Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Bjørnar Olsen til miljøvernministeren:
« Den ferdige Kystverneplanen for Nordland er den første av fylkenes kystverneplaner som i nær fremtid kommer til behandling i Regjeringen. Omfanget av og restriksjonene i planene går på noen områder betydelig lenger enn Stortingets forutsetninger for arbeidet med kystverneplanene. Med det omfang verneplanene nå ser ut til å få, vil planene begrense mulighetene for næringsutvikling, verdiskaping og bosetting i kyststrøkene i Norge.
Er dette i tråd med Regjeringens distriktspolitiske målsetting, og vil statsråden gi Stortinget anledning til å drøfte forutsetningene, omfanget og konsekvensene av kystverneplanene før planene iverksettes? »

TALERE:

       Bjørnar Olsen (A) : Etter snart 15 års arbeid med frednings- og verneplanene for kysten, ser vi nå omfanget og noen av konsekvensene av de første ferdige kystverneplanene.

       Med bakgrunn i at vi på kysten i flere hundre år har hatt bosetting som har levd av og forvaltet kystens ressurser, bør vi ikke forundres over at kystverneplanene skaper til dels sterke reaksjoner ute blant kystbefolkningen. Gjennom generasjoner har man ivaretatt kulturlandskap, flora og fauna på en slik måte at vi i dag faktisk har noe å verne og frede. Det er derfor både en undervurdering av kystbefolkningens kunnskap om ressursforvaltning og en kraftig provokasjon mot dem som kommer i de neste generasjoner, når man i planene skal bevare kysten for fremtidig fritidsbruk, og denne bevaringen kanskje går på bekostning av mulighetene for å livnære seg på kysten for dem som vil bo der. Det er vel heller et spørsmål om å verne og frede mot fritidsbruk av disse arealene, ikke for fritidsbruk.

       La meg understreke at jeg er enig i behovet for vern og fredning for å bevare kystens egenart og historie, og jeg synes kystverneplanene inneholder mye bra. Men jeg tror vern best ivaretas gjennom samarbeid om denne oppgaven mellom myndigheter og brukere, og det er min overbevisning at det beste vern er en kontrollert bruk av kysten, der bosettingen er basert på næringsvirksomhet og verdiskaping med de stedlige ressursene som grunnlag, og ikke naturreservater der politiet eller annet oppsyn skal håndheve lov og rett.

       Hvorfor har så kystverneplanene slik vi nå ser dem, skapt konflikt, og hvorfor denne interpellasjonen? Det er først og fremst tre forhold: Det første er selve planprosessen. Det andre er at kystverneplanene tar til orde for vern av sjøarealer. Det tredje er at kystverneplanene i veldig sterk grad begrenser bruken av vernearealet.

       Uenigheten om verneplanene skyldes bl.a at selve planprosessen er gjennomført på en måte som i altfor liten grad har inkludert berørte parter underveis i arbeidet. Naturlige samarbeidspartnere som grunneiere, kommuner, næringsorganisasjoner og andre som burde vært med i prosessen, har ikke fått tilstrekkelig anledning til dette før vi nå ser de ferdige planutkastene.

       Prosessen før arbeidet startet, var faktisk bedre enn det den har vært underveis, og spesielt nå i sluttfasen av arbeidet. Her synes jeg at både direktorat og etat må ta selvkritikk. Planene fremstår i dag som et produkt fra direktoratet og fylkesmennene alene, noe som etter min mening har skapt unødige konflikter.

       Det er i hovedsak tre stortingsmeldinger som ligger til grunn for kystverneplanene. Det er St.meld.nr.68 (1980-1981) om vern av norsk natur, det er St.meld.nr.46 (1988-1989) om miljø og utvikling, og det er St.meld.nr.62 (1991-1992) om ny landsplan for nasjonalparker og større verneområder i Norge. Med disse meldingene som rammeverk burde planarbeidet ha forutsetninger for å gjennomføres på en ryddig måte, men vi ser at på enkelte områder går planene lenger enn det disse meldingene gir muligheter for. Et slikt område er bl.a vernet av arealer og områder i sjø. Dette er det punktet som skaper de sterkeste motreaksjonene og de største konfliktene. Etter min mening er dette området så vesentlig at Stortinget faktisk bør få anledning til å avgjøre hvorvidt områder i sjø skal inkluderes i kystverneplanene. Et eventuelt sjøvern må sees i sammenheng med de øvrige planer og lover som vi har for å regulere de samme sjøarealene.

