiene på normert tid for et større antall elever enn forholdet er i dag.

       Når det gjelder administrasjonsutgifter knyttet opp til grunnskoler, videregående skoler og høyere utdanning, anser Fremskrittspartiet at det ligger et stort effektiviseringspotensial i dette. Innen høyere utdanning kan det pekes på innføring av Norgesnettet og Norgesnettrådet, som det ganske sikkert var gode grunner for for dem som stemte for dette tiltaket. Men Fremskrittspartiet ser ikke at et styringsorgan på toppen av de eksisterende styrer og råd kan gi noen vesentlig økonomisk gevinst. Vi er snarere kommet i den situasjonen at brukerne er en mindre vesentlig del av den enkelte institusjon, som derved lever sitt eget liv innenfor systemet. Hovedprioritet for Fremskrittspartiet vil være å sette brukerne - elevene og studentene - i fokus for derved å tilpasse de administrative rutiner ved den enkelte institusjon til dette formålet.

       Jeg vil til slutt fremme de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen - forslaget på sidene 73-84 og forslag til andre vedtak fra Fremskrittspartiet som er fremmet på sidene 96 og 97.

       Videre vises det til vår merknad om vår subsidiære tilslutning til komiteens innstilling.

       Tomas Norvoll (A) : Jeg vil først få lov å ta avstand fra den generelle elendighetsbeskrivelsen av norsk skole som lå i innlegget til representanten Evje. Men det er ikke det jeg ønsker å ta opp i denne replikken.

       Etter at vi så at Fremskrittspartiet fikk betydelig gjennomslag i finanskomiteen i budsjettbehandlingen for økt satsing på mange av sine hjertesaker, ser det ut til at de i utdanningskomiteen på mange måter er havnet i en slags ørkenvandring. Man kutter nærmest med harelabb rundt omkring i budsjettet for å få penger til det man selv ønsker å prioritere. Og dette henger ikke på greip. Blant annet snakker man om at man ønsker flere og bedre lærere, samtidig som man kutter store beløp til de statlige høyskolene, som er de som utdanner disse lærerne.

       Hvis man ser på innlegget til representanten Evje og ikke minst på innstillingen, er det en god del hull - det er en god del områder hvor det ikke er kommet avklaring på hva som er Fremskrittspartiets synspunkter. Og det er interessant i og med at de i mange tilfeller faktisk vil kunne være på vippen.

       Et av de tilfellene gjelder teknisk utstyr til høyere utdanning, et felt hvor Fremskrittspartiet var veldig høyt på banen i begynnelsen av budsjettbehandlingen med fond og gode greier, men hvor man egentlig foretar en krasjlanding. Der Arbeiderpartiet og til dels SV går inn med bevilgninger til teknisk og vitenskapelig utstyr, er ikke Fremskrittspartiet med. De kunne ha støttet oss der.

       Det er heller ikke noen avklaring på hvordan Fremskrittspartiet ønsker IT-satsingen i Norge. Mens Arbeiderpartiet ønsker å øremerke alle de nye studieplassene som blir opprettet, til IT-utdanning omkring i landet, og sentrum og Høyre ønsker å spre denne ut på helsefag og private skoler, er ikke Fremskrittspartiet med. Vi ønsker å få en avklaring av hvor de står i denne saken.

       Til slutt: Arbeiderpartiet har fremmet et forslag der vi ber statsråden utrede muligheter for å få mer desentraliserte utdanningstilbud. Hvordan stiller Fremskrittspartiet seg i forhold til dette forslaget? Her har Fremskrittspartiet muligheten til å få fjernet det stemplet det har på seg som distriktsfiendtlig.

Ursula Evje (Frp) : Jeg vil ganske kort få lov til å kommentere det at vi skulle foreta harelabbkutt. Når man reduserer skolefritidsordningen med 50 %, reduserer andre ting med 50 %, ville jeg tro at også for Arbeiderpartiet var dette betydelig kutt.

       Når vi går på teknisk utstyr, IT-satsing, er det helt riktig at vi ikke har øremerket midler. Vi har ikke gått inn for at vi skal ha det i dette landet, fordi vi føler at systemet må få lov til å virke innenfor seg selv, og at det kanskje er direkte feil å bestemme hvor i landet de enkelte utdanningsbehovene skal fylles. Jeg vil i den anledning vise til satsingen på Kjeller og høyskoleutdanningen der, hvor flertallet ønsket å få førskolelærerutdanning, men hvor Fremskrittspartiet på bakgrunn av den spesifikke situasjonen sykehusene i Akershus befinner seg i, heller ville prioritere en økt gjennomstrømming av sykepleiere ved denne høyskolen. Så her er det kanskje ikke så mye snakk om direkte uenighet som det å ville kanalisere tingene dit det kanskje ikke er et realbehov for dem.

Inge Lønning (H) : Jeg tror harelabben må nærme seg en åpenbar misforståelse. Det er vel betydelig tyngre redskap som er brukt i kuttforslagene fra Fremskrittspartiet på en del punkter, og jeg vil gjerne stille et spørsmål i den anledning. Man foreslår en generell nedskjæring på 3 % på universitetene i tillegg til den nedskjæring som allerede er foretatt på studieplasser, som utgjør ca 3 % - til sammen altså 6 %. Begrunnelsen for dette har jeg litt vanskelig for å forstå. Den står på side 42 i innstillingen:

       « Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil særlig peke på at undervisningsplikten for lærere ved universiteter og høgskoler i mange tilfeller er langt mindre enn for lærere i den videregående skole, som har nesten tilsvarende undervisning. »

       Dette er en underlig beskrivelse av virkeligheten, for gjennom lovgivning har det bestandig vært en ganske dramatisk forskjell mellom den definerte undervisningsplikt for universitetslærere og for lærere i videregående skole. Hvis Fremskrittspartiet ønsker å forandre på dette, må lovgivningen forandres for det første, og for det annet må avtalene i arbeidslivet mellom arbeidsgiver og arbeidstager også forandres drastisk. Men dette har man brukt som en begrunnelse for å spare 3 % på de administrative utgiftene ved universitetene Jeg må si jeg har svært vanskelig for å forstå tankegangen bak og ville sette pris på om representanten Evje kunne oppklare hvordan sammenhengen er å forstå mellom denne henvisning til bestemmelsen om undervisningsplikt og innsparing av administrative utgifter.

Ursula Evje (Frp) : Til representanten Lønnings spørsmål om et ytterligere kutt på 3 % utover de 2.000 stillingene som allerede ligger inne i en nedskjæring av bevilgningen til universitetene: Det er helt korrekt at vi ønsker et ytterligere kutt på 3 % i de administrative utgiftene.

       Når det gjelder leseplikten for lærere ved universitetene og den lovgivningen som representanten Lønning henviste til, skal jeg ikke bestride at dette helt sikkert er korrekt. Men jeg vil bestride at det fordi om det er lovfestet, behøver å være den eneste riktige sannhet. Dette vil Fremskrittspartiet følge opp med nødvendige lovendringsforslag.

Marit Tingelstad (Sp) : Senterpartiet og Fremskrittspartiet står svært langt fra hverandre i politisk grunnholdning. Mens Senterpartiet står for fellesskapsløsninger og rettferdig fordeling, vil Fremskrittspartiet liberalisere i stor stil og overlate til hver enkelt å være sin egen lykkes smed. Når dette er sagt, vil jeg likevel gi Fremskrittspartiet anerkjennelse på prinsipielt grunnlag for den ryddighet de utviste ved å si seg villig til å gi subsidiær støtte til sentrumspartiene for å få til et statsbudsjett denne høsten.

       Jeg har noen spørsmål. Fremskrittspartiet foretar kutt på 10 mill. kr på hver av fagdepartementets poster « driftsutgifter » og « Statens utdanningskontorer ». Dette utgjør 10 %. Mener Fremskrittspartiet at dette er forsvarlig i en tid da utfordringene står i kø, og der kvalitetssikring hele tiden etterspørres?

       Så til et annet område. Det står i den generelle merknaden bl.a.:

« Videregående skole ble utsatt for noe som nesten kan sies å være et overgrep da Reform 94 ble gjennomført. »

Det sies også:

« Reformen synes å ha medført en senkning av den generelle kompetansen både når det gjelder den fagrettede siden og når det gjelder studiekompetansen. »

       Spørsmålet mitt blir da: Hva slags alternativ har Fremskrittspartiet til Reform 94? Er det å gå tilbake til den tiden da veldig mange elever var samlet på x antall grunnkurs og aldri oppnådde reell fagutdanning, noe som særlig gjaldt jentene? Ser ikke Fremskrittspartiet den meget viktige styrkingen som fagopplæringen generelt har gjennomgått, med en lang rekke fag lagt under loven, hvor en i dag har vel 12.000 læreplasser mot ca 4.500 før reformen, en reform som var særlig ønsket av partene i arbeidslivet for å gjøre Norge mer konkurransedyktig med hensyn til velkvalifisert arbeidskraft?

Ursula Evje (Frp) : Stikkord: Rettferdig fordeling - ja, men er den fordelingen vi ser i dag, og har hatt gjennom ganske mange år, rettferdig for alle? Det er det første spørsmålet mitt, og det forventer jeg ikke svar på.

       Når det gjelder reduksjonen i departementets driftsutgifter og den dertil hørende post, ønsker vi faktisk en effektivisering. Det må være mulig å effektivisere og rasjonalisere også i et departement. Man pålegger uten videre kommuner, fylker og private å innhente til dels store effektiviserings- og rasjonaliseringsgevinster, men i et departement, nei, der er det nærmest uhørt!

       Når det gjelder utviklingen av den kvalitetssikringen som foregår, er jeg slett ikke sikker på om det er korrekt å bygge opp et slikt system på siden av andre systemer som utmerket godt kan anvendes også her.

       Når det gjelder fag, studiekompetanse og manglende kompetanse hos elevene: Nei, Fremskrittspartiet ønsker ikke en rasering av dette tilbudet, men Fremskrittspartiet ønsker at når man går inn og lager en reform, må man lage en reform som er god for alle, hvor ikke et nokså stort antall elever faller utenfor og dessverre ikke har noen muligheter til å komme inn.

       Hvis vi ser på hovedtrekkene i arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag, ser vi fort at de har prioritert årsvirkningen av skolestart for 6-åringene og foretatt kutt på andre områder i utdanningssektoren til dette formålet, bl.a kuttet til universitetene og private høyskoler. Hvis vi ser på sentrumsregjeringens budsjettforslag, gjøres det to viktige grep: Det tilføres over 200 mill. kr til budsjettområdet, og sentrumsregjeringen retter opp uheldige kutt i arbeiderpartiregjeringens forslag. De prioriterte områdene for sentrumsregjeringens forslag var en bedre studiefinansiering ved å øke stipendandelen fra 28 % til 30 %, satsing på etterutdanning for lærere i grunnskolen og innføring av nytt tilskuddssystem for private skoler.

       Gjennom det budsjettopplegg som vedtas i dag, får sentrumspartiene oppslutning om økt stipendandel til 30 % og mer midler til etterutdanning for lærere. Det nye tilskuddssystemet for private skoler utsettes, og en samlet komite ber Regjeringen komme til Stortinget med dette som egen melding. Når Arbeiderpartiet i dag f.eks prioriterer vitenskapelig utstyr, er det mulig fordi dette partiet sier nei til å øke stipendandelen til studenter, de kutter i tilskuddet til private høyskoler, høyskoler som også er i front med et tidsmessig etter- og videreutdanningstilbud, og de kutter i bevilgningene til kirkelige formål og andre trossamfunn. Fremskrittspartiet prioriterer heldagsskolen og økt rammetimetall i grunnskolen ved å redusere statstilskuddet til skolefritidsordningen og kutte i morsmålsopplæringen og undervisningen til fremmedspråklige. Dette er en profil som ikke tar hensyn til bl.a seksåringenes behov for fri lek. Hvis vi titter utover tallenes prioriteringer, vil vi se at det er Fremskrittspartiet som skiller seg tydelig ut i skolepolitikken. Men når det er sagt, skal Fremskrittspartiet ha anerkjennelse for at de subsidiært støtter sentrumspartienes budsjettopplegg.

       Komiteen har i sitt arbeid brukt mye tid på situasjonen i høyere utdanning. I Kristelig Folkeparti er vi bekymret for økonomien i høyskolesektoren, og spesielt disse skolenes stramme driftsbudsjett. Det tekniske beregningsutvalget arbeider nå med en analyse av økonomien i høyskolesektoren, og en samlet komite ser det som viktig at Regjeringen så snart som mulig legger fram en egen sak om dette.

       Et godt og effektivt høyskolesystem er nødvendig når vi kjenner de store behov vi har for arbeidskraft innen utdannings- og omsorgssektoren. Det er behov for en videre utbygging av kapasiteten innenfor profesjonsutdanningen knyttet til utdanning og helse, og vi er enig med Regjeringen når den øker bevilgningene til nye studieplasser med 10 mill. kr. Vi er også enig i at disse studieplassene brukes til bl.a psykologi og IT-fag i tillegg til de prioriterte helsefagutdanningene.

       Under behandlingen av budsjettet har det slått meg hvor enkelt det er for høyskoler og universitet å øke sin aktivitet, men desto vanskeligere for dem å justere ned sin aktivitet i tråd med studentkull og behov i arbeidslivet. Mye av dette henger sammen med selve finansieringssystemet, som i høy grad er knyttet opp til studenttall og vekttall. Det må være mulig å finne et annet finansieringssystem som ikke rammer ressursbruken til grunnforskning og høyere grads studier ved nedgang i bevilgningene, slik universitetene vil oppleve i 1998. Dette er et arbeid Regjeringen må starte på og drøfte i forskningsmeldingen.

       Også for Kristelig Folkeparti er det viktig å peke på den betydning høyskolene har for kompetanseutvikling og kompetanseoppbygging i Distrikts-Norge. Desentraliserte tilbud har en viktig funksjon både for bosetting og næringsliv og er ofte svært avgjørende for mange voksne for at de skal kunne ta etter- og videreutdanning. Jeg vil i denne sammenheng peke på at desentraliserte tilbud innenfor f.eks vernepleierutdanningen, også gir større tilfang på praksisplasser. Det er imidlertid en viktig forutsetning for slik desentralisering at tilbudene er fullt på høyde med tilsvarende utdanninger gitt ved høyskolene.

       For å sikre lik rett til utdanning er en god og tidsmessig studiefinansiering viktig. Kristelig Folkeparti mener økt stipendandel er nødvendig for å unngå å gjøre studenter med lang utdanning til gjeldsslaver. Derfor er det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet heller ikke i år vil oppfylle sitt eget mål om 30 % stipendandel. Her følger imidlertid Arbeiderpartiet opp i kjent stil, og dette partiet har ikke vært noen pådriver for å øke stipendandelen eller bedre tilbakebetalingsvilkårene. Jeg har også merket meg at vår studiefinansieringsordning ikke tar høyde for at studenter har ulike muligheter for tilbakebetaling, og at vi har et system som ikke er fleksibelt nok til å fange opp disse forskjellene. Jeg er derfor glad for at en arbeidsgruppe går gjennom reglene med tanke på å åpne for mer skjønn i anvendelsen av regelverket.

       I budsjettinnstillingen har Kristelig Folkeparti prioritert å øke bevilgningene til etterutdanningstiltak for lærere i grunnskolen. Dette er nødvendige tiltak for å sette lærerne i stand til å undervise på en god måte etter den nye læreplanen for grunnskolen. Vår prioritering i dette budsjettet er et politisk signal om at etterutdanning for lærere er et viktig område og også bør få en sentral plass i Regjeringens videre arbeid med en etter- og videreutdanningsreform.

       I Voksenåsen-dokumentet, som skisserer det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringen, har sentrumspartiene sagt at de ønsker å øke bevilgningene til forskningsformål med sikte på å nå gjennomsnittet i OECD-landene og vurdere ulike tiltak for å øke næringslivets FoU-innsats. Jeg er glad for at dette er målsettinger hele komiteen nå slutter opp om. Det gir også håp om at det vil være mulig å nå disse målsettingene. Norge trenger en forskning av et betydelig omfang og med god kvalitet for å sikre næringslivets konkurranseevne og vårt velferdssamfunn. I denne sammenheng vil jeg påpeke at grunnforskningen representerer viktige bidrag til anvendt forskning og utviklingsarbeid.

       Arbeiderpartiregjeringen foreslo et kraftig kutt i tilskuddet til private høyskoler. Kristelig Folkeparti ser på de private høyskolene som et positivt og viktig supplement til de offentlige høyskoler og universitet. Flere av disse høyskolene gir gode utdanningstilbud innen profesjoner vi trenger å utdanne, f.eks sykepleiere, lærere og førskolelærere. De private høyskolene har også et faglig nivå som er svært godt, og flere er ledende på tilbud beregnet på etter- og videreutdanning. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at Arbeiderpartiet ikke får flertall for sitt kuttforslag til disse skolene.

       Kristelig Folkeparti ønsker å anerkjenne Den norske kirkes rett til å være en bekjennende, misjonerende og diakonal kirke. Vi legger vekt på at Kirken gjennom sin kultur- og tradisjonsbærende rolle skal bidra til at det kristne verdigrunnlag og vår felles kulturarv holdes levende i vårt samfunn. Vi trenger en folkekirke som favner mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner, en kirke som framtrer som et fellesskap preget av omsorg og respekt for ulikheter. Jeg må likevel konstatere at den politiske debatt nå dreier seg om om staten skal gi Den norske kirke mulighet til å være et trossamfunn i pakt med sin bekjennelse. Som politiker er det ikke min oppgave å gå inn i Kirkens egen debatt omkring lærespørsmål, men heller gi Den norske kirke som statskirke ressurser, slik at den oppfyller intensjonen i kirkeloven. Derfor er jeg glad for at det er flertall for å opprettholde bevilgningene på 1997-nivå til den lokale kirkes arbeid, og at tilskuddet til Den norske kirke i utlandet - Sjømannsmisjonen - øker i tråd med forutsetningene for Stortingets vedtak våren 1997. Jeg er også fornøyd med at det nå skal gis tilskudd til Kirkelig ressurssenter for mishandlede kvinner, og at det opprettes en statlig prestestilling på Røst.

       Til slutt vil jeg få minne om at det er gjennomført mange reformer i utdanningssystemet de siste årene. Vi trenger ingen reformpause, men vi trenger å sikre kvaliteten på reformene. Skal vi klare dette, er vi avhengig av et nært samarbeid med dem som jobber i skolen. Vi trenger nå å gjenreise dialogen med elever, foreldre og lærere i skolen. Jeg er tilfreds med at statsråden har startet på dette arbeidet.

       For Kristelig Folkeparti er det avgjørende å satse på utdanning og kompetanse for å gi livskvalitet, bevare velferden og sikre en forsvarlig ressursutvikling. Gjennom utdanning ønsker Kristelig Folkeparti å tilføre samfunnet verdier, holdninger og kunnskaper til å løse fremtidens utfordringer.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       Representanten Lyngstad har en skryteliste over hva sentrum har oppnådd i sine forhandlinger med Bondeviks budsjett. Det kunne være interessant og få utdypet om kuttet på 20 mill. kr i voksenopplæringsmidlene, men jeg forventer faktisk ikke at representanten Lyngstad vil gjøre det. Derimot ser jeg med forventning fram til det som kanskje kommer senere i dag fra statsrådens side.

       Det er tre partier som står bak sentrum. Senterpartiets representant i kirke- og utdanningskomiteen, Marit Tingelstad, har nok et helt annet syn og en helt annen opplevelse av hva forliket har innebåret for Senterpartiet, for i avisen Gudbrandsdølen Dagningen den 1. desember, sier representanten Tingelstad:

       « Vi sitter endelig i maktens kjerne, og det er moro. Men alt er ikke rosenrødt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kunne forsvare nedskjæringene i voksenopplæringsmidlene ».

       Når Lyngstad er opptatt av dialog, bør han kanskje starte dialogen med sine partifeller i Regjeringen. Det kunne være interessant å høre om representanten Lyngstad kan forsvare det kuttet som er foretatt i voksenopplæringsmidlene, slik at representanten Marit Tingelstad kanskje har noe å gå videre med etter et eventuelt svar fra representanten Lyngstad.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg legger merke til at representanten Kristiansen er opptatt av å snakke om politisk samliv. Jeg konstaterer i denne sammenheng bare at sentrumspartiene faktisk har fått gjennomslag for et justert opplegg som har fått subsidiær støtte. Også Arbeiderpartiet hadde muligheten til å bli med på et samarbeid om disse tingene, men valgte å stå utenfor.

       Når det gjelder dette kuttet som kom i voksenopplæringsmidlene, er faktisk mitt svar at dette var omkostningen for å få i havn et samlet budsjettopplegg i finansinnstillingen. Det samlede budsjettopplegget som er vedtatt gjennom finansinnstillingen, og som nå blir vedtatt gjennom fagkomiteens innstillinger, synes jeg blir en bra helhet som gjør at jeg kan forsvare det kuttet.

Lodve Solholm (Frp) : Det begynner å bli litt parodisk at ein distanserer seg frå Framstegspartiet i første hand, for så å takke hjarteleg fordi vi syter for at Bondevik får halde fram med å sitte i statsministerstolen. Men vi får takke for rosen, og så får vi vere litt overberande med risen.

       Meir interessant er det at det på side 14 i innstillinga i ein merknad frå medlemene frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre står:

       « Disse medlemmer mener de økte forskjellene i skoletilbudet mellom kommuner og regioner undergraver enhetsskolen og vil peke på nødvendigheten av å sikre kommunene en økonomi som gjør det mulig å opprettholde en desentralisert skolestruktur. »

       Då blir mitt spørsmål: Korleis er dette mogleg å få til ved rammeoverføringar når kommunestyra sit og løyver pengar til kvar enkelt skule? Korleis er dette mogleg når ein gong på gong dette siste året - ikkje minst etter at Stortinget løyvde ekstra pengar til grunnskulereforma har opplevd at kommunestyrerepresentantar, også frå Kristeleg Folkeparti, har sete i kommunestyra og ikkje løyvd desse pengane vidare til skuleverket slik som det var tenkt. Då blir mitt spørsmål: Korleis er det mogleg å få til eit likt skuletilbod over heile landet uavhengig av kommunane sin økonomi, utan å gå gjennom øyremerkte tilskott gjennom ei stykkprisfinansiering for kvar enkelt elev, gjerne litt differensiert i høve til strukturen ved den enkelte skule?

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Solholm startet med å kommentere avstandstaken og deretter ros. Jeg tror at også representanten Solholm er enig i at det er klare forskjeller mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti når det gjelder skolepolitikk. Jeg skulle tro at det er nok bare å lese de generelle merknadene, så vil en tydelig se disse forskjellene mellom partiene i skolepolitikken. Og så vil jeg også få replisere at det er Fremskrittspartiet som velger å gi sentrumspartiene subsidiær støtte.

       Solholms hovedpoeng gikk på dette med øremerkede tilskudd til kommunene og mulighetene for å skape et likt skoletilbud over hele landet. Vel, økonomi er en viktig styringsfaktor, men et annet styringssett som er like viktig, som kan sikre et likt skoletilbud, er regelverkstyring, styring gjennom læreplaner og gjennom lover og forskrifter. Dette er også et mulig styringsverktøy som en kan benytte seg av, og som blir brukt.

       Dessuten vil jeg når det gjelder rammeoverføringene, si at jeg tror det er mange kommunepolitikere som kjenner hvor skoen trykker, og som også finner lokale løsninger på hvordan en skal organisere skolen i sin kommune.

       Til slutt må jeg også få lov til å si at når Fremskrittspartiet liksom gjør kommuneøkonomien til det avgjørende for ressurssituasjonen i skolen, er det for så vidt et riktig poeng. Men når vi vet at dette partiet samtidig går inn for store skattelettelser, som ville ha gjort det enda vanskeligere for kommunene å ha penger til skoleverket, blir kommentaren stående litt i lufta.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg merket meg at representanten Lyngstad siterte fra ønskelisten fra sentrumspartiene fra Voksenåsen, og det står mye der. Det står også flere ting knyttet til utdanningsområdet, nemlig at Regjeringen ønsker senket elevtall i klassene i grunnskolen, og at de ønsker en opptrapping til 40 % stipendandel for unge i høyere utdanning.

       Nå er det slik at hverdagen er i ferd med å innhente også sentrumspartiene. Politikk er ikke bare å ønske, men også å ville, og det innebærer å prioritere. Og når man da må gjøre det viktigste først - man må altså velge - blir mitt spørsmål på nettopp disse to områdene til Arne Lyngstad: Er det slik at Kristelig Folkeparti som medlem av sentrumsregjeringen ser det som viktigere å senke elevtallet i klassene i grunnskolen enn å heve antall undervisningstimer og gi mer undervisning til barna?

       Er det slik at Kristelig Folkeparti prioriterer en opptrapping til 40 % stipend fremfor et løfte som også Kristelig Folkeparti var med og avgav allerede i 1994 her i Stortinget, om at etter at målet om 30 % stipend til denne aldersgruppen var nådd, var det unge under aldersskillet som skulle løftes, de som befinner seg i videregående skole? Det var et klart mål for flertallet i Stortinget at de elevene skulle kunne forlate videregående skole gjeldfrie når de tok til med høyere utdanning. Er det slik at dette nye løftet nå fra Kristelig Folkeparti om en opptrapping til 40 % stipend er viktigere enn det gamle løftet til den gruppen som er under 18 år?

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Sterri henviste til ønskelisten fra Voksenåsen. Jeg er ikke enig i at det er en ren ønskeliste. Det er faktisk en politisk ambisjon som vi inviterer denne sal til å bli med på å realisere. Det er mitt håp at vi skal klare å realisere de skolepolitiske ambisjoner i Voksenåsen-erklæringen i løpet av de fire årene vi har foran oss. Jeg håper at også representanten Sterri vil gi oss mulighet til å gjøre det i denne fireårsperioden.

       Kristelig Folkeparti er ikke enig med Høyre når de ønsker å prioritere økt rammetimetall framfor senket elevtall i ungdomstrinnet. Vi har sagt klart fra at vi prioriterer å senke elevtallet på både barnetrinnet og ungdomstrinnet framfor å øke rammetimetallet.

       Vi er klar over at elever som tar opp lån i videregående skole, oftest er å finne i den gruppen som har stor gjeld. Det er klart at vi også er nødt til å se på mulighetene for den gruppen som vi har fått inn her, og vi har faktisk ambisjoner om å prøve i løpet av fireårsperioden både å øke stipendandelen og å gjøre noe for behovsprøvd fullstipendiering i videregående skole.

       Av og til kan man få inntrykk av at vi fremdeles har syv års skoleplikt her i landet. Den faktiske situasjon er i dag at nær 50 % av de ungdomskullene som går ut av den videregående skole, fortsetter inn i høyskole- og universitetssystemet. Det betyr at den oppvoksende slekt i dagens Norge faktisk befinner seg inne i et offentlig organisert pedagogisk system fra kort etter fødselen til henimot fylte 25 år - for å sette det på spissen. Det er en dramatisk ny virkelighet, og det burde forplikte oss som politikere til å stille spørsmålet: Er det tilbudet vi kommer opp med, godt nok?

       Hvis vi er i en situasjon hvor Ola nordmann i fremtiden tilbringer nesten en tredel av sitt liv inne i et offentlig organisert utdanningstilbud, må det være livsviktig å se til at dette utdanningstilbudet kvalitativt holder mål, og at de årene de unge tilbringer i dette system, virkelig gir dem et utbytte som står i forhold til den tiden man legger beslag på.

       Det er Høyres hovedsynspunkt på utdanningspolitikken at den lider under det samme som de fleste andre områder av norsk politikk i øyeblikket, nemlig manglende evne til prioritering, manglende vilje til konsentrasjon om de kvalitative mål.

       Det er utmerket med en skolefritidsordning. Men det er ikke utmerket når vi bygger ut en skolefritidsordning som stjeler en meget betydelig andel av de ressursene som skulle gå til skolens primære formål. Det er vel og bra at vi stiller forventninger til skolen om at den skal løse sosiale problemer - oppdragelsesproblemer i vid forstand. Men det er ikke bra når vi konfronterer skolen med forventninger som den ikke har mulighet for å innfri. Og det er heller ikke bra når disse forventningene går på bekostning av det skolen egentlig er til for, nemlig å gi de unge et skikkelig startgrunnlag når det gjelder kunnskaper, ferdigheter, læring og forståelse.

       Det er grunnleggende viktig at vi ser sammenhengen i det utdanningstilbudet vi gir den oppvoksende slekt i dagens Norge. Vi har nemlig holdt på med å reformere den norske skole i hele etterkrigstiden, men alltid gjort det stykkevis og delt. Vi har reformert barnetrinnet, vi har reformert ungdomstrinnet, vi har reformert videregående skole, og vi har reformert høyskole- og universitetssystemet. Men ikke på noe tidspunkt har vi tatt oss tid til å stille spørsmålet om der virkelig er en gjennomtenkt progresjon og en virkelig gjennomtenkt målsetting i det totaltilbudet vi gir.

       Det er Høyres grunnleggende tilnærming til utdanningspolitikken i dagens Norge at vi trenger å prioritere og konsentrere kreftene. Vi trenger å legge vekt på at kvaliteten i grunnskolen blir slik at den er i stand til å bære hele det svære byggverket vi bygger opp på grunnskolen. All pedagogisk forskning viser at det er vanskelig å ta igjen det forsømte. Hvis ikke den grunnleggende utdanning gir basiskunnskaper, er det meget vanskelig på et senere trinn å ta igjen det forsømte.

