Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Jan Petter Rasmussen til justisministeren:
« I den senere tid er det kommet flere oppslag og påstander om manglende rettssikkerhet for forsikringskunder. Særlig er det blitt pekt på problemer for forsikringstakerne i forbindelse med personskadeerstatningssaker og i skadeoppgjør etter brann.
Hva vil justisministeren gjøre for å sikre forsikringskundenes rettssikkerhet? »

TALERE:

       Jan Petter Rasmussen (A) : Når vi tegner en forsikring, gjør vi det i den hensikt å gardere oss for å kunne oppnå en rimelig erstatning når uhellet eller skaden skjer på det området en har forsikret seg.

       I de fleste av de vel en million saker som forsikringsselskapene håndterer i løpet av året, går det antakelig greit. Mange saker med forholdsvis liten materiell skade er enkle å håndtere, og greie oppgjør kan sannsynligvis lett oppnås. Men er det nødvendigvis slik på alle felt hvor det er mulig å forsikre seg? Debatten i den senere tid, oppslag i aviser og fjernsyn, engasjement fra organisasjoner, enkeltmennesker og advokater tyder på at så ikke alltid er tilfellet.

       Interpellasjonen gjelder i utgangspunktet rettssikkerhet for forsikringskunder generelt, men som interpellasjonsteksten viser, er det spesielt enkelte områder som står i fokus. Personskadeserstatningssaker ved skade i trafikken, hvor hode- og nakkeskader utgjør en vesentlig del, er sentrale i denne sammenheng. Videre er det i den senere tid stilt en rekke spørsmål vedrørende skadeoppgjør etter brann.

       Jeg har full forståelse for, og det er selvsagt i aller høyeste grad i samfunnets interesse, at forsikringssvindel blir avdekket og bekjempet. Brannstiftelser i den hensikt å få urettmessig forsikringsoppgjør forekommer og avdekkes. Det samme gjelder forsikringssvindel vedrørende biltyverier og dumping av biler. Ifølge Statistisk sentralbyrås kriminalstatistikk for 1995 ble faktisk 181 personer dømt for ildspåsettelse her i landet dette året. Men når det gjelder forsikring og brann, er det også tilfeller hvor den skadelidte ikke blir trodd eller ikke får en rettferdig behandling, noen ganger til og med etter at frifinnelse ved domstolen har funnet sted.

       Praksis for enkelte selskaper i dag tyder på en håndtering som går langt utover det å avdekke en svindel. Framgangsmåten ved de nevnte trafikkskadene tjener i enkelte tilfeller selskapene til liten ære. Ved trafikkskader har selskapene i utgangspunktet, ifølge bilansvarsloven, et objektivt erstatningsansvar. Det kan imidlertid bemerkes at dette ikke gjelder ved skader som forårsakes av trikk. Her har vi et hull i lovverket som bør tettes snarest mulig.

       Erfaringer viser at selskapene i utgangspunktet ikke uten videre godtar at en skade eller uføregrad skyldes det trafikkuhellet den skadelidte har vært utsatt for. Med dette som utgangspunkt kan en langvarig dragkamp mellom skadelidte og selskapet starte, der kompetansestrid og bindinger mellom spesialist og spesialistmiljøer og enkelte forsikringsselskaper kan være sentrale ingredienser. I koblingen lege/sakkyndig/forsikringsselskap er det store ressurser til rådighet som kan gjøre det svært vanskelig for den skadelidte å stille opp som en jevnbyrdig motpart.

       Når det gjelder nakke/hodeskader, har det blant de ulike medisinske skoler eller miljøer vært stor divergens i vurderingen av om skadelidtes problemer skyldes trafikkskaden eller andre forhold.

       Et illustrerende eksempel kan være: Ett og samme skadeuhell kan vurderes av den ene spesialisten som det samme som å vrikke ankelen, mens en annen kan karakterisere følgene av samme uhell som meget alvorlige og si at skaden klart skyldes trafikkuhellet.

       I Norge har vi forholdsvis få spesialister på dette feltet, og når i tillegg mange av dem er knyttet til et selskap som sakkyndig, forsterker det inntrykket av at det kan være vanskelig å få en endelig vurdering på et helt nøytralt grunnlag.

