Øystein Djupedal (SV) (fra salen): Jeg vil bare få opplyse at SV støtter forslaget om tre replikker.

       Presidenten: Det voteres alternativt mellom presidentens forslag og forslaget fra Fremskrittspartiet.

       Ved alternativ votering mellom presidentens forslag og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes presidentens forslag mot 18 stemmer.

       Presidenten: Vi går da til debatten.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Som det framgår av tilrådinga frå komiteen, er B.innst.S.nr.6 ei oppfølging av finansinnstillinga.

       For rammeområda 22 og 23 er det ikkje avvikande framlegg, og for statsbudsjettet sine 90-postar er det fire framlegg frå mindretal. Med dette som bakgrunn har eg ikkje trong for å leggja opp til nokon lang debatt. Likevel er det nokre få område ein bør ha ein kommentar på.

       For det første vil eg gjera Stortinget merksam på at det i innstillinga er eit framlegg til vedtak som ikkje har fått omtale i teksten. Det gjeld kap. 5609 post 90, der ein føreset at Statkorn Holding AS skal selje aksjar for 200 mill. kr. Dette er eit av dei framlegga som var med i forståinga av budsjettet i samband med finansinnstillinga. Både Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti var imot dette framlegget.

       Eit anna område eg vil kommentera, gjeld Norsk Avfallshandtering AS. Eg meiner det er rett at staten medverkar med 66 mill. kr til auka aksjekapital i NOAH for å få realisert anlegget, men eg har forståing for argumentasjonen frå Framstegspartiet og Høgre om å gjera om framlegg nr. 3 til eit oversendingsframlegg til Regjeringa.

       Den Norske Stats Husbank har fått litt ekstra omtale i innstillinga, m.a. fordi alle med unntak av Framstegspartiet ønksjer at Regjeringa skal leggja fram ein plan for utbygging og finansiering av utleigebustader i dei store byane. Eg meiner også det er viktig å få ei evaluering av Husbanken si rolle, særleg med tanke på ungdoms- og førstegongsetablerarar både når det gjeld omlegging av rentevilkåra og subsidieprofilen.

       Finansieringsordningane under Statens nærings- og distriktsutviklingsfond var sentralt tema i meldinga om SND, som Stortinget handsama i vår. Framlegget til vedtak i dag er i tråd med det fleirtalet i næringskomiteen tilrådde. I tillegg til det har regjeringa Bondevik foreslått å auka grunnfinansieringsordninga med 100 mill. kr retta mot fiskeriføremål. Dette er særleg tenkt nytta til fornying av fiskeflåten, ei fornying som er høgst påkravd, då gjennomsnittsalderen for fiskeflåten er rundt 30 år. Innvilgingsramma for grunnfinansiering til fiskeriføremål vert etter dette 500 mill. kr.

       Naturleg nok har det vore ulike vurderingar i komiteen om overføringar til og frå Statens petroleumsfond. Sluttsummane som Stortinget i dag skal gjera vedtak om, er ei løyving til fondet på 87,151 milliardar kr og ei overføring frå fondet på 18,260 milliardar kr.

       Den underliggjande reelle utgiftsveksten frå 1997 til 1998 er med det justerte sentrumsopplegget om lag 2,25 %. Det er tilsvarande veksten som var berekna ut frå framlegget frå Bondevik-regjeringa. Der ligg ei bremse i veksten i innanlandsk etterspurnad på om lag ¼ %, og tek ein omsyn til ein mindre vekst i oljeinvesteringane på om lag 2,5 milliardar kr, vil innstrammingseffekten verta litt større. Eg meiner dette er eit nøkternt og ansvarleg økonomisk opplegg med ein god fordelingsprofil, dette ikkje minst ut frå at ein her har makta å få plass til auka minstepensjon frå 1. mai og auka kontanttilskot til småbarnsforeldre frå 1. august, samstundes som ein har reversert dei negative framlegga i høve til næringslivet som låg i regjeringa Jagland sitt framlegg.

       Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil setja av 1,5 milliardar kr frå Petroleumsfondet til innkjøp av utstyr i helsevesenet. Regjeringa har sagt at dei vil ha stor merksemd retta mot dette området, og vi har i det justerte sentrumsopplegget auka den nyoppretta posten til kjøp av teknisk utstyr til sjukehus til 125 mill. kr. Dessutan har Helsedepartementet bede om ein rapport for å få fram utstyrstrongen med sikte på vidare oppfølging. Eg reknar med at resultatet av dette arbeidet og Regjeringa si endelege vurdering av ei fondsordning for innkjøp av slikt utstyr vert lagt fram for Stortinget i løpet av våren.

       Med dette vil eg tilrå innstillinga.

Hill-Marta Solberg (A) : Jeg vil først ta opp de forslag som Arbeiderpartiet har fremmet i innstillingen.

       Innstillingen er preget av stor enighet. På de to utgiftsrammene som nå gjenstår å behandle, er det etter de vedtak som er gjort så langt i denne budsjettprosessen, full enighet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet om utgiftsfordelingen.

       På de såkalte 90-postene er det derimot enkelte markerte forskjeller mellom Arbeiderpartiet og de borgelige partiene som avspeiler en uenighet om statens rolle som næringsutvikler og investor.

       Verken sentrumspartiene, Høyre eller Fremskrittspartiet støtter Arbeiderpartiets forslag om å omplassere en del av statens eierandeler i forretningsbankene for å forsterke statens rolle som næringsutvikler og investor samt sette bedriftene bedre i stand til å gjøre teknologiske framskritt av strategisk betydning.

       Det var dette Jagland-regjeringen ville da den foreslo å opprette både et teknologifond og et statlig og privat investeringsselskap.

       Norsk næringsliv utfordres av en sterkere globalisering av verdensøkonomien og en raskere teknologisk utvikling. Det er derfor viktig å ha virkemidler som gjør næringslivet konkurransedyktig og bidrar til ny næringsvirksomhet. Spesielt er det viktig å prioritere virkemidler som leder til verdiskaping gjennom økt kompetanse, omstilling og nyskaping i små og mellomstore bedrifter.

       Arbeiderpartiet synes også det er viktig å utvikle et framtidsrettet, nytt og funksjonelt partnerskap med det private næringsliv på eier- og investorsiden. Staten bør kunne gå sammen med private interesser om offensive investeringer i næringslivet. Det vil være en fornuftig anvendelse av statens kapital og god næringspolitikk som kan komme alle deler av landet til gode.

       Arbeiderpartiet tar til etterretning av forslaget om grunnkapital for dekning av eventuelle tap i et teknologifond allerede har falt i budsjettprosessen. Nå går derfor utfordringen til sentrumspartiene og Høyre om de ønsker et framtidsrettet og funksjonelt partnerskap mellom privat og statlig kapital. I så tilfelle kan de stemme for Arbeiderpartiets forslag om aksjekapital til et privat og statlig investeringsselskap.

       Med denne budsjettinnstilling avslutter vi denne høstens behandling av neste års statsbudsjett. Arbeiderpartiet har pekt på at forliket mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har gitt et langt mer ekspansivt opplegg for 1998 enn det både regjeringen Jagland la opp til og det regjeringen Bondevik opprinnelig la opp til. Risikoen for at norsk økonomi kan komme ut av kontroll med økende pris- og kostnadsvekst, øker. Utgiftsveksten dobles. Bruken av oljepenger øker sterkt. Det inntektspolitiske samarbeidet settes på prøve, og forskjellene øker.

       Det er sagt mye om budsjettbehandlingen i høst. Særlig synes jeg det er beklagelig hvordan regjeringen Bondevik og sentrumspartiene prøver å fraskrive seg ansvaret for svekkelsen i neste års budsjett ved å legge et enda større ansvar over på partene i arbeidslivet, og ved å sette lit til sparestimulerende tiltak og ordninger som vi vet ikke virker.

       Regjeringen forsøker også å pynte på sin ansvarlighetsprofil ved å ta høyst usikre endringer i petroleumsinvesteringene til inntekt for at budsjettforliket faktisk er strammere enn det tallenes tale tilsier. Her vil jeg vise til en analyse som Statistisk Sentralbyrå nylig la fram, som anslår et høyere nivå på petroleumsinvesteringene til neste år enn tidligere lagt til grunn, og ikke lavere, som regjeringen Bondevik har anslått og brukt som påskudd til å øke andre utgiftsposter på statsbudsjettet.