       Derfor har Høyre for grunnskolens vedkommende i sitt opprinnelige forslag til budsjett for 1998 markert at vi ser behovet for en utvidelse av undervisningstilbudet som det viktigste. Og la meg skyte inn at så langt jeg har kunnet registrere, finnes der ingen forskning, hverken i Norge eller andre land, som bekrefter at det å senke antallet elever i klassene gir noen kvalitetsgevinst. Jeg har ikke registrert at det finnes noen forskning som bekrefter dette. Derimot finnes det massevis av forskning som bekrefter at det å forsterke innsatsen når det gjelder undervisningstilbudet, gir en slik avkastning.

       Når det gjelder videregående skole - i likhet med grunnskolen - er lærerne nøkkelen til all kvalitetsforbedring. Det er et nesten rystende faktum i et samfunn hvor vi diskuterer etter- og videreutdanning som den viktigste sak i øyeblikket, at yrkesgruppen lærere antagelig er den yrkesgruppe som gjennom alle år har hatt det svakeste tilbud når det gjelder videre- og etterutdanning. Hvis man virkelig ønsker å bedre kvaliteten i det norske utdanningssystem, er det ikke noe som vil gi større uttelling enn det å satse nettopp på dette tilbudet.

       Dessverre preges dagens norske skole av ganske depressive tilstander. Det er også et tankekors i en situasjon hvor alle erklæringer fra politisk hold understreker skolens viktighet, at de som arbeider i skolen, opplever det slik at de arbeider i en eneste lang motbakke. Hvis vi skal få en fremtidsrettet og god skole i dette land, er vi avhengig av å ha en lærerstand med yrkesstolthet. Vi er avhengig av å ha en lærerstand som opplever sin arbeidsplass som en høyt prioritert arbeidsplass fra samfunnets side. Derfor haster det med å få snudd tendensen og få skapt en ny optimistisk og offensiv holdning i den norske lærerstand.

       De 7 mill. kr som er satt av til økning i etterutdanning for lærere, er altfor lite. Men det var det vi var i stand til å forhandle oss frem til i komiteen, og det er i det minste et signal fra komiteens side om at dette er et helt vesentlig satsingsområde i fortsettelsen.

       Så noen ord om høyere utdanning og forskning. Det er gledelig fra Høyres synspunkt sett at målsettingen om 30 % stipendandel denne gangen blir realisert, til tross for at det et øyeblikk så faretruende ut. Med det er det mål som etter mitt skjønn er det realistiske, nådd, og der finnes ingen grunn til å prioritere ytterligere opptrapping av dette tiltak, særlig ikke i en situasjon hvor vi for første gang ser at universitets- og høyskolestudenter prioriterer utdanningens innhold og kvalitet høyere enn velferdstiltak og forbedring av studentøkonomi. Det er første gang i manns minne at det har skjedd. Det er et ganske klart signal om at det også i høyere utdanning begynner å bli kritisk når det gjelder undervisningstilbudets kvalitet. Derfor er det livsviktig at vi følger opp det en samlet komite har pekt på når det gjelder behovet for å beregne ressurstilgangen til universiteter og høyskoler etter andre kriterier enn det vi bruker i dag, nemlig automatiske regnestykker, beregnet etter studieplasser, endatil studieplasser som i virkelighetens verden er fiktive, fordi man i universitetssektoren ikke opererer med et reelt studieplassbegrep. Det er viktig når man er nødt til å innskrenke ressurstilgangen, å unngå at dette rammer kvaliteten på forskning og høyere utdanning.

       Til sist noen ord om grunnforskningen. Hverken regjeringen Jaglands trontale eller tiltredelseserklæringen til den nye regjering sier noe innholdsmessig om grunnforskningen. Det er et illevarslende tegn. Det er nemlig også på forskningens område slik at det er noe som er fundament, og det er noe som er påbygg. Hvis ikke grunnforskningsinnsatsen er tilstrekkelig god kvalitativt og tilstrekkelig bred, vil all annen forskningsinnsats komme til å lide under dette. Også på dette område er det behov for en kraftig reorientering.

Inge Lønning (H) : Jeg må minne representanten Dørum om at Høyre i sitt forslag til statsbudsjett for 1998 som ble nedstemt i finansdebatten i Stortinget, hadde forslag om å øke innsatsen på dette området med 210 mill. kr utover det arbeiderpartiregjeringen foreslo. 210 mill. kr er jo heller ikke noe veldig imponerende tall på dette området, men det er i hvert fall betydelig mer enn det regjeringen Jagland foreslo, og det er betydelig mer enn de pusleriene som Arbeiderpartiet i komiteen har kommet opp med på noen marginale poster når det gjelder forskningen.

       Det jeg nevnte i mitt innlegg, og som jeg står fast ved, er at den avgåtte arbeiderpartiregjeringen og arbeiderpartifraksjonen i komiteen har vist svært liten interesse for grunnforskningen. Det er for meg litt paradoksalt at en sosialdemokratisk regjering og et sosialdemokratisk parti er overmåte opptatt av og overmåte ivrig for å få til det tettest mulige samarbeid mellom det private næringslivet og forskningen og primært er interessert i den type forskning som gir direkte avkastning inn i det private næringsliv. Ikke det at jeg har noe imot en slik målsetting, men det jeg pekte på, er at hvis vi skal ha kompetanse og forskningsressurser å sette inn i den anvendte forskning, vil det avhenge av at vi er i stand til å prioritere grunnforskningen. Det er ikke å prioritere grunnforskningen å skjære ned på universitetsbevilgningene, slik regjeringen Jagland la grunnlaget for ved et kutt på 2.000 studieplasser.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg har med interesse lest Høyres forslag og merknader og hørt representanten Lønnings innlegg. Det er mye bra å lese, og det er mye bra å høre.

       Jeg registrerer at når det gjelder departementet, går Høyre inn for kutt i likhet med Fremskrittspartiet. Når det gjelder Statens utdanningskontorer, går man også inn for kutt i likhet med Fremskrittspartiet. Når det gjelder SFO, ser det ut til at man i stor grad deler syn med Fremskrittspartiet. Det samme gjelder behovet for en økning av rammetimetallet i grunnskolen. Morsmålsopplæringen for fremmedspråklige ser det også ut til at vi i stor grad er enige om. Og det ser ut til at vi er enige når det gjelder tilskuddet til teknisk undervisningsutstyr, og at det må satses mer på IT.

       Dette var bare noen eksempler. Jeg kunne nevnt flere.

       Med et slikt budsjettfremlegg forbauser det meg at Høyre har valgt å stille seg bak regjeringspartienes forslag. Om man hadde fulgt opp sitt primære forslag, hadde det jo vært langt mer naturlig å støtte Fremskrittspartiets forslag, som er vesentlig nærmere Høyres primære ståsted. Kanskje er det slik at hvem som er forslagsstiller, er viktigere enn de politiske realiteter som ligger i forslaget. Det ville være interessant å høre representanten Lønnings syn på dette.

Inge Lønning (H) : Det er hyggelig med vennligsinnede replikker. Jeg kan bekrefte det bildet som representanten Knudsen gav. På en hel rekke punkter er det sammenfall i syn eller nær sammenfall i syn mellom Fremskrittspartiet og Høyre i utdanningspolitikken. Det innebærer vel at vi også i fortsettelsen på mange områder vil kunne samarbeide på dette felt.

       Når Høyre i budsjettinnstillingen ikke har funnet grunn til å fremme sitt eget primærforslag, som ble nedstemt i finansdebatten, er det simpelthen fordi vi har tatt til etterretning at det nye budsjettsystemet er slik at det ville langt på vei fortone seg som en slags øvelse i tørrsvømming å kjøre reprise på det som Stortinget allerede har tatt standpunkt til. Derfor har vi valgt å legge opp budsjettinnstillingen fra vår side slik at vi på de ulike hovedpunktene viser til det som er våre prinsipale standpunkter og forklarer hvorfor vi ikke insisterer på at de skal tas opp til votering.

       Nå er jo den politiske realitet, som representanten Knudsen også vet, at budsjettinnstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen forutsetter at det til sist vil være et flertall i denne sal for det som er Fremskrittspartiets og Høyres subsidiære standpunkt, nemlig å støtte forslaget fra regjeringsfraksjonen. Den politiske realitet er jo den at det er denne subsidiære støtte som sikrer det endelige resultat.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Representanten Lønning og Høgre sine merknader er sentrerte om kunnskap. Kunnskap er lett å bera. Men puggeskulen, som eg opplever er Høgres nye visjon, kan vanskeleg i tilstrekkeleg grad fremja gode haldningar som samarbeid, medkjensle og omsorg - slike verdiar som fremjar tryggleik, som er føresetnad nr. 1 for god læring. Prioriterer ein opp kunnskap på den måten Høgre gjer, vil ein prioritera ned andre verdiar. Spesielt synest Kristeleg Folkeparti at det er alvorleg at barnetrinnet, og dermed 6-åringane, etter Høgre sitt opplegg skal ha meir skule og mindre leik.

       Eg veit ikkje kor stor erfaring representanten Lønning har med trøtte 6-åringar, men ute i Distrikts-Noreg opplever ein at utslitne 6-åringar sovnar på skulebussen heim. Bussjåførane har faktisk eit svare strev med å få barna heim igjen. Arbeidsdagen er for lang og konsentrasjonen er dermed ikkje særleg stor. Har ikkje Høgre syn for verdien av å læra gjennom leik og samvær? Trur Høgre verkeleg at ein må plaga små, slitne 6-åringar med å sitja stille ved ein pult for at vi skal kunna konkurrera i framtdissamfunnet? Til slutt: Kvar meiner Høgre at små 6-åringar skal vera etter skuletid medan foreldra framleis er på jobb, når det ikkje er barnehagar lenger til dei og når skulefritidsordninga er nedprioritert, slik Høgre går inn for?

Inge Lønning (H) : Etter mitt beste skjønn er det et av de seiglivede dogmer i norsk pedagogisk debatt at det skulle være en motsetning mellom skolens omsorgsmålsetting og dens kunnskapsmålsetting. Det dogmet tror jeg man gjør vel i å legge til side én gang for alle. Det finnes ingen slik motsetning. Det er vel ingenting som tyder på at det å ha et minstemål av kunnskaper gjør at folk blir mindre i stand til å vise omsorg, mindre sosiale eller mindre i stand til å kommunisere med andre mennesker. Dette er simpelthen en pedagogisk fordom. Den har virket ganske ødeleggende på utviklingen av norsk skole gjennom en hel mannsalder. Jeg hadde egentlig minst av alt ventet at Kristelig Folkeparti skulle satse på å forlenge livet til denne problemstilling. Etter Høyres oppfatning er det ingen motsetning mellom skolens hovedmålsetting, å gi kunnskap, informasjon, forståelse og praktiske ferdigheter, og det å utvikle sosiale holdninger. Tvert imot, jo bedre skolen lykkes i å løse sin primære oppgave, desto mer vil man få med på kjøpet av nettopp de riktige samarbeidsholdningene.

       Når Høyre har foreslått å kutte betydelig på skolefritidsordningen, er det fordi vi er av den grunnleggende oppfatning at den ikke er det primære formål. Vi har ikke foreslått å ta den bort, og vi har understreket at 6-åringsreformen innebærer at det er et større behov enn før for dette. Men vi forutsetter at det bør baseres på frivillighet, det bør baseres på lokal tilpasning. Derfor er vi grunnleggende skeptisk til tanken om å gå videre i retning av å lovfeste ned i den minste detalj en skolefritidsordning som vil komme til å gå på bekostning av skolens primære oppgaver.

       Dette er en seier for sentrumspartiene. Vi har fått gjennomslag for 175 mill. kr mer til utdanning, og dette er et viktig skritt i riktig retning mot en ny kurs. Særlig gledelig er det at stipendandelen nå er løftet fra 28 % til 30 %, slik studentene har krevd i lengre tid, og som sentrumspartiene har vært pådrivere for i Stortinget.

       Samlet sett føler ikke Senterpartiet at vi har trukket det korteste strå, slik representanten Grete Knudsen sa i stad. Det er svært gledelig at lærerne nå får 22 mill. kr mer til etterutdanning enn det arbeiderpartiregjeringen foreslo. Oppdaterte lærere er en forutsetning for at Reform 97 skal kunne gjennomføres etter intensjonen. Kvaliteten på opplæringen står og faller med lærernes kvalifikasjoner og holdninger, og jeg vil tilføye yrkesstolthet, slik representanten Lønning gjorde i stad, og som statsråden for øvrig har understreket mange ganger.

       Jeg innrømmer imidlertid at det ble gjort kutt i forbindelse med finansinnstillingen som jeg gjerne hadde sett ugjort. Dette var prisen vi måtte betale for å inngå en forståelse med de andre partiene, som jeg har nevnt tidligere. Det har allerede vakt en del oppmerksomhet. Jeg sier ikke noe mer om det nå, annet enn at dette i realiteten vil bety ca 3 % mer i egenandel for dem som skal være med på studiearbeid. Det er realiteten. Det er ikke noe gunstig kutt, det innrømmer jeg. Andre talere fra Senterpartiet vil komme nærmere inn på dette.

       Arbeiderpartiregjeringen tilgodeså ikke en økning i studiefinansieringen i sitt statsbudsjettforslag. I denne innstillingen bruker likevel arbeiderpartifraksjonen det kjærkomne beløpet som sentrumsregjeringen har fått igjennom til sine hjertesaker. Dette kan kalles « tenkte » penger, i og med at Arbeiderpartiet ikke får flertall for sine budsjettforslag.

       Sentrumsregjeringen foreslo og får støtte for å rette opp de kuttene som ble gjort fra arbeiderpartiregjeringens side på de private høyskolene. Dette innebærer at viktige profesjonsutdanningstilbud, som førskolelærer og sykepleier, kan fortsette.

       Sentrumspartiene henter subsidiær støtte for økte bevilgninger fra Høyre og Fremskrittspartiet, fordi Arbeiderpartiet ikke ville samarbeide om de store linjene i budsjettstrukturen denne høsten. Det er imidlertid gledelig at vi i stor grad står sammen med både Arbeiderpartiet og SV i merknader om den generelle skolepolitikken, slik mønsteret har vært de senere år.

       Enhetsskolen er bunnplanken i Senterpartiets skolepolitikk. Alle barn skal ha samme muligheter ut fra sine forutsetninger. Den tilpassede opplæringen må derfor stå sentralt. Dette koster penger. I stortingsproposisjonen går det fram at i tillegg til de obligatoriske undervisningstimene elevene har krav på, ble det i 1995-96 brukt 41 % lærertimer til spesialundervisning og delingstimer. Dette nivået har vært stabilt de siste fire årene. Dette bør vi merke oss i forhold til det elevantallet som ble nevnt i stad.

       Fra Senterpartiets side er et senket elevtall i klassene på grunnskolens ungdomstrinn et prioritert område framover. Jeg mener det er selve akilleshælen i skolesystemet. Erfaringer tilsier at ungdomsskoletrinnet er den mest krevende fasen. Jeg har derfor forventninger om at Regjeringen vil følge opp sine løfter fra Voksenåsen-dokumentet på dette området.

       Kommuneøkonomien er imidlertid avgjørende for å få til en skole der alle elever får den undervisningen de har krav på, samtidig som en desentralisert skolestruktur kan opprettholdes. Det blir viktig å ta vare på og utvikle den spesielle kompetansen som kreves for å gi elevene individuell opplæring. Dette vil vi komme nærmere tilbake til når Stortinget skal behandle den bebudede stortingsmeldingen om kompetansesentra for spesialundervisning, der bl.a bruken av pedagogisk/psykologisk tjeneste vil stå sentralt.

       Videregående opplæring for alle mellom 16 og 19 år er nær virkeliggjort med Reform 94. Sentrumsregjeringen vil særlig legge vekt på signalene om at teoridelen i yrkesfagene er blitt for dominerende, og at dette går på bekostning av praksisopplæringen. Jeg har tillit til at departementet vil se grundig på dette. Samtidig må dette ses i sammenheng med elevenes mulighet for å skaffe seg grunnlag for studiekompetanse. Modulstrukturert opplæring er et viktig stikkord her.

       Senterpartiet mener det fortsatt må arbeides aktivt for å skaffe flere læreplasser både i privat og offentlig sektor. Derfor støtter vi fortsatt de stimuleringsmidlene som foreslås.

       En annen side ved reformen er den sentraliserende effekt som synes å følge i kjølvannet av en restriktiv håndhevelse av omfangsforskriften, samt en lite fleksibel kursstruktur. La meg legge til at en samtidig må ha for øye at videregående opplæring skal ha et omfang som sikrer flere enn 16-19-åringene. Den forestående etter- og videreutdanningsreformen vil også kreve sitt i tillegg til de gruppene som har hatt sin rett via reformen til nå. Jeg viser i den forbindelse til Regjeringens bebudede stortingsmelding om Buer-utvalgets innstilling.

       Det kommer faretruende signaler fra flere fylkeskommuner om problemer vedrørende oppfyllingsgrad i klassene m.v., med nedleggingsspøkelset hengende over distriktsskolene. Jeg er derfor glad for at vi har fått til en flertallsmerknad der det heter:

       « Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil for øvrig understreke at når Reform 94 skal evalueres i 1998, må alle sider ved reformen vurderes nøye med henblikk på at den skal virke desentraliserende og tilgjengelig for alle elever. »

       Høyre og Fremskrittspartiet er ikke med i denne merknaden, og det syns jeg er synd. Jeg forutsetter at Regjeringen legger dette til grunn i sitt videre arbeid med evalueringen av reformen.

       Informasjonsteknologi er i de nye læreplanene forutsatt å være en integrert del av undervisningen. Derfor er det helt nødvendig at alle elever får tilgang på utstyr, programvare og kunnskap om informasjonsteknologi. I dag er dette ikke godt nok ivaretatt, da det er store forskjeller kommunene og fylkeskommunene imellom. Sentrumsregjeringen vil løse noe av denne problematikken ved å opprette et fond til anskaffelse av utstyr for offentlig innkjøp. Jeg viser også til bevilgningen til nye studieplasser innen IT, slik flertallsinnstillingen tilsier.

       Høyere utdanning og forskning er et viktig satsingsområde for at Norge skal bli den kunnskapsnasjonen som det er stor politisk enighet om.

       Økonomien til de statlige høyskolene er dessverre fortsatt ikke tilfredsstillende. Det er alvorlig. Regjeringen har et utvalg i gang som skal foreta en grundig vurdering av den totale økonomiske situasjonen for de statlige høyskolene. Dette er grunnen til at sentrumspartiene ikke støtter Arbeiderpartiets forslag om en ny finansieringsordning for høyskolene med sikte på å ivareta desentraliseringsoppgaver. Intensjonen er god, men etter mitt skjønn trenger et slikt forslag en grundigere vurdering. Komiteens flertall understreker nettopp de statlige høyskolenes betydning også i et bosettings- og desentraliseringsøyemed. Ikke minst er dette viktig sett i et kvinneperspektiv.

       Det er lagt nye krevende oppgaver på de statlige høyskolene, som bl.a forskningsbasert undervisning. Dette betinger imidlertid at kompetansen er til stede. Det kan settes spørsmålstegn ved om dette er godt nok ivaretatt i dag. Jeg forventer derfor at Regjeringen gjør sitt ytterste for at så skal bli tilfelle, slik at en sikrer den nødvendige kvaliteten på denne sektoren. Særlig må innsatsen settes inn på å løse eldre læreres behov med nødvendig omskolering og oppdatering. Det har også skjedd en betydelig sammenslåing og/eller samlokalisering i høgskolesektoren de senere årene, noe som i seg selv er krevende for organisasjonen.

       Universitetene har vært og er hovedleverandør av grunnforskning. Komiteen peker på at ved nedgang i antall studieplasser ved universitetene, vil også grunnforskningen bli berørt. Et flertall i komiteen ber derfor Regjeringen vurdere alternative modeller for å fastsette de økonomiske rammene for universitetene, slik at ikke forskningen må bli skadelidende. For øvrig viser jeg til senere innlegg fra fiskeriministeren når det gjelder forskningskapitlene som jeg er saksordfører for.

       Så litt om kirken. Senterpartiet synes det er bra at det ble økning til kommunenes kirkelige virksomhet på 20 mill. kr i tilleggsproposisjonen fra sentrumsregjeringen. Jeg viser for øvrig til andre representanter fra disse partiene som har eller vil ha mer om dette i sine innlegg.

       Når det gjelder Kap. 297 Nidaros domkirke, som jeg er saksordfører for, viser jeg til innstillingen, som er enstemmig. Jeg vil likevel nevne de betydelige restaureringsarbeider som er nedlagt i domkirken, og ikke minst gjenreisingen av Erkebispegården, som virkelig framstår med verdighet i Trondheim bys tusenårsjubileumsfeiring.

       Kva slags konsekvensar ser me så av dette? Når Arbeidarpartiet fremmer forslag om å styrke fengselsundervisninga, ja, så stemmer Senterpartiet imot. Når Arbeidarpartiet gjer framlegg om å auke bortebuarstipendiet for elevar i vidaregåande skule, ja, så stemmer Senterpartiet imot. Når Arbeidarpartiet fremmer forslag om å etablere eit hovudfagsstudium i folkekultur ved Institutt for folkekultur i Rauland, så stemmer Senterpartiet imot. Og når Arbeidarpartiet ønskjer å legge inn ein utdanningspott for høgare utdanning i distrikta, ja, så er det tommelen ned frå Senterpartiet. I tillegg reduserer altså regjeringspartia saman med Høgre og Framstegspartiet løyvinga til vaksenopplæring med 20 mill. kr, og til liks med representanten Kristiansen har eg registrert i avisa Gudbrandsdølen Dagningen at dette kuttet har falle representanten Tingelstad tungt for brystet når ho uttaler til avisa at dette er ein hån mot Senterpartiet.

       Kva er det som har skjedd med Senterpartiet? Kor er det blitt av distriktsprofilen? Er regjeringstaburettane så viktige at alle prinsipp blir lagde til sides til fordel for Kristeleg Folkeparti sine merkesaker?

       I ein kommentar i Nationen den 28. november konkluderer journalisten Erling Kjekstad med:

« Det har vært KrFs gyldne høst. »

       Det er fleire enn Kjekstad, Lundteigen og Grønlien Østmoe som gir uttrykk for at Senterpartiet har selt sjela si i dette samarbeidet.

       Representanten Tingelstad sa at Arbeidarpartiet brukar såkalte « tenkte penger » i budsjettet. Ja, me brukar den ramma som Stortinget har vedtatt. Men den aller største bolken er jo det som ligg i St.prp.nr.1, og det er vel ikkje slik at det er Jagland sine pengar.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg må si at det er interessant å være så i fokus. Det er ikke så fryktelig mange ganger jeg har vært så i fokus i stortingssalen, så det må jeg jo føle meg beæret av. Jeg ser nå at det har vært et mønster i det at Arbeiderpartiet kjører sitt skyts mot Senterpartiet, og det er greit nok.

       Jeg har merket meg alle de punktene som Oppebøen Hansen her nevnte. Jeg kunne ta dem etter hvert, men jeg skal gjøre det litt rundere. Jeg skal si det slik at da Arbeiderpartiet selv satt i regjering, var de temmelig restriktive med å komme med såkalte stortingsregjereriframstøt.

       For øvrig må jeg spørre: Hva gjorde Arbeiderpartiet i høst? De var faktisk de første som hadde muligheten til å støtte sentrumspartiene, til nettopp å være med og påvirke, noe de etterlyser i en del saker. Man kan nesten si at det blir store tårer og lite ansvar fra Arbeiderpartiet, slik anføringene er mot oss.

       Så var det dette med distriktsprofilen. Hvis vi tenker litt tilbake, 25 år og vel så det, kan vi se etter hvem det var som virkelig kjørte fram de regionale høgskolene og kjempet for distriktshøgskolene i sin tid. Jeg tror ikke mange kan underslå at der var sentrumspartiene svært aktive. Vi er det fortsatt. Det foregår i dag i veldig stor utstrekning en desentralisert utdanning i distriktsfylkene, bl.a der jeg kommer fra. Når det da gjøres et poeng av at vi ikke støtter et konkret forslag om 10 mill. kr som Arbeiderpartiet ville ha fram, er det - og jeg gjentar det som ble sagt i debatten i går i NRK - på grunn av at vi syns vi vil ha en mer grundig gjennomgang nettopp av dette punktet.

Petter Løvik (H) : Representanten Tingelstad kom med det eg iallfall oppfattar som ei klar prioritering i sitt innlegg: Elevtalet i klassene i ungdomsskulen er akilleshælen i norsk grunnskule.

       Det å prioritere må no også for Senterpartiet, vil eg tru, i deira nye rolle som ansvarleg regjeringsparti bety å prioritere noko framom noko anna. Mitt spørsmål går på: Betyr dette at Senterpartiet vil prioritere å få ned elevtalet i klassene i ungdomsskulen framfor å legge større vekt på etterutdanning for lærarar, som eg trur vi alle ser det er eit veldig stort behov for? Betyr dette at Senterpartiet vil prioritere elevtalet framfor større vekt på utstyr? Betyr dette at Senterpartiet vil prioritere elevtalet framfor ei auka satsing i basisfag som matematikk og naturfag, der internasjonale undersøkingar viser at vi har eit veldig lågt nivå i forhold til ein del andre land? Og betyr dette at ein vil prioritere elevtalet framfor andre viktige fag som undervisning i norsk? Er det elevtalet i klassen som er prioritet nr. 1, eller er det berre ei av mange prioriterte oppgåver?

Marit Tingelstad (Sp) : Etter å ha vært en stund i skoleverket og vært på besøk og opplevd og hørt beskrivelser av hvordan det står til på ungdomstrinnet i den norske grunnskolen i dag, er jeg ikke i tvil om at Senterpartiet - med støtte av Lærerlaget og Lærerforbundet - faktisk har et viktig poeng når vi sier at nå må vi se på elevtallet. For når vi vet at det kan være opptil 30 elever i klassen nettopp i den fasen da ungdom er svært labile og sårbare på mange måter, er det helt opplagt at å få redusert elevtallet er svært viktig for å oppnå den læringen som både representanten Løvik og jeg er svært opptatt av. Og her er det pedagogiske miljøet avgjørende, faktisk tror jeg det er viktigere enn et visst antall timer mer enn det som er i dag, for det er kontakten mellom lærer og elev som virkelig er av betydning. Derfor er jeg veldig glad for at det i Voksenåsen-dokumentet sies at det er en prioritert oppgave å få redusert elevtallet i klassene.

       Skal dette gå framfor etterutdanning, var spørsmålet. Etterutdanningen har vi allerede begynt å løfte, og vi er glad for at nettopp Høyre er med og gjør at vårt forslag får gjennomslag her, og vi håper selvfølgelig at vi får støtte til det framover, både i komiteen og ellers. Men nettopp redusert elevtall i klassene er noe jeg tror den norske skolen ville tjene veldig på.

       Representanten Tingelstad var også opptatt av dette med desentralisert skoleutbygging, at vi bør opprettholde en desentralisert videregående skole. Vi i SV har lagt inn et forslag i innstillingen, idet vi peker på at vi har registrert en tiltakende sentralisering. Men det har ingenting med omfangsforskriftene å gjøre, dette går på bevilgninger til fylkeskommunene slik at de er i stand til å opprettholde et desentralisert skoletilbud. Der har vi pekt på to måter å gjøre det på: Vi kan tenke oss å legge noe inn i rammetilskuddet som tar hensyn til skolestruktur, eventuelt å legge inn et øremerket tilskudd til fylkeskommunene slik at de er i stand til å opprettholde et desentralisert tilbud. Og mitt spørsmål til Tingelstad blir da: Vil det ikke være naturlig for Senterpartiet, som hevder at de er opptatt av å opprettholde et desentralisert utdanningstilbud, å støtte dette forslaget fra SV for å få satt i gang den prosessen som det helt klart vil ta en del år, iallfall en periode, å utrede?

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg mener at jeg sa i mitt innlegg at dette var et skritt i riktig retning og en satsing på etterutdanning. Og jeg syns det er bra at vi klarte å få til 22 mill. kr mer enn det som lå i proposisjonen til Jagland-regjeringen - og jeg skal bare takke for korreksjonen fra komitelederen. Sentrumsregjeringen foreslo 15 mill. kr, og så har altså komiteen arbeidet seg fram til å få 7 mill. til. Det er et skritt i riktig retning. Og jeg er helt enig med dem som sier at dette er et svært viktig område, for det gjelder jo kvalitetssikring. Det er også sagt i Voksenåsen-dokumentet at med de reformene som skoleverket nå har gjennomgått, er det veldig viktig å sørge for kvalitetssikring. Det blir ingen god skole hvis vi ikke har nok midler og en oppegående lærerstand til å gjennomføre undervisningen, slik jeg sa i stad.

       Et desentralisert skoleverk er viktig for Senterpartiet. Vi vet at kommuneøkonomien er basis for dette, og vi er åpne for å diskutere andre løsninger for å sikre det desentraliserte videregående skoleverket. Det har jeg tatt opp i ulike sammenhenger, og jeg kommer til å arbeide videre med det.

       SV har en egen merknad om dette. Det har jeg registrert, og jeg vil selvsagt jobbe videre for å se hvordan vi kan få til en løsning slik at vi unngår nedlegging av videregående skoler, samtidig som vi ivaretar alle de oppgavene som nå vil måtte komme i forbindelse med etter- og videreutdanningsreformen.

