Vidar Bjørnstad (A) (ordfører for saken):

       Jeg håper denne saken skal gå litt raskere enn den forrige.

       I dokumentforslaget som omhandles i denne innstillingen, foreslås det en del tiltak når det gjelder straffeutmåling og raskere saksgang i straffesakskjeden, begrunnet i kampen mot kriminalitet og særlig omfanget av vinningskriminalitet. Arbeiderpartiet, ja jeg tror hele komiteen, deler hensikten om å hindre og straffe kriminelle handlinger. Men det er klare nyanser og uenighet om virkemidler.

       La meg også innledningsvis si, som en enstemmig komite understreket ved budsjettbehandlingen i høst, at årsakene til kriminalitet er sammensatte og komplekse. En effektiv kriminalitetspolitikk må rette søkelyset mot den enkeltes ansvar for egne handlinger og bekjempe samfunnsforhold som skaper kriminalitet.

       Vi gjør politikerne og samfunnet en bjørnetjeneste ved å fokusere på enkle løsninger. Det er ikke land med de strengeste og lengste straffene som har lavest kriminalitet.

       Komiteen legger vekt på at vinningskriminalitet utgjør den langt største gruppen av forbrytelser, og at oppklaringsprosenten er lav. Det er viktig at den synlige kriminaliteten som folk blir utsatt for, blir møtt med raske reaksjoner, og en er tilfreds med at vinningskriminaliteten blir gjort til gjenstand for høyere oppmerksomhet. Komiteen legger vekt på økt oppdagelsesrisiko, rask oppklaring og iretteføring av saker og på å konsentrere etterforskningen om gjengangere.

       Komiteen uttalte i budsjettinnstillingen i fjor høst at det måtte tilstrebes en strengere straffeutmåling for gjentatt vinningskriminalitet, og man er tilfreds med at Høyesterett har skjerpet straffen for gjentatte tyverier innenfor dagens strafferammer.

       Når det gjelder minstestraffer for gjentatte grove vinningsforbrytelser, er imidlertid Arbeiderpartiet og et flertall i komiteen uenig med forslagsstillerne fra Høyre, basert på erfaringer med minstestraffer. Forslaget harmonerer dårlig med moderne prinsipper for straffeutmåling, som bygger på en individuell vurdering og konkret totalbedømmelse i hvert tilfelle. Regler om minstestraff kan føre til urimelig straff i enkeltsaker. Det kan også gi som resultat at domstolene i enkelte saker føler seg tvunget til å avsi gale frifinnelser for å avverge en urimelig straff. På dette grunnlag avviser flertallet i komiteen forslaget om minstestraffer.

       Komiteen har merket seg at det i flere år har vært arbeidet med å redusere saksbehandlingen i straffesaker for å sikre kortere tid mellom den kriminelle handling og straffereaksjonen. I departementets tilsvar til komiteen pekes det på et sett av ulike tiltak som er til vurdering, og som omhandler hele straffesakskjeden og berører både politi, domstolene og kriminalomsorgen. Komiteen ber departementet fremme de nødvendige bevilgnings- og lovendringsforslag, og ber om en rapportering om utviklingen med hensyn til saksbehandlingen i de årlige budsjettproposisjonene.

       Komiteen viser også til budsjettinnstillingen fra i fjor høst, hvor det ble bedt om at Regjeringen arbeidet videre med å sikre en rask og effektiv saksavvikling i rettssystemet. På bakgrunn av dette og det arbeidet som er i gang, finner ikke flertallet i komiteen det nødvendig med et nytt vedtak i Stortinget og foreslår at forslaget i Dok.nr.8:21 vedlegges protokollen.

       Den samme holdning har også flertallet i komiteen når det gjelder tiltak for å begrense oppsamlingen av flere straffbare forhold før det tas ut tiltale. Departementet bes om å fremme de nødvendige forslag for Stortinget på bakgrunn av det pågående arbeid. Vi har særlig merket oss mulige lovendringer som gjør at det i større grad blir anledning til å vurdere konkret om det er formålstjenlig å pådømme enkelte av en persons straffbare forhold for seg. Her må imidlertid den individuelle straffeutmålingen opprettholdes.

       Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling, som Arbeiderpartiet vil stemme for. Vi vil stemme mot alle mindretallsforslag.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Jan Simonsen (Frp) : I 1996 måtte norske forsikringsselskap ut med 1,3 milliarder kr i erstatninger som følge av tyveri, innbrudd eller ran. Markeds- og Mediainstituttet har foretatt meningsmålinger som tyder på at ca 600.000 nordmenn, deriblant ca hver tredje innbygger i Oslo, har vært utsatt for innbrudd i bil eller hjem. Det forteller ikke så lite om at vinningskriminaliteten rammer de fleste av oss, og er et betydelig samfunnsproblem. Oppklaringsprosenten er så lav som 11 %, og straffereaksjonene overfor dem som blir tatt, er ubetydelige. Da sier det seg selv at det er vanskelig å få redusert problemet.

       Norske ungdommer vokser opp i et samfunn hvor den rådende sosialdemokratiske samfunnsideologien går ut på at det ikke er rettferdig at noen eier mer enn andre. Da blir tankegangen omtrent som følgende hos enkelte ungdommer: Det er urettferdig at folkene i Holmenkollåsen har all mulig luksus, når jeg selv ikke engang har råd til et stereoanlegg. Det er ikke umoralsk om jeg stjeler et anlegg fra en person som lett kan kjøpe seg et nytt. Det er nesten ingen risiko for å bli tatt, og dersom jeg blir tatt, slipper jeg fengselsstraff. Det er ikke umoralsk, og det er verdt den ubetydelige risikoen.

       Når vi ikke straffer kriminell ungdom, gjør vi denne ungdommen en bjørnetjeneste. Vi legger ut en rød løper og lokker ungdom inn på en kriminell løpebane, som det er vanskelig å komme seg ut av når det er blitt en livsstil.

       Hvilken straff blir en i dag idømt for innbrudd? Departementet har sendt komiteen et brev for å gjøre oppmerksom på en enkeltdom der en person ble dømt til to år og tre måneder for 58 grove tyverier - som om det skulle være spesielt strengt. Det sies for øvrig ingen ting i brevet om hvorvidt hele dommen er ubetinget, eller om deler av dommen er gjort betinget.

       Verdens Gang gjengav 7. juli 1997 et eksempel der en hverdagskriminell ble dømt til fengsel i to år for nærmere 40 straffbare forhold.

       I de fleste tilfeller som gjelder innbrudd, blir det gitt betingede straffer eller samfunnstjeneste. En betinget fengselsstraff er i praksis ingen fengselsstraff. Den kriminelle går jo fri. Han beveger seg rundt i samfunnet, han kan feste og drikke øl, han kan gå på kino og ha sex. Han må bare passe på å melde seg på et offentlig kontor en gang i blant og sørge for ikke å bli tatt for de nye innbruddene han begår.

       Samfunnstjeneste innebærer at det som skulle vært én dag bak lås og slå, blir byttet ut med en times arbeid hver dag i en tilsvarende tidsperiode. En person som begikk 45 lovbrudd, fikk 140 timers samfunnstjeneste. Hvor hardt er det egentlig å måtte arbeide en time hver dag i drøye fire måneder? Det er en meningsløs form for straff som erstatning for å sone i en fengselscelle. Det ville kanskje ha hatt en mening som erstatning for betinget straff, som erstatning for å slenge rundt på gaten i den fullstendige frihet, men bare da. Det er også begrunnelsen for Fremskrittspartiets forslag om endringer i samfunnstjenesteordningen.

