May-Helen Molvær Grimstad (KrF)
(leiar for komiteen):

       På rammeområde 2, Barne- og familiedepartementet, er det, som det går fram av innstillinga, foreslått små endringar i forhold til sentrumsregjeringa sitt framlegg. I finansinnstillinga vart ramma redusert med 15 mill. kr for å få budsjettforståing med Framstegspartiet og Høgre. I komiteen er det i samarbeid med Høgre og Framstegspartiet fleirtal for ei omprioritering på 2,5 mill. kr. På ein god del område er det semje i komiteen, og på andre område er det klar usemje, som t.d. i synet på kontantstøtte. Eg reknar med at dei forskjellige partia sjølve går inn på dei punkta der det er usemje.

       Komiteen meiner at barne- og familiepolitikken gjennom heile 1990-talet har vore eit viktig satsingsområde. På ei rekke område har det ført til vesentlege forbetringar, men det står samtidig att viktige utfordringar fram mot årtusenskiftet. Det er ei sterk satsing på barnehagar i budsjettet for 1998. Det er lagt opp til at minst 13.500 nye barn skal få barnehagetilbod i 1998.

       Familiepolitikken er ei viktig sak for Kristeleg Folkeparti. Det å skape gode oppvekstvilkår og gi tid til familien er viktig. Då må vi ha ein allsidig familiepolitikk som gir familiane moglegheit til å organisere sin kvardag som det passar dei. Eit godt barnehagetilbod er her viktig. Sentrumsregjeringa har som mål å få full

       barnehagedekning innan år 2000. Det er viktig at ein får eit fleksibelt barnehagetilbod tilpassa barn og foreldre sine behov.

       Men ikkje alle har ønske om barnehageplass. Mange småbarnsforeldre er i tidsklemme og ønskjer meir tid saman med barna sine medan dei er små. Det finst ikkje eitt svar på spørsmålet om barnetilsyn, slik Arbeidarpartiet ser ut til å tru. Unge foreldre vil ikkje la seg diktere til å tru at heildagsbarnehageplass er einaste løysing. Dette har vi teke på alvor når vi har foreslått kontantstøtte. Staten vil i 1998 subsidiere barnehageplassane for barn under tre år med 36.140 kr. Det er rettferdig at dei som ikkje ønskjer eller får barnehageplass, får ei kontantstøtte på tilsvarande beløp. Ingen vil tape på ordninga med kontantstøtte. Foreldra får sjølve velje: enten subsidiert barnehageplass, kontantstøtte eller kombinasjonsløysingar. Fleire undersøkingar som er gjorde dei siste åra, viser at særs mange småbarnsforeldre ønskjer kontantstøtte. Det er tydeleg at ein del har late seg provosere av tanken på at nokre mødrer og fedrar vil velje å vere heime lenger enn ein løna svangerskapspermisjon gir rom for. Kristeleg Folkeparti har tiltru til at foreldra sjølve veit kva som er best for deira livssituasjon. Når det gjeld barn som har spesielle behov, er det eit område departementet arbeider med. Det er gledeleg at det no er fleirtal for å innføre kontantstøtte for 1-åringar frå 1. august 1998, og at ordninga blir utvida til også å gjelde 2-åringane frå 1. januar 1999.

       Sentrumspartia er opptekne av ein heilskapleg familiepolitikk. Vårt Land 24. november hadde dette oppslaget: « I kø for å få hjelp med ekteskapet. » Det står at etterspørselen etter samlivskurs eksploderer. I enkelte fylke er det tre års ventetid for å kome med på samlivskurs. Etterspørselen er stor. Hovudtyngda av dei som deltek på samlivskurs, er småbarnsforeldre som ønskjer service på samlivet.

       Det var difor temmeleg sjokkerande at Arbeidarpartiet i sitt budsjettframlegg hadde stroke kvar ei krone til samlivskurs. Samlivsbrot og kriser i parforhold skaper problem for mange familiar i dagens samfunn. Etter statistikken blir over 10.000 ekteskap med 16.000 - 17.000 barn oppløyste kvart år. I tillegg kjem brotne sambuarskap med barn. Sentrumsregjeringa ønskjer ei fornya satsing på førebyggande familievern, særleg der barn er involverte. Det er ikkje snakk om å moralisere, men å gi hjelp.

       Komiteen meiner det er viktig å styrkje og utvide verksemda ved familievernkontora og går inn for å auke løyvinga med 1 mill. kr utover sentrumsregjeringa sitt framlegg.

       Barnevernet i Noreg står stadig overfor nye og krevjande oppgåver. Dei statlege løyvingane til barneverntenesta i kommunar og fylkeskommunar har på enkelte område blitt sterkt reduserte i perioden 1995-97. Sentrumsregjeringa foreslo å auke tilskotet med 5 mill. kr til kompetansestyrking og oppfølging av handlingsplanar for barn og unge med alvorlege åtferdsproblem, for styrking av fosterheimstenesta og for barn og ungdom med innvandrarbakgrunn, og foreslo vidare ei påplussing på 2 mill. kr til forsking, utvikling og opplysningsarbeid. Det er gledeleg at heile komiteen har slutta seg til framlegget.

       Ein einstemmig komite har også slutta seg til sentrumsregjeringa sitt framlegg om at Rostad ungdomsheim, som tar imot gutar i alderen 14-21 år med åtferdsproblem, også i 1998 skal vere finansiert gjennom eigen post på statsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti meiner at ein bør gi barn som har vore under barnevernet si omsorg, rett til ettervern og oppfølging frå barnevernet fram til dei er 23 år.

       Adopsjon frå utlandet fører med seg store kostnader, og det kan vere til hinder for at dei som ønskjer å adoptere barn, har råd til det. Kristeleg Folkeparti fekk tidlegare gjennomslag for eit tilskot på 30.000 kr pr. barn. Dette tilskotet har Arbeidarpartiet redusert til 15.000 kr. Det er fleirtal i komiteen for å gå inn for å auke tilskotet til adopsjon frå 15.000 kr til 22.000 kr. Gjennom ein korrespondanse med departementet under budsjetthandsaminga har det kome fram at opplysningane frå Statens adopsjonskontor og frå dei tre adopsjonsforeiningane tyder på at talet på adopsjonar vil ligge godt under departementet sitt estimat. Med ei rammeløyving på 13 mill. kr vil det dermed vere rom for å auke adopsjonsstøtta til 22.000 kr. Dette er svært gledeleg. Kristeleg Folkeparti ser denne auken som ei byrjing på ei vidare opptrapping.

       Sentrumsregjeringa har foreslått å endre reglane, slik at fleire får rett til fødsels- og adopsjonspengar. Endringane vil føre til at dei som mottar løn frå arbeidsgivar, f.eks under studiepermisjon, som mottar venteløn eller etterløn, eller som avtener førstegongsteneste, skal reknast som yrkesaktiv etter folketrygdlova. Desse vil dermed ha rett til fødsels- eller adopsjonspengar. På denne måten vil ein få retta på urimelege forskjellar. Regjeringa foreslår også å endre reglane om adoptivforeldres yrkesaktivitet, slik at desse kjem på line med reglane for rett til fødselspengar. Heile komiteen har slutta seg til forslaga.

       Komiteen ser på arbeidet som blir utført ved krisesenter, incestsenter og krisetelefonar som viktig. I ein merknad frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV i innstillinga står det at desse medlemene vil foreslå at post 60, Tilskot til kommunar til krisetiltak, blir omgjort til ei overslagsløyving. For ordens skyld: Desse medlemene har ikkje fremma forslag om dette, men er av den oppfatning at tilskotet bør bli omgjort til overslagsløyving.

       Når det gjeld rammområde 1, har vi merka oss at Planleggings- og samordningsdepartementet blir lagt ned, samtidig som ein opprettar eit Arbeids- og administrasjonsdepartement frå 1. januar 1998, og at det blir ein del omorganisering som følgje av dette. Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har blitt samde om premiss og mandat til ny maktutgreiing. Det er viktig at mandatet for maktutgreiinga blir så vidt som mogleg. Det er også viktig at ein i maktutgreiinga stiller spørsmål ved korleis endringar i forholdet mellom individ, stat og marknad påverkar og blir påverka av maktforholda i samfunnet, og om det er vesentlege forskjellar mellom individet sitt høve til å delta og påverke med utgangspunkt i forhold som kjønn, geografi, alder, sosioøkonomiske og kulturelle skiljeliner.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unntatt SV, støttar planane om eit nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Formålet er å skape eit senter som vil bety mykje internasjonalt, og som vil medverke til ny næringsverksemd og nye utdanningsfunksjonar i eit samspel mellom forsking, utdanning og næring. Fleirtalet legg avgjerande vekt på at det blir bygt eit nettverkssamarbeid som sikrar tilstrekkeleg informasjons- og kompetanseflyt mellom dei internasjonale, nasjonale og lokale miljøa.

       Eit fleirtal som består av Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, understrekar i merknad at det bør settast i verk utveksling av både personale og lærekrefter mellom eit IT-/kunnskapssenter på Fornebu og distrikta for kortare og lengre periodar, slik at eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu blir ein ressurs for heile landet, særleg for kunnskapsbasert verksemd i distrikta. Gjennom utdanning og andre virkemiddel må ein sikre at distrikta blir tilført nok oppdatert kompetanse og ikkje blir tappa.

       Næringsministeren har varsla at Regjeringa vil legge fram for Stortinget ei melding om utvikling av norske IT-kompetansemiljø og IT-kompetanse i løpet av våren 1998. Forholdet mellom regionale kompetansemiljø og IT-kompetanse og lokalt næringsliv vil vere eit av områda som blir handsama i denne meldinga. Omsynet til distrikta, som eg oppfattar som bakgrunn for forslaget frå SV, vil her vere ivaretatt.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

       Arbeiderpartiets satsing på et eget program for å forebygge rusmisbruk, vold og rasisme kuttes også kraftig, og på toppen av alt kuttet altså sentrumspartiene i opplæringsmidlene i går - midler som kommer mange av barne- og ungdomsmiljøene til gode. Kanskje det da ikke er så rart at sentrumspartiene, med Kristelig Folkeparti i spissen, ikke nevner barn og unge med et eneste ord i de generelle merknadene til budsjettet. Er det en prioritering Kristelig Folkeparti vil holde fast ved, eller er det bare en behagelig - om ikke beklagelig - glipp de vil skylde på? Vi i Arbeiderpartiet og de i de mange barne- og ungdomsorganisasjonene venter spent på om signalet er fortsatt kutt, eller om det er støtte til Arbeiderpartiet i vår prioritering av barn og unge.

       En annen sak vi opplevde her en dag, var statsrådens uttalelser om barnevernet og behandlingsfristene der. Det var ikke så viktig lenger, fikk vi høre, om saksbehandlingsfristene ble overholdt, bare sakene fikk god nok behandling. For oss i Arbeiderpartiet er en rask avgjørelse i sånne saker en del av begrepet « god behandling » og en trygghet for barna, særlig de svakeste. I innstillingen er Kristelig Folkeparti med på å presisere at det er viktig å få ned fristoverskridelsene. Er det kritikk av egen statsråd?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Når det gjeld behandlingsfristane i barnevernssaker, har statsråden sagt at det er viktig at kvaliteten blir halden oppe, og at ein ikkje pressar fram ei for rask avgjerd slik at det går ut over kvaliteten på innhaldet. Så vi er ikkje på nokon måte på kollisjonskurs, vi er begge opptatt av at det er viktig både med tidsaspektet og kvaliteten.

       Når det gjeld kuttet i løyvingane til barne- og ungdomsorganisasjonane, vil eg peike på at i forhold til i fjor er det ei reell påplussing på 2 mill. kr. Vi hadde sjølvsagt ønskt at påplussinga kunne vore på 4 mill. kr, men vi har foretatt ei hard prioritering. Det er ikkje noko hyggeleg å kutte i løyvinga til barne- og ungdomsorganisasjonane, men eg vil likevel seie at her er det ei reell påplussing på 2 mill. kr i forhold til i fjor.

       Kristeleg Folkeparti er svært opptatt av det frivillige organisasjonsarbeidet. Barne- og ungdomsorganisasjonane gjer ein stor innsats, og det vil vi vise at vi set pris på.

       Når det gjeld det nye regelverket for barne- og ungdomsorganisasjonane, trur vi at ei påplussing på 2 mill. kr vil vere nok til tilpassing. Samtidig seier vi at vi vil følgje dette nøye, og at vi må kome tilbake til det dersom det ikkje er tilfellet. Eg vil også peike på at sjølv om vi har ei påplussing på berre 2 mill. kr og ikkje 4 mill. kr, er det mange andre ting sentrumsregjeringa har fått gjennomslag for. Vi har hatt ei kraftig påplussing når det gjeld barnevernet, vi har hatt eit par påplussingar når det gjeld samlivstiltak, adopsjonsstøtta er auka, støtta til familievernkontoret er auka og støtta til Rostad ungdomsheim er auka. Mykje av det sentrumsregjeringa verkeleg har fått til, er svært viktige tiltak - og mange av dei ser vi at Arbeidarpartiet har slutta seg til.

       Kristeleg Folkeparti vil altså ikkje nedprioritere dette arbeidet. Vi har foretatt ei hard prioritering, men vi vil samtidig arbeide for og håpe at ein kanskje ved neste års budsjett kan vere med og styrkje dei økonomiske vilkåra til dei frivillige barne- og ungdomsorganisasjonane ytterlegare.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Representanten Molvær Grimstad taler varmt om familiens rett til å ta ansvar for egne liv og om retten til å ta ansvar for egne barn. Dette er et syn som Høyre deler. Høyre er glad for at vi har fått gjennomslag for kontantstøtte i den budsjettbehandlingen som har vært i Stortinget i høst, vi er glad for at det satses mye på tillit til enkeltmennesket i familiesammenheng.

       Men jeg må jo si at vi i Høyre ser en motsetning mellom den tillitserklæring som Kristelig Folkeparti gir familien når det gjelder å ta ansvar for barn, og den mangel på tillit Kristelig Folkeparti har til voksne mennesker når det gjelder å kunne ta ansvar for eget forhold - i forkant av å danne en familie. Vi synes at satsingen på offentlige samlivstiltak, på pappakurs, viser at Kristelig Folkeparti i realiteten har en veldig liten tiltro til enkeltmenneskets, det voksne menneskets evne til å ta ansvar for eget liv og egen utvikling. Vi tror faktisk at enkeltmennesker har den ansvarsfølelsen og den modenheten at de skal kunne klare å leve sammen på sine egne premisser, uten at staten skal gå inn og fortelle voksne mennesker hvordan de skal leve sammen!

       Jeg har da et spørsmål til komitelederen: Er det ikke mangel på tiltro til enkeltmenneskets ansvarsevne når Kristelig Folkeparti mener at en viktig offentlig prioritering er å bruke penger på samlivskurs og pappakurs?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Barne- og familieministeren skal ha innlegg seinare i dag, men det som ho har uttalt og forsvart, er m.a. tal og statistikk som ligg etter Sylvia Brustad då ho var statsråd.

       Kristeleg Folkeparti er sjølvsagt veldig opptatt av det at ein skal halda fristar. Men dersom ein av og til står med ei sak og ein framskundar ei beslutning meir enn kva ein kanskje er tent med fordi ein har eit tidspress på seg, kan det vere at barnet taper. Men det er ikkje dermed sagt at vi ikkje er opptatt av tidsfristar. Kvalitet er veldig viktig, og tidsfristar er også veldig viktig. Eg vil vise til at sentrumsregjeringa har ei påplussing på barnevernssida når det gjeld kompetansestyrking og oppfølging av ein del handlingsplanar. På dette området har det vore monalege reduksjonar under arbeidarpartiregjeringa sitt styre, så sentrumsregjeringa er veldig opptatt av å styrkje barnevernet. Vi er sjølvsagt opptatt av dette med fristar, det er noko ein skal jobbe mot å halde, så det er ikkje noka undergraving av det i det heile. Vi er opptatt av det og vil jobbe med det. Vi har i tillegg foreslått å styrkje område som går på barnevernet med til saman 7 mill. kr. Vi registrerer at på nettopp desse postane er det monaleg reduksjon frå arbeidarpartiregjeringa. Det viser at sentrumsregjeringa nettopp opprioriterer dette.

       Når det gjelder foreldrebetalingen, ønsker også Arbeiderpartiet at den skal gå ned slik at den står mer i forhold til foreldrenes betalingsevne. Alt dette er fulgt opp i Jagland-regjeringens budsjettforslag for 1998. Arbeiderpartiet konstaterer at Bondevik-regjeringen ønsker en annen strategi i forhold til barnefamiliene, nemlig en kontantstøttemodell som etter deres mening gir en bedre valgfrihet. Vi får nok komme tilbake igjen til det senere.

       Men det finnes også en annen del av dette budsjettet, hvor sentrumspartiene har vært svært opptatt av det forfallet vi ser i det norske samfunn, og derfor ønsker man å oppnevne en verdikommisjon. Verdikommisjonen skal ha til oppgave å drøfte hvordan det skal skapes en bred verdimessig og samfunnsmessig mobilisering og debatt for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Arbeiderpartiet kan være enig i at dette kan være utmerket, men jeg må si at jeg fikk store betenkeligheter etter barne- og familieministerens innlegg i VG i går under overskriften « Familievennlig stat? ». Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet har et annet syn på kontantstøtte enn Kristelig Folkeparti, men av den grunn å karakterisere Arbeiderpartiet som å ha en autoritær ideologi, at vi avskyr kontantstøtten, at vi befinner oss i en snever ideologisk tvangstrøye, og at vi i Arbeiderpartiet har valgt å la de som arbeider i omsorgsyrkene, få svært lave lønninger fordi det er et verdivalg for oss, er så drøyt at jeg nesten blir litt skamfull på statsrådens vegne. Hvis debatten om våre verdier og de nedbrytende utviklingstrekkene skal møtes av partilederen fra Kristelig Folkeparti med negative uttalelser om de annerledes tenkende og handlende, tror jeg det vil være svært få som ønsker å delta i debatten. En verdidebatt handler om etikk og moral, men også om åpenhet og toleranse, det siste særlig fordi en verdidebatt også handler om det vi ser ulikt på. Hvis en verdikommisjon velger å la kristenfolkets verdimål for moral og etikk ligge til grunn, samtidig som en partileder fra Kristelig Folkeparti skal sette seg på sin høye hest og karakterisere folk som ut fra sitt verdiståsted velger andre handlingsmønstre og levemåter, ja til og med stenger folk ute fra Kirken dersom de utøver aktivt homofilt liv, da hilser ikke jeg verdidebatten velkommen med glede.

       Det å være uenig ligger i politikkens vesen, men når vi fortsetter debatten om kontantstøtte, om våre ulike prioriteringer, tror jeg vi alle sammen vil være tjent med å bruke andre metoder enn å karakterisere hverandre negativt.

       Arbeiderpartiets tilnærming til verdikommisjonen må ha åpenhet, toleranse, solidaritet og likeverd som sine sterkeste ledetråder. Jeg vil også advare mot at verdikommisjonen erstatter den alminnelige politiske debatt med en verdidebatt. Det vil bare virke tåkeleggende. Det er nemlig ikke slik at den praktiske og pragmatiske politikken ikke er verdibasert. De vedtak vi gjør her i dag, er faktisk berørt av de verdiene som det enkelte parti står for.

       Medlemmene fra Arbeiderpartiet har merket seg barne- og familieministerens endringer i regler for fødselspenger og har gått inn for dette. Men jeg ber også barne- og familieministeren merke seg at man forventer at det i løpet av en fireårsperiode skal bli full opptjeningsrett for fedre som tar foreldrepermisjon.

       I ramme 1 og ramme 2 som vi behandler i dag, ligger også regjeringen Jaglands maktutredning. Jeg er derfor glad for at sentrumspartiene har sluttet seg helt til de premissene som regjeringen Jagland har lagt for denne maktutredningen. Det er viktig å ha et så bredt flertall i Stortinget som mulig bak seg når en slik utredning skal foretas. For Arbeiderpartiet har det vært viktig at man vil se på hva som påvirker individets mulighet for innflytelse, istedenfor hva som endrer individets muligheter. En maktutredning vil alltid være en analyse foretatt av samfunnsforskere. Det de bør uttale seg om, er hvordan det representative demokratiet påvirkes. Dersom de skal fastslå at det er endringer, vil det gjøre deres oppgave til et spørsmål om hva som skal bevises, og det synes jeg vil være en feil innfallsvinkel.

       På terskelen til et nytt årtusen står landet overfor en rekke utfordringer som følge av en hurtig teknologisk utvikling, økt internasjonal konkurranse, endringer i befolkningssammensetningen og en ventet reduksjon i oljeinntektene. Det er derfor viktig at vi i politikken arbeider med å se framover og klargjør de mulighetene som vi som en liten nasjon har i et langsiktig perspektiv.

       Dersom vi ser på den offentlige sektoren i dette perspektivet, er det viktig for oss å stimulere aktørene i offentlig forvaltning og samfunnet for øvrig til samhandling og nyskaping. Oppgavene i den offentlige sektoren må løses på en slik måte at brukerne føler at de har rettssikkerhet, at de behandles likt, og at de har muligheten til å medvirke og til å påvirke. Gjennom det nye informasjonssamfunnet finner vi nye utfordringer. En dynamisk offentlig sektor må utnytte de mulighetene som IT til enhver tid gir, og hele tiden skjele til at enkeltmenneskets behov ivaretas, og at man sikrer deltakelse for alle.

       Arbeiderpartiet konstaterer at Statsbygg har blitt beskåret med 400 mill. kr, samtidig som statsråden forsikrer at det ikke er noe problem for Statsbygg å følge den oppsatte planen med oppføring av planlagte bygg. Arbeiderpartiet tar dette til etterretning og forventer at statsråden innestår for dette, slik at bygg som Statsbygg har ansvaret for, blir ferdig til planlagt tid.

       Arbeiderpartiet sier i sine generelle merknader i innstillingen for rammeområde 2, og de mener det sikkert oppriktig, at barne- og familiepolitikk har vært prioritert gjennom hele 1990-tallet. Det har vært et satsingsområde. Representanten Fossum gjentar dette i sitt innlegg her i dag. Arbeiderpartiet peker på at de har bidratt til vesentlige forbedringer, men det eneste de nevner, er en sterk utbygging av barnehager.

       Jeg skal la Arbeiderpartiet leve i sin villfarelse. Jeg vil ikke si noe mer om det. La oss heller se på realitetene i det norske samfunnet i dag. Jeg syns ikke at Arbeiderpartiet skal stå fram i dag og benekte at de har sittet i posisjon og regjert i dette landet. Og hva er realitetene etter Arbeiderpartiets familiepolitikk de siste 15 årene? I korte trekk kan vi si det sånn: Fire av ti ekteskap går i oppløsning, fem av ti barn trenger psykiatrisk hjelp, aldri har så mange unge mennesker tatt sitt eget liv, aldri har vi hatt så mange fattige i dette landet, aldri har vi hatt så stor manko på fosterhjem, og aldri har vi hatt så mye vold i hjemmene. Jeg har nesten lyst til å sitere Jens Bjørneboe, men jeg gjør det ikke. Mitt spørsmål til Fossum blir: Tar virkelig Arbeiderpartiet ingen selvkritikk etter å ha sittet i regjering over så lang tid?

       Grethe Fossum reiste sterk tvil om verdikommisjonen og sentrumspartienes verdigrunnlag. Samtidig hilste hun velkommen den enigheten som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet nå har kommet fram til når det gjelder mandat for maktutredning, for deretter å referere innholdet i Høyres mandat til maktutredning om de utfordringene som ligger foran oss fram mot årtusenskiftet. Spørsmålet er egentlig om det var Jagland-regjeringen som gjorde en for dårlig jobb da den utformet mandatet for denne maktutredningen, når det som Grethe Fossum trekker fram i sine kommentarer, er identisk med det som står i Høyres og Fremskrittspartiets forslag til mandat.

       Men over til en annen ting: Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at kontantstøtte er betaling for et velferdsgode man ikke benytter seg av. For Arbeiderpartiet er altså velferdsgoder bare det som det offentlige organiserer og finansierer. Og det er her den fundamentale skillelinjen går mellom sosialdemokratiets offentlig styrte sentraldirigerende politikk og Høyres tro på enkeltindividet og familiens evne til selv å organisere og styre sin egen hverdag. Det velferdsgodet vi betaler for når det gjelder kontantstøtte, er tid, tid til barn, tid til familie. Spørsmålet blir: Når vil Arbeiderpartiet revurdere sitt syn på kontantstøtten? SV er jo på gli. Blir det med kontantstøtten som med private barnehager: først frenetisk motstand, siden omfavnelse og til slutt en fremstilling som om dette var en av de reformene som Arbeiderpartiet drog i gang, og som Arbeiderpartiet hadde ideen til? Når skjer det samme med kontantstøtten?

Grethe G Fossum (A) : Jeg siterte på ingen måte Høyres maktutredningsmandat. Jeg vil nok oppfordre til å lese i St.prp.nr.1 de premissene som ligger der fra regjeringen Jagland. Men jeg har sett på Høyres maktutredningsmandat og har blitt litt forundret. Høyre ser at det har vært en del endringer i samfunnet. Det har vært åpen økonomi, internasjonaliseringen - mobiliteten - hos folk har økt, og den løsningen de da vil ha, er f.eks krysskulturell kommunikasjon. De peker også på at dette maktutredningsmandatet skal sette grenser for hvor langt det offentlige kan gå inn i den private sfæren, og da synes jeg Høyre blander kortene. Det de i maktutredningsmandatet ber forskerne om å gjøre, er: Finn grensene for oss, så får vi svaret. Det Arbeiderpartiet gjør, er å si: Hva påvirker - sånn at vi som politikere kan gi svarene?

       Så til kontantstøtte, velferdsgoder og sentraldirigering. Jeg merker meg her at Høyre sier at deres mål er å gi mer tid til barn, mer tid til familien. Det er også Arbeiderpartiets målsetting - mer tid, mer valgfrihet. Da virker det forunderlig for meg at når Høyre sier OK, kontantstøtte, da teller valgfriheten - hvordan man skal bruke de pengene - mer enn mer tid til familien. Hvorfor sier man ikke da at OK, forutsetningen for kontantstøtte er at man ikke har inntekt f.eks., for det er mer tid til familien som er det aller viktigste - for Arbeiderpartiet i hvert fall.

       Når det gjeld Arbeidarpartiet og barnehagepolitikken, er vi på mange område veldig einige. Det er viktig å vere opptatt av gode barnehagetilbod og at vi får fleire barnehageplassar.

       Når det gjeld foreldrebetalinga, har Statistisk sentralbyrå utført ei foreldrebetalingsundersøking, og der viser det seg at auken i foreldrebetalinga frå august 1996 til august 1997 er mellom 4,5 % og 8,7 %. Til samanlikning steig konsumprisindeksen med 2,3 % i den same perioden. I denne perioden har altså foreldrebetalinga auka meir enn konsumprisindeksen. Eg er klår over at kommunane er med på å styre ein del av dette, men eg vil berre ha sagt at frå Kristeleg Folkeparti si side er vi også opptatt av at foreldrebetalinga ikkje skal stige utover prisstiginga. Det er vårt mål.

       Når det gjeld kontantstøtte og debatt om forlenga fødselspermisjon, veit vi at det no er eit forslag om 70 vekers permisjon med 60 % lønskompensasjon ute på høyring. Det synest vi er positivt. Men i ein merknad i innstillinga i dag går Arbeidarpartiet inn for ytterlegare utviding av fødsels- og adopsjonspengeordninga, mens det i St.prp.nr.1 - altså den som regjeringa Jagland la fram, står følgjande:

       « Målsettingen når det gjelder lengden på den lønnede permisjonstiden regnes for å være oppnådd. »

Mitt spørsmål er då: Har Arbeidarpartiet forandra syn på dette etter at dei gjekk ut av regjeringskorridorane? Ønskjer ein ei ytterlegare utviding enn det som ligg inne? Kristeleg Folkeparti er opptatt av at ei utviding av permisjonen eventuelt må kome mannen til gode, for der synest eg det kunne være positivt å få utvida permisjon.

       Når det gjeld kontantstøtta, er det ganske underleg (presidenten klubber ) - ja, no høyrer eg presidenten klubbe, men i høve til debatten om kontantstøtte - (presidenten klubber igjen) ... Greitt!

Grethe G Fossum (A) : Jeg regner med at representanten Molvær Grimstad ville si at vi vil komme tilbake til debatten om kontantstøtte, og det gjør vi med glede.

       Det var her snakk om foreldrebetaling, og at den hadde økt mer enn prisstigningen. Da må mitt spørsmål til regjeringspartiene være: Ja, hva har regjeringspartiene tenkt å gjøre med det? Har man tenkt å legge inn penger slik at statens tilskudd blir større og fastslå hva kommunenes støtte skal være til barnehagene, slik at foreldrebetalingen ikke øker? Utfordringen ligger faktisk hos regjeringspartiene når det gjelder å hindre at foreldrebetalingen går opp.

       Regjeringspartiene har et annet problem også, og det er at de har knyttet satsen til barnehagene fra staten så nær opp til kontantstøtten at hver gang man øker statsstøtten, vil også kontantstøtten måtte økes. Dermed får man et dobbeltsidig økonomisk problem, som jeg ser fram til hvordan man har tenkt å løse.

       Når Arbeiderpartiet ser på hvilke muligheter vi har for å gi mer tid for foreldrene sammen med barna, ser vi på fleksibilitet i det offentlige tilbudet. Vi ser på økt foreldrepermisjon for fedrene - det er en selvfølge at fedrenes permisjonstaking må økes hvis foreldrepermisjonen økes. Men vi ser også på at barnehagene kan bli billigere hvis man bruker kontantstøtten og overfører det som tilskudd til barnehagene. Det betyr at foreldrebetalingen kan halveres. Det er mer vår linje, å gi like muligheter for barnefamiliene.

       En politikk som bygger på målsettinger og forutsetninger om at alle mennesker har samme behov, må slå feil. En politikk som fratar foreldrene retten til å være foreldre, må slå feil. En politikk som nekter ungene å være det de er, nemlig små ulike personligheter som bør få utvikle seg til ulike personligheter også som ungdom og voksen, må slå feil. Aldri har det vært viktigere å sette barns oppvekstkriterier i fokus. Familienes rammevilkår må nå endres slik at familien igjen kan fremstå som en solid enhet bygd på ansvar, oppdragelse og solidaritet.

       Kontantstøtten er selvfølgelig ikke det grep som alene løser problemet med oppløsningstendensene vi har i samfunnet i dag. Fremskrittspartiet kan heller ikke si seg fornøyd med Regjeringens forslag til kontantstøtte. Vi hadde selvsagt helst sett at denne hadde blitt innført for alle 1 - 3-åringer fra 1. januar 1998, som foreslått i vårt alternative budsjett. Men Fremskrittspartiet ser på dette som et skritt i riktig retning.

       Fremskrittspartiet ønsker en rettferdig familiepolitikk og foreslår derfor også i sitt alternative budsjett en fordeling av tilskuddene til barnefamiliene som vil føre til en lik fordeling uavhengig av inntekt og status.

       Fremskrittspartiet foreslo innføring av kontantstøtte, og vi foreslo også en økning av barnetrygden med 1.000 kr. Dette - sammen med andre tiltak som Fremskrittspartiet foreslo - ville slått ut i større handlefrihet for barnefamiliene, som igjen ville slått ut i større valgfrihet.

       Det overrasker meg slett ikke at reaksjonene fra Arbeiderpartiet er så vidt sterke mot innføringen av kontantstøtte. Kontantstøtten er jo et direkte brudd på deres formynderpolitikk. Arbeiderpartiet har faktisk tapt en sak som på sikt kan vise seg å slå i hjel deres mistillit til foreldrene, og deres mistillit til at foreldrene kan velge selv. Eller som tidligere familieminister Brustad sa i valgkampen da hun var på besøk i en barnehage: Det er jeg som passer på ungene i dette landet! Det Brustad selvsagt ikke sa, var at hun tilhørte de politikerne som helst vil ha barna ut av foreldrehjemmet og lengst mulig vekk fra foreldrenes fang, lengst mulig vekk fra foreldrene, som er best egnet til oppdragelsesrollen. Poenget er at Arbeiderpartiet ønsker alle ut i arbeid uavhengig av ønsker om å tilbringe verdifull tid sammen med barna sine.

       Det er på tide å snu når vi ser at utviklingen går i feil retning. Jeg tror vi alle har et felles ønske om å skape en harmonisk og trygg barne- og ungdomstid. Fram til nå har det vært økonomi som har vært det sterkeste argument for at begge foreldrene må ut i arbeidslivet. Med kontantstøtten vil dette argumentet delvis falle bort. Regnestykket viser faktisk at ved fullt utbygd kontantstøtte kan den tilsvare en årslønn på 200.000 kr.

       Så blir det igjen argumentert med at denne kontantstøtten sannsynligvis vil føre til at mange kvinner vil gå tilbake til kjøkkenbenken. Da er mitt spørsmål: Hva slags tillit har vi til dagens kvinner og menn? Hva slags tillit har vi til dagens familier? Målet må være at barna skal få mer tid sammen med mor eller far, og at barna skal få en følelse av tilhørighet i de første årene sine. Fremskrittspartiet stoler i hvert fall på at foreldrene i fellesskap tar det valget som barnet og de selv er mest tjent med.

       Fremskrittspartiet foreslo å redusere rammene til departementet med ca 77 mill. kr. Hvis Arbeiderpartiet og SV og deres nye kulturpolitiske samarbeidspartner, Høyre, skulle karakterisere disse kuttene, ville de sannsynligvis kalle Fremskrittspartiet og undertegnede barne- og familiefiendtlig. Men som jeg tidligere har sagt, så må vi snu. Nå må vi tenke nytt. Vi kan ikke fortsette med å bevilge midler i det uendelige for å dempe skadevirkningene av en bevisst ført politikk de siste 20 årene.

       Komiteflertallet mener at det er nødvendig å fremme tiltak som kan bidra til at denne loven kan fungere godt. Men Fremskrittspartiet er ikke med på noen av de merknadene. De står utenfor alle flertallsmerknader som understreker betydningen av å fremme likestillingen. Fremskrittspartiet begrunner sitt syn med at forholdene mellom kjønnene bør tilpasses naturlig uten innblanding fra det offentlige.

       Nå har jeg tatt en titt på sammensetningen av Fremskrittspartiets stortingsgruppe og merket meg at kvinneandelen der er iøynefallende lav. Og da er mitt spørsmål til representanten Sandberg: Er ikke også sammensetningen av Fremskrittspartiets stortingsgruppe nettopp et eksempel blant flere på at det ikke uten videre skjer noen naturlig tilpasning, og at det trengs offentlige tiltak?

Per Sandberg (Frp) : Jeg tør minne representanten Lånke om at også i Fremskrittspartiet har vi en demokratisk prosess som fører fram til valg. Vi har også fulgt de helt obligatoriske og naturlige fremgangsmåter for å få valgt en stortingsgruppe på 25 representanter i dette tilfellet, og av dem er det få kvinner, ja. Men fremdriften dit er i hvert fall ikke noe annerledes enn den har vært i de andre partiene.

       Når representanten Lånke nå bemerker at vi står utenfor alle merknader i innstillingen, vil jeg fortsette litt der jeg avsluttet mitt innlegg, og si at vi må slutte med å bevilge midler til friske, oppegående mennesker. Det argumentet kan brukes her også. Nå må vi konsentrere tiltakene slik at vi møter de negative sidene som vi ser i samfunnet i dag, og ikke overføre midler til friske, oppegående mennesker gjennom forskning, handlingsplaner, opplysningsarbeid og forskjellige kompetansesenter etc. for likestilling. Vi er tross alt kommet til 1997. I et moderne samfunn mener Fremskrittspartiet at denne innsatsen ikke har en reell funksjon, og derfor ønsker vi den nedlagt.

       Fremskrittspartiet ønsker at kvinner og menn skal være likeverdige, men det må, som Lånke sa, « tilpasses naturlig ». Fremskrittspartiet mener faktisk at likestillingen er en realitet i dag. Men hvis så skulle skje det skulle oppstå situasjoner hvor dette ikke skulle være en realitet, har jeg full tiltro til at både kvinner og menn håndterer dette selv, uten hjelp fra det offentlige.

Julie Christiansen (H) : Fremskrittspartiet og Høyre er enige om at foreldrene må få mer tid til barna. Men så er det dette med å barbere seg og skjære av seg haka, da! Det må jo være mulig i Norge både å ta lang utdanning og å få barn.

       Carl I Hagen uttalte i finansdebatten at Fremskrittspartiet ikke har tenkt å fjerne svangerskapspermisjonen. Men Fremskrittspartiet vil jo fjerne deler av svangerskapspermisjonen for yrkesaktive kvinner. Det står i innstillingen svart på hvitt. Forslaget til Fremskrittspartiet om å fordele fødselspengene likt, uavhengig av lønn og jobbsituasjon, innebærer at yrkesaktive kvinner som har tatt noen år høyere utdanning, taper inntekter ved å få barn. Forslaget innebærer faktisk at enkelte kvinner ved et håndslag vil tape hele 117.000 kr av inntekten sin.

       Fremskrittspartiet har til gode å forstå at en viktig grunn til at enkelte tjener mer enn andre, er at de har høye utdanningslån å betjene. Lånet må betales tilbake uansett om man får barn eller ikke. Dersom man ikke får kompensert inntektstapet det innebærer å være hjemme med barn en periode, har de med store lån kanskje ikke råd til å få barn. Jeg kan ikke skjønne annet enn at partier som fremmer forslag av denne typen, må ha store problemer med å samle støtte blant kvinner med høyere utdanning.

       Mitt spørsmål til representanten Sandberg er: Ønsker Fremskrittspartiet at det skal fødes færre barn i Norge? Eller er det det at kvinner tar høyere utdanning partiet vil til livs?

Per Sandberg (Frp) : Det overrasker meg slett ikke at representanter fra disse partiene nå tar replikk på området fødselspenger, heller ikke når jeg kikker på merknaden som står i innstillingen fra Arbeiderpartiet, SV og Høyre. Der konkluderer de med at undertegnede er « kvinnefiendtlig ». Da må jeg først få lov til å si at det rører meg ikke så mye at de har en sånn mening, for hvis det står på meg, blir det ikke opp til de partiene og de representantene å finne ut om jeg er det i praksis.

       Ja, Fremskrittspartiet ønsker en annen fordeling av fødselspengene. Men at vi ønsker å fjerne dem, er en direkte usannhet. Jeg har hørt det sagt tidligere, og det har faktisk gått så langt at man har vist til at Carl I Hagen fra Stortingets talerstol har påstått at vi ønsker å fjerne fødselspengene. Jeg har referat fra den argumentasjonen som gikk den gangen, da Krohn Devold tok replikk på Carl I Hagen.

       Det står ikke noe i vårt budsjettalternativ om å fjerne fødselspengene. Det vi ønsker, som jeg også var inne på i mitt forrige replikksvar, er rett og slett å foreta en rettferdig fordeling av midlene. Det har Fremskrittspartiet gjort her - vi har fordelt midlene slik at alle som får barn, får like mye fødselspenger. I vårt budsjettforslag vil det tilsvare ca 135.000 kr pr. barn. Uavhengig av om en er høytlønnet eller lavtlønnet, om en tar høyere utdanning eller lavere utdanning, gjelder de 135.000 kr. Det mener Fremskrittspartiet er rettferdig. Det er et rettferdighetsprinsipp.

       Vi vil i hvert fall ikke være med på Høyres ideologi når det gjelder å gi mest mulig til dem som har mest fra før. Her er det mulig å hente ut seks ganger grunnbeløpet, altså 250.000 kr i fødselspenger. Den som tjener såpass med penger, har mer enn nok fra før.

       Det er ingen her som har angrepet representanten Sandberg for å være « kvinnefiendtlig ». Han trenger heller ikke å bevise det!

       Men i hovedprioriteringene om barne- og familiepolitikken uttaler Fremskrittspartiet at barn er samfunnets viktigste framtidige ressurs, og at det derfor er viktig å ha gode oppvekstvilkår for barn. Så langt er SV og Fremskrittspartiet enige, men det er når vi kommer til rammene rundt oppvekstvilkårene, vi skiller lag. Jeg vil også si at i valgkampen, da vi satte barn og unge først, hørte vi ikke et pip fra Fremskrittspartiet. I SV er vi opptatt av mulighetene for foreldrene til å være foreldre, av kårene til ungene og hvordan de kårene blir i et stadig tøffere konkurransesamfunn med mer makt til markedskreftene, som Per Sandberg ellers helt sikkert ivrer for - et samfunn som slår ut mange, og som gjør at 20.000 unge og barn lever under kronisk fattigdom. Hvordan tror Fremskrittspartiet og representanten Sandberg at oppvekstvilkårene vil være for dem? Hvilken sikring av oppvekstvilkårene vil for de fattigste være forebyggende for seinere skader? Frp-erne, sånn som vi har opplevd dem, er de ivrigste kutterne når det gjelder barne- og ungdomstiltak rundt omkring i kommunene. Ser ikke Fremskrittspartiet at tiltak for barn og unge i lokalmiljøet er forebyggende? Ser de ikke at satsingen på en skole som tar vare på alle, også elevene på bakerste benken, og satsingen på barnehager er forebyggende og hindrer at barn kommer ut på kjøret og kanskje på Rostad seinere? Fremskrittspartiet vil ha billigere barnehager som det er lettere å etablere. I avisen i dag kan vi lese om nedlegging av tre barnehager hvor det er helt uforsvarlig drift. Vil ikke resultatet av Fremskrittspartiets politikk være at vi får flere sånne barnehager?

