Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken):

       Temaet som representanten Steinar Bastesen tar opp i sitt forslag, er på ingen måte nytt for Stortinget. Ved flere anledninger og på ulike vis har spørsmålet om søk etter omkomne på havet tidligere vært tatt opp i denne salen, og i 1993 nedsatte Fiskeridepartementet og Justisdepartementet en arbeidsgruppe for å utrede og foreslå løsninger i saken. Arbeidsgruppen, som for øvrig var meget representativt sammensatt, la fram sin utredning i juni 1994.

       Gruppen tok for seg flere forhold knyttet til søk etter omkomne på havet og kom fram til konklusjoner og anbefalinger. Til tross for dette har saken ennå ikke fått noen avgjørelse, og som det framgår av svarene til komiteen fra Justisdepartementet og Fiskeridepartementet, trengs det etter Regjeringens syn ytterligere utredninger.

       Bondevik-regjeringen har overført ansvaret for framdriften av saken fra Fiskeridepartementet til Justisdepartementet. I dialog mellom komiteen og Justisdepartementets politiske ledelse ble ikke komiteen beroliget i forhold til framdriften. Snarere virket det som om de vanskelige avklaringene vedrørende avgrensningsproblematikken, ansvarsforhold, organisering og finansieringsordninger tilsa en videre langvarig behandling. På dette grunnlag står en samlet komite bak ønsket om en snarlig avklaring, og da i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999.

       Selv om arbeidsgruppen kom med sine anbefalinger i 1994, er det ingen tvil om at flere av problemstillingene fremdeles er vanskelige.

       Avgrensningsproblematikken er på ingen måte enkel, og jeg er enig i at Regjeringen under sitt videre arbeid tar utgangspunkt i alle som omkommer på havet. Så får Regjeringens videre arbeid og Stortingets behandling avgjøre hvorvidt avgrensninger er nødvendige. Det arbeidsgruppens flertall la til grunn, at ordningen bare skulle gjelde for søk etter omkomne når merkepliktige norske fiskefartøyer forulykket, er iallfall for snevert.

       Organisering, ansvarsforhold og styring av en eventuell ordning er det også helt nødvendig å få klare retningslinjer for. Når skal det søkes? Hvor skal det søkes? Og når skal et søk avsluttes? Dette er helt sentrale spørsmål. Forslaget om at en egen nemnd skal ta seg av dette, kan være en løsning, og også at nemnda skal fungere som et fondsstyre.

       Gruppens klare anbefaling er videre at søk etter omkomne skal finansieres av statlige bevilgninger. At dette skjer over fiskeriavtalen er en mulighet, men her bør også andre muligheter vurderes. Norges Fiskarlag, Norsk Sjømannsforbund og ikke minst Fiskarkvinnelaget har engasjert seg sterkt i saken, og det kan være aktuelt med delfinansiering fra disse eller eventuelt andre organisasjoner eller grupper. Hvorvidt dette er aktuelt eller ikke, vil den videre utredning gi svar på. Engasjementet fra organisasjonene, kommuner og folk langs kysten er iallfall meget forståelig ut fra den tragedie som mange ganger har rammet lokalsamfunn når ulykken er ute.

       Jeg er meget glad for at en samlet komite står bak forslaget om en endelig avklaring ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten, og i samtaler har forslagsstilleren også gitt uttrykk for tilfredshet med komiteens behandling. Når Regjeringen legger fram sitt forslag, vil partiene selv fritt kunne ta stilling til dette.

       I komitemerknadene står komiteen også samlet om spørsmålene vedrørende våt grav-problematikken. Uansett hvilket forslag Regjeringen kommer fram til når det gjelder en ordning for søk etter omkomne på havet, må Regjeringen i samarbeid med Kirken komme fram til ordninger for seremonier på både sjø og land, slik at en endelig minnestund kan holdes også i de tilfeller hvor den omkomne ikke blir funnet.

       For de etterlatte vil det også være av den største betydning at de gis mulighet til å ha en gravstein, slik at de i likhet med andre som har mistet sine kjære, får et minnesmerke å forholde seg til.

