Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten John I Alvheim til helseministeren:
« Ifølge Statens helsetilsyn utredning nr. 2/1988, skal det finnes et tverrfaglig behandlingstilbud til kroniske smertepasienter ved alle landets regionsykehus og et tilpasset behandlingstilbud ved våre sentralsykehus. Foreningen for Kroniske Smertepasienter har to ganger undersøkt dette tilbudet. I 1992 og 1993 fantes det fem sykehus som hadde et tverrfaglig behandlingstilbud til kroniske smertepasienter, fire regionsykehus og et lokalsykehus. I en tilsvarende undersøkelse fra 1996/97 registrerte foreningen at kun to av landets regionsykehus, et fylkessykehus og to lokalsykehus tilfredsstilte kravene til et tverrfaglig behandlingstilbud til kroniske smertepasienter. Behovet for moderne smertebehandling som er tilgjengelig i nærmiljøet, har stor betydning for enkeltmenneskets livskvalitet, og er særdeles viktig som en del av omsorgen og behandlingen av alvorlig syke og døende mennesker.
Hva kan og vil helseministeren gjøre for å bedre tilbudene for nødvendig smertebehandling ved norske sykehus og i primærhelsetjenesten? »

TALERE:

       John I Alvheim (Frp) : La meg først få lov å si meg svært glad for den pressemelding som er gått ut fra Helsedepartementet, om at det nå er oppnevnt et livshjelputvalg. Og la meg også få si meg fullt ut enig med helseministeren når han uttaler i denne pressemeldingen at det er viktig at døende mennesker ikke føler at de er oppgitt av helsevesenet, men at de får god pleie og oppfølging mot livets slutt. Dette er en grunnholdning som integreres i de samlede helsetjenester.

       På bakgrunn av et betydelig antall henvendelser fra enkeltmennesker med kroniske smertetilstander av ulik art og etter anmodning fra Foreningen for kroniske smertepasienter har jeg tillatt meg å fremme den foreliggende interpellasjon. En annen vesentlig grunn for meg til å ta opp denne problematikken nå er de stadig sterkere røster som kommer til uttrykk i samfunnet om å tillate aktiv dødshjelp. Allerede i forbindelse med statsbudsjettet for 1990 fremmet jeg på vegne av Fremskrittspartiet forslag om en bevilgning på 40 mill. kr til smertebehandling.

       Som anført i interpellasjonsteksten, anbefalte daværende helsedirektorat, nåværende helsetilsyn, i en utredning fra 1988 at det burde opprettes tverrfaglige smerteklinikker ved alle våre regionsykehus, og at disse smerteklinikkene skulle utvikles som ressurssentre for undervisning og forskning omkring smertelindrende behandling. Likeledes ble det i samme utredning anbefalt at det ved alle landets sentralsykehus burde være organisert smerteklinisk virksomhet. Og endelig ble det anbefalt at det ved alle norske sykehus skulle opprettes omsorgs- og rådgivningsgruppe for omsorg og pleie av alvorlig syke og døende, hvori moderne smertebehandling og palliativ strålebehandling skulle være en vesentlig del.

       Skal en feste lit til spørreundersøkelsene foretatt av Foreningen for kroniske smertepasienter i henholdsvis 1992-93 og 1996-97, synes ikke anbefalingene fra daværende helsedirektorat om organisert tverrfaglig smertebehandling ved våre sykehus å være fulgt opp i tilstrekkelig grad. Ifølge de nevnte undersøkelsene var det i 1992-93 fem sykehus som hadde et tilnærmet tverrfaglig behandlingstilbud til kroniske smertepasienter, og av disse var fire regionsykehus og ett lokalsykehus. Ifølge undersøkelsen fra 1996-97 var det kun to av landets regionsykehus, ett sentralsykehus og to lokalsykehus som tilfredsstilte kravene til en tverrfaglig smertebehandling.

       Jeg kan ikke gå god for de nevnte resultater av disse spørreundersøkelsene, men jeg har ingen problemer med å forstå at våre sykehus i en meget stresset og vanskelig driftssituasjon med knappe ressurser og sterkt pasientpress ikke har funnet å kunne prioritere en organisert, tverrfaglig smertebehandling, selv om slik behandling er av vesentlig betydning både for ulike kronikergrupper og særlig for pasienter med alvorlig, dødelig sykdom, hvorav kreftgruppen er den største og i så måte den mest problematiske.

       Behovet for smertebehandling av ulik grad og art er meget stort, selv om det ikke kan vises til eksakte, pålitelige tall om hvor mange pasienter dette omfatter. I 1993 antydet Haukeland Sykehus - for øvrig et av de sykehusene som tidlig kom i gang med organisert smertebehandling, ved overlege Husebø, at antallet pasienter som trengte adekvat smertebehandling, dreide seg om ca 200.000. En helseundersøkelse fra 1985 gjennomført av Statistisk sentralbyrå, viste imidlertid at rundt 700.000 personer over 16 år oppgav at de hadde sterke og varige smerter i muskler og skjelett.