       Departementet har sendt komiteen et brev der det argumenteres mot minstestraffer for gjentatt alvorlig vinningskriminalitet. Jeg tolker argumentasjonen i dette brevet som en direkte oppfølging av den kriminalpolitiske linjen til Inger Louise Valle og Arne Haugestad, som var rådende tenkning på 1970-tallet. Det vises da også i dette brevet til de argumentene som ble benyttet for å fjerne minstestraffen i 1972. Høyre var for øvrig med på vedtaket. Det merker vi oss selvfølgelig nå når Høyre igjen, ved å stemme mot Fremskrittspartiets forslag, markerer seg som et kriminalliberalt parti på bølgelengde med de kriminelle.

       Fra 1951 og fram til 1972 var altså regelen den at personer som ble dømt for grovt tyveri eller grovt bedrageri, og som tidligere hadde vært straffet tre eller flere ganger for samme type forbrytelser, skulle idømmes fengsel i minst to år. Begrunnelsen var at korte og suksessive fengselsstraffer i liten grad så ut til å virke avskrekkende eller forbedrende på denne typen forbrytere. Det var en god og riktig begrunnelse for en fornuftig lovparagraf, som beklageligvis ble fjernet fordi Høyre og andre partier - og nå vil jeg sitere fra en enstemmig innstilling fra justiskomiteen fra 1972, før Fremskrittspartiet ble representert på Stortinget - mente at

« to års minstestraff ikke bare har representert en innsnevring av dommerens frihet, de har også i visse tilfeller resultert i unødig streng reaksjon overfor den enkelte tilbakefallsforbryter ».

       Vår nåværende justisminister skriver til justiskomiteen at regler om minstestraff kan føre til urimelig straff i enkeltsaker, og viser til at uttalelser i enkelte høyesterettsdommer fra 1960-tallet tyder på at Høyesterett ville ha idømt mildere straff dersom domstolen ikke hadde vært bundet av regelen om minstestraff. Men det er jo nettopp det som er poenget med minstestraffer: Å forhindre at domstolene gir urimelig lave straffeutmålinger, slik tilfellet er i dag. Innsnevrer det dommerens frihet? Bare i ubetydelig grad, dersom vi også øker maksimumsstraffene. Dersom en domstol kan idømme en straffeutmåling som ligger mellom ett år og 10 år, eller må avfinne seg med å velge en straffeutmåling som ligger mellom 10 år og 20 år for den samme kriminelle handlingen, er jo spillerommet og valgmulighetene for domstolene akkurat like store.

       Vil en minstestraff kunne gi urimeligheter i form av for høye straffer i enkelttilfeller der det er mange formildende omstendigheter og den domfelte etter hvert har skikket seg vel, der det kan ha gått et par år siden den kriminelle handlingen fant sted og vedkommende i mellomtiden har fått jobb og blitt personlig kristen? Nei, selvfølgelig ikke. Poenget med minstestraff er jo nettopp at den skal ligge på det nivået som lovgiver anser for å være det aller mildeste det skal være mulig å idømme av straff, nettopp i de få enkelttilfellene hvor helt spesielle omstendigheter virker i sterkt formildende retning. Den skal ligge på et nivå som ikke gir urimelig høye straffer i noen tilfeller. Men dersom minstestraff skal ha noen som helst hensikt, må den selvfølgelig være ubetinget, ettersom betinget straff bare er en straff i navnet og ikke i gavnet. Det vil være meningsløst å sette en minstestraff på to års fengsel for visse typer kriminelle handlinger og gjøre denne straffen betinget, slik at den sones på gaten, i ølhallene, i kinolokalene eller i de ulovlige bordellene.

       Det er selvsagt også meningsløst å åpne for unntak fra minstestraff, slik Høyre i praksis gjør. Det vil undergrave hele ordningen. Jeg må bare innrømme at jeg er sjokkert over at Høyre, som av og til forsøker å fremstille seg som et parti som er tilhenger av lov og orden, og vil ha strengere og mer bestemte reaksjoner mot kriminelle, nå når det kommer til konkrete voteringer, igjen beviser at partiet står på en kriminalliberal linje, slik partiet gjorde på 1970-tallet, og for så vidt alltid har gjort.

