Sak nr. 1
Redegjørelse av utenriksministeren om Irak

TALERE:

       Utenriksminister Knut Vollebæk : Da jeg torsdag i forrige uke bad om å få holde en redegjørelse om situasjonen i Irak og Regjeringens holdning, var vi alle redd for at verdenssamfunnet ville måtte bruke militær makt for å få Saddam Hussein til å innfri de krav som FNs sikkerhetsråd har pålagt Irak.

       De siste meldingene fra Irak kan tyde på at generalsekretær Kofi Annans besøk i Bagdad har ført til at Saddam Hussein har oppfylt de betingelser som Sikkerhetsrådet har stilt. Det endelige resultatet av generalsekretærens forhandlinger med Iraks ledere vil vi først få når Kofi Annan rapporterer til Sikkerhetsrådet i morgen. Vi må imidlertid allerede nå kunne gi uttrykk for

       glede og lettelse over at det ser ut som diplomatiet har seiret. Ifølge den pressekonferansen som nylig er avsluttet, skal avtalen ikke inneholde noen tidsbegrensninger for inspektørenes arbeid. Dette har vært en forutsetning for at Sikkerhetsrådet ville kunne akseptere en avtale med Irak. På pressekonferansen forsvarte generalsekretæren UNSCOM og understreket at sanksjonene mot Irak ville kunne oppheves bare når UNSCOM og Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, var tilfreds. Samtidig som aksjonen så langt må kunne sies å være en personlig seier for FNs generalsekretær, viser den hvilken nytte vi alle har av å beholde verdensorganisasjonen som en sentral aktør for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

       Jeg tror også at et eventuelt positivt resultat skyldes de klare meldinger Saddam Hussein har mottatt gjennom at Sikkerhetsrådets medlemmer, og særlig de fem faste, i fellesskap stod bak alle betingelsene som Irak måtte oppfylle. Det faktum at det internasjonale samfunn også viste at den militære opsjon var reell hvis ikke betingelsene ble oppfylt, tror jeg har vært med på å bidra til at vi nå må få lov til å håpe at vi har nådd en fredelig løsning på konflikten. Både for Iraks befolknings skyld og også for regionen og for verdenssamfunnet som helhet er det vårt håp at de positive meldingene medfører riktighet.

       Ut fra situasjonens alvor og ettersom vi ennå ikke vet med sikkerhet hva som vil bli resultatet av generalsekretær Annans drøftelser med Sikkerhetsrådets medlemmer, finner jeg det allikevel riktig å redegjøre for bakgrunnen for konflikten, Regjeringens holdning til den, og hva som var grunnen til at Regjeringen besluttet å støtte en eventuell militær aksjon innenfor rammen av FNs sikkerhetsråds resolusjoner etter at alle fredelige midler skulle være uttømt.

       Irak invaderte nabolandet Kuwait den 2. august 1990. Angrepet ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, som fastslo at Irak hadde brutt den internasjonale fred og sikkerhet og krevde øyeblikkelig og betingelsesløs tilbaketrekning av Iraks styrker. Dette kravet ble ikke imøtekommet, og Sikkerhetsrådet vedtok i tiden etter en rekke resolusjoner med krav til Irak om å etterkomme rådets pålegg.

       Ved sin resolusjon 678 av 29. november 1990 gav Sikkerhetsrådet FNs medlemsstater fullmakt til bruk av alle nødvendige midler for å få Irak til å etterkomme de krav som rådet hadde stilt. Fullmakten til bruk av makt gjaldt også ved brudd på kommende resolusjoner i samme sak. Irak ble gitt en frist til å imøtekomme Sikkerhetsrådets krav, men da den ikke ble overholdt, gjennomførte en koalisjon av FNs medlemmer væpnede tiltak mot Irak. Aksjonen startet den 16. januar og ble avsluttet den 28. februar 199l.

       Sikkerhetsrådet vedtok den 3. april 1991 resolusjon 687, som inneholdt klare betingelser for en våpenhvile. Blant betingelsene som Irak måtte oppfylle, var at landet skulle fjerne, avskaffe eller ødelegge alle kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen samt bæreraketter og avstå fra videre programmer til utvikling av slike våpen. Dette erklærte Irak seg villig til å oppfylle. Våpenhvile ble inngått, men opphevelse av sanksjonene mot Irak ble utsatt inntil det kunne fastslås med sikkerhet at Irak hadde oppfylt alle betingelsene.

       FNs spesialkommisjon for Irak, UNSCOM, ble opprettet for å overvåke fjerning og ødeleggelse av kjemiske og biologiske våpen og bæreraketter samt bistå Det internasjonale atomenergibyrå, IAEA, i overvåkning av det kjernefysiske programmet.

       Iraks ledelse har imidlertid hele tiden systematisk lagt hindringer i veien for UNSCOMs arbeid og etter hvert vist en stadig mindre samarbeidsvilje. Inspeksjonsgrupper er avvist fra områder av interesse, informasjon er holdt tilbake eller fordreid, materiale er blitt unndratt inspeksjon, og Irak har nektet å akseptere inspektører oppnevnt av UNSCOM.

       Spesialkommisjonen har tross disse vanskelighetene avdekket og ødelagt betydelige mengder irakiske masseødeleggelsesvåpen, leveringsmidler og produksjonsutstyr. Etter UNSCOMs vurdering er det tegn som tyder på at Irak fremdeles besitter og er i stand til å produsere ytterligere masseødeleggelsesvåpen. Så lenge Irak ikke gir kommisjonen uhindret og betingelsesløs adgang, kan UNSCOM ikke få full kjennskap til situasjonen og dermed heller ikke oppfylle sitt mandat. Det vil derfor være helt avgjørende at generalsekretæren har oppnådd nødvendig inspeksjonsrett for inspektørene, og dette synes nå å være tilfellet.

       I denne sammenheng vil jeg minne om at FN har nedlagt et omfattende arbeid for å bli kvitt kjemiske og biologiske våpen i global sammenheng. Internasjonale avtaler forbyr utvikling, bruk og lagring av slike våpen. Iraks virksomhet er derfor ikke bare brudd på de vedtak Sikkerhetsrådet gjorde i forbindelse med Golf-krigen, men også i strid med internasjonale avtaler som store deler av verden har sluttet seg til. Irak har selv undertegnet og ratifisert Biologivåpenkonvensjonen av 1972 og bryter dermed klart en internasjonal avtale landet selv er part i.