       Uansett hvilke av de nevnte tall en legger til grunn, er det åpenbart at behovet for moderne og avansert smertebehandling er relativt stort, og at det av den grunn er viktig at tilrådingen fra Helsedirektoratet i 1988 nå blir tatt på alvor, og at adekvate behandlingstilbud til kronikere og mennesker i terminalfasen også blir tatt på alvor i helsevesenet. Den alvorlige situasjonen som de seneste dager er avdekket ved Radiumhospitalet, hvor flere og flere pasienter som trenger palliativ strålebehandling, avvises, er uverdig og ikke akseptabel.

       Vi har svært mange kronikergrupper som plages og lider av smerter døgnet igjennom, smerter som ved en moderne smertebehandling kunne vært lindret, og dermed gitt pasientene en bedre livskvalitet. Jeg har som sykepleier og diakon gjennom et langt yrkesliv møtt enkeltmenneskene i disse gruppene, og det gjorde til tider ikke bare et sterkt inntrykk, men en følte ofte avmakt fordi en gjerne ville hjelpe med å fjerne smertene, men kunne ikke. Min erfaring var den gangen, og er det også i dag, at vi har vært altfor tilbakeholden med å gi nødvendige smertestillende medisiner av frykt for å gjøre kronikerne medisinavhengig. Selvfølgelig kan det være en fare, men jeg ser overhodet ikke noen fare i å gi eksempelvis alvorlig kreftsyke pasienter nødvendig medisin som tar bort smertene, selv om disse i en viss grad ville bli gjort avhengig. Jeg synes tvert om at det er inhumant å nekte pasienter nødvendig smertestillende medisin når de har behov for det.

       I våre dager er det ikke bare medikamenter som kan lindre smerter. Vi har også mange andre metoder for å fjerne smerter, takket være den rivende utviklingen innen anestesiologien.

       Pasienter som er innlagt i sykehus, får den smertebehandling som er nødvendig under oppholdet. Problemet med manglende smertebehandling oppstår først etter at pasienten, og særlig da kronikeren, er utskrevet fra sykehus og tilbakeført til sitt lokalmiljø. Det er ute i primærhelsetjenesten at mangelen på god smertebehandling er skrikende, og jeg vil si det så sterkt som at den er uverdig, selv om en kan konstatere en viss bedring de seneste år. Det er først når smerteklinikkvirksomheten eller smertebehandlingstilbudene er utbygd i våre sykehus at det er mulig for primærhelsetjenestens fagfolk å bli oppdatert i moderne smertebehandling, og derfor er det etter mitt skjønn særdeles viktig at dette tilbudet nå blir sterkere prioritert, slik at sykehusene blir i stand til å formidle kunnskap om smertebehandling til primærhelsetjenesten i form av hospitering for primærleger og sykepleiere.

       Den voksende forståelse en har sett den seneste tid for spesialomsorg, pleie- og smertebehandling til mennesker ved livets slutt, og hvor flere sykehus nå har fått etablert spesielle omsorgsgrupper, er gledelig. Særlig vil jeg her berømme Den Norske Kreftforening som har brukt store midler på nettopp denne omsorgen ved ulike sykehus.

       Røster for aktiv dødshjelp synes å ha forsterket seg de seneste år, og jeg tror at en av hovedgrunnene til dette er frykten for at en som syk og gammel skal måtte gjennomleve ulidelige smerter over lang tid. Den beste måten vi kan møte kravet om aktiv dødshjelp på, er å gjøre helsevesenet i stand til å gi en adekvat smertebehandling, god pleie og omsorg.

       Livskvaliteten kan vesentlig forbedres også for mennesker i terminalfasen hvis man befrir dem for smerter. Settes ikke helsevesenet i stand til å makte dette, kan legalisering av aktiv dødshjelp tvinge seg fram, og det mener jeg personlig vi for enhver pris må unngå. Å gi aktiv dødshjelp må aldri bli en del av våre helsetjenester.

       Jeg mener at god smertebehandling også er god helseøkonomi, idet antall sykehusinnleggelser reduseres. For den enkelte pasient er imidlertid utgiftene til smertestillende medikamenter som ikke gis på blå resept, en betydelig kostnad. Jeg har ikke kjennskap til hvorvidt det noen gang har vært vurdert å gi nødvendig smertestillende medikamenter på blå resept, men det bør etter mitt skjønn nå alvorlig vurderes for enkelte spesielle grupper.