Per Sandberg (Frp) : Jeg regner med at representanten Valle her sikter til de private barnehagene. Da vil jeg bare replisere - og gjøre representanten Valle oppmerksom på - at de fleste barnehagene i dag faktisk er private. Om vi liberaliserer dette med barnehager, har jeg ikke noen tro på at kvaliteten vil bli dårlig for det. Det er tross alt foreldrene som skal velge barnehage for sine barn, og de vil selvsagt ikke velge noe som har dårlig kvalitet.

       Jeg er helt enig med representanten Valle i at forebygging er rett, og at det er viktig. Men der vi skiller lag, gjelder hva som er rett forebygging. Fremskrittspartiet mener at det forebyggende arbeidet nå må bli å løse opp rammevilkårene for småbarnsforeldrene, sånn som Fremskrittspartiet har foreslått i utallige budsjettsammenhenger. Det burde være allment kjent hva Fremskrittspartiet ønsker i den forbindelsen. Når vi snakker om rammevilkårene, som igjen vil gjøre valgfriheten til foreldrene mye større, har vi - for å ta det i korte trekk - kontantstøtte og økt barnetrygd, vi vil senke skatten for alle, ikke bare for de høytlønte. Vi ønsker å redusere - dette er kanskje litt overraskende - bensinavgiften. Det vil faktisk være det største familietiltaket i dag som vil ha positiv ringvirkning. Gjennomsnittlige barnefamilier i dag bruker 15.000 kr på bil i året for å kjøre barn fram og tilbake til de tiltakene som representanten Valle siktet til. Det vil være et enormt familietiltak. Vi har også foreslått å innføre ektefelledelt beskatning, som igjen vil frigjøre rammene for barneforeldrene.

       Men jeg må ta fatt i en ting til som jeg glemte i mitt forrige replikksvar, og som gjelder likestilling. Vi blir på en måte stilt på sidelinjen, men på ett område kan jeg kanskje utfordre salen: Likestillingsombudet ønsker å ta likestillingsproblematikken ut av familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, og det stiller jeg meg fullt bak.

       Barne- og familiedepartementets og Administrasjonsdepartementets budsjett har ikke blitt utsatt for de store omveltninger fra komiteens side. De store grepene ble gjort da rammene ble lagt i finanskomiteen, hvor kontantstøtten og kuttet når det gjelder Statsbygg, er de to viktigste. Dette betyr ikke at budsjettene og denne behandlingen er uten interessante poenger.

       Det er særlig tre saker jeg særlig vil trekke fram i dette innlegget.

       For det første har stortingsflertallet samlet seg om en kontantstøttereform som etter Høyres mening er det første bruddet med den sentraldirigerte, sosialdemokratiske velferdsstaten. Kontantstøtten er det første skritt mot et samfunn der barnefamiliene gis reell valgfrihet til å organisere sin tilværelse etter ønsker og behov. At småbarnsfamiliene ofte har det trangt økonomisk, er én sak. At de samme familiene er i en tidsklemme som for mange oppleves som en tvangstrøye, føles for mange som verre. Høyres målsetting om full barnehagedekning ligger fast. Vi tror imidlertid at mange ønsker et alternativ, særlig i barnas første leveår. Fleksibilitet, valgfrihet og tid er de tre viktigste stikkordene for kontantstøtten, og jeg er glad for å kunne slå fast at kontantstøtten vil bidra til å gi småbarnsfamilier muligheten til selv å velge, uavhengig av offentlige beslutninger og føringer. Det er slik Høyre ser for seg utviklingen av velferdssamfunnet generelt: Snu pyramiden, sett brukerne i fokus, gi enkeltindivid og familier muligheten til å velge, til selv å styre sine egne liv!

       « Makt er den eneste lyst man ikke blir lei av », uttalte Oscar Wilde. Når det gjelder dette sitatet, må det i dagens sammenheng og i dagens debatt passe godt på den forrige maktutrederen Gudmund Hernes. Han gikk fra å utrede makt til å utøve makt. Nå skal han legge premisser og påvirke makten som prosjektleder for IT- og kompetansesenteret på Fornebu.

       En ny maktutredning er en god idé, forslaget til mandat inneholder få gode ideer. Mandatet som flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, har samlet seg bak, er preget av 1970- og 1980-tallets problemstillinger, ikke av at vi passerer et årtusenskifte før den nye maktutredningen foreligger.

       Det mest oppsiktsvekkende i denne saken, synes jeg, er at statsråd Løwers parti, Venstre, som fram til nå har vært opptatt av å sette søkelys på det offentliges makt og eierskap, på grensene for politikkens sfære, på korporativ makt og den teknologiske utviklingens betydning for fremtidige maktforhold, ikke har lagt inn sterkere føringer for regjeringen Jaglands mandat. Vilkårene for folkestyret er gjort til hovedtema i det fellesforslaget Arbeiderpartiet, SV og sentrum presenterer. Selvsagt er dette viktig, Høyre mener at maktutrederne også bør se på hva det offentlige skal og kan befatte seg med, hvor grensene for politikk går, og hvordan den teknologiske endringen og mediene påvirker maktforholdene i samfunnet.

       Mitt håp til maktutredningen er at flertallets merknad om at forskergruppen står fritt til å ta opp andre relevante problemstillinger, blir fulgt opp.

       Den siste saken jeg vil berøre, er planene for utbygging av et IT- og kompetansesenter på Fornebu. Her har det skjedd store ting i regjeringspartiene de siste ukene - fra Sponheims bastante nei til statlige kroner til IT Fornebu i Dagsavisen den 18. oktober til Per N. Hagens briljante idé om å plante skog på Fornebu og til dagens innstilling, der det går fram at flertallet ønsker et IT- og kompetansesenter og en rekke politiske føringer. Samtidig sier flertallet at staten skal delta aktivt i realiseringen og finansieringen av et slikt senter.

       Snuoperasjonen har vært total og fullkommen. Høyre på sin side er positiv til at private interesser, i et samspill med etablerte utdanningsinstitusjoner, ønsker å gi landet økt kompetanse på IT. Norge opplever en sterk mangel på IT-kompetanse. Det at private investorer ønsker å satse egne penger og ressurser på økt utdanningskapasitet i IT-utdannelsen og skaping av nye verdier gjennom samspill med forskning, utdanning og næringsliv, er positivt. Vi tar Sponheim à la 18. oktober på ordet. Vi sier nei til direkte statlig engasjement i IT Fornebu. Vi støtter tanken om et privatfinansiert senter som i samspill med etablerte utdanningsinstitusjoner og IT-miljøer i alle deler av Norge kan skape et vekstkraftig norsk kompetansesenter som kan matche de miljøer og kompetansesentra vi ser vokse fram i andre deler av verden.

       Jon Olav Alstad (A) : Den sentraldirigerte politikken som representanten Helleland refererte til i starten, må vel gjelde barnehagene. Det må gjelde permisjonene, det må gjelde fleksibiliteten vi prøver å innføre på de områdene. Er det dette Høyre plutselig har blitt imot? Det hadde vært greit å få en avklaring på det.

       Ellers har jeg registrert at Høyre nå til slutt har fått gjennomslag for sin kongstanke om kontantstøtte. På det første området legges det nå i den norske velferdsstaten opp til at folk skal få en sjekk for å kunne kjøpe seg tjenester på det frie markedet. Det er tradisjonell konservativ tenkning. Det er bare sentrumspartiene som tror at det er et utslag av nytenkning. Høyresiden i norsk politikk har hatt dette på agendaen i flere tiår. Ikke engang Willoch klarte å innføre det. Men nå får altså Høyre gjennomslag for sin politikk gjennom partier som attpåtil tror de har funnet på noe helt nytt og revolusjonerende. Høyre fortjener absolutt gratulasjoner for en utmerket taktisk manøver.

       Men jeg må innrømme at jeg er litt bekymret. Her har vi mannfolka blitt presset inn i omsorgen i heimen gjennom politiske vedtak. Og til vår store overraskelse har vi oppdaget at vi har litt sans for det vi opplever der. Men nå ser vi at denne kontantstøtten ikke er spesielt beregnet på oss - hvis vi skal si det på en mild måte - tvert imot. Det jeg har lyst til å få vite fra Høyre, er om de ser for seg at vi nå skal beholde den tradisjonelle rollefordelingen i samfunnet, der vi mannfolka kan ta oss av de maskuline verdiene, hegne om dem og prøve så godt vi kan, å ta de tunge løftene, samtidig som vi opprettholder et ideologisk skille der de vinner fram som mener at jentene er bedre i stand til å ta seg av omsorgen, oppfostringen og oppdragelsen. Mange vil jo mene at jenter og gutter er født forskjellige, og at samfunnsbyrdene også må fordeles etter det mønsteret. Er det sånn at Høyres familiepolitikere også er av den oppfatning?

Trond Helleland (H) : Jeg takker for Arbeiderpartiets tillit til at vi har klart å lure med oss sentrumspartiene når det gjelder kontantstøtten. Jeg vet ikke om statsråden og andre vil være så enige i det. Jeg tror problemet til Arbeiderpartiet er at de går baklengs inn i fremtiden. De er opptatt av å beholde systemet som det er, og å bygge ut barnehagene videre uten tanke på hvilke behov foreldre og barn har.

       Når det gjelder det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, får for så vidt representanten Alstad vurdere selv hvordan han ønsker å legge opp sin hverdag. Vi vet at svært mange fedre også ønsker å være hjemme sammen med sine barn, og det er derfor Høyre, sammen med SV og Arbeiderpartiet, nå ber om at det blir gjort noe når det gjelder opptjeningsrett for fedre. Så jeg føler meg på ingen måte truffet av kritikken som Arbeiderpartiet reiser når det gjelder kontantstøtten. Tvert imot tror jeg at svært mange småbarnsforeldre i dette landet har hatt en jubelhøst når de har sett at dette har gått igjennom i Stortinget. Jeg tror svært mange også ser fram til at ordningen blir innført, og at den blir utvidet fra 1. januar 1999.

       Når det gjelder barnehagepolitikken, har - og det er representanten Alstad klar over - Høyre fulgt opp de budsjettforslag som Jagland-regjeringen har lagt fram når det gjelder barnehagene. Vi ønsker videre barnehageutbygging, vi ønsker full dekning når det gjelder barnehageplasser, men vi tror altså at det kan bli mindre behov for barnehageplasser dersom kontantstøtten blir innført, spesielt de første årene. Jeg vil på ingen måte støtte dem som nå sier at for å sørge for at barnehageutbyggingen går videre som før, må vi lovpålegge kommunene å bygge ut barnehagene - jeg syntes jeg hørte en statssekretær uttale det i et litt ubetenksomt øyeblikk - og det vil ikke Høyre støtte.

Unn Aarrestad (Sp) : I Adresseavisen den 28. november i år seier Høgre-leiaren, Jan Petersen, i eit innlegg:

       « Vi står foran en fornyet debatt om verdier. Det er på tide. Et av Høyres bidrag bør være å understreke ansvaret vi alle har for våre medmennesker og samfunnet rundt oss. »

       Dette er eg heilt samd i. Me har alle eit ansvar for våre medmenneske. Alle kan slita i motgang og trenga hjelp og rettleiing enkelte tider. Me treng ikkje ha presseoppslag for å sjå det.

       Det er ei utfordring for samfunnet å støtta opp om foreldra, slik at dei på ein best mogleg måte kan makta den store oppgåva det er å oppdra born. Derfor er førebyggjande arbeid viktig, og i samband med det er foreldrerettleiingskurs eitt av mange tiltak for at foreldra skal få moglegheit til å kunna utøva god omsorg og fylla oppdragarrolla på ein så god måte som mogleg.

       Sjølvsagt ligg ansvaret for borna først og fremst hjå foreldra. Mange - dei fleste av oss, skulle eg tru - er av og til usikre på foreldrerolla. Tidlegare i dag har me høyrt at det er opptil tre års ventetid for å få råd, hjelp og rettleiing når det gjeld dette. Men etter tre år er det for mange sannsynlegvis ikkje nødvendig lenger, då har det kanskje gått langt over terskelen.

       Høgre seier, saman med Framstegspartiet, i merknadene sine om foreldrerettleiing at dei:

« ser det ikke som en prioritert oppgave at det offentlige skal bruke skattebetalernes penger til å iverksette foreldreveiledning, samlivstiltak eller former for kurs for foreldre ».

       Korleis samsvarar dette med Jan Petersen si utsegn om at eit av Høgres bidrag bør vera å understreka ansvaret me alle har for våre medmenneske og samfunnet rundt oss?

Trond Helleland (H) : Jeg vil først gratulere Senterpartiet med en vellykket snuoperasjon når det gjelder kontantstøtten. Det er hyggelig at Senterpartiet også følger opp og nå er tilhenger av kontantstøtte. Det er vel det viktigste tiltaket som kan settes inn i forholdet mellom barn og foreldre.

       Når Senterpartiet har slik en usvikelig tro på at offentlige samlivskurs, foreldreveiledning og pappakurs skal føre til store forbedringer i det norske samfunnet, forundrer det meg litt. I tillegg kritiserer de Jan Petersen for uttalelser i verdidebatten om at vi nå må ta ansvar for hverandre. Vi vil ikke at det skal arrangeres kurs i offentlig regi for å ta det ansvaret. Når jeg hører om foreldreveiledning og samlivskurs, grøsser det nesten nedover ryggen på meg!

       Det som må være utgangspunktet når vi nå får en kontantstøttereform, er nettopp at vi gir foreldrene og barna tillit. Vi ønsker at barn og foreldre skal få mer tid sammen. Det tror jeg faktisk er den beste form for samlivskurs som kan gis. Vi må gi foreldre muligheten til å ha tid sammen med barna i oppveksten.

       Det skulle ikke forundre meg om noen snart kommer til å foreslå et kurs for foreldre som tar ut kontantstøtte, slik at de skal kunne fylle hverdagen med noe fornuftig når de er hjemme med barna sine. For det er nettopp det som er problemet i den utviklingen vi har hatt i velferdssamfunnet og velferdsstaten, at hver gang noen påpeker det minste behov, så skal det offentlige arrangere en eller annen form for kurs eller tiltak, i stedet for å la dette løse seg gjennom det sivile samfunnet, gjennom det private nettverk, gjennom det sosiale nettverk i nabolaget osv. Gro stilte spørsmålet om hvor det var blitt av nabokjerringa, og det spørsmålet er godt. Men svaret er ikke at vi får henne tilbake gjennom offentlige kurs, enten det gjelder samliv eller andre ting.

       I sommar vart regionalmeldinga debattert, og i innstillinga om denne sa ein samla komite:

       « Komiteen vil vise til at planene om et nasjonalt IT-senter vil kunne få positiv betydning for den samlede nasjonale IT-satsingen. Samtidig må det erkjennes at det trengs betydelig oppmerksomhet fra statens side for å hindre at satsingen på et nasjonalt senter skjer på bekostning av de avanserte miljøer som vi allerede har rundt i landet. »

       Det er ikkje tvil om at eit IT-senter på Fornebu vil kunna ha ein sentraliseringseffekt. Derfor må det utarbeidast ein distriktspolitisk konsekvensanalyse før eit endeleg vedtak vert gjort. Eg reknar det som sjølvsagt at det i denne saka vert sett i gang eit slikt arbeid. Elles har Næringsdepartementet nå overtatt den strategiske delen av IT-utviklinga. Derfor vil Regjeringa til våren koma til Stortinget med ein fullstendig IT-plan.

       For Senterpartiet er det viktig å kunna påverka innhaldet og føresetnadene for å kunna oppnå dei regionale effektane av dette. Samstundes vil me gjennom utdanning og andre verkemiddel sikra at distrikta vert tilførte nok oppdatert kompetanse. Me veit at det er sterke IT-område rundt om i landet, som i Trondheim, Bergen, Stavanger og Arendal. Her må det setjast i gang utveksling av både personale og lærarkrefter mellom IT-senteret på Fornebu og distrikta, slik at Fornebu i tilfelle kan medverka til kunnskapsbasert verksemd i distrikta. Derfor er det òg viktig at staten tek aktivt del i dette arbeidet. Nettopp samkøyringa mellom Fornebu og dei regionale sentra er vesentleg her. Dette vil me i Senterpartiet halda eit skarpt auge med, slik at utbygginga på Fornebu ikkje skal skje til fortrenging for utviklinga i resten av Noreg.

       Me i Senterpartiet er òg opptekne av at det er familien som er den grunnleggjande sosiale eininga i samfunnet. Me vil ha ein familiepolitikk som er med på å styrkja likestillinga i samfunnet, der menn og kvinner får reelle sjansar til å ta del på lik line både i arbeids- og organisasjonsliv og i familielivet.

       Me er òg samde med Regjeringa i at det er viktig å få innført ei kontantstøtteordning for småbarnsfamiliane for å sikra reell valfridom når det gjeld ulike former for omsorg for borna. Reell valfridom inneber at det finst barnehagetilbod til dei som ønskjer det, samstundes som det vert økonomisk mogleg for familiar som ønskjer det, å velja andre omsorgsformer. Det mange gløymer, er at valfridom føreset at det er noko å velja mellom. Alle foreldre - både far og mor - bør ha same sjanse til å kunna gjera dette. I dette biletet høyrer det òg heime at gunstig bustad- og studiefinansiering i tillegg vil vera verkemiddel som hjelper til med dette.

       Det har vore kasta mange synspunkt inn i debatten om kontantstøtte. Eit av dei var at det ville verta for lite arbeidskraft ute når den eine av foreldra skulle vera heime. Nestleiaren i sosialkomiteen, Gunhild Øyangen, hevdar i Dagsavisen den 4. desember at sentrumsregjeringa si kontantstøtteordning er den store trusselen mot ei opprusting i helsevesenet av di mange av dei som då ville velja å vera heime, var utdanna helsepersonell. Slike diskusjonar har ikkje noko som helst å gjera med kva som tener borna og familiane deira best, og høyrer heime ganske andre stader.

       Elles kan det verka som Arbeidarpartiet etter kvart står åleine igjen på skansen når det gjeld å tvinga alle familiar til å leva på ein spesiell måte. Der skal mor og far vera heiltidsarbeidande, medan borna held til mesteparten av sitt vakne liv i barnehagen under offentleg tilsyn. Samstundes skal me vera klåre over at det er dei unge foreldra sjølve som gjerne vil ha valet mellom kontantstøtte og barnehagar. Arbeidarpartiet, som går inn for kvinner sin rett til å bestemma sjølve i dei fleste samanhengane, vil ikkje gi dei fritt val her. Dei er heller med på å umyndiggjera foreldra. Men eit reelt val er det berre om det òg finst barnehagar.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

       Det vi ser i budsjettet, er at Senterpartiet og Regjeringen kutter bevilgningen til barn og unge. De kutter på posten til styrking av oppvekstmiljøet, styrking av allaktivitetshus, tiltak mot vold, mobbing og rasisme blant ungdom samt tiltak til rusofre. Dette er tiltak som berører ungdom direkte og ville ha gitt en svært positiv uttelling. Hvordan kan Senterpartiet forsvare et kutt på 5 mill. kr i bevilgningene til disse tiltakene? Og kan vi nå ut fra de nye samarbeidskonstellasjonene i Stortinget vente flere kutt i slike tiltak, med Senterpartiets velsignelse?

       Helt til slutt: Jeg husker godt at Rita Roaldsen, stortingsrepresentant i forrige periode fra Senterpartiet, var ganske engasjert i kontantstøttespørsmålet. Er det med en god følelse Senterpartiet og Unn Aarrestad nå går inn for en kontantstøttemodell som de prinsipielt var helt imot i forrige periode? Jeg henviser da til flere av de innleggene som Rita Roaldsen hadde. Det må være ganske vanskelig for Senterparitet å gå inn for en slik reform som de prinsipielt var imot, samtidig som vi nå ser at de kutter i bevilgningene til tiltak som de egentlig er for.

Unn Aarrestad (Sp) : Når det gjeld kontantstøtte, har me ei formulering i stortingsvalprogrammet som seier:

       « Senterpartiet går inn for at kontantoverføringer først og fremst bør skje gjennom økning i barnetrygden og småbarnstillegget, men også andre former for overføringer kan vurderes. »

       I det ligg at kontantstøtte kan vera noko av dette.

       Elles har eg òg merka meg at leiande kvinner i Oppland begynner å stilla spørsmålsteikn ved nettopp Arbeidarpartiet når det gjeld kontantstøtte, og meiner at Arbeidarpartiet er så fastlåst i sin 1970 - 1980-talspolitikk på dette feltet at dei ikkje kan tenkja nytt, at dei ikkje kan tenkja at det her er eit reelt ønske òg frå unge foreldre.

       Det finst ikkje problem for meg å stå her og forsvara kontantstøtte i den forma som det er lagt opp til i denne innstillinga. Eg trur tvert imot det er ein fordel for mange unge familiar å få vera i hop med borna sine, å få det valet. Men ein føresetnad for at det skal vera eit val, er at det er full barnehageutbygging, slik at dei kan få velja barnehage når dei vil det. Det ligg òg inne i denne innstillinga, som det no er fleirtal for. Derfor tykkjer eg dette er veldig fint.

       Eg vil be Arbeidarpartiet tenkja grundig over om dei har grasrøtene sine med seg når det gjeld kontantstøtte, for der veit eg det er andre syn på dette, ikkje minst i Oppland og andre distrikt. Dei vil prøva å påverka Arbeidarpartiet i dette òg, som dei har gjort - og fått gjennomslag - i andre saker.

       Det fører bl.a til at barn og unge settes utenfor fellesskapet med andre barn og unge, fordi de ikke har råd til å gå på kino eller være sammen med kameratene på andre måter, gå på trening i idrettslaget eller reise på tur sammen med klassen. Samtidig bidrar nå et flertall på Stortinget til ytterligere kutt i bevilgninger som skulle brukes til styrking av allaktivitetshus for ungdom, til tiltak mot vold, mobbing og rasisme blant ungdom samt rusforebyggende tiltak.

       Sosialistisk Venstreparti mener det er veldig viktig å gi barn og unge fritidstilbud som bidrar til gode og trygge oppvekstvilkår, og i vårt alternative budsjett gikk vi inn for en betydelig styrking av dette området.

       For få år siden ble det gjort en ganske formidabel innsats i barnevernet for å få fjernet alle « mappebarna ». Hvis man skal drive godt forebyggende og oppfølgende barnevern, nytter det ikke med skippertak hver gang problemene blir så store at de blir satt kraftig i fokus fra medias side. Rapportene kommer nå igjen om opphoping av saker, manglende ressurser og stor gjennomtrekk av faglig kvalifisert personell. Sosialistisk Venstreparti synes det er skuffende at det ikke er noen reell vilje til å satse på en skikkelig opprusting av barnevernet, slik at vi kan gi barn og unge og deres omgivelser gode tilbud.

       Sosialistisk Venstreparti er glad for at vi har fått flertall i komiteen for at Stortinget skal be Regjeringa følge utviklinga innenfor barnevernet nøye og bidra til at tiltak settes inn for å sikre at lovens krav til tidsfrister og kvalitet overholdes. Vi er også glad for at vi har fått med oss en samlet komite på å be Regjeringa sikre videre drift av Nasjonalt kompetansesenter for seksuelt misbrukte barn. Jeg håper også at barne- og familieministeren får med seg det.

       I Norge har vi i en årrekke gått foran som et godt eksempel på at likestilling skal prioriteres og inkorporeres i lovverk og i det daglige. Vi har fått mye skryt internasjonalt for det arbeid som har blitt gjort. Når det nå bevilges midler til Likestillingsombudet og Kompetansesenter for likestilling, utgjør den totale bevilgningen en sum tilsvarende bare 2 kr pr. innbygger. Ut fra Sosialistisk Venstrepartis mening er ikke dette noen spenstig og tilstrekkelig satsing på likestilling inn i år 2000. Regjeringa og Stortinget må nå passe på at vi ikke blir en likestillingssinke på samme måte som vi nå er i ferd med å bli en miljøsinke.

       Stortinget skal nå ta stilling til et forslag som isolert sett handler om salg og/eller makeskifte av statens eiendommer på Fornebu. Komiteens flertall sier prinsipielt ja til utvikling av et IT-kunnskapssenter på Fornebu, men det er ikke noe annet enn et privat miniuniversitet for IT.

       At Arbeiderpartiet hilser denne satsinga velkommen, er vel ikke annet å vente, men at sentrumspartiene nå gjør knefall for konsentrasjon av ekspertise, som de sjøl advarte mot i innstillinga til langtidsprogrammet, er oppsiktsvekkende. Alliansen Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gir til og med en forhåndsgodkjenning av statlig medvirkning til et privat miniuniversitet. Mange - ikke bare SV - frykter en støvsuging av lærere, forskere og elever fra distriktene til dette nye senteret, en støvsuging av miljøene i Narvik, Agder, Horten, Kongsberg, miljø som er viktige for næringsutvikling og IT-arbeidsplasser rundt omkring i landet. I Bondevik-regjeringas tilleggsproposisjon sies det at Kommunal- og arbeidsdepartementet skal påse at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

       Fornebu-etableringa representerer en formidabel strukturendring i utdanningssystemet og IT-utviklingen. Derfor er det et minimumskrav at Regjeringa sørger for å utrede de distriktspolitiske konsekvensene før endelig vedtak om etterbruken på Fornebu blir fattet. Jeg oppfordrer sentrumspartia til å støtte vårt forslag, som jeg siterer for sikkerhets skyld:

       « Stortinget ber Regjeringa om å sikre at konsekvensene for distriktspolitikken blir utredet som en del av beslutningsgrunnlaget, før Stortinget gjør endelig vedtak om Kunnskapssenter på Fornebu. »

       Jeg tar opp verbalforslaga fra SV vedrørende rammeområdene 1 og 2, unntatt forslag nr. 7. Presidenten vil sikkert oppdage hvorfor.

       Gunnar Breimo (A) : SV har i denne innstillingen et relativt ryddig forhold til det meste. Faktisk er det blitt slik i barne- og familiepolitikken at også i forhold til statsforvaltningen framstår de ideologiske skillelinjene i år sterkere enn på lenge. For plutselig var populistene i sentrum borte - de som en tid prøvde å leke sosialdemokrater. Den tradisjonelle toblokkanalysen kan igjen tas fram.

       Men på ett område overrasker SV, og det gjelder den misforståtte distriktspolitikken de driver i IT-politikken. Her har vi over flere år fått opp regionale IT-sentre, men vi ser at det mangler samkjøring, og at det mangler et dynamisk miljø som kan holde seg i forkant av den internasjonale utviklingen. Det bør være enkelt å se at uten politisk styring og initiativ for å få etablert IT Fornebu, vil det skje en gradvis forvitring av IT-miljøene som er bygd rundt omkring i distriktene våre. Miljøene er for små til å være dynamiske og offensive nok i den rivende utviklingen vi har på dette området. Resultatet kan bli at Trøndelag, Nord-Norge og Sørlandet kan miste sine IT-miljøer, rett og slett fordi de ikke har de tilbudene som etterspørres av dem som skal utdanne våre ungdommer. Er det et miljø som virkelig er avhengig av et samspill mellom utdanningsinstitusjonene og de private bedriftene, er det nettopp IT-miljøene. Derfor har da også flere distriktsordførere bakket opp om planene på Fornebu.

       Det må vel være mye bedre at det offentlige engasjerer seg sterkt som medspiller når mulighetene er der. Da kan staten påvirke og styre utviklingen i den retning som måtte være ønskelig. Bare på den måten kan etter mitt syn distriktshensyn ivaretas.

       Jeg spør ganske enkelt: Har SV i det hele tatt vurdert hvordan dette miljøet vil utvikle seg? Og hvorfor gjør de distriktene den bjørnetjenesten det er å motarbeide utviklingen av et IT-miljø som kan komme til å være i fremste rekke internasjonalt?

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for de vakre ordene om å opptre ryddig.

       Det er jo nettopp i saken om utvikling av et IT-senter på Fornebu vi vil være ryddige. Vi vil at konsekvensene skal analyseres før det endelige vedtaket blir gjort. Det er ikke slik at vi er imot alt som skal skje på Fornebu - det er jo en rekke planer for Fornebu. Men når det gjelder utviklingen av dette kunnskapssenteret, frykter ikke bare SV at det vil støvsuge både elever, forskningskompetanse og lærere fra de forskjellige miljøer rundt omkring i Norge. Vi mener kort og godt at slik flertallet legger det opp, er å gå i gal retning. Først er vi nødt til å styrke kompetansen ute i distriktene, som sentrumspartiene, Høyre og SV tidligere har stått sammen om, og utvikle informasjonsteknologien rundt omkring i distriktene, i samspill med næringslivet. Og så får vi se om vi trenger dette sentrale kompetansemiljøet på Fornebu.

       Men også Arbeiderpartiet har tidligere sagt at vi må utarbeide distriktspolitiske konsekvenser av de vedtakene som skal gjøres. Dette er faktisk en ganske stor sak, og jeg tviler på om folk egentlig er klar over hva de stuper ut i. Da er det viktig å analysere hva en gjør, før en vedtar noe så stort som dette. La nå ikke Gudmund Hernes og Co. bli premissleverandør og styre utdanningssystemet i Norge. Det må denne forsamlingen gjøre!

Per Sandberg (Frp) : SV skal i hvert fall ha honnør for at de i enhver sammenheng fremmer sitt syn på skjevhetene i samfunnet, særlig når det gjelder at forskjellene har økt betydelig under Arbeiderpartiets styre.

       Men Sosialistisk Venstreparti har også brukt veldig mye ressurser på de såkalte fallskjermene, lederlønningene og skjevhetene i lønningene for øvrig. Under kap.

       1545 i rammeområde 1, Ventelønn, har Fremskrittspartiet og Høyre en felles merknad, der vi bemerker at ventelønn er et privilegium for statsansatte. Til sammen 1204 personer mottar såkalt ventelønn nå. Det ventelige kostnadsnivået vil passere 120 mill. kr. Synes SV at dette er en rimelig ordning, som er solidarisk og rettferdig, når vi ser at det er manko på arbeidsfolk osv.?

       Det andre jeg ønsker å utfordre Sosialistisk Venstreparti på, er noe som jeg var inne på i et tidligere innlegg. Det gjelder likestillingspolitikken. Nå har Fremskrittspartiet og Likestillingsombudet to forskjellige argumenter for å flytte likestillingspolitikken ut av Barne- og familiedepartementet - Fremskrittspartiet på grunn av at vi ser at det går ut over barne- og familiepolitikken, Likestillingsombudet på grunn av at det går ut over likestillingspolitikken. Men kan SV på et eller annet grunnlag også tenke seg å fjerne likestillingspolitikken fra Barne- og familiedepartementet?

Ågot Valle (SV) : Når det gjelder ventelønna, er den faktisk et resultat av forhandlinger, og SV er opptatt av den frie forhandlingsretten og av at vi har en sterk, oppegående fagbevegelse. Men vi har samtidig sagt noe om lederlønningene i staten, at vi nå bør se til å gå bort fra den måten som vi utvikler lederlønninger i staten på, nettopp fordi det fører til skjevheter.

       Når det gjelder likestillingspolitikken, kan det godt være et fornuftig forslag å overføre likestillingspolitikken til andre departement. Aller helst hadde vi kanskje sett at vi fikk et eget likestillingsdepartement. Det hadde vært ganske spenstig. Det overordnede for oss er at likestillingspolitikken i Norge hvor vi fremdeles ikke har reell likestilling, blir ivaretatt slik at kvinner og menn får lik sjanse til å realisere seg sjøl, lik sjanse til å dele både tid, makt og ressurser. Her er vi ikke kommet langt nok. Og så får vi se hvordan vi skal organisere likestillingspolitikken.

       For øvrig har vi også registrert at vi har en likestillingsminister, som riktignok bommer på kontantstøtta, men har en del spenstige uttalelser ellers. Jeg tror faktisk at hun tar likestillingspolitikken på alvor. Det skal hun i hvert fall få lov til å bevise.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Kristin Halvorsen uttalte seg i Aftenposten den 22. november i år - « Lei Ap.-damer » står det som overskrift:

       « SV-leder Kristin Halvorsen vil ha en mer nyansert debatt om kontantstøtten. Hun har ingen tro på Ap.s skrekkvisjoner om at ordningen tvinger kvinnene tilbake til kjøkkenbenken.

       Halvorsen har sett seg lei på at debatten om kontantstøtte er blitt en prinsippdebatt, og mener at denne ordningen ikke skiller seg klart fra allment aksepterte ordninger som barnetrygd, betalt svangerskapspermisjon og tidskonto-ordningen. »

       Det lovde veldig godt i forhold til debatten om kontantstøtte at det kom litt fleire nyansar inn frå venstresida. Representanten Ågot Valle seier i ein merknad i innstillinga følgjande:

« Dette medlem mener at hvis kontantstøtten utformes som utvidet fødselspermisjon, med mulighet for å ta den ut som redusert arbeidstid, og man utvider antall uker far skal ta, vil mange kunne velge å være lengre hjemme på heltid, eller kombinere jobb og barn med mer tid i hverdagen. »

       Ser representanten Ågot Valle at ved å forlengje f.eks svangerskapspermisjonen til 70 veker med 60 % lønskompensasjon - slik det har vore ute til høyring - og innføring av kontantstøtte vil mange kunne velje å vere lenger heime på heiltid eller kombinere jobb og barn og få meir tid i kvardagen, nettopp noko av denne intensjonen som SV trekkjer opp som målsetting? Vil SV kunne vere med og støtte ei kontantstøtte med desse føresetnadene, eller vil SV til alle tider seie at dei ikkje vil støtte kontantstøtteordninga så sant vi har det prinsippet at statstilskotet til barnehageplassane blir knytt opp mot kontantstøtte, slik at småbarnsforeldra får velje anten kontantstøtte eller barnehageplass? Barnehageplassane blir ikkje dyrare ved innføring av kontantstøtte, slik det kan høyrast ut når enkelte frå SV argumenterer mot kontantstøtte. Prisen på å bruke barnehage blir den same, men målet er at foreldra skal få større handlefridom, og dermed også få vere med og velje korleis staten skal subsidiere.

Ågot Valle (SV) : Vi erkjenner at Kristelig Folkeparti faktisk har reist en ganske viktig problemstilling, nemlig tidsklemma. Men vi mener altså at den måten denne kontantstøtten er utformet på, blir galt svar på riktig spørsmål. Det er ikke sånn at ved å innføre kontantstøtte får foreldre automatisk mer tid sammen med barna. Det er ikke sånn at kontantstøtten er knyttet til om foreldrene er hjemme eller ikke, men om de benytter barnehageplass eller ikke. Da blir det en urettferdig ordning i forholdet barnehage og dagmamma. Med kontantstøtten i hånda kan foreldrene gå ut og kjøpe seg en dagmammaplass, kanskje også svart. Barnehageplass blir dyrere i forhold til dagmamma, og det er det som er poenget. Det som er poenget for oss, er jo at barnehager er bra for barn, og det er bra for dem som kanskje stiller aller bakerst i køen. De trenger barnehageplass, og det er viktig for oss.

       Ja, vi skal være med på å støtte og se på alle forslag som kan gi foreldre og barn mer tid sammen. Derfor støtter vi økt svangerskapspermisjon, og derfor er vi det eneste partiet som i dette året støtter pappas sjølstendige rett til å ta ut fødselspermisjon. Jeg etterlyser en handling bak dette fra sentrumspartienes side, og jeg etterlyser også en vilje til å se på forsøk med redusert arbeidstid fra disse partienes side. Det ville være ett riktig steg i rett retning i denne saka.

       de beste mulighetene for å løse sine oppgaver i hverdagslivet.

       Jeg tror at den politiske uenigheten om målet for barne- og familiepolitikken ikke er så stor som det mange ganger kan virke som, men vi har tro på ulike virkemidler for å nå målet. Jeg må få si at jeg syns det er veldig beklagelig, og at det er svært sterk kost når barne- og familieministeren karakteriserer Arbeiderpartiets barne- og familiepolitikk de siste ti årene som angstbitersk og autoritær, og hevder at vi har forakt for vanlige folks rett til å velge organisering av sin familiesituasjon.

       Det Arbeiderpartiet har tatt utgangspunkt i, er at foreldrene etterspør et trygt tilsynsbehov for sine barn mens de er i arbeidslivet for å tjene til livets opphold. Vi syns det er viktig å ha barnehager med god kvalitet og et godt pedagogisk innhold som skal støtte og supplere det som er familiens oppgave, som er å gi best mulig omsorg for barna og skaffe familien livsopphold.

       For oss er det viktig at barnefamiliene selv får velge de løsninger som passer dem best. Jeg må, ut fra mine barns og mine behov, velge den løsningen som er best for meg, og andre småbarnsmødre må ta sine valg.

       Jeg mener vi må gi foreldrene og barna mer tid sammen. Samtidig er det viktig at vi sikrer valgfriheten, bygger ut tjenestetilbud og gjør permisjonsordningene enda bedre. Arbeiderpartiets politikk vil være en kombinasjon av kontantoverføringer gjennom barnetrygden, samtidig som vi vil bygge ut barnehagetilbudet og gjøre det langt mer tilgjengelig, fleksibelt og langt rimeligere enn det som er situasjonen i dag.

       For at vi skal nå målet om full barnehagedekning innen år 2000, behøves det 40.000 nye barnehageplasser. Dette skal vi bygge ut i løpet av to år! I en slik situasjon mener jeg det er helt feil å bruke 4 milliarder kr til kontantoverføringer uten at det er noen fordelingspolitiske grep i denne reformen.

       Det er svært viktig at kommunene, som har det primære ansvaret for at barnehagene bygges ut og drives i henhold til de retningslinjene som gjelder til enhver tid, tar det alvorlig at det legges opp til en tredeling av driftskostnadene, der målet er at staten skal dekke 40 %, mens kommunene og foreldrene skal dele resten likt. Man er helt avhengig av at kommunene tar sin del av ansvaret og bygger ut i henhold til tidligere utbyggingsplaner og ikke bruker - som vi dessverre har sett eksempel på i en god del kommuner - kontantstøttetiltaket som en usikkerhetsfaktor som gjør at en ikke iverksetter tidligere vedtatte planer.

       Så til foreldrebetalingen, som dessverre er altfor høy i en del kommuner. Jeg mener det er et fullstendig uakseptabelt faktum at det årlig foreslås at en stadig større del av utgiftene skal dekkes av foreldrene.

       Jeg har lyst til å bruke min egen kommune, Molde, som et eksempel. Her ser vi at kommunen i mange år har brukt en lavere dekningsgrad enn det departementet har tilrådd. Kommunebudsjettet for 1998 innebærer en ytterligere økning av foreldrenes andel opp til 40 %, men en tilsvarende reduksjon av kommunes andel til 20 %. Foreldrene må årlig betale i overkant av 7.000 kr for mye til kommunen. Det betyr at en del kommuner kan gå i overskudd på barnehagedriften. Jeg håper statsråden vil følge opp dette overfor landets kommuner.

       Et mål og et grunnprinsipp i barne- og familiepolitikken er at familien har hovedansvaret for sine barns oppvekst, men det politiske ansvaret for gode tjenestetilbud og lokale rammebetingelser ligger til kommunene. Kommunene må se at et godt utbygd barnehagetilbud gir kommunene fordeler i forhold til andre oppgaver og utfordringer som de står overfor. Gode, rimelige barnehager er etter min mening en viktig grunnlagsinvestering for å nå lokale politiske mål, bl.a innenfor omsorg, næringsutvikling og sysselsetting.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg vil gjerne si litt om ett av temaene i innstillingen, nemlig mandatet for den maktutredning som skal foretas, og som tidligere er vedtatt av Stortinget. Jeg synes forslaget til mandat som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har tatt opp, ikke er særlig dekkende for den reelle situasjon i Norge. Det sies i mandatet at hovedtema for utredningen er « vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse » - med andre ord som om problemet er knyttet til politiske organers eventuelle mangel på makt! Det kan tyde på det når man ser videre på deler av mandatutformingen. Utgangspunktet er altså hensynet til det offentlige! Et langt mer fornuftig utgangspunkt er den mandatutformingen som Høyre og Fremskrittspartiet tar opp, nemlig at det må være menneskenes, individenes, situasjon i et samfunn som må være utgangspunktet for vurderinger.

       Når vi ser på det norske samfunn i dag, synes i hvert fall jeg det er relativt klart, at der hvor innbyggerne, menneskene, egentlig føler seg maktesløse og som brikker i et spill, er i møte med det offentlige. I det sivile samfunnet, der hvor menneskene styrer selv, hvor det kan sies at markedet er regulatoren, ja der går det meget bra. Selv de som er i denne sal, har når de beveger seg ut i samfunnet i egenskap av forbrukere, f.eks i Oslo, massevis av makt. Går man i en dagligvarebutikk og er misfornøyd med betjeningens oppførsel, misfornøyd med at det er dyre varer, dårlige varer og dårlig vareutvalg, løser man det enkelt og greit - man går i en annen butikk. Enten man skal kjøpe dagligvarer, sko, klær eller elektriske artikler, kan man gå et annet sted. Ved at forbrukerne selv velger hvor de kjøper sine varer og tjenester, tvinges leverandørene av disse til å tilfredsstille forbrukernes ønsker. I den delen av samfunnet som er markedsstyrt, er det den enkelte som er sjefen, som gjennom sine valg av leverandører styrer det hele. Det er kamp mellom leverandørene om å tilfredsstille forbrukerne.

