Synnøve Konglevoll (A) (ordfører for saken):

       Bakgrunnen for at vi behandler dette Dok.nr.8-forslaget, finner vi i den ordningen vi har i dag for beregning av lån og stipend for studenter i utlandet. Dagens ordning ble innført i 1992-93, og fungerer i hovedtrekk som følger:

       Det en utenlandsstudent får utbetalt om høsten, beregnes ut fra valutakursen helt i begynnelsen av året. I dagens ordning ligger det ei justering: Dersom det skjer ei kursendring på mer enn +/- 5 % fra januar til august/september, blir botillegget justert før tildeling i vårsemesteret.

       Dagens ordning ble altså iverksatt i 1992-93 etter en prosess med utredninger, der man bl.a var i dialog med ANSA og det var behandling i Stortinget. Dagens ordning erstatter ei ordning som var vanskeligere å administrere og der utslagene måtte opp i +/- 10 % før botillegget ble justert. Dagens ordning er altså bedre enn den gamle.

       Likevel kan ordninga bli bedre. Valutasvingningene i vår og den vanskelige situasjonen det har ført til for mange studenter, viser en svakhet ved dagens ordning. Derfor ble det foreslått av regjeringen Jagland i statsbudsjettet og fulgt opp av sentrumsregjeringa i tilleggsproposisjonen ei endring som samsvarer med punkt 2 i forslaget fra Høyre. Punkt 2 i forslaget fra Høyre ble faktisk oppfylt allerede før dette stortinget ble samlet i høst, da departementet 19. august sendte et brev til Lånekassen der Lånekassen anmodes om å finne ei ordning som muliggjør at bevilgningen for kommende studieår kan beregnes etter en kurs så seint som mulig, det vil si i mai eller helst i juni. Departementet bad også om at omlegginga ble iverksatt så raskt at den nye ordninga kunne gjelde allerede for de studentene som starter på utenlandsstudiet høstsemesteret 1998. En enstemmig komite støtter denne omlegginga.

       Når det gjelder forslagets punkt 1, at Stortinget skal gi norske studenter i utlandet full kompensasjon for de valutasvingninger som har skjedd i vår, kan ikke flertallet gi sin støtte til det. Da Stortinget vedtok dagens ordning, vurderte Stortinget det sånn at fordelene og ulempene ved kurssvingningene ville jevne seg ut over tid. Det er derfor ikke grunnlag for å si at forutsetningen har endret seg. En full valutakompensasjon vil koste 40 mill. kr. Det er mye penger. Flertallet finner ikke rom for å foreslå en slik tilleggsbevilgning. Flertallet vil derfor avvise forslagets punkt 1.

       Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sitt syn.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Etter mitt og Fremskrittspartiets syn er utenlandsstudentene en av de viktigste studentgrupper vi har. I tillegg til at de tilegner seg en faglig kompetanse innenfor sine respektive fagfelt, lærer de mye om de utenlandske kulturer de lever i, og de knytter kontakter som forhåpentligvis kan være til gagn for både dem, bedriftene de i fremtiden skal jobbe i, og for det norske samfunnet som helhet.

       Vi går mot et verdenssamfunn som blir stadig « mindre », og som er stadig mer preget av internasjonalisering, samhandling over landegrensene og behov for kunnskap om andre lands styresett, kultur og næringsliv. I dette vil utenlandsstudentene spille en sentral rolle. På denne bakgrunn er det svært viktig at vi gjør det vi kan for å legge forholdene til rette for utenlandsstudentene. Gjør vi ikke dette, frykter jeg at det på sikt vil være færre som tar sjansen på utdanning utenlands. Vi har sett svingninger i valutakurser som har gitt store utslag for de norske studentene i en del land. Noen har tap på femsifrede beløp pr. semester. Det jevner seg ut over tid, sier Arbeiderpartiet. Men jeg tror ikke det i vesentlig grad hjelper lommeboken til studenten i dag. Det er kraftige smeller for studentenes økonomi, i hvert fall for en god del av dem, som i de fleste tilfeller allerede er relativt stram.

