Sak nr. 1
Redegjørelse av helseministeren om situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus

TALERE:

       Statsråd Dagfinn Høybråten : Ifølge oppslag i media søndag 30. november 1997 døde en pasient med livstruende blødning under ambulansetransport mellom sykehus i Oslo-regionen i slutten av september 1997. Det ble hevdet at verken Rikshospitalet, Ullevål sykehus eller Sentralsykehuset i Akershus - SiA - hadde vært villig til å motta pasienten.

       Samtidig med medieoppslagene 30. november og de følgende dagene ble det generelle behandlingstilbudet ved SiA gjenstand for medienes oppmerksomhet. Helsetilsynet hadde allerede 23. mai 1997 gitt Akershus fylkeskommune varsel om påbud vedrørende forholdene ved medisinsk avdeling.

       22. desember 1997 gav Helsetilsynet påbud i medhold av sykehusloven § 18 og lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 5 om umiddelbart å treffe tiltak for å utbedre forholdene og sørge for at driften ved medisinsk avdeling kom i samsvar med kravet om forsvarlig sykehusvirksomhet. Blant annet på bakgrunn av disse forholdene har jeg bedt Stortinget om å få gi en redegjørelse om situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus.

       Del I: Sosial- og helsedepartementet ble kjent med den såkalte ambulansesaken ved medieoppslag søndag 30. november 1997. Umiddelbart etter medias omtale av dødsfallet bad jeg Statens helsetilsyn om å undersøke saken. Kort etter mottok departementet henvendelser fra Sosialistisk Venstrepartis og Fremskrittspartiets stortingsgrupper hvor de bad om en orientering om saken. 11. desember gav jeg sosialkomiteen en muntlig redegjørelse.

       Ambulansesaken er håndtert av Helsetilsynet som en tilsynssak. Redegjørelsen er på dette punktet basert på en foreløpig rapport fra Helsetilsynet.

       Rapporten har følgende hovedmomenter:

       Helsetilsynet har så langt ikke fått endelig klarhet i hvilke opplysninger som faktisk ble utvekslet mellom legevaktlegen som først ble tilkalt, ambulansen som transporterte pasienten, akuttmedisinsk kommunikasjonssentral på Sentralsykehuset i Akershus og Rikshospitalet. Et vesentlig moment i informasjonsutvekslingen kan ha vært usikkerhet om selve innleggelsesdiagnosen og rutinene ved innleggelse av pasienter med sprekkdannelse i hovedpulsåren. Pasienter med sykelige utposninger på brystdelen av hovedpulsåren kan bare opereres på regionsykehus, som Rikshospitalet og Ullevål, mens utposninger på hovedpulsåren i bukhulen vanligvis opereres på sentralsykehus. Samtidig er det viktig å være klar over at innleggelse i sykehus er nødvendig for i det hele tatt å stille slike utposningsdiagnoser med den grad av sikkerhet som trengs for å kunne operere.

       Rikshospitalet ser at det er behov for klarere retningslinjer i forbindelse med akuttinnleggelser. Bakgrunnen for dette er de problemer som kan oppstå når primærleger i Akershus mener pasienter i en øyeblikkelig hjelp-tilstand som bare kan behandles på regionsykehus, bør legges inn direkte på Rikshospitalet. Når det gjelder alle andre fylker i helseregion II, vil slike pasienter bli innlagt via eget sentralsykehus.

       Saken illustrerer etter min oppfatning at det er behov for en presisering av retningslinjene i forholdet mellom sykehusenes AMK-sentraler og sykehusene selv, ikke minst når det gjelder regionfunksjonen. Jeg har bedt Rikshospitalet avklare rutinene når det gjelder sykehusets øyeblikkelig hjelp-ansvar for Akershus-pasienter. Andre mer overordnede spørsmål omkring oppgavefordeling kommer jeg tilbake til i omtalen av de akuttmedisinske ansvarsforholdene i Oslo-regionen. For meg har det vært viktig å forvisse meg om at vi har tilfredsstillende rutiner på dette området. Helsetilsynet har så langt konstatert at det synes som om innleggende lege og Rikshospitalet har motstridende oppfatning av hva som ble sagt i telefonsamtalene i den aktuelle situasjonen. Dette er et av de viktige elementene i den pågående tilsynssaken. Tilsynssaken tar også sikte på å avklare om Rikshospitalet har oppfylt sin øyeblikkelig hjelp-plikt i denne saken.

       I behandlingen av tilsynssaker er det avgjørende at alle berørte parter får uttale seg, jf. forvaltningsloven. Ikke sjelden vil det også være nødvendig å innhente sakkyndige vurderinger i tillegg. Derfor må slike tilsynssaker nødvendigvis ta tid. Redegjørelsen for denne ambulansesaken er som sagt basert på en foreløpig rapport fra Helsetilsynet. Taushetsplikten setter imidlertid klare grenser for hvor detaljerte opplysninger jeg kan gi. Media har hatt omfattende omtale av saken og de pårørende har også uttalt seg. Dette gir likevel ikke grunnlag for å se bort fra viktige personvernhensyn.