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg vil starte med et sitat fra budsjettdebatten for ganske nøyaktig ett år siden. Det var komiteens leder, Jon Lilletun, som da uttalte følgende:

« Desse kutta er for meg uforståelege når vi veit at vi i haust måtte opprette fleire nye klassar innan VK  II fordi ein ikkje klarte å få nok lærlingplassar. »

       Det som var uforståelig for Lilletun den gangen, var at Regjeringen, dvs. arbeiderpartiregjeringen, hadde et forslag om å kutte de øremerkede bevilgningene til teknisk utstyr i videregående skole. Kuttene den gangen var på ca 20 mill. kr - fra 150 mill. kr til 130 mill. kr. Vi i SV hadde også problemer med å forstå kuttene som ble gjort den gangen, og vi stemte sammen med Lilletun og andre mellompartier for å få bevilgningene tilbake på 1996-nivået.

       Det som er tilfellet, er at vi er i nøyaktig samme situasjon i år. Det som var begrunnelsen til Lilletun den gangen, var at vi manglet læreplasser. Også i år mangler vi læreplasser. Vi mangler flere tusen læreplasser i forhold til de søkerne vi hadde nå ved skolestart. Det ble opprettet flere VK II-klasser for å gi disse kandidatene et tilbud, og også i år er det behov for store investeringer innenfor IT-sektoren. Situasjonen er nøyaktig den samme i år som den var for ett år siden.

       I den innstillingen vi behandler i år, foreslår den samme representanten - som nå ikke lenger er stortingsrepresentant, men statsråd - å bevilge 50 mill. kr. Det innebærer et kutt på 100 mill. kr - de som er kjappe i prosentregning, finner ut at det nærmer seg 70 % kutt. Rollen har skiftet, og med endret rolle er det også åpenbart at evnen til å forstå endrer seg tilsvarende.

       Utdanningssektoren er i ferd med å bli den store budsjett-taperen i årets statsbudsjett. I den innstillingen vi nå behandler, er det de offentlige utdanningsinstitusjonene - dvs. videregående skole, grunnskole, de statlige høyskolene og universitetene - som er blitt de store budsjett-taperne. De som har fått en viss påplussing i forhold til Arbeiderpartiets forslag, er de private høgskolene og de private grunnskolene og videregående skoler. Der er det plusset på. Opprinnelig var det vel lagt inn ca 70 mill. kr. Det er ved hjelp av Høyre redusert til ca 50 mill. kr.

       I stedet for å redusere innsatsen til utdanning burde tiden nå være inne til et skikkelig løft - en skikkelig satsing på utdanning.

       Vi i SV hadde forventninger til den nye regjeringen, og de forventningene baserte seg på tidligere erfaringer der vi har hatt samarbeidet med, eller i alle fall hatt felles standpunkt med, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om påplussinger til utdanning. I fjor ønsket Kristelig Folkeparti og Senterpartiet økte bevilgninger til kompetanseheving i grunnskolen og i den videregående skole. De ønsket økte investeringsmidler for å gjennomføre grunnskolereformen. Den er ikke gjennomført, men den er inne i en gjennomføringsfase, og det er det viktig at vi minner hverandre om. Vi har satt tre års gjennomføringstid. De samme partiene var også enige om økte bevilgninger til kjøp av lærebøker. Vi vet at i år har kommunene kjøpt lærebøker for ca 350 mill. kr. Det er fire årskull som er inne i reformen, neste år skal tre nye inn i reformen, og deretter skal vi ha de siste tre kullene inn. Dermed er reformen gjennomført i sin helhet. Et enkelt regnestykke skulle si at med 350 mill. kr i år, burde kommunene hatt et sted mellom 250 og 300 mill. kr til kjøp av lærebøker. Det er viktig for å opprettholde nivået på læremidler at det blir kjøpt nok lærebøker og nok undervisningsutstyr, og det blir det ikke med dette opplegget. KS har sagt at med den innstillingen vi nå har, har vi en underkompensasjon på ca 60 mill. kr.

       Det er dokumentert og påvist at egenbetaling i grunnskolen nå nærmer seg 100 mill. kr 100 mill. kr betaler foreldrene til undervisningsutstyr, undervisningsmateriell, leirskoler, ekskursjoner osv. Det er de faktiske forhold. Dette er dokumentert i proposisjonen. Det er grunn til å tro at egenandelene er enda større enn som så, for vi vet at i tillegg til dette blir det samlet inn en del penger i klassene, slik at beløpet sannsynligvis er enda større.

       Grunnskoleloven § 10 slår uttrykkelig fast følgende:

« Kommunane skal halde elevane med lære- og lesebøker, skrive- og teiknesaker og anna undervisningsmateriell. »

       « Anna undervisningsmateriell » - denne formuleringen i loven er så entydig klar at det ikke kan være noen tvil om at når det blir krevd egenandel for en del, er det i strid med loven. Dette hadde vi i SV håpet at vi skulle få komiteen med på å slå ned på og si at denne utviklingen kan ikke fortsette, dette er i strid med loven, og dette kan vi ikke akseptere. Vi har fremmet et forslag, der vi ber departementet rydde opp i dette og å få fjernet all egenbetaling som er i strid med loven. Vi har ikke fått de andre partiene med på det, og det er skuffende. Jeg hadde faktisk regnet med at i alle fall Kristelig Folkeparti, som er opptatt av verdier og verdikommisjon, ville være i stand til å fortelle kommunene at de gjør noe galt, og at det rett og slett ikke kan aksepteres.

       Foreldreutvalget i grunnskolen har påpekt dette, og de har sagt at egenbetaling må være et brudd på prinsippene om enhetsskole og et likeverdig skoletilbud. Likevel er flertallet i denne sal villig til å neglisjere det, se bort fra det og ikke pålegge kommunene å følge norsk lov.

       De reformene som er gjennomført - Reform 94 og Reform 97 - stiller store krav til det pedagogiske personalet. Så langt har det vært liten vilje til å satse på undervisningspersonellet. Dette vises først og fremst gjennom bevilgningene til etterutdanning. Kommuneøkonomien gir lite rom for den type satsing. Hvis en skal få til en skikkelig satsing på etterutdanning både i grunnskole og videregående skole, kreves det øremerkede midler direkte over statsbudsjettet.

       Vi i SV har sagt at en satsing nå må garantere lærerne at vi prioriterer lærerne når det gjelder etterutdanning og videreutdanning i tiden framover, og at vi skal garantere dem en minsteetterutdanning. I den innstillingen vi behandler nå, var det opprinnelig lagt inn 50 mill. kr til dette, det ble plusset på 20 mill. kr, men fortsatt ligger vi 20 mill. kr under det som var bevilget i fjor, da det ble bevilget 90 mill. kr.

       En ting er kroner, men like alvorlig er de signalene vi sender ut til kommunepolitikere, til fylkeskommunepolitikere og til lærerpersonale: Dette er ikke noe vi vil prioritere, dette er ikke noe som vi vil ha øremerkede midler til. Dette er et klart og entydig signal som jeg synes det er uheldig at vi på denne måten sender ut.

       Universitetene og høyskolene får redusert sitt studenttall i dette opplegget. Nettoeffekten er en reduksjon på ca 1.500 - det er 2.000 på universitetene, men så bygger vi opp litt innenfor høyskolene, så nettoeffekten er ca 1.500 færre plasser. Plassene er én ting, men bevilgningene til universitet og høyskoler følger antall studenter, så dette betyr en ganske dramatisk nedbygging på høyskolesektoren.

       Vi i SV har en viss forståelse for at det har vært vanskelig for Regjeringen. Vi skal ikke vente for mye av Regjeringen, den har hatt kort tid i denne perioden til å legge fram sitt budsjettforslag. Likevel har de greid å signalisere en del ting rimelig klart i sin proposisjon. Det som skal prioriteres innenfor utdanning, er private skoler, og det er et galt signal å gi. Vi i SV har også omprioritert innenfor den rammen vi har fått tildelt. Vi har omprioritert 170 mill. kr, men vi har omprioritert på en annen måte. Vi har omprioritert inn mot de offentlige skolene, mot etterutdanning i grunnskole og videregående skole, mot de offentlige høyskolene og mot universitetene. Det er en riktig prioritering, hvis vi ønsker å satse på utdanning.

       Jeg skal helt til slutt få ta opp våre forslag i innstillingen.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

       Synnøve Konglevoll (A) : Det går tydelig fram av innlegget til representanten fra SV at han ønsker mer penger til utdanning. Men med de nye måtene å behandle budsjettene på her i Stortinget, har alle partiene samme sum å fordele i hver enkelt komite hvert år. For å si det på en annen måte: Ingen har mer å rutte med enn de rammene finanskomiteen legger opp til, heller ikke SV. Det er derfor interessant å merke seg SVs prioriteringer innenfor rammen.

       Et område der SV har mer penger enn Arbeiderpartiet, gjelder tilskudd til private høyskoler. Her foreslår SV 10 mill. kr mer enn Arbeiderpartiet. Det er ganske overraskende. Men noe som overrasker enda mer, er kuttet i tilskuddet til lærlinger. Her vil man kutte med 35 mill. kr, og det er et kutt på mer enn 10 %. Det er et dramatisk kutt i en situasjon der mangel på lærlingplasser er den mest akutte utfordringa innenfor videregående skole. Heldigvis står SV alene i denne saka.

       Vi i Arbeiderpartiet vil prioritere elevene i videregående skole når det gjelder utdanningsfinansiering. Derfor setter vi allerede i dette budsjettet av 27,5 mill. kr som et første trinn. SV finner ikke rom for det, men ber Regjeringa komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett.

       Mine to spørsmål til SV blir: Er SV enig med Arbeiderpartiet i at vi fortsatt må ha en aktiv innsats for å sikre lærlingplasser til alle elever som ønsker det? Og for det andre: Vil SV være med Arbeiderpartiet i åra som kommer, i å prioritere stipendiering for elever i videregående skole, sjøl om prioritering også betyr at SV noen ganger må si nei til andre formål?

Rolf Reikvam (SV) : Vi har samme sum som de andre. Vi har foretatt en prioritering innenfor den rammen som finanskomiteen gav til oss, og der har vi prioritert - som de fleste sikkert har registrert - etterutdanning av lærere både i grunnskolen og videregående skole, vi har prioritert studieplasser på universitet og høyskoler, vi har prioritert flere stipendstillinger rettet inn mot grunnforskning.

       Det er riktig at vi har kuttet på lærlingtilskuddet. Det sies jo i proposisjonen også at dette er en overslagsbevilgning. Det er vanskelig å anslå eksakt hvor mange kroner vi trenger til dette, nettopp fordi vi ikke vet hvor mange læreplasser vi får. Vi har sagt en ting til som er viktig: Vi har sagt at det nye stimuleringstilskuddet skal vi bruke i forhold til nye bedrifter som tidligere ikke har hatt læreplasser. Vi setter spørsmålstegn ved om det er riktig at gamle bedrifter, bedrifter som tidligere har hatt læreplasser, også skal få dette stimuleringstilskuddet som det da er foreslått at de skal få. Vi har bedt om en vurdering av sammenhengen mellom læreplasser og tilskuddets størrelse. Vi synes ikke det er riktig - uten videre - at store bedrifter som Norsk Hydro f.eks som tar inn lærlinger, også skal ha dette stimuleringstilskuddet, for nå snakker vi om et tilskudd som er mellom 70.000 kr og 80.000 kr samlet sett, og dette ligger langt over det det koster å ha en elev i skolen. Utgangspunktet var at det skulle være en sammenheng mellom tilskudd til lærlinger og det det koster å ha en elev i skolen. Det er bakgrunnen vår. Vi har bedt om en vurdering av om det er en sammenheng mellom størrelsen på tilskuddet og de læreplasser vi klarer å få fram.

       Vi har gått inn og prioritert, og vi har prioritert beinhardt.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg registrerer at SV i sitt forslag reduserer posten Private skoler m.v. med 48 mill. kr på videregående skolenivå.

       Når det gjelder private høyskoler, kutter flertallet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet, 10 mill. kr. - et relativt tøft kutt, som vi ikke gjør med lett hjerte.

       Likevel velger både Arbeiderpartiet og SV å kutte ytterligere. SV kutter i sitt forslag 28,7 mill. kr. Man ser en klar tendens til at SV har som profil at man ønsker å kutte mest mulig i private skoler. Slik jeg ser det, føyer dette seg klart inn i SVs øvrige profil. Det ser ut til at denne er at alt som er offentlig, er bra, og alt som er privat, er ille.

       Fremskrittspartiet ser de private skolene som et verdifullt supplement til den offentlige skole. Det er også et uomtvistelig faktum at mange av de private skolene har et høyt kvalitativt nivå. I tillegg gir de private skolene en økt valgfrihet.

       Mitt spørsmål til SV må da nesten være: SV skal jo være et parti med toleranse for det som er annerledes. Man ville da kunne anta at man skulle kunne stille seg mer positivt til de private skoler. Disse skolene ligger jo livssynsmessig, pedagogisk og/eller tilbudsmessig utenfor det som ofte tilbys i den offentlige skole. Hvorfor ser ikke SV positivt på den spennende utfordring for den offentlige skolen som privatskolene representerer?

Rolf Reikvam (SV) : Enhetsskolen er bærebjelken i vårt utdanningssystem, og enhetsskolen ivaretar vi ved å gi de offentlige skolene et skikkelig tilbud og en skikkelig kvalitet. Det er utgangspunktet for vår måte å tenke utdanning på.

       Det er riktig at vi har kuttet i forslaget til bevilgning til private skoler - med 48 mill. kr. når det gjelder private videregående skoler. Men hvis man setter seg ned og regner på dette, vil man oppdage at vi ikke har kuttet mer enn at disse skolene opprettholder realnivået sitt. Det vil si: Hvis vi tar utgangspunkt i bevilgningen for 1997, har vi lagt inn kompensasjon for prisveksten, og dermed har vi kommet fram til vår ramme. Med det utgangspunkt er det faktisk grunn til å kutte 48 mill. kr. Vi ser ingen grunn til at disse skolene skal ha en forholdsvis sterk realvekst, mens de tilsvarende offentlige skolene har en nedgang - på mange områder får de ikke engang kompensasjon for prisveksten.

       Det samme er tilfellet for private høyskoler. Vi har også kuttet der og lagt det ned på Arbeiderpartiets forslag, men vi har lagt inn en kompensasjon fordi vi er uenig med Arbeiderpartiet i det sterke kuttet i forhold til en del av tilbudet på BI. BI er et alternativ til det offentlige system, med tilbud som vi ikke har i de offentlige høyskolene, og som vi ser grunn til å forsvare og ta vare på. Så det er bakgrunnen; vi har kuttet med 28 mill. kr - litt mindre enn Arbeiderpartiet - nettopp fordi vi har sagt at vi skal ta vare på de tilbudene ved BI som vi ikke har i de offentlige høyskolene.

Petter Løvik (H) : Representanten Reikvam er skuffa over at dei andre partia ikkje vil vere med på å be Regjeringa sjå til at det ikkje skjer eigenbetaling i skulen. Høgre er samd i at dette med eigenbetaling er ein uting, men grunnskulelova slår uttrykkeleg fast at det ikkje er høve til å krevje betaling i grunnskulen. Er det då nødvendig å be Regjeringa sjå til at norsk lov blir følgd? Er det eit prinsipp vi skal følgje opp også på andre område i Stortinget?

       Det andre er SV sitt prinsipp om likskap framfor likeverd og fridom. Etter SV sine merknader i innstillinga skal dette med likskap no også gjelde skulefritidsordningane. SV føreslår å lage arealnormer med ein standard kvadratmeter pr. elev, ein standard for inneklima, ein standard for pedagogisk utdanning for personalet og ei standard bemanning. Eg er einig i at nok plass, godt inneklima og godt personale er viktig. Men er det her snakk om å gå inn og overregulere ei ordning, som trass i alt dreiar seg om elevane si fritid? Det er ikkje ei skuleordning, men ei skulefritidsordning. Må vi overregulere også fritida, må vi lage ei standard fritid?

Rolf Reikvam (SV) : Representanten Løvik er enig med meg i at egenbetaling i grunnskolen er en uting - det er ikke verst bare det.

       Spørsmålet er: Er det behov for oss her å be Regjeringa rydde opp i dette? Hvis vi ser på utviklingen, ser vi en veldig klar tendens til at egenbetalingen har økt - den startet vel opprinnelig med egenbetaling for leirskole. Vi ser nå at en del kommuner og en del skoler også tar egenbetaling for undervisningsmateriell. Dette er en utvikling som vi på en eller annen måte må stoppe. Og så er spørsmålet: Hvordan stopper vi det? Så langt har vi ikke klart det. Jeg tror ikke at kommunepolitikere er

       ute etter å lage problemer eller noe som helst, dette er først og fremst uttrykk for en kommunal fattigdom. Kommunene er nødt til på en eller annen måte å skaffe seg inntekter, og så har de også gått løs på dette området. Når dette utvikler seg og får større omfang, er vi nødt til å gjøre et grep. Og grepet er, sånn som vi ser det, at vi herfra og departementet gir klar beskjed til kommunene om at dette ikke er tillatt, dette skal vi ha stopp på, fordi det er i strid med loven. Jeg synes fortsatt det er merkelig at Høyre, som i utgangspunktet er et lovlydig parti, ikke vil være med oss i å pålegge kommunene dette.

       Så over til skolefritidsordningen. Vi må erkjenne at familiemønsteret har endret seg. Vi må erkjenne at familiemønsteret har endret seg. Vi må erkjenne at det er behov for å ha et tilbud etter skoletid nettopp fordi begge foreldrene er yrkesaktive, og da er skolefritidsordningen et godt tilbud. Det er delvis et pedagogisk tilbud, det skal være et supplement, det kan være et supplement, og det kan være med og styrke elevenes situasjon. Derfor synes jeg det er viktig at en setter visse krav til inneklima og til dem som skal jobbe i denne ordningen.

       I litt for lang tid har prinsippet « vi kjøper bruktbil av den som selger oss først », vært rådende på dette området. Tiden er overmoden for å vurdere informasjonsteknologi i et helhetsperspektiv når det gjelder kompetanse, det offentliges rolle og hvordan norsk næringsliv skal kunne hevde seg internasjonalt på dette området. På dette feltet henger alt sammen med alt, men « kompetanse » er et nøkkelord. Hele utdanningssystemet trenger en opprustning for å møte fremtiden. Men her gjelder det å « ile i riktig retning ».

       Begrepet « informasjonsteknologi » er satt sammen av to ord, og begge to er like viktige. Den nye teknologien gir først og fremst anledning til å samle inn og spre mye mer informasjon langt raskere enn det vi tidligere bare kunne drømme om. I en slik situasjon blir den viktige oppgaven for skolen å veilede elevene i informasjonsjungelen, lære dem å bruke det nye verktøyet kritisk. Skolens oppgave må i tillegg være å sikre at alle elever oppnår et forsvarlig minimum av kompetanse på området. Og til det trengs utstyr.

       Det har manglet en helhetlig plan for IT-satsing i skolen, og det har oppstått store ulikheter mellom skoler og kommuner. For å bøte på dette er det nå viktig å komme med statlige stimuleringstiltak. I denne sammenheng vil jeg peke på det varslede fondet til innkjøp av teknologisk utstyr til bl.a utdanningssektoren, men også andre tiltak der staten går sammen med næringslivet for å bedre utstyrssituasjonen i skolen, kan være aktuelle.

       For Norge som nasjon er det avgjørende at vi har tilstrekkelig med mennesker som mestrer informasjonsteknologien på en profesjonell og forsvarlig måte. Arbeidet med å øke kapasiteten innenfor utdanning må fortsette. Og jeg er glad for at nåværende regjering har satt inn ekstra ressurser i forhold til Jagland-regjeringen nettopp på dette området.

       Det er også viktig at landet får en nasjonal IT-strategi som tar stilling til hvordan vi kan forvalte den samlede kompetansen best mulig. I en slik plan må vi ta hensyn til konkurranseevnen internasjonalt og behovet for å la de eksisterende miljøer blomstre videre. Det er klart det kan bli en synergieffekt hvis vi ser de regionale kompetansemiljøene og et eventuelt nasjonalt IT-senter i sammenheng.

       Når Venstre er opptatt av fremtiden, gjelder det i særlig grad de unges mulighet til å ta den utdanningen de ønsker seg uten å ende opp som gjeldsslaver. Jeg er glad for den jobben sentrumspartiene har gjort for å bedre studiefinansieringen før vi kom i regjering, og jeg er stolt av at vi i vårt eget budsjett har økt stipendandelen til 30 %. Jeg ser at vi på den måten har oppfylt Arbeiderpartiets program, men utfordrer dem likevel til å gå med oss videre i en opptrapping til 40 % stipendandel. Dette er viktig for at vårt felles mål om lik rett til utdanning skal bli realisert.

       Studentenes boutgifter er også viktig i denne sammenhengen. I dag sliter flere og flere studenter ikke bare med å finne et sted å bo, men også med økonomien på grunn av høye utleiepriser. Sentrumsregjeringen har plusset på med 50 nye studentboliger i forhold til Jagland-regjeringens forslag til statsbudsjett. Men vi vet at dette ikke er nok.

       Men ikke alle studenter ønsker å bo i studentgettoer. I tillegg til å bygge ut flere studentboliger må vi stimulere til at tilbudet av utleieboliger blir større. I den sammenheng er jeg tilfreds med at Regjeringen vil styrke finansieringen av utleie- og studentboliger, og at det arbeides med et program for å hjelpe dem som skal etablere seg på boligmarkedet.

       Dette er jo vakkert formulert.

       Vi ser ikke så veldig mye til det i denne innstillingen. Det fins ikke mange penger til økt satsing på eksempelvis grunnforskning. Vi vet at vi i Norge i dag bruker ca 1,7 -1,9 % av bruttonasjonalproduktet til forskningsformål. Det gjelder alt, både det som det offentlige bruker, og det som kommer fra næringslivet selv. Jeg har god forståelse for at det er problematisk for Regjeringen å pålegge næringslivet en bestemt andel til forskning, men jeg hadde faktisk ventet at denne regjeringen, selv om den har hatt kort tid, hadde lagt inn noe til økt forskning, og da først og fremst til grunnforskning. Mitt spørsmål til Helene Falch Fladmark blir da:

       Er Venstre fornøyd med den satsing på forskning som er lagt inn i den innstillingen vi nå behandler? Er dette godt i samsvar med det som er den politiske plattformen for denne regjeringen?

Helene Falch Fladmark (V) : La meg først få oppklare en misforståelse: Venstre er ikke et liberalistisk parti, vi er et sosialliberalt parti.

       Når det gjelder dette med IT, er vi mest opptatt av at IT-satsingen i Norge ikke skal skje etter innfallsmetoden, slik vi føler det har vært gjort i litt for mange år nå. Nå er det på tide å ta et samlet grep om hele dette feltet.

       Hva er så Bondevik-regjeringens første signal til den kommende etter- og videreutdanningsreformen? Jo, det er et kutt i voksenopplæringen på 20 mill. kr, eller om

       lag 15 %. Det har møtt sterke reaksjoner ute. Nå er det ikke så uvanlig at kutt i budsjettsammenheng møter sterke reaksjoner ute, men jeg har tidligere i dag gjengitt hva representanten Marit Tingelstad har uttalt nettopp i forhold til 20 mill. kr i kutt innenfor voksenopplæringsmidlene. Og jeg forstår Marit Tingelstads bekymring, for her har tydeligvis Senterpartiet blitt direkte overkjørt av statsråd Lilletun, eller Kristelig Folkeparti. Dette kuttet må bryte totalt med det Senterpartiet har stått for tidligere i forhold til nettopp distriktspolitikk, til studieforbundenes viktige rolle og ikke minst i forhold til de mindre, lokale studieforbundene rundt omkring i landet. Så jeg venter spent på statsråd Lilletuns forsvarstale for kuttet på voksenopplæring. Arbeiderpartiet går selvfølgelig mot dette, og har gjort det klinkende klart i innstillingen.

       De aller fleste vet at etterutdanning for voksne vil bli et av hovedtemaene i det kommende lønnsoppgjør. Jeg sa de fleste, for jeg er ikke helt sikker på at Regjeringen har tatt innover seg at det vil være en av hovedpilarene. Og jeg registrerer at statsråd Lilletun sier i siste nummer av Næringslivets Ukeavis:

« Men vi har tenkt å regne skikkelig. Vi har kritisert den forrige regjeringen for ikke å vite prisen på reformen. Vi akter faktisk å vite hva det koster denne gangen. »

       Og da må jeg spørre: Er det troverdighet som kommer til uttrykk her? Nå skal Regjeringen begynne å regne. Men i debatten rundt innføring av kontantstøtte var svaret noe helt annet - en slik omfattende reform var nemlig ikke blitt regnet på og heller ikke konsekvensutredet. Hvis man først skal regne på alle reformer før man tar et politisk standpunkt, reformer man tidligere har gitt positive signaler til, begynner jeg å bli noe bekymret i forhold til de to tingene Arbeiderpartiet har bedt Regjeringen å synliggjøre foran inntektsoppgjøret, nemlig finansieringsdelen og rettighetsfestelsen. Det er de to tingene vi ber Regjeringen ta et politisk standpunkt til, og jeg har registrert gjentatte ganger at man ikke vil ta et standpunkt før høringsfristen er ute. Og da vil jeg gjenta, som jeg tidligere har gjort, nemlig at man kan innta et politisk standpunkt. En høringsfrist skal selvfølgelig respekteres, men jeg forutsetter at de prinsippene og de politiske standpunktene Kristelig Folkeparti og de øvrige partier i sentrumsregjeringen hadde ved behandlingen av denne sak februar 1996, fortsatt gjelder, selv om det skulle komme fram noen andre synspunkter i en eller annen form under høringen. Så jeg håper Lilletun fortsatt står fast med sin tidligere holdning til etter- og videreutdanningsreformen.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Som saksordfører for kap. 200 Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner jeg det naturlig å begynne på dette området.

       Fremskrittspartiet foreslår å redusere departementets driftsutgifter. Dette mener vi burde kunne gjøres ved generell effektivisering og reduksjon i forvaltningen. Vi foreslår en innsparing på i overkant av 10 mill. kr. Vi mener dette burde kunne nås gjennom å holde igjen på nyansettelser i forbindelse med naturlig avgang og/eller generelle innsparings- og effektiviseringstiltak. Tidligere i dag ble det nevnt - jeg tror det var fra Senterpartiet - at dette vil si en reduksjon på 10 %. Det tror jeg ikke er helt riktig, for jeg tror den totale summen for departementet er ca 150 mill. kr.

       Et hovedtema i Fremskrittspartiets forslag er en gjennomgripende reform av systemet for finansiering av norsk skole. Fremskrittspartiet konstaterer at selv om vi i mange år har brukt stadig mer penger i skolen, er resultatene i stor grad uteblitt. Jeg tror norsk skoles hovedproblem ikke ligger i mangelen på penger, men i organiseringen.

       Fremskrittspartiet ønsker å bruke finansieringssystemet til å få innført en sunn konkurranse i skolen. Vi ønsker å innføre et stykkpris- eller skolesjekksystem - et system hvor en offentlig finansiert « skolesjekk » følger eleven, som velger skole fritt, og skolene må heve kvaliteten for å gjøre seg attraktiv overfor elever og foreldre.

       Det er to kritiske forhold med et slikt system: Noen vil hevde at systemet vil kunne føre til forskjeller mellom skolene. Dette er til en viss grad riktig. Men relativt store forskjeller har vi også i dag, både på grunn av forskjeller i kommuneøkonomien, lokalpolitikernes prioriteringer og forskjeller i lærerstabens struktur.

       Imidlertid er det også helt sikkert at en omlegging til et system som belønner gode resultater, vil føre til en generell kvalitetsnivåheving i skolen.

       Det andre kritiske punktet ved et stykkpris- eller skolesjekksystem er at det kan gi skjevheter i forhold til spesielle grupper og spesielt tynt befolkede områder. Det er åpenbart at en slik ordning vil måtte suppleres med tiltak overfor disse gruppene og områdene.

       Det er flere politiske partier som er uenig i Fremskrittspartiets finansieringsmodell. Men også i disse partier er det mange som ser de lite tilfredsstillende resultatene i skolen. Hvis man mener våre løsninger ikke er riktige, er det greit, men man må i alle fall begynne å tenke i andre spor enn hva man har gjort til nå.

       Det neste temaet jeg hadde tenkt å berøre, er undervisningen av fremmedspråklige elever. Jeg kommer fra et av de områder i Norge som har den største andelen fremmedspråklige, Drammen i Buskerud. Det er vel 12 - 15 % av byens innbyggere som har innvandrerbakgrunn. I enkelte skolekretser er andelen barn med en slik bakgrunn på over 80 %. En slik situasjon har man også enkelte steder i Oslo.

       Over våre budsjetter er morsmålsundervisningen i grunnskolen tilgodesett med 175 mill. kr. For Fremskrittspartiet er morsmålsopplæring for innvandrere på ingen måte et prioritert område. Det er tvil knyttet til om dette styrker elevenes muligheter til å lære seg norsk og til å integreres i det norske samfunnet.

       Det er også en mer praktisk tilnærmingsmåte til problemet. Morsmålsopplæringen går jo på bekostning av andre fag i skolen. Jeg synes det må være åpenbart fornuftig at man satser i forhold til norskopplæring for å få en rask og smidig integrering og for å gjøre innvandrerbarna best mulig skikket til å gå ut i det norske samfunn og arbeidsliv.

       For å ta et praktisk eksempel fra en norsk grunnskole hvor morsmålsopplæringen er meget godt utbygd: Resultatene ved Fjell skole i Drammen har vært så dårlige at man har sett seg nødt til å opprette såkalte språkhomogene klasser hvor det bare er elever med innvandrerbakgrunn fra ett land, for å skjerme de andre elevene.

       For også å ta litt mer praktisk erfaring: Før jeg kom hit, jobbet jeg i over tre år på et arbeidskontor. Min erfaring fra dette arbeidet tilsier at det faktisk er en del ungdommer med innvandrerbakgrunn som kommer ut av norsk grunnskole og videregående skole, som har for svake norskkunnskaper for arbeidslivet. Hva sier dette om fornuften i morsmålsopplæringen?

