Erna Solberg (H) (ordfører for saken):

Karin Andersen (SV) : Jeg oppfatter faktisk behandlinga i dag som en halv seier. Forslaget må holdes varmt, for det griper rett inn i en veldig aktuell og ganske kritisk situasjon i helsevesenet, som skriker etter fagfolk. Sjukefraværet er høyt, og lønna er lav for de aller fleste. Det er mangel på sjukepleiere og hjelpepleiere, men det er en stor reserve som enten jobber deltid eller jobber med noe annet som er mindre slitsomt eller bedre betalt. Derfor må vi finne fram til tiltak som gjør at flere av dem velger å gå i jobb i helsevesenet, og da er det kanskje mer klokt å bruke penger på å løse arbeidsmiljøspørsmål og arbeidstidsspørsmål for disse gruppene enn å bruke penger på å betale private utleiefirmaer for å skaffe sykepleiere. Jeg tror dette er et positivt virkemiddel som kan bidra til at mange flere velger å gå ut i jobb og i heltidsjobb. Sjølsagt løses ikke problemene med et enkelt grep. Det må mer utdanning og bedre organisering til. Bedre arbeidsforhold og lønnsforhold er en annen side ved dette. Det kommer til å koste. Krisen i helsevesenet kommer til å koste, kostnadsfritt blir det ikke. Vi i Stortinget har et ansvar her. Hvis vi tenker oss at vi er en moderne arbeidsgiver, hvordan skulle vi da sørge for at folke ville jobbe hos oss? Da måtte vi fjerne det som nå virker som en rød klut, som er noe av det mest negative signalet vi gir til disse arbeidstakergruppene, og som virker urimelig og urettferdig, nemlig denne forskjellsbehandlingen av ansatte i turnus og skift.

       Jeg tror det er veldig viktig at vi nå gir noen positive signaler til dem som vi så desperat trenger, for det er vi som trenger dem. Det har gått fryktelig tregt fram til nå, og man bruker veldig mye formelle argumenter. Jeg håper imidlertid at vi slipper å holde på med det i all evighet, og at vi slipper å sitte og se på at dette glipper mellom fingrene på oss. Jeg tror vi må gjøre noe her.

       Det er faktisk en del ting som har forandret seg siden dette ble behandlet i Stortinget i vår. Et av argumentene da var at Arbeidstilsynet med hjemmel i den arbeidsmiljøloven vi har i dag, kunne fortolke bestemmelsene slik at sammenliknbare arbeidstakergrupper i turnus og skift, kunne få samme arbeidstida, men det har vist seg når det har vært reist saker om dette, at det ikke har vært slik. Derfor mener vi at saken må holdes varm. Det er også en fordel at den regjeringen som skal utrede dette, faktisk går inn for det. Appellen til de andre er da at de ikke må gå i formell baklås på denne saken, men være med på å finne positive løsninger som kan bidra til at vi gir de signalene som vi ønsker til disse gruppene.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiet f.eks nå har ganske sterke, klare og bra meninger når det gjelder sammenlikningen mellom kvinnelønn og mannslønn og ønsker å fokusere på at det her er et forhold som ikke er rettferdig. Det er bra. Dette er noe som ligger til partene i arbeidslivet, men det ligger også til Stortinget å forandre arbeidsmiljøloven. Vi har et virkemiddel her som vi ikke kan se bort fra å bruke når vi har muligheten til det, og når vi ser at vi trenger det. Jeg syns det er flott at Arbeiderpartiet vil være med og legge sin tyngde i kvinnelønnsdebatten. Jeg har også et håp om at de vil være med i tida som kommer når Regjeringa skal legge fram forslag om hvordan dette skal kunne gjennomføres, og at de vil se positivt på forslagene som kommer.

       SV har et stort ønske om at dette skal gjennomføres, og vi er nok mer utålmodige enn de fleste, men vi velger å si at Regjeringa må få ett år på seg til å komme med et forslag til Stortinget. Hvis den ikke gjør det, må vi få reist saken om igjen, slik at vi får tatt den opp. Vi tror at dette er et positivt signal og et av de urettferdighetsspørsmålene som vi som storting ikke burde leve med når vi snart er i år 2000.