       Statistisk Sentralbyrå har i den samme analysen anslått den innstrammende effekt av budsjettforliket i forhold til behovet for å dempe presstendensene i norsk økonomi til i beste fall å virke nøytralt. Månedene som kommer, vil vise om dette kan kalles « bestått ».

       Fra Arbeiderpartiets side har vi i denne budsjettprosessen lagt avgjørende vekt på de betenkelige, langsiktige konsekvenser av regjeringen Bondeviks budsjettopplegg og forliket med Høyre og Fremskrittspartiet. Av tidligere erfaring vet vi at den framtidige utgiftsveksten som følge av kraftige økninger i overføringene før eller senere vil føre til innstramminger eller omprioriteringer. Dette vil redusere våre muligheter ti å nå de overordnede målene om arbeid til alle og trygging av et solidarisk velferdssamfunn.

       Av tidligere erfaring vet vi også at påtvungne og kraftige innstramminger rammer de svakeste hardest. For Arbeiderpartiet er et hovedformål med finanspolitikken å unngå kraftige svingninger i økonomien. Jeg hadde håpet at det samme var tilfellet for sentrumspartiene og Høyre.

       Helt til slutt noen betraktninger om den nye budsjettreformen: Etter Arbeiderpartiets mening har reformen bestått prøven, og den bør nok ha kommet for å bli. Vi kan bare spekulere i hva resultatet av høstens budsjettbehandling hadde blitt om vi skulle saldert på den gamle måten, med regjeringspartier som er under kraftig press for å innfri alle valgløfter.

       Fremskrittspartiet er også opptatt av at oljeformuen skal forvaltes forsvarlig, særlig med sikte på fremtidige generasjoner. Men stortingsflertallet må ikke bli så ensidig opptatt av å dekke seg bak selve begrepet « fremtidige generasjoner » at man ikke klarer å foreta høyst nødvendige prioriteringer. Nytt utstyr vil bidra til å effektivisere sykehusene, og det vil bidra til at langt flere operasjoner vil kunne gjennomføres innen den bevilgede driftsramme. Og investeringer i utstyr må da også kunne anses som en investering i fremtiden fordi landet som helhet vil nyte godt av et velfungerende helsevesen for alle generasjoner. Det står i dag en lang rekke mennesker i kø for operasjon, mennesker som er midlertidig arbeidsuføre som følge av dette. Hvorfor ser man ikke fornuften i at disse blir operert og dermed kommer raskt tilbake i arbeid? Jeg må da minne om at vi på arbeidsmarkedet for tiden har en situasjon som ikke akkurat bør oppfordre til å forhindre at folk kommer raskt tilbake i arbeid.

       Fremskrittspartiet mener videre at investeringer i slikt utstyr ikke er inflasjonsdrivende fordi det i det alt vesentlige produseres i utlandet. Selvfølgelig forutsetter også vi at vanlige offentlige regler, inkludert EØS-regelverket, skal gjelde for offentlige innkjøp.

       Den siste tiden er det altså avdekket store problemer i norsk helsevesen, som i all hovedsak skyldes mangel på utstyr til livsviktige behandlinger. Det er rett og slett forkastelig at menneskeliv går tapt som følge av utstyrsmangel, og det er komplett ubegripelig at ikke flertallet i denne sal vil være med på et krafttak for å rette på dette. Det virker som om det er viktigere for Høyre, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene å opprettholde krisetilstanden i norsk helse vesen for fortsatt å ha noe å krangle om, enn å bidra til løsninger - som jeg trodde var grunnen til at vi sitter i landets nasjonalforsamling. Men så feil kan man altså ta.

       Så kort til de ulike rammeområdene: For rammeområdene 22 og 23 avviker Fremskrittspartiets forslag fra den vedtatte rammesum. Vi vil som følge av at våre primærforslag er falt, stemme subsidiært for forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Riktignok gjøres dette med en viss avsmak fordi det er nødvendig å effektivisere og omorganisere driften i de statlige etatene som gjennom flere år har fått ese ut til store kolosser. Dette kunne vært en glimrende anledning ti å frigjøre meget godt kvalifisert arbeidskraft.

       Hva gjelder statsbudsjettets 90-poster - lånetransaksjonene - er det flere forslag Fremskrittspartiet vil stemme imot fordi en langt større del av finansieringsbehovet kunne dekkes gjennom det ordinære kredittmarkedet fremfor gjennom statlige særordninger.