       Til slutt tar jeg opp de forslag som er omdelt på representantenes plasser.

       Jeg er enig med representanten Alvheim i at tilbudet til kroniske smertepasienter må forbedres. Presset på deler av den kurative virksomheten setter også smertebehandlingen under press. Jeg kan vise til min redegjørelse for situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus. En stor del av pasientene i norske sykehus innlegges som øyeblikkelig hjelp. Sykehusene har redusert den gjennomsnittlige liggetiden og har et høyt gjennomsnittlig belegg. Dette er uttrykk for et slikt press. Økningen i antall krefttilfeller vil trolig ytterligere øke presset på den kurative behandlingsvirksomhet. Med et høyt press på og oppmerksomhet omkring kurativ virksomhet kan smertebehandlingen lett bli mer usynlig og nedprioritert dersom en ikke retter særskilt oppmerksomhet mot dette området.

       Behandling og omsorg i terminalfasen må bli bedre. Dette krever ressurser, kunnskap og organisering. Regjeringen mener det er viktig å styrke livshjelpen til alvorlig syke og døende. Derfor ble det, som representanten nevnte, sist fredag nedsatt et utvalg som skal utrede behovet for pleie og omsorg, herunder smertebehandling, for pasienter i livets sluttfase. Utvalget skal ha som oppgave å vurdere hvilke ressurser og behov som finnes på de ulike nivåer i helsetjenesten, og vurdere hvorvidt dagens lovverk, herunder helsepersonells etiske regler, i tilstrekkelig grad ivaretar pasientens behov. Dette arbeidet vil danne grunnlag for en helhetlig plan for utvikling av denne tjenesten. Departementet har også tatt opp spørsmålet om å presisere krav til pleie av alvorlig syke og døende i kvalitetsforskriften på pleie- og omsorgssektoren.

       Årsakene til kroniske smerter kan være mange. Tilbudene overfor enkeltpasienter vil derfor være ulike.

       Smerte er en del av mange sykdommer. Behandling av smerte hører derfor med i all medisinsk behandling og hører hjemme i alle medisinske spesialiteter. Det er relativt sett få pasienter som har behov for særskilte smertebehandlingstilbud. Det er i tilfeller der en ikke finner årsaken til smerten eller der behandling er vanskelig at særskilte smertebehandlingstiltak er aktuelt. Eksempler på slike tilstander er diffuse smertetilstander og uhelbredelig kreft. Diffuse smertetilstander i muskel- og skjelettsystemet kjenner en ofte ikke årsaken til. Når en ikke har behandling som kan helbrede en kreftpasient, er det viktig å gi pasienten lindrende behandling, slik at pasientens livskvalitet blir så god som mulig.

       Helsetjenestene i kommuner og fylkeskommuner har et ansvar for å yte nødvendige tilbud til kroniske smertepasienter som til andre pasientgrupper. Den enkelte kommune og fylkeskommunene tar stilling til hvordan en vil organisere tilbudet. Smertebehandling er en del av all sykehusbehandling, selv om smertebehandling ikke er organisert som egen virksomhet med et tverrfaglig behandlingstilbud. Alle vanlige smertebehandlingsmetoder kan utføres ved anestesiavdelingene i sykehusene. Behandling av smertepasienter kan i mange tilfeller foregå poliklinisk. De fleste pasienter med kroniske smerter blir imidlertid behandlet av primærhelsetjenesten.

       Her ligger det en utfordring i å bringe kompetanse om lindrende behandling til primærhelsetjenesten. I dag mangler det et kompetansenettverk når det gjelder lindrende behandling. Sykehusene har en viktig funksjon i veiledning av kommunehelsetjenesten. Kreftavdelingene ved regionsykehusene har et viktig ansvar for å utvikle kompetanse og spre slik kompetanse, både til de øvrige sykehus i regionen og til kommunehelsetjenesten. Lindrende behandling skal være integrert i den øvrige behandling av pasienten og må derfor være integrert i det ordinære helsevesen. Samarbeid mellom primærhelsetjenesten og fylkeshelsetjenesten er helt sentralt for å kunne utnytte den kompetansen som finnes, og for at primærhelsetjenesten skal kunne gjøre en god jobb. Noen sykehus har etablert formell kontakt til kontaktsykepleiere i kommunene i sykehusets nedslagsfelt.

       Utredningen « Smerteklinikkvirksomheten i Norge » som ble utgitt i Helsedirektoratets utredningsserie i 1988, gir råd om hvordan smerteklinikkvirksomhet kan organiseres. Utredningen viser til at det er behov for opplæring av helsepersonell på alle nivåer. Det anbefales opprettet tverrfaglige smerteklinikker ved regionsykehusene. Slik smerteklinisk virksomhet må være organisert ved alle sentralsykehus. Videre pekes det på at det ved fylkessykehus, lokalsykehus, vil være behov for innsats fra en til to dager pr. uke for en lege og en sykepleier med nødvendig kontorhjelp.