       Jeg vil også bemerke at vi i vårt budsjettframlegg har foreslått å styrke innsatsen overfor fremmedspråklige elever på videregående skoles nivå som sliter med det norske språket. Som et lite apropos vil jeg si at det er klart at behovet for ekstra norskopplæring for fremmedspråklige elever, barn og ungdom, ville vært vesentlig mindre om stortingsflertallet hadde ført Fremskrittspartiets innvandringspolitikk, men så vel er det jo ikke - for også å ha sagt det. Fremskrittspartiet er ikke prinsipiell motstander av morsmålsopplæring for innvandrere. For oss er det i og for seg greit at f.eks et innvandrerbarn med røtter i Tyrkia skal kunne lære seg tyrkisk. Vi synes imidlertid at innvandrernes foreldre og/eller organisasjoner bør kunne arrangere og finansiere slik virksomhet etter skoletid.

       Et annet tema som opptar meg, er situasjonen innen fagopplæringen. Jeg oppfatter at en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite har registrert problemene med å få nok lærlingplasser. Så er spørsmålet: Hva gjør man med dette? Ikke så altfor mye, ser det ut til. Fremskrittspartiet mener det må gjøres vesentlig mer attraktivt å ta inn lærlinger, og vi har foreslått en betydelig sum på dette feltet.

       Et annet forhold som er sentralt i fagopplæringen, er Reform 94s økte vekt på teoretiske fag. Det er blitt så mye teori at mange teorisvake elever har problemer med å gjennomføre en fagutdanning. Flere partier er inne på dette forhold, og det er mitt håp at vi kan gjøre felles front for å få løst problemene.

       Tidligere i mitt innlegg har jeg nevnt at jeg har jobbet en del år på et arbeidskontor. Der har jeg i flere tilfeller fått se resultatene av feil valg av utdanning. I denne sammenheng er jeg meget fornøyd med at en samlet komite, på side 35 i innstillingen, har understreket at markedets behov må styre dimensjoneringen av skoletilbudet. Man legger også vekt på at bransjer og bedrifter skal informere skoleungdommen om fremtidens muligheter. Jeg håper på et skikkelig løft for yrkesorienteringen i skolen, og særlig at man får bedret samarbeidet med næringslivet.

       Jeg registrerer at det i debatten har vært en del fokusering rundt det at det ser ut til å være et flertall for å kutte innen voksenopplæring i studieforbundene. Fremskrittspartiet støtter som kjent kuttforslagene. Vi mener at den statssubsidierte virksomheten innen denne sektor bør konsentreres om de kurs som er klart yrkesrettede og kompetansegivende. En del av de kurs som nå tilbys og gis støtte, er kurs av hobbymessig karakter. Folk må selvfølgelig gjerne ta slike kurs, men vi oppfatter det ikke som en statlig eller offentlig oppgave å finansiere disse.

       Til slutt noen ord om Den norske kirke. Det er to forhold som vi vil fremheve. For det første behovet for å få orden på statskirkens medlemsregister. De mangler som er ved dette, er påpekt både i og utenfor Kirken. For det annet Sjømannsmisjonen/Den norske kirke i utlandet. På dette felt har vi med glede merket oss økningen av tilskuddet, og støtter dette.

       Jeg har vel litt tid igjen, så jeg kunne tenke meg å kommentere noen av de foregående innlegg.

       Ved innledningen av debatten snakket komiteens leder om målet for skolen, og jeg oppfattet det slik at målet for skolen var likhet, at likhet var et mål i seg selv. Jeg trodde målet for en skole måtte være kvalitet, men jeg tok kanskje feil på dette felt.

       Muslimske skoler er et annet tema som har vært oppe. Jeg har en litt annen innfallsvinkel enn den som man kom med tidligere i dag. Jeg tror ikke det er veien å gå dersom man ønsker en integrering av innvandrerne i det norske samfunnet, å få muslimske skoler. Jeg tror vi ville gjøre dem en bjørnetjeneste dersom vi tillater muslimske skoler. Dette vil føre til en enda dypere kløft mellom nordmenn og innvandrere.

       Tomas Norvoll var i en replikk tidligere i dag inne på dette at han tok avstand fra det han kalte Fremskrittspartiets « elendighetsbeskrivelse » av det norske skoleverket. Det får stå for representantens egen regning. Det er relativt mange som har registrert at de kvalitative resultatene norske elever oppnår sammenlignet med elever i andre land, er svake i mange tilfeller. Senest nå i høst ble det presentert en bredt anlagt undersøkelse innen realfag hvor resultatene var svært nedslående.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Arbeidarpartiet er opptatt av at alle menneske, vår viktigaste ressurs, skal ta del i utdanning og kompetanseoppbygging. Derfor har me gjennomført utdanningsreformer på nær sagt alle nivå. Nå er det den vaksne delen av befolkninga som må få vår merksemd, og langt meir merksemd enn det Bondevik-regjeringa legg opp til.

       Arbeidarpartiet meiner at tida nå er inne til at alle som ikkje tidlegare har fått eit tilbod om utdanning på vidaregåande skule sitt nivå, og som ønskjer det, må få ein rett til opplæring på lik linje med 16-19-åringane. Dette vil Arbeidarpartiet kome attende til i samband med handsaminga av Buer-utvalet si innstilling, men eg kunne tenkje meg å utfordre statsråden i dette spørsmålet her og nå.

       For å kunne gje vaksne søkjarar vidaregåande opplæring er det heilt avgjerande at fylkeskommunane held ved lag omfangsforskrifta, som er på 375 % av eit avgangskull i grunnskulen. Eg vil be departementet vurdere tiltak overfor dei fylka som ikkje maktar å innfri denne forskrifta. Arbeidarpartiet ser altså etter- og vidareutdanning for vaksne som eit av dei fire områda som klart blir prioritert i vår framtidige utdannings- og forskingspolitikk. Dei andre områda er høgare utdanning og forsking, elev- og studentvelferd samt ein god og framtidsretta IT-strategi.

       Arbeidarpartiet har i fleire år nå vore reformpartiet framfor nokon. Eg kan nemne Reform 94, Reform 97 og Norgesnettet. Det er greitt nok at fleire parti i denne salen har slutta seg til, men det er utan tvil Arbeidarpartiet som har vore pådrivar i desse reformene. La meg særskilt nemne Reform 94. Eg hugsar godt den store politiske motstanden som var i einskilde parti her i huset. Det er relevant å spørje seg nå om nokon har eit ønske om å gå attende til det gamle systemet. For kva har ikkje skjedd?

       Alle mellom 16 og 19 år har fått ein lovmessig rett til vidaregåande opplæring. Det er ikkje slik lenger at 15-åringen ligg vaken om natta og lurer på om han får skuleplass i vidaregåande til hausten, slik mange ungdommar gjorde tidlegare. Det er heller ikkje lenger slik at enkelte studieretningar er uoppnåelege av di karakterane ikkje var på topp. Og det er heller ikkje slik lenger at fagopplæring er ei opplæring som blir rangert etter allmenne fag.

       Så vil nok mange hevde - og kanskje med rette - at Reform 94 ikkje har vore vellukka nok for alle. Inga ny reform vil finne sin endelege plass dei første åra. Har me ei målsetting om å gjere ting betre, må me òg vere villige til å justere undervegs. Likevel må det vere grunnlag for å hevde at stort sett har det vore gode erfaringar med reforma. Ei ny reform er ein prosess i seg sjølv, og det må sjølvsagt vere slik at justeringar må gjerast undervegs. Alle reformer må evaluerast - så òg med Reform 94. Denne evalueringa vil kome i 1998 og 1999.

Statsråd Jon Lilletun : Dette stortinget skal forme vår utdanningspolitikk inn i eit nytt årtusen. Eg håpar at det er denne regjeringa som skal iverksetje denne politikken.

       Alfred Hauge uttrykte på 1970-talet sine visjonar for framtida. I hans bøn for år 2000 finn eg noko av mi programerklæring for sentrale utdanningspolitiske mål:

« Herre, den dagen vil eg be for mine barn og barnebarn og barnebarns barn

       - om eg har det -

       at dei ikkje måtte vera daudkjøt i verden,

       be at dei kunne gjera sin skyldnad mot din himmel

       og denne vår gode jord,

       dristige gå på leiting etter det som enno var å finna,

       modige ta vare på alt som var verdt å verna,

       medvitne stiga inn i ein stor samanheng.

Måtte dei i år 2000 søkja visdom framfor kunnskap,

       kjærleik framfor kløkt,

       meir ha omsut for andre enn sut for seg og sitt. »

       For å hjelpe dei unge til å gå denne vegen må vi skape eit skulelandskap der elevane kjenner seg trygge og verdsette, vert lagde merke til som enkeltmenneske. Den som sjølv blir sett, vil lettare kunne sjå andre og fungere godt i fellesskapet.

       For å kjenne seg trygg og finne fram i skulelandskapet treng elevane gode kompass - med andre ord gode lærarar. Gjennom ei komande foreldremelding vil vi peike på verdien av foreldra og deira viktige samarbeid med skulen. Foreldra er sentrale når skulekursen skal stakast ut.

       Vidare treng både lærarar, elevar og foreldre gode kart. Gjennom reformer og ny læreplan har det vorte ein del nye kart å lese den siste tida. Som ein del av det nye « kartvesenet » vil eg understreke at departementet ikkje vil kome med store omveltingar av reformene som er vedtekne, men justeringar og tilpassingar.

       Sentrumsregjeringa vil heile tida fylgje med på at kartet stemmer overeins med terrenget, slik at dei unge verkeleg kan stå rusta for morgondagen, ikkje minst i høve til å ta sjølvstendige verdival.

       6-åringane har gjort 1997 til eit historisk år i grunnskulen. Mange, både små og store, har vore spente og noko engstelege for dette. Det gler meg difor å sjå at m.a. Lærarlaget si eiga undersøking viste at to av tre lærarar syntest Reform 97 hadde gjort arbeidet som lærar meir spennande og interessant.

       Eg vil nytte dette høvet til å rose alle som har vore med på å setje i verk Reform 97. Trass i eit stort tidspress er det her gjort ein svært god jobb både av lærarane, ja kanskje fyrst og fremst av dei, og også andre impliserte. Det er interessant at så mange av dei impliserte seier at skuledagen har vorte meir spennande.

       Eg kunne òg ha sagt noko om prosessen og forhistoria - om det var rett eller ikkje - det lèt eg vere. Eg ser at dette faktisk har gått bra så langt, men det er nødvendig å fylgje med vidare.

       Regjeringa er oppteken av ei brei kompetanseutvikling av personalet i grunnskulen for å kunne få gjennomført reforma på ein best mogleg måte. Eg har merka meg at fleirtalet i komiteen vil auke midlane til kompetanseutvikling ytterlegare i høve til Regjeringa sitt forslag i tilleggsproposisjonen. Dette er midlar som vil kome godt med.

       Eg har elles med glede merka meg at fleirtalet i komiteen ber Regjeringa greie ut personellsituasjonen ved udelte og fådelte skular med tanke på å sikre 6-åringane reell moglegheit til opplæring der leik skal vere eit viktig element. Eg vil kome tilbake til dette i budsjettproposisjonen for 1999.

       Eg deler komiteens bekymring for at fleire fylkeskommunar ikkje oppfyller forskrifta om omfanget av vidaregåande opplæring. Der gjev eg førre talar heilt rett. Staten kan ikkje akseptere at fylkeskommunane ikkje fylgjer dei krava som Stortinget og departementet har fastsett. Evalueringa av Reform 94 viser så langt at det er eit potensial av vaksne søkjarar som treng tilrettelagde tilbod tilpassa deira situasjon. Det er derfor ei utfordring for fylkeskommunane å gje tilbod om vidaregåande opplæring som er tilpassa vaksne sin livssituasjon.

       Det fyrste kullet med lærlingar i Reform 94 skal ta fag- og sveineprøve i 1998. For å sikre kvaliteten på fagprøvene ber komiteen departementet vurdere å auke talet på medlemmer i prøvenemndene frå to til tre. Gjennomføringa av det store talet fag- og sveineprøver er ein prøvestein i gjennomføringa av Reform 94. Det er svært viktig at fylkeskommunane og bransjane syter for naudsynte ressursar. Det er nettopp det å skaffe nok medlemmer til prøvenemndene som er ei av hovudutfordringane. Det vil derfor ikkje vere eit rett tiltak no å auke medlemstalet i prøvenemndene.

       Komiteen ber Regjeringa leggje fram ei eiga melding om tilskotssystemet for private skular som oppfylging av Høybråten-utvalet. Meldinga bør kunne leggjast fram våren 1998.

       Eg har merka meg at komiteen har vist til arbeidet med vaksenopplæringsreforma og til stortingsmeldinga om etter- og vidareutdanning og vaksenopplæring under fleire av kapitla i innstillinga. Eg ser med interesse at komiteen peiker på at gjennomføring av reforma vil krevje at mange utdanningstilbydarar tek del i arbeidet. Det gjeld vidaregåande skular, universitet og høgskular, men også studieforbund, fjernundervisningsinstitusjonar og folkehøgskular vil ha viktige oppgåver om denne reforma verkeleg skal verte ei reform for alle vaksne. For det offentlege utdanningssystemet vil dette verte ei prøve på om dette systemet kan syne fleksibilitet, verdsetje vaksne sin realkompetanse og gje tilbod som er organiserte slik at vaksne kan nytte dei, og slik at det tener arbeidslivet sine interesser. Her kvilar òg eit stort ansvar på oss i departementet.

       Representanten Kristiansen etterlyste ei meir offensiv haldning. Departementet er allereie på beina med prosjektorganisasjonen. Vi har allereie gjennomført dei første møta med NHO og LO. Vi har allereie sett i gang førebuingsarbeidet, så eg kan ikkje i det heile dele representanten Kristiansens uro på dette punktet. Derimot har vi sagt at vi skal rekne skikkeleg - og det kan umogeleg vere noko negativt. Vi er innstilte på å arbeide så fort som det er fagleg forsvarleg, men eg vil tru at når det gjeld innretninga på reforma, vil òg representanten Kristiansen vere samd i at det er vesentleg kva høyringsinstansane seier i forhold til innretning. Derfor vil ikkje innhaldet verte kommentert i særleg grad her i dag, men sjølvsagt står eg ved det som vart sagt i det oppdraget som Stortinget i si tid gav regjeringa. Men eit utval har altså vore i arbeid, det har gjort ein god jobb - og det er mange som legg mykje arbeid i høyringane. Dette skal vi så gå igjennom.

       Eg er nøgd med at komiteen samrøystes peiker på behovet for å satse på forsking, og at ein må sjå spesielt på situasjonen for grunnforskinga. Dette vil vere viktige tema i den varsla stortingsmeldinga om norsk forsking. Regjeringa har i St.prp.nr.1 Tl.03 meldt at den vil kome tilbake med forslag om finansiering av offentlege innkjøp av teknisk utstyr til m.a. utdanning og forsking etter å ha vurdert korleis ein best kan gjennomføre slike innkjøp - her vil ein òg vurdere spørsmål om fond. Eg ser fram til det vidare samarbeidet med komiteen om desse sakene, slik at vi kan få til betre kår for forskinga.

       Eg har med glede merka meg at komiteen meiner at universitet og høgskular må ha betre høve til å møte behovet for etter- og vidareutdanning. Det er viktig å leggje forholda til rette for at kompetansen ved institusjonane skal kunne kome til nytte også for dei som manglar høgare utdanning, eller som treng å fornye den utdanninga dei har fått.

       Til liks med komiteen er eg positiv til at universiteta og høgskulane må få meir fleksible ordningar når det gjeld å skaffe eigne inntekter, f.eks ved høve til å ta betalt for vidareutdanningskurs av større omfang enn ti vekttal. Som kjent vert det no gjennomført forsøk med slike tilbod. Utviding må skje på ein måte som ikkje undergrev det felles ynsket om at grunnutdanning også ved universitet og høgskular framleis skal vere gratis. Forslaget om å endre regelverket for oppdrag vil vi fylgje opp. Eg legg opp til at utvalet som skal greie ut verksemda ved universitet og høgskular, vert bede om å gjennomgå rammene for oppdragsverksemd i regi av institusjonane. Eg meiner det er viktig framleis å sikre at eksternt finansierte oppdrag ikkje vert subsidierte over institusjonane sine ordinære budsjett. Det ville elles kunne bety uheldig konkurransevriding og gå ut over ordinær undervisning og forsking.

       Søkninga til høgare utdannings- og forskingsinstitusjonar er framleis sterk. Det har likevel vore eit bekymringsfullt trekk dei siste åra at studentane søkjer meir mot dei store byane. Det ser ut som om studentane i mindre grad ynskjer å studere på universitet og høgskular i Nord-Noreg og i distrikta. Samtidig som det er eit ynske om å auke rekrutteringa til desse institusjonane vil ulike overordna prinsipp og vedtak om studentane sin rett til å velje studiestad kunne medverke til at rekrutteringa vert ytterlegare svekt. Dette er ei utvikling eg vil fylgje nøye med i, og eg vil i samband med det kome tilbake til Stortinget i nødvendig utstrekning.

       Eg har vidare merka meg at komiteen stiller spørsmål ved at løyvingane til universitets- og høgskulesektoren er knytte nøye opp til studieplassar og vekttal, og at Regjeringa vert beden om å kome tilbake med alternative modellar for å fastsetje dei økonomiske rammene i samband med forskingsmeldinga. Eg deler bekymringa til komiteen når det gjeld budsjettsituasjonen for grunnforskinga. Ei eventuell omlegging av systemet for fordeling av midlar i universitets- og høgskulesektoren vil likevel røre ved så mange sider ved forskings- og utdanningsverksemda ved institusjonane at eg finn det mest føremålstenleg å leggje opp til ein grundig og utførleg gjennomgang av finansieringsprinsipp i høve til institusjonane i universitets- og høgskulesektoren gjennom det utvalet som skal greie ut om verksemda ved universitet og høgskular.

       Eg har òg merka meg at komiteen ser det som viktig at departementet legg fram gjennomgangen av økonomien i høgskulane som eiga sak så snart som mogeleg. Eg vil vurdere nærmare korleis eg kan imøtekome komiteen på dette punktet når utvalet som arbeider med saka, legg fram sin rapport. (Presidenten klubber.)

       - Eg har enno litt igjen, president, men det skal eg ta i eit treminuttsinnlegg seinare, slik at eg òg får kommentert nokre andre sider ved budsjettinnstillinga.

       Bondevik-regjeringen har også for neste år lagt sine prioriteter inn: kontantstøtte, pensjoner - uavhengig av behov, uavhengig av hva det måtte koste - og et samferdselspolitisk løft som man skal komme tilbake til allerede i revidert budsjett. Etter- og videreutdanningsreformen vil komme. Nesten uavhengig av om Regjeringen er en sinke når det gjelder å komme i gang med den, vil den komme. I tillegg har Bondevik-regjeringen satt opp en masse målsettinger - og det er ikke bare målsettinger, det skal, i tråd med hva Lyngstad sa, også gjennomføres i perioden: en stipendandel på 40 %, et fond for vitenskapelig utstyr, fullstipendiering av videregående skoles elever, reduksjon av elevtallet i klassene. Og det skal skje allerede fra 1999. Statsråden må nå komme med sin prioritering. Hva kommer først av alle disse ønskene, som også er fremmet i denne debatten?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst skildring av fakta: Det som skjedde i tilleggsproposisjonen, var at utdanning fekk eit tillegg på bortimot 200 mill. kr. Av det gjekk 80 millionar til ei betra studiefinansiering - det var altså den største enkeltposten. Så er det rett at ein god del vart brukt til private høgskular og private skular. Det som gjekk til dei private skulane, var etterslep på lønnskostnader som Stortinget hadde sagt at ein skulle kompensere ved dette budsjettet. Det var 19 av dei millionane.

       Det som er grunnen til at det kan seiast at det var spesielt sikta inn mot private skular og høgskular, er at det var der arbeidarpartiregjeringa hadde gjort sine største kutt, og det måtte da rettast opp. Det står i alle dokument til den nye regjeringa kva vi meiner om einskapsskulen. Vi står sterkt på den fellesarena som einskapsskulen er, men samstundes tør vi ha ein politikk med friskular som gjev foreldre reelle valmoglegheiter. Og det er vel kanskje den største forskjellen i forhold til den førre regjeringa.

       Så sa òg representanten Knudsen, komiteens leiar, at no vil etterutdanningsreforma kome, same om Regjeringa er ei sinke eller ikkje. Det denne regjeringa varsla, er at når det gjeld tempoet, skal den fylgje det som var lagt opp frå den førre regjeringa. Den hadde lagt opp til ein høyringsprosess som er ferdig den 2. januar. Eg går ut frå at ein skal ha respekt for høyringsinstansane. Så skal vi gå grundig og skikkeleg gjennom dette, og vi aktar å spele inn det som er nødvendig å spele inn i forhold til lønnsoppgjeret, men vi aktar òg å gjere ein skikkeleg jobb i forhold til sjølve reforma.

       Når det gjeld dei utdanningspolitiske prioriteringane elles, kjem det ei utdanningspolitisk utgreiing der ein i større grad kan gå inn på framtida. Det vi no har gjort, er å leggje fram ein tilleggsproposisjon, og vi har ei komiteinnstilling i forhold til den.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Inge Lønning (H) : Det går opp og ned her i verden, og det gjelder også det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement. I noen år hadde man en statsråd som hadde et eventyrlig høyt ambisjonsnivå og et tilsvarende høyt tempo. Deretter fikk man en statsråd som tok det relativt rolig i begge henseender. I den perioden kunne man vel nesten bruke formuleringen « intet nytt fra vestfronten » når det gjaldt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Nå har man fått en meget lovende statsråd. Det problem jeg har følelsen av at statsråden kan komme til å møte, er at han prioriterer så mye at ordet « prioritere » begynner å få den vanlige norske betydning, nemlig å løfte alle gode formål ett hakk høyere opp på samme tid. Nettoeffekten av det er som regel beskjeden.

       I Voksenåsen-erklæringen er det sagt at den nye regjering vil legge vekt på å senke elevtallet i klassen i grunnskolen. Det er meget kostbart, som kjent, og det er liten grunn til å tro at det vil gi noen målbare resultater. Man har videre sagt at man skal prioritere å heve stipendandelen for studenter fra 30 til 40 %. Det er også meget kostbart, og det er liten grunn til å tro at det er en velbegrunnet prioritering. Et tredje område man har sagt i Voksenåsen-erklæringen at man setter seg høye mål for, er å øke bevilgningene til forskningsformål, det står til og med « med sikte på å nå gjennomsnittet for OECD-landene ».

       Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor langt liv regner han med at han og Regjeringen må ha for å kunne innfri alle disse løftene?

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt rett at det går opp og ned her i verda, og det å prioritere er nødvendig og vanskeleg.

       Det som desse tre partia har skrive inn i regjeringserklæringa på bakgrunn av Voksenåsen-erklæringa, er sjølvsagt meint å vere ein politikk for denne perioden. Når representanten Lønning seier at det ikkje har nokon effekt å gjere noko med elevtalet i klassen når det gjeld ungdomsskulen, vil eg minne om at det ikkje i det heile har vore noka reform i ungdomsskulen når det gjeld den delen på veldig mange år. Og det er eit stort ynske ute i skulen. Så dersom representanten Lønning går ut i skulen, vil han få høyre at dette faktisk er eit av dei høgst prioriterte måla.

       Når det gjeld stipenddelen, er det ikkje tvil om at dersom ein går inn og ser på økonomien til ein ferdig student eller ein familie der to har studert, er det sjølv med den gode betringa vi har gjort, framleis ganske tøft etter at ein er ferdig. Ein begynte den førre stortingsperioden med 13 % stipenddel. Høgre skal ha ros for at dei absolutt har vore med og vore pådrivarar for å kome opp i 30 %. Eg er skuffa over at dei ikkje er villige til å vere med eit stykke til. Når Lønning tidlegare i dag sa at no hadde studentane òg prioritert om, ja, så er vi òg villige til å lytte til studentane, men alle krav og råd fram til i år har vore auka stipenddel framfor dei andre formåla. Når vi skal ha den utdanningspolitiske utgreiinga, skal vi derfor gå grundig gjennom korleis vi tenkjer å gjere dette framover. I år - og då gjentek eg det same som eg sa til representanten Knudsen - behandlar vi det budsjettforslaget som er lagt fram, og i forhold til det har vi gjort jobben vår.

Rolf Reikvam (SV) : I Aftenposten på fredag svingte statsråden pisken over fylkespolitikerne. Det har jo etter hvert blitt en vanlig politisk øvelse å svinge pisken over dem. Når man denne gangen svingte pisken, var det på grunn av omfanget, at man en del steder ikke har greid å oppfylle omfangsbestemmelsene.

       Situasjonen er følgende: I dette budsjettet som vi nå er i ferd med å vedta her, som er det samlede budsjettet, er det en reduksjon i tilskuddet til videregående skole. Det har vært gitt eksempler i dag på at man har fått redusert bevilgningene med ca 70 mill. kr til teknisk utstyr. Vi vet at skattøren er redusert fra neste år. Vi vet at rammetilskuddet har økt på en del områder, men det er ikke rettet inn mot utdanning. Rammetilskuddet er rettet inn mot helse, somatikk og psykiatri, som er viktige sektorer og viktige områder å øke bevilgningene til. Men når det gjelder videregående utdanning, ligger det samlet sett stort sett ikke økninger inne, og på en del viktige, sentrale områder ligger det ganske sterke reduksjoner i dette budsjettforslaget. Da må man undre seg litt over hvor frimodige en del personer kan være, i dette tilfellet statsråden. Først gjør han åpenbare kutt i bevilgningene og gir klare signaler til de regionale politikerne om at dette er et område som tydeligvis ikke er så viktig. Det er andre ting som er viktigere. Med hvilken rett føler statsråden, etter å ha lagt fram dette budsjettforslaget som innebærer reduksjoner innenfor utdanning, at han kan svinge pisken over dem som skal ha ansvaret for å få til et utdanningstilbud regionalt?

Statsråd Jon Lilletun : Å seie at eg svinga pisken, var nå ganske sterkt, synest eg. Det var vel ikkje akkurat det eg gjorde.

       Representanten Reikvam har rett på eitt punkt, og det er at det er kutta i løyvingane til teknisk utstyr i vidaregåande skule. Han har sitert meg tidlegare i dag om det, og til ein viss grad kan eg akseptere den kritikken han framførte mot meg for dette, sjølv om ein, når ein har gjennomført ei reform over så mange år, etter kvart vil ha gjort ein jobb på den tekniske utstyrssida. Men når det gjeld overføringane til Reform 94 generelt, er det ikkje kutta. Det er overført i forhold til eit omfang på 375 %, og det er teke utgangspunkt i at oppfyllinga av klassane er litt under ca 85 %. Det er realiteten, og då er det mi plikt både i forhold til ungdomen og dei vaksne som ikkje får plass, å påpeike dette overfor fylkeskommunane. Dersom eg ikkje gjer det, vil eg ikkje gjere jobben min. Derfor er det ikkje å tilta seg makt eller myndigheit, det er ikkje å bruke nokon pisk, men det er å påpeike kva som ligg i overføringane, og kva både storting og regjering har vedteke av omfang når det gjeld vidaregåande utdanning.

       Jeg ser og jeg noterer at det også i denne budsjettinnstilling er en viss uenighet rundt bevilgningene til det private skolesystem. Jeg skal ikke her og nå komme med noen spesielle betraktninger rundt privatskoleloven, hva den generøst åpner for, og hvem som ønsker å gå videre på den veien og lenger på den veien enn andre. Like fullt tror jeg at i hele vår skolepolitiske tenkning framover må nettopp den felles møteplassen i det flerkulturelle samfunn være den hovedverdi vi skal bygge på. Vi må klamre oss til det som er felles, men også være generøs overfor det som er ulikt.

       Hvis noen tror at svaret på det er å gi flere spesialtilbud, mer segregering, mer spesialtilpassede livssynsorienteringer eller pedagogiske spesialskoler, bør de stoppe opp og tenke seg om, nettopp fordi møteplassen i det flerkulturelle samfunn og det mer komplekse sosiale mønster vi står overfor, vil kreve stadig mer toleranse av oss alle og ikke minst av våre yngre. Toleranse får man der man møter det som er annerledes - ikke der man kapsler seg inn med likesinnede.

       Dypest sett tror jeg at den i og for seg forståelige og meget omfattende debatt om kristendomsfaget i grunnskolen også må vurderes i et slikt lys. Vi har alle dyp respekt for menneskers religiøse oppfatninger og deres trosfrihet. Men vi må også vise respekt der ulike livssyn og trosretninger møtes, og vi må opprettholde og bygge ut den arenaen hvor ulikhet kan trives under toleranse og ikke segregeres og til og med for de yngste av våre elever kanskje føre til misforståelser og mistenksomhet overfor hverandre. Om jeg ikke har registrert feil, har også lederen av statsrådens ungdomsorganisasjon til dels vært inne på liknende tanker. Det mener jeg er løfterikt for den debatten vi må ha om dette framover.

Petter Løvik (H) : Fleire parti har i den seinare tida uttalt at Noreg må få verdas beste skule. Også Høgre har brukt dette uttrykket. Ei betre utdanning er det viktigaste tiltaket i møtet med framtida. Men partia legg svært ulike ting i denne målsettinga.

