Bjørnar Olsen (A) (ordfører for saken):

       Jeg finner god grunn til å spørre: Hva er poenget med at det offentlige nå skal påta seg ytterligere nye oppgaver som private ber om å få utføre, når det offentlige fra før ikke engang klarer å løse de mest fundamentale oppgavene på en fullt ut tilfredsstillende måte?

Bjørnar Olsen (A) : Det er naturligvis ikke slik at et eventuelt vikarbyrå i arbeidsmarkedsetatens regi fritt skal kunne drive vikarbyråvirksomhet. Det byrået må forholde seg til de samme regler for den type virksomhet som de private gjør i dag. Derfor ønsker vi at et sånt byrå burde organiseres som et aksjeselskap - et eget selskap i etaten - for at en derved skulle ha det utskilt fra arbeidsmarkedsetatens øvrige virksomhet. Det ville bety at også tilsyn og kontroll med denne tjenesten måtte flyttes fra arbeidsmarkedsetaten til Arbeidstilsynet, men det kan det være gode grunner for å vurdere å gjøre uansett.

       Vi ønsker naturligvis ikke at et sånt byrå skal kneble de mulighetene som private vikarbyråer har. Vi mener, som jeg prøvde å komme inn på i mitt innlegg, at det er et forslag som bør vurderes seriøst, fordi det kan være med og hjelpe flere av de vanskeligstilte ut i jobb i et arbeidsmarked som for tiden er veldig stramt.

       Jeg vil også avvise at det offentlige gjennom arbeidsmarkedsetaten ikke gjør jobben sin. Det er mildt sagt en overdrivelse. De siste års endringer i arbeidsmarkedet og de siste års gjennomstrømning av arbeidsledige via etaten har vist at de så absolutt gjør jobben sin.

Erna Solberg (H) : Jeg vil først få lov til å gjøre salen og saksordfører oppmerksom på at den henvisningen han hadde til « regjeringspartiene og de andre borgerlige partiene » - jeg vil anta at de andre borgerlige partiene da er Høyre og Fremskrittspartiet - og begrunnelsen for hvorfor man ikke gikk inn for et offentlig vikarbyrå, faktisk ikke er riktig. Den merknaden saksordføreren henviser til, står for regjeringspartienes egen regning. Høyre har i denne innstillingen ikke uttalt et eneste ord om vikarbyrå. Vi har ment at det ikke var en sak som vi nå skulle ta stilling til, og vi mener at det kan vi gjøre når vi tar stilling til alle de andre spørsmålene som er knyttet til utleie. Da vil vi se om det er positive og negative sider knyttet til at også det offentlige her har et større engasjement.

       Det jeg hadde tenkt å spørre saksordfører om gjelder at jeg egentlig trodde jeg fikk en julepresang på julaften. Julaften stod det i Dagens Næringsliv at Arbeiderpartiet hadde snudd i forbudet mot utleie av arbeidskraft. Sylvia Brustad, komiteens leder, sier:

« Vi vil snu loven på hodet og gjøre utleie tillatt. Så får vi lage en liste med yrker som er unntatt fra hovedregelen, for eksempel forsvar og politi »,

noe som er helt i tråd med det som er intensjonen i de to dokumentforslagene vi i dag behandler. Prinsippet er å snu loven på hodet, i tråd med det som altså alle deler av vår ILO-delegasjon har stemt for når det gjelder ILO-konvensjon nr.  181.

       Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet blir: Hva er det som har skjedd? Er det ikke egentlig sånn at Arbeiderpartiet har sett at hele utviklingen i arbeidsmarkedet nå krever en oppmykning av både utleie og forbud, og at man egentlig bare trenerer saken fordi man har interne problemer?

Bjørnar Olsen (A) : Som jeg sa i mitt innlegg, er vi med på og er innstilt på at man skal gjennomgå lovverket på denne sektoren gjennom en grundig utredning. Det er naturligvis fordi vi, som representanten Solberg påpeker, ser at arbeidsmarkedet har endret seg, og at lovverket sånn som det er i dag, er sterkt presset fra ulike ordninger, dispensasjoner og annet, som jeg for så vidt var inne på i mitt innlegg. Det erkjenner vi, og derfor mener vi det er nødvendig med en utredning.

       Men for oss er det vesentlig at vi fortsatt skal ha en sterk arbeidsmarkedsetat også etter denne utredningen, og det er viktig at vi får et lovverk som i større grad ivaretar aktørenes interesser og i stadig mindre grad og helst - etter min oppfatning - ikke i det hele tatt fører til behov for å gi dispensasjoner og unntak. Et av de problemene jeg synes vi ser klarest i dag, er at det er flere som burde søke dispensasjon fra lovverket, men som faktisk ikke gjør det, og som derved opptrer i en lovmessig gråsone der både avtaleverk og arbeidsordninger for den enkelte som er involvert, ikke blir ivaretatt på en god måte.

       Jeg registrerte også julaften det intervjuet i Dagens Næringsliv som Erna Solberg viser til. Men jeg mener at det vi senere har uttalt også i denne innstillingen, viser at vi er positivt innstilt til en gjennomgang, men vi er ikke innstilt på den speilvending av lovverket som representantene fra Høyre tar til orde for gjennom de to forslagene vi nå behandler.

Ivar Østberg (KrF) : Jeg merket meg at saksordfører gav uttrykk for at Arbeiderpartiet mente det var viktig å vurdere et AS under arbeidsmarkedsetaten. Jeg vil spørre om det betyr en dreining i forhold til uttalelsen i innstillingen, hvor det heter:

« Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at Arbeidsmarkedsetaten skal få drive sitt eget vikarbyrå med formidling og utleie av vikarer. »

       Det foreligger ikke i de Dok.nr.8-forslagene vi nå behandler, noe forslag om at det skal settes i gang slik AS-virksomhet under arbeidsmarkedsetaten. Det foreligger heller ikke noe slikt forslag fra departementet i det skriv som vi har i saken. Jeg lurer da på om det er en ny holdning til et forslag - som egentlig ikke er fremmet formelt sett - at man kun ønsker en vurdering.

       For øvrig vil jeg påpeke at Kristelig Folkepartis begrunnelse for å gå mot dette ikke er slik representanten Olsen hevdet, men vi er opptatt av at arbeidsmarkedsetaten skal bli god på sine primære oppgaver, nemlig formidling, kvalifisering, utbetaling og attføring. Vi har liten tro på, hvilket det også står i innstillingen, at et statlig vikarbyrå har noe vesentlig å tilføre næringslivet når det gjelder å yte bedre tjenester enn de private aktører som allerede er der.

Bjørnar Olsen (A) : Min uttalelse om en seriøs vurdering av et offentlig aksjeselskap for å drive med vikartjenester må ses på bakgrunn av det jeg også brukte som begrunnelse, nemlig at vi ønsker det, vi tror på det, og vi mener det vil være en god ordning. Når vi ikke har fremmet det som forslag, er det fordi vi i løpet av behandlingen i komiteen klarte å avdekke at det ikke ville være støtte for et slikt forslag.

       Jeg tror at representanten Østberg, i likhet med andre som ikke har vært her så lenge, bør merke seg at det kan være viktig å la være å fremme gode forslag i en runde der det er helt åpenbart at Stortinget vil si nei til dem, for da er det iallfall håpløst å komme med dem etterpå. Vi kommer til, som jeg sa, å følge nøye arbeidet med utredningen omkring disse spørsmålene. Vi kommer også til å arbeide videre med sikte på å gi arbeidsmarkedsetaten nye muligheter for å bli mer effektiv og for å bli bedre. Derigjennom tror jeg også at jeg kan garantere at vi skal jobbe videre med forslaget og ideen om å la arbeidsmarkedsetaten komme inn på vikarbyråsiden med sitt eget selskap.

       Politikarane, det vil seie alle andre enn dei i Framstegspartiet og Høgre tydelegvis, er livande redde for å sleppe private aktørar inn på denne marknaden når det gjeld å skaffe næringslivet arbeidskraft og skaffe dei arbeidsledige moglegheit for å få seg ein jobb.

       Eg har lyst til å seie at dette er gammalt sosialistisk tankegods. Vi må ikkje risikere at nokon får det betre enn ein sjølv, og iallfall ikkje naboen. Men då stiller eg spørsmålet: Kvar er då tankane og omsorga for alle dei arbeidsplassane som faktisk står i fare fordi ein ikkje klarer å løyse det problemet vi no står overfor, nemleg mangel på arbeidskraft i enkelte næringsgreiner? Faren er at enkelte verksemder må seie nei til kontraktar, dei må kanskje flytte eller til og med flagge ut fordi det ikkje er råd å skaffe arbeidskraft i dette landet. Og kva blir då resultatet av det? Då går det sannsynlegvis mot ny arbeidsløyse, fordi verksemder må legge ned, flytte eller ikkje kan ta kontraktar fordi dei manglar arbeidskraft.

       Det står folk i helsekø, og det er ikkje bra - seier vi no alle saman. Men det verkar på meg som ein meiner at når det offentlege ikkje klarer å skaffe arbeidskraft der heller, får det så vere. Folk får berre stå i helsekø, så lenge vi klarer å stoppe private aktørar som kanskje kan skaffe den arbeidskrafta innanfor helsevesenet som er nødvendig.

       Arbeidsmarknadsetaten skal ha fire oppgåver, blir det sagt: formidling, kvalifisering, dagpengar og attføring. Vi i Framstegspartiet meiner at formidlinga kan ein òg overlate til private, og så kan det offentlege syte for kvalifisering, dagpengar og attføring. Mitt spørsmål er: Kor er viljen til å møte dei utfordringane vi står overfor? Spelar det då noka rolle om arbeidskrafta som blir henta inn til næringslivet, til helsesektoren, er privat eller offentleg formidla? Det viktigaste for oss er å redde norske arbeidsplassar, norske bedrifter - næringslivet - og få bukt med dei uverdige helsekøane. At vi kan redde liv, må jo vere det viktigaste, ikkje at vi politikarar kranglar om kven det er som formidlar akkurat den helsesystera, den legen, den sveiseren eller den IT-kompetente personen. Det kan vel ikkje vere det vi som politikarar skal hengje oss opp i? Det viktigaste vi må gjere, er å få tak i desse personane, slik at vi kan sikre eit godt helsetilbod samtidig som vi kan skaffe arbeidskraft til det næringslivet som no går så det susar, og som er med og ber den velstanden vi har i dette landet.

       I ein av merknadene i innstillinga viser ein bl.a til at « dette saksfeltet er komplisert og omseggripende ». Då må eg spørje: Korfor gjere det enkelt når ein kan gjere det vanskeleg? Ein må jo også her kunne sjå på moglegheitene for å få til dette som vi står overfor.

       Representanten Olsen nemnde også dei langtidsledige. Ja, men korfor ikkje også sleppe til dei private for nettopp å få fleire aktørar inn på banen, slik at vi kan hjelpe dei langtidsledige? Vi har ikkje klart det til no, og då blir mitt spørsmål: Korfor skal vi ikkje kunne klare å hjelpe til også der, ved å sleppe private aktørar inn på banen?