       Ved alle sykehus er det anbefalt opprettet omsorgs- eller rådgivningsgrupper for omsorg, pleie og behandling av alvorlig syke og døende pasienter, slik det er anbefalt i NOU 1984:30. Det er i utredningen understreket at de fleste pasienter med kroniske smerter skal tas hånd om av primærhelsetjenesten. Den smertekliniske virksomhet ved sykehusene skal være supplement, støtte og undervisningsressurs for primærhelsetjenesten. Det har etter denne utredningen ble lagt fram, blitt større oppmerksomhet omkring smerteproblematikk.

       I perioden 1992 - 1997 var det i gang en rekke forsøk omkring problemstillingen rehabilitering av personer med smertefulle og funksjonshemmende tilstander i bevegelsesapparatet. Erfaringene peker på at det er større behov for kunnskap som kan knytte vurderinger og tiltak til forståelse av ressurser, livsløp, funksjon, mestring og mellommenneskelige forhold.

       Det er opprettet et eget forskningsprogram for kroniske smertetilstander under Norges forskningsråd. Dette forskningsprogrammet er tilstilt midler fra Sosial- og helsedepartementet. Her er det sosiokulturelle perspektivet viet særlig oppmerksomhet, samtidig som forskning på epidemiologi og biomedisinske tilnærminger blir ivaretatt.

       Mange har smerter på grunn av kreft med spredning. Regjeringen vil i vårsesjonen fremme en nasjonal handlingsplan for kreftomsorgen. Ved behandlingen av St.meld.nr.50 (1993-1994), Samarbeid og styring, bad Stortinget om at det ble utarbeidet en nasjonal kreftplan. Sosial- og helsedepartementet nedsatte en ekspertgruppe, som la fram sin rapport i juni 1997. Ekspertgruppen peker bl.a på at det er stort behov for smerteteam ved sentral- og fylkessykehusene. Det er også vist til at strålebehandling er god behandling for å lindre smerte. Handlingsplanen tar sikte på å fjerne flaskehalser i den del av sykehusenes aktivitet som særlig retter seg mot kreftpasienter. Det er bl.a behov for økt antall strålemaskiner. Utbygging av stråletilbudet må ses i sammenheng med tilgangen på personell til å betjene disse maskinene. Det er behov for økt utdanning bl.a av stråleterapeuter og radiografer samt legespesialister, noe den aktuelle situasjonen på Radiumhospitalet viser med all mulig tydelighet. Det er en situasjon som departementet i nært samarbeid med sykehuset arbeider for å løse, både på kort og noe lengre sikt. Jeg er helt enig i representanten Alvheims karakteristikk av situasjonen som uakseptabel.

       Omsorg for mennesker som har en uhelbredelig kreftsykdom, krever kompetanse. Ekspertgruppen som utredet behov for tiltak for kreftpasienter, mener at kompetansen når det gjelder lindrende behandling, er mangelfull. Flere steder - i Trondheim, i Bergen og ved Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo - er det etablert hospicetilbud for å ivareta pasienter på en bedre måte i sluttfasen. Hospicebevegelsens filosofi bygger på et helhetlig menneskesyn der enkeltmenneskets livssituasjon er i fokus. Erfaringene fra dette arbeidet vil bli viktig i utarbeidelsen av en nasjonal plan for pleie- og omsorg for alvorlig syke og døende, som vi altså er i gang med å utrede.

       Departementet har nylig gitt tilskudd til prosjektet « Å bli gammel - omsorg ved livets slutt » ved Bergen Røde Kors Sykehjem. Her planlegger en et femårig utviklingsarbeid med sikte på at sykehjemmet skal framstå som et ledende senter for palliativ eldreomsorg. Det vil bli lagt vekt på kompetanseoppbygging gjennom undervisning.

       Det satses mye på videre utbygging av helsetilbudet i landet vårt. Jeg har omtalt noen tiltak som vil komme ulike smertepasienter til gode. Men det er også viktig å understreke at den generelle utbygging og kvalitetsheving, både i primærhelsetjenesten og i sykehusene, bør gi grunnlag for å ta bedre hånd om smertepasientene.

John I Alvheim (Frp) : Jeg vil takke helseministeren for en grundig og faglig god redegjørelse fra departementets side for hvordan man vurderer dette problemet og hvordan man på mange måter har tenkt å komme i møte det stadig voksende behov for god smertebehandling, som virkelig er til stede. Jeg har ingen innvendinger mot svaret fra helseministeren. Det er helt på linje med de tanker jeg selv har gjort meg om denne problematikken.