       Jeg frykter også at andre ungdommer, som er i en fase i livet hvor de vurderer om de skal ta utdanning i utlandet, vil bli skremt og ikke tørre å ta denne risikoen. Den sistnevnte frykten kan vi forhåpentligvis minimalisere ved å flytte på utregningstidspunktet, slik det ser ut til å være en enighet om. Jeg er likevel redd for signaleffekten i det som har skjedd, dersom vi ikke vedtar en kompensasjon.

       Jeg vil også presisere at Norge ikke har et tilstrekkelig antall studieplasser innen enkelte studieretninger. Særlig er dette tilfellet når det gjelder enkelte fagområder innenfor helse- og sosialsektoren - bl.a kan nevnes leger, sykepleiere og, etter hva jeg forstår, fysioterapeuter og enkelte andre grupper. Dette understreker behovet for å legge til rette for utenlandsstudier.

       Fremskrittspartiet vil altså støtte begge punkter i forslaget fra representantene Petersen og Frost Sterri. I samråd med Høyres representanter tar jeg formelt opp mindretallets forslag.

       Eg har brukt ein god del tid på å lese dokument i denne saka. Vi har faktisk fått ein sekk full av brev frå fortvila studentar som er ramma av dette. Eg har lese gjennom eit hundretal av desse breva, og eg har fått eit klart inntrykk av dei store problema veldig mange av studentane har fått. Dessutan har eg sett på kva som var lovt før valet, og det er nesten endå alvorlegare lesestoff enn det som studentane kjem med. Eg vil kome med nokre sitat.

       Det eine er på vegner av Senterpartiet, frå Jørgen Holte, då i utdanningskomiteen, no finanspolitisk talsmann for Senterpartiet:

« Senterpartiet garanterer at de vil sørge for at studenter som har tapt penger på grunn av valutasvingningene, vil få dette kompensert ved behandlingen av statsbudsjettet høsten 1997.

Med hilsen Jørgen Holte »

       Det andre er frå ei gruppe som då var monaleg mindre, Venstres stortingsgruppe. I eit brev den 3. september underskrive « Med vennlig hilsen Lars Sponheim » blir det sagt følgjande:

       « Venstre vil med dette gi uttrykk for støtte til kravet fra ANSA og NSU om at studenter som opplever verditap på sin studiefinansiering på grunn av valutasvingninger, skal få kompensert dette gjennom behandlingen av statsbudsjettet høsten 1997. »

       Det aller siste er frå ei pressemelding som gjekk ut den 11. september med overskrifta « Jon Lilletun refser regjeringen ». Der heiter det bl.a.:

       « Kristeleg Folkeparti krev at utanlandsstudentane skal få kompensasjon for valutatapet no, seier Jon Lilletun, leiar av Stortingets Kyrkje-, utdannings- og forskingskomite. - Vi kan ikkje tillate at regjeringa somlar med utbetaling og overlet rekninga til studentane. Dersom det må ei ekstrabevilgning til på statsbudsjettet for å dekke utbetalinga skal dette skje snarast med påtrykk frå Kristelig Folkeparti, seier ein engasjert Lilletun. »

       Det er grunn til å spørje: Kva har skjedd etter den 11. september? Det einaste som gjeld denne saka, som eg kan sjå, er at dei tidlegare partia som her garanterte med den sterkaste garantien sidan Arbeidarpartiet sin veljargaranti for ein del år sidan, er komne i regjeringsposisjon. Det står nedst i pressemeldinga at « Jon Lilletun er i Kristiansand i dag og kan treffes på mobiltelefon » sånn og sånn. I dag er Jon Lilletun i salen, og eg håpar han kan gi eit svar på kva som her er skjedd.