       Hvis vi ser på det som er regulert av det offentlige, folkestyret, er man stort sett maktesløs. Blir man syk, har man hittil ikke hatt noe valg. Det vil bli endret, fordi vi fikk flertall for fritt sykehusvalg i sosialkomiteens innstilling. Reelt sett er det heller ikke fritt legevalg. Det er noen som har avtaler, og noen som ikke har avta-

       ler. Der står man i køer og på ventelister og har ingen virkemidler - enda man også der er forbruker. Man er blitt tutet ørene fulle med at hvis man bare betaler skatt og avgift, skal man få et godt helsevesen, et godt eldreomsorgssystem og et godt skolesystem. Men valgmuligheten for den enkelte bruker er omtrent ikke-eksisterende. Man blir dirigert og sendt dit det behager det offentlige maktapparat, styrt av politiske organer, altså folkestyret. På en måte sier mandatet her at de politikere som har ansvaret for alle de problemene som er på så vesentlig sektor som helse- og eldreomsorgsmarkedet, er bekymret for sin egen makt og sin egen betydning. Derfor bør heller utgangspunktet være hvorledes dette føles for enkeltindivider, i stedet for det utgangspunktet som ligger i mandatet fra flertallet. Grensen mellom den private og offentlige produsentmakt versus forbrukerinnflytelsen er jo den første linjen i det alternativet. Jeg synes det er skremmende at regjeringspartiene til de grader er blitt oppslukt av offentlig styring og kontroll og beskyttelse av seg selv, som dette mandatet tar utgangspunkt i slik jeg leser det. Og særlig forbausende er det at partiet Venstre er med på dette, som er det stikk motsatte av det Venstre later som de er for når de driver valgkamp.

Kristin Halvorsen (SV)
(fra salen):

       Er det åpent for replikkordskifte?

       Arbeiderpartiet er enig i at dette er utmerket, men jeg må si at jeg fikk store betenkeligheter etter barne- og familieministerens innlegg i VG i går under overskriften « Familievennlig stat? ». Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet har et annet syn på kontantstøtte enn Kristelig Folkeparti. Men av den grunn å karakterisere Arbeiderpartiet som at vi har en autoritær ideologi, at vi avskyr kontantstøtte, at vi befinner oss i en snever ideologisk tvangstrøye, og at vi i Arbeiderpartiet har valgt å la omsorgsyrkene få svært lave lønninger fordi dette er et verdivalg for oss, er så drøyt at jeg nesten blir litt skamfull på statsrådens vegne.

       Hvis debatten om våre verdier og de nedbrytende utviklingstrekkene skal møtes av partileder Svarstad Haugland med negative uttalelser om de annerledes tenkende og handlende, tror jeg svært få ønsker å delta. En verdidebatt handler om etikk og moral, men også om åpenhet og toleranse - det siste særlig fordi en verdidebatt også handler om det vi ser ulikt på. Hvis en verdikommisjon velger å legge kristenfolkets måleverdier for moral og etikk til grunn, samtidig som en partileder for Kristelig Folkeparti skal sette seg på sin høye hest og karakterisere folk som ut fra sitt verdiståsted velger andre handlingsmønstre og levemåter - ja til og med stenge folk ute fra kirken dersom de utøver aktivt homofilt liv - da hilser jeg ikke verdidebatten med glede.

       Det å være uenig ligger i politikkens vesen. Men hvis vi skal fortsette debatten om kontantstøtte og ulike andre politiske prioriteringer, tror jeg at vi vil være tjent med å bruke andre metoder enn å karakterisere hverandre negativt. Vil familieministeren bidra til dette i fortsettelsen?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Spørsmålet har eg for så vidt høyrt før, for representanten Fossum sa det same i sitt innlegg. Eg måtte faktisk gå tilbake for å sjå kva eg hadde sagt i artikkelen i VG i går. Det eg har lyst til å understreka, og som eg m.a. seier i artikkelen min i VG, er at retten til å velja høyrer lite heime i autoritære ideologiar. Difor burde denne retten ha brei politisk oppslutning på Stortinget. Eg definerer faktisk ikkje Arbeidarpartiet som eit parti som har autoritær ideologi. Difor synest eg det er underleg at dei har tatt det standpunktet som dei har gjort.

       Eg gir honnør til SV som har reist ein debatt om tidsaspektet i forhold til familiepolitikken, og så definerer eg faktisk ikkje Arbeidarpartiet inn i ein autoritær ideologi, men eg hadde liksom venta litt større openheit frå Arbeidarpartiet si side.

       No skal ein ikkje heilt utelukka at ein del av temperaturen i mitt svarinnlegg ber preg av ein del innlegg eg har fått tidlegare frå diverse representantar her i salen. Eg fann ut at eg faktisk måtte lage eit svarinnlegg til VG. Når det gjeld måtar å uttrykke motstand mot kontantstøtte på, eller bekymring for kva denne regjeringa vil påføra det norske folket av skadeverknader, trur eg faktisk ikkje nivået på ordbruken er så veldig ulikt frå representanten Fossum og ein del andre i salen og det som eg sjølv kan bruka. Vi er friske i ordbruken når det gjeld avisinnlegg, det er sanneleg òg representantar frå Arbeidarpartiet.

       Når det gjeld verdikommisjonen, er eg veldig glad for at Arbeidarpartiet no etter kvart synest det er bra at vi skal oppretta han Vi utfordra faktisk dåverande statsminister Jagland på at han skulle oppretta han, men då syntest ikkje han det var nokon god idé. No ser det ut som det blir ei allmenn støtte for det. Og vi gjer det altså så demokratisk at vi inviterer Stortinget til å vera med og drøfta kva som skal ligga i verdikommisjonen sitt arbeid. Så både representanten Fossum og andre representantar frå Arbeidarpartiet er hjarteleg velkomne til å vera med og legga føringar i forhold til verdikommisjonen sitt arbeid. At vi berre skal ta utgangspunkt i kva kristenfolket måtte meina - dei meiner forresten ganske mykje bra i mange saker - har ingen påstått nokon gong.

Per Sandberg (Frp) : Mange av replikkene på statsråden baserer seg mye på avisoppslag. Det skal min også gjøre.

       Statsråden er sikkert svært oppmerksom på en mengde medieoppslag den siste tiden rundt hennes syn på menn osv. Jeg vil sitere noen av dem:

« Mannsrollen fører til grådighetskultur, kriminalitet i samfunnet og bråk i skolen ».

       Videre:

       « Bør mannen avskaffes? »

       Og videre:

« Valgerd Svarstad Haugland forkynte frekt og freidig for en tid tilbake at menn er grådige. »

       Et sted er hun faktisk opptatt av « samspillet mellom menn og kvinner ».

       Spørsmålet mitt vil gå på dette, men ikke fordi jeg tar noe medieoppslag som sannhetsvitne når det gjelder statsrådens syn på menn. - Jeg syns for øvrig hun ser snill og grei ut, men de fleste av oss har vel hørt om ulv i fåreklær!

       Et annet emne som har vært veldig mye berørt i det siste, er dette med grådighet - det har vært en gjenganger. Det er også noe statsministeren har vært opptatt av. Vi er inne i en grådighetskultur, og den er da basert på oss, individene i det norske samfunnet.

       Spørsmålet mitt til statsråden blir da: Kan statsråden love at grådighet blir et tema i verdikommisjonen, ikke bare det enkelte individs grådighet, men i høyeste grad statens grådighet vedrørende skattetrykk, straffegebyr, straffegebyr på straffegebyr og gebyr på straffegebyret på straffegebyret, og statens innkreving av betalinger for tjenester de fleste av oss ikke mottar?

Erna Solberg (H) : Jeg anbefaler statsråden å lytte til representanter fra Arbeiderpartiet når de foreleser for andre om retorikk, og tillegger andre partier motiver og annet i den politiske debatt som de eventuelt ikke har. Jeg må si at hvis det er noe parti som har vært ekspert på det gjennom de åtte årene jeg har vært på Stortinget, må det være Arbeiderpartiet, som har gjort det til en spesialitet - ikke minst i familiepolitisk sammenheng - å karakterisere motivene bak andre partiers standpunkter som noe helt annet enn det de er.

       Det var imidlertid ikke det jeg hadde tenkt å ta replikk på. Jeg lyttet lenge til innlegget til statsråden og lurte på når en av de viktigste reformene Stortinget har vært enig om bør komme, skulle nevnes, nemlig spørsmålet om opparbeidelse av selvstendige rettigheter for fedre. Det er slik at vi for Høyres vedkommende har to klare prioriteringer i vårt inneværende program på familieområdet: Den ene er at vi ønsker å innføre kontantstøtte, og den andre er at vi ønsker å innføre selvstendige rettigheter til fødselspermisjon og gradvis utvikle dette for fedre. Nå er det slik at statsråden tidligere her på Stortinget har vært med på å stemme for innføring av dette; bl.a i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen var det et flertall bestående av alle partier unntatt Arbeiderpartiet, som gikk inn for et første trinn i innføringen av selvstendige rettigheter for fedre. Arbeiderpartiet har signalisert at de også ønsker å innføre dette, men på det tidspunktet vi behandlet velferdsmeldingen var de ikke med. Derfor er jeg blitt litt forbauset over at statsråden ikke nevner dette i det hele tatt - som tidligere har vært et tema som har vært diskutert av Stortinget - når hun i innlegget sitt ramser opp alle de områder man ønsker å gi mer penger til neste år. Da er min etterlysning: Når kommer det selvstendige rettigheter til fødselspermisjon for fedre? Når har Regjeringen tenkt å få det inn i de kommende budsjetter?

Presidenten: Presidenten må minne representanten Solberg om at replikken skal rettes til siste taler. Første delen av replikken hadde ikke den adresse.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil takka Erna Solberg for at ho peikte på dette med retorikk i Arbeidarpartiet. Det er nyttig å bli mint om kva som har skjedd opp gjennom historia. Vi er vel for så vidt flinke retorikarar alle saman, trur eg eg kan seia.

       Representanten Solberg peikte på dette med sjølvstendige rettar til fødselspermisjon for fedrar. Det er sant, som representanten peika på, at det har vore eit fleirtal her på Stortinget - minus Arbeidarpartiet - som har gått inn for det. Då er det med litt undring eg har lytta til innlegget frå representanten frå Arbeidarpartiet om at dei ventar at dette skal kome i løpet av fireårsperioden. Men det kan representanten frå Arbeidarpartiet venta, for det står i Voksenåsen-erklæringa, og det har vi lova at vi skal få fram i løpet av fireårsperioden. Det er eit av dei prioriterte områda både frå mi side og frå Regjeringa si side. Det vi gjorde i haust, var å retta opp ein del openberre urettar i forhold til dette med fødsels- og adopsjonspengar, som bl.a går på at dersom ein mann tilfeldigvis er på repetisjonsøving like før han skal ta ut permisjon, mistar han rettane. Dette har også med fedrane sine rettar å gjera. Dette stod det litt om i manuskriptet mitt, men eg fekk ikkje tid til å seia noko om det. Det eg kan lova representanten Solberg, er at vi i løpet av fireårsperioden heilt klart skal koma med rettar til fedrar på dette området. Eg kan ikkje lova kva år det blir, men frå mi side er dette ei av dei sakene som blir prioritert ganske høgt.

Grethe G Fossum (A) (fra salen):

       President! Til en åpenbar misforståelse.

       Nå er det slik at familieministeren til stadighet nevner at Arbeiderpartiet er imot at fedre skal få selvstendig rett til fødselspenger. Det hun inderlig vel vet, er at Arbeiderpartiet ikke vil prioritere det på inneværende års budsjett, og det blir noe helt annet enn å være imot det. Hun har sagt dette i diverse debatter, og jeg vil si at statsråden på mange måter her er litt økonomisk med sannheten.

       Det jeg har lyst til å spørre statsråden om, er noe som jeg strever med å få svar på, og som jeg syns at Kristelig Folkepartis modell til kontantstøtte ikke gir noen løsning på. Det er denne forskjellen det kommer til å bli mellom bruk av dagmamma og barnehager - altså private løsninger på den ene side og barnehagetilbud på den andre side - når det gjelder pris, og da vil jeg ha et bedre svar enn det som stod i gårsdagens VG.

       Det vil f.eks være slik at en som bor i en romslig villa med plass til å ha en praktikant boende i huset mens barna er små, vil få penger fra staten til å betale praktikanten - 36.000 kr i året. Dette er ikke kroner som går til samvær mellom foreldre og barn, men som går til å favorisere en dagmamma, en praktikant eller en au pair framfor en barnehageplass. Hvis man f.eks bor midt i byen, slik jeg gjør selv, på 100 m2  , og ikke har plass til en praktikant, men ønsker en barnehageplass, mister man først kontantstøtten og deretter må man ut med foreldrebetalingen. Det er helt feil å tro at denne kontantstøtten er knyttet til å få tid sammen for foreldre og barn. Det er min utfordring.

       Jeg møtte en glisende børsmegler for ikke så lenge siden, og han sa: « Dette er jo en rasende festlig innretning. Dette betyr at vi som har au pair i dag, og har to fulle jobber, får betalt vår au pair av staten. Kontantstøtten er nok til to ovale weekender i London »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Ja, det er riktig som representanten Halvorsen seier, ho har prøvd å få debatten i eit nytt spor og har vel på ein måte vore meir open for å diskutera problemstillingane. Representanten Halvorsen har òg gjeve uttrykk for at Kristeleg Folkeparti og sentrumsregjeringa har treft ein nerve i folk i forhold til tidsfaseklemma, og dermed ynskjer å gå inn i ein dialog med oss. Samtidig seier Halvorsen at det er umogleg å gå inn for Regjeringa sine løysingar, for dei er altfor dårlege. Eg ser klårt dei problemstillingane som representanten Halvorsen reiser, men eg har likevel tru på at foreldra vil velja det omsorgstilbodet til borna som er best for dei.

       Så er det snakk om korleis vi skal klara å innretta dette. Vårt hovudynske er sjølvsagt at foreldra skal bruka meir tid på borna sine. Eit eksempel er t.d. ei einsleg mor som godt kan tenkja seg å vera noko ute i jobb, men barnehagetidene passar ikkje for henne i det heile fordi ho jobbar skift, jobbar i Posten med andre opningstider, eller eit eller anna. Då vil kontantstøtta faktisk vera ei hjelp for henne til å vera noko ute i jobb samtidig som ho kan finna seg andre private løysingar. Eg har òg lyst til å streka under at private løysingar treng ikkje vera dårlege løysingar. Det eg godt kan tenkja meg å sjå nærmare på, er dagmammaaktiviteten. For det fyrste er svart arbeid ulovleg - om det er dagmammaarbeid eller andre aktivitetar. For det andre har vi noko som heiter familiebarnehagar her i landet, og det kan godt henda ein skulle regulera meir av barnehageaktiviteten innanfor familiebarnehagearbeidet. Dermed vil den statlege støtta gå til drift av familiebarnehagen og ikkje til foreldra.

       Det er fleire moglege måtar å løysa dette på. Eg kjem tilbake til Stortinget med dette i ei eiga sak. Då reknar eg med at både representanten Halvorsen og andre i denne salen vil vera med og finna ei løysing som er god, slik at vi faktisk vernar dei borna som treng ein barnehageplass fordi foreldra ikkje klarer å ta seg av dei. Samtidig ynskjer vi å legga til rette for valfridom, slik at foreldra kan bruka meir tid saman med borna sine.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : I en avisartikkel i VG i går hevdet statsråden at en enslig mor som arbeider skift i helsesektoren, dessverre ikke er i nærheten av å få hjelp med barnehagens åpningstider. Med kontantstøtte skal det være langt enklere å få hjelp til omsorgen hjemme når mor må ut på skiftarbeid, natt eller tidlig morgen.

       Ved behandlingen av barnehageloven i 1995 gikk Kristelig Folkeparti og Senterpartiet imot nattåpne barnehager, og dermed imot å gi barna et trygt og forsvarlig tilbud i de tilfellene der foreldrene jobber f.eks i omsorgssektoren.

       Ser statsråden det som realistisk med den sysselsettingssituasjonen vi har i dag, at kommunene vil kunne få en barnevaktordning der barnepasserne kommer hjem til den enkelte familie for å passe barna på natt- og tidlig morgentid? Er statsråden imot at vi skal ha nattåpne barnehager? Og mener statsråden det er trygge ordninger for barna å få fremmede hjem for å overnatte med barna uten kontroll? Vil i tilfelle statsråden pålegge disse å ha attest på at de ikke er siktet eller dømt for seksuelle overgrep mot barn? Er statsråden enig med tidligere barne- og familieminister Solveig Sollie i at vi tråkker over en grense ved å utvide barnehagenes åpningstid til natt og tidlig morgen?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Ja, eg kan svara representanten Orheim at statsråden er imot nattopne barnehagar. Nattopne barnehagar er faktisk eit typisk eksempel på barnehage som ei ordning for foreldra og ikkje for borna sjølve.

       Når det gjeld dette med overgrep, politiattest og å få vilt framande menneske heim, kan vi godt teikna ganske mange skremmebilete av kva som kan skje både i barnehagen og heime. Vi har faktisk eit samfunn der vi ikkje har kontroll med alle som driv med overgrep, og det er vi imot - sjølvsagt er vi imot alle som driv med overgrep på born. Men at ein einsleg forsørgjar kan få ein eller annan som ho kjenner, til å ta ein jobb for seg når ho er på nattevakt, bør jo ikkje vera negativt. Barnet får sova i si eiga seng, det får vera i sitt eige heimemiljø, og det vil vera ei god løysing for både mora og barnet.

       Nattopne barnehagar vil opne for at vi utvidar den tida vi skal plassera borna vekk frå familien sin. La dei iallfall få lov til å sova i si eiga seng! Om ein skal ha noko meir utvida barnehagetid utover dagen, kan vi gjerne diskutera. Men den motstanden som vi viste då barnehagelova vart vedtatt - og motstanden til Solveig Sollie, som du refererte til - står eg inne for. Nattopne barnehagar er til for foreldra si skyld og ikkje for borna si skyld. Men eg vil gjerne vera med og diskutera korleis ein kan finna gode løysingar for dei som treng støtte til barnepass òg på nattetid.

       For å finne dekning for hjertesaker har den nye regjeringen foretatt en rekke omdisponeringer og kutt som det er all grunn til å beklage. Kontantstøtten har vært så viktig at alt annet har måttet vike. Ja, så viktig var den at det først førte ett av regjeringspartiene, Senterpartiet, i kne og deretter hele Regjeringen rett i armene på Fremskrittspartiet og Høyre.

       Også innenfor familie-, kultur- og administrasjonskomiteens ansvarsområde har Regjeringens prioriteringer gitt negative utslag. For rammeområde 1 har det spesielt gått ut over bevilgningene til Statsbygg, som i sum er beskåret med hele 400 mill. kr, eller nærmere 10 %. Likevel regner Regjeringen med at ingenting skal bli negativt berørt av kuttene. I brev fra statsråden vises det bl.a til at Statsbygg kan omprioritere innenfor sine rammer, og at selskapet kan selge eiendommer. Jeg vil si det så sterkt at stortingsflertallets behandling av Statsbygg er ren ansvarsfraskriving. At komiteens flertall i denne situasjonen i tillegg og i forslags form ber departementet særbehandle enkeltprosjekter uten å ha oversikt over hva det vil gå ut over, gjør forholdet enda mer alvorlig.

       Arbeiderpartiet har ikke villet være med på denne galeien. Statsbygg skal ivareta svært viktige samfunnsoppgaver som offentlig byggherre, eiendomsforvalter og -utvikler. Med de mange igangsatte prosjekter som selskapet har ansvaret for, og det store bygge- og vedlikeholdsbehov som er presentert fra flere hold, må de store kuttene få alvorlige konsekvenser. Jeg er også redd for at det kan føre Statsbygg inn i en tvangssituasjon hvor man f.eks vil måtte selge eiendommer man ellers ville ha utviklet selv til beste for samfunnet.

       Regjeringen kan ikke stille i utsikt større bevilgninger til Statsbygg i 1999 for å rette opp situasjonen. Når hjertesakene skal finansieres på årsbasis, er det vel mer sannsynlig med ytterligere kutt. Det hadde derfor vært mest realt om Statsbygg hadde fått beskjed om å trappe ned virksomheten og om hvilke byggeprosjekter og innsatsområder som skal utstå eller reduseres. I stedet overlates ansvaret for politiske prioriteringer til et byggeselskap, prioriteringer som vil få store konsekvenser av politisk karakter, og det gjør de samme partiene som anklaget Arbeiderpartiet for å være et administrasjonsparti. Det sier seg selv at det ikke har vært mulig for Arbeiderpartiet å foreslå omprioriteringer innenfor den gitte ramme for å bøte på situasjonen.

       Innenfor rammeområde 1 vil jeg også trekke fram komiteflertallets merknader om salget av Fornebu. Her vil jeg faktisk gi litt honnør til sentrumspartiene fordi de i innspurten, sammen med Arbeiderpartiet, kom fram til en klar støtteerklæring til planene om etablering av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Det sikret bl.a flertall for at det offentlige skal være aktivt med. Med de politiske føringene som nå legges, og de intensjonene som Investor Forum har presentert, vil vi få en utbygging på Fornebu som vil tjene hele landet. Det har vært hevdet at et IT- og kunnskapssenter på Fornebu vil få en støvsugereffekt på den etablerte kompetansen ute i Distrikts-Norge. Jeg tror imidlertid ikke at svaret på den mulige trusselen er å si nei til Fornebu. Med den rivende utviklingen vi ser på dette området, må Norge som nasjon være på offensiven. Utvikler vi ikke vår kompetanse innenfor IT, svekkes ikke bare IT-næringen, men også vekstkraften i all annen næringsvirksomhet. Bare ved å sikre kompetanse i Norge kan vi sikre kompetanse regionalt, men det krever at det offentlige er med som konstruktiv medspiller, slik komiteflertallet forutsetter. Staten må ha en styrende hånd på rattet. At sentrumspartiene i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ikke kunne være med på merknaden fra Arbeiderpartiet om Fornebu, håper jeg ikke får noen betydning i så måte. Men etter å ha hørt næringsminister Lars Sponheims innlegg i Stortinget i går, må jeg si at jeg ble urolig, for ikke å si sjokkert. Her karakteriserte statsråden det konseptet som foreligger, som « luftige og visjonære tanker fra noen mer eller mindre tilfeldig oppnevnte mennesker ... som famler i mørket ». Jeg håper ikke dette er uttrykk for næringsstatsrådens grunnholdning i forhold til næringslivet og nye ideskapere og gründere, for da står vi overfor et nasjonalt problem. Riktignok slo han seg på brystet til slutt og forsikret at disse villfarne menneskene nå skulle få den politiske ledelsen de så sårt trengte. Jeg håper virkelig at det er tilfellet.

Inger Stolt-Nielsen (H) : I opposisjon talte dagens regjeringspartier varmt om verdien av sterkt lokalt folkestyre, men konklusjonene fra Voksenåsen-erklæringen og merknadene i forhold til fylkesmannsembetene tyder ikke på at de samme partier har noen strategi for å øke lokaldemokratiets makt.

       Regjeringsretorikken minner meg om livet i Hundremeterskogen der Nasse Nøff møtte Ole Brumm og spurte: Hvor skal vi hen? Jeg vet ikke, svarte Ole Brumm, og så gikk de dit.

       Trontaledebatten var preget av Regjeringens varslede verdikommisjon. Om hensikten med denne sa Bondevik i regjeringserklæringen bl.a.:

« Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra. »

       Men det er hittil intet som tyder på at denne regjering vil legge til rette for at lokale folkevalgte organ skal få større mulighet til å utøve reell makt og påta seg det økte ansvar som dette medfører.

       I dag er det maktutredningen som står på dagsordenen. Om mandatet for denne utredning er meningene delte. Vi i Høyre har merket oss at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene her har funnet hverandre.

       Det å ha makt til å påvirke de beslutninger som angår ens hverdagsliv, er en verdi. Det er selve demokratiets grunnidé. Og er det noe særlig Senterpartiet har vært opptatt av i opposisjon, så er det dette: Lokale folkevalgtes rett til å ta ansvar, befolkningens rett til å påvirke beslutninger og rett til å kvitte seg med beslutningstakere som handler i strid med folkeviljen eller utviser dårlig skjønn. Men i regjeringsposisjon ligger Regjeringen, inkludert Senterpartiet, på en linje der de aksepterer den svekkelse av lokaldemokratiet som en stadig mektigere fylkesmannsforvaltning, bygd opp under ti års arbeiderpartistyre, representerer.

       Etter Høyres mening skal fylkesmannens hovedoppgave være av rettslig karakter og sikre at lokal forvaltning og folkevalgtes avgjørelser er i tråd med gjeldende lov, slik at enkeltpersoners og gruppers rettssikkerhet i forhold til forvaltningen og politikere ivaretas. Dette syn kunne regjeringspartiene ikke slutte seg til i komiteens merknader. Vi ser at embetene i økende grad ikke begrenser seg til rettslig kontroll av politisk fattede vedtak. De overprøver det lokale skjønn. Mengden av merknader, innsigelser og skjønnsmessig omgjøring av politiske vedtak er etter Høyres syn en urovekkende utvikling og en uthuling av lokaldemokratiet. Høyre finner det ikke tilstrekkelig at det skal foretas en gjennomgang av oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene. Vi vil at en slik gjennomgang skal ha som mål å redusere og forenkle både de lovpålagte og de ikke-lovpålagte oppgavene. Vi ønsker også en vurdering av hvilke oppgaver under fylkesmannsembetene som kan og bør overføres til lokale folkevalgte organ. Vi har tillit til det lokale demokrati, og vi har tillit til at lokaldemokratiet bare kan holdes i hevd hvis makten ligger nær beslutningstakerne.

       Jeg registrerer at regjeringspartiene også hva Statskonsults virksomhet angår, deler Arbeiderpartiets tilfredshet. Det gjør ikke Høyre. Vi mener at Statskonsults arbeid med å effektivisere og fornye forvaltningen må ha brukeren i sentrum og kvalitet i alle ledd som mål.

       I Voksenåsen-erklæringen sies at en sentrumsregjering vil arbeide for et serviceløft i offentlig tjenesteyting for å styrke tilliten til det offentlige. Men man vil altså ikke endre noe for å få dette til. De ligger også her på stø kurs i regjeringen Jaglands kjølvann.

       Før jeg avslutter, vil jeg vende tilbake til verdidebatten. For Høyre er troverdighet og ansvarlighet i politiske løfter en viktig verdi. Velgerne skal kunne stole på at vi holder det vi lover. Regjeringens politiske troverdighet blir dessverre stadig mindre. Vi hadde i går kveld den tvilsomme fornøyelse å observere statsråd Lilletuns mea culpa-øvelser i forhold til utenlandsstudentene. I dagens innstilling ligger enda et bevis på manglende troverdighet i forhold til tidligere uttalelser.

       5. juni i år var dagens regjeringspartier med på å be Regjeringen legge frem et bevilgningsforslag for å trygge fondet i pensjonstrygden for sjømenn. Men nå, seks måneder senere, finner de ikke å kunne slutte seg til Høyre og Fremskrittspartiets merknad der vi ber Regjeringen iverksette Stortingets vedtak. Og dette til tross for at Bondevik den. 29. oktober uttalte:

« For meg er det en selvsagt ting at enhver regjering følger opp stortingsvedtak ... »

       Men nå har de altså ombestemt seg. Også her ligger regjeringen Bondevik støtt i regjeringen Jaglands kjølvann.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Reelle muligheter til innflytelse over de beslutninger som tas av offentlige myndigheter, forutsetter at arbeidet i folkevalgte organer foregår på en slik måte at folk gis innsyn. Regjeringen legger derfor stor vekt på at åpenhet skal være en selvfølge og praktiseres til daglig. Vi har sett med stor bekymring på det store antall saker der offentlig forvaltning nekter innsyn i dokumenter. En aktiv etterlevelse av offentlighetsloven og en korrekt og restriktiv bruk av unntakshjemlene er en forutsetning for et trygt og åpent samfunn der innbyggerne kan ha tillit til det offentlige. Det er også viktig for at media skal kunne stå for et positivt bidrag i samfunnsdebatten. Demokratiet skal ikke ha noe å skjule.

       I samsvar med Stortingets vedtak av 17. oktober 1996 og den senere behandling i Stortinget legger Regjeringen opp til en bred utredning om makt og demokrati i et nedenfra-og-opp-perspektiv.

       Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om offentlighet i forvaltningen, og vi har sagt at vi vil fremme forslag til den lenge etterspurte endringen av offentlighetsloven som gir større åpenhet.

       Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil arbeide for en effektiv og brukerorientert forvaltning, og disse perspektivene blir de viktigste i arbeidet med omstilling og reform i offentlig sektor. I forbindelse med de løpende reformer i forvaltningen ønsker vi å bruke informasjonsteknologi og Internett aktivt som verktøy for å skape åpenhet og dialog og for å fornye og effektivisere forvaltningen. Teknologien gjør at vi får nye muligheter til å skape en brukerorientert forvaltning der saksbehandling og samhandling kan foregå elektronisk over åpne nettverk.

       Den regionale statsforvaltningen er viktig både som eget forvaltningsorgan og vedtaksprodusent, og i kraft av rollen som rettssikkerhetsinstans. Jeg vil ta initiativ til å foreta en departementsvis gjennomgang av oppgaveporteføljen til fylkesmannsembetene. I tillegg ønsker Regjeringen å utrede forholdet mellom fylkeskommunen og fylkesmannen. Disse prosessene har til hensikt å effektivisere oppgaveløsningen i den statlige regionale forvaltning samt på nytt å gå gjennom og finne ut på hvilket forvaltningsnivå oppgavene bør legges.

       En ny oppgave for Statens Pensjonskasse i 1998 er at det skal betales renter ved for sen utbetaling av pensjon. Konvertering av medlemsopplysninger fra før 1982, til sammen 3,6 millioner dokumenter, til maskinlesbar form er nå avsluttet. I tillegg skal alle medlemsopplysninger kvalitetssikres. Dette er en forutsetning for å oppnå målet om at riktig pensjonsbeløp skal utbetales til rett tid. Kvalitetssikringen vil være en prioritert oppgave i Statens Pensjonskasse. Dette arbeidet starter i 1998, men vil på grunn av arbeidets omfang pågå over en periode på tre til fem år.

       I brev av 13. november til Arbeiderpartiets stortingsgruppe fra Finansdepartementet sies det at Statsbygg kan håndtere et kutt på 300 mill. kr uten å utsette eller stanse igangsatte bygg - og så kuttes det ytterligere 100 mill. kr. Jeg finner grunn til å spørre statsråden om hun her og nå kan garantere overfor Stortinget at vi ikke, som følge av disse kuttene, vil få utsettelse ved fire spesielt viktige byggeprosjekter, nemlig Rikshospitalets nybygg, deponiet for radioaktivt avfall i Himdalen, realfagbygget ved NTNU og sametingsbygget i Karasjok.

       Jeg vil også spørre statsråden: Hvordan vil hun forholde seg til de flertallsmerknadene og forslagene som er framsatt i innstillingen om at også nye prosjekter skal vurderes, på tross av de store kuttene? Og til slutt: Er det aktivitetsnivået som det nå legges opp til, noe som Statsbygg må forholde seg til også i framtida? Jeg tenker da ikke minst på at Regjeringen skal oppfylle de mange løftene på andre områder.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det har vært spørsmål fra komiteen om dette vil berøre oppstart av byggeprosjekter som ligger i løypa. Til det har Statsbygg svart at det nok vil foregå faseforskyvninger. Det betyr at man kan komme i den situasjonen at noen prosjekter vil komme i gang senere enn man hadde forutsatt - ikke nødvendigvis på grunn av pengemangel, men kanskje fordi det er forsinkelser i prosessene. Men det er klart at 400 mill. kr i kutt ikke er noe som Statsbygg kan tåle i mer enn ett år, for oppgavene blir jo ikke borte. Det vil, som jeg sa i mitt innlegg, ikke få alvorlige konsekvenser i 1998 for de prosjektene som er i gang, men en budsjettdekning på samme nivå kan selvfølgelig ikke fortsette.

       Når det gjelder spørsmålet om de konkrete byggeprosjektene som representanten stilte meg, har jeg hittil ikke fått beskjed om dette er prosjekter som ikke kan gjennomføres. Når det gjelder spørsmålet om nye prosjekter som er kommet i debatten, er det noe jeg vil ta opp med Statsbygg, uten at jeg her og nå kan si at dette blir prioritert i 1998. Jeg vil som sagt komme tilbake til det, hvis det er nødvendig, i revidert nasjonalbudsjett for 1998.

Per-Kristian Foss (H) : Hver gang jeg hører representanter for denne regjering tale fra Stortingets talerstol, stiller jeg meg følgende spørsmål: Taler de noen gang sammen?

       Det er ikke mange dagene siden jeg hørte finansminister Restad bekymre seg sterkt over en overoppheting av økonomien, deriblant et stort press på byggesektoren. Og så hører jeg statsråd Løwer si at 10 % kutt er bortimot en katastrofe for landet, og at 10 % kutt iallfall ikke skal gå ut over byggeaktiviteten. Og jeg vil svare: Jo, det skal det! Det er jo det som er meningen. Det skal gå ut over byggeaktiviteten, for byggeaktiviteten er for høy, også fra statlige virksomheters side. Derfor er det faktisk meningen. Så får jeg bare supplere med å si at hvis statsråden akter å komme tilbake med forslag om regulering av bevilgningstakten, må hun gjerne det, men da må man kutte på andre områder. Det er vår beskjed. Det er greit å si det nå, for da slipper man å lide nederlag i Stortinget når man kommer så langt.

       Så får jeg for å oppveie dette si at jeg er meget tilfreds med det statsråden sier om praktisering av unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven. Men jeg må understreke at det er ikke nødvendig å vente med å praktisere disse restriktivt til man har fremmet en melding. Vi har allerede nå fått en del beskjeder om at departementene ikke praktiserer unntaksbestemmelsene restriktivt, og mitt spørsmål er: Hva har statsråd Løwer gjort for å følge opp departementenes praktisering av dette etter regjeringsskiftet? Man behøver jo som sagt ikke vente med å ha en restriktiv praktisering til man har fremmet en melding.

       Jeg registrerer at det ikke ble satt noen dato for når man vil fremme offentlighetsmeldingen - eller offentlighetsproposisjonen, som jeg håper det blir. Man er vel kanskje blitt klok av skade; den forrige regjeringen hadde, tror jeg, fire varslinger av tidspunkt for når den ville fremme saken, og ingen av dem ble overholdt. Men det hadde ikke vært av veien om statsråden - som nå kommer fra et parti som ligger Høyre meget nærmere når det gjelder synet på offentlighet enn Arbeiderpartiet gjør - hadde gjort seg den umaken å antyde hvilke ambisjoner hun har med hensyn til å fremme saken for Stortinget.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Representanten Foss var litt urolig for at vi ikke snakker sammen i Regjeringen, eller i regjeringspartiene. Det gjør vi selvfølgelig.

       Det jeg sa, var at 400 mill. kr i kutt når det gjelder Statsbygg, ikke er noen katastrofe i 1998. Samtidig sa jeg at behovene selvfølgelig ikke blir borte. Det betyr at de 400 mill. kr til Statsbygg som nå er borte, trengs for at Statsbygg skal kunne gjennomføre sine prioriteringer. Men det blir en forskyvning i tid.

       Når det gjelder den offentlighetsloven vi nå har, har vi gitt melding i departementene om at den utmerket godt kan praktiseres mer liberalt enn det som blir gjort. Dette gjøres ulikt, og derfor har vi sagt at alle skal se på hvordan de praktiserer den loven som vi har i dag. Det betyr selvfølgelig at man må jobbe med det i mellomtiden.

       Nå er det Justisdepartementet som har å gjøre med framdriften av den nye offentlighetsloven, og ved forespørsel har justisministeren sagt at hun prioriterer dette arbeidet, nettopp for å få denne loven fram så fort som mulig fordi den har vært etterspurt så lenge.

Ågot Valle (SV) : Ja, det var jo interessant i denne replikkvekslinga mellom Per-Kristian Foss og ministeren å se hvem sentrumsregjeringa har bundet seg til masta med, hvem det er som faktisk står der bak og bestemmer.

       Men jeg vil gjerne utfordre ministeren på hennes syn på denne storstilte satsinga på Fornebu som mektige kapitalkrefter og smarte investorer står bak. Tidligere har næringsminister Lars Sponheim vært kritisk til denne satsinga, det hørte vi i referatet fra i går. Og i spørretimen 29. oktober sa han at en slik « satsing vil kunne medføre sentralisering av undervisnings- og forskningsaktiviteten innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi ». Og, som jeg har sagt tidligere, i innstillinga til langtidsprogrammet advarte sentrumspartiene mot konsentrasjon av ekspertise på dette feltet. Nå sier de samme sentrumspartiene et prinsipielt ja til utvikling av kunnskapssenter, og jeg lurer faktisk på om de vet hva de gjør. Etablering av dette kunnskapssenteret vil støvsuge distriktene for den ekspertisen som et flertall her i Stortinget, bestående av sentrumspartiene, SV og Høyre, møysommelig har bygd opp ved oppretting av nye utdanningsplasser på Kongsberg, i Agder, i Narvik og på Kjeller, for å nevne noen.

       Flertallet her, påstår vi, går hodestups uti noe de ikke aner den distriktspolitiske ei heller utdanningsmessige konsekvensen av, og det uten at utdanningssystemet eller Distrikts-Norge har fått uttale seg. Bak står Gudmund Hernes med stram regi, og nå må det bli slutt på at denne mannen styrer utviklinga i utdanningssystemet. Mitt spørsmål blir da til ministeren: Mener ministeren at hensynet til å se på distriktspolitiske konsekvenser av etablering av et kunnskapssenter på Fornebu er ivaretatt? Er ikke dette en så stor strukturendring at Stortinget må få det endelige ord etter at disse konsekvensene er sett på?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg hadde i mitt manuskript også et punkt om IT Fornebu som jeg ikke rakk å lese, og der mente jeg å si at når vi legger politiske føringer i det som er tenkt utviklet på Fornebu, tar hensyn til de regionale effekter og den kompetansen som vi snakker om i distriktene, samarbeider med utdanningsinstitusjoner og nettverk mellom internasjonale, nasjonale og lokale miljøer og gjennom statens håndtering av eiendommene og salg der, kan man faktisk bidra til at det kan være et positivt prosjekt å utvikle et kunnskaps-/IT-område på Fornebu.

       Representanten konkluderte på en måte med noen av de spørsmålene som vi fortsatt har, for vi mener faktisk at det kan være både fordeler og problemer med en slik etablering. Representanten refererte spesielt til Kongsberg, som er et miljø jeg kjenner, og jeg vet at der finnes det både positive synspunkt og mer spørrende - om jeg kan si det - problemstillinger knyttet til denne utviklingen. Det er ikke entydig negativt. Derfor sa næringsminister Sponheim i går at dette skal vurderes i vårsesjonen i den sammenhengen som man nå har ønsket med hensyn til politiske føringer i forbindelse med en handlingsplan for IT- og kompetansemiljøene. Da vil vi få disse vurderingene som etterspørres.

       Samtidig vil vi vente med å utby de arealer som staten eier på Fornebu, til vi har fått kommunedelsplan 2 for Bærum, for å se hvordan de tenker dette området utviklet. Vi vil ikke selge noe der ute før vi har denne handlingsplanen fra næringsministeren som bakgrunn.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg står her med et brev av 13. november fra Finansdepartementet med svar til Arbeiderpartiets stortingsgruppe på spørsmål vedrørende Statsbygg, der det da vitterlig står:

       « Regjeringen mener at Statsbygg kan håndtere et kutt »... « uten at igangsatte prosjekter av denne grunn må stanses eller utsettes. »

       Mitt spørsmål til statsråden må jo da bli: Hva mener statsråden er forskjellen på « utsettes » og « utfases »?

       Så må jeg innrømme at jeg kvakk litt i stolen her da statsråden sa at hun ville komme tilbake til Stortinget med en vurdering av Konkurransetilsynets lokalkontorer, selv om det var et klart flertall som hadde uttalt seg mot. Jeg håper at jeg hørte litt feil. Det er i så fall grunn til å spørre om i hvor stor grad denne regjeringen drøfter sakene seg imellom, for i flertallsinnstillingen, den budsjettinnstillingen som i dag behandles, står det med støtte både fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti - og jeg refererer hele merknaden:

       « Flertallet vil understreke at for at Konkurransetilsynet skal kunne ivareta sine tilsynsoppgaver i lokale marked er det viktig med lokalkunnskap og går inn for at Konkurransetilsynets kontorer i Stavanger, Hamar og Bodø opprettholdes. »

       Jeg håper statsråden kan bidra til å oppklare den lille forvirring som oppstod hos meg nå.