       I dag benyttes tvistenemnd i de tilfeller der det er uenighet blant spesialistene som representerer de to partene. Medlemmene er oppnevnt av Lægeforeningen, mens det hele er finansiert av forsikringsselskapene. Så lenge det er tilfellet, kan en neppe kalle dette et nøytralt organ, og uansett hvordan nemndene fungerer, kan en aldri utad greie å gi inntrykk av at dette er en partsuavhengig nemnd.

       I forbindelse med NOU 1994:20, som er en utredning om personskadeerstatning fra det såkalte Lødrup-utvalget, ble det bl.a fremmet forslag om å opprette et tvisteløsningsorgan. Utredningen har vært på høring, og hovedinntrykket er at et flertall av høringsinstansene stiller seg positivt til dette forslaget. Et slikt utvalg skal ifølge NOU 1994:20 kunne vurdere medisinske spørsmål i alle typer personskadesaker. En slik ordning må forventes å kunne redusere de konflikter som knytter seg til uenighet om valg av leger og sakkyndige. I praksis må et slikt organ nærmest kunne betraktes som en særdomstol.

       For at et slikt organ skal kunne fungere etter forutsetningen, er det helt nødvendig at de legene som utnevnes til å være med i tvisteløsningsorganet, utnevnes av det offentlige, og at ordningen er fullt ut finansiert av det offentlige.

       I svar til meg i spørretimen den 28. januar i år gav justisministeren et for så vidt tilfredsstillende svar på spørsmålet om opprettelsen av et nøytralt tvisteløsningsorgan, slik at det skulle være unødvendig å fremsette forslag om det her i dag. Jeg tar det som en selvfølge at Justisdepartementet og statsråden prioriterer dette arbeidet. For øvrig er det meget positivt at Norges Forsikringsforbund støtter opprettelsen av et slikt organ.

       Når det derimot gjelder spørsmålet om hvordan en skal unngå økonomiske interessekoblinger mellom sakkyndige leger og forsikringsselskapene, er det nødvendig å be Regjeringen om en utredning og forslag om hvordan dette kan oppnås.

       Jeg vil innledningsvis presisere at Justisdepartementet ikke har grunnlag for å trekke noen konklusjon om i hvilken grad disse påstandene er riktige, eller om det f.eks er en generell tendens at forsikringsselskaper opptrer mer urimelig enn de har gjort tidligere. Det som allikevel synes å være klart, er at en del personer mener at de ikke har fått et rettferdig oppgjør eller en tilfredsstillende behandling.

       En forsikringsavtale er i utgangspunktet som enhver annen avtale som inngås mellom to private parter. Vilkårene i avtalen er et uttrykk for hva partene er blitt enige om skal gjelde, og en eventuell tvist om forståelsen av avtalen eller gjennomføringen av den må i siste instans få sin løsning i domstolene. Den markerte forskjellen i styrkeforholdet mellom forbrukeren og forsikringsselskapet gjør likevel at myndighetene ikke kan opptre passivt og overlate alt til frie forhandlinger mellom partene og eventuell tvisteløsning ved domstolsbehandling.

       Interpellasjonen er knyttet til forsikringskunders sikkerhet generelt. Slik jeg har oppfattet det, er det først og fremst fastsettelsen av erstatningen etter at forsikringstilfellet er meldt, som i praksis gir grunnlag for tvist mellom selskapet og kunden. Jeg vil derfor konsentrere meg om problemstillinger knyttet til selve erstatningsoppgjøret, og da først og fremst saksbehandlingen.

       Som nevnt tilsier ulikheten i styrkeforholdet mellom forsikringsselskapet og den sikrede at myndighetene legger til rette for at behandlingen av erstatningskravene skjer i betryggende former, slik at man får rettferdige og korrekte oppgjør. Jeg mener det er viktig at man har disse problemstillingene under oppsikt, og at myndighetene gjennom lovgivning og andre tiltak bidrar til å skape balanse mellom partene.