       Jeg skal bare få lov til å understreke én ting i denne sammenheng, nemlig ulikhetene i primærkommunene når det gjelder tilgang på smertebehandling. De er skremmende store. Det skyldes verken ond vilje eller at man ikke ser problemet, men det skyldes rett og slett ofte mangel på leger i allmenntjenesten mange steder. Det skyldes mangel på ressurser til primærhelsetjenesten, ikke minst fra kommunenes side, og det skyldes ikke minst mangel på spesialsykepleiere i primærhelsetjenesten. Dem finnes det svært få av på dette området. Det er derfor viktig at man i det videre arbeidet spesielt legger vekt på denne delen av helsetjenesten i forbindelse med fastlegeordningen. Det er også veldig viktig at primærhelsetjenesten får seg tilknyttet i hvert fall én anestesisykepleier i tjeneste i kommunene, som har lettere for å gi og har stor erfaring med smertebehandling fra sykehus.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med representanten Alvheim i at det er nødvendig å ha oppmerksomheten rettet mot ulikheter i primærhelsetjenesten på dette området. Det er noe av bakgrunnen for at jeg har tatt initiativ til å se på om kvalitetsforskriften på dette feltet bør presiseres.

       La meg bare kort også nevne, i tilknytning til de forslag som representanten Alvheim har tatt opp, at det er et viktig anliggende å stimulere til tverrfaglig arbeid innen dette feltet. Derfor er det gitt en særskilt takst innenfor fagområdet fysikalsk medisin, der samarbeid med andre faggrupper er inkludert. Innenfor onkologi er det opprettet en egen takst for smertebehandling som også er basert på tverrfaglighet.

       Departementet vil i det videre arbeidet vurdere bruk av polikliniske takster for ytterligere å stimulere til tverrfaglig tilbud innen smertebehandling. Dette arbeidet er i gang i forbindelse med en tverrfaglig utredning om behandling av pasienter med ryggplager og muskel- og skjelettlidelser, og det vil bli avsluttet i løpet av året. Det vil for øvrig også den andre utredningen om pleie av alvorlig syke og døende, som jeg refererte til.

       Spørsmålet om å vurdere forskrivning av smertestillende medisiner på blå resept, vil departementet se på hvis det får tilslutning her. Jeg vil bare nevne at mange slike legemidler er billige og vil derfor ikke oppfylle kriteriene for dyr behandling eller store utgifter. Men vi vil se på dette, bl.a i tilknytning til kreftplanen.

Reidun Gravdahl (A) : Jeg vil berømme representanten Alvheim for å ha tatt opp denne viktige problemstillingen.

       Store, vedvarende smerter vil ofte føre til redusert livskvalitet for den enkelte, store kostnader for samfunnet og uheldige samfunnsmessige virkninger ved at mange blir uføretrygdet.

       Stortinget har tidligere påpekt at tilbudene til mennesker med kroniske smerter må bli bedre. Ved behandlingen av helsemeldinga våren 1995 uttalte en samlet komite at kompetansen i moderne smertebehandling ved sentralsykehusene måtte bygges opp, og at adekvat smertebehandling i den hjemmebaserte omsorgen måtte bedres.

       Mange av disse lidelsene rammer ofte kvinner. Vi forventer derfor at denne problemstillingen blir tatt opp i utvalget som er nedsatt for å se på kvinnehelsen. Jeg håper helseministeren kan bekrefte det i dag. Regjeringa har bebudet at den vil legge fram en handlingsplan for kreftomsorgen i forbindelse med revidert budsjett i år. I den forbindelse forventer vi at tilbudet om smertebehandling også får en vesentlig plass.

       Jagland-regjeringa nedsatte et statssekretærutvalg som skulle gå gjennom rehabiliteringstilbudene. Rehabilitering og habilitering er viktig også for kroniske smertepasienter. Det er derfor å håpe at Bondevik-regjeringa følger opp arbeidet som er startet, og at en stortingsmelding om rehabiliteringstilbudet snart blir lagt fram for Stortinget.

       Det er bred enighet om innsatsstyrt finansiering av sykehusene, men vi har påpekt at kronikerne ikke må bli nedprioritert framfor pasientgrupper som det er lettere å behandle. Vi mener Regjeringa må foreta en evaluering av den innsatsstyrte finansieringen, slik at vi får en oversikt over virkningene for kronisk syke.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Det er en viktig problemstilling representanten Alvheim tar opp i denne interpellasjonen. I utgangspunktet er smerte en viktig indikator på hvor en skal sette inn behandling og hjelp for at pasienten skal kunne fungere optimalt. Problemene kommer først når smertene er diffuse og ikke minst kroniske. Mange pasienter har etter lang erfaring funnet en måte å holde ut og leve med konstante smerter på uten å få profesjonell hjelp. I tillegg har de ofte følt at de ikke er blitt tatt på alvor, og at deres problemer alltid står nederst på prioriteringslista. Med bakgrunn i fysikalsk medisin vet jeg at dette spesielt gjelder mange kvinner som har diffuse smertetilstander i muskel- og skjelettsystemet uten at en kjenner årsaken til dem.

