Bjarne Håkon Hanssen (A) (ordfører for saken):

       Debatten om representanten Hedstrøms forslag i Dok.nr.8:25 kan føres på mange nivåer. Av merknadene til Fremskrittspartiet og Høyre i innstillingen går det klart fram at man egentlig er mot det regelverk som i dag styrer melkeproduksjonen i Norge. Man mener at det beste for norsk jordbruk og norske bønder hadde vært å endre dagens system.

       Ikke minst ut fra denne vurderingen er man opptatt av å imøtekomme melkeprodusent Per Idar Vingebakken i hans ønske om en utvidet overgangsordning.

       Komiteens flertall har lagt en annen vurdering til grunn for sitt standpunkt. Flertallet forholder seg til at det er Regjeringens oppgave å praktisere det som til enhver tid er gjeldende lov- og regelverk i forhold til melkeproduksjonen. Flertallet tar altså ikke stilling til hvorvidt lov- og regelverket er bra eller dårlig, og hvorvidt kvoter og toprissystem på melk er rett politikk.

       Dermed overhodet ikke sagt at det samme flertall er skeptisk til dette lov- og regelverk, fordi i kvotesystemet i melkeproduksjonen ligger et av de viktigste momentene i den distriktspolitiske delen av landbrukspolitikken. Men dette vurderes altså ikke av flertallet i innstillingen.

       På denne bakgrunn har flertallet lagt stor vekt på det brev landbruksminister Kåre Gjønnes har sendt komiteen på komiteens forespørsel. I brevet gir statsråden en grundig redegjørelse for departementets behandling av saken. Landbruksministeren trekker følgende konklusjon - og jeg siterer fra statsrådens brev:

       « Landbruksdepartementet kan ut fra ovennevnte ikke se at (det) vil være riktig å gi Per Idar Vingebakken en overgangsordning ut over den nedtrappingsplan som allerede er fastsatt i Omsetningsrådets vedtak av 24.06.97. »

       Denne vurderingen fra statsråd Gjønnes er i tråd med vurderinger gjort tidligere, av daværende landbruksminister Dag Terje Andersen.

       Komiteens flertall har ingen merknader til den konklusjonen statsråd Gjønnes trekker. Når så forslaget fra representanten Hedstrøm omhandler saker som det tilligger departementet å avgjøre, finner flertallet i komiteen at forslaget fra representanten Hedstrøm må avvises.

       For komiteens flertall har det også vært viktig at forhold som berører Dok.nr.8-forslaget fra representanten Hedstrøm, nå ser ut til å havne i rettsapparatet - dette fordi Vingebakken har anlagt sak mot staten ved Landbruksdepartementet vedrørende den økonomiske situasjonen hans gårdsdrift nå befinner seg i. Flertallet i komiteen mener at Stortinget ikke bør gripe inn i en sak som nå altså befinner seg i rettssystemet. På denne bakgrunn konkluderer komiteens flertall med at Dok.nr.8-forslaget avvises. Med samme begrunnelse går komiteens flertall også imot mindretallsforslaget i innstillingen fra Høyre og Fremskrittspartiet, og jeg anbefaler innstillingen fra komiteens flertall.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Innlegget fra saksordføreren på vegne av flertallet kom ikke som noen overraskelse. Man prøver å skyve fra seg et ansvar - i hvert fall et moralsk ansvar - for at Per Idar og Kjersti Vingebakken, som har fulgt alle lover og regler i dette landet, nå står på konkursens rand. Og det er noe for lettvint at man henviser til landbruksministerens brev og til rettssaken.

       Hva er de faktiske forhold? Jo, Per Idar Vingebakken forsøkte et helt år, han, før han gikk til rettsapparatet, alle tenkelige instanser, for å få en eller annen ordning som kunne la seg realisere i praksis - det gjaldt fylkeslandbruksstyre og departement. Han forsøkte å få en kvoteordning, med ankemulighet i departementet osv., og på toppen av det hele bruker man det argumentet man gjør, mot en liten gründer i Distrikts-Norge. Ja, det finner jeg å være en skam, og særlig på bakgrunn av at flere landbruksministre i Arbeiderpartiet, med statsministeren i spissen, har uttalt seg så positivt til dette foretakende. Jeg skal sitere Thorbjørn Jagland. Han sa:

« Vi har gitt deg livets rett ... Jeg ser ingen fare ved å la en mygg konkurrere med en elefant. »

       Så mitt spørsmål til saksordføreren blir: Når man nå ønsker å gi Vingebakken livets rett, vil jeg gjerne vite hva Vingebakken skal foreta seg for ikke å gå konkurs - ikke noe kosmetisk, men noe som betyr noe i praksis når han skal føre virksomheten sin videre. For det kan jo ikke på bakgrunn av de uttalelsene som en statsminister og to landbruksministre har kommet med, være meningen at Arbeiderpartiet ønsker Vingebakken konkurs.

Modulf Aukan (KrF) : For det første vil eg seia at eg støttar saksordføraren sin gjennomgang av saka og dei formelle tinga han var inne på der.

       Då kvoteordninga vart innført i 1983, slo den uheldig ut for mange mjølkeproduksjonsbruk. Mange var i den perioden inne i ein utbyggingsfase, og ordninga med basisår kunne gje mange tilfeldige utslag. Etterpå har kvotane vorte reduserte ytterlegare for mange av dei ca 25.000 bruka med mjølkeproduksjon.

       Dei ytre rammevilkåra har sett klare grenser for den totale produksjonen av mjølk i Noreg, så derfor måtte det setjast ei form for avgrensing av produksjonen.

       Skulle ein på dette tidspunktet gje ekstraordinære lettar eller overgangsordningar for enkeltpersonar, enkeltprodusentar, er eg redd for konsekvensane av ei slik linje. Ein har også eit klart ansvar overfor alle dei tu-senvis av produsentar som meir eller mindre frivillig har måtta tola kraftige kutt i mjølkeproduksjonen sin. Derfor ser vi det i Kristeleg Folkeparti ikkje som mogleg å gå inn for mindretalet sitt framlegg i denne saka.

       President, jeg ber om ordet til replikk.