       Ted Hanisch - så vidt eg veit er han medlem av Arbeidarpartiet - har jo sagt at no kan vi opne. No er det mogleg at ein embetsmann ikkje skal « synse » så mykje om politikk - men vi har jo lagt merke til fleire embetsmenn som gjer det. Det merkelege er også at vi har skrive under ILO-konvensjon nr. 180. Er det meininga at vi skal berre skrive under ein konvensjon utan at det ligg implisitt at vi skal ratifisere han? Det er også eit spørsmål. Og det var Jagland-regjeringa som hadde makta då denne ILO-konvensjonen vart underskriven i si tid.

       Eg ser det sånn at Arbeidarpartiet er på glid. Det har vi oppdaga i fleire andre saker - det er berre det at dei må ha seg nokre rundar for å kome inn att på rett lei. Akkurat no vil dei ikkje vere med og opne for privat formidling, men dei vil la det offentlege få lov til å drive utleigebyrå. Her har dei private firma så langt faktisk klart å dekke den marknaden som det i dag blir opna for.

       Men, som vi seier på Mørekysten: Det er von i hangande snøre. Eg føler at Arbeidarpartiet er på glid, og min spådom er at om to-tre år vil kanskje Arbeidarpartiet gå i bresjen for eit forslag om å opne for privat arbeidsformidling og private utleigefirma. Det er no slik med Arbeidarpartiet at dei er veldig spontane berre dei får tenkt seg om. Og for å sitere Ivar Aasen: « Me skal koma om ikkje så brått. »

       Så vil eg ta opp forslaga frå Framstegspartiet og Høgre, og særleg rette merksemda mot forslag nr. 2.

       Til slutt vil eg stille spørsmålet: Har nokon samvit til å stemme mot dette når vi ser kva som no skjer t.d. ved norske helseinstitusjonar?

       Leif Lund (A) : Representanten fra Fremskrittspartiet snakket bare om privat formidling. Vi har fra Arbeiderpartiets side i komiteinnstillingen en merknad som går på dette med utleie. Og når Fremskrittspartiet sier de er et parti som er for konkurranse, er det veldig overraskende for oss at de ikke kan være med og vurdere om Arbeidsformidlingen skal få lov til å opprette et aksjeselskap for å drive med utleie. Representanten fra Fremskrittspartiet sier at vi har et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft i dag, og det må jo da være viktig for Stortinget at vi tilrettelegger dette på en slik måte at vi kan møte næringslivets behov gjennom å modernisere oss også når det gjelder utleie.

       Jeg vil påstå at den modellen som Arbeiderpartiet legger opp til i merknaden, vil være med og kvalitetsheve arbeidstakere for et arbeidsmarked som etterspør arbeidskraft. Så jeg er litt overrasket og vil gjerne høre hvorfor Fremskrittspartiet ikke kan være med og støtte Arbeiderpartiets merknad, slik at vi kunne jobbet fram et felles flertallsforslag i innstillingen.

Lodve Solholm (Frp) : Det var snakk om at ein uregulert arbeidsmarknad, ein uregulert økonomisk politikk ikkje tek vare på arbeidstakarane. Eg er faktisk litt usamd med SV, og det er jo ikkje så rart at Framstegspartiet ikkje er samd med SV i så måte. Vi har den tiltrua til menneska i vår opplyste verd, i Noreg, at vi også kan take vare på det, og at vi kan regulere arbeidsmarknaden der det er naturleg å regulere, nemleg i forholdet mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar, utan at det nødvendigvis skal vere overstyrt frå LO og NHO gjennom landsomfattande avtaler.

       Så til dette med helsevesenet osv. Jo, Framstegspartiet står for ein politikk der vi friske og arbeidsføre menneske skal ha både ein rett og ei plikt til å kunne stå på eigne bein. Samtidig skal vi ha eit sosialt nettverk for dei menneska som av ulike årsaker ikkje meistrar kvardagen på lang eller kort sikt. Eg er heilt samd med representanten Karin Andersen i at lønns- og arbeidsvilkåra i helsevesenet er dårlege. Og der har vel nettopp vår parlamentariske leiar uttrykt eit ønske og synest det er rimeleg av dei gruppene no i lønnsoppgjeret å krevje betre lønn og betre arbeidsvilkår, for på den måten å oppnå det som vi er ute etter, å få fleire til å jobbe i helsevesenet, slik at vi kan få vekk dei uverdige helsekøane.

       Når det gjeld dette med å oppheve innvandringsstoppen, trur eg ikkje det er nødvendig, for vi har ein EØS-avtale, og innanfor den marknaden er det svært stor arbeidsløyse. Men ikkje eingong der skal vi få lov å drive fri arbeidsformidling, slik at vi kan hente opp sjukepleiarar eller andre kompetente personar som vi manglar i næringslivet. Det hadde også vore ei interessant sak å ta opp.

       Eit anna forhold som òg er aktuelt å trekkja inn i denne samanhengen, er ILO-konvensjonen der International Labour Organization har slått fast at ein bør gå gjennom den nasjonale strategien for å sjå om den er tilpassa samfunnet sitt behov. Denne avtalen er underskriven av Noreg, men den er ennå ikkje ratifisert. Og i det utgreiingsarbeidet som skal koma, er det naturlegvis teke stilling til om Stortinget blir invitert til å ratifisera denne avtalen som går på om utleige og privat formidling av arbeidskraft skal vera tillatt.

       I dette biletet er det frå mitt parti, Kristeleg Folkeparti, viktig å streka under at me bør ha eit sterkt arbeidsmarknadsetatstilbod i Noreg, med totalansvar for både ressurssterke og ressurssvake. Dette er etter mi vurdering eit av dei hovudomsyna som bør liggja i botn når me no skal ha ei utgreiing av ei framtidig organisering. For det er openbert, og det har i liten grad vore framme i dag, at det er den svake parten som er dei mindre attraktive kundane. Dei som møter meir problem enn tilbod når det gjeld arbeidslivet, må få sin posisjon styrkt i det framtidige samfunnet, så me ikkje får eit for hardt og eit for tøft arbeidsliv for desse arbeidssøkjarane. Dei må få stor merksemd og må sikrast gode rammer for å koma lengst mogleg fram i køen når det gjeld å søkja arbeid.

       Forslaget som er nemnt frå Arbeidarpartiet i denne debatten, verkar for meg noko kunstig. Situasjonen er etter mi vurdering at arbeidsmarknadsetaten har ei monopolliknande stilling i samfunnet i dag, at den har eit stort behov for ein gjennomgang av eigne rutiner og tilbodet til befolkninga på bakgrunn av mindre sysselsetjingsproblem, og at dei som framleis er ledige på arbeidsmarknaden, då har eit større behov for oppfølging og for direkte rettleiing.

       Derfor meiner eg at situasjonen innbyr til at arbeidsmarknadsetaten sjølv må gå inn og ta omfattande initiativ for å rasjonalisera si eiga verksemd og framstå som eit berande tilbod til dei som verkeleg har behov for denne etaten i dag, og for å hjelpa næringslivet, som òg er avhengig av å ha ein god og oppdatert medspelar. Etaten vil ha ei viktig oppgåve, og den bør sikra langsiktig kvalifiseringsstønad frå arbeidssøkjarar med manglande eller feil kompetanse, og den bør i større grad sjå på det å kombinera arbeid og trygd.

       Eg har fått ein del spørsmål frå svake arbeidssøkjarar, psykisk utviklingshemma, om moglegheita for t.d. hospitering i bedrifter, slik at det i størst mogleg grad skal kunna oppfattast som eit tilbod òg for dei på vanlege arbeidsplassar. Det er interessant, og her ligg mange og store oppgåver og ventar på ein tung arbeidsmarknadsetat.

       Til slutt: Eg ser no med forventing fram til utgreiingsarbeidet som departementet no skal gjere i kjølvatnet av komiteen si behandling av dette Dok.nr.8-forslaget. Utgangspunktet for Kristeleg Folkeparti er at me etter dette òg skal ha ei sterk og offensiv arbeidsformidling med ansvar for formidling, kvalifisering og utbetaling av stønader, og attføring.

       Jeg vil derfor spørre Kristelig Folkeparti om det er slik at partiet motsetter seg at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 181 dersom det vil medføre en åpenbar konkurransesituasjon mellom arbeidsmarkedsetaten og private byråer vedrørende formidling.

Olaf Gjedrem (KrF) : Kristeleg Folkeparti har ei opa haldning til denne utgreiinga og vil velja å vera positiv til arbeidet. Me har stor tillit til at departementet no får fram dei relevante poenga før ein skal ta stilling til om ein skal invitera Stortinget til å ratifisera denne ILO-konvensjonen. Denne konkurransesituasjonen kan koma, og på visse felt eksisterer den i dag. Vår hovudoppgåve i denne situasjonen - som eg nemnde i mitt hovudinnlegg - er omsynet til dei svakare stilte arbeidstakarane. Ein openberr fare ved ei omfattande privatisering er at me får ei gruppe som få bryr seg om, og som ikkje får tilstrekkeleg assistanse for å kunna få ein rett til arbeid. Det er den fyrste faren.

       Det er viktig for Kristeleg Folkeparti å sikra at desse arbeidstakarane òg blir tekne omsyn til og får ei menneskeverdig behandling. I tillegg er det òg viktig for Kristeleg Folkeparti å hindra at det no offentlege arbeidsmarknadstilbodet i Noreg, som eg vil skal vera sterkt, ikkje får eit B-stempel og berre tek seg av ein bestemt type arbeidssøkjarar: dei som er svake på arbeidsmarknaden og lite interessante for private firma. Eit sterkt omsyn som eg vil be departementet leggja tung vekt på i si utgreiing, er at desse svakare stilte arbeidssøkjarane - og dei er det fleire titusenar av i Noreg i dag, størstedelen av dei arbeidssøkjande - får ei god behandling og blir gjevne stor merksemd i framtida.

Sonja Irene Sjøli (H) : Gjedrem er opptatt av de svake arbeidstakerne, og det er jeg også - svært opptatt av dem. Men jeg er også opptatt av at det, som vel ingen kan ha unngått å registrere, er stor mangel på leger, sykepleiere og stråleterapeuter. Situasjonen ved Radiumhospitalet synliggjør og tydeliggjør alvoret. Derfor er det utrolig at Kristelig Folkeparti nekter å ta i bruk alle muligheter, som bl.a privat formidling av helsepersonell og vikarbyråer, for å skaffe til veie og sikre for pasientene livsnødvendig personell.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre faglige rettigheter og ordnede forhold og trygghet for arbeidstaker og arbeidsgiver. Som tidligere fagforeningsleder er jeg også særdeles opptatt av disse forhold. Det er også andre fagforeninger innen ulike grupper av helsepersonell som mener at privat formidling av utleie av helsepersonell er viktig for å sikre nødvendig fleksibilitet i arbeidsmarkedet, og det er vel ingen som kan beskylde fagforeninger for ikke å være opptatt av arbeidstakernes vilkår.

       Mitt spørsmål til Gjedrem blir derfor om han mener det er et motsetningsforhold mellom å sikre faglige rettigheter, ordnede og trygge forhold for arbeidstakere, og det å formidle frivillig, livsnødvendig arbeidskraft til helsesektoren. I så fall er representanten Gjedrem og Regjeringen på kollisjonskurs med en del arbeidstakerorganisasjoner.

       Jeg vil også vite hva Kristelig Folkeparti mener med « uheldige følger », som det er uttrykt i merknadene. Er det at arbeidsmarkedsetaten mister noe av sitt kontaktnett, eller er det at pasienter risikerer å lide, i verste fall dø i helsekø, på grunn av mangel på helsepersonell? Det er faktisk det som er situasjonen.