       Med desse klare lovnadene synest eg det er nokså grovt av mellompartia å ikkje støtte det forslaget som Høgre har kome med, og som fleire parti har slutta seg til. Det er her snakk om anten å vere i fleirtal eller i mindretal når det gjeld å rette opp ein alvorleg urett. Det er enno ikkje for seint å snu og prøve å halde iallfall nokre av dei lovnadene som kom før valet og før regjeringsskiftet.

Marit Tingelstad (Sp) : Etter innlegget til representanten Løvik burde jeg ha sittet på plassen min. Det er en lei sak vi har på bordet nå, og jeg kan bare beklage det svaret flertallet må gi studentene som har tapt penger dette høstsemesteret som følge av de uforutsett store valutasvingningene som har forekommet. Det er bare å beklage.

       Personlig vil jeg si at flere av partiene, som jeg er sammen med, nå har fått seg en skikkelig lærepenge, at vi kanskje ikke bør forskuttere garantier i den grad som det ble gjort. Så da får en ikke lagt seg noe særlig flatere enn det, regner jeg med.

       Det at enkeltpersoner blir skadelidende på grunn av et regelverk som ikke gir tilstrekkelig beskyttelse for slike forhold som det her er snakk om, kan virke og er urettferdig, så jeg vet at jeg har en del tunge svar på brev å skrive i kommende uke.

       En fattig trøst er det imidlertid at valutaen de siste månedene har svingt tilbake og dermed bedret situasjonen for utenlandsstudentene på sikt. Nå kan det nevnes at i tilfeller der valutaendringene slår ut i studentenes favør, har det ikke vært snakk om å kreve « gevinsten » tilbake noen gang. Men det blir alt fattig trøst.

       På bakgrunn av de uheldige følgene av valutasvingningene i vår er det derfor nødvendig, slik innstillingen her påpeker, å endre praksis slik at avstand i tid for fastsetting av vekslingskurs og faktisk utbetaling blir kortest mulig.

       Så til innlegget frå representanten Løvik. Det vart sagt før i dag frå representanten Foss at ein nok ein gong har møtt problemet med prioritering i døra ut frå tidlegare lovnader. Og eg må berre vedgå at denne saka hadde eit proveny og ein dimensjon som gjorde at det ikkje var mogleg å få dette til innafor dei rammer som vi hadde til disposisjon. Så det eg nok må vedgå i tillegg, er at det her heilt klart ikkje er samsvar mellom framlegget i dag og det som vart sagt frå mi side i haust. Vidare trur eg det er grunn til å seie, i og med at det på same tid gjekk ut eit brev frå statsråd Sandal for å rette opp dette med tidspunktet, at kritikken min mot han i denne pressemeldinga faktisk ikkje var heilt sakleg. Så dermed er det klargjort kva som er denne statsrådens ståstad i denne saka her i dag, og det einaste som er positivt her, er at dette for seinare vert retta opp.

       Jeg har lært at det er galt å lyve. Nå kan man selvfølgelig snakke om nyanser av løgn, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det. Jeg synes i og for seg at de konfrontasjonene vi har fått fra talerstolen her med hensyn til hva enkeltpersoner tidligere har lovet på vegne av sine partier, får tale for seg selv. Men det er jo også et spørsmål om vilje og evne til å prioritere, som vi faktisk har vært inne på tidligere i dag i budsjettdebatten. Og det skal vel ikke bli lettere for statsråd Lilletun hvis han ikke er i stand til å stå ved et så klart løfte som det han gav i valgkampen i denne saken.

       Det som er litt tragisk her, er jo rett og slett at selv om systemet blir endret - og det har jo Stortinget vedtatt allerede i vår da vi behandlet meldingen om studier i utlandet - så er det en gruppe som blir rammet, nemlig de som er inne i studiene og som ikke vet noe når det gjelder vårhalvåret, og regningen er på 40 mill. kr. Og det forundrer meg at ikke nåværende statsråd Lilletun før han kom med så klare og forpliktende løfter på vegne av sitt parti i valgkampen, sjekket hvor mye penger han egentlig gav et så klart løfte om. Det forskrekker meg litt at man tar så lett på det man lover i valgkampen.