       Det har jo kommet helt klare signaler fra Regjeringen og Landbruksdepartementet, med en statsråd utgått fra Kristelig Folkeparti, om at man ønsker å kjøre i kjente landbrukspolitiske spor. Det betyr i praksis at man nå er villig til å knekke Tines konkurrent, selv om han er aldri så liten. Likevel forstår jeg ikke dette, fordi Kristelig Folkeparti er opptatt av etikk, moral og verdier. Vingebakken startet opp fullt lovlig, hadde suksess, drev regningssvarende. Konseptet stod på egne ben uten å belaste noen andre her i samfunnet, og det ble skapt arbeidsplasser. Jeg husker at jeg var i debatt med mange fra Kristelig Folkeparti i valgkampen, der man snakket om å være småbedriftenes beste venn. Og likevel vender Kristelig Folkeparti denne gründeren i Distrikts-Norge ryggen, selv om det hadde vært fullt mulig å gi støtte til en overgangsordning, uten presedensvirkning, på grunn av at han var den eneste melkeprodusenten i Norge den 1. januar 1997 som produserte utenfor kvotesystemet. Men Kristelig Folkeparti sier nei, og det skuffer meg. Jeg forstår det ikke, for det er verken rettferdig, solidarisk eller medmenneskelig.

       Mitt spørsmål blir derfor: Hvorfor legger Kristelig Folkeparti seg på en linje i denne saken som betyr at man tar knekken på en gründer i Distrikts-Norge, når partiets statsråd sier at man vil føre en aktiv politikk på dette område for å opprettholde bosettingen i distriktene?

       Vi veit at det i dag er overproduksjon av mjølk i Noreg. For å rå bot på den overproduksjonen var ein i si tid heilt nøydd til å innføra eit kvotesystem - eit toprissystem - til å begynna med. For at det framleis skal verka, ser vi det slik at produsentane då lyt vera lojale mot det systemet. Skal ein no begynna å uthola det, er eg som eg sa i innlegget mitt, redd for konsekvensane. Vår konklusjon vert derfor, slik eg sa i innlegget mitt: Vi ser ikkje det som mogleg eller ønskjeleg i dag.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Nordås/Vingebakken hadde en produksjon i desember 1997 på 1,1 mill. liter melk. Hvis representanten Aukan ser på den totale melkeproduksjonen i Norge, som for øvrig nå er på vei nedover, vil han finne at dette er en forsvinnende liten del - en dråpe i havet, vil jeg si. Hvis det hadde vært politisk vilje til det fra Kristelig Folkepartis side, hadde det vært fullt mulig å gå inn for ikke en nedtrapping som munner ut i en konkurs, som vi nå ser konturene av, men en overgangsordning og slutte seg til forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om dette.

       Men mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti blir: Siden Vingebakken produserte fullt lovlig før 1. januar 1997 og ikke var tilpasset kvotesystemet, men produserte utenfor kvotesystemet, mener ikke representanten fra Kristelig Folkeparti at han da står i en særstilling?

Modulf Aukan (KrF) : Det er òg ei side ved denne saka som gjeld 25.000 mjølkeprodusentar i Noreg. Mange av dei 25.000 har meir eller mindre mot sin vilje måtta redusera sin produksjon, dei fleste - vil eg tru - mot sin vilje. Men det har vore aldeles nødvendig. Det er bl.a grunngjevinga for standpunktet vårt.

       Det er personer som Vingebakken som har brakt dette landet videre det er ikke offentlige vedtak som setter kjepper i hjulene. Og jeg må si at denne saken definitivt har et moralsk aspekt. Jeg tillater meg å si at det skulle vært interessant å se verdikommisjonens uttalelser til det som totalt sett har funnet sted i denne saken.

       Da Vingebakken startet Nordås Gårdsmeieri i 1995, var dette i overensstemmelse med gjeldende lovverk. Så lenge han leverte melk til sitt eget gårdsmeieri og ikke benyttet seg av meierisamvirket, kunne han helt lovlig produsere melk uten kvote. Det var samtidig klart at han ikke kunne kreve statsstøtte for melkeproduksjonen.

       Etter innføringen av det nye omsettelige kvotesystemet for kumelk fra 1. januar 1997 må imidlertid all melkeproduksjon skje innenfor kvotesystemet. Produksjon som foregår utenfor kvote, ilegges da en tilleggsavgift. Denne avgiften er med hensikt lagt så høyt at overproduksjon blir ulønnsomt. Dette satte Vingebakken i en svært vanskelig situasjon. Han hadde ingen kvote, og en årsproduksjon på 1,1 mill. liter melk. Uten kvotetildeling eller tilstrekkelige overgangsordninger ville driften av dette gårdsmeieriet være ulønnsom på bakgrunn av de store investeringene som var gjort, og alle måtte se at det ville måtte ende i konkurs.

       På bakgrunn av Vingebakkens spesielle situasjon, som den eneste melkeprodusent utenfor kvotesystemet, besluttet departementet å gi Vingebakken en kvote på 336.640 liter. Etter klage ble denne kvoten økt noe. Landbruksdepartementet erkjente dermed at Vingebakken, som den eneste frittstående melkeprodusent, var i en spesiell situasjon og derfor burde tilkjennes en kvote. Problemet er at departementets avgjørelse betyr at Vingebakken i løpet av et år må redusere sin produksjon med 70 %. Inntektene vil selvfølgelig falle tilsvarende, og Vingebakken har allerede blitt tvunget til å redusere sin produksjon. Resultatet er et betydelig inntektstap og en meget anstrengt økonomi for hans meieri. En produksjon som var lovlig og regningssvarende i 1995, har altså på grunn av endringer i et offentlig fastlagt kvotesystem blitt umulig å opprettholde i år.