       Til slutt: Med det grunnlagsmaterialet som ligger i arbeidsgruppens anbefalinger, og de føringer komiteen nå har lagt, er det mitt håp at Regjeringen legger fram et forslag som vil gi Stortinget en mulighet til å fatte det rette vedtak når det gjelder spørsmålet om en ordning for søk etter omkomne på havet.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Representanten Bastesen har med sitt forslag grepet fatt i en viktig sak. Slik situasjonen er i dag, er det ingen som har ansvar for å søke etter omkomne på havet. Redningstjenesten og politiet har bare ansvar for å søke etter savnede personer, og dette ansvaret opphører når det ikke lenger antas å være håp om å finne noen i live.

       Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke påkjenninger disse situasjoner utgjør for den savnedes eller den omkomnes etterlatte. Uvissheten og sorgen er tung å bære. For mange vil det naturlig nok være en trøst om den omkomne blir funnet.

       Spørsmålet om søk etter fiskere og sjøfolk som antas å ha omkommet på havet, har vært tatt opp tidligere, og det har vært nedsatt en arbeidsgruppe som skulle se på saken. Arbeidsgruppen gikk inn for at staten skulle påta seg et meransvar for søk etter omkomne på havet.

       Forslaget fra representanten Bastesen er viktig, men det reiser også mange vanskelige problemstillinger, slik som hvem skal omfattes av ordningen - yrkesfiskere, sjøfolk, fritidsbåtbrukere? Hvilke områder skal ordningen dekke - bare norskekysten eller større områder? Og hvor lenge skal søket pågå? Disse spørsmålene trenger svar, og derfor har komiteen bedt Regjeringen om å foreta en avklaring i statsbudsjettet for 1999.

       Den arbeidsgruppen som ble nedsatt, foreslo som en viktig retningslinje at søk etter omkomne må være realistisk og ønsket av de nærmeste pårørende. Kristelig Folkeparti er skeptisk til om det vil være riktig å trekke de pårørende inn i denne vurderingen. Vi må ikke glemme den vanskelige følelsesmessige situasjonen som de kommer i som opplever at deres ektefelle, barn eller nære slektning blir savnet på havet. Å ta beslutningen om søk skal fortsette eller ikke, vil i mange tilfeller være en for stor belastning på de pårørende, og de som har tatt slike beslutninger, kan senere få kvaler på grunn av den avgjørelsen de tok. Kristelig Folkeparti heller derfor til den oppfatning at avgjørelse om søk skal tas uten å involvere de nærmeste pårørende.

       Kristelig Folkeparti er også svært opptatt av at de pårørende skal kunne få en grav å gå til, og det også i de tilfeller der den omkomne ikke blir funnet. For mange er det viktig å kunne gå til et sted og sørge, og å kunne vise sin sorg ved å plante blomster og stelle en grav. Kristelig Folkeparti synes det er meget viktig at det utarbeides faste ritualer og seremonier for dem som omkommer på havet, og som ikke blir funnet. Staten og Kirken bør sammen kunne lage gode ritualer og seremonier for dette. Det er viktig at de pårørende får oppfølging og informasjon om muligheten for seremoni på havet, gravsted selv om de omkomne ikke blir funnet osv. Vi kan ikke forvente at de etterlatte, når de er i en krisesituasjon, selv skal finne ut av hvilke ordninger som finnes.

       Kristelig Folkeparti ser fram til å få saken tilbake i statsbudsjettet for 1999 og håper på en god ordning.

Ivar Kristiansen (H) : Det er en viktig sak som er til behandling her i dag. Det er en sak som ikke alltid blir satt på dagsordenen, men alltid når det skjer en ulykke som igangsetter redningsaksjoner. Da er det man får anskueliggjort at det ikke eksisterer tilfredsstillende ordninger som ivaretar søk etter savnede eller omkomne på havet.

       Det har vært tatt opp en del ganger i Stortinget å få på plass systemer og ordninger som gjør at en unngår den tilbakevendende diskusjon om finansiering og organisering av søk etter omkomne. Det er bare å håpe at dette kommer på plass. La meg også understreke at jeg slutter meg til innstillingen fra komiteen og også til konklusjonen i innleggene fra saksordfører og foregående taler.

