Sak nr. 5

TALERE:

       Kristin Krohn Devold (H) : Voldtektsofrenes rettssikkerhet er blitt betydelig svekket utover på 1990-tallet. Statistikken viser det, og bistandsadvokatene som bistår ofrene, bekrefter det.

       I 1991 ble det reist 97 tiltaler, og 72 ble domfelt. I 1993 ble det reist 105 tiltaler, og 76 ble domfelt. Begge disse årene var det under 400 anmeldelser. Men i 1996 og 1997 var det en økning i anmeldelsene til godt over 400, mens bare henholdsvis 30 og 28 personer ble domfelt.

       Antall domfellelser er redusert til nesten en tredjedel, og antall tiltaler som reises, er betydelig redusert. Hvorfor er det slik ?

       Voldtektsmottakene i helsesektoren melder om minst like mange tilfeller av voldtekt og med samme alvorlighetsgrad som før. Antall anmeldelser er også det samme eller økende. Men det har skjedd noe med rettssystemet. Har påtalemyndigheten alltid gjort jobben sin? Er det enklere å henlegge enn å jobbe frem god dokumentasjon når ord står mot ord ? Har politi og helsevesen alltid gjort jobben sin? Blir bevis sikret og dokumentasjon utarbeidet slik at det holder i retten? Dessuten er det slik at flere instanser fraråder ofrene å gjennomgå rettssak, fordi rettssaken i seg selv har blitt en like stor belastning som voldtekten. Det skyldes at det fort kan ta et par år å få saken avsluttet med to-instansordningen, og det skyldes den måten forsvarerne angriper ofrene på, ofrene føler seg som den egentlige tiltalte.

       Statsadvokat Lars Frønsdal sa det slik i Aftenposten den 22. juni: Det blir en form for plagerunde. Vi har laget et lite helvete for voldtektsofrene. Tiden før rettssak nummer to blir ofte brukt til å true fornærmede til å forandre forklaring. Så kommer offeret helt « shaky » til retten.

       Vi kan ikke være bekjent av et system der ofrene for meget alvorlig kriminalitet frarådes å hevde sin rett.

       Domstolene fungerer i dag slik at det f.eks er retten uvedkommende om tiltalte tidligere er anmeldt for drapsforsøk og flere tilfeller av grov vold, hvis dette ikke endte i fellende dom. Derimot anses det relevant om offeret i løpet av sitt liv har prøvd narkotika, eller om hun har hatt sex med sjefen sin. Hvorfor er det slik ? Jo, fordi at hvis du arbeider på et serveringssted og har hatt et forhold til sjefen din, kan en kunde ha oppfattet deg som prostituert, og at det er greit å voldta deg. Det er slik argumentasjon forsvaret bygger opp omkring.

       Er dette greit? Hvorfor i all verden er det slik at offerets privatliv generelt er relevant for voldtekten? Har det blitt slik at alle som har hatt sex før ekteskapet og skiftet kjæreste noen ganger før de finner den rette, ikke har troverdighet som voldtektsoffer? Da er det jammen ikke mange troverdige offer under 35 år, kanskje ikke engang under 65.

       Hvem har laget dette systemet? Er det vi? Hva gjør vi i så fall med det?

       En siste viktig grunn til at mange ikke orker rettssak eller blir frarådet å gjennomføre en rettssak, er at straffeutmålingen for overgriperen på ingen måte står i forhold til offerets straff.

       To eksempler fra media det siste året illustrerer dette godt: En pike blir voldtatt, rettssaken tar to år, voldtektsmannen får mellom et og to års fengsel og slipper ut etter ca halve tiden. Jenta får store psykiske problemer og mister to års skolegang i den tiden rettssaken pågår, i tillegg til at hun trenger betydelig psykiatrisk oppfølging senere. Hun må hele tiden holde minnet levende, hun må være troverdig som vitne, hun trakasseres i rettssalen. Og etter endt dom har hennes tap av skolegang, hennes straff, vært betydelig strengere enn den den dømte voldtektsmannen får.

       I forrige uke hadde Borgarting lagmannsrett en lignende sak, hvor en pike mistet to års skolegang og opplevde store personlighetsforandringer, angst osv. Den dømte voldsmannen vil ha en effektiv soningstid godt under to år.

       Likevel fremstilles denne saken som en seier for en mer restriktiv linje. Hvorfor det? Jo, fordi lagmannsretten hevet straffen fra 1,8 år til 2 år.

       Er dette tilstrekkelig? Selvsagt er det ikke det. Det er så urettferdig mot disse jentene, det er så galt, og det er en fornærmelse mot vanlige folks rettsfølelse. Dette har justiskomiteen enstemmig uttrykt klart både i forrige stortingsperiode og i denne. Men domstolene beveger seg med museskritt.

       Derfor må vi gjøre flere ting på en gang. Vi i Stortinget og Regjeringen må gjøre vår jobb i lovgivningen. Allerede i stortingssesjonen 1994-95 vedtok Stortinget å be Regjeringen om en snarlig revisjon av sedelighetskapittelet i straffeloven i tråd med innstillingen, altså for å skjerpe straffenivået. Så vel før dette som etter dette har justiskomiteen flere ganger uttrykt ønske om strengere straffer for voldtekt og overgrep mot barn, senest i høstens budsjettinnstilling. Jeg forventer derfor at alle partier kan stille seg bak Høyres forslag i denne interpellasjonen om å foreta denne revisjonen av sedelighetskapittelet i år. Når vi kunne vedta å be om en snarlig revisjon i 1995, burde vi i 1998 i det minste kunne tidfeste revisjonen til dette året.

       Det innleverte forslaget er for øvrig i tråd med et forslag Kristelig Folkeparti i sesjonen 1994-95 var medforslagsstiller til, og burde derfor ikke være problematisk for regjeringspartiet.