       Videre finner ikke Fremskrittspartiet gode grunner for å støtte lån til Oslo Lufthavn AS og NSB Gardermobanen AS. Tidligere i dag har energi- og miljøkomiteen bl.a debattert statens eierandeler i NOAH. Fremskrittspartiet finner det uheldig at staten har tilnærmet monopol her og mener at det ikke er fremkommet noen gode grunner for at NOAH skal ha en monopolrolle. Sammen med Høyre fremmer vi derfor forslag om gradvis å redusere statens eierandeler i Norsk Avfallshåndtering, men etter samråd med Høyre støtter vi å omgjøre dette til et oversendelsesforslag.

       En annen merkelig særordning er boliglån til statsansatte. Hvorfor kan ikke statsansatte som andre mennesker ta opp boliglån gjennom det ordinære lånemarkedet? Fremskrittspartiet fremmer forslag sammen med Høyre om at denne ordningen skal evalueres og legges frem for Stortinget som egen sak.

       Tilsvarende ber vi om at Regjeringen evaluerer Husbanken, som i dag yter lån og bistand til en rekke prosjekter som meget godt kan finansieres gjennom det ordinære lånemarkedet.

       Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag i B.innst.S.nr.6.

       De siste dagene har det kommet inn ulike rapporter om helsetilstanden i norsk økonomi. Det internasjonale valutafond, IMF, har i en fersk rapport pekt på faren for overoppheting av økonomien. IMF peker på at Regjeringen ikke har valgt å stramme inn via finanspolitikken, og at renteøkning da fremstår som det naturlige alternativet.

       Finansminister Restad har en helt annen oppfatning av norsk økonomi og avviste både analyse og forslag. Høyre er uenig med Regjeringen i analysen av norsk økonomi. Gitt den valutapolitikk som føres, mener Høyre at finanspolitikken burde vært brukt til en viss innstramning. En slik innstramning bør komme gjennom kutt på utgiftssiden, ikke ved ensidig økning av skatter og avgifter. Også dette er i tråd med IMFs anbefalinger. En tilstramning med sterk økning av skatter og avgifter ville ha gjort at lønnsoppgjøret neste år hadde blitt enda vanskeliger og dyrere. Det er nettopp i presset på lønningene at tendensene til overoppheting av norsk økonomi nå er mest følbar.

       Det er også i den sammenheng verdt å minne om at det ikke er inngått noe budsjettforlik, men i valg mellom arbeiderpartiregjeringens uendrede budsjettforslag og sentrumspartienes reviderte forslag valgte Høyre å gi sin susidiære støtte til sentrum. Det reviderte sentrumsalternativet var for ekspansivt, men hadde også en mindre ille skatte- og bedriftsprofil enn Arbeiderpartiets forslag. Skatte- og avgiftsøkningene var lavere enn i Arbeiderpartiets forslag, og økningene i bedriftenes sykelønnsansvar på to dager var bedre enn Arbeiderpartiets på fem. Disse forskjellen innebærer bl.a at kostnadsøkningene for bedriftene ble betydelig lavere med det reviderte sentrumsalternativet.

       Å begrense kostnadsveksten for bedriftene for derved å bevare konkurranseevnen er jo også en stor del av poenge med å føre en stram finanspolitikk. Uansett kan en si at bedriftene ved sentrumspartienes reviderte budsjett risikerer økte kostnader dersom svekkelsen av budsjettet fører til økt pris- og lønnsvekst. Dette motvirkes imidlertid noe av økt satsing på sparestimulerende tiltak, som kan bidra til å redusere veksten i privat etterspørsel. Med Arbeiderpartiets budsjett hadde bedriftene med sikkerhet fått økte konstnader gjennom utvidet sykelønnsansvar og høyere skatter. Derfor var sentrumsalternativet det minste av to onder. Men det er iallfall etter min mening grunn til nå å gi beskjed med sikte på 1999-budsjettet: Bondevik-regjeringen må sanere i sine rekker av kostnadskrevende valgløfter, begrense veksten i offentlig forbruk og unnlate å skrive ut regningen til norske skattebetalere i form av økt inntekts- og formuesskatt. Bondevik-regjeringens evne til å prioritere vil settes på sin virkelige prøve først ved arbeidet med 1999-budsjettet.