       Jeg kan ikke se denne saken annerledes enn at Vingebakken ble brukt - for ikke å si misbrukt - av den forrige regjering. Den behandlingen som fant sted like oppunder jul, senhøstes 1996, og som endte med at § 36 i forskriftsverket ble endret, kan jeg ikke se på som noe annet enn en strategi i dette. Vingebakken hadde etter egne utsagn i media - som jeg har sett tilbake på - en god dialog med den statsråden som bestyrte Landbruksdepartementet før Jagland-regjeringen overtok. Ved den endringen av § 36 som fant sted, og som vel for ettertiden kan kalles Lex Vingebakken, for den angår nemlig ikke flere enn ham, ble Vingebakken en brikke i et spill. Men vi har nå en annen regjering og en annen statsråd, og jeg må si det er med stor skuffelse jeg registrerer at den nye regjeringen velger å legge seg på en linje som er en blåkopi av den forrige regjeringens politikk - selv om det moralske aspektet i denne saken etter mitt skjønn definitivt kan trekkes i tvil.

       Endringene i kvotesystemet for melkeproduksjon har skapt en situasjon som Vingebakken ikke kunne forutse da han startet Nordås Gårdsmeieri i 1995. Forutsigbare rammebetingelser er av avgjørende betydning for alt næringsliv, også for landbruket og Nordås Gårdsmeieri. Uten denne forutsigbarheten kan vi ikke vente at folk er villig til å satse tid, krefter og penger på å etablere ny næringsvirksomhet. Høyre synes derfor det er viktig og rettferdig at Vingebakken gis en sjanse til å tilpasse seg det nye systemet. Det er ikke snakk om en evigvarende unntaksbestemmelse. Sammen med Fremskrittspartiet har vi derfor foreslått at han må innvilges en slik overgangsordning. Når de årene er gått, må Vingebakken, på linje med andre produsenter, forholde seg til den tildelte kvote.

       Jeg vil samtidig minne om at det nye omsetningssystemet for melkekvoter gjør det mulig for Vingebakken å opprettholde sin produksjon også etter utløpet av en eventuell overgangsperiode. Gjennom å kjøpe kvoter kan Vingebakken produsere mer enn de av departementet tilkjente 360.000 liter.

       Høyre har stor respekt for den gründerånd og kreativitet som Vingebakken representerer. Folk som har innsatsvilje og ser nye muligheter, utgjør en uvurderlig ressurs for samfunnet. Høyre mener at innovasjon, kompetanse og entreprenørskap har en like selvfølgelig plass i landbruket som i det øvrige næringsliv. Det er derfor viktig at Vingebakken-saken ikke blir et signal til andre i landbruket om at initiativ og foretaksomhet er uønsket og vil straffe seg.

       Vernet om eiendomsretten og respekten for menneskets ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid er sentrale politiske verdier for oss. Vi betrakter bonden som en selvstendig næringsdrivende.

       Jeg anbefaler Stortinget å stemme for det foreliggende forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet. Å stemme ned dette forslaget i dag vil være et slag i ansiktet, ikke bare på Vingebakken, men på alle med et snev av oppfinnsomhet, gründerånd og vilje til omstilling. I en tid preget av fortløpende forandring, vil det være et usedvanlig dårlig signal å komme med fra denne sal, ikke bare til landbruket, men til det totale norske næringsliv.

Karin Andersen (SV) : Denne saka dreier seg - har vi hørt nå - om landbrukspolitikk, men den dreier seg også om hvordan forvaltningen og myndighetene skal håndtere saker og personer.

       Før i dag har det vært stor spenning knyttet til en stor sak der den sittende regjering har opptrådt uryddig og lite målrettet. Kritikken var hard og berettiget. Denne saka er mindre, men allikevel et eksempel på vinglete politikk, oppfordring til økonomisk risikofylt opptreden og et lite hederlig tilbaketog for dem som politisk satte dette i gang.

       Denne saka dreier seg etter mitt syn om hvordan regjeringen under Arbeiderpartiets ledelse med daværende landbruksminister Gunhild Øyangen med viten og vilje klarerte det konseptet som ligger bak den saka vi behandler i dag. Derfor må det være svært bittert for Vingebakken at Arbeiderpartiet i dag snur ryggen til dem som har kommet opp i problemer, nettopp fordi Arbeiderpartiet og Gunhild Øyangen trengte en brekkstang og brukte Vingebakken for å fremme en slik politikk. Alt politisk ansvar for at denne saka kommer opp slik den gjør i dag, må etter mitt syn tas av dem som satt i regjering, og de partier - inklusiv Fremskrittspartiet - som støttet denne politikken, applauderte og pushet på. SV var rykende uenig i at det skjedde, vi ønsket det ikke. Politisk føler vi ikke noe ansvar for de signaler som gjorde at Vingebakken startet. Allikevel må jeg si det er med stort ubehag vi ser at enkeltpersoner kommer i store vanskeligheter fordi de i åpent spill og med full støtte av regjeringen og av store partier gjennomfører planer, og så opplever at de bare har blitt dyttet foran, og at de som støttet, snur når vinden snur.

       Saksordføreren sa at man valgte å ikke ta stilling til om det som hadde skjedd, var bra eller dårlig. Det synes jeg smaker dårlig. Konsekvensene av det man var med og satte i gang, måtte man da vel ha tenkt over før. SV har ikke stått bak de politiske kreftene som ønsker mer sentralisert produksjon og foredling. Tanken om et privat meieri på Toten basert på mjølk som ble produsert uten statsstøtte, var først og fremst et svar på et politisk ønske om en markedsstyrt landbrukspolitikk som ville bety slutten på mjølkeproduksjon i utkantstrøk. Det har SV vært uenig i. Det er konsekvensen av å åpne opp på denne måten. Men det var også en reaksjon på et stivt og tungt landbrukssamvirke som bare tenker stordrift og rasjonalisering, og er svært lite kreativ når det gjelder desentralisert produksjon og småskaladrift. Det har vært og er for liten plass til nyskaping innenfor meierisamvirket. SV har foreslått muligheter for å drive meieriproduksjon innenfor kvotesystemet, men utenfor samvirket på steder der samvirket legger ned foredling og sentraliserer.

       Det er også klart at de som har gått inn i dette prosjektet, sjøl også har tatt en stor risiko. Jeg oppfatter det slik at vedkommende er av dem som har ønsket konkurranse i mjølkeproduksjonen, og derfor sjølsagt har måttet akseptere å bli slått over ende i en åpen konkurransesituasjon. Nå er det imidlertid slik at det denne gangen ikke er markedet som har tatt kverken på denne produksjonen, men de ulike politiske grep som har vært gjort i ulike faser av denne saka.