       Men hvis det virkelig er vilje fra sentrumspartiene til å vedstå seg løftene fra valgkampen i denne sak, er det fortsatt en mulighet i dag. Jeg har lyst til å lansere en mulig løsning, hvis sentrumspartiene ønsker å vedstå seg løftene, og det er at dette forslaget rett og slett blir oversendt finanskomiteen til videre behandling i forbindelse med salderingen av budsjettet for 1997, som de nå holder på med. Det kan jo hende at finanskomiteen bedre evner å finne inndekning enn det statsråden åpenbart har gjort i eget departement, så her er fortsatt mulighet til å kunne vedstå seg det man tidligere har lovet.

Carl I Hagen (Frp) : Nå skjønner jeg ærlig talt ingenting. Dette skulle vært en ren rutinesak, en enstemmig komiteinnstilling, på linje med det som skjer på mange områder hver eneste høst, med justering av 1997-budsjettet. Og man har massevis av ganger - og det vet Lilletun utmerket godt - vist til justeringer på utgiftsbudsjettet i inneværende år som følge av endrede valutakurser. Sjekk Utenriksdepartementet opp gjennom årene! Det har vært normal rutine å justere for konsekvenser av endringer. Og så kommer statsråden hit til Stortinget, etter en skriftlig garanti før valget, og henviser til at på grunn av proveny og rammer har han ikke greid å følge opp sitt klinkende klare garantiløfte. Det er helt meningsløst. Han har ikke hatt noen rammer for justering av 1997-budsjettet. Han har ikke hatt noen provenyproblemer i 1997-budsjettet, for det gjøres opp med en økt inntekt på en 12 - 15 milliarder kr. Dette henger overhodet ikke på greip

       40 mill. kr til en del tusen utenlandsstudenter, som har basert sitt liv, sin økonomi, hele sin planlegging av studiene og boopphold, og så trekker man teppet vekk under dem. Hvor i all verden er den holdningen når Salhusbrua koster et par hundre millioner ekstra, når vi får regningen for Romeriksporten hit til huset, når det gjelder FATIMA-prosjektet og andre kommunale og statlige bygg? Da svarer stortingsflertallet, de partier som nå også er flertallet, at dette kan vi ikke gjøre noe med, for dette er forpliktelser vi har påtatt oss. Vi må bare betale regningen, glad og fornøyd. Men når det gjelder noen tusen unge mennesker som har stolt på en del ting, da har man ikke råd. Og dette er faktisk de samme politikerne som jeg har sittet i paneldebatter med, og som hevder at de synes det er farlig at det blir manglende tillit til politikere. De fortjener ikke noen tillit, de fortjener forakt. Det går ikke an å oppføre seg sånn som flertallet i denne salen har tenkt å gjøre i kveld, hvis man skal beholde noe politisk moral, noen evner til å stå på klare løfter og noe interesse for at unge mennesker som skal vokse opp i dette landet, ikke bare har forakt for dem som styrer og steller.

       Jeg fikk faktisk sjokk da jeg i kveld først oppdaget at denne saken var til behandling, for jeg har vært utenlands, og at det er et flertall mot det som skulle være en rutinemessig enstemmig innstilling. Jeg tillater meg å oppfordre den sittende regjering til å tenke seg om en gang til og kanskje gjøre som Siri Frost Sterri foreslo, å sende saken til finanskomiteen. Hvis dette er den måten de sittende statsråder har tenkt å holde avtaler, løfter og garantier på, da går de en meget tøff tid i møte. Det skal jeg love!

Inge Lønning (H) : Jeg skal ikke følge opp rollen som domsprofet, men snarere prøve meg som trøsteprofet. Jeg har sjelden opplevd at representanter for tre regjeringspartier har gått frem på denne talerstol for å bruke talerstolen til å legge seg flat, som man sier. En talerstol er et redskap som helst bør brukes til andre formål enn det. Man kan også bruke et annet bilde - at man har iført seg sekk og aske og gått en botsgang.