       Vi registrerer at Regjeringa har sagt at den nå vil utrede dette. Jeg syns kanskje det mest interessante i denne saken er at regjeringspartiene, som da denne saken sist ble behandlet, hadde sete her i huset i opposisjon, mente at saken kunne vedtas direkte over bordet. Men nå når de selv har kommet i regjering, innser de at det kanskje er litt mer komplisert enn som så, både når det gjelder økonomi og praktiske følger av et slikt vedtak, ikke minst om det vil føre til at vi får mangel på personell i helsevesenet, hvor vi allerede i dag har stor mangel. Sett i lys av det syns jeg det er positivt at Regjeringa har kommet til den erkjennelsen at det er viktig å utrede ting før man fatter vedtak. Jeg skulle ønske at også det samme skjedde f.eks i forhold til kontantstøtte, som sannsynligvis vil koste enda mer, og som også vil ha som en bivirkning at den tapper arbeidslivet for arbeidskraft, men også en rekke andre ting. Det må man også ha med seg i en slik helhetlig vurdering.

       Vi er fra Arbeiderpartiets side særdeles opptatt av hva vi kan gjøre for å få flere ansatte innenfor helse- og eldreomsorgen, og også få dem som er der, til å jobbe mer, for det er heller ingen tvil om at svært mange jobber deltid. Noe av det skyldes selvfølgelig at det er tung arbeidsbelastning. En del av det kan skyldes at det fortsatt er for vanskelig å kombinere med å ha familie. Det er nok også slik at en del som arbeider der, ønsker å jobbe mer enn i dag, og vi må også se på hva vi kan gjøre for å legge forholdene til rette for det. Men summa summarum: Vi mener at dette ikke skal gjennomføres ved vedtak i Stortinget. Vi mener at denne konkrete saken hører hjemme hos partene i arbeidslivet.

Sylvia Brustad (A) : Jeg tror det er viktig å skille mellom hvilke oppgaver de forskjellige har. Vi mener som sagt at dette er en oppgave for partene i arbeidslivet. Det er selvfølgelig opp til de organisasjoner som er opptatt av dette, å stille krav i forhandlingene om at dette er det de vil prioritere, hvis de mener at det er riktigst. Det akter ikke Arbeiderpartiet å legge seg opp i, men vi mener som sagt at denne saken ikke hører hjemme her.

       Det er riktig at fagbevegelsen i mange år har gått foran, selvfølgelig, også når det gjelder forhandlinger om arbeidstid, og de organisasjoner som her er berørt, har også mulighet til å stille slike krav. Så vi endrer ikke syn på det. Vi registrerer at Regjeringa vil utrede det. Det har vi ikke noe imot, men vi mener altså at saken ikke hører hjemme her i Stortinget.

       Når det så gjelder det generelle spørsmålet om mangel på arbeidskraft, er dette etter hvert blitt et ganske stort problem. Vi er også i det dilemmaet at ganske mange som i dag er deltidsansatt i mange forskjellige yrker, sier at de vil jobbe mer, og vi bør prøve å tilrettelegge for at så skjer, skal vi greie de utfordringene vi står overfor på arbeidsmarkedet. På den andre sida er det en del som føler at den jobben de har, er for krevende i forhold til å kombinere den f.eks med familie. Vi må altså prøve å finne ordninger som passer folk flest, og her er det ulike ønsker og ulike behov. Men arbeidstiden og lengden på den, som saken dreier seg om, hører hjemme hos partene i arbeidslivet og forhandlinger der.

       Jeg vil også gjerne minne om at arbeidere med helkontinuerlig skiftarbeid har denne fordelen fordi de jobber en uke på dag, en uke på kveld og en uke på natt og dermed ikke kan delta i det ordinære samfunnslivet. Når en f.eks jobber kveldsskift, og uken etterpå skal på nattskift, kan en ikke delta i organisasjonslivet, som vi andre kan, som ikke jobber kveldsskift. Det var den ulempen som gjorde at disse arbeiderne fikk en kortere arbeidstid.

       Så det er vikarierende argumenter for at vi skal gjøre om dette i dag. Jeg vil påstå at hvis vi skal gjøre det slik som forslagsstillerne ønsker, bør vi i hvert fall se på om ikke arbeiderne i helkontinuerlig skiftarbeid skulle få enda kortere arbeidstid.

       Jeg får en litt lei følelse av at det har litt å gjøre med om man er organisert innafor LO eller ikke, om man er villig til å strekke ut handa. Det syns jeg er litt leit, for vi som sitter i denne salen, har et ansvar for å legge arbeidsmiljøet til rette slik at de er like gode for alle grupper, uansett hvor de har valgt å organisere seg.