       Imidlertid går forslaget ut på å gi en svært lang overgangsperiode. Hensikten til forslagsstilleren - tror jeg - er tosidig. Den ene er positiv. Det er en erkjennelse av at de som har vært med og ledet folk ut i ulykka, også har et ansvar når det går galt. I denne saka kan man oppfatte det slik at noen har blitt behandlet vilkårlig.

       Den andre hensikten går på det landbrukspolitiske, og den er vi dypt uenig i. Hvis man skal gå inn på en slik lang og omfattende overgangsordning, vil det bety fortsatt svært stor overproduksjon og etablering av et system som SV ikke ønsker. Overproduksjonen må ned. Det må være et helt entydig politisk signal. Fri konkurranse vil ødelegge norsk landbruk. Produksjon i nettverk, konkurranse på kvalitet innenfor rammen, innenfor systemet, kan være en måte å utvikle det på.

       Vi synes heller ikke det er riktig å gripe inn i en sak som behandles i rettsvesenet. Men jeg tror det hadde vært på sin plass i dag å ta et visst politisk ansvar for dem som har politisk ansvar for at saka har utviklet seg slik den har gjort.

       Vi kan ikke støtte forslaget fra Fremskrittspartiet nettopp av de grunner jeg nevnte nå, for det vil på den ene siden bli brukt på nytt som en politisk brekkstang for en landbrukspolitikk som vi ikke vil ha, og også fordi det i praksis i sin konsekvens vil føre til at overproduksjonen blir enda mer problematisk. Vi må finne en annen løsning i saka. Men vi vil gi Per Idar Vingebakken rett i at myndighetene har et stort medansvar for at han har kommet i økonomisk ulykke.

       SV kommer til å stemme mot det framsatte forslaget.

Kjell Opseth (A) : Det var representanten Hedstrøm sitt første innlegg - som visstnok skulle vere ein replikk - som fekk meg til å be om ordet. Det gjorde eg fordi det i denne saka er lett å spele på kjensler. Eg trur ikkje det er nokon i denne salen som ikkje føler med Vingebakken og den situasjonen han er komen i.

       Det denne saka først og fremst dreier seg om, er forholdet mellom regjering og storting, og der brukar Framstegspartiet å vere nokså påpasseleg. Dersom ein skal gå litt etter dei linjene, ville det som var rett i denne saka - dersom Framstegspartiet og representanten Hedstrøm ønskte å ta opp denne saka - vere å endre på regelverket. Regjeringa handterer det regelverket som Stortinget vedtar, eller fastset dei reglane som Stortinget har gitt dei fullmakt til å fastsetje. Det er ut frå dette regelverket det er blitt reagert fram til no.

       Det må ikkje bli slik at Stortinget blir ein ankeinstans for dei som ikkje er nøgde med Regjeringa eller ulike departement si handtering av dei ulike sakene. Langt på veg er det Stortinget no diskuterer, nettopp ein anke av ei avgjerd i departementet i ei sak som har vore behandla der opptil fleire gonger. Det skal Stortinget vere varsamt med. Og når vi i tillegg veit at denne saka er i retten, skal ein vere endå meir varsam med å gripe inn, same kor mykje medkjensle ein måtte ha med Vingebakken i den situasjonen han er komen i. Vil Stortinget gjere noko med det, får ein gå laus på det regelverket som departementet har fått å halde seg til.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Den 21. juli 1995 ble det skrevet historie på Østre Toten. Norges første gårdsmeieri, Nordås Gårdsmeieri AS, var etablert. Åpningen skjedde med brask og bram. Det var stor festivitas med mange gjester til stede. Stortingets næringskomite besøkte Nordås samme året, og det falt mange positive uttalelser i det henseendet - ja, det var faktisk slik at superlativene haglet over Kjersti og Per Idar Vingebakken og det initiativet de hadde tatt, med gårdsmeieri som et spennende alternativ utenfor det etablerte system i meierisektoren.

       Den verbale støtten fra lokale og sentrale politikere var mer enn overveldende. Tidligere landbruksminister Gunhild Øyangen var blant dem som beskrev Nordås i meget positive vendinger. Tidligere landbruksminister Dag Terje Andersen uttalte seg positivt. I januar i fjor falt følgende uttalelse:

       « Dere i Oppland har fått et privat meieri. Det er Nordås Gårdsmeieri på Skreia. Nordås har kommet for å bli. Vi trenger Nordås for å prøve oss fram med hensyn til tilrettelegging for konkurranse utenfor samvirke. »

       Nesten samtidig gir daværende statsminister Thorbjørn Jagland også positiv omtale. Han sier:

       « Vi har gitt deg livets rett ... Jeg ser ingen fare ved å la en mygg konkurrere med en elefant. »

       Ja, selv i en kgl. resolusjon fremgår det at det er « ønskelig med et konkurransekorrektiv til meierisamvirket ».

       På denne tiden gikk virksomheten så det suste. Til å begynne med var det ikke nødvendig å markedsføre melken i det hele tatt, på grunn av den store etterspørselen. Det medførte at salget ble utvidet til butikker på Gjøvik, på Lillehammer og til slutt i Oslo.

       Etableringen av mindre gårdsmeierier hvor driftige bønder leverer dagsfersk melk til lokale forretninger, utvikler nisjeproduksjon og salg til turister og i det hele tatt utviser kreativitet, anser Fremskrittspartiet som svært positivt. Vi har gjennom Kjersti og Per Idar Vingebakkens arbeid fått bevis for at mange forbrukere verdsetter landbruksprodukter også ut fra andre kriterier enn pris. Til tross for en merpris på 1 kr literen, solgte Nordås-melk svært bra. Nordås/Vingebakken var blitt en suksess under mottoet « Det er forbrukeren som er sjefen ». I en konkurransesituasjon der forbrukeren fikk en reell valgmulighet, viste det seg at selskapet erobret en betydelig markedsandel, varierende fra 30 til 50 % i de aktuelle salgsområder. Det var etablert en bedrift basert på lokale ressurser, med verdiskaping og nye arbeidsplasser i distriktene.