       I tillegg er det avveiningen mellom bruk og vern som preger konfliktene nå i sluttfasen av planarbeidet. Det er en kjent problemstilling som er til stede i alle typer vernesaker, og jeg vil våge den påstand at i forbindelse med kystverneplanene er konsekvensene større enn ved tilsvarende problemstillinger i forbindelse med andre planer. Det er på grunn av at kystverneplanene berører flere næringer og flere sektorer enn andre tilsvarende verneplaner. I uprioritert rekkefølge vil jeg nevne restriksjoner i forhold til bosetting, fiskeri, havbruk, turisme, vind- og vannkraftproduksjon, olje- og gassvirksomhet og landbruk, eller kanskje helst kombinasjonsbruk. I tillegg vil flere andre områder berøres av planene. Dette understreker hvor viktig det er at vi får fornuftige og fremtidsrettede planer, der sammenhengen mellom bruk og vern sees i lys av at vi har som målsetting å bruke kysten og ressursene der til å sikre bosetting og sysselsetting, for bl.a å prøve å stoppe den økende fraflyttingen fra Distrikts-Norge som vi nå ser.

       Det store spørsmålet er: Lar bruk og vern seg forene? Etter min mening ja. Det kan gjøres på flere måter, men slik kystverneplanene nå foreligger, og etter de signaler jeg har fått fra både dem som har arbeidet med planene, og dem som blir berørt av planene, ser det ikke ut til at myndighetene har lagt opp til bruk i det hele tatt. Det betyr at det innenfor de foreslåtte områdene vil være en rekke tiltak og næringsrettet virksomhet som ikke blir tillatt. Det gjelder f.eks havbruk av ulikt slag. Forbudet baserer seg på erfaringer man gjorde med havbruksnæringen for 10 - 12 år siden. Jeg vil våge den påstand at havbruksnæringen i løpet av de siste årene har utviklet seg meget positivt i forhold til den gang, og at den i dag fremstår som en næring som setter miljø, kvalitet og kontroll i høysetet, og som er innstilt på å bidra til bruk og vern i en dialog med myndighetene hvis det blir lagt til rette for det.

       Det vil videre bli forbud mot høsting av tang, tare og bunndyr, og faktisk også forbud mot tradisjonelt fiske med f.eks garn i enkelte av verneområdene. Det vil bli begrensede muligheter for reiseliv, turisme og fritidsferdsel i de vernede områdene, noe som er nye, spennende og fremtidsrettede områder for utviklingen på kysten.

       Det vil heller ikke være mulig å drive produksjon av vindkraft eller vannkraft innenfor disse områdene. Heller ikke overføringslinjer eller andre anlegg vil kunne lokaliseres i de vernede områdene, og da vil naturligvis heller ikke fremtidige aktiviteter knyttet til olje- og gassvirksomhet kunne komme her.

       Men aller viktigst er det at kystverneplanene skaper problemer for primærnæringene, som så langt har forvaltet vår kyst. I den sammenheng burde det etter min oppfatning legges til rette for en kontrollert bruk av vernearealene, uten at det får negative konsekvenser for de forhold som fredning og vernet skal ivareta. Kombinasjonsdrift, slik vi har sett det på kysten gjennom generasjoner, kan da fortsette, og de som til nå har forvaltet kysten til alles beste, burde være de beste til å ha kontroll med verneområdene i fremtiden. Det er de som bebor kysten, som bør få ansvaret for tilsyn med og kontroll av områdene. Et slikt lønnet tilsyn vil kunne virke inspirerende og ansvarliggjørende på brukerne på en helt annen måte enn kystvakt og politi vil gjøre.

       Det er mitt ønske at Stortinget på bakgrunn av denne interpellasjonen vil legge til rette for en sluttrunde om kystvernplanleggingen som om nødvendig endrer planforutsetningene, slik at vi får fleksibilitet inn i planene og åpner for samarbeid som kan føre til at det blir mulig å gjennomføre planene uten at det begrenser bosetting,

       verdiskaping og næringsutvikling langs kysten, at man gjennom en siste utredning før planene iverksettes, får med organisasjoner, næringer og andre i en drøfting av omfang og konsekvenser for kysten. Etter snart 15 års planarbeid synes jeg vi skulle unne oss den tiden en slik utredning tar.

       Fra berørte kommuner langs hele kysten får jeg ulike signaler. De fleste uttrykker tilfredshet med at vi får et plan- og vernelovverk som ivaretar noe av den egenart kysten har, mens jeg fra andre også får meldinger om at denne kystverneplanen må sees i sammenheng med mange andre planer som verner og freder arealer på kysten og i kommunene ellers, og det er nok verdt å merke seg at man i enkelte kommuner allerede nå sier at det eneste som mangler, er et skilt på ferjekaia der det står: Vennligst ikke mat innbyggerne! Dit må vi ikke komme.

       Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til det forslaget jeg har fremsatt. Så langt, takk!

Statsråd Guro Fjellanger : Det kunne vært fristende å starte med å knytte noen kommentarer til dette med mat og hvem som mater og ikke. Jeg tror vi begge to vet at folk langs kysten i stor grad er i stand til å livnære seg selv, og det er jeg sikker på at de også kommer til å være i framtida.