       Helsetilsynets endelige rapport om ambulansesaken og resultatet av politiets etterforskning må for øvrig foreligge før en kan trekke endelige konklusjoner om omstendighetene rundt og årsakene til dette tragiske dødsfallet. På grunnlag av den foreløpige rapporten mener jeg likevel å ha fått identifisert de viktigste spørsmålene av helsefaglig og politisk relevans, og har tatt de skrittene som jeg har ansett nødvendige for å følge opp det som her er nevnt.

       Del II: Av den beskrivelsen jeg har fått fra Helsetilsynet, fremgår det at de samlede akuttmedisinske ressurser innen spesialisthelsetjenesten i Oslo og Akershus, dvs. sykehus-, ambulanse- og nødmeldetjeneste, synes å være tilfredsstillende i et nasjonalt perspektiv. Likevel påpekes det at det er et kvalitets- og effektiviseringspotensial i forhold til bedret samordning av disse ressursene. Helsetilsynet vurderer det som hensiktsmessig at Oslo og Akershus fylkeskommuner fortsetter sitt arbeid med å utvikle samarbeidsordningene mellom de to fylkene.

       Som Rikshospitalets eier har jeg bedt sykehuset om en særskilt redegjørelse om disse rutinene. Rikshospitalet har generelt ikke noe direkte akuttmedisinsk ansvar for pasienter fra Akershus fylke, bortsett fra innenfor nærmere avtalte fagområder. Fagområdene er pediatri, nevrologi, øre-nese-hals-sykdommer, øyesykdommer, nyresykdommer og fødsler. Sykehuset erkjenner imidlertid at det på grunn av geografisk nærhet muligens kan oppstå tvil blant innleggende leger om ansvarsforholdene i visse situasjoner. Sykehuset vil derfor på min anmodning avklare ansvarsforholdene og arbeider med å presisere hvordan rutinene skal være, både internt og i forhold til innleggende leger.

       I påvente av undersøkelsene rundt ambulansesaken fant jeg det riktig å be Helsetilsynet om en generell avklaring av de akuttmedisinske ansvarsforholdene i Oslo-regionen for å forsikre meg om at tilbudet fungerer tilfredsstillende. I brev av 11. desember gav jeg Helsetilsynet følgende oppdrag:

« Det aktuelle dødsfallet tilsier en rask avklaring av de akuttmedisinske ansvarsforholdene i Oslo-regionen. Vi ber derfor om at Statens helsetilsyn også ivaretar denne problemstillingen i forbindelse med beskrivelsen av hva som faktisk har skjedd i den aktuelle saken der en pasient døde. Vi ber om at ansvarsforholdet i regionen beskrives, og at vi får tilsynsmyndighetens vurdering av hvordan ordningen fungerer, spesielt med tanke på faglig forsvarlighet. »

       For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at sosialkomiteen også tok denne problemstillingen opp i sin innstilling til statsbudsjettet for i år.

       Helsetilsynet påpeker at det er et misforhold mellom tilbud og etterspørsel av legetjenester innen primærhelsetjenestens mottaksapparat for henvendelser til legevakt i Akershus. Dette må ses i sammenheng med kapasitetsproblemer ved Sentralsykehuset og det faktum at en utilstrekkelig primærlegedekning vil bidra til økt frekvens av henvendelser til AMK-sentralen, økt bruk av ambulanser og eventuelt også økt behov for innleggelser i sykehus. En bedre bruk av kommunikasjonsmulighetene, inklusive bruk av det lukkede helseradionettet blant legevaktleger i regionen, vil også kunne bedre tilgjengeligheten for pasientene. På bakgrunn av dette og erfaringene fra gjennomførte tilsyn med legevaktordningene i bl.a. Akershus, har Helsetilsynet foreslått å vurdere om det kan være behov for nærmere regler eller retningslinjer for kommunenes organisering av legevakttjeneste. Dette er allerede tatt opp som en del av Akuttutvalgets mandat og vil også bli fulgt opp i forberedelsen av fastlegeordningen. Forslaget vil bli vurdert nærmere i samråd med Helsetilsynet med tanke på en bedre legevakttjeneste ved innføringen av fastlegeordningen, ikke bare i Akershus, men i hele landet.

       Så til regioninndelingen når det gjelder helseregionene 1 og 2. Under budsjettbehandlingen for 1998 ble det fattet følgende vedtak:

« Stortinget ber Regjeringen i sin utredning av forslag til ny regioninndeling når det gjelder Helseregion 1 og Helseregion 2, der det forutsettes at Oslo og Akershus tilhører samme region, snarest medvirke til en avklaring av de akuttmedisinske ansvarsforhold i Oslo-regionen. »

       La meg begynne med en klargjøring av gjeldende ansvarsforhold innen akuttmedisin:

       I Oslo og Akershus er det åtte sykehus av totalt elleve med akuttmedisinske funksjoner. Tre av disse sykehusene, SiA, Stensby sykehus og Bærum sykehus, tilhører Akershus. I tillegg har Rikshospitalet flere sykehusfunksjoner for Akershus. Ullevål sykehus, Aker sykehus og Diakonhjemmets sykehus har full akuttberedskap for Oslo. Lovisenberg Diakonale Sykehus har akuttberedskap i indremedisin. I tillegg er Ullevål sykehus regionsykehus for helseregion 1.