       En slik utvikling er ikke unik i europeisk sammenheng. Mange steder, både utenfor og innenfor EU, er dette relativt vanlig. En fremvekst av småskalameierier -gjerne kombinert med gårdsbutikker - også her hjemme anser vi som svært positivt, bl.a fordi det skjer en utvikling av nye produktvarianter som kan fange forbrukernes interesse og stimulere etterspørselen.

       Vi fikk en lovendring den 1. januar 1997 som betyr at all melkeproduksjon skal baseres på kvoter. Nordås Gårdsmeieri/Per Idar Vingebakken var den eneste i sitt slag med melkeproduksjon uten kvote før ovennevnte tidspunkt. Vingebakken er meg bekjent også den første og eneste melkeprodusent i Norge som er tildelt melkekvote i etterkant, etter at kvoteordningen ble innført.

       Det er viktig å understreke at virksomheten ble startet opp i samsvar med lover og regler. Vingebakken viste ansvar og sjekket dette nøye i forkant av de betydelige investeringer som måtte gjøres i samband med det integrerte konseptet for meieri og melkeproduksjon. Landbruksdirektøren gav klar beskjed: Det er ikke forbudt å produsere melk i Norge uten kvote, men produsenter som gjør det, kan ikke få tilskudd og støtte, de må betale en prisutjevningsavgift til fellesskapet ved produksjon av konsummelk.

       Til tross for at Vingebakken har fulgt spillets regler, valgte man å slå bena vekk under ham. Et nytt regelverk som reduserte den faktiske produksjonen med 70 %, gjorde det umulig å svare for investeringene på ca 10 mill. kr, hvorav 7 mill. var lånefinansiert. Den nedtrappingsplan han er blitt presentert, betyr kvotenivået fra 1. januar dette år, og gir ingenting annet enn ulønnsom produksjon. Produseres det mer enn kvoten, må det i tillegg til utjevningsavgiften på kr 1,60 betales en overproduksjonsavgift på anslagsvis kr 2,90, dvs. til sammen kr 4,50. Man har fra myndighetenes side i praksis stengt alle muligheter for lønnsom drift - alle muligheter.

       Vingebakken har som en konsekvens av dette måttet selge seg ut av meierivirksomheten, og meierigründeren er også blitt tvunget til å kjøre mange av sine fremragende melkekyr til slakteriet. Jeg undres hvordan Kjersti og Per Idar Vingebakken føler det i dag, de som skapte noe nytt i Distrikts-Norge - et foregangsarbeid som fremtidige gårdsmeierier kan nyte godt av - som ikke sparte seg, som fulgte lovverket, og som utfordret Tine-monopolet. Man kan stille seg spørsmålet: Ble de for farlige for meierimakten i Norge?

       Vingebakken følger denne debatten fra diplomatlosjen her i dag. Det må være bittert å bli ofret på politikernes alter fordi lovgivningen indirekte gis tilbakevirkende kraft. Det er nok ikke lett å bli trykket ned på denne måten etter å ha trodd på at politikerne ville stå ved sine ord og uttalelser om å gi levelige vilkår som et alternativ og korrektiv til meierisamvirket.

       Etter alt som sies og er sagt fra departementets side om en aktiv politikk for å holde oppe bosettingen i distriktene, ser jeg dette som en skam. Personlig mener jeg det burde være en mulighet for det politiske flertall å akseptere innføring av en reell overgangsordning for Vingebakken som gjør at han kan overleve som melkeprodusent. Fordi han var den eneste med melkeproduksjon uten kvote før 1. januar 1997, hvor all melkeproduksjon ble basert på kvoter, kunne stortingsflertallet, hvis viljen hadde vært til stede, funnet en løsning på denne saken uten at den hadde fått presedensvirkninger, og uten at den hadde fått noen praktisk innflytelse på den totale melkeproduksjonen i Norge. Da hadde man unngått opphør og konkurs. Man hadde unngått at denne saken hadde gått inn i historien som en skamplett på norsk landbrukspolitikk.

       Bare Fremskrittspartiet og Høyre vil ha et annet system. Dessverre gir ikke det noe flertall for en akseptabel løsning. Vi mener det er meget prisverdig med det initiativ Vingebakken har tatt. Det har en egenverdi at enkeltpersoner, som i dette tilfellet gründeren fra Skreia, fremviser foretaksomhet, innsatsvilje, kreativitet og ansvarlighet.

       Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om et forslag som vi anser vil gi en rimelig overgangsordning og tilpasning til det kvotesystem som nå skal gjelde for alle, og tid til omstilling, slik at konkurs kan unngås. Jeg vil appellere til andre partier å slutte opp om forslaget og legge ideologien til side i dette enkelttilfellet, som ikke kan få presedensvirkninger. Her er det snakk om moral og rettferdighet.

       Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre ta opp det forslaget som er referert i innstillingen.

       De ledende politikere i disse fylkene, dvs. arbeiderparti- og senterpartipolitikere, viser ved enhver anledning til at de ønsker gründere og nyetablerere velkommen. De roper høyt og gjentatt ved enhver festlig anledning eller ved valg at de skal støtte opp om nye arbeidsplasser. Etablerer du deg i disse fylkene, skal du få all den hjelp og støtte du trenger, er omkvedet. Midler i form av bygdeutviklingsmidler eller SND-midler står formelig i kø.

       Det er da noe forunderlig at når det kommer en som er meget driftig og ikke trenger en masse støttemidler, og som samtidig går inn på et område som sårt trenger omstillinger, ja, da får plutselig pipa en annen låt når han lykkes.

       Jeg kommer selv fra det distriktet der Vingebakken har etablert sin virksomhet. Gården hans og Nordås Gårdsmeieri ligger ikke midt i noe trangt sentrum, nei det ligger høyt oppe på Totenåsen, i landlige og frie omgivelser. Her har denne gründeren etablert en arbeidsplass for ti personer. Mange vil nok synes at ti arbeidsplasser ikke er særlig mye, men for et fraflyttingsdistrikt som Totenåsen og Østre Toten kommune er, er ti nye arbeidsplasser en gullgruve for området.