       Så var det et par ting i representanten Siv Jensens innlegg som jeg synes det er riktig å kommentere. Blant annet foreslår Fremskrittspartiet etter å ha inngått en forståelse med sentrumspartiene og Høyre, at man skal bruke 1,5 milliarder kr mer på sykehusutstyr. I den forståelsen ligger det 125 mill. kr mer til sykehusutstyr enn hva som lå i Jagland-regjeringens opprinnelig opplegg, i tillegg til 40 mill. kr som man fikk forhandlet inn i den siste runden. Poenget er at i de forhandlingene var ikke Fremskrittspartiet med bekjent inne med krav om sykehusutstyr i halvannenmilliardersklassen. Hvis Fremskrittspartiet hadde villet prioritere dette, måtte de selvsagt ha reist kravet i forhandlingene og satt hardt mot hardt. Men dette kom etterpå som en ren markering.

       Jeg tar derved opp Høyres forslag.

       Sentrumspartiene har fått støtte i å drive tilbake næringsfiendtlige forslag som regjeringen Jagland har fremmet. Det er gitt større valgfrihet for barnefamiliene og økte overføringer til kommunene, som legger til rette for viktige tjenestetilbud lokalt. Alle disse viktige fordelingspolitiske tiltakene er gjennomført mot Arbeiderpartiets stemmer.

       Denne innstillingen tilrår bruken av petroleumsfondet. Med de disponeringer som Stortinget har gjort, er bruken av oljefondet økt med om lag 1,2 milliarder kr i forhold til regjeringen Bondeviks forslag. Sett i forhold til regjeringen Jaglands forslag er det oljekorrigerte budsjettunderskuddet om lag 4,4 milliarder større. Det er da ikke korrigert for reduserte utgifter til investering i statlig petroleumsvirksomhet samt økt utbytte fra Statoil og økte skatter fra statlig petroleumsvirksomhet. Samlet sett vil det øke statens inntekter fra petroleumsvirksomheten med om lag 1,6 milliarder kr.

       Samlet sett er den underliggende utgiftsveksten i det justerte sentrumsopplegget ikke endret i forhold til regjeringen Bondeviks opplegg. Den samlede innstrammingseffekten blir på om lag 0,5 % sammenliknet med regjeringen Jaglands opplegg på omlag 0,75 %,

       Arbeiderpartiet har gjennom hele budsjettprosessen i høst fremstilt det justerte sentrumsopplegget som et politisk eksperiment. Gjennom denne budsjettinnstillingen mangler det heller ikke på beskrivelser fra Arbeiderpartiet, som - mildt sagt - den største fremtidspessimist ikke ville gjort bedre. Ønsket fra Arbeiderpartiet om at alt i 1998 bør gå galt, illustrerer en ubalansert harme som etter min vurdering er en folkevalgt forsamling lite verdig.

       Det ligger ikke til Senterpartiet å avgjøre hvilken nederlagsrolle Arbeiderpartiet trives best i. Ett er sikkert: Det er bare Arbeiderpartiet selv som må bringe seg ut av den skyggenes dal de denne høsten har vært inne i.

       Sentrumspartiene har denne høsten invitert alle politiske partier til et konstruktivt budsjettsamarbeid. Arbeiderpartiet har frivillig takket nei til å påvirke den politiske utviklingen et budsjett legger til rett for.

       Det er derfor et paradoks å registrere at Arbeiderpartiet med stor lyst i alle komiteer bruker samtlige kroner i det justerte sentrumsopplegget skaffet fram, for deretter i denne innstillingen på nytt å kritisere den uansvarlighet et slikt forbruk representerer.

       Jeg vil vise til omtalen av Den Norske Stats Husbank i budsjettinnstillingen, der det fra sentrumspartienes side blir pekt på behovet for flere utleieboliger. Det er viktig at Regjeringen finner løsninger når det gjelder det store behov det er for flere utleieboliger i de største byene, og de problemer mange møter når de skal etablere seg på boligmarkedet. Senterpartiet venter at Regjeringen følger opp med tiltak for å bøte på denne situasjonen, og ber videre om at det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren blir lagt fram en plan for utbygging og finansiering av utleieboliger i de større byene.