       Det har vært utført relativt få forsøk med behandlingsmetoder som kan føre til mindre smerter og bedring i bevegelsesapparatet for dem som lider. Jeg er glad for å høre at helseministeren i sitt svar sier at det er opprettet et eget forskningsprogram for kroniske smertetilstander under Norges forskningsråd. Her er mye ugjort. Det trengs mer fagkompetanse både i 1.- og 2.-linjetjenesten.

       Det har vært en stor økning i antall krefttilfeller de siste årene. Overlevelsesprosenten blir heldigvis også høyere, men det er mange som kun får lindrende behandling. Ved siste budsjettbehandling var det stor enighet om å desentralisere strålebehandlingen. Kristelig Folkeparti ser det som viktig at pasientene får hjelp og behandling så nær hjemmet som mulig. Vi støtter også tiltak for å få utdannet flere stråleterapeuter, radiografer og legespesialister.

       Mange pasienter er redd for å få sterke smerter ved livets slutt. Aktiv dødshjelp må aldri bli noe alternativ til smertebehandling og god omsorg i terminalfasen. Pasientene må føle seg trygg på dette. Jeg er glad for at Regjeringen prioriterer pasienter i livets sluttfase. Får vi kvalitet på denne tjenesten, er det den beste måten vi kan vise respekt for våre medmennesker på.

       Helt til slutt vil jeg anmode John I Alvheim om å vurdere å gjøre forslagene om til oversendelsesforslag.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg vil også gi honnør til representanten Alvheim for at han har tatt tak i denne problemstillingen.

       Som flere har påpekt, er kroniske smertepasienter helt klart en forsømt gruppe. Deres livskvalitet er blitt redusert på bakgrunn av denne forsømmelsen. Mange av disse pasientene har fått en diagnose, men mange har ikke fått det fordi årsaksforholdene ikke har vært klare. Derfor får de heller ingen behandling. Men smertene er jo der like fullt, og de oppsøker ofte lege. Mange blir ikke trodd, og de blir ofte vurdert som å ha psykiske lidelser. Mange av disse pasientene er enten uføretrygdet eller har attføringspenger og er under rehabilitering. De har derfor ikke anledning til å benytte seg av de få private tilbudene som er. Mange har heller ikke råd til å kjøpe den medisinen som er forskrevet av legen.

       Dette er en vanskelig og uverdig situasjon for denne gruppen. Et tilbud om smertebehandling, omsorg, pleie og oppfølging ville gitt denne store pasientgruppen en bedre hverdag og en bedre livskvalitet. Det er derfor godt å høre at helseministeren nå satser på å utvikle dette tilbudet på alle nivå. Fylkene jobber jo nå med de regionale helseplaner og funksjonsfordelingen mellom sykehusene. Jeg mener de spesielt må se på tilbudene til denne gruppen. De regionsykehus som ennå ikke har opprettet tverrfaglige smerteklinikker som kan utvikles til ressurssentre for undervisning og forskning omkring smertelindrende behandling, må nå gjøre det. Sentralsykehus må få fortgang i å organisere smerteklinisk virksomhet, og alle sykehus bør sørge for å ha en omsorgs- eller rådgivningsgruppe for omsorg, pleie og behandling av alvorlig syke mennesker. Den smertekliniske virksomheten ved sykehusene må være et supplement, en støtte, og ha en undervisningsfunksjon i forhold til primærhelsetjenesten, slik at tilbudet blir tilfredsstillende.

       De prosjektene som helseministeren viser til, er viktige, og det er spesielt viktig med forskning på dette området. Denne typen behandling må samordnes og gå inn som et fast tiltak, som en del av de regionale helseplaner, og være en del av funksjonsfordelingen mellom de ulike nivå i helsetjenesten.

       Jeg har nå store forventninger til at helseministeren følger opp det han har redegjort for i dag, og at det blir sendt beskjed til primærhelsetjenesten, til fylkene og til de regionale helseutvalg om å følge opp, slik at tilbudet til denne gruppen blir godt.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg vil også gi honnør til interpellanten for det tema som han har tatt opp her. Ikke minst i en tid hvor det synes som om aktiv dødshjelp diskuteres mer og mer, er det viktig at vi finner alternativer, slik at aktiv dødshjelp aldri blir noen løsning.