       Prinsippet til Vingebakken er å produsere ferske produkter. Melken hans er faktisk nesten 1 kr dyrere enn Tines, men du skal være tidlig i butikkene på Gjøvik og Toten for å sikre deg dagens forsyning av Nordås-melk. Så man ser her at man kan få solgt landbruksprodukter til en høyere pris dersom man produserer kvalitet og det markedet ønsker. Det må vel være noe for det kommende jordbruksoppgjøret.

       Men dessverre er det mange landbruksprodusenter og deres samvirkemonopoler som ikke liker at man driver effektivt og står for nytenkning. Nei, der i gården skal man være tilsluttet samvirke, og man skal vær så god være avhengig av å hente subsidiesjekken fra skattebetalerne. Nytenkning og effektiv drift uten subsidier skal man ikke ha, da vil jo hele landbruksledelsen miste sine fete jobber og alle sine fallskjermer.

       Arbeiderpartiet forsøkte under Øyangens ledelse å tenke nytt. Men etter henne falt Arbeiderpartiet raskt tilbake til sine gamle vaner. Nytenkingen i landbruket ble det slutt på, og det koster skattebetalerne i dag 12 milliarder kr i subsidier pluss 6 milliarder kr i skjermingsstøtte.

       Det er Stortinget som i dag avgjør om denne driftige mannen på Totenåsen skal gå konkurs eller ikke. Man bør virkelig tenke over sin stemmegivning i dag. Ikke bare slår man en lokal bedrift på Toten konkurs, men det gis et viktig signal ut til alle distrikter i dette landet.

       Politikere i denne sal snakker bestandig om å stoppe fraflyttingen fra distriktene, de snakker varmt om nyetableringer, de snakker varmt om mennesker med nye ideer og driftighet. Slås denne bedriften konkurs, har man sanert ti arbeidsplasser langt oppe i åsen i et distrikt på Toten. Alt det gode snakket om distrikter og nyetableringer vil for all fremtid stå som tomt prat.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg har konstatert at det er minst tre temaer som her debatteres. Det ene er den generelle landbrukspolitikken, der det er uenighet omkring prinsippet om kvoteordninger slik det er vedtatt av Stortinget. Det andre er spørsmålet om hvorvidt gårdsmeierier/småmeieribedrifter kan etableres eller ikke, og man blander det sammen med spørsmålet om en kvote til et bestemt gårdsbruk. Jeg tror det er riktig at man holder disse tre temaene fra hverandre når en debatterer denne saken.

       Jeg vil si klart fra at jeg ikke akter å berøre den historiske delen av saken, altså det som har skjedd før min tid som statsråd, og som er gjenstand for behandling i rettsapparatet. Det vil være helt uriktig av meg som statsråd å gå inn i en debatt eller vurdering av det som har skjedd i fortiden. Det får få sin vurdering gjennom den stevningen som er tatt ut mot departementet.

       Videre konstaterer jeg at et klart flertall i komiteen har sluttet seg til de vurderinger Landbruksdepartementet har gitt i denne saken. Jeg viser også til det brev som ble oversendt komiteen den 10. desember 1997 i forbindelse med behandlingen av saken i komiteen.

       Problemstillinger omkring tildeling av melkekvote til Vingebakken og senere innkreving av overproduksjonsavgift har vært gjenstand for grundig saksbehandling både i departementet og i underliggende organer. Dette med bakgrunn i Stortingets behandling av prinsippet om kvoteordninger. Jeg synes dette også klart kom til uttrykk gjennom representanten Opseths innlegg, som jeg vil slutte meg til.

       Omsetningsrådet gav gjennom sin behandling av søknad om en overgangsordning i forhold til innkreving av overproduksjonsavgift en overgangsperiode fra juni 1997, hvor kvoten var oppfylt til utgangen av året. Nedtrappingsplanen som ble fastsatt, innebar at Vingebakken kunne produsere samlet 420.000 liter melk utover tildelt kvote - uten å bli avkrevd overproduksjonsavgift. Søknad om en overgangsordning ble først mottatt i brev av 13. juni 1997. På det tidspunkt var det så langt jeg kjenner til, allerede produsert mer melk på bruket enn den kvote Vingebakken hadde fått for 1997.

       Norske melkeprodusenter har over lang tid vært nødt til å innordne seg bestemmelsene i kvotesystemet, med en klar plikt til å tilpasse seg. Det er innrømmet at Vingebakken har hatt behov for en tilpasningsperiode, og denne har etter skjønn blitt fastsatt til de seks siste månedene av 1997, men alle var klar over at det nye systemet trådte i kraft fra 1. januar 1997.

       Jeg registrerer at et klart flertall i komiteen ikke har merknader til dette. I en produksjon som må forholde seg til kvoter, er det avgjørende at fellesskapet føler at dette skjer på en rettferdig måte.

       Vingebakken er tildelt en kvote på 360.000 liter ut fra ressursgrunnlaget, dvs. i dette tilfellet eget og leid areal. Dette er en kvote som er fem ganger større enn gjennomsnittlig kvote i landet i dag.

       Når jeg leser mindretallets merknader, ser det ut som om disse medlemmer av komiteen blander sammen primærproduksjon av melk og meierivirksomhet. Kvoteordningen er klart avgrenset til å omfatte primærproduksjonen. Meierivirksomhet kan i prinsippet etableres fritt. Det finnes imidlertid visse lover og regler som slik virksomhet må innordnes. Dette omfatter først og fremst næringsmiddellovgivningen og kvalitetskrav knyttet til denne. I forhold til landbrukspolitikken stilles det krav om at meieriselskap deltar i prisutjevningsordningen for melk. Meieriselskap som årlig produserer mindre enn 500.000 liter melk blir underlagt en noe forenklet utjevning.