       Når Arbeidarpartiet og SV ein sjeldan gong snakkar om kvaliteten i skulen, snakkar dei mest om « Det norske skulehus » - det fysiske ved skulen og skulen som møteplass, som representanten Thoresen nettopp uttrykte det. Og dette er viktige ting. Både bygningar, inneklima og arbeidsforhold for lærarane - og spesielt for elevane - er område som krev forbetringar. Høgre understrekar difor i innstillinga at dette er område som må få stor merksemd i den nye opplæringslova. Det same gjeld dei sosiale tilhøva og det totale læringsmiljøet i skulen.

       Men vi i Høgre er i tillegg svært opptekne av at omgrepet « kvalitet i skulen » ikkje berre må vere eit retorisk « skal ». Det er kvaliteten på innhaldet som er det aller viktigaste for oss - og for elevane og studentane våre.

       Representanten Apelthun Sæle gjentok i dag den gamle myten om at det er motsetning mellom kunnskap og andre, såkalla mjuke verdiar i skulen. Men kven er det som blir skadelidande om kunnskap blir prioritert ned? Jau, alle elevane tapar på dette, men dei som tapar mest, er dei som ikkje er spesielt skuleflinke, dei som ikkje på eiga hand eller ved hjelp av ressurssterke foreldre klarar å tileigne seg nok kunnskap til å møte framtida.

       I dag har vi ein situasjon der stadig meir informasjon er tilgjengeleg, stadig meir informasjon strøymer mot oss. Vi kan tileigne oss fakta om det aller meste ved å trykke på knappar og tastatur. Men i denne situasjonen aukar behovet for å skilje det vesentlege frå det uvesentlege. Dette blir forsterka av den raske utviklinga vi har på teknologisektoren, den såkalla IT-sektoren eller IKT - informasjons- og kommunikasjonsteknologi-sektoren. Dette gir oss nye mulegheiter, men stiller oss også overfor mange nye utfordringar.

       På dette området er det viktig å styrkje utstyrssida. Det er viktig å styrkje etterutdanninga for lærarane. Men utan basiskunnskap hos dei som skal lære å bruke denne teknologien, blir det heile nokså meiningslaust. Vi må vite kva knappar vi skal trykke på, vi må vite kva fakta vi er ute etter, og vi må ha ein grunnkunnskap som gjer at vi kan sette alle desse fakta inn i ein meiningsfylt samanheng.

       Behovet for å styrkje basiskunnskapen i grunnskulen og vidaregåande opplæring merkar vi også tydeleg i høgare utdanning. Når rekrutteringa til ingeniørutdanningane sviktar, har dette fleire årsaker, men dei viktigaste finn vi lenger nede i skulesystemet. For dårleg kunnskap om og motivasjon til arbeidskrevjande fag som matematikk og fysikk i grunnskule og vidaregåande skule gjer at vi har for få som er kvalifiserte, og for få som er motiverte til utdanningar og yrke som er heilt avgjerande for vekst og utvikling i Noreg i framtida.

       Høgre vil auke omfanget av basisfag i grunnskulen, og vi meiner også det er grunn til å sjå på innhaldet i faga. Skal Noreg få den beste skulen i verda - som vi dessverre ikkje har i dag, same kva representanten Thoresen påstår - er dette innsatsområde nr. 1!

       Eit anna område som krev vår merksemd, er lærarane sin situasjon. Ein sunnmørsk industrileiar gav meg eit råd på vegen mot Stortinget: « Du har to oppgåver, » sa han, « som er spesielt viktige for oss i næringslivet: få auka vegløyvingane og gi lærarane ein langt høgare status. » Eg skal ikkje her og no snakke om vegbygging. Men eg synest det er viktig og interessant at det også frå leiande hald i næringslivet kjem signal om at skulen og lærarane er særs verdfulle for framtida, også for næringslivet. Lærarane fortener vår honnør og støtte. Vi bør prøve å hjelpe dei fram til ein høgare status både i politikken og i samfunnet elles.

       Når det gjeld høgare utdanning, har dei private høgskulane som vanleg vore eit diskusjonstema. Høgre har i komiteen og i innstillinga understreka at desse høgskulane er « eit svært verdfullt supplement til det offentlege systemet og er med å fremme mangfald og fornying ». Då undrar det meg litt at regjeringspartia ikkje går i lag med Høgre om å slå dette fast, men at dei går saman med SV og Arbeidarpartiet og berre konstaterer at dei « private høgskolane utgjer eit supplement til dei offentlege institusjonane ». Ei slik formulering kan knapt nok kallast ei meiningsytring.

       Jagland la opp til eit kraftig kutt i løyvingane til private høgskular. Dette ville skape store problem for fleire av desse, m.a. Varehandelens Høyskole og Bedriftsøkonomisk Institutt. Med forståing mellom regjeringspartia og Høgre og Framstegspartiet blei dette unngått. Vi treng desse skulane, og då må dei ha føreseielege vilkår. Vi kan ikkje bruke dei private høgskulane berre som ein buffer og auke og redusere for å dekke svingingar. Vi kan ikkje stappe eit utdanningstilbod ned i frysaren og ta det opp igjen lys levande når vi seinare får meir bruk for det. Også desse skulane er avhengige av føreseielege vilkår.

       Ein annan type høgare utdanning som er svært viktig, er studiane i utlandet. Høgre har stimulert og vil framleis stimulere til auka studium i utlandet. Vi konstaterer at 41 % av utanlandsstudentane i dag kjem frå Oslo og Akershus, og det er svært gledeleg at desse fylka er langt framme på dette området. Men dette betyr nokså sikkert at her er det eit stort potensial også i resten av landet. Derfor er eg glad for at komiteen har funne plass til to nye informasjonsstillingar til ANSA, som har eit spesielt ansvar for å drive informasjon om og for å rekruttere studentar rundt om i landet til desse viktige studia.

       Private høgskular og studium utlandet er viktige. Men det offentlege universitets- og høgskulesystemet er og skal vere ryggrada i høgare utdanning. Høgre har også i år foreslått ei sterk satsing på høgare utdanning i det alternative statsbudsjettet.

       Frå Høgre si side merkar vi oss også at departementet foreslår å omfordele studieplassar til ein del prioriterte område. Og i eit samfunn i forandring krevst det at ein til kvar tid prøver å tilpasse tilbodet til behova. Vi i Høgre er likevel litt skeptiske til måten dette er gjort på, for det første det at ein utan forvarsel skjer ned med 2.000 studieplassar og dermed gir mindre løyvingar til universiteta, og for det andre til realismen i denne omfordelinga. Talet på studieplassar og studentar er ikkje alltid det same. Så lenge vi har ei privatistordning som gjer at dei som ikkje får ordinær studieplass ved universiteta, kan halde fram med å gå der som privatistar, vil ikkje ei slik omfordeling gi særleg meining. Konsekvensen blir at når vi skjer ned på løyvingane til universiteta, som vil ha nesten like mange studentar som før, blir det mindre igjen til studiekvalitet og forsking. Frå Høgre si side meiner vi at vi som ein konsekvens av dette må sjå nærare på om det er samanheng mellom mål, verkemiddel og resultat før vi går til drastiske omfordelingar av ressursane.

       Raske endringar krev større fleksibilitet også av utdanningssystemet vårt. Og universitet og høgskular skal ha ei viktig rolle i etter- og vidareutdanning. Eit fleirtal i komiteen har bedt departementet gjere det lettare for universitet og høgskular å ta del i dei mange oppdraga som vil dukke opp på dette området. Eg er glad for at statsråden stadfeste at han vil sjå positivt på og arbeide vidare med ei slik ordning som kan gjere det meir fleksibelt. Spesielt er det eit problem at universitet og høgskular ikkje kan ta seg betalt for kurs med over 10 vekttal, noko som legg hindringar i vegen. Eg vil vise til representanten Norvoll si bekymring for at denne saka skal drukne i eit større utval, som han gav uttrykk for i ein replikk. Det var eit stort diskusjonstema i komiteen om vi skal gå via eit utval eller ikkje. Fleirtalet meiner at det vil vere litt for farleg å la denne saka drukne i ei større utgreiing som omhandlar mange ting. Vi ser denne saka som så viktig for den framtidige etter- og vidareutdanninga at vi meiner at den må behandlast nokså raskt, så snart som mogleg, gjerne utan å gå vegen om lange utgreiingar.

Tomas Norvoll (A) : I budsjettbehandlingen har Arbeiderpartiet prioritert

-	etter- og videreutdanning,

-	høyere utdanning og forskning,

-	elev- og studentvelferd

-	IT-strategi

       Disse områdene legger vi vekt på i dette budsjettet, og det er også et signal om framtidige satsingsområder.

       Det var mange som ble skuffet da Bondevik-regjeringen la fram statsbudsjettet sitt. Det var ikke få løfter som ble brutt, ikke minst innenfor utdanningssektoren. Jeg har egentlig en viss sympati med statsråd Lilletun. Han har ikke nådd fram i Regjeringen. Kontantstøtte og skattelette ble hovedområdene, og da forsvant mye av utdanningspolitikken. Borte var satsingen på høgskoleøkonomi. Det kom ingenting ekstra til vitenskapelig utstyr, og - ikke minst - man kuttet enda mer når det gjaldt statsbygg, gjennom et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Dette står i sterk kontrast til alle de løftene som nåværende statsråd har bak seg fra tiden som komiteleder.

       De eneste som fikk et løft, var de private skolene. Dette er et signal man bør merke seg. Mens de offentlige universitetene og høgskolene sliter med økonomien, velger Regjeringen en kraftig satsing på de private. Arbeiderpartiet støtter ikke denne prioriteringen og foreslår å omfordele disse pengene på en måte som kommer hele sektoren til gode.

       Vi foreslår 40 mill. kr til vitenskapelig utstyr. Vi vet at behovet er stort. Vi ber også statsråden komme med forslag til nye finansieringsordninger for universitetene for å sikre grunnforskningen når studenttallet går ned.

       Vi foreslår økt satsing på desentraliserte utdanninger. Arbeiderpartiet vil ha høyere utdanning ut der folk bor. Voksne mennesker - familier med barn - kan ikke alltid flytte inn til skolebyene for å ta utdanning. Tilbudene må komme til dem. Dette koster, og i denne omgang er vi villig til å sette av 10 mill. kr, forutsatt at høgskolene stiller med det samme beløpet.

       Dette forslaget ville i så fall vært en start for å komme i gang med etter- og videreutdanningsreformen. Dessverre står Arbeiderpartiet alene om å ville øke satsingen i distriktene. Vi fremmer et forslag der vi ber Regjeringen utarbeide forslag til ordninger som skal gi mer desentralisert utdanning, men ikke engang dette vil sentrum være med på.

       Vi velger å satse ekstra på IT-utdanning. Det ser ut til at det bare er Arbeiderpartiet som tar utviklingen innen IT-næringen skikkelig på alvor. Vi vet at det kommer en satsing på Fornebu, og da må vi være « på hugget » for å henge med. Enten man er for eller mot den utbyggingen som er foreslått, går det ikke an å melde seg ut. Hvis vi ikke er villig til å gjøre noe, vil det offentlige systemet med universiteter og høgskoler bli hektet av, og de private overtar. Da skal vi virkelig få se på sentralisering.

       Arbeiderpartiet vil at IT-næringen skal få utvikle seg over hele landet. Derfor fordeler vi de nye studieplassene utelukkende til IT-utdanningen. Halvparten skal til Trondheim og NTNU. NTNU er den viktigste utdanningsinstitusjonen innenfor denne sektoren. Det skal det ikke herske tvil om. Resten fordeler vi på regionale sentra fra Narvik i nord til Agder i sør. På denne måten vil vi bidra til at hele landet er med.

       Et av de vedtakene som blir fattet i kveld, er særlig gledelig. Alle, unntatt regjeringspartiene, vil gi universitetene og høgskolene større frihet til å ta på seg oppdrag. Blant annet peker vi på at statlige institusjoner i dag ikke kan tilby fag med mer enn 10 vekttall mot betaling. Dette gir dem et stort handikap i forhold til de private. Likedan bør det bli enklere for dem å ta på seg forskningsoppdrag. Selv om regjeringspartiene ikke er med på dette, noe som er synd, for det ville vært en styrke med en samlet komite, forutsetter vi at statsråden følger dette opp raskt.

       Vi registrerer at Regjeringen vil gi folkehøgskoleelevene bedre studiefinansiering ved både utvidet minstestipend og lån prøvd mot egen inntekt. Arbeiderpartiet er villig til å støtte dette bare under den forutsetning at dette ikke er eksklusivt for denne gruppen, men at også elever i den offentlige skolen som går et fireårig løp, eller som bruker lengre tid på utdanningen av en eller grunn, f.eks på grunn av et handikap eller hva det måtte være, skal få den samme støtten. Jeg ber om at statsråden klargjør dette under debatten.

       Arbeiderpartiet viser med sitt forslag til bevilgninger under Rammeområde 18 at det er mulig å satse annerledes enn det Regjeringen, Fremskrittspartiet og Høyre gjør. Vi satser i den offentlige skolen, mens de prioriterer de private. Vi satser på forskning, på IT og på desentraliserte utdanninger. Dette er områder som sentrum støttet før de kom i regjering. Det er kanskje grunn til å håpe at de finner tilbake til gamle standpunkter, men årets budsjettbehandling tyder ikke på det.

Statsråd Lars Sponheim : Endring og rask teknologisk utvikling er grunnleggende trekk ved den tiden vi lever i. Omstillingsevne og evne til å ta i bruk ny teknologi er derfor avgjørende for bedrifter som skal overleve på litt sikt. Ny teknologi skaper også muligheter for etablering av et helt nytt næringsliv. Myndigheter og næringsliv må gå sammen om å møte de utfordringene og de mulighetene den nye teknologien gir oss alle.

       Forskning og utvikling er en viktig del av Regjeringens næringspolitikk. Blant våre viktigste næringspolitiske virkemidler er støtte til forsknings- og utviklingsaktivitet. Forskningsbudsjettene er derfor høyt prioritert. Stabilitet og forutsigbarhet er viktig når det gjelder forskningsbevilgningene, fordi det tar så lang tid å bygge opp gode fagmiljøer, og fordi det kreves ressurser for å vedlikeholde og videreutvikle de samme miljøene.

       Vi har relativt få bedrifter med egen forskningsaktivitet i Norge. Jeg er derfor opptatt av at vi bruker den offentlige støtten til å øke antallet bedrifter som driver systematisk utviklingsarbeid. Bedriftene behøver ikke nødvendigvis å forske selv, men de må ha et kompetansenivå som setter dem i stand til å samarbeide med eksterne forskningsmiljøer. De bedriftsrettede virkemidlene innen forskning og utvikling må derfor tilpasses også de aller minste bedriftene på best mulig måte.

       Regjeringen vil legge til rette for utvikling av et lønnsomt næringsliv over hele landet. Det innebærer et sterkere fokus på utviklingen av desentraliserte og livskraftige næringsmiljøer. Vi ønsker å bidra til å utvikle samarbeidet mellom aktørene i regionene, slik at vi utvikler sterke kunnskapsnettverk.

       Jeg slutter meg til komiteens understrekning av behovet for en offensiv IT-satsing, bl.a med forankring i universitetene som viktige baser i regionene. Kompetanse må utvikles som vårt næringslivs fremste konkurransefortrinn.

       Regjeringen vil legge fram for Stortinget en melding om utvikling av norske IT-kompetansemiljøer og IT-kompetanse i løpet av våren 1998. Regionale kompetansemiljøer og kompetanseutvikling mellom disse og lokalt næringsliv vil være et av områdene som blir behandlet i denne meldingen.

       Vi er i ferd med å avslutte arbeidet med en næringsrettet IT-plan. I denne planen vil vi fremme en rekke forslag til tiltak, bl.a når det gjelder utdanning og kompetanse. Det å møte kompetanseutfordringen på dette området er en hovedoppgave for meg som samordningsminister for IT-politikken i Regjeringen, fordi kompetanse er alfa og omega for hva vi skal få til på IT-området i årene framover.

       Den forrige regjeringen la fram forslag til etablering av et eget teknologifond. Etter vår mening var dette et forslag som ikke var godt nok tilpasset de behov og utfordringer vi nå står overfor når det gjelder opprusting av teknologi og kompetanse. Vi valgte derfor å trekke dette forslaget. Regjeringen vil legge fram en næringsmelding til våren. I denne meldingen vil vi komme tilbake med et nytt og forhåpentligvis bedre forslag til innretning av et slikt teknologifond.

       Oppfatter jeg det riktig, at Sponheim mener at staten ikke skal inn og være en bidragsyter i det kunnskapsbaserte næringssenteret, slik kulturkomiteen har sagt og stortingsflertallet vil slutte seg til? Eller har statsråd Sponheim endret synspunkter i forhold til stortingsflertallet, som i så fall står i motsetning til hva han uttalte til Aftenposten den 30. oktober i år?

Statsråd Lars Sponheim : For IT-sektoren vil sannsynligvis kampen om arbeidskraft bli en av de største utfordringene de nærmeste årene framover. Vi vet at bare i Stavanger-området er det meldt et behov på 1.000 nye mennesker innenfor IT-sektoren som man ikke klarer å få tak i. I denne situasjonen er det helt avgjørende at vi har en regjering og et storting som ser helheten, og som ikke så å si slipper løs markedskreftene, uten en politisk vilje når det gjelder det man får til.

       Jeg har vært opptatt av at den utvikling som skjer på Fornebu, ikke utelukkende skal skje ved at syv investorer, flesteparten av dem skipsredere, har lyst til å tjene penger - punktum - og at staten hopper på noen visjoner og bidrar til å la dem få lov til å ta ut den gevinsten, uten å ha en politisk vilje med det som skal skje. Det er det jeg har forstått den komiteinnstillingen som skal behandles i morgen, også har gitt uttrykk for. Jeg har ingen problemer med å dele den oppfatningen. Det har gjort at Regjeringen nå har startet arbeidet med en handlingsplan, som Stortinget bad Regjeringen om ved behandlingen av regionalmeldingen i vår, og vi vil komme tilbake til Stortinget med denne handlingsplanen, som ser på utviklingen av nettopp disse IT-kompetansemiljøene. Dette vil være et viktig element der. Det vil Regjeringen måtte gjøre i løpet av vårsesjonen, fordi det haster med det som skjer på Fornebu. Da håper jeg at vi kan være i stand til å se sammenhengene og også de åpenbart negative konsekvensene som er knyttet til det forhold at her øker etterspørselen etter dette personale dramatisk uten at vi har satt i gang de mottiltak som er nødvendig. Ved å se det i sammenheng tror jeg vi skal kunne komme fram til det nødvendige statlige engasjementet rundt dette, uten at vi bidrar til å knuse de mange IT-miljøene vi har rundt omkring i landet.

Inge Lønning (H) : Jeg hører ikke til dem som tror at svaret på alle problemer og fremtidsutfordringer er IT, hverken i skolen eller andre steder. Det er også en av grunnene til at Høyre ikke har vært med på en merknad i komiteinnstillingen som sier at

« det er nødvendig å introdusere IT og teknologi i grunnskolen, og legge økt fokus på dette gjennom hele utdanningskjeden ».

       Det sies til og med at dette skal være egnet til å redusere forskjellene mellom kjønnene, uten at jeg riktig kan forstå at det kan være noen høyt prioritert målsetting.

       Statsråd Sponheim gav uttrykk for at denne Regjering satser sterkt på forskning og navnlig på forskning i tilknytning til informasjonsteknologi. Det tror jeg må bero på en misforståelse, for det ligger i Regjeringens budsjettforslag ikke noen generell satsing på å styrke forskningen, og ganske særlig ligger det ikke noe forslag fra Regjeringen som vil styrke det som er fundamentet under den anvendte forskning også på dette området, nemlig grunnforskningen. Nå kan man til det si at Regjeringen overtok et budsjettforslag som var relativt fasttømret, hvor man foreslo å skjære ned med 2.000 studieplasser på universitetene, som i realiteten betyr en betydelig nedtrapping av bevilgningen til grunnforskningen, fordi det alt vesentlige av grunnforskningen foregår nettopp ved universitetene. Jeg må derfor spørre statsråden om han virkelig har den oppfatning at budsjettforslaget fra den Regjering han representerer, innvarsler en virkelig bred satsing på forskning.

Statsråd Lars Sponheim : Representanten Lønning startet med å si at han tilhører dem som ikke tror at svaret for alle framtidens oppgaver er IT. Når vi samtidig vet at representanten Lønning også er professor i teologi, håper jeg endelig at han faktisk mener det, for selv om jeg har atskillig mindre innsikt i mer evige spørsmål enn representanten Lønning, er heller ikke jeg av den oppfatning at IT er svaret på alle framtidens spørsmål. Men det kommer til å bli en veldig viktig del av den hverdagen og det næringsliv som vi skal leve av for framtiden, og hvis vi ikke håndterer de spørsmålene også blant de beste, vil vi bli akterutseilt. Det er viktig. Det er ingen tvil om at vi står overfor kanskje en av de største og mest revolusjonerende inngrep i næringslivet og kanskje også andre sider ved samfunnslivet gjennom det som nå er i ferd med å skje, bl.a det enkle fenomenet at i slike IT-bedrifter som vokser så fort, og som i løpet av ganske få år vil få større betydning for bruttonasjonalproduktet vårt enn oljeindustrien har, tar arbeidskraften når den går hjem om kvelden, også med seg arbeidsgiverens kapital, ganske enkelt ved å ta med seg hodet hjem om kvelden. Det sprenger kampen mellom arbeid og kapital på en måte som Marx i sin tid sikkert knapt kunne drømme om kunne skje.

       Så til spørsmålet om bevilgninger til forskning. Ja, jeg tror de fleste, også i denne Regjering, gjerne skulle sett vi hadde kommet lenger, gitt de store, ambisiøse mål vi satte opp i Voksenåsen-erklæringen. Men det var dette det var mulig å få til. Vi skal ikke glemme at denne Regjeringen har sittet i syv uker, og det har vært mulig å få til ganske mye i løpet av disse ukene, men ikke alt. Jeg håper vi skal komme tilbake og fylle målsettingene på dette området atskillig bedre. Men det er ett viktig unnatak i dette budsjettet, og det gjelder den næringsrettete forskning, hvor regjeringen Jagland hadde et veldig godt og ambisiøst mål. Stortinget skal vite at komiteens nåværende leder hadde bidratt til å skape et veldig godt budsjett på det området, og det blir i all hovedsak videreført med en liten justering.

Rolf Reikvam (SV) : I dagens Aftenposten er det et stort oppslag om at oppdragsforskningen går på bekostning av grunnforskningen og undervisningen ved universitet og høyskoler. I statsbudsjettet som vi behandler nå, og som gjelder universitetene og høyskolene, er det veldig vanskelig å finne spor etter noen vilje til økt satsing på grunnforskning. Jeg går ut fra at statsråden er enig med meg i at det er en sammenheng mellom grunnforskning og anvendt forskning på den måten at grunnforskningen på mange måter er opplæringen til dem som skal ut og drive med anvendt forskning og ta over den rollen. Hvis vi skal greie å holde et høyt nivå på den anvendte forskningen, på næringslivsforskning eller hva man vil kalle det, er vi helt avhengig av å ha et høyt og skikkelig nivå på grunnforskningen. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hvor i dette statsbudsjettet finner jeg noen svake spor - og jeg sier bare spor, jeg sier ikke mer enn det - av tendenser til at Regjeringen er villig til å satse skikkelig på grunnforskningen? Det er en nedbygging av antallet studentplasser, som Inge Lønning var inne på. I og med at vi bygger ned antallet studieplasser, bygger vi ned bevilgningene til universitetene, og dermed også de ressursene universitetene kan bruke til grunnforskning.

       Regjeringen har et ambisiøst mål i Voksenåsen-erklæringen, nemlig at vi skal opp på OECD-nivå når det gjelder FoU-virksomhet. I dag vet vi at vi ligger langt, langt under det. På hvilken måte ser statsråden - nå skal han ikke svare for næringslivet, men han får svare for det offentlige - muligheten til å nå opp til dette nivået med basis i det budsjettet som nå foreligger?

Statsråd Lars Sponheim : Til det første som replikanten nevnte, nemlig den næringsrettede forskning: Siden replikanten var forgjenger i den samme statsrådsstol som jeg sitter i nå, kan jeg vel starte med å dele ut de blomstene at det er ingen tvil om at dette har vært et område som var den tidligere statsråds hjertebarn, noe som har gjort at det vant godt igjennom i Jagland-regjeringens budsjett. Det er selvsagt den nye statsråden glad for. At budsjettarbeidet fortløpende førte til en smerte på dette punktet på 22 mill. kr, som ble resultatet, forsvarer jeg selvsagt som en del av en regjering, hvor smerte må fordeles. Det vet sikkert også representanten Knudsen en del om. Men det er tross alt ikke større i et budsjett på over 800 mill. kr enn at det skal kunne bæres uten noen dramatiske konsekvenser.

       Når det gjelder Teknologifondet, som Stortinget vil bli invitert til å delta i utformingen av, vil det få sin avklaring slik Regjeringen har tenkt, gjennom behandling av næringsmeldingen våren 1998. Hovedbegrunnelsen for å trekke dette, som jo var 75 mill. kr i såkalte tapsavsetninger for en ren låneordning i det opprinnelige Teknologifondet, er at det fra min side heller er tenkt innrettet som en ordning som mer skal styrke egenkapital, enten i form av ansvarlige lån eller direkte som egenkapital, som kanskje er det bedriftene trenger, spesielt små og nystartede bedrifter, akkurat i den fasen da de skal implementere og ta i bruk ny teknologi, noe nærmere - skal vi si - såkornkapitalordningen, som vi vet trer i kraft fra 1. januar neste år.

       Så var det IT Fornebu. For det første er det mye snakk om at det er et klart konsept. Foreløpig er dette ganske luftige og visjonære tanker fra noen mer eller mindre tilfeldig oppnevnte mennesker rundt en forening som heter Investor Forum, som det står syv store kapitalsterke investorer bak. Så det er ikke noe klart konsept. Det er ikke ett senter som er klarlagt, der en nå venter på ja eller nei. Det er mennesker som famler i mørket, og som trenger en politisk ledelse rundt dette. Det har man ikke hatt så langt. Det skal det bli nå.

       Nå står vi foran en ny stortingsperiode, og vi må spørre oss: Hva er det nå som er viktig å prioritere? Vi må stille to spørsmål. For det første: Hvordan kan vi nå forbedre studenthverdagen? Og for det andre: Hvordan kan vi nå forbedre utdanningsfinansieringa for å sikre mer lik rett til utdanning?

       For å ta det første først: Den vanskelige boligsituasjonen mange studenter befinner seg i, gjør det nødvendig å satse på studentboliger. Arbeiderpartiet foreslår derfor å bruke 19 mill. kr mer enn sentrumsregjeringa på studentboliger. Dersom vi hadde fått flertall for vårt forslag, ville det blitt bygd 550 studentboliger til neste år, som er 50 mer enn det flertallet foreslår. Men ikke bare det: På grunn av den pressede situasjonen på boligmarkedet er det blitt dyrere å bygge. I dag står det faktisk midler som Stortinget har bevilget, ubrukt, fordi 160.000 kr i tilskudd pr. boenhet er for lite. Vi foreslår derfor å høyne satsen pr. boenhet til 180.000 kr, slik studentorganisasjonene foreslår.

       I tillegg foreslår Arbeiderpartiet å øke bevilgningen til drift av studentbarnehageplasser. Uten en økning som den vi foreslår, er 250 studentbarnehageplasser i Oslo og Bergen nedleggingstruet. Både Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringa har som mål full barnehagedekning. Jeg er derfor veldig overrasket over at Regjeringa ikke fant rom til å støtte oss i denne saken.

       For det tredje har Arbeiderpartiet, fortsatt i samsvar med det studentene sjøl prioriterer, prioritert økonomien til utdanningsinstitusjonene. Vi har satt av 40 mill. kr til vitenskapelig utstyr og 10 mill. kr til desentralisert høyskoleutdanning.

       Summen av disse prioriteringene er en helhetlig politikk som er i tråd med det studentorganisasjonene sjøl har prioritert. Det er en politikk som vil monne langt mer enn å øke stipendandelen med 2 prosentpoeng. Det betyr ikke at vi ikke skal forbedre utdanningsfinansieringa, men igjen: Hva bør vi prioritere for å sikre lik rett til utdanning? Arbeiderpartiets svar er: elevene i den videregående skole.

       Så seint som i fjor sa alle partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, at elever i den videregående skole skal få prioritet ved kommende års budsjettbehandling. I år kan ikke flertallet i komiteen stille seg bak Arbeiderpartiets forslag om å be Regjeringa utarbeide en opptrappingsplan for fullstipendiering av videregående opplæring for borteboende elever under aldersskillet.

       Arbeiderpartiet står i denne budsjettbehandlinga faktisk aleine om å sette av penger. Fullstipendiering av den videregående skole koster penger. Hva det vil koste, vet vi ikke. Statsråden har i brev til Arbeiderpartiets fraksjon antydet om lag 800 mill. kr. Sentrumsregjeringa sier den vil øke stipendandelen til 40 % på fire år. Det vet vi vil koste om lag 400 mill. kr. Vi kan komme langt i å forbedre studiefinansieringa for elever, og vi kan komme langt i en opptrappingsplan som har som mål fullstipendiering, med et beløp i den størrelsesorden.

       I dag har representanten Arne Lyngstad fra Kristelig Folkeparti lovd oss å få til både 40 % stipend til studentene og fullstipendiering for elever i den videregående skole i løpet av denne stortingsperioden. Det skal man altså få til samtidig med kontantstøtte, 12.000 kr mer til minstepensjonistene, krengetog, færre elever pr. klasse og mye mer. I mine ører høres dette mye ut.