       Det er viktig å ha klart for seg at Saddam Hussein har vist både evne og vilje til å bruke slike våpen. Vi husker alle Saddams bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning for noen år siden, da bilder av sivile kurdere rammet av Saddams kjemiske våpen ble vist på fjernsynsskjermen for en hel verden. Dette minner oss om hvilken situasjon som ville kunne oppstå hvis Irak ble gitt anledning til å fortsette produksjonen av masseødeleggelsesvåpen. Verdenssamfunnet kan ikke stille seg likegyldig til det.

       La meg kort redegjøre for hjemmelsgrunnlaget for en eventuell militær aksjon slik Regjeringen ser det.

       Sikkerhetsrådets resolusjon 687 av 1991 om våpenhvilen med Irak suspenderte, men opphevet ikke resolusjon 678 av 1990. At resolusjon 678 av 1990 fortsatt har gyldighet, blir uttrykkelig bekreftet i våpenhvileresolusjonen.

       Resolusjon 678 gir i realiteten en fullmakt til å anvende militære tiltak mot Irak. Den sier at FNs medlemsstater som samarbeider med Kuwaits regjering, har fullmakt til å benytte alle nødvendige midler for å oppfylle angitte målsettinger. Disse omfatter gjennomføring av resolusjon 660 av 1990 om irakisk tilbaketrekning fra Kuwait, men også alle senere, relevante resolusjoner samt gjenopprettelsen av internasjonal fred og sikkerhet i området. Fullmakten gjelder altså også gjennomføringen av senere resolusjoner av særlig betydning for arbeidet til FNs våpeninspektører, som er et sentralt anliggende i henhold til våpenhvileresolusjonen.

       Det er vedtatt en rekke bindende resolusjoner som presiserer og utdyper våpenhvileresolusjonens krav om fjerning av masseødeleggelsesvåpen og avståelse fra videre programmer til utvikling av slike våpen. Iraks plikter med hensyn til FNs våpeninspektører er nærmere regulert bl.a i resolusjonene 707 og 715 av 1991, som må ses i nær sammenheng med våpenhvileresolusjonen. Iraks brudd på betingelsene i våpenhvileresolusjonen og tilknyttede resolusjoner har skjedd på en måte som innebærer en vesentlig og vedvarende overtredelse av disse. Derved reaktiveres den fullmakt som ble gitt de aktuelle medlemsland i resolusjon 678, og som ble benyttet av den militære koalisjonen mot Kuwait i 1991.

       Iraks restriksjoner i 1993 på hvilke fly våpeninspektørene kunne benytte under inspeksjonene, ble i to uttalelser av formannen i Sikkerhetsrådet den gang ansett som vesentlige overtredelser av våpenhvileresolusjonen, og det ble advart mot konsekvensene av slike overtredelser. På denne bakgrunn ble det foretatt et bombeangrep mot Sør-Irak av USA, Storbritannia og Frankrike.

       I lys av Iraks vedvarende og gjentatte brudd på vesentlige folkerettslige forpliktelser pålagt landet i Sikkerhetsrådets resolusjoner og den alvorlige trussel som foreligger mot landene i regionen og mot verdenssamfunnet i sin helhet hvis Irak skulle tillates å besitte og utvikle masseødeleggelsesvåpen, kom Regjeringen etter en samlet vurdering til at nødvendig maktbruk i dette tilfellet må anses å ligge innenfor rammen av Sikkerhetsrådets foreliggende resolusjoner når de diplomatiske og politiske forsøk var uttømt.

       Det må altså konstateres at de kjemiske, biologiske og andre masseødeleggelsesvåpen som det er grunn til å tro at Irak besitter, utgjør en meget alvorlig trussel mot både landene i regionen og mot verdenssamfunnet for øvrig. Etter vårt syn kan man ikke stille seg likegyldig til dette. I en situasjon der alle forsøk på å finne en fredelig løsning ikke fører fram, må også andre løsninger vurderes. Det faktum at FNs generalsekretær har kunnet føre konstruktive forhandlinger med de irakiske lederne, viser hvor viktig det er at det internasjonale samfunn opptrer med fasthet, og at etableringen av en troverdig militær opsjon har betydning. Bare med en avtale som innebærer fulle inspeksjonsrettigheter for UNSCOM, vil en kunne unngå luftangrep mot irakiske militære mål. En slik avtale synes nå å være oppnådd.

       Målsettingen ved en eventuell militær aksjon ville være å redusere på en avgjørende måte Iraks evne til å produsere og bruke masseødeleggelsesvåpen. Rapporter levner ingen tvil om at Irak fortsatt har ambisjoner om å videreutvikle produksjon av slike våpen. Et militært angrep mot utvalgte mål ville imidlertid neppe alene kunne tvinge Irak til å samarbeide med det internasjonale samfunn eller UNSCOM, men ville måtte ses innenfor rammen av en bredere strategi, der det politiske presset og de nødvendige saksjoner opprettholdes helt til Irak etterlever FNs vedtak.

       Den risiko man står overfor dersom Irak skulle tillates å videreføre sine programmer for produksjon av masseødeleggelsesvåpen, vil være betydelig. Parallelt med arbeidet for å få i stand en politisk og diplomatisk løsning, som må ha høyeste prioritet, har USA og Storbritannia derfor søkt å kartlegge politisk og militær støtte til en eventuell aksjon mot Irak.

       De aller fleste allierte land har gitt uttrykk for politisk støtte til en slik militær aksjon, hvis den skulle være nødvendig. Også en rekke andre land utover den allierte krets har sagt seg rede til å gi praktisk militær støtte til en eventuell flernasjonal aksjon. Det dreier seg om bidrag av ulik karakter, som base- og overflygingsrettigheter, fly og marinefartøy, og militærmedisinsk personell. Den politiske og praktiske støtte som er fremkommet fra en bred krets, levner ingen tvil om verdenssamfunnets evne og vilje til om nødvendig å iverksette militære tiltak for å sikre irakisk etterlevelse av Sikkerhetsrådets bindende resolusjoner.