       I tillegg har Omsetningsrådet fastsatt bestemmelser for markedsregulering av melk. Norske Meierier har som markedsregulator mottaksplikt for melk fra produsenter og videre en generell forsyningsplikt overfor markedet og andre aktører og meieriselskap. For meieriselskap som etablerer konsummelktapping eller produksjon av andre flytende melkeprodukter utenom samvirket, stilles det krav om egenmelk, dvs. leveranse til meieriet fra egne leverandører. Norske Meierier har imidlertid plikt til å supplere slike meierier med avgrensede mengder melk, avhengig av den samlede leveransen fra egne leverandører.

       Når det gjelder andre anvendelser enn konsummelk, har Norske Meierier forsyningsplikt overfor øvrige meierier på en slik måte at disse stilles på lik linje med egne produksjonsmeierier. Med andre ord: Det er ikke noe krav om at det skal være bare én leverandør til et slikt meieri, det kan inngås avtaler med andre om å være leverandør.

       Jeg er litt i tvil om hvor mye jeg skal kommentere det som har kommet fram i debatten, men ganske kort: I den vurderingen som har kommet fram i brevet til komiteen, har det fra statsråden side ikke vært noen baktanke om å knekke en konkurrent til Tine Norske Meierier. Det er andre forhold som har blitt vurdert i forhold til kvoteordningen for produksjon. Tanken har heller ikke vært å ta knekken på en gründer i Distrikts-Norge. Men det bør være sånn at det for et melkeproduksjonsbruk med 360.000 liter i kvote, som er tildelt ut fra det ressursgrunnlaget som ligger til grunn for denne typen produksjon, der også leid areal er tatt med, må gå an å produsere innenfor kvotesystemet, sett i relasjon til at dette ligger langt over det som andre må greie seg på - skal vi si ha et produksjonsmønster som vi i Regjeringen kaller for et småskalajordbruk, som en del av Distrikts-Norge for å hindre fraflytting. En utvikling dit hen at det eksempelvis skal være en million liter i kvote vil forandre dette på en dramatisk måte.

       Dette var noen vurderinger i forhold til det Hedstrøm framførte.

       Det er Stortinget som har vedtatt at alle skulle inn under kvotesystemet fra 1. januar 1997, ikke den nåværende eller den forrige statsråden.

       Jeg synes også det er riktig å føye til at selve behandlingen av overgangsordningen ble foretatt av den forrige statsråd i departementet. Saken ble så reist som Dok.nr.8-forslag i Stortinget. Jeg har som statsråd fått dette Dok.nr.8-forslaget til uttalelse og har gitt mine synspunkter tilbake i brev til komiteen og Stortinget. Og min vurdering er at denne saken har fått en relevant og saklig behandling ut fra det regelverket som lå til grunn for departementets håndtering og myndighet i slike type saker. Det er etter min mening ikke snakk om en blåkopi av det en tidligere statsråd eller regjering har gjort, men det er en vurdering av på hvilken måte departementet skal håndtere denne typen saker i forhold til regelverket med bakgrunn i Stortingets vedtak.

       Jeg vil lufte en problemstilling med statsråden: Vingebakken var tidlig ute, luftet sine tanker, ideer, vurderinger og kalkyler med departementet, under en regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Og det var også en regjering utgått fra Arbeiderpartiet som gav ham aksept, som gav ham råd. Departementsråden sa han var fri som fuglen til å produsere, og han følte seg trygg. Men hvis nå regjeringen ganske kort tid etterpå ønsket å endre regelverket og få alle inn under kvotesystemet, var det ikke på det tidspunktet man luftet disse tanker, ideer og vurderinger med Vingebakken, at man burde sagt fra til ham? Man hadde også muligheten til å bruke lovverket - som flere her refererer til at man skal forholde seg til - ved å innføre en midlertidig forordning eller lov, slik at man midlertidig stoppet produksjonen utenfor kvoter. Og mener ikke statsråden at departementet må ta et ansvar for denne handlingen?

Statsråd Kåre Gjønnes : Til representanten Hedstrøm vil jeg si at innstillingen berører klart hva som er temaet. Så langt statsråden har greid å sette seg inn i innstillingen, omhandler merknadene også spørsmål omkring gårdsmeieri. Og det har tydelig - i hvert fall så langt statsråden har registrert det - også vært en vesentlig del av argumentasjonen i debatten her i Stortinget i dag, likedan generelle synspunkter omkring hva slags landbrukspolitikk vi skal føre.

       I min omtale av meieridrift foretok jeg en generell gjennomgang av regelverket for den typen meieridrift, og på hvilken måte slik meieridrift kan etableres, uten å gå direkte inn på det gårdsmeieriet som debatten i dag har dreid seg om.

       Så til spørsmålet fra Hedstrøm i forhold til signaler fra tidligere regjeringer og statsråder. Jeg har gitt klart uttrykk for at statsråden ikke akter å gå inn på den typen vurderinger i og med at det er tatt ut stevning mot departementet i forbindelse med disse forholdene. Det er for øvrig heller ingen mulighet til å gå inn og kontrollere eller ha meninger om det tidligere statsråder har uttalt i den sammenhengen. Det ville eventuelt bli på helt sviktende grunnlag.

       Mine vurderinger har derfor vært prinsipielle, og uttalelsen som har gått til Stortinget, har forholdt seg til en konkret sak: spørsmålet om kvotetildeling.

       Men debatten har jo som forventet kommet til å dreie seg om en del andre ting. Representanten Hedstrøm og andre har tatt utgangspunkt i det som ble sagt ved oppstartingen av Nordås Gårdsmeieri, at det var et positivt tiltak, at det ble ønsket velkommen, og at en skulle legge til rette for at det kunne fungere. Representanten Hedstrøm siterte i den forbindelse tidligere landbruksminister Andersen - og det han siterte, syns jeg var gripende godt. Og jeg mener det fremdeles. Vi trengte nemlig korrektiver til den store melkeprodusenten i Norge, og at det også kan være med og utfordre samvirkebedriftenes tendens de siste årene til å sentralisere sin produksjon, mener jeg fremdeles. Blant annet derfor var det bra at det kom en konkurrent - ytterligere en konkurrent, vil jeg si. Det har f.eks eksistert privat ysteriproduksjon i mange, mange år, så det er tross alt ikke første gangen dette har skjedd, men når det gjelder melkeproduksjon, er dette et foregangsmeieri. Nettopp derfor har vi lagt til rette, nettopp derfor har meieriselskapsloven blitt forandret, og nettopp derfor har vi forandret regelverket sånn at de som er tilsluttet samvirket, får anledning til å melde seg ut av det og levere til et privat meieri hvis de heller vil det. Nettopp derfor har vi laget et regelverk som gjør at private meierier kan kjøpe melk direkte fra produsent - og som statsråden nevnte her tidligere, til og med sånn at den store « elefanten », som noen har kalt Tine, i et område kan bli pålagt å levere melk til sin lille konkurrent. Så alle positive signaler i forhold til Nordås Gårdsmeieri er fulgt opp - ja kanskje overoppfylt i forhold til det noen torde love konkret når det gjaldt hvor mye hjelp en ny privat konkurrent skulle få. Dette var vi for, dette er vi for, dette har vi fulgt opp - og det er bra.