       Noen har pekt på muligheten av å innføre begrepet « uaktsom voldtekt ». Jeg har sagt at jeg vil vurdere alle tiltak som kan føre til at flere overgripere blir dømt og straffene skjerpet.

       Jeg er imidlertid blitt overbevist om at å innføre « uaktsom voldtekt » vil føre til det motsatte. Statsadvokat Lars Frønsdal sier det helt klart, bl.a i Aftenposten 28. februar i fjor, at påtalemyndigheten har en tendens til å hoppe over gjerdet der det er lavest, slik at å innføre uaktsom voldtekt vil føre at dette blir hovedregel for tiltale istedenfor forsettlig voldtekt som i dag, og at straffenivået dermed vil senkes ytterligere. Frønsdal sier videre at han i sin lange tid som statsadvokat har vært borti svært få saker som kan kalles uaktsom voldtekt. Jeg tror derfor dette er feil vei å gå og vil virke motsatt av det som er en god hensikt.

       Hva mer må gjøres? Påtalemyndigheten ved riksadvokaten må ta affære, og all honnør til Riksadvokaten som har nedsatt en arbeidsgruppe for å gjøre nettopp det. Det omfatter både etterprøving av politiets etterforskning og å etterprøve statsadvokatens praksis i valget mellom tiltale og henleggelse.

       Har politiet vært flinke nok til å sikre bevis, og hvor effektive tidsmessig er politiet i sin etterforskning? Har politiet likestilt offerets troverdighet med anmeldtes, eller har de tatt seg bryet med å bygge opp en argumentasjon for å overbevise dommer og jury om hva som skjedde?

       Justisministeren må sikre fortgang i behandlingen av voldtektssaker ved domstolene. Fordi ventetiden er tilleggsstraff for offeret, må disse sakene lenger frem i køen. De fleste offer kan nok avse et halvår for å komme gjennom begge rettsinstansene, men to skoleår er klart for mye. Det at domstolene bruker så lang tid, gjør at denne gruppen ikke får sin rett.

       Domstolene må bruke strafferammene for voldtekt, og de er i graverende tilfeller 21 år, i mindre graverende tilfeller 15 eller 10 år. Da er det helt galt konsekvent å legge seg like over minimumsstraffen på ett år. Det er ikke i tråd med Stortingets intensjoner. Etter min mening bør vi også vurdere juryordningen for voldtektssaker på nytt.

       Det er en generasjonsmotsetning i samfunnet knyttet til om unge piker bør gå ut om kvelden. Min generasjon tar slike rettigheter som en selvfølge. Studietid og ungdomstid innebærer at gutter og jenter er venner, går ut sammen, går på nachspiel sammen og drar på hyttetur sammen - på vennskapelig basis. Det er hovedregelen nå. Før i tiden var det ifølge mange eldre bare prostituerte og « løse fugler » som gikk ute om nettene, og noen tror det er slik fortsatt. Her har ulike generasjoner ulike holdninger, og det har ført til at enkelte juryer ikke har dømt etter gjeldende rett, men etter egne holdninger, og det har svekket rettssikkerheten til ofrene.

       To-instansutvalget som vurderte denne ordningen før innføringen, delte seg i spørsmålet om juryordningen. Den erfaring vi nå har med to-instansordningen, og i særdeleshet med hvordan den påvirker voldtektssakene, bør føre til at juryordningen tas opp til ny drøftelse i lys av faktiske erfaringer.

       Jeg har nevnt ulike instanser som har ansvar for ulike tiltak. Ofte blir det slik at alle skylder på alle når ansvaret er delt. Derfor må alle ta ansvar og samarbeide - og vi på Stortinget må ta vår del av ansvaret, nemlig lovgivningen. Jeg regner derfor med bred støtte til det forslag som jeg har fremmet, og som jeg herved tar opp, og som er en konkretisering av det vi tidligere sammen har gitt uttrykk for.

Statsråd Aud-Inger Aure : Kamp mot seksualisert vold er en viktig del av den generelle innsatsen mot vold. Bekjempelse av vold og seksuelle overgrep skal fortsatt være et prioritert område innenfor justissektoren. Voldtekt er en sammensatt type forbrytelse som rammer offeret på flere måter. Forbrytelsen er en alvorlig krenkelse av en persons integritet, og den har ofte store skadevirkninger, både fysiske og psykiske. Voldtektsofrene er som voldsofre generelt, ofte unge. Overgrep skjer ofte mellom personer som kjenner hverandre. Undersøkelser tyder på at det faktisk er langt under halvparten av ofrene og gjerningspersonene som er ukjente for hverandre. Overgrepene skjer ofte i overgripers eller offers hus, hjem e.l.

       Som interpellanten tror også jeg at mange voldtekter ikke blir anmeldt. Utenlandske undersøkelser kan tyde på det. Statistisk sentralbyrå antar at mørketallene for sedelighetsforbrytelser i Norge etter alt å dømme er store. Man kan forstå at mange ofre ikke ønsker å gå videre med en sak. Grunnene til det er mange: Kanskje kjenner vedkommende overgriperen, man er usikker på hva som kan komme til å skje i fremtiden. Offeret opplever overgrepet som personlig belastende og tabubelagt, uavhengig av hvordan man antar at offentlige instanser behandler slike saker.

       For en effektiv kriminalitetsbekjempelse er det nødvendig at politiet får kjennskap til det som skjer. Etter mitt syn er det derfor nødvendig at voldtekter - og forsøk på det - anmeldes.

       Kriminalitetsstatistikken viser et relativt stabilt nivå for anmeldte voldtekter med mellom 366 og 429 anmeldte saker i perioden 1991-97.

       Ut fra tallene kan man vanskelig si at det har vært en økning i antallet anmeldelser på 1990-tallet. Imidlertid mener jeg det er bekymringsfullt at antallet straffereaksjoner har gått ned de siste årene. Det er likevel ikke slik at det er 28 fellende dommer blant de 424 anmeldte voldtektene i 1997. Man kan ikke sammenligne antall anmeldte voldtekter og antall fellende dommer innen hvert enkelt år. Sammenhengen er ikke slik. Slik rettssystemet vårt er, kan det ta tid fra en anmeldelse til man har rettskraftig dom. Men det forandrer lite på helhetsinntrykket.

