| |
TALERE:
Vidar Kleppe (Frp) (ordfører for saken) : Det er en enstemmig innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen som foreligger i dag, Innst.S.nr.72. Bakgrunnen for dette er det viktige og gode arbeidet som Riksrevisjonen har gjort når det gjelder å kontrollere hvordan vi fra Stortinget bevilger midler, og hvordan det blir fulgt opp i praksis.
Det innstillingen går inn på, og det Riksrevisjonen har avdekket, er egentlig meget uheldige omstendigheter. I perioden 1989-1996 er det bevilget til sammen 4,9 milliarder kr i styrkingsmidler til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Når vi ser hvordan departementet ikke har fulgt opp dette, og når vi ser at Riksrevisjonen har avdekket at kommunene i stor grad har problemer med å kunne dokumentere oppnådde resultater og bruk av disse midlene, er det klart at departementet og Stortinget er nødt til å sette inn en del tiltak. Det har vi gjort, og vi ser også i tilbakemeldingene fra departementet at det arbeidet er startet. Derfor slutter en enstemmig komite seg til Riksrevisjonens anbefaling, at denne saken er så viktig at vi fremdeles tar den « Til observasjon ».
Komiteen er også enig i Riksrevisjonens vurderinger når det gjelder departementets oppfølging, at departementet burde lagt bedre til rette for at disse midlene ble brukt på en formålstjenlig måte i henhold til Stortingets vedtak og forutsetninger. På bakgrunn av det Riksrevisjonen og komiteen før også har vært inne på, har Regjeringen kommet tilbake til Stortinget og sagt at nå vil den komme med endringer som gjør at dette opphører, og at en får en langt bedre oversikt enn i dag. Så komiteen håper og tror at vi får en bedring av dette som alle er tjent med.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Styrkingsmidlane til tiltak for heimebuande menneske med psykisk utviklingshemjing er eit av fleire tilskot på budsjettet til Sosial- og helsedepartementet med føremål å stimulera kommunane til å auka innsatsen på eit område som er viktig for nasjonale styresmakter. Andre døme på slike øyremerkte stimuleringstilskot som er tildelte, gjeld t.d. eldresatsinga og psykiatrien i kommunane og fylkeskommunane. Dette er store, tunge område der kommunane allereie før det statlege tilskotet gjer ein omfattande innsats. Når det gjeld styrkingsmidlane, har denne løyvinga berre utgjort ein seksdel av dei samla statlege overføringane og såleis ein mindre del av det kommunane nyttar til gjennomføringa av ansvarsreforma. Dette gjer kontrollarbeidet komplisert.
Komiteen framhevar i innstillinga at departementet må etablera gode kontrollrutinar med omsyn til øyremerkte tilskot for å sikra at midlane vert nytta i samsvar med Stortinget sine føresetnader. Det er eg samd i. For eit år sidan vedtok Regjeringa eit nytt og omfattande regelverk for økonomiforvaltninga i staten. Det inneheld eigne reglar om tilskotsforvaltning som departementet nå fylgjer opp i høve til dei einskilde tilskotsordningane.
Riksrevisjonen har sakna særrekneskap for bruken av styrkingsmidlane. Styrkingsmidlane var ei av fleire kommunale inntektskjelder til tiltak for heimebuande personar med psykisk utviklingshemjing. For denne typen tilskot er det vanskeleg å synleggjera dei statlege midlane i kommunane sine rekneskapar, m.a. fordi tilskotet skal dekkja funksjonar og tiltak som er ein integrert del av kommunen sine tenester. Å skaffa fram særrekneskap for bruken av dei statlege midlane vil i slike høve vera vanskeleg og i alle høve føra til store administrasjonskostnader. Det har ut frå tanken om integrering vore viktig i reforma å gje heimebuande utviklingshemja tenester frå det same budsjettet i kommunane som andre grupper med liknande behov. Dei same hjelparane skulle gje hjelp til ulike grupper av hjelptrengande, t.d. eldre, fysisk funksjonshemja og psykisk utviklingshemja. Sosial- og helsedepartementet kravde difor at styrkingsmidlane skulle førast til inntekt på budsjettet for pleie og omsorg av eldre og funksjonshemja. Den viktigaste grunnen til at styrkingsmidlane har vorte øyremerkte så lenge, var ynsket om å fordela tilskotet på ein meir treffsikker måte enn om midlane hadde vore fordelte gjennom inntektssystemet. Styrkingsmidlane skulle syta for at kommunane fekk midlar i samsvar med talet på heimebuande personar med utviklingshemjing. Inntektssystemet har fram til 1998 ikkje hatt noko kriterium som reflekterte kostnadene kommunane har til å gje hjelp til menneske med psykisk utviklingshemjing. Ein styrte difor midlane gjennom øyremerkte tilskot til dei kommunane som hadde mange heimebuande. Som ei fylgje av at talet på psykisk utviklingshemja frå 1998 vart gjort til kriterium i fordelingsnøkkelen i inntektssystemet, vart styrkingsmidlane innlemma i inntektssystemet.
Departementet har, som det går fram av vedlegg 2 til Riksrevisjonen sitt Dok.nr.3:09 (1996-1997), lagt vekt på å henta inn detaljert informasjon om korleis det går med gjennomføring av reforma i dei einskilde kommunane, m.a. oppbygginga av eit tilbod til dei som budde heime hjå foreldra eller andre før reforma, og som ikkje hadde tilbod i HVPU-institusjon. Dette arbeidet held fram. Dei siste åra har ein laga eigne rapportar med statlege føringar for det vidare arbeidet, og med ulike nøkkeltal for kvar einaste kommune. Departementet har bede fylkesmannen bruka rapporten i dialogen med kommunane og gje tilbakemelding til departementet om dette. I år er fristen for tilbakemelding om arbeidet 1. mars. Denne forma for oppfylging stiller store krav både til fylkesmannen og til departementet, men arbeidet vil altså bli gjort.
Eg vil elles nemna at dei to siste åra har departementet henta inn eigne rapportar om bruken av styrkingsmidlane. Kommunane har oftast ført opp alle dei midlane dei har nytta på tiltak til heimebuande utviklingshemja - også dei som kjem frå andre finansieringskjelder. Dette har nok vore basert på overslag. Einskilde kommunerevisorar har peikt på at dei ikkje kan stadfesta slike tal. Rapportane viser at kommunane i alle fall brukar meir på denne gruppa enn det dei har fått i styrkingsmidlar.
Til slutt vil eg understreka at oppfylging og kontroll med dei statlege overføringane er, som også saksordføraren la vekt på, heilt nødvendig. Departementet kjem til å fylgja nøye opp det nye økonomireglementet. Samtidig er det viktig at formene for oppfylging blir tilpassa formålet med kvar ordning. Særleg i forhold til store kompliserte tilskot kan gode resultatrapportar og oppfylging av dei kommunane som viser seg å ha problem med å nå dei kvalitative måla, gje ein betre og meir realistisk kontroll enn tradisjonell rekneskapskontroll.
Eg viser elles til dei vurderingane som vil bli lagde fram i samband med kommuneøkonomiproposisjonen for 1998.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 1712)