       Men det dette Dok.nr.8-forslaget handler om, er en melkeprodusent, en bonde, en husdyrprodusent. Verken Nordås Gårdsmeieri eller andre meierier i Norge er underlagt noe kvotesystem - kvoter gjelder dem som har husdyr og produserer melk. Men altså, gårdsmeierivirksomheten er positiv, den har fått støtte og er blitt gitt alle muligheter til å kunne eksistere. Det er tilrettelagt for det. Så er spørsmålet: Hva gjør vi da med en bonde som produserer utenfor systemet? Ja, det er lov å produsere utenfor systemet, som det var lov å produsere utenfor systemet, men det er altså en avgift på denne produksjonen som i de fleste tilfeller vil gjøre den ulønnsom.

       Vi har helt siden 1983 - mener jeg å huske - hatt strenge reguleringer på melkeproduksjonen i Norge ut fra at dette skal være distriktspolitisk aktivitet. Det er klart at vi kunne produsere mye melk i det sentrale østlandsområdet, kanskje billigere enn vi gjør, men denne reguleringen har vært et viktig virkemiddel i distriktspolitikken. Det er derfor ca 26.000 bønder i Norge som produserer mindre melk enn de egentlig kunne med sitt arealgrunnlag fordi vi ikke har villet la den frie konkurransen råde. I dette systemet er det i dag ingen som får nye melkekvoter - noen får økologiske kvoter, men tradisjonelle nye melkekvoter blir ikke delt ut, bortsett fra i ett tilfelle: Vingebakken, som ikke hadde kvote. De fleste har en kvote som tilsier at de ikke kan utnytte sitt arealgrunnlag fullt ut. Men for å være ekstra romslig i forhold til en foregangsmann, som også hadde investert i melkeproduksjon i tilknytning til meieridriften, fant vi altså å ville strekke kvoten så langt som mulig, sånn at den - etter nøyere beregning av arealet - ble på 360.000 liter, som er fem ganger større enn for et gjennomsnitts gårdsbruk i Norge! Og han er altså den eneste som har fått ny kvote.

       Så sier noen at dette har kommet overraskende, og at det har slått bena vekk under denne melkeprodusenten. Nei, i jordbruksoppgjøret for 1995 ble det gjort helt klart at det kom til å bli lagt fram et nytt regelverk som skulle sørge for at all melkeproduksjon skulle komme inn under kvotesystemet for å opprettholde de distriktspolitiske målsettingene, samtidig som vi kunne åpne opp for konkurranse fra de private meieriene. Det ble gjentatt i 1996 at det kom til å skje. På det tidspunktet Nordås Gårdsmeieri ble startet, sa Vingebakken at behovet for ham som melkeprodusent ville være 250.000 liter melk. Det var det som skulle produseres. Det er altså gitt en kvote som er 110.000 liter mer enn det! Og da blir min konklusjon: Nordås Gårdsmeieri har, som enhver annen privat meieriproduksjon i Norge, fått forbedret sine muligheter vesentlig - som lovet. Dette er blitt gjennomført, og vi vil gjerne ha mer av det. Jeg sier lykke til, for det er bra.

       Når det gjelder Vingebakkens melkeproduksjon, er han altså gitt en positiv særbehandling som ingen andre melkeprodusenter har fått oppleve. De 26.000 andre har fremdeles sine nedregulerte melkekvoter, noe som vi begynte med tidlig på 1980-tallet. Det er dermed lagt til rette for og det er sagt fra i offentlige dokumenter at produksjonen må inn i et kvotesystem. Og da vet alle at produksjonsarealet ligger til grunn for hvor stor melkekvote en kan få. Men her er altså all god vilje lagt til

       grunn, her er alt regelverk tøyd i positiv retning for at det skulle bli mulig også for denne melkeprodusenten å danne grunnlaget for det gårdsmeieriet som har fått så gode muligheter. Når det her blir framstilt som det motsatte, er det altså helt feil. Jeg er glad for at statsråden har satt seg inn i saken på den måten som han her gav uttrykk for. Dessverre kan det se ut som om enkelte av stortingsrepresentantene ikke har tatt seg det samme bryet.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Det er nødvendig med enkelte presiseringer i denne saken. Jeg kunne ikke dy meg etter at vår tidligere landbruksminister har vært i ilden.

       Det er kommet nye muligheter. Man kan knytte seg til lokale melkeprodusenter, det er riktig, man kan melde seg ut av samvirket. Men det er relativt nytt. Går man ett år tilbake i tid, da dette var en mer aktuell situasjon for Vingebakken, var regelverket mer rigorøst. Det skal også mer til psykologisk å melde seg ut av dette samvirket.

       Vi har også dette med kvoter og at man nå har fått en omsettelighet i kvotesystemet. Men så vidt jeg kjenner dette, er det svært få selgere - 600, har jeg fått opplyst, uten at jeg kan gå god for tallet - og 15.000 kjøpere. Og når vi ikke har et marked i Norge der man kan få balanse mellom kjøpere og selgere, blir jo dette en meget vanskelig, for ikke å si urealistisk situasjon for Vingebakken å forholde seg til.

Dag Terje Andersen (A) (fra salen): President!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se nedenfor)