Jan Simonsen (Frp)
(ordfører for saken):

       Billighetserstatningssakene har de siste årene vært enstemmige. Det dreier seg om skjønnsmessige vurderinger av sterkt personlige forhold som ikke er egnet til åpen debatt i stortingssalen, og justiskomiteen har derfor tilstrebet å forhandle seg frem til enighet.

       Denne gangen har Fremskrittspartiet likevel valgt å ta dissens i fire saker, og jeg håper at det er forståelse for at det har vært nødvendig av prinsipielle grunner for vårt parti.

       Sakene 22 og 23 dreier seg om personer som har fått avvist hjerteoperasjoner ved norske sykehus, og som for å redde livet har vært nødt til å bruke egne penger til operasjoner i utlandet. Norge har i dag et tilnærmet monopolistisk offentlig helsevesen, et helsevesen som det politiske flertall i Norge har organisert slik at det ikke fungerer. En person som er i fare for å dø, men nektes operasjon i et sosialistisk monopolsystem og må bruke alle sine penger og kanskje mer for å redde sitt liv, er behandlet på en slik måte av den norske offentlighet at det etter vår mening bør gi grunnlag for en oppreisningserstatning. Derfor vil Fremskrittspartiet i alle tilsvarende saker i fremtiden markere vår avsky mot dette systemet ved å stemme for billighetserstatninger.

       De andre to sakene har det til felles at det gjelder fedre som har blitt utsatt for justismord. De har blitt pådømt farskapet til barn de ikke er fedre til. Justismordene er avslørt gjennom DNA-tester, og de har selvsagt fått tilbakebetalt de beløpene de urettmessig har blitt avkrevd i barnebidrag til andres barn. Spørsmålet er om det bør gi grunnlag for oppreisningserstatning at en person er blitt utsatt for justismord og har måttet tåle den psykiske belastningen ved gjennom år å ha vært nødt til å betale bidrag til barn vedkommende har visst ikke var hans eget. Vi mener ja, og vil i slike saker som dette i fremtiden stemme for billighetserstatninger med mindre det blir vedtatt lovendringer som sikrer automatiske erstatninger.

       Det er sjelden det blir holdt innlegg i stortingssalen om billighetserstatninger, så når jeg først har tatt ordet, vil jeg gjerne benytte anledningen til et lite hjertesukk.

       Antallet søknader om billighetserstatninger har økt kraftig de siste årene og nærmer seg 1.000 hvert år. Det har selvsagt også økt mengden av ankesaker. Dette er Stortingets ordning, og sakene gir selvsagt oss en god innsikt i de problemene mange mennesker sliter med. Det er nyttig for oss politikere å få rullet opp alle tragediene rundt oss i samfunnet.

       Likevel er jeg sterkt i tvil om Stortingets justiskomite er egnet som saksbehandlingsorgan i saker som spenner fra søknader om å få erstattet klær som forsvant da soldater ble innkalt til militærtjeneste i 1940, til alvorlige feiloperasjoner ved norske sykehus. Med den saksmengden vi har nå, vil det være umulig for samtlige av komiteens medlemmer å gå ned i alle bakgrunnspapirene i hver enkelt sak, slik et ankeorgan burde gjøre. De korte fremstillingene i proposisjonene vil ikke alltid kunne gi et helt korrekt bilde av saken. Det ser vi ofte når vi snakker direkte med søkerne. Ikke alle søkerne kontakter oss. Det ville da også ha blitt aldeles håpløst arbeidsmessig dersom det skulle skje. Men stadig flere tar altså kontakt, og stadig flere bruker advokater eller andre bistandspersoner i denne kontakten. Ofte vil det være disse som har best mulighet for å vinne fram, og slik bør det jo ikke være. Spørsmålet er derfor om ikke tiden for lengst er moden til å vurdere om en kan finne andre løsninger, enten ved at det i tillegg til Billighetserstatningsutvalget utnevnes et ankeorgan med representanter for Stortinget, slik at man får en ordning som ligner på ordningen med ligningsnemnd og overligningsnemnd, eller ved at Justisdepartementet behandler sakene i første instans, med Billighetserstatningsutvalget, som jo har et flertall av stortingsrepresentanter, som ankeinstans.

       Jeg er ikke sikker på hvordan dette bør gjøres, men jeg er sikker på at disse sakene ikke lenger bør behandles av Stortingets justiskomite, og at det bør finnes en ny løsning snarest mulig. Jeg har også det inntrykk at det er solid støtte i justiskomiteen for at man nå må prøve å finne en bedre ordning for å få behandlet ankesakene.

       Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 1791 f.)