Olaf Gjedrem (KrF) : Representanten Sjøli brukar noko sterke ord i sin replikk i og med at ein får inntrykk av at det apparatet som staten har i dag, arbeidsmarknadsetaten, ikkje maktar å utføra jobben sin med å formidla kvalifisert personell innan helsesektoren. Me kjenner jo til, både frå oppmodingar ein sjølv har fått og frå avisene, at helsevesenet har sine problem, men me ser i den nåverande situasjonen at både arbeidsgjevarane på helseinstitusjonane og ikkje minst, som eg sa i mitt hovudinnlegg, arbeidsmarknadsetaten sjølv har eit stort ansvar for å modernisera seg, slik at dei blir attraktive og kan nå fram med ei formidling av desse gruppene. Fram til nå har arbeidsmarknadsetaten på mange måtar gjort ein utmerkt jobb. Men situasjonen nå krev nye grep frå denne etaten, og me håpar at han er i stand til å forandra seg og modernisera seg, slik at han kan føla og møta dei krava som samfunnet i dag har behov for, spesielt innan helsesektoren. Det blir eit veldig viktig felt for denne etaten å forandra seg på, og det må skje fort.

       Etaten treng denne perioden utgreiinga vil pågå, fram til neste årsskifte, og ein forventar då å ha ein del konkrete endringar frå den offentlege arbeidsformidlinga for å imøtekoma dette store behovet som samfunnet har lagt på etatens skuldrer. Eg har tiltru til at dei klarer den oppgåva, og eg meiner dei bør fokusera på å gjera nettopp dette. Så får me, når utgreiinga ligg føre, sjå om det er grunnlag for å gjera andre grep på grunn av at arbeidsmarknadsetaten eventuelt sviktar denne forventinga.

Leif Lund (A) : Representanten Gjedrem mener at arbeidsmarkedsetaten må forandre seg. Det står også i innstillingen, i merknader fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at de ønsker at det skal foretas en gjennomgang for en forandring av etaten.

       Når Arbeiderpartiet inviterer til å forandre etaten ved at vi vil gi den mulighet til å drive utleie og være med på å skape muligheter for arbeidsløse til å få seg jobb gjennom at de får den kunnskap som er nødvendig for å skaffe seg arbeid i dag gjennom et offentlig aksjeselskap som driver utleie, da er det litt overraskende for oss i Arbeiderpartiet at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke kan være med på dette. Jeg vil gjerne igjen høre representanten Gjedrem begrunne hvorfor de ikke kan være med på en slik omstilling som vi inviterer til i en merknad.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg hadde ein del tankar om dette i innleiinga mi. Men eg vil berre gjenta at for Kristeleg Folkeparti er det nå viktig at arbeidsmarknadsetaten går gjennom sine eigne moglegheiter til å utføra sin funksjon innanfor dei retningslinene den har i dag.

       Etaten har lange tradisjonar, den har ei sterk stilling - på mange måtar meir monopolliknande. Og den situasjonen burde i seg sjølv vera ein sterk inspirasjon, eit incitament for arbeidsmarknadsetaten til å tilpassa seg dei behova som samfunnet har i dag. Eg har tillit til at han kan det, utan å gå via oppretting av det som me for tida i alle fall oppfattar som ein unødvendig omgang om eige aksjeselskap. Me er i tvil om det er føremålstenleg med ei slik organisering. Me ser for tida ikkje nokon gode grunnar for at det bør skje. Me meiner at arbeidsmarknadsetaten sjølv har tilstrekkelege rammevilkår for å løysa dei oppgåvene som samfunnet i dag har for arbeidslivet.

       Me har tiltru til at denne etaten, som tidlegare har klart å omstilla seg og løysa store oppgåver, òg vil klara å koma inn på nye arenaer og vera ein meir moderne aktør i eit samfunn der forandringane skjer stadig raskare, og der behovet for den enkelte blir meir og meir spesifisert. Etaten har store ressursar, men eg trur òg at han har både kompetanse og vilje til å gå inn i ein slik situasjon. Me ser med spenning på at arbeidsmarknadsetaten går i seg sjølv og prøver å løysa oppgåvene med dei nåverande rammevilkåra, som me oppfattar som tilfredsstillande og tilstrekkelege.

       Jeg har lyst til å understreke at mange av de innvendinger man hører mot noe av den fleksibiliteten vi foreslår, ikke er innvendinger som egentlig treffer kjernen av det vi foreslår. Det er innvendinger som går på at det finnes uregulerte arbeidsforhold i arbeidsmarkedet, som faktisk fremtvinges av behov, fordi flertallet her ikke er villig til å møte behovene med ordnede former, f.eks spørsmålet om midlertidig ansatte, spørsmålet om vikarer, spørsmålet om overtid. Når det gjelder alle disse tingene, foregår det mye ureglementert rundt omkring i arbeidslivet, fordi det er behov som ikke dekkes gjennom dagens lovverk. Og det er fordi det sitter et flertall på Stortinget som er bakstreversk.

       Jeg har sagt det spesielt i forhold til spørsmålet om utleie og spørsmålet om privat formidling at stortingsflertallet går baklengs inn i fremtiden. For jeg har jo merket at det er en forandring. Det er stor forskjell på debatten og holdningene i dag i forhold til for to år siden, hvor dogmatiske utfall, spesielt fra Arbeiderpartiet, var hovedregelen. I dag er det en roligere og kanskje mer betraktende holdning, men like fullt er den bakstreversk, fordi man ikke imøtekommer de behovene arbeidsmarkedet faktisk har fått i løpet av de senere årene.

       I forbindelse med 100-årsjubileet til arbeidsmarkedsetaten var statsminister Bondevik i Bergens Tidende sitert på at han mente at man kunne åpne for privat arbeidsformidling. Han var sitert på at han ikke så de store innvendinger mot dette lenger. Ted Hanisch, direktøren for arbeidsmarkedsetaten, har sagt at han ikke frykter noe fra privat arbeidsformidling. Han mener at man kan konkurrere også mot private aktører. På julaften gikk lederen for Arbeiderpartiets komitefraksjon ut og sa at Arbeiderpartiet nå var åpent for en speilvending. Og i januar kom statsråd Løwer med uttalelser på Dagsrevyen som ikke kunne tolkes annerledes enn at også hun mente at det var på tide å endre disse to forbudene og skape et mer fleksibelt og bedre arbeidsmarked i Norge. Den eneste negative holdning jeg har sett så langt i år, har vært Per Olaf Lundteigens, og det forbauser meg ikke. Han har prosedert på at man har skrevet noe annet i Voksenåsen-erklæringen.

       Hva er det som egentlig gjør at behovene har endret seg? Først og fremst har vi hatt en utvikling i arbeidsmarkedet. Det er i dag behov for kreativitet for å få frem arbeidskraftsressursene, altså mulige ressurser blant folk som ikke er i arbeid, og det er behov for kreativitet for å skaffe arbeidskraft innenfor mange områder hvor det i dag er mangel på arbeidskraft i Norge, og noe av den kreativiteten vil måtte gå på å kunne skaffe den arbeidskraften fra utlandet.

       Det har allerede skjedd endringer i arbeidsmarkedet som er politikerskapt, og det kommer til å komme flere. Det er ikke ett parti på Stortinget som ikke har reformer på sitt program som vil påvirke arbeidsmarkedet. Innføring av kontantstøtten, etter- og videreutdannelsesreformen og utvidet svangerskapspermisjon - alt dette medfører behov for å få frem andre arbeidskraftsressurser og behov for midlertidig sysselsatte eller vikarer. Det antatte behovet for midlertidig sysselsatte dekket av enten vikarer eller mer permanent ansatte til spesielle, kortsiktige oppdrag, er anslått til mellom 250.000 og 300.000 i Norge ved århundreskiftet. Blant annet øker det på grunn av planlagte reformer fra alle politiske partier. Da kan ikke vi på Stortinget gå så sakte frem at vi setter oss i en situasjon hvor vi bare får en utvikling i uregulerte forhold. Isteden burde vi sørge for gode rammebetingelser gjennom å lage et ordentlig lovverk, speilvende og åpne for mer utleie i ryddige former.

       Jeg synes toppen på det hele har vært behandlingen av ILO-konvensjon nr.  181. Her har vi en ILO-konvensjon hvor både regjeringen Jagland, LO og NHO, hele den norske delegasjonen, stemmer for at man skal ha speilvending i forhold til dagens prinsipper i Norge, men da de kommer tilbake til Norge, begynner LO å si at dette bør i grunnen ikke gjelde for Norge; det bør gjelde for alle de andre landene i Europa. Jeg synes ikke dette rimer i det hele tatt. Det burde være slik at når man stemmer for en ILO-konvensjon, er man innstilt på at den også skal gjelde her i Norge.

       Motforestillingene er etter hvert kokt ned til å bli ganske byråkratiske, og jeg tror at samtlige tilstedeværende i denne salen og de som har jobbet med disse spørsmålene i det siste halvåret, i sitt hjerte vet at disse forbudene står for fall. Og da burde man raskt ha sagt at ja, de står for fall, nå må vi ta et skritt videre og skape et bra regelverk rundt det. Det er egentlig påfallende at verken Arbeiderpartiet eller regjeringspartiene er villig til å ta det skrittet og si at disse forbudene står for fall; vi vil ha en speilvending, og så kan vi heller utrede regelverket rundt denne speilvendingen. Vi står altså i en situasjon hvor man snakker litt rundt grøten, hvor man ikke vil innrømme at det kommer endringer.

       Man burde heller hatt en offensiv holdning til hvordan arbeidstakeres rettigheter skal ivaretas. Jeg mener - og det synes jeg også vi har fått dokumentert gjennom de høringer vi har hatt - at vikarbransjen i Norge er ryddig. Det er veldig få klager på den. Det er uryddigheter i arbeidsutleie andre steder, men ikke i de organiserte vikarbyråene. Det er også slik at de fleste firmaer der går ut med tilbud om fast ansettelse for dem som ønsker det, men mange ønsker det ikke, de ønsker å ha en løsere tilknytning. Og det er vanskelig å tilby fast ansettelse når man hele tiden møter ustabile rammebetingelser, slik tilfellet har vært f.eks innenfor kontorvirksomhet.

       De endringer som ble gjort i 1996, er ganske illustrerende for dette. Jeg synes at å definere kontorarbeid som ikke å være arbeid som medfører f.eks edb-brukerstøtte, er et foreldet syn på hva kontorarbeid er. Og det gir meg et tankekors. Hvis det er arbeidstakeren man vil beskytte, hvorfor er det da så greit å ha vikarvirksomhet på lavtlønnsjobbene, først og fremst kvinnejobbene i vikarbransjen, mens vi må verne høytlønnsyrkene, som f.eks edb-støttefunksjoner, så mye at vi ikke kan tillate vikarbyråene å formidle slike jobber? Dette gir meg stadig nye lærdommer om hva som er viktig for Arbeiderpartiet. Det kan iallfall ikke være arbeidstakernes interesser og rettigheter, iallfall ikke for de svakeste, når det gjelder endringene i 1996.