       På den annen side tror jeg vi må erkjenne at dette er et område som, uansett tiltak fra myndighetenes side, ofte vil være problemfylt. Grunnen til dette er at uenigheten gjerne er knyttet til et tvilsomt faktum. Særlig i personskadesakene kan man stå overfor tilfeller hvor man uansett hvor mange spesialister som har fått uttale seg, ikke kan trekke noen sikker konklusjon. I disse sakene ligger det så mange skjønnstemaer innebygd i avgjørelsesprosessen at det lett fører til uenighet mellom partene.

       Forsikringsavtaleloven har ikke noen regler om hvilke prosedyrer som gjelder ved erstatningsfastsettelsen. Dette er overlatt til partene å fastsette i avtalevilkårene, eventuelt komme til enighet om på annen måte. I siste instans må altså en tvist finne sin løsning ved saksanlegg for domstolene.

       Åreise sak for domstolene vil imidlertid som regel være en tung og tidkrevende prosess, som også kan innebære en betydelig kostnadsmessig risiko. Et sentralt spørsmål vil derfor være hvilken adgang partene har til å få vurdert ulike tvistespørsmål utenfor domstolene.

       Vi har allerede i dag noen slike organer. For det første nevner jeg Forsikringsskadenemnda og Avkortingsnemnda, som er opprettet ved en avtale mellom Norges Forsikringsforbund, Forbrukerrådet og NHO. Jeg nevner også Tvistenemnda for nakkeslengskader, som er opprettet av Lægeforeningen. Disse nemndene prøver ulike sider ved erstatningsoppgjør, men ingen av dem prøver selve fastsettelsen av erstatningens størrelse.

       Når det gjelder personskadesakene, vil jeg også trekke fram Lødrup-utvalget, som avgav en utredning om personskadeerstatning i 1994, trykt som NOU 1994:20. Utvalget anbefalte at man burde overveie å opprette et organ som etter anmodning fra en av eller begge partene gis kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål, bl.a spørsmål om årsakssammenheng og medisinsk invaliditet. Bakgrunnen for forslaget er at uenighet om slike spørsmål og om valg av medisinsk sakkyndige, er et problem i ganske mange personskadesaker. Jeg understreker at forslaget gjelder et organ som skal gi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål, ikke et tvisteløsningsorgan med mer omfattende kompetanse.

       Under høringen i 1995 og 1996 fikk denne anbefalingen for det meste en positiv mottakelse, og Lødrup-utvalget fremhevet denne saken som et spesielt viktig tiltak på personskadeområdet. Skal en slik ordning etableres, kreves det grundige forberedelser for å sikre både kvalitet, uavhengighet og troverdighet når det gjelder de rådgivende uttalelsene. Det er derfor viktig at videre arbeid og vurderinger her ikke skjer som et hastearbeid. Det vil være behov for å ta opp detaljspørsmål angående bl.a organets virkefelt, sammensetning, saksbehandlingsmåte, organisering og finansiering med representanter for brukergrupper, det medisinske fagmiljø og andre. Det konkrete arbeidet med og vurderingen av denne saken og andre forslag fra Lødrup-utvalget vil etter planen bli satt i gang i Justisdepartementet senere i vår.

       En annen viktig problemstilling som har vært diskutert i personskadesaker, er legers uavhengighet i forhold til forsikringsselskapene. Det har vært hevdet at det finnes en uheldig kopling mellom visse legemiljøer og forsikringsselskapene. For noen leger er forsikringsselskapene en betydelig oppdragsgiver, og det har vært reist spørsmål om denne økonomiske koplingen kan virke inn på legers uavhengighet.

       Regjeringen ser det som svært viktig å få klarlagt om og i hvilken grad dette er et problem i praksis. Som helseminister Dagfinn Høybråten redegjorde for i spørretimen den 28. januar i år, vil Sosial- og helsedepartementet nedsette en arbeidsgruppe som skal vurdere regler om forsikringsselskapers adgang til innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger. Arbeidsgruppen vil også få i oppdrag å vurdere spørsmålet om kopling mellom legemiljøer og forsikringsbransjen. Helseministeren tar sikte på at arbeidet skal være i gang før påske.

       Et problem som har vært tatt opp av bl.a. Landsforeningen for Trafikkskadde, er forsikringsselskapenes adgang til å påberope seg foreldelse mens det pågår forhandlinger mellom partene om erstatningskravet. Som hovedregel foreldes et forsikringskrav tre år etter at sikrede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet.