Leif Lund (A) : Jeg er i hvert fall glad for at den teknologiske utviklingen gjør at arbeidet er blitt mindre belastende enn det var, spesielt for industriarbeiderne, men selvfølgelig også for helsearbeiderne.

       Jeg vet også at helsearbeiderne har et ganske tungt yrke, og jeg unner dem all den støtte de måtte få i forhold til arbeidstiden. Men vi kan ikke blande kortene! Jeg mener at arbeidere som har helkontinuerlig skiftarbeid, må ha denne fordelen fordi de har helt spesielle arbeidsforhold. De jobber, som jeg sa, en uke på dag, en uke på kveld og en uke på natt. Det er i dag anledning til å gjøre det på samme måte hvis en vil, men det er klart at jeg ser vanskelighetene med å administrere en helsesektor hvor alle jobber en uke på dag og en uke på kveld og en uke på natt. Men det er egentlig en annen debatt. Jeg vil faktisk påstå at det gjennom tarifforhandlingene er anledning for partene til å forhandle dette spørsmålet, som LO gjorde ved lockouten i 1986.

       Ellers sa representanten Svarstad Haugland at noe av fordelen ved å sitte i regjering er at en kan utrede ting uten å spørre om lov. Og det er klart at det er en fordel. For å ta en annen sak kan en vel også si det slik at Regjeringa også hadde stått fritt til å utrede saken om kontantstøtte uten å spørre om lov. Og hvis den hadde spurt Stortinget om lov, tror jeg Regjeringa også hadde fått lov til å utrede kontantstøtten før den innførte den. Jeg håper at vi heretter vil se at når det gjelder så store og viktige saker som dette, velger en å utrede konsekvensene av det før en innfører det. Jeg ser at den erkjennelsen har kommet når det gjelder turnus og skift, og jeg håper også at det kan gjelde for andre store, dyre reformer.

Erna Solberg (H) : Nå er det jo sånn at statsråden anklager dem av oss som fremdeles er skeptisk til å gjennomføre denne likestillingen, og som mener at det ikke er kommet noe nytt i høst i forhold til i vår når det gjelder argumentene for å ha vært litt mer forutinntatt når det nå skal utredes. Mitt spørsmål til statsråden er da konkret: Er ikke Kristelig Folkeparti forutinntatt i dette? Hvis man, basert på gjennomføringen av en slik reform, mener at det blir mangel på helsepersonell, at man ikke kan fylle opp de stillingene som blir ledige hvis man gjennomfører en arbeidstidsreduksjon, og hvis kostnadene med å gjennomføre dette blir store for kommuner og fylkeskommuner, betyr det at Kristelig Folkeparti mener man ikke skal likestille tredelt turnus og helkontinuerlig skift? Eller er Kristelig Folkeparti og Regjeringen like forutinntatt, dvs. at de har bestemt seg og nå lager en utredning for å legitimere sitt eget tidligere ganske bombastiske standpunkt?

       På mange måter syns jeg det er en del argumenter som jeg lytter til, og som jeg spør etter dokumentasjon på. Den dokumentasjonen dreier seg om om alle disse arbeidstidsforkortelsene faktisk bidrar til at folk jobber mer. Det er nemlig i all forskning helt diskutable spørsmål om arbeidstidsforkortelser og arbeidsmiljøendringer bidrar til mer eller mindre jobbing.

       Nå pågår det altså et forsøk med 6-timersdag i Oslo, og alle argumentene som nevnes for tredelt turnus, er akkurat de samme som tidligere ble nevnt for 6-timersdagen, nemlig at det vil bli så mye bedre og man vil få mer personell inn. De foreløpige resultatene av dette forsøket viser at det ikke har de virkningene som eksponentene og de som ønsket 6-timersdag, faktisk har lagt på bordet når det gjelder bedret arbeidsmiljø, at folk trives bedre i jobben og at man øker arbeidstiden sin. Jeg syns vi skal ta litt til ettertanke at det er mange myter, og at ikke alt nødvendigvis må gjennomføres før man har et forsøk.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil ikkje stå her i dag og forskotera eit standpunkt. Vi kjem til å ha ei utgreiing. Den kjem til å bli sendt ut på høyring til institusjonar og organisasjonar, og særleg til partane i arbeidslivet. Etter at utgreiinga har vore ute på høyring, blir det eit nødvendig etterarbeid. Så vil Regjeringa ta eit endeleg standpunkt til saka, og så blir det ei ny behandling i Stortinget.