       Vi har foreslått at innstramningene fra 1996 reverseres. Vi synes det er riktig at man åpner for formidling av alle typer arbeidskraft innenfor kontordefinisjonen, og ikke bare for det man definerer som underordnet arbeidskraft. Vi synes også det er viktig å vise til at den private formidling neppe kommer til å bli så mye større enn i dag. Det innrømmer vi. Det ser vi av erfaringene i Sverige og i Danmark. Vi har jo privat formidling når det gjelder de mest gunstige stillinger innen arbeidsmarkedet, nemlig lederstillinger og den type stillinger, og det vil kunne medføre konkurranse og kreativitet og gi nye innspill også til den offentlige formidling.

       Når man trekker frem de svakeste hele tiden, har jeg lyst til å minne om at den rettssaken som norske myndigheter ligger i for EFTA-domstolen, ikke gjelder de gunstige bitene. Det er en rettssak hvor man ligger i konflikt med en stiftelse som ønsker å drive privat formidling når det gjelder yrkeshemmede, altså blant dem vi definerer som de svakeste, og som har den dårligste utviklingen i arbeidsmarkedet. Der synes altså norske myndigheter at det er greit å kjøre prinsippene og forsøke å nekte tillatelse til å drive privat arbeidsformidling.

       En rekke av vikarbyråene driver også med oppdatering og har planer for videreutvikling og skolering av de ansatte. Det er altså ikke en utnyttelse av arbeidskraften som skjer - det er faktisk et viktig tilbud. I tillegg er det et ganske dyrt tilbud for mange firmaer i forhold til å ansette en som ikke kommer via et vikarbyrå, men man har garanti for at man får kvalitet på arbeidskraften.

       Konklusjonen er at vi i dag burde ha vedtatt prinsippet speilvending, gitt muligheter for utvikling i vikarbyråene og til å møte fremtiden også med hensyn til det arbeidsmarkedet som kommer, istedenfor kanskje nå å ta en runde på 1  1/2 år med utredninger, når vi alle egentlig i vårt hjerte vet at endringen kommer til å komme. Jeg tror at ILO-konvensjon nr. 181 kommer til å bli ratifisert, og jeg tror at vi kommer til å speilvende prinsippene. Jeg tror flertallet nå bare sørger for at det tar lengre tid enn det hadde trengt å gjøre, og at det skaper større usikkerhet og et dårligere arbeidsmarked enn det vi kunne hatt i løpet av den tiden.

       Leif Lund (A) : Det er sjelden jeg hører en representant fra Høyre forsvare fagbevegelsen slik Erna Solberg gjorde nå, og jeg ble faktisk i stuss om jeg hadde tatt rett replikk - jeg pleier jo ikke å ta replikk på Arbeiderpartiet. Men det er ikke noen sammenheng i det hun sier, i hvert fall ikke sett fra fagbevegelsens ståsted. Hun sier at arbeidsmarkedet i dag er uregulert på bakgrunn av at en ikke får lov til å drive privat formidling. Gjennom en rekke forslag har Erna Solberg vært en pådriver i å forringe arbeidsvilkårene for vanlige arbeidsfolk. Hun var motstander av midlertidige ansettelser da vi hadde den fighten, hun skal ha privat formidling, hun vil ha fritt fram med hensyn til overtid, noe vi skal behandle i Odelstinget i dag. Og så sier hun i innlegget sitt her noe helt annet - nå er plutselig Erna Solberg og Høyre opptatt av faglige rettigheter i internasjonale organisasjoner. Det er første gang jeg hører at de er opptatt av ILO-konvensjonen i det hele tatt. Hvorfor forsvarer hun ikke ILO-konvensjonen som gjelder i dag da, f.eks.? Det har vi ikke hørt et eneste ord om. Jeg er litt overrasket. Det er nevnt at arbeidsmarkedsetaten hadde 100-årsjubileum. Fagbevegelsen i Norge har faktisk 100-årsjubileum i 1999, og vi har i 100 år forsøkt å kjempe for faglige rettigheter, deriblant dette med arbeidstid og overtid. Jeg vil gjerne høre om det er riktig at du kan være med på noe fremover, faktisk være med på å stramme inn overtiden, siden det ikke er det som er grunnen - du sier at det er den private formidlingen som er grunnen - til et uregulert arbeidsmarked.

       Høyre er for en mengde arbeidstakerrettigheter. Vi er stort sett for hele arbeidsmiljøloven, med unntak av tre-fire paragrafer som vi ønsker å få endret innholdet i. Det er faktisk stor enighet om at det er viktig å sikre norske arbeidstakere. Men det er en del punkter som man kanskje regulerer så mye at man får uregulerte forhold, og jeg tror det vil være naivt ikke å være klar over at ulønnet overtid også forekommer rundt omkring i det norske samfunn, fordi man prøver å få bedriften til å gå. Når man får gjort unna jobben i det offentlige, forekommer det altså ulønnet overtid, fordi man ikke får lov til å jobbe mer overtid enn det som er regulert gjennom arbeidsmiljøloven. Det finnes uryddige ansettelsesforhold og til dels utleieforhold fordi man er usikker på om man ville fått dispensasjon hvis man hadde søkt - man er usikker på definisjonene. Det er altså reelle behov ute i arbeidsmarkedet både for midlertidighet og for å få gjort ekstrajobber, og når man regulerer både overtid, midlertidighet og vikarvirksomheten så mye som vi gjør her, blir det altså uryddige forhold ute i arbeidslivet, fordi det finnes behov som må dekkes uansett. Jeg synes det er litt naivt av Arbeiderpartiet ikke å se at det blir konsekvensen.

Karin Andersen (SV) : Erna Solberg peker på at det er uryddige forhold i arbeidslivet, og at de kommer av at det finnes behov som bør dekkes, f.eks for mer overtid eller ulike former for mer fleksible løsninger, som Høyre nå har foreslått. Da synes jeg det er grunn til å spørre Erna Solberg og Høyre om det er slik at hvis man oppdager uryddige forhold eller ulovligheter på et område, er løsningen på det å endre loven. Kan det ikke faktisk være slik at loven er der fordi den ivaretar viktige hensyn som kanskje noen ganger bør være overordnet andre behov, f.eks når det gjelder overtid, eller når det gjelder trygghet?

       Så har jeg også et annet spørsmål til Høyre. Erna Solberg signaliserer nå en forståelse for økt fleksibilitet på arbeidstakers premisser. Det er vi i SV veldig enig i. Svangerskapspermisjon ble nevnt, etter- og videreutdanningsreformen ble nevnt, eventuelle konsekvenser av en kontantstøtte ble nevnt - alt dette vil utløse et behov for vikariater. Etter min beste evne er ikke jeg i stand til å se at det er noe av dette som ikke kan dekkes godt innenfor lovens ordlyd slik den er i dag. Men det vil altså bli et større behov for vikariater. Er da Høyres hovedpoeng at disse personene og jobbene ikke klarer å finne hverandre innenfor dagens system?

       Så til slutt: Hvis Høyre får sin vilje igjennom og det blir flere ansatte i vikariater, og man åpner opp for flere slags stillinger, hva vil Høyre bidra med for at de ansatte i disse byråene skal få like trygge og gode ansettelsesforhold som de som har en fast jobb?

Erna Solberg (H) : Det er ikke slik at jeg mener at enhver ulovlighet som foregår i forhold til en lov, medfører at man bør endre loven. Men når reguleringene kanskje er unødvendig stramme, syns jeg det er behov for å se om man er nødt til å ha så stramme regler. Vi kommer tilbake igjen både til midlertidige ansettelser og til overtid senere i dag.

       Jeg har lyst til å si at jeg ikke tror at det med det permisjonsbehovet som kommer til å være fremover i forhold til politikerskapte reformer, vil være mulig innenfor dagens regelverk fullgodt å sørge for at man har kvalifiserte vikarer til å fylle jobbene. Det er der jeg ser den jobben mange av vikarbyråene gjør når det gjelder å kvalifisere arbeidstakere, de de tar inn, gi dem omskolering og oppgradering og f.eks sørge for at de blir operasjonable på helt nye edb-systemer, som kommer hele tiden innenfor kontorsektoren. De gjør altså en jobb som det er vanskelig å gjøre noe som helst annet sted, og de gjør det selvfølgelig fordi de har en kommersiell interesse av å ha disponible vikarer som er helt kompetente til de beste jobbene. Jeg syns vi burde være med på å dyrke frem den delen av arbeidsmarkedet bedre, og det tror jeg vi hadde gjort ved å la vikarbyråene få drive på flere områder enn de gjør i dag.

       Det som skjer i og med disse nye reformene, er at det på helt andre områder, hvor det i dag ikke er tillatt med utleie, også blir behov for vikarer. Jeg er f.eks ikke så sikker på at vi kan regne med at en stor stab av personer kan gå inn og ta fire ukers vikariat hvis de ikke har tilknytning til et firma som formidler dem. Hvis en ser hvordan etter- og videreutdanningsreformen skal gjennomføres, kan det være at man skal på kurs en måned i løpet av et år. Da trenger kanskje bedriften en som er kompetent til å gjøre jobben en måned. Jeg er ikke så sikker på at man finner den personen ute i arbeidsmarkedet sånn som det ser ut i dag, men man finner den kanskje hvis man har vikarbyråer som har dette som markedsområde.

Olaf Gjedrem (KrF) : Kristeleg Folkeparti er tilfreds med den situasjonen at departementet aktivt må inn og vurdera desse spørsmåla. Ein viser då også til Voksen- åsen-dokumentet, der det står at Regjeringa vil sjå

« nærmere på strukturen for utleie av arbeidskraft. Denne vurderingen skal ikke omfatte den ordinære arbeidsformidlingens rolle ».

       Då er det klårt signalisert at Regjeringa vil gå aktivt inn her. Eg føler nok at representanten Solberg har ein noko høg profil i høve til at det ikkje er nødvendig å utføra dette arbeidet. Ein får inntrykk av at det er meir rett å ta eit par raske innersvingar for å få dette på plass, utan å ta dei tilstrekkelege omsyna.

       Eg er òg tilfreds med at det er eit fleirtal i denne salen som støttar departementet i at det er behov for eit utgreiingsarbeid.

       Mitt spørsmål til Erna Solberg er: Ser ikkje representanten det som ei tilfredsstillande løysing som me har gått inn for i komiteinnstillinga, at dette spørsmålet skal vurderast i løpet av det fyrste året me går inn i, at det er nødvendig å ha ein prosess på dette i lag med partane i arbeidslivet før ein trekkjer konklusjonane, og at ein òg gjev arbeidsmarknadsetaten ein sjanse til å få til den moderniseringa som eg trur alle i denne salen ynskjer at me skal ha?

Erna Solberg (H) : Jeg syns kanskje at Kristelig Folkeparti burde sagt ja - at det var der man burde begynt. For det er jo mye enklere å få både arbeidsmarkedsetaten og andre deler av norsk arbeidsliv til å begynne en positiv omstilling med engasjement ved et nytt regelverk hvis man vet at det politiske flertallet har sagt ja, det kommer en endring, det vil bli en ratifisering av ILO-konvensjon 181, utgangspunktet vårt er at utleie og privat formidling vil bli tillatt. Så får vi lage det regelverket som skal til for at dette blir gjort på best mulig måte.

       Men det er ikke det Regjeringen gjør, selv om jeg tror det er det Regjeringen egentlig mener at den burde gjøre. Den har ikke klart å ta det skrittet fullt ut, sannsynligvis av indremedisinske grunner.