       Voldtekt er ofte vanskelig å etterforske og bevise. For mange er det dessverre en stor belastning å gjennomgå store deler av hendelsen på nytt - ved politiavhør og eventuelt i retten. Overgrep skal bevises. I flere saker står ord mot ord. Oftest er det ikke andre enn overgriper og offer til stede der forbrytelsen skjer. Avgjørende i den enkelte sak vil være rettens vurdering av de bevis som legges fram av påtalemyndigheten. Jeg er svært opptatt av å gjøre etterforskningen effektiv og utvikle politiets muligheter til å sikre tekniske bevis. Det vil bedre grunnlaget for rettens bevisvurdering.

       Etter min vurdering viser likevel tallene at vi har mer å hente. Av de anmeldte sakene blir omtrent halvparten henlagt etter bevisets stilling, og ytterligere 15 % blir lagt til observasjon. I ca av de anmeldte sakene blir det reist tiltale. Det er også mitt standpunkt at vi må arbeide for ytterligere å øke antall iretteførte saker, med sikte på pådømmelse der vilkårene er til stede. Personer som utsettes for voldtekt, må ikke gi opp å anmelde overgrep. Men samtidig skal vi ivareta sentrale rettssikkerhetsprinsipper. Etterforskningen skal avdekke hva som har skjedd. Men påtalemyndigheten skal også objektivt vurdere om det fins momenter som taler mot at en antatt gjerningsperson tiltales, slik at vedkommende ikke dømmes uskyldig.

       En gjennomgang av voldtektssakene med sikte på en analyse av disse faktorene er et omfattende forskningsarbeid. Riksadvokaten vil nedsette en arbeidsgruppe ledet av en statsadvokat for å se på etterforskningspraksis og påtaleavgjørelser i politiet i denne type saker. Jeg imøteser resultatet av dette arbeidet, og vil på bakgrunn av Riksadvokatens gjennomgang og vurderinger ta stilling til om det er grunnlag for en særskilt innsats.

       Uavhengig av dette arbeidet er det min ambisjon å arbeide for større profesjonalitet i alle ledd av etterforskningen. Her har det vært en utvikling på flere områder. Denne utviklingen må fortsette. I denne forbindelse vil jeg nevne følgende:

       Politihøgskolen legger nå til rette for en god utdanning i seksuelle overgrepssaker. Studentene på skolen får en grunnleggende innføring i lovene, mottak av anmeldelse, avhør, sporsikring og legeundersøkelse samt ulike etaters arbeid i overgrepssaker. Politihøgskolen har siden 1992 avholdt egne etterutdanningskurs i etterforskning av seksuelle overgrep. 295 tjenestemenn og -kvinner fra hele landet har deltatt på disse kursene siden de startet opp. I 1997 ble dette tilbudet ytterligere utvidet med et fordypningskurs trinn II som gjør dem enda bedre rustet til å etterforske slike saker.

       Kriminalpolitisentralen har utviklet spisskompetanse når det gjelder etterforskning av seksuelle overgrepssaker, og bistår i konkrete saker. Kripos hjelper til med opplæring og kompetanseheving på feltet i politidistriktene.

       Opprettelsen av et sentralt DNA-register ved Kripos i løpet av 1998 er også meget viktig. Foruten DNA-test i konkrete saker, vil registeret inneholde en oversikt over tidligere straffedømte i slike saker. Riksadvokaten er nå i ferd med å utarbeide et håndhevingsdirektiv for registrering av DNA-profiler. Påtalemyndigheten skal også ta stilling til om også tidligere straffedømtes DNA-profil skal legges inn. I saker med ukjent gjerningsmann, men hvor man har sikret tekniske bevis som hår, blod, sæd e.l., vil registeret kunne gi verdifull hjelp. DNA-tester gir 100 % sikkerhet. Man vil også kunne styrke rettssikkerheten ved at disse DNA-opplysningene også vil kunne ekskludere en person fra mistanke. DNA-registeret vil også få større betydning etter hvert. Den rivende utviklingen på området, ved at man f.eks trenger stadig mindre materiale for å finne DNA-profiler, gir etter min oppfatning gode muligheter for å skaffe bedre vurderingsgrunnlag og beviser i de konkrete sakene.

       Så noen ord om voldtektsofrene. Jeg vil, uavhengig av kriminalitetsutviklingen på området og den påtalemessige håndtering av anmeldelsene, understreke at det er viktig å styrke offerets rettsvern. Rettsvernet innebærer noe langt mer enn å oppnå domfellelse. Det er gjennomført en rekke tiltak de senere årene både for å gi ofrene bedre rettsvern og for å skape bedre grunnlag for politiets arbeid. Lovfestet rett til bistandsadvokat og under visse forutsetninger fri rettshjelp er grunnleggende og viktige prinsipper til støtte for fornærmede i voldtektssaker, muligheten for å bli tilkjent voldsoffererstatning likeså. Trygghet er en grunnleggende velferdsfaktor. Det er satset mye på styrket vern av ofre for kriminalitet. Muligheten for å ilegge besøksforbud er et viktig tiltak i denne forbindelse. Retten til å få ytterligere informasjon, eksempelvis om at det tas ut tiltale, eller om at siktede løslates fra varetekt, er også av stor betydning for fornærmede.

       Jeg har også merket meg at Høyesterett i nyere dommer har skjerpet straffen for en del voldsforbrytelser, herunder i enkelte voldtektssaker. Dette gir klare signaler til domstolene.

       Så vil jeg bare kort nevne mottaket for voldtektsofre i Oslo kommune, som markerte 10 års virksomhet i 1996. Etter det har vi fått flere voldtektsmottak bygd ut i landet.