       Eg skal ikkje forskotera. Alle veit kor hjartet mitt ligg når det gjeld standpunkt, det har eg gjort klart før. Men eg skal ikkje gå i den fella at eg forskoterer eit resultat, fordi eg er faktisk oppriktig interessert i å sjå kva denne utgreiinga kjem fram til.

       Eg har òg observert ein del resultat frå 6-timarsforsøket i Oslo, men eg har ikkje god nok kunnskap om det til å fella nokon dom over det. Vi veit jo òg at det har vore gjort liknande forsøk i Kiruna som har vore svært vellykka, slik at ein her kan gå til ulike kjelder for å få informasjon om kva som er vellykka og ikkje vellykka. Eg er villig til å lytta til dei som har erfaring på dette området, utan å trekka nokon bastant konklusjon i dag. Eg meiner det vil vera galt å ta bastante standpunkt når vi no skal ha ei utgreiing.

Leif Lund(A) : Jeg vil bare følge opp litt av det som statsråden sa i innlegget sitt, for jeg oppfattet det slik at mitt innlegg var litt gammelmodig i forhold til holdning, og det kan jo kanskje være. Men det var noen som sa at vi i Arbeiderpartiet har tatt vårt standpunkt allerede. Det er jeg ikke enig i. Vi er enig i at forslaget skal vedlegges protokollen, og at det skal utredes. Vi går for det, og så vil vi se hva utredningen viser. Men vi kommer med en del innspill i forhold til det. Jeg syns ikke at det er gammelmodig å si at det å jobbe en uke på dag, en uke på kveld og en uke på natt er belastende. Jeg håper jo, som jeg sa, at dette samfunnet rent arbeidsmessig og i forhold til arbeidsmiljøloven har forbedret seg, slik at det går an å ha lettere arbeid, selv om disse yrkene har vært tyngre før. Jeg er litt overrasket over at statsråden syns at det er en gammelmodig holdning, men jeg håper jo at det ikke får noen innvirkning på utredningen fra Regjeringen.

       Ellers sa hun at jeg hadde stor tro på tariffoppgjøret. Jeg registrerer at Regjeringen i hvert fall er veldig opptatt av at vi får et moderat lønnsoppgjør til våren. Så håper jeg at det ikke betyr at de ikke tror på at tariffoppgjørene og de forhandlingene som partene i arbeidslivet kommer frem til, har betydning for samfunnet.

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om lønsoppgjeret har noko i denne saka å gjere.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg kan svara kort på det. Eg har stor tru på lønnsoppgjeret, og at det er viktig for samfunnet vårt - berre for å ha svart kort på det.

       Når det gjeld representanten Lund sin påstand om at eg syntest han hadde eit gammalmodig innlegg, så har eg vel ikkje brukt det ordet. Eg har stor forståing for at Lund synest heilkontinuerleg skift er eit tungt arbeid. Mitt poeng var at eg faktisk synest at dei som jobbar turnus, òg har det tungt. Det er der skilnaden ligg. Eg synest ikkje det er gammalmodig i det heile å stå for det som dei som jobbar heilkontinuerleg skift, har fått gjennomført i forhold til sin arbeidsdag og sine arbeidstimar. Men eg trur altså at dei som går i turnusteneste, har det like tungt. Det har eg lyst til å streka under.

       Elles synest eg òg at signala frå Arbeidarpartiet om at dei er einig i å ha ei utgreiing, og at dei vil sjå på den før dei tar eit standpunkt, er bra. At ein kjem med ein del innspel i denne debatten, synest eg er flott. Dei innspela tar vi absolutt med oss i det vidare arbeidet.

Erna Solberg (H) : Jeg er glad for at statsråden bekreftet at man ikke hadde låst seg til et standpunkt i spørsmålet om gjennomføringen av en sånn reform, og at man også fra Regjeringens side vil se på resultatene av en undersøkelse.