Statsråd Eldbjørg Løwer : I forhold til spørsmålet om Statsbygg sa jeg at utsettelse kan være begrunnet i at man ikke er klar til byggestart når man har tenkt og planlagt, og derfor kan denne faseforskyvningen i oppstart ikke nødvendigvis bety noe for prosjektet.

       Når det gjelder « utfases », er det selvfølgelig en forskyvning i tid som også Statsbygg har en mulighet til å dekke opp variablene med ved å bruke fonds midlertidig, ved å gjøre grep slik at man kan holde en framdrift, selv om sluttidspunktet antakelig vil komme til å bli forskjøvet.

       Når det gjelder Konkurransetilsynets kontorer og mitt ønske om å komme tilbake til det spørsmålet, har det sin bakgrunn i en debatt i forbindelse med fjorårets budsjettinnstilling hvor et flertall i komiteen ønsket at vi skulle se nærmere på konsekvensene ved håndheving av markedsføringsloven før vi tok stilling til forslaget. Jeg anser at det er viktig - og at det blir viktigere og viktigere - med et konkurransetilsyn i den verden vi ser utvikle seg. Jeg mener det er en viktig oppgave å sørge for at etaten til enhver tid utnytter sine knappe ressurser på best mulig måte. Det er på denne bakgrunn jeg ønsker at departementet skal kunne komme tilbake til Konkurransetilsynets organisering, hvor alle sider av saken vurderes. Jeg mener det er best at Stortinget gis en slik bred orientering om saken før jeg tar endelig stilling til spørsmålet om berettigelsen av de nevnte distriktskontorene.

Per-Kristian Foss (H) : Det blir mye kjør på statsråden denne gang, så la meg derfor åpne med å si noen trøstens ord: Hvis statsråden ønsker å foreta en revurdering av stortingsvedtaket som gjelder forholdet mellom distriktskontorene og de sentrale kontorer, som vi ikke var med på, er vi meget åpne for det. Jeg kan ikke love noe på vegne av Fremskrittspartiet, men min politiske bakfotfølelse tilsier at også de vil ha sans for det. Hvis Regjeringen gjør det, kan den altså regne med støtte. Men det forutsetter altså at ressursene brukes til å styrke den sentrale enheten. Det tror jeg er meget viktig, fordi Konkurransetilsynet står overfor nye utfordringer. Jeg er bekymret for at de av og til taper litt i konkurransen, og for at deres mulighet til å følge opp gjennom politianmeldelser synes svekket.

       Så til det statsråden sa om praktisering av offentlighetsloven. Hun brukte uttrykket « derfor har vi sagt » at de andre departementene må praktisere unntaksbestemmelsene restriktivt. Kan jeg få en noe mer presis beskrivelse av akkurat dette? Jeg er opptatt av at et departement som har et overordnet ansvar for praktisering av offentlighetsloven, må kunne instruere andre departementer til å praktisere den annerledes enn under mange års arbeiderpartistyre. Der trodde jeg at jeg hadde Venstres støtte - faktisk fulle støtte. Det håper jeg fortsatt på.

       Til slutt: Fornebu. Jeg blir like lite klok hver gang jeg hører en representant for Regjeringen uttale seg om dette. Høyre mener faktisk at det ikke er noen grunn til å pøse ut subsidier midt i Oslo-området, og så opplever vi at distriktspartier - såkalte - sier: Jo, det må vi sannelig vurdere! Jeg forstår mindre og mindre. Derfor stiller jeg følgende spørsmål: Hva er statsrådens oppfatning av hva slags statlig deltakelse det skal være i Fornebu-prosjektet? Og punkt 2: Skal denne statlige deltakelse være i strid med eller i pakt med de planer som er vedtatt for utbygging av offentlige forskningsinstitusjoner og offentlige universiteter og høyskoler? Meg bekjent er det ingen plan som tilsier at det skal etableres noen ny offentlig verken forsknings- eller undervisningsinstitusjon på Fornebu. Og jeg tror faktisk at landet kan klare seg godt uten det også - om jeg får lov til å legge til den betraktning.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Når det gjelder representanten Foss' første spørsmål, er det sånn at vi snakker sammen i Regjeringen. I den forbindelse har vi hatt en diskusjon om hvordan vi skal praktisere offentlighetsloven inntil vi får en ny melding. Det er i den sammenheng, i samtale med statsrådene, vi har gitt hverandre denne overgangspraktiseringen, at vi praktiserer den så liberalt som mulig. Det er ikke sendt ut noe skriftlig, men vi har en felles forståelse av nødvendigheten.

       Når det gjelder Fornebu, er det henvist til selskapsdannelser med offentlige midler. Det relaterer seg i stor grad til eiendomsforvaltningen der ute. Den nærmeste tomten som er ment lagt ut til salg, er den som heter Koksa. Den eies av SAS og Statsbygg i fellesskap, og det betyr at vi har behov for en avklaring også med SAS for å kunne selge denne til markedspris.

       Når det gjelder de andre områdene som berører utviklingen på Fornebu, er det meg bekjent ikke tatt noen beslutning om å gå inn med offentlige midler til utviklingen der. Men det er altså et ønske om å foreta en vurdering av alle sidene ved denne utbyggingen og legge de politiske føringer som trengs, slik at dette blir et senter som kan tjene distriktene og Norge. Men det er ellers private interesser som har til hensikt å utvikle området til et IT- og kunnskapssenter.

       Barnehager spiller en viktig rolle i barnevernet for å gi barna en trygg og forutsigbar tilværelse. Arbeiderpartiet er redd for at den nye kontantstøtteordningen kan føre til at foreldrene ser seg nødt til å velge kontantstøtte istedenfor et helt nødvendig barnehagetilbud. Vi har tidligere i høst tatt opp den konkrete problemstillingen i spørretimen, uten at barne- og familieministeren gav et tilfredsstillende svar. Spesielt på et område som dette, hvor barnehager brukes som et viktig tiltak i barnevernsarbeidet, mener vi at det er kritikkverdig at det ikke er foretatt noen form for konsekvensutredninger før kontantstøtten ble vedtatt.

       Familievern, krisetiltak og tiltak ellers i barne- og ungdomsvernet er andre viktige tiltak. Jeg ønsker spesielt å nevne prosjekter som Barna på Oslo Krisesenter, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn og Oslo indre øst. Det er unødvendig å beskrive disse prosjektene, men jeg vil understreke at de er svært verdifulle, og det er helt nødvendig at disse prosjektene blir fulgt opp i årene som kommer.

       Vold og overgrep i hjemmet er et stort problem for samfunnet. Barna som er involvert, er ei ekstremt sårbar gruppe. Barn som vokser opp i familier der vold og rus er et dagligdags problem, er den gruppen som aller mest trenger økt støtte. Arbeiderpartiet støtter derfor en økt innsats på dette området.

       Mange av hjelpetiltakene er organisert av frivillige organisasjoner. Dette er gode supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Spesielt krisesentrene og krisetelefonene for de ulike gruppene er viktige tiltak. Disse frivillig organiserte tilbudene gir direkte hjelp til selvhjelp. De gir dessuten brukerne nødvendig veiledning i forhold til kontakten med det offentlige hjelpeapparatet. Statskonsult har nå evaluert forvaltningen av disse krisetiltakene. Arbeiderpartiet avventer vurderingen fra departementet av forslag til ny tilskuddsordning for krisetiltakene, fremfor allerede nå å foreslå overslagsbevilgninger.

       Barne- og familieministeren uttalte i forrige uke på Dagsnytt at hun mente tidsfristene i barnevernsaker ikke var så viktig å overholde. Arbeiderpartiet vil på det sterkeste fraråde statsråden å gå bort fra tidsfristene. Disse tidsfristene er satt opp for å overholdes, nettopp fordi det dreier seg om barn som trenger hjelp så raskt som overhodet mulig. Det bør også være Kristelig Folkepartis hovedmål først å prioritere de svakeste av de svake. Arbeiderpartiet ønsker å innskjerpe oppfølgingen av tidsfristene, for fremdeles er det for mange kommuner som overskrider disse.

       Bondevik-regjeringen foreslår kutt på 7,5 mill. kr til barne og ungdomstiltak. Dette er Arbeiderpartiet svært skuffet over. Disse pengene var beregnet brukt til aktivitetshus for ungdom, tiltak mot vold, mobbing og rasisme samt til rusforebyggende tiltak. Alt dette er viktige forebyggende tiltak for å hindre at ungdom havner på skråplanet, og ikke minst sentrale forebyggende tiltak rettet mot det økende narkotikamisbruket som nå florerer i ungdomsgruppene.

       Den forrige regjeringen - arbeiderpartiregjeringen - definerte etter mitt syn makt i altfor stor grad på maktutøvernes premisser, dvs. Arbeiderpartiets definisjon var kontroll over de ressurser som kreves for å avgjøre utfall som aktørene har interesse av. Det riktige å fokusere på, syns jeg, i forhold til et liberalt konservativt grunnsyn, er å sette grenser for myndighetenes politikk, og som følge av dette, grenser også for det politiske liv. Den liberale teorien er grunnleggende skeptisk overfor maktmisbruk, særlig offentlig, men også private maktkonsentrasjoner kan være farlige. Det er et grunnleggende skille mellom Høyres ideal om den liberale rettsstaten og den sosialdemokratiske regulerings- og omfordelingsstaten. Sentrale spørsmål som maktutredningen må utrede, må være: For det første, hvordan kan offentlige og private maktkonsentrasjoner true de sentrale verdiene i Grunnloven og i den liberale rettsstaten? For det andre, hvordan er individuell frihet ivaretatt i en tid der reguleringsiveren til staten stadig tiltar? Disse spørsmålene burde være sentrale for en regjering der Venstre deltar. Resultatet, slik det foreligger i Regjeringens forslag til utvidelse av mandatet, er noe som mer ligner på et senterpartiinspirert produkt. Jeg savner rett og slett Venstres hånd på dette, om jeg må få lov til å si det slik.

       Den internasjonale integreringsprosessen gjennom EU og EØS-avtalen og gjennom Verdens Handelsorganisasjon har ført til at de nasjonale institusjonene har kommet i en ny stilling. Rommet for nasjonal, økonomisk politikk og næringspolitikk er blitt redusert, og tradisjonelle styringsvirkemidler virker ikke lenger. Utfordringen for politikk er da å møte dette også med en ny politikk, ny strategi og nye institusjoner på regionalt, internasjonalt nivå.

       Raskere teknologisk endringstakt finner sted innen de fleste sektorer av samfunnet. Produkter får stadig kortere livssyklus, og kampen om forbrukernes skiftende preferanser tiltar f.eks gjennom TV-reklame, digitale medier som er under utvikling, og sosial påvirkning. Nye teknologiområder som informasjonsteknologi, bioteknologi og genteknologi er i ferd med å skape nye næringer og endre innholdet i eksisterende næringer.

       Demokrati er ikke bare å velge politikere hvert fjerde år. Det er også å få anledning til å gjøre personlige valg hver dag for å innrette seg etter sine egne og familiens ønsker og behov. Derfor må det settes grenser for politikk, og det må være rom igjen for den personlige velferden som skapes i familier og nære fellesskap.

       Flere - og Regjeringen i ensidig grad, etter min oppfatning - har vært opptatt av markedets makt. Jeg må si at Høyre er enig i den utfordring som Carl I Hagen tok fatt i i et innlegg tidligere i dag, og som står skrevet ned i vårt utkast til innstilling, nemlig at vi tror at den vanlige forbruker føler mindre avmakt i dag i møte med det private marked enn i møte med det offentlige marked. Det er lettere å klage på en privat tjeneste enn på en offentlig tjeneste. Man betaler mindre for å sitte en dag over betalingsfristen for et privat krav enn for et offentlig krav. Ingen er så grådig i sin kultur økonomisk som det offentlige når man skylder penger. Det må være et tankekors for en regjering som har gjort grådighetskultur til et slags begrep for det de ikke liker, men da satt på privat sektor. Det er noe som heter at man kanskje bør feie for egen dør før man begynner å fly rundt på andres dører. Jeg får legge til at jeg tror ikke det er noe i veien for at man kan gjøre litt av begge deler, men det å feie litt for egen dør først, pleide i alle fall i gamle dager å være god moral.

       Til slutt vil jeg bare si at statsrådens innlegg om Fornebu-prosjektet etterlater et spørsmål som statsråden kanskje kan få komme tilbake til: Hva er det i dagens lovgivning for regulering av Fornebu som ikke er tilstrekkelig, slik at Regjeringen vil sikre seg ytterligere styringsmuligheter?

Trond Giske (A) : Sentrumspartienes løftebrudd begynner å bli både veldebattert og godt kjent. De færreste har vel unngått å få med seg hva sentrumsregjeringens historiske forlik med Høyre og Fremskrittspartiet har kostet når det gjelder kutt i sentrums budsjettforslag i forhold til samferdsel, Posten, bistand og kommuneøkonomien - alt for å få gjennom en eneste sak, kontantstøtten, en sak ett av regjeringspartiene som kjent egentlig er imot.

       Noen av løftebruddene er store og synlige. Når man bevilger 1 milliard kr mindre til veier enn man har lovet i valgkampen, legges det merke til. Når man bevilger 3 milliarder kr mindre til kommunene enn man har lovet, ja, da trengs det ikke oppfordringer fra Lundteigen for at ordførerne skal la høre fra seg. Men noen av konsekvensene av sentrumspartienes allianse med Høyre og Fremskrittspartiet er mindre synlige, fordi de som rammes av kuttene, har få muligheter til å bli hørt, fordi de som rammes av kuttene, er folk som ikke er vant med å stille krav, folk som ofte sitter nederst ved bordet. Derfor gikk det ganske upåaktet hen da listen over kuttene som sentrum ble enig med Høyre og Fremskrittspartiet om, ble lagt fram for finanskomiteen, at et av punktene var et kutt på 5 mill. kr på Barne- og familiedepartementets kap. 857 post 72 Utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljø for barn og ungdom. For hva er vel 5 mill. kr. i et budsjettforlik som handler om milliarder til kontantstøtte, milliarder til pensjonister og milliarder i skattelette? Sjelden har vel uttrykket « en pølse i slaktetida » vært mer dekkende.

       Det var ikke overraskende at det skulle bli slaktetid når sentrum skulle gå inn i allianse med Høyre og Fremskrittspartiet. Mer overraskende var det kanskje hva det var som skulle slaktes. At utviklingsprogrammet som skulle motarbeide vold, rasisme, mobbing og rusmisbruk blant ungdom, var det prosjektet som skulle slaktes og ofres av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, var vel kanskje litt uventet for dem av oss som har hørt sentrumspartienes retorikk over noen år.

       Det handler om et prosjekt som skulle utvikle programmer for å forhindre rusmisbruk, som skulle finne nye løsninger på hvordan vi kan motarbeide det økende narkotikaproblemet som vi ser, som skulle motarbeide mobbingen, og som skulle gjøre hverdagen for ungdommen litt tryggere. Det programmet er nå mer enn halvert på budsjettet, en post som da tydeligvis ikke var så viktig for sentrumsregjeringen.

       Ett av disse prosjektene er i en kommune i mitt fylke, i Rissa kommune i Sør-Trøndelag, hvor de har hatt et program som de har kalt for kultur i helse, og hvor man gjennom kulturtiltak, musikktiltak, film og teater skulle få ungdom aktivisert i et rusfritt miljø. Det prosjektet er nå lagt på is. Det blir det ingenting av, takket være budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. De hadde fått med seg 95 ungdommer allerede. De skulle komme opp i 300. Det er 90 % av alle ungdomsskoleelevene i bygda, ei bygd som mange andre bygder, der kulturlivet for 14 - 15-åringer ofte er heimebrent på fester og sosiale aktiviteter hvor rus står sentralt. I stedet skulle man gis et aktivt tilbud gjennom kultur.

       I valgkampen hadde jeg den glede å være i Rissa sammen med et av familie-, kultur- og administrasjonskomiteens medlemmer, Lånke fra Kristelig Folkeparti. Jeg hørte aldri han nevnte da han snakket om kontantstøtte og Kristelig Folkepartis hjertesaker, at noe av prisen for dette som vi skal gjøre etter valget, er at ungdomstiltakene i Rissa skal forsvinne. Prosjektlederen i Rissa sier til meg: Skal vi stryke ordet « forebyggende » i oppvekstplanen nå? Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan få de midlene?

       Politikk handler om å velge. Vi skal nå bruke 2 milliarder kr i året, kanskje 4 milliarder kr etter hvert, kanskje 5 milliarder kr på å gi kontantstøtte til barnefamiliene. Tenk hva vi kunne ha gjort for de pengene når vi snakker om forebyggende tiltak, når vi snakker som barnevern, når vi snakker om å gi barn og unge en trygg oppvekst, de som trenger det aller mest.

       Det er mange av løftene fra sentrumspartiene som ikke er gjennomført, lovnader som er lagt på is. På den andre siden har man gjennomført ting som man aldri har lovet, tiltak som man aldri hadde hørt om før valget. Ungdommene i Rissa og mange andre steder i landet er de som får betale for det.

Torill Haaland Horpestad (Frp) : Fremskrittspartiet ønsker å stille representantene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet et spørsmål om hvorfor de mener at barnevernet har blitt så mye bedre fra 1992-93. Kan dette skyldes den nye barnevernsloven, som stiller strengere krav til når det offentlige skal gripe inn og overta omsorgen for et barn?

       Fremskrittspartiet mener at omsorgsovertakelse ikke må gjennomføres dersom det kan skapes tilfredsstillende ordninger for barna ved hjelpetiltak. Ved en omsorgsovertakelse bør en se på muligheter for å få barnet plassert i biologisk familie. Det å bli revet bort fra familien er en stor belastning, og alt må prøves før dette skjer. Røtter er viktig for alle - også for disse barna.

       Ved en omsorgsovertakelse blir det å ha kontakt med biologiske foreldre viktig, ut fra at barna etter hvert kan trekke konklusjoner om hvordan ting er der hjemme, og ikke får lov til å bygge luftslott om fortiden.

       Fremskrittspartiet er også bekymret for den rekruttering av fosterforeldre som nå pågår. I avisene kan en daglig lese at det ikke er nok fosterforeldre som melder seg.

       Hvem blir så valgt? Er det slik at kravet til det å ha ansvar for andres barn blir mindre? Når det offentlige påtar seg dette ansvaret, er det viktig at det blir fulgt opp, at fosterforeldre får den veiledning som de har behov for, og at barnet får den rettssikkerheten som ligger i den nye barnevernsloven.

       Fremskrittspartiet mener at tilsynsførers rapport er et viktig redskap for å kontrollere om barnet får den oppfølging og omsorg som er forutsatt. Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at « mappebarna » er på vei inn igjen. Dette kan ikke være rett. Den nye barnevernsloven har klare regler om tidsfrister som skal holdes nettopp for å unngå « mappebarn ». En kan ikke ved avsluttede undersøkelser som ikke har ført til omsorgsovertakelse for barn, bruke betegnelsen « mappebarn ».

       Fremskrittspartiet er opptatt av at barns rettssikkerhet blir ivaretatt, noe den gjør i nåværende barnevernslov.

       I endringsforslaget til lov om barnevernstjenester, som nå er ute på høring, er et sentralt spørsmål barns rett til ettervern fram til fylte 23 år. I utgangspunktet er et barn myndig når det er 18 år. Det må selvfølgelig også gjelde fosterbarn. Når det gjelder lovforslaget om fosterbarns rett til ettervern fram til fylte 23, stiller vi oss ikke bak det nå. Også Fremskrittspartiet ser at flere av disse ungdommene velger å bo hjemme lenger enn før. Fosterbarn har muligheten til ettervern fram til 20 år med dagens lov. En generell utvidelse til fylte 23 år for fosterbarn kan altså ikke Fremskrittspartiet stille seg bak nå, men vi avventer lovforslaget fra Regjeringen og vil komme tilbake til det da.

Olav Akselsen (A) : Barne- og familieministeren har hevda at menn i altfor stor grad har vore fråverande i likestillingsdebatten. Det er eg heilt samd med henne i. Når eg høyrer kva ho og hennar parti står for i denne debatten, er det jammen på tide at menn engasjerer seg.

       Menn må på banen i sterkare grad enn før. Debatten og utviklinga har på svært mange område vore styrt ut frå eit kvinneperspektiv. Menn har vore fråverande både som deltakarar og som objekt. Dette er først og fremst mennene sin eigen feil. Me har i altfor lang tid vore passive tilskodarar til den samfunnsutviklinga som har skjedd på dette området. Barne- og familiepolitikk har vore synonymt med kvinnepolitikk.

       Me har bak oss ei utvikling som har endra det norske samfunnet totalt. Frå å vera eit av landa i Europa med lågast yrkesdeltaking blant kvinner, er me no eit av dei med høgast. Dette har ført til ei rekkje utviklingstrekk på andre område i samfunnet, t.d. barnehageutbygging, deling av oppgåver i heimen og omsorg for barna.

       På same måten som kvinnene sine gjeremål og kjønnsrollene har endra seg, har me fått ei ny mannsrolle. Sjølv om eg faktisk vil hevda at den nye mannsrolla langt på veg er eit biprodukt av kvinnekampen, har utviklinga i all hovudsak vore positiv. Tidsbruksundersøkingar viser at medan kvinner har gått ut i arbeidslivet med brask og bram, har det skjedd ein stille revolusjon i heimen. Menn bruker stadig meir tid på husarbeid og omsorg for barn. For mange menn har det ført til nye verdiar og eit nytt syn på livet. Og eg vil hevda at mannen på denne måten er blitt ein meir fullverdig medlem av familien. Mannen er ikkje lenger ein pengemaskin eller forsørgjar.

       Til neste år vil det bli innført kontantstøtte her i landet. No er det vanskeleg å sjå korleis dette vil slå ut i praksis, all den tid tilhengarane ikkje har tatt seg tid til å greia ordninga ut før den blir sett ut i livet. Men eg ser for meg to utviklingstrekk: anten at foreldra tar barna ut av barnehage og plasserer dei hos dagmamma, bestemødrer eller liknande, eller at den eine av foreldra - i 99 % av tilfella vil det vera kvinnene - blir heime. Utan mors inntekt får familien dårlegare råd. Dette må kompenserast med at far jobbar meir. Fedrane får mindre tid til samvær med ungane sine, og mor har alt gjort husarbeidet når far kjem heim frå jobb. Barna er med mor heile dagen - den eine forelderen blir viktigare enn den andre. Me får ei reversering av den utviklinga me har hatt i Noreg dei siste åra. Far blir den store taparen. Eg vil hevda at kontantstøtteordninga er eit mannsfiendtleg prosjekt.

       Familieministeren har uttalt seg om menn. Dette har ho gjort på ein lite flatterande måte. Så vidt eg skjønar, er menn grådige, kriminelle valdsutøvarar. No kjenner ikkje eg noko til statsråden sin omgang med menn, men dersom dette seier noko om mennene i Kristeleg Folkeparti, vil eg tilrå eit miljøskifte.

       No var kanskje utspelet frå statsråden vel meint og eit ønske om å få ein dialog, men eg vil påstå at det er eit dårleg utgangspunkt når mannen blir synonym med alt det negative i samfunnet, i staden for å trekkja fram positive sider ved mannen og mannskulturen, eventuelt trekkja fram område der mannen klart er den store taparen, f.eks ved samlivsbrot, der ein opplever at kvinnene får omsorgsansvaret i meir enn 90 % av tilfella, medan mennene sit igjen med saknet, med rekninga og svært ofte med dårleg råd. Eller ein kunne trekt fram andre område i staden for å stempla mannen som berre negativ. No er det slik at familieministeren er medlem av eit parti som byggjer politikken sin på Bibelens ord, og då kunne det kanskje vera på sin plass å minna om kven det var som kom og bringa synda inn i verda, kven det var som baud fram eplet.

       Men samtidig med at dette er sagt, er Kristelig Folkeparti også sterkt opptatt av at det blir et nasjonalt senter i betydningen et senter som kommer hele nasjonen Norge til gode. Kristelig Folkeparti har derfor stor forståelse for at mange nærer frykt for at denne etableringen skal få en slags støvsugereffekt, som er brukt som uttrykk, i forhold til andre deler av landet, at det i stedet for å tilføre institusjoner og næringsliv i distriktene ressurser og kompetanse, altså bli en vitamininnsprøyting, kan det i stedet komme til å tappe disse for de beste ressursene og bidra til utarming. Dette kan bli realiteten dersom ikke myndighetene får en viktig hånd på rattet.

       Flertallet i komiteen har i sine merknader pekt på en del muligheter, og Stortinget vedtok allerede sist vår i forbindelse med behandlingen av regionalmeldingen at det skal legges fram en handlingsplan for hele IT-satsingen i Norge. Vi ser det naturlig at også IT-Fornebu plasseres inn i dette helhetsperspektivet.

       I Kristelig Folkeparti er vi opptatt av å se muligheter fremfor å stirre oss blind på farene. Det betyr at de samarbeids- og nettverksmuligheter som finnes, også må benyttes i denne sammenhengen. Jeg nevner Norgesnettet for høyere utdanning som et eksempel på allerede eksisterende nettverk. Så blir det opp til Regjeringen å finne det nødvendige grep gjennom de avtaler som skal inngås med aktørene på Fornebu, og på annen måte sikre at IT-satsingen kan utvikle et gjensidig samarbeids-

       forhold overfor både universiteter og forskningsinstitusjoner, høyskolesystemene og næringslivet i landet. Dette vil være i tråd med det et samlet storting har uttalt om at satsingen ikke må skje på bekostning av de avanserte miljøene vi allerede har, men bidra til et større mangfold.

       Så til det forslaget som Sosialistisk Venstreparti har fremmet. Det er allerede etter vårt skjønn ivaretatt ved det som er sagt, og vi ser ikke noen grunn til at vi skal være med på dette forslaget. Vi anbefaler at SV gjør det om til et oversendelsesforslag til Regjeringen.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg skal ta tak i et område som i liten grad har vært berørt i debatten. Et av de viktige områdene som nå går gjennom, men som ofte er lite i fokus i disse debattene, er konkurransepolitikken og Konkurransetilsynets rammer for neste år.

       Vi har fra vår side lagt vekt på at Konkurransetilsynets virksomhet og ansvarsområde stadig blir viktigere. Ikke minst i en tid da de offentlige monopolene blir færre og den internasjonale konkurransen blir sterkere, er det viktigere enn noen gang å ha et organ som ser til at konkurransen og markedet fungerer slik som det skal.

       Bak dette ligger det selvsagt en tradisjonell demokratisk, sosialistisk ideologi som tilsier at vi styrer den politiske utviklingen gjennom å ta markedet i bruk gjennom reguleringer og politisk styring. Og det er fullt mulig dersom vi klarer å regulere markedet slik at Adam Smiths usynlige hånd ikke gir oss private monopoldannelser og prissamarbeid.

       Derfor er Konkurransetilsynets virksomhet viktig for oss og ikke minst viktig for forbrukerne. Men det krever også at konkurranseregulatorene må være til stede lokalt for å følge opp den konkurransepolitikken som legges. Så får heller Konkurransetilsynet ha oss unnskyldt at vi av og til legger politiske vurderinger til grunn for å overprøve vedtak de har fattet, der det faktisk blir viktigere for oss politikere å opprettholde kino og bokhandler over hele landet enn å følge vedtak.

       Ellers er det en innstilling som viser et sprik i den distriktspolitiske strategien. Vi har nå gjennom behandlingen av flere fagbudsjett sett at Senterpartiet og de andre koalisjonspartnerne har måttet springe fra det ene gode forslaget etter det andre som Arbeiderpartiet har fremmet. Det skjedde i går i forbindelse med utdanning. Det vil skje i ettermiddag i forbindelse med kultur, og det skjer i dette budsjettet når det gjelder satsingen på Statistisk sentralbyrå i Kongsvinger, der sentrum ikke vil være med og opprettholde desentraliseringen. Men ikke minst skjer det på vår satsing på IT-Fornebu. Det skjedde faktisk bokstavelig talt over natta, og for dem som er interessert i det, snakker vi om natt til lørdag i forrige uke, for da droppet sentrumsregjeringen alle planer om å plante skog på Fornebu og i stedet satse fullt på et IT-senter.

       Det er ingen tvil om at de miljøene vi har spredd rundt omkring i landet, er avhengig av en samordnet innsats for å ligge i forkant internasjonalt. Her har IT-senteret en mulighet til å bli den linken som kobler vår distriktspolitiske satsing opp mot den internasjonale utviklingen. På den måten kan vi få et dynamisk miljø der offentlige og private trekker lasset sammen, der utdanningsinstitusjoner kobles mot kommersielle, slik vi ser er en automatisk utvikling i andre land, og som vi har mulighet til å styre her hjemme, men bare dersom vi aksepterer dette. Dermed burde det være klart for alle, fra SV til næringsminister Sponheim, at den eneste muligheten til å opprettholde desentraliserte miljøer er å gi muligheten for internasjonal kontakt gjennom en samordning av kreftene vi har.

       Det forslaget som SV har fremmet i salen, er, som Lånke også var inne på, godt ivaretatt i merknadene i innstillingen, og det er fullt mulig for Regjeringen, hvis den ønsker det og finner det naturlig for å ivareta de distriktspolitiske føringene vi har lagt inn i de merknadene, å gjøre noe med den saken.

Ågot Valle (SV) : Vi i SV føler oss slett ikke sikker på at de distriktspolitiske konsekvensene av denne IT-satsinga, kunnskapssenteret på Fornebu, er ivaretatt, selv om sentrumspartiene, sammen med Arbeiderpartiet, kommer med noen politiske besvergelser i merknadene.

       I løpet av debatten er jeg blitt nokså forvirret. På den ene sida står det klart i merknadene fra flertallet i komiteen at en ser positivt på dette IT- og kunnskapssenteret, som vi vil påstå og hevde ikke er vurdert skikkelig nok. På den andre sida får vi høre fra ministeren at det skal komme en IT-melding, og at det ikke skal foregå noe salg fra Fornebu før også de distriktspolitiske konsekvensene er vurdert i den IT-meldinga. Sånn forstår jeg det ministeren har sagt. Da må jeg spørre: Hva betyr dette? Jeg får høre en del sprikende signaler. Hva er det egentlig Regjeringa har tenkt å foreta seg? Har de tenkt å foreta en distriktspolitisk konsekvensanalyse av IT- og kunnskapssenteret på Fornebu, eller vil de lytte til hva flertallet og deres egne partifeller i komiteen har sagt?

       Når det gjelder vårt forslag, skal vi selvfølgelig vurdere om vi skal sende det over til Regjeringa eller om vi skal ha det opp til realitetsvotering. Det får bli et spenningsmoment utover dagen.

       Så litt til et helt annet tema, nemlig maktutredninga. Vi hilser en sånn maktutredning velkommen. Men vi har hele tida flagget høyt at i denne maktutredninga må kvinneperspektivet virkelig tas på alvor. Da er ikke kjønn og det å være kvinne i dette samfunnet en variabel som det må tas hensyn til. Man må se om det er grunnstrukturer i samfunnet som gjør at kvinner og menn får ulike betingelser for å kunne være fulle og hele mennesker.

       Vi har en historisk sjanse til å ivareta det i denne maktutredninga, hvis kvinneperspektivet virkelig blir tatt på alvor. Svenskene har hatt sin maktutredning. Der ble dette ikke tatt godt nok på alvor. Konsekvensen ble en egen kvinnemaktutredning. La ikke dette bli resultatet her. La oss vise at vi er et likestillingsland, og at også kvinneforskningsmiljøene, som har kompetansen på dette, blir hørt på og dratt inn i det arbeidet som skal foregå.

Sylvia Kristin Brustad (A) : Jeg synes det er ganske freidig når lederen for Kristelig Folkeparti, lederen av et parti som er svært opptatt av respekt og toleranse - i hvert fall i verbalform - prøver å framstille Arbeiderpartiet som et autoritært parti som ikke lar folk velge selv hvordan de vil leve sitt eget liv og hvordan de vil organisere det.

       Regjeringas forslag om kontantstøtte, som skal gis til dem som ikke benytter seg av et offentlig tilbud, skal ifølge Svarstad Haugland være et uttrykk for toleranse for at vi velger forskjellig.

       For det første: Arbeiderpartiet er for mer tid og for mer valgfrihet, og er vel kanskje det partiet som framfor noen har kjempet igjennom de ordninger vi har i dag som har gitt mer tid og mer valgfrihet. Jeg nevner også i parentes at Kristelig Folkeparti for øvrig stemte mot den siste utvidelsen av foreldrepermisjonen, for å ta ett eksempel.

       Vi ønsker å bygge foreldrepermisjonen og tidskontoordninga videre ut. Vi ønsker å bygge flere og billigere barnehager med mer fleksible åpningstider. Men kontantstøtteforslaget fra Regjeringa gir ingen garanti for at småbarnsforeldre får mer tid med ungene sine. Det vil bli en subsidiering av dem som har råd til å ansette au pair eller praktikant, og som sannsynligvis fortsatt vil jobbe. Altså vil det ikke gi noe mer tid. Men den viktigste innvendinga - og jeg er overrasket over at Regjeringa ikke ser ut til å ville ta det på alvor - er hva som eventuelt vil skje når de svakeste barna blir tatt ut av barnehagen som en følge av denne kontantstøtta. Fagfolk, barnevernsbarn og folk som jobber med innvandrerbarn, har sagt mye om dette, og jeg synes det er veldig betenkelig at en innfører ei ordning som kan gjøre at kanskje de svakeste blant de svake ikke får den hjelpa som de trenger, i tide.

       Men kanskje er det ikke så rart når barneministeren i flere debatter har gjort det klart at for sentrumsregjeringa er det ikke de svakeste gruppene som skal styre familiepolitikken. For Arbeiderpartiet er det det hvis vi skal greie å få med oss alle.

       For det andre synes jeg det var et oppsiktsvekkende svar statsråden gav til representanten Bekkemellem Orheim, da hun sa at hun var imot nattåpne barnehager fordi det var etter foreldrenes ønsker og behov. Men da må jeg si: Tror statsråden det er slik at alle i dette landet kan velge når de vil jobbe? Tror statsråden det er slik at enslige forsørgere kan unnlate å jobbe om natta hvis de jobber på et sjukehjem eller et sjukehus? For en del enslige forsørgere er det slik at de ikke har andre muligheter, og det er ikke alle som har et nettverk eller en familie som kan ta seg av ungene mens de må være på jobb. Da må det jo være bedre at de har gode og trygge omsorgstilbud for ungene sine. Enslige forsørgere her i Oslo har jo gått foran ved selv å etablere nattåpne barnehager.

       Arbeiderpartiet mener mer fleksible åpningstider, billigere barnehager og flere barnehager sammen med utvidelse av foreldrepermisjonen og tidskontoen er veien å gå for å gi mer tid og mer valgfrihet. Jeg skulle ønske at denne regjeringa var mer interessert i å diskutere det, slik at en ikke lager ordninger som rammer de svakeste blant oss.

Per Sandberg (Frp) : Gjennom debatten har det i likhet med i andre debatter dukket opp mange nye ord og visjoner. Symbolikken i hele debatten vil jeg karakterisere med en enkelt setning: Alle sammen er for forebyggende arbeid når det gjelder barn og unge, og alle står bak forebyggende arbeid innenfor familiepolitikken, men det ender opp med et forbud mot rulleskøyter!

       Fremskrittspartiet har kanskje ikke fått så stor innvirkning på budsjettet, men det er en ting jeg ønsker å dra fram - kall det gjerne en hilsen hjem. I St.prp.nr.1 foreslår Arbeiderpartiet å fjerne bevilgningene til Rostad ungdomsheim på Ytterøy i sin helhet. Noen i dette partiet har i ettertid kommet på andre tanker. Arbeiderpartiets representant Alstad kunngjorde faktisk tidlig i avisene i Nord-Trøndelag at han ville kjempe for at Rostad ungdomsheim skulle få beholde tilskuddet. Ekspedisjonssjef Helland i departementet signaliserte tidlig hjelp i en overgangsfase. Derfor er jeg ganske godt fornøyd når jeg ser at i mangel på « kjemping » fra Alstad og i mangel på hjelp fra Helland har jeg og Fremskrittspartiet ikke bare sørget for et flertall for at Rostad ungdomsheim får midler, men at de også får en ekstrabevilgning på 1,5 mill. kr i 1998.

       Fremskrittspartiet legger ikke fram et eget forslag. Vi er med i et flertall sammen med Regjeringen og Høyre, til tross for at det i komiteen selvsagt foregikk forhandlinger, og på tross av at vi fikk et bedre tilbud fra Arbeiderpartiet i kroner og øre. Det kan finnes mange forskjellige argumenter for at vi valgte som vi gjorde. Men det som er viktigst her, er selvsagt at Regjeringen tross alt har en profil innen familiepolitikken som ligger nærmere Fremskrittspartiet. Dette har veid mye. Det kan virke som om Regjeringen har større tillit til at menneskene i dette landet kan treffe noen rette avgjørelser selv, enn den forrige regjeringen hadde.

Per Roar Bredvold (Frp) : I vårt samfunn er det mye som tyder på at familien som samlivsform er truet. Det blir flere enslige og et stadig økende antall enslige forsørgere. Flere velger samboerformen i stedet for ekteskapet, antall skilsmisser øker, forbindelsene er mindre forpliktende enn før og det er lettere å skifte partner. Familiestrukturen er i oppløsning. Dersom vi ønsker at familien skal være det bærende samfunnselementet, må vi snu utviklingen.

       På spørsmålet om familien, slik vi kjenner den opp gjennom historien, er av betydning for samfunnet, samfunnets utvikling og borgernes livskvalitet og utviklingsmuligheter, må svaret bli et ubetinget ja. For den enkelte gir familien tilknytning, samhørighet, tilhørighet, fellesskap, trygghet, beskyttelse og langt på vei en mening med livet, selv om ikke alle familiemedlemmer til enhver tid føler at det å ha familie er udelt positivt.

       Det har med all tydelighet vist seg umulig for det offentlige å overta alle de omsorgsoppgaver som tidligere

       ble utført av familien. Det sosialistiske samfunns tanke om at velferdsstaten - fellesskapet - skulle påta seg de omsorgs- og oppdrageroppgavene som tidligere tillå familien, når alle de voksne familiemedlemmene forlot hjemmet, har vist seg å være urealistisk. Velferdsstaten makter ikke å løse disse oppgavene, og familiene klarer det heller ikke lenger. Dette går ut over de svakeste i samfunnet.

       De siste 15-20 årene har det skjedd en endring i rammene for stabile familieforhold. Familiens muligheter til å ha en stabil omsorgs- og oppdragerfunksjon er vesentlig svekket, kanskje særlig på grunn av økte leveomkostninger. Det har samtidig skjedd en utdanningseksplosjon, og stadig flere personer har tatt utdanning utover grunnskolenivå og valgt å gjøre aktiv bruk av utdannelsen ved å søke lønnet arbeid. Holdninger blant folk til arbeid som utføres i hjemmene, og den økonomiske forskjellsbehandling fra myndighetenes side av en- og toinntektsfamiliene, har gradvis ført til at hjemmene har blitt tømt for voksne personer.

       Familien er først og fremst viktig av hensyn til barna og deres fremtid. Derfor må forholdene legges til rette slik at familienes muligheter til selv å ta ansvar for sine barn, deres oppdragelse og utvikling, styrkes.

       Foreldrene er de som best er egnet til å ta seg av sine barn. Derfor er det viktig å legge forholdene til rette for at en av foreldrene kan være hjemme mens barna er små. Dette gjøres etter Fremskrittspartiets mening best ved å sørge for et bedre økonomisk grunnlag for småbarnsforeldrene gjennom en ektefelledelt beskatning, økt barnetrygd samt fradrag for alle reelle utgifter til barnepass, og nå sist kontantstøtte.

       For at alle foreldre skal få reelle muligheter til å velge mellom å arbeide hjemme eller ute, må overføringene til barnefamiliene være nøytrale, slik at alle mottar like meget i støtte fra det offentlige. Støtten må være så stor at valget blir reelt, at man har anledning til å velge bort én arbeidsinntekt.

Harald Hove (V) : Venstre har i alle år, og i forrige periode også her i Stortinget, vist betydelig engasjement vedrørende Datatilsynet, offentlighetsspørsmål og styrking av det lokale selvstyret. Jeg har i debatten her i Stortinget registrert at Høyre har et klart og sterkt engasjement i disse spørsmålene, og viser omsorg for kanskje særlig Venstres holdninger og standpunkter i de samme spørsmålene.

       Nå er det hyggelig å bli vist omsorg, men jeg vil tillate meg å understreke at dette er spørsmål som har engasjert Venstre i alle år, og som fortsatt vil engasjere Venstre. Jeg tillater meg å ha den oppfatning at det i større grad er Venstre som har lov til å gi uttrykk for glede over Høyres tilslutning i disse spørsmålene - kanskje like snart det som omvendt.

       Venstre har nå blitt deltaker i en regjering, med de muligheter det gir for innflytelse, men også de ulemper som er knyttet til av og til å måtte ta belastningene for at man ikke alltid klarer å følge idealene fullt ut.