       La meg også si noen ord om den humanitære situasjonen i landet:

       FNs generalsekretær konstaterte i en rapport 1. februar i år at den humanitære situasjonen i Irak fortsatt er prekær, til tross for at sanksjonsregimet klart gjør unntak for innførsel av mat og medisiner. Det er en utbredt oppfatning at regimet selv må bære hovedansvaret for denne situasjonen. Dette skyldes både egne politiske og andre tiltak og at regimet i seks år trenerte ordningen med « olje for mat ».

       Generalsekretæren foreslo i sin rapport en utvidelse av denne ordningen og effektivisering og forenkling av Sanksjonskomiteens behandling. Dette har vi fra norsk side aktivt støttet. Sikkerhetsrådet vedtok sist fredag enstemmig en slik utvidelse og forlengelse av ordningen. Det demonstrerer klart at Rådet står samlet når det gjelder Irak, og at man ønsker å lette forholdene mest mulig for sivilbefolkningen.

       Norge gav 30,4 mill. kr i humanitær bistand til Irak i 1997. Støtten omfatter varebistand, som telt med ovner, tepper, mat osv., opprettholdelse av FNs vaktstyrke i Irak, utlån av ekspertpersonell til UNICEF, distribusjon av spesialernæring til sterkt underernærte barn, opplæring i behandling av mineskader osv.

       Hittil i år er det utbetalt og tatt beslutninger om nye 19,4 mill. kr i humanitær bistand for kanalisering gjennom FN-systemet og norske frivillige organisasjoner. Ytterligere søknader og appeller er under vurdering.

       Det er opprettet kontakt med relevante humanitære organisasjoner i FN-systemet samt med norske og internasjonale frivillige organisasjoner med sikte på å forberede en humanitær innsats i Irak etter en eventuell militær aksjon. Regjeringen har dessuten vært i kontakt med israelske og palestinske myndigheter med sikte på å stille til rådighet et antall barnegassmasker samt injeksjoner.

       La meg avslutningsvis oppsummere med følgende:

       Regjeringen hilser velkommen den avtaletekst som er oppnådd i Bagdad mellom FNs generalsekretær Kofi Annan og irakiske myndigheter. Vi kjenner ikke enkelthetene, men legger til grunn at avtaleteksten innebærer at Irak nå fullt ut vil oppfylle sine forpliktelser til å samarbeide med FNs spesialkommisjon for Irak i dens arbeid for å kartlegge og uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen.

       Dersom alle fredelige anstrengelser for å unngå en åpen konflikt likevel ikke skulle føre fram, er det norsk syn at en militær aksjon kan forsvares innenfor rammen av Sikkerhetsrådets resolusjoner, for å møte den trusselen som de irakiske masseødeleggelsesvåpen representerer.

       Regjeringen besluttet derfor hvis det skulle bli aktuelt - som svar på henvendelse fra amerikanske og britiske myndigheter, og etter konsultasjoner med Stortingets organer - å stille til rådighet for en flernasjonal styrke et C-130 Hercules transportfly, fortrinnsvis utstyrt for medisinsk evakuering.

       Flyet er operativt. Med besetning og nødvendig støttepersonell vil ca 30 personer delta. Sikkerheten til disse vil bli tillagt største betydning. Dersom det skulle bli aktuelt, vil Regjeringen ta sikte på å innarbeide i revidert nasjonalbudsjett en tilleggsbevilgning for å dekke kostnadene, som antas å være ca 10 mill. kr pr. måned for den perioden flyet er stilt til disposisjon.

       Regjeringen er opptatt av sivilbefolkningens situasjon i Irak og yter humanitær bistand gjennom frivillige organisasjoner og FN-systemet. Utover den bistand som allerede er gitt, vil Regjeringen positivt vurdere ytterligere humanitær støtte dersom situasjonen skulle kreve det.

       Dersom vi nå faktisk står overfor en fredelig løsning, er dette et resultat av den fasthet som er utvist av verdenssamfunnet for å sikre etterlevelse av Sikkerhetsrådets bindende resolusjoner, og det er også en seier for FNs generalsekretær personlig som vil styrke verdensorganisasjonen fremover.

       Arbeiderpartiet har hele tiden understreket at det finnes bare én god utgang på krisen i Irak. Det er at Irak godtar påleggene fra FN om inspeksjon og kontroll, slik at de kjemiske og biologiske våpen kan bli fjernet fra Irak. Dette har vært siktemålet med det militære presset som er bygd opp i området. Uten dette presset og de enstemmige kravene fra FNs sikkerhetsråd ville vi neppe hatt en avtale på bordet i dag. Uten dette presset ville Saddam Hussein ha fortsatt sitt uakseptable spill med FN, han ville ha fortsatt å bruke sitt folk som gisler i forhold til sanksjonene, og uten den resolutte opptreden fra USA, Storbritannia og en rekke andre land ville ikke diplomatiet ha blitt satt i høygir.

       Nå må vi avvente detaljene i avtalen. Vi bør selvfølgelig unngå å sette absolutte krav til avtalen inntil vi ser helheten. Det eneste absolutte krav er at FN-vedtakene kan gjennomføres slik at trusselen med hensyn til kjemiske og biologiske våpen fra Irak forsvinner.

       Jeg vil også understreke at siktemålet med den enstemmige holdningen fra FNs sikkerhetsråd også har vært å bane veien for en mer positiv holdning i Irak. Det er vel den eneste varige løsningen vi kan se. Denne avtalen kan derfor bety lemping av eller oppheving av sanksjonene mot Irak dersom man etterlever de kravene som FNs sikkerhetsråd har satt. La oss håpe på at det kan være tilfellet - det er ikke nok bare med fravær av maktbruk, som vi nå kan håpe på at vi får, men vi må prøve å få situasjonen inn på et mer positivt spor.

       Til slutt har jeg lyst til å understreke dette: Vi må ikke glemme at vi her står overfor en av verdens mest skruppelløse diktatorer og tyranner. Han har startet to blodige kriger, én mot Iran og én mot Kuwait. Han terroriserer og dreper enhver opposisjon, han bruker fanger som forsøkskaniner for kjemiske og biologiske våpen, han har brukt slike våpen mot den kurdiske befolkningen, og han anvender utstrakt bruk av tortur. Arbeiderpartiet har hele tiden gitt sin støtte til Regjeringens håndtering av denne saken. Det gjelder synet på nødvendigheten av å bruke makt dersom diplomatiet ikke førte fram, det gjelder synet på at FN gjennom sine tidligere resolusjoner har autorisert bruk av slik makt, og det gjelder også at Norge i en slik situasjon bør bidra i en flernasjonal styrke dersom det skulle bli nødvendig.