       Den medisinske utviklingen har gått i en retning som på mange måter er svært positiv. Vi har fått en høyere overlevelsesprosent i forbindelse med alvorlige sykdommer, vi har, bl.a kanskje gjennom økonomisk press og stress, fått kortere liggetid ved våre sykehus, og den kurative virksomheten er blitt effektivisert. Resultatet av dette er at mange blir overlatt til et lavere behandlingsnivå, til et lavere pleie- og omsorgsnivå, ut fra helsevesenets LEON-prinsipp. Det er for så vidt riktig og ønskelig, men det er da viktig at ikke pasienten blir alene med sine smerter når situasjonen har utviklet seg slik som den nå har.

       Det er viktig at helsevesenet vårt, og ikke minst sykehusene, får til en aktiv smertebehandling, slik at en kan lindre smerter for pasientene, og at de tverrfaglige smerteklinikkene ved våre regionsykehus knoppskyter nedover i systemet, til sentral- og lokalsykehus og videre, slik at de blir kompetansegivere for hele helsevesenet når det gjelder å lindre smerte.

       Interpellanten var inne på at det er mange mennesker som har store smerter. Å kvantifisere her tror jeg er vanskelig, slik interpellanten også var inne på. Men det er viktig at kronikere og pasienter med alvorlige, dødelige sykdommer får et smertelindringstilbud som gjør at livskvaliteten bedres betraktelig i forhold til det som er tilfellet for mange i dag.

       Diffuse smertetilstander som utvikler seg til kroniske smerter, lider veldig mange av i dag, bl.a gjelder dette benskjørhetspasienter. I Stortinget behandlet vi i forrige periode medisiner for denne lidelsen, og da ble det sagt at medisiner som har effekt utover de to konkrete som var spesielt behandlet da, burde kunne fås på blå resept når de hadde en klar effekt som f.eks i forbindelse med smertelindring. Vi vet at enkelte av de medisinene er veldig dyre, og for en minstepensjonist kan det være svært vanskelig å betale kanskje over 2.000 kr i måneden for bare smertestillende medikamenter. Det er å ønske at helseministeren, som han har signalisert her i dag, ser nærmere på dette, slik at vi kan finne fram til løsninger. Også smertelindring uten behandling kan være mulig for dem som bor i eget hjem. De vil da ha muligheter til å opprettholde en ganske høy livskvalitet hvis de bare kan få lindret smertene. Rehabilitering er ofte svært avhengig av at smerter kan lindres. Det gjelder kanskje spesielt i eldreomsorgen. Når det gjelder smertelindring, er også dette med kreftplanen viktig, og det er klart at ministeren kommer tilbake til de områdene, slik han nå har signalisert. Derfor synes jeg at interpellanten skal gjøre om sine forslag til oversendelsesforslag.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Representanten Alvheim har allerede fått mye ros for sin interpellasjon, og jeg skal være forsiktig med å strekke den rosen ytterligere. Men temaet er veldig viktig.

       Det jeg er litt overrasket over, er at man så sterkt går inn på liberalisering av utskrivning av A- og B-preparater, for det første fordi regelverket allerede i dag har hjemmel for å gi dekning. Ser man på folketrygdloven § 5 - 22, vil kreftpasienter i sluttfasen av livet få full dekning for A- og B-preparater uten at det er forbundet noen egenandeler med det i det hele tatt. I tillegg er det allerede en formulering i folketrygdloven som går på dette med kroniske, sterke smerter. Som det står i kommentarene til § 5 - 22:

« Ved sykdommer som ledsages av kroniske sterke smerter, kan det ytes bidrag til smertestillende midler. »

       Det er også lagt inn en del betingelser for det, og etter SVs syn er det helt nødvendige betingelser.

       Det som ikke noen har vært inne på her, er det misbrukspotensial som A- og B-preparater har. Hvis man på generelt grunnlag skal gi dekning på blå resept for disse medikamentene, står vi overfor et helt annet problem, nemlig hvordan man skal takle tilvenningsfaren og misbrukspotensialet. Etter SVs syn ivaretar lovverket allerede i dag godt inndekning av disse medikamentene. Vi kan derfor ikke støtte forslag nr. 1, og ser det for så vidt også som unødvendig med et oversendelsesforslag i og med at folketrygdloven har det med.

       Når det gjelder forslag nr. 2 fra representanten Alvheim, har det en formulering som går ut på å sørge for at det ved alle norske sykehus blir etablert et tverrfaglig smertebehandlingstilbud, mens Statens helsetilsyn mener det skal gjelde region- og sentralsykehus. Man kan spørre seg om hensiktsmessigheten av å ha et tverrfaglig smertebehandlingstilbud ved samtlige norske sykehus, mens en del av dem, sånn som det nå legges opp til, skal drive med ren elektiv behandling, altså ren ventelisteproblematikk, som ikke direkte berører smertebehandling av pasienter i det hele tatt.