       Til slutt: Det er gledelig å kunne konstatere at det blir flertall for Regjeringens økte satsing på 100 mill. kr gjennom grunnfinansieringsordningen til fiskeriformål. Med basis i den verdiskaping som kysten representerer i vår samlede verdiskaping, er et slikt løfte et viktig og riktig offentlig næringstiltak.

Øystein Djupedal (SV) : Etter å ha hørt flere av forlikskameratene i dag uttale seg om de store linjer i budsjettet, kan man få inntrykk av at i hvert fall enkelte angrer på hva de har vært med på. Men en av politikkens lover er jo at man skal stå ved det man faktisk har lovet. Det kan være en oppfordring til representanten Brende. Han er faktisk en av dem som utgjør flertallet i denne salen.

       Det er tre forhold i dagens innstilling som jeg kort skal kommentere. Siden flertallet også har beskåret replikkadgangen, er denne debatten nærmest meningsløs. Men la meg kort kommentere noe som jeg oppfatter som viktig.

       Det første er fellesforslaget fra Fremskrittspartiet, Tverrpolitisk Folkevalgte og SV som gjelder investering i medisinsk utstyr. Ekstrabevilgningen på 1,5 milliarder kr som det her er tatt til orde for, er altså meget påkrevd. Jeg har lagt merke til at flere har omtalt forslaget, og at man angivelig skal komme tilbake til det. Men jeg må tillate meg å si at med det tempo som denne regjeringen bryter løfter, stiller jeg meg meget tvilende til om det faktisk vil bli tatt et løft i revidert nasjonalbudsjett, som det her antydes. Sosialkomiteen gjorde i fjor, like før sommeren, et vedtak om at utstyrssituasjonen ved landets sykehus skulle kartlegges, og jeg regner med at det betyr at det også følges opp med nødvendige midler. Med den uverdige situasjonen som er avdekket ved en del av landets sykehus, er det også høyst påkrevd. Når vi i dagens innstilling setter av 87 milliarder kr til oljefondet, burde det ha vært rom for en investering i medisinsk utstyr som sikrer at våre sykehus er på høyden når det gjelder det moderne utstyret som er nødvendig med dagens medisin. Jeg regner med at det vil bli fulgt opp. Men jeg er sterkt i tvil om det faktisk kommer et nødvendig løft for landets sykehus. Det kan altså i verste fall bety at vi gjennom mange år ennå skal oppleve de tragiske og dramatiske situasjonene som vi har hørt om gjennom pressen i de siste ukene.

       Det andre punktet jeg vil kommentere, er utleiemarkedet i byene. Jeg la merke til at representanten Nymo freidig kalte SVs forslag et senterparti- og sentrumsforslag. Det er hyggelig at Regjeringen også ønsker å støtte et forslag SV fremmer, men det var altså et SV-forslag, som heldigvis har fått flertall i komiteen. Det betyr at Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal legge fram for Stortinget en plan for finansiering og utbygging av utleieboliger i de store byene. Det er høyst nødvendig med det utleiemarkedet man har særlig her i Oslo, hvor ungdommene faktisk byr over hverandre ved visninger, fordi prisene på husleiemarkedet har blitt så høye. Den samme situasjonen har vi også i en del av våre andre større byer. Det betyr at Husbanken må spille en langt mer aktiv rolle enn den gjør i dag. Vi hadde gjerne sett at flertallet sammen med SV hadde gått inn for en bevilgning for å øke utlånsrammen i Husbanken med 0,5 milliarder kr. Det er vel å merke en utlånsramme, altså ikke noe som går inn i balansen, så alle partier i denne sal kunne ha vært med og støttet økt utlånsramme til Husbanken for å sikre at kommunene, private utbyggere, Studentsamskipnadene, eventuelt staten, sammen tok det løftet for å sikre en anstendig boligsituasjon for ungdommen og for førstegangsetablerere. Det har dessverre ikke vært mulig å få flertall for det i denne runden, men jeg håper at den planen som departementet nå er pålagt å komme med, også inneholder et løft som gjør det mulig at vi får en situasjon der boligmarkedet er mer i balanse, og der ikke boligspekulantene alene bestemmer hva ungdommer skal betale i husleie.