       Når det særlig gjelder offentlighetsloven, som tidligere ble et debattspørsmål mellom representanten Per-Kristian Foss og statsråd Løwer, tok Venstre i sommer et initiativ på bakgrunn av arbeiderpartiregjeringens manglende vilje til å komme med en stortingsmelding, etter å ha lovet den flere ganger. Vi laget det vi kalte « stortingsmelding null » for å markere at den på mange måter skulle gi uttrykk for synspunkter på de spørsmålene hvor det burde ha foreligget en stortingsmelding. I denne la Venstre klare premisser med hensyn til å utvide området for offentlighetslovens anvendelse og la meget klare føringer når det gjelder innskrenkninger i de unntaksregler loven gir.

       Jeg antar at Regjeringen langt på vei vil følge Venstres forslag når denne meldingen fra Regjeringen kommer til Stortinget, og vi ser det som meget gledelig om Høyre da ville gi sin tilslutning til Regjeringens framlegg. Jeg får vel da si at jeg kan håpe at Per-Kristian Foss' uttalelser her i dag forhåpentligvis kan tas til inntekt for et slikt resultat.

       Men regjeringsmakt gir også mulighet for endring av praksis uten lovendring. Venstre er meget glad for at Regjeringen på bakgrunn av initiativ fra Venstres statsråder har instruert departementene om en betydelig endring med hensyn til å praktisere unntaksreglene i loven, og å praktisere offentlighet i langt større grad enn tidligere.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg har fått ein del innlegg mot meg som eg iallfall skal prøva å svara på.

       Det fyrste eg har lyst til å gripa fatt i, er innlegga frå alle dei i Arbeidarpartiet som angrip meg for at ein ikkje har halde tidsfristane innanfor barnevernet. Då har eg lyst til å seia at ei av dei fyrste sakene eg fekk på bordet som statsråd, var resultatet frå i fjor, då Sylvia Brustad var statsråd, og resultata frå året før, då Grete Berget var statsråd. Det vi har sett, er at det har vore ein framgang. Det er færre saker i dag der det er tidsfristoverskridingar enn det var for nokre år tilbake, og det synest eg er bra. Så prøvde eg faktisk å forsvara det arbeidet som var blitt gjort. Eg har lyst til å understreka at tidsfristoverskridingar skal vi sjølvsagt ha minimalt av, og det trur eg faktisk alle i denne salen er einige om. Men det finst nokre vanskelege saker som ein må bruka noko meir tid på fordi ein må treffa den rette avgjerda. Det er ikkje dei grovaste sakene, for i dei er det lettare å skjera gjennom, men det er altså ein del grensesaker der det er viktig å prøva å skaffa tiltak så ein kanskje kan få rydda opp før ein tar avgjerder. Eg har lyst til å understreka at det er viktig å ha med seg dette i arbeidet i forhold til barnevernet. Eg er ikkje ein statsråd som ønskjer å prioritera ned barnevernet. Eg har lyst til å minna forsamlinga om at denne regjeringa faktisk har opprioritert barnevernet ved å foreslå auka løyvingar til barnevernsarbeidet for neste år i forhold til det som Jagland-regjeringa foreslo.

       Det neste eg har lyst til å peika på, er Olav Akselsen sitt åtak på meg i forhold til utspelet om grådigheitskulturen. Akselsen er her ikkje no, men eg hadde trudd at han hadde følgt med i den debatten som har gått føre seg i forhold til dette emnet. Eg er iallfall glad for at eg her i salen i dag har fått fleire klapp på skuldra frå arbeidarpartirepresentantar som syntest det var eit « sprekt » innlegg, og som var heilt einige i det. Eg skuldar ikkje Olav Akselen eller nokon andre enkeltpersonar for å ta del i grådigheitskulturen. Eg snakka om ein mannskultur som eg faktisk trudde folk innanfor Arbeidarpartiet var innforstått med, og at dei kunne vera einige i ein del av det eg peika på.

       Trond Giske tok for seg eit prosjekt i Rissa kommune som han omtalte veldig tydeleg, og det kunne høyrast ut som eit godt prosjekt. Eg har lyst til å seia frå denne talarstolen at søknadene til diverse prosjekt i forhold til utviklingsprogrammet ikkje er avgjorde enno. Vi har kutta ned på utviklingsprogrammet med 5 mill. kr. Eg kan godt seia at det var med tungt hjarte eg var med på å gjera det. Men eg har lyst til å peika på ei påplussing i det totale budsjettet som går på Kulturdepartementet sitt budsjett, der ein har plussa på 10 mill. kr til lokale og regionale kulturbygg. Den nedskjeringa vi gjorde på ungdomssektoren, var konkret for å støtta bygging av allaktivitetshus, og det er klart at desse allaktivitetshusa òg kan få støtte innanfor lokale og regionale kulturbygg.

       Når det gjeld dei konkrete søknadene frå kommunane i forhold til prosjektet, er dei ikkje blitt handsama, og ein kan ikkje seia om Rissa får ja eller nei på søknaden sin.

Gunnar Breimo (A) : For de av oss som var i Stortinget i forrige periode og som husker i hvert fall noe av det som ble sagt og gjort, framstår regjeringsskiftet som en milepæl med negativt fortegn. For aldri har vel noen opplevd så stor avstand mellom liv og lære som det vi har fått demonstrert for åpen scene denne høsten, og aldri har den politiske troverdigheten blitt satt sterkere på prøve. Den siste demonstrasjonen i så måte fikk vi her i salen i går kveld.

       Når jeg tenker tilbake på det råkjøret Arbeiderpartiet ble utsatt for, særlig siste året, er jeg overbevist om at det må være flere i Regjeringen som føler seg ille til mote i dag. For hvordan harmonerer det som f.eks dagens barne- og familieminister og kulturminister sa i de store debattene om velferdsmeldingen, om Forskjells-Norge, om distriktspolitikken osv. osv., med det de gjør i regjeringsposisjon? Jeg går ut fra at Regjeringen er et kollegium som ikke bare snakker sammen av og til, men også står sammen om en felles politikk.

       Hvem skulle trodd at en barne- og familieminister fra Kristelig Folkeparti skulle stille seg bak et budsjett som kutter bevilgningene til barne- og ungdomstiltak og umuliggjør videreføringen av bl.a et utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet, hvor kampen mot vold, mobbing, rasisme blant ungdom samt rusforebyggende tiltak er hovedsaker? Dette burde jo virkelig være hjertesaker for et parti som Kristelig Folkeparti. Til Dagbladet sa statsråden at kuttet var nødvendig for at vi rike skulle få skattelette. Slik prioriterer et parti som vel idealistisk sett burde gått inn i politikken med den samme ånd som Frelsesarméen, som går ute i gatene. Men det synes som om det meste er ofret på kontantstøttens alter.

       I finansdebatten slo jeg til lyd for et nasjonalt krafttak for å løfte og integrere dem som i dag faller utenfor, og forebygge at barn og unge kommer inn i et uføre. Her må det til en samlet innsats på flere plan og i flere departement. Det er derfor mildt sagt fortvilet at stortingsflertallet, anført av de partiene som for kort tid siden sterkest kritiserte dagens forhold i det norske samfunn, binder opp 8 - 10 milliarder kr pr. år i rene kontantytelser og skattelettelser til folk som ikke har behov for det. Barne- og familiedepartementet vil være et av de aller viktigste departementene i et slikt nasjonalt krafttak. For tenk hva vi kunne fått til hvis vi bare hadde tatt én av de nevnte milliardene og brukt strategisk innenfor dette departementet! Jeg skulle ønske at begge de nevnte statsrådene ville gjøre seg dette lille tankeeksperimentet. Jeg gremmes.

Grethe G Fossum (A) : Jeg har i dag opplevd en familieminister som har sådd tvil om det hun både har sagt og skrevet i det siste, og jeg må innrømme at det gjør meg litt forvirret. Men jeg føler en enda større forvirring i forhold til de opplysningene som barne- og familieministeren har gitt komiteen med hensyn til antall utenlandsadopsjoner.

       La meg få innvie Stortinget i følgende problemstilling:

       Akt 1: Bevilgning på kap. 852 post 70 er i Jagland-regjeringens forslag satt til 10,5 mill. kr. Det representerer et tilskudd pr. utenlandsadopsjon på 15.000 kr. I proposisjonen antydes det at antall slike adopsjoner vil øke i 1998.

       Akt 2: Bondevik-regjeringen foreslår at bevilgningen økes med 7 mill. kr, slik at støtten pr. utenlandsadopsjon øker fra 15.000 kr til 25.000 kr. Det forventes at dette skal føre til flere adopsjoner.

       Akt 3: Bevilgningen skjæres ned av et flertall - ved et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet - til 14 mill. kr, og støtten pr. utenlandsadopsjon er ikke nå 25.000 kr, men 20.000 kr.

       Akt 4: Det går et brev fra komiteen der man spør barne- og familieministeren om 14 mill. kr kanskje er litt for mye, og om det kanskje kunne være mulighet for å beholde adopsjonsstøtten på 25.000 kr, fordi det forventes nedgang i antall adopsjoner. Statsråden svarer ja, man kan forvente nedgang i antall adopsjoner i 1998.

       Akt 5: Komiteen behandler en tilleggsbevilgning til 1997-budsjettet på 13,7 mill. kr til fødselspenger, fordi antall adopsjoner i 1997 har økt.

       Spørsmålet mitt er: Prøver statsråden bevisst å villede Stortinget i forhold til det forventede antall utenlandsadopsjoner i 1998 ved å manipulere støtten, fra 15.000 til 20.000 til 25.000 kr, og bevilgningen? Er det flere enn meg som blir forvirret av dette? Eller er dette for å tilfredsstille et valgløfte uten å ha dekning for det i budsjettet? I så fall syns jeg det er meget kreativt, om ikke veldig moralsk.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Fyrst ein liten kommentar til representanten Breimo sitt innlegg, der han siterer meg frå Dagbladet: « for at vi rike skulle få skattelette ». Då synest eg gjerne representanten kunne ha lagt til: « sa hun ironisk ». Det er ganske viktig i denne samanhengen.

       Det som vart resultatet av dei såkalla skattelettane, er at vi kom ned på det nivået som arbeidarpartiregjeringa hadde foreslått. Sentrumsregjeringa var faktisk villig til å trekka inn noko meir av kjøpekrafta til folk for å klara å gjennomføra ein del gode reformer, men det vart det ikkje fleirtal for her på Stortinget. Og Arbeidarpartiet hjelpte oss ikkje med å få det til. Skattenivået for den vanlege nordmann vart dermed på det nivået som Arbeidarpartiet hadde sett. Eg reknar med at Breimo ikkje synest det er spesielt dårleg. Eg synest gjerne vi kunne ha trekt inn noko meir, men det fekk vi ikkje fleirtal for. Hadde Arbeidarpartiet gått i ein dialog med oss i forhold til budsjettet, hadde vi kanskje fått fleirtal for det, men eg håpar vi kan få det til ved neste korsveg.

       Så var det diskusjonen om adopsjonsstøtta. Ja, statsråden svarer på dei spørsmåla ho får frå komiteen. Og det er ikkje snakk om å tilfredsstilla ein vallovnad. Eg hadde som målsetting at vi skulle prøva å få opp støtta til adopsjon, fordi den har blitt redusert frå år til år. Den var på 30.000, og det er ei forholdsvis bra støtte. Utgiftene ved utanlandsadopsjon ligg jo på ca 100.000 for dei fleste. Så er støtta skoren ned ved hjelp av Arbeidarpartiet og Høgre, fyrst til 20.000 og så til 15.000. Eg hadde intensjon om å få den opp aller helst til 30.000, men det fann eg ikkje pengar til, så eg foreslo då 25.000. Så var det forslag frå komiteen om å bruka noko av dei midlane til andre ting, og vi skar ned. Så vart det spurt: Har vi så mykje pengar på den kontoen i forhold til dei som no har søkt, at ein har dekning for å gje meir? Og då viste det seg at det låg nok pengar inne i forhold til talet på adopsjonssøkjarar til at ein kunne gje 22.000. Vi har sett på kor mange som har søkt om adopsjon dei siste åra, og funne ut sånn nokolunde kva talet på adopsjonar ligg på. Eg trur at talet på sikt vil kunna stiga når vi får betre støtteordningar, men representanten Fossum veit sikkert at det å adoptera er ein ganske lang prosess, og det skjer ikkje på ein-to-tre å få innvilga søknad om å få adoptera. Eg trur kanskje at når støtta blir høgare, vil fleire melda si interesse for det, men det vil ikkje få innverknad for neste års budsjett, men kanskje for budsjettet for året etterpå. Eg synest det er viktig å understreka at dette er ei handsrekking for at dei som har dårlegast økonomi, skal få moglegheit til å adoptera. Eg synest og at det forslaget som ligg på bordet i dag frå representanten Fossum, er svært usosialt i forhold til ein del nordmenn som ønskjer å adoptera, men som i dag har problem med økonomien for å få det til.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Det blir snakka her om løftebrudd frå sentrumspartia si side. Eg vil repetere dei mange positive tinga vi har greidd å få fleirtal for: Kontantstøtta er sikra, barnevernet er betydeleg styrkt med auke både til kompetansestyrking og oppfølging av handlingsplan, løyvingane til forskning, utvikling og opplysningsarbeid, samlivstiltak og adopsjonsstøtte er auka, familievern har fått ei påplussing, Rostad undomsheim er sikra, og ein del urimelegheiter når det gjeld fødselspengar, er retta opp. Her er ei rekkje ting som sentrumspartia har greidd å få til, som eg synest er veldig positivt og veldig bra - og sårt tiltrengte pengar. Enkelte plassar har vi gjort kutt som ein kanskje i utgangspunktet skulle ønskt at ein ikkje trong gjere, men ein måtte ha ei stram prioritering. Når ein siktar til det som går til barne- og ungdomsorganisasjonar, skal ein ikkje gløyme at det er ei påplussing på 2 mill. kr. Det var ønskeleg med ei påplussing på 4 mill. kr. Men vi har sagt at vi skal følgje regelverket nøye i forhold til barne- og ungdomsorganisasjonane.

       Når det gjeld barn og unge, vil eg også peike på ein debatt vi skal ha etterpå, nemleg på kultursida, der sentrumspartia har sytt for ei real påplussing på kultursektoren på 45 mill. kr, men det kjem vi tilbake til.

       Sylvia Brustad hadde eit innlegg i stad der ho snakka om kontantstøtte og at Arbeidarpartiet heller ville ha ei ytterlegare utviding av fødsels- og adopsjonspengeordninga. Då går eg ut ifrå at ho snakkar om noko anna enn forslaget om 70-vekerspermisjonen med 60 % lønnskompensasjon, som er ute til høyring. Då vil eg berre repetere det som står i Arbeidarpartiet sitt framlegg i St.prp.nr.1 om at målsettinga når det gjeld lengda på den lønna permisjonstida, er rekna å vere oppnådd. Har Arbeidarpartiet endra syn på dette, eller har dei ikkje?

       Sylvia Brustad seier i ein artikkel om kontantstøtte:

« Det er hensynet til barna som i første rekke ligger bak vår motstand mot de borgerlige partienes kontantstøtteforslag. »

       Med andre ord: Dersom det er svangerskapspermisjonen som er utvida slik at foreldra kan vere heime lenger, då er det greitt å vere heime. Men dersom det er kontantstøtta som gir dei hjelp til å vere lenger heime, nei då er det plutseleg noko som er riv ruskande gale, og då er det urovekkjande kva omsorg ungane får. Er ein så ottefull at dersom det blir innført kontantstøtte, er ein redd for kva omsorg desse ungane får? Foreldre føder og har ansvar for barna sine, og så er ein plutseleg, ottefull for omsorga. Det høyrest ut som ein mistillit generelt til foreldre i forhold til at dei sjølve skal ta beslutninga om kva slags omsorgsform dei ønskjer for sine barn. Ønskjer ein dagmamma, praktikant eller barnehage - la foreldra sjølve få det valet. Men la oss føre ein økonomisk politikk som gir dei moglegheit til å velje i langt større grad enn i dag. Det er veldig viktig for oss, og det finst mange gode dagmamma- og praktikantordningar. Dersom ein familie ønskjer å organisere kvardagen sin slik at det passar betre for dei å ha ein praktikant heime enn å dra barna ut i barnehagen veldig tidleg, så la foreldra sjølve avgjere.

       På bakgrunn av dette vil Arbeiderpartiet få lov til å fremme forslaget som er omdelt til representantene. Jeg har faktisk ventet så lenge for å få svaret fra statsråden på denne forvirringen om antall utenlandsadopsjoner forventet neste år. Jeg fremmer da forslagene fra Arbeiderpartiet, de som er i innstillingen, og det som er omdelt.

       Jeg minner også om at det har blitt påpekt fra Stortingets konstitusjonelle kontor og Stortingets budsjettsekretariat at Regjeringen har blitt kritisert for måten å budsjettere på. Jeg mener at dette går inn som et ledd i en dårlig budsjettmoral.

       Jon Olav Alstad (A) : Det som fikk meg til å ta ordet, var statsrådens karakteristikk av adopsjonsstøtteforslaget fra Arbeiderpartiet. Her er det slik at statsråden karakteriserer som meget usosialt et forslag som faktisk går inn for å bevilge 1 mill. kr mer enn hennes egne partifeller går inn for. Hva blir da karakteristikken av forslaget fra hennes egne partifeller, som vil kutte 1 mill. kr i forhold til dette?

       Det ble påpekt her at det faktisk ligger inne 2 mill. kr i økning til barne- og ungdomsorganisasjonene - selv med dette kuttet. Ja, det gjør for så vidt det, men det er knapt nok nok til å dekke prisstigningen, så i realiteten opplever man et kutt. Og kompensasjonen man skulle få for innføringen av et nytt regelverk, den kuttet sentrumsregjeringen enkelt og greitt bort.

       Det nevnes at det er et spørsmål om mistillit til foreldrene å gå imot kontantstøtten. Ja, det spørs jo da. Legger man inn føringer som gjør at man har muligheten til å sikre at dette virkelig kommer barna til gode, eller er det en ren pengeoverføring? Hvis man går inn og legger føringer, hvis sentrumsregjeringen er villig til å signalisere det, så er det en mulighet for at det kan komme barna til gode.

       Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad.

       Det er jo det som er konsekvensen av å innføre en kontantstøtteordning, at pengene kan brukes til akkurat hva som måtte passe dem som får pengene. De fleste vil sikkert bruke dem på gode ting for barna. Men hvis det var det som var målet, finnes det andre og bedre alternativ å bruke 2 milliarder kr på. Vi kan utvide fødselspermisjonen. Vi kan bygge flere barnehager for det kontantstøtten koster. Vi kunne skaffe full barnehagedekning med en gang! Vi kan bygge ut andre omsorgstiltak for barn, som ville hjelpe de barna som trenger mest omsorg, som lider av omsorgssvikt. Vi kunne faktisk ha løst de aller fleste problemene med omsorgssviktsituasjonen i Norge for de pengene som nå skal gå til mange ressurssterke foreldre som har penger nok, uten noen som helst garanti for at pengene kommer barna til gode.

       Det hadde derfor vært veldig fint å få et svar fra sentrumsregjeringen: Skal disse pengene øremerkes? Skal det være et krav at de skal brukes på barna? Statsråd Svarstad Haugland har tidligere i media antydet at det skal innføres et slikt krav. Nå i debatten har det igjen blitt uklart.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og denne debatten er avsluttet.

       Vi går over på Kulturdepartementets budsjett.

Grethe G Fossum (A) : Regjeringen Jagland la fram et kulturbudsjett med en realvekst på 3 %. Eller for å si det i penger: Kulturbudsjettet har økt med 153,2 mill. kr fra 1997 til 1998.

       Bakgrunnen for økningen var bl.a oppfølging av stortingsmeldingen om kunstnerne, som ble behandlet sent i vår. Regjeringen Jagland ønsket spesielle tiltak for unge kunstnere, barn og unge og de frivillige organisasjonene, og ønsket dessuten å fange opp de flerkulturelle strømningene i vårt samfunn. For å samle Norge til ett kulturrike ønsket arbeiderpartiregjeringen å styrke formidling og nettverksoppbygging, bl.a gjennom å bruke kultursektoren. Dessuten ønsket man å sette i gang en vitamininnsprøytning med fem signalprosjekter som skulle følge i årene som kommer, til distriktsutvikling på enkelte kulturområder.

       Alt dette viderefører kulturminister Anne Enger Lahnstein i sitt budsjett. La meg få lov til å gi honnør til kulturministeren fordi hun har klart å skaffe rom for en enda større bevilgning på kulturbudsjettet. Som kulturpolitiker synes jeg det er gledelig. Men det er dessverre alltid slik at man har noe å klage på, og jeg kan på ingen måte støtte kulturministerens nedskjæring på pressestøtten med 15 mill. kr, som kom som et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet ser på dette som et brudd på den enigheten som har vært på pressestøtteområdet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

       Da det ble klart at sentrumsregjeringen hadde gått inn i et forlik med Fremskrittspartiet og Høyre om å redusere pressestøtten, kom dette faktisk som et lite sjokk på Arbeiderpartiet. I alle de år jeg har sittet på Stortinget, har sentrumspartiene og Arbeiderpartiet stått som garantister mot høyrekreftene for å hindre et kutt i pressestøtten. Jeg synes det er trist at man har valgt dette kuttet, fordi pressestøtten nettopp må være der for å verne om ytringsfriheten. Pressestøtten har vært til nytte for avisene, for at « terrorbalansen » mellom de meningsbærende avisene fortsatt skal være der, og den har stor betydning for ytringsmangfoldet i hele landet.

       Siden bestemmelsen om kuttet i pressestøtten allerede var tatt da budsjettet ble lagt til kulturkomiteen, fant medlemmene i Arbeiderpartiet ikke noen mulighet for å hindre at pressestøtten ble redusert, men vi så absolutt en mulighet for å få innflytelse på hvordan kuttet skulle gjennomføres. Med dette som bakgrunn fikk vi en forståelse med Høyre, både når det gjelder innretningen av pressestøttekuttet og noen andre prioriteringer. Men la meg få understreke at det var svært overraskende for Arbeiderpartiet at en regjering med en kulturminister som har markert seg ved å være mer opptatt av verdier enn av kjølig markedsliberalisme, nettopp skulle starte nedskjæringen av pressestøtten, og kanskje også være nødt til å legge moms på løssalgsaviser. Hvis årets budsjett bare er en forsmak på hva som vil skje med pressestøtten, er jeg redd for at kulturminister Anne Enger Lahnstein vil bli husket som den kulturministeren som tok kvelertak på mangfoldet i norsk presse. Jeg er klar over, etter mange runder i Stortinget, at ordningen om pressestøtte er i miskreditt hos mange politikere. Kanskje er det slik at mange ikke liker avisene når de har blitt uavhengige og kritiske - kanskje mange ikke liker at Dagbladet og VG tar opp personlig kritikk mot politikerne. Men da vil jeg minne om at den sikreste veien til enda mer enfold og ytterligere utvikling av mediene til underholdningsmaskiner er å fortsette den veien sentrumsregjeringen nå har vist, nemlig å kutte i pressestøtten. Arbeiderpartiet ønsker ikke å gå videre på denne stien.

       I vårsesjonen behandlet kulturkomiteen kunstnerne og kunstnernes vilkår, og det var flertallets vilje at yngre kunstnere skulle prioriteres. Dette ble fulgt opp i budsjettforslaget til regjeringen Jagland med 125 nye arbeidsstipend for yngre kunstnere, en økning av arbeidsstipend fra 168 til 180, og dessuten 18 tidsavgrensede aspirantstillinger ved kunstinstitusjonene. En satsing på 50 mill. kr til kunstnere er av stor betydning for den kulturelle utviklingen og nyskapingen som skal skje i Norge i tiden fremover. Jeg er glad for at kulturminister Lahnstein har fulgt opp denne satsingen fra regjeringen Jagland.

       Regjeringen Jagland har dessuten ønsket å styrke det økonomiske grunnlaget for lokale organisasjoner gjennom en endring i de statlige spillene. Når man slår sammen Det norske Pengelotteri, Flax og Norsk tippings øvrige spill, vil man sikre at alle statlige spilleinntekter går til fordeling til idrett, kultur og forskning. Alt nå - fra 1998 - har 10 mill. kr av Flax-overskuddet blitt tilført Kulturdepartementet, for nettopp å bedre vilkårene for barns og unges deltakelse i kulturlivet, og det er vi fornøyd med. Midlene har blitt overført til Norsk Musikkråd og Norsk Amatørteaterråd. Jeg håper at kulturministeren har merket seg at man prøver å sikre barn og unge fri treningsadgang til idrettsanlegg, som nettopp blir bygd med støtte fra spillemidler, og at hun vil følge opp dette.

       Aftenposten skriver i sine kommentarer til kulturbudsjettet den 7. desember 1997 at medlemmene i kulturkomiteen « gir kultur-millioner til egne fylker ».

       Jeg vil anbefale Aftenpostens journalist å lese hele budsjettet - ja kanskje også å lese hva konkurrenten i Nationen skriver om kulturbudsjettet - før han trekker slike forhastede konklusjoner.

       Innenfor 16 mill. kr i omprioriteringer har det blitt plass til hjertesaker for Arbeiderpartiet, nemlig teknisk-industrielle kulturminner som Arbeiderpartiet har støttet opp om i alle år, nettopp for å bevare vår industrielle historie. Disse er faktisk spredd over hele landet.

       Vi har bevilget 2 mill. kr til opera, som en kompensasjon for at man ikke fikk gjennomført pensjonsordningen for Operaen i vårsesjonen. Jeg håper at Regjeringen kommer med den til Stortinget så snart som mulig, slik at vi kan få det ut av verden.

       Flertallet har også gått inn for funksjonsfordelingen som nå har fungert en tid, og som staten har et ansvar for i forhold til bl.a å oppnevne statlige styrerepresentanter. Vi ønsker at det skal være en dialog mellom stat og styrerepresentant. Dette kommer også på bakgrunn av at komiteen fra tid til annen bevilger penger til knutepunktinstitusjoner som har bevilgninger ikke bare fra staten, men også fra kommuner og fylker. Medlemmene fra Arbeiderpartiet er svært opptatt av at knutepunktinstitusjonene og landsdelsinstitusjonene blir fulgt opp av kommuner og fylker, slik at dette blir et spleiselag mellom tre impliserte parter. Vi tror, gjennom den funksjonsfordelingen som vi alle har vært enige om, at det er en riktig satsing. Dersom man føler at den ordningen står for fall eller må rettes opp på noen måte, ber jeg om at den tas opp i sin fulle bredde. Jeg føler ikke at tiden er inne ennå, men vi skal hjelpe og støtte statsråden hvis hun kommer med slike forslag.

       Jeg har lyst til å understreke en nyvinning i budsjettet, nemlig distriktsopera. Norge skal i løpet av en periode på fem-ti år bygge og få en ny opera i Oslo. Den skal være for hele Norge. Hvor i Oslo den skal ligge, er det ingen av oss som vet ennå. Noen har ment noe om dette, men det skal nok bli en grundig debatt før vi kommer tilbake til stedsvalget. Dette er en milliardinvestering på kulturbudsjettet som betyr at opera som uttrykksform skal utvikles. Derfor er det viktig at vi sørger for ringvirkninger i hele landet. En opera i Oslo - i hovedstaden - må ha mennesker rundt i landet som gløder for opera, og som gjerne vil gå dit. Derfor er det viktig å satse på at opera får utvikle seg i hele landet.

       Jeg håper at dette blir en del av kulturministerens operamelding. Men for å hjelpe henne litt på vei har Høyre og Arbeiderpartiet ønsket å samle disse distriktsoperaene, som faktisk har en fellesnevner, nemlig et godt samspill mellom amatører og profesjonelle. De har fått til enorm interesse for opera i de distriktene hvor dette foregår, og vi ser det som ledd i en utvikling for å få operainteresserte rundt i hele landet.

       Det faktum og den glede at vårt kulturlandskap har blitt mangfoldig og fargerikt, må i mye større grad avspeile seg i den virksomhet som drives i alle våre kulturinstitusjoner og organisasjoner. Dette er ikke bare et ansvar for myndighetene, men det er også et ansvar for alle aktører og enkeltpersoner innenfor kultursektoren. Arbeiderpartiet håper at kulturministeren vil hjelpe oss med å spre dette budskapet.

       En annen debatt har dukket opp i mediene i den siste tiden. Bør vi ha en egen kulturpolitikk for de store byene? En del kultursjefer fra de store byene har påstått at kulturpolitikken for storbyene ikke når fram i Stortinget. For meg er det ganske vanskelig å sette seg ned i en så travel tid og regne ut hvor mye av kulturbudsjettet som går til storbyene, men hvis vi tar f.eks ett enkelt kapittel, som teatrene, vil vi se at ca 500 mill. kr går til institusjonsteatrene nettopp i de store byene - og det av en bevilgning på 690 mill. kr. Det kan nok være at kultursjefene synes de har for små budsjetter fra sinne kommuner, men da ber jeg dem om å rette kritikken til rette vedkommende. Allikevel vil jeg hilse debatten velkommen, nettopp fordi disse kultursjefene har uttrykt at de ønsker en debatt om den kulturen vi har i institusjonene, og den kulturen som gror fram. Den debatten må vi hilse velkommen, for kulturinteresserte mennesker som ser mulighetene til å utvikle vårt mangfoldige kulturliv, må få slippe til uansett hvilket ståsted de befinner seg på og hvor de er. Om de tilfeldigvis skulle befinne seg i en stor by, så må vi ta imot deres argumentasjoner også.

       Det jeg ønsker å spørre om og utfordre Arbeiderpartiet på nå, er følgende: Fremskrittspartiet har i merknads form et ønske om å gjøre noe med reglene vedrørende søknad om midler fra Amatørteaterrådet. Det står vi alene om. Vi gjorde det på bakgrunn av at vi ønsket å bevilge 7 mill. kr til amatørteatrene. Det er slik at det offentlige skal stille krav bak de midler som blir bevilget til de frivillige organisasjonene i forhold til mål- og resultatstyring. Dette kan en selvsagt forsvare med at en ikke kan forvente å få penger uten å gjøre noe for det. Hvis en snur dette på hodet, kan en også si at organisasjonene burde være flinkere til å holde på sin identitet og ikke springe ærend for det offentlige for å få penger.

       En undersøkelse i Nord-Trøndelag har i hvert fall vist at alle oppgavene fra det offentlige, har ført til at de frivillige organisasjonene har blitt svært tunge, med et stort byråkrati, for å tilfredsstille kravene fra det offentlige i forhold til søknader, registrering og tilbakerapportering. En av de største belastningene for de frivillige organisasjonene var faktisk at det var for mye post. Derfor var det også bare 19 av 37 organisasjoner som ble forespurt, som i det hele tatt søkte om midler fra Amatørteaterrådet. De ønsket ikke medlemsskap, og det er en i dag nødt til å ha for i det hele tatt å få midler fra Amatørteaterrådet. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet et slikt forslag og håper at Arbeiderpartiet kan være med på det.

Grethe G Fossum (A) : For meg er det noe helt nytt å diskutere kulturpolitikk med Fremskrittspartiet. Deres kulturpolitikk har bestått av nedskjæringer og ingen offentlig støtte. Når representanten nå griper ordet for å spørre hvorfor Arbeiderpartiet ikke er med på en påplussing eller et nytt reglement for amatørteatervirksomheten, kommer det ganske enkelt av at vi ikke aner hva de vil med det. Vi vet ikke hva slags regler Fremskrittspartiet ønsker, for det er ikke opplyst verken i komiteen eller i merknaden.

       Men jeg har merket meg en helt ny tendens i Fremskrittspartiet, nemlig at de ønsker å gå inn og styre de frivillige organisasjonene. De har bl.a en merknad når det gjelder norsk idrett, om at de ønsker at Norges Idrettsforbund, som er en frivillig organisasjon, skal bevilge mer penger til lokallagene rundt omkring. Det er i og for seg et prisverdig forsøk, men jeg hadde trodd at Fremskrittspartiets kulturpolitikere ikke på noen måte ville dirigere det frivillige organisasjonsliv.

Per Sandberg (Frp)   (fra salen):

       President! En åpenbar misforståelse.

       Nå har altså Arbeiderpartiet bidratt til litt forvirring fordi de for det første sier at de går mot pressestøtten, og så har de støttet den etterpå og gått sammen med Høyre i en merknad hvor de sier at dette må ramme alle likt. Hva mener nå Arbeiderpartiet med det? Betyr det likt kronebeløp, eller er det lik prosent av overskuddet eller av omsetningen, eller hva er det? Så sier de i en annen merknad litt lenger nede, og da er de ikke sammen med Høyre lenger, at det må vurderes et tak overfor aviser som går med overskudd. Hva mener så Arbeiderpartiet her? Er det ikke det de har sagt foran, at alle skal behandles likt, som gjelder her? Og for det tredje: De omtaler det budsjettkuttet de selv støtter som « de borgerliges budsjettforlik som representerer det første vellykkede angrep på pressestøtten ». Videre begrunner de sin egen tilslutning til dette kuttet med at de vil sikre flertall for eget budsjettforslag og vil « bidra til å redusere skadevirkningene av de borgerliges politikk », som de sier. Dette gjør meg virkelig forvirret. Hvilke skadevirkninger er det Arbeiderpartiet og Grethe Fossum her sikter til? Er det den påplussingen som regjeringen Bondevik og statsråd Lahnstein har foretatt? Eller er det for å rette opp skjevhetene i regjeringen Jagland og Turid Birkelands kulturbudsjett?

       Det jeg klarte å få med meg, var at representanten spurte hva et ostehøvelkutt innebærer. Det innebærer et prosentvis nedslag på alle aviser. Jeg håper det er klart nok svar på det Lånke spurte om.

       For Høyres del var det ikke vanskelig å inngå et forlik med Arbeiderpartiet basert på et kutt i pressestøtten på 15 mill. kr for å omfordele midler på kulturbudsjettet. Men for Arbeiderpartiet var det tydeligvis heller ikke så veldig vanskelig subsidiært å akseptere det kuttet i pressestøtten som den avtalen mellom de ulike ikke-sosialistiske partiene innebar. Når Arbeiderpartiet bruker så mye tid på å si at dette er fryktelig, men allikevel stemmer for det, blir spørsmålet hvordan Arbeiderpartiet stiller seg til denne saken med pressestøtte i forhold til det med kontantstøtte f.eks., der er jo Arbeiderpartiet ikke engang villig til å være med og vurdere subsidiær stemmegivning. Betyr det at i en gradering er det å gå inn for kontantstøtte mye verre enn å gå inn for et lite kutt på pressestøtten som nå Arbeiderpartiet også er med på? Ser ikke representanten Grethe Fossum noen som helst innvendinger mot den pressestøtten vi har i dag, når vi vet at det blir stadig større grad av krysseierskap i norsk presse? Siste eksemplet nå gjelder den uavhengige konservative avisen Ringerikes Blad, som går så det griner, den går veldig bra, og som ble kjøpt opp av A-pressen. Ser Grethe Fossum overhodet ingen problemer ved pressestøtten når vi vet hvordan norsk presse er i ferd med å utvikle seg med krysseierskap, med konserner som overtar osv? Det måtte nok være krokodilletårer hun felte for pressestøtten.

Grethe G Fossum (A) : Det var aldri på tale at sentrumsregjeringen skulle komme til Arbeiderpartiet og si at vi kan få til et forlik med dere, men vi er nødt til å ta pressestøtten. Det kom ikke opp før Høyre forlangte det av sentrumspartiene. Så anklagen om krokodilletårer tror jeg at representanten må rette til sentrumspartiene. Jeg synes for øvrig at Høyre gjorde en « god jobb » for å få fram sin borgerlige politikk i forhold til sentrumsregjeringen.

       Hva betyr kontantstøtten i forhold til pressestøtten? Jeg vil minne om at vi har hatt en behandling av 6-åringsreformen hvor Høyre og Arbeiderpartiet gikk sammen for å få tiårig grunnskole, mens Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gikk sammen for å få innholdet. Det er kanskje muligheter for at dette skjer når det gjelder kontantstøtten også.

       Det er klart at vi ser problemer med pressestøtten. Det er jo nettopp derfor vi har lagt inn forslaget om å se på om man må ha et tak for de avisene som har god inntjening, og som kanskje ikke trenger pressestøtte - vi ser det problemet. Vi har også nettopp vurdert krysseierskap i forhold til mediene - vi behandlet en melding om det i forrige sesjon. Og der har vi lagt inn en del pilarer som har med påvirkningen på de enkelte selskapene i forhold til krysseierskap å gjøre. Men hvis representanten fra Høyre mener det kan gjøres mer for å hindre dette, skal vi være med og se på det. Pressestøtten er ikke ukomplisert, men det er viktig å ha et mangfold av ytringer rundt i hele landet. Vi er faktisk det mest avislesende folk i verden, nettopp fordi vi har pressestøtten. Jeg håper jo på at et slikt innlegg som det jeg har holdt i dag, vil skremme sentrumsregjeringen fra å gå i et sånt samarbeid en gang til - jeg håper det ikke vil skje.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Det er vanskelig å konkurrere med den håndballkampen som nå pågår, men vi får prøve.

       Kultur og kulturliv kan være så mangt for den enkelte bruker. For noen er det å gå i opera det maksimale av kulturopplevelse, mens det å gå f.eks på en håndballkamp kan være det samme for andre. Slik kan man fortsette å regne opp hva som er kultur for den enkelte av oss.

       Det har også vært en debatt om hva som er god kultur, og hva som ikke er det. For meg og Fremskrittspartiet er det den enkeltes egen oppfatning som må gjelde. Og kultur kan være alt fra å kjøre bil i « Harryrunda » på mitt hjemsted Flisa, en pubaften, revyteater, musikk og ikke minst idrett med mye mer til - selvfølgelig - teater og opera.

       Det er her Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis er enig i alt hva de andre partier mener om hva som er god kultur. Fremskrittspartiet mener på det sterkeste at det ikke skal være staten med sine overføringer, restriksjoner og påbud som skal bestemme hva som er god eller dårlig kultur. Det tror Fremskrittspartiet den enkelte er kapabel til å avgjøre selv.

       Fremskrittspartiets kulturpolitikk bygger nemlig på prinsippet om toleranse og ytringsfrihet. Kultur er et svært åpent begrep, som uttrykker de verdier og kvaliteter som nettopp hvert menneske selv må bestemme.

       Fremskrittspartiet mener kulturlivet må være mest mulig basert på frivillighet og personlig engasjement.

       Jeg har delt inn kulturbegrepet i to deler, nemlig i finkultur og breddekultur. I det første begrepet kan vi finne f.eks teater og opera, som er tilgodesett med nesten 700 mill. kr for 1998. Her er det også lagt inn midler til utredning av nytt operahus, som vil koste anslagsvis 1,5 milliarder kr å bygge. Antatt økte driftsutgifter vil selvfølgelig komme i tillegg.

       I det andre begrepet, altså breddekultur, vil vi etter vår mening finne kultur som f.eks amatørteater, idrettslag, skolemusikk etc.

       Men la meg gå tilbake til den såkalte finkultur og en eventuell ny operabygning.

       Vi vet alle at listen som viser offentlig fattigdom, er stor og lang. Det er mangel på barnehageplasser, skoleplasser, sykehjemsplasser, sykehussenger og mangelfullt vedlikehold på offentlig eiendom. Vi bør bygge ut våre veier og gjøre dem mer trafikksikre. Slik kan vi ramse opp hva landet Norge trenger penger til. Det valget - hva pengene skal brukes til - må vi som politikere ta.

       Det er nettopp det Fremskrittspartiet har gjort. I motsetning til de fleste andre partier er vi villig til å bruke mindre penger på en del av de foreslåtte kulturtiltak, og nettopp bruke dem på noen av de forannevnte tiltak. Spørsmålet er da om det er riktig å bruke så mye penger på f.eks et nytt operahus.

       Vår kulturminister Anne Enger Lahnstein sa for en stund siden: « Opera er noe en kulturnasjon bør koste på seg, særlig i et oljerikt land som Norge. » Ifølge tidsplanen bør denne være ferdig til år 2005, for da feirer Norge 100-årsjubileum for unionsoppløsningen med Sverige. Jeg er enig i at et operahus burde vi ha, men - og det er et stort men - da må også de andre tingene jeg nevnte, være i orden. Først da kan vi unne oss den luksus og ikke minst velvære det kan være å lytte til og oppleve hva en operaforestilling kan gi oss.

       I Fremskrittspartiets alternative budsjett har vi etter manges syn skåret ned mye, og det kan vi være enige i. Blant annet skjærer vi ned på teater- og operaformål med drøye 200 mill. kr. Men det vi samtidig gjør og sier, er at vi styrker bevilgningene til amatørteatrene med 7 mill. kr, og ikke minst at barn, ungdom og eldre skal skjermes. Og nettopp at tiltak for barn og ungdom skal skjermes for kutt, er noe som går igjen i vår kulturpolitikk. Derfor har vi også økt bevilgningene til idrett.