       Ansvaret for og koordineringen av nødmeldetjenesten og ambulansetjenesten i Akershus er lagt til AMK-sentralen ved Sentralsykehuset i Akershus. I Oslo er disse funksjonene knyttet til Ullevål sykehus, som også er ansvarlig for Legevakten. Oslo og Akershus fylkeskommuner har et stadig bedre samarbeid, bl.a når det gjelder utnyttelse av felles ressurser i ambulansetjenesten.

       Hovedproblemet med et høyt antall sykehus med akuttmedisinsk beredskap på et lite geografisk område som Oslo og Akershus er imidlertid at dette gir dårlig utnyttelse av den totale sykehuskapasiteten. Fullverdig akuttmedisinsk beredskap i sykehusene binder opp omfattende personellressurser og krever i tillegg mye utstyr.

       Det er viktig i det videre arbeid å sørge for både at sykehussektoren får de nødvendige økonomiske ressurser ut fra fylkeskommunens egne prioriteringer, og at overføringene fra staten fanger opp endringer i befolkningssammensetningen i de ulike fylkene, slik at likeverdighet i tilbud kan sikres og tilstrekkelig behandlingstilbud kan gis. Etter mitt syn er vi her ved selve kjernen når det gjelder hva samfunnet skal bruke skattebetalernes penger til.

       Samtidig foreligger det grunnleggende mangler i ledelse og organisering innad i sykehusene. Situasjonen er generelt preget av til dels graverende mangel på klare ledelsesforhold, som ofte fører til beslutningsvegring og uklarhet om arbeidsfordeling mellom profesjonene. Dette kan ikke fortsette, og tiltak må settes i verk straks. Både sykehusdirektør og avdelingsledere må ha klare mandat og fullmakter, og kommunikasjonen med fylkeskommunens politiske ledelse må være meget god.

       Det er også mangel på personell, og det er beklagelig at helseministeren har kuttet i den livsviktige handlingsplanen for nyrekruttering og utdanning av helsepersonell. Det mangler medisinsk-teknisk utstyr, og her har jeg merket meg at Regjeringen vil fremme forslag i tråd med Stortingets vedtak. SiA har store kapasitetsproblemer, og jeg merket meg at investeringsbehovene er i milliardklassen.

       SiA-saken bør være en vekker og en alvorlig påminning om at handling er påkrevd, og at prioritering av sykehussektoren må heises høyere opp i den politiske debatten, også av den sittende regjering, ved at de vedtatte reformer resolutt settes ut i livet. Sanksjoner kan være nødvendige, men de løser ikke i seg selv de store organisatoriske og økonomiske utfordringer som sektoren står overfor.

John I Alvheim (Frp) : Jeg vil også takke for en fyldig redegjørelse, selv om jeg nok synes redegjørelsen er litt for observerende, i stedet for å være aktiv og medvirke til en bedring.

       Når det gjelder selve utgangspunktet for saken, pasienten som var utsatt for denne ulykksalige ambulansetransporteringen mellom sykehusene, må det være helt åpenbart at pasienten burde ikke til slutt dø på det sykehuset hvor han egentlig først skulle vært innlagt. Ifølge alle vanlige og antatte regler var det SiA som skulle tatt imot denne pasienten i utgangspunktet, men pasienten kom til SiA som tredje sykehus og var da død. AMK-sentralene fungerer ikke godt nok, selv om de fungerer bedre og bedre, og det er ikke så veldig lenge mellom hver gang vi har problemer med disse sentralene, som ikke er i stand til å følge gode rutiner. Det har sågar hendt at man har sendt ambulanse til en helt annen by enn der pasienten egentlig skulle hentes, så her er det en del å gjøre.

       Jeg savner også i redegjørelsen spesielt noe om utsagnene fra fagfolk på SiA om at opp til flere pasienter har dødd den seneste tid av mangel på respirator. Det er ikke tatt med i redegjørelsen, og det er det særdeles viktig å få rede på.

       Så vil jeg si noen ord om det som er gjort. Jeg kan vel langt på vei være enig med helseministeren i at Akershus fylkeskommune etter sterkt pålegg fra Helsetilsynet nå har tatt ansvar. Jeg er imidlertid mindre sikker på om den sittende regjering, den forrige regjering og Stortingets flertall har tatt ansvar. Vi må ikke skylde på andre når vi egentlig sitter med ansvaret selv for helsevesenet. Det er vi som er bevilgende myndighet.

       Når det gjelder forholdene på SiA på kort sikt, som jeg forstod at helseministeren var fornøyd med, har jeg helt andre opplysninger, som jeg har fått senest i dag, nemlig at forholdene på medisinsk avdeling er like ille som de har vært. Dermed er det ingen bedring på SiA på kort sikt, slik det her antydes. Man har fått godkjent en medisinsk avdeling på 147 senger - pr. i dag har de 170 pasienter. Det er et betydelig overbelegg og et betydelig korridorbelegg. De har en annen sengepost på 26 senger, som er bemannet for 12 senger, og de har en infeksjonsavdeling som bare er halvfull, fordi de ikke har personell til å ivareta oppgavene.