       Jeg har også lyst til å si til slutt at avtalen som FNs generalsekretær har fått til, kan vise seg å få betydning utover denne saken. Verdenssamfunnet har satt foten ned og holdt fast ved at det ikke er akseptabelt å drive spill med FN og verdenssamfunnet slik Saddam Hussein har gjort, men denne avtalen viser også at det er mulig også i vanskelige situasjoner å få diplomatiet til å fungere. Det er denne kombinasjonen av å holde fast ved de mest elementære humanitære prinsipper og det at man forsøker å få til politiske og diplomatiske løsninger, som har vunnet fram. Det tror jeg kan få betydning utover denne saken, og jeg er helt enig med utenriksministeren når han sier at det er grunn til å gratulere FNs generalsekretær og håpe på at dette vil styrke FNs generalsekretær og FN i framtida.

Hans J Røsjorde (Frp) : På mange måter har begivenhetene innhentet redegjørelsen, og det kan vi forhåpentligvis være glad for. Det vi er kjent med, er at det foreligger en avtale, etter at FNs generalsekretær nå har arbeidet med saken over lengre tid. Vi er imidlertid ikke kjent med detaljene i avtalen, og det gjør at jeg tror at vi fra Fremskrittspartiets side klart vil vente før vi er altfor optimistiske med hensyn til hva fremtiden vil innebære.

       Det vi kan slå fast, fordi vi har fått dette demonstrert så mange ganger, er at den ene avtaleparten, Saddam Hussein, har brutt eller forpurret avtaler, unnlatt å forholde seg til internasjonale avtaler om bruk av kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen og i det hele tatt gang etter gang demonstrert vilje og evne til å unnlate å gjøre det som verdenssamfunnet har forpliktet ham til å gjøre. Vi deler derfor ikke denne grenseløse optimisme som mange nå har gitt uttrykk for. For det første ønsker vi som sagt å bli kjent med avtalen i detalj, og ikke minst er det viktig å se på hvilken måte avtalen etterleves.

       Selvsagt er det gledelig at det vises muligheter for å nå fram gjennom diplomatisk virksomhet. Men det kan neppe være særlig tvil om at det hadde vært umulig dersom man ikke resolutt hadde brakt fram militære styrker som en klar trussel mot en motstander som kun forstår én ting, nemlig makt. Da syns jeg at utenriksministeren er noe underlig i formuleringen når han sier det omtrent slik: Han tror at militære styrker har vært med på å bidra til resultatet. Jeg ville si det så sterkt at uten militært nærvær og uten militært press hadde det ikke blitt noe resultat. Da hadde man sittet i møter og møter i årevis. Saddam Hussein forstår kun ett språk, og det er maktens språk. Derfor hadde jeg gjerne sett at utenriksministeren på dette punkt klarere hadde understreket behovet for fasthet, som har vært vist, som representanten Jagland også var inne på, gjennom en resolutt håndtering av situasjonen fra USA, Storbritannia og mange andre, som altså stilte opp med en gang man så at dette ikke lenger gikk.

       Så til en annen som også har uttalt seg: Ifølge Aftenposten av i dag har utenrikskomiteens leder sagt at dette hadde vi ikke fått til uten « et sterkt militært press ». Jeg er glad for dette, som, dersom det er riktig gjengitt, er med på å vise at man også her har forstått at man ikke oppnår noe uten at man har militær punch bak. Det stiller Regjeringen i et noe blekere lys, slik jeg oppfatter det, når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ved denne formuleringen deler syn. Jeg regner med at også andre vil kunne understreke dette.

       Derfor er det også en noe nølende måte Regjeringen har gått fram på når det gjelder norske bidrag. Det har åpenbart ikke vært den helt store entusiasmen og heller ikke det helt store hastverket med å finne ut hva man kunne bidra med fra norsk side. Spesielt fordi vi er i en meget vanskelig situasjon i forhold til USA på et annet område, hadde det vært meget nyttig om man hadde kunnet demonstrere solidaritet raskere, mer effektivt og i større bredde enn hva Regjeringen har gjort så langt. Det burde være fullt mulig å se hvilke typer materiell man kunne bidra med innenfor bekjempelse av mulige skader om en konflikt skulle bryte ut, f.eks kjernemateriell knyttet til rensing av biologiske og kjemiske stridsmidler. Det burde være mulig å bringe fram f.eks fartøyer som det ville være bruk for i en mineryddingssituasjon. De fleste av oss er klar over at det ikke er slik at et sånt fartøy kan seile med en gang, og at det vil ta tid å få det på plass. Men å si at man er villig til å seile og bidra når mulighetene er der, er også et positivt signal. Det er her jeg syns Regjeringen har vært altfor tilbakelent og svak.

       Så ble altså bidraget uheldigvis en Hercules, som er utmerket, men på det tidspunkt man sa ja til bidraget, stod altså Hercules'ene på bakken. Det er heller ikke noe særlig sterkt signal. Jeg har forstått det slik at man nå igjen er klar til å kunne fly når alle kontrakter er på plass.

Einar Steensnæs (KrF) : En hel verden har fulgt spent med på de samtaler og forhandlinger som nå er gjennomført i Bagdad mellom FNs generalsekretær Kofi Annan og Iraks president Saddam Hussein. Det er derfor selvfølgelig en betydelig lettelse over at det har lykkes generalsekretæren å inngå en avtale med Irak som han for sin del karakteriserer både som balansert og i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjoner. Og det er en seier for diplomatiet, slik også utenriksministeren gav uttrykk for. Vi må derfor kunne håpe på at de 15 medlemslandene i Sikkerhetsrådet kan slutte seg til og godkjenne avtalen på dette grunnlaget. Ved siden av det gledelige ved at krisen kan bli løst ved fredelige midler, er en slik løsning også en seier for FN som en fredsbevarende organisasjon og en personlig styrking av Kofi Annans autoritet som generalsekretær.