       Idrettslag drives i meget stor utstrekning på dugnad, og Fremskrittspartiet mener at dette er veldig god utnyttelse av de menneskelige ressursene som finnes. Idrett er et stort supplement til andre kulturopplevelser og kan ikke minst spare mange fra å komme på skråplanet. Det er mange ting som frister når man er ung, og da er det viktig å ha gode, fornuftige tilbud. Derfor vil Fremskrittspartiet øke støtten til musikkformål. På dette området vil vi få engasjert mye ungdom som vil få sine interesser ivaretatt på en fornuftig måte.

       Jeg vil få fremheve at det viktigste et idrettslag eller et skolemusikkorps gjør, ikke må være å avholde kakebasarer eller lotterier for å få penger i kassa, arbeidet for ungdommen må være det viktigste.

       Amatørteater - som tidligere nevnt - er noe som engasjerer forholdsvis mange. Dette drives også på dugnad med stor innsats fra de involverte, ja ofte et år før framføringen begynner øvingene. Selve finansieringen foregår enkelte ganger med lånte penger og med stor usikkerhet for at prosjektet vil gå i balanse. Heldigvis viser det seg at folk liker denne type kultur. Jeg var selv på amatørteater for kort tid siden. Det var oppsatt fem forestillinger i kinosalen, og alle gikk med nesten fulle hus. Men på grunn av store utgifter blir resultatet økonomisk sett noe magert, og man er kanskje for forsiktig med nye prosjekter. Dette er synd, for ute i landkommunene er ofte kulturtilbudet noe svakt, og derfor er slike arrangement svært viktige. Det er heller ikke de store summene som skal til for å få engasjementet ytterligere styrket. Mulighetene for å få med flere aktører hadde også sikkert da vært større. Det å le av og ikke minst med hverandre er etter Fremskrittspartiets mening også god helsepolitikk. I dagens samfunn, som er preget av en del stress og mas, er det viktig å kunne ha slike tilbud.

       Det er selvfølgelig flott med store opera- og teaterbygg og forestillinger i de sentrale strøk, men for dem som bor ute i distriktene, er det for lang reisetid, og det blir ofte dyrt, selv om billettene er subsidiert.

       Fremskrittspartiet har bevilget ekstra penger til andre formål enn flertallet. Her vil jeg bl.a nevne vernebygg for Skibladner med 3 mill. kr. Vi mener det er viktig å ta vare på de spesielle kulturminnene Norge har. Midler til et slikt prosjekt er viktig både for båten sin del og det det innebærer, og også for å ivareta de investeringer vi hittil har gjort. To ganger - i 1937 og 1967 - havarerte fartøyet og sank mens det lå i opplag på grunn av snøbelastningen på presenningene.

       Det har vært populært med hilsninger hjem i de debattene vi har hatt, og selvfølgelig vil vi også få det fremover. Derfor vil neste forslag sikkert bli oppfattet som en slik hilsen. Det får så være. Uansett er Norsk Skogbruksmuseum på Elverum en god ambassadør for norsk museumsdrift. Dette er et museum som ivaretar sitt distrikts tradisjoner på en svært god måte og som man - uansett alder - er fristet til å besøke igjen. Jeg nevnte « uansett alder » - Fremskrittspartiet mener at kultur, gjerne med norske tradisjoner, som får hele familien til å nyte og oppleve noe sammen, er svært verdifullt, og jeg viser da bl.a til det jeg før har nevnt om stress. Ca. 130.000 besøkte dette museet i 1996. Derfor er Fremskrittspartiet villig til å imøtekomme museets søknad om støtte til videre utvikling. I tillegg er vi villige til å bruke noe mer penger enn foreslått til vedlikehold og/eller investeringer på museer generelt. Museumsdrift er ofte veldig tradisjonsbærende i en positiv mening.

       Fremskrittspartiet er enig i at kultur er viktig og må få en stor plass i våre sinn, men at det ikke nødvendigvis er antall kroner det kommer an på. I Sande kommune sier ordføreren i henhold til siste Kommunal Rapport at man har et « yrende kulturliv uten penger ».

       I Aftenposten Aften av 19. november 1997 kan vi lese at en vaktmester reddet et kunstverk verdt 100.000 kr som var i ferd med å bli kastet i en søppelcontainer. Her på Stortinget foregår det en debatt om hvor enkelte kunstverk skal stå. Jeg tenker da på « Harpen », populært kalt « Hånden ». Dette viser at vi mennesker har svært forskjellig oppfatning av hva som er god og mindre god kunst.

       Fremskrittspartiet er skeptisk til garantilønn for kunstnere og mener at den enkelte kunstner i størst mulig utstrekning må kunne leve av det han produserer selv. Derimot er vi villige til å beholde noe av stipendene til unge kunstnere.

       Avslutningsvis må jeg si at Fremskrittspartiet på nåværende tidspunkt, med alt som må ordnes bl.a innen helse-, skole- og justissektoren, mener det må være riktig å satse på den såkalte breddekulturen, dette fordi den er en forholdsvis billig løsning og ikke minst fordi den engasjerer det brede lag av folket, slik at kulturen da vil få muligheter til å utvikle seg videre med små ressurser. For å få de små bygdene til å eksistere også i fremtiden tror Fremskrittspartiet det er viktigere med mange små kulturinstanser enn f.eks et nytt operahus.

       Med det viser jeg til det forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen under dette rammeområde, forslag nr. 15, og jeg tar hermed opp dette forslaget.

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg hadde ikke tenkt å dra ut tiden med å ta replikk, men jeg fikk veldig lyst til det når jeg hørte det innlegget som ble holdt av Fremskrittspartiets representant. Før pausen var en av Fremskrittspartiets kulturpolitikere frampå og hevdet at Arbeiderpartiet var med på å kutte pressestøtten, selv om alle som har fått med seg det nye budsjettsystemet, selvsagt har oppdaget at det i realiteten ble kuttet under arbeidet med finansinnstillingen. Jeg hadde ikke trodd at det var nødvendig med en slik forenklet form for voksenopplæring i denne sammenheng - bare så det er nevnt.

       Hvis vi forfølger den samme eminente logikken, vil det bety at Fremskrittspartiet, med sin subsidiære stemmegiving, nå faktisk er med på å øke kulturbudsjettet med 45 mill. kr i forhold til det som var Jagland-regjeringens opprinnelige budsjett. Det betyr også at Fremskrittspartiet i dag - det er en historisk dag i så måte - faktisk er med på å øke subsidiene til operaen, som taleren var svært opptatt av i innlegget sitt. Vil Fremskrittspartiet vedstå seg en slik politikk, som jo er en naturlig videreføring av representanten Sandbergs eminente logikk? Og hva i all verden tror representanten fra Fremskrittspartiet at Carl I Hagen vil si da? Tenke seg den situasjonen, Carl I Hagen som operaens fremste forsvarer. Det hadde vært moro! Er det en politikk Fremskrittspartiet vedkjenner seg?

       I innstillinga har Framstegspartiet ein merknad:

       « Dersom en kunstner vil leve av sine kunstneriske fremstillinger bør vedkommende fremme den kunst som er salgbar uten statlige støtteordninger. »

       Og då vil eg spørje: Er ikkje representanten Bredvold redd for at Noreg kan tape ein del kunstneriske verdiar dersom ein på ein måte skal gå vekk frå statlege støtteordningar slik vi har dei i dag? Skal vi ha eit variert og godt kulturliv, trur eg også det er viktig at staten er med og gjer sitt slik at ein har eit samspel. Det offentlege må aktivt inn. Ein må sjølvsagt også stimulere frivillige lag og organisasjonar og det private initiativet, men ikkje avskjere heilt frå offentleg støtte. Det trur vi i Kristeleg Folkeparti er veldig viktig. Vil Framstegspartiet gå så langt som til å seie at det skal vere fritt for politisk styring i kulturlivet?

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg vil først ta for meg frivillige lag og organisasjoner. Det ser vi som grunnpilaren i kulturlivet her i Norge. Vi vil som jeg nevnte, ha en breddekultur, og den gror og spirer opp av frivillige lag og organisasjoner. Og som jeg sa, det må ikke være deres hovedoppgave - det som tar mest tid - å skaffe penger til lag og organisasjonen. Kakelotteri kan være bra, men det er ikke det frivillige lag og organisasjoner skal drive med. Derfor trenger en litt penger fra staten, men det skal ikke være noe styring med de pengene. Det tror jeg « det indre » i de frivillige lag og organisasjoner klarer best selv.

       Når det gjelder garantiinntekter, er Fremskrittspartiet mot dette. Og da kan det være et tankekors, som representanten før meg sa det, at det kanskje kan hindre mangfoldet. Men det tror ikke vi. Det er ikke antall kroner som skaper mangfold. Kunst kan ikke måles i penger - mangfoldet skapes likevel. Men selv om vi sier at vi vil bort med garantiinntekter, vil jeg fremheve at vi sier ja til stipender, og da fortrinnsvis til unge stipendiater.

Inger Stolt-Nielsen (H) : I et intervju i Aftenposten like etter at Stortinget hadde trådt sammen, gav Fremskrittspartiets kulturpolitikere uttrykk for sitt syn på kultur - og jeg leser hva Per Roar Bredvold da uttalte:

       « På Flisa har vi bilkultur. Vi har en gate som vi kjører opp og ned, opp og ned. Vi har bra stereoanlegg, breie dekk, felger og en ålreit bil. Det har jeg vært med på i 20-25 år. Kulturbegrepet er forskjellig for den enkelte. »

       Vi må være glad for at det ikke ligger et forslag på bordet i dag om subsidiert bensin til kulturkjøring.

       Fremskrittspartiet vil redusere bevilgningene til drift av bibliotekene med 50,3 mill. kr. Samtidig påpeker de i en merknad at de vil prioritere barn og ungdom også under dette kapitlet. Hvordan i all verden har de tenkt å få dette til? Er ikke Fremskrittspartiet klar over at det nettopp er barn, ungdom og eldre som er storforbrukere av bibliotektjenestene? Det er de som går på biblioteket! En nedskjæring i den størrelsesorden som Fremskrittspartiet foreslår, ville utestenge barn, ungdom og eldre, akkurat den gruppen som Fremskrittspartiet sier de vil prioritere.

       Fremskrittspartiet snakker også varmt om den norske dugnadsånden i kulturlivet. Er det derfor de skal ødelegge denne dugnadsånden, overflødiggjøre den ved å overføre de statlige kulturmillioner til amatørnivåene? Amatørteateret har en høy stjerne i Fremskrittspartiets kulturbilde. Det har det også hos oss andre, men det er forskjell på det å være amatør og det å være profesjonell. Og hvis Fremskrittspartiet vil overføre de millionene som brukes på de profesjonelle scenene, til amatørteaterscenene - ja, da får vi altså en omvendt verden hvor det profesjonelle teater må klare seg med dugnadsmidler og amatørscenene blir offentlig styrt.

Per Roar Bredvold (Frp) : Dette ble mye. Jeg skal ta det første først, og det gjelder det lille angrepet på bilkulturen. Som jeg sa i innlegget mitt, kan kultur være så mangt for den enkelte bruker. Jeg håper ikke at representanten oppfatter det slik at det på Flisa, der jeg kommer fra, bare er bilen som er kultur. Men det er en del av et mangfold, og det er et mangfold Fremskrittspartiet vil ha. En del av det mangfoldet jeg og Fremskrittspartiet ønsker, består bl.a av denne bilkjøringen som er en inngrodd kulturform i dette distriktet. Det har til og med vært et TV-program om det - i tilfelle noen har sett det - så det betyr mye for den enkelte. Så har vi alt det andre i tillegg.

       Det ble nevnt ungdom. Vi driver ganske mye med bilsport i mitt distrikt, og det er også en form for kultur. Vi tar vare på en del av den ungdommen som kanskje vil tippe utfor skråplanet, vi tar dem inn til oss og hjelper dem, og dette blir fine ungdommer.

       Så ble Fremskrittspartiet angrepet for at vi kanskje er det partiet som vil rasere kulturpolitikken mest. Vi vil ikke rasere den i det hele tatt, men jeg vil minne Høyre om at de også hadde et ganske bra kutt i sitt første forslag. Hvis jeg husker riktig, var det på ca 400 mill., og det er heller ikke lite.

       Når det gjelder dugnadsånden, tror jeg kanskje det er det viktigste av alt vi har her i Norge, og den skal vi prøve å beskytte og bevare, for det er det som gjør at kulturen vokser videre. Det er så lite penger som skal til for å få dugnadsånden til å fortsette å vokse.

       Når det gjelder amatører og profesjonelle, er vi avhengig av begge deler, og de er avhengig av hverandre for å overleve. Og for at amatørene skal få midler, må vi gjøre om regelverket, og det skal vi prøve å få gjort.

       Å formidle verdier handler også om å stille kvalitetskrav. Det finnes en grense mellom hva som bør tildeles offentlig økonomisk støtte, og hva som ikke bør komme i betraktning. Denne grensen er alltid vanskelig å definere. I respekt for den kunstneriske frihet og toleransen overfor andres holdninger bør det vises romslighet. Likevel er aller minst kulturen selv tjent med at vi definerer kulturbegrepet for vidt. Samtidig - og det er det like viktig å understreke - vil det volde direkte skade om kulturpolitikken blir preget av elitetenkning. Kulturpolitikken skal favne både profesjonelle og amatører og ha både avanserte ytringer og de folkelige aktiviteter for øye.

       Framfor alt er det viktig å fremheve at kulturen har en etisk dimensjon. I møte med et stadig mer kommersialisert samfunn, hvor sterke kapitalinteresser ved hjelp av avansert teknologi kjemper om den enkeltes oppmerksomhet, blir holdningsskapende virksomhet mer avgjørende enn noen gang. Det er nødvendig å bygge opp den indre autoriteten, slik at det enkelte mennesket blir i stand til å foreta egne valg og motta de impulser som kan bidra til personlig utvikling, vekst og livskvalitet.

       Den komiteinnstillingen vi i dag behandler for kulturområdet, er preget av at noen har lagt et grunnlag som andre bygger videre på. I bunnen for budsjettarbeidet lå Jagland-regjeringens forslag som sentrumsregjeringen gjennom sitt forslag har endret noe på som et første forsøk på å skape en egen kulturprofil. Det gjaldt ikke minst å rette opp en del kutt som kunne ha fått skjebnesvangre følger for viktige kulturtiltak, ikke minst i distriktene. Det gjaldt å redde kulturbåten « Innvik », som om ikke bokstavelig, så praktisk talt var på vei ned, Seljordutstillingen, Landsforbundet Teatrets Venner og sikringen av Operaen i Kristiansund, som var tatt ut som egen post - for å nevne noen av de viktigste.

       Utover dette satset sentrumsregjeringen på en betydelig styrking av posten « Lokale og regionale kulturbygg », som jo er en viktig forutsetning for å utvikle et lokalt kulturliv. I samme retning peker også det økte tilskuddet til musikkfestivaler med 3 mill. kr. Vi nevner videre det økte tilskuddet til Stiklestad Nasjonale Kultursenter som et viktig tiltak for å videreformidle arven etter Olav den hellige.

       Svært viktig var også både bevilgningen på 2 milliarder kr til driften av nye Trøndelag Teater og ekstra tilskudd til flere av symfoniorkestrene. Sammen med en viktig startbevilgning på 22 mill. kr for å sikre en god opptakt til markeringen av 1000-årsjubileet skaffet sentrumsregjeringen til sammen 45 mill. kr mer til kulturformål enn regjeringen Jagland, og vi konstaterer at Regjeringen også har fått tilslutning til de aller fleste av sine prioriteringer.

       Et flertall av Arbeiderpartiet og Høyre gikk imidlertid sammen og omplasserte vel 18 av de 45 mill. kr, noe som bidrog til en redusert aktivitet i forhold til 1000-årsfeiringen. Det som nok smerter enda mer, er kuttet i kunstnerstipendet fra det samme flertallet, som vil svekke mulighetene for unge kunstnere ved at langt færre kan få kunstnerstipend enn det Regjeringen opprinnelig la opp til. Ser vi derimot på hva midlene er brukt til, så vil vi nok finne at en stor andel går til å styrke eksisterende kulturtiltak i noen av de større byene, som Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand, men også at en del av midlene er avsatt til å styrke kulturtiltak i distriktene. Og da er det kanskje en slags lykke i galskapen at når flertallet først flytter på disse midlene, nøyer de seg ikke bare med å støtte sentrumsregjeringens satsing på kultur i distriktene, men gir til og med uttrykk for at de har ønsket en enda sterkere distriktsprofil enn Regjeringen.

       Det er verdt å merke seg at disse to partiene nå også for alvor er opptatt av å bruke kulturtilbudet som et ledd i målsettingen om å opprettholde bosettingsmønsteret og begrense flyttestrømmen. Det egentlige politiske poenget er at Høyre og Arbeiderpartiet med sentrumsregjeringens hjelp har fått handlefrihet til å gå løs på profilen i Jagland-regjeringens budsjett og endret denne. En forutsetning for hele pakken var om Arbeiderpartiet ville bære belastningen med å svelge kuttet på 15 mill. kr i pressestøtten. Til tross for at de protesterte for all verden, fulgte de villig med på ferden og valgte å fraternisere med hovedmotstanderen Høyre, som attpåtil ønsker å komme hele pressestøtten til livs, for å kunne dele ut noen kulturmillioner ekstra. Det er deres sak.

       Men jeg hørte representanten Grethe Fossum si like før pausen noe om at sentrumspartiene ikke hadde vært like imøtekommende som Høyre når det gjaldt samarbeid. Saken er at sentrum tidlig signaliserte at vi var åpen for et bredt forlik, men opplevde at Arbeiderpartiet og Høyre hadde lenket seg sammen før vi andre rakk å diskutere for alvor med noen av partene. Inntrykket var at dette var et samarbeid som passet begge parter. Men - det skal sies - fra Kristelig Folkepartis side ser vi fram til at det skal gå nye tog, for jeg tror det er et utbredt ønske å finne løsninger for pressestøtten som bidrar til å opprettholde mangfoldet i norsk presse, der ikke minst lokalavisene sammen med nr. 2-avisene og de landsdekkende meningsbærende avisene utgjør hovedstammen. Kristelig Folkeparti er heller ikke negativ til å få en gjennomgang av regelverket. Dette er så vidt jeg har brakt i erfaring, også noe Norsk Medieforvaltning skal gå i gang med. Dette kan sikkert statsråden utdype nærmere.

       Så har det pågått en diskusjon i enkelte medier om sponsing av NRK-programmer, hvor det er forsøkt avdekket at det foregår betydelig skjult sponsing. Dette har ført til at man har bedt om en gjennomgang også av dette. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi være interessert i å få mest mulig på bordet fordi Stortinget, selv med den nye AS-modellen fortsatt har et ansvar - i budsjettsammenheng gjelder det fastsettelsen av lisensavgiften. Men alle krefter som er interessert i å bevare NRK som en reklamefri allmennkringkasting, bør bidra til å sikre at institusjonen finner fram til ryddige løsninger når det gjelder finansieringen, for å kunne møte utfordringene som ikke minst overgangen til ny teknologi medfører.

       Med tanke på den varslede operameldingen, er den økte interessen for operasatsing et svært lovende trekk. Det er ikke bare forslaget om en egen bevilgning til distriktsopera som understreker dette, men det er et faktum at operainteressen er økende, ikke minst gjelder dette flere av våre regionsentre.

       Det er viktig her å gi signaler om at den fremtidige operasatsingen på nasjonalt plan også må forankres i lokale byggesteiner.

       Den videre utviklingen av et nasjonalt operamiljø må ha en sterk tilknytning til norsk kultur, norske utøvere og norsk språk. I denne sammenheng utgjør fremveksten av de ulike grupper av scenekunstnere og underskogen av amatørverksteder et viktig rekrutteringspotensial innen scenekunsten. Det er viktig å verdsette den økte aktiviteten mer enn å rette kritisk søkelys mot teaterstrukturen og organiseringen av scenekunsten, slik forhenværende kulturminister Turid Birkeland tok til orde for før hun gikk av. Hun varslet en departemental utredning for å rette søkelyset mot dette området.

       Fra Kristelig Folkepartis side spør vi om det er en ny gjennomgang vi nå trenger. Vi merket oss i denne sammenheng det styreleder Leif Arne Heløe i Norsk teater- og orkesterforening uttalte i en kronikk i Aftenposten den 1. desember i år, der han viser til at det har vært flere gjennomganger, og konklusjonen har hver eneste gang vært at en forutsetning for at teatrene skal oppfylle forventningene til kvalitet og fornyelse, er at de har rimelige økonomiske kår. Det er en viktig kulturpolitisk oppgave å sørge for nettopp dette.

       Kulturpolitikken omfatter et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. Noe har fått mer oppmerksomhet enn andre ting i innstillingen. Det betyr ikke at det nødvendigvis skal verdsettes høyere enn andre ting. Komiteen har understreket det viktige arbeid som gjøres for å bedre tilgangen til det skrevne ord for flest mulig. Det er viktig å gjøre folkebibliotekene i stand til å møte den nye medieverdenen ved å øke publikums adgang til Internett, og dermed også utvide bibliotekenes virkeområde. Vi viser her til at Regjeringen har varslet at den ville legge fram for Stortinget en melding om folkebibliotekene der nettopp dette vil bli temaet, og at skolebibliotekenes rolle også vil bli vurdert i den sammenheng.

       Et trekk ved 1990-årenes kulturbilde er at interessen for de estetiske verdier er kommet i forgrunnen. Dette har gitt seg utslag på flere områder, ikke minst innenfor bygningsfaget. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at det offentlige, staten og kommunal sektor, er bevisst i sin planlegging, slik at de kan gå foran og vise eksempler på god arkitektur og byggekunst. Komiteen imøteser også den stortingsmeldingen som er varslet på dette området.

       Jeg startet med å si at kulturpolitikk handler om verdier. Det er viktig også i den sammenheng å være oppmerksom på at det finnes utøvere av kunst og kultur som ikke mottar noen form for offentlig støtte, men som har lært seg å verdsette kunsten og kulturen på grunn av dens egenverdi. Vi skal heller ikke glemme disse, og at det er en gjensidig vekselvirkning mellom det disse gjør og det de profesjonelle utøverne gjør.

       Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg skal ikke ta opp en diskusjon om ett parti er bedre å samarbeide med for det ene partiet enn for det andre, eller hvordan det nå forholder seg med disse konstellasjonene som har vært utover høsten.

       Jeg har heller ikke tenkt å gå i klinsj med Kristelig Folkeparti i dag, for situasjonen er litt for alvorlig til det, og da tenker jeg selvsagt på avisenes framtid. Det var nok ille med 15 mill. kr kutt i produksjonsstøtten, men det var kanskje først da Postens portoøkninger kom på dagsorden, at vi virkelig begynte å øyne konsekvensene. Og på toppen av alt har vi nå fått diskusjon om moms på aviser. I det perspektivet er det nok mange redaktører som nå må gjennomgå sine budsjetter og vurdere om det er forsvarlig å drive videre. I den situasjonen har vi i Arbeiderpartiet valgt å gå inn og ta ansvar og prøve og være med på utviklingen i framtiden. For det første har vi lagt inn et jevnt kutt i hele produksjonsstøtten, slik at alle aviser rammes likt, og på den måten bidratt til å opprettholde pressestøtten. Et annet kutt kunne ha medført at pressestøtten hadde falt på få år. Kristelig Folkeparti har ikke signalisert hvordan de vil fordele dette kuttet - i hvert fall har ikke jeg registrert det - derfor vil jeg gjerne gi Kristelig Folkeparti muligheten til å signalisere det nå.

       I tillegg har Arbeiderpartiet en merknad om å vurdere et tak på overskudd i aviser som mottar pressestøtte, og sette til side overgangsbestemmelsene. Dermed hadde vi bedre truffet de avisene som trenger det mest. Det ville i realiteten ha halvert de borgerliges kutt dersom dette hadde blitt gjennomført. Det forslaget er også nevnt i St.prp.nr.1, men jeg fikk det inntrykket her før pausen, at Kristelig Folkeparti ikke var helt klar over det. De har heller ikke signalisert noe i innstillingen om hva de mener om det spørsmålet. Derfor blir mitt andre spørsmål: Hvordan ser Kristelig Folkeparti på dette forslaget, som faktisk kan bidra til å lette situasjonen, i hvert fall lite grann?

Ola T Lånke (KrF) : Jeg er ikke interessert i å gå i klinsj med Arbeiderpartiet, like lite som representanten Alstad var interessert i å gå i klinsj med oss. Slik jeg ser det, har det ingen hensikt. Vi har imidlertid all grunn til å snakke sammen for å finne løsninger for norsk presse, og jeg tror kanskje at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet tross alt er de som står nærmest hverandre med tanke på å finne løsninger på avisenes problemer, de faktorene som representanten Alstad nevner, f.eks. Postens portoøkninger og momsspørsmålet. Her er en ikke kommet særlig langt. Foreløpig foregår debatten bare i media. Men likevel ligger det der. Det gjør at det er viktig å ta denne situasjonen på alvor.

       Når det gjelder signaler og svar på spørsmål om vi støtter forslag osv., har jeg tidligere i en replikk i dag tatt opp Arbeiderpartiets ulike merknader og forslag til løsninger, og jeg må igjen si at det som skrives der, har gjort meg noe forvirret. Vi har fra sentrumspartienes side valgt å la departementet se nærmere på dette i visshet om at også Norsk Medieforvaltning er inne i bildet for å vurdere disse spørsmålene. Og når statsråden har sagt at hun vil ta tak i dem, ser ikke vi noen grunn til å gå lenger enn til å si at vi ønsker å opprettholde mangfoldet i norsk presse. Det omfatter i første rekke nr. 2-avisene, de landsdekkende, meningsbærende avisene og ikke minst lokalavisene, som vi alle er veldig opptatt av og glad i rundt omkring i vårt land.

       Det er altså mitt svar, og vi regner med at dette er noe vi skal jobbe sammen om å løse i tiden som kommer.

       Disse prinsippene har vært førende for Høyre når vi har arbeidet oss fram til et forlik med Arbeiderpartiet om innholdet i rammen for neste års kulturbudsjett. Vi har ønsket å stimulere så vel lokale institusjoner som nasjonale institusjoner.

       Totalt er 18,4 mill. kr omfordelt. Det vil føre for langt å liste opp alle institusjoner som blir tilgodesett med midler. Men etter Aftenpostens omtale av kulturforliket søndag kan det være grunn til å framheve at Den Norske Opera får 2 mill. kr mer enn foreslått, Musikselskabet Harmonien får 0,5 mill. kr mer, Stavanger Symfoniorkester får 0,45 mill. kr mer og Trøndelag Teater får 1 mill. kr mer som et resultat av det inngåtte forlik. Våre fire største byer er altså tilgodesett - dersom noen skulle være i tvil om det. Med fare for å trampe på noens urbane følelser: Etter min mening har vi bare én storby her i landet, Oslo.

       Debatten om dette skal jeg nå la ligge, men jeg vil slå fast at de endringene Høyre og Arbeiderpartiet har foretatt på årets kulturbudsjett, har gått til et bredt spekter av kulturaktiviteter, fra Henie-Onstad Kunstsenters moderne samtidskunst, via Operaen i Kristiansund - vår fremste distriktsopera - til økning av bevilgningen til Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.

       Jeg har lyst til å trekke fram det arbeidet som blir gjort for å realisere landets første vassdragsmuseum ved den kjente Labrofossen ved Kongsberg. Ildsjelene bak dette prosjektet har vist at ulike aktører med ulike ståsteder kan utvikle et konsept som det skal bli interessant å følge i tiden framover.

       Jeg har også lyst til å nevne den fellesmerknaden komiteen har stilt seg bak når det gjelder etablering av et profesjonelt tegnspråkteater her i landet. Et profesjonelt døveteater må etableres og drives på de døves premisser, og en enstemmig komite gir uttrykk for at en samlokalisering med Døves Video vil være naturlig og må vurderes.

       Norsk Musikkråd gjør et viktig arbeid for det frivillige musikkliv her i landet. Det største forbundet, Norsk Musikkorpsforbund, har medlemmer fra 7 til 90 år. Det er viktig at Kulturdepartementet ser på tilskuddene til de medlemmene av Musikkorpsforbundet som er over 25 år, på lik linje med annen støtte som tildeles det frivillige musikkliv. Forbundet får som kjent støtte over Barne- og familiedepartementets budsjett, men det gjelder jo bare dem som er under 25 år.

       Alt dette er viktige saker, men den virkelig store saken er selvsagt bygging av ny opera i Oslo. Høyre ser fram til den varslede stortingsmelding og håper på en framdrift i saken som gjør at grunnsteinen kan legges ned i forbindelse med tusenårsskiftet. En ny opera vil være et kulturpolitisk løft av dimensjoner, og debatten om konseptet og innholdet i en ny opera må bli en like viktig debatt som debatten om hvor operaen skal ligge.

       Til slutt noen ord om mediepolitikken. Den teknologiske endringsprosessen går raskere enn noen gang. Det tok 50 år før vi fikk 500.000 radioapparater i Norge, det tok fem år før 500.000 nordmenn surfet på Internett. I en slik rivende utvikling er det viktig at vi politikere legger ned noen grunnsteiner. Flertallet i komiteen ber derfor Regjeringen legge fram en sak om statens rolle som eier av NRK, sett i lys av NRKs framtidige utfordringer. Et flertall ber også om at det blir lagt fram en egen stortingsmelding om innføring og finansiering av digitale sendinger i fjernsyn. Norge er et lite språkområde, og allmennkringkasting er en viktig faktor for å styrke og utvikle vår nasjonale identitet. Derfor er det viktig at Stortinget får anledning til å diskutere disse spørsmålene før den teknologiske utviklingen har løpt fra oss.

       Det som var meningen fra Jugendsenteret, og som var grunnen til at man hadde søkt om et større beløp, var at man ønsket å kjøpe et hus, slik at det kunne utnyttes og man kunne få fram den meget flotte arkitekturen som jugend er.

       Det er veldig viktig at det blir tatt vare på denne veldig spesielle og meget godt bevarte jugendstilen som byen Ålesund har sett i forhold til både et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Et slikt senter kan vise seg å være meget viktig i så henseende. Det er også meget stor mulighet for at senteret kan bli selvfinansierende.

       Mitt spørsmål til representanten fra Høyre blir som følger: Ønsker Høyre at Jugendsenteret i Ålesund skal være et nasjonalt senter, og, som de sier i forslaget fra disse partiene, at senteret skal knyttes til et annet nasjonalt senter? Jeg spør da som følger: Hvilket senter er det da snakk om å knytte det opp mot? Og så et tredje og siste spørsmål: Vil man neste år fra Høyres side følge opp med økte bevilgninger, slik at man kan få finansiert hele senteret og ikke bare 2 millioner av nærmere 15?

Trond Helleland (H) : Dialekten avslørte vel representantens opprinnelsessted, og jeg syns det er en glede å kunne si at så å si en enstemmig komite har gått inn for å støtte Jugendsenteret i Ålesund. Når Høyre og Arbeiderpartiet i sine merknader sier at dette må knyttes opp mot en « nasjonal institusjon », er det ikke snakk om verken å flytte hus eller å flytte Jugendsenteret ut av Ålesund, men det er snakk om å få til et samarbeid med f.eks Riksantikvaren eller andre som har faglig kompetanse.

       Vi vet at det er en stor ansamling av jugendhus i Ålesund, vi vet at det er ønske om å overta et hus, og representanten selv peker jo på at dette senteret kan bli selvfinansierende. Det ligger da også klare forpliktelser på Ålesund, på senteret, for å skaffe større egeninntekter. Men Høyre vil for sin del si at vi ønsker å følge opp denne bevilgningen neste år og sørge for at vi får et flott jugendsenter i Ålesund, den byen i landet og kanskje i Europa, så vidt jeg vet, som har den største ansamlingen av denne type hus.

       Så jeg merker meg med glede at også representanter fra partier som ikke alltid har vært like ivrige på kulturpolitikken, her står fram og dytter fram et nytt flott nasjonalt senter for jugendkunsten.

Ågot Valle (SV) : Det er jo til å bli yr av glede over å høre alt det fagre som Høyre skryter av å ha fått til. Men jeg syns det er veldig viktig å slå fast at den rammen som Høyre og Arbeiderpartiet har omfordelt innenfor, er langt, langt høyere enn det Høyre primært har ønsket seg til kulturbudsjettet. Hadde Høyre fått gjennomslag, var det ikke bare pressestøtten som ville vært barbert bort, men det ville fått ganske så store konsekvenser både for det profesjonelle kunst- og kulturlivet og for den folkelige kulturen i bygd og by. Men de omfordelingene som Arbeiderpartiet og Høyre har fått til, er altså bra. Isolert sett er de bra.

       Jeg vil likevel utfordre Høyre og Trond Helleland på én ting, og det er at de mange påplussingene som Høyre har foretatt, krever at kommuner og fylkeskommuner spytter i kassa. I Kommunal Rapport kan vi lese at den fylkeskommunale økonomien er så på hælene at flere fylkeskommuner nå faktisk planlegger nedskjæringer på sykehus og skoler. Tror Høyre virkelig i et sånt klima at fylkene vil ha råd til og får aksept for å utløse den ekstra kultursatsingen som da kreves? Kreves det ikke en helt annen satsing på kommuneøkonomien enn det Høyre har vært villig til å være med på?

       Så til et annet spørsmål: Jeg oppfatter at Høyre-representantene i kulturkomiteen er oppriktig opptatt av nyskaping, og jeg går ut fra at det også gjelder musikken. Hvorfor kan ikke da Høyre være med på å sikre Oslo Sinfonietta, et ensemble som av Norsk kulturråd får attesten å være et av de få profesjonelle ensemblene som følger opp behovet for presentasjon, formidling og nytolking av den nye musikken? Trengs det ikke at vi sikrer slike ensembler og ikke bare lar dem slite innenfor idealistiske rammer og litt påplussing fra offentlig hold?

Trond Helleland (H) : Nå var det jo ikke gitt at Høyre og Arbeiderpartiet i kulturkomiteen skulle legge rammene for kommuneøkonomien, så akkurat den utfordringen må nok andre ta. Dessuten er det slik at når vi nå har omfordelt på budsjettet med 18 mill. kr, har jeg stort sett bare hørt jubelrop fra det ganske land der hvor disse tildelingene har kommet. Så det viser seg at de fleste kommuner og fylker er villige til å gå inn på den funksjonsfordelingen som ligger når det gjelder finansiering av kulturtiltak. Vi hadde ett unntak, og det var Rikspolitisk Senter på Eidsvoll, og der sa også Høyre og Arbeiderpartiet og etter hvert de andre at dette må avklares med kommunen først, før en går inn med bevilgninger utover det som var planlagt.

       Så er det jo slik at vi lever i virkelighetens verden, og da er det ikke bare som SV foreslår, å plusse på veldig mange poster og overlate til andre å finne inndekning. Nå fikk en nærmest inntrykk av at representanten Valle oppfordret Høyre til til neste år, hvis vi da skulle inngå forlik med Arbeiderpartiet - det hørtes nesten sånn ut - å tilgodese andre gode formål. Jeg vil oppfordre representanten Valle og SV til til neste år å bli med i de reelle forhandlingene og diskutere innretningen på kulturbudsjettet istedenfor å melde seg ut og komme med sine helt egne forslag.

Ola T Lånke (KrF) : Det er ikke så ofte jeg leser aviser fra andre kanter av landet - det blir stort sett riksavisene - men forleden dag leste jeg Haugesunds

       Avis fra lørdag. På hele forsiden var det bilde av Haugesund Teater som i feststemning og glede over 1 mill. kr ekstra fra Stortinget skålte i champagne. Det samme bildet var også inne i avisen. Inger Stolt-Nielsen kunne ikke legge skjul på sin glede og stolthet over det hun hadde vært med på å få til. Det sier jeg ingenting på. Jeg skjønner veldig godt at representant Stolt-Nielsen hadde behov for å flagge det.

       Det ble en ganske flott liste å sende utover landet som følge av omfordelingen på budsjettet. Jeg står her med innstillingen, som bl.a også inneholder en oppramsing av åtte forskjellige museer som har fått ekstra støtte, flotte verdifulle lokale kulturtiltak som helt sikkert trenger all den støtte de kan få. Derfor jeg har lyst til å vende meg til representanten Helleland og spørre litt om Høyres kulturprofil, ikke minst med henblikk på kuttet i pressestøtten. For i sitt opprinnelige budsjettforslag legger Høyre opp til et kutt i pressestøtten på 260 mill. kr. Det betyr altså en fullstendig utradering av den offentlige pressestøtten, og ville ramme alle lokalavisene. Jeg går ut fra at en god del av dem også finnes i det fylket som representanten Helleland kommer fra, og at han også sender ut sine politiske budskap gjennom dem.

       Hvis dette blir vedtatt, betyr det at disse museene som nå har fått denne støtten, ikke vil ha noen aviser å avertere sine åpningstider i. Det ville bli et helt annet kulturliv rundt omkring i lokalsamfunnene.

       Mitt spørsmål til representanten Helleland: Er det virkelig Høyres oppriktige mening å legge opp til en kulturpolitikk som er med på å utradere disse virkelig verdifulle kulturytringene som lokalavisene utgjør i lokalsamfunnet?

Trond Helleland (H) : Når det gjelder pressestøtten, er Høyres prinsipielle syn at vi ønsker å avvikle den. Det er nedfelt i vårt prinsipprogram, fordi vi mener at pressen skal være uavhengig av myndighetene, og for at den skal være uavhengig av myndighetene, skal den heller ikke motta støtte. Det er vår prinsipielle holdning.

       Når det gjelder avisene i Buskerud, som representanten Lånke var opptatt av, tror jeg de aller fleste avisene i Buskerud klarer seg utmerket godt uten pressestøtte. Det finnes et eller to unntak, uten at jeg skal gå inn på navn. Så jeg tror nok at budskapet skulle komme ut høyt og klart også uten pressestøtte, i hvert fall i Buskerud.

       Jeg ser helt klart at pressestøtten, som Høyre har lagt inn et kutt i på 260 mill. kr i kulturbudsjettet, er den store posten der Høyre har foretatt omprioriteringer og nedskjæringer. Når det gjelder det øvrige kulturbudsjett, er Høyre stort sett på linje med flertallet i kulturkomiteen og de fleste partiene på Stortinget. Vi ønsker noen små nedjusteringer.

       Så er det da det tilbakevendende temaet: Det er en slags misunnelse her i salen har jeg inntrykk av, over at vi har fått anledning til å presentere en liste med omdisponeringer som har blitt veldig godt mottatt overalt. Det virker som om både SV og Kristelig Folkeparti og andre gjerne skulle ha ønsket å få være med på det. Det sier jeg ingenting på, for det viser at små endringer på kulturbudsjettet, utløser mye glede, og det utløser ikke minst stor aktivitet, en aktivitet som vi ønsker å stimulere, en aktivitet som vi ser som veldig positiv.

       I kulturpolitikken er det viktig å ha heilskapstenking, samarbeid på tvers av sektorar og fleirbruksløysingar. Dette må stimulerast. Senterpartiet meiner det er viktig å ta vare på eit breitt kulturomgrep der også idretten har sin plass. Det er viktig å utvikla kulturelt mangfald og sikra at alle får tilgang til kulturopplevingar. Siktemålet med kulturpolitikken må vera å gi alle grupper i folket eit rikare liv gjennom moglegheit til oppleving og eigenaktivitet. Det må leggjast til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar.

       Senterpartiet ønskjer at biblioteka og folkeopplysningstanken framleis skal vera ei grunnstamme i det lokale kulturarbeidet. Her er det viktig å etablera eit nært forhold mellom folke- og skulebiblioteka. Dette vil styrkja begge partar. Elles må folkebiblioteka vera forankra i lokalsamfunnet og utviklast vidare til å verta lokale ressurs- og informasjonssenter.

       Dette budsjettet er eit solid lyft for kultursektoren og den kulturelle verksemda ute i distrikta. Kultursektoren kan i 1998 gle seg over 45 mill. kr meir enn det den førre regjeringa la opp til i sitt budsjett. Dette budsjettet syner sentrumspartia sin vilje til å setja pengar bak orda om ei sterkare satsing over heile landet.

       Det vert noko merkeleg når Grethe Fossum på vegner av Arbeidarpartiet påstår at dei har æra for budsjettet sin distriktsprofil. Det er vitterleg sentrumsregjeringa sitt budsjettforslag som Arbeidarpartiet røysta mot, som altså er årsaka til at fleire kulturkroner nå kan tildelast kulturinstitusjonar rundt om i landet.

       Arbeidarpartiet hadde ikkje ei krone meir. « Det er utelukket å støtte dette », sa Grethe Fossum til Aftenposten den 8. november i år. Det er då det lett kan verka som kulturpolitisk dobbeltspel frå Arbeidarpartiet. Når det er sagt, tykkjer eg det er fint og ynskjer Arbeidarpartiet velkomen etter!

       Høgre ville i sitt budsjettalternativ redusera innsatsen på kulturområdet med 400 mill. kr, og Framstegspartiet ville redusera med 1.137 mill. kr, samanlikna med sentrumsregjeringa sitt forslag. Desse tala talar for seg sjølv.

       Når Regjeringa er i mindretal og ingen av dei nemnde partia ville støtta auka innsats, tykkjer eg det er godt gjort å få gjennomslag for ein auke på 45 mill. kr. Dette vart resultatet av dragkampen mellom sentrum, Høgre og Framstegspartiet etter at Arbeidarpartiet hadde sett seg sjølv på sidelina.