       Det som skjer nå, er at man bruker ett år, sannsynligvis, i grøftene for å slåss om hvorvidt man skal gjennomføre denne speilvendingen eller ikke, istedenfor å bruke året på konstruktivt å legge til grunn det beste regelverket innenfor de nye endringene. Derfor syns jeg det hadde vært viktig at regjeringspartiene hadde sagt ja, vi mener dette kommer - eller at Arbeiderpartiet hadde gjort det, som jeg opplever at de på julaften gav uttrykk for at de egentlig mente.

       Hvis man hadde begynt der, hadde jeg syntes det hadde vært greit med et års utredning for å gå inn i regelverket og se hvordan det skal være. Men man begynner jo ikke der, med å si ja, disse endringene kommer. Man vil jo ikke tone flagg fra regjeringspartienes side. Og da forsinker man prosessen unødvendig.

       For det andre vil vi få et sterkere søkelys på ansettelsesvilkår for dem som leies ut gjennom vikarbyråene. Det er ingen tvil om at tyngden av disse skal være fast ansatt i vikarbyrået. De siste måneders omtale gir et helt annet bilde av situasjonen, noe som også gir grunn til å stille spørsmål ved den etaten som skal føre tilsyn med at de som driver en virksomhet på dispensasjon, følger denne loven. Ifølge Dagsavisen den 2. januar hadde Manpower i 1997 14.000 medarbeidere, men bare 400 er fast ansatt.

       Senterpartiet er enig i at det også trengs en gjennomgang av reglene for utleie av arbeidskraft. Det synes som grensene er blitt tøyd noe i forhold til intensjonene. Det er derfor bra at departementet i 1996 strammet noe inn på denne praksisen.

       Til grunn for Senterpartiets syn om utleie ligger den holdning som er uttrykt i fellesmerknaden med Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti da samme sak var oppe høsten 1995, hvorfra siteres:

« ... den enkelte arbeidstaker og arbeidsmiljøet er best tjent med et direkte og ordnet forhold mellom de to sentrale partene i arbeidslivet, arbeidstaker og arbeidsgiver. En tredje part vil kunne virke forstyrrende inn og skape uoversiktlige forhold. Lovforbudet tar også sikte på å forhindre at en tredje part som ikke deltar direkte i produksjonen, oppnår økonomisk gevinst på andre menneskers arbeidskraft. »

       Jeg har med tilfredshet merket meg uttalelsen fra LOs sjefsøkonom Stein Reegård til Arbeiderpartiets linjeskifte i denne saken, gjengitt i Dagsavisen den 4. januar:

       « Utleie av arbeidskraft er å behandle mennesker som maskiner. »

       Det bekymrer meg at Arbeiderpartiets merknader ikke bygger på LOs sterke skepsis til dette.

       Senterpartiets prinsipielle holdninger til faste ansettelser og utleie av arbeidskraft er ikke endret etter regjeringsdannelsen. Disse syn får solid støtte i LOs brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet datert den 12. februar 1997. Av problemer ved utleie og kortvarige arbeidsforhold påpekes særlig:

       Det synes åpenbart at private aktører som skal drive med formidling, og som skal ha netto i kassen, vil ta seg av dem som er lette å formidle. A-etaten vil bli sittende igjen med de gruppene som er vanskeligst å få i gang: de langtidsledige, yrkeshemmede og noen av innvandrerne. Disse vil bli rammet av at A-etatens formidlere får et redusert kontaktnett med bedriftene når de mister kunder til de private formidlerne. En kan frykte at et ja til privat formidling vil redusere aktiviteten og etter hvert størrelsen på A-etaten så mye at tilbudet i enkelte deler av landet kan bli svekket.

       Antall utleiefirma er økt fra 95 til 170 fra 1994 til 1996. Disse firmaene sysselsetter en halv prosent av årsverkene. Jeg kan ikke se at en statlig utleieaktør, som foreslås av Arbeiderpartiet, vil tilføre næringslivet bedre tjenester enn de private som allerede finnes. Den offentlige oppgaven bør være å se til at reglene om utleie følges. Et statlig A/S for utleie vil måtte arbeide helt atskilt fra A-etaten av konkurransemessige hensyn og vil medvirke til at færre bedrifter kommer til å kontakte A-etaten på samme vis som private firma for utleie og formidling.

       Jeg finner grunn til å anmerke at de sterke signalene om behov for endringer som er gitt av arbeidsdirektøren, burde ha kommet til Stortinget på annet vis enn gjennom leserbrev og som kommentar fra departementet på et privat Høyre-forslag. Dersom A-etaten er så ubekvem med regelverket som finnes på viktige områder, burde den forrige regjeringen tatt dette opp eller sørget for de nødvendige endringer i etatens ledelse. Så vidt jeg kan skjønne, er den senere tids endringer i arbeidsmarkedet utelukkende til fordel for A-etaten så den kan gjøre en bedre jobb. Man har langt færre ledige arbeidere, langt flere ledige jobber og et rutinert mannskap bak skranken. De økonomiske ressursene til kvalifiseringstiltak skulle også være på plass.

       Et bredt flertall på Stortinget har full sysselsetting som et overordnet mål. Det forundrer meg at arbeidsdirektøren, som leder av et viktig redskap i vår kamp mot ledigheten, uttrykker så sterk frykt for at ledigheten skal komme under 2 %. Jeg skjønner godt at de svært mange som fortsatt går ledige, blir provosert og skuffet når slike uttalelser kommer fra det hold.

       Arbeiderpartiet mener det vil være riktig å gi arbeidsmarkedsetaten mulighet til å drive eget vikarbyrå med utleie av arbeidskraft. Vi har tatt innover oss at verden har forandret seg de siste tjue årene, og at det nå er et veldig behov for både kortere og lengre permisjoner, der utleie også kan være aktuelt. Men tydeligvis har Senterpartiet en helt annen oppfatning av denne verden og vil ikke være med på å endre noe som helst. Hvis arbeidsmarkedsetaten skal få mulighet til både å formidle og leie ut, innenfor visse lovlige former, selvsagt, og der de ansattes rettigheter ivaretas, må vi også gjøre noen endringer. I dag opplever vi at det hersker ville tilstander på området utleie der utleie skjer i flere ledd. Arbeidstakerne har få eller ingen rettigheter overfor arbeidsgiver, og ingen vet egentlig hvem som sitter med arbeidsgiveransvaret. Dette kunne vi ha ryddet opp i hvis Senterpartiet hadde vært villig til å støtte Arbeiderpartiet. Det finnes i dag 170 firmaer for utleie av arbeidskraft, så det kan ikke være det Senterpartiet er imot. I hvert fall finner vi ikke noe av det i innstillingen. Mitt spørsmål til Morten Lund er: Hvorfor er Senterpartiet imot at det offentlige skal få anledning til å konkurrere med disse 170 utleiefirmaene?

Morten Lund (Sp) : Jeg vil få understreke at jeg synes det er positivt at A-etaten tar opp forslag om hvordan deres situasjon kan forbedres. Det jeg har kritisert, er måten det tas opp på. Det bør tas opp sånn at Stortinget får beskjed gjennom Regjeringen. Da vi i høst fikk nye signaler fra etaten gjennom media samtidig som vi fikk proposisjonen for neste års budsjett presentert uten et eneste innspill i den retningen, synes jeg det er grunn til å bemerke det.

       Når vi vurderer utleievirksomhet kontra fast ansettelse, ansettelse direkte i firmaer, gjør vi det i første rekke ut fra hensynet til de ansatte, men også ut fra hensynet til bedriftene som trenger vikarer. Vi bygger på det som uttales fra LO, som representerer fagorganiserte. Jeg siterte fra deres brev, som var et innspill i forbindelse med Kommunal- og arbeidsdepartementets arbeid med disse sakene. Den skepsisen til utvidet utleievirksomhet som de gir uttrykk for, har vi lagt til grunn for vårt arbeid. Nå vil vi i den nye utredningen få høre om LO har ombestemt seg. Men uttalelsen fra sjefsøkonom Stein Reegård, gjengitt i Dagsavisen Arbeiderbladet den 4. januar, som jeg siterte, tyder ikke på det.

       Jeg stiller spørsmålstegn ved det at vi trenger statlige AS for utleie for å få til en konkurranse med det private. At vi trenger det, vil jeg virkelig se dokumentert. Hvis det er sånn at A-etaten trenger å ha det kontaktnettet for å kunne fungere som A-etat, kan det være et argument, men jeg tviler på at de får lov til å drive uten skikkelig avstand mellom den offentlige A-etaten og det aksjeselskapet. Jeg tror ikke vi kan bruke det felles apparatet som de selv tror kan være en fordel for å få det til.

Lodve Solholm (Frp) : Det er interessant å høyre på Senterpartiets Morten Lund. Han er bekymra for at den tredje parten skal kome inn og forkludre arbeidsmarknaden, fordi dei bl.a kan ha ein økonomisk gevinst av å formidle arbeidskraft til arbeidsgjevarar som har behov for å ha fleire i arbeid.

       Men kor er då omsorga for dei langtidsledige? Kor er omsorga for dei arbeidsledige? Kor er omsorga for dei som står i kø for å kome inn på helseinstitusjonar som arbeidsmarknadsetaten i dag ikkje klarer å formidle nok arbeidskraft til? Det er også merkeleg at Senterpartiet har framstilt seg som det einaste distriktsvenlege partiet. Det er også sant at det er veldig mange verksemder i distrikta som no manglar arbeidskraft. Det er veldig mange av dei sjukehusa og helseinstitusjonane som ligg i distrikta, som også manglar arbeidskraft. Då er det for meg uforståeleg at Senterpartiet set seg sånn på bakbeina og ikkje er villig til å sleppe til ein tredje part - om dei skulle tene pengar på det, er det jo ein arbeidsplass det også, og skattekronene kjem også inn i distriktskommunen ved at ein har ei privat arbeidsformidling. Kvifor set ein seg så på bakbeina når dette kan vere det som gjer at langtidsledige kan få seg eit arbeid? Det kan vere at ein eller to arbeidsledige får seg eit arbeid, at ein får tilsett ein lege eller sjukepleiar, slik at vi får eit betre helsetilbod. Kvifor set dei seg på bakbeina i forhold til dette?

       Det som er mitt grunnleggende spørsmål etter å ha lyttet til Morten Lund, er hvorfor Morten Lund ikke har tiltro til at man på Fosen Mek. Verksteder eller på sykehus rundt omkring i landet selv kan vurdere om det er dyrere å bruke et vikarbyrå eller en privat formidler i stedet for fast ansettelse. Hvorfor må han som politiker bidra til reguleringer som forhindrer at det valget faktisk blir gjort der hvor man ser kostnadene? Det bør være en begrunnelse for hvorfor man har en politisk regulering. Kostnadsbegrunnelsen kan vel ikke være den eneste. Man må regne med at både sykehusdirektører og ledere og administrasjonen i norske bedrifter er i stand til å vurdere dette bedre enn det vi gjør her.

Morten Lund (Sp) : Når det gjelder Regjeringens syn på den saken som vi behandler nå, er det nedfelt i Voksenåsen-erklæringen. Det som der sies om dette, er tatt inn i innstillingen. Det er også lest opp av Gjedrem fra talerstolen her i dag, så det skulle være kjent for forsamlingen.