       Statsråd Sponheim sa i stad at budsjettprosessen ikke blir noen « dans på roser ». Jeg vil derfor spørre statsråd Lilletun: Dersom statsråden må velge mellom å øke stipendandelen for studentene til 40 %, og å foreta en forbedring for elevene i den videregående skole, hva vil statsråden da velge?

       Avslutningsvis har jeg et spørsmål til som jeg gjerne skulle ha statsrådens svar på. Gjennom komitearbeidet har vi blitt kjent med at Statens lånekasse for utdanning vil få bevilgninger til administrasjon slik at Lånekassen klarer seg i år. Jeg vil be om statsrådens redegjørelse for at Lånekassen vil kunne opprettholde aktivitetsnivået med det som er stilt til rådighet for 1998.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : De fleste elevene i grunnskolen i dag går i den offentlige skole. Slik ønsker vi at det skal være. Men vi har en lov om private skoler, og vi respekterer foreldrenes rett til å velge opplæring for egne barn, til å drive skoler ut fra livssyn eller alternative pedagogiske grunnlag. Jeg håper det kan være fantasi og vilje framover til å skape arenaer på tvers av skoleslag.

       Tilskuddsordningene for private skoler har vært utredet og vurdert. Forslag til endringer ligger i Høybråten-utvalgets innstilling til nye tilskuddssatser. Vi har funnet det riktig å ta denne innstillingen opp til behandling senere.

       Imidlertid har de private skolene hatt et etterslep med hensyn til lønn på grunn av lønnsoppgjørene de siste par årene. Dette ønsker vi å gjøre noe med. Vi har derfor gått inn for å oppjustere lønnen og altså øke bevilgningene til lønn til de private skolene. Dette er en medvirkende faktor til at disse skolene skal kunne holde et godt faglig nivå.

       Den opplæringen som foregår i skolen, skal være av høy kvalitet. Men mange skoler sliter med å skape gode læringssituasjoner for både elever og lærere. Disiplinære forhold og mangel på utstyr gir lite overskudd og lite rom for å skape gode sosiale relasjoner, som er et viktig grunnlag for læring.

       For at skolen skal være et godt sted å lære, må skolen være et godt sted å være. Derfor har vi bedt departementet vurdere tiltak som kan være med å styrke det totale læringsmiljøet i skolen.

       Lærerjobben er blitt ganske forandret i løpet av få år. Det handler bl.a ofte om å være sosialarbeider og megler. For mange barn og unge er læreren den voksne personen de virkelig snakker med, den som skal svare på viktige spørsmål og gi respons på ord og handlinger. Men læreren skal mer enn det. Han og hun skal undervise i nye fag, etter nye metoder, og vurdere eleven etter nye prinsipper. Derfor er det viktig å være i dialog med lærerne og gi mulighet til oppdatering og fornying. Vi har økt budsjettet med hensyn til kompetanseutvikling for lærere i forhold til Jagland-regjeringens forslag ganske betydelig.

       Skolen må også ha gode ledere, og de må få den tid til ledelse de trenger for å gjøre en god jobb. En dyktig og verdsatt lærer, sammen med en god skoleleder, er uhyre viktig for at de nye skolereformene skal virke best mulig i praksis.

       Vi har fått to store utdanningsreformer på kort tid. Evaluering av dem og etterberegning av Reform 97 med hensyn til investeringer og drift er viktig for kommunene, for skolen som sådan og for det positive læringsmiljøet vi ønsker i skolen.

       Jeg vil også peke på at mange elever har større læringsproblem enn de behøver å ha. Jeg tenker på den store gruppen av dyslektikere, lese- og skrivesvake elever. Tidlig kartlegging og hjelp vil bedre situasjonen for mange av dem. En bedre skoledag med færre nederlag og problemer ville vært hverdagen for mange av disse hvis de hadde hatt tilgang til lydbøker og andre tilpassede læremidler. Hvordan skal en elev kunne tilegne seg samme kunnskap som andre hvis han eller hun ikke kan gjøre det gjennom å lese eller lytte? Vi ber derfor departementet vurdere læremiddelsituasjonen for disse elevene. Elevene i videregående skole er de samme som har gått i grunnskolen, og behov for tilpasset undervisning er der fortsatt.

       Jeg håper at undervisningen i videregående skole kan føre til en sterkere praktisk retting av de teoretiske fagene innenfor yrkesfaglige studieretninger. Det kan gjøre skolen mer interessant for en del elever, stoffet blir lettere tilgjengelig, og jeg tror ikke det behøver å gå ut over den kompetansen elevene må ha som ferdige fagarbeidere. Noen få elever må sette seg andre mål enn fagbrev, men det er viktig at disse også har et mål allerede i starten av skolegangen og kan få seg en dokumentert delkompetanse. Det vil fortsatt være behov for arbeidskraften til mennesker som ikke nødvendigvis har et fagbrev.

       Jeg håper det videregående utdanningsløpet kan bli slik at man kan ta ut skoleretten når den enkelte måtte ønske det. Med mer fleksibilitet og større mulighet for å endre løp underveis vil vi kunne få bedret skoletilbudet i videregående skole og få en bedre skole totalt sett.

       Sentrumspartiene stod ikke som forslagsstillere til XI i innstillingen, men på bakgrunn av statsrådens svar kommer vi likevel til å stemme for vedtaket.

Anneliese Dørum (A) : Grunnskolen har et stort ansvar for oppvekstvilkårene som samfunnet gir barn og unge. Hele komiteen, med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at vi har fått mange signaler om at svært mange skoler er preget av forfall, manglende vedlikehold, skadelig inneklima og manglende midler til skolemateriell. Det bekymrer oss. Jeg er glad for at Regjeringen vil følge opp det arbeidet Jagland-regjeringen startet med, nemlig å foreta en grundig gjennomgang av grunnskolen. Vi vil nå få en samlet vurdering av tilstanden i grunnskolen i en egen melding til Stortinget. Dette er viktig. Etter mitt skjønn må vi som politikere først og fremst sørge for at de helt grunnleggende behovene blir løst. Det hører ingen steder hjemme at våre skolebarn blir syke av dårlig inneklima, at skolene skriker etter vedlikehold, at elevene må tegne matrettene på tavla istedenfor å lage dem fordi de ikke får penger til innkjøp av de ingrediensene som trengs, osv.

       Lærernes arbeidsforhold henger nøye sammen med læringsmiljøet i skolen. Også her er det mye som må forbedres. Kommunene har et stort ansvar her, og det kan virke som om grunnskolen er blitt en salderingspost når budsjettene skal legges.

       Tom Tiller, professor i pedagogikk ved Universitetets kompetansesenter for videre- og etterutdanning i Tromsø, er en av flere som tar til orde for at staten må overta ansvaret for grunnskolen, fordi kommunene ikke makter denne oppgaven godt nok.

       Det tror ikke jeg er veien å gå, men sannsynligvis må staten langt sterkere inn for å rette på forholdene. Jeg tror at vi i en overgangsperiode må vurdere om statlige øremerkede midler til opprustning av grunnskolen kan være veien å gå, slik at kommunene blir i stand til å rette opp de skjevhetene som finnes i dag. Det samme måtte vi gjøre med eldreomsorgen for at det skulle bli fortgang i det arbeidet, og for at alle eldre i Norge skal kunne få et godt omsorgstilbud.

       Jeg regner med at statsråden vil komme med forslag til hvordan dette kan gjøres og gi Stortinget mulighet til en grundig gjennomgang av forholdene i grunnskolen i forbindelse med den vurderingen som nå kommer.

       Arbeiderpartiet er glad for at budsjettet er økt noe når det gjelder lærernes muligheter til etterutdanning i forbindelse med Reform 97. I 1996 ble det brukt om lag 200 mill. kr til kompetanseutvikling for lærerne, og om lag det samme vil bli brukt i år. Med neste års bevilgning vil det over en treårsperiode bli brukt langt over en halv milliard kroner til dette formålet.

       En enstemmig komite understreker at Den norske kirke må klare å forene fortid og fremtid, tradisjon og fornyelse, samtidig som den fungerer som et fellesskap preget av omsorg og respekt for ulikheter. Komiteen ønsker en åpen og inkluderende folkekirke. Fremdeles ser vi imidlertid at fordommer ekskluderer, selv om stadig flere tar avstand fra slike fordommer. Kirkemøtet i høst var ikke oppmuntrende i så måte. Fremdeles blir f.eks de homofile ekskludert i mange sammenhenger. Komiteens mål om en åpen, inkluderende folkekirke er dessverre fortsatt ikke et faktum, og det beklager vi.

       Ellers er jeg glad for at komiteen har øremerket midler til det kirkelige medlemsregisteret, slik at dette arbeidet endelig kan sluttføres.

       Til slutt vil jeg gratulere Røst kommune, som har fått en etterlengtet julepresang. Etter at kommunen i ti år i hovedsaken har lønnet presten sin, mener komiteen at det nå er på tide at staten overtar den jobben. Dette er jeg glad for, for en kommune som så sterkt ønsker en prest, og som er så glad i presten sin, fortjener virkelig å få denne prestestillingen betalt av staten.

Marit Nybakk (A) : 12. juni i år behandlet Stortinget en melding om skolefritidsordningen. Komiteens flertall,

       som bestod av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, gikk inn for at det skal hjemles i opplæringsloven at alle kommuner skal ha et skolefritidstilbud til elever på småskoletrinnet - dvs. 1. - 4. klasse. La meg legge til at det samme flertallet gikk inn for å forskriftsfeste at skolefritidsordningen skal finansieres gjennom en tredeling av kostnadene mellom stat, kommune og foreldre.

       Jagland-regjeringen varslet i budsjettproposisjonen at den ville legge fram et lovforslag om at alle kommuner skal ha et skolefritidstilbud. Jeg er glad for at også statsråd Jon Lilletun nå har varslet at han vil fremme en lovproposisjon om skolefritidsordningen.

       Det var nemlig en forutsetning for å senke skolestart til seks år at ingen skulle risikere å gå fra et heldags barnehagetilbud til et korttidsopphold i skole. Skolefritidsordningen skulle være en del av tilbudet til 6-åringene. Men også 7-åringene, 8-åringene og 9-åringene skal ha et skolefritidstilbud dersom de har behov for det og ønsker det. Og tilbudet skal ikke være så dyrt at enkelte foreldre ikke har råd. Det er derfor helt uakseptabelt at enkelte kommuner enten lar være å opprette tilbud eller fjerner det kommunale driftstilskuddet. Jeg vil derfor be om at statsråden i proposisjonsteksten gjør det helt klart at kommunene ikke lenger kan saldere budsjettet med de minste skolebarna ved å kutte det kommunale driftstilskuddet til skolefritidsordninger, et tilskudd som for øvrig blir finansiert delvis gjennom rammetilskuddsordningen fra Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Skolefritidsordningen var opprinnelig en del av en barnepolitisk plan fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse fra 1980-tallet, sammen med økt svangerskapspermisjon, tidskontoordning og full barnehagedekning.

       Etablering av et frivillig aktivitetstilbud før og etter skoletid for småskolebarna sprang ut av en erkjennelse av et økende misforhold mellom den tiden barna tilbringer på skolen, og den muligheten foreldrene har til tilsyn på dagtid. Barna forlater hjemmet etter at foreldrene har gått, og kommer hjem før både mor og far og eldre søsken. De strukturelle endringene i familiemønsteret, med flere utearbeidende mødre og flere aleneforsørgere gjennom 1970-, 1980- og 1990-tallet, økte behovet for skolereformer som la vekt på både omsorgsskolen og kunnskapsskolen. Daværende statsråd Mary Kvidal - som vel kan kalles mor til både 6-åringsreformen og kanskje også skolefritidsordningen - la stor vekt på et slikt aktivitetstilbud i St.meld.nr.43 (1988-1989) - Mer kunnskap til flere - som ble behandlet i Stortinget i juni 1989.

       Men skolefritidsordningen har viktige funksjoner utover det å være omsorgstilbud. I Oslo øst innførte det daværende arbeiderpartibyrådet gratis heldagsskole for noen år siden. For flerspråklige barn betydde dette tilbudet at de mye raskere lærte å snakke norsk flytende. Da Høyre fjernet ordningen, gikk andelen innvandrerbarn kraftig ned. For de samme gruppene har lekselesingsopplegg i skolefritidsordningen hatt en veldig god effekt. Det er ikke så lett å spørre mor eller far om hjelp verken til matte eller grammatikk når de ikke behersker norsk.

       Det er derfor også viktig at frivillige organisasjoner og de kommunale musikkskolene aktivt går inn i et samarbeid med skolefritidsordningen. Det kan bety at også barn fra ressurssvake hjem får piano- eller klarinettopplæring, eller for den saks skyld får lov til å danse ballett.

       Etter at Stortinget i juni i år lovfestet musikk- og kulturskolene, ligger forholdene godt til rette for at aktiviteter som før var på kveldstid, kan flyttes inn i skolefritidsordningen for de minste barna. Det frigjør også mer tid til familien etter skole- og arbeidstid.

       På denne bakgrunn må jeg si at jeg også reagerte ganske sterkt på representanten Inge Lønnings uttalelse tidligere i dag, om at man stjeler en betydelig andel av de ressursene som skulle gå til den øvrige del av skolen, ved å legge inn finansiering av skolefritidsordningen.

Inge Lønning (H) : Jeg kan berolige representanten Marit Nybakk med at tyveriet ikke var så bokstavelig ment. Det som var poenget i mitt innlegg når det gjelder dette punkt, er at vi på utdanningsområdet som på svært mange andre områder av norsk politikk har en tendens til å spre målsettingene over et altfor bredt område og derfor kommer i skade for å binde opp midler som burde ha gått til de primære formålene. Og jeg er fremdeles av den prinsipielle overbevisning at skolens viktigste oppgave er den faglige, kunnskapsmeddelende.

       I mitt hovedinnlegg i formiddagens debatt fikk jeg ikke tid til å gå inn på kirkedelen av budsjettet, og jeg vil gjerne markere at Høyre anser det som gledelig og som en målsetting at man også i fortsettelsen kan oppnå tverrpolitisk enighet om de viktige linjene i kirkepolitikken. Det er ikke ønskelig at Den norske kirke skal være en kasteball mellom de politiske retningene i Stortinget. Derfor ser jeg det som svært positivt at det er en samlet komite som på de aller fleste områder går inn for de prioriteringene som er gjort i kirkedelen av budsjettinnstillingen.

       Det er gledelig at det er en samstemmig komite som tar et skritt i retning av å fullføre opptrappingsplanen når det gjelder tilskudd til Sjømannsmisjonen. Det er i pakt med det Stortinget tidligere prinsipielt har vedtatt. Det er et interessant faktum at nesten alle nordmenn når de reiser utenlands, gjør bruk av Den norske kirke i utlandet, og at svært mange av dem som gjør det, ikke gjør bruk av Kirkens tjeneste når de er hjemme. Det burde være en utfordring for Den norske kirke til å tegne sin egen profil på en slik måte at den mest mulig svarer til akkurat den profil som Sjømannsmisjonen har klart å skape gjennom sin virksomhet.

       Jeg viser til side 54 i budsjettinnstillingen, hvor en samlet komite gir uttrykk for at man ser positivt på Kirkemøtets vedtak om å videreføre dialogen omkring de kontroversielle spørsmål som har med synet på homofili å gjøre i Kirken. En samlet komite gir også uttrykk for at den ser positivt på at departementet fortsetter å legge til rette for at denne dialogen kan føres videre, slik Kirke-

       møtet anbefaler. La meg også føye til at grunnen til at Høyre ikke har tiltrådt merknaden fra de tre regjeringspartiene på den samme siden, som understreker at Kirken selv har vurdert disse spørsmålene i Kirkemøtet 1997, og tar dette til etterretning, er at vi prinsipielt mener at Stortinget ikke har noe med å ta vedtak i Kirkemøtet til etterretning, eller det motsatte.

       La meg også kommentere et prinsipielt utdanningspolitisk spørsmål som har gått som en rød tråd gjennom denne debatten, og med direkte adresse til representanten Tom Thoresen. Det dreier seg om understrekningen av ønsket om at enhetsskolen kan være en skole for alle norske barn, og hvor alle norske foreldre kan finne det naturlig å sende sine barn. Den målsettingen deler Høyre 100 %. Det vi ikke kan dele, og heller ikke helt ut kan skjønne, er at man ønsker å bruke lovgivningen til å hindre de foreldre som av en eller annen grunn måtte ha et annet ønske, i å gjøre bruk av en marginal valgfrihet. Det kolliderer etter mitt skjønn med både religionsfrihetsprinsippet og prinsippet om at foreldreretten er grunnleggende. For å uttrykke det på en litt enkel måte: Det er ikke foreldrene som er til for skolens skyld, heller ikke for enhetsskolens skyld, det er den offentlige skole og de andre skoletilbud som er til for foreldrenes skyld og for deres barns skyld. Derfor tror jeg at målsettingen når det gjelder å ta vare på de utfordringer det flerkulturelle samfunnet reiser, må møtes på den måten at man satser på de positive virkemidler, nemlig å gjøre enhetsskolen så god at de fleste foreldre ser seg tjent med å bruke den, og ikke på de negative virkemidler, nemlig å forhindre at det finnes alternative muligheter.

Haakon Blankenborg (A) : Representanten Lønning tar opp eit prinsipielt sett viktig spørsmål som er verd å diskutere, men som også kan bli litt enkelt i det perspektivet som Lønning tar opp. Det er eg heilt sikker på at representanten Lønning også er einig i. Det kan ikkje vere slik at ein ekskluderer bruken av lovgiving for å sikre einskapsskulen, men med den smule reservasjon er dette eit heilt grunnleggjande spørsmål. Dersom einskapsskulen ikkje er god nok til å bli respektert blant det store fleirtal av det norske folk og foreldre, så vil den heller ikkje overleve.

       Utover det skal eg syte for at den raude tråden i debatten blir broten ved å seie nokre ord om ein del av forskinga, nemleg den forskinga som er grensesprengjande - den som går på utanrikspolitiske og internasjonale spørsmål. Siktemålet med den typen forsking er naturlegvis å skaffe fram kunnskap og kompetanse som alle kulturnasjonar har bruk for som ein del av sitt kulturelle arsenal. Det er eit siktemål å skaffe fram kunnskap som vi treng for å delta i det internasjonale samkvemmet, anten det er som enkeltpersonar, bedrifter eller offentlege institusjonar. Dessutan skal denne forskinga vere med på å skaffe fram eit kunnskapsgrunnlag for vår forståing av omverda, og dermed også som eit grunnlag for dei avgjerder og vedtak som skal fattast av offentlege myndigheiter i utanrikspolitisk samanheng. Såleis er det litt av ei dobbeltrolle vi har i slike spørsmål, i og med at svært mykje av denne forskinga går føre seg ved offentlege, statlege, institusjonar og dermed er ein del av dette budsjettet også. I denne samanhengen uttaler eg meg meir i retning av å prøve å understreke det ein føler det er eit behov for å prioritere - ikkje som eit forsøk på å overstyre det som forskingsinstitusjonane driv på med, men for å peike på område som det er viktig å ha kunnskap om, og især i denne debatten, fordi dette departementet har ein samordningsfunksjon i så måte.

       Det er naturleg at Europa, både det som skjer i EU-området og det som skjer utafor EU-området, er i fokus for norsk forsking. Det gjeld EU som institusjon, men også det som måtte røre seg i kvart enkelt av landa i EU. Det gjeld både dei som er med, og dei som er på veg inn. Dette treng vi fordi vi er ein del av dette fellesskapet, ikkje som medlem, men faktisk politisk og økonomisk. Som ein del av dette samarbeidsområdet treng vi denne kunnskapen. Det dreier seg om våre granneland og om vårt nærmaste område.

       Vi treng også ei opprusting av forskinga og kunnskapsbasen på det som skjer i våre nærområde i Russland, Baltikum - nordområdet. Dette området vil vise seg å bli viktigare og viktigare i tida som kjem. I andre samanhengar har den auka verdien som Norden - det nordlege området, som Paavo Lipponen seier - vil få for nordisk utanrikspolitikk, vore tatt opp. Russland er sentralt, og eg reknar med at det i dei ulike forskingsinstitusjonane blir lagt tilstrekkeleg vekt på å skaffe fram den nødvendige kunnskapsbasen for å utvikle forståinga for Russland. I dette ligg det også eit behov for å utvikle forståing av kunnskap om Russland sine nære område. Det gjeld også dei nære områda i sør, som er heilt avgjerande for Russlands stabilitet, for vår grannes stabilitet. Dette området i sør er også svært viktig i ein annan samanheng, nemleg for Norge som energinasjon. Framtidas energipolitikk - framtidas energidiplomati så å seie - vil bli avgjort i dette beltet, som strekkjer seg frå Midtausten gjennom Sentral-Asia og til dei store nye marknadene i India og Kina. Derfor er det nødvendig at vi har ein beredskap og ein kunnskap når det gjeld desse områda. Dette er ikkje eit enkelt institutt sitt ansvar, men det er eit ansvar for dei offentlege styresmaktene å syte for at kunnskapen kjem fram, altså frå Midtausten - eller Vest-Asia som indarane kallar det - og tvers gjennom områda fram til dei store marknadene. Dette er vårt grannelands naboar, og der mykje av vår økonomiske framtid kan bli avgjort. Dermed betyr det også at vi må ha kunnskap både om religiøse, kulturelle og politiske forhold i desse områda.

       Eg tek ikkje stilling til organiseringa, men peikar berre på at dette har vi behov for, og dette bør departementet kike på. Vi treng auka innsats på dette området.

       Eg skal heilt til slutt berre nemne eit av dei institutta som står i fare for å bli lagde ned, nemleg Europaprogrammet. Eg tar ikkje stilling til den forskingsmessige kvaliteten på dette, men eg tar stilling til at dette programmet har utvikla ein særleg kombinasjon av politisk

       dømmekraft, politisk kompetanse og forskingskompetanse som det er svært viktig at vi tar vare på, så lenge ingen andre har makta å ta vare på akkurat det behovet når det gjeld å vere ein møteplass med akademisk forskingskompetanse og politisk kapasitet som grunnlag.

Statsråd Peter Angelsen : Fiskeri- og havbruksnæringen er i dag Norges største eksportnæring utenom petroleumssektoren, med en samlet eksportverdi på over 22 milliarder kr og med et stort vekstpotensial. Vi forvalter fiskeressurser og pattedyr i et havområde som er seks ganger større enn Fastlands-Norge, og det gir et bilde av de store utfordringene og det arbeidet vi står overfor. Overvåkning av fiskebestandene, forskning og næringsrettede utviklingstiltak er sentrale virkemidler for å møte utfordringene og videreutvikle næringen, og midler til overvåkning, forskning og utvikling utgjør derfor en stor del av Fiskeridepartementets budsjett. Forskningsbudsjettet er derfor også knyttet opp til forvaltningsoppgavene og de utfordringene vi står overfor.

       Jeg er glad for at komiteen slutter seg til de prioriteringer det er lagt opp til når det gjelder forskning og utvikling i Fiskeridepartementets budsjettforslag for neste år.

       Kunnskapen om de marine ressursene må holdes ved like og videreutvikles. Det er en sentral oppgave å redusere usikkerheten i bestandsanslagene og å arbeide videre med å effektivisere den ressursrettede overvåkningen og forskningen. Det er dette som er grunnlaget for en bærekraftig forvaltning av de levende ressurser i våre havområder.

       Forskningsfartøyene er et sentralt og kostnadskrevende redskap i ressursovervåkning og ressursforskning. Fiskeridepartementet vil som en del av den samlede vurdering av ressursforskningsinnsatsen fortløpende vurdere videre forbedringsmuligheter når det gjelder drift og utnyttelse av fartøyene.

       Jeg har merket meg at komiteens flertall påpeker at noen av forskningsfartøyene er relativt gamle. Det er allerede satt ned en intern arbeidsgruppe ved Havforskningsinstituttet som skal vurdere dette spørsmålet. Resultatene vil bli presentert for Stortinget på en egnet måte.

       Forskning rettet mot produkt- og prosessutvikling, bedre totalutnyttelse av råstoffet gjennom videreutvikling av marin bioteknologi og utnyttelse av biprodukter og oppbygging av markedskunnskap vil være viktige satsingsområder i tiden fremover innen den næringsrettede fiskeriforskningen. Bioteknologisk innsikt og bioteknologiske metoder har stor betydning for utnyttelsen av marine ressurser, og det ligger svært spennende muligheter i økt kunnskap på dette feltet og når det gjelder utnyttelse av ulike biprodukter. Det er videre viktig å styrke både den grunnleggende markedskompetansen og det mer anvendte markedsarbeidet når en skal videreutvikle en markedsorientert norsk fiskerinæring. Næringen må også ha et ansvar for å engasjere seg i den næringsrettede forskningen og utviklingen, og det er svært viktig å bringe kunnskapen ut til næringsutøverne.

       Jeg har merket meg komiteens merknad når det gjelder PUSH-programmet. Fiskeridepartementet vil be Norges forskningsråd om å vurdere den forskningsmessige oppfølging og samordning av de aktivitetene som har vært ivaretatt i programmet, på basis av konklusjonene og anbefalingene fra PUSH-styret.

       Jeg har videre merket meg komiteens merknad når det gjelder betydningen av fortsatt forskning innen havbruksområdet for å være i forkant bl.a når det gjelder å forebygge sykdom. Fiskeridepartementet vil opprettholde innsatsen i fiskeriforskningen i 1998.

       Men når det gjeld oppdrettsnæringa, er dette òg ei viktig næring, ikkje minst i våre kystkommunar og dermed òg i norsk distriktspolitikk. Her er det om å gjere å vere i forkant når det gjeld forsking som er retta mot å førebygge sjukdom. Forskingsprogrammet MABIT er viktig i så måte.

       Når det gjeld forskingsfartøy, er enkelte av desse bortimot 30 år gamle. Eg er kjend med at Regjeringa ser på driftsrutinar og vedlikehaldsbehov. Mitt spørsmål til statsråd Angelsen er: Kan han nå signalisere om og når Regjeringa vil legge fram ei eiga sak om forskingsfartøy, slik eit fleirtal i komiteen har bedt om?

       I kveld vil eit fleirtal i Stortinget vedta eit kutt på 22 mill. kr til Norges forskningsråd. Ein konsekvens av dette kan bli at det ikkje blir mogleg å gjennomføre prosjektet « Et hav av muligheter ». Vidare vil forsking omkring lagring av CO 2 bli skadelidande og få ein veldig dårleg start.

       Mitt andre spørsmål til statsråd Angelsen blir da: Er dette den nye kursen til regjeringa Bondevik, og kva betyr dette kuttet for marin forsking?

Statsråd Peter Angelsen : Det er riktig som representanten Oppebøen Hansen sier, at forskning innenfor oppdrett og sykdommer er en svært viktig oppgave. Det har vært gjort en betydelig forskningsinnsats på det området i den tiden oppdrettsnæringen har eksistert, på grunn av at sykdom i oppdrettsanleggene har vært en av de største kostnadene for næringen. Og det er oppnådd store resultater. Vi kan si at oppdrettsnæringen faktisk har vært med på, gjennom det forskningsarbeidet som er gjort, å utvikle betydelige metoder både når det gjelder medisiner og ikke minst vaksiner som kan brukes i fiskehelsearbeid. Vi kan vel med trygghet si at Norge er ledende i verden på det området. Det er Fiskeridepartementets intensjon at man fortsatt skal holde et høyt nivå på det området.

       Når det gjelder forskningsfartøyene, nevnte jeg i mitt innlegg at det allerede er nedsatt en intern arbeidsgruppe i Havforskningsinstituttet som ser på behovet for utskifting av fartøy. Når det arbeidet er sluttført, sa jeg at det vil bli presentert for Stortinget på en egnet måte. Departementet vil selvfølgelig vurdere utskiftingsbehovet i lys av det som utvalget kommer fram til, og vil eventuelt forsøke å få inn utskifting av fartøy på budsjettet.

       Når det gjelder kutt i Norges forskningsråds budsjett, var det selvfølgelig ikke spesielt ønskelig, men det var nødvendig for den såkalte budsjettbalansen og for å få et budsjett i havn. Men vi vil forsøke gjennom nødvendige prioriteringer som vi legger til grunn for Forskningsrådets arbeid, å påse at de viktigste oppgavene for fiskeriforskningen skal bli ivaretatt så godt som mulig også i kommende år.

Petter Løvik (H) : Eg synest det er viktig å understreke, som statsråden også gjorde, den verdien fiskerinæringa har lokalt og ikkje minst som valutaskapar og eksportnæring for landet vårt. Ein stor del av denne eksportverdien kjem nettopp frå oppdrettsnæringa, og eg deler statsråden sitt syn på det store arbeidet som er gjort for å få dette til å bli ei seriøs næring, der dette med å kjempe mot sjukdom gjennom vaksinasjon og delvis medisinar har gitt veldig gode resultat. Oppdrett av dei tradisjonelle artane er no over dei verste barnesjukdommane. Det er ei lønsam næring i god utvikling, sjølv om ein møter veldig sterk konkurranse og proteksjonisme på mange marknader.

       Høgre har i budsjettarbeidet og i innstillinga lagt stor vekt på å kome vidare i utviklinga av oppdrettsnæringa, og det kunne vere interessant å høyre korleis statsråden ser på det arbeidet som blir gjort og skal gjerast når det gjeld å kunne utnytte betre mulegheitene som ligg i oppdrett av nye artar. Høgre har lagt inn merknader, og vi har foreslått ei styrking av akkurat det området i det alternative budsjettet vårt. Eg vil gjerne høyre statsråden sitt syn på dette.

Statsråd Peter Angelsen : Det er vel slik at i dag har man nådd et veldig høyt produksjonsnivå når det gjelder oppdrett av laks og delvis også ørret. Problemene for næringen ligger i dag ikke verken på det biologiske eller på det tekniske plan for å øke produksjonen, men først og fremst i markedene. Gjennom den lakseavtalen man nå har inngått med EU, har man satt i verk en innkreving av avgift på eksporten som skal gå til markedsarbeid.