       Foreldelse avbrytes bl.a ved at selskapet erkjenner kravet eller ved at sikrede tar ut forliksklage eller stevning. At forsikringskravet er meldt til selskapet, er altså ikke tilstrekkelig til å avbryte foreldelse, og foreldelsen kan inntre mens partene forhandler om en løsning.

       Dette kan fremstå som klart urimelig for skadelidte. Etter at et krav er meldt til selskapet, vil de færreste være oppmerksom på at man kan være nødt til å foreta ytterligere formelle skritt for å hindre at et krav blir foreldet. Foreldelsesreglene kan dermed virke som en ren felle.

       Dette gjelder særlig dersom det pågår forhandlinger mellom partene med sikte på å komme til enighet om erstatningskravet.

       Jeg mener at reglene om foreldelse av forsikringskrav bør endres på dette punktet, og kan meddele at Regjeringen vil fremme en proposisjon med forslag om slike endringer før påske. Dette har hatt bred tilslutning fra høringsinstansene. I proposisjonen vil det bli foreslått en regel om at krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede har fått særskilt skriftlig melding fra selskapet om at foreldelse vil bli påberopt.

       Når det spesielt gjelder skadeforsikring, er det grunn til å nevne Stortingets vedtak av 21. desember 1996, hvor Regjeringen ble bedt om å « vurdere en uavhengig klagenemnd for vurdering av takstspørsmål i forbindelse med skadeoppgjør ». I skadeforsikring går praksis etter det jeg er kjent med, ut på at forsikringsselskapet gjennomfører en takst som selskapet bekoster, og som danner grunnlaget for erstatningsfastsettelsen. Den enkelte forsikringstaker kan likevel selv bekoste egne takstmenn. I tillegg kan det kreves skjønn hvis det er uenighet om den taksten som er utmålt. I så fall deles kostnadene.

       Det har vært reist en del kritikk mot ordningen. Jeg nevner her at Forbrukerrådet har avgitt en resolusjon hvor man bl.a tar opp spørsmålet om takstmenns kvalifikasjoner og valg av takstmenn og om opprettelse av en særskilt nemnd. Av enkelte har det også vært hevdet at de takstmennene selskapene benytter, er for nært knyttet til forsikringsselskapene og i for stor grad ivaretar selskapenes interesser.

       Det må erkjennes at departementet på grunn av andre viktige arbeidsoppgaver ikke har kommet så langt i dette arbeidet at jeg her i dag kan gi uttrykk for noen konklusjoner. Jeg vil imidlertid understreke at dersom det skulle vise seg at det er grunnlag for å anta at den gjeldende ordningen ikke fungerer på en betryggende og tilfredsstillende måte, må vi finne andre løsninger eller i det minste måter å forbedre den gjeldende ordningen på.

       Avslutningsvis nevner jeg at det i den nevnte proposisjonen som Regjeringen vil fremme før påske, også vil bli foreslått enkelte endringer i reglene om oppgjør etter naturskader. Forslagene gjelder naturskadeforsikringslovens regler om foreleggelse av saker om naturskadeforsikring for ankenemnda for Statens naturskadefond. Forslagene har bakgrunn i en vurdering av regelverket som Justisdepartementet foretok etter storflommen på Østlandet i 1995. Det dreier seg først og fremst om presiseringer og avklaringer av regelverket til fordel for forbrukerne.

Jan Petter Rasmussen (A) : Det var greit å høre innlegget til statsråden. Man skal selvfølgelig ikke automatisk ta alt for god fisk, men jeg forstår at departementet er klar over at det er ulikt styrkeforhold - ulikt balanseforhold - mellom partene som er involvert i saker som spesielt angår trafikkskader, og at man er opptatt av å skape balanse her. Da må vi skape de redskapene som gjør dette mulig. Jeg tror vi kan fastslå at sånn som systemet er i dag, er spesialistmiljøene i så stor grad knyttet opp mot selskapene at de ikke oppfattes som nøytrale, iallfall ikke utad. Det samme gjelder de organer som statsråden nevnte, bl.a. Forsikringsskadenemnda. I og med at NHO, Forbrukerrådet og forsikringsselskapene selv er gått sammen om disse organene og forsikringsselskapene finansierer dem, kan de ikke oppfattes som nøytrale. Det samme gjelder Tvistenemnda for nakkeslengskader. I og med at forsikringsselskapene finansierer også den, hjelper det ikke om det er Lægeforeningen som oppnevner deltakerne - man får fremdeles det samme inntrykket.