       Det siste punktet jeg ønsker å kommentere, er at Stortinget i denne innstillingen foretar den faktiske overføringen av penger til oljefondet. Det er 87 milliarder kr som i år skal overføres til oljefondet - en formidabel sum.

       En av de store mytene i norsk politikk og også i norsk økonomi er at oljefondet er hellig. Enkelte går rundt og innbiller seg at oljefondet er landets formue og landets viktigste ressurs. Men mer feilaktig enn det går det ikke an å fremstille det. Oljefondet er en liten del av vår formue. Den viktigste formuen vi har, er alle menneskene som bor her, alt vi har i hendene, og alt vi har i hodet. SVs forvaltning av oljeformuen betyr bl.a satsing på kunnskap, satsing på utdanning, satsing på medisinsk utstyr, satsing på mange ting, ikke minst med tanke på denne dagens debatt om Miljøverndepartementets budsjett. Her er det viktig å ha perspektiver. Mange av de pengene vi setter i oljefondet kunne ha vært brukt mer riktig for å ta vare på neste generasjon, ved å satse på kunnskap og på miljø. Dessverre har SV blitt nedstemt på de forslagene, og det betyr at vi tar til etterretning at oljeformuen vokser, samtidig som mange oppgaver fremdeles står uløst i vårt land.

       Med det vil jeg gjerne ta opp de tre forslagene SV er alene om i innstillingen. De øvrige forslagene SV er med på, er tatt opp av andre partier.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

       Det burde ringe en bjelle for noen hver når overlegen ved sykehuset i Trondheim sier opp fordi tjenesten for pasientene er så dårlig at det ikke er medisinsk forsvarlig å ta imot pasienter.

       Ved Nordland Sentralsykehus tar man ikke imot pasienter til mammografiundersøkelse før det er påvist noe mistenkelig, og kvinner som ikke vil utsette seg for risikoen ved å vente til de får et offentlig finansiert tilbud om mammografiundersøkelse, er henvist til et privat tilbud, som for så vidt er et godt tilbud, men problemet er at de må betale dette selv. Det vil i praksis si at de som har dårlig rå og er henvist til det offentlige, ikke får tilbudet før det er påvist noe unormalt, og dessverre ofte når det er for sent.

       Jeg tør etterlyse den praktiske delen av ordet « solidaritet » som brukes så ofte fra denne talerstolen. Hvor er solidariteten Arbeiderpartiet bruker i all sin argumentasjon når folk skal flås med skatter og avgifter? Hvor lenge skal politikerne i denne salen lukke øynene for problemene innenfor helsevesenet og prøve å vri seg unna en debatt om dette, slik som representanten Børge Brende finurlig nettopp prøvde seg på? Fremskrittspartiet har sett denne utviklingen over flere år, og har også i denne tiden foreslått økte bevilninger til helsevesenet - dessverre uten å få gehør.

       Vi foreslo i komiteen med bakgrunn i dette å avsette 1,5 milliarder kr fra Oljefondet til kjøp av medisinsk utstyr. Vi fikk med oss SV og Tverrpolitisk Folkevalgte - flertallet vil ikke være med på det.

       Jeg tillater meg å etterlyse Arbeiderpartiets praktiske variant av « solidaritet ». Hvor er solidariteten til de ansatte ved sykehusene som til daglig sliter med utslitt utstyr, tunge løft og korridorpasienter, solidariteten med pasientene som daglig lider fordi utstyret ikke virker eller enkelt og greit fordi det ikke er der fordi flertallet i denne salen sørger for at det ikke fins penger til å kjøpe det? Hvor er solidariteten til de pårørende som ser hvordan de nærmeste lir i køer fordi det er mangel på utstyr?

       I denne saken ser vi solidariteten i praksis - solidaritet fra Arbeiderpartiet, fra Senterpartiet, fra Kristelig Folkeparti, fra Venstre og fra Høyre. Forslaget for å vise solidaritet med de syke, de ansatte og de pårørende ligger her. Pengene er der. Valget er om vi skal sette pengene i banken eller om vi skal vise solidaritet med dem som lir i et sultefôret helsevesen.

       Jeg er redd avstemningen i denne saken vil vise hvordan disse partiene praktiserer orden « solidaritet ».

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

       (Votering, se side 1194 f.)