       La meg få begynne med å understreke at jeg også er sikker på at både Bjørnar Olsen og jeg ønsker bosetting og næringsutvikling i kyststrøkene våre. Jeg tror også at vi har en felles interesse i at en skal kunne høste av de ressursene naturen har gitt oss, samtidig som vi ønsker å sikre naturverdier for de generasjonene som kommer etter oss. Jeg tror heller ikke det er stor uenighet mellom oss om hvordan vi på best mulig måte skal sikre en bærekraftig forvaltning av ressursene knyttet til den lange kystlinjen i landet vårt.

       Grunnlaget for dagens vernepolitikk ble lagt gjennom Stortingets behandling av stortingsmeldingen om vern av norsk natur i 1981.

Bjørnar Olsen (A) : Jeg er naturligvis innforstått med og også glad for at statsråden her stadfestet at hun vil ta hensyn til de høringsuttalelsene som måtte være kommet. Det skulle nær sagt ellers bare mangle.

       Problemstillingen er at de høringsrundene som har vært så langt i saken fram til vi i dag sitter med planutkast som vi kan forutse konsekvensene av, etter min oppfatning har vært altfor dårlige. Det prøvde jeg også å legge vekt på i mitt innlegg. Det har ført til at en del av de som bor og livnærer seg på kysten innenfor ulike næringsområder, har gått relativt langt ned i skyttergravene i forhold til de problemstillingene som her er kommet opp. Jeg tror det skal mer til fra statsrådens side enn en lovnad om å vurdere høringsuttalelsene nøye for å få disse folkene opp av skyttergravene og inn i en fornuftig dialog om de problemene vi her står overfor.

       Jeg tror, i motsetning til statsråden, at de verneplanene vi nå ser, vil begrense mulighetene for bosetting og næringsutvikling på kysten. Jeg tror også at vi gjør en fundamental feil hvis vi lager lover og regler som blir sånn at det forutsettes dispensasjoner og konsesjoner for å kunne drive den historiske virksomheten og ha den næringsmessige bosettingen som vi har hatt på kysten.

       Jeg hører at statsråden legger stor vekt på kystverneplanen for Nordland. La meg understreke at det ikke er min intensjon med denne interpellasjonen at kystverneplanen for Nordland skal bli debattert i Stortinget, verken i denne debatten eller ved senere anledninger. Men i og med at kystverneplanen for Nordland er den første kystverneplanen som nå nærmer seg ferdigstillelse og er ute på en siste høringsrunde, har jeg grunn til å tro at det som der står, hvis det blir stadfestet, vil gjelde ikke bare for Troms og eventuelt Finnmark, men også for de områdene som statsråden her peker på har ivaretatt kystver-

       net gjennom andre verneplaner enn egne kystverneplaner.

       Derfor ønsker jeg i tråd med mitt forslag at de to sentrale områdene som jeg opplever som de vanskeligste med kystverneplanene for Nordland og Troms, skal komme til debatt i Stortinget på bakgrunn av en utredning, nemlig hvorvidt verneplanene skal gjelde for sjø, og på hva slags måte vi skal få en fornuftig bruk til næringsmessige formål av de vernede arealene. Med det som bakgrunn vil jeg ta opp det forslaget som jeg har innlevert, der jeg tar til orde for at før planene iverksettes, skal det foretas en utredning av nettopp disse to forhold, og de skal framlegges for Stortinget til debatt før planene iverksettes.

       I tillegg har jeg lyst til å understreke at jeg tror vi begge to er opptatt av at vi også skal ha en fornuftig lokal forvaltning av de områdene som er vernet. Det la jeg også ganske sterk vekt på i innlegget mitt. Jeg er helt overbevist om at kystbefolkningen så langt har vist stor evne til å ta vare på disse områdene på en fornuftig måte, og bør vises stor tillit også i framtida når det gjelder hvem som skal ha forvaltningen av de vernede områdene innenfor det lovverket som da vil gjelde.

       Jeg har lyst til å understreke en ting til, kanskje ikke først og fremst for å minimalisere eller avdramatisere: Det kan høres ut som om enkelte tror at kystverneplanen for Nordland innbefatter hele Nordlands kystlinje. Det gjør den altså ikke. Vi snakker her om 3 % av sjøarealet og 0,3 % av landarealet - bare sånn at tingene er satt i sitt rette perspektiv.

       Når jeg er skeptisk til forslaget om å sette i gang et helt utredningsarbeid om disse spørsmålene, er det fordi jeg mener at man i stor grad har grunnlag i gjeldende lovverk. Man har kommet svært langt i en høringsprosess. Jeg tror at Regjeringen har gitt svært tydelig uttrykk for at man vil ta hensyn til innvendingene som er kommet fra lokalt hold, i det videre arbeidet. Jeg er opptatt av at vi ikke skal trekke ut denne prosessen lenger enn nødvendig, selvsagt med unntak av den tiden man trenger for å få en grundig saksbehandling. Jeg er redd for at en utredning, sånn som det er foreslått her, vil kunne bidra til å øke konfliktnivået istedenfor å dempe det, selv om det selvsagt er det å dempe det som er intensjonen.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Ikke noe er bedre enn at engasjementet er stort for at vi skal ta vare på naturen, på de ulike landskapstypene og mangfoldet. Men man må passe seg så man ikke i iveren ender opp med ikke å se skogen for bare trær. Derfor er jeg glad for at interpellanten har reist det tema han har gjort i dag.

       Poenget er at dersom vi gjennomfører et for strengt og omfattende vern, får vi et resultat som er omvendt av det ønskelige. Da kan vi få et resultat hvor vernet blir en overbeskyttelse som ikke tar vare på mangfoldet, men kveler det, og som ikke tar vare på det levende, men kveler det, og i verste fall kan vi drive fastboende vekk.

       Det er viktig at man i arbeidet framover ser alle verneplanene for et område under ett. Vi har nasjonalpark, vi har barskogvern og løvskogvern, vern av våt mark og vern av myrer, vern av vassdrag og kystverneplan. Noen områder har så godt som samtlige verneplaner over seg. Tysfjord kommune er et godt eksempel. Hvis de videste verneplanene som foreligger nå, blir gjennomført, vil to tredjedeler av Tysfjord kommune være vernet, mens vernearealet for resten av Nordland fylke ligger på 11-12 %. Nordlands fineste villmark finner vi i Hellemofjorden, så det er naturlig og også nødvendig å verne disse områdene. Men det må bare ikke bli så strengt vern at folk ikke kan drive næringen slik som det har vært gjort der gjennom alle generasjoner siden utbefolkningen bosatte seg. Det må ikke bli så omfattende at man ikke kan fortsette den type næring.

       Vi vil alle gjerne verne lulesamekulturen i Tysfjord, men vi vil ikke verne den i en død museumsform for turistene. Vi vil ha den levende, og det krever at folk kan få drive skogen, ta ut ved. Det krever at man kan ta ut materialer til duodji-virksomhet, samisk sløyd, slik som man alltid har gjort det. Sårbare samfunn og kommuner med utflytting trenger mange bein å stå på og mange næringer, og da kan ikke vern slå beina under noe av næringsvirksomheten. Det er derfor veldig viktig at Regjeringen ikke går seg vill i forhold til omfang og hvor strengt vernet er, nå når planene skal ut i praksis. Jeg la med glede merke til statsrådens positive generelle uttalelser om at man skal sørge for å ivareta de lokale næringsinteressene i det videre planarbeidet.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Interpellanten Bjørnar Olsen tar i sitt innlegg opp en rekke viktige problemstillinger som det er av vesentlig betydning for Stortinget å kunne ta stilling til.

       I disse dager legges siste hånd på verket når det gjelder flere kystverneplaner. I den sammenheng er det viktig at alle sider ved disse planene blir belyst. Det må ikke bli slik at kystverneplanene blir et så stort hinder for næringsvirksomhet og nyetableringer at det blir en hemsko for det enkelte distrikt som blir innlemmet i disse planene. Det må heller ikke bli slik at man ønsker å verne for enhver pris, slik at man kommer opp i den situasjon at store områder langs kysten ikke kan nyttes til noe annet, f.eks etablering av ulike former for oppdrettsanlegg. Det er viktig å nevne at dagens oppdrettsanlegg er noe helt annet enn hva som var tilfelle bare for noen få år siden. Man har ikke på langt nær den forurensning som man hadde tidligere fra denne typen næringsvirksomhet. Det kan her nevnes at det finnes automatiske fôringsanlegg med dosering. Medisinering av fisken er nesten borte. Man er mye mer klar over sykdommer, slik at det konstant drives med prøving og undersøkelser av oppdrettsfisk i merdene. Dersom man ikke får muligheten til å vurdere de ulike sidene ved de enkelte kystverneplanene på et bredt grunnlag i Stortinget, er jeg redd for at det blir verneinteressene, og bare de, som bli hørt. De enkelte distrikt som blir rammet, vil kunne få en rekke uante problem med fraflytting som en følge av at store områder ikke vil kunne brukes til ulike former for næringsvirksomhet. Det må ikke bli slik at når enkelte snakker om næringsvirksomhet og arealutnyttelse, linkes dette automatisk opp mot forurensning og problemer.

       Helt avslutningsvis antar jeg at Høyre vil fremsette det forslag som er omdelt, og Fremskrittspartiet vil støtte det forslaget.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg har den oppfatning at dersom vi skal få til et tilstrekkelig vern av viktige deler av vårt biologiske mangfold, må det skje i et godt samarbeid mellom myndighetene, lokalbefolkningen og ikke minst utøverne i primærnæringene. Det er selvsagt en bedre løsning å oppnå omfattende vern i samarbeid og forståelse med lokalbefolkningen enn å oppnå et utilstrekkelig vern mot lokalbefolkningens vilje. Derfor er jeg svært glad for miljøvernministerens klare understreking av behovet for en god dialog og et godt samarbeid mellom myndighetene og dem som berøres av vernevedtaket.

       Jeg ser med forventning fram til resultatet av drøftingene som nå pågår mellom den statlige miljøvernforvaltningen, KS og Utmarkskommunenes Sammenslutning. Jeg er ikke minst glad for at miljøvernministeren også vil samarbeide med fiskeri- og landbruksmyndighetene samt næringsorganisasjonene, når saksbehandlingsreglene for vernesaker skal revideres. Jeg har stor tro på at statsråden vil gjøre sitt for at det skal bli mulig å kombinere målsettingene om å ta vare på viktige deler av vårt biologiske mangfold og å sikre en bærekraftig forvaltning av våre naturressurser med en fornuftig og miljøvennlig næringsdrift i samarbeid med lokalbefolkningen og i tillit til den lokale forvaltningen som er bygd på erfaring og kunnskap.

       Jeg kjenner ikke de konkrete lokale protestene mot forslaget til kystverneplan for Nordland i detalj. Jeg har imidlertid lagt merke til at protestene har vært omfattende, ikke minst fra fiskerihold. Mange føler at de ikke har blitt hørt, og dette er et stort problem. Vi må klare å utøve vår nasjonale forpliktelse til å ta vare på viktige verneverdier i dialog og forståelse med dem som berøres. Det er kanskje for mye forlangt at alle skal bli enige eller at det ikke skal komme protester i etterkant, men det må være et mål at alle i det minste føler at de har fått gitt uttrykk for sin mening og blitt lyttet til.

Ivar Kristiansen (H) : La meg først få lov å si at jeg er svært tilfreds med at denne interpellasjonen er fremmet, og også - må jeg si - med at Arbeiderpartiet tydeligvis har endret syn når det gjelder konsekvensene og virkningene som denne planen vil komme til å få for kysten, i forhold til det de hadde i 1996, da fylkestinget behandlet og avgav sin uttalelse om kystverneplanen.

       La meg også si at jeg er glad for at miljøvernministeren nå tar ordet « samarbeid » i bruk, når vi ser på hvordan denne prosessen har utviklet seg i løpet av de siste to-tre år. For det har slett ikke vært tilfellet at det begrepet ofte har vært i bruk.

       Nordland har nasjonens suverent største kyststripe. Denne gigantiske kyststripen har i alle tider gitt grunnlag for bosetting og næringsutvikling. I generasjoner har bruk av naturen og vern av naturen gått hånd i hånd. Nå utsettes kysten og befolkningen for en ovenfra og nedad bit for bit-planlegging som faktisk er med og truer utviklingen.

       Planleggingsprosessen har skapt mange konflikter. Tung miljøadministrasjon i direktorat, i departement og i fylkesmannens miljøvernavdeling har ikke representert noe mønster for en demokratisk prosess. Heller ikke i høringsprosessen har man fra iverksetternes side tatt særlig hensyn til de små fiskerikommuners mulighet til å håndtere et slikt planverk, med bl.a korte frister. Unisone uttalelser fra disse kommunene, næringsorganisasjonene og andre har ikke fått særlig gjennomslag.

       Vi ser at forskjellige verneforslag kommer etter hverandre. Når man ser på de totale virkningene av disse, blir de dramatiske. For kystverneplanens del ser vi at i alt 70 verneområder er plukket ut. 90 % av disse befinner seg i sjø, med bruk av strengeste vernekategori som verneforslag, nemlig naturreservat. Man velger altså å gå atskillig lenger enn det som internasjonale forpliktelser tilsier. Derfor er det overmåte viktig at Stortinget får en vurdering og behandler en vurdering av verneforslag som skal ha virkning for evig tid. Jeg kan ikke tenke meg at det var Stortingets forutsetning at verneplanens virkning for kysten skulle bli et alvorlig anslag mot kystfisket og mot oppdrettsnæringens mulighet for utvikling.

       Dette er en næring som har hatt en god utvikling de siste årene, og som faktisk er tuftet på at vern og bruk av naturen går hånd i hånd. Derfor må det være en forutsetning at man tar konsekvensen av det, når miljøvernministeren sier at man i prosessen ikke har hatt gode nok rutiner. Da må denne saken til behandling i Stortinget. På denne bakgrunn tar jeg opp det forslaget som er omdelt på representantenes plasser.

       Jeg må si at det forslaget som her foreligger, bekymrer meg en del. Det må ikke bli sånn at vern medfører at vi sitter igjen med museumsbestyrere i distriktene som skal sørge for å ha veiene brøytet til den urbaniserte delen av befolkningen som skal komme for å drive jakt, fiske og bærplukking i sin barndoms bygd.

       Kystverneplanen for Nordland legger opp til at det skal bli 63 naturreservat, den strengeste form for vern. Hva er det så vi verner? Det er ikke ubebodde og uberørte områder, men det er områder som er verdt å verne nettopp fordi de i generasjoner, i hundrevis av år, har vært bebodd og holdt i hevd, og det har vært drevet næringsmessige aktiviteter i disse områdene. Bruk er den beste form for vern vi kan få, og jeg må si at min forstand strekker rett og slett ikke til i forhold til å forstå fornuften i å skulle slå en ring rundt f.eks. Røst, og nærmest gjøre det forbudt å gå i fjæra på Røst, samtidig som man kan stå i stuevinduet og se Statoil drive oljeboring rett utenfor kysten på de beste fiskefeltene vi har. Det er litt satt på spissen, for riktig så galt som at man ikke har lov å gå i fjæra, er det heldigvis ikke, men det sier litt om perspektivene i den form for vern som vi her legger til rette for. Det er dessverre ingen tvil om at det utkastet som foreligger for Nordland, vil komme til å legge ganske sterke begrensninger på bruk, både i forhold til bosetting og næringsutøvelse. Kystverneplanen for Nordland vil komme til å ha prinsipiell betydning også i forhold til behandlingen av andre kystverneplaner. Det er all mulig grunn til å reise kritikk mot både prosess, omfang og vernestatus for en del av de områdene som her er foreslått. Jeg er derfor glad for at statsråden så sterkt har tatt til orde for behovet for medvirkning og for å se på hvordan man skal involvere de partene som her er berørt. Det setter jeg pris på, og jeg forutsetter at det blir fulgt opp. Jeg vil be statsråden om å legge stor vekt på de høringsuttalelsene som er kommet.

Inge Myrvoll (SV) : La oss i utgangspunktet fastslå: Norge har et ansvar for å etablere verneplaner som ivaretar våre miljøforpliktelser internasjonalt, nasjonalt og regionalt. Verneplaner i kystområdene har vært forholdsvis jomfruelig mark, eller skal vi si hav.

       Jeg vil minne om hva en enstemmig komite sa i mars 1993:

       « Komiteen har merket seg at Regjeringen i foreliggende nasjonalparkmelding også trekker inn vern av kystområder i langt større grad enn tidligere. Komiteen vil peke på at det er stor forskjell på bruk av kystområder og høyfjellsområder og at det også vil være stor forskjell på hva disse naturtypene tåler av belastninger. Komiteen forutsetter derfor at de sett forvaltnings- og driftsregler man legger opp til, tar tilbørlig hensyn til disse forskjellene. De regler man allerede har for vernede områder i høyfjellsområdene, kan ikke uten videre overføres til kystområdene. »

       Komiteen vektla den gang at berørte fylker, kommuner, grunneiere, brukere og organisasjoner skulle trekkes aktivt inn i det videre arbeidet med å opprette verneområder, valg av verneform, geografiske avgrensninger, hva som skulle tillates av ulike aktiviteter osv. Den lokale deltakelsen er grunnlaget for så vel kunnskap som aksept av konklusjonene.

       Komiteen viste den gang til begrepet « Vern gjennom bruk », men la heller ikke skjul på at det gjennom bruk forekom inngrep fra så vel privatpersoner som offentlige myndigheter som ikke er i samsvar med målet om ei bærekraftig utvikling.

       For å si det slik: Det er forskjell på tangskjæring og taretråling. Det er forskjell på oppdrett for ti år sia, med høg medisinering og mye sykdom, og den som foregår nå, men som til gjengjeld krever mye større areal, for det å flytte merdene og det å ha flere lokaliteter er en del av et miljøvennlig oppdrett. Det er forskjell på ferdselsrestriksjoner i høgfjell og på kysten. Det er viktig å skjønne at å sperre for beite for sau i kystområdene kan stå i motstrid til vår rovdyrpolitikk, fordi kystbeite er et alternativ til innlandsbeiting og dermed til våre rovdyrkonflikter. Det er viktig å se sammenhenger.

       Jeg ser behov for en politisk drøfting av prinsippene som skal ligge til grunn for verneplanene. Jeg har en følelse av at målsettinga om dialog ikke er fulgt godt nok opp. Saksbehandlingsrutinene innebærer ikke nødvendigvis dialog. Jeg har en følelse av at vi har hatt en del skrivebordsarbeid fjernt fra den virkelighet som skal forvaltes. Blir det truverdig når beite for sau på kysten blir miljøfiendtlig, eller man får restriksjoner på tangskjæring, mens oljefylte skipsvrak blir liggende i tiår etter tiår uten at det tas ansvar?

       Skrivebordsarbeid som ikke knyttes mot virkeligheten der ute, kan være å bære ved til bålet som fyres av dem som bruker vulgaritetens argumenter mot vern, som latterliggjør vern, som hevder at vi ikke trenger spilleregler - for det trenger vi. Vi må huske oppdrettsnæringa på sitt verste - svart hav, bunntrål osv. Det er ikke det vi ønsker. Vi trenger vern - vern med vett og forstand. Vi trenger en debatt om verneform.

       Jeg vil støtte det forslaget som er lagt fram av Bjørnar Olsen. Jeg tror ikke utredningen behøver å være så grundig hvis jobben gjøres. Vi trenger debatten.