       Men vi må altså vente i enda noen tid før det er sikkert at det går slik alle håper. Som utenriksministeren redegjorde for, har Irak gjentatte ganger trenert betingelsene i Sikkerhetsrådets resolusjoner for våpenhvilen etter Golf-krigen i 1991. Utallige diplomatiske forsøk på å finne fram til en omforent politisk løsning på konflikten har dessverre strandet.

       Det blander seg derfor naturlig nok inn en del skepsis til meldingene om en enighet i Bagdad om en avtale som innebærer betingelsesløse, uinnskrenkede våpeninspeksjoner. Vi vet foreløpig lite om innholdet og teksten i den avtalen som er fremforhandlet. Er dette derfor bare et nytt påfunn fra Saddam Husseins side, en ny utsettelse, som til syvende og sist ender opp som før, med manglende vilje til å etterleve resolusjoner og forutsetninger?

       Det må likevel være rett å håpe på at FNs generalsekretær virkelig har fått Irak med på de nødvendige innrømmelsene når det gjelder inspeksjon av våpenlagre og vilje til å etterleve fredsbetingelsene, slik at en væpnet aksjon, som ingen ønsker, kan unngås. Men det må være helt nødvendig at en allerede nå har en tilfredsstillende beredskap og en klarering for en eventuell væpnet aksjon dersom det likevel skulle vise seg at den nye avtalen ikke blir etterlevd. Jeg tror dessverre det er nødvendig med et slikt ris bak speilet, som også representanten Røsjorde var inne på. Det er Saddam Husseins egen manglende vilje til å etterleve tidligere avtaler som gjør en slik beredskap nødvendig. Derfor bør også Regjeringen få støtte til en norsk deltakelse i en slik eventuell aksjon på det grunnlaget som utenriksministeren har redegjort for. Derfor har jeg ingen sans for representanten Røsjordes forsøk på å skape tvil om Regjeringens holdning på dette viktige punkt. Utenriksministeren har kommet til Stortinget i dets egne organer og også her i salen og gitt uttrykk for et syn som nettopp innebærer nødvendigheten av å holde et militært press på Irak for at man kan komme fram til en god løsning.

       Mange er naturlig nok bekymret for at et betydelig antall sivile liv kan gå tapt i en slik aksjon, og det er det dessverre stor sannsynlighet for. Saddam Husseins kyniske utnyttelse av sivilbefolkningen til beskyttelse av våpenarsenalene bryter med klare internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter. Derfor er en væpnet aksjon et høyst problematisk og vanskelig alternativ. Men dersom det alternativet som gjenstår, etter at alle diplomatiske forsøk og alle politiske løsninger er prøvd og uttømt, er at Saddam Hussein uhindret kan bygge ut sine våpenarsenaler på den måten og utgjøre en voksende reell trussel, ikke bare mot sin egen befolkning og de nabolandene som ligger rundt, men også mot millioner av sivile menneskeliv i en global sammenheng, står vi overfor det problematiske, men nødvendige valg av det minste av to onder, og det er i denne sammenheng en militær væpnet aksjon.

       Kristelig Folkeparti setter sitt håp til at de forhandlinger og samtaler som har foregått i Bagdad, og den avtale som foreligger, vil få den nødvendige brede oppslutning i FNs sikkerhetsråd, slik at konflikten kan løses med fredelige midler. Vi får la håpet gå foran tvilen denne gangen i tro på at generalsekretæren har maktet det en i uttallige tidligere forsøk ikke har maktet.

Jan Petersen (H) : Jeg slutter meg til de konklusjoner som utenriksministeren har gjort rede for. Jeg tror de gir uttrykk for brede norske oppfatninger om dette spørsmålet.

       Men jeg må innrømme jeg ble litt forbauset da jeg nettopp hørte at representanten Steensnæs fant grunn til å gå ut til forsvar for den måten utenriksministeren la det an på. Jeg tror representanten Steensnæs faktisk burde lytte til et par av de synspunkter som fremkommer om det. Vi vet alle at utenriksministeren er en utmerket diplomat, men som diplomater flest har han fra tid til annen en tendens til å gjemme bort selve hovedpoenget. Selve hovedpoenget i denne saken er at hvis FN nå har lyktes med å inngå den avtalen, som vi alle håper at de har, skyldes det først og fremst at det har vært en politisk vilje blant enkelte av FNs medlemsland - det gjelder amerikanerne, britene og en del andre - til å sette press og makt bak kravet. Når det snakkes om at dette er en seier for diplomatiet, er det i og for seg riktig, men dette er et eksempel på at diplomatiet alene ikke ville ha greid å løse problemet knyttet til disse masseødeleggelsesvåpnene uten at noen av medlemslandene var villig til å vise muskler. Dette sentrale poenget, som selvfølgelig var tatt med der - det vil man se hvis man leser nøye og tolker hva utenriksministeren sa - forsvant allikevel i en god del av de andre vurderingene. Det er nettopp fordi lærdommen av denne saken er så viktig at det også er viktig å holde klart hva selve hovedpoenget er. Hovedpoenget er at noen av FNs medlemsland var villig til å vise muskler.

       Nå er det ikke noen grunn til å legge skjul på at når vi ikke kjenner avtalens innhold, er det også en viss skepsis til selve avtalen. Dette er jo ikke noen ny sak. Problemet knyttet til Iraks masseødeleggelsesvåpen har vi hatt i årevis uten at man har nådd frem. Iraks og Saddam Husseins historie har nettopp vært gjentatte forsøk på å komme seg unna det som er verdenssamfunnets oppfatninger, og det å overholde de avtalene de selv har inngått. Mens vi nå håper og tror at FNs generalsekretær har nådd frem i sine forhandlinger, er det viktig å holde klart for seg at verdenssamfunnet har en vilje til å aksjonere hvis vi igjen skal se unnvikelsesmanøvrer fra Saddam Husseins side. Det er « fasthet » som mer enn noe annet er nøkkelordet når man nå forhåpentligvis har nådd frem i forholdet til Irak.