       Jeg har selv besøkt SiA - jeg har snakket med personalet. De virket temmelig nedslitte og hadde åpenbart symptomer på utbrenthet, og dermed har vi også fått den flukten fra SiA som vi har hatt den seneste tid. Så på kort sikt tror jeg ikke, i motsetning til helseministeren, at situasjonen er god nok. På lang sikt tror jeg det kan bli bedre hvis alt kommer på plass, slik det er antydet i denne redegjørelsen.

       Ellers er jeg vel så mye opptatt av situasjonen på de andre sykehusene som på SiA. I redegjørelsen får vi en dokumentasjon fra Statens helsetilsyn på at vi har generelt overbelegg og korridorpasienter stort sett ved alle medisinske avdelinger i landet. Her er regnet opp noen få sykehus. Jeg kjenner flere andre som har det samme problemet. Dette med forsvarlig sykehusdrift kunne man altså sette et spørsmålstegn ved. Man kan ikke ha forsvarlig sykehusdrift med uansvarlige bevilgninger, så selv om jeg mener at fylkeskommunen ikke skal stå for driften av sykehusene, må jeg i rettferdighetens navn også påpeke at dette storting så langt ikke har gitt fylkeskommunene ressurser nok til å drive sine sykehus.

       Så til oppsummeringen fra helseministeren helt på slutten (presidenten klubber).

Are Næss (KrF) : Jeg vil også takke statsråden for en meget grundig redegjørelse. Vi har et godt helsevesen i Norge. Nettopp derfor stiller vi store krav til helsevesenet - og med rette. Derfor blir det også medieoppslag og sterke reaksjoner når helt grunnleggende krav ikke synes å være oppfylt.

       Jeg har forståelse for at statsråden av personvernhensyn ikke kan gå nærmere inn på den aktuelle saken vedrørende pasienten som døde under ambulansetransport. Det som er spesielt alvorlig med denne saken, er at den har skapt tvil om hvorvidt øyeblikkelig hjelp-funksjonen er ivaretatt. Øyeblikkelig hjelp-plikten er en grunnstein i norsk helsepolitikk, og tilliten til helsevesenet tåler ikke at det blir reist tvil om at pasienter som det blir meldt trenger øyeblikkelig hjelp, får den innleggelse de har behov for og rett til. Her må meldelinjer og ansvarsforhold være klare, og på den bakgrunn er det noe foruroligende når statsråden opplyser at Helsetilsynet ikke har fått endelig klarhet i hvilke opplysninger som faktisk ble utvekslet i den aktuelle saken.

       Statsråden har beskrevet problemstillingen omkring Sentralsykehuset i Akershus på en etter mitt skjønn fyllestgjørende måte. Jeg er helt enig når han påpeker at tilsvarende problematikk - det som av Helsetilsynet er blitt betegnet som en meget presset driftssituasjon - forekommer ved en rekke av landets sykehus. Jeg vil også slutte meg til de tiltak som helseministeren fremhever for å sikre en god videre utvikling, bl.a en utredning om ny universitetsfunksjon som, så vidt jeg vet, var et vellykket tiltak tidligere.

       Så en mer generell og prinsipiell bemerkning. Statsråden refererer til Helsetilsynet som bl.a slår fast at Sentralsykehuset i Akershus har en lav gjennomsnittlig liggetid og høyt gjennomsnittlig belegg, og at tallene tyder på høy produktivitet. Undersøkelsen av pasientens tilfredshet viser imidlertid at pasienten er mindre tilfreds enn på landsbasis, og at tilliten er avtagende. Jeg aner en sammenheng. Jeg er inderlig lei av overdreven tiltro til såkalte produktivitetsmål som kvalitetskriterier for sykehus. Liggetid og såkalt produktivitet er kvantitative mål, ikke kvalitative. Disse målene sier noe om hvor effektiv den aktuelle institusjon er med hensyn til å få pasienten ut av sitt ansvarsområde, ut av sine senger. For å sette det på spissen: Tall for liggetid i sykehus sier ingen ting om pasienten er liggende eller oppegående eller for den saks skyld i live ved utskrivelsen.

       Vi må vokte oss for ensidig å vurdere målsettinger og produktivitetskrav som kan føre til at deler av helsevesenet kan føle seg presset til og premiert ved å skyve pasientene og dermed problemene videre i systemet. Jeg presiserer at dette er et generelt og prinsipielt synspunkt på bruk og misbruk av kriterier for bedømmelse av helseinstitusjoner. Men jeg ser en relasjon til den aktuelle sak. Fylkeslegens rapport fremhever tyngende pasientansvar og redsel for feilvurderinger i en hektisk arbeidssituasjon som det mest bekymringsfulle. Jeg er glad for at statsråden når det gjelder personellsiden, peker på organiseringstiltak og ikke på såkalt effektivisering. Jeg tror vi alle er enige om at dersom kvaliteten på helsetjenesten skal opprettholdes, må helsepersonell ha en arbeidssituasjon som gir tid, krefter og overskudd til medmenneskelighet i forhold til pasientene.

Annelise Høegh (H) : Også jeg vil takke helseministeren for en meget grundig og alvorlig redegjørelse.