Ranveig Frøiland (A) : Verneplanar for ulike område er viktig. Det må vi berre slå fast. Kystverneplanen er sett i gang etter initiativ frå Stortinget. Difor er denne debatten som interpellanten har teke opp i dag, viktig. Eg trur faktisk det er stor semje om at vi skal ha ei berekraftig utvikling, og då må vi ta omsyn både til bruk og vern av ressursane. Utnytting av ressursane og verneformål må kunne sameinast.

       Ressursane i havet har i alle år vore sjølve grunnlaget for busetjing og sysselsetjing langs kysten. Ved handsaming av kystverneplanar må vi for all del ikkje ordleggja oss slik at folket som lever av og ved havet, føler at dei er ein trussel mot naturen, men at dei faktisk er ein naturleg del av den.

       Vi må sjølvsagt heller ikkje prøva å dekkja over at det er ulike konfliktar. Eg vil spesielt peika på fiskerinæringa. For oppdrettsnæringa er arealtilgangen ein føresetnad for å driva produksjon av f.eks laks. Arealbehovet er i stadig endring. Difor må ein sjå på tilgangen til gode produksjonsområde for å utvikla denne næringa vidare. Vi veit alle at denne næringa sitt bidrag til verdiskaping er monaleg og vert større og større etter kvart, både i form av arbeidsplassar og ikkje minst busetjing.

       Det har vore mykje snakk om Nordland i dag. Det er sjølvsagt fordi ein har kome så langt med denne planen. Men for Hordaland er problemstillingane som er reiste, like viktig. Bakgrunnen for at Nordland er teke opp, er vel at arbeidet med denne planen er kome så langt, men det er mange andre planar som òg er under arbeid. Difor er denne debatten viktig.

       Eg er ikkje oppteken av at Stortinget skal overta Regjeringa sitt arbeid, men eg meiner at det vil vera til god nytte og hjelp i det vidare arbeidet før kystverneplanane vert stadfesta, at Regjeringa legg fram ei melding for Stortinget der alle desse omsyna som representanten Olsen og andre har teke opp her i debatten, vert grundig handsama. Det høyrdest ut på innlegget til miljøvernministeren, der ho streka under at samarbeid og betre rutinar for samarbeid var viktig, som om statsråden òg er einig i at denne debatten er viktig å få for Stortinget. Difor bør ein støtta forslaget til Bjørnar Olsen.

Arvid Falch (TF) : Det viktigste er vel sagt i denne saken, men det er helt klart at for Nordland fylke er det en stor og viktig sak, som vil få konsekvenser for levevilkårene langs kysten. Nordland er som sagt det første fylket med en slik plan, og den føringen som legges her, vil få følger også for andre fylker.

       Planen omfatter 70 områder, og 90 % av arealet er sjø. Vern av sjøområder er egentlig noe nytt, og det må derfor skje med en forsiktig tilnærming. Nå er vel Nordland det fylket som har størst potensial for framtidig utvikling innenfor havbruk. Slik verneplanen er lagt opp nå, vil det være en katastrofe for oppdrettsnæringen og kollidere fullstendig med Regjeringens målsetting om en årlig tilvekst på 12 - 15 %. Skal dette målet nås, er det en forutsetning at både fiskerne og kystbefolkningen fortsatt får tilgang til kystarealene. Ellers vil jo dette virke helt meningsløst.

       De uttalelser som er kommet fra fiskerisjef, fra Nordland Fiskeoppdretterlag, Nordland Fylkesfiskarlag og ikke minst fra Nordland fylkesting, må tillegges stor vekt. Samtlige gir en klar og entydig fordømmelse av både planen og forarbeidet til planen. Etter så sterke uttalelser fra ulike hold synes jeg det må ringe en klokke for noen hver.

       I disse dager har vi en debatt om fraflytting fra Nord-Norge. Denne kystverneplanen kommer kanskje på et meget uheldig tidspunkt, for de signaler den gir, vil bare være med og forsterke den negative utviklingen.

       Jeg slutter meg til fylkestingets vedtak, som sier at en ikke kan akseptere at de fleste av de 70 foreslåtte verneområdene skal vernes som naturreservat, noe som innebærer de største restriksjoner på bruk. Med andre ord skal det altså fattes vernevedtak for evig tid - det er kanskje litt sakralt, men det er meget alvorlig.

       En kjent fransk politiker sa at krig er for alvorlig til å overlates til generalene. Jeg vil overføre det til denne saken og si at denne planen er for viktig til å overlates til byråkratene - vi hadde altså helst sett at den ble behandlet av Stortinget.

       Jeg vil bare konkludere med at hvis denne planen skal gjennomføres i den form som den har nå, vil det være en ren krigserklæring overfor Kyst-Norge.

Bjørnar Olsen (A) : Jeg er naturligvis innforstått med at når jeg i mitt forslag ber om å få utredet de to vesentlige områdene som jeg har vært inne på i mitt innlegg tidligere, må det fremlegges for Stortinget som en melding. Det betyr at det burde være uproblematisk for Arbeiderpartiet og Høyre, og kanskje også andre, å samordne seg og stemme for et forslag om en melding som inneholder en utredning av disse spørsmålene. Det skal vi naturligvis klare opp i oss imellom fram til votering.