       Så sender Arbeidarpartiet ut ei pressemelding om at dei og Høgre har inngått budsjettforlik med forsterka

       distriktsprofil. Dette syner tydeleg at den nåverande regjeringa er blokkuavhengig. Det vart inngått konstellasjonar i alle retningar, og det syner at Arbeidarpartiet sitt argument om at sentrum har selt seg til Høgre og Framstegspartiet, ikkje held. Sentrumspartia har nå fått gjennomslag for ein auke på 10 mill. kr meir til lokale og regionale kulturbygg enn Arbeidarpartiet i sitt forslag til kulturbudsjett, og dette kjem heile landet til gode - òg byane. Me veit at behovet for tilskot til kulturbygg er stort, og denne satsinga er derfor ei viktig hjelp til eit aktivt lokalt kulturliv. Arbeidarpartiet har tidlegare stemt imot når me har sett fram forslag om dette.

       Kunstnarane, og då særleg dei unge kunstnarane, kan òg gle seg over neste års budsjett. Sentrumspartia er opptekne av at det skal vera mogleg for kunstnarar å leva av arbeidet sitt. Og sjølv om vi er vonbrotne over at Arbeidarpartiet og Høgre ikkje var villige til å gå inn med ein like stor auke i kunstnarstipenda som det Regjeringa la opp til, har me fått gjennomslag for ein auke i både talet på og storleiken på stipenda.

       Så litt om pressestøtta. Den er viktig nettopp for å oppretthalda dei lokale småavisene i distrikta, og likeins dei landsdekkjande, meiningsberande avisene som treng støtte for å overleva. Eg ser av merknadene at Arbeidarpartiet er bekymra over utviklinga blant nr. 2-avisene og berre dei. Det forundrar meg litt at dei ikkje er meir opptekne òg av mangfaldet som småavisene utgjer. Er det berre nedskjering på arbeidarpartiaviser som er såkalla angrep på ytringsfridomen? Nå veit eg at den samla støtta til småavisene er mindre enn det nr. 2-avisa Rogalands Avis får aleine. Då er det kanskje grunn til å spørja om dette kan vera rett politikk. Kanskje bør me sjå meir på det.

       Me er elles alle opptekne av ei mangfaldig presse. For å greia å skapa dette trengst det òg her både kvinner og menn. Nå er det altfor få kvinner i leiarstillingar i norske aviser, og for å nå målet her trengst det midlar på kapitlet om pressestøtte til kursverksemd og leiarutvikling. Det vil me koma tilbake til seinare.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen av at vi her hørte en meget fornærmet representant fra Senterpartiet. De har faktisk sagt ganske tydelig at de er blokkuavhengige, og vi sier: Flott, det er vi også - og så oppfører vi oss i tråd med det. Men Senterpartiet blir tydelig dødsens fornærmet. Jeg må si jeg er litt forundret, jeg.

       Det ble også snakket veldig høyt om hvor mye sentrumsregjeringen ville gjøre for hele landet. Det er en bit av vårt land som sentrumspartiene utelot i sitt budsjett - en bit av Norge som de ikke fant det verdt å støtte, og det er Finnmark. I Finnmark lever Norges minste minoritet. Den er beskrevet i Ottar fra Hålogalands saga og tilhører den eldste delen av norsk skriftlig historie. Allikevel fant ikke sentrumspartiene å kunne støtte med 300.000 kr en utredning av et prosjekt hvor denne minste minoriteten, kvenene, ber om å få lov å være en minoritet og om en mulighet til at deres kultur og deres språk skal bli satt i sentrum der hvor de bor, i den kommunen som definerer seg som trespråklig, hvor folk faktisk snakker kvensk. Gjenreisingen av Finnmark ble ikke fullstendig etter krigen. Den kvenske arkitekturen, som var byggestilen, venter fremdeles på å bli gjenreist. Jeg håper at sentrumsregjeringen tar henstillingen fra flertallet på alvor når vi ber om at Kvæntun-prosjektet blir kvalitetssikret og utviklet, slik at dette kan realiseres.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil i utgangspunktet få seia at me er ikkje fornærma i det heile. Me berre prøver å fortelja kven som var med på å gi m.a. Høgre og Arbeidarpartiet 45 mill. kr meir å fordela til tiltak som ein følte for, som t.d. dette som Inger Stolt-Nielsen fortalde om. Når det gjeld akkurat det, har eg forstått det slik at det heller ikkje er prioritert av fylkeskommunen, og me har heller ikkje registrert nokon søknad her, eller opplysningar om det. Men når det er sagt, har me jo løyvd pengar til samiske aviser, så det stemmer ikkje at me ikkje har tenkt på den nordre delen av landet vårt.

       Når Høgre i sitt opphavlege budsjettforslag ville skjera ned med 400 mill. kr på kultursektoren, må jo dei vera verkeleg glade for det som skjedde nå i budsjettforliket - påplussinga som me fekk med 45 mill. kr - så det er mogleg å driva politikk på den måten som Inger Stolt-Nielsen har gjort forsøk på her. Så eg vil seia at dette er noko som me eigentleg alle burde applaudera.

Ågot Valle (SV) : Senterpartiet har snakket veldig mye om kamp mot Forskjells-Norge, og jeg tror faktisk at de også mener det. I den sammenhengen og i sammenheng med at vi skal diskutere verdier, er det en spesiell del av kulturkapitlet jeg gjerne vil ta opp, som jeg faktisk føler litt sårhet for, og som jeg håper også representanten Unn Aarrestad fra Senterpartiet vil føle litt sårhet for, og det er fengselsbibliotekene.

       Det er sånn at for et par år siden var det et flertall der Senterpartiet var med, som gikk inn for en opptrappingsplan for de statlige fengselsbibliotekene. Det har altså stoppet opp, og Senterpartiet har tidligere vært med på å etterlyse en fortgang i denne opptrappingsplanen. Vi vet at fengsler som har ventet i årevis med å få bibliotektjenester, ikke får det. Vi vet at de innsatte er de som kanskje leser flest bøker, og dette utlånet betyr veldig mye både som kilde til opplevelse og som sosial trening.

       I denne omgangen er altså SV og Senterpartiet splittet når det gjelder å fremme betydningen av fengselsbibliotekene. Jeg vil utfordre Senterpartiet til i neste omgang å være med og virkelig se på opptrapping av fengselsbibliotekene. Jeg krever ikke noe løfte her og nå, men jeg vil i hvert fall utfordre representanten Unn Aarrestad til å være med neste gang vi foreslår en opptrapping og bevilgning til fengselsbibliotekene.

       De nr. 2-avisene som ble spesielt nevnt, er de som spesielt sliter med dårlig økonomi. Og hvis representantene fra Senterpartiet hadde vært villig til å sette seg litt inn i saken før de foretok kuttene, ville de nok ha oppdaget nettopp det. De små lokalavisene har jevnt over en god økonomi, selv om noen av dem også sliter. De riksdekkende, meningsbærende avisene har forskjellig økonomi, men mange av dem sliter også sterkt, men nr. 2-avisene sliter spesielt sterkt.

       Så ble det nevnt av representanten Aarrestad at enkelte nr. 2-aviser mottok mer pressestøtte enn alle lokalavisene til sammen. Så spurte hun om dette er rett politikk, og om vi skal se nærmere på det. Betyr det at Senterpartiet har tenkt å foreta ytterligere trekk i retning av å undergrave pressestøtten og legge pressestøtten åpen for i første omgang kutt og i neste omgang nedleggelse? Og tror Senterpartiets representant at statsråden kan innestå for utviklingen av en sånn politikk?

Unn Aarrestad (Sp) : Når det gjeld pressestøtte, var me initiativtakarar ein gong for ein del år tilbake nettopp for å få til pressestøtte for å halda på mangfaldet i avisstrukturen i Noreg. Det kan godt vera at me må sjå på dette på nytt for at ein skal få ei riktig fordeling. Det er mogleg at ein må sjå på ulike modellar, det vil me koma tilbake til.

       Det er klårt at når enkelte som har fått pressestøtte, har kunna ta ut ganske store gevinstar på aksjar, er det noko ein må sjå nærare på. Då tenkjer eg ikkje på nr.  2-avisene. Eg nemnde Rogalands Avis, som får ca 700 kr pr. abonnent i pressestøtte, og det er nokså mykje. Så kan me tenkja resten sjølve.

       Nokre av småavisene har det godt, og nokre har det slett ikkje godt. Og fordi det ikkje har vore justert for prisstiging, er det somme som er heilt nær stupet akkurat nå. Ei avis som Gula Tidend, som starta i 1904, måtte gå inn nettopp fordi det ikkje var auke i pressestøtta. Me skal ikkje risikera at for mange slike aviser går inn, heller ikkje av dei riksdekkjande, meiningsberande avisene. Eg trur me treng alle desse avisene. Derfor er det at Senterpartiet minst av alle vil gå inn for å skjera meir ned på pressestøtta, men det kan vera grunn til å sjå på kva modellar ein har for utbetaling av pressestøtta.

       SV har som mål i kulturpolitikken å legge til rette for mangfold av kulturelle stemmer i hele landet. For SV er det helt sentralt å legge til rette for møteplasser mellom ulike kulturer i Norge og dermed styrke det flerkulturelle arbeidet. Det er også sentralt å styrke barne- og ungdomskulturen, der barn og unge kan få være deltakere, utvikle kreative evner og samtidig få rike opplevelser som en effektiv « motgift » mot den forflatede, kommersialiserte og ensretta kulturen de daglig blir bombardert med.

       Nyskaping må skje ved større samspill mellom profesjonelle og amatører, samspill mellom forskjellige kunst- og kulturytringer og samspill mellom det norske og påvirkning fra andre kulturer. Jeg viser i den sammenhengen til søknaden fra Norsk musikkråd om å utvide ordningen med musikkverksteder til også å inkludere etnisk musikk, eller « den fjerde sjanger », en søknad SV ivaretok i alternativt budsjett, og som også er ivaretatt i merknads form.

       Jeg viser også til et forslag om større satsing på utenlandsk kultur i Norge, og at midlene som brukes til dette formålet, i større grad må benyttes til å invitere kunstnere fra nye landsmenns hjemland. Og jeg viser til vårt forslag om å etablere en egen innkjøpsordning for oversatt skjønnlitteratur for barn og unge.

       Det som har vært påfallende for en ny kulturpolitiker i dette budsjettarbeidet, er alt arbeidet for å file på noen få kulturkroner. Og det er også klart for meg hvor mye Kultur-Norge kan få ut av kronene, og hvor viktig det derfor er å slåss for flere kulturkroner i neste omgang.

       Det kommer varsku fra flere deler av kulturlivet, bl.a fra institusjonsteatrene, hvor kravene til egeninntekter etter hvert er blitt så store at det er blitt hasardiøst å satse på nyskaping der en ikke på forhånd er garantert suksess. Særlig rammer det barneforestillingene. Teatrene - også institusjonsteatrene - må få større rom for nyskaping, og de teatrene der nyskaping skjer, må sikres. Jeg tenker i denne sammenhengen på Grenland Friteater, og jeg håper kulturministeren hører virkelig godt etter.

       SV har alltid prioritert kultur høyt, og i alternativt statsbudsjett har vi foreslått 200 mill. kr mer enn Jagland-regjeringa. Alle som kjenner kulturlivet, vet at det er behov for dette og mye mer til. Og ingen kan påstå at ekstra kulturmillioner vil være inflasjonsdrivende.

       Når vi vil satse på kunst og kultur, er det fordi det representerer verdier i seg sjøl, som gjør oss alle rikere. Det fører til bedring av folkehelsa, og det fører til flere arbeidsplasser ute i distriktene. Det fører også til nytt liv i distriktene, og det er bra. Men kunsten og kulturen har egenverdi, og derfor må det gis mer rom for kunstens og kunstnernes kår. Vi i SV støtter derfor at det profesjonelle kunst- og kulturlivet må få bedre rammer. Derfor er vi ivrige for at stipendordninga for unge kunstnere må bygges ut, og derfor er vi skuffet over at garantiinntektsordninga ikke bygges ut. Da kunstnermeldinga ble behandlet i vår, stod faktisk SV sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om å vise hvor viktig garantiinntektene er for at kunstnerne kan leve og bo utenfor Oslo, og for at de kan leve av arbeidet sitt. Jeg registrerer nå at vi står alene igjen, men jeg håper at det bare blir ganske kortvarig at vi står alene.

       Forliket mellom Arbeiderpartiet og Høyre innebærer påplussinger på en rekke områder som er viktige for oss, som vi har gitt atskillige signaler om i vårt alternative kulturbudsjett, og kanskje Arbeiderpartiet og Høyre har lest det. Men forliket innebærer aksept for kutt i pressestøtta, og dette kan være et signal om begynnelsen på en avvikling av pressestøtta. Den har vært og er et viktig instrument for å stagge kreftenes frie spill, sørge for at det fins alternativer til de ledende mediers økende makt over samfunnsdebatten. For SV er det helt overordnet å sikre nr.  2-avisenes, lokalavisenes og nisjeavisenes eksistens, og derfor kan ikke vi godta en ramme som innebærer aksept for kutt i pressestøtta. I tillegg hadde vi også ønsket oss at rammene var mye videre i forhold til de oppgavene som skal løses.

       Jeg tar opp våre forslag som er verbalforslag. De er av en sånn karakter at de bør oversendes til Regjeringa.

Unn Aarrestad (Sp) : Det er mest vondt å ta replikk på SV i kulturpolitikken, for dei meiner så mykje godt om kultur. Men eg har merka meg at SV har mykje meir pengar til fordeling på kulturbudsjettet enn oss andre. Her verkar det som om SV er frispelar, med ein auke på 200 mill. kr utover den ramma som vart fastsett for kulturen, utan å visa til inndekking. Mykje av dette er forslag som Senterpartiet veldig godt kunne ha støtta, men her var ein vel oppe i 40 - 50 ulike tiltak over heile landet som SV føreslo å gi ekstrapengar til.

       Poenget mitt er at det verkar nokså meiningslaust berre å føreslå alt godt til alle til alle tider på alle plassar utan å vera forplikta til å finna inndekking. Då er det lett å slå seg på brystet etterpå og seie: Dette føreslo me jo! Ser ikkje representanten Valle at dette kan vera ein slags Ole Brumm-politikk? Når vil SV begynna å driva seriøs politikk med inndekking av auka utgifter? Når vil SV koma på banen med same spelereglar som oss andre?

Ågot Valle (SV) : Dette var kjente toner, som ikke blir mer sanne fordi om de gjentas ofte. Det er sånn at vi har et saldert budsjett. Riktignok peker vi på salderinger utenfor ramma for kulturbudsjettet. Dette handler om hva vi gjorde i forbindelse med forslagene i finansdebatten, men det er realistiske forslag. Det er ikke sånn at 200 mill. kr ekstra til Kultur-Norge ville sprenge alle rammene. Det er småpenger i denne sammenhengen, og da vil SV prioritere det som kan gjøre kulturlivet rikere framfor å gi skattelette til høytlønte f.eks. Det kan være med på å gjøre dette landet bedre stilt for endring fram mot tusenårsskiftet, som vi peker på, og gjøre landet rikere.

       Så vil jeg si at hvis man mener noe med å få en tusenårsmarkering som skal gi et kultur- og kunstpolitisk løft - og det går jeg ut fra at man mener - trengs jo alle disse 200 millionene ekstra til å gi dette løftet, til å kunne planlegge skikkelig, sånn at tusenårsmarkeringa ikke bare blir et blaff, men noe som kan løfte opp kulturlivet framover. Jeg så kulturministeren nikket. Da håper jeg hun er enig med meg.

       Når det er sagt, må jeg tilføye at det er ikke den helt store friheten vi unner oss. Nettoutgiftene i Kulturdepartementets budsjett utgjør en nesten usynlig del av statsbudsjettets samlede utgifter. Statens løpende inntekter fra petroleumssektoren vil i 1998 dekke opp kulturutgiftene på statsbudsjettet i løpet av halvannen uke. Det lå inne et løft for kulturen i den forrige regjeringens budsjettforslag. Sentrumsregjeringen har gått et skritt videre og plusset på med 45 mill. kr. Det har vært to steg i riktig retning, og det har gitt representanter for Arbeiderpartiet og Høyre anledning til å stemme for bevilgninger til kulturformål som de i utgangspunktet selv ikke hadde satt av en tilstrekkelig økonomisk ramme for.

       Nå er det heldigvis ikke slik at det er dette budsjettet alene som avgjør den kunstneriske og kulturelle innsatsen i Norge. Var det situasjonen, hadde det stått skrøpelig til. Dette budsjettet kan bare være en stimulans og et supplement til alt det arbeid som utføres av frivillige amatører og av selvstendige og dårlig betalte kunstnere. Det er et håndslag til den idealismen og den skaperkraften som holder kulturen i Norge levende.

       Jeg skal rette oppmerksomheten mot noen kultursaker som er særlig viktige for Venstre.

       (Ringelyd fra en mobiltelefon i salen)

       - Den musikken er en ny kunst. Den har jeg sjelden hatt noen glede av.

       En av de tunge enkeltpostene som gjelder kunst, heter Den Norske Opera. Neste år skal staten bruke drøyt 160 mill. kr på denne institusjonen. Det er landets desidert største arbeidsplass for scenekunstnere og musikere. Venstre mener det er riktig å satse så stort på en enkelt institusjon som denne. Men vi mener det er nødvendig å ta skrittet videre. Det er fordi Venstre ønsker at det skal finnes en nasjonal arena hvor de skjønne kunster - musikk, drama, ballett - kan møte hverandre og smelte sammen til et totaluttrykk, eller det mange kaller for totalkunst. Opera er en unik kunstform, og vi trenger et sted hvor vi kan dyrke den fullt ut. Det fortjener kunstnerne og publikum, som i fellesskap skaper kunsten.

       Sentrumsregjeringen går inn for byggestart for ny opera i løpet av stortingsperioden. Siden Venstre ikke sitter i kulturkomiteen, vil jeg benytte anledningen til å legge igjen et visittkort til den operameldingen som kommer: Her må det ikke spares! Jeg håper at norske kunstnere og arkitekter av f.eks. Sverre Fehns format får anledning til å utfolde seg på norsk grunn, og jeg håper at vi kan skape et monumentalbygg på linje med Guggenheim-museet i Bilbao. Det nye bygget skal eksistere i mange hundre år. Det skal gi arbeidsforhold for mange av våre dyktigste kunstnere. Men det skal også være en arv for ettertiden med et budskap vi ønsker å bli husket for. Middelalderen hilser oss med katedraler. Med dette operabygget skal vi vise at det også ved dette årtusenskiftet eksisterte mennesker med genuin kjærlighet til kunst.

       Innenfor den profesjonelle kunsten er operasaken den ene ytterligheten. Venstre er et liberalt parti, og av det følger at vi er opptatt av grensene for statens makt. Staten er en nødvendig medspiller for at kunsten skal få levelige kår. Men det er viktig at staten ikke styrer kulturlivet gjennom pengestrømmen. Derfor er det viktig for Venstre å dyrke de kunstinstitusjonene som er uavhengige, og som ikke eies av stat eller offentlig myndighet. Jeg vil derfor rose tidligere statsråd Birkeland for at hun foreslo å øke bevilgningen til de frie teatergruppene. Dette er et viktig grep for å hindre at kulturbudsjettet utelukkende bindes opp av tunge institusjoner. Det er en linje sentrumsregjeringen må videreføre, og jeg konstaterer med glede at det blir flertall for denne økningen.

       Til slutt noterer jeg med tilfredshet at den nye kulturministeren har prioritert arbeidet med lokale kulturbygg. Å bidra til at frivillige, kreative mennesker har tak over hodet og scener å stå på er et offentlig ansvar.

Jon Olav Alstad (A) : På flere områder kan det kanskje være grunn til å bruke ordet historisk om et sånt budsjett som det vi behandler i dag - om enn kanskje ikke fullt og helt, så i hvert fall delvis. Det betyr ikke nødvendigvis - i hvert fall ikke i dag - at det står for en positiv utvikling. For første gang har de borgerlige klart å kutte i produksjonsstøtten, som enkelte partier har vært på jakt etter i mange år, og på den måten ramme det pressemangfoldet vi har, som vi liker å skryte av.

       Men det skjer også noe positivt. For første gang på mange år har Arbeiderpartiet og Høyre funnet hverandre i et samarbeid - uten at jeg nødvendigvis skal si at det i utgangspunktet er positivt. Men i denne sammenhengen har det resultert i en sterkere distriktsprofil og faktisk noen spennende nyvinninger på kulturbudsjettet som også har undertoner det er verd å merke seg. Da tenker jeg selvsagt først og fremst på distriktsopera og de signaler som ligger fra flertallet i den saken.

       Kulturminister Enger Lahnstein skal få ros fra oss i Arbeiderpartiet for det budsjettet hun la fram. Det var på mange områder et budsjett vi fra Arbeiderpartiets side kunne applaudere. Det var for øvrig også det eneste fagbudsjettet der vi kunne se at Senterpartiet har hatt særlig innflytelse på Regjeringens politikk. Desto mer bittert må det være for statsråden å se at Høyre og Arbeiderpartiet har gått sammen og foretatt en del omdisponeringer, med det resultat at distriktsprofilen forsterkes, og sentrumspartienes representanter ikke engang ser seg i stand til å være med på den merknaden vi har om å bruke kulturen som et viktig virkemiddel for å snu flyttestrømmen og opprettholde bosettingsmønsteret i landet vårt.

       Det som kanskje er mest bittert for Senterpartiet, er å registrere det de nå må svelge når det gjelder pressestøtten. Det skjer på tross av at det er et flertall i Stortinget mot kutt. Et kutt i pressestøtten på 15 mill. kr vil selvsagt merkes i mange aviser over det ganske land. Men så er det jo sånn at en ulykke kommer sjelden alene. Og for avisene kommer det altså nå tre ulykker på én gang: Den første var sentrumsregjeringen, den andre er Postens portoøkninger, og den tredje er sentrumsregjeringens konkurransepolitikk, som nå har ført til en debatt om moms på aviser etter at PSD har oversendt et brev til Finansdepartementet.

       For en avis som Nationen, som over de siste årene har slitt med økonomien, og som vi faktisk har vært med på å sette i gang aksjoner for å berge, vil et kutt i pressestøtten bety godt over 1 mill. kr i tap. Ifølge avisoppslag de seneste dagene vil Postens portoøkninger utgjøre ca 1,2 mill. kr i økte kostnader. Det er hardt for en slik avis å miste nærmere 2,5 mill. kr i løpet av en måned. Dersom momsen kommer på toppen, kan det se veldig mørkt ut. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve en avisdød hvis dette slår til. Derfor håper jeg kulturministeren tar et ansvar for den situasjonen hun også er medansvarlig for, og sørger for at vi kan tromme sammen samferdselsministeren og administrasjonsministeren for å finne en løsning for de avisene som kommer dårlig ut.

       Når først de borgerlige hadde vedtatt dette kuttet, var det viktig for oss i Arbeiderpartiet å gå inn og være med på å begrense skadevirkningene av de borgerliges politikk. For dersom enkelte hadde falt for fristelsen til å beskytte sine egne små, skjøre hjertebarn, de partitilknyttede avisene, ville altså det ha vært starten på slutten for hele pressestøtten. Nå har vi gitt Regjeringen muligheten til å rette opp fadesen fra neste år, dersom den ønsker det. Så har vi i Arbeiderpartiet foreslått at Regjeringen vurderer overskuddstak fra 1. januar 1998 og ser bort fra overgangsreglene. Og nå skal jeg være snill, for vi ble nemlig stående alene om den merknaden: Det skyldes sikkert ikke at sentrum var uenig, de har nok bare en helt annen begrunnelse. For faktum er at vi på denne måten kunne ha halvert de skadene de borgerlige har begått.

       Mediepolitikken er i dette budsjettet behandlet mer grundig enn de fleste andre områder. Det har selvsagt sammenheng med den rivende utviklingen vi ser innenfor området, men igjen overraskes jeg av de endringer som skjer som følge av regjeringsskiftet. Kort oppsummert er det som følger: Senterpartiet var blant de sterkeste kritikerne til sponsing i NRK. Men etter 50 dager i regjeringsposisjon kommer det nå signaler om en opphevelse av den grensen som er satt. I siste periode var det et samlet storting som hele tiden lå bakom og presset digitaliseringen videre - i hvert fall i merknads form. I dag faller sentrum av. I styringen av NRK har Senterpartiet vært blant de mest tradisjonelle, styringskåte politikere, men når vi nå ber om å få et skikkelig styringsredskap, vil de altså ikke være med. Det skal bli interessant å følge den videre omstillingsprosess som tydeligvis skjer som følge av en regjeringsdeltagelse. Det er i hvert fall ingen tvil om at Senterpartiet på dette området lå oss nærmere i opposisjon enn de nå faktisk gjør i posisjon.

       Digitaliseringen er nå gjennomført på telenettet, og for radio ligger det til behandling i Stortinget. Samtidig følger vi den utviklingen som skjer i Sverige og på kontinentet, og ser at det er på tide å få en del avklaringer også her hjemme. Stortinget har så å si enstemmig stresset digitaliseringen framover og vært utålmodig i denne saken. Når flertallet nå ber om en egen stortingsmelding, har dette selvsagt sammenheng med et ønske om å få avklart alt fra standarder, hvilke nett det skal satses på og finansieringen. Det politiske målet er å sørge for at tjenester som utvikles i kjølvannet av den nye teknologien, skal komme hele landet til gode. Både seere og næringsliv i distriktene er avhengig av dette for å kunne få de samme mulighetene som man har i sentrale strøk. Jeg vil i den sammenheng minne om den belastningen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i fellesskap tok da vi ikke ville være med på en utbygging av NRK2 over hele landet, nettopp fordi dette ville kunne bidra til å forsinke innføringen av digital teknologi. Derfor er det nå overraskende å oppleve at det er Arbeiderpartiet sammen med SV og Høyre som nå går inn og tar ansvar for den videre framdriften, mens Senterpartiet er med og stiller seg selv på sidelinjen. Det er jeg ganske trygg på ikke ville skjedd i opposisjon.

       Det mest interessante i de mediepolitiske merknadene er nettopp forholdet vi som eiere skal ha til en av de største mediebedriftene i landet. Samtidig er de merknadene ganske pinlig avslørende for den manglende politikk som sentrum har hatt i disse sakene. Arbeiderpartiet og Høyre går nå sammen om en merknad der vi ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak om statens rolle som eier, sett i lys av NRKs framtidige utfordringer - og de er jo ikke små. Der vil vi ha en gjennomgang av den framtidige styringen av NRK og de rammevilkårene NRK skal styre etter. I dag har vi en situasjon der vi som politikere styrer NRK gjennom budsjetter og årsmeldinger. Årsmeldingene kommer alltid i etterkant, og budsjettet vedtas en måned før et nytt år begynner. Det bør være åpenbart at dette er en situasjon som er uholdbar for oss som eiere, og ikke minst for dem som skal lede NRK som bedrift med politiske målsettinger. Så når vi som politikere får påpakninger for at vi i altfor liten grad opptrer som eiere og mer som kontrollører, må vi ta det innover oss. Men da må det samtidig være lov til å stille krav tilbake: Dersom vi skal opptre som eiere, må NRK også opptre i forhold til det. Det paradoksale i situasjonen er at regjeringspartiene i en svarmerknad blottlegger seg selv gjennom å påpeke at de tror dette dreier seg om en omkamp om NRKs organisering og debatten rundt aksjeselskapsmodellen. I en situasjon der digitalisering og andre kapitalkrevende oppgaver står for døren, der NRK stadig presses av et stadig sterkere kommersielt marked, der vi ser at nasjonsgrensene brytes sterkere ned enn på noe annet område, der det virkelig er behov for et godt styringsverktøy både for oss politikere og for NRK, så henger sentrum fortsatt igjen i diskusjonen om NRKs organisering. Dem om det.

       Flertallet ønsker i hvert fall et verktøy der vi politikere kan legge langsiktige føringer som det er mulig for NRK å forholde seg til. I årene framover har vi ikke gode nok verktøy på det området, og vi vil oppleve at vi som politikere bare blir dratt etter i utviklingen, i dragsuget av de kommersielle utenlandske mediemogulene, mens NRK vil bli taperen i konkurransen. Den utviklingen ønsker ikke flertallet. Derfor ønsker vi et bedre styringsinstrument for NRK.

Per Sandberg (Frp) : Jeg skal fortsette litt på et innlegg jeg hadde tidligere i kveld, for jeg fikk klar beskjed fra Arbeiderpartiet om at de ikke har forstått hva som står i våre merknader når det gjelder en regelendring for amatørteatervirksomhet. Dette skal jeg komme tilbake til, og jeg skal prøve å trekke en konklusjon.

       Jeg sa at det offentlige skal stille krav til de frivillige organisasjonene når det gjelder de midlene som blir bevilget. Det kan en forsvare ut fra det at når en bevilger penger, skal en ha noe igjen for det. Og alle de oppgavene det offentlige vil ha organisasjonene til å gjøre, har ført til at de er blitt topptunge, med et stort byråkrati for å tilfredsstille kravene fra det offentlige i forhold til søknader, registrering og tilbakerapportering. Ifølge en undersøkelse i Nord-Trøndelag rundt frivillige organisasjoner som drev med amatørteater og revy, kom det fram at organisasjonene ikke hadde registrert medlemskap, ene og alene fordi det var for mye organisering rundt det.

       De har mistet sin identitet og kontakt med grasrota. Organisasjonene blir for « springende » i forhold til hva som er den egentlige ideologiske målsettingen. Alle de prosjektene en søker om midler til, er det grasrota som skal gjennomføre. Men så er det noen i det tunge byråkratiet som synes det er viktig at de gjør det ut fra statens behov for å skape holdningsendringer i forhold til sin politikk. Da blir spørsmålet hva grasrota skal gjøre, og hva grasrota synes.

       Spørsmålet vi må stille oss, er da: Har det politiske miljøet i dag kontakt med grasrota? Det er relevant å stille spørsmålet ut fra at det ikke bare er kulturorganisasjoner som har nedgang i medlemstallet. Det samme gjelder for politiske partiorganisasjoner. Handler det rett og slett om at de politiske miljøene er blitt for like og ikke greier å engasjere verken sin egen velgermasse eller kulturen? Dette er på sikt en trussel for demokratiet og burde være en tankevekker ikke bare for kulturorganisasjonene, men også for det politiske miljøet.

       Hva er det grasrota gjør?

       Disse fem hovedpunktene er hentet fra St.meld.nr.61 (1991-1992), Kultur i tiden.

       Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om å bevilge 7 mill. kr til amatørteatervirksomhet, og ønsker i den sammenhengen en regelendring slik at de frivillige organisasjonene som driver med amatørteater og revy, og som ikke har medlemskap og dermed er diskvalifisert fra å hente ut midler fra Norsk Amatørteaterråd, skal få en mulighet til det. For ifølge undersøkelsen i Nord-Trøndelag, er det faktisk bare 40-50 % av organisasjonene som driver med teater og revy som har mulighet til å få de midlene som kanaliseres gjennom Norsk Amatørteaterråd.

       Er amatørteatrene interessert i å drive teater, eller driver de ren kommersiell virksomhet for å dyrke seg selv? Det er også et spørsmål. Jeg tror ikke det siste er tilfellet når vi ser på hva som drives ute i distriktene.

       For å ta Trøndelag som eksempel: Skal en kunne drive teater- og revyaktivitet, må en sørge for å spille noe som vi trøndere liker, og som skaffer penger i kassen til å betale husleie og eventuelt drift av et idrettslag, skolekorps e.l. Det tar tid å lære publikum nye ting, særlig oss trøndere, for å fortsette med oss som eksempel. En lang tradisjon med revy og komedie i Nord-Trøndelag gjør at lagene satser på at det må være et artig stykke som gir noe til publikum, slik at det gir penger i kassen. Amatørteater er ofte publikums første møte med teateret ute i distriktene. Det er derfor der vi må begynne.

       Avslutningsvis har jeg lyst til å si følgende: Det snakkes så mye om mangfold innenfor kultur. Jeg tenkte jeg skulle ta et sitat fra Jens Bjørneboe tidligere i kveld. Jeg tror jaggu jeg gjør det nå. Dette med mangfold skaper vi ikke gjennom at staten skal styre. Da tenker jeg på Jens Bjørneboes bok om Jonas, der han sammenlikner enhetsskolen med de sprudlende, flotte barna som blir satt opp i kverna, og så kverner en rundt - kverna er staten - og så kommer de ut firkantet alle sammen.

       Selv om de fleste av oss har det godt materielt sett i Norge i dag, øker forskjellene. Presset for å leve opp til kommersielle standarder for vellykkethet er sterkt. Å forbruke er høyere verdsatt enn å skape og å gi. Jeg ser Regjeringens forslag om en såkalt verdikommisjon med vekt på deltakelse og prosess for ansvarsmobilisering i dette perspektivet. Jeg vil understreke sterkt det sektorovergripende og grunnleggende ved kunsten og kulturen.

       Det er uten tvil behov for å løfte kulturen. Selv om budsjettet selvsagt handler om penger, og kultur som underholdning også gir store inntekter, er kulturen i sitt vesen ikke-materialistisk. Det betinger bevisst satsing på arbeidsvilkår, vekt på formidling og deltakelse.

       Som Ågot Valle beskrev det her i stad: Det er spenninger i kulturlivet. Det skal heller ikke være ro om kulturpolitikken. Tvert imot. Jeg mener det er viktig med meningsbrytning. Jeg ønsker alle velkommen til debatt og dialog. Alle innspill skal bli grundig vurdert, mangfoldet må blomstre. Men politikk handler også om å gjøre valg - å sette noe framfor noe annet. Da blir det selvsagt også kritikk. Det er bra, for likegyldighet og resignasjon er for meg av de trekk ved samfunnsutviklingen som jeg ser på som den største utfordringen. Demokrati betinger deltakelse og engasjement. Det gir grunnlag for ansvarsmobilisering.

       Jeg vil invitere alle partier på Stortinget til samarbeid for å løfte kulturen, og jeg er glad for de signaler som er kommet fra mange partier her, enn si alle. Vi må i fellesskap sikre framdrift og oppfølging på viktige områder, f.eks i spørsmålet om den nye Operaen, om innholdet, hvordan den skal brukes som inspirasjon i hele landet, og selvfølgelig også lokaliseringen. Selvsagt vil jeg legge vekt på de merknadene som her er kommet i innstillingen fra Arbeiderpartiet og Høyre om den såkalte distriktsoperaen.

       Jeg vil altså arbeide for en sektorovergripende kulturpolitikk: Utgangspunktet er det enkelte mennesket og dets ukrenkelige verd. Det forplikter. Vi må også styrke samfunnsansvaret slik at vi stiller mer opp for hverandre. Vår kultur, vårt språk og vår felles fortid er noe som binder oss sammen og gjør oss til et samfunn. Historie er etter mitt syn et undervurdert fag. Uten trygghet på egen identitet og sitt eget blir det vanskelig å orientere seg i tilværelsen og møte andre med et åpent sinn. Det er derfor gledelig at interessen for både nasjonal og lokal historie er økende, og at folk søker sine røtter.

       Vi må styrke språket, boken og litteraturen. Vi arbeider også med meldinger både når det gjelder bibliotektjenester og museer, og ser selvfølgelig på dette som et svært viktig arbeid.

       På flere av disse områdene åpner den teknologiske utviklingen for nye muligheter og interessante perspektiver. Det vil vi følge opp og utnytte. Men teknologien må også brukes med klokskap og gjøres tilgjengelig, slik at den ikke fører til økende forskjeller.

       Livet leves i lokalsamfunnene enten man bor i by eller bygd. Det er viktig å tilrettelegge aktiviteter, deltakelse og opplevelser. Derfor trengs det møteplasser. Gjennom tilskudd til lokale, regionale og nasjonale kulturbygg bidrar staten til bygging av slike møteplasser. Dette er tiltak Regjeringen får gjennomslag for å styrke. Jeg vil peke på at det er en egen støtteordning til nærmiljøanlegg, anlegg for uorganisert fysisk aktivitet i lokalsamfunnet nær boligene. Jeg er overbevist om at dette er en riktig satsing. Det er i ferd med å bli et samfunnsproblem at barn ikke utvikler seg motorisk på grunn av for lite aktivitet og lek. Her er mye ugjort også fra organisasjonenes side. Frivillige organisasjoners virksomhet kan neppe overvurderes. Det er alarmerende når en leser at foreldre betaler barna for at de ikke skal gå i korps, fordi det faktisk er for krevende å ha barn i korps. Da må vi gjøre noe alvorlig for å stimulere dette viktige frivillige arbeidet. Regjeringen har derfor varslet en tilleggsmelding til meldingen om de frivillige organisasjonene. Vi ønsker å styrke det medlemsbaserte virket og gi organisasjonene anledning til å prioritere medlemsaktiviteter i tråd med organisasjonenes mål. I denne sammenheng vil også lotterivirksomheten bli vurdert.

       Det pågår en debatt om desentralisering av kulturmidlene. Mitt budsjettforslag og komitebehandlingen har forsterket inntrykket av lokal og regional satsing. For meg er det ingen motsetning mellom dette og det å satse nasjonalt. Tvert imot er det et viktig mål å få til et fruktbart samspill. Uten bredde ingen topp, og omvendt.

       Det er viktig med nasjonale institusjoner og nasjonale tiltak overfor kunstnerne. Regjeringen legger stor vekt på det. Det er viktig å øke støtten til de frie sceniske gruppene i form av prosjektstøtte for å få fram kreativitet og nyskaping. Disse midlene tildeles som kjent av Norsk kulturråd ut fra faglige helhetsvurderinger. For meg er det en riktig arbeidsmodell, og jeg har med interesse merket meg innlegg i fjorårets budsjettdebatt om det samme temaet.

       Det er særlig på ett område jeg må si at komiteens flertall skuffer meg noe, og det er når det gjelder tilbudet til kunstnerne. De har redusert bevilgningen til kunstnerstipend og også avvist forslaget om en hospitantordning. Vi vet at yngre kunstnere har en vanskelig arbeidssituasjon. Forslaget om en hospitantordning er utformet sammen med kunstnerorganisasjonene. Bevilgningen skal benyttes til kunstnere som er ferdig med den høyeste utdannelsen de kan få i Norge. Det er ikke folk under opplæring, slik navnet aspirantordning kan indikere. Jeg synes det er rimelig at unge kunstnere får lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende avtaler.

       Den forrige regjering la opp til satsing for barn og unge og ulike tiltak for integrering og flerkulturelle tiltak. Jeg vil selvsagt følge opp dette viktige arbeidet. Større integrering av personer med flerkulturell bakgrunn i norsk kulturliv er viktig. Trygghet på egen identitet er en forutsetning for å skape mangfold og utvikling bygd på gjensidig respekt og åpenhet.

       Mediepolitikk og ytringsfrihet representerer store kulturpolitiske utfordringer. Særlig gjelder dette TV. Jeg mener det er viktig å styrke NRK som en lisensfinansiert allmennkringkaster. Skal vi styrke NRK, må vi også - som Alstad nettopp var inne på, slik jeg oppfattet det i hvert fall - stille strenge krav. Det har jeg til hensikt å gjøre. Det er viktig at NRK viderefører de kvaliteter som underbygger kanalens særstilling i folket, samtidig som NRK utvikles videre med satsing på distriktskontorene, et variert radiotilbud og et TV-tilbud med bredde og kvalitet. Digitaliseringen av TV er på et tidlig og forberedende stadium, og jeg vil selvsagt orientere Stortinget om dette viktige området etter hvert som vi får informasjon om kostnader og tidsaspekt, og jeg har merket meg flertallsmerknaden og også forslaget om dette.

       Ytringsfrihet er en viktig del av demokratiet. Ressurser er ikke likelig fordelt i samfunnet, og alle har ikke like lett for å komme til orde. Derfor er det viktig med pressestøtte, slik at både riksdekkende meningsbærende aviser og nr. 2-aviser kan sikres livets rett. Regjeringens forslag til pressestøtte blir redusert med 15 mill. kr. Jeg håper det vil være mulig å gjennomføre dette kuttet uten at de overordnede hensyn må vike.

       Vi nærmer oss inngangen til et nytt årtusen. Et årsskifte er ikke bare en festkveld, men også en anledning til omtanke og ettertanke. Et tusenårsskifte markerer på mange måter et tidsskille. I samsvar med vårt verdisyn og kultursyn ønsker jeg at Norge skal markere dette tidsskillet som en kulturnasjon på en gjennomtenkt, klok, ettertenksom og framsynt måte. Regjeringens framlegg til budsjett for å forberede denne markeringen blir vesentlig redusert av Stortinget, men arbeidet vil starte opp i 1998, slik som forutsatt. Jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid med alle partier i Stortinget, slik at vi får en verdig markering av tusenårsskiftet og virkelig får et løft for kunsten og kulturen i Norge i samband med at vi går inn i det neste årtusen.