       Når jeg sier dette, er det fordi vi har hatt en debatt gående om hva omverdenens politikk burde være. Mye av denne debatten starter som om det er en ny konflikt vi har stått overfor, mens vi har hatt den gående i årevis. Typisk for dette har f.eks vært debatten om hjemmelsgrunnlaget, og her synes jeg utenriksministeren var prisverdig klar med hensyn til at hjemmelsgrunnlaget for en aksjon er i orden. Men det er svært viktig for å nå frem med beskjeden til Saddam Hussein at i det øyeblikket man når sluttpunktet på en mange års bestrebelse, må ikke debatten i den vestlige verden begynne. Da er tidspunktet kommet for å ha en klar vilje, og det var det heldigvis noen som hadde mer enn en del andre, noe vi sikkert vil få demonstrert i den etterfølgende debatten.

       Så et par ord om selve det norske bidraget hvis det skulle bli alvor. Jeg tror for det første det er viktig at Norge tidlig signaliserte et standpunkt. Jeg skal ikke nå gå inn i det spørsmål som det kanskje er naturlig å stille, nemlig hvordan det har seg at dette allikevel ikke hadde nådd helt frem. Det er et faktum at president Clinton i midten av forrige uke holdt en tale hvor han nevnte hvilke land som hadde bestemt seg for å bidra, og Norge stod ikke på den listen. Hva grunnen til det kan være, behøver vi kanskje ikke bruke all verdens tid på, men det er allikevel et tankekors. Men når bidraget først kom, er det viktig at det er noe som går inn i en helhet, slik at det er bruk for det. Jeg har der ingen bemerkninger til de forslagene som Regjeringen har kommet med, bortsett fra det lille ironiske poenget at det vi foreslo, stod på bakken, men det skjønner jeg nå er i orden. Det som kanskje bekymret meg mer, er at i det øyeblikket det var klart hva bidraget skulle bestå i, fikk vi i morgennyhetene beskjed om at nå starter lønnsforhandlingene. Det er klart at når det norske bidraget bestod i noe som a) stod på bakken, og b) som forutsatte lønnsforhandlinger, er det jo ikke helt sikkert at vi var så godt forberedt som vi burde være. Et spørsmål som jeg synes bør reises, er hvordan vi nå skal sørge for at alle forutsetningene neste gang det måtte bli behov for et norsk bidrag, er godt på plass i det øyeblikket beslutningen blir fattet.

Johan J Jakobsen (Sp) : Dagens melding fra Bagdad om at FNs generalsekretær og Iraks visestatsminister i dag klokken kvart på ni har undertegnet en inspeksjonsavtale mellom FN og Irak, vil bli møtt med lettelse og tilfredshet fra en hel verden. At USA er avventende til avtalen, er kanskje ikke så overraskende, men jeg bedømmer det som helt utenkelig at USA skulle si nei til en avtale som FNs generalsekretær omtaler som en balansert avtale i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjoner. Hvis USA eller et av de 15 medlemslandene i Sikkerhetsrådet mot formodning skulle gå imot en avtale som generalsekretær Annan anbefaler og hevder er i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjoner, vil det skape krise i hele FN-systemet.

       Det siste døgns utvikling i Golf-krisen gjør det etter min oppfatning lite hensiktsmessig å bringe på bane hva som ville ha skjedd hvis saken hadde tatt en annen vending enn det den nå ser ut til å ta. I dag kan en slå fast at det internasjonale presset, inkludert det militære presset, mot Saddam Hussein har ført fram til en avtale som sikrer FNs våpeninspektører uhindret adgang til presidentpalassene i hele Irak - skal vi tro dagens meldinger.

       At det nå foreligger en underskrevet avtale, viser også at en i slike konflikter må ha den nødvendige tålmodighet i arbeidet med å finne fram til diplomatiske løsninger. Selv om en ennå ikke kan utelukke en militær aksjon, vil det være et dramatisk og ulykksalig utfall på konflikten som en med alle midler må søke å unngå. La meg i den forbindelse også understreke at det verst tenkelige alternativ tross alt ville være at Irak ville ha fortsatt produksjon av kjemiske og biologiske våpen og tilhørende bæreraketter. Avtalen innebærer forhåpentligvis at det nå er satt stopp for dette alternativet.

       La meg også understreke betydningen av at den avtale som er kommet i stand, er en avtale mellom FN og Irak. Når det var mulig å komme fram til en avtale, skyldes det ikke minst at Iraks forhandlingsmotpart var FN og ikke USA. Jeg er enig med utenriksministeren i at denne avtalen er en seier for generalsekretæren personlig og for FN som verdensorganisasjon.

       Faren for en storkonflikt i Golfen synes å være over for denne gang. Ingen kan imidlertid føle seg trygg på hva den uberegnelige Saddam Hussein vil foreta seg i tiden framover. En kan ikke se bort fra at Saddam Hussein selv mener å ha kommet styrket ut av krisen. Han har i det minste oppnådd å skape en intens USA-hets i den irakiske befolkningen og en viss splittelse blant USAs allierte. Ingen kan i dag si hva Saddam Hussein har i ermet. Selv om krisen i Golfen på kort sikt er avverget, kan ingen føle seg trygg på at ikke Saddam Hussein kommer med nye overraskende trekk i tiden som kommer.

       Men selv med en uberegnelig Saddam Hussein som motpart må det tas initiativ til å normalisere forholdet mellom Irak og omverdenen. Søkelyset må nå rettes mot det irakske folk, som lider under de rådende forhold. At det med tyngde kan hevdes at det er en situasjon som Saddam Hussein selv må bære hovedansvaret for, fritar oss ikke fra ansvaret for å gjøre det som gjøres kan for å bedre situasjonen for sivilbefolkningen i Irak, og da i første rekke situasjonen for barna, som er de store taperne i denne konflikten.

       Jeg går ut fra at en lette i sanksjonene overfor Irak nå blir vurdert i kjølvannet av den avtale som er kommet i stand, med utgangspunkt i at sanksjonene har sin begrunnelse i en usikkerhet om våpenhvileavtalen blir etterlevd. Jeg går ut fra at Norge inntar en aktiv og konstruktiv rolle i denne prosessen.

Erik Solheim (SV) : Avtalen mellom Kofi Annan og de irakiske lederne er veldig gledelig. Den er gledelig fordi den kan avgrense faren for bruk av bakteriologiske og kjemiske våpen, og gledelig fordi den kan styrke FNs og Kofi Annans stilling. Det er selvsagt en usikkerhet at ingen vet hvorvidt man kan stole på langsiktige avtaler med de irakiske lederne og Saddam Hussein, men det får vi i verste fall rik anledning til å komme tilbake til.