       Men det slo meg da jeg hørte statsråden igjen, at det må være en informasjonssvikt mellom hennes byråkrati, direktorat og fylkesmennenes embete når statsråden etter min oppfatning faktisk gir uttrykk for at hun ikke ser de store konfliktene som ligger i denne saken. Det er en farlig vei å prøve å bagatellisere dette ved å vise til at det i Nordland gjelder kun 3 % av arealet. Et vesentlig spørsmål i den sammenheng er: Hvor er de 3 % eller de nesten 1.000 km2 lokalisert i Nordland? Det er kanskje der konflikten først og fremst ligger, ikke i størrelsen.

       En slik utredning, framlagt som en melding til debatt i Stortinget, vil etter min oppfatning - hvis berørte parter, organisasjoner og næringer blir dratt med i arbeidet - dempe konflikten betydelig, og det er først og fremst min intensjon som stortingspolitiker. Jeg har nemlig erfart etter noen møter og noen runder i det ganske land at her

       ligger det nok atskillig mer konflikt enn det i alle fall statsråden har gitt uttrykk for så langt.

       Jeg tror faktisk også jeg vil hevde at hvis dette blir gjort riktig, og statsråden tar mine gode intensjoner på alvor, skulle ikke en slik prosess nødvendigvis behøve å forsinke arbeidet med å stadfeste planene. Det er - som jeg sa i mitt hovedinnlegg - tross alt 15 år siden arbeidet startet. Da synes jeg vi kan unne oss en runde til. Tar den resten av dette året, føler jeg likevel at det kan være vel anvendt tid.

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først på mine tre avslutningsminutter si at det er mange ting jeg gjerne skulle ha kommentert, men det er ikke alt jeg rekker over. Det kunne bl.a vært svært interessant å gå inn i en diskusjon om hva som er den vakreste villmarka i Nordland, for der tror jeg mange av oss ville hatt mange gode forslag.

       Jeg har lyst til å understreke at når man legger fram kystverneplanene for Nordland og Troms, har en av de viktige beveggrunnene for å gjøre det, vært å se de ulike verneforslagene i sammenheng, kunne se omfanget av det og unngå en bit for bit-verning. Det har vært en viktig intensjon, og det håper jeg også at man vil bidra til gjennom dette arbeidet.

       Jeg har også lyst til å understreke at det florerer mange forskjellige tall her. Etter de tallene jeg har, er det 64 områder det dreier seg om, verken 63 eller 70, og noe av det som vi virkelig går inn og ser på nå, er nettopp vernekategorien - hvor strengt vern som er nødvendig i de forskjellige områdene. Det dreier seg her om en svært viktig debatt, som jeg er helt enig i at vi må ha.

       Jeg mener også at jeg har lagt stor vekt på behovet for samarbeid, ikke minst inn mot fiskerinæringen. Noe av grunnen til at man ikke har nådd tilsvarende konfliktnivå i Troms, er antakelig at man tidligere i prosessen fikk et nært samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og fiskerimyndighetene. Dette samarbeidet og de erfaringene har vi fulgt opp på sentralt plan, og har nå et svært nært samarbeid med Fiskeridepartementet, fordi vi ser at dette er viktig.

       Jeg er også enig i at det er potensial for konflikter her. Jeg har inntrykk av at representanten Bjørnar Olsen vil vi skal være uenige, når har sier at jeg ikke har gitt uttrykk for at jeg ser de konfliktene som er der. Det mener jeg at jeg har lagt stor vekt på i det jeg har sagt.

       Jeg tror, som en del andre, at bruk i en del tilfeller kan være den beste form for vern, men jeg er redd for at det ikke alltid er slik. Det er viktig for oss at vi har på plass lovverk og regler som gjør at vi der det er nødvendig, også har muligheten til å verne.

       Jeg er også veldig glad for det engasjementet som nesten et samlet storting har vist når det gjelder viktigheten av lokal medvirkning, og viktigheten av at vi får lokal forvaltning og forsøk og rutiner for det i et fastlagt regelverk. Og jeg gleder meg faktisk til et samarbeid med Stortinget om dette framover, for det er et område som det ikke alltid har vært like lett å få Stortinget med på tidligere.

       Så vil jeg, uansett hvordan vi konkluderer denne debatten, advare Stortinget mot at det setter miljø opp mot næring som ensidig konflikt. Jeg mener faktisk at en skikkelig fornuftig miljøpolitikk med en bærekraftig forvaltning av ressursene i svært mange tilfeller er en forutsetning for en fornuftig næringspolitikk, og ønsker at det skal ligge til grunn for det arbeidet vi gjør.

       Det er viktig for meg at vi har en god dialog med Stortinget. Hvis det skal til en melding for å få det til, så får vi komme med det. Men vel så viktig for meg er det å ha en god dialog med lokalbefolkningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1

       (Votering over forslag, se side 2074 f.)