       Som representanten Hagen riktig påpekte, burde denne sak egentlig ikke være vanskelig. Det er fullt mulig i forbindelse med salderingen av inneværende års budsjett å løse problemet - hvis man ønsker å løse det vel å merke.

       Det er imidlertid ikke bare regjeringspartiene som her har svin på skogen. Det er også forbausende at Arbeiderpartiet viser så liten forståelse for den uforutsette og meget vanskelige situasjon som svært mange av våre utenlandsstudenter er havnet i.

       I budsjettinnstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har det fra flertallets side vært understreket at det er sterkt ønskelig å utvide både det geografiske og det sosiale rekrutteringsunderlag for utenlandsstudentene i Norge. Hvis det er seriøst ment, kan man ikke sende tilbake det budskap at en økt kostnad på 10.000 - 14.000 kr ikke betyr noe som helst når det gjelder denne kategori studenter. Men det er faktisk det som er realiteten i flertallets begrunnelse for sitt forslag til vedtak. Da vil man i praksis måtte si til dem som akter å studere i utlandet, at de bør velge sine foreldre med omhu også i fremtiden.

       Det burde være en enkel sak å samle oppslutning både fra de tre regjeringspartiene og fra Arbeiderpartiet om å følge den invitt som representanten Siri Frost Sterri lanserte, nemlig å be finanskomiteen i arbeidet med salderingen av inneværende års budsjett å finne rom for å imøtekomme det helt rimelige og rettferdige krav som her foreligger.

Petter Løvik (H) : Det er sjølvsagt greitt på ein måte at fleire representantar vil legge seg flate etter å ha møtt sine eigne utsegner, som eg viste til i mitt førre innlegg. Men når det gjeld bruk av talarstolar, vil eg vise til det siste innlegget og støtte det.

       Når eg tok ordet endå ein gong, var det for å kome med ein liten korreksjon til det som statsråd Lilletun sa. Han uttalte at det dessverre ikkje er rom til å dekke dette innanfor dei rammer som er til disposisjon. Når det gjeld 1997-budsjettet, som vi snakkar om her, er det faktisk på grunn av underforbruk på fleire område rom til å dekke dette. Det er utelukkande snakk om vilje - om ein vil dekke inn dette eller ikkje. Formelle økonomiske årsaker finst ikkje.

Per-Kristian Foss (H) : Denne saken er et av de aller rimeligste løfter tidligere stortingsrepresentant Lilletun har gitt - et av de absolutt rimeligste. Jeg trodde dette på en måte var kurant, for dette dreier seg ikke om milliarder. Det dreier seg om 40 mill. kr. Når jeg hører representantene gå opp på talerstolen og legge seg såkalt flate, må det være et uttrykk for at man ikke vil, det er ikke et uttrykk for at man ikke evner. Det er i hvert fall bra når representantene for Arbeiderpartiet går på talerstolen og ikke har annet å si enn at de ikke vil gjøre det. Det er greitt nok. Men hvis jeg kan få lov til å bidra til å rette den misforståelsen som representantene for regjeringspartiene har gitt uttrykk for, nemlig at dette dreier seg om rammer gitt for 1998-budsjettet hvor rammen er vedtatt, kan jeg hjelpe dem med å si at dette dreier seg om 1997-budsjettet.

       Da vil jeg gjerne spørre statsråd Lilletun hvilke rammer han da viser til. Stortinget behandler i dag flere saker som gjelder tilleggsbevilgninger på 1997-budsjettet. Jeg kan bare ta dem på hukommelsen: Man bevilger 40 mill. kr ekstra til flomsikringstiltak - altså for en flom som har vært - og gjør bevilgningen overførbar til 1998. Man utvider egentlig rammen for 1998 med et vedtak på budsjettet for 1997, men pengene kan brukes i 1998. De facto er det en utvidelse av 1998-budsjettet - prinsipielt på kanten, men foreslått av denne regjering. Det gjør meg derfor enda mer undrende når jeg hører statsråd Lilletun snakke om rammer han har fått. Av hvem? Og hvilke rammer er det han taler om?