       Jeg må likevel, siden stortingsflertallet har vedtatt å avgrense taletiden - også for oss som er den eneste opposisjonen i denne saken - konsentrere meg om norsk politikk på dette området. Jeg må si jeg er overrasket over at SV har vært helt alene i stortingsdebatten om å se den klare og prinsipielle forskjellen mellom en FN-ledet og en USA-ledet verdensorden. Vi lever i en tid etter den kalde krigen, hvor det i realiteten bare er to mulige verdensordener. Det er den USA-ledede og den FN-ledede verdensorden. For Norge som en liten stat burde det være helt entydig klart at vår interesse ligger i den FN-ledede verdensorden.

       Jeg er også overrasket over at alle unntatt SV synes å se bort fra spørsmålet om det er farlig eller ikke om USA har et entydig mandat til å gripe inn overfor Irak med militære midler. I den internasjonale debatten er jo dette høyst omstridt. Ja, det er vel svært få utenom den norske og den amerikanske regjeringen som mener at det foreligger et slikt mandat. I Norge er våre fremste FN-eksperter på Norsk Utenrikspolitisk Institutt uenig i at det foreligger et slikt mandat. Det samme gjelder Institutt for menneskerettigheter. I den avgjørende paragrafen i resolusjon 678, som utenriksministeren flere ganger har referert til, sies det at FN autoriserer medlemslandene i samarbeid med regjeringen i Kuwait osv. Det kan ikke herske mye tvil om at denne paragrafen henspiller på å få Irak ut av Kuwait og stoppe invasjonen der. Hvis ikke, hvis denne skulle kunne tas bokstavelig og brukes i dag, måtte det bety at Kuwaits regjering hadde en vetorett når det gjaldt internasjonale tiltak mot Irak. Hvor klart samtlige har oppfattet at resolusjon 678 dreier seg om invasjonen i Kuwait, bevises ved at president George Bush da han i de avgjørende timene i Golf-krigen bestemte ikke å forfølge de irakiske soldatene og invadere Irak, ikke gå til Bagdad, begrunnet dette nettopp med resolusjon 678, som han sa ikke gav ham mandat til noe annet enn å drive Irak ut av Kuwait.

       Det avgjørende ordet i FN-språket er « autoriserer ». I tidligere resolusjoner om Kongo, om Golf-krigen, i tilfeller som Somalia, Bosnia og Georgia, altså steder hvor verdenssamfunnet har autorisert noen til å opptre på FNs og verdenssamfunnets vegne, har det vært spesifikt for det enkelte tiltak, og det har vært klart og tydelig hva som skulle gjøres; man har ikke brukt sju år gamle resolusjoner, som jeg er redd for ikke bidrar til en ny verdensorden.

       Den eneste ankeinstans for FNs sikkerhetsråd er FNs sikkerhetsråd selv. Det fins ingen internasjonal domstol som kan fortolke de beslutningene som tas der. Og da å mene at én makt, riktignok med noen små land på slep, kan gå alene, mens tre av fem medlemmer i Sikkerhetsrådet er uenige, er etter min klare bedømmelse en farlig veg å gå for verdenssamfunnet i framtiden. Skulle man igjen ta dette bokstavelig, ville det bety at f.eks. Kina og Russland kunne bygge opp en internasjonal koalisjon for å tvinge Israel til å iverksette de mange resolusjoner som Israel ikke har satt ut i livet.

       Etter den kalde krigen er opprettelsen av FNs sikkerhetsråd noe av det viktigste som har skjedd. Stormaktene har kunnet arbeide sammen. Konfliktene har vært relativt små. Vi husker alle hvordan Sikkerhetsrådet var lammet i 40 år, men så begynte det å fungere. Å ta en sjanse på at dette skulle gå i oppløsning, er og blir farlig. Det er den viktigste innvendingen mot den norske linjen så langt.

       Vi skal huske på at det var Tyskland som leverte gassen til Saddam Hussein. Det var USA som leverte helikoptrene. Det var England som leverte flyene, og det var Russland som leverte de ekspertene som skulle sette dette ut i livet. Sågar i denne stortingssalen ble det etter at Saddam Hussein hadde gasset kurdere i Halabjah, foreslått at vi skulle selge våpen til Irak. Dette viser for meg hvor avgjørende det er at verdenssamfunnet står sammen om tiltak mot et land som Irak, at man ikke kommer i den situasjonen at noen land støtter sine egne klienter, og at en internasjonal verdensorden i FN-regi går i oppløsning.

       Jeg fremmer det forslaget som er omdelt på representantenes plasser.

       Jeg ber utenriksministeren klargjøre helt eksplisitt - Johan J Jakobsen var også inne på det samme - hva Norge vil gjøre i den riktignok relativt hypotetiske situasjon at USA skulle velge å gå på tvers av det Kofi Annan nå har kommet tilbake med fra Bagdad.

       Jeg er ikke enig med Erik Solheim i hans beskrivelse av Regjeringens engasjement. Tvert imot synes jeg det bærer preg av at han har hatt klart for seg at det å styrke FNs mulighet for å løse slike konflikter har vært utgangspunktet og retningsgivende.

       Venstre vil understreke at i konflikter som dette skal alle diplomatiske løsninger og fredelige midler være forsøkt før man setter makt bak ordene. Ingen skal være i tvil om at en fredelig løsning har vært både FNs og Norges aller høyeste ønske. Samtidig vet vi at det vil få en rekke alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt om man ikke påtar seg den tunge oppgave det er å vise hvilket alvor som ligger bak ord og bestrebelser dersom diplomatiske midler ikke fører fram. Verden har ikke råd til et FN som viker unna, som ikke opptrer på en måte som gjør at organisasjonen på kort og lang sikt kan bidra til å løse konflikter. Verdenssamfunnet, regionen og sivilbefolkningen kan heller ikke leve med at et land besitter og også har tatt i bruk biologiske og kjemiske våpen. Saddam Hussein har vist at han ikke viker tilbake for å nytte slike midler, heller ikke mot sin egen sivilbefolkning. Trusselen for de omliggende land er overhengende. Iraks vilje til å følge opp avtalen vil vise om dette bildet blir endret.