       Det er riktig som det også er blitt sagt, at det som kanskje er det mest interessante å se nærmere på og satse sterkere på både for næringen og for myndighetene, er såkalte nye arter som kanskje kan ha et større markedspotensial enn det man ser i dag. Vi vil fra departementets side når vi begynner å arbeide med budsjettet for 1999, forsøke å se på hva slags innretninger man trenger både når det gjelder forsknings- og FoU-midlene for at vi skal få en større satsing på såkalte nye arter i næringen. Det er fra næringens side gitt klart uttrykk for at det er der de ser det viktigste satsingsområdet for næringen og myndighetene, så det vil vi komme tilbake til.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Når det gjelder forskning, er det stor samstemmighet mellom de prioriteringer på fiskeriområdet denne regjeringen har lagt til grunn, og det den foregående regjeringen la til grunn, ved at det ikke er varslet noen endringer i tilleggsproposisjonen. Det er utvilsomt behov for en sterkere markedsorientering i norsk fiskerinæring med økt markedskunnskap, økt markedsrettet produktutvikling, økt markedsadgang og økt markedsinnsats, og etter min vurdering er det behov for å dreie både forvaltnings- og forskningsinnsatsen slik at det legges økt vekt på industri- og markedsleddet. Hvordan ser statsråden for seg en ytterligere styrking av industri- og markedsforskningen i tiden framover?

       La meg også vise til at det, som det ble sagt fra statsråd Angelsens side, ikke er varslet endringer i forhold til de prioriteringene som lå til grunn i St.prp.nr.1. Jeg forstår det slik at statsråden heller ikke har avvikende synspunkter når det gjelder de nærmere presiseringer som står i budsjettframlegget, med andre ord at man kan legge til grunn at budsjettmidlene disponeres slik som det er beskrevet både når det gjelder MABIT, NUMARIO, finansiering av Fiskerihøgskolen osv., og at det ikke er avvikende syn siden det ikke er presentert for Stortinget.

       Til slutt: En vesentlig problemstilling for fiskeriforskningen er at næringen består av mange små enheter, slik som vi for så vidt også ønsker å videreføre det, men det gjør at næringens egen finansiering av forskningen er meget begrenset.

       Hvordan ser statsråden for seg at det kan legges til rette for at næringen selv i større grad kan bidra til finansiering av forskning og utvikling?

Statsråd Peter Angelsen : Nå er det slik at når en ny regjering ikke foretar endringer i budsjettet til den avgåtte regjeringen, så betyr det selvfølgelig at de områdene man ikke har forandret i budsjettet, ser man ikke som de viktigste områdene å endre på. Men det betyr ikke at den nye statsråden er så helt tilfreds med budsjettet slik det foreligger, og jeg vil anta at også den avgåtte statsråden vil kunne skrive under på at heller ikke han var helt tilfreds med budsjettet slik som det ble. Det er vel slik at i et kollegium må man avfinne seg med det som det totalt sett blir mulig å få inn i et budsjett. Men hvis man skal drive med litt høyttenkning, er det vel klart at det kunne ha vært rom for betydelig økte midler til fiskeriforskningen, midler som ville ha gitt avkastning på lang sikt. Det vil bli en arbeidsoppgave i et kollegium, sammen med ministeren som har ansvaret for forskningsområdet, å finne ut hvordan man på en generell måte kan få inn forskningsoppgaver som kan tjene fiskerinæringen.

       Når det gjelder hvordan man fra departementets side skal forsøke å innrette forskningen på de politisk prioriterte feltene, så vil vi forsøke å ta en gjennomgang av det i den meldingen som for så vidt replikanten som tidligere statsråd har satt i gang et arbeid med. Vi er ikke kommet så langt at vi har begynt å se politisk på innholdet i meldingen, så det er mulig at det kan være ivaretatt en del der, men vi ser det som viktig at man i den meldingen får gjennomdrøftet hvordan man politisk sett kan få innrettet næringen, og også få fulgt opp med forskning på de prioriterte områdene, slik at man får økt verdiskapingen totalt i næringen. Det er her snakk om å følge fisken fra den blir tatt opp av havet og til den når markedet.

       Kristeleg Folkeparti sin talsmann streka under at budsjettet som i dag vert vedteke, vil verta ført vidare som eit langsiktig politisk prosjekt. Eg tolka begge desse innlegga slik at det er Framstegspartiet som vert det viktigaste samarbeidspartiet for sentrumspartia òg i framtida, fordi dette er ei vilja utvikling.

       I dei tolv åra eg har vore i Stortinget, har det vore eit mønster at i utdanningspolitikken er det Arbeidarpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet som har stått saman. Representanten Lilletun medverka til den situasjonen. Statsråd Lilletun vender seg no til Framstegspartiet, og eg lurer på korleis dette følest.

       I går høyrde vi på TV at NHO ikkje var nøgd med Regjeringa fordi avstanden hadde vorte for stor mellom politiske lovnader i valkampen og resultata som regjeringa Bondevik får til. IT-satsing og næringslivsforsking er viktige rammevilkår for næringslivet.

       Tidlegare i veka høyrde vi næringsministeren seia at det var skattelette næringslivet trong og ingen ting anna.

       I kveld høyrde eg heldigvis næringsministeren seia at forsking er viktig. Det er eg heilt samd i. For Arbeidarpartiet har det no vore viktig å trekkja opp hovudlinene for den næringsretta forskinga framover, og det er bl.a at næringslivsforsking må vera prioritert innanfor forskingspolitikken.

       Eg synest det er noko besynderleg at det einaste statsråd Sponheim har gjort for næringslivet, er å redusere midlane til forskinga med 22 mill. kr. Å bagatellisera denne reduksjonen, slik statsråd Sponheim nett no gjorde, går ikkje an, for alle veit at denne reduksjonen får konsekvensar for forskinga, og det erkjenner òg regjeringspartia sidan dei ikkje kan slutta seg til merknaden i innstillinga frå Arbeidarpartiet om næringsretta forsking.

       Klimaforsking er viktig, forsking om reduksjon og reinjisering av CO 2 er viktig. Arbeidarpartiet har vist til prosjektet om lagring av CO₂ som vert drive av Norges geologiske undersøking, og som det er viktig får fortsetja.

       I dag, når ein sluttfører klimatingingane i Kyoto, burde Stortinget samla slutta seg til denne merknaden, men så skjer ikkje. Regjeringspartia er ikkje nok opptekne av dette spørsmålet, og ser med opne auge på at midlar til forsking vert redusert med 22 mill. kr. Reduksjon av forskinga samstundes som ein tek bort midlane til Teknologifondet er direkte negativt for næringslivet.

       Næringsministeren opna i innlegget sitt her i kveld for at ein vil få Teknologifondet - i ei eller anna form - attende til Stortinget i ei eiga stortingsmelding. Det er eg glad for, for det er viktige ting som ligg i dette, både med eigarskapsmelding og teknologifond. Men likevel må det vera tillate å undra seg over kva slags budsjettering denne regjeringa driv med. Dersom fondet skal stå fram på nytt, burde posten framleis ha stått på budsjettet - så kunne ein koma tilbake til innretninga. No er fondet teke ut av budsjettet, og det vil seia at dei rammene som i dag vert vedtekne, er urealistiske, og at ein allereie til våren vil auka dei rammene som ein i dag vedtek.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Tilgang til ny teknologi gir mulighet for utvikling av nye produkter, samtidig som eksisterende produkter blir akterutseilt. En mer global handel gir tilgang til nye markeder, samtidig som det blir hardere konkurranse i de markedene hvor en allerede er til stede. Dette stiller selvfølgelig næringslivet overfor utallige nye utfordringer. Ikke minst gjelder det næringslivet i Distrikts-Norge.

       For å møte denne utfordringen må det skje en sterkere spesialisering rettet mot den enkelte regionens fortrinn - ikke slik at det skal forhindre utvikling av annen lønnsom næringsvirksomhet i regionen, men oppmerksomheten må i særlig grad rettes mot fortrinnene. Samtidig må det utvikles regionale verdiskapingsmiljøer der det er et tett samspill mellom aktørene som kan fremme nyskaping og utvikling.

       Distriktenes tilgang til og bruk av kompetanse vil være avgjørende for evnen til å møte framtiden. Utdannings- og forskningspolitikken må i langt større grad innrettes mot regionale næringsmessige satsingsområder og med det underbygge utviklingen av regionale fortrinn og regionale verdiskapingsmiljøer. Samspillet mellom næringslivet, skolen og forskningsmiljøene må bli bedre.

       Det må etter mitt syn også være en klarere arbeidsdeling mellom nasjonale og regionale kompetansemiljøer. De nasjonale miljøene knyttet til universiteter, vitenskapelige høgskoler og forskningsparker må fremme utvikling av ny teknologi og ny kunnskap og ha ansvaret for dybde og bredde i kompetanseutviklingen, mens de regionale miljøene i større grad må bidra til overføring av teknologi og kunnskap og regional utnyttelse av ny kunnskap, og de må inngå i samspill og nettverk med næringslivet i regionen. De bør også søke å utvikle spisskompetanse på fagområder som samsvarer med den regionale satsingen.

       Økt næringsrettet forskning og utvikling, bedre spredning av teknologi og forskningsresultater samt utvidet teknologisamarbeid mellom næringslivet og kompetansemiljøene er viktige ledd i en politikk for økt verdiskaping. Samtidig er det viktig å erkjenne at ny teknologi ikke bare dreier seg om informasjonsteknologi, men også om bioteknologi og løpende teknologiske fremskritt i de ulike bransjer. Ny teknologi dreier seg heller ikke bare om å utvikle ny næringsvirksomhet, men minst like mye om å tilføre ny teknologi til eksisterende næringsvirksomhet.

       Et av våre mest interessante forskningsområder finner vi i fiskeri- og havbruksnæringen.

       Havbruksnæringen er jo helt ut et resultat av forskning. Nå forskes det på oppdrett av nye marine arter. Samtidig gjøres løpende framskritt bl.a når det gjelder fiskehelse. De siste ti år er medisinbruken i norsk havbruk redusert til 1/50, samtidig som produksjonen er nær seksdoblet.

       Ressursforskningen er av grunnleggende betydning for en bærekraftig forvaltning - og med det grunnleggende for all annen aktivitet i næringen. Gevinstene av bedre ressursforvaltning kan bare for Norges del bety milliarder av kroner pr. år. Tenk f.eks på den økonomiske verdien av at vi har klart å gjenoppbygge sildebestanden!

       Det er et stort potensial for økt utnyttelse av fiskeråstoffet. Biprodukter fra fiskerinæringen som utgjør 600.000 tonn årlig, har en omsetningsverdi på nær 700 mill. kr. Men fortsatt kastes rundt 250.000 tonn. Verdiskapingen bør kunne flerdobles.

       Nye muligheter følger med utviklingen av marin bioteknologi. I Tromsø har forskere klart å utvinne et enzym fra tinevannet fra norske rekefabrikker, som betales med 350.000 kr pr. gram.

       Det er et stort potensial for økt verdiskaping basert på økt innsats i fiskeriforskningen. Jeg er derfor glad for at Norges forskningsråd har foreslått at den marine sektor skal gjøres til et hovedområde for en norsk kunnskapsbasert utvikling.

       Det er behov for en sterkere markedsorientering for alle deler av fiskerinæringen. Jeg er derfor glad for at komiteen har gitt sin tilslutning til at bruken av forskningsmidler som går gjennom forskningsrådet, skal dreies, med økt vekt på forskning rettet mot prosess- og produktutvikling, bedre total utnyttelse av råstoffet gjennom utvikling av marin bioteknologi og utnyttelse av biprodukter samt oppbygging av markedskunnskap.

       Jeg er også glad for at komiteen slutter seg til satsingen på MABIT-programmet, som er forutsatt lokalisert med hovedtyngden til Tromsø. Denne satsingen er en direkte oppfølging av arbeiderpartiregjeringens næringsstrategier for Nord-Norge, som var utarbeidet i tett samspill mellom næringslivet, myndighetene i landsdelen og de sentrale myndigheter.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Det er underleg dag etter dag å oppleva at regjeringspartia og statsrådane nærast unnskylder sitt eige budsjett: Det er mange gode føremål dei ikkje har funne plass til. Tid vert brukt som argument. Regjeringa har ikkje hatt tid til å laga eit fullstendig budsjett. Det klarte dei tidlegare i drosja opp til Marienlyst. Så vidt eg forstår, er det budsjettet for 1999 som er sveineprøven for regjeringa Bondevik. Det er då all betring skal skje. Det tykkjest å handla om å løyva meir til nær sagt det meste og å redusera inntektene for å gje skatte- og avgiftslette.

       Dette heng ikkje i hop med finansministeren si auka forståing for at ein dårlegare budsjettbalanse kan verta ei kortvarig glede. Særleg kortvarig kan ho verta dersom folk mistar arbeid og inntekt på grunn av dårlegare konkurransevilkår eller må selja huset på grunn av auka renter. Ho kan verta ganske kortvarig for studentane òg. Nokre prosent i auka stipend monar lite i høve til auka prisar. Eg kan forstå at statsråd Sponheim ikkje ser for seg komande budsjettprosess som nokon dans på roser. I alle fall vert det ingen dans på Arbeidarpartiet sine roser.

       Budsjettet er ikkje vesentleg endra frå den nye regjeringa, vert det hevda, men det syner rett retning. Det eg har lese ut av innstillinga, er auka satsing på private skular og på Kyrkja, i tillegg til auka stipenddel for studentar. Som utdanningspolitikar dei siste fire åra har eg fylgt med i regjeringspartia sine lovnader og påplussingar til dei fleste føremål, kanskje alt utanom vaksenopplæring. Nå står dei altså att med tre område som det skal satsast på. Ikkje rart at det er mange som er skuffa rundt i Skule-Noreg.

       Utviklinga i samfunnet går stadig raskare. Det krev at me tenkjer og handlar raskare slik at me kjem i forkant av utviklinga og ikkje i etterkant, sjølv om me sjølvsagt skal vera grundige. Sjølv om det ikkje er eit ferdig opplegg, eller konsept, som det vart kalt, for ei satsing på Fornebu, er det nokså klårt at det vil skje ei satsing med informasjonsteknologi på høgt nivå i sentrum. Det er viktig samstundes å styrkja og vidareutvikla våre eksisterande IT-senter knytte til offentlege utdanningsinstitusjonar. Eg er glad for at Arbeidarpartiet ser denne utfordringa, og at studieplassar innan IT vert prioriterte innafor vedtekne løyvingar. Statsråd Sponheim synte til behov for 1.000 fagfolk på dette området bare i Rogaland. Det er merkeleg at ikkje regjeringspartia då vil vera med på å auka talet på studieplassar for IT-ingeniørar m.a. i Stavanger for å avhjelpa dette litt. Dei nye 15 plassane ville kome i tillegg til eksisterande plassar, og til dei plassane høgskulen har funne rom for ved omdisponering internt.

       Døme på udekte behov for arbeidskraft frå Rogaland syner at det ikkje handlar om Oslo eller Trondheim, om Grimstad eller Stavanger. Anten ein er IT-frelst eller ikkje, vil ein måtta sjå at det er behov for mange sterke miljø innafor dette fagfeltet i landet med ei arbeidsdeling og spesialisering som elles i Norgesnettet.

       Satsing på IT-teknologi innafor høgare utdanning heng saman med det teknologifondet som regjeringa Jagland gjorde framlegg om. Det er fint at den nye regjeringa vil koma tilbake til dette, men utviklinga går som sagt fort, og det gjeld å vera på banen.

       Eg er glad for at Arbeidarpartiet har funne plass til satsing på næringsretta forsking. Saman med ei satsing på teknologifondet er dette framtidsretta i høve til å skapa nye arbeidsplassar og å styrkja eksisterande arbeidsplassar i landet. Reduksjonen er ikkje dramatisk etter det statsråden seier. 22 mill. kr innafor forsking er ikkje småpengar. I tillegg kan ein frykta at det vil koma meir, i alle fall dersom det er slik at dette budsjettet gjev retning for kva ein ynskjer å prioritera. Dette er etter mi vurdering lite framtidsretta.

       Til slutt vil eg kommentera utdanningsfinansieringa. I eit svar til meg i spørjetimen nyleg forsikra statsråd Lilletun at fullstipendiering i vidaregåande skule var eit prioritert mål. Nå er det bare funne rom for auka stipenddel til studentar innafor høgare utdanning. Er dette òg rett retning? Det vil i tilfelle vera svært synd for dei elevane og dei familiane som er avhengige av slik støtte, og det vil vera eit feil signal til alle dei med lån i vidaregåande skule som har problem med tilbakebetalinga.

       Eg er glad for at Arbeidarpartiet har bedt om eit framlegg om opptrappingsplan mot fullstipendiering i vidaregåande skule, men det er underleg at regjeringspartia ikkje kan støtta eit slik framlegg.

       Underleg er det òg at regjeringspartia ikkje kan støtta eit framlegg om statleg støtte til desentralisert utdanning og til vitskapleg utstyr, for å nemna noko.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg vil i denne debatten benytte anledningen til å slå et slag for de ungdommene som ble offer for den kampanje som ble iverksatt av NHO og LO for å få ungdom til å ta yrkesrettet utdanning først på 1990-tallet. Det ble da iverksatt plakatkampanjer, som « Skitne fingrer mot år 2000 ». Selv om folks minne ikke varer stort lenger enn tre uker, tillater jeg meg å nevne dette. En rekke ungdommer som satset på en yrkesrettet utdanning, ble offer for Reform 94 og « Kaos 96 », som de selv bruker å uttrykke det, i og med at tilskuddet til lærlingplasser ble halvert. Det er flere tusen ungdommer rundt om i dette landet som ikke har fått sitt fagbrev på grunn av stadige reformer, som ingen har evaluert betydningen av før neste reform iverksettes. Reform 97, som gir skoleplass til alle 6-åringer, vil jeg kalle for full barnehagedekning for denne aldersgruppen.

       Disse ungdommene jeg har nevnt, som alle er mellom 20 og 25 år, omfattes ikke av de opplæringstilskudd som gjelder i dag, og det er en gruppe som føler seg direkte lurt. De var lovet fagbrev, men får det ikke på grunn av at bedriftene har fått for lite tilskudd for å ta dem inn. De har alle en treårig teoretisk utdannelse, og mangler kun seks måneders lærlingplass for å få sitt fagbrev. Dette kan selvfølgelig skyldes at det ikke er plasser nok, men jeg tror ikke det er tilfellet for disse ungdommene hvis bedriftene bare hadde fått tilskudd nok. Med dagens regelverk får en bedrift dekket 50 % av lønnskostnadene de første seks månedene når en ansetter en ungdom eller ny medarbeider i en bedrift. Med dagens regelverk kan ikke denne ordningen kombineres med lærlingkontrakt. Men jeg mener at ved å ta i bruk de virkemidlene vi allerede har gjennom Arbeidsformidlingen, ville problemet være løst for disse ungdommene. Det går an å tillate bruk av både lønnstilskudd og opplæringstilskudd samt i enkelte tilfeller arbeidsledighetstrygd, slik at disse ungdommene får sitt fagbrev og kan komme næringslivet til gode med sin ekspertise i stedet for å gå på tomgang eller jobbe i yrker de ikke har mulighet for å ta sitt fagbrev i.

       Jeg vil for øvrig benytte anledningen til å rose Arbeiderpartiet for forslag nr. 5 i budsjettinnstillingen, som går ut på at Regjeringen må utarbeide nye finansieringsordninger for desentralisert høyere utdanning. Dette er et fremtidsrettet forslag og helt i tråd med vårt program. Jeg vil med dette signalisere at jeg vil stemme for forslaget.

       Etter som vi også debatterer forskningen - det har vært debattert en masse om forskning, og det har blitt sagt mange gode ord - vil jeg ta opp en problemstilling som er aktuell i disse dager. Nor Mare-prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom forskningsfartøy og fiskefartøy for å drive forskningsfangst på nye fiskeslag og i nye områder. Dette er i første omgang tenkt iverksatt i kommende år på midt-atlanterhavsryggen. Norges Fiskarlag er veldig opptatt av å få i gang slikt arbeid for på den måten på vitenskapelig grunnlag å kunne posisjonere seg for lovlig fangst i såkalt åpne internasjonale havområder. Til sammenligning kan en si at dersom slik forskning hadde vært igangsatt, hadde man sluppet de store og negative avisoppslagene om fiske med line i Antarktis etter patagonsk tannfisk. Til denne forskningen snakkes det kun om midler i størrelsesorden 20-30 mill. kr. Fiskerinasjonen Norge har ikke råd til å unnlate å være med på dette, og Fiskeridepartementet må finne midler til dette innenfor rammene det har, eller i det minste må det tas høyde for dette prosjektet i revidert budsjett til våren.

       At budsjettprosessen har ført til reduksjonar i vaksenopplæringa elles, er ikkje eit primærstandpunkt til Senterpartiet eller sentrumsregjeringa, men er eit produkt av den kostnaden som ligg i å samhandle fram eit fleirtal for eit budsjettopplegg.

       Sentrumspartia har fått gjennomslag for Regjeringa sitt forslag om å styrkje det vidare arbeidet med innføring av ny kyrkjelov i kommunane. Kyrkja si rolle i samfunnet har også i haust vore tema både i og utafor Stortinget. I arbeidet med å sjølvstendiggjere Den norske kyrkja synest det som om enkelte parti framleis trur at vi har ei statskyrkje som bør utvikle seg til å bli eit statleg religionsvesen. Til denne debatten er det for Senterpartiet viktig å understreke at Den norske kyrkja sin grunnleggande funksjon er å vere eit trussamfunn. Vi ser på Kyrkja som ein viktig kultur- og normberar, forankra i det kristne verdigrunnlaget, som har gitt oss både ein kulturarv og ein trusarv.

       Eg ventar at Kyrkja gjennom si forkynning skal minne oss om omsynet til vår neste, vern om den svake og det å ta vare på vårt skaparverk. Det er viktig at Kyrkja kan målbere syn på verdiar, og normative og etiske haldningar bør prege meir av vår samfunnsdebatt. Kyrkja si haldning til samfunnsspørsmål vil ikkje alltid vere overeins med dei ulike partia sitt syn på enkeltsaker. Slik skal det heller ikkje vere. Like mykje som vi bør respektere Kyrkja sin rett til på eit sjølvstendig grunnlag å ha sitt syn på enkeltsaker og i lærespørsmål, må vi respektere at politiske parti skal ha den same retten. Dette er i vår statskyrkjeordning ei krevjande side, men for eit demokrati ei viktig side. I den samanhengen er det også viktig at vi som lovgjevarar set grenser for vår rett til å overstyre den kyrkja vi ynskjer større sjølvstende i. I lys av dette er det ei felles oppgåve å styrkje både den politiske og den teologiske forståinga av Den norske kyrkja innafor eit statskyrkjesystem.

Rikke Lind (A) : Den videregående skolen skal på den ene side tilfredsstille samfunnets og næringslivets behov for utdannet arbeidskraft, men på den annen side skal den samme skolen ivareta den enkelte elevs mulighet for vekst, utvikling og kunnskapstilegnelse. Skolehistorien viser oss at disse to dimensjonene har hatt ulik vektlegging. Men Reform 94 bygger på at man skal klare både-og - tilfredsstille både samfunnet, næringslivet og individet. Disse behovene er imidlertid ikke statiske. Derfor vil det bli en viktig utfordring å finne balansegangen mellom de ulike behovene. Ofte hører vi næringslivet rope på at politikere må styre elevenes valg mer slik at næringslivet blir sikret den arbeidskraften det trenger. Dilemmaet mellom både å skulle styre elevenes valg og sikre at alle får ett av tre ønsker, er velkjent for de fleste. Min erfaring er at dette er vanskelig uten at næringslivet selv er en aktiv bidragsyter. I Akershus har jeg vært med på å opprette VK-kurs etter forespørsel fra bedrifter, og den samme høsten legge det samme kurstilbudet ned fordi det ikke finnes søkere. Mitt anliggende blir da å peke på nettopp det ansvaret næringslivet har selvstendig. Næringslivet har ansvar for motivasjon og informasjon som kan bidra til at elevene frivillig gjør de riktige valgene. For vi vet at motiverte elever er de elevene som også ofte får de beste resultatene senere.

       Veien å gå er derfor et tettere samarbeid mellom arbeidsmarked, næringsliv og skole. Mange har sagt dette før meg, og mye er skjedd, men det er faktisk en del som gjenstår. At informasjon og motivasjon er bedre enn tvang, må være vårt utgangspunkt. Målet må fortsatt være at det skal være mulig å forene både næringslivets og elevens ønsker.

       Til slutt: Når det gjelder budsjettinnstillingen som er til behandling i dag, er det interessant å merke seg Senterpartiets forflytning, spesielt tenker jeg på privatskoler. I Akershus fylkesting har jeg opplevd nettopp det motsatte av hva jeg ser her i dag. Der har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV stått sammen om å hindre utviklingen av flere privatskoler. Men jeg registrerer at det er en forflytning i en rekke standpunkter fra Senterpartiets side. Kanskje er det slik at det også på skolepolitikken er Kristelig Folkeparti som har den største innflytelsen, og ikke Senterpartiet?

Anneliese Dørum (A) : Arbeiderpartiet står alene om å gi tilskudd til vitenskapelig utstyr til universiteter og høgskoler med 40 mill. kr. I en replikkveksling med Høyres representant Inge Lønning tidligere i dag fikk vi ikke noe svar på hvorfor Høyre nå reduserer forskningsmidlene med 22 mill. kr og heller ikke kan støtte grunnforskningen ved universiteter og høgskoler med 40 mill. kr til teknisk utstyr.

       Vi tar til etterretning at Høyre ikke prioriterer dette området, men da må partiets representanter ikke komme med uforpliktende festtaler her i Stortinget om viktigheten av å støtte forskning og utvikling.

       Jeg vil gjerne gi en situasjonsrapport fra en av våre høgskoler, det gjelder Høgskolen i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt Institutt for maskinteknikk. De sier i et brev til komiteen at de pr. i dag går for å være landets beste maskinutdanning på ingeniørnivå. Problemet er at de blir stadig mer akterutseilt med tanke på opplæring innen databasert verktøy. De sliter med stadige problemer på grunn av gammel maskinvare og maskiner med lav yteevne. De sier videre at dette etter hvert vil føre til et stort problem for nyutdannede ingeniører på denne linjen. De vil ha fått den grunnleggende utdanningen innen maskinfaget, men vil omtrent stå på bar bakke når det gjelder databasert verktøy til bruk innen VVS, konstruksjon, marin drift og vedlikehold.

       Denne situasjonsrapporten beskriver hvor sterkt behovet er for satsing på teknisk utstyr til universiteter og høgskoler. Arbeiderpartiet har bl.a prioritert dette feltet ved dette budsjettet fremfor å øke stipendandelen neste år.

Grete Knudsen (A) : Jeg vil vise til Arbeiderpartiets merknader om Den norske kirke, den tolerante, åpne kirke med respekt for ulikheter. Jeg vil også vise til hva komiteen har skrevet om Kirkemøtet og den videre dialog.

       Mange er de som advarer mot yrkesforbud overfor homofile som har forpliktet seg til Kirkens tro - for hvem kan si hvem som representerer rett syn! Vi vet jo alle at det rekker så langt det rekker, men ikke helt frem.

       Arbeiderpartiet mener at vårt samfunnsliv trenger en levende, varm og fremfor alt åpen folkekirke. Arbeiderpartiet mener også at politikerne har en viktig funksjon i å støtte og hjelpe frem en slik kirke. Arbeiderpartiet støtter derfor tiltakene i den retning.

       Teologiske debatter har ikke vi politikere kompetanse til rent teologisk. Men ofte møter vi slike saker når de blir forvaltningsmessig, rettslig og menneskelig vanskelige, slik homofilisaken er det.

       « Den virkelig kloke fører et varsomt språk », sier man i Østen. Men nå har vi vært vitne til et heftig og høylytt engasjement både før og etter Kirkemøtet. Så kan vi tenke: Fundamentale krefter skyter så langt over målet at de blir ufarlige av den grunn. Jeg har sluttet med å ufarliggjøre. Jeg har lest debattene i Dagen og i Vårt Land om og om igjen, også om det saken ikke handler om - lest om synd og skam, altså vårt seksualliv. Ord for ord har jeg lest og ikke fordøyd. Men jeg har erkjent at ord kan svi.

       Jeg mener derfor det er riktig å snu det andre kinnet til. Kinn, det skal tas vare på og stelles pent med.

       Etter de debattene som Kirkemøtet gav grunnlaget for, tror jeg at folk vil møte homofile på en varmere måte enn før. Det vil gi kraft til å kunne slå tilbake. Det er ikke lett, men homofile i Kirken må ikke la seg knuse, for da vil folkekirken fryse.

Tomas Norvoll (A) : Det er en del punkter som jeg er nødt til å kommentere nå på tampen av debatten.

       Det ene er: Jeg tror både representanten Lyngstad og statsråd Lilletun hevdet at sentrum satser 200 mill. kr mer enn Arbeiderpartiet på utdanning. Jeg må først få lov å moderere det, for det er en sannhet med mange modifikasjoner. For det første ligger mye av satsingen på private skoler, noe som ikke kommer det ordinære skoleverket til gode. For det andre: En stor del av det kan mer ses tilbake på som kreativ bokføring, hvor man justerer opp både inntekter og utgifter til utdanningsinstitusjonene og kaller det en økt satsing. Det blir ikke rett. Det eneste de faktisk har økt, er stipendandelen.