       Vi som steller med helsevesenet, har et ansvar for ikke å overdrive problemer, men vi har også et ansvar for ikke å underdrive problemene. Den redegjørelsen vi nå har fått, synes jeg avdekker at det er svært alvorlige mangler både i Akershus, ved SiA, i Oslo-regionen og i resten av landet.

       Nå har vi fått beskjed om at den akutte situasjonen på SiA er under kontroll, og at pålegget som jo i seg selv var enestående, er opphevet. Men vi må ikke misforstå dette og slå oss til ro og tro at nå er krisen over, nå er problemene løst. Vi må ha et langt høyere ambisjonsnivå enn som så. Ikke bare i Akershus, men i hele landet er det store problemer ikke bare når det gjelder øyeblikkelig hjelp, selv om det er det mest alvorlige, men vi vet også at altfor mange står og venter på planlagt behandling, og det er noe av det som er mest prekært på SiA, fordi den øyeblikkelige hjelpen tar så enormt stor del.

       Så til det spørsmålet som jeg kanskje synes manglet i helseministerens redegjørelse: Når man redegjør for så alvorlige problemer som det er både ved SiA, i Oslo-regionen og i resten av landet ifølge Helsetilsynets foreløpige rapporter, hvordan kan man da la være å stille spørsmål ved den grunnleggende finansierings- og organisasjonsstrukturen i norsk sykehusvesen? Man sier at fylkeskommunen har tatt ansvar. Ja, det skulle bare mangle. Ingen kan la være å ta ansvar i en slik situasjon som den som er avdekket her. Det sier seg selv at det må man gjøre. Men spørsmålet er om ikke de problemene som er avdekket, er toppen av et isfjell som burde fått både helseministeren og Stortinget for øvrig til å stille noen flere grunnleggende spørsmål. SiA er vel det sykehuset som har vært kjørt tøffest, strammest økonomisk gjennom flest antall år. SiA er temperaturmåleren på situasjonen i helsevesenet vårt, og jeg frykter at en lignende situasjon som den som man hadde på SiA, kan oppstå på andre sykehus. Den oppramsingen vi fikk fra Helsetilsynet av problemene ved andre sykehus, enten det er i Rogaland, Buskerud, Møre og Romsdal eller på Haukeland, burde nettopp fortelle oss om det. Når sykehuset har en meget høy produktivitet og kort liggetid, er det, som også Are Næss var inne på, noe vi er vant til å skryte av, men hvis man ser det fra den motsatte siden, er det egentlig illevarslende tegn på at ting har vært kjørt for stramt i mange år.

       Personellmangelen ble tatt frem. Helseministeren nevnte ikke disse sykepleierne som egentlig er der ulovlig. Så vidt jeg har skjønt, er sykehuset helt avhengig av å få dispensasjon fra forbudet mot privat utleie av sykepleiere dersom det hele ikke skal bryte sammen på kort sikt.

       Når det gjelder Akershus, kunne jeg ikke registrere at helseministeren mente at det var grunn til å stille spørsmål ved rammefinansieringssystemets konsekvenser i Akershus, men jeg håper jeg misforstod. Jeg forstår det nemlig slik at Akershus taper på alle bauger og kanter. De har lavere inntekter pr. innbygger enn noe annet fylke, fordi de verken får storbytillegg eller distriktstillegg. Ifølge Rattsø II-utvalget skulle de hatt 400 mill. kr mer pr. år dersom Akershus skulle hatt det samme som andre fylker har. De har en befolkningsvekst som er høyere enn i noe annet fylke. Dette forteller meg at vi må være villige til å vurdere oppleste sannheter, som at det rammefinansieringssystemet vi har, fungerer bra. Vi må være villig til å se at norsk sykehusvesen faktisk både trenger økte ressurser og reformer.

       Jeg er helt enig med helseministeren i at det er mye å gjøre internt ved sykehusene når det gjelder ledelsesfunksjonene, men det er jammen også mye å gjøre når det gjelder forholdet mellom storting og fylkeskommuner. Fylkeskommunene gjør så godt de kan. Vi har ingen mulighet til å kontrollere om de midlene vi gir dem, er tilstrekkelige til de oppgavene vi forventer at de skal løse, så lenge vi har den oppdelingen, oppsplittingen, og ansvarsfraskrivelsen som norsk sykehusvesen lider under i dag.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg takker også helseministeren for en grundig og reflektert redegjørelse. Redegjørelsen viser at man har tatt tak i problemene, og at det er mye som er i ferd med å bli rettet opp. Men vesentlige forhold av både spesiell og generell art står igjen og må følges nøye opp, og de må følges opp med ressurser, noe jeg skal komme tilbake til.

       Helseministerens redegjørelse var delt i fire, og jeg vil kort dvele ved noen av de punktene, bl.a den konkrete situasjonen som er nevnt omkring dødsfallet den 25. september 1997. Helsetilsynets endelige rapport foreligger ennå ikke, og politiets etterforskning er heller ikke avsluttet. Det er en del opplysinger som jeg regner med vil komme fram der som kanskje vil gjøre bildet mer komplett når det gjelder samarbeidet mellom primærhelsetjeneste og helt opp til spesialisthelsetjenesten som er representert ved noen av disse sykehusene.