       Erna Solberg ønsker et regelverk som gjør at det er bedriftene selv som skal vurdere hvordan ansettelsesforholdene skal være. Jeg har gjort rede for at Senterpartiet har et annet syn. Det går fram av den merknaden som vi hadde sammen med Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti forrige gangen dette ble behandlet. Vi ønsker avtale om fast ansettelse mellom to parter: mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er det vi ønsker, av hensyn til de ansatte - den svake parten, som en vanligvis sier. Det er hovedbegrunnelsen for at vi vil legge restriksjoner på arbeidslivet på visse områder.

       Høyre ønsker noe helt annet. Deres idealsamfunn er et samfunn der det er fleksibilitet i arbeidslivet på alle vis. EU er i så måte et mønstersamfunn for Høyre, opplever jeg. Innenfor EU er det i dag 18 millioner ledige. Det er 9 millioner som er langtidsledige, og det er 4,8 millioner ungdommer som er ledige. Slik er altså situasjonen i de landene til tross for at de til de grader har fleksibilitet i sine regler på dette området. Det er en nasjonal oppgave, men stort sett er det fritt fram for utleie av arbeidskraft i de landene. De har andre regler for overtid. De har andre regler for midlertidig ansettelse, og likevel har altså resultatet blitt slik.

       Hos oss har det gått bra. Det er færre som står i ledighetskø i dag enn for en stund siden. Det tror jeg er på grunn av de reglene vi har bl.a i arbeidsmiljøloven.

       Det er mangel på arbeidskraft i noen bransjer, men fremdeles er det mange som er ledige. Kritikken mot arbeidsmarkedsetaten har vært sterk. For SV er det viktig at arbeidsmarkedsetaten styrkes og moderniseres. For at arbeidsmarkedsetaten skal fylle sin funksjon, må den ha en brei kontaktflate mot både arbeidsgiver- og arbeidstakersida. Arbeidsmarkedspolitikken må også gjennomgås og endres. Nå er det en policy som sier « minst mulig og kortest mulig kvalifisering ». Og ifølge oppslag i aviser utlegger etatsledere det slik at hvis en er streit, får en jobb. Da må en vel regne med at en som er teit, ikke får jobb. Det skader denne etaten, og det skader arbeidet for dem som nå står i kø og ikke får jobb. Jeg vil også tro det skader de arbeidsgiverne som faktisk trenger denne arbeidskraften.

       Stadig økte krav til kompetanse og høy funksjonsevne i arbeidslivet gjør at veien fram til jobb for noen er lang. Kvartals- eller halvårsperspektiv, som A-etaten nå opererer med, holder ikke. Vi er også kritisk til A-etatens måte å virke på, men vi tror ikke at en åpning for privat formidling vil bedre situasjonen - tvert imot. Faren for at etaten mer og mer vil bli et reint sosialpolitisk virkemiddel, øker, og det er naivt å tro at de som vil slippe privat formidling til, samtidig vil holde den offentlige formidlingen sterk og omfattende.

       Arbeidslivet forandrer seg og moderniseres. Vi har i dag vært inne på flere måter, også å fleksibilisere arbeidsdagen på arbeidstakers premisser. Det er vi positive til. Men det er viktig at arbeidstakers stilling ikke blir svekket, og at arbeidsgiveransvaret ikke blir pulverisert.

       Den store økningen i atypiske arbeidsforhold er bekymringsfull. De som argumenterer for mer bruk av slike ordninger, mener at disse vil gjøre det lettere for ungdom og andre som stiller svakt, å få jobb, at det er en slags inngangsbillett. Har en kontakt med arbeidslivet, er muligheten for å få jobb større. Det er vanskelig å forstå at arbeidsmarkedsetaten ikke skal kunne tilby og formidle slik kontakt i dag. Private som skal operere i et slikt marked, må nødvendigvis gjøre det med fortjeneste som mål. Hva er grunnen til å tro at dette blir et betalingsdyktig marked for å drive service overfor grupper som stiller svakt på arbeidsmarkedet? Er det penger å hente der? Neppe. Det må jo være arbeidsgivere som er villig til å betale for å få arbeidskraft, som benytter seg av et slikt tilbud, fordi den nye ILO-konvensjonen også setter forbud mot å ta betalt av arbeidstaker. Skal dette bli et tilbud til svake grupper, må det bety at disse gruppene skal tilby sin arbeidskraft til en enda billigere penge enn det de gjør i dag, hvis det skal bli rom for fortjeneste i disse firmaene. Det blir dyre sjukepleiere, dyre murere, dyr arbeidskraft.

       I framtidas arbeidsmarked er kunnskap og kompetanse et av de fremste konkurransefortrinnene. Derfor er det viktig å se på hva slags forhold det er mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, fordi veldig mye kompetanse utvikles i arbeidslivet. Det er også en grunn til å være skeptisk til å ønske en løsere tilknytning.

       SV støtter at vi må gå gjennom hele dette regelverket, fordi en fra norsk side har stemt for den nye ILO-konvensjonen, av en eller annen grunn, av sitt hjertes godhet - virker det som - overfor andre land som har dårligere forhold. Vi mener også at et eventuelt utleiebyrå innenfor A-etaten må vurderes i den sammenheng.

       Jeg vil få lov til å stille Karin Andersen følgende spørsmål: Ser ikke SV at private byråer i denne kampen kan gjøre en positiv innsats for å tilbakeføre nettopp flere av det fagpersonellet som i dag har forlatt det offentlige helsevesen, til det nødvendige arbeid som må utføres? Ser ikke SV at det er en mulighet for at det kan bidra til å hjelpe?

Karin Andersen (SV) : SVs holdning er at det er A-etaten som skal drive formidling, og at A-etaten må forsterke sitt arbeid for å skaffe personell til helsetjenesten. Men jeg tror altså ikke at det plutselig dukker opp mer arbeidskraft et eller annet sted fra, hvis en bare oppretter private utleiefirmaer og private formidlingsfirmaer. Hva skulle i så fall den overtalelseskunsten disse bedriver, bestå i, som A-etaten eller det offentlige nå ikke kan gå inn med?

       Jeg tror det er slik at hvis en skal få flere folk til å jobbe mer og lenger i helsesektoren, må en tilby bedre arbeids- og lønnsforhold. Det er da heller ikke slik at det er bare heldagsstillinger i helsesektoren i dag. Det er et uttall av personer i helsesektoren som jobber halv tid, deltid, i små stillingsbrøker, og har ubekvem, utrygg og dårlig arbeidssituasjon. Det riktige må være at vi sørger for at helsesektoren får så romslige budsjetter at de har midler til å kunne ansette de personene de ønsker og trenger, i stillingsbrøker som de ansatte vil og kan gå med på - at en rydder vekk all dårlig arbeidsgiverpolitikk, både fra kommuner og andre offentlige etater når det gjelder helsetjenesten, som vi etter hvert har sett eksempler på. Jeg tror altså ikke at vi er tjent med dyre sjukepleiere, dyre i den forstand at det er utleiefirmaene som stikker av med fortjenesten, og at sjukepleierne, hjelpepleierne og annet omsorgspersonell fremdeles skal slite med dårlige arbeidsforhold.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

       Vi har i dag et arbeidsmarked som i stor grad er preget av mangel på arbeidskraft i mange sektorer og næringer, samtidig som det fortsatt er for mange ledige. Men vi er absolutt på rett vei, og vi er et av landene med lavest ledighet i Europa. Vi synes det er greit at vi nå utreder hvordan vårt regelverk og system fungerer, for å få enda flere i jobb og greie de utfordringene vi står overfor på arbeidsmarkedet, og få til ordninger som fungerer, både i gode og dårlige tider. Vi må uansett beholde en sterk offentlig arbeidsformidling som også ivaretar dem som har problemer med å få seg arbeid.

       I dag er det i tillegg til den offentlige arbeidsformidlingen flere firmaer som driver med rekrutteringsbistand og headhunting. Det er også gitt dispensasjoner fra forbudet mot privat arbeidsformidling. I kombinasjon med nye Internett-løsninger bidrar alt dette i praksis til å uthule formidlingsmonopolet. Målet med i det hele tatt å vurdere en åpning for privat formidling må i så fall være å få flere i arbeid. Det må også være en forutsetning at alle formidlingstjenester fortsatt skal være gratis for arbeidssøkere, men dette må vurderes i sammenheng.

       Det er i dag vanskelig å avgrense utleie mot entrepriser, konsulentvirksomhet og nye samarbeidsformer. Det er videre vanskelig å tolke hva som kommer under det generelle unntaket som gjelder for kontorsektoren. For Arbeiderpartiet er det spesielt viktig å rydde opp i en del forhold på utleiemarkedet, slik at den som er innleid, til enhver tid får de samme betingelser og ordninger som andre ansatte i bedriften.

       I tillegg til at vi har problemer med å håndtere lovverket på dette området, foreligger det nå en ny ILO-konvensjon, som har som utgangspunkt at utleie og privat formidling av arbeidskraft i prinsippet skal være tillatt. Det kan derfor også være behov for å se på hvilke konsekvenser det får dersom Norge skulle ratifisere den nye ILO-konvensjonen.

       På denne bakgrunn mener Arbeiderpartiet at det er viktig med en gjennomgang av dette feltet. I denne gjennomgangen må arbeidstakernes rettigheter stå sentralt. Det må også være en forutsetning at partene i arbeidslivet trekkes aktivt med i dette arbeidet.

       For Arbeiderpartiet er det viktig at vi fortsatt har en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling. Vi må ha en arbeidsformidling som fungerer så vel i et arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft som i et arbeidsmarked med høy ledighet.

       Vi har fremdeles mange arbeidsledige her i landet. For Arbeiderpartiet er det viktig at arbeidsmarkedsetaten får nye muligheter til å få disse ut i arbeid. Et eget vikarbyrå også i offentlig regi er et godt forslag i så måte. Dette kan hjelpe mange av dem som i dag har vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, f.eks langtidsledige og innvandrere. Det gir derfor ingen mening når regjeringspartiene går imot dette forslaget med den begrunnelse at A-etaten bør fornye seg. Det blir ikke lettere for A-etaten å fornye seg når regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet går inn for at det private skal ha monopol på utleie av vikarer. Det er spesielt interessant å merke seg at de borgerlige partiene tydeligvis bare er for konkurranse så lenge det er i disfavør av de svake, og at monopol på vikarer er noe de samme partiene forsvarer.

       Behandlingen av disse forslagene fra Høyre har i det hele tatt vært merkverdig. Fordi det bare er Fremskrittspartiet som hopper på deres Dok.nr.8-forslag, velger Høyre å gå imot noe som iallfall noen representanter fra Høyre har sagt de er for, nemlig at det er fornuftig at arbeidsmarkedsetaten skal få drive sitt eget vikarbyrå. Jeg håper at utredningen vi nå foretar, vil gjøre at Høyre snur og sier ja.

       Vi har også fått oppleve at representantene for regjeringspartiene er skeptiske til den utredningen som deres egen minister lanserte med brask og bram i Dagsrevyen. Det er bare med nød og neppe regjeringspartiene her på Stortinget lar sin egen regjering få sette i gang en slik gjennomgang. Disse partiene har da som utgangspunkt at loven fungerer godt på dette området i dag, og at det kun er ILO-konvensjonen som gjør det nødvendig med en gjennomgang.