       For bare å vise den sjenerøsitet som også denne regjering gir uttrykk for når det gjelder å etterbevilge sent på høsten, har Regjeringen f.eks foreslått å tilføre Posten en økt egenkapital på 300 mill. kr, slik at de kan fortsette å konkurrere med private firmaer. Enda mer konkurransevridende enn før! Dette dreier seg derfor ikke om at det ikke finnes penger. Men det finnes ikke vilje til å gjøre det! Da er det ærlig og anstendig å si det direkte og ikke si at det er tekniske årsaker eller et eller annet som er grunn til at man ikke kan gjøre det.

       Jo, dette kan man gjøre hvis man vil! Når regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har vist så liten vilje i komitebehandlingen, synes jeg det er et godt forslag - jeg vil ta opp det forslaget - at saken ikke behandles og sendes til Stortingets presidentskap for ny komitefordeling. Min anbefaling er da at den går til finanskomiteen, som har nysalderingen til behandling - riktignok med en knapp avgivelsesfrist, men dog slik at det er mulig. Forslaget er altså ikke å behandle saken, men å sende den til Presidentskapet med anmodning om ny fordeling til finanskomiteen.

Steinar Bastesen (TF) : Dette er kun et spørsmål om å stå ved løfter og ta litt vare på de ungdommene som skal bygge fremtiden for oss som skal bli pensjonister.

       Det må være helt klinkende klart at når folk får innvilget et studielån til en bestemt kurs, og kursen så stiger, og de må kjøpe dollar eller pund til over 20-30 % mer enn de har fått tilsagn om, taper de penger. Det hjelper jo ikke det minste at kursen faller når de har kjøpt den utenlandske valutaen.

       Og det er jo ikke snakk om rammer. Det dreier seg om å ta penger fra 1997-budsjettet. Jeg sitter i finanskomiteen. Det er en brukbar regning vi nå skal til å behandle og saldere på, så jeg tror det godt går an å putte inn 40 mill. kr til. Jeg tror ikke at finanskomiteen vil sette seg så voldsomt på bakbeina.

       Jeg synes derfor forslaget fra representanten Foss er veldig bra, og jeg vil støtte det. Subsidiært støtter jeg selvfølgelig mindretallet, for det går ikke an å behandle ungdommene på en slik måte som i dette tilfellet, når vi har muligheten til å gjøre noe med det!

Carl I Hagen (Frp) : Jeg skjønner at statsråden ikke ønsker å besvare de spørsmål han er blitt stilt av andre representanter. Jeg kan jo prøve meg med å stille ett til.

       Så vidt jeg kan se, men jeg har ikke fulgt med hele tiden, er det faktisk et ubrukelig argument til man kunne forsøkt seg på. De er jo ubrukelige alle de argumentene som flertallet har kommet med - ingen av dem holder vann i det hele tatt! Det er nesten rart at ikke Arbeiderpartiet har brukt det argumentet, nemlig inflasjonsspøkelset. Det er man jo ellers flink til å bruke hver gang det gjelder noe, men kanskje man har forstått at her gjelder det faktisk bare utgifter i utlandet, og de har ikke noen særlig inflasjonsvirkning, hvis man da ikke regner med at de ekstra pengene som studentene i utlandet må låne eller få fra sine foreldre eller andre snille mennesker for å kunne greie seg, trekkes ut av norsk økonomi. Men det er det eneste av alle de ubrukelige argumentene som man ikke har brukt.

       For behandling sammen med nysalderingen 1997.