       Det er veldig viktig at det funksjonelle ved AMK-sentralene blir gjennomgått. Nærhet, faglighet og kvalitet er stikkord når det gjelder AMK-sentralene. Når en skal se på dette, vil jeg i likhet med representanten Alvheim nevne dette med nærhet, og samtidig at det er god nok faglig kvalitet. Det samme gjelder organiseringen av legevakttjenesten i primærhelsetjenesten og ansvaret der, og jeg imøteser Akuttutvalgets innstilling når det gjelder disse tingene.

       Akershus fylkeskommune har fulgt opp, etter det som framgår av redegjørelsen, med tiltak som er øyeblikkelig iverksatt, og det er tiltak som vil bli iverksatt i løpet av året. Det er bra. Jeg tror likevel det gjelder å følge med i den prosessen som nå er satt i gang.

       Hvis jeg skulle kommentere noe av redegjørelsen til helseministeren, vil jeg påpeke at det gikk såpass lang tid fra Akershus fylkeskommune redegjorde for denne saken 3. juni 1997 som fram til desember før det kom reaksjoner fra departementet om hva Helsetilsynet hadde funnet i redegjørelsen fra Akershus fylkeskommune. Helseministeren sa at det var god kommunikasjon med mye kontakt og korrespondanse mellom Helsetilsynet og Akershus fylkeskommune. Likevel synes det som om det har gått noe lang tid. Ellers vil jeg berømme helseministeren for at han har handlet raskt og konstruktivt i denne saken.

       Øyangen nevnte at det var stort behov for utstyr og investeringer. Det er jeg enig i. Det påpekte mitt parti og andre som satt i opposisjon i forrige periode. Vi har fått bebudet fra den nåværende regjering at det skal komme en plan for utstyrsanskaffelse, så jeg synes det er litt freidig av representanten Øyangen å si at vi nå må prioritere sykehussektoren og heise den opp bl.a når det gjelder utstyrsanskaffelse. Det har vært påpekt før, og det har også konkret ført til at det har blitt bevilget ekstra midler fra denne sal, men da satt en regjering som ikke heiste denne saken spesielt høyt opp etter min mening.

       Jeg tror at dette dreier seg veldig mye om økonomi. Situasjonen ved flere sykehus viser også, som helseministeren kom inn på, at det er en ressursmangel som råder. Den må vi ta på alvor her i Stortinget.

       Avtagende tillit til sykehusvesenet vårt er et problem som vi som stortingspolitikere må ta innover oss. Effektivitet og produktivitet er ord som vi nok må dra med oss i helsedebatten, men det er en uting å vise til dem ved enhver anledning. Som fylkespolitiker må jeg si at vi ble vist resultatene i Akershus ved mange høve, og det ble sagt at der drev man effektivt, der var det liten økonomisk innsats pr. behandlet pasient. Men kanskje var den innsatsen for liten, og kanskje har Akershus' økonomiske problem vært det som har vært det største handikappet for å få til en ordentlig behandlingssituasjon ved SiA. Så det stadig å stresse at lite penger pr. hode i et fylke er bra helsevesen, tror jeg vi må slutte med.

       Statens ansvar er stort i denne saken. Det gjelder både samordning, organisering og ikke minst økonomi. Det viser også de behov som har fremkommet når det gjelder Akershus, med et investeringsbehov på 3 milliarder kr fram til 2010. Ellers er jeg glad for det helseministeren trakk fram om det som nå vil komme når det gjelder helsepersonell og utstyr, og når det gjelder spesielle planer for kreftbehandling og psykiatri.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil på vegne av SV takke for den redegjørelsen vi har fått fra helseministeren i denne saken. Jeg synes det var en grei og nøktern redegjørelse. Den gir den innsikt som jeg tror sosialkomiteen har ønsket seg, og som vi som jobber med helsespørsmål her på Stortinget, har vært opptatt av.

       Det er veldig fort gjort å slå politisk mynt på eksempelvis den type medieoppslag man fikk i denne saken omkring et konkret dødsfall. Jeg synes det er bra at helseministeren ikke går mer i detalj omkring det enkelte dødsfall, fordi det kan fungere som en katalysator når det gjelder å avdekke forhold som er kritikkverdige i helsevesenet, mens kompleksiteten omkring årsaksforhold knyttet til enkeltdødsfall i helsevesenet gjør at også andre forhold som man ikke er herre over uansett hvor godt helsevesenet er, kan spille inn. SV har i hvert fall ikke behov for ytterligere detaljer i den typen enkeltsaker, så lenge man er opptatt av å utforme et helsevesen som er tjenlig i forhold til befolkningens behov.

       Det var mange ting Gløtvold tok opp i sitt innlegg som jeg kan slutte meg til. En av dem er nettopp det at ulike partier søker å slå politisk mynt på en situasjon som noen og hver må ta ansvar for, uansett om man har sittet i regjering eller i opposisjon. Det er heller ingen enkle grep som gjør at helsevesenet fra den ene dagen og til den neste fungerer mye bedre. Her synes jeg at lederen i sosialkomiteen har en litt for enkel tilnærming til et spørsmål som er komplisert, og som ingen kan gi entydige og klare svar på. Likevel vil jeg på vegne av SV kommentere en del enkeltforhold som jeg synes avdekkes i helseministerens rapport.

       Det ene gjelder akuttfunksjonen og bruken av akuttinnleggelse ved norske sykehus. Man har avdekket ikke bare ved Sentralsykehuset i Akershus, men generelt ved norske sykehus i dag at andelen av innleggelser nå i det alt vesentlige er akuttinnleggelser. Det er viktig å se det i sammenheng også med ventelistegarantisystemet, for dersom man faller utenfor et sånt system eller ventetiden blir for lang, er ofte akuttinnleggelse metoden som brukes for å få behandling. Det reiser spørsmål både knyttet til ventelisteordningen og for så vidt også til organiseringen av sykehusene når det gjelder å få til egne akuttenheter der man kan ta unna ventelistene kanskje innenfor andre enheter ved det enkelte sykehus, og man ikke hele tiden må kansellere planlagte operative inngrep eller andre typer undersøkelser og planlagte innleggelser, for det rammer den enkelte pasient på en helt uhensiktsmessig måte og er en stor belastning for den enkelte, men har også samfunnsøkonomiske konsekvenser gjennom fornyede innleggelser - utskrivning og så tilbakeføring til sykehuset.

       Et annet forhold som avdekkes, er behovet for avklaring, nye grenseoppganger mellom helseregion 1 og helseregion 2. Det kan virke som om det er behov for en rask avklaring også med bakgrunn i at det foregår et planarbeid, og de som skal gjennomføre dette arbeidet, trenger å vite hva som blir konsekvensen av en ny fordeling. Etter mitt syn er det i hvert fall nokså åpenbart at man må få til en bedre samordning og få plassert Oslo og Akershus i samme helseregion, fordi de geografisk er så nært tilknyttet hverandre, og man må også få til en bedre samordning mellom de ulike sykehusenhetene i regionen. Generelt må man vel kunne si at man har hatt en uheldig situasjon rundt omkring i landet, hvor de enkelte fylkeskommunene i for stor grad er opptatt av å bevare det man har hatt i stedet for å skape en utvikling framover som er tjenlig for hele regionen, og der man samordner utover de ulike fylkeskommunale grensene.

       Søren Kierkegaard har sagt at alle ønsker utvikling, men ingen ønsker forandring. Det tror jeg at noen og hver må ta innover seg. Samtidig må endringene skje på en sånn måte at det skaper trygghet i befolkningen - trygghet i forhold til de som skal ta beslutninger på fylkeskommunalt og kommunalt nivå - og at endringene skjer ut fra en overordnet plan som er forståelig, der man ikke hele tiden er engstelig for at det er underliggende motiver som ikke kommer fram i forhold til det enkelte planarbeid. Sånn sett synes jeg helseministeren er på et riktig spor når han ikke signaliserer veldig raske grep som tilsynelatende skal løse problemene, men at man må ha lange linjer og planer med det som gjennomføres.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Johansen (V) : Det er snart syv år siden Halfdan Hegtun på vegne av Akershus-aksjonen mot nedskjæring i sykehusene overleverte 25.000 underskrifter til stortingspresident Benkow. Bakgrunnen for aksjonen var frykten for det som i dag er virkeligheten. Budskapet den gang var: Sykehusene i Akershus trenger flere ressurser.

       Situasjonen på Sentralsykehuset i Akershus er både et resultat og et symptom. Det er et resultat av dårlig politisk håndverk, som har ført til manglende statlige overføringer, og det er et symptom på forholdene ved mange sykehus rundt om i landet. Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er i Akershus problemene ved norske sykehus tydeligst kommer til overflaten.

       Akershus, mellom by og land, er presset som aldri før. Ikke noe annet sted vokser folketallet raskere, ikke noe annet sted vil eldrebølgen slå hardere, ikke noe annet sted er liggetiden på sykehusene så kort som nettopp i Akershus. Det er mangel på helsepersonell, underkapasitet når det gjelder sykehussenger, manglende midler til utstyr, opprusting og oppfølging, og ikke noe annet fylke får overført mindre penger pr. pasient enn Akershus.

       Det burde ikke komme som noen overraskelse at Sentralsykehuset i Akershus er kriserammet. I det lange løp er dette konsekvensen av den politikken som er ført.

       Problemene ved SiA er ikke av ny dato. De som kjenner denne saken godt, vet det til fulle. I år etter år har sykehuset vært offer for en politikk der fylket har falt mellom to stoler, med den følge at sykehusene i Akershus har vært pint til det ytterste når det gjelder ressurser. Det nytter nemlig ikke å drive politikk for effektivisering og rasjonalisering, hvis man ikke samtidig har for øye hverdagen i det enkelte sykehus. Det kan virke som om tidligere regjeringer og stortingsflertall har trodd at man kunne presse sykehusene i det uendelige for å oppnå en mer kostnadseffektiv drift. Jo hardere vi presser, jo mer får vi ut av hver krone. Dette er dårlig taktikk. Det fungerer ikke i virkelighetens verden. Omsorg for syke kan aldri bli noe objekt som kan presses til pene resultater. Såpass tillit må vi som politikere ha til det norske helsevesen at vi tar alvorlig de nødbluss som fyres av. Det avgjørende i denne saken - som det er for

       andre norske sykehus - er ressurstilgangen. Vi må ikke føre en politikk som er forblindet for disse realitetene. Effektivisering må skje parallelt med en kontinuerlig vurdering av de reelle forhold. Den enkelte pasient må settes i sentrum, ikke bare for helsepersonellet, men også for oss politikere. Norske sykehus er ikke først og fremst systemer, men hus for de syke. Det er pasientene som skal komme i første rekke.

       Vi kan rote oss opp i alvorlige problemer om debatten om norsk helsevesen blir en debatt om administrasjon og organisasjon alene. Det er på tide at dette huset tar alvorlig de innstendige appeller som kommer fra grasrota: norsk helsevesen mangler ressurser. I så måte får vi håpe at de tragiske forholdene ved Sentralsykehuset i Akershus får sin misjon og funksjon - en vekker for sentrale politikere, en blåmandagsfølelse som fører til den erkjennelse at ressurstilgangen må være tilstrekkelig og ressursene fordeles bedre.

       Det er på tide at Stortinget tar innover seg at Akershus er det fylket som tar imot det meste av folkeforflyttingen i Norge. Jeg mener at Stortinget må se i øynene det faktum at Akershus i forhold til andre fylker har et betydelig etterslep av investeringer, ikke bare i sykehussektoren, men også innenfor samferdsel og i undervisningssektoren.

       Statsråden sa i sin redegjørelse at Kommunal- og regionaldepartementet vil vurdere tildeling av skjønnsmidler til Akershus. Det gleder meg, og jeg skal personlig passe på at det ikke går i glemmeboka.

       Jeg takker statsråden for redegjørelsen.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med de representanter som har sagt at SiA-saken har vært en vekker. Den har vært en vekker for sykehuseier, og den har også vært en vekker for nasjonale myndigheter. Det er en meget alvorlig situasjon vi her har stått overfor, og den har fra min side vært tatt svært alvorlig fra dag én.

       Når Helsetilsynet nå har funnet at fylkeskommunens samlede tiltakspakke - og den er meget omfattende - er tilstrekkelig til at de trekker påbudet tilbake, betyr ikke det et faren over-signal. Det betyr ikke at alt er såre vel over natten, men det betyr at tilsynsmyndigheten nå har tillit til de tiltak som settes i verk, alvoret bak dem, og at de etter hvert vil virke tilfredsstillende. Jeg må som helseminister holde meg til tilsynsmyndighetens vurdering av dette. Det er mitt apparat for å påse at forsvarlig sykehusdrift overholdes. Nå gjelder det at disse tiltakene blir satt i verk, at de får virke, og at de får den nødvendige effekt. Jeg viser her til den økonomiske garanti som fylkeskommunen har satt bak sine tiltak.

       Så vil jeg kort kommentere en del spørsmål som har vært reist.

       Innleie av pleiepersonell er som kjent ikke tillatt og krever en dispensasjon. Når det gjelder den konkrete saken som nå ligger til behandling som en anke, kan jeg opplyse at den anken vil bli innvilget på en slik måte at dette personellet får anledning til å være ved sentralsykehuset inntil personell kan rekrutteres på en mer ordinær måte.

       Spørsmålet som er reist om konsekvenser av respiratormangel - som ble tatt opp av sykehusledelsen i november - er en del av den tilsynssaken som ennå ikke er avsluttet, slik at jeg kan ikke gi ytterligere opplysninger om det nå.

       Når det gjelder spørsmålet om AMK-sentralenes funksjon og kvalitet, inngår dette som en del av den grundige gjennomgangen som Akuttutvalget skal ha, og som jeg får resultatet av i juni.

       Så ble det fra representanten Gløtvold sagt at det gikk for lang tid fra Helsetilsynet først tok opp den generelle tilsynssaken på forsommeren, og til det skjedde noe i desember. Til det er å si at det gjennom hele denne perioden har vært en prosess mellom fylkeskommunen og Helsetilsynet, og Helsetilsynet har presset på for å få resultater. Det er en omfattende korrespondanse bak det. Hvis noen skal klandres for at det har tatt for lang tid, må det vel være fylkeskommunen, at man ikke i tide satte inn tilstrekkelig tyngde bak de tiltak som var nødvendige.

       Så har det vært et tilløp til debatt av mer - skal jeg tillate meg å si - partipolitisk karakter. Jeg har søkt å unngå det i min redegjørelse, fordi jeg vel ikke anser verken budsjettdebatten eller debatten om eierskap og finansiering som hjemmehørende i tilknytning til denne konkrete redegjørelsen. Men la meg allikevel si at denne regjeringen prioriterer helse høyt. Vi la fram et tillegg til statsbudsjettet med en økning av innsatsen på sykehus på rundt en halv milliard kroner, og det fikk Stortingets tilslutning. Vi vil fortsette å prioritere helse både når det gjelder ressurstilførsel, når det gjelder personelltiltak og når det gjelder organisering. Ut fra denne debatten og det vi nå har bak oss, har jeg tillit til at en slik politikk vil ha bred tilslutning i denne sal.

Presidenten: Da er vi ferdig med debatten rundt redegjørelsen fra helseministeren.

       (Votering over forslag, se nedenfor)