       Det en ting jeg synes er viktig både for oss i Arbeiderpartiet og for Senterpartiet - og det vil jeg nok tro at statsråden har oppdaget i løpet av debatten også - og det er den vanskelige situasjonen vi har kommet i når det gjelder pressen vår. Etter forliket der det blir kuttet, kommer posten som først og fremst kanskje rammer de riksdekkende avisene og distriktsavisene, og så risikerer vi etter hvert også å få en momsdebatt. Jeg kunne ønske å utfordre kulturministeren til å ta tak i dette, og dermed også gi henne muligheten til å framstå som avisenes redningskvinne: Ta en samling rundt kaffebordet, inviter samferdselsminister Dørum og administrasjonsminister Løwer og finn en løsning som gjør at avisene kan overleve fram til neste høst, da det igjen er mulig å justere pressestøtten. Det kunne være interessant å høre om statsråden har lyst til å ta det ansvaret, så har vi i hvert fall lagt grunnlaget for et godt samarbeid.

       Så vil jeg jo si at kulturministerens skuffelse over bevilgningen når det gjelder yngre kunstnere, kanskje er litt påtatt, når vi vet at denne posten i fjor inneholdt 0 stipend. Det var en ordning som ble innført med statsråd Birkeland i forbindelse med kunstnermeldingen, og som det også var ganske stor enighet om mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I det første budsjettet ble bevilgningen økt til å omfatte 125 stipend, og flertallet plusset på ytterligere ca 6 mill., mens sentrumspartiene ønsket vel 3 mill. mer, så det ligger vel ikke den helt store kulturpolitiske forskjellen akkurat på det punktet.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg vil takke representanten Alstad for vennlige ord. Når vi har et budsjett på vel 3 milliarder kr, tåler jeg godt at det er flyttet på 18 mill., og når det i tillegg går i en retning som styrker distriktsprofilen og stortingsflertallet sågar argumenterer med å snu flyttestrømmen, ja så er det aldeles utmerket. Så jeg håper virkelig at vi skal få til et godt samarbeid. Det er jo riktig at vi i kulturpolitikken veldig ofte har stått sammen med Arbeiderpartiet her i huset, og det tror jeg er mest naturlig. Det er også her det er minst forskjell hvis man ser på primærstandpunktene til de ulike partiene.

       Når det gjelder pressestøtten, er det riktig at jeg ikke er noe glad for kutt der. Jeg la inn i budsjettforslaget fra den nye regjeringen en økning i pressestøtten i forhold til Arbeiderpartiets pressestøtteopplegg, bl.a fordi jeg la inn støtte til Nynorsk Pressekontor og til de samiske avisene. Så var det et budsjettforlik her i Stortinget, og jeg mente å kunne leve med det, fordi man innenfor en såpass stor post har muligheter til å finne løsninger som nettopp kan ivareta hensynet til de avisene vi er opptatt av å ta vare på, nemlig de meningsbærende avisene, nr. 2-aviser og en del lokalaviser. Nå er det gitt veldig ulike signaler fra Arbeiderpartiet om hvordan dette kuttet skal innrettes, og jeg merker meg at Arbeiderpartiet her går sammen med Høyre og mener at måten å redde pressestøtten på, skulle være å gi likt kutt på alle aviser. Jeg skulle ønske jeg kunne legge vekt på det andre som Arbeiderpartiet har tatt med i sine merknader, nemlig at man her bør kunne ha mulighet for i hvert fall å se på om det går an å gjennomføre pressekuttet på en slik måte at det ivaretar de hensyn som jeg tror vi er enig om å ivareta.

Per Roar Bredvold (Frp) : Kulturministeren var inne på temaet TV. Det som skjer om dagen, er at NRK stadig mister seere, mens andre TV-kanaler får større tilslutning. For første gang er nå TV 2 en større underholdningskanal enn NRK1. Det vil si at NRK må fornye seg, og de må lage/kjøpe nye programmer for at de skal være interessante for den vanlige mann og kvinne. Det er klart at det koster penger, og da er det forskjellige måter å få inn det på. Det kan selvfølgelig være å øke lisensen, men jeg tror ikke akkurat at det er noe særlig populært, og da har vi andre alternativer, som bl.a kan være å selge reklame eller få inn mer sponsorreklame.

       Jeg ser også at inkasso gir NRK balanse, som det står i en avisartikkel om økonomi, og det er klart man kan stille seg spørsmål om hvorfor det er så mange som ikke betaler TV-lisensen sin. Er det nødvendigvis fordi det er dårligere råd blant folk? Det kan det være, men det kan også være at mange synes at kvaliteten på det som kommer, er altfor dårlig i forhold til den prisen man må betale.

       En annen ting er NRK2 - som ganske mange ikke får inn. Det er klart at å betale for et produkt man ikke får inn, det vil ikke så mange av oss være med på.

       Det står også at Lahnstein nekter Førde å selge gryter. Det betyr at vi skal ta inn reklamekanaler, og på den måten skaffe penger. Jeg vet ikke om det er noe verre å se litt reklame i NRK1 enn det er å se det på TV 2 eller TVNorge eller hva det skulle være. Om vi blir påvirket av den ene eller andre kanalen til å kjøpe en flaske hårsjampo, vet jeg ikke om er så alvorlig, og jeg tror heller ikke det er så mange som blir påvirket av det. Når det gjelder forskjellen på sponsing og reklame, tror jeg det er to ting som glir ganske lett inn i hverandre, så jeg tror ikke jeg skal si så mye om det.

       Så til et helt annet tema, som går på at kulturministeren har sagt at vi har en sterk sentralisering. Hvis vi skal greie å få folk til å slå seg ned på mindre steder, må disse stedene ha et kulturtilbud. Da vil jeg gjerne spørre: Er det riktig å bruke så mye penger på et nytt operahus framfor å bruke penger rundt i distriktene?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Til det siste Bredvold spurte om, nemlig om det er riktig å bruke så mye penger på nytt operahus, er mitt svar ja. Jeg tror at et nytt operahus i Norge og i Oslo vil bidra til å stimulere kunsten og kulturen over hele landet. Vi trenger en nasjonal institusjon, et nasjonalt løft som en ny operabygning vil være.

       Så tar representanten Bredvold opp et veldig stort og viktig tema, nemlig NRK. Der er nok grunnholdningen i Fremskrittspartiet og Senterpartiet ganske ulike, og det lå også under her at Bredvold godt kunne tenke seg reklamefinansiert TV - i hvert fall mer enn i dag. Jeg mener at det er viktig å gi NRK som allmennkringkaster gode arbeidsvilkår, slik at de kan holde høy kvalitet, selv om jeg aldri ville gå inn på den tanke at kvalitet nødvendigvis er det som skårer høyest på alle barometre. Det må også være sånn at en allmennkringkaster som NRK gir rom for de smalere programmene, men utfordringene er store. Vi øker lisensen noe i løpet av denne dagen, og det gir noen inntekter. Samtidig er det sånn at det hele tiden er forsøk på å finne nye områder å ta inn penger på. Fordi det har vært et tema hva vi gjør som eiere, kan jeg vel si at jeg har innkalt til ekstraordinær generalforsamling i NRK i morgen, og der er temaet denne Nordic Shopping Channel, som representanten viste til. Uten at jeg vil foregripe hva som blir min konklusjon i morgen, er det altså et tema, og det er også uttrykk for at vi ønsker å styre.

       Når det gjelder sponsorvirksomhet generelt i NRK, mener jeg det er viktig å ha veldig klare regler og at de reglene som er, skal følges. Nå er vi i en situasjon hvor man hele tiden opplever at noen forsøker å sprenge noen grenser, og da tror jeg det er viktig å finne grenser som det går an å praktisere ut fra mange hensyn, og som skal praktiseres.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Jeg vil først og fremst berømme kulturministeren for et godt kulturbudsjett. Det blir hilst velkommen i alle partier, og jeg tror vi alle, tverrpolitisk, ønsker å satse mye på kultur.

       Når Høyre allikevel i denne omgang fant denne omfordeling sammen med Arbeiderpartiet, var det nok fordi vi ønsket å satse mer der hvor sentrumspartiene ikke ønsket å satse fullt så mye. Det er snakk om prioriteringer. Vi vet at kulturministeren er veldig opptatt av at tusenårsskiftet i Norge skal foregå med verdighet, og det er vi andre også. Vi vil gjerne ha en verdig og kulturell tusenårsfeiring. Det tror jeg nok at vi kan få uten å bruke så mange millioner i planleggingsfasen i 1998 som det som var avsatt i dette budsjettet.

       Kulturministeren sa at å forbruke er sterkere verdsatt i Norge enn å skape og å gi. Det tror jeg ikke stemmer. Når vi ser den høye aktiviteten som finnes på kulturfronten i hele landet, da ser det for meg ut til at det er veldig stor vilje og evne til å skape og til å gi, og det er nettopp ved å satse på denne aktiviteten ute i distriktene at Høyre og Arbeiderpartiet har funnet å måtte omprioritere en del av de midlene som var avsatt til tusenårsfeiringen.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil statsråden la det lokale kulturliv og de lokale prioriteringer være grunnleggende for den offentlige satsing frem mot tusenårsskiftet?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg vil gjerne takke også representanten Stolt-Nielsen for hyggelige ord. Jeg tror det er helt riktig, som Høyres representant understreker, at det har vært stor tilfredshet med at vi i hvert fall har greid å få til et lite løft for kulturen. Det er også bra at vi fikk til et budsjettforlik generelt - med Høyre bl.a. - for det måtte vi jo ha. Men det er et tankekors for meg at det i Høyres primærbudsjett for kulturen ligger et ganske betydelig kutt i forhold til det som blir resultatet. Da regner jeg med at representanten Stolt-Nielsen er glad for at vi løfter det.

       Jeg merket meg også at representanten Stolt-Nielsen sa at det var viktig for Høyre å omfordele sammen med Arbeiderpartiet for å få penger der de ville satse mer, og at dette gikk ut over markeringen av tusenårsskiftet, som også Høyre og Arbeiderpartiet selvfølgelig vil gjennomføre med verdighet. Ja, det er jeg helt sikker på. Jeg tror at vi til tross for at vi får en mindre bevilgning til tusenårsskiftet nå, skal greie å lage et opplegg som gjør at vi kan gjennomføre dette med verdighet og også med den lokale forankring som jeg forstår lå i representantens siste spørsmål, nemlig at man i forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet og planleggingen fram mot det må ta utgangspunkt i og ha et nært samarbeid med kommunene, som jo har tenkt å ha en sentral rolle.

       Jeg synes det er viktig å understreke at jeg kommer tilbake til Stortinget med en egen sak om tusenårsmarkeringen, og at jeg nå tar signalet fra alle partier som uttrykk for at dette virkelig er noe man ønsker å løfte, og noe som kan vise at vi som kulturnasjon tar et slikt tidsskille - et tusenårsskifte, 2.000 år for Kirken og diverse byer som skal ha sin markering - med verdighet og som et samlet løft.

Karin Andersen (SV) : Ministeren lurte på om Jens Bjørneboe hadde kjent seg igjen i Fremskrittspartiets verden. Det tror jeg nok ikke, men noen av oss har lett litt fortvilet etter Senterpartiet i høst, for dessverre har også i denne debatten Senterpartiets kalkulatorargumentasjon fått lov til å dominere noe når man kommer litt i beit for å forklare hvorfor man har gjort det man har gjort.

       Nå var statsråden veldig tydelig og hadde tydeligvis ambisjoner. Jeg må si at jeg setter veldig pris på å oppleve en statsråd som jeg føler brenner for det hun står for. Men tidligere i dag hørte vi altså representanter fra Senterpartiet som istedenfor å si at det man har vært med på nå, har vært et kompromiss, har forsvart det nesten som om det var et prinsipp. Det blir litt vanskelig å forstå at det ikke skal være mulig å fordele mer penger til kulturen, mer styrke til kulturen enn det man har klart i dag. Vi hadde en liten runde her i stad om bl.a. SVs budsjett, og jeg er sikker på at statsråden - kanskje i motsetning til andre representanter her - veit at vårt budsjett er saldert, og at vi faktisk har brukt færre oljekroner enn det flertallet her i salen nå har gjort. Det betyr vel at det også er mindre inflasjonsdrivende, fordi vi bl.a satser på kulturen, som er en miljøvennlig satsing på de immaterielle verdiene.

       Da må jeg få spørre om statsråden har det samme syn som representanten Aarrestad hevdet i stad, at det i det rike Norge ikke er mulig å føre en ansvarlig økonomisk politikk og samtidig omfordele mer til kultursektoren enn det vi gjør i dag.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Nå tror jeg nok at Karin Andersen tolker Unn Aarrestad noe forkjært, for vi vet godt at SV har sitt budsjettopplegg, som er i balanse etter deres beregninger, som vi alltid har hatt vårt.

       Forskjellen på SV og Senterpartiet er at vi har tradisjon for å gå inn i et forpliktende samarbeid, og et forpliktende samarbeid i regjering innebærer at man må gi og ta. Slik er det! Nå har jeg registrert med en viss interesse at også SV har lyst til å komme inn i regjeringskontorene, og da må en venne seg til at en avtale er en avtale, og at en forsvarer avtaler. Det er det vi gjør. Det å ønske å satse enda mer på kulturen, tror jeg sitter dypt i veldig mange enkeltrepresentanter og partier. Og jeg prøvde å legge fram i mitt innlegg at jeg tror det er en større bevissthet blant folk i dag når det gjelder verdier, hva slags samfunn vi vil ha og hvordan vi vil bygge fremtiden. Kanskje det nettopp har sammenheng med at vi nå går inn i innledningen til et tusenårsskifte, og at det liksom er litt tid for ettertanke og for å tenke på hvor vi går framover. Jeg tror derfor det er mulig å få til mange interessante diskusjoner og debatter om spørsmålet: Hva gjør vi framover?

       Jeg håper også at SV i mange sammenhenger vil bidra til flertallsløsninger her i Stortinget, men da er det altså ofte å gi og ta.

Grethe G Fossum (A) : Statsråden understreket at det var viktig med ettertanke, og i sitt innlegg snakket hun mye om historie og om at man måtte kjenne sine røtter. Og det må man for å kunne se framover.

       Men det kan også bety at kultursatsingen inn i fremtiden vil ligge på institusjonsnivå. Jeg savnet noe i innlegget. Når man har beina plantet godt i røttene, er det veldig vanskelig å fly. Jeg vil utfordre kulturministeren på spørsmålet: Hva nå? Vi vet hva vi har. Vi kjenner våre røtter, men hva er visjonen når det gjelder fremtiden? Hvordan vil kulturministeren takle fremtidskulturen? Hva vil hun legge vekt på?

       I debatten om storbykulturen er det en understrømning som både kulturministeren og andre kulturpolitikere må ta på alvor. Spørsmålet til kulturministeren er - og jeg beklager at jeg bruker et uttrykk som kanskje er litt uparlamentarisk, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal si det, men det er ikke vondt ment: Hvordan vil kulturministeren stimulere den rølpete, nyskapende kulturen som dukker opp nettopp i storbyene?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg skjønner hva Grethe Fossum mener med « rølpete » nye uttrykksformer, og jeg er veldig åpen for å tenke at her må det sprenges grenser, og her må vi legge forholdene til rette for at det virkelig skal skje noe. Når jeg sier det, tror jeg ikke jeg kan legge listen der Turid Birkeland la den, vi har nok en litt ulik tilnærming. Men når det gjelder de tingene som er satt i gang, har jeg ingen planer om å endre på dem. Det er noen opplegg vi kanskje må følge opp litt tettere, bl.a når det gjelder noen rockegrupper. Men samtidig vil vi stimulere de frie sceniske gruppene og har fullt ut sluttet opp om Turid Birkelands forslag til økning på det området, som jo er veldig viktig.

       Historie og røtter er viktig - hvordan kan vi se framover? Jeg mener at det med historie og røtter nesten er en forutsetning for å ha en trygghet til å kunne se framover, og også til å møte nye kulturer og folk som kommer og er en del av vårt samfunn, på en åpen måte - ikke ved å sette ting ved siden av hverandre, men rett og slett ved å skape et mangfold ved å utvide. Da er det prosjektet som er satt i gang på Det Norske Teatret - det er kanskje ikke kommet i gang ennå, men som er under planlegging - veldig interessant i så måte.

       Jeg kan antagelig ikke svare konkret nok på representantens utfordrende spørsmål, men jeg skal love å være åpen for de innspill som kommer, nettopp fordi jeg mener at det bør sprenges grenser, og at det bør skapes debatt. Samtidig skal jeg ta godt vare på institusjonene, teatrene og orkestrene våre.

       Men de kulturtilbudene vi nå har valgt å stimulere, er områder som også ligger inne i vårt budsjett som tiltak vi ønsker å styrke. Det er vel egentlig en bred tverrpolitisk enighet om at investeringer i kultur, er gode investeringer. Det å dele kulturopplevelser binder mennesker sammen, det gir humør, livslyst, opplevelsesglede og helse, og det gir nye krefter til å ta fatt på hverdagens mange gjøremål.

       Innad i kulturkomiteen er det ingen dyp uenighet om at vi ønsker et rikt kulturliv i alle deler av landet, men noen vil litt mer enn andre på enkelte områder. Regjeringspartiene har erklært seg blokkuavhengige. De vil søke støtte fra sak til sak - av og til hos Høyre og av og til hos Arbeiderpartiet. Men på kulturrammen har altså Arbeiderpartiet og Høyre funnet frem til en fordelingsprofil som vi er enige om, så her er det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som er i mindretall.

       Statsråd Lahnstein har store visjoner om en bred satsing i forbindelse med tusenårsskiftet. Det er vi glad for. Også Høyre er opptatt av at tusenårsskiftet skal skje med kultur, men vi tror at det lar seg realisere uten 22 mill. kr på årets budsjett. Tross alt ligger nå kulturbudsjettet der med 8 mill. kr mer enn det som var avsatt i Jagland-regjeringens budsjett, og man kan planlegge ganske mye for 8 mill. kr.

       Et godt fotfeste i egen kulturell historie er den beste og viktigste forutsetning for å kunne møte det nye årtusen med verdighet, kreativitet og skapervilje. Derfor har vi sammen med Arbeiderpartiet valgt å omdisponere en del av tusenårsmillionene for å styrke ulike kulturinstitusjoner over det ganske land.

       Norge har helt frem til våre dager hatt en spredt bosetning. Dette og vanskelige kommunikasjonsforhold har ført til at norsk kultur er utrolig mangesidig. Byggeskikk, klesdrakt og levevis har variert fra bygd til bygd, fra landsdel til landsdel, og er preget av de ulike naturbilder og de ulike naturforutsetninger som vårt rike land byr på. Dette gjenspeiles i våre mange museer, spredt over det ganske land - en museumsstruktur vi ikke finner maken til i andre land. Statens bidrag til at disse lokale museer kan utvikles til kulturelle kraftsentre i lokalmiljøene, er dessverre ikke tilstrekkelig ivaretatt i årets budsjett. Når hele komiteen har valgt ikke å heve bevilgningene til disse museene ved denne budsjettbehandlingen, har det sin bakgrunn i at komiteen ønsker en grundig gjennomgang av museumsvesenet totalt i forbindelse med en ventet stortingsmelding med utgangspunkt i en NOU fra 1996 om museer.

       Vi er nå på tampen av Kulturminneåret, og dette har vi valgt å markere ved en ekstrabevilgning til de museene som i særlig grad viser næringslivsutviklingen i Norge i vårt århundre. De teknisk-industrielle kulturminnene må sikres. De gjenspeiler vår tid, og de forfaller raskt dersom de ikke ivaretas på en skikkelig måte. Det så vi veldig godt oppe ved Labrofossen, da en forlatt kraftstasjon etter kort tid fikk - bokstavelig talt - et takras. Men det ble da utgangspunktet for en bred kulturell satsing i området - i næringslivet og i kommune og fylke - for å få fylt det museale tomrom vi har i Norge når det gjelder livet langs elven og bruken av kraft.

       Kulturformidling beror alltid på kulturelt bevisste menneskers engasjement. Fremveksten av små teatre, samarbeid mellom profesjonelle teaterfolk og amatører, samarbeid mellom teatre, kor og orkestre tyder på et stort engasjement over store deler av landet. Dette har vi valgt å oppmuntre ved å bevilge ekstra midler til flere mindre distriktsscener. Vi mener vi har fått til en god fordelingsprofil.

       Det har fra enkelte hold vært reist kritikk mot den måten Stortinget har behandlet budsjettene på i år. Systemet med låste rammer hindrer overføring fra én ramme til en annen. Det tror jeg det er mange kulturinstitusjoner rundt i Norges land som er glad for i dag. Nå vet de at de gode løsninger på kultursiden som Stortinget har funnet frem til og vedtar i kveld, ikke forsvinner i en salderingsdebatt.

Gunnar Breimo (A) : Behandlingen av budsjettene gir oss en god oversikt over aktivitetene innenfor vedkommende sektor - så også når det gjelder kultur. Selv om mye er ugjort også innenfor kulturlivet, må vi kunne si at vi har et sterkt, allsidig og mangfoldig kulturliv i dette landet.

       Vi kan også slå fast at både den forrige regjerings budsjettframlegg og nåværende regjerings justeringer viser at det er politisk vilje til å satse på kulturen.

       Også når det gjelder kultur, er det lett å bli for nærsynt. Jeg vil derfor spesielt trekke fram bevilgningen under kap. 301 Deltaking i internasjonale organisasjoner. Kapitlet omfatter UNESCO - De forente nasjoners organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur - og Den norske UNESCO-kommisjonen.

       Hovedoppgaven for UNESCO er å bidra til å fremme de to målsettingene som gjelder for hele FN-systemet, nemlig utvikling og fred. Arbeidet med en fredskultur på tverrfaglig basis er en fellesnevner for organisasjonens innsats for verdens framtid. Undervisning for fred, menneskerettigheter og demokrati, forståelse for kulturelt mangfold og flerkulturell dialog, konfliktforebygging og fredsbygging er viktige innsatsområder i fredskulturbegrepet. Vern av verdens kultur- og naturarv står sentralt i Den norske UNESCO-kommisjonens arbeid innenfor kulturområdet.

       Jeg er glad for at det bare er Fremskrittspartiet som ikke ser det som viktig at Norge deltar i dette arbeidet. I dagens situasjon med økende internasjonalisering, som gjør at kulturer kommer nærmere hverandre enten de vil eller ikke, er det etter mitt syn viktigere enn noen gang at Norge er aktivt med i nettopp denne type arbeid. Her kan vi ikke være for navlebeskuende.

       Jeg nevnte mangfoldet i norsk kulturliv, og dette mangfoldet er i høyeste grad også til stede innenfor de forskjellige kulturområdene. Innenfor museumssektoren hadde vi f.eks ikke mindre enn 513 museer som var åpne for publikum i 1996. Alle disse museene representerer store kulturhistoriske verdier som det er viktig å ta vare på. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Høyre sikret flertall for en liten ekstrastøtte til drift og samtidig et håndslag til noen av de ildsjelene som står bak. Jeg vil anta at langt de fleste av våre museer har kommet i gang nettopp gjennom lokale ildsjelers innsats. Jeg håper at det også i framtiden vil bli mulig å støtte slike initiativ, for fortsatt er det mye ugjort på dette området.

       Arbeiderpartiet er spesielt opptatt av at museumstilbudet må nå ut til det såkalte brede lag av folket, og at barn og unge må være en viktig målgruppe. Vi ser det som viktig at museene lager langtidsplaner for formidlingstiltak rettet mot denne publikumsgruppen.

       De ekstraordinære sysselsettingsmidlene har vært kjærkomne midler i svært mange tilfelle, særlig ute i distriktene. Det sier seg selv at bortfall av denne type midler vil skape problemer. Derfor har komiteen bedt departementet om å se på dette forholdet i forbindelse med den bebudede museumsmeldingen. En enstemmig komite har også merket seg at tilskuddsposten ikke er justert for lønns- og prisutviklingen, og at den forholdsmessige tilskuddsfordelingen mellom stat og fylke ikke har vært justert på mange år. Også det forholdet ønsker komiteen å få belyst i museumsmeldingen.

       Noen har hevdet at komiteens medlemmer fra Høyre og Arbeiderpartiet har fordelt en del midler til fordel for sine respektive hjemfylker. Den som ser nøyere etter, vil imidlertid oppdage at bevilgningene er spredt over det ganske land og fordelt etter visse prinsipper. At Arbeiderpartiet ønsker å støtte de åtte tekniske og industrielle kulturminnene, bør ikke overraske noen. At tilfeldigvis ett av disse ligger i Nordland, er jeg selvfølgelig personlig glad for. Jeg vil også hevde at det ikke kan være noe oppsiktsvekkende i at Arbeiderpartiet også støtter Festspillene i Nord-Norge. Spesielt er satsingen på barn og unge i tråd med de prioriteringer vi ønsker å gjøre. Jeg er glad for at det også på dette punktet bare er Fremskrittspartiet som går imot.

       Avslutningsvis noen ord om opera. Jeg har i flere sammenhenger gitt uttrykk for at andre ting må prioriteres foran ny opera i Oslo, og da tenker jeg ikke spesielt på tiltak i Distrikts-Norge. Jeg tror det er galt å gjøre dette spørsmålet til en konflikt mellom by og land. Men også kultursektoren må delta i krafttaket for dem som faller utenfor, som jeg snakket om tidligere i dag. Vi kommer ikke forbi at opera, i hvert fall i dag, er en kostbar kunstart for et mindretall. Når storsamfunnet da skal ta det kjempeløftet som det nye operabygget vil representere, må vi først rydde opp i de uverdige forholdene mange må leve under i dag. Ut fra dette er det etter mitt syn urealistisk å snakke om nedleggelse av grunnsteinen ved tusenårsskiftet. Vi må ikke stirre oss blind på tusenårsskiftet. Selv om det er spesielt, er det ingen ting som tilsier at en ny milliardinvestering må knyttes til denne begivenheten til fortrengsel av langt mer rettferdige prioriteringer.

       La meg også understreke viktigheten av at vi lykkes med det nye begrepet distriktsopera. Ved å gjøre opera mer tilgjengelig for stadig flere utover det ganske land, vil vi øke aksepten for den tunge investeringen når den tid kommer.

       Jeg kan heller ikke nå unnlate å beklage de 8-10 milliardene som stortingsflertallet på årsbasis binder opp til kontantytelser til folk som ikke trenger det. Du verden hvor mye lettere det ville blitt å prioritere riktig og rettferdig hvis i hvert fall noen av de milliardene hadde vært tilgjengelige!

       Høyre er - i likhet med alle her i salen, skulle jeg tro - opptatt av viktigheten av å opprettholde et mønster med frie og uavhengige aviser i hele landet. Men Høyre er av den mening at dette må skje gjennom konkurranse i et åpent marked, der avisene finansieres ved at publikum ønsker å abonnere på dem, kjøpe dem i løssalg og ved annonse- og reklameinntekter. Det er viktig at pressen er uavhengig av offentlige myndigheter. Hvis vi skal beholde en form for pressestøtte, bør denne konsentreres om tiltak som kan bidra til å holde avisenes omkostningsnivå nede. Jeg vil ellers tro at det momsunntaket avisene har, er langt viktigere for deres økonomi enn å opprettholde en produksjonsstøtte som i dag virker konkurransevridende. Høyre er i motsetning til sentrumsregjeringen villig til å opprettholde dette momsfritaket også i fremtiden. Høyre vil så lenge det er et flertall for å beholde pressestøtten, hevde at den må fordeles etter objektive kriterier. Det er ut fra dette syn at Høyre står sammen med Arbeiderpartiet om at kuttet i produksjonstilskuddet må ramme alle aviser likt. Som tidligere sagt, så lenge det er flertall for en pressestøtte, ønsker Høyre å delta i debatten.

       Høyre konstaterer at antallet konserneide aviser har økt betydelig i de siste årene. Vi har tre dominerende konsern, Schibsted, Orkla og A-pressekonsernet, hvorav det er A-pressen som mottar et betydelig beløp i pressestøtte.

       Når det gjelder den generelle debatten om pressestøtten, bør situasjonen i Østfold illustrere noe av det uholdbare ved dagens regler. A-pressen i Østfold er organisert som et konsern, styrt fra Media Øst i Lillestrøm. Avisene er sterkt integrert med felles trykking, felles grafisk produksjon, felles administrasjon og med annonsesamkjøring. A-pressen kontrollerer syv av ni aviser i Østfold og har dessuten alene kontroll over TV Østfold. Konsernet bestreber seg på å kontrollere mediemarkedet i Østfold, og for dette mottar de nesten 9 mill. kr i støtte fra staten. A-pressen hevder selv at de er i en nr. 1-posisjon. Hvorfor skal de da motta pressestøtte? Dette er konkurransevridning.

       Situasjonen i Østfold illustrerer behovet for en debatt om pressestøtteordningen, særlig slik støtten til nr. 2-avisene i praksis fungerer - som en støttespiller i det børsnoterte A-pressekonsernets rent kommersielle strategi.

       Arbeiderpartiet sier i sin merknad at produksjonsstøtten er den viktigste støtteordningen for å sikre at deres målsettinger innen pressepolitikken kan oppfylles, og de er bekymret for eksistensen til nr. 2-avisene. Jeg undres om det er ut fra behovet for å sikre ytringsfrihet og mangfold, eller om det er fordi nr. 2-avisene stort sett tilhører A-pressen, de er bekymret. Nr. 2-avisene skiller seg overhodet ikke ut fra nr. 1-avisene. Avisene er jo etter hvert blitt mer og mer like.

       Med den utvikling som har foregått i dagspressen i de senere år, blir begrepet « riksspredte meningsbærende aviser » mindre og mindre brukbart som definisjon på en bestemt kategori aviser. Definisjonen riksspredte meningsbærende aviser inneholder to begreper som skiller denne gruppen ut fra øvrige nr. 2-aviser. De skal være riksspredte, og de skal være meningsbærende. Jeg kan ikke se at det pr. i dag er klare kriterier for hva som er riksspredte aviser, og når det gjelder graden av å være meningsbærende, vil vel det også kunne være gjenstand for debatt når en ser avisenes utvikling over tid. Det er på tide at pressestøtten blir gjenstand for en ny og mer omfattende vurdering.

       Mediebildet er i løpet av de siste tiårene totalt forandret. Det er ikke lenge siden vi hadde et totalt monopol i eteren. Først ble radioens monopol brutt og senere TV-monopolet. Alt dette har skjedd mot Arbeiderpartiets vilje. De har mot sin vilje blitt dratt inn i den nye medieverdenen. Selv i dag tror man på muligheten til å kunne regulere det meste, men den tiden er snart over. Når vi nå går inn i den digitale revolusjon, vil det være bakstreversk å beholde konsesjonsordningene. Er det noen i dag som kan tenke seg muligheten av å ha en konsesjonsordning for aviser? Det er bare utgiverne av en ny avis som vet om den har livets rett. Slik må det også bli både når det gjelder lokale radioer og lokale TV-stasjoner, når det etter hvert kan bli plass i eteren.

       Når representanten Fossum under finansdebatten gikk til angrep på Høyre for knebling av ytringsfriheten på grunn av et lite kutt i pressestøtten, så viser det hvor statisk Arbeiderpartiet tenker. Det har aldri noen gang vært så store muligheter til å kunne komme fram med sine synspunkter i media som det er i dag. Og hvis nå Arbeiderpartiet kunne gi opp sin håpløse regulering av eteren, vil mangfoldet og ytringsfriheten kunne bli ytterligere styrket.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Kultur er som luften, du merker den ikke når du har den, men du merker den når du holder på å miste den, har sametingspresident Ole Henrik Magga sagt en gang. Og han har selvsagt helt rett.

       For Arbeiderpartiet er det et viktig mål at kultur skal være noe som er tilgjengelig for folk i hele landet. Vi skal støtte opp om både amatører og profesjonelle. Folk skal oppleve kultur, og de skal skape kultur. Vi skal ha kulturpolitiske mål som stimulerer til at tusen blomster skal blomstre. Arbeiderpartiet mener at kulturpolitikken må stimulere til bedre formidling og økt tilgjengelighet. Målet med billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur må være at flest mulig av oss får tilgang til og forståelse for opplevelsen av kunsten.

       Tusenårsmarkeringen kan bli en enestående mulighet til å synliggjøre det kunst- og kulturlivet vi har, og bidra til å gi dette arbeidet et løft over hele landet.

       Arbeiderpartiet har fulgt utviklingen av musikkteater og operavirksomhet som har blitt etablert på ulike steder i landet. Vi er svært opptatt av at disse får utvikle seg som en distriktspolitisk satsing utenfor de sentrale, etablerte institusjonsmiljøene i hovedstaden gjennom distriktsoperaen. Operaen i Kristiansund, RingsakerOperaen og Steinvikholm Musikkteater er alle institusjoner som bidrar til å gi et desentralisert tilbud innenfor en musikkgren med begrenset tilgjengelighet før.

       Jeg vil berømme disse institusjonene som får til et spennende samspill mellom amatører og profesjonelle aktører. Arbeiderpartiet er opptatt av at musikk, teater og operatilbud blir tilgjengelig flere plasser i landet. Jeg mener derfor det er viktig at vi ikke bare satser på store nasjonale institusjoner, det må også skje en distriktspolitisk satsing.

       Arbeiderpartiet har sammen med Høyre innført et nytt kulturpolitisk begrep, nemlig distriktsopera. I denne sammenhengen vil jeg vise til det arbeidet som Operaen i Kristiansund har gjort gjennom flere år. Kristiansundsoperaen har på en svært god måte klart å få til et samspill mellom amatører og profesjonelle aktører. De kan være et eksempel for mange på hvordan en kan bli et ressurssenter for andre kulturinstitusjoner i andre deler av landet.

       Gjennom et budsjettsamarbeid med Høyre er det med glede jeg kan konstatere at vi har fått på plass en bevilgning på til sammen 2,4 mill. kr til Jugendsenteret i Ålesund. Det er viktig at dette prosjektet er innenfor rammen som er gitt i kultur- og museumspolitikken. Det betyr at Jugendsenteret må legges inn under etablerte institusjoner. Det kan være flere aktuelle institusjoner, og styringsgruppa selv kan velge hvilken det er mest naturlig å knytte seg til. Det er viktig at styringsstrukturen blir tilpasset dette. Så blir neste runde å få på plass kjøp av hus.

       Jeg må til slutt konstatere at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti heller ikke her har maktet å følge opp sitt løfte fra valgkampen, der en mente at Jugendsenteret skulle få 14,5 mill. kr fra staten. I tilleggsproposisjonen til Jagland-regjeringens budsjettforslag ble det ikke lagt inn en eneste krone i forhold til de 400.000 kr som Arbeiderpartiet la i inn statsbudsjettet for 1998.

       Jeg håper nå at arbeidsgruppa nytter tida godt i 1998 og sørger for å få på plass strukturene og følge opp de signalene som Stortinget i dag gir.

       Kultex er eit eige prosjekt hjå Norges Eksportråd og skal hjelpa kunstnarar og kulturverksemder inn på den internasjonale marknaden. Dette er bra, men det er heilt avgjerande å akta kunsten og kulturverksemda for den eigenverdien dei har, ikkje berre som middel for noko anna, eller som kakepynt.

       Det trengst ei styrking av samtidskunsten. Samtidskunst gjev oss svært viktige bidrag til å forstå og ta innover oss utviklinga i den verda me lever i. Det dreiar seg om opplevingar, og det dreiar seg om noko så viktig og fundamentalt som toleranse og respekt.

       Representanten Per Roar Bredvold var i sitt innlegg innom Stortinget si eiga utsmykking - « Harpen » til Kjartan Slettemark. Eg er stolt over at Stortinget har evna å omgje seg med kunstverk som dette - heilt sentralt plassert i huset - som byr på så mange opplevingar at det får rom i ein kulturdebatt frå Stortinget sin talarstol.

       Kunst skal ikkje dresserast og styrast. Verda har sett resultata av slik politisk vilje i andre land og regime som dei fleste av oss ikkje ynskjer å verta samanlikna med. I Sør-Frankrike har det i enkelte regionar gått så langt no at det er politikarane som bestemmer kva bøker som skal finnast på biblioteket. Fri oss for at den typen krefter skal nå fram også her hjå oss!

       Fleirtalet i komiteen meiner det er viktig å gje barn og unge høve til å oppleva og utvikla forståing for samtidskunst og estetiske kvalitetar. Det er til dei grader sant! Men då må det leggjast til rette for nettopp slike moglegheiter. Då må kunstinstitusjonane og kunstnarane våre få vilkår som gjer at dei kan utvikla seg og levera den bestillinga som me politikarar legg inn, elles vert det med lyden. I det perspektivet er det etter mitt syn viktig å byggja ut ny opera og å fornya Nationaltheatret, som snart feirar sine 100 år. Det er òg viktig å gje Museet for samtidskunst armslag og å ta seg råd til musikkensemblet Oslo Sinfonietta.

       Eg vil teikna eit bilete av kva eg meiner er rette vegen å gå. Eg trur det ville vera vel anvende pengar om dei ulike budsjettrammene avstod nokre millionar kvar til rammeområde 3, Kulturdepartementet. Summen 100 mill. kr årleg har vore nemnd. Slik kunne me gje praktisk innhald til målsetjinga om at kultur skal vera sektorovergripande i det norske samfunnet. Det hastar! Me skal feira tusenårsskifte. Bergen er utnemnd som europeisk kulturby år 2000. Det bør merkast og synast og høyrast.

Jon Olav Alstad (A) : Det har vært en litt uvanlig kulturpolitisk debatt. Jeg hadde for det første aldri trodd at jeg så tidlig i løpet skulle få lov til å være med på å diskutere kutt i pressestøtten, og i hvert fall ikke på initiativ av det hold det kom fra. Et annet uvanlig trekk har vært Fremskrittspartiets deltakelse i kulturdebatten. Det som overrasker, er at i stedet for bare å snakke om kutt i kulturen, har enkelte Frp-ere vist et engasjement i forhold til kulturen og på enkelte områder faktisk ønsket å bruke mer penger på kultur enn de andre partiene. Det må være en milepæl i Fremskrittspartiets historie. Anders Lange snur seg sikkert i graven, mens Kultur-Norge interessert følger med.

       Det jeg spesielt vil peke på, er Stiklestad Nasjonale Kultursenter. I fjor fikk det et ekstra tilskudd utenfor funksjonsfordelingen og 60/40-reglene. I revidert i år ble dette ført opp med en påpekning av at en statlig satsing på til sammen 6 mill. kr ligger godt innenfor de 60 % som staten skal bidra med før det utløser ytterligere lokale midler. Alle i komiteen vil gi Stiklestad 2 mill. kr ekstra neste år, men premissene er noe forskjellig. Noen vil ta bort alle kommunale og fylkeskommunale tilskudd, noe som vil medføre store kutt for institusjonen. Sentrumspartiene vil gi en overgangsperiode på ett år før 60/40-regelen trer inn, mens Arbeiderpartiet og Høyre bare peker på at prinsippene som er vedtatt i forbindelse med funksjonsfordelingen, ligger fast. Med en sånn fordeling ville Stiklestad få til sammen 3,3 mill. kr, dersom det slo fullt ut - altså mer enn noen av de andre partiene har foreslått. Og nå ber jeg om at kulturministeren følger ekstra godt med, for flertallet har ikke sagt noe om de 2 mill. kr ekstra som ligger i forslaget, skal utløse lokale penger. Det overlater vi til kulturministeren å avgjøre, for hun sitter med vedtaket fra i vår og med regnestykkene og oversikten over hvem som bidrar med hva, og hva som er det riktige, og er den som er best i stand til å avgjøre nettopp det. Det vi derimot har sagt, er at dersom prinsippene for funksjonsfordelingen brytes, ønsker vi i Arbeiderpartiet og Høyre å ta hele funksjonsfordelingen opp til diskusjon igjen.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

       om at det skal være et likt kutt når det gjelder alle aviser. Det gir jo oss i departementet veldig lite handlingsrom i forhold til å prøve å begrense skadevirkningene av et slikt kutt som det her blir flertall for, og som jeg håpet jeg ville ha litt handlingsrom i forhold til. Jeg vil i denne sammenheng også vise til det som ligger inne fra den forrige regjeringen om å gjennomgå pressestøtten, bl.a er det jo pekt på de avisene som går med betydelig overskudd.

       Når det gjelder støtten til Stiklestad Nasjonale Kultursenter, er det en sak som har versert ganske mye, og hvor det er litt ulike synspunkter som kommer til uttrykk. Jeg oppfatter flertallet slik at de ønsker å opprettholde funksjonsfordelingsprinsippet. Det er jeg enig i at man bør. Når sentrumspartiene denne gangen valgte en annen modell, var det nærmest som et unntak. Jeg vil derfor gjerne presisere det. Jeg syns det er fornuftig å opprettholde den funksjonsdelingen som er nedfelt, og som altså innebærer en fordeling av tilskuddet etter 60/40-regelen. Så overlater representanten Alstad til meg og departementet å vurdere om dette kan innfris i forbindelse med Stiklestad i denne omgang. Jeg kan ikke oppfatte det på noen annen måte enn at vi må se nøyere på hvor store tilskudd man faktisk har fått fra lokale og regionale instanser for å se om det blir en situasjon hvor man faktisk kan utløse de 2 millionene. Slik oppfatter jeg det. Sentrumspartiene hadde altså en annen modell, men jeg oppfatter at dette er det stortingsflertallet ønsker at vi skal gjøre, og at funksjonsfordelingen opprettholdes slik den er nedfelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 1052 f.)