       Vi skjønner og er enig i intensjonen til forslagsstiller, men det sentrale her må jo være for det første å få det nivået man trenger på de spesialiserte enhetene - regionsykehusene - der det er helt åpenbart at man må ha en faglig opprustning. Men i tillegg - som også Alvheim var inne på - er det helt sentralt å sikre god smertebehandling ute i kommunene. De fleste pasienter vil f.eks ved livets slutt aller helst være i hjemmet eller i nærheten av hjemmet. Derfor er en tilnærming hvor man skaper kunnskap og sikrer kvalitet i primærhelsetjenesten det aller viktigste, ikke nødvendigvis en betydelig opprustning, som også vil binde opp økonomiske ressurser ved alle sykehusenheter. Vi hadde gjerne sett at man her hadde brukt formuleringen « region- og sentralsykehus », og ikke « alle norske sykehus ». SV vil være glad hvis begge forslagene blir oversendelsesforslag og ikke forslag som skal realitetsbehandles her i dag.

       Jeg er glad for at mine synspunkter i interpellasjonen har fått oppslutning fra alle partier, og jeg hadde heller ikke forventet noe annet. Og da får vi håpe at det kommer noe positivt ut av dette. Det er nemlig ikke nok bare med enighet i en sak. Man må også være enig i å bruke de virkemidler som skal til for å sette saken ut i livet og få praktiske resultater, og i denne sammenheng er vi tilbake der vi alltid er i helsevesenet; det er fortrinnsvis mangel på ressurser/penger som gjør at vi er noe tilbake, fordi sykehusene ikke har kunnet prioritere denne oppgaven tilstrekkelig. Jeg synes det var en veldig god idé som representanten Sjøli la frem, nemlig at man påser at de regionale helseplaner har et kapittel om dette. Det hadde ikke jeg tenkt på, men det tror jeg var et veldig fornuftig forslag, og jeg ber helseministeren merke seg dette.

       Kort liggetid var representanten Gløtvold inne på. Det er klart at det har en viss betydning, fordi den korte liggetiden på sykehus medfører at pasientene som skrives ut, i mange sammenhenger vil få en lengre smertetid hjemme, som da kanskje ikke blir skikkelig fulgt opp. Jeg er fullt klar over - og det er til representanten Ballo - at kreftpasienter i sluttfasen får bidrag til smertelindrende medisiner. Men mange pasienter har en relativt lang sykehistorie, heldigvis, før de kommer så langt som til den fasen, og da er ikke ordningen i dag tilfredsstillende. Da bør ikke disse pasientene ha store utgifter til medisiner. Jeg er ikke så veldig redd for dette misbruket som representanten Ballo antyder her. Jeg sa vel i mitt hovedinnlegg at enkelte ganger har vi vært altfor restriktive.

       Når det gjelder å gjøre om forslaget til oversendelsesforslag, har jeg ikke noe imot det, men jeg vil gjerne fastholde at det gjelder alle sykehus. Det er også Helsetilsynets mening.

Statsråd Dagfinn Høybråten : I likhet med interpellanten vil jeg uttrykke glede over den tverrpolitiske tilslutning til dette viktige anliggendet, og jeg vil vel si det slik at jeg ikke oppfatter det som noen avpolitisering, men snarere som et uttrykk for at det er mulig i denne sal å samarbeide om å finne gode løsninger til beste for pasientene. Og det håper jeg at vi kan få til på langt flere områder framover.

       Jeg vil bekrefte at representanten Sjølis tanke om å se på disse spørsmålene i tilknytning til den endelige vedtakelse av de regionale helseplaner er en god idé, som jeg tar med meg. Jeg har også behov for å si - og kanskje spesielt med referanse til representanten Sonja Sjølis innlegg - at den samstemmighet det her er om betydningen av å følge opp i de ulike sammenhenger, hvor jeg nå har redegjort for at vi vil følge opp, ikke er det samme som at man over natten vil få et veldig mye bedre tilbud for pasienter som trenger god smertebehandling, men det er et veldig godt grunnlag for det. Vi har fortsatt et helsevesen hvor det er et sterkt press på den kurative siden, hvor det ikke bare mangler personell, men også nødvendig kompetanse, ikke minst i primærhelsetjenesten. Det betyr at det er en krevende oppgave å bedre tilbudet på dette området, men de politiske prioriteringer på tvers av partier er så tydelige at jeg tror det vil bli oppfattet langt utover denne sal.

Presidenten: Det var siste innlegg i sak nr. 4.

       (Votering over forslag, se side 1893)