       Jeg har lyst til å benytte anledningen til å understreke at noe av det viktigste for Høyre - selv om vi mener at dette burde vært prioritert av partene, diskutert i arbeidslivet, og at det er andre måter å gjøre det på enn nødvendigvis å gå denne veien - er at vi får en skikkelig plan for å sikre helsepersonell til vår helsesektor, altså både til sykehus og eldreomsorg. Når det gjelder reformer, må man også tenke på tidsperspektivet i forhold til behovene i samfunnet. Jeg har lyst til å si en ting om Kiruna-prosjektet, for jeg har mange ganger hørt sagt fra talerstolen at det var så vellykket. Nå har jeg den fordelen at jeg har vært i Kiruna, jeg har sett prosjektet, og jeg har lest evalueringsrapporten. Prosjektet er vellykket på basis av én forutsetning, at man glemmer å se på hva som skjedde i svensk økonomi akkurat samtidig, nemlig at man innførte massearbeidsløshet. Det er klart at gjennomtrekken i et yrke som eldreomsorgen er mye større i et trangt arbeidsmarked enn i et arbeidsmarked med 12 % arbeidsledighet, som plutselig oppstod i Sverige. Når man lager en evalueringsrapport som man gjorde i Kiruna, og ikke ser på det faktum at det ikke var andre jobber å gå til på slutten av det prosjektet, er det klart at man får positive resultater, at folk blir i den jobben de hadde, mens de da det var et stramt arbeidsmarked, faktisk skiftet jobb. Det er også til ettertanke for i hvilket arbeidsmarked man eventuelt gjennomfører reformer nå, og at dette er en reform vi også må se på i forhold til hvilke oppgaver som pålegges kommuner og fylker i årene fremover. Vi har stort behov for å bruke ressursene våre mest mulig effektivt til mer helse og til pasienter, ikke nødvendigvis at arbeidstidsreformer skal stå øverst på dagsordenen i forhold til reformer i helsesektoren nå.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Erna Solberg seier at ho ynskjer ein skikkeleg plan for å sikra helsepersonell til helsesektoren, og det trur eg faktisk eit einstemmig storting ynskjer. Men eg trur vi skal vera opne for at ein del av dei tiltaka som eventuelt kan gå på reduksjon av arbeidstid, ikkje nødvendigvis automatisk fører til at vi får færre som jobbar innanfor helsesektoren, og at vi får fleire timar av den einskilde i helsesektoren. Kanskje akkurat den stressa dagen dei har i forhold til sin situasjon, vil føra til at dei går ned i arbeidstid, men om dei får ein litt betre situasjon, vil dei ynskja å stå i full jobb. Ein skal ikkje sjå bort frå det heller, og det er jo noko av det vi skal sjå på i samanheng med denne saka.

       Når det gjeld Kiruna og 6-timars prosjektet, trur eg det òg kjem litt an på dei auga vi les med. Det er klårt at ein skal ta inn dei elementa som representanten Solberg òg tok inn, men eg trur vi skal prøva å få oss litt meir erfaring ved ulike forsøk når det gjeld 6-timars dagen. Det ynskjer vi på sikt iallfall. Der kan vi kanskje få erfaringar som vi kan ta med oss vidare for å hjelpa til når det gjeld personellet innanfor helsesektoren, og når det gjeld spesielt belastande yrke.

Presidenten:

       Vi kan om ikkje anna kanskje einast om at verda er her i dag iallfall.

       Replikkordskiftet er slutt.

Torbjørn Andersen (Frp) : Fremskrittspartiet vil avvente en utredning fra Regjeringen i saken og vil ikke på forhånd ta noe standpunkt her og nå. Tvistesakene som er reist her, viser imidlertid at arbeidsmiljøloven ikke er klar nok når det gjelder spørsmålet om å likestille tredelt turnusarbeid med helkontinuerlig skiftarbeid. Regjeringen arbeider nå med likestilling av tredelt turnus i helsesektoren og helkontinuerlig skiftarbeid og konsekvensen av det, og det er viktig å få dette utredet grundig før noe vedtak fattes.

       Det er mitt håp at Regjeringen i løpet av året kommer tilbake med denne saken, og Fremskrittspartiet vil derfor forholde seg til dette. Vi vil som sagt avvente arbeidet fra Regjeringen og få saken i et mer helhetlig perspektiv der alle sidene klart blir belyst, før vi tar endelig stilling til saken. Jeg mener at først da bør denne debatten komme opp for fullt.

Torbjørn Andersen (Frp) : I enhver sak vil det være viktig at man ikke fatter beslutninger på sviktende grunnlag. Denne saken har etter mitt syn så mange sider ved seg at jeg for min del ser det som viktig at vi får den grundige utredningen som Regjeringen jobber med. Det er mitt syn.