       Det er vel ingen tvil om at det på mange måter er en bevilgningssak vi snakker om. Når det er reist problemstillinger rundt forskjellsbehandling når temaet leteaksjoner berøres, er det i grunnen ikke noe særlig rart. Det er enkelte som med stor tyngde hevder at med hensyn til hvordan samfunnet stiller opp, er det forskjell på en katastrofe til havs og en katastrofe som eksempelvis en flyulykke. Slik bør det ikke være. Det bør være en målsetting å kunne ha de samme ambisjonene ved ulykker/katastrofer til vanns som vi ellers har ved eksempelvis flyulykker. Vi ser at når det gjelder den oppgaven som Hovedredningssentralen og Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning er satt til å ivareta, er ikke apparatet tilfredsstillende utbygd. Det er et paradoks at Redningsselskapet i seg selv baserer mye av sin drift på lotterivirksomhet og innsamlede midler fra frivillige, lag, foreninger og organisasjoner. Slik bør det ikke være for fremtiden. Den nye regjering har faktisk dette som et av punktene i Voksenåsen-erklæringen, der det heter:

       « En sentrumsregjering vil legge vekt på arbeid for å styrke sikkerheten til sjøs. Det etableres en egen statlig finansieringsordning for leting etter savnede på sjøen. »

       Jeg vil sterkt anmode statsråden om å gripe fatt i dette punktet i erklæringen og få det fram til stortingsbehandling.

       Vi hadde et eksempel i august 1997, da det var en katastrofal helikopterulykke på vei fra Brønnøysund ut til Norne-feltet. Det som skjedde der, er et skoleeksempel på hvordan ansvarspartene håndterer sakene. Det sies at Statoil alene gjorde alt som stod i deres makt for å finne de savnede, og de fant samtlige - dessverre omkommet. Prisen er antatt å skulle være mellom 50 og 70 mill. kr. Statoil fortjener selvfølgelig all mulig honnør for at de gjennomførte leteaksjonen på den måten de faktisk gjorde, sikkert til de etterlattes tilfredshet i ettertid. Men det bør ikke være slik i Norge i dag at det er styrken til en arbeidsgiver som skal være avgjørende for innsatsfaktoren på dette området. Jeg synes ideen om et fond for søk etter omkomne på havet bør tas opp i mer faste former. Og til slutt: Min anmodning igjen til statsråden er å få denne saken, som er nevnt i Voksenåsen-erklæringen, til behandling i Stortinget.

Statsråd Aud-Inger Aure : Fra flere hold har det de senere årene kommet sterke oppfordringer om å få til mer verdige og varige ordninger for søk etter fiskere og sjøfolk som antas å være omkommet på havet.

       En arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet foreslo i 1994 at staten skulle påta seg et meransvar sett i forhold til i dag når det gjelder søk etter omkomne på havet, og at det skulle etableres en ordning for dette. Flertallet foreslo at ordningen i første rekke skulle gjelde omkomne fiskere.

       I dokumentet med Regjeringens erklæring fra Voksenåsen, som også har vært sitert av en tidligere taler, er følgende fastslått:

       « En sentrumsregjering vil legge vekt på arbeid for å styrke sikkerheten til sjøs. Det etableres en egen statlig finansieringsordning for leting etter savnede på sjøen. »

       Regjeringens utgangspunkt har vært at ordningen også må gjøres gjeldende for andre enn kun omkomne fiskere.

       Jeg konstaterer at justiskomiteens forslag i hovedsak er i tråd med Regjeringens syn, og er glad for dette. I justiskomiteens forslag pekes det for øvrig på at også andre enn staten bør være med og finansiere en ordning. I det videre utredningsarbeid må det vurderes hvordan dette kan gjøres.

       Regjeringen ønsker å prioritere denne saken. Saksordførerens bemerkning om at man i komiteens møte med politisk ledelse fikk inntrykk av at dette skulle skyves ut i tid, er i beste fall en misforståelse. Da vil jeg også minne om at forrige regjering hadde tre år på seg til å gjøre noe, fra komiteinnstilling forelå og til man gikk av. Det er ingen tvil om vår vilje til å løse denne saken. Jeg vil derfor ta et initiativ overfor andre aktuelle departementer og etater med sikte på å utrede alle sider ved saken nærmere, herunder administrative og økonomiske konsekvenser. Berørte organisasjoner må også tas med på råd.