       Kompetansesenteret for voldsofferarbeid ble etablert for ett år siden. Det har til oppgave å styrke kompetansen for fagpersonell som kommer i befatning med kvinner som utsettes for vold og seksuelle overgripere.

       Så vil jeg avslutningsvis trekke fram Seksuallovbruddsutvalget, som har gått gjennom hele sedelighetskapitlet i straffeloven. Anvendelsen av voldtektsbestemmelsen i praksis står sentralt i utvalgets arbeid. Utvalget har avgitt sin utredning, og den har nå vært ute til høring. Høringsuttalelsene er under bearbeidelse, og jeg vil ikke foregripe konklusjonene på dette arbeidet. Men jeg finner ingen grunn til å legge skjul på at jeg i det videre arbeid særskilt vil se på mulighetene for å kunne styrke bekjempelsen av voldtekt. Jeg føler meg helt trygg på at det er et felles utgangspunkt for både interpellanten og meg selv.

Kristin Krohn Devold (H) : Statsråden beskrev en del ting som skjer for å hjelpe voldtektsofre, og også tiltak som bl.a. Riksadvokaten har satt i verk. Jeg savner likevel konkrete tiltak som går på justisministerens direkte ansvar, og tiltak som justisministeren kan sette i verk. Da tenker jeg på tidsbruken knyttet til å få voldtektssaker gjennom begge domstolene, muligheten til å kunne gjøre dette på en langt raskere måte, fordi voldtektsofre opplever en tilleggsstraff ved å måtte vente som er mye mer dramatisk enn det man vil oppleve i andre saker som venter for domstolene.

       Jeg savnet også vilje til å se på juryordningen i voldtektssaker, og ikke minst savner jeg signaler omkring straffeutmålingen. Det at Seksuallovbruddsutvalget har konkludert og utredningen vært ute på høring, forandrer ikke det faktum at Stortinget har sagt at vi vil ha en straffeskjerpelse. Vi har sagt det gang på gang. Og om Seksuallovbruddsutvalget skulle komme til det helt motsatte, legger ikke det føringer på det som er vårt ansvar, og det som er vårt ønske.

Statsråd Aud-Inger Aure : Avslutningsvis i innlegget mitt viste jeg til det arbeidet som Seksuallovbruddsutvalget har levert gjennom sin innstilling, og som nå har vært ute på høring. Det er bare det å si når det gjelder justisministerens syn på disse tingene, at jeg selvfølgelig vil måtte avvente en sammenfatning av høringsuttalelsene før jeg går konkret ut med hva dette vil føre til.

       Men i en del sammenhenger i forbindelse med de forslagene som kom fra Seksuallovbruddsutvalget, har jeg uttalt meg på forhånd på et generelt grunnlag. Det gjelder dette med hvordan man skal kunne bekjempe voldtekt, og hvordan man skal kunne sørge for at voldtektene blir bedømt på en måte som oppleves som adekvat i forhold til den alvorlige forbrytelsen.

       Tidsbruken på etterforskning av alle typer kriminalitet - også voldtekt, som er en av de alvorligste - er noe som vi har vært svært opptatt av. Vi var svært opptatt av det i budsjettbehandlingen, og vi har vært opptatt av det i fortsettelsen. Det er et stort problem for disse ofrene. Det er vi klar over.

       Spørsmålet om å endre den nye juryordningen og to-instansbehandlingen har ikke vært vurdert av meg. Om det er den riktige måten å angripe det på, har jeg ikke noe grunnlag for å svare på.

       Straffeutmålingen er ikke - som interpellanten kjenner til - Justisdepartementets ansvar. Men vi kan vel være enig om at det er ikke rammene, det er ikke lovgivningen, som det er noe i veien med. Her får jeg derfor avvente en vurdering fra de instansene som har ansvaret for det. En straffeskjerpelse vil likeså komme som et resultat av dette, og jeg imøteser, som jeg sa, veldig sterkt Riksadvokatens vurdering av det som skjer.

       Avslutningsvis vil jeg i dette innlegget si at når Seksuallovbruddsutvalgets innstilling nå kommer opp for Stortinget i løpet av året, vil Stortinget få anledning til å komme tilbake og nettopp foreta de vurderingene som interpellanten ber om.

Vidar Bjørnstad (A) : Voldtektsforbrytelsen er en alvorlig kriminell handling. Voldtekt er i en særstilling i forhold til andre voldshandlinger, i og med at voldtekt i all hovedsak rammer kvinner. Statistikken viser at to av tre anmeldelser blir henlagt. Generelt sett regner en med at kun 15 % av alle anmeldelser ender med domfellelse. Saksbehandlingen i rettssystemet er lang. Et stort antall voldtekter blir heller ikke anmeldt. Jeg mener at dette klart viser at rettsvernet for voldtektsofre er for svakt.

       På en måte foregriper vi vel med dagens debatt drøftingene i forbindelse med oppfølging av Seksuallovbruddsutvalgets innstilling. Forhåpentligvis vil det igangsatte arbeidet med gjennomgang av voldtektssaker bidra til tiltak for pådømmelse i flere saker. Samtidig mener vi det er avgjørende for særlig voldtektsofres rettsvern at flere voldtekter blir anmeldt. Da er det nedslående å registrere at advokater ut fra erfaring råder kvinner til ikke å gjennomgå en rettssak. Særlig tror jeg offerets behandling i rettssaken har stor betydning. Det må satses sterkere på utbygging av voldtektsmottak der bevis sikres raskt, og på kompetanse og egen ansvarlig for sedelighetssaker ved det enkelte politikammer.