       Regjeringspartiene velger dermed å overse de problemene som deres egen statsråd påpeker i brev til komiteen. Det blir interessant å følge utviklingen av denne saken og se hva utredningen og Regjeringens forslag ender opp med.

Torbjørn Andersen (Frp) : Fremskrittspartiet ser ingen store betenkeligheter med å gi sin fulle støtte til de forslagene fra Høyre i denne sak. Begge de forslagene som er fremmet i denne sak vedrørende endringer i sysselsettingsloven §§ 26 og 27 om privat formidling og utleie av arbeidskraft, er etter min vurdering fornuftige forslag for å få til et optimalt fungerende arbeidsmarked. De tilnærmet offentlige monopoltilstander som i dag er rådende innenfor de områdene forslagene omhandler, er i dag høyst modne for en oppmykning. Vi ser i dag flere gryende tegn på at de offentlige monopolers epoke er på vei inn i solnedgangen. Rent prinsipielt må det betegnes som uheldig at monopoler i det hele tatt eksisterer, og når noen gjør det til sin hovedoppgave å ville opprettholde de offentlige monopoltilstander, er det noe alle gode krefter må søke å motvirke, for man vil aldri ha noen fullgod garanti for at et monopol vil fungere på den mest rasjonelle og effektive måten. De fleste monopoler - om det er offentlige eller private - burde det være enhver politikers hovedoppgave å bekjempe.

       Det har alltid vært bred politisk enighet om den felles målsetting å skaffe flest mulig mennesker ordinært arbeid, og i strategien for å nå dette ambisiøse mål, bør ingen positive virkemidler være utelatt. At flere politikere i dette land synes å være engstelig for at de offentlige monopoler skal tape i kampen mot private krefter, må ses på som om det finnes en begrunnet frykt for at de offentlige monopolers manglende konkurranseevne og effektivitet faktisk er der. Og er denne frykten reell, er jo grunnen til å tillate private innslag desto større. Å skaffe folk arbeid er derfor en for viktig oppgave til at den bør overlates til kun én eneste monopolaktør, i tillegg til de andre måter ansettelsene i dag skjer på. Når så den lov vi behandler, heter « Lov om tiltak til å fremme sysselsetting », virker det meget paradoksalt at den samme lov inneholder et helt konkret forbud nettopp mot tiltak

       som kan bidra til å fremme sysselsettingen. Og når det i loven uttrykkelig sies at det er forbudt å drive både privat arbeidsformidling og utleie, virker dette neppe til fordel for lovens primære intensjoner. Av den grunn ser jeg hensikten med de foreslåtte lovendringene som et velmenende forsøk på å rydde opp i de innbyrdes motsetninger som finnes i denne lov. Det er imidlertid meget nærliggende å anta at det vil skje en oppmykning på dette området i den nærmeste fremtid, da det er mye som peker i den retning og det for så vidt er gitt signaler om det i denne debatten - så det er håp. Politikerne bør derfor ikke bidra til at utviklingen i arbeidet med å skaffe et fleksibelt og strømlinjeformet arbeidsmarked for flest mulig kommer inn i en slags politisk bakevje. Av den grunn er de foreslåtte endringene verdt å bifalle og gi sin tilslutning.

Ivar Østberg (KrF ): Dagens forslagsstillere har understreket at de med disse forslagene ønsker å bidra til økt sysselsetting, til økt tilbud om arbeidskraft. De er også opptatt av de ansattes rettigheter.

       Kristelig Folkeparti-representanter har tidligere i debatten sagt at vi er opptatt av de ansattes rettigheter. Vi er opptatt av de forskjeller som har oppstått i arbeidslivet - også lønnsmessig - og av at forskjellene i de siste årene bare har økt. Vi er opptatt av grupper som står svakt, både når det gjelder lønnsforhandlinger og når det gjelder det å få formidlet arbeid - det være seg innvandrere, funksjonshemmede, eldre arbeidstakere, langtidsledige. Det vi har diskutert i dag om faglige rettigheter, er derfor viktig. Og la det nok en gang slås fast: Det er en samlet regjering som har gitt uttrykk for at ansettelsesvilkår skal være ryddige, med klargjorte vilkår. Fast arbeid skal være hovedregelen, og engasjement og korttidskontrakter må begrenses. Det er dette grunnlaget regjeringspartiene står samlet om.

       Høyre og Fremskrittspartiet har i debatten vært opptatt av at mennesker dør i kø. Det er tragisk, og det bør vi gjøre noe med. Men at løsningen er privat utleie av arbeidskraft, stiller jeg store spørsmålstegn ved. Det har vært hevdet at vi må endre loven fordi vi har uryddige og ulovlige forhold. Vi bør se på lover som ikke lar seg gjennomføre, men det at lover brytes, er ikke i seg selv et argument for å endre lovverket. Vi har eksempler på byråer som leier ut helsepersonell, der f.eks medisinere etter at de har jobbet ordinært, selger sin egen arbeidskraft dyrt til sykehusene - hvilket går ut over sykehusenes økonomiske evne til å løse sine oppgaver fordi de må kjøpe arbeidskraften altfor dyrt.

       Jeg tror det er helt nødvendig med den utredningen som Regjeringen har sagt at den ønsker. Det er også noe av det som er nedfelt i sentrumspartienes Voksenåsen-erklæring, hvor man i forbindelse med en bebudet handlingsplan for små og mellomstore bedrifter sier at man vil

« se nærmere på strukturen for utleie av arbeidskraft. Denne vurderingen skal ikke omfatte den ordinære arbeidsformidlingens rolle ».

       Det er altså det Regjeringen ved statsråden i brevet til komiteen har sagt at man ønsker å utrede. Man ønsker å ta tak i svakhetene ved loven. Sakens ordfører understreket i sitt innledningsinnlegg i dag problemet i forhold til Internett-formidling. Det er mange ting som bør gjennomgås. Men det som er viktig ved den utredningen vi får, er nettopp hva som kreves for ratifisering av ILO-konvensjonen. Vi har altså bedt om å få denne vurderingen våren 1999. Da har vi - og jeg viser her til det tredje punktet i brevet - god tid til å foreta de grep som må gjøres i fremtiden for å få en tilfredsstillende løsning. Vi gir samlet Regjeringen den fulle støtte i det arbeid den har bebudet. Dette er verken indremedisin eller ytremedisin, men en hensiktsmessig måte å arbeide på.

Sonja Irene Sjøli (H) : Ja, Høyre er opptatt av å få bukt med helsekøene. Vi sier ikke at hele løsningen er privat arbeidsformidling og vikarbyrå, men at det er et særdeles godt bidrag, er vi helt sikre på.

       Høyre har gjennom lang tid kjempet for at det skal bli tillatt å drive slik formidling av arbeidskraft i Norge. Den ideologiske motstanden i Arbeiderpartiet har vi etter hvert vent oss til. Men jeg må si jeg er skuffet over at den nye regjeringen ikke er mer åpen for å fjerne forbudet. Det er selvfølgelig kjedelig for Høyre å måtte vente på at de andre partiene skal innse at det ikke gagner noen - aller minst de arbeidssøkende - å opprettholde et slikt forbud. Men denne saken er faktisk mer alvorlig enn som så. Det at Regjeringen velger ikke å bruke alle virkemidler i kampen for å få mer helsepersonell til helsesektoren, er mer alvorlig enn at Høyre ikke får gjennomslag for sin politikk.

       Det var ifølge Tidsskriftet Sykepleien 1.245 ubesatte sykepleierstillinger i Norge i september i fjor. Ved Sentralsykehuset i Akershus har det vært rundt 100 ledige sykepleierstillinger i to-tre år, og antall ubesatte legehjemler er ifølge Helsetilsynets tall høyere enn tidligere. På landsbasis er 9 % av legehjemlene ubesatt. Og situasjonen ved Radiumhospitalet og mangelen på stråleterapeuter - livsviktig personell for alvorlig syke - bør alle ansvarlige politikere ha fått med seg.

       Representanten Gjedrem mente at jeg brukte sterke ord i min replikk, men dette er en del av den ubehagelige virkeligheten vi som politikere må ta innover oss. Det synes jeg ikke flertallet har gjort så langt i dag. I den akutte situasjonen vi befinner oss i, synes jeg det er bortimot utrolig at statsråder fra Venstre og Kristelig Folkeparti, som tidligere har vært positive til en endring av lovverket, nekter både privat formidling og vikarbyråer å skaffe norsk helsevesen flere fagfolk - for de finnes, vi vet at det er en reserve.

       Helseminister Dagfinn Høybråten uttalte til Dagens Næringsliv rett før jul at han mener

« « gode grunner taler for » å slippe til private aktører såvel når det gjelder utleie som formidling av helsearbeidere ».

       Og han sier videre om et eventuelt ettermæle:

« Hvis det kan sies om meg at jeg tjente pasientene og fikk til et helsevesen som møter enkeltmennesket med respekt, så er det godt nok. »

       Jeg er ikke sikker på om Regjeringen kan regne med å få et slikt ettermæle, for utfordringen nå er ikke å møte enkeltmennesket med respekt, utfordringen nå er å ha noen på sykehusene som møter enkeltmennesket i det hele tatt.

       Statsråd Løwer har åpnet for privat formidling av leger. Det er selvfølgelig positivt, men først og fremst en helt nødvendig politikk i dagens situasjon. To danske utleiefirmaer har fått dispensasjon fra forbudet mot utleie av arbeidskraft, noe som førte til at Sentralsykehuset i Akershus kunne dekke et akutt behov for sykepleiere til en pris på opptil 500.000 kr pr. sykepleier. Økt konkurranse om formidling ville naturligvis gjort denne arbeidskraften langt billigere - ikke dyrere, slik representanten Morten Lund fra Senterpartiet forsøkte å gi inntrykk av.

       Regjeringen påtar seg et stort ansvar når den velger å videreføre forbudet. Erfaringene viser to ting. For det første: Der hvor privat arbeidsformidling og utleie er tillatt, er det lettere å få besatt ledige stillinger raskt. Og for det andre: Den norske arbeidsformidlingen har pr. i dag ikke lyktes i å gjøre jobben de er satt til.

       Jeg vil derfor ta opp det forslag som Høyre har fremmet i innstillingen, om å be Regjeringen med øyeblikkelig virkning gi dispensasjon fra sysselsettingsloven, slik at det blir tillatt med privat arbeidsformidling og utleie av alle typer helsepersonell.

       Jeg er nå - og det betyr i disse dager - i ferd med å se nærmere på hvordan arbeidet mest hensiktsmessig kan organiseres. Jeg legger stor vekt på at partene i arbeidslivet skal trekkes aktivt med.

       For Regjeringen er det et hovedmål i den økonomiske politikken å sikre alle rett til arbeid. For å oppnå høy sysselsetting og lav ledighet må vi ha et effektivt og godt fungerende arbeidsmarked. Regjeringen vil ta utgangspunkt i dette ved sin gjennomgang av regelverket for formidling og utleie.