       Krisen mellom FN og Irak har vært et illustrerende eksempel på hvilken viktig rolle FN spiller i det inter

       nasjonale samfunn. Situasjonen i regionen ville vært langt mer dramatisk og enda vanskeligere å håndtere om ikke FN var i stand til å fylle sin funksjon.

       Skulle man likevel komme til et punkt hvor maktbruk ikke kan unngås, er det en ulykkelig konsekvens, som kun kan forsvares fordi følgene ved ikke å iverksette en militær aksjon vil være langt mer alvorlig. Dette har fortonet seg som et valg mellom onder.

       For Venstre har hovedpoenget vært at trusselen om en militær aksjon skulle bidra til å få Irak til å forstå at det ville kunne få dramatiske konsekvenser om de ikke bidrog til en diplomatisk løsning. Nettopp dette bakteppet skulle øke muligheten for en fredelig løsning. Det er nødvendig å understreke at det internasjonale samfunn faktisk ikke vil finne seg i at et land lagrer og produserer slike våpen. Muligheten for militær inngripen, at det utenkelige skulle bli tenkelig, har bidratt til at alvoret i situasjonen også er innsett av Saddam Hussein og landets øvrige ledelse.

       Norges påtenkte bidrag i en eventuell militær aksjon overfor Irak var et Hercules transportfly fortrinnsvis utstyrt for medisinsk evakuering. Dette sett i sammenheng med Norges tidligere bistand til humanitært arbeid i Irak og den ytterligere vilje til opptrapping av denne innsatsen understreker Norges holdning i denne vanskelige saken. Det er menneskene i Irak og i landene i området som må stå i fokus. Målet fra FNs side har hele tiden vært å forhindre midler og systemer som kan skape tap og lidelser, ikke minst for mennesker som bor i denne regionen. Norge må ha dette som utgangspunkt for et videre sterkt engasjement for en fredelig løsning.

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg først få uttrykke glede over det jeg oppfatter som Stortingets brede støtte til Regjeringens håndtering av denne vanskelige saken. Regjeringen har gjort det klart flere ganger at det er helt uakseptabelt for verdenssamfunnet å se på at Saddam Hussein besitter og videreutvikler masseødeleggelsesvåpen som kan brukes mot sivilbefolkningen, mot regionen - våpen som vi vet han allerede har brukt. Men jeg tror samtidig at det er viktig - som de aller fleste her har understreket - å glede seg over at vi har kommet dit vi har kommet i dag. Vi har ikke nådd frem, vi har fortsatt et godt stykke å gå for å sikre at disse våpnene som vi vet Saddam Hussein besitter, ikke blir brukt. Men det er vår forståelse at FNs generalsekretær mener at den avtalen han har kommet frem til, er et godt grunnlag for å sikre dette, og da må det være mulig å glede seg over at vi har unngått maktbruk så langt.

       Jeg tror - og jeg bruker verbet « tror », jeg har ikke de samme gode informasjoner som representanten Røsjorde tydeligvis har, så jeg føler at jeg ikke kan si « vet » - det aller viktigste her har vært at Sikkerhetsrådet står samlet. Hvis de ulike medlemmene av Sikkerhetsrådet hadde løpt løpsk i ulike retninger, tror jeg vi ville stått overfor en meget, meget alvorlig situasjon for hele verdenssamfunnet. Det at vi greide å holde Sikkerhetsrådet samlet, det at alle medlemmene, ikke minst de fem faste her, stod på den samme linjen, tror jeg har vært helt avgjørende.

       Så er jeg enig med dem som har sagt at det at vi også stilte opp med en militær opsjon, var veldig viktig. Og den militære opsjonen var reell. Jeg har to ganger i mitt innlegg nevnt at den militære opsjonen var reell, både når jeg snakket om Norge, og når jeg snakket om de allierte land, hvor jeg bl.a sa:

« Både den politiske og praktiske støtte som er fremkommet fra en bred krets, levner ingen tvil om verdenssamfunnets evne og vilje til om nødvendig å iverksette militære tiltak for å sikre irakisk etterlevelse av Sikkerhetsrådets bindende resolusjoner. »

       Sånn sett blir diskusjonen med representanten Røsjorde noe surrealistisk.

       Jeg vil også gjerne her - ikke fordi jeg syns det er så veldig interessant, men fordi det sås litt tvil om Regjeringens holdning - få lov til å understreke at Norge var tidlig ute med sin støtte. Hvis jeg ikke husker feil, besvarte jeg i denne salen et spørsmål fra representanten Carl I Hagen den 11. februar. Da hadde vi fått en henvendelse fra USA tirsdag den 10. februar, og vi besvarte den dagen etter. Det er raskt. At vi ikke kom tilbake til den materielle støtten før, skyldtes bl.a forholdet til Stortingets organer, som Regjeringen ikke har kontroll med.

       Jeg tror at det viktigste nå er at vi arbeider videre for å sikre oss mot at Saddam Hussein bruker disse våpnene. Det er i den sammenheng viktig at man også fortsatt har et samlet sikkerhetsråd, og det har vi håp om.

       Når det gjelder representanten Solheims påstand om at det bare er Norge og USA som mener at det finnes en hjemmel i Sikkerhetsrådets resolusjoner for å bruke militær makt, er det positivt galt. Blant annet bruker Danmark den samme argumentasjonen som Norge gjør, og jeg ville tro at også flere av de allierte landene mener det samme.

       Når det gjelder spørsmålet om hva Norge vil gjøre hvis USA velger å gå på tvers av det FN er kommet frem til, synes jeg det nå er et uinteressant spørsmål. Nå er det viktig at FNs generalsekretær får rapportert tilbake til Sikkerhetsrådet. Vi går ut fra at det blir en inngående drøftelse av dette resultatet, og det er vårt håp og vår forventning at Sikkerhetsrådet fortsatt vil stå samlet i denne saken. Det er bare på den måten vi kan sikre oss mot at Saddam Hussein får bruke og videreutvikle disse masseødeleggelsesvåpnene.

Presidenten: Da er debatten om sak nr. 1 slutt.

       (Votering over forslag, se side 1892 f.)