       Justiskomiteen har samlet gitt uttrykk for at straffeutmålingen ved bl.a sedelighetsforbrytelser bør skjerpes. I denne sammenheng må jeg kommentere et innlevert dokumentforslag fra bl.a. Carl I Hagen, hvor det gis uttrykk for at det er naturlig med en strengere straff for voldtekt som skjer som overfall, enn for voldtekt som skjer av en bekjent av offeret. Hvilket signal er det fra lovgiver? Ifølge media har Riksadvokaten gitt uttrykk for et tilsvarende skille med hensyn til straffeskjerpelse. Dette vil jeg ta sterkt avstand fra. Arbeiderpartiets utgangspunkt er at voldtekt er like alvorlig enten det skjer ved overfall eller i private forhold - ja, enkelte vil hevde at sistnevnte tilfeller faktisk kan være ledd i en langvarig mishandling. Oslo-politiet har nylig påpekt de store mørketall med hensyn til volden som skjer i hjemmene.

       Voldtektskriminalitet er alvorlig og krever større innsats fra politiet og vårt rettssystem. La meg da også gi min kommentar til det innleverte forslag fra Kristin Krohn Devold på vegne av Høyre. Vi støtter intensjonen i forslaget i forhold til det enstemmige vedtak vi gjorde i forbindelse med budsjettproposisjonen i høst, nemlig at vi ønsket en strengere straffeutmåling for bl.a sedelighetsforbrytelser. Slik sett burde forslaget og et vedtak her være unødvendig, og jeg synes også på en måte det løsriver en sak fra det som var grunnlaget for hele spørsmålet i interpellasjonen, nemlig at en skulle drøfte ulike tiltak. Min sterkeste innvending er imidlertid en sammenblanding når det gjelder form - i hvilken grad Stortinget i det hele tatt skal be om en lov hvor vi tar opp det som er intensjonen til en enstemmig komite, nemlig å gå inn på straffeutmålingen. På denne bakgrunn vil jeg henstille til Kristin Krohn Devold å oversende forslaget til Regjeringen uten realitetsbehandling.

Jan Simonsen (Frp) : Problemstillingen til interpellanten er de mange anmeldelsene av voldtekter i forhold til de få pådømmelsene. Jeg ser klart at det kan være to helt forskjellige årsaker til det.

       For det første kan det være slik at det finnes en del falske anmeldelser, at påtalemyndigheten i enkelte tilfeller er altfor raske med siktelser, og at man av og til går til tiltale med et altfor dårlig bevisgrunnlag. Det fører til at siktelser oppheves, at tiltalte frifinnes. For menn som blir utsatt for urettmessig rettsforfølgelse, er det åpenbart en betydelig psykisk belastning.

       Den andre årsaken kan være at det er såpass vanskelig bevisbyrde i disse sakene at mange skyldige av den grunn går fri. For de kvinner som blir utsatt for voldtekt, og deretter ikke blir trodd, og til slutt opplever at voldtektsmannen går fri, er dette selvfølgelig en enorm psykisk belastning - kanskje den verste av alle. Spørsmålet er da hvordan man kan få pådømt flere uten at noen uskyldige blir dømt eller urettmessig rettsforfulgt, og det er selvfølgelig ikke noe lett svar å gi på det. Jeg ser ingen andre muligheter enn at man må sørge for at denne type saker blir prioritert av både politi, påtalemyndighet og domstoler, og at vi sørger for tilstrekkelige ressurser til en maksimal kvalitet på etterforskningen. Vi må også sørge for et maksimalt kunnskapsnivå og erfaringsgrunnlag hos de tjenestemennene som står for avhør, spesielt i avhørsteknikk. Derfor synes jeg at det justisministeren sa om Politihøgskolen, var meget lovende.

       Når så en person er dømt for en voldtekt, må vi kunne regne med at vedkommende er skyldig, og da må det få helt andre konsekvenser enn i dag. For det å begå en voldtekt er et enormt overgrep mot et annet menneskes personlige integritet. Jeg snakket for noen måneder siden med et voldtektsoffer som også stod fram i Verdens Gang. Det hun først og fremst ønsket å få fram, var de enorme ekstra lidelsene hun følte seg utsatt for da hun oppdaget at voldtektsmannen bare fikk to års fengsel. Det er altså spørsmål om å utmåle en rettferdig straff for å lindre lidelsene til ofrene, og da er en dobling av dagens straffenivå noe som burde være en selvfølge. Fremskrittspartiet foreslo en dobling av minimumsstraffene for et års tid siden, og det forslaget fikk dessverre ikke flertall i Stortinget. Men selv et forslag som ville sette minimumsstraffen til to år og føre til at en straff på to år ble fire år, og fire år ble åtte år, er etter min mening et relativt beskjedent forslag. Så her trengs det åpenbart å komme tilbake til Stortinget med forslag om betydelige skjerpelser, og det vil Fremskrittspartiet gjøre. Det forslaget som ligger på bordet, vil vi selvfølgelig stemme for.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Voldtekt er en svært krenkende handling. Den oppleves som angrep på menneskeverdet og medfører ydmykelse som smadrer selvbildet for mange ofre. Resultatet er at de hele livet sliter med ettervirkninger av overgrepet.

       Det er derfor viktig at vi formidler klart og tydelig at voldtekt er en forbrytelse som skal straffes hardt. Men det er enda viktigere at metoder og rutiner er så gode at ofrene blir tatt vare på så omsorgsfullt og gjenoppbyggende som overhodet mulig.

       Et vesentlig moment i denne sammenhengen er kunnskap - kunnskap om overgrepet, kunnskap om virkningene på offeret, og om hvordan man skal forholde seg på ulike stadier ved samtale med offeret. Det er viktig at ikke offeret får følelsen av ikke å bli trodd, av å måtte bevise sin egen uskyld før overgriperen kan mistenkes.

       Det er godt med alle de tiltakene som statsråden henviste til i sitt svar til interpellanten: bedre utdannelse, etterutdanning for politi og dommere osv. Det er en god utvikling, som må utvides til andre aktuelle faggrupper.