       Sentrumspartienes standpunkt er klart ført inn i denne innstillingen. Det er begrunnet og konkludert, og det står helt klart som en konklusjon på de vurderinger som våre medlemmer i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har kommet fram med, at en på denne bakgrunn vil avvise forslaget. Det er derfor ikke noe behov for sentrumspartiene å kunne sende forslaget sammen med nysalderingen til finanskomiteen. Det ville i så fall betinge et annet standpunkt og en annen vurdering av forslaget enn det som er skrevet inn. Sentrumspartiene har for sin del ikke andre vurderinger enn den som er skrevet inn i denne innstillingen, og vi kan derfor ikke følge representanten Hagens forslag.

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld spørsmålet frå representanten Hagen: Ymse-posten på årets budsjett er brukt opp, og eit vedtak no ville vere å overføre utgiftene til neste år. Då ville det ha den funksjonen som eg snakka om i mitt innlegg.

       Eg må vidare gjenta at når det gjeld saksbehandlinga, er det ingen feil i den verken frå departementet - der er det gjort riktig - eller i det som i dag ligg føre frå komiteen.

       Eg har tatt sjølvkritikk i forhold til lovnader som var gjevne. Det har sine grunnar kvifor det vart gjort som det vart gjort, men det er ansvaret mitt. Eg har ikkje noko å føye til utover det, og det som parlamentarisk leiar har sagt.

Siri Frost Sterri (H) : Etter å ha hørt representanten Steensnæs gå i rette med Carl I Hagen på hans anklager, eller påpeking om at det faktisk dreier seg om « politisk moral », finner jeg grunn til - fordi jeg registrerte at representanten Steensnæs ikke var til stede i salen da Petter Løvik refererte fra valgløfter - å referere en gang til hva daværende stortingsrepresentant Jon Lilletun uttalte den 11. september 1997. Under overskriften « Jon Lilletun refser regjeringen » heter det:

« Kristeleg Folkeparti krev at utanlandsstudentane skal få kompensasjon for valutatapet no, seier Jon Lilletun, leiar av Stortingets Kyrkje-, utdannings- og forskingskomite. - Vi kan ikkje tillate at regjeringa somlar med utbetaling og overlet rekninga til studentane. Dersom det må ei ekstrabevilgning til på statsbudsjettet for å dekke utbetalinga skal dette skje snarast med påtrykk frå Kristeleg Folkeparti, seier ein engasjert Lilletun. »

       Dette er rimelig klare ord etter mitt skjønn. Statsråden sa nettopp fra talerstolen at han tar selvkritikk på dette. Men her er det ikke snakk om å ta selvkritikk. Enten vedstår man seg løftet eller så sier man at man har endret syn. Og hvis det er slik at statsråden, og Kristelig Folkeparti, nå mener at disse studentene kan bære valutatapet selv fordi det blir for dyrt for staten å bære, er det greit! Si det fra talerstolen, men ikke kom med at man legger seg flat og tar selvkritikk.

       Fra Høyres side har vi nå forsøkt å være konstruktiv for å bidra til at dette allikevel kan få en lykkelig løsning. Jeg har lyst til å understreke at også Arbeiderpartiet kan medvirke til at vi får en konstruktiv og god løsning på denne saken ved i så fall å stemme for forslaget - jeg er litt usikker på om det er Per-Kristian Foss' forslag eller Carl I Hagens forslag, men begge dekker jo nettopp de intensjoner jeg forsøkte å invitere sentrumspartiene til å tenke litt nærmere over. Jeg håper etter at også representanten Steensnæs nå er blitt konfrontert med hva den nåværende statsråd har uttalt på vegne av Kristelig Folkeparti, at de vil tenke seg om en gang til og bidra til å få til en løsning. Hvis ikke, betyr det kort og godt at de har skiftet syn. De synes ikke studentene skal ha disse pengene!