       Med noen innstramninger i samfunnstjenesteordningen godtar Høyre dagens ordning. Høyre vil altså fortsatt åpne for betingede straffer for grove vinningsforbrytelser og for kriminelle gjengangere. Selv i forbindelse med kriminalitet som Høyre selv definerer som grov, vil altså Høyre at det skal kunne åpnes for betingede straffer. Og minstestraffer vil Høyre bare ha for gjentatte pådømmelser av grove forbrytelser.

       Vi hadde nylig et valg, som gikk dårlig for Høyre. Det er merkelig å konstatere at Høyre ikke har forstått at det delvis kan ha hatt sammenheng med partiets svake kriminalpolitikk, og at det fortsatt markerer seg som et parti som tar mer hensyn til de kriminelle enn til samfunnets krav om beskyttelse. Det er skuffende, overraskende og trist. Men det gir oss i det minste anledning til

       en kriminalpolitisk debatt i kommende valgkamper, så ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på. Det er to forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre og tre forslag som Fremskrittspartiet står alene om.

       Når det gjelder voteringen, vil jeg gjerne gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet subsidiært vil stemme for Høyres forslag. Om de er aldri så svake og dårlige, er de i alle fall bedre enn ingen ting. Jeg ber derfor om at voteringen blir lagt opp slik at det blir mulig å stemme subsidiært for disse dårlige forslagene.

       Det er flere årsaker til at Kristelig Folkeparti ikke ønsker å innføre faste minimumsstraffer ved gjentatte grove vinningsforbrytelser. Minstestraffer har tidligere vært en del av lovverket, men ble opphevet i 1972. Noe av grunnen til at man fjernet minstestraffene, var at de førte til en rettstilstand som var lite tilfredsstillende, fordi man ikke kunne ta individuelle hensyn ved straffeutmålingen. Både riksadvokat, statsadvokat, domstol og juridisk teori gikk inn for å fjerne minstestraffene. Straffelovrådet foreslo derfor i 1967 å myke opp reglene, og i 1972 ble de helt fjernet fra lovverket.

       Det er lett å tenke seg at minstestraffer i mange tilfeller vil komme til å ramme gjerningsmannen urimelig hardt. Det vil opplagt være forskjeller i de enkelte saker som tilsier at straffeutmålingen bør variere. Dersom minstestraffer blir innført, mister domstolene muligheten til å ta individuelle hensyn. Man kan også tenke seg at domstolene i noen saker vil avsi gale frifinnelsesdommer for å avverge et urimelig resultat. Det vil i så fall ikke bli noen ønskelig rettstilstand.

       Kristelig Folkeparti viser til at dagens strafferammer er vide. Grovt tyveri kan f.eks straffes med bøter eller med fengsel i inntil seks år. I tillegg kommer muligheten til å øke strafferammen med det halve, tre år, dersom gjerningsmannen er tidligere straffet. Domstolene har derfor mulighet til å idømme en passende straff, men hva som er passende straff, er domstolen den nærmeste til å avgjøre i hvert enkelt tilfelle.

       Kristelig Folkeparti har med tilfredshet registrert at Høyesterett i en nylig avsagt dom som bl.a gjaldt 58 grove tyverier, skjerpet straffen fra et år og seks måneder til to år og tre måneder. Høyesteretts flertall fant videre at det var misforhold mellom straffenivået for innbrudds- og tyverivirksomhet av mindre omfang og med mer tilfeldig preg, og nivået for mer omfattende vinningskriminalitet. « Rabatten » som i praksis gis ved straffeutmålingen for et større antall vinningsforbrytelser, var blitt for stor, og straffenivået burde derfor heves for å få bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet. Kristelig Folkeparti går ut fra at dette signalet fra Høyesterett vil bli fulgt opp i de framtidige domsavsigelser.