       For å konkretisere hva slags problemstillinger vi står overfor, vil jeg bare kort nevne følgende:

       Virkeområdet og begrepet « savnede på sjøen » kan defineres som alle som ferdes til sjøs, uavhengig av

       En avklaring av virkeområdet vil bli styrende for finansieringsordningen, vedtekter samt faglig, administrativ og operativ forankring i statsapparatet.

       En annen viktig sak i denne sammenheng er at vi må sørge for å ha et apparat som gir de etterlatte maksimal støtte og gode faglige råd under og etter en søkeaksjon. Derfor må det utredes om det bør opprettes et fast fagutvalg med representanter fra offentlige etater for bl.a å ivareta denne viktige delen. Fagutvalget vil også kunne være den myndighet som forvalter et eventuelt fond.

       Jeg vil avslutningsvis si at det ikke nødvendigvis alltid vil være riktig eller ønskelig å fortsette et søk over lengre tid. Det kan være tilfeller der det av etiske og andre grunner ikke vil være ønskelig å hente omkomne opp av havet.

       Som justiskomiteen peker på, er det viktig at man får formelle seremonier både på land og sjø, slik at det kan holdes en minnestund for de etterlatte også i de tilfeller hvor omkomne ikke blir funnet. Mitt inntrykk er for øvrig at det i veldig stor grad skjer også i dag. Slike spørsmål er allerede tatt opp med Kirkerådet og vil få en sentral plass i det videre arbeid.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg er glad for den enigheten som har vist seg her i salen i dag, som samsvarer helt med den framstillingen som jeg gav i mitt første innlegg. Jeg vil likevel bare få lov å kommentere noen av de tingene som har vært tatt opp av de andre som har hatt ordet.

       Kristelig Folkeparti er skeptisk til at om et søk skal igangsettes eller ikke, må være ønsket fra de pårørende selv. Det kan være et sentralt spørsmål. Det håper jeg at vi skal få en skikkelig debatt om når Regjeringen kommer med sitt opplegg, og den debatten er vi rede til å ta da.

       Når det gjelder Ivar Kristiansen og Høyre og det som går på forskjellsbehandling, har vi ikke berørt det i komiteinnstillingen. Det har sin begrunnelse i at vi nokså fort slo fast at en ulykke på land og en ulykke til sjøs i utgangspunktet er to forskjellige ting i forhold til mulighetene for å finne savnede. Men det er ikke dermed sagt at det er mindre viktig å få til de ordningene som det virker som om vi alle er enige om i dag.

       Når det gjelder statsrådens bemerkninger om Voksenåsen-erklæringen på dette feltet - og Ivar Kristiansen var også inne på det - står det i første setning:

       « En sentrumsregjering vil legge vekt på arbeid for å styrke sikkerheten til sjøs. »

       Da er vi også inne på et veldig sentralt punkt, som går i en noe annen retning enn det vi snakker om i dag,

       nemlig i størst mulig grad å hindre at ulykker skjer. Det er for så vidt det viktigste av alt. Her har også Fiskeridepartementet en viktig oppgave framover med sikte på at vi får båter, nybygg osv. som i sterkere grad blir tilpasset det som kreves under de ulike klimatiske forhold vi har her i landet. Vi vet om tilfeller der båter blir bygd helt på grensen av det som er konsesjonen for fartøyet, noe som kan gå ut over sikkerheten. Det er veldig viktig at Regjeringen legger seg enda mer i selen for å få best mulige regler på dette feltet.

       Når det gjelder det jeg sa om framdriften, føler jeg på ingen måte at det var noen misforståelse, uten å trekke det for langt her i dag. Jeg skal være den første til å være enig i at saken egentlig har vært i departementenes håndtering altfor lenge, og jeg vet at forrige regjering var i ferd med å avslutte saken. Når det ikke ble gitt noe tidspunkt da justisministeren var i komiteen, fant vi det høyst påkrevd å ta inn i innstillingen dette med å få en endelig avklaring så fort som mulig. Men hovedessensen i dag er at det synes å være veldig stor enighet, og igjen vil jeg gi uttrykk for at jeg ser fram til det arbeidet Regjeringen nå skal gjøre, slik at vi kan ta den rette avgjørelsen til høsten når budsjettbehandlingen starter opp.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, sjå side 2076)