       Vi har prøvd en gang før å fremme forslaget direkte. Nå skjønner vi at det trengs mer argumentasjon, og vi er derfor glad for at Stortinget sier at Regjeringen skal legge fram dette som en sak etter en grundig utredning. Vi har fått høre gjennom denne vesle debatten her i dag noe om hvilke argumenter som trengs, bl.a i spørsmålet om hvorvidt det er like belastende å være helsearbeidere som det er å være skiftarbeidere. Da Arbeidsmiljølovutvalget la fram sin innstilling sa de at ut fra de undersøkelsene som er gjort, er det minst like belastende for helsearbeidere å gå turnus som for arbeidere i industrien å gå skift. Derfor bør det bli gjort noe med det.

       Sykefraværsstatistikken sier også noe om dette. Det er så tøft å gå full jobb i helsevesenet at det er ganske få som gjør det, og det er ganske mange som har sykefravær. Så er spørsmålet om dette skal løses ved hjelp av lovvedtak i Stortinget eller gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Arbeiderpartiet sier i debatten i dag at de ikke vil ta noe standpunkt til forslaget fordi dette hører partene i arbeidslivet til. Da må Regjeringen finne fram til eksempler - og det er mange - på at vi har tatt inn i lovverk ting som kunne vært avtalt mellom partene, men som vi har funnet ut at vi må fastsette i lov, eller vi kan gjøre det. Det gjelder bl.a en rekke likestillingsspørsmål, og det gjelder en rekke spørsmål om arbeidstid i arbeidsmiljøloven.

       Det at det brukes noe tid på å utrede, gir også de kvinnene som dette angår, anledning til å kontakte de partier som antakelig ikke ønsker at denne urettferdigheten skal rettes opp. Senterpartiet ønsker gjennom dette å være med og øke statusen for en del kvinneyrker.

       Så er det spørsmål om hvorvidt dette fører til økt eller redusert tilgang på fagpersoner. Da vi hadde denne saken til behandling forrige gang, var Sykepleierforbundet og Norsk Helse- og Sosialforbund aktive. De hadde engasjert Econ bl.a for å foreta en spørreundersøkelse blant de ansatte. Resultatet derfra viste at mange sa at det vil være flere som orker å gå i heltidsstilling hvis de får rettet opp denne urettferdigheten og får kortere ukentlig arbeidstid på heltid. Det kan altså virke slik at det blir bedre tilgang på helsepersonell som vi mangler i dag, ved at en gjør dette. Og Sykepleierforbundet sa også at de som organisasjon - hvis vi fikk dette igjennom - ville bidra til at flere av deres folk ønsket å gå i heltidsstillinger. Det var en form for løfte fra dem hvis vi fikk dette igjennom.

       Så er det viktig at arbeidsgiverne legger til rette for dem som ønsker å gå over fra deltid til heltid. Vi har i den senere tid hørt eksempler på at arbeidsgivere finner det lettvint å ha mange på deltid istedenfor å legge til rette for heltid blant sykepleiere. Og så går de altså ut og leier sykepleiere til en halv million kr i året for å få det til å gå sammen.

       Jeg vil da til slutt si at jeg synes det er positivt med den støtten som det er til en videre utredning, og jeg har et håp om at neste gang vi diskuterer dette, kan det bli et flertall for det rettferdighetskravet fra de kvinnelige arbeiderne i helsevesenet som dette dreier seg om.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg tykkjer det er positivt at denne saka, som vart fremma av Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet hausten 1996, nå får ein status av utgreiing gjennom Voksenåsen-erklæringa.

       Eg har òg registrert her i Stortinget i dag at ein stiller seg open for konklusjonane, og det tykkjer eg òg er lovande. Det er klårt sympatiane dreg i forskjellige retningar ut frå kva for argument ein vektlegg. Men eg har den tru på Stortinget at me kan ta ei utgreiing og så koma tilbake med ope sinn og vurdera dei konklusjonane som ei slik utgreiing avklarar.

       Ei slik fokusering på dette temaet fører etter mi vurdering til at ein arbeidstakar som er ramma eller som blir berørt av desse spørsmåla, føler ei viss oppmuntring og får positive signal om at ein er oppteken av eit problem.