       Kristelig Folkeparti viser til at justiskomiteen ved budsjettbehandlingen for 1998 bad Regjeringen om å arbeide videre med å sikre en rask og effektiv saksavvikling i rettssystemet, og er tilfreds med at Justisdepartementet følger opp dette arbeidet.

       Når det gjelder forslaget om å begrense oppsamlingen av flere straffbare forhold før det tas ut tiltale, har flertallet i komiteen bedt departementet fremme nødvendige forslag for Stortinget og vurdere mulige lovendringer.

Kristin Krohn Devold (H) : For å bekjempe kriminalitet snakkes det ofte om forebygging. Alle er enige om at forebygging er viktig, men ikke alle vet helt hva de legger i begrepet.

       Åforebygge kriminalitet er viktig når det gjelder ungdom som ennå ikke har begått sitt første lovbrudd, det er viktig overfor førstegangskriminelle og de som er i starten av en kriminell løpebane, og det er viktig overfor gjengangerne.

       Imidlertid er det helt ulike forebyggende virkemidler som må benyttes overfor disse tre gruppene.

       Lovlydig ungdom i risikosonen må møtes med forebyggende tiltak fra foreldre, lærere, ungdomsledere, idrett, frivillige organisasjoner, politi, barnevern osv. Her har mange et ansvar, og politiet kan bare utgjøre en beskjeden del av det forebyggende nettverket.

       Overfor førstegangskriminelle har det nå blitt mye oppmerksomhet omkring nytten av å pågripe lovbryteren raskt og la handlingen følges av en rask konsekvens, slik det mye omtalte og vellykkede New York-prosjektet har vist. Dette betyr å pågripe i starten av en kriminell løpebane, før man kommer opp i innbrudd nr. 50 og allerede har blitt en dreven kriminell. Det å pågripe tidlig i denne gruppen, har vist seg å ha den beste forebyggende effekten mot fremtidig kriminalitet.

       Men i Stortinget i dag behandler vi gjengangerne - de som allerede har blitt meget hardkokte vinningsforbrytere. Denne gruppen, som er et begrenset antall kriminelle i de fleste politidistrikter, står for 80 % av vinningsforbrytelsene. Det klart mest vellykkede forebyggende tiltak mot denne typen kriminalitet er ganske enkelt pågripelse og dom. Men skal det virke, må straffens lengde stå i forhold til forbrytelsen. Det er derfor et behov for å innføre minstestraffer på f.eks et år for denne typen kriminalitet.

       De politidistrikter som har prøvd ut tett oppfølging av denne gruppen, har oppsiktsvekkende gode resultater. Det er faktisk de eneste politidistrikter som kan påvise betydelig reduksjon i kriminaliteten, og her kan jeg nevne eksempler fra så vel Nordmøre politidistrikt som Nord-Jarlsberg.

       Gjengangerne fotfølges fra de slippes ut i prøvetiden. Fingeravtrykk og spesielle metoder som er typiske for den enkelte, er kjent, og den som forbryter seg raskt, åker rett inn igjen og må sone resten av den opprinnelige straffen mens ny sak forberedes. Ny soning for nye lovbrudd kan deretter starte umiddelbart.

       Slik oppfølging gir også hjelpeapparatet en mulighet til å lære den innsatte noe annet enn innbrudd, til å drive meningsfylt avrusning, til å sy sammen et godt ettervern. Hvilket tilbud vil en innsatt få om han går tre måneder inn og tre måneder ut kontinuerlig?

       Vi må ha et straffenivå som både virker avskrekkende, og som gir kriminalomsorgen nok tid til å sette i gang behandling av stoffmisbruk og jobbrelatert utdanning.

       Riksadvokaten har i Aftenposten 24. januar 1998 etterlyst den samme innsatsen mot gjengangerne som det justiskomiteen nå etterlyser. Dagens straffeutmåling er ikke i samsvar med folks rettsoppfatning, og den virker ikke preventivt.