       Vi har en etter- og videreutdanningsreform på trappene. Og talerne fra sentrum har i dag snakket om at det vi gjør for lærerne, de 22 millionene som etter hvert kommer i pluss, er en satsing og et løft. Det er det ikke. Lærerne har etter Reform 94 og Reform 97 fått over 1,1 milliard kr til etterutdanning. Det er et løft. 22 millioner er ikke et løft, det er i beste fall en forsiktig justering. At lærerne har fått midler til etterutdanning på bakgrunn av to omfattende reformer, må ikke blandes sammen med den store reformen som vi venter på. De 22 millionene man kommer med nå, må ikke ses på som en del av den virkelig store reformen, for den skal gjelde alle, og da snakker vi om et løft.

       Så til slutt: Jeg sa i innlegget mitt noe som jeg ønsker å få statsrådens svar på. Det går på en sak som berøres her i dag, men også i St.prp.nr.26: studiefinansiering for folkehøgskoleelevene. Vi har registrert at statsråden legger opp til at folkehøgskoleelever som er 19 år, skal ha rett til både utvidet minstestipend og rett til å ta opp lån prøvd mot egen inntekt. Dette har Arbeiderpartiet sagt at vi støtter under den forutsetning at det også skal gjelde for elever i den ordinære skolen. Jeg ber statsråden om å klargjøre: Vil f.eks en 19 år gammel dyslektiker som bruker ett år lengre tid på videregående skole enn normert, få den samme støtten som en like gammel folkehøyskoleelev, og vil en elev som går i et fireårig løp, eksempelvis idrettsfag, få den samme støtten som en folkehøyskoleelev på samme alder? Svaret her er viktig for hvorvidt vi kan støtte framlegget fra statsråden i den angjeldende saken.

Astrid Marie Nistad (A) : Først av alt vil eg kommentere statsråd Angelsen sitt svar i replikkrunden tidlegare i kveld med å seie at eg forventar at Regjeringa vil legge fram ei melding for Stortinget om eit nytt forskingsskip.

       Eg bad om ordet for å seie at eg er glad for at ein samla komite står bak ein positiv verbal merknad til budsjettet for Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet når det gjeld å få statlege midlar til bygging av eit bibliotek ved Røde Kors Nordisk United World College, som er lokalisert til Fjaler i Sogn og Fjordane.

       Ved Norges Røde Kors UWC går det i dag ungdom frå nær 90 nasjonar, ungdom frå ulike land og med ulike styresett. Mange kjem frå Aust-Europa og den tredje verda. Desse elevane skal gjennomføre ei utdanning som skal føre fram til International Baccalaureat-eksamen. Dette er ei krevjande utdanning som skal opne dørene til universitet og høgskular verda rundt. Skal det kunne verte ei fullgod læring, er det svært viktig å ha eit godt fungerande bibliotek. Når vi veit at det her går 200 elevar med meir enn 40 ulike morsmål, er det viktig å ha tilgang til den beste teknologien for å kunne skaffe den litteratur som vil hjelpe desse studentane. Biblioteket bør dekke trongen for moderne kunnskapsformidling gjennom tradisjonell litteratur og moderne datateknologi. Biblioteket er planlagt å vere ein integrert del av norsk bibliotekvesen og vil kunne verte eit pilotprosjekt i den nye statlege planen for bibliotekutbygging med ny datateknologi.

       Dette vil gje rom for eit spennande samarbeid mellom skulen, nasjonal- og fylkesbibliotek, lokalsamfunnet og andre utdannings- og forskingsmiljø i regionen. Det vil vere spennande i forhold til dei moglegheitene som ligg i at datateknologien opnar fantastiske moglegheiter for informasjonsinnhenting frå databasar over heile verda.

       Staten kan her i samarbeid med Røde Kors UWC på Haugland verte eit fyrtårn i lokal oppbygging av ein teknologibase som vil tilføre fleire enn skulens 200 elevar viktig internasjonal informasjon. Biblioteket kan opnast for publikum i distriktet og for besøkande. Det vil opne for at enkeltmenneske, lokalt næringsliv, andre utdanningsinstitusjonar og forskingsmiljø i regionen vil kunne få tilgang til desse databasane. Difor er det eit viktig signal som eit samla storting gjev til Regjeringa om å finne ei løysing med omsyn til å skaffe midlar til prosjektering og seinare bygging. Skulen er der, og elevane er der. Det som manglar, er biblioteket. Vi må kunne gje alle desse elevane den beste moglegheita til å lære.

       Så en kort merknad som jeg håper statsråden vil kommentere. Etterutdanningsreformen bygde på Buer-utvalgets innstilling. Statsråden kommenterte tidligere i dag representanten Kristiansens innlegg, og statsråden var på glid i retning av å akseptere at det er Regjeringens oppgave å ta standpunkt her før Stortinget har hatt anledning til å behandle saken. Det håper jeg var en forsnakkelse. Med all respekt for partene i arbeidslivet, og særlig for Yngve Hågensen - det er Stortinget som fatter vedtak når det gjelder utdanningspolitikken i dette land.

Marit Tingelstad (Sp) : Det korte innlegget jeg nå skal holde, går ikke på budsjettet for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, men det går mer på generelle ting, siden dette med Senterpartiets rolle og mitt nærvær i denne sammenheng har vært så i fokus. Alle arbeiderpartirepresentantene, uten unntak, har vært inne på Senterpartiets rolle og også min person.

       I et gammelt ordtak heter det at den man elsker, tukter man. Det er mulig at det gjør seg gjeldende her nå, for jeg regner med at Arbeiderpartiet ser hvilken posisjon og stilling Senterpartiet er i selv om vi er blitt et lite parti.

       Ranveig Frøiland sa at jeg begynte mitt innlegg som alle andre senterpartirepresentanter gjorde. Nei, det var ikke noe innlegg, det var i en replikk til Fremskrittspartiet jeg begynte med å si det Frøiland henviste til. Replikken gikk nettopp på å vise noe av den politiske forskjellen mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Dette forhindrer ikke at vi tar imot subsidiær støtte fra det nevnte parti.

       Den politiske hukommelsen er kort, men den kan vel ikke være så kort at Arbeiderpartiet har glemt hva som skjedde etter 15. september. I fare for at dette kan bli hakk i plata, vil jeg si følgende: Arbeiderpartiet gikk av frivillig den 15. september nærmest etter å ha stilt kabinettsspørsmål til velgerne. Senterpartiet ble med i en sentrumsregjering, slik som Senterpartiets landsmøte hadde satt seg som mål. Daværende statsministerkandidat Bondevik gikk til alle partier før Voksensåsen-forhandlingene begynte, men Arbeiderpartiet ble ikke med på noen møter. Etter at Bondevik hadde dannet regjering og lagt fram tilleggsproposisjonen, gikk sentrumspartienes finansrepresentanter til Arbeiderpartiet først. Da døra ble smelt igjen, var det Høyre og Fremskrittspartiet som ble spurt, for om mulig å skaffe landet et statsbudsjett. Så fra sentrumspartienes side er det en villet politikk å få til et budsjett. Det har vi greid, mens Arbeiderpartiet valgte ikke å ha direkte påvirkning denne gangen.

Rolf Reikvam (SV) : Vi nærmer oss slutten av debatten, og tallene blir tydeligvis større og større jo lenger utover kvelden vi kommer.

       Jeg merket meg Thomas Norvolls innlegg der han påstod at vi har bevilget 1,2 milliarder kr til etterutdanning av lærere. Hvis vi tar statsbudsjettet og de tallene vi opererer med i 1997, er vi i ferd med å bruke 90 mill. kr til kompetanseutvikling rettet mot lærere. Det er de faktiske forhold. I tillegg vet vi at kommunene og fylkeskommunene bruker av egne midler, så tallet blir nok noe større enn 90. Men at man plutselig var kommet til 1,2 milliarder, det syns jeg var ganske imponerende, og det bør nok lærerne spesielt merke seg.

       Vi i SV står bak forslaget om å åpne for at universitetene og høyskolene i større grad skal få selge kurs til næringslivet. Jeg syns likevel det er grunn til å problematisere dette. Det er ikke uten videre enkelt, og jeg syns at også andre partier i større grad burde problematisere dette forhold. Det er helt klart at i det øyeblikk vi åpner for at universiteter skal kunne gå ut og selge sine kurs til næringslivet, åpner vi for en form for kommersialisering. For oss i SV er ikke dette uten problemer, det må jeg bare innrømme, og vi skulle kanskje hatt en noe lengre debatt rundt dette problemet. Vi ser det innenfor forskning. Som jeg har sagt tidligere i dag, viser en reportasje i Aftenposten i dag at salg av forskning er i ferd med å ta overhånd, slik at det går ut over grunnforskningen og utdanningen. Og hvis vi skal få en enda større fokusering også på det som går på utdanningsbiten, at universitetene og høyskolene i enda sterkere grad skal gå ut og selge sine kurs og sine tilbud, kan dette fortrenge det som er primæroppgaven, nemlig grunnutdanning. Så jeg syns at vi alle sammen skal være obs på den faren som kan ligge i å åpne for at universitetene og høyskolene i større grad skal kunne gå ut på markedet og selge sine tilbud. Men vi ser helt klart at en del andre aktører er i dette markedet, aktører som ikke har den samme kompetansen som universitetene og høyskolene, og på denne bakgrunn har vi vært med på å åpne for at de skal få denne anledningen. Men som sagt, det er ikke uten problemer, og det bør vi alle sammen ha i mente i tiden framover.

       Ellers når det gjelder Marit Tingelstad og Senterpartiet, mener jeg at landet hadde vært best tjent med at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene hadde kunnet samarbeide. Men det var jo umulig når man forlangte å få gjennomført kontantstøtten. Arbeiderpartiet slapp heldigvis å spise det, men det måtte altså Senterpartiet.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg har lyttet med stor interesse til debatten i dag, og etter å ha hørt på de ulike innlegg fra Arbeiderpartiet må jeg i sannhet si at det er åpenbart at Arbeiderpartiet befinner seg i tenkeboks. Det kan gjøre seg, men de er åpenbart ennå ikke kommet ut av tenkeboksen, for maken til sprik i innlegg som i dag er det lenge siden jeg har hørt fra Arbeiderpartiets side.

       La meg bare nevne et par eksempler.

       For det første: Anneliese Dørum holdt et innlegg her nå på slutten hvor hun gråter, jeg vet ikke om det er ekte tårer eller om det er krokodilletårer, på vegne av høyskolesektoren. Det er god grunn til å bekymre seg over økonomien der. Men det innlegget hun holdt, holdt hun også i sommer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg gjorde henne der oppmerksom på at Regjeringen faktisk var pålagt av Stortinget å komme med en gjennomgang i revidert nasjonalbudsjett. Den opplysningen vi da fikk, var at det var sparket over til et utvalg, men den skulle komme i budsjettet nå i høst. Hva leser vi så når Jagland-regjeringens budsjettproposisjon kommer? Jo, de skulle komme med en tilleggsproposisjon til Stortinget i løpet av høsten. Så får vi se, da. Jeg syns oppriktig talt det virker litt underlig når Anneliese Dørum nå i sin bekymring over høyskolesektoren forventer at denne mindretallsregjeringen, som har hatt så kort tid på seg, plutselig skulle være i stand til å klare det som Jagland-regjeringen har brukt så lang tid på. Men jeg håper at bekymringen er ekte, for da er mitt spørsmål til statsråd Lilletun: Når kan vi vente den gjennomgangen i Stortinget? Jeg tror det er all grunn til å få en grundig gjennomgang av økonomien, for vi vet at det er mange høyskoler som sliter.

       Men tilbake til Arbeiderpartiet i tenkeboksen: Tomas Norvoll uttrykte at den satsing som mindretallsregjeringen har kommet med, gjelder de private skolene. Det syntes han åpenbart var helt forkastelig, mens Astrid Marie Nistad i sitt innlegg priste komiteen for å uttrykke støtte til nettopp en privat skole, nemlig United World College i Fjaler i Sogn og Fjordane. Jeg vil anbefale Arbeiderpartiet å bestemme seg for hva de egentlig skal mene om private skoler, ikke minst i forhold til de forpliktelser vi er pålagt i henhold til loven når det gjelder disse skolenes økonomi.

       Jeg har ett spørsmål til til statsråd Lilletun - jeg forsøkte nemlig å få rede på av hans partikollega Arne Lyngstad hvordan Kristelig Folkeparti nå vil prioritere i studiefinansieringen: Kommer statsråden til å prioritere en opptrapping til 40 % stipend, eller vil han, som Høyre mener, gå løs på den behovsprøvde studiefinansieringen for elever i videregående skole?

Statsråd Jon Lilletun : I respekt for min tidlegare gode komitekollega Siri Frost Sterri skal eg svare henne fyrst - det med studiefinansieringa har òg representanten Konglevoll spurt om: Vi har ei klar målsetjing som vi har programfest i forhold til stipend, på 40 %

       Når det gjeld spørsmålet om vidaregåande skule, skal vi greie ut det i forhold til det Stortinget no har bedt om, og så skal vi kome tilbake til prioriteringane i neste budsjett.

       Elles skal eg kommentere saka om høgskulane: Eg er samd med representanten Siri Frost Sterri når det gjeld måten ho svarte representanten Anneliese Dørum på. Det var nemleg slik at då vi overtok i departementet, var det arbeidet ikkje i gang i det heile. Eg har i dag stort sett ikkje kritisert det førre regimet, heller ikkje i forhold til den usemja vi har hatt når det gjeld ein del andre ting. Eg snakkar om kva vi vil i dette budsjettet, og om kva vi vil framover. Men når det kjem så pass hard kritikk av oss på ein del punkt, må eg seie at det er ikkje berre på dette eine punktet eg kunne dokumentere kva som var gjort og ikkje gjort av den førre regjeringa. Og her var altså arbeidet ikkje i gang - og vi kjem til å kome tilbake i revidert nasjonalbudsjett. Vi har sagt at då må vi vere ferdige, slik at Stortinget får vite kva vi meiner om denne saka.

       Så har det òg stadig vore snakk om kva Arbeidarpartiet har klart å prioritere. Ja, dei har prioritert med dei pengane som sentrumsregjeringa har lagt inn! Og det er reelle pengar - det vil eg seie til representanten Norvoll. Det er ca 150 mill. kr i nye, friske pengar, og det er dei pengane Arbeidarpartiet har prioritert av. Det er dei i sin fulle rett til, sjølvsagt, når systemet er sånn som det er på Stortinget, men det er altså det som har gjeve høve til at dei i dag kan seie at der og der prioriterer Arbeidarpartiet. Det har derfor ikkje stått nokon frustrert statsråd her, som representanten Ausdal Starrfelt sa - det har stått ein statsråd her som ikkje har kome så langt som han skulle ynskje, men som likevel hadde 150 mill. kr, og Arbeidarpartiet er no svært nøgd med måten dei har klart å prioritere desse på.

       Så skal eg svare om Lånekassa - det var til representanten Konglevoll: Vi er i ein dialog med Lånekassa og har sett ned ei gruppe som skal sjå på korleis vi best kan organisere bl.a innkrevjing av dei store fordringane. Vi har lagt inn ganske mykje pengar til teknologisk utstyr, vi er i gang med å oppgradere det, og vi kjem til å halde fram med den ekstrasatsinga som vi har hatt i år. Vi er altså inne i eit utgreiingsarbeid for å finne ut korleis dette best kan gjerast.

       Til representanten Norvoll: Det er studiefinansiering for folkehøgskulane vi har foreslått no. Når det gjeld elevar med f.eks dysleksi, har dei rett til å få det same stipendet - og dei rettane er der i dag. Når det gjeld dei elevane som går fire år i vidaregåande skule på grunn av at det offentlege har lagt opp til eit fireårig løp, skal vi sjå på den delen, men det ligg ikkje inne i forslaget no.

       - Eg må få lov til å teikne meg ein gong til, president, for det var noko i mitt opphavlege innlegg om Kyrkja eg ikkje fekk sagt - og no valde eg å svare på spørsmåla som var komne.

       Det er flertall i komiteen for å endre reglene slik at universiteter og høyskoler får samme fleksibilitet som private skoler. Vi ønsker å få melding om at statsråden skal gjennomføre dette nå, nemlig å gi universiteter og høyskoler den samme fleksibiliteten som de private skolene har pr. i dag.

       Jeg må også, siden både representanten Lønning og jeg har bedt om det samme, få vite om statsråden, når det er et flertall i komiteen som setter innsatsen overfor forskningsinstitusjoner og høyskoler i høysetet, etter at man har gjennomført videre- og etterutdanningsreformen, vil følge dette i sin videre prioritering siden han her ikke har sagt noe om prioriteringen.

Statsråd Jon Lilletun : Sjølvsagt må eg halde meg til det fleirtalet i Stortinget seier.

       Når det gjeld spørsmålet om retten til å kunne ta betaling for etter- og vidareutdanning som gjev over ti vekttal, gjorde eg i mitt innlegg greie for korleis eg tenkjer å handtere det i samsvar med det Stortinget har bedt om. Det er eit fleirtalsvedtak i Stortinget, og denne statsråden kjenner trass i alt Stortinget så godt at det vil han sjølvsagt halde seg til.

       Til representanten Lønning: Det er klart at Stortinget skal få høve til å behandle etter- og vidareutdanningsreforma, men samstundes er det òg opplagt at Regjeringa har kontakt med partane i arbeidslivet i samband med eit lønsoppgjer. Det er like klart at det er behov for å få eit moderat oppgjer, og denne regjeringa aktar å gå inn i ein dialog i forhold til det.

       Det er ikkje det at ikkje Senterpartiet er i stand til å forsvare seg sjølv, men eg synest det har vore ganske mange urimelege angrep i dag på dei prioriteringane som er gjorde. Kvifor er det så mykje tilskott som er retta opp til private skular, til Kyrkja osv.? Jo, det er fordi opptil 2/3 av det tilskottet som låg føre, f.eks til Varehandelens Høyskole, var skore ned. Det er grunnen til den prioriteringa som ligg føre her. Men det er òg 80 millionar i friske pengar til studentar, så det biletet som Arbeidarpartiet har prøvd å teikne av tilleggsproposisjonen, er feil. Derfor er òg kritikken i forhold til Senterpartiet feil, slik som denne statsråden ser det. Og eg kan forvisse representantane om at Senterpartiet har god innverknad på denne statsråden i forhold til prioriteringar innanfor utdanning, for dei har ein god utdanningspolitikk.

       Så nokre ord om Kyrkja. La meg fyrst seie at eg er glad for at ein samla komite i budsjettinnstillinga så klårt formidlar tillit til Kyrkja, ikkje minst til Kyrkja si evne til å vere eit fellesskap prega av omsorg og respekt for ulikskap, til å vere ei open og inkluderande folkekyrkje. I vår statskyrkjeordning er det sjølvsagt av stor verdi at dei politiske styresmaktene finn å kunne ordleggje seg slik.

       Som vi veit, tok den nye kyrkjelovgjevinga til å gjelde frå 1. januar 1997. Dei nye lovene representerer på mange måtar ei sluttføring av eit mangeårig og krevjande kyrkjeleg reformarbeid. Dei nye lovene har vore i funksjon i kort tid, men det er mitt inntrykk at dei verkar etter intensjonane. Overgangen frå gamal til ny lovgjeving har vore ei utfordring for mange, og det har i denne samanhengen vore lagt ned eit stort arbeid i kyrkjelydane, ikkje minst frå dei kyrkjelege fellesråda si side. Eg vil òg nemne at Stortinget sitt budsjettvedtak for 1997 med ei løyving på 100 mill. kr i samband med den nye lovgjevinga har vore særs viktig for gjennomføringa av lovene. Det ressursgrunnlaget som dei kyrkjelege fellesråda har fått etter dette, er det viktig ikkje å svekkje i tida framover dersom dei gode røynslene vi har hatt, skal kunne halde fram. Eg har i denne samanhengen merka meg at ein samla komite i budsjettinnstillinga peikar på at staten har eit ansvar for å gi Kyrkja « tilstrekkelige økonomiske og personellmessige ressurser slik at den kan arbeide i tråd med intensjonene i kirkeloven ».

Grete Knudsen (A)
(fra salen):

       President - en åpenbar misforståelse!

       Det er det å seie at størstedelen av det kuttet skjer, etter det eg har fått opplyst, i forhold til etterutdanninga og vidareutdanninga innanfor helsesektoren - det går ikkje på grunnutdanningane. Men det er òg noko som går på det, spesielt i forhold til tidspunktet for igangsetjing. Så eg skal sørgje for at det kjem brev til Stortinget som orienterer om konsekvensane av det vedtaket.

Per-Kristian Foss (H) : Statsråd Lilletun er en velvillighetens mann. Det er første gang jeg opplever at statsråden vil komme til Stortinget med en egen redegjørelse på anmodning fra én representant. Men vi skal merke oss den praksis.

       Jeg har også lyst til å bemerke følgende: Når det gjelder statsråd Lilletun, var han som stortingsrepresentant av og til befriende klar i sine svar, særlig når det gjaldt å svare ja. Det er som oftest lettest. Når han nå utfordres på spørsmålet om hvordan Regjeringen vil behandle etter- og videreutdanningsreformen, er han ikke klar. Det er greit nok at regjeringen Jagland også hadde lagt opp til en behandlingsprosedyre for dette spørsmålet som ikke gjorde det mulig for Stortinget å behandle etter- og videreutdanningsreformen før partene i lønnsoppgjøret møttes og ble ferdige. Denne regjeringen har sagt at den vil bruke noe mer tid. Det synes jeg det er all grunn til å respektere. Men jeg hadde trodd statsråden ville vært mer klar når han blir utfordret med spørsmålet: Vil statsråden sørge for at Stortinget ikke kommer i tvangssituasjoner ved behandling av etter- og videreutdanningsreformen, slik bl.a. Yngve Hågensen har gitt uttrykk for at han ønsker? Han sa jo - fritt gjengitt - relativt nylig at han ikke så noen grunn til at Stortinget skulle inn i denne saken først. Partene måtte først bli enige og så rett og slett sende resultatet til Stortinget. Det er et syn på demokratiet det også. Det er iallfall et syn på parlamentarismen som knapt nok kjennes i denne sal, selv om vi har sett visse paralleller før. Her hadde jeg trodd at en sentrumsregjering, ikke minst fordi den inkluderer Kristelig Folkeparti og Venstre, hadde vært mer klar i spørsmålet om at det er parlamentet som her skal legge grunnlaget for en reform og rammene for den. Så må partene komme inn etter hvert.

       Det utløsende uttrykket og ordet nå var dialog. Det inneholder så meget, men når det gjelder det at dette ikke er noen stat av organisasjoner, det er en parlamentarisk stat, hadde jeg ønsket at denne regjering, som har holdt verdier meget høyt og sågar sett behov for en egen kommisjon for dette, hadde vært noe klarere. Men klarheten kan jo komme etter hvert.

       Så til slutt: Jeg har registrert at de partier som sitter i regjering, har ønsket å øke stipendandelen med noen hundre millioner mer. Men jeg har lyst til å be representanter for Regjeringen, ved statsråd Lilletun, å merke seg at det ikke er et stortingsflertall som har prioritert økt stipendandel på bekostning av universitetenes og høyskolenes innhold. Jeg har også lyst til, fordi jeg vet at representanten Lilletun var meget glad for å lytte til protesterende studenter og si ja til dem, å be statsråden merke seg at for tiden er studentene mer opptatt av en god skole, et godt universitet og en god høyskole mer enn å få økt stipendandelen. Det synes jeg er en meget interessant nyorientering i studentprotesten.

Statsråd Jon Lilletun : Eg takkar for den fyrste delen av representanten Foss sitt innlegg. Når ein vert positivt omtala av representanten Foss, har ein grunn til å vere takksam.

       Så til etterutdanningsreforma: Eg har ikkje noko å føye til det eg sa. Sjølvsagt skal vi leggje denne saka fram for Stortinget, og Stortinget skal gjere dei endelege vedtaka. Men vi har òg ein prosess å halde oss til når det gjeld lønnsoppgjeret, og der må partane ha høve til å ta opp dei sakene dei ønskjer å ta opp. Eg vil òg seie at dersom det er noko som er viktig for dette landet no, er det at dette oppgjeret vert moderat. Dersom det motsette skulle skje, vil vi verkeleg vere ute å køyre. Derfor har eg ikkje noko å føye til det eg tidlegare har sagt når det gjeld den saka.

       Så merka eg meg den siste delen av representanten Foss sitt innlegg. Eg lyttar alltid med stor interesse når han har ordet. Foss har heilt rett, enkelte studentorganisasjonar - ikkje alle - men enkelte studentorganisasjonar sa i samband med budsjettet for høgskular og universitet at dei ønskte større løyvingar framfor stipend. Dei som ikkje gjorde det - eg er ikkje heilt sikker på at ikkje ein av grunnane var at dei rekna med at stipenddelen kom same kva - sa: La oss no prøve ein del til! Men det kan no liggje.

       Som eg har sagt tidlegare, er det ei oppgåve som Høgre og Kristeleg Folkeparti har stått saman om, og det er å krevje klarare tal på bordet når det gjeld høgskulane sin situasjon. Det skal kome i revidert nasjonalbudsjett. Vi vil kome tilbake til prioriteringane i tida framover, men det som alle studentorgan hittil har vore samde om, er at stipenddelen har førsteprioritet. Det har partia som no er i regjering, lytta til og sett på sitt program. Vi har òg ei forplikting i forhold til vårt program, som vi har gått til val på. Men eg skal ta med meg observasjonane til representanten Foss.

Per-Kristian Foss (H) : Denne regjering har jo selv erklært at den er blokkuavhengig, men den er ikke uavhengig av et flertall i Stortinget. Det var i grunnen det som var mitt poeng. Flertallet i Stortinget prioriterer ikke stipendandelen foran universitetenes og høyskolenes innhold - det faglige nivå, grunnforskningen og hele kvaliteten i utdanningen. Jeg synes denne debatten har vist meget klart at det på blokkuavhengig grunnlag etter hvert er en bekymring for nivået i høyskolene og universitetene. Det er en bekymring som bl.a går på grunnforskningen. Det er ikke en bekymring som går på at man har sluppet universitetene for mye fri når det gjelder å kunne påta seg bestillingsoppdrag. Men det er en bekymring som går på at grunnbeløpene man har til disposisjon, er så trange at man tvinges til å gå for mye ut, slik at det går på bekostning av det faglige nivået i undervisningen. Det er en bekymring som også Høyre deler, og som våre talsmenn har gitt uttrykk for.

       Nå er ikke jeg opptatt av hvor mange og hvilke studentorganisasjoner som mener hva osv. De vil vel gjerne, som de fleste organisasjoner som presser på oss når de stilles overfor det store dilemmaet melk eller honning, si ja takk. Jeg kjenner også partier som lenge har handlet etter den samme metoden. Jeg tror den tiden er forbi da man kan regjere etter slike metoder. Man må prioritere, og å prioritere betyr å velge noe bort, dvs. å utsette det. Da vil mitt klare råd være at denne regjering bør prioritere universitetenes innhold, grunnforskningen

       og det faglige nivået og se hen til Stortingets flertall mer enn til forpliktelser i sine egne programmer. Summen av dem er likevel ikke mulig å gjennomføre. Det har vel debatten også vist.

Statsråd Jon Lilletun : Først ein kommentar til noko eg gløymde i stad. Eg var så demokratisk at eg samtykte i å oppfylle ein enkelt representant sitt ønske om ei orientering. Eg oppfatta det som om det var komiteleiaren som bad om ei orientering ut frå komiteens arbeid, og sidan denne regjeringa er ei open regjering, får sjølvsagt komiteleiaren det. Vi er faktisk ikkje så redde for å informere når folk ber om det.

       Så tar eg sjølvsagt imot råd frå representanten Foss, og eg lyttar til dei. Vi deler framstillinga av kor viktig det er med grunnforskinga og universiteta sitt innhald. Prioritering vert òg nødvendig, men i denne forenkla framstillinga, at Høgre prioriterer og dermed har heilt trygg økonomi i sitt alternative budsjett og vi andre ikkje, skulle eg nok finne ganske mange punkt der eg kunne dokumentere at det eigenleg er papirpengar hos Høgre òg når det gjeld dei alternativa dei har. Eg kan nemne det å dra inn pengar til skulefritidsordningane - det var nemleg eit vedtak i fjor som forplikta for heile neste år - som ligg som ein del av finansieringa i Høgre sitt budsjett. Derfor synest eg kanskje at ein skal erkjenne at nokon kvar slit litt med å prioritere. Men nokre gonger er det faktisk slik at ikkje berre sentrumspartia slit - det gjer faktisk Høgre òg.

       Vi har nå selv kuttet ca 13 milliarder kr i våre budsjetter og har ment å legge opp et mer forsvarlig økonomisk opplegg. De forpliktelser statsråden peker på i forhold til skolefritidsordningen, går til ut våren - ikke lenger enn det. Det er klart det er politisk belastende alltid å kutte på noe. Men jeg tror - unnskyld, president - at statsråd Lilletun etter hvert vil erfare at skal han prioritere noe så det monner, må han også i det legge enkelte upopulære avgjørelser om å si nei til noe og til noen. Lykke til!

Statsråd Jon Lilletun : Eg skal kome representanten Foss litt til møtes her og seie at statsråd Lilletun allereie er i ferd med å lære! Men det eg meinte, og det står eg fast på, og det gjeld faktisk Høgre òg, var at alle overslaga i dei alternative kutta ikkje alltid er slik at dei kunne verte gjennomførde om Høgre sat i regjering. For det er nemleg sånn at det er enklare - det veit eg òg av erfaring - å påvise akkurat det når ein sit i opposisjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 946 f.)