       Når det gjelder Lødrup-utvalget, var statsråden også inne på det nye tvisteløsningsorganet som jeg i sted påpekte det var helt nødvendig fikk et grunnlag med utspring i det offentlige, både når det gjelder oppnevning og når det gjelder finansiering. Så får man i etterkant se hvilken status dette skal få, om det kan bli noe bortimot en særdomstol. Jeg er opptatt av at vi får et organ som blir så tungt at det organet sier, får slikt gjennomslag at det virkelig kan få betydning for rettssikkerheten. Det er også fint at den arbeidsgruppen som Helsedepartementet skulle oppnevne, også tar for seg den biten som går på kobling mellom selskaper og leger.

       Til slutt når det gjelder foreldelse: Det er meget tilfredsstillende å høre det statsråden sier, at et forslag i den anledning vil komme før påske. På den bakgrunn kan forslag nr. 2 gjøres om til oversendelsesforslag. Men jeg ønsker fremdeles at forslag nr. 1 skal tas opp til votering her i dag, for det er et viktig prinsipielt spørsmål, som Stortinget bør kunne si noe om direkte.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg merket meg med glede at interpellanten var fornøyd med at dette kommer opp - iallfall når det gjelder foreldelsesbiten - allerede før påske. Ellers vil jeg understreke det jeg sa i mitt første innlegg, at Lødrup-utvalgets utredning og anbefalinger går på at man skal opprette et organ som gis kompetanse til å gi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål. Dette er, slik som det framgår av forslaget, et organ som skal gi rådgivende uttalelser. Det kan selvfølgelig Stortinget gjøre hva de vil med, men det ligger ikke i forslaget at dette skal være et tvisteløsningsorgan med mer omfattende kompetanse.

       Jeg merket meg også, uten at jeg skal gå nærmere inn på det, at interpellanten innledningsvis ordla seg slik at han ikke automatisk tok alt for god fisk. Da vil jeg bare presisere at min respekt for Stortinget er av den art at jeg alltid vil forholde meg til det som er riktig i saken, på en korrekt måte.

Asmund Kristoffersen (A) : Rettssikkerheten for forsikringskunder i forbindelse med personskade synes i noen tilfeller ikke å være ivaretatt. Mange av disse sakene gjelder trafikkskader. Jeg mener det er grunn til å gå gjennom regelverk, lovgivning og praksis som så langt trolig gir forsikringsselskapene for stort spillerom på bekostning av den skadelidte. Praksis synes å vise at skadeoppgjøret kan håndteres slik fra forsikringsselskapenes side at den skadelidte verken har økonomiske ressurser eller juridisk ekspertise til å ivareta sin egen sak.

       Jeg mener det er særdeles viktig å se på hvordan en kan hindre økonomiske interessekoblinger mellom forsikringsselskapene og sakkyndige leger. Sakkyndighetsarbeidet må være fullstendig ubundet av økonomiske interesser, ellers vil den skadelidte urettmessig bli den tapende part. Det kan reises spørsmål om legenes habilitet og nøytralitet når de for forsikringsselskapenes regning kan ha årlige godtgjørelser på mange hundre tusen kroner. Det bør kanskje vurderes om sakkyndighetsarbeidet bør legges til offentlige stillinger og utføres som ordinært arbeid der forsikringsselskaper betaler regningen til det offentlige.

       Jeg er derfor tilfreds med at helseministeren i et svar på et spørsmål i spørretimen har bestemt seg for å opprette en arbeidsgruppe. I den forbindelse sa han bl.a.:

« En vurdering av forsikringsselskapenes bruk av sakkyndige leger vil være ett av punktene i mandatet for en slik gruppe.

Andre viktige spørsmålsstillinger er bl.a.: