Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Annelise Høegh til helseministeren:

TALERE:

       Annelise Høegh (H) : En sosialpolitikers jobb er å engasjere seg på vegne av pasientene, og som folkevalgte skal vi tale vanlige folks sak - om nødvendig mot eksperters råd. Ofte er det faglig uenighet. Jeg mener at da er vi like godt i stand til å vurdere uenigheten som politikerne i departementet.

       I spørsmålet om refusjon for de nye legemidlene mot multippel sklerose og benskjørhet for en tid siden, var det nødvendig at Stortinget gjorde sin egen vurdering. Men strengt tatt var det et vedtak Stortinget ikke skulle ha behøvd å gjøre. Vi hadde ikke behøvd å gjøre det dersom vi hadde hatt et legemiddeltilsyn og en helseminister som hadde gjort jobben sin på vegne av norske pasienter.

       Hvordan kan vi unngå å komme i samme situasjon igjen? Det er det denne interpellasjonen skal dreie seg om.

       Media spiller en viktig rolle i helsepolitikken. Uten medias arbeid ville kanskje ikke de skremmende manglene innen psykiatrien og kreftomsorgen kommet på dagsordenen så sterkt som de nå har. Men medieoppslag går ofte fra den ene ytterligheten til den andre. En dag er oppslaget pasientenes kamp for nye legemidler eller eksperimentell behandling i utlandet, uansett pris. Neste dag er det kamp mot de internasjonale legemiddelgigantene og leger som lar seg smøre ved deltagelse på kurs og konferanser.

       Vi har et ansvar for ikke å falle for noen av ytterpunktene. Vi skal ha pasientenes beste for øye, men også ta ansvar for samfunnsøkonomien. Forslagene til vedtak fremmes i denne hensikt, og jeg tar dem opp.

       Det blir sagt at moderne menn og kvinner møter en krise ansikt til ansikt etter å ha tatt en pille, men hver og en av oss har et ansvar for å ivareta egen helse. Nye, dyre legemidler skal brukes på strenge indikasjoner - ikke som forebygging.

       Norge plukker nå opp legemiddelpolitisk vrakgods fra Sverige og Tyskland. I Sverige gikk den sosialdemokratiske regjeringen for en tid siden bort fra et referanseprissystem som vi nå har innført, fordi de så at bare de med god råd kunne kjøpe visse legemidler, fordi det ble egenandeler på mellomlegget. I Tyskland førte innsparing på legemiddelutgiftene til totalt større forbruk, fordi bruk av andre helsetjenester økte desto mer. En studie i USA viste at når spekteret av tilgjengelige medisiner med refusjon ble innskrenket, økte bruken av andre helsetjenester dramatisk. Man fikk en økning i de totale behandlingskostnadene - ikke den tilsiktede nedgangen.

       Norske pasienter fortjener bedre, men stortingsflertallets vedtak om et referanseprissystem der bare den billigste medisinen får full refusjon, fører til at bare de rike kan skaffe seg de beste legemidlene. Det påstås at legemidler som har et visst slektskap, er likeverdige i en behandlingssituasjon, men de kan ha ulik virkemekanisme i kroppen, ulik bivirkningsprofil osv. Og dette kan altså føre til feilbruk. Allerede i dag er det - så vidt jeg har fått opplyst - 300.000 pasientdøgn pr. år som skyldes feilbruk av medisiner. Og i disse dager har vi - i alle fall jeg - blitt kjent med at det nye referanseprissystemet nå fører til nettopp det at egenandelene øker til tross for løfter om det motsatte, så vel fra stortingsflertallet under behandlingen her i høst som fra helseministeren. Jeg mener at dette at egenandelene nå øker må være en grunn til å utsette innføring av dette systemet og vurdere det i en helhet.

       Jeg ser frem til den dagen det blir like legemiddelpriser i alle EØS-land. Da vil ikke økonomisk svakstilte måtte ta til takke med de billigste synonympreparatene, som jo nettopp er eldre og mindre virksomme medisiner som ofte gir flere bivirkninger.

       De fleste medlemslandene i EU bruker faktisk 50 % av helsebudsjettene på å kjempe mot sykdommer som det foreløpig ikke finnes noen kur mot. Tallene i Norge er sannsynligvis noenlunde like. Derfor er det fornuftig å se på legemidler som en innsatsfaktor i helsevesenet. De trygdemidler vi må ut med til refusjon, sparer vi inn igjen med reduserte sykepenger, attføringsutbetalinger og sykehusopphold.

       Trygdeutbetalingene til blåreseptordningen har økt dramatisk de siste årene, først og fremst på grunn av overgang til nye og dyrere legemidler - fra 1,9 milliarder i 1989 til hele 4,9 milliarder, sånn som det ser ut for 1998. Likevel er altså forbruket av legemidler i Norge lavt i forhold til sammenlignbare EØS-land. Norge ligger på 11. plass av de 16 EØS-landene når det gjelder utgifter til legemidler pr. innbygger.

       Medisinsk forskning og utvikling av medisiner har gjort enorme fremskritt, men Norge bruker altså mindre penger til forskning på medisin enn de andre nordiske landene og mindre enn gjennomsnittet i OECD. Derfor bør vi satse mer, for ser vi helseutgiftene i sammenheng, kan en billig legemiddelpolitikk bli en dyr helsepolitikk.

       Vi trenger en godt fungerende og profesjonell legemiddelkontroll som sikrer at viktige, nye legemidler kommer raskt på markedet og til en riktig pris. Spørsmålet er: Har vi det i dag?

       Grund-utvalget som utredet refusjonsordningen, konkluderte med at dagens oppgavefordeling og ansvarsforhold i forvaltningen av blåreseptordningen ikke er god. Det er overlapping mellom ulike statlige aktører, og ansvaret for prisforhandlinger er ikke samlet på ett sted. Jeg slutter meg til at man bør se på om ikke Rikstrygdeverket bør få det samlede ansvaret, slik at administrasjon, kontroll og prisforhandlinger når det gjelder blåreseptordningen, samles ett sted. Det vil være et gode i møte med legemiddelindustrien.

       Jan Grund sa til Aftenposten den 12. november 1997:

« Legemiddeløkonomi er et ungt fag i utvikling. Det er svært vanskelig å lage presise retningslinjer for å beregne nytte og kostnader ved å innføre nye legemidler i samfunnet. Det er alltid skjønn og usikkerhet inne i disse studiene, og man vil komme til forskjellig resultat avhengig av hva som vektlegges. »

       Grund mener at det er en forutsetning for anvendelse av legemiddeløkonomi at myndigheter og industri « etablerer et felles begreps- og metodeapparat som oppfattes og tolkes likt både av industri og myndigheter ». Derfor er forslaget fra utvalget om å etablere faggrupper, f.eks for hjerte- og karlidelser, psykiske lidelser og kreft, et fornuftig forslag. Overordnede priorite-

       ringsprinsipper for sykdommens alvorlighet, legemiddelets medisinske effekt, kostnadseffektivitet må ligge til grunn for arbeidet. Dette vil kunne skape en kultur på legemiddelområdet for at de fremste fagfolkene bidrar med medisinsk-faglige råd. Det kan kanskje bygge bro mellom myndigheter og helsevesenets kliniske hverdag. Det gjør at vi da legger hovedvekten på faglig riktig bruk av ressursene fremfor ensidige tiltak for å holde kostnadene nede. Samtidig vil legemiddelfirmaene måtte begrunne sine søknader om refusjon med legemiddeløkonomiske analyser. Men skal dette være mulig, må det altså settes i gang et arbeid slik at det kan skapes enighet om hvilke analyser og på hvilken måte. Dette er man kommet lenger med i andre land enn i Norge, men alle steder strever man litt med å finne frem til metoder som er gode.

       Men en slik liberal politikk forutsetter selvsagt at industrien tar et samfunnsansvar i sin prissettingspolitikk, og at legene tar et samfunnsansvar i sin forskrivningspraksis. På den annen side må myndighetene ikke bare se på samfunnets behov for reduserte utgifter til medisiner, men først og fremst på pasientenes behov for en bedre hverdag. Det er et gjensidig avhengighetsforhold på godt og vondt mellom leger og industri. Det stiller krav til etisk bevissthet hos legen om hvor grensen går for egen integritet og uavhengighet. At det finnes eksempler på overtramp, bør likevel ikke føre til at myndighetene lager så strenge regler at nyttig samarbeid hindres.

       Helsedepartementet har tatt et positivt initiativ til at det kan utarbeides norske retningslinjer for legemiddeløkonomiske analyser. Statens legemiddelkontroll er i gang med arbeidet, hjulpet av en støttegruppe fra myndigheter og industri. Men når dette arbeidet er ferdig, bør det vel kunne arrangeres en konsensuskonferanse, der flere - også pasientgrupper - får anledning til å delta. Dette er en positiv måte å møte de økende medisinutgiftene på, for hittil har vi først og fremst begrenset oss til å styre tøft gjennom økonomiske virkemidler som egenandeler, referansepriser og synonympreparater. Da blir de ressurssvake pasientene lett taperne. Vi risikerer et underforbruk av medisiner og et overforbruk av sykehusopphold og omsorgstiltak.

       Ofte har pasientorganisasjonene og Høyre sammenfallende syn på behovet for økte ressurser og reformer i finansiering og organisering av sykehusene. Jeg synes at de gir oss førstehåndskunnskap om hvordan det er å leve et liv med kroniske lidelser. De kan i mange situasjoner være en nyttig motekspertise når det er grunn til å stille spørsmål ved regjeringens oppfatning i en sak. Det er mitt håp at den nye regjeringen vil ha en mer positiv holdning enn den forrige til legemidler som en viktig innsatsfaktor i helsevesenet. Legene og industrien må trekkes inn i et samarbeid med helsemyndighetene. Det er en samarbeidslinje som har størst sjanse til å sette pasientene først, og det er jo det vi alle er ute etter.

       Legemiddelpolitikken er karakterisert ved et sterkt offentlig engasjement både når det gjelder tiltak som skal sikre legemidlenes kvalitet, sikkerhet og effekt, og at tilgjengeligheten til legemidler skal være mest mulig uavhengig av individets betalingsevne og bosted. Det er følgelig ikke foretatt noen prinsipiell omlegging av legemiddelpolitikken i dette land, og jeg forstår representanten Annelise Høegh dit hen at hun viser bekymring for enkelte tiltak som hun mener kan føre til at våre pasienter vil komme mer uheldig ut enn f.eks tilsvarende pasientgrupper i våre naboland. For å kunne gi et mest mulig presist svar på hennes spørsmål tillater jeg meg å dele opp problemstillingen som følger:

       Innledningsvis vil jeg selvfølgelig si meg enig med representanten Høegh når hun påpeker at legemidler er en viktig innsatsfaktor i helsevesenet. Legemidler utgjør opptil tre fjerdedeler av den teknologien som man rår over som behandlingsformer i norsk sykehusvesen. I allmennpraksis fører om lag 60 % av konsultasjonene til at legen skriver en resept. Det utvikles stadig nye legemidler, både nye substanser og nye legemiddelformer. I Norge er det i dag ca 800 substanser og 2.300 preparater på markedet. Enkelte av disse representerer gjennombrudd i behandlingen. Dette er den type legemidler man på fagspråket kaller innovasjoner - eller på godt norsk gjennombrudd i sykdomsbehandlingen. Hvorvidt nye legemidler som markedsføres, representerer et slikt gjennombrudd i behandlingen, vil som regel måtte bekreftes etter lengre tids bruk. Det vil ofte være nødvendig med langvarig utprøvning og bruk av legemidler i klinisk praksis før en kan avgjøre om et legemiddel har god effekt i den praktiske virkelighet. Derfor kan det ta lang tid før en kan avgjøre om et legemiddel representerer et virkelig gjennombrudd i behandlingen - ofte lenge etter at et nytt legemiddel har fått sin markedsføringstillatelse.

       Er det så grunnlag for å frykte at de tiltak som er innført av myndighetene i den senere tid, vil føre til feilbruk av medisiner? Representanten Høegh påpeker at pasientorganisasjonene og profesjonene frykter at den senere tids omlegging av legemiddelpolitikken vil føre til bl.a feilbruk. Feilbruk av legemidler omfatter både

       overforbruk, underforbruk og misbruk. Det kan være et overforbruk av legemidler f.eks ved at legemiddelbehandling startes på uklart grunnlag eller gal diagnose, at pasienten bruker mer enn forskrevet, at behandlingen ikke har noe klart mål eller ikke blir avsluttet når det ikke lenger er behov for den, eller når den ikke har effekt. Feilbruk er det også når pasienten tar for lite legemiddel, eller når behandlingstiden er for kort. Det kan også være underforbruk f.eks ved at pasienten ikke får legemiddelbehandling når den er berettiget.

       Jeg kan og skal selvsagt ikke benekte at det forekommer feilbruk av legemidler i Norge. Med markedsføring av nye legemidler er det derfor særlig viktig at både leger og publikum får best mulig informasjon om riktig anvendelse av disse. Det er nødvendig at legene får produsentuavhengig informasjon i forkant av introduksjonen av et nytt legemiddel. Slik informasjon har som siktemål å fremme faglig riktig og forsvarlig bruk av preparatene og skal stimulere til økt økonomisk bevissthet ved valg av terapialternativ, da det ofte er store forskjeller i kostnader på terapeutisk likeverdige behandlingsalternativer. Det er bevilget betydelige midler over statsbudsjettet de senere år til styrking av produsentuavhengig informasjon om legemidler.

       Er det så grunnlag for å frykte at de tiltak som er innført av myndighetene i den senere tid, fører til at legemidler kommer senere til Norge enn til andre land? Representanten Høegh viser videre til at pasientorganisasjonene og profesjonene frykter at nye legemidler kan komme senere til Norge enn til andre land på grunn av disse nye statlige tiltak. Norge har som følge av EØS-avtalen et helt harmonisert regelverk med EU når det gjelder de faglige kriteriene for godkjenning av legemidler, som er kvalitet, sikkerhet og effekt.

       Historisk sett har Norge hatt et nært samarbeid med de øvrige nordiske land når det gjelder godkjenning av legemidler. Dette samarbeidet har tidligere ført til en rasjonell måte å gjennomføre de tidkrevende godkjenningsprosedyrene på. EUs opprettelse av et eget legemiddelkontor, EMEA, har betydd at Norge ikke lenger i samme grad har kunnet dra nytte av det tidligere nordiske samarbeidet. Dette har nødvendigvis medført et stort press på Statens legemiddelkontroll, som har fått en økt saksmengde når det gjelder godkjenning og markedsføring av legemidler. Regjeringen vil i vårsesjonen foreslå for Stortinget at Norge foretar en nødvendig tilpasning til EØS-avtalen ved å slutte seg til EMEA. På denne måten vil vi sikre at norske pasienter kan få tilgang til de nye legemidler samtidig som pasienter innen Den europeiske union. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å redegjøre nærmere for detaljene i dette spørsmålet, men nøyer meg med å understreke at det er maktpåliggende for meg at våre pasienter ikke skal måtte vente lenger på godkjenning og markedsføringstillatelse for nye legemidler enn sine europeiske medborgere.

       Og så: Vil jeg som helseminister bidra til at norske pasienter hurtig får tilgang til innovative legemidler gjennom blåreseptordningen? Refusjon av legemiddelutgifter er et offentlig politisk virkemiddel og må vurderes ut fra hvordan ordningene virker på de helse- og velferdspolitiske mål som er formulert. Refusjonsordningen for legemidler legger beslag på medisinske ressurser med alternative anvendelser, dvs. at ressursene kunne vært brukt til andre helsetiltak. Derfor må ordningen fungere i tråd med både generelle velferdspolitiske og medisinske prioriteringer. Slike betraktninger må legges til grunn når det er spørsmål om opptak av et enkelt preparat på f.eks blåreseptlisten.

       Det kan derfor lett skapes urealistiske forventninger i opinionen om at nye medisinske fremskritt er mer omfattende og kan forventes å komme raskere på markedet enn det er medisinsk og vitenskapelig grunnlag for. Den til tider sterke fokuseringen på forventede medisinske gjennombrudd skaper også press på myndighetene om at nye legemidler skal kunne forskrives på blå resept før helsevesenet har rukket å etablere tilfredsstillende erfaring og kunnskaper om bruken av det nye legemidlet i praksis.

       Både de sentrale beslutningstakere, refusjonsmyndighetene og de kliniske beslutningstakerne, legene, trenger opplysninger om nytte og kostnader ved alternativ bruk av ressurser for at deres beslutninger skal bli så gode som mulig. I mange land har man kommet langt i å bruke formaliserte metoder for denne typen økonomisk evaluering.

       Det offentlig nedsatte utvalget som har gjennomgått dagens refusjonsordninger - NOU 1997:7, Piller, prioritering og politikk - foreslår at produsentene må begrunne søknader om refusjonsberettigelse for nye legemidler gjennom legemiddeløkonomiske evalueringer der en sammenlikner nytte og kostnader ved det legemidlet det søkes refusjon for, med andre alternativer. Undersøkelsene må gjøres med utgangspunkt i et sett av veiledende retningslinjer, utarbeidet av myndighetene i samarbeid med industrien. Dette arbeidet er påbegynt, og det tas sikte på at det vil kunne fullføres i inneværende år. Kravet om gjennomføring av legemiddeløkonomiske studier må derimot innføres gradvis i takt med at det bygges opp faglig kompetanse på området legemiddeløkonomi. Det er derfor en av mange utfordringer for det legemiddeløkonomiske fagmiljøet. Ansvaret for å initiere og gjennomføre legemiddeløkonomiske studier ble som kjent lagt til Statens legemiddelkontroll fra og med 1. januar 1995, og institusjonen har fått tildelt ekstra ressurser for å utføre dette arbeidet.

       Det er viktig å understreke at legemiddeløkonomiske studier vil være et supplement til de medisinsk-faglige evalueringene som fortsatt vil være det viktigste element i vurderingen av refusjonsberettigelse for et legemiddel. Det er sluttresultatet av anvendt behandling som skal telle, slik som dødelighet, sykelighet og arbeids- og funksjonsevne, og selvfølgelig ikke legemiddelkostnadene sett isolert.

       Den mest omfattende ordningen med godtgjørelse av utgifter til viktigere legemidler etter folketrygdloven § 2-5, er den såkalte blåreseptordningen. Ved spørsmål om refusjon vurderes nye legemidler nøye. Oppføring av nye sykdomsgrupper eller legemiddelkategorier på listen under § 9 i Forskrifter om godtgjørelse av utgifter til viktigere legemidler, krever at Sosial- og helsedepartementet endrer forskriften etter at det bl.a er sikret budsjettmessig inndekning for det nye behandlingstilbudet. Forskriftsendringene bygger på tilrådinger fra Rikstrygdeverket, Statens legemiddelkontroll og Statens helsetilsyn. For en stor del av sakene innhentes i tillegg uttalelser fra ekstern ekspertise. For legemidler som utfyller et allerede eksisterende tilbud, f.eks synonympreparater, er prosessen mindre omfattende.

       Grund-utvalget har påpekt at oppgavefordeling og ansvarsforhold i forbindelse med forvaltningen av blåreseptordningen fremstår som uklar. Legemiddeløkonomiske analyser har ikke vært trukket godt nok inn i prosessen. Det skjer overlapping i saksutredningen mellom statlige aktører. Muligheten for rådgivning fra eksterne fagmiljøer utnyttes ikke systematisk nok, og ansvaret for prisforhandlinger er ikke forankret. Det er derfor en utfordring for den statlige forvaltningen på området å finne frem til en måte slik at man sikrer en best mulig organisering av arbeidet og dermed en raskere behandling av søknader om f.eks opptak på blåreseptlisten.

       Som nevnt innledningsvis har representantens interpellasjon berørt mange grunnleggende spørsmål. Jeg kan ikke gi en mer utfyllende redegjørelse, for tiden er allerede omme. Men jeg vil avslutningsvis bare kort nevne at Regjeringen tar sikte på å legge frem en odelstingsproposisjon om legemiddelspørsmål til høsten. Sammen med forslaget til ny lov om helsepersonell vil denne proposisjonen berøre flere av de konkrete forslag som interpellanten har tatt opp i dag.

Annelise Høegh (H) : Jeg vil gjerne takke helseministeren for et positivt svar. Jeg tror det er viktig at vi tar fatt i disse problemene og skaffer oss bedre ansvarsforhold, bedre ordninger enn vi har i dag, fordi det først og fremst selvsagt er pasientenes beste vi er ute etter. Helseministeren har selvsagt rett i at feilbruk av medisiner kan være så mangt. Det kan være både feil bruk, feil forståelse, overforbruk og underforbruk. Men jeg vil spørre ham litt mer direkte om han ikke er enig i at erfaringer fra andre land - jeg pekte på både Sverige og Tyskland - tyder på at en for ensidig satsing på å innskrenke spekteret av legemidler kan slå uheldig ut. Dette skaper altså situasjoner der pasienter ikke har anledning til å betale den egenandelen som et referanseprissystem ofte medfører. Forskjellen mellom billigste synonympreparat, billigste kopipreparat, og originalpreparatet blir så pass stor at mange ikke ser seg råd til det.

       Det kan også føre til at det legemidlet legen mener er det beste for den aktuelle pasient, ikke blir brukt. Dette varierer jo fra individ til individ, for selv om man lider av den samme sykdommen, er det ikke sikkert at et legemiddel fungerer likt for to forskjellige individer. Så vi må sørge for at legens vurdering av hva som er det beste medikamentet for den aktuelle pasient, ikke blir satt til side bare fordi samfunnet har vedtatt å pålegge apoteker eller pasient å bruke et billigere medikament, hvis man ikke har råd til å bruke det dyreste - uten at man tar tilstrekkelig hensyn til de medisinske konsekvensene.

       Jeg vil også spørre helseministeren om ikke sporene fra Sverige og Tyskland skremmer. Man ser at kjører man for ensidig på økonomiske tiltak i stedet for de faglige, som jeg forstår helseministeren også er opptatt av, kan nok resultatet bli at man får en billigere legemiddelpolitikk, reduserte utgifter til blåreseptordningen, men at man står i fare for totalt sett å få høyere utgifter i helsevesenet. Nå er det ikke alltid like lett å bevise hva som er sammenhengene her, for utgiftene vil gjerne øke uansett - heldigvis i takt med at mulighetene til å hjelpe stadig flere blir bedre.

       Så vil jeg også spørre om det ikke er riktig forstått, slik jeg sa i mitt innlegg, at den ordningen som stortingsflertallet vedtok i høst - utvidelsen av det nye referanseprissystemet - nå faktisk fører til det man lovte ikke skulle skje, at vi får økte egenandeler. Hvis helseministeren kan bekrefte dette, er han så enig i at det er et brudd på det som ble lovet pasientene, og som i og for seg var antydet i proposisjonen - at man ikke skulle få økte egenandeler?

Asmund Kristoffersen (A) : Det kan være sterke grunner for å drøfte legemiddelpolitikken i Stortinget, men da med en annen vinkling på saksområdet enn interpellantens.

       Den internasjonale legemiddelindustrien tjener mer penger enn noen annen bransje, og det er pasientene sammen med de offentlige tilskudds- og refusjonsordningene som betaler dette gildet.

       Legemiddelomsetningen i 1995 var på ca 7,6 milliarder kr i Norge, og trygdens refusjonsutgifter over blåreseptordningen utgjorde ca 50 % av dette beløpet, dvs. ca 3,7 milliarder kr. Både trygdens utgifter og salget har en årlig vekst på 12-14 %. Dette betyr god butikk for denne industrien. Ingen i bransjen kan synes det er merkelig at det knytter seg politisk interesse til en bransje som omsetter og forvalter så store ressurser, dvs. 240 milliarder US-dollar pr. år.

       Et annet særtrekk er at ca 20 % av omsetningen brukes på markedsføringstiltak, noe som i Norge betyr ca 50.000 kr pr. lege pr. år. Denne enorme markedsmakt reiser mange alvorlige spørsmål som stiller den enkelte leges habilitet på prøve når det gjelder bl.a valg av medikament. Det skulle være nok å vise til de siste dagers medieoppmerksomhet, hvor det kommer fram at helt andre interesser enn omsorg for pasienten har stått i fokus. I så måte er denne interpellasjonen godt « timet », men trolig med en annen oppmerksomhet enn den tilsiktede.

       Jeg går ut fra at Regjeringen vil komme til Stortinget med en samlet sak om legemiddelpolitikken, slik helseministeren varslet, basert på de to meget solide utredningene vi fikk i 1997.

       Jeg viser her til NOU 1997:7 - Grund-utvalgets utredning om refusjonsordningene med bl.a anbefaling om å vektlegge tilstandens alvorlighet, effekt, kostnad og behandlingens intensjon, og mindre vektlegging på politiske avgjørelser truffet etter oppslag i media. Jeg viser også til NOU 1997:6 - Strøm-utvalgets utredning om rammevilkår for omsetning av legemidler.

       For meg er det viktig at disse to tunge utredningene legges til grunn for en helhetlig framstilling som jeg tror det er hensiktsmessig å overlate til Regjeringen. Dette er heller ikke tidspunktet til å drøfte verken referanseprissystem eller parallellimport. Dette har så langt vært riktige virkemidler for å sikre fornuftig prising av legemidler, noe jeg også regner med vil bli berørt i Regjeringens sak. Tilgangen til nye legemidler sikres gjennom EØS-avtalens regelverk, slik helseministeren sa i sitt innlegg.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Først vil jeg takke helseministeren for at han i sin redegjørelse sa at han ville arbeide for at innovative legemidler hurtig blir tilgjengelig gjennom blåreseptordningen - for det var det helseministeren sa.

       Det er viktig at det til enhver tid foreligger de beste legemidler til bruk i behandling av norske pasienter. Det må alltid være slik at de preparatene som gir det beste resultatet i behandlingen og har de laveste bivirkningene, er de som til enhver tid blir brukt. Det er i så henseende viktig at forholdene legges til rette for at det skal kunne forskes på legemidler slik at de resultatene som oppnås, vil komme norske pasienter til gode. Det må også legges til rette for at det ikke legges hindringer i veien for import av utenlandske legemidler, så lenge disse er blitt godkjent.

       Fremskrittspartiet er opptatt av at det offentlige regelverket ikke blir en hemsko slik at nye legemidler kommer senere til Norge enn til andre land, men at det heller bidrar til at norske pasienter får hurtig tilgang til disse innovative legemidlene.

       Fremskrittspartiet ser det også som særdeles viktig at myndighetene og legemiddelindustrien kommer sammen for å diskutere retningslinjer som vil være til beste for norske pasienter. Det er viktig at det bl.a legges til rette for at det skal lønne seg for legemiddelindustrien å drive med forskning. Skal dette kunne la seg gjøre, må man være klar over at legemiddelindustriens inntekter faktisk må være ganske høye. Det er store kostnader når man skal forske på legemidler som skal kunne brukes i samfunnet. Dette gjelder norske legemidler, men også utenlandske legemidler som vi skal ha hit til landet. Dette er veldig viktig og er noe som Fremskrittspartiet vil jobbe for.

       Helt avslutningsvis vil jeg bare vise til at det foreligger seks forslag her i dag - fire fra Annelise Høegh på vegne av Høyre og to fra Arbeiderpartiet. Jeg vil be om at disse forslagene oversendes Regjeringen, i og med at helseministeren også nå har varslet at det vil komme en odelstingsproposisjon til høsten som vil omhandle det som har med legemidler å gjøre. Jeg vil i hvert fall føle det riktig at vi da får disse forslagene på bordet, og at de blir vurdert i sammenheng med odelstingsproposisjonen.

Are Næss (KrF) : Interpellanten argumenterer ut fra at referanseprissystemet fører til at bare de rike kan skaffe seg de beste legemidler, og at de billigste synonympreparatene gjerne er eldre og mindre virksomme medisiner med flere bivirkninger. Dette er påstander som krever dokumentasjon. Utgangspunktet for bruk av synonympreparater er jo nettopp likeverdighet. Dette er en fokusering på enkeltsider i en stor og omfattende sak som legemiddelproblematikken er, og jeg er glad for at statsråden signaliserer at vi får en samlet vurdering av disse problemstillingene i en odelstingsproposisjon, og for den saks skyld vil jeg finne det naturlig å ta dette opp i en bredere sammenheng der.

       Når Annelise Høegh tar opp spørsmålet om økt feilbruk av medisiner, tror jeg hun har rett i at det er et problem, men det skyldes ikke - som det antydes - omlegging av legemiddelpolitikken. Jeg tror det først og fremst skyldes unødvendig bruk av medikamenter - for sikkerhets skyld - av pasienten selv med reseptfrie medikamenter, og eventuelt av leger som ikke har tid eller kunnskap nok. Annelise Høegh stiller - tror jeg - en delvis rett diagnose, men hun foreslår en behandling på blå resept som jeg ikke er like trygg på. En eventuell feilbruk av medisiner kureres ikke ved mer utstrakt bruk av medisiner, det være seg på blå eller hvit resept. Det er ikke - tror jeg - totalt sett undermedisinering i dette land. Rett medisinering oppnår man ved økt kunnskap, som helseministeren ganske riktig påpekte, og produsentuavhengig informasjon, og ikke ved økt medikamentbruk. Det er som kjent ingen ting som er mer effektivt for å redusere antibiotikabruken ved et sykehus enn å ansette en spesialist i infeksjonsmedisin.

Ola D Gløtvold (Sp) : Legemiddelpolitikken er en viktig del av vår helsepolitikk, og det er flere som har begrunnet hvorfor den er det. Det er viktig med riktige og gode medisiner som har virkning overfor det som skal leges, og som ikke har bivirkninger som gir farlige konsekvenser eller ubehageligheter. I den sammenhengen peker interpellanten på noe vesentlig her, at det er viktig at vi får fram den riktige medisinen, som kanskje er mer skreddersydd til pasienten enn hva en del generelle ordninger kan gi som resultat.

       Synonyme preparater og referanseprissystemet kan gi uheldige utslag i enkelte tilfeller. Derfor er jeg veldig godt fornøyd med at helseministeren her i dag reflekterer på dette og sier at Regjeringen vil komme tilbake til det i forbindelse med en odelstingsproposisjonen om legemidler som er bebudet til høsten. Det er noe av det viktigste - som flere har påpekt - at vi har god og nøytral informasjon om legemidlenes virkninger og bivirkninger, og at vi har en produsentuavhengig framstilling av dette som gjør at en kan ta et uhildet standpunkt til hva slags medisiner som skal brukes. Nøytraliteten må være betryggende.

       I Norge er vi vel kjent for at vi har høy kvalitet på utprøving og godkjenning av legemidler, og jeg er enig i de beskrivelser som helseministeren gav her når det gjelder de faglige kriteriene for godkjenning av legemidler og det EØS-regelverket som vi nå er underlagt.

       Jeg håper Regjeringen kan komme tilbake til dette i odelstingsproposisjonen. En del av det interpellanten var inne på i forbindelse med de forslag som er lagt fram, vil en også komme tilbake til i forbindelse med lov om helsepersonell. Det er etiske sider ved dette både i forhold til hva en gir av tilbud til pasienten, og også i forholdet mellom lege og legemiddelprodusent - de økonomiske interessene der - som bl.a kan tas opp i forbindelse med den lov om helsepersonell som er bebudet, og som helseministeren var inne på.

       Jeg imøteser disse tingene, slik at vi kan få dette på plass. Derfor registrerer jeg bare hva representanten fra Fremskrittspartiet sa om de forslag som er framlagt, og regner med at forslagsstillerne vil reflektere over det og få disse forslagene oversendt. Vi ser i hvert fall ingen grunn til å instruere Regjeringen når det har kommet så klare signal fra helseministeren om at han vil jobbe videre med disse tingene.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil rose Annelise Høegh for det initiativ og engasjement hun har vist knyttet til legemidler. Det gjorde hun også i forbindelse med budsjettbehandlingen i sosialkomiteen før jul.

       Spørsmålet om legemidler er jo et betent spørsmål, fordi noen hver gjerne har et anstrengt forhold til legemiddelindustrien. Man får en tett tilknytning mellom legene og industrien, og man oppfatter i mange henseende at legemiddelindustrien blir en motpart. Likevel kan man ikke neglisjere at den utvikling som skjer, og de midlene som legemiddelindustrien bruker for å skape nye legemidler, må man forholde seg til på en aktiv måte. Det gjør at man må diskutere både retningslinjer og legers omgang med legemiddelindustrien. Staten må også vise et større engasjement enn den har gjort til nå for å få faglig oppdatering om bruken av legemidler.

       Når det gjelder det norske helsevesen og utdanningen av leger, er det i dag et dilemma at man ikke i større grad også i statlig regi har kurs som går på bruken av legemidler, og som muliggjør en faglig oppdatering av leger på dette området. På den måten er det et dilemma knyttet til legemiddelindustriens tilnærming til leger med kurs for dem, at leger på den ene side godt kan se betenkelighetene ved en tett tilknytning til legemiddelindustrien. På den annen side er det vanskelig å unndra seg den informasjon legemiddelindustrien gir, fordi det nettopp gjelder de medikamentene man kanskje skal forskrive til pasientene. Når man da mangler tilsvarende informasjon fra andre kanaler, må det nødvendigvis være en regelmessig kontakt mellom legemiddelindustrien og legene. Disse forholdene bør man gå inn i og få ryddet opp i. Man bør få sett på habilitetsproblemene og få kjøreregler for det. Annelise Høegh er også er inne på denne problemstillingen.

       Det er for kort tid til å gå inn på mange av de aspekter Annelise Høegh har tatt opp. Men på ett punkt er jeg uenig med henne, og det er den veldig sterke troen på at ulike nye legemidler på en måte skal kunne redusere samfunnsmessige kostnader ved at man introduserer dem raskt. Man er avhengig av en viss observasjonstid. Norge har hatt en forsiktig tilnærming når det gjelder introduksjon av nye legemidler, ofte i tråd med de retningslinjer Verdens Helseorganisasjon har hatt. Det har gjerne vært fruktbart, i motsetning til eksempelvis i Tyskland, der man har hatt opp til 20 ganger så mange preparater i et svært uoversiktlig legemiddelmarked. Det er grunn til å være varsom med en veldig rask introduksjon av nye legemidler før man har den helt sikre dokumentasjonen som kreves. Det er også grunn til å advare mot en for stor politisk inngripen i rent medisinskfaglige spørsmål uten at man på forhånd har sikret seg den nødvendige kompetanse og den nødvendige vurdering når nye legemidler introduseres.

Signe Øye (A) : Arbeiderpartiet ser det som positivt at representanten Høegh reiser en debatt her i Stortinget om tilgangen på nye legemidler gjennom blåreseptordningen. Noe forundret er jeg nok allikevel, i og med at debatten reises av en av de sterkeste forkjemperne for å gripe inn i enkeltsaker her i Stortinget når det gjelder å innføre nye medisiner under blåreseptordningen, enkeltsaker der kun den ene parten i saken, nemlig legemiddelprodusenten eller legemiddelimportøren, har hatt muligheter til å offentliggjøre og argumentere for sine produkter. Statens legemiddelkontroll og departementet har ikke hatt de samme mulighetene til å offentliggjøre de opplysningene de har sittet inne med, på grunn av forbud mot offentlighet under prosessen. Med andre ord: Vedtak her i Stortinget kan ha blitt fattet på noe haltende grunnlag. Og dersom denne debatten er en erkjennelse av at Stortinget ikke lenger bør gripe inn i enkeltsaker, ikke bare når det gjelder merke, men også når det gjelder prisfastsettelse, slik vi var vitne til for et års tid siden, er det positivt både for pasientene og for skattebetalerne, som selvsagt ønsker at politikerne skal få mest mulig ut av hver skattekrone.

       Derfor har Arbeiderpartiet fremmet to forslag - det ene om mer offentlighet i godkjenningsprosessen. Mer offentlighet bør være midt i blinken for sentrumsregjeringen, som har som mål å bidra til økt offentlighet. Arbeiderpartiet mener en slik politisk målsetting også bør gjelde på legemiddelområdet.

       I 1996 solgte vi legemidler for 8,2 milliarder kr - staten dekket 65 %. Det er mye, og det er stadig økende. Arbeiderpartiet mener ikke at vi skal slutte å ta i bruk nye og dyre legemidler som kommer på markedet, snarere tvert om. Det er derfor Arbeiderpartiet tok initiativ til de to NOU-ene som vi nå har på bordet. Men vi har tro på at det ennå er mye å hente på området prismessig, gjennom økt konkurranse, parallellimport, mer bruk av terapeutiske referansesystem og ved at staten går inn som innkjøper i det europeiske markedet.

       Mye er gjort av arbeiderpartiregjeringen - det har vært tøffe tak - men det gjenstår mye. Derfor ser vi med spenning fram til den odelstingsproposisjonen som helseministeren nå signaliserte vil komme til høsten. Det vil tjene pasientene at vi nå tar fatt i disse problemene og får dem på bordet.

       Jeg vil ta opp de to forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet.

       Det er selvsagt mye godt å si om legemiddelindustrien, men vi skal være klar over at det er en næring med en av de høyeste fortjenestemarginene på verdensbasis. Så vi snakker ikke om noen Mor Teresa-virksomhet her. Bare i Norge brukes det 900 mill. kr i markedsføring av legemidler hvert eneste år. Derfor er det så viktig at vi har uavhengige faglige vurderinger av legemidlene.

       Jeg vil gi ros til media for å avdekke viktig forhold når det gjelder legemiddelindustrien, og forholdet mellom leger, industri og endog også besluttende myndigheter.

       Fra Arbeiderpartiets side ønsker vi større åpenhet og offentlighet omkring beslutningene om opptak av nye legemidler i blåreseptordningen, og at det stilles krav til produsentene om legemiddeløkonomiske analyser. Jeg regner med at Regjeringen er enig med Arbeiderpartiet i denne saken, og vi ser frem til at Regjeringen fremmer egen sak til høsten.

       Til slutt: Etter henstilling fra regjeringspartiene vil vi omgjøre våre forslag til oversendelsesforslag.

Annelise Høegh (H) : Jeg vil takke både statsråden og deltakerne i debatten for viktige innspill på et viktig felt, som for så vidt har avdekket det vi trolig visste fra før, at det er stor grad av enighet om at nye legemidler med god effekt bør komme på det norske markedet, til norske pasienters hjelp. Jeg er ikke sikker på om man har vært like klar over at man skal se positivt på at det utvikles nye legemidler selv om de er dyre, fordi vi i dag bruker halvparten av våre budsjetter på å kjempe mot sykdommer som det ikke finnes kur for. Det er billigere og bedre for pasienten og for samfunnet å slippe innleggelse på sykehus eller slippe omsorgstiltak, dersom sykdommer kan behandles enklere enten poliklinisk eller ved medikamentell behandling. Det tror jeg heller ikke det er uenighet om.

       Jeg er selvsagt klar over at legemiddelindustrien er en industri med høy fortjeneste. Det er det ingen grunn til å underslå. Derfor har vi også sagt klart fra at i prisforhandlinger skal myndighetene være tøffe. Man skal ikke uten videre godta det prisforlangende som kommer, man skal være tøff på pris. Og man må skaffe seg den kunnskap som skal til, også om legemiddeløkonomiske analyser, som gjør at man kan være en profesjonell motpart til industrien. Derfor er jeg også enig med dem som har trukket frem at det er viktig å få produsentuavhengig informasjon. Det er viktig at vi får en legemiddelkontroll som er mer profesjonell enn det den er i dag. Det har dessverre disse famøse sakene om benskjørhetsmidler bl.a vist. Skal man gjennomføre legemiddeløkonomiske analyser, må man faktisk gjøre det på den måten at man sammenligner med noe annet og ikke bare påstår at noe er dyrt, uten at det finnes et sammenligningsgrunnlag. Så Høyre gir sin fulle støtte om å oppruste en legemiddelkontroll slik at den blir mer profesjonell enn i dag.

       Jeg har forstått det slik at det har vært ønske om at forslagene som jeg har fremmet på vegne av Høyre, gjøres om til oversendelsesforslag. Det vil jeg også gjøre, i likhet med Arbeiderpartiet. Vi ønsker ikke å få dette nedstemt. Jeg har inntrykk av at det er stor grad av enighet om de fleste av forslagene, bl.a ønsket om en konsensuskonferanse for å komme frem til større enighet om hva som skal være rammevilkårene, og jeg håper også - selv om ingen har sagt noe om det - at forslag nr. 2, som går på at det offentlige faktisk må ta et større ansvar for å drive medisinsk forskning slik at man ikke blir så avhengig av industriens tilbud, er viktig. Så i forståelsen av at det her er stor grad av tilslutning til de forslag som er fremmet, vil jeg etterkomme anmodningen om å gjøre dem om til oversendelsesforslag.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er glad for å kunne si at Regjeringen vil legge til rette for en bred og helhetlig gjennomgang av legemiddelpolitikken i det dokumentet som vi vil legge fram for Stortinget til høsten. Her vil vi kunne behandle og vurdere de innspill som er kommet i denne debatten. Det vil vi også kunne gjøre i den proposisjonen som vi arbeider med når det gjelder helsepersonellovgivningen, og det gjelder særlig forholdet mellom helsepersonell og deres mulige bierverv og biinntekter.

       Jeg synes det er viktig å slå fast at parallellimporterte legemidler er like gode med hensyn til kvalitet, sikkerhet og effekt som direkteimporterte legemidler. Det er de samme lover, forskrifter og retningslinjer som gjelder for disse legemidlene. Etiketter og merking av legemidlene skal være i overensstemmelse med norske krav, og alle opplysninger skal gis på norsk. I tillegg til dette kan det imidlertid aksepteres utenlandsk tekst, men aldri alene og aldri med annet innhold enn godkjent norsk tekst. Dette skal Statens Legemiddelkontroll se til.

       Det er heller ikke slik at de reformer som har vært gjennomført, skal redusere spektret av legemidler, men stimulere til at det billigste blant likeverdige legemidler blir valgt. Nytt referanseprissystem skal heller ikke gi økte egenandeler dersom de dyrere produsentene senker sine priser. I motsatt fall bør det billigste blant identiske velges til beste for pasienten. Dette er en reform som vi selvfølgelig må følge utviklingen av og erfaringene med, bl.a når det gjelder utviklingen av egenandelene.

       La meg så når det gjelder legemiddeløkonomiske analyser, bekrefte at vi følger opp det som er forutsatt når det gjelder å utvikle dette feltet. SLK har et koordineringsansvar, og har i den forbindelse nedsatt en støttegruppe bestående av fagpersoner som er knyttet til området legemiddeløkonomi, hvor også den farmasøytiske industri er representert.

       La meg til slutt si at vi i oppfølgingen av arbeidet med de to utredningsrapportene vil gå inn og vurdere organiseringen av den statlige virksomheten på dette feltet. Det er i disse rapportene fremkommet vurderinger som tilsier at en bør se kritisk på hvordan dette feltet er organisert, og det arbeidet vil vi nå sette i gang.

Presidenten: Da er vi ferdige med debatten i sak nr. 2.

       (Votering over forslag, se side 1790)