       Eg trur òg, som det er sagt her i Stortinget i dag, at det er store reservar på arbeidsmarknadssektoren av dette personellet som då vil vurdera sin situasjon på nytt. Det er òg eit spørsmål om rettferd og likestilling.

       Eg har den trua på Regjeringa at den utgreiinga som no er varsla, blir gjennomført i nær kontakt med partane i arbeidslivet. Me kjenner jo til frå den kommunale kvardagen at det er mange problem med deltidstilsette i helsesektoren. Folk vegrar seg for å ta full jobb, og det er vanskeleg å sy saman ein akseptabel arbeidsrytme ved dei forskjellige institusjonane. I tillegg registrerer me dessverre at sjukefråværet er rekordhøgt, slik at arbeidslivet roper på tiltak som kan redusera sjukefråværet. Me ser òg at det er ein utstrekt bruk av vikarar og bruk av overtid, som òg belastar arbeidsgjevaren.

       I tillegg er det eit behov for ein auka utdanningskapasitet innan desse yrka. Og me veit det er lange køar, spesielt som ynskjer sjukepleiarutdanning. Det er òg gledeleg å sjå at Regjeringa har varsla eit initiativ og vil sørgja for at fleire får tilbod om å ta denne utdanninga, som me veit det vil bli aukande behov for i framtida.

       På denne bakgrunnen trekkjer eg den konklusjonen som kommunalkomiteen er samd om, at ei utgreiing kan gje eit godt grunnlag for å vurdera ei sak av stort verde både for mange arbeidstakarar og arbeidsgjevarar.

Karin Andersen (SV) : Erna Solberg stilte spørsmål i stad om det er slik at arbeidstidsforkortelser fører til at flere går ut i jobb, og at det er de arbeidstidsforkortelsene som har vært gjennomført opp gjennom tida, som på en måte er årsaken til at det er så mange flere som jobber nå enn det var før. Det er det nok litt vanskelig å si noe om, for det er fryktelig mange mekanismer som virker inn på arbeidsmarkedet. Men en av de tingene som vi har ganske god oversikt over, er at det innenfor helsesektoren, som vi nå snakker om, er forferdelig mange som jobber deltid, og i hvert fall sier de sjøl at likestilling mellom turnus og skift ville være et av de positive signalene som kunne få dem til å tenke seg å vurdere å jobbe mer, for her er det ikke bare snakk om den helt faktiske mindre belastningen.

       De som har kortere arbeidstid i industrien, har sjølsagt sett på dette som positivt. Det har vært et positivt signal i tillegg til den mindrebelastningen det faktisk er. Jeg tror det vil fungere på samme måte også for dem som jobber i helsesektoren. Der er det dessverre slik at det er mange som jobber deltid. De sier at dette er veldig slitsomt. At arbeidslivet i dag er veldig slitsomt, stressende og masete, spesielt i helsesektoren, er noe vi vet ganske mye om, og da savner jeg - i hvert fall fra dem som sier at dette ser vi - også litt andre forslag for å gjøre dette bedre. Jeg tror vi nå er nødt til å sende noen positive signaler til dem som vi så desperat trenger.

       Jeg har en følelse av at vi liksom ikke helt har tatt innover oss at tida med kallstanker i disse yrkene, kallstankenes tid, er forbi. Se bare på legene nå for tida! Der rår markedsmakta. Lønningene er skyhøye. La oss tenke den tanken at markedsmekanismene skulle slå inn for fullt i forhold til sjukepleiere og hjelpepleiere. Den regningen vi da ville stå overfor, ville være forferdelig høy. Og jeg frykter at vi kan se det nå. Vi ser konturene av det, med konkurranse mellom kommuner og mellom sjukehus f.eks på lønnssida. Vi må nå få en skikkelig gjennomgang av realitetene i personellsituasjonen i helsesektoren, for der har vi et problem.

       Det er mange sider ved dette, f.eks økt utdanningskapasitet, nok praksisplasser, organisering av arbeidstid osv., men jeg velger - for å si det slik som Olaf Gjedrem sa det i forrige innlegg - å tolke det som nå kommer, litt positivt. Oppfordringen nå er at man i hvert fall skal forsøke å lete etter positive virkemidler som gjør at vi blir i stand til å gi dem vi ser sliter, og som faktisk drar lasset for oss i helsevesenet, et signal om at vi ser at dere sliter; her skal vi være med og hjelpe dere, slik at dette blir litt lettere.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten er dermed slutt.