       Det hevdes at ved å gi flere adgang til å drive med formidling av arbeidskraft, kan man bidra til en bedre funksjonsevne i arbeidsmarkedet. Det vil til dels kunne skje ved at private aktører spesialiserer seg på formidling av arbeidskraft i sektorer hvor arbeidsmarkedsetaten i liten grad har operert, og til dels som følge av at en vil kunne oppnå effektiviseringsgevinster i den offentlige arbeidsformidlingen når den blir utsatt for konkurranse. Jeg vil imidlertid understreke at en viktig forutsetning og utgangspunktet for gjennomgangen, er at vi fortsatt skal ha en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling. Dette innebærer at arbeidsmarkedsetaten fortsatt skal ha ansvaret for det som i dag er deres hovedoppgaver: formidling, kvalifisering av ledige, utbetaling av dagpenger og attføring. Å gi private aktører mulighet til eventuelt å drive med arbeidsformidling, vil derfor bare innebære et supplement til den offentlige arbeidsformidlingen. Det er også situasjonen i de andre nordiske land som har åpnet for privat formidling.

       Det er klare problemer knyttet til regelverket for privat formidling av arbeidskraft, og det har ført til at en har endret regelverket etter hvert som nye behov har oppstått. Headhunting er definert som å falle utenfor forbudet mot privat arbeidsformidling. Flere av talerne i dag har vært inne på disse endringene som har skjedd når det gjelder arbeidsformidling, og behovet for selektivt å gå gjennom dette regelverket er absolutt til stede.

       Når det gjelder arbeidsutleie, har erfaringene vist at det er vanskelig å avgrense det mot andre former for arbeidsorganisering, som tradisjonelle entrepriser, konsulentvirksomhet og andre nye samarbeidsformer i næringslivet. Det kan også stilles spørsmål om den måten arbeidsutleie i dag reguleres og avgrenses på, er hensiktsmessig. Det er bl.a vanskelig å tolke hva som kommer inn under det generelle unntaket for kontorsektoren, som også flere har vært inne på i dag.

       Jeg vil understreke at en viktig forutsetning for gjennomgangen er at arbeidstakernes rettigheter skal ivaretas.

       Jeg har tro på at den gjennomgangen jeg nå vil starte, vil få belyst problemområdene slik at det kan utformes et regelverk som både ivaretar hensynet til arbeidsmarkedsetatens fleksibilitet og hensynet til den enkelte arbeidstaker. Samtidig skal vi fortsatt ha en sterk offentlig arbeidsmarkedsetat med en høy innsats på formidlingsområdet.

       Det er kommet fram synspunkter i debatten i dag om at arbeidsmarkedsetaten ikke gjør jobben sin. Til det har jeg behov for å si at arbeidsmarkedsetaten etter min mening viser evne til å ta i bruk de lover og regler som gjelder i dag, til å modernisere seg og til å dekke de behov vi ser arbeidsmarkedet har. Innenfor helsevesenet har de allerede formidlet ca 1.500 sykepleiere fra Norden. De har rekrutteringsprosjekter ellers i EØS-området både når det gjelder helsepersonell, leger og ingeniører, og de gjør en innsats så fremt de får vite fra arbeidsgivere hva de har behov for - det er selvfølgelig en viktig forutsetning.

       Regjeringen har ellers åpnet for privat formidling av leger for at dette ikke skal bli en flaskehals framover. Ellers har forslaget fra arbeidsdirektøren når det gjelder vikarbyråene, vært debattert i dag. Forslaget er fremmet på ordinær måte overfor departementet. Vi har det til

       vurdering, men vi har ikke kommet med noe syn på det i denne saken.

       Til slutt skulle jeg ønske - som jeg også sa i mitt innlegg - at statsråden så snart som mulig ville komme til Stortinget med et forslag som innebærer at arbeidsmarkedsetaten får etablere et aksjeselskap for vikarbyråtjenester.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er av den klare oppfatning at arbeidsmarkedsetaten og også de politikerne som er med og bestemmer arbeidsmarkedsetatens forutsetninger, hele tiden har oppmerksomheten rettet mot hvordan man kan forholde seg best mulig til den situasjonen vi har i dag, de konjunkturene vi har i dag, i forhold til det lov- og regelverk som fungerer. Der har jeg tiltro til - og jeg tror også det er en vanlig oppfatning - at arbeidsmarkedsetaten fungerer etter sin hensikt, også som det politiske instrument den er ment å skulle være. Det er et løpende arbeid som gjøres. Det vi i tillegg nå ønsker, er å få en klarere gjennomgang av hele lov- og regelverket for å fange opp de endringer som har skjedd rundt oss etter at denne loven ble vedtatt for mange år siden. Så vi har altså to løp: Det kortsiktige, som jeg oppfatter at det gjøres mye ut av, og så det som nå skal legge til rette for framtiden. Da er gjennomgangen av ILO-konvensjonen og de forutsetningene som må til for at vi eventuelt kan ratifisere den, det langsiktige arbeidet.

       Når det gjelder det andre forslaget som kommer fra arbeidsmarkedsetaten, om vikarbyrå, har jeg sagt at det er til vurdering i departementet. Vi har ikke sagt ja, vi har ikke sagt nei. Vi har det til vurdering og vil når det er tid for det, komme til Stortinget med den saken.

Lodve Solholm (Frp) : Statsråden fann det høveleg å refse oss som har peika på at arbeidsmarknadsetaten ikkje har gjort jobben sin. Eg vil berre presisere at det vi seier, er at i dag er det mange ledige jobbar som ikkje blir fylte. Det var meir snakk om at arbeidsmarknadsetaten ikkje maktar å gjere jobben sin av di oppgåva er for stor. Det er difor vi også ønskjer å få private inn på banen - for å hjelpe til. Men eg kan ikkje dy meg for å nemne i parentes at arbeidsmarknadsetaten etter alt å dømme har litt kapasitet, for dei vil jo starte eit vikarbyrå.

       No har eg spurt fleire representantar frå regjeringspartia om kva som er alternativet. Eg skal vere litt konkret, for eg har ikkje fått noko svar. I Møre og Romsdal er det no 1.322 ledige arbeidsplassar. Arbeidstakarorganisasjonane i fylket begynner no å bli bekymra. Dei ser at arbeidsplassane står i fare fordi bedriftene kanskje må seie frå seg oppdrag fordi dei ikkje klarer å skaffe arbeidskraft. Dei har også begynt å frykte at investeringar som ein elles rekna med å kunne gjere snart, må utsetjast. Dermed set ein faktisk bedriftene og næringslivet i fylket i ein situasjon som gjer at ein kan få nedlegging av arbeidsplassar, med auka arbeidsløyse som resultat. Når då statsråden ikkje er villig til no å opne for privat arbeidsformidling, ei heller for eit meir lempeleg omgrep når det gjeld utleige av arbeidskraft, er det freistande å stille følgjande spørsmål: Kva alternativ har statsråden for at desse bedriftene i Møre og Romsdal, for å vere heilt konkret, skal få den arbeidskrafta dei har behov for?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg har overhodet ikke noe behov for å refse noe parti på Stortinget, men jeg hadde behov for å nyansere det bildet som var gitt av arbeidsmarkedsetaten. Det var det jeg forsøkte på.

       Når vi mangler arbeidskraft på noen områder, som vi gjør med de konjunkturene vi har i dag, setter altså arbeidsmarkedsetaten, som er verktøyet, inn tiltak for å avhjelpe disse flaskehalsene. Det gjør de ved å intensivere formidlings- og kompetansehevingsarbeidet blant norsk arbeidskraft, ved å øke tilgangen av den arbeidskraften vi har i Norge, man går ut og bruker Norden og også EØS som arbeidsmarked og setter inn ganske kraftige tiltak for å bidra til å skaffe den arbeidskraften som representanten Solholm spurte etter. I tillegg er det jo sånn at arbeidskraft formidles på veldig mange andre måter enn akkurat gjennom arbeidsmarkedsetaten. Men at det er for få mennesker i dette landet til å dekke noen viktige områder i dag, er det ikke alltid så lett å se bort fra. Jeg føler at vi bruker de mulighetene vi har, og vi intensiverer det etterhvert som behovene har økt. Men det forutsetter igjen at arbeidsmarkedsetaten har en størrelse og en styrke som gjør at de kan ivareta disse oppgavene, og det er da også Regjeringens fortsatte ønske, selv om vi skulle komme i en situasjon hvor andre supplerer, at den offentlige arbeidsmarkedsetaten skal ha så mange ressurser at de kan ha en markedsposisjon som tillater at de fortsatt kan gjøre den jobben vi forventer at de skal gjøre.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg har ikke noe grunnlag for å uttale meg om hvorvidt arbeidsmarkedsetaten isolert sett gjør en god eller dårlig jobb, men det er heller ikke det denne saken dreier seg om etter mitt skjønn. Men at det også der er et behov for en kritisk gjennomgang, tror jeg absolutt. Jeg synes nok etaten har en ledelse som virker oppegående, som har et reflektert syn på mange ting, og som også har kommet med innspill i tråd med det standpunktet som for så vidt ligger i denne ILO-konvensjonen, som vi altså er for, og som NHO, LO og Jagland-regjeringen var for, og som vi stemte for.

       Det jeg savner i statsrådens innlegg, er noe av den svungen som var over innleggene fra Sponheim, Venstre-lederen, i forrige periode, når vi snakket om disse tingene, denne småbedriftsprofilen, behovet for fleksibilitet på arbeidsmarkedet for å imøtekomme det som Solholm var inne på, dette akutte problemet som er i mange bransjer nå for å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Det hørte jeg ingen ting om. Det er egentlig det denne saken gjelder, og det gjelder å avgrense de problemene som der oppstår. At det nå settes i gang en utredning, er vel og bra. Det kan ta tid, normalt pleier sånt å ta tid, men at Regjeringen har behov for en mellomlanding for å komme ned på det standpunktet som Venstre i hvert fall stod for i forrige periode, kan jeg kanskje ha en viss forståelse for rent politisk, men da kan det bare være én utgang på denne utredningen. Vi er ikke så annerledes i dette landet enn verden og Europa for øvrig - for ikke å si Norden for øvrig.

       Men det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om, er om denne Regjeringen - som altså har en statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet som er fra Venstre, hvis representant i Stortinget tidligere har vært for dette forslaget - vil håndtere dispensasjonsspørsmålet i forhold til sysselsettingsloven § 26 annerledes enn regjeringen Jagland, eller vil man mens denne utredningen foregår, være like restriktiv som Jagland-regjeringen har vært?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det er mulig jeg ikke svinger meg like mye som Sponheim gjorde i forrige periode, men det får heller stå sin prøve.

       Nå sitter jeg i en regjering som har et felles dokument som basis for sin politikk. Forandringer av den politikken må da i tilfelle gjøres på en slik måte at det er samstemmighet om det. Det å hoppe fra et prinsipp til et annet uten å gjøre noen vurderinger, er altså en for lettvint måte eventuelt å forandre politikken på, derfor har vi behov for en gjennomgang av regler og lover og hva som må til før denne ILO-konvensjonen eventuelt foreslås ratifisert. Det er den jobben jeg setter i gang i disse dager. Hvis tidsplanen holder, vil det nå arbeides med dette i et halvt år, så skal det til høring, og det vil da være mulig eventuelt å fremme en sak om en lovforandring for Stortinget våren 1999. Inntil da må vi se hver sak som oppstår, ut fra den situasjonen vi har, og drive praktisk politikk sånn som vi nå har gjort i forbindelse med noen ankesøknader fra helseinstitusjoner, hvor vi har tatt praktiske hensyn for ikke å gjøre situasjonen vanskeligere enn nødvendig. Vi vil fortsatt ha en ganske streng praktisering av lovverket, men vi vil ta hensyn hver gang.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå side 1854)