Per-Kristian Foss (H) : Begreper som moral og anstendighet passer godt i denne debatten. Representantene for det største regjeringspartiet har i særdeleshet gjort det nødvendig å bruke såpass sterke uttrykk. Jeg gjør det sjelden i debatter, men når man legger seg såpass ut med seg selv og når kollisjonstidspunktet ser så raskt etter at man har hatt all kunnskap - vi snakker tross alt om en representant som har vært leder av komiteen og som nå er statsråd på det samme området - da er det ikke en teknisk mangel på kunnskap eller en svikt. Det er rett og slett at man gjør noe én dag og det motsatte en annen dag. Da synes jeg det er på sin plass å bruke uttrykk som « moral » og « anstendighet ». Uttrykk som « tillit » er et resultat av mangel på de to foran nevnte begrepene. Nå skal ikke jeg utdype det noe mer, for vi har prøvd å legge det slik ut at det er mulig for regjeringspartiene å tenke seg om en gang til.

       Jeg har pekt på at det på rekke og rad nå er fremmet forslag om endring av 1997-budsjettet i størrelsesordenen mange hundre millioner kroner til formål som jeg ikke engang finner omtalt i Voksenåsen-erklæringen, til formål som ikke engang har vært støttet av representanten Lilletun, til en serie formål som ikke engang er omtalt i regjeringserklæringen. Disse formålene skal man rette opp på 1997-budsjettet, og så sier man at vi har ikke råd til mer. Da har jeg også lyst til å si at uttrykk som « moral » og « anstendighet » bør brukes her, om det man sier i denne saken. Kutt ut alt man har sagt før. La

       oss glemme det - i forsoningens navn. Men man kan ikke i denne sal stå og si at det ikke er penger, når man vitterlig beviser i andre saker som fremmes av den samme regjering, hvor den samme statsråd sitter, at det er penger og det er mulighet for å gjøre det.

       Jeg får si det slik at det er ingen trussel når jeg sier det på denne måten, men det kan jo tenkes at det kan gjøres endringer under Stortingets behandling av nysalderingen også, det er opp til Stortinget. Så jeg vil be om at representantene fra regjeringspartiene tenker seg om en gang til. For det å sende denne saken til behandling i forbindelse med sluttbehandlingen av 1997-budsjettet, er faktisk rimelig naturlig når ikke Regjeringen selv har funnet grunn til å gjøre det.

       Hvis man opprettholder det som var Steensnæs' argument, at man i grunnen ikke vil gi disse pengene, da er jo det et syn på likheter og ulikheter i samfunnet som jeg synes er oppsiktsvekkende. Det er ikke det at det ikke finnes penger, men man vil ikke gi dem! Man sier altså at den rike staten Norge kan ikke ta valutarisikoen, mens en liten gruppe utenlandsstudenter, de må ta den. Det er et syn på Forskjells-Norge som jeg faktisk ikke trodde jeg skulle oppleve, begrunnet og sterkt forsvart av representanter for Kristelig Folkeparti med flere.

Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil starte med å si at Arbeiderpartiet ikke har gitt noen løfter eller garantier i denne saken. Og som jeg ser det, har det ikke i løpet av debatten kommet fram noe som ikke var kjent fra før.

       Stortinget har vært kjent med at det kan bli valutasvingninger. Valutakurser går som kjent opp og ned. Det som har skjedd i denne saken, har vært noen uvanlig store svingninger, og det har vært uheldig, men forutsetningene har ikke endret seg. Vi går nå inn for å forandre måten man beregner kursene på, og tidspunktet, så det vil være løst i ettertid. Ut fra dette går Arbeiderpartiet inn for at saken behandles nå, og jeg vil anbefale Arbeiderpartiets representanter å stemme i samsvar med innstillingen til Dok.nr.8-forslaget.

       Det er enda mer skuffende at det svaret som nå er kommet fra regjeringsfraksjonen i denne sal, faktisk bekrefter det som tidligere har vært sagt, at det er én eneste grunn til at man ikke er interessert i at saken skal behandles i forbindelse med nysalderingen, nemlig at man har bestemt seg - man vil ikke! Det finnes ingen formelle hindringer, det finnes ingen økonomiske hindringer, men man anser ikke saken viktig nok til å vise imøtekommenhet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 985 f.)