       I komiteen har de ulike partier ulikt utgangspunkt; noen vil vente på Regjeringen, noen vil fatte vedtak i dag, og noen vil fatte mer absolutte vedtak enn andre - og her er det klassiske skillet mellom Høyre og Fremskrittspartiet på plass.

       Høyre vil ha en lov som i hovedregel dømmer strengere, der domstolene i dag altfor ofte legger seg i den nederste delen av strafferammen. Fremskrittspartiet vil ha en automatisk straffeutmåling som ikke åpner for å ta spesielle hensyn under noen omstendighet.

       Jeg la merke til at representanten Simonsen i sitt innlegg hadde til dels rørende omsorg for Høyre - det var vår velgeroppslutning det gikk på - samtidig som det ble rettet voldsom kritikk mot det partiet som tross alt står Fremskrittspartiet nærmest i kriminalitetspolitikken. De har også signalisert støtte til våre forslag subsidiært. Jeg vil minne Fremskrittspartiet om at regelen om at « det er ingen regel uten unntak », gjelder i de fleste av livets forhold. Den gjelder ikke bare i grammatikk, men den gjelder også i det virkelige liv. Og det å kunne åpne for noen unntak, er også en måte å gjøre samfunnet vårt mer humant på der det er riktig å være human.

       Det viktigste for meg er ikke å fokusere på forskjeller, men det er å fokusere på den enigheten som er i komiteen om behovet for å straffe gjengangerne strengere og pågripe dem tidligere. At jeg er skuffet over at ikke sentrumspartiene kan støtte Høyres forslag, har jeg tenkt å la ligge.

       Jeg imøteser nå Regjeringens konkrete oppfølging av komiteens innstilling, slik at dette storting kan oppnå resultater overfor hverdagskriminaliteten som det forrige storting og den forrige regjering ikke klarte. For komiteen har faktisk blitt enig og er enstemmig om tre viktige punkter: for det første at straffen for gjentatt vinningskriminalitet skal skjerpes, slik Høyesterett har påbegynt, for det andre at Regjeringen i statsbudsjettet til høsten skal fremme bevilgninger og lovendringsvedtak for å redusere tiden mellom kriminell handling og straffereaksjon, og for det tredje at Regjeringen fremmer nødvendige forslag for Stortinget for å begrense oppsamlingen av flere straffbare forhold før det tas ut tiltale.

       Det er viktigere å understreke disse tre punktene som komiteen er enig om, enn å understreke forskjellene.

       Selv om Høyre og Fremskrittspartiet står alene om forslagene i dag, er det grunn til å glede seg over at Dok.nr.8-forslaget fra Høyre har medført enstemmige komiteuttalelser på alle de tre hovedområdene som er berørt i forslaget. Nå er det derfor opp til Regjeringen og straffesaksleddene å følge dette opp i praksis, i tråd med det som er justiskomiteens og Stortingets klare vilje.

       Jeg vil med dette ta opp de forslag som Høyre fremmer i innstillingen.

       Jeg deler disse målsettingene fullt ut.

       Så skal jeg knytte noen bemerkninger konkret til de ulike forslagene.

       Først til forslag nr. 1, om innføring av minstestraffer ved gjentatt grov vinningskriminalitet: Jeg er enig med justiskomiteen i at antallet grove vinningsforbrytelser er bekymringsfullt høyt. Det dreier seg ikke bare om mer eller mindre tilfeldige, enkeltstående tyverier, men ofte om en jevnlig og profesjonell tilegnelse av andre menneskers eiendom. Slik jeg ser det, er imidlertid ikke innføring av minstestraff noe velegnet middel for å bekjempe denne formen for kriminalitet, og jeg er glad for at flertallet i justiskomiteen deler denne oppfatningen.