       Voldtektsofferet må i alle faser bli møtt av personer med spesielle kunnskaper på området, slik at både bevisste og underbevisste holdninger er på offerets side. Dette innebærer behov for voldtektsmottak og rådgivningskontor med kompetanse på oppfølging. Det bør vurderes om hjelpeapparatet bør pålegges å ta den første kontakten med offeret, ikke omvendt. En som har vært utsatt for voldtekt, kan være så psykisk og fysisk nedbrutt at hun ikke klarer å fikse byråkratiet.

       Videre må rask saksgang prioriteres.

       Besøksforbud for overgriperen må håndheves av politiet, slik at ikke den krenkede får sin situasjon ytterligere forverret ved overgriperens psykiske terrorisering.

       Det bør også vurderes om ikke flere kvinner i faresonen må få utdelt alarm.

       Til slutt: Det må aldri være tvil om hvem som har ansvaret for at voldtekten skjer - det er gjerningsmannen, og ikke offeret! Det må være mulig for en kvinne å si nei og bli respektert for det på ethvert tidspunkt før samleie.

       Kristelig Folkeparti vil i den foreliggende saken slutte seg til den anmodningen som representanten Bjørnstad rettet til interpellanten om å gjøre forslaget fra Høyre om til et oversendelsesforslag.

Erik Solheim (SV) : Det er unødig å gå inn på noen malende beskrivelse av hvilket grovt overgrep voldtekt er mot et menneske, hvilket maktovergrep det er, og hvor invalidiserende det kan være. Vi får gå rett på debatten om hva vi kan gjøre for å få antallet voldtekter ned.

       Jeg er enig i justisministerens brede tilnærming til dette spørsmålet. Det kan ikke løses med ett enkelt grep, men ved bedre opplæring på Politihøgskolen, bedre gjennomtenking av offerets stilling, bistandsadvokat, fri rettshjelp, voldsoffererstatning, DNA-register - i det hele tatt ved å ta i bruk de virkemidlene som vi kan tenke oss. En slik bred tilnærming er åpenbart det fornuftige.

       Det står likevel ikke til å nekte at utgangspunktet for denne debatten er de alarmerende tallene som Aftenposten avslørte for noen uker siden, nemlig at antallet anmeldte voldtekter har vært stabilt, helt jamt, i Norge på 1990-tallet, selv om det selvsagt i det sikkert også vil ligge et visst antall anmeldte voldtekter som er påfunn. Det er all grunn til å tro at det avspeiler at antallet faktiske voldtekter også har vært nokså stabilt. Men det har vært en dramatisk nedgang i antallet voldtekter som har blitt brakt inn for rettsapparatet, og en meget dramatisk nedgang i antallet domfellelser. Det er ting dette stortinget ikke kan sitte og se på og akseptere. 28 dømte voldtektsforbrytere i Norge siste år er altså et langt, langt lavere tall enn hva vi hadde bare for få år siden.

       Jeg tror vi alle er enige om at strafferammene er akseptable. Det er anledning til å gi en svært streng straff for voldtekt. Jeg tror også det er bred enighet om at de faktiske dommer som ilegges, er for lave. Vi har ingen forutsetninger for å gå inn i hver enkelt sak, men det samlede bildet er at det idømmes for lave straffer.

       Men selve hovedproblemet må jo være at for få av de voldtekter vi har grunn til å tro begås, blir pådømt. Selvsagt er dette blant de vanskeligste forbrytelser overhodet å bevise. Det er også en medvirkende årsak. Men jeg klarer ikke å forstå at interpellanten ikke er villig til å gå inn på diskusjonen om selve beviskravene, altså om SVs forslag om å gi anledning til å dømme for såkalt uaktsom voldtekt. Det ble henvist til at det kunne presse straffenivået ned. Det er for meg helt ulogisk, for det fungerer jo ikke på den måten når man har anledning til å dømme for uaktsomt drap. Det presser ikke straffenivået ned for andre typer drap. Men om så skulle være, er hovedproblemet denne debatten setter på spissen, ikke at straffene er for lave - det er de også - men hovedproblemet er at for få idømmes. Det er det som oppleves som tilleggsbelastning for svært mange kvinner - at man bringer saken inn for rettsapparatet, går gjennom en lang og svær kvern, og så blir selve voldsmannen ikke idømt straff. SV mener derfor at skyldkravet må endres, slik at gjerningsmannen ikke nødvendigvis må ha utvist forsett for å kunne dømmes.

Harald Hove (V) : I likhet med Erik Solheim vil jeg også innledningsvis understreke at vi alle er enige om at voldtekt er en alvorlig forbrytelse og et alvorlig overgrep. Vi er vel også enige om - og bør være enige om, syns jeg - at det er et vanskelig saksfelt, som krever en stor grad av alvor av alle som håndterer disse sakene på alle nivå. Det gjelder også for vår del.

       Jeg har litt lyst til når statistikk brukes, å understreke at statistikk i slike sammenhenger som denne er vanskelig, fordi vi snakker om en sum av enkeltsaker, hvor hver enkeltsak krever sin grundige behandling som enkeltsak og ikke bare som et ledd i et større hele.

       Jeg hadde tenkt å kommentere et par forhold, for det første dette med vanlige folks rettsfølelse, straffenivå og domfellelser. Jeg må innrømme at jeg alltid blir litt overrasket når det i denne sal blir vist til at vanlige folks rettsfølelse skal være annerledes enn ved domstolene. Det som faktisk er situasjonen, er at domstolene kanskje har en bredere kontaktflate til vanlige folk enn noe annet maktorgan i dette samfunnet. Det er alltid et flertall av lekdommere i enhver straffesak. Enhver straffeutmåling, unntatt i Høyesterett, skjer med et flertall av lekdommere. At disse lekdommerne skulle opptre fullstendig i strid med folks alminnelige rettsfølelse, oppfatter jeg som ganske unaturlig og lite sannsynlig.

       Det er for så vidt det interpellanten også påpeker når hun tar opp spørsmålet om oppheving av juryordningen. Det kan være at det kan være et fornuftig tiltak. Men hvis noe skulle kunne oppfattes som godt i samsvar med alminnelige folks rettsfølelse, måtte det nettopp være det som blir bestemt av juryer. Det blir en viss inkonsekvens her.

       Så var interpellanten også inne på generasjonsmotsetninger. Det blir jo et spørsmål her: Hva er vanlige folks rettsoppfatning? Ulike holdninger generasjoner imellom vil vel også inngå i det. Så jeg synes vi ofte har et altfor lettvint forhold til det begrepet.

       Det andre jeg vil si to ord om, er offerets troverdighet. La oss huske på at offeret nødvendigvis må ha stor troverdighet om egen opplevelse av situasjonen. Det er ikke gitt at offeret har like stor troverdighet når det gjelder den subjektive siden hos gjerningsmannen, med andre ord det som vil gå på forsett og dermed på skyld. Det tror jeg er litt viktig at man holder orden på, for hvis ikke, gjør man ofte voldtektssaker til et litt annet spørsmål enn det som reelt blir vurdert av dem som tar stilling til det. I den sammenheng vil jeg også understreke bevisbyrden, som gjør at man virkelig skal tro på offeret. Man trenger ikke på noen måte tro på tiltalte for eventuelt å frifinne ham. Det følger av bevisbyrdereglene.

       Til slutt slutter jeg meg til Kristelig Folkepartis synspunkter på forslaget om oversendelse.

Astrid Marie Nistad (A) : Valdtektsbrotsverk er ei alvorleg krenking av offeret sin personlege integritet. Alle må ha fridom til å avvise tilnærmingar av seksuell karakter og sjølv bestemme over eigen kropp. Ved valdtekt vert offeret sett i ein tvangssituasjon og utsett for eit alvorleg åtak på eigen integritet og sjølvrespekt.

       Det er eit alvorleg varsel at det berre er 28 fellande dommar av 424 melde valdtekter i 1997, alvorleg ut frå at den straffbare handlinga alltid har vore utført ved bruk av tvang. Dei fleste ofra er unge jenter og kvinner, men det finst også menn. Ein reknar ikkje med at kvinner og menn reagerer særleg forskjellig som valdtektsoffer. Det er mogeleg menn kjenner større skam på grunn av at overgrepet har innverknad på den maskuline identiteten.

       Men det er også ein stor tankekross at når valdtekne møter legevakt, advokatar og andre, vert dei konfronterte med at det er vanskeleg å få fellande bevis fram i ei rettssak. Det fortel at rettsvernet for ofra er for svakt. Rettsvernet er for svakt når mange valdtekter ikkje vert melde, når mange meldingar til politiet vert lagde vekk, når tiltale vert fråfallen eller rettsbehandling fører til frifinning, og når fellande dom gjev korte straffer.

       Fram til i dag har vel dette temaet på mange måtar vore eit tabutema, noko ingen snakkar om. Difor vert det viktig å satse på førebyggande tiltak. Målet må vere at valdtekt ikkje skal skje. Det vert viktig å satse meir på seksualopplysning i skuleverket. Det må fokuserast på at det er berre eg sjølv som bestemmer over eigen kropp. Det er min rett å seie nei. Det må rettast meir merksemd mot kva som skjer ved eit overgrep, både for den som gjer overgrepet, og for offeret. Det må undervisast meir om kor grensa går mellom å lokke og overtale og å tvinge seg fram. Det må også fokuserast meir på at bevis ikkje må forspillast når ugjerninga har skjedd. Det er ikkje tvil om at det i dag kan gjerast meir på etterforskingssida i den forstand at det kan gjerast meir for å få fram bevis.

       Det er difor all grunn til å framskunde arbeidet i departementet med Straffelovkommisjonen si delutgreiing om seksuallovbrot, slik at Stortinget kan gå inn i problemet på ein grundig måte og kome fram til ein betre og meir modernisert måte å få fellande dom på i slike saker, noko som er ein moderne rettsstat verdig.

Ågot Valle (SV) : Dette er en veldig viktig debatt hvor det er sagt mye klokt, og hvor mange viktige problemstillinger er tatt opp. Det som er viktig, er at rettssikkerheten til de voldtatte - det gjelder for det meste kvinner, men også menn, det er jeg enig med Astrid Nistad i - blir tatt på alvor.

       For voldtatte kvinner er det helt essensielt å bli trodd og dermed få en sjanse til å bearbeide det fryktelig alvorlige overgrepet som de er blitt utsatt for. Sjøl har jeg jobbet med seksualisert vold og voldtatte kvinner i mange år. Det er mange som har fortalt meg hvordan det er når deres sjelsliv og vandel blir gransket og vrengt ut og mistenkeliggjort, hvorpå overgriper har gått fri. De har fortalt meg at de opplever dette som en dobbel voldtekt. Min erfaring er at de er ikke så opptatt av hvilken straff overgriperen får, men at de får en straff, og at det oppleves som rettferdig. Derfor er det å sørge for at flere anmelder voldtekten og flere skyldige blir dømt, en viktig håndsrekning til voldtatte. Som også andre har sagt her, er det som kommer fram i rettsapparatet, bare en liten topp av et stort isfjell.

       Så er det blitt pekt på mange viktige problemstillinger som juryordningen, kompetansen og de fordommene som finnes. En finner faktisk fordommer i juryene, og jeg har også opplevd fordommer og mangel på kunnskap både i politiet og i helsevesenet.

       Erik Solheim har tatt opp temaet uaktsom voldtekt, som også har vært et tema i Seksuallovbruddsutvalget, hvor mindretallet faktisk har gått inn for begrepet uaktsom voldtekt. Jeg tror at en av grunnene til at så mange går fri, er at dagens voldtektsbestemmelser i straffeloven blir laget med den typiske overfallsvoldtekten i tankene. Men det er bare 2 % som er overfallsvoldtekter. Den typiske voldtekten i dag skjer på steder hvor det er sterke sosiale relasjoner mellom ham og henne - enten det er på bedriftens julebord, i venneselskap eller hjemme. Da er det viktig å gjøre inngangen til skyld bredere. I Canada har de en lovbestemmelse om uaktsom voldtekt, og erfaringene derfra er gode. Antall anmeldelser har økt med 170 % og tre til fire ganger så mange er dømt. Det er viktig i det videre arbeidet ikke å bagatellisere dette, ikke å latterliggjøre det, som mange har gjort, men å se alvorlig på temaet uaktsom voldtekt.

Kristin Krohn Devold (H) : Under debatten har bl.a representanten fra Arbeiderpartiet bedt meg gjøre om forslaget mitt til et oversendelsesforslag. Men jeg synes begrunnelsen for å gjøre det, er såpass underlig, både fra Arbeiderpartiet og fra Kristelig Folkeparti, at det gir meg litt dårlig ryggmargsfølelse. Kristelig Folkeparti fremmet i 1995 et forslag som lyder slik:

       « I tilknytning til en revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven, ber Stortinget Regjeringen om å vurdere mulige tiltak via lovverket for å sikre en nødvendig straffeskjerpelse i voldtektssaker. »

       Det er i praksis det forslaget jeg har fremmet. Jeg kan ikke skjønne hvorfor Kristelig Folkeparti kunne stemme for det i 1995 og ikke i dag. Dernest sier representanten Bjørnstad at han er skeptisk til å bruke lovverket til straffeskjerpelser. Men det var jo nettopp det vi gikk inn for i 1995, da vi sa at vi ønsket å iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitlet i tråd med intensjonene i innstillingen, som altså var straffeskjerpelse. Loven går jo på mer en strafferammer. Man kan også presisere paragrafene, slik at man oppnår den ønskede virkning. Jeg er redd for å gjøre Stortinget om til bare en resolusjonskvern, vi må ta oss bryet med å gå detaljert inn i lovarbeidet.

       Hvis statsråden hadde sagt at hun i løpet av året i Seksuallovbruddsutvalgets innstilling, som hun fremmer for Stortinget, vil ha med noen forslag som går i denne retningen, hadde jeg på en måte syntes det var greit, men hun har ikke sagt det. Hun har faktisk nesten sagt det motsattte, at rammene ikke er problemet, men utmålingen, og at hun er skeptisk til å bruke lovverket til å sikre de straffeutmålingene som vi ønsker. Så jeg har altså en liten følelse av, at det komiteen kunne stå sammen om i forrige periode i vedtaks form, er noen partier her på glid bort fra. Da vil jeg gjerne ha det frem i lyset, for det synes jeg i tilfelle er meget uheldig.

       Jan Simonsen nevnte at det kunne være to årsaker til at antall dommer falt kraftig. Han nevnte at det kunne være at man siktet for mange - slik at man faktisk lå an til å sikte folk som var uskyldige - eller at beviser var for svake. Men det som er spesielt med denne statistikken, er at det er antallet tiltaler som har falt dramatisk, og som derfor gir fall i antallet dommer. Det er altså ikke det at man sikter for mange, men det er det motsatte - at belastningen har blitt så stor for den enkelte, og at politiet ikke tar det alvorlig nok. Siktelsene har falt nesten til det halve i 1995 og 1996 i forhold til i 1992 og 1993, til tross for at antall voldtekter er økende.

       Med denne begrunnelse vil jeg opprettholde mitt forslag.

Statsråd Aud Inger Aure : Innledningsvis må jeg slå fast at interpellanten antakelig har misforstått meg totalt når det gjelder Seksuallovbruddsutvalgets innstilling, og hva som skal tas opp eller ikke tas opp der. Det jeg sa, var nettopp at anvendelsen av voldtektsbestemmelsen i praksis står sentralt i dette utvalgets arbeid og vil bli behandlet når det kommer opp. At høringsuttalelsene ikke er ferdig bearbeidet ennå, betyr ikke at jeg ikke ønsker å sette søkelys på dette problemet, som jeg anser som en svært viktig del av dette arbeidet. Det som man siterer fra Kristelig Folkepartis uttalelse i komiteen en gang tidligere, anser jeg for å være ivaretatt gjennom den innstillingen og det utvalgsarbeidet som vi er forelagt, og den behandlingen som vi nå står framfor i Stortinget. Dette har vi bedt om, dette har vi fått, og vi er ennå ikke ferdig med sluttbehandlingen, men den kommer som en naturlig oppfølging av dette arbeidet.

       Så har jeg lyst til å understreke at vi ikke bekjemper voldtekt og overgrep med å tie det i hjel. Her må det anmeldes, her må det etterforskes på en så profesjonell måte som mulig, og der er det et arbeid i gang, som ikke minst Justisdepartementet har initiert på mange områder. Men i respekt for påtalemyndighetens og domstolenes ansvarsområde må jeg som justisminister ha noen grenser for hva jeg kan gjøre og sette i verk. Stortinget kan ha et langt friere forhold til dette, og det er greit nok.

       I tillegg til de tingene som jeg nevnte i mitt første innlegg, kan jeg gjerne understreke ekstra de mulighetene jeg ser ved hjelp av DNA-testene, der vi får tatt i bruk moderne metoder som både sikrer at vi kan få fellende bevis på en overgriper, og vi vil i rettssikkerhetens navn også ha en langt bedre mulighet til å skille ut de som åpenbart må være uskyldige. Det er også en viktig del av dette arbeidet. Muligheten for raskere pådømmelse - tidsaspektet i dette - og spørsmålet om uaktsom voldtekt kommer vi tilbake til når vi skal behandle Seksuallovbruddsutvalgets innstilling i denne sal.

Kristin Krohn Devold (H)
(fra salen):

       President! Kan jeg få ordet til oppklaring av en åpenbar misforståelse?

Kirsti Kolle Grøndahl inntok her presidentplassen.