       Høyesteretts dom den 15. desember 1997 er av betydning for vurderingen av forslaget om å innføre minstestraff. Flertallet i Høyesterett fant at det var misforhold mellom straffenivået for innbrudds- og tyverivirksomhet av mindre omfang og med mer tilfeldig preg og nivået for mer omfattende vinningskriminalitet. Flertallet gav derfor generelle signaler om at straffenivået i den sistnevnte type saker burde heves for å få bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet. Dommen viser at det innenfor dagens strafferammer er rom for å idømme strengere straff for gjentatte vinningsforbrytelser.

       Men til dette kommer også de negative erfaringene vi tidligere har høstet ved bruk av minstestraff for gjentatt vinningskriminalitet. Jeg vil særlig fremheve begrensningene i muligheten til å foreta en individuell straffutmåling, faren for urimelige resultater i enkelttilfeller, samt risikoen for uberettiget frifinnelse fordi domstolen viker tilbake for å ilegge lovovertrederen den minstestraff loven gir bindende anvisning på.

       Jeg understreker nok en gang at jeg ikke finner dagens omfang av grove vinningsforbrytelser akseptabelt, men jeg mener altså at slik kriminalitet best bør bekjempes med andre midler enn innføring av minstestraffer.

       Et mindretall i komiteen går inn for at det ikke skal være mulig å idømme betinget fengsel eller samfunnstjeneste for grove vinningsforbrytelser og for gjentatt kriminalitet. Et annet mindretall mener at dette som hovedregel ikke skal være mulig.

       De hensyn som taler mot å innføre minstestraff, taler etter mitt syn også mot mindretallets forslag.

       Mindretallet fremmer også forslag om at samfunnstjeneste bare skal kunne brukes som alternativ til betingede fengselsstraffer. Et av hovedformålene med å lovfeste regler om samfunnstjeneste var å sikre at reaksjonen i det vesentlige forble et alternativ til ubetinget fengsel. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette forslaget nå.

       Så til forslag nr. 2, om raskere straffesaksavvikling: Jeg er enig med justiskomiteen i at det er viktig å redusere tiden mellom den kriminelle handlingen og straffereaksjonen. For å oppnå dette synes det mest hensiktsmessig å nytte et knippe av tiltak. Det må ikke bare fokuseres på det enkelte leddet i straffesakskjeden, men også på samspillet mellom de ulike leddene. Ulike prosjekter i regi av Justisdepartementet har vist at det kan oppnås merkbare effektiviseringsgevinster ved å legge til rette for bedre samhandling mellom de ulike leddene i straffesakskjeden. Dette arbeidet vil departementet fortsette med. Jeg vil også vurdere bevilgnings- og lovendringsforslag for å oppnå en raskere straffesaksavvikling og vil sørge for at departementet rapporterer om saksbehandlingstiden i de årlige budsjettproposisjonene.

       Og så til forslag nr. 3, om tiltak for å begrense oppsamlingen av straffbare forhold før det tas ut tiltale: I tråd med justiskomiteens anmodning vil Justisdepartementet også vurdere forslag som begrenser oppsamlingen av straffbare forhold før det tas ut tiltale. Jeg har merket meg komiteens interesse for lovendringer som utvider adgangen til delt pådømmelse, samtidig som den individuelle straffutmålingen opprettholdes.

Harald Hove (V) : Dette er ytterligere en kriminalpolitisk debatt, i forlengelsen av noen debatter vi har hatt tidligere.

Etter min vurdering er denne debatten på mange måter mer edruelig og ryddig enn jeg har opplevd at noen av de andre har vært. Jeg vil gjerne gi uttrykk for at Fremskrittspartiet i dag har gitt Høyre en meget klar kompliment. Høyre bør absolutt ta det som en kompliment når Jan Simonsen gir uttrykk for at det er distanse mellom den kriminalpolitikk Fremskrittspartiet står for, og den Høyre står for. Men samtidig sier Jan Simonsen at man ved å stå for en annen kriminalpolitikk enn den Fremskrittspartiet står for, må være på bølgelengde med de kriminelle. Det er det all grunn til å si nei til, og hvis « tøv » skulle være et parlamentarisk uttrykk, vil jeg i så fall nyttiggjøre meg det. Det man er på bølgelengde med, er et anstendig samfunn, som på den ene siden ønsker å avverge så mange forbrytelser som mulig, samtidig med at man straffer de begåtte kriminelle handlinger på et anstendig nivå og på en anstendig måte. Det å være på bølgelengde med et anstendig samfunn er etter min vurdering å ta avstand fra Fremskrittspartiets kriminalpolitiske linje.

       Venstre vil gi en klar tilslutning til de fellesmerknader komiteen har. Oppdagelsesrisiko, rask oppklaring av straffbare handlinger og en rask straffeforfølgelse, etterfulgt av en soning som kommer kort tid etter domfellelse, er alle både relevante og gode kriminalpolitiske tiltak som også vil virke kriminalitetsforebyggende. Det er her kanskje ikke minst grunn til å fremheve oppklaringsprosenten. Når man har en oppklaringsprosent på 11, vil det være atskillig bedre kriminalforebyggelse å øke den til 60-70 % enn å være særlig opptatt av straffenivået. I denne sammenhengen, og det gjelder kanskje særlig rask pådømmelse og rask soning, er det helt klart at det å gå inn i spørsmålet om oppsamling av straffbare forhold, med andre ord få pådømt de straffbare forhold som er avklart, selv om det muligens skulle være begått noen nye, tror jeg er et veldig riktig og fornuftig tiltak.

       Det justiskomiteen her gjør, er å ta hverdagskriminalitet på alvor og nettopp forholde seg til det som er adekvate tiltak for å få redusert hverdagskriminaliteten, i stedet for å gå på det som kanskje rent popularitetsmessig kan gi visse kortsiktige gevinster, nemlig å snakke om et økt straffenivå. Vi får da holde fast ved at det primært er domstolenes oppgave å ivareta straffenivået. Vi får også registrere at Høyesterett i en dom like før jul bevisst skjerpet straffenivået noe for en viss type saker når det gjelder gjentagelse og et stort antall straffbare handlinger. Det betyr at da er det straffenivået lagt for domstolene. Det er det man i dag vil måtte forholde seg til hvis man ber om ytterligere strengere straffer for samme type handlinger. Jeg tror i og for seg Høyesterett der har gjort en fornuftig korrigering av et straffenivå.

       Når det så gjelder de ulike straffeartene, er det viktig å se at poenget med flere av disse nettopp er å forebygge kriminalitet. Det er et viktig poeng med samfunnstjeneste at ileggelse av slik tjeneste i gitte situasjoner er den beste måten å forebygge at en forbryter begår nye straffbare handlinger på. Det er på mange måter en sentral del av begrunnelsen for samfunnstjeneste at ubetinget fengselsstraff i samme situasjon ville være mindre egnet til å forebygge framtidige straffbare handlinger. Mye av det samme er poenget med betinget straff. I de situasjoner det gis, er det et bedre virkemiddel for å unngå nye straffbare handlinger enn en ubetinget fengselsstraff.

       I andre debatter har vi slått fast at fengsel er et sted hvor man også debuterer med narkotika. Vi vet også at fengsel kan fungere som en skole for unge lovbrytere når det gjelder å lære å begå forbrytelser. Det er ikke noen måte å forebygge forbrytelser på. Jeg synes det er veldig viktig å ha det forhold til denne type debatter at ulike synspunkter på straffenivå og straffearter ikke innebærer det samme som at noen mener at forbrytelser er greitt nok og andre ikke. Det kan rett og slett være ulike holdninger til på hvilken måte man mest effektivt og riktig forebygger forbrytelser.

       Korrekt oppfatning fra presidentens side.

Presidenten: Det var bra!

       Då er debatten om sak nr. 4 slutt.

